torsdag 30. august 2012

Hemmelige rutetabeller

Fredag morgen er jeg invitert som innleder på et møte i DIFI for å fortelle om hvorfor jeg er opptatt av at offentlige etater slipper fri data de sitter på. Mange av disse dataene, som er samlet inn for skattebetalernes regning, kan brukes i nye innovative tjenester og legge grunnlag for nytt næringsliv. Jeg har tidligere blogget om DIFIs utmerkede veileder om tilgjengeliggjøring av data.

Gårdagens Dagens Næringsliv (på papir) hadde en ganske absurd historie som er en god påminning om hvordan det kan gå når man ikke vil tilgjengeliggjøre data, men velger å holde dem for seg selv (saken er også omtalt i VG på nett). Høsten 2006 bevilget Stortinget 20 millioner kroner for at det skulle opprettes en nasjonal reiseportal med rutetider for buss, bane, tog og ferger, data som også kan brukes i en reiseplanlegger. Men i løpet av de seks årene som har gått har det ikke skjedd noen ting. Dagens Næringsliv skriver:

"Politisk rådgiver i Samferdselsdepartementet Sigrid Brattabø Handegard skylder på fylkeskommunene - Det er fylkenes ansvar å sørge for at vi får inn pålitelige trafikkdata som må til for å få til en database av denne typen (...) Departementet innkalte i vår representanter for alle landets fylker til møte for å få fortgang i innsamlingen av rutetabeller for buss, tog og ferger landet over. - Men så er jo problemet at de som ikke prioriterer dette, heller ikke kommer på møter, sukker Sigrid Brattabø Handegard."

Vi får altså ikke noen samlet nasjonal tjeneste med ruteopplysninger for buss, tog og ferge fordi fylkeskommunene holder rutetabellene hemmelige. Da hjelper det ikke å bevilge 20 millioner kroner. Nå tror jeg egentlig ikke disse pengene er nødvendige for å få gjort noe heller. Dersom rutetabellene ble lagt ut  i maskinlesbar og oppdatert form på nettet, ville ulike programmerere og app-utviklere nokså enkelt kunne lage en slik tjeneste. Jeg tviler på at vi måtte betale så veldig mye for å bruke en slik app heller, jeg vil tippe at noen nokså raskt ville komme en gratisversjon, for eksempel i form av en reklamefinansiert nettside.

Dette er et glimrende eksempel på hvordan det å slippe løs nyttige data og gjøre dem tilgjengelige for kreative mennesker i næringslivet ville bidratt til at offentlige tjenester blir både bedre og bedre kommunisert. Samtidig bidrar det til å skape vekst i den delen av næringslivet som klarer å bruke disse frigjorte dataene til å lage nye og innovative tjenester, samt i veldig mange andre bedrifter som ville kunne levere bedre og billigere tjenester hvis de fikk enklere tilgang til nødvendige offentlige data de trenger i sine tjenester.

tirsdag 28. august 2012

The saints are coming

Stakkars New Orleans. Nøyaktig på dagen syv år etter at Hurricane Katrina smadret byen i 2005 har Hurricane Isaac kurs mot byen i natt. Heldigvis har denne orkanen en styrke på "bare" Category 1  på en skala fra 1 til 5, mens Katrina var en Category 3 da den nådde land. Vi får derfor håpe Hurricane Isaak gjør langt mindre skade, men omfattende skader som skyldes vinden og enorme mengder regn blir det uansett.

Videoen under kan fungerer som en bra påminnelse om det som skjedde i 2005. Sangen heter "The Saints Are Coming" og ble, som man også ser i videoen, urfremført av U2 og Green Day på åpningskonserten i New Orleans Superdome da denne ble gjenåpnet i september 2006.



Superdome er hjemmebanen til byens stolthet, fotballaget New Orleans Saints som vant the Super Bowl i 2009. Da skulle man kanskje tro at The Saints are Coming er en sang som er spesialskrevet etter Hurricane Katrina for å minnes det som skjedde i Superdome, men er det er den slett ikke. Sangen er en cover som opprinnelig ble utgitt i 1978 av den skotske gruppen The Skids. Originalen er en bra låt, men versjonen til U2 og Green Day er både bedre og langt viktigere enn originalen.

mandag 27. august 2012

Saudi Aramco angrepet av hackere

De siste dagene har flere internasjonale medier meldt om et angrep fra ukjente hackere som har gått løs på  it-infrastrukturen i verdens største oljeselskap, Saudi Aramco. Angrepet skal ha startet 15. august og slått ut 30 000 av oljeselskapets 50 000 PCer. I følge Saudi Aramco er dette problemet nå i ferd med å bli ryddet opp i, men i hvert fall en av selskapets nettsider www.aramco.com er fortsatt nede med en feilmelding (mens www.saudiaramco.com tidvis virker).

Det er et par ting ved dette angrepet som er litt spesielle, og for den som er blir rammet spesielt ubehagelige. Vanligvis når "hacktivister" angriper en virksomhet gjør de det gjennom et såkalt distributed denial of service (DDoS)-angrep, et angrep som bombarderer et nettsted med så mye innkommende trafikk at nettsidene kollapser, men uten å stjele eller ødelegge filer. Angrepet på Saudi Aramco er av en helt annen type, der man bruker såkalt "malware", programvare som har til hensikt å gjøre alvorlig skade på data og datasystemer hos offeret. New York Times teknologiblogg skriver:

"The Saudi Aramco attack would be the first significant use of malware in a so-called hacktivist attack, in which hackers target a company for activist reasons rather than for profit. In the past, hacktivists have used application or distributed denial of service — DDoS — attacks in which they clog a Web site with traffic until it falls offline."

Flere nettsteder som skriver om it-sikkerhet og virustrusler har pekt ut en trojaner som heter Shamoon som syndebukken. Dette er et virus som først stjeler dataene dine og sender dem til en maskin kontrollert av hackerne og deretter overskriver oppstartsfilene på harddisken slik at PCen ikke virker lenger. Stygg sak med andre ord. Når man multipliserer effekten med 30 000 PCer kan man jo tenke seg kaoset det måtte ryddes opp i.

Tidligere i år tok et virus som heter Flame seg inn i noen kraftverk i Iran og prøvde å stenge dem ned. Shamoon er ikke det samme viruset som Flame, men har noen fellestrekk som gjør at eksperter mener at det handler om en "copycat" som vil kopiere dette angrepet, men med at annet offer. En teori som er blitt lansert er at det må være Iran selv som står bak angrepet på Saudi Arabia, etter at de har førsøkt å rekonstruere den skadelige programvaren de selv ble rammet av. Andre mener at Shamoon ikke kan være laget av en stat fordi programvaren inneholder noen såpass amatørmessige feil at det er mer sannsynlig at at det er laget av noen ungdommer på gutterommet.

Uansett hvem som står bak angrepet i Saudi Arabia er det en viktig påminnelse om hvor avhengige alle lands samfunnskritiske virksomheter og prosesser er av ikt. Og hvor sårbare vi er når vi mangler verktøyene vi trenger for å beskytte oss mot angrep. I den forbindelse er det også greit å minne om at datakriminalitet og informasjonssikkerhet er hovedtema på Sikkerhetskonferansen 2012 i regi av Næringslivets Sikkerhetsråd. Dit kommer det flere innledere som vi gi sin vurdering av trusselsituasjonen i ulike bransjer. Og så vil ferske tall fra den norske Mørketallsundersøkelsen bli presentert, tall som helt sikkert viser at det ikke bare er i utlandet man er utsatt for skadelige angrep.

søndag 26. august 2012

Er forelesninger de nye papiravisene?

Er forelesninger de nye papiravisene? Det er det spenstige spørsmålet rektor Tom Colbjørnsen på Handelshøyskolen BI stiller i bloggen sin. Papiraviser sliter som kjent ganske kraftig i møte med digitaliseringen. Colbjørnsens poeng er at høyere utdanning nå står overfor en ganske lik digitaliseringsutfordring, men at det foreløpig nesten ikke er debatt om konsekvensene av dette:

"Sammenlignet med den debatten som går om konsekvensene av digitalisering i andre bransjer, for eksempel mediebransjen, er det påfallende lite diskusjon om de mer langsiktige konsekvensene som digitalisering har for måten vi driver høyere utdanning på. Ikke slik å forstå at vi neglisjerer digitalisering i akademia. Vi jobber mye med å ta IKT og internett i bruk i vår operative virksomhet. Det er de mer langsiktige konsekvensene av digitalisering det er lite debatt om."

