Fra KI-piloter til KI-portefølje

Jeg abonnerer digitalt på Harvard Business Review (HBR), og har vært litt av og på i ganske mange år. De gangene jeg har sagt opp er det fordi jeg ikke synes jeg fått lest nok, og ikke har fått nok igjen for pengene. Men så har jeg kjent at jeg har savnet dette stoffet om strategi, ledelse, organisasjoner og teknologi, og begynt å abonnere igjen.

Akkurat nå leser jeg HBR mer enn noen gang før. Det har med KI å gjøre. I denne KI-transformasjonen vi er inne i trenger jeg kunnskap om hva organisasjoner gjør med teknologi for å forbedre seg, og hva teknologi gjør med organisasjoner, prosesser og forretningssmodeller. Det er selvfølgelig viktig å prøve å forstå selve teknologien og dens muligheter, men det enda viktigere å sette seg inn i hva teknologien gjør med oss. Og hva slags muligheter og handlingsrom vi har.

I en tid der gapet fortsastt virker stort mellom de som mener at KI vil forandre absolutt alt, og de som mener at KI er en hype og en illusjon, og nesten ikke vil forandre noen ting, eller til og virke negativt, er det viktig å ikke bare synse, men å ha tilgang til erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap om hva ledende virksomheter i privat og offentelig sektor faktisk gjør med KI. Hva som lykkes og hva som ikke lykkes. Hvilke etiske regningslinjer de bruker. Hvilke strategier de forfølger, hva de investerer i, hvordan de lærer opp ansatte og ledere, og hvordan de måler effekten av investeringene de gjør.

KI fra piloter til porteføljer

En ganske fersk artikkel i Harverd Business Review med overskriften "Manage your AI investments like a portfolio" har en slik erfaringsbasert tilnærming til hvordan man som virksomhet skal tilnærme seg det som kanskje er blitt flere ulike utprøvinger og små veddemål på bruk av KI. Det er fire kjente forskere og forretningsfolk som som har skrevet artikkelen, blant annet Thomas Davenport ved MITs Centre for Digtial Business og Faisal Hoque som står bak Shadoka og Next Chapter. Begge har skrevet bøker om mennesker, organisasjoner og teknologi. I denne artikkelen beskriver de utfordringen mange virksomheter har med KI-satsinger som halvhjertet og lite sammenhengende:

"The result is often too many pilots with too little coordinated oversight. Without a way to systematically decide where to start, how fast to move, and when to stop, AI efforts quickly become a drain on attention and resources rather than a source of advantage. A familiar pattern recurs across many companies: isolated, piecemeal deployments, limited buy-in by senior executives, and weak linkage to strategic goals."

Artikkelen tar til orde for for at man i stedet for å jobbe fragmentert og i avdelingsvise siloer, må styre og organisere KI-investeringer i bedriften som en portefølje av satsinger på tvers av ulike funksjoner, nedslagsfelt og tidshorisonter. Det gjør det mulig å ha noen felles begrunnelser, prinsipper og prioriteringsprosesser, og noen mekanismer for å regulere hva som kommer inn i porteføljen, hva som må være på plass for å rykke frem til neste trinn, og hva som må ut fordi det ikke lever opp til forventningene: 

"Organizations need to follow a disciplined step-by-step portfolio approach that treats AI innovation as a structured pipeline of projects that is managed by applying coherent, repeatable principles. This approach enables leaders to allocate scarce resources strategically, secure and maintain executive sponsorship across multiple initiatives, and sequence the right projects at the right time rather than chasing disconnected proofs of concept."

Porteføljestyring av KI i Lloyds Bank 

HBR viser til noen eksempler på bedrifter som benytter en slik portefølje-tilnærming til innføring av KI-tverktøy i virksomheten. En av de mest interessante er Lloyds Banking Group som har utviklet en KI-strategi for konsernet og bruker en porteføljetilnærming når de skal utvikle og iverksetter ulike nye tjenester og arbeidsprosesser som tar i bruk KI. Her en en overordnet beskrivelse av Lloyds KI-reise frem til nå og her er en beskrivelse av hvorddan de ser for seg at KI vil forme fremtiden i artikkelen "Reimagining the future: how AI is transforming Lloyds Banking Group".

I denne siste nettartikkelen skriver Lloyds litt om mekanismene de bruker i denne porteføljestyringen, og om noen de omtaler som et "KI-kontrolltårn", en funksjon som virker på tvers av organisasjonen og som står for en kvalitetssikring, prioritering og ressursallokering til nye KI-prosjekter. De skriver at:

"To ensure consistency and governance, we’ve implemented a new AI operating model. This includes a centralised playbook for developing AI use cases, guidance on whether to build or buy solutions, and a governance framework that ensures responsible AI deployment. One of our key governance mechanisms is the GenAI Control Tower, a cross-functional forum where we prioritise use cases, allocate resources and ensure alignment with our broader strategy."

Lloyds Banking Group er flike til å dele informasjon om hvordan de tenker og hva de gjør på disse nettsidene sine. De beskriver hvordan de bruker både Copilot Studio og Google Cloud. De beskriver  av investeringer i og samarbeid med ulike som og raske Fintech-selskaper og om betydningen av samarbeid med ledende universiteter som Cambridge, Imperial College, Bristol og Edinburgh, som de både samarbeider med om forskningsprosjekter og om å utvikle kompetansesprogrammer.

Hva vil det si å porteføljestyre KI-satsinger? 

 Hva vil det si at man porteføljestyrer slike teknologisatsinger i stedet for å kjøre dem som enkeltstående piloter? HBR oppsummerer det slik:

• "Elevates AI from a series of departmental experiments to a board-level strategic imperative.
• Allows executives to view all current and planned AI initiatives on a single dashboard, including their interdependencies, resource requirements, and strategic alignments.
• Formalizes a strategic approach to time-horizons across projects, enabling leaders to select a mix of projects across:
• near-term implementations that build confidence and capabilities
• medium-term initiatives that require deeper integration but deliver more substantial transformation
• longer-term projects that offer transformational potential
• Surfaces interdependencies across projects, allowing organizations to sequence initiatives so that earlier projects build foundational capabilities required by later, more sophisticated implementations."

Hvordan man gjør dette konkret må naturligvis tilpasses konteksten i ulike bransjer og i den enkelte virksomhet, men jeg tenker at alle virksomheter, i hvert fall de som er over en viss størrelse må forventes å kunne svare på spørsmål om hvordan KI-porteføljen deres ser ut, hvorfor den er satt sammen slik den er, og hva forventningene er til resultater på kort og lang sikt. Hva gjør de for å finne differensiernde fortrinn på kjerneområdene? Hva gjør de for å øke kompetansen hos ansatte? Og hva gjør de for å rett og slett henge med i utviklingen på områder der man må være med på det stort sett alle andre gjør.

Porteføljetilnærming til KI er heller ikke noe som bare gjelder private bedrifter. Også statlige etaters-, kommuners- og arbeidslivets- og sivilsamfunnets organisasjoners styrende organer må ta ansvar for å spørre om og bidra til mål og strategier på KI-området. Og forvente å få noen forståelige beskrivelser av kortsiktige strategier og veivalg, og hva man tenker det er lurt å satse på nå for å være bedre rustet til å å møte de mer langsiktige utfordringene.

Fremtidens digitale kompetansebehov

Hvordan påvirker teknologiutviklingen arbeidslivets behov for kompetanse på kort og på lang sikt? Trenger vi flere eller fære personer med teknologikompetanse og digital kompetanse når teknologiutviklingen går videre og KI tas i bruk til flere oppgaver?

Kompetansebehovsutvalget

Og hadde det ikke vært fint med noen eksperter som kunne svare på dette? Vel, svaret på det siste er at vi allerede har et slikt regjeringsoppnenvt ekspertutvalg, Kompetansebehovsutvalget, som jevnlig får i oppdrag ut utrede ulike kompetansebehov i samfunnet. De har i sin siste rapport "Framtidige kompetansebehov: Hvilken kompetanse trenger Norge for å lykkes med digital omstilling?" sett på hvordan behovet for digital kompetanse vil endre seg fremover.

Den tilsynelatende dårlige nyheten er at utvalget i løpet av en rapport på 130 sider, pluss noen vedlegg, ikke svarer på spørsmålet om hvor mange personer med ulike digitale kompetanser arbeidslivet vil trenge. Utvalget prøver strengt tatt ikke å regne ut eller fremskrive seg til et svar heller. Den gode nyheten er at det ikke gjør noe fordi utvalget gjør et par andre ting som er mye viktigere. Blant annet å slå fast at fremtiden ikke er forutbestemt, men vil påvirkes av flere mange ulike ytre drivere og beslutninger. Noen av disse, som demografiutviklingen eller amerikansk handelspolitikk får vi ikke gjort så mye med. Andre forhold, som regulering av bruk av bestemte teknolgier, eller spilleregler i arbeidslivet, kan påvirkes av politikere og organisasjoner.

Fremtiden er med andre ord usikker. Utvalget har derfor valgt å gjøre en sortering først av kva slags kompetanser som er viktige for å lykkes med digital omstilling i en virksomhet, eller i et land. Og så beskriver de hvordan kompetanseetterspørsel kan ulik i fire forskjellige scenarioer, eller "fortellinger om fremtiden", om man vil. Utvalget forklarer hvordan de teknologiske omgivelsene i og rundt arbeidslivet vil kunne utvikle seg på ulike måter, og påvirke dette kompetansebehovet. Mer om scenarioene litt senere.

