Statistisk sentralbyrå 150 år

Sentralt plassert på Statistisk sentralbyrås (SSB) hjemmeside står teksten "Offisiell statistikk siden 1876". I år er det akkurat 150 år siden 1876, og det faktisk dagen i dag, 1. juli, som er selve bursdagen. Dagen da Det Statistiske Centralbureau ble opprettet i 1876 som et statlig eid, men uavhengig fagmiljø for offisiell statistikk. Det er verdt en god feiring.

Historien før historien

Dagens direktør Geir Axelsen har skrevet en fin post på Linkedin i dag i anledning bursdagen til SSB der han beskriver noe av det som skjedde forut for at det ble etablert et slik byrå for statitikk 1876. Han trekker linejene tilbake 300 år, og skriver at:

I dag, den 1. juli 2026, er vi i Statistisk sentralbyrå (SSB) 150 år, men det har vært laget statistikk om Norge og vår samfunnsutvikling i nesten 300 år. Årlige tall for fødte og døde i Norge finnes helt tilbake til 1735, og den første norske folketellingen ble gjennomført i 1769. I 1797 ble det opprettet et felles dansk-norsk tabellkontor. Formålet var blant annet å lage tabeller som kunne sammenligne landene. Kontoret laget tabeller om blant annet folkemengdens utvikling, handel og skipsfart. Da Norge ble selvstendig i 1814, ble tabellkontoret videreført i den nye nasjonen, som en del av "Finans-, Handels- og Tolddepartementet". En stor prioritet var det nok likevel ikke, for kun én eller to personer var ansatt for å jobbe med statistikk der.

I begynnelsen ble statistikken hovedsakelig produsert til bruk for regjeringskontorene, og kun en sjelden gang nådde resultatene ut til offentligheten. På 1820-tallet vegret for eksempel Stortinget seg mot å bevilge penger til å trykke opp folketellingen fra 1825. I 1839 så Regjeringskontoret og Stortingskomiteene behovet for mer nøyaktig statistisk informasjon om næringslivet. Tabellkontoret ble derfor utvidet til hele 10 personer, og arbeidet skjøt fart. Kontoret gav seg i kast med nytt og gammelt materiale, og gav ut tabell på tabell - noen av disse ble også gitt ut i trykt format. Tabellkontoret ønsket seg etter hvert en mer selvstendig stilling. Én av grunnene var at Tabellkontorets vitenskapelige karakter ville bli tydeligere. Og i utlandet var lignende institusjoner fullt ut uavhengige. 1. juli 1876, for 150 år siden i dag, ble derfor Det Statistiske Centralbureau opprettet. Vi var ikke lenger et tabellkontor i Departementet for det Indre, nå var vi Bureauet.

Statististikk og demokrati

Det å ha gode data om mennesker, samfunn og næringsliv henger nært sammen med utviklingen av demokrati og utviklingen av velferdssamfunnet. Statistikk om mennesker, og levekår, og om hva som virker og hva som ikke virker, trengs for å ha den innsikten som er nødvendig for å bruke offentlige penger riktig, og for å kunne hvite hva resultatene av ulike tiltak er. Og for både myndigheter og næringsliv er det viktig å ha objektiv informasjon om hvordan priser og kostnader utvikler seg i ulike markeder.

For demokratiet er det viktig at alle får tilgang til den samme informasjonen, både de positive og de negative signalene om endringer. Offentlig statistikk bidrar til at noen kan ta æren for det som går bra, men den gjør også at noen kan stilles til ansvar for at resultatene ikke ble slik det var lovet på forhånd. Eller den kan brukes til å argumentere for andre måter å løse problemer på. Media kan bruke statistikk til å lage kritisk journalistikk. Statistikk gjør også at en politisk opposisjonen ikke bare trenger å bruke tallene og innsikten til å kritisere de som styrer landet, men de kan også bruke innsikten til å fremme det de mener er bedre måter å løse problemene på, eller foreslå mer treffsikre tiltak. 

Tilgang til statitikk som alle slutter seg til at er objektiv og troverdig, og gir uttrykk for de faktiske realitetene,  gjør også at vi kan opparbeide en felles oppfatning av hvordan virkeligheten ser ut, noe som gjør det lettere å være enige om fakta, men også enige om hva man er uenige om når det gjelder tiltak og løsninger på problemene. Når vi i Norge og Norgen har en politisk kultur der vi stort sett er flinke til å skille hvordan faktagrunnlaget ser ut, fra hvilke politiske handlinger dette krever, så er det et viktig sunnhetstegn. Statistisk sentralbyrå er en viktig del av denne samfunnsinfrastrukturen som gjør det mulig.

Korrekte data stadig viktigere

Man kunne kanskje tenke seg at et statlig sentralbyrå for statistikk er litt gammeldags, og at vi nå er på full fart inn i en verden med automatisert masseproduksjon, fangst, forvaltning og deling av data på stadig flere områder, og at dette er noe trege statlige byråer og byråkratier ikke skal prøve å henge med på. Og på mange områder er det sikkert slik at staten ikke bør stå for alt som fanges, deles og brukes av ulike data.

Samtidig lever vi i en tid der det å vite hva som er sant og hva som ikke er sant, og hvordan vi skal klare å skille mellom troverdige og ikke-troverdige kilder er blitt stadig viktigere. Det er ikke bare statens egne behov for oppdaterte data som skal ivaretas, men også innbyggere og næringslivet har stor nytte av å ha en offisiell autorisasjon når det gjelder mange sider av samfunnutviklingen. Hvordan går det i boligmarkedet med nye igangsettingstillatelser? Hvordan er kvaliteten og gjennomføringsgraden i ulike utdanninger? Hvor er befolkningsutviklingen og hvordan er er det med innvandringen til Norge fra ulike kategorier av innvandrere?

I dag samler og analyserer SSB data på veldig mange flere områder enn da det ble etablert. Natur, miljø og klima er et godt eksempel på områder der samfunnet er interessert i og har bruk for offisielle data om hvordan tilstanden er for å kunne vite hvordan utfordringbildet ser ut, og for å kunne sette inn riktige og kostnadseffektive tiltak, For næringslivet er det viktig at endringer i markeder i form av priser, kostnader og utviklingstrekk over tid fanges opp, men også om det er mer disruptive endringer i form av bransjeglidninger som skyldes teknologiutviklingen og nye forretningsmodeller.

Derfor tenker jeg vi skal feier bursdagen til Statistisk sentralbyrå ved å anerkjenne alt det bra som er oppnådd, og samtdiig være nysgjerrig og litt søkende når det gjelder hva slags roller og hvilken informasjon det er særlig viktig at et fagmiljø som skal forvalte offisiell statistikk skal ivareta i den fremtidige kunnskapsinfrastrukturen. Da tenker jeg at det særlig er to forhold vi må passe på å ivareta: For det første: Om det er områder der vi er særlig sårbare når det gjelder desinformasjon og falske nyheter, der et Statistisk sentralbyrå er godt posisjonert til å være en del av kvalitetssikringen? 

Og for det andre: I en stadig mer datadrevet økonomi der stordata og med KI på toppen vil bidra til nye tjenester og nye virksomheter, til glede for både offentlig og privat sektor, er den nye muligheter for innovasjon, verdiskaping og vekst der data fra et Statistisk sentralbyrå kan være det som gjør at vi kan utnytte disse mulighetene? Vi er jo kjent internasjonalt for den høye datakvaliteten vi har i Norge, og SSB er en viktig del av den historien. Men da er det naturlig å også se fremover og tenke gjennom hvor de nye mulighetene for verdiskaping gjennom gode og korrekte data ligger.

Dolev Erez: The Art of Thinking in Graphs

Jeg hadde ikke hørt om verken boken eller forfatteren før, og det var nokså tilfeldig at jeg kom over den på Amazon, men tittelen "The Art of Thinking in Graphs", og undertittelen "Illustrating the 52 Principles That Shape Our Productivity, Decision-Making, and the Way We Think", gjorde den såpass uimotståelig at jeg kjøpte den. Dessuten kostet den bare $5. 

Og det hørtes jo ut som en veldig god ide å bruke visualiseringer i form av enkle grafer til å forklare teorier, prinsipper, teser, lovmessigheter og forskningsfunn. Nettopp det visuelle kan gi teorier og rammeverk som hjelper oss forstå, sortere, prioritere og ta beslutninger, et pedagogisk løft. Både i virksomhetene og i privatlivet, og i samfunnet i stort, trengs det forståelige beskrivelser som gjør det lettere å begripe og samtale om hvordan ting henger sammen.

