Statsbudsjettet for 2027, en leseveiledning

Nasjonalbudsjettet 2027

Hvordan leser man et statsbudsjett? Hvor skal man begynne? Det kan virke helt uoverkommelig når "pakken" som kommer til Stortinget fra regjeringen er på over 5000 sider, veier 13 kilo i papirversjon, og er fordelt på i overkant av 20 ulike dokumenter. 

Jeg har, som i fjor, og mange tidligere år, laget en liten leseveiledning som kanskje kan være til hjelp når man er på leting etter hva som står hvor av utgifter, inntekter, kapitler, poster, flerårsvirkninger, analyser og begrunnelser. Og hvor i alt dette man kan lese om tilstanden i norsk og internasjonal økonomi. Statsbudsjettet er 5000 sider man leser fra begynnelse til slutt, men det er mer som et opplagsverk. Eller kanskje et lite bibliotek med bøker i ulike sjangre, og om ulike temaer. Hvor man skal slå opp er avhengig av hva man er på jakt etter.

Det som er litt pussig er at regjeringen selv ikke har utstyrt sin statsbudsjettside med et moderne søkeverktøy, eller aller helst lagt ut hele statsbudsjettet, tekst og tall, i et åpent og maskinlesbart format. Da kan vi som liker å leke med sånne ting bruke våre egne KI-verktøy til å lese statsbudsjett. I dag fremstår alfabetiske stikkordslister og redigerte geografiske oversikter som en tidsreise tilbake til steinalderen

Nøkkeltall og samleside

Har du noengang lurt på hvorfor samfunnsøkonomene er så lynraske med å kommentere effektene av statsbudsjettet på norsk økonomi i det øyeblikket det blir prsentert? Det er fordi allerede kl 8:00 på morgenen dagen budsjettet legges fram, så slipper regjeringen en oversikt over nøkkeltall. Før børsen åpner, slik at alle har samtidig tilgang til samme informasjon. Der er det økonomiske prognoser for resten av 2026, og for 2027. Prognoser for BNP-vekst, sysselsetting, arbeidsledighet og prisvekst, samt overordnede tall for oljepengebruk og oljekorrigert budsjettunderskudd, og budsjettets "impuls" på norsk økonomi. Makroøkonomene trenger ikke mer for å fortelle oss om de synes budsjettet er godt eller dårlig.

Vi andre er gjerne litt opptatt av budsjettets innteker og utgifter også, av skatte- og avgiftssatser og -inntekter, kommunesektorens og helsesektorens utgifter og utgiftsvekst, av subsideier og overføringer, av digitale satsinger og av sektorenes prioritete tiltak. Vi må lese fryktelig mye mer enn bare nøkkeltall. Et godt nettsted å ha som utgangspunkt for denne digitale navigeringen av statsbudsjettet er regjeringens samleside om statsbudsjettet, Den har overskriften Statsbudsjettet 2027. Her finner man flere oversikten, men den viktigste er siden Statsbudsjettet 2027: Budsjettdokumenter og pressemeldinger. Med utgangspunkt i denne oversiktssiden finner man samtlige budsjettdokumenter og dessuten alle departementenes pressemeldinger som ble sendt ut på budsjettdagen.

Det ikke er så dumt å lese overskriftene og gjerne også noen av pressemeldingene før man går løs på dokumentene. De er korte og lettleste, og forteller hva regjeringen selv mener er viktigst og mest positivt i neste års statsbudsjett. Det er naturligvis reklameversjonen av av statsbudsjettetm og ikke de dårlige nyhetene, men det er nyttig å lese regjeringens beskrivelser av hva den har prioritert. Alle departementene har gjerne en oversiktspressemelding, og de fleste har egne pressemeldinger om "gladsaker" de mener er særlig viktige å nå ut med. 

De fleste departementene har et sted mellom 5 og 10 pressemeldinger hver, men noen avvik er det. Landbruksdepartementet har bare en, om norsk matproduksjon. Mens Justisdepartementet har så mye de er fornøyd med i år at de har skrevet pressemeldinger i ukevis, og endt opp med hele 16 stykker. Aller gladest tror jeg de er for at Politiet har fått penger til sin store satsing på digitalisering, der trinn 1 i programmet er på 5,7 milliarder kroner.

Gul bok

For oss som er interessert i helheten i statsbudsjettet og kanskje ønsker en generell og rask innføring i hva staten bruker penger på, hvor de nye satsingene er, og begrunnelsene for disse, er Gul bok det dokumentet vi må lese. Gul bok er på 250 sider. De første 40 sidene er de man skal kaste seg over først. Her er det et imponerende kompakt tekstlig sammendrag av alle departementenes budsjettforslag for 2027, både påplusninger og kutt, med vekt på større nye satsninger. Kunnskap herfra kan gi plusspoeng både på jobblunsjen og i familieselskaper. Har man lest de første 40 sidene i Gul bok, har man i prinsippet lest statsbudsjettet

Men også resten av teksten i Gul bok, eller Prop. 1S (2026-27) Statsbudsjettet 2027, som den formelt heter, kan være nyttig å vite om for de mer analytisk anlagte. Her er det omtale av utviklingstrekk på utgiftssiden de siste ti årene, flerårsvirkninger av årets statsbudsjett, og man kan lese om gjennomføring av det som er vedtatt på inneværende års statsbudsjett. Også dette er kort og kompakt, for fra side 91 og utover i Gul bok er det stort sett bare tall. Her er samtlige forslag til bevilgninger i Statstsbudsjettforslaget, og også andre såkalte "verbalvedtak" regjeringen inviterer Stortinget til å gjøre i høst.

Nasjonalbudsjettet

En helt annet type viktig helhet og kontekst finner man i dokumentet som heter Nasjonalbudsjettet 2027, der det også er spandert et bilde på forsiden (se øverst på dette blogginnlegget). Dokumentet er en stortingsmelding og ikke en stortingsproposisjon, hvilket vil si at den ikke inneholder forslag til vedtak. Det er derimot her det er beskrivelser og analyser av hvordan det står til i internasjonal og norsk økonomi, hva utsiktene er for vekst, forbruk, renter og arbeidsmarkedet fremover, og hva regjeringens økonomiske politikk og prioriteringer går ut på, sett i lys av utfordringene rundt oss. Her finner man de interessante grafene og tabellene som viser utviklingstrekk, prognoser og sammenhenger vi bør bry oss om.

Nasjonalbudsjetttet er på den ene siden dagsaktuell, med oppdatert informasjon om hvordan krig og konflikt preger verdensøkonomien, eller virkninger av USAs handelspolitikk på Norge, men dokumentet har også del faste temaer. Her kan man lese om skatte- og avgiftsopplegget i stort, behovet for økt produktivitet i næringslivet og i offentlig sektor, oversikt over utviklingen i næringsstøtte, både direkte i form av ulike direkte tilskudd, og indirekte, i form av skattesubsidier til enkeltnæringer, og hvordan disse har utviklet seg over tid (de har økt). Det er også en omtale av hvordan vi måler velferd, fordeling og ulikhet. Faglig, solid, og veldig interessant. 

Nasjonalbudsjettet er også stedet man finner de mest interessante grafene og gode visuelle fremstillnger av ulike størrelsesforhold og utviklingstrekk. Det er rammetekster underveis som beskriver og forklarer viktige temaer og sammenhenger. Nasjonalbudsjettet er sjangermessig mer likt perspektivmeldingen enn det er resten av statsbudsjettdokumentene. og utgjør sånn sett en bro mellom perspektivmeldingen og Gul bok. Jeg har en mistanke om at alt for få bruker tid på å lese Nasjonalbudsjettet, og heller stuper rett inn i sin posst og sitt kapittel i statsbudsjettet. Det bør man ikke gjøre, for Nasjonalbudsjettet trenger en større fanklubb.

Departementens budsjettproposisjoner

Alle departementene legger frem hver sin egen budsjettproposisjon. Samlesiden er et godt utgangspunkt for å finne dem, men de er også tilgjengelige fra departementenes nettsider. I departmentenes budsjettproposisjoner finner man en beskrivelse av departementens organisasjon og ansvarsområder, etatene under departementet, og inntekter og utgifter, innenfor departementets ansvarsområder. Man finner omtaler av hovedprioriteringer, resultatene som er oppnådd, og målene for neste år. Alle departementets underliggende virksomheter er med i budsjettet, det er beskrevet hva de skal gjøre i året som kommer og hvor mye penger de får bruke på det. Når budsjettet er vedtatt i Stortinget skriver departementet tildelingsbrev til hver enkelt underliggende virksomhet der det blir omtaltt mer konkret hvordan de skal bruke pengene.

Budsjettproposisjonene fra departementene holder seg ganske strengt til egen sektor, men noen ganger vil man finne noen samleoversikter over tiltak på tvers for oversiktens skyld. Digitaliserings- og forvaltnignsdepartementet (DFD) har for eksempel en tradisjon for å liste opp nye satsinger på digitalisering i sin proposisjon (den finnes også som pressemelding). 2,2 milliarder kroner til nye digitaliseringstiltak står det der. Der er det 500 nye millioner til Politiet, som en oppstart, 200 millioner mer til nytt nødnett og 100 millioner for å komme i gang med å bygge et nytt aksjeeierregister, slik at vi får bedre oversikt over hvem som eier hva i Norge. Det er jo ganske viktig i dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

Klima og miljødepartementet legger hvert år frem en "Grønn bok" om klimastatus og -planer, på tvers av sektorene. Kommunal og distriksdepartementet har et "grønt hefte" med beregningene for hvordan kommunebudsjettet slår ut i hver kommune. Og som et vedlegg til Digitaliseringsdepartementets budsjettforslag finner man en oversikt over oppfølging av bærekraftsmålene i Norge, på tvers av sektorene.

Inntekter

Stortingets budsjettforhandlinger og -debatter handler normalt nesten bare om økte utgifter, og når man hører den løpende debatten kan det være lett å glemme at det trengs store inntekter for å dekke alle disse utgiftene. Men de viktigste inntektene har også sitt eget budsjettdokument. Det heter Skatter og avgifter 2027 og er en murstein av et dokument på 340 sider. De første 75 sidene er en omtale av hvordan det norske skatte- og avgiftssystemet er innrettet og hva slags prosess og i hvilken retning regjeringen ønsker å gå i forbindelse med en skattereform. Her er det masse nyttige grafer og andre oversiikter. Og så er det en gjennomgang av alle skattene, avgiftene og tollsatsene, og hvordan de skal være i 2027, med tilhørende vedtaksforslag.

Les tekst og ikke bare tall

Det er lett å tenke på Statsbudsjettet og statsbudsjettprosessen som en debatt om masse tall, og særlig en strid om utgifter. Det er definitivt det også, men jeg tror det er underkommunisert hvor mye nyttig tekstlig informasjon som ligger i den store bunken av budsjettdokumenter. Statsbudsjettdokumentene er også et viktig sted å finne omtaler av hva som foregår og hva regjeringen ønsker å oppnå, og det er mye viktig informasjon om langsiktige planer og utviklingstrekk. Når folk på jobben spør meg om hvor de kan finne informasjon om viktige saker det jobbes med, både i departementer og i underliggende etater, foreslår jeg ofte at de skal se om de finner noe i budsjettproposisjonen. 

Hvis saker ikke er omtalet andre steder, er det ofte slik at man finner informasjon der. Det er jo slik at regjeringen har en plikt til å informere Stortinget om hva den gjør, og om endringer som skjer, og det er det ofte mest praktisk å gjøre i forbindelse med budsjettproposisjonen, som er det faste årlige dokumentet et departement kommer med til Stortinget. Noen ganger er problemet at man ikke vet at det er der informasjonen ligger. Og da kan de som bruker litt tid på å lese få et informasjonsovertak over de som ikke husker å se etter.

Stortinget har det siste ordet

Så er det viktig å huske på at Regjeringens statsbudsjett er et forslag, og ikke det endelig budsjettet. Det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet i Norge. Frem mot jul skal partiene i Stortinget først lage sine alternative budsjetter, for å vise at at de har andre prioriteringer, og så skal regjeringen forhandle med sine støttepartier. Arbeiderpartiet og fire andre pariter må bli enige om en avtale for å få et flertall for et nytt statsbudsjett. Som vanlig er det mest sannsynlig at de klarer det til slurr, men utsiktene til dramatikk rundt forhandlinger om statsbudsjettet er ganske store. Og skulle de fem partiene ikke klare å bli enige, er det ikke helt enkelt å se hvor regjeringen skal hente et alternativt flertall.

Statsbudsjettet 2026 - en leseveiledning

Hvordan leser man egentlig et statsbudsjett? Hvor skal man begynne? Det kan virke helt uoverkommelig når "pakken" som kommer til Stortinget fra regjeringen er på over 5000 sider, fordelt på i overkant av 20 ulike dokumenter. Det rare er at de første ekspertkommentarene begynner å komme samtidig som det legges frem, og før lunsj har en alle partiene og en rekke organisasjoner både kommentert og klaget. 

Hva er de beste triksene for å finne fram? Jeg har, som i fjor,  laget en liten leseguide som jeg tror kan være til hjelp når man skal finne ut hva som står hvor, av utgifter, inntekter, kapitler, poster, analyser og begrunnelser. Og hvor i alt dette man kan lese om tilstanden i norsk og internasjonal økonomi. Statsbudsjettet er ikke et dokument man leser fra begynnelse til slutt, men er mer som et opplagsverk. Hvor man skal slå opp er avhengig av hva man er på jakt etter.

Nøkkeltall og samleside

Har du noengang lurt på hvorfor samfunnsøkonomene er så lynraske med å kommentere effektene av statsbudsjettet på norsk økonomi i det øyeblikket det blir prsentert? Det er fordi allerede kl 8:00 på morgenen den dagen budsjettet legges fram, så slipper regjeringen en oversikt over nøkkeltall. Før børsen åpner, slik at alle har samtidig tilgang til samme informasjon. Der er det økonomiske prognoser for resten av 2025, og for 2026. Prognoser for BNP-vekst, sysselsetting, arbeidsledighet og prisvekst, samt overordnede tall for oljepengebruk og oljekorrigert budsjettunderskudd, og budsjettets "impuls" på norsk økonomi. Og stort mer trenger ikke makroøkonomene for å fortelle om de synes budsjettet er godt eller dårlig.

Vi andre er gjerne litt opptatt av mikro også, av statens inntekter, kommunesektorens og helsesektorens utgifter, av avgifter, skatter og overføringer, og mye annet, så vi må lese mange flere sider enn bare nøkkeltall. Et godt nettsted å ha som utgangspunkt for denne digitale navigeringen av statsbudsjettet er regjeringens samleside om statsbudsjettet, Den har overskriften Statsbudsjettet 2026. Her finner man alfabetiske stikkordslister og fylkesoversikter, men aller viktigst er siden Statsbudsjettet 2026: Dokumenter og pressemeldinger. Her er samtlige budsjettdokumenter og dessuten alle departementenes pressemeldinger som ble sendt ut på budsjettdagen. 

Jeg tenker at det ikke er så dumt å lese noen av pressemeldingene før man går løs på dokumentene. De er korte og lettleste, og forteller hva regjeringen selv mener er viktigst og mest positivt i neste års statsbudsjett. Pressemeldingsproduksjonen er varierende. Alle departementene har gjerne en oversiktspressemelding, og de leste har egne pressemeldinger om "gladsaker" de mener er særlig viktige å nå ut med. Noen departementer har skrevet opp til 10 pressemeldinger, mens Landbruksdepartmentet nøyer seg med den ene. Men summen av alle departementenes pressemeldinger er høy, og man finner de gladsakene man er mest interessert i. De dårlige nyhetene krever det litt mer arbeid å finne.

Gul bok

For oss som er interessert i helheten i statsbudsjettet og kanskje ønsker en generell og rask innføring i hva staten bruker penger på, hvor de nye satsingene er, og begrunnelsene for disse, er Gul bok det dokumentet vi må lese. Gul bok er på 250 sider. De første 40 sidene er de man skal kaste seg over først. Her er det et kompakt tekstlig sammendrag av alle departementenes budsjettforslag for 2026, både påplusninger og kutt, med vekt på større nye satsninger og endringer fra i år. Kunnskap herfra kan gi plusspoeng både på jobb, i lunsjen og i familieselskaper.

Også resten av teksten i Gul bok, eller Prop. 1S (2025-26) Statsbudsjettet 2025, som den formelt heter, kan også være nyttig å vite om. Her er det omtale av petroleumsøkonomien, av stalige selskaper, av flerårsvirkninger av tidligere års og neste års statsbudsjetter, og man kan lese om gjennomføring av det som er vedtatt før. Også dette er kort og kompakt, for fra side 87 og utover i Gul bok er det stort sett bare tall. Her er samtlige bevilninger i Statstsbudsjettforslaget, og en del andre såkalte "verbalvedtak" regjeringen inviterer Stortinget til å gjøre i høst. Gul bok er på en måte hele statsbudsjettet.

Nasjonalbudsjettet

En helt annet type helhet og kontekst finner man i dokumentet som heter Nasjonalbudsjettet 2026, der det også er spandert et bilde på forsiden. Dette dokumentet er en stortingsmelding og ikke en stortingsproposisjon, hvilket vil si at den ikke inneholder forslag til vedtak. Det er derimot her det er beskrivelser av hvordan det står til i internasjonal og norsk økonomi, hva prognosene er for vekst, forbruk og arbeidsmarkedet fremover, og hva regjeringens økonomiske politikk og prioriteringer går ut på, sett i lys av utfordringene rundt oss. Her finner man de interessante grafene og tabellene som viser utviklingstrekk, prognoser og sammenhenger vi bør bry oss om.

Nasjonalbudsjetttet er på den ene siden dagsaktuell, med oppdatert informasjon om hvordan ukrainske flyktninger integreres i arbeidsmarkedet vårt, eller virkninger av USAs nye handelspolitikk på Norge, men dokumentet har også del faste temaer det skal igjennom. Her kan man lese om skatte- og avgiftsopplegget i stort, behovet for økt produktivitet i næringslivet og i offentlig sektor, oversikt over utviklingen i næringsstøtte, både direkte i form av ulike direkte tilskudd, og indirekte, i form av skattesubsidier til enkeltnæringer, og hvordan disse har utviklet seg over tid (de har økt). Det er også en omtale av hvordan vi måler velferd, livskvalitet og levekår, og sammenligner oss med andre land, omtale av økonomisk ulikhet og det er her man finner omtalen av forvaltningen av Statens pensjonsfond.

Nasjonalbudsjettet er stedet man finner de mest interessante grafene. Tvers igjennom dette dokumentet er det interessante visuelle fremstillnger av ulike størrelsesforhold og utviklingstrekk. Det er også tatt inn rammetekster underveis som beskriver og forklarer viktige temaer og sammenenger. Nasjonalbudsjettet er egentlig mer likt perspektivmeldingen enn det er resten av statsbudsjettdokumentene. og man kan vel si at Nasjonalbudsjettet nettopp er broen mellom perspektivmeldingen og Gul bok. Et dokument som forklarer hvordan statsbudsjettet skal bidra til at vi tar tak i de langsiktige utfordringene, og ikke bare er opptatt av å bruke noen penger neste år.

Departementens budsjettproposisjoner

For mange er ikke helheten i nasjonaløkonomien eller helheten i statsbudsjettet det som er viktigst, men hvordan det går med mitt budsjettkapittel og min budsjettpost. Går den opp eller ned til neste år? Er det noen nye føringer for hvordan pengene skal brukes?

Alle departmentene legger frem sin egen budsjettproposisjon. Der finner man alle inntekter og utgifter, innenfor departementets sektorområde, og her finner man en omtale av hovedprioriteringer, resultater og målene fremover. Alle departementets ulike underliggende virksomheter er med i budsjettet, hva de skal gjøre framover og hvor mye penger de skal bruke på det. Når budsjettet er vedtatt i Stortinget skriver departementet tildelingsbrev til hver enkelt underliggende virksomhet der det blir beskrevet litt mer konkret hvordan de skal bruke pengene.

Budsjettproposisjonene fra departementene holder seg ganske strengt til egen sektor, men noen ganger vil man finne noen samleoversikter over tiltak på tvers for oversiktens skyld. Digitaliserings- og forvaltnignsdepartementet (DFD) har for eksempel en tradisjon for å liste opp nye satsinger på digitalisering i sin proposisjon (den finnes også som pressemelding). Klima og miljødepartementet gjør det på en litt annen måte når de årlige legger fram en "Grønn bok" om klimastatus og -plan.

Inntekter 

Stortingets budsjettforhandlinger og -debatter handler normalt nesten bare om utgifter, og når man hører den løpende debatten kan det være lett å glemme at det trengs store inntekter for å dekke alle utgiftene. Men de viktigste inntektene har også sitt eget budsjettdokument. Det heter Skatter og avgifter 2026 og er en murstein av et dokument på 400 sider. De første 70 sidene er en omtale av hvordan det norske skatte- og avgiftssystemet er innrettet, og så er det en gjennomgang av alle skattene og avgiftene, og hvordan de skal være i 2026.

