Jesus scoret for Arsenal på første påskedag

Det ble en fin første påskedag for sportsjournalister på jakt etter påskerelevante overskrifter på nyhetsdekningen. Arenals Gabriel Jesus sørget for det da han steg til værs og scoret mot Liverpool på første dag. Med det navnet på en målscorer første påskedag er det jo ganske opplagt at overskriften må være noe i retning av:

"Jesus steg til værs og scoret for Arsenal første påskedag".

Nå var det strengt tatt ikke Arsenal, men Liverpool som stod opp fra de døde  denne viktige kampen, spesielt for Martin Ødegaard og co som kjemper om seriegull. Arsenal ledet 2-0 etter blant annet Gabriel Jesus scoring, men det var Liverpool som kom til bake og utlignet helt på slutten. Så kanskje:

"Jesus steg til værs og scoret for Arsenal, men det var Liverpool som stod opp fra de døde""

Færre døpte og konfirmerte i kirken

Antall barn som ble døpt i Den norske kirke i 2020 var 23 800, bare 45 prosent av antall fødte barn. Den ekstra store nedgangen fra 2019 kan i stor grad forklares med korona, men den lange trenden er likevel nedgang. I 2001 ble 81 prosent av alle fødte døpt i Den norske kirke. I 2019 var det bare 51 prosent.

Statistisk sentralbyrå har presentert tall som viser hvordan antall medlemmer av kirken har falt, antall som deltar i gudstjenester har falt og antall konfirmerte i Den norske kirke har falt de siste 20 årene. I 2001 konfirmerte 81 prosent av 15-åringene seg. I 2020 var tallet 52 prosent. Antall konfirmerte i kirken er blitt høyere enn antall døpte, men i og med at man gjerne blir døpt før man blir konfirmert, og det gjerne skjer 15 år tidligere, er det grunn til å tro at antall konfirmerte vil falle videre.

Sekulariseringen av samfunnet, det at flere oppgir at de ikke tror på noen gud eller tilhører noen religiøs organisasjon, er en viktig forklaring på denne nedgangen. Men den er ikke den viktigste. Hovedårsaken er at stadig flere tilhører andre trossamfunn enn Den norske kirke. Økt innvandring til Norge gjør at flere tilhører andre religionen enn kristendommen, men også at flere tilhører andre kristne menigheter enn Den norske kirke. SSB skriver:

"Medlemstallene i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke viser en tydelig oppadstigende trend: Fra 384 000 medlemmer i 2006 til 697 000 medlemmer i 2020. Andelen av befolkningen som er medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke har økt, fra 8 prosent i 2006 til 13 prosent i 2020. Dette kan ha sammenheng med en økning i andelen av befolkningen som er innvandrere, som i samme periode økte fra 7 til 15 prosent av befolkningen. (...) Ser man antall medlemmer i kirken og andre trossamfunn under ett, er antallet relativt stabilt i perioden. Siden befolkningen i samme periode har økt fra 4,6 til nær 5,4 millioner representerer dette likevel en nedgang i medlemstall som andelen av befolkningen. Det er verdt å nevne at noen av samfunnene som er representert i gruppen «livssyn» i figur 3 er eksplisitt sekulære. Den største økningen i antall medlemmer fra 2006 til 2021 er likevel i gruppene «kristendom» og «islam». Blant de kristne samfunnene utenfor Den norske kirke var det grupperingen «Den romersk-katolske kirke» som var størst i 2020, med 165 000 medlemmer."

Blir Irland og Nord-Irland samlet?

Hvor sannsynlig er det med et samlet Irland, at Irland blir gjenforent med Nord-Irland i overskuelig fremtid. Det er The Eonomist som denne helgen har det som tema på forsiden og i hovedlederen, og argumenterer for at temaet er langt mer aktuelt enn folk kanskje tror.

Den ene grunnen er Brexit. Befolkningen i Nord Irland stemte for å bli i EU, men tapte. Det betyr at grensen mellom republikken og Nord-Irland, som har vært åpen og nesten ikke mulig å oppdage, nå blir EUs yttergrense. Det er jobbet frem løsninger som skal redusere ulempene, men det blir ikke som før for verken personer eller varer, som har beveget seg helt fritt over grensen. En ny hard grense er ikke populært.

Den andre og betydelig mindre kjent grunn til at det skjer forandringer er demografi og identitet. Vi er vant til å tenke Irland som katolsk, mens Nord-Irland som et område som ble igjen i Storbritannia fordi flertallet, omkring 2 av 3, er protestantiske. Og betydelig mer opptatt av å flagge sin protestantiske tilhørighet enn briter ellers, som ikke er spesielt religiøse av seg. Men her har det skjedd store endringer de siste på tiårene. Katolikkene i Nord-Irland har fått langt flere barn enn protestantene, og the Economist skriver at:

"When the six counties of Northern Ireland opted out of independence in 1922, they thought they were ensuring that a part of the island would always remain under Protestant control; Protestants outnumbered Roman Catholics there by two to one. That edge has been dulled. Analysis by The Economist of the censuses of 2001 and 2011, along with results of Britain’s quarterly labour-force survey, strongly suggests that Catholics are now the single biggest confessional grouping in Northern Ireland."

Nå er det vel ikke slik at regligiøs tilhørighet alene avgjør hvor man står i ulike politiske spørsmål, heller ikke i Irland. Men det har nok stor betydning likevel om Nord-Irland fremover har en befolkning der flertallet ikke lenger er protestanter. Det ser ut til å bli spennende tider både i republikken og i Nord-Irland fremover.

Største tros- og livssyssamfunn

Antall medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirken har økt mye de siste ti årene. I 2009 var det i alt 431 000 medlemmer av tros- og livssynssamfunn som mottok offentlig større, mens det i 2019 har økt til 678 000 personer. Det viser SSBs siste statistikk.

Så kan det jo være litt ulike forklaringer på denne utviklingen. En mulighet er at mange i Norge forlater kirken og blir humanister tilknyttet Human-Etisk forbund. En annen mulighet er at høy innvandring de siste ti årene gir vekst i antallet som tilhører andre religioner. enn kristendommen. Er det for eksempel slik at antall muslimer øker kraftig og at de etter hvert kan bli flest?

Begge disse forklaringene er en del av svaret, men ikke den viktigste. Antall medlemmer av Human-Etisk Forbund er 93 000 og har økt de siste årene. De utgjør omkring 14 prosent av gruppen som tilhører andre tros- og livssysnssamfunn enn kirken. Antall muslimer øker også i Norge. Det er i alt 175 000, eller 26 prosent av de som er utenfor kirken, opp fra 93 000 i 2009. Til sammenligning er det 21 000 buddhister, 11 000 hinduer og 4000 sikher.

