søndag 19. august 2018

Statsbygg krever papirløse byggeplasser

Det skjer mye spennende digitalisering i bygg- og anleggsnæringen for tiden.

I utgangspunktet er det jo litt lettere å digitalisere raskt i næringer der produktet er immaterielt, og jobben først og fremst går ut på å behandle informasjon, som i banker og mediebedrifter. Men gevinstene kan bli vel så store når bedrifter som utvikler og bygger kompliserte fysiske ting, der mange partnere må spille på lag, klarer å forenkle, digitalisere og automatisere si samhandling og sine arbeidsprosesser.

Bygg- og anleggsnæringen er et godt eksempel på en næring som produserer fysiske ting, og der det ofte er mange, med ulike roller og fagkompetanser, som må samarbeide tett for å levere effektivt og unngå feil. Og der man til nå har kommet for kort når det gjelder å samarbeide om bruk av digitale verktøy og arbeidsprosesser. Både Produktivitetskommisjonen og flere andre utredninger har pekt på de store gevinstene som ligger der hvis man digitaliserer mer i denne næringen.

En forutsetning for å digitalisere er at de som har ansvar for store byggprosjekter, og definerer hva partnere og underleverandører må forholde seg til av standarder og krav, stiller krav om digitale løsninger. En av disse aktørene er Statsbygg, som har ansvaret for å bygge og forvalte en stor del av bygningsmassen i statlig sektor. Statsbygg har nettopp lagt ut en fin nyhetssak på sine nettsider om digitale kontraktskrav:

"Statsbygg innfører krav til at all prosjektering skal skje i bygningsinformasjonsmodeller (BIM) og at byggeplassene skal være papirløse. -Statsbygg ønsker å endre byggebransjen gjennom økt digitalisering av hele livsløpet for et bygg, fra planlegging og prosjektering, i byggefase og frem til avhending, sier administrerende direktør Harald Vaagaasar Nikolaisen i Statsbygg. – Når vi nå gjør det til et kontraktskrav at all prosjektering skal skje i bygningsinformasjonsmodellen og at byggeplassene skal være papirløse, tar Statsbygg et skritt videre mot bruk av digitale verktøy i byggebransjen, legger han til.

Bruk av digitale bygningsinformasjonsmodeller (BIM) er ikke nytt, men Statsbygg har erfart at bruken av disse varierer avhengig av kundens krav og preferanser hos leverandører. Dette har resultert i at BIM modellen har fått status som en «sideleveranse» i prosjekteringen, mens selve prosjekteringen blir gjennomført med tradisjonelle verktøy. Dette vil Statsbygg snu gjennom å kontraktfeste at BIM modellen skal være «master» og at all informasjon skal genereres og hentes i BIM modellen. Papirtegninger vil erstattes av digitale modeller, men frem til det gjennomføres i praksis skal disse hentes ut fra BIM modellen, og ikke gjennom egne tegningsleveranser. 


Krav om BIM skal gjøre det enklere å drifte den ferdige bygningen ved at BIM modellen leveres til driftsavdelingene som en oppdatering i Statsbyggs sentrale digitale driftssystem. Dette vil forenkle teknisk drift, fordi det alltid vil være oppdaterte tegninger og dokumentasjon tilgjengelig gjennom digitale enheter hos driftspersonell, med oppdatering av endringer og serviceaktiviteter i sanntid."

fredag 17. august 2018

Madonna på Super Bowl

Super Bowl er årets største idrettsbegivenhet i USA. Ingen andre programmer har så mange TV-seere. Det å opptre i pausen ved halv tid er noe av det største en artist kan bli forespurt om. I 2012 var det Madonna som gjennomførte showet, med et rekordstort TV-publikum på 114 millioner seere, litt flere enn de som så på kampen. Underveis hadde hun med seg LMFAO, Nick Minaj og M.I.A. Og spilte "Vogue", "Music", "Give Me All Your Luvin"  og ikke minst "Like a Prayer" til slutt.

torsdag 16. august 2018

Madonna 60 år

New York Times om Madonna
Madonna fyller 60 år i dag. Det er det all mulig grunn til å feire. Hun er den artisten gjennom tidene som har hatt flest topp 10-singler i USA, 38 i tallet, foran Beatles med 34 og Michael Jackson med 29. Og for oss som ble voksne og flyttet hjemmefra på 80-tallet, var hun den viktigste innholdsleverandøren til det nye medielandskapet, med MTV i spissen.

New York Times feirer Madonna i dag med et stort oppslag med overskriften "60 Times Madonna Changed Our Culture". Det er naturligvis å overdrive en hel del og man kan diskutere om Madonna først og fremst forandret kultur, eller om hun var tidlig ute med å treffe og forsterke nye trender. Men uansett har hun utvilsomt vært mer betydningsfull enn de aller flest andre artister. Jeg hadde særlig sans for tre innslag på listen til New York Times:

Nummer 54 på listen lyder: She had a rare run of five great albums in a row (and then some), der de skriver:

"Madonna had a five-album, great-album streak that lasted from 1989 (“Like a Prayer”) to 2000 (“Music”) and included “Erotica,” “Bedtime Stories” and “Ray of Light.” She had a letdown with “American Life” in 2003, when her ambition — and her rapping — seemed to get the best of her. But she rebounded in 2005 with “Confessions on a Dance Floor,” then “Hard Candy” (when she was 50), “MDNA” and even “Rebel Heart,” all of which are better than you think, and part of the reason for their being underrated is the exact occasion for this birthday party. We don’t know what to do with female artists — especially pop stars — still great in middle age who refuse to phone it in, in a stadium or the studio. She knows the culture thinks she should be taken out back and shot, which is maybe why the gun has become almost as prominent an image in her work as the crucifix. She’d rather shoot first."

Jeg er ikke helt enig i sammensetningen av rekken med store album på rad slik den beskrives her. Jeg mener at den begynte tidligere og at i hvert fall "Like a Virgin" (1984) og "True Blue" (1986) er selvsagte på min liste, mens  "Erotica" og "Music" ikke er like høyt oppe hos meg.

Innslag nummer 32 på listen lyder: She put the "M" in MTV.

"Madonna’s clips have given the network more media headlines than any other artist. And no other performer has used music video to serially elaborate their personas with a finer mix of creativity, beauty and edge. While Michael Jackson went the more-is-more route, spending additional money, extending the lengths and blowing stuff up, Madonna deepened the richness of the images through gorgeous pieces like “Open Your Heart”; widened the breadth of her concepts (“Frozen”); and emboldened her content (more than one of her videos has been deemed unsuitable for broadcast). She worked with Herb Ritts (“Cherish”), David Fincher (“Express Yourself”), Mark Romanek (“Rain”) and Jonas Akerlund (“Music”), and many others lucky enough to have her name among their credits.

Og så er naturligvis nummer 1 på listen viktig nå når hun fyller 60: She is fighting the pernicious idea that older women don't matter. Der de blant annet skriver:

"-People say I’m controversial, Madonna told an audience of music-industry peers in 2016. “But I think the most controversial thing I have ever done is to stick around.” Sexism was the demon that haunted Madonna’s early career, but for two decades — maybe longer — it’s had an equally unwelcome sibling: ageism. Madonna was a pioneer of welding her voice to her image, and in a culture consumed with critiquing how women look, and controlling how they use their bodies, she’s been on the front lines — a seductress and a battering ram. But as she’s continued to be a force while she deigns to grow older, she’s faced a new frontier of abuse. There has never been a pop star writing and performing at her level, and demanding a seat at the table, at her age. Why wouldn’t Madonna demand it?"

Hun hadde for øvrig et "half time show" i Super Bowl i 2012, det mest sette i historien med 114 millioner TV-seere, flere enn de som så selve kampen. Den videoen får jeg komme tilbake til på bloggen i morgen.

onsdag 15. august 2018

Lavere utslipp av klimagasser

De norske utslippene av klimagasser fortsetter å gå ned. De foreløpige tallene for 2017, som nettopp er offentliggjort av Statistisk Sentralbyrå, viser at utspillene er 1,7 prosent lavere enn i 2016. Og utslippene av klimagasser i 2016 var lavere enn i 2015. Nedgangen kommer selv om det er vekst i norsk økonomi.

