Denne spalten feirer 10-årsjubileum i år og i tillegg har antall musikksamlinger som er omtalt og vurdert nå nådd 50. Det krever et bidrag som både er noe utenom det vanlige, men samtidig behagelig hørbart og velegnet på en badestrand. Og nettopp det mener jeg at jeg har klart å finne frem til.
Dagens band er The Velvet Underground, et band det ikke finnes spor av på hitlistene i årene deres singler og album ble gitt ut, men som likevel er blitt stående som en av de viktigste og mest innflytelsesrike gruppene i rockens historie. Brian Eno skal ha sagt at selv om det første albumet deres bare solgte 30 000 eksemplarer da det kom, var det slik at: "Everyone who bought one of those 30,000 copies started a band".
Velvet Underground ga ut i alt fire album og alle fire er gjerne med på lister som kårer de beste rockealbumene i historien. Spesielt det første med bildet av en banan, som ofte er med blant de aller øverste på slike lister.
Men hvordan skal man gå frem for å sette seg inn i The Velvet Undergrounds musikk dersom man ikke har noe særlig fra før, men heller ikke ikke vil nøye seg med en enkelt "best of..."-samling? Det siste finnes, og er langt bedre enn ingenting, men er en ikke helt tilfredsstillende måte å oppleve dette bandet. Og dessuten ikke nok til å fylle en dag på stranden heller.
Jeg vil i stedet anbefale en av tidens beste "box-sets", den store "Peel Slowly and See" som kom i 1995, har 73 sanger, en del svært lange, og som i den fysiske utgaven var fordelt på 5 CDer i en svært ordnet og kronologisk rekkefølge. Total spilletid er over seks timer og her er det slik at man ikke velger mellom å få samlede verker eller demoer, b-sider og live-klipp. Her får man litt av alt. Men hovedprinsippet er at innholdet er organisert rundt er de fire studioalbumene som kom mellom 1967 og 1970 der Lou Reed og noen fra originalbesetningen ellers er med.
Her må det imidlertid skytes inn at den digitale utgaven som er tilgjengelig på Apple Music, og også den som kan kjøpes på iTunes, mangler den femte CDen med det fjerde albumet "Loaded", slik at det bare er 55 sanger. Mulig det har med noen rettigheter og bytte av plateselskap å gjøre. Det er selvsagt en mangel, men samlingen er helt strålende også uten slutten, og denne delen av materialet er uansett tilgjengelig i en annen bra samling. Jeg kommer tilbake til det.
Hva får man så på de fem CDene (om vi fortsetter å sammenligne med den fysiske boksen)? Det hele begynner ganske krevende. Første CD er en samling lange demoinnspillinger, ofte flere forsøk på rad på samme sang, fire som senere kom på bandets første album, og to sanger som ikke gjorde det. Og for anledningen er bandet uten trommer fordi trommeslager Angus MacLise var imot å ta penger for å lage plater eller holde konserter, så han ville ikke delta på innspillingen. Min anbefaling er å vente med disse versjonene til en annen gang om man ikke har hørt originalene. De er definitivt i kategorien rariteter.
Andre CD er kremen av kremen. Det består av albumet "The Velvet Underground and Nico" (de hadde ikke særlig fantasifulle albumnavn), albumet med Andy Warhols banan på coveret, med klassikere fra rockehistorien som "All Tomorrows Parties", "Venus in Furs", "Sunday Morning", "I'm Waiting for the Man" og "There She Goes Again". Bandet har her den klassiske besetningen med Lou Reed, John Cale, Sterling Morrison og Maureen Tucker som er kommet inn på trommer. Og dessuten er tyske Nico vokalist på flere av sangene. Andy Warhol, en tid bandets manager og mentor, insisterte på det, selv om bandet var skeptiske. Og det fungerte jo rett og slett så bra at de skrev seg inn i musikkhistorien selv om svært få visste det da. På denne CDen er det også litt bonusmateriale, blant annet to sanger fra Nicos første soloalbum "Chelsea Hotel" der bandmedlemmene bidro.
Kjernen på CD tre, etter litt innledende demoer og live-låter, er bandets andre album "White Light/White Heat". Warhol og Nico er borte, men bandet i den klassiske sammensetningen er uendret og resultatet er Velvet Undergrounds mest eksperimentelle og støyende album, med et temmelig utagerende budskap i både tekst og musikk. Over 17 minutter brukes på en sang, "Sister Ray". Jeg synes de andre albumene er bedre, men også her er det mye bra. Og til slutt på denne CDen er også flotte "Stephanie Says", en albumløs sang.
På fjerde CDen er kjernen bandets tredje album som ganske enkelt het "Velvet Underground" (nei, ikke spesielt fantasifullt). Manglende suksess og uenighet om retning gjorde at John Cale, pådriveren for det mest eksperimentelle, hadde forlatt bandet. Dessuten forteller historien at fordi bandet var blitt frastjålet flere forsterkere og annet utstyr, kunne de rett og slett ikke lage like mye elektrisk støy som før. Resultatet er uansett noe helt annerledes, et veldig mye mer rolig og dempet album. Og for sikkerhetsskyld er den her i en miks som Lou Reed selv stod bak, den såkalte "Closet Mix", som er et alternativ til den opprinnelige på albumet. Her har Lou Reeds vokal og gitar fått en mer fremtredende plass. Det er uansett et utmerket album med flotte sanger som "Cindy Says", "Pale Blue Eyes", "I'm Set Free" og nydelige "After Hours" til slutt med Moe Tucker på vokal. Fjerde CD inneholder også en del albumløst materiale fra den tidligere samlingen "VU", blant annet fine "Lisa Says".
Så er det som nevnt slik sangene fra femte CD i originalboksen, 19 låter i alt, der kjernen er albumet "Loaded" fra 1970, ikke er med i min versjon av "Peel Slowly..." fra Apple Music, eller på iTunes. Den mangelen kan man lett løse ved å lete frem "Re-Loaded - 45th Annivarsary Edition" samme sted, Der finner man "Loaded" i originalutgave, men også en rekke andre versjoner av albumet, blant annet remastret, mono, steroe og surround, og enda mer bonusmateriale.. Den er på formidable 95 sanger, nok til enda en dag på stranden. Men hovedpoenget her er fjerdealbumet "Loaded". Det ble spilt inn uten Moe Tucker som var i fødselspermisjon, en Lou Reed på vei ut, men med Doug Yule som kom inn på forrige album og fikk en stadig mer sentral rolle. "Loaded" er et bevisst steg i mer kommersiell retning, noe som må ha provosert gamle fans, men dessverre uten at det hjalp så mye på salget. Uansett er også dette et glimrende album. Med klassiske Lou Reed-rockere om "Sweet Jane" og "Rock & Roll". Og fine "Who Loves the Sun" og "New Age".
De 49 foregående episodene i serien "Lang musikk til lange feriedager":
Trykk her for lenker til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) til denne musikkspalten.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar