John Elkington: Green Swans

I boken "Green Swans" av John Elkington blir vi introdusert for begreper som "grønne svaner" og "stygge andunger". Vi får en forklaring på hvor det ble av den "triple bunnlinjen. Og vi får en innføring i å koble strategier for det grønne skiftet med innovasjonstenking og omstillingsmodeller som har preget store og distruptive endringer på andre områder. 

Elkington har flere helter, men de har særlig etterlyser nøyer seg ikke med å bare være mot noe, de må også vite hva de ønsker og de bygger  forutsetningene og strategiene som gjør det mulig å kommer dit. Og du må forstå at det er næringslivet som er motoren i en grønn kapitalistisk transformasjon, men staten må lage gode rammebetingelser for omstilling, og ikke gå i veien. 

Sånn sett er "Green Swans" beslektet med helt ferske teknologi- og utviklingsoptimistiske bøker fra folk som tihører sentrum-venstre i USA som "Abundance" av de profilerte journalistene Ezra Klein og Derek Thomson, og "Why Nothing Works - Who Killed Progress―and How to Bring It Back" av Marc J. Dunkelman. De tar til orde for at alternativet til Trumps "Drill, baby, drill", må være "Build, baby, build". De bøkene har jeg ambisjoner om å komme tilbake til her på bloggensenere i sommer. 

Trippel bunnlinje

Jeg møtte John Elkington og noen av hans folk i miljøkonsulentselskapet SustainAbiltity da jeg jobbet i det daværende Statoil omkring 1999. Vi skulle lage årsrapport som reflekterte at vi var opptatt av en "trippel bunnlinje", det vil si økonomiske resultater, HMS-resultater og samfunnsmessig og sosialt fotavtrykk. Han var en stor størrelse i miløjbevegelsen, hadde tidligere skrevet bøker som "The Green Consumer Guide" men var etter hvert blitt ekspert på miljø og bærekraft i næringslivet. Kjent for å snakke med bedrifter og ikke bare om bedrifter, slik mange andre ekperter gjør, og hadde metoder og verktøy som kunne brukes i praksis, ikke bare til å rapportere, men også til å jobbe med forbedringer.

Elkingtons utgangspunkt var og er at omstillingen til mer grønne og bærekraftige forretningsmodeller skal skje innenfor rammen av en "grønn kapitalisme", og at næringslivet er en del av løsningen. Han tar æren for å ha funnet opp konseptet "Tripple bottom line" i 1994 og begrepet "People, planet, profits", et rammeverk som er blitt videreutviklet til ESG-rapporting og etter hvert en obligatorisk bærekraftsrapportering i EU som en del av regnskapspliktene, i hvert fall for de største bedriftene.

I denne boken skriver John Elkington også om at han ble desilusjonert underveis med både tempoet og dybden i omstillingen, og reagert på at den grønne omstillingen i mange virksomheter får mer karakter av prosjekter på siden av den egentlige virksomheten, en form for grønn veldedighet,  i stedet for en egentlig innovasjonsdrevet grønn transformasjon. I 2018 skrev han en artikkel i Harvard Business Review der han "tilbakekalte" den triple bunnlinjen" i artikklen "25 Years Ago I Coined the Phrase “Triple Bottom Line.” Here’s Why It’s Time to Rethink It". 

Grønne svaner

Det er dette behovet for redesign av systemene som skal gi oss den grønne transformasjonen som er tema i boken "Green Swans", med undertittelen "The Coming Boom in Regenerative Capitalism". Den beskriver behovet for et samspill mellom politiske og regulatoriske myndigheter, som må legge til rette for omstillingen, både endringer i den generelle næringspolitikken og gjennom store og dristige prosjekter, og den beskriver hvordan hovedrolleinnehaverne likevel må være markedsaktørene selv; bedrifter, finansinstitusjoner, bransjeaktører, leverandører og kunder.

Boken kom ut i 2020 og det kan være noe av forklaringen på at den er temmelig positiv i tonen når det gjelder utviktene til store grønne investeringer støttet av nasjonalstater. Dette var på den tiden Inflation Reduction Act (IRA) kom i USA og en tid er investeringer i selskaper som skulle satse på batterifabrikker, grønn hydrogen og offshore vind var høyere enn de to siste årene. Jeg tror likevel Elkington mener det samme nå om både behovet for og mulighetene for nye forretningsmodeller, teknologiens evne til å skape eksponentielle vekstmuligheter.

Boken er tar utgangspunkt i sorte svaner, disse uventede og destabiliserende negative hendelsene som treffer oss og gjør stor skade på kryss og tvers i samfunnet, som en finanskrise eller en pandemi. Han beksriver også "grå svaner", noe som han beskriver som hendelser vi egentlig bør kunne forutse, fordi dataene og informasjonen er der, men vi evner ikke alltid å reagere i tide. Og så har vi "grønne svaner", uventede positive muligheter, eller kombinasjoner av flere ting som skaper et nytt handlingsrom. Han definerer den som:

"A Green Swan is a profound market shift, generally catalyzed by som combination of Blask or Gray Swan challenges and changing paradigmes, values mid-sets, politics, policies, technologies, business models, and other key factors. A Green Swan delivers exponential progress in the form of economic, social and environmental wealth creation. At worst, it achieves this in two dimensions while holdning the third steady. There may be a period of adjustment, where one or more dimentions underperform, but the aim is an intergrated breakthrough in all three dimentions."

Stygge andunger 

John Elkington er som sagt innovativ når det gjelder begreper, og et annet begrep han lanserer i boken er "ugly ducklings", eller stygge andunger", om er merkelige og uventede fenomener vi ser, men vi ikke helt skjønner hva vil føre til. 

"An Ugly Duckling is an early-stage concept, mind-set, technology, or venture, with the potential to become either a Black Swan (often driven by "bad exponentials) or a Green Swan (driven by "good" exponentials). It's potential future evolution is very hard to detect early on, unless you know what you are looking for. Tomorrows breakthrough solutions often look seriously weird today."

Jeg synes det er på dette litt abstrakte og prinsippielle, men og litt lekne nivået, boken er best, og tilfører temaer det er verdt å utvikle videre. Hva er det for eksempel som må være i verktøykassen vår for å kunne oppdage både sorte og grønne svaner på et tidligere tidspunkt, og vite hvordan man skal hådtre dem? De delene av boken som handler om dette er gode, men dessverre er det for mye plass som blir brukt på Elkingtons beskrivelser av seg selv og sine møter og samtaler, og mer generelle råd og teorier, det har vært skrevet om mange ganger før. 

Rammeverk for innovasjon og transformasjon

Noe av det Elkington gjør godt, og han kunne latt boken være enda mer preget av, er å beskrive metoder og rammeverk for disruptive innovasjoner og store tranformassjoner som er kjennetegnet av at en dominerende måte å gjøre ting på blir byttet ut med noe annet. Her trekker han inn Thomas Kuhn og hans bok "The Structure of Scientific Revolutions" fra 1962 som argumentere for at utviklingen av vitenskapene ikke er preget av en lineær utvikling, men av "paradigneskifter" der det etter vitenskapelige revolusjoner bygges nye felles virkelighetsoppfatninger, eller paradigmer.

Hvordan jobber man med fremtiden og med strategier, veikart, bygging av felles virkelighetsoppfatning og ledelse i en virksomhet er erkjenner at den må endre seg helt grunnleggende? Hvordan ser verktøykassen ut når man skal transformere fra et dominerende, men ikke-oppretholdbart paradigme, og til et fremvoksende og langsiktig bærekraftig system? Hva er verktøykassen man kan bruke til denne type arbeid?

Her er det interessant å se at beskrivelser av metoder og verktøy har mye felles med det en tjenestedesign- og systemdesignvirksomhet bruker i sitt arbeid sammen med kunder når man skal forholde seg til en usikker fremtid. Elkington trekker særlig frem Three Horizons-rammeverket som gir muligheter for å spekulere og dypdykke i tre dimensjoner: For det første det som går nedover fordi det ikke er opprettholdbart på lengre sikt og må erstattes med noen annet. Er den noe der vi ønsker å behode? For det andre det som er den ønskede fremtiden på lengre sikt, Hva kjennetegner den, og ser vi noen lommer av den i dag?. Og for det tredje så er det den turbulente overgangsperioden som kan brukes på å holde fast og utsette, eller på å skape et større rom for endringene vi ønsker?

Elkington er innom noen eksempler og noen mer langsiktige visoner når det gjelder hva grønne svaner kan være, innenfor blant annet energisektoren og matproduksjon. Her trekker han frem vertikal produksjon av plantebasert mat og laboratiorieprodusert kjøtt. Som alternativ til at hele dyr deles opp i komponenter, så produseres komponentene mye billigere enkeltvis. Men i denne boken er det få eksempler og det hele er relativt anekdotisk, slik at vi ikke får noen større analyse av og innsikt i hva som må til av systemisk endring og redesign av dagens verdikjeder og økosystemerog for at denne type alternative produksjonsstystemer skal kunne lykkes. 

En billigere overgang til fornybar energi

Vi trenger noen gode nyheter. The Economist hadde denne helgen en såkalt "breifing", en litt lengre tematisk artikkel, med overskriften "The energy transition will be much cheaper than you think". og med undertittelen  "Most analysts overestimate energy demand and underestimate technological advances". 

The Economist har også tidligere argumentert for at det blir lavere kostnader og høyere vekst i utbyggingen av fornybar energi enn det de mest brukte prognosene tilsier, og det gjelder særlig den gobale veksten i produksjon av solenergi. De skrev også om driverne for dette grønne energiskiftet i en artikkel tidligere i år, og jeg skrev om det på bloggen her.

Denne uken skriver The Economist om hvorfor den globale etterspørselen etter energi kan komme til å bli en del lavere enn prognoser flest tilsier i årene som kommer, fordi BNP-veksten blir lavere. Men også om hvorfor veksten i fornybar energiproduksjon blir enda brattere enn prognosene tilsier, fordi kostnadene faller raskere. Grafen til høyre viser denne bratte veksten slik den faktisk har vært, og hvordan prognosene til IEA gang på gang har vært for pessimistiske. 

Lavere etterspøsel etter energi på grunn av lavere BNP-vekst er strengt tatt ikke ikke noen god nyhet, og særlig ikke for verdens fattigere land, men det er i hvert fall slik at  summen av lavere etterspørsel og et høyere tilbud av fornybar energi fører til at klimautfordringen blir mer løsbar, skriver The Economist.

Fire grunner til til en billigere overgang

The Economist artikkel åpner med å slå fast at de som mener vi må gjøre langt mer for å bekjempe klimaendringer og de som synes vi ska gjøre mindre, ser ut til å være forent om en ting: at det grønne skiftet blir fryktelig dyrt. Derfor er det store summer det blir snakket om på kimatoppmøtet i Baku. Men denne enigheten mellom klimaaktivister og de mest karbonutslippsavhengige om at overgangen til fornybar energi må være så fryktelig dyr er helt feil, mener The Economist. 