Tom Colbjørnsen viser i bloggen til en artikkel av Christopher Caldwell i Financial Times om "Ivory towers will be toppled by an online ‘tsunami’. Der setter Caldwell det hele på spissen og skriver at:

"The internet is about to bring to university professors what it has brought to secretaries, journalists and music executives: unemployment. (...) Last month, the start-up consortium Coursera, which began with a few courses from Princeton, Stanford, the University of Pennsylvania and Michigan, got a dozen more schools to participate, including Virginia and the California Institute of Technology. Harvard, MIT and Berkeley collaborate on EdX, which, for now, is limited to a few courses in the quantitative sciences."

Nå er det ikke helt nytt at forelesningene fra universiteter tilbys online. Både iTunes U og YouTube EDU har vært på banen i noen år, så hva er det som gjør at det plutselig er snakk om en "tsunami" nå? I følge Caldwell handler endringen om at de har begynt med en rangering av studentene, i stedet for å bare tilby at du kan gjennomføre et kurs ved å følge noen forelesninger online. Det å bli rangert sammen med hundrevis av andre som tar de samme kurset tilfører en helt ny verdi.

Da Stanford-professorene Sebastian Thrun og Peter Norvig tilbød sitt program Computer Science 221, om kunstig intelligens, som et onlinekurs, var det 160 000 studenter som meldte seg på etter at de sa de ville la alle ifå vite hvilken rangering de hadde i forhold til de andre i klassen. Så kan man jo lure på om en arbeidsgiver nødvendigvis vil foretrekke en fra den priviligerte minoriteten som tar kurset på den tradisjonelle måten? Eller om en i toppsjiktet av de 160 000 studentene som nå har tatt kurset online er vel så attraktiv.

Jeg tror ikke det blir slutt på verken forelesninger eller universiteter med campus (det blir heller ikke slutt på trykksaker på papir), men det er sannsynlig at de mindre gode universitetene og høyskolene vil få noen store utfordringer med denne nye konkurransen. Dessuten fører et økt behov for å oppgradere kompetansen blant de som er i arbeidslivet til at ulike varianter av online læring vil utfordre mange av de tradisjonelle aktørene og arbeidsformene i høyere utdanning. Så det er helt rett å si at både forelesninger og papiraviser blir utfordret av nye virksomhetsmodeller, som muliggjøres av digitale teknologier

Alle som er opptatt av utviklingen på dette området, og om det virkelig blir like utfordrende å holde forelesninger som å gi ut papiraviser, oppfordres til å delta på konferansen Disruptive Education 2012 i november. Det blir en konferanse som nettopp vil adressere hvordan utdanningen vil se ut når utdanningssystemet utsettes for full digitalisering.

lørdag 25. august 2012

Hvem vinner hvis Lance diskvalifiseres?

The Telegraph: Who may get his titles?
Lance Armstrong vant Tour de France hvert eneste år fra 1999 til 2005, syv ganger til sammen. Ingen andre har klart akkurat det. Men nå har USAs antidopingbyrå USADA funnet ut at Lance Armstrong jukset og besluttet at han skal fratas alle sine titler i Tour de France.

Akkurat hvordan en amerikansk ikke-statlig organisasjon kan endre resultatlistene i et sykkelritt i Frankrike er naturligvis omdiskutert, men realiteten er nå i hvert fall at det internasjonale sykkelforbundet UCI avventer mer informasjon fra USDA før den tar saken opp til behandling. Og resultatet da kan bli at Armstrong diskvalifiseres og at noen andre utpekes til vinner av de syv sykkelrittene.

Nå vet naturligvis alle som følger med på sykkelsport, og UCI vet det bedre enn noen, at det ikke blir helt enkelt å finne en verdig vinner som kan erstatte Lance Armstrong på toppen av resultatlisten. Det naturlige ville jo være å flytte opp de som kom på andreplass bak Lance, men problemet er at både disse syklistene og mange av de som kom på plassene bak er tatt i doping tidligere. Det vil jo unektelig se litt rart ut om resultatet av prosessen mot Armstrong for å bekjempe doping i sykkelsporten er at noen av historiens største juksemakere kommer øverst på resultatlistene.

The Telegraph har sett litt på hvem dette handler om. Mest prominent av disse er Jan Ullrich fra Tyskland, som etter å ha vunnet sin eneste sammenlagtseier i 1997 og kommet på andreplass bak Pantani i 1998, kom på andreplass bak Armstrong i 2000, 2001 og 2003 (og på en tredjeplass i 2005 som han senere er blitt diskvalifisert fra). Ullrich ble i disse årene stadig mistenkt for bloddoping og ble til slutt kastet ut av T-Mobile-laget han var kaptein på i 2006. Å gi akkurat Jan Ullrich tre nye Tour de France-titler ville være temmelig absurd.

I 1999, første gang Armstrong vant, kom  sveitseren Alex Zulle på andreplass. Han var med på det Festina-laget som ble utestengt under Tour de France i 1998, det såkalte Tour du Dopage, og innrømmet da å ha brukt EPO. Joseba Beloki fra Spania kom på andreplass i 2002 og tredjeplass i 2000 og 2001. Han er var en av ganske mange syklister som var involvert i den såkalte Operacion Puerto i 2006 som avslørte et nettverk av idrettsutøvere som hadde drevet med bloddoping hos den spanske legen Eufemiano Fuentes, men Beloki ble aldri utestengt for doping.

I 2004 kom Andreas Klöden på andreplass. Det er blitt hevdet at han og to andre tyske syklister bloddopet seg ved Universitetsklinikken i Freiburg i 2006, i forkant av Tour de France, men heller ikke han er noen gang blitt utestengt for bruk av doping. Det er derimot Ivan Basso som kom på andreplass bak Armstrong i touren i 2005. Han ble utestengt i to år for å ha drevet med bloddoping hos dr. Fuentes. En annen fargerik kandidat som kan rykke opp på toppen av pallen hvis Armstrong diskvalifiseres er Alexandre Vinokourov, årets olympiske mester. Han kom på tredjeplass i Tour de France i 2003. I 2007 vant han en tempoetappe i Tour de France i litt vel suveren stil etter å hva vært skadet, og det viste seg at han hadde mottatt blodoverføring før etappen. Vinokourov ble utestengt i et år av sykkelforbundet i Kasakhstan, noe som var en kortere straff enn andre fikk når de ble tatt i doping.

Bildet over illustrerer noe av problemet med å kåre en vinner. Det viser pallen slik den var etter Tour de France i 2005, med Armstrong øverst, foran Basso og Ulrich. Alle tre har på ulike tidspunkter blitt utestengt for doping, men foreløpig er det bare Ullrich som er fratatt pallplassen sin i dette løpet. Hvis også Armstrong diskvalifiseres rykker kanskje Basso opp, men han har som sagt innrømmet å ha vært involvert i bloddoping. Da kunne man jo i stedet utpeke mannen på fjerdeplass, Francisco Mancebo, til vinner, men han var en av flere syklister som ble nektet å starte Tour de France i 2006 etter at Operacion Puerto knyttet dem til dr. Fuentes. På femteplass kom Alexandre Vinokourov, som heller ikke deltok i Tour de France i 2006, fordi Astana trakk laget etter at fem av rytterne deres var involvert i den samme dopingsaken med dr. Fuentes.

Hvis det er slik at Lance Armstrong har vunnet Tour de France ved å jukse er det rett og rimelig at han fratas sine titler. Men det blir ikke lett å finne frem til verdige vinnere som kan erstatt ham på toppen av resultatlistene. Som denne lille gjennomgangen viser har de fleste aktuelle kandidatene på et eller annet tidspunkt enten vært avslørt i doping eller vært sterkt mistenkt for doping. Det er ikke sikkert man klarer å rydde helt opp i fortiden. Men den viktigste grunnen til å rydde opp er ikke fortiden, men er at det legges et grunnlag for en dopingfri sport i fremtiden.

torsdag 23. august 2012

Venstrevridde reisehåndbøker

Foreign Policy: Leftist Planet
Tidsskriftet Foreign Policy har en interessant artikkel på nettsidene sine om at reisehåndbøker som Lonely Planet og Rough Guides er politisk venstrevridde i sin omtale av mange land, og særlig brutale diktaturstater som Nord Korea, Iran, Cuba og Syria. Eller for å si det slik de gjør det:  "Why do so many travel guides make excuses for dictators?"