52 teorier beskrevet som grafer

Dolev Erez bruker begrepet det engelske ordet "principles" om sammhenhengene, observerte lovmessighetene og kunnskap om ulike effekter som beskrives i boken. Dette er ikke naturlover der årsak og virkning er entydig fastsatt, men en blanding av psykologi, organisasjonskunnskap, samfunnsforskning og økonomisk teori, og noen ganger er det paralleller i naturen og i naturvitenskapene. De har dessuten ganske ulik karakter. Kanskje er teorier et bedre begrep samlebegrep på norsk enn prinsipper.

Boken beskriver i alt 52 slike teorier. Noen er teorier og effekter som mange helt sikkert kjenner godt, eller har hørt om, men der det kan hjelpe å få beskrevet  den i en enkelt graf og en forklaring. Innledningsvis finner vi Dunning-Kruger-effekten, teorien om flytsonen, teorien om tapsaversjon, rentes rente-effekten (ekspontentiell vekst), Paretos lov (80:20-effekten) og Gausskurven (normalfordeling), loven om avtakende utbytte, imposter-syndromet, Parkinsons lov og Matteus-effekten. Og kanskje Streisand-effekten, som postulerer at forsøk på å skjule eller begrense informasjon ofte fører til det motsatte, at informasjonen får mye mer oppmerksomhet.

Mer ukjente for de fleste, men ikke mindre spennende av den grunn, er kanskje Baader Meinhof-fenomenet, Ben Franklin-effekten, Zeigarnik-effekten, Hicks lov, Piggvin-dilemmaet, Tilskuereffekten, Hawthorn-effekten eller Rød dronning-hypotesen. Den siste har navnet fra Lewis Carrols bok "Through the Looking-Glass", der dronningen utbryter: "Now, here, you see, it takes all the running you can do, to keep in the same place.". Når omgivelsene er i stadig endring må man stadig tilpasse og utvikle seg. Det gjeder både i naturen, for virksomheter og i privatlivet.

Motstridende effekter

Noen ganger er teoriene og effektene av dem tilsynelatende motstridende, noe forfatteren fremhever og gjør til et viktig poeng i boken. For eksemåel er det en tilsynelatende motsetning mellom loven om avtakende avkastning, som postulerer at man når et punkt der det man får igjen for for eksempel forskningsinnsats eller læring, får en utflating, og rentes rente-effekten, som er opptatt av man får en aksellerende vekst når et nye legger seg oppå det eksistenrede. 

Men det er jo noe av poenget. Dette handler om mennesker, organisasjoner og om samfunnet, og da er det slik at det kan være ulike kontekster og drivere, og flere ting kan være sant samtigig. Disse teoriene med tilhørende grafer er rammeverk for utforskning og innsikt, og kan hjelpe samtalen videre nettopp ved å peke på konflikter og motsetninger. Komplekse utfordringer krever nettopp den type metoder og verktøy som ikke er ferdige fasiter og beste praksis-manualer, men som hjelper til med å lage rammeverk for hvordan problet kan forstås og angripes.

Norsk mediebarometer 2024

Artikler om Norsk medebaromenter

Det har nettopp kommet en ny utgave av Norsk Mediebarometer. Det er en publikasjon som kommer hvert år fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og måler hva slags innholdsmedier befolkningen bruker og hvor mye tid vi bruker på dem. Den siste heter Norsk Mediebarometer 2024.

Jeg har skrevet om denne fine rapporten fra SSB omtrent hvert år her på bloggen siden jeg begynte i 2009. Det er interessant å se tilbake på hva jeg tenkte og skrev i 2009, eller i 2011 eller 2015, for å ta noen gode eksempler fra tiden der papiravisene stupte, internett- og PC-bruk var litt stort, smartelefonene var på vei opp, mens lineær TV holdt seg godt.  Allerede i 2009 nevnte SSB sosiale medier, spesielt Nettby og Facebook, som av SSB ble omtalt som nettsamfunn". 

I 2009 oppga 7 prosent at de brukte internett på mobilen daglig, mens det i 2015 var 68 prosent, en helt enorm samfunnsendring. Når historikere skal slå fast når i verdenshistorien folk planet nesen i mobiltelefonen, så var det i disse årene det skjedde. Det var også i 2015 tiden vi bruke på internett passerte tiden vi brukte på å se på TV. Men samtidig var det fortsatt slik i 2015 at 42 prosent hadde lest en papiravis og 67 prosent hadde sett på lineær TV. I 2015 brukte vi i gjennomsnitt 127 minutter daglig på internett hver. I 2024 bruker vi 275 minutter på internett. Men hva bruker vi alle disse ekstra minuttene på? Det er særlig dette SSB har blitt bedre til å fortelle om i det siste.

De nye kanalene

Disse årlige barometrene dokumenterer hvor mye som har endret seg og fortsatt endrer seg. Det som slår meg når jeg ser tilbake på egne blogger og på nyhetssakene som har blitt laget, både i SSBS egne nyhetsoppslag og andre mediers nyheter basert på mediebarometer-tallene, er at sakene har handlet mest om mediene som er på vei ned. Papiraviser, ukeblader, tidsskrifter, kino, og etter hvert lineær TV og radio. 

Det som har kommet opp av nye innholdstyper og mediekanaler har i mye mindre grad fått omtale, med blitt kategorisert som "bruk av internett" eller "bruk av sosiale medier". Men hvilke sosiale medieplatformer er de største, og i hvilke aldersgrupper? Hvilke typer innhold hører folk på når de hører en podcast? Hvor finner folk nyheter? Hvilke strømmetjenester for TV-serier, film og musikk er mest populære? Det har statistikkene sagt alt for lite om..

Men dette er i endring nå. Bildet over er tatt fra SSBs nettsider og viser flere av nyhetsoppslagene som er laget basert på Norsk mediebarometer. En av dem kan fortelle om at "Dette er de mest populære sosiale mediene". Ja, for hva er de mest populære kanalene, og er Facebook på vei ned? Grafen til venstre kan fortelle oss at Facebook er størst, med 62 prosent av befolkningen som daglige brukere, men på vei nedover, Snapchat har 56 prosent daglig bruk, Instagram 46 prosent, YouTube har 27 prosent og TikTok har 24 prosent. Med store aldersmessige variasjoner naturligvis. Til sammenlikning var det 15 prosent som leste en papiravis en gjennomsnittsdag, mens 58 prosent leste en nettavis. Også her er det store aldersforskjeller.

Strømmetjenester

Et annet tema vi får vite veldig mye mer om nå på SSBs nyhetssider er tilgang til og bruk av strømmetjenester. En artikkel heter "9 av 10 nordmenn abonnerer på strømmetjeneter", noe som er utrolig høyt. i 2020 var det slik at 71 prosent av befolkningen hadde tilgang til minist et abonnement, i 2024 hadde det økt til 90 prosent. 42 prosent av befolkningen ser på strømmede filmer eller serier en gjennomsnittsdag, 13 prosent ser på nyheter og 10 prosent på sport.

En annen artikkel heter "Dette er de mest populære strømmetjenestene i Norge". Den siste tar for seg hvor mange i Norge som har tilgang på ulike betalte strømmeabonnementer. Her er Netflix størst med 69 prosent, så kommer TV2 Play med 48 prosent, Viaplay med 36 prosent, MAX med 34 prosent og Disney+ med 23 prosent. Nordmenn bruker mye penger på strømming. En annen interessant statitikk i samme sak trekker inn en sammenligning med de som ikke krever et abonnement, det vil si NRK. Vi får vite at når det gjelder daglig bruk av strømmetjenester så er Netflix størst med 22 prosent, NRK TV har 15 prosent  og TV 2 Play har 14 prosent. 

Videoklipp og podcaster

Selv om kategoriene i Norsk mediebarometer har vært imponerende stabile opp gjennom årene, og også måler medieforbruk på tvers av om det er "gamle" eller "nye" måter å se på TV på, høre musikk på, eller lese nyheter på, er det noen fenomener som rett og slett er nye, Sosiale medier/nettsamfunn var en slik for noen år siden. Digitale spill er en annen som kom i 2015. Og siden 2022 er det en egen statistikk som viser tiden vi bruker på "videoklipp", definert som:

"Videoklipp omfatter alt fra kortfilmformater som for eksempel YouTube Shorts, Instagram Reels og TikTok, til lengre videoer på for eksempel YouTube, Twitch og andre videoklippnettsider. Tallene inkluderer ikke strømming eller nedlasting av filmer, serier eller sport, eller direktesendt nett-TV," 

Og det er ikke uten grunn at dette er blitt en egen kategori, for hele 56 prosent av befolkningen så på videoklipp en gjennomsnittsdag i 2024. Det varierer med alder. 80 prosent av de mellom 9 og 15 år ser videoklipp daglig, og blant personer mellom 16 og 24 år er andelen 85 prosent. Youtube er største med 32 prosent daglige seere, mens Facebook, TikTok, Instagram og Snapchat alle har mellom 18 og 23 prosent, men med store aldersforskjeller og TikTok som klart størst bland de unge.

