Slutten for kobbernettet

Det er nyttårsaften og Teknisk Ukeblad minner om at denne datoen også representerer slutten for kobbernettet, infrastrukturen for fasttelefoni vi har hatt i Norge siden 1855, som dekket stadig større områder og stadig flere husstander. Og for en historie! Knapt noen teknologi har betydd så mye for moderniseringen av Norge, skriver Teknisk Ukeblad.

Men i møte med mobiltelefoni, fiber og 5G som løser problemet bedre enn kobber, er det helt riktig å fjerne den. Nå var det riktignok slik at dagens regjeringspartier ganske nylig, da de var i opposisjon. lovet å beholde kobbernettet, men det har de selvfølgelig ikke fulgt opp.. 

Jeg har tidligere blogget om den eksplosive veksten i fiberdekning vi har hatt i Norge de siste årene, og når 5G i tillegg kan tilby høyhastighets bredbånd kjemper man ikke for å beholde noe som er mye dårligere.

Da internettet skulle inn i folks hjem fra 90-tallet var faktisk kobbernettet en veldig bra ting å ha når kravene til båndbredde ikke var alt for store. Tenk hvor mye penger som ble spart på å ikke måtte lage helt ny infrastruktur, men bare koble på et modem på telefonkontakten som allerede var der. 

Min første intenetttilkobling hjemme på Stabekk i 1995 var via et analogt modem koblet til kobbernettet. Så ble det ISDN som ga to kanaler, en til tale og en til data, og deretter ASDL, før jeg hoppet over på internett via kabel TV-nettet da det ble mulig. I dag har jeg både TV og internett fra Altibox via en fiberkabel. Og det er noen år siden den gamle fasttelefonen forsvant. Og et nett ingen lenger trenger er det jo ingen grunn til å betale for. Teknisk Ukeblad skriver:

"Internett var en slags oppblomstring for kobbernettet. Først via analoge modemer, så ISDN og etter hvert via ulike DSL-teknologier. Men her kom det også til kort. Bitraten ble for dårlig for de fleste etter hvert som vi konsumerte strømme-TV. Nå har fiber, kabel og trådløse forbindelser overtatt det aller meste. Det er ikke slik at rivingen begynner nå. Den har pågått lenge, men det blir ikke lenger mulig å ringe med fasttelefon over kobbernettet. Det blir neppe noen krise for det er mindre enn 300 private abonnementer igjen. Kobbernettet er også en formidabel strømbruker. Hele 100 GWh trengs årlig for å holde det i drift. Strøm vi heller kan bruke mye bedre til andre formål."

Nesten nattog London-Berlin

Det har ikke vært lett å være jernbaneentusiast i Storbritannia den siste tiden, med streiker og en hel del andre problemer. Men The Guardian mener at det er lys i tunellen. Europas satsing på jernbane gjør at britene får noe å se frem til, i hvert fall hvis de skal forlate landet og reise videre i Europa.

Skal man reise langt er fly gjerne favorittreisemåten. Selv om togene går fort blir det mange timer å sitte stille. Nattog derimot er veldig konkurransedyktige fordi man da bruker timene til noe man må gjøre uansett: å sove. Og gradnyheten The Guardian er opptatt av nå er den nye nattogstrekningen mellom Brussel og Berlin som skal åpen i mai.

Eurostar ble aldri den høyhastighetsforbindelsen nedover i Europa som entusiastene i UK drømte om, men til Brussel kommer du fra London med Eurostar på bare to timer. Og når det i mai åpnes en ny natttogstrekning Brussel-Berlin kan man reise fra St Pancras i London på ettermiddagen, bytte tog i Brussel og ankomme Berlin med en god frokost på toget tidlig neste morgen. I følge artikkelen vil en plass i en sovevogn koste fra € 109. Det høres ut som et godt alternativ til å fly om kvelden og overnatte på et hotell i Berlin for å rekke et tidlig møte.

Satelittregnskap for turisme

Fordi reiseliv og turisme ikke er en avgrenset sektor eller egen næring i økonomien vår, kan man ikke helt enkelt hente ut tall fra offentlige statistikker for å finne ut hvor stor den er. Den omfatter blant annet hoteller og serveringssteder og transporttjenester, men ikke all transport blir brukt til å frakte turister.

Derfor må det gjøres noen tilpasninger og brukes noe skjønn for å få gode beregninger. Dette gjør Statistisk Sentralbyrå i det de kaller "Satellittregnskap for turisme". Dette er tatt som også normalt er interessante for alle som er interessert i dette områdets størrelse og betydning i økonomien, men akkurat i overgangen 2019-2020 er det selvfølgelig ekstra interessant å finne ut hvor kraftig covid-pandemien traff de mest berørte næringene og hvor mye turismen i Norge ble redusert. Og fordi det er mye jobb å beregne dette under en pandemi er det 2020-tallene som er blitt presentert nå, mens de foreløpige 2021-tallene fortsatt ikke er klare.

SSB skriver at lønnsomheten i reiselivsnæringene målt ved bruttoproduktet hadde en enorm nedgang i 2020 og er beregnet til 91 milliarder kroner. Målt i faste priser var bruttoproduktet 43,9 prosent lavere enn året før. Til sammenlikning var nedgangen i Fastlands-Norge samlet 2,8 prosent og i hele landet 1,3 prosent. Det førte til at reiselivsnæringenes andel av fastlands-BNP ble redusert med over en firedel og gikk fra 4,2 til 3 prosent. SSB skriver videre at:

"Turistene brukte 130 milliarder kroner i Norge i 2020. Dette er et fall på nesten 35 prosent fra året før målt i faste priser. Den kraftigste nedgangen er målt hos de utenlandske turistene. Deres konsum er beregnet til 19 milliarder kroner og dermed nesten 70 prosent lavere enn i 2019. Deres andel av samlet turistkonsum halverte seg. De norske forretningsreisende ble det også langt færre av. Deres konsum halverte seg til knappe 15 milliarder fra 2019 til 2020. De norske husholdningene dempet nedgangen selv om de reduserte turistkonsumet sitt med 12 prosent målt i faste priser. De brukte 96 milliarder kroner på å feriere i Norge samt på transport og pakkereiser som tok dem ut av landet.

Her er det verdt å merke seg forbruksmønsteret endret seg kraftig i 2020. Med stengte grenser og begrensede muligheter til å reise utenlands, falt forbruket av internasjonale transporttjenester og pakkereiser svært mye. Husholdningenes konsum av reiselivsprodukter på ferie i Norge var omtrent på samme nivå som i 2019, noe som er bemerkelsesverdig når alle andre piler har pekt sterkt nedover. Især overnattingsbedriftene fikk merke godt at nordmenn ferierte i Norge, og konsumet her økte med over 30 prosent. Konsumet av transporttjenester falt kraftig all den tid man ble oppfordret til å unngå kollektivtransport. Det gjelder også for kulturtjenester hvor man enten møtte stengte dører eller kun et begrenset antall besøkende fikk slippe inn."

Årets land: Ukraina

I fjor ble Italia litt overraskende kåret til årets land av The Economist. Fortjent, men ganske overraskende. Italia er et land der politikerne vanligvis sliter med å gjøre kraftfulle og nødvendige strukturelle endringer i styringen av landet og i forholdet mellom inntekter og utgifter, men i 2021 var Mario Draghi statsminister og det var en sjelden periode med god styring.

I 2022 er det derimot ingen overraskelser. Ukraina er årets land. Og det er helt opplagt, i følge The Economist:"...this year, for the first time since we started naming countries of the year in 2013, the choice is obvious. It can only be Ukraine. The honour normally goes to the country which, in our view, has improved the most in the previous 12 months. So Ukraine is in one sense an unusual choice, in that life for most Ukrainians has grown spectacularly worse since Vladimir Putin’s unprovoked invasion of their country in February. Multitudes have died. Cities have been smashed and charred. Millions have fled their homes. Ukraine’s economy has shrunk by about a third. Because of Russian attacks, many Ukrainians are shivering in the dark without electricity. Yet Ukrainians have proved themselves this year. Four of their qualities stand out."

De fire egenskapene The Economist trekker frem, og som gjør valget helt opplagt er: heroismen, oppfinnsomheten, resiliensen (even til å stå imot) og even til å inspirere andre som kjemper mot en overmakt. Om Ukraina som global kilde til inspirasjon skriver The Economist:

"By standing up to Russia’s despot, Ukrainians have protected their neighbours. Had he conquered Ukraine, he might have attacked Moldova or Georgia next, or menaced the Baltic states. Ukraine has shown that underdogs can stand up to bullies, even enormous ones. It has thus been an inspiration not only to places with predatory neighbours, such as Taiwan, but also to oppressed people everywhere. Many tyrants broadcast big lies to justify their misdeeds, and impose their will through terror. Ukrainians have shown that lies can be exposed and terror can be resisted. Their struggle is far from over. But their example in 2022 was second to none. Slava Ukraini!"

Tomt for ammunisjon i Russland?

Er Russland i ferd med å slippe opp for ammunisjon? The Economist skriver i en interessant analyse at det er litt ulike analyser av problemstillingen og at det er litt avhengig av hvor gammel og dårlig lagret ammunisjon du tar med i regnestykket.

Representanter for både britiske og amerikanske forsvarsmyndigheter har gitt uttrykk for at det produseres så lite nye raketter og artillerigranater at det vil bli tomt allerede tidlig i 2023. Store nye russiske offensiver er i så fall utelukket.

Mens andre, blant annet eksperter fra Estland, mener at dette er betydelig overdrevet fordi Russland har lang mer gammel ammunisjon på lager enn det som er vanlig i vesten. Ammunisjon som også kan være dårlig lagret og ikke nødendigvis alltid virker som den skal, men som likevel har en militær effekt. The Economist skriver:

"Russian ammunition is often stored in poor conditions and for far longer than would be the case in nato armies. If the Pentagon is to be believed, Russia is firing some shells that were produced in the early 1980s. “You load the ammunition, and you cross your fingers and hope it’s going to fire,” said the American defence official. (Ukraine is drawing on old shells too.)"

Hvilket betyr at både våpen og ammunisjon i krigen kan være eldre enn mange av soldatene som utkjemper den. Det som er helt sikkert er at Russland er i ferd med å bli en svekket militærmakt. Et land som fortsatt gjør stor skade og påfører mye lidelse, i Ukraine, men som neppe har kapasitet til å være i konflikt med flere land samtidig.

Europeiske tognyheter 2023

Her i Norge handler nyheter som internasjonale togforbindelser stort sett om togtilbudet mellom Oslo og Stockholm blir dårligere eller bedre. I Europa ellers er det derimot mye nytt og spennende som skjer når det gjelder grensekryssende jernbane, både når det gjelder nye direkteruter, nye nattogtilbud og kortere reisetider.

The Guardians Berlin-korrespondent har beskrevet noen av tognyhetene som kommer i 2023.  Nattogtilbudet fra Stuttgart til Wien, Venezina, Budapest og Zagreb blir utvide med et nattog til Rijeka. Den turen tar 15 timer. Det blir også et nytt nattog fra Basel til Dresden og Praha. Og fra München blir det nytt nattog til Liguria via Østerrike. Og ikke bare til Genoa, men også videre via Cinque Terra-kysten til La Spezia. 

En nyhet i det franske TGV-nettet er at det blir etablert en helt ny rute mellom Freiburg i Tyskland og Bordeaux i Frankrike. Tvers gjennom Frankrike på under 8 timer. Og i følge the Guardian er det ikke bare vinelskere som vil nyte godt at denne ruten:

"From Germany’s Black Forest region to Bordeaux in under eight hours would have been impossible a generation ago. It may be a route for wine lovers, but that’s not what’s driving demand; it is, rather, a theme park just north of Freiburg which is very popular with French visitors. It now has a dedicated station called Ringsheim/Europa-Park, where from mid-December you’ll be able to catch not just a weekly train to Bordeaux but also a direct TGV to Marne-la-Vallée-Chessy, for Disneyland Paris. That itinerary will surely appeal to those keen to sample Europe’s two leading theme parks in a single trip. One-way fares from Freiburg or Ringsheim to Bordeaux start at €59."

En annen gladnyhet på jernbanefronten i Europa er at Litauen, som har vært uten et grensekryssende togtilbud, nå skal få togforbindelse til både Warszawa og Krakow. Reisen mellom Vilnius og Warszawa vil ta ni timer.

Et dårlig år for teknologiselskapene

Pandemien var dårlig nytt for mye av næringslivet, men ikke for teknologibedriftene. 2020 og 2021 var kjempeår med vekst i omsetning, overskudd og børskurser som gikk til himmels. 

Og mange forventet av veksten i netthandel, streaming, videokonferanser og andre digitale måter organisere livet  og løse ulike utfordringer på ville vokse videre. Men slik er det ikke blitt. Vi er neppe blitt mindre digitale, men den noe av det vi gjorde før pandemien har kommet tilbake igjen. Vi drar på jobb, handler i butikker og drar på feriereiser og jobbreiser. 

Derfor har 2022 blitt en nedtur for teknologiselskapene. Noen av selskapene som hadde planlagt for fortsatt vekst har måttet si opp ansatte det siste året. The Economist har sett på tall og indikatorer i artikkelen "After a dreadful year for tech firms, who will thrive in 2023?", De skriver:

"This year tech firms have had to cut back. One approach has been to stop side projects. Snap, a social-media firm, binned its selfie drone project. The same fate befell a cryptocurrency project at Meta, Facebook’s parent company, and Stadia, Google’s game-streaming service. Another has been to ditch staff (see chart 2). Crunchbase, a data provider, estimates that more than 50,000 American tech personnel have been laid off so far in 2022. Though that is only around 1% of those employed in the technology sector, some big firms have made deep cuts. In November Meta fired 11,000 people, or 13% of its staff; Stripe, a digital-payments service, cut 14% of its workforce".

Fragmentert og hullete om nasjonal og digital sikkerhet

Justisdepartementet har kommet med en ny Stortingsmelding med det litt pompøse navnet "Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet". Kanskje ikke veldig overraskende valg av tematikk med tanke på hvor kritiske Senterpartiet var mot alt mulig i opposisjon, og særlig alt som ikke er statlig eller norsk. På sitt mest ufrivillig morsomme gikk de til og med inn for å legge våre helseopplysninger under sikkerhetsloven, og dermed sørge for at helseopplysninger ikke kan deles med noen, heller ikke i helsesektoren. Men det temaet er ikke tatt inn i denne meldingen.

Det er definitivt en god ide å ta det store overordnede systemorienterte blikket på om nasjonal sikkerhet og kontroll er godt ivaretatt i en tid med krig i Europa, med en rivende og grenseoverskridende teknologisk utvikling og med stadige eksempler på ting vi ikke har god nok oversikt over. For eksempel hvem de reelle eierne er til eiendommer og selskaper i Norge, eller hvem som står bak selskaper som har rettigheter og konsesjoner. Hvem offentlige virksomheter egentlig kjøper varer og tjenester fra. Eller hvilke komponenter og hvilken programvare som inngår i samfunnets viktigste digitale systemer, og hvem som har ansvar for at det finnes en slik oversikt over mulige sårbarheter.

Men i stedet for å virkelig ta et slikt helhetsblikk på forholdet mellom nasjonal sikkerhet og egnede virkemidler for oversikt, kontroll og risikostyring, og foreslå konkrete tiltak på de viktigste områdene, har regjeringen valgt en fragmentert og anekdotisk tilnærming. Det fortelles om statlig kjøp av Meraker brug og eierskapet til Bergen Engines. Det skrives litt om digitale angrep på Østre Toten kommune og på mailserveren til Stortinget (som ikke var i nettskyen), mens den store helheten, hvordan vi er mer sårbare fordi ting henger sammen i en helhet, blir i liten grad omtalt. Men så er hele stortingsmeldingen på under 50 sider, og den må ha blitt skrevet veldig fort. Korrekturen har ikke gått helt bra den heller.

Det mest positive i denne stortingsmeldingen er understrekingen av den betydningen EUs lovgivning, reguleringer og samarbeid har norsk sikkerhet. Norge er på dette området innenfor EUs grenser når det gjelder personvernregelverk, datasikkerhet og andre viktige lover og reguleringer som sikrer oss mot krefter som ikke vil oss vel, enten de angriper oss utenfra eller innenfra. Meldingen nevner spesielt EUs reviderte direktiv for et felles høyt sikkerhetsnivå i nettverks- og informasjonssystemer (NIS2) og om det trengs en norsk lov om digital sikkerhet for å sikre innføring av EUs bestemmelser i Norge. Meldingen nevner videre at:

"Andre relevante EU-regelverk er Cybersecurity Act som omhandler European Union Agency for Cybersecurity (ENISA) sitt mandat og et felleseuropeisk rammeverk for frivillig sertifisering av IT-produkter, tjenester og prosesser. Denne forordningen jobbes det med å få inkorporert i EØS-avtalen. EU har også nylig lansert lovforslaget Cyber Resilience Act med minstekrav til digital sikkerhet i produkter og tjenester. Et lovforslag om digital operasjonell motstandsdyktighet for finanssektoren, Digital Operational Resilience Act, er også til behandling i EU. Målet med forslaget er å sikre at alle deltakere i det finansielle systemet har de nødvendige tiltakene på plass for å redusere faren for digitale angrep og andre uønskede hendelser. Forslaget bygger på NIS-direktivet og vil ha forrang foran NISdirektivets regler der det er aktuelt når det er trådt i kraft. Det foreslåtte regelverket vurderes å være EØS-relevant."

Noen synes kanskje det er rart at en Justisminister fra Senterpartiet er så opptatt av å understreke EUs helt sentrale betydning for å gjøre oss tryggere i Norge. Jeg tenker det er veldig bra og at det ligger en god del læring i akkurat disse analysene. 

På andre områder, der Norge må gjøre hele jobben selv, er det tynnere med nye tiltak. Veldig tynt faktisk. Jeg vil trekke frem tre eksempler på slike områder som er helt sentrale for å forstå og forebygge sikkerhetsutfordringer og sårbarheter, men der det ikke er verken gode drøftinger av hva utfordringen består i, eller gode anbefalinger om videre prosesser for å ta tak i utfordringene.

