Et britisk politisk jordskjelv

Daily Telegraph om valget

Er det britiske topartisystemet i ferd med å bryte sammen? Og hva kommer i så fall i stedet, et partisystem med tre, og kanskje flere, mellomstore partier som svinger kraftig i oppslutning og enda mer i mandatuttelling? 

Ved forrige parlamentsvalg vant Labour en suveren valgseier i antall mandater, men uten å gå så veldig mye frem i antall stemmer (de fikk 33,7 prosent). Seieren skyldtes særlig at stemmer på høyresiden ble splittet mellom de konservative og Nigel Farage sitt parti Reform UK, som fikk 14,3 prosent av stemmene, men bare fem mandater, mens Liberaldemokratene fikk 12,2 prosent av stemmene og hele 65 mandater. 

Noe som viser at tilfeldigheter og taktisk stemmegivning kan gi både ganske store og ganske rare utslag, og at det ikke nødvendigvis skal så mye til for at flertallet tipper og blir dramatisk forskjellig. I det engelske lokalvalget i forrige uke så vi effektene av dette, og kanskje et forvarsel på et nytt politisk landskap i Storbritannia.

Gjennombrudd for Nigel Farage

Valgpakken denne gangen, ved valget som ble gjennomført 1. mai, bestod for det meste av regionalvalg i typisk konservative og liberale distrikter i England, noen direkte ordførervalg, samt et suppleringsvalg til parlamentet i en av Labours sikreste valgkretser, Runcorn and Helsby. Og for å ta det siste først. Med historiens knappeste margin, bare seks stemmer, vant Reform dette suppleringsvalget og fikk inn et nytt parlamentsmedlem. Derfor viser Farage seks fingre på bildet på forsiden av The Telegraph. En ordentlig ubehagelig skrell for Labour som hadde et forsprang på 34,8 prosentpoeng ved parlamentsvalget i juli 2024.

Men selv om valgnatten ble ubehagelig for Labour, så ble den helt skrekkelig for det konservative partiet. I de 23 regionalforsamlingene der det var valg hadde Tory-partiet flertall i 16 før valget, Labour hadde flertallet i et distrikt og det var ingen som hadde eget flertall i tre. Toryene tapte alle 16 og Labour sin ene. Etter valget har Reform UK rent flertall i 10, mens Liberaldemokratene har flertall i 3. I de øvrige 10 har ingen flertall. Reform UK vant valget i Derbyshire, Kent, Lancashire, Lincolnshire, Nottinghamshire, Staffordshire, Doncaster, North Norhamptonshire, Durham og West Northamptonshire. Liberaldemokratene vant flertall i Oxfordshire, Cambridgeshire og Shropshire.

Det var også seks direktevalg på ordførere. Reform UK vant også to av disse, i Hull & East Yorkshire og i Greater Lincoldshire der tidligere parlamentsmedlem for toryene Andrea Jenkins vant en klar sier for Reform. Og Reform UK tapte såvidt ordførervalget i Doncaster mot Labours kandidat, men har soom nevnt rent flertall i regionalforsamlingen.

Protestvalg eller varig endring?

Er det gamle topartisystemet dødt? Eller er dette et typisk protestvalg der man stemmer på fløypartier, og mot både nåværende og tidligerre regjeringesparti, når det ikke har like stor betydning som ved et nasjonalt valg? Vi vet jo at i både Skottland og i Nord-Irland, og i noe mindre grad i Wales, er slik at det tradisjonelle topartisystemet ikke virker lenger. Men kan det også skjer i England? Ser man på meningsmålingene så kan det faktisk virke slik. I You Govs siste meningsmåling for Sky News og The Times er Reform UK det største partiet med 26 prosent oppslutning, Labour har 23 pst, Tory har 20 og Liberaldemokratene har 15 pst. Ikke akkurat topartisystem.

Hva skyldes så dette sammenbruddet? Her ligger vel det store paradokset. Misnøye med egen økonomi og landets økonomiske utvikling forklarer mye, i tillegg til at Reform UK vinner stemmer på innvandringsmotstand. Men paradokset er at det økonomiske uføret Storbritannia har opplevd de siste årene skyldes Brexit, utmeldingen av EU. Og det virker som partiet og lederne som stod i spissen for EU-motstanden og lykkes med å melde landete ut av EU, er de samme som vinner velgere på de skadelige effektene av utmeldingen. Og like paradoksalt er det at meningsmålingene viser at et flertall av britene helst vil bli medlem i EU igjen, med omkring 50 prosent ja mot 35 prosent nei. 

Det er ikke lett å bli optimist av dette. Det lille snevet av optimisme må handle om at økt politisk fragmenting kan løfte fram behovet for en ny og mer proposjonal valgordning som kan dempe konkurransen om å være mest mulig provinsiell og polariserende, og åpne for at moderate og internasjonalt orienerte holdninger blir bedre representert.

Tyskland grepet av pessimisme

Det ser ut til å være et helt vanlig fenomen i mange land for tiden at mens politikerne sier at økonomien og næringlivet går godt, så opplever folk at det slett ikke går så bra. De opplever ikke de økte kjøpekraften politikene og makroøkonomen snakker om. Kanskje fordi folk ikke lever av gjennomsnittstall og prognoser.

I Tyskland er det derimot ikke slik. Der er det ikke bare slik at folk opplever merkbart dårligere tider, tallene forteller at det er slik også. Økonomien går temmelig dårlig og muligheten for gjenvalg av den sittende "trafikklys-regjeringen" virker særdeles liten. Ikke bare fordi meningsmålingene er dårlige, men fordi velgerne er mest opptatt av økonomien i landet.

The Economist har sett på tallene, og skriver at:

"The mood in Germany is glum: Europe’s largest economy has barely grown in six years, and political infighting stalled progress on badly needed reforms. Much like incumbents in the rest of the world, Mr Scholz’s Social Democrats (SPD) can expect a beating. A regular survey by Forschungsgruppe Wahlen, a pollster, shows that one issue has overtaken all others among German voters. In its latest survey, on December 6th, one-third of respondents said the “economic situation” was Germany’s most pressing problem (up from the fourth-biggest issue one year ago). About 43% said that Germany’s economic situation was “bad”—the highest share since the aftermath of the financial crisis in 2007-08."

I følge denne undersøkelsen av hva velgerne i Tyskland er mest opptatt av, så har det siden 2021 svingt mellom fire-fem hovedsaker. I den første delen av perioden har klima- og energipolitikken vært viktigst, men noen ganger også krigen i Ukraine og priser og lønninger. Men fra 2023 har disse sakene falt i betydning og innvandring har tatt over som viktigste sak, men er helt nylig forbigått av den økonomiske situasjonen. 

Og samtidig har oppfatningen av om den økonomiske situasjonen er god eller dårlig i Tyskland svingt fra at flertallet mente den var god for fem år siden, til at det i dag nesten ikke er noen som mener den økonomiske sitausjonen er god. Og det er den jo heller ikke. Regjeringen går av før fireårsperioden er slutt, det blir snart nyvalg, og CDU/CSU blir etter alt å dømme det klart største partiet. Men som i flere andre land er det ikke helt åpenbart at det å bli største parti er det samme som at det følger med at klart mandat til å styre landet. 

Tysk politikk, europeisk sikkerhet - og Berlinseminaret 2024

Søylediagrammet til høye viser valgresultatet i delstaten Thüringen i det østlige Tysland på søndag. De tre regjeringspartiene SPD, Grüne og FDP fikk til sammen fikk 10,4 prosent av stemmene. Bare SPD klarte sperregrensen på fem prosent.  Det store sentrum-høyre partiet CDU gjorde det litt bedre, og fikk 23,6 prosent av stemmene. Det meste av resten, langt over 60 prosent av stemmene gikk til en nokså dyster kombinasjon av høyreekstreme og venstreekstreme populistpartier. 

Det høyrepopulistiske AfD er så ekstreme at de sliter med å finne samarbeidspartnere i både Tyskland og i EU-parlamentet. Men i sin innvandringsmotstand og Russland-sympatier, har de noen sammenfallende synspunkter med den vestrepopulistiske nyskapingen BSW, den parlametariske kommunistveteran Sahra Wagenknechts nye partiprosjekt. Hun er gift med Oskar Lafontaine, som noen vil huske var SPD-leder og tapte det første all-tyske forbundsdagsvalget siden 1930-tallet i 1990, og senere meldte overgang til Linke, i et forsøk på å modernisere venstresosialismen. Han har blitt 80 år, men hans kone Sahra har blitt valgvinner ved å kombinere venstresosialisme med anti-woke, anti-innvandring and anti-Ukraina.

Valgresultatene i Thüringen og Sachsen

Valgene på søndag foregikk i Thüringen, med 2,1 millioner innbyggere, og i Sachsen, med omtrent dobbelt så mange innbyggere. Begge ligger i det gamle DDR. I Brandenburg, litt lenger nord, er det delstatsvalg i slutten av september. Der har SPD en sterkere posisjon, men det er grunn til å tro at valgresultatet vil likne. Valget i Thüringen var mest ekstremt. AfD ble klart største parti, med 32,8 prosent, en fremgang på 9,4 prosentpoeng. Den andre store endringen var at BSW, venstresiden som er negativ til innvandring, fikk 15,8 prosent, mens Linke, den gamle venstresiden, som var klar valgvinner i Thüringen forrige gang, gikk tilbake 17,9 prosent. Både Grüne og FDP falt under sprerregrensen. CDU fikk litt fram, til 23,6 prosent, og SPD litt tilbake, men endringene for de etablerte nasjonale partiene var egentlig ganske små denne gangen.

I Sachsen, delstaten der Leipzig og Dresden ligger, er CDU fortsatt det største partiet etter valget med 31.9 prosent oppslutning, mens AfD fikk 30,6 prosent,  en fremgang på 3,1 prosentpoeng. Velgerovergangen mellom Linke og BSW er litt mer moderate her. BSW som stilte for første gang fikk 11,8 prosent.  Linke fikk 4,5 prosent, og gikk tilbake 5,9 prosentpoeng. Egentlig under sperregrensen, men de reddet seg på å vinne noen direktemandater. SPD fikk 7,3 prosent, mens Grüne såvidt klarte sperregrensen. 

Hvem skal egentlig styre disse to delstatene når AfD har fått over 30 prosent oppslutning i begge, men ingen andre vil samarbeide med dem? Må CDU og BSW, politiske motpoler langs stort sett alle dimensjoner, samarbeide fordi de er de eneste andre partiene men noen velgeroppslutning av betydning? Det blir en temmelig bisarr koalisjon.

Dra til Berlin for å lære mer om det nye Europa

Denne politiske situasjonen i Tyskland er en viktig del av bakteppet når vi skal forstå den nye situasjonen Europa, og det som vil påvirke norsk sikkerhespolitikk, handelspolitikk og energi- og miljøpolitikk i årene som kommer. Til neste år er det et nasjonalt valg i Tyskland som vil bli svært viktig for EUs videre utvikling som pådriver for det grønne skiftet, for EU som sikkerhetspolitisk fellesskap og mye annet. Og minst like viktig for Europa er presidentvalget i USA i november i år, som kan bli avgjørende for både det økonomiske og forsvarspolitiske samarbeidet, i en kritisk tid. 

Det er mye som står på spill nå, både når det gjelder klimamålene og energiomstillingen, oppslutningen om liberale og demokratiske verdier, støtten til en åpen og regelstyrt handel, og viljen og evnen til å støtte Ukrainas forsvarskamp, Stadig flere av premissene for hvordan dette kan gå legges i Tyskland, og i Berlin. I Norge har vi historisk vært mer opptatt av USA og Washington, og vi har en imponerende tetthet av USA-eksperter. I årene som kommer må vi øke Tysklands-kompetansen i hos politikere, i offentlig forvaltning og i næringslivet fordi vi er så avhengige av at det går bra i Tyskland og i EU.

Berlinseminaret 2024

Berlinseminaret foregår 17-20. september, og er en fantastisk anledning til å få oppgradert kunnskapen om europeisk sikkerhetspolitikk, energi- og miljøpolitikk, transatlantisk samarbeid, Norges forhold til Tyskland og Tysklands partipolitiske  landskap og aktører. Deltakerne er en veldig  bra gruppe folk fra næringsliv og organisasjonsliv i Norge. Arrangører er Halogen og Retoringdal som har satt sammen et veldig bra program. Og det er fortstatt mulig å melde seg på hvis man er rask.  

Her er noen av høydepunktene:

• Tirsdag: Program på den norske ambassaden. De mest sentrale problemstillingene i forholdet mellolm Norge og Tyskland. Besøk på Il Kino i Neukölln. Program der med Lotta Lundberg, Torgrim Eggen og tidligere ambassadør Dr Axel Berg
• Onsdag: Forsighting som verktøy for å være bedre forberedt på mer usikre tider i Europa. Scenarier for sikkerhetspolitikk og bærekraftig offentlige forvaltning. Den nye geopolitikken. Hvordan blir fremtiden for det transatlantiske samarbeidet?
• Torsdag: Tysk politikk og forbundsdagsvalget i 2025. Hva kjennetegner de populistiske fløypartiene til høyre og til venstre, og hva blir deres rolle fremover? EU og det grønne skiftet. Den nye energipolitikken og Norges utfordringer. På kvelden blir det omvisning og konsert på Berlinfilharmonien.
• Fredag: Europeisk sikkerhetspolitkk. Tyskland, USA og Norge, og det nye trusselbildet. 

Lenke til programmet ligger her.

EU-valget 2024

Kilde: Politico.eu

Hva skal man si om EU-valget som nettopp ble gjennomført. sånn bortsett fra at det er synd at vi i Norge ikke får være med å  påvirke lover, rammebetingelser, forskings- og innovasjonsvirkemidler og masse annet som også gjelder oss?

Det viktigste ved valget et at det bekreftet EU som en sterk og viktig samarbeidsarena i en tid der det virkelig trengs, fordi det er krig i Europa og vi har et USA som kan bli mer krevende å samarbeide med etter valget der til høsten. EU er det felles rammeverket vi har når det gjelder flere store fremtidsutfordringer, enten det er klimapolitikk, energi eller kunstig intelligens. Partier som er tilhengere av et sterkt europeisk samarbeid gjennom EU fikk et klart flertall ved valget. Det skal vi være glade for, også i Norge.

Et annet viktig resultat er at samarbeidet av konservative, sosialdemokrater og liberale som sikret at Ursula von der Leyen ble leder av EU-kommisjonen også har flertall etter dette valget. Ja, hennes eget europeiske folkeparti (EPP) gikk frem ved valget, blant annet fordi CDU gikk frem i Tyskland. Sosialdemokratene gjorde det omtrent som sist, men de liberale gikk tilbake, mest fordi Macrons parti gikk på en smell i Frankrike. Men flertall er det. 

Det er typisk europeisk å være ordentlig pessimist på EUs vegne og spå store og små kriser stadig vekk, og et europeisk valg gir en anledning til å ta frem den virkelig store pessimismen. For eksempel at polariseringen, med kraftig økt oppslutning for populister og ekstremister til høre og til venstre, vil gjøre det umulig  å styre EU. Med et kraftig svekket EU. med mer proteksjonisme og større russisk innflytelse som resultat. Vel, det er mye å være bekymret over, men det er definitiv ikke dette som ble resultatet av EU-valget i stort.

Så er det samtidig ingen tvil om at Høyresiden til høyre for EPP har gått kraftig frem, og den er enda sterkere enn det som synes i tallene over fordi AfD (Tyskland) foreløpig ikke tilhører noen partigruppe etter at de ble kastet ut av ID-gruppen. Men disse høyrepartiene er veldig ulike og sliter med å finne en felles plattform. Giorgia Melonis FdL, Marine Le Pens RN og tyske AfD er de tre store og tilhører i dag forskjellige partigrupper. De er også uenige i sak i noen av de viktigste spørsmålene. Kanskje er Meloni på sikt mer interessert i å bli tatt med inn i varmen av mer etablerte europeiske miljøer, mens andre trives best som EU-motstandere og Russland-heiagjeng som ingen seriøse partier vil ta i.

