Utredning om trygge og enkle betalinger

Et regjeringsoppnevnt utvalg har nettopp levert en offentlig utredning  om samfunnets betalingssystemer, det vil si hvordan vi får betalt for ulike varer og tjenester. Den heter NOU 2024: Trygge og enkle betalinger for alle".

Skal vi tro dette utvalget, og det er det all mulig grunn til å gjøre, så har Norge verdens mest digitaliserte betalingshverdag. Bare 3 prosent av betalingene i Norge foregår med kontanter, mens det er rundt 10 prosent i Sverige og Danmark, og 60 prosent i Tyskland. Allerede i 2013 var kontantandelen i Norge nede i 15 prosent, så vi har lenge ligget i forkant internasjonalt på digitale betalinger.

Ja, digitaliseringen av penger i Norge har vært så gjennomgripende vellykket at det etter hvert vanskeliggjør muligheten til å bruke kontanter som  alternativ til de digitale pengene vi bruker til daglig når vi handler eller overfører penger til andre..

Behovet for alternative penger

Men hvorfor trenger vi i det hele tatt vurdere alternative penger, i form av kontanter, eller en mer kontantlignende variant av digitale penger, når det norske pengesystemet er så effektivt og velfungerende slik det er? Det er nettopp dette utvalget har fått i mandat å utrede. Og utvalget slår fast at den norske hovedmodellen for trygge og enkle betalingere har vært og fortsatt er svært vellykket og ikke trenger å byttes ut. Det må gjøres noen tilpasninger for å ivareta sikkerhet og tilgjengelighet bedre, og det kommer jeg tilbake til, men innenfor dagens hovedmodell, sier utvalget. 

De advarer mot tilrettelegging for bruk av kryptovalutaer, først og fremst fordi de ikke tilfører noe nytt  som ikke løses bedre  med dagens digitale pengeer. De er åpne for digitale sentralbankpenger, men mener at dette ikke haster. Men det er som sagt noen forhold som i dag ikke er tilfredsstillende løst med dagens digitale penger, og som er blitt litt vanskeliggjort  av den høye  digitale betalingsandelen og lave tilgangen på kontanter. 

Disse svakhetene kan grupperes i tre typer sårbarheter. Den ene er beredskapsystemer for betaling for varer og tjenester i en krisesituasjon når de digitale systemene ikke fungerer som de skal i lengre perioder enn noen timer, eller et par dager. Her skulle man kanskje tro at kontanter i beredkskap, tilgjengelig på de riktige stedene, forstatt er en fornuftig reseveplan, men utvalget argumenterer godt for at reserveløsninger knyttet til de digitale systemene som gjør at de kan fungerer i lengre perioder uten nettilgang, faktisk er viktigere i praksis. Dessuten er de fleste kontantene vi idag kan få tilgang til, i minibank og i butikk, bare tilgjenglige ved bruk av kort, slik systemet fungerer i dag.

Anonyme penger

Et annet viktig hensyn er personvern. Retten til anonymitet når man bruker penger, i hvert fall mindre beløp, slik at ikke alt vi gjør i hverdagen av vare- og tjenstekjøp kan spores. Det er her kontanter skiller seg mest markant fra digitale penger. Kontanter er i sin natur en anonym betalingsform. Digitale betalingsløninger kan bygge inn ulike mekanismer for å beskytte mot innsyn, men er i sin natur sporbare. Tenk på bompengepasseringer i gamle dager der man kunne kaste en mynt i en kurv for at bommen skulle gå opp, og man passerte uten noen form for registrering. I dag blir både alle passeringer og betalinger registrert, noe anonymt alternativ finnes ikke.

Er det noen måte å gjenopprette denne anonymiteten igjen, og ønsker vi egentlig det i en tid der kriminalitetesbekjempelse av kamp mot hvitvasking av penger er statig mer sentralt? Ja, mener utvlaget, innenfor forsvarlige grenser må vi klare å skille mellom organiserert kriminalitet, hvitvasking av penger og skatteunndragelser, på den ene siden, og retten til privatlivets fred og anonyme kjøp av varer og tjensester på den andre siden. Utvalget argumenterer for at vi ideelt bør få til denne balanse på andre måter enn gjennom bruk av tradisjonelle kontanter,  som det på mange områder ikke er mulig  å bruke rent pratisk (for eksempel bompenger eller kollektivtransport), men heller bør søke digitale alternativer i form av "digitale kontantkort", eller pseudonymiserte betalingsløsninger.

Deltagelse for alle

Et tredje hensyn, som er er det mest problematiske i det daglige, er den finansielle ekskluderingen måten vi har designet de digitale betalingssystemene bidrar til. Det vil si: Det store flertallet opplever dem som både praktiske, brukervennlige og effektive sammenlignet med det vi gjorde før i tiden, men ikke alle. Noen er utenfor. Utvalget skriver at:

"Det er ulike årsaker til at personer opplever finansiell ekskludering og digitalt utenforskap. For noen består utfordringen først og fremst i at de ikke får tilgang til de digitale tjenestene, eller at de digitale tjenestene er utformet på en ikkeinkluderende måte. Andre kan oppleve å ikke mestre de digitale tjenestene, eller ha behov for hjelp. Det finnes ikke en løsning som vil fungere for alle som i dag faller utenfor, og utvalget foreslår derfor en rekke ulike tiltak med mål om å gi større grad av finansiell inkludering for ulike grupper."

Den gjennomgangen av problemene og de løsningsforslagene utvalget peker på, er gode og viktige. Noe av det må banker og betalingsformidere selv sørge for, og det arbeidet har startet, blant annet gjennom en bransjenorm. Men noe av dette må myndighetene sørge for, blant annet i form av oppdaterte regelverk som håndterer balansen mellom sikkerhet og tilgjenglighet på en bedre måte. Et kjerneproblem er koblingen mellom tilgang til BankID og tilgangen til finansielle tjenester. Når den koblingen er for tett, for eksempel når det kreves BankID for å kunne bruke Vipps, og Vipps er eneste betalingsmåte, for eksemåpel på et idrettsarrangement, så blir mange mennesker utestengt fra å kunne kjøpe noe.

Jeg synes utvalgt har gjort en god jobb både når det gjelder å få frem masse interessante fakta om det norske betalingssystemet, hvem aktørene er og hva slags nye aktører og tjenester som er kommet, og som er på vei. Det er også godt drøftinger og, så langt jeg klarer å bedømme det, gode og balanserte forslag til tiltak. Man kan kanskje tenke at de er så selvtilfredse på vegne av det norske digitale betalingssystemet at vi risikerer å ikke være så godt forberedt på nye disruptive innovasjoner som vi burde være, men det kanskje grunn til å være ganske tilfreds. 