The Economist beskriver egentlig en kombinasjon av fire faktorer som vil bidra til at overgangen til lavere utslipp vil både billigere og mindre smertefull enn fryktet:

"First, the scenarios being costed tend to involve absurdly speedy (and therefore expensive) emissions cuts. Second, they assume that the population and economy of the world, and especially of developing countries, will grow implausibly rapidly, spurring pell-mell energy consumption. Third, such models also have a record of severely underestimating how quickly the cost of crucial low-carbon technologies such as solar power will fall. Fourth and finally, the estimates disgorged by such modelling tend not to account for the fact that, no matter what, the world will need to invest heavily to expand energy production, be it clean or sooty. Thus the capital expenditure needed to meet the main goal set by the Paris agreement—to keep global warming “well below” 2°C—should not be considered in isolation, but compared with alternative scenarios in which rising demand for energy is met by dirtier fuels."

Disse faktorene innebærer som sagt ikke bare om gode nyheter. En lavere økonimisk vekst er definitivt ikke bra for de fattigste landene i verden. Og en forsinkelse når det gjelder å oppnå klimamålene for 2030 betyr at temperaturen mest sannynlig øker litt enn Paris-målene før det stabiliserer seg, skriver The Economist, Men som sagt er resultatet at de klimakuttene som kommer vil være både billigere og langt mindre kontroversielt.

Lavere vekst i globalt BNP

En prognose for fremtidige utslipp fra enegisektoren må ikke bare anslå hvor stor andel av energiproduksjonen som kommer fra fornybare kilder, den må også anslå hvor stor den totale enegietterspørselen vil være. Brøken nå ha både teller og nevner. Og hvis befolkningsveksten og BNP-veksten blir lavere, vil også energiforbruket bli lavere. The Economist skriver:

"Even the IEA’s assumption of 2.7% annual average global growth until 2050, although in line with recent experience, may in the end prove optimistic. It is based on projections of population growth from the UN that have consistently failed to foresee drops in birth rates in the developing world. Fewer people means lower economic growth, all other things being equal. And an older planet, with even fewer people of working age, is likely to grow more slowly."

Fornybare prognoser

Men mest interessant i disse beregningene The Econoimist formidler er prognosene om kostnadene knyttet til den store overgangen til at fornybare energikilder skal dominere, og hvordan prognosene for hvor taskt dette vil skje stadig har tatt feil og undervurdert hvor raskt det investeres i økt produksjon. Grafen over viser hvor grovt feil prognosene har vist seg å være de siste 20 årene. Og dette gapet ser ut til å ha økt de siste årene etter hvert som veksten har tiltatt. 

The Economist peker også på at mange av kostnadene ved overgangen til mer fornybar eneegi, spesielt solenergi, er kostnader som som også ville kommet om man investerer mer i fossil energiproduksjon. Gapet mellom mer fornybar og mer fossil energi er ikke så stor. Og det krymper etter hvert som billigere solenergi vinner frem i markedet. The Ecomomist skriver at:

"According to the International Energy Agency (IEA), a think-tank for rich countries, roughly $3trn, or 3% of global GDP, has been invested in energy in 2024. That is a record, fuelled partly by cyclical investment in oil and gas and partly by rising investment in clean power generation, which was level in the 2010s, but has been growing since. Roughly three-quarters came from private sources and a quarter from governments, in line with the recent trend. The recipients of that investment, though, have changed profoundly since the Paris agreement. In 2015 less was being invested in clean technology than in fossil fuels. Today clean technology receives almost twice as much. This year solar power should account for $500bn, more than every other source of generation combined."

Fremtidens digitale Norge - Nasjonal digitaliseringsstrategi 2024 - 2030

Regjeringens la frem en ny digitaliseringsstrategi, "Fremtidens digitale Norge - Nasjonal digitaliseringsstrategi 2024-2030", for litt over to uker siden. Det er et dokument som er ganske kort, på under 100 sider, med ganske stor skrift og mye illustrasjoner. På denne nokså begrensede plassen har regjeringens oppgave vært å redegjøre for sine strategier for digitialisering i sin fulle bredde. Det er en krevende oppgave.

Jeg har bevisst ventet med å skrive om den nye digitaliseringsstrategien til etter at statsbudsjettet ble lagt frem, for å kunne skrive mer presist om sammenhengen mellom mål og virkemidler i digitaliseringspolitikken. Hvis en regjering vil satse på noe i offentlig regi, i form av nye virkemidler for næringslivet eller i form av nye tiltak på tvers av sektorer og etater, så koster det noe. Og selv om målet er å sørge for effektivisering og gevinster på sikt, så koster det noe først. Da kommer man ikke utenom at strategi og et statsbudsjett må henge sammen.

Et interessant grep regjeringen har gjort er å ta for seg hele bredden i digitaliseringspolitikken, digital kompetanse, næringsrettet digitalisering, sammenhengende digitale tjenester, økt digital deltagelse, mobil og bredbånd, kunstig intelligens, og alt det andre, i form av en regjeringsstrategi og ikke i form av et dokument som diskuteres og forankres i Stortinget, gjerne en Stortingsmelding. Fordelen med en bredere politisk debatt og behandling og forankring i Stortinget er åpenbar, spesielt for den langsiktige levetiden til mål og et veikart av denne typen. Men regjeringen har et slags svar på hvorfor det denne gangen kan holde med en strategi,  som jeg kommer til om et lite øyeblikk.

Det gode, det uklare, det som mangler - og statsbudsjettet

Noen ord om struktur og kapitellrekkefølge først. Innledningsvis er det et kort og ganske godt forord signert av statsministeren og digitaliseringsministren som forteller at digitalisering ikke er noe mål i seg selv. Det er andre mål i for samfunnet som er viktigere, og aller viktigst er menneskene. Men, gjort på riktig måte, kan digitale tjenester gjøre oss bedre til å oppnå andre og viktigere samfunnsmål. Deretter kommer hoveddelen av dokumentet, som merkelig nok hopper rett inn i et mål om at Norge skal bli verdens mest digitaliserte land i 2030, uten nevneverdig andre forklaringer enn at vi er nummer 4 i verden i dag. Dette hovedmålet er utstyrt med 14 delmål for 2030 som skal bidra til dette.

Utover i dokumentet beskrives det hvordan alt regjeringen skal fikse finnes innenfor ti tematiske områder  Fem av disse beskrives som "å styrke forutsetningene for digitaliseringen",  og handler om ting som kompetanse, fysisk infrastrtruktur, styring og samordning, og sikkerhet og beredkap, mens de fem andre kalles "å øke innsatsen for prioriterte områder" og dreier seg om temaer som datadrevet innovasjon, grønn omstilling og kunstig ingelligens. Akkurat hvordan noe er blitt en forutsening og noe annet er blitt en prioritering, er nok litt tilfeldig. 

Også dissse kapitlene er utstyrt med noen mål, som er litt andre enn de 14 målene for 2030. Det er litt forvirrende. Og så dukker det også opp minst minst 100 kulepunter som omtales som tiltak, og som i varierende grad er egentlige tiltak, men i stedet for å gå gjennom dette litt forvirrende mål-og tiltakshierarkiet, eller ta en kronologik gjennomgang av de ti kapitlene om forutsetninger og prioriteringer, vil jeg heller skrive om to ting jeg synes er virkelig bra med denne strategien, noen ting som er ganske mangelfulle, og i beste fall uklare, og til slutt noen ord om sammenhengen mellom digitaliseringsstrategi og statsbudsjett.

Det gode

Det er to virkelig positive ting ved denne digitaliseringsstrategien. Det ene er den ekstremt tydelige plassen EU-prosesser, EU-regelverk og EU-virkemidler for omstilling og innovasjon har blitt tildelt i norsk digitaliseringspolitikk. Jeg tror aldri jeg har sett et så EU-positivt norsk regjeringsdokument noen gang. Dokumentet er gjennomsyret av beskrivelser av at det er EU-lover og -reguleringer som er og må være avgjørende for Norge, og som gir oss både beskyttelse og mulighetsrom. Allerede under den første av forutsetningene for digitalisering, i et kapittel som heter "Forsterke styring og samordning i offentlig sektor", omtales EUs avgjørende betydning for norsk digitaliseringspolitikk over flere sider, der det blant annet står at 

"Svært mye av EUs politikk på digitaliseringsfeltet påvirker Norge. Det meste av regelverket blir norsk rett gjennom EØS-avtalen, og Norge deltar i flere EU-programmer. DIGITAL-programmet representerer et fellesløft for å øke europeiske bedrifters konkurransekraft, sikre bedre og mer effektive løsninger for offentlig sektor, danne grunnlag for en grønn omstilling og styrke Europas digitale sikkerhet og suverenitet."

Den lange omtalen av EUs betydnig for Norge er også fulgt opp av tre strekpunkter som er prisverdig konkrete på at Norge både skal bli bedre til å innføre EU-lovgivning raskt, skal delta aktivit i utformingen av EUs programmer på digitalisesringsområdet og at vi skal foreta en helhetlig vurdering av norsk deltagelse i EUs kommende programmer. Åpenbart for å ta en mer strategisk rolle, og  prøve å påvirke mer. Også i de andre kapitlene i stategien har omtalen av EU fått en helt sentral plass, enten det gjelder næringsretet forskning og innovasjon, den grønne og digitale transformasjonen, EUs Open data spaces for deling av data, kunstig intelligens og AI Act, eID og digital lommebok, digital sikkerhet og beredskap, personvern og innsats for å regulere de store plattformselskapene i Digital services Act. EU er over alt i den norske digitalsieringsstregien, og det er bra.

Kontinuitet og forankring

Det andre som er veldig bra, og som er ekstra viktig når dette dokumentet ikke blir forankret i Stortinget, er at det er gode henvisninger til forrige regjerings mange stortingsmeldinger og strategier om digitalisering. Det understrekes sterkt mange steder at regjeringen ikke har lagt ut på noen helt ny kurs, men bygger på en kurs som er pekt ut tidligere, og som det nå skal bygges videre på.

Digitaliseringsstrategien peker på begytningen av arbeidet som er gjort med livshendelser og sammenhengende tjenester, som er forankret i den forrige digitaliseringsstrategien for offentlig sektor. Det løftes frem gode virkemidler som Stimulab for bruk tjenestedesgn og systemdesign i tverrgående omstillingsprosesser, og medfinansieringsordningen for offentlige digitaliseringsprosesser. Det blir også vist til stortingsmeldingen om datadravet økonomi og innovasjon (Meld. St. 22 (2020–2021) Data som ressurs – Datadrevet økonomi og innovasjon,) og til prinsipper som ble fastsatt i den nasjonale strategien for kunstig intelligens fra 2020. 

I og med at det har gått litt langsommere i digitaliseringspolitikken i det siste, er det bra at denne kontinuiteten vektlegges, og at ikke alt som er beskrevet før behøver å gjentas i den nye strategien. Det viktigste er å gjøre tingene. Og på noen områder har det gått fremover. Det vil bli fremmet nye lover om datadeling, basert på EU-regelverk, det skal behandles en ny lov og elektronisk kommunikasjon, som bygger på en Stortingsmelding om den digitale grunnmuren fra forrige periode, og både cybersikkerhetsutfordringer og kriminalitetesbekjempelse har fått en mer sentral plass i den overordnede digitaliseringspolitikken nå. Det er bra og det er nødvendig.

