Wednesday Addams dance

 Filmhistorien har mange legendariske dansescener. Singing in the Rain, Grease og Saturday Night Fever, naturligvis, men også Dirty Dancing, Pulp Fiction og White Nights. Men en ny ikonisk dansescene er kommet til. Den er fra Addams Family avleggeren Wednesday på Netflix der den nokså spesielle Wednesday Addams spilles av Jenny Ortega.

Noen episoder ut i første sesong dukker denne fantastiske dancescenen opp. Musikken er The Cramps sang "Goo Goo Muck". (NME skriver mer om det her) fra 1981. En ganske typisk post-punk sang fra den tiden, men som nå har fått ett nytt liv i en helt ny generasjon 40 år etter.

Så er det jo også slik at disse ikoniske filmklippene noen ganger utsettes for at fansen skal gjøre dem enda bedre, for eksempel ved å bytte ut musikken med noe annet som passer til dansen. Og i dette tilfellet har en video med Wednesday Addams dans, men til musikk av Lady Gaga, gått helt viralt. Den kommer jeg tilbake til i morgen.

Disneys neste århundre

Nå i januar feirer Walt Disney Company 100 år, og går inn i sitt andre århundre som det kanskje mest suksessfulle underholdningsselskapet i historien. Og det ser tilsynelatende ganske lyst ut. De er Hollywoods største filmstudio, produserer flest filmer på topp-10 listen, lager mest originalt innhold og har flest kunder på streaming-tjenester. 

Og mens mange spådde en ny virkelighet der de store filmstudioene ville tape i konkurranse med hundrevis av mer spesialiserte nisjestudioer, har det motsatte skjedd. De store har blitt større og Disney er størst. Men er det i ferd med å skje noe som kaster om på bransjen på nytt?

I følge en lederartikkel og en lengre temaartikkel i The Economist denne uken er det mye uro i både Disney og de andre filmstudioene for tiden. Og grunnen er at de nå blir utfordret av noen som er enda større, av software, hardware og spill-selskaper. Det er Silicon Valley vs Hollywood. Film og TV er små bransjer sammenlignet med det Apple og Amazon gjør ellers, men store nok til at de ikke vil la dem være i fred. 

Og samtidig som teknologgigantene utfordrer Disney på hjemmebane, har de en svak posisjon i de delene av underholdningsbransjen som har høyest oppslutning blant de yngre aldersgruppene. Det er spill langt viktigere enn film og TV, men Disney trakk seg ut av dataspill for flere år siden og lar andre selge spill basert på sine filmtitler. The Economist skriver i "briefingen": 

"As storytelling moves to new formats, Disney may need to broaden its creative horizons. “Disney needs to see what a broad business it’s in. It builds worlds and characters, not just movies,” argues a former executive. In 2021 Deloitte, a consultancy, found that whereas past generations of Americans named tv as their favourite kind of home-entertainment, Generation Z—roughly, those under 25—ranked it last. Their main hobby, by some distance, was video gaming.

Gaming is a blind spot for Mr Iger, who wound up Disney’s gaming arm during his previous stint as chief executive. Today Disney licenses its brands to developers like Electronic Arts, which makes Star Wars and Marvel games, among others. With Netflix, Amazon and Apple now offering gaming subscriptions alongside video, Disney looks like the odd one out. Last year Mr Iger told the New York Times about the moment he realised that, by licensing Disney’s video content to Netflix, he was helping a competitor: “I woke up one day and thought, ‘We’re basically selling nuclear weapons technology to a third-world country, and now they’re using it against us.’” Having Star Wars video games on non-Disney platforms like Amazon’s Luna may soon feel like a similar mistake."

Lady Gaga: Hold My Hand

Få ting er mer 80-tall enn Top Gun med Tom Cruise i hovedrollen. Tung på både action, romantikk og pompøs 80-tallsmusikk. Jagerfly og motorsykler. En film anmeldere og filmeksperter mislikte, men publikum elsket, og som har tålt at det har gått 35 år bedre enn mye annet. Eller kanskje det bare er jeg som er blitt mindre streng og mer nostalgisk med årene.