To grøfter å falle ned i

Jeg tenker at det er to grøfter slike ekspertutvalg som skal utrede seg fram til hvordan fremtiden blir, kan falle ned i, og som gjør at mange slike rapporter blir ganske uinteressante. Den ene grøften havner man i når man bare spør representanter for dagens arbeidsliv og arbeidslivsorganisasjoner om hva de tenker om sitt  kompetansebehov fremover. Som de optimistene de gjerne er på vegne av egen bransje, så vil konklusjonen fort bli at det er deres egne bransjer som vil vokse mest, og kompetansebehovene vil bli særlig store der. Spesielt på områder der det er underskudd på kompetanse i dag. 

En motsatt grøft man kan falle ned i, og som kompetansebehovsutvlalget tar et lite oppgjør med, er en "teknologideterministisk" tilnærming der man legger til grunn at det i all hovedsak er teknologiutviklingen som vil dimensjonere behovet for arbeidskraft og kompetanse. Utvalget skriver noe veldig fornuftig om dette innledningsvis:

"Formuleringen i mandatet om «betydningen av nye teknologier» kan, med et teknologideterministisk utgangspunkt, tolkes som at nye teknologier kommer «utenfra», at teknologien sprer seg uten at utviklingen kan påvirkes i særlig grad, og at teknologien får forutbestemte virkninger på samfunn, arbeidsplasser og jobber. Satt på spissen ville utvalgets mandat, med et slikt teknologideterministisk utgangspunkt, handle om å forutse eller spå hva virkningene av teknologien blir, hvordan framtidens arbeidsliv vil se ut, hvilke yrker som vil vokse fram eller forsvinne, og hvilke kompetanser den enkelte vil trenge.

Utvalget har ikke et slikt teknologideterministisk perspektiv, men tar i stedet utgangspunkt i hvordan utvikling og implementering av teknologi påvirkes av historiske og samfunnsmessige betingelser, som økonomiske og politiske interesser, markedsstrukturer, reguleringer og en rekke andre forhold (...). Teknologisk innovasjon er preget av forhandlinger, tilpasning og læring mellom ulike grupper som utvikler, regulerer, tilpasser og bruker teknologien, som virksomheter, fagforeninger og myndigheter."

Kompetanser for digital omstilling

Utvalget gjør i rapportens kapittel 2 et nyttig tilbakeblikk på hvilke faser bruk av datamaskiner, kommunikasjonsløsninger og digitale teknologier har vært igjennom fra 1980-tallet og frem til i dag, og hvordan dette har endret arbeidsprosesser og medført nye kompetansebehov i arbeidslivet. Det har skjedd store endringer og flere yrker har forsvunnet og nye yrker har kommet inn i SSBs yrkesstatistikk. Nå på 2020-tallet er kraften i digitaliseringen enda et hakk kraftigere, og det nye nå er at det særlig er maskinlæring og kunstig intelligens som kan bidra til at arbeidsoppgaver, yrker og  virksomheter forsvinner, og noe nytt oppstår.

Hvilken kompetanse må vi ha bedre tilgang til når arbeidslivet skal gjennom enda mer med digital omstilling og ta i bruk kunsig intelligens?. Hva slags kategorier av jobber er det snakk om og hva slags kompetanse trengs for å fylle dem? 

Utvlaget grupperer den digitale omstillingskompetansen i to hovedkategorier: Digital kompetanse, med tre underkategirier, og muliggjørende kompetanse, med tre underkategorier. Den digitale kompetansen handler for det første om spesialisert digital og teknologisk kompetanse på utvikling og drift av digitale løsninger. Software, hardware, nettverk, datahåndtering, digitale tjenester og sånn For det andre handler det om fagspesifikk digital kompetanse, det vil si digitalisering i helse, kommune, samferdsel, varehandel, sjømat, skipsfart, bygg og anlegg, og alt det andre vi holder på med i arbeidslivet. Og for det tredje er digital kompetanse også den generelle digitale kompetansen man trenger som arbeidstaker og som innbygger for å bruke digitale verktøy og fungere i samfunnet, og der en slik høy generell digital kompetanse har vært et konkurransefortrinn for Norge

Den muliggjørende kompetansen består også av tre deler i denne kategoriseringen: Vi trenger fagkompetanse på samhandling mellom mennesker og maskiner. Det er jo ikke maskinene som skal styre menneskene, og KI gir oss noen nye utfordringer her, så derfor blir kunnskapen om menneskers bruk av og kontoll over teknologien særlig viktig. Vi trenger for det andre innovasjonskompetanse, digital forestillingsevne og kompetanse på endringsledelse og organisasjonsdesign som gjør oss i stand til å skape handlingsrom og forstå muligheter teknologien skaper. Og så trenger vi naturligvis juridisk-, sikkerhets- og etisk komeptanse som skal hjelpe oss regulere og beskytte det vi må for å skape trygghet og tillit.

Fire fremtidsscenarioer

Jeg synes noe av det mest spennende kompetansebehovsutvaltet førsøker seg på er å lage fire ulike scenarioer for hvordan fremtidens jobber og kompetansebehov kan bli. De fire scenarioene er basert på noen veldig ulike utviklinger når det gjelder KI og bruk av KI, som slår ut vi temmelig ulike behov for menneskelig digital kompetanse i arbeidslivet.

Utvalget bruker en kjent modell for å lage scenarioer der de plasserer to overodnede variable i et aksekors som leder til fire ulike fortellinger om fremtidens digitale kompetansebehov. Og som med alle slike modeller er det avgjørende hva som er på de to aksene. 

I utvalgets aksjekors handler det om to dimensjoner ved kunstig intelligens i arbeidslivet. På den horisontale aksen er det rett og slett spørsmål om vi får en litt langsom og gradsvis KI-utvikling som bruker tid på å innfri forventningene, eller om få får en KI-utvikling der KI veldig raskt blir en katalysator, muliggjører og bredt tilgjengelig tjenesteinfrastruktur i for hele samfunnet. 

På den vertikale aksen går skillet mellom KI som i stor grad erstatter dagens menneskelig arbeidskraft vs KI som først og fremst er en blir en komplimentær muliggjører for arbeidstakere. Der KI hjelper mennesker og gjør oss i stand til å bli mer produktive og innovative når vi utfører arbeidet vårt. Noen av dagens oppgaver overtas av KI, men først og fremst sørger KI for at vi får brukt kompeansen vår mer effektivt og på områder der KI ikke har sine fortrinn.

I aksekorset får vi da to scenarier på venstre side av streken som heler "begrenset fortrengning" og "delvis interaksjon" som har det felles at KI-bruken øker, men farten er relativt moderat. I det første scenarioet, øverst til venstre til behovet for både generell og fagspesifikk digital kompeatanse være høy, og også andre deler av arbeidslivet til etterspørre mer fagkompetanse. Nede til venstre vil effektene av KI komme gradvis, men vi må regne med at kraftig fallende behov for kompetanse i yrker der oppgavene enklest kan overtas av maskiner.

Rask KI-utvikling

De to scenariene på høyre side av streken gir langt mer radikale utslag, og i temmelig ulik retning når det gjelder kompetansebehov. Nederst til høre er scenarioet "omveltende automatisering", som kjennetegnes av et betydeling fall i arbeidskraftsbehov på tvers av næringer og yrker. Både spesialisert digital konferanse og mer innovasjonskompetanse vil kreves for utføre jobbene som er igjen, og i enda større gra for å ha det som kreves for å skape og utvikle de nye virksomhetene som vil kunne vokse frem i et mye mer automatisert arbeidsliv. 

Siste scenario øverst til høyre heter "integrert samspill" og handler om et arbeisliv der KI-utviklinkgen og omstillingen går vedlig fort, men der det er et økt behov for mennesker som behersker de nye verktøyene og bruker dem til å øke verdiskapingen radikalt. Det blir en vridning mot yrker som utvikler seg i samspill med KI og det gir et økt behov for både spesialisert digital kompetanse, juridisk og regulatorisk kompetanse og innovasjonskompetanse. Kampen om arbeidskraften som har denne kompetansen og mesterer rask omstilling, blir hard. Det blir skapt store muligehter, men det er også noen store utfordringer både for arbeidstakere og for bedrifter dersom vi ikke får frem nok av den kompetansen som blir etterspurt, og flere faller utenfor.

Jeg er veldig tilhenger av at rapporter som dette bruker scenarioer og fremsynsmetodikk til å utvikle forestillingsevnen om hvordan fremtiden kan bli, og at det finnes flere varianter av denne fremtiden. Ideelt sett kunne disse enariene vært noen hakk mer likeverdige når det gjelder fordeler og ulemper ved dem. Jeg tenker at i de beste scenariomodellene er det ordentlig vrient å velge seg en favoritt fordi alle har noe bra ved seg og noe vanskelig ved seg, og man må forholde seg til krevende målkonfliikger og prioriteringer. Akkurat som i virkeligheten.

Fortellingene kan gjøres rikere, og mer utfordrende 

Min største kritikk av disse scenariene er imidletid at de kunne vært gjort enda rikere og mer utbroderende, for å få fram hva de innebærer konkret for mennesker, bedrifter og samfunn. De kunne vært mer fortellende, mer spekulative, mer emosjonelle og spilt på fremtidsomtimisme og fremtidsbekyndring for å virkelig få utfordret forestillingsevnen vår. Man lager jo ikke scenarier for å lage en korrekt fremskriving, men for å få frem kontraster, prioriteringsbehov, målkonflikter og overordnede veivalg, og at det ikke er mulig å få i både pose og sekk. Scenarioer er ikke fremskrivninger eller forskning, men bruker gode beskrivelser av fremtiden til å skape en bedre samtale om mulige retningsvalg. 

Jeg håper derfor Kompetansebehovsutvalget og andre offentlige utvalg som lager lignende analyser av fremtiden, for eksempel om fremtidens helse- og omsorgstjenester, velger å bruke fortellinger og scenarioer når de vil belyse behov for veivalg under stor usikkerhet. Men jeg håper som sagt at de kan berikes med detaljrike fortellinger og eksempler, slik at vi lettere ser hva de vil kunne bety for virksomheter og enkeltpersoner. Jeg vet om flere som kan bidra.