Noen viktige ubesvarte spørsmål

Det jeg savner i denne utredningen er en drøfting av bransjeglidning mellom bank- og finansnæringen og andre tilgrensende næringer. Det er ikke utvalgets skyld, men mandatet har satt noen klare grenser for hva utvalget har fått lov til å se på. De har for eksempel ikke drøftet konsekvensenen av EUs nye lovverk rundt digitale lommebøker, der både innbyggere og virksomheter skal kunne oppbevare både penger, digitale IDer og andre sertifikater, attester og verdipapirer, i digital form. Og det er heller ikke noen drøfting av konsekvensene av at ikke alle har tilgang til BankID for andre områder enn finansielle tjenester, for eksempel tilgang til offentige nettsteder. Her sier utvalget at:

"Utbredelsen av BankID som påloggingsløsning for offentlige tjenester gjør at BankID i praksis er en samfunnskritisk tjeneste. Utvalget mener at det i utgangspunktet er positivt at gode private løsninger, som BankID, også kommer til nytte på andre samfunnsområder. For de aller fleste har utbredelsen av BankID medført lettere og mer effektiv tilgang til både betalingstjenester og offentlige tjenester. Samtidig er det en utfordring at bankene står ansvarlige for hvem som kan få tilgang til BankID, og som også kan trekke den tilbake, når det ikke finnes et offentlig alternativ. Utvalgets mandat er trygge og enkle betalinger for alle, og utvalget går derfor ikke nærmere inn i problemstillingen om tilgang til offentlige tjenester, men viser til arbeidet med å etablere en offentlig eID på sikkerhetsnivå «høyt», og mener det er viktig at dette arbeidet gis høy prioritet."

Dette er en presis og god betraktning, men det er ingenting som tyder på at dette arbeidet har fått høy prioritet hos myndighetene. Det  er virker heller ikke som arbeidet med ID-forvaltning mer generelt har fått høy prioritet, noe som er svært alvorlig gitt den fremvoksende organiserte kriminaliteten. Det har gått mange år siden det kom en omfattende områdegjennomgang av ID-fovaltingen og Finansdepartementet satte igang en oppfølging, men de siste årene har vi ikke hørt noen ting. Det påvirker dessverre også ambisjonen om finansielle tjenester for alle negativt om ikke staten gjør sin del av jobben. Denne NOUen burde derfor fungere som en god påminnelse om at det er mye viktig arbeid som gjenstår.

Michael Lewis: Going Infinite

Michael Lewis bok om Sam Bankman-Fried, den eksentriske eieren av kryptobørsen FTX,  kom ut 3. oktober, samme dag som rettssaken mot han startet i New York. En sak Bankman-Fried tapte og ble dømt på alle sju tiltalepunktene. Nå har det enda ikke vært straffeutmåling, men alt tyder på at SBF, som han er kjent som, vil tilbringe veldig lang tid i fengsel.

Nedturen fra å ha vært en av verdens 100 rikeste, med et stort hovedkvarter på Bahamas, og medarbeidere fra hele verden, til å gå konkurs og havne i fengsel, var ekstremt bratt. SBF ble av mange omtalt som "den seriøse" av kryptoaktørene, fikk superkjendiser til å spille inn TV-reklame for seg mot enorme honorarer og sponset både idrett, moteshow og politikere. Helst fremtredende demokrater, men også republikanere som er mot Donald Trump. Og boken hevder også at tilbød penger til Trump for at han ikke skulle stille som kandidat igjen ved neste presidentvalg.

Bokens fulle tittel er "Going Infinite -The rise and fall of a new tycoon". Den beskriver den merkelige reisen oppover bedre enn nedturen. Den har blitt kritisert for å ikke ta klar nok stilling mot SBFs kriminelle handlinger og for å holde det litt åpent om det egentlig var lovbrudd eller ekstremt mye rot som var hovedproblemet og om pengene egentlig ble borte i det hele tatt, eller om de bare glemte hvor de var og ikke fant dem igjen (det hadde skjedd tidligere). På den annen side skriver ikke Michael Lewis bøker om skurker. Hans spesialitet er ukjente helter og antihelter, fagnerder som gjør en ekstraordinær innsats,  endringsagenter og mellomledere som ser ting andre ikke ser. Og leser man boken skjønner man at Sam Bankman-Fried har fellestrekk med motstrøms- investorene i "The Big Short" som insiterte på at det var en gigantisk boliglånskrise på gang, og fikk rett. 

Når det gjelder både de spesielle personlighetestrekkene, det totale fraværet av noe som lignet på ledelse og av systemer for oversikt og rapportering selv om det ble forvaltet hinsides mye penger. og den helt spesielle virksomhetskulturen, synes jeg boken treffer godt. Michael Lewis er som alltid en god forteller. Det som virkelig er interessant her er fortellingen om hvordan investeringsselskapet Alameda Research og den senere kryptomarkedsplassen FTX hadde sitt opphav i tre ganske særegne kulturer: effektiv altruisme, algoritmisk high frequency trading og kryptovalutahandel.

De fleste i denne kretsen var dypt inne i "effektiv altruisme" som strategi for å skape en bedre verden, en bevegelse som er opptatt av å finne ut hvilke handlinger som gir størst effekt og derfor også positive til at penger kunne investeres i noe som skapte enda mer penger, fremfor å bruke dem direkte på veldedige formål. De skulle ikke bli rike selv, de skulle tjene ekstremt mye penger slik at de kunne redde verden. Mange var derfor også inne i ulike investeringsselskaper som drev med ulike varianter av algoritmisk og datadrevet trading, for eksempel Jane Street Capital der SBF, Caroline Ellison og flere andre i denne kretsen jobbet. Og så var det mange med bakgrunn fra kryptovaluta-virksomhetet, gjerne i krypto-firmaer i Hong Kong og Singapore. FTX etablerte seg først i Asia, blant annet fordi det var ulovlig å drive kryptobørs i USA, og da de mot slutten flyttet til Bahamas var det svært mange asiatiske ansatte i selskapet som ble med. De hadde formuene sine i FTX og i ulike ting selskapet drev med, og mange mistet alt de eide i konkursen.

Jeg synes boken er god til å innvie leserne i særegenheter ved effektiv altruisme-bevegelsen og "high frequency-trading", og ulike faser i de mer spekulative og innovative delene av finansnæringen er noe  Michael Lewis har skrevet mye om i tidligere faser av denne industrien. Den er ikke like opptatt av å opplyse oss om krypto-verdenens forretningsmodeller, kulturer, subkulturer og kriminelle forbindelser. Det gjør at det hele blir litt uforløst. Boken gir en god og til dels spennende fortelling, i typisk Michael Lewis stil om folkene, om oppturen og om kaos, men noe av den større konteksten mangler. Der har jeg hørt at en bok av Zeke Fauk som heter "Number Go Up: Inside Crypto's Wild Rise and Staggering Fall" er bedre. Kanskje kommer jeg tilbake med en omtale av den også.

Goldman Sachs nedtur

Goldman Sachs var alltid kongen på haugen blant de store investeringsbankene. Den verste av de verste. Den mest spekulative, men som alltid landet på beina, også når andre rotet bort milliardene. Jeg blogget om en biografi om Golman Sachs tilbake i 2012 da alt fortsatt var ganske lyst.

Boken til William Cohen er for øvrig verdt å lese. Den beskriver historien fra den tyskfødte jøden Marcus Golman etablerte banken og fikk med seg sin svigersønn Samuel Sachs i ledelsen. Dette har vært en bedrift med en sterk og særegen bedriftskultur. Den har vært preget av en dragkamp mellom konservative bankfolk og risikovillige tradere. Og det hører med til historien at mange av selskapets ledere har gått inn og ut av USAs toppolitikk, og men også hatt en svingdør til topproller i Verdensbanken og IMF.