Artikkelen dokumenterer hvordan de store bestselgerne blant reisehåndbøker har en alvorlig slagside i sin fremstilling av hva som egentlig foregår i noen av verdens mest undertrykkende diktaturstater, og i stedet legger vekt på hvor "autentisk" og flott det er å ikke være overtatt av materialisme og vestlige ideer. Selv når det gjelder kravet om bruk av burka i Afghanistan har Lonely Planet funnet en optimistisk vinkling:

"The burqa can be seen as a tool to increase mobility and security, a nuance often missed in the outside world's image of the garment. Assuming that a burqa-clad woman is not empowered and in need of liberation is a naïve construct."

Artikkelforfatter Michael Moynihan i Foreign Policy mener at denne formen for reiserådgivning som bagatelliserer overgrep og menneskerettighetsbrudd har tradisjoner som i hvert fall går tilbake til Sovjetunionen under Stalin. Under den kalde krigen ble Cuba, Grenada, Nicaragua og andre eksotiske reisemål populære på venstresiden, mens en tilsvarende politisk turisme på høyresiden for å finne det frie markedet aldri slo til på samme måte. Det at den kalde krigen tok slutt er heller ingen hindring for venstresiden, det bedrives fortatt ideologisk turisme til land som Cuba og Venezuela. Og reisehåndbøkene bidrar fortsatt, i følge Moynihan, til svært lite objektive beskrivelser av systemene i de landene man besøker:

"Throughout, there is the consistent refrain that economic backwardness should be viewed as cultural authenticity, not to mention an admirable rejection of globalization and American hegemony. The hotel recommendations might be useful, but the guidebooks are clotted with historical revisionism, factual errors, and a toxic combination of Orientalism and pathological self-loathing."

Det er som sagt en del interessante eksempler på en slik slagside i artikkelen. Nå skal man kanskje ikke overdrive reisehåndbøkenes betydning for politiske analyser. Det er fullt mulig å reises til de aktuelle landene, se hva slags forhold befolkningene lever under og gjøre seg opp sin egen mening. Akkurat dette anbefaler den fremste norske reiseguruen Jens A. Riisnæs folk å gjøre i et glimrende intervju i Minerva nylig. Her beskriver han hvordan han brøt med 68er-hegemoniet på Blindern og venstresiden nettopp fordi han begynte å "reise politisk" og oppsøkte de mest politisk interessante stedene:

" I motsetning til mine medstudenter og jevnaldrende, som dro til Marrakech og Amsterdam, så jeg Sovjetveldet førstehånds – med hviledager på de greske øyer. På frukten skal treet kjennes. Da jeg hadde sett at kommunisthelvetet var nettopp et helvete, og kom tilbake til Blindern, begynte jeg å se det sosialistiske dillet vi drev med for hva det var."

onsdag 22. august 2012

Digital Winner Prize 2012

Digital Winner Prize 2012
Som i fjor skal Telenor dele ut en pris til en fortjent "digital vinner" i høst. Det skjer på en stor konferanse på Telenor Expo 14-15. november, der deler av listen over talere allerede er på plass og der tjenesteinnovasjon og nye forretningsmodeller (som i "mobile advertising" og "over the top services") ser ut til å stå sentralt.

Telenor Digital Winners Prize er et resultat av en sammenslåing av to tidligere priser Telenor har delt ut; en forsknings- og innovasjonspris som er delt ut flere ganger fra 1997 og den opprinnelige Digital Winners Prize som ble delt ut i 2008 for å løfte frem en nordisk aktør med en ny og innovative digital tjeneste eller plattform med suksess i markedet.

Bedrifter som har utviklet digitale tjenester som er lansert i Norden kan melde seg på som kandidater, og det er en svært kompetent jury som kårer en vinner. Hovedpoenget med prisen er å inspirere til mer innovasjon og å stimulere innholdsleverandører til å ta i bruk digitale plattformer på nye og mer kreative måter. I kriteriene juryen legger til grunn er det også spesielt vektlagt at tjenesten potensielt skal kunne nå ut via flere distribusjonskanaler og "screens", for eksempel både mobiltelefon, nettbrett og TV.

Jeg synes dette er en flott måte å vise at Telenor er opptatt av å stimulere nye og innovative tjenester og forretningsmodeller. Og at det ikke bare skal skje i egen regi, men at det er viktig å stimulere andre aktører, også små gründerbedrifter, som utvikler nye ting. Vinneren får 200 000 kroner og mulighet til å få hjelp til forretningsutvikling og eventuell distribusjon gjennom Telenor Comoyo. Og viktigst av alt: Fristen for å melde seg på som kandidat er 15. oktober, så man har fortsatt litt tid til å skrive en god begrunnelse.

mandag 20. august 2012

Grimstad - landets minste universitetsby

Ordfører Hans Antonsen på Campus Grimstad
Det er sesong for skolestart for de yngste og studiestart ved universitetene for de litt eldre. Jeg var i dag taler ved markeringen av studiestart ved Universitetet i Agder, et arrangement som foregikk to ganger fordi dette er et universitet består av to campus: Campus Kristiansand med 6500 studenter og Campus Grimstad med 2500 studenter i et flott nytt bygg som ble åpnet for to år siden.

Mens antall søkere via samordnet opptak til landets universiteter og høyskoler økte med 6.6 prosent i år, blant annet på grunn av større ungdomskull, er veksten ved Universitetet i Agder langt høyere. Det er godt å se at de nye universitetene skaper gode læringsmiljøer og er attraktive studiesteder.

Felles for "de nye" er en sterk posisjon når det gjelder profesjonsutdanninger, som sykepleie, ingeniør- og lærerutdanninger, noe som gjør dem litt forskjellige fra de "gamle" universitetene som er dominert av de tradisjonelle fagdisiplinene. Jeg håper at de nye universitetene i Agder, Stavanger og Bodø satser videre på sin profesjonsprofil, men også videreutvikler sine ambisjoner om å være viktige kunnskapsleverandører og innovasjonspartnere for privat sektor. Vi trenger noen som vil være universiteter på en slik måte at avstanden til arbeidslivet og næringslivet oppleves som kortere enn man ofte opplever det ved de gamle universitetene.

Både i Kristiansand og Grimstad var ordførerne på plass for å ønske de nye studentene velkommen. Det er en god tradisjon. Byer som er vertskap for universiteter er priviligerte byer. De trekker lettere til seg næringsliv, de får lettere tilgang til kompetent arbeidskraft og får et mer balansert arbeidsmarked. Og det blir mye mer liv i byen (i Grimstad økte for eksempel ølsalget med 7,5 prosent fra 2010 til 2011 på grunn av studentene, i følge forsiden i dagens Agderposten).

Ordfører Hans Antonsen minnet om at Grimstad er liten by med stolte tradisjoner på flere områder. Det er en dikterby der både Henrik Ibsen og Knut Hamsun bodde deler av livet sitt. Det er en sykkelby der studentene kan følge treningsrutene til Dag Otto Lauritzen og Thor Hushovd. Dessuten er Grimstad en viktig teknologiby der Ericsson for noen år siden gjorde viktige bidrag til utviklingen av mobilt bredbånd i sitt forskningssenter og der leverandører til oljeindustrien i dag utvikler fremtidens konsepter innen blant annet bore- og brønnteknologi.

Og det er kanskje kombinasjonen av slike teknologitradisjoner og sterk etterspørsel etter flere ingeniører fra blant annet oljeindustrien som gjør at Grimstad i dag har posisjonen som Norges minste universitetsby. Jeg har ikke tenkt på akkurat det før Hans Antonsen sa det i sin tale, men det er jo helt riktig. I følge rangeringen av norske byer på Wikipedia har Grimstad kommune 19 800 innbyggere mens selve byen har 10 400. Da er 2500 studenter et solid bidrag til livet i byen.

Ikke tror jeg Grimstad blir utkonkurrert av en enda mindre norsk by heller, for de andre institusjonene som kan tenkes ha slike ambisjoner er i byer som er litt større. I Grimstad kan de være både stolte og fornøyde med rollen sin som en liten universitetsby som forsyner et langt større omland - og i prinsippet hele verden - med høyt utdannet arbeidskraft det er stor etterspørsel etter.

søndag 19. august 2012

The Curse of the Mogul

"What's wrong with the world's leading media companies?", spør forfatterne Jonathan Knee, Bruce Greenwald og Anna Seave, alle professorer ved Columbia Business School, i boken The Curse of The Mogul. Og det er jo et veldig interessant spørsmål. Hvorfor skaper mediekonglomerater flest dårlig avkastning for sine eiere? Og hvorfor klarer stort sett aldri disse genierklærte mediemogulene, som mener de har helt ekstraordinære strategiske og kreative talenter, å levere de resultatene de har lovet aksjonærene sine?

