Nils Ola Widme: Velferd og vinning

Nils-Ola Widme har skrevet en kunnskapstung og klok bok om private virksomheters plass i de offentlige velferdstjeneste, "Velferd og vinning", med undertittelen "Bedre tjenester gjennom konkurranse og innovasjon". 

Hvilken rolle har private leverandører til offentlig finansierte og regulerte tjenesteområder som sykehus, sykehjem, hjemmetjenester, skoler, barnehager, barnevern, asylmottak og rusomsorg? Er de private en trussel mot likhet og kvalitet? Eller er de private og ideelle en forutsetning for innovasjon, nyskaping og effektivisering? Eller er private og ideelle rett og slett forbausende like sine offentlige konkurrenter?

Begrenset plass til marked

Den bærende tråden i boken til Nils-Ola Widme er er at det til tross for all mulig politisk retorikk og skremmebilder, er det siste som er mest fremtredende. Private velferdstjenester er sjelden disruptive. De er en del av et offentlig lovverk, er offentlig finansierte og er i økende grad gjenstand for reguleringer for at de ikke skal være forskjellige fra tilsvarende kommunale og statlige leverandører, hverken i pris, kvalitet eller nedslagsfelt. Derfor blir de også ganske like. I en oppsummering mot slitten av boken skriver Widme at:

"Den grunnleggende tesen i denne boken er at velferdstjenestene er gjort om fra markedstjenester til offentlige tjenester gjennom regulering. Dette begrenser potensialet for konkurranse og innovasjon. Motsatsen er at gjennom å regulere og styre på en måte som fremmer konkurranse og innovasjon, kan underverker skapes.

Tjenestene er svært ulike og har en rekke egenskaper som gjør dem komplekse. Noen tjenester er universelle, mens andre er behovsprøvd. Private produsenter brukes på veldig ulike måter innenfor det offentlige tjenestetilbudet. Måten de brukes på, styres av den grunnleggende organiseringen og reguleringen av den enkelte tjenesten. Dette betyr noe for hvilke effekter man kan vente å få gjennom konkurranse."

I stedet for å argumentere ideologisk for større eller mindre innslag av av private eller ideelle, er bokens ambisjon å si noe meningsfull om hvordan vi, gitt disse rammebetingelsene som begrenser mulighetene  til å gjøre helt nye ting, likevel kan finne et visst handlingsrom for nyskaping, innovasjon og effektivisering. Og da dreier virkemildene i følge Widme seg mer om styring, ledelse og så sette klare politiske mål, enn om tradisjonelle markeds- og konkurransestrategier vi kjenner fra private markeder ellers.

Paradoksalt nok kan handlingsrommet for nyskaping og innovasjon bli innskrenket når private aktører slipper til, fordi det heller ikke blant politikere som vil gjøre det lettere for private å slippe til, er noe klart formulert ønske om at de skal bidra til nye tjenester og nye måter å levere tjenester på. Tvert imot blir det viktig å passe på at de private ikke gjør noe annerledes knyttet til pris, kvalitet eller nedslagsfelt, og derfor kontrolleres de som om de er offentlige, men med enda flere reguleringer, for eksempel for å sikre at et eventuelt overskudd ikke tas ut av eierne, eller at overskudd brukes til for eksempel tjenesteutvikling på tilgrensende områder.

Informativ og grundig

Man kunne jo tro at en mann som Nils-Ola Widme med sin brede erfaring fra både næringspolitik, utredning og offentlig forvaltning har et oppmagasinert behov for å slå tilbake mot venstresidens ideologiske mistenksomhet og mistillit mot alt som er privat, spesielt innenfor velferdstjenestene. Når man er tidligere næringspolitisk direktør i Abelia, fagekspert i konkurransepolitisk avdeling i NFD, jurist i næringsjuridisk avdeling i NHO, og dessuten har vært medlem av regjeringens berømte "avkommersialiseringsutvalg", og der hadde en lang og kraftig dissens, så er det ikke akkurat mangel på ammunisjon eller argumenter som preger forfatteren. 

Men han har, sikkert litt skuffende for noen, valgt bort å skrive det politiske kampskriftet om privat sektors fortreffelighet og overlegenhet, og i stedet skrevet en informativ bok som går grundig til verks når det gjelder å forklare både hindringer og handlingsrom for omstilling, innovasjon og effektivisering i offentlig styrte velferdstjenester. Og om hvilken plass private og ideelle aktører kan ta i disse.

"Velferd og vinning" er den fagbok med en klart uttrykt tverrfaglig ambisjon. Forfatteren argumenterer for at vi må ha et realistisk forhold til hva det er mulig å oppnå, gitt at også de private opererer innenfor rammen av plikten staten og kommunene har  til å levere en rekke navngitte helse- og velferdstjenester, og gitt de lovefestede rettighetene innbyggerne har til å motta slike tjenester. Dette er et komplekst politisk og regulatorisk landskap der hver tjeneste har sine unike lover, rettigheter, finansieringsmodeller, aktører og ansvarsfordeling, og hver sine måter å håndtere statens og kommunenes tilskudd til eller anskaffelser av tjenester fra private. 

Et komplekst landskap av tjenester

Boken gjør en imponerende jobb når den går igjennom hele dette komplekse landskapet av hva som er offentlige velferdstjenester, og lover, ansvarsplassering, finansiering, rettigheter og aktører knyttet til disse. Den gir gode analyser av det begrensede, men også litt varierende handlingsrommet for innovasjon i  velferdstjenestene, og hvordan personellmangel mer enn pengemangel gjør at endringstakten må økes fraover. Men uten å gå vekk fra hovedmodellen med offentlig ansvar, finansiering og vektlegging av likeverd i tjenestetilbudet. 

Nils-Ola Widme er opptatt av å finne måter å få til produktivitetssvekst i tjenestene gjennom effektivisering og innovasjon. Når dette ikke først og fremst kan skje gjennom innovasjons- eller priskonkurranse mellom aktørene, må det skje gjennom politisk styring, med tydeligere mål for hvordan den politiske lederskapet i politikk og forvaltning gjennom sine virkemidler skal bidra til at både de offentlige og private tjenesteleverandørerne øker omstillingstakten. I stedet for å ha et batteri av mål som til dels er i konflikt med hverandre, må det ryddes i prioriteringene, og hvis noe er viktigere enn alt det andre, så må det tydeliggjøres, slår Widme fast. 

For å ta kapitelene i boka i tur og orden: Etter en innledning og et første kapittel som trekker opp og avgrenser hvilke problemstillinger boken tar opp, handler kapittel 2 om forholdet mellom markedskonkurranse og konkurransepolitikk på den ene siden, og den politiske styringen av velferdstjenester på den andre siden. Disse tjenestene blir gjenstand for stadig mer offentlige reguleringer, og ikke mer marked. Også de private aktørene blir stadig mer regulert. Men på alle de ulike tjenesteområdene er det et innslag av private og ideelle som i dag brukes til å oppnå noen politiske mål. 

Ikke et vanlig marked

Kapittel 3 handler om de private og ideelle aktørene som leverer velferdstjenester, og hvilke type strategier de kan og ikke kan velge for å lykkes, og hvordan handlingsrommet for å velge ulike typer markedsstrategier er langt mer begrenset enn i et vanlig privat tjenestemarked. Det er også en særlig drøfting av de ideelles plass i velferdstjenestene og i hvilken grad de er forskjellige fra private, og hvordan de eventuelt kan reguleres annerledes enn de private leverandører.

Kapittel 4 går videre inn i den politiske styringen og finansieringen av velferdstjenestene, og dypere inn i beskrivelser av hvorfor og hvordan velferdstjenestene styres og reguleres annerledes enn markedsbaserte tjenester. De er et resultat av politikk, og politikken sørger for å lovfeste retten til å motta bestemte offentlgie tjenester, og plikten til å sørge for at tjenestene blir levert. Kapittel 5 og 6 går så inn i hvilke tjenester, hvilke pris- og kvalitetesmekanismer som er laget for å sørge for at tjenestene blir levert. 

Vi får vite om forskjell på private virksomehter som har mottar tilskudd fra det offentlige for å drive innenfor bestemte sektorer med særlig lovverk, som barnehager og private skoler, og private virksomheter som leverer på anbud fra det offetlige, som sykehjem og barnevern. Dette er kapitler som samtidig fungerer som en god generell innføring i hvordan velferdssstaten er satt sammen, hvilke lover og reguleringer som gjelder, hvordan kontraksmessige forhold ordnes, og hvordan stat, kommune, private og ideele fyller sine roller, og hvordan forholdet mellom dem reguleres.

Kapittel 7 i boken gir en innføring i hvor og hvordan EU/EØS-retten gjelder, og stort sett ikke gjelder, på velferdsområdet, et område Nils-Ola Widme er spesialist på. Kapittel 8 går så over til å drøfte hvilke posisjonerings- og konkurransestrategier private virksomheter kan velge i kvasi-markeder som dette, mens kapittel 9 handler om innovasjon. Det løfter innledningsvis blikket opp til det mer innovasjonsfaglige og teoretiske, og tar for seg noen ulike innovasjonsteoretiske rammeverk det kan være lurt å forholde seg til når nye tjenester, kvalitetsforbedringer eller effektivisisering er på dagsorden. 

