Verdens museer hardt rammet av korona

Koronapandemien har rammet hardt og bredt, og mennesker og virksomheter over hele verden er berørt. Men noen er likevel rammet hardere enn andre, som turistnæring, flyselskaper og kultur- og opplevelsesnæringer.

Blant disse er verdens museer, som lever av å tiltrekkes seg store menneskemengder som ønsker å oppleve ulike former for kunst. The Economist omtaler i en artikkel en undersøkelse som har beregnet at besøkstallet ved verdens 100 mest besøkte kunstmuseer falt med 77 prosent fra 2019 til 2020:

"An annual survey published on March 30th by the Art Newspaper documents the toll the pandemic has taken. In 2019 the 100 most popular art museums globally enjoyed more than 230m visitors; in 2020 that figure fell to 54m, a drop of 77%. Cultural institutions were closed for much of the year by lockdowns, yet even when they could reopen, social-distancing measures limited them to 20-30% of their usual capacity. Not surprisingly, museums in places where the virus was managed most effectively suffered smaller decreases. Yet they still suffered. In Australia and New Zealand, museums attracted 53% fewer visitors in 2020 than in 2019. In North America and Europe, decline was far sharper: 75% and 72% respectively."

Virtuelle museumsbesøk (2): Eremitasjen i St Petersburg

Ulike reiserestriksjoner i Norge og andre land gjør det umulig med fysiske besøk på museer i utlandet, og mange museer, gallerier og utstillinger er dessuten stengt. Men også her har digitaliseringen gitt oss noen alternative kilder til kunstneriske opplevelser der vi slipper å reise. Internett kan tilby mange virtuelle museumsbesøk i form av høykvalitets video der du ikke bare ser maleriene og andre kunstverk, men vandrer rundt i museet, nesten som om du var der i virkeligheten.

Dagens bidrag er en video fra Eremitasjen i St Petersburg, et enormt statlig musuemskompleks som også inkluderer Vinterpalasset, der de russiske keiserne bodde fra 1732 til 1917. Filmen er på over fem timer og er en uavbrutt filmtagning på 5 timer og 19 minutter, filmet med en iPhone 11.

Virtuelle museumsbesøk (1): Louvre i Paris

Det er mange gode grunner til å oppsøke digitale kunst- og kulturressurser på nettet, men det er kanskje litt ekstra interessant å gjøre det i disse koronatider. Ulike reiserestriksjoner gjør det helt umulig med fysiske besøk og mange museer, gallerier og utstillinger er dessuten stengt.

Men også her har internett spennende ting å tilby i form av virtuelle museumsbesøk i form av høykvalitets video der du ikke bare ser maleriene og andre kunstverk, men vandrer rundt i museet sammen med andre turister og kommer så nær et virkelig besøk som det er mulig å komme. Her fra Louvre-museet i Paris:

Grunnstein for nytt nasjonalmuseum

I dag hadde jeg gleden av å delta på grunnsteinsnedleggelsen for det nye nasjonalmuseet på Vestbanen, som gjest fra Statsbyggs eierdepartement KMD. Det var en flott forestilling Statsbygg hadde laget, med både fine kulturinnslag og gode taler.

Statsministeren holdt tale om hvilken rolle det nye nasjonalmuseet skal ivareta og dronning Sonja og kronprinsesse Mette-Marit pakket grunnsteinsskrinet ned i en sekk som så ble satt på ryggen til Tori Wrånes som ble løftet inn over byggetomten av en stor heisekran, mens hun sang Solveigs Sang.

Det er noen enorme dimensjoner over dette nye bygget som ble vedtatt i Stortinget i juni 2013.. Til nå har byggearbeidene som startet opp i 2014 foregått nede i et stort hull, men fra nå av vil det nye bygget på hele 54 600 kvadratmeter bli veldig synlig i området bak den gamle vestbanebygningen. Kostnadsrammen for dette prosjektet er 5,3 milliarder kroner og bygget skal åpnes for publikum i 2020 (her er fremdriftsplanen).