Hva så med Podcast, en kategori som dukket opp i statistikken til SSB fra 2016? Har vi tid til det når vi konsumerer som mye annet medieinnhold? Artikkelen "Her hører vi mest på podcast" forteller at 18 prosent hører på podcast en gjennomsnittsdag (I alt 63 prosent hører daglig på lydmedier som ikke er lineær radio, men musikk dominerer). Det er omkring like mange som benytter seg av betalt podcastinnhold som av gratis innhold. Blant de unge er det 7 av 10 som betaler og blant de eldre er det motsatt. Det er Spotify og NRK som brukes av flest podcastlyttere, med en andel blant lytterne på henholdsvis 53 og 33 prosent, men også YouTube, Podme og Apple er aktører med over 10 prosent andel. Grafen over forteller at det er at bra tematisk mangfold i det som høres på.

Men hva blir det neste store? Internett passerte lineær TV i tidsbruk i 2015. I dag bruker vi internett 275 minutter hver daglig, mens vi ser lineær TV 71 minutter. Men så gir ikke disse kategoriene helt samme mening lenger, for også de lineære TV-signalene kan gå over internett og konsumeres i sanntid via NRK-app eller en TV2-app. Nye kategorier oppstår og noen gamle kategorier gir mindre mening å skille. Det mest interessante for de som skaper og distribuerer innhold er å prøve å forstå hva som vil være stort om 5 år eller om 10 år, og posisjonere seg for det. Vil utviklingen gå langsommere? Jeg tviler sterkt på det. Det vil helt sikkert være noen nye kategorier i Norsk mediebarometer 2035 det er vanskelig å forestille seg i dag.

Brems i sysselsettingsveksten

Statistisk sentralbyrå (SSB) skrev i forrige uke en nyhetssak på sine nettsider med overskriften "Sysselsettingsveksten flatet ut i 2024". Akkurat det kan jo høres litt rart ut med tanke på all reklamen som har kommet fra regjeringshold det siste året om at økonomien har nådd et vendepunkt, og at alt peker oppover. Går det ikke oppover likevel?

Og svaret er at det gjør dessverre ikke det. I følge SSBs sysselsettingstall for 2024 går sysselsettingsveksten ned for tredje året på rad. Og det er i staten det er sterkets vekst i antall ansatte. SSB skriver at:

"Fra 2023 til 2024 har økningen i antall sysselsatte flatet ut. Sterkest vekst er det i statsforvaltningen, mens privat sektor har den svakeste. I 4. kvartal 2024 var det 2 863 300 sysselsatte i Norge. Det er 18 000 flere sammenlignet med samme kvartal året før, og tilsvarer en økning på 0,6 prosent.(...) Fra 2020 til 2021 var økningen i antall sysselsatte på hele 3,0 prosent. Men denne veksten må sees i lys av den sterke nedgangen fra 2019 til 2020 på grunn av pandemien. Deretter har veksten fra år til år gått ned, før den fra 2023 til 2024 var på 0,6 prosent."

Vekst i statlig sysselsetting

Hvordan er så denne labre sysselsettingsveksten fordelt mellom ulike sektorer og regioner? SSBs statistikker kan fortelle oss litt om begge deler. Veksten i privat sektor ligger lavere enn den generelle sysselsettingsveksten og var i 2024 på bare 0,5 prosent. I kommunesektoren var veksten på 0,8 prosent fra 2023 til 2024, mens den store vinneren er statsforvaltningen med en vekst på 1,2 prosent. SSB skriver:

"Statsforvaltningen hadde den sterkeste sysselsettingsveksten fra 4. kvartal 2023 til 4. kvartal 2024. Der økte antall sysselsatte med 1,2 prosent, noe som tilsvarte en økning på 4 000 sysselsatte. – Vi ser at det er en stor økning i antall sysselsatte i forsvaret, men helse- og sosialtjenester bidrar også til veksten i statlig forvaltning, sier seniorrådgiver Christoffer Berge."

Nå er det viktig å minne om at vekst i staten ikke nødvendigvis betyr at det blir mange flere statlige byråkrater. De mer detaljerte oversiktene over utviklingen i statens størrelse pleier å komme fra DFØ først på høsten. Men det SSB forteller her er at det som ventet er sterk vekst i antall ansatte i Forsvaret, men også i helse- og sosialtjenester. I årets statsbudsjett er det også vekst i politiets budsjett. Og i den grad det er politisk debatt om akkurat disse områdene, pleier kritikken å handle om at det ikke blir ansatt enda flere politifolk og helsearbeidere.

Det er mange viktige behov i samfunnet som skal dekkes. Det som ikke er bærekraftig over tid er om utviklingen i privat sektor er vedvarende svakere enn veksten i den offetnlige sysselsettingen. Da går ikke regnestykket opp. Det er bare en lønnsom og konkurransekraftig privat sektor som kan sikre det fundamentet som trengs for å utvikle det offentlig finansierte tjenestetilbudet videre.

Nedgang i antall bedrifter med ansatte

Tilveksten i antall bedrifter flater ut i Norge, og det er nå en nedgang i antall bedrifter med ansatte. Det viser en ny statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB). De skriver at:

 
"Veksten i antall bedrifter har avtatt gradvis siden starten av 2022, og vi må tilbake til finanskriseåret 2009 for å finne tilsvarende flat utvikling. Antall bedrifter med ansatte endte på 207 000 ved inngangen til 2025, en halv prosent under fjoråret, og utviklingen i antall bedrifter med minst 5 ansatte gikk tilsvarende mye ned, ifølge nye tall fra statistikken Bedrifter. Heller ikke dette er vanlig, og sist gang vi så en tilsvarende nedgang var i pandemiåret 2021."

SSBs nye tall bekrefter innstrykket av at det fortsatt er krevende tider i norsk næringsliv, og at det vendepunktet regjeringen stadig varsler lar vente på seg. SSB-tallene forteller også at de tre største bransjene når vi teller antall bedrifter er "faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting", med 11,3 prosent av bedriftene. "Varehandel og reparasjon av motorvogner, som var størst fram til 2024, ble passert og er nest størst med 11.0 prosent. Den tredje største hovednæringen var "bygge- og anleggsvirksomhet", med 10,8 prosent av bedriftene etter at det var en svak utvikling det siste året.

Problemet med å måle antall bedrifter, og særlig antall bedifter uten ansatte, er at det ikke nødvendigvis er et godt mål må den økonomiske verdiskapingen. Da må vi også ta hensyn til at antall ansatte i bedriftene. Og her er det en annen interessant opplysning i denne statistikken. SSB har sett på hvor det er flest bedrifter med over 250 ansatte. Svaret er at så mye som hver tredje av disse bedriftene er i Oslo:

"Oslo var fylket med flest aktive bedrifter ved inngangen til 2025, nær 106 000 tilsvarende 16 prosent, deretter følger Akershus med 79 000 og Vestland med 73 000. For de store bedriftene var forskjellen enda tydeligere. Nær en av tre bedrifter med minst 250 ansatte lå i Oslo.".

Norsk mediebarometer 2023

Man bør være opptatt av å finne sine favorittstatistikker. I mange år har en av mine favorittstatistikker vært Norsk mediebarometer fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Jeg har blogget om den mange ganger før. Den kommer på våren hvert år og er en liten bok på 150 sider med statistikk om befolkningens daglige mediebruk og hvor mye tid vi bruker på det (lenke til pdf her).

Det er i hvert fall to grunner til at jeg synes denne undersøkelsen er vedlig interessant. For det første er mediebruk, det vil si hvordan vi bruker tid på nyheter, film og serier, musikk, sosiale medier og spill, interssant i seg selv når vi bruker så enormt mye tid på det. Det har skjedd enorme endringer i måtene vi konsumerer medieinnhold på, muliggjort av teknologi, innovasjon og kreative og skapende mennesker. Flere av årets funn er så interessante at de har fått sine egne nyhetssaker på SSBs nettsider, blant annet om at:

• Stadig færre leser parpiraviser
• Her hører vi mest på podcast
• Dette er de mest populære strømmetjenestene i Norge (svar: Netflix er i dag klart størst, mange kjemper om andreplassen)

Og for de som lurer på slike ting, som meg, så er den sosiale medieplattformen med flest daglige brukere fortsatt Facebook med 63 prosent daglige brukere, men det blir jevnere. Snapchat har 56 prosent, Instagram 46 prosent og Tiktok 22 prosent. Og det er altså i Norsk mediebarometer man finner denne kunnskapen.

