Staliniseringen av Russland

The Economist har en god lederartikkel denne uken om "The Stalinisation of Russia", eller hvordan den mislykkede krigen i Ukraine skjer i parallell med en kraftig økning av undertrykkingen av egen befolkning. Men, mens Stalins Sovjet var et land med økonomisk oppgang og en ideologisk begrunnelse for det som ble gjort, er Putins Russland et slags tomt skall, uten verken sammenhengende ideologi eller økonomisk og ressursmessig fundament for å kunne lykkes. The Economist minner om at:

"Russia has more firepower than Ukraine. It is still making progress, especially in the south. It may yet capture the capital, Kyiv. And yet, even if the war drags on for months, it is hard to see Mr Putin as the victor. Suppose that Russia manages to impose a new government. Ukrainians are now united against the invader. Mr Putin’s puppet could not rule without an occupation, but Russia does not have the money or the troops to garrison even half of Ukraine. American army doctrine says that to face down an insurgency—in this case, one backed by NATO—occupiers need 20 to 25 soldiers per 1,000 people; Russia has a little over four."

The Economist minner også om hvordan Putins handlinger hver eneste dag undergraver Russlands omdømme som en sterk og slagkraftig militærmakt. De har vært helt ute av stand til å slå en langt svakere og dårlig utstyrt motstander og har gjort katastrofale tabber både når det gjelder strategi og taktikk. Og i tillegg mister de både soldater og militært utstyr i stort antall hver dag krigen fortsetter. 

Russland har blitt sett på som en militær stormakt og en energipolitisk stormakt, selv om de ikke er en økonomisk stormakt. Nå er de i ferd med å miste alt. Økonomisk hadde Russland, før krigen og sanksjonene, et BNP litt mindre enn Italia og Canada og litt større enn Australia og Spania. Som et middels stort vestlig land, med andre ord, og ikke akkurat noe materielt fundament som gjør det mulig å holde en større konflikt gående mot flere land samtidig.

Men mest urovekkende for Russland er det at krigen, og de repressive tiltakene som følger med, ser ut ti å undergrave den økonomiske, teknologiske og samfunnsmessige ressursbasen som tross alt finnes der. Den russiske middelklassen vil ikke være med på Putins prosjekt. De stikker av. The Economist skriver:

"And, as Stalin did, Mr Putin is destroying the bourgeoisie, the great motor of Russia’s modernisation. Instead of being sent to the gulag, they are fleeing to cities like Istanbul, in Turkey, and Yerevan, in Armenia. Those who choose to stay are being muzzled by restrictions on free speech and free association. They will be battered by high inflation and economic dislocation. In just two weeks, they have lost their country.(...) As the scale of Mr Putin’s failure becomes clear, Russia will enter the most dangerous moment in this conflict. Factions in the regime will turn on each other in a spiral of blame. Mr Putin, fearful of a coup, will trust nobody and may have to fight for power."

Ketil Stokkan: Brandenburger Tor

Nei, det var ikke Ketil Stokkans sang som sørget for at Berlinmuren ble åpnet på kvelden 9. november 1989, for 32 år siden i dag. Men han sang om Brandenburger Tor i den europeiske finalen i Melodi Grand Prix i 1990, noen få måneder etter at muren falt. Publikum var imidlertid ikke veldig imponert og Norge kom sist av de 22 deltagerlandene, sammen med Finland. Italia vant (og har ikke vunnet igjen før Måneskinn vant i 2021). 

Når Ketil Stokkan ikke fikk betalt med masse sympatistemmer fra Tyskland og andre land fordi han sang om den store begivenheten som samlet Europa, kan det nok ha med å gjøre at ganske mange dette året hadde sanger som på en eller annen måte tok opp dette med å rive murer og åpne hjerter, Dessuten hadde jo også selveste David Hasselhoff tatt på seg æren for å åpne muren med sangen "Looking for Freedom".

 Men i dag, i anledning årsdagen for den fantastiske kvelden i 1989 passer det bra å trekke frem denne musikkvideoversjonen av "Brandenburger Tor" - utstyrt med historiske bilder av Berlinmuren:

Venezuelas kollaps

Hvorfor vender befolkningen i Venezuela seg mot Nicolas Maduro nå? Mye har gått galt lenge i dette stakkars landet, og valgene har blitt stadig mindre demokratiske, men som grafene til høyre viser opplever en hardt prøvet befolkning at hastigheten i landets nedgang øker faretruende.

BNP per innsbygger faller kraftig, valutakursen stuper, oljeproduksjonen er halvert på 10 år, barnedødeligheten har økt kraftig og antall personer som søker politisk asyl i et naboland har eksplodert. The Economist skriver:

"Under Mr Maduro, Venezuela’s descent into economic chaos and human misery has been staggering. Since 2013 GDP has nearly halved and inflation has rocketed to more than 1m percent. The sovereign bolívar, launched in August 2018, has already lost over 95% of its value against the dollar. Food and medicine have become scarce. Three-quarters of Venezuelans have lost an average of 8.7kg per person. Infant mortality has jumped by almost one percentage point. The misery has prompted 3m Venezuelans, a tenth of the country’s population, to flee, mostly to neighbouring states such as Colombia."

Et britisk firepartisystem

I de siste valgene i Storbritannia har de to største partiene oppnådd en stadig høyere samlet valgoppslutning. Mens Labour og de konservative til sammen bare fikk 65 prosent av stemmene i 2005, hadde denne andelen økt til hele 82 prosent i 2017.  Tallene viser at topartisystemet dominerer enda mer enn før.

Men skal vi tro en artikkel i siste nummer av The Economist med tittelen "Britain now has å four-party system", er det tvert slik at når man skraper bort overflaten er det egentlig ikke to, men fire partier som konkurrerer om makten. Landsmøtene som gjennomføres i disse dager viser at begge de store partiene er splittet i to. Derfor har Storbritannia følgende store partier nå: "Corbynites, Social Democrats, Whigs and Tories."

Labour er delt i to en radikal og en moderat fløy, der førstnevnte mener de vant et valg alle spådde at de kom til å tape, mens sistnevnte mener at de tapte et valg de burde ha vunnet:

"Len McCluskey, the leader of the pro-Corbyn Unite union, gave vent to the Corbynite interpretation when he told the conference that he was tired of “whingers and whiners” who point out that Labour didn’t win. “I say we did win. We won the hearts and minds of millions of people, especially the young. (...)  The Social Democrats, meanwhile, believe that Labour lost a winnable election by backing a candidate and a set of policies that stand far outside the mainstream. The psephological evidence points in both directions. Mr Corbyn pulled off a remarkable feat by getting 40% of the vote. But his party is running neck-and-neck with the Conservatives in the polls, despite the fact that the government is doing its best to tear itself apart. A more centrist politician could be leading by double figures.

Det så en stund ut som selvdestruksjonen Labour satte i gang under Corbyn ville gi konservativ valgseier mer eller mindre automatisk og i lang tid fremover, uten at de konservative trengte å anstrenge seg så mye. Men Brexit har synliggjort at det ikke er slik lenger, blant annet fordi det konservative partiet også opplever splittelse. Dagens flertallslinje henter solid støtte der partiet allerede står sterkt, i landlige valgkretser i Sør-England. Problemet er at de unge og urbane ønsker en helt annen politisk oppskrift:

The Conservatives’ Manchester conference will be no less confusing. It will be shared by the Whigs, a cosmopolitan party that wants Britain to remain as close as possible to Europe, and the Tories, a nationalist party that worries about immigration and cultural change. The Whigs are mostly young and urban—David Cameron’s Notting Hill set writ large—while the Tories are older and rural. The Whigs think the Conservative Party must move with the times in order to survive, whereas the Tories think that moving with the times will mean surrendering everything they hold dear.

The Economist spekulerer i mulige partisplittelser med utgangspunkt i at fløyene i de to partiene ideologisk er uvanlig langt fra hverandre. Holdningen til frihandel har ført til partisplittelse før. Og liberale, frihandelsvennlige og europavennlige velgere mangler en talerør for tiden. Nå tror ikke jeg at motsetningene i noen av de to partiene er så store at vi er kommet dit at de vil splittes, men det blir uansett spennende å følge fortsettelsen.

C.J. Chivers: The Gun

Sommerferier er en bra tid å fordype seg i litt lengre lesestoff, gjerne bøker. En av de interessante bøkene jeg har lest i sommer er "The Gun" av C.J. Chivers. Så kan man jo lure: Er det virkelig verdt tiden å lese en bok på 500 sider om et automatvåpen? Og svaret er: ja, det er det fordi våpenet det er snakk om er Automat Kalasjnikova 1947, også kjent som AK-47, en av de ytterst få industrielle suksessene som kom ut av Sovjetunionen.

Det er beregnet at det finnes et sted rund 75 millioner AK-47 i omløp i verden, mer enn noe annet våpen. Det har i flere tiår vært det foretrukne skytevåpenet for en rekke av verdens stater, geriljabevegelser, narko-karteller og terrorister. Sannsynligvis har ingen andre skytevåpen tatt livet av så mange som AK-47. Det handler om millioner av mennesker.

Nå handler ikke "The Gun" bare om AK-47, men den åpner med å sette automatvåpen inn i en større kontekst. På 1860-tallet utviklet Richard Gatling the Gatling Gun, en ny type skytevåpen som kunne skyte flere skudd i rask rekkefølge. Neste trinn var the Maxim Gun som tok utviklingen av maskingeværet et skritt lenger og ble et foretrykket våpen i britiske kolonikriger. Boken har noen veldig interessante beskrivelser av hvor stor motstand det var hos konservative militære ledere mot maskingevær de mente var lite anvendelige og holdt fast på bruk av kavaleri med hest og sverd og angrep med bajonett.var mer effektivt. Det var 1. verdenskrigs katastrofale strategier, blant annet Slaget ved Somme der 57 000 britiske soldater ble meid ned i løpet av første dag (det ble over en million døde og sårede totalt i dette slaget).

AK-47 kom som et resultat av lærdommene etter 2. verdenskrig, der russerne mente de lå på etterskudd våpenteknologisk og satte i gang flere hemmelige programmer, blant annet for utvikle atombomber, for å rette på situasjonen. Et av programmene handlet om å lage en ny type automatvåpen som kombinerte de beste egenskapene til rifler, som er treffsikre på lang avstand, og mindre maskingevær har stor ildkraft. Våpenet måtte være lett å ha med seg, bestå av få deler, være lett å sette sammen og være mest mulig vedlikeholdsfritt.

Chivers beskriver grundig denne prosessen der ulike hensyn skulle balanseres og hvordan Sovjetunionen klarte å utvikle et våpen, en våpentype som senere fikk den engelske betegnelsen "assault rifle", der den sovjetiske i en periode var overlegen noe av det vesten brukte. Noe av det mest overraskende i prosessen for å komme dit var at Sovjetunionen gjennomførste en form for innovasjonskonkurranse, der flere team konkurrerte med hverandre om å utvikle det beste konseptet for et nytt automatvåpen. Mikhail Kalasjnikovs team vant konkurransen i 1947, derav navnet AK-47. Den første konkrete anvendelsen av AK-47 var imidlertid ikke i en vanlig krig, men for å slå ned oppstanden i Ungarn i 1956. Og i tiårene etter var det nok få slike væpnede konflikter der den ikke har vært med, ofte på begge sider.

Boken handler mye om hovedpersonen Kalasjnikov og hans livshistorie, og drøfter en rekke kritiske spørsmål om hva som er fakta og myter. Sovjetunionen trengte helter og var ikke nødvendigvis opptatt av om det de fortalte var helt sant. Det var heller ikke helt enkelt å holde orden på hvem som var helter og hvem som var skurker i Stalin-tiden, da oppgjøret med Stalin kom eller da kommunismen ble avskaffet, men Kalasjnikov klarte seg gjennom alt dette og døde først i 2013.

Et av kommunismens store problemer var at den ikke produserte varer ut fra etterspørsel, men ut fra produksjonsmål. Det betød at det stadig ble produsert flere AK-47, ikke bare i Russland men også i DDR, Jugoslavia, Bulgaria, Kina, Albania, og etter hvert også flere andre steder. Våpen ble spredt vidt og bredt til ulike seperatistbevegelser og geriljahærer. Våpeneksport var en del av Sovjetunionens strategi for å vinne verdensherredømme, og et automatvåpen er mye mer praktisk anvendbart i det daglige enn for eksempel en ubåt eller et atomvåpen. Overskuddet fra denne produksjonen ble lagt i enorme lagre. Derfor ble det enda verre da  Sovjetunionen brøt sammen Chivers beskriver hvordan alle disse våpnene som lå på lager ble til en konvertibel valuta for offiserer som kontrollerte lagrene, og ble spredt rundt i hele verden. Våpenoverskuddet etter 40 års sosialistisk planøkonomisk våpenproduksjon er fortsatt med på å holde geriljagrupper verden over med billige våpen.

Et interessant kapittel mot slutten av boken handler om USAs forsøk på utvikle et minst like godt alternativ til AK-47. Det ble jo særlig viktig i Vietnam der man møtte nord-vietnamesiske regjeringssoldater og sør-vietnamesiske FNL-styrker som brukte kinesisk-produserte AK-47. I full fart utviklet USA sitt M-16 automatvåpen, som i prinsippet var et minst like godt våpen, men de første versjonene hadda så store mekaniske problemer at den ble svært upopulær blant soldatene. Mange syntes det var rart at man fortsatt var avhengig av bajonetter 100 år etter at maskingeværet var oppfunnet. Historien rundt denne innkjøpsprosessen og hvordan kritikken først ble underslått og så måtte håndteres politisk, er et interessant stykke politisk historie det også. Og for å dra inn musikken her også: Stan Ridgeway har en vers om frykten når våpenet ikke virker i sangen "Camouflage"

"I was a PFC on a search patrol huntin' Charlie down
It was in the jungle wars of '65
My weapon jammed and I got stuck way out and all alone
And I could hear the enemy movin' in close outside.
Just then I heard a twig snap and I grabbed my empty gun
And I dug in scared while I counted down my fate."

Internasjonalen og lavere skatt

Det er jo et morsomt sammenfall hvert år mellom fristen for å levere selvangivelsen, som var natt til 1. mai, og det at mange på venstresiden har brukt dagens 1. mai feiring til å høre på taler om at skattetrykket må opp, i hvert fall ikke ned, for å øke de offentlige utgiftene..

Nå tror sikkert mange at venstresiden alltid har vært tilhengere av økt skattetrykk, men slik er det det faktisk ikke. Hadde man brukt dagen i dag til å synge Internasjonalens tredje vers og ikke bare et eller to, ville man fått en fin påminnelse om at den gang Internasjonalen ble skrevet mente arbeiderbevegelsen at folk flest betale for mye skatt og ellers fortjente en enklere hverdag, uten å bli plaget av alt for mange statlige lover og regler. Her på bloggen skrev jeg dette på 1. mai 2009 om Internasjonalen og dens budskap:

"I anledning dagen (første mai har vært en offentlig høytidsdag i Norge siden 1947), og som et supplement til dagens trykte programmer, kan det være grunn til å minne om at Internasjonalens tredje vers er slik i den norske oversettelsen:

"I mot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes,
mens ringhets rett ei kjenner sted.
Lenge nok har vi ligget i støvet:
vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov."

Dette er Olav Kringens norske oversettelse fra 1904 av den franske originalen (tekst fra 1871, melodi 1888). Fram til den dag i dag er Internasjonalen selve hymnen som går igjen over alt på 1. mai. Men tredje vers er alltid utelatt. Også i den franske originalen handler tredje vers om hvordan vanlige borgere blir lurt av statens lover og tynget av statens skatter, så den norske oversettelsen er ganske korrekt, i motsetning til mange andre versjoner.

Nå kan man vel innvende at det ikke bare er dette verset som høres litt rart ut i 2009. Hele sangen er et sammensurium av svartmaling av typen: "opp i som sulten knuget har." og "Som av rovdyr vårt blod er blitt suget". Det må jo følges litt rart å være statsråd i en norsk regjering å synge om at man sulten knuget har og at ens blod er blitt suget av rovdyr. Men disse strofene fra første og femte vers synger man fremdeles.

Og man synger også endetidsprofetien om at: "...til siste kamp der gjøres klar. Alt det gamle vi med jorden jevner, opp slaver nå til frihet frem." Det høres vel kanskje også litt rart ut hvis man deltar deltar i statens fremste maktorganer og synger om forberedelsene til den siste kampen der alt det gamle skal jevnes med jorden."

Pasokifisering (2)

Det er mye oppmerksomhet om veksten ulike høyrepopulistiske partier i Europa opplever, og i noen sør-europeiske land venstrepopulistiske partier, men det er ikke like ofte det blir nevnt hvor mesteparten av disse stemmene kommer fra. At det i all hovedsak handler om en kollaps i de europeiske sosialdemokratiske partienes oppslutning.

Jeg blogget om den såkale pasokifiseringen av sosialdemokratiet i januar, inspirert av en god kommentarartikkel i svenske Aftonbladet. Nå har The Economist en litt lengre briefing om samme tema, under overskriften "European social democracy - Rose thou art sick". Der er det også med noen interessante kart og grafiske fremstillinger av hva som har skjedd i løpet av de siste ti årene. De skriver blant annet:

"Early in this century you could drive from Inverness in Scotland to Vilnius in Lithuania without crossing a country governed by the right; the same would have been true if you had done the trip by ferry through Scandinavia. Social democrats ran the European Commission and vied for primacy in the European Parliament. But recently their share of the vote in domestic (and Europe-wide) elections has fallen by a third to lows not seen for 70 years (see chart 1). In the five European Union (EU) states that held national elections last year, social democrats lost power in Denmark, fell to their worst-ever results in Finland, Poland and Spain and came to within a hair’s-breadth of such a nadir in Britain."

The Economist peker på fire grunner til at dette skjer. For det første at de store velferdsreformene allerede er kjempet igjennom, og har bred oppslutning også i andre partier, mens det ikke er tydelig hva fremtidsprosjektet er. De sosialdemokratiske partiene er mer opptatt av å bevare det som er enn av å gjennomføre reformer. For det andre gjør strukturelle endringer i økonomi og samfunn at varer og tjenester beveger seg fritt over landegrensene og også arbeidstagere er langt mer mobile enn før, noe som gjør at de gamle virkemidlene ikke virker så godt lenger. 

For det tredje har den tradisjonelle historiske rollen som bolverk mot ekstreme ideologier, det store ansvarlige alternativet til kommunister og fascister, gradvis mistet sin relevans og ikke hatt noen betydning etter den kalde krigens slutt. Og for det fjerde har det skjedd en fragmentering av identiteter som gjør at langt færre velgere identifiserer seg med den tradisjonelle arbeiderklassen, heller ikke de de gamle bastionene. The Economist gir flere eksempler fra ulike land, blant annet et interessant eksempel på hvordan sosialdemokratiet lekker i alle ender i Nederland:

"Consider the Netherlands, where support for the centre-left PVDA has collapsed from 25% in the 2012 elections to below 10% today. As René Cuperus, an influential thinker on the Dutch centre left, points out, the party has been losing supporters in the big cities and university towns to D66 (a liberal party of entrepreneurs and professionals) and the environmentalists and libertarians of the Green Party; between them the greens and D66 now get the vote of some four out of five Dutch students. Meanwhile the PVDA’s former blue-collar strongholds in places like Rotterdam have veered towards the Party for Freedom run by an anti-immigrant populist, Geert Wilders, who is seeking to do in the Netherlands what Marine Le Pen of the National Front has done in France."

Det er som sagt verdt å lese hele denne analysen fra helgens The Economist om "Rose thou art sick"

Pasokifisering

Den krevende kombinasjonen av betydelig vanskeligere økonomiske tider og en kraftig økning i tilstrømningen av asylsøkere til Europa har gått hardt ut over de etablerte politiske partiene som vanligvis regjerer. I flere europeiske land er selve hovedstrukturen i det politiske landskapet, der et stort sosialdemokratisk parti og et stort konservativt eller liberalt parti har vært hovedmotstandere, kraftig utfordret. I flere land har også helt nye partier blitt en del av regjeringsgrunnlaget.

De store borgerlige partiene ser imidlertid ut til å jevnt over klare seg bedre, selv i land de har vært i regjering gjennom en vanskelig periode, som i Tyskland, Storbritannia og Spania, mens flere av de tidligere sosialdemokratiske regjeringspartiene har alvorlige problemer og er i øyeblikket bare en skygge av det de var for noen år siden.

Jeg så i en god kommentarartikkel i svenske Aftonbladet for noen dager siden at dette fenomenet til og med har fått  et eget navn: Pasokifisering. Katrine Marcal skriver:

"Pasok är det grekiska socialdemokratiska parti som dominerade sin politiska scen i tre decennier och regerade i 21 år. I dag är partiet näst intill utraderat, de fick 6,3 procent av rösterna i det ­senaste valet. Pasokifiering betyder helt enkelt snabb, plötslig och till synes fullständig kollaps av tidigare helt ­dominerande socialdemokratiskt parti."

Kommentaren minner om at en slik fullstendig kollaps ikke utelukkende er et gresk fenomen. I Skottland har Labour vært det dominerende partiet i flere tiår, men de fikk bare et eneste av 59 skotske mandater i det britiske parlamentet ved siste valg. Polen hadde et valg i oktober der det ikke ble valgt inn noen representanter i nasjonalforsamlingen fra partier til venstre for sentrum. De var ikke kjempestore fra før, men den sosialdemokratiske blokken hadde 50 mandater og mistet alle.

Nå er dette de mest ekstreme eksemplene, men ser vi på Europa ellers er det også noen andre marerittfremkallende trender for sosialdemokratiske partier som har vært vant til at de vokser når det er økonomisk krise og økende arbeidsledighet, I Frankrike kom sosialistpartiet på tredjeplass i første runde i regionalvalget nettopp. Det må et mirakel til for at de skal vinne neste presidentvalg. I Tyskland ser det ut som sosialdemokratene er dømt til å være juniorpartner i en storkoalisjon med Merkel i lang tid. I Spania ble det konservative regjeringspartiet Partido Popular størst ved valget nylig, men uten å få eget flertall. En lignende situasjon ble det i Portugal etter valget.

I Storbritannia har valget av Jeremy Corbyn gjort at ingen tror Labour kan vinne et valg på svært lenge. Og i Danmark gikk Dansk Folkeparti frem på bekostning av stort sett alle andre partier og sørger for en ny borgerlig regjering, mens sosialdemokratiene med 26 prosent er tilbake på nivået de hadde i 1906. I Finland ble sosialdemokratiene bare det fjerde største partiet ved forrige valg, med 16,5 prosent, det dårligste resultatet siden de ble stiftet for over 100 år siden.

Nå kan man jo være fristet til å si at Sverige er det store unntaket fra denne generelle trenden, for der sitter jo sosialdemokratiene i regjering, men Katrine Marcal lister i kommentaren sin opp fem grunner til at de europeiske sosialdemokratene taper velgere og mener at disse er akkurat like relevante i Sverige som andre steder. Det har blat annet med manglende vilje eller evne tl å formulere et troverdig økonomisk alternativ til markedsøkonomien og med manglende vilje eller evne til å kommunisere gode politiske alternativer til tidligere velgere som i stedet slutter opp om innvandringsfientlige eller populistiske partier. Til dette siste punktet skriver hun videre at:

."..att hitta ett sätt att vinna tillbaka de väljare som har lämnat för nationalistiska, främlingsfientliga och populistiska partier är kanske den svåraste. På något sätt måste dock europeisk socialdemokrati lära sig hantera frågor om identitet, kultur och nationell sammanhållning."

Lærdommen fra resten av Europa ser ut til å være at man ikke vinner valg ved å bare kritiser andre, selv om det er vanskelige tider og borgerlige regjeringer. Man må formulere et helhetlig program som representerer et tydelig alternativ og som henger sammen på en troverdig måte.

Venstrebølge i revers i Latin-Amerika

Slate; Om valget i Venezuela

Med alle utfordringene vårt eget kontinent opplever for tiden, og et utfordrende naboskap i Midt Østen og Nord Afrika, kan det være lett å glemme at det skjer ting i resten av verden også. Og at noe av det som skjer er både svært viktig og svært gledelig.

Søndagens parlamentsvalg i Venezuela er en slik endring som kan få stor betydning også ut over landet selv. For selv om president Maduro fortsatt sitter, ble valget en enorm seier for opposisjonen, i et land som i mange år har vært ledet av politikere som har latt økonomisk ønsketenking og anti-vestlig demagogi gå foran økonomiske realiteter. Mange har også vært i tvil om det sittende regimet ville akseptere et valgnederlag. Nettavisen Slate skriver:

"Venezuela ended 17 years of authoritarian socialist rule on Sunday, as the opposition won a majority of the 167 parliamentary seats up for grabs during historic elections. Almost 85 percent of Venezuelans are dissatisfied with their country’s situation, according to a Pew Research Center poll, as staples like milk, bread, and toilet paper are increasingly scarce and waiting in multiple-hour lines for these goods has been a fact of everyday life for years. Looting is on the rise, as is violent crime, now at a historic high in the South American country, with the second highest peacetime murder rate in the world after Honduras and 98 percent of crimes going unpunished."

Men det er ikke bare Venezuela som har slitt med skadevirkningene av venstrepopulisme. I Argentina var det også et valg for litt over en uke siden som innebærer en stor forandring. Etter at den venstrepopulistiske familien Kirchner har styrt landet i til sammen 12 år, noe som har bragt inflasjonen opp i 25 prosent og budsjettunderskuddet opp i 6 prosent, tapte venstresiden valget, ganske overraskende, og Buenos Aires borgermester Mauricio Macri blir ny president. Han er til høyre for sentrum politisk og har lovet å gjeninnføre normale økonomiske spilleregler i Argentina, inkludert reformer som fjerner prisreguleringer og subsidier, gjeninnføring av frihandelsrelasjoner med andre land og åpenhet mot internasjonale kapitalmarkeder. Dessuten vil han i følge The Economist være opptatt av å reparere forholdet til USA og Europa:

"The new president wants to repair relations with the United States and European countries, which Ms Fernández snubbed in favour of friendship with authoritarian regimes such as those of Russia, Iran and China. Mercosur, a six-nation trade grouping including Brazil, is likely to be more open to agreements with other trade partners than it has been under the Kirchners."

Men hva med Brasil, landet som lenge lignet på et slags ventresidefyrtårn med opp til flere sympatiske trekk? Det virker ganske lenge siden nå. Kombinasjonen av lav oljepris og vedvarende korrupsjon har gjort at regjeringen etter hvert har sluppet opp for (andre folks) penger den kan bruke på populære prosjekter. Også president Dilma Rousseff er trukket inn i anklager om misbruk av sin maktposisjon etter at den brasilianske versjonen av riksrevisjonen har nektet å godkjenne presidentens regnskaper. Men selv om venstresiden også der har styrt i 12 år, og presidenten har store utfordringer både i opinonen og i rettsapparatet, mener The Economist i sin siste analyse at det er mer sannsynlig at hun sitter til helt frem til presidentvalget i 2018 enn at hun må gå før tiden:

"Her approval rating, sapped by the Petrobras scandal and the deteriorating economy, is around 10%, roughly where Mr Collor’s was on the eve of his impeachment. Here, though, the similarities between her and her disgraced predecessor-but-three end. Unlike him, Ms Rousseff has not been accused of enriching herself. And she retains the backing of the PT, which has not lost all its strength.Perhaps most important, there is little evidence that the opposition wants to take the mess off Ms Rousseff’s hands. It would rather watch her suffer and win an easy victory in the next election in 2018."

Mannen som åpnet muren

I kveld er det 26 år siden Berlinmuren ble åpnet. Det ville vel skjedd uansett, kanskje i løpet av noen uker eller måneder, for østblokken hadde alvorlige krisesymptomer, men akkurat den kvelden det skjedde kom det brått og som et resultat av en kaotisk pressekonferanse. Jeg blogget om denne legendariske pressekonferansen her i fjor. Der kan man også se videoklippet der Günter Schabowski kløner det til og misforstår det som står på en papirlapp han har fått fra statsministeren.

For noen dager siden døde Günter Schabowski, 86 år gammel, og The Economist mener at han har gjort seg fortjent til en nekrolog. Det er tross alt ikke så mange som kan ta æren for å ha åpnet Berlinmuren Der skriver de dette om det lille ordet "sofort" som endte den kalde krigen den kvelden:

"The Politburo had discussed travel the day before; he was out of the room. But Egon Krenz, the new party leader, had thrust a note into his hand before the press conference—just like a shopping list, clucked Irina—on which were scrawled four points, the fourth blazoned with a big red arrow. He had put it in his briefcase after a skim-read of it, and now had to work it out publicly with everyone listening. Uncharacteristically, the swaggerer began to stammer. “We have decided today…um…to implement a regulation that allows every citizen of the German Democratic Republic…um…to…um…leave East Germany by any of the border crossings.” The question came: “When?” And he answered, scratching his head and shuffling papers, “Sofort”. Immediately."

Egentlig var det ikke meningen at noe skulle skje før neste dag, og da på organisert øst-tysk vis ved at folk skulle stille seg i køer på dertil egnede kontorer og søke om å få reise, for så å få rett stempel i sine identitetspapirer. Da kunne man hatt en viss kontroll på utreisene. På dette tidspunktet rømte allerede 500 om dagen fra DDR til vesten, via Tsjekkoslovakia inn i Østerrike, men tanken på at man skulle åpne Berlinmuren helt var nokså fremmed. Men plutselig skjedde det bare. Forstod Schabowski hva han hadde gjort med en gang? Han dro i hvert fall ned til den grenseovergangen som ble åpnet først for å se på. The Economist skriver:

"On the night of November 9th he went to the border crossing at Bornholmer Strasse, the first to open. For once he was unnoticed. Honecker’s hundred-year Wall was being merrily smashed down. Among the jubilant crowds, some in their nightclothes, vodka was being passed round with chunks of the Wall replacing ice; shards of it were flying through the air. And the thought must have crossed the mind of das grosses Maul, even if, for once, unspoken: Did I do this?"

Jeremy Corbyn og gammelsosialismen

At den ytterste venstresiden liker å dra på leting bakover i historien etter svar på fremtidens utfordringer er ikke noe nytt. Det har jeg blogget om her ganske ofte. Men det er likevel ganske spektakulært når et av historiens mest toneangivende sosialdemokratiske partier, det britiske Labour, velger en leder fra "the hard left", Jeremy Corbyn som i 30 år har vært i ventreopposisjon til Tony Blair, Gordon Brown, Ed Milliband og alle andre ledere i sitt eget parti.

Når The Economist bruker forsiden, en leder (Backwards comrades!) og et par artikler i siste nummer på fenomenet Corbyn, en mann som høyst sannsynlig aldri kommer til å vinne valg noengang, er det noen gode grunner til det. Vi som er på høyre side av midtstreken politisk kunne jo bare jublet og hatt som holdning at det bare er bra at Corbyn er blitt partileder fordi det sikrer Toryene flertall i parlamentet i all overskuelig fremtid. Problemet er at ingen land, særlig ikke i topartisystemet i UK, har godt av at et av de to store og viktige partiene melder seg helt ut av virkeligheten.

Storbritannia har lange demokratiske tradisjoner, og avvist ytterliggående og populistiske strømninger når de har fått fotfeste andre steder i Europa. Derfor har partiene i UK i perioder hatt en viktig internasjonal rolle når det gjelder å ta ledelsen i i moderniseringen av både konservativ, liberal og sosialdemokratisk politikk i en parlamentarisk kontekst. Partiledere som Winston Churchill, Margaret Thatcher og Tony Blair har hatt stor betydning langt utover eget land og det også i en slik sammenheng vi må tolke den enorme interessen det er for Jeremy Corbyn. For noen er han en slags europeisk Hugo Chavez som skal tenne håpet om en radikal sosialistisk fremtid i Europa, mens andre på venstresiden ser valget av Corbyn som starten på en mangeårig ørkenvandring der man skal kaste bort tiden på å lete bakover i historien og i autoritære land andre steder i verden, etter svaret på hvordan Europa skal moderniseres og oppnå økonomisk vekst.

Jeg synes the Economist i sin gjennomgang peker på noen gode grunner til at valget av Jeremy Corbyn er problematisk for flere enn han selv. For det første har han, til tross for 30 år i parlamentet, null erfaring som politisk leder i regjering eller i førstelinjen i opposisjon. Den samme mangelen på erfaring og manglende interesse for å få gi posisjoner til de mer pragmatiske kreftene i eget parti, ser også ut til å ha prege det teamet han har valgt å satse på i sitt "skyggekabinett". For det andre åpner valget av Corbyn opp en stor splittelse mellom den nye partiledelsen og Labours parlamentsgruppe, der nesten ingen støttet han i under valgkampen og der de er vant til at han ved en rekke anledninger og i 30 år ikke har vært lojal verken mot ledere i Labour eller kolleger i gruppen. Kan han da forvente at de skal være lojale mot han selv? Eller venter motstanderne hans i Labour på første og beste anledning til å si takk for sist og kaste ham igjen? Kan vi til og med oppleve en splittelse i partiet slik som i 1981 da den såkalte "firerbanden" stiftet SDP? Det kan bli interessant å følge.

I tillegg peker The Economist på at valget av Corbyn plutselig endrer dynamikken i britisk politikk fordi det åpner et rom i sentrum som de konservative ikke hadde regnet med ville være der og som de har begynt å ta allerede:

"Mr Corbyn’s election changes the balance in the Conservative party. None of the four candidates for Labour’s leadership had truly worried the government, but Tory strategists had rooted for Mr Corbyn nonetheless. As a result, Mr Cameron’s troops—like the bookies—take his party’s success at the next general election, due to take place in 2020, as a certainty. Moreover, they have come to acknowledge that its best chance, faced with a party led or recently abandoned by Mr Corbyn, lies in exuding stability and moderation. Thus the prime minister has spent the past weeks talking about tackling employers that do not pay the minimum wage (stealing Labour’s territory) and expanding the free-school programme (dividing Labour and forcing its leader to voice his unpopular opposition to this bid to give schools more autonomy)."

Corbyn har også debutert som nyvalgt partileder i statsministerens spørretime. Men kan trygt slå fast at han har en annen stil enn det som har vært vanlig:

Tony Blairs råd til venstresiden

Etter at de tapte parlamentsvalget grundig tidligere i år er Labour i Storbritannia kastet ut i en ny ganske opprivende lederdebatt. For utenforstående fremstår den også som litt bisarr i og med at i hvert fall tre av de fire aktuelle lederkandidatene mener at det ikke var noe i veien med politikken eller partiprogrammet de gikk til valg på, de var bare ikke tydelige nok. Ja, en kandidat, Jeremy Corbyn fra ytre venstre fløy, mener at svaret ligger i å dreie politikken mye lenger til venstre. Og han får stadig større oppslutning fra egne partilag, sikkert til David Camerons store glede.

Nå mener jeg at et Storbritannia ledet av David Cameron er et bra alternativ, og at det slik sett ikke er så farlig om Labour bruker litt tid på å finne veien videre. Men jeg tror utfallet av denne lederstriden kan vise seg å være ganske viktig, blant annet fordi sentrum-venstre partier over hele Europa ser ut til å slite med noen av de samme politiske veivalgene for tiden. Og når de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene mislykkes med å presentere en troverdig politikk er det ikke over alt borgerlige partier er i stand til å fylle rommet. Som vi har sett i Hellas kan det like gjerne være koalisjoner av venstrepopulister og kommunister som vinner fordi de kommer med uansvarlige løfter det er helt umulig å holde.

Det er nok dette som har fått Tony Blair til å kaste seg inn i lederdebatten i Labour med noen meget klare advarsler og anbefalinger. Han begynte innlegget han holde for tenketanken Progress i forrige uke med å slå fast noe som merkelig nok ikke har vært opplagt på britisk venstreside, at det er viktig å vinne valg:

"Twenty-one years ago yesterday I became leader of the Labour party. A lot has happened since then. We discovered winning successively. And now we have re-discovered losing successively. Personally I prefer winning. I could make a speech to you about how to win. You win from the centre; you win when you appeal to a broad cross-section of the public; you win when you support business as well as unions. You don’t win from a traditional leftist position."

Man kan sikkert mene mye om hva Tony Blair oppnådde i sin tid som statsminister og hvordan arven etter han så ut, men jeg har inntrykk at en del av den negativiteten rettet mot Blair, som mange av Labours aktive medlemmer og tre av lederkandidatene gir uttrykk for, stadig kommer i veien for evnen til å lage ny politikk tilpasset tiden vi lever i. Der man analyserer hva slags endringer verden opplever og hva dette vil kreve av omstilling i samfunnet og av fornyelse i politikken. Tony Blair har gode poenger fortsatt når han snakker om hvordan de aller største fremtidsutfordringene ser ut:

"The most important characteristic of this world is: the scope, scale and speed of change. Change defines it. Technology alone is a revolution with vast consequences for every sphere – business, public services, lifestyle and government. Globalisation is opening the world up, with attendant opportunities and of course risks. Individuals – partly through these changes – live quite differently, with infinitely more choice over their own life. Businesses grow and decline with bewildering speed, making a thriving entrepreneurial sector a necessity. Development of human capital becomes vital for the future economy. And the fallout from all this creates new problems – like social care for increased numbers of elderly – and new victims like those left behind or disadvantaged by the changes whirling round them."

Og Tony Blair sa dette om hvor svarene må ligge for et Labour som vil vinne valg:

"We won elections when we had an agenda that was driven by values, but informed by modernity; when we had strength and clarity of purpose; when we were reformers not just investors in public services; when we gave working people rights at work including the right to join a union, but refused unions a veto over policy; when we understood businesses created jobs not governments; and where we were the change-makers".

Sett fra utsiden kan det virke litt rart at folk blir provosert av denne type utsagn. Det er jo ganske opplagt at det er regjeringers og politikeres jobb å møte endringer i omgivelsene med omstilling og reformer for at landet skal få til nødvendig fornyelse. Og at det er innovasjon og investeringer i privat sektor som må være motoren når vi skal skape flere arbeidsplasser. Men for tiden er et slikt budskap kontroversielt i Labour, og den kandidaten som åpent støtter et reformprogram av typen Tony Blair argumenterer for har, i følge meningsmålingene som er gjort internt i Labour, minst oppslutning av de fire kandidatene. Slik det ser ut nå er det ikke mye som tyder på at Labour har tenkt å styre landet med det første.

Politiske testamenter

VG om AKP (ml)

Ok, jeg innrømmer at det å interessere seg for hva som skrives om 70-tallets norske tilhengere av væpna revolusjon kan virke litt politisk nerdete. De var aldri spesielt mange. Men det er fascinerende å se den voldsomme vreden som mobiliseres når temaet ml-bevegelsen kommer opp og de som opplevde fenomenet, særlig meningsmotstandere på venstresiden og frafalne medlemmer, forteller om galskapen de ble utsatt for.

Foranledningen denne gangen er en biografi om Tron Øgrim, en av de sentrale lederne i kommunistpartiet AKP (ml), skrevet av hans partikollega NRK-journalisten Bo Brekke. Bokanmeldelsene tyder på at boken er nokså uinteressant som biografi betraktet fordi den ikke er spesielt kritisk og ikke besvarer de mest interessante spørsmålene. Men om boken ikke er verdt å bruke tid på så er det ganske fornøyelig å lese noen av bokanmeldelsene, som slett ikke nøyer seg med å slå fast at det er en dårlig bok, men tar fullstendig av når de beskriver det forbryterske i hele dette politiske prosjektet.

Et godt eksempel er VG, som ikke har for vane å bruke plass på å anmelde så marginale bøker, men der debattredaktør Hans Petter Sjøli avslutter en lengre kommentar om boken og fenomenet AKP med å skrive:

"Jeg kjenner flere gamle AKP-ere med et ekte og oppriktig engasjement for de svakeste i samfunnet. Mange av disse ser tilbake på 70-tallet med et beskjemmet blikk. Jeg har undertiden kjent på lysten til å rose AKP (m-l) for kampen mot de verste utslagene av kapitalismen. Men nei, det går ikke. For Tron Øgrims politisk-ideologiske testamente er null verdt. Null."

Også Aftenposten bruker plass på boken og her er det avhoppet AKP-medlem Harald Skjønsberg, selv forfatter av boken "På parti med Stalin"fra 1990, som anmelder boken og oppsummerer hovedproblemet slik:

"Øgrims helter på 1960- og 70-tallet var størrelser som Josef Stalin, Mao Tsetung og Pol Pot, altså noen av det forrige århundredets mest notoriske forbrytere. Det betyr selvsagt ikke at Øgrim rent personlig ville mennesker vondt. Men han var villfaren, og han ledet andre vill. Hvordan det var mulig at intelligente, kunnskapsrike og i utgangspunktet velmenende unge mennesker kunne falle for denne mordergjengen og det de sto for, makter Brekke bare i beskjeden grad å forklare."

I Morgenbladet, som jo er selve avisen for denne type indremedisinske analyser av tilstanden på indre og ytre venstre (de etablerte også en havarikommisjon for SV for et par uker siden) har de naturligvis også kastet seg over ml-bevegelsen nok en gang. Bernt Hagtvet har for en gangs skyld ikke latt seg friste til å gi noen lengre analyse, men nøyer seg med å slå fast via et par sms-meldinger at:

"Orker ikke de politiske klovnene mer. La meg slippe (...) At presumptivt intelligente mennesker kunne la seg påvirke av en sjarlatan som Øgrim viser hvor lett unge mennesker kan la seg fascinere av uhyggelige utopier.(...) Nå har jeg viktigere ting fore enn å diskutere dårlige spyttere,"

Den som derimot tar for seg biografien om Tron Øgrim i Morgenbladet, og som tar såpass hardt i at jeg synes disse anmeldelsene fortjente et eget blogginnlegg, er Espen Søbye. I en glimrende etterlysning av hvor alt det politisk vesentlige og problematiske ble av skriver han:

"Gustav Flaubert sa at en biografi om en venn skal skrives som om du skulle ta hevn for ham. Bo Brekke har fulgt oppskriften. Resultatet er ikke vellykket. Det er to måter å oppfylle Flauberts biografiprogram på. Begge kan illustreres ved overbeviste nazisters handlingsalternativer da den Den røde armé trengte inn i Tyskland i 1945. Der den trofaste idealisten hang på seg alle sine utmerkelser, ikledde seg paradeuniformen og marsjerte mot de sovjetiske panservognene med dødninghodet på luen, lugeren i hånden og en Horst Wessel-sang i munnen, grov den opportunistiske Hitler-tilhengeren ned partiboken, brant SS-uniformen og fant frem medlemsboken for fagforeningene; da den røde armé banket på, fant de en mann bøyd over det kommunistiske manifestet med internasjonalen på grammofonen. Bo Brekkes biografi om Tron Øgrim, AKP(m-l)s sjefsideolog og hovedarkitekt, ja selve m-l-bevegelsens far, har lagt seg nært opp til alternativ nummer to. Her møter vi ikke en partigründer som forsvarer at det er riktig å manipulere medlemmene i den gode sakens tjeneste, som står fast på at Stalins utrenskninger var riktige og nødvendige, som hyller Det store spranget og kulturrevolusjonen i Kina, og som hadde vanskelig for å innrømme feil. Dette er ifølge boken nærmest et medieskapt bilde av en person som hadde så mange sider. Mulig det, men det er ikke disse andre sidene, blant annet at han skrev dårlige dikt, som gjør Tron Øgrim til et interessant biografisk objekt."

Et interessant spørsmål som dukker opp når man leser disse analysene er om denne mangelen på vesentlige og kritiske spørsmål til den ytterste venstresiden ikke bare gjelder denne boken, men også andre deltagere i den politiske debatten fra samme politiske miljø som også slipper å måtte forklare hva slags politisk og økonomisk system de egentlig vil ha i Norge, og hva slags pris de mener samfunnet må betale for å komme dit.

Med massemordere som reklame

Lokalavisen Fjordenes Tidende kan fortelle om et politisk møte som skal være i Vågsøy i Sogn og Fjordane i begynnelsen av juni. Det er ikke spesielt uvanlig å omtale et kommende politisk møte, og heller ikke at innlederen på møtet er gammelkommunisten Pål Steigan, men når arrangøren bruker intervjuet til å reklamere for møtet på denne måten så burde det gå kaldt nedover ryggen på de fleste:

"Steigan har skrevet flere bøker og er vel en av få vestlige personer som både har møtt Pol Pot, Mao Zedong og Enver Hoxha, forteller Daniel Henriksson, leder i Vågsøy Raudt."

Det er jo for så vidt bra han nevner akkurat dette, for da de møttes i sin tid var det ikke for å reise kritikk mot massemordene, men for å erklære sympati til prosjektene de holdt på med fra den lille norske grenen av denne verdensbevegelsen. Nå har det gått mange år, og han kunne tatt avstand, men i stedet blir disse vennskapelige møtene med noen av verdenshistoriens største massemordere brukt som reklame for et politisk møte i Norge i 2015. Da er man rimelig ekstrem.

Det er som om noen gledestrålende skulle reklamere med at innlederen de har funnet har hatt vennskapelige møter med Hitler, Mussolini og general Franco, ikke angrer spesielt på det, og derfor har noe vesentlig å fortelle om den politiske situasjonen i verden i dag. Man kan jo tenke seg hvordan reaksjonen hadde blitt da. Skulle noen ha glemt hvorfor denne dragningen mot det totalitære ikke er en morsom historisk kuriositet, men er en farlig politisk realitet i dagens Europa, kan dagens kronikk i Dagbladet av Hans-Wilhelm Steinfeld anbefales. Der skriver han om at dagens konflikter i Europa gjør at de totalitære trollene må halshugges intellektuelt - enda en gang.

Günter Schabowskis pressekonferanse

Det er i kveld 25 år siden Berlinmuren falt. Det var en veldig spesiell kveld, og del av en helt surrealistisk politisk høst. Det var heller ikke tilfeldig at Berlinmurens fall 9. november ble utløst av en historisk blunder på en pressekonferanse der politbyråmedlem Günter Schabowski, som tilhørte et regime som ikke pleide å ha pressekonferanser, svarte feil på et spørsmål fra en journalist:



Akkurat hvordan man opplever dette klippet tror jeg er veldig avhengig av når man er født. For mine barn og andre som har vokst opp etter 1989, i en tid der landene i sentral- og øst-Europa er med i EU, tror jeg langt på vei det er umulig å forstå hvor spesielt Øst Europa egentlig var. De historiske bildene av et delt Berlin ser ganske rare ut, men det er vanskelig å forstå hvorfor litt surr på et svar på et spørsmål på en pressekonferansen skulle forandre hele Europa. Jeg synes konteksten er godt forklart i denne historiefilmen om murens fall på YouTube, i fem korte deler, der pressekonferansen er tema på slutten av del fire.

Vi som vokste opp med den kalde krigen forstod denne kvelden at noe irreversibelt hadde skjedd og et Europa aldri kunne bli som før. Vi hadde vokst opp med et delt og fastfrosset Europa som det normale, Alle maktmidler kunne brukes mot folket i øst hvis de demonstrerte eller stilte kritiske spørsmål. Folk levde i frykt for at naboer var angivere. I 1989 hadde riktignok dette systemet vist noen svakheter, og vi trodde vel at det ikke ville vare evig, men med det maktapparatet som stod bak var det heller ikke lett å tro på noen rask demontering av kommunismen.

Så skjedde plutselig alt på en gang i 1989. Ungarerne klippet ned piggtrådsperringene på grensen mot Østerrike, det ble gjennomført delvis frie valg i Polen, der Solidaritet vant 160 av de 161 plassene som var mulig å vinne, øst-tyskerne fikk ikke dra til Ungarn på ferie og dro i stedet til Praha der de klatret over gjerdet til den vest-tyske ambassaden, og fikk lov til å reise til vest. Og Vaclav Havel ledet fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia til en spektakulær fredelig og demokratisk seier. Felles for alt sammen var at det maktapparatet alle hadde vært så redde for ble mer og mer komisk for hver dag de nølte med å slå tilbake.

Men vi visste jo ikke på forhånd hva som ville skje, Om regimet i DDR ville sette inn tanks mot demonstranter i Leipzig eller skyte mot folk som presset seg over grensen om kvelden 9. november, Günter Schabowskis fomling på pressekonferansen og det at folk plutselig kunne gå over til vest,var et slikt irreversibelt øyeblikk der alle forstod at nå er det ikke lenger noen vei tilbake.

Flere kristne enn kommunister

Kina er et kommunistisk land der både partiet og de offentlige styringsorganene som springer ut av partiet offisielt er ateistiske, Da skulle man jo tro at det er millioner av kommunistiske partimedlemmer i Kina, mens det er få som utøver en religion og forsvinnende få som tilhører kristendommen som står så sterkt i den vestlige verden.

At virkeligheten noen ganger er helt forskjellig fra det offisielle bildet får vi et fascinerende eksempel på i The Economists briefing om "Religion in China - Cracks in the atheist edifice". Her kan vi lese at mens kommunistpartiet har omkring 87 millioner medlemmer så er antall kristne i kraftig vekst og har kanskje allerede passert antall kommunister. The Economist skriver:

"It is hard even to guess at the number of Christians in China. Official surveys seek to play down the figures, ignoring the large number who worship in house churches. By contrast, overseas Christian groups often inflate them. There were perhaps 3m Catholics and 1m Protestants when the party came to power in 1949. Officials now say there are between 23m and 40m, all told. In 2010 the Pew Research Centre, an American polling organisation, estimated there were 58m Protestants and 9m Catholics. Many experts, foreign and Chinese, now accept that there are probably more Christians than there are members of the 87m-strong Communist Party. Most are evangelical Protestants."

Det at protestantismen vokser er for øvrig ikke noe som er unikt for Kina. Det er også en sterk vekst mange andre steder i verden, som Latin Amerika, Sør Korea og Vietnam. I Vietnam har det i mange år vært mulig å kombinere medlemskap i kommunistpartiet med det å tilhøre en religion. Det er fortsatt ikke tillatt i Kina, men i følge The Economist er det ikke alltid så lett å håndheve det:

"Meanwhile, acts of defiance are increasing. A mid-ranking official in a big city was recently told that her Christian faith, which was well known in the office, was not compatible with her party membership and she would have to give it up. She politely told her superiors that she would not be able to do that, and that her freedom of belief was protected by the Chinese constitution. She was not fired, but sent on a remedial course at a party school. She is now back at her job, and says her colleagues often come to her asking for prayer."

Internasjonalen og skatt

Venstresiden liker å fremstille det som om dagen i dag, 1. mai, er historien om en århundrelang sammenhengende kamp for likhet, solidaritet og velferdsreformer, der de borgerlige har strittet imot. Slik er det imidlertid ikke. Viktige velferdsreformer har vært drevet fram fra ulike politiske hold, og ofte har de hatt brede politiske flertall bak seg, som pensjonsreformen fra 2011. En reform som kunnskapsløftet i skolen ble vedtatt under en borgerlig regjering.

Ved noen anledninger har venstresiden vært for endringer som i dag blir sett på som typisk borgerlig politikk. Det klareste eksempelet på det ser vi i "Internasjonalen", hymnen som synges i togene over alt på 1. mai, men der det tredje verset på et aller annet tidspunkt ble borte fra sangbøkene. Det verset lyder:

"I mot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes,
mens ringhets rett ei kjenner sted.
Lenge nok har vi ligget i støvet:
vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov."

Dette er Olav Kringens norske oversettelse av Internasjonalen fra1904 av den franske originalen til Eugene Pottier (tekst fra 1871, melodi 1888). Som en ser av verset er det et oppgjør med en for mektig stat som lovregulerer og skattelegger vanlige innbyggere på en slik måte at det fjerner friheten og innskrenker valgmulighetene. I den amerikanske og engelske oversettelsen kom verset aldri med, men både i den franske originalen, og i den norske, danske og svenske oversettelsen er oppgjøret med statlig detaljstyring og høye skatter en del av det tredje verset.

Rent språklig kan man nok si at denne teksten har gått litt ut på dato, men det gjelder ikke bare dette verset, det gjelder i minst like stor grad de to versene i Internasjonalen man stadig synger på 1. mai og på partilandsmøtene på venstresiden. Sangen er et sammensurium av svartmaling av typen: "Som av rovdyr vårt blod er blitt suget" og "Opp, I som sulten knuget har". I dette landet, som i følge UNDP er det beste i landet i verden å bo i, er ikke formuleringer om sult og blodsuging en spesielt presis beskrivelse av hverdagen til arbeidere flest.

I Norge 2014 høres det vel også litt rart ut med en tekst som handler om forberedelsene som gjøres til den avgjørende siste kampen ("Til siste kamp der gjøres klar") der alt i dagens samfunn skal rives ned ("Alt det gamle vi med jorden jevner"). Internasjonalen var for øvrig også Sovjetunionens nasjonalsang fra 1922 til 1944.

1. mai er dagen etter fristen for å levere selvangivelsen for de fleste i Norge, og sånn sett er spørsmålet om skattenivå og -profil veldig dagsaktuelt. Samlet skattenivå i Norge er i dag 42 prosent av verdiskapingen BNP) i landet i følge OECD. Det plasserer oss nær gjennomsnittet i Vest Europa. Og naturligvis himmelhøyt over det skattenivået man hadde den gang Internasjonalen ble skrevet. I følge OECD hadde skattenivået økt til rundt 30 prosent av BNP i 1965 og økte til mellom 40 og 45 prosent på slutten av 70-tallet. Siden da har skattene økt i takt med BNP.

Venstresosialistisk nedsmelting

Det Socialistisk Folkeparti (SF) har opplevd de siste to årene må være som å lande inne i et mareritt man ikke finner veien ut av. Hver gang man tror det er over, og at man har våknet, viser det seg at det i den nye virkeligheten skjer noe som er enda verre. Og slik vil det mest sannsynlig fortsette helt til det ikke er noe parti igjen. Fordi ingen orker lenger.

SFs karrière som regjeringsparti har ytre sett mye felles med SV i Norge. Først fikk de høy oppslutning i opposisjon. Denne styrken skulle så omsettes til politisk makt gjennom deltagelse i en rød-grønn koalisjon og landet skulle males rødere fra regjeringskontorene. Begge partier hadde bortimot 20 prosent på meningsmålinger i forkant av valget, men opplevd at selve valgkampen ved innledningen til det rød-grønne prosjektet lugget kraftig og i realiteten ble starten på nedturen.

SV falt til 8.8 prosent i 2005 og gikk inn i regjering. SF fikk 9,2 prosent i 2011 og gikk inn i regjering. SV falt til 6,2 prosent i 2009, fortsatte i regjering og fikk 4,1 prosent i 2013 da det tok slutt. Nedgangen til 4-tallet og tapet av regjeringsmakt som SV brukte åtte år på å fullføre har SF klart å få til på litt over to år. Det er en så spektakulær kollaps at man må lure på hvordan det er mulig å få det til. Hvorfor havarerte den røde delen av det rødgrønne prosjektet så mye raskere i Danmark enn i Norge?

Jeg tror det er en ytre og indre årsak til denne nedsmeltingen, som delvis henger sammen, og som også andre partier kan lære av. Den ytre årsaken i Danmark heter Enhedslisten. I Norge hadde vi en rød-grønn flertallsregjering uten noen opposisjon til venstre. SVs nedtur i Norge kan bety slutten på et venstresosialistisk systemkritisk politisk alternativ som har vært der siden tidlig på 60-tallet. I dag truer miljøpartiet MDG med å ta over den systemkritiske rollen, men SV har gjennomført et generasjonsskifte og har relativt unge ledere som ikke vil gi fra seg posisjonen uten kamp. Og til venstre for SV er det ingen ting.

I Danmark er det annerledes. Enhedslisten har vokst på beskostning av SF og ligger på over ti prosent i meningsmålingene, omtrent tre ganger så stor oppslutning som SF. En konkurrent lenger til venstre skaper en slags målestokk alle kompromissene SF gjorde i regjering kunne sammenlignes med. Kompromisser er ikke noe som kommer naturlig for venstresosialistiske parlamentarikere som helst vil slippe å ta ansvar. Så det å ha en rød konkurrent som slipper å bry seg om flertall blir et forbilde for de regjeringskritiske. Og ekstremt slitsomt for de ansvarlige i regjeringsapparat og gruppeledelse.

Men den indre årsaken er nok den viktigste. SF har som andre venstresosialistiske partier sine røtter på 60- og 70-tallet, men slet i enda større grad enn SV med å fornye seg og slippe unge folk til i ledende posisjoner. De sure og moralistiske 68-erne passet på museet og var fornøyde med alt slik det var. Museumsvokterne hadde verken behov for å slippe inn yngre krefter eller utvikle en mer moderne politikk. Riktignok så det ut som SF endelig hadde fått til et generasjonsskifte forut for regjeringsskiftet i 2011 da flere unge politikere kom inn i regjeringsapparatet, men det skulle vise seg at den egentlige makten fortsatt lå hos de gamle 68-erne, som egentlig ikke ville styre landet men hadde makt til å ødelegge for dem som prøvde.