Grafen over er hentet fra nettstedet Energi og Klima som skriver om de oppdaterte utslippstallene. Den viser at utslippene på 52,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter er det laveste siden 1995. De skriver dette om årsaken til at utslippene nå går nedover:

"Utslipp fra veitrafikken i Norge ble redusert med hele 9,6 prosent i 2017 sammenlignet med 2016, og sto dermed for en stor del av den samlede nedgangen i utslipp. En viktig årsak var økt bruk av biodrivstoff. En annen faktor var nedgang i salget av fossil diesel. Innen olje- og gassutvinning var det noe lavere utslipp, og et kutt ble også registrert i innenriks luftfart og sjøfart. Utslippene økte noe innen industri og energiforsyning."

tirsdag 14. august 2018

Langtidsvarsel for verdensøkonomien

Her er en riktig godbit for alle som er bekymret for at økonomer bare er kortsiktige og opptatt av hvordan det går med inntekter, kostnader og resultater fra det ene kvartalet til det neste. OECDs rapport "The Long View: Scenarios for the world economy to 2060" er det stikk motsatte. Den er et økonomisk langtidsvarsel for flere tiår fremover.

Rapporten forteller hvordan verdensøkonomien vil utvikle seg frem til 2060 dersom vi legger til grunn et "business-as-usual"-scenario, og ser deretter på hvordan ulike markedsreformer, strukturtiltak og strategiske investeringer på viktige områder vil påvirke utviklingen i verdensøkonomien som helhet og hvert enkelt land i OECD. Disse alternative utviklingsbanene er presentert som syv alternative scenarier.

Hovedbudskapet i rapporten er at veksten i verdensøkonomien vil avta ganske kraftig fra nå og frem mot 2060 dersom vi forlenger dagens trender. Kina har de siste 15 årene vært en viktig motor i verdensøkonomien, men den sterke veksten der vil avta kraftig. Og selv om Indias vekst utgjør en stadig større del av veksten i verdensøkonomien, kompenserer det ikke for nedkjølingen i andre store økonomier. OECD skriver:

"In a “business-as-usual” reference scenario without significant reforms, living standards (GDP per capita) in the OECD countries improve by between 1½ and 2% per annum over the coming 40 years. Living standards in the BRIICS countries (Brazil, Russia, India, Indonesia, China and South Africa) grow faster, but decelerate from the 6% annual growth achieved over the last decade to just over 2% by 2060, leaving them at less than half the level seen in the leading countries. India and China nevertheless take up a rising share of world output – between 20-25% of world GDP each by 2060, versus a bit more than 40% for the OECD countries – as the world’s economic centre of gravity continues to shift toward Asia. Meanwhile, demographic change weighs on living standards in advanced countries and creates substantial fiscal pressures, forcing governments to raise tax revenue by an average of 6½ percentage points of GDP to meet health and pension needs while preventing government debt from rising."

Så går rapporten igjennom ulike måter å få mer ut av ressursene slik at vi kan oppnå høyere levestandard og bedre tjenester. Dette er presentert som seks ulike alternative scenarier der en ser på: 1) markedsreformer for å få mer effektiv konkurranse, 2) arbeidsmarkedsreformer for å få flere i arbeid, ikke minst unge og eldre, 3) pensjonsreformer for å få flere til å arbeide lengre når levealderen øker, 4) økte investeringer i forskning og innovasjon, 5) satsing på bedre offentlig infrastruktur, blant annet i transportsektoren og 6) bedre kontroll på kostnadsveksten i helsesektoren. 

Tallfestingen av gevinstene ved å gjennomføre ulike reformer handler ikke om at OECD anbefaler ting ingen har prøvd før, eller finner på noe helt nytt, men tvert imot om å beregne hvor stor effekt det har dersom alle land gjennomfører endringer som allerede er på plass i de landene som fører den mest vellykkede politikken i dag. For eksempel skriver OECD dette i sin analyse av satsing på bedre offentlig infrastruktur:

"In the five leading OECD countries, namely Luxembourg, Hungary, New Zealand, Slovenia and Norway, public investment averages 6% of GDP, but many governments invest much less. In a scenario where all OECD countries gradually raise public investment to this level between 2019 and 2030, the median effort is around 2½ percentage points of GDP. Higher investment in turn raises potential output per capita growth in the OECD area by nearly ¼ percentage point at the peak in 2030, driven entirely by higher capital intensity The cumulative impact on total OECD productive capacity rises throughout the projection period, reaching over 4% by 2060.

Rapporten avsluttes med et siste scenario der OECD i stedet for å se på gevinstene av ulike strukturtiltak og reformer, ser på hvor galt det kan gå dersom den frie globale handelen reverseres og verden innfører nye tollmurer. Om dette står det i rapportens sammendrag at:

"Slipping back on trade liberalisation – returning to 1990 average tariff rates – depresses long-run living standards by 14% for the world as a whole and as much as 15-25% in the most affected countries."

mandag 13. august 2018

USAs toll rammer USAs forbrukere

I de fleste sosialisters og mange høyrepopulisters forestillingverden er det slik at internasjonal frihandel er skadelig fordi det bidrar til å undergrave eget lands næringsliv. Enten fordi man mener at alle andre land beskytter sin industri mot konkurranse, og til og med jukser. Eller fordi man mener at internasjonal frihandel er skadelig i seg selv. Eller begge deler.

I en slik forestillingverden er det derfor riktig å innføre toll og andre restriksjoner på import av varer og tjenester fra andre land, fordi det gjør at andre lands bedrifter må betale mer for å få adgang til markedet. Og dermed gjenoppretter en form for rettferdighet i handelen. Retorikken handler gjerne om at proteksjonisme rammer multinasjonale selskaper, men er bra for små bedrifter og for vanlige arbeidsfolk.

I virkelighetens verden er det veldig annerledes. De som betaler prisen for høye tollsatser er først og fremst innbyggere og næringsliv i eget land, både fordi varene vi importerer fra utlandet blir mye dyrere enn før og fordi noen varer ikke lenger er mulig å kjøpe i det hele tatt. Handelskrigen mellom USA, Kina og Europa er ennå ikke trappet opp til full styrke, men flere varer har fått høyere tollsatser allerede og vi ser effektene i form av dyrere varer for amerikanske forbrukere. The Economist skrev i en artikkel om dette tidlig i august, med overskriften "America’s trade war is starting to hit consumers", at:

"As American corporations report second-quarter earnings to investors, many are blaming tariffs for lower profits and higher prices. On July 25th, Coca-Cola’s boss, James Quincey, said the soft-drink maker will increase prices of its fizzy drinks this year in response to the rising cost of the aluminium it uses for its cans. Mr Quincey cited the president’s tariffs as “one of many factors” contributing to the decision. On July 30th, Caterpillar, a construction-equipment maker, said it would increase prices as well. “Recently imposed tariffs”, the company told investors, will cost the company $100m-200m in the second half of the year, and will be offset by “mid-year price increases”."

I den offentlige debatten kan det noen ganger virke som om lave tollsatser på importerte varer er noe vi først og fremst ønsker for å få adgang til andre lands markeder som gjenytelse. Og markedsadgang på like vilkår er naturligvis en av fordelene med internasjonal handel uten tollmurer. Men den største fordelen er det innbyggere og næringsliv i eget land som nyter godt av, i form av at varer og tjenester blir billigere. Befolkningen får bedre råd.

Og for næringlivet er det slik at de aller fleste bedrifter, også de som produserer for hjemmemarkedet, er avhengig av å kjøpe en del av det de bruker i produksjonen fra utlandet. Derfor er det ingen jubel i amerikansk næringsliv over høyere toll på import fra Europa og Kina. Bedriftene vet at høyere avgifter og mindre konkurranse betyr høyere kostnader og dyrere varer. The Economist nevner høyere priser på vaskemaskiner i USA som et konkret eksempel der det allerede har vært et kraftig utslag. I tiden som kommer kan det også betyr dyrere biler, dyrere PCer og dyrere bygningsmaterialer, og at veldig mye annet blir dyrere. Det kan bli krevende å forklare hvorfor vanlige forbrukere og velgere tjener på at varene vi kjøper i butikken blir dyrere.

lørdag 11. august 2018

Nick Cave & The Bad Seeds: We No Who U R

I løpet av sommerens musikkspalte her på bloggen var jeg innom Nick Cave and the Bad Seeds helt strålende samlealbum "Lovely Creatures: The Best of Nick Cave and the Bad Seeds, 1984-2014".  En av sangene jeg trakk frem spesielt fra nyere tid var sangen "We No Who U R" fra albumet Push the Sky Away som kom i 2013. Og på You Tube oppdaget jeg at den også kom med en musikkvideo som er like dyster som sangen:



fredag 10. august 2018

Premier League i gang

Da er Premier League i gang igjen. Ny sesong gir nye muligheter. Og selv om United ikke var blant de som gjorde mange nye kjøp før overgangsvinduet ble lukket, var prestasjonen mot Leicester i den engelske serieåpningen ganske oppmuntrende. Det ble 2-1. Da passer det jo med en fotballsang-video: Take med home United road:

torsdag 9. august 2018

Blokkjeder og offentlige registre

Er det slik at våre sentrale offentlige registre er håpløst gammeldagse teknologisk og bør erstattes med blokkjede-teknologi? Eller er det tvert imot slik at de problemene blokkjeder kan løse allerede er løst på en minst like god måte i dagens systemer? Det er jo liten vits i å ta i bruk  ny teknologi for å løse problemer som ikke finnes.

