søndag 30. mars 2014

Godt nok for de svina

Sommeren 2012 traff jeg tilfeldigvis Anita Krohn Traaseth på en handletur på CC Vest i Oslo. Hun hadde en stor nyhet å fortelle meg: At hun hadde blitt blogger. Jeg har kjent Anita i jobbsammenheng som en tenkende og tydelig person i litt over ti år. Mens jeg hadde ledet Abelia i alle de årene, var hun i DNV Software, i miljøet rundt NHOs Female Future, i Simula Innovation og i den ambisiøse lille it-bedriften i Gudbrandsdalen hun ledet som gikk konkurs. Sommeren 2012 hadde hun vært i HP et par år og et par måneder før jeg traff henne på kjøpesenteret hadde hun blitt norsk toppsjef. Og nå hadde hun akkurat begynt å blogge, men ikke sagt det til så mange fordi hun ville prøve seg litt frem først.

Det at bloggen ikke var så kjent bidro jeg til å forandre da jeg blogget om Tinteguri like etterpå, i august 2012. Jeg skrev forventningsfullt positivt om bloggen som noe nytt og spennende. Ikke fordi hun var tidlig ute i sosiale medier (Heller tvert imot. De første bloggerne startet ti år tidligere og har stort sett sluttet igjen. Selv jeg som startet i 2008 var ganske sent ute), men fordi få toppledere i næringslivet forteller verden rundt seg hvem de er og hva de står for. It-bransjens folk er ofte så lite synlige utad at man skulle tro det ikke finnes mennesker i bedriftene i det hele tatt. Derfor er det viktig at ledere skriver om ledelse og at de viser at de står for noe.

Nå er det naturligvis flere måter å vise hva man står for, og det er ikke slik at blogging passer for alle ledere. Men det må være bra at det finnes noen toppledere som er villige til å prøve ut noen nye og mer åpne måter å fortelle og diskutere hva de holder på med, til både medarbeidere, kunder og folk som er nysgjerrige på hvordan livet som leder er. Og ikke bare om solsiden, men også om motgang, omstilling og noen krevende veivalg der du sitter med hele ansvaret for konsekvensene.

Når en leder er så glad i å skrive som Anita Krohn Traaseth åpenbart er, er det ikke noen stor overraskelse at det også er blitt en bok ut av det. "Godt nok for de svina" kom ut tidligere i mars og kan anbefales. Jeg tror ikke den passer for alle, men for alle som er ledere, har lyst til å bli ledere eller lurer på om de passer til å være ledere, er dette en bok det er mulig å hente kloke tanker og tips fra. Det er helt unikt, i hvert fall i Norge, at en slik bok er skrevet av en leder som er på post og midt oppe i krevende utfordringer akkurat nå, og ikke har mulighet til å etterrasjonalisere og redigere bort ting som viste seg å være feil. Det skaper fallhøyde.

At det ikke er så lett å stikke frem hodet og være en slik synlig toppleder fikk vi demonstrert med all tydelighet da debatten om "Rosa sukkerspinn" tok av etter lanseringen. Problemet er at folk må bli veldig forvirret når de hører og leser debatten om "sukkerspinn", "heiadamer" og ukritisk skryt av andre, for boken handler ikke om noe av dette. Den er ganske tradisjonell, i den forstand at det er en selvbiografisk og reflekterende bok om ledelse,  relativt kort og lettlest, og delt i tre ganske ulike deler, som alle er interessante.

Første del handler om barndom, ungdomstid og om mer og mindre tilfeldige veivalg som forteller hvem Anita er, hva hun står for og hva slags kontekst hennes lederrolle kan forstås innenfor. Deler av historien er såpass spesiell at den, i følge hennes selv, forklarer det meste av hennes holdninger, verdier og veivalg. Men ikke mer spesiell enn at mange vil kunne kjenne seg igjen i flere erfaringer og refleksjoner. Jeg kjente meg for eksempel godt igjen i det hun skriver om hvordan det var å ha en hjemmesituasjon som gjorde det nødvendig å ta mye ansvar for egen læring og egne fritidsaktiviteter. uten å reflektere over at det var et problem eller et savn, men tvert imot være takknemlig for støtten og mulighetene man fikk. Evnen til å bruke kreftene på det man kan gjøre noe med og ikke på det man ikke kan gjøre noe med betyr mye.

Andre del handler om veien inn i arbeidsliv og ledelse. Anita legger selv vekt på hvordan en del valg, ikke minst i starten, var forholdsvis tilfeldige, og at det også har vært en dose flaks, Jeg ser at noen medier har fulgt opp dette ved å gi inntrykk av at hun egentlig ikke har vært kvalifisert for lederjobbene hun har hatt. Da har de ikke helt skjønt poenget i (eller kanskje ikke lest hele) boken. Denne delen av boken handler nemlig ikke først og fremst om flaks og tilfeldigheter, men om indre motivasjon, jakten på gode hjelpere og andre strategier og valg som gjorde det mulig å lykkes. Om hvordan nysgjerrighet på nye ting og ønsket om å gjøre en forskjell har vært sterke drivkrefter. Og om hvordan man må gripe muligheter og ta ansvaret for dette selv, men at det først og fremst handler om å jobbe hardt og systematisk hvis man skal lykkes over tid. Opp- og nedturene hun beskriver fra arbeidslivet er ikke unike. Det mest interessante er refleksjonene rundt at det ligger læring i alle disses erfaringene, ikke minst i nedturene.

Tredje del av boken handler om dagens lederjobb i HP Norge. Om prosessen for å få jobben og om hva hun senere har gjort som leder. HP har ambisjoner om vekst i et PC-marked som er på vei ned, noe som gjør at rammebetingelsene i denne jobben er temmelig krevende. Det er interessant når Anita Krohn Traaseth forteller helt konkret om hva hun gjennomfører av tiltak internt, hvordan hun disponerer tiden sin og hvordan hun kommuniserer med medarbeidere og kunder. Og minst like interessant for mange er det å få innsikt i hva hun tenker om å kombinere lederrollen med familietid og hva hun selv gjør for å få det til å fungere i hverdagen.