Men den klart største gruppen troende utenfor Den norske kirken er faktisk kristne. I 2009 var det 235 000. I 2019 er det 366 000 kristne utenfor kirken, eller 54 prosent av alle som tilhører et trossamfunn utenfor kirken. Innenfor denne gruppen kristne er det mange ulike trossamfunn. Den klart største er den katolske kirken i Norge med 161 000 medlemmer i 2019, mens det i 2009 var 57 000. Det er større vekst i antall katolikker i Norge enn antall muslimer. Det er også mange medlemmer i en del andre kristne trossamfunn, inkludert 40 000 i pinsemenigheter, 27 000 i den ortodokse kirken, 19 000 i den evangelisk-lutherske frikirken, samt mange som tilhører en rekke andre kristne trossamfunn i Norge,

Virgen del Carmen

Befinner man seg i en by eller landsby langs kysten i Spania 16. juli er sjansen stor for at man plutselig vil støte på feiringer, fyrverkeri eller opptog, både til vanns og til lands, og selv i de mer søvnige turiststedene tar lokalbefolkningen seg en skikkelig fest. Det er fordi 16. juli  er dagen de hvert år feirer Virgen del Carmen, fiskernes og sjøfarernes høye beskytter.

I Estepona, der jeg holder til med familien i sommerferien, er jomfru Carmen også byens skytshelgen, men hun feires også grundig i en rekke andre byer i Andalucia, Valencia og langs kysten ellers. Turist-nettstedet Andalucia skriver i sin lille guide til det som foregår denne dagen at:

"To understand why the Virgen del Carmen should be held so dear to the inhabitants of towns such as Estepona, Velez Malaga, Torremolinos, Fuengirola and Rincon de la Victoria, we need to go back to the Old Testament. Downshifting in his old age, the prophet Elias retreated to a cave in Mount Carmelo near Haife (Israel). Many centuries later, hermits following in Elijah's footsteps asked for the protection of the Virgin Mary of Mount Carmelo - the Virgin of Carmen. Stella Maris, as she was also known, was soon adopted by mariners and fishermen everywhere as their patron. Although long overtaken by tourism, many Costa towns still retain fishing communities and barrio pescadores (fishermans quarter) and a strong attachment to "la Reina de los Mares" (the Queen of the Seas). It was once believed - perhaps in the days before water-purifying plants! - that the Virgin cleared up the waters with her presence and that only after July 16 would the sea be fit for swimming in."

Like a Rolling Stone

Jeg ser at i hvert fall en kommentator i pressen har funnet frem til Salomos ordspråk for å tolke den aktuelle politiske situasjonen. Der står det skrevet i kapittel 26, vers 27 at: "Den som graver en grav, skal falle i den. Den som velter opp en stein, på ham skal den rulle tilbake".

Jeg skal ikke kommentere hvor aktuelt dette visdomsordet er nå, men i stedet minne om at også i populærmusikkhistorien har temaet rullende steiner vært solid representert. Som bandnavn naturligvis. Og ikke minst i Bob Dylans klassiker fra 1965, "Like a Rolling Stone", som beskriver noen problematiske sider ved rullende steiner. Her i en konsertversjon med Bob Dylan fra 1986, med selveste Tom Petty and the Heartbreakers som backingband:

Religionsfrihet på retur

Hva passer vel bedre på en langfredag enn en listen status i form av en graf som viser hvordan det står til med religionsfriheten i alle landene i verden. Det er The Economist som i dag skriver om en helt ny rapport som har undersøkt dette, under overskriften "Freedom of worship is on the decline in many countries". De skriver:

"The overall level of restrictions on religion is surprisingly elevated: the study finds it “high” or “very high” in fully one-quarter of the 198 nations assessed. Moreover, the situation appears to be getting worse: both the government and social indicators show that religious freedom deteriorated in 2015—the latest year for which data are available—for the first time in three years. State restrictions on freedom of worship are concentrated in the Middle East and North Africa, the origin of the Abrahamic faiths. In that region, 95% of governments engage in harassment and the use of force against religious groups, with Egypt’s policies the sternest of all. However, European countries, including some of the continent’s secular liberal democracies, can be intolerant as well. Pew found more than 200 cases of government constraints on religious groups not only in Russia, which forbids some forms of public religious practice, but also in France, which maintains a ban on face-coverings in public spaces."

Undersøkelsen er laget at Pew Research Centre. Den vurderer både myndighesbegrensninger på utøvelsen av religion, for eksempel i form av lover og regler, men også ulike samfunnsmessige hindringer som gjør det vanskelig å praktisere sin religion, for eksempel trusler eller voldsutøvelse mot tilhengere av en bestemt religion. Rapporten til Pew ligger på nettstedet deres og er omtalt i artikkelen Global Restrictions on Religion Rise Modestly in 2015, Reversing Downward Trend. Og som vi ser på flere av grafene som er presentert der så har det, etter å ha gått i riktig retning i flere år, vært en moderat men urovekkende negativ utvikling i flere land fra 2014 til 2015.

Åsne Seierstad: To søstre

To Søstre er Åsne Seierstads fortelling om den somaliske familiefaren Sadiq Juma (her intervjuet i Aftenposten) som opplevde at hans to døtre ble radikalisert og reiste til Syria for å slutte seg til IS. Han har reist ned et par ganger for å hente dem tilbake, men det viser seg at de slett ikke har noe ønske om å komme tilbake til Norge. Jentene bor sannsynligvis fortsatt i Raqqa  i Syria, har giftet seg med hver sin IS-kriger og har begge fått barn.

Boken, som kom i fjor høst, har fått terningkast 6 i VG og vunnet Bragepris, så den har fått mye og fortjent positiv oppmerksomhet. Jeg har likevel lyst til å trekke frem et par ting ved boken. Det ene er at jeg for egen del synes det er særlig interessant å lese den fordi handlingen i Norge foregår i området rundt Dønski i vestre Bærum, der jeg vokste opp. De to søstrene gikk på de samme skolene som meg, Evje barneskole og Gjettum ungdomsskole. Nå er det riktignok 30 år siden og mye har skjedd i mellomtiden, men det er samme sted.