Det første slike eksemplet gjelder mangelen på nok kompetanse på cybersikkerhetsområdet og det store behovet for folk som både har rett kompetanse og som kan sikkerhetsklareres. Her sier meldingen at:

Rekruttering av doktorgradskandidater som kan sikkerhetsklareres er en utfordring innenfor ulike teknologiområder allerede i dag. De siste ti årene har godt over 60 prosent av dem som avlegger doktorgrad innenfor teknologi ved et norsk lærested utenlandsk statsborgerskap.9 Andelen med utenlandsk statsborgerskap som søker rekrutteringsstillinger innen matematikk, naturvitenskap og teknologi var nær 90 prosent i perioden 2016-2018.10 Dette er en utvikling som må tas på alvor".

Men når dette uttrykte alvoret skal omsettes i konkrete tiltak for å sørge for at Norge har den spisskompetansen vi trenger, blir det hele plutselig veldig uklart, og ender opp i at regjeringen er usikker på om dette er noen problemstilling, og skal utrede den:

"Med dagens regelverk for sikkerhetsklarering og ansettelser i statlige stillinger, er det uklart hvordan universiteter og høyskoler kan regulere inntaket av stipendiater for å oppfylle ønsket om å utdanne doktorer som kan sikkerhetsklareres. Samtidig er det uklart hvor stort behov arbeidslivet har for doktorer som kan sikkerhetsklareres. Før regjeringen går i gang med å vurdere regelverket, bør behovet kartlegges. Regjeringen vil utrede arbeidslivets behov for doktorgradskompetanse til stillinger hvor det kreves sikkerhetsklarering."

Eksempel nummer to gjelder de digitale fellesløsningene som brukes på kryss og tvers i offentlig sektor og av privatpersoner og bedrifter. Løsninger som sørger for at det finnes oppdaterte data om personer, eiendeler og geodata (som er i Folkeregisteret, Brønnøysundsregistrene og Kartverket). At det finnes saksbehandlingssystemer, journaler og arkiver, der Arkivverket er fagmyndighet, men mangler en ny Arikivlov tilpasset dagens teknologiske virkelighet og saksbehandlingsprosesser. Det skal være innsyn og deling, men dette må gjøres på en måte som både er sikker, etterrettelig og i tråd med personvernregelverket. Å finne svar på slike problemstillinger er noe av det viktigste vi gjør for at offentlige sektor skal være effektiv og til å stole på, og noe av det viktigste gjør for å legge til rette for et konkurransedyktig næringsliv. 

Data skal deles mer og bedre. Men samtidig er også dette noe av det som gjør oss mest sårbare dersom vi ikke tar tilstrekkelig hensyn til sikkerhet. Teknisk, organisatorisk, juridisk og kompetansemessig. Og fordi dette er systemer som brukes av mange, på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og offentlige og private brukere, er det helt avgjørende at denne kompleksiteten er forstått og ivaretatt. Kanskje en slags sikkerhetsmessig "områdgjennomgang" av den digitale tjenesteinfrastrukturen kunne være en mulighet? 

Noe slik er dessverre ikke regjeringen i nærheten av å foreslå. I stedet er det noen enkelttiltak som gjelder deteksjon, beredskap og kompetansebygging som ligger under justissektoren selv, men lite som vitner om et ønske om å gå mer helhetlig og tverrsektorielt til verks. Og så er man også veldig opphengt i at hvis noe gjøres av staten er det bra, for eksempel en "statlig skyløsning", selv om man ikke helt vet hva dette er. Meldingen forteller at "statlig sky" utredes i disse dager. Kanskje er det en slags ny variant av Statens datasentral fra 1980-tallet. I Stortingsmeldingen står det:

"Regjeringen vil vurdere etablering av en nasjonal skytjeneste for å sikre økt nasjonal kontroll over kritisk IKT-infrastruktur og å beskytte viktig informasjon. NSM fikk i november 2021 i oppdrag å utrede behovet for en slik skytjeneste. Flere sentrale aktører er involvert i arbeidet. Utredningsarbeidet er omfattende, komplekst og tar opp flere prinsipielle og tverrsektorielle problemstillinger, blant annet teknologiske, sikkerhetsrelaterte, organisatoriske, juridiske og økonomiske."

Et tredje viktig område meldingen nevner, men er helt uten både helhetsbeskrivelser og virkemidler for, er spørsmålet om hvem som eier hva i Norge. Hvordan myndigheter og allmennheten kan finne ut hvem som egentlig eier selskaper, eiendommer, konsesjoner og rettigheter? Også her er det slik at stortingsmeldingen er opptatt av virkemidler justissektoren selv rår over, blant annet styrking av  sikkerhetslovens bestemmelser om eierskapsinformasjon, men det er jo bare en liten del av denne utfordringen. Skal vi avsløre hvitvasking, organisert kriminalitet, oligarkers skjulte eierinteresser, kriminalitet rundt offentlige anskaffelser og alt mulig annet vi utsettes for av kriminell og sikkerhetstruende virksomhet, må vi ha tilgang til denne kunnskapen og disse dataene hver dag og hele tiden.

Det interessante her er at myndighetene allerede har registre som legger til rette for at slik informasjon kan være tilgjengelig. Skatteetaten har et aksjonærregister som brukes til å kreve inn skatt på formue, utbytte og gevinster, men her er det bare opplysninger som er oppdatert hver 31. desember. Kjøper man aksjer i januar blir det ikke synlig i registeret før utpå våren året etter. Brønnøysundregistrene bygger opp et register over reelle eiere i selskaper, men dette virker ikke særlig høyt prioritert av regjeringen. Og det er jo litt rart at det skal være to ulike registre med samme data to ulike etater. 

Bedrifter har alle disse eierdataene selv, kontinuerlig oppdatert. Noen bruker exel-ark, andre har avanserte digitale aksjeeierbøker som kan utveksle data med andre og også legge ut slik informasjon åpent. Vi kunne kan hatt en modell der de ikke bare sender inn oppdaterte eierdata til myndighetene hver dag det skjer en endring, helst automatisk, men at dette også er tilgjengelig for de som trenger innsikt, enten man er sikkerhetsmyndighet, offentlig innkjøper eller en samfunnsinteressert borger. Der offentlige registre og private fagsystemer virker sammen. Kanskje alt skal være åpent for alle, kanskje ikke, men det bør i hvert fall finnes digitale systemer som muliggjør åpenhet om denne type data. Slik er det ikke i dag.

Når det gjelder eiendom har vi enda dårligere oversikt over reelle eierskap enn det er i aksjeselskaper. Her trenger man i dag ikke å oppdatere eierskapsinformasjon, slik en del saker i Dagens Næringsliv har bragt frem i lyset den siste tiden. Dette varsler regjeringen at den vil se på og sannsynligvis endre, men interessen for å sørge for digitale løsninger som til tillegg gir tilgang til slik kunnskap i praksis virker nokså laber. At Brønnøysundregistrenes-, Skatteetatens-, og Kartverkets digitale infrastruktur ikke løftes frem som en del av løsningen på de sikkerhetsutfordringene vi nå har er rett og slett ganske merkelig. I stedet slår meldingen fast at:

"Kontroll med hvem som er reelle eiere av for eksempel infrastruktur, naturressurser eller eiendom av betydning for nasjonal sikkerhet er viktig. Regjeringen ønsker bedre oversikt over dette. Det vil gi innsikt i om eierskapet kan være en utfordring for nasjonal sikkerhet. Informasjon om utenlandsk eierskap blir registrert av en rekke institusjoner, både norske og internasjonale, men informasjonen blir i dag i liten grad systematisert. Dette krever derfor et utstrakt samarbeid nasjonalt og internasjonalt."

Dette er i og for seg ikke helt feil. Men det ville hjelpe å interessere seg for og beskrive de fellesløsningene og digitale systemene som faktisk trengs for å få den oversikten og systematiseringen stortingsmeldingen etterlyser. Og foreslå en prosess som gjør at vi kan lykkes bedre med å få bedre oversikt og kontroll på systemnivå.

VM-kvartfinale England-Frankrike

Nå er det klart for den virkelige styrkeprøven. England har tidvis imponert, men nå kreves det spill på et helt annet nivå når det er semifinaleplass som står på spill. Og motstander er Frankrike som er regjerende mester, en av forhåndsfavorittene, og har levd opp til forventningene. Spesielt Kylian Mbappe som har overbevist stort i angrep. England kommer til å slite med han.

Men så er det dette med at "cup er cup". I går tapte Brasil mot Kroatia etter ekstraomganger og straffer, mens et annet lag som har imponert, Argentina, gikk videre med et nødskrik. Også da etter ekstraomganger og straffer (Nederland har er en enda mer elendig straffestatistikk i VM og EM enn England og har så vidt jeg vet aldri vunnet en straffekonkurranse). Det betyr at Neymar er ute, Messi er med, mens det avgjøres i dag om Mbappe og Ronaldo får spille flere kamper.

Når det gjelder fotballsanger er det ikke så mye nytt å melde. Kanskje det blir anledning til å se på Argentinas hyllester til Maradona og Messi. Men i dag er bidraget en typisk engelsk måte å lage nygammel fotballsang. Man spiller inn en låt basert på en gammel klassiker, i dette tilfelles "Do They Know it's Chrismas" med en ny tekst og lar eventuelle inntekter gå til et veldedig formål, i dette tilfelles mat til folk i England som er rammet av høye mat og energipriser.  Her er "Englands Time" med en gjeng som er til vanlig er kjent for å heie på og lage låter som støtter Leeds United.

Mangfold og segregering i London

Storbritannia har nettopp offentliggjort en ny stor folketelling, Census 2021, av den store typen som bare gjøres hvert tiende år. Den er naturligvis en skattekiste for alle som er interessert i flyttemønstre, mangfold, fødselstall, inn- og utvandring, og masse annet.

The Economist har interessert seg for interessert seg for hvordan forholdet mellom mangfold og segregering ser ut i bydelene i London i artikkelen "How segregated is London?". London er kjent som en "melting pot", en svært etnisk mangfoldig by i både britisk og internasjonal målestokk. Det størst gruppen "white, British" utgjør bare 35 prosent av befolkningen. "Other, white" utgjør 15 prosent, "black, African" 8 prosent og "Indian" prosent. Og i tillegg til disse største gruppene er det mang titalls andre.

Men selv om en befolkning er mangfoldig er det ikke nødvendigvis slik at den bor integrert. Innenfor et større område (en bydel som Wandsworth sentralt i London har 328 000 innbyggere og ville vært en stor by i Norge, Camden har 270 000) kan det være ulik grad av segregasjon. Det er stor forskjell mellom bydelene og en litt pussig historisk forklaring på hvorfor det er slik er den tyske bombingen av London under 2. verdenskrig og hvordan den bidro til et nytt byggemønster etter krigen, kalt "pepper-potting":

"The chart shows that Ealing, in west London, is the most segregated borough. Islington is the least. Generally speaking, inner and east London boroughs tend to be less segregated than outer and west London ones. One explanation for that pattern is the “pepper-potting” effect of German bombs during the second world war, which were disproportionally dropped on inner London and East End factories. In these areas after the war more social housing was built among Georgian and Victorian mansions. The consequence has been less structural segregation than that created by New York City’s “projects” or Paris’s banlieues."

En måte å måle segregeringsnivået på er å beregne hvor stor andel av befolkningen som måtte flyttet dersom det skulle vært en helt lik fordeling geografisk. I London er denne andelen 33 prosent, i følge The Economist, 7 prosentpoeng lavere enn i 2001. I 26 av de 32 bydelene er det mindre segregering i dag enn det var for 20 år siden.

Ciceros grønne kapitalisme

På bildet til venstre jubler Kristin Halvorsen, direktør i det anvendte forskningsinstituttet CICERO sammen med ledelsen i det finansielle konsultentselskapet Shades of Green over at  selskapet er solgt av CICERO til den globale finansgiganten S&P Global for 20 millioner dollar. Det er bare å gratulere.

 Eller kanskje det er 20 millioner til CICERO, som eide 66 prosent av selskapet og 10 millioner dollar til et par privatpersoner som har eid den siste tredelen? Aksjonæroversikter kan tyde på at selskapet også har hatt et par gründere inne på eiersiden, en ikke helt uvanlig modell for å holde på nøkkelpersoner og sørge for at etablererne får en del av gevinsten. Og her virker gevinsten svært hyggelig.

Uansett er dette et strålende eksempel på at den grønne kapitalismen fungerer. Og i dette tilfellet på to måter. For det første har gründerne og CICERO lykkes med en lønnsom grønn selskapsetablering sammen som, når de selger den til S&P, vil finansiere klimaforskning for et par hundre millioner kroner. CICERO kan tenke mer langsiktig fremover og blir mindre avhengig av tilskudd fra myndighetene.

Men minst like viktig er det at dette er en anerkjennelse av at klimafinansiering og klimarisikoanalyser er et marked der det er stor og økende betalingsvilje. Klimahensyn blir priset inn i som andre kostnader og gevinster og markedet betaler for denne spisskompetansen. Det Shades of Green leverer er risikovurdringer av obligasjoner (lån) som finansierer grønne investeringer. I nyhetssaken reklamerer de slik for produktet konsulentene leverer:

"CICERO issued the world’s first second party opinion on green bonds for the World Bank in 2008. This started what has since become a global industry with several international players for assessing the environmental integrity of green bonds. The green bond activities were placed in a subsidiary in 2018 with a majority ownership by CICERO.

“Partnering with S&P enables a growing green finance market by providing best-in-class green ratings, a welcome development in a world of heightened scrutiny on climate risks”, said Harald Francke Lund, CEO of CICERO Shades of Green.

The company has received numerous awards for the quality of its work and is ranked by Climate Bonds Initiative as the world’s largest provider of second opinions on green bonds by number of transactions. The company estimates to have helped provide climate risk transparency on more than $380 billion to projects accelerating the climate transition."

Dette er jo smått utrolige tallstørrelser. De har vurdert risiko i grønne prosjekter i prosjekter til en verdi på over 380 milliarder dollar. Det grønne kapitalismen lever i beste velgående, støttet av CICEROS faglige kompetanse og ikke minst risikovilje. Og da skulle det bare mangle at de også høster noe av gevinstene av den grønne finansielle innovasjonen  de har bidratt til å skape.

Fra covid-krise til politisk krise

Helgens The Economist har viet forsiden og hovedlederen til Kinas nye covid-rise, og hvordan landet nå har malt seg inn i et hjørne det det ikke er noen gode alternativer. Enten opprettholder de en nedstenging som skader både mennesker og økonomi, og har ført til åpne politiske protester. Eller så risikerer de hundretusener av døde. The Economist skriver:

"But our modelling, based on predictions of the rate at which people become infected and recover or die, suggests that, if the virus spread unencumbered, infections would peak at 45m a day. Around 680,000 people would die, even if vaccines remained potent and all of them received care. In reality vaccines wane and many would go untreated. The need for intensive-care beds would reach 410,000, almost seven times China’s capacity."

The Economist peker også på at det som nå har satt det kinesiske lederskapet i en umulig situasjon i stor grad er selvforskyldt. Troen har vært sterk på at egen håndtering av covid har vært klokere og bedre enn i andre land, og særlig vesten. At den strenge nedstengingen har vært den eneste riktige strategien. At vaksinene de har utviklet selv har vært like gode som de i vesten. Og at all kritikk og alle spørsmål om strategien har vært riktig er kritikk av kommunistpartiets ledelse. Det er politikk.

Jeg vil også anbefale The Ecconomists mer omfattende briefing om covid-situasjonen i Kina. Det er store tall det er snakk om i modellene for eksponentiell virusspredning de presenterer. Og det vil få omfattende konsekvenser på innenlands og utenlands om de slår til. Men det å stramme ytterligere inn og fortsette med "null-covid"-linjen er heller ikke bærekraftig i lengden. Det bare utsetter problemet. Viruset blir ikke borte, som jo lenger nedstengning, jo høyere pris, uten lys i enden av tunellen. I følge The Economist er Kina i ferd med å få en stor økonomisk nedtur nå, tre år etter at pandemien først kom til Kina:'

"During the week of November 14th, as covid cases rose, the number of domestic flights fell by 45% year on year. The three biggest airlines lost a combined 74bn yuan in the first nine months of 2022. Subway traffic in the ten largest cities was down by 32% year on year, according to Macquarie, an Australian bank. A measure of road freight in the week to November 25th was 33% below its level the year before. Box-office revenues, a gauge of people’s willingness to go out and about, tumbled by 64%. Only 37% of cinemas were open on November 28th."

Og uviljen til å innrømme feil, ja ikke engang åpne for at det kan være litt tvil og  usikkerhet i møte med det ukjente, gjør det ekstra urovekkende. Jeg tror noe av det vi gjorde best her i Norge og i mange av våre naboland var å være helt åpne og ærlige om at vi ikke hadde alle svar. At noen tiltak var et skudd i mørket. At noen tiltak måtte revurderes etter kort tid fordi det hele tiden kom ny kunnskap. Stengte vinmonopol varte for eksempel bare en dag, et av verdens mest kortvarige koronatiltak. Men ved å ikke la det gå for mye politisk prestisje i tiltakene kom vi også mye bedre igjennom krisen. 

My Beating Heart: Come on England (You Better Believe It)

 Det er svært få gode fotballsanger der ute. De som fungerer best ser ut til å være helt andre sanger som blir adoptert av fotballklubber, som "When the Saints Go Marching In", "Vålerenga Kirke", "I'm Forever Blowing Bubbles", "Blue Moon", "Sweet Caroline", "Seven Nation Army" og "You'll Never Walk Alone". I noen tilfeller skrives teksten om på andre sanger, stort sett med nedslående resultat.

Men noen gode spesialskrevede fotballsanger er det tross alt. "Three Lions" er helt der oppe, naturligvis. Men i engelsk VM-sammenheng er også New Orders "World in Motion" fra 1990 og "(How Does It Feel to be) On Top of the World" fremført av en helt usannsynlig blanding av Spice Girls og Echo and the Bunnymen. Den er imidlertid litt hemmet av at den ikke er så egnet til allsang på tribunen. Og så kom den til VM i 1998 der England stupte ut allerede i åttendelsfinalen mot Argentina etter at David Beckham ble utvist på pinlig vis. Og sangen er stort sett glemt.

I år har det imidlertid kommet en ny nyskrevet England-sang til VM som jeg synes er overraskende bra. Den heter "Come on England (You Better Believe It)" og blir fremført av en supergruppe av folk med 90-talls Manchester- og Hacienda Club tilknytning. Vokalist er Melanie Williams og på listen over krediterte bidragsytere finner vi folk som har vært involvert i innspiller til blant annet The Smiths, The Fall, Suede og konsertarrangementet Hacienda Classical.

Veien til VM-finalen 2022

Gruppespillet i VM er ferdig og 32 lag er blitt til 16. Halvparten er slått ut. Heretter er det ren cup. Vinn eller forsvinn. Og er det uavgjort etter full tid blir det ekstraomganger og, om nødvendig, straffekonkurranse for å kåre en vinner.

Som alltid har det vært noen store overraskelser allerede i gruppespillet. Belgia og Tyskland er slått ut. Marokko og Japan sørget for dette, og er overraskende videre. Det vel også litt overaskende at Sør-Korea gikk videre på bekostning av Uruguay, selv om Suarez og Cavani ikke løper like fort lenger. Australia er videre og Danmark er ute. Mange av gruppene har vært uventet jevne og spennende til siste kamp. 

Av de 16 som er videre er 8 fra Europa, to fra Sør Amerika, to fra Afrika, to fra Asia, samt USA og Australia. Europa og Sør-Amerika er dermed dårlige representert enn for fire år siden, da de hadde henholdsvis 10 og 4 blant de 16. Den gang var de to øvrige Mexico og Japan, så vi har fått bede global dekning nå, men uventet få fra Sør- og Mellom-Amerika. (Og det kan jo også nevnes at da VM gikk i Brasil i 2014 var det hele 5 land fra Sør-Amerika med blant de siste 16, pluss Mexico, Costa Rica og USA fra den vestlige halvkule, i alt 8. Også da var det to lag fra Afrika, mens bare 6 var fra Europa og ingen fra Asia). 

Men nå er det som sagt vinn eller forsvinn. Veien til en VM-finale for alle lagene ser man i skjemaet til venstre. Dette gjelder ut mesterskapet, uten nye trekninger av kamper. De på venstre side av trekningen kan ikke møte noen fra høyre side før i en eventuell finale. Og så er det slik at de fire øverste til venstre ikke kan møte de fire nederste til venstre før i en semifinale. Og samme på høyre side.

Det betyr at England ikke kan møte Argentina eller Brasil før i en finale og ikke møte Spania før i en semifinale, men Frankrike sannsynligvis blir motstander allerede i en kvartfinale. Jeg liker denne måten å tenke fire grupper av fire lag, selv om det ikke er et gruppespill. En fra hver gruppe får en plass i semifinalen i VM. Og satt opp på denne måten ser man hvor lett eller hvor vanskelig veien til en semifinale er for de ulike lagene.

Øverst til venstre i dette skjemaet ser vi de første fire lagene som kjemper om en semifinaleplass, og som spiller kamper i dag. Det er Nederland, USA, Argentina og Australia. Nederland og Argentina er klare favoritter her, men der er ikke opplagt. Vinner de får vi Argentina-Nederland i kvartfinale fredag i neste uke, og en reprise på VM-finalen i 1978. Jeg holder Argentina som favoritt til semifinaleplass.

Nederst til venstre finner vi Japan Kroatia, Brasil og Sør-Korea. Da kan vi få en asiatisk VM-duell i kvartfinalen mellom Japan og Korea, men nest sannsynlig blir det Brasil mot Kroatia. Med Brasil som stor favoritt til å nå semifinalen. Men kanskje er Brasil litt for opportunistiske i spillestilen? Kroatia har et rutinert og disiplinert mannskap som der flere var med i VM-finalen for fire år siden,

Går det slik jeg tror er mest sannsynlig blir det Argentina-Brasil i første semifinale, to lag som stadig spiller finaler i Copa Amerika, men som sjelden har spilt mot hverandre i VM. Faktisk ikke siden 1990 da Argentia vant en åttendelsfinale. 

På høyre side av skjemaet, der to semifinalister og en finalist skal hentes, finner vi øverst til høyre finner vi England, Senegal, Frankrike og Polen. Her må England og Frankrike være klare favoritter og de vil kunne møtes i en kvartfinale. Det blir tøft for England, men det er lov å håpe.

Nederst til høyre er det også en spennende gruppe land: Marokko, Spania, Portugal og Sveits. Også her er det to favoritter, Spania og Portugal. Men det er Marokko som var gruppevinner her, og ikke Spania. Mens Portugal heller ikke har overbevist helt, så kanskje en overraskende semifinalist kommer ut av dette hjørnet av oppsettet? Jeg holder det likevel som mest sannsynlig at Spania spiller seg bedre og slår både Marokko og Portugal og går til semifinale.

I så fall er det mest sannsynlig Frankrike-Spania i den andre semifinalen, men forhåpentligvis England-Spania. Og en kamp mellom det beste laget i Sør-Amerika mot det beste laget i Europa i finalen. En ny finale mellom Brasil og Frankrike, som i 1998. Eller kanskje England-Argentina, en reprise på legendariske kvartfinaler i 1986 og 1998.

Oslo faller på listen over verdens dyreste byer

I en tide der prisene stiger mer en vi er vant til, og strøm, mat, drivstoff og bygningsmaterialer er blitt mye dyrere, mens boligprisene har økt jevnt og trutt i mange år, er det kanskje en slags trøst at kostnadene øker mye mer andre steder i verden.

Ja, på målingen fra Economist Intelligence Unit (EIU) over verdens dyreste og billigste byer, med i alt 168 hovedsteder og andre stor byer på listen, har Oslo falt litt nedover. Oslo er fortsatt blant de 20 dyreste, og nummer 5 i Europa (bak Zurich, Geneve, Paris og København), men avstanden opp til de dyreste byene i verden har økt.

For ti år siden var Oslo verdens fjerde dyreste by i følge denne rangeringen og klart dyrest i Europa. I verden var det bare Tokyo, Osaka og Sydney som var dyrere byer å bo i enn Oslo for ti år siden. 

I 2022 er Oslo helt ute av topp 10-listen. Fem byer skiller seg klart ut i toppen. New York er dyrest i verden, så vidt foran Singapore, Tel Aviv, Los Angeles og Hong Kong. Deretter følger, litt bak, Zurich og Geneve, som er dyrest i Europa. Og enda et lite hopp nedover finner vi resten av de dyre byene, men her har også Paris og København blitt dyrere enn Oslo. Det kan virke som den generelle trenden de siste årene har vært at USA har hatt høyere kostnadsvekst enn Europa og Asia, i hvert fall i de støste byene.

De to byene som klarer raskest oppover listen er Moskva og St Petersburg, mens Kiev i Ukraina og Caracas i Venezuela er utelatt fra listen fordi forholdene er så utrygge og spesielle at det ikke er så meningsfullt å sammenligne priser med andre. Hvordan er utsiktene fremover når det gjelder priser og kostnader? The Economist mener at det kan bli bedre i tiden som kommer:

"There is some good news ahead. Supply-chain problems should start to dissipate as demand softens and the cost of freight comes down. The Drewry World Container Index, which measures the price of 40-foot containers across major shipping routes, has declined by 74% year on year. And unless the war in Ukraine escalates, EIU predicts that commodity prices for energy, food and metals will fall next year. Overall, eiu’s forecast for 2023 is that global consumer-price inflation will fall from an average of 9.4% this year to 6.5%. Although still high, this should bring some relief to struggling households in the new year"

Vinmonopolet 100 år

Vinmonpolet ble opprettet i 1922 og feirer i år 100 år. Et statlig monopol som i dag virker svært veldrevet og sannsynligvis aldri har vært så lite omstridt som akkurat nå. Opp gjennom historien har det vært mange som har vært mot Vinmonopolet, både de som har vært kritiske fordi alkohol blir alt for tilgjengelig og de som har ment at Vinmonopolet begrenser tilgang og valgfrihet for innbyggerne og at i hvert fall sterkøl og vin burde vært mulig å kjøpe i dagligvarebutikker. Men det er færre kritikere på begge sider nå.

Pussig nok ble Vinmonopolet født under brennevinsforbudet i Norge som varte fra 1916 til 1927. Men det var unntak. Leger kunne skive ut brennevin på resept til både mennesker og dyr. Aftenposten historie skriver om hvordan hestehelsen aldri har vært dårligere i Norge enn i disse årene, særlig i forbindelse med høytider og bryllup, for hesten kunne få to hele flasker med brennevin.

Da spanskesyken kom fra 1918 ble det et folkekrav at man skulle få tilgang på konjakk fordi ingenting legene ellers hadde av legemidler hadde noen virkning. Og det ble rasjonering av konjakk til folket med egne rasjoneringskort. I tillegg var et en del leger som gjorte utskriving av resepter på brennevin til en lukrativ levevei. Aftenposten historie skriver:

"En rekke leger utnyttet situasjonen og gjorde brennevinsresepter til en levevei. I løpet av 1923 hadde den aller ivrigste reseptskriveren i hovedstaden klart å skrive ut 48.000 resepter. Det er 130 pr. dag! Smutthullene ble stadig større, og interessen for hjemmebrenning økte. I tillegg ble alkohol innført illegalt, noe forfatter Salmund Kyvik vet mye om. Han har beskrevet disse ulovlige smuglertoktene i bokserien «Nattlys». Smuglertiden er en velbrukt betegnelse på forbudstiden, ikke minst i kyststrøkene."

Mer om forbudstiden og om Vinmonopolets historie ellers, blant annet om kampen om antall utsalgssteder,  gjennom 100 år er det her på Aftenposten historie.

Rekordmange reiser

Aldri har så mange nordmenn dratt på reise som i 3. kvartal 2022.  10 millioner i alt. Av disse var 3 millioner til utlandet, en vekst på 250 prosent fra tredje kvartal 2021. Statistisk sentralbyrå (SSB) skriver at:

"I 3. kvartal 2022 dro nordmenn på nesten 10 millioner reiser. Det er det høyeste antallet som noen gang er målt for et enkelt kvartal i reiseundersøkelsen. Vi foretok litt færre reiser i eget land i forhold til i fjor, mens kraftig vekst i reiser til utlandet bidro til at vi samlet dro på rekordmange reiser."

Av de 10 millioner reisene som ble foretatt av nordmenn i 3. kvartal i år, var 1,5 millioner
yrkesreiser . Aldri før har nordmenn foretatt så mange yrkesreiser i et 3. kvartal. Og det var rekord for denne type reiser både til Norge og til utlandet. Det har nok vært et oppdemmet behov for å reise på jobbreiser. og spesielt til utlandet, for det slo alle rekorder:

"Yrkesreiser til utlandet som nesten var fraværende i 2020 og 2021, tok det seg kraftig opp i 3. kvartal i år. Vi reiste på rekordmange 560 000 yrkesreiser til utlandet. – Etter at alle reiserestriksjonene ble fjernet tidligere i år, reiste vi til utlandet som aldri før, enten det var i forbindelse med jobb eller det var på fritiden, sier Boyd Oyier."

Nyord og begreper til bruk i 2023

Verden er i rask endring, både teknologisk og på andre måter, og språket fornyes for å fange opp og beskrive det som skjer. I Norge kåres årets "nyord" mot slutten av året som gikk. I 2021 var det "sportsvaske!. I 2020 var det "koronaen".

The Economist ligger et skritt foran og forteller oss om hvilke nye ord og begreper vi må lære oss fordi de vil prege nyhetene og samtalene i 2023. Det er 23 slike ord og begreper: "23 items of vital vocabulary you’ll need to know in 2023" som trekkes frem i artikkelen.

Noe tenker jeg vi kjenner fra før, men det kan godt hende det rykker oppover i brukshyppighet i 2023. For eksempel første ulike fargevarianter av hydrogen, som grønn, blå, brun, og grå hydrogen. Som ikke handler om ulike farger på gassen, men om hvor miljøvennlig den er produsert. På denne listen er det også turkis, rosa og hvit hydrogen. Mye farger å huske.

På listen finner vi også begreper som "taktiske atomvåpen" og "frozen conflict", som kan ha gått i glemmeboken, men dessverre har fått ny aktualitet. Vi finner "regasification" som trengs når det trengs LNG for å fylle europeiske naturgassrør. 

Og naturligvis vi har teknologiske begreper som "eSim" (i motsetning til fysisk sim-kort) og "post quantum cryprography" som handler om den type krypteringsalgoritmer som trengs når vi få "quantum computing". "Mixed reality" handler om teknologi som gjør det mulig å blande virtuell virkelighet (vr) og virkelig virkelighet. For eksempel ved å legge et virtuelt lag over det fysiske. Hva med en virtuell fotball på en virkelig fotballbane med virkelige fotballspillere? 

En nyskaping jeg tror vi vil høre en del mer om er "passkeys", en måte å sikre at det er rett person som logger seg på en tjeneste som erstatter passord med egne biometrisk bekreftede unike koder som er forskjellige fra gang til gang og verken kan stjeles, gjettes eller glemmes.

På miljøsiden vil vi ha "scope 1, 2 og 3 emissions" når det gjelder grader av ansvar en virksomhet har for klimagassutslipp, vi har "space solar power" som handler om solenergi fra satellitter, og "vertiports" som er steder der man kan ta flygende elektriske taxier, og er knyttet til det øvrige kollektivnettet. En slags kombinasjon av flyplass og t-banestasjon. "Virtual power plants" handler om at når stadig flere boliger og virksomheter har solceller til energiproduksjon og batterier til lagring hver for seg, kan disse kobles sammen på smarte måter og i et smart nett bli en slags virtuelle kraftstasjoner.

Three Lions (It's Coming Home for Christmas)

Fotball-VM 2022 er i gang, i år for første gang som en førjulsturnering i en ørkenstat i stedet for en sommerbegivenhet. Og mens diskusjonen om fotball-VM og om det burde være Qatar som er vertsland (nei, det burde det selvfølgelig ikke) har pågått lenge, så har de endelig begynt å spille kamper i dag.

Den kanskje største nyheten denne uken er at legendariske Three Lions, spilt inn av Baddiel, Skinner and the Lightning Seeds til europamesterskapet i England i 1996 ("30 years of pain"), og laget i en revidert versjon til VM i 1998, nå er kommet i en helt ny utgave. 30 år med kronisk fotballsmerte er nå blitt til 56 år med smerte for det engelske fotballandslaget. 

Men det gjeder herrene. Det har skjedd positive ting siden sist. Det engelske kvinnelandslaget, "The Lionesses" vant fotball-EM på hjemmebane i sommer, og det kan man jo ikke bare overse. De innleder denne nye musikkvideoen, Og herrelandslanslaget overrasket oss alle og kom til finalen i det covid-utsatte Euro 2020. Videoen er kult klippet ellers også, med noe gammelt og noe nytt, og bandet i dagens utgave bærer preg av å være blitt en del år eldre siden sist.  Når noen foreslår en skål med øl så sier Frank Skinner at, nei, han er alkoholiker og har sluttet helt å drikke. 

Så dette er rett og slett en veldig sjarmerende musikkvideo. Budskapet er som alltid at nå er snart trofétørken over, nå er det herrelandslagets tur og at den lange forbannelsen kanskje bare gjelder når VM og EM spilles i juni og juli. ikke når det snart er jul. Men jul kommer det muligheter. Football's coming home for Christmas!

Utenforskap varer kort - eller veldig lenge

Norge har høy sysselsetting og lav arbeidsledighet, men er samtidig kjennetegnet av at når folk havner utenfor arbeidsmarkedet så kommer de enten i jobb igjen raskt, eller så forblir de utenfor.

Dette fenomenet har Statistisk sentralbyrå sett på en stor undersøkelse som de omtaler i artikkelen "Få kommer i jobb etter langt utenforskap"  der de slår fast at:

"Få er utenfor i flere år, for så å komme tilbake i jobb, utdanning eller på arbeidsmarkedstiltak. Personer som faller utenfor blir der som oftest enten kortvarig, eller permanent."

SSB følger 2,9 millioner personer i aldersgruppen 18-66 år fra 2015 og har sett på hvordan deres forhold til arbeidsmarkedet har utviklet seg gjennom disse årene. Og har sett spesielt på hva som kjennetegner de som har falt utenfor i løpet av denne perioden:

"222 200 personer, eller 8 prosent av personene fulgt i rapporten, var utenfor alle 6 årene i perioden 2015–2020. De hadde følgende typiske kjennetegn:

• Mottakere av uføretrygd
• Aldersgruppen 50–61 år i 2015
• Kvinner
• Grunnskole som høyeste oppnådde utdanningsnivå og lite utdanningsbevegelser i perioden
• Overrepresentasjon av innvandrere" 

I den store gruppen av 2,9 millioner er det også 34 000 som var i arbeid eller utdanning, men som havnet i utenforskap i begynnelsen av perioden, og som det har vært mulig  å følge videre for å se hvor raskt de kommer tilbake i arbeid. Enten så skjer det raskt eller ikke i det hele tatt er det nedslående svaret:

"Over 34 400 personer var sysselsatt , under utdanning eller på arbeidsmarkedstiltak i 2015, og falt
utenfor i minst 4 sammenhengende år etterpå. Bare 10 prosent av disse var i aktivitet igjen i 2020. Av de som var mottakere av uføretrygd i 2015, forble hele 88 prosent utenfor hele resten av perioden. Til sammenligning var om lag en tredjedel av de registrerte arbeidsledige i 2015 utenfor bare det året, mens 11 prosent var utenfor i alle 6 årene."

Florida man makes announcement

Som nevnt her på bloggen nettopp er det ikke lenger noe hjertelig forhold mellom Ruper Murdoch og Donald Trump. Og Murdochs aviser, med New York Post i spissen, har hatt flere forsideoppslag som rakker ned på Trump og hans negative bidrag til den republikanske valginnsatsen nettopp.

