Ishita Barua: Techbros

Jeg fikk endelig lest Ishita Baruas bok "Techbros" i sommer, en lærerik og svært dagsaktuell bok som favner ganske bredt, men men der hovedtemaet er hvordan vi i Europa, og også i Norge, er i ferd med å tape innovasjons- og forskningskonkurransen mot USA og Japan. 

Vi har færre startups, forsker mindre i næringslivet og har mindre såkorn- og venturkapital. Det er en opplevelse av mer reguleringer og byråkrati. Og så henger vi selvsagt etter når det gjelder utvikling av kunstig intelligens, der Anthropic, Open AI, Google og Nvidia er i ledelsen, sammen med flere kinesiske selskaper.

I tillegg til disse generelle bekymringene er Ishita Barua med sin sterke medisinske og teknologiske bakgrunn godt plassert til å løfte frem hvordan Europas lavere innovasjonstempo også gjelder for skjæringspunktet mellom helse og teknologi, der KI har en stadig mer sentral rolle i forskningen på nye legemidler, genetiske kartlegginger, medisinsk teknologi og andre helseinnovasjoner.

The Terrible Ten

Helt på slutten av boken, i nest siste kapittal, retter boken oppmerksomheten mot flere konkete hindringer som må fjernes for at europeisk globalt lederskap innenfor innovasjon skal være mulig. Europeisk næringliv må ha et regulatorisk rammeverk som fremmer og ikke sperrer mulighetene til å ta i bruk ny teknologi og forskningsbasert kunnskap i nye produkter. Ofte når næringliv snakker om dette høres det ut som slagord, sutring og omtrentligheter, men Ishita Barua er veldig konkret når hun trekker frem EUs 10 punkter de har døpt "The terrible ten ". Det er en liste med strukturelle forhold som gjør at Europa taper konkurransekraft mot USA og Kina og som de har bestemt seg for å gjøre noe med.

EUs "Terrible 10" har kommet opp som en oppfølging av Letta-rapporten og Drahgi rapporten, som også er godt beskrevet i boken, og handler om politikk. Politikk for å fjerne hindringer og få til den nødvendige omstillingen som trengs for å skape et mer konkurrasedyktig indre marked. Politikk for å ikke hindre innvason og nyskping. Dette må vi snakke mye mer om i Norge også, og derfor er det bra at boken er tydelig på at dette må til. EUs "terrible ten" beskriver at:

1. Det er for komplekse EU-regler. Ting som er godt begrunnet hver for seg har ledet til kompliserte og overlappende reguleringer som skaper kostnader, usikkerhet og barrierer, særlig for små og mellomstore bedrifter.
2. Det er en mangel på «eierskap» til det indre marked hos medlemslandene. Mange land er i praksis mer opptatt av å lage nasjonale særodninger enn av å bygge et sterkere felles marked.
3. Det er for kompliserte prosesser for å etablere og drive bedrift over landegrenser. Regler som kan hindre sekskaper å skalere opp og etablere seg i andre EU-land.
4. Mangelfull anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner. Tungvinte godgjenningsprosesser gjør at man mister talenter og ikke får tilgang til kompetansen man trenger.
5. Lange forsinkelser i fastsetting av nye standarder. Dette gir både større usikkerhet om hva som gjelder og fører til høyere kostnader.
6. Fragmenterte regler for emballasje, merking og avfall. Ulike krav fører til at bedrifter må produsere ulike versjoner for ulike land, også ulik emballasje og merking der produktene er like.
7. Utdaterte produktregler og ukoordinerte reaksjoner fra kontroll- og tilsynsorganer, som ugjør en risiko for bedriftene, samtidig som det er utilstrekkelig kontoll av tredjelandsprodukter.
8. Restriktiv og ulik nasjonal tjenesteregulering. Harmoniseringen av tjenester er fortsatt ikke godt nok ivaretatt i EUs indre marked, selv om tjenestesektoren er en stor del av Europas økonomi.
9. Byråkratiske prosedyrer for midlertidig grensekryssende arbeidstakere gjør de mindre attraktivt å tilby tjenester i andre EU-land.
10. Territorielle prisforskjeller som ikke skyndes forskjeller i lønnskostnader eller ulike reguleringer, men at leverandører begrenser leveransene til enkeltmarkeder.

Omnibus og forenkling

Det er konkrete ting som dette som gjør Ishita Baruas bok "Techbros" virkelig nyttig og god. Deler av den kan fungere som en slags sjekkliste når man skal gå løs på barrierer og hindringer, og finne ut om man har fått med seg alt. Undertittelen er riktignok "...og hvordan Europa kan lære å elske innovasjon",  som antyder at dette med innovasjon også handler om følelser, holdninger og sinnelag. Og det mentale og emosjonelle er definitivt viktig i Ishita Baruas bok, men det hjelper ikke å bare ønske og ville ting litt mer enn andre. Rammevilkår for innovasjon handler om konkrete ting som må gjøres for å forbedre Europas og Norges konkurranseposisjon.

EU-kommisjonen har lanserte flere såkalte omnibus-forslag for å se helhetlig på forenklinger og av reguleringene på brede områder som bærekraftsrapportering og digitalisering. I tillegg til å fjerne rapporteringsbyrder, spesielt for små og mellomstore bedrifter, er det viktig å automatisere innrapporteringer der det trengs. Behovet for å forenkle og standardisere mer er også bakgrunnen for det såkalte 28. regime, et frivillig og felleseuropeisk regelverk som bedrifter kan velge å følge i stedet for fragmenterte nasjonale regelverk når de bygger bedrift. En raskere vei til skalering og vekst på tvers av landegrenser.

Her må jeg smette inn med en liten parentes om norske forhold. Nærings- og fiskeridepartementet la frem en ny forenklingsstrategi for en enklere hverdag for næringslivet i juni som burde vært enda bedre koblet på og begrunnet i  på EUs oppfølging av Draghi rapporten. Den norske strategien nevner EU flere steder, men først og fremst for å forklare at Norge helst ikke må ha enda dårligere rammevilkår enn EU. Det er jo bra, men det er litt rart at ikke Norge skal ha noen ambisjoner på vegne det indre markedet som helhet. Europas konkurransekraft mot USA og Kina er også vår konkurransekraft. Vi er jo tross alt medlem i EUs indre marked. Jeg tror jeg må komme tilbake til denne forenklingsstrategien fra regjeringen i et nytt blogginnlegg ganske snart.

Skalering og global vekst

Hva er det som gjør det så vanskelige å bygge en globalt ledende teknologibedrift fra Europa? For ekempel en vekstbedrift som bygget videre på helseforskning og helsedata, og det at Europa har mange av verdens ledende forskere og noen av verdens beste helsedata?  Her er Ishita Barua på sitt aller beste når hun forteller og analyserer ut fra sitt ståsted i skjæringspunktet mellom grunnforskningsfronten, innovasjon og produktutvikling basert på KI, og de store helseutfordringene. Hun har hatt gode samtaler med forskere og etablerere i både USA og Europa, beskriver gjennom eksempler hva som hindrer europeiske selskaper i å skalere.

Hun forteller om Demis Hassabis som etablerte KI-selskapet DeepMind i London i 2010, sammen med to medgrundere. De har hatt et svært høyt ambisjonsnivå på en rekke områder i forskningsfronten når det gjelder KI, ikke minst det å løse store helseutfordringer, og har utvilsomt lykkes godt med det forskningsmessige og teknologiske. Men for å få tilgang på den nøvendige kapitalen for å skalere raskt videre ble DeepMind kjøpt opp av Google i 2014. Det var ikke noen europeiske alternativer. Forskningsmiljøet er fortsatt i London, og blir satset på, i nye lokaler som kalles Plattform 37 ved Kings Cross jernbanestasjon, men eierskapet er i USA. I dag er de integrert i det som heter Google Brain

Demis Hassabis og hans kollega John M. Jumper i Google Deepmind delte en halv Nobelpris i kjemi i 2024 for bruk av KI i prediksjon av proteinstrukturer, en pris som ikke handler om KI-teknologi som sådan, men om et gjennombrudd innenfor biokjemi gjennom bruk av KI. Vinnerne har selv understreket betydningen av offentlgie helsedata for å lykkes med denne type helseforskning. Akkurat nå som vi hører om nye versjoner av Claude og Chat GPT omtrent ukentlig, og om koding og "cowork" og KI-agenter, er det fint med en bok som er så opptatt av anvendelsene og de samfunnsmessige gevinstene av å legge til rette for KI, ikke minst i helsesektoren som står overfor så store og viktige utfordringer, og der koblingen mellom forskning og anvendese må bli mye tettere.

Forholdet mellom grunnforskning og anvendelser i næringslivet 

Og her er det også grunn til å berømme Ishita Barua for å løfte frem viktige diskusjoner om brobygging mellom nyskjerrighetsdrevet grunnforskning og innovasjon i næringslivet. I en tid der avstanden tidsmessig mellom grunnleggende forskning i basisteknologier og anvendelser i næringslivet blir stadig kortere, og der de store tech-selskapnene investerer stadig mer i både egen FoU, og samarbeid med ledende forskningsmiljøer, er det helt påfallende hvor lite diskusjon vi har om dette i Norge. 

Den næringspolitiske debatten handler nesten ikke om rammebetingelser for forskning og innovasjon i det hele tatt. Derfor er det bra at Ishita Barua bruker denne boken til å løfte en diskusjon om hvordan denne koblingen mellom forsknig og næringlivsvekst henger sammen, og at den er blitt enda viktigere enn før. 

I Techbros vil man også finne en enkel firefeltstabell som kalles Pasteurs kvadrant, og ble introdusert av Donald Stokes i 1997 som et pedagogisk grep for å grovkategorisere ulike typer forskning og innovasjon. Den horisontale aksen handler om umiddelbar praktisk anvendelse og nytte. Den vertikale aksen handler om dette er en søken etter ny grunnleggende forståelse. I "Edisons kvadrant" nede til høyre finner man anvendt forskning som bygger på kjent kunnskap, men anvender den på nye og innovative måter. Mange bedrifter, også i Norge, har hatt stor suksess her, og det er ikke noe galt i det.

Det er heller ikke noe galt med den rent nyskjerrihetsdrevne grunnsforskningen som søker å komme frem til helt nye kunnskap, men uten noen umiddelbar utvikt til anvendelse, symbolisert av Niels Bohrs kvadrant. Mange gode forskere befinner seg der, og de beste høster heder og ære for sine vitenskapelige gjennombrudd selv om de praktiske anvendelsene er langt unna, om de kommer i det hele tatt.

Broen fra ny forskning til anvendelse

Utfordringen er opp i det høyre hjørnet, der det finnes noen bedrifter som har som virksomhetsmodell at de omsetter grunnleggende forskning til anvendbare produkter og tjenester. Ja, man er helt avhengig av tilgang til verdensledende grunnleggende forskning for å i tape konkurransen som har denne tilgangen. Slik er det for de som utvikler nye legemidler, nye materialer, nye energiteknologier og nye KI-modeller, der avstanden mellom grunnforskningen og næringslivets behov er kort.