Brønnøysundregistrenes direktør Lars Peder Brekk har i nettavisen Digi.no en god artikkel om disse spørsmålene med overskriften "Kan blokkjeder erstatte offentlige registre?".  Brønnøysundregistrene driver et aktivt innovasjonssamarbeid med IKT-bedrifter i privat sektor gjennom AltInns program innovation@altinn og samarbeider blant annet med IBM om å se på muligheter når det gjelder bruk av blokkjeder. Brekk peker sitt innlegg på et konkret anvendelsesområde de nå ser på:

"Helt konkret tester vi ut om blokkjedeteknologi kan egne seg til å bygge en digital aksjeeierbok. Aksjeeierboken som blokkjede vil kunne være en transparent, uforanderlig, distribuert hovedbok som viser aksjonærer i unoterte selskap. Vi undersøker potensialet for at det offentlige enkelt skal kunne høste dataene de trenger, redusere rapporteringsbyrden og effektivisere offentlig sektor. Samtidig vil allmenheten kunne få innsyn i eier- og interesseforhold i unoterte selskaper. I fortsettelsen kan man også se for seg muligheter for omsetning av aksjer i det unoterte markedet og finansiering av nyetableringer."

Samtidig er Lars Peder Brekk også tydelig på at flere av de gevinstene blokkjeder kan bidra med, som registre der brukerne selv kan oppdatere informasjon om seg selv og det at brukerne kan gi samtykke til å dele sine data med andre, er funksjoner som allerede finnes i dagens AltInn-plattform. Brekk skriver:

"En annen sentral gevinst er at brukeren skal kunne velge å dele data om seg selv med andre, noe Altinn allerede kan tilby gjennom komponenten «brukerstyrt samtykke». Med andre ord: en del av gevinstene som blokkjeder kan gi, har vi allerede tatt ut på eksisterende teknologier og plattformer."

Artikkelen er som sagt verdt å lese fordi den er et nyansert og godt innspill til hva denne diskusjonen bør handle om fremover. Vi skal kke løse problemer som allerede er løst på en god måte. Men der teknologi kan hjelpe oss etablere bedre offentlige tjenester og offentlige registre, må vi være opptatt av å utrede og teste ut hvordan vi best skal få det til, slik Brønnøysundregistene er i gang med å gjøre.

onsdag 8. august 2018

The Economist om krigen mot klimaendringer

Verden er i ferd med å tape krigen mot klimaendringer, advarer The Economist i sin lederartikkel i siste utgave. Overskriften er "In the line of fire - Losing the war against climate change".

Noen blir kanskje overrasket over at tradisjonsrike, frihandelsvennlige og liberale The Economist er opptatt av klimapolitikk, men det er slett ikke nytt. Tvert mot er det jo slik at riktig prising av noe som er skadelig for natur og samfunn, og gode insentiver for nødvendig omstilling og teknologisk innovasjon, henger god sammen med å føre en liberal og ansvarlig økonomisk politikk.

Det The Economist alltid har vært flinke til å peke på er at dette ikke må handle om symboler, men om at en mer samordnet, mer kostnadseffektiv og mer miljøeffektiv klimapolitikk som spiller på lag med markedet er nødvendig. De har stadig vekk advart sterkt mot at land subsidierer kullkraft, drivstoffpriser og andre ting som hindrer overgang til mer fornybar energi.  Men i ukens lederartikkel trapper de opp advarselen om hva som vil kunne skje om verden ikke gjør mer enn nå:

"Scientists have long cautioned that, as the planet warms—it is roughly 1°C hotter today than before the industrial age’s first furnaces were lit—weather patterns will go berserk. An early analysis has found that this sweltering European summer would have been less than half as likely were it not for human-induced global warming. Yet as the impact of climate change becomes more evident, so too does the scale of the challenge ahead. 

Three years after countries vowed in Paris to keep warming “well below” 2°C relative to pre-industrial levels, greenhouse-gas emissions are up again. So are investments in oil and gas. In 2017, for the first time in four years, demand for coal rose. Subsidies for renewables, such as wind and solar power, are dwindling in many places and investment has stalled; climate-friendly nuclear power is expensive and unpopular. It is tempting to think these are temporary setbacks and that mankind, with its instinct for self-preservation, will muddle through to a victory over global warming. In fact, it is losing the war."

Artikkelen peker på at det også er flere positive utviklingstrekk, blant annet det at flertallet i befolkningen i stadig flere land gir uttrykk for at de ser på klimaendringer som en av verdens største trussler. Bare terrortrusselen fra IS skaper like mye frykt. Og selv i USA der nasjonale myndigheter har trukket USA ut av klimaavtalen fra Paris, skjer det mye positivt på delstatsnivå og i de store byene. Men det er i følge The Economist særlig tre store ting som trekker i gal retning for tiden:

Det første globale problemet er at den sterke veksten i energiforbruket i Asia. Det har vært 40 prosent vekst mellom 2006 og 2016 som også består av stor vekst i bruk av sol, vind og kjernekraft, men i for stor grad har vært basert på mer bruk av kull og i for liten grad på bruk av fornybar energi. Mange steder oppleves fossil energi som sikrere og mer fleksibelt når det skal plugges inn i eksisterende infrastruktur. 

For det andre handler dette om politikk og velgere. The Economist bruker India som eksempel, der 80 prosent av strømforsyningen i dag kommer fra kull og der noen av de fattigste delstatene har kullutvinning og -produksjon som ryggrad i økonomien. Og for det tredje handler det om at det trengs krevende teknologiskift også i andre næringer enn energiproduksjon, som i transportnæringen, sementproduksjon og landbruk, der det finnes mer klimavennlige teknologisk alternativer, men der dagens dominerende produksjonsmodeller innebærer store utspill av klimagasser og omstillingskostnadene er høye..

Og så er det all mulig grunn til å minne om at selv om Norge også har en stor jobb å gjøre for å redusere våre utslipp, så er vi på flere områder med på å vise vei når det gjelder tiltak som flere andre land også bør gjennomføre. Flere land må sette en pris på utslippene som skader miljø og klima og ikke subsidiere fossil energibruk. I Norge har allerede CO2-avgifter og vi bruker klimakvoter. Flere land må gjøre det lønnsomt å bruke miljøvennlige biler. I Norge har vi en svært offensiv politikk for elektrifisering av transportsektoren og verdens høyeste andel el-biler. Og ikke minst trenger verden en energisektor som slipper ut mindre klimagasser. I Norge er vi selvforsynt med fornybar vannkraft, vi bygger ut mer vindkraft og vi øker muligheten for å eksportere mer fornybar energi til utlandet.

tirsdag 7. august 2018

Vekst og produktivitet

Det er for tiden brukbar vekst i verdensøkonomien og nå vokser det også i Europa og USA. Ikke en historisk høy vekst, og det er variasjoner fra land til land, men likevel en langt bedre situasjon enn i årene vi har bak oss der først finanskrisen og deretter gjeldsproblemene i euro-området preget den økonomiske utviklingen. I dag er det igjen slik at arbeidsledigheten faller og økonomiene vokser.

Denne økonomiske utviklingen er temaet i OECDs nye utgivelse "OECD Compendium of Productivity Indicators 2018", en 140-siders publikasjon med analyser, statistikk og fryktelig mye grafer, der de går dypere inn i tallene og ser på hva som egentlig har skjedd, på kort og på litt lengre sikt. Et viktig spørsmål som analyseres der er hva som er hovedårsakene til at det igjen er vekst.

Er det først og fremst det at flere er kommet i arbeid? Eller er det at de som arbeider er blitt mer effektive og produserer mer pr arbeidstime? Eller er det kanskje slik at vi får mer effekt igjen for andra innsatsfaktorer som settes inn, for eksempel kapital- eller forskningsinnsats, eller ulike teknologiske eller organisatoriske innovasjoner?

Rapporten ser både på den kortsiktige og den mer langsiktige endringen i veksten og produktivitetsutviklingen i OECD-området. Om utsiktene akkurat nå slår sammendraget fast at:

"Global economic growth remains solid and broad-based, even though the pace has eased in recent periods. But while the upturn is set to persist into 2018, it has been modest, partly reflecting continued relatively weak labour productivity growth in most countries. Among OECD economies, in the United Kingdom and the United States, and more recently in Mexico, Spain and Italy, the recovery in GDP growth has been largely sustained by increasing employment.


