onsdag 18. mai 2022

Energibruken i industrien øker

Nye tall fra Statistisk sentralbyrå viser at energibruken i industrien økte i 2021. Også energikostnadene økte. SSB skriver at:

"Foreløpige tall viser at den totale energibruken i norsk industri og bergverk var på over 83 000 GWh i 2021. Det er 6 prosent mer enn i 2020. I samme tidsrom økte energikostnadene med hele 47 prosent til 31 milliarder kroner."

Tallene vier at 70 prosent av energibruken i industrien er elektrisk kraft. Det utgjør 49 TWh, mens gass stod for 16 TWh og kullprodukter for 9 TWh. Prisene for energi økte enda mer enn forbruket i 2021:

"Energikostnadene steg med over 10 milliarder kroner eller 47 prosent fra 2020 til 2021. Økningen skyldes blant annet av høyere forbruk av og pris for elektrisk kraft, gass og petroleumsprodukter. Kostnadene for elektrisk kraft steg fra 14 milliarder kroner til 22 milliarder kroner, som tilsvarer en økning på hele 52 prosent. Kostnaden for
innkjøpt gass gikk opp 56,4 prosent i 2021 prosent selv om forbruket kun økte med 3 prosent."

mandag 16. mai 2022

Prisen for å forlate Russland

Regnskapstall fra selskapene som har trukket seg ut av Russland viser at de har skrevet ned store verdier og tilsynelatende betalt en svært høy pris. Det interessante er at aksjekursene viser en litt annen historie.

The Economist har sammenlignet disse to måtene å måte verditap på for selskapene som har lagt ned virksomheten sin i Russland etter invasjonen av Ukraina. McDonalds har stengt 847 restauranter og skrevet ned 127 millioner dollar. Renault har tapt 175 millioner dollar. Og for oljeselskapene er det snakk om formidable summer. BP har skrevet ned 24 milliarder dollar. Shell regner med å tape 5 milliarder, og Exxon taper 3,4 milliarder dollar.

Da skulle man tro at aksjekursene til selskapene som velger å trekke seg ut av Russland ville falle tilsvarende, mens de som velger å bli i Russland ikke opplever at aksjeverdiene faller. Men slik er det i følge The Economist ikke. Heldigvis. Og det kan kanskje være fordi en aksjekurs ikke bare handler om regnskaper, men om forventninger til fremtidig verdiskaping. Og da er det ikke sikkert det å fortsette som før i Russland fremstår som så veldig klokt. The Economist skriver:

"Despite these losses, investors appear more confident in the long-term prospects of firms that chose to leave. According to an analysis by researchers at the Yale Chief Executive Leadership Institute, the stockmarket has rewarded companies that have divested. The team ranked roughly 1,000 companies based on how thoroughly they cut ties with Russia: the highest scores were given to firms that exited completely; the lowest, to those that continued to operate. On average the shares of firms that withdrew completely went up by 3.6% between February 23rd (the day before Russia invaded Ukraine) and April 19th; those of companies that continued as usual lost 6.8%. The researchers found that this held true for companies across sectors and regions, and for firms of different sizes."

torsdag 12. mai 2022

Olje er den nye oljen

De siste ti årene har listen over verdens største selskaper, målt i markedsverdi, vært toppet av de store amerikanske teknologigigantene. Apple har stort sett vært øverst siden 2012, og stort satt hatt selskap av Microsoft og Alphabet (Google) i topp 5 siden 2014 og Amazon siden 2017. Mens Meta (Facebook) siden 2018 har knivet med vekselvis Alibaba, Berkhire Hathaway og Tesla om å være inne i topp fem.

I følge Wikipedias kvartalsvise liste over selskapenes børsverdi var et oljeselskap sist øverst på denne listen i tredje kvartal 2013. Sist et oljeselskap var blant de fem største i verden var i fjerde kvartal 2016, i begge tilfeller ExxonMobil. Men for 10-15 år siden var det derimot helt normalt at de store oljeselskapene dominerte listen over de største selskapene i verden. I tillegg til Exxon pleide Royal Dutch Shell, PetroChina, Petrobras og Chevron, og av og til også Gazprom og BP, å prege listene over de 10 største.

Nå sier ikke nødvendigvis en slik liste over selskapers markedsverdi alt om næringsstrukturer og bransjeendringer fordi de fleste bedrifter i verden er små og mellomstore. Men fremveksten av de globale plattformgigantene forteller likevel en god del om hvilke bedrifter som har størst globalt fotavtrykk. Mens kritikere av næringslivsmakt tidligere var opptatt av mye næringslivsmakt innenfor olje, legemidler og finans, er det i økende grad teknologiselskapenes dominans som får kritikk i dag. Og samtidig har de største teknologioptimistene holdt frem suksessen til Apple, Microsoft, Google, Amazon og Facebook som et viktig bevis på at vi er inne i en global digital transformasjon som knytter verden sammen og effektiviserer og forenkler hverdagen vår.

Men denne uken kom det noen oppdaterte markedsverdier som viste at verden ikke er fullt så svart-hvit likevel. Energisektoren er ikke helt død, tvert imot har den en høyere lønnsomhet enn på svært lenge, blat annet takket være krigen i Ukraina og ekstremt høyre gass- og elektrisitetspriser. Og plutselig er det ikke de store teknologiselskapene som er størst lenger, men Saudi Aramco, det børsnoterte saudi-arabiske statsoljeselskapet. The Guardian skriver

"Aramco’s rise comes a decade after the watershed moment in 2011 when Apple surpassed another energy giant, ExxonMobil, to become the world’s most valuable listed company. Since then, Apple, Microsoft, Google’s owner Alphabet and Amazon have dominated stock markets, hitting and then surpassing $1tn valuations and pushing oil giants out of the top ranks."

Nå ble ikke Aramco delprivatisert før i slutten av 2019 og var derfor ikke med på disse listene den gang Exxon var størst (Aramco ville vært større). Så vidt jeg vet har de også en lav andel aksjer som handles i markedet, og er heller ikke notert på de store børsene, så de er derfor ikke med på alle slike oversikter. Men poenget er likevel at ingen kan vite helt sikkert hva som vil være den nye olje, og i hvert fall ikke hvilke selskaper som være størst og mest lønnsomme på lang sikt. Det er mange kandidater til å bli den nye oljen. Og akkurat nå er olje en av dem.

tirsdag 10. mai 2022

Cynefin-rammeverket for strategisk sortering

En av de stadig tilbakevendende diskusjonene når det gjelder styring og ledelse handler om tillit kontra detaljstyring. Om ledere og ledelse skal blande seg inn eller overlate ting til medarbeidere og fagfolk. Men helst bør en slik diskusjon handle om noe mer enn om det er tillitt eller ikke (det bør det jo være uansett), for eksempel om oppgaven som skal løses er av en slik karakter at den best løses så nær brukeren som mulig, om den heller bør utredes og løses av eksperter, eller om den krever en tur innom ledelsen fordi den går på kryss og tvers av roller og ansvarsområder og ikke kan løses av en enkeltperson eller innenfor en boks i organisasjonskartet. Kanskje er den så kompleks at man må ha samarbeidspartere i helt andre virksomheter for å finne tiltakene som virker,

Waliseren David Snowden skrev i 2007 en artikkel i Harvard Business Review om et slik rammeverk for å sortere ulike typer beslutninger, Den het "A Leader’s Framework for Decision Making" og presenterer Cynefin (som er walisisk og uttales "ke-nev-in"), som anbefaler at man sorterer problemstillinger i det klare, det kompliserte, det komplekse og det kaotiske. Særlig det å skille mellom det kompliserte, som er mat for eksperter og faglige utredninger, og det komplekse, som er egnet for team på tvers av virksomheter og fag, er viktig.

Her er en video hentet fra YouTube der Jennifer Garvey Berger gir en kort og fin innføring i forskjellen på de fire kategoriene og hva en slik sortering av oppgaver handler om. Jeg har i det siste vært med på å bruke både rammeverket og videoen som introduksjon, og erfaringen er at denne måten å rydde og kategorisere mål og tiltak kan legge til rette for noen viktige og gode diskusjoner:

mandag 9. mai 2022

Putin vs Zelenskij på frigjøringsdagen

Nå er det heldigvis slik at normale mennesker pleier å være kritiske til de som overfaller og har sympati for de som er ofre for ubegrunnede angrep og rene overfall. Derfor har Zelenskij en enklere sak å argumentere for når frigjøringsdagen etter 2. verdenskrig markeres og relateres til dagens konflikt. 

Men rent bortsett fra realitetene i hva krigen handler om er det er det også en slående forskjell i form og fortelling hos de to lederne. Putin ser ut til å ha tro på statiske sovjetinspirerte taler. Lange, kjedelige og fulle av ubegrunnede påstander og beskyldninger. Zelenskij lever i en moderne medieverden der han beveger seg ute, viser følelser og snakker direkte til de som ser på. Han spilte inn en video til den ukrainske markeringen av frigjøringsdagen 8. mai, og en ny video i etterkant av Putins tale på den russiske militærparaden 9. mai. Her er begge:


lørdag 7. mai 2022

Lady Gaga: Hold My Hand

Få ting er mer 80-tall enn Top Gun med Tom Cruise i hovedrollen. Tung på både action, romantikk og pompøs 80-tallsmusikk. Jagerfly og motorsykler. En film anmeldere og filmeksperter mislikte, men publikum elsket, og som har tålt at det har gått 35 år bedre enn mye annet. Eller kanskje det bare er jeg som er blitt mindre streng og mer nostalgisk med årene.

Uansett er det en ny Top Gun på vei. Med selveste Tom Cruise i hovedrollen. Med jagerfly, motorsykler og kjærlighet. Akkurat den oppfølgeren så lenge etter var det kanskje ikke så mange som så komme, men nå er snart "Top Gun Maverick" her og det blir julekveld for 80-talls fansen. Ny filmmusikk er også laget og selveste Lady Gaga er har spilt inn den nye sangen "Hold My Hand". Litt fornyelse der, med andre ord (Lady Gaga ble født i 1986), men ingen fare for revolusjon. Det er fortsatt powerballaden som gjelder og Lady Gaga behersker den bedre enn noen.

fredag 6. mai 2022

Unni Wilhelmsen: Siste Reis

Det har vært mange fine sesonger med TV2s "Hver gang vi møtes", men en de aller beste må ha vært sesongen der Eva Weel Skram, Ravi, Henning Kvitnes, Unni Wilhelmsen, Admiral P og Wenche Myhre var med. Ravis norske, helt alternative og nydelige variant av Eva and the Heartmakers "Calling You" har jeg blogget om en gang for lenge siden. Dagens frem fra arkivet er Unni Wilhelmsens ikke fullt så alternative, men flotte variant av Henning Kvitnes "Siste Reis":

torsdag 5. mai 2022

Four internets (and a funeral)

For omkring tre år siden deltok jeg, som representant for regjeringen, på et OECD-møte i Paris om digitalisering (Going Digital Summit). Det var diskusjoner om digitalisering av offentlige tjenester, plattformøknonomi, sosiale medier, datadeling, digital kompetanse, kunstig intelligens, og andre temaer vi kjenner godt fra debatten. 

Slike møteplasser er viktige arenaer for inspirasjon og læring, og noen ganger blir det også debatter med litt temperatur, som for eksempel når det gjaldt hvordan man vil forholde seg til aktører som AirBnB og Uber.

Men det store høydepunktet på dette digitale toppmøtet i Paris, og som jeg burde blogget om for tre år siden, var et foredrag Wendy Hall holdt under en middag for delegasjonslederne om internettets fremtid. Det var basert på et forskningsnotat med tittelen "Four Internets - The Geopolitics of Digital Governance", men som hun for anledningen spøkefullt døpte om til "Four Internets and a funeral" med den begrunnelsen at Russland ser ut til å ønske å skade og til å med ødelegge alle modeller for et fungerende internett. Det har definitivt ikke endret seg etter 2019, tvert imot.

Internett, også i world wide web-utgaven fra midten av 90-tallet, som åpnet opp for vanlige innbyggere verden over kunne kommunisere fritt, var et slags idealistisk nerdeprosjekt uten noen klar eier og leder. Standarder (for ting som adresser og filformater) og spilleregler måtte lages, men de ble ikke laget av land eller mellomstatlige organisasjoner, men av komiteer av mer eller mindre selvoppnevnte frivillige. Og det har fungert. Men Wendy Halls poeng er at den modellen er i ferd med å møte konkurranse fra tre andre, og svært ulike, konkurrenter som vil definere spillereglene på internett. De beskrives slik i omtalen av notatet:

"The first, the Silicon Valley open internet, reflects the idealism of the internet’s creators, who engineered it to be open, with transparent standards and portable, extensible and interoperable data and software, and also to scale as it grew. European nations, and the European Commission, champion a second model — a “bourgeois” internet, where trolling and bad behaviour are minimized and privacy protected, possibly at the cost of innovation. China and many other nations see a third, authoritarian internet, where surveillance and identification technologies help ensure social cohesion and security. The fourth and more commercial view, characteristic of the US Republicans in Washington, DC, understands online resources as private property, whose owners can monetize them and seek market rates for their use."

Og i følge Dame Wendy Hall, som også har vært sentral i Web Science Research Initiative sammen med Tim Berners Lee, er det mange områder i verden, som India, Latin Amerika og store deler av Asia, som ikke er definitivt plassert i noen av disse fire leirene, og som vil avgjøre hvilket internett som vinner. Og, igjen i følge Wendy Hall, er det den europiske modellen, GDPR-internettet, som må vinne denne kampen om fremtiden. Da kan vi ha den riktig balansen mellom personvern, sikkerhet, åpenhet og ytringsfrihet.

Jeg ser nå at tematikken i dette notatet fra Wendy Hall og Kieron O'Hara, begge knyttet til Universitetet i Southampton, nå også er blitt til en bok som heter "Four Internets: Data, Geopolitics, and the Governance of Cyberspace". Den må jeg få lest snart, kanskje i sommerferien, og så kommer jeg tilbake her på bloggen med en omtale.

onsdag 4. mai 2022

The World for Sale: Money, Power and the Traders Who Barter the Earth’s Resources

I noen av kapitalismens mørkere kroker finner vi råvaretraderne. Personer og selskaper som handler, men ofte ikke selv produserer, varer som råolje, metaller, matvarer og raffinerte oljeprodukter. Men selv om selskapene. Men selv om selskapene tidvis går med enorme overskudd, er de ikke veldig store i antall ansatte og heller ikke spesielt kjente, og trives godt med det.

Boken "The World For Sale - Money, Power Traders Who Barter the Earth’s Resources" av Javier Blas og Jack Farchy kom for et år siden og handler om disse traderne. Selskapene som driver med dette har navn som Glencore, Trafigura, Vitol, Cargill og Gunvor. Boken er skrevet lenge før Russlands invasjon i Ukraina, men er likevel et viktig bakteppe for å forstå sider av den konflikten fordi det historisk nettopp er denne type kriser, som gjerne også forstyrrer forsyningslinjer og tilgang til viktige råvarer, som er tradernes mulighet til å skape ekstraordinære fortjenester ved å være på steder og gjøre ting ingen andre gjør.

Fordi dette er en nokså lukket verden er det ikke helt enkelt å skrive om den. De to forfatterne Javier Blas og Jack Farchy er blant de få som har jobbet med å dekke råvaremarkeder i mange år, både i Financial Times og i Bloomberg, og kan sitt fag. Noe som bidrar til en innsikt, både historisk og utviklingstrekk i dag, som gir en enestående god innsikt. 

Boken beskriver opprinnelsen til dette markedet, som sprang ut av noen små virksomheter som fant noen små, men lønnsomme nisjer i markeder som gjerne var dominert av produsentene selv, som oljeselskaper, gruveselskaper og metallprodusenter. Noen store geopolitiske endringer ga noen ganger store nye muligheter, som da de store vestlige oljeselskapene ("de syv søstrene"), som gjerne handlet egen olje, ble skjøvet ut av nye statlige oljeselskaper i land som Saudi Arabia og Irak, men som trengte noen å selge oljen til. 

Den islamske revolusjonen i Iran skapte et ytterligere behov for noen som ville være mellommann for olje ingen kunne kjøpe åpent. Og ut av dette oppstod blant annet Mark Rich & co AG, med hovedkontor i tilbaketrukne Baar i Sveits. Mark Rich dominerte råvaretrading på 80-tallet, men det ble et økende problem at selskapet gjorde ting som gikk helt på tvers av både FN-beslutninger, vestlige sanksjoner og synet på hva man kan og ikke kan gjøre i despotiske regimer, så gründeren ble etter hvert etterlyst og dømt, og også tvunget til å selge seg ut av selskapet sitt (Mark Rich ble for øvrig benådet av Bill Clinton på hans siste dag som president). 

Ut av Mark Rich & co oppstod Glenore som et børsnotert gruve og tradingselskap. Ut av kaoset etter Sovjetunionens oppløsing kom Gunvor, som håndterte enorme mengder russisk olje og andre råvarer som var "innelåst" i Russland. Boken tar også for seg historien og skandalene rundt Trafigura og Vitol, som har valgt å fortsatt være privateide, blant annet for å unngå den regnskapsmessige åpenheten Glencore må ha,

Så er det jo et spørsmål om traderne i dagens geopolitiske verden, med industrielle verdikjeder som ikke virker som de skal, og stadige kriser, står klare til å fylle rommet på samme måte som ved tidligere kriser. Forfatterne av boken peker på noen utviklingstrekk som gjør at det ikke er like opplagt som før. For det første er det helt andre krav til åpenhet i dag, uansett om man er børsnotert eller ikke. Selv sveitsiske banker må dele informasjon med myndighetene. Dessuten er det lenge siden korrupsjonspengere kunne trekkes fra på skatten som en forretningsutgift. Det er tvert imot strenge straffer. 

Et annet forhold er at den finansielle delen ("paipirhandel") med råvarer er blitt veldig mye større og krever en helt annen tilgang til kapital enn på 70-, 80- og 90-tallet. Det gjør at de store investeringsbankene har en helt annen rolle enn får, og de må passe på å ikke sette omdømmet sitt i spill ved å bryte lover eller bevege seg inn i etiske minefelt.

Og for det tredje har ikke traderne den type informasjonsmonopol de en gang hadde fordi de satt nærmest informasjonskilden, gjerne i noen veldig risikable områder ingen andre ville være i, og visste ting før alle andre. I dagens digitale informasjonssamfunn er det ikke så mange slike fortrinn, noe som gjør at denne industrien blir mer lik andre markeder. Det er har først til at flere av de store råvaretraderne heller beveger seg i retning av å produsere varer selv, og skaffer seg et konkurransefortrinn innenfor trading ved å også være produsenter, og blir på den måte mer som andre industriselskaper.

tirsdag 3. mai 2022

Færre separasjoner enn på 40 år

Alle spådommer om at tallet på separasjoner og skilsmisser ville skyte i været under pandemien har vært veldig feil. Det var 8893 skilsmisser i 2021, det laveste tallet siden 1988. Antall separasjoner var 9097, det laveste tallet siden 1981. Det er over 40 år siden. SSB skriver:

"I 2021 vart det inngått 9 100 separasjonar her til lands, viser nye tal frå statistikken Ekteskap og skilsmisser. Det er 1 000 færre enn i fjor og det lågaste talet sidan 1980. Talet på skilsmisser var òg svært lågt, og enda i fjor på 8 900. Samanlikna med fjoråret er nedgangen svært stor for både skilsmisser og separasjonar. 

– Mange har venta ein auke i talet på separasjonar og skilsmisser grunna slitasje i nære relasjonar som følgje av korona-tiltaka. Nedgangen i 2020 og 2021 går langt i å avkrefte dette, seier Karstein Sørlien i SSB. 

– Dei siste ti åra har det vorte jamt mindre vanleg å skilje seg , spesielt blant dei over 35 år. I 2021 var hovudårsaka til nedgangen at det var færre i aldersgruppa 40-49 år som skilde seg enn i 2020, seier Karstein Sørlien."

mandag 2. mai 2022

E18 Lysaker i 1966

For tiden byggets det ny E18 rett vest for Oslo, fra Lysaker og mot Høvik. Det er viktig av flere grunner, blant annet for å håndtere den økende trafikken til og fra Fornebu når det blir stadig flere boliger der.  Men det er ikke nytt at området rundt Lysaker er krevende trafikkmessig. Jeg kom over denne videoen på YouTube som blant annet vi ser hvordan bilene som kom ned Vollveien ved Lysaker og skulle videre til  Oslo måtte krysse trafikken i de to vestgående feltene og lirke seg inn i den tette trafikken på østgående side.

lørdag 30. april 2022

CC Cowboys: Tigergutt

Det opprinnelige CC Cowboys, med navn hentet fra en låttittel av det svenske bandet Imperiet, kom inn som et friskt pust i 1990. Frontet av Magnus Grønneberg, som i dag, men med nokså annerledes besetning ellers. Her er en video med første generasjons CC Cowboys i 1992 som spiller "Tigergutt" på NRK, fra albumet med samme navn som var deres tredje albumet på tre år.

fredag 29. april 2022

Of Monsters and Men: This Happiness

Det har blitt stillere rundt islandske Of Monsters and Men enn før, men de lager fortsatt musikk. Nå ligger det en ny sang ute på YouTube. Kanskje ikke like opplagt hit-potensiale som det de laget helt i begynnelsen av karrieren, men bra sang:

onsdag 27. april 2022

Helsearkivet på Tynset

Flott sak på NRKs nettsider om Helsearkivet på Tynset, og all den verdifulle kunnskapen som ligger lagret der. 

Arkiver av høy kvalitet, og med tidsserier som går langt tilbake i tid er noe av det som kjennetegner Norge. Vi er gode til å dokumentere fortiden og vi er opptatt av at ting skal være korrekt. men Helsearkivet på Tynset representerer noe mer i tillegg når de også digitaliserer mengder av historiske arkiver som tidligere var på papir. Det er en enorm jobb som det tar litt tid å bli ferdig med, i følge NRKs nettsak:

"– I Norge har vi 15 millioner med papirjournaler. Det har vi estimert til å ta 20 år å digitalisere. Når de elektroniske pasientjournalene begynner å komme inn, går det mye raskere. Men – vi skal bli ferdige med papirene også, sier Kari Nytrøen."

Og det er spennende at Tynset har et av landets fremste digitaliseringsmiljøer fordi arkivvirksomheten og -kompetansen havnet her. Dette arbeidet med å scanne og digitalisere har også en annen viktig effekt. Plassen som kreves og arealene som beslaglegges er mye mindre enn før. Byggene blir mindre og litt billigere, mens miljøinngrepet også blir mindre. 

tirsdag 26. april 2022

Netflix på den norske strømmetoppen

Norsk mediebarometer fra SSB utgis årlig og en bloggpost om den kommer hvert år her på bloggen. Det kommer jeg tilbake til når jeg har sett til grundigere på tallene.

Men et viktig tema rapporten dekker grundigere enn før er hvilke stømmetjenester befolkningen i Norge har tilgang til. Her har det jo også vært stor vekst i antall tjenester de siste par årene, og det er interessant å se hvem som finner og hvem som taper. 

Det korte svaret er at hele 74 prosent abonnerer på en eller flere strømmetjenester og at de aller fleste av disse her tilgang til Netflix (66 prosent av befolkningen). Så er det slik at ganske mange abonnerer på en eller flere andre strømmetjenester i tillegg. Nummer to er HBO Max med 30 prosent av befolkningen, TV2 Play har 27 prosent, Viaplay 26 prosent, Disney+ 21 prosent, Discovery+ 12 prosent, Amazon Prime 6 prosent og Apple TV+ 3 prosent. Det er med andre ord svært jevnt i mellom de fire som er i gruppen bak Netflix, men ingen tvil om hvem som er markedsleder for tiden.

SSB har også en oversikt over oppslutning i ulike aldersgrupper. Det er langt lavere abonnementstall blant de over 45 år enn blant den under. Og interessant å se at i aldersgruppen 9-15 år har 92 prosent tilgang til en strømmetjeneste. Også i denne gruppen er Netflix klart størst , men Disney+ er på andre plass. Og sammenlikner vi 2021 med 2020 er det Disney+ som vokser mest. I begge disse årene har pandemien satt sitt preg på tallene, men det det er nok likevel grunn til å regne med at det ikke blir noen reversering av film- og seriestrømming. Det som er langt mer usikkert er hvor mange tjenester det er plass til på en gang. Man skal ha både god tid og god råd for å abonnere på mange samtidig.

søndag 24. april 2022

Trumps makt over primærvalgene

Det har vært mye snakk om hvordan det Republikanske partiet i USA gradvis er  blitt omdannet til Donald Trumps parti. Og at partiet også etter at han tapte valget er helt dominert av Trumps ønsker og preferanser. Svært få tør å kritisere Donald Trump offentlig og kandidatene til ulike folkevalgte verv konkurrerer om å få Trumps støtte. Da blir man også partiets kandidat.

Men er det virkelig så entydig? The Economist har på noen nært forestående primærvalg der dette vil bli satt på prøve, blant annet fordi en del andre toneangivende republikanere støtter andre kandidater. I Pennsylvania skal de nomineres til en ledig plass i Senatet 17. mai, der tre kandidater er i ledelsen, en konservativ mediekommentator, en hedgefondforvalter og en Trump-støttet talk-show programleder og tidligere hjertekirurg, Dr Oz, skal konkurrere om å være republikansk kandidat. Målingene nå viser at alle tre har omkring 20 prosent oppslutning. The Economist skriver:

"Just nine leaders have endorsed Mr Oz. But Mr Trump is among them, and his voice is considered the most important. According to a survey by Echelon Insights, a Republican polling firm, a hypothetical candidate who is endorsed by both Mr Trump and local party leaders would win the backing of Republican primary voters by 29 percentage points. Those endorsed by local leaders but not by the president would lose by ten. That is good news for Mr Oz. Yet the only poll released since Mr Trump announced his support on April 9th showed him up just three points—and that was a significant drop from the same pollster’s last survey in February."

Det er ingen tvil om at Donald Trump har stør innflytelse, Men kanskje ikke full så stor som den kunne virke og kanskje kan han ikke styre så mange primærvalg i den retningen han ønsker likevel. Vi får snart noen mer presise svar.

lørdag 23. april 2022

Miley Cyrus: Where is my Mind?

Og når jeg først er i gang må jeg jo ha med enda et videoklipp fra Miley Cyrus nye livealbum, med egne låter og coverlåter spilt inn på konserter litt tidligere i år. Her er hennes egne partylåt "We Can't Stop", som så sklir elegant over i en coverversjon av Pixies klassiske "Where is my Mind":

fredag 22. april 2022

Miley Cyrus: Like a Prayer

 Det er vel mange som har håpet og trodd at Miley Cyrus ville komme med et coveralbum snart, eller et livealbum som i hvert fall dokumenterer noen av de mange fine coverversjonene av andre store artisters sanger hun har gjort til sine, på kryss og tvers av sjangere. Og nå er den her "Attention: Miley Live", med ca 20 låter, og en deluxe-versjon med 26 låter. Både egne sanger fra hele karrieren, men også en rekke bra coverversjoner fra konserter tidligere i år. Her er Madonnas "Like a Prayer" på Miley-måten:

onsdag 20. april 2022

Kinesiske vaksiner

Pandemien kommer stadig med overraskelser. Mens resten av verden har hatt enorme smittebølger, sykehusinnleggelser og mange dødsfall, har Kina tilsynelatende sluppet unna etter å ha stengt ned vinteren 2020. Men plutselig er det nå Kina som lukkes, langt mer hermetisk og brutalt enn verden ellers, mens stort sett alle tiltak er fjernet i vår del av verden. Hva har skjedd?

Noe handler kanskje om at et autoritært regime nekter å innrømme feil og bytte strategi, men det er nok dessverre en annen og svært urovekkende grunn til at Kina nå ser ut til å bare ha dårlige alternativer å velge mellom. De som nå smittes i Kina blir sykere enn vaksinerte europeere og amerikanere. Det er fordi de kinesiske vaksinene gir langt dårligere beskyttelse etter en og to vaksinedoser, og få kinesere har fått en tredje vaksinedose. The Economist skriver dette om forskjellen:

"A study by the University of Hong Kong has for the first time compared the effectiveness of China’s Sinovac vaccine with the mRNA vaccine developed by BioNTech against the Omicron variant of the virus (made with Pfizer in most countries, and Fusan Pharma in Hong Kong). Both vaccines work: at three doses they were estimated to offer over 90% protection against severe disease and death across all age groups. But without a booster, significant differences between the two vaccines emerged. With two doses, the BioNTech shot was 75-96% protective across age groups. Sinovac, however, had a range of 44-94%. For those aged 80 and above, the differences were even starker. The best estimates were then 85% for the BioNTech vaccine and 60% for Sinovac."

Bare omkring 50 prosent av Kinas befolkningen har fått en tredje vaksinedose. Blant de over 80 år er det bare omkring 20 prosent. Rund 40 prosent av de over 80 er ikke vaksinert i det hele tatt fordi det i begynnelsen bare var friske innbyggere under 60 som ble vaksinert. Det kan i følge the Economist ha bidratt til å gjøre mange usikre på om vaksinen er trygg. Prisen for det kan vise seg å bli høy.

tirsdag 19. april 2022

Eventyrlig eksportvekst

Vi har i flere måneder blitt vant til historisk høye tall for norsk eksport og for handelsbalanseoverskudd. Ikke bare har oljeprisen vært høy, men gasspriser og gassvolumer har økt til historiske rekorder, fiskeeksporten har vært god, men også eksporten fra fastlands-Norge har vært høy.

Det har nesten vært litt rart at alt har gått bra på en gang, i en tid der verden ellers ikke akkurat har gått på skinner. Og da venter man jo at ting snart må snu. Men snu nedover gjorde det i hvert fall ikke i mars 2022, tvert imot. Fra et høyt nivå spratt eksporten opp til enda høyere nivåer, i følge SSBs eksportstatistikk. SSB skriver:

"I mars 2022 sprengte eksporten nye grenser og endte på 226,3 milliarder kroner - nesten 25 prosent mer enn ved forrige topp i desember 2021. Handelsoverskuddet er med 138,4 milliarder kroner også historisk høyt, og 64,3 prosent høyere enn i foregående måned. Statistikken over utenrikshandel med varer viser rekordnoteringer for blant annet totaleksport, fastlandseksport og handelsbalansen i mars. Det er likevel utførselen av naturgass som er hoveddriveren bak oppgangen. Naturgass for over 112 milliarder kroner ble utført i mars.(...) Fastlandseksporten endte på 62,3 milliarder kroner. Dette er en økning på omtrent 21 prosent fra februar i år, som også var forrige toppmåned. Det ble ellers importert varer for nesten 88 milliarder kroner i mars, en økning på 19,4 prosent sammenlignet med mars 2021."

Verden rundt oss må jo under seg litt over hvordan Norge er den evige fetter Anton i internasjonal økonomi og handel. Nå heter det vel også at man skal være godt forberedt for å ha mye flaks, og Norge har jo en god del medgangskompetanse. Men det spørs om stikken går så mye lenger.

mandag 18. april 2022

Russland og Kina gir diktaturer et dårlig rykte

Russland og Kina er i ferd med å gi autoritære styresett et dårlig rykte, skriver Thomas Friedman i New York Times.  Han har et viktig poeng. 

Sett fra vårt eget fredelige og demokratiske hjørne av verden kan det kanskje virke nokså selvsagt at antiliberale og autoritære politiske ledelser er upopulære, mens liberale, åpne og demokratiske styreformer, der regjeringens går av når de taper valg, har støtte. Men fortellingen om at Europa har vært svake, splittede og manglet handlekraft har fått økt oppslutning, og Kina og Russland har utnyttet dette, innad og utad, til å prøve å fremstå som handlekraftige politiske alternativer.

Plutselig har Russlands krigføring og Kinas pandemihåndtering kastet om på fortellingen om diktatorenes handlekraft og effektivitet. Thomas Friedman skriver:

"The West lost self-confidence — and both Russian and Chinese leaders rubbed it in, putting out the word that these chaotic democratic systems were a spent force. And then a totally unexpected thing happened: Russia and China each overreached. Vladimir Putin invaded Ukraine and, to his surprise, invited an indirect war with NATO and the West. China insisted that it was smart enough to have its own local solution to a pandemic, leaving millions of Chinese underprotected or unprotected and, in effect, inviting a war with one of Mother Nature’s most contagious viruses — the Omicron mutation of SARS-CoV-2. It’s now led China to lock down all of Shanghai and parts of 44 other cities — some 370 million people.

In short, both Moscow and Beijing find themselves suddenly contending with much more powerful and relentless forces and systems than they ever anticipated. And the battles are exposing — to the whole world and to their own people — the weaknesses of their own systems. So much so that the world now has to worry about instability in both countries. Be afraid,"

søndag 17. april 2022

onsdag 13. april 2022

Hvorfor algoritmer heter algoritmer

Her video fra BBC som forklarer hvorfor algoritmer fikk navnet algoritmer. Det er et resultat av en latinisering av navnet til den persiske matematikeren Muhammed al-Khwarizmi som ble født omkring år 780 på et sted som ligger i dagens Uzbekistan.

mandag 11. april 2022

Prisstigning på 4,5 prosent

Prisstigningen er høyere enn på lenge. Høyere energipriser må ta mesteparten av skylden. Og i motsetning til i fjor da energiprisene falt i mars, fortsetter de å øke i 2022. Statistisk sentralbyrå (SSB) skriver:

"Fra mars 2021 til mars 2022 steg KPI 4,5 prosent. 12-månedersveksten gikk opp fra 3,7 prosent forrige måned. – Årsaken til den økte veksttakten er først og fremst at prisene på strøm og drivstoff steg i mars i år, mens de falt på samme tid i fjor, sier seksjonssjef Espen Kristiansen i SSB. KPI justert for avgiftsendringer og energivarer, KPI-JAE, steg med 2,1 prosent fra mars 2021 til mars 2022, uendret fra februar."

Drivstoff og smøremidler fortsatte oppgangen fra forrige måned, med en prisøkning på 16,8 prosent fra februar til mars 2022. Den siste måneden steg prisene på bensin og diesel med henholdsvis 14,3 og 20,8 prosent. De siste tolv månedene har prisene på drivstoff og smøremidler økt med over 40 prosent. Prisene på elektrisitet inkludert nettleie økte 23,8 prosent fra mars 2021 til mars 2022. I februar var 12-månedersveksten på rundt 9 prosent. Den kraftige økningen i veksttakten i mars kommer av at prisene falt nesten 10 prosent fra februar til mars i fjor, mens de økte med 2,5 prosent fra februar til mars i år.

Er det så noe som faller i pris. SSB svarer:

"En av de få varegruppene hvor prisene gikk ned fra februar til mars var matvarer, med en nedgang på 1,7 prosent fra februar til mars 2022. Fra januar til februar 2022 steg matvareprisene med 4,5 prosent, som var en sjelden stor oppgang."

søndag 10. april 2022

Måneskin: We're Gonna Dance on Gasoline (#StandUpForUkraine)

Som nevnt i går er det en rekke postinger av musikkvideoer til støtte for Ukraina. Noen er gamle sanger i nye versjoner, andre er helt nyinnspilte sanger. Det tror jeg denne sangen fra Måneskin er, "We're Gonna Dance on Gasoline". (Jeg tror denne versjonen av videoen er en fan-redigert video. Kommer det en offisiell utgave bytter jeg klipp til en mer autorisert versjon) :

lørdag 9. april 2022

U2: Walk on Ukraine (#StandUpForUkraine)

Under overskriften "StandUpForUkraine har artister over hele verden spilt inn nye sanger eller gjort nye versjoner av gamle sanger, til støtte for ukrainernes kamp for frihet og mot diktatur. De har en egen hashtag på YouTube her med 439 videoer i skrivende stund. Her er U2s "Walk on Ukraine":

fredag 8. april 2022

Chvrches: The Killing Moon

Chvches fra Skottland er omtalt flere ganger allerede her på bloggen, ikke minst i forbindelse med at de under pandemien har spilt inn musikk sammen med, og helt nylig opptrådt live sammen med, Robert Smith fra The Cure. Men det store arkivet på YouTube viser at Chvches også har greie på andre store post-punk helter fra 80-tallet. Her spiller de en helt strålende live-versjon av Echo and the Bunnymens "The Killing Moon". 


Originalen kom ut i januar 1984, som den første singelen på Echo and the Bunnymens album "Ocean Rain", som gikk til nummer 4 på hitlisten i UK. Og var det tredje av fire album med en topp 10-plassering i en tid da de knivet med Simple Minds og U2 om å bli det neste store stadionrock-bandet (En konkurranse U2 vant med klar margin, men det var først noen år senere). 

onsdag 6. april 2022

Forbudt å fylle bensin selv - i New Jersey

Er det slik at mens USA er deregulert og styrt av private initiativ og frie markeder, og lar nye teknologier bli sluppet løs, så er Europa hemmet av reguleringer og byråkrati som står i veien for en rekke innovasjoner? Det er nok av eksempler på at virkeligheten er helt motsatt.

Et slik eksempel handler om retten til å fylle bensin og diesel på sin egen bil. Mens vi i Norge har vært ledende på selvbetning og betaling for drivstoff med kort, har det i mange delstater i USA vært en lovregulering som forbyr kunder å fylle bensin selv. For å beskytte de ansatte. Gradvis har slike reguleringer forsvunnet, men det er en delstat igjen der de folkevalgte nekter å tillate selvbetjening: New Jersey.

New York Times skriver om dette noe spesielle fenomenet, under overskriften: "Pump Your Own Gas? No Thanks, Say New Jerseyans". For 73 år siden, i 1949, ble det et lovfestet forbud mot selvbetjent bensin i New Jersey, av sikkerhetsgrunner. Slik var det også mange andre steder, men i dag i dag er det bare New Jersey om har en "statewide" bestemmelse (i Oregon er det mulig å fylle bensin selv i utkantene, men ikke i byer og større kommuner). I et svært stramt arbeidsmarked er det nesten umulig for bensinstasjonene å få tak i folk, men likevel insisterer politikerne på å holde fast på forbudet. New York Times skriver:

"A brief but intense push to abolish a law that bars drivers in New Jersey from pumping their own fuel at gas stations has hit a speed bump, if not a complete dead-end. Nicholas Scutari, the Democratic president of the State Senate whose backing would be crucial to any law change, put an end to speculation earlier this month when he said he did not support changing the state’s unique policy. New Jersey is the only state in the country that requires attendants to pump gas for all customers, a law that has been in place for 73 years and that a majority of residents have repeatedly told pollsters they support. The idiosyncrasy is often worn as a badge of honor on T-shirts and bumper stickers that proudly proclaim “Jersey Girls Don’t Pump Gas.”

Hvilket betyr at innbyggere i New Jersey kan handle varer i butikken og betale i selvbetjente kasser. Men de kan ikke fylle drivstoff på bilen selv.

tirsdag 5. april 2022

Flagg og symboler i Ukraina-krigen

Både krig og mer fredelige protester trenger flagg og symboler for å markere identitet. I Ukraina-krigen er det veldig enkelt på den ene siden. Støtter man landet og regjeringen som er blitt angrepet markerer man denne støtten ved å bruke det blå og gule ukrainske flagget. Noe millioner av mennesker over hele verden blant annet gjør klart og tydelig i sosiale medier.

For den andre siden er det litt vanskeligere å velge seg et symbol i og med at de mener at det ikke er noen krig og at de ikke har angrepet Ukraina. Og når man i Russlands nokså forvirrede tenking mener at det ikke er slik at Russland ikke har gått til angrep så vil man heller ikke innrømme noe angrep ved å bruke det russiske røde, hvite og blå flagget. 

I stedet har russiske kjøretøyer brukt den latinske bokstaven "Z", en bokstav som ikke finnes i det russiske alfabetet og som det derfor er noe uklart hva symboliserer ut over en form for støtte til Putin.

Men hva så med russere som er mot krigen, i Russland eller andre steder. De kunne kanskje prøvd å erobre flagget tilbake, men det er sannsynligvis ganske vanskelig å få til i praksis. I stedet skriver The Guardian om russiske krigsmotstandere som har strøket den nederste røde stripen på flagget og erstattet den med en hvit stripe: "Red is dead: Russian anti-war protesters fly a new flag for peace".

søndag 3. april 2022

The Highwomen: Highwomen

Jeg har tidligere omtalt The Highwaymen  på bloggen (her og her), supergruppen med Johnny Cash, Waylon Jennings, Kris Kristofferson og Willie Nelson som drev på mellom 1985 og 1995. Men det finnes en kvinnelig versjon av en slik country-supergruppe, åpenbart inspirert av The Highwaymen. 

The Highwomen heter de, ble etablert og ga ut et album i 2019, og består av Brandi Carlile, Natalie Hemby, Maren Morris og Amanda Shires, damer med egne solide karrierer, men som åpenbart trives med å spille sammen. Og på albumet med samme navn som bandet er det også en sang med samme navn. Sangen "The Highwomen" har samme melodi som "Highwaymen", men en helt ny tekst. Her i liveversjon:

lørdag 2. april 2022

Chvrches & Robert Smith: Just Like Heaven

En av de mest gledelige musikk-oppdagelsene jeg har gjort det siste året er å finne frem til skotske Chvrches, med Lauren Mayberry som frontfigur. De er har holdt på siden 2011, og der slett ikke nye, men de har nok fått litt ekstra vind i seilene etter å ha fått med Robert Smith på singelen "How Not to Drown". Den ble spilt inn på pandemi-vis, uten at de traff hverandre fysisk, men under NME-awards nettopp var det på tide å møtes for første gang, og opptre sammen. Der spilte de naturligvis singelen live, men også The Cures klassiker "Just Like Heaven" i en helt strålende versjon:

fredag 1. april 2022

Russerne er færre, fattigere og mer misfornøyde

Allerede lenge før invasjonen i Ukraina pekte viktige indikatorer nedover for Russland. De har rett og slett hatt noe veldig dårlige år, særlig etter invasjonen av Krim i 2014. Militære eventyr i blant annet Syria har ikke forsterket problemene. Det samme har Covid-19, som har tatt over en million menneskeliv, langt flere enn i Europa.

The Economist skriver om den lange nedgangen i artikkelen "Russians are fewer, poorer and more miserable than a decade ago":

"The annexation of Crimea in 2014 was greeted with cheers in Russia. But it brought a wave of sanctions and triggered a collapse in oil prices. The subsequent recession hit the economy hard. Average incomes fell, especially for the poorest half of the population. Although GDP per person rebounded by 2018, median incomes did not. According to the Luxembourg Income Study, they were still some 10% lower than their 2012 peak in 2019, the last year for which estimates are available. The World Happiness Report, based on surveys asking people to rate how they feel about their lives, found that the mood in Russia has dipped. Since 2017 Russians have rated themselves as less happy than in 2012."

Bare i 2021 har folketallet i Russland falt med 693 000, i følge The Economist. En viktig bidragsyter til dette er covid, so har hatt i alt 1,2 millioner menneskeliv. Ikke i følge den offisielle statistikken, naturtligvis, der har Russland klart seg relativt bra, men i følge beregninger av "overdødelighet" sammenlignet med de normale dødstallene. Og på toppen av en allerede svært dårlig utvikling kommer den mislykkede krigen Russland har startet i Ukraina, som fører med seg enorme kostnader og nye sanksjoner. I følge The Economist utvikler Russland seg så dårlig økonomisk at de er blant de aller dårligste i verden:

"The IMF predicts a “bad recession”. The Institute of International Finance, a banker group, projects an economic contraction of 15%. That would undo the growth in real incomes over the past decade two times over. All of which is bad enough. But when compared with the world as a whole, or even rich countries in particular, Russia’s decline looks even worse. Over the past decade, GDP in advanced economies has grown by 22%; across the world as a whole it has risen by 41% (both adjusting for price changes). Should projections of a 15% contraction be right, by the end of the year Russia’s economy will be 7% smaller than in 2012. Russia has not just lost a decade of growth—be it in economics, health or happiness. It is moving into the past."

torsdag 31. mars 2022

Rekord i antall flyktninger

Russlands overfall på Ukraina har påført menneskelig lidelse i en skala vi ikke har sett i Europa på veldig lang tid. Og ført til at omkring 4 millioner flykninger har forlatt hjemlandet sitt i løpet av bare fem uker. Men hvor stor er denne flyktningkrisen sammenlignet med andre flyktningkriser i verden ? Svaret er at den er svært stor.

The Economist har sett på tall og sammenlignet i artikkelen "How the war in Ukraine compares to other refugee crises". Antallet flyktninger under både første og særlig andre verdenskrig var høyere. Og antall flykninger fra India etter delingen i 1947 og fra Bangladesh på 1970-tallet var høyere. Det samme var nok også antall flyktninger fra Afghanistan etter den sovjetiske invasjonen, men det var over en mye lengre periode. 

Etter den kalde krigens slutt er det uansett ingenting som er i nærheten. Hverken Balkan-krigene fra 1991 eller de to Irak-krigene er i nærheten, selv om de varte i mange år. The Economist skriver:

"These refined comparisons suggest that the rate at which people are leaving Ukraine has been far higher than anywhere in the world since 1990, the first year for which such data are reliably available. More people have left the country than the 1.4m who fled Iraq in 1991, during the first Gulf war. Around 2.2m people left Syria in 2013. And in 2018, as Nicolás Maduro claimed victory in rigged elections in Venezuela, nearly 2m people fled that country."

onsdag 30. mars 2022

Uomstridt midlertidighet

Mens det er bred politisk enighet om at hovedmodellen i norsk arbeidsliv bør være faste ansettelser og at det også bør være heltidsansettelser, i hvert fall for alle som ønsker det, er det noen former for midlertidighet og oppdragsjobber som er helt uomstridte. Det gjelder noen områder der det er snakk om roller som i sin natur ikke er fulltidsjobber, blant annet ting vi i dagligtale omtaler som "verv".

I Statistisk sentralbyrås statistikk over frilansere, oppdragstakere og personer som mottar honorar finner vi mer informasjon om hvor mange personer som av ulike grunner er med i disse kategoriene. Den største kategorien er av SSB omtalt som "andre administrative ledere", som i all hovedsak handler om styremedlemmer som mottar honorar (lønn) for jobben. Det er i alt over 95 000 slike. Mange av disse har en fulltidsjobb ved siden av.

Nest største kategori omtales som "barnehage- og skolefritidsassistenter mv" der dette "med videre" i følge SSB også omfatter fosterforeldre og støttekontakter. I alt er dette ca 34 000 personer der jeg antar at mange kombinerer dette med annet arbeid, eller er studenter. Nesten like mange, omkring 33 500 er kategorien politikere. Jeg antar dette ikke inkluderer de som har politikk som heltidsjobb (regjeringsapparat, stortingsrepresentanter og ordførere, tross alt ganske få i Norge), men handler om folkevalgte som har godtgjørelser for møter, komiteverv osv, først og fremst i kommunepolitikken og folk som har honorar for å være valgfunksjonærer i valgår.

Så er det i tillegg 12 500 kategorisert som organisasjonsrådgiver, som jeg tror først og fremst er lokale tillitsvalgte fra fagforeninger og omkring 11  000 helsefagarbeidere, en liten kategori som inkluderer avlastere og personer med omsorgslønn. Mer om forskjellen på denne kategorien lønnsmottakere og ordinære arbeidsforhold kan man få informasjon om hos skatteetaten.

tirsdag 29. mars 2022

To av tre nye personbiler er elbiler

I 2021 ble det førstegangsregistrert 176 000 personbiler i Norge. 65 prosent av disse hadde kun elektrisk motor. Men fordi det tar noen år å bytte ut en hel bilpark i et land er det til langt fra en så stor andel elbiler totalt i bilparken. Til sammen er 16 prosent av alle personbiler i Norge elbiler, en andel som vil øke raskt fremover.

Det er Statistisk sentralbyrås årlige kjøretøystatistikk som har presentert disse tallene. Vi ser at andelen elbilser solgt utenfor de fire største byene er på vei opp. Brutt ned på fylkesnivå ser vi at det er Vestland som ligger i tat når det gjelder elbilandel:

"82 prosent av alle nyregistrerte personbiler i Vestland hadde kun elektrisk motor i 2021. Dette var den største andelen på fylkesnivå etterfulgt av Vestfold og Telemark og Møre og Romsdal med henholdsvis 78 og 77 prosent. Sett bort ifra Svalbard var det Troms og Finnmark og Viken som hadde lavest andel med 56 prosent. I Oslo hadde 57 prosent av alle nyregistrerte personbiler kun elektrisk motor."

Nå er det imidlertid en viktig feilkilde i denne geografiske forelingen og som handler om at det er langt flere bensin og dieselbiler blant leasingbiler. Og mange av disse fossile leasingbilene er ofte registrert et annet sted i landet enn der de brukes, og da særlig i Oslo-området.

mandag 28. mars 2022

Veien til lønnsom og grønn hydrogenproduksjon

Det virker som det ganske bred enighet om at hydrogen vil spille en viktig rolle som en energibærer som kan erstatte hydrokarboner. Ikke nødvendigvis i biler, og på andre områder der batterier som lades ved hjelp av fornybare energikilder er et mulig og lønnsomt alternativ, men hydrogen vil være viktig på mange andre områder.

Ikke all hydrogenbruk er miljøvennlig. Det er avhengig av hvordan hydrogenet produseres, Den vanligste måten, å skille ut hydrogen fra naturgass (såkalt grått hydrogen) innebærer fortsatte utspill av CO2. Skiller man ut og lagrer CO2 fra naturgassen har man såkalt blått hydrogen, et langt bedre alternativ. og fremvoksende industri der Norge har muligheten til å spille en viktig rolle. Denne utslippsfrie hydrogengassen kan også brukes til å produsere utslippsfri ammoniakk som kan være mer egnet som drivstoff i skip enn ren hydrogen.

Men en viktig utslippsfri konkurrent til blå hydrogen er hydrogen produsert gjennom elektrolyse av vann, såkalt grønn hydrogen. Den er riktignok bare utslippsfri hvis den produseres med elektrisitet fra fornybar elektrisitetsproduksjon, for eksempel, vann-, vind- eller solkraft. Og her har jo også Norge noen interessante muligheter. Utfordringen er pris, som blant annet er en konsekvens av virkningsgrad. Hvis for mye energi går tapt i omdanningsprosessen blir det vanskelig å konkurrerer. 