Men hvordan bygger man denne broen? Er det universitetene som må ta et større ansvar for å sørge for å være nær de som skal bruke resultatene, og ikke bare publisere sine resultater? Eller er det næringslivet som i større grad må både finansiere og delta aktivt i grunnforskning? Eller er det kanskje behov for å bygge og utvikle noen egne miljøer som har et ben i hver leir, og behersker nettopp denne tosidige rollen der man både forstår hva det krever å være i forskningsfronten, men også forstår hva det krever å lykkes i globale markeder. 

Vi må sannsynligvis gjøre flere av disse tingene på en gang, og ikke noe av dette fremstår som spesielt enkelt. Særlig ikke i Norge der vi ligger svært lavt i forskningsinnsats som andel av BNP, der mange bedrifter har lite tradisjon for å ansette forskere og der også flere av universitetene kan bli bekymret når noen er opptatt av den økonomiske gevinsten av forskningsprosjektene. Ishita Barua skal ha ros for å etterlyser en klarere strategi for det hun kaller "innovasjonsmotivert basalforskning". La oss håpe at boken kan bidra til at en slik slik strategidiskusjon kommer i gang.

Disclaimer: Jeg har ikke kjøpt denne boken selv fordi jeg var så heldig å få den tilsendt fra forlaget. Med en veldig hyggelig personlig hilsen fra Ishita Barua. 

Robert D. Kaplan: The Loom of Time

Verden mellom Middelhavet i vest og Kina i øst preger både nyhetsbildet og verdensøkonomien, og for det meste på den negative måten. Det er ikke spesielt nytt, men det virker som om det er en slags permanent ustabilitet i dette store området der stabile og demokratiske rettsstater ikke akkurat er rundt neste sving.

Men hva er det som gjør at forutsetningene for demokrati, frihet og rettsikkerhet er så svake her? Hvilke små tegn til en mer positiv utvikling er det? Og skal vi juble for autokratiske, men delvis opplyste og stablile, kongedømmer fordi de i hvert fall er langt bedre enn morderiske diktarurer, eller rent anarki?

Imperier eller anarki

Dette er store og krevende temaer, og det Ropert D. Kaplans bok "The Loom of Time" handler om. Den har den lange og ambisiøse undertittelen "Between Empire and Anarchy, from the Mediterranean to China". Som de fleste av Kaplans bøker er dette en god blanding av reiseskildring, historisk analyse og mer eller mindre dagsaktuell kommentar om konfliker og uløste problemer. Og hvordan geografi, ressursgrunnlag og historie gir eller innskrenker mulighetsrom er sentrale premisser.

Jeg skrev for noe over to års siden om Robert D. Kaplans reiseskildring "Adriatic" her på bloggen, og  avsluttet da med en liten kommentar om at han nettopp hadde kommet med en ny bok, The Loom of Time, som jeg skulle lese når jeg fikk tid. Det har tatt litt tid, men nå har jeg fått gjort det. Mens "Adriatic" er en mer eller mindre sammenhengende fysisk vinterreise rundt Adriaterhavet, riktignok med store tankesprang i tidsepoker og kulturelle og historiske kontekster, er "The Loom of Time" bygget på reiser, samtaler og omfattende lesing av historie, analyser, litteratur og forskning gjennom et langt liv som journalist, forfatter og utenrikspolitisk analytiker.

Boken er på 380 sider og kapitlene beveger seg gjennom det Kaplan omtaler som "The Greater Middle East" fra det østlige Middelhavet og til Afganistan, i Kinas nabolag. Første kapittel handler om konfliktdimensjoner i forholdet mellom øst og vest, blant annet er den store feiden mellom Bernhard Hill og Edward Said, to ledende akademikere, tidlig på 80-tallet. Så er det et kapittel som heter Constantinopel om utviklingen fra det romerske og greske, til det tyrkiske imperiet, og til dagens Tyrkia med alle sine spenninger. Det er kapitler om Egypts dysfunksjonelle utvikling og om Etiopias mange utfordringer med å være et land. 

Kapitlet Arabia Deserta handler om fortid og fremtid i Saudi Arabia, og hvilke krefter som fremmer og bremser politiske reformer der. Deretter  er det tre kapitler om Fertile Cresent, om Syria, Irak og om kurderne. De to første er temmelig dystopiske og slår vel mer eller mindre klart fast at utsiktene til noe annet enn enten et repressivt diktatur, eller anarki og kaos, er svært vanskelig å finne. Men også her er det noen nyanser. Og hva som skal skje med omkring 40 millioner kurdere er naturligvis også et stort spørsmål. Iran er en nøkkelaktør og har et interessant kapittel i boken, og så avsluttes reisen i Afghanistan, et land der det i hvert fall er utfordrende å beskrive en realistisk vei til demokrati og stabilitet.

Pessimistisk realisme

Boken kom som sagt i 2023, og beskriver landene i en region der det stadig bryter ut nye kriger og bytttes ut regimer, som i Irak og Syria, så det kunne fort blitt utdatert. Men Kaplans styrke ligger i at han er opptatt av geografi, ressurser, ideer og kultur, og lange linjer i historien, og hvordan landene er formet av alt dette. Selv om ting skjer, for eksempel krig eller regimeskifte, så endres ikke rammebetingelsene på samme måte. Handlingsrommet for å velge en helt annen kurs er svært begrenset i praksis, 

Derfor kan man ikke akkurat beskylde Robert Kaplan for å være talsperson for en liberal og optimistisk fremtidsvisjon for denne regionen. Ikke fordi han ikke ønsker det, men fordi han står for en realpolitisk tradisjon der man må ta hensyn til beliggenhet, historie, ressursgrunnlag og naboskap, og innrette seg deretter. Det finnes gode og dårlige veivalg, men det er ikke nødvendigvis slik at det liberale flerpartidemokratiet er rett rundt hjørnet i noen av disse landene, mener Kaplan, Man må ofte velge mellom ganske dårlige alternativer.

Kaplans variant av realpolitikken kan man kanskje beskrive som en tragisk, pessimistisk realisme. Han er veldig negativ til utopiske prosjekter og også til å eksportere demokrati med militærmakt. Her skiller han seg både fra den idealistiske, liberale internasjonalismen, men sin tro på at institusjoner og samarbeid kan gjøre verden bedre, og fra de neokonservatives tro på at amerikansk miltærmakt kan bidra til å forme verden i sitt eget bilde. Kaplan tilhører ingen av disse retningene som har preget amerikansk utenrikspolitikk frem til nylig. Han er opptatt av det han kaller et "tragisk sinnelag" – en erkjennelse av at politiske valg som oftest står mellom onder, ikke mellom godt og vondt, og at selv velmente inngrep kan få katastrofale utilsiktede følger. 

Jeg er nok selv mye mer i den liberale og politikk- og utviklingsoptimistiske leiren, og jeg mener vi skal holde fast på at det finnes universelle rettigheter og idealer vi skal strebe etter. Men jeg må innrømme at Robert Kaplans grundige og innsiktsfulle beskrivelser av virkeligheten slik den er, og advarelser mot å prøve å gjøre ting som ikke er mulige, er et veldig verdifult korrektiv mot overdoser av både liberal og neokonservativ idealisme. Skal man forandre verden må man ta utgangspunkt i verden slik den er, og ikke bare være opptatt av hvordan man ønsker at den skal bli.

De gamle sivilisasjoners fortrinn

Mest utfordrende er Kaplan når han mener at stater som hviler på gamle sivilisasjoner, og som ofte har mer organisk framvokste grenser, og kanskje en mer naturlig geografisk avgrensning mot sine naboer, har bedre forutsetninger for stabilitet, om ikke nødvendigvis for demokrati, enn mer kunstig konstruerte stater. Iran, Egypt og Tyrkia er land med en historisk kjerne som går tusener av år tilbake. Syria og Irak, derimot, ble snekret sammen av restene etter det osmanske riket, med grenser trukket av europeiske stormakter med lite hensyn til geografi eller til folkene som faktisk bodde der. Når konstruerte stater med svak indre og ytre legitimitet skal holdes sammen må det gjøres med svært repressive midler, med jernhånd. Når grepet løsner er de svært sårbare for å falle fra hverandre. 

Robert D. Kaplan er selvfølgelig ikke for morderiske og represseive diktaturer, men han er heller ikke tilhenger av importert demokrati. Han er ikke veldig presis på hva alternativet da er, men peker på en slags mellomvei der man bygger på det som finnes av legitime kilder for makt og styring. I noen stater er det mer eller mindre opplyste kongedømmer. Andre steder må det bygges styreformer rundt konsultative arenaer som involverer ulike interesser, samfunnsgrupper og stammestrukturer, men uten å late som vestlig liberalt demokrati kan trylles fram over natten.

Dette poenget har blitt ytterigere aktuelt etter at boken kom ut. I desember 2024 falt Assad-regimet i Syria, etter over femti år i familiens jerngrep. Man skulle tro det var en udelt god nyhet, og for de fleste syrere var det en frigjøring. Men det som har fulgt, er akkurat den typen uro Kaplans analyser forutser: en skjør overgangsregjering uten full kontroll, fortsatt sekterisk vold, og et land der ingen enkelt aktør egentlig sitter med makten. Bokens epilog advarer mot manglende evne til å forestille seg at ting ikke kan bli verre enn selv det verste regimet. Det kan dessverre alltid bli værre.

Europas nabolag

Boken er også en viktig påminnelse om at dette er Europas og vårt eget nære nabolag, og at når det går dårlig der så påvirker det utviklingen her. Det påvirker oljeprisutvikling, handel, transporkorridorer, flytningestrømmer og terroraksjoner. Store deler av energien i verden kommer fra denne regionen, det gjør også mye av migrasjonen. I en mer splittet og urolig verden skal det mindre til at en konflikt mellom land som Iran, Saudi Arabia og Tyrkia også blir en konflikt der USA, Kina og Russland kaster seg inn. Og et Europa som kanskje ikke ønsker å ta noen hovedrolle blir kraftig berørt uansett.

The Loom of Time er ingen oppløftende bok, men den er godt formidlet. Kaplan er blitt eldre, mindre skråsikker og mer etterteksom med årene også, og i en mer polarisert politisk verden er det fint med noen som drar ned tempoet, beskriver de lange linjene, og trekker inn både litteratur, filosofi og historie for å forklare hvordan vanskelige problemer kan betraktes med ulike linser og fra ulike perspektiver.

Nils Ola Widme: Velferd og vinning

Nils-Ola Widme har skrevet en kunnskapstung og klok bok om private virksomheters plass i de offentlige velferdstjeneste, "Velferd og vinning", med undertittelen "Bedre tjenester gjennom konkurranse og innovasjon". 

Hvilken rolle har private leverandører til offentlig finansierte og regulerte tjenesteområder som sykehus, sykehjem, hjemmetjenester, skoler, barnehager, barnevern, asylmottak og rusomsorg? Er de private en trussel mot likhet og kvalitet? Eller er de private og ideelle en forutsetning for innovasjon, nyskaping og effektivisering? Eller er private og ideelle rett og slett forbausende like sine offentlige konkurrenter?