Det uklare

Så er det dessverre mye som ikke er så klart i digitaliseringsstrategien. Målene, i form av 14 mål for 2030 og et sett med ytterligere mål som innleder de ti kapitlene, er nokså fragmenterte og til dels også overraskende detaljorienterte med tanke på at mye kan skje når det gjelder teknologiutvikling før 2030. Det beskrives godt at ting skal være tverrektorielle, på tvers av offentlige-privat, på tvers av stat-kommune og på tvers av sektorer, men hvor er egentlig virkemidlene og insentivene for å få det til? Det er til ogs med uklart om dagens satsinger på "livshendelser" fortsatt gjelder. Selv om noen av disse er nevnt som noe positivt som det er arbeidet med før, er det ikke sagt noe om det finnes eksisterende eller nye "livshendelser" skal jobbes med fremover. 

Til tider virker strategien som en slags kommentar fra utsiden til ting som foregår i samfumfunnet, men der fofatterne har glemt at de styrer landet, og må ta ledelen og sette igang nye ting selv. Hvor er for eksempel oppfølgingen av utredningene om ny arkivlov og ny forvaltningslov? Hvor er formuleringene om hvordan insentivene for mer og bedre datadeling skal jobbes med, slik at etater ikke taper på å gjøre ting for andre? Og hvor er sorteringen i den norske tilsynsstukturen som skal gjøre oss bedre harmonisert med det EU-regelverket som er så viktig for norsk digitaliseringspolitikk?

Og her er det kanskje den største pussigheten i denne strategien ligger. På områder som staten og regjeringen selv har ansvar for og kontroll på, og kan beslutte hvordan det skal satses og organiseres, er det unødvendidg å nøye seg med abstrakte og luftige mål. Man kan beskrive hva man skal gjøre, helt konkret. Rikrevisjonen har skrevet mange rapporter om hvordan ting som burde henge sammen, ikke henger sammen. Så det burde ikke være så veldig vanskelig å forelle mer om hva som skal til for å løse problemene, enten det handler om deling av tilsynsdata, modernisering av forsvarets ikt-systemer, oversikt over hvem som eier hva i Norge eller om det skal være utskiftning av eller lapping av huller i politiets digitale systemer. Det er rart at en digitaliseringsstrategi fra en regjering som har ansvaret for disse områdene er så uklar på hva som skal skje på akkurat de områdene de har ansvaret for.

Jeg må også nevne tiltakene i dokumentet, eller det som omtales som tiltak, og som det er over 100 av, Det varierer hvor handlingsorienterte disse tiltakene er. Seks av dem inneholdet ordet "utrede", hvis jeg ha talt riktig, og fem av dem har med ordet "vurdere". Når det i tillegg er ganske mye bruk av ord som "styrke" og "videreutvikle" om ting som ikke akkurat fremtår som veldig sterkt eller utviklet i utgangspunktet, så tar jeg meg i å ønske meg noe mer konkret. 

Noe viktig mangler

Vi lever i en tid der mye er blitt vanskeligere enn før. Europa faller bak USA og Kina når det gjelder å være i forsknings- og innovasjonsfronten. Klima- og naturutfordringer gjør at vi ikke bare kan forlenge dagens trender, vi må omstille. Produktiviteten vokser mindre enn før. Mange har fått dårligere råd. Og vi sliter med å effektivisere i offentlg sektor og å løse komplekse tverrsektorielle utfordringer. Når forordet i denne digitaliseringsstrategien slår fast at digitalisering ikke er et mål i seg selv, er det synd at den ikke bruker mer plass på det som er de store problemene som ikke blir løst godt nok, og som digitaliseringen kan bidra til å løse. En slik kobling burde vært sterkere på områder som:

• Næringslivsvekst, omstilling og verdiskaping. I en situsjon der olje og gassinntektene går ned og  demografiske endringer gjør at offentlige utgifter stiger, og Europa ikke hanger med i den teknologiske konkurransen med USA og Kina, der det opplagt at rammevilkår for næringslivet burde ha en helt sentral plass. Jeg leser for tiden i EUs rapport om fremtidens konkurransesituasjon, skrevet av et utvalg ledet av Mario Draghi, og skal blogge om den ganske snart. Det er en enorm forskjell på toneleiet i Draghis rapport og i den norske digitaliseringsstrategien.
• Tverrsektorielle og tverrgående utfordringer. Vi trenger mer konkrete oppskrifter på hvordan datadeling og digitalisering, og gjerne med kunstig intelligens på toppen, kan bidra til å løse utfordringer på tvers. Stategier for at hvordan digitaliseringen skal bidra bedre til det grønne skiftet, til et styrket totalforsvar, til å bekjempe ungt utenforskap, til en mer brukervennlig mobilitetssektor osv. Og hvor ble det av livshendelsene og de sammenhengende tjenestene? Hvor ble det av målet fra forrige digitaliseringsstrategi for offentlgi sektor om å ha en personlig digital assistent som ser deg som innbygger, og dine behov, og ikke bare håndterer etatenes tjenester hver for seg?
• Styring og ledelse: Hvordan ser "beslutningsarkitekturen" ut i et land som er det mest digitale i verden i 2030? Det kan vel umulig være helt identisk med måten vi styrer sektorer og forvatlningsnivåer i dag, med ettårige budsjetter og en ganske mangelfull verktøykasse for å å utforske, rigge og organisere tverrgående invitiativer og tjenester, og å avklare økonomiske, juridiske, miljømessige og sosiale hensyn? Hvordan designer man verdens beste beslutningssystem og gjennomføringssystem på disse områdene? 

Et stort hull

Tilbake til statsbudsjetet igjen, som jeg ventet på før jeg skrev noe. Det er et stort gap, i hvert fall på kort sikt, mellom digitaliseringsstrategiens ambisjoner og statsbudsjettet som kom uken etter. Mange har kommentert det (blant annet Arild Haraldsen som skriver om "Der de store visjonene møtes for å dø"). Nå sier digitaliseringsstrategien riktignok i det korte avslutningskapitlet om "Økonomiske og administrative konsekvenser", at vi burde gjort det annerledes:

"Stadig mer av digitaliseringen i offentlig sektor skjer på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer og i samarbeid med næringslivet. Strategien tar derfor særlig for seg tverrgående problemstillinger. Skal vi lykkes med strategien, må alle departementer ta en aktiv rolle og ta ansvar for å realisere ambisjonene i strategien."

Men de som trodde at dette betyr at statsbudsjettet uken etter ville følge opp denne kloke, lille analysen av å gjøre ting i sambarbeid med næringslivet, og på tvers av sekorer og forvaltningsnivåer, må ha glemt å lese hele siden med tekst. For der står det også at:

"Utgangspunktet er at tiltakene som kan få økonomiske konsekvenser for statlig sektor, skal kunne dekkes innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammene til de berørte departementene. Tiltakene som krever utredning, skal utredes i henhold til utredningsinstruksen og rundskriv R-109/21168 om samfunnsøkonomiske analyser. De økonomiske konsekvensene av målene og tiltakene i strategien må håndteres innenfor de ordinære budsjettprosessene."

Dette er ikke noe nytt, eller spesielt overraskende, det er bare slik systemet er. Tiltak skal dekkes innenfor rammen til det berørte departementet. Og om tiltakete ikke har noen åpenbar eier er det ingen som vil kjempe for det, og ingen ramme å ta pengene fra. Det ble veldig tydeliggjort da statsbudsjettet kom i forrige uke, for det er ikke spesielt mye av det som står i digitaliseringsstrategien som blir fulgt opp. Og det skyldes ikke at det brukes lite penger i statsbudsjettet, tvert imot. Aldri har et statsbudsjett hatt så høye utgifter, eller brukt så mye oljepenger. Ja, det er jo blant annet derfor vi trenger mer satsing på digitalisering: for å øke produktiviteten og effekten av den offenetlige pengebruken.

Å bli best i 2030 kommer ikke av seg selv

Det betyr ikke at det ikke er digitalseringsprosjekter i statsbudsjettet. Både nye AltInn og Fremtidens innkreving skal få mer penger, Politiet har fått penger til å lappe på sine utdaterte it-løsninger og bekjempe kriminalitet og hvitvasking. Forsvaret har mye penger, og mye de skal gjøre. Det er også en rekke andre tiltak begrunnet i sikkerhet i ulike offetlige registre. 

Men hva med satningene på tverrgående og mer fremoverlente tiltak begrunnet i at vi ikke kan fortsette som nå når det gjelder klima og miljø, sikkerhet og beredskap, materalsirkularitet eller fremtidens mobilitetsløsinger? Hvis vi skal være verdens mest digitaliserte land i 2030 må vi vel gjøre mye mer der de største uløste problemene finnes? Noe som innebærer at vi må rigge styring, ledelse, samhandling og digitale fellesløsningen slik at de svarer bedre på denne type utfordringer? 

For eksempel investere i geodataforvaltning og -gjenbruk av data som gjør det mulig å utvikle digitale tvillinger. Investere i fremtidens automatiserte saksbehandlingsløsninger der innbyggeren er i sentrum? Og i fremtidens systemer for datadeling og innrapportering fra bedrifter som er fleksible, med datene i sentrum, og kan håndtere stadig nye krav til miljø- og bærekraftsrapportering. Jeg har vanskelig for å tro at verdens mest digitaliserte land i 2030 kan bli det uten å bli betydelig flinkere på å koble teknologiens muligheter sammen med endringer i måten vi styrer, beslutter og gjennmfører.

Skogvolumet i Norge øker

Statisktisk sentralbyrå har statistikk for det meste, også statistikk som forteller hvor mye skog vi har i Norge. Både hvor mye av arealet som er dekket av skog, og hvor mye kubikkmasse produktiv skog det er. Det er jo nyttig å vite om det blir mer eller mindre, for eksempel, hvis man havner i en diskusjon om nedbygging av natur.

Omkring 38 prosent av Norges areal er dekket av skog. Det er omkring tre ganger så mye areal som  det var for 100 år siden, Til sammenligning er 3,5 prosent jordbruksareal og 1,7 prosent av  arealet som er bebygd. i Norge. Resten er ferskvann, fjell, myr og det som i statistikken heter "åpen fastmark", som det er mye av i Norge (36 prosent).

Når det gjelder den produktive skogen, og hvor mye det utgjør målt i kubikkmeter så viser grafen over at det stadig øker. Vi har i følge SSB passert en milliard kubikkmeter. De skriver:

"Tall fra Landsskogtakseringen for perioden 2019-2023 viser at den stående kubikkmassen, som er stammevolumet av de stående trærne i skogen, ugjør 1,005 milliarder kubikkmeter. I løpet av de siste ti årene har samlet stående volum økt med 10 prosent. Stående volum på produktiv skogbruksmark utgjør 880 millioner kubikkmeter."

Av det produktive skogarealet er 3 500 kvadratkilometer vernet. Det er 4,1 prosent av arealet. En annen interessant opplysning i SSBs artikkel er at skogen tar opp 38 prosent av Norges samlede karbonutlipp, men at dette har gått litt ned de siste årene, SSB skriver at:

"Norske skoger hadde et opptak av CO2-ekvivalenter på 17,9 millioner tonn i 2022, viser tall fra Miljødirektoratet. Til sammenlikning ble det i 2023 i alt sluppet ut 46,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter i Norge, viser statistikken Utslipp til luft. Opptaket av klimagasser i skog har gått ned de siste årene. Det skyldes i hovedsak at det har blitt mer gammel skog, økt hogst og større forekomst av tørre og døde trær."