Ledelse

Det er fristende å ønske seg både i pose og sekk, og både ønske seg både mye likhet gjennom streng regulering på den ene siden, om samtidig ønske mye fleksibilitet, utprøving og omstilling på den andre siden, men det få i både pose og sekk er som oftest ikke mulig. Målkonflikter må balanseres. Og da er det lurt å ha et blikk på hvordan ambisjonsnivået står i forhold til det selvpålagte handlingsrommet som gjelder for offentlig styrte, og lovregulerte, velferdstjenester, Hva slags ledelse kreves når jobben er å ivareta denne balansen, men man er på jakt etter å finne utnytte handlingsrommet nyskaping.

Dette er tema på slutten av boken, i kapittel 10, og i en avslutning som nok en gang minner om at rommet for konkurranse og innovasjon er begrenset, men at det nettopp fordi det er vanskelig så er et ekstra viktig å å utstyre lederne med kombinasjonen av mål, tydelige forventninger, kompetanse og handlingsrom som muliggjør nødvendig omstilling:

"(...) politikere og ledere må sette tydelige utviklingsmål og utløse den kappestriden om å lykkes med forbedringer. Dette er vanskeligere enn det kan høres ut som, og krever endring i måten politikk og ledelse utøves på i velferdstjenestene. Gode grep for effektiv utnyttelse av realkapital og bemanning må møtes med lærelyst og forbedringsvilje. Ledere må gjøres ansvarlige for å sikre kontinuerlig forbedring. Velferdsmiks er ikke et mål, det bør bli en metode for kontinuerlig forbedring"

Nils-Ola Widmes boken har fått velfortjent positiv omtale både i Dagens Næringsliv i sommer og på Civitas nettsider. Den er som sagt ikke et ideologisk kampskrift, men nettopp den systemorienterte og balanserte fremstillingen, og sorteringen av forskjellen på mål ogvirkemidler, som gjør at den kan få en enda viktigere betydning som premissleverandør for diskusjonen om innretningen av velferdstjenestene.

Størst sysselsettingsvekst i kommunene, lavest i privat sektor

Nye sysselsettingstall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at sysselsettingen har økt med 1 prosent gjennom 2023. Størst vekst har det vært i kommunesektoren, der det økte med 1,9 prosent. Lavest vekst har det vært i privat sektor som økte med 0,7 prosent. Omkring 70 prosent av de sysselsatte jobber i privat sektor. SSB skriver:

"Privat sektor inkludert offentlig eide foretak hadde lavest prosentvis vekst med 0,7 prosent fra 4. kvartal 2022 til 4. kvartal 2023. Denne sektoren har omtrent 70 prosent av alle sysselsatte, og hadde størst økning, med om lag 13 500 flere sysselsatte."

Disse sysselsettingstallene viser også hvordan fordelingen mellom statlige, kommunal og privat sysselsetting er i de ulike norske fylkene (slik fylkene var i 2023). Jeg får av og til inntrykk av at mange tror at Oslo er dominert av arbeidsplasser i offentlig sektor, mens privat sektor dominerer utenfor Oslo. Sannheten er ganske annerledes. Selv om Oslo har mange statlige arbeidsplasser (14.9 prosent av sysselsettingen, bare Troms og Finnmark med 17,8 prosent har en høyere andel), så er andelen kommunale arbeidsplasser i Oslo langt lavere enn i resten av landet, med bare 10 prosent.

Dette med utviklingen i kommunal sysselsetting blir viktig framover. Kommunene har ansvar for eldreomsorg og primærhelsetjeneste, og vil i følge både regjeringens nye helse- og samhandlingsplan og i følge Helsepersonellkommisjonen måtte ta seg av stadig flere oppgaver. Samtidig blir det langt flere eldre over 80 år, så også de oppgavene kommunene allerede har innenfor helse og omsorg vil kreve flere folk. Det vil øke den kommunale sysselsettingen. Utfordringen blir at den ikke må øke mye mer enn den private. Hvor er det så den kommunale andelen av sysselsettingen er høyest. I Oslo, som både er fylke og kommune er den som sagt 10,1 prosent. I Rogaland er den 17,5 i Viken 19 og i Vestland 19,1 prosent. Høyest andel kommunalt sysselsatte er det i Innlandet med 23,5 prosent, og Nordland med 22,9 prosent.

Privat sektor tar derfor størst plass i Oslo, med 74,9 prosent, Rogaland med 73,1 prosent, Viken med 69.8 prosent og Møre og Romsdal med 67,7 prosent. Mens den er minst viktig i Troms og Finnmark med bare 57,3 prosent, Nordland med 61,6 prosent og Innlandet med 62,8 prosent. SSB skriver:

"Privat sektor, som også inkluderer offentlige eide foretak, utgjør 75 prosent av alle sysselsatte i Oslo, noe som er høyest av alle fylkene. Like bak kommer Rogaland med 73 prosent. Troms og Finnmark er fylket som har lavest andel sysselsatte i privat sektor med i overkant av 57 prosent."

Så neste gang noen påstår at Oslo og hovedstadsområdet er fylt opp av byråkrater i offentlig sektor som lever av skatteinntekter fra hardt arbeidende private ansatte i resten av landet, kan det være greit å minne om at denne pengestrømmen i større grad går motsatt vei. Summen av offentlig sektor i Oslo er  bare 25 prosent. I Rogaland er den 26,9 prosent og i Viken 30,2 prosent av sysselsettingen, Mens det i Troms og Finnmark er 42,7 prosent som jobber i stat, fylke eller kommune, i Nordland 38,4 og i Innlandet 37,2 prosent. Det er også her "eldrebølgen" vil merkes tidligst og mest, noe som vil kreve enda flere offentlig ansatte og utløse enda høyere rop om omfordeling av enda flere skatteinntekter fra privat sektor.

3 utfordringer med debatten om statsbudsjettet

 Lillian Olsen, som er sjef i Halogen, og jeg, har skrevet et innlegg om Statsbudsjettet. Men ikke så mye om  selve innholdet i statsbudsjettet som om debatten om statsbudsjettet, som gjerne er mest opptatt av de kortsiktige effektene av enkelte store og små poster, eller noen ganger av hele budsjettet, men fortsatt kortsiktig.

Vi etterlyser en tilnærming til diskusjonen om statsbudsjettet er bra eller dårlig som handler mer om hvordan det bidrar til å løse de største langsiktige utfordringene vi står i: Hvordan vi øker velferdsordningenes bærekraft i møte med demografiendringene, hvordan vi styrker sikkerheten og beredskapen i en tid med flere og større sikkerhetstrusler, og også trusler i form av mer ekstremvær. Og hvordan sørger for å stå bedre rustet til å møte klima og naturmangfoldsutfordringer.

Ingen av disse utfordringene vil kunne løses med et statsbudsjett alene, selv om  det noen ganger høres sånn ut når man hører diskusjonen. Vi beskriver tre utfordringer vi ser med den dominerende debatten, der vi stort sett vet hva alle vil mene på forhånd, og skriver blant annet dette om den første utfordringen, at alt enten er veldig makro eller veldig mikro i perspektivet:

"Allerede i det øyeblikket nøkkeltallene presenteres litt i forkant av finansministerens finanstale, er samfunnsøkonomene på banen og kommenterer statsbudsjettets effekt på nasjonaløkonomien, budsjettimpulsen og oljepengebruken. De virkelig store tallene, og hvordan de vil påvirke renteutviklingen det neste halvåret. Og deretter braker det løs med kommentarer og pressemeldinger om helt andre ting, fra absolutt alle som har en aller annen utgiftspost i statsbudsjettet de ikke er fornøyd med. Ingenting er for lite, og alle vil ha mer av statens kake neste år.

Og felles for begge perspektiver er at de er temmelig kortsiktige og lite opptatt av å beskrive hvordan vi skal komme styrket ut av det neste tiåret. Det er ingenting galt med verken makro eller mikroperspektivet, eller hva som skal skje neste halvår, men som tidshorisont for å bygge mer innovasjonskultur, digitalisere mer og bedre eller håndtere demografi-utfordringer, klimaendringer og en ny sikkerhetspolitisk situasjon, blir det for kort. Tiltakene får mer karakter av symbolpolitikk enn av å ta behovet for systemendringer på alvor.

Så skriver vi om to utfordringer til: At alle, inkludert de fleste næringslivsorganisasjonene, høres ut som økte utgifter til deres formål på neste års budsjett er svaret, og at selv de statlige virkemiddelaktørene som skal bidra til mer innovasjon og nyskaping i bedriftene, høres ut som det er mer penger til dem selv som er det viktigste. At forskjellen på suksess eller fiasko for den videreutviklingen i landet er avhengig av deres bevilgning. Vi bør klare å se litt større på ting og være mer opptatt av resultater, og ikke bare av bevilgninger.