Begrenset plass til marked

Den bærende tråden i boken til Nils-Ola Widme er er at det til tross for all mulig politisk retorikk og skremmebilder, er det siste som er mest fremtredende. Private velferdstjenester er sjelden disruptive. De er en del av et offentlig lovverk, er offentlig finansierte og er i økende grad gjenstand for reguleringer for at de ikke skal være forskjellige fra tilsvarende kommunale og statlige leverandører, hverken i pris, kvalitet eller nedslagsfelt. Derfor blir de også ganske like. I en oppsummering mot slitten av boken skriver Widme at:

"Den grunnleggende tesen i denne boken er at velferdstjenestene er gjort om fra markedstjenester til offentlige tjenester gjennom regulering. Dette begrenser potensialet for konkurranse og innovasjon. Motsatsen er at gjennom å regulere og styre på en måte som fremmer konkurranse og innovasjon, kan underverker skapes.

Tjenestene er svært ulike og har en rekke egenskaper som gjør dem komplekse. Noen tjenester er universelle, mens andre er behovsprøvd. Private produsenter brukes på veldig ulike måter innenfor det offentlige tjenestetilbudet. Måten de brukes på, styres av den grunnleggende organiseringen og reguleringen av den enkelte tjenesten. Dette betyr noe for hvilke effekter man kan vente å få gjennom konkurranse."

I stedet for å argumentere ideologisk for større eller mindre innslag av av private eller ideelle, er bokens ambisjon å si noe meningsfull om hvordan vi, gitt disse rammebetingelsene som begrenser mulighetene  til å gjøre helt nye ting, likevel kan finne et visst handlingsrom for nyskaping, innovasjon og effektivisering. Og da dreier virkemildene i følge Widme seg mer om styring, ledelse og så sette klare politiske mål, enn om tradisjonelle markeds- og konkurransestrategier vi kjenner fra private markeder ellers.

Paradoksalt nok kan handlingsrommet for nyskaping og innovasjon bli innskrenket når private aktører slipper til, fordi det heller ikke blant politikere som vil gjøre det lettere for private å slippe til, er noe klart formulert ønske om at de skal bidra til nye tjenester og nye måter å levere tjenester på. Tvert imot blir det viktig å passe på at de private ikke gjør noe annerledes knyttet til pris, kvalitet eller nedslagsfelt, og derfor kontrolleres de som om de er offentlige, men med enda flere reguleringer, for eksempel for å sikre at et eventuelt overskudd ikke tas ut av eierne, eller at overskudd brukes til for eksempel tjenesteutvikling på tilgrensende områder.

Informativ og grundig

Man kunne jo tro at en mann som Nils-Ola Widme med sin brede erfaring fra både næringspolitik, utredning og offentlig forvaltning har et oppmagasinert behov for å slå tilbake mot venstresidens ideologiske mistenksomhet og mistillit mot alt som er privat, spesielt innenfor velferdstjenestene. Når man er tidligere næringspolitisk direktør i Abelia, fagekspert i konkurransepolitisk avdeling i NFD, jurist i næringsjuridisk avdeling i NHO, og dessuten har vært medlem av regjeringens berømte "avkommersialiseringsutvalg", og der hadde en lang og kraftig dissens, så er det ikke akkurat mangel på ammunisjon eller argumenter som preger forfatteren. 

Men han har, sikkert litt skuffende for noen, valgt bort å skrive det politiske kampskriftet om privat sektors fortreffelighet og overlegenhet, og i stedet skrevet en informativ bok som går grundig til verks når det gjelder å forklare både hindringer og handlingsrom for omstilling, innovasjon og effektivisering i offentlig styrte velferdstjenester. Og om hvilken plass private og ideelle aktører kan ta i disse.

"Velferd og vinning" er den fagbok med en klart uttrykt tverrfaglig ambisjon. Forfatteren argumenterer for at vi må ha et realistisk forhold til hva det er mulig å oppnå, gitt at også de private opererer innenfor rammen av plikten staten og kommunene har  til å levere en rekke navngitte helse- og velferdstjenester, og gitt de lovefestede rettighetene innbyggerne har til å motta slike tjenester. Dette er et komplekst politisk og regulatorisk landskap der hver tjeneste har sine unike lover, rettigheter, finansieringsmodeller, aktører og ansvarsfordeling, og hver sine måter å håndtere statens og kommunenes tilskudd til eller anskaffelser av tjenester fra private. 

Et komplekst landskap av tjenester

Boken gjør en imponerende jobb når den går igjennom hele dette komplekse landskapet av hva som er offentlige velferdstjenester, og lover, ansvarsplassering, finansiering, rettigheter og aktører knyttet til disse. Den gir gode analyser av det begrensede, men også litt varierende handlingsrommet for innovasjon i  velferdstjenestene, og hvordan personellmangel mer enn pengemangel gjør at endringstakten må økes fraover. Men uten å gå vekk fra hovedmodellen med offentlig ansvar, finansiering og vektlegging av likeverd i tjenestetilbudet. 

Nils-Ola Widme er opptatt av å finne måter å få til produktivitetssvekst i tjenestene gjennom effektivisering og innovasjon. Når dette ikke først og fremst kan skje gjennom innovasjons- eller priskonkurranse mellom aktørene, må det skje gjennom politisk styring, med tydeligere mål for hvordan den politiske lederskapet i politikk og forvaltning gjennom sine virkemidler skal bidra til at både de offentlige og private tjenesteleverandørerne øker omstillingstakten. I stedet for å ha et batteri av mål som til dels er i konflikt med hverandre, må det ryddes i prioriteringene, og hvis noe er viktigere enn alt det andre, så må det tydeliggjøres, slår Widme fast. 

For å ta kapitelene i boka i tur og orden: Etter en innledning og et første kapittel som trekker opp og avgrenser hvilke problemstillinger boken tar opp, handler kapittel 2 om forholdet mellom markedskonkurranse og konkurransepolitikk på den ene siden, og den politiske styringen av velferdstjenester på den andre siden. Disse tjenestene blir gjenstand for stadig mer offentlige reguleringer, og ikke mer marked. Også de private aktørene blir stadig mer regulert. Men på alle de ulike tjenesteområdene er det et innslag av private og ideelle som i dag brukes til å oppnå noen politiske mål. 

Ikke et vanlig marked

Kapittel 3 handler om de private og ideelle aktørene som leverer velferdstjenester, og hvilke type strategier de kan og ikke kan velge for å lykkes, og hvordan handlingsrommet for å velge ulike typer markedsstrategier er langt mer begrenset enn i et vanlig privat tjenestemarked. Det er også en særlig drøfting av de ideelles plass i velferdstjenestene og i hvilken grad de er forskjellige fra private, og hvordan de eventuelt kan reguleres annerledes enn de private leverandører.

Kapittel 4 går videre inn i den politiske styringen og finansieringen av velferdstjenestene, og dypere inn i beskrivelser av hvorfor og hvordan velferdstjenestene styres og reguleres annerledes enn markedsbaserte tjenester. De er et resultat av politikk, og politikken sørger for å lovfeste retten til å motta bestemte offentlgie tjenester, og plikten til å sørge for at tjenestene blir levert. Kapittel 5 og 6 går så inn i hvilke tjenester, hvilke pris- og kvalitetesmekanismer som er laget for å sørge for at tjenestene blir levert. 

Vi får vite om forskjell på private virksomehter som har mottar tilskudd fra det offentlige for å drive innenfor bestemte sektorer med særlig lovverk, som barnehager og private skoler, og private virksomheter som leverer på anbud fra det offetlige, som sykehjem og barnevern. Dette er kapitler som samtidig fungerer som en god generell innføring i hvordan velferdssstaten er satt sammen, hvilke lover og reguleringer som gjelder, hvordan kontraksmessige forhold ordnes, og hvordan stat, kommune, private og ideele fyller sine roller, og hvordan forholdet mellom dem reguleres.

Kapittel 7 i boken gir en innføring i hvor og hvordan EU/EØS-retten gjelder, og stort sett ikke gjelder, på velferdsområdet, et område Nils-Ola Widme er spesialist på. Kapittel 8 går så over til å drøfte hvilke posisjonerings- og konkurransestrategier private virksomheter kan velge i kvasi-markeder som dette, mens kapittel 9 handler om innovasjon. Det løfter innledningsvis blikket opp til det mer innovasjonsfaglige og teoretiske, og tar for seg noen ulike innovasjonsteoretiske rammeverk det kan være lurt å forholde seg til når nye tjenester, kvalitetsforbedringer eller effektivisisering er på dagsorden. 

Ledelse

Det er fristende å ønske seg både i pose og sekk, og både ønske seg både mye likhet gjennom streng regulering på den ene siden, om samtidig ønske mye fleksibilitet, utprøving og omstilling på den andre siden, men det få i både pose og sekk er som oftest ikke mulig. Målkonflikter må balanseres. Og da er det lurt å ha et blikk på hvordan ambisjonsnivået står i forhold til det selvpålagte handlingsrommet som gjelder for offentlig styrte, og lovregulerte, velferdstjenester, Hva slags ledelse kreves når jobben er å ivareta denne balansen, men man er på jakt etter å finne utnytte handlingsrommet nyskaping.

Dette er tema på slutten av boken, i kapittel 10, og i en avslutning som nok en gang minner om at rommet for konkurranse og innovasjon er begrenset, men at det nettopp fordi det er vanskelig så er et ekstra viktig å å utstyre lederne med kombinasjonen av mål, tydelige forventninger, kompetanse og handlingsrom som muliggjør nødvendig omstilling:

"(...) politikere og ledere må sette tydelige utviklingsmål og utløse den kappestriden om å lykkes med forbedringer. Dette er vanskeligere enn det kan høres ut som, og krever endring i måten politikk og ledelse utøves på i velferdstjenestene. Gode grep for effektiv utnyttelse av realkapital og bemanning må møtes med lærelyst og forbedringsvilje. Ledere må gjøres ansvarlige for å sikre kontinuerlig forbedring. Velferdsmiks er ikke et mål, det bør bli en metode for kontinuerlig forbedring"

Nils-Ola Widmes boken har fått velfortjent positiv omtale både i Dagens Næringsliv i sommer og på Civitas nettsider. Den er som sagt ikke et ideologisk kampskrift, men nettopp den systemorienterte og balanserte fremstillingen, og sorteringen av forskjellen på mål ogvirkemidler, som gjør at den kan få en enda viktigere betydning som premissleverandør for diskusjonen om innretningen av velferdstjenestene.

Kai-Fu Lee: AI 2041 - Ten visions for our future

Hvordan vil en fremtid med betydelig mer bruk av kunstig intelligens se ut? Hvilke områder i samfunnet blir endret mest? Hvordan vil KI påvirker hverdagen vår og jobbene våre? Og hvilke målkonflikter og etiske dilemmaer kan vi komme til å stå i når vi ser noen få år fremover, og passerer 2040?