Uansett er det en ny Top Gun på vei. Med selveste Tom Cruise i hovedrollen. Med jagerfly, motorsykler og kjærlighet. Akkurat den oppfølgeren så lenge etter var det kanskje ikke så mange som så komme, men nå er snart "Top Gun Maverick" her og det blir julekveld for 80-talls fansen. Ny filmmusikk er også laget og selveste Lady Gaga er har spilt inn den nye sangen "Hold My Hand". Litt fornyelse der, med andre ord (Lady Gaga ble født i 1986), men ingen fare for revolusjon. Det er fortsatt powerballaden som gjelder og Lady Gaga behersker den bedre enn noen.

Netflix på den norske strømmetoppen

Norsk mediebarometer fra SSB utgis årlig og en bloggpost om den kommer hvert år her på bloggen. Det kommer jeg tilbake til når jeg har sett til grundigere på tallene.

Men et viktig tema rapporten dekker grundigere enn før er hvilke stømmetjenester befolkningen i Norge har tilgang til. Her har det jo også vært stor vekst i antall tjenester de siste par årene, og det er interessant å se hvem som finner og hvem som taper. 

Det korte svaret er at hele 74 prosent abonnerer på en eller flere strømmetjenester og at de aller fleste av disse her tilgang til Netflix (66 prosent av befolkningen). Så er det slik at ganske mange abonnerer på en eller flere andre strømmetjenester i tillegg. Nummer to er HBO Max med 30 prosent av befolkningen, TV2 Play har 27 prosent, Viaplay 26 prosent, Disney+ 21 prosent, Discovery+ 12 prosent, Amazon Prime 6 prosent og Apple TV+ 3 prosent. Det er med andre ord svært jevnt i mellom de fire som er i gruppen bak Netflix, men ingen tvil om hvem som er markedsleder for tiden.

SSB har også en oversikt over oppslutning i ulike aldersgrupper. Det er langt lavere abonnementstall blant de over 45 år enn blant den under. Og interessant å se at i aldersgruppen 9-15 år har 92 prosent tilgang til en strømmetjeneste. Også i denne gruppen er Netflix klart størst , men Disney+ er på andre plass. Og sammenlikner vi 2021 med 2020 er det Disney+ som vokser mest. I begge disse årene har pandemien satt sitt preg på tallene, men det det er nok likevel grunn til å regne med at det ikke blir noen reversering av film- og seriestrømming. Det som er langt mer usikkert er hvor mange tjenester det er plass til på en gang. Man skal ha både god tid og god råd for å abonnere på mange samtidig.

Intens kamp om streaming-kundene

 Netflix introduserte tilbud om nettstrømming i USA i 2007 og i Norge først i 2012. De var  ikke først med "video on demand"-tjeneste og heller ikke størst og mest variert i tilbudet. Men en kombinasjon at folk hadde fått tilgang til bredbånd, relativ lav pris og et enkelt og et enkelt og forståelig produkt, gjorde at Netflix tok stadig større markedsandeler fra lineær TV. I USA var det Netflix mot kabel-TV, og Netflix vant.

Slik er det ikke nå. Kabel-TV er i retur, kino er ikke lenger prioritert for lanseringer, det er streaming-TV som gjelder og det er mange flere enn Netflix som satser tungt på å bli størst, inkludert Amazon, Disney og Apple, HBO og Hulu. Nylig kom nyheten om at Netflixs vekst ikke var like sterk som før, og aksjekursen raste, mens Disney har langt høyere abonnementestall enn målsettingen og har en hyggeligere kursutvikling.

Men som The Economist peker på i den svært leseverdige artikkelen "Disney, Netflix, Apple: is anyone winning the streaming wars?" er blitt mye mer komplisert å måle hvem som vinner enn å bare telle antall abonnementer. Fordi streaming er blitt det normale, i hvert fall når det gjelder film og TV-serier, og det globale antall abonnenter er kommet opp i omkring 700 millioner, handler det ikke lenger om å være først ute. 