Perspektivmeldingen 2024

Ryktene sier at vi er ganske få som faktisk leser perspektivmeldinger når de kommer hvert fjerde år. Det er i så fall synd, for det er i perspektivmeldingene man finner analysene av om norsk økonomi, velferdstjenestene og tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet, er bærekraftige på lang sikt. Hvis det er slik at politikernes aller viktigste jobb er å sørge for at det vi leverer videre til neste generasjon er i bedre stand enn da de overtok, må perspektivmeldingen være det viktigste dokumentet av alle. Da bør den ikke bare leses, den bør være et helt sentralt kunnskapsgrunnlag når vi skal gå løs på de største utfordringene.

Selv har jeg i hvert fall lest perspektivmeldinger like lenge som jeg har skrevet denne bloggen. Også fordi det er et så bra tema å blogge om. Jeg skrev om Perspektivmeldingen 2009 og Perspektivmeldingen 2013. I 2017 var jeg selv med i regjeringsapparetat og involvert i prosessen underveis (da blogget jeg blant annet om min favorittfigur). Og jeg var enda tettere på i 2020-21 da Maria Strandskog Göthner på glimrede vis ledet et statssekretærutvalg som gikk dypere og fikk frem en perspektivmelding som søkte å bygge en sterkere bro mellom analysene av de langsiktig utfordringene og innretningen på virkemidlene og arbeidsmåtene som kreves for å omstille i tide. Jeg skrev om Perspektivmeldingen 2021 her.

En kortere og mindre konkret perspektivmelding

Perspektivmeldingen 2024, årets utgave som kom for litt over en uke siden, er tilbake til gammel modell. Den er omtrent halvparten så lang som 2021-utgaven. Analysene og beskrivelsene av det som går feil vei er det ikke noe å si på. Norge blir for tiden enda mer oljeinntektsavhengig, samtidig som vi skal håndere en situasjon i årene som kommer der det snart blir mindre oljeinntekter, mye høyere kostnader til helse, pensjoner og eldreomsorg, økte klimakostnader, lavere produktivitetsvekst, økte utgifter på grunn av utenforskap og mangel på arbeidskraft, For å nevne noe av det som er med på den rikholdige menyen.

Det som mangler er en tydeligere beskrivelse av veier ut av det som ikke er bærekraftig. Løsninger som mobiliserer til handling og bedre måter å jobbe med disse utfordringene. Et budskap som ikke bare forteller om alt som kan gå galt i 2030 og 2060, men bruker denne innsikten til til å beskrive hva vi må gjøre. Ikke nødvendigvis i form av noen få enkle tiltak, for det som skal løses er temmelig komplekse ting, men gjerne i form av å presentere dilemmaer, målkonflikter, veivalg og virkemidler. Slik at vi får en mer ærlig og mer levende diskusjon.

Jeg har nylig uttrykt en bekymring for utviklingen i norsk økonomi i et blogginnlegg da OECD kom med sin analyse av Norge tidligere i år, og jeg skrev der at regjeringen er mest opptatt å love at renten vil gå ned og kjøpekraften opp før neste valg, mens de burde være mer oppatt av de langsiktige strukturelle ubalansene i økonomien, i arbeidsmarkedet, i skoleprestasjonene og i velferdstjenetene. En perspektivmelding er en glimrende mulighet for en finansminister til å være bekymret og forberede befolkningen på tøffere tider og mer krevende prioriteringer. Alt står jo i meldingen.

I stedet synes jeg det ved fremleggelsen av Perspektivmeldingen fortsatt kom masse floskler om at Norge er et flott land med gode velferdstilbud og masse muligheter, og kanskje kunstig intelligens kan hjelpe oss litt med å bli effektive?. Men fint lite seriøs drøfting av hva det betyr at trendene på en rekke viktige områder peker i feil retning. Jeg ser at Sveinung Rotevatn i en kommentar i E24 sier at perspektivmeldingen er blitt "en oppsummering av alt regjeringen har mislykkes med", og legger til at:

"– Produktiviteten er elendig, sysselsettingen går ned i viktige grupper og sykefraværet og utenforskapet er altfor høyt. Diagnosen er riktig, men medisinen er totalt fraværende. Vedum sover på post, sier finanspolitisk talsperson i Venstre, Sveinung Rotevatn."

Jeg tenker at dette er en ganske riktig beskrivelse, men også litt feil i den forstand at de store strukturelle utfordringene og ubalansene perspektivmeldingen beskriver blir vanskelige å løse uansett hvem som sitter i regjering. Når løftene sitter løst, forventninger blir skrudd opp og lysten til å prioritere stramt og velge noe bort forvitrer, er det ikke fristende å snakke ærlig om fremtiden. Det kan også ramme både Rotevatn de han skal samarbeide med etter neste valg. Hvorfor skal man kutte ut noe når oljepengene fortsetter å renne inn, i hvert fall en stund til?

Diagnose, men ingen behandling

Perspektivmeldingens aller viktigste jobb er  å gi oss de analysene, den forståelsen og det tallgrunnlaget vi trenger for ha en bedre diskusjon om vanskelige beslutninger om fremtiden. Den spekulerer ikke i nye teknologier, tjenester eller oppfinnelser som ikke finnes enda, men forklarer hva som skjer hvis vi bare forlenger dagens trender og justerer litt for ting vi allerede vet, eller kan forutse, men uten å foreta oss noe radikalt nytt. Det er ikke sikkert vi er enige om alt når det gjelder hva det er viktigst å bruker penger på, eller ta penger bort fra, men det er alltid en fordel å være enige om hvordan virkeligheten ser ut og hvor galt det kan gå over tid om vi ikke gjør endringer. 

Perspektivmeldingen hjelper oss forstå hva som er stort og hva som er lite. Hva som skjer snart og hva som kan ramme oss om en stund. Hva som er billig og hva som er dyrt, og hva som er billlig nå, men blir dyrt senere. Forskjellen på ettårige virkninger og flerårige virkninger, og hvor mye vanskeligere det kan bli å løse problemer hvis man skyver dem foran seg. 

Meldingen er godt utstyrt med tabeller, og ikke minst grafer, noen veldig gode og noen det kunne vært jobbet mer med, men som får budskapet frem på en pedagogisk måte. Slik som den til venstre som viser hva fallende petroleumsinntekter og flere eldre betyr for inntekter og utgifter frem mot 2060. Det er en  god illustrasjon fordi den også viser hvordan "haikjeften" har en liten krøll der vi er nå, lengst til venstre. Nå er det høy oljepris og det vil fortsatt være høy produksjon i noen år, noe som gjør at inntektene øker bratt. og mer enn utgiftene en liten stund til. For deretter å flate ut, og så gå nedover, mens utgiftene fortsetter å øke forbi 2060.

Mangel på arbeidskraft

Hva er så de store utfordringene i årene og tiårene som kommer? Det handler om demografiske endringer, fraflytting fra utkantene, energibalanse, produktivitetsutvikling og om behovet for å redusere klimagassutslipp. Det handler veldig mye om økonomi, om innteker og utgifter som må stå i et fornuftig forhold til hverandre. Men mest av alt handler det om mennesker. Om mennsker med kompetanse, spesielt på helsefag, som vi har for få av i årene som kommer, og om mennesker utenfor arbeidslivet, ofte uten nødvendig kompetanse, som det er for mange av. Kan vi koble disse behovene bedre? 

Perspektivmeldingen slår tidlig fast at den norske nasjonalformuen består av flere komponenter, der verdien av fremtidig arbeid og kompetanse er aller viktigst. Humankapitalen utgjør hele 65 prosent av nasjonalformuen, i følge Perspektivmeldingen, naturressurser, inkludert olje og gass, bare 5 prosent. Og finanskapital, der oljefondet er hovedingrediens, utgjør 15 prosent. Mennesker er med andre ord klart viktigst, og det betyr at investeringer i menneskers kompetanse og arbidsevne må være det mest sentrale i enhver strategi for å øke nasjonalformuen.

Så slår perspektivmeldingen fast at en av de viktigste utfordringene fremover blir å finne den kompetente arbeidskraften som trengs både i privat sektor og offentlig tjenesteproduksjon. Alt annet likt vil økingen av antall eldre gjøre at andelen yrkesaktive i befolkningen vil synke fra 54 prosent i 2023 til 48 prosent i 2060. Og det blir vanskeligst å få tak i arbeidskraft i distriktene, der innvandring hjelper, men bare litt:

"I 2022 var det for landet som helhet 3,6 sysselsatte personer per pensjonist over 67 år. Dersom sysselsettingsandelen holdes konstant etter aldersgruppe, vil dette forholdstallet synke til 2,4 sysselsatte per pensjonist i 2040. Utviklingen vil kunne gi stor knapphet på arbeidskraft i hele landet, men vil gi særlig store utfordringer for lite sentrale kommuner som allerede i dag har en dårligere balanse mellom sysselsatte og pensjonister enn resten av landet, og har vanskeligheter med å få tak i kompetent arbeidskraft. De minst sentrale kommunene har i dag 2,5 sysselsatte per pensjonist, og med mindre yrkesdeltakelsen øker, vil det svekkes til 1,7 i 2040."

Arbeidsmarkedet 2060

Hvor skal de som jobber i 2060 egentlig jobbe? Også dette prøver Perspektivmeldingen 2024 å utrede seg frem til. Nå er det selvfølgelig mye som er usikkert i et så langt tidsperspektiv, men vi vet en del ting. Vi vet demografiutviklingen gjør at det vil være færre i yrkesaktiv alder. Vi vet også at den vil øke behovet for mange flere helse- og omsorgsarbeidere. Og vi vet at resdusert oljeaktivitet vil gi færre ansatte der. Kanskje kan de oljeansatte bli omskolert til sykepleiere og helsefagarbeidere, så er det løst? Fullt så enkelt er det dessverre ikke. Perspektivmeldingen ser det slik:

Som følge av aldringen i befolkningen legges det i referanseforløpet til grunn et behov for en årlig vekst i sysselsettingen i helse- og omsorgssektoren på om lag 5 000 personer frem mot 2060. Samtidig innebærer fremskrivingene at samlet sysselsetting kun vil øke med vel 2 000 personer årlig. Til sammenligning økte antall sysselssatte med om lag 25 000 personer årlig fra 1970 til 2023.

Nå må det understrekes at de utviklingsbanene Perspektivmeldingen beskriver er modeller og ikke politiske mål, og meldingen har også noen interessante drøftinger av ulike utviklingsbaner gitt ulike forutetninger når det gjelder for eksempel innvandring, antall uføre, reel pensjonalder og mer effektivisering i offenelig sektor. Men det er også en referansebane, et slags "nullalternativ" som gjelder dersom vi forlenger mange av dagens trender. Men kan kansje si at denne utviklingen ingen egentlig ønsker er det som vil skje uten en politikk for omstilling på viktige områder.

I referansealternativet legger perspektivmeldingen til grunn at det blir behov for 180 000 flere ansatte i helse- og omsorgssektoren i 2060, og 200 000 i offentlig seketor totalt. Samtidig vil veksten i antall ansatte totalt være på 75 000 personer. Resten av arbeidslivet vil med andre ord gå i kraftig minus når helse og omsorg tar sitt. Hvor mange færre vil olje- og gassvirksoheten, med leverandører, trenge i 2060? Perspektivmeldingen beregner dette til 35 000 færre ansatte i 2030 og ytterligere 70 000 færre i 2060. Det er fortsatt et stort gap. Dessuten er det jo slik at olje- og gassvirksomhet i dag leverer store inntekter til statsbudsjettet, mens helse og omsorgsvirksomhet er en av de støste utgiftene, der penger hentes fra statsbudsjettet. Hvor er den private verdiskapingen som skal erstatte oljen?