Algoritmiske terapeuter

Mange bruker i dag chatboter som Chat GPT og Claude som samtalepartnere og rådgivere, og deler også sine innerste tanker med en kunstig intelligens. Er det slik at godt trente KI-samtalepartnere kan bidra til å å forebygge og hjelpe til med vår mentale helse? Eller er dette en farlig utvikling?

Hvordan skal vi tenke om bruk av KI som psykoloigsk rådgiver og samtalepartner for personer som sliter med ulike psykiske utfordringer? Og hva med KI brukt til diagnose, behandlig og oppfølging av psykisk sykdom, der det virkelig er snakk om dyp fagkompetanse og terapeutiske samtaler, og der det er alvolige konsekvenser hvis man gjør feil.

Carl Sagans profeti

Idéen om at datamaskiner med en form for "digital intelligens" kan hjelpe mennesker med psykiske utfordringer og plager er ikke en ny visjon. I 1975 skrev astronomen Carl Sagan et essay i tidsskriftet "Natural History" med tittelen "In Praise of Robots" at (oversatt til norsk, og litt språklig modernisert):

«Ingen slike dataprogrammer er i dag gode nok til bruk i psykiatrien – men det samme kan sies om flere menneskelige terapeuter. I en tid der stadig flere mennesker ser ut til å trenge psykisk helsehjelp, og der deling av datakraft allerede er blitt vanlig, kan jeg forestille meg at det utvikles et nettverk av psykoterapeutiske terminaler – omtrent som rekker av telefonkiosker – der vi for noen få dollar per samtale kan snakke med en oppmerksom, kvalitetssikret og i hovedsak ikke-styrende terapeut.»

Et nettverk av telefonkiosker brukt som terapeutiske terminaler og "tidsdeling" av datakraft høres litt gammeldags ut, men vi kan jo i stedet kalle det KI-apper på smarttelefonen som brukes til samtale, rådgivning, og kanskje diagnose og behandling. Og Carl Sagans observasjon om at stadig flere ser ut vil å trenge psykisk helsehjelp, men at det ikke er nok fagfolk tilgjengelig som kan yte denne hjelpen, er i hvert fall minst like presis i dag som den var for 50 år siden.

Chat GPT og Claude som våre nærmeste

Poenget er at det som var en temmelig fjern fremtidsforestilling i 1975 er blitt realiteten i dag. Det er ikke noe som kommer, det er noe som allerede skjer, og som kommer til å øke i omfang. Chat GPT og Claude er blant de foretrukne samtalepartnerne om private og fortrolige ting for veldig mange, særlig unge mennesker, og det finnes også andre og mer spesialiserte KI-boter for psykologisk rådgivning og psykisk helsehjelp. 

Open AI skrev på sin blogg i fjor høst om hvordan de arbeider med å utvikle prinsipper for å håndtere blat annet samtaler om selvskading og selvmord. Om en stund vil det komme flere saker for retten i USA der KI-leverandørene er saksøkt fordi språkmodellenes samtaler og råd er beskyldt for å medvirke til selvmord og selvmordsforsøk, og for å gi svært dårlige råd til folk som trenger hjelp.

Er bygging av fortrolige relasjoner med en KI oppskriften på en katastrofe, der hallusinerende og potensielt farlige chatboter settes til å håndtere noe av det mest private og sårbare som finnes? Eller er det tver imot slik at det i en verden er kanskje en milliard mennesker liter av psykiske helseplager, så gir vår nye digitale samtalepartnere oss noen muligheter til å få gjort mye mer for å forebygge og behandle ulike psykiske helseplager? 

En roman og tre fagbøker

MIT Technology Review har nylig gått inn i denne problematikken i form av an artikkel med bokanmeldelser av fire foreskjellige bøker som går inn i hvordan KI tar rollen som terapeut, behandler eller samtalsepartner på områder som har med psykisk helse å gjøre. Artikkelen heter "The ascent of the AI therapist - Four new books grapple with a global mental-health crisis and the dawn of algorithmic therapy.". Det er en roman og tre fagbøker det er snakk om. Jeg har foreløpig ikke lest noen av dem, men jeg tror at i hvert fall et par av dem må på vårens leseliste. Bakteppet beskrivers slik:

"We’re in the midst of a global mental-­health crisis. More than a billion people worldwide suffer from a mental-health condition, according to the World Health Organization. The prevalence of anxiety and depression is growing in many demographics, particularly young people, and suicide is claiming hundreds of thousands of lives globally each year. Given the clear demand for accessible and affordable mental-health services, it’s no wonder that people have looked to artificial intelligence for possible relief. Millions are already actively seeking therapy from popular chatbots like OpenAI’s ChatGPT and Anthropic’s Claude, or from specialized psychology apps like Wysa and Woebot."

 The Silicon Shrink og Dr. Bot

Artikkelen beskriver det krevende, og kanskje paradoksale, utgangspunktet der to systemer vi ikke har full innsikt i hvordan fungerer skal samhendle med hverandre. De store språkmodellenes virkemåte beskrives noen ganger som "black box" fordi vi ikke vet akkurat hva som frembringer resultatene som kommer ut. Dette kombineres med en menneskehjerne, som også er en form for "black box" der vi  ikke vet akkurat hva som skjer på innsiden. I artikkelen skriver de at:

"These two types of black boxes are now interacting with each other, creating unpredictable feedback loops that may further impede clarity about the origins of people’s mental-­health struggles and the solutions that may be possible."

Jeg har som nevnt ikke lest bøkene enda, og kjenner dem bare fra omtalen i artikkelen, men det som skrives om bøkene er spennende. Det kan virke som den mest tilgjengelige fagboken her er "Dr Bot" av Charlotte Blease, med undertittelen "Why doctors can fail us - and AI could save our lives". Forfatteren skriver både som fagperson og som pårørende til flere familiemedlemmer med dårlige erfaringer med helsevesenet, og gir uttrykk for en positiv, men balansert forventning til hva KI kan bidra med.

"The Silicon Shrink" av Daniel Oberhaus, med undertittelen "How Artificial Intelligence made the world an asylum" er også en sterkt personlig fagbok skrevet av en person med både pårørendeerfaringer og teknologibakgrunn. Jeg tror han balanserer mellom å tenke at vi burde kunne bruke dataene fra alle de digitale tingene vi omgir oss med til å forstå og handle når noe er er galt, men samtidig er han opptatt av at vi med KI risikerer å skape et slags "digitalt aysl" er vi risikerer å bli fanget av våre egne data. I hvert fall hvis det ikke bare er snakk om chatbot-terapi, men noe som går videre og omtales som psykiatrisk kunstig intelligens.

Boken "Chatbot Therapy: A Critical Analysis of AI Mental Health Treatment" av Eoin Fulham blir beskrevet som den mest akademiske av disse bøkene, og er en analyse av automatiserte diagnoser og behandlinger, og de økonomiske økosystemene som også finnes rundt disse. Nå er ikke behovet for å kombinere fagligehet og kvalitet med behovet for å tjene penger noe som er nytt med KI-verktøy i helsetjenestene. Det gjelder også annen helseteknologi, legemiddelutvikling og ulike tjenester. Men med enhver ny teknologi som skaper muligheter kommer det også et sett med problemer

Den siste boken er romanen "Sike" av Fred Lunzer. Det er en fortelling om en ung mann som tar i bruk en anvansert personrettet KI-terapeut integrert i noen smarte briller. Å beskrive hva en roman handler om uten å ha lest den går ikke, så jeg skal nøye meg med å si den ser spennende ut.

Trussel- og risikovurderinger 2026

På fredag i forrige kom de tre åpne trussel- og risikovurderingene fra  Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). De ble som vanlig lagt frem samtidig og tatt imot av forsvarsministereren og justis- og beredskapsministeren. Alle tre er tilgjengelige i lenker her på regjeringens nettsider.

Det er få gode nyheter i disse analysene. Mye går i feil retning og påvirker Norge negativt. Rapportene beskriver en sikkerhetspolitisk situasjon som er den mest krevende siden 2. verdenskrig. Internasjonal stormaktspollitikk og rivalisering slår inn som konkrete sikkerhetstrusler mot Norge, og i Norge. 

Disse åpne rapportene er nødvnedigvis ganske generelle, men de er blitt en god del mer konkrete med årene, og setter navn på hva slags samfunnnskapdelige aktiviteter vi utsetters for, kommer med konkrete eksempler på hendelser og navngir hvilke land og aktører som står bak.

Sikkerhets- og beredskapspensum

De tre rapportene har etter hvert fått en status som et slags sikkerhets- og beredskapspensum for både offentlige og private virksomheter, og spesielt virksomheter som i kraft av det de driver med er særlig utsatte for ulike type trusler og angrep. Rapportene har litt ulik innretning. Mens PST og Etteretningstjenesten er mest opptatt av å beskrive hva si må forvente av trusler, og hvem som står bak, er NSMs rolle å gi råd og hjelpe virksomheter beskytte seg mot disse truslene. NSM formulerer det slik i innledningen til sin rapport Risiko 2026

"I rapporten peker NSM på hvordan myndigheter og virksomheter bør beskytte seg mot truslene som Etterretningstjenesten og PST beskriver i sine årlige trusselvurderinger. Målet med NSMs risikovurdering er å gi virksomheter bedre forutsetninger for å etablere og opprettholde et forsvarlig sikkerhetsnivå i lys av det nasjonale risikobildet. Dette gjelder alle virksomheter, men spesielt for virksomheter omfattet av sikkerhetsloven eller digitalsikkerhetsloven."