Så er det naturligvis betydelige nyanser, mange interessante valgresultater og noen bekymringer hvis man ser på hvert enkelt land, og noen interessante større trender også. Jeg tar det stikkordsmessig:

• De grønne partiene gikk tilbake. Fordi også de liberale gikk tilbake og sosialdemokrater og venstresosialister stod stille kan den grønne agendaen kanskje bli bremset noe. EU vil uansett være ledende på det grønne skiftet globalt innenfor transport, energi og klimagasskutt, men man kan ikke løpe alt for langt foran velgerne heller.
• Frankrike fikk et sjokkresultat som kan få store ringvirkninger i neste runde. Det ser ut som fransk høyreside, inkludert republikanerne (som er i EPP) kan finne på å samarbeide inn mot kommende valg. Skulle det EU-skeptiske ytre høyre komme til makten ved hjelpe av det moderate høyre, vil det kunne forandre Frankrikes forhold til både EU og NATO.
• Tyskland fikk også et spesielt valgresultat. CDU er riktignok klart størst, men AfD ble nest største parti, og større enn både SPD og de grønne. De tre partiene som er med i den tyske regjeringen gjorde fryktelig dårlige valg alle sammen, og snart er det tre delstatsvalg i det østlige Tyskland i områder der AfD er svært sterke.
• Norden gikk mot trenden i Europa. Høyrepopulistiske partier (Sverigedemokratene, Samfinnene, Dansk Folkeparti) tapte oppslutning. Kanskje noe av forklaringen er at de er tatt i varmen når det gjelder parlamentarisk samarbeid, og begynner å ligne mer på de etablerte partiene.
• Kontrafaktisk historieskriving er vanskelig, men hva hadde skjedd hvis UK fortsatt var med i EU? Da hadde nok sosialdemokratene i EU gått litt frem ved dette valget og bidratt til en litt annen analyse. Store politiske svingninger i noen få store EU-land stor betydning i EU-valg.

Finsk presidentvalg og partier

Det ble til slutt en veldig jevn andre runde i presidentvalget i Finland som ble avgjort i kveld. Men det ble lederen i meningsmålingene, Alexander Stubb fra det konservative samlingspartiet, som vant. Han ligger i følge det svenskspråklige Hufustadsbladet an til å få 51,6 prosent av stemmene, mens hans motstander Pekka Haavisto fra det grønne partiet fikk 48,4 prosent.

Jeg tror dette må ha vært en av de minst populistiske og polariserte valgkampene i Europa. Her var det to erfarne finske politikere, Stub har vært statsminister og Haavisto har vært utenriksminister. miljøminister og utviklingsminister (en kort periode i 2014 var de også i regjeringen sammen). Begge er det vi kan kalle moderne, liberale og europeisk orienterte politikere. 

Det er første gang Alexander Stubb stiller til valg som president, mens Pekka Haavisto nå har blitt nummer to tre ganger på rad. Han tapte relativt klar i andre runde i 2012 mot Samlingspartiets Sauli Ninistö i 2012 med 62,6 prosent mot 37,4 prosent. tapte veldig klart i 2018 da Ninistö fikk rent flertall med klar margin allerede i første  runde, men Haavviso kom nærmest i et stort felt og fikk 12,4 prosent. Mens det denne gangen ble veldig jevnt.

Men hvordan står det så til med den finske partipolitikken i forbindelse med presidentvalgene? Selv om presidenten har en stort sett seremoniell rolle, er det ikke uten betydning hvem som vinner. Spesielt i utenriks- og sikkerhetspolitikken, der presidenten har den sentrale rollen, og i dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det viktig at Finland ledes klokt, fast og forutsigbart. 

Tradisjonen er alle partiene som er representer i Riksdagen i Finland stiller med egne presidentkandidater. Og det vi kan fastslå er at av de tre partiene som har pleid å kjempe om både regjeringsmakten og presidentmakten i Finland, så er både sosialdemokratene og Senterpartiet nede for telling. I år var de ikke i nærheten av å vinne.

Skrur vi klokken litt tilbake, til landsfader Uhro Kekkonen gikk av og det ble utlyst valg i 1982, så fikk vi en lang rekke med sosialdemokratiske presidenter i Finland. De vant fire valg på rad. Mauno Koivisto vant i 1982 og 1988 (det første med direktevalgt president), Martti Ahtisaari vant i 1994 og så vant Tarja Halonen først mot Esko Aho fra Senterpartiet i 2000 i et valg som var omtrent like jevnt som dagens, og så vant  hun igjen i et omtrent like jevnt valg i 2006, denne gangen mot Sauli Ninistö fra det konservative samlingsparitet. Her kom Senterpartiets kandidat på tredje plass og ble slått ut i første runde, men de var likevel mye større enn resten. I 2006 fremstod Finland fortsatt som et trepartisystem, med noen små røde og grønne fløypartier, pluss et Svensk Folkeparti med svenskspråklige velgere som innimellom kunne få betydning (deres kandidat Elisabeth Rehn fikk til finalen i presidentvalget i 1994 mot Ahtisaari og fikk 46,1 prosent av stemmene)

Men i årene deretter har det gamle trepartisystemet sprukket opp. I 2012 vant som nevnt Ninistö over Haavisto fra de grønne i finalen. Centern kom på tredjeplass, men Samfunnene var på fjerde, og Sosialdemokratenes kandidat, veteranen Paavo Lipponen var langt bak, på femte plass, med bare 6,7 prosent av stemmene. Og i 2018 da Ninistö ble gjenvalgt lett, med 63 prosent av stemmene, var også de grønne på andre og Samfinnene på tredje. Senterpartiets superveteran Paavo Väyrynen prøvde seg enda en gang, nå som uavhengig kandidat, og kom nå på fjerde plass med 6,2 prosent av stemmene. Senterpartiets egen kandidat kom på 5. plass og sosialdemokratenes på 6. plass.

Men nå i år når det ikke var en sittende president som skulle ta gjenvalg så gikk det kanskje bedre? Nei, i hvert fall ikke for Sosialdemokratene. Også i år kom Samfinnene på tredje plass, med respektable 19 prosent i første runde. Olli Rehn som ble støttet av Senterpartiet kom på 4. plass med 15,3 prosent. Så kom Venstrepartiets kandidat langt bak, på 5. plass, og først på 6. plass kom sosialdemokratenes Jutta Urpillainen, med 4.3 prosent av stemmene. Var det på grunn av taktisk stemmegivning på Haavisto allerede i første runde for å unngå en duell mellom Samlingspartiet og Samfunnene i finalen? Et forsøk på å få frem en troverdig sentrum-venstre kandidat som kunne vinne? Jeg vet ikke, men finsk partipolitikk er i hvert fall ikke lenger hva den var.

En førsteminister fra Sinn Fein

Det er en smått utrolig politisk utvikling som har skjedd i Nord-Irland de siste få årene. Nord Irland ble etablert som en egen region i UK nettopp for å hindre at irske unionister skulle ta over da Irland ble selvstendig i 1922. I nord skulle lojalistiske protestanter være i flertall og styre. 

Så har årene etter vært preget av politisk uenighet, og også vold og væpnet konflikt, fordi et mindretall ikke har akseptert denne løsningen. Det politiske partiet Sinn Fein og deres militære arm IRA har nektet å godta delingen av Irland. De siste årene har bomber og terror blitt erstattet av fredelige politiske virkemidler.

Og det utrolige har skjedd at Sinn Fein nå i helgen har fått valgt sin leder Michelle O'Neill til first minister, den regionale statsministeren i Nord Irland. Sinn Fein ble det klart største partiet ved valget for to år siden, men deres motstandere nektet å akseptere noen regjering basert på valgresultatet, noe som er mulig under den spesielle avtalen om maktdeling gjelder for Nord Irland. Men nå i helgen ble det største protestantiske partiet enige om en samarbeidsregjering. Ikke fordi de er enige om Nord Irlands fremtid skal være, men fordi de vil samarbeide om skoler og sykehus og andre ting folk er opptatt av i hverdagen

Men hvordan kan en region med et eget folkevalgt organ, velge en statsminister fra et parti (og med familiemedlemmer som var aktive i IRA) som står for det motsatte av det regionen ble etablert for å ivareta. Jeg tror det har med tre ting å gjøre. 