Perspektivmeldingen er som sagt spennende når det gjelder regnestykker, og hva ulike justeringer i noen forutsetninger kan medføre av endringer i inntekter og utgifter. Vi kan for eksempel lese at vi uten pensjonsreformen for noen år siden ville fått 50 milliarder mer i årlige utgifter til alderspensjon i 2033 enn vi får nå. Det er et godt eksempel på at denne type reformer er mulige å få til og kan gi et nytt handlingsrom. Når det gjelder pensjonskostnader og pensjonsalder skrøt OECD nylig av at Norge har plassert seg godt sammenlignet med andre OECD-land, noe som ikke er tilfelle når det gjelder syke- og uførekostnader, ungt utenforskap eller faglige prestasjoner i skolen. Her har andre land kommet lenger enn vi har. Men ingen avv disse forholdene er umulige å gjøre noe med, det finnes jo land som får det til bedre enn oss på disse områdene.

Men selv om vi ikke helt har funnet løsningen på hvordan arbeidskraftsbehovet kan dekkes, inneholder Perspektivmeldingen noen regnestykker som viser hva gevinstene blir dersom vi finner de riktige tiltakene. Et sykefravær på svensk nivå ville gi 40 000 flere årsverk. Det beskrives også en del andre såkalte "retningsvalg", med tilhørende regnestykker som under gitte forutsetninger kan bidra til å få mange flere i arbeid ved å hindre frafall fra arbeidslivet og overgang til uføretrygd, og ved å få flere på helserelaterte ytelser tilbake til arbeidslivet. I følge Perspektivmeldingen er det omkring 100 000 ikke-sysselsatte på helserelaterte ytelser som egentlig ønsker å arbeide.

Redusert økonomisk handlingsrom også på kort sikt

Jeg kunne skrevet mye mer om mange temaer i Perspektivmeldingen 2024, for eksempel drøftingene av ulike scenarier i klimapolitikken, om energimarkedets målkonflikter, eller om verdien av naturverdier, som del av nasjonalformuen, som erkjennes, men ikke beregnes. Jeg kunne også skrevet om temaer jeg savner i denne perspektivmeldingen, for eksempal drøftingene av virkemidler for raskere digitalisering og produktivitetsvekst, eller drøftingene av hvordan vi unngår feilberegninger og store overskridelser i store offentlige infrastrukturprosjekter, som begge var temaer i den forrige perspektivmeldingen.

Jeg nevner likevel kort at det avsluttende kapitlet i Perspektivmeldingen, i tillegg til å drøfte de langsiktige finansielle utfordringene frem mot 2060, peker på at det også er utfordringer med det økonomiske handlingsrommet på mye kortere sikt, i de to neste regjeringsperiodene 2025-33. Historiske har produktivitetsvekst, sysselsettingsvekst og vekst i skatte- og oljeinntekter gitt et hyggelig handlingsrom for norske politikere. Oljen har bidratt til det, og det har alltid vært mulig å legge nye tiltak på toppen av det vi allerede gjør, uten at det må gå ut over noe annet.

Dette handlingsrommet blir i følge Kapittel 7 - Finanspolitikken framover, betydelig innskrenket allerede om noen få år, og er beskrevet i en tabell på side 138 i Perspektivmeldingen. I årene 2011-19 var den årlige gjennomssnittlige skatteveksten på 21 milliarder og oljefondet tilførte budsjettet ytterligere 12 milliarder mer årlig. Så gjorde flere eldre i befolkningen at folketrygdens utgifter økte årlig med 10 milliarder og kommunenes og sykehusenes utgifter med 5 milliarder, helt av seg selv. Men summen ble uansett et hyggelig ekstra årlig handlingrom på 15 milliarder. 

I perioden 2030-33 er den årlige skatteveksten redusert til 14 milliarder, uttaket fra oljefondet til 6 milliarder mer årlig, mens veksten i folketrygden fortsatt blir 10 milliader årlig og demografikostnaden i kommunene og sykehusene er 5 nye millarder hvert år. Men på toppen av dette ligger forpliktelser på 8 milliarder i året i mange år fremover til å realisere forsvarets langtidsprogram. Helt nødvendige utgifter gitt den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Og handlingsrommet? Det går fra å kunne fordele 15 milliarder ekstra når man møtes til budsjettkonferanse i regjeringen i mars hvert år, til å  ha minus 4 milliarder når budsjettarbeidet starter. Og værre skal de bli i årene som kommer fordi oljeinntektene skal videre ned. 

Forhåpentligvis vil lysten og evnen til å prioritere mellom ulike formål, og velge noen gode formål bort, bli mer utviklet blant norske politikere, etter hvert som realitetene slår inn. Norge blir mer som andre land. Det er jo derfor det kommer en perspektivmelding, ikke for å fortelle at alt er på rett kurs. Hvis ikke den erkjennelsen synker inn, vil det gå temmelig dårlig med Norge fremover.

Fremtidens energimiks

Fra å i åreveis bli sett på som en nokså traust infrastruktur- og forsyningsbransje der lite egendelig endret seg fra år til år, og til og med tiår til tiår, har teknologiinnovasjon og endrede rammebetingelser gjort energi til et samfunnsområde der mye er i endring og den politiske oppmerksomheten er høy.

Det skyldes flere ting som skjer samtidig. Dels handler det om ambisiøse mål i klimapolitikken som krever at energi må produseres uten utslipp og der det investeres i vind, sol og kjernekraft. Dels handler det om at det grønne skiftet øker etterspørselen etter energi, og spesielt elektrisitet, for å drive batterifabrukker, produksjon av ammoniakk og grønn hydrogen, karbonfangst og lagring, produksjon av utslippfrie materialer og mye annet som tilhører det grønne skiftet. 

Energibransjen spiller en helt sentral rolle i å få komplekse klimaregnestykker til å gå opp. Og for å lykkes må også krevende økonomiske regnestykker gå opp, både for stater, for kunder og for leverandører av energi til en mer fornybar fremtid. Men hva skal man egentlig satse på av energikilder og energibærere som er bærekraftige både miljømessig og økonomisk? At elektristet vil spille en vikigere rolle på flere områder er det liten tvil om, men hva er det beste måten å produsere all denne elektrisiteten?

Eksponentiell vekst

Dette er utgangspunktet for en forside, lederartikkel og spesialrapport i The Economist tidligere i sommer der de argumenterer for at solenergiens eksponentielle veksttakt er det som gir de klart største mulighetene fremover. I lederartikkelen beskriver The Economist det slik:

"To call solar power’s rise exponential is not hyperbole, but a statement of fact. Installed solar capacity doubles roughly every three years, and so grows ten-fold each decade. Such sustained growth is seldom seen in anything that matters. That makes it hard for people to get their heads round what is going on. When it was a tenth of its current size ten years ago, solar power was still seen as marginal even by experts who knew how fast it had grown. The next ten-fold increase will be equivalent to multiplying the world’s entire fleet of nuclear reactors by eight in less than the time it typically takes to build just a single one of them".

Som i it-hardwareindustrien (for eksempel dataprosessorer, harddisker, minnebrikker og mobil nettverksteknologi) er det denne eksponentielle vekste, eller "læringskurven", der man med regelmessige mellomrom dobler effekten og halverer kostnader, som muliggjør effektivisering og prisfall, som igjen muliggjør innovasjon på en rekke områder fordi det som tidligere var dyrt plutsetlig blir mye billigere. Men med en kraft som også gjør det vanskelig å spå hva som kommer, fordi hjernene våre sliter med rive seg løs fra å tenke lineær vekst, der ting legger på seg litt mer og litt mer hvert år, og i stedet forstå konsekvensene av eksponentell vekst, der ting går veldig sakte i begynnelsen, men etter hvert som doblingene legges oppå hverandre, blir noe veldig stort. Noe The Economist beskriver slik;

"Solar cells will in all likelihood be the single biggest source of electrical power on the planet by the mid 2030s. By the 2040s they may be the largest source not just of electricity but of all energy. On current trends, the all-in cost of the electricity they produce promises to be less than half as expensive as the cheapest available today. This will not stop climate change, but could slow it a lot faster."

Men, er ikke dette for godt til å være sant? Er det ikke slik at det alltid vil være noen barrierer og noen hindringer som vil komme i veien som kommer i veien for denne kombinasjonen av volumvekst og konstnadsreduksjoner litt lengre nede i veien? Ingenting kan vokse inn i evigheten, slik for eksempel kull- og oljeindustrien har opplevd tidligere?.I første omgang har slike historiske omstillinger, overgangen fra biomasse til kull, fra kull til olje og fra olje til gass, ført til mer og billigere energi, men på et tidspunkt blir det knapphet på de billigste ressursene og kostnadene øker fordi det å finne og utvinne de nye ressurserene er dyrere.

Kraftig inveseringsvekst

Essayet "Sun machines - solar, an energy source that gets cheaper and cheaper, is going to be huge" tar en grundigere analyse av hvorfor elektrisitet produsert med solceller på viktige områder er annerledes enn elektrisitet produsert med hydrokarboner. Selvfølgelig kan ikke eksponentiell vekst fortsette inn i det uendelige. Det vil alltid være slik at etterspørsselssiden legger begrensninger på veksten. Men forutsetningene på tilbudssiden er annerledes når det gjelder solenergi, med færre barrierer for videre skalering, i følge The Economist.

Artikkelen tar for seg teknologien bak solceller og panelene, det å omgjøre lys til elektrisitet. Hvilke råmaterialer og ressuser som kreves i verdikjeden, og økonomien i det hele. I dag er det slik at solceller produserer omkring 1600 TWh som er omkring 6 prosent av verdens elektrisitetsproduksjon og 1 prosent av verdens primærenergibruk. Det er jo i seg selv ganske imponerende med tanke på at det ikke er så lenge siden solenerrgi var helt marginalt i enegisystemet, men det mest imponerende er veksttakten.

I følge The Economist er det i dag solenergi det investeres mest i av ulike typer elektrisitetsproduksjon, USD 500 milliarder i året. Det er på nivå med investeringene i oppstrøms olje- og gassvirksomhet. Og den installerte kapasiteten dobles hvert tredje år, noe som gjør at elektrisitet produsert med solenergi vil passere kjernekraft i 2026, vindkraft i 2027, vannkraft i 2028, gasskraft i 2030 og kullkraft i 2032. The Economist skriver:

"Buying and installing solar panels is currently the largest single category of investment in electricity generation, according to the International Energy Agency (iea), an intergovernmental think-tank: it expects $500bn this year, not far short of the sum being put into upstream oil and gas. Installed capacity is doubling every three years. According to the International Solar Energy Society, solar power is on track to generate more electricity than all the world’s nuclear power plants in 2026, than its wind turbines in 2027, than its dams in 2028, its gas-fired power plants in 2030 and its coal-fired ones in 2032. In an iea scenario which provides net-zero carbon-dioxide emissions by the middle of the century, solar energy becomes humankind’s largest source of primary energy—not just electricity—by the 2040s"

Denne kostnadsutviklingen gjør at investeringer i solenergi ikke lenger trenger verken subsidier eller klimapolitiske begrunnelser for å bli gjennomført, det er rett og slett billigst og mest lønnsomt i veldig mange tilfeller. The Economist er svært optimistiske i artikkelen, ikke bare på solenergiens vegne men også når det gjelder påvirkningen på verdens energibalanse mer generelt. De mener at verden vil kunne styre i retning av et stort overskudd av fornybar energi i årene som kommer, og der for eksempel produksjon av grønn hydrogen i stor skala ved hjelp av elektrolyse fremstår som som et realitistisk alternativ. Det samme gjelder andre grønne prosessindustrier som trenger mer elektrisitet.