Her er det ikke snakk om å skape noen perfekt fasade eller om å være til stede på alle arenaer, men om ha en gjennomtenkt strategi for å prioritere knallhardt og velge bort ganske mye for å ha tid til det aller viktigste - jobb og familie. Anita skriver godt om at det blant annet handler om å konservere energi, slik at den brukes der den virkelig trengs og ikke sløses bort på tidstyver og energityver. De fire "grunnverbene" hennes for å få til dette er sove, forenkle, skrive og balansere. 

Og til slutt i boken kan vi lese om "fem viktige forenklinger" som styrer de valgene hun gjør i hverdagen, der "jeg må ingenting" er et og "bli når man har mest lyst til å gå" er et annet. Det er også her boktittelen "Godt nok for de svina" kommer inn, som en måte å si at det ikke er nødvendig å være perfekt, så lenge det er godt nok til å gjøre jobben. Det er en god oppsummering av hovedbudskapet i en bok som er vel verdt å lese. Og som handler om helt andre ting enn flere av medieoppslagene den siste tiden kan gi inntrykk av.

torsdag 27. mars 2014

Støtte til samarbeid mellom utdanning og næringsklynger

Torsdag fikk jeg en liten demonstrasjon av hva industriroboten på bildet til høyre kan gjøre. Den står på Høgskolen i Bergen og var for anledningen programmert til å flytte på snusbokser. Det klarte den fint. Den kan mye annet også, avhengig av hva den er programmert til å gjøre og hva den er utstyrt med av sensorer og elektronikk. Roboten inngår som en viktig del av utstyret høgskolen har for å kunne gi utdanning innenfor en robotteknologi som blir stadig viktigere for det høyteknologiske næringslivet i Hordaland og som blir stadig mer avansert.

Grunnen til at jeg var på besøk på Høgskolen i Bergen var for å offentliggjøre syv prosjekter som Innovasjon Norge har valgt ut som de beste av i alt 44 som søkte om tilskudd fra en ny ordning som gir støtte til samarbeid mellom regionale næringsklynger og utdanningsinstitusjoner. Mange, ikke minst det mest eksportrettede og kunnskapsintensive næringslivet, etterlyser en utdanningssektor som i større grad tilpasser tilbudet til det næringslivet i regionen trenger. Men høyskolene og universitetene svarer ofte at det er vanskelig fordi de må investere i nye og utstyrskrevende tilbud som er i stadig utvikling og at finansieringssystemet ikke oppmuntrer til den type risiko.

Dessuten følger ikke alltid etterspørselen i næringslivet de tradisjonelle fagdisiplinene ved et universitet. De ledende norske næringsklyngene er gjerne så nisjeorienterte i deler av det de gjør at det er helt spesielle kombinasjoner av fag og praktisk evne til oppgaveløsning bedriftene er på jakt etter. Tilbud som ikke nødendigvis finnes i en studiekatalog i dag, men som bare kan utvikles sammen med det lokale næringslivet og som kan bli et stort konkurransefortrinn for næringsklyngen dersom man lykkes med samarbeidet.

For å støtte opp om slike koblinger mellom klynger og utdanningsvirksomhet har Innovasjon Norge etablert en egen ny støtteordning. Mesteparten av kostnadene vil næringslivet og høyskolene selv betale, men for å hjelpe til skal det brukes i alt 20 millioner kroner fra Innovasjon Norge for å støtte utviklingen av syv konkrete samarbeidsprosjekter. Blant de syv prosjektene finner vi, kanskje ikke så uventet, flere av de miljøene vi gjerne tenker på som de ledende norske eksportklyngene.

Miljøet jeg traff sammen med høgskolen i dag var næringssamarbeidet i Osterfjordregionen i Hordaland, et miljø som er verdensledende innenfor robotteknologi og automatisering, og som samarbeider med Høgskolen i Bergen, en fagskole og en videregående skole. Denne kompetansen på automatisering er helt sentral for et høykostland som Norge og kommer også til å bli veldig viktig for å utvikle fremtidens velferdsteknologi.

De seks andre prosjektene som får støtte er: 1) ProBarents i Hammerfest, der man samarbeider for å dekke det kraftig økende kompetansebehovet som følger av økt aktivitet i Barentshavet, 2) LEGASEA i Ålesund, et samarbeid mellom den biomarine næringsklyngen og flere aktører innen utdanning og forskning, 3) Verdal Industripark/Proneo, et samarbeid for kompetansemobilisering i bedriftene i industriparken som driver innenfor olje/gass og fornybar energi, 4) Nasjonalt senter for komposittutdanning, et spennende samarbeid mellom kunnskapsklyngene på Kongsberg og Raufoss om fagskoleutdanning og høyskoleutdanning innen avanserte materialer, 5) Norsk Havbruk, et samarbeid mellom miljøer i Bodø, Stavanger og Trondheim om et utdanningstilbud tilpasset havbruksnæringens fremtidige kompetansebehov og 6) Kunnskapsparken Helgeland i Mo i Rana der en utvikler næringslivsrelevant ingeniørutdanning og etterutdanningstilbud på bachelornivå for bedriftene i blant annet olje- og gassklyngen der.

Fordi dette er et helt nytt virkemiddel i Innovasjon Norge, som går på litt på tvers av tradisjonelle sektorer, blir det viktig å lære av erfaringene underveis og justere kursen i tråd med disse erfaringene. Jeg opplevde stor entusiasme i Bergen og det blir spennende å se hva slags resultater disse prosjektene skaper. Jeg har tro på at denne måten å bygge bro mellom de regionale næringsklyngenes behov og lokale utdanningsinstitusjoner muligheter til å tilby relevant kompetanse er et viktig bidra til at kunnskapsbasert norsk næringsliv kan bli enda mer konkurransedyktig.

onsdag 26. mars 2014

En mer aktiv Europapolitikk

Mandag og tirsdag denne uken var over 20 norske statssekretærer og politiske rådgivere, fra stort sett alle departementene, på en studietur til Brussel. For noen uker siden var en tilsvarende gruppe på besøk, noe som betyr at politisk ledelse i alle departementene har fått en solid innføring i utfordringer og muligheter knyttet til Norges forhold til EU.