The Curse of the Mogul  kom ut høsten 2009. Ting har naturligvis skjedd i mediebransjen siden da (for eksempel har Vivendi overtatt EMI Music, mens Rupert Murdochs News Corp. fått store nye utfordringer med sine engelske aviser ). Den er også veldig amerikansk i perspektivet, men fordi denne boken er mer prinsipiell og handler mest om forretningsmodeller, strategier og konkurransefortrinn, er den vel verdt å lese fortsatt. Etter hvert som digitaliseringen rykker fram og inngangsbarrierene for nye aktører blir lavere enn før, kan man til og med si at analysene i denne boken blir stadig mer dagsaktuelle.

En hver bedrift, uansett bransje, trenger noen konkurransefortrinn for å klare seg bedre i konkurransen enn andre. Bokens forfattere tydeliggjør gjennom hele boken hvorfor og hvordan de eneste reelle bærekraftige konkurransefortrinn som finnes er inngangsbarrièrer som gjør det dyrt og vanskelig for konkurrenter å komme inn i det aktuelle markedet. Investeringer bør ta sikte på å øke disse fortrinnene, det den amerikanske storinvestoren Warren Buffet kaller "continuously digging a moat around the business." Er det flere bedrifter som deler slike fortrinn bør de i følge forfatterne ta sikte på å, innenfor konkurranselovens rammer, samarbeide slik at de ikke ødelegger konkurransefortrinn de har felles.

Klarer man ikke dette er man dømt til å en stadig hardere konkurranse om å være mest effektiv og ha de laveste kostnadene. Det er ikke noe galt i dette, noen gjør det svært godt, men da kan man ikke innbille seg at man driver med noen annet enn kostnadskonkurranse og begynne å investere "strategisk". Slike strategiske oppkjøp og investeringer gir bare mening der de kan befeste eller øke inngangsbarrierene.

Det forfatterne så gjør er å analysere de ulike delene av medieverdikjeden for å finne ut hvilke mulige reelle konkurransefortrinn som finnes i de ulike delene. I stedet for å todele næringen i innhold og distribusjon, slik man ofte ser i analysene av mediebransjen, gjør de en tredeling av verdikjeden i "content", "packaging" og "retail". Innenfor hver av disse gjør de så en distinksjon mellom to hovedtyper aktører. Innenfor "retail" kan man for eksempel være en bred nasjonal aktør eller man kan velge seg en geografisk eller tematisk nisje.

I følge forfatterne er det i denne delen av verdikjeden mye lettere å skaffe seg inngangsbarrierer hvis man er lokal eller spesialisert, men av en eller annen grunn vil nesten alle mediemoguler at bedriften deres skal vokse seg til å bli altomfattende konglomerater, med lavere inngangsbarrierer og høyst uklare synergimuligheter mellom de ulike delene av konsernet. Mye aksjonærverdier har blitt sløst bort på drømmen om å bli stadig større. Forfatterne mener at flere burde lære av Michael Bloomberg som med beskjedne ressurser grunnla et av verdens mest lønnsomme mediekonsern, og ikke falt for fristelsen til å gå inn i de delene av bransjen der han ikke hadde noen naturlige fortrinn.

Et hovedproblem i følge boken er myten om at "content is king". Nesten alle store mediemoguler prøver å gi inntrykk av at de har en overlegen evne til å identifisere og utvikle talent, og at det er denne evnen til å lage nye blockbusters som kan forsvare ekspansjon inn i stadig nye områder, inkludert ulike former for digital distribusjon. Problemet er at de store stjernene, forfatterne, regissørene og skuespillerne, og særlig de som lager blockbusters enkeltvis, og ikke som serier eller pakker, ikke er så lett å låse inne. De vet hva de er verdt og kan forlange hele merverdien de bidrar med (og noen ganger enda mer), og kan bytte lag like ofte og lett som gode fotballspillere som vil ha bedre betalt.

Derfor er mediebedriftenes utfordring å skape og befeste posisjoner som gir reelle konkurransefortrinn, egenskaper som ofte er ganske konkrete, lokale og kjedelige, i stedet for å hevde at man har en overlegen evne til å lage stadig nye megastjerner og megahits. I denne sammenheng er beskrivelsen mot slutten av boken av Rupert Murdochs mangfoldige medieimperium interessant. Han er eksempel på både "good mogul" og "bad mogul" i denne boken. Hans kraftfulle inntog i satelitt-TV i UK gjennom satsingen på BSkyB er et eksempel på hvordan man utnytter og utvilker inngangsbarrièrer et sted der de faktisk finnes.

Samtidig virker det som Murdoch et nokså sentimentalt forhold til papiraviser, noe som fører til at handlingene ikke alltid virker like geniale. Han har tapt store penger på New York Post etter at han kjøpte den tilbake for andre gang i 1993. Og det er heller ikke lett å forstå det geniale i kjøpet av Dow Jones (som gir ut Wall Street Journal) for 5,7 milliarder USD i 2007. Men den investeringen som fremfor alt vil avgjøre fremtiden til Murdochs News Corp er hvordan det går med Fox Broadcasting Network, 20th Century Fox sin aggressive satsing fra 90-tallet og frem til i dag på å bli "the fourth network" i USA, på linje med ABC, NBC og CBS.

Det er de store globale og amerikanske mediekonsernene som har hovedrollen i boken. Men jeg tror mange av analysene av hva som gir reelle konkurransefortrinn i denne bransjen, og hva som ikke gjør det, er relevante også i en norsk og nordisk medievirkelighet. I Norge har vi ikke moguler som er like store som de store amerikanske mogulene, men man skal ikke se bort fra at det også her finnes personer i deler av medie- og underholdningsbransjen som er offer for noen av de samme vrangforestillingene som "The Curse of the Mogul" tar et velformulert og analytisk oppgjør med.

torsdag 16. august 2012

Antikvarisk lov om medieeierskap

Tidligere i uken blogget jeg om at Straffeloven av 1902 ikke har fått med seg intenett. Medietilsynets vedtak om A-pressens oppkjøp av Edda Media minner oss om at det også er andre lover i Norge som har blitt akterutseilt av den teknologiske utviklingen. Helt konkret har Medietilsynet godkjent oppkjøpet, men forlanger at A-pressen må selge syv av Edda-avisene: Varden, Østlandets Blad, Smaalenenes Avis, Vestby Avis, Enebakk Avis, Ås Avis og Rakkestad Avis.

Jeg ser av opplagstallene for 2011 publisert av Landslaget for norske lokalaviser at Ås Avis og Vestby Avis begge har et daglig opplag på omtrent 1600 aviser,  noe som ikke akkurat gjør dem til globale mediegiganter. Selv i regionen de dekker øst for Oslofjorden må man vel karakterisere dem som  en del av mediebransjens fluevektklasse. Men selges skal de, for å opprettholde ytringsfrihet, demokrati og mediemangfold i landet, slik dette er definert i medieeierskapsloven av 1997.

Lesere av denne bloggen vil vite at jeg er sterk tilhenger av konkurranse. Konkurranse mellom bedrifter bidrar til lavere priser, bedre produkter og mer innovasjon. I mediesammenheng bidrar konkurranse i tillegg til mer demokrati og ytringsfrihet ved at vi som borgere og virksomheter har tilgang til flere kanaler der vi kan fremme våre synspunkter. Det å sikre konkurranse, uavhengig av hvilket produkt eller tjeneste det er snakk om, er konkurranselovens formål. Konkurransetilsynet er satt til å håndheve reglene i konkurranseloven og gjør dette på en god måte.

Etter mitt syn er konkurranselovens bestemmelser og prosedyrer den beste verktøykassen vi har for å sikre både kunder og konkurrenters interesser i de aller fleste bransjer og markeder der det er fare for at en dominerende aktør kan misbruke sin posisjon. Å innføre en egen særlov av typen Medieierskapsloven, som fastsetter strengere regler enn den vanlige konkurranseloven,  skaper ofte flere problemer enn det løser, fordi man da må prøve å avgrense og presist definere akkurat hva som skal reguleres strengere. De bedriftene som er i disse delene av verdikjeden vil oppleve et kraftig redusert handlingsrom når det gjelde strukturendringer og vekst i forhold til annet næringsliv.

