Hvor høyt er norsk prisnivå?

Vi vet at Norge har et høyt lønns- og velferdsnivå, men et høyt prisnivå på en del varer. Men er vi dyrest? Og hvor mye priser har Norge en gjennomsnittet i EU-landene?

Den siste europeiske kjøpekraftsundersøkelsen viser at prisnivået på konsum i husholdningene i Norge ligger 50 prosent høyere enn gjennomsnittsprisene i EU. Det gjør Norge til et av de dyreste landene i Europa, men ikke aller dyrest. Statistisk Sentralbyrå (SSB) skriver:

"Sveits var i 2019 dyrest i Europa, med et prisnivå som lå 62 prosent over EU27. Island, Norge og Danmark fulgte deretter med priser som lå henholdsvis 54, 50, og 41 prosent over EU-gjennomsnittet. Lavest prisnivå ble registrert i Øst-Europa, spesielt blant landene på Balkan. Flere land på Balkan viste prisnivå som lå rundt halvparten av gjennomsnittet i Europa."

Vi kan også se av tallene at Tyskland, Italia og Spania ligger omkring gjennomsnittet i EU-27. Sverige og Storbritannia ligger begge 21 prosent over EU-gjennomsnittet. Disse undersøkelsene sammenligner også prisnivået i Japan og USA med de europeiske prisene. Japan ligger 24 prosent over EU-snittet, mens USA er 23 prosent over.

Hva er det som er er spesielt dyrt i Norge. Tallene viser, ikke særlig overraskende, at matvarer er særlig dyre i Norge, mens klær relativt sett ikke er det. Men aller dyrest er alkoholholdige drikkevarer i Norge. SSB skriver:

"Når det gjelder konsumgruppen «alkoholholdige drikkevarer og tobakk» ble Norge og Island målt til de høyeste prisene i Norden og i Europa med indekser på henholdsvis 236 og 213. Dette betyr at prisnivået i Norge og på Island var 136 og 113 prosent over EU-gjennomsnittet, mye grunnet høye avgifter innen denne varegruppen. Sammenlignet med Norge betalte danskene og svenskene bare rundt halvparten for alkohol og tobakk, mens finnene betalte om lag 30 prosent mindre."

Varige adferdsendringer etter korona?

Mye har endret seg det siste året i måten folk lever livene sine. Mindre reising, uteliv og sosiale sammenkomster. Mindre jobbing på kontoret og mer hjemmekontor. Mer tid til å ulike hjemmeaktiviteter som matlaging og oppussing. Mindre organisert trening på treningsstudio, mer trening på egenhånd utendørs.

Det meste av dette er helt nødvendige og naturlige tilpasninger til en situasjon påført utenfra, og sånn sett ikke spesielt overraskende. Det virkelig interessante spørsmålet er om adferden faller tilbake til situasjonen før korona så raskt det blir mulig, eller om noen av endringene har satt seg og kanskje blir mer varige.

En måte å analysere dette på er å se på endringer i google-søk gjennom koronaperioden og se om de søkene som har gått kraftig ned kommer opp igjen, og ikke minst om søk som har eksplodert i denne perioden faller raskt tilbake til utgangspunktet. The Economist skriver om dette i artikkelen "Covid-19 seems to have changed lifestyles for good" og slår der fast at ting blir noe mer normale igjen, men slett ikke helt som før. Det virker som enkelte endringer er i ferd med å feste seg.

Av ting som har gått kraftig ned er søk på "billett" og "restaurant". At vi fortsatt reiser mindre er ikke så overraskende, men vi går også mindre på restaurant. Selv om det de fleste steder er mulig igjen er det 17 prosent færre søk. Søk på "hangover" falt 40 prosent i mars, men er tilbake på normalt nivå. Hva så med det som har økt under koronakrisen, som baking og matlaging, sykling, streaming av filmer og ulike kunstneriske aktiviteter. The Economist skriver:

"Even as people are less comfortable going out and about, Google’s data show that they are persisting with home activities they picked up months ago. Take baking, for example. “Yeast” quickly became a fad, with searches rising by 280% in April—and by 1,300% in peckish Italy. Global interest has flattened since, but is still 19% above normal. Other gastronomic words show a similar pattern. (...) Though people are feasting at home, fitness has also become a priority during quarantine. Searches for “dumbbell” and “Strava”, a workout app, remain more than 60% above the usual level, despite gyms reopening. The continued interest in “electric bicycles” and “standing desks” (especially in America) shows that workers are making their transport and home offices healthier too.".