Norge er nært knyttet til EU gjennom både naboskap og EØS-avtale, og det er naturligvis slik at både statsråder og statssekretærer må forholde seg til EU og ESA stadig vekk. Derfor må vi også reise til Brussel ganske ofte for å ivareta norske interesser,. Men noen ganger er det lurt å ta et mer helhetlig og strategisk blikk på det som foregår. Kjetil Wiedsvang beskrev det regjeringens Europaminister nå gjør slik i (papir-) DN på tirsdag:

"Ved de siste tre-fire regjeringsskiftene har påtroppende mannskap lovet en «ny og aktiv europapolitikk». Statsråder har reist i skyttel til Brussel. Staben ved Norges EU-delegasjon har vært travelt opptatt med politisk voksenopplæring. Etter et par år har statsrådenes europeiske ambisjonsnivå og reiselyst sunket. Denne gangen stiles det høyere. Vidar Helgesen er blitt Norges første europaminister, som blant annet skal samordne EU-relevant aktivitet i departementene. Ressursene skal utnyttes bedre."

Å ha et mer helhetlig blikk på forholdet vårt til EU og EØS handler om flere ting. For det første handler det om å sørge for at vi ikke blir hengende etter når det gjelder å innføre ny lovgivning i Norge, slik det dessverre har vært en økende tendens til de siste årene. Norge er et land som følger avtaler vi har skrevet under på. Som en stor vareeksportør har vi store fordeler av å delta i et felles europeisk marked. Som et høykostland har vi en stor interesse av at tjenestehandel over landegrensene går lettere. Men for å oppnå dette må vi passe på at vi også følger spillereglene vi er opptatt av at andre skal følge. Noe av hensikten med besøket i Brussel var å heve oppmerksomheten om viktigheten av dette også i det daglige politiske arbeidet hjemme.

For det andre handler det naturligvis også om å ivareta norske interesser. Fordi Norge ikke er medlem i EU og ikke sitter rundt bordet når beslutningene blir tatt er det ekstra vanskelig, men desto viktigere, å ha best mulig oversikt over mest mulig at det som kommer av nye initiativer. Vi må prøve å påvirke så tidlig som mulig i prosessene, helst allerede i den tidlig fasen før forslag er blitt til endelige forslag. Men skal vi få til dette må vi jobbe systematisk og prioritere noen områder der det er særlig viktig å oppnå resultater.

Så er det for det tredje grunn til å å minne om at dette normalt ikke handler om Norge på den ene siden og EU på den andre, men om vi har en felles interesse i å skape åpnere markeder, mer konkurranse og valgfrihet, økt forskningskvalitet, bedre kompetansemobilitet og bedre tilrettelegging for innovasjon gjennom noen felles satsinger og samarbeidsarenaer. Norge kan bidra på en rekke områder der vi er langt framme.

Jeg hadde på siste del av besøket på tirsdag et individuelt opplegg der jeg hadde gleden av å både snakke med noen av de dyktige norske nasjonale ekspertene som jobber for EU-kommisjonen, med regionalpolitikk, EØS-midlene og digitalisering, og med noen av toppene i EUs direktorater som i dag arbeider med grunnlaget for EUs politikk og satsinger på det digitale området i årene som kommer. De gir uttrykk for at de gjerne ser Norge som en aktiv bidragsyter på disse områdene, fordi vi har mye å bidra med.

søndag 23. mars 2014

En ny definisjon på "high fashion"

Man forbinder som oftest designerkjoler og -dresser med røde løpere, premierer og motevisninger, ikke med ekstremsport utendørs. Men i denne spektakulære videoen som ligger på YouTube har de kombinert basehopping med motevisning. Det er naturligvis en slags reklamefilm, fra Italia, men kul er den uansett. Fotonettstedet Picturecorrect skriver:

"This is probably one of the coolest videos you’ll see all week: ridiculously attractive people jumping from ridiculously dangerous heights. Italian BASE jumper and fashion model Roberta Mancino teamed up with photographer Noah Bahnson and a host of other sexy suits to leap off Monte Brento."



lørdag 22. mars 2014

Bortgjemte musikalske perler (21)

Jeg var aldri begeistret for Mikael Wiehe, Bjõrn Afzeliuz, Hoola Bandoola Band eller noe av det der. De representerte et politisk soundtrack for en 68-greie som preget studentmiljøene på 70-tallet, men som unge politisk aktive på 80- og 90-tallet, heller ikke de på venstresiden, forstod noe særlig av. Det var selvhøytidelig og pompøst, og  ikke særlig viktig. Heller ikke da Imperiet spilte inn Hoola Bandoola Bands "Fred" fra 1971 i 1984 ble det bedre. Det var et forsøk på å modernisere formen, men det var tungt og pompøst fortsatt, noe en med all tydelighet ser i denne utgaven med Imperiet, Wiehe og Afzelius sammen på ANC-galan i 1985.

Mens 80-tallets maskinelle omtolking av 68-ernes progrrock ikke gikk så bra, så var det morsomt å oppdage på YouTube nylig at Thåstrõm gjorde enda et forsøk på å friske opp 68er-låter på 2000-tallet, denne gangen med Hoola Bandoola Bands sang "Keops Pyramid". 



Sangen handler om å rive pyramider, lage flatere strukturer og forstå hvem som gjør den tyngste delen av jobben. Det morsomme er at når Thåström står og synger til Mikael Wiehe er det lett å tenke seg at at også Wiehe og hans meningsfeller er blant dem han har i tankene når han synger:

Så det verkar som om om det i varje tid och i alla sortes folk
finns några som vill bygga pyramider,
där dom själva sitter överst och har makten i sin hand,
medan dom som lever nedanför dom lyder.
Men om dom där uppe i det blå
inte längre vill förstå
utan föraktar alla dom som ger dom mat,
ska pyramiderna till sist bli deras grav.

torsdag 20. mars 2014

Solenergi i vekst

Det var en interessant artikkel i forrige helgs The Economist om den kraftige veksten i ny solenergi i USA. Denne tiltagende veksten skjer til tross for at subsidiene er i ferd med å bli kuttet ut, rett og slett fordi solenergi er konkurransedyktig. Det som særlig vokser nå er bruk av solcelleteknologi, som ikke vår veien om oppvarmet vann, men konverterer sollyset direkte til elektrisitet. The Economist skriver:

"More important are photovoltaic solar cells, a rival technology that converts sunlight directly to electricity. Their cost has fallen so quickly that in many places retail electricity customers are saving money by placing panels on top of their houses or businesses; 200,000 have done so in the past two years. And there is a lot of room to grow."