Medieeierskapsloven av 1997 slår for eksempel fast at en medieeier ikke kan kontrollere mer enn 1/3 av det nasjonale avisopplaget for dagsaviser, 1/3 av det samlede seertallet for fjernsyn eller 1/3 av det samlede antall radiolyttere. Mediebedrifter med eierskap i to eller tre av disse kategoriene (papiraviser, TV, radio) har i følge loven en lavere grense. Det betyr at et stort norsk aviskonsern ikke uten videre kan kjøpe seg inn i TV eller radio, og dermed har en stor hjemmemarkedsulempe i forhold til store utenlandske mediekonsern når man skal konkurrere internasjonalt. I tillegg er det egne grenser for eierskap i regionale medier. Det er en regional eierbegrensning på 60 prosent av papiravisopplaget A-pressen er rammet av når de må selge Enebakk Avis og seks andre aviser for å fremme ytringsfriheten.

Det er mye som er ganske merkelig med dagens medielovgivning, både når det gjelder vurderingen av hva slags aktører som reelt har mye makt i verdikjeden og når det gjelder mediebransjens teknologiske utvikling. Når det gjelder struktur så begrenser som nevnt loven adgangen for private til å kontrollere eierskapet til medier som brukes av 1/3 av TV-seerne eller 1/3 av radiolytterne. NRK har en langt sterkere posisjon enn dette, men jeg går ut fra at politikerne som vedtok loven mente at det er store private mediebedrifter som utgjør en trussel mot mangfoldet, mens et dominerende og statlig NRK er bra for mangfoldet.

Loven begrenser seg til å regulere bedrifter som eier redaksjonelle medier, men omfatter ikke en global mediegigant som Google, som lever av søk og aggregering av andres medieinnhold, eller Telenor, Get og andre distributører av medieinnhold. For deres virksomheter er det den vanlige konkurrranseloven som gjelder. Det er jo å snu verden på hodet å mene at eierskapet til Enebakk Avis er så viktig for ytringsfriheten at det krever en sektorregulering hjemlet i en egen lov, eller at det er skadelig for demokratiet om Schibsted eier TV-kanaler i markeder der de også eier aviser, mens langt større og mektigere bedrifter i andre deler av medieverdikjeden står betydelig friere til  å kjøpe opp, vokse og utvikle seg.

Men merkeligst av alt i medieeierskapsloven er det at størrelse innenfor elektronsike medier ikke teller med når man skal vurdere om en mediebedrift er for dominerende. VG har for eksempel 1,7 millioner lesere på nett, 460 000 på mobil og 750 000 på papir. Av disse er det bare eierkonsentrasjon i papiravismarkedet som er så viktig at myndighetene mener den må reguleres særskilt i en medieierskapslov. I en tid der mediemarkedet er preget av både økt globalisering, mer digitalisering og en bransjeglidning der nye aktører spiser seg inn i markedet, virker det veldig rart å gi tradisjonelle redaksjonelle mediebedrifter en slik konkurransemessig ulempe.

Nå er det riktignok sendt ut et høringsnotat fra Kulturdepartementet ganske nylig som har som mål å modernisere medieeierskapsloven. Men så vidt jeg kan se innebærer ikke disse forslagene noen vesentlig endring i forhold til dagens lov. Det vil fortsatt være slik at man i stedet for å bruke den vanlige konkurranselovgivningen pålegger redaksjonelle medieaktører sterke begrensinger som er til skade for både mediebedriftene og mediemangfoldet, selv om hensikten er den motsette.

mandag 13. august 2012

Internett møter straffeloven av 1902

Bloggeren Eivind Berge har oppfordret til drap på politifolk, men Høyesterett har forkastet anken fra påtalemyndigheten om at han skal fengsles for dette. Grunnen er at Berges ytringer, som Høyesterett sier er klart straffverdige, ikke er fremsatt i trykt form, men i en blogg på internett. I følge flertallet i Høyesterett (to stemmer mot en) er ikke ytringer fremsatt på en blogg offentlige i lovens forstand.

Høyesteretts kjennelse er, både språklig og innholdsmessig, en slags tidsreise bakover i tiden og er vel verdt å lese. De er opptatt av at ytringsfriheten er grunnlovsfestet og må stå sterkt, og at enhver innskrenking av ytringsfriheten krever en helt klar lovhjemmel. Noen slik lovhjemmel som kan ramme ytringer fremsatt i blogger er ikke Høyesterett i stand til  å finne i Straffeloven av 1902. Hadde Eivind Berge derimot hengt opp innlegget sitt på en oppslagstavle i nærbutikken eller delt den ut i noen postkasser ville han risikert en streng straff.

Jeg mener det er bra at Høyesterett stiller strenge krav til klar lovhjemmel når det gjelder innskrenking av ytringsfriheten, men i denne dommen synes jeg det er litt vanskelig å henge med på argumentasjonen deres. Utgangspunktet for vurderingen er § 140 i straffeloven som forbyr offentlige oppfordringer til straffbare handlinger. Hva som i denne sammenhengen er en "offentlig handling" reguleres av § 7-2 i straffeloven, som fastslår at:

"En Handling ansees forøvet offentlig, naar den er forøvet ved Udgivelse af trykt Skrift eller i Overvær af et større Antal Personer eller under saadanne Omstændigheder, at den let kunde iagttages fra et offentligt Sted og er iagttaget af nogen der eller i Nærheden værende."

Høyesterett mener, uten noen større drøfting så vidt jeg kan se, at en blogg ikke faller inn under definisjonen av en handling som  "let kunde iagttages fra et offentligt Sted". Da gjenstår bestemmelsen om utgivelse av tykt skrift, som er definert slik i § 10 i straffeloven:

"Under trykt Skrift henregnes Skrift, Afbildning eller lignende, der mangfoldiggjøres ved Trykken eller paa anden kemisk eller mekanisk Maade. Under Udgivelse forstaaes ogsaa Opslag, Udlæggelse og lignende paa offentligt Sted."

Flertallet i Høyesterett mener at en blogg faller langt utenfor denne definisjonen i straffeloven fordi bloggen er elektronisk og ikke er trykket ved et trykkeri eller fremstilt "paa annen kemisk eller mekanisk maade."  Mindretallet er uenig i akkurat dette og mener at en blogg godt kan sies å være skrevet og distribuert på "mekanisk måte". Og at det sentrale her er mangfoldiggjøringen og ikke fremstillingsmåten. Men det er flertallet som bestemmer og flertallet ender opp med en konklusjon som medfører at et kopiert oppslag på en oppslagstavle på butikken som oppfordrer til lovbrudd og blir lest av en håndfull personer, er offentlig og dermed straffbart, mens et blogginnlegg med samme ordlyd som når hundretusener av personer ikke er offentlig og dermed ikke straffbart. Konklusjonen oppsummeres slik:

"Slik flertallet ser det, omfatter siktelsen handlinger som klart er straffverdige. Formålsbetraktninger tilsier at ytringer på internett likestilles med dem som fremsettes i trykt skrift, og det kan ikke være tvilsomt at lovgiver ønsker å ramme slike forhold. Straffbarheten må imidlertid følge av loven. Forholdet i siktelsen omfattes ikke av ordlyden i straffeloven § 140 jf. §§ 7 nr. 2 og 10, og lovgiver har i andre sammenhenger lagt til grunn at formidling på internett faller utenfor definisjonen av trykt skrift"

Nå er det uansett ikke Høyesterett som er hovedproblemet i denne saken, men straffeloven av 22. mai 1902 som er svært lite tilpasset dagens virkelighet. Det er lovgivernes jobb å modernisere lovverket, det kan ikke Høyesterett gjøre på deres vegne. Nå har faktisk lovgiverne gjort akkurat dette for flere år siden. Det ble vedtatt en ny straffelov i 2005 som er modernisert slik at den inneholder teknologinøytrale bestemmelser på dette området, bestemmelser som også ville ramme bloggere som oppfordrer til drap på politifolk.

Men paradoksalt nok kan ikke en ny straffelov som erkjenner eksistensen av internett tre i kraft fordi politiet har et datasystem som ikke tåler endringer i straffeloven. Tidligst i 2014, ni år etter at Stortinget vedtok ny straffelov og snart 20 år etter at internett ble allment tilgjengelig, vil vi ha en lov som er oppdatert. I mellomtiden må vi leve med en lovbestemmelser som ikke erkjenner eksistensen av internett. Vi får håpe at det ikke blir ytterligere forsinkelser, men med de problemene politiet har med sine datasystemer for tiden er det vanskelig å være veldig optimistisk.

lørdag 11. august 2012

Solindustrien blir brent

Forbes: Problemer i solbransjen
Det børsnoterte norske selskapet REC er et av mange selskaper som har fått merke konsekvensene av den voldsomme kinesiske satsingen på å bli verdensledende på solenergi. REC har vært nødt til å legge ned produksjon i Norge og har sett aksjekursen stupe til en brøkdel av tidligere verdier .

Men ting kan tyde på at kinesernes satsing på vekst innenfor sol, med alle tenkelige insentiver og virkemidler, har ført til at det ikke står så bra til i kinesisk solbransje heller. Medieoppslag de siste ukene kan tyde på at solbransjen blir brent, i hvert fall på to måter:

Det ene problemet er at handelsmyndightene i både USA og EU mener kinesiske bedrifter driver med ulovlig statsstøtte og ulovlig dumping av produktene sine i eksportmarkeder. De er lei av denne adferden og USA har i følge Forbes innført en straffetoll på 250 prosent på kinesiske solpaneler. I EU har 20 europeiske leverandører reist anti dumping- sak mot kinesiske eksportører og EU-kommisjonen har nå 45 dager på å bestemme seg om de vil sette i gang en undersøkelse. De kinesiske bedriftene protesterer kraftig mot disse beskyldningene og truer med mottiltak som de mener vil ramme mange arbeidsplasser i solindustrien i Europa som er avhengige av eksport til Kina.

Det andre, og sannsynligvis langt mer grunnleggende problemet, er at kinesisk solenergi ikke leverer spesielt gode resultater. Tvert om er det blitt store underskudd over flere år og etter hvert en massiv gjeld. Maxim Group, en investeringsbank som analyserer solsektoren, hevder at de ti største kinesiske solindustribedriftene til sammen har en gjeld på 17,5 millarder dollar. Fortune hadde en innsiktsfull artikkel om situasjonen i den kinesiske solbransjen 2. august med overskriften "Why China is losing the solar wars". Der skriver de at:

"Four years ago, investors placed bets that China would dominate solar energy. Now China's solar industry is just a capital destruction machine, with some of its most prominent companies desperately flailing for lifelines. The numbers are so awful that you can hardly believe your eyes. Punch up any of the major China based solar energy companies and take a look (unless of course you've been, God help you, a long-term holder of these stocks, in which case you already know all too well what the charts show)."

Artikkelen ser på utviklingen i aksjekurs og resultater i selskaper som Suntech og LDK Solar og noen andre store flaggskip som nå sliter med svært store gjeldsutfordringer. Straffetoll i USA og tilsvarende tiltak i EU vil definitivt ikke gjøre ting enklere. Problemet med subsidierte industrier er at de hindrer en sunn næringsutvikling der gode bedrifter vokser og dårlige bedrifter faller fra. Solsektoren er i følge Fortune en typisk usunn bransje fordi man fortsatt kaster gode penger etter dårlige bedrifter. Det gjør at prisene faller, men siden ingen faller fra så er det heller ingen som tjener penger.

Men er det da slik at solenergibransjen er blitt en gjeldstynget taperbransje som vil forsvinne, etter å ha blitt hypet opp til et helt urealistisk nivå for 4-5 år siden? Man kan like gjerne hevde at utviklingen er motsatt. Historien viser at det ved store teknologiskift, der nye teknologier har fått sine gjennombrudd i stor skala, også har vært en periode med overdrevne forventninger og overetableringer. Det har vært jernbaneboble, radioboble og internettboble. Dagens sol-boble med overkapasitet og store prisfall bidrar til at solenergi snart blir konurransedyktig med andre måter å produsere elektrisitet, fra kull, gass og kjernekraft. Da går bransjen inn i en helt ny fase som Fortune beskriver slik:

"The Holy Grail in the industry is to meet what's known as "grid parity," the point at which solar could go mano a mano with coal or gas or hydro-driven power plants, without subsidy. Grid parity, Sanford Bernstein estimates, would transform solar from a rent seeking $25 billion industry to a serious competitor in the $5 trillion global power generation market."

Derfor er det kanskje slik at det vi nå opplever er solenergiens dotcom-fase, en periode der markedet er i vekst, men optimismen på kort sikt har ført til overetablering og noen bedrifter må vekk fordi de ikke er bærekraftige. Ut av denne kreative destruksjonen, med konkurser og nedleggelser, vil det vokse frem en sunn og langt mer lønnsom industri som vil bidra til å omforme verdens energiproduksjon. 

Det er viktig at myndighetene ikke blir proteksjonistiske og kortsiktige i en slik transformasjon. De skal motarbeide ulovlige subsidier som hemmer fornyelse og innovasjon og skader sunne bedrifter. Men det også viktig å ikke møte subsidier med proteksjonisme. Myndighetenes har flere andre viktige roller. I tillegg til å  fremme en sunn og rettferdig konkurranse kan de stimulere økt etterspørsel etter fornybar energi, blant annet i sine egne byggeprosjekter. Og det aller viktigste på lang sikt er å satse på forsking og innovasjon gjennom gode næringslivsrettede innovasjonsvirkemidler og langsiktig grunnforskning som gjør det attraktivt å investere mer i solindustrien. 

onsdag 8. august 2012

En ny (og litt annerledes) ledelsesblogg

Anita Krohn Traaseths blogg
Jeg tror ledere gjør lurt i å bruke sosiale medier til å fortelle om hva de gjør og hva de står for, med egne ord. En blogg er den plattformen som er best egnet til dette, fordi bloggen muliggjør mer sammenhengende fortellinger og resonnementer enn det man får til med Twitter eller Facebook. Dessuten er en blogg godt egnet til kommentarer og dialog, gjerne i samspill med Twitter og Facebook.

Jeg har tidligere omtalt noen lederblogger som jeg synes lykkes med hensikten, for eksempel Terje Venold, konsernsjefen i Veidekke, som skriver "Terjes Tanker".  Abelia inviterte Terje Venold som innleder på et seminar om sosiale medier for et par år siden der han sa at den viktigste delen av jobben som konsernsjef i Veidekke er å bygge bedriftskultur. Det er det han bruker mest tid på som leder og det er denne delen av lederjobben bloggen bidrar til å forbedre, blant annet fordi han når direkte ut til massevis av ansatte som han ikke treffer ellers. Jeg tipper at det også gir et konkurransefortrinn når man skal rekruttere nye medarbeidere å ha en leder som gir uttrykk for sine verdier og prioriteringer i en blogg.

Andre eksempler på gode, men veldig forskjellige, lederblogger jeg ofte leser er Rektors blogg ved Universitetet i Oslo, Stormbergbloggen til Steinar J. Olsen som handler om både ledelse, samfunnsansvar og friluftsliv, Terje Wold som blogger om det å lede en liten bedrift med vekstambisjoner og Kristin Clemets blogg, som i tillegg til å omtale aktuelle politiske saker ofte også handler om politisk ansvar og ledelse.

I løpet av de siste dagene har det kommet til en ny lederblogg som etablerer et behagelig høyt forventningsnivå når det gjelder fortsettelsen. Det er toppsjefen i IT-bedrfiten HP Norge, Anita Krohn Traaseth, som har blitt blogger. Bloggen heter "Tinteguri" (hvorfor hun kaller en blogg Tinteguri kan man lese om her). Anita er en flink dame med ledererfaring fra store bedrifter som IBM, Oracle og DNV som også har vært administrerende direktør i et par mindre norske bedrifter. Hun har forholdsvis nylig blitt toppsjef i HP Norge og vil skrive en blogg som "...handler om ledelse av livet - ikke bare jobben."

Dette er nok den mest åpne og personlige topplederbloggen jeg har sett, den viser for eksempel fram både familien og den første jobbsøknaden. Det er en form som ikke passer for alle, og at den kan kreve en viss balansegang er Anita Krohn Traaseth også opptatt av selv:

"Jeg vil utfordre den noe etablerte og konservative lederkulturen vi har i IT bransjen – vi er skomakerens barn – vi må tørre, vi må mestre ny teknologi, og åpne opp for andre bransjer – det er jo bransjens DNA. Det har vært noen innspill på Twitter om at det er lurt å fokusere mest på lederdelen, mindre på de ”rosa” sidene. Jeg har fått like mange tilbakemeldinger på Twitter, Facebook og mail om det motsatte, at jeg må fokusere på hele profilen, vise mennesket på godt og vondt, profesjonell & privat – ellers har det ingen verdi, men ender opp som “just another blog about business & leadership”. Jeg har valgt å fokusere på hele profilen."