Raske og store teknologiendringer utfordrer oss som individer og virksomheter, og de utfordrer hele samfunnet, fordi vi ikke kan vite akkurat hva som kommer. Denne usikkerheten gjør at det er vanskelig å ha presise samtaler om hva som er mulig, hva som er ønskelig og hva det er viktig å unngå. Teknologer kan nok ha en forestilling om hvor raskt og hvor mye selve teknologien kan utvikle seg, men det vanskelige er se for seg hvordan tjenester, virksomheter, samfunnet og livene våre kan komme til å endre seg. Og fordi KI favner så bredt, og er så gjennomgripende, er det spesielt vanskelig å ha presise samtaler der

Digital forestillingsevne

Et begrep jeg ser blir brukt stadig mer om hva som er en viktig kompetanse fremover er "digital forestillingsevne". Skal vi bli gode til å planlegge for og påvirke en fremtid med statig kraftigere KI-verktøy, og KI-teknologi i kombinasjon med andre teknologier, er det ikke nok å være opptatt av bare teknologien. Vi må bli bedre til å forestille oss hva ulike varianter at KI i kombinasjon med mer regnekraft, bedre data av ulike slag, bedre VR, digitale tvillinger, genetikk, roboter, automatisering og masse annet, kan gjøre med livene våre. 

Hva slags fortellinger og teknikker kan vi bruke for å trene opp en slik digital forestillingsevne, slik at vi blir bedre i stand til å ta diskusjoner og velge strategier i dag for å påvirke det som kommer? Å prøve å vedta fremtiden, spå om fremtiden, eller fremskrive dagens trender, er ikke spesielt fruktbart, for utviklingen går i rykk og napp, og ulike endringsdrivere og store og små uforutsette hendelser treffer oss på veien. Men vi kan ikke gi opp å forholde oss til og diskutere fremtiden heller. Derfor er det et  behov for å lage scenarier og fremtidsfortellinger for å utforske muligeter og problemer. De viktige er at de er såpass realistiske, eller i hvert fall så mulige, at de vekker nysgjerrighet og stimulerer både forestillings- og motforestillingsevnen.

10 fremtidsfortellinger om KI

Kai-Fu Lee er en av verdens mest kjente eksperter på kunstig intelligens. Han er fra Taiwan, bor i Beijing, har jobbbet for både Apple, Silicon Graphics, Microsoft og Google, og har skrevet flere bøker om kunstig intelligens, blant annet "AI Superpowers" om geopolitikken rundt KI, som kom i 2018, Jeg møtte han på jobb i KMD da han var i Norge like etter (DN intervjuet han her).

Det boken jeg skal reklamere for her på bloggen er imidlertid en helt annet type bok om KI. Den kom på slutten på 2021, og er skrevet av Kai-Fu Lee sammen med den kinesiske science fiction-forfatteren Chen Qiufan. Chen Qiufan har skrevet 10 noveller i boken om effektene av KI på samfunnet på områder som helse, utdanning, forsikring, underholdning, bilkjøring og krig, og hver novelle er fulgt opp med en analyse fra Kai-Fu Lee av hvilke teknologier som er involvert, hvilke etiske målkonflikter og dilemmaer de belyser, og hvor sannsynlig det er at de teknologiene som er nevnt i fortellingene har kommet så langt i 2041 som fortellingene ser for seg.

"AI 2041" er ikke en helt ny bok, den ble utgitt på slutten av 2021, men den er ikke eldre enn at den fortsatt er svært lesbar og relevant. Stort sett alle fortellingene drivende spennende, men også til ettertanke. De er lagt til mange ulike steder i verden. Vi er blant annet innom Mumbai, Lagos, Seoul, Colombo, Shenzhen, Sydney og Keflavik, noe som bidrar til å understreke at KI er et globalt fenomen, og at det er samme type utfordringer, oppsider og nedsider over alt. Og at det er både er oppsider, nesider, dilemmer og målkonflikter er ganske brutalt adressert i flere av fortellingene. 

I noen flere av historiene er sikkerhet og stabilitet på en eller måte truet av krefter som bruker teknologi til å skade eller undergrave viktige institusjoner og samfunnsverdier. Myndighetene svarer da med mottiltak i form av inngripende KI-teknologier for å beskytte, kontrollere, og i noen tilfeller, manipulere innbyggernes adferd. Alt i den gode hensikts tjeneste. Men hvor går grensen for hvor langt man kan gå i å beskytte viktige samfunnsverdier før beskyttelsen og påvirkningen blir en del av problemet? 

Gode samfunnstemaer

Jeg skal ikke bruke plass på å liste opp temaene i alle de ti fortellellingene, men noen eksempler:

I den første fotellingen, "The Golden Elephant" møter vi en indisk familie som får lavere forsikringspremie mot å dele all sin personlige data med ulike apper  og også et KI-basert forsikringsselskap som bruker data i sanntid. KI-en påvirker familiens helsevalg positivt, men også deres sosiale relasjoner. Et problem oppsår når datteren i familen begynner å møte en ung mann fra fra en kastløs familie, og forsikringsutgiftene begynner å gå opp, men i en kontekst der forskjellsbehandling basert på sosial plassering i samfunnet ikke er tillat. Hva er det som skjer?

KI i helse og smittevern er tema i "Contactless Love" en fortelling om en pandemi som aldri tok helt slutt, men kom tilbake i stadig nye mutasjoner, og utløste en bølge av innovasjon innenfor sensorer,  smittevern og automatisdert overvåking av folk bevegelse, men også i for av robotteknologi som løser alle mulige av dagliglivest oppgaver og gjør at mennesker i langt mindre grad trenger å flytte på seg eller møtes fysisk. Noen mennsker begynner å trives med at all kontakt med andre skjer virtuelt og ikke fysisk. Man hva skjer når den ene parten i et virtuelt forhold ikke er fornøyd med tingenes tilstand og vil komme på besøk?

Terror og katastrofer

På den enda mer actionfylte siden har vi fortellingen "The Holy Driver" som dykker ned i hvordan samfunnet skal håndtere problemet med autonome kjøretøyer som havner i situasjoner de ikke fullt ut kan trenes opp til å håntere. For eksempel jordskjelv, skred eller terroraksjoner. Er en del av fremtiden at man trener opp en beredskapsstyrke av noen av verdens beste sjåfører, eller gamere, som kan gripe inn og fjernstyre biler som kommer i slike situasjoner. Hovedpersonen i denne fortellingen er en ung gamer fra Sri Lanka som tror han er med på å utvikle et nytt spill for et kinesisk selskap.

Og kanske aller mest dramatisk er fortellingen "Quantum Genocide" der den kraftfulle kombinasjonen av kvantedatamaskiner og KI blir utforsket. Her er det innbrudd i kryptolommebøker, konflikt mellom hackere og sikkerhetsmyndigeter som bruker ganske ukonvensjonelle metoder, og etter hvert en terrorist som klarer å bruke kvantedatakraft til å bygge og organisere en dronesverm og etter hvert raketter og andre forhåndsprogrammerte innretninger ti å gjennomføre målreettede angrep som truer hele planetens fremtid. Drøftigen til slutt handler om hvordan vi håndterer autonome våpensystemer.

KI som tar jobbene våre

Mot slutten av boken handler fortellingen "The Job Savior" som hva som skjer i et samfunn som automatiserer bort store deler av dagens jobber, og hvilke strategier som kan settes inn. Etter først å ha prøvd seg med et system med borgerlønn, som ikke fungerer, kommer det en ny type selsskap som tar på seg jobben med å finne nye jobber til flest mulig i selskaper som nedbemanner. Problemet er at de nye jobbene ganske raskt også erstattes av KI når teknologien er moden, folk mister håpet, og det virker som en helt uløselig floke å finne nok meningsfylte jobber som kan erstatte de som blir borte, En ganske pessimistisk fortelling, men med en god drøfting av hva som skiller det maskiner er bedre til å løse og hva mennesker gjør bedre, og hvordan teknologi igjen kan skaffe flere nye yrker og jobber enn den tar bort.

Jeg kom som sagt litt sent til denne boken og må takk Bjarte Frøyland i Helsedirektoratet for et aldeles strålende boktips. Boken er som sagt en blanding av novellesamling og fagbok, og et strålende eksempel på hvordan mer eller mindre spekulative fortellinger om fremtiden kan hjelpe oss utvikle den digitale forestillingsevnen våre. Både teknologiutviklingen innenfor KI og anvendesesområdene for KI utvikler seg svært raskt, og hele verden er en del av denne omstillingen. 

Bøker som dette kan blir raskt utdatert på det teknologiske, for eksempel fordi noe skjer raskere, eller ufrivillig morsomme, fordi noe nytt kommer seilende inn fra siden. Og etter en stund kan de være morsomme å lese på nytt fordi noen aldri slo til, mens andre teknologianvendelser og forretningsmodeller man ikke hadde tenkt på, brøt igjennom. Det kan man ikke gjøre noe med. Det viktige er i stedet å stadig prøve å oppdatere både fremtidsbilder og forestillingsevne. Og holde fast på at det mennesker og samfunnsmessige verdier og veivalg dette handler om å navigere i.

Norsk mediebarometer 2024

Artikler om Norsk medebaromenter

Det har nettopp kommet en ny utgave av Norsk Mediebarometer. Det er en publikasjon som kommer hvert år fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og måler hva slags innholdsmedier befolkningen bruker og hvor mye tid vi bruker på dem. Den siste heter Norsk Mediebarometer 2024.

Jeg har skrevet om denne fine rapporten fra SSB omtrent hvert år her på bloggen siden jeg begynte i 2009. Det er interessant å se tilbake på hva jeg tenkte og skrev i 2009, eller i 2011 eller 2015, for å ta noen gode eksempler fra tiden der papiravisene stupte, internett- og PC-bruk var litt stort, smartelefonene var på vei opp, mens lineær TV holdt seg godt.  Allerede i 2009 nevnte SSB sosiale medier, spesielt Nettby og Facebook, som av SSB ble omtalt som nettsamfunn". 

I 2009 oppga 7 prosent at de brukte internett på mobilen daglig, mens det i 2015 var 68 prosent, en helt enorm samfunnsendring. Når historikere skal slå fast når i verdenshistorien folk planet nesen i mobiltelefonen, så var det i disse årene det skjedde. Det var også i 2015 tiden vi bruke på internett passerte tiden vi brukte på å se på TV. Men samtidig var det fortsatt slik i 2015 at 42 prosent hadde lest en papiravis og 67 prosent hadde sett på lineær TV. I 2015 brukte vi i gjennomsnitt 127 minutter daglig på internett hver. I 2024 bruker vi 275 minutter på internett. Men hva bruker vi alle disse ekstra minuttene på? Det er særlig dette SSB har blitt bedre til å fortelle om i det siste.

De nye kanalene

Disse årlige barometrene dokumenterer hvor mye som har endret seg og fortsatt endrer seg. Det som slår meg når jeg ser tilbake på egne blogger og på nyhetssakene som har blitt laget, både i SSBS egne nyhetsoppslag og andre mediers nyheter basert på mediebarometer-tallene, er at sakene har handlet mest om mediene som er på vei ned. Papiraviser, ukeblader, tidsskrifter, kino, og etter hvert lineær TV og radio. 

Det som har kommet opp av nye innholdstyper og mediekanaler har i mye mindre grad fått omtale, med blitt kategorisert som "bruk av internett" eller "bruk av sosiale medier". Men hvilke sosiale medieplatformer er de største, og i hvilke aldersgrupper? Hvilke typer innhold hører folk på når de hører en podcast? Hvor finner folk nyheter? Hvilke strømmetjenester for TV-serier, film og musikk er mest populære? Det har statistikkene sagt alt for lite om..

Men dette er i endring nå. Bildet over er tatt fra SSBs nettsider og viser flere av nyhetsoppslagene som er laget basert på Norsk mediebarometer. En av dem kan fortelle om at "Dette er de mest populære sosiale mediene". Ja, for hva er de mest populære kanalene, og er Facebook på vei ned? Grafen til venstre kan fortelle oss at Facebook er størst, med 62 prosent av befolkningen som daglige brukere, men på vei nedover, Snapchat har 56 prosent daglig bruk, Instagram 46 prosent, YouTube har 27 prosent og TikTok har 24 prosent. Med store aldersmessige variasjoner naturligvis. Til sammenlikning var det 15 prosent som leste en papiravis en gjennomsnittsdag, mens 58 prosent leste en nettavis. Også her er det store aldersforskjeller.

Strømmetjenester

Et annet tema vi får vite veldig mye mer om nå på SSBs nyhetssider er tilgang til og bruk av strømmetjenester. En artikkel heter "9 av 10 nordmenn abonnerer på strømmetjeneter", noe som er utrolig høyt. i 2020 var det slik at 71 prosent av befolkningen hadde tilgang til minist et abonnement, i 2024 hadde det økt til 90 prosent. 42 prosent av befolkningen ser på strømmede filmer eller serier en gjennomsnittsdag, 13 prosent ser på nyheter og 10 prosent på sport.

En annen artikkel heter "Dette er de mest populære strømmetjenestene i Norge". Den siste tar for seg hvor mange i Norge som har tilgang på ulike betalte strømmeabonnementer. Her er Netflix størst med 69 prosent, så kommer TV2 Play med 48 prosent, Viaplay med 36 prosent, MAX med 34 prosent og Disney+ med 23 prosent. Nordmenn bruker mye penger på strømming. En annen interessant statitikk i samme sak trekker inn en sammenligning med de som ikke krever et abonnement, det vil si NRK. Vi får vite at når det gjelder daglig bruk av strømmetjenester så er Netflix størst med 22 prosent, NRK TV har 15 prosent  og TV 2 Play har 14 prosent. 

Videoklipp og podcaster

Selv om kategoriene i Norsk mediebarometer har vært imponerende stabile opp gjennom årene, og også måler medieforbruk på tvers av om det er "gamle" eller "nye" måter å se på TV på, høre musikk på, eller lese nyheter på, er det noen fenomener som rett og slett er nye, Sosiale medier/nettsamfunn var en slik for noen år siden. Digitale spill er en annen som kom i 2015. Og siden 2022 er det en egen statistikk som viser tiden vi bruker på "videoklipp", definert som:

"Videoklipp omfatter alt fra kortfilmformater som for eksempel YouTube Shorts, Instagram Reels og TikTok, til lengre videoer på for eksempel YouTube, Twitch og andre videoklippnettsider. Tallene inkluderer ikke strømming eller nedlasting av filmer, serier eller sport, eller direktesendt nett-TV," 

Og det er ikke uten grunn at dette er blitt en egen kategori, for hele 56 prosent av befolkningen så på videoklipp en gjennomsnittsdag i 2024. Det varierer med alder. 80 prosent av de mellom 9 og 15 år ser videoklipp daglig, og blant personer mellom 16 og 24 år er andelen 85 prosent. Youtube er største med 32 prosent daglige seere, mens Facebook, TikTok, Instagram og Snapchat alle har mellom 18 og 23 prosent, men med store aldersforskjeller og TikTok som klart størst bland de unge.

Hva så med Podcast, en kategori som dukket opp i statistikken til SSB fra 2016? Har vi tid til det når vi konsumerer som mye annet medieinnhold? Artikkelen "Her hører vi mest på podcast" forteller at 18 prosent hører på podcast en gjennomsnittsdag (I alt 63 prosent hører daglig på lydmedier som ikke er lineær radio, men musikk dominerer). Det er omkring like mange som benytter seg av betalt podcastinnhold som av gratis innhold. Blant de unge er det 7 av 10 som betaler og blant de eldre er det motsatt. Det er Spotify og NRK som brukes av flest podcastlyttere, med en andel blant lytterne på henholdsvis 53 og 33 prosent, men også YouTube, Podme og Apple er aktører med over 10 prosent andel. Grafen over forteller at det er at bra tematisk mangfold i det som høres på.

Men hva blir det neste store? Internett passerte lineær TV i tidsbruk i 2015. I dag bruker vi internett 275 minutter hver daglig, mens vi ser lineær TV 71 minutter. Men så gir ikke disse kategoriene helt samme mening lenger, for også de lineære TV-signalene kan gå over internett og konsumeres i sanntid via NRK-app eller en TV2-app. Nye kategorier oppstår og noen gamle kategorier gir mindre mening å skille. Det mest interessante for de som skaper og distribuerer innhold er å prøve å forstå hva som vil være stort om 5 år eller om 10 år, og posisjonere seg for det. Vil utviklingen gå langsommere? Jeg tviler sterkt på det. Det vil helt sikkert være noen nye kategorier i Norsk mediebarometer 2035 det er vanskelig å forestille seg i dag.

Dan Jones: The Hollow Crown

For noen år siden skrev jeg på bloggen om den glimrende historeboken "The Plantagenets -The Kings who made England", som handler om engelsk histrorie i lang peroden da dette dynastiet regjerte uavbrutt mellom 1154 og 1399. Med oppturer og nedturer, fra tronen ble ledig i 1120 fordi "The White Ship" forliste, via korstog, mordet på Samuel Beckett, Magna Carta, etableringen av "The Prince of Wales" og første del av Hundreårskrigen. Og til til slutten da Richard II ble avsatt og det ble spørsmål om arverekkefølgen videre.

Dan Jones tar historien videre i boken "The Hollow Crown", med undertittelen "The Wars of the Roses and the rise of the Tudors". en bok som dekker en kortere og mer konsentrert tidsperiode, men er like velskrevet og leseverdig. Det er rett og slett spenende å lese gammel historie når den blir fremstilt på denne måten, selv om det er en haug med personer, relasjoner, allianser, motsetninger og hendelser å holde orden på.

Jeg må jo innømme litt mangelfulle kunnskaper om den engelske borgerkrigsepoken i England, og hva denne konflikten mellom Lancaster- og York-grenene av slekten, og deres omskiftelige og usikkre allianser med andre føydalfamilier i og utenfor England. Mest kjent fra denne tiden er sannsynligvis Richard IIIs maktovertagelse da han fengslet sin avdøde brors mindreårige sønner i Tower of London, og sannsynligvis tok livet av dem. Dette var et kupp innad i York-dynastet, men Richards paranoia og brutalitet bidro sannsynligvis til at det hele raknet. Og at et helt nytt dynasti, Tudorene med røtter i Wales, og ganske langt unna noe legitimt krav på tronen, kunne overta kongemakten etter slaget ved Bosworth Field i 1485.

Og hva var det egenlig med Lancaster og York og disse rosene, den røde i Lancaster og den hvite i York, som senere ble fusjonert inn i den røde og hvite Tudor-rosen da Henry VII Tudor ble gift med Elisabeth of York i 1486? 

Vel, det er alt dette denne boken gir god innsikt i. Man kan kanskje betrakte rosekrigen på flere ulike nivåer, og Dan Jones tar dem for seg. For det første handler det naturltigvis om selve borgerkrigen mellom to rivaliserende grener av det gamle Plantagenet-kongehuset. En særdeles blodig og hensynsløs konflikt, som bølget frem og tilbake, med over 100 000 døde, som som varte fra 1455 til 1487. I den militære konfliktens startfase gjorde ikke York-grenen krav på tronen selv, men Richard of  York ville øke egen innflytelse over Henry VI og kongemakten på bekostning av Lancaster-fløyen. Kravet om å overta kongeembetet kom først i 1460, men Richard of York ble drept i slaget ved Wakefield, mens han sønn Edward overtok kravet på tronen og etter mye frem og tilbake ble kan kronet til Edward IV i 1461 etter slaget ved Towton der Henry VI led nederlag og ble tatt til fange. 

Så fulgte en kaotisk periode der ting svingte frem og tilbake. Begge kandidater måtte i eksil en periode, begge var tatt til fange av motstanderen i en periode, en stund var de fanger samtidig hos motstanderen, Henry VI var en kort tid i 1470-71 tilbake på tronen. Edward IV flyktet til allierte i Burgund, lanserte en motoffensiv, og erobret kongemakten igjen etter slaget ved Barnet  1471. Henry VI ble tatt til fange og døde i Tower of London litt senere, hans sønn kronprins Edward ble drept i slaget ved Tewksbury sammen med mange av de ledende på Lancaster-siden. Lenge så det ut til at York hadde avgjort det hele, selv om det var en brysom outsider, Henry Tudor, i eksil i frankrike. Men etter 12 års relativ stabilitet under Edward IV dør han, og hans sønn den 12 år gamle Edward V overtar, men blir kastet i fengsel sammen med sin lillebror av sin onkel Richard, og Richard tar kongemakten gjennom et statskupp og blir Richard III. Til glede for Shakespeare, som senere skrev skuespill om han og andre konger på den tiden, men også til glede for Henry Tudor som kunne utnytte misnøyen og invadere England, og etablere et nytt dynasti bare to år senere.

Så kan man for det andre se på denne konflikten som noe mer enn en 30 år med krig mellom rivaliserende grener i et kongehus, men som en reaksjon på en sterkt svekket kongemakt. Det er dette som er Dan Jones hovedperspektiv og derfor boken heter "The Hollow Crown". Kongemakten er uthulet på grunn av økonomiske problemer, som blant annet skyldes langvarig krig med Frankrike, misnøye med høye skatter og uflaks og udykrighet i politisk  manøvrering både utenlands og innenlands. Men kanskje særlig viktig var det at Henry VI ikke var spesielt godt egnet til å være konge, og ble offer for kamp mellom de rundt seg, både rådgivere og mektige familier. Da han ble konge var han bare et barn og da han ble voksen viste det seg at han var både snill og from, men han var ikke noen kriger og heller ikke i stand til å ta vanskelige beslutninger.

Dan Jones trekker i boken linjene tilbake til Henry V, faren til Henry VI, kongen som vant slaget ved Agincourt og som la grunnlaget for en avtale der England og Frankrike skulle forenes under samme konge. England var på toppen av sin internasjonale maktposisjon militært, og økonomisk, og kongehuset skulle endelig innta det de mente var sin rettmessige posisjon som ledere av både England og Frankrike. Så døde plutselig Henry V, hans tronarving var mindreårig, Jeanne d'Arc dukket opp som en svært vellykket hærfører på fransk side akkurat da alt var på det mørkeste, og England falt ned i en stadig mer elendig situasjon i årene etterpå, som ledet frem til Rosekrigen.