Men nå virker det som rollen som kongen på haugen er over. Resultatene er ikke like spektakulære og andre finanshus gjør det for bedra. Noe av dette skyldes innstramminger som skjedde etter finanskrisen, der noen av de mest spekulative eksessene ble innskrenket. og noe skyldes forsøk på å lykkes i helt andre deler av finansnæringen, med "consumer banking", med forbrukslån og slikt, som ikke passer like godt for dem med de dyreste utdanningene og de dyreste dressene. 

The Economist har laget en egen special report om Goldman Sachs nedtur under overskriften "How Goldman Sachs went from apex predator to Wall Street laggard":

"With consumer lending in disarray, wealth management growing only slowly and the cultural overhaul going into reverse, the new Goldman Sachs looks a lot like the old Goldman Sachs, albeit with a small, loss-making consumer arm tacked on. It retains its superb advisory and markets arms, which make up around 70% of the firm, but yield volatile returns, as does its asset-management unit.

This array of businesses does not seem to excite investors. In 1999 Goldman’s share price implied the firm was worth four times the value of its assets (book value, in the jargon). Nowadays, it trades at book value, implying that investors would do just as well to liquidate it. Morgan Stanley, in contrast, trades at 1.7 times book value. It is embarrassing enough to be outshone by an old rival. In the consumer-lending business, to be outdone by the guys in polyester suits is pure humiliation."

Ciceros grønne kapitalisme

På bildet til venstre jubler Kristin Halvorsen, direktør i det anvendte forskningsinstituttet CICERO sammen med ledelsen i det finansielle konsultentselskapet Shades of Green over at  selskapet er solgt av CICERO til den globale finansgiganten S&P Global for 20 millioner dollar. Det er bare å gratulere.

 Eller kanskje det er 20 millioner til CICERO, som eide 66 prosent av selskapet og 10 millioner dollar til et par privatpersoner som har eid den siste tredelen? Aksjonæroversikter kan tyde på at selskapet også har hatt et par gründere inne på eiersiden, en ikke helt uvanlig modell for å holde på nøkkelpersoner og sørge for at etablererne får en del av gevinsten. Og her virker gevinsten svært hyggelig.

Uansett er dette et strålende eksempel på at den grønne kapitalismen fungerer. Og i dette tilfellet på to måter. For det første har gründerne og CICERO lykkes med en lønnsom grønn selskapsetablering sammen som, når de selger den til S&P, vil finansiere klimaforskning for et par hundre millioner kroner. CICERO kan tenke mer langsiktig fremover og blir mindre avhengig av tilskudd fra myndighetene.

Men minst like viktig er det at dette er en anerkjennelse av at klimafinansiering og klimarisikoanalyser er et marked der det er stor og økende betalingsvilje. Klimahensyn blir priset inn i som andre kostnader og gevinster og markedet betaler for denne spisskompetansen. Det Shades of Green leverer er risikovurdringer av obligasjoner (lån) som finansierer grønne investeringer. I nyhetssaken reklamerer de slik for produktet konsulentene leverer:

"CICERO issued the world’s first second party opinion on green bonds for the World Bank in 2008. This started what has since become a global industry with several international players for assessing the environmental integrity of green bonds. The green bond activities were placed in a subsidiary in 2018 with a majority ownership by CICERO.

“Partnering with S&P enables a growing green finance market by providing best-in-class green ratings, a welcome development in a world of heightened scrutiny on climate risks”, said Harald Francke Lund, CEO of CICERO Shades of Green.

The company has received numerous awards for the quality of its work and is ranked by Climate Bonds Initiative as the world’s largest provider of second opinions on green bonds by number of transactions. The company estimates to have helped provide climate risk transparency on more than $380 billion to projects accelerating the climate transition."

Dette er jo smått utrolige tallstørrelser. De har vurdert risiko i grønne prosjekter i prosjekter til en verdi på over 380 milliarder dollar. Det grønne kapitalismen lever i beste velgående, støttet av CICEROS faglige kompetanse og ikke minst risikovilje. Og da skulle det bare mangle at de også høster noe av gevinstene av den grønne finansielle innovasjonen  de har bidratt til å skape.

Thomas Gryta og Ted Mann: Lights Out

Hva i all verden har skjedd med General Electric? Det var verdens største selskap med markedsverdi på 600 milliarder dollar høsten 2000. I 2001 tok Jeff Immelt over og var blant verdens aller mest genierklærte konsernsjefer da han besøkte Norge og åpnet et nytt fabrikkanlegg for produksjon av legemidler i Lindesnes i 2005. Så kom han til konserthuset i Oslo, der jeg også var i publikum, og snakket om verktøyene og modellene som gjorde GE best i verden på lederutvikling og innovasjon. Og ledende på både det digitale og det grønne var det også i ferd med å bli ved å bygge en grunderkultur i et av verdens største industriselskaper. 

For godt til å være sant? Det er dette boken til Wall Street Journal journalistene Thomas Gryta og Ted Mann handler om. Og allerede i tittelen får vi en del av konklusjonen: "Lights Out -Pride Delusion and the Fall of General Electric". Selskapet som hadde en markedsverdi på 600 milliarder har de siste årene slitt med å holde en verdi på over 100 milliarder dollar, og de dårlige nyhetene har bare fortsatt og fortsatt å komme for GE.

Man skal kanskje være litt ekstra interessert i beretninger om bedrifters vekst og fall, og ikke minst "keiserens nye klær" for å like bøker som dette. Der Bethany McLeans bok om Enron, "The Smartest Guys in the Room" er selve gullstandarden. Liker man slike bøker er "Lights Out" vel verdt å kjøpe, og det er jo spennende å finne ut hvor det ble av selskapet så mange trodde var best. GE var det eldste gjenlevende medlemmet av Dow Jones indeksen (de ble fjernet i 2018), har røtter tilbake til Thomas Edison og J.P. Morgan. 

På 1990 og 2000-tallet skullebedrifter spesialisere, slanke og konsentrere seg om kjernevirksomhet, og outsource alt annet. Og i hvert fall ikke være konglomerater som skulle drive i mange helt ulike bransjer samtidig. GE var selskapet som tilsynelatende motbeviste alt management-konsulter og strategi-professorene skrev bøker om. GE var historisk produsenter av kjøleskap, kjøkkenmaskiner og lyspærer for privatmarkedet og lokomotiver, flymotorer og gassturbiner i bedriftsmarkedet. De var pioneren når det gjaldt å endre forretningsmodellen fra vareproduksjon til verdiøkende tjenester og langtidskontrakter for vedlikehold. Flymotorer og kraftverksturbiner ble noe du kunne leie i stedet for å kjøpe, og da ordnet GE Capital finansieringen.

Dette med konglomerat er naturligvis noe av det boken problematiserer. For i tillegg til lyspærer og hvitevarer og gassturbiner og flymotorer, produserte GE store sykehusmaskiner som CT- og MR-scannere (Norge produserte GE Vingmed håndholdte ultralydsmaskiner som ble en suksess for brukerne, men for billige til at GE tjente penger). Og de etablerte seg innenfor legemidler. Dessuten drev GE med TV- og filmproduksjon gjennom NBC og Universal. De satset på olje- og gass ved å kjøpe Baker Huges. De hadde plastproduksjon. Og de satset på software og investerte stort i programvare for å styre og monitorere industrielle prosesser.