Quarantunes (35). Manic Monday

Jeg kan ikke gi meg helt med Green Days Billie Joe Armstrong som i hele vår har vært hjemme brukt tiden til å spille inn en coverlåt i uken og kalt prosjektet "No Fun Mondays". Og når det er så galt at man må holde seg hjemme er det jo en fin mulighet til gjøre sin egen versjon av sanger man liker. Billie Joe Armstrong liker mye bra musikk. 

Siden det nå også nærmer seg mandag passer det bra å trekke frem den coverversjonen han har gjort av The Bangles monsterhit "Manic Monday" fra 1986. Det spesielle med akkurat denne innspillingen er at han har fått med seg selveste Susanna Hoffs som spiller gitar hjemme i sin stue. Helt i pakt med tidsånden i disse koronatider, med andre ord.

Her er lenken til hele spillelisten med Quarantunes.

Quarantunes (34): Should I Stay Or Should I Go?

 Ok, det var ikke akkurat pandemiens dilemmaer The Clash hadde i tankene da de sang om "Should I Stay Or Should I Go?" tidlig på 80-tallet. Men I en tid der vi alle har et ansvar for å hindre at coronaviruset gjør et stort comeback, praktiserer alle de forebyggende smitteverntiltakene vi har lært det siste halvåret og holder oss unna festlige lag der for mange mennesker er samlet på for liten plass. Da kan problemstillingen nettopp være om man skal gå ut,  eller heller bli hjemme.

Her er en lenke til hele spillelisten med Quarantunes.

Quarantunes (33): Quarantine

Som nevnt i denne spalten tidligere i sommer begynner det å komme både coverversjoner av gamle sanger som er relevante, noen ganger med nye tekster, men også helt nykomponert musikk med som tar opp korona-relevante teamaer. Og vi bør kanskje regne med at tiden vi er inne i vil være inspirasjon for både litteratur, filmer, teater og ikke minst musikk i tiden som kommer.

Et eksempel på en slik nyskrevet sang fra karantenens og hjemmekontorenes tidsalder. Dette er pop-punk bandet Blink-182 med "Quarantine". Et band jeg har pleid å tenke på som litt mindre kjent og litt yngre slektning av Green Day, som også dukket opp i California for omtrent 30 år siden. Begge band holder det faktisk gående fortsatt og holder fast på musikksjangeren sin. Og budskapet? Karantene er kjedelig:

Her er en lenke til hele spillelisten med Quarantunes.

Mary Trump: Too Much and Never Enough

Det er kanskje en smule paradoksalt at en bok som handler om det konstante behovet for hevn, og for å holde både familiemedlemmer og andre nede i familien Trump, selv kan fremstå som den ultimate hevnen. Det er ikke bare et vanlig karakterdrap, men en diagnose. Men det kreves jo substans når man skriver en bok med undertittelen "How my family created the worlds most dangerous man". En million solgte eksemplarer allerede første dag er jo en fin takk for sist.

I motsetning til en rekke andre bøker som er kommet de siste to årene om Donald Trump, som Michael Wolffs to bøker og John Boltons bok, handler ikke Mary Trumps bok om livet i det hvite huset eller om Trump som president. Ikke i det hele tatt. Den handler nesten ikke om Donald Trumps familieliv de siste årene heller, for Mary Trump har knapt nok snakket med resten av familien de siste ti årene, etter et svært  konfliktfylt arveoppgjør etter at Fred Trump, Donalds far og Marys bestefar, døde

Men det at boken er en innsidefortelling fra en helt annen tid, og beskriver hendelser svært få har forutsetninger for å skrive om, er også bokens unike styrke. Den er godt skrevet, går langt i små og ofte såre personlige detaljer som bygger opp under hovedfortellingen. Og kunne ikke vært skrevet av noen andre enn en person som var til stede da det skjedde. Eller har snakket med andre og eldre medlemmer av familien om det som ligger enda litt lenger tilbake i tid. 