Hele innlegget vårt er publisert på nettsidene til Alltinget, en god formidler av nyheter om samfunn og politikk som også er opptatt av å være et sted der debattinnlegg publiseres, og et fint tilskudd til det norske mediemangfoldet i det siste, Her er lenken til hele innlegget,

Ros til helsepersonellkommisjonen

Det har vært et par begivenhetsrike dager for samfunnsinteresserte mennesker som setter pris på at kunnskapsrike personer deler sin viten gjennom utredninger og rapporter om noen av vår tids største og mest komplekse utfordringer.

Onsdag kom den regjeringsoppnevnte energikommisjonen med sine råd og anbefalinger om hva vi må gjøre for å fremskaffe langt mer fornybar energi på kort tid. Torsdag kom Riksrevisjonen med en grundig rapport med en flengede kritikk av Justisdepartementets arbeid med digital samfunnssikkerhet og beredskap i sivil sektor, og særlig koordineringen på tvers av sektorer. Det skal jeg skrive om her på bloggen når jeg får lest den.

Men her skal jeg skrive om Helsepersonellkommisjonen som i dag kom sine anbefalinger om hvordan vi skal ordne oss slik at vi har nok personer til å løse alle oppgavene i helse- og omsorgssektoren i  årene som kommer. Når antall eldre over 80 år vil øke fra 230 000 personer i 2020 og med ytterligere 250 000 personer frem til 2040. Det er mer enn en fordobling på 20 år.

I debatten får vi ofte inntrykk av at vi i dag har for få leger og sykepleiere til å dekke behovet. Helsepersonellkommisjonen presenterer oversikter som viser at Norge i dag ligger på Europatoppen når det gjelder sykepleier- og legedekning pr innbygger. Det skyldes blant annet et høyt sysselsettingsniva generelt og en høy kvinnelig yrkesdeltagelse spesielt, og at en mindre andel av omsorgsoppgavene blir gjort innenfor egen familie. Noe som er bra. Men det betyr også at det ikke er noen stor reserve av ledig arbeidskraft som står klar til å ta jobber på sykehus og i eldreomsorgen. Og mange andre bransjer har også behov for flere ansatte. Kommisjonen skriver:

"I dag jobber over 400 000 personer i helse- og omsorgstjenestene. Ingen andre større næringer har økt sysselsettingen mer de seneste tiårene. Andelen av alle sysselsatte i Norge som jobber i helse- og omsorgstjenesten er tredoblet fra tidlig på 1970-tallet, til over 15 prosent i 2021. Siden samlet antall sysselsatte i samme periode har økt kraftig, er veksten i antallet sysselsatte i helse- og omsorgstjenesten mer enn tredoblet. Norge ligger på toppen i Europa i ressursbruk til helse- og omsorgstjenestene. Vi har høyest andel sysselsatte, og er blant landene som bruker mest av fellesskapets penger på disse tjenestene, relativt sett"

Helsepersonellkommisjonen har en rekke forslag til tiltak, og noen av dem vil det være uenighet om. De mener at helsefagarbeidere skal løse noen av oppgavene som krever sykepleieutdanning i dag. De vil automatisere og digitalisere på områder der helsepersonell ikke er avgjørende for kvaliteten på tjenesten. De vil sentralisere sykehusfunksjoner og legge ned tilbud, de vil ha et mer samlet ansvar for helseoppgaver som i dag er spredd på stat og kommune og de sier at arbeidsgivers styringsrett over arbeidstiden bør bli sterkere. Og de etterlyser en prioriteringsdebatt og -avklaring for å oppnå at mindre viktige helsetilbud tas bort for å ha nok kapasitet og folk til å løse de viktigste oppgavene. 

På noen av disse områden er det dissenser i utvalget og det blir garantert både støy og krevende debatter. Men det viktigste kommisjonen gjør er det som kommer forut for diskusjonen om ulike konkrete løsninger og tiltak. Det som handler om å bygge disse diskusjonene på et felles kunnskapsgrunnlag og en realistisk vurdering av hva det er mulig å få til. 

Utvalgsleder Gunnar Bovim var svært klar i sine advarsler mot populistisk overbudspolitikk som fører til at vi ikke prioriterer, men skyver problemene foran oss og mislykkes i å løse oppgavene. Det hjelper ikke å bevilge en ekstra milliard her og en milliard der hvis det ikke finnes nok folk til å gjøre jobben. Og typisk nok var FrPs og Rødts helsepolitiske talspersoner på Dagsrevyen og erklærte at personellutfordringene kan løses lett, med mer penger

Gunnar Bovims presentasjon av kommisjonens arbeid på dagens pressekonferanse er en av de beste jeg kan huske å ha hørt om utfordringene i helse- og omsorgssektoren. Pedagogisk og ærlig. Og man trenger ikke være helseekspert for å forstå utfordringen. Jeg vil anbefale videoen fra pressekonferansen der den første halvtimen er Bovims innledning før overrekkelsen av utredningen til helseministeren og forsknings- og høyere utdanningsministeren. Her er en lenke til regjeringens nettside der man finner videoen.

Og for de som også har lyst til å lese en utredning på 330 sider om hvordan vi skal dekke behovet for nok ansatte i helse- og omsorgssektoren er den her. Her er det ikke bare gode analyser i sakprosaform, men også tabeller og ikke minst grafikk som beriker rapporten på en svært god måte og gjør utfordringer og sammenhenger lettere å forstå. 

En million alderspensjonister i Norge

For første gang i historien har Norge passert en million alderspensjonister. I årene som kommer vil antallet øke ytterligere, til over 1,1 millioner i 2025 og 1 236 000 allerede i 2030. Og antallet fortsetter å øke i minst ti år til, med omkring 100 000 nye alderspensjonister hvert fjerde år. Samtidig har lavere fødselstall og lavere innvandring til Norge gjort at antall sysselsatte ikke øker på langt nær like raskt. 

Selv om vi har snakket om den såkalte eldrebølgen i mange år, var det slik at antallet alderspensjonister var ganske stabilt på i overkant av 600 000 frem til omkring 2010. Veksten fra 2011,  da pensjonsreformen trådte i kraft og det var 697 000 alderspensjonister totalt og frem til 2021 da vi nådde en million, er på over 300 000 personer, NAV skriver på sine nettsider at:

"1. november var det for første gang én million som mottok alderspensjon fra NAV. De siste ti årene har veksten vært på nær 300 000 personer. Et økende antall nordmenn får alderspensjon på bankkontoen. På ti år har antallet økt med drøyt 40 prosent, og hver sjette nordmann er nå alderspensjonist."

Så er jo et interessant spørsmål som også belyses i denne saken fra NAV: Hvem er det som skal bidra til at flere er i arbeid i årene som kommer som kan betale for økte pensjonskostnader. Når fødselstallene faller og det kommer færre innvandrere, hvem skal da dekke dette gapet? Og et viktig svar på dette, kanskje litt overraskende for noen, er at pensjonistene selv utgjør et stadig større bidrag til å fylle dette gapet. NAV skriver på nettsidene at:

"Et annet utslag av pensjonsreformen er at over 100 000 personer nå kombinerer uttak av alderspensjon med å jobbe. Dette utgjør en dobling det siste tiåret."

Lavere befolkningsnedgang utenfor tettstedene

Folk flest i Norge bor i tettsteder. Faktisk så mye som 82.4 prosent. Noen bor i de seks tettstedene med over 100 000 innbyggere, noen bor i de 595 tettstedene med under 1000 innbyggere, Mens veldig mange bor i resten av de 983 tettstedene i Norge. Det betyr at under 18 prosent, eller 938 000 personer bor utenfor tettsteder.

Som i andre land har trenden gjennom lang tid vært at befolkningen vokser i tettstedene, mens den faller utenfor. De siste årene har denne trenden imidlertid vært svakere enn før. Gjennom flere år har veksten i byer og tettsteder avtatt, både på grunn av lavere innvandring, men også som et resultat av lavere fødselstall enn før. Ikke uventet var denne nedgangen enda sterkere i 2020 enn i årene får.

Det som i tillegg var spesielt i 2020 var at nedgangen i befolkningen utenfor tettstedene stoppet omtrent helt opp. Statistisk sentralbyrå presenterte tallene for 2020 på nettsidene sine i dag og skriver at:

"Selv om andelen som bor tett øker hvert eneste år, er trenden at tempoet i tettstedsveksten avtar. I løpet av 2013 økte antallet bosatte i tettsteder med 64 000. Årlig økning sank til 41 000 i 2018, og steg til 48 000 i 2019, før den sank til 26 000 i 2020. Årsaken til nedgangen er først og fremst at folketallet i Norge øker saktere enn før på grunn av mindre innvandring.

Nedgangen i tettstedsveksten i 2020 skyldes imidlertid ikke kun lavere innvandring, men også en viss omfordeling av befolkningsendringene mellom tettstedene og spredtbygde strøk. Mens tettstedene vokste uvanlig lite i 2020, var også nedgangen i folketallet utenfor tettstedene uvanlig liten. Kanskje har korona gjort det litt mer attraktivt å bo steder der det er lengre mellom naboene."

