Digitaliseringsrådet gjennom 10 år

Digitaliseringsrådet ble oppnevnt for 10 år siden av det daværende Kommunal- og moderniseringsdepartementet, og har i løpet av disse årene skrevet omkring 140 anbefalingsbrev til små og mellomstore digitaliseringsprosjekter i staten. Noen ganger med et tydelig råd om å tenke igjennom hvilket problem tiltaket egentlig skal løse, og å kanskje starte på nytt.

I tillegg til å samtale med, lese beskrivelser og skrive brev med gode råd til ledelsen i statlige etater, har Digitaliseringsrådet hvert år gitt ut en oppsummerende erfaringsrapport der de har trukket frem noen overordnede funn og utviklingstrekk. Og de siste årene har det også vært arrangert en erfaringskonferanse. Begge deler har vært nyttige og gode råd og innspill, og jeg har blogget om rapportene flere ganger, blant annet rapport og konferanse i 2024, rapport i 2023 og i 2022. Aller første rapport kom i 2017, et år etter at de var opprettet, og jeg skrev om den her.

10 år med erfaringer

Digitaliseringsrådet er oppnevnt av et departement, i dag DFD, men de er gitt en rolle som et uavhengig råd sammensatt av folk med erfaring fra både staten, kommunene og privat sektor. De er ikke representanter for virksomheten de jobber i. Mange har vært med i rådet lenge, noe som gjør at de er en god posisjon til å se hvordan digitaliseringen i offentlig sektor har utviklet seg det siste tiåret. Første del av rapporten gir en historisk oppsummering av hvordan både inkommende problemstillinger og har som vurderes som de viktigste problemstillingene har flyttet seg over tid.

I begynnelsen, i 2016-18, var en viktig bekymring av it-prosjektene i staten var for store og altomfattende, og at de burde "modulariseres" og gjøre mer smidige.  Noen prosjekter ble skandaler, andre ble avbrutt før de var ferdige. Og alt må ikke løses på en gang og i samme prosjekt. Rådets anbefalinger var også opptatt av verdien av gode markedsdialoger med  leverandørerne for å finne ut hva som finnes i markedet. Og de anberalte å bruke de seks spørsmålene i utredningsinstruksen aktivit. I 2019-2021 var det stor oppmerksomhet om sammenhengende tjenester og brukerperspektiv. Strategien for digitalisering av offentlige sektor var en viktig overbygning, og syv prioriterte livshendelser var prioritert. Brukernes behov, og ikke offetnlig sektors organisasjonskart skulle være viktigst.

Så antyder rapporten at det kanksje var lettere sagt enn gjort å legge opp til å dele data på tvers av etater og forvatningsnivåer, og å tenke i digitale økosystemer. De teknologiske forutsetningene go kompetansen er ikke alltid på plass. Det finnes noe som heter teknisk gjeld. Når gevinstene kommer et annet sted enn kostnaden for å modernisere, er det ikke så lett å få det til i praksis, og statens styringsmekanismer og prosesser er ikke alltid så godt tilpasset den digitale omstillingens behov. Siste periode i Digitaliseringsrådet har naturligivs vært preget av kunstig intelligens, og av digital sikkerhet og forvarsevne.

Råd til virksomhetslederne

Del to av erfaringsrapporten består av gode råd til topplederne i staten når de skal digitalisere i virksomhetene. Den slår innledningsvis fast at selv om teknologien er det mest synlige i en digital omstilling, er det ikke nødvendigvis det viktigste eller vanskeligste. Man må også lykkes med det som er "under overflaten", lederskap, kultur, samarbeidsevne, organisasjon og kompetanse. Rapporten gir flere konkrete råd om hvordan toppledelsen må ta ansvar for å lede omstillingen, og ikke tro det er et teknologiprosjekt som kan ledes av en it-avdeling. Og er veldig tydelige på at dagens digitale ambisjoner krever at man må jobbe med sin digitale forestillingsevne for å lykkes:

"Digital forestillingsevne handler ikke først og fremst om å forstå teknologien, men om å forstå hvilke muligheter teknologien gir for virksomheten og samfunnet. Toppledelsen må kunne se nye muligheter, utfordre etablerte arbeidsformer og forstå konsekvensene av teknologiske endringer – også før de er åpenbare. Digital forestillingsevne er derfor en lederkompetanse, ikke et ansvar som kan delegeres til IT-miljøet.

Digitaliseringsrådeter også veldig tydelige i sine anbefalinger om å bruke designprinsipper når man jobber med digital omstilling. Man må være opptatt av samfunnsmålene og ikke bare virkemidlene, og bruke tjenestedesign, fremtidsfortellinger og medvirkningsprosesser for å lykkes med komplekse og flokete utfordringer:

"Vi har anbefalt bruk av tjenestedesign, aktørkart og brukerreiser for å forstå problem og behov fra brukernes ståsted. Anbefalingen har utviklet seg over tid. Først handlet det om tradisjonell interessentkartlegging. Deretter flyttet oppmerksomheten seg mot de eksterne sluttbrukernes behov. I dag snakker vi stadig oftere om aktiv involvering og samskaping, fordi de beste løsningene sjelden utvikles for brukerne, men sammen med dem og andre interessenter."

Råd til regjeringen

Tredje og siste del av rapporen handler om råd på et helt overornet nivå, til departementer, regjeringen og Stortinget. Vi må ha de rette rammebetingelsene for å lykkes. Det er mulig at det er litt skummelt å gi regjeringen konkrete råd, for her er rapporten litt mindre presis og direkte enn i de tidligere kapitlene, noe som også ble bemerket av Statsbyggs direktør Øystein Børmer fra scenen under erfaringsseminaret. Han ønsket seg enda klarere råd fra rådet, og det kan jo være en fin ambisjon for neste rapport.

Men helt uten råd om å sette retning, og om ryddig i roller og ansvar, er ikke denne erfaringsrapporten, heldigvis. Jeg vil løfte frem tre ting jeg synes er gode og kloke råd det bør jobbes videre med:

• Det må bli bedre samsvar mellom regjeringens overordnede ambisjoner og mål, hvem som har ansvar for å gjennomføre det, og hva som skal gjøres. Regjeringens prioriteringer må følges opp i departementenes og virksomhetens styring, skriver Digitaliseringsrådet. Det må komme til uttrykk i tildelingsbrev og i etatsstyringen. Særlig på områder der problemer skal løses på tvers av sektorer må roller og ansvar, hvor beslutninger skal tas, og hvordan uenighet skal løses, bli langt mer tydelig. 
• Kompetanse på omstilling og digitalisering må være tilgjengelig for de som skal lede omstillingen. Departementenes og etatenes behov for støtte i form av et "virkemiddelapparat" må være på plass. Denne type erfaring og kompetanse er en svært knapp ressurs, og den finnes ikke internt i alle virksomhetene. Digitaliseringsrådet sier det ikke direkte, men jeg leser dette som at DFØ og Digdir for etatene og DSS for departementene, må i økende grad må kunne gi nødvendig ledelsesstøtte til de som skal gjennomføre omstillingen, og tilby rågivning, verktøy og metoder når det gjelder fremtidsforestillinger og scenarioer, tjenestedesign, aktørkartlegginger og  medvirkningsprosesser. Dette er ting erfaringsrapporten sier er helt nødvendig for å lykkes,
• Tydeliggjøre ansvaret for den digitale grunnmuren. Det gjelder både anvaret for de enkelte delene av denne infrastrukturen, men også ansvaret for å ha oversikt over helheten, i form av digitale leverandørkjeder, avhengigheter, vedlikehold og videreutvikling.  For eksempel må veivalg når det gjelder digital autonomi og skypolitikk må skje innenfