Perspektivmeldingen 2024

Ryktene sier at vi er ganske få som faktisk leser perspektivmeldinger når de kommer hvert fjerde år. Det er i så fall synd, for det er i perspektivmeldingene man finner analysene av om norsk økonomi, velferdstjenestene og tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet, er bærekraftige på lang sikt. Hvis det er slik at politikernes aller viktigste jobb er å sørge for at det vi leverer videre til neste generasjon er i bedre stand enn da de overtok, må perspektivmeldingen være det viktigste dokumentet av alle. Da bør den ikke bare leses, den bør være et helt sentralt kunnskapsgrunnlag når vi skal gå løs på de største utfordringene.

Selv har jeg i hvert fall lest perspektivmeldinger like lenge som jeg har skrevet denne bloggen. Også fordi det er et så bra tema å blogge om. Jeg skrev om Perspektivmeldingen 2009 og Perspektivmeldingen 2013. I 2017 var jeg selv med i regjeringsapparetat og involvert i prosessen underveis (da blogget jeg blant annet om min favorittfigur). Og jeg var enda tettere på i 2020-21 da Maria Strandskog Göthner på glimrede vis ledet et statssekretærutvalg som gikk dypere og fikk frem en perspektivmelding som søkte å bygge en sterkere bro mellom analysene av de langsiktig utfordringene og innretningen på virkemidlene og arbeidsmåtene som kreves for å omstille i tide. Jeg skrev om Perspektivmeldingen 2021 her.

En kortere og mindre konkret perspektivmelding

Perspektivmeldingen 2024, årets utgave som kom for litt over en uke siden, er tilbake til gammel modell. Den er omtrent halvparten så lang som 2021-utgaven. Analysene og beskrivelsene av det som går feil vei er det ikke noe å si på. Norge blir for tiden enda mer oljeinntektsavhengig, samtidig som vi skal håndere en situasjon i årene som kommer der det snart blir mindre oljeinntekter, mye høyere kostnader til helse, pensjoner og eldreomsorg, økte klimakostnader, lavere produktivitetsvekst, økte utgifter på grunn av utenforskap og mangel på arbeidskraft, For å nevne noe av det som er med på den rikholdige menyen.

Det som mangler er en tydeligere beskrivelse av veier ut av det som ikke er bærekraftig. Løsninger som mobiliserer til handling og bedre måter å jobbe med disse utfordringene. Et budskap som ikke bare forteller om alt som kan gå galt i 2030 og 2060, men bruker denne innsikten til til å beskrive hva vi må gjøre. Ikke nødvendigvis i form av noen få enkle tiltak, for det som skal løses er temmelig komplekse ting, men gjerne i form av å presentere dilemmaer, målkonflikter, veivalg og virkemidler. Slik at vi får en mer ærlig og mer levende diskusjon.

Jeg har nylig uttrykt en bekymring for utviklingen i norsk økonomi i et blogginnlegg da OECD kom med sin analyse av Norge tidligere i år, og jeg skrev der at regjeringen er mest opptatt å love at renten vil gå ned og kjøpekraften opp før neste valg, mens de burde være mer oppatt av de langsiktige strukturelle ubalansene i økonomien, i arbeidsmarkedet, i skoleprestasjonene og i velferdstjenetene. En perspektivmelding er en glimrende mulighet for en finansminister til å være bekymret og forberede befolkningen på tøffere tider og mer krevende prioriteringer. Alt står jo i meldingen.

I stedet synes jeg det ved fremleggelsen av Perspektivmeldingen fortsatt kom masse floskler om at Norge er et flott land med gode velferdstilbud og masse muligheter, og kanskje kunstig intelligens kan hjelpe oss litt med å bli effektive?. Men fint lite seriøs drøfting av hva det betyr at trendene på en rekke viktige områder peker i feil retning. Jeg ser at Sveinung Rotevatn i en kommentar i E24 sier at perspektivmeldingen er blitt "en oppsummering av alt regjeringen har mislykkes med", og legger til at:

"– Produktiviteten er elendig, sysselsettingen går ned i viktige grupper og sykefraværet og utenforskapet er altfor høyt. Diagnosen er riktig, men medisinen er totalt fraværende. Vedum sover på post, sier finanspolitisk talsperson i Venstre, Sveinung Rotevatn."

Jeg tenker at dette er en ganske riktig beskrivelse, men også litt feil i den forstand at de store strukturelle utfordringene og ubalansene perspektivmeldingen beskriver blir vanskelige å løse uansett hvem som sitter i regjering. Når løftene sitter løst, forventninger blir skrudd opp og lysten til å prioritere stramt og velge noe bort forvitrer, er det ikke fristende å snakke ærlig om fremtiden. Det kan også ramme både Rotevatn de han skal samarbeide med etter neste valg. Hvorfor skal man kutte ut noe når oljepengene fortsetter å renne inn, i hvert fall en stund til?

Diagnose, men ingen behandling

Perspektivmeldingens aller viktigste jobb er  å gi oss de analysene, den forståelsen og det tallgrunnlaget vi trenger for ha en bedre diskusjon om vanskelige beslutninger om fremtiden. Den spekulerer ikke i nye teknologier, tjenester eller oppfinnelser som ikke finnes enda, men forklarer hva som skjer hvis vi bare forlenger dagens trender og justerer litt for ting vi allerede vet, eller kan forutse, men uten å foreta oss noe radikalt nytt. Det er ikke sikkert vi er enige om alt når det gjelder hva det er viktigst å bruker penger på, eller ta penger bort fra, men det er alltid en fordel å være enige om hvordan virkeligheten ser ut og hvor galt det kan gå over tid om vi ikke gjør endringer. 

Perspektivmeldingen hjelper oss forstå hva som er stort og hva som er lite. Hva som skjer snart og hva som kan ramme oss om en stund. Hva som er billig og hva som er dyrt, og hva som er billlig nå, men blir dyrt senere. Forskjellen på ettårige virkninger og flerårige virkninger, og hvor mye vanskeligere det kan bli å løse problemer hvis man skyver dem foran seg. 

Meldingen er godt utstyrt med tabeller, og ikke minst grafer, noen veldig gode og noen det kunne vært jobbet mer med, men som får budskapet frem på en pedagogisk måte. Slik som den til venstre som viser hva fallende petroleumsinntekter og flere eldre betyr for inntekter og utgifter frem mot 2060. Det er en  god illustrasjon fordi den også viser hvordan "haikjeften" har en liten krøll der vi er nå, lengst til venstre. Nå er det høy oljepris og det vil fortsatt være høy produksjon i noen år, noe som gjør at inntektene øker bratt. og mer enn utgiftene en liten stund til. For deretter å flate ut, og så gå nedover, mens utgiftene fortsetter å øke forbi 2060.

Mangel på arbeidskraft

Hva er så de store utfordringene i årene og tiårene som kommer? Det handler om demografiske endringer, fraflytting fra utkantene, energibalanse, produktivitetsutvikling og om behovet for å redusere klimagassutslipp. Det handler veldig mye om økonomi, om innteker og utgifter som må stå i et fornuftig forhold til hverandre. Men mest av alt handler det om mennesker. Om mennsker med kompetanse, spesielt på helsefag, som vi har for få av i årene som kommer, og om mennesker utenfor arbeidslivet, ofte uten nødvendig kompetanse, som det er for mange av. Kan vi koble disse behovene bedre? 

Perspektivmeldingen slår tidlig fast at den norske nasjonalformuen består av flere komponenter, der verdien av fremtidig arbeid og kompetanse er aller viktigst. Humankapitalen utgjør hele 65 prosent av nasjonalformuen, i følge Perspektivmeldingen, naturressurser, inkludert olje og gass, bare 5 prosent. Og finanskapital, der oljefondet er hovedingrediens, utgjør 15 prosent. Mennesker er med andre ord klart viktigst, og det betyr at investeringer i menneskers kompetanse og arbidsevne må være det mest sentrale i enhver strategi for å øke nasjonalformuen.

Så slår perspektivmeldingen fast at en av de viktigste utfordringene fremover blir å finne den kompetente arbeidskraften som trengs både i privat sektor og offentlig tjenesteproduksjon. Alt annet likt vil økingen av antall eldre gjøre at andelen yrkesaktive i befolkningen vil synke fra 54 prosent i 2023 til 48 prosent i 2060. Og det blir vanskeligst å få tak i arbeidskraft i distriktene, der innvandring hjelper, men bare litt:

"I 2022 var det for landet som helhet 3,6 sysselsatte personer per pensjonist over 67 år. Dersom sysselsettingsandelen holdes konstant etter aldersgruppe, vil dette forholdstallet synke til 2,4 sysselsatte per pensjonist i 2040. Utviklingen vil kunne gi stor knapphet på arbeidskraft i hele landet, men vil gi særlig store utfordringer for lite sentrale kommuner som allerede i dag har en dårligere balanse mellom sysselsatte og pensjonister enn resten av landet, og har vanskeligheter med å få tak i kompetent arbeidskraft. De minst sentrale kommunene har i dag 2,5 sysselsatte per pensjonist, og med mindre yrkesdeltakelsen øker, vil det svekkes til 1,7 i 2040."