Jeg synes det er bra at en leder på dette nivået vil dele noen personlige erfaringer - både positive og negative - og gjennom dette vil motivere andre til å tørre å ta lederansvar. Det blir spennende å følge med på fortsettelsen.

mandag 6. august 2012

Mario Vargas Llosa: The Dream of the Celt

Mario Vargas Llosas siste roman "The Dream of the Celt" er en biografisk roman om menneskerettighetsforkjemperen og den irske frigjøringshelten Roger Casement. En god bok om en spennende, men også motsetningsfylt og sammensatt person som ble dømt til døden for forræderi og hengt i Pentonville Prison i 1916.

Rent fortellerteknisk er romanen bygget opp slik at annenhvert kapittel er lagt til Pentonville der Casement venter på en avklaring av om han skal henrettes og tenker igjennom viktige ting i livet sitt. Og annenhvert kapittel består av tilbakeblikk, i kronologisk rekkefølge, på det begivenhetsrike livet han levde, i Irland, Kongo, Brasil, Peru og Irland igjen.

Deler av "The Dream of the Celt" minner meg om Jens Bjørneboes "Kruttårnet", med noen lignende ubehagelige dypdykk i bestialiteten historie. Casement blir konfrontert med denne grenseløse ondskapen når han som ung mann deltar i noen av ekspedisjonene til Henry Morton Stanley, som gjorde flere oppdrag i Kongo på oppdrag fra kong Leopold II av Belgia. På et av disse oppdragene møtte Casement polakken Konrad Korzeniowski, en elvebåtkaptein på Kongo-elven, som senere kalte seg Joseph Konrad og ble verdenskjent for romanen Heart of Darkness om sine grufulle opplevelser i Kongo.

Etter dette blir Roger Casement britisk diplomat og leder blant annet tre ekspedisjoner som på vegne av det britiske utenriksdepartementet kartlegger menneskerettighetsbrudd. Først til Fristaten Kongo i 1903 for å finne ut hva kong Leopolds folk egentlig holdt på med, og deretter to reiser til gummiprodusentene dypt inne i peruviansk Amazonas i 1910 og 1911 for å avdekke overgrep mot indianerne. Disse reisene resulterte i rapporter som fikk enorm medieoppmerksomhet internasjonalt og Casement ble en slags menneskerettighetskjendis. Han ble også slått til ridder av den engelske kongen, en utmerkelse som senere ble inndratt.

Roger Casement, som selv vokste opp som protestant Nord-Irland, kom etter hvert til at han så en parallell mellom Irland og den undertrykkelsen han hadde sett i Kongo og Amazonas. Han blir en stadig mer radikal irsk nasjonalist, som gikk så langt som å flytte til Tyskland under første verdenskrig for å rekruttere og delta i opplæringen av irske tropper som skulle åpne en ny front mot britene med tysk støtte, et tvers igjennom mislykket prosjekt. Det er i forbindelse med dette, når han blir satt i land av en tysk u-båt på Banna Strand ved Tralee i forkant av det irske påskeopprøret i 1916, han blir arrestert og dømt til døden for forræderi mot landet som tidligere hadde feiret han som en stor diplomat og menneskerettighetsforkjemper.

Og det er som irsk frigjøringshelt Roger Casement blir husket, men jeg synes ikke Mario Vargas Llosa klarer å skive like levende om Irland som han skriver om Amazonas og Kongo. Men aller mest sentralt i boken er Casements sammensatte person, hans tro og tvil om ulike veivalg og hans homoseksualitet som ble kjent via noen dagbøker, og som ikke er spesielt kompatibel med streng irsk katolisisme. Det er denne flerdimensjonale og motsetningsfylte personligheten som gjør dette til interessant materiale for en roman. Ingen kan vite nøyaktig hva som rørte seg i hodet til Roger Casement, men Mario Vargas Llosa gir oss en troverdig og interessant versjon.

søndag 5. august 2012

Fordelen av hjemmebane

Selv i det totalt sportsgale Storbritannia kan det bli litt i overkant. Avisene har for eksempel bare én forside hver dag. Hvordan skal man da dekke det faktum at britene vant seks gullmedaljer i OL i løpet av én lørdag? Jeg ser de fleste avisene har gjort som The Sunday Telegraph, som bruker et stort bilde av Jessica Ennis, som fyller det meste av forsiden, og små bilder av Mo Farah, Greg Rutherford og de andre britiske heltene.

Dagen før var det Victoria Pendleton (Queen Victoria) som prydet mange av forsidene etter gull i banesykling. I dag har Andy Murray fått sin revansje mot Roger Federer etter tapet i Wimbledon tidligere i sommer, og han vil helt sikkert være på de fleste avisenes forsider på mandag. Storbritannia gjør det rett og slett sensasjonelt godt i OL og er tredje beste nasjon med 16 gull så langt og 34 medaljer totalt. Og det er ikke først og fremst i bortgjemte nisjeidretter, de gjør det langt bedre enn før i store masseidretter som sykling, tennis og friidrett

Nå er naturligvis britene et stykke bak gigantene USA og Kina, men de er langt foran OL-stormakter som Tyskland (5  gull, 21 totalt), Russland (3 gull, 31 totalt) og Australia (1 gull, 20 totalt). Og i likhet med USA og Kina vinner britene omtrent like mange gullmedaljer som sølv- og bronsemedaljer til sammen, mens særlig Russland og Australia vinner så lite gull at det helt sikkert blir bråk hjemme i etterkant av lekene. Suksess på idrettsarenaene er politisk viktig, særlig for sittende statsministere og presidenter.

Hvor mye betyr det at britene er på hjemmebane i London? Ville Jessica Ennis vunnet sjukamp, Bradley Wiggins temporittet, Mo Farah 10 000 meter, Victoria Pendleton banesykling og Andy Murray tennisfinalen hvis OL hadde vært et annet sted enn London? Ja, flere av dem ville nok vunnet uansett, alle er blant de beste i verden i sine idretter, men kanskje ikke alle ville tatt OL-gull. Det er små marginer i mange idretter og da betyr det noe å være på hjemmebane og ha publikum i ryggen.

Jeg tror likevel ikke publikum forklarer den største effekten av OL på hjemmebane. Det er en annen effekt som er mer indirekte og som handler om en kombinasjon av politikk og motivasjon. Når et land blir tildelt OL satses det bedre og mer systematisk på å få frem toppidrettsutøvere som kan vinne medaljer. De stjernene man allerede har får bedre treningsopplegg og mer ressurser enn før. Og landet gjør mer for å utvikle talentene på nivået under toppene. Fordi man begynner å satse flere år før man skal arrangere OL på hjemmebane vil man ofte se resultatene av en slik satsing på et tidligere tidspunkt, gjerne allerede et OL tidligere enn der man har fordelen av hjemmebane.

Norge er et utmerket eksempel på dette. Vinter-OL i Calgary i 1988 var en katastrofe for Norge og det ble null gull (5 medaljer totalt). I Albertville 1992, to år før Norge skulle arrangere OL på Lillehammer, fikk Norge 9 gullmedaljer (20 medaljer totalt), omtrent like mange som på Lillehammer. Slik er det også med britene. Både i Sydney OL 2000 og Athen 2004 gjorde britene det sånn passelig i forhold til egne skyhøye ambisjoner, i begge tilfeller med 10. plass på medaljetabellen og 10 respektive 9 gullmedaljer. I Beijing 2008, fire år før OL 2012, men det var klart at det skulle arrangeres, klatret britene opp til en 4. plass på medaljetabellen med 19 gull og 47 medaljer totalt.