1 million bor alene

Selv om det gjennomsnittlige husholdningsstørrelsen i Norge er på 2,13 personer, er vi mer mangfoldige og mindre gjennomsnittlige enn før. Befolkningen er i endring og det ser vi også i statistikken når vi graver litt dypere.

Norges befolkning er i ferd med å bli eldre, samtidig som det fødes færre barn. Det slår også ut i SSBs statistikk over familier og husholdninger. Av Norges 2 512 300 husholdninger er det i dag barn i 25 prosent av dem, mens det i 2005 var barn i 30 prosent av husholdningene.

Samtidig er det slik at flere bor alene. I 2021 er det for første gang slik at over en million personer er alene i husholdningen. Så vil man tenke at flere eldre i Norge også betyr flere enslige, og det er en del av forklaringen. Det er 10 000 flere eldre som bor alene i 2021 enn det var året før, ikke fordi det er mer vanlig at eldre bor alene, men fordi det er flere eldre. Men dette er ikke hovedforklaringen på at flere bor alene. Den er at det er blitt mer vanlig for unge personer å bo alene. SSB skriver:

"Andelen aleneboende har økt mest i aldersgruppen 16-29 år de siste årene, hvor 22,4 prosent bor alene. Det er en økning på nesten 3 prosentpoeng i løpet av de siste syv årene. – En årsak til denne trenden kan være at flere venter lenger med å etablere seg i parforhold, sier Espen Andersen i SSB."

Kom nyttårsbarnet før sankthans i år?

Norske kommuner er forskjellige på mange måter, ikke minst når det gjelder folketall. I noen kommuner blir det for eksempel født så mange barn hvert år at det allerede natt til første nyttårsdag er spenning knyttet til hvem som blir årets nyttårsbarn. I andre kommuner er det veldig få fødsler i året og spenningen er knyttet mer til om nyttårsbarnet kommer før påske, eller kanskje ikke før sankthans.

Barn er som kjent fremtiden, men når man studerer Statistisk Sentralbyrås kvartalsvise befolkningsstatistikk og ser på folketallsutviklingen i kommunene det siste halvåret, kan man trygt slå fast at fremtiden er veldig ujevnt fordelt. Mens Oslo hadde 4756 fødsler første halvår, over 25 hver dag i gjennomsnitt, er det en rekke norske kommuner der tallet er mindre enn 5 barn i løpet av hele halvåret. Og som jeg blogget om både i 2017 og 2018 hender det faktisk noen ganger at det er kommuner der det ikke blir født noen barn før sankthans.

Mens mange av våre store og folkerike kommuner stadig må øke antall barnehageplasser og bygge nye skoler, og dette er blant de viktige temaene ved i kommunevalgkampen, er det mange små kommuner der det bare er en håndfull barn i hvert årskull, og i hvert fall ikke flere barnehager og skoler som er på dagsorden. Statistikken til SSB kan fortelle at kombinasjonen av lavere fødselsrate og mindre innvandring gjør at flere kommuner nå har befolkningsnedgang enn for noen år siden. Og det er i de minste kommunene nedgangen kommer.

"Ved utgangen av juni budde det 5 345 600 personar i Noreg. I første halvår auka folketalet med 17 400, men berre 208 av landets 422 kommunar tok del i auken. Folketalet gjekk nemleg ned i 201 kommunar i same periode. Det var i allereie folkerike kommunar at ein vart fleire. I kommunane kor folketalet auka i første halvår, budde det i gjennomsnitt 20 300 personar ved utgangen av juni. Til samanlikning budde det i gjennomsnitt 5 200 personar i kommunane kor det var nedgang i folketalet, viser statistikken Befolkning."

Denne utviklingen i de minste kommunene blir ofte omtalt som en "eldrebølge". Men flere eldre blir det jo i alle norske kommuner, både store og små. Forskjellen er mangel på påfyll i form av innflytting, innvandring og barnefødsler i mange de minste kommunene.

I hvilke kommuner var det så mest usikkerhet om nyttårsbarnet ville komme før sankthans i år? Åpenbart ikke i Oslo med 4756 fødsler første halvår, i Bergen med 1706, i Trondheim med 1225, i Stavanger med 749 eller i Bærum med 666 fødsler. Og heller ikke i våre mellomstore byer og kommuner. Men i helt motsatt ende av skalaen finner vi Forsand kommune i Rogaland der det var null barnefødsler i første halvår. Der venter de fortsatt på nyttårsbarnet. 

I seks kommuner ble det født bare et barn første halvår: Utsira (Norges minste kommune som ved utgangen av kvartalet hadde 196 innbyggere), Modalen, Fedje, Solund, Stordal og Namsskogan. Og bare to nye barnefødsler første halvår var det i Etnedal, Snillfjord, Tydal, Leka, Vevelstad, Træna, Ibestad, Berg, Loppa og Gamvik.

Så er det jo slik at denne statistikken vil bli litt annerledes fra 1. januar 2020 fordi mange kommuner slår seg sammen. Det gjelder også noen av de nevnte, som Forsand, Snillfjord, Stordal og Berg, som fra nyttår vil inngå i nye og større kommuner. Men slett ikke alle synes det er noe problem å fortsette som før. Flere av de aller minste kommunene i landet har tenkt å fortsette å være aller minst. De siste oversiktene over befolkningsutviklingen forteller oss at det kan bli utfordrende.

68 000 kroner pr innbygger i helseutgifter

Vi bruker stadig mer penger på helse. I følge Statistisk sentralbyrås helseregnskap for 2018 utgjorde de løpende helseutgiftene i alt 360 milliarder kroner, eller omkring 68 000 kroner pr innbygger. Det er 2000 kroner mer pr innbygger enn i 2017 og hele 14 000 kroner mer enn i 2013.

Ser vi på helseutgifter målt som andel av fastlands-Norges BNP har den vært ganske stabil, men en svak økning, fra 11,3 prosent i 2013 til 12,4 prosent i 2018. Av de 360 milliardene i helseutgiftene er 85,5 prosent offentlig finansierte utgifter og 14,5 prosent er finansiert av private.

Ser vi på hva de 360 milliarder kronene brukes til er de to store områdene medisinsk behandling og rehabilitering, der den statlige spesialisthelsetjenesten gjør en stor del av innsatsen, og helserelatert pleie og omsorg, der det er kommunene som spiller hovedrollen. SSB skriver at:

"Statlig forvaltning stod for 38 prosent, mens kommunal forvaltning stod for 31 prosent. Statlig forvaltning leverer hovedsakelig spesialisthelsetjenester, mens kommunal forvaltning dekker sykehjemstjenester og hjemmesykepleie og en del primærhelsetjenester. Samlet sett var det om lag 380 000 personer sysselsatte knyttet til å levere helsetjenester i 2016.

Omtrent halvparten av Norges helseutgifter er knyttet til medisinsk behandling og rehabilitering.(...) Norge bruker også mye penger på helserelaterte pleie- og omsorgstjenester, hovedsakelig bestående av sykehjemstjenester og hjemmesykepleie. Disse utgjorde om lag 28 prosent av Norges totale helseutgifter i 2016. Som ansvarlig for sykehjemstjenester og hjemmesykepleie dekket kommuneforvaltningen i overkant av 89 prosent av de helserelaterte pleie- og omsorgstjenestene i 2016."

Eldreomsorg og kommunestørrelse

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har en ny og  interessant artikkel på nettsidene som ser på sammenhengen mellom befolkningssammensetning, kommunestørrelse og bruk av omsorgstjenester. Den har overskriften "Eldre-utfordringen kan være større for mindre kommuner".

Utgangspunktet er at bruken av omsorgstjenester i befolkningen øker med stigende alder. I 2017 brukte 6,8 prosent av den norske befolkningen en eller flere omsorgstjenester. I gruppen 65 år og eldre var denne andelen i overkant av 24 prosent. 50 prosent av alle mellom 80-89 år  brukte en eller flere omsorgstjenester i 2017, mens tilsvarende andel var nærmere 90 prosent blant dem i alderen 90 år og eldre.

Befolkningssammensetningen i Norge er i endring og vi blir langt flere eldre i årene som kommer. Fordi det er kommunene som har ansvaret for eldreomsorgen i Norge er det derfor interessant å se hvordan utfordringen er fordelt på store og små kommuner, og ikke minst hvordan situasjonen er i kommuner med under 2000 innbyggere. SSB skriver:

I de minste kommunene med under 2 000 innbyggere var om lag 25 prosent av befolkningen 65 år eller eldre, mens andelen i de aller største kommunene med mer enn 50 000 innbyggere var om lag 15 prosent. Dette innebærer at etterspørselen etter omsorgstjenester kan være større i små enn i store kommuner.

Og i følge SSBs analyser er det ikke bare slik at en høyere andel av befolkningen er i aldergruppen over 65 år i de minst kommunene, men det også slik at det er flere i denne aldergruppen som bruker kommunale omsorgstjenester:

"I de aller største kommunene, med 50 000 eller flere innbyggere, var det rundt 24 prosent av dem i alderen 65 år og eldre som brukte omsorgstjenester. Til sammenligning var tilsvarende andel i de minste kommunene 30 prosent, mens den var 27 prosent i kommuner med 2 000-5 000 innbyggere."

Hva årsaken er til at flere eldre bruker omsorgstjenester i små kommuner enn i store kommuner har ikke denne artikkelen et klart svar på. Det kan skyldes at små kommuner er flinkest til å yte tjenester, men det kan også skyldes av behovet for omsorgstjenester mindre i de største kommunene. Uansett forklaring blir det utfordrende å opprettholde et like godt tjenestetilbud når det blir flere eldre og det er færre i yrkesaktiv alder som kan levere tjenestene.

"Befolkningsframskrivinger viser at det mot slutten av 2030-tallet for første gang vil være flere i alderen 65 år og eldre enn i alderen 20 år eller yngre i Norge. Aldringen av befolkningen vil by på noen utfordringer i landets kommuner. Det er kommunene som yter omsorgstjenester. Det vil derfor være avgjørende i fremtiden at kommunene har ressurser til å yte relevante tjenester på helse- og omsorgsområdet til den delen av befolkningen som har et tjenestebehov."

Nyttårsbarn før sankthans?

Barn er som kjent fremtiden. Og ser man litt nøyere på hvor mange barn som blir født i ulike norske kommuner i løpet av et år, kan vi slå fast at fremtiden er ganske ujevnt fordelt.

Statistisk Sentralbyrås kvartalsvise befolkningsundersøkelser kan fortelle oss mye interessant om befolkningsutviklingen i Norge, både på nasjonalt nivå og brutt ned på kommunene. Den siste oversikten over Norges folketall fra SSB viser at vi ved utgangen av andre kvartal var 5 312 343 innbyggere i Norge, en økning på 16 724 siste halvår, men noe lavere vekst enn vi har vært vant til de siste årene.

Det har sammenheng med at både innvandring og fødselsoverskudd har falt. Det var 24 072 innflyttinger til Norge fra utlandet første halvår og 14 002 utflyttinger, noe som blir et overskudd på 10 070 personer. Det er det laveste på over 10 år. Antall fødsler var 27 937 første halvår. Fødselsoverskuddet var på 6 654 personer, også dette det laveste på flere år.

Men hvordan er disse i underkant av 28 000 barnefødslene fordelt på 422 norske kommuner? Mens noen kommuner har mange barnefamilier og må investere mye penger i å bygge nye skoler og barnehager, er det flere kommuner som ikke har barn nok i et årskull til å fylle en hel skoleklasse. I Oslo ble det født 4800 barn første halvår 2018, i gjennomsnitt rundt 25 hver dag. I Fredrikstad blir det i gjennomsnitt født to barn om dagen, i Hamar et barn om dagen og i Alta kommune blir det født tre barn i uken.

Men, som jeg skrev om her på bloggen for et år siden, er det en del norske kommuner det ikke er spørsmål om når på dagen det første nyttårsbarnet blir født, men hvilken uke, eller om det kommer noe nyttårsbarn før sankthans i det hele tatt. I 2017 var det to norske kommuner der det var null barnefødsler første halvår: Rømskog og Etnedal.

Hvordan er så situasjonen i 2018? Statistikken for barnefødsler første halvår viser at det i år bare er i Kvitsøy kommune i Rogaland årets nyttårsbarn ikke ble født før sankthans. I seks kommuner var det bare et barn som ble født i første halvår: Utsira, Fedje, Evenes, Værøy, Torsken og Hasvik. Rømskog hadde to barnefødsler i første halvår. Det hadde også Engerdal, Bykle, Åseral, Jondal, Solund, Halsa, Røyrvik, Fosnes, Træna, Beiarn, Røst, Moskenes, Gratangen, Berg og Måsøy.

Nå kan naturligvis både fødselstall, fødselsoverskudd og inn- og utflyttinger variere noe fra kvartal til kvartal. Men felles for disse kommunene og omkring 100 andre kommuner der det ble født 10 barn eller mindre i hele første halvår, er at de fleste har en vedvarende kombinasjon av lavt folketall, få fødsler, lite innflytting utenfra og en befolkning som blir stadig eldre og har behov for flere helse- og omsorgstjenester i årene som kommer.  Det er et regnestykke det blir mer krevende enn før å få til å gå opp.

Flere eldre velger å jobbe lenger

Arbeidstakere over 50 år jobber mer enn før. En ny og svært oppmuntrende rapport fra NAV viser at folk nå jobber i gjennomsnitt 11,9 årsverk etter at de har fylt 50 år. Det er et helt årsverk mer enn i 2009 og to årsverk mer enn i 2001. I en nyhetssak om dette skriver Kommunal Rapport at:

"Etter fylte 50 år jobbet folk i gjennomsnitt 11,9 årsverk i fjor. Det er ett helt årsverk mer enn i 2009 og 2,3 årsverk mer enn i 2001. På samme tid har veksten i levealder økt med 2,9 år – noe som ifølge Nav innebærer at folk over 50 år har tatt ut det meste av forventet levealder i form av økt yrkesaktivitet. Sannsynligvis har arbeidslivets seniorer aldri tidligere jobbet mer og lenger enn nå, slås det fast i rapporten som Nav publiserte tirsdag."

Nyhetssaken fra NAV om de nye og positive tallene er her. Den har også en lenke til selve rapporten nederst i saken, der det er analyser av arbeidstid blant eldre i ulike bransjer, i ulike deler av landet og etter utdanningsnivå.

Det kan virke som det særlig er to forklaringer på denne relativt store endringen som har skjedd i yrkesdeltagelsen de siste årene, og som både slår ut i at mange jobber lengre enn før og i at flere eldre har en større stillingsandel enn før. Den ene forklaringen er at pensjonsreformen fra 2011 gjorde det mer lønnsomt å fortsette i jobb etter 62 år. Det ble også mer lønnsomt å kombinere arbeid og pensjon. Den andre forklaringen er at personer i den aktuelle aldergruppen selv ønsker å jobbe lenger enn før. I NAVs rapport skriver de:

"Spørreundersøkelsen Norsk seniorpolitisk barometer 2017 (Senter for seniorpolitikk 2017) viser for eksempel at ønsket avgangsalder fra arbeidslivet har økt med fem år fra 2003 til 2017 og er nå på 66 år."

Jeg ser i nyhetssaken om disse tallene og i NAVs egen nyhetssak at NAV har regnet ut at den samfunnsøkonomiske gevinsten av det ekstra årsverket som jobbes etter fylte 50 år er på hele 40 milliarder kroner i året. Det er veldig høyt beløp og forteller mye om hvor stor verdien av arbeid er for samfunnet. 

Nå kommer det ikke helt klart frem av rapporten hvordan dette tallet er regnet ut, men tallet ligner på regnestykker som er gjort tidligere av utrederne i Ny Analyse som kom frem til at hvis befolkningen jobber et årsverk mer i gjennomsnitt før pensjonsalder så tilsvarer det 40 milliarder kroner i samfunnsøkonomisk gevinst. Og det at seniorer nå jobber mer enn to årsverk mer enn i 2001 skulle gi over 80 milliarder mer i årlig gevinst for samfunnet enn i 2001.  I rapporten Ny Analyse gjorde for Senter for Seniorpolitikk i fjor skrev de:

"Dersom man lykkes med å oppnå (...) 12 måneder lenger forventet yrkesaktivitet etter fylte 50 år i 2018, anslås den samfunnsøkonomiske gevinsten til 35- 40 milliarder kroner, målt ved lønnsjustert verdiskaping, gitt våre forutsetninger. Dette vil også kunne gi omtrent 7 til 8,7 milliarder kroner årlig i ekstra skatteinntekter for det offentlige."

Det er med andre ord slik at arbeid lønner seg både for den enkelte og for samfunnet. Og på dette området kan vi slå fast at utviklingen går rett vei.

Hvor ofte går vi til lege?

Selv er jeg ikke blant de som besøker lege særlig ofte, det må være flere år siden sist, mens andre må av ulike grunner oppsøke lege langt oftere. Men hvor mange legebesøk har befolkningen i gjennomsnitt i løpet av et år? Og kan man si noe om hvem som går til lege oftest?

Svarene finner man i en ny statistikk for antall konsultasjoner hos fastlegen i 2017. SSB skriver:

"Det var 14,4 millioner konsultasjoner ved fastlegekontorene i 2017, om lag 1,8 prosent flere enn i året før. Både befolkningsvekst, aldring og flere legebesøk blant de unge bidro til økningen. Hvert år er om lag 7 av 10 til konsultasjoner på fastlegenes kontor en eller flere ganger, slik var det også i 2017, viser nye tall fra statistikken Allmennlegetjenesten. Selv om denne andelen ikke har endret seg nevneverdig, har antall konsultasjoner steget med drøyt 200 000 de fleste årene etter 2012. Dette tilsvarer mellom 1,5 og 2 prosent per år – og med 1,8 prosent fra 2016 til 2017, slik figur 1 viser. Antall konsultasjoner per person har vært noe mer stabilt, på mellom 2,6 og 2,7 per år, og har både sunket og steget i årene etter 2012, men økt etter 2015."