Arbeidsmarkedet 2060

Hvor skal de som jobber i 2060 egentlig jobbe? Også dette prøver Perspektivmeldingen 2024 å utrede seg frem til. Nå er det selvfølgelig mye som er usikkert i et så langt tidsperspektiv, men vi vet en del ting. Vi vet demografiutviklingen gjør at det vil være færre i yrkesaktiv alder. Vi vet også at den vil øke behovet for mange flere helse- og omsorgsarbeidere. Og vi vet at resdusert oljeaktivitet vil gi færre ansatte der. Kanskje kan de oljeansatte bli omskolert til sykepleiere og helsefagarbeidere, så er det løst? Fullt så enkelt er det dessverre ikke. Perspektivmeldingen ser det slik:

Som følge av aldringen i befolkningen legges det i referanseforløpet til grunn et behov for en årlig vekst i sysselsettingen i helse- og omsorgssektoren på om lag 5 000 personer frem mot 2060. Samtidig innebærer fremskrivingene at samlet sysselsetting kun vil øke med vel 2 000 personer årlig. Til sammenligning økte antall sysselssatte med om lag 25 000 personer årlig fra 1970 til 2023.

Nå må det understrekes at de utviklingsbanene Perspektivmeldingen beskriver er modeller og ikke politiske mål, og meldingen har også noen interessante drøftinger av ulike utviklingsbaner gitt ulike forutetninger når det gjelder for eksempel innvandring, antall uføre, reel pensjonalder og mer effektivisering i offenelig sektor. Men det er også en referansebane, et slags "nullalternativ" som gjelder dersom vi forlenger mange av dagens trender. Men kan kansje si at denne utviklingen ingen egentlig ønsker er det som vil skje uten en politikk for omstilling på viktige områder.

I referansealternativet legger perspektivmeldingen til grunn at det blir behov for 180 000 flere ansatte i helse- og omsorgssektoren i 2060, og 200 000 i offentlig seketor totalt. Samtidig vil veksten i antall ansatte totalt være på 75 000 personer. Resten av arbeidslivet vil med andre ord gå i kraftig minus når helse og omsorg tar sitt. Hvor mange færre vil olje- og gassvirksoheten, med leverandører, trenge i 2060? Perspektivmeldingen beregner dette til 35 000 færre ansatte i 2030 og ytterligere 70 000 færre i 2060. Det er fortsatt et stort gap. Dessuten er det jo slik at olje- og gassvirksomhet i dag leverer store inntekter til statsbudsjettet, mens helse og omsorgsvirksomhet er en av de støste utgiftene, der penger hentes fra statsbudsjettet. Hvor er den private verdiskapingen som skal erstatte oljen?

Perspektivmeldingen er som sagt spennende når det gjelder regnestykker, og hva ulike justeringer i noen forutsetninger kan medføre av endringer i inntekter og utgifter. Vi kan for eksempel lese at vi uten pensjonsreformen for noen år siden ville fått 50 milliarder mer i årlige utgifter til alderspensjon i 2033 enn vi får nå. Det er et godt eksempel på at denne type reformer er mulige å få til og kan gi et nytt handlingsrom. Når det gjelder pensjonskostnader og pensjonsalder skrøt OECD nylig av at Norge har plassert seg godt sammenlignet med andre OECD-land, noe som ikke er tilfelle når det gjelder syke- og uførekostnader, ungt utenforskap eller faglige prestasjoner i skolen. Her har andre land kommet lenger enn vi har. Men ingen avv disse forholdene er umulige å gjøre noe med, det finnes jo land som får det til bedre enn oss på disse områdene.

Men selv om vi ikke helt har funnet løsningen på hvordan arbeidskraftsbehovet kan dekkes, inneholder Perspektivmeldingen noen regnestykker som viser hva gevinstene blir dersom vi finner de riktige tiltakene. Et sykefravær på svensk nivå ville gi 40 000 flere årsverk. Det beskrives også en del andre såkalte "retningsvalg", med tilhørende regnestykker som under gitte forutsetninger kan bidra til å få mange flere i arbeid ved å hindre frafall fra arbeidslivet og overgang til uføretrygd, og ved å få flere på helserelaterte ytelser tilbake til arbeidslivet. I følge Perspektivmeldingen er det omkring 100 000 ikke-sysselsatte på helserelaterte ytelser som egentlig ønsker å arbeide.

Redusert økonomisk handlingsrom også på kort sikt

Jeg kunne skrevet mye mer om mange temaer i Perspektivmeldingen 2024, for eksempel drøftingene av ulike scenarier i klimapolitikken, om energimarkedets målkonflikter, eller om verdien av naturverdier, som del av nasjonalformuen, som erkjennes, men ikke beregnes. Jeg kunne også skrevet om temaer jeg savner i denne perspektivmeldingen, for eksempal drøftingene av virkemidler for raskere digitalisering og produktivitetsvekst, eller drøftingene av hvordan vi unngår feilberegninger og store overskridelser i store offentlige infrastrukturprosjekter, som begge var temaer i den forrige perspektivmeldingen.

Jeg nevner likevel kort at det avsluttende kapitlet i Perspektivmeldingen, i tillegg til å drøfte de langsiktige finansielle utfordringene frem mot 2060, peker på at det også er utfordringer med det økonomiske handlingsrommet på mye kortere sikt, i de to neste regjeringsperiodene 2025-33. Historiske har produktivitetsvekst, sysselsettingsvekst og vekst i skatte- og oljeinntekter gitt et hyggelig handlingsrom for norske politikere. Oljen har bidratt til det, og det har alltid vært mulig å legge nye tiltak på toppen av det vi allerede gjør, uten at det må gå ut over noe annet.

Dette handlingsrommet blir i følge Kapittel 7 - Finanspolitikken framover, betydelig innskrenket allerede om noen få år, og er beskrevet i en tabell på side 138 i Perspektivmeldingen. I årene 2011-19 var den årlige gjennomssnittlige skatteveksten på 21 milliarder og oljefondet tilførte budsjettet ytterligere 12 milliarder mer årlig. Så gjorde flere eldre i befolkningen at folketrygdens utgifter økte årlig med 10 milliarder og kommunenes og sykehusenes utgifter med 5 milliarder, helt av seg selv. Men summen ble uansett et hyggelig ekstra årlig handlingrom på 15 milliarder. 

I perioden 2030-33 er den årlige skatteveksten redusert til 14 milliarder, uttaket fra oljefondet til 6 milliarder mer årlig, mens veksten i folketrygden fortsatt blir 10 milliader årlig og demografikostnaden i kommunene og sykehusene er 5 nye millarder hvert år. Men på toppen av dette ligger forpliktelser på 8 milliarder i året i mange år fremover til å realisere forsvarets langtidsprogram. Helt nødvendige utgifter gitt den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Og handlingsrommet? Det går fra å kunne fordele 15 milliarder ekstra når man møtes til budsjettkonferanse i regjeringen i mars hvert år, til å  ha minus 4 milliarder når budsjettarbeidet starter. Og værre skal de bli i årene som kommer fordi oljeinntektene skal videre ned. 

Forhåpentligvis vil lysten og evnen til å prioritere mellom ulike formål, og velge noen gode formål bort, bli mer utviklet blant norske politikere, etter hvert som realitetene slår inn. Norge blir mer som andre land. Det er jo derfor det kommer en perspektivmelding, ikke for å fortelle at alt er på rett kurs. Hvis ikke den erkjennelsen synker inn, vil det gå temmelig dårlig med Norge fremover.

3 utfordringer med debatten om statsbudsjettet

 Lillian Olsen, som er sjef i Halogen, og jeg, har skrevet et innlegg om Statsbudsjettet. Men ikke så mye om  selve innholdet i statsbudsjettet som om debatten om statsbudsjettet, som gjerne er mest opptatt av de kortsiktige effektene av enkelte store og små poster, eller noen ganger av hele budsjettet, men fortsatt kortsiktig.

Vi etterlyser en tilnærming til diskusjonen om statsbudsjettet er bra eller dårlig som handler mer om hvordan det bidrar til å løse de største langsiktige utfordringene vi står i: Hvordan vi øker velferdsordningenes bærekraft i møte med demografiendringene, hvordan vi styrker sikkerheten og beredskapen i en tid med flere og større sikkerhetstrusler, og også trusler i form av mer ekstremvær. Og hvordan sørger for å stå bedre rustet til å møte klima og naturmangfoldsutfordringer.