Artikkelen beskriver hvordan en del ulike støtteordninger som har subsidiert bygging av sol-varme anlegg og installasjon av solcellepaneler i private boliger, er ferd med å falle bort i USA. Men fordi solcelleteknologi er blitt så konkurransedyktig på pris kommer det likevel til å bli bygget ut mye mer solenergi i USA med langt mindre subsidier før før. Department of Energy har som mål at 27 prosent av elektrisitetsproduksjonen i UA i 2050 skal skje ved hjelp av solenergi.

Og så er det jo slik at den enes brød ofte er den andres død. Kraftig vekst i energiproduksjon fra skiftergass og solenergi er i ferd med å endre på energimiksen kraftig. Noen av de tradisjonelle elektrisitestsverkene er bekymret for fremtiden, Når forbrukerne begynner å produsere sin egen strøm kan det, sammen med sol- og vindkraft, bidra  bidra sterkt til at det blir et kraftoverskudd. 

"Yet even if solar power is a boon to consumers, it threatens some utilities. Energy has traditionally been generated centrally, distributed over power lines and sold to consumers. Distributed solar power—generated from rooftop panels—undermines that model (see article). The Edison Electric Institute (EEI), a trade group, warns that distributed generation could do to energy companies what the internet did to newspapers."

onsdag 19. mars 2014

Erna om ledelse og gjennomføringskraft

Statsminister Erna Solberg var denne uken på talerstolen hos arbeidsgiverorganisasjonen Spekter for å snakke om bedre ledelse og styrket gjennomføringskraft i offentlig sektor. Alle som har hørt statsministeren snakke om dette vet hvor opptatt hun er av at det å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor i Norge krever at vi ikke bare tar politiske beslutninger, men at vi også gjennomfører dem.

En oppsummering av deler av hovedbudskapet hennes er her på Spekters nettsider og i en artikkel NTB/ANB har skrevet om færre og tydeligere mål og mindre detaljstyring. Et godt eksempel hun brukte på hva som blir resultatet når man er opptatt av forenkling er den nye avtalen om inkluderende arbeidsliv mellom partene i arbeidslivet og regjeringen for å få ned sykefraværet. Den er mer opptatt av tillit og mindre opptatt av rapportering enn tidligere, og vil gi som resultat at det daglig skal fylles ut 1500 færre skjemaer.

I talen sin beskrev statsministeren hva det vil si å skape en bedre og mer tillitsbasert ledelseskultur, og sa blant annet:

"For å skape en bedre ledelseskultur må ledere gis handlingsrom for å ta større ansvar. Kultur er ikke noe man bygger gjennom vedtak og direktiver ovenfra. Kultur handler om tillit. Det handler om at vi mener alvor når vi sier at ledere skal få mer frihet og ansvar - og ikke begynner å detaljstyre hver gang vi politikere mener at ting kunne vært gjort litt annerledes eller kritiserer små feil. Å bygge en kultur for mindre detaljstyring, større handlingsrom, mer ansvar, mer resultatorientering og bedre lederskap - er en trinnvis prosess. Når det ikke kan vedtas betyr det at vi må snakke om at vi ønsker en slik kultur - og være tro mot det ordene inneholder. Vi må ikke i redselen for å gjøre noe galt ende opp med å ikke gjøre noen ting."

Erna Solberg understreket også at dette ikke bare handler om måten politikere og departementer styrer offentlig sektor ovenfra, gjennom blant annet bedre og kortere tildelingsbrev med færre mål ovenfra, men i enda større grad om hvordan det ledes innenfor virksomhetene:

"En god ledelseskultur handler ikke bare om politikere og direktorater som styrer ovenfra. Det handler enda mer om hvordan det ledes innenfor virksomhetene. Jeg vil ha ledere som er mer opptatt av å gjennomføre, mer opptatt av å byge organisasjoner som er sterke nok og kompetente nok til å lykkes med oppgavene de har fått. Derfor vil regjeringen ha bedre styring og ledelse i forvaltningen gjennom blant annet å tydeliggjøre lederkrav og lederkompetanse. Regjeringen skal også sørge for at verktøykassen i offentlig sektor inneholder de riktig verktøyene for å få dette til".

mandag 17. mars 2014

Ikke fullt så irsk som man skulle tro

17. mars er St. Patricks day, som feires verden over av 70 millioner med irske aner og millioner av andre som liker å feire sammen med irer. Noe som betyr at et betydelig antall mennesker kler seg i grønne klær og drikker Guinness øl, det kanskje fremste symbolet på alt som er irsk. Men hvor irsk er egentlig Guinness?

Svaret The Economists gir på sin blogg på sitt kjetterske spørsmål er at Guinness ikke er fult så irsk som vi liker å tro. Arthur Guinness som åpnet sitt bryggeri i Dublin i 1759 var langt ifra noen irsk patriot:

"He was a committed unionist and opponent of Irish nationalism, who before the Irish Rebellion of 1798 was even accused of spying for the British authorities. His descendants continued passionately to support unionism.(...). The company was alleged to have lent men and equipment to the British army to help crush Irish rebels during the Easter Rising of 1916, afterwards firing members of staff whom it believed to have Irish-nationalist sympathies."

Hovedkontoret til morselskapet, som i dag heter Diageo, har ligget i London siden 1932, og i følge The Economist vurderte selskapet helt seriøst å rebrande ølet sitt til å være et engelsk øl tidlig på 80-tallet da uroen og terroraksjonene i Nord Irland nådde et høydepunkt og det var et poeng å ikke være assosiert med irske verdier. På 90-tallet da det ble det fredeligere i nord og irsk kultur og musikk erobret verden, snudde selskapet seg rundt og gjorde den irske tilknytningen til et positivt hovedpoeng i markedsføringen. 

Man må jo si at det har vært en suksess. Og jeg vil tro at de fleste som har vært i Dublin som turister de siste årene har besøkt The Guinness Storehouse i St James Gate Brewery, der Guinness har blitt brygget siden starten i 1759 . Der er det et stort og flott museum som ble åpnet i 2000, med utstillinger, spisesteder og butikk, som har bidratt til at ingen i dag er i tvil om at Guinness er noe av det mest irske som finnes. Til tross for en historie som er litt mer sammensatt.

søndag 16. mars 2014

Statsforvaltningen 200 år

Om den første regjeringen
Våren 1814 fikk ikke Norge bare sin egen grunnlov og en nasjonalforsamling, men også en egen regjering med tilhørende departementskontorer Alt dette var nødvendige forutsetninger for at Norge skulle bli et selvstendig land. På regjeringen.no kan kan man nå lese historien om statsforvaltningens tilblivelse i 1814. Der finner man også en presentasjon i pdf-format som ble holdt av Øivind Østang for departementsansatte da departementene feiret 200 år 3. mars.

Etter at stormannsmøtet på Eidsvoll 16, februar innledet arbeidet med å innkalle en riksforsamling og Christian Fredrik erklærte seg som regent 19. februar, hadde han behov for en organisasjon som kunne være med og styre landet. Regjeringsrådet, som i mai skiftet navn til Statsrådet,  hadde sitt første møte 3. mars 1814. Det var det første permanente norske styringsorganet siden 1536 og er starten på dagens norske statsforvaltning.

Regjeringsrådets møter fant sted i Paléet, som i dag er navnet på et parkeringshus som ligger på samme sted, like ved Oslo S. Christian Fredrik ledet selv Regentskapssekretariatet, et fellesskontor med sekretariats- og samordningsoppgaver. I tillegg ble det opprettet fem departementer som beskrives slik på regjeringen.no:

"1. Departement
Finans-, regnskaps- og skattesaker. Regjeringsråd: Frederik Haxthausen og Carsten Tank. Byråsjef: residerende kapellan Hans Justus Hanssen, krigsråd Christian Emanuel Fischer og revisor Peder Kierulf. 7 ansatte.

2. Departement
Innenrikssaker, som politi-, vei-, post-, skyss- og sesjonssaker. Regjeringsråd: Jonas Collett. Byråsjef: Jens Munthe. 4 ansatte.

3. Departement
Juridiske saker og rettspleie. Regjeringsråd: Mathias Sommerhielm. Byråsjef: kammersekretær Hans Peter Ellefsen. 4 ansatte.

4. Departement
Handels- og tollsaker. Regjeringsråd: Niels Aall. Byråsjef: H. Holst. 4 ansatte.

5. Departement
Økonomiske forvaltningsgrener, som offentlig industri, skog- og bergverksvesen. Regjeringsråd: Carsten Anker, som ikke tiltrådte siden han 28. februar var sendt i diplomatisk oppdrag til London. Byråsjef: kaptein Gregers Fougner Lundh - bestyrte departementet. 4 ansatte."


Som en vil se var det både færre departementer og færre ansatte enn det er i dag. Allerede høsten 1814 ble det en viss utvidelse da Norge kom i personalunion med Sverige og Carl Johan gjorde sine endringer. Men man ser også en klar kontinuitet. Fra 1. departement går uavbrutte oppgavemessige linjer til dagens Finansdepartement. og fra 3. departement går linjene til dagens Justisdepartement. Og ser man videre på listen over ansvarsområder i 1814 ser man også mange flere linjer til dagens departementer.

lørdag 15. mars 2014

Bortgjemte musikalske perler (20)

Det blir litt uregelmessig med musikkinnslag her på bloggen, men jeg kom av en eller annen grunn plutselig på en vakker liten sang som fortjener en plass i serien "bortgjemte musikalske perler". Sangen er "Strange Kind of Love" med Peter Murphy, tatt fra albumet Deep fra 1989. Murphy er snart oppe i ti album siden 80-tallet, men det kommersielle suksessen har uteblitt, så dette er i praksis temmelig bortgjemt for andre enn gruppen av spesielt interesserte. Men det er definitivt en perle det er verdt å høre på:



Rent musikalsk mener jeg Nick Cave og særlig David Bowie er den naturlige sammenligningen når man skal plassere Peter Murphy. Sjangermessig er de rimelig like og varierte, men den største likheten med Bowie er den utrolige stemmeprakten. Derfor er det ikke helt tilfeldig at Murphy som soloartist har covret både Stay og Space Oddity, og at den største kommersielle suksessen til hans gamle band Bauhaus var en cover av Ziggy Stardust i 1982, 10 år etter Bowie spilte inn originalen.

Bauhaus kunne jeg også skrevet mye om, kanskje jeg kommer tilbake her på bloggen med noen bortgjemte perler derfra. De kom fra midtre England og ga ut fire album mellom 1979 og 1983. Mange mener at det var Bauhaus som oppfant goth-sjangeren, mange år før det ble vanlig å kalle det goth. Men medlemmene trakk i ulike retninger musikalsk og personlighetsmessig, og bandet sprakk. Også en etterlengtet senere reunion sprakk etter kort tid. Men hver for seg og i litt ulike kombinasjoner (blant annet bandene Love and Rockets og Dalis Car og Daniel Ash solo) har bandmedlemmene fortsatt å lage interessante ting. Og ryktene sier at det kan komme enda et nytt album fra Peter Murphy i år også.

torsdag 13. mars 2014

Google Glass

Statssekretær prøver Google Glass
Torsdag var Jan Tore Sanner og jeg på besøk hos Google Norge og fikk en innføring i hvordan Google ser på internett som plattform for innovasjon og produktivitetsvekst fremover. Vi snakket om "the second half of the chessboard", hvordan eksponentiell vekst i hastighet. prosessorkraft, båndbredde og lagringskapasitet gjør at mulighetene for å gjøre ting på smartere måter er blitt så veldig mye større, men at det både organisatorisk og mentalt er utfordrende å oppdage og utnytte mulighetene.

På slutten av møtet fikk vi også prøve Google Glass, et nytt eksempel på hva eksponentiell vekst og krymping av komponenter kan føre til av innovasjon. Her er pc/mobil-komponenter, operativsystem, skjerm, batteri, høyttaler, mikrofon, kamera og masse annet puttet inn i noe som ser ut som og føles som briller. Man styrer ved å snakke til brillene, men kan også  bruke et lite berøringsfølsomt felt på siden av brillene.

Nå var det bare noen minutter statsråden og jeg prøvde brillene, men det var nok til å skjønne at dette er fascinerende saker. Ikke fordi akkurat denne modellen vil gjøre kjempesuksess, det har jeg for tynt grunnlag for å si, men fordi denne type "kroppsnær teknologi" som drar nettet enda tettere inn i dagliglivet vil bli helt vanlig.