Det handler for eksempel også om å ha kostnader som står i forhold til inntektene, og selv om for eksempel Disney har langt flere abonnenter enn målsettingen, er også kostnadene langt høyere. Man må produsere eget eksklusivt innhold kundene vil ha, og det koster:

"As revenue growth slows, costs swell. Media firms will spend more than $230bn on video content this year, nearly double the figure a decade ago, forecasts Ampere Analysis, a research firm. Netflix’s weak results came despite what it billed as its “strongest content slate ever”, including “Squid Game”, its most popular series, and “Don’t Look Up”, whose shortlisting for Best Picture on February 8th contributed to Netflix’s haul of 27 Oscar nominations, the most of any studio. Disney+ is doing far better than its parent ever dreamed—but it is costing more, too. Three years ago Disney said it would spend about $2bn on streaming content in 2024. Mr Chapek recently said the figure would surpass $9bn."

Et annet, men beslektet, problem er at mens kabel-TV kunder har vært mer innelåste hos en TV-leverandør, og hatt begrenset variasjon når det gjelder ulike pakker, er steaming-markedet svært flyktig. Det er lett å tegne abonnement, og like lett å avslutte det når det innholdet man ønsket å se er blitt konsumert. Grafen over viser hvordan "churn-rate", andel av kundene som forsvinner hver måned, er høy hos all, men særlig rammer Apple TV pluss, som har tilbudt lange gratisperioder i begynnelsen.

"Audiences have become more demanding. Most people used to cancel their cable- tv subscription only when they moved house, says Doug Shapiro, a former strategy chief at Turner Broadcasting System, a tv company. Now, he says, they are “becoming accustomed to churning on or off over the quality of content”, signing up to devour the latest hit then cancelling their membership. Apple tv+, which has the most serious retention problem, loses a tenth of its customers every month."

Spørsmålet er om kombinasjonen av denne forretningsmodellen og det store antallet aktører som bruker penger for å vokse, er bærekraftig på sikt. Det har vært bra for kundene, men ikke like bra for eierne. En ikke veldig modig spådom er nok at det vil skje en restrukturering av bransjen etter hvert gjennom oppkjøp og fusjoner, eller andre kanskje nye varianter av integrasjon med andre bransjer slik Amazon og Apple allerede er eksempler på.

Alec Baldwin parodierer Gudfaren

Eller strengt tatt noen av skuespillerne som var med i Gudfaren. Morsom video fra Conan O'Briens TV-show der Alec Baldwin etterligner og tar James Caan, Al Pacino og Robert De Niro på kornet.

Sanger om valg (1)

Det høres jo ut som en god ide å lete frem pop- og rocklåter som handler om betydningen av  demokratiske valg. Jeg har både lett på YouTube og googlet, men dessverre er det ikke så veldig mye man finner. Også artister som ellers har vært opptatt av å dele sitt politiske budskap om ulike saker med fansen, som en tidlig Bob Dylan, The Clash eller Billy Bragg, har gjerne styrt unna å skrive tekster om selve valget. Og selv sanger som tilsynelatende handler om politikk gjør ikke alltid det.

Men, siden politikk er tidens tema, også her i musikkspalten gir det en god unnskyldning for å løfte frem det engelske new wave-bandet Re-Flex og deres singel "The Politics of Dancing" fra 1983. Noe stort politisk budskap er vanskelig å finne her, men den har i hvert fall blitt brukt som del av lydsporet i noen filmer, både på 1980-, 90- og 2010-tallet:

House of Gucci

 I mars 1995 ble Maurizio Gucci, øverste leder av det berømte motehuset, skutt og drept av en leiemorder på oppdrag fra hans ekskone Patrizia Reggiani. Denne historien fra virkeligheten, eller i hvert fall en historie basert på noen virkelige hendelser, skal det nå bli spillefilm av, "House of Gucci". Både Gucci-familien og Reggiani har sagt at de misliker at filmen kommer.

Og forventningene er allerede skyhøye, også fordi vi på listen over skuespillere finner Lady Gaga og Adam Driver (spiller Kylo Ren i Star Wars) i hovedrollene, men også andre kjente navn som Al Pacino, Jeremy Irons, Jared Leto og Salma Hayek. Ny trailer ble sluppet i uken som gikk. Der fremstår det også som at Blondies "Heart of Glass" har en plass på lydsporet, og da i originalutgaven og ikke i Miley Cyrus ganske ferske coverversjon:

Film fra D-dagen, farget ved hjelp av kunstig intelligens

Det er i dag 77 år siden "D-dagen", navnet på operasjonen der de allierte styrkene gikk i land i Normandie under 2. verdenskrig 6. juni 1944. Filmklippet under består av autentisk filmopptak som ble gjort før og under D-dagen. Klippet består av flere opptak fra "Juno Beach", som var et av brohodene som ble etablert i Normandie og der styrken som gikk i land var dominert av kanadiske tropper.

Disse filmklippene er som vi ser fargelagt i ettertid. Selv om det fantes muligheter for å lage film i farger i 1944 ("The Wizard of Oz" og "Gone With the Wind" kom begge i 1939), men fargefilm var ikke vanlig til denne typen filmklipp. Problemet med å farge i ettertid har vært omstendelig og se ganske rart ut. Men i produksjonen av dette klippet er det brukt kunstig intelligens til å få mest mulig naturtro fargelegging. Det er nettstedet Open Culture som skriver om hvordan dette har blitt til her. De skriver:

"These Juno Beach D-Day clips benefit from a technology unavailable even in Saving Private Ryan‘s day: artificial intelligence-based enhancement and colorization processes. Originally shot in black-and-white like most (but not all) Army footage of the 1940s, it’s been “motion-stabilized, contrast- and brightness-enhanced, de-noised, upscaled, restored to full HD and artificially colorized.” The result looks crisp enough that anyone without first-hand memories of the Western Front — a generation, alas, now fast leaving the stage — may well forget that it isn’t a war film but a film of war. None of the participants are re-enactors: not the Allied troops boarding their boats by the hundreds, not General Dwight D. Eisenhower, not the German prisoners of war, and certainly not the wounded and dead. What’s more, none of their actions are rehearsed: as the 77th anniversary of D-Day approaches, we should remember that, whatever the bravery on their faces, not one of these men could have felt assured of victory."

Norsk mediebarometer 2020 - koronaens år

Tradisjonen tro må jeg også i år blogge om SSBs "Norsk mediebarometer", en fantastisk kunnskapskilde om nordmenns medievaner og bruk av internett. Jeg blogget om den i fjor og har så vidt jeg husker skrevet om den her på bloggen hvert år siden 2009.

Det er noen enorme endringer vi har sett i denne perioden, godt illustrert i grafen over, der vi ser hvordan papiraviser, og etter hvert TV, faller, mens internett, og deretter video- og filmmedier, skyter i været. Men innenfor disse kategoriene har det også skjedd store endringer, og i denne publikasjonen kan man for eksempel finne ut om ungdommen fortatt er på Facebook, om noen bruker mobiltelefoner til å snakke i og hvilke strømmetjenester for film som er mest populære.

Så er det viktig å huske på at 2020 var et veldig spesielt år, noe rapporten også bruker plass på å omtale. Covid-19 har satt sitt merke også på medievanene våre. Det mest opplagte er at langt færre har vært på kino og færre har sett på sport på TV i en tid med færre idrettsarrangementer. Samtidig har tiden brukt på internett generelt, og på spill og videostrømming spesielt, økt kraftig. 7 av 10 i Norge har nå tilgang til et betalt strømmeabonnement. (Mer om spill- og strømmevaner i denne nyhetssaken).

