lørdag 21. januar 2017

Massive Attack: Safe From Harm

Da Massive Attacks første Album "Blue Lines" kom ut i 1991 skapte det først litt forvirring. Hvilken sjanger var dette egentlig? Det var blandet sammen elementer av soul, R&B, hip-hop, dance, jazz og alternativ rock, med et ganske mørkt stemningsbilde. Senere fikk denne sjangeren et navn: Trip hop, og ble stedfestet til Bristol i England, der Massive Attack holdt til. Her er musikkvideoen til den første sangen på det første albumet, "Safe From Harm":

fredag 20. januar 2017

Nice 'N' Sleazy

Fredag er en bra dag å grave frem gamle musikalske perler fra det store arkivet på YouTube. Jeg tenkte at i dag, med store begivenheter internasjonalt, kunne The Stranglers Nice 'N' Sleazy være et passende bidrag. Uten at man nødvendigvis må gjøre noen kobling til dagens begivenhet i USA for å like den:



Dette klippet er fra Top of The Pops på BBC i 1978 da sangen var ganske høyt oppe på de britiske hitlistene. The Stranglers ble gjerne forbundet med punk-bevegelsen i England mot slutten av 70-tallet, men ble egentlig dannet tidligere og holdt det gående i flere tiår. De tilhørte nok en mindre politisk korrekt del av den alternative musikkbevegelsen, både i sangtekster og oppførsel. Rent musikalsk eksperimenterte de og utviklet seg i stadig nye retninger. Men den særpregede bassen til JJ Burnel vi hører her er et typisk kjennetegn for mye. Jeg mener faktisk at basslinjen på Nice 'N' Sleazy er oppe blant de aller beste i rockehistorien.

torsdag 19. januar 2017

Landene med størst og minst risiko

Bloomberg.com har laget en "Global Risk Briefing", med noen interessante oversikter over alle landene i verden, rangert etter hvor høy risiko det er på noen viktige områder.

Her finner man blant annet et kart (til venstre) med de tryggeste landene i grønt og de med høyest risiko for problemer i rødt. Vil man gå litt grundigere til verks i analysen kan man studere Bloomberg Risk Indicators Matrix, en oversikt der landene er rangert etter inflasjonsnivå, arbeidsløshet, finansielle reserver og valutasvingninger.

Men den mest interessante og avanserte rangeringen heter Global Country Risk score og gir en poengsum mellom 0 og 100 basert på 29 ulike indikatorer som lagt sammen.

"The Bloomberg Country Risk Score is a composite of 29 indicators representing financial, economic and political risks facing investors. Risk scores are calculated on a monthly basis and range from 0 to 100, with a higher score indicating less overall risk relative to other countries."

Og på denne listen er Norge helt i topp på listen, med lavest risiko av alle land i verden. På en skala fra 0 til 100 har Norge en poengssum på 96,5. Bak Norge følger Sveits, Sverige , Hong Kong, Tyskland, Danmark, Irland, Japan og Sør Korea, alle med over 90 poeng.

I motsatt ende av skalaen, finner vi de mest utrygge og usikre landene i verden, der det er høy risiko for at ting kan gå enda mer galt. På toppen av listen over land med høy risiko ligger Vensezuena. Deretter følger Tanzania, Nigeria, Honduras, El Salvador, Ghana og Ecuador, alle med godt under 10 poeng på denne indeksen.

tirsdag 17. januar 2017

Høyres gründerpakke

I forbindelse med lanseringen av 2. utkastet fra programkomiteen til Høyres partiprogram for neste stortingsperiode hadde kulturminister Linda Helleland et fint oppslag i Adressa om Høyres politikk for flere gründerbedrifter.

Tiltakene er hentet både fra programutkastet for neste stortingsperiode, som skal behandles på landsmøtet senere i vår, og fra digitaliserings-dokumentet et utvalg i Høyre har utarbeidet helt nylig. Noen av dem er vel strengt tatt ikke bare gründerpolitikk heller, men gode og fornuftige tiltak for å fremme investeringer og vekst i privat næringsliv generelt, mens andre forslag er mer målrettet mot små gründerbedrifter med store vekstambisjoner.

Blant tiltakene som er viktige for stimulere private til å investere i næringslivet er forslaget om å redusere formueskatten ved å fase ut skatten på arbeidende kapital. Det er ganske merkverdig at vi i dag behandler utenlandske investorer langt bedre enn norske ved de slipper å betale formuesskatt. Og fordi formuesskatt er en type skatt man må betale uansett om bedriften tjener penger eller ikke, er det en skatt som er særlig krevende for de som har investert i tidligfase gründerbedrifter.

Et annet tiltak som nevnes i oppslaget i Adressa, og som de rødgrønne partiene alltid tidligere har vært helt allergiske mot, er bedre skatteregler for opsjoner. Slik at man slipper å betale skatt før man har en inntekt. Adressa skriver:

"For at flere skal bli medeiere i egen bedrift, foreslår Høyre å endre reglene for opsjonsbeskatning. - De ansatte i en nystartet bedrift kan da skrive under på at de får rett til å kjøpe aksjer billigere i stedet for høye lønninger, når bedriften ikke har råd til det. Da kan man i stedet tilby de ansatte en del av kaka, hvis bedriften blir en suksess. I dag står skattesystemet i veien for dette, sier Helleland."