Det andre, og som er enda mer interessant, er beskrivelsen Åsne Seierstad gir av holdningene og verdiene som preger den somalisiske fembarnsfamilien og deres forhold til det norske samfunnet og til sin egen identitet og tilhørighet. Den offentlige debatten i Norge preges ofte av en overforenklet "oss og dem"-virkelighet, der man må velge side, for eksempel mellom vesten og islam. Der innvandrere til Norge enten blir norske eller forkaster det norske og forblir i kulturen og religionen fra der de kommer. Åsne Seierstad viser i boken at virkeligheten kan være langt mer komplisert og nyansert, selv i en liten innvandrerfamilie.

Men kan kanskje si at denne lille familien med far, mor og fem barn representerer fire forskjellige måter å være innvandrer i Norge: Faren, som er den eneste av hovedpersonene som har stått fram offentlig, var politisk aktiv i Somalia, deltok i krigshandlinger på Afrikas horn, er muslim og tilhører naturligvis en somalisk kultur, men han mener likevel at fremtiden hans er i Norge og ikke noe annet sted. Han vil at barna skal ta utdanning, arbeide og bli en del av det norske samfunnet.

Moren har derimot ikke slått seg til ro i Norge. I følge boken ønsker hun seg tilbake til Somalia, og på et tidspunkt, mens faren er opptatt med å finne døtrene, tar hun med seg de to yngste barna og flytter dit. Hun drømmer om å kunne flytte tilbake med hele familien. Men selv om hun ikke finner seg til rette som integrert i Norge har hun absolutt ingen sympati med fundamentalisme eller hellig krig og kan ikke begripe hvordan døtrene har latt seg forføre av radikale islamister.

Den eldste sønnen i familien representerer et tredje alternativ, og har et ønske om å bli langt mer integrert i Norge, og drømmer verken om det tradisjonelle somaliske klanssamfunnet eller om å bli en hellig kriger. Han stiller tvert imot spørsmål ved om islam lar seg forene med vitenskap, demokrati, menneskerettigheter og andre sentrale verdier og prinsipper i et moderne samfunn, og ender vel med å mer eller mindre ta avstand fra religion. I perioder har denne sønnen diskusjoner via sosiale medier med søstrene sine i Syria om ulike religiøse og politiske spørsmål. Det er en avgrunn mellom det de står for.

Og så er det for det fjerde de to søstrenes veivalg som innebærer en slags ekstrem konsekvens av å både forkaste alt som har med norske og vestlige verdier, men samtidig også forkaste de tradisjonelle verdiene i kulturen familien kommer fra, i dette tilfellet Somalia. De forkaster til og med familiens rett til å kunne være med å ha en mening om å påvirke livet deres. Sånn sett er det å slutte seg til IS et enda mye mer dramatisk brudd med kultur og tradisjonelle verdier blant innvandrerne det gjelder enn det å bli en del av det norske samfunnet.

Tros- og livssynssamfunn utenfor kirken

I følge en ny oversikt fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) er 11,9 prosent av befolkningen medlemmer av tros- og livssynssamfunn som mottar statssøtte og er utenfor den norske kirke. Det er kristne trossamfunn som er den største gruppen. SSB skriver:

"Av alle trus- og livssynssamfunna utanfor Den norske kyrkja som får statstilskot, har framleis dei kristne trussamfunna flest medlemmer: 349 000 personar. Desse utgjorde 56 prosent av alle medlemmer utanfor Den norske kyrkja per 1. januar 2016. Av dei kristne samfunn er det særleg Den romersk-katolske kyrkja i Noreg som har hatt ein auke. I tilhøve til 2015 er det 49 000 fleire medlemmar."

Islamske trossamfunn representerer den nest største gruppen, med 148 000 medlemmer, eller 2,8 prosent av befolkningen i Norge. SSB skriver:

"Islamske trussamfunn representerer den nest største religionen i Noreg, målt i talet på medlemmer. 23,8 prosent av alle medlemmer i trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja er medlemmer i islamske trussamfunn. Dette utgjer 2,8 prosent av befolkninga. Per 1. januar 2016 var det 148 000 muslimar som er medlemmer i eit islamsk samfunn i Noreg."

Vi kan også lese at Human-Etisk Forbund har 86 900 medlemmer, mens 18 817 tilhører buddhistiske trosamfunn, 8 882 er hinduer,  3 545 er sihker, mens bare 770 personer tilhører jødiske trossamfunn.

I en egen tabell er det også oversikt over de kristne trossamfunnene utenfor den norske kirke, der den katolske kirken som nevnt er klart størst med 144 856 medlemmer. Pinsemenighetene har 39 431 medlemmer, den svenske Margaretaförsamlingen har 21 689, den ortodokse kirken har 20 202, den evangelisk-lutherske frikirken har 18 908 og Jehovas vitner har 12 413 medlemmer.

Dia de Muertos

En ting man i hvert fall ikke unngår å legge merke til når man besøker Mexico er at religiøse høytidsdager både kommer tett og markeres ettertrykkelig. Nå i månedsskiftet oktober/november skjer det mye og særlig viktig er det å markere De dødes dag, Dia de Muertos, eller Day of the Dead på engelsk, som varer i tre dager fra 31. oktober til 2. november.

Denne høytiden er viktig for folk i Mexico og handler om å samle familie og venner for å minnes og be for de som har gått bort. Markeringen, slik den i dag praktiseres i Mexico, kombinerer både før-kristne tradisjoner, halloween, allehelgensdag og alle sjelers dag. Wikipedia skiver:

"Prior to Spanish colonization in the 16th century, the celebration took place at the beginning of summer. It was moved to October 31, November 1 and November 2 to coincide with the Western Christian triduum of Allhallowtide: All Saints' Eve, All Saints' Day, and All Souls' Day. Traditions connected with the holiday include building private altars called ofrendas, honoring the deceased using sugar skulls, marigolds, and the favorite foods and beverages of the departed, and visiting graves with these as gifts. Visitors also leave possessions of the deceased at the graves."

