Jeg har tidligere skrevet i positivt her på bloggen om flere av bøkene og artiklene til Michael Lewis, blant annet om boken The Big Short som er en helt glimrende fortelling om finanskrisen.
Nå er det neppe noen overraskelse at ikke alle som er med i bøkene er like glade i bøkene til Michael Lewis. Noen av hovedpersonene framstår som skurker, andre som komplette idioter. Selv de som lykkes med å tjene penger, og gjør det med hederlige og legale midler, framstår ofte som nokså sære i Lewis fortellinger. Men jeg tror likevel det hører til sjeldenhetene at finansfolk som tok veldig feil, men som ikke liker måten de blir omtalt på, velger å gå til sivilt søksmål mot forfatteren og kreve erstatning.
Men det har i hvert fall skjedd nå. Wing Chau i finansvirksomheten Harding LLC i New Jersey er så oppbragt over hvordan han blir omtalt i The Big Short at han har sendt en stevning mot Lewis og en av hovedpersonene i boken, Steve Eisman, som Wing Chau i følge boken hadde en samtale med under en middag. Wing Chau mener han blir fremstilt som en skurk og krever en erstatning på 75 000 USD. De fleste som leser boken vil vel heller hevde at han fremstilles som en idiot. Det blir spennende å se om retten mener det er grunnlag for noen erstatning, saken kan vel kanskje virke litt tynn.
Her er den fullstendige stevningen på rundt 30 sider som er levert til Southern District Court i New York. Som vedlegg til stevningen er også tatt med kopier av sidene 136-144 i boken The Big Short, sider som saksøkeren mener gir et uriktig bilde av hva han har sagt og gjort.
mandag 28. februar 2011
søndag 27. februar 2011
Verdens største båter
Danske Maersk Line er i ferd med å sette i gang et program for å bygge verdens største båter. Og når de først setter i gang er det ikke bare en båt de skal bygge, men hele ti stykker. Til en samlet pris på 1,9 milliarder USD.
Maersk Line er allerede i dag verdens største containerrederi, med verdens største containerskip. Men de satser nå enda større, og skal bygge ti eksemplarer av verdens største båt, uavhengig av båttype. På Daewoo-verftet i Sør Korea skal de bygge båtene som hver vil frakte 18 000 kontainere, eller 2500 flere en det de største containerskipene gjør i dag. The Economist skriver:
"...they will be the biggest vessels of any kind afloat when the first of them is launched in 2013. Maersk Line, a Danish shipper, announced on February 21st that it had ordered ten colossal vessels for $1.9 billion from South Korea’s Daewoo Shipbuilding, with an option to order 20 more. This new Danish armada will alter the economics of container shipping. Maersk’s new “Triple-E” ships will carry 18,000 boxes each, 2,500 more than the biggest container ship currently in service, which is also operated by Maersk. The new vessels will use 50% less fuel per container than the present average. With oil sailing past $100 a barrel, that will be good news both for the environment and for Maersk’s profits."
Financial Times er også opptatt av saken og på nettsiden deres kan man også se en video som er produsert i anledning denne nyheten. Og Maesk Lines selv har laget nettsidene www.worldslargestship.com for å markere lanseringen av prosjektet. I tillegg til å være mye større er de nye båtene også langt mer miljøvennlige enn dagens skip. Utslippene av CO2 pr flyttet kontainer blir 50 prosent lavere med de nye båtene, blant annet fordi hastigheten blir satt ned. Dette er en frisk satsing fra Maersk. Det blir spennende å se hva markedet sier om behovet for enda større og mer miljøvennlige båter,
Maersk Line er allerede i dag verdens største containerrederi, med verdens største containerskip. Men de satser nå enda større, og skal bygge ti eksemplarer av verdens største båt, uavhengig av båttype. På Daewoo-verftet i Sør Korea skal de bygge båtene som hver vil frakte 18 000 kontainere, eller 2500 flere en det de største containerskipene gjør i dag. The Economist skriver:
"...they will be the biggest vessels of any kind afloat when the first of them is launched in 2013. Maersk Line, a Danish shipper, announced on February 21st that it had ordered ten colossal vessels for $1.9 billion from South Korea’s Daewoo Shipbuilding, with an option to order 20 more. This new Danish armada will alter the economics of container shipping. Maersk’s new “Triple-E” ships will carry 18,000 boxes each, 2,500 more than the biggest container ship currently in service, which is also operated by Maersk. The new vessels will use 50% less fuel per container than the present average. With oil sailing past $100 a barrel, that will be good news both for the environment and for Maersk’s profits."
Financial Times er også opptatt av saken og på nettsiden deres kan man også se en video som er produsert i anledning denne nyheten. Og Maesk Lines selv har laget nettsidene www.worldslargestship.com for å markere lanseringen av prosjektet. I tillegg til å være mye større er de nye båtene også langt mer miljøvennlige enn dagens skip. Utslippene av CO2 pr flyttet kontainer blir 50 prosent lavere med de nye båtene, blant annet fordi hastigheten blir satt ned. Dette er en frisk satsing fra Maersk. Det blir spennende å se hva markedet sier om behovet for enda større og mer miljøvennlige båter,
fredag 25. februar 2011
Teknologi blir billigere, hoder blir dyrere
En liten sak på Statistisk Sentralbyrås nettsider i dag beskriver kort det som kanskje er en av de største og viktigste trendene i arbeidslivet i dag, og som gir oss både store utfordringer og store muligheter. Trenden er at mens informasjonsteknologi rakst blir bedre og billigere så blir kloke hoder dyrere.
Prisene på tele-kommunikasjonstjenester har falt med 15 prosent på fire år, mens prisen på datakonsulenttjenester har økt med 12 prosent på fire år. Det første er teknologi- og kapitalintensivt. Det andre er kunnskapsintensivt. Hadde grafen blitt dratt tilbake flere år, til år 2000 eller til 1990 ville denne trenden vært enda tydeligere. Prosessorene, lagringskapasiteten og overføringskapasiteten vokser eksponentielt, mens kunnskapen som gjør at vi klarer å hente ut gevinstene og bruke teknologien på bedre måter er en knapphetsfaktor vi må betale stadig mer for.
Et godt konkret eksempel på fallende kommunikasjonskostnader er kostnaden for å streame en spillefilm over internett. I 1998 kostet det over 1000 kroner, i den grad det i det hele tatt var mulig. I 2010 kostet det rundt 30 øre. Forskjellen er at dette i 1998 var noe vi ikke gjorde, mens det i dag er helt vanlig å se video på nettet. Dette eksemplet på fallende priser er også næringslivets og samfunnets utfordring og mulighet. Når prisene for teknologisk hardware og kommunikasjonskostnader, også på tvers av landegrenser faller så kraftig, mens kloke hoder er en knapphetsfaktor som øker i pris, ja da må vi investere slik at vi både henter ut gevinstene ved å bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologi på nye måter, og samtidig frigjør arbeidskraft til de oppgavene som krever menneskelig kunnskap, kreativitet og vurderingsevne.
Selv om datamaskiner og mobiltelefoner er blitt billigere og mye bedre enn før, er det fortsatt mye de ikke kan gjøre. Og nettopp fordi de blir stadig billigere og mer standardiserte, er det vanskeligere å skaffe seg konkurransefortrinn gjennom teknologien alene. Hvis alle har råd til å kjøpe teknologi og den virker på samme måte for alle, og forutsatt at man har investert slik at man har teknologien, ja da er det først og fremst kvaliteten på samhandlingen, kvaliteten på rådgivningen, kvaliteten på tjenestene og kvaliteten på innholdet som avgjør hvem som vinner. Det får man bare til ved å satse på kunnskap, enten man er en bedrift eller et helt land.
Prisene på tele-kommunikasjonstjenester har falt med 15 prosent på fire år, mens prisen på datakonsulenttjenester har økt med 12 prosent på fire år. Det første er teknologi- og kapitalintensivt. Det andre er kunnskapsintensivt. Hadde grafen blitt dratt tilbake flere år, til år 2000 eller til 1990 ville denne trenden vært enda tydeligere. Prosessorene, lagringskapasiteten og overføringskapasiteten vokser eksponentielt, mens kunnskapen som gjør at vi klarer å hente ut gevinstene og bruke teknologien på bedre måter er en knapphetsfaktor vi må betale stadig mer for.
Et godt konkret eksempel på fallende kommunikasjonskostnader er kostnaden for å streame en spillefilm over internett. I 1998 kostet det over 1000 kroner, i den grad det i det hele tatt var mulig. I 2010 kostet det rundt 30 øre. Forskjellen er at dette i 1998 var noe vi ikke gjorde, mens det i dag er helt vanlig å se video på nettet. Dette eksemplet på fallende priser er også næringslivets og samfunnets utfordring og mulighet. Når prisene for teknologisk hardware og kommunikasjonskostnader, også på tvers av landegrenser faller så kraftig, mens kloke hoder er en knapphetsfaktor som øker i pris, ja da må vi investere slik at vi både henter ut gevinstene ved å bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologi på nye måter, og samtidig frigjør arbeidskraft til de oppgavene som krever menneskelig kunnskap, kreativitet og vurderingsevne.
Selv om datamaskiner og mobiltelefoner er blitt billigere og mye bedre enn før, er det fortsatt mye de ikke kan gjøre. Og nettopp fordi de blir stadig billigere og mer standardiserte, er det vanskeligere å skaffe seg konkurransefortrinn gjennom teknologien alene. Hvis alle har råd til å kjøpe teknologi og den virker på samme måte for alle, og forutsatt at man har investert slik at man har teknologien, ja da er det først og fremst kvaliteten på samhandlingen, kvaliteten på rådgivningen, kvaliteten på tjenestene og kvaliteten på innholdet som avgjør hvem som vinner. Det får man bare til ved å satse på kunnskap, enten man er en bedrift eller et helt land.
onsdag 23. februar 2011
PhD og andre bragder i familien Gaddafi
Det krever nok en viss sans for ironi, men har man det kan man jo glede seg over at Saif al-Gaddafis doktorgrads-avhandling fra London School of Economics (LSE) har tittelen: "The Role of Civil Society in the Democratisation of Global Governance Institutions."
Hele avhandlingen på 429 sider ligger på nettet og kan leses her. Bloggen Crooked Timber har studert den litt nærmere og siterer fra innledningen:
"The core aim of the thesis, then, is to explore the potential for the concept of Collective Management to develop a more democratic, morally justified system of global governance that recognises the rights of individuals … and is particularly focused on empowering civil society organizations (CSOs) to give a stronger voice to those currently under-represented in the existing system".
Temmelig bisarre greier når man har sett mannens TV-tale og vet hva slags regime Gaddafis nest eldste sønn er en del av. Nå verserer det dessuten en rekke påstander om at doktorgradsavhandlingen i stor grad er et plagiat. En egen wiki er opprettet for å dokumentere dette. Og ganske problematisk for LSE som skulle motta 1,5 millioner pund i donasjoner fra Gaddafi International Charity and Development Foundation, som har ingen ringere en Saif al-Islam Gaddafi som styreleder. Professor David Held ved LSE hevder i The Guardian at det hele må skyldes at Gaddafis sønn nylig har endret personlighet, og at det er en annen mann som holdt TV-talen enn den han ble kjent med.
At Saif er kjent som den mest normale av sønnene til Gaddafi sier en del om de andre sønnens livsstil. Al-Saadi al-Gaddafi er fotballspilleren i familien. Han spilte en kamp i den italienske ligaen for Perugia før han ble tatt i dopingtest. Og så spilte han totalt ti minutter for Udinese i 2005-06 sesongen. Så gikk han til Sampdoria, der han ikke spilte en eneste kamp. Likevel var han kaptein på den libyske landslaget i fotball og også president i fotballforbundet, men det hadde nok andre årsaker enn talent. Han har dessuten vært styremedlem i Juventus, en italiensk toppklubb med libyske eierinteresser.
Yngst av de syv sønnene, og sannsynligvis den minst hyggelige av dem alle, er Hannibal Gaddafi. Han har gjort mye dumt, men aller mest berømt er han for å ha banket opp noen av sine ansatte tjenere på et lukushotell i Geneve i 2008. Hannibal ble arrestert og bildene fra arresten havnet i pressen etter en lekkasje. Noe som gjorde at far Muammar al-Gadaffi ble så rasende at han flyttet pengene sine ut av sveitsiske banker, stanset flyforbindelsene til Sveits, stanset oljeeksporten til Sveits og kastet Nestle og ABB ut av Libya. To ansatte i ABB ble holdt igjen i Libya som gisler helt til de tvang fram en sveitsisk beklagelse for at Hannibal ble arrestert. Wall Street Journal oppsummerte et par andre av høydepunktene i Hannibal Gaddafis karriere slik i 2009:
"Hannibal Gadhafi has a rap sheet in Europe as long as your arm. He ran afoul of the authorities in Paris for driving drunk down the Champs Elysee at 90 miles per hour—going the wrong way. In a separate incident, he threatened French police with a gun. In Rome he assaulted Italian police with a fire extinguisher. But he has always skated away thanks to his status as a Libyan "diplomat.""
Vi kan vel trygt slå fast at få kommer til å savne denne familien når det forhåpentligvis snart er slutt. Også LSE distanserer seg nå fra regimet i Libya og sier at de ikke vil ha pengene likevel.
Hele avhandlingen på 429 sider ligger på nettet og kan leses her. Bloggen Crooked Timber har studert den litt nærmere og siterer fra innledningen:
"The core aim of the thesis, then, is to explore the potential for the concept of Collective Management to develop a more democratic, morally justified system of global governance that recognises the rights of individuals … and is particularly focused on empowering civil society organizations (CSOs) to give a stronger voice to those currently under-represented in the existing system".
Temmelig bisarre greier når man har sett mannens TV-tale og vet hva slags regime Gaddafis nest eldste sønn er en del av. Nå verserer det dessuten en rekke påstander om at doktorgradsavhandlingen i stor grad er et plagiat. En egen wiki er opprettet for å dokumentere dette. Og ganske problematisk for LSE som skulle motta 1,5 millioner pund i donasjoner fra Gaddafi International Charity and Development Foundation, som har ingen ringere en Saif al-Islam Gaddafi som styreleder. Professor David Held ved LSE hevder i The Guardian at det hele må skyldes at Gaddafis sønn nylig har endret personlighet, og at det er en annen mann som holdt TV-talen enn den han ble kjent med.
At Saif er kjent som den mest normale av sønnene til Gaddafi sier en del om de andre sønnens livsstil. Al-Saadi al-Gaddafi er fotballspilleren i familien. Han spilte en kamp i den italienske ligaen for Perugia før han ble tatt i dopingtest. Og så spilte han totalt ti minutter for Udinese i 2005-06 sesongen. Så gikk han til Sampdoria, der han ikke spilte en eneste kamp. Likevel var han kaptein på den libyske landslaget i fotball og også president i fotballforbundet, men det hadde nok andre årsaker enn talent. Han har dessuten vært styremedlem i Juventus, en italiensk toppklubb med libyske eierinteresser.
Yngst av de syv sønnene, og sannsynligvis den minst hyggelige av dem alle, er Hannibal Gaddafi. Han har gjort mye dumt, men aller mest berømt er han for å ha banket opp noen av sine ansatte tjenere på et lukushotell i Geneve i 2008. Hannibal ble arrestert og bildene fra arresten havnet i pressen etter en lekkasje. Noe som gjorde at far Muammar al-Gadaffi ble så rasende at han flyttet pengene sine ut av sveitsiske banker, stanset flyforbindelsene til Sveits, stanset oljeeksporten til Sveits og kastet Nestle og ABB ut av Libya. To ansatte i ABB ble holdt igjen i Libya som gisler helt til de tvang fram en sveitsisk beklagelse for at Hannibal ble arrestert. Wall Street Journal oppsummerte et par andre av høydepunktene i Hannibal Gaddafis karriere slik i 2009:
Vi kan vel trygt slå fast at få kommer til å savne denne familien når det forhåpentligvis snart er slutt. Også LSE distanserer seg nå fra regimet i Libya og sier at de ikke vil ha pengene likevel.
Hva jobber vi egentlig med i Norge?
Jeg har skrevet mye før om at Norge er i ferd med å få et mer kunnskapsintensivt arbeidsliv. Og om at høye norske kostnader gjør at vi i enda større grad må satse på kunnskapsbaserte arbeidsplasser som kan klare dette kostnadsnivået. Vi må skape flere kunnskapsbedrifter. Og de næringene vi har må bli mer kunnskapsintensive og dreie i retning av yrker som krever høyere utdanning og mer kompetanse. Men hvordan er det egentlig det norske arbeidsmarkedet ser ut i dag?
Det er to måter å tilnærme seg kunnskapsintensiteten i arbeidslivet når man har tallene for hva folk faktisk jobber med i Norge. Statistisk Sentralbyrå (SSB) ser på begge i sin arbeidskraftsundersøkelse. I alt er det 2,5 millioner personer i jobb i Norge. Da er det interessant å se på hvilke næringer som er blitt store i Norge. Og der er interessant å se på hvilke yrker, det vil si hva slags jobber folk har. La oss ta det i tur og orden:
Når det gjelder sysselsettingen i Norge etter næring, så er hovedtallene i grafen over til venstre. Av 2,5 millioner i arbeid så jobber 529 000 i helse- og omsorgstjenester, 345 000 i varehandel, 236 000 i industrien og 140 000 med transport. Bare 63 000 jobber med jordbruk eller fiske og 69 000 med reiseliv. Av typiske kunnskapsnæringer (det finnes naturligvis kunnskapsarbeidere i alle næringer) sysselsetter undervisning 208 000, informasjon og kommunikasjon 91 000, teknisk tjenesteyting 161 000, og finansnæringen 52 000 personer.
Slike inndelinger er naturligvis grove, og spesielt de kunnskapsbaserte tjenestenæringene er veldig spesialiserte, men dette gir et godt overordnet bilde. En enda mer finmasket inndeling er her. Og her er en detaljert oversikt over hvilke næringer som inngår i de ulike hovedgruppene. Der vil man se at det også innen gruppen personlig tjenesteyting er mye kunnskapsbaserte næringer, som kunst- og kulturvirksomheter, museer, bibliotek og organisasjoner. Og innenfor forretningsmessig tjenesteyting finner vi blant annet hr-konsulenter, omstillingsrådgivere og hodejegere.
Den andre måten å se på hvordan Norge endres til å bli mer kunnskapsintensivt er å se på hvilke yrker folk har. Det kom nye tall fra SSB om dette tirsdag, under overskriften flere akademikere, færre håndverkere. Tallene viser at rundt 6 prosent er ledere. Andelen som har akademiske yrker er 13,3 prosent, eller 333 000 personer, en oppgang fra 11,1 prosent i 2006. 25,2 prosent, eller 633 000, av alle i arbeidslivet er i høyskoleyrker. Mens det er ganske jevnt mellom menn og kvinner innenfor akademiske yrker er det en stor overvekt av kvinner i høyskoleyrker. Noe som kan forklares med at de største gruppene her er sykepleiere og grunnskolelærere. Andelen ledere er 7,3 prosent blant menn og 4,3 prosent blant kvinner (korrigert formulering 23.02 kl 14.30 på bakgrunn av kommentar fra Mads i kommentarfeltet under).
Det er også en tabell som kobler sammen informasjon om næring og yrke i en matrise. Her kan vi se at personer med akademiske yrker i stor grad klumper seg innenfor noen næringer. De er mange innenfor offentlig sektor; i utdanning, helse, omsorg og offentlig administrasjon. I privat sektor er det en mye lavere andel akademikerne, og de vi finner der er sterkt konsentrert innenfor teknisk tjenesteyting og informasjon og kommunikasjon. De høyskoleutdannede er i enda større grad overrepresentert i offentlig sektor, men disse finner vi også noen flere sektorer i privat sektor, blant annet veldig mange i finansnæringen, teknisk tjenesteyting og informasjon og kommunikasjon, men også en del i industri, transport og varehandel.
Det er to måter å tilnærme seg kunnskapsintensiteten i arbeidslivet når man har tallene for hva folk faktisk jobber med i Norge. Statistisk Sentralbyrå (SSB) ser på begge i sin arbeidskraftsundersøkelse. I alt er det 2,5 millioner personer i jobb i Norge. Da er det interessant å se på hvilke næringer som er blitt store i Norge. Og der er interessant å se på hvilke yrker, det vil si hva slags jobber folk har. La oss ta det i tur og orden:
Når det gjelder sysselsettingen i Norge etter næring, så er hovedtallene i grafen over til venstre. Av 2,5 millioner i arbeid så jobber 529 000 i helse- og omsorgstjenester, 345 000 i varehandel, 236 000 i industrien og 140 000 med transport. Bare 63 000 jobber med jordbruk eller fiske og 69 000 med reiseliv. Av typiske kunnskapsnæringer (det finnes naturligvis kunnskapsarbeidere i alle næringer) sysselsetter undervisning 208 000, informasjon og kommunikasjon 91 000, teknisk tjenesteyting 161 000, og finansnæringen 52 000 personer.
Slike inndelinger er naturligvis grove, og spesielt de kunnskapsbaserte tjenestenæringene er veldig spesialiserte, men dette gir et godt overordnet bilde. En enda mer finmasket inndeling er her. Og her er en detaljert oversikt over hvilke næringer som inngår i de ulike hovedgruppene. Der vil man se at det også innen gruppen personlig tjenesteyting er mye kunnskapsbaserte næringer, som kunst- og kulturvirksomheter, museer, bibliotek og organisasjoner. Og innenfor forretningsmessig tjenesteyting finner vi blant annet hr-konsulenter, omstillingsrådgivere og hodejegere.
Den andre måten å se på hvordan Norge endres til å bli mer kunnskapsintensivt er å se på hvilke yrker folk har. Det kom nye tall fra SSB om dette tirsdag, under overskriften flere akademikere, færre håndverkere. Tallene viser at rundt 6 prosent er ledere. Andelen som har akademiske yrker er 13,3 prosent, eller 333 000 personer, en oppgang fra 11,1 prosent i 2006. 25,2 prosent, eller 633 000, av alle i arbeidslivet er i høyskoleyrker. Mens det er ganske jevnt mellom menn og kvinner innenfor akademiske yrker er det en stor overvekt av kvinner i høyskoleyrker. Noe som kan forklares med at de største gruppene her er sykepleiere og grunnskolelærere. Andelen ledere er 7,3 prosent blant menn og 4,3 prosent blant kvinner (korrigert formulering 23.02 kl 14.30 på bakgrunn av kommentar fra Mads i kommentarfeltet under).
Det er også en tabell som kobler sammen informasjon om næring og yrke i en matrise. Her kan vi se at personer med akademiske yrker i stor grad klumper seg innenfor noen næringer. De er mange innenfor offentlig sektor; i utdanning, helse, omsorg og offentlig administrasjon. I privat sektor er det en mye lavere andel akademikerne, og de vi finner der er sterkt konsentrert innenfor teknisk tjenesteyting og informasjon og kommunikasjon. De høyskoleutdannede er i enda større grad overrepresentert i offentlig sektor, men disse finner vi også noen flere sektorer i privat sektor, blant annet veldig mange i finansnæringen, teknisk tjenesteyting og informasjon og kommunikasjon, men også en del i industri, transport og varehandel.
mandag 21. februar 2011
Glasgow, FoU og vindkraft
Østkysten av England og Skottland opplever en bølge av ny industrivekst. Etter at verftsindustrien er bygget ned og oljevirksomheten flatet ut, handler det nå om vindkraft i gamle havnebyer. Som i Hull, der Simens har investert i 700 nye arbeidsplasser i turbinpoduksjon. I alt er det kommet til 9200 arbeidsplasser innenfor vindkraftindustri i følge en artikkel i The Economist.
Og da skulle man jo tro at det er en fordel å være der det er mest vind hvis man skal lykkes med vindkraft? Interessant nok ser det ut som den største vinneren i kampen om disse nye arbeidsplassene i UK ikke ligger på østkysten ved den vindutsatte Nordsjøen, men litt inne i landet på den andre siden av Skottland. Det er storbyen Glasgow som trekker til seg noen av de mest langsiktige og minst konjunkturutsatte investeringene i miljøvennlig vindkraft.
Bedrifter som japanske Mitsubishi og Spanske Ibenderola og Gamesa lokaliserer globale forskningnav på offshore vindkraft til Glasgow. Men hvis det ikke er naturgitte fortrinn som er avgjør, hva er det da som avgjør hvilke steder som er mest attraktive for fremvoksende teknologinæringer? I følge The Economist er svaret kunnskap og kompetanse:
"Why the rush to a post-industrial city on the other side of Scotland from the renewable action on the east coast? ScottishPower and SSE have helped, by cultivating skills in the sector and drawing in contractors, such as Gamesa. The biggest asset, however, is Strathclyde University. The university’s electrical-engineering department is probably Britain’s best. Four utilities fund research in its Institute for Energy and Environment which, with 210 staff, claims to be Europe’s largest such outfit, equipped to take new technology from design to operation."
University of Strathclyde har ambisjoner om å være ledende i verden på vindenergiforskning og har reist over en milliard kroner i funding til forskning, der 40 prosent av pengene kommer fra industrien. Det viktigste når man skal trekke til seg de beste bedriftene innenfor vindkraft er ikke å ha mest vind, man å ha den beste kompetansen. Slik er det også med solenergi, det er ikke byen med mest sol som vinner, men byen med den beste og mest relevante kompetansen. Og når vi tenker oss litt om så vet vi jo fra Norge at Kongsberg, langt inne i landet, er verdensledende på undervannsteknologi. Felles for disse eksemplene er at de forteller at det avgjørende er at man investerer i kunnskap: Utdanning, forskningsfasiliteter og næringsrettede forskingsprogrammer er det som trekker til seg fremtidens næringsliv og innovatører.
Og da skulle man jo tro at det er en fordel å være der det er mest vind hvis man skal lykkes med vindkraft? Interessant nok ser det ut som den største vinneren i kampen om disse nye arbeidsplassene i UK ikke ligger på østkysten ved den vindutsatte Nordsjøen, men litt inne i landet på den andre siden av Skottland. Det er storbyen Glasgow som trekker til seg noen av de mest langsiktige og minst konjunkturutsatte investeringene i miljøvennlig vindkraft.
Bedrifter som japanske Mitsubishi og Spanske Ibenderola og Gamesa lokaliserer globale forskningnav på offshore vindkraft til Glasgow. Men hvis det ikke er naturgitte fortrinn som er avgjør, hva er det da som avgjør hvilke steder som er mest attraktive for fremvoksende teknologinæringer? I følge The Economist er svaret kunnskap og kompetanse:
"Why the rush to a post-industrial city on the other side of Scotland from the renewable action on the east coast? ScottishPower and SSE have helped, by cultivating skills in the sector and drawing in contractors, such as Gamesa. The biggest asset, however, is Strathclyde University. The university’s electrical-engineering department is probably Britain’s best. Four utilities fund research in its Institute for Energy and Environment which, with 210 staff, claims to be Europe’s largest such outfit, equipped to take new technology from design to operation."
University of Strathclyde har ambisjoner om å være ledende i verden på vindenergiforskning og har reist over en milliard kroner i funding til forskning, der 40 prosent av pengene kommer fra industrien. Det viktigste når man skal trekke til seg de beste bedriftene innenfor vindkraft er ikke å ha mest vind, man å ha den beste kompetansen. Slik er det også med solenergi, det er ikke byen med mest sol som vinner, men byen med den beste og mest relevante kompetansen. Og når vi tenker oss litt om så vet vi jo fra Norge at Kongsberg, langt inne i landet, er verdensledende på undervannsteknologi. Felles for disse eksemplene er at de forteller at det avgjørende er at man investerer i kunnskap: Utdanning, forskningsfasiliteter og næringsrettede forskingsprogrammer er det som trekker til seg fremtidens næringsliv og innovatører.
søndag 20. februar 2011
Obama på toppmøte i Silicon Valley
Foto: US Government |
Hensikten med middagen var å snakke om USAs teknologisektor og satsingen på forsking og innovasjon som Obama var opptatt av i State of the Union talen. Deltagere var toppledere i de fleste av USAs fremste teknologiselskaper som holder til i området, inkludert (de Mashable har klart å identifisere), med klokken fra ytterst til venstre:
Eric Schmidt (Google), Art Levinson (Genentech), John Chambers (Cisco), John Doerr, Larry Ellison (Oracle), Reed Hastings (Netflix), John Hennessy (Stanford University), Carol Bartz (Yahoo), Dick Costolo (Twitter), Mark Zuckerberg (Facebook), Barack Obama, Steve Jobs (Apple) og Steve Westly. Et par personer er så langt uidentifiserte. Bildet sier ikke alt om USAs viktigste ikt-bedrifter, det mangler noen store som har hovedkontor andre steder i USA enn i Silicon Valley, som IBM, Amazon og Microsoft (Intel holder til i Silicon Valley, men de fikk besøk av Obama dagen etter i Hillsboro Oregon). Men dette er likevel et godt bilde av hvordan ledelsen i verdens fremste teknologiklynge ser ut akkurat nå.
Det er jo også interessant at det i tillegg til bedriftenes toppledere også er med to venturekapitalister (Doerr og Steve Westley) og et verdensledene universitet (Stanford). Det er jo nettopp dette spesielle samspillet mellom næringsliv, universitet og kompetent kapital som gjør denne regionen best i verden på å stadig få fram nye softwarebedrifter, høyteknologibedrifter og disruptive innovatører, sist representert av Facebook og Twitter. Bedrifter som ofte springer ut av forskningsmiljøene eller fra andre bedrifter, henter kapital fra business angels og venturekapitalister i nærheten som vet hva de skal lete etter og ansetter talenter fra de ledende universitetene.
Men besøket er ikke bare interessant ut fra et hvem-er-hvem innen IT. Det er også svært interessant politisk. For Obama er Silicon Valley tradisjonelt kjerneområde, ikke bare i form av mange velgere, men også i form av uvanlig mange velgere med mye penger. Han er helt avhengig av å ha sterk støtte i Silicon Valley for å vinne neste valg. I følge en artikkel i Politico:
"In 2008, employees at the top 20 Silicon Valley tech firms gave Obama $1.4 million, compared to just $267,000 raised for Republican John McCain, according to a Center for Responsive Politics analysis. Voters in the area favored Obama by 70-30 margin. “From a political perspective, it’s basically a grand slam for Obama,” says California-based Democratic consultant Chris Lehane, quickly ticking off four reasons it was a no-brainer for the White House. “First, this is a part of the country that’s still creating high-paid jobs. Next, Jobs being there buys you a national audience. … Next, you get to talk about the role Facebook is playing [in the Mideast liberation movements]. And it’s touching base with a group of donors who are going to be very important in next year’s election.”
En liste over hva de enkelte deltagerne på middagen har brukt på partiene de siste ti årene er å finne i San Francisco Cronicle. Demokratene en klar ledelse i denne gruppen, det er bare Larry Ellison og John Chambers som har brukt noe særlig penger på republikanske kandidater, men også de to har brukt mer penger på demokrater enn på republikanere. Slik vil det nok også fortsette i denne delen av USA, men Obama kan ikke ta det for gitt at han får stemmer og donasjoner. Han må også lytte til hva de fremste representantene for det kunnskapsbaserte næringslivet er opptatt av.
lørdag 19. februar 2011
Because the Night
Det er ikke alle forunt å lage et dobbelalbum med restmateriale, av sanger som ble spilt inn og forkastet for 22 år siden, da et ordinært albumet ble gitt ut, og så oppleve at kritikerne synes det er et av årets beste album. Men slik er det med Bruce Springsteen. I 1978 ga han ut Darkness on the Edge of Town, et av historiens beste rockealbum. Det hadde da gått tre år siden sist Springsteen hadde gitt ut et album, på grunn av en juridisk konflikt med en tidligere manager. Han hadde mye bra nye låter, men siden Darkness er et slags konseptalbum var det mye som ikke passet inn, som ble vraket og lagt i en skuff.
Dette restmaterialet fra 1977-78 fyller dobbeltalbumet The Promise, som kom ut i november 2010. Flere av låtene er helt på høyde med det beste Springsteen har laget ellers. En personlig favoritt er Because the Night som Springsteen ga bort til Patti Smith Group som var i gang med å spille inn albumet Easter i et studio ved siden av da Springsteen spilte inn Darkness. Patti Smith var aldri noen stor singelartist, men Because the Night ble en stor hit, den gikk til nr 5 på listene i UK og nr 13 i USA. Bruce Springsteen ga aldri selv ut noen studioversjon av sangen før the Promise kom ut i fjor med det opprinnelige studieopptaket. Men han har spilt den live flere ganger, blant annet sammen med Patti Smith og U2 i 2009. Her er en liveversjon med Bruce Springsteen (med en veldig lang intro) fra 1978:
Patti Smiths versjon av sangen kan man se her. Ikke lett å avgjøre hvem som har gjort den best, begge versjoner er veldig gode.
Dette restmaterialet fra 1977-78 fyller dobbeltalbumet The Promise, som kom ut i november 2010. Flere av låtene er helt på høyde med det beste Springsteen har laget ellers. En personlig favoritt er Because the Night som Springsteen ga bort til Patti Smith Group som var i gang med å spille inn albumet Easter i et studio ved siden av da Springsteen spilte inn Darkness. Patti Smith var aldri noen stor singelartist, men Because the Night ble en stor hit, den gikk til nr 5 på listene i UK og nr 13 i USA. Bruce Springsteen ga aldri selv ut noen studioversjon av sangen før the Promise kom ut i fjor med det opprinnelige studieopptaket. Men han har spilt den live flere ganger, blant annet sammen med Patti Smith og U2 i 2009. Her er en liveversjon med Bruce Springsteen (med en veldig lang intro) fra 1978:
Patti Smiths versjon av sangen kan man se her. Ikke lett å avgjøre hvem som har gjort den best, begge versjoner er veldig gode.
onsdag 16. februar 2011
Gennaro Gatusso vs Joe Jordan
Jeg har alltid hatt sans for Milans og Italias Gennaro Gatusso, men man må jo stille noen store spørsmål ved dømmekraften etter angrepet på Joe Jordan under Champions League kampen mellom Milan og Tottenham i går. En ting er at det er dumt å gå til fysisk angrep på motstanderens trenere. Men å angripe Joe Jordan? Gatusso kan ikke sin fotballhistorie særlig godt hvis han trodde han skulle klare å skremme eller skalle ned Joe Jordan, en mann som i storhetstiden var så tøff at han manglet fire av sine fortenner.
Gennaro Gatusso er kjent som en tøffing, men da The Times i 2007 laget topp 50-listen over tidenes hardeste fotballspillere var ikke Gatusso en gang på listen. Joe Jordan var med på 34. plass. Flere av Jordans gamle lagkamerater fra Leeds United i 1970-78, som Johnny Giles, Norman Hunter, Paul Reaney og Billy Bremner var også med på listen. Det var så mange råtasser i Leeds United under Don Revie at The Times har døpt dem The Acadamy of The Dark Arts. Og mest visuell av dem alle var naturligvis Joe Jordan, som gikk under tilnavnet. "Jaws" i Leeds.
Ikke bare var Joe Jordan kjent som Jaws i Leeds, da han spilte i Italia var han kjent som The Shark. Jordan spilte faktisk i Milan mot slutten av karrieren i 1981-82, så hvis Gatusso hadde lest seg litt opp på sin egen klubbs stolte historie ville han vite hvem han yppet til strid mot. Men for at han og andre skal huske det til en annen gang har The Independent laget oversikten "Five reasons not to mess with Joe Jordan".
Joe Jordan var i mange klubber i løpet av karrieren. Han var i Leeds-laget som ble seriemester i 1974 og som deretter fikk Brian Clough som trener i 44 dager, en opplevelse som var så spesiell for klubben at det er laget en spillefilm om den, The Damned United. Deretter spilte han for Manchester United mellom 1978 og 1981. Der spilte Jordan 109 kamper og scoret 37 mål. Forholdet mellom Leeds United og Manchester United er av en slik karakter at veien mellom klubbene er vanskelig for en spiller, så det er liten og eksklusiv gruppe som har tatt den, blant annet Gordon McQueen, Eric Cantona, Rio Ferdinand og Joe Jordan. Her er en noen minner fra tiden i Manchester United, der vi også ser det berømte Joe Jordan-gliset:
Gennaro Gatusso er kjent som en tøffing, men da The Times i 2007 laget topp 50-listen over tidenes hardeste fotballspillere var ikke Gatusso en gang på listen. Joe Jordan var med på 34. plass. Flere av Jordans gamle lagkamerater fra Leeds United i 1970-78, som Johnny Giles, Norman Hunter, Paul Reaney og Billy Bremner var også med på listen. Det var så mange råtasser i Leeds United under Don Revie at The Times har døpt dem The Acadamy of The Dark Arts. Og mest visuell av dem alle var naturligvis Joe Jordan, som gikk under tilnavnet. "Jaws" i Leeds.
Ikke bare var Joe Jordan kjent som Jaws i Leeds, da han spilte i Italia var han kjent som The Shark. Jordan spilte faktisk i Milan mot slutten av karrieren i 1981-82, så hvis Gatusso hadde lest seg litt opp på sin egen klubbs stolte historie ville han vite hvem han yppet til strid mot. Men for at han og andre skal huske det til en annen gang har The Independent laget oversikten "Five reasons not to mess with Joe Jordan".
