Flere velger økonomi og IKT, færre vil bli lærere

Det er både oppmuntrende og mindre oppmuntrende ting ved søkertallene til høyere utdanning fra høsten. Hva man velger å vektlegge mest er nok litt avhengig av øynene som ser. Er man for eksempel mest opptatt av lærermangel og sykepleiermangel i årene som kommer, så er dette ikke spesielt oppmundrende tall. 

Tallene finner man i sin helhet på Nettstedet til Samordna opptak og i en litt mer sammenfattet versjon i en pressemelding på nettstedet til Kunnskapsdepartementet. Den kan man lese at det i alt er 135 980 personer som har søkt opptak til universiteter og høyskoler gjennom Samordna opptak. Dette inkluderer både søkere som kommer rett ut av videregående skole og godt voksne søkere. I alt har universiteter og høyskoler har lyst ut 62 590 studieplasser fordelt på 1 332 studier.

I 2023 har 81 889 kvinner og 54 091 menn søkt opptak til grunnstudier ved universiteter og høyskoler gjennom Samordna opptak. Dette utgjør en kvinneandel på 60,2 prosent og en mannsandel på 39,8 prosent. Det er med andre ord en stor skjevhet kjønnsmessig i høyere utdanning. Samordnet opptak omfatter også tall for antall søkere til fagskolene. Her er det 3 453 personer som i år har søkt opptak til høyere yrkesfaglig utdanning gjennom. Det er lyst ut 12 786 studieplasser fordelt på 465 ulike fagskolestudier.

Ser vi litt nøyere på hovedtrendene i søkningen til høyere utdanning ser vi at det nest slående er at det har vært en nedgang i søkingen til lærerutdanningene gjennom flere år:

"Den største endringen i søkertallene sammenlignet med fjoråret, er nedgangen i antallet søkere til lærerutdanningene. Siden 2019 har det vært fire strake år med nedgang i søkingen til lærerutdanningene, og antallet søkere faller betydelig fra i fjor til i år. Totalt er det 21,9 prosent færre førstevalgssøkere til lærerutdanningene enn i 2022."

I helsefagene er bildet litt sammesatt. Og det er svært mange totalt som søker seg til helsefagene, men særlig når det gjelder sykepleiestudier så går søkertallet ned:

"Helsefag er utdanningsområdet med klart flest søkere. Samlet er det langt flere søknader enn det er studieplasser: rundt 30 000 søkere konkurrer om nesten 12 000 studieplasser. Med rundt 9000 søkere, har flere enn 1 av 10 søkt på en sykepleieutdanning. Det er 12,5 prosent færre enn i fjor. Det er en nedgang i søkingen til flere andre helseutdanninger, som vernepleier, barnevern og medisin, og den samlede søkingen til helsefagene har gått ned med 7,5 prosent. På andre helseutdanninger peker pilene oppover i år, blant annet radiograf, ernæring, farmasi, ortopedi og fysioterapi."

Mer oppmuntrende er at at søkningen til teknologifagene fortsetter å gå oppover. 

"I år har 1 av 5 av alle søkere minst én teknologiutdanning i søknaden sin. 411 flere har en slik utdanning som sitt førstevalg, det er 2,3 prosent flere enn i fjor. Spesielt sivilingeniør, maritime studier og arkitektutdanninger er populære blant søkerne. Også søkingen til IKT-utdanninger øker. Aldri før har det vært flere førstevalgssøkere til disse utdanningene. 7232 søkere har et IKT-studium på topp, det er 467 flere enn i 2022."

Vi følger nyhetene i sosiale medier

En ny utgave av Norsk Mediebarometer er nettopp gitt ut av Statistisk Sentralbyrå, og den er jeg nødt til å komme tilbake til her på bloggen snart. Slik jeg gjør hvert år. Men en liten smakebit kan jeg komme med, med noen tall der er laget en egen nyhetssak på med overskriften "Fire av ti 16-19 åringer finner nyheter på TikTok".

Saken handler egentlig om et enda bredere tema, at store deler av befolkningen, og særlig de yngre aldersgruppene, finner og får med seg nyheter via sosiale medier og ikke direkte fra selve nyhetsmediet. Mens 8 av 10 i befolkningen bruker sosiale medier daglig, er det slik at halvparten av oss også bruker sosiale medier til å følge med  på nyheter. SSB skriver:

"– 25 prosent av de i alderen 20 til 24 år finner nyheter på TikTok og det er en enda større andel blant de mellom 16 og 19 år med 40 prosent, sier Emma Schiro, statistikkansvarlig for Norsk mediebarometer.  Unge voksne oppdaterer seg på nyheter i størst grad via nettaviser og sosiale medier, mens eldre fortsatt bruker tradisjonelle medier som aviser, radio og TV. Blant ungdommer og unge voksne er det Snapchat som har den største brukerandelen for nyheter."

Som grafen over viser er det Facebook som er den klart viktigste sosiale mediekanalen for å følge med på må nyheter. Og den er helt dominerende både i aldersgruppen 25-44, 44-66 og 67.79 år. Og i år har SSB for første gang begynt å måte nettbruk blant de over 80 år, og den er slett ikke så lav:

"For første gang publiserer Norsk mediebarometer tall for de som er 80 år og eldre. Omtrent alle i befolkningen mellom 9 og 66 år er på internett daglig. I aldersgruppen mellom 67 og 79 år er 84 prosent på internett daglig og dette er en markant økning fra 2021. Blant de over 80 år er halvparten på internett en gjennomsnittsdag. – De eldres mediebruk følger etter resten av befolkningen, ved at de blir stadig mer digitale. Likevel er det viktig å fortsatt ha tjenester som ikke forutsetter at alle over 80 år er daglige nettbrukere, sier Schiro."