Ingen av disse utfordringene vil kunne løses med et statsbudsjett alene, selv om  det noen ganger høres sånn ut når man hører diskusjonen. Vi beskriver tre utfordringer vi ser med den dominerende debatten, der vi stort sett vet hva alle vil mene på forhånd, og skriver blant annet dette om den første utfordringen, at alt enten er veldig makro eller veldig mikro i perspektivet:

"Allerede i det øyeblikket nøkkeltallene presenteres litt i forkant av finansministerens finanstale, er samfunnsøkonomene på banen og kommenterer statsbudsjettets effekt på nasjonaløkonomien, budsjettimpulsen og oljepengebruken. De virkelig store tallene, og hvordan de vil påvirke renteutviklingen det neste halvåret. Og deretter braker det løs med kommentarer og pressemeldinger om helt andre ting, fra absolutt alle som har en aller annen utgiftspost i statsbudsjettet de ikke er fornøyd med. Ingenting er for lite, og alle vil ha mer av statens kake neste år.

Og felles for begge perspektiver er at de er temmelig kortsiktige og lite opptatt av å beskrive hvordan vi skal komme styrket ut av det neste tiåret. Det er ingenting galt med verken makro eller mikroperspektivet, eller hva som skal skje neste halvår, men som tidshorisont for å bygge mer innovasjonskultur, digitalisere mer og bedre eller håndtere demografi-utfordringer, klimaendringer og en ny sikkerhetspolitisk situasjon, blir det for kort. Tiltakene får mer karakter av symbolpolitikk enn av å ta behovet for systemendringer på alvor.

Så skriver vi om to utfordringer til: At alle, inkludert de fleste næringslivsorganisasjonene, høres ut som økte utgifter til deres formål på neste års budsjett er svaret, og at selv de statlige virkemiddelaktørene som skal bidra til mer innovasjon og nyskaping i bedriftene, høres ut som det er mer penger til dem selv som er det viktigste. At forskjellen på suksess eller fiasko for den videreutviklingen i landet er avhengig av deres bevilgning. Vi bør klare å se litt større på ting og være mer opptatt av resultater, og ikke bare av bevilgninger.

Hele innlegget vårt er publisert på nettsidene til Alltinget, en god formidler av nyheter om samfunn og politikk som også er opptatt av å være et sted der debattinnlegg publiseres, og et fint tilskudd til det norske mediemangfoldet i det siste, Her er lenken til hele innlegget,

En million alderspensjonister i Norge

For første gang i historien har Norge passert en million alderspensjonister. I årene som kommer vil antallet øke ytterligere, til over 1,1 millioner i 2025 og 1 236 000 allerede i 2030. Og antallet fortsetter å øke i minst ti år til, med omkring 100 000 nye alderspensjonister hvert fjerde år. Samtidig har lavere fødselstall og lavere innvandring til Norge gjort at antall sysselsatte ikke øker på langt nær like raskt. 

Selv om vi har snakket om den såkalte eldrebølgen i mange år, var det slik at antallet alderspensjonister var ganske stabilt på i overkant av 600 000 frem til omkring 2010. Veksten fra 2011,  da pensjonsreformen trådte i kraft og det var 697 000 alderspensjonister totalt og frem til 2021 da vi nådde en million, er på over 300 000 personer, NAV skriver på sine nettsider at:

"1. november var det for første gang én million som mottok alderspensjon fra NAV. De siste ti årene har veksten vært på nær 300 000 personer. Et økende antall nordmenn får alderspensjon på bankkontoen. På ti år har antallet økt med drøyt 40 prosent, og hver sjette nordmann er nå alderspensjonist."

Så er jo et interessant spørsmål som også belyses i denne saken fra NAV: Hvem er det som skal bidra til at flere er i arbeid i årene som kommer som kan betale for økte pensjonskostnader. Når fødselstallene faller og det kommer færre innvandrere, hvem skal da dekke dette gapet? Og et viktig svar på dette, kanskje litt overraskende for noen, er at pensjonistene selv utgjør et stadig større bidrag til å fylle dette gapet. NAV skriver på nettsidene at:

"Et annet utslag av pensjonsreformen er at over 100 000 personer nå kombinerer uttak av alderspensjon med å jobbe. Dette utgjør en dobling det siste tiåret."

Norge mot 2025

Hva skjer egentlig med norsk økonomi under koronapandemien? og hvordan er den økonomiske krisen nå sammenlignet med finanskrisen for litt over ti år siden, eller tidligere økonomiske nedturer vi har hatt? Hvordan har Norge klart seg sammenlignet med andre land?

Disse temaene alene en veldig god grunn til å oppsøke innstillingen fra Norge mot 2025-utvalget som la frem sin rapport i dag. Ledet av Jon Gunnar Pedersen, og med en spennende sammensetning av folk med ulik fag- og yrkesbakgrunner, har utvalget på glimrende vis dokument hva som skjedde med arbeidsmarkedet og økonomien da pandemien rammet oss. 

De beskriver også hvilke tiltak som er gjennomført for å begrense de økonomiske skadevirkningene for innbyggere, arbeidstagere og bedrifter. Men drøfter også balansegangen mellom at tiltakspakkene er store nok, effektive nok og virker raskt, men samtidig ikke må vare så lenge eller være så store at de hindrer eller bremser nødvendig økonomisk omstilling, der nye og enda mer produktive virksomheter vokser frem, som må til for at vi skal komme styrket ut av krisen.

Men den aller viktigste grunnen til å lese Norge mot 2025 er ikke rapportens andre hovedtema, og som ligger i tittelen. Dette er ikke bare en rapport som beskriver krisen, dens hovedformål er å gi anbefalinger om rammebetingelser og retning etter krisen, og som sørger for at vi ikke drar med oss et langvarig økonomisk etterslep med lavere sysselsetting og produktivitet, men bruker dette som en god anledning til å styrke det som fungerer godt og endre på det som ikke virker så godt. 

Et tankekors her er at vi med koronapandemien kan risikere å forlenge og forsterke det som allerede var en situasjon med lavere vekst enn før. Vi har opplevd mer enn et tiår med lavere produktivitetsvekst enn tiårene før, en situasjon vi har felles med mange andre land i vår del av verden med høy vekst på 80- og 90-tallet, men også en sitasjon vi må arbeide for å komme ut av. Og kanskje kan gjenreisingen etter pandemien være et godt tidspunkt å legge forholdene til rette for dette.

Utvalgets utredning tar for seg store og brede politikkområder når den drøfter hva som kan virke enda bedre enn i dag. De drøfter sysselsettingsnivået og hvor godt arbeidsmarkedet fungerer. De ser på skattesystemet, på tilgangen på kapital og på kompetansebehov fremover. De drøfter hvordan digitalisering har gjort oss bedre rustet til å møte denne krisen, og hvordan den digitale infrastrukturen, både den fysiske og de tjenesteplattformene vi bruker, vil spille en helt avgjørende rolle for hvor smart og effektivt vi klarer å utnytte ressurser og kompetanse fremover.

Og ikke minst drøfter de hvordan svarene på klima- og miljøutfordringene, som er en enda større utfordring enn pandemien, også vil kunne være en viktig målestokk for hvordan vi innretter politikken nettopp på de områdene som er viktige for å komme styrket ut av pandemien. Vi skal ikke tilbake til der vi var før, men legge grunnlaget for flere lønnsomme arbeidsplasser, flere kompetanse- og teknologiintensive bedrifter og en smartere, mer digital og mer effektiv offentlig sektor. Norge mot 2025 bidrar med et godt kunnskapsgrunnlag og med noen viktige og krevende diskusjonstemaer.

Perspektivmeldingen 2021

Langvarige lesere av denne bloggen vil vite at Perspektivmeldingen er det kanskje aller viktigste politiske dokumentet regjeringen legger frem i løpet av en stortingsperiode, i hvert fall i mine øyne. Det kommer bare hvert fjerde år, men så er det også de virkelig store og langsiktige  utfordringene som drøftes her. Den langsiktige bærekraften i økonomien, men også evnen vår og handlingsrommet til å håndterer en del andre langsiktige utfordringer, blant annet klimagassutslipp.

Perspektivmeldingen er lang og interessant, og har de beste grafene som er å oppdrive i politisk dokumentsammenheng. Jeg kommer nok tilbake til noen av dem snart. Men jeg vil begynne med å reklamere for en video fra et seminar om Perspektivmeldingen der min gamle sjef i KMD Jan Tore presenterer hovedtrekkene i meldingen og Jon Gunnar Pedersen, tidligere statssekretærkollega, presenterte en delutredning fra Norge 2025-utvalget, et utvalg som er nedsatt for å gi råd om hvordan vi kommer oss ut  av koronakrisen med vekstkraft, innovasjonskraft og ny jobbskaping i Norge.

Selve perspektivmeldingen finnes digitalt her. De to rapportene som har kommet fra Norge mot 2025-utvalget er her. Og skulle noen være interessert så blogget jeg også om perspektivmeldingen i 2009, perspektivmeldingen i 2013 og perspektivmeldingen i 2017 (med kåring av en favorittgraf). Samt regjeringens konferanser underveis i prosessen i både 2016 og i 2020..