Men det mest interessante er vurderingen av den noe mer langsiktige utviklingen i økonomisk vekst og i produktivitet i ulike land og sektorer. Og hvordan utviklingen nå er sammenlignet med det vi så i forkant av finanskrisen. Om dette skriver OECD i sammendraget innledningsvis i rapporten at:

"Productivity growth in most countries, remains well below historic averages but, notwithstanding care needed in interpreting post-crisis trends, the evidence points to tentative signs of improvement in multifactor productivity growth (from the crisis lows) in Canada, France, Germany and Japan. The post-crisis period has been characterised by a significant increase in the contribution of labour utilisation to GDP per capita growth, notably in the United Kingdom and the United States. This compares starkly to the pre-crisis period where growth in labour utilisation played only a marginal role in most countries.

The post-crisis slowdown in labour productivity growth in manufacturing has been widespread, spanning nearly all sub-sectors of manufacturing from higher-tech, higher skilled activities such as computers and electronics, to those traditionally viewed as lower-tech and lower-skilled, such as textiles. (...) Productivity growth in manufacturing continues however to outpace productivity growth in services. Within the business services sector, for most OECD countries, labour productivity growth over the past fifteen years was mainly driven by retail trade, hotels and transport services, reflecting their much larger share of overall economic activity and employment. In the pre-crisis period strong productivity growth in finance and insurance activities also acted as a significant contributor, but the contribution of these activities has been weaker post-crisis."

mandag 6. august 2018

Hele Norge på 3D-kart

På yr.no er det lagt ut en flott nettsak, "Superkart over Norge kan redusere flomskader", om hvordan nye detaljerte 3D-kart som dekker hele Norge, kan brukes til både flomforebygging og til dataspill.

Arbeidet foregår ved at hver eneste kvadratmeter areal i Norge scannes fra fly med laserinstrumenter. I nyhetssaken på yr.no skriver de dette om hvor langt prosjektet har kommet:

"Til sammen skal 230.000 kvadratkilometer kartlegges før et komplett 3D-kart av Norge foreligger. Våren 2018 var om lag halve scanningen gjennomført, og arbeidet ventes å bli ferdig i 2022. – Dette er data og kart som vil være utrolig viktige for Norge, sa daværende kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) da prosjektet kom på vingene i fjor. Prislappen er på ca. 420 millioner og er et spleiselag mellom åtte departementer, men hvor Kommunal- og moderniseringsdepartementet har hovedansvar. Prosjektet ble påbegynt i 2016 og vil være helt ferdig i løpet av 2022. Da skal hver eneste kvadratmeter av Norge være kartlagt."

En viktig del av dette kartprosjektet er å tilgjengeliggjøre dataene, åpent og gratis, slik at kommuner, statlige etater, bedrifter og privatpersoner som har bruk for dataene lett kan ta dem i bruk. Derfor er det opprettet et nytt nettsted, hoydedata.no, der alle som ønsker det kan finne frem til kart- og terrengdata de har bruk for.

Noen av bruksområdene for slike geografiske data er ganske opplagte, og handler om bedre arealplanlegging, skadeforebygging, sikkerhet, beredskap og andre viktige offentlige oppgaver. Men det kan også komme bruksområder vi ikke har tenkt på, som når grafikken i det ennå ikke utgitte konsoll-spillet Battlefield V bruker 3D kartdata fra Narvik i et av oppdragene i spillet.

søndag 5. august 2018

Romerrikets nedturer - og lite regn

I en artikkel i uken The Economist med tittelen: "The rise and the rainfall of the Roman empire" skriver de om hvordan noen forskere har studert på sammenhengen mellom politisk ustabilitet og variasjoner i regnvær, i Romerriket. De skriver:

"In a new paper published in Economics Letters, Cornelius Christian of Brock University and Liam Elbourne of St Francis Xavier University identify a strong association between rainfall patterns and the duration in power of Roman emperors. The academics hypothesise that lower precipitation reduced crop yields, leading to food shortages and eventually starvation for soldiers stationed at the empire’s frontiers. As a result, troops were more likely to stage mutinies and assassinate their emperor."

Forskerne mener at det for omkring 1500 år siden var en nokså klar sammenheng mellom tørke og politisk uro, for eksempel når det gjaldt hyppigheten på drap på romerske keisere. I alt 25 keisere ble myrdet, omtrent 20 prosent av totalen, men disse var på ingen måte jevnt fordelt over perioden. Spesielt i den gordiske perioden var det mye uro:

"The Gordian dynasty from 235 AD to 285 AD was particularly tumultuous: 14 of the 26 emperors who ruled were assassinated during this period. Of course hungry troops were not the only cause of the demise of emperors. This period was also marked by plague, invasions and economic depression."

fredag 3. august 2018

Ina Wroldsen: Rockabye

Ina Wroldsen har den siste tiden lagt ut flere fine musikkvideoer på YouTube. I tillegg til noen offisielle musikkvideoer som er laget til nye singler, er det også flere videoer fra live-opptredener. Og i motsetning til mange andre er det ikke snakk om playback, men helt ekte. Og i flere tilfeller med nedstrippede utgaver av sangene, der vokalen er ekstra viktig, som denne akustiske versjonen av "Rockabye":



Det var det britiske bandet Clean Bandit, utvidet med Anne-Marie som gjestevokalist, som tok Rockabye til toppen av hitlistene i UK. Der var den 9 uker, inkludert juleuka, i 2016. Det er Ina Wroldsen som har skrevet sangen, sammen med Clean Bandits Jack Patterson. Og den er minst like bra når hun synger den selv.

onsdag 1. august 2018

Fornyet strategi for boligmarkedet

For tre år siden la regjeringen frem en Strategi for boligmarkedet (jeg blogget om den her). Den var spesielt opptatt av å få til raskere, enklere og billigere boligbygging for å få bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel i boligmarkedet, og listet opp en rekke konkrete tiltak for å oppnå dette.

Blant tiltakene var bedre og raskere planprosesser, forenklinger i byggtekniske krav, tiltak for å øke boligbyggingen i pressområder og digitalisering av tinglysing og byggesaksbehandling. Denne pakken av ulike tiltak har bidratt godt til at boliger bygges raskere og rimeligere og at vi de siste årene har hatt en rekordstor boligbygging i Norge.

Før sommerferien i år kom det et nytt dokument fra regjeringen om boligpolitikk, en Fornyet strategi for boligmarkedet (lenke til selve dokumentet er nederst i saken). Dokumentet går igjennom de 31 tiltakene i forrige dokument og beskriver hva som er gjort. I tillegg er det beskrevet en del nye tiltak og pågående prosesser som skal bidra til å et enda mer velfungerende boligmarked.

Mens den forrige strategien var særlig opptatt av å øke tilbudet på boliger, er den nye strategien også opptatt av å bedre informasjonen og øke tryggheten i bolighandelen og å bedre regelverket for kommunale gebyrer. Tiltak for å styrke forbrukernes stilling i boligmarkedet og finansmarkedet vil bli behandlet i en stortingsmelding om forbrukerpolitikk som skal legges frem i 2019 og den nye boligstrategien lister opp noen av temaene det arbeides med der.

Her er Fornyet strategi for boligmarkedet i PDF-format.

mandag 30. juli 2018

Verdens største byer i 2100

Her er det en utmerket video fra nettstedet Visual Capitalist om "The World’s Largest Megacities by 2100som forklarer og visualiserer hvilke byer i verden som var størst i 2010 og hvilke byer som basert på dagens prognoser om befolkningsvekst blir størst i 2025, 2050, 2075 og 2100. I dag er Tokyo verdens største by med 36 millioner innbyggere og Mexico City er nummer to med 20 millioner. I 2100 vil ingen av dem være med blant de 20 største i verden:



Det kan ellers være grunn til å minne om at selv om mange megabyer vokser voldsomt er det likevel ikke slik at verden generelt opplever en ukontrollert befolkningsvekst. Tvert imot er det slik at fødselstallene reduseres raskere enn vi trodde bare for noen år siden og flere land vil oppleve fallende folketall. I Europa opplever noen land nedgang allerede, men også i land i Asia og Amerika vil dette kunne bli det normale.

Videoen over er basert på en rapport fra Global Cities Institute. som er tilknyttet universitetet i Toronto. Trenden den beskriver handler i hvert fall om tre ting: 1) Folk flytter fra landsbygd til by, så selv om befolkningsveksten avtar vokser fortsatt byene, spesielt i land der mange fortsatt bor på landet. 2) Lavere fødselstall gjør at ingen byer i Europa, Kina, Japan eller Amerika vil være blant verdens 20 største i 2100. 3) Fordi mange land i Afrika ikke forventes å få en like rask nedgang i fødselstall vil verdens tre største byer, og 13 av de 20 største byene, ligge i Afrika i 2100.

lørdag 28. juli 2018

A Hard Rain's A Gonna Fall

Vi har ikke sette regnet på lange tider, slike det musikalske innslaget på bloggen i går også slo fast. Men i dag sider værmeldingen at det med stor sannsynlighet kommer regn i ganske store mengder. Og da er det jo naturlig at dagens musikalske innslag er Bob Dylan og "A Hard Rain's A-Gonna Fall" fra 1963.

fredag 27. juli 2018

Have You Ever Seen the Rain?