Kunstig intelligens - og balansen mellom innovasjon og regulering

Erkjennelsen av at kunstig intelligens (KI) kommer til å få enorm betydning for mennesker, virksomheter, arbeidsplasser og samfunnet i stort i årene som kommer, er i ferd med å nå nye høyder. Endringskraften har vært sammenlignet med andre teknologiske revolusjoner som elektrisiteten, datamaskinen og internett, men her er det kanskje et større sprik mellom veldig optimistiske og ekstremt pessimistiske spådommer om hva slags virkninger teknologien vil få, hvor raskt det er mulig å utvikle en generell menneskelignende kunstig intelligens og hvor stort behovet vil bli for å lovregulere og kontrollere, og til og pause utviklingen, på dette feltet.

Helt nytt er det ikke at vi er opptatt av dette. I Norge skrev vi en nasjonal strategi for kunstig intelligens som kom tidlig i 2020, en strategi jeg var med på å jobbe fram sammen med Nikolai Astrup, Jenny Clemet og embetsverket i KMD, og der en rekke eksperter, virksomheter og organisasjoner ble invitert inn og bidro i dette arbeidet. Og på samme tid var EU i gang med et viktig arbeid med et nytt felles lovverk, en Artificial Intelligence Act som nå er i ferd med å bli europeisk og, antar jeg, etter hvert norsk lov.

Disse dokumentenes styrke ligger ikke i at de prøver å spå teknologiutviklingen, Verken hvor fort det vil gå, eller hva slags anvendelsesområder som vil kreve særlig stimulans eller begrensninger er presist beskrevet, men de trekker opp viktige prinsipielle, etiske og samfunnsmessige hensyn vi må være opptatt av å ivareta i møte med nye teknologiske systemer. Blant annet sikkerhet, personvern, ikke-diskriminering og opphavsrettsbeskyttelse. Og hensynet til åpenhet og dokumenterbarhet må være ivaretatt når det gjelder beslutninger som gjelder borgere og virksomheter. Vi kommer langt om vi lar bredt forankrede verdier og prinsipper sette rammene for akseptabel bruk av teknologi, og ikke gjør det i omvendt rekkefølge.

Men selv om kunstig intelligens ikke er helt nytt i samfunnsdebatten så har vi det siste halvåret fått et slags "KI-sjokk" på grunn av tjenester som Chat GPT, Dall-E og Midjourney, Plutselig er dette tjenester som er blitt tilgjengelige for oss alle og som både imponerer og skremmer når det gjelder hvor kraftfulle, kreative og raske de er. Og hvor gode de er til å tilpasse svarene til formkravene som ligger i bestillingen, enten det er å male malerier som Munch, skrive sangtekster som The Clash eller skrive prosa som Shakespeare, for å nevne noen eksempler på bestillinger jeg har prøvd selv. Samtidig virker disse modellene slik at de kan ha et svært lite presist forhold til sannhet og slår fast ting med stor selvsikkerhet som ofte høres ut som de kan være sannsynlige, og sikkert passer i statistiske språkmodeller, men er fullstendig feil. "Hallucination" eller "artificial hallucination" er det blitt døpt.

Hvordan skal vi som samfunn forholde oss til disse nye KI-tjenestene og det som kommer i neste runde som vil være enda mer avansert, og sikkert betydelig mer korrekt når datamodellene blir større og bedre trent? Og hva skal vi gjøre med KI som lærer av egne suksesser og  feil, og trener seg selv til å bli stadig bedre? Og så tar sine egne avgjørelser om utviklingen videre? Dette er tema i The Economists siste nummer der KI på forsiden er utstyrt med både glorie og djevelhorn.  Og der lederartikkelen har fått tittelen "How to worry wisely about artificial intelligence?". 

Jeg synes The Economist gir en god og leseverdig analyse av hvordan vi skal gjøre en slik  kunnskapsbasert og klok gjennomgang av bekymringene knyttet til farene ved kunstig intelligens. De har en del  betraktninger om de potensielle eksistensielle truslene ved KI, og det store spriket i syn på hva slags trussel KI kan utgjøre mot menneskeheten, og hvordan den type trusler må møtes. Men peker på at regulering vil være nødvendig også av helt andre og mindre dramatiske grunner. Utfordringen da ligger i å finne den riktige balansen mellom hvor mye frihet det skal være til å teste ut helt nye ting og hvor mye det skal reguleres, The Economist skriver:

"Regulation is needed, but for more mundane reasons than saving humanity. Existing ai systems raise real concerns about bias, privacy and intellectual-property rights. As the technology advances, other problems could become apparent. The key is to balance the promise of ai with an assessment of the risks, and to be ready to adapt.

So far governments are taking three different approaches. At one end of the spectrum is Britain, which has proposed a “light-touch” approach with no new rules or regulatory bodies, but applies existing regulations to ai systems. The aim is to boost investment and turn Britain into an “ai superpower”. America has taken a similar approach, though the Biden administration is now seeking public views on what a rulebook might look like.

The EU is taking a tougher line. Its proposed law categorises different uses of ai by the degree of risk, and requires increasingly stringent monitoring and disclosure as the degree of risk rises from, say, music-recommendation to self-driving cars. Some uses of ai are banned altogether, such as subliminal advertising and remote biometrics. Firms that break the rules will be fined. For some critics, these regulations are too stifling."

But others say an even sterner approach is needed. Governments should treat ai like medicines, with a dedicated regulator, strict testing and pre-approval before public release. China is doing some of this, requiring firms to register ai products and undergo a security review before release. But safety may be less of a motive than politics: a key requirement is that ais’ output reflects the “core value of socialism”.

Av disse tre tilnærmingene gir The Economist støtte til EU-modellen som hovedmodell og sammenligner behovet for reguleringer av KI med behovet for å ha reguleringer for fly, biler eller legemidler for at de skal være sikre. De  mener EUs lov om KI kan være i overkant rigid i sitt klassifiseringssystem, og at det er viktigere å etablere prinsipper for åpenhet og innsyn i hvordan systemene er designet og trent opp, og et regime for tilsyn, på samme måte man har tilsyn med  virksomheter på andre viktige områder i samfunnet. 

Dette nummeret av The Economist har også flere andre artikler om KI, som går mer i dybden på teknologien og forskningen som ligger bak de gjennombruddene vi har sett den siste tiden og hvor denne eksponentielle utviklingen kan lede oss. Men de stiller også spørsmål ved om vi nærmer oss en grense for hva som er mulig å få til med store språkmodeller som ligger bak dagens gjennombrudd. Både mengden tilgjengelig språkdata av høy nok kvalitet og et energibehov som vokser raskere enn datamengden som mates inn, kan legge begrensinger på den videre veksttakten. Men så er kanskje ikke helt usannsynlig at vi finner veier rundt denne type hindringer. Drøftinger av dette er det i artikkelen "Large, creative AI models will transform lives and labour markets".. 

The Economist har også utstyrt disse temaartiklene med en egen pedagogisk video som beskriver både truslene og mulighetene som ligger i en fortsatt utvikling av kunstig intelligens:

Bleachers: Konsert på bussen

Det er ganske vanlig å høre på musikk på banen på vei til eller fra jobb. Mindre vanlig er det at bandet man pleier å høre på har konsert på bussen. Men det har Jack Antonoffs The Bleachers gjort. På bussen fra New York til New Jersey har de en timelang konsert. Omkring 17 sanger inkludert noen covre og noen medleyer, men mest egne sanger:

Thomas Friedman: Verden er blitt enda flatere

"- The world is flat", skrev Thomas Friedman i 2005. Og slo fast at en flatere og mer globalisert verden, der varer, tjenester og kapital flyter friere, drevet fram av teknologi, internett, globalisering og  grenseoverskridende leverandørkjeder, er en god ting.

Det er en bra ting fordi handel og samarbeid bygger tillit, og dermed sikkerhet. Gjensidig avhengighet hindrer krig og konflikt. Dessuten blir verden rikere fordi en mer utviklet internasjonal arbeidsdeling gjør at kunnskap deles og ressurser utnyttes mer effektivt. Og jeg var veldig enig i alt dette og skrev både mange blogginnlegg og holdt gode  foredrag om hvorfor en flatere verden er så mye bedre enn det motsatte.

Nå skal det sies at ikke alle ville skrive under på at verden er helt flat. Richard Florida skrev for eksempel bøker om at verden var "spiky", eller "humpete" fordi vel er konkurransen global, men den favoriserer de som tilhører den høyt utdannede "kreative klassen" og særlig de som bor der de utdannede og kreative menneskene foretrekker å bo, der de beste universitetene ligger og der bedriftene må være for å trekke til seg folkene de trenger. Bor du der er verden ganske flat.

Alt dette virker veldig lenge siden nå. WTOs liberaliseringer ble stoppet og til dels reversert, Globaliseringen er blitt til handelskonflikter, subsidiekonkurranse og proteksjonistisk retorikk, spesielt fra høyresiden i USA som tidligere var de varmeste tilhengerne av frihandel. Og Kina er heller ikke lenger noen pådriver for friere handel. Nå er frihandelsavtaler og felles markeder noe som i beste fall skjer mellom land innad i regionale blokker, som i EU og i Nord Amerika, mens det mellom disse regionale blokkene bygges høyere hindringer. Verken Francis Fukuyamas "End of History and the last man" fra 1992 eller Thomas Friedmans "The World is Flat" fra 2005 har stått seg som spesielt gode fremtidsprofetier. Og på toppen av det hele har globaliseringsoptimismen og teknologioptimismen fått noe av skylden for denne reverseringen fordi den har bidratt til økt ulikhet og utenforskap.

Men Thomas Friedmans analytiske evner og skarpe penn fungerer i beste velgående fortsatt. Han er fortsatt utenrikskommentator i New York Times og er fortsatt en av de beste når det gjelder å skrive om utenrikspolitikk, enten det er Midt Østen, som han også har dekket som korrespondent, Kina, India, Russland eller Europa. Og Thomas Friedman mener fortsatt at en flatere verden, tross utfordringene, er langt tryggere og bedre enn en verden med fysiske murer, tollmurer eller andre hindringer for menneskelig og økonomisk samhandling. 

Derfor er det interessant å lese Thomas Friedmans analyse av forholdet mellom USA og Kina nå, etter hans første besøk i Kina etter pandemien. Han er opptatt av at Kinas har gjort fantastiske teknologiske og miljømessige fremskritt, men må ta skylden selv for i at andre har fått mindre tillit til landet. Nasjonalistisk egeninteresse har blitt langt mer fremtredende og han beskriver den farlige situasjonen som har blitt verre rundt Taiwan, Men slår også fast at man ikke kan forstå stemningen i et land særlig godt uten å besøke det og snakke med folk som bor der og forstå hva de er mest opptatt av, og hvorfor. Han har snakket med og fått spørsmål fra kinesiske studenter om han fortsatt mener at verden er flat. Og svarer, nokså overraskende for de som spør, at den er flatere enn noen gang, Med en interessant begrunnelse:

"On my first day in Beijing, I had a conversation with a young Chinese woman, a college student. Her first question, alluding to a book I wrote, was: “Mr. Friedman, is the world still flat?” I explained why I thought it was flatter than ever by my definition — that because of steady advances in connectivity and digitization, more people can compete, connect and collaborate on more things for less money from more places than ever. During my time in Beijing, I was struck at how educated Chinese people seem to be more connected, and able to get around digital firewalls, than before. I could see the woman wasn’t totally convinced by my explanation, so we moved on to other subjects. And then she dropped this: “I just used ChatGPT.” I said, “You used ChatGPT from Beijing, and you’re asking me if the world is still flat?”

Indeed, a story making the rounds in Beijing is that many Chinese have begun using ChatGPT to do their ideology homework for the local Communist Party cell, so they don’t have to waste time on it. It’s funny, though — just when you start to worry about the state of J.F.K. Airport, and all the stories in recent years that China was going to bury us in the race to A.I., an American team, OpenAI, comes up with the world’s leading natural language processing tool, which enables any user to have humanlike conversations, ask any question and get deep insights in every major language, including Mandarin."

Det er et interessant perspektiv Thomas Friedman trekker opp. Han hevder vel egentlig at til tross for at stadig flere politikere i verden, med et hederlig unntak for mange i Europa, vil bygge flere handelshindringer og bruke langt mer skattepenger på konkurransehemmende næringslivssubsidier, så sørger elektronikk, programvare, internett, kunstig intelligens og kunnskaps- og datadeling, for at vi samarbeider og samhandler mer enn noen gang likevel. Teknologi som finnes og er tilgjengelig, vil bli brukt og vil bli bygget videre på.

Og Thomas Friedman holder fast på sin gamle tese fra "The World is Flat" om hva som best hindrer krig og konflikt i verden og som han da kalte "The Dell theory of conflict prevention". Den ble definert slik:

"The Dell Theory stipulates: No two countries that are both part of a major global supply chain, like Dell's, will ever fight a war against each other as long as they are both part of the same global supply chain,"

Så vidt jeg husker prøvde han å gjøre et anslag på fra hvor mange leverandører og fra hvor mange land er en vanlig bærbar PC satt sammen av. Og i en helt innvevd verden der vi har tillit til hverandre så er ikke det så helt enkelt å holde oversikt over, noe som byr på problemer den dagen man ikke lenger har tillit og lurer på om alt som er inne i boksene er trygt å bruke. Det er ikke noen lett utfordring for verken næringsliv eller myndigheter å finne den balansen mellom naivitet og paranoia,

Artikkelen til Thomas Friedman der han drøfter maktforholdet mellom USA og Kina, og hva teknologi som Chat GPT forteller om det forholdet heter "America, China and a Crisis of Trust" og er vel verdt å lese i sin helhet.

Eksportoverskuddet faller igjen

Etter en eventyrlig eksportvekst i 2022, der det stadig ble satt rekorder i eksport over overskudd i handelsbalansen, mye på grunn av olje- og gasseksporten, er vi på vei ned mot mer normale nivåer. Ja, i 2020 var det minus i handelsbalansen i flere av månedene.

Minus i handelsbalansen  er det ikke nå..  Handelsoverskuddet endte på 71,1 milliarder kroner i mars, en nedgang på 55,4 fra mars i fjor og 8,7 prosent lavere enn i februar. SSB skriver i sin utenrikshandelsstatistikk at:

"Handelsoverskuddet i mars falt for tredje måned på rad og endte på drøye 71 milliarder kroner, mer enn en halvering fra mars i fjor. Lavere verdi på olje- og gasseksporten er hoveddriveren bak nedgangen. Ferske tall fra Utenrikshandel med varer viser at vareeksporten endte på 171,3 milliarder kroner i mars 2023, en nedgang på 31,3 prosent fra mars i fjor. Eksportverdien er imidlertid 8,9 prosent høyere enn i februar i år. I historisk sammenheng er eksporten fortsatt ekstraordinær høy, og både olje, gass og fastlandseksporten bidrar til dette – selv om de svinger en del mot tidligere perioder. Både råolje og naturgass kan vise til lavere eksportverdier sammenlignet med mars i fjor. Fastlandseksporten styrket seg med 14,2 prosent i samme periode og endte på 72,0 milliarder kroner. Økte laksepriser og store enkelttransaksjoner trekker opp fastlandseksporten i mars.
Importen av varer endte på rekordhøye 100,2 milliarder kroner. Dette er 11,5 prosent høyere enn i mars i fjor og 26,2 prosent høyere enn i februar."

Når importen øker så mye som nå har det også sammenheng med en uvanlig svak kronekurs akkurat nå. Sammenlignet med mars i fjor er kronen 13,9 prosent svakere målt mot en importveid referansekurs av andre valutaer. Når det gjelder det kraftige fallet i eksporten det siste året er det flere grunner, men lavere naturgasspriser der den viktigste forklaringen. Naturgassen har ikke vært billigere på 18 måneder, en god stund før krigen i Ukraina. Det kan se ut som Europa har funnet ut av energikrisen. SSB skriver:

"Verdien av naturgasseksporten falt for tredje måned på rad og endte på 57,6 milliarder kroner i mars, en nedgang på 6,9 prosent fra foregående måned. Nedgangen på 55,5 prosent fra mars i fjor skyldes at gassprisen har mer enn halvert seg. Prisen på naturgass tiltok i andre halvdel av 2021 og var eksepsjonelt høy gjennom 2022. – I mars var gassprisen på sitt laveste nivå på over 18 måneder. Nedgangen kan forklares med god tilgang på flytende naturgass i Europa, fylte gasslagre og lavere etterspørsel, sier seksjonssjef Therese Vestre."

Flere eldre og færre yngre velgere i 2023

Demografiske endringer påvirker også sammensetningen av velgermassen ved kommunevalget til høsten. Det er 157 000 flere velgere ved kommunevalget i 2023 enn det var i 2019, men denne økningen er ikke jevnt fordelt på aldersgruppene.

I følge Statistisk sentralbyrås (SSB) nye tall for  antall velgere ved kommunevalget til høsten er det 255 000 ungdommer som har kommet i stemmerettsalder siden kommunevalget i 2019. Likevel er det omkring 6200 færre velgere denne gangen som er under 25 år. 

I alle andre aldersgrupper er det en økning i antall velgere siden 2019. Størst er denne økningen i aldersgruppen mellom 67 og 79 år. SSB skriver:

"Generelt er det en økning i antallet stemmeberettigede blant alle aldersgrupper over 25, men den er størst i aldersgruppen 67 til 79 år. I 2023 blir det rundt 60 000 flere i denne aldersgruppen. Samlet sett blir det flere middelaldrende og eldre som har stemmerett enn tidligere. Gjennomsnittsalderen til de stemmeberettigede øker litt fra valg til valg."