Jeg tror det kan være underkommunisert hvor mye nyttig informasjon som ligger i den store bunken av budsjettdokumenter på over 5000 sider, fordelt på litt over 20 ulike dokumenter. Det norske statsbudsjettet består naturligvis av tall og beslutning om tall. Tall som beskriver hvor mye penger som skal brukes neste år for levere ulike tjenester, penger til pensjoner og andre ytelser til private og penger til å løse ulike samfunnsoppgaver i form av fysisk infastruktur, kunnskapsproduksjon, FoU-penger og andre virkemidler som gjør at næringslivet og frivilligheten kan bidra på ulike områder. 

Men statsbudsjettdokumentene innehoder også mye viktig informasjon og analyser om hvordan Norge og verden utvikler seg ut over budsjettallene når det gjelder mål, virkemidler og resultatoppnåelse. Mye av denne informasjonen om offentlige tjenestester og offentlig forvaltning finner man ikke like lett andre steder.

Stortinget har siste ordet

Så er det viktig å huske på at Regjeringens statsbudsjett er et forslag, og ikke det endelig budsjettet. Det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet i Norge. Frem mot jul skal partiene i Stortinget først lage sine alternative budsjetter, for å vise at at de har andre prioriteringer, og så skal regjeringen forhandle med det nye tutti-frutti-flertallet der Arbeiderpartiet og fire andre pariter må bli enige om en avtale for å få et flertall et nytt statsbudsjett. Jeg vil tro at de klarer det, men utsiktene til dramatikk rundt forhandlinger om statsbudsjettet er mye større enn på mange år. Og skulle de fem partiene ikke klare å bli enige, er det ikke enkelt å se hvor regjeringen skal hente et alternativt flertall.

Statsbudsjettet 2025 - en leseguide

Jeg har laget en liten leseguide som kan være til hjelp når man skal finne fram i statsbudsjettets mange dokumenter. Hvor skal man egentlig begynne, og hvor finner man de forskjellige kapitlene, postene, begrunnelsene og analysene? Dokumentbunken er diger, også i  den digitale versjonen, og det er ikke uten videre enkelt å vite hva som står hvor. Hvor kan man starte?

Hvor man bør begynne sin statsbudsjettreise er litt avhengig av hva man er mest opptatt av å finne. Har man et spesielt tema, eller en konkret bevilgning, man er særlig opptatt av blir strategien litt annerledses og direkte enn om man her jakt etter et helhetsinntrykk av budsjettet, eller er mest opptatt av analyser av tilstanden i norsk økonomi. Det fine med statsbudsjettet er at det er inndelt slik at det fullt mulig å finne akkurat det man er opptatt av å få svar på, en bestemt skatt eller en ny riksveiinvestering, uten å måtte lese alt det andre. 

Samleside om statsbudsjettet

Uansett hva man er mest interessert i å finne informasjon om, vil jeg sterkt anbefale samlesiden Statsbudsjettet 2025 som utgangspunkt for jakten. Der finner man finanstalen i Stortinget, en alfabetisk stikkordsliste, og fykesoversikter, men det aller viktigste er lenken til siden Statsbudsjettet 2025: Dokumenter og pressemeldinger, en samleside med oversikt over alt som er av formelle budsjettdokumenter, men også alle pressemeldingene departementene har skrevet for for å reklamere for innholdet i eget budsjett. Det er flere pressemeldinger fra hvert departement om ulike temaer de har ansvaret for.

Hvor skal man så begynne å lese? Som en oppvarmingsrunde vil jeg faktisk anbefalle å se litt på alle pressemeldingene fra de ulike departementene, i hvert fall på områder man er særlig intessert i. De innholder riktignok nesten bare gladsaker, og lite av det negative og vanskelige, men de er gjerne korte, poengterte, og er en effektiv måte å få inntrykk av hva departmentene er mest opptatt av å fortelle at de gjør.

Gul bok

Skal man sette seg ordenlig inn i helheten i statsbudsjettet og vil gå grundigere til verks ved å lese om i prioriteringene i stort og på alle departementsområdene, men uten å bruke mange dager på det, vil jeg anbefale å lese starten på Gul bok, eller Prop. 1S (2024-25) Statsbudsjettet 2025, som den formelt heter. På de første 40 sidene i dette dokumentet er det en kompakt gjennomgang av hovedprioriteringene på alle departementesområdene, en veldig effektiv måte å få en helhetsoversikt. Noe som kanskje også kan gi plusspoeng i lunsjpausen på jobben eller på familieselskaper.

Leser man videre i Gul bok finner man også oversikter over hvordan ulike utgiftsområder og sektorer har utviklet seg over flere år fram til nå, og oversikter og flerårige virkninger av statsbudsjettet og hvordan dette påvirker handlingsrommet fremover. Viktig og nyttig informasjon i et system som er veldig fokusert på ett-årige budsjetter. Ja, her er det er også en omtale av arbeidet Finansdepartmentet har satt i gang for å se på mulige reformer i budsjettarbeidet (kapittel 8.3), noe jeg blogget om her for noen dager siden.

Nasjonalbudsjettet

En noe annen type viktig helthet og kontekst finner man i dokumentet som heter Nasjonalbudsjettet 2025. Dette er stortingsmeldingsdelen av statsbudsjettet, der man ikke finner budsjettallene og vedtakene, men beskrivelsen av hvordan det ser ut i internasjonal og norsk økonomi, hva prognosene er for norsk økonomi og arbeidsmarked fremover, og hva regjeringens økonimiske politikk og prioriteringene i statsbudsjettet går ut på. Her finner man alle de interessante grafene og tabellene som viser utviklingstrekk og sammenhenger vi bør bry oss om.

Nasjonalbudsjettet har også noen faste kapitler hvert år der temaene er skatte- og avgiftsopplegget i stort, behovet for økt produktivitet i næringslivet og i offentlig sektor, det vil si hvordan vi kan oppnå bedre utnyttelse av kompetanse og penger. Her er det også oversikt over utviklingen i næringsstøtte, både direkte i form av ulike tilskudd, og indirekte, i form av skattesubsidier til enkeltnæringer, og hvordan disse har utviklet seg over tid. Det er også en omtale av hvordan vi måler velferd, livskvalitet og levekår, og sammenligner oss med andre land, omtale av økonomisk ulikhet og det er her man finner omtalen av forvaltningen av statens pensjonsfond.

Alle som har en særlig interesse i å studere inntektssiden i statsbudsjettet, skattene og avgiftene, og hvilke endringer som foreslås for neste år, må lese dokumentet som heter Skatter, avgifter og toll 2025, et av de tykkeste dokumentene i bunken, på over 300 sider. I år er det nok enda flere enn vanlig som er opptatt av hvordan beskatning av næringsliv og av norsk eierskap utvikler seg. Dokumentet omtaler både store overordnede spørsmål nasjonalt og internasjonalt, men går også langt ned i detaljene på alt som har med de enkelte skattene og avgiftene å gjøre. 

Departementens budsjettproposisjoner

Så er det slik at alle departmentene legger frem sin egen budsjettproposisjon. Her alle tallene, inntekter og utgifter, og det er her man finner svaret hvis man lurer på hvordan en bevilgning blir i 2025, eller om et konkret prosjekt har fått penger eller ikke. Det er også her man finner mer informasjon når man vet at et område har fått mer penger, men lurer på hvordan pengebruken skal innrettes mer konkret. For å ta et par eksempler. Hvis man lurer på hva den store statsingen i "Gjengpakke 2" handler om (Gjengpakke 1 kom i revisjonen av årets budsjett i juni), og hvordan Politiet, påtalemyndighetene og andre skal bruke pengene, må man lese om det i Justisdepartementets budsjettproposisjon. De samme gjelder ting man lurer på når det gjelder hvordan det jobbes med nytt nødnett (det tilhører DSB) eller hvordan budsjettsituasjonen er i Nasjonal sikkerhtsmyndighet (NSM) etter et noe uvanlig låneopptak i fjor. 

Lurer man på om helseminister Vestres snakk om en ny stor helsereform er noe man finner spor av i statsbudsjettet, må man lete i budsjettproposisjonen til Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Noen ny større reform er det vanskelig å finne spor av, men man kan les om at det blir mer penger til spesialisthelsetjenseten, begrunnet i demografi og endringer i finansieringssystemet. HOD har en generelt god samleoversikt over hvor ulike ting står, men spesielt fremoverlent er det ikke denne gangen. 

På samme måte er proposisjonen til Digitaliserings og forvaltningsdepartementet stedet man må gå hvis man lurer på om de friske formuleringene om innretning av mer tverrsektorielle satsinger i den nye Digitaliseringsstrategien blir fulgt opp allerede i 2025 (Det blir de ikke). Og skulle man lure på hvordan det går med nytt regjeringskvartal, og hva det koster, det, eller om man skal finne ut hvordan det står til med den nye felles it-plattformen som skal samle alle departementene, og skal utstyres med en helt ny driftsorganisasjon underlagt DFD, er det her man finner det.

Underliggende virksomheter

Også driftsbudsjettene til de underliggende statlige virksomhetene, budsjettene til virkemiddelorganisasjoner som Innovasjon Norge og Forskningsrådet, etater son NAV, Skatteetaten og statsforvalterne, og rammebevilninger til fylker og kommuner, finner man i deres respektive departementers budsjetter. Kunsten er å finne ut hvilke etater som hører hjemme i hvilket departement. Men noen ganger går det litt på kryss og tvers når det gjelder hvor pengene kommer fra. 

Ta for eksempel DOGA, en virkemiddelorganisasjon som har virkemidler som stimulerer til bruk av arkitektur og design for økt innovasjon i offentlig sektor og næringslivet. De hører organisatorisk til under planområdet i Kommunal og distriktsdepartementet (KDD), og får sin driftsbevilgning derfra. I år er den på 44,8 millioner kroner. Men dette er bare en del av bildet, for de viktigiste virkemidlene DOGA er utstyrt med kommer fra andre departementers budsjetter. Stimulab, som stimulerer til designdrevet tjeneste- og systeminnovasjon, konseptutvikling og brukerorientering i offentlige sektor, får sine penger via Digitaliseringsdirektoratet, som ligger under DFD. Og et viktig næringsrettet virkemiddel, Designdrevet innovasjonsprogram (DIP), ligger under Nærings- og fiskeridepartmentets budsjett. Det er gjerne summen av alle disse postene som betyr mest for tjenestetilbudet, men det er ikke så lett å finne frem for en leser. Og hvis det kuttes, slik Stimulab ble for at par år siden, står det i hvert fall ikke om det i pressemeldingene fra departmenentene.

Disse departementsvise budsjettdokumentene er som sagt veldig nyttige når det gjelder å gi oversikter over hva departementene har av mål og prioriteringer mer generelt, hvordan tidligere meldinger og strategier følges opp, og om det er noen nye initiativer på gang. For eksempel minner Justisdepartementet om at de skal legge frem en ny stortingemelding om totalberedskap senere i høst.

Hvis man er på jakt etter en oppdatert oversikt over hva som foregår i for eksempel forvarspolitikken, eller i samferdselspolitikken, er alltid budsjettproposisjonen et bra sted å starte.

Særlige vedlegg

Noen departementer har også separate vedlegg til budsjettproposisjonene sine med yttereligere informasjon. Klima og miljødepartementet gir ut en "Grønn bok" med regjeringens oversikt over status og planer i klimapolitikken, også ut over departemententets direkte ansvarsområder, mens Kommunaldepartementet gir ut et "Grønt hefte" som vier fordelingen av det kommunale rammetilskuddet til hver enkelt kommune, inntekter som kommunene bruker på mange sektorer. Dette er ikke tall Stortinget vedtar konkret, men er nyttige oversikter over konsekvens av andre vedtak Stortinget gjør.

Så er det viktig å huske på at Regjeringens statsbudsjett er et forslag, og ikke det endelig budsjettet. Det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet i Norge. Frem mot jul skal partiene i Stortinget først lage sine alternative budsjetter, for å vise at at de har andre måter å prioritere, og så skal regjeringen forhandle med SV for å få et flertall for hovedtrekkene i sitt budsjettforsalg. Det kommer de etter all sannsynlighet til å klare, uten alt for mye dramatikk.

Evaluering av statsbudsjettprosessen

På mandag legger regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett for 2025, slik at Stortinget kan vedta det i løpet av høsten. Jeg har skrevet om en del statsbudsjetter her på bloggen, og noen ganger også gitt en form for leseveiledning med lenker, for å hjelpe folk finne fram. I går anbefalte jeg en bok, "Boken om statsbudsjettet", som er en glimrende innføring i hvordan det hele foregår, først i regjeringen og så i Stortinget, når statsbudsjettet blir til.

Men er dagens statsbudsjettprosess god nok? Bidrar den til de prioriteringene, den helheten og den omstillingen og innovasjonen som skal til? Får vi de de sammenhengende tjenetene vi trenger, hjulpet av digitale løsninger for å gjenbruke og dele data? Løser vi tverrsektorielle og komplekse utfordringer, som går på tvers av sektorer, for eksempel knyttet til klimaomstilling, samfunnssikkerhet og ungt utenforskap, på en god nok måte? 

Eller kommer selve budsjettprosessens innretning, rekkefølge og spilleregler i veien for helhet og sammenheng? Bruker budsjettprosessen i regjeringen og i Stortinget for lang tid på de mange små sakene og for lite tid på de store sakene?

DFØ-rapport om statsbudsjettprosessen

Vel, dette er noe ikke bare jeg som lurer på. Direktøretet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har gitt ut en rapport tidligere i år (nyhetssak her) om disse spørsmålene som heter "Evaluering av statsbudsjettprosessen". (Hvorfor rapporten på forsiden er datert september 2023, men først ble offentlig i april 2024 vet jeg ikke. Det er ligger kanskje noe interessant bak det, men det er ikke tema i denne bloggen). 

Rapporten fra DFØ omtaler selv at den er første del av en evaluering av statsbudsjettprosessen som er igangsatt av Finansdepartementet "for å finne ut om den er hensiktsmessig innrettet i tråd med utviklingen i samfunnet og staten.". Arbeidet skal foregå i to faser, som er omtalt slik:

"Finansdepartementet har igangsatt en evaluering av statens budsjettprosess for å finne ut om den er hensiktsmessig innrettet i tråd med utviklingen i samfunnet og staten. Arbeidet er delt i to faser, henholdsvis fase 1 Kartlegging, og fase 2 Vurdering og anbefaling. DFØ har fått i oppdrag å gjennomføre fase 1 – kartlegging – av arbeidet. Hovedfokus for kartleggingen har vært budsjettprosessen i Norge, men vi har også beskrevet innretningen av budsjettprosessene i Sverige og Danmark."

Det er altså en kartlegging av dagens statsbudsjettprosess som er gjort, og hovedmetoden har vært å intervjue de mest sentrale aktørene som deltar i budsjettprosessen i departementene, det vil si de budsjettansvarlige og departementsrådene. I tillegg er det intervjuet flere ekspedisjonssjefer, noen virksomhetsledere i underliggende etater og noen nåværende og tidligere politikere. For å få kunnskap om hva folkene på innsiden av systemet mener om dagens budsjettprosess, og om de som sitter i ulike roller ser feil og mangler, og om de er enige med hverandre. Og det er de naturligvis ikke.

Utydelige prioriteringer 

Generelt er det ikke noe ønske på innsiden om å kaste helt om på hvordan statsbudsjettprosessen fungerer. Men samtidig sier rapporten at alle er enige om at prioriteringene blir veldig utydelige. I sammendraget formulerer DFØ det slik:

"Dagens prosess beskrives som velfungerende og forutsigbar. Samtidig kommer det frem at dagens budsjettprosess preges av utydelige prioriteringer. Det fremstår som en hovedårsak til utfordringer i og med prosessen, uavhengig av hvem vi snakker med. Informantene forteller at føringer oppfattes som, og i praksis er, lite bindende. Det fører til at det blir utarbeidet for mange satsingsforslag, som i for liten grad siles bort underveis i prosessen. Arbeidet med innsparinger er preget av spill og oppleves for lite målrettet. Budsjettprosessen preges ifølge informantene av for mye smått og for lite om det store."

Så sier rapporten at det ut over dette er nokså ulike syn på hva som kunne vært bedre. Mens politikerne vil ha større handlingsrom for å drive politikk, er de adminstrative topplederne mest opptatt av handlingsrommet for langsiktig strategi og å drive nødvendig omstilling. Og lederne av virksomhtene som gjør selve jobben etter at budsjettet er vedtatt er mest opptatt av forutsigbare budsjetter:

"Utover enighet om utydelige prioriteringer, varierer problemforståelsen mellom ulike grupper. Virksomhetsledere ønsker mer forutsigbare budsjetter. Budsjettledere er opptatt av at tekniske føringer ikke følges. Departementssjefer og ekspedisjonssjefer mener det er utfordrende med liten mulighet til å tenke strategisk og langsiktig, mens politikere er mer opptatt av at prosessen bør legge bedre til rette for politiske vurderinger. Hovedinntrykket fra intervjuene er at budsjettprosessen primært oppleves å være innrettet mot satsingsforslag og kutt. Den oppleves ikke å legge til rette for de store helhetlige og strategiske diskusjonene."

Det er også veldig interessant å lese om hvordan det svenske og danske systemet for å lage statsbudsjetter er innrettet. Begge steder er det en langt mer sentralisert, og da nødvendigvis mindre sektorisert, prosess. Langt færre satsingsforslag er med inn i budsjettkonferanser og ikke alle statsrådene er med. Det gjør det sannsynligvis lettere å få til større strukturelle og tverrgående reformer, men det er vanskelig å tenke seg i et system som vårt, der statsråder blir målt og vurdert på "seire" og "nederlag" i budsjettprosessen. 

Hvordan kunne en bedre prosess sett ut?

Hvordan kunne man designet en budsjettprosess som i større grad legger til rette for at nødvendig omstilling, effektivisering og tverrsektorielle satsninger får bedre betingelser? Og at det ikke er en enkelt statsråds seire og nederlag som får oppmerksomhet, men der analysene av hva som trengs, også ut over perspektivmeldingens veldig overordnede blikk, får større plass inn i selve budsjettprosessen.

Jeg har definitivt ikke alle svarene på det. Jeg tror heller ikke det er mulig eller riktig å erstatte alt vi gjør i dag med noe annet. Det er mye som fungerer og som har bidratt til at vi har solide statsfinanser i Norge. Men i møte med lavere oljeinntekter og flere utfordringer på utgiftssiden, der utviklingen går feil vei, er det behov for å ha en prosess som gjør det lettere for en regjering å gjennomføre noen større strukturelle grep. Noen tanker om hva det kan være, med utgangspunkt i denne rapporten fra DFØ:

• Rapporten sier at det er vanskelig å kutte utgifter som allerede er der, eller gjennomføre mer tverrsektorielle grep når prossen er så sektorisert. Når departementene blir bedt om å levere kuttforslag før marskonferansen oppstår det et spill der det kommer forslag til tiltak som alle vet er helt urealistiske. Eller departementene holder tilbake realistiske kutt til senere i prosessen, der de ikke "gir bort" penger til andre departementers satsinger, men får lov til om omdisponere internt i eget departement. Man for et veldig sterkt inntrykk av at departementer ser på seg selv som autonome republikke som må passe på "sine" penger i denne rapporten.
• Det er for mange satsingsforslag med for lenge i prosessen, og disse er sjelden koordinert godt på tvers av departementene. Hvert departement og hver statsråd blir nødt til å kjempe for sine fanesaker, som gjerne skal være utspillvennlige, men dette uoversiktlige spillet kommer i veien for å løse de virkelig vanskelige tverrsektorielle utfordrningene, knyttet til sikkerhet og beredskap, tverrgående digitale løsninger for datadeling, grønnn bærekraft eller kamp mot organisert kriminalitet, som typisk må løses på tvers av sektorer, og der utgiften ofte kommer et annet sted enn gevinsten.
• I begge tilfeller trengs det åpenbart en styrking kunnskapsgrunnlaget og analysene i forkant av budsjettarbeidet, tematisk og på tvers av sektorer, for å løfte frem forklaringen og fortellingen om hvordan samfunnet kan tjene på noen større og mer tverrsektorielle grep. Det må ut i offetnligheten. Et av disse verktøyene som delvis finnes er såkalt områdegjennomganger som det er laget noen av på noen tematiske områder, men som godt kan spille en enda større rolle i innretningen av rekkefølge og spilleregler i budsjettprosessene.
• Statsrådene bør være mindre alene om sine seier og nederlag i budsjettet. Det er jo ikke slik at klima og miljøministrens budsjett har veldig stor innvirkning på norske klimagassutslipp. Og barne- og familieministrens budsjett har reltativt liten påvirkning på omfanget av tidlig innsats mot ungt utenforsskap. De kjemper tappert for sine budsjettposter, men tilstanden i stort i samfunnet avgjøres helt andre steder, i summen av mange ulike sektorer og bidrag. Kunne arbeidet heller vært organisert slik at disse sektoransvarlige statsrådene ledet arbeidet med mer tematiske og tverrgående satsinger, og der eget budsjett bare er et av mange vikemidler i en større helhet? Da ville det også bli lettere å ikke vinne de små enkeltkamper i en budsjettkonferanse.
• Hvordan måler vi hva som er vellykket etter at budsjettet er vedtatt og pengene blir satt i arbeid? Og hvordan kan man justere kursen hvis ting ikke går helt som forutsett og resultatene uteblir? I dag er det slik at statsbudsjettet "konsekvensjusteres" i den forstand at penger som ikke er "friske" blir bevilget på nytt hvert år, uten at det må fremmes satsingforslag. Kunne vi finne en mer dynamisk måte å "konsekvensjustere" på, der det i større grad er slik at det som virker får mer panger og det som ikke virker får mindre?

Når gevinsten kommer et annet sted

Vi hører noen ganger politikere si at det er så fryktelig vanskelig å få gjennomslag for satsingene sine. Det er strengt tatt ikke helt sant. Med dagens budsjettsystem er det egentlig ganske lett for dyktige og godt forberedte statsråder, hjulpet av et godt embetsverk, å få vedtatt penger til til små og mellomstore tiltak, for eksempel nye virkemidler og tilskuddsordninger, kompetanseløft, bransjeprogrammer og mye annet. Vi har hatt råd til mange slike frittstående enkeltsatsnigner, og det har ofte vært bra fordi det stimulerer innovasjon og omstilling nedenfra uten at det ikke er alt for byråkratisk. Tenk SkatteFunn, næringsklynger, IA-bransjeprogrammer, Stimulab, Enova-støtte, katapulter, finansering av dyr forskningsinfrastruktur og mye annet, som har blitt til fordi et satsingsforslag har fått gjennomslag.

Problemet er å få til bedre og mer sammenhengende løsninger som ikke er enkeltstående, men som krever en samordnet innsats på tvers av sektorer, eller en type digital datadeling eller digital tjenesteinfrastruktur som går på tvers og ikke kan løses at et departement vinner fram med sin satsing. Hvorfor skal kulturdepartementet prioritere Arkivverkets digitaliserings- og saksbehandlingssystemer, som gir gevinster i kommunene og statlige etater, hvis dette går ut over tilbudet av teater og opera? Hvorfor skal Kommunaldepartementet prioritere penger til Kartverkets geodataløsninger, forutsetninger for samfunnssikerhetsarbeid, tiltak mot mer ekstremvær og autonome transportstystemer, hvis det betyr mindre penger til distriktspolitikken? 

Det er rett og slett veldig vanskelig å få til større forvaltningsreformer, strukturellse endringer, sammenhengende tjenster og digitale fellesløsninger, og andre tverrektorielle løft uten at det er forankret politisk i en regjeringsplattform og så viktig for en regjering at de bare gjør det, og sørger for at budsjettet ivaretar behovene som må dekkes. Budsjettprosessen i seg selv oppmuntrer ikke til slike krevende prosesser, heller tvert imot.

Statsbudsjettet og digitaliseringsstrategien

Og her kommer jeg til den nye digitaliseringsstrategien fra regjeringen, som jeg ikke har skrevet om her på bloggen enda. Jeg har rett og slett ventet med å skrive om den til statsbudsjettet kommer. Det har med den motsetningen det jeg skrev om over. Motsetningen mellom en sektorisert og departementsvis budsjettprosess og et behov for å gjøre mer på tvers. (Og når jeg skriver om strategien skal jeg telle hvor mange ganger tiltakspunktene bruker ordene "vurdere" og "utrede".

Men i Digitaliseringsstrategien står det jo litt om statsbudsjettet også, som viser hvorfor det er grunn til å ikke ha de helt store forventningene. Det står ganske klokt om utfordringen at:

"Stadig mer av digitaliseringen i offentlig sektor skjer på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer og i samarbeid med næringslivet. Strategien tar derfor særlig for seg tverrgående problemstillinger. Skal vi lykkes med strategien, må alle departementer ta en aktiv rolle og ta ansvar for å realisere ambisjonene i strategien."

Dette er jo vedlig klokt formulert. Men hvordan skal så departementene kunne ta en aktiv rolle og et anvar for å realisere de tverrsektorielle ambisjonene i strategien? Vel, her står det at:

"Utgangspunktet er at tiltakene som kan få økonomiske konsekvenser for statlig sektor, skal kunne dekkes innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammene til de berørte departementene. Tiltakene som krever utredning, skal utredes i henhold til utredningsinstruksen og rundskriv R-109/21168 om samfunnsøkonomiske analyser. De økonomiske konsekvensene av målene og tiltakene i strategien må håndteres innenfor de ordinære budsjettprosessene."

Og dette er jo også helt sant. Ingen friske og annerledes penger er på gang. Slik er dagens system for å bevilge penger, og det her ikke kommet noen varsler om at regjeringen på mandag vil legge frem et statsbudsjett med helt nye mekanismer for å fordele penger. 

Men det er viktig å ta denne diskusjonen fremover. Mye er bra med dangens statsbudsjettprosess og plassering av ansvar. Men Finansdepartementet har stilt det riktige spørsmålet: "(er budsjettprosessen) hensiktsmessig innrettet i tråd med utviklingen i samfunnet og staten?" Jeg håper jeg har klart å peke på noen utfordringer som ikke blir løst på en god nok måte i dagens prosess og i det statsbudsjettet finansministeren presenter på mandag.

Boken om statsbudsjettet

Om under en uke legger regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett for 2025. Da har det vært jobbet med i mange måneder, i regjeringen og i departementene, og ofte med god hjelp fra underliggende etater til å utforme satsinger og endringer. 

Men hva står egentlig i et statsbudsjett?  Hvordan finner man frem i den store bunken med dokumenter? Og hvordan foregår egentlig dette arbeidet, først i regjeringen og så i Stortinget? Er det lover og regningslinjer som styrer hvordan et statsbudsjett må utformes?

Det er sikkert flere som kan ha behov for litt kunnskap om disse spørsmålene, enten de skal bidra på jobben med å finne ut av hvordan virksomheten deres påvirkes av statsbudsjettet, eller bare vil imponere i et familieselskap eller en kveld på byen.

En ny bok som rett og slett heter "Boken om statsbudsjettet" er et godt svar på denne utfordringen med hjelp til å finne frem. Jeg tror den kan fungere både for folk som trenger litt generell innføring om hva de finner hvor, og hvorfor, i statsbudsjettet. Men den går såpass grundig til verks i avansert budsjett-nerding at de som allerede kan mye vil finne mye nyttig. Dette en god gjenoppfrisking av kunnskapene, også for oss som både har vært med på å lage noen statsbudsjetter, og kommentert budsjetter lagt frem av andre.

Erfarne forfattere

Bokens forfattere har solid bakgrunn for å skrive om statsbudsjettets tilblivelse. Jørgen Næsje var statssekretær i Finansdepartement i seks år, og har hjulpet Siv Jensen i arbeidet med å lage alle hennes statsbudsjetter, og før det var han finanspolitisk rådgiver på Stortinget der han hjalp FrP med å lage alternative budsjetter. Og Halvor E. Sigurdsen har jobbet i mange år med næringsjuss i NHO og har også vært utreder i Høyesterett, forretningsadvokat og sekretær for finanskomiteen i Stortinget. Jeg har vært kolleger med begge, Jørgen som statssekretærkollega og Halvor da jeg ledet Abelia og han i NHO. De sendte meg et signert ekesplar av boken, noe som både er veldig hyggelig, men også viktig å gjøre oppmersom på her.

Boken er gul og handler blant annet om "gul bok", som er fargen og kallenavnet på det dokumentet som innehoder selve vedtaksforslagene om inntekter og utgifter i statsbudsjettet. Det egentlige navnet er Prop. 1 S. Hva skiller dette dokumentet fra dokumentet som kommer samtidig og som heter Meld 1. S. Nasjonalbudsjettet? Vel, det er denne type faktakunnskap som gjør det svært nyttig å lese denne boken, så slipper man å kaste bort timer på å lete, eller til og med begå pinlige tabber ved å si at noe er glemt.

Boken er rydddig og pedagogisk. Den handler ikke så mye om politikken bak statsbudsjettet, eller den politiske debatten om statsbudsjettet, men om hva statsbudsjettet er, hvordan det blir til, i regjeringen og i Stortinget, og hvilke rammer, prosesser og reguleringer som legger føringer for et budsjettarbeid. Den gir også en god innføring i hvordan oljeinntekter håndteres, hvordan oljefondet er innrettet, og hvordan penger settes inn og tas ut derfra, og hva handlingsregelen handler om. Vi får også en innføring om hvordan statens lånetransaksjoner, såkalte penger "under streken" foregår.

Viktige prinsipper

Boken begynner med det helt overornede, og beskriver statsbudsjettets rolle når det gjelder å fastsette statens utgifter og inntekter, forholdet til grunnloven, hvordan det er inndelig i programområder, kapitler og poster. Boken går også igjennom noen prinsipper som regulerer hvordan man budsjetterer i Norge: fullstendighetsprinsippet, ettårsprinsippet, kontantprinsippet og bruttoprinsippet (noen statlige virksomheter er nettopbudsjetterte, men de fleste må budsjettere både inntekter og utgifter fullt ut). Det må også gjøres rede for begrunnelser for forslagene og det må redegjøres for fremtidige forpliktelser.

Av og til klager tilsynelatende godt informerte folk over at det ikke følger med penger når en regjering legger frem en stortingemelding eller en handlingsplan. Men det ville jo blitt veldig galt om kunne bevilge penger gjennom alle mulige ulike prosesser, uten å gjøre en samlet prioritering. Statsbudsjettet sørger for den nødvenidge helheten og oversikten over alle inntekter og utgifter. 

Deretter går forfatterne løs på den interessante beskrivelsen av hvordan et statsbudsjett blir til, både i regjeringen og deretter i Stortinget. Den politiske og faglige prosessen som starter på høsten med en budsjettstrategikonferanse i regjereringen for budsjettet som kommer om litt over et år (dette skjer omtrent samtdig som neste års budsjett ferdigbehandles i Stortinget). Det er med andre ord alltid et budsjettarbeid i gang i regjeringen. 

Boken går igjennom kuttforslag og satsingsforlag, områdegjennomganger, marskonferase og augustkonferanse, frem til "budsjettlekkasjer" av gladsaker i ukene føre fremleggelsen  og finanstale i Stortinget. En bruksanvisning om statsbudsjettes ulike dokumenter fra regjeringen har fått et eget kapittel, som beskriver hva de ulike dokumentene handler om og hvorfor de har navnene de har og er nummerert slik de er, og hva som står hvor. Ikke alt virker like logisk, men det har sin forklaring.