Dette handler om Fred og Mary Trump, om de fem barna, der Donald var nummer fire i rekken, og hvordan de levde og ble oppdratt. Sikkert litt overraskende for noen er ikke Donald Trump den største skurken i fortellingen. Det er faren, tyrannen Fred Trump, som får skylden for å skape og opprettholde en dysfunksjonell familie der lillebror Donald vant makten og pengene, mens storebror Fred, Marys far, ble mobbet og plaget, og drakk seg ihjel. Donald er i følge Mary også et offer for faten. Han er fortsatt treåringen som gjør alt han kan for at far skal være fornøyd. Da må han aldri tape, aldri vise svakhet og aldri innrømme feil. 

Dette er sikkert den boken Michael Wolff skulle ønske at han kunne skrevet, men bare Mary Trump kunne gjøre det. Det er en bok det er vel verdt å lese. Selv om det unektelig også er et paradoks at den viktigste politiske boken i USA akkurat nå ikke handler om politikk i det hele tatt.

Trump vs Biden - ifølge bettingselskapene (2)

Spillselskapenes odds på presidentvalget i USA snudde omkring 1. juni, fra å holde Donald Trump som ganske klar favoritt til å holde Joe Biden som klar favoritt. Forspranget har har økt den siste tiden.

Da jeg i juni blogget om hvem bettingselskapene har mest tro på mente at det er 52 prosent sjanse for at Joe Biden vinner og 43 prosent sjanse for at Trump vinner. Dette var et gjennomsnitt av syv bettingsselskapers odds. Disse varierte mellom et forsprang for Biden på to og 14 prosentpoeng.

Nå tidlig i august viser gjennomsnittet at det er 61 prosent sjanse for sier til Biden og 37 prosent sjanse for at Trump vinner. Forpranget hos de syv bettingsselskapene varierer. Forspranget når det gjelder vinnersjanser er blitt svært stort hos samtlige bettingselskaper og varierer mellom 29 prosentpoeng og 20 prosentpoeng i følge oversikten hos RealClearPolitics.

EUs BNP falt 11,9 prosent i andre kvartal

Jeg skrev for noen dager siden her på bloggen at USAs BNP falt med historiske 9,5 prosent fra første til andre kvartal 2020. Eurostats nye tall viser at det ikke noe bedre i EU. 

De økonomiske kvartalstallene her i Europa viser at BNP-fallet fra første til andre kvartal i EU er på 11,9 prosent, mens det i eurosonen er på 12,1 prosent. Det kommer på toppen av et BNP-fall i første kvartal på 3,2 prosent og 3,6 prosent i henholdsvis EU og eurosonen. Nå er disse tallene for andre kvartal veldig tidlige estimater, men det sier uansett mye om situasjonen. I april, mai og juni har vi hatt en nedgang i økonomien vi aldri har sett maken til i fredstid.

Av de 16 landene som har bidratt med foreløpige tall er nedgangen høyest i Spania med et BNP-fall på 18,1 prosent fra første til andre kvartal og en nedgang på 22,1 prosent i forhold til samme kvartal i 2019. Også Frankrike og Portugal rapporterer som nesten like store nedganger. Lavest BNP-fall siste kvartal hadde Litauen med 5,1 prosent og "bare" 3,7 prosent nedgang i økonomien sammenlignet med samme kvartal i 2019.

Avgjør Florida og Ohio presidentvalget i USA?

I hvert fall siden det historisk jevne presidentvalget i 2000, da George Bush vant med et nødskrik over Al Gore, har analysen vært at selv om alle stater stemmer, avgjøres presidentvalg aller mest av resultatet i Florida og Ohio. Men dagens meningsmålinger viser at Joe Biden kan bli president uten å vinne verken Ohio eller Florida. Hva har skjedd med valggeografien i USA?

For å ta litt historie først. Ved valget i 1992 var det slik at Clinton/Gore gjorde det ganske godt i sørstatene. Særlig på hjemmebane i henholdsvis Arkansas og Tennessee, men demokratene vant også i Louisiana, Georgia,  Missouri og Kentucky, mens Bush vant i stater som Virginia, North Carolina og Florida. I mange av sørstatene var det hard kamp om flertallet.

Slik var det ikke i 2000. Det utrolig jevne presidentvalget etablerte det mye mer polarisert politiske kartet vi har sett siden, der nord-østkysten, industristatene ved innsjøene og vestkysten stemte på Al Gore, mens sørstatene og alle statene i midten stemte på George Bush. På vippen var Ohio og Florida og Bush vant valget fordi han vant begge. Riktignok med et nødskrik. Han fikk flertallet av valgmenn uten å ha flest stemmer nasjonalt. Om enten Ohio eller Florida hadde hatt motsatt resultat ville Al Gore blitt president.