Og det reiser jo noen nye problemstillinger også, både rundt personvern og rundt sikkerhet. Vil for eksempel det å bruke Google Glass under bilkjøring øke eller redusere sikkerheten? Og så blir det kanskje slik at vi må venne oss til at stadig flere folk er ufokuserte og snakker høyt med seg selv, uten at det er noe galt med dem. Det er bare slik verden har blitt, på samme måte som folk i dag sitter dypt begravet i sine nettbrett og smarttelefoner på vei til jobb eller til og med på møter. Akkurat det har ikke bare positive sider.

Men at dette ikke bare er et nytt leketøy fant jeg et god eksempel på her i en artikkel om hvordan en kirurg ved Duke University bruker Google Glass i opplæringen av indiske leger. Og ser for seg at det også kan brukes til å hente opp informasjon, for eksempel røntgenbilder, som kan supplere det du ser på vanlig måte med øyet.

onsdag 12. mars 2014

Netflix og YouTube tar halve plassen på nettet

Hvem bruker mest båndbredde på internett? Vi vet jo at Facebook og Google har flest unike brukere, men hvem tar mest plass? Jeg kom over en artikkel i CNet fra november i fjor som slår fast at halvparten av all bruk av båndbredde i Nord Amerika er enten Netflix eller YouTube.

Rapporten som viser dette er Global Internet Phenomena Report fra Sandvine som inneholder en rekke ulike data om global internettbruk. Den viser at Netflix stod for 31,6 prosent og YouTube for 18,7 prosent av nedstrøms båndbredde for "peak period applications". I Europa bruker YouTube 28,7 prosent av båndbredden, men i Europa er Netflix foreløpig bare lansert i noen land og tallene fra land der Netflix har vært tilgjengelig en stund (UK, Nederland og Norden) viser samme kraftige vekst som i USA.

En interessant trend er at fildelingstjenestenes andel av båndbredden er fallende. Da Sandvine begynte å lage sine rapporter for 10 år siden stod fildeling for 60 prosent av båndbredden For fem år siden tok den 30 prosent av plassen, mens det i dag er slik at fildeling står for bare 10 prosent av den daglige netttrafikken i Nord Amerika. I Europa er denne andelen fortsatt høyere, rundt 20 prosent, men trenden er den samme. Forklaringen er vel at når brukervennlige og forholdsvis billige tjenester for å se film og streame musikk på nettet har kommet på plass så er fildeling blitt mindre interessant. Sandvine skriver:

"Filesharing continues to disappear from many fixed access networks across the globe as Real-Time Entertainment options that are providing subscribers a wealth of content at reasonable prices launch in new countries. Filesharing now accounts for less than 10% of total daily traffic in North America. This marks a significant change from our very first Global Internet Phenomena Report released over ten years ago, where it accounted for over 60% of total fixed traffic in North America."

mandag 10. mars 2014

Tidstyvjakt i Sogn og Fjordane

Fylkesmannsbloggen i Sogn og Fjordane
Alle statlige virksomheter har i sine tildelingsbrev fra departementene fått beskjed om at de skal fjerne tidstyver i egen virksomhet i 2014. De skal i tillegg hjelpe oss med å identifisere tidstyver som er skapt av andre, slik at vi også får gått løs på tidstyvene de ikke kan fjerne selv. Nå er det sikkert slik at oppgaver som noen ser på som en tidstyv er helt nødvendige regler og rapportering for andre. Men ved å få løftet fram disse eksemplene nedenfra kan vi i hvert fall lettere ta stilling til hva som er nødvendige regler og prosedyrer og hva som er tidstyver.

En statlig virksomhet som tar dette arbeidet på alvor er Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. De har en egen fylkesmannsblogg der Fylkesmann Anne Karin Hamre nylig har blogget om hvorfor jakt på tidstyver er et godt initiativ og hva de selv tenker om dette arbeidet. De understreker at fylkesmannsembetene er vant til å løse mange ulike oppgaver med små ressurser, og derfor er godt egnet til å bidra til å fjerne både egne og andres tidstyver. Hun er særlig opptatt av hvordan de kan bidra til å fjerne tidstyver for kommunene slik at de kan frigjøre mest mulig ressurser til å gjøre hovedjobben - å levere gode tjenester til innbyggerne.

Fylkesmannen avslutter innlegget med å minne om at et slik arbeid også skaper forventninger. Setter man i gang et slikt arbeid må det også komme resultater. Hun skriver:

Vi ser fram til å føreslå kva tidstjuvar som kan kuttast . Eg kan nemne at vi i 2008 sende eit brev til FAD om store ressursar til rapportering, der vi la ved eit samla oversyn over rapporteringskrava frå dei ulike oppdragsgjevarane våre. Eg vil tru det meste av innhaldet stadig er aktuelt. Difor vil eg gjere merksam på at jakta på tidstjuvar skaper store forventningar om at det faktisk skjer endringar, ikkje minst for føringar, pålegg og krav som kjem frå den sentrale statsforvaltninga.

Det er helt riktig at det skapes forventninger om at det faktisk vil skje endringer når det gjelder pålegg og krav fra statsforvaltningen. Det er et politisk ansvar å sørge for at disse endringene skjer. De forventningene og den fallhøyden som nå er skapt om at det vil skje forenklinger og forbedringer skal vi sørge for å bruke positivt i dette arbeidet. Det skader ikke med litt press. Men aller viktigst for å kunne lykkes er det at vi får gode innspill fra de som kjenner utfordringene og mulighetene best. Derfor ser vi frem til å få mang gode innspill, blant annet fra Fylkesmannen i Sogn og Fjordane.

søndag 9. mars 2014

The glass-ceiling index

The Economist har i anledning den internasjonale kvinnedagen 8. mars laget en egen "glasstaksindeks", The glass-ceiling index, som er på trykk i helgens utgave. Om metoden de har valgt for å lage en internasjonal sammenligning av likestilling, skriver The Economist:

"As it is International Women’s Day on March 8th, The Economist has created a “glass-ceiling index”, to show where women have the best chances of equal treatment at work. It combines data on higher education, labour-force participation, pay, child-care costs, maternity rights, business-school applications and representation in senior jobs. Each country’s score is a weighted average of its performance on nine indicators."