Hva er forskjellen på denne siste perspektivmeldingen og de foregående? Mye følger den gode gamle oppskriften der det blir beskrevet hvordan det å forlenge dagens trender langt inn i fremtiden bærer galt av sted fordi inntektene fra olje og gass vil falle og utgiftene til offentlige tjenester, og særlig til helse og omsorg, vil øke kraftig fremover. Derfor må vi omstille nå og utnytte ressursene bedre. Perspektivmeldingen er full av eksempler og regnestykker som viser hvordan.

Jeg mener det er to viktige ting som er nytt i denne utgaven av perspektivmeldingen, Den ene er at de endringene vi tidligere snakke om at ville komme, lavere oljeinntekter og en annen befolkningsammensetning med flere eldre, ikke er noe som vil skje i fremtiden, men noe som skjer nå. Det som ble beskrevet som utfordringer før er blitt en realitet. Den andre nyskapingen er at avstanden mellom problembeskrivelser og beskrivelser av hva som må gjøres er blitt kortere. Det er gode omtaler av behovet for mer innovasjon i offentlig sektor, av digitaliseringspolitikken og av tiltak for å gjennomføre det grønne skriftet på en måte som også skaper vekst og arbeidsplasser.

Nåverdien av fremtidig arbeid

På regjeringspartienes store fremtidskonferanse tirsdag - om perspektivmeldingen 2020 - viste Jan Tore Sanner en oppdatert utgave av min favorittgraf. Det er grafen som viser hvordan den norske nasjonalformuen er sammensatt, inkludert verdien av oljen og gassen under bakken, petroleumsfondet, all realkapital og befolkningens arbeidskraft og kompetanse.

Forvalter vi denne nasjonalformuen på en god måte bidrar det til at vi blir rikere i fremtiden. Forvalter vi den på en dårlig måte synker den i verdi, og noe som bidrar til lavere inntekter for kommende generasjoner.

Men hvordan er så sammensetningen av denne nasjonalformuen vår. Er det slik at vi først og fremst er oljeavhengige? Eller er vi blitt mest avhengige av oljepenger på bok? Eller kanskje alt dette er verdt mindre enn verdien av all maskiner, fabrikker og annen realkapital i Norge?

Det grafen på bildet viser er at ingen av disse svarende er riktige. Mens olje og gass i bakken er to prosent av nasjonalformuen, pengene vi har på bok, inkludert oljen som er omdannet til penger i oljefondet, utgjør i alt 6 prosent av formuen vår, den faste realkapitalen utgjør omkring 9 prosent av formuen, mens det økonomene omtaler som "nåverdien av fremtidig arbeidsinnsats" utgjør hele 83 prosent av nasjonalformuen, langt mer enn alle de tre andre til sammen.

Hva betyr så dette for politiske veivalg og prioriteringer? Det betyr i hvert fall at to ting er er svært viktige:

For det første er det åpenbart slik at denne delen av kapitalen vår, humankapitalen, ikke er noe som står stille, men noe som øker i verdi med mer kunnskap og kompetanse. Derfor er kvaliteten i skolen så viktig, ikke bare for den enkeltes muligheter, men også for landets velstand og velferdsnivå. Folk med mer relevant kompetanse tjener mer og er mer produktive enn folk med mindre relevant kompetanse. Og derfor er det viktig å legge enda bedre rette for kompetansepåfyll underveis, slik at vi ikke går ut på dato, men får den nødvendige etter- og videreutdanningen. Det er med på å øke nasjonalformuen.

Og så betyr at det naturligvis at det har stor betydning for nasjonalformuen at flest mulig er i jobb. Når verdien av arbeid nå og i fremtiden utgjør 83 prosent av nasjonalformuen betyr det også at selv en liten økning eller en liten reduksjon i deltagelsen i arbeidslivet, i antall arbeidede timer eller i hvor lenge man jobber før man blir alderspensjonist, har stor betydning for hvor velstående Norge kommer til å være i årene som kommer. Derfor har denne en helt sentral plass når vi skal lage strategier for hvordan Norge fortsatt skal være et av verdens beste land å bo i.

Finansdepartementet har for øvrig en litt mer utfyllende beskrivelse av definisjonen av nasjonalformuen, og de fire hovedkomponentene som inngår i denne artikkelen som ble skrevet til forrige perspektivmelding i 2017.