Men for at vi allerede nå skal få et inntrykk av hvordan det nye nasjonalmuseet vil se ut har Statsbygg laget denne videoen der vi kan se hvordan det vil bli både utvendig og innvendig i det nye bygget:

Gratis universitetskurs på nett

Man leser stadig om hvordan ikke bare e-læringsvirksomheter, men også store og anerkjente universiteter er i ferd med å ta ibruk internett som kanal for å tilby utdanning. Og da ikke bare som videoklipp fra forelesninger, men også som komplette kurstilbud. I noen tilfeller også kurs som gir en form for grad eller sertifisering når man har fullført.

Men hvordan finner man fram i denne jungelen av online kurs og undervisningstilbud fra universiteter over hele verden? Finnes det noen felles oversikt over det som finnes av tilbud? Ja, det fremragende nettstedet Open Culture, et nettsted for kultur- og utdanningsressurser og et et sterkt anbefalt nettsted i mange andre sammenhenger også, har tatt på seg å lage selve The master list over free online courses from top universities.  Den er kanskje ikke fullstendig når det gjelder alt som finnes i verden, men den har i hvert fall totalt 1150 ulike gratis online utdanningstilbud med i alt 35 000 timer video og lydfiler.

I en bloggpost som omtaler de siste oppdateringene av denne masterlisten nå i sommer, skriver Open Culture litt om hva listen inneholder av ulike tilbud. Det er for eksempel veldig mange kurs i humanistiske fag, informatikk og realfag, men som en vil se er det litt av hvert ellers også. De skriver i oppdateringen at:

"Right now you’ll find 133 free philosophy courses, 85 free history courses, 120 free computer science courses, 71 free physics courses and 55 Free Literature Courses in the collection, and that’s just beginning to scratch the surface. You can peruse sections covering Astronomy, Biology, Business, Chemistry, Economics, Engineering, Math, Political Science, Psychology and Religion."

Og som nevnt er Open Culture et nettsted det kan være lurt å besøke av og til. Det er en gullgruve når det gjelder å finne lenker til YouTube-klipp, bilder og tekst om musikk, kunst og kultur. For eksempel denne som kom for noen dager siden om "7 female bass players who helped shape modern music".

Sangers anatomi

Fra bloggen Wrong Hands

Jeg kom nylig, nokså tilfeldig, over bloggen Wrong Hands med humoristiske tegninger og illustrasjoner laget av en canadier som heter John Atkinson. Der er det mye morsomt. Jeg falt for eksempel for illustrasjonen til venstre, som viser hvordan en sang egentlig er bygget opp, innenfor sjangrene indie, country, blues, pop og klassisk rock. Som vi ser har hver sjanger sin distinkte anatomi. På samme måte har han illustrert ulike filmsjangeres anatomi.

Når jeg skriver om denne bloggen med tegninger er det også en fin anledning til å si noe om muligheter og begrensninger i retten til å gjengi ting som er laget av andre. Veldig ofte er det slik at bilder og tegninger man finner på nettet er noen andres eiendom og derfor ikke kan gjengis uten tillatelse fra opphavspersonen, og et eventuelt vederlag. I dette tilfellet er det imidlertid annerledes fordi tegneren har valgt å tillate deling gjennom å utstyre verkene sine med en Creative Commons lisens.

Man kan lese mer om de ulike typene Creative Commons-lisenser her. Her er det brukt en CC BY-NC-ND lisens som gir andre mulighet til å bruke og dele tegningene, men under forutsetning av at det er til ikke-kommersiell bruk, at man ikke endrer på innholdet og at de som bruker tegningene lenker tilbake til Wrong Hands.

Sandvika, Kolsås og Claude Monet

Claude Monet-maleri med Løkke Bro og Kolsåstoppen

Mine gamle hjemtrakter i vestre Bærum har dessverre havnet i nyhetsbildet i det siste fordi noen lokale ungdommer har blitt radikale islamister og reist til krigen i Syria. At disse unge menneskene ikke er representative for verken de innfødte eller de tilflyttede på steder som Sandvika, Dønski og Kolsås skjønner jo egentlig alle. Men det kan jo for ordens skyld være greit å minne om at dette er flotte bomiljøer som dessuten tilbyr kort reisevei til jobb- og utdanningsmuligheter og kulturtilbud i blant annet Oslo, Fornebu, Asker og Drammen, i tillegg til det som finnes helt lokalt.