Joe Jordan var i mange klubber i løpet av karrieren. Han var i Leeds-laget som ble seriemester i 1974 og som deretter fikk Brian Clough som trener i 44 dager, en opplevelse som var så spesiell for klubben at det er laget en spillefilm om den, The Damned United. Deretter spilte han for Manchester United mellom 1978 og 1981. Der spilte Jordan 109 kamper og scoret 37 mål. Forholdet mellom Leeds United og Manchester United er av en slik karakter at veien mellom klubbene er vanskelig for en spiller, så det er liten og eksklusiv gruppe som har tatt den, blant annet Gordon McQueen, Eric Cantona, Rio Ferdinand og Joe Jordan. Her er en noen minner fra tiden i Manchester United, der vi også ser det berømte Joe Jordan-gliset:
mandag 14. februar 2011
Mindre avhengig av olje
I dag publiserte Statistisk Sentralbyrå (SSB) tall som viser at Norge er i ferd med å bli mindre oljeavhengig enn før. Nå er tallene strengt tatt litt gammelt nytt, de er fra 2009, men de viser med all mulig tydelighet hvor stor effekt det har når lavere oljeproduksjon og lavere oljepris treffer oss samtidig:
"Olje- og gassvirksomheten omfatter de tre næringene utvinning, teknisk tjenesteyting og rørtransport. Disse hadde til sammen en produksjonsverdi på 617 milliarder kroner i 2009, mot 773 milliarder i 2008. Dette tilsvarer en nedgang på 20 prosent fra det historisk høye nivået i 2008. Mens produksjonsverdien sank, økte imidlertid vareinnsatsen med 19 prosent, til 138 milliarder kroner. Dermed endte verdiskapingen på 479 milliarder kroner, en nedgang på hele 27 prosent."
"Med tjenestenæringen menes foretak som tilbyr produksjons- og leteboring, eller leverer andre tekniske tjenester til utvinningsnæringen. Disse produserte verdier for 92 milliarder kroner i 2009, en oppgang på 33 milliarder kroner fra året før. (...) Dette ga en verdiskaping på rundt 39 milliarder. Samlet sysselsetting utgjorde nærmere 26 000 personer, mens lønnskostnadene utgjorde 23 milliarder kroner."
"Olje- og gassvirksomheten omfatter de tre næringene utvinning, teknisk tjenesteyting og rørtransport. Disse hadde til sammen en produksjonsverdi på 617 milliarder kroner i 2009, mot 773 milliarder i 2008. Dette tilsvarer en nedgang på 20 prosent fra det historisk høye nivået i 2008. Mens produksjonsverdien sank, økte imidlertid vareinnsatsen med 19 prosent, til 138 milliarder kroner. Dermed endte verdiskapingen på 479 milliarder kroner, en nedgang på hele 27 prosent."
Verdiskapingen fra petroleumsvirksomheten sank med smått utrolige 130 milliarder kroner, eller 27 prosent mellom 2008 og 2009. Så kan man jo lure på hvorfor Norge ikke gikk under når så store inntekter fra Norges desidert største eksportnæring uteble? Hovedgrunnen til det, som jeg har vært inne på her på bloggen tidligere, er at Norge ikke er så avhengig av oljeinntektene som vi ofte tror. Det meste av inntektene blir spart i utlandet i regi av oljefondet. Da merkes det ikke så godt når inntektene går ned. Mens stort sett alle andre land i Europa har store gjeldsbyrder og må kutte kraftig i kostnadene når inntektene går ned, er Norges situasjon at vi setter penger på bok. I veldig gode tider setter vi alle oljeinntektene på bok. I litt mindre gode tider setter vi fortsatt over hundre nye milliarder i året på bok i utlandet.
Det er også grunn til å merke seg den dreiningen som skjer i petroleumsvirksomheten over til at tjenester betyr mer. Mens selve olje- og gassinntektene faller så øker inntektene fra petroleumsrelaterte tjenester:
"Med tjenestenæringen menes foretak som tilbyr produksjons- og leteboring, eller leverer andre tekniske tjenester til utvinningsnæringen. Disse produserte verdier for 92 milliarder kroner i 2009, en oppgang på 33 milliarder kroner fra året før. (...) Dette ga en verdiskaping på rundt 39 milliarder. Samlet sysselsetting utgjorde nærmere 26 000 personer, mens lønnskostnadene utgjorde 23 milliarder kroner."
Denne tjenesteytende delen av olje- og gassnæringen er såvidt jeg kan se ganske snevert definert, og omfatter stort sett bare boreoperasjoner og en del andre tekniske tjenester i direkte tilknytning til selve lete- eller produksjonsboringen på feltene. Seismikkvirksomhet, maritime operasjoner, softwareutvikling, forskning og utvikling, og masse annet er utenfor disse tallene, men likevel en viktig del av den norske olje- og gassklyngen. At inntektene fra selve råvaresalget går ned mens verdiskapingen fra disse kunnskapsbaserte tjenestene går opp, er alt i alt en positiv nyhet for Norge.
søndag 13. februar 2011
Running for the exit
Hosni Mubaraks exit fra Egypt var dramatisk, men nettutgaven av tidsskriftet Foreign Policy minner oss om at det slett ikke er unikt at et lands leder plutselig får behov for å stikke av. Og trekker frem seks historiske personer som til tross for at de var de mektigste personene i landet, fant det best å oppsøke utgangen:
Richard Nixon er selvfølgelig med på listen. Han gikk av som amerikansk president 9. august 1974, uten å ha tapt et valg, men var skandalisert av Watergate-innbruddet. Da han gikk sa Nixon: "I have never been a quitter. To leave office before my term is completed is abhorrent to every instinct in my body. But as President, I must put the interest of America first."
Mohammed Reza Pahlavi, Shahen av Iran, forlot Iran 16. januar 1979, i følge den offisielle versjonen for å dra på ferie til Egypt. Men det at han også tok med seg et glass iransk jord tydet vel på at han ikke regnet med å komme tilbake på en stund. To uker etter at shahen reiste kom Ayatollah Khomeini til Iran og etablerte et prestestyre som fortsatt preger landet. Pahlavi kom aldri tilbake, men døde sommeren 1980.
P. W. Botha gikk på TV i Sør Afrika 17. august 1989 for å fortelle at han gikk av. Apartheidregiment var i ferd med å rakne og F. W. de Klerk hadde akkurat tatt over det sør-afrikanske nasjonalistpartiet. Botha nektet først å gi seg frivillig, men ble etter hvert så marginalisert at han måtte trekke seg. I TV-talen sa han at: "They replied I could use my health as an excuse. To this I replied that I am not prepared to leave on a lie. It is evident to me that after all these years of my best efforts for the National Party and for the government of this country, as well as the security of our country, I am being ignored by ministers serving in my cabinet."
Nuri al-Said gikk av som statsminister i Irak i juli 1958, etter at kong Faisal II og hans hoff var blitt henrettet. Han prøvde å skjule seg ved å opptre i forkledning som kvinne, men ble oppdaget og drept. Liket ble deretter dratt igjennom gatene i Bagdad, spiddet og utstilt offentlig. En avslutning til skrekk og advarsel som gjør at det å komme seg ut av landet gjerne fremstår som mer attraktivt for mange.
Zine el-Abidine Ben Ali forlot Tunisia i full fart 14. januar i år, etter å ha styrt landet helt siden 1987. Tunisia satt i gang en bølge av uro som kanskje kan føre til at flere statsledere velger å reise. En positiv konsekvens av denne exiten er at tunisiske arkeologer endelig tør å si fra om plyndringen av ruinene i Kartago som Ben Alis regime stod bak. Kartago ble som kjent plyndret av romerne i 146 f.kr., men har åpenbart blitt plyndret også i senere år.
Kong Farouk i Egypt reiste ut av landet i juli 1952 da general Gamel Abdel Nasser tok makten. Farouk og resten av kongefamilien flyktet i full fart til Monaco, og måtte reise fra det meste av sine eiendeler. Da Farouk abdiserte var det for øvrig hans nyfødte sønn som ble utnevnt til kong Fuad II av Egypt, men han ble avsatt allerede i 1953 da Egypt avskaffet monarkiet.
Poenget med å skrive om dette er også å reklamere litt for nettutgaven til tidsskriftet Foreign Policy. Et annet nettsted det kan være verdt å oppsøke når det skjer ting i verden er Stratfor Global Intelligence. Særlig når det skjer større ting i deler av verden som norske medier ikke har allverdens greie på, og man kan trenge litt mer grundige analyser, da er det greit å vite hvor man kan lete.
Richard Nixon er selvfølgelig med på listen. Han gikk av som amerikansk president 9. august 1974, uten å ha tapt et valg, men var skandalisert av Watergate-innbruddet. Da han gikk sa Nixon: "I have never been a quitter. To leave office before my term is completed is abhorrent to every instinct in my body. But as President, I must put the interest of America first."
Mohammed Reza Pahlavi, Shahen av Iran, forlot Iran 16. januar 1979, i følge den offisielle versjonen for å dra på ferie til Egypt. Men det at han også tok med seg et glass iransk jord tydet vel på at han ikke regnet med å komme tilbake på en stund. To uker etter at shahen reiste kom Ayatollah Khomeini til Iran og etablerte et prestestyre som fortsatt preger landet. Pahlavi kom aldri tilbake, men døde sommeren 1980.
P. W. Botha gikk på TV i Sør Afrika 17. august 1989 for å fortelle at han gikk av. Apartheidregiment var i ferd med å rakne og F. W. de Klerk hadde akkurat tatt over det sør-afrikanske nasjonalistpartiet. Botha nektet først å gi seg frivillig, men ble etter hvert så marginalisert at han måtte trekke seg. I TV-talen sa han at: "They replied I could use my health as an excuse. To this I replied that I am not prepared to leave on a lie. It is evident to me that after all these years of my best efforts for the National Party and for the government of this country, as well as the security of our country, I am being ignored by ministers serving in my cabinet."
Nuri al-Said gikk av som statsminister i Irak i juli 1958, etter at kong Faisal II og hans hoff var blitt henrettet. Han prøvde å skjule seg ved å opptre i forkledning som kvinne, men ble oppdaget og drept. Liket ble deretter dratt igjennom gatene i Bagdad, spiddet og utstilt offentlig. En avslutning til skrekk og advarsel som gjør at det å komme seg ut av landet gjerne fremstår som mer attraktivt for mange.
Zine el-Abidine Ben Ali forlot Tunisia i full fart 14. januar i år, etter å ha styrt landet helt siden 1987. Tunisia satt i gang en bølge av uro som kanskje kan føre til at flere statsledere velger å reise. En positiv konsekvens av denne exiten er at tunisiske arkeologer endelig tør å si fra om plyndringen av ruinene i Kartago som Ben Alis regime stod bak. Kartago ble som kjent plyndret av romerne i 146 f.kr., men har åpenbart blitt plyndret også i senere år.
Kong Farouk i Egypt reiste ut av landet i juli 1952 da general Gamel Abdel Nasser tok makten. Farouk og resten av kongefamilien flyktet i full fart til Monaco, og måtte reise fra det meste av sine eiendeler. Da Farouk abdiserte var det for øvrig hans nyfødte sønn som ble utnevnt til kong Fuad II av Egypt, men han ble avsatt allerede i 1953 da Egypt avskaffet monarkiet.
Poenget med å skrive om dette er også å reklamere litt for nettutgaven til tidsskriftet Foreign Policy. Et annet nettsted det kan være verdt å oppsøke når det skjer ting i verden er Stratfor Global Intelligence. Særlig når det skjer større ting i deler av verden som norske medier ikke har allverdens greie på, og man kan trenge litt mer grundige analyser, da er det greit å vite hvor man kan lete.
lørdag 12. februar 2011
1,8 milliarder kroner for en blogg
AOLs oppkjøp av The Huffington Post denne uken for 1,8 milliarder kroner (315 millioner USD) er ganske interessant på flere plan. La meg nevne tre ting:
For det første handler naturligvis mye av omtalen i mediene om personen Arianna Huffington, opprinnelig Arianna Stassonoupoulis, født i Athen i 1950 og først berømt som kjendiskonen til den republikanske oljedirektøren og kongressmannen Michael Huffington. Da de ble skilt i 1997 (han gikk ut offentlig og sa han var biseksuell) beholdt hun navnet, men byttet raskt ut politikken. Fra å være en frontfigur på høyresiden under Newt Gingrich "Republican Revolution" i 1994 ble hun motkandidaten til Arnold Schwarzenegger i guvernørvalget i California i 2003 under slagordet "The Hybrid versus the Hummer". Hun tapte valget, men etablerte bloggen og nettstedet The Huffington Post i 2005, en salig blanding av kjendisstoff, kultur og venstreorientert politikk. Her er et ferskt TV-intervju med Arianna Huffington om oppkjøpet på Bill Mahers talkshow på HBO:
Det andre mange kommenterer er naturligvis prisen. At noen vil betale 1,8 milliarder kroner for noe som i bunn og grunn er en nyhetsaggregator, noen blogger og en profilert person. Prisen er så vidt jeg skjønner rundt fem ganger omsetning i 2010. Siden HuffPo til nå ikke har tjent penger er det ikke mulig å beregne price/earnings, men noen nettsteder skriver om en forventet inntjening etter synergier på 30 millioner USD i 2011, noe som skulle bety en teoretisk p/e på 10. Det høres ikke så helt galt ut. Men hva som er riktig pris på oppkjøp vil naturligvis variere med bransje og vekstutsikter. Noen snakker allerede om en ny dot.com boble, noe AOL (tidligere kjent som America Online) vet alt om. De stod i år 2000 for dot.com tidens største oppkjøp da de kjøpte Time Warner for 164 milliarder USD. Er dette et "back to the future" for AOL? Beløpene er ganske forskjellige, men det er noen interessante assosiasjoner her.