På en dag der avisene har direkteblogget hele dagen om gamle temperaturrekorder blir slått eller ikke, og vi fortsatt venter på at regnet skal komme, må det jo dagens musikalske innslag på bloggen handle om regnvær.

Og hva er da mer passende en "Have You Ever Seen the Rain". Skrevet av John Fogerty, vokalisten i Creedence Clearwater Revival, og gitt ut på singel av bandet tilbake i 1971. Covret av veldig mange andre senere, blant annet Rod Stewart, Bonnie Tyler, Joan Jett og Ramones. Men i dag synes jeg denne akustiske versjonen med låtskriver John Fogerty fra 2015 kan passe godt:

torsdag 26. juli 2018

Flere elever velger yrkesfag

Arbeidslivet kommer til å trenge flere folk med yrkesfaglige utdanninger i årene som kommer. Mye av veksten i etterspørselen etter mer kompetanse i bredden av norsk næringsliv, i byggenæring, varehandel, transport, service og reiseliv, handler om yrkesfag.

Og aller mest vekst i etterspørsel etter nye ansatte vil vi få i helse- og omsorgssektoren, ikke minst i den kommunale eldreomsorgen. Å få flere unge til å velge yrkesfag er en viktig forutsetning for å til en god balanse i arbeidslivet.

Derfor er det gledelig å se at det nå er like mange av de som begynner i videregående skole som søker seg til yrkesfagene som til studiespesialisering. Aftenposten skriver i sin nyhetssk i dag at:

"Totalt er det i underkant av 69.500 elever som skal begynne på det første året i videregående opplæring i høst, og for første gang på mange år er det like mange som begynner på studiespesialisering og yrkesfag. De fire siste årene har yrkesfagandelen ligget på mellom 48 og 49 prosent. – Det er svært gledelig at flere velger yrkesfag. Vi trenger mange flinke fagarbeidere i årene fremover, sier kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H). Han mener at tallene viser at utviklingen går i riktig retning."

På Utdannningsdirektoratets nettside finner vi en interessant oversikt over hele søkermassen til videregående skole fra høsten, ikke bare de som søker VK1, I alt er det 175 631 personer som har fått tilbud om plass i videregående skole fra høsten. Studiespesialisering er det største utdanningsprogrammet med 72 500 som er tilbudt plass. Deretter følger helsefag med 18 300, idrettsfag med 12 200, Teknikk og industriell produksjon med 10 300, elektrofag med 9600, bygg/anleggsteknikk med 8200, og service/samferdsel med 7500. Mens studiespesialisering går ned sammenlignet med i fjor er det vekst i søkingen til blant annet helsefag og byggfag

Regjeringen har de siste årene gjort mye for å fornye og forbedre yrkesfagutdanningene, og det kan se ut som det begynner å gi gode resultater. Noen av dem er tiltak som er i ferd med å bli gjennomført nå, og vil kunne gi en ytterligere vekst i søkingen til yrkesfagene i årene som kommer: På Kunnskapsdepartementets nettside trekker de frem disse tiltakene spesielt
  • Fornyer strukturen for yrkesfag. Fra 2020 vil elevene få tidligere spesialisering.
  • Fornyer fellesfagene i videregående opplæring som vil gi en sterkere yrkesretting av fellesfagene slik at de er i tråd med det ungdommene møter i sin arbeidshverdag.
  • Innfører et nytt, praktisk og arbeidslivsrettet håndverksfag som valgfag i ungdomsskolen for gi flere elever mulighet til yrkesretting tidligere.
  • Fortsette satsingen på etter- og videreutdanning av yrkesfaglærere gjennom yrkesfaglærerløftet, styrke hospiteringsordningen for yrkesfaglærere og videreføre lektor 2-ordningen for yrkesfag.
  • Gitt yrkesfagelever rett til påbygg etter ferdig fagbrev. Gjør veien fra yrkesfag inn til høyere utdanning enklere.
  • Økt lærlingtilskuddet med 21 000 kroner per kontrakt. Gjør det lettere for bedrifter å ta inn lærlinger.
  • Skjerpet kravet om bruk av lærlinger overfor bedrifter som vil vinne offentlige anbud.
  • Laget en egen strategi for å øke antall lærlinger i statlige virksomheter.

tirsdag 24. juli 2018

Michael Wolff: Fire and Fury

Det er blitt noen måneder siden jeg leste "Fire and Fury" jeg tror det var ved påsketider i år, men jeg ser at jeg ikke har skrevet om den på bloggen, og litt omtale der fortjener den jo. Dessuten er noen av hovedtemaene i boken temmelig aktuelle fortsatt.

Det har vært en del debatt etter at Michael Wolffs "Fire and Fury - Inside the Trump White House" kom ut om en del av påstandene i boken er korrekte og i så fall om hvem som er kildene, eller om det er forfatteren selv som mener. Mye av kritikken er nok helt berettiget. Jeg mener likevel det er såpass mye interessant i denne boken at den absolutt er vel verdt å lese.

Handlinger dreier seg om Trumps først halvår som president i USA, frem til i fjor sommer, en periode som må være en av de mer begivenhetsrike i historien. Boken er velskrevet og kompakt. Og det er jo smått utrolig at Michael Wolff fikk være der i det hele tatt, med det han selv beskriver som en "fly-on-the-wall-status".

Han tror at hovedgrunnen til at fikk bli bli er at det var så mange separate og konkurrerende klaner i det hvite hus at ingen visste hvem som hadde gitt han lov til å være der, og derfor var det heller ikke noen som kastet han ut. Og nettopp denne sjeldne muligheten til å fortelle om livet den aller første tiden, i en av de aller mest politisk uerfarne administrasjonene i historien, gjør boken interessant.

Det mest interessante i boken er beskrivelsen av de politiske fløyene i kretsen rundt Donald Trump, og hvordan de daglig kjempet for å få gjennomslag hos presidenten for sitt syn, ofte gjennom å sørge for å ha best tilgang, Og i følge Michael Wolff var det tre hovedgrupperinger som kjempet om makten det første halvåret, og som kunne gå opp og ned i kurs hos Trump fra den ene dagen til den neste.

Den første av disse gruppene kan man kalle det republikanske "establishment", med folk som stabssjef Reince Preibus og pressetalsmann Sean Spicer i spissen. De hadde en viktig, men ikke spesielt enkel jobb med å bygge bro til partiets folk kongressen for å få sikre flertall for en politikk, og holde kontakt med partiapparatet, For disse var det opplagt fra starten at dette ville bli en vanskelig jobb. Andre gruppe er Steve Bannon og hans gruppering av høyrepopulister og økonomiske nasjonalister. De har ikke som mål å styrke det republikanske partiet, men å overta det og forandre det. Der det republikanske establishment vil bygge broer og danne koalisjoner for å få flertall, var Bannons prosjekt ofte å ødelegge broer og koalisjoner fordi tapte slag kan være viktige for å vinne den lange krigen.

Men den tredje og mest overraskende gruppen Michael Wolf beskriver som en slik politisk maktkrets, der omtalen riktignok virker sterkt farget av Steve Bannons veldig negative syn på alt de står for, er Trumps familie. Eller "Jarvanka" som Bannon kaller dem. I følge boken er de strengt tatt ikke republikanere i det hele tatt, men en slags "Goldman-Sachs-demokrater". Pro-business, men langt mer liberale enn presidenten i både i økonomiske spørsmål, kulturkonflikter og sosialpolitikk. Og med minst politisk erfaring av alle, men med kort vei til toppen, bidro de til en eksplosiv miks som i følge Michael Wolf er hovedforklaringen på hvorfor det hele ble så turbulent.

søndag 22. juli 2018

Sheelah Kolhatkar: Black Edge

For de som liker bøker om grådighet og umoral blant de største i USAs finansmarked, kan "Black Edge" anbefales på det varmeste. Temaet er hedgefond og innsidehandel. Hvordan flere medarbeidere hos en av de største aktørene skaffet seg innsideinformasjon og hvordan tre ulike føderale myndigheter i USA gikk på jakt for å avdekke lovbruddene - og prøvde å få personene som står bak satt i fengsel.

Boken heter "Black Edge", med undertittelen "Inside Information, Dirty Money, and the Quest to Bring Down the Most Wanted Man on Wall Street", og kom i 2017. Forfatter er The New Yorker Magazines skribent Sheelah Kolhatkar, som både skriver godt og spennende om til dels kompliserte temaer.