Så er det også foreslått et tiltak som i norsk sammenheng er helt nytt, mens som det finnes varianter av i flere andre land, om som handler om skatteinsentiv for privatpersoners investeringer i tidligfasebedrifter. Programformuleringen lyder:

"Motivere til investeringer i nye bedrifter og arbeidsplasser ved å gi fradrag i skatt for investeringer i oppstartsselskaper."

På samme måte som SkatteFUNN motiverer til og risikoavlaster bedriftenes investeringer i forskning og utvikling, vil et slikt "kapitalFUNN" motivere og risikoavlaste eiere som satser sine private sparepenger på gründerbedrifter. 

Det fjerde jeg vil nevne er at det også i dette programmet legges opp til en økt satsing på næringrettet forskning. Har har det vært en kraftig vekst i denne regjeringsperioden, men programmet sier at det skal satses ytterligere på SkatteFUNN og andre virkemidler for næringrettet forskningsinnsats.

Et femte og siste område jeg vil trekke frem er satsing på kompetanseutvikling hos de som er i arbeidslivet allerede, men som trenger påfyll av mer kunnskap og kompetanse for å klare seg i et arbeidsliv i rask teknologisk endring. En slik satsing på kompetanse vil sannsynligvis også bidra til at flere kan satse på å starte egen bedrift og bli gründere. Programutkastet tar til orde for en stimuleringsordning for virksomheter som investerer i kompetanseutvikling hos sine ansatte, på samme måte som SkatteFUNN gir skattefradrag til de som investerer i forskning. Programformuleringen i det nye programutkastet lyder:

"Høyre vil vurdere en ordning med KompetanseFunn etter modell fra SkatteFunn, hvor bedriftene får kompensert for utgifter til kompetanseheving."

Jeg ser at det nå er flere partier som er opptatt av å være offensive og løfte frem tiltak som fremmer vekst og nyskaping i privat næringsliv i programarbeidet sitt. Det er jo gledelig at det er litt konkurranse igjen om å være opptatt av næringsliv og gründere. Selv er jeg veldig fornøyd med de forslagene Høyre nå har tatt inn i sitt program,

mandag 16. januar 2017

Delingsøkonomiens betydning

Delingsøkonomiens betydning som PDF
For kort tid siden fikk vi i KMD overlevert en ny rapport om omfanget og betydningen til det vi gjerne omtaler som "delingsøkonomi" eller "formidlingsøkonomi", med den ambisiøse tittelen "Delingsøkonomiens betydning for norsk økonomi - i dag og i fremtiden".

Det er en utredning på litt over 80 sider, laget av Vista Analyse som skal hjelpe oss forstå hvordan dette områder ser ut i dag, hva aktørene gjør og hvor stor del av ulike sektorer de omfatter, og gi oss noen vurderinger av hvordan utviklingen vi bli i årene som kommer. Slik at vi har et best mulig kunnskapsgrunnlag for å møte de mulighetene og utfordringene som er i ferd med å komme. Kartleggingen i denne rapporten er derfor et av innspillene til det offentlige utvalget som er satt ned for å komme med anbefalinger om behovet for lov og regelendringer eller andre tiltak til myndighetene.

Det er særlig to ting som jeg synes er bra med denne rapporten, og som jeg tror vil bidra til at kan bli lest av mange som interesserer seg for dette området, både i privat og offentlig sektor. Det ene er at rapporten gjør et godt og spennende forsøk på å lage en oversikt over de delingsøkonomiske initiativene og virksomhetene som finnes i Norge i dag ved å beskrive hvem de er og hva de holder på med. I det innledende sammendraget står det:

"Vi har funnet nesten 50 delingsøkonomiske initiativer i Norge som er aktive per september 2016. Dette er på nivå med identifiserte initiativer i Storbritannia. Listen er kanskje ikke komplett, men den utgjør summen av alle initiativer som vi og ressurspersoner vi har spurt, kjenner til. Figur S.1 gir en oversikt over de om lag 30 initiativene vi har kommet i dialog med og/eller har funnet informasjon om på internettet. De fleste av initiativene er små. Ett firma har registrert seks transaksjoner i 2015. Men 12 firmaer hadde mer enn 5 millioner kroner i omsetning i 2015. Firmaet med størst omsetning kom opp i over 200 millioner kroner".

Et vedlegg som er tatt med i rapporten fra side 57 lister opp navnet på disse virksomhetene som er i gang. Så kan man innvende at det ikke er så lett å vite hvem man skal ha med i slike lister når vi ikke har noen pris definisjon på hva delingsøkonomi er. Men også her er rapporten til hjelp ved at den også har også et eget kapittel som drøfter definisjonen av hva delingsøkonomi er og gjør en kategorisering av ulike typer aktører, både helt nye virksomheter som har oppstått som et resultat av nye digitale plattformer, men også eksisterende virksomheter som har begynt å gjøre nye ting som er relevante i denne sammenhengen. En nyttig ting med en slik gjennomgang er at den sorterer litt i hva som er med og ikke med slik at det blir lettere å vite hva vi diskuterer.