Det disse tallene forteller er at litt under halvparten av veksten i antallet fastlegebesøk på 1,8 prosent det siste året kan forklares med vekst i folketallet i Norge. Og det meste av resten kan forklares med at befolkningen har blitt litt eldre.

Hyppigheten av legebesøk stiger med økende alder, fra fra et gjennomsnitt på 1,2 konsultasjoner årlig per barn i grunnskolealder til 5 konsultasjoner per person i 80-årene. Det er to unntak fra denne gradvise veksten, i hver sin ende av alderskurven. Barn mellom 0-5 år er litt oftere hos legen enn barn mellom 6 og 15 år (men likevel mindre enn ungdom 16-19 år). Og de over 90 år er mye mindre hos fastlegen enn de mellom 67 og 90 år, men det er mest sannsynlig fordi mange flere over 90 har langtidsopphold på sykehjem og får legehjelp og tilsyn der.

Statistikken Allmennlegetjenesten har også tall for hvor mange av de 14,4 millioner konsultasjonene som tilhører ulike diagnosegrupper. Det er tre store diagnosegrupper, med omkring 10 prosent av totaltallet hver: Psykisk lidelse, luftveisinfeksjoner og lokale smerter og betennelser. 

Velstand, alder og helse

Over hele Europa blir befolkningen eldre. Europeiske kvinner som fyller 65 år kan regne med å leve i ytterligere 17,4 år, i gjennomsnitt. For menn er levealderen tre år kortere.

Men dette er gjennomsnittstall for europeiske land med nokså ulik økonomi. The Economist har i artikkelen Where is life in old age both longer and healthier? sett på sammenhengen mellom økonomi og levealder,  og sammenlignet data fra 30 europeiske land om to forhold:

For det første har de sett på den direkte sammenhengen mellom BNP pr innbygger. og levealder. Den viser at levealderen øker når et land blir rikere, men bare opp til et visst punkt. Når BNP når 30 000 USD pr innbygger øker flater forskjellen i levealder ut. For det andre har de sett på sammenhengen mellom BNP pr innbygger og hvor god helse den eldre befolkningen har. Dataene her viser en klar sammenheng mellom lands velstandsnivå og helsesituasjonen blant de eldre. Og her flater det ikke ut. The Economist skriver:

"Does it help to live in one of Europe’s richer countries? The data suggest that life expectancy at age 65 rises with a country’s wealth, but only up to a point. The trend levels off at a GDP per person of around $30,000 (adjusted for differences in price levels between countries), which is roughly the dividing line between eastern and western Europe. By contrast, the time spent in good health increases in a linear fashion with a country’s wealth. Italian 65-year-olds, for example, can expect to live about the same number of years as Norwegian ones, even though Norway is much richer than Italy. But Norway’s elderly are likely to spend nearly 80% of their remaining time in good health, whereas those in Italy can hope for just 40%."

Norge topper begge listene, og vi har god grunn til å være fornøyde med det. Men hvorfor er det slik at Norge, det rikeste landet av de 30 i undersøkelsen, bare ligger marginalt foran andre land i Vest Europa når det gjelder forventet levealder, men betydelig foran de fleste andre land i undersøkelsen når det gjelder hvor mange av de gjenværende leveårene den eldre befolkningen vil ha god helse? The Economist mener at dette både handler om offentlig finansiert velferd, men også om investeringer i infrastruktur og tilrettelegging for at eldre kan komme seg ut og fungere i samfunnet:

"This may be a result of countries’ spending on public services and infrastructure. Many characteristic health problems of old age, such as difficulties with hearing or eyesight, are not fatal; but unless they are dealt with, and unless public spaces are adapted to the needs of the elderly, they can make life miserable. Pavements, street signs and pedestrian signals, for example, are often designed for the young and able-bodied. Richer countries have more money to spend on making them better suited to older age groups. That may not extend lifespans, but it can help people make the most of their remaining years."

Forvaltningskonferansen 2016

I dag arrangerte Difi den store Forvaltningskonferansen 2016, møteplassen der hele bredden i statlige forvaltning diskuterer styring, ledelse, omstillingsbehov, innovasjon, forholdet mellom fag og politikk og andre viktige forvaltningstemaer. Fordi oljeinntektene til staten vil gå mye ned de kommende tiårene og utgiftene til helse og eldreomsorg vil øke, sier det seg selv at det er nødvendig å fornye, forenkle og forbedre også i offentlig sektor På Forvaltningskonferansen diskuterer man hvordan den kan gjøres og hvilke utfordringer som må løses.

Programmet for årets konferanse, med video, bilder  og presentasjoner er her. På konferansen la Difi også frem en rapport om hva sin fremmer og hva som hindrer omstilling i offentlig sektor, som heter "Nøklene til handlingsrommet. Hva fremmer og hemmer effektivisering i staten?". Den har jeg ikke fått sjansen til å lese grundig enda, men den ligger høyt på leselisten, så den må jeg komme tilbake til litt senere, for eksempel i et eget blogginnlegg..

Det jeg derimot har er innlegget min tidligere statssekretærkollega Jon Gunnar Pedersen holdt i dag, rett etter at jeg holdt åpningsinnlegget på konferansen. Jon Gunnar møtte jeg første gang på kontorene til Norges Gymnasiastsamband på 1980-tallet. Han var politisk rådgiver for arbeids- og administrasjonsminister Kristin Clemet i Syse-regjeringen i 1989-90 og statssekretær fra Høyre for Siv Jensen i Finansdepartementet i 2013-15. Men han har også jobbet i offentlig forvaltning med eierskapsspørsmål og vært gründer og partner i Arctic Securities, i finansbransjen, der han nå leder New York-kontoret. En svært solid bakgrunn for å mene noe om norsk offentlig forvaltning, med andre ord. Han sendte meg manuset han brukte i ettermiddag og syntes det var helt i orden at jeg deler det her på bloggen.

Så her er talepunktene, eller kladden om man vil, til Jon Gunnar Pedersens innlegg "Perspektiver på utvikling av offentlig sektor", der det er mange gode resonnementer. Blant annet har jeg sans for forklaringen han har på hvorfor gode ledere bare har vanskelige problemer;

"Hva i all verden er det jeg gjør her? Jeg er høyremann og bor for tiden i USA. Der har jeg sett debattene mellom Trump og Clinton på TV, og deretter Kongens Nei på kino i Norge. Dermed er jeg en kraftig monarkist, som er svært, svært glad i norsk offentlig sektor.

Mitt forhold til offentlig sektor er: Født innenfor. Utdannet av. Arbeidet i. Vært med på å styre den. Nå betaler jeg for den (og skatter fortsatt i Norge).

Selvsagt er offentlig sektor glimrende. Strålende. Leveransedyktig. Jeg har jobbet – eller, riktigere å si – fått være på jobb – i Finansdepartementet, blant de beste av de beste. Sivilisasjonens skanse mot barbariet. Det var 30 grader på kontoret den første sommeren. Vi spurte finansråd Gjedrem hva man kunne gjøre med det. Han svarte man kunne skru av lyset.

Fire tiltak for en bedre eldreomsorg

Dagbladet om Bent Høies fire tiltak for bedre eldreomsorg

Et av mange høydepunkter på Høyres kommunalkonferanse i helgen var da Bent Høie la frem sine fire tiltak for en bedre eldreomsorg. Ikke valgløfter som skal gjennomføres i neste stortingsperiode og koster mye penger, men fire konkrete tiltak kommunene kan gjennomføre allerede nå.

Første tiltak at alle eldre bør få tilbud om et hjemmebesøk fra kommunen. Et besøk som skal avdekke hvilke behov den enkelte har og hvordan man kan hjelpe den enkelte til å mestre hverdagen bedre og bo hjemme lengre. På kommunalkonferansen ga Bent Høie denne oppfordringen til Høyres lokalpolitikere:

"Kommunen skal ikke bare vente til de pårørende er utslitte og de eldre er så dårlige at det ikke er noen vei utenom sykehjemsplass. Kommunen skal avdekke hvilke tilpasninger, øvelser eller tekniske hjelpemidler som må til for at den eldre kan bo lenger hjemme og oppleve større mestring i hverdagen. Vi vet fra mange kommuner at dette virker. Så nå må vi over fra prosjekter til at dette blir et tilbud i hele landet. Da er det bare å dra hjem og stille spørsmål om hvordan din kommune kan følge opp rundskrivet"

Det andre tiltaket er å følge opp et lovfestet krav til legemiddelgjennomgang i sykehjem. Undersøkelser har vist at hver tredje beboer på sykehjem får for mange eller feil legemidler. Forsøk som er gjort viser at systematiske legemiddelgjennomganger gir bedre livskvalitet for de eldre og lavere kostnader for kommunene. Til Dagbladet sier Bent Høie at:

"Ni av ti nordmenn over 65 år bruker minst ett reseptpliktig legemiddel. Godt over halvparten av dem får utlevert mer enn fem legemidler. På sykehjem er det enda tydeligere: En person som bor på sykehjem bruker i snitt sju legemidler. Hver tredje sykehjemsbeboer får feil eller for mange legemidler. Det fører til at de blir sløve og kan få alvorlige helseproblemer"

Tredje tiltak er å bli enda flinkere til å ta i bruk velferdsteknologi i eldreomsorgen i kommunene. Teknologi som gjør livet hjemme både enklere og tryggere. Bent Høie sa på konferansen at

"Vi vet det virker, og vi har teknologien. E-helse og omsorgsteknologi må ikke lenger være noe spesielt, det må være den nye normalen. Jeg begynner å bli lei av prosjekter og forsøk. Vi sparer penger, pasienten får mindre besøk av helsetjenesten, bruker legevakt og sykehus mindre – får bedre helse – og mindre angst, forklarer helseministeren. – Det er så enkelt at det å ta kontroll over egen sykdom gir mestring."