Dette mønsteret ble gjentatt ved presidentvalget i 2004 da John Kerry på samme måte vant statene i nord-øst, kysten i vest og industristatene rundt de store innsjøene (både Minnesota, Wisconsin, Michigan, Illinois, Pennsylvania). Bush vant alt i sør og i midten. Også denne gangen var det så jevnt at hadde enten Ohio eller Florida fått et annet resultat ville John Kerry blitt president i USA 

Valgkartene i 2000 og 2004 er for øvrig forbløffende like. Her er det også viktig å merke seg (og jeg kommer tilbake til det) at Virginia og North Carolina stemte republikansk ved begge disse to valgene og det samme gjorde Nevada, Colorado og Arizona. De eneste som byttet side var tre små stater, New Hampshire gikk fra republikansk til demokratisk, mens New Mexico og Iowa ble republikanske. Små endringer, men endringer som bidro ytterligere til et mer strømlinjeformet kart over det todelte USA.

Dette hovedmønsteret ble gjentatt ved Obamas to valgseire i 2008 og 2012, men han vant såpass klare valgseire at han kunne tapt både Ohio og Florida, noe han ikke gjorde, og likevel vunnet begge valgene. Det var fordi han også vant i Virginia og North Carolina (bare 2008) i sør, i Iowa og Indiana (bare i 2008) i midt-vesten og i Nevada, Colorado og New Mexico i vest. Men til tross for to såpass klare seire var kartet fortsatt veldig gjenkjennelig i sin polarisering.

Ved valget i 2016 fortsatte den samme politiske delingen, men med en ny og litt overraskende vri. Man kan hevde at Florida og Ohio igjen avgjorde, som i 2000 og 2004 fordi de stemte på Trump, mens hvis begge hadde stemt på Hillary Clinton ville hun vunnet valget. Men det var likevel annerledes denne gangen og ikke først og fremst der valget ble avgjort. Den mest dramatiske endringen fra valgene før var at industristatene i nord hadde store velgerbevegelser over til republikanerne. Ikke bare i den forventede vippestaten Ohio, der Trump vant veldig klart, men også i Pennsylvania, Michigan og Wisconsin fikk Trump flest stemmer. Da hjalp det ikke at Clinton hadde klart flest velgere bak seg nasjonalt (48% mot 45,9%). 

Men en annen viktig ting å merke seg ved valget i 2016 var at demokratene vant i Virginia, Nevada, New Mexico og Colorado, stater som ikke var en opplagt del av demokratenes kjerneområder på 2000-tallet. Kerry vant ingen av disse og Al Gore vant bare i New Mexico. Dette er stater som har økt i folketall og valgmenn, og får større betydning.

Tre måneder før valget i 2020 viser målingene at Joe Biden er stor favoritt til å vinne valget, selv om han ikke skulle vinne i Ohio eller i Florida (i Ohio er han bak i følge målingen, men litt foran i Florida). Hvordan kan det være mulig? Dels har det med at Trumps velgere i industristatene i nord ser ut til å være veldig skuffet og heller velger Biden nå. Både i Michigan, Minnesota, Wisconsin og Pennsylvania leder Joe Biden klart på målingene. Men det at tradisjonelle demokratiske velgere, som stemte på både Bill Clinton, Gore, Kerry og Obama, vender tilbake til demokratene, behøver som vi har sett ikke bety valgseier. Hva er det da som gjør at Ohio og Florida ikke er vippestater på samme måte som før?

Årsaken er den endrede velgerdemografien både vest og sør i USA. I vest har demokratene vunnet terreng i lang tid og leder nå stort i både Nevada, New Mexico og Colorado. I tillegg ligger de foran i Arizona, som har pleid å være solid republikansk, og kan til og med utfordre Trump i Texas. Kombinasjonen av innvandring, intern mobilitet i USA og endringer i økonomi og næringsliv, med en stadig større tjenestesektor, har gitt varige endringer i det politiske kartet. I sørstatene har det i flere år stor grad vært motsatt, de har blitt stadig mer republikanske siden 90-tallet, men også der er det noen interessante nyanser. Virginia har i løpet av noen valg blitt en bunnsolid demokratisk stat, mens North Carolina er blitt vippestat. Og det ser ut som Georgia kan gå i samme retning.