Stortingets tur 

Så er det en grundig gjennomgang om hva som skjer fra finansministeren kommer til Stortinget, holder sin finanstale og overleverer alle dokumentene til presidenten, og videre inn i Storingsbehandlingen i Finanskomieteen og i fagkomiteene, med åpne høringer, frem til endelig vedtatt budsjett. Denne delen av boken er særlig opptatt av to ting: For det første hvordan Stortinget vedtar rammer for inntekter og utgifter først, og dermed legger sterke rammer på sin egen handlefrihet videre i prosessen. Og for det andre hvordan regjeringen skaffer flertall for budsjettet sitt gjennom forhandlinger om en budsjettavtale som dekker alt, ofte med noen faste samarbeidspartnere. Disse to tingene henger tett sammen. Det er i realiteten denne budsjettavtalen som avgjør hvordan neste års statsbudsjett vil bli. 

Og alt dette legger naturligvis sterke føringer for hva og når det er mulig å påvirke statsbudsjettets innhold utenfra. Det bør man helst gjøre i god tid før regjeringen ligger frem sitt forslag for Stortinget, og egentlig helst før marskonferansen. Og har man tro på at man skal påvirke Stortingets behandling må det skje ved å påvirke noen som forhandler budsjettavtale med en mindretallsregjering. Andre dører er stengt. Men mange synes jo det er gøy å være med på høringer, og kanskje kan man så noen frø til ideer som kan blomstre i et fremtidig budsjett.

Så avslutter boken med å gå igjennom en del ting som likevel ikke avgjøres endelig i statsbudsjettet. De viktigste av disse er to budsjettrevisjoner som skjer undeveis i budsjettåret, i et revidert budsjett sent på våren og i en nysaldering sent på høsten, der det egentlig bare skal justeres for uforutsette ting, men der det ikke er samme formelle begresninger i form av inntektsrammer og utgiftsrammer som i hovedbehandlingen av statsbudsjettet. Det kan potensielt føre til store endringer i det som var planlagt. Noen ganger er det lurt, som i en pandemi. Andre ganger kan det oppmuntre til uansvarlighet på utgiftssiden. Boken gjør en god jobb når det gjelder å beskrive i tekst og tabeller hvordan politiske avtaler har flyttet på penger, både i statsbudsjettbehandlingen og i de to revisjonene.

Boken anbefales varmt som en innføring og et oppslagsverk for alle som trenger kunnskap om, eller er nysgjerrig på, hva et statsbudsjett er og hvordan det blir til. Den kan bestilles på nett på bokenomstatsbudsjettet.com

To urovekkende indikatorer i RNB

Denne uken har regjeringen lagt frem Revidert Nasjonalbudsjett for 2024, eller RNB som det gjerne heter blant de innvidde. Dette er en budsjettjustering som som skjer litt ute i budsjettåret hvert år, og vedtas i Stortinget før de tar sommerferie. Det skal i prinsippet ikke være en ny budsjettbehandling, men justeringer for uforutsette ting. I år nyter forsvaret og den statlige helsesektoren godt av å bli oppjustert.

Men i tillegg til at noen inntekter og utgifter justeres opp og ned i proposisjonen om RNB, er Stortingsmeldingen om RNB en interessant løypemelding om tilstanden i norsk økonomi. Her fremfører regjeringen påstander om at ting nå går bra, slik vi også hører det samme budskapet i media. I kapittel 2 om situasjonen i norsk økonomi står det:

"Mot slutten av året og inn i 2025 venter vi at veksten i norsk økonomi igjen kommer opp, og til noe i overkant av en normal veksttakt, se tabell 2.1. Det skyldes i hovedsak utsikter til bedret kjøpekraft for husholdningene, som vil trekke opp konsumet og etter hvert også boliginvesteringene. I år vil økt offentlig etterspørsel også være en viktig bidragsyter til høyere aktivitet."

Det er jo flott å tenke at det både blir vekst i økonomien, bedre kjøpekraft, flere arbeidsplasser, lavere rente og, i hvert fall etter hvert, vekst i boliginvesteringene. Men det fine med stortingsmeldingen om RNB er at den også inneholder 100 sider med grafer og tabeller fra folkene som driver med statistikk og prognoseverktøy, så man rett og slett kan undersøke budskapet om at ting går bra opp mot tallene fra fagekspertisen som viser hvordan de mener det vil gå i 2024 og 2025.

Jeg vil trekke frem to indikatorer man i hvert fall må si at nyanserer de positive fremtidsutsiktene en del, og noen av oss vil tenke at er ganske urovekkende prognoser for de nest to årene. Den ene er tabellen øverst til høyre i dette blogginnlegget, fra side 18 i  RNB-meldingen som har overskriften "Hovedtall for norsk økonomi". Den viser at BNP i fastlands-Norge vil vokse med 0,9 prosent i år og 1,9 prosent i 2025, men det er offentlig sektor som vokser mest, ikke private bedrifter eller privatpersoners økonomi. Mens offentlige konsum øker med 2.1 prosent i 2024, øker privat konsum med bare 1 prosent.

Og kanskje aller mest urovekkende (og derfor markert i gul farge av meg i tabellen over): Investeringene i bedrifter i fastland-Norge vil falle med 2,6 prosent i 2024 og med ytterligere 3,4 prosent i 2025, mens investeringer i offentlig forvaltning vil øke med 4,1 prosent i år. Dette er en betydelig dreining av penger fra privat til offentlig sektor, som kanskje ikke er spesielt overraskende når man ser på skatteøkningene som er gjennomført og de kraftige reaksjonene som kommer fra gründere, investorer og andre i privat sektor mot mer eller mindre kreative forslag om nye skatter. Det som i hvert fall er sikkert når man ser på disse indikatorene er at regjeringens politikk virker som annonsert. Mer penger blir flyttet fra private bedrifter og eiere og til det offentlige.

Den andre indikatoren jeg vil trekke frem, som viser noe av det samme, men over tid, handler om forholdet mellom hele offentlig sektor og hele privat sektor i norsk økonomi. For hvor stor andel utgjør egentlig offentlig forvaltning i norsk økonomi? Svaret finner vi grafen til venstre fra side 49 i stortingsmeldingen om RNB. Den viser "Utgifter i offentlig forvaltning i prosent av trend-BNP for fastlands-Norge 2007-2024". Som vi kan se i grafen utgjør statlig og kommunal forvaltning omkring 62 prosent av fastlands-Norges økonomi i 2023 og 2024. Andelen har aldri vært høyere enn nå.

Denne grafen står litt alene i stortingsmeldingen og er av en eller annen grunn ikke kommentert i teksten. Det er derfor naturlig nok heller ikke formulert noen målsetting om hva regjeringen mener om denne prosentandelen, eller om den bør opp eller ned i årene som  kommer. Hvor  høy kan prosenten bli før dette ikke lenger er bærekraftig? 

Er vi der at vi burde laget en variant av en handlingsregel for offentlig forvaltnings andel av BNP? Vi må vel anta at offentlige utgifter til helse, eldreomsorg og pensjoner fra folketrygden vil vokse i trakt med demografiutviklingen i årene som kommer. Men er det mulig å ha et mål om at veksten i offentlige utgifter, over tid, ikke må være høyere enn veksten i økonomien totalt? Og innrette oss slik at privat sektor får rammebetingelser som gjør at den kan vokse minst like mye som det offentlige i både omsetning og antall ansatte. Vi trenger jo en stor og lønnsom privat sektor for å sørge for høy sysselsetting og for å finansiere velferdsutiftene fremover.. Grafen over viser at trenden nå går i motsatt retning, noe som ikke kan være bærekraftig på sikt.

3 utfordringer med debatten om statsbudsjettet

 Lillian Olsen, som er sjef i Halogen, og jeg, har skrevet et innlegg om Statsbudsjettet. Men ikke så mye om  selve innholdet i statsbudsjettet som om debatten om statsbudsjettet, som gjerne er mest opptatt av de kortsiktige effektene av enkelte store og små poster, eller noen ganger av hele budsjettet, men fortsatt kortsiktig.

Vi etterlyser en tilnærming til diskusjonen om statsbudsjettet er bra eller dårlig som handler mer om hvordan det bidrar til å løse de største langsiktige utfordringene vi står i: Hvordan vi øker velferdsordningenes bærekraft i møte med demografiendringene, hvordan vi styrker sikkerheten og beredskapen i en tid med flere og større sikkerhetstrusler, og også trusler i form av mer ekstremvær. Og hvordan sørger for å stå bedre rustet til å møte klima og naturmangfoldsutfordringer.

Ingen av disse utfordringene vil kunne løses med et statsbudsjett alene, selv om  det noen ganger høres sånn ut når man hører diskusjonen. Vi beskriver tre utfordringer vi ser med den dominerende debatten, der vi stort sett vet hva alle vil mene på forhånd, og skriver blant annet dette om den første utfordringen, at alt enten er veldig makro eller veldig mikro i perspektivet:

"Allerede i det øyeblikket nøkkeltallene presenteres litt i forkant av finansministerens finanstale, er samfunnsøkonomene på banen og kommenterer statsbudsjettets effekt på nasjonaløkonomien, budsjettimpulsen og oljepengebruken. De virkelig store tallene, og hvordan de vil påvirke renteutviklingen det neste halvåret. Og deretter braker det løs med kommentarer og pressemeldinger om helt andre ting, fra absolutt alle som har en aller annen utgiftspost i statsbudsjettet de ikke er fornøyd med. Ingenting er for lite, og alle vil ha mer av statens kake neste år.

Og felles for begge perspektiver er at de er temmelig kortsiktige og lite opptatt av å beskrive hvordan vi skal komme styrket ut av det neste tiåret. Det er ingenting galt med verken makro eller mikroperspektivet, eller hva som skal skje neste halvår, men som tidshorisont for å bygge mer innovasjonskultur, digitalisere mer og bedre eller håndtere demografi-utfordringer, klimaendringer og en ny sikkerhetspolitisk situasjon, blir det for kort. Tiltakene får mer karakter av symbolpolitikk enn av å ta behovet for systemendringer på alvor.

Så skriver vi om to utfordringer til: At alle, inkludert de fleste næringslivsorganisasjonene, høres ut som økte utgifter til deres formål på neste års budsjett er svaret, og at selv de statlige virkemiddelaktørene som skal bidra til mer innovasjon og nyskaping i bedriftene, høres ut som det er mer penger til dem selv som er det viktigste. At forskjellen på suksess eller fiasko for den videreutviklingen i landet er avhengig av deres bevilgning. Vi bør klare å se litt større på ting og være mer opptatt av resultater, og ikke bare av bevilgninger.

Hele innlegget vårt er publisert på nettsidene til Alltinget, en god formidler av nyheter om samfunn og politikk som også er opptatt av å være et sted der debattinnlegg publiseres, og et fint tilskudd til det norske mediemangfoldet i det siste, Her er lenken til hele innlegget,

Enorme ekstra skatteinntekter i 2022

Aldri har vi betalt så mye penger i skatt som i 2022. Og ser man på de totale skatteinntektene til staten har de aldri vært i nærheten av å være så høye som nå, som grafen til høyre viser. Det er i Statistisk sentralbyrås oversikt over innbetalt skatt i 2022 at vi finner denne oversikten.

Tallene viser at staten fikk inn 1 736 milliarder kroner i skatteinntekter i 2022, enn økning på hele 80 prosent fra 2021. Og det meste av denne økningen er skatt på olje og gassinntekter på i alt 714 milliarder kroner, der særlig veldig høye gasspriser slo ut. I alt 41 prosent av statens skatteinntekter kom fra olje og gass, mot bare 9 prosent året før. Aldri har denne andelen vært så høy som nå. SSB skriver:

"Skatterekneskapen syner at det blei det innbetalt 1 736 milliardar kroner i skatt i Norge i 2022. Dette inneber ein vekst på 80 prosent frå året før og svarar til ei auke på 769 milliardar kroner. Det er i hovudsak skatt på utvinning av petroleum som utgjer den høge veksten. Desse innbetalingane kom på 714 milliardar kroner. I 2021 var tilsvarande innbetalingar på 86 milliardar kroner. Den store veksten kan i hovudsak forklarast av høge gass- og oljeprisar.

Men det er ikke bare skatteinntektene fra olje og gass som er blitt høyere i 2022. Inntektene fra personskatter økte også markant fra 2021 til 2022. SSB skriver:

"Inntektene frå personlege skatteytarar auka også markant frå 2021 til 2022. Skatt på inntekt og formue til kommunane, fylkeskommunane og staten, inkludert medlemsavgift til folketrygda, kom på 683 milliardar kroner i 2022. Dette er 86 milliardar høgre enn året før. Det svarar til ein vekst på 14 prosent."

Kutt i studieplasser

Jeg har allerede skrevet litt her på bloggen om hvordan regjeringens i sitt forslag til statsbudsjett ikke virker særlig opptatt av å gjøre klare prioriteringer. Med den konsekvens at det det ikke er rom igjen for satsinger på det som skal gi verdiskaping og inntekter i fremtiden. Som jernbane, veier og annen infrastruktur.

Men forskning og høyere utdanning er tydeligvis det store unntaket fra hovedregelen om at alt videreføres flatt. Her er det snakk om reelle nedprioriteringer. Ikke bare er det realnedgang i offentlig finansiert forskning, det er også reduksjon i studieplassene i høyere utdanning, noe nettavvisen Khrono har beskrevet godt. 

Det spesielle her er at det ble opprettet 4000 nye studieplasser ved 27 universiteter og høyskoler under covid da flere søkte seg til høyere utdanning. Studieplassfinansieringen hadde virkning fra høsten 2020 og de ble opprettet på fagområder der arbeidslivet har et særlig stort behov for mer kompetanse. En god og fornuftig prioritering av kunnskapsarbeidskraft det blir større behov for i fremtiden, med andre ord. Det var den forrige regjeringen som foreslo dette, men jeg tror hele Stortinget var med på å vedta denne satsningen.

Nå fases disse studieplassene ut igjen, et år før det som tidligere var varslet. Så begrunner dagens regjering dette kuttet med at økningen var covid-relatert og var ment å være midlertidig. Og at arbeidsmarkedet har bedret seg enda raskere enn ventet, og at det derfor kan kuttes et år før tiden. Tilsynelatende logisk? Nei, ikke helt. 

For det var jo slik at denne økningen i studieplasser ikke kom flatt over hele linjen av fag og studiesteder, men det var en satsing på utdanninger det er spesielt stor etterspørsel etter i arbeidsmarkedet. Mange av disse er utdanninger som har langt flere søkere enn det finnes studieplasser og der det derfor er fornuftige grunner til å øke kapasiteten videre, som på informatikk og teknologiske fag, som fikk en økning på 1500 studieplasser og på helse og sosialfag som fikk 1100 nye studieplasser. 

Hvis man er opptatt av å redusere antall studieplasser igjen til et antall som er mer likt slik det var før pandemien, burde reduksjonen komme der det er lavere etterspørsel både i arbeidsmarkedet og blant studenter, ikke der behovene er størst. Da ville det vært en form for strategi bak det hele, men nå virker det bare som regjeringen har abdisert og forfølger et slags prinsipp om at alt er best om det er slikt ting var før. At Ola Borten Moe ikke er spesielt begeistret for forskning og høyere utdanning har han vært helt tydelig på lange. Men er det ingen andre til stede i regjeringen som er interessert i dette? Og kanskje bittelitt bekymret for at det kuttes der behovene for kompetanse i samfunnet er størst?

Khronos oppslag har flere eksempler på hvordan dette rammer utdanningssatsinger som bygges opp på universitetene, og NTNU og Universitetet i Stavanger er blant de som trekkes frem som temmelig sjokkerte. Men også noen mindre og ekstremt etterspurte utdanninger, rammes hardt. For eksempel den halveringen av studieplassene i design som skjer ved Arkitekt- og designhøyskolen (AHO). Her er jo situasjonen at man ikke så lett kan omfordele studieplasser mellom fagområder, fordi det liten høyskole med en spisset fagportefølje som opplever kraftig sterk etterspørsel over hele linjen. Khrono skriver:

"Ved Arkitektur og Designhøgskolen i Oslo (AHO) trekker de fram at da det ble tildelt nye studieplasser som en følge av koronakrisen ble det lagt til grunn at det skulle brukes på fagområder der arbeidslivet hadde stort behov for kompetanse. — Studieplassene på AHO medvirker i høy grad til arbeidslivets behov for kompetanse. Våre designstudenter kommer ut med kompetanse som skaper forandring, nye og konkrete løsninger både i den private og offentlige sektor i Norge. AHO har høy søkning til studieplassene og studentene er svært etterspurte straks de er ferdig utdannet, sier Irene Lønne, som tiltrådte som rektor ved AHO i august.

Hun legger til at det derfor er skuffende at statsbudsjettet legger opp til innsparinger og kutt som departementet overlater til institusjonene å kompensere for. — Nå mister vi også finansieringen av halvparten av våre fremtidige designstudenter. Da AHO ble tildelt 30 nye studieplasser i Master i design var det med stor glede at vi fikk mulighet til å utdanne disse studenter som samfunnet trenger, sier Lønne."

At det er stort behov for denne kompetansen i arbeidslivet og i samfunnet er det lett å skrive under på. Og på samme måte som med helsekompetase og teknologikompetanse er det ting ved samfunnsutviklingen som tilsier at behovet vil gå opp og ikke ned i årene som kommer. Å kutte studieplasser som allerede finnes på akkurat disse områdene virker derfor helt merkverdig.

Tre problemer med Statsbudsjettet for 2023

Reklamen på forhånd viste seg å være ganske feil når det gjaldt neste års statsbudsjett. I følge alle utspillene i forkant så skulle det komme store og upopulære kutt i offentlige tjenester over hele linjen for å redusere utgiftene i Statsbudsjettet. Det har ikke skjedd. Riktignok er uttaket fra oljefondet litt lavere enn i 2022, men den forskjellen er mye lavere enn de skatteøkningene regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2023. 

Og statens utgifter går derfor opp. Nominelt går utgiftene opp fra i fjor (etter ulike korrigeringer for å få sammenlignbare tall) med 4,9 prosent. Og reelt med 1,3 prosent når man tar hensyn til prisveksten. Det betyr at offentlig forvaltnings andel av BNP for fastlands-Norge nå er på 60.2 prosent. Litt lavere andel enn under pandemi-toppen, men svært høyt i historisk målestokk.

Budsjettet legges frem på et tidspunkt der det er et etterspørselspress i økonomien som vil gir en sterk pris- og kostnadsvekst, og sannsynligvis en påfølgende økonomisk nedgang. Jo sterkere etterspørsel etter ting det er for lite av, som energi og arbeidskraft, jo brattere nedtur om litt. Så behovet for en innstramming og nedkjøling er åpenbart. Men akkurat hva slags innstramming og nedkjøling som gjennomføres er ikke helt likegyldig. For det litt større bakteppet i Norge er en demografisk utvikling der det blir stadig flere eldre og spesielt mange flere eldre eldre som ikke bare vil øke pensjonskostnadene, men også helse- og omsorgsutgiftene i årene som kommer. I Regjeringens perspektivmelding fra 2021 står akkurat dette regnestykket svært sentralt. Der står det

"Utgiftene til folketrygden anslås å øke med vel 11 mrd. kroner per år i gjennomsnitt frem mot 2030, etter å ha økt med knapt 9 mrd. kroner per år foregående tiår. De demografidrevne utgiftene i kommuner og helseforetak har de siste ti årene økt med vel 4 mrd. kroner årlig. Økningen i disse utgiftene vil tilta i takt med at andelen av befolkningen over 80 år stiger, og økningen vil bli nær 5 mrd. kroner årlig de siste årene frem mot 2030."

Det setningene over forteller er at statsbudsjettets utgifter øker med 16 milliarder kroner hvert eneste år i mange år fremover uten en eneste ny eller forbedret tjeneste. Hvis alt fortsetter som nå blir det likevel 16 milliarder dyrere neste år og 160 milliarder kroner dyrere i løpet av 10 år. Da er ikke handlingsrommet for å gjøre nye og spennende ting så stort som det var før, tvert imot må du finne inndekning lenge før du har funnet på nye ting å gjøre.

Og skal vi klare det trenger vi i hvert fall en større og mer lønnsom privat sektor som kan bidra til at vi har inntekter til å bære denne langsiktige kostnadsøkningen i det offentlige. Har Statsbudsjettet for 2023 gode svare på denne vekst- og lønnsomhetsutviklingen i privat sektor? Jeg synes ikke det. Ikke i det hele tatt. Og jeg tror det er tre store problemer i statsbudsjettet dersom man er opptatt av at en innstrammende budsjett ikke bør stramme inn på næringslivets mulighet til å ansette, investere, vokse og tjene penger:

Det første problemet er de store skatteøkningene, på omkring 46 milliarder kroner, som i all hovedsak består av skatteøkninger i næringslivet. Det burde egentlig være ganske opplagt både på kort og lang sikt at det å øke skattene for næringslivet, når mer lønnsomt næringsliv er det vi trenger mer av, er ganske dumt. Nå skal det sies at noen av de skattetypene det er foreslått å øke, det at samfunnet tar del i en verdiøkning basert på areal og naturressurser, ikke er prinsipielt feil. Men det må gjøres innenfor en ramme der skattene på næringslivet totalt sett ikke økes, men heller går ned.