Men i tillegg til alt dette ble GE Capital en stadig større del av selskapet. En virksomhet som fungerte som et finansielt mellomledd når kundene skulle ha turbiner og flymotorer, men som ekspanderte inn kredittkort og forbrukslån, eiendomsfinansiering, leasingvirksomhet, forsikringsvirksomhet og alt mulig annet. I realiteten en av verdens største banker, men uten å være del av banklovgivningen. Og da ble det fristende å også bruke GE Capital som et stad å "gjemme" dårlige resultater, og mellomfinansiere for kunder som enda ikke hadde betalt og jevne ut kvartalsresultater ved å kjøpe noe eller selge noe. Det hele ble så komplekst at konsernledelsen selv hadde problemer med å forstå hva som skjer og at det ble et sted å skyve problemer foran seg. Bill Gates blogget om dette med å pynte på tallene da boken kom i fjor.

Selv om det var ting i GE som minnet om bokføringstriksene i Enron litt tidligere, som at fremtidige inntekter fra tjenestesalg og vedlikehold ble veldig aggressivt inntektsført, oppfatter jeg at forfatterne ikke mener det som skjedde i GE var direkte løgnaktig, men det var heller ikke helt sant. Det var dessuten lite transparent, blant annet på grunn av GE Capitals finansielle innovasjoner. Et annet problem var at Jeff Immelts bakgrunn som selger, og troen hans på at GE måtte omstilles raskt fra et tradisjonelt industriselsskap til verdens beste på innovasjon og digitalisering, fungerte bedre i TV-reklamer og powepoint-presentasjoner enn i virkeligheten. De digitale produktene de skrøt av var ikke ferdige. Selskapet han snakket om og selskapet han ledet i virkeligheten var to forskjellige virksomheter. Da vinner virkeligheten til slutt.

Boken tar historien frem til dagens sjef Larry Culp jr tok over som konsernsjef i 2018, den første som ikke kom fra innsiden av GE. Han fulgte etter Jack Flannery, som erstattet Jeffery Immelt i 2017 og ble avsatt i 2018, og aldri fikk bruke den tiden som er nødvendig på å snu et gigantselskap med enorme strukturelle og strategiske utfordringer, i tillegg til diverse erstatningskrav og kommende rettssaker på grunn av investorer som mener de er ført bak lyset. Siden 2018 er ikke problemene akkurat løst, men jeg ser på hjemmesiden til GE er at planen nå er å dele GE i tre separate børsnoterte selskaper på kjerneområdene, etter at mye annet er solgt allerede. I 2024 skal GE Heathcare spinnes ut, litt senere vil GE Vernova spinnes ut med energi- og miljøvirksomhetene. Så vil "rest-GE" i all hovedsak være GE Aviation, flyvirksomheten, som vil eie varemerket og lisensiere det ut til de andre i den grad de mener navnet skaper merverdi. Men det vil ikke lenger være samme selskap. Konglomeratet er borte og 130 års industrihistorie vil snart være over.

Kritisk om ESG-rapportering

Begrepet ESG-rapportering, som betyr environmental, social and governance, stammer vel fra tidlig på 2000-tallet, men røttene går i hvert fall tilbake til Brundtland-kommisjonen på 80-tallet og begrepet "trippel bunnlinje" (økonomi, miljø, samfunn) som de mest bærekraftsbevisste bedriftene var opptatt av å redegjøre for i sine årsrapporter allerede på den tiden. 

Selve tanken om at investorer, alt fra store institusjonelle investorer til privatpersoner, skal kunne gjøre informerte beslutninger om hvilke bedrifter de vil investere i basert på standardisert, sammenlignbar og dokumentert informasjon om hvor gode bedriftene er til å gjøre ting som bidrar til å skape en bedre verde, er glimrende, Da kan også ulike fond og ratingselskaper gjøre business ut av å hjelpe folk finne gode investeringsvalg slik at både hjelperne og kundene tjener penger på bærekraften. En vinn-vinn.vinn der altså.

- Men stopp litt, sier The Economist i sitt spesialbilag "A broken idea - ESG investing" i helgen som var. Det er ikke så enkelt som at ESG redder planeten. Til det er verktøykassen for sprikende, uoversiktlig og uferdig, og bidrar først og fremst til at noen fond kan ta høyere priser fra kundene sine, uten at selskapsporteføljene de investerer i er vesentlig annerledes enn i andre fond, mener The Economist. Og trekker blant annet frem S&Ps beslutning om å kaste Tesla ut av sin ESG-indeks, men samtidig beholde Exxon, som en god illustrasjon på hvor absurd det kan bli:

"In May S&P Dow Jones Indices kicked Tesla out of the ESG-version of its S&P 500 index, while keeping oil giants like ExxonMobil in. It noted the electric-vehicle maker’s contribution to promoting sustainable transport but gave it short shrift. Instead it penalised Tesla for workplace and governance issues. Elon Musk, Tesla’s boss, was not the only person to consider this absurd. Many detect too much toing and froing over complex ethical questions. Arms-makers, shunned by the ESG crowd before the war in Ukraine, are now bemused to find themselves being feted as defenders of democracy. John Gilligan, of Big Issue Invest, a $100m impact fund allied to a social enterprise for the homeless, sums up the subjectivity. “The idea of measuring ESG is like trying to find a measurement for your favourite child,” he says."

Selv er jeg en sterk tilhenger av tanken om å bruke markedsmekanismene i investormarkedet til beste for å oppnå miljømål og samfunnsmessige mål. Det er tross alt bedriftene og deres investorer, og ikke politikere, som tar risiko og utvikler nye og mer bærekraftige og innovative produkter, tjeneste og forretningsmodeller. Som må gjøre det som bringer verden videre. Men nettopp derfor er det viktig å ta kritikken fra The Economist på alvor og rette opp det som ikke fungerer, og i verste fall kan virke mot sin hensikt. 

The Economist peker på at det særlig er tre problemer: For det første er den virkelige verden full av målkonflikter. Å bygge vindturbiner på land kan for eksempel være bra for noen miljømål (ren energi), men negativt for andre (naturinngrep). Et selskap (som Tesla) kan være helt i front i verden på elektrifisering, men får kritikk for manglende åpenhet eller dårlig forhold til fagforeninger. Hvordan avgjør man om det et slikt selskap er bra eller dårlig i en indeks? Det er sannsynligvis bedre å vurdere og konfrontere målkonfliktene og ikke tro at alt kan besvares i et modellverktøy.

For det andre kan det lett oppstå forvirring når det er ulike indekser som samme ting på ulike måter, og noen ganger ulike ting på ulike måter, og bruker et batteri av ulike indikatorer. The Economist skriver:

"ESG has a measurement problem: the various scoring systems have gaping inconsistencies and are easily gamed. Credit ratings have a 99% correlation across rating agencies. By contrast, ESG ratings tally little more than half the time. Firms can improve their ESG score by selling assets to a different owner who keeps running them just as before. As investors become wiser to such flim-flam, they are growing more sceptical. This, coupled with turmoil in financial markets, is slowing the influx of money into sustainable funds. It is surely time, then, for a rethink. The first step is to unbundle those three letters: e, s and g. The more targets there are to hit, the less chance of bullseye-ing any of them."

For det tredje er det i følge The Economist slik at det ikke alltid er full ærlighet om sammenhengen mellom ESG-investeringer og økonomisk avkastning. Det er skapt et inntrykk av at det alltid lønner seg å invester grønt, etisk og sosialt. At avkastning økonomisk og det å redde kloden henger sammen. At de slemme og uetiske blir straffet. The Economists poeng er ikke at dette alltid er feil, men at det er veldig avhengig av hva man måler og når man måler. Og at det ikke alltid er så enkelt som at man kan få i både pose og sekk.