Revolusjonen spiser sine barn, heter det. I SF har helseminister Astrid Krag (31) denne uken meldt overgang til sosialdemokratene. Miljøvernminister Ida Auken (35) har gått til Radikale Venstre. Det er kanskje den overgangen som gjør mest vondt. Skatteminister Thor Möger Pedersen (28)  ble kastet ut av regjeringen da Anette Vilhelmsen ble løftet frem som partileder av de regjeringskritiske i 2012 Han har blitt sosialdemokrat. Hun går nå av som partileder og sosialminister etter å ha blitt dolket i ryggen av de samme museumsvokterne som løftet henne frem. Da den politiske gruppelederen i Folketingsgruppen, Jesper Petersen (32), gikk over til sosialdemokratiene i mars 2013 startet et skred av utmeldinger av unge talenter fra den såkalte "børnebanden" i SF. BT skrev 20.mars 2013 at:

"Få timer efter politisk ordfører Jesper Petersen offentliggjorde, at han søger optagelse hos Socialdemokraterne, går nu både Nanna Westerby og EU-parlamentariker, Emilie Turunen samme vej. Alle tre er en del af den gruppe, der har været betegnet 'børnebanden' i SF. 'Børnebanden' var gruppen af unge SFU'ere, som Villy Søvndal allierede sig med i arbejdet for at forny SF. Gruppen tæller tidligere skatteminister Thor Möger Petersen, hans kæreste Nanna Westerby, tidligere næstformand Mattias Tesfaye, EU-parlamentariker Emilie Turunen, nu tidligere politisk ordfører, Jesper Petersen og sundhedsminister Astrid Krag. Annette Vilhelmsen fyrede Thor Möger som skatteminister, da hun vandt valget. Han kvitterede med at melde sig ud af SF. Kort før jul forlod Mattias Tesfaye partiet, han er nu også medlem af Socialdemokratiet."

Dette er en fascinerende fortelling om hvordan et parti med noen av landets største politiske talenter på kort tid klarer å kaste dem alle over bord. Alle de nevnte er mellom 29 og 33 år. Flere av dem har ledet ungdomsorganisasjonen SFU og de har sittet i regjering, Folketinget og EU-parlamentet. En god gjennomgang av hvem som er blitt borte finnes her i Berlingske Tidende og her i DRs nettsider. Sjernene forlader SF, skriver en annen kommentator. SFs museumsvoktere vant de politiske slagene mot sine egne, men har tapt både makten, velgerne og talentene som skulle drive partiet videre.

I følge media blir ny partileder kanskje Pia Olsen Dyhr (42). Men også hun truer med å melde seg ut. Det er i grunnen ikke så lett å se hvorfor noen skulle ønske å lede SF akkurat nå. En partisekretær i NKP sa en gang på 1920-tallet at. "Det er ingen sak å få partiet lite. Men Gud bevares for er arbeide det er å få det stort.".

Venstrevridde reisehåndbøker

Foreign Policy: Leftist Planet

Tidsskriftet Foreign Policy har en interessant artikkel på nettsidene sine om at reisehåndbøker som Lonely Planet og Rough Guides er politisk venstrevridde i sin omtale av mange land, og særlig brutale diktaturstater som Nord Korea, Iran, Cuba og Syria. Eller for å si det slik de gjør det:  "Why do so many travel guides make excuses for dictators?"

Artikkelen dokumenterer hvordan de store bestselgerne blant reisehåndbøker har en alvorlig slagside i sin fremstilling av hva som egentlig foregår i noen av verdens mest undertrykkende diktaturstater, og i stedet legger vekt på hvor "autentisk" og flott det er å ikke være overtatt av materialisme og vestlige ideer. Selv når det gjelder kravet om bruk av burka i Afghanistan har Lonely Planet funnet en optimistisk vinkling:

"The burqa can be seen as a tool to increase mobility and security, a nuance often missed in the outside world's image of the garment. Assuming that a burqa-clad woman is not empowered and in need of liberation is a naïve construct."

Artikkelforfatter Michael Moynihan i Foreign Policy mener at denne formen for reiserådgivning som bagatelliserer overgrep og menneskerettighetsbrudd har tradisjoner som i hvert fall går tilbake til Sovjetunionen under Stalin. Under den kalde krigen ble Cuba, Grenada, Nicaragua og andre eksotiske reisemål populære på venstresiden, mens en tilsvarende politisk turisme på høyresiden for å finne det frie markedet aldri slo til på samme måte. Det at den kalde krigen tok slutt er heller ingen hindring for venstresiden, det bedrives fortatt ideologisk turisme til land som Cuba og Venezuela. Og reisehåndbøkene bidrar fortsatt, i følge Moynihan, til svært lite objektive beskrivelser av systemene i de landene man besøker:

"Throughout, there is the consistent refrain that economic backwardness should be viewed as cultural authenticity, not to mention an admirable rejection of globalization and American hegemony. The hotel recommendations might be useful, but the guidebooks are clotted with historical revisionism, factual errors, and a toxic combination of Orientalism and pathological self-loathing."

Det er som sagt en del interessante eksempler på en slik slagside i artikkelen. Nå skal man kanskje ikke overdrive reisehåndbøkenes betydning for politiske analyser. Det er fullt mulig å reises til de aktuelle landene, se hva slags forhold befolkningene lever under og gjøre seg opp sin egen mening. Akkurat dette anbefaler den fremste norske reiseguruen Jens A. Riisnæs folk å gjøre i et glimrende intervju i Minerva nylig. Her beskriver han hvordan han brøt med 68er-hegemoniet på Blindern og venstresiden nettopp fordi han begynte å "reise politisk" og oppsøkte de mest politisk interessante stedene:

" I motsetning til mine medstudenter og jevnaldrende, som dro til Marrakech og Amsterdam, så jeg Sovjetveldet førstehånds – med hviledager på de greske øyer. På frukten skal treet kjennes. Da jeg hadde sett at kommunisthelvetet var nettopp et helvete, og kom tilbake til Blindern, begynte jeg å se det sosialistiske dillet vi drev med for hva det var."

Kåre Willoch om politikk i Kapital

Det er flere gode grunn til å lese bladet Kapital, og den aller beste er ofte Niels Chr. Geelmuydens lange portrettintervjuer. De har treffsikre personbeskrivelser, er vanligvis svært morsomme og noen ganger også en smule injurierende. Etter et par års pause fra Kapital kom Geelmuyden tilbake for fullt i fjor og har i siste nummer av Kapital laget et leseverdig intervju med Kåre Willoch.

Noen på venstresiden hevder regelmessig at Willoch har blitt stadig mer radikal og til og med konvertert og blitt en slags sosialist etter at han gikk ut av aktiv politikk. Niels Geelmuyden tar opp denne problemstillingen i intervjuet

"Gatelangs har folk inntrykk av at du er blitt sosialist i din livsaften?"

Til dette svarer Willoch:

"Det bygger på en amerikanisert vrangforestilling om hva sosialisme er. Den politiske mytebyggingens fremste triumf er omtolkningen av ordet sosialdemokrati. Nå tror de fleste at sosialdemokrati er alltid har betydd et sosialt demokrati med gode velferdsordninger. Helt frem til 1970-tallet stod sosialdemokrati for sosialistisk demokrati med dominerende statsdrift og detaljert statlig dirigering av alt næringsliv som ikke staten selv drev. Sosialistisk demokrati lot seg ikke gjennomføre. Det er ikke lite frekt av Arbeiderpartiet å fremstille det som sin seier at alle nu er for sosialt demokrati. Det var de konservative lenge før Arbeiderpartiet ble etablert."

Et annet eksempel på at både hodet og talegavene fortsatt er helt i orden hos vår tidligere statsminister er følgende replikkveksling:

Geelmuyden: "Gro skriver i sine memoarer at det eneste hun lærte av deg er hvordan man ikke skal oppføre seg, mot andre mennesker og partier".

Willoch: "Hun har vært meget hyggeligere ved andre anledninger. Helt uten adresse til noen bestemt person vil jeg nevne at enkelte blir forarget når det det går opp for dem at de har tatt feil."

Intervjuet går over noen sider i den utgaven av Kapital som kom i begynnelsen av mars og kommer inn på assorterte temaer som overvåkning, Midt Østen, Adam Smith, høyhus i Oslo, 2. verdenskrig og norsk skiproduksjon. Jeg kan ikke lenke til intervjuet i og med at det bare finnes på papir og ikke på nett, men skulle man komme over et nummer av Kapital i en kiosk eller på et venterom er dette vel verdt å lese.