Fort og sakte samtidig, og i rykk og napp

Den andre grunnen til at dette er interssant, også utover det å måle mediebruk i seg selv, er at den forteller mye om måten teknolgidrevne endringer i samfunnet skjer. Og spesielt den type endringer som skjer i skjæringspunktet mellom hva som er teknologisk mulig, hva innovative virksomheter får frem av nye tjenester og hva brukerne faktisk gidder å bruke tid på. Det er jo ikke sånn at bare fordi noen lager en ny tjeneste så blir den en suksess. selv om den er aldri så digital og moderne. Det er sjelden vi går rundt og venter på at en helt ny teknologi skal komme. 

Mediebruk er et område der folk velger selv hva de vil bruke tid og penger på, ikke arbeidgiver eller myndigheter, slik det kan være med en del annen teknologibruk i samfunnet. Fordi kunden er sjef kan man si "nei takk", og la være å omfavne nye digitale tjenester. Men det har jo ikke skjedd, tvert imot har kundene omfavnet de nye medietilbudene. Noe av det Norsk mediebaromenter også forteller oss er at endring ofte skjer i rykk og napp, ikke som en rett linje fra A til B, elle som et stort sprang. Og den fortaller at endrede brukervaner ikke handler om å bytte ut en totalpakke med tjenester med en helt ny pakke med tjenester. For brukerne er det ikke bare analog vs digital eller lineær og tilbyderstyrt vs flesibelt og brukerstyrt, men styrt av hva passer best for meg her jeg er akkurat nå. Da kan jeg velge å kombinere noe av det nye og spennende med noe av det gamle og kjente.

Internett er kommet for å bli

Disse mediebruksundersøkelse fra SSB har vært laget en stund og dekker hele perioden fra før vi brukte internett, via perioden da det kom, men vi ikke var sikre på hva vi kunne bruke det til, til dagens situasjon der internett er over alt og hos alle. Bruk av internett en gjennomsnittsdag er derfor et av spørsmålene, som kanskje er blitt litt meningsløst nå når biler, komfyrer, varmepumper og støvsugere også er på nett. Men tallene viser i hvert fall at det i 1997, første gangen det ble målt, var 7 prosent på internett daglig. Så gikk det veldig fort og passerte 35 prosent i 2002, 60 prosent i 2006 og 80 prosent i 2012, i hele befolkningen. Alle aldergrupper. Daglig. Og i dag er dette tallet 94 prosent. Blant de over 80 år, der SSB først nylig har begynt å måle, er det 60 prosent daglig. 

Betyr det at folk i alle aldergrupper sitter foran hjemme-pcene sine og "surfer" nettet? Nei, daglig privat pc-bruk er bare 36 prosent, mens daglig bruk av mobiltelefon er 97 prosent. Det er smarttelefonen som er den foretrukne medie- og internetterminalen i de flestes liv. Daglig bruker 85 prosent telefonen til meldinger, 73 prosent til samtaler, 62 prosent til epost, 57 prosent til nyheter, 45 prosent til videoklipp og 72 prosent til sosiale medier. Det er alderforskjeller naturligvis, men de er overraskende små. Så selv om alle er på nett, og de fleste har vært der i årevis, går den dagelige tidsbruken stadig oppover, både privat og på jobb. 153 minutter privat og 90 minutter på jobb eller skole, hver dag. Det er tjenester på telefonene våre som driver denne oppgangen videre. 

En viktig lærdom for andre næringer er naturligvis at alt som kan gjøre enklere og bedre på en smarttelefon før eller senere havner på en smarttelefon. Men samtidig viser mediebruksundersøkelsen at det også er ting vi brukere foretrekker å gjøre som før, enten det skjer ved hjelp av en telefon eller ikke. Mens noen måter å levere tjenester på er blitt totalt endret på under 20 år (f,eks lese papiraviser) så er andre medievaner forbausende uendret (f.eks. lytte til radio og lese bøker). Hvorfor? Det har i hvert fall ikke bare med teknologi å gjøre. Noen ganger muliggjør teknologien tjenester vi ikke vil ha, eller venter med å ta i bruk til noen lager en tjeneste som er brukervennlig og verdt prisen (f.eks videostrømming).I andre tilfeller er det slik at nye teknologiplattformer muliggjør nye tjenester som er påfallende like det de erstatter (f.eks bøker på lesebrett vs bøker på papir, eller radioprogammer på nettradio eller som podcast). Vi beholder det vi liker ved det gamle, men får tilført en fleksibilitet og et større innholdsmangfold.

Teknologiutvikingen skaper gjerne nye muligheter raskerer enn virksomheter og brukere har lyst og evne til å ta den i bruk. Plutselig får en ny måte å gjøre ting på likel raskt fotfeste, og forandrer på tjenestetilbud og brukervaner, mens det på andre områder ikke er slik at nye og innovative digitale tjenester lykkes.  Det gjør at ulike næringer og ulike sektorer i samfunnet endres i ulik hastighet. Ja, også innenfor innenfor samme sektor, enten det er helse, bolig, handel eller transport, kan det være slik at deler av prosessene blir helt forandret fordi vi omfavner nye teknologi (hvor ble et av minibankene og telefonkioskene?), mens andre ledd i kjeden fortsetter akkurat som før, år etter år. 

Papiraviser, TV, videomaskin...

Litt mer om medievaner, som tross alt er hovedpoenget med undersøkelsen, og dette med utvikling skjer i rykk og napp, og ofte litt etter at nye teknologier og tjenester finnes. Det er ganske intrerssant å se tallene som beskriver oppslutningen om blant annet papiaviser, TV, radio og bøker fra årtusenskiftet, da internett inntok hjemmene båre, og frem til i dag, 

I 2000 var papiraviser som VG og Dagbladet veldig stort og fortsatte å være det i mange år framover. I 2000 bruke gjennomsnittsinnbyggeren 34 minutter på papiraviser og så sent som i 2013 brukte vi 21 minutter. En betydelig nedgang, men fortsatt var det slik at over halvparten leste en papiravis daglig. Skulle mediebedriftene anta t nedgangen ville flate ut, eller øke i hastighet? Vel, nå vet vi svaret på det. Bare 17 prosent leser papiravis(er) daglig og det går fort ned. 

TV er et annet eksempel på dette med utvkling i rykk og napp. I 2000 var TV største og viktigste mediakanal. Over 80 prosent så på TV hver dag, og vi brukte 140 minutter daglig på det. Spol frem til 2013 og 75 prosent av oss så TV hver dag og vi bruke 133 minutter. Tross internett, sosiale medier og smarttelefonner som forlengst var tatt i bruk. I 2023 er det plutselig bare er 47 prosent som ser TV daglig og vi bruker 74 minutter på det.

Så er det selvfølgelig noe annet som har kommet og tatt denne plassen, og når skiftet først skjer kan det skje veldidg fort. Mediebarometeret til SSB måler en kategori som heter "videomedier". I 2000 ble det målt til 10 prosent daglig bruk, og 7 minutter i gjennomsnitt. Dette var i VHS-alderen, og i tiden der DVD var på vei inn, og det var stor optimisme i bransjen. I 2013 var det fortsatt DVD og etterfølgeren Blu-ray. Youtube og strømmetjenester via internett var på vei opp. Men fortsatt bare 15 prosent daglige brukere og 14 minutter tidsbruk i gjennomsnitt. I 2023 ser verden helt annerledes ut. 50 prosent av oss bruker "videomedier" en gjennomsnittsdag og vi bruker 81 minutter på det. Men "videomedier" er blitt noe annet. Det er videostrømmetjenester via internett som de siste 3-4 årene brått er blitt større enn tradisjonell TV, både målt i daglige brukere og målt i tidsbruk.

Radio og bøker holder stand

Men, så er det likvel ikke slik at denne aksellererende teknologifyrte endringen slår like hardt inn på alle områder. Lineær radio holder for eksempel stillingen mye bedre enn TV. I 2000 hørte 57 prosent på radio daglig og tiden som ble brukt var 83 minutter. I 2023 hører 48 prosent radio daglig og gjennomsnittstiden er 52 minutter. Og det til tross for at det i SSBs statitsikk er en kategori som heter "lydmedier" som både er gamle og nyere måter å høre på lyd, både "stereoanlegg" og Spotify via telefonen, som i alt har 60 prosent daglige lyttere og brukes i 76 minutter. Vi har på noen år gått fra LP-plater og CD, via nedlastbare mp3-filer til strømming via mobilen eller den smarte høyttaleren. Konseptet platespiller og stereoanlegg hjemme ser ut til å overleve.