Det ene er demografi. i den grad konflikten mellom katolikker og protestanter gir mening lenger, og for mange så gjøre den fortsatt det, så vokser den nasjonalistiske og katolske delen av befolkningen og den lojalistiske og protestantiske delen av befolkningen krymper. Det har sikkert både med fødselstall og migrasjon å gjøre, og gir en annen velgerdemografi enn før. Derfor er Sinn Fein blitt størst, og når de i tillegg framstår som fredelige, normale og relativt ansvarlige, er de valgbare. 

For det andre er det for mange ikke lenger slik at skillet mellom katolikker og protestanter gir så mye mening lenger, i hvert fall ikke som det store skillet. Andre spørsmål, økonomiske og sosiale, er viktigere. Og for den yngre og mer moderne delen av befolkningen framstår gammelt hat og historiske konflikter som en hindring for modernisering av landet. Derfor har det liberale sentrumspartiet Alliance, som var sterkt imot Brexit, blitt en modererende kraft.

Og for det tredje har forholdet mellom Irland og UK endret seg mye de siste årene. Selv om Storbritannia er langt større, har Irland vært den sterkest voksende økonomien. og fremstår som langt mer attraktivt for mange når det gjelder arbeid og fremtidsutsikter. Særlig etter Brexit er det Irland som er porten til Europa for både næringsliv og innbyggere og den ekstremt klønete britiske håndteringen av tollgrensen mellom EU og Storbritannia har skadet UKs omdømme. Betyr dette at Nord Irland vil bli en del av den Republikken Irland og bryte båndene til UK? Jeg tror ikke man skal avskrive den muligheten. Det vil helt sikkert ta tid, og noe ønske om en voldelig opptrapping er det ikke på noen side, men både demografi, økonomi og politikk kan se ut til å trekke i den retningen. 

Høyrebølge i Bayern og Hessen

Det er spennende og krevende tider i tysk politikk. "Trafikklys"-regjeringen i Berlin med SPD, de Grønne og liberale FDP skal navigere i et landskap med krig Europa, høyere energipriser og klimapolitiske mål det vil bli både dyrt og krevende å nå.

Hvor godt går det så med de som styrer Tyskland? Den beste målestokken er å følge med på delstatsvalgene som kommer underveis. Tyskland har ikke noe felles tidspunkt for lokale og regionale valg, så et eller annet sted i landet er det gjerne en valgkamp,

Tidligere i oktober var det delstatsvalg i Bayern og i Hessen, to tradisjonelt ganske konservative delstater. Bayern er kjent som de store industrikonsernenes hjemstat, og da spesielt München, mens Hessen er delstaten som er kjent for å være delstaten der bank- og finansnæringen holder til, særlig i Frankfurt. Men i begge delstater har die Grünen gjort det godt, og hadde omkring 20 prosent begge steder ved forrige valg i 2018,  Ja, i Hessen resulterte det i en CDU-grønn koalisjonsregjering. Mens i Bayern var det CDUs søsterparti CSU som styrte i koalisjon med det lokale høyrepartiet Freie Wähler (frie velgere).

Så det var flere spennende ting ved delstandsvalgene nå. Dels hvor mye de tre regjeringspartiene i Berlin ville gå tilbake. Om CDU/CSU ville gå frem tilsvarende. Eller om det mer ytterliggående og EU-kritiske og innvandringskritiske Alternative für Deutschland (AfD) ville bli den store seierherren, et parti som tradisjonelt har hatt mest støtte i det gamle Øst-Tyskland. Ville dette blir det store gjennombruddet i vest?

I begge delstatene gikk alle de tre regjeringspartiene tilbake. I Bayern fikk de grønne 14,4 prosent og ble fjerde størst, SPD fikk 8,4 prosent og ble femte størst og FDP fikk bare to prosent og falt under sperregrensen. Helt katastrofe for alle tre. Størst ble CSU med 37 prosent, med det var omtrent som det dårlige valget sist, og ganske lavt i bayersk sammenheng. De to vinnerne var de to partiene lenger til høyre, Freie Wähler med 15,8 prosent, frem 4,1, og AfD med 14,6 prosent, frem 4,4. 

Alle regjeringspartiene gikk tilbake også i Hessen. SPD fikk 15,1 prosent, tilbake 4,7, De grønne fikk 14.5 prosent, tilbake 5 prosentpoeng og FPD klarte akkurat sperregrensen og fikk 5 prosent, tilbake 2,5. Die Linke falt under sperregrensen. Her gikk CDU klart frem og fikk 34,6 prosent, frem hele 7,6 prosentpoeng. En solid støtteerklæring til delstatsminister Boris Rhein. Men også her gikk AfD mye frem og ble nest største parti med 15,4 prosent, en fremgang på 5,3 prosentpoeng. 

Det ser med andre ord mørkt ut for den regjerende trafikklys-koalisjonen i Berlin. Men det blir ikke spesielt enkelt for CDU heller når AfD er i ferd med å bli et stort parti, men et parti ingen andre vil samarbeide med. Og i Tyskland er det ingen tradisjon med mindretallsregjeringen, man må forhandle frem en flertallskoalisjon. Er CDU dømt til å regjere i storkoalisjon med SPD nok en gang etter neste valg? Kan de grønne bytte side også nasjonalt. Eller må Tyskland på et tidspunkt bryte med tradisjonen om at det må være flertallsregjering. Det blir spennende å følge tysk politikk fremover. 

Skolevalget 2023

Jeg lar meg fortsatt fascinere av skolevalgresultatene. Man kan ikke bruke dem til å  forutsi selve valgresultatet, til det er utslagene fra valg til valg for store. Men både de korte, og ikke minst de lange, trendene er interessante. Og jeg må innrømme at i hvert fall noen av utslagene denne gangen kom overraskende på meg.

Jeg kommer tilbake til de små og store overraskelsene, men først det store bildet og trendene. Ser vi på de 11 skolevalgene fra kommunevalget i 2003 og frem til i dag, har det vært tre partier som har vært største parti. Arbeiderpartiet har vært størst 7 ganger. i 2005, 2007, 2011, 2015, 2017, 2019 og 2021. Siden toppnoteringen på 31,7 prosent i 2015 har trenden vært sterkt fallende, og denne gangen ble det tredjeplass med 17 prosent. Det er kanskje ikke så veldig overraskende.

FrP har vært størst i 2003, 2005 og 2009. Det er lett å glemme hvor store FrP en gang var på skolevalg, før de havnet et stykke bak det siste tiåret og ikke akkurat fremstod som et ungdomsparti. Men nå er de tilbake med 19,6 og en sterk andreplass. Det kom overraskende på meg at FrP har styrket sin stilling så kraftig på skolene, overraskelsen er enda større fordi den sterke fremgangen kommer samtidig som Høyre også går kraftig frem. Ja, tilsammen har Høyre og FrP 42,5 prosent av skolevalgstemmene. Det er bare stortingsvalgsåret 2013 som er sammenlignbart.

Høyre har bare vært størst en gang tidligere de siste 20 årene og det var i 2013, året Erna ble statsminister. Da fikk Høyre 28,2 prosent på skolene og FrP fikk 15,6. I år er Høyre tilbake i toppen, for andre gang de siste 20 årene, med 21,9 prosent. Men nå er Venstre oppe i 9,4 prosent, så det er et klart borgerlig flertall. Og Venstre har holdt en imponerende stabilitet med omkring 10 prosent de siste tre skolevalgene

SV og SP får henholdsvis 11,1 prosent og 6,1 prosent oppslutning. Begge deler er litt tilbake, men sannsynligvis resultater de er brukbart fornøyd med. I hvert fall SP som man kanskje skulle forvente ville tape mye mer på regjeringsdeltagelsen og utfordringer med å innfri forventninger som er skapt.

Så til overraskelsene. Den ene har jeg allerede nevnt. FrPs kraftige fremgang hadde jeg ikke ventet. De er sterke over hele landet, men noen steder er FrP ekstra store. I Møre og Romsdal er FrP klart største parti med over 40 prosent, men størst er de også blitt i Nordland. Rogaland, Telemark og Innlandet fylke. 