En tredje måte å beskrive denne konflikten er som et dynastisk problem som oppstod enda tidligere da Edward III døde i 1377 og hans sønn, Edward the Black Prince, krigerhelten fra Hundreårskrigen, var død året før. Da ble det hans sønn, den 10 år gamle Richard II som overtok og som fikk en temmelig ulykkelig periode som monark i 22 år og som endre med at han ble avstatt og drept. Hvorfor var det slik at barnebarnet ble konge og ikke en yngre sønn av Edward III? Og uansett, etter at Richard II ikke lenger var i live, hvem var da den rette arvingen blant Edward III yngre sønners etterekommere? Her ligger både Lancaster-grenen og York-grenens krav på legitimitet. Det er ikke noe Dan Jones legger speseilt mye vek på, han er mer opptatt av forfallet i kongemakten, men for de som liker å spekulere i hvordan ting kunne blitt helt annerledes, ligger det mye gøy her og som ettertidens historikere har vært opptatt av. Wikipedia gir en oversikt over det de intrikate dynastiske forholdene.

Regjeringen - boken som manglet

For litt over en uke siden var jeg med i et panel på en boklansering på Litteraturhuset. Ikke fordi jeg har skrevet bok, men for å kommentere noen av de viktige og ikke så veldig godt kjente temaene boken handler om. Boken heter "Regjeringen", med undertittelen "historien, makten og hverdagen". 

Det er ikke en bok om dagens regjering eller om noen bestemt regjering. Det er heller ikke så mye omtale av enkeltpersoner. Dette er en fagbok om Regjeringen, den viktigste institusjonen i vårt norske politiske og administrative systemet, men en institusjon som forfatterne omtaler som en maktens høyborg som er innhyllet i at slør av mystikk. Forfatterne skriver,

"Formålet med Regjeringen: Historien, makten og hverdagen er å fjerne noe av mystikken rundt denne viktige statsinstitusjonen, og erstatte den med kunnskap og forståelse. Gjennom en tverrfaglig tilnærming og basert på et omfattende datagrunnlag gir boken svar på de grunnleggende spørsmålene om hva regjeringen er og gjør."

Jeg er begeistret for boken og synes den er virkelig god. De som har vært i regjering eller innenfor regjeringsapparatet i departementenes politiske eller administrative ledelser kan kjenne seg igjen og tenke at: endelig kommer det en bok som beskriver hvordan dagene ser ut og hvordan tingene faktisk fungerer for de som er der både på hverdager og når ting blir veldig vanskelige.

En viktig grunn til at denne boken er god er den tverrfaglige tilnærmingen. Her får vi beskrevet den historiske utviklingen fra 1814 frem til i dag og vi får forklart det formelle og juridiske rammeverket for regjeringsmakten, som knapt nok eksisterer og som i hvert fall ikke forklarer hvor og  hvordan de viktigste beslutningsprosessene egentlig foregår. Grunnloven beskriver kongen, det formelle organet Kongen i statsråd og statsrådenes individuelle roller og ansvar, men nevner ikke regjeringens viktigste møter, sakstyper og beslutningsprosesser, for eksempel regjeringskonferanser, budsjettkonferanser og regjeringsnotater.

Derfor er en beskrivelse av hvordan det hele faktisk foregår og hvordan dagens måte å gjører det på har vokst frem, svært velkommen. Boken beskriver statsrådenes roller både som medlemmer av regjeringen og som departementssjefer, hvordan forholdet er mellom politikere og embetsverk, hva de andre i politisk ledelse gjør og ikke gjør, og ikke minst er det mye omtale i boken av statsministerens kontor. Hva det er og gjør, hvordan det vokste frem som en departmentslignende institusjon som både passer på at statsministeren får gjort jobben sin, men også koordinerer regjeringens arbeid, men som samtidig er en svært beskjeden del av apparatet, og derfor ikke er utstyrt for å ta den fulle styringen når nye initiativer skal tas eller krevende reformer skal gjennomføres.

Jeg lærte også noen nye ting om hvordan dagens praksis har vokst frem. For eksempel protokoller fra regjeringskonferansene med alle de finformulerte konklusjonspunktene. Det er i  dag en helt sentral del av en regjerings arbeidsmåte og noe veldig mange i et departement kan gå rundt og vente på utover dagen etter en regjeringskonferanse. Men noe slikt som skriftlige konklusjoner fantes ikke før Willoch-regjeringen innførte det. Eller systemet med budsjettkonferanser i mars og august der hele statsbudsjettet for neste år blir avgjort i to omganger. Jeg trodde disse "alltid" hadde vært der, men denne boken forteller at det før 1996 var slik at det var bilaterale møter mellom Finansdepartementet og fagdepartementene som utformet statsbudsjettet, ikke egne budsjettkonferanser.

Men bidrar boken til noen viktige diskusjoner om regjeringen og regjeringens arbeidsproseser fungerer godt nok? Er de godt nok tilpasset samfunnsutviklingen, endringstempoet og utfordringsbildet fremover? Boken er langt mer opptatt av å beskrive hvordan regjeringen virker og hva den gjør enn å beskrive ting den ikke gjør, men det gir jo også et slags utgangspunkt for å problematisere om systemet virker godt nok. 

Boken beskriver i et eget viktig kapittel hvordan regjeringsapparatet virker som en effektiv "beslutningsmaskin" der de ulike delene av "maskinen" er designet slik at man får tatt et stort antall beslutninger, mang av dem faglig og politisk krevende, på veldig kort tid. Mye av departementenes tid brukes til å innrette seg mot disse beslutningene i regjeringskonferanser ved skrive egne saker og komme med "merknader" til andre departementers saker. 

Det gjør at tilsynelatende enorme uenigheter, som ofte er minst like store mellom departementer som mellom partier, blir formulert, diskutert høylytt og avklart effektivt. Og etter møtet står alle sammen om konklusjonen. Men et interessant spørsmål i møte med en slik perfekt designet beslutningsmaskin, som gjør det den gjør godt, er om det er problemer den ikke er spesielt godt egnet til å løse eller avklaringer som krever andre virkemidler? Er det fare for at vi kan gå glipp av noe viktig? Eller er det ting den ikke løser i det hele tatt? 

Jeg tror det er to ting denne "perfekte beslutningsmaskinen" ikke løser spesielt godt, og der problemene kan øke fremover, i et samfunn som er mer komplekst, har behov for mer tverrsektorielle prosesser, og der endringstakten på grunn av blant annet teknologi er økende. Det ene problemet handler om hvordan saker forberedes og kommer frem til beslutning. Hvis det er en sak som eies av et departement, eller en etat med en fagavdeling i et departement, og som best løses akkurat der, så går det gjerne bra, selv om noen har motforestillinger. Sektoransvar og linjevei fungerer i slike saker. Men hva som et sakskompleks går tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, for eksempel ungt frafall og utenforskap, natur- og klimapolitikk, eller samfunnssikkerhetsutfordringer, Eller ønsket om økt brukerorientering av offentlige tjenester der brukeren ikke brukerne ikke har noe ønske om å være eksperter på offentlig sektors organisasjonskart, og der vi bør lage digitale løsninger som av den grunn må fungere på tvers av sektorer og nivåer, og gjerne også på tvers av offentlig og privat sektor.

Det andre problemet er at alt i "beslutningsmaskinen" regjeringen er rettet inn mot å ta en beslutning, ikke mot at beslutningen skal gjennomføres. Når loven, budsjettkapittelet eller stortingsmeldingen er vedtatt så er man ferdig med saken, og får videre til neste sak og neste budsjett, i hvert fall frem til Riksrevisjonen undersøker hvordan det egentlig gikk lenge etterpå. De finner noen ganger ut at det et enormt sprik mellom de politiske vedtatte målene og det som ble resultatet. Men hvordan skal regjeringen fange opp dette tidligere og forholde seg til problemer som oppstår i forbindelse med gjennomføringen av et stort prosjekt? Eller ta tak i utfordringer som oppstår fordi den offentlige virksomheten som har ansvaret for oppfølingen ikke rår over alle virkemidlene som kreves for å lykkes med gjennomføringen?

"Regjeringen" er som sagt en bok som ikke bare er høyst velkommen, men den er også en bok som har manglet. Det finnes bøker om det meste, men merkelig nok har ingen skrevet en bok om hvordan regjeringen virker. De som har stått for dette nybrottsarbeidet, som er del av et større pågående forskningsprosjekt om politisk makt i Norge, er Jostein Askim, Yngve Flo, Eirik Holmøyvik, Kristoffer Kolltveit,  Marte Mangset og Bjørn Erik Rasch, et knippe ledende forskere på sine respektive områder. 

Robert D. Kaplan: Adriatic

Jeg er begeistret for gode reiseskildringer. Robert D. Kaplans bok "Adriatic", med undertittelen "A Concert of Civilizations at the End of the Modern Age" er en slik bok det er verdt å lese fordi den bidrar med kunnskap og kontekst på flere plan og på områder det er viktig å forstå bedre.

Reiseskildringer er ikke reiseguider, bøkene som hjelper folk finne frem på et nytt sted, for eksempel på ferie. Reiseskildringer er en blanding av reise og opplevelse, historie, litteratur, arkitektur, økonomi, gamle og nye maktkamper og politikk, og gjerne videreformidling av fortellinger fra de man treffer på veien. Og forfatterens egne tanker. Og så er det helt opp til forfatteren å avgjøre hvor reisen går, hva slags tematisk innramming man langer og hvor store eller små doser av hver av de nevnte ingrediensene det skal være.

Derfor er dette en sjanger som ofte blir kritisert for å være for lite akademisk, for lite journalistisk, for lite fokusert om en klar problemstilling, for opptatt av å snakke med vanlige folk, eller for lite opptatt av vanlige folk. Men fordi reiseskildringer har vært skrevet og lest i mange hundre år er det vanskelig å bli kvitt dem. Jeg liker denne sjangeren nettopp fordi den lar forfatterens interesser og engasjement bestemme hva som er viktig. Det blir ofte mer levende og engasjerte tekster da. Jeg liker Erika Fatlands bøker veldig godt og har blogget om og berømmet både "Sovjetistan" og "Grensen". De tilfredsstiller ikke formkravene til en akademisk artikkel, men, det er ikke poenget. Poenget er å viderebringe kunnskap og sammenhenger til langt flere enn et akademisk publikum, også forskningsbasert kunnskap.

Tilbake til Robert Kaplan. Det var hans bok "Balkan Ghosts" fra 1993, som fikk meg til å interessere meg for sjangeren. Jeg syntes dette var en drivende god bok, blant annet fordi den tok opp noen vanskelig spørsmål som ikke passet helt inn i noen av de dominerende politiske forklaringsmodellene i internasjonal politikk. Ikke den demokrati- og markedsoptimistiske liberalismen, men heller ikke den rasjonelle realpolitikken. Og definitivt ikke venstresidens teorier om at konflikt handler om klasse og sosiale forklaringer. Kaplan tilførte en "Clash of civilizations"-lignende analyse av konflikten på Balkan.

Robert Kaplans reiste fra land til land på Balkan, trakk de lange historiske linjene tilbake til skillet mellom det vest-romerske og øst-romerske riket, bruddsonen mellom det katolske, det ortodokse og det muslimske Europa, et oppgjør med fascister i mellomkrigstiden og 2, verdenskrig som mange steder aldri ble tatt og hvordan mange uoppgjorte konflikter fortsatt ligger og verker. Det interessante var at ingen forleggere i utgangspunktet var interessert i en reiseskildring i gammelt grums, men da krigene på Balkan brøt ut ble det klart for mange at vi burde vært mye mer opptatt av å forstå nettopp denne gamle historien. Så har han siden den gang også skrevet bøker om andre deler av verden, blant annet Sentral-Asia, Vest-Afrika, India og Kina, med mye av den samme miksen av geografi, kultur og historie,

"Adriatic" er en slags tilbakevending til problemstillingene i "Balkan Ghosts". Adriaterhavet kan høres ut som et pussig reisemål vinterstid, med regnvær, vind og lavsesong for reiser. Og er ikke Adriaterhavet en litt kjedelig geopolitisk bakevje i dagens verden? Nei, mener Kaplan, for det er nettopp rundt Adriaterhavet mange av de historiske konfliktlinjene fantes som også i dag må forstå og lære av, og også forstå at ikke går bort av seg selv. Mellom øst og vest i Romerriket og mellom øst og vest i Europa, mellom den katolsk og ortodoks kristendom, og islam. mellom Østerrrike-Ungarn og  det osmanske riket, mellom fascisme og kommunisme, mellom NATO og Warszawa-pakten. Og i dag mellom å være i EU og eurosonen, og å være utenfor. 

Kaplans måte å reise og beskrive er slik at gjerne tar med seg et lite lass med bøker, både skjønnlitteratur og faglitteratur om historie, kultur og politikk, og leser seg opp. Han bruker ikke tiden til å snakke med veldige mange folk på veien. Ja, i denne boken snakker han ikke med noen, men lever livet som en eldre boklesende byturist på den italienske delen av reisen, før han kommer til Trieste. Der bestemmer han seg for å snakke med folk, som i Kaplans sammenheng er journalister, akademikere, politikere og forfattere, og mest folk som var disse tingene før. Veldig forskjellig fra for eksempel Erika Fatland som drar til de ytterste utpostene, grenseoverganger og fjellandsbyer, og snakker med sjåfører, guider og alle hun møter på sin vei. Og gjør naturligvis at bøkene blir veldig ulike, Men Kaplan er uansett mest opptatt av noen av de virkelig lange linjene i historien,  Og når man besøker Ravenna er det ikke så mange å snakke med om Ravennas rolle i konflikten mellom det øst-romerske og vest-romerske riket. 

En reiseskildring må ha en reiserute og Robert D. Kaplans reise går fra vest til øst rundt Adriaterhavet. De første fire kapitlene foregår i byer i dagens Italia: Rimini, Ravenna ("How Theodoric and Dante Shaped the west"), Venezia og Trieste. Så er kapittel 5 lokalisert til Slovenia (Lublijana, Rijeka, Koper), kapittel 6 til Kroatia (Zagreb, Split, Korcula, Dubrovnik), kapittel 7 til Montenegro og Albania og til slutt til Korfu i kapittel 8 der det særlig handler om konflikter rundt migrasjon og hvordan de vil kunne øke i årene som kommer.

Selv om boken er rimelig konsentrert geografisk, rundt Adriaterhavet, er den svært sprikende tematisk og i tid. Og så blir det opp til leseren om det likevel sammenheng. Men noen spennende gjennomgående tematikker er det jo. Et av dem handler om rollen tverrnasjonale statsdannelser har hatt for å dempe motsetninger. De gikk jo av moten etter 1. verdenskrig i Europa, men Robert Kaplan er opptatt av hvordan multinasjonale statsdannelser som Bysants og Østerrike-Ungarn bidro til å forebygge nasjonale konflikter og hvordan det i akkurat dette hjørnet av verden av slik at Republikken Venezia organiserte handel og forsvar for byene i store deler av Adriaterhavet i flere hundre år. Venezia var kjent for å ikke være så opptatt av nasjonalitet eller religion, så lenge man kan tjene penger og våre trygg). 

PS 1: New York Times skrev an bra anmeldelse av boken da den kom i 2022 der han er litt kritisk til at den ikke går nok i dybden om Republikken Venezias historiske rolle. Men det tenker jeg man kan løse ved å lese mer om Venezias fascinerende historie andre steder).

PS 2: Robert D. Kaplan har nettopp kommet med en ny bok, "The Loom of Time" som jeg skal lese når jeg får tid. Den handler om det Kaplan omtaler som "The Greater Middle East", områdene mellom Middelhavet og Kina.

Michael Lewis: Going Infinite

Michael Lewis bok om Sam Bankman-Fried, den eksentriske eieren av kryptobørsen FTX,  kom ut 3. oktober, samme dag som rettssaken mot han startet i New York. En sak Bankman-Fried tapte og ble dømt på alle sju tiltalepunktene. Nå har det enda ikke vært straffeutmåling, men alt tyder på at SBF, som han er kjent som, vil tilbringe veldig lang tid i fengsel.

Nedturen fra å ha vært en av verdens 100 rikeste, med et stort hovedkvarter på Bahamas, og medarbeidere fra hele verden, til å gå konkurs og havne i fengsel, var ekstremt bratt. SBF ble av mange omtalt som "den seriøse" av kryptoaktørene, fikk superkjendiser til å spille inn TV-reklame for seg mot enorme honorarer og sponset både idrett, moteshow og politikere. Helst fremtredende demokrater, men også republikanere som er mot Donald Trump. Og boken hevder også at tilbød penger til Trump for at han ikke skulle stille som kandidat igjen ved neste presidentvalg.

Bokens fulle tittel er "Going Infinite -The rise and fall of a new tycoon". Den beskriver den merkelige reisen oppover bedre enn nedturen. Den har blitt kritisert for å ikke ta klar nok stilling mot SBFs kriminelle handlinger og for å holde det litt åpent om det egentlig var lovbrudd eller ekstremt mye rot som var hovedproblemet og om pengene egentlig ble borte i det hele tatt, eller om de bare glemte hvor de var og ikke fant dem igjen (det hadde skjedd tidligere). På den annen side skriver ikke Michael Lewis bøker om skurker. Hans spesialitet er ukjente helter og antihelter, fagnerder som gjør en ekstraordinær innsats,  endringsagenter og mellomledere som ser ting andre ikke ser. Og leser man boken skjønner man at Sam Bankman-Fried har fellestrekk med motstrøms- investorene i "The Big Short" som insiterte på at det var en gigantisk boliglånskrise på gang, og fikk rett. 

Når det gjelder både de spesielle personlighetestrekkene, det totale fraværet av noe som lignet på ledelse og av systemer for oversikt og rapportering selv om det ble forvaltet hinsides mye penger. og den helt spesielle virksomhetskulturen, synes jeg boken treffer godt. Michael Lewis er som alltid en god forteller. Det som virkelig er interessant her er fortellingen om hvordan investeringsselskapet Alameda Research og den senere kryptomarkedsplassen FTX hadde sitt opphav i tre ganske særegne kulturer: effektiv altruisme, algoritmisk high frequency trading og kryptovalutahandel.

De fleste i denne kretsen var dypt inne i "effektiv altruisme" som strategi for å skape en bedre verden, en bevegelse som er opptatt av å finne ut hvilke handlinger som gir størst effekt og derfor også positive til at penger kunne investeres i noe som skapte enda mer penger, fremfor å bruke dem direkte på veldedige formål. De skulle ikke bli rike selv, de skulle tjene ekstremt mye penger slik at de kunne redde verden. Mange var derfor også inne i ulike investeringsselskaper som drev med ulike varianter av algoritmisk og datadrevet trading, for eksempel Jane Street Capital der SBF, Caroline Ellison og flere andre i denne kretsen jobbet. Og så var det mange med bakgrunn fra kryptovaluta-virksomhetet, gjerne i krypto-firmaer i Hong Kong og Singapore. FTX etablerte seg først i Asia, blant annet fordi det var ulovlig å drive kryptobørs i USA, og da de mot slutten flyttet til Bahamas var det svært mange asiatiske ansatte i selskapet som ble med. De hadde formuene sine i FTX og i ulike ting selskapet drev med, og mange mistet alt de eide i konkursen.

Jeg synes boken er god til å innvie leserne i særegenheter ved effektiv altruisme-bevegelsen og "high frequency-trading", og ulike faser i de mer spekulative og innovative delene av finansnæringen er noe  Michael Lewis har skrevet mye om i tidligere faser av denne industrien. Den er ikke like opptatt av å opplyse oss om krypto-verdenens forretningsmodeller, kulturer, subkulturer og kriminelle forbindelser. Det gjør at det hele blir litt uforløst. Boken gir en god og til dels spennende fortelling, i typisk Michael Lewis stil om folkene, om oppturen og om kaos, men noe av den større konteksten mangler. Der har jeg hørt at en bok av Zeke Fauk som heter "Number Go Up: Inside Crypto's Wild Rise and Staggering Fall" er bedre. Kanskje kommer jeg tilbake med en omtale av den også.

Jennifer Pahlka: Recoding America

Jennifer Pahlkas bok "Recoding America - Why Government is Failing in the Digital Age and How We Can Do Better", utgitt tidligere i år, er noe så sjelden som en veldig god bok om digitalisering og digitaliseringsprosjekter offentlig sektor. Og når gode bøker er en sjeldenhet er det ikke fordi det skrives mange dårlige bøker, men at dette viktige temaet, som koster skattebetalerne milliarder når ting ikke fungerer, og skaper vanskeligheter for innbyggere og bedrifter, er noe det alt for sjelden skrives bøker om.

Boken kan anbefales til alle som er opptatt av hvordan og hvorfor store it-prosjekter kan komme ut av kontroll, hvorfor resultatene ikke alltid ble slik politikerne lovet, hvorfor lag på lag med it-systemhistorie og lovverk begrenser dagens handlingsrom, eller hvordan det oppstår misforståelser om hva de som vedtar noe egentlig mente. En slags hviskelek nedover i lagene i organisasjonen som kan gå galt. Eller enda mer grunnleggende:  hvordan politikkens og forvaltningens policyutviklende deler, der man utreder og vedtar mål, retning og tiltak, kommer i konflikt med den iverksettende delen av offentlig sektor, de som bygger noe og gjerne kan noe om hva det er mulig eller umulig å gjøre, snakker forbi hverandre og er i utakt. Og jo mer digitalisering, jo større blir dette problemet.

Jennifer Pahlka har en imponerende historie som brobygger mellom policyutviklingsdelen av USAs offentlige sektor og den utførende delen, som i veldig mange tilfeller handler om å bygge og endre digitale systemer Hun var nestkommanderende til Obamas CTO Todd Park fra 2013, og var med i aksjonen som ble satt inn da nettsiden til Obamacare nektet å fungere på lanseringen. Hun var hentet inn av guvernør Gavin Newsom da California raskt (det gikk av mange grunner ikke så raskt) måtte få på plass løsningen for utbetalingen av arbeidsledighetstrygder og sosiale støtteordninger under covid. Og hun har jobbet med systemene for søknader og utbetalinger av sosiale velferdsordninger. samt med utfordringene som oppstår nå man avkriminaliserer en handling, i dette tilfelle besittelse og bruk av lettere narkotiske stoffer, og ønsker å ta vekk informasjonen fra strafferegisteret, men opplever at datasystemene ikke gjør det mulig.