Og til Dagbladet forklarer han at det også lønner seg økonomisk for kommunene å ta i bruk velferdsteknologi:

"Vi har nå fått de første resultatene fra fire bydeler i Oslo: Helsepersonell har redusert tidsbruk med 60 prosent. Antall innleggelser på sykehus redusert med 30 prosent, og antall liggedøgn har gått ned med 40 prosent. I gjennomsnitt sparer en 73 000 kroner per pasient i året."

Fjerde tiltak i Bent Høies tiltakspakke er å legget tidspunktet for middagen på sykehjemmene senere på ettermiddagen. Han begrunner det slik:

Mange eldre får en middagstallerkenen foran seg tidlig på dagen, lenge før de har rukket å bli sultne etter frokost og lunsj og lenge før de har vært i noen form for aktivitet som gjør dem sultne. Derfor blir maten ofte stående urørt foran dem. Det kan vi gjøre noe med, sier Høie. Ved å flytte middagen fra formiddag til ettermiddag rekker de eldre å bli sultne og spiser mer. Flytting av middagsserveringen fører også til at ansatte får mer tid til å bli med de eldre på aktiviteter på formiddagen. Det forbedrer både appetitten og trivselen.

Disse tiltakene vil både gi bedre kvalitet og trygghet for de eldre og bedre arbeidsdager for de som jobber i tjenesten. Kommunene får en eldreomsorg som de ha råd til å drive i fremtiden, Mer om Bent Høies tiltaksplan for en bedre eldreomsorg her på Høyres nettsider. Og her er et  bra oppslag i Dagbladet om tiltakspakken.

Europas befolkningsutfordring

For noen dager siden hadde Aftenposten en interessant artikkel om at det i 2015 for første gang i EUs historie var flere i EU-landene som døde enn som ble født. Men som grafen viser har vi vært nær et fødselsunderskudd i EU tidligere også, ja helt siden midten av 90-tallet har det vært nokså nær nullinjen.

Når EUs befolkning likevel vokste med 1,8 millioner personer, til 510,1 millioner i fjor skyldes det innvandring. Men når de store etterkrigskullene nå blir gamle vil fødselsunderskuddet øke ytterligere. Alle land i Europa vil oppleve at den eldre delen av befolkningen øker kraftig i årene som kommer. I 2060 vil det i EU være to yrkesaktive for hver pensjonist, mens det i dag er fire. Og i 2060 vil 11,8 prosent av befolkningen i EU være over 80 år, mot 5,1 prosent i dag.

Men i noen europeiske land er tallene langt mer utfordrende enn dette gjennomnittet. Flere land i Europa har svært lave fødselstall og vil oppleve fallende folketall frem mot 2060 hvis dagens trend fortsetter. EU lager selv regelmessig rapporter om denne utviklingen der de også bryter ned tallene på de enkelte medlemslandene (her er en PDF-fil med grafer og statistikk for alle landene). For EU samlet er prognosen at det vil være 523 millioner innbyggere i 2060, mot 510 millioner i dag, en vekst på bare tre prosent, men antall yrkesaktive vil synke fra 211 millioner til 202 millioner, en nedgang på 4,4 prosent.

Noen land vil oppleve en befolkningsnedgang frem mot 2016, til dels ganske kraftig. I Bulgaria vil befolkningen synke fra 7,3 til 5,5 millioner innbyggere. I Ungarn, som Aftenpostens artikkel handler spesielt om, vil befolkningen falle fra 9,9 til 9,2 millioner. I Hellas krymper befolkningen fra 11,0 til 8,6 millioner. De baltiske landene har en svært krevende befolkningsutvikling. I Estland vil innbyggertall falle fra 1,3 millioner til 1,1 millioner, i Latvia fra 2,0 til 1,4 millioner og i Litauen fra 3,0 til 1,8 millioner. Polens folketall vil falle fra 38,5 millioner til 33,2 millioner. Og i Romania vil det falle fra 20,0 til 17,4 millioner.

Men de lave fødselstallene som etter hvert slår ut i befolkningsnedgang er ikke bare et øst-europeisk fenomen. Og det er ikke slik at man i det katolske sør får flere barn enn i det protestantiske nord. I Spania er det en flat utvikling der 46,6 millioner blir til 46,1 millioner. Portugal blir mindre når dagens 10,5 millioner blir til 8,2 millioner i 2060. Og kanskje mest dramatisk: Tysklands 81,3 millioner blir til 70,8 millioner, en nedgang i folketallet på 13 prosent.

Men hvis EU totalt vokser litt frem mot 2060, hvor er det så denne veksten kommer? Storbritannia vokser ganske mye og 64,1 millioner blir til 80,1 millioner. Da blir Storbritannia, hvis de klarer å holde sammen, større enn Tyskland, men også større en Frankrike som også har vekst, men ikke like kraftig. Der blir dagens 65,7 millioner til 75,7 millioner i 2060. Hva så med Italia, landet som kanskje er best kjent for at kvinnene ikke vil ha mange barn lenger? Italia vil faktisk vokse litt, fra 60,2 millioner til 66,2 millioner innbyggere.

På dette kartet kan man også se hvor stor prosentvis befolkningsvekst det er i de enkelte EU landene. Sverige er nær toppen, rett bak Belgia, med en vekst på 36,3 prosent frem til 2060. Storbritannias befolkningsvekst frem mot 2060 er beregnet til å bli 25 prosent. Danmark og Finland har en vekst på rundt 15 prosent, mens det i motsatt ende er størst prosentvis nedgang i Latvia og Litauen med et fall i folketallet på over 30 prosent.

Alt dette er selvfølgelig bare prognoser. Vi vet ikke om det blir slik og det er definitivt mulig å påvirke tallene, noe forskjellene mellom EU-landene viser. Men prognosen er basert på dagens trender og er urovekkende fordi den, dersom ingenting gjøres, vil føre til at det blir færre som skal dele regningene og færre som skal levere tjenestene, mens det blir et mye større behov innenfor helse- og eldreomsorg enn i dag. Da er det lurt å tenke igjennom flere ting, blant annet om mulighetene folk har for å både få barn og jobbe er gode nok (de er gode i Norden, men dårlige i mange andre land), om offentlig sektor er dyktig nok til å effektivisere og utnytte nye teknologiske muligheter, blant annet innenfor eldreomsorg. Og om vi legger godt nok til rette for at store grupper friske og aktive eldre kan bidra i arbeidslivet lengre enn i dag.

Kraftig vekst i årsverk i helse og omsorg

Statistisk Sentralbyrå har nettopp gitt ut en ny rapport som forteller hvordan antall årsverk i helse- og omsorgssektoren har utviklet seg fra år 2000 og frem til 2014. Vi kan trygt si at dette har vært den store vekstnæringen i Norge. I 2014 jobbet var det hele 334 000 årsverk i helse- og omsorg i Norge, en oppgang på 100 000 siden år 2000. Dette er en sterkere vekst enn det som kan forklares ut fra antall eldre. I rapporten står det:

"Slik helse- og sosialtjenestene er avgrenset i rapporten var den samlede bruken av arbeidskraft i 2014 på 334 000 årsverk, en økning på nærmere 100 000 siden år 2000. Den årlige veksten ser imidlertid ut til å ha avtatt noe mot slutten av perioden. Målt i antall årsverk har økningen vært størst innenfor pleie- og omsorgstjenestene. Dette er også det største aktivitetsområdet. Foruten moderat vekst i tallet på eldre skyldes en god del av økningen økte brukertilbøyeligheter og økt ressursbruk per bruker. Dette gjelder blant annet tjenester knyttet til unge funksjonshemmede og psykisk helsearbeid."

Og så er det naturligvis også interessant å grave litt dypere i disse tallene og se på hvilke yrkesgrupper som er størst og hvilke som vokser mest. Når statistisk sentralbyrå omtaler sektoren som helse- og sosialtjenester er det fordi det ikke bare er med de yrkene som dominerer i statlige sykehus og kommunal eldreomsorg her, men også vernepleiere, sosionomer, barnevernspedagoger, tannpleiere og psykologer, slik at hele bredden i sosialtjenestene også er med.