Det andre som er spennende med rapporten er at den gjør et interessant forsøk på å si noe om hvor stor denne delingsøkonomien, eller formidlingsøkonomien som kanskje er et enda mer dekkende samlebegrep, kan bli i fremtiden. Og rapporten slår fast at det kan bli en veldig mye større av økonomien enn i dag:

"Delingsøkonomien utgjorde etter våre beregninger mellom 440 og 570 millioner kroner i omsetning 2015. Vårt beste anslag er 500 millioner kroner, tilsvarende 0,16 promille av totaløkonomien (BNP) i 2015. Anslaget fordeler seg på bolig og eiendom (45 prosent), bil og transport (39 prosent), tjenester (12 prosent) og øvrige (4 prosent). Den største omsetningen finner vi altså innen bolig og eiendom, fulgt av bil og transport. Delingsøkonomien vil etter våre beregninger utgjøre mellom 28 og 57 milliarder i omsetning i 2025. Vårt beste anslag er 42 milliarder kroner. Det betyr med andre ord at delingsøkonomien beregnes å vokse henimot 60 prosent (nøyaktig tall er 56 prosent) hvert år i 10 år fremover. Det største potensialet ser vi innen bolig og eiendom, men også bil og transport har stort potensial. Dessuten tror vi at delingsøkonomien vil spre seg til nye områder, for eksempel helse og omsorg. Størstedelen av veksten skyldes markedsvekst, men delingsøkonomi-initiativene vil også kunne ta markedsandeler fra etablerte aktører. Selv om potensialet er stort, innebærer anslaget likevel at delingsøkonomien bare vil utgjøre en drøy prosent av totaløkonomien (BNP) i 2025. Anslaget ville blitt høyere med en utvidet definisjon, det gjelder også anslaget for 2015."

lørdag 14. januar 2017

Bortgjemte musikalske perler (57)

Før Eurythmics fantes The Tourists. Det vil si: Av fem medlemmer av det ganske kortlivede og bare moderat suksessfulle bandet The Tourists, som holdt det gående 1977-80, startet to av bandets medlemmer, Annie Lennox og Dave Stewart, Eurythmics og ble globale superstjerner.

The Tourists største hitlåt kom i 1979 med en cover av Dusty Springfields "I Only Want to Be With You". Dusty Springfields original ble spilt på tidens første Top of the Pops på BBC i januar 1964, og låten gikk til en fjerde plass. Så ga skotske Bay City Rollers ut sangen i 1976 og fikk også en fjerde plass på hitlistene i UK. Og the Tourists versjon klarte faktisk også å bli nummer fire på hitlistene i UK i 1979:

fredag 13. januar 2017

Mer slagkraftige universiteter og høyskoler

Khrono om de 19 som nå blir til 7
Jeg har nok tilhørt dem som inntil for et par år siden trodde at omfattende strukturendringer innenfor høyere utdanning i Norge var bortimot umulig å få til. Ikke fordi det ikke er helt nødvendig, men fordi motstanden lokalt ville bli for sterk. Der tok jeg heldigvis feil.

Men det har vært krevende diskusjoner og spennende beslutningsprosesser mange steder, noe Statsminister Erna Solberg beskrev slik da hun talte i Sogndal 10 januar ved etableringen av den nye Høgskulen på Vestlandet, med læresteder i Bergen, Stord, Haugesund og Sogndal:

"La meg skru klokken tilbake til mai 2014.
Da kom regjeringen med følgende utfordring til alle Norges høyskoler og universiteter: Bruk kvalitet som rettesnor og finn ut hva som skal være deres faglige og strategiske profil i fremtiden – i en universitets- og høyskolesektor med færre institusjoner. 


Jeg kan trygt si at her i Sogn og Fjordane responderte dere på denne utfordringen fra sentrale myndigheter i beste vestlandstradisjon: Ved å stritte imot av alle krefter. Motstanderne av strukturreformen og fotballsupporterne fant et felles slagord i: "Stao no pao!" Men det kom noe virkelig godt ut av det. Dere har hatt en grundig prosess og åpen debatt. Det har ført til en løsning som har vokst frem fra dere. Til beste for Vestlandet. Til beste for Norge."

Den store strukturreformen i norsk høyere utdanning har ført til mange spennende nyskapninger som vil bidra til å fornye og forandre både utdanning og forskning fremover. Den største og mest spektakulære nyskapningen er nye NTNU, som ble Norges klart største universitet fra 1. januar 2016 (og som jeg blogget om her). De har nesten 40 000 studenter, 6500 ansatte og studiesteder i Trondheim, Ålesund og Gjøvik. Men det har vært flere andre, der den nye Høgskulen på Vestlandet er det foreløpig siste i rekken.

Nettavisen Khrono, som dekker høyere utdanning og forskning i Norge, har laget en helt fersk oppsummering av status nå, med overskriften "19 universiteter og høyskoler har blitt til sju". Det er ikke slik at det bare er sju offentlige universiteter og høyskoler igjen i Norge, men det er sju store sammenslåinger som er gjennomført i løpet av det siste året og som beskrives i artikkelen. De har ledet til nye UiT, Nord Universitet, NTNU, Høyskolen i Sørøst-Norge, Høgskulen på Vestlandet, Høgskolen i Innlandet og Universitetet i Bergen (der Kunsthøgskolen er tatt inn). Tidligere har det vært noen andre store sammenslåinger, blant annet nye NMBU og sammenslåingene av høyskolene i Oslo og Akershus, slik at strukturen nå er veldig annerledes enn bare for noen få år siden. Flere av de noe og større enhetene har også ambisjoner om å bli universiteter, med den økte friheten det gir til å opprette og utvikle sine utdanningstilbud og forskningssatsinger.

Så kommer naturligvis spørsmålet fra noen om ikke dette er en sentralisering som svekker utdanningstilbudet i deler av landet og leder til mindre mangfold. Svaret er at det gir det motsatte resultatet. Det blir undervisningstilbud de samme plassene som før, men sammenslåingene gir langt større muligheter til å bygge sterkere kompetansemiljøer og øke kvaliteten. I stedet for å tilby akkurat samme utdanning mange steder vil det nå være lettere å spisse seg faglig, rendyrke det man er best på, men også bygge bedre tverrfaglige utdanninger. Det siste er viktig i en tid der det for eksempel er mange som etterlyser mer teknologi inn i for eksempel helsefag- og lærerutdanninger. For forskningskvaliteten er det åpenbart også en styrke å kunne spisse de faglige satsingene.

I en ny struktur viser kan man også lettere få til en arbeidsdeling mellom institusjoner og læresteder der man tydeliggjør og rendyrker noen roller, for eksempel ved at noen er ledende på arbeidslivsnær og erfaringsbasert forskning og undervisning. Andre vil ha et sterjt ønske om å bygge kapasitet og kompetanse til å å delta i et internasjonalt toppforskningssamarbeid. Og for noen handler det om å få til bedre satsinger på forskning og innovasjon sammen med næringslivet. Større og mer slagkraftige forskningsmiljøer vil gjøre dette oppnåelig for flere enn før.

torsdag 12. januar 2017

Rett og galt om utdanningsvalg

I forkant av NHOs årskonferanse i forrige uke brøt det ut en ganske livlig debatt etter at NHO hadde et utspill i Aftenposten om at regjering og storting må hindre at for mange studerer humanistiske fag og samfunnsfag ved våre universiteter og høyskoler. Debatten som fulgte ble en fin påminnelse om at en god og kunnskapsbasert debatt er avhengig av at man har satt seg inn i tallene før man kommer med friske utspill om at noe er alvorlig galt.

NHOs kritikk av det de kaller en "systemsvikt" i høyere utdanning baserer seg i følge Aftenposten på at det de siste årene har vært en sterk vekst i antall studenter som studerer humanistiske fag og samfunnsfag med sikte på å få jobb i offentlig sektor. Og at det for det i samme periode ikke har vært særlig vekst i antallet som studerer realfag og ingeniørfag, med sikte på å få jobb i privat sektor. Aftenposten skriver:

"NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund følger opp: Det er en klar systemsvikt når vi ser at den store veksten innen utdanning har skjedd i samfunnsfag og humanistiske fag. Til sammenligning er kapasiteten innen realfag og ingeniørfag lite utvidet, sier hun til Aftenposten."

En tredje kritikk fra NHO er at det er alt for mange tilbud om mastergrader i Norge, blant annet er det 35 ulike utdanninger innenfor økonomi og administrasjon, som i følge NHO er et godt eksempel på at det satses for mye på samfunnsfagutdanninger som gir jobb i offentlig sektor. Dette høres jo dramatisk ut i en tid der vi trenger flere som studerer realfag og teknologi og der det er behov for å utdanne til nye kunnskapsbaserte jobber i privat sektor. 

Problemet er at NHOs påstander om utviklingen er litt vanskelig å finne igjen i den virkelige verden. Det kan se ut som de enten har basert analysen på noe som skjedde på 1990-tallet. Eller at de rett og slett har snudd grafen som viser utviklingen i antall studenter de siste årene på hodet. I en meget presis og god artikkel i nettavisen Khrono skriver NIFUs direktør Sveinung Skule og forsker Liv Anne Støren at utviklingen de siste ti årene har vært stikk motsatt av det Kristin Skogen Lund påstår:

"Ser vi på studenttallene de siste ti årene (2006 – 2015), er faktisk utviklingen motsatt. Det er naturvitenskap og teknologi som har økt mest, med hele 45 prosent økning i studenttallene. Humanistiske og estetiske fag har til sammenlikning hatt en nedgang på 3 prosent i perioden. Samfunnsvitenskap og juss økte med 11 prosent. Totalt, for alle fagfelt, økte studenttallene med 26 prosent i perioden. Samfunnsvitenskap og juss har økt minst, og humanistiske og estetiske fag har hatt en stagnasjon. Skogen Lund snur altså tallene på hodet."