Samtidig ser det ut til at koronaen har hatt en positiv effekt på oppslutningen om TV og radio. Nedgangen vi har sett de sist årene har tatt en pause, noe som særlig skyldes at flere har fult med på nyhetssendinger. SSB skriver: 

""En større andel av de som så på TV en gjennomsnittsdag valgte å se på direktesendte nyheter i fjor. Andelen økte fra 53 prosent i 2019 til 62 prosent i 2020. En kikk på alders- og kjønnsfordelingen blant TV-titterne viser at det særlig var flere unge kvinner som så mer på direktesendte nyheter i 2020. – Også flere av radiolytterne hørte på nyheter i 2020. 47 prosent av de som hørte på radio gjorde dette, som er en liten økning fra 2019, sier Schiro. Oppslutningen om radio har falt helt siden 2014. I 2020 flatet også denne trenden ut, da 49 prosent oppga å ha hørt på radio en gjennomsnittsdag."

De største på strømming av film og musikk

Flere har meldt seg på i den globale kampen om å være størst innenfor strømmetjenester for film og musikk, men det er noen store og kjente navn som ligger helt i toppen. De nye som har kommet til har stort sett kjente navn de også. Man kan ikke konkurrere om kundene uten å tilby attraktivt innhold. Derfor er inngangsbarrierene ganske høye i strømmebransjen.

Det er nettstedet Visual Capitalist som skriver om "Streaming Wars" og hvilke tjenester som er de største innenfor betalte abonnementsbaserte strømmetjenester. Som omfatter film, musikk og nyheter, men nyhetsdelen av dette er relativt liten.

Den suverene globale lederen er Netflix med over 200 millioner abonnementer. Deretter følger, sikkert litt overraskende for mange, Amazon Prime Video med 150 millioner og Spotify med 144 millioner. Det betyr at Spotify er mer enn dobbelt så stor som Apple Music, mens Amazon Music har 55 millioner abonnenter og er litt bak Apple igjen..

Ellers finner vi kinesiske Tencent Video og Baidus iQIYI-tjeneste høyt på listen med 120 millioner abonnenter hver og Alibabas Youku med 90 millioner. Men mellom disse finner vi helt nye Disney+ som på et års tid har fått hele 95 millioner abonnenter til sin nye tjeneste. Det er mer allerede enn de hadde ambisjoner om å nå før 2024. Hva så med Apple og Googles filmstrømming? Google gjør dette gjennom YouTube som har kommet i YouTube Premium-utgave med strømming av film og musikk og har 30 millioner abonnementer, mens Apple+, som jeg synes det er litt vanskelig å forstå hva er, bare har fått 10 millioner så langt.

Det er stadig trangere om plassen når det nå er blitt flere medie- og teknologigiganter som vil kjempe om markedsandeler. I tillegg til Apple, Google og Disney, blant annet Paramount og HBO. For kundene er det i utgangspunktet helt utmerket et det er blitt flere leverandører og mer konkurranse når det gjelder strømmetjenester. Det kan bidra til både bedre innhold og lavere priser. På den annen side er det jo mer uoversiktlig og kanskje slik at man abonnerer på flere tjenester enn før fordi man ikke finner alt på et sted. Uansett blir det interessant å følge dette fremover. Det blir investert milliarder og konsekvensene blir enorme, ikke bare for de som er plattformselskaper, men for veldig mange andre også.

Det er jo interessant at grafikken over også har med en tradisjonell mediebedrift, New York Times, som også har en abonnementsbasert digital forretningsmodell for å spre sitt innhold, som er nyhetsstoff. De har 6 millioner betalende abonnenter. Det høres jo veldig mye ut, og er det i deres bransje, men det er et stykke opp til Netflix 204 millioner eller Amazon Prime Videos 150 millioner.