Folketrygdens utgifter frem mot 2030

Folketrygdens ulike ordninger utgjør i dag 35 prosent av statbudsjettet. Dette inkluderer mange av de mest sentrale velferdsordningene i Norge, som alderspensjon, uføretrygd, foreldrepenger, dagpenger, utgifter til legemidler og refusjoner for ulike helsetjenester. Ordninger som bidrar til det viktige sosiale sikkerhetsnettet vi har.

Men så er det samtidig slik at sikkerhetsnettet er avhengig av en balanse mellom det som betales ut til innbyggerne i form av ulike velferdsordninger og ytelser, og pengene som kommer inn i form av skatter og avgifter lønnstagere og næringsliv betaler inn. Med mindre inntekter til staten fra olje og gass i årene som kommer blir handlingsrommet for nye satsinger mindre.

Og så er det ikke bare lavere inntekter som blir utfordringen, Befolkningssammensetningen i Norge endrer seg, med nedgang i antall fødsler og lavere innvandring, men vekst antall pensjonister for hver innbygger i yrkesaktiv alder. Dette gjør at sammensetningen av folketrygdens utgifter er i endring, og at utgiftene vil øke enda mer fremover. Fordi folketrygden er en så stor del av offentlig sektors økonomi, og en så viktig begrensning på hvilket handlingsrom vi vil ha på andre områder, er det viktig å ha kunnskap om hvordan utgiftene har utviklet seg de siste årene og å vite noe om hvordan det vil være i årene som kommer.

For å bidra til kunnskap og innsikt om utviklingen har NAV og Helsedirektoratet sammen laget en meget god rapport med tittelen "Utviklingstrekk i folketrygden 2010–2030"  (omtale og lenke her). Den er på omkring 30 sider, ,med en god oversikt over utgiftsutviklingen siden 2010 og en fremskriving av utviklingen frem til 2030 som fremskriver dagens befolkningstrender og tar hensyn til regelendringer og reformer som allerede er besluttet. Gode grafer som viser utviklingen er det også.

I det innledende sammendraget om det store bildet slår rapporten fast at:

"Målt i realverdi i 2020-kroner har utgiftene til folketrygden økt med 65 milliarder kroner fra 2010 til 2018, til 488 milliarder kroner. Fra 2018 til 2030 venter vi at utgiftene vil øke med ytterligere 94 milliarder kroner til 581 milliarder kroner. Som andel av fastlands-BNP tilsvarer det en økning fra 15,3 prosent i 2010, til 15,8 prosent i 2018 og videre til 16,7 prosent i 2030."

Rapporten slår videre fast at det særlig er høyere utgifter til alderspensjon som bidrar til økte kostnader, men at også den delen av utgiftene til helseformål og legemidler som dekkes over folketrygden vil øke mye i årene som kommer:

"Økte utgifter til alderspensjon har vært og vil være den viktigste driveren bak utgiftsveksten. Her har utgiftene i realverdi alene økt med 70 milliarder kroner siden 2010, til 236 milliarder kroner i 2018. Fram til 2030 venter vi en ytterligere økning på 55 milliarder kroner. For legemidler og andre helseformål ventes i alt en realvekst på 26 milliarder kroner fra 2018 til 2030. Det tilsvarer en sterk økning på 83 prosent, særlig drevet av økte legemiddelutgifter. Veksten skyldes både vridning mot dyrere legemidler og økt forbruk per pasient."

Så vil sikkert noen spørre: Er det ikke slik at det er vedtatt pensjonsreformer som blant annet gjør at folk må stå lenger i jobb enn før, og at dette derfor reduserer utgiftene til alderspensjon i årene som kommer? Og svaret på det er at; Jo, Norge har fått på plass pensjonsreformer som vil bidra til langt lavere utgifter enn de ellers kunne blitt. Rapporten sier at:

"I 2030 venter vi at regelendringer vil gi en årlig innsparing på 46 milliarder kroner sammenliknet med 2018. Dette gjelder i stor grad effekter av pensjonsreformen som alene ventes å gi en innsparing på 39 milliarder kroner."

Når folketrygdens pensjonsutgifter ikke går med med 39 milliarder kroner frem mot 2020, men tvert imot øker med 55 milliarder kroner, er det først og fremst fordi antall pensjonister blir enda høyere enn i dag. I en av tabellene kan vi lese at det i 2020 er 969 000 personer som mottar alderspensjon fra folketrygden, opp fra 657 000 i 2010. Og i 2030 vil det være over 1,2 millioner pensjonister i Norge.