Til påstanden om at de mange utdanningstilbudene i økonomiske og administrative fag er eksempler på utdanninger som kan gi en god jobb i offentlig sektor framfor å dekke reelle behov i næringsliv og samfunn, skriver Skule og Støren i Khrono at:

"Dette er feil. Blant nyutdannede mastere i økonomisk-administrative fag jobber 75 prosent i privat sektor. Det er særlig kandidater i helse- og sosialfag og pedagogiske fag som går til offentlig sektor (rundt 80 prosent), utdanninger som Skogen Lund peker på som relevante. I 2015 fikk også mange andre nyutdannede samfunnsvitere og humanister jobb i privat sektor (hhv. 42 og 47 prosent), blant nyutdannede naturvitere og teknologer var andelen som gikk til privat sektor 58 prosent. Det er altså ikke slik at humanister og samfunnsvitere bare utdanner seg til jobber i offentlig sektor mens teknologer og realister bare går til privat sektor. Bildet er mye mer sammensatt."

Dette er gode og viktige korrigeringer fra NIFU. Det er selvfølgelig riktig og viktig at næringslivsorganisasjoner tar opp hvilke behov for kompetanse de mener privat sektor i Norge vil ha i årene som kommer, og arbeider for å øke volumet på utdanninger innen realfag og teknologi. Det er også relevant å mene at vi har for mange masterprogrammer i noen fag og at kvaliteten ikke er god nok over alt. Men det er dumt å bruke feil tall for å argumentere for dette eller å påstå at utviklingen går i en annen retning enn den faktisk gjør.

Og så kan det være greit å minne om at vi lever i et fritt samfunn der unge mennesker selv bestemmer hva de vil studere, ikke Storting og regjering. Det betyr at en stor og viktig del av jobben næringslivet må gjøre er å motivere unge mennesker til å studere de fagene som leder til de jobbene de mener det vil være økt behov for i fremtiden. Det er ikke alt som kan vedtas på Stortinget. Oppdaterte fakta om utviklingen innenfor skole og høyere utdanning finner man for øvrig i SSBs utmerkede hefte Fakta om utdanning 2017. En nyttig oversikt dersom man ønsker å bruke tall og fakta i debatten.

tirsdag 10. januar 2017

Økt netthandel

I følge ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå øker netthandelen i Norge kraftig. Andelen av befolkningen som handler på nett har flatet ut og ligger på 75 prosent som har netthandlet de siste 12 månedene, men omsetningen i nettbutikkene har økt kraftig. SSB skriver på sine nettsider at:

"Ifølge undersøkelsen Bruk av IKT i husholdningene har 59 prosent av befolkningen mellom 16 og 79 år handlet på nett i løpet av de siste tre månedene, mens 75 prosent har netthandlet de siste tolv månedene. Andelen som har handlet på nett, har vært nokså stabil de siste årene, med en beskjeden økning fra 67 prosent i 2009. Omsetningen til nettbutikkene i Norge har derimot økt kraftig i den samme perioden, fra 8,2 milliarder i 2009 til mer enn 16 milliarder i 2015. Økningen fortsetter inn i 2016, der omsetningen i første halvår er 12,7 prosent høyere enn i tilsvarende periode i 2015."

Det kommer også frem noen interessante kjønnsforskjeller i denne undersøkelsen. Andelen kvinner og menn som handler på nett er omtrent den samme og det handles omtrent like ofte. Det både kvinner og menn handler oftest er reiser og billetter til ulike ting. Menn handler imidlertid for mer penger enn kvinner. Og mens kvinner er overrepresentert når det gjelder kjøp av klær er det flere menn som handler film, musikk, elektronikk og datautstyr. SSB skriver:

"Det finnes klare kjønnsforskjeller på hvor mye folk anslår å ha brukt på handling over internett. 27 prosent av mennene anslår å ha handlet for over 10 000 kroner på tre måneder, mot bare 16 prosent av kvinnene. (...) Kjønnsforskjellene er små når det gjelder andelen av befolkningen som er netthandlere, og antall netthandler disse gjør. Dette kan være en indikasjon på at menn og kvinner handler på nett omtrent like ofte, men at menn gjør større handler. Typer varer og tjenester menn og kvinner handler på nett kan også til en viss grad peke i den retningen. En større andel menn har handlet elektronisk utstyr og PC-maskinvare, mens en større andel kvinner har handlet klær og sportsartikler."

mandag 9. januar 2017

Erna blogger om Norge som digital vinner

Erna Solbergs blogg
Statsministeren er svært opptatt av de utfordringene og mulighetene digitaliseringen skaper og har stilt seg i spissen for et viktig arbeid for å lage politikk for hvordan vi mestrer teknologisk endring og gjør Norge til en digital vinner når vi må omstille. Starten på dette arbeidet skjedde på Høyres felleskonferanse i helgen der sentralstyret og stortingsgruppen vedtok uttalelsen "Løsninger for et digitalt Norge", med fem hovedprinsipper for arbeidet med å digitalisere Norge, på tvers av departementer, sektorer og bransjer.