Finansaktøren som har hovedrollen er hedgefondgruppen SAC Capital Advisors som ble grunnlagt av Steven Cohen på 90-tallet og som i løpet av noen år ble et av verdens største og mest lønnsomme finansaktører. De var et hedgefond, en type aktør som skal kunne tjene penger både når markedet stiger og når det faller. Og som ikke har som mål å være langsiktige og tålmodig eier, men tvert imot har som mål å tjene på kjøp og salg, ofte med veldig kort tidshorisont.

Det spesielle med Steven Cohen og SAC Capital er at det virket som de klarte å oppnå ekstraordinære avkastning år etter år helt uavhengig av hvordan markedet ellers gikk, uten å ha noen helt klar strategi, ut over å ha de bedre aksjetradere enn konkurrentene. Men uansett hva strategien har vært har den tydeligvis virket, for Cohen er blitt mangemilliardær med en formue på over 10 milliarder dollar.

Black Edge forteller historien om SAC Capitals hedgefond og hvordan de var i stand til å tjene så mye mer penger enn andre. Mens andre aktører i finansmarkedet, som de store investeringsbankene, er blitt stadig strengere regulert, har hedgefond hatt langt større handlefrihet og mindre krav til dokumentasjon. Samtidig er noen av dem blitt så gigantiske at investeringsbankenes megler er helt avhengig avhengige av dem for å holde et høyt volum. Og store investorer som store pensjonsfond har vært anvhengige av å investere i hedgefondene for å holde en høy avkastning.

Man hvordan kan man være mer lønnsomme enn alle andre hvis alle har den samme informasjonen? Insidehandel er ulovlig og straffes med strenge fengselsstraffer. Det handler om at noen har tilgang til informasjon, en "edge" som ingen andre har og utnytter det til å handle i markedet basert på kunnskap om noe som vil skje i fremtiden. Å ha en "white edge" i form av å være flinkere til å bruke eller sette sammen data som er åpent tilgjengelig for alle er uproblematisk, men i praksis ikke særlig lettt. Å handle basert på en "black edge", informasjon som er lekket bare til noen på en ulovlig måte, er ikke bare straffbart, men også ødeleggende for tilliten til hele markedet.

I boken er det flere eksempler på slik innsidehandel i praksis i saker der FBI og påtalemyndighetene også vant frem med sakene sine og folk ble dømt. En slik sak handler om at noen i SAC Capital hadde kunnskap før markedet om et dårligere enn ventet kvartalsresultat i Dell Computers og utnyttet det til å tjene massivt med penger på bekostning av de som ikke hadde den samme informasjonen.

Andre eksempler i boken handler om oppkjøp av selskaper der de som vet noe helt konkret som andre ikke vet, vil kunne berike seg selv. Det er ikke ulovlig å være god til å gjette, men det er veldig ulovlig å bruke konkret informasjon andre ikke har til å investere i et selskap man vet vil bli kjøpt opp. Utfordringen for børsmyndigheter og påtalemyndigheter er å bevise at de som har tjent pengene ikke bare er gode spåmenn, eller flinkere til å regne og analysere, men at de faktisk har hatt hatt for brukt innsideinformasjon.

Det mest spektakulære eksemplet i boken er om aksjehandel i legemiddelselskapene Wyeth og Elan der en medarbeider i SAC hadde fått kjennskap til en klinisk studie av et helt nytt legemiddel for å behandle Alzheimer-pasienter, som det var store forhåpninger til. Studien var skuffende. Milliarder i markedsverdi ble barbert bort, men SAC Capital og Cohen klarte på dramatisk vis å snu posisjonen sin rett før resultatet av studien ble offentlig, og tjente milliarder.

En viktig underliggende påstand i boken er at hovedproblemet ikke var uærlige enkeltpersoner, men en bedriftskultur som forventet og forutsatte at de ansatte skulle skaffe seg ulovlig innsideinformasjon, en "black edge", selv om man ikke snakket om det konkret. Og det man ikke snakker om eller skriver om, i hvert fall ikke i klartekst til toppledelsen i selskapet, er det ikke så lett å bevise at noen har fått eller handlet på bakgrunn av. Kanskje de bare er litt smartere enn de andre?

Historien så langt er at SAC Capital Advisors i nnrømmet å ha brutt loven i 2013, måtte legge ned virksomheten og betale over to milliarder dollar i bøter. Noen av analytikerne der ble dømt for innsidehandel eller innrømmet innsidehandel, Men bokens hovedperson Steven Cohen har aldri blitt tiltalt personlig for innsidehandel Han ble riktignok fratatt retten til å drive hedgefond med andres penger for en periode, men investerer nå sine egne penger, omkring 10 milliarder dollar av dem.

lørdag 21. juli 2018

Lang musikk til lange feriedager (47)

The Ramones har hatt en plass i denne spalten helt fra oppstarten. Dels fordi det er bra musikk naturligvis, men også fordi jeg selv hadde litt å ta igjen når det gjelder Ramones, slik at det lange musikkformatet i fint vær på en badestrand har vært perfekt for å tette noen hull og finne ut mer om dette bandet.

Det aller første innslaget i denne spalten tilbake i 2009 var om The Ramones store box-set "Weird Tales of the Ramones", en helt utmerket samling som dekker hele karrièren og består av 85 godt utvalgte låter. Jeg ser nå at jeg ikke hadde så mye på hjertet da jeg skrev om den, det kan ha med en veldig dårlig internettforbindelse i Portugal å gjøre, eller med at jeg ikke hadde så mye å si. Uansett var det starten på en musikkspalte som har vist jeg å være overraskende levedyktig.

I 2016 skrev jeg igjen om The Ramones, denne gangen om "The Chrysalis Years Anthology", en samling på 85 låter som inkluderer alt fra de langt mindre genierklærte fire siste albumene til Ramones, og et liveambum. Da hadde jeg betydelig bedre internett og også langt mer på hjertet, sannsynligvis fordi det i denne sen-Ramones perioden kunne være litt langt mellom de musikalske høydepunktene på albumene, men de fantes og de var bra, og jeg hadde behov for å fremheve dem.

Dagens bidrag er på en måte den rake motsetningen. Den heter "Ramones - The Sire Years 1976 -1981" og består rett og slett av Ramones første seks albumene i sin helhet. 78 sanger i alt. En veldig grei måte å få med seg det aller viktigste Ramones gjorde. Selv om de laget bra ting senere også, er det særlig de fire første albumene man uansett må ha med seg. Det er her man opplever Ramones som en slags krysning av Beach Boys, Sex Pistols og Bay City Rollers, men der sangene spilles dobbelt så raskt. 

De fire første albumene kom i løpet av tre år, mellom 1976 og 1978, og det er lagt mellom de svake låtene. Hva skal man da fremheve? Jeg har alltid vært svak for Ramones naive kjærlighetssanger, som: "I Wanna Be Your Girlfriend", "I Remember You", "Oh Oh I Lover Her So", "What's Your Game", "You're Gonna Kill That Girl", "Here Today, Gone Tomorrow", "I Don't Care", "Sheena Is a Punk Rocker", "I Just Want to Have Something to Do" og "She's the One". De var også gode på kule coverlåter som: "Let's Dance", "California Sun", "Do You Wanna Dance?", "Surfin' Bird", og "Needles and Pins".

Etter de fire første albumene gjorde Ramones noe ganske rart. De hyret inn Phil Spector som produsent på albumet "End of the Century" for å skape et mer kommersielt lydbilde og bli rockestjerner. Resultatet ble nok at de mistet langt flere fans enn de vant, men albumet er ikke så ille som sitt rykte. "I'm affected", "Danny Says" og "The Return of Jackie and Judie" er blant flere ok låter. Nevnes can også coverlåten "Baby I love You"

Da album nummer seks, "Pleasant Dreams", kom i 1981 var storhetstiden allerede forbi. Den gamle oppskriften var oppbrukt, men de fant ikke en ny som fungerte bedre. Men også her er det flere bra sanger, som "The KKK Took My Baby Away" og "This Business is Killing Me", og også her er de naive kjærlighetssangene med for fult, som "Don't Go" og "7-11".  Min enkle konklusjon er at Ramones alltid var veldig overvurdert som farlige punkere. Men grovt undervurdert som opphavsmennene til veldig god popmusikk.

fredag 20. juli 2018

Lang musikk til lange feriedager (46)

Med artister som har holdt det gående i flere tiår er vanligvis ikke problemet å finne et samlealbum, eller et større "box-set" med greatest hits, men å bestemme seg for hvilken som er best. Merkelig nok har det manglet en slik samling fra Nick Cave and the Bad Seeds, selv om de har holdt på i tre tiår. I hvert fall frem til helt nylig.