Spennende lokalhistorie finnes det også i denne delen av verden, der store ting ofte har vært drevet frem av folk som kom utenfra. Jeg har tidligere blogget om industrigründeren Caspar Donato Brambani som kom til Sandvika i 1870 og etablerte flere industrivirksomheter, blant annet kalkfabrikker, teglverk og takstensfabrikker. I 1892 kjøpte Brambani Brønnøya for å bygge en stor kalkovn og i årene 1896-1905 var han den første formannen i Sandvika Vel. Bærum Bibliotek har en egen nettside der de forteller mer om Brambanis liv og virke. Brambanigården er nyere og ligger sentralt i Sandvika, rett over veien fra rådhuset. I BAKgården på baksiden er det uteservering og et eget kulturprogram fra mai til slutten av august.

En annen som både har satt spor etter seg lokalt og også satt vestre Bærum på kartet internasjonalt er den franske maleren Claude Monet. Han bodde i vestre Bærum vinteren 1895 og laget mange malerier med motiver fra Sandvika-områder. Som man kan se på denne kunstbloggen med oversikt over Monets malerier i denne perioden, dukker Løkke bro i Sandvika opp på mange bilder. Det samme gjør Kolsåstoppen. Og på bildet over er både Løkke Bro og Kolsåstoppen med i samme bilde, et motiv han malte i flere versjoner. I dagens Sandvika finner vi både Claude Monets Allé, som går fra kulturhuset og forbi Sandvika Storsenter og Claude Monets Plass.

Løkke bro er der fortsatt, nesten på samme sted som da Monet malte den. Den ble bygget i 1829 og var Norges første støpejernsbro. Helt frem til 1977 var den en del av hovedveien (først Drammensveien, så Ringeriksveien) gjennom Sandvika. Da ble den erstattet av en mer moderne bro, og flyttet hundre meter høyere opp Sandvikselven der den fungerer som gangbro ved Sandvika videregående skole. Huset helt til høyre i Claud Monets maleri ble bygget i 1894 og står fortsatt. Det heter i dag Monethuset Restaurant og Selskapslokale og huser også den relativt nyåpnede tapasrestauranten La Casa Monet tapas bar. Den har jeg foreløpig ikke hatt mulighet til å teste.

10 år med Bærum Kulturhus

På et veldig hyggelig arrangement i Bærum Kulturhus lørdag kveld ble det feiret at dette kulturhuset i Sandvika har rukket å bli 10 år. Ordfører Lisbeth Hammer Krog var vertskap for en gjesteliste som inkluderte mange lokale kunstneriske ildsjeler som har sørget for at det har vært en suksess, men også mange støttespillere fra næringslivet som har bidratt til at det har vært mulig rent økonomisk. På Kulturhusets nettsider kan vi i artikkelen "En kronglete vei til suksess" lese at:

"Det første forslaget til «et nøkternt kulturhus i Bærum» kom allerede i 1962, men kulturhuset måtte gjennom lange debatter og mye politisk motstand før det endelig sto ferdig over 40 år senere, høsten 2003. Da var det langt mindre nøkternt, men et storslått bygg, designet av Snøhetta, som kom i tillegg til Sandvika teater, Musikkflekken og Lille Scene. Kulturhuset er bygget på to søyler; det lokale kulturlivet skulle dyrkes, samtidig som kulturhuset skulle bli en ledende arena for formidling av profesjonell kunst."

I løpet av de ti årene har det vært 4757 forestillinger med 817 600 besøkende på i alt fem scener. Det er veldig imponerende det kulturhussjef Morten Walderhaug og hans folk har fått til. Ikke fordi det mangler befolkningsgrunnlag i Bærum, men fordi folk der har tilgang til et så stort og mangfoldig kulturtilbud inne i Oslo, en kort tog- eller busstur østover. For mange i Bærum er det langt enklere å reise til Oslo sentrum enn til Sandvika. Derfor må tilbudet i Sandvika rent kunstnerisk og kvalitetsmessig holde et veldig høyt nivå, slik at man ikke bare tetter lekkasjen østover, men også får ganske mange til å reise motsatt vei.