Da Donald Trump kunngjorde at han skal stille som president igjen syntes imidlertid ikke New York Post at det fortjente en forside. Det ble i stedet en henvisning nederst på forsiden med teksten "Florida man makes announcement" til en notis på side 26 i avisen. Notisen har overskriften "Been there, Don that", og er full av sarkasmer:

"With just 720 days to go before the next election, a Florida retiree made the surprise announcement that he was running for president. In a move no political pundit saw coming, avid golfer Donald J. Trump kicked things off at Mar-a-Lago, his resort and classified-documents library. Trump, famous for gold-plated lobbies and for firing people on realtity television, will be 78 in 2024. If elected, Trump would tie Joe Biden as the oldest president to take office. His cholesterol levels are unknown, but his favorite food is a charred steak with ketchup. He has stated that his qualifications for office include being a “stable genius.” Trump also served as the 45th president."

Murdoch har slått opp med Trump

Nå var aldri forholdet mellom den australske mediemogulen Rupert Murdoch og Donald Trump uproblematisk. Murdoch syntes i følge ulike biografier at Trump var både håpløst selvopptatt og politisk kunnskapsløs, men frem mot presidentvalget i 2016 ble det inngått et slags fornuftsekteskap. Trump ble en del av Murdochs politiske prosjekt. 

Og dessuten var Trump bra for TV-seertall på Murdoch-eide Fox News og lesertallene i Murdochs ulike aviser, kanskje særlig den mest tabloide av tabloide aviser, New York Post. Nå er åpenbart dette forholdet over. Murdoch er lei av Trump og mener han skader det republikanske partiet. Og New York Post, som er like sterk og tabloid i sin støtte til republikanske guvernør-. senats- og kongresskandidater som før, har begynt å angripe og latterliggjøre Trump. 

Et eksempel på det er forsiden for noen dager siden da de antydet at Donald Trump minner om Humpty Dumpty (Lille Trille) fra barnesangen, som satt på en mur, men falt ned og fikk i stykker. Og ikke var mulig å sette sammen igjen. Slik er det også med Trumpty Dumpty, mener de:

"Don (who couldn't build a wall) had a great fall - can all the GOP's man put the party back together again."

Mellomvalg i USA

Hvem som vant mellomvalget i USA er det litt delte meninger om. Demokratene er veldig fornøyd med å ha beholdt flertallet i senatet. Mange republikanere er fornøyd med at Ron DeSantis vant en uventet stor seier i guvernørvalget i Florida, en gang en vippestat, og seiler opp som en troverdig presidentkandidat og et alternativ til Trump.

Det er mindre tvil om hvem den største taperen er. Donald Trump stilte ikke til valg, men de kandidatene han lykkes med å få nominert gjorde det jevnt over ganske dårlig sammenlignet med mer normale republikanere. Noe som ikke nødvendigvis får Donald Trump til å gi opp ambisjonen om å bli president igjen, men det gjør han mye lettere å utfordre. Han er ikke lenger keiseren ingen tør å være uenig med. 

Ellers lar jeg meg stadig forbause over hvor utrolig lang tid det tar å telle stemmer i USA, og hvor stor forskjell det er mellom de ulike delstatene. Mens det i Florida åpenbart er slik at de har satt sin ære i å være først ferdig, og har valgresultatene klare på valgnatten (det har ikke alltid vært slik), så er ørkenstatene i vest grusomt langsomme. De kommer opp i 70-80 prosent, og å stopper det hele opp på grunn av egne regler for hvordan man håndterer forhåndsstemmer og postsstemmer. 

Ved presidentvalg ser man ikke hvor langsomt det går å telle stemmer i California, for da er resultatet så opplagt, men å fylle representantenes hus (USA har fortsatt ikke avgjort hvem som vinner, men republikanerne leder 211 mot 204) tar besynderlig lang tid. Nå er det fremdeles 20 valgdistrikter som ikke er avgjort i USA totalt. 11 av disse er i California 

Bruce Springsteen: Do I Love You (Indeed I Do)

Bruce Springsteens coveralbum med Motown soul-låter, "Only the Strong Survive" har fått mye dårlige anmeldelser. Men det er noen unntak blant sangene. Coverversjonen av "Nightshift" har fått skryt. Og skryt har han også fått for å hente frem Frank Wilsons "Do I Love You (Indeed I Do)" fra den totale glemselen. Den kom ut i 1965 i noen hundre eksemplarer, men plateselskapet ombestemte seg og de ble destruert igjen. 

Men fem eksemplarer skal visstnok ha overlevd, og er noen av verdenshistoriens mest sjeldne og dyre singler. En av disse fant veien til England der man på slutten av 60-tallet og 70-tallet hadde noen klubber, eller dansesteder, som spesialiserte seg på spille obskure Motown-utgivelser. den såkalte "Northern Soul"-bevegelsen, som også første til at noe av denne musikken ble utgitt på nytt på samlealbum. 

Og "Do I Love You (Indeed I Do)" var blant de viktigste. Et kultfenomen i England, men ukjent i USA. Og denne sangen har Bruce Springsteen hentet frem fra glemselen og spilt inn i en fin ny versjon:

Over 100 000 ledige stillinger

Det er fortsatt svært høy etterspørsel etter arbeidskraft i Norge. Tross en nedgang på 7400 ledige stillinger fra 2. kvartal til 3. kvartal, er det fortsatt over 100 000 ledige jobber og arbeidsledigheten er lav. Statistisk Sentralbyrå (SSB) skriver dette i omtalen av de siste tallene:

" Undervisningsnæringa hadde størst auke i 3. kvartal 2022 med 7 400 ledige stillingar. Det er ein auke på 39 prosent frå førre kvartal.  Forretningsmessig tenesteyting er næringa med flest ledige stillingar, for tredje kvartal på rad. Forretningsmessig tenesteyting består blant anna av vakttenester, reisebyråverksemd og arbeidskrafttenester. Det har vore uvanleg høg etterspørsel etter arbeidskraft i denne næringa heile det siste året. I same periode gjekk ledige stillingar ned med 28 prosent i overnattings- og serveringsverksemder, etter ein lang periode med uvanleg høge tal. I dei tre første kvartala i år var det til saman 20 000 ledige stillingar i næringa, samanlikna med 7 100 i dei same kvartala i 2019".

Prisstigning 7,5 prosent

Prisene stiger fortsatt. Fra oktober 2021til oktober i år har prisene steget med 7,5 prosent. Det er særlig prisveksten på elektrisitet, mat og drivstoff som forklarer oppgangen. SSB måler prisveksten hver måned og skriver dette em at dette er fjerde måned på rad rekorden nå blir slått:

"Fra september til oktober 2022 steg KPI 0,3 prosent, og var 7,5 prosent høyere enn for ett år siden. Det er en ytterligere oppgang fra tolvmånedersveksten i september, som var på 6,9 prosent. – Prisveksten fortsetter å stige fra allerede svært høye nivåer. Det er spesielt prisutviklingen på strøm, mat og drivstoff som bidrar til at prisveksten løftes til 7,5 prosent i oktober, sier seksjonssjef Espen Kristiansen i SSB.

Tolvmånedersveksten i KPI justert for avgiftsendringer og uten energivarer, KPI-JAE, endte på nytt rekordnivå med 5,9 prosent i oktober, opp fra 5,3 prosent i september. SSB har laget KPI-JAE siden 2001, og dette er fjerde måneden på rad at KPI-JAE blir målt med nytt rekordnivå."

Oppsigelser i Silicon Valley

Det måtte jo komme en gang. I dag kom nyheten om at Meta/Facebook sier opp 11 000 ansatte,  13 prosent av de som jobber der. Ikke fordi de taper penger, men fordi veksten ikke er så sterk som forventet. Og for noen dager siden måtte 3 700 ansatte i Twitter slutte, halvparten av de ansatte.

Som oversikten til venstre viser er det også mange andre it-selskaper, delingsplattformer og soisale medieselskaper som har nedbemannet den siste tiden. The Economist skriver

"According to Crunchbase, a data provider, more than 50,000 American tech personnel have been laid off so far this year, as the industry goes through a harsh downturn. That amounts to less than 1% of the nearly 6m people employed by America’s technology companies. But it is nevertheless a rude shock for firms far more familiar with hiring than firing."

Noe av nedgangen nå skyldes overdreven optimisme under pandemien da mange flere ble ansatt i disse selskapene. men det er også slik at hele sektoren sliter med å leve opp til forventningene som er skapt. 

Britisk resesjon

Bank of England har kommet med noen nye prognoser for britisk økonomi i tiden som kommer. Og det ser ikke spesielt lyst ut. Riktignok er ikke nedgangen så dyp som underfinanskrisen i 2008 eller oljekrisen i 1989, men den kommer i følge BoE til å vare mye lenger. Ja, de mener den vil vare mye lenger enn noen krise de har målt, og de begynte med dette i 1920.

Nå er britene ekstra ille ute på grunn av brexit og litt selvforskyldt økonomisk og politisk kaos. The Economist skriver:

"On November 3rd Britain’s monetary policymakers increased interest rates by three-quarters of a percentage point, the sharpest rise in more than 30 years. They delivered a grim warning about the economic outlook: if interest rates go as high as investors were expecting in the seven working days to October 25th, unemployment would rise to just under 6.5% and the economy would shrink for eight quarters in a row. The recession would be shallower than those of the 1980s, 1990s or 2000s (see chart). But it would be the longest since records began in the 1920s."