Også bøker hoder stand, og de holder stand i samme format som Johann Gutenberg lanserte for 600 år siden, men med et visst supplement fra nettbrett og litt mer fra lydbøker. 25 prosent leser bøker daglig, litt flere enn i 2000, og gjennomsnittlig tidsbruk er 17 minutter, litt høyere enn i 2000. Jeg gleder meg over det mangfoldet og den fleksibiliteten som er blitt muliggjort av av internett, smarttelefoner og annen teknologi, og virksomhetenes innovasjonsevne. Men jeg gleder meg minst like mye over at klassiske medieformater fra lenge før internett, som bøker og radio, holder stand. Fordi det er brukerne som bestemmer.

Laveste avfallsmengde siden 2009

Ikke alt i samfunnet går feil vei. Ja, på noen områder er det faktisk slik at ting beveger seg merkbart i riktig retning, og også slik at det er en sammenheng mellom politiske beslutninger som er gjort og resultater som går rett. Eksempler på at politikk virker.

Er slikt eksempel finner vi i Statstistisk Sentralbyrås (SSB) statistikk over avfall fra husholdningene. Her viser tallene at avfallsmenden har økt jevnt og trutt, og nådde en forløpig topp i 2015. Så begynte det å gå gradvis ned, men det kom en ny topp i koronaåret 2020. Siden da har det gått brått nedover. Og nå er det slik at vi ikke har kastet like lite søppel siden 2009. SSB skriver:

I 2023 kasta kvar av oss 375 kg avfall heime og på gjenvinningsstasjon. Dette er 3 prosent mindre enn året før. Vi har ikkje hatt så låge tal sidan 2009. Totalt kasta vi 2 080 000 tonn hushaldsavfall i 2023. ─ Den totale avfallsmengda frå hushalda held fram med å gå ned, med unnatak av koronaåra. I 2023 har vi kasta den lågaste mengda avfall sidan 2009, seier seniorrådgjevar Manju Chaudhary.

I tillegg til å være opptatt av den totale avfallsmenden fra husholdningene er det ogsså viktig å se på fordelingen mellom materialgjenvinning, forbrenning og deponi. Også her går utviklingen nå i riktig retning, i følge tallene. Men vi er fortsatt ikke helt i rute til å nå EUs gjenvinningsmål på 50 prosent i 2020 og 55 prosent i 2025. SSB skriver:

"Det er fleire gode nyheiter for hushaldsavfallet. Materialgjenvinningsgraden har stige dette året også. 45 prosent av avfallet frå hushalda blir sendt til materialgjenvinning. Dette inkluderer også avfall sendt til biogassproduksjon og kompostering. 51 prosent går til forbrenning, medan dei resterande 4 prosentane går til deponi og anna behandling. (...) EU har fleire mål når det kjem til materialgjenvinning. Noreg nådde ikkje målet om 50 prosent materialgjenvinning for hushaldsavfall innan 2020. Målet for materialgjenvinning for 2025 (regjeringen.no) er at 55% av "Municipal Waste" blir brukt til materialgjenvinning og ombruk. Vi ligg framleis eit stykke unna å nå dette for hushaldsavfallet"

Størst sysselsettingsvekst i kommunene, lavest i privat sektor

Nye sysselsettingstall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at sysselsettingen har økt med 1 prosent gjennom 2023. Størst vekst har det vært i kommunesektoren, der det økte med 1,9 prosent. Lavest vekst har det vært i privat sektor som økte med 0,7 prosent. Omkring 70 prosent av de sysselsatte jobber i privat sektor. SSB skriver:

"Privat sektor inkludert offentlig eide foretak hadde lavest prosentvis vekst med 0,7 prosent fra 4. kvartal 2022 til 4. kvartal 2023. Denne sektoren har omtrent 70 prosent av alle sysselsatte, og hadde størst økning, med om lag 13 500 flere sysselsatte."

Disse sysselsettingstallene viser også hvordan fordelingen mellom statlige, kommunal og privat sysselsetting er i de ulike norske fylkene (slik fylkene var i 2023). Jeg får av og til inntrykk av at mange tror at Oslo er dominert av arbeidsplasser i offentlig sektor, mens privat sektor dominerer utenfor Oslo. Sannheten er ganske annerledes. Selv om Oslo har mange statlige arbeidsplasser (14.9 prosent av sysselsettingen, bare Troms og Finnmark med 17,8 prosent har en høyere andel), så er andelen kommunale arbeidsplasser i Oslo langt lavere enn i resten av landet, med bare 10 prosent.

Dette med utviklingen i kommunal sysselsetting blir viktig framover. Kommunene har ansvar for eldreomsorg og primærhelsetjeneste, og vil i følge både regjeringens nye helse- og samhandlingsplan og i følge Helsepersonellkommisjonen måtte ta seg av stadig flere oppgaver. Samtidig blir det langt flere eldre over 80 år, så også de oppgavene kommunene allerede har innenfor helse og omsorg vil kreve flere folk. Det vil øke den kommunale sysselsettingen. Utfordringen blir at den ikke må øke mye mer enn den private. Hvor er det så den kommunale andelen av sysselsettingen er høyest. I Oslo, som både er fylke og kommune er den som sagt 10,1 prosent. I Rogaland er den 17,5 i Viken 19 og i Vestland 19,1 prosent. Høyest andel kommunalt sysselsatte er det i Innlandet med 23,5 prosent, og Nordland med 22,9 prosent.

Privat sektor tar derfor størst plass i Oslo, med 74,9 prosent, Rogaland med 73,1 prosent, Viken med 69.8 prosent og Møre og Romsdal med 67,7 prosent. Mens den er minst viktig i Troms og Finnmark med bare 57,3 prosent, Nordland med 61,6 prosent og Innlandet med 62,8 prosent. SSB skriver:

"Privat sektor, som også inkluderer offentlige eide foretak, utgjør 75 prosent av alle sysselsatte i Oslo, noe som er høyest av alle fylkene. Like bak kommer Rogaland med 73 prosent. Troms og Finnmark er fylket som har lavest andel sysselsatte i privat sektor med i overkant av 57 prosent."

Så neste gang noen påstår at Oslo og hovedstadsområdet er fylt opp av byråkrater i offentlig sektor som lever av skatteinntekter fra hardt arbeidende private ansatte i resten av landet, kan det være greit å minne om at denne pengestrømmen i større grad går motsatt vei. Summen av offentlig sektor i Oslo er  bare 25 prosent. I Rogaland er den 26,9 prosent og i Viken 30,2 prosent av sysselsettingen, Mens det i Troms og Finnmark er 42,7 prosent som jobber i stat, fylke eller kommune, i Nordland 38,4 og i Innlandet 37,2 prosent. Det er også her "eldrebølgen" vil merkes tidligst og mest, noe som vil kreve enda flere offentlig ansatte og utløse enda høyere rop om omfordeling av enda flere skatteinntekter fra privat sektor.

World Happiness Report 2023

Igjen er Finland kåret til verdens lykkeligste befolkning, i World Happiness Report 2023. Det er nå 10 år siden denne rapporten kom ut første gang. Tidligere har både Norge og Danmark toppet listen, men de siste årene har det vært Finland på topp. 

Noe jeg må medgi jeg synes er litt overraskende fordi jeg forestiller meg danskene som de som er litt mer usunne og syndige, men av den grunn litt lykkeligere, men det er altså Finland som er øverst også denne gang. Så skal det sies at det er veldig jevnt i toppen, og større avstand lenger ned. Rekkefølgen er 1) Finland, 2) Danmark, 3) Island, 4) Israel, 5) Nederland, 6) Sverige og 7) Norge og 8) Sveits. Det er mye Norden med andre ord, men Sveits, landet som tar imot norske skatteflyktninger er forbausende likt Norge både i totalpoeng og når det gjelder de ulike komponentene.

Men hva vil det egentlig si å være verdens lykkeligste befolkning? Denne rapporten var kanskje et svar på kritikken om at man ikke kan måle hvor bra folk har det og hvor tilfredse folk er med livene sine ved å måle den økonomiske velstanden, målt i BNP, alene. Det finnes en dokumentert sammenheng mellom rikdom og tilfredshet, men denne avtar når land når et høyt velstandsnivå. Og gjennomsnittlig høy økonomisk velstand kan også tildekke store ulikheter, utenforskap eller økonomiske og velferdsmessigge uløste problemer i deler av befolkningen. 

For å få et riktigere og mer helhetlig bilde av velferdsnivået i ulike kan har derfor UNDP gitt ut en "Human development report" jevnlig, en rangering av ulike velstands- og velferdsindikatorer. En rangering som populært er blitt kaldt "Verdens beste land å bo i", en liste der Norge har vært øverst i mange år, men der Sveits hadde passert Norge i den siste utgaven. Men også dette er en liste der det er svært jevnt i toppen og der de nordiske landene dominerer på de øverst plassene på listen.

Så er det jo slik at selv om et sett med indikatorer forteller at et land gjør det bedre enn andre land, så er det ikke sikkert at befolkningen der er mer tilfreds, eller mer lykkelige, av den grunn. Lykke er en subjektiv opplevelse. Den har gjerne sammenheng med både økonomisk velstand og med innretning og kvalitet på ulike tjenester, men kan også være påvirket av andre ting i samfunnet det ikke nødvendigvis er så lett å måle. Ting som sikkerhet, tillit, valgmuligheter og fremtidsutsikter. Og det er poenget med Word Happiness Report. Den inkluderer noen av temaene som andre slike rapporter og rangeringer gjør, men rangeringen er først og fremst basert på hvordan innbyggerne selv vurderer sin situasjon og sin opplevelse av lykke:

"We use observed data on the six variables and estimates of their associations with life evaluations to explain the variation across countries. They include GDP per capita, social support, healthy life expectancy, freedom, generosity, and corruption. Our happiness rankings are not based on any index of these six factors – the scores are instead based on individuals’ own assessments of their lives, in particular, their answers to the single-item Cantril ladder life-evaluation question, much as epidemiologists estimate the extent to which life expectancy is affected by factors such as smoking, exercise, and diet."

Her er en lenke til en gjennomgang av rangeringen og kriteriene som er brukt for å komme frem til resultatene. Det er også gjort en analyse av hvordan covid-19 har påvirket resultatene i årets rangering. Russland og Ukraina har også fått en egen omtale her.

Satelittregnskap for turisme

Fordi reiseliv og turisme ikke er en avgrenset sektor eller egen næring i økonomien vår, kan man ikke helt enkelt hente ut tall fra offentlige statistikker for å finne ut hvor stor den er. Den omfatter blant annet hoteller og serveringssteder og transporttjenester, men ikke all transport blir brukt til å frakte turister.

Derfor må det gjøres noen tilpasninger og brukes noe skjønn for å få gode beregninger. Dette gjør Statistisk Sentralbyrå i det de kaller "Satellittregnskap for turisme". Dette er tatt som også normalt er interessante for alle som er interessert i dette områdets størrelse og betydning i økonomien, men akkurat i overgangen 2019-2020 er det selvfølgelig ekstra interessant å finne ut hvor kraftig covid-pandemien traff de mest berørte næringene og hvor mye turismen i Norge ble redusert. Og fordi det er mye jobb å beregne dette under en pandemi er det 2020-tallene som er blitt presentert nå, mens de foreløpige 2021-tallene fortsatt ikke er klare.

SSB skriver at lønnsomheten i reiselivsnæringene målt ved bruttoproduktet hadde en enorm nedgang i 2020 og er beregnet til 91 milliarder kroner. Målt i faste priser var bruttoproduktet 43,9 prosent lavere enn året før. Til sammenlikning var nedgangen i Fastlands-Norge samlet 2,8 prosent og i hele landet 1,3 prosent. Det førte til at reiselivsnæringenes andel av fastlands-BNP ble redusert med over en firedel og gikk fra 4,2 til 3 prosent. SSB skriver videre at:

"Turistene brukte 130 milliarder kroner i Norge i 2020. Dette er et fall på nesten 35 prosent fra året før målt i faste priser. Den kraftigste nedgangen er målt hos de utenlandske turistene. Deres konsum er beregnet til 19 milliarder kroner og dermed nesten 70 prosent lavere enn i 2019. Deres andel av samlet turistkonsum halverte seg. De norske forretningsreisende ble det også langt færre av. Deres konsum halverte seg til knappe 15 milliarder fra 2019 til 2020. De norske husholdningene dempet nedgangen selv om de reduserte turistkonsumet sitt med 12 prosent målt i faste priser. De brukte 96 milliarder kroner på å feriere i Norge samt på transport og pakkereiser som tok dem ut av landet.

Her er det verdt å merke seg forbruksmønsteret endret seg kraftig i 2020. Med stengte grenser og begrensede muligheter til å reise utenlands, falt forbruket av internasjonale transporttjenester og pakkereiser svært mye. Husholdningenes konsum av reiselivsprodukter på ferie i Norge var omtrent på samme nivå som i 2019, noe som er bemerkelsesverdig når alle andre piler har pekt sterkt nedover. Især overnattingsbedriftene fikk merke godt at nordmenn ferierte i Norge, og konsumet her økte med over 30 prosent. Konsumet av transporttjenester falt kraftig all den tid man ble oppfordret til å unngå kollektivtransport. Det gjelder også for kulturtjenester hvor man enten møtte stengte dører eller kun et begrenset antall besøkende fikk slippe inn."

Mangfold og segregering i London

Storbritannia har nettopp offentliggjort en ny stor folketelling, Census 2021, av den store typen som bare gjøres hvert tiende år. Den er naturligvis en skattekiste for alle som er interessert i flyttemønstre, mangfold, fødselstall, inn- og utvandring, og masse annet.

The Economist har interessert seg for interessert seg for hvordan forholdet mellom mangfold og segregering ser ut i bydelene i London i artikkelen "How segregated is London?". London er kjent som en "melting pot", en svært etnisk mangfoldig by i både britisk og internasjonal målestokk. Det størst gruppen "white, British" utgjør bare 35 prosent av befolkningen. "Other, white" utgjør 15 prosent, "black, African" 8 prosent og "Indian" prosent. Og i tillegg til disse største gruppene er det mang titalls andre.

Men selv om en befolkning er mangfoldig er det ikke nødvendigvis slik at den bor integrert. Innenfor et større område (en bydel som Wandsworth sentralt i London har 328 000 innbyggere og ville vært en stor by i Norge, Camden har 270 000) kan det være ulik grad av segregasjon. Det er stor forskjell mellom bydelene og en litt pussig historisk forklaring på hvorfor det er slik er den tyske bombingen av London under 2. verdenskrig og hvordan den bidro til et nytt byggemønster etter krigen, kalt "pepper-potting":

"The chart shows that Ealing, in west London, is the most segregated borough. Islington is the least. Generally speaking, inner and east London boroughs tend to be less segregated than outer and west London ones. One explanation for that pattern is the “pepper-potting” effect of German bombs during the second world war, which were disproportionally dropped on inner London and East End factories. In these areas after the war more social housing was built among Georgian and Victorian mansions. The consequence has been less structural segregation than that created by New York City’s “projects” or Paris’s banlieues."

En måte å måle segregeringsnivået på er å beregne hvor stor andel av befolkningen som måtte flyttet dersom det skulle vært en helt lik fordeling geografisk. I London er denne andelen 33 prosent, i følge The Economist, 7 prosentpoeng lavere enn i 2001. I 26 av de 32 bydelene er det mindre segregering i dag enn det var for 20 år siden.

Rekordmange reiser

Aldri har så mange nordmenn dratt på reise som i 3. kvartal 2022.  10 millioner i alt. Av disse var 3 millioner til utlandet, en vekst på 250 prosent fra tredje kvartal 2021. Statistisk sentralbyrå (SSB) skriver at:

"I 3. kvartal 2022 dro nordmenn på nesten 10 millioner reiser. Det er det høyeste antallet som noen gang er målt for et enkelt kvartal i reiseundersøkelsen. Vi foretok litt færre reiser i eget land i forhold til i fjor, mens kraftig vekst i reiser til utlandet bidro til at vi samlet dro på rekordmange reiser."

Av de 10 millioner reisene som ble foretatt av nordmenn i 3. kvartal i år, var 1,5 millioner
yrkesreiser . Aldri før har nordmenn foretatt så mange yrkesreiser i et 3. kvartal. Og det var rekord for denne type reiser både til Norge og til utlandet. Det har nok vært et oppdemmet behov for å reise på jobbreiser. og spesielt til utlandet, for det slo alle rekorder:

"Yrkesreiser til utlandet som nesten var fraværende i 2020 og 2021, tok det seg kraftig opp i 3. kvartal i år. Vi reiste på rekordmange 560 000 yrkesreiser til utlandet. – Etter at alle reiserestriksjonene ble fjernet tidligere i år, reiste vi til utlandet som aldri før, enten det var i forbindelse med jobb eller det var på fritiden, sier Boyd Oyier."