I praksis betyr dette at NSMs rapport er mindre analyserende, og mer praktisk rettet, og gir beskrivelser og råd om sikkerhetsstyring, kartlegging av verdier og anvengigheter, personellsikkerhet, fysisk sikring, dronedeteksjon, innsikt i eierskapet ti de man handler med, operasjonell teknologi og cybersikkerhet. Og det er omtale av risiko knyttet til at det på noen områder er lite leverandørmangfold, for eksemåel når det gjelder busser til kollektivtransporten eller internasjonale skytjenester offentlig sektor benytter.

Noen positive nyheter

Mens utfordringsbildet er krevende, er det heldigvis noen positive nyheter fra NSM også. De skriver i rapporten om et nytt verktøy, cybersjekk.no, som virksomheter kan bruke til å undersøke engen digital sikkerhetstilstand. Verktøyet gir et raskt overblikk over egen tilstand og anbefaler tiltak tilpasset virksomheten som vil bedre sikkerhetsnivået. Det tar 30 minutter å gjennomføre undersøkelsen.

En annen nyskaping er et samarbeid mellom Nasjonal sikkherhetsmyndighet og Næringslivets sikkerhetsråd (NSR) om en ordning for varslig av bedrifter om at de er utsatt for digitale angrep. Rett før jul kunne NSR fortelle at 1400 bedrifter er blitt vaslet om slike digitale angrep. Mange av disse bedriftene var ikke selv klar over at de hadde blitt kompromittert, og kunne utgjort en vare for kunder, leverandører og samarbeidpartnere.

Digitale verdikjeder og fragmentering

Så er det også ting som ikke er kommet i orden, og som ikke har fått noen plass i rapporten fra NSM, men som må nevnes. Selv om jeg har skrevet her på bloggen at det er den rapporten som har forbedret seg mest, så er dette også rapporten med størst forbedringspotensiale. Det er særlig to ting jeg gjerne skulle sett en konkret oppfølging av, enten i rapporten eller på annen måte:

• Det ene er å beskrive såkalte digitale leverandørkjeder, det vil si digitale verdikjeder og avhengigheter som gjør oss sårbare, og kanskje ikke har full oversikt over hvem som står bak ulike komponenter og tjenester som inngår i kritiske data- og kommunikasjonstjenester. Dette er noe NSM selv har etterlyst en oppfølging av i tidligere rapporter. Og det er en oppgave der ekspertutvlaget bak rapporten "Nasjonal kontroll med kritisk digital kommunikasjonsinfrastruktur – målbilde og virkemidler" (Lysne 3-utvalget) har anbefalt en konkret fremgangsmåte for å både kartlegge nåsituasjonen og  og for å beskrive et ønsket fremtidig målbilde. Men dessverre ser det ikke ut til at dette er blitt fulgt opp så langt.
  
• Det andre forbedringsområdet handler om å få fortgang i arbeidet med å beskrive hvilke virksomheter, samfunnsfunksjoner og tjenester som er underlagt sikkerhetsloven, og hvordan vi organiserer ansvar, roller og tilsyn for samfunnskristiske infrastrukturer og -tjenester som ikke ligger under sikkerhetsloven, men under en del andre lov- og regelverk, som samfunnssikkerhetsinstruksen, digitalsikkerhetsloven (NIS-1), CER-direktivet, Ekomloven og en rekke sektorlover. Dette er ikke en kritikk jeg har funnet på for å ha noe å kritisere, men en erkjennelse av til dels uklare og til dels overlappende regelverk og anvarsområder som er beskrivet i regjeringens Stortingsmelding om totalberedskap. Den blogget jeg om her.

Senest i helgen kunne Dagens Næringsliv fortelle om store forsinkelser i arbeidet med å finne ut hva som skal beskyttes etter sikkerhetsloven, seks år detter at loven ble vedtatt. NSM svarer at det er sektorene som har ansvaret for å gjøre denne jobben, mens sektorene ser ut til å trenge mer rettledning og hjelp, og kanskje bestillinger, fra NSM. Det er ikke veldig lenge siden det såkalte Gjedrem 2-utvalget anbefalte en oppdeling av NSM slik at de i enda større grad kan konsentrere seg om sitt ansvar for sikkerhetsloven. 

Jobbes det med en slik nyoppdeling der ansvaret etter sikkerhetsloven og rikets sikkerhet skilles klarere fra annen samfunns-, virksomhets- og individsikkerhet, slik Gjedrem 2-utvaltet har foreslått. Det er i hvert fall ikke noe i de tre rapportene som gir noe hint om endringer.

Horisontal og vertikal kunstig intelligens

- Det hjelper ikke å få panikk, skriver The Economist i en av helgens lederartikler. Tiden må i stedet brukes på å gjøre seg bedre forberedt på det som kommer. Og da handler det naturligvis om kunstig intelligens. 

I helgens utgave er det flere artikler om KI og hvordan arbeidsmarkedet kan bli endret. Om at vi fortsatt nesten ikke ser KI i form av produktivitetsgevinster, om det er de unge og nyutdannede som rammes hardest, om det er folk med kontorjobber eller manuelle jobber som er mest utsatt, og om forholdet mellom KI som generelle verktøy og hjelpemidler vs KI som endrer spesialiserte arbeidsprosesser i bransjer og virksomheter. 

Ikke få panikk

Lederartikkelen "Stop panicking about AI. Start preparing" er en slags overordnet statusoppsummering om hvordan KI har påvirket og vil påvirke arbeidsmarkedet. I en tid der tallene så langt ikke viser noen voldsom effektiviseringsgevinst, og noen konkluderer allerede nå med at frykten for KI har vært overdrevet. Samtidig som det er flere prominente ledere og økonomer, og noen av dem er sitert i denne lederartikkelen i The Economist, som er dypt bekymret for at mange rutinepregede "inngangsjobber" i det kunnskapsbaserte arbeidslivet vil oppleve en radikal nedskalering, og frata de unge muligheter.

Sannheten kommer til å ligge et sted i mellom, mener The Economist. Å finne den rette kompetanse- og rekrutteringsstrategien er ikke noe teknologien vil gjøre for deg. Det handler om vanskelige valg virksomhetene selv må ta, men de advarer mot å tro at KI kan erstatte alt de unge og nyutdannede bidrar med, og potensielt kan bidra med, i en virksomhet:

The biggest mistake would be to stop hiring young people altogether. That would not only choke off the pipeline for future talent, it would rob businesses of AI natives. Instead, companies should rethink the type of work they offer young people—less grunt labour, more judgment and analysis; speedier rotations across the business so they gain insight that ai cannot have; piloting new roles and trying new approaches.

Horisontal og vertikal KI 

I tillegg til denne lederartikkelen har The Economist flere artikler om KI og arbeidsmarkedet, som gir noen ytterligere interessante dypdykk og analyer. Den første, i den lengre artikkelen "How to avoid common AI pitfalls in the workplace", går litt dypere inn i hvorfor vi ikke ser den store effekten av KI på produktivitetestallene enda, og hvor vi kanskje ser noen gryende effekter likevel. Mens tre av fire bedrifter i en undersøkelse som omfatter USA, Storbrinannia, Tyskland og Australia sier at de har tatt i bruk KI, rapporterer 86 prosent av lederne i disse bedriftene at de ikke har sett noen effekter på produktiviteten så langt. Men langt flere mener disse effentene vil komme de neste årene.

Hvorfor går det så sakte å oppnå målbare gevinster? En forklaring er at vi ser noe vi har sett før: Det tar litt tid før infrastrukturteknologier som elektrisitet og internett, og nå kunstig intelligens, blir tatt i bruk på en slik måte at det endrer måten vi samhandler på, fordi mange må gjøre det samtidig. Her skiller artikkelen mellom de de kaller "horisontale" og "vertikale" måter å ta i bruk KI i en virksomhet:

"Mike Krieger, who works on new products at Anthropic, the firm behind Claude, makes a distinction between models’ horizontal and vertical capabilities. Horizontal capabilities are the kinds of generic activities that are useful to almost all white-collar workers: writing, conducting research, making a PowerPoint slide without becoming homicidal. Vertical capabilities are harder to get right because they involve specific skills: building a cashflow model in banking, say. The big AI firms are trying to amass more industry expertise by hiring specialists, among other things. But working out what it is that people do all day is hard enough when you sit right next to them, let alone if you’re a software engineer with no experience of the outside world.

Det å utvikle eller forbedre generelle verktøy som brukes i alle slags virksomheter er selvsagt viktig, og gir gevinster når mange tar dem i bruk, men det er gjerne vanskelig å finne unike gevinster hvis alle andre også tar dem i bruk. Det å utvikle spesialiserte tjenster og verktøy for bedrifter og bransjer som virkelig er differensierende, og gir unike konkurransefortrinn, er mye vanskeligere, og krever en helt annet kombinasjon av bransjekompetanse og teknologikunnskap. Her er utviklingen kommet mye kortere, men det kommer.

White collar og blue collar

Og siden dette handler om KI og arbeidsmarkedet, tar The Economist naturligvis tak i problemstillingen om hvordan de nye KI-verktøyene og KI-arbeidsmåtene treffer ulike deler av arbeidslivet. Er det nok en gang de manuelle jobbene som blir automatisert, er det de repetive kontorjobbene, eller er det de mer kunnskapsintensive eller kreaitve jobbene som blir utkonkurrert av teknologi denne gangen? 

I artikkelen "Why AI won’t wipe out white-collar jobs" slår The Economist fast at KIs evne til å overta jobber for folk med høyere utdanning har vært overdrevet til nå. Det har blitt flere ansatte de siste tre årene i mange av disse jobbene som skulle være mest utsatt de siste årene, ikke færre:

"For all the alarm, white-collar workers are still doing well. Since late 2022 America has added roughly 3m white-collar jobs—which include management, professional, sales and office roles—while blue-collar employment has remained flat (see chart 1). Some occupations regularly cast as AI’s early victims are on a tear. America has 7% more software developers, 10% more radiologists and 21% more paralegals than three years ago."