Derfor var det interessant å lese i The Guardian om forskning som bidrar til et enormt sprang i effektiviteten i elektolyseprosessen, og løfte energikonverteringen fra dagens 75 prosent til hele 95 prosent. Et Australsk forskningsprosjekt kan være et bidrag til forskjellen på ulønnsom og konkurransedyktig hydrogenproduksjon på den grønne måten. De skriver:

"Australian researchers claim to have made a “giant leap” in lifting the efficiency of electrolysers, bringing forward the time when green hydrogen will be competitive with fossil fuels as an energy source. Hysata, a company using technology developed at the University of Wollongong, said its patented capillary-fed electrolysis cells achieve 95% efficiency, meaning little wastage, beating by about one-quarter the levels of current technology."

lørdag 26. mars 2022

Rosalia: Candy

 Musikkanmelderne er helt over seg av begeistring for spanske Rosalia, som tidligere har modernisert flamencosangen, men nå har kastet seg over en mer moderne pop-utrykk. Men ikke pop i kommersiell og forflatet utgave, tvert i mot en nye platen "Motomami" et fyrverkeri av sjangeroverskridende musikk. Rosalia Vila Tobella heter damen som har fått med seg The Weeknd på å synge spansk på "La Fama" og nå er ute med den nye musikkvideoen "Candy":

fredag 25. mars 2022

Soft Cell & Pet Shop Boys: Purple Zone

Back to the eighties! Men her er det ikke snakk om å hente en gammel sang frem fra glemselen, men en helt ny sang på et nytt album utgitt av Soft Cell (de som sang "Tainted Love") i disse dager. Og til å synge sammen med seg har de fått Pet Shop Boys, som set ut som seg selv men er nesten 40 år eldre enn midt på 80-tallet. Jeg er litt usikker på hva sangen og videoen handler om, men det kan se ut som temaet er å bli eldre, og det har jo definitivt både bandet og fansen blitt. Kul sang, som høres ut som den kunne vært gitt ut på 80-tallet, gode stemmer, og en usminket sminket video:

onsdag 23. mars 2022

Økende støtte til NATO

Det er blitt veldig vanskelige tider for NATO-motstandere nå. Det er både naturlig og gledelig.

NATO-motstand i europeiske land har gjerne handlet om å bagatellisere trusselen fra Russland, både under kommunismen og nå, og underslå og latterliggjøre at Russland har offensive ambisjoner. Og i samme åndedrag gjerne også påstå at det er USA og vestens offensive hensikter og handlinger som er problemet og som utfordrer freden og sikkerheten i Europa.

Russlands overfall på Ukraina har avklart dette spørsmålet. Det er Russland som helt uprovosert har gått til angrep, slik noen hevdet ikke var mulig. Og denne nye og avklarte virkeligheten har hatt umiddelbar effekt på målinger av folk mener om NATO og NATO-medlemsskap. The Economist har sett på målinger og oppsummert funnene i artikkelen. "Putin’s aggression has bolstered support for NATO":

"As NATO’s leaders make their way to an emergency summit in Brussels on March 24th, support for the alliance is rising across Europe. Surveys by YouGov, a pollster, have been tracking Europeans’ attitudes towards NATO since the start of the war. In five countries YouGov has found respondents ever keener on staying in the security alliance. In a sixth, Sweden (a non-member, for now) there’s been a sharp uptick in support for joining. Nowhere has the shift in the perception of NATO’s value been more marked than in France. In 2019 Emanuel Macron, the country’s president, told The Economist NATO was experiencing “brain death”. Now Mr Macron’s tune has changed. He says that Russia has given NATO “an electroshock”."

tirsdag 22. mars 2022

Oslo klart dårligst på boligbygging

I en ny undersøkelse Samfunnsøkonomisk Analyse har laget for NBBL er norske kommuner rangert etter hvor gode eller dårlige de er til å  få bygget, en "boligvennlighetsindeks". 

Aftenposten skriver om undersøkelsen her, og slår fast at blant de 20 mest folkerike kommunene er Kristiansand best og Oslo dårligst. Den konklusjonen er basert på 16 ulike indikatorer der det blant annet er undersøkt antall byggeklare tomter, lang saksbehandlingstid, andel av foreslåtte planer som blir vedtatt, om det bygges nok til å fange opp befolkningsveksten.

Lenke til selve undersøkelsen er her. Etter Kristiansand i toppen følger Sandnes, Bergen og Bodø. Midt på treet blant de 20 storkommunene finner vi kommuner som Tromsø, Ålesund, Fredrikstad, Asker og Bærum. Blant de fire nederste er Nordre Follo, Tønsberg og Drammen. Men helt på bunn, og dårlig på alt av indikatorer, er Oslo kommune. Aftenposten skriver dette om hvor dårlig det står til:

"Men nederst – i samtlige kategorier – ligger altså Oslo. Dette til tross for at kåringen tar hensyn til at kompleksiteten i byggesaker er større i store kommuner. – Oslo gjør det jevnt over dårlig på alle indikatorene. Det må regulerers mer. De er helt nederst på indeksen boligbygging. Det bygges rett og slett for lite, sier sjeføkonom i Samfunnsøkonomisk analyse, Andreas Benedictow. – Det er alvorlig og bidrar til høye boligpriser i Oslo, sier han. Han påpeker at tidligere forskning har vist at 10.000 flere nye boliger i Oslo ville redusert prisene med 10 prosent. I tillegg til det indeksen måler, kommer en stadig lengre saksbehandlingstid."

mandag 21. mars 2022

Venstrevridde forskere

Det er en kjent sak at det forskjeller på partipreferanser i ulike yrkesgrupper og næringer. Naturligvis er det slik, blant annet fordi det kan være et element av egeninteresse i valg av parti. Partier kan være mer opptatt av prosjekter, rammebetingelser eller tilskudd til noen grupper enn til andre.

Det som av og til tiltrekker seg litt ekstra oppmerksomhet er når yrkesgrupper i viktige samfunnsroller, som undersøker og formidler  informasjon eller kunnskap, er skjevt sammensatt meningsmessig. Som journalister (som jeg har blogget om her før), lærere eller forskere. Nå er det ikke særlig fornuftig i hindre folk i å ha meninger, eller å kvotere politisk til slike roller, men det kan være svært lurt å være klar over at det er skjevheter, og at dette kan påvirke utvalget av hva det forskes på og skrives om, og kanskje også vinklingen av hvordan resultatene beskrives.

Det kan jo være slik at man er flinkere til å stille spørsmål fra venstre hvis man er i en redaksjon eller i et forskermiljø er holdningene er langt til venstre politisk. Og kanskje er det også slik at personer med andre oppfatninger noen ganger oppleves et press for at avvikende meninger eller vinklinger ikke får oppmerksomhet. Det er særlig dette siste Institutt for samfunnsforskning har laget en svært interessant forskningsrapport om, og som er omtalt i Aftenposten. Og noe av det som er mest interessant er at forskerne selv beskriver politisk ensretting som et problem. Aftenposten skriver at:

"35 prosent av samfunnsviterne mener manglende politisk mangfold er en utfordring.
Blant dem som savner politisk mangfold, synes 57 prosent at politisk korrekthet er et stort problem i Norge (mot 37 prosent blant dem som ikke savner politisk mangfold). 21 prosent av dem har unnlatt å realisere en forskningsidé grunnet frykt for å utfordre kolleger (mot 12 prosent)."

Anine Kjærulf, en klok dame som leder et regjeringsutnevnt utvalg som utreder vilkårene for akademisk ytringsfrihet, sier at:

"– Er det et problem at det er så lite politisk mangfold i forskerstanden? – Det er helt klart et stort problem. Der hvor alle tenker likt, er det ingen som tenker, er det noe som heter. Så ille er det nok ikke. Men jo likere man er, jo færre perspektiver får man inn i diskusjonene. Kierulf synes at det er urovekkende at flere forskere føler de ikke kan ytre seg av frykt for subtile sanksjoner."

Når det gjelder partipolitiske preferanser viser tallene (vist i grafen over) at mens andelen som stemte Rødt, SV eller MDG ved stortingsvalget i 2017 var 13 prosent i befolkningen totalt, var den samme andelen blant samfunnsvitere 54 prosent, humanister 60 prosent, medisinere 30 prosent, og blant teknologene 36 prosent. Spesielt representativt er det ikke.

søndag 20. mars 2022

Beton: Kyiv Calling

The Clash ga ut singelen "London Calling" i 1979, en sang  som inneholder en temmelig apokalyptisk beretning om Londons og verdens utvikling. Men teksten har en forbausende og skremmende aktualitet i Ukraina akkurat nå:

The ice age is coming, the sun's zooming in
Engines stop running, the wheat is growing thin
A nuclear error, but I have no fear
'Cause London is drowning, and I live by the river


Det Ukrainske punkebandet Beton (ja, de heter faktisk det og ja, det betyr "betong") har spilt inn sin versjon av sangen. Den er på engelsk, men London er byttet ut med Kyiv og teksten er tilpasset litt her og der:


The Guardian har et intervju med det ukrainske bandet der det også kommer frem hvordan de, i tillegg til å gi ut denne videoen, også deltar aktivt i den daglige innsatsen for å forvare landet sitt:

"The musicians are now also playing a part in the war effort. Zholob, the guitarist and vocalist, also works as an orthopaedic doctor, and is treating war victims and soldiers, while Hrynko, the drummer and vocalist, and the bassist and vocalist, Hula, are part of the territorial defence and are ready to join the resistance when called upon. In normal times Hrynko is an architect and Hula the co-owner of a company that supplies sound and lighting kit for concerts and festivals."

lørdag 19. mars 2022

Charlotte Aitchison aka Charli XCX

Hun er egentlig ikke en artist jeg har hørt så mye på, men det er et interessant intervju med Charlotte Aitchison, som opptrer under artistnavnet Charli XCXi The Guardian. Hun har gitt ut et nytt album, "Crash", og har noen spennende synspunkter på det man kanskje kan kalle retten til å ikke være seg selv, men spille en rolle, når man er popartist.

I en tid der trenden er å "være nedpå" og "være seg selv" som artist, av typen Ed Sheeran eller Adele, er Aitchison opptatt av å nettopp bruke artistrollen til å gjøre noe annet enn å bare være seg selv. Kanskje noe helt annet. Og det er jo nettopp dette for eksempel glam-rockere og heavy-rockere, og deres fans, har gjort i gererasjoner. Bare spør alle som liker David Bowie. Her er Charlie XCX på Saturday Night Live nettopp, med "Beg for You":

fredag 18. mars 2022

Hong Kong er blitt koronaens episenter

Hvem skulle trodd for bare noen få uker siden at mens Norden og Nord-Europa er i ferd med å fjerne alle koronatiltak, så er restriktive Hong Kong, og kanskje Kina etter hvert, blitt koronaens episenter. Men slik er det blitt.

Det er The Economist som kårer Hong Kong til sentrum for pandemien i verden. De skriver at:

"Hong kong, once famed for its low covid-19 count, is now recording the world’s highest death rate from the virus. The city is facing a shortage of coffins; morgues are overflowing with victims; hospitals are struggling to cope. On March 17th 279 deaths were recorded in the city of 7.4m people. The death rate is more than twice as high as at the peak of Britain’s second wave in early 2021. One model by researchers at the University of Hong Kong predicts more than 5,000 people could die of covid during this wave."

Omikron er naturligvis mye av forklaringen her. Den mildere, men langt mer smittsomme varianten, har endret alle spillereglene slik vi skjente dem. Men når omikron nå tar over i alle land, hvorfor er da antall innlagte og antall dødsfall i ulike land såpass forskjellig? The Economist svarer at det har med immunitet og vaksinering å gjøre. I blant annet Hong Kong har få vært smittet tidligere og færre eldre er vaksinert enn i Europa. Tross en ny vaksineringsoffensiv er fortsatt 44 prosent av de over 80 år fullstendig uvaksinert. Kina er litt bak vekstkurven vi ser i Hong Kong, men kanskje det her den neste store bølgen kommer.

onsdag 16. mars 2022

Selskapsflukt ut av Russland

Konsulentselskapet EY, tidligere kjent som Ernst and Young, har lagt ned sin russiske virksomhet med 4700 ansatte. "The big four" innenfor regnskap, revisjon og konsulentvirksomhet har alle trukket seg ut av Russland og 15 000 ansatte der jobber ikke lenger for disse selskapene.

Og de er slett ikke alene, alle de store big-tech selskapene har trukket seg ut. Det samme har oljeselskapene og Ikea, Coca cola, Pepsi og Nestle. Toyota stenger en fabrikk i St Petersburg som produserte 80 000 biler i fjor. McDonalds har stengt sine 847 butikker.

Og noen av bedriftene som først hadde tenkt å bli har ombestemt seg. Men The Economist skriver at det fortsatt er noen som går mot strømmen og ikke slutter seg til noen boikott enda:

"Some big firms are still holding out. By Mr Sonnenfeld’s estimates around 40 Western firms with significant operations in the country have yet to swear off the Russian market. On March 10th Deutsche Bank defended its decision to stay even though other major banks had announced they would pull out. Oilfield-services firms, such as Baker Hughes and Schlumberger, have remained quiet. In the retail space, Tadashi Yanai, the chairman and CEO of Fast Retailing, Japan’s biggest clothing retailer, had insisted that the clothing company would keep open its 50 Uniqlo shops in Russia. But on March 10th the firm made a U-turn. “We have recently faced a number of difficulties, including operational challenges and the worsening of the conflict situation,” the company said in a statement. “For this reason, we will temporarily suspend our operations."

tirsdag 15. mars 2022

Staliniseringen av Russland

The Economist har en god lederartikkel denne uken om "The Stalinisation of Russia", eller hvordan den mislykkede krigen i Ukraine skjer i parallell med en kraftig økning av undertrykkingen av egen befolkning. Men, mens Stalins Sovjet var et land med økonomisk oppgang og en ideologisk begrunnelse for det som ble gjort, er Putins Russland et slags tomt skall, uten verken sammenhengende ideologi eller økonomisk og ressursmessig fundament for å kunne lykkes. The Economist minner om at:

"Russia has more firepower than Ukraine. It is still making progress, especially in the south. It may yet capture the capital, Kyiv. And yet, even if the war drags on for months, it is hard to see Mr Putin as the victor. Suppose that Russia manages to impose a new government. Ukrainians are now united against the invader. Mr Putin’s puppet could not rule without an occupation, but Russia does not have the money or the troops to garrison even half of Ukraine. American army doctrine says that to face down an insurgency—in this case, one backed by NATO—occupiers need 20 to 25 soldiers per 1,000 people; Russia has a little over four."

The Economist minner også om hvordan Putins handlinger hver eneste dag undergraver Russlands omdømme som en sterk og slagkraftig militærmakt. De har vært helt ute av stand til å slå en langt svakere og dårlig utstyrt motstander og har gjort katastrofale tabber både når det gjelder strategi og taktikk. Og i tillegg mister de både soldater og militært utstyr i stort antall hver dag krigen fortsetter. 

Russland har blitt sett på som en militær stormakt og en energipolitisk stormakt, selv om de ikke er en økonomisk stormakt. Nå er de i ferd med å miste alt. Økonomisk hadde Russland, før krigen og sanksjonene, et BNP litt mindre enn Italia og Canada og litt større enn Australia og Spania. Som et middels stort vestlig land, med andre ord, og ikke akkurat noe materielt fundament som gjør det mulig å holde en større konflikt gående mot flere land samtidig.

Men mest urovekkende for Russland er det at krigen, og de repressive tiltakene som følger med, ser ut ti å undergrave den økonomiske, teknologiske og samfunnsmessige ressursbasen som tross alt finnes der. Den russiske middelklassen vil ikke være med på Putins prosjekt. De stikker av. The Economist skriver:

"And, as Stalin did, Mr Putin is destroying the bourgeoisie, the great motor of Russia’s modernisation. Instead of being sent to the gulag, they are fleeing to cities like Istanbul, in Turkey, and Yerevan, in Armenia. Those who choose to stay are being muzzled by restrictions on free speech and free association. They will be battered by high inflation and economic dislocation. In just two weeks, they have lost their country.(...) As the scale of Mr Putin’s failure becomes clear, Russia will enter the most dangerous moment in this conflict. Factions in the regime will turn on each other in a spiral of blame. Mr Putin, fearful of a coup, will trust nobody and may have to fight for power."

mandag 14. mars 2022

Kraftig nedgang på Kinas børser

Grafen til høyre viser kursutviklingen på Hong Kong-børsen de siste fem årene. Dagens sluttkurs er den laveste i hele femårsperioden, Den er lavere enn da pandemien kom vinteren 2020, over 30 prosent lavere enn den var for et år siden og over 40 prosent lavere enn i januar 2018.

Årsaken er sannsynligvis summen av en rekke ting, og kanskje særlig to, som ikke har gått Kinas vei den siste tiden. Den ene er Russlands brutale overfall på Ukraina, som også risikerer å sette Kina i et svært dårlig lys og de ikke klarer å distansere seg tydeligere fra Russlands handlinger. 

Kinas andre problem, som ser ut til å øke kraftig akkurat nå, er spredningen av omikron-varianten av covid. Det kan virke litt rart sett fra Nord-Europa, der tiltakene er mer eller mindre forsvunnet helt, men vi må huske på at mens vår strategi har vært å unngå overbelastning av helsetjenestene, og tilpasset tiltakene etter det, er Kina blant landene som har satset på å stanse smittespredningen helt. Det har krevd langt mer drastiske tiltak også tidligere, men med den langt mer smittsomme omikron-varianten er det sannsynligvis helt umulig. Og med en enorm befolkningen der nesten ingen har hatt covid før og relativt få har tatt en booster-dose, er det grunn til å tro at belastningen på helsetjenestene kan bli svært stor.

Og på toppen av dette kommer de utfordringene Kina allerede hadde, med økt proteksjonisme og ulike straffereaksjoner og motreaksjoner i forholdet til USA. Og landet har dessuten utfordringer med å overbevise vestlige land om at deres teknologileverandører respekterer personvern og opererer uavhengige av statens sikkerhets- og etterretningsvirksomheter.