Design for en bedre fremtid

I et spennende mars/april-nummer har MIT Technology Review valgt design som hovedtema, med forsidetittelen "Everything is design". I bladet, som finnes både på papir og digitalt, er det artikler om design av nye presisjonslegemidler (med hjelp fra kunstig intelligens), om nye og mer radikale måter å designe proteser, som ikke nødvendigvis skal ligne mest mulig på vanlige kroppsdeler. Og en artikkel om økologisk design av et stort våtmarksområde i Mexico der et stort flyplassprosjekt var igangsatt, men ble kansellert, og området blir tilbakeført til naturen.

Men i tillegg til flere gode eksempler på hvordan designtenking i vid forstand i dag anvendes til å få frem alt mulig av nye produkter, tjenester, teknologianvendelser, arbeidsprosesser, virksomhetsmodeller og by og arealplanlegging, har MIT Technology Review også sett på det historiske opphavet til "design thinking" og hvordan designmetoder for 15-20 år siden begynte å dukke opp på helt nye områder og også fikk en helt ny plass i både universitetenes innovasjonsutdanninger, i teknologibedrifter - og ikke minst i konsulentvirksomheter som drev med innovasjonsrådgivning. Og når design kan gjøre alt stiller redaktøren i sin leder det filosofiske spørsmålet: "If design is everything, is it anything?". 

MIT Technology Review følger opp og stiller flere interessante spørsmål om forventningene til designtenking ble skrudd for høyt når det skulle kunne svare på alt. Eller er det heller slik at dagens samfunns mest komplekse utfordringer krever mer designtenking, men at det da også stiller høyere krav til designernes metoder, verktøy og partnerskap. At det ikke er tilstrekkelig med enda mer "design thinking", men at det også kreves mer tverrfaglighet, mer domenekunnskap og bedre brukerinvolvering, ikke bare av sluttbrukerne, men også en forståelse av de komplekse kontekstene mange tjenester inngår i. Rebekka Ackermann skriver, med utgangspunkt i fremveksten av innovasjonssekskaper som IDEO og bejublede designlabber ved universiteter, som d.school ved Stanford University:

"Design thinking also broadened the very idea of “design,” elevating the designer to a kind of spiritual medium who didn’t just construct spaces, physical products, or experiences on screen but was uniquely able to reinvent systems to better meet the desires of the people within them. It gave designers permission to take on any big, knotty problem by applying their own empathy to users’ pain points—the first step in that six-step innovation process filled with Post-its. 

The next steps were to reframe the problem (“How might we …?”), brainstorm potential solutions, prototype options, test those options with end users, and—finally—implement. Design thinking agencies usually didn’t take on this last step themselves; consultants often delivered a set of “recommendations” to the organizations that hired them. At the same time, consultancies like IDEO, Frog, Smart Design, and others were also promoting the idea that anyone (including the executives paying their fees) could be a designer by just following the process. Perhaps design had become “too important to leave to designers,” as IDEO’s then CEO, Tim Brown, wrote in his 2009 book "Change by Design: How Design Thinking Transforms Organizations and Inspires Innovation". Brown even touted as a selling point his firm’s utter absence of expertise in any particular industry:"

Dette er naturligvis en spissformulert, og litt karikert fremstilling, som kanskje også bærer preg av et ønske fra forfatteren om en mer forskningsbasert tilnærming i situasjoner der kunder ber om en  konsulent som skal levere noe gjennomførbart i en operativ prosjektvirkelighet, med kort tid og et lite budsjett. Artikkelforfatteren har ellers ganske mye pent å si om denne perioden der "design thinking" fikk sitt gjennombrudd i innovasjonsmiljøer og at det var som å slippe inn frisk luft og ny energi i sektoriserte og hierarkiske organisasjoner, Organisasjoner som hadde behov for å se ting fra flere perspektiver, lytte til andre og se for seg at en annerledes fremtid er mulig og at det er oppnåelig å komme dit. De så at innovasjon er lagspill. Og at innovasjon er gøy.

Så har hun flere eksempler på både prosjekter som i sin tid ble oversolgt og som burde ha gjort mer for å endre på rådende strukturer og maktforhold (forfatteren gir vekselvis uttrykk for en grunnleggende maktkritisk og kapitalismekritisk holdning, men samtidig også en kritikk av at designere kan ha for lite respekt og ydmykhet for at ting burde få forbli som de er, i sin ustoppelige søken etter radikale innovasjoner). Jeg skal la de mer ideologiske temaene ligge her, men trekke frem et par viktige utviklingsområder for systemorientert designtenking i møte med den type virkelig komplekse og flokete utfordringer hun peker på.

Det ene er overgangen fra designernes åpenbare verdiøkende bidrag i tidligfaseaktiviteter som konseptutvikling, brukerinnsikt, kartlegging og visualisering av dagens situasjon, utforming av målbilder og scenarier og testing og pilotering - og deretter få til en overgang til en reell beslutningsfase der det tas beslutninger som vil få konsekvenser, og en faktisk gjennomføring av endringer:

"In the government and social-impact sectors, though, design thinking’s focus on ideas over implementation had bigger ramifications than a lack of efficiency. The “biggest piece of the design problem” in civic tech, says Harrell, is not generating new ideas but figuring out how to implement and pay for them. What’s more, success sometimes can’t be evaluated until years later, so the time-­constrained workshops typical of the design thinking approach may not be appropriate. “There’s a mismatch between the short-cycle evaluations [in commercial design] and the long-cycle evaluations for policy,” she says. For longtime public servants, seeing a project through—past implementation and into iteration—is crucial for learning and improving how infrastructure functions."

Jo større ansvar man tar for å anbefale radikale endringer i en virksomhet, jo større forventninger vil det være til at man forstår og gir kloke råd om hvordan endringen skal ledes og gjennomføres. Med definisjonsmakt følger det også et ansvar. 