Gudfaren

I anledning Ennio Morricones bortgang har kulturnettstedet Open Culture funnet frem til en del videoer med symfoniorkestre som spille Morricones filmmusikk. Eller mer presist: Lenker til videoer fra Danmarks Radios konserthusarkiver der det nasjonale danske symfoniorkesteret har spilt Morricones musikk ved flere anledninger. Som for eksempel musikk fra filmen Gudfaren:

Ennio Morricone

Mediene melder i dag at Ennio Morricone er død, 91 år gammel. Han laget så god filmmusikk at de ble bestselgende singler. album og samleplater, og i noen tilfeller huskes like godt som selve filmene. Det gjelder ikke minst det internasjonale gjennombruddet hans på 60-tallet da han laget musikken til Sergio Leones tre "spaghetti-western"-filmer, den såkalte "dollar-trilogien" som revitaliserte western-sjangeren.

De tre filmene ble også Clint Eastwoods store gjennombrudd som filmstjerne. Han ble valgt ut til å spille hovedrollen i "A Fistfull of Dollars" etter at en serie av andre og mer kjente skuespillere takket nei og fortsatte som "The man with no name" gjennom hele trilogien.

Ennio Morricone var en stor Hollywood-stjerne, men bodde hele sitt liv i Italia. Han har opp gjennom årene komponert musikk til over 400 filmer og TV-programmer, inkludert Once Upon a Time in America, The Mission, Cinema Paradiso og The Hatefull Eight, som vant han en Oscar for beste filmmusikk i 2016. Men mest kjent av alt, er nok tittelmelodien til "The Good, the Bad and The Ugly":

Disneys store år

På samme måte som Disneys eventyrfortellinger ofte handler om en personer som gjennomgår en transformasjon til noe nytt og bedre, har Disneys egen utvikling de siste årene hatt samme utvikling. I følge The Economist har 2019 vært et eventyr for filmvirksomheten til Disney:

"Disney’s own story over the past decade has resembled a fairy-tale. In 2010 the firm claimed 14% of revenue from the North American box office, and became the first film studio to release two $1bn pictures—“Toy Story 3” and “Alice In Wonderland”—in a single year. By 2019 its share of the market had more than doubled, to 34%, according to Comscore, an analytics company (that figure rises to 38% when films made by 20th Century Fox, which Disney bought in March 2019, are included). Last year the studio dominated the box office like a comic-book superhero. It was responsible for eight of the ten highest-grossing films of the year: Avengers: Endgame”, “The Lion King”, “Frozen II”, “Spider-Man: Far From Home”, “Captain Marvel”, “Toy Story 4”, “Aladdin” and “Star Wars: The Rise of Skywalker”

Dette er ikke akkurat småfilmer, hverken når det gjelder inntekter eller utgifter, men filmer som har hentet inn over en milliard dollar hver i inntekter. Og noe av det mest interessante er at hovedtyngden av inntekter ikke kommer fra det gamle Disney-filmselsskapet, men fra selskaper Disney har kjøpt opp de siste ti årene: Pixar i 2006, Marvel Studios i 2009. Lucasfilm, som lager Star Wars-filmene, i 2012 og som i årene etter har bidratt med over 5 milliarder dollar i billettinntekter. 

Sist ute var 20th Century Fox som Disney kjøpte i mars 2019. Et godt alternativ til å lage alle de mest populære filmene selv er tydeligvis å kjøpe selskapene som lager de mest populære filmene. Med så stor suksess når det gjelder produksjon av nye filmer er det ikke akkurat overraskende at Disney også etablerer seg som en av de store aktørene på beltal-TV i konkurranse med Netflix og HBO.

Don't Call Me Angel

Det er jo en stor sak når det kommer en ny Charlies Angels film. Og også en stor sak når tre av nåtidens største artister, Ariana Grande, Miley Cyrus, Lana Del Rey, som aldri har opptrådt sammen før, har spilt inn musikkvideo med soundtracksangen "Don't Call Me Angel".