Det andre problemet er at det nå blir dyrere å ansette folk, og spesielt folk med utdanning og kompetanse og som tjener over 750 000 kroner i året. Det gjelder både privat og offentlig sektor. Hva er poenget med å introduser nye insentiver som gjør det lønnsomt skattemessig å senke kompetansenivået i norsk arbeidsliv? Å jobbe for at utdanning ikke skal lønne seg? Dette er neppe noen bærekraftig strategi for et høykostland som Norge å bli et lavkostland og ikke først og fremst konkurrere på kompetanse, innovasjonsevne og kvalitet. Vi, av alle land, burde være opptatt av at det må være attraktivt å ansette flere med spisskompetanse i norske kunnskapsbedrifter. Å gjøre det lettere å hente inn spisskompetanse utenfra Norge der vi selv har for få mennesker til å drive frem teknologiutvikling, tjenesteutvikling, nye forretningsmodeller og mer forskningsbasert innovasjon. Å gjøre det motsatte er å skyte seg selv i foten, er jeg redd.

Det tredje problemet er at det er en økende ubalanse mellom drift i offentlig sektor og vekstfremmende investeringer. Driftskostnadene fortsetter å øke mens det er store kutt i vekstfremmende investeringer, i infrastruktur, forskning og innovasjon. Det skal ikke settes i gang noen nye større vei- eller jernbaneprosjekter i 2023, selv om Nasjonal transportplan er full av prosjekter som venter, som Ringeriksbane og ny Oslofjordtunell. Forskningsbudsjettene er redusert, universitetetsbudjettene er flate, flere nye bygg i denne sektoren er lagt på is eller nedskalert og Forskningsrådet må si opp ansatte. Dette er et merkelige svar på den omstillingsutfordringen vi står i.

Og like merkelig er det at virkemidlene for offentlige sektors egen omstilling og innovasjon er kraftig kuttet i. Hvis det offentlige skal ha bedre varige svar på demografiutfordringen er ikke ostehøvelkutt noen god løsning. Det må skje nytekning og innovasjon, tjenester må bygges på tvers og automatiseres, slik at den menneskelige spisskompetansen konsentreres der den trengs aller mest. Men statsbudsjettet legger ikke til rette for dette. Medfinansieringsordningen for å få frem flere lønnsomme digitaliseringsprosjekter som kan kutte andre kostnader er kuttet. 

Stimulab-ordningen som er viktig i arbeidet for å tilby sammenhengende offentlige tjenester, bygge ned siloene i staten, fremme sammenheng mellom stat og kommune, og løse noen av de store samfunnsflokene som koster både mye tid og penger, er kuttet fra 21 til 4 millioner kroner. 21 millioner er ikke spesielt mye penger hvis man kan spare det mangedobbelte på forenkling og forbedring i neste runde. Med 4 millioner til et viktig nasjonalt strategisk virkemiddel for radikal innovasjon blir det er en parodi.

Skattesystem og skattenivå

I dag la regjeringen frem en gigantisk skatteøkning for næringslivet. En ekstra selskapsskatt på overskuddet i selskaper som høster av felles naturressurser og beslaglegger areal er foreslått og sendt på høring. Den vil tre i kraft raskt og gjelde for blant annet havbrukbedrifter og vind- og vannkraftselskaper. Og minner om den særskatten på over 50 prosent av overskuddet oljeselskapene i dag betaler på toppen av selskapsskatten.

Reaksjonen i markedet ble knallhard i dag, spesielt for havbruksselskapene og aksjonærene deres. Store og små. En tredel av verdien til Salmar forsvant, over 20 milliarder kroner. En fjerdedel av Grieg Seafood ble borte og en femtedel av Mowi. Temmelig dramatisk, og dette oppleves ekstra dramatisk i en tid der vi etter all sannsynlighet går inn i en lengt mer krevende tid for næringslivet med lavere etterspørsel, høyere priser og høyere arbeidsledighet.

Er det veldig galt å innføre en grunnrenteskatt? Selv har jeg lenge vært tilhenger av en grunnrenteskatt på vindkraft og havbruk. Det var jeg også i forrige stortingsperiode da regjeringspartiene valgte å ikke innføre det. Men det er viktig å skille i debatten mellom skattesystem og skattenivå. Etter min mening tar regjeringen alt for hardt i i en tid der næringslivet trenger skattelettelser og ikke skatteøkninger. En grunnrenteskatt kunne derfor kommet i en pakke sammen med lettelser i selskapsskatten og avvikling av den særnorske formuesskatten. Den bør ikke være en historisk høy skatteøkning for næringslivet.

Argumentene for et system med grunnrenteskatt som alternativ til andre skatter er at den for det første er en skatt på en ekstra inntekt som ikke er skapt av selskapets egen innovasjon og egne investeringer, men gjennom en tilgang til naturressurser og areal (olje, gass, regnvann, vind, havarealer). For det andre er dette en skatt på bedriftens overskudd, slik at man ikke betaler noe når det er dårlige tider, eller det rett og slett ikke eksisterer noen ekstraordinær lønnsomhet. Og for det tredje er dette kapital- og naturressursintensive næringer som ikke er spesielt flyttbare til andre land. Men det at ting ikke kan flyttes behøver ikke bety at det vedlikeholdes, investeres, eller at det drives i det hele tatt. Derfor må skattenivået tilpasses næringens langsiktige utviklingsmuligheter og -behov. Tar politikere for hardt i kan de ta livet av det som sørger for inntektene.

Det mest sensasjonelle i dagens forslag om tidens skatteøkning er ikke at det kommer en grunnrenteskatt men at det kommer fra en finansminister fra Senterpartiet. En ting er at den rammer typiske distriktsnæringer hardt og er helt i strid med det Senterpartiet har vedtatt i sitt partiprogram. Men enda mer spektakulært er det at omleggingen av kraftbeskatningen etter alt å dømme vil omfordele store deler av inntektene fra kraftbransjen fra kommunene til staten. De må være svært overrasket alle ordførerne i Senterpartiet som trodde Senterpartiet var selve garantisten for at små kraftkommuner har store kraftinntekter. 

Nå må vi nok vente på statsbudsjettet som kommer om noen dager for å få et mer utfyllende svar på hvordan dette blir. Men vi vet nok til å slå fast at det blir bråk. Mye bråk.

Digitaliseringsprosjekter får 109 millioner

Medfinansieringsordningen for digitaliseringsprosjekter har valgt ut ni prosjekter som får til sammen 109,5 millioner kroner i statlige medfinansiering fra Digitaliseringsdirektoratet. Men hva er nå denne medfinansieringsordningen? 

Jeg vil si at ordningen har vært et av de viktigste tiltakene for å få opp tempoet i digitaliseringen i offentlig sektor de siste årene. Den ble etablert ganske tidlig under denne regjeringen som en måte å sørge for at flere lønnsomme digitaliseringsprosjekter, både for staten selv og for innbyggere og næringsliv, ble realisert.

I den vanlige budsjettprosessen er det gjerne slik at ulike satsinger som koster penger konkurrer mot hverandre, internt i departementene og mellom departementene, og det må prioriteres stramt. Men det kan ha den uheldige bivirkningen at lønnsomme prosjekter, eller prosjekter der kostnaden kommer et annet sted enn gevinsten, taper i konkurransen. 

Derfor ble medfinansieringen litt mindre som en vanlig satsing i budsjettet (selv om Digitaliseringsdirektoratets bidrag til prosjektene selvfølgelig er en post i statsbudsjettet) og mer som innovasjonsvirkemidler rettet mot næringslivet der de beste prosjektene konkurrerer om penger. Ordningen har siden 2016 støttet i alt 72 statlige digitaliseringsprosjekter med til sammen 754 millioner kroner. Det er beregnet av summen av prosjektene sparer staten for over en milliard i kostnader - i året. Den samfunnsmessige gevinsten er vanskeligere å tallfeste, men er svært høy og beregnet til over 26 milliarder kroner.

Årets tildeling og hvilke ni prosjekter som har fått tilsagt om penger kan man lese mer om på Digitaliseringsdirektoratets nettsider. Nåverdien av årets prosjekter er beregnet til å være 3,4 milliarder kroner over 10 år. Blant de som har fått tilsagn er Sjøfartsdirektoratet, Landbruksdirektoratet og Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Helsedirektoratets prosjekt blir beskrevet slik:

"Helsedirektoratet skal leggje til rette for at pasientar kan få digitale behandlings- og eigenbehandlingsplanar, ved å dele og samanstille data frå ulike kjelder. Helsepersonell med ansvar for å følge opp pasientar manglar i dag moglegheit til å samhandle godt nok. Dette er særleg viktig for pasientar med alvorleg sjukdom, med store og samansette behov og der fleire behandlarar er involvert på tvers av tenestestader. Tiltaket vil gi betre pasientoppfølging og spare tid i helse- og omsorgssektoren."

Et spennende eksempel på hvordan digitalisering kan bidra til mer sammenhengende tjenester for innbyggerne, i dette tilfellet pasienter med alvorlig sykdom og sammensatte behov som helst ikke skal bruke for mye tid og energi på å lete etter svar. Et annet prosjekt jeg vil nevne er Brønnøysundsregistrenes arbeid for å hjelpe personer med enkeltpersonsforetak og som kommer opp i økonomiske problemer:

"Brønnøysundregistra har registrert at ein stor del av brukarane av NAV si gjeldsrådgivningsteneste hamner i økonomisk uføre gjennom drift av enkeltpersonforetak (ENK). Den viktigaste utløysande årsaka til problema er knytt til innbetaling av MVA og skatt. Brønnøysundregistrene ønskjer å gi innbyggjarar som etablerer ENK betre føresetnader for å unngå økonomisk uføre. Dei vil difor lage ein gjenbrukbar, teknologisk infrastruktur som innhentar økonomisk data frå aktuelle kjeder, samanstille desse og lage ei teneste for brukarane som gjer dataa tilgjengelege og visualiserer dei. Data vil bli kombinert med informasjon og “dultar” til betre økonomistyring eller til å søke hjelp. Prosjektet samarbeider med Skatteetaten om deira store satsing på samordna og effektiv innkreving."

Tanken på at statlige etater for Brønnøysundsregistrene og Skatteetaten ikke bare er der for å få oss til å fylle ut skjemaer og skrive strenge brev med advarsler og purringer, men er der for å forebygge problemer og hjelpe til er kanskje litt fremmed. Men det er faktisk ikke så dumt.