Jeg tror den egentlige lærdommen av disse erfaringene ikke er at man må ha OL på hjemmebane for å løfte seg til et høyere nivå, men at det er bedre ledelse og mer systematisk trening og utvikling av talenter som gir resultater. Det er rett og slett slik at det er mulig å organisere seg slik at man øker sannsynligheten for at flere presterer bedre. Eksemplene fra idretten synliggjør dette særlig godt, men det er like relevant når det gjelder andre prestasjoner på et høyt internasjonalt nivå.

lørdag 4. august 2012

Thåström på Operataket

Aftenposten K om Thåström
Det er naturligvis alltid en viss risiko for at det blir en nedtur når gamle svartkledde rockehelter kommer tilbake 30 år senere og skal prøve å minne en gjeng med 40-50 åringer om hva det egentlig handlet om. Hvorfor det var så bra. Vi har jo forandret oss litt. Jeg dro for eksempel til Operataket sammen med en statssekretær i Finansdepartementet og en konsernsjef i en stor norsk mediebedrift, noe som ville vært litt vanskelig å forestille seg både for dem og meg omkring 1983.

Men Joakim Thåström, tidligere vokalist i Ebba Grön og Imperiet, leverte varene til de grader på Operataket på torsdag. Ikke ved å mimre om 70- og 80-tallet og spille slagere fra sine gamle band, men ved å spille låter fra de nyere albumene sine, fra etter at han gikk solo. Jeg husker jeg så Imperiet live et par ganger, blant annet på et veldig gjørmete Roskilde i 1984, og syntes den gang at de var enda bedre live enn på plate. Slik er i enda større grad nå. Albumene til Thåström er bra, men litt ujevne. Live er det helt gjennomført mørkt, tungt og vakkert, med en vokalist som har et helt ekstremt energinivå.

I Aftenpostens kulturmagasin Aftenposten K har Harald Fossberg skrevet en innsiktsfull gjennomgang av Thåströms historie fra Ebba Grön og frem til i dag, om stjernen som ikke ville være tenåringsidol. Pussig nok mener konsertanmelderen i Aftenpostens Oslopuls (som er veldig positiv og gir terningkast 5) at han torsdag deltok på et "allsang på grensen" (fordi det var "allsang på grensen til det geniale"), der han opplevde at:

"Han lider, raser og skjelver seg gjennom et repertoar fra de siste 35 årene. Fra de første årene med legendariske Ebba Grön, gjennom 1980-tallets ikke mindre legendariske Imperiet og videre gjennom de ni studioalbumene han har gitt ut under eget navn."

Det er jo flott at anmelderen var fornøyd, men han må ha vært på en litt annen konsert enn meg. Jeg ville utvilsomt likt en slik nostalgisk mimrestund, men dette var ikke den konserten. Eneste egentlige tilbakeblikk var Imperiets  "Du ska va president" som kom som ekstranummer helt til slutt . Såvidt jeg kunne høre var alt det øvrige han spilte fra de tre albumene han har gitt ut siden 2005. Adresseavisens anmelder har laget en oversikt over låtene Thåström spilte i Trondheim på lørdag i sin anmeldelse "Takk, Thåström". Jeg tror setlisten på Operataket var nokså identisk med det han spilte i Trondheim.

Operataket er for øvrig en helt genial konsertscene til denne type konserter. Det er en bra scene, god lyd, utsikt til fjorden og man opplever at man kommer tett på scenen uten av det er spesielt trangt. Mulig det ikke passer til alle typer konserter, men til "husker du"-kvelder der gamle fans møtes og mimrer er det helt perfekt.

onsdag 1. august 2012

Les Misérables - Entreprenørskap i Europa

Det er en veldig interessant "briefing" i forrige ukes The Economist om vilkårene for gründere og entreprenører i Europa, der de sammenligner med situasjonen i blant annet USA og i Asia. Tittelen de har gitt artikkelen, "Les Misérables", sier vel det meste om hva The Economist mener om den . For sikkerhets skyld har de illustrert artikkelen med en versjon av Eugene Delacroix maleri "La Liberté guidant le peuple" ("Friheten leder folket"), der kvinnen som symboliserer friheten er viklet inn i byråkratenes "red tape".

The Economists hovedbudskap er at Europa i tillegg til å ha en eurokrise også har en minst like alvorlig vekstkrise, som særlig skyldes at det er alt for dårlige rammevilkår for folk som vil skape nye vekstbedrifter. Andelen i arbeidsstyrken som jobber i tidligfase vestbedrifter er betydelig lavere i Italia, Tyskland og Frankrike enn i USA, Kina og Brasil. Det er også slik at europeiske entreprenører er langt mer negative til det hjemlandet tilbyr av rammebetingelser for oppstartsbedrifter enn entreprenørene i Canada, Japan og USA. Det er vel også en av forklaringene på at franskmenn står bak omkring 500 gründerbedrifter i Silicon Valley og at 50 000 tyskere har flyttet dit.

Hva er så årsaken til at det er vanskeligere å være entreprenør i Europa enn i USA? The Economist trekker frem flere forhold, der ikke alle har direkte med politikk å gjøre. Skepsisen til små oppstartsbedrifter i det etablerte næringslivet er større i Europa, noe som gjør det vanskeligere å rekruttere toppledere til nye vekstbedrifter med erfaring fra store bedrifter. Det er også mye vanskeligere å skaffe venturekapital til oppstartsbedrifter i Europa, i følge The Econonomist.

Men politiske rammebetingelser har også stor betydning. The Economist trekker frem flere ting, og legger særlig vekt på to store hindringer for vekstbedrifter: For det første har mange europeiske land arbeidslivslover som gjør omstilling svært vanskelig. De har for eksempel lover som sterkt begrenser muligheten til å nedbemanne når markeder svikter, for eksempel i form av lovkrav om utbetaling av lønn i mange måneder etter at nedbemanningen har skjedd. For det andre har man i mange land en konkurslovgivning som gjør det umulig for gründere i bedrifter som har gått konkurs å sette i gang ny virksomhet før etter mange år, selv om det ikke er gjort noe som er ulovlig. Slike rammebetingelser gjør det mindre attraktivt for investorer å satse pengene sine på noe som allerede i utgangspunktet er svært risikofylt og krevende.

Å oppmuntre til at flere mennesker skal skape nye og innovative vekstbedrifter handler også om å akseptere at de samfunnsmessige konsekvensene av å ta mer risiko. Man får ikke i både pose og sekk. Hvis flere skal lykkes vil det også være flere enn før som ikke lykkes. Da er man helt avhengig av å ha en arbeidslivslovning og et konkursregelverk som fremmer omstilling og innovasjon i stedet for å låse ansatte og eiere inne i eksisterende virksomhet. Hvis ikke vil både gründere og investorer finne ande og mer attrakttive steder å drive enn i Europa. The Economists eksempler viser at de nordiske landene skiller seg ut i den positive enden av skalaen ved å ha et sosialt sikkerhetsnett i form av velferdsordninger som reduserer den økonomiske fallhøyden for den enkelte når en virksomhet ikke lykkes, men uten at å gjøre det like vanskelig å gjennomføre selve omstillingen som i en del andre europeiske land.

The Economist har i artikkelen et veldig interessant eksempel på hvordan det store bildet ser ut; hvordan de europeiske rammebetingelsene har slått ut over tid når det gjelder antall gründerbedrifter som lykkes med å vokse seg virkelig store. Det er jo ikke slik at det aldri har vært etablert gründerbedrifter i Europa som har blitt store. På slutten av 1800-tallet var det riktig mange. Det interessante er å analysere om denne evnen til å få fram nye vekstbedrifter har avtatt over tid, og om det er forskjell mellom Europa og USA. Og der er det. En studie av når de største bedriftene i verden (FT 500) ble etablert viser at:

"According to an analysis of the world’s 500 biggest publicly listed firms by Nicolas Véron and Thomas Philippon of Bruegel, a think-tank, Europe gave birth to just 12 new big companies between 1950 and 2007. America produced 52 in the same period (see chart 1). Europe has only three big new listed firms founded between 1975 and 2007. Of those, two were started in Britain or Ireland, which are closer to America in their attitude to enterprise than continental Europe. Europe’s big privately held firms, too, mostly date from before 1950, often a very long time before."

I dette perspektivet er ikke en den pågående finanskrisen i Europa bare negativ. Krisen gjør for eksempel at det ikke er like opplagt som før at det er tryggere å forfølge en lederkarrière i en eksisterende bedrift enn å satse på å bygge opp en ny. Krisen gjør også at politikere, både land og i delstater, er mye mer opptatt av å trekke til seg investeringer og entreprenører enn før og har begynt å konkurrere om å lansere ulike tiltak for å fremme entreprenørskap. Hvis de i tillegg blir mer opptatt av å holde seg unna på områder der mer politisk innblanding skader omstilling og vekst, er det mulig for Europa å komme styrket ut av krisen.