Utvikling i støtten til forskning og innovasjon siste 5 år

Her er det en nyttig tabell fra Statistisk Sentralbyrå som viser utviklingen i støtten til næringsrettet forskning og innovasjon i Norge de siste fem årene, fra 2016 til 2021. Tabellen forteller også hvordan utviklingen har vært innenfor de ulike virkemiddelordningene.

En litt mer utdypende tekstlig beskrivelse av utviklingen finner man hos SSB her i artikkelen "Utviklingen av næringspolitiske virkemidler under koronakrisen"

Nå var 2021 et år som var preget av fortsatte koronatiltak til nærlingslivet, litt mindre enn i 2020 riktignok, men fortsatt et langt høyere nivå enn normalsituasjonen. Tallene er likevel interessante fordi de viser hvordan det til å begynne med under pandemien særlig var Innovasjon Norge som hadde de viktigste ekstraordinære støtteordningene, og at dette fortsatte i 2021, men i litt mindre grad fordi også Forskningsrådet og Enova var blant de som fikk mer sentrale roller. 

Samtidig var det kraftig vekst i Norges bidrag til EUs programmer fra 2016 til 2022, noe som ikke skyldes pandemien, men er en mer langsiktig utvikling. Men størst av alle de næringsrettede virkemidlene var Skattefunn, til tross for en nedgang på 5,8 prosent siden 2016.

Verdens største offshore vindkrakftfelt

Norge ligger i startgropen når det gjelder tildeling av felt og utbygging av store anlegg for vindkraft til havs. Et forslag om lovverk for å regulere hvordan konsesjoner for utbygging drift ligger til behandling i Stortinget. Og tidligere i år kunngjorde regjeringen at Norges ambisjon er å innen 2040 ha like mye produksjon av vindkraft til havs som det produseres vannkraft på land i dag, omring 155 TW/h. Det vil kreve inn innstallert vindraftkapasitet på 30 000 MW.

Men hvor mye er egentlig det? Og hvor i verden er det man allerede i dag har en høy vindkraftproduksjon offshore? Tabellen over er hentet fra Wikipedia og viser de 20 største vindraftfeltene i verden. Det største ble åpnet tidligere i år, heter Hornsey Project 2 og har en installert kapasitet på 1386 MW. Det nest største er er Hornsey 1 og har en kapasitet på 1220 MW. Disse to anleggene produserer nesten 10 prosent av det Norge skal bygge ut frem mot 2040. 

Faktisk er 7 av de støste 10 offshore vindrakftfeltene i verden på britisk sokkel. De tre øvrige er to i Nederland og en i Danmark. Også på resten av topp 20 listen dominerer Nord Europa totalt, med fire britiske, tre tyske og en nederlandsk, og så er det to kinesiske utbygginger.

Og det stopper ikke der. De tre største pågående utbyggingsprosjektene av offshore vind i verden er også britiske, to av dem på Dogger Bank med en kapasitet på 1200 MW hver som åpner i 2023 og 2024. I alt har britene allerede utbygget en offshore vindkraftkapasitet på 11 000 MW, i tillegg til 14 000 MW onshore, og mye mer under utbygging. Dette betyr på ingen måte at det er galt å satse på offshore vind i Norge, i hvert fall ikke hvis det er mulig å gjøre det lønnsomt. Men det ville være dumt å fremstille de norske planene som originale eller spesielt ambisiøse.

Den norske bredbåndssuksessen

I midten av oktober presenterte Nasjonal kommunikasjons-myndighet nye tall om den norske bredbåndsdekningen. Som grafen til høyre viser har dette vært en formidabel suksesshistorie de siste årene. 

Ikke bare ble den forrige regjeringens mål (fra Digital Agenda for Norge del IV, ekom-planen) om at 90 prosent av husstandene har tilgang til en nedstrøms båndbredde på minst 100 mbit/s innen utgangen av 2020 overoppfylt, men som vi ser på grafen er det mest oppsiktsvekkende nå hvordan langt flere har fått tilgang til langt høyere hastigheter. Første halvår 2022 hadde 92,5 prosent av husstandene tilgang til over 1000 mbit/s nedstrøms hastighet, en økning fra litt over 50 prosent to år tidligere.

Forrige stortingsperiode var til tider preget av at både opposisjon og en del næringslivsorganisasjoner mente at den offentlige støtten til å bygge ut bredbånd generelt og "gigabit"-bredbånd (1000 mbit/s) spesielt, burde få ekstra generøse statlige subsidier . Ja, noen næringslivsorganisasjoner etterlyste til og med milliardbeløp årlig for å bygge ut noe som nå ser ut til å ha skjedd nesten helt av seg selv, det vil si uten statlige milliarder. Den nye regjeringen hadde neppe tenkt å bruke så mye penger på dette uansett,  og har heller ikke satt noe mål for gigabit-bredbånd i regjeringserklæringen. Men hvorfor ber næringslivsorganisasjoner om tilskudd til noe markedet, dvs næringslivet, dvs deres egne medlemmer, ser ut til å klare helt på egenhånd?

Hva er det som har skjedd og som har skapt denne eksplosive veksten i tilgangen til bredbånd med så høy hastighet? Generelt er det slik at etterspørsel etter innhold som krever bredbånd gir investeringer, og særlig i husholdningsmarkedet har det vært sterk interesse for et TV-tilbud via internett, både i form av pakker med lineære TV-kanaler og, ikke minst, streaming av fotball, filmer og serier via Netflix, Viaplay, TV2 Play, Disney, HBO og alle de andre. Tele- og bredbåndsselskapene investerer minst 15 milliarder kroner i året i dette hvert år. Det er markedet, det vil si kunder og leverandører, som gjør jobben. Og så har staten bidratt til å fylle noen hull der det er spesielt langt mellom folk og bedrifter, noe som er lurt.

Når det gjelder de aller høyeste hastighetene, over 1000 mbit/s er det et par tilleggsforklaringer på den voldsomme veksten i tilbudet. Dette er hastigheter som ble tilgjengelige da fiberselskapene begynte å rulle ut sine fiberkabler, men som de knapt markedsførte, for hvem trenger egentlig så mye interenett? Vel, fibertilknytningen kan levere disse høye hastighetene enten kundene trenger dem eller heller velger et abonnement med lavere hastighet, for eksempel 100 mbit/s, noe mange kunder gjør. Og noen ønsker det jo fordi de bor i familier med høy internettbruk, jobber mye hjemmefra, spiller mye online-spill, eller gjør andre båndbreddekrevende ting på en gang. Samtidig er det mange, for eksempel eldre som bor alene, som slett ikke vil betale mer for å ha flere høykvalitets videosendinger samtidig og i tillegg spille spill. Men skulle de en dag trenge det har de muligheten på grunn av fiberutrullingen som har gått i høyt tempo. 

Og i tillegg har leverandørene av kabel-TV forstått at de må oppgradere sine kabelnett til raskere bredbåndshastigheter dersom de skal henge med i konkurransen med fiber. Og etter hvert også i konkurransen med høyhastighets-internett via 5G, som nå seiler opp som et reelt alternativ for mange. Dette store spranget opp i hastigheter de siste to årene handler i følge Nkom aller mest om oppgradering av kabel-TV. Mens mye av det som står igjen for å nå tilnærmet 100 prosent dekning vil sannsynligvis 5G kunne ta seg av. Og da får vi håpe at også næringslivsorganisasjoner og andre som heier på bredbånd ser at det meste av dette vil faktisk markedet ta seg av. Og det ser ut til å gå veldig fort.

Hva skal vi diskutere i stedet? Hvis vi kunne vri oppmerksomheten litt, fra infrastruktur i seg selv, og mer over på hvordan vi skaper mer innovasjon, bedre forretningsmodeller, nye tjenester og mer automatisering og robotisering, blant annet gjennom rammebetingelser for forskning og innovasjon, så ville det være bra, tror jeg. Og særlig dersom vi er opptatt av hvordan dette skal skje i en tid der sikkerhetstrusler og digitale sårbarheter trenger enda mer oppmerksomhet enn tidligere.

Norsk FoU flater ut

Etter flere år med sterk vekst i kostnadene til forskning og utvikling i Norge, er trenden i ferd med å flate ut igjen. Statistisk sentralbyrå skriver om de foreløpige tallene for 2021 og slår fast at:

Foreløpige tall for norske FoU-utgifter i 2021 viser at næringslivet og universitets- og høgskolesektoren hadde tilnærmet nullvekst fra 2020, mens instituttsektoren hadde en realvekst på 5 prosent. FoU-andelen av BNP var for første gang siden 2015 under 2 prosent. Totalt brukte norske foretak, forskningsinstitutter, læresteder og helseforetak 81,6 milliarder kroner på FoU i 2021. Det tilsvarer en vekst på 3,9 milliarder kroner fra 2020. Justert for lønns- og prisvekst gir dette en realvekst i FoU-utgiftene på 1,3 prosent. Sett bort fra realnedgangen i 2020 er dette den svakeste utviklingen siden nedgangen etter finanskrisen i 2008."