Trumps maktpolitiske superkrefter virker ikke i Iran

Denne gangen er det annerledes, skriver the Economist. Mange, og også jeg, her på bloggen, har jevnlig vært innom Donald Trumps helt enestående evne til å skyte seg selv i foten. Man så har han kanskje enda mer utviklet evne til overleve selvskadingen, benekte det han har sagt og gjort, og gjøre om på fortellingen. Kanksje også kombinasjon med noe som maksimerer egennytten, og bidrar til egen rikdom.

Men krigen mot Iran er annerledes, skriver The Economist. De har omdøpt operasjonen fra "Operation Epic Fury" til "Operation Blind Fury" på forsiden. I lederartikkelen "War in Iran is making Donald Trump weaker—and angrier" slår de fast at det tre vanlige teknikkene Trump bruker for å komme unna kritikkk og virkningene av å skyte seg selv i foten, ukke virker når det gjelder Iran.

De tre politiske superkreftene virker ikke

The Economist mener at Trump normalt bruker tre maktpolitiske "superkrefter" til å redusere skaden han påføres av sine hyppige ukloke handlinger, men at disse av ulike grunner ikke fungerer så godt i den pågående Iran-konflikten_

For det første er det ikke mulig å benekte realiteter og vri på sammenhenger med like stort hell som i mange andre saker. Krig har dessuten sin egen logikk. Og Iran deltar i en annen krig enn USA, skriver The Economist. Irans assymetriske svar på USAs krigføring handler først og fremst om å skade verdens energimarkeder, og å få prisene til å gå til himmels. Det ser ut vil å virke, skriver The Economist:

"Iran is waging its own parallel war against the global energy industry. As it strikes shipping in the Strait of Hormuz and the infrastructure of its neighbours, the markets are keeping score. With Brent crude spiking to more than $110 a barrel on March 18th, following an Iranian missile attack on a Qatari natural-gas hub, the regime will conclude that its strategy is working."

Det andre som nå ikke virker er Trumps vanlige favorittøvelse: Å etablere og utnytte et handlingsrom for poltiske og økonomisk press. Eller "leverage" som  The Economist kaller det, et ord som mangler en helt presis norsk oversettelse. Ja, kanskje det til og med er slik at Iran har de beste kortene, eller mest "leverage" i denne konflikten. Dyr olje kommer ikke til å gå over:

Iran is opposing Mr Trump by accumulating leverage against him. In recent days it has signalled that it will grant safe passage through the Strait of Hormuz to ships from friendly countries—a sign that it means to use access as a bargaining tool. Even if Mr Trump wants to end the war, Iran could continue to fire at ships. If the waterway remains closed until the end of April, the oil price could reach $150 a barrel."

Republikanske problemer

Donalt Trumps tredje politiske superkraft, som han neste alltid kan stole på, er at hans republikanske kjernetropper i MAGA-bevegelsen er lojale og gir ubetinget støtte. Denne gangen er ikke det så opplagt. Trump lovet partiet og velgerne lav inflasjon og ingen nye kriger. Nå er olje- og gasspriser på vei til himmels, diesel og bensin er blitt mye dyrere og flere soldater har allerede mistet livet. Dessuten er gamle venner i Midt-Østen opprørt over uansvarligheten, og utsiktene til langvarige disrupsjoner politisk, økonomisk og militært. Det rammer selve livslinjen til mange av USAs allierte. The Economist skriver:

"In private many elected Republicans are seething. Mr Trump’s failure to heed warnings about the Strait of Hormuz is typical of his contempt for strategy and his hubris in thinking he knows better than people who really do. Republicans are now highly likely to lose control of the House in the midterm elections in November. Their chances of losing the Senate too have risen by ten points, to about 50%.

Det at sentatet bytter flertall ville være et helt spektakuært valgnederlag, dersom det skulle skje, men så virker det kanskje ikke som om Donald Trump bryr seg så mye om mellomvalget. Det er jo ikke han selv som skal velges der. 

Donald Trump har nok sterkt undervurdert hvor gode kort Iran har på hånden, skriver The Economist. Ledelsen der skal jo ikke vinne valg. De kan stå i problemene mye lenger. Det er Trumps republikanske partifeller i USA som stiller til valg litt utpå høsten, og det vet de selvfølgelig i Teheran også:

"Iran’s attack on the gas hub in Qatar shows it still has cards to play. And even if the fighting ended tomorrow it could take four to six weeks to restore oil production, four to eight weeks to settle oil markets and two months to normalise shipping. The risk of renewed Iranian action would remain. Prices may stay high for months. Every day they do weakens the president."

For en enda mer grundig gjennomgang av sammehengen mellom valgutsikter og internasjonale kriser, er artikkelen "How the Iran war is hurting Donald Trump" anbefalt lesing.  Her minner The Economist også om at det ikke er nytt at presidenter i USA har tapt valg på høye oljepriser. Det er ikke sikkert det var eneste årsak, men både Gerald Ford, Jimmy Carter og George H.W. Bush mislykkes med å bli gjenvalgt i en situasjon der olje- og gassprisene økte. Det kan være lurt å lese litt historie, selv om man tror man er USA beste og mest intelligente president noen gang.

Totalberedskapsmeldingen

Regjeringen la forrige fredag frem en Totalberedskapsmelding, et dokument som handler om hvordan vi skal forberede samfunnet bedre på alvorlig krise og krig. Stortingsmeldingen er en oppfølging av Totalberedskapskommisjonens rapport "Nå er det alvor - Rustet for en usikker framtid", som kom i 2023.

Er dette en god Stortingsmelding, gitt temaets alvorlighetsgrad og store kompleksitet, på tvers av sektorer, forvaltningsnivåer, offentlig-privat-frivillig og landegrenser? Den er i hvert fall langt bedre enn den temmelig slagordpregede og proteksjonistiske stortingsmeldingen om "Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet" (jeg blogget om den her) fra 2022, som åpenbart kom før regjeringen hadde satt seg ordentlig inn i utfordringsbildet, eller avklart egne prioriteringer og strategier.

Den nye Stortingsmeldingen holder et høyere nivå og henviser naturligvis ganske mye til både Forsvarskommisjonen, Totalberedskapskommisjonen, Langtidsplanen for Forsvaret, sikkerhetsmyndighetenes risikovurderinger og NATOs og EUs ulike analyser og strategier. Vi vet at vi på en del områder ikke er så godt rustet for å møte alvorlige kriser, sammensatte trusler og cyberangrep  som vi burde være, og at årsakene til dette skyldes ting som mangelfull koordinering på tvers av sektorer, mellom myndigheter og næringsliv, og uklarheter i roller og ansvar når vi skal beskytte oss mot og respondere på sammensatte trusler. 

Tiltakslister

Det er slike ting denne stortingsmeldingen skal svare på. Det konkrete som skal gjøres er som vanlig i slike dokumenter forulert som korte strekpunkter som begynner med foruleringen "Regjeringen vil...". Nå er det riktignok ikke alle disse punktene som beskriver noe som skal endres, ofte er det noe som skal vurderes eller utredes, eller en prosesss som tar sikte på en endring som skal igangsettes om en stund, men det er i hvert fall her man finner det mest operative i en stortingsmelding. I denne meldingen er det slike tiltak under flere av kapitlene, og mye handler om organisering og lovverk som skal tydeliggjøres. Noen av mest sentrale av disse er at "Regjeringen vil...:

• etablere en felles rådsstruktur for beredskapsplanlegging og tilstandsvurderinger på nasjonalt nivå for å sikre kontinuitet og systematikk i beredskapsarbeidet i sivile sektorer. Næringslivet og frivillige organisasjoner skal integreres i den nye strukturen.
• utarbeide en langtidsplan for sivil beredskap og motstandskraft, herunder politiet.
• foreslå en ny lov som setter krav til grunnsikring for virksomheter og se på tilhørende regelverk som samfunnssikkerhetsinstruksen, sektorlovgivning og sikkerhetsloven. 
• utarbeide en nasjonal sikkerhetsstrategi.
• stille tydelige krav til tverrsektorielt beredskapssamarbeid.
• at det i etatsstyringen skal legges vekt på å gi føringer for arbeidet med sikkerhet og beredskap.
• forsterke involveringen av og samarbeidet med privat næringsliv om sikkerhet og beredskap."

Ikke bare tenke det og ville det, men også gjøre det

Disse punktene virker fornuftige gitt de endringene vi har i utfordrings- og trusslbildet. Men nå er det ikke lenger helt nytt at vi opplever flere sammensatte trusler og behov for mer tverrektorielt samarbeid, og bedre sammarbeid mellom offentlige beredskapsorganisasjone og privat sektor. Det er jo nettopp det både Totalberedskapskommisjonen, Forvarskommisjonen og de ulike overordnede risikovurderingene fra PST, E-tjenesten, NSM, DSB og andre har fortalt oss lenge. 

Når det gjelder en mer helhetlig organisering av beredskapen er det de konkrete handlingene for å møte mer sammensatte trusler vi trenger, ikke enda flere erklæringer om at det skal samarbeides mer og bedre. Nå er det etablering av de strukturene, ansvarsområdene og rollene som beskytter oss bedre som bør være neste skritt. Men dessverre virker det som om denne totalberedskapsmeldingen er noen hakk mindre konkret om hva vil skal gjøre enn det Totalberedskapskommisjonen foreslo, eller rapporten som ble laget av DSB etter ekstremværet "Hans".

Pedagogisk krevende helhet

Mangelen på fremdrift når det gjelder å komme i gang er den viktigste svakheten som denne stortingsmeldingen ikke svarer ut. Min andre store innvending mot den nye meldingen er at den i for liten grad tydeliggjør den ansvarsmessige og lovmessige helheten, hvordan endringne påvirker dagens roller og ansvarsområder, hvordan huller i ansvar løses med nye  strukturer, og hvordan overlapp og dobbeltarbeid unngås.

Til høyre er det en figur fra side 41 i meldingen og som søker å forklare hvordan totalberedskapsarbeidet er organisert "vertikalt" og "horisontalt", fra regjeringen og helt ned til kommuner og innbyggere, på tvers av myndighetsorganer, sektorer og sivilsamfunn på alle nivåer. Dette er et godt forstøk på å lage en pedagogisk beskrivelse av hva begrepet "helhetlig" beredskapsorganisering er snakk om.

Men det blir med denne ene fargerike figuren. Gode visualiseringer og gode fortellermessige beskrivelser og eksemplifiseringer kunne vært benyttet mye mer. Når man lager en stortingsmelding der hele poenget er å forklare hvor komplekst og sammensatt trusselbildet er, og hvor helhetlig og sammensatt organiseringen for planlegge, øve og respondere på dette er, hvorfor bruker man ikke bedre og mer pedagogiske måter å formidle dette på?

Lov- og ansvarskompleksiteter

Dette behovet for bedre forklaringer av og endringer i roller og ansvarsområder er blant annet veldig relevant for innretningen av det lovverket som regulerer virksomheters plikter og ansvar når det gjelder forebyggende sikkerhet. Her sier regjeringen at den planlegger å foreslå en ny lov om krav til grunnsikring i virksomheter som er viktige for at samfunnet fungerer, dels for å oppfylle EØS-forpliktelser, og dels som en anledning til å fylle noen andre hull. Regjeringen skriver:

"Evnen til å opprettholde kontinuitet i kritiske samfunnsfunksjoner, som kraft, helse, elektronisk kommunikasjon og digitale tjenester, er viktig for motstandskraften. Regjeringen vil foreslå en sektorovergripende lov som skal stille felles krav til grunnsikring hos virksomheter som er viktige for at samfunnet fungerer i fred, krise og krig. Sikringen skal blant annet bidra til at virksomhetene kan opprettholde sin aktivitet selv om alvorlige uønskede hendelser og kriser inntreffer."

Disse EØS-forpliktelsene i NIS2-direktivet og CER-direktivet, som omtales i stortingsmeldingen, er EU-direktiver som er med på å begrunne behovet for Norge trenger en ny lov om grunnsikring av virksomheter som ivaretar samfunnskritiske funksjoner. De er et langt stykke på vei overlappende med det som er sikkerehetslovens nedslagsfelt og formål, noe regjeringen også beskriver:

"Direktivene deler samfunnet inn i samfunnsområder. Disse samfunnsområdene overlapper i stor grad med tilsvarende inndelinger i rammeverket for kritiske samfunnsfunksjoner, grunnleggende nasjonale funksjoner etter sikkerhetsloven og NATOs grunnleggende forventninger."

Nå er det ikke helt uvanlig at nedskagsfeltet for lover overlapper, særlig når det gjelder særlig viktige samfunnshensyn som skal ivaretas. Det vil ofte være både generell lovgivning, som alle må følge, og særlig regler for ulike sektorer, som noen aktører er forpliktet av, for eksempel energiaktører eller finansnæringen. Problemet oppstår når flere lovverk og direktiver overlapper hverandre. men sier forskjellige ting om ansvar, plikter og rapportering, eller bruker ulike begreper og definisjoner.

Et nøkkelavsnittt i stortingsmeldingen (underkapittel 3.3) beskriver hvorfor og hvordan Regjeringen vil igangsette et lovarbeid som blant annet skal avklare nedslagsfeltet for en ny lov om grunnsikring, utover det som ligger i EU-direktivene, herunder hvordan ulike deler av offentlig sektor, inkludert kommunene, skal omfattes av forpliktelsene. Og som ikke det var nok varsler regjeringen at den skal gjennomgå samfunnssikkerhetsinstruksen, et annet regelverk som gjelder for departementene, og som griper inn på flere av de samme sikkerhetskritiske områdene:

"Regjeringen vil, som en del av arbeidet med implementering av direktivene, også gjennomgå samfunnssikkerhetsinstruksen. Grensesnittet mellom den nye loven og sikkerhetsloven, samt forholdet til relevant sektorregelverk, vil bli vurdert. En slik vurdering er viktig for å unngå uhensiktsmessig dobbeltregulering, og eventuelle andre uklarheter, mellom den nye sektorovergripende loven og gjeldende sikkerhets- og beredskapslovverk i ulike sektorer. Slike uklarheter kan vanskeliggjøre god og enhetlig implementering og oppfølging av krav til virksomheter som det er kritisk for samfunnet at fungerer. Det utfordrer også et effektivt tilsyn og tilgjengelig veiledning. En helhetlig tilnærming til sikkerhetsog beredskapslovverk vil bidra til forenkling av beredskapsarbeidet i de ulike sektorene"

Bra. En slik helhetlig gjennomgang burde sikkert vært tenkt på for lenge siden, og EU fant ikke på disse direktivene nettopp, men det er helt på sin plass å beskrive og ta tak i problemene uklare og og uvklarte nedslagsfelt, ansvarsområder og roller fører med seg. Men hvorfor ikke ha noen gode pedagogiske beskrivelser, gjerne med visualiseringer og eksempler? I en stortingsmelding om å skape mer sammenheng og innrette et mer helhetlig beredskapsarbeid er det jo akkurat det vi trenger for å legge grunnlaget for en bedre felles virkelighetsoppfatning, på tvers av sektorer og virksomheter. Slik blir det også mye lettere komme videre til en gjennomføringsfase. 

Opplagsverk og kunnskapsgrunnlag

Stortingsmeldingen er fra kapittel 4 (fra side 52) og og utover mer beskrivende når det gjelder dagens mange aktører, organisering og ansvarsområder i norsk beredskap, fra verdensrommet til havbunnen, og veldig mye mellom. Aktørbildet er mangfoldig, og manges ulike virksomheters roller og betydning er beskrevet. Det er både beskrivelser at de sentrale aktørene, og viktige grenseplater mellom dem, som sivil-militært, offentlig-privat, offentlig-frivilling, og på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. 

Det er også omtale av kritiske suksessfaktorer som bedre kompetansetilgang, behov for forskning og innovasjon, frivillighetens bidrag, planlegging og organisering av forsyningssikkerhet, redningsarbeid, støtte til forsvarets behov i en krigssituasjon, og veldig mye annet. Dette fungerer også som et lite oppslagsverk der det er mulig å hente ut kunnskap om hvordan dette økosystemet ser ut, og det er også er et bra kunnskapsgrunnlag  ha med seg når man skal finne ut hvor det er størst behov for å forsterke eller endre innsatsen.

Digitale leverandørkjeder

Skal jeg peke på to områder som hadde fortjent en bedre utfordringsbeskrivelse enn det som ligger i denne stortingsmeldingen er det de digitale sikkerhets og beredskapsutfordringene, og samarbeidet mellom myndigheter og næringsliv. Når de gjelder det digitale er stortingsmeldingen fortsatt på det nokså abstrakte og lett proteksjonistiske nivået som har kjennetegnet tidligere beskrivelser fra regjeringen, og som kanskje tyder på at man ikke er så veldig interesset i å sette seg inn i hvordan komplekse internasjonale leverandørkjeder ser ut eller hva som kan gjøres? Veldig lite av det som er omtalt i regjeringens nye digitaliseringsstrategi om digital sikkerhet har funnet veien inn her, og det er heller ikke veldig mye omtale av arbeidet med områder både Riksrevisjonen og sikkerhetsmyndighetene har pekte på som kritiske sårbarheter tidligere. 

Meldingen har ingen gode forklaringer på hvordan sårbare digitale verdikjeder ser ut, hvordan vi skal utvikle digitale systemer som i større grad kan lagdele tilgangen til ulike typer informasjon, hvordan dette forholder seg til det lovrevisjonsarbeidet som skal foregå, eller hvordan sektorenes og næringslivets egenberedskap mot digitale trusler skal innrettes. Bør vi for eksempel organisere oss slik at vi har cyberresponsmiljøer mot digitale trusler i alle sektorer, eller er vil det være å spre kompetanseressursene for tynt utover? En stortingsmelding som har som formål å beskrive hvordan vi skal møte sammensatte trusler på en bedre måte burde vært langt mer konkret på det digitale trusselbildet.

Næringslivets sikkerhet og beredskap

Omtalen av næringslivets mangesidige roller er også litt mangelfull. Næringslivet er riktignok nevnt veldig mange ganger, og på alle mulige nivåer som bidragsyter i ulike beredskapsfora, fra det veldig nasjonale til det helt lokale. Problemet er at det ikke er sagt noe mer konkret om hvoran dette skal skje, når det skal skje og hvem som har ansvaret for å få det på plass. Hva vil det si at næringslivet skal være representert? Hvem skal ta den rollen og sørge for at det ikke bare foregår i lukkede rom, men tilfører hele næringsivet verdifull informasjon og kunnskap, og mulighet til å påvirke og medvirke? Og hvilke sektorer skal ha egne sektorstrukturer? Hvem skal støtte opp om næringslivets medvirkning i regionene og i kommunene slik at det ikke blir tidstyver, men bidrar til en verdiøkende helhet?

Det er heller ikke veldig konkrete føringer for hvordan informasjonsutvekslig mellom næringsliv og myndighetsaktører skal utvikles videre, verken når det gjelder behovet for å kommunisere bredt om trusselbildet, eller når det gjelder de smalere behovene for å dele den type informasjon som bare noen nøkkelaktører kan ha tilgang til. Det er noe som også må følges opp. 

(Disclaimer: Og når det gjelder dette siste er det viktig å gjøre oppmerksom på at Halogen, meg selv inkludert, på oppdrag fra Næringslivets sikkerhetsråd (NSR) arbeider med å beskrive udekkede behov i grenseflaten mellom myndigheter og næringsliv. Arbeidet tar sikte på å bekrive konkrete og verdiøkende tjenester og støtte til samhandling. Meldingen er ikke veldig konkret på hva myndighetene vil kunne bidra med for å dekke behovet, noe som gjør det ekstra viktig at næringslivet er tydelige på hva de kan bidra med og hva dette krever av myndighetene).

Dan Jones: The Hollow Crown

For noen år siden skrev jeg på bloggen om den glimrende historeboken "The Plantagenets -The Kings who made England", som handler om engelsk histrorie i lang peroden da dette dynastiet regjerte uavbrutt mellom 1154 og 1399. Med oppturer og nedturer, fra tronen ble ledig i 1120 fordi "The White Ship" forliste, via korstog, mordet på Samuel Beckett, Magna Carta, etableringen av "The Prince of Wales" og første del av Hundreårskrigen. Og til til slutten da Richard II ble avsatt og det ble spørsmål om arverekkefølgen videre.

Dan Jones tar historien videre i boken "The Hollow Crown", med undertittelen "The Wars of the Roses and the rise of the Tudors". en bok som dekker en kortere og mer konsentrert tidsperiode, men er like velskrevet og leseverdig. Det er rett og slett spenende å lese gammel historie når den blir fremstilt på denne måten, selv om det er en haug med personer, relasjoner, allianser, motsetninger og hendelser å holde orden på.

Jeg må jo innømme litt mangelfulle kunnskaper om den engelske borgerkrigsepoken i England, og hva denne konflikten mellom Lancaster- og York-grenene av slekten, og deres omskiftelige og usikkre allianser med andre føydalfamilier i og utenfor England. Mest kjent fra denne tiden er sannsynligvis Richard IIIs maktovertagelse da han fengslet sin avdøde brors mindreårige sønner i Tower of London, og sannsynligvis tok livet av dem. Dette var et kupp innad i York-dynastet, men Richards paranoia og brutalitet bidro sannsynligvis til at det hele raknet. Og at et helt nytt dynasti, Tudorene med røtter i Wales, og ganske langt unna noe legitimt krav på tronen, kunne overta kongemakten etter slaget ved Bosworth Field i 1485.

Og hva var det egenlig med Lancaster og York og disse rosene, den røde i Lancaster og den hvite i York, som senere ble fusjonert inn i den røde og hvite Tudor-rosen da Henry VII Tudor ble gift med Elisabeth of York i 1486? 

Vel, det er alt dette denne boken gir god innsikt i. Man kan kanskje betrakte rosekrigen på flere ulike nivåer, og Dan Jones tar dem for seg. For det første handler det naturltigvis om selve borgerkrigen mellom to rivaliserende grener av det gamle Plantagenet-kongehuset. En særdeles blodig og hensynsløs konflikt, som bølget frem og tilbake, med over 100 000 døde, som som varte fra 1455 til 1487. I den militære konfliktens startfase gjorde ikke York-grenen krav på tronen selv, men Richard of  York ville øke egen innflytelse over Henry VI og kongemakten på bekostning av Lancaster-fløyen. Kravet om å overta kongeembetet kom først i 1460, men Richard of York ble drept i slaget ved Wakefield, mens han sønn Edward overtok kravet på tronen og etter mye frem og tilbake ble kan kronet til Edward IV i 1461 etter slaget ved Towton der Henry VI led nederlag og ble tatt til fange. 

Så fulgte en kaotisk periode der ting svingte frem og tilbake. Begge kandidater måtte i eksil en periode, begge var tatt til fange av motstanderen i en periode, en stund var de fanger samtidig hos motstanderen, Henry VI var en kort tid i 1470-71 tilbake på tronen. Edward IV flyktet til allierte i Burgund, lanserte en motoffensiv, og erobret kongemakten igjen etter slaget ved Barnet  1471. Henry VI ble tatt til fange og døde i Tower of London litt senere, hans sønn kronprins Edward ble drept i slaget ved Tewksbury sammen med mange av de ledende på Lancaster-siden. Lenge så det ut til at York hadde avgjort det hele, selv om det var en brysom outsider, Henry Tudor, i eksil i frankrike. Men etter 12 års relativ stabilitet under Edward IV dør han, og hans sønn den 12 år gamle Edward V overtar, men blir kastet i fengsel sammen med sin lillebror av sin onkel Richard, og Richard tar kongemakten gjennom et statskupp og blir Richard III. Til glede for Shakespeare, som senere skrev skuespill om han og andre konger på den tiden, men også til glede for Henry Tudor som kunne utnytte misnøyen og invadere England, og etablere et nytt dynasti bare to år senere.

Så kan man for det andre se på denne konflikten som noe mer enn en 30 år med krig mellom rivaliserende grener i et kongehus, men som en reaksjon på en sterkt svekket kongemakt. Det er dette som er Dan Jones hovedperspektiv og derfor boken heter "The Hollow Crown". Kongemakten er uthulet på grunn av økonomiske problemer, som blant annet skyldes langvarig krig med Frankrike, misnøye med høye skatter og uflaks og udykrighet i politisk  manøvrering både utenlands og innenlands. Men kanskje særlig viktig var det at Henry VI ikke var spesielt godt egnet til å være konge, og ble offer for kamp mellom de rundt seg, både rådgivere og mektige familier. Da han ble konge var han bare et barn og da han ble voksen viste det seg at han var både snill og from, men han var ikke noen kriger og heller ikke i stand til å ta vanskelige beslutninger.

Dan Jones trekker i boken linjene tilbake til Henry V, faren til Henry VI, kongen som vant slaget ved Agincourt og som la grunnlaget for en avtale der England og Frankrike skulle forenes under samme konge. England var på toppen av sin internasjonale maktposisjon militært, og økonomisk, og kongehuset skulle endelig innta det de mente var sin rettmessige posisjon som ledere av både England og Frankrike. Så døde plutselig Henry V, hans tronarving var mindreårig, Jeanne d'Arc dukket opp som en svært vellykket hærfører på fransk side akkurat da alt var på det mørkeste, og England falt ned i en stadig mer elendig situasjon i årene etterpå, som ledet frem til Rosekrigen.

En tredje måte å beskrive denne konflikten er som et dynastisk problem som oppstod enda tidligere da Edward III døde i 1377 og hans sønn, Edward the Black Prince, krigerhelten fra Hundreårskrigen, var død året før. Da ble det hans sønn, den 10 år gamle Richard II som overtok og som fikk en temmelig ulykkelig periode som monark i 22 år og som endre med at han ble avstatt og drept. Hvorfor var det slik at barnebarnet ble konge og ikke en yngre sønn av Edward III? Og uansett, etter at Richard II ikke lenger var i live, hvem var da den rette arvingen blant Edward III yngre sønners etterekommere? Her ligger både Lancaster-grenen og York-grenens krav på legitimitet. Det er ikke noe Dan Jones legger speseilt mye vek på, han er mer opptatt av forfallet i kongemakten, men for de som liker å spekulere i hvordan ting kunne blitt helt annerledes, ligger det mye gøy her og som ettertidens historikere har vært opptatt av. Wikipedia gir en oversikt over det de intrikate dynastiske forholdene.

Drepte russiske soldater i Ukraina

Akkurat hvor mange som er drept i krigen i Ukraina er det ikke mulig å vite helt nøyaktig. Men det finnes noen gode anslag. The Economist bruker disse anslagene til å slå fast at antall russiske soldager som der døde krigen i Ukraina er høyere enn i alle andre krigene Russland/Sovjetunionen har deltatt i etter 2. verdenskrig, til sammen,

Det vi si mye høyere enn summen av antall døde i Afghanistan, Tsjetsjenia og i Ukraina etter invasjonen av Krim i 2014. Vi husker jo hvordan belastningen ble så stor av å stå i Afghanistan at de trakk seg ut igjen. Men nå er som konsekvensene mye større. The Economist skriver:

"By April 2023 Russia had already lost more soldiers by invading Ukraine than it had in all its combined previous wars since 1945. By January deaths had roughly doubled. According to rusi, a think-tank, the Kremlin believes that the current ratio of personnel attrition can be sustained until the end of 2025. The study by Mediazona and Meduza covers only Russia. On February 25th Volodymyr Zelensky, Ukraine’s president, said that 31,000 Ukrainian soldiers had been killed since Russia’s full-scale invasion; American officials have put the number at more than twice that. The confirmed death toll for Ukrainian civilians, meanwhile, is well over 10,000, with the true total believed to be far higher."

Stor russisk utvandring

Mange mennesker utvandrer fra Russland nå. Nå publiserer ikke Russland noen tall om dette nå, så anslagene har variert  mye, gjerne mellom 0,5 og 1 million, siden fjorårets angrep på Ukraina. Men nå har det i følge the Economist kommet langt mer treffsikre anslag som tallfester utvandringen til mellom 817 000 og 922 000 personer. 

Det har vært to store bølger av reisende, da invasjonen fant sted i februar i fjor, og så nye store runder i forbindelse med mobilisering av nye soldater. De som reiser kan ikke lett komme til vesten, så de største mottakerlandene er Kasakhstan og Serbia, med 150 000 personer hver, men også land som Armenia, Tyrkia, Israel og Georgia er store mottakerland.

Men en svært krevende demografisk utvikling er ikke dette akkurat noen drømmesituasjon for Russland. Og det som gjør situasjon enda verre er at det er de yngre med høyere utdanning som drar. The Economist skriver:

"In general, Russia’s wartime émigrés have relatively high levels of income, social capital and education. That is bad news for Russia, both economically and socially. Re: Russia reckons that the wartime emigrants account for roughly 1% of Russia’s workforce, exacerbating an acute labour shortage. The Gaidar Institute, a think-tank in Moscow, said that 35% of manufacturing businesses did not have enough workers in April, the highest figure since 1996. Shortages of specialists are especially severe: according to one Kremlin official, at least 100,000 IT professionals left the country in 2022."

Russlands støttespillere

Hvilke land er Russlands internasjonale støttespillere og hvor mange er de? Er det slik at et nesten enstemmig verdenssamfunn fordømmer Russland? Eller er det slik at det stort sett bare er USA og vesten som sympatiserer med Ukraina, mens resten av verden håper Russland vinner?

Ser vi på voteringer i FNs generalforsamling på antall land som aktivt fordømmer Russland så har det sunket fra 131 til 122. The Economist skriver om hvordan noen land, med Sør Afrika i spissen og inkludert Bolivia, Botswana, Uganda og Zimbabwe, har gått fra å være nøytrale til å helle mot Russland. Mens en annen gruppe land som inkluderer Tyrkia, Colombia og Qatar har gått fra å være Ukraina-vennlige til å erklære seg nøytrale.

Men det spørs om den kvaliteten på denne støtten til Russland er særlig solid når det kommer til stykke. Mens 31 land sender våpen til Ukraina er det så langt bare tre land som har sendt våpen til Russland, Belarus, Iran og Nord Korea. Ikke akkurat de du vil ha med på laget om du vil vise verden hvor opptatt du er av rettsikkerhet og rettigheter. Resten av klubben som mest aktivt snakker positivt om Russland er, i følge the Economist, den vanlige gruppen opportunister og statsledere i krise. Mens Kina ser ut til å ser ut støtte Russland i ord, for å irritere USA og EU, men holder seg foreløpig langt unna noen konkret støtte som kan trekke inn i den russiske militære hengemyren.

The Economist har også laget en interessant graf som viser forskjellen på land som fordømmer Russland målt i antall innbyggere og målt i størrelsen på BNP i disse landene. Det er ikke bare at de landene som støtter Ukraina er verdens mest prinsippfaste demokratier. De er også rikere og har råd til å stille opp:

"Together, Russia’s side and the neutral camp contain most of the world’s population, but they account for just one-third of global GDP. With few exceptions (namely China) Mr Putin’s pals are unlikely to be able to match the West’s fundraising capacity for Ukraine (see chart). America alone has provided more than $33bn-worth of training and equipment since Russia’s invasion, and some 50 other countries have given or committed more than $13bn in security assistance as of September. On paper Russia has gained a worrying amount of support over the past year. In practice, however, its friendships look hollow."

Trusselvurdering 2023

Denne uken har Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) lagt frem sine årlige trussel- og risikovurderinger. Rapportene ble lagt frem samtidig og beskriver de viktigste truslene mot Norge, innenfor de tre sikkerhetsmyndighetens ansvarsområder.

Her er det derfor ikke snakk om naturhendelser, helsefare, forurensning, klimaendringer eller trafikksikkerhet, men om angrep og trusler fra personer og grupper som bevisst ønsker å skade Norge, norske virksomheter eller norske borgere. Noen som vil oss vondt eller som vil oppnå noe i strid med norske interesser. 

Og i motsetning til innholdet i stortingsmeldinger, strategier eller riksrevisjonsrapporter om sikkerhet, sårbarhet og beredskap, som først og fremst beskriver hva vi må beskytte og hvordan vi skal beskytte oss bedre, handler de årlige trusselvurderingene først og fremst om hvem som truer oss og hvor stor og sannsynlig denne trusselen er akkurat nå.

Etterretningstjenestens rapport heter Fokus 2023 og handler om ytre trusler mot Norge, og da konsentrert om tre ting: Russland, Kina og internasjonal terrorisme. Og aller mest handler det naturligvis om Russland som trussel, både på kort og lang sikt. E-tjenestesjefen Nils Stensønes skriver i sitt oppsummerende forord at:

"Russlands invasjon av Ukraina markerer et varig brudd med Vesten. Invasjonen har tydeliggjort trusselen Russland utgjør mot nabostater og NATO. Selv om Russland akkurat nå er svekket konvensjonelt, er de ikke mindre farlige. Russland vil gjenoppbygge sin militære evne. Kreml har få andre virkemidler enn militærmakten for å forfølge sine stormaktsambisjoner. Krigen i Ukraina rokker også ved ideen om at tettere økonomisk samhandling reduserer faren for konflikt mellom stater. Samhandling skaper også sårbarhet. Avhengigheter i forsyningskjeder blottstilles og åpner for utpressing. Ved å strupe gasstilførselen til Europa søker Russland å så splid i Vesten og svekke vestlig støtte til Ukraina. De økonomiske konsekvensene av krigen treffer nå hele Europa."

PSTs rapport heter "Nasjonal trusselvurdering 2023" (de har ikke en like kort og fyndig tittel som de to andre) og handler om indre trusler, det vil si personer og grupper som driver med aktivitet i Norge som truer eller skader Norge. Og da særlig to ting: For det første andre staters etterretningsvirksomhet rettet mot Norge og norske virksomheter. Også her er Russland trukket frem, men også Kina, Iran og Pakistan er nevnt som land som er opptatt av å urettmessig tilegne seg avansert teknologi og forskningsbasert kunnskap. Hva slag teknologi som er særlig interessant og hvordan det jobbes for å få tilgang til den, vies en del plass i rapporten. For det andre handler det om faren for politisk motivert vold og terrorhandlinger, der ekstreme islamister og høyreekstreme blir pekt på som de som mest sannsynlig vil stå bak. Sannsynligheten for alvorlige voldshandlinger rettet mot myndighetspersoner vurderes som mindre i dagens situasjon.

Den tredje rapporten er NSMs "Risiko 2023". Mens de to andre rapportene skiller mellom indre og ytre trusler, og i stor grad også er opptatt av om det er statlige og ikke-statlige aktører som står bak, er dette langt mindre klart i det digitale sikkerhetsdomenet som NSM har ansvaret for. Derfor har denne rapporten en litt annen karakter enn de to andre og legger mer vekt på å fortelle hvordan vi er truet enn å fortelle om hvem som står bak. Rapporten bærer kanskje litt preg av at dette både er et nyere og mer sammensatt område å skrive trusselvurderinger om, og verken begrepsbruk, avgrensningen av nedslagsfeltet eller rollebeskrivelser har satt seg helt. 

Men selv om NSM virker som de er litt på leting etter en innramming på disse områdene, har jeg sans for at de trekker opp noen komplekse sikkerhetsutfordringer som åpenbart vil bli stadig viktigere og der vi i dag ikke har gode nok svar. Jeg vil nevne to: For det første bruker de begreper som "komplekst risikobilde" og "sammensatte trusler", som eksemplifiseres gjennom å beskrive hvordan en trussel kan handle om en kombinasjon av flere og veldig ulike virkemidler samtidig:

"Sammensatte trusler kan omfatte virkemidler som spredning av desinformasjon og cyberangrep, strategiske oppkjøp av norske virksomheter og kartlegging av kritisk infrastruktur. Det kan derfor være vanskelig å se hendelsene i sammenheng. Saker som i seg selv virker små, kan i en større helhet utgjøre en stor risiko."

Og når trusselen er sammensatt må også myndighetens og samfunnets mottiltak være sammensatte og adressere den større helheten. Vi må samarbeide på tvers av departementer, sikkerhetsmyndigheter og sektorer og på tvers av offentlig og privat, noe Riksrevisjonen nettopp har pekt på at myndighetene ikke er så flinke til som ønskelig.

Det andre jeg synes NSM skal ha ros for er å beskrive utfordringene med lange teknologiske leverandørkjeder. Der det er leverandører, underleverandører, komponentleverandører, programvareleverandører, utviklingsleverandører, driftsleverandører osv. i veldig lange og komplekse kjeder der man ofte ikke har oversikt over alle bidragsyterne og sammenhengene. Og heller ikke har klarlagt og pekt ut noen som skal ha ansvar for den type oversikt og kunnskap. NSM omtaler dette som at "vi er sårbare på flankene", og skriver at:

"Viktige samfunnsfunksjoner er avhengige av leverandører og underleverandører. Disse kan ha potensielt ukjente og alvorlige sårbarheter. Vi er ikke sikrere enn det svakeste ledd. Dette krever at vi evner å oppdage og avverge sikkerhetstruende virksomhet også i leverandørkjedene vi er avhengige av. Virksomheter som er av avgjørende betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner må ta hensyn til den tilspissede sikkerhetspolitiske situasjonen i sine oppdaterte risikovurderinger."

Så mens Riksrevisjonens rapport om digitale sikkerhets- og beredskapsutfordinger handlet om dårlig oversikt og mangelfullt samarbeid på tvers av etater og sektorer - i bredden - handler mye av NSMs beskrivelser om kompleksiteter og mangelfull oversikt i lange leverandørkjeder - i dybden. Og begge deler er åpenbart riktig samtidig. Og begge deler fortjener en mer konkret oppfølgning enn det som ligger i disse rapportene, i form av at de fortjener en kartlegging av sammenhenger og avhengigheter. Kanskje en form for en systemkartlegging, kanskje i form av områdegjennomganger, av avhengigheter, sammenhenger og sårbarheter, som går både i bredden og i dybden.

Ola Borten Moes geopolitiske ørkenlandskap

Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe har skrevet  en utenrikspolitisk kronikk på NRK ytring av den merkelige sorten. Med overskiften "Er Europa i ferd med å falle?". 

Nå vil sikkert noen innvende at det at han skriver en utenrikspolitisk kronikk i seg selv er litt rart all den tid regjeringen faktisk har en egen utenriksminister. Og både Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide er tidligere utenriksministre og uttaler seg noen ganger som om de har litt lyst til å være utenriksministre de også. Da kan det bli mye med en fjerde minister som skal forklare den utenrikspolitiske situasjonen.