Men hva kan man så gjøre hvis dette egentlig er en godt konsept som har fått en for dårlig innretning, eller i hvert fall er ufullstendig, gjennomført? The Economist tar til orde for å forenkle, Ikke tro at alt kan løses på en gang og i samme modell, men bryte ting ned i standardiserte og mer sammenlignbare størrelser, - Measure less, but better, skriver de:

"To make ESG measurement more effective it must be streamlined. Standard-setters should not impose measurements to satisfy every interest group or asset manager’s pet social cause. Instead, they should try to ensure that non-financial disclosures are required only if they are material to an industry. Measures of more general relevance can be disclosed voluntarily, as they are via the Global Reporting Initiative. The asset-management industry should customise its offerings. It should make products better tailored to particular investor constituencies: climate funds for people who want to reduce carbon emissions, social funds for those interested in human capital; and governance funds for those worried about mismanagement. If it wants to sell products that put sustainability ahead of all other considerations, they should be marketed as “impact” funds, without reckless promises of high returns."

Bitcoins fall - og digitale sentralbankpenger

I november i fjor var en bitcoin verdt 67 000 kroner. I dag er den verdt mindre enn 20 000. Fallet har gått hardt ut over mange som har latt seg lokke til i å kjøpe bitcoin eller noen av de andre kryptovalutaene som har vært populære spekulasjonsobjekter de siste 2-3 årene. Vi kommer garantert til å høre mye mer om konsekvensene av nedturen. Både om de som har tapt mye penger (de fleste) og noen som har tjent fordi de har vært meglere eller drevet "børser", og tjent penger uavhengig av om valutakursen går opp eller ned.

Nå skal ikke jeg spå hva prisen for en bitcoin vil være på kort sikt, men på lengre sikt er jeg ganske sikker på slike private og uregulerte kryptovalutaer vil bli stadig mer marginale. Grunnen til dette forklarer Anne Siri Koksrud Bekkelund svært godt i et innlegg i Dagens Næringsliv denne uken med overskriften "Glem bitcoin".

Hun nevner at nye reguleringer fra EU for å sikre forbrukerbeskyttelse og investorbeskyttelse vil bidra til at mye av dagens virksomhet vil forsvinne. Men en minst like viktig utfordring for dagens kryptovalutaer er hva sentralbankene gjør. I dag er det slik at sentralbanker bare utsteder fysiske penger (kontanter), mens de digitale pengene vi bruker til daglig er utstedt av banker og kortselskaper og er egentlig et digitalt uttrykk for bankinnskudd og bank-/kort-gjeld. Hun skriver i DN at:

"Samtidig kan en helt annen utvikling slå bena under kryptoindustrien på sikt: Både den europeiske sentralbanken, Norges Bank og over 90 prosent av verdens sentralbanker utreder nå såkalte digitale sentralbankpenger. Ett av målene er å hindre at kryptovaluta får spille en for stor rolle i fremtidens økonomi. Som Teknologirådet har beskrevet i en ny kortrapport, kan «e-kroner» bli en tredje form for nasjonal valuta ved siden av dagens kontanter og bankinnskudd. De vil være elektroniske, som bankinnskudd, men være garantert direkte av sentralbanken, som kontanter."

Digitale sentralbankpenger vil med andre ord gi oss noen av de fordelene som ligger i teknologiene bak kryptopenger når det gjelder fleksibilitet, sporbarhet og mulighet for universell anvendelse både geografisk og  at det kan brukes til alt fra kontantlignende bruksområder fra en lommebok som app på mobilen eller et fysisk og anonymt kontaktkort til, i motsatte ende, virkelig store investeringer og pengoverføringer. Jeg antar også at det på samme måte som med fysiske sedler som blir slitte og tas tilbake av sentralbanken og erstattes med mye, er slik at de digitale kjedene kan tas inn til sentralbanken og "vaskes" og sendes ut på nytt, for å spare energi og datakraft.

Penger har i hvert fall tre helt grunnleggende roller i livene våre og i samfunnet vårt. De brukes til å betale for ting. De brukes til å spare, investere og låne. Og de brukes for det tredje som en målestokk for økonomisk verdi som folk har tillit til. En digital valuta med mening må være minst like god til å løse alle disse tre oppgavene som dagens bankutstedte digitale penger, eller dagens fysiske penger, for at den skal være nyttig til noe annet enn spekulasjon. Dagens kryptovalutaer er ikke bedre på noen av delene. Det tar lengre tid å betale (og kursen kan endre seg underveis) enn med kort. Det er ren bingo å spare eller låne kryptovaluta fordi kursen kan svinge med et tosifret prosentbeløp i løpet av en dag. Og dette gjør at dagens kryptopenger heller ikke er særlig godt egnet som målestokk når vi skal fastsette hva et hus eller en bil er verdt.

Sentralbankutstedte digitale penger vil derimot være utstyrt med akkurat samme tillit, transparens og relative stabilitet som dagen kroner (eller euro, dollar eller pund) og være egnet til å gjøre alt dette. Men som Anne Siri Koksrud Bekkelund skriver i DN det flere ulike måter å designe digitale sentralbankpenger, og noen veivalg som må tas. Hun nevner særlig to:

"Hvis digitale sentralbankpenger skal innføres, må det gjøres en rekke valg og avveininger. For eksempel må digitale sentralbankpenger være rimelige, nyttige og tilgjengelige, dersom de skal utkonkurrere kryptovaluta. Men blir de for gode, kan bankkunder velge å flytte sparepengene fra bankinnskudd til digitale sentralbankpenger i stor skala.(...) Et annet valg er grad av anonymitet. Kina vil gi myndighetene fullt innsyn i bruken av digitale sentralbankpenger, og dermed øke graden av overvåkning. Men slike penger kan også gjøres helt anonyme, som dagens kontanter. Da reduseres imidlertid mulighetene til å hindre kriminell aktivitet som terrorfinansiering eller skatteunndragelse."

Jeg antar et det i begge disse konkrete eksemplene vil være et ønske om å balansere ulike hensyn og at det er typiske politiske spørsmål å avklare rolledelingen mellom hva sentralbanken skal gjøre og hvor det skal være en sunn og god konkurranse mellom private banker, blant annet for å fremme innovasjon. Og på samme måte vil det være et politisk spørsmål å finne den rette balansen mellom behovet for å beskytte privatlivets fred og ha den nødvendige registreringen og kontrollen som gjør at man kan bekjempe kriminalitet. Slik det er på andre områder i samfunnet.

Nå har vi et svært velfungerende betalingssystem i Norge som både er effektivt og har stor tillit. Vi er også et foregangsområde i verden når det gjelder digitale betalinger, med en lang historie når det gjelder bruk av nettbanker og betalingskort, men også stor innovasjon når det gjelder nye tjenester, som Vipps og BankID på mobil. Det gjør at kontantandelen er lavest i verden, bare omkring 4 prosent av alle transaksjoner skjer med kontanter. Derfor er det ikke sikkert det er noen hast. Men på den annen side: Hvis vi skal beholde den lederrollen vi har når det gjelder innovasjon innen bank og betalingstjenester, er det kanskje lurt å følge med på hva EU gjør på dette området. Og løfte den politiske debatten om behovet for digitale sentralbankpenger - og hvordan vi i så fall skal håndtere veivalgene.