Det virker som dette også er en viktig dag for handelsstanden, for butikkene er rikelig utstyrt med både hodeskaller, kostymer og andre effekter som har en plass i feiringen. Men vi som var deltagere på Open Government Partnership Summit opplevde også at det på dagen og kvelden 28. oktober ble skutt opp fyrverkeri stadig vekk og at det fortsatte med høye eksplosjoner hele natten igjennom (noe jeg tror flere av deltagerne på toppmøtet følte gikk litt dårlig sammen med lang flytur og jetlag) . Det viste seg å ikke være en feiring av de dødes dag eller halloween litt på forskudd, men om en annen religiøs høytid der man tilber San Judas Tadeo,

Sentralt plassert i det historiske sentrum i Mexico City ligger Iglesia de San Hipolito, en kirke som er den mest sentrale stedet når det gjelder å tilbe apostelen Judas Taddeus (som ikke må forveksles med den andre Judas). I området rundt kirken kunne man hele dagen 28. oktober se folk som gikk rundt i byen og bar på statuer og andre religiøse symboler. Mer om denne særegne tilbedelsen av San Judas Tadeo i Mexico, som fører til at folk får behov for å kaste noen veldig bråkete kinaputter ute på byen hele natten, kan man lese her. 

En norsk forsidenyhet i New York Times

Det er ikke hver dag Norge havner på forsiden i New York Times, men i dag har Lisleby i Fredrikstad kommune kommet dit, sammen med nye vannrestriksjoner i California og spørsmålet om Jeb Bush er blitt uunngåelig som republikansk presidentkandidat.

Nå er dessverre grunnen til at at Norge og Fredrikstad er forsidestoff i USA verken store naturopplevelser eller full barnehagedekning i Norge, men at New York Times er blitt overrasket over at uforholdsmessig mange av dem som kriger for ISIL i Syria og Irak, og der flere av dem er drept, er rekruttert fra steder i verden de ikke hadde forestilt seg. Den lange artikkelen som har bragt dem til Fredrikstad heter "A Norway Town and Its Pipeline to Jihad in Syria" og beskriver blant annet hvordan et liv litt på siden av samfunnet plutselig ble erstattet av helt andre forbilder for noen unge personer fra Norge:

"Police officers in this placid Norwegian town had busted their marijuana parties so regularly that “we knew them all on a first-name basis,” recalled Ragnar Foss, head of a local police unit responsible for youth crime. But, two years ago, they cleaned up their act. “We wondered what had happened but were glad when they dropped off our radar,” Mr. Foss said. One by one over the following months, Mr. Hammer and at least seven other young men who lived on or around just one street, Lislebyveien, made their way to Syria to wage jihad alongside the Islamic State and other militant groups."

Artikkelen beskriver historien til en nokså mangfoldig gjeng som som ikke var verken veldig fattige eller underprivilegerte i utgangspunktet. men som selv valgte å bli jihadister og reise for å delta i krig. Når noen i dette miljøet tidligere var såkalte "kjenninger av politiet" og levde på siden av det normale samfunnet, var det ikke fordi de var religiøse, men tvert imot fordi de satset på en livsstil som ikke handlet om å være spesielt lovlydige.

Men artikkelen beskriver også hvordan det i slike miljøer ikke er noen lovmessighet i at alle dras ned i det samme dragsuget. Noen har aktivt tatt avstand fra det de var på vei inn i og bidrar i dag til å prøve å redde andre ut. En av de NY Times nevner spesielt som et eksempel på dette er Yousef Assidiq og hans arbeid for å forebygge ekstremisme blant norsk ungdom.

Terroren i Frankrike

Hvis det stemmer at omkring to millioner mennesker møtte frem til markeringen i Paris søndag må ha vært en av de største politiske markeringene i europeisk historie. Og handlingen som utløste det fortjener naturligvis også en slik unison fordømmelse, der alle politiske og religiøse retninger som opererer innenfor rammen av demokratiet stiller opp.

Som The Economist skriver lederartikkelen i helgens nummer er det ingenting som kan gjøres med en blyant eller et tastatur som rettferdiggjør gjengjeldelse med et maskingevær:

"The magazine had the right to publish everything it did, and French law is right to allow it to. There can be no “but” in that sentence. Even when a picture or opinion is imprudent or tasteless, unless it directly incites violence it should not be banned. Charlie Hebdo lampoons all religions, not just Islam—but it would have the right to single out that faith if it wanted to, just as Islamists in Europe are entitled to denounce Western decadence if they so choose. In any case, there is a world of difference, and several centuries of liberal political thought, between giving and taking offence and killing people over it. Nothing can be done with a pencil or a keyboard that warrants a reprisal with a Kalashnikov."

The Economist har også en bra artikkel, "A blow against freedom", om den franske innenrikspolitiske konteksten terroraksjonene foregår i. Og i nettutgaven har de en leseverdig artikkel som stiller spørsmålstegn ved hvor lenge den brede mobiliseringen for ytringsfrihet vil vare. Det er jo åpenbart grupper, på svært ulike sider av debatten, som kan ha interesse av at det ikke mobiliseres en bred og samlet front for ytringsfrihet og demokrati, men som har interesse av en mer polarisert debatt om forholdet mellom "oss og dem".

En av de interessante diskusjonene som har kommet i kjølvannet av terroraksjonene mot tegnerne i Charlie Hebdo er hvorfor det tilsynelatende er svært mye større støtte til de som nå publiserer islam-kristiske karikaturer enn det var i 2006 da blant annet Jyllandsposten og Dagen gjorde det. Redaktør Nils August Andresen i Minerva har en interessant analyse av dette i artikkelen "Vi er Charlie Hebdo" der han blant annet skriver:

"Vi har kommet et stykke i Norge siden den gang: Min opplevelse er at langt flere anerkjenner betydningen av å kunne publisere slike karikaturer, også når noen opplever seg krenket på religiøst grunnlag. Også flere muslimer har fått økt forståelse for hvorfor slike ytringer finnes. Det er positivt. Og jeg tror det også innebærer at færre opplever seg dypt krenket, nettopp fordi man forstår konteksten bedre."

Dette er nok en riktig analyse, og er en positiv utvikling. Noe annet som har skjedd siden 2006 som er langt fra like positivt, og som Minervas redaktør også nevner, er at vi også i Norge har fått organiserte radikale grupper som helt åpent støtter bruk av vold og terror for å oppnå viktige politiske mål, som for eksempel å stanse karikaturtegnere. Det kan skremme flere fra å bruke ytringsfriheten. Nettopp derfor er det så viktig med store og brede markeringer som forsvarer ytringsfriheten som et grunnleggende demokratiske prinsipp som skal forsvares, også i et mer mangfoldig og flerkulturelt samfunn.