Flaskehalser som kan forsinke

Er det så noen hindringer og flaskehalser som kan komme i veien for å lykkes, på samme måte som med kull, olje og gass, som er ikke-fornybare ressurser som ikke kan vokse i det uendelige? Solenergi har, i følge The Economist, ikke slike utfordriner på samme måte. Solstråler er tilgjengelige for alle, selv om noen områder naturligvis er langt mer solrike enn andre. Arealkonflikter kan det bli, men det mangler egentlig ikke landarealer i verden med mye sol og lite folk. Og den viktigste råvaren man trenger for å produsere solcecllepaneler er silisum, et av verdens vanligste grunnstoffer, som finnes i sand og stein og brukes til å produsere blant annet glass, sement, databrikker, fiberoptiske kabler - og solceller. Vi kommer ikke til å gå tomme for silisium i verden, og det er heller ikke slik at den bare finnes noen få steder.

Det som er den mest kritiske flaskehalsen for overgangen til et nullutslippssamfunn basert på solenergi er, i følge The Economist, at elektrisiteten ikke produseres der etterspørselen er størst , verken i geografi eller i tid. Det vil typisk være et overskudd av solenergi i varme og solrike områder, for eksempel i sør-Europa og sørlige deler av USA, og størst etterspørel etter elektrisitet i kalde og gjerne sky- og nedbørsrike områder, som i Nord-Europa og nordlige deler av USA. Det krever store investeringer i strømnett og nett som tåler større svingninger i mengden elektrisitet som kan mates inn i nettet, 

Ubalanse mellom produksjon og etterspørsel i tid handler om at etterspørselen etter elektisitet er høyest på tider av dagen og tider av året der det produseres minst solenergi. Solenergi har verken den kontinuerlige produksjonsprofilen til et gasskraftverk eller kjernekraftverk, eller den fleksbiliteten som ligger i vannkraft, der produksjonen kan skrus opp og ned i takt med etterspørselen. Solenergi produsereres når solen skinner, og fordi elektrisitet i utgangspunktet er ferskvare, den brukes samtdig som den produseres, så skaper det behov for en overkapasitet som kan dekke etterspørselen når solen ikke skinner eller vinden ikke blåser. Men dette gjør også at det vil være en nær sammeneheng mellom veksten i solenerginæringen og veksten i batterisystemer for langring av dette overskuddet. Jo større, bedre og billigere batterier, jo mindre behov er det for overproduksjon og risiko for negative strømpriser i perioder. The Economist skriver at:

"Batteries and other storage technologies allow arbitrage across time rather than space; energy generated at midday, when grid prices are low, can be sold back when the Sun sets and prices are higher. What is more, batteries, like solar cells, are mass producible and targets of Chinese industrial policy. As a result they are moving down an experience curve even steeper than solar’s. The Rocky Mountain Institute, a think-tank, calculates that the cost of a kilowatt-hour of battery storage has fallen by 99% over the past 30 years."

I tillegg til disse drøftingene av hva et slikt globalt solenergioverskudd vil gi av muligehter, er det også et par andre artikler i denne gjennomgangen. En om Kinas gigantiske satsing på å subsidiere seg til å bli dominerende i solenergiverdikjeden, med stor overkapasitet og markedsturbulens som konsekvens. Og en egen artikkel om hvordan privat sektor driver en energirevolusjon i Afrika basert på investeringer i solenergi. Det er mye spennende på gang, muliggjort av en teknologi som lenge har vært sett på som morsom, men litt marginal, men som for lengst er blitt en teknologi som kan dominere energibransjen i årene som kommer.

Lavere utslipp av klimagasser i 2023

Norske klimagassutslipp gikk ned med 4,7 prosent i 2023 og var på 46,6 millioner tonn CO2 ekvivalenter. Det er en oppsiktsvekkende stor nedgang på et enkelt år, men er en fortsettelse av den nedgangen som har vært der siden omkring 2015. 

I hele perioden 1996 til 2015 var de år årlige utslippene på 53-56 milloner tonn, men ganske små årlige variasjoner. Nedgangen etter dette skyldes at utslippene fra flere sektorer faller, og skyter fart. Som graven til høyre viser skyldes den store nedgangen i 2023 lavere utslipp i både veitrafikk, industrien, olje og gassutvinning og jordbruk.

Når det gjelder veitrafikk har utslippene gått mye ned de siste årene, i takt med at flere kjører elbil. Dette er et resultat av en villet politikk med kraftige virkemidler, blant annet gjennom avgiftspolitikken. Nedgangen i utslippene fra oljevirksomheten er også et resultat av politiske beslutninger og særlig beslutninger om å elektrifisere kraftforsyningen på felt på norsk sokkel. Olje- og gassproduksjonen gikk ikke ned i 2023, men utslippene gjorde det.

Når det gjelder nedgang i industriens klimagassutslipp med 5,5 prosent i 2023 har nok det mer å gjøre med at aktiviteten i industrien har vært lavere enn med konkrete politiske grunner. Det samme gjelder landbruket der færre melkekyr og ammekyr i 2023 betyr lavere utsliipp av klimagasser. 

En boligmelding med noen store hull

Regjeringen har lagt frem en stortingsmelding om boligpolitikken, med tittelen "Bustadmeldinga — Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet". Den kan forhåpentligvis fungere som en ramme for diskusjoner om innretningen av den sosiale boligpolitikken, om Husbankens rolle som virkemiddel, om startlånenes rolle, modeller for eie til leie og deleierskap, kommunale utleieboliger til sårbare grupper og om bostøtte. Er man derimot opptatt av boligpolitikken i stort, om boligeiere og boligkjøpere i sin alminnelighet, om rammebetingelser for byggenæringen, om forenkling, effektivisering og digitalisering, eller av klimatiltak, energibruk og grønn omstilling, er det ganske lite å hente i denne meldingen.

Stortingsmeldingen holder for så vidt det den lover. Den forteller innledningsvis at den handler om fire temaer, omtalt som "innsatsområder", og holder seg stort sett til dem. Både mellom de fire områdene og innenfor de fire områdene er det interessante målkonflikter som regjeringen til dels erkjenner og drøfter. Samtidig er det påfallende lite konklusjoner. Og kanskje noe nær Norges-rekord i bruken av ordet "vurdere", Jeg tror jeg finner ordet "vurdere"13 ganger i de operative "Regjeringen  vil"-punktene. Det er også hyppig bruk også av lignende begreper som "utreie", "greie ut moglege endringar" og "undersøke". Så Tone Tellevik Dahl i Norsk Eiendom har nok rett i at mye av boligpolitikken fortsatt er "til vurdering".

Flere skal ha mulighet til å eie bolig

Men litt om de fire innsatsområdene, og prioriteringene og målkonfliktene som ligger der: Første innsatsområde handler om at flere skal ha mulighet til å eie sin egen bolig. Det er et bra mål som har vært norsk politikk lenge. Meldingen har  god informasjon om dagens situasjon og beskriver noen utviklingstrekk over tid, men på tiltakssiden er det tynnere og omtale av Husbankens statslån tar mest plass, men her kunne det vært problematisert enda mer at det å gjøre Husbankens startlån til en generell statlig låneordning vil svekke startlånenes rolle  som et målrettet virkemiddel mot de som trenger det mest. Ellers er det litt tekst om boliglånsforskriften og om interessante private og kommunale boligkjøpsmodeller for å løfte flere inn som eiere, men her kunne det vært drøftet mer inngående hvordan offentlige leie-til-eie ordninger og private boligkjøpsmodeller i større grad kan kan virke sammen og forsterke hverandre.

Meldingen reflekterer lite over at boligmarkedet nettopp er et marked, der tilbud og etterspørsel betyr mest for prisene. Målrettede lån og tilskudd fra det offentlige skal hjelpe noen, men det som betyr aller mest er å legge bedre til rette for at det kan bygges mer, rehabiliteres mer og at kostnadene burde gå ned. Og helt sentralt fremover: Gode insentiver for at mer av eksisterende bygningsmasse som er dårlig utnyttet enklere og raskere kan omgjøres til flere og bedre boliger.

Sårbare grupper

Andre innsatsområde i meldingen handler om et trygt og forutsigbart leiemarked. Meldingen har en bred omtale både av hvorfor det trengs et leiemarked selv om hovedmodellen er at flest mulig skal kunne eie egen bolig, og av leietakernes situasjon. Det beskrives også godt hvordan leiemarkedet i Norge egentlig er to litt ulike markeder, et privat utleiemarked som domineres av privatpersoner som leier ut hele eller deler av boliger de eier og et kommunalt leiemarked som er rettet mot spesielt utsatte grupper som er avhengige av et offentlig tilbud. 

Et lite paradoks i virkemiddelbruken for utleieboliger er at til tross for en erkjennelse av tilgang på utleieboliger er veldig viktig for mange. og en erkjennelse av at mange er sårbare i utleiemarkedet, er det ingen tilsvarende erkjennelse av at en utvikling i retning av at det finnes flere organiserte og profesjonelle utleieaktører ville gi noen fordeler. Mens kontormarkedet og markedet for andre næringsbygg er dominert av profesjonelle aktører, og det ser ut til å fungerer helt fint for de fleste, er det ikke noen politikk for en lignende utvikling på personmarkedet, selv om det kanskje kunne bidratt til et mer effektivt marked og at færre arealer står ubrukt.

Det fjerde innsatsområdet (jeg har bevisst hoppet over nummer tre og kommer tilbake til det) handler om en sterkere innsats for de som ikke klarer å skaffe og beholde bolig selv. Her ligger den mest sosiale av den sosiale boligpolitikken der det er snakk om bostedsløse, barnefamilier i en sårbar situasjon, unge med barnevernsbakgrunn, personer som kommer ut av fengsel og en del andre grupper med et behov for å få hjelp til å skaffe seg et sted å bo, Stortingsmeldingen går igjennom ulike statlige og kommunale ordninger som finnes innenfor ulike sektorer og hvordan de er målrettet mot ulike grupper. En ryddig og nyttig gjennomgang.

Generelle rammebetingelser, forenkling og digitaliserng

Den mer generelle nasjonale boligpolitikken blir presentert i kapittel 3 under overskriften "Ta vare på bustadene vi har, og byggje dei vi treng". Der slås det fast at kvaliteten på boligområder og boliger i Norge generelt er svært høy i Norge, men at det er utfordringer knyttet til at når vil blir flere eldre så stiller det noen andre krav til boligene. Dessuten flytter folk på seg, og flere enn før bor alene, noe som skaper utfordringer med å ha nok boliger i de kommunene folk flytter til. Kapitlet drøfter også samspillet mellom boligbehov og transportbehov, behovet for gode planprosesser og hvordan ulike virkemidler er der for å bidra til en god by- og kommuneutvikling, men uten at de helt tydelige retningsvalg blir presentert. Det er en del erkjennelser av ting som burde gjøres bedre, men mye av dete er blitt til "vurdere" og "utrede" i tiltakspunktene.