Nå er det som nevnt fortsatt tidlig i "KI-transformasjonen" og mange flere oppgaver vil helt åpenbart blir overlatt til teknologien. I tidligere it- og digitaliseringsbølger har det imidlertid blitt skapt flere nye jobber enn det har blitt automatisert bort eksisterende jobber. Samtidig har mange eksistende jobber fortsatte å eksistere, men med en ny sammensetning av arbeidsoppgaver, der noe gammelt har blitt automatisert bort, noe av det mennesker gjør har vært umulig å erstatte med teknologi, og noen nye arbeidsoppgaver har kommet til.

Mennesker og maskiner sammen

Veldig få jobber er slik at absolutt alt lar seg automatisere bort. Og samtidig er det også slik at hver industrielle teknologirevolusjon har skapt noen nye yrker som ikke fantes tidligere. Det vil også skje med kunstig intelligens. The Economist skriver:

"AI is already generating all-new jobs, too. Companies are hiring “data annotators” to label digital information so that AI can parse it, “forward-deployed engineers” to guide clients through AI implementation and, in the C-suite, “chief AI officers”. Indeed, the fastest-growing white-collar occupations in recent years have been those without settled names. “Other mathematical-science occupations” have seen their ranks swell by around 40% since late 2022."

 

Sannsyligvis er det nok en gang slik at personer i de mest rutinepregede rollene, og unge personer på vei inn i arbeidsmarkedet, og som trenger roller som gjør det mulig å lære og høste erfaring, er mest utsatt. En egen kommentar i The Economist med overskriften "How big a threat is AI to entry-level jobs?" omtaler denne viktige problemstillingen spesielt.

Virksomheter i både offentlig og privat sektor har et ansvar for å gjøre noe for at denne typer jobber fortsatt finnes. I bygg- og industribransjene har man lærlingeordninger, en slags samfunnskontrakt, som sikrer en kombinasjon av utdanning i arbeidslivets inngangsport. Hva er det høyere utdanningsintensive arbeidslivets versjon av en slik samfunnskontakt? Den finnes stort sett ikke i dag, men kan nok dukke opp som en problemstilling i tiden som kommer. Kan man for eksempel ha offentlige ansaffelseskontrakter som stiller krav om bruk av juniorer, på samme måte som det er krav om å bruke lærlinger?

Og mest sannsynlig vil den verdiskapingen mennesker og KI kan få til sammen overgå den KI kan få til alene, i hvert fall i overskuelig fremtid. Det betyr at hovedutfordringen fremover både  for virksomheter, ledere og medarbeidere ikke er å hindre teknologiske fremskritt, eller la være å utnytte mulighetene KI gjør mulig, men å finne enda bedre måter mennesker og maskiner kan jobbe sammen på, både på individnivå, men aller viktigst, i arbeidsprosessene som foregår på virksomhetsnivå.

Teknologitrender og -spådommer 2026

Et årsskifte er gjerne tidspunktet der man man oppsummerer det som har skjedd, og kommer med noen spådommer om året som kommer. Hva er ligger under vannskorpen og er i ferd med å modnes? Vi vi ha en lineær utvikling? Kommer det noe nye innovative gjennombrudd? Eller er det noe som er hypet, og ikke blir helt slik det var lovet

Ikke minst på områder der utviklingen går raskt, for eksempel hvilke nye teknologier, eller bruksområder for teknologi som er rett rundt hjørnet, kan disse predisjonene være nyttige for forestillingene våre om hvordan fremtiden kan bli, og hva slags beredskap og hvilke planer det er lurt å ha på plass.

Slik prediksjoner om hvilke nye ting som er rett rundt hjørnet kommer fra flere ulike kanter, både fra tech-tidsskrifter, konsulentselskaper og teknologileverandører. Jeg har sett på noen utvalget av disse for å se om det er noen mønstere i prediksjonene, og begynner like gjerne med en stor autorititet på området, MIT Technology Review, et anerkjent teknologitidsskrift etablert i 1899, tilknyttet det verdensledende universitetet Massachusetts Institute of Technology.

MIT Technology Reviews 10 gjennombruddsteknologier

"10 Breakthrough Technologies 2026" heter artikkelen som predikerer hva som kommer av teknologiske gjennombrudd i året foran oss. Ikke uventet handler mye om kunstig intelligens og mye om energiteknologier og KI, men også nye gjennombrudd innenfor genteknologier. 9 av 10 "gjennombrudd er på disse tre hovedområdene, mens det siste er innenfor romfart.

På energiområdet nevnes to gjennombrudd, natrium-ion batterier, et batteri som bruker natriumioner i stedet for litium som landningsbærer. Det fungerer på omtrent samme måte, men natrium er billigere, sikrere og langt mer tilgjengelig. Det andre er videreutviklig av nye reaktordesign for kjernereaktorer som er mindre, enklere å produsere og bruker alternative kjølesystemer.

Innenfor kunstig intelligens beskrives hele fire teknologigjennombrudd. Og det er egentlige gjennombrudd, eller først og fremst veldig rask eksponentiell vekst, kan sikkert diskuteres, men fort går det, og bedre ytelse og presisjon blir det også. Om generativ koding skriver MIT Technology Review at:

"Professional software engineers and novices alike are using AI coding assistants to produce, test, edit, and debug code, reducing the amount of time it takes to complete the often tedious steps required to finish projects. And Big Tech is fully on board: AI now writes as much as 30% of Microsoft’s code and more than a quarter of Google’s, according to the heads of those companies"

Artiklen nevner også såkalte "KI-følgesvenner", det vil si chatboter som vi utvikler nære personlige relasjoner med. De blir ikke bare kolleger på jobben, men venner, lærere og rådgivere, og for noen blir de partnere de deler sine private tanker og følelser med. 

Neste gjennombrudd kalles "mekanistisk fortolkbarhet", som er teknikker eller egenskaper i KI-teknologien som lar forskere se inn i den «svarte boksen» og forstå hvordan store språkmodeller faktisk fungerer. Artikkelen beskriver det som et slags mikroskop som gjør det mulig å se inn i noe som i dag kan fremstå som utilgjengelig, eller i hvert fall umulig å forstå. Og så nevnes også "hyperscale KI-datafabrikker" som et gjennombrudd, disse enorme datasentrene med hundretusenvis av GPU-er som driver mye av kapitalkostnadene i AI-kappløpet, med tilhørende energi- og miljøutfordringer. Dette siste er vel strengt tatt ikke et nytt gjennombrudd, men handler om at noe som allerede skjer vil øke i omfang.

Personalisert genredigering - og gjenoppstandelse

Genteknologien får kanskje litt mindre oppmerksomhet for tiden enn KI, men flere av driverne i form av økt datakraft brukt på å koble og forstå enorme datamengder, er ganske like. Og KI-teknologier bidrar naturligvis også til å drive innovasjon og teknologiutvikling innenfor helse og medisin.

MIT Technologi Review nevner tre gjennombrudd spesielt i predisjonene for 2026. Noe som kalles "base editing", teknologi som kan rette opp "skrivefeil" i vår genetiske kode. Det er blitt brukt på en syv måneder gammel baby, som et alternativ til en levertransplantasjon, som får tidsskriftet til å bruke overskriften "Base-edited baby". En viktig del av personlig presisjonsmedisin fremover vil være slik personlig genredigering. 

"Embryo-screening" er teknologi som muliggjør enetisk testing som ikke bare kan forutsi alvorige generiske sykdommer, men der selskapene som står bak hevder de kan forutsi helt andre egenskaper, som intelligens: 

"Many Americans agree that it’s acceptable to screen embryos for severe genetic diseases. Far fewer say it’s okay to test for characteristics related to a future child’s appearance, behavior, or intelligence. But a few startups are now advertising what they claim is a way to do just that."

Den tredje på listen over de genteknologiske gjennombruddene er en slags genetisk gjenoppstandelse, eller "gen-oppstandelse", der DNA hentet fra utdødde arter brukes til å utvikle nye behandlinger eller motstandskraft mot sykdommer, til å redde truede arter, og kanksje også reetablere en variant av utryddede arter. 

Siste gjennombruddsteknologi på topp 10-listen, også som ikke passer inn i de andre kategoriene er en kommersiell romstasjon. Den første slike kommersielle romstasjonen skal skytes opp i år, og etter hvert være tilgjengelig for både turister og forskere. Vast Space fra California planlegger oppskyting av Haven-1 romstasjon i mai i år.

Konsulentenes teknologispådommer

Mange av de store intenasjonale konsulenthusene som Gartner, Deloitte og Forrester pleier også å fremføre sine prediksjoner for året som kommer på denne tiden. Det samme gjelder noen av tech-selskapene.

Gartners rapport heter Top 10 Strategic Technology Trends 2026 og putter sine trender i tre kategorier. "The Architect", som handler om KI-plattformer og infrastruktur, "The Synthesist" som handler om orkestreringen av KI slik at den skaper verdi. Det kan for eksemåel være flere KI-agenter som samarbeider om å løse komplekse oppgaver, domenespesifikke KIer som er trent på bransje- eller sektorspesifikke data. Den vil i økende grad også være fysisk KI", det vil si kobling av KI til roboter, droner og autonome systemer. Og "The Vanguard" handler om fire ulike trender som bidrar til å digital autonomi, sikkerhet og opphavsverifisering. Gartner anslår at domenespesifikke KI-modeller vil utgjøre over halvparten av virksomheters AI-bruk innen 2028, og at det store flertallet av virksomheter vil transformere store utviklerteam til mindre, AI-forsterkede team innen 2030.