På side 29 i rapporten er det en fin oversikt over antall årsverk i de ulike gruppene, og hvordan veksten har vært siden 2000. Det er flest sykepleiere, totalt 84 000, en vekst på 50 prosent siden 2000. Deretter kommer helsefagarbeidere, en gruppe med fagutdanning fra videregående skole, med 70 000 årsverk totalt og en vekst på 21 prosent. Det er 25 000 leger, en vekst på 52 prosent. Men ut fra tallene kan vi også se at det foregår en ytterligere spesialisering i helse- og sosialtjenestene, med tilhørende lengre og mer spesialisert utdanning. Selv om disse tre store yrkesgruppene, sykepleiere, helsefagarbeidere og leger, har vokst mye er den prosentvis sterkeste veksten blant vernepleiere med 133 prosent, barnevernspedagoger 124 prosent, radiografer 112 prosent og ergoterapeuter 106 prosent. Det er dessuten 96 prosent flere sosionomer enn det var i 2000 og 71 prosent flere psykologer.

Rapporten tar også for seg de fremskrivningene som ble laget i 2002 om hvor mange årsverk man trodde det ville være i helse- og omsorgssektoren i 2015, og slår fast at veksten har vært enda sterkere enn den nokså kraftige veksten man regnet med den gang. Hvordan har det så vært mulig å finne disse ekstra ansatte, slik at det ikke har blitt bemanningsproblemer? I tillegg til at vi utdanner stadig flere til disse yrkene er en viktig del av svaret i følge Statistisk sentralbyrå økt innvandring:

"Uten en betydelig økning i tilstrømmingen av innvandrere utdannet som lege eller sykepleier siden 2005, ville norsk helsevesen trolig ha hatt klart større bemanningsproblemer enn det som er observert så langt. Innvandring har også bidratt til å dekke etterspørselen etter helsefagarbeidere med utdanning på videregående nivå. Det har vært sviktende oppslutning om denne utdanningen samtidig som mange med slik utdanning nærmer seg pensjonsalderen."

Velferdsteknologi virker

Det er en veldig interessant sak på nettsidene til tidsskriftet Dagens Medisin om velferdsteknologiprosjektet Velferdsteknologi i sentrum (ViS) som er gjennomført i fire bydeler i Oslo. I forbindelse med et besøk Bent Høie gjennomførte sammen med Trine Skei Grande for noen dager siden mottok han en rapport om resultatene av prosjektet. Dagens Medisin skriver:

"Teknologien som har inngått i prosjektet er trygghetsalarm, medisindispenser og et system som registrerer blodsukker, blodtrykk, kroppstemperatur, lungefunksjon og lignende. Dersom unormale verdier blir registrert, går alarmen i en responssentral der det sitter helsepersonell klare til å kontakte eller rykke ut til pasienten. 

Rapporten konkluderer med at pasientenes bruk av sykehustjenester gått ned etter at de fikk ta i bruk slik velferdsteknologi: Antall polikliniske konsultasjoner har gått ned med 34 prosent, antall innleggelser er redusert med 19 prosent, mens antall liggedøgn har sunket med 33 prosent. Tallene er basert på et utvalg bestående av 95 pasienter. Teknologien har også ført til mindre bruk av hjemmesykepleie: Antall besøk var redusert med 34 prosent, mens tiden pleierne har brukt hos pasientene hadde sunket med 59 prosent seks måneder etter at teknologien ble tatt i bruk. Tallene er basert på et utvalg bestående av 172 pasienter. De økonomiske konsekvensene av denne teknologibruken er ifølge rapporten at bydelene, sykehusene og brukerne selv sparer i gjennomsnitt 73.000 kroner årlig per pasient."

Dette er et en velferdsreform som er ganske unik fordi den ikke medfører høyere kostnader for det offentlige. Tvert imot er det slik at bruk av velferdsteknologi i de fleste tilfeller både gir et bedre tilbud til mennesker som ønsker å bo lengre hjemme ved å ta i bruk teknologi og tjenester som skaper en tryggere hverdag og samtidig sparer samfunnet for penger ved at det koster mindre enn alternativet, som i mange tilfeller vil være institusjonsplass.

Derfor har også Produktivitetskommisjonen interessert seg for velferdsteknologi som strategi for å møte det at befolkningen blir eldre og at flere vil trenge ulike omsorgstjenester. De viser både gjennom en tabell på side 225 i papirutgaven og i teksten i sin andre rapport at de også tror at gevinstene kan bli svært store om vi lykkes. Produktivitetskommisjonen skriver:

"En norsk gjennomsnittskommune har i dag om lag 12 000 innbyggere, tilbyr rundt 100 sykehjemsplasser og har om lag 460 mottakere av hjemmehjelp. En beregning som Ny Analyse har gjort viser at dersom kommunene klarer å tilby tilfredsstillende tjenester hjemme til brukere med et begrenset til moderat behov for bistand, vil gjennomsnittskommunen kunne frigjøre driftskostnader på rundt 25 mill. kroner årlig i 2030 og 55 mill. kroner i 2040 sammenlignet med om den skulle fortsette som i dag. På landsbasis betyr dette årlige besparelser på 23 mrd. kroner i 2040, og at 19 000 flere kan bli boende hjemme i stedet for på institusjon. Tabell 7.3 illustrerer potensielle besparelser med ulike forutsetninger om effekt av velferdsteknologi. Smart bruk av teknologi, kombinert med en tilpasning av arbeidsrutiner, vil bidra til modernisering av tjenestene."

Fremskrivninger av kostnader knyttet til eldreomsorg er ofte litt deprimerende lesning. Men disse eksemplene viser at vi også her har lov til å være teknologioptimister og tenke at det finnes løsninger som er bedre enn dagens løsninger, både for den enkelte og for statsbudsjettet.

Smartere byer

En leseverdig sak jeg må nevne her på bloggen, eller rettere sagt flere interessante artikler om samme hovedtema, er Aftenpostens føjetong om "smarte byer", det vil si hvordan teknologibaserte tjenester og smartere planlegging kan bidra til byer som er hyggeligere å bo i, forurenser mindre og bruker ressursene mer effektivt.

Den teknologiske endringstakten er høy og blant de som er opptatt av å utnytte de nye mulighetene er de som styrer noen av verdens største byer. Bruk av smarte teknologier kan bidra til å gjør det enklere å håndtere både befolkningsvekst, trafikkvekst og eldrebølge. En av Aftenpostens artikler gir et overblikk over seks byer som allerede har gjort mye spennende på dette området. Det er København, Barcelona, Singapore, Amsterdam, Hamburg og New York.

Omtalen av København nevner hvordan ikt-infrastrukturen Copenhagen Connecting bidrar til bedre styring av trafikken ved at folk for beskjed om hvordan det er lurt å ta seg frem. Barcelona har også en nettside om sitt Barcelona Smart City-initiativ der det handler om en rekke ulike tjenester. Også Amsterdam har en slik nettside for Amsterdam Smart City som samler informasjon om ulike tjenester og apper. Og under omtalen av New York kan man lese om byutviklingprosjektet Hudson Yards som handler om et stort privat eiendomsutviklingprosjekt med boliger og næringsarealer.

En av Aftenpostens artikler handler om bruk av velferdsteknologi, det vil si løsninger som gjør livet enklere for beboere og ansatte i eldreomsorgsinstitusjoner, men også for eldre som gjerne vil bo hjemme så lenge som mulig og blir tryggere ved hjelp av teknologi, for eksempel ulike moderne varianter av trygghetsalarmer som sier fra hvis noe er galt. For eksempel om du er ute når du burde være inne, har glemt å slå av komfyren eller har falt på gulvet og ikke kommer deg opp igjen. En annen artikkel handler om hvordan også vanlige boliger blir utstyrt med smart teknologi som hjelper til med styring av energibruk og ventilasjon. Alt kan styres fra en smarttelefon, som også låser opp den nøkkelfrie utgangsdøren. Mobiltelefonen kommer åpenbart til å bli enda viktigere enn den allerede er.

Og så har Aftenposten en artikkel som handler om fremtiden, det vil si hva vi kan regne med av nye smarte teknologier frem mot 2030. Her står det om hvordan tingene i huset vil bli koblet til internett, om førerløse biler og om rullede fortau. Vi skal naturligvis ha hus som produserer egen strøm og kan selge den inn på nettet på tidspunkter der huset har overskudd. Og hva med en "Follow me home"-app som sørger for at man kan be overvåkingskameraer i byen følge med når man skal gå hjem etter en tur på byen på kvelden?

Hvordan myndighetene i største norske byene jobber med dette, med noe støtte fra Kommunal- og moderniseringsdepartementets program for pilot- og forbildesatsinger er også tema i en egen artikkel. Vi er glade i å bruke teknologi i Norge og burde ha gode forutsetninger for å være langt fremme på dette området. I den anledning sier statsråden til Aftenposten at:

"- Jeg er glad for at byene nå kan prøve ut nye smarte løsninger, metoder og samarbeidsformer. Byene lærer av hverandre, og vi får en mer effektiv og helhetlig byplanlegging, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. (,,,) - Storbyene har allerede tatt et kvantesprang når gjelder bymiljø og byutvikling de senere år. For Regjeringen er det viktig å bygge opp under det arbeidet som gjøres, og sikre at byene får gode redskaper til å håndtere befolkningsveksten og skape et bedre bymiljø."