Men akkurat det synes jeg ikke er noe stort problem. Det er bra at ledende politikeres analyser av verden og Norges plass i verden kommer frem og posisjoner blir tydeliggjort. At Senterpartiets nestleder har behov for å beskrive sin måte å se verden på akkurat nå kan man jo også forstå. Det skal være luft mellom de to regjeringspartiene. Dessuten er det ingen ting i det han skriver som tyder på at Borten Moe har det minste lyst til å overta noe ansvar for norsk utenrikspolitikk. Kronikken er tvert imot en slags betraktning av verdens elendighet fra lang avstand, ikke noe ønske om å gjøre noe med den.

Essensen i det Ola Borten Moe skriver er at alt går galt i Europa. "Europa faller" på kort og på lang sikt, og er på vei ned i avgrunnen. Demografien og verdiskapingen går feil vei, Europa har plassmangel og flykningestrømmer, og i tillegg er det energikrise og krig. Og i følge Borten Moe er det stadig større splittelse mellom øst og vest. Kina og Russland er autoritære og farlige stater. Kina er på vei opp og vil gradvis underlegge seg Russland politisk og økonomisk, Det eneste håpet er i USA fordi der er det god plass, billigere energi og en godt utviklet innovasjonsevne.

Beskrivelsen av utviklingen i Europa og verden i kronikken er tabloid, har hull og svakheter, men jeg skal vente med å kommentere analysen et øyeblikk og heller tenke på hva som er konsekvensen dersom Ole Borten Moe har rett i sitt dystopiske verdensbilde. Dersom det er slik at vår egen verdensdel Europa går rett utfor stupet må det nødvendigvis utløse en eller annen reaksjon fra Norge. Vi kan jo ikke bare sitte og se på denne undergangen og bli trukket med ned i avgrunnen, 

Og stilt overfor en slik situasjon er det vel bare to muligheter. Enten ta del i en stor felles dugnad i Europa for å snu den negative utviklingen og arbeide for innovasjon, vekst, investeringer i infrastruktur. Og satse alt på samarbeid om å løse felles problemer innenfor sikkerhet, forsvar, økonomi, immigrasjon, energi, miljø og handel. I erkjennelsen av at Norge er en del av Europa og Europas undergang også vil være vår undergang. Da er det ikke særlig ansvarlig å bare sitte på siden og se på.

Alternativt kunne vi velge en slags britisk frihandelsmodell der vi fortsatt handler og samarbeider med Europa, men fører en mer liberalistisk og åpen økonomisk politikk overfor resten av verden i tillegg og dyrker en form for blokkuavhengig frihandel der Nord Amerika, Europa og Asia alle er viktige partnere for Norge. Både bilateralt gjennom fjerning av toll og handelshindringer og gjennom å blåse liv i verdens handelsorganisasjon WTOs arbeid for mer frihandel med felles spilleregler som etterleves av alle. Når er det riktignok litt krevende å se hvordan dette skal gjøres i praksis nå når Kina og Russland har blitt mer lukket og mot spilleregler, og USA også dyrker proteksjonisme i langt større grad enn før. Bidens store investeringspakke har sterke føringer om å kjøpe amerikanske varer og tjenester.

Men så er det også slik at Senterpartiet ikke er et frihandelsvennlig og globaliseringsvennlig parti slik de britiske konservative er det, men det mest proteksjonistiske partiet i Norge. Så selv om Borten Moe skriver pent om USAs lederposisjon og innovative evner, vil han aldri kunne bli den som tar til orde for at Norge skal posisjonere seg slik at vi mer offensivt utnytter de mulighetene et tettere handelssamarbeid med USA eller andre land kunne gitt. Og kronikken blir derfor en slags avstandsbetraktning, uten en retning eller strategi. Et mer aktivt Norge i Europa er utelukket. Et mer aktivt Norge på den globale handelspolitiske arenaen er utelukket. Men hva er egentlig alternativet da? 

Men tilbake til den nattsvarte analysen, Nå er det heldigvis ikke så mørkt i Europa som Ola Borten Moe gir uttrykk for. Krigen i Ukraina har ikke gitt en øst-vest splittelse slik han påstår, tvert imot er Europa samlet i sine sanksjoner mot Russland og i sin støtte til Ukraina. Energiprisene er lavere nå enn de var for noen måneder siden. Veksten i Europa er lav, men det står dårligere til i UK som har valgt å melde seg ut av det europeiske samarbeidet. Og Europa samarbeider godt om tiltak for å hindre klimakrise og tiltak for å styrke Europas borgeres rettssikkerhet og demokrati. Det jobbes med europeiske innbyggeres personvern, noe som setter standarden globalt og økt innsyn og demokratiske rettigheter i møte med globale it-giganter, kunstig intelligens og andre store teknologiske utfordringer. 

Det er nettopp Europa som viser vei ved å finne ut hvordan klassiske borgerlige rettigheter og verdier skal ivaretas og kjempes for i en tid der så mye er i endring og vi står overfor nye teknologier og nye trusler. I en slik situasjon er det viktig å tenke igjennom hvem man vil være på lag med. Og om man mener Europa er et problem for Norge eller om Europa er det politiske og økonomiske fellesskapet som trengs mer enn noen gang.

Årets land: Ukraina

I fjor ble Italia litt overraskende kåret til årets land av The Economist. Fortjent, men ganske overraskende. Italia er et land der politikerne vanligvis sliter med å gjøre kraftfulle og nødvendige strukturelle endringer i styringen av landet og i forholdet mellom inntekter og utgifter, men i 2021 var Mario Draghi statsminister og det var en sjelden periode med god styring.

I 2022 er det derimot ingen overraskelser. Ukraina er årets land. Og det er helt opplagt, i følge The Economist:"...this year, for the first time since we started naming countries of the year in 2013, the choice is obvious. It can only be Ukraine. The honour normally goes to the country which, in our view, has improved the most in the previous 12 months. So Ukraine is in one sense an unusual choice, in that life for most Ukrainians has grown spectacularly worse since Vladimir Putin’s unprovoked invasion of their country in February. Multitudes have died. Cities have been smashed and charred. Millions have fled their homes. Ukraine’s economy has shrunk by about a third. Because of Russian attacks, many Ukrainians are shivering in the dark without electricity. Yet Ukrainians have proved themselves this year. Four of their qualities stand out."

De fire egenskapene The Economist trekker frem, og som gjør valget helt opplagt er: heroismen, oppfinnsomheten, resiliensen (even til å stå imot) og even til å inspirere andre som kjemper mot en overmakt. Om Ukraina som global kilde til inspirasjon skriver The Economist:

"By standing up to Russia’s despot, Ukrainians have protected their neighbours. Had he conquered Ukraine, he might have attacked Moldova or Georgia next, or menaced the Baltic states. Ukraine has shown that underdogs can stand up to bullies, even enormous ones. It has thus been an inspiration not only to places with predatory neighbours, such as Taiwan, but also to oppressed people everywhere. Many tyrants broadcast big lies to justify their misdeeds, and impose their will through terror. Ukrainians have shown that lies can be exposed and terror can be resisted. Their struggle is far from over. But their example in 2022 was second to none. Slava Ukraini!"

Tomt for ammunisjon i Russland?

Er Russland i ferd med å slippe opp for ammunisjon? The Economist skriver i en interessant analyse at det er litt ulike analyser av problemstillingen og at det er litt avhengig av hvor gammel og dårlig lagret ammunisjon du tar med i regnestykket.

Representanter for både britiske og amerikanske forsvarsmyndigheter har gitt uttrykk for at det produseres så lite nye raketter og artillerigranater at det vil bli tomt allerede tidlig i 2023. Store nye russiske offensiver er i så fall utelukket.

Mens andre, blant annet eksperter fra Estland, mener at dette er betydelig overdrevet fordi Russland har lang mer gammel ammunisjon på lager enn det som er vanlig i vesten. Ammunisjon som også kan være dårlig lagret og ikke nødendigvis alltid virker som den skal, men som likevel har en militær effekt. The Economist skriver:

"Russian ammunition is often stored in poor conditions and for far longer than would be the case in nato armies. If the Pentagon is to be believed, Russia is firing some shells that were produced in the early 1980s. “You load the ammunition, and you cross your fingers and hope it’s going to fire,” said the American defence official. (Ukraine is drawing on old shells too.)"

Hvilket betyr at både våpen og ammunisjon i krigen kan være eldre enn mange av soldatene som utkjemper den. Det som er helt sikkert er at Russland er i ferd med å bli en svekket militærmakt. Et land som fortsatt gjør stor skade og påfører mye lidelse, i Ukraine, men som neppe har kapasitet til å være i konflikt med flere land samtidig.

Nyord og begreper til bruk i 2023

Verden er i rask endring, både teknologisk og på andre måter, og språket fornyes for å fange opp og beskrive det som skjer. I Norge kåres årets "nyord" mot slutten av året som gikk. I 2021 var det "sportsvaske!. I 2020 var det "koronaen".

The Economist ligger et skritt foran og forteller oss om hvilke nye ord og begreper vi må lære oss fordi de vil prege nyhetene og samtalene i 2023. Det er 23 slike ord og begreper: "23 items of vital vocabulary you’ll need to know in 2023" som trekkes frem i artikkelen.

Noe tenker jeg vi kjenner fra før, men det kan godt hende det rykker oppover i brukshyppighet i 2023. For eksempel første ulike fargevarianter av hydrogen, som grønn, blå, brun, og grå hydrogen. Som ikke handler om ulike farger på gassen, men om hvor miljøvennlig den er produsert. På denne listen er det også turkis, rosa og hvit hydrogen. Mye farger å huske.

På listen finner vi også begreper som "taktiske atomvåpen" og "frozen conflict", som kan ha gått i glemmeboken, men dessverre har fått ny aktualitet. Vi finner "regasification" som trengs når det trengs LNG for å fylle europeiske naturgassrør. 

Og naturligvis vi har teknologiske begreper som "eSim" (i motsetning til fysisk sim-kort) og "post quantum cryprography" som handler om den type krypteringsalgoritmer som trengs når vi få "quantum computing". "Mixed reality" handler om teknologi som gjør det mulig å blande virtuell virkelighet (vr) og virkelig virkelighet. For eksempel ved å legge et virtuelt lag over det fysiske. Hva med en virtuell fotball på en virkelig fotballbane med virkelige fotballspillere? 

En nyskaping jeg tror vi vil høre en del mer om er "passkeys", en måte å sikre at det er rett person som logger seg på en tjeneste som erstatter passord med egne biometrisk bekreftede unike koder som er forskjellige fra gang til gang og verken kan stjeles, gjettes eller glemmes.

På miljøsiden vil vi ha "scope 1, 2 og 3 emissions" når det gjelder grader av ansvar en virksomhet har for klimagassutslipp, vi har "space solar power" som handler om solenergi fra satellitter, og "vertiports" som er steder der man kan ta flygende elektriske taxier, og er knyttet til det øvrige kollektivnettet. En slags kombinasjon av flyplass og t-banestasjon. "Virtual power plants" handler om at når stadig flere boliger og virksomheter har solceller til energiproduksjon og batterier til lagring hver for seg, kan disse kobles sammen på smarte måter og i et smart nett bli en slags virtuelle kraftstasjoner.

Gassmangel og sårbarhet

The Economist har sett på hvilke land som er mest sårbare når hvis gassforsyningene strupes ytterligere. Artikkelen "The countries most at risk from Europe’s energy crunch" ser først på de direkte effektene av at gassen slås av og der blant annet industri må stenge slik at det er nok gass til at folk ikke fryser i hjel. Som kartet til venstre viser er det i tillegg til Tyskland særlig landene i Sentral-Europa uten kystline, som Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Østerrike som er sårbare.

Men så ser de også på de sekundere effektene, det som skjer som en konsekvens av at andre må redusere aktiviteten. Og da er det en langt bredere krets av land som blir hardt rammet: 

"The secondary effect of tight energy supplies will spread the pain further. Global gas supplies will be constrained well into 2024, pushing prices higher. That will hit household incomes, lowering demand in the economy. Businesses may choose to reduce output to cut energy costs, which would then spread along supply chains to other sectors and countries."

Matpriser

Høyere matpriser er en del av den nye globale normalen. Først som et resultat av krigen i Ukraina, fordi Ukraina er en svært stor eksportør av matvarer. Men nå som mulighetene til å transportere ut matvarer er mer normalisert igjen, og prisene går litt nedover, er det i følge The Economist andre ting som bidrar til høye matpriser.

I artikkelen "The next threat to global food supplies" skriver the Economist at:

"And despite the recent falls, the cost of food staples remains eye-wateringly high. The UN index is up by 8% from August last year, and 34% on the August average over the previous five years. Cereals and oils have become especially dear: over the past year they cost an average of 45% and 93% respectively more than the average over the previous five years. Unlike the port blockade, the impact of global warming on food supplies is likely to last."

Ukraina kan vinne krigen

Ja, Ukraina kan vinne denne krigen, hevder The Economist i dagens lederartikkel. Ukrainas fremganger nå skyldes både materiell og mennesker. De har etter hvert fått tilgang til bedre våpen og utstyr fra vennligsinnede land i vesten, og er flinkere til å ta reparere og vedlikeholde det materiellet har. I sterk kontrast til sin russiske motstander.

Men også på menneskesiden er det et ukrainsk overtak. At de er bedre motivert for å slåss er ikke så forbausende. Men, egentlig litt kontraintuitivt, er det også slik at Ukraina har både flere og bedre trente soldater. Og med Putins fiaskoer og Ukrainas spektakulære seire er dette menneskeovertaket i  ferd med å bli selvforsterkende. Et demoralisert lag blir ikke plutselig uslåelig. Et lag som begynner å vinne kampene og vet at de kan vinne serien gir ikke plutselig opp. The Economist skriver:

"Ukraine’s manpower advantage is growing, too. Mr Putin’s original invasion force of 200,000 was never big enough to occupy Ukraine. (He imagined, apparently, that the Ukrainian opposition would obligingly collapse.) Russia’s losses have been terrible; by one estimate 70,000-80,000 of its soldiers have been killed or wounded. Despite raiding jails and offering huge bonuses, Mr Putin is struggling to replace them. Ukraine, by contrast, has its entire adult male population to call on. Their morale is sky-high and, thanks partly to nato, they are well-equipped and increasingly well-trained. They will only gain in confidence as Russia falters. They are fighting for their homes and fellow citizens. Russia’s troops are fighting for a basket of lies: that Ukraine is run by “Nazis”, that it poses a threat to Russia, that its people want to be “liberated” by Russia."

Prisen for å forlate Russland

Regnskapstall fra selskapene som har trukket seg ut av Russland viser at de har skrevet ned store verdier og tilsynelatende betalt en svært høy pris. Det interessante er at aksjekursene viser en litt annen historie.

The Economist har sammenlignet disse to måtene å måte verditap på for selskapene som har lagt ned virksomheten sin i Russland etter invasjonen av Ukraina. McDonalds har stengt 847 restauranter og skrevet ned 127 millioner dollar. Renault har tapt 175 millioner dollar. Og for oljeselskapene er det snakk om formidable summer. BP har skrevet ned 24 milliarder dollar. Shell regner med å tape 5 milliarder, og Exxon taper 3,4 milliarder dollar.

Da skulle man tro at aksjekursene til selskapene som velger å trekke seg ut av Russland ville falle tilsvarende, mens de som velger å bli i Russland ikke opplever at aksjeverdiene faller. Men slik er det i følge The Economist ikke. Heldigvis. Og det kan kanskje være fordi en aksjekurs ikke bare handler om regnskaper, men om forventninger til fremtidig verdiskaping. Og da er det ikke sikkert det å fortsette som før i Russland fremstår som så veldig klokt. The Economist skriver:

"Despite these losses, investors appear more confident in the long-term prospects of firms that chose to leave. According to an analysis by researchers at the Yale Chief Executive Leadership Institute, the stockmarket has rewarded companies that have divested. The team ranked roughly 1,000 companies based on how thoroughly they cut ties with Russia: the highest scores were given to firms that exited completely; the lowest, to those that continued to operate. On average the shares of firms that withdrew completely went up by 3.6% between February 23rd (the day before Russia invaded Ukraine) and April 19th; those of companies that continued as usual lost 6.8%. The researchers found that this held true for companies across sectors and regions, and for firms of different sizes."

Putin vs Zelenskij på frigjøringsdagen

Nå er det heldigvis slik at normale mennesker pleier å være kritiske til de som overfaller og har sympati for de som er ofre for ubegrunnede angrep og rene overfall. Derfor har Zelenskij en enklere sak å argumentere for når frigjøringsdagen etter 2. verdenskrig markeres og relateres til dagens konflikt. 

Men rent bortsett fra realitetene i hva krigen handler om er det er det også en slående forskjell i form og fortelling hos de to lederne. Putin ser ut til å ha tro på statiske sovjetinspirerte taler. Lange, kjedelige og fulle av ubegrunnede påstander og beskyldninger. Zelenskij lever i en moderne medieverden der han beveger seg ute, viser følelser og snakker direkte til de som ser på. Han spilte inn en video til den ukrainske markeringen av frigjøringsdagen 8. mai, og en ny video i etterkant av Putins tale på den russiske militærparaden 9. mai. Her er begge:

Flagg og symboler i Ukraina-krigen

Både krig og mer fredelige protester trenger flagg og symboler for å markere identitet. I Ukraina-krigen er det veldig enkelt på den ene siden. Støtter man landet og regjeringen som er blitt angrepet markerer man denne støtten ved å bruke det blå og gule ukrainske flagget. Noe millioner av mennesker over hele verden blant annet gjør klart og tydelig i sosiale medier.

For den andre siden er det litt vanskeligere å velge seg et symbol i og med at de mener at det ikke er noen krig og at de ikke har angrepet Ukraina. Og når man i Russlands nokså forvirrede tenking mener at det ikke er slik at Russland ikke har gått til angrep så vil man heller ikke innrømme noe angrep ved å bruke det russiske røde, hvite og blå flagget. 

I stedet har russiske kjøretøyer brukt den latinske bokstaven "Z", en bokstav som ikke finnes i det russiske alfabetet og som det derfor er noe uklart hva symboliserer ut over en form for støtte til Putin.

Men hva så med russere som er mot krigen, i Russland eller andre steder. De kunne kanskje prøvd å erobre flagget tilbake, men det er sannsynligvis ganske vanskelig å få til i praksis. I stedet skriver The Guardian om russiske krigsmotstandere som har strøket den nederste røde stripen på flagget og erstattet den med en hvit stripe: "Red is dead: Russian anti-war protesters fly a new flag for peace".

Russerne er færre, fattigere og mer misfornøyde

Allerede lenge før invasjonen i Ukraina pekte viktige indikatorer nedover for Russland. De har rett og slett hatt noe veldig dårlige år, særlig etter invasjonen av Krim i 2014. Militære eventyr i blant annet Syria har ikke forsterket problemene. Det samme har Covid-19, som har tatt over en million menneskeliv, langt flere enn i Europa.

The Economist skriver om den lange nedgangen i artikkelen "Russians are fewer, poorer and more miserable than a decade ago":

"The annexation of Crimea in 2014 was greeted with cheers in Russia. But it brought a wave of sanctions and triggered a collapse in oil prices. The subsequent recession hit the economy hard. Average incomes fell, especially for the poorest half of the population. Although GDP per person rebounded by 2018, median incomes did not. According to the Luxembourg Income Study, they were still some 10% lower than their 2012 peak in 2019, the last year for which estimates are available. The World Happiness Report, based on surveys asking people to rate how they feel about their lives, found that the mood in Russia has dipped. Since 2017 Russians have rated themselves as less happy than in 2012."

Bare i 2021 har folketallet i Russland falt med 693 000, i følge The Economist. En viktig bidragsyter til dette er covid, so har hatt i alt 1,2 millioner menneskeliv. Ikke i følge den offisielle statistikken, naturtligvis, der har Russland klart seg relativt bra, men i følge beregninger av "overdødelighet" sammenlignet med de normale dødstallene. Og på toppen av en allerede svært dårlig utvikling kommer den mislykkede krigen Russland har startet i Ukraina, som fører med seg enorme kostnader og nye sanksjoner. I følge The Economist utvikler Russland seg så dårlig økonomisk at de er blant de aller dårligste i verden:

"The IMF predicts a “bad recession”. The Institute of International Finance, a banker group, projects an economic contraction of 15%. That would undo the growth in real incomes over the past decade two times over. All of which is bad enough. But when compared with the world as a whole, or even rich countries in particular, Russia’s decline looks even worse. Over the past decade, GDP in advanced economies has grown by 22%; across the world as a whole it has risen by 41% (both adjusting for price changes). Should projections of a 15% contraction be right, by the end of the year Russia’s economy will be 7% smaller than in 2012. Russia has not just lost a decade of growth—be it in economics, health or happiness. It is moving into the past."

Økende støtte til NATO

Det er blitt veldig vanskelige tider for NATO-motstandere nå. Det er både naturlig og gledelig.

NATO-motstand i europeiske land har gjerne handlet om å bagatellisere trusselen fra Russland, både under kommunismen og nå, og underslå og latterliggjøre at Russland har offensive ambisjoner. Og i samme åndedrag gjerne også påstå at det er USA og vestens offensive hensikter og handlinger som er problemet og som utfordrer freden og sikkerheten i Europa.

Russlands overfall på Ukraina har avklart dette spørsmålet. Det er Russland som helt uprovosert har gått til angrep, slik noen hevdet ikke var mulig. Og denne nye og avklarte virkeligheten har hatt umiddelbar effekt på målinger av folk mener om NATO og NATO-medlemsskap. The Economist har sett på målinger og oppsummert funnene i artikkelen. "Putin’s aggression has bolstered support for NATO":

"As NATO’s leaders make their way to an emergency summit in Brussels on March 24th, support for the alliance is rising across Europe. Surveys by YouGov, a pollster, have been tracking Europeans’ attitudes towards NATO since the start of the war. In five countries YouGov has found respondents ever keener on staying in the security alliance. In a sixth, Sweden (a non-member, for now) there’s been a sharp uptick in support for joining. Nowhere has the shift in the perception of NATO’s value been more marked than in France. In 2019 Emanuel Macron, the country’s president, told The Economist NATO was experiencing “brain death”. Now Mr Macron’s tune has changed. He says that Russia has given NATO “an electroshock”."

Beton: Kyiv Calling

The Clash ga ut singelen "London Calling" i 1979, en sang  som inneholder en temmelig apokalyptisk beretning om Londons og verdens utvikling. Men teksten har en forbausende og skremmende aktualitet i Ukraina akkurat nå:

The ice age is coming, the sun's zooming in
Engines stop running, the wheat is growing thin
A nuclear error, but I have no fear
'Cause London is drowning, and I live by the river

Det Ukrainske punkebandet Beton (ja, de heter faktisk det og ja, det betyr "betong") har spilt inn sin versjon av sangen. Den er på engelsk, men London er byttet ut med Kyiv og teksten er tilpasset litt her og der:

The Guardian har et intervju med det ukrainske bandet der det også kommer frem hvordan de, i tillegg til å gi ut denne videoen, også deltar aktivt i den daglige innsatsen for å forvare landet sitt:

"The musicians are now also playing a part in the war effort. Zholob, the guitarist and vocalist, also works as an orthopaedic doctor, and is treating war victims and soldiers, while Hrynko, the drummer and vocalist, and the bassist and vocalist, Hula, are part of the territorial defence and are ready to join the resistance when called upon. In normal times Hrynko is an architect and Hula the co-owner of a company that supplies sound and lighting kit for concerts and festivals."