Gatebelysning og BNP-tall

Er diktaturer mer effektive når det gjelder å levere økonomisk vekst enn demokratier? Offisiell statistikk kan faktisk tyde på det. I følge slike tall har veksten i autoritære stater fra 2002 gjennomsnittlige vært dobbelt så høy som i demokratier. Noe av dette skyldes nok at demokratiske land gjerne er rikere i utgangspunktet, men likevel en markant og litt urovekkende forskjell.

Så dukker jo spørsmålet opp: Kan vi stole på tallene? Eller er det slik at diktatorer er med tilbøylige til å være uærlige med økonomiske data? At de rett og slett jukser for å stille seg selv i et bedre lys? Og hvordan finner man i så fall ut at det er juks?

Her har The Economist funnet frem til noen spennende forskingsresultater som er gjengitt i artikkelen "A study of lights at night suggests dictators lie about economic growth". Forskerne har sammenlignet offisielle BNP-data med satellittdata som måler hvor mye mer opplyst de samme landene er om natten. Dette er en relativt kjent økonomisk indikator som måler økonomisk fremgang. Når innbyggere og virksomheter i privat og offentlig sektor blir rikere så bruker de mer lys.

"In a peer-reviewed article that will be published this month, Luis Martinez, an economist, investigated dictators’ gdp-growth figures. To do so, he first obtained data on the brightness of countries’ lights at night, as measured by satellites, a well-known proxy for GDP. He combined it with data from Freedom House, a think-tank, on countries’ political systems.(...) The data showed that dictators’ reported gdp tended to grow much faster than satellite images of their countries would suggest. This could not be explained by their economies being based on different industries from other countries, or that people there had lower average incomes. Curious patterns in the data suggest manipulation as the cause."

Befolkningsutviklingen 2021

Ved årsskiftet var det 5 425 270 innbyggere i Norge, en oppgang på 33 901 det siste året. SSBs årstall for befolkningen forteller om en lav vekst sammenlignet med veksten for noen år siden. At det likevel er en oppgang skyldes et fødselsoverskudd på litt over 14 000 personer og en nettoinnvandring på 19 650 personer. Særlig innvandringen har falt de siste årene.

En annen viktig endring som har skjedde gjennom flere år  og som påvirker den demografiske utviklingen, er at distriktskommunene ikke har et fødselsoverskudd. Før i tiden var det et større fødselsoverskudd på landet enn i byene, og så flyttet unge mennesker til byen for å få utdanning og jobb. I dag er det fortatt tilflytting til byene (og i enda større grad kommunene rundt byene), men det er ikke noe fødselsoverskudd i distriktene å ta av. Når det heller ikke er noe særlig arbeidsinnvandring til Norge går langt flere kommuner i minus befolkningsmessig.

Jeg har tidligere vært opptatt her på bloggen av hvordan lave fødselstall i små distriktskommuner er et større problem enn fraflytting (de unge har allerede flyttet). I ganske mange kommuner er det langt færre barnefødsler i året enn det som skal til for å fylle en skoleklasse. Og i noen kommuner er det så få fødsler at det store spørsmålet er om nyttårsbarnet blir født før sankthans eller ikke.

Ser vi på SSBs tall over fødsler, dødsfall, innflyttinger og utflyttinger på kommunenivå, finner vi svaret på antall barnefødsler i alle 365 kommuner i Norge også. I Oslo ble det født 9563 barn, i Bergen 3226, i Trondheim 2362 og i Stavanger 1617. Også i Bærum, Drammen og Kristiansand ble det født over 1000 barn i fjor. 

I motsatt enda av skalaen finner vi Utsira kommune i Rogaland der det ikke ble født noen barn, folketallet falt med 4 innbyggere og innbyggertallet er nå nede i 188. I alle andre kommuner ble det født barn i 2021, men ikke nødvendigvis så mange. I Vevelstad, Røst og Røyrvik ble det født to barn, i Fedje, Sollund og Ibestad 3, i Værøy, Lavangen og Dyrøy ble det født 4 og i Kvitsøy, Namsskogan, Moskenes, Gratangen. Kvænangen, og Hasvik var det 5 barnefødsler.

Og mens Oslo vokste med 2817 innbyggere totalt, og kommuner som Lillestrøm, Lørenskog og Ullensaker med henholdsvis 2142, 1953 og 1106 innbyggere, er det negativ befolkningsutvikling i mange distriktskommuner. Størst nedgang i 2021 hadde Sør Varanger med 178 færre, Steinkjer 148, Åmot 143 og Narvik 131 færre innbyggere.

Bedre digitale tjenester i sammenslåtte kommuner

Nå er det ikke nødvendigvis noen automatikk i at kommunesammenslåinger gir bedre digitale tjenester, men inntrykket mitt er at mange kommuner aktivt valgte å bruke sammenslåing som en god anledning til å gjøre tenke igjennom og endre tjenestetilbudet, også det digitale. 

Dette blir også bekreftet av ny statistikk fra SSB, presentert på nettsidene under overskriften:  "Sammenslåtte kommuner fikk bedre digitale tjenester" . Der skriver de:

"Både de sammenslåtte og de ikke sammenslåtte kommunene fikk bedre digitale tjenester etter kommunereformen i 2020, men de sammenslåtte nådde flere av sine innbyggere med tjenestene etter hvert. Et av argumentene for kommunereformen i 2020 var forbedring av tjenester til innbyggerne.

‒ 44 prosent av de sammenslåtte kommunene opplevde en forbedring i sine digitale tjenester i 2020, enten i antall tjenester eller i kvalitet, mens ca. 30 prosent blant de ikke sammenslåtte opplevde forbedring, sier SSB-forsker Marina Rybalka."

Nora og Noah mest populære i 2021

Det mest populære navnet av alle i 2021 var Nora. Det ble gitt til 409 jenter i alt, noe som tilsvarer 17 av 1000 barn i denne årgangen. Etter Nora følger Emma, Sofie, Olivia og Ella, som alle økt med over 300.

Blant guttene var Noah det mest populære navnet i 2021, med 402 nye som fikk navnet. Etter Noah fulgte Oskar, Oliver, Lucas, Isak og Aksel. Både på topp fem blant jentene og guttene er det mulig å stave noen av navnene på litt forskjellige måter, men det bryr vi oss ikke om her.

Det er også interessant å se på navnenes popularitet over en viss tid. Det er gjerne slik at populære navn kan være populære flere år etter hverandre og så falle langt nedover listen, men så dukke opp igjen høyt på listen et par generasjoner senere. 

På listen over de mest populære jentenavnene er det slik at Nora har holdt seg lenge på toppen av listen, sammen med Emma. Ja, faktisk har Nora og Emma delt på å toppe listen helt siden 2009. Riktignok med et lite unntak i 2013 da Sara var mest populært. Mellom 1940 og 1971, i 31 år på rad, var Anne det mest populære jentenavnet, et navn som ikke har vært blant de ti mest populære siden 1980-tallet, men helt sikkert kan komme tilbake en gang i fremtiden.

Blant guttene er det kanskje et lite skifte på gang etter at Lucas, William og Jacob har delt på å være mest populære siden 2008, mens det før det, mellom 1999 og 2007 stort sett var Markus og Mathias på topp. Kristian toppet listen 11 av 12 år etter 1980. Men det er vanskelig å slå Jan, som var det mest populære guttenavnet i 33 år, fra 1940 til 1973. Så i hele perioden mellom 1940 og 1971 var det kombinasjonen Jan og Anne som preget landet.

Friluftsaktiviteter i koronatider

Nordmenn er glade i  friluftsaktiviteter. Men hvordan er de ulike aktivitetene påvirket av koronasituasjonen? Og hvor stor del av befolkningen er det som driver med ulike aktiviteter?

Slike ting har  selvfølgelig Statistisk Sentralbyrå svar på og de finner man i omtalen av en helt fersk undersøkelse på nettsidene, under overskriften "Flere har brukt nærområdet til friluftslivsaktiviteter i pandemien" Her ser vi at den store vinneren er korte turer i nærområdet, som 93 prosent av befolkningen har gjort i 2021, mot 76 prosent året før.

Nest mest populært er bading, men det har vært en liten nedgang fra 70 prosent i 2020 til  62 prosent i 2021, som er den laveste andelen de siste ti årene. Bader vi mindre enn før? Ja, kanskje når det har vært få som har hatt utenlandsferier, men korona kan egentlig ikke forklare nedgangen fra 2020 til 2021 for det var sterke koronabegrensinger på utenlandsreiser begge år. Var det dårligere vær i Norge sommeren 2021 enn sommeren 2020? Jeg tror ikke det.