Selv etter at Operaen i Oslo åpnet i 2008 og konkurransen fra andre scener også er blitt sterkere, har Bærum Kulturhus klart seg bra. Så bra at det i 2010 ble kåret til årets bedrift i Bærum av en jury med representanter fra Bærum Næringsråd, kommunen, Budstikka og Nordea. I talene i kulturhuset i Sandvika på lørdag ble vi minnet om at det ikke bare er å bygge et flott nytt hus (og i dette tilfellet er det veldig flott, tegnet av Snøhetta) og tro at suksessen kommer. Utfordringen er å fylle det med et innhold som er så interessant at publikum stadig fortsetter å komme. Den miksen som har gitt publikumssuksess kommenterer Morten Walderhaug slik i artikkelen om 10-årsjubileet:

"Kulturhuset er bygget på to søyler; det lokale kulturlivet skulle dyrkes, samtidig som kulturhuset skulle bli en ledende arena for formidling av profesjonell kunst. - I dag er vi glade for å kunne slå fast at ambisjonene er nådd, sier Walderhaug. - 60 prosent av forestillingene hos oss er skapt av lokale entusiaster, 20 prosent fylt opp av turnerende artister og de resterende 20 prosentene er artister vi henter inn spesielt til Bærum og Norge"

Bill Bryson om Shakespeare

En bok som har ligget leseklar ganske lenge og som jeg endelig fikk tid til å lese nå i sommer, er Bill Brysons biografi om William Shakespeare som heter "Shakespeare - The World as Stage". Nå skal det sies at det er svært lite man egentlig vet om store deler av livet til Shakespeare, men Bryson gjør en helt utmerket jobb når det gjelder å få frem det vi faktisk vet og ellers klare å skille det sannsynlige fra det mulige. Og det mulige fra det spekulative og usannsynlige.

Litt av problemet når en så kjent person som William Shakespeare etterlater seg så få sikre spor etter seg er at det åpner for både spekulative teorier og ren diktning, noe også mange av hans biografer har gjort seg skyldige i. I mangel på sikre fakta om Shakespeares liv handler derfor en god del av Brysons bok om det andre har skrevet som ikke er spesielt sannsynlig, eller ren gjetning. Bryson dissekerer flere av teoriene som stadig dukker opp om at det må være noen andre enn Shakespeare som er forfatter av skuespillene. Her er Bryson på sitt beste.

Og så er Bill Bryson naturligvis også svært god når han bruker sin historiekunnskap og sine fortellerevner til å beskrive det miljøet der Shakespeare bodde og jobbet i London på slutten av 1500 og begynnelsen av 1600-tallet. Han beskriver de politiske og religiøse dragkampene under Elizabeth I og James Is regjeringstid og den sentrale plassen teatrene fikk i folkelivet i disse årene. Sånn sett var Shakespeare og de andre teaterfolkene heldige med tidspunktet de levde, for noen år etter at han døde i 1616 ble teatrene stengt og senere revet ned i Oliver Cromwells autoritære puritanske regime på 1640-tallet. De ble ikke åpnet igjen før etter gjeninnføring av monarkiet i 1660.

Det er også veldig interessant å lese om hvordan en såpass liten by som London omkring 1600 klarte å holde liv i flere teatre som fremførte skuespill mange dager i uken. Og det til tross for at byen hadde alle mulige plager i form av fattigdom, knapphet på mat, kriminalitet og helseproblemer. Med noen års mellomrom ble byen rammet av store pestutbrudd som var så alvorlige at teatrene måtte holde stengt i lange perioder av gangen. Men ved hjelp av ledende adelsmenn som sponset ulike teatertropper, på samme måte som Mediciene i Toscana sponset renessansens store kunstnere og bygget Uffizi-palasset, sørget de for at teatrene kom igjennom krisene og Shakespeare og andre forfattere kunne fortsette å skrive.

En ting jeg ikke var klar over før jeg leste denne boken var at Shakespeare i tillegg til å skrive skuespill også var skuespiller selv i egne og andres stykker og dessuten investor og medeier i teatret. Det at han hadde en brukbar inntekt skyldtes mest det siste. Manusforfattere ble ikke spesielt godt betalt og hadde mye lavere status enn for eksempel poeter. Det at stykkene hans i det hele tatt ble utgitt i trykt form skyldtes at et par av hans venner bestemte seg får å lage en bok med hans samlede verker rett etter hans død, ellers ville mange av skuespillene sannsynligvis vært tapt for alltid.

Det boken til Bill Bryson mangler er en gjennomgang av hva selve skuespillene til Shakespeare handler om. Skal man lese en analyses av innholdet og konteksten rundt skuespill som Henry VI eller Richard III må man gå til andre kilder, og det kan jo være en god ide uansett. Bryson skriver derimot glimrende om lengde og stil, om Shakespeares mange språklige nyskapninger i form av imponerende mange nye ord og uttrykk som fortsatt er i bruk i det engelske språket i dag, om hvordan ulike utgaver av stykker kan skape forvirring og hvordan senere redaktører noen ganger skapte problemer ved å gjøre endringer i teksten der de ikke var fornøyd med originalen til Shakespeare.

Boken er på omkring 200 sider og er både humoristisk og tettpakket med fakta, og derfor vel verdt å lese, selv om den som sagt godt kan suppleres med annet lesestoff om selve verkene. Er man veldig ambisiøs kan man jo i tillegg skaffe seg Shakespeares samlede verker i digital form hos Amazon til $ 4,99 og lese alt selv.

Bueskytteren på Snarøya skole

Bueskytteren på Flickr

Det har gått for lang tid mellom innleggene på bloggen om nær-området her på Fornebu og Snarøya. Jeg har vært innom Sjøflyhavna Kro, Statoils tårn, teknologiskolen på Hundsund og Hundsund Bad. Og jeg tror bloggposten om Fornebu og Storøya rundt på sykkel fra 2009 står seg godt fortsatt. Men det bygges stadig mer og mye nytt har kommet til, blant annet flere nye boligområder og et par nye hoteller langs sykkelruten, så jeg må skrive mer.

Et bra sted å begynne oppdateringen er utenfor Snarøya barneskole. Her feires 17. mai hvert år på skoleplassen og på 17. mai i 2011 re-avduket Snarøen Vel og historielaget ved Snarøya seniorsenter skulpturen "Bueskytteren", som står plassert langs skoleveggen på hjørnet av skoleplassen, nærmest oppkjørselen. En plakett på veggen forteller om skulpturens historie:

"BUESKYTTEREN
Skulpturen laget i gips av NICOLAI MEYDELL i 1896. Gitt til Snarøya skole av komponisten/pianisten Tore Sinding i 1957. Ved innsamlede midler og donasjon fra Gunvor Sæther ble den støpt i bronse og avduket i 1959. I 10 år stod statuen uten arm og bue. Lokalhistorielaget ved Snarøya Seniorsenter tok initiativet til å få reparert og rehabilitert den i 2011, følgende bidrog økonomisk: Lokalhistorielaget ved Snarøya Seniorsenter - Snarøen Vel - Snarøykilen Båthavnforening - Langodden Vel - Fornebubanken - Snarøya og Fornebu Lions. 17. mai 2011 ble skulpturen avduket på ny og har fått en iøyenfallende plassering."

Et tips til de som er særlig opptatt av Fornebu og Snarøya, for eksempel fordi de bor der, har bodd der eller vurderer å flytte dit, er å følge med på websidene til Snarøen Vel. De har blitt veldig aktive de siste par årene, med aktuelle lokale saker, intervju med skolens nye rektor Petter Moen, mange fine bilder fra nærområdene tatt av foreningens aktive styreleder Paal Alme, samt noen spennende historiske bilder.