Her er Teknologirådets notat.

Her er innlegget til Anne Siri Koksrud Bekkelund i DN

Strategi for eID i offentlig sektor

I februar 2021var jeg en del av den politiske ledelsen i KMD som satte i gang et arbeid med å lage en ny nasjonal strategi for eID i offentlig sektor, noe som blant annet handler om innbyggernes mulighet til å logge seg på offentlige nettsider praktisk og sikkert. Dette arbeidet er koblet til oppfølging av digitaliseringsstrategien for offentlig sektor, men også med det generelle arbeidet for med å styrke og modernisere id-forvaltningen i Norge, blant annet noen utfordringer som var gjenstand for en områdegjennomgang og som jeg antar skal følges opp av regjeringen.

Nå har regjeringen i hvert fall lagt frem en strategi for eID-området, og sendt på høring. Den har svært gode beskrivelser og analyser av hva problemstillingene handler om, og gjør det på en kompakt og god måte. Bare 38 sider. Svakheten er at det mest brukte ordet under tiltakspunktene er ordet "vurdere". Så foreløpig er det noen gode beskrivelser av hva som kunne vært gjort, men ingen forpliktende og forutsigbar plan for hva som skal gjøres og når det skal gjøres.

Men før jeg går inn i dette er det grunn til å ta et lite skritt tilbake og minne om at bruk av eID for å få tilgang til offentlige tjenester har vært en formidabel suksess i Norge. Det var omkring 50 millioner årlige pålogginger i 2013, nå er det over 300 millioner. Og stat og kommune er et felles eID-rike ved at man bruker ID-porten som felles portal på tvers av sektorer og stat og kommune. Antall offentlige tjenester som bruker ID-porten har økt fra omtrent 200 i 2012 til over 8 000 i 2021. I samme tidsperiode har antall offentlige virksomheter som benytter ID-porten økt fra 3 til 1200.

En viktig årsak til denne suksessen var at staten ikke baserte seg på en egenutviklet eID-løsning alene, men valgte å samarbeide med private løsninger som allerede var utbredt hos innbyggerne, som BankID og, etter hvert, BankID på mobil. Strategien beskriver dette slik:

"Ved å benytte ID-porten, slipper virksomheter å kjøpe og administrere egne innloggingsløsninger, og brukeren kan benytte sin foretrukne eID for innlogging til offentlige tjenester. Det er tre markedsbaserte eID-er som har avtale med ID-porten per i dag. Dette er BankID, Buypass og Commfides. I tillegg kan brukerne benytte den offentlig eID-en MinID. Av nærmere 300 millioner innlogginger på offentlige digitale tjenester i 2021, sto MinID for 5,5 prosent av innloggingene, BankID for 93,44 prosent, Buypass for 1,02 prosent og Commfides for 0,01 prosent."

I denne suksessen til BankID ligger det også noen utfordringer. For det offentlige er det en utfordring at en leverandør er blitt så stor og dominerende. For BankID og deres eiere er det en utfordring at de på grunn av denne sterke stillingen er blitt en av de mest sentrale aktørene i offentlige tjenestekjeder og møter krav og forventninger om å løse problemer de egentlig ikke er satt opp for å gjøre. Og samtidig er er BankID store også utenfor offentlig sektor, ikke minst innen banktjenester. Bare en tredel av BankIDs trafikk er offentlig, mens over 90 prosent av ID-portens pålogginger skjer i Bank ID. 

Strategien fra regjeringen går inn i fem ulike målområder av ulik karakter, blant annet ID-utstedelseskjeden, som blant annet omfatter biometrisk bekreftet "unik" ID i folkeregisteret, europeiske planer om eID-standarder som virker på tvers av landegrenser, inkludert en mulig digital lommebok. Og drøftinger av hvordan behovet for ansatt-IDer i offentlig sektor skal løses fremover.. 

Men det er oppfølgingen av det første målområdet "Alle relevante brukergrupper skal enkelt kunne skaffe seg en eID på det sikkerhetsnivået de har behov for" (side 14) som sannsynligvis vil skape mest oppmerksomhet, og kanskje en hel del skuffelse over at tiltakene ikke er mer konkrete. Hva handler dette om? Som sagt er strategien god på problembeskrivelse og den beskriver hvordan en del grupper i samfunnet ikke har tilgang til eID på det høyeste sikkerhetsnivået og dermed heller ikke har tilgang til sine egne personopplysninger, blant annet helseopplysninger:

"Oppsummert er det følgende udekkede behov og utfordringer:

• Lav utbredelse av eID på sikkerhetsnivå høyt blant enkelte brukergrupper kan lede til digitalt utenforskap. Særlig gjelder dette eldre, hjelpetrengende og ikke-digitale brukere, unge mellom 12 og 15 år, samt utenlandske borgere og asylsøkere.

• Mangel på digitale fullmaktsløsninger gjør at pårørende eller verger for eldre, hjelpetrengende og ikke-digitale brukere opplever store utfordringer med hensyn til å ivareta vergehavers eller den hjelpetrengendes interesser.

• Mangelfull konkurranse i eID-leverandørmarkedet kan gi offentlig sektor en svekket posisjon i forhandlinger om enhetspriser. I tillegg kan funksjonaliteten i ID-porten bli påvirket negativt i ut fra et robusthets- og sikkerhetsperspektiv."

De to første punktene er store og viktige utfordringer for deltagelse og likestilling i samfunnet og må finne gode teknologiske løsninger slik at vi unngår direkte utenforskap eller tungrodde og upraktiske manuelle og fremmøtebaserte alternativer. Dessverre er det som nevnt ingen konkrete tiltak i denne delen av strategien, men noen "vurdere"-punkter. Et slikt punkt er å utvikle en offentlige eID på høyeste sikkerhetsnivå til de som av ulike grunner ikke har tilgang til dagens løsninger. For eksempel en MinID på høyeste sikkerhetsnivå.

Men kunne staten tenkt motsatt? Når dagens BankID uansett er så innvevd i offentlige digitale tjenester og kanskje risikerer å møte konkurranse fra en statlig ID-konkurrent, kunne man i stedet funnet en bedre offentlig-privat samarbeidsmodell for denne id-infrastrukture? I dag bidrar en del offentlig lovgivning, blant annet på finansområdet til å hindre BankID i å kunne ta ansvaret for at alle de som er nevnt i punktene over får full digital deltagelse. Men når det er staten som både lager lover og tilrettelegger for digitale innbyggertjenester, er det jo fullt mulig å løse dette uten å spenne ben på seg selv.

Jeg kunne skrevet mye mer både om dette målområdet og om de øvrige, ikke minst om hvordan det må være mulig å bruke eID-er på tvers av landegrenser og hvordan EU må ha lederrollen i dette arbeidet. Norge har et godt utgangspunkt for å være et foregangsland når det gjelder å utvikle og ta i bruk slike løsninger. Men det får jeg komme tilbake til.

Govcoins

Midt i all hypen om bitcoin og annen kryptovaluta, og valutakurser som kan sprette opp og ned med et tosifret antall prosent i løpet av en uke, finnes det en type digitale penger som går litt under radaren. Og som i følge The Economist kan vise seg å bli langt viktigere enn alle dagens kryptovalutaer.