Det tredje og mest interessante av alt er å spørre hvorfor det skjer og hvorfor det skjer nå? Mest sannsynlig har det sammenheng med den flyttingen av medieinnhold vi nå ser til baksiden lukkede betalingsvegger og inn i betalte apps. Når de største avisene nå skal lukke seg inne og ta betalt fra kundene vil det åpne store nye muligheter for åpne og reklamefinansierte nettsteder. Men å leve av reklameinntekter vil kreve to ting, innhold av høy kvalitet og mange lesere. Det er dette blogger som Tech Crunch, Engadget, som AOL har kjøpt tidligere, og Huffington Post kan bidra med. HuffPo har bra skribenter som lager innhold og de har 25 millioner unike brukere i måneden. Nå blir det riktignok mye vanskeligere å være nyhetsaggregator hvis mange av de man tidligere lenket til forsvinner bak betalingsvegger. På den annen side blir det ikke lett å være bak en betalingsvegg heller når aktører som AOL/Huffington Post har egenprodusert innhold av bra kvalitet gratis - og får enda flere lesere enn de hadde før.
I Norge er det helt vanlig at aviser som Aftenposten, Dagsavisen og NA24 får bloggere til å skrive gratis for seg, som om markedsverdien av bloggernes bidrag, i motsetning til egne journalister, er null. Oppkjøpet av The Huffington Post er et veddemål på at det i den nye medievirkeligheten er annerledes,og at både de som planlegger å gå bak betalingsvegger og særlig de som vil leve av reklamefinansiert gratis innhold på nett er nødt til å tenke helt annerledes når de skal hente innhold og lesere.
For det første handler naturligvis mye av omtalen i mediene om personen Arianna Huffington, opprinnelig Arianna Stassonoupoulis, født i Athen i 1950 og først berømt som kjendiskonen til den republikanske oljedirektøren og kongressmannen Michael Huffington. Da de ble skilt i 1997 (han gikk ut offentlig og sa han var biseksuell) beholdt hun navnet, men byttet raskt ut politikken. Fra å være en frontfigur på høyresiden under Newt Gingrich "Republican Revolution" i 1994 ble hun motkandidaten til Arnold Schwarzenegger i guvernørvalget i California i 2003 under slagordet "The Hybrid versus the Hummer". Hun tapte valget, men etablerte bloggen og nettstedet The Huffington Post i 2005, en salig blanding av kjendisstoff, kultur og venstreorientert politikk. Her er et ferskt TV-intervju med Arianna Huffington om oppkjøpet på Bill Mahers talkshow på HBO:
Det andre mange kommenterer er naturligvis prisen. At noen vil betale 1,8 milliarder kroner for noe som i bunn og grunn er en nyhetsaggregator, noen blogger og en profilert person. Prisen er så vidt jeg skjønner rundt fem ganger omsetning i 2010. Siden HuffPo til nå ikke har tjent penger er det ikke mulig å beregne price/earnings, men noen nettsteder skriver om en forventet inntjening etter synergier på 30 millioner USD i 2011, noe som skulle bety en teoretisk p/e på 10. Det høres ikke så helt galt ut. Men hva som er riktig pris på oppkjøp vil naturligvis variere med bransje og vekstutsikter. Noen snakker allerede om en ny dot.com boble, noe AOL (tidligere kjent som America Online) vet alt om. De stod i år 2000 for dot.com tidens største oppkjøp da de kjøpte Time Warner for 164 milliarder USD. Er dette et "back to the future" for AOL? Beløpene er ganske forskjellige, men det er noen interessante assosiasjoner her.
Det tredje og mest interessante av alt er å spørre hvorfor det skjer og hvorfor det skjer nå? Mest sannsynlig har det sammenheng med den flyttingen av medieinnhold vi nå ser til baksiden lukkede betalingsvegger og inn i betalte apps. Når de største avisene nå skal lukke seg inne og ta betalt fra kundene vil det åpne store nye muligheter for åpne og reklamefinansierte nettsteder. Men å leve av reklameinntekter vil kreve to ting, innhold av høy kvalitet og mange lesere. Det er dette blogger som Tech Crunch, Engadget, som AOL har kjøpt tidligere, og Huffington Post kan bidra med. HuffPo har bra skribenter som lager innhold og de har 25 millioner unike brukere i måneden. Nå blir det riktignok mye vanskeligere å være nyhetsaggregator hvis mange av de man tidligere lenket til forsvinner bak betalingsvegger. På den annen side blir det ikke lett å være bak en betalingsvegg heller når aktører som AOL/Huffington Post har egenprodusert innhold av bra kvalitet gratis - og får enda flere lesere enn de hadde før.
I Norge er det helt vanlig at aviser som Aftenposten, Dagsavisen og NA24 får bloggere til å skrive gratis for seg, som om markedsverdien av bloggernes bidrag, i motsetning til egne journalister, er null. Oppkjøpet av The Huffington Post er et veddemål på at det i den nye medievirkeligheten er annerledes,og at både de som planlegger å gå bak betalingsvegger og særlig de som vil leve av reklamefinansiert gratis innhold på nett er nødt til å tenke helt annerledes når de skal hente innhold og lesere.
fredag 11. februar 2011
Fra masseproduksjon til masseskreddersøm
The Economist har en viktig lederartikkel i fredagens nummer som handler om effekten av nye 3D-printere. Det høres kanskje ut som et uviktig leketøy, men effektene kan etter hvert bli langt større hvis det er slik at skalafordelene den industrielle masseproduksjonen har gitt oss, og som har formet verden siden den industrielle revolusjon, kan erstattes av teknologi som kan gi oss et enkelt eksemplar enda billigere. Kort fortalt virker det slik:
"First you call up a blueprint on your computer screen and tinker with its shape and colour where necessary. Then you press print. A machine nearby whirrs into life and builds up the object gradually, either by depositing material from a nozzle, or by selectively solidifying a thin layer of plastic or metal dust using tiny drops of glue or a tightly focused beam. Products are thus built up by progressively adding material, one layer at a time: hence the technology’s other name, additive manufacturing. Eventually the object in question—a spare part for your car, a lampshade, a violin—pops out. The beauty of the technology is that it does not need to happen in a factory. Small items can be made by a machine like a desktop printer, in the corner of an office, a shop or even a house."
Hvorfor er så dette viktig? The Economist nevner flere områder der slik teknologi kan innebære store disruptive endringer for eksisterende bedrifter og bransjer. En konsekvens er at oppfinnere og designere slipper å gjøre avtaler med fabrikker om å produsere produktene deres i store serier, det holder å eie eller å ha tilgang til en 3D-printer. Da kan man vente med å lage produktene til kundene bestiller og ikke produsere for lager. Man kan dessuten spesialtilpasse hvert enkelt eksemplar etter kundens ønske. En ganske innovasjonsvennlig teknologi med andre ord. Og selv om den helt sikkert ikke egner seg til å produsere alle typer varer, så vil det for de tingene man kan produsere i 3D-printere være store store kostnadsbesparelser i form av redusert materialforbruk, mindre behov for lagerplass og mindre transportbehov.
En annen disruptiv konsekvens er at ethvert produktdesign som kan beskrives digitalt også kan bli kopiert, eller piratkopiert. Det er med andre ord ikke bare immaterielle ting, som musikkfiler, filmer eller software som kan kopieres og spres i fremtiden, også fysiske ting som leker, sko og stoler kan bli digitalisert og kopiert. Og etter hvert som teknologien blir billig og tilgjengelig for flere så blir det mulig å gjøre dette hjemmefra. Så utfordringene står i kø:
"When the blueprints for a new toy, or a designer shoe, escape onto the internet, the chances that the owner of the IP will lose out are greater. There are sure to be calls for restrictions on the use of 3D printers, and lawsuits about how existing IP laws should be applied. As with open-source software, new non-commercial models will emerge. It is unclear whether 3D printing requires existing rules to be tightened (which could hamper innovation) or loosened (which could encourage piracy). The lawyers are, no doubt, rubbing their hands."
"First you call up a blueprint on your computer screen and tinker with its shape and colour where necessary. Then you press print. A machine nearby whirrs into life and builds up the object gradually, either by depositing material from a nozzle, or by selectively solidifying a thin layer of plastic or metal dust using tiny drops of glue or a tightly focused beam. Products are thus built up by progressively adding material, one layer at a time: hence the technology’s other name, additive manufacturing. Eventually the object in question—a spare part for your car, a lampshade, a violin—pops out. The beauty of the technology is that it does not need to happen in a factory. Small items can be made by a machine like a desktop printer, in the corner of an office, a shop or even a house."
Hvorfor er så dette viktig? The Economist nevner flere områder der slik teknologi kan innebære store disruptive endringer for eksisterende bedrifter og bransjer. En konsekvens er at oppfinnere og designere slipper å gjøre avtaler med fabrikker om å produsere produktene deres i store serier, det holder å eie eller å ha tilgang til en 3D-printer. Da kan man vente med å lage produktene til kundene bestiller og ikke produsere for lager. Man kan dessuten spesialtilpasse hvert enkelt eksemplar etter kundens ønske. En ganske innovasjonsvennlig teknologi med andre ord. Og selv om den helt sikkert ikke egner seg til å produsere alle typer varer, så vil det for de tingene man kan produsere i 3D-printere være store store kostnadsbesparelser i form av redusert materialforbruk, mindre behov for lagerplass og mindre transportbehov.
En annen disruptiv konsekvens er at ethvert produktdesign som kan beskrives digitalt også kan bli kopiert, eller piratkopiert. Det er med andre ord ikke bare immaterielle ting, som musikkfiler, filmer eller software som kan kopieres og spres i fremtiden, også fysiske ting som leker, sko og stoler kan bli digitalisert og kopiert. Og etter hvert som teknologien blir billig og tilgjengelig for flere så blir det mulig å gjøre dette hjemmefra. Så utfordringene står i kø:
"When the blueprints for a new toy, or a designer shoe, escape onto the internet, the chances that the owner of the IP will lose out are greater. There are sure to be calls for restrictions on the use of 3D printers, and lawsuits about how existing IP laws should be applied. As with open-source software, new non-commercial models will emerge. It is unclear whether 3D printing requires existing rules to be tightened (which could hamper innovation) or loosened (which could encourage piracy). The lawyers are, no doubt, rubbing their hands."
The Economist inneholder også en litt lengre artikkel om hvor langt denne 3D-printer teknologien har kommet og hvorfor dette kan innebære en form for "ny industriell revolusjon". Som med alle nye teknologier som er helt i startfasen er det vanskelig å spå både bruksområder og betydning. Men sjansen er stor for at dette er en teknologi som vil få veldig stor betydning etter hvert.
onsdag 9. februar 2011
Forskeres produktivitet
Forskning i næringslivet og annen anvendt forskning gir resultater først når den brukes til innovasjon, kommersialisering eller til politikkutforming i et departement. Det er kundene, eller markedet om man vil. som avgjør hvor vellykket forskningen er.
Forskning ved universiteter og høyskoler er annerledes. Den er mer grunnleggende og mer nysgjerrighetsdrevet, og fordi det ikke er noen umiddelbar anvender som kan avgjøre hva som er bra, kommer resultatene frem ved at man publiserer i anerkjente internasjonale tidsskrifter eller i artikkelsamlinger. De som vurderer om forskningen er bra, og avgjør hva som kommer igjennom nåløyet, er et panel av "peers", andre forskere som har kunnskap nok til å vurdere kvaliteten.
Dette er en måte å måle kvalitet på det bred enighet om, selv om måten man veier og teller noen ganger kan være gjenstand for diskusjon. Med slike objektive mål på forskningsproduksjon kan man finne ut hvilke forskere som er mest produktive. Og når man kan gjøre det for enkeltforskere kan man naturligvis også legge sammen alle publiseringer på et universitet eller høyskole, dele på antall forskere eller på pengebruken, og så sammenligne på tvers av institusjoner. I Norge, eller mellom norske og utenlandske universiteter, for å finne ut hvor man får mest forskning for hver krone man bruker.
Aftenposten skrev om hvem som leverer mest forskning pr krone for noen dager siden, og illustrerte det med grafen over. Den i særklasse mest produktive er Høyskolen i Narvik, godt foran Norges Idrettshøyskole, Universitetet i Stavanger, NTNU og Universitetet i Oslo. Nederst på listen er Høyskolen i Bodø (nå Universitetet i Nordland) og BI. Hva det er som gjør at Narvik er så suverent på topp vet jeg ikke, det virker som de har satset veldig systematisk på publisering. Kanskje er det også noen ulikheter her som har sammenheng med fagprofilen, det kan for eksempel virke som institusjoner med mye teknologifag, biofag og medisin er høyere på listen enn de med stor andel økonomifag. Men det er mulig det er helt tilfeldig.
Denne rangeringen er laget til Fagerbergutvalgets pågående arbeid med å se på innsats og resultater i den offentlig finansierte forskningen. I Jan Fagerbergs foredrag for noen dager siden om utvalgets arbeid var det også med en sammenligning mellom de nordiske universitetene. Danmarks Tekniske Universitet topper listen over de mest produktive i Norden, foran Universitetene i Århus, Stockholm og København. Universitetet i Oslo er først på 10. plass, foran Bergen og UMB. (Den norske listen og den nordiske listen har ikke helt lik rekkefølge mellom de norske institusjonene, Det er fordi de to listene vekter publiseringskanal litt ulikt, men hovedbildet er det samme.)
Når rektorer og forskere uttaler seg om forskning i media får man gjerne inntrykk av at det mangler penger, og at mer penger til helt fri forskning vil løse omtrent alt. Men ser vi på forskjellene i resultater mellom institusjonene så ser vi at det er ganske stor ulikhet i hva de klarer å oppnå med like mye penger. Hva er det som forklarer disse store ulikhetene i produktivitet? Jan Fagerberg er i presentasjonen inne på noe helt vesentlig. Det er i dag slik at selv om mange forskere jobber hardt og publiserer mye, er det også forskere ved våre universiteter og høyskoler som ikke publiserer noe som helst. De får lønn for å være forskere, men de forsker ikke.
Universitetet i Tromsø har begynt å jobbe systematisk med å få oversikt over hvor mye forskerne deres faktisk forsker. Der er det slik at en femdel av alle forskerne ikke har publisert noe. Nær halvparten av forskerne har under ett publikasjonspoeng i løpet av fire år. Da kan man jo stille spørsmål ved om det er riktig at folk som får betalt for å bruke halvparten av sin tid til å forske (og den andre halvparten til å undervise) og ikke kan vise til noen resultater, skal få fortsette å legge beslag på så mye ressurser. Det finnes alternativer. De som ikke forsker kunne undervise mer, eller kanskje heller ta en annen jobb. Det er først og fremst rektorene og ledelsene ved universitetene og høyskolene som må gjennomføre denne omstillingen og sørge for at penger til forskning brukes til forskning. Men forskningsministeren må stille seg bak og bidra til at de som fjerner sløsing og gjør noe for å utnytte ressursene bedre også blir belønnet for det.
Forskning ved universiteter og høyskoler er annerledes. Den er mer grunnleggende og mer nysgjerrighetsdrevet, og fordi det ikke er noen umiddelbar anvender som kan avgjøre hva som er bra, kommer resultatene frem ved at man publiserer i anerkjente internasjonale tidsskrifter eller i artikkelsamlinger. De som vurderer om forskningen er bra, og avgjør hva som kommer igjennom nåløyet, er et panel av "peers", andre forskere som har kunnskap nok til å vurdere kvaliteten.
Dette er en måte å måle kvalitet på det bred enighet om, selv om måten man veier og teller noen ganger kan være gjenstand for diskusjon. Med slike objektive mål på forskningsproduksjon kan man finne ut hvilke forskere som er mest produktive. Og når man kan gjøre det for enkeltforskere kan man naturligvis også legge sammen alle publiseringer på et universitet eller høyskole, dele på antall forskere eller på pengebruken, og så sammenligne på tvers av institusjoner. I Norge, eller mellom norske og utenlandske universiteter, for å finne ut hvor man får mest forskning for hver krone man bruker.
Aftenposten skrev om hvem som leverer mest forskning pr krone for noen dager siden, og illustrerte det med grafen over. Den i særklasse mest produktive er Høyskolen i Narvik, godt foran Norges Idrettshøyskole, Universitetet i Stavanger, NTNU og Universitetet i Oslo. Nederst på listen er Høyskolen i Bodø (nå Universitetet i Nordland) og BI. Hva det er som gjør at Narvik er så suverent på topp vet jeg ikke, det virker som de har satset veldig systematisk på publisering. Kanskje er det også noen ulikheter her som har sammenheng med fagprofilen, det kan for eksempel virke som institusjoner med mye teknologifag, biofag og medisin er høyere på listen enn de med stor andel økonomifag. Men det er mulig det er helt tilfeldig.
Denne rangeringen er laget til Fagerbergutvalgets pågående arbeid med å se på innsats og resultater i den offentlig finansierte forskningen. I Jan Fagerbergs foredrag for noen dager siden om utvalgets arbeid var det også med en sammenligning mellom de nordiske universitetene. Danmarks Tekniske Universitet topper listen over de mest produktive i Norden, foran Universitetene i Århus, Stockholm og København. Universitetet i Oslo er først på 10. plass, foran Bergen og UMB. (Den norske listen og den nordiske listen har ikke helt lik rekkefølge mellom de norske institusjonene, Det er fordi de to listene vekter publiseringskanal litt ulikt, men hovedbildet er det samme.)
Når rektorer og forskere uttaler seg om forskning i media får man gjerne inntrykk av at det mangler penger, og at mer penger til helt fri forskning vil løse omtrent alt. Men ser vi på forskjellene i resultater mellom institusjonene så ser vi at det er ganske stor ulikhet i hva de klarer å oppnå med like mye penger. Hva er det som forklarer disse store ulikhetene i produktivitet? Jan Fagerberg er i presentasjonen inne på noe helt vesentlig. Det er i dag slik at selv om mange forskere jobber hardt og publiserer mye, er det også forskere ved våre universiteter og høyskoler som ikke publiserer noe som helst. De får lønn for å være forskere, men de forsker ikke.
Universitetet i Tromsø har begynt å jobbe systematisk med å få oversikt over hvor mye forskerne deres faktisk forsker. Der er det slik at en femdel av alle forskerne ikke har publisert noe. Nær halvparten av forskerne har under ett publikasjonspoeng i løpet av fire år. Da kan man jo stille spørsmål ved om det er riktig at folk som får betalt for å bruke halvparten av sin tid til å forske (og den andre halvparten til å undervise) og ikke kan vise til noen resultater, skal få fortsette å legge beslag på så mye ressurser. Det finnes alternativer. De som ikke forsker kunne undervise mer, eller kanskje heller ta en annen jobb. Det er først og fremst rektorene og ledelsene ved universitetene og høyskolene som må gjennomføre denne omstillingen og sørge for at penger til forskning brukes til forskning. Men forskningsministeren må stille seg bak og bidra til at de som fjerner sløsing og gjør noe for å utnytte ressursene bedre også blir belønnet for det.
mandag 7. februar 2011
Hva hvis kjente filmskapere regisserte Super Bowl?
De fleste fans av amerikansk fotball foretrekker nok Super Bowl akkurat slik det er. Spennende kamp - og i år også med en helt vanlig nasjonalsangflause. Nå er teksten på USAs nasjonalsang faktisk ganske krevende, den er fra et dikt skrevet i 1814, slik at det er nokså vanlig at det går galt. Det er en rekke nettsteder som har lister over de 10 verste fremføringene av nasjonalsangen noensinne, bl. a. her i Billboard, Time og diverse blogger. Konkurransen om mest katastrofale fremføring er hard, og årets bidrag er ikke i toppen.
Slate V lurer på noe helt annet. De lurer på hvordan Super Bowl ville sett ut hvis man overlot regien på TV-sendingen til Quentin Tarantino, David Lynch, Wes Anderson, Werner Herzog og Jean-Luc Godard. Her er svaret. Ganske morsomt:
Slate V lurer på noe helt annet. De lurer på hvordan Super Bowl ville sett ut hvis man overlot regien på TV-sendingen til Quentin Tarantino, David Lynch, Wes Anderson, Werner Herzog og Jean-Luc Godard. Her er svaret. Ganske morsomt:
søndag 6. februar 2011
Forskjellen er Kina, Twitter og 20-åringene
Det skjer aldri virkelig store endringer i den arabiske verden. Da Berlinmuren falt og frigjorde Øst Europa skjedde det ingenting. Da internett og Google kom, og skapte problemer for andre regimer over hele verden, skjedde det fortsatt ingenting. Hvorfor skjer plutselig alt på en gang akkurat nå?
Det er tema for Thomas Friedmans kommentarspalte i New York Times i dag, skrevet fra Amman i Jordan. I følge han er det tre nye krefter i sving: Kina, Twitter og 20-åringene:
"I’m convinced that the forces that were upholding the status quo here for so long — oil, autocracy, the distraction of Israel, and a fear of the chaos that could come with change — have finally met an engine of change that is even more powerful: China, Twitter and 20-year-olds."
Selv om Kina selv er livredd for det som er i ferd med å skje i Egypt og andre arabiske land, er landet paradoksalt nok også en viktig årsak. To sider ved Kinas vekst og suksess har enorm betydning og er indirekte med på å endre det politiske kartet i den arabiske verden. Det ene er at Kinas suksess er årsak til den kraftige stigningen i priser på matvarer, energi og drivstoff som særlig rammer de fattigste. Noe som gjør at regjeringer etter beste evne prøver å kompensere med økte subsidier eller økt lønn til offentlig ansatte, uten å egentlig ha råd til det. Den andre effekten av Kinas suksess er at varer som kunne blitt produsert i arabiske land, Thomas Friedman nevner for eksempel lanterner til Ramadan som spiller populær egyptisk musikk, blir importert fra Kina. Kina produserer alt det Egypt og mange andre utviklingsland kunne produsert, men billigere og mye mer effektivt, selv tradisjonelle egyptiske varer.
Sosiale medier som Twitter, blogger og Facebook er det andre som har skjedd. Og mobiltelefoner med nettilgang og videokamera. Det kan virke som regjeringene i den arabiske verden er helt ute av stand til å forstå hva som har skjedd på dette området.
Men viktigst av alt er kanskje 20-åringene. Det er i dag 100 millioner mennesker i den arabiske verden mellom 15 og 29 år, mange har utdanning, men ikke jobb. De opplever at prisene stiger og at fremtidsutsiktene er blitt dårligere. Og den utdanningen de har er ikke alltid så imponerende som den ser ut på papiret. The "educated unemployables" kaller Friedman de som kommer ut av arabiske skoler og universiteter:
"Egypt, Jordan, Yemen, Tunisia today are overflowing with the most frustrated cohort in the world — “the educated unemployables.” They have college degrees on paper but really don’t have the skills to make them globally competitive. I was just in Singapore. Its government is obsessed with things as small as how to better teach fractions to third graders. That has not been Hosni Mubarak’s obsession. I look at the young protesters who gathered in downtown Amman today, and the thousands who gathered in Egypt and Tunis, and my heart aches for them. So much human potential, but they have no idea how far behind they are — or maybe they do and that’s why they’re revolting. Egypt’s government has wasted the last 30 years — i.e., their whole lives — plying them with the soft bigotry of low expectations: “Be patient. Egypt moves at its own pace, like the Nile.” Well, great. Singapore also moves at its own pace, like the Internet."
Sist jeg skrev om Thomas Friedman her på bloggen var i desember, da skrev han innledningsvis i kommentaren sin i New York Times at han skulle han ta fire måneder fri for å skrive ny bok. Jeg går ut fra at den tidligere Midt Østen-korrespondenten og forfatteren av From Beirut to Jerusalem måtte legge litt andre planer etter de siste dagers hendelser i Kairo. Vel verdt å lese er også artikkelen fra noen dager siden om hvorfor det som nå skjer i Egypt og Jordan forandrer Israels situasjon fullstendig og innleder en helt ny tidsregning: B.E., Before Egypt. A.E., After Egypt.
Det er tema for Thomas Friedmans kommentarspalte i New York Times i dag, skrevet fra Amman i Jordan. I følge han er det tre nye krefter i sving: Kina, Twitter og 20-åringene:
"I’m convinced that the forces that were upholding the status quo here for so long — oil, autocracy, the distraction of Israel, and a fear of the chaos that could come with change — have finally met an engine of change that is even more powerful: China, Twitter and 20-year-olds."
Selv om Kina selv er livredd for det som er i ferd med å skje i Egypt og andre arabiske land, er landet paradoksalt nok også en viktig årsak. To sider ved Kinas vekst og suksess har enorm betydning og er indirekte med på å endre det politiske kartet i den arabiske verden. Det ene er at Kinas suksess er årsak til den kraftige stigningen i priser på matvarer, energi og drivstoff som særlig rammer de fattigste. Noe som gjør at regjeringer etter beste evne prøver å kompensere med økte subsidier eller økt lønn til offentlig ansatte, uten å egentlig ha råd til det. Den andre effekten av Kinas suksess er at varer som kunne blitt produsert i arabiske land, Thomas Friedman nevner for eksempel lanterner til Ramadan som spiller populær egyptisk musikk, blir importert fra Kina. Kina produserer alt det Egypt og mange andre utviklingsland kunne produsert, men billigere og mye mer effektivt, selv tradisjonelle egyptiske varer.
Sosiale medier som Twitter, blogger og Facebook er det andre som har skjedd. Og mobiltelefoner med nettilgang og videokamera. Det kan virke som regjeringene i den arabiske verden er helt ute av stand til å forstå hva som har skjedd på dette området.
Men viktigst av alt er kanskje 20-åringene. Det er i dag 100 millioner mennesker i den arabiske verden mellom 15 og 29 år, mange har utdanning, men ikke jobb. De opplever at prisene stiger og at fremtidsutsiktene er blitt dårligere. Og den utdanningen de har er ikke alltid så imponerende som den ser ut på papiret. The "educated unemployables" kaller Friedman de som kommer ut av arabiske skoler og universiteter:
"Egypt, Jordan, Yemen, Tunisia today are overflowing with the most frustrated cohort in the world — “the educated unemployables.” They have college degrees on paper but really don’t have the skills to make them globally competitive. I was just in Singapore. Its government is obsessed with things as small as how to better teach fractions to third graders. That has not been Hosni Mubarak’s obsession. I look at the young protesters who gathered in downtown Amman today, and the thousands who gathered in Egypt and Tunis, and my heart aches for them. So much human potential, but they have no idea how far behind they are — or maybe they do and that’s why they’re revolting. Egypt’s government has wasted the last 30 years — i.e., their whole lives — plying them with the soft bigotry of low expectations: “Be patient. Egypt moves at its own pace, like the Nile.” Well, great. Singapore also moves at its own pace, like the Internet."
Sist jeg skrev om Thomas Friedman her på bloggen var i desember, da skrev han innledningsvis i kommentaren sin i New York Times at han skulle han ta fire måneder fri for å skrive ny bok. Jeg går ut fra at den tidligere Midt Østen-korrespondenten og forfatteren av From Beirut to Jerusalem måtte legge litt andre planer etter de siste dagers hendelser i Kairo. Vel verdt å lese er også artikkelen fra noen dager siden om hvorfor det som nå skjer i Egypt og Jordan forandrer Israels situasjon fullstendig og innleder en helt ny tidsregning: B.E., Before Egypt. A.E., After Egypt.
lørdag 5. februar 2011
Enron på Det Norske Teatret
Jeg må innrømme en viss skepsis til ideen om en teaterforestilling om Enrons kollaps, at dybden i fortellingen om verdenshistoriens til da største konkurs ikke ville komme godt nok frem på en teaterscene. Ikke på grunn av negative anmeldelser på forhånd, man stoler ikke helt på at NRKs og Klassekampens kulturanmeldere ville kunne vurdere en fortelling med så mange finansielle sider. Dessuten hadde både VG og Hegnar Online (terningkast syv) skrevet positivt om stykket.
Hovedgrunnen til skepsisen var at selve Enron-saken er en ganske sammensatt fortelling om hvordan et selskap som stadig ble kåret til verdens mest innovative, og hadde noen av de smarteste medarbeiderne i verden, forvitret innenfra rent moralsk. Det hele er glitrende beskrevet i The Smartest Guys in the Room, en av de beste businessbøkene som er skrevet. Poenget i Enron var jo ikke at de var en gjeng simple forbrytere, det var den gradvise nedbrytingen av etikk og moral, og hvordan ingen i eller utenfor selskapet klarte å stoppe det, som er så interessant. Og det vil nødvendigvis skape fallhøyde når man skal få noe så motsetningsfylt inn i en totimers forestilling, ting kan rett og slett bli overforenklede og moraliserende i stedet for reflekterende.
Jeg synes Det Norske Teatret har gjort jobben overraskende godt. Scenografi og lydeffekter er imponerende og det er veldig bra skuespillerpretasjoner, spesielt Mads Ousdal som Jeffrey Skilling. Vi ser hvordan lederne i Enron som kom fra ganske vanlige kår, men hadde topp karakterer fra de beste universitetene, var besatt av at de var smartere enn andre og jobbet mye hardere. Og det får fram selve de faktiske forholdene rundt Enrons bokføringsprinsipper, både "mark-to-market-accouning" og "Special purpose entities", to ganske kompliserte måter å dekke over manglende faktiske inntekter.
Deler av forestillingen går langt utover virkeligheten, og spiller tungt på symbolikk, som når de juridiske enhetene der Andrew Fastow gjemte Enrons gjeld i, og som han kalte Raptors etter dinosaurer i Jurassic Park, blir fremstilt nettopp som små levende dinosaurer. Eller når styret i Enron fremstilles som rotter. Eller når datteren til Jeff Skilling dukker opp og de teller penger sammen. Men jeg synes symbolikken fungerer godt fordi den blir blir brukt til å vise hvordan tvilsomme beslutninger man har tatt får en egendynamikk, det føles som de er levende og får stadig mer kontroll.
På et par punkter har skuespillet til Lucy Prebble vært unøyaktig i forhold til virkeligheten. Enrons rolle i Californias strømkrise i 2000-01 er overdrevet. Men Enron unyttet utvilsomt en kombinasjon av knapphet på energi og en lite heldig regulering av markedet til å tjene penger. En annen og helt bevisst unøyaktighet er at en av hovedpersonene, Claudia Row, spilt svært godt av Nina Woxholtt, ikke finnes i virkeligheten. Row er så vidt jeg kan se en slags kombinasjon av Rebekka Mark, som bygget kraftverk og ledet vannvirksomheten til Enron, Amanda Martin, som blant annet hadde et forhold til en annen i topledelsen og Sherron Watkins som ble verdenskjent som varsleren. Grepet med å sette sammen disse personene i en felles rollefigur fungerer bra.
Jeg synes forestillingen er blitt bra, og langt bedre enn fryktet. Den passer sikkert ikke for alle, det er nok litt krevende å henge med hvis man ikke er kan noe om verken aksjekurser, balanseregnskap eller inntektsføring. Men for alle som lever i en slik hverdag er dette både underholdende og tankevekkende.
Hovedgrunnen til skepsisen var at selve Enron-saken er en ganske sammensatt fortelling om hvordan et selskap som stadig ble kåret til verdens mest innovative, og hadde noen av de smarteste medarbeiderne i verden, forvitret innenfra rent moralsk. Det hele er glitrende beskrevet i The Smartest Guys in the Room, en av de beste businessbøkene som er skrevet. Poenget i Enron var jo ikke at de var en gjeng simple forbrytere, det var den gradvise nedbrytingen av etikk og moral, og hvordan ingen i eller utenfor selskapet klarte å stoppe det, som er så interessant. Og det vil nødvendigvis skape fallhøyde når man skal få noe så motsetningsfylt inn i en totimers forestilling, ting kan rett og slett bli overforenklede og moraliserende i stedet for reflekterende.
Jeg synes Det Norske Teatret har gjort jobben overraskende godt. Scenografi og lydeffekter er imponerende og det er veldig bra skuespillerpretasjoner, spesielt Mads Ousdal som Jeffrey Skilling. Vi ser hvordan lederne i Enron som kom fra ganske vanlige kår, men hadde topp karakterer fra de beste universitetene, var besatt av at de var smartere enn andre og jobbet mye hardere. Og det får fram selve de faktiske forholdene rundt Enrons bokføringsprinsipper, både "mark-to-market-accouning" og "Special purpose entities", to ganske kompliserte måter å dekke over manglende faktiske inntekter.
Deler av forestillingen går langt utover virkeligheten, og spiller tungt på symbolikk, som når de juridiske enhetene der Andrew Fastow gjemte Enrons gjeld i, og som han kalte Raptors etter dinosaurer i Jurassic Park, blir fremstilt nettopp som små levende dinosaurer. Eller når styret i Enron fremstilles som rotter. Eller når datteren til Jeff Skilling dukker opp og de teller penger sammen. Men jeg synes symbolikken fungerer godt fordi den blir blir brukt til å vise hvordan tvilsomme beslutninger man har tatt får en egendynamikk, det føles som de er levende og får stadig mer kontroll.
På et par punkter har skuespillet til Lucy Prebble vært unøyaktig i forhold til virkeligheten. Enrons rolle i Californias strømkrise i 2000-01 er overdrevet. Men Enron unyttet utvilsomt en kombinasjon av knapphet på energi og en lite heldig regulering av markedet til å tjene penger. En annen og helt bevisst unøyaktighet er at en av hovedpersonene, Claudia Row, spilt svært godt av Nina Woxholtt, ikke finnes i virkeligheten. Row er så vidt jeg kan se en slags kombinasjon av Rebekka Mark, som bygget kraftverk og ledet vannvirksomheten til Enron, Amanda Martin, som blant annet hadde et forhold til en annen i topledelsen og Sherron Watkins som ble verdenskjent som varsleren. Grepet med å sette sammen disse personene i en felles rollefigur fungerer bra.
Jeg synes forestillingen er blitt bra, og langt bedre enn fryktet. Den passer sikkert ikke for alle, det er nok litt krevende å henge med hvis man ikke er kan noe om verken aksjekurser, balanseregnskap eller inntektsføring. Men for alle som lever i en slik hverdag er dette både underholdende og tankevekkende.
Filmen om Bærum
Et bra eksempel på bruk av YouTube og sosiale medier i en kommune er Bærum Kommunes relativt nye informasjonsfilm som er lagt ut på YouTube og på nettstedet Bærum Beta. Filmen heter Bærum- mangfold og muligheter, og er laget av informasjonsenheten i kommunen sammen med Dinamo PR. Som en vil se er det en plukket ut noen hovedtemaer som til sammen viser noe av mangfoldet. Blant annet litt om det kunnskapsbaserte næringslivet på Fornebu. Og veldig bra musikk til videoen fra det lokale bandet While You Slept.
Bærum er ikke alene om å lage YouTube videoer for å presentere seg. Denne videoen fra Trøndelag er et litt mer tematisk spisset, men også veldig godt eksempel på profilering på YouTube. Her er budskapet at Trøndelag kan tilby den aller viktigste alternative energien for fremtiden, hjernekraft og tankekraft.
Hva er så poenget med å legge ut videoer om kommunen eller fylket sitt på YouTube, vet ikke folk allerede det meste om stedet de bor? Jeg tror det kan være ganske viktig, for eksempel for virksomheter som ønsker å tiltrekke seg arbeidskraft nasjonalt og internasjonalt, å kunne ha noe som ligger tilgjengelig på nettet de kan vise frem og som gir et bilde av hvordan naturen er, hvordan dagliglivet er og hva slags muligheter som finnes for en familie som bosetter seg på et nytt sted. For mange handler det ikke bare om jobb, men også om at stedet de skal bo må ha noen kvaliteter. I kampen om de kloke hodene som skal jobbe i næringslivet og med helse og omsorg handler om å gjøre seg mer attraktiv.
Bærum er ikke alene om å lage YouTube videoer for å presentere seg. Denne videoen fra Trøndelag er et litt mer tematisk spisset, men også veldig godt eksempel på profilering på YouTube. Her er budskapet at Trøndelag kan tilby den aller viktigste alternative energien for fremtiden, hjernekraft og tankekraft.
Hva er så poenget med å legge ut videoer om kommunen eller fylket sitt på YouTube, vet ikke folk allerede det meste om stedet de bor? Jeg tror det kan være ganske viktig, for eksempel for virksomheter som ønsker å tiltrekke seg arbeidskraft nasjonalt og internasjonalt, å kunne ha noe som ligger tilgjengelig på nettet de kan vise frem og som gir et bilde av hvordan naturen er, hvordan dagliglivet er og hva slags muligheter som finnes for en familie som bosetter seg på et nytt sted. For mange handler det ikke bare om jobb, men også om at stedet de skal bo må ha noen kvaliteter. I kampen om de kloke hodene som skal jobbe i næringslivet og med helse og omsorg handler om å gjøre seg mer attraktiv.
torsdag 3. februar 2011
Om å knuse egg for å lage omelett
Freakonomics-bloggen i New York Times er i dag opptatt av hvem som først sa at "du kan ikke lage omelett uten å knuse egg". Det er jo ganske relevant for tiden, ikke minst kan det virke som regimet i Egypt har som leveregel at man må knuse en del egg.
Jeg har alltid trodd det var Stalin som stod bak dette med å knuse egg for å lage omelett, men det er nok en myte. Selv om han gjorde det er det ingen kilder på nettet som tyder på at han noen gang sa det. Et par nettsteder hevder det var Lenin som sa det, men uten noen kilde for påstanden. I det norske Wikipedia blir det hevdet at det var general Carl von Clausewitz som sa det, men det oppgis ingen kilde og det er heller ikke noen andre artikler om den prøysiske generalen som nevner at han skal ha skrevet noe om omelett.
Det som ser ut til å være riktig er at pro-Stalin journalisten Walter Duranty, som skrev for New York Times i Moskva i 30-årene, skrev at "you can't make an omelette without breaking eggs." da han forsvarte Stalins brutale behandling av ukrainerne og sultkatastrofen der i 1932-33. Men han var ikke først ute med å skrive om behovet for å knuse egg når man lager omelett. Den britiske parlamentarikeren Thomas. P. Thompson skrev allerede i 1859 at: "We are walking upon eggs, and whether we tread East or tread West, the omelet will not be made without breaking of some."
Men det kan se ut som det var den skotske forfatteren Robert Louis Stevenson som var først ute med en helt presis omelett-metafor i roman St Ives fra 1897 der han skrev: "My dear Miss Flora, you cannot make an omelette without breaking eggs."
Jeg har alltid trodd det var Stalin som stod bak dette med å knuse egg for å lage omelett, men det er nok en myte. Selv om han gjorde det er det ingen kilder på nettet som tyder på at han noen gang sa det. Et par nettsteder hevder det var Lenin som sa det, men uten noen kilde for påstanden. I det norske Wikipedia blir det hevdet at det var general Carl von Clausewitz som sa det, men det oppgis ingen kilde og det er heller ikke noen andre artikler om den prøysiske generalen som nevner at han skal ha skrevet noe om omelett.
Det som ser ut til å være riktig er at pro-Stalin journalisten Walter Duranty, som skrev for New York Times i Moskva i 30-årene, skrev at "you can't make an omelette without breaking eggs." da han forsvarte Stalins brutale behandling av ukrainerne og sultkatastrofen der i 1932-33. Men han var ikke først ute med å skrive om behovet for å knuse egg når man lager omelett. Den britiske parlamentarikeren Thomas. P. Thompson skrev allerede i 1859 at: "We are walking upon eggs, and whether we tread East or tread West, the omelet will not be made without breaking of some."
Men det kan se ut som det var den skotske forfatteren Robert Louis Stevenson som var først ute med en helt presis omelett-metafor i roman St Ives fra 1897 der han skrev: "My dear Miss Flora, you cannot make an omelette without breaking eggs."
Folketellingen 1910 på internett
Arkivverkets Digitalarkivet er en kilde for mye spennende historisk informasjon i digitalisert form, blant annet søkbare folketellinger og scannede kirkebøker. Og for noen dager siden ble folketellingen fra 1910 lagt ut på nettet for første gang, med et nytt og brukervennlig grensesnitt for søk. Aftenposten skriver at det er første gang på 50 år at en folketelling er blitt offentliggjort i Norge. Mens folketellingen fra 1900 ble offentlig allerede i 1960, ble lovene endret i 1907 slik at tellingen fra 1. desember 1910 ikke kunne bli offentlig før det hadde gått 100 år.
1910-folketellingen omfatter 2,4 millioner innbyggere. Det som er nytt i 1910-tellingen er at det er registrert fødselsdato på alle innbyggere. Også norske sjøfolk er med. Og hjemvendte utvandrere til USA er oppført med når de reiste ut av Norge og når de kom tilbake. Alle innbyggere er oppført i den husstanden de bor i og alle medlemmer i husstanden, inkludert eventuelle tjenestefolk og gårdsarbeidere er registrert med yrke. Det er et utrolig interessant og detaljert materiale.
Det kan nok lønne seg å gjøre litt slektsforskning i forkant for å finne ut akkurat hva man skal søke etter, blant annet kan det være en utfordring at både stavemåter og etternavntradisjoner har endret seg siden 1910. Jeg gjorde et raskt søk etter Øvre Kvam gård i Østre Toten herred, der min mormor vokste opp. Hun ble ikke født før i 1911, men hennes far, og min oldefar, Kaspar Evensen (født 1887) er oppført. De to andre på gården var Even Hanssen (født 1852) og Gønner Hanssen (født 1846 i Vang i Hedmark), sannsynligvis foreldre.
Under yrke for Even Hanssen er oppført "Arbeider ved melkfbrk. Kap og har et lite jordbruk, foder 1 ko". De hadde med andre ord en liten gård, men begge mennene i husstanden arbeidet også på melkefabrikken på Kapp. Det med melkefabrikk høres kanskje litt rart ut, men er faktisk helt riktig. Dr Olav Johan Sopp fant opp en ny måte å produsere kondensert melk, såkalt Viking Melk, og etablerte en fabrikk på Kapp på Toten i 1891. Kapp Melkefabrikk ble en suksess fordi den betalte bøndene litt mer for melken. Det var 300 arbeidere der og i 1898 ble den kjøp av sveitsiske Nestle. I 1928 ble melkeproduksjonen nedlagt og bygget ble senere brukt til produksjon av Remington skrivemaskiner. I dag holder ulike kulturaktiviteter, Kapp Næringshage og en rekke småbedrifter til i Melkefabrikken. Det er i grunnen et godt bilde av hvordan Norge omstilt seg i løpet av 100 år
1910-folketellingen omfatter 2,4 millioner innbyggere. Det som er nytt i 1910-tellingen er at det er registrert fødselsdato på alle innbyggere. Også norske sjøfolk er med. Og hjemvendte utvandrere til USA er oppført med når de reiste ut av Norge og når de kom tilbake. Alle innbyggere er oppført i den husstanden de bor i og alle medlemmer i husstanden, inkludert eventuelle tjenestefolk og gårdsarbeidere er registrert med yrke. Det er et utrolig interessant og detaljert materiale.
Det kan nok lønne seg å gjøre litt slektsforskning i forkant for å finne ut akkurat hva man skal søke etter, blant annet kan det være en utfordring at både stavemåter og etternavntradisjoner har endret seg siden 1910. Jeg gjorde et raskt søk etter Øvre Kvam gård i Østre Toten herred, der min mormor vokste opp. Hun ble ikke født før i 1911, men hennes far, og min oldefar, Kaspar Evensen (født 1887) er oppført. De to andre på gården var Even Hanssen (født 1852) og Gønner Hanssen (født 1846 i Vang i Hedmark), sannsynligvis foreldre.
Under yrke for Even Hanssen er oppført "Arbeider ved melkfbrk. Kap og har et lite jordbruk, foder 1 ko". De hadde med andre ord en liten gård, men begge mennene i husstanden arbeidet også på melkefabrikken på Kapp. Det med melkefabrikk høres kanskje litt rart ut, men er faktisk helt riktig. Dr Olav Johan Sopp fant opp en ny måte å produsere kondensert melk, såkalt Viking Melk, og etablerte en fabrikk på Kapp på Toten i 1891. Kapp Melkefabrikk ble en suksess fordi den betalte bøndene litt mer for melken. Det var 300 arbeidere der og i 1898 ble den kjøp av sveitsiske Nestle. I 1928 ble melkeproduksjonen nedlagt og bygget ble senere brukt til produksjon av Remington skrivemaskiner. I dag holder ulike kulturaktiviteter, Kapp Næringshage og en rekke småbedrifter til i Melkefabrikken. Det er i grunnen et godt bilde av hvordan Norge omstilt seg i løpet av 100 år
tirsdag 1. februar 2011
Norge på europatoppen i teknologioptimisme
EU-kommisjonens Eurobarometer har siden 1991 målt europeeres holdning til ulike nye og til dels omstridte teknologier og utgitt disse tallene i egne rapporter. Etter hvert som teknologifronten flyttes er nye teknologier tatt med, blant annet solenergi, nanoteknologi, syntetisk biologi og "brain enhancement". Europeans and Biotechnology in 2010 er syvende utgave av rapporten. Den måler folks holdninger til åtte ulike teknologier, og denne gangen er også Norge og noen andre ikke-EU land med.
Det generelle bildet er at europeere flest er blitt langt mer teknologioptimistiske siden 1990-tallet. Men det er en viss forskjell mellom landene. På toppen av listen til venstre over de mest teknologioptimistiske landene er Norge. Det er en liste som forsøker å oppsummere befolkningenes holdning til alle åtte teknologier i en enkel graf:
"How optimistic are Europeans about new technologies? Our measures of generalised technological optimism and pessimism are admittedly rather crude. We take the eight technologies and count for each respondent: firstly, the number of technologies that they say will improve our way of life; and, secondly, the number that will make things worse. We then compute for each country the average (mean) number of technologies that are given the optimistic judgement (‘optimism’) and the average (mean) number of technologies that are given the pessimistic judgement (‘pessimism’), and plot them for the EU27 as a whole, and by country"
Ser vi nærmere på de enkelte teknologiområdene er det slik at nordmenn skiller seg positivt ut når det gjelder holdningen til blant annet solenergi, informasjonsteknologi og nanoteknologi. Nordmenn gir for eksempel i større grad en gjennomsnittet i EU uttrykk for at de kjenner til nanoteknologi, og 68 prosent mener man skal fremme bruk av nanoteknologi. Unntaket når det gjelder norsk teknologioptimisme er kjernekraft. Her har nordmenn noe lavere tro på teknologien en gjennomsnittet i EU.
Det mest iøynefallende resultatet for Norges del er den positive holdningen til bioteknologi, noe Forskningsrådet også har omtalt på sine nettsider. Hele 73 prosent i Norge mener at bioteknologi (eller mer presist så er begrepet "biotechnology and genetic engineering") vil få en positiv innvirkning på våre liv om 20 år, noe som er en markant endring fra 1990-tallet da holdningen til bioteknologi i Norge var overveiende negativ. Norge er sammen med Spania, Estland og Kypros de mest positive til bioteknologi, mens snittet i EU ligger på rundt 50 prosent.
Det er også noen spørsmål i undersøkelsen om en del ulike bruksområder for bioteknologi. Det viser at nordmenn, i likhet med andre i Europa, er skeptiske til genmodifisert mat (30 prosent sier de vil oppmuntre dette i Norge) og kloning av dyr (17 prosent vil oppmuntre dette i Norge). Men på en del andre spørmål, inkludert holdningen til stamcelleforskning, biomedisin og noen måter å bruke bioteknologi i matvareproduksjon, er flertallet i Norge positive til at man skal ta det i bruk. I Norge er vi i likhet med resten av Norden også langt mer positive til å gi opplysninger om oss selv til biobanker for at det skal kunne brukes i forskning.
Det er som sagt en stor undersøkelse. I alt har over 26 000 personer i hele Europa deltatt, 1037 av disse er intervjuet av TNS Gallup i Norge. Hele rapporten er på over 100 sider og finnes som PDF her.
Det generelle bildet er at europeere flest er blitt langt mer teknologioptimistiske siden 1990-tallet. Men det er en viss forskjell mellom landene. På toppen av listen til venstre over de mest teknologioptimistiske landene er Norge. Det er en liste som forsøker å oppsummere befolkningenes holdning til alle åtte teknologier i en enkel graf:
"How optimistic are Europeans about new technologies? Our measures of generalised technological optimism and pessimism are admittedly rather crude. We take the eight technologies and count for each respondent: firstly, the number of technologies that they say will improve our way of life; and, secondly, the number that will make things worse. We then compute for each country the average (mean) number of technologies that are given the optimistic judgement (‘optimism’) and the average (mean) number of technologies that are given the pessimistic judgement (‘pessimism’), and plot them for the EU27 as a whole, and by country"
Ser vi nærmere på de enkelte teknologiområdene er det slik at nordmenn skiller seg positivt ut når det gjelder holdningen til blant annet solenergi, informasjonsteknologi og nanoteknologi. Nordmenn gir for eksempel i større grad en gjennomsnittet i EU uttrykk for at de kjenner til nanoteknologi, og 68 prosent mener man skal fremme bruk av nanoteknologi. Unntaket når det gjelder norsk teknologioptimisme er kjernekraft. Her har nordmenn noe lavere tro på teknologien en gjennomsnittet i EU.
Det mest iøynefallende resultatet for Norges del er den positive holdningen til bioteknologi, noe Forskningsrådet også har omtalt på sine nettsider. Hele 73 prosent i Norge mener at bioteknologi (eller mer presist så er begrepet "biotechnology and genetic engineering") vil få en positiv innvirkning på våre liv om 20 år, noe som er en markant endring fra 1990-tallet da holdningen til bioteknologi i Norge var overveiende negativ. Norge er sammen med Spania, Estland og Kypros de mest positive til bioteknologi, mens snittet i EU ligger på rundt 50 prosent.
Det er også noen spørsmål i undersøkelsen om en del ulike bruksområder for bioteknologi. Det viser at nordmenn, i likhet med andre i Europa, er skeptiske til genmodifisert mat (30 prosent sier de vil oppmuntre dette i Norge) og kloning av dyr (17 prosent vil oppmuntre dette i Norge). Men på en del andre spørmål, inkludert holdningen til stamcelleforskning, biomedisin og noen måter å bruke bioteknologi i matvareproduksjon, er flertallet i Norge positive til at man skal ta det i bruk. I Norge er vi i likhet med resten av Norden også langt mer positive til å gi opplysninger om oss selv til biobanker for at det skal kunne brukes i forskning.
Det er som sagt en stor undersøkelse. I alt har over 26 000 personer i hele Europa deltatt, 1037 av disse er intervjuet av TNS Gallup i Norge. Hele rapporten er på over 100 sider og finnes som PDF her.
Abonner på:
Innlegg
(
Atom
)