Verdien av kultur

Apropos verdien av et lands kultur. Jeg kom over en artikkel på BBCs nettsider fra i fjor om verdien av Charles Dickens forfatterskap for det britiske samfunnet. Ikke verdien av den opplevelsen hver enkelt har når de leser en bok eller ser et teaterstykke av Dickens, som utvilsomt også kan være stor, men den økonomiske verdien som tilføres landet fra salg av bøker, teaterbilletter og andre produkter og tjenester med en tilknytning til Dickens.

Charles Dickens ble født for over 200 år siden, i 1812, og var selv svært fattig før han fikk suksess som forfatter, men i dag genererer hans forfatterskap store inntekter. BBC har fått Interbrand til å beregner denne verdiskapingen og i artikkelen anslås den til å være på omlag 280 millioner pund i året, som tilsvarer 2,5 milliarder norske kroner.

Selve boksalget av Dickens gamle bestselger-bøker utgjør omkring 3 millioner pund, bare en liten del av totalen. TV, film og DVD-produksjoner sørger for 34 millioner pund i året, mens inntektene fra teaterforestillinger er 64 millioner pund. Et enda større beløp kommer fra turisme og relaterte virksomheter, som museer, utstillinger, festivaler og andre arrangementer med en tilknytning til Charles Dickens. Og i tillegg kommer puber, øltyper (Micawber Mild), t-skjorter og andre produkter som bærer navnet til Dickens eller en av hans romanfigurer.

Storbritannia er et svært internasjonalt og flerkulturelt samfunn, men det viser seg altså at noe så ut-britisk som Charles Dickens bøker klarer seg svært godt likevel. Jeg vil tro det kan ha sammenheng med flere ting, blant annet at fortellingene holder høy kvalitet og at budskapet til Dickens er relevant på tvers av kulturer og generasjoner. Så i stedet for å være så bekymret for at flere nye landsmenn kan undergrave et lands kultur, er det kanskje et poeng å lære av britene her og se hvordan vi i Norge kan bruke Munch og Ibsen og andre norske kvalitetsprodukter, som på samme måte er relevante på tvers av generasjoner og  langt utenfor Norges grenser, til å skape både kulturelle opplevelser og økonomiske verdier.

Mikke Mus møter Joy Division

Det virket sikkert som en morsom og litt ironisk idé. Svartkledde og depressive post-punkerne, selv de de som hører på Joy Division, The Cure og Bauhaus, har jo for lengst fått barn og vært igjennom både Askepott og Løvenes Konge, og mange har nok besøkt Disney World også. Dessuten tilhører man jo den ironiske generasjonen, så kombinasjonen Joy Division og Mikke Mus er fullt håndterbar.

Det var vel slik noen hos Disney tenkte da de designet en ny Mikke Mus t-skjorte med et design bygget på Joy Divisions legendariske album Unknown Pleasures. Denne nye t-skjorten ble lagt ut for salg på Disneys nettbutikk i midten av januar for $24,95, og fikk selvsagt umiddelbart en del oppmerksomhet i musikkpressen, som syntes dette var nokså merkelig. Rolling Stone skrev:

"Proving that the line separating art and commerce has eroded to an absurd point, Mickey Mouse is now taking cues from Ian Curtis. Or rather, Disney is taking cues from Peter Saville, the graphic design icon who created Joy Division's classic "waveform" cover for 1979's Unknown Pleasures. As more informed fans may know, the cover actually references CP 1919 – the first-known radio pulsar captured in space in 1967. Saville's abstract design, which represented a new touchstone for postmodern ideals at the time, has become ubiquitous over the decades. Enough so to enter the Disney kingdom."

Nå er det ikke sikkert noen hos Disney egentlig hadde hørt så nøye på tekstene til Joy Division. Hadde de hørt etter ville de nok funnet ut at avstanden mellom The Magic Kingdom og Joy Divisions versjon av Manchester på slutten av 70-tallet er veldig stor. Mens Disney er opptatt av at det alltid må være en lykkelig slutt, var det ikke mye lykkelig over Joy Division, og i hvert fall ikke på slutten. Financial Times fanget også opp denne saken og skriver:

"When you think of Walt Disney, you might think of all things sunny and wonderful, childhood dreams, fairies and innocence. At any rate, you are unlikely to think of the angst-ridden, bass-heavy, industrial sound of Manchester band Joy Division – named after the prostitution wing of a Nazi concentration camp. The band’s lead singer, Ian Curtis, suffered from depression and killed himself."