Når The Economist i lederartikkelen denne helgen skriver om "The digital currencies that matter" er det myndighetsutstedte digitale penger de tenker på. Ikke digitale penger som operere helt på siden og uavhengig av sentralbanker, men tvert imot digitale penger som er produsert av og garantert av myndighetene. The Economist skriver:

"This metamorphosis of central banks from the aristocrats of finance to its labourers sounds far-fetched, but it is under way. Over 50 monetary authorities, representing the bulk of global gdp, are exploring digital currencies. The Bahamas has issued digital money. China has rolled out its e-yuan pilot to over 500,000 people. The eu wants a virtual euro by 2025, Britain has launched a task-force, and America, the world’s financial hegemon, is building a hypothetical e-dollar."

Her kan det også legges til at også Norges Bank har skrevet en rapport som utforsker spørsmålet om det er en god ide med digitale sentralbankpenger i Norge, men uten å konkludere. Lederen i The Economist, sammen en egen lengre "special report" om "The future of banking", utforsker både fordeler og ulemper ved en stor overgang til at kunder kan plassere sparepengenes sine rett i sentralbanken og også ta ut digitale penger derfra. 

Blant fordelene de nevner er at det vil tilbakeføre kontroll og makt over pengepolitikken til staten, i en tid der ulike varianter av privat finansiell innovasjon, også utenfor den tradisjonelle bank- og finansnæringen, brer om seg og kan bidra til økt finansiell ustabilitet og et mindre kraftfullt arsenal å ta i bruk for å bekjempe kriser. Et helt annet type argument er at digitale myndighetspenger kan bidra til å gjøre grunnleggende finanstjenester både billigere og mer tilgjengelige for verdens befolkning.

Men det er også nye ulemper og tankekors å bygge opp et system der stater skal gjøre mye mer av det private banker og finansinnovatører gjøre i dag. Det vil innebære stordriftsfordeler, men også sentralisering av makt og penger til stater. Og på sin måte også en økt risiko, av den typen som inntrer når området som er åpent for konkurranse om nye og innovative produkter og tjenester innskrenkes. Temaet er fortsatt ikke kommet helt opp til overflaten i den store samfunnsdebatten, men det er ikke sikkert det tar så langt før det blir nødvendig.

Kontantandelen i Norge har falt til 3 prosent

Norges Bank gjennomfører hvert halvår undersøkelser om husholdningens bruk av kontanter, og har nettopp publisert nye tall som en del av en rapport om kortbruk, straksbetalinger og andre data om betalingsformidling i Norge. Norge har lenge hatt en svært lav kontantandel sammenligning med andre land. Jeg blogget for et år siden om hvordan vi ligger på en kontantandel rett over 10 prosent, mens store land i Vest-Europa ligger på 40-50 prosent bruk av kontanter.

Hvordan påvirker så koronakrisen kontantandelen i Norge? Vi har fått et ytterligere sprang i veksten i bruken av digitale betalinger. Norges Banks siste tall viser at kontantandelen har falt helt ned til tre prosent. De skriver i notatet at:

"I undersøkinga våren 2020 stod kontantane for 3 prosent av både dei samla ­betalingane og betalingane på utsalsstader og mellom privatpersonar, sjå figur 17. Resultata i denne undersøkinga er truleg påverka av at undersøkinga vart gjord i tida rett etter at korona-­tiltaka vart sette i verk. I denne perioden rådde helsestyresmaktene til å bruke kontaktlaus betaling om mogleg, og fleire brukarstader ville ikkje ta imot kontantbetalingar. I undersøkinga hausten 2019 stod kontantane for 7 prosent av dei samla betalingane."

Forholdet mellom bruk av kontanter og digitale penger i et land er en interessant måte å måle hvor langt digitaliseringen har kommet. At folk velger å å betale for varer og tjenester eller overfør penger til familie og venner digitalt har naturligvis med teknologi å gjøre, Det må finnes betalingsterminaler, nettbanker og betalingsløsninger i nettbutikker. Og men må ha tilgang til apper som Vipps som gjør det mulig å overføre penger til privatpersoner på en sikker måte. 

Men digitalisering av penger handler like mye om tillit. At pengene kommer dit de skal. At de institusjonene om har ansvaret for digitale betalingsløsinger tar ansvaret. I noen land går kontantandelen opp når det er en krisesituasjon. Slik er det definitivt ikke i Norge.

Tåler bankene koronakrisen?

I finanskrisen i 2008 siden var det mange banker både i USA og i Europa som måtte reddes av staten. De hadde ikke nok reserver når kundene fikk betalingsproblemer og måtte reddes av staten, overtas av en annen bank eller gikk over ende. I Norden gikk det bedre med bankene, sannsynligvis fordi vi hadde lært av bankkrisen tidlig på 90-tallet da flere banker ble reddet av krisepakker.

Men hvordan er det med Covid-19 og bankene? Det kan bli en enda større økonomisk nedtur enn finanskrisen for litt over 10 år siden. Har regjeringens og banker lært av det som skjedde da, og er bedre sikret? Eller vil neste fase av koronakrisen bli en ny finanskrise?

The Economist stiller spørsmålet "How resilient are the banks?" og slår fast at situasjonen er betydelig bedre enn i 2008 i USAs banker. Hadde de hadde vært drevet som i 2008 kunne vi derimot hatt store problemer fremover, i hvert fall med en ny smittebølge. De skriver:

So are too-big-to-fail banks really safer? The latest stress tests conducted by the Federal Reserve suggest the answer in America is “yes”. On June 25th the Fed released the results of its annual exercise, which compares banks’ buffers with the losses they would face in a downturn. In a pessimistic “u-shape” scenario, in which the economy faces prolonged social distancing and repeated outbreaks of the virus, the Fed reckons that banks would face total losses of over $700bn on their collective loan book. The hit is well above the worst case of $465bn that was envisaged in 2009, when the Fed did its first stress test. This year’s scenario implies cumulative losses on loans of about 10%, above the 7% loss rate actually experienced during the subprime crisis. Happily, the Fed concludes, in this u-shape scenario the banking system’s total core-capital ratio would fall from the present 12% to a still-passable 8%."

Det skriver at dersom ingenting var blitt endret etter 2008 ville noen store banker allerede ha betalingsutfordringer og nærmet seg teknisk insolvens dersom vi tar utgangspunkt i dagens tapstall og en U-formet utvikling videre. Men slik er det heldigvis ikke. 

Men hva så med bankene utenfor USA, for eksempel i Europa. I utgangspunktet har de fått samme type regelverk som beskytter mot denne typen kriser, men her er The Economist litt mer bekymret rett og slett fordi de er mindre lønnsomme, mindre effektive og har operert i en tilnærmet null-rente situasjon i flere år. Og en av forutsetningene for å kunne håndterer en større krise er at man tjener penger i gode tider. Nå ser smittesituasjonen ut til å ha kommet under kontroll i Europa, men her vil nok en smittebølge nummer to være enda mer uheldig for bankene enn i USA, i følge The Economist.

Norge har verdens laveste kontantandel

En god indikator på hvor langt digitaliseringen har kommet i et samfunn er å se på hvor stor andel av betalingen for varer og tjenester som skjer digitalt og hvor mange som fortsatt foregår med kontanter. Kan man betale med kort i en taxi eller på restaurant? Er det kontantbetaling på busser og trikker? Og kan folk dele på regninger med Vipps-lignende løsninger?