I innlegget "Slik skal Norge bli en digital vinner" på bloggen sin skriver statsminister Erna Solberg om hvorfor dette er en av de viktigste utfordringene samfunnet vårt står overfor og hvordan det i digitaliseringen både er enorme muligheter, men også store utfordringer. Det er en høyst reell fare for at noen faller utenfor fordi de ikke har den kompetansen som kreves i fremtidens jobber.

"I mine møter med bedrifter og enkeltpersoner opplever jeg både optimisme og frykt. Optimisme fordi enkelte norske bedrifter er i en situasjon hvor de kan flytte produksjon hjem som følge av robotisering. Sleipner Motorfabrikk i Fredrikstad er blant dem som nå flytter fra Kina, og daglig leder Arne Skauen sa til E24 denne uken at “det er billigere og bedre i Norge”. Han er blant dem som bidrar til at det skapes nye lønnsomme jobber. Det trenger Norge. Digitaliseringen vil nemlig også føre til at jobber forsvinner. Det har mange i eksempelvis mediebransjen allerede opplevd, og det kan være en krevende omstilling for mange familier. I årene som kommer vil det ikke bli færre slike endringer. En rapport fra SSB peker på at én av tre jobber kan være automatisert innen 2030. Derfor møter jeg også mennesker som frykter digitaliseringen. Digitaliseringen kommer likevel ikke til å stoppe. Vi som politikere må derfor legge til rette for at gamle jobber erstattes av nye – og at omstillingen blir smidigere."

I en tid der de teknologiske endringene skjer stadig raskere, og endringene i arbeidsliv og næringsliv derfor også kommer mye oftere enn før, må vi bruke mer tid på å diskutere de politiske svarene som kreves. Hvordan vi utnytter de enorme mulighetene for å skape både bedre tjenester. Hvordan vi posisjonerer oss for å gjøre Norge til et mest mulig attraktivt sted for de mest innovative bedriftene. Men skal vi gjøre Norge til en digital vinner må vi også møte kompetanseutfordringen som følger med en stadig høyere endringstakt, og sørge for at det er bedre muligheter til å oppdatere kompetanse gjennom hele livet.

De fem "løsningene for et digitalt Norge" handler om hva som er aller viktigst for å få dette til. Ikke fullstendige og ferdige svar på alt som skal gjøres, men fem punkter som peker ut en hovedretning på områder som må ha høy prioritet og som det må jobbes videre med politisk i årene som kommer for å lykkes. Dette er løsninger som krever at vi tenker tvers av departementer, sektorer og bransjer. De fem punktene er:

"1. Alle skal ha tilgang på kompetanse gjennom hele livet

Utdanning og kompetanse er nøkkelen til fremtidens verdiskaping. Kravet til kompetanse vil øke fremover, samtidig som høy endringstakt i arbeidslivet betyr at de fleste arbeidstakere vil få behov for oppdatering av kunnskap eller utdanning innenfor helt nye områder, også etter at de har etablert seg i arbeidslivet. Høy kvalitet og fokus på basisferdigheter i grunnopplæringen blir viktigere enn noen gang, både i seg selv, og som basis for den enkeltes mulighet til å stadig tilegne seg ny kunnskap gjennom et langt arbeidsliv. Også evne til kritisk tenkning og kildekritikk blir viktigere i en tid hvor produksjon og deling av informasjon i voksende grad foregår på sosiale medier. Vi må samtidig sikre både for ufaglærte, faglærte og akademikere mulighet til å oppdatere seg og få ny kompetanse gjennom. Fagskoler, høyskoler og universiteter har en viktig rolle i å utvikle og tilby dette i tillegg til utdanning innenfor dagens fag- og gradsstruktur.

2. Det offentlige skal bruke sine data for å utvikle ny kunnskap og bedre tjenester

Det offentlige forvalter en stor mengde data på veiene av innbyggerne. Tilgang på store datamengde gir mulighet for analyse, forskning og utvikling av nye tilbud og tjenester til beste for samfunnet og individet, både i offentlig og privat regi. Det offentlige må forvalte disse dataene på en måte som muliggjør utvikling nyskaping både i offentlige tjenester og private bedrifter, og samtidig ivaretar den enkeltes personvern. Samtidig kan offentlige tjenester gi et bedre tilbud til den enkelte ved også å kunne motta og bruke data fra private tjenester når brukeren ønsker det.

3. Bedriftenes rammevilkår skal bidra til at Norge blir en digital vinner

Automatisering og økt omstillingstakt vil gi store endringer i norsk næring- og arbeidsliv fremover. For å sikre både arbeidsplasser og skatteinntekter i Norge i fremtiden, må vi legge til rette for innovasjon og vekst i både etablerte bedrifter og gründerbedrifter, slik at nye lønnsomme arbeidsplasser kan erstatte de som forsvinner. Beskatningen av bedrifter og eierskap skal være konkurransedyktig med sammenlignbare land for å trygge jobber og stimulere til å skape nye. Staten må i større grad bruke sin innkjøpsmakt til å stimulere til innovasjon.