Dette er jo også tre artister med veldig ulike musikalske uttrykk ellers, og derfor en spennende kombinasjon. Litt som soundtracket til "Moulin Rouge" tilbake i 2001 der Christina Aguilera, Lil' Kim, Mýa, og Pink fremførste og laget en musikkvideo med en coverversjon av "Lady Marmelade", som ble en gigantisk suksess på hitlistene. Dessverre er ikke "Don't Call Me Angel" en like spennende låt og de har derfor heller ikke klart å utnytte kontrastene mellom de tre artistene så godt som man kunne håpet, men en kul musikkvideo er det jo:

The Cure: Burn

Jeg har dessverre aldri vært på Glastonbury-festivalen, men når jeg ser BBCs YouTube side med videoklipp skjønner jeg jo at der burde man vært en gang. Ikke bare er det proppfullt av dagens store navn, inkludert norske Sigrid, men det er også reneste husker-du forestillingen med med gamle stjerner som spiller gamle sanger om igjen.

Som Nick Cave og Kylie Miogue sammen, The Killers og Pet Shop Boys sammen, Johnny Marr som spiller gamle Smiths-sanger alene og Liam som spilller gamle Oasis-sanger uten Noel. Bare for å nevne noen få eksempler. Og blant de gamle heltene som aldri gir seg er det også et klipp med The Cure. Som for anledningen spiller "Burn", en ordentlig bortgjemt musikalsk perle som verken kom ut på noe ordinært album eller på singel, men som her trekkes frem igjen etter 25 år etter:



"Burn" var en del av soundtracket til filmen "The Crow" som kom i 1994. En superhelt-film basert på en tegneserie der planen var å bruke en av The Cures allerede utgitte sanger fra 80-tallet, men der Robert Smith bestemte seg for å skrive en helt ny sang til filmen i stedet.

Filmen ble godt mottatt, og ikke bare på grunn av et veldig sterkt soundtrack. I ettertid blir den nok husket aller best fordi hovedrolleinnehaver Brandon Lee skadet seg i en skyteulykke på filmsettet helt på slutten av innspillingen, og døde på sykehuset under en operasjon, bare 28 år gammel. Filmskaperne valgte likevel å fullføre den og gi den ut, også som en hyllest til Brandon Lee.

Star Wars: Episode IX

Traileren til den neste episoden av Star Wars-sagaen er ute og som vanlig går spekulasjonene høyt om hva vi egentlig ser, og ikke minst hører, i dette klippet. Det som er sikkert er at filmen er i rute og kommer på kinoene rett før jul, og at den litt overraskende filmtittelen er "The Rise of Skywalker". Det er bare å glede seg:



Mest spørsmål og spekulasjoner har nok kommet på grunn av latteren helt på slutten av dette klippet. For er ikke dette Emperor Palpatines latter, sist sett i de klassiske Star Wars-filmene "The Empire Stikes Back" og "The Return of the Jedi", og som døde i sistnevnte film fra 1983? Er han ikke død likevel? Mye tyder på at vi også denne gangen får en solid dose nostalgi med i fortellingen.

Episode 9 betyr at dette er siste episode i denne enorme trilogien av trilogier, som åpnet i 1977 med en film som rett og slett het "Star Wars" da den kom, men som fikk undertittelen "A new hope - episode 4" først etter at "The Empire Strikes back" ble gitt ut som episode 5 i 1980.

De siste årenes episode 7: "The Force Awakens" og episode 8: "The Last Jedi" var oppturer med sin tilbake til kjernen-tilnærming. Det samme var Rogue One fra et par år siden, en frittstående fortelling utenom de nummererte episodene, og plassert rett før episode 4 i kronologien. Er det så slutt med dette? Man kan vel ikke utelukke noen ting når det gjelder Star Wars, i hvert fall når det gjelder nye frittstående enkeltepisoder, men budskapet nå er at det i hvert fall ikke planlegges flere episoder i hovedfortellingen.

Harry Potter og meg - igjen

Tilfeldigvis, og litt uventet, så jeg meg selv på TV-skjermen nettopp i Petter Schjervens program "Typisk deg" der temaet var fordommer. Overraskelsen kom fordi programmet er noen år gammelt og ble opprinnelig sendt på TV Norge våren 2013. Det har kanskje gått i reprise før og går i hvert fall i reprise nå.