Så er det noen helt åpenbare huller i denne stortingsmeldingen i form av viktige temaer som rett og slett ikke er spesielt godt dekket. La meg nevne tre:

For det første er digitalisering av av plan og byggeprosesser, digitalisering av bolighandel, digitalisering av byggenæringens prosesser og digitalisering for økt ombruk av materialer og for energi. og miljøoptimalisering ganske fraværende. Det vil si en del digitaliseringstiltak fram til nå er ganske godt beskrevet, med to siders god reklame på side 87-88 for den forrige regjeringens arbeid med digitalisering på plan og byggområdet. digitalisering av byggesaksbehandling med bruk av Altinn-modulen Fellestjenester Bygg, det er omtalt at 270 kommuner nå bruker eByggesak og beskrevet suksessen digitalt nabovarsel. Digital tinglysing og samtykkebaserte boliglånssøknader, muliggjort av samarbeidet i DSOP, der bankene kan hente data fra AltInn slik at vi som innbyggerne slipper å ha med oss lønnsslipper og skattemeldinger til banken, kunne også vært nevnt. 

Men det som helt mangler er beskrivelser av planer for den videre digitaliseringen på dette feltet, og ikke minst å muliggjøre en digital informasjonsutveksling mellom aktørene i bransjen og mellom offentlig og privat sektor. Hvordan vi skal få til mer datadrevne prosesser. Her er det store muligheter for både kostnadsbesparelser og kvalitetsforbedring, og det virker som ting går urovekkende tregt. For hvordan skal egentlig det digitale økosystemet se ut fremover innenfor bygg og bolig fremover? Det som skal sikrer et effektivt samspill mellom stat, kommune, utbyggere og byggeiere? Hva er ambisjonen, rekkefølgen, og hva mangler? Hvem  skal ta ansvaret og å få det på plass? Her er det sørgelig få svar.

Energi, klima og natur

Det er for det andre en veldig lite konkret omtale av fotavtrykket bygg og boligsektoren har når det gjelder energi, klima og beslag av arealer. Ja, det er noen korte underavsnitt om redusert energibruk, om klimautslipp, om naturhensyn og om effektive og gode rammer for fortetting og transformasjon. Men det er temmelig generelt beskrevet. Og ganske merkelig tatt i betraktning av hvor stor betydning denne sektoren har for energibruk og klimagassutslipp og med tanke på at EUs byggenergidirektiv er på trappene og vil få betydning for både nye og eksisterende bygg ikke lenge. Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) har dessuten arrangert to store høringsmøter i mars om mulige endringer i Tek 17 på energi og klimaområdet, men det er ikke veldig mye spor av dette i den nye boligmeldingen. Ganske rart, egentlig, fordi innretningen av regelverk på energi- og klimaområdet er noe av det som vil få størst betydning for bygg og boligområdet i årene som kommer.

Det tredje temaet jeg kort vil nevne er forenklinger for å spare tid og få å ned kostnadene i bygg og  boligkjeden. Det er riktignok nevnt noen steder at det finnes en ambisjon om å både forenkle og effektivisere, men hvordan det skal skje i praksis står det veldig lite om. Det er mye snakk om å fortsette å vurdere hva som kan gjøres og lite beskrivelser hva som vil bli gjort. Jeg tenker dette avsnittet på slutten av et kort underkapittel om forenklingstiltak (underkapittel 5.5.2) er ganske representativt for ambisjonsnivået:

"Regjeringa vil sjå på moglegheiter for å redusere saksbehandlingstida i byggjesaker ved blant anna å stille klarare krav til kva dokumentasjon som må vere med i ein byggjesøknad og gi enda tydelegare reglar for når ein byggjesøknad har tilstrekkeleg dokumentasjon til at saksbehandlingsfristen til kommunane startar å løpe. Moglege konsekvensar vil bli drøfta i ei eventuell høyring. Den teknologiske utviklinga går raskt. Kunstig intelligens og digital teknologi kjem til å endre samfunnet vårt på måtar vi framleis ikkje forstår eller evnar å kontrollere. Regjeringa vil undersøkje korleis bruk av kunstig intelligens og ny teknologi kan bidra til å effektivisere plan- og byggjesaksbehandling."

Ekstremværåret 2023 i åtte grafer

The Economist reflekterer over klimaendringene og hvordan vi kanskje har blitt så vant til at vær- og temperaturrekorder stadig blir slått, at vi ikke tenker på det. Vi er kanskje blitt sløvere. 

Men selv med dette som bakteppe var 2023 et merkelig år i klimasammenheng der rekordene ikke bare ble slått, de er blitt knust. The Economist har skrevet artikkelen "Eight charts illustrate 2023’s extreme weather", med undertittelen "Will 2024 be worse?". Der har de plukket frem åtte grafer, både globale og regionale, som på ulike måter viser hvordan 2023 ble et veldig spesielt år.

Nå er ikke The Economist kjent for å være spesielt ekstreme i noen variant av ordet, de er tvert imot kjent for å være temmelig liberale, både når det gjelder økonomisk politikk, kultur, menneskesyn og næringsfrihet. Men en viktig del av det de er mest opptatt av er effektene av menneskeskapte klimaendringer. De skriver at:

"Climate researchers are calling last year’s events “weird” and say they will be untangling what exactly drove its remarkable extremes for months or even years to come. Data released this week by international, American and European government agencies and research groups confirmed that 2023 was the hottest year on record by a considerable margin. The World Meteorological Organisation (wmo) said that it was 1.45°C warmer than pre-industrial temperatures, give or take 0.12°C. That is within a sliver of the symbolic warming threshold of 1.5°C. The year brought a rash of regional records and extreme events, including floods, wildfires, drought and heatwaves."

Kartverket 250 år

Kartverket ble etablert som Norges Grændsers Opmaaling i desember 1773 for å få fastsatt presise grenser mot Sverige, og feirer i år 250 år. Det er et jubileum det er verdt å feire, men også en god anledning til å se fremover og på hvilken viktige rolle geodata har i mange sammenhenger.

Det er en viktig og stolt historie Kartverket feirer og som er beskrevet på nettsidene deres. De omtaler seg som Norges eldste tekniske etat som fortsatt er i drift, og de må jo være noe av det mest varige vi har i staten, uansett rolle. 

Kartverkets oppgaver har vokst sammen med det moderne Norges utfordringer der man ikke bare trenger oversikt over ytre grenser, men må ha god oversikt og dokumentasjon av en rekke indre forhold: kart over arealene til lands og til havs, stedsnavn, adresser, veier, administrative grenser og masse annen geografisk informasjon, eller geodata som vi gjerne kaller det i dag. Norges sjøkartverk ble en del av Kartverket i 1986. Etter tinglysingsreformen i 2002 ble også matrikkelen, Norges sentrale eiendomsregister, og grunnboken, et rettighetsregister, en sentral del av Kartverkets virksomhet. Slik at Kartverket også er det sentrale fagmiljøet i Norge for det som har med eierskap og rettigheter knyttet til fast eiendom. 

Kartverket er også en av Norges viktigste digitale etater. Mye av det de har ansvar for å holde oversikt over tilhører den høyst fysiske verden, men det er informasjon som lar seg digitalisere og som i digital form har veldig stor verdi for andre når den kan deles med andre og settes sammen digitalt. Jeg var så heldig å være statssekretær i Kommunal og moderniseringsdepartementet etter at ansvaret for etaten Kartverket flyttet dit fra Miljøverndepartementet i 2014 og fikk være med på mange viktige digitaliseringsløft der Kartverket var helt sentrale. Tinglysning var papirbasert og ble digitalisert, bolighandel ble digitalisert, kart ble gjort tilgjengelig for alle gratis og digitalt. Høydemålinger med laser gjorde at vi fikk nye og korrekte (gamle kart var feil) høyder. Og Kartverket tar seg av en rekke ulike nasjonale og internasjonale samarbeidsarenaer der produsenter og brukere av geodata, på tvers av sektorer, bransjer og fagområder, finner ut av hvordan de skal løse utfordringer sammen. Ja, Norge har også en Nasjonal Geodatastrategi som heter "Alt skjer et sted" og kom i 2018.

De har mye å være stolt av i Kartverket. Samtidig tror jeg noen av de største og viktigste utfordringene der Kartverket skal spille en sentral rolle ligger foran oss. Det sier også Kartverket selv. Da de inviterte partnere og venner til en markering av 250-årsjubileet i forrige uke, til en halvdags konferanse, var det ikke først og fremst historien, men de store utfordringene fremover som fikk mest oppmerksomhet. Utfordringer som går på tvers av sektorer og etater, der det ikke er opplagt hvem som skal ta ledelsen, der det ofte vil være et komplekst økosystem av aktører, sektorer og forvaltningsnivåer involvert og der det kan være et problem få noen til å betale regningen.

Fordi "Alt skjer et sted" er det naturlig at både geodata og Kartverket må ha en rolle, men hvilken rolle? Jeg synes det er både tøft og prisverdig av Kartverket å stikke frem hodet og bruke en jubileumskonferanse for å snakke om utfordringer der det ikke er helt opplagt hvem som har ansvaret for å ta ledelsen og hvem som må være med. Men det skaper naturligvis forventninger om at det skal skje noe. Hva er så disse utfordringene på tvers som Kartverket har funnet grunn til å si fra om på sin egen jubileumskonferanse? Vi fikk blant annet høre om at:

• Vi må bli bedre forberedt på å håndtere klimaendringer, ekstremvær og naturhendelser, både i form av systemene som brukes i nød- og beredskapssituasjoner, men også ha et kunnskapsgrunnlag som bidrar til at vi tar klokere valg når arealer skal bebygges og utvikles. Vi må vite mer om hvor det blir mulig å ha veier og boliger om 30 år og 50 år, og ta hensyn til den kunnskapen i planprosesser. Hvordan utvikler vi bedre verktøy for å håndtere dette i kommunene?
• Vi skal ha smarte kommuner og smarte transportsystemer som skal bruke sanntidsdata til å tilby mer effektive og miljøvennlige tjenester, også av den selvkjørende og autonome typen. Men skal et slikt system fungere på en sikker måte må sanntidsdata fra transportsektoren kobles sammen med korrekt og oppdatert geodata, og på tvers av kommuner, etater, private selskaper og innbyggere. Men hvem eier og koordinerer de digitale tvillingene for fremtidens sikre og miljøvennlige transport? Hvordan sikrer vi at også private aktører må dele data?
• Vi mangler god nok oversikt over hvem som eier hva i Norge. I dag er det slik at det ikke er obligatorisk å tinglyse når eiendommer kjøpes og selges. Det er obligatorisk å ha aksjeeierbok i aksjeselskaper, men det behøver ikke være digitalt eller søkbart. Og Skatteetatens aksjonærregister viser i dag i beste fall hvem som eier hva en gang i året, 31. desember. Med det trusselbildet vi har i dag er dette veldig lite tilfredsstillende. Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Kartverket samarbeider om å kartlegge hva behovet er for bedre informasjon, og hos hvem. Den beskrivelsen kommer forhåpentligvis før jul. Så blir det spennende å se hva de vil gjøre med denne innsikten.
• Vi trenger bedre beskyttelse av kritisk infrastruktur, både til lands og til vanns, og under vann. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er forverret den siste tiden og vi harr fått flere eksempler på at samfunnskritisk infrastruktur er utsatt, og Norge har som havnasjon og energieksportør infrastruktur som er særlig viktig å beskytte. Men hvilken etat har ansvaret for at vi investerer nok i samfunnssikkerhet og beredskap til sjøs? Det er naturligvis mange som har litt ansvar hver, men hva med helheten. 