Nick Cave har riktignok gitt ut en kort "Best of"-samling i 1998 med 16 låter, helt utmerket for de som vil skrape litt i overflaten. Og så kom det en samling i 2005 av "B-sides and Rarities", en meget bra sak med 56 låter jeg blogget om her, men poenget med den er jo som tittelen sier noe helt annet enn å samle alle de beste låtene på et sted.

Heldigvis har svaret på det manglende lange samlealbumet fra Nick Cave endelig kommet. Det heter "Lovely Creatures: The Best of Nick Cave and the Bad Seeds, 1984-2014", består av 45 sanger, og har som mål å være akkurat den karrièreovergripende samlingen som tittelen lover. Det er sanger fra i alt 15 album med her, pluss et par singler, så helt lett å velge ut de 45 beste har det sikkert ikke vært, men jeg synes Nick Cave og Mick Harvey har gjort gode valg. Alt kommer i helt kronologisk rekkefølge, noe som gjør det enkelt å holde oversikten,

Man kan tenke på det som en samling av 3 CDer (ja, det finnes en fysisk versjon) med 15 sanger fra hvert av de tre tiårene. Første del dekker perioden fra 1983 til -93, da det kom hele sju album som jevnt over er svært sterke, men også ganske forskjellige. Fra post-punk inn i blues, southern gothic og litt av hvert ellers. Her er blant annet "The Mercy Seat", "Up Jumped the Devil", "The Weeping Song" og "The Ship Song".

Andre del dekker de fem albumene som kom mellom 1994 og 2003. En tid da albumene hans også begynte å innta høye plasseringer på hitlistene, ikke mist i et land som Norge der det tok av med albumet "Murder Ballads" i 1997 og singelen "Where the Wild Roses Grow", og forholdet har fortsatt siden. Den er selvfølgelig med her, sammen med "Stagger Lee", men det er også "Do You Love Me?", "Into My Arms", "Brompton Oratory" og den albumløse "Shoot Me Down". Bare for å nevne noen.

Tredje og siste del dekker også ti år, men bare tre album, så det blir flere sanger fra hvert. Og for min del er det helt utmerket, både fordi dette er perioden jeg har hatt jeg minst oversikt over fra før og fordi det Nick Cave har gjort de siste årene er helt på høyden med det gamle, minst. Som "There She Goes, My Beautiful World", "Nature Boy", "Breathless" og "O Children", som alle er hentet fra det strålende dobbeltalbumet "Abattoir Blues / The Lyre of Orpheus" fra 2004. Også "We No Who U R" og "Jubilee Street"  er Nick Cave på sitt beste.

To ytterligere stikkord det kan være viktige: Det ene er tekster. Nick Caves tekster er minst like viktige som melodiene. Det er ikke sikkert badestranden inviterer til dypdykk på alle de litterære og filosofiske dybdene Nick Cave inviterer til, men det er i hvert fall greit å vite at han har mye han vil formidle. Det andre stikkordet er lydkvalitet. Lydfilene her er vasket, renset og remastret, slik at også de gamle sangene låter veldig mye bedre nå enn på de gamle utgivelsene fra 80- og 90-tallet. Det er også en god grunn til å høre gamle sanger om igjen.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of
32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede
42. The Jesus and Mary Chain: The Power of Negative Thinking
43. The Pogues: 30 Years
44. The Highwaymen: The Essential Highwaymen

45. Dolly Parton, Emmylou Harris, Linda Ronstadt: The Complete Trio Collection

onsdag 18. juli 2018

Erika Fatland: Grensen

For tre år siden skrev jeg en begeistret omtale av Erika Fatlands reiseskildring "Sovjetistan", om de fem sentralasiatiske "-stan"-landene. Og jeg mente da at hun skrev så godt at hun var helt på høyde med de beste internasjonalt innen denne type reiseskildringer der en solid dose historiske og politiske betraktninger underveis hører med.

Hennes siste bok "Grensen", som er i samme sjanger, er enda mer ambisiøs og etter mitt syn minst like vellykket. Prosjektet denne gangen er å reise igjennom og skrive om alle landene som grenser til Russland, med vekt på områdene nær grensen og hvordan naboforholdet har vært historisk og er i dag. Fordi dette er er områder og land som ikke akkurat har vært fattige på konflikter og kriger opp igjennom historien, og der grensene har vært nokså bevegelig, er det mye spennende historie.

Erika Fatland angriper jobben omtrent som hun har gjort tidligere, med en tredelt måte å skrive om stedene hun besøker: For det første ved å sin noe om historien, gjennom å beskrive de lange historiske linjene, men også i noen tilfeller ved å skrive om viktige enkelthendelser. For det andre forteller hun om sine egne opplevelser underveis på reisen, grensepasseringer, fergeturer, togreiser, en kanotur, lange bilturer på elendige veier og mye annet som hun er flink til å gjøre interessant og relevant. Og for det tredje intervjuer hun interessante mennesker som selv har opplevd  svært dramatiske begivenheter, som Tsjernobyl-ulykken, borgerkrig eller jødeutryddelse under 2. verdenskrig.

Boken begynner, før den egentlige begynnelsen, med å fortelle om en båtreise der forfatteren er med på en båtreise der Russland ikke grenser mot andre land, den lange kysten i nord der det nå er mulig å seile nordøst-passasjen som turist, noe forfatteren gjør sammen med en gjeng reisevante pensjonister. Så går hun løs på grenseområdene fra Nord-Koreas korte grense mot Russland i øst til Norges korte grense i vest, via Kina, Mongolia, Kina igjen, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland og Finland. Inkludert her er også turer innom Abkhasia, Nagorno-Karabakh, opprørskontrollerte områder i Donetsk i Ukraina, Åland og Vyborg på det karelske neset.

Boken er spekket med både fortellinger og faktainformasjon, Mye kunne vært nevnt. Jeg synes for eksempel det er interessant å lese om grenseområdet mellom Russland og Nord-Korea, Det er et område vi aldri hører noe om og som heller ikke mange besøker. Nå er det jo ikke slik at man fritt kan snakke med folk i Nord Korea, og høre hvordan de har det, men selv om denne delen av boken er nødt til å være litt annerledes enn de øvrige løser forfatteren det godt. En ting jeg raskt forstår når jeg leser denne delen av boken er at jeg kan alt for lite om stormaktskonflikten de siste 200 årene om blant annet Manchuria mellom Japan, Kina og Russland, og hvordan dette har preget både byer som Port Arthur, Dalian og Harbin, men også de politiske geografien.

At Erika Fatland kan veldig mye om sentral-Asia og om Georgias og Ukrainas problematiske forhold til Russland er det ingen tvil om. Jeg synes også hun skriver veldig godt om det problematiske forholdet mellom Russland og de vestlige europeiske naboene. Ødeleggelse av jødiske byer, bydeler og jødisk kultur har en en sentral plass fordi det er en helt sentral del av historien i denne delen av verden, også før 2. verdenskrig. Og 2. verdenskrig har naturligvis også en viktig plass. Vi får noen rystende fortellinger som fortjener å bli løftet frem, ikke minst nå som det er svært få igjen som lever som selv var vitner. Men forfatteren er også helt dagsaktuell når hun besøker de tre baltiske landene og oppsøker byer i disse unge statene der russisk er det helt dominerende språket og deler av befolkningen ikke kan landets offisielle språk i det hele tatt.

Og så trodde jeg nok at slutten av boken, om Finland og Norge, ville bli en liten nedtur sammenlignet med dramatikken andre steder i verden. Det er den på ingen måte. Kapitlet om Finland er blitt et av de mest spennende i hele boken fordi forfatteren har gjort historien om den finske frigjøringshelten General Mannerheim, som hadde vært general i den russiske hæren, til omdreiningspunkt i fortellingen. Her tenker jeg også at det er ting jeg burde kunne mer om, blant annet den finske vinterkrigen fra 1939 og fortsettelseskrigen fra 1941. Og avslutningen, med en fredelig padletur langs Pasvikelven, kombinert med en interessant fortelling om hvorfor grensen mellom Norge og Russland går akkurat der den gjør, er en flott landing av et prosjekt som kunne virke urealistisk ambisiøst, men som er veldig godt levert.

tirsdag 17. juli 2018

Økte skatteinntekter

Som jeg har vært inne på noen ganger tidligere her på bloggen er det slik at at regjeringen og Stortinget flere ganger har redusert skattene for innbyggere og næringsliv de siste fire årene. Likevel øker skatteinntektene til offentlig sektor.

For noen dager siden kom tallene for skatteinntektene for første halvår 2018, det vil si til og med juni. De finner man på Statistisk Sentralbyrås nettsider. De kan man lese at det i første halvår 2018 ble betalt inn 424 milliarder kroner i skatt i Norge, 22 milliarder mer enn i den same perioden i 2017.