Indikatorene handler med andre ord om muligheter og deltagelse i utdanning, arbeidsliv, politikk og ledende posisjoner i næringslivet. Ikke overraskende dominerer Norden den øverste delen av tabellen. Mer overraskende er det kanskje at Polen havner rett bak Norge, Sverige og Finland og at også Frankrike og Ungarn ligger høyt, mens vi blant land som ender under OECD snittet finner blant annet Italia, UK, Sveits og Japan.

I papir- og iPad-utgaven kan kan se en versjon av indeksen som er vektet av The Economist selv. I nettutgaven er det derimot er en interaktiv versjon der man kan justering på vektingen selv, for eksempel ved å øke betydningen av likestilling i utdanning og redusere betydningen av kvotering til styrer (en indikator der Norge ligger veldig høyt), og på den måten påvirke totalresultatet ut fra hva man mener er viktigst.

fredag 7. mars 2014

OECD om Norge

Annenhvert år lager OECD en landrapport om Norge. Den siste kom i uken som gikk og ble presentert av OECDs generalsekretær Angel Gurria på en pressekonferanse sammen med finansminister Siv Jensen. På Finans-departementets hjemmeside er det en lenke til et veldig greit 40-siders sammendrag av OECDs norske landrapport.

Landrapporten går igjennom ulike forhold som påvirker vekst og produktivitet i Norge, blant annet pengepolitikk, budsjettdisiplin, rammebetingelser for entreprenørskap, arbeidsmarked og kunnskapspolitikk. Mange av oppsummeringene i rapporten er interessante, blant annet den om "Promoting entrepreneurship" der det står:

"Current prosperity has tended to disguise a slowing of underlying productivity growth. To sustain growth in living standards as petroleum production declines, a thriving culture of entrepreneurship is necessary to spot and exploit opportunities, and to raise risk-capital and other resources. Public support for innovation should be based on good framework conditions in regulatory and competition policy, with direct support being carefully managed."

Det er også en del interessante anbefalinger i rapporten. For eksempel sier OECD at det for å oppnå mer innovasjon og entreprenørskap er nødvendig, men ikke tilstrekkelig å satse på å bygge mer kompetanse innenfor realfag og teknologi. OECD peker på at det også kreves noen andre ferdigheter dersom gründere skal kunne lykkes med sine internasjonale vekstambisjoner, kompetanse som styrker evnen til å utvikle, lede og organisere kunnskapsbedrifter:

"In addition to focus on STEM (Science, Technology, Engineering and Mathematics) skills for innovation, ensure that entrepreneurial skills such as risk assessment, people management, project planning and finance are also given a place in the national skills strategy."

Jeg synes også OECD-rapporten har en interessant vurdering av effektene av nedgangen i norsk oljeproduksjon etter år 2000, den svakere BNP-veksten vi har hatt de siste årene, og hvordan overskuddet i årene før nedgangen burde vært investert:

"This decline in GDP growth can, in fact, be entirely attributed to declining oil and gas production. GDP growth in mainland Norway, which excludes the offshore gas and oil sectors, even increased a bit across these two periods. Still, one interpretation of the picture shown in Figure 8 would be that during times of resource abundance. Norway did not invest sufficiently in other forms of wealth, such as human or physical capital, to maintain its ability to generate similar increases in income when resource use is declining. Promoting innovation and entrepreneurship could help to attain higher productivity growth to make up for the vanishing growth contribution of gas and oil."

Nedgangen i oljeproduksjon vil fortsette i årene fremover. Om inntektene går tilsvarende ned vet vi ikke, det er avhengig av fremtidig oljepris, men det virker sannsynlig at det å ha flere og sterkere ben å stå på er en klok målsetting. Det er vår evne til å møte denne videre nedgangen i oljeproduksjon med tiltak som styrker produktiviteten og vekstkraften, fremmer entreprenørskap og bygger mer kunnskap og innovasjonsevne som vil avgjøre hvordan vi vil lykkes i tiden som kommer.

torsdag 6. mars 2014

Innovasjon i Nordland

Jacob Torfing snakker om Clint Eastwood
Onsdag denne uken var jeg i Bodø for å innlede om Fornye, forenkle og forbedre (inkludert litt om behovet for en kommunereform) på en konferanse i regi av Fylkesmannen i Nordland og KS Nordland. Men jeg dro opp allerede tirsdag ettermiddag for å være med på en workshop om innovasjon i offentlig sektor ledet av professor Jacob Torfing fra Roskilde Universitet.

Ordførere og rådmenn har vel ikke et rykte som de mest innovative lederne i landet, men mange er opptatt av å finne nye og bedre løsninger og Jacob Torfing klarte virkelig å få opp engasjementet rundt bordene. Det hele var lagt opp som en kombinasjon av innledning og workshop og i innledningen snakket han blant annet om hvordan Clint Eastwoods klassiske western "Den gode, den onde og den grusomme" kan bidra til å skape våre innovasjonsfortellinger.

Den gode drivkraften for innovasjon er høye faglige og politiske ambisjoner om å levere løsninger av høy kvalitet, der innovasjon er en forutsetning for å få til det man ønsker. Den onde drivkraften at man har fått et stigende antall "wicked problems", problemer som ikke forsvinner når man prøver alle standardløsningene og heller ikke når man kaster flere penger etter dem. De krever at man tenker nytt og på tvers av organisatoriske siloer. Den grusomme drivkraften er når gapet mellom økende forventninger og begrensede ressurser, både i form av økonomi og hoder, gjør at vi må innovere for å finne nye løsninger som leverer "mer for mindre".

Rundt bordene var det vel enighet om at alle tre fortellinger finnes i kommunenes virkelighet, og at det på avdelingsnivå kan være slik at de gode faglige drivkreftene preger endringene, men at en leders perspektiv er langt mer preget av "onde" og "grusomme" begrunnelser for å satse på innovasjon. Problemer og ressursknapphet er veldig ofte en katalysator for innovasjon, både i offentlig og i privat sektor. Utfordringen, som Torfing var flink til å få frem, er å kombinere evnen til å søke innspill og inspirasjon "utenfor boksen", og hente innspill og inspirasjon fra brukere, medarbeidere og andre med erfaring, med evnen til  å organisere seg slik at man får konkretisert tiltak og gjennomført reelle endringer. Det stiller noen krav til ledelse i offentlig sektor som er annerledes enn de vi er vant til.

mandag 3. mars 2014

Verdens 50 mest innovative bedrifter

Bladet Fast Company kårer hvert år de 50 mest innovative bedriftene i verden og presenterer i siste nummer den nye listen for 2014. Google topper listen foran Bloomberg Philantropies, Xiaomi (kinesisk produsent av smarttelefoner), Dropbox og Netflix. Det er også artikler som går litt dypere inn i noen av selskapene på listen, blant annet synes jeg artikkelen "How Philips altered the future of light" om Philips arbeid med å utvikle nye typer LED-belysning der spennende.