Det gjør at vi ikke lenger kan erklære at resultatene i Ohio og Florida vil avgjøre valget. For Trump er det rett og slett ikke nok å vinne Florida i tillegg til Ohio. Han er på defensiven og må mobilisere langt flere velgere helt andre steder. Og demokratene fremgang vest og sør i USA har vært så sterk at det ikke er like viktig  for Joe Biden å vinne Florida og Ohio som det vært de siste valgene.

USAs BNP falt 9,5 prosent i andre kvartal

USA rapporterte BNP-tall for andre kvartal denne uken, og det er en gigantisk økonomisk smell de forteller om. Sammenlignet med første kvartal er nedgangen i økonomien på hele 9,5 prosent. Det er den største kvartalsvise nedgangen siden 1875, i følge Washington Post, og større enn nedgangen i fjerde kvartal 1937 da depresjonen gjorde et voldsomt comeback.

Nedgangen i andre kvartal 2020 kommer på toppen av en stor nedgang i første kvartal. USAs Bureau of Economic Analysis rapporterer også såkalte annualiserte tall, som legger til grunn at den kraftige nedadgående trenden vil fortsette gjennom året. I så fall er nedgangen på ufattelige 32,9 prosent sammenlignet med i fjor.

En slik fremskriving av trendene gir mening i en normal situasjon der man er opptatt av å vise langsiktige konsekvenser av opp- eller nedganger, men akkurat nå er det nok mest tilslørende å ha et tall som viser at en tredel av den økonomiske aktiviteten i landet har forsvunnet. Det er heldigvis slik at deler av økonomien allerede har åpnet opp mer nå enn i april og mai, og det er i hvert fall god grunn til å regne med at pilene ikke vil fortsett ned like raskt. Men samtidig er tallet på 32,9 prosent nedgang en dyster påminnelse om hva som kan skje dersom vi ikke får kontroll over virusspredningen i samfunnet.

Jeg ser i ulike kommentarer i mediene av mange lurer på hvordan aksjemarkedet, og for så vidt også boligmarkedet, kan være så upåvirket av nedgangen i realøkonomien. Det er absolutt grunn til å lure, men for aksjemarkedets del handler det nok om at aksjekurser ikke først og fremst er bestemt av regnskapstall, som sier noe om fortiden, men av forventninger om fremtidig inntjening. Og så lenge markedet har tro på at etterspørselen etter varer og tjenester for de fleste bedriftene vil komme tilbake igjen om ikke alt for lenge, er det naturlig at kursene ikke faller like mye som BNP-tallene akkurat nå. 

Men det gjenstår å se om ikke optimismen i markedet er i overkant stor akkurat nå. Og noe av det samme ser vi i boligmarkedet. Hvis veldig mange tenker at markedet burde falle, og at de skal bruke anledningen til å kjøpe billig, faller ikke markedet i det hele tatt. I hvert fall ikke på kort sikt. Spørsmålet er hvor lenge en slik frikobling fra realøkonomien kan vare. Historisk dårlige BNP-tall i både USA burde i hvert fall være en tankevekker. 

Flukten til seriøse medier

Facebook og Twitter har vært blant de viktigste distribusjonskanalene til ulike nettmedier som utgir seg for å være seriøse nyhetsformidlere, men i realiteten sprer usanne påstander og udokumenterte rykter. Mens noen slike nettsteder er finansiert av aktører som aktivt ønsker å bidra til usikkerhet om hva som er sant, og destabilisere samfunnet, gjerne i et annet land, er andre slike nettsteder utviklere og formidlere av spinnville konspirasjonsteorier av ulike slag.

Så er det jo interessant å se på om spredningen av slike tvilsomme eller falske "nyheter" øker eller minker i en krisesituasjon som den vi nå er inne i, med stor usikkerhet om årsaker og sammenhenger, og om hva som bør skje fremover for å normalisere samfunnet igjen. Man kan jo tenke seg at usikkerhet og frykt bidrar til en økt deling av tvilsomt nyhetsstoff som gir en form for forklaringer og plasserer skyld. Men man kan like gjerne anta at frykt og usikkerhet øker behovet for noen faste holdepunkter og at det derfor skjer en form for flukt til anerkjente og seriøse nyhetsmedier i en krise.

Det finnes heldigvis måter å måle hvordan ulike hendelser påvirker hva slags medier folk stoler på og deler videre i sosiale medier. To forskere ved universitetet i Michigan utviklet i 2018 to indekser der den ene måler delingen av nyheter fra seriøse nyhetsmedier som BBC, New York Times og The Economist som de kaller "Mainstream Quotient". Og en annen indeks, "Iffy Quotient" hvor stor del av delingene på Facebook og Twitter som kommer fra tvilsomme nyhetskilder. 

Det er The Economist som i artikkelen "Pandemic fears are boosting demand for trustworthy news"  har sett på utviklingen i disse indeksene og skriver om hvordan koronakrisen har påvirket folks deling av nyheter på Facebook og Twitter. Og det er heldigvis en svært tydelig effekt at folk blir mer opptatt av å lese og dele nyheter fra seriøse redaksjonelle medier i en krisesituasjon. The Economist skriver:

"Both indices have shifted significantly during the pandemic. Beginning in February, when the coronavirus started to spread outside China, traffic to traditional media outlets and news sites surged, whereas dodgier sites attracted fewer readers. The Mainstream Quotient rose steadily during this period, a phenomenon Messrs Resnick and Park call a “flight to quality”. The Iffy Quotient, meanwhile, tumbled. The drop was particularly steep during March, when many countries instituted lockdown measures."

Så er det naturligvis ingen som vet om dette er et varig fenomen. Grafene over kan tyde på at delingen av "nyheter" som ikke er dokumentert eller faktasjekket, eller som er basert på konspirasjonsteorier, er i ferd med å ta seg litt opp igjen. Men det er i hvert fall oppmuntrende at det ser ut til å være en form for flukt til kvalitet når det virkelig gjelder. 

Naturkapital vs humankapital

Hva er sammenhengen mellom et lands BNP pr innbygger og hvor mye naturressurser det har? Er de rikeste landene de som har fått mest i gave i form av olje, gass, fisk, skog og mineraler, eller er det tvert imot de som har minst naturressurser som klarer seg best? Og hva vil situasjonen fremover? Vil verdien av naturressursene bli viktigere eller mindre viktige?

Grafen til venstre er litt krevende, men gjør et forsøk på å visualisere noen slike sammenhenger. Størrelsene på sirklene beskriver landenes totale naturkapital i 2014 og prognosen for 2040. De største sirklene er som en ser store arealrike land og noen store oljeprodusenter. 

X-aksen beskriver landenes BNP per innbygger, med rike land som Norge og Sveits lengst til høyre og fattige land som Kongo og Bangladesh langt til venstre. Mens y-aksen beskriver hvor mye naturkapital ulike land har pr innbygger. Naturkapital er her definert som verdien av areal, skog, fiskeressurser, olje og gass, kull og mineralressurser, og varierer som vi ser sterkt mellom ulike land. Det er ikke veldig overraskende, men hvordan er så sammenhengen, og vil det endre seg mye i årene som kommer?

Som vi ser at grafen er det ikke noen veldig klar sammenheng mellom naturressurser og rikdom. Noen relativt rike land, som Singapore, Japan, Belgia og Luxemburg har lite naturkapital, men det er også noen rike land med land med mye naturkapital pr innbygger, som New Zealand, Australia, Norge og Canada.

Det mest interessant i denne analysen som er omtalt i The Economist under overskriften "The world’s wealth is looking increasingly unnatural" er at selv i det som omtales som et høy-energi scenario med økt energibruk og økte globale klimagassutslipp, vil naturkapitalens andel av nasjonalformuene gå ned verden over. Som grafen over viser er det slik at sirklene som illustrerer naturkapitalens størrelse krymper. De sklir samtidig nedover på grafen, noe som illustrerer at BNP pr innbygger i mindre grad enn i dag vil bestå av naturkapital, og i større grad av andre ting. The Economist skriver:

"...the world will continue to grow wealthier, but natural assets will diminish rapidly as a share of its portfolio. A typical person in one of today’s high-income countries will have 21% less natural capital at their disposal in 2040 than they do today. In other, poorer countries they will have 17% less. According to these projections, only 12 countries will increase their stock of natural capital per person over the next two decades. And in 39 countries, including resource superpowers like Brazil, Russia and Saudi Arabia, the stock will fall by over 30%. Financial capital tends to accumulate. Natural capital seems destined to do the opposite."