En annen ting jeg ikke hadde forventet er hvor små MDG og Rødt har blitt i skolevalget. MDG hadde 10.9 prosent i 2019, men er nå nede i 3,8 prosent. I den grad det er en klima og miljøbølge blant de unge, og det tror jeg i noen grad det er, så er det ikke MDG som nyter godt av den. Rødt er nå nede i 2,7 prosent, godt under det meningsmålingene viser for befolkningen ellers, men Rødt har strengt tatt aldri vært et viktig ungdomsparti. 

En oversikt over alle skolevalgsresultater, på landsbasis, i alle fylkene og på enkeltskolenivå finner man her på Sikts nettsider. Her kan man for eksempel gå inn og finne resultatet fra sin egen videregående skole. For min del er det Valler videregående skole der Høyre nå fikk 30 prosent, Venstre 25,7 prosent, MDG 10,3 prosent, AP 9,4 prosent, FrP 7,3 prosent og SV 6,9 prosent.

Et blåere og mindre polarisert Spania

Man kan nok lure på hvor smart det er å ha et viktig nasjonalt valg midt i juli i Spania, med svært høye sommertemperaturer. Men det var nå å skrive ut nyvalg landets statsminister Pedro Sanchez valgte å gjøre. Kanskje det medvirket til at valgdeltagelsen bare var på 66 prosent.

Men hva skjedde ellers ved dette valget i Spania? Landet har i to perioder vært ledet av Pedro Sanchez fra Spanias sosialistiske arbeiderparti (PSOE) som tross det voldsomme navnet er et ganske tradisjonelt europeisk sosialdemokratisk parti. 

I følge forhåndsreklamen skulle dette valget enten resultere i at den geniale taktikeren Sanchez grep initiativet, snudde stemningen og vant, mot alle odds. Eller så skulle valget resultere av Partido Popular, Spanias svar på Høyre, red videre på en god medgangsbølge, men ikke fikk flertall alene, men så måtte samarbeidet med det fremadstormende høyrepopulistiske partiet VOX, Francos politiske etterkommere, og bli et slags gissel for et reaksjonært politisk prosjekt. Og bygge opp under en fortelling om at nok at land i Europa har blitt overtatt av høyrepopulister.

Nå viste det seg at ingen av disse fortellingene var spesielt treffsikre. Spania er for tiden noe av det minst populistiske som finnes i Europa og valget nå resulterte i at både fløypartier og separatistpartier tapte oppslutning. Sanchez venstresosialistiske koalisjonspartnere i Sumar (en paraply der blant annet Podemos, som ble veldig store etter eurokrisen er med) fikk 12 prosent oppslutning og falt fra 38 til 31 mandater. Det sterkt forhåndsomtalte Vox fikk også 12 prosent og falt fra 55 til 33 mandater (de gikk bare tilbake 2,7  prosentpoeng, men gikk kraftig tilbake i antall mandater). Og i Catalonia mistet de to store regionale partiene mandater, mens PSOE gikk frem.

Hvem var det da som gikk frem? Først og fremst Partido Popular (PP) som fikk 33,1 prosent av stemmene og 136 mandater, en fremgang på 47 mandater. Litt lavere enn meningsmålingene, men som kartet over viser er de nå det største partiet i nesen hele Spania. Unntakene er Catalonia der PSOE fikk fremgang  på bekostning av regionale partier og i Extremadura i innlandet, samt i provinsen Sevilla i Andalucia, Men i resten av det tradisjonelt røde Andalucia er PP blitt det største partiet, noe de også var ved lokal og regionalvalget i mai. Spania er blitt blåere. 

Men så har også PSOE gjort det overraskende godt, med 31,7 prosent og 122 mandater, en fremgang på to. Og fordi det er uaktuelt for de fleste regionale partiene å samarbeide med Vox fordi de avviser stort sett alle former for regional autonomi, er det ikke helt utenkelig at PSOE klarer å skrape sammen et styringsdyktig flertall ved å hestehandle. Problemet da er at de da er avhengige av støtte fra folk som de tidligere har bidratt til at er dømt for ulovlig separatisme, og som neppe er spesielt takknemlige. The Guardian skriver:

"By enlisting the support of smaller regional parties, including the separatist Catalan Republican Left party and the pro-independence Basque party EH Bildu, the PSOE leader could potentially secure the backing of 172 MPs – enough to get him over the line in a second investiture debate. But Sánchez would also need to negotiate a deal to ensure the abstention of Junts, the hardline, centre-right pro-independence party of the former Catalan president Carles Puigdemont. In another of the election’s many twists of fate, Puigdemont’s party – which spearheaded the unsuccessful push to secede from the rest of Spain almost six years ago – could find itself playing kingmaker. “We won’t make Pedro Sánchez PM in exchange for nothing,” its leader, Míriam Nogueras, warned on Sunday night."

Så hva skal man da tro bli utfallet? Hvis ingen oppnår et tilstrekkelig flertall så må det gjennomføres et nytt valg. Slik var det i 2019, med valg både i april og november. Kanskje blir det to valg i år også.

Et lite gresk valgmirakel

Helgens valg til nasjonalforsamlingen i Hellas har fått ganske lite oppmerksomhet. Langt mindre enn valget i Tyrkia og langt mindre enn valg i Hellas fikk for noen få år siden. Det er nok en bra ting for Hellas at politikken er blitt kjedeligere. Og det er smått utrolig at en konservativ regjering ikke bare vinner gjenvalg, men vinner over 40 prosent av stemmene.

Skrur vi klokken noen vår tilbake var det "det nye venstre" på fremmarsj i Sør-Europa. De skulle ta opp kampen mot markedet og mot krav om å vise økonomisk disiplin. Og ikke noe sted hadde venstresiden så store politiske rockestjerner som i Hellas der venstrepopulistene i Syriza vant valget i 2015. Alexis Tsipras ble statsminister og den enda mer radikale motorsyklende professoren Yanis Varoufakis holdt forelesninger over hele verden om hvordan Hellas viste vei ved å utfordre og etter hvert avskaffe kapitalismen.

Vel, det varte tydeligvis ikke så lange. Det konservative Ny Demokrati har styrt Hellas siden 2019 og har tydeligvis gjort det godt. De fikk 41,8 prosent ved valget, omtrent som sist og mye bedre enn meningsmålingene antydet. Syriza fikk bare 20 prosent, tilbake 11 prosent, til tross for en mer moderat fremtoning. Og Yanis Varoufakis har for lengst stiftet sitt eget pari som bare fikk 2,6 prosent og dermed falt ut av nasjonalforsamlingen.

Hva så med PASOK, det store greske sosialdemokratiske partiet som brøt sammen da den nye venstresiden vant frem? Og som fikk den tvilsomme æren av å sette navn på et helt fenomen, "pasokifisering" av sosialdemokratiet da de i løpet av et par valg falt fra 43 prosent i 2009 til under 5 prosent i 2015. PASOK har omgruppert med et par nye partnere og gjør det bedre nå, med 11,5 prosent av stemmene. Ikke størst på venstresiden, men det går i hvert fall oppover.

Valgmiraklet er det nok likevel Ny Demokrati som står får. Å vinne enda et valg og med 40 prosent oppslutning på å mane til moderealsjon og ved å argumentere for at man må skape verdier for å kunne dele dem, er godt gjort. Og så er det greske valgsystemet slik at dersom ingen koalisjon får flertall så skal det avholdes et nyvalg der det største partiet få et ekstra "styringstillegg" i form av flere mandater. Så kanskje det blir rent flertall for Kyriakos Mitsotakis og Ny Demokrati etter hvert?

Flere eldre og færre yngre velgere i 2023

Demografiske endringer påvirker også sammensetningen av velgermassen ved kommunevalget til høsten. Det er 157 000 flere velgere ved kommunevalget i 2023 enn det var i 2019, men denne økningen er ikke jevnt fordelt på aldersgruppene.

I følge Statistisk sentralbyrås (SSB) nye tall for  antall velgere ved kommunevalget til høsten er det 255 000 ungdommer som har kommet i stemmerettsalder siden kommunevalget i 2019. Likevel er det omkring 6200 færre velgere denne gangen som er under 25 år. 

I alle andre aldersgrupper er det en økning i antall velgere siden 2019. Størst er denne økningen i aldersgruppen mellom 67 og 79 år. SSB skriver:

"Generelt er det en økning i antallet stemmeberettigede blant alle aldersgrupper over 25, men den er størst i aldersgruppen 67 til 79 år. I 2023 blir det rundt 60 000 flere i denne aldersgruppen. Samlet sett blir det flere middelaldrende og eldre som har stemmerett enn tidligere. Gjennomsnittsalderen til de stemmeberettigede øker litt fra valg til valg."

Murdoch har slått opp med Trump

Nå var aldri forholdet mellom den australske mediemogulen Rupert Murdoch og Donald Trump uproblematisk. Murdoch syntes i følge ulike biografier at Trump var både håpløst selvopptatt og politisk kunnskapsløs, men frem mot presidentvalget i 2016 ble det inngått et slags fornuftsekteskap. Trump ble en del av Murdochs politiske prosjekt. 

Og dessuten var Trump bra for TV-seertall på Murdoch-eide Fox News og lesertallene i Murdochs ulike aviser, kanskje særlig den mest tabloide av tabloide aviser, New York Post. Nå er åpenbart dette forholdet over. Murdoch er lei av Trump og mener han skader det republikanske partiet. Og New York Post, som er like sterk og tabloid i sin støtte til republikanske guvernør-. senats- og kongresskandidater som før, har begynt å angripe og latterliggjøre Trump. 

Et eksempel på det er forsiden for noen dager siden da de antydet at Donald Trump minner om Humpty Dumpty (Lille Trille) fra barnesangen, som satt på en mur, men falt ned og fikk i stykker. Og ikke var mulig å sette sammen igjen. Slik er det også med Trumpty Dumpty, mener de:

"Don (who couldn't build a wall) had a great fall - can all the GOP's man put the party back together again."

Mellomvalg i USA

Hvem som vant mellomvalget i USA er det litt delte meninger om. Demokratene er veldig fornøyd med å ha beholdt flertallet i senatet. Mange republikanere er fornøyd med at Ron DeSantis vant en uventet stor seier i guvernørvalget i Florida, en gang en vippestat, og seiler opp som en troverdig presidentkandidat og et alternativ til Trump.

Det er mindre tvil om hvem den største taperen er. Donald Trump stilte ikke til valg, men de kandidatene han lykkes med å få nominert gjorde det jevnt over ganske dårlig sammenlignet med mer normale republikanere. Noe som ikke nødvendigvis får Donald Trump til å gi opp ambisjonen om å bli president igjen, men det gjør han mye lettere å utfordre. Han er ikke lenger keiseren ingen tør å være uenig med. 

Ellers lar jeg meg stadig forbause over hvor utrolig lang tid det tar å telle stemmer i USA, og hvor stor forskjell det er mellom de ulike delstatene. Mens det i Florida åpenbart er slik at de har satt sin ære i å være først ferdig, og har valgresultatene klare på valgnatten (det har ikke alltid vært slik), så er ørkenstatene i vest grusomt langsomme. De kommer opp i 70-80 prosent, og å stopper det hele opp på grunn av egne regler for hvordan man håndterer forhåndsstemmer og postsstemmer. 

Ved presidentvalg ser man ikke hvor langsomt det går å telle stemmer i California, for da er resultatet så opplagt, men å fylle representantenes hus (USA har fortsatt ikke avgjort hvem som vinner, men republikanerne leder 211 mot 204) tar besynderlig lang tid. Nå er det fremdeles 20 valgdistrikter som ikke er avgjort i USA totalt. 11 av disse er i California 

God rapport fra FFI om valgpåvirkning

Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har skrevet en god rapport om uønsket og illegitim påvirkning av valg i Norge. En fornærmet kommunalminister har gitt uttrykk for at han ikke liker et av eksemplene FFI bruker i rapporten og ikke vil bidra til at den blir kjent. Kanskje han ikke helt forstår hva den handler om? Men han har sannsynligvis bidratt til at langt flere leser rapporten enn de som normalt ville gjort det. 

Så vil sikkert noen spørre: Er det ikke veldig politisk vridd av FFI å bruke EØS-motstand eller ungdommelig klimaopprør som eksempler på uønsket og illegitim påvirkning av norske valg? Men hele poenget er imidlertid at FFI ikke tar stilling til slike enkeltsaker. FFI er naturligvis heller ikke mot normale, men kanskje litt opphetede og polariserte, politiske debatter. Tvert imot. Poenget med rapporten er å vise gjennom fem scenarier hvordan en polarisert politisk debatt, med høy temperatur og sterke følelser, kan bli utnyttet av fremmede stater eller anti-demokratiske grupper til å påvirke resultatet av valg.

Scenariene til FFI er gode fordi de er lette å kjenne seg igjen i. Dette er ikke situasjoner der ekstreme demonstranter kaster maling på malerier i museer eller statuer, eller limer seg fast i veikryss ute i trafikken for å markere en eller annen obskur sak, og får stort sett alle mot seg. Scenariene her er tvert imot gjenkjennbare fra dagens politiske virkelighet der det beskrives hvordan en illegitim påvirkning kan vokse frem inne i en legitim politisk diskusjon, blant annet ved hjelp av falske nyheter og falske profiler i sosiale medier som sterkt overdriver oppslutningen om et bestemt syn. De er også realistiske i den forstand at man kan forestille seg at noen av aktørene i debatten mener at saken de kjemper for er så viktig å vinne at det ikke er så farlig om man samarbeider med noen som ikke spiller med åpne kort, blir finansiert fra utlandet eller spiller på konspirasjonsteorier. 

De fem scenariene FFI har valgt beskriver litt ulike typer mål med påvirkningen, og litt ulike sammensetninger av virkemidler. Det første handler om at en fremmed stat har et ønske om at Norge isolerer seg fra det europeiske fellesskapet og prøver å koble høyere priser på energi, mat og drivstoff, flere flykninger og kutt i velferdstilbud, til EU og EØS-avtalen. Og de infiltrerer norske miljøer som arbeider for å fjerne Norge politisk fra EU-sfæren. Ved hjelp av blant annet forfalskede meningsmålinger, falske nyheter,  hacking av valgomater og falske sosiale medieprofiler som bidrar til å skape inntrykk av at flertallet i Norge mener noe annet enn det de gjør, og påvirker på den måten flere til å skifte mening.

I et annet scenario er det den ytterliggående klimabevegelsen "Guardians of Earth" som tar i bruk anti-demokratiske virkemidler for å endre norske klimapolitikk, blant annet en bot-farm på Filippinene. De hacker også de store partienes epostservere som sender falske eposter med et budskap om at de store partiene ikke bryr seg om klimaendringer. Et tredje scenario handler om en fremmed stat som vil styrke sin geopolitiske posisjon i Arktis og nordområdene, og undergrave statlig norsk utenrikspolitikk, ved å samarbeide direkte med kommuner i Troms og Finnmark om konkrete investerings. og utviklingsprosjekter. De etablerer også ulike samarbeid inn i akademia, forskning, idrett og kultur for å få velvilje. Når norske utenriks og sikkerhetsmiljøer advarer om at her er det andre og svært uheldige motiver bak samarbeidet, blir de møtt av kritikk fra lokale organisasjoner, finansiert av den fremmede staten som sier at dette er noe "eliten i Oslo" ikke forstår seg på.

De to siste scenariene handler om strategier for å undergrave tilliten til institusjoner i samfunnet vårt, til politikere og til selve valgene. I scenario 4 er det en fremmed stat som prøver å utnytte at det er økende misnøye med norske politikere på grunn av pendlerboligskatt. juks med reiseregninger og metoo.saker. I retorikken heter det at det har vokst frem en sentral politisk elite som bryr seg om folk og ikke lytter til lokale interesser, for eksempel når det gjelder vindkraft på land. LO-lederens twitterkonto blir hacket og sprer falske meldinger med kritikk av Arbeiderpartiet. Et nytt radikalt parti etableres og finansieres fra utlandet og ved valget spres det falske nyheter om at det bevisst ikke er trykket nok stemmesedler til at dette partiets enormt mange velgere får uttrykt sin mening. 