Patti Smith: O'Holy Night

På sitt første album Horses fra 1975, i første setning på selve åpningslåten "Gloria", sang Patti Smith at "Jesus died for somebody's sins, but not mine". Det var vel ikke akkurat noen søknad om å få synge på julekonsert i Vatikanet. Men der er som kjent lov å justere kursen, så i fjor sang faktisk Patti Smith en nydelig versjon av "O'Holy Night" nettopp på julekonserten i Vatikanet:



Den TV-overførte konserten, der hun også sang sin gamle hitlåt "Because the Night", skrevet av Bruce Springsteen, gikk åpenbart bra, Så bra at hun ble invitert tilbake i 2014. I den anledning er hun intervjuet av The Guardian om sine tanker om å synge for paven, og uttaler at:

"Smith responded with customary fire. “I’m not playing to the Pope,” she snapped with classic ferocity. “He may not even be there! But I expect there’ll be a bunch of cardinals …” (Audience applause, laughter.) “It’s a Christmas concert for the people, and it’s being televised. I like Pope Francis and I’m happy to sing for him. Anyone who would confine me to a line from 20 years ago is a fool!” (Much applause.) “I had a strong religious upbringing, and the first word on my first LP is Jesus. I did a lot of thinking. I’m not against Jesus, but I was 20 and I wanted to make my own mistakes and I didn’t want anyone dying for me. I stand behind that 20-year-old girl, but I have evolved. I’ll sing to my enemy! I don’t like being pinned down and I’ll do what the fuck I want, especially at my age … oh, I hope there’s no small children here!” (Huge applause.)"

Flere kristne enn kommunister

Kina er et kommunistisk land der både partiet og de offentlige styringsorganene som springer ut av partiet offisielt er ateistiske, Da skulle man jo tro at det er millioner av kommunistiske partimedlemmer i Kina, mens det er få som utøver en religion og forsvinnende få som tilhører kristendommen som står så sterkt i den vestlige verden.

At virkeligheten noen ganger er helt forskjellig fra det offisielle bildet får vi et fascinerende eksempel på i The Economists briefing om "Religion in China - Cracks in the atheist edifice". Her kan vi lese at mens kommunistpartiet har omkring 87 millioner medlemmer så er antall kristne i kraftig vekst og har kanskje allerede passert antall kommunister. The Economist skriver:

"It is hard even to guess at the number of Christians in China. Official surveys seek to play down the figures, ignoring the large number who worship in house churches. By contrast, overseas Christian groups often inflate them. There were perhaps 3m Catholics and 1m Protestants when the party came to power in 1949. Officials now say there are between 23m and 40m, all told. In 2010 the Pew Research Centre, an American polling organisation, estimated there were 58m Protestants and 9m Catholics. Many experts, foreign and Chinese, now accept that there are probably more Christians than there are members of the 87m-strong Communist Party. Most are evangelical Protestants."

Det at protestantismen vokser er for øvrig ikke noe som er unikt for Kina. Det er også en sterk vekst mange andre steder i verden, som Latin Amerika, Sør Korea og Vietnam. I Vietnam har det i mange år vært mulig å kombinere medlemskap i kommunistpartiet med det å tilhøre en religion. Det er fortsatt ikke tillatt i Kina, men i følge The Economist er det ikke alltid så lett å håndheve det:

"Meanwhile, acts of defiance are increasing. A mid-ranking official in a big city was recently told that her Christian faith, which was well known in the office, was not compatible with her party membership and she would have to give it up. She politely told her superiors that she would not be able to do that, and that her freedom of belief was protected by the Chinese constitution. She was not fired, but sent on a remedial course at a party school. She is now back at her job, and says her colleagues often come to her asking for prayer."

Gladwell om David og Goliat

Malcolm Gladwell har vært hos TED og holdt foredrag om den episke kampen mellom kjempen Goliat og gjetergutten David. En av verdenshistoriens mest kjente fortellinger om utfordrerens helt usannsynlige sier mot en mektig overmakt. Men er det egentlig dette denne bibelske fortellingen handler om hvis man analyserer hendelsesforløpet? Malcolm Gladwell, forfatteren av Outliers, har analysert og kommet til noen utradisjonelle konklusjoner:

Sultans of Science på Teknisk Museum

Marianne på Sultans of Science

Teknisk Museum har åpnet et nytt utstillingsareal i etasjen over resepsjonen der de frem til desember viser vitensenterutstillingen Sultans of Science – Islamic Science Rediscovered. Jeg var der i går med eldstedatter Marianne og vi ble riktig imponert av en innovativ utstilling som tar i bruk video, spillteknologi og ulike interaktive fysiske modeller som lar deg prøve ut teknologiene.

Her er ikke hovedpoenget å se på gamle ting i originalversjon, men å forstå hvordan ting virker. Og akkurat det synes jeg det sørafrikanske firmaet MTE Studios har klart veldig bra (mer om dette kan leses på Forskning.no), selv om utstillingen er forholdsvis liten. Dersom det er en stund siden man sist var på Teknisk Museum kan uansett turen anbefales, for de har gode utstillinger om både folkehelse og sykehus, telefoni og data (Norsk Telemuseum), energi og industri, samt et lite vitensenter.

Når det gjelder selve innholdet som formidles i Sultans of Science har jeg et litt mer blandet inntrykk. Det som fungerer ganske bra er formidlingen av hvordan en sentral del av den arabiske og muslimske verden var ledende på vitenskap og teknologi i verden mellom midten av 700-tallet og frem til mongolene erobret Bagdad i 1258.

Denne perioden kalles noen ganger den islamske gullalderen, men kan vel også beskrives som en arabisk gullalder, i den forstand at det arabiske abbasanide-dynastiet i en helt bestemt historisk epoke valgte å satse sterkt på å være ledende på vitenskap, inkludert matematikk, astronomi, optikk, legevitenskap og utviklingen av ulike teknologiske innretninger, som vanningsanlegg, pumper, klokker og navigasjonsutstyr.

Et interessant poeng som kommer frem i utstillingen er hvordan fundamentet for dette vitenskapelige sentret i Bagdad var bygget på et ønske om å lære mer om andres kunnskaper og erfaringer, spesielt i antikken i Hellas og Persia. Det gjorde at en helt sentral del av oppbyggingen av "Vitenskapens Hus" i Bagdad, som på slutten av 800-tallet hadde flest bøker i verden, var å oversett en rekke greske og persiske vitenskapelige bøker og artikler til arabisk. Noe som igjen førte til at den vitenskapelige arven ble tatt vare på i en tid der vest-romerriket var gått i oppløsning, Bysants var svakt og Europa opplevde mørk middelalder og folkevandringstid. Da Europa igjen ble opptatt av å finne igjen sine historiske røtter i renessansen var det derfor vanlig å gå til arabiske kilder.