Dette er en bra programserie som det var gøy å bidra til, både på grunn av et interessant tema, men kronen på verket var klippet til der jeg får lov til å være Harry Potter. Forholdet mitt til Harry Potter går mange år tilbake. I yngre dager, og før jeg konverterte fra runde til firkantede briller litt inn på 2000-tallet, var det stadig kommentarer om likheten.

Det var jevnlig "skilt ved fødselen"-bilder på avisenes baksider og til og med tema i "Nytt på nytt" Jeg prøvde også, nokså forgjeves egentlig, å innbille barns og noen av deres venner at jeg egentlig er storebroren til Harry Potter. Og selv om firkantede briller ødela mye var det så sent som i 2010 en anmeldelse av "Harry Potter og Dødstalismanene del 1" i Adresseavisen som tok opp temaet igjen. Riktignok med en litt misfornøyd tone. De skrev:

"Flere generasjoner tilskuere har vokst med Daniel Radcliffe i hovedrollen som Harry Potter. Som skuespiller har han blitt eldre raskere enn Potter, særlig fordi han nå ser ut mindre som en ungdomsstjerne enn noen gang. Han minner mer om en Paul Chaffey som har tatt veien fra SV til NHO enn en fyr som har tatt steget fra ung og lovende trollmann til plaget magiker med verdens ondskap over sine skuldre."

Nå er det jo forståelig med litt skuffelse over at vi ikke lenger er de ungdomsstjernene vi en gang var, men jeg vil ikke henge meg opp i det, men heller være fornøyd med at forholdet til Harry Potter ikke blir glemt. Og derfor ble jeg naturligvis enda gladere da Petter Schjerven tok kontakt og spurte om jeg ville være med i programmet, og selv foreslo at vi skulle lage et Harry Potter-klipp, med både flygende sopelimer og Bradford City-skjerf. Det er lett å svare ja til så gode ideer.

Churchills darkest hour

En ny film om Storbritannias traumatiske vei inn i og etter hvert heroiske innsats i 2. verdenskrig under Winston Churchills ledelse er rett rundt hjørnet. Anmeldelsene av "Darkest Hour" i forbindelse med premieren i USA denne uken forteller at vi har noe å se frem til når den kommer på kino i Norge i midten av januar. Rolling Stone skriver under overskriften: "Gary Oldman Gives Us a Fearsome, Oscar-Worthy Churchill" at:

"Gary Oldman is one of the greatest actors on the planet – and he proves it again as Winston Churchill in Darkest Hour, director Joe Wright's rip-roaring take on the celebrated Prime Minister's first tumultuous month in office in May, 1940, when France and Belgium are a whisper away from surrendering to Hitler and Great Britain may be next."

Både Rolling Stone, The Guardian og mange andre anmeldelser er av det positive slaget. Traileren bidrar også til at forventningene er behagelig høye:

Star Wars: The Last Jedi

Det ser heldigvis ut som Lucasfilm er i rute. Det kommer en ny Star Wars-film rett før jul i år også. Den heter Star Wars: The Last Jedi. For noen dager siden ble traileren sluppet. Forventningene er skyhøye og traileren bidrar ikke til å ta dem ned det aller minste:



Årets film blir også omtalt som Star Wars Episode VIII. Vi er med andre ord tilbake på sporet der det kommer en ny Star Wars-episoder annenhvert år, der dette er den andre. Starten kom for to års siden med Episode VII Star Wars: The Force Awakens, en film som fikk bragt Star Wars tilbake til utgangspunktet fra 70- og 80-tallet. Derfor er det en hel del nostalgi, men med nåtidens spesialeffekter.

En ny ting i denne siste bølgen av filmer er at det også lages frittstående filmer, som ikke er en del av de kronologiske episodene, I fjor den frittstående filmen Star Wars: Rogue One, som hadde andre hovedpersoner, handling lagt til et annet sted i Star Wars-kronologien og en veldig definitiv slutt, men også det var en fantastisk bra film. Nå er er det bare å glede seg til The Last Jedi kommer på kinoene.