Deloitte Insights har laget nettrapporten "Tech Trends 2026" og spår også at 2026 vil handle om å minske gapet mellom AI-løfter og virkelighet. De peker fem teknologitrender som vil prege 2026 når det gjelder å gå fra eksperimentering til faktisk nytte. De nevner også KI i den fysiske verden, i form av konvergens mellom KI og robotikk, KI-agenter som ikke bare overtar eksisterende opptaver fra ansatte, men der organisasjoner redesgnes rundt KI-agenter, optimering av de økende kostnadene knyttet til KI-bruk, og det de kaller "Architecting an AI-native tech organization", et begrep jeg tenker jeg må jobbe med å finne en god norsk oversettelse av. Men det høres trendy ut.

"From hype to hard hat work"

Forrester skiller seg ut med et mer kritisk perspektiv. Deres nettportal "Predictions 2026" har artikler som spår at KI vil større motstand mot og utsettelser av KI-investeringer i 2026 fordi gapet mellom overdrevne leverandørløfter og faktisk levert verdi, tvinger frem en korreksjon av forventningene, og av markedsverdier i selsakpene. "AI moves from hype to hard hat work", skriver de i en blogg og spår at virksomheter vil utsette 25 % av planlagte AI-investeringer fra 2026 til 2027.

IBM har også funnet seg fem trender, men har valgt å være mindre teknologisentriske og mer menneskesentriske i sine predisjoner. Rapporten heter "5 Trends for 2026", og har overskrifter som "Uncertainty will be your greatest asset—if you embrace it.", "Employees will want more AI—not less" og "Customers will hold your AI accountable.". Spennende påstander. Og fordi IBM er IBM så har de selvfølgelig også et punkt om at virksomheter må forberede seg på kvantedatamaskiner. De har også et spennende punkt som heter "Global AI resilience will require a local safety net", og som beskriver både digital autonomi, motstandskraft og "forklarbarhet", der både myndigheter og forbrukere vil kreve star på hvordan en beslutning er blitt til og en beslutning er gjennomført. Da må KI-en din kunne gi kunden det svaret.

Capgemini har også lagt seg på fem trender for 2026 i rapporten "Top Tech Trends 2026". Her er det lett tabloide overskrifter som "The year of truth for AI", "AI is eating software", "The borderless paradox of tech sovereignty" og "Cloud 3.0: all flavors of cloud". Jeg synes det er interessant at denne rapporten fra Campgeminim men også de fra Forrester og IBM, ikke er teknologideterministiske, men tvert imot løfter frem målkonflikter og dilemmaer, og også advarer mot at en svekket tillit kan gå ut over vekst- og investeringstakten. Gapet mellom leverandørenes løfter og evnen til å levere er et økende problem.

Forklarbarhet

Så det er noen helt tydelige fellestrekk i disse trendbeskrivelsene. I alle tar kunstig intelligens stor plass både i virksomheter og i samfunnet. Men hva vi kommer til å bli mer opptatt av å få til kan synes å være i utvikling. Flere fremhver gapet mellom forventninger og resultater er økende. Det er en opplevelse av at teknologien ikke helt holder det den lover, som kan gi en motreaksjon der som det ikke tettes. Og det er flere som løfter frem forklarbarhet og åpenhet som store utfordringer som ligger foran oss. Bedre måter å forstå hva den svarte boksen gjør, og hvorfor det som kommer ut av den blir slik det blir. Flere er også opptatt av det rundt KI er en stor "orkestreringsutfordring". 

Det kommer ikke til å være en enkelt teknologi, eller en chatbot, som løser alt for oss. Den digitale verden må virke sammen med en fysisk verden. Ting må henge sammen i en virksomhet og de må henge bedre sammen når vi skal løse store samfunnsutfordringer.

Donald Trump, Europa og Grønland

Helgens The Economist oppsummerer forrige ukens meningsutvekslinger i Davos, og hva de kan bety for den videre utviklingen i forholdet mellom USA og Europa. Denne gangen truet Europa med mottiltak mot amerikansk toll og maktbruk. Det fikk børskursene til å falle, og Trump rygget tilbake. 

Det er ikke sikkert det blir like enkelt neste gang. Lederartikkelen i The Economist, med overskriften "The true danger posed by Donald Trump", oppsummerer det slik:

"The moral is that, to get America’s president to retreat, you have to convince him that you will impose a price on him. In most of their dealings with Mr Trump, European leaders have treated him with sycophancy truffled by the odd, muted objection. This time, they were more assertive and it worked.

That is where the good news ends. At Davos Mr Trump talked about owning Greenland—which means that he could yet seek leverage by reviving tariffs or even the threat to use force. Even if he doesn’t and America and Denmark successfully negotiate a revised treaty that remains short of sovereignty, Europeans should heed the language in his speech. It betrayed an ominous contempt for Europe and for the value to America of the transatlantic alliance as it works today."

Grønland eller Europa?

Er hovdproblemet at Donald Trump vil ha Grønland eller er han først og fremst så misfornøyd med Europa at han vil gjøre hva som helst for å plage og skade EU og europeiske land? Grønland var ikke viktig nok til å bli nevnt i den nye sikkerhetsstrategien USA har produsert, med den såkalte "Donroe-doktrinen", og det meste USA antyder at de ønsker å gjøre mer av på Grønland (blant annet militærbaser og mineraler), er fullt mulig å få til uten noen militær eller økonomisk konflikt med verken Danmark eller Europa, skriver The Economist. 

Så det handler nok mest om Europa, men for å helgardere har The Economist skrevet lange artikler både om Grønlands rolle og betydning når det gjelder militær aktivitet (veldig liten) og utvinning av mineraler (veldig liten), og en artikkel om hva det vil bety for sikkerheten om USA og Europa sklir fra hverandre og ikke stole på hverandre eller samarbeide med hverandre om infrastruktur, teknologi eller militære anskaffelser.

For å ta det siste først: Den allerede nevnte lederartikkelen analyserer og spekulere i hva det kommer til å koste, og hva det vil bety for sikkerheten globalt, i USA og i Europa, og vi sklir lengre fra hverandre. Det er ikke bare Europa som vil tape på det. I motsetning til det Donald Trump ser ut til å tro, er det først og fremst Kina og Russland som tjener på et mer konfliktfult mellom USA og Europa, og en situasjon der USAs adminsitrasjon arbeider for å sette europeiske land opp mot hvandre. For USA vil det kunne være svært skadelig å føre en politikk der de ikke kan stole på sine allierte.

Europa som irritasjonsmoment for Trump

I en litt lengre breifing med tittelen "Donald Trump’s expansionist itch has undermined global security" (bak betalingsmur), går The Economist videre når det gjelder å beskrive hvordan EUs mottiltak er innrettet når det er snakk om økonomiske motreaksjoner fra USA eller andre land. Det ble ikke nødvendig denne gangen, men det er jo ikke akkurat slik at uenigheten mellom Europa og USA er over. Brått blir det en ny situasjon som kan utløse kraftige virkemidler på  begge sider. The Economist skriver at:

"Some European leaders wanted to go much further. France’s president, Emmanuel Macron, suggested that the EU invoke its most powerful economic weapon, the anti-coercion instrument (ACI). This mechanism, which has never been used, would have allowed the EU not simply to adopt matching tariffs in response to America’s, but to resort to completely different forms of retaliation, from cancelling banking licences to restricting exports of the machines used to make advanced computer chips (a business in which ASML of the Netherlands has a monopoly)."

Denne artikkelen trekker også frem hvordan USA i dag er avhengige av tilgang til andre lands baser, blant annet tyske og britiske, for å utøve sin militære makt i ulike deler av verden, enten det er i Venezuela eller i Midt-Østen. Å erstatte disse avtalene med andre måter å håndtere tilgang til forsyninger og infrasturktur vil være både vanskelig og dyrt, og det vil ta lang tid å få disse alternativene på plass. 

Grønland

En egen lengre artikkel gjør et dypdykk i hva Grønland betyr for USA, og hvor totalt ulogisk Donald Trumps politikk er. Artikkelen heter "Donald Trump’s grab for Greenland makes no sense" og går blant annet gjennom hvor mye drift av Grønland koster, med Danmarks generøse velferdsordninger, hvor mye drift av flere militærbaser vil kunne koste, og hvor dyrt og krevende mineralutvinning er i Arktis generelt, og på Grønland spesielt. Det er jo stort sett slik at både baser og gruver har stengt ned de siste årene og ikke åpnet opp. Selv den siste tidens apetitt på sjeldne jordmetaller har gitt beskjedne resultater på Grønland. The Economist skriver:

"Yet the odds of a mining bonanza are low. Glaciers cover about 80% of the island, making exploration and development of mines costly and difficult. Greenland’s transport infrastructure is meagre: no two towns are connected by road, limiting mining to coastal areas accessible by ship. During the 20th century no fewer than 18 mines shut down, often because of high costs or logistical problems. Today the island has just two working mines. Nalunaq is a gold mine that was shut in 2014 and reopened in 2024 because of a surge in the bullion price. The other, White Mountain, produces anorthosite, an input for fibreglass and paint. It has faced all manner of challenges."

Og:

"Perhaps the closest comparable construction project to building a new Arctic base is the Mary River mine, for which the transport infrastructure alone cost $1.25bn. One American official reckons it would cost $20bn-30bn to build and maintain five bases in Greenland. Add to that the roughly $10bn in present-value terms it would cost to continue Denmark’s generous payments to the population over the next 30 years, taking ownership of Greenland looks like a decidedly poor financial deal. These costs, although unnecessary, would be affordable for an economy as big as America’s, but the harm a takeover would do to America’s security and standing in the world would be incalculable. The closer you look at what Mr Trump no doubt views as the property deal of the century, the more it seems like many of his hotel and casino projects in the 1990s and 2000s: flashy at first glance, but so laden with debt and hidden costs that they soon became fiascos"

I følge The Economist er det slik at det er ganske stor russisk og kinesisk aktivitet i luften og på sjøen i Arktis, men at dette i all hovedsak foregår rundt Alaska og i veldig liten grad rundt Grønland. På lang sikt kan klimaendringene åpne muligheter for nye sjøruter for varetransport i Arktis, og kanskje også økt aktivitet på land. Kanskje er dt også slik at knapphet på mineraler vil gjøre Grønland mer attraktivt for investeringer, men det er mange steder i verden som fremstår som betydelig enklere når det gjelder vær, natur og logistikk. Den lave og nedadgående aktiviteten der i dag kan tyde på at det ikke er noen store satsinger rett rund hjørnet.

Mark Carneys tale i Davos

Canadas statsminister Mark Carney holdt en helt glimrende tale i Davos denne uken, den beste jeg har hørt på vedlig lenge. Men hva er det som gjør denne talen så god?

 

Mark Carney tale er blitt hyllet av mange, på begge sider av Atlanteren fordi den setter ord på hva det er som er det problematiske i den nye geopolitiske verdensordenen. Han nevner ikke Trump ved navn, og knapt nok USA, men beskriver systemegenskaper ved gode og dårlige internasjonale økonomiske, politiske og sikkerhetsfremmende systemer.

Flere mener at denne talen vil bli stående som en tidsmarkør, både for i form av erkjennelsen av at den gamle ordenen ikke kommer tilbake. Men forhåpentligvis også oppstarten på en ny fase der det ikke er alengang og isolasjon, og heller ikke underdanighet under noen få stormakter som gjelder, men en tidsmarkør for når en del likesinnende land startet det vanskelige arbeidet med å finne veien nye måter å ivareta liberale, demokratiske og frihandelsvennlige verdier. Ikke en nostalgisk lengten etter det som var, men en langsiktig byggeprosess for å bygge noe nytt og enda bedre.

Innholdet i talen treffer så utrolig presist når det gjelder hva den vestlige verdens mellomstore og små land har blitt viklet inn i av problemer, og hvordan veien til å vikle seg ut av disse problemene må se ut. Talen beskriver, veldig overordnet naturligvis, prinsippene for en farbar vei til en ny og bedre verdensorden. Jeg tenker at det i hvert fall er fire ting i dette det er viktig å løfte frem:

1. Vaclav Havel og keiserens nye klær

Det første og mest opplagte er Mark Carneys elegante måte å bruke Vaclav Havel til å trekke en parallell til et stort og dysfunksjonelt regime som levde i selvfornektelse, den kommunistiske østblokken. Ingen der ville ta beslastningen det var å si høyt  det alle visste, at keiseren ikke hadde  klær. Det er fryktelig ubehagelig å være den som foreteller sannheten når man er den eneste som gjør det. Men når noen andre gjør det først så det lettere, og ikke lenger mulig å late som ting er i orden.

Nå tror jeg kanskje ikke at Donald Trump har lest eller forstått verken Vaclav Havels politikk eller hans forfatterskap, men det har selvfølgelig Mark Carney gjort, og mange andre som besøker Davos i januar hvert åt. Det å bruke kommunismens ganske plutselige og fredelige kollaps, fordi ingen lenger trodde på det den hevdet var sant, er jo ikke så dumt for en canadier som besøker Europa:

"In 1978, the Czech dissident Václav Havel, later president, wrote an essay called The Power of the Powerless, and in it, he asked a simple question: how did the communist system sustain itself? And his answer began with a greengrocer.

Every morning, this shopkeeper places a sign in his window: ‘Workers of the world unite’. He doesn't believe it, no-one does, but he places a sign anyway to avoid trouble, to signal compliance, to get along. And because every shopkeeper on every street does the same, the system persist – not through violence alone, but through the participation of ordinary people in rituals they privately know to be false.

Havel called this “living within a lie”. The system's power comes not from its truth, but from everyone's willingness to perform as if it were true, and its fragility comes from the same source. When even one person stops performing, when the greengrocer removes his sign, the illusion begins to crack. Friends, it is time for companies and countries to take their signs down."

Toppmøtet i Davos ble et slikt øyeblikk der flere meldte seg på innsatsen for å ta ned disse plakatene og si hva de egentlig mener om tingenes tilstand. De nordiske statsministrene og utenriksministrene bidro sterkt til dette, både når det gjelder Grønland og fredsprisen, mens britenes finansminister Rachel Reeves var i en paneldiskusjon med Trumps handelsminister Howard Lutcnick der hun forklarer han at internasjonal handel og arbeidsdeling faktisk skaper verdi, både for de som kjøper og for de som selger varer og tjenester.

2. Det gamle regelbaserte systemets har brutt sammen

Det andre Carney formulerer så elegant er hvordan det å ha et regelbasert internasjonalt bygget på samarbeid er mye lurere enn å ikke ha et slikt system, selv om det ofte kunne oppleves som asymmetrisk, og selv om det noen ganger har vært slik at de store hadde mer makt enn de små. Men prinsippet om at alle skulle behandles likt, og at det har vært insitusjoner og organisasjoner som skulle passe på dette, har gitt de små muligheter og handlingsrom de ikke har i det gangsterlignende regimet som har tatt over:

"This bargain no longer works. Let me be direct. We are in the midst of a rupture, not a transition. Over the past two decades, a series of crises in finance, health, energy and geopolitics have laid bare the risks of extreme global integration. But more recently, great powers have begun using economic integration as weapons, tariffs as leverage, financial infrastructure as coercion, supply chains as vulnerabilities to be exploited."

"You cannot live within the lie of mutual benefit through integration, when integration becomes the source of your subordination. The multilateral institutions on which the middle powers have relied – the WTO, the UN, the COP – the architecture, the very architecture of collective problem solving are under threat. And as a result, many countries are drawing the same conclusions that they must develop greater strategic autonomy, in energy, food, critical minerals, in finance and supply chains. And this impulse is understandable. A country that can't feed itself, fuel itself or defend itself, has few options. When the rules no longer protect you, you must protect yourself."

 3. Det er ikke lurt å skade sine venner

Det tredje Mark Carney beskriver på en presis måte er hvorfor det ikke lønner seg i lengden å skade og plage sine beste venner, selv om de er mindre og svakere og man kan vinne små seire underveis. Den transaksjonelle måten å forholde seg til andre kan kanskje virke fristende når man er sterk og ikke spesielt opptatt av juridiske eller moralske grenser, eller av historiske bånd, men det som gjør det mulig å hente ut transaksjonelle gevinster forvitrer over tid. Transaksjonene blir mindre og mindre verdt. Gevinsten avtar fordi landene som alltid taper på transaksjonene vil måtte finne andre og bedre strategier, og andre venner. 

Ikke alt har vært perfekt med det internasjonale regelbaserte systemet. Det har vært vært lettere å være stor og sterk enn liten og svak. Men det har fungert såpass godt å samarbeide med sterkeste innenfor et internasjonalt system av verdier, rettigheter og regler, med tilhørende samarbeidsorganisasjoner og allianser, at fordelene har vært langt større enn ulempene. Når ting blir snu opp ned, og det er fare for at det nettopp er disse avhengigheten som medfører skade, kan de ikke overleve over tid. De må byttes ut med noe bedre.

"But let's be clear eyed about where this leads. A world of fortresses will be poorer, more fragile and less sustainable. And there is another truth. If great powers abandon even the pretense of rules and values for the unhindered pursuit of their power and interests, the gains from transactionalism will become harder to replicate. Hegemons cannot continually monetize their relationships.

"Allies will diversify to hedge against uncertainty. They'll buy insurance, increase options in order to rebuild sovereignty – sovereignty that was once grounded in rules, but will increasingly be anchored in the ability to withstand pressure. (...) Collective investments in resilience are cheaper than everyone building their own fortresses. Shared standards reduce fragmentations. Complementarities are positive sum. And the question for middle powers like Canada is not whether to adapt to the new reality – we must. The question is whether we adapt by simply building higher walls, or whether we can do something more ambitious.

Det er flere eksempler på at dette har begynt å skje praksis. På handelsavtaleområdet, som Carney trekker frem i talen, velger mange land å diversifisere hvem man handler med. Når det gjelder forsvarssamarbeid, og strategier for innkjøp av forsvarsmateriell, er det et forsterket samarbeid mellom europeiske land, et samarbeid Canada ønsker å koble seg tettere på. Og vi ser naturligvis dette skjer på det digitale området, der avhengighet av noen få plattformselskaper, og man i realiteten må velge mellom USA og Kina, framstår som veldig mye mer risikabelt enn tidligere. Da er det naturligvis slik at man må finne sammen for å utforske alternative strategier, for økt resiliens og redusert risko.

4. De mellomstore demokratiene må vise vei

En verden med nye festninger og nye handelshindringer vil være fattigere, mer usikker og mindre bærekraftig, i følge Carney, og han lover at Canada vil ta et medansvar for å verden gjør det som er nødvendig for å bygge noe sammen som beskytter mot de nye truslene og usikkerhetene. Det bør ikke være høyere murer og mer nasjonal alenegang, men være en felles investering i å beskytte oss sammen. Hvis vi ikke setter oss sammen rundt bordet, og selv tar ansvar for å gjøre noe, er det noen andre som sitter ved bordet, og vi blir deres måltid, sa Mark Carney:

"Argue, the middle powers must act together, because if we're not at the table, we're on the menu. But I'd also say that great powers, great powers can afford for now to go it alone. They have the market size, the military capacity and the leverage to dictate terms. Middle powers do not. But when we only negotiate bilaterally with a hegemon, we negotiate from weakness. We accept what's offered. We compete with each other to be the most accommodating.