Som en slags bifortelling om utadvendthet og nysgjerrighet forteller en del av utstillingen om islamske oppdagelsesreisende, og da spesielt Ibn Battuta som på 1300-tallet dekket et enormt område i Afrika, Midt Østen, India og Kina på sine reiser over land og vann. Han reiste tre ganger så langt som Marco Polo og skrev i ettertid ned sin fortelling, men manuskriptene ble ikke oppdaget og samlet før på 1800-tallet.

Når jeg ikke er hundre prosent fornøyd med utstillingen er det først og fremst fordi den ikke prøver å svare på spørsmålet om hvorfor gullalderen tok slutt. Hvorfor gikk det samme vei med vitenskapen i Bagdad som i Hellas og Kina? Og hvorfor ble helt andre deler av verden ledende på vitenskap og teknologi siden? Eirik Newth kaller dette "en elefant i rommet" i sin gode anmeldelse av utstillingen i Aftenposten nylig, og jeg er helt enig i den kritikken .

Når selve temaet for utstillingen er "islamic science" er det ikke unaturlig å også diskutere om det var noe i ideologien som på et tidspunkt kom i veien for den nødvendige åpenheten og nysgjerrigheten som trengs for å praktiseringen en kritisk vitenskapelig metode. På samme måte som vi diskuterer om det var noe i det kinesiske samfunnet som kom i veien for utviklingen av vitenskapen der og om det er slik at dogmatisk kristendom hindret vitenskapelig og teknologisk utvikling i Europa, burde det være mulig å diskutere hvilke trekk ved islam som religion og samfunnssystem som har stoppet innovasjon og kunnskapsutvikling. Det ville gjort utstillingen mer relevant for dagens utfordringer.

Om Mali, grenser og konflikter

Landet Mali i Afrika, et enormt og ganske spredt befolket land uten kyststripe som strekker seg fra Sahel og inn i Sahara i Vest Afrika, har, litt overraskende, blitt arena for en konflikt som har tiltrukket seg stor oppmerksomhet fra stormaktene i vesten.

Bakgrunnen for krigen som har brutt ut har delvis dype historiske røtter, som at dette historisk er grenseområdet mellom islam og kristendom i Afrika, men også at den nordlige delen av Mali befolkes av tuareger som lenge har kjempet for et uavhengig Azawad i Sahara. Grensene i denne delen av verden ble nokså vilkårlig fastsatt av kolonimaktene, og tar ikke hensyn til etniske grupper, språk og religion. Men Mali har likevel vært et påfallende fredelig sted til ganske nylig, til tross denne arven og noen svært brutale konflikter i land i nærheten som Elfenbenkysten, Liberia og Sierra Leone.

Når forholdene i Mali endret seg dramatisk i negativ retning utover i 2012 hadde det både ytre og indre årsaker. Tungt bevæpnede tuareger kom hjem fra krigen i Libya, der mange kjempet som leiesoldater for Gaddafi, og vendte våpnene mot regjeringen i Mali i stedet. Da denne nye krigen gikk stadig dårligere for regjeringen i Mali gjennomførste en gruppe misfornøyde unge offiserer et militærkupp i hovedstaden Bamako, med det resultat at krigen mot tuaregene i nord gikk enda dårligere.

Så meldte flere grupper islamister seg på banen, først som allierte med tuaregene mot Malis regjeringshær, før de etter hvert gikk til krig mot tueregene også. Islamistene, som blant annet omfattet al Qaida i det islamske Maghreb, var ikke interessert i å opprette staten Azawad som et hjemland for tuaregene, men ønsket et islamsk kalifat i hele Nord Afrika. Da de først hadde tatt Timbuktu og de andre byene i nord og begynte å komme faretruende nær Bamako, fant Frankrike ut at verden ikke trenger verken et nytt Afghanistan eller et nytt Somalia, så de gikk inn med militære styrker sammen med en gruppe afrikanske land. Og ser ut til å ha løst det akutte militære problemet, i hvert fall foreløpig.

Som en slags kort innføring i hvordan denne delen av verden ser ut på bakken kan Peter Chilsons bok We Never Knew Exactly Where - Dispaches from the lost Country of Mali anbefales. Han har reist i området både tidligere og i 2012, frem til like før den franske militæraksjonen og snakket med folk i grenseområdene. Han skriver både om landegrenser, som ikke nødvendigvis betyr så mye her, og de langt viktigere, men noen ganger flytende grenseområdene mellom partene i den pågående konflikten i Mali.

En interessant del av boken tar en avstikker sørover til grensen mellom Mali og Elfenbenskysten, en fredelig grense mot det som da var en opprørskontrollert del av et land delt i to og herjet av borgerkrig. Mens Mali stort sett har vært fredelig, var Elfenbenskysten fylt av konflikt, før opprørerne i nord, som Chilson skriver mye om, etterhvert tok politisk makt i hele landet gjennom et valg og en litt humpete demokratisk prosess. Mens Chilson får anledning til å se Elfenbenskysten fra opprørenes perspektiv får han aldri mulighet til å komme inn i områdene som er kontrollert av de islamistiske opprørerne eller av tuaregene i Mali.

Det kunne naturligvis tilført boken enda en dimensjon, men jeg synes likevel denne korte boken på under 100 sider gir en grei innføring i hva folk nå opplever i denne delen av verden, hvilke lange røtter som kan bidra til forklare hvorfor tilsynelatende nye konflikter og nye grenser ikke er så helt nye likevel, men også den nye og uheldige miksen av ingredienser som forklarer hvorfor mer enn før har gått galt i det siste.

Pavene som abdiserte

Det at en pave går frivillig, slik Benedikt XVI i dag kunngjorde at han vil gjøre, er såpass uvanlig at det ikke er rart at folk både i og utenfor den katolske kirken er veldig overrasket. I løpet av de nesten 2000 årene som har gått siden apostelen Peter i følge katolsk tradisjon ble den første biskopen i Roma og ble utstyrt med nøklene til himmelen, har bare noen ytterst få paver abdisert.

I følge Catholic Encyclopedia utgitt i 1907-12 var det slik at pave Pontian I (230-35) gikk av etter å ha blitt tatt til fange av den romerske keiseren og sendt til gruvene på Sardinia. For å muliggjøre valget av en ny pave valgte han å abdisere. I følge noen kilder valgte også pave Johan XVIII (1003-09) å abdisere og i stedet bli munk i et kloster, der han døde kort tid etter.