Så tar hun avslutningsvis også opp hva neste skritt er for "design thinking" bør bli, i møte med stadig mer komplekse utfordringer:

"Almost two decades after design thinking rose to prominence, the world still has no shortage of problems that need addressing. Design leadership and design processes themselves need to evolve beyond design thinking, and that’s an arena where designers may actually be uniquely skilled. Stanford’s d.school, which was instrumental in the growth of design thinking in the first place, is one institution pushing the conversation forward by reshaping its influential design programs Within the physical walls of the school, the design thinking aesthetic—whiteboards, cardboard furniture, Post-its—is still evident on most surfaces, but the ideas stirring inside sound new. In fact, the phrase “design thinking” does not appear in any materials for the d.school’s revamped undergraduate or graduate programs—although it still shows up in electives in which any Stanford student can enroll (and a representative from the d.school claims the terms “design” and “design thinking” are used interchangeably). Instead of “empathy,” “make” and “care” are the concepts that program leaders hope will shape the design education across all offerings.

Og hva tenker Tim Brown og konsulentene i IDEO om sin rolle som designkonsulenter fremover, nå som de både er etablert og har gjort erfaringer i mange prosjekter og jobbet med en rekke ulike bransjer og sektorer i både offentlig og privat virksomhet?:

"Tim Brown says that toward the beginning of the company’s life, its unique power was in bringing together different design disciplines to deliver new ideas. “We weren’t looking particularly to help our clients build their own capabilities back then. We were simply looking to do certain kinds of design projects,” he says. Now, when the questions being asked of designers are deeper and more complicated—how to make Ford a more human-centered company rather than how to build a better digital dashboard, he gives as an example—IDEO leaders have recognized that “it’s the combination of doing design and building the capabilities [of IDEO’s clients and their communities] to design at the same time where the real impact can happen.” What this means in practice is much more time on the ground, more partnerships, and sometimes more money. “It’s about recognizing that the expertise is much more in the hands of the user of the system than the designer of the system. And being a little bit less arrogant about knowing everything, says Brown".

Det virker som en bra plan. Mye vanskeligere naturligvis, men så er det ikke spesielt lett å løse de mest komplekse utfordringene i dagens samfunn heller.

Pink: F**kin' Perfect

Pink har vært i studio hos Howard Stern og pratet om livet og spilt et par sanger. Blant annet denne:

Kunstig intelligens i offentlig sektor

De siste månedene har vist oss hvordan bruk av kunstig intelligens er blitt en realitet i hverdagen nå, ikke bare noe som kommer og hjelper oss løse muligheter, eller skaper problemer, en gang i fremtiden.

Og kunstig intelligens er ikke bare noe vi finner i form av tekstverktøy som Chat GPT 4 eller visualiseringsverktøy som Dall-E. Det finnes også innebygget i stadig flere digitale verktøy og apper på PC og mobil. Og det brukes på en rekke ulike områder i offentlig myndighetsutøvelse og tjenesteproduksjon. 

Men hvor i offentlige virksomheter er kunstig intelligens tatt i bruk? I hvilke virksomheter og til hvilke formål? Her har Digdir og Nora.ai fortjenestefullt begynt å lage en datakatalog på data.no som skal samle og holde oppdatert en oversikt over alle KI-prosjektene i offentlig sektor. Og oversikten viser at det er mange spennende prosjekter:

Lånkassen bruker KI til å avdekke avdekke juks med bostedsadresse. Riksvisjonen utikler metodikk for algoritmerevisjon. NSM utvikler mer presis varsling av angrep og skadevare i den digitale infrastrukturen. NVE forbedrer varsler for snøskred og flom. Og helsesektoren har en rekke ulike prosjekter som blant annet skal gi mer presise diagnoser. Utenriksdepartementet bruker KI til å finne fram i data de allerede har i form av rapporter fra utenriksstasjonene:

"Utenriksdepartementet (UD) mottar årlig 5-6000 rapporter fra utenriksstasjoner, delegasjoner o.l. Tidligere har det vært svært vanskelig å finne frem i all denne informasjonen. Etter at UD i 2018 tok i bruk maskinlæring med behandling av naturlig språk for å analysere og klassifisere innholdet i disse dokumentene, er det blitt mulig å finne frem til nesten all relevant informasjon om et emne. Løsningen brukes også til å hente ut den viktigste informasjonen i rapporter og lage oppsummeringer."

Det er mange spennende og gode prosjekter. Og høyst sannsynlig er blir det snakk om ganske store gevinster etter hver, både i form at effektivisering, men også i form av at ny kunnskap og nye verdiskapingsmuligheter oppstår. Vi er fortsatt bare i startfasen på noe som kan komme til å bli veldig mye større. Det blir spennende å med på dette fremover.

World Happiness Report 2023

Igjen er Finland kåret til verdens lykkeligste befolkning, i World Happiness Report 2023. Det er nå 10 år siden denne rapporten kom ut første gang. Tidligere har både Norge og Danmark toppet listen, men de siste årene har det vært Finland på topp. 

Noe jeg må medgi jeg synes er litt overraskende fordi jeg forestiller meg danskene som de som er litt mer usunne og syndige, men av den grunn litt lykkeligere, men det er altså Finland som er øverst også denne gang. Så skal det sies at det er veldig jevnt i toppen, og større avstand lenger ned. Rekkefølgen er 1) Finland, 2) Danmark, 3) Island, 4) Israel, 5) Nederland, 6) Sverige og 7) Norge og 8) Sveits. Det er mye Norden med andre ord, men Sveits, landet som tar imot norske skatteflyktninger er forbausende likt Norge både i totalpoeng og når det gjelder de ulike komponentene.

Men hva vil det egentlig si å være verdens lykkeligste befolkning? Denne rapporten var kanskje et svar på kritikken om at man ikke kan måle hvor bra folk har det og hvor tilfredse folk er med livene sine ved å måle den økonomiske velstanden, målt i BNP, alene. Det finnes en dokumentert sammenheng mellom rikdom og tilfredshet, men denne avtar når land når et høyt velstandsnivå. Og gjennomsnittlig høy økonomisk velstand kan også tildekke store ulikheter, utenforskap eller økonomiske og velferdsmessigge uløste problemer i deler av befolkningen. 

For å få et riktigere og mer helhetlig bilde av velferdsnivået i ulike kan har derfor UNDP gitt ut en "Human development report" jevnlig, en rangering av ulike velstands- og velferdsindikatorer. En rangering som populært er blitt kaldt "Verdens beste land å bo i", en liste der Norge har vært øverst i mange år, men der Sveits hadde passert Norge i den siste utgaven. Men også dette er en liste der det er svært jevnt i toppen og der de nordiske landene dominerer på de øverst plassene på listen.

Så er det jo slik at selv om et sett med indikatorer forteller at et land gjør det bedre enn andre land, så er det ikke sikkert at befolkningen der er mer tilfreds, eller mer lykkelige, av den grunn. Lykke er en subjektiv opplevelse. Den har gjerne sammenheng med både økonomisk velstand og med innretning og kvalitet på ulike tjenester, men kan også være påvirket av andre ting i samfunnet det ikke nødvendigvis er så lett å måle. Ting som sikkerhet, tillit, valgmuligheter og fremtidsutsikter. Og det er poenget med Word Happiness Report. Den inkluderer noen av temaene som andre slike rapporter og rangeringer gjør, men rangeringen er først og fremst basert på hvordan innbyggerne selv vurderer sin situasjon og sin opplevelse av lykke:

"We use observed data on the six variables and estimates of their associations with life evaluations to explain the variation across countries. They include GDP per capita, social support, healthy life expectancy, freedom, generosity, and corruption. Our happiness rankings are not based on any index of these six factors – the scores are instead based on individuals’ own assessments of their lives, in particular, their answers to the single-item Cantril ladder life-evaluation question, much as epidemiologists estimate the extent to which life expectancy is affected by factors such as smoking, exercise, and diet."

Her er en lenke til en gjennomgang av rangeringen og kriteriene som er brukt for å komme frem til resultatene. Det er også gjort en analyse av hvordan covid-19 har påvirket resultatene i årets rangering. Russland og Ukraina har også fått en egen omtale her.

Jesus scoret for Arsenal på første påskedag

Det ble en fin første påskedag for sportsjournalister på jakt etter påskerelevante overskrifter på nyhetsdekningen. Arenals Gabriel Jesus sørget for det da han steg til værs og scoret mot Liverpool på første dag. Med det navnet på en målscorer første påskedag er det jo ganske opplagt at overskriften må være noe i retning av:

"Jesus steg til værs og scoret for Arsenal første påskedag".

Nå var det strengt tatt ikke Arsenal, men Liverpool som stod opp fra de døde  denne viktige kampen, spesielt for Martin Ødegaard og co som kjemper om seriegull. Arsenal ledet 2-0 etter blant annet Gabriel Jesus scoring, men det var Liverpool som kom til bake og utlignet helt på slutten. Så kanskje:

"Jesus steg til værs og scoret for Arsenal, men det var Liverpool som stod opp fra de døde""

Skjærtorsdag som fridag

Mens langfredag må være en av de helligste dagene vi har på tvers av den kristne delen av verden, og der det meste av handel og arbeidsliv tar fri, er det annerledes med Skjærtorsdag. I noen land er det helligdag og fri på jobb, mens i andre er det en vanlig arbeidsdag. Og fordi det er fri i Norge og vanlig arbeidsdag i Sverige denne dagen, drar horder av feststemte nordmenn til Strømstad for å handle og drikke.

Skjærtorsdag markerer den siste gangen Jesus og disiplene møttes før korsfestelsen. Han vasket føttene deres og de spiste det siste måltidet sammen. En fremstilling av dette er Lucas Cranachs maleri fra 1565. Nattverden er den liturgiske handlingen som bygger på det siste måltidet.

Men hvordan ble skjærtorsdag en fridag i Norge, men ikke i Sverige? Også i Sverige har skjærtorsdag en helligdag før i tiden, men ikke siden 1772. Etter hvert ble det et behov for en sanering av tidligere katolske helligdager i mange land og bare de viktigste ble beholdt. I noen deler av verden var skjærtorsdag blant de som overlevde. I følge Wikipedias engelske omtale gjelder dette spesielt land i det tidligere spanske imperiet og i det tidligere danske imperiet:

Maundy Thursday is a public holiday in most countries that were part of the Spanish empire (Argentina, Colombia, Costa Rica, El Salvador, Guatemala, Honduras, Mexico, Nicaragua, Paraguay, Peru, the Philippines, Spain, Uruguay and Venezuela), countries that were part of the Danish colonial empire (Denmark, Iceland, Norway and United States Virgin Islands), and in the Kerala State of India. Certain German states declare a public holiday for public sector employees."

Dette med Maundy Thursday som begrep er først og fremst en engelsk greie. I Irland, Skottland, USA og Canada er det Holy Thursday, uten at de får fri fra jobben av den grunn. I England hadde faktisk statstjenestepersoner en halv fridag på skjærtorsdag frem til David Camerons regjeringen fjernet den i 2012. Kanskje like greit. Halve fridager er ikke særlig praktiske. 

Teknologi for grønn transport

Det er igjen delt ut penger gjennom den såkalte Pilot T-ordningen til prosjekter som utvikler teknologi som gjør transportsektoren grønnere. Dette er en felles ordning der Forskningsrådet og Innovasjon Norge deler ut penger og som har hatt mange spennende tildelinger. 

Fordi Norge er kommet så langt med elektrifiseringen av transportsektoren både til lands og til vanns, og er et foregangsland internasjonalt, er det kanskje ekstra store forventninger sil innovasjonshøyden i disse tildelingene. 