 This is not sovereignty. It's the performance of sovereignty while accepting subordination. In a world of great power rivalry, the countries in between have a choice – compete with each other for favour, or to combine to create a third path with impact. We shouldn't allow the rise of hard power to blind us to the fact that the power of legitimacy, integrity and rules will remain strong, if we choose to wield them together."

Og avslutningsvis sa han noe viktig om å erkjenne at den gamle måten å gjøre ting på ikke kommer tilbake. Når veien videre ikke er veien tilbake, må ambisjonen være å skape noe enda bedre:

"We know the old order is not coming back. We shouldn’t mourn it. Nostalgia is not a strategy, but we believe that from the fracture we can build something bigger, better, stronger, more just. This is the task of the middle powers, the countries that have the most to lose from a world of fortresses and the most to gain from genuine co-operation. The powerful have their power. But we have something too: the capacity to stop pretending, to name realities, to build our strength at home and to act together."

Canadas statsminister er konkret på mye av det Canada selv er i gang med jobben med reposisjonere seg når det gjelder handel og sikkerhtssamarbeid, for å redusere risko. Han var også konkret på elementer i dette: samarbeid med Norden om sikkerhet og ressurser i Arktis, med blant annet Europa, India og Sør-Amerika om nye handelsavtaler, og med EU om innkjøp av forsvarsmateriell. Det han foreløpig ikke kan være like konkret på er hvordan den institusjonelle delen av et slikt revitalisert samarbeid skal se ut, og hvilke land som skal være med på hva, og hvordan. Nettopp fordi dette er noe mange land få finne ut av sammen, og som ikke kan dikteres av et enkelt land, eller i bilaterale avtaler mellom supermakter. 

På verdenstoppen i KI-bruk

Hvor i verden er innbyggernes bruk av kunstig intelligens (KI) høyest? Jeg har nylig blogget om tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som viser at omkring halvparten av befolkningen i Norge har brukt KI-verktøy i løpet av de siste tre månedene. Men hvordan er dette sammenliknet med KI-bruk i andre land? 

Utvikling vs. bruk av KI

Til vanlig er det veldig mye oppmerksomhet rundt det at USA og Kina er lendende på utvikling av KI-tjenester, men også produksjon av hardware og massive investeringer i forskning og innovasjon som utvikler KI. De største og høyest verdsatte teknololgiselskapene holder til der. De store forskningsbudsjettene er der. Og det støste investeringene i datasentrene som muliggjør trening er der.

Så skulle man kanskje tro at det er en sammenheng mellom å være ledende på utvikling og salg av KI, og befolkningens bruk av KI, men er det slik at USA og Kina er høyt oppe på listen over land der KI brukes mest av innbyggerne i hverdagen? Slik er det ikke. Her er ikke USA og Kina på den globale topp 20-listen i det hele tatt. The Economist har for et par dager siden publisert artikkelen "Which countries are adopting AI the fastest?". Der refererer de til en ny undersøkesle fra andre halvår 2025 som sammenlikner hvor mye innbyggere i ulike land bruker KI. 

Kilden for The Economists artikkel er en undersøkelse gjort av Microsofts AI Economy Institute, en enhet i Microsoft som forsker på KI-bruk. De beskriver metoden de har brukt for å måle KI-bruk slik:

"To track this trend, we measure AI diffusion as the share of people worldwide who have used a generative AI product during the reported period. This measure is derived from aggregated and anonymized Microsoft telemetry and then adjusted to reflect differences in OS and device-market share, internet penetration, and country population."

Denne metoden gir selvfølgelig ikke helt presise tall, og det er en del bruk av skjønn og derfor noen manuelle justeringer, for eksempel fordi ikke alle KI-brukere er på Microsofts operativsystemer. Men jeg tror det for de fleste land en ganske god estimering. Og for Norges del stemmer i hvert fall tallene godt overens med SSBs tall

Verdenstoppen i KI-bruk

Hvilke land er det som topper listen over bruk av KI. Denne undersøkelsen viser at det er De forenede arabiske emiratene (UAE) og Singapore som topper listen med omkring 60 prosent av innbyggerne som har brukt KI i løpet av siste måned. Et lite stykke bak, og på litt under 50 prosent i følge denne undersøkelsen, ligger Norge, som dermed er nummer tre i verden på bruk av KI. Ikke veldig langt bak Norge følger Irland, Frankrike og Spania. Blant topp 10 er det kanskje ikke så overraskende at vi også finner Storbritannia og Nederland, og blant topp 20 finner vi Sverige, Danmark, Sveits og Sør-Korea. Sør-Korea er landet som har klatret mest fra første halvår, fra 25. plass til 18. plass. Microsofts forskere skriver at:

"Countries that have invested early in digital infrastructure, AI skilling, and government adoption, such as the United Arab Emirates, Singapore, Norway, Ireland, France, and Spain, continue to lead. The UAE extended its lead as the #1 ranked country, with 64.0 percent of the working age population using AI at the end of 2025, compared to 59.4 percent earlier in the year.

Å være ledende på forskning, innovasjon og bedrifters investeringer i KI-produkter betyr ikke at man er ledende på bruk av KI. USA er på 24. plass på den globale rangeringen. 28 prosent bruker KI der. I Kina bruker 16 prosent KI, noe som ikke gir en plass på topp 50-listen. The Economist skriver at:

"The second half of the year in the United States shows that leadership in innovation and infrastructure, while critical, does not by themselves lead to broad AI adoption. The U.S. leads in both AI infrastructure and frontier model development, but it fell from 23rd to 24th place in AI usage among the working age population, with a 28.3 percent usage rate. It lags far behind smaller, more highly digitized and AI-focused economies"

Jeg ser også at Japan har en KI bruk nede på 19 prosent. Finland ligger også overraskende lavt med 27 prosent. Kanskje er det slik at dette er tall som kan skyldes noen metodiske svakheter, eller kanskje at KI-modellene ikke behersker alle språk like godt enda? Microsoft-artikkelen har i hvert fall noen interessante avsnitt som foreklarer hvordan økt KI-bruk blant innbyggerne i Sør-Korea sannsynligivs har sammenheng med store forbedringer i Chat GPTs ferdigheter i koreansk, først i Chat GPT-4 og så ytterlligere i Chat GPT-5.

DeepSeeks markedsandeler

Et helt annet forhold som også fanges opp av denne undersøkelsen er hvor stor utberedelse bruken av DeepSeek og andre kinesiske KI-tjenester i ulike land. I DeepSeek fikk de store amerikansk tjenesteleverandørene en utfordrer med en annen og billigere forretningsmodell, som tilsynelatende presterte på omtrent samme nivå. Det burde kanskje føre til en masseflukt til DeepSeek i mange land? 

Tallene viser at det ikke har skjedd så langt. Selv om det er gratis å bruke DeepSeek for brukerne, skriver Microsoft at det stort sett er i markeder der det ikke er tilgang til de amerikanske selskapenes tjenester at DeepSeek er markedsleder:

"This combination of openness and affordability allowed DeepSeek to gain traction in markets underserved by Western AI platforms. Adoption remained low in North America and Europe, but surged in China, Russia, Iran, Cuba, Belarus, and across Africa, places where U.S. services face restrictions or where foreign tech access is limited. In Africa in particular, DeepSeek usage is estimated to be 2 to 4× higher than in other regions."

DeepSeek har i følge rapporten en markedsandel på 89 prosent i Kina, 56 prosent i Belarus, 49 prosent på Cuba og 43 prosent i Russland. Men det er som nevnt interessant at det særlig i Afrika er foregår en kamp om markedsandeler der kinesisk KI, ofte støttet opp av kinesisk infrastruktur, er i konkurranse med de amerikanske teknologiselskapene.

Den nye kommuneagendaen

Den regjeringsnedssatte kommunekommisjonen har lagt frem sin første delutredning, med gode forslag som jeg tror vil samle relativt bred oppslutning. Det er i all hovedsak tiltak som handler om mindre statlig detajstyring, krav og kontroll, og større kommunal frihet til å bestemme hvordan oppgavene skal løses. Kommisjonen mener at forslagene kan gjennomføres raskt, og ikke krever noen større utredning.

I neste utredning fra kommisjonen kommer det forhåpentligvis flere forslag som trekker i samme retning, og sikker også mer kontroversielle forslag. Kanskje aller viktigst er tiltak som ikke gjør det lønnsomt å la være å bygge sterkere fagmiljøer og finne stordriftsfordeler, og gjøre strukturelle endringer der det trengs. Mye av denne første kommisjonsinnstillingen handler om hvordan dagens kommunale oppgave løsning ikke er bærekraftig på sikt, dels fordi vi vil mangle penger, men først og fremst fordi vi mangler folk til å løse alle oppgavene. 

Det endrede forholdet mellom yrkedaktive og eldre er ikke noe som kommer om mange år, det er i ferd med å skje nå, og rapporten beskriver det godt. Jeg vil skrive mer om innholdet i kommisjonen snart, men jeg synes pressekonferansen der utredningen ble lagt frem var så god at jeg må dele videoen her på bloggen. Signe Vabo presenterte kommunenes utfordringer veldig godt, men den som virkelig stjal showt var Jens Stoltenberg, som kom med en sjeldent god beskrivelse av utfordringene kommunene står i, og at det haster å gjøre kraftfulle tiltak. Å høre Jens nå er omtrent som å høre forrige regjering snakke om behovet for kommunereform for 10 år siden, men det er enda mer kraftfullt. For i mellomtiden har utfordringene i kommunene blitt mye større, og vi har fått dårligere tid (Jens Stoltenberg starter ca 26:20 ut i videoen):