Nå handler en del av de økte skatteinntektene nå om at oljeprisen har gått opp det siste året, og at det derfor betales inn mer skatt fra petroleumsvirksomheten nå enn for et å siden, men det er også slik at skatteinntektene fra personlige skatteytere har økt. SSB skriver på sine nettsider at:

"Personlege skattytarar har betalt inn 335 milliardar kroner til no i år. Dette er ein auke på 3 prosent frå første halvår 2017. Av desse innbetalingane gjekk 86 milliardar kroner til staten, 94 milliardar til kommunar og fylkeskommunar, og 155 milliardar var innbetalingar til folketrygda."

Hvordan kan det være mulig at skattene blir lavere og at det likevel blir høyere skatteinntekter til staten og kommunene? Det er ganske enkelt fordi en politikk for verdiskaping og vekst, kombinert med bedre økonomiske tider og en fortsatt lav kronekurs, har gjort at næringslivet har bedre resultater, flere blir ansatt, færre er arbeidsledige og flere personer og bedrifter bidrar til fellesskapet ved å betale skatt. 

SSB har også en oversikt over i hvilke fylker det betales inn mest i skatt (tabell 2 her) hittil i år. Oslo er på topp med 92 milliarder kroner. I Akershus er det betalt inn 53 milliarder, i Rogaland 39 milliarder, i Hordaland 38 milliarder og i Trøndelag 27 milliarder. Nederst på listen finner vi Sogn og Fjordane med 7 milliarder, Aust-Agder med 6 milliarder og Finnmark med 3 milliarder kroner.

mandag 16. juli 2018

John Carreyrou: Bad Blood

Det virket helt perfekt. En litt over 20 år gammel gründer, Elizabeth Holmes som hoppet av kjemiingeniørutdanningen på Stanford, grunnla selskapet Theranos og utviklet et revolusjonerende produkt for å analysere blodprøver. En liten boks som med noen dråper blod fra et stikk i en finger kunne gjennomføre flere titalls analyser  og gi pasienten testresultatene i løpet av sekunder.

Ung, kvinnelig gründer, med Steve Jobs som erklært forbilde, som realiserte drømmen om å lage helsesektorens iPod, dingsen som ville gjøre blodprøveanalyser billige og tilgjengelige for alle, er en fantastisk god historie. Tanken på at en ambisiøs og åpenbart dyktig gründer hadde utviklet et produkt som kunne forandre en hel industri, overbeviste både investorer, politikere og media. Hun fikk besøk av visepresident Joe Biden. Hun samlet inn penger for Hillary Clinton. Hun fikk med seg George Shultz, Henry Kissinger og John Mattis i styret sitt. Og hun ble genierklært i blant annet The New Yorker i desember 2014.

Og ikke minst kom investorene løpende. På den tiden var markedet besatt av såkalte "enhjørninger" (unicorns), gründerselskaper i privat eie (ikke børsnotert) som blir verdt mer en en milliard dollar. Theranos ble verdsatt til 9 milliarder dollar. De fortalte investorene at de forhandlet avtaler om å utplassere de små mini-laboratoriene i butikkene til apotekerkjeden Walgreens, supermarkedskjeden Safeway og hos det amerikanske militæret  i Afghanistan, Og at det litt mer langsiktige målet var å få godkjenning for at de små boksene kunne plasseres hjemme hos kronisk syke og kommunisere analysene elektronisk med sykehus og leger.

Problemet var at historien ikke var sann. Selv om ideen var besnærende god, var problemet at produktet til Thearnos ikke virket. I stedet for å erkjenne dette, og bruke lenger tid på å utvikle noe annet som virket, valgte selskapet å selge produkter som ikke leverte analyser man kunne stole på. I software-bransjen ble det gjerne omtalt som "vapourware" hvis et selskap markedsførte et produkt som var noe helt enn det kunden fikk, gjerne med løfte om at feilene ville bli rettet opp litt senere. Det kan kanskje fungere for noen dataprogrammer. Men analyser av livsviktige blodprøver, er ikke noe man kan ha et omtrentlig forhold til. Derfor valgte Theranos å gi inntrykk av at alt var i orden, mens de i all hemmelighet kjørte analyser på andre produsenters utstyr, eller leverte analyseresultater som var feil.

John Carreyrou har skrevet "Bad Blood", boken om Elizabeth Holmes, selskapet Theranos, og hvordan løgnene, avledningsmanøvrene og grådigheten ble avslørt. Det er en fantastisk god bok, helt på høyde med "The smartest guys in the room", boken om Enron-avsløringen som Bethany McLean og Peter Elkind skrev tilbake i 2003. Carreyrou var den som først begynte å stille kritiske spørsmål offentlig om denne Theranos-historien ikke var for god til å være sann, og skrev en stor og kritisk artikkel som ble forsidesak i Wall Street Journal i oktober 2015, med tittelen. Hot Startup Theranos Has Struggled With Its Blood-Test Technology

"Bad Blood - Secrets and Lies in a Silicon Valley Startup" er på en måte to bøker, der den første handler om gründeren og selskapet hun bygget opp, med et ekstremt hemmelighetskremmeri, forbud mot å kommunisere mellom avdelinger internt, dårlig arbeidsmiljø, folk som stadig fikk sparken og en ung toppsjef som systematisk villedet ansatte, investorer, media og eget styre, inkludert det at hun var kjæreste med sin 20 år eldre nestkommanderende i bedriften uten å fortelle det til noen. Andre del av boken handler om forfatterens arbeid med å avsløre sannheten, og om de nokså ekstreme metodene Theranos brukte for å hindre at sannheten om at produktet ikke virket skulle komme ut.

Et spørsmål som sikkert flere har hatt i ettertid er hvorfor det ikke var flere som så behovet for å etterprøve det som virket alt for godt til å være sant. For eksempel undersøke selv om resultatene av blodprøvene virket troverdige og konsistente. Teknologi-bloggeren Jean-Louis Gassée, en av de tidlige kritikerne av Theranos som selv fikk utført en blodprøve han ikke kunne store på, har noen interessante tanker om det i bloggposten "Theranos could have been stopped".  "Bad Blood" er en meget god fortelling om et selskap som var interessant og skremmende på flere plan. Boken kom ut i mai og er helt fersk, men saken ruller videre og nå er det reist kriminalsak mot de to lederne i selskapet.  Det blir sannsynligvis film også etter hvert.

lørdag 14. juli 2018

Lang musikk til lange feriedager (45)

Gårsdagens bidrag i denne spalten handlet om en samleplate fra noen av countrymusikkens eldre herrer, som dannet supergruppen "The Highwaymen" midt på åttitallet. Men det finnes faktisk en like spektakulær supergruppe satt sammen av tre av countrymusikkens mest erfarne kvinnelige veteraner. Dolly Parton, Emmylou Harris og Linda Ronstadt slo seg sammen i gruppen "Trio" og ga ut to album, et i 1987 og et i 1999.

Dette er tre dyktige damer som har stor respekt for hverandre og åpenbart liker å samarbeide. De hadde prøvd å lage album sammen allerede på 70-tallet, men fikk noen praktiske problemer da, men hadde likevel flere ganger spilt inn hverandres sanger på album. Og da samarbeidet kom i orden på ordentlig og det første Trio-albumet kom i 1987, ble det også en stor kommersiell suksess.

Samleplaten "The Complete Trio Collection" som kom ut i 2016 er en komplett samling av de to albumene "Trio I" og "Trio II", men den er faktisk en god del mer enn det også. For på samleplaten er det i tillegg tatt med i alt 20 "outtakes" og alternative versjoner som ikke fikk plass på albumene. Det gjør at det til sammen er 41 låter her og at dette er en helt utmerket pakke å fordype seg i, for eksempel på en varm dag på badestranden der man trenger musikk som er ukomplisert og lett fordøyelig, men som samtidig holder høy kvalitet rent musikalsk.

Her er det sanger som er skrevet av de tre artistene selv, og har vært utgitt tidligere på deres soloplater, mens mange av sangene er skrevet av andre. I begge tilfeller er det mange sanger som jeg tror trygt kan beskrives som country-klassikere, men som tilføres en ekstra dimensjon når de fremføres av Dolly Parton, Emmylou Harris og Linda Ronstadt sammen. Når det tre så sterke vokalister samarbeider er det naturlig at både sangutvalg og fremføring løfter frem selve vokalen, og det er for eksempel mye country-ballader her. Liker man det er dette en utmerket samling.

Blant de mange høydepunktene her kan jeg nevne "To Know Him Is to Love Him", "Wildflowers", Neil Youngs "After the Goldrush", "Feels Like Home", "Waltz Across Texas Tonight" og "Mr Sandman".

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of
32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede
42. The Jesus and Mary Chain: The Power of Negative Thinking
43. The Pogues: 30 Years

44. The Highwaymen: The Essential Highwaymen