I det siste scenariet spres det påstander om at den tekniske valginfrastrukturen i Norge er kompromittert ved at valgsystemet EVA er hacket, kanskje gjennom bruken av antivirusprogrammet Kaspersky som er utviklet av russere. Ulike alternative medier sprer falske nyheter om at vi derfor ikke bør stole på valresultatet fordi utstyret er blitt manipulert, og deler av disse fortellingene om usikkerhet og mulige sårbarheter videreformidles i tradisjonelle medier. Til og med det at sikkerhetsmyndighetene har advart mot at fremmede stater kan prøve å påvirke norske valg, blir plutselig et slags bevis på at valget faktisk er blitt manipulert og at man ikke kan stole på valgresultatet.

Mulige og realistiske situasjoner? Det bra med disse scenariene er at vi kjenner dem igjen. Det er gjenkjennelige problemstillinger og noe av det som beskrives her har allerede skjedd. Og derfor er disse eksemplene godt egnet til å løfte årvåkenheten og advare mot naivitet i møte med anti-demokratiske aktører. Det at noen føler seg tråkket på tærne er egentlig ikke så rart. Jeg synes FFI skal ta det som en bekreftelse på at de har truffet godt med rapporten.

Spektakulært valgresultat i Italia - som vanlig

Det skal sikkert telles stemmer i Italia en stund til, men hovedbildet virker klart. Den store vinneren er Georgia Melonis parti Fratelli D'Italia med 26 prosent av stemmene, enda litt mer enn meningsmålingene tydet på, og opp fra 4 prosent ved forrige valg. Hun er del av en høyrekoalisjon med Salvinis Lega og Berlusconis Forza Italia som begge fikk litt over 8 prosent av stemmene hver, en klar tilbakegang for begge. Med til sammen blir det 44 prosent på koalisjonen, noe som burde sikre flertall i begge kamrene i nasjonalforsamlingen og regjeringsmakt.

De store taperne ble venstrekoalisjonen, som denne gangen ikke klarte å lage noen større koalisjon i det hele tatt. Slik at Partito Democratico, det største sosialdemokratiske partiet, med røtter tilbake til eurokommunismen i etterkrigstiden, men et moderat sentrum-venstre parti i dag, fikk omkring 19 prosent av stemmene. Og alliansen deres fikk totalt 26 prosent. Men denne koalisjonen var uten tidligere partileder i PD og tidligere statsminister Matteo Renzi som hadde sin egen lille koalisjon, som ikke lykkes.  Og uten Movimento 5 Stelle, femstjernersbevegelsen, det venstrepopulistiske partiet som har styrt både Italia, Roma og store deler av Sør-Italia de siste årene. De fikk 15 prosent av stemmene nå, ned fra 33 prosent ved forrige valg. En totalkollaps i oppslutning, men i følge dem selv ganske bra fordi det var mye bedre enn fryktet.

Det betyr at Georgia Meloni sannsynligvis blir ny statsminister i Italia og hennes viktigste parlamentariske grunnlag, og det største parti i nasjonalforsamlingen, er de jevnlig resirkulerte restene av en politisk retning som ofte omtales som "nyfascister", som har operert under litt ulike partinavn og i litt ulike allianser i flere tiår. Tilbake i 2008, etter mange års ørkenvandring fusjonerte Alleanza Nationale med Berlusconis Forza Italia og ble en del av Berlusconis nye parti PdL som vant valget, og noen av de som kom fra AN ble også en del av regjeringen. En regjering Georgia Meloni selv var en del av og som satt lenge etter italiensk målestokk, fra 2008 til 2011. Senere støttet PdL en teknokratregjering ledet av Mario Monti, og de var en periode også med i en koalisjon med sosialdemokratene i PD.

Hvilket beviser at alt er mulig i italiensk politikk. Og at retorikk og realiteter ikke alltid henger helt sammen. Er det for eksempel slik at valgresultatet nå er det mest ekstreme i Italia noen gang? Strengt tatt var det vel mye mer ekstremt for fire år siden da venstrepopulistene i femstjernersbevegelsen fikk 33 prosent og Salvinis høyrepopulister i Lega fikk 18 prosent, og fant ut at de skulle regjere Italia sammen, Uten å ha noe særlig annet felles enn at de var mot alle de andre partiene. Og det hele endte med kollaps og en ny teknokratregjering, en temmelig vellykket en, ledet av Mario Draghi. De satt trygt og fint helt til Melonis parti og femstjernersbevegelsen ikke klarte å sitte stille i båten lenger og utløste den siste regjeringskrisen.

Det som taler for at det kan bli mer stabilt nå er at det er mer klassiske politiske blokker som har stilt til valg og den ene av dem har vunnet. Og selv om både Salvini og Berlusconi er merkelig glade i Putin, virker det som Meloni er både for sanksjoner mot Russland og for å støtte Ukraina med våpen. Ikke er hun like negativ til EU og Euro som tidligere heller. Men noen glødende tilhenger av EUs fire friheter er hun definitivt ikke. Skepsisen i andre EU-land er stor, ikke minst når det gjelder om Italia vil følge EUs regler og rammeverk når det gjelder budsjettbalanse og offentlig gjeld. Men hovedproblemet hun vil møte er det vanlige i Italia: koalisjonspartnerne stoler ikke på hverandre og begynner å ødelegge for hverandre. Og at det er lovet langt mer i valgkampen enn det er mulig for noen å holde. Men skulle det gå galt etter en stund, og regjeringen kollapser, kan man jo alltids henvende seg til en "Super-Mario", for eksempel Mario Draghi, og be han styre landet for seg.

Et svensk valgresultat

Valgresultatet i Sverige er så jevnt at det er dumt å oppsummere særlig mye nå. Noen prøvde seg på det i går kveld, lenge før en eneste stemme ble talt opp, og vi så hvordan det gikk. Og så er det noe med at det ikke blir uavgjort ved valg. Så en ultraknepen seier er vanvittig mye bedre enn et ultraknepent tap.

Jeg velger likevel å gi sosialdemokratene anerkjennelse for å holde en oppslutning på over 30 prosent i regjeringsposisjon der strømpriser og matpriser går i været. Det er jo ikke akkurat slik at folk i Europa flokker til sosialdemokratiske partier for tiden heller, men i Sverige er det først og fremst samarbeidspartnere som lider.

Men noe minner om resten av Europa foregår også i Sverige. Tradisjonelle industribastioner som har stemt sosialdemokratisk i flere tiår faller. I Trollhättan, en  by langs Götaelven ca 70 km nord for Göteborg har sosialdemokratiet styrt i 96 år. I middelalderen var det en viktig festning der som beskyttet mot norske og danske påfunn. Men den store veksten kom med vannkraften fra omkring 1850 med ny kraftkrevende industri. Men mest kjent er Trollhättan for å være hjemstedet til Saab og Volvo Aero, som i dag er sterkt krympede selskaper og har fått andre navn. 

Expressen skriver i dag at de omkring 60 000 innbyggerne i Trollhättans kommun har sørget for et historisk maktskifte. Hvem som er vinnere og tapere ved det svenske valget mer generelt må jeg komme tilbake til når ting er litt klarere.

Polarisering i USA

Politisk polarisering preger USA. Den handler om at de to store politiske partiene og deres velgere har  beveget seg lengre fra hverandre og blitt mer uenige. Dels handler dette om reell politisk uenighet, men en konsekvens av dette, og kanskje også en årsak til dette, er at stadig flere sier at de misliker det andre paritet. Og veksten blant de som svarer at de "sterkt misliker" det andre partiet (very unfavorable view of the opposing party) øker enda mer.

Det er Pew research som har gjennomført denne undersøkelsen i begynnelsen av juli i år og den er omtalt i The Economist på nett denne uken. De skriver:

"A survey of American adults conducted between June 27th and July 4th by the Pew Research Centre, a think-tank, found that 62% of Republicans have a very unfavourable view of Democrats, up from 21% in 1994. The share of Democrats with similar views of Republicans has increased from 17% to 54% during the same period. You might suppose that independent voters who are unaffiliated with a party but “lean” towards one side would hold more positive views of the other. In fact they are nearly as negative. Americans are increasingly willing to not only express their disapproval of members of the other party, but to assign them negative personality traits. According to Pew, large majorities of Democrats and Republicans now regard those in the opposing party as closed-minded, dishonest and immoral."