Videre nedover listen finner vi båttur med 48 prosent, bær- eller sopptur med 42 prosent, en kraftig oppgang fra 29 prosent året før, fisketur med 41 prosent og sktitur i fjell, skog og mark med 39 prosent. Litt lenger ned leser vi at 27 prosent har vært på sykkeltur. Like mange har overnattet utendørs. 18 prosent har kjørt i en alpinbakke, 14 prosent har stått på skøyter og 8 prosent har vært på jakt. Mens bare 4 prosent har ridd på en hest det siste året.

I en annen nyhetssak om samme undersøkelse, men som ser på hvor ofte vi trener eller mosjonerer i Norge, både utendørs og innendørs, kan vi lese at hele 58 prosent trener mer enn en gang i uken. 15 prosent trener en gang i uken, mens 9 prosent trener mellom en og tre ganger i måneden. I den andre enden av skalaen finner vi 6 prosent som trener sjeldnere enn en gang i måneden, mens 13 prosent av befolkningen aldri trener eller mosjonerer. 

Covid resilience index (2)

I slutten av juli skrev jeg om Bloombergs rangering av hvilke land som har klart seg best og dårligst gjennom den etter hvert ganske langt koronapandemien. Det har vært en berg og dalbane for veldig mange land,  der man har gjort mye bra i perioder, men slitt veldig i andre perioder. 

Undersøkelsen fra  i sommer, Covid-resilience index, viste at noen få land utmerker seg seg ut i toppen, blant annet Norge, ved å klare å holde smitte og dødsfall lavere enn andre, men uten å måtte stenge ned alt eller holde folk innesperret.

Det har nå gått fire måneder siden den forrige rangeringen og det er interessant å se hvordan land har håndtert den vanskelige gjenåpningsfasen. Helt øverst på listen troner fortsatt Norge, og bak følger noen få andre land som har klart å holde seg i øvre halvdel av denne tabellen hele veien, mens det tilsvarende er noen land som hele veien har svært i nederste del av tabellen, Bloomberg skriver:

"Amid the flux, a handful of places proved the most consistent. Most of them never reached No. 1 of the 53 economies ranked, but they never fell below 26th place, either. These seven countries -- Norway, Denmark, Finland, the United Arab Emirates, Canada, South Korea and Switzerland -- are the closest the pandemic has to season MVPs: whether rolling out vaccination, fighting delta or reopening the economy, they always scored above average. Strong healthcare safety nets and societal cohesion are common denominators among the seven, qualities that advantaged them at every stage of the pandemic. A faith in government and people’s willingness to follow rules helped with containing the virus, while these countries’ relative wealth meant they had the buying power to snap up the first supplies of vaccines.

At the other end, nine countries -- Argentina, Iran, Mexico, Brazil, Peru, Poland, Nigeria, Pakistan and South Africa -- have never risen above the Ranking’s mid-point the past year. These places have been the most devastated by the pandemic, infections-wise, and many still struggle with limited access to vaccines."

Pandemien er ikke over. Vi har nå fått en ny og enda mer smittsom mutasjon som også ser ut vil å smitte vaksinerte i større grad. Derfor er det ingen garantier denne gangen heller for at de landene som har klart seg best til nå vil fortsette å klare seg best. Men det er vel grunn til å håpe at den tilliten som er opparbeidet til myndighetenes smittehåndtering her i Norge gir oss noen fordeler i fortsettelsen, i hvert fall dersom myndighetene passer på å kommunisere hva de ønsker å oppnå og hva som kreves av folk for å klare det.

Jevnere i tennis-toppen

Det er gøy med store idrettsstjerner som  vinner og vinner og vinner, men for publikumsinteressen over tid er det nok en fordel at den beste ikke er for overlegen. Det øker interessen når det er en sterk rivalisering mellom to eller flere utøvere, der utfallet ikke alltid er gitt på forhånd. Som Senna vs Prost eller Hamilton vs Verstappen i Formel 1. Eller Dæhlie vs Smirnov eller Bjørgen vs Kowalczyk i langrenn.

Også i tennis har det vært både perioder med en suveren ener, men også perioder med intens rivalisering. På 2000-tallet dominerte Roger Federer Stort de første årene. Så var det noen år med en intens rivalisering mellom Federer, Nadal og Novak Djokovic, før sistnevnte rykket fra og en periode kanskje  var tennishistoriens mest overlegne. Veldig imponerende, men litt kjedelig i lengden.

Hvordan er det nå? Det er jo interessant også sett med norske øyne når Casper Ruud fra Snarøya nå er inne i topp 10 på verdensrankingen. Hvor langt er det egentlig opp? Svaret er, i følge The Economist er at det nå er jevner i toppen enn på mange  år. Djokovic fra Serbia er fremdeles øverst på rankingen, men avstanden ned til de andre har krympet. The Economist skriver:

"According to Elo, a system which rates players by their performance and the quality of opponents they face, Mr Djokovic’s rating at the end of 2021 was 2,178 points, his lowest in more than a decade and just 19 points higher than the second-ranked Mr Medvedev. Last year the gap between the pair was 128 points. More tellingly, the gulf between Mr Djokovic and players lower down the ranks is narrowing too. In 2015, after arguably the greatest year in tennis, Mr Djokovic registered an Elo rating of 2,434, which surpassed the peaks of Mr Federer (2,363 in 2006) and Mr Nadal (2,312 in 2013). The gap then between Mr Djokovic and the 20th Elo-ranked player was 515 points, the highest it has been in the past twenty years. In 2021 that gap was down to 274 points, the lowest since 2003, when Mr Federer’s era of dominance was just beginning."

Det siste er jo gode nyheter for alle som heier på Casper Ruud også. De beste er fryktelig gode spillere, men avstanden opp er mindre avskrekkende enn på lenge.

Pilene fortsetter å peke oppover for Norge

Nye tall fra Statistisk sentralbyrå viser at pilene fortsatte på peke oppover  i årets tredje kvartal, til tross for økende smittetall i september. Arbeidsledigheten fortsatte å gå ned, sysselsettingen gikk opp, konsumet økte og BNP gikk opp og passerte nivået før pandemien.

Det kan jo også være relevant å minne om at selv om tallene kommer nå som vi har fått en ny regjering, var det i tredje kvartal fortsatt en Erna Solberg-ledet regjering som styrte landet (den gitt av 14. oktober). Og det vil jo en stund fremover også være slik at det er resultatene av den forrige regjeringens politikk. både på godt og vondt, vi ser effektene av. Et nytt statsbudsjett vil ikke gjelde før fra januar, og vi vet fortsatt ikke hvordan det vil bli.

Hvordan gikk det så på slutten av Solberg-regjeringens åtte år. Som grafen over viser endte den på topp, etter en ganske voldsom pandemi-nedtur, men med en opptur i etterkant som har vært imponerende sterk. SSB skriver i sin omtale av tallene at:

"Selv om smittespredningen økte markert i september, var norsk økonomi i 3. kvartal først og fremst preget av gjenåpning og gradvis avvikling av smitteverntiltak. Gjeninnhentingen etter pandemien fortsatte med god styrke, og aktiviteten økte i hver av de tre månedene juli, august og september. Samlet endte veksten i BNP for Fastlands-Norge i 3. kvartal på 2,6 prosent, målt i faste priser og justert for normal sesongvariasjon.

─ Den høye veksten i 3. kvartal kan særlig tilskrives tjenestenæringer som var hardt rammet under pandemien, sier seksjonssjef for nasjonalregnskapet Pål Sletten.

Overnattings- og serveringsvirksomhet, transport, samt kultur, underholdning og annen tjenesteyting, hadde alle sterk oppgang.

Det var samtidig sterk vekst i sysselsettingen. Justert for normal sesongvariasjon økte antall sysselsatte med hele 61 600 personer fra 2. til 3. kvartal, tilsvarende 2,2 prosent. Veksten i sysselsettingen skjedde til tross for at det fortsatt var langt færre ikke-bosatte som arbeidet i Norge i 3. kvartal."

Det er med andre ord en svært god situasjon for norsk økonomi, det norske arbeidsmarkedet og konkurranseutsatt næringsliv. Og så er det jo samtidig slik at en positiv utvikling på viktige områder som dette skaper noen andre utfordringer som må løses. Det er knapphet på en del varer og det er noen forsyningskjeder i verden som ikke fungerer så godt som de skal, noe som gir høyere priser. Men aller mest utfordrende vil det nok bli at sterk oppgang kombinert med lav ledighet gir knapphet på arbeidskraft i mange bransjer og regioner. At arbeidsinnvandringen nå er mye lavere enn for noen år siden forsterker dette problemet.