Jeg tror mange nordmenn i disse ferietider blir litt overrasket over hvor mye mindre digitalt tilrettelagt det fremdeles er i mange andre land, selv om mye har skjedd de siste årene. Globalt er det nå slik at 77 prosent av transaksjonene skjer med kontanter, ned fra 89 prosent i 2013.

Men forskjellene er store. I noen land er det  blitt slik at transaksjoner med kontanter er i mindretall. Aller lengst fremme på denne kurven er Norge, der betaling med kontanter nå utgjør mindre enn 20 prosent av totalen. Litt bak oss følger Danmark, Sverige og Storbritannia, mens land som Frankrike, Finland, Nederland, Estland, USA og Canada ligger på omkring 40 prosent kontantandel.

Det som kanskje er mer overraskende her er at land som ellers er digitale foregangsland som Sør-Korea, Singapore og Sveits, fortsatt har 50 prosent kontantandel og at avanserte økonomier som Tyskland, Irland og Japan fortsatt er oppe i over 60 prosent kontantbruk. Det er kanskje ikke like overraskende at Italia har over 80 prosent kontantbruk og at Hellas har over 90 prosent, høyere en Brasil, Mexico og Kina, og også et uttrykk for at den "uformelle" økonomien er veldig stor.

Det er tidsskriftet The Economist som i artikkelen "High internet use and state support help countries ditch cash"  har sett på dette med kontantandel og skriver om en ny studie i regi av Bank of England som har sett på forskjellen mellom land når det gjelder bruk av digitale betalingsløsninger, og hva disse forskjellene kommer av. De skriver at:

"Most transactions around the world are still conducted in cash. However, its share is falling rapidly, from 89% in 2013 to 77% today. Despite the attention paid to mobile banking in emerging markets, it is rich countries, with high financial inclusion and small informal economies, that have led the trend. Within the rich world, more-digitised societies tend to make fewer cash payments. In Nordic countries like Norway and Denmark, where 97% of people use the internet, around four out of five transactions were already cashless by 2016, according to a recent review chaired by Huw van Steenis of the Bank of England. In contrast, internet penetration in Italy is just 61%, and 85% of transactions there were still handled in cash in 2016."

Der er to viktige forklaringer som peker seg ut når det gjelder hvorfor noen land, med Norge i spissen, har lavest kontantandel. Det ene er andelen som er koblet på og bruker internett i befolkningen. Man må være på nett for å betale digitalt. Det andre er land med høy BNP per innbygger i gjennomsnitt har langt hyppigere bruk av betalingskort og mobilbetaling. Selv om nye mobilbaserte betalingsløsninger kan være et svært godt alternativ til tradisjonelle banktjenester for småbedrifter i utviklingsland, er hovedtrenden likevel slik at folk med god økonomi handler oftere og har gode insentiver til å velge den enkleste og raskeste måten å betale på.

Men dette forklarer likevel ikke alt. Det er interessante og ganske store forskjeller mellom land på omtrent samme BNP-nivå. Som grafen over viser betyr det noe om det er god konkurranse i markedet for betalingstjenester og om det er lagt til rette for innovasjon når det gjelder å ta i bruk nye tjenester. Her har myndighetene en sentral rolle i å legge til rette for digitalisering og innovasjon. 

Er det viktig om bruken av digitale betalinger og kontantandelen går ned? Det er flere grunner til at det er en fordel. For innbyggerne er gode og brukervennlige måter å betale for varer og tjenester både mer behagelig, raskere og tryggere. For bedrifter og banker bidrar det til å reduserer kostnadene og øker sikkerheten. Og for myndighetene, gjør digitale transaksjoner det langt enklere og billigere å avsløre skatteunndragelse og annen kriminalitet. Og selv om gamle vaner er vanskelige å endre, mener The Economist at den raske utviklingen vi ser nå kan tyde på at vi har et "tipping point" for digital betaling flere steder:

"So far, cash has proved stubbornly difficult to stamp out completely. Even in Sweden, a front-runner, one in four transactions involves it. But a tipping-point may loom. Handling cash is expensive. Studies estimate its overall cost to society at 0.5% of gdp. As more payments become digital, this burden will fall on ever fewer stores, shoppers and banks. If cash-withdrawal fees rise to $10 a time, even technophobes and older shoppers may start paying for those truffle fries with their phones."

Digital disrupsjon i bankene

Jeg må igjen reklamere litt for The Economist som bruker masse plass i helgens spesialbilag på å forklare hvordan teknologi og innovasjon er i ferd med å radikalt endre banknæringen. Det begynner med lederartikkelen "Tech’s raid on the banks - Digital disruption is coming to banking at last", som oppsummerer mulighetene slik:

"Over the past two decades people across the world have seen digital services transform the economy and their lives. Taxis, films, novels, noodles, doctors and dog-walkers can all be summoned with a tap of a screen. Giant firms in retailing, carmaking and the media have been humbled by new competitors. Yet one industry has withstood the tumult: banking. In rich countries it is perfectly normal to queue in branches, correspond with your bank by post and deposit cheques stamped with the logo of firms founded in the 19th century."

Nå er det nokså urettferdig å inkludere norske og nordiske banker i gruppen store banker i Europa og USA som holder fast på den gamle fillialstrukturen. Men selv om vi har kommet veldig langt både når det gjelder reduksjon i antall bankkontorer og med digitalisering av tjenester gjennom nettbanker og mobilbetalinger, viser The Economist hvordan det er Asia som tar tatt ledelsen når det gjelder innovasjon innenfor bank og betaling.

Dette er hovedtemaet i en uvanlig fyldig spesialbilag i ti deler om bankvirksomhet. som starter med Alipay og WeChat Pay i Kina. Så går turen videre til Bank Salad og Kakao Pay i Korea, Grab og Gojek i Sør-øst Asia - og en gruppe ny "neobanks", rendyrkede digitalbanker, i Storbritannia som er i ferd med å endre hele bankbransjen. The Economist skriver:

"Neobanks have two big cost advantages: the absence of branches and their up-to-date cloud-based software. Branches and the associated staff are responsible for as much as half of a high-street bank’s costs. And if it is still running on a legacy mainframe, three-quarters of its it budget is likely to go on “keeping the lights on”, says Dharmesh Mistry of Temenos, which sells cloud-native banking software. Industry insiders say that a conventional bank has to make in the region of $200-400 a year per customer to break even, and each new account adds significant marginal cost. For a neobank, even including product development, customer acquisition and so on, the equivalent figure is around $50-60, and the marginal cost of maintaining each extra account is close to zero."

En annen interessant artikkel i dette bilaget handler om hvordan gamle etablerte banker slår tilbake gjennom å opprettte sine egne disruptive digitalbanker, som Bank Leumi, Israels eldste bank, som har etablert Pepper, en ren mobilbank, rettet mot yngre kunder. Men der meningen er at den gamle banken gradvis skal migrere over på den nye bankens teknologiske plattform. The Economist skriver:

"The plan is to move Leumi over to Pepper’s core software bit by bit. That will be a delicate business. According to Cognizant, a technology consultancy, a quarter of major upgrades of core banking systems fail, and a further half go well over time or budget. But since Pepper is already up and running, the risks may be lower."

Og så er blir det naturligvis også diskutert hvordan it-gigantene med Apple, Facebook og Amazon er på full fart inn i markedet for digitale betalingstjenester. Det blir spennende tider i bankbransjen fremover.