Etter å ha tenkt seg om et par dager fant Disney ut at dette ikke passet så godt sammen med profilen deres likevel, og trakk t-skjorten fra butikkene. Men på eBay får man fortsatt tak i den.

Albumet Unknown Pleasures er for øvrig, i følge min subjektive vurdering og naturligvis preget av at min egen musikalske oppvåkning foregikk nettopp på den tiden, et av de beste albumene som noen gang er laget. Det inneholder sterke enkeltlåter som Day of the lords, New Dawn Fades, She's lost control og Shadowplay, men fremfor alt utgjør albumet en veldig sterk helhet. Men det passer ikke for alle. Som soundtrack til Disney fungerer det ikke i det hele tatt.

Noen skandale er det imidlertid ikke snakk om. De gjenværende medlemmene av det oppløste Joy Division har aldri vært fremmede for nye og lett bisarre koblinger selv, også ting som har irritert gamle fans. Da Joy Division ble oppløst oppstod New Order, et band som blant annet preget dansegulvene med Blue Monday og laget World in Motion (inkludert "John Barnes rap") som offisiell VM-sang for Englands fotballandslag i 1990. I en slik kontekst er ikke Mikke Mus spesielt oppsiktsvekkende.

100 år siden Mona Lisa ble stjålet

I høst er det 100 års siden en tyv klarte å stjele Leonardo da Vincis Mona Lisa fra Louvre i Paris. Financial Times har en morsom artikkel som minner om omstendighetene rundt et av historiens mest berømte, men også nokså merkelige kunsttyverier, i august 1911.

Kanskje det mest merkelige av alt var hvor lett det var å stjele "La Jaconde" og hvor lang tid det gikk før tyveriet ble oppdaget. Mona Lisa var ikke festet til veggen og vaktholdet var ikke spesielt bra. Dessuten var det helt vanlig at malerier ble tatt ned for å bli fotografert. Derfor ble det ikke oppdaget at maleriet var borte før over et døgn etter selve tyveriet. Da var politiet helt uten spor og i månedene etter tyveriet var Mona Lisa som sunket i jorden. Det gikk så langt at man i 1912 hadde begynt å gi opp og bestemte seg for å henge opp et maleri av Rafael på den ledige plassen i Louvre.

Det skulle gå helt til desember 1913 før Mona Lisa dukket opp igjen, hos en antikvitetshandler i Firenze. Da viste det seg at kunsttyven var en 32 år gammel italiener ved navn Vincenzo Perrugia som ville ta med denne kunstskatten til det han mente var det rettmessige hjemlandet, Italia. Perrugia ble overrasket over at han ble arrestert av politiet, han hadde håpet på at han ville få en belønning av den italienske stat for å hente Mona Lisa hjem.

Nå var det imidlertid et stort problem med dette resonnementet til Perrugia: Ingen hadde fortalt han at Mona Lisa ikke var stjålet av franskmennene i det hele tatt. Tvert imot, Leonardo da Vinci bodde i Paris de siste årene han levde og den franske kongen Francois I kjøpte maleriet av han:

"Peruggia had once seen a picture of Napoleon’s troops carting stolen Italian art to France. He said he had become determined to return at least one stolen painting, the handily portable Mona Lisa, to Italy. In fact, he was labouring under a gargantuan misapprehension: the French hadn’t stolen the Mona Lisa at all. Da Vinci had spent his final years in France. His last patron, the French king François I, had bought the painting, apparently legally, for 4,000 gold crowns."

Vincenzo Perrugia fikk likevel en mild straff, et år og 15 dager i fengsel, som senere ble redusert til syv måneder. Hadde han levd i dag ville han nok oppnådd status som a-kjendis og blitt søkkrik på å selge fortellingen sin til talkshows, forlag og filmselskaper. Slik gikk det ikke med Perrugia. Han døde allerede i 1925, bare 44 år gammel, uten noe offentlig oppmerksomhet.