Dette er ganske gjenkjennelige temaer også i en norsk kontekst. Det tror jeg også mange av årsakene til at dette er utfordrende er. Hun beskriver den store utfordringen slik:

The fundamental causes of government's ineffectiveness are not mechanistic: there is no one glitch in an otherwise functional machine that, when removed, will let it operate as intended. There is not even really a machine at all. These dysfunctions derive from core issues that are human rather than technological complex rather than just complicated Chief among them is a structure and way of thinking deeply rooted in American culture: hierarchy. In today's world, making our laws and policies into reality will almost always involve some sort of digital technology, but what's valued in government isn't the nuts and bolts of implementation but the rarefied work of policymaking Digital work, which in our larger society commands so much attention (whether it's lionized or vilified), in government is reduced to an afterthought. It's not what's important people do, and important people don't do it. They hand it off to people many rungs down the ladder, or to companies hired to do it for them. At times it almost seems that status in government is dependent on how distant one can be from the implementation of policy."

Denne boken er både godt tenkt og godt skrevet. Noe av styrken er at den er full av eksempler på hva det er som helt konkret er vanskelig i store digitaliseringsprosjekter. Og at det ikke løses med de enkle grepene som mer penger, mer prosjektkontroll, mer smidig, mer outsourcing, mindre outsourcing, mer detaljerte bestillinger. Ja, i flere av eksemplene viser hun hvordan enkle svar basert på det beslutningstagerne tror er løsningen kan gi det motsatte resultatet av det man ønsker (for eksempel å ansette mange flere folk, men oppdager at disse må læres opp av de som burde bruke tiden på å rydde opp i problemene, og der rydding i en floke av rigide regler kanskje vil være et bedre svar)

Boken understreker tvert imot, i tråd med Cynefin-rammeverket selv om det ikke er nevnt eksplisitt i boken, at vi må skille mellom kompliserte utfordringer, som løses i en ordnet kontekst der vi har eksperter som har erfaring og kunnskap på å finne slike svar, og komplekse utfordringer som må løses i en kontekst som går på kryss og tvers av ulike fagområder og domener, og der vi typisk ikke kan utrede oss frem til noe som svare på alt, men må teste og lære underveis.

Og det er i dette landskapet mellom en kultur for utredning, policyutvikling og beslutning, typisk i forvaltningens øvre lag, og en kultur for å finne ut hva som virker og lar seg implementere, der man tester og lærer, at bokens sentrale temaer ligger. Fossefallsmetoder (waterfall) som kjennetegner utredning og beslutning av store prosjekter og reformer, vs smidige metoder (agile) som kjennetegner de store prosjektorganisasjonene som skal prøve å omsette beslutningene til noe som det kan bli noe av, og gjennomføre dette.

Et annet sentralt tema i boken er at store offentlige digitaliseringsprosjekter sjelden begynner på nytt. De gjennomføres på toppen av tidligere digitale systemer, og regelverk og organisasjoner som ble laget for å understøtte disse. Det er mange lag med maling som må avdekkes, og der det i sin tid kan ha vært ting som ble prioritert høyere enn andre, eller lite langsiktighet i valg av løsninger, eller rene tilfeldigheter som gjør at ting ble som de ble. Det kan være krevende arkeologiske prosesser å finne ut hvorfor ting er som de er, noe politikere og andre med ansvar for å få vedtatt nye tiltak og bedre innbyggerløsninger ikke alltid har tålmodighet eller interesse nok til å sette seg inn i.

En stor styrke ved denne boken er at den ikke først og fremst er opptatt av at noen har rett og noen tar feil (joda, hun har noen hun mener tar feil), men den er opptatt av hvorfor fok gjør det de gjør og i mange tilfeller nekter å gjøre ting som tilsynelatende ville kunne gjort resultatet bedre. Hvorfor policynivået i offentlig forvaltning ikke ønsker å få teknologikunnskapen tettere innpå seg. Hvorfor de gjennomførende organisasjonene ikke vil utfordre føringer og rammebetingelser for det de skal gjennomføre de egentlig er uenige i, og i noen tilfelle er ganske meningsløse. Hun spør en av kildene, som svarer hennes at:

"Finally, a bit confused, I asked why he was so reticent to talk about what the system was designed to do. "I've spent my whole career training my team not to have an opinion on business requirements", he told me, "If they ask us to build a concrete boat, we'll build a concrete boat." Why?, I asked. "Because that way, when it goes wrong, it's not our fault."

Det er denne broen mellom de som beskriver og beslutter digitale offentlige tjenester og systemer, og de som gjør jobben med å få dem til å fungere, Jennifer Pahlka er opptatt av å bygge sterkere, og mener hun har bedre svar på. Ikke et enkelt svar, men et sammensatt svar som handler om å bygge felles kunnskap og kultur, bedre informerte beslutninger, men også operative miljøer som forstår politiske prosesser bedre og er i stand til å utfordre og stille gode spørsmål. Hun mener prosjekter skal prøve å løse alt på en gang, men gå løs på det viktigste først, og fylle på med mer når man er moden. Og hun er opptatt av å kunne teste, eksperimentere og lære, slik at man oppdager feil tidlig, når det er billig å rette dem opp.

For folk som har erfaring fra dette landsskapet, enten i politikk, forvaltning, it-avdelinger i store offentlige organisasjoner, eller som teknologileverandør, vil det være mye i boken som er kjent. Men jeg håper og tror det er mange i nettopp disse miljøene som vil like oppfordringene om å se helheten, forstå at folk har ulike roller og fagkunnskap, og ha det som utgangspunkt for å få til forbedringer.

"Premonition" på engelsk betyr noe i retning av "fremsyn", eller "forutanelse" på norsk. Og det er manglende evne til å forstå hva som kan skje i kritiske situasjoner som er det underliggende temaet i denne boken av Michal Lewis. Boken kom våren 2021 da pandemien fortsatt pågikk for fullt og som jeg leste like etter, men av en eller annen grunn ikke husket å skrive om her på bloggen, noe den absolutt fortjener.

Bokens fulle tittel er "The Premonition - A Pandemic Story", og handler om hvordan det kan gå galt når man ikke klarer å forstå og fortuse hvordan og hvor raskt smitte spres og hvilke effekter det får i samfunnet. Ikke bare covid, men også andre farlige smittsomme sykdommer vi kanskje trodde vi var beskyttet mot. Helten i boken, Charity Dean er  smittevernlege på kommunenivå i California. Hun har samme rolle som norske smittevernleger, med mye makt til å iverksette inngripende tiltak, men fordi dette gjøres veldig sjeldent er det også en rolle som ikke er helt forstått og akseptert av omgivelsene, eller av andre deler av offentlig forvaltning.

Men Charity Dean er nettopp en actionhelt etter Michael Lewis-oppskriften, modig, handlekraftig, litt outsider, et par nivåer nede i hierarkiet, men ekstremt opptatt av å ta kunnskapsbaserte beslutninger og gjøre det riktige, selv om det vekker negative reaksjoner. Der hun selv har beslutningsmyndighet bruker hun den, der hun ikke har det sier hun tydelig i fra om hun mener noe er galt, og får både venner og fiender på den måten.

Her vil Michel Lewis-fans kjenne igjen en oppskrift som han har brukt mange ganger før når han har skrevet både om finanskrisen i "The Great Short" og om offentlig sektors reformatorer i "The Fifth Risk" (som jeg skrev om her i 2019). The Premonition er sånn sett en slags oppfølging av tematikken i The Fifth Risk, der han løfter frem noen ekstremt faglig kompetente, men litt uortodokse og til dels nerdete personer litt bortgjemt ulike steder i systemet. I en normalsituasjon blir de ofte ikke lagt merke til, eller dyttet ut på siden, og kanskje helt over sidelinjen. Men det som gjør Michael Lewis historier så spennende rent fortellermessig er at disse outsiderne kan utgjøre den store forskjellen når det virkelig gjelder, og i The Premonition er det også slik at noen av dem finner hverandre i et felles prosjekt for å sette i verk en nasjonal tiltaksplan for å bekjempe covid-19.

Faren med en slik måte å beskrive store nasjonale og globale kriser er selvfølgelig at det kan bli litt satt på spissen, litt overforenklet og individfokusert, og at det beskrives en noen sammenhenger mellom årsak og virkning som ikke kan forklares på personnivå alene. Men til tross for denne åpenbare svakheten, og også faren for å konkludere en del ting litt for raskt når pandemien fortsatt var i gang for fullt, synes jeg dette er en veldig god bok. Den klart mest velskrevne jeg har lest om covid-19, men også den beste, i hvert fall så langt. Og de skyldes i tillegg til fortelleregenskapene noen underliggende temaer den tar opp, og som var viktige og som vil fortsette å være viktige også neste gang en pandemi rammer oss. La meg nevne noen:

Den beskriver hvordan og hvorfor USA på nasjonalt nivå faktisk hadde en pandemiplan på plass, som hadde vært utarbeidet av et tverrfaglig team i Bush-perioden med noen dyktige, men ganske eksentriske eksperter av typisk Michael Lewis-type. Og noen av dem ble sittende litt bortgjemt i Obamas stab også etterpå. Planen var at den moderne typen som forstod at bremsing av smitte gjennom å begrense nærkontakt mellom mennesker, "social distancing" er det som virker. Men hvordan får man liv i en slik plan som det aldri har vært behov for å bruke?

Andre tema er forholdet mellom lokale smittevernsjefer, som må ta beslutninger om å stenge ned eller ikke stenge ned, fordi det kan bety forskjellen på liv og død, og de mer forskningstunge nasjonale smittevern- og folkehelsemyndighetene som helst vil vente med beslutninger till vi har litt mer data. En ganske gjenkjennelig problemstilling. 

Og så er det for det tredje en skarp og gjenkjennelig kritikk av hvordan offentlig forvaltning håndterer komplekse utfordringer som går på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer, og offentlig og privat. Ikke først og fremst politikerne helt på toppen, Trumps håndtering av covid er ikke noe stort tema her, mest fordi han neppe visste noe om de tingene boken beskriver. Men bekrivelsene av hvordan de mest forutseende, de som forstår seg på hva eksponentiell vekst betyr i smittesammenheng, hele tiden blir trykket ned av "systemet", og finner uortodokse bakkanaler, er leseverdige. 

Og ikke minst er det en helt herlig, og ganske deprimerende beskrivelser, av hvordan både privat og offentlig medisinsk laboratoriekapasitet, for eksempel til genetiske analyser, blir stående ubrukt fordi de ulike delene av systemet ikke klarer å finne hverandre. I helsesektoren er dette et problem også i en normalsituasjon, men pandemien satte det på spissen. I noen tilfeller ga det noen ekstraordinære positive innsatser fordi mennesker med kompetanse, erfaring og ressurser fant hverandre og handlet. Mens det i andre tilfeller synliggjorde pandemien alt som ikke fungerte. 

Norge er ikke USA, og mye i helsevesenet er organisert annerledes og finansieres annerledes, men noen av disse mest komplekse utfordringene er forbausende like. Og sånn sett er denne boken en god påminnelse om at de vanlige verktøyene i verktøykassen, budsjetter og reguleringer, ofte ikke er nok.