Helt sikkert er det i hvert fall at pave Benedict IX abdisderte i 1045 og Gregor VI, som tok over, abdiserte i 1046. Benedict IX hadde verken en livsstil eller teologiske kunnskaper som gjorde ham egnet til å være pave. Catholic Encyclopedia slår ganske enkelt fast: "He was a disgrace to the Chair of Peter". Benedict solgte etter noen år paveembedet til sin gudfar Gregor, som visstnok var en bra mann som ville redde kirken fra Benedict. Men selv den gang var det ikke ukontroversielt å kjøpe pavestolen fra den sittende paven, så Gregor ble presset til å gå av året etter. Da den valgte etterfølgeren hans Clement II døde etter bare et år grep Benedict IX makten igjen, for tredje gang, men ble drevet bort av tyske tropper, avsatt og etter hvert ekskommunisert.

Celestin V var 79 år gammel da han ble valgt til pave i 1294, etter at kardinalene hadde brukt to år på å diskutere hvem som skulle få jobben. Egentlig hadde ikke Celestin lyst til å bli pave, han ville heller fortsette å være leve asketisk som eneboer, og valgte å abdisere etter bare seks måneder. Som takk for dette ble han fengslet av sin etterfølger Bonifatius VIII og døde året etter. Et resultat av denne erfaringen var at man gjeninnførte tradisjonen med å låse kardinalkollegiet inne under pavevalg, slik at de blir raskere ferdig.

Siste pave som abdiserte mer eller mindre frivillig var pave Gregor XII (1406-15). Han var pave i Roma på slutten av det store skisma i den vestlige kristenhet som hadde begynt i 1378 da Gregor XI flyttet pavesetet tilbake fra Avignon, der pavene (i alt syv) hadde holdt til etter 1305. Det var noen som ikke aksepterte denne flyttingen til Roma, og de valgte seg en motpave med sete i Avignon. På toppen av det hele fikk man etter et mislykket kompromissforsøk i 1409 en tredje pave som holdt til i Pisa. Striden ble løst ved at konsilet i Konstanz som satt fra 1414 aksepterte abdikasjonen til Gregor XII, avsatte de to andre pavene og valgte Martin V til ny pave i 1417.

Når pave Benedict XVI i dag erklærer at han skal gi seg før tiden er det ikke helt uten historisk presedens, men de historiske parallellene har egentlig ikke særlig mye felles med dagens situasjon. Dessuten er de få eksemplene som finnes svært langt tilbake i tid. Kanskje pave Benedict rett og slett har innført en ny og mer moderne måte å ordne generasjonsskifter på i den katolske kirken.

Religion og fødselstall

Har religion noe å si for fødselstallet i et land? Er det slik at kvinner i land med en bestemt flertallsreligion føder flere barn enn kvinner i land med andre flertallsreligioner. Eller er det slik at det er levestandarden i landet som avgjør hvor mange barn som blir født? Hans Rosling har sett på disse problemstillingene og holdt et foredrag om "Religion and Babies" hos TED i Doha, Qatar. Et flott foredrag med noen meget interessante konklusjoner:

Christopher Tyerman: God's War

Jeg har lenge tenkt at jeg burde kunne mer om korstogene. Hva som skjedde, hvem som deltok, hvilken betydning de fikk - og om denne delen av historien egentlig har noen betydning i dag? Til tross for en brukbar interesse for historie, jeg har til og med et grunnfag i historie fra UiO i 1989, har akkurat denne biten av historien vært et stort svart hull hos meg.

Behovet for mer kunnskap om akkurat korstogene forsterkes av at de er et tema det av og til kan bryte ut intense diskusjoner om, som her hos Minerva høsten 2010 der det er hele 134 kommenterer til et bokessay og der man friskt diskuterer bruk og misbruk av korstogene i dagens debatt om kultur, innvandring og fundamentalisme. Og tidligere i år ble det arrangert "Saladindager" på Litteraturhuset, et nokså merkelig påfunn, men det sier en del om betydningen av historiske politiske symboler i dagens debatter.

Men skal man delta i debatter må kan ha mer fagkunnskap, og da må man lese seg opp. I mitt tilfelle har det i første omgang handlet om å lese Christopher Tyermans "God¨s War - A new history of the Crusades" fra 2006, en murstein av en bok på over 1000 sider. Det tok tid å komme igjennom den, den er ikke akkurat lettlest og går ganske dypt ned i detaljene. Men det er en bok det definitivt er verdt å pløye igjennom hvis man orker denne type historieskriving der de store linjene er der, men må trekkes ut av alle lagene med faktainformasjon.

Christopher Tyerman har valgt et vest-europeisk perspektiv på fortellingen i den forstand at det er de aktørene han kan mest om og som beskrives mest inngående i boken. Samtidig er alle parter med, og boken er bevisst "nøytral" i forhold til mange andre beretninger om korstogene, i den forstand at han ikke flagger sterke sympatier med vestens ledere, men heller ikke gjør det motsatte ved å hevde at den muslimske og arabiske verden var mer avansert eller mer humanistisk i denne tidsepoken enn vest-Europa. Tyerman er opptatt av å finne ut hva kildene faktisk sier om de ulike aktørenes motiver og handlinger og konkluderer vel med at både ondskap, grådighet, egoisme og andre laster både var nokså utbredt og jevnt fordelt på denne tiden.

Rent kronologisk starter denne spesielle historiske epoken i Europa med Konsilet i Clermont i 1095 der pave Urban II som respons på en henvendelse fra den øst-romerske keiseren i Konstantinopel om hjelp mot de fremrykkende muslimene, tok til orde for å organisere et militært korstog. Paven var naturligvis også opptatt av kampen mot kongemakten, dette var midt under "investiturstriden" (keiser Henrik IV hadde gått til Kanossa i 1077, men uten at det løste problemet), som handlet om hvem som skulle utnevne biskopene, konger eller paven. På samme måte som dagens politikere trenger gode saker for å vinne oppslutning trengte også den katolske kirken det. Og det å mobilisere til korstog for å redde Konstantinopel og frigjøre Jerusalem fra muslimene, som hadde holdt byen siden år 638, var ingen dum taktikk.

Noe av det som slår en sterkest når en leser denne boken er hvor annerledes kristendommens posisjon i Europa var i middelalderen. Religion hadde en vanvittig stor betydning både for individer og på samfunnsnivå, den var over alt både i dagliglivet og i politikken. Ressursmessig var det et helt gigantisk løft å organisere og finansiere korstogene, hele samfunnet måtte mobiliseres. Det var den sterke troen på at man kunne oppnå frelse gjennom deltagelse i hellig krig, eller betale for at andre kunne delta, som gjør det mulig å få det til. For mange riddere og yngre sønnner i adelige familier ble korstogene en karrieremulighet. Og for personer med mange synder på samvittigheten var det mulig å bli tilgitt og få en ny start dersom de deltok i et korstog. Slike ting kunne kirken garantere.