Kartverket med sine geodataløsninger er naturligvis en viktig del av alt dette og skal ha ros for å beskrive utfordringene som står foran oss. De har ikke verktøykassen eller mandatet som skal til for å løse utfordringene alene. De må samarbeide med virksomheter i andre sektorer, under andre departementer, på et annet forvaltningsnivå, eller kanskje ikke er offentlig forvaltning i det hele tatt, men private eller i frivillig sektor.

Jeg tror oppfølgingen av flere av de utfordringene Kartverket trakk opp på sin jubileumskonferanse handler om å fortsette å fortelle om samfunnsproblemer som må løses på tvers, jobbe sammen med andre berørte om en felles virkelighetsoppfatning og sammen beskrive målbilder og utvikle felles strategier. Og skal det komme konkret handling ut av dette er det ikke nok med bare fortellinger, målbilder og strategier. Man må fjerne organisatoriske, tekniske og juridiske hindringer og innrette insentivene bedre. Skulle noen lure på hvorfor det er viktig er det bare å lese og lære av Rikrevisjonens rapport om hvor vanskelig det er å lykkes med deling av data på tvers av sektorer. Kartverket beskriver noen delings- og samarbeidsbehov det er enda vanskeligere å få til å fungere. Det skal de ha stor ros for.

NOU om bærekraftsrapportering

Fra regnskapsåret 2024 vil det være nye krav til bedrifter om rapportering av bærekraftsresultater. -planer og -aktiviteter. Regnskapsloven skal få et nytt kapittel om hva en bedrifts årsberetning må inneholde av redegjørelser,  data og informasjon og en revisor må attestere rapporteringen. Allerede i årsberetningen for regnskapsåret 2024 må noterte bedrifter og konserner med over 500 ansatte rapportere om bærekraft. I årene som kommer vil kravene utvides til å gjelde flere bedrifter.

Jeg skrev nylig på bloggen om hvordan Norge har forpliktet seg til ambisiøse klimamål for 2030 og 2050 og at store deler av denne oppfølgingen skjer gjennom felles mekanismer for klimakvoter i EU, som Norge er blitt en del av gjennom EØS-avtalen. Men det er ikke bare for nasjonale klimamål Norge er tilsluttet EUs felles poltikk. Ny lovgivning om bedrifters bærekraftsrapportering kommer også som en konsekvens av et nytt EU-direktiv, som Norge blir tilsluttet.

Og i juni i år kom det en offentlig utredning (NOU) som beskriver hva dette betyr i praksis for norske bedrifter fremover, og hvordan de nye EU-reglene skal innføres som en del av norsk lov. NOUen heter "Bærekraftsrapportering - Gjennomføring av direktivet om bærekraftsrapportering (GSRD)".Og kanskje er denne NOUen også et slags symbol på hvordan de grønne ambisjonene nå tas over av blårussen, av finansdirektører, regnskapsfolk og revisorer. Bærekraftsindikatorer og fremtidsutsikter i møte med strengere klima- og miljøkrav sidestilles med rapportering av finansiell informasjon som belyser økonomiske fremtidsutsikter. Og det er jo helt riktig. Dersom samfunnet og virksomhetene skal nå krevende klima- og miljømål må det bevege seg fra å være noe som er drevet frem av idealister og miljøvernere til å være en sentral del av det av det styrer og ledelser redegjør for i markedet. 

Utvalget som har levert denne NOUen er nedsatt av Finansdepartementet i 2015, Verdipapirlovutvalget. Det er omtrent så tørt og finansielt som det høres ut. De har levert 8 tidligere utredninger, men i 2021 fikk de som nytt mandat å utrede innføringen av EU-direktivet om bærekraftsrapportering. i norsk lov. De norske lovene det er snakk om er regnskapsloven, som vil få et helt nytt kapittel, revisorloven, verdipapirhandelloven, finanstilsynsloven, aksjeloven, allmennaksjeloven, finansforetaksloven, åpenhetsloven og noen flere lover. 

Hensikten er at bærekraftsresultater og -ambisjoner skal måles og redegjøres for, i de samme dokumentene og med krav til standardisering for å sikre åpenhet, sammenlignbarhet og etterrettelighet, på samme måte som annen vesentlig selskapsinformason. Og da handler det både om hvordan bedriftens virksomhet påvirker bærekraftsforhold, men også motsatt: Hvordan bærekraftsforhold. for eksempel ny lovgivning eller nye kostnader, endrer bedriftens fremtidige lønnsomhet og fremtidsutsikter. Utvalget beskriver det slik:

"For å kunne vurdere og sammenligne selskaper, trenger finansmarkedsaktører og andre interessenter både informasjon om hvilken påvirkning selskapers virksomhet har på bærekraftsforhold, og hvordan bærekraftsforhold påvirker selskapers mulighet til langsiktig verdiskapning. Rapporteringskrav som dekker begge disse perspektivene kalles gjerne rapporteringskrav etter prinsippet om dobbel vesentlighet. CSRD bygger på dette prinsippet. Mens eldre regler trakk et skille mellom finansiell og ikke-finansiell rapportering, erstattes begrepet ikke-finansiell rapportering med bærekraftsrapportering i CSRD. I fortalen til direktivet understrekes det at all informasjon må sees i sammenheng og at opplysninger om bærekraft også har økonomisk relevans."

Hva er det bedriftene så blir pålagt å rapportere, og som de første allerede fra regnskapsåret 2024, som begynner ganske snart. må ha inn i årsberetningen. Det er ganske mye. Sammendraget i NOU beskriver det slik (litt langt sitat, men det er dette rapporteringen vil handle om fremover):

"Bærekraftsrapporteringen skal være tydelig identifiserbar og plasseres i en egen del av årsberetningen. Utvalget foreslår også en ny definisjon av bærekraftsforhold. Kravene til innholdet i bærekraftsrapporteringen blir mer detaljerte. Den regnskapspliktige skal gi informasjon i årsberetningen som er nødvendig for å forstå foretakets innvirkning på bærekraftsforhold, og informasjon som er nødvendig for å forstå hvordan bærekraftsforhold påvirker foretakets utvikling, stilling og resultat. 

Overordnet skal det gis beskrivelser av: 

– foretakets forretningsmodell og strategi 

– foretakets egne tidsbestemte mål knyttet til bærekraftsforhold 

– rollen til foretakets styrende organer når det gjelder bærekraftsforhold og kompetanse for å ivareta denne rollen 

– foretakets retningslinjer knyttet til bærekraftsforhold 

– insentivordninger for medlemmer av styrende organer knyttet til bærekraftsforhold 

– aktsomhetsvurderinger knyttet til bærekraftsforhold 

– de viktigste risikoene for foretaket knyttet til bærekraftsforhold 

– indikatorer som er relevante for ovennevnte opplysninger. 

Beskrivelsen av forretningsmodell og strategi skal inkludere informasjon om både muligheter knyttet til bærekraftsforhold og motstandsdyktighet mot bærekraftsrisiko. Det skal også informeres om foretakets planer for å sikre at forretningsmodellen og strategien er forenlig med overgangen til en bærekraftig økonomi, med begrensning av global oppvarming til 1,5°C i tråd med Parisavtalen og målet om å oppnå klimanøytralitet innen 2050. Videre skal foretakene gi informasjon om hvordan forretningsmodellen og strategien tar hensyn til foretakets interessenter, innvirkningen foretaket har på bærekraftsforhold og hvordan strategien har blitt implementert når det gjelder bærekraftsforhold. 

Reglene legger opp til at foretakene bør inkludere kvalitative og kvantitative opplysninger, fremadrettete og retrospektive opplysninger, samt opplysninger som dekker korte, mellomlange og langsiktige tidshorisonter."

Det sies helt eksplisitt at rapporteringen bør inneholde både kvantitativ og kvalitativ informasjon, at det både skal rappores data om det som har vært, men også redegjøres for fremadrettede forhold, både på kort og lang sikt når det gjelder virksomhetens virksomhetens strategier, planer og forretningsmodeller, og hvor godt disse lar seg forene med konsekvensene av Pariavtalens klimakrav eller med andre myndighetskrav som kan slå inn, for eksempel den nye  konvensjonen om naturmangfold.

Mange bedrifter har gitt ut CSR-rapporter eller ESG-rapporter lenge, som en del av eller parallelt med årsrapporten, og burde være godt rigget for å håndtere de nye EU-rapporteringskravene. Men for mange er det dette sannsynligvis nytt og noe man ikke er så godt forberedt på å gjøre. Og kanskje en del av de som har laget miljørapporter eller CSR-rapporter tidligere må legge om måten man gjør det på. Det er jo ikke reklamebrosjyrer om klima og miljø som etterspørres i regnskapsloven. Revisorer skal godkjenne dette og de vil være opptatt av om informasjon og data bidrar til å belyse  og dokumentere bedriftens tilstand og fremtidsutsikter, og risikobildet er godt opplyst, på samme måte som økonomiske data skal opplyse om det økonomiske risikobildet.

Dette innebærer utvilsomt en ny kostnad for virksomhetene. Mange vil trenge hjelp til å sortere, prioritere og formulere på en slik måte at de oppfyller de nye rapporteringskravet. På den annen side vil investorer, kunder og myndigheter kunne ha stor nytte, også økonomisk, av å bli bedre opplyst. Derfor blir det viktig for virksomheten å spørre seg: Hva er det som er viktig og vesentlig å få frem av informasjon i en slik sammenheng? Hvordan redegjør man for fremtidsutsikter på kort, mellomlang og lang sikt? Hvor langt kan man gå i å beskrive pågående arbeid med å utforske nye strategier og forretningsmodeller? Det blir spennende å se hvordan dette blir gjort og hvordan arbeid med nye rapporteringskrav i realiteten blir arbeid med nødvendig omstilling og reposisjonering som må skje uansett i møte med nye rammebetingelser og omstillingsbehov.

Hvem er det så disse nye kravene skal gjelde  for, og når? Fra og med regnskapsåret 2024 (rapportering i 2025) innføres det for store foretak av allmenn interesse med flere enn 500 ansatte. Fra og med regnskapsåret 2025 for alle store foretak, både noterte og unoterte, Store foretak har en sammensatt definisjon, men en av dem er over 250 ansatte. Fra og med regnskapsåret 2026 gjelder det for små og mellomstore noterte foretak, men noen unntak. Her blir det også viktig at de norske kategoriene og fristene er de samme som i EU, bedrifter skal fungere på tvers av landegrenser, og at disse bærekraftsrapporeringskravene så langt som mulig følger de samme inndelingene som andre rapporeringskrav bedriftene er pålagt, slik at det ikke blir et unødvendig komplekst lappeteppe av ulike kategorier og krav.