I forbindelse med kåringen av de 50 mest innovative har redaktør Robert Safian også en kommentar om 12 viktige trender som han kaller "Twelve innovation lessons for 2014" Der skriver han om temaer som "Passion is underrated", "Software beats hardware" og "Made in China is a compliment". Og så har jeg særlig sans for det siste punktet på listen hans: "Dreaming big isn't folly; It's required". Om dette siste temaet skriver Safian at:

"Philips scientists calculated that LED lighting could cut total worldwide electricity use by 10%--saving some $250 billion. It's the reason they've put decades into developing it. Pharma researcher Medivation believed it could attack cancer in a new way, and it got a breakthrough drug on the market three years faster than the norm. GE estimates that sensor-packed plane engines could save the airline industry $30 billion over 15 years--and that broader applications of data-driven efficiencies could increase national incomes by nearly a third. Is Tesla's vision of a national network of electric cars pie-in-the-sky? Maybe. But without the dreams, we'll never find our way to what is truly possible. As Jon Gertner observes in his Philips article, "The initial appeal of an innovation doesn't predict the problems it may one day solve.""

søndag 2. mars 2014

Det vanskelige demokratiet

USAs andre president, John Adams, sa en gang om demokrati på slutten av 1700-tallet at:

“Democracy never lasts long. It soon wastes, exhausts and murders itself. There never was a democracy yet that did not commit suicide.”

Han tok heldigvis feil. Demokratiet ble den store vinneren av de ideologiske kampene som preget 1900-tallet. Etter en periode der det så svært mørkt ut, var det demokratiene som etter hvert seiret over både fascisme og kommunisme. Etter at verden i 1941 var nede i 11 fungerende demokratier er det i dag omkring 120, litt avhengig av kriteriene man vektlegger.

Et interessant essay i siste nummer at The Economist, "What's gone wrong with democracy", peker på at denne positive utviklingen har stagnert. Illustrert med masser av grafer og annen interessant informasjon, peker de på at utviklingen i retning stadig flere demokratiske land i verden har stoppet opp. Hva er det som gjør at det 20 århundrets mest suksessfulle idé har støtt på problemer i det 21. århundret? The Economist peker på flere årsaker, blant annet en populistisk kortsiktighet i pengebruken i mange land som har bidratt til økonomiske kriser og at demokratiske institusjoner i vår del av verden virker både handlingslammede og gammeldagse i møte med komplekse problemer som skal løses. Dessuten har dagens Kina blitt en modell for styring den gamle kommunismen aldri fikk til:

"Meanwhile, the Chinese Communist Party has broken the democratic world’s monopoly on economic progress. Larry Summers, of Harvard University, observes that when America was growing fastest, it doubled living standards roughly every 30 years. China has been doubling living standards roughly every decade for the past 30 years. The Chinese elite argue that their model—tight control by the Communist Party, coupled with a relentless effort to recruit talented people into its upper ranks—is more efficient than democracy and less susceptible to gridlock ,"

Men, kanskje den viktigste lærdommen de siste årene er at det å bygge et fungerende demokrati ikke handler om å så et frø, og så vil resten komme av seg selv. Demokrati handler om å bygge institusjoner og spilleregler folk har tillit til - et langsomt og hardt arbeid. Skal demokratiet overleve holder det ikke bare at noen vinner et valg, de som velges må også ha respekt for spilleregler og institusjoner, noe den siste tidens utvikling i Ukraina, Egypt og Venezuela minner oss om. The Economist skriver:

"One reason why so many democratic experiments have failed recently is that they put too much emphasis on elections and too little on the other essential features of democracy. The power of the state needs to be checked, for instance, and individual rights such as freedom of speech and freedom to organise must be guaranteed. The most successful new democracies have all worked in large part because they avoided the temptation of majoritarianism—the notion that winning an election entitles the majority to do whatever it pleases. (...) Robust constitutions not only promote long-term stability, reducing the likelihood that disgruntled minorities will take against the regime. They also bolster the struggle against corruption, the bane of developing countries. Conversely, the first sign that a fledgling democracy is heading for the rocks often comes when elected rulers try to erode constraints on their power - often in the name of majority rule"

Også våre vestlige demokratiers politiske institusjoner, med USAs og EUs institusjoner som de viktigste eksemplene, sliter med tilliten i befolkningen for tiden. Prosessene er ineffektive og viktige saker kjører seg fast uten å bli løst. Men et viktig poeng The Economist peker på i denne sammenhengen er at ting som på overflaten ofte virker veldig kaotiske eller langsomme i våre vestlige demokratier, kamuflerer hvor robuste systemene egentlig er under overflaten, i motsetning til land med ferskere demokratiske tradisjoner. De vestlige demokratiene er heldigvis bedre enn sitt rykte. The Economist skriver:

"...as Alexis de Tocqueville pointed out in the 19th century, democracies always look weaker than they really are: they are all confusion on the surface but have lots of hidden strengths. Being able to install alternative leaders offering alternative policies makes democracies better than autocracies at finding creative solutions to problems and rising to existential challenges, though they often take a while to zigzag to the right policies. But to succeed, both fledgling and established democracies must ensure they are built on firm foundations."

Essayet "What's gone wrong with democracy" er som sagt vel verdt å lese. Dels fordi den bidrar til å oppklare hva et robust demokrati egentlig handler om, og at det handler om mer enn hvem som vinner et valg. Men også fordi det inneholder noen gode eksempler og tips om hva også velfungerende demokratier bør gjøre for å unngå den type kortsiktighet og populisme som mange politikere faller for fristelsen til å spille på, men som bidrar til at det demokratiske fundamentet forvitrer.