Det første korstoget endte forbløffende bra sett med vestlige øyne. Gjennom en kombinasjon av dyktighet og flaks klarte en multinasjonal hær, dominert av franske adelsmenn, å innta Jerusalem i juli 1099, etter en lengre beleiring. Det ble en fryktelig massakre, men etter dette ble byen ble styrt av en kristen konge frem til 1187 da Jerusalem ble inntatt av Saladin. Det første korstoget var også årsaken til at de to militære ordenene, Johanitterordenen og Tempelridderordenen, ble etablert. De skulle beskytte pilegrimer fra vesten som ville besøke Jerusalem. men ble etter hvert en betydelig privat militær maktfaktor i regionen og en stor eiendomsbesitter i hele Europa.

Så fortsatte det med stadig nye korstog utover 11- og 1200-tallet. Litt forenklet kan man si et mens det første korstoget gikk bra for den kristne siden, gikk alle de påfølgende korstogene dårlig, og i noen tilfeller spektakulært dårlig. En kombinasjon av dårlig planlegging, knappe ressurser, konkurrerende kongelige egoer og en meget krevende logistikk gjorde det også veldig vanskelig å lykkes med korstog. Det å flytte tusenvis av soldater, våpen og forsyninger mange tusen kilometer var svært krevende. Enten det gikk sjøveien via Atlanterhavet og Middelhavet eller landeveien via Balkan og Tyrkia måtte man regne med store tap underveis. Og når lederne heller ikke var enige om verken når de skulle møtes eller hvilken by de skulle frigjøre, er det ikke så rart at det som oftest gikk galt.

Det tredje korstoget (1188-92) er, på grunn av den høye kjendisfaktoren, det mest kjente korstoget, selv om heller ikke det gikk særlig bra. Bakteppet var at Saladin, sunnimuslim, kurder og sønnen til en leiesoldat som jobbet for tyrkerne, meldte seg på banen. Han viste seg å være en glimrende hærfører og politiker som samlet seg et stadig større muslimsk rike. Den direkte foranledningen til korstoget var at Saladins hær vant det legendariske slaget ved Hattin i 1187, noe som ganske raskt førte til at Jerusalem ble beleiret og etter hvert overga seg. Da bestemte både Richard I "Løvehjerte", Filip II av Frankrike og tysk-romersk keiser Fredrik I "Barbarossa" seg for å lede gjenerobringen av Jerusalem.

Fredrik Barbarossa druknet på veien ned da hæren hans skulle krysse en elv i Tyrkia. Richards flåte ble tvunget til Kypros av en storm, da bestemte han seg like godt for å erobre Kypros først (Kypros forble kristent til tyrkerne erobret den i 1571). Så giftet han seg med Berangaria av Navarra. Det tredje korstoget kom etter hvert frem dit det skulle og  endte opp med å erobre Akko og Jaffa etter noen voldsomt brutale slag, Richard marsjerte så mot Jerusalem, men forsøkte aldri å ta byen militært. Saladin prøvde så å ta Jaffa tilbake, mens mislyktes. Det hele endte "uavgjort" og det ble avtalt mellom Saladin og Richard at pilegrimer fritt skulle kunne besøke hellige steder på tvers av grensene . Det skulle for øvrig gå helt til 1917 før en vestlig erobringshær igjen kom så nær å innta Jerusalem som Richard I hadde vært.

 Etter dette ble det stort sett verre. Det fjerde korstoget (1202-1204) skulle også frigjøre Jerusalem fra muslimene, men skiftet plan og endte med å erobre og plyndre Konstantinopel i stedet, et nokså mørkt øyeblikk i europeisk historie. Og da det femte korstoget (1213-21) skulle til Jerusalem ombestemte de seg og sendte hovedstyrken til Egypt. Der måtte de overgi seg til Sultanen etter at det viste seg at de slett ikke var godt forberedt på krigføring i Nil-deltaet. Og slik fortsatte det en stund til utover 1200-tallet, med blant annet korstoget til keiser Fredrik II i 1228 som ble gjennomført uten pavens godkjenning fordi Fredrik II var ekskommunisert, men der han via diplomatiske midler faktisk fikk kontroll over en del av Jerusalem en periode.

Og så kom det totalt mislykkede korstoget ledet av den franske kong Ludwig IX, ofte kalt det syvende korstoget, som skulle erobre Egypt i 1248, men endte med at kongen selv ble tatt til fange og måtte kjøpes fri. Dette skulle vise seg å bli det siste vestlige erobringsforsøket i det østlige Middelhavet helt frem til Napoleon dukket opp der i 1798, over 500 år senere. Men Ludwig IX ga seg ikke helt. I 1270 prøvde han seg med et nytt korstog til Tunis, med denne gangen døde kongen av en magesykdom og store deler av hæren døde eller ble syke, slik at prosjektet måtte oppgis.

Det er lett å glemme at Europa på samme tid var preget av noen andre religiøst og politisk motiverte militære aksjoner som fikk langt større betydning enn korstog i land langt borte. God's War beskriver ganske inngående "de indre korstogene" i Europa, som inkluderer krigene mot katarene i Languedoc i de såkalte Albignesiske korstogene (1209-29), gjenerobringen av Spania og Portugal fra de islamske kalifatene, som strengt tatt kke var et korstog, men en svært lang prosess som pågikk mellom 722 og 1492, og de nordlige korstogene, tysk og skandinavisk ekspansjon inn i de hedenske vendiske, baltiske og slaviske områder på 11- og 1200-tallet. Litauen overlevde interessant nok som et ikke-kristent kongedømme i Europa helt til 1386. og da var det en union med Polen som var årsak til konverteringen og ikke et militært nederlag.

Som en skjønner av dette forsøket på et slags sammendrag, er det et veldig stort tema. Men er man virkelig interessert i europeisk historie og opptatt av å finne ut i hvilken grad hendelser for 8-900 år siden kan forklare politiske argumenter og handlinger i dag, så kan dette være en bok det er verdt å bruke tid på. Men hovedkonklusjonen min er nok likevel at vi ikke finner svaret på så mange av dagens utfordringer i middelalderens hellige kriger.