Republikanere mener de selv verdsetter hardt arbeid høyt og mener i stadig større grad at demokratiske velgere er late. Dobbelt så mange mener dette nå som i 1994. Og demokrater som mener de selv er åpne, tolerante og tilhengere av mangfold mener i økende grad at republikanerne er intolerante (closed-minded). Rundt 80 prosent av demokratene mener nå dette om republikanerne. og omring halvparten i begge partier mener at det andre partiets velgere er mindre intelligente. 

Så stiller The Economist spørsmålet om dette kan øke sjansen for at en mer moderat stemme, i form av et mer sentrumsorientert parti, kan ha en sjanse til å slå igjennom ved neste valg. Og svarer selv at det er veldig lite sannsynlig. Fordi velgerne ikke misfornøyd med sitt eget parti eller med hele systemet. Det er det andre partiet de misliker stadig sterkere.

It's the economy, stupid

"It's the economy, stupid" er blitt stående som en slags universell forklaring på hvorfor valg tapes i USA, Når det går dårlig i økonomien og velgerne gjerne trekker frem økonomi som sin viktigste sak, går det dårlig med sittende presidenter.

Grafen til høyre viser hvordan hovedsakene for velgerne har endret seg det siste tiåret. Fra finanskrisen i 2008-09 dominerte økonomi fullstendig, men falt gradvis i betydning fram til helse overtok som viktigste sak under Donald Trump. I hans presidentperiode konkurrerte også innvandring og klima om å være viktigste sak, og det har fortsatt inn i Biden-perioden. 

Men brått har økonomi seilt opp som viktigste sak for velgerne igjen. 30 prosent av velgerne svarer at det er viktigst, og det er jo ikke spesielt overraskende med høyere priser og kraftige renteøkninger. President Bidens problem er at det er et viktig mellomvalg om ikke lenge, og sjansen for at "it's the economy stupid" skal slå til for fullt.

Begrepet "It's the economy stupid" stammer fra Bill Clintons vellykkede valgkamp i 1992 da han vant over den sittende presidenten George H. W. Bush. Det var egentlig et internt slagord for valgkamporganisasjonen og ble lansert av valgkampsjefen James Carville som et av tre interne slagord som var hengt opp på veggen på valghovedkvarteret i Bill Clintons hjemby Little Rock i Arkansas. De to andre slagordene var "Change vs. more of the same" og "Don't forget health care". 

Her har nok ikke den politiske verden forandret seg så veldig mye. Denne huskelisten kan fungere helt utmerket også i dag, både i USA og andre steder, for kandidater som vil utfordre de som styrer landet. 

Blått regionalvalg i Andalucia

Jeg skal ikke skryte på meg å å være ekspert på valg og politikk i spanske regioner, men når man tilbringer mye ferietid i Andalucia, helt sør på det spanske fastlandet, er det jo naturlig å følge litt med. 19. juni var det dessuten et svært interessant valg på regionalt  parlament i Andalucia.

Litt om Andalucia: Det er den største spanske regionen i folketall, med 8,5 millioner innbyggere, og den er nest størst i areal. Andalucia er tørt, kupert med høye fjell, og har både Middelhavskyst og Atlanterhavskyst. Tradisjonelt jordbruksdominert, med mye fiske langs kysten, men i dag er det tjenestenæringene som dominerer økonomien, spesielt turisme. De største byene er regionhovedstaden Sevilla, Malaga, Cordoba, Granada og Jerez de la Frontera (der de lager Sherry).

Om politikken i Andalucia kan man si at partibildet er nokså likt det som finnes på nasjonalt plan og det er ikke som i noen andre regioner der det finnes helt egne regionale partier. Andalucia har de to store tradisjonelle styringspartiene: sosialdemokratene PSOE, de konservative Partido Popular (PP), de "nye" partiene: liberale Ciudadanos (Cs), venstrepopulistiske Podemos og høyrepopulistiske VOX, samt et mangfold av røde og grønne småpartier som må samarbeide i valgallianser for å lykkes, men som ofte sliter med få det til.

Men Andalucia har historisk vært rødere enn Spania. Sosialistpartiet PSOE vant samtlige valg fra demokratiet ble gjeninnført på 70-tallet til forrige valg i 2018. Da ble det et skifte, for selv om PSOE igjen ble størst med 28 prosent av stemmene, var de to største partiene svekket, som i Spania ellers, og det liberale Ciudadanos ble den store vinneren med 18 prosent. De gikk i en mindretallskoalisjon med det konservative PP som fikk 20,7 prosent, og ble støttet i parlamentet av VOX på ytre høyrefløy. Og egentlig ikke spesielt oppsiktsvekkende med litt politisk endring etter så mange år med sosialiststyre.

Valget i 2022, for tre uker siden, ble derimot betydelig mer oppsiktsvekkende. PPs Juan Manuel Moreno og hans folk må gjort en god jobb i regjering, for partiet fikk hele 43,1 prosent av stemmene, mer enn en fordobling, og rent flertall. En helt sensasjonell fremgang. Mens koalisjonspartner Cs kollapset og fikk 3 prosent og null mandater. PSOE gikk litt tilbake og fikk 24 prosent, VOX på ytre høyre gikk litt frem og fikk 13,5 prosent, Det røde Andalucia har blitt veldig mye blåere.

Til venstre for sosialdemokratiet er det problemer. De røde og grønne fløypartiene klarte ikke å bli enige om en felles allianse, men stilte to lister, som, så vidt jeg forstår, konkurrerer både om å være mest røde og grønne, men også prøver å finne støtte for ulike venstrepopulistiske og venstrenasjonalistiske tanker, blandet med en dose andalusisk regionalisme. Det fungerte tydeligvis ikke hos velgerne, Den ene gruppen fikk 7,7 prosent, den andre fikk 4,6 prosent.

Betyr dette at PP kan spasere inn til seier i det nasjonale valget i slutten av 2023, etter å ha overbevist stort i Madrid i fjor og i Andalucia nå? Naturligvis ikke. Det er lenge til valget og PP har også hatt noen interne konflikter. Og sosialistpartiet ser ut til å holde stillingen ganske godt på landsbasis, til tross for en krevende koalisjon de må holde orden på og en venstreside som har mye uavklart også nasjonalt. Spennende blir det i hvert fall.

Trumps makt over primærvalgene

Det har vært mye snakk om hvordan det Republikanske partiet i USA gradvis er  blitt omdannet til Donald Trumps parti. Og at partiet også etter at han tapte valget er helt dominert av Trumps ønsker og preferanser. Svært få tør å kritisere Donald Trump offentlig og kandidatene til ulike folkevalgte verv konkurrerer om å få Trumps støtte. Da blir man også partiets kandidat.

Men er det virkelig så entydig? The Economist har på noen nært forestående primærvalg der dette vil bli satt på prøve, blant annet fordi en del andre toneangivende republikanere støtter andre kandidater. I Pennsylvania skal de nomineres til en ledig plass i Senatet 17. mai, der tre kandidater er i ledelsen, en konservativ mediekommentator, en hedgefondforvalter og en Trump-støttet talk-show programleder og tidligere hjertekirurg, Dr Oz, skal konkurrere om å være republikansk kandidat. Målingene nå viser at alle tre har omkring 20 prosent oppslutning. The Economist skriver:

"Just nine leaders have endorsed Mr Oz. But Mr Trump is among them, and his voice is considered the most important. According to a survey by Echelon Insights, a Republican polling firm, a hypothetical candidate who is endorsed by both Mr Trump and local party leaders would win the backing of Republican primary voters by 29 percentage points. Those endorsed by local leaders but not by the president would lose by ten. That is good news for Mr Oz. Yet the only poll released since Mr Trump announced his support on April 9th showed him up just three points—and that was a significant drop from the same pollster’s last survey in February."

Det er ingen tvil om at Donald Trump har stør innflytelse, Men kanskje ikke full så stor som den kunne virke og kanskje kan han ikke styre så mange primærvalg i den retningen han ønsker likevel. Vi får snart noen mer presise svar.