Denne gangen er det delt ut i alt 40 millioner kroner til fem prosjekter. To av dem får litt ekstra omtale på Forskningsrådets nettsider. Det er for det første utviklingen av en lynladerløsning for å øke lønnsomheten i elektrifisering av tungtransport:

"Prosjektet skal etablere og demonstrere mobile lynladarar på offentlege knutepunkt for å leggje til rette for effektiv lading av elektrisk tungtransport. Mange norske transportørar har investert, eller er klare til å investere i elektriske bussar og lastebilar. Den eksisterande ladeinfrastrukturen i Noreg gjer det likevel problematisk og ugunstig å bruke elektriske alternativ for lengre ruter fordi ladetida vil bli for lang. Prosjektet skal demonstrere korleis denne teknologien kan eliminere dei høge investeringskostnadene tilknytta utbygging av netteffekt og reduserer risikoen knytt til å byggje permanente løysingar."

Og så er det for det andre et prosjekt i regi av Widerøe for å finne ut hvordan man kan ta i bruk null- eller lavutslipps luftfartøy i Norge i 2026;

"Widerøe har sett seg ambisiøse mål om å bli ein av dei første kommersielle operatørane av null- og lågutslepp luftfartøy for persontransport. CONOPS står for customer journey, technology and organizational design for the future airline. For å lykkast må dei utvikle nye måtar null- og lågutslepp luftfartøy kan brukast og korleis dei kan passe inn i det eksisterande rutesystemet. Widerøe jobbar både med utvikling av såkalla EVTOL-fly (vertikal avgang og landing) og med metodar for elektrifisering av meir konvensjonelle flytypar. Målet med prosjektet er å bidra til at nullutslepp luftfartøy kan flyge i norsk luftrom allereie frå 2026."

36 prosent av professorene er kvinner

Det går riktig vei ganske raskt nå, men fortsatt er det bare 36 prosent av professorene i Norge som er kvinner. Til tross for at et stort flertall av studentene nå er kvinner og halvparten av forskerpersonalet totat i universitets og høyskolesektoren er kvinner, er det litt igjen for de aller høyest stillingskategoriene. SSB skriver:

"På det øverste karrieretrinnet, blant professorene, var andelen menn over 80 prosent tidlig på 2000-tallet, mens kvinnene var i flertall innenfor de mer undervisningsbaserte lektorstillingene. De foreløpige tallene viser at det var totalt 4 622 professorer ved norske læresteder i 2022. Det var rundt 100 flere kvinnelige professorer i 2022 enn i 2021, mens det var en marginal nedgang i antallet mannlige professorer. Dette medfører at andelen kvinner blant professorene i 2022 økte til nesten 36 prosent."

Det er imidlertid store ulikheter mellomfagdisiplinene. I medisin og helsefag er 50,4 prosent kvinner. I både humaniora og samfunnsfag er kvinneandelen omtrent 40 prosent. Mens det i matematikk og naturvitenskap er 22,3 prosent kvinner og blant teknologene bare 17.4 prosent kvinner. Men dette er i hvert fall en fremgang fra 11 til 17 prosent de siste ti årene.

De 4 622 professorene er del av en større gruppe faglige og vitenskapelig ansatte ved universitetene og høyskolene. Mens det helt på toppen fortsatt er flest menn, er det slik at kvinnene har inntatt stillingskategoriene lenger ned. Blant førsteamanuenser var andelen kvinner 51 prosent i 2022. Kvinneandelen blant både førstelektorer og universitets- og høgskolelektorer ligger på over 60 prosent. Blant postdoktorer var det 48 prosent kvinner og blant stipendiatene var det 55 prosent kvinner. Kvinnene tar over. Det tar bare litt lenger tid før det skjer helt i toppen.

Russlands støttespillere

Hvilke land er Russlands internasjonale støttespillere og hvor mange er de? Er det slik at et nesten enstemmig verdenssamfunn fordømmer Russland? Eller er det slik at det stort sett bare er USA og vesten som sympatiserer med Ukraina, mens resten av verden håper Russland vinner?

Ser vi på voteringer i FNs generalforsamling på antall land som aktivt fordømmer Russland så har det sunket fra 131 til 122. The Economist skriver om hvordan noen land, med Sør Afrika i spissen og inkludert Bolivia, Botswana, Uganda og Zimbabwe, har gått fra å være nøytrale til å helle mot Russland. Mens en annen gruppe land som inkluderer Tyrkia, Colombia og Qatar har gått fra å være Ukraina-vennlige til å erklære seg nøytrale.

Men det spørs om den kvaliteten på denne støtten til Russland er særlig solid når det kommer til stykke. Mens 31 land sender våpen til Ukraina er det så langt bare tre land som har sendt våpen til Russland, Belarus, Iran og Nord Korea. Ikke akkurat de du vil ha med på laget om du vil vise verden hvor opptatt du er av rettsikkerhet og rettigheter. Resten av klubben som mest aktivt snakker positivt om Russland er, i følge the Economist, den vanlige gruppen opportunister og statsledere i krise. Mens Kina ser ut til å ser ut støtte Russland i ord, for å irritere USA og EU, men holder seg foreløpig langt unna noen konkret støtte som kan trekke inn i den russiske militære hengemyren.

The Economist har også laget en interessant graf som viser forskjellen på land som fordømmer Russland målt i antall innbyggere og målt i størrelsen på BNP i disse landene. Det er ikke bare at de landene som støtter Ukraina er verdens mest prinsippfaste demokratier. De er også rikere og har råd til å stille opp:

"Together, Russia’s side and the neutral camp contain most of the world’s population, but they account for just one-third of global GDP. With few exceptions (namely China) Mr Putin’s pals are unlikely to be able to match the West’s fundraising capacity for Ukraine (see chart). America alone has provided more than $33bn-worth of training and equipment since Russia’s invasion, and some 50 other countries have given or committed more than $13bn in security assistance as of September. On paper Russia has gained a worrying amount of support over the past year. In practice, however, its friendships look hollow."