4. Regelverket skal utvikles kontinuerlig i takt med utviklingen

Vi må ha regelverk som gjør det mulig å teste ut nye forretningsmodeller, for eksempel innen delingsøkonomien, og nye tekniske løsninger, som selvkjørende biler. Bedrifter og forbrukere skal kunne ta del i de nye mulighetene, samtidig som både arbeidsliv, trafikk og andre berørte sektorer fortsatt skal være velregulerte og trygge. Arbeidet med oppdatering av regelverk blir aldri ferdigstilt. Et kontinuerlig arbeid med revisjon av regelverk og sikkerhetstiltak i lys av ny teknologi må være normalen. Dette er både nødvendig for å sikre at nye, verdifulle muligheter tas i bruk, og at nye trusler og utfordringer håndteres.

5. Norge skal være ledende på digitalisering av offentlig sektor

Vår offentlige sektor er blant de ledende i verden på digitalisering, men skal vi holde posisjonen må vi øke tempoet. Offentlig sektor må ha brukervennlige og sammenhengende digitale tjenester. Vi må samordne bedre mellom sektorer og med kommunene for å hente ut effektiviseringsgevinster og frigjøre ressurser fra administrasjon som kan brukes på bedre tjenester. Staten skal ikke spørre om informasjon den allerede har. Når det settes i gang nye it-prosjekter må vi stille krav om at det tas i bruk løsninger fra markedet der disse gjør jobben bedre, at staten involverer kommunene og at gevinstene som er lovet også blir levert."

I forbindelse med dette arbeidet har en arbeidsgruppe også utarbeidet en rapport som heter Plattform for et digitalt Norge (kan lastes ned via lenke nederst på denne siden) som inneholder en rekke konkrete analyser og forslag som vil inngå i det videre arbeidet med å konkretisere politikken, blant annet når partiprogram for neste stortingsperiode snart skal vedtas. Dokumentet trekker opp både muligheter og noen konkrete utfordringer vi må ta tak i, inkludert sikkerhet, personvern, delingsøkonomi og kompetanse. Jeg kommer nok tilbake med litt mer om den rapporten her på bloggen om ikke så alt for lenge.

lørdag 7. januar 2017

A Wolf at the Door

I disse ulvetider kan det være greit å minne om at ulven naturligvis også her vært tema i populærmusikken opp gjennom historien. Noen ganger direkte, andre ganger indirekte og metaforisk, men jeg vil tro folk på flere sider av debatten kan finne støtte og inspirasjon. Selv Radiohead har laget sang om ulven, i rollen som en farlig skurk, som var med på albumet "Hail to the Theif" fra 2003:



På nettet fant jeg faktisk også en liste over Top 10 Wolf Songs der denne er med. sammen med andre gode bidrag som Florence and the Machines "Howl" og Sam the Sham and the Pharoahs "Lil Red Riding Hood". Ikke med på listen, men også relevant i denne sammenhengen er Duran Durans hit "Hungry Like the Wolf" og Ahas "Cry Wolf".

fredag 6. januar 2017

Hva fremmer og hva hemmer statlig effektivisering?

På Forvaltningskonferansen Difi arrangerte i slutten av november, og som jeg hadde gleden av å åpne, la Difi også frem en rapport om hva som bidrar til å fremme og hva som bidrar til å hindre effektivisering i statlige virksomheter. Dette er viktig og nyttig kunnskap for alle som jobber med omstillingsprosesser av ulike slag. Jeg tror ikke det er noen sensasjonelle funn her, i den forstand at det er ting vi aldri har tenkt på før, men det er uansett nyttig å dokumentere erfaringer som er gjort å få frem kunnskap gjennom en slik utredning.

Rapporten heter "Nøklene til handlingsrommet - Hva fremmer og hemmer effektivisering i staten?". Den er på overkommelige 30 sider og beskriver både hvorfor det er nødvendig å effektivisere i offentlig sektor, og har, basert på en serie intervjuer og dokumentundersøkelser, noen hovedkonklusjoner om hva man må være opptatt av for å lykkes med omstilling i staten. Rapporten trekker frem fire forhold som bidrar til å fremme effektivisere og fem forhold som hemmer og hindrer effektivisering.

På plussiden trekker rapporten for det første frem budsjettkutt og andre krav om innsparinger som en metode som virker. Den konkluderer også med at effektiviseringsreformen i statsbudsjettet har en slik effekt. Rapporten sier, basert på intervjuene med 28 ledere, at:

"Hovedinntrykket er at effektiviseringsreformen oppfattes som et positivt ytre press for å få fart på nødvendig omstilling, og som et konkret varsel om at statsbudsjettet ikke lenger er en «honningkrukke» som alltid åpnes hver gang virksomhetene får nye oppgaver. Det er også en erkjennelse av at det er noe å gå på i de fleste organisasjoner. Lederne synes å ha tatt inn over seg at fremover må jobben gjøres med færre ressurser. De opplever at det på mange måter er sunt og vil bidra til at virksomhetens kjerneoppgaver kommer tydeligere frem."

For det andre pekes det på at kombinasjonen av påtrykk og støtte fra departementet gjør det lettere for ledere i statlige virksomheter å omstille. Selv om initiativet til endringene ofte kommer nedenfra, fra virksomhetene selv som ser de konkrete effektiviseringsmulighetene, er det avgjørende å få både politisk og administrativ ledelse i eget departement til å interessere seg for å støtte opp om arbeidet. Det tredje som trekkes frem er at det kreves en tydelig toppledelse i virksomheten som skal omstille, Rapporten sier at:

"Alle våre informanter understreker at det er viktig at toppledelsen er en drivkraft i omstillingsprosesser. De viser til at statlige ledere i utgangspunktet er bedre på administrasjon enn ledelse, men de erkjenner samtidig at omstilling krever mer ledelse enn administrasjon. Evnen til å kommunisere mål, motivere medarbeidere og vise mot, nevnes av flere som sentrale faktorer i toppleders rolle i omstilling. Toppleder må ha både brukernes og ansattes behov i fokus, og det pekes på viktigheten av å forstå samarbeidet med organisasjonene. En tydelig toppledelse betyr god kommunikasjon innad og utad om virksomhetens samfunnsoppdrag og omstillingsbehov."

Den fjerde faktoren som trekkes frem som fremmer omstilling er introduksjon av teknologi gjør effektivisering mulig. Noen viktige it-løsninger med store samfunnsmessige gevinster på tvers av sektorer er blitt etablert de siste årene. For den nye A-ordningen alene er det for eksempel beregnet årlige besparelser på omkring 600 millioner kroner. For å få til dette har det vært helt avgjørende med et tett samarbeid mellom NAV, Skatteetaten og SSB, som både har endret arbeidsprosesser og vært nødt til å stille spørsmål på andre måter enn før.

Hva er det så som hemmer effektivisering i staten? Her trekker rapporten frem fem forhold: For det første pekes det på at kulturen i statlige virksomheter kan hemme effektivisering. Ikke nødvendigivis fordi man ikke ønsker noen endring, men fordi kompetansen og erfaringen når det gjelder å lede slike prosesser kan være mangelfull. Det andre som trekkes frem er at den "politiske logikken" kan hemme effektivisering fordi politikere som sier de ønsker mindre detaljstyring kan komme i skade for å detaljstyre mer i praksis når de tror de skal vise handlekraft. Og ofte er det vanskelig å prioritere andre ting ned når det skal satses på noe nytt:

"Informantene viser til at stadig nye, politisk prioriterte oppgaver uten tilsvarende nedprioritering av andre oppgaver er krevende å håndtere. Politikere er i stor grad styrt av mediene og av særinteresser, og vegrer seg i mange tilfeller for å foreta prioriteringer."

Det tredje som trekkes frem er detaljstyring, noe som også innskrenker handlingsrommet for ledere som skal effektivisere. Men her er det viktig å peke på at det også skjer noen ganger at ledere sier at de har for lite handlingsrom, men kanskje ikke utnytter det handlingsrommet de faktisk har spesielt offensivt og godt. Fjerde forhold som trekkes frem er silotenking; det at løsninger som er fornuftige isolert sett innenfor en enkelt etat eller i en sektor motvirker effektivisering på tvers av virksomheter. Alle blir så opptatt av å nå målene som er satt for eget ansvarsområde at de ikke bryr seg nok om effekten på helheten. 

Og det femte og siste som trekkes frem er lederes usikkerhet om arbeidsgiverrollen, der de er opptatt av å følge lov- og avtaleverk, men blir mer forsiktige og bruker mye lengre tid enn det de egentlig behøver å være for å følge spillereglene. Samtidig understrekes det at ledere i staten i hovedsak opplever forholdet til tillitsvalgte og organisasjoner som positivt og at deres støtte og medvirkning er en stor fordel når det skal skje endringer.

Så tar rapporten til slutt opp et tema de mener det er viktig å se på i enda større grad fremover for å fremme en sterkere kultur for omstilling og samarbeid på tvers av sektorer og etater. Det gjelder mobilitet på tvers av virksomheter, spesielt når det gjelder rekruttering av ledere. Rapporten sier at:

"Et blikk på alderen til departementsrådene og de som er ledere av en departementsavdeling, i det store og hele ekspedisjonssjefer, gir et bilde på lav mobilitet. Det er per september 2016 i alt 99 ekspedisjonssjefer. Når vi sammenligner navnene med Norges statskalender for 2009 ser vi at nesten alle av dagens ekspedisjonssjefer også var nevnt der. Det er med andre ord så godt som ingen rekruttering til høyere stillinger i departementene fra utenfor statsforvaltningen. De aller fleste av dagens ekspedisjonssjefer var ekspedisjonssjefer eller avdelingsdirektører også i 2009. Samlet sett for ledere i staten er bildet noe annerledes: Ifølge Medarbeiderundersøkelsen 2016 har relativt mange av topplederne i staten erfaring som leder i annen virksomhet. Mobiliteten er med andre ord større på nivåene under departementene. Funnene i undersøkelsen bekrefter det Statskonsult i 2003 fant om mobilitet blant ledere i statsforvaltningen; toppbyråkratene forblir i stillingene sine."

Dette er også nyttig kunnskap om hva som fremmer og hva som hemmer omstilling i offentlig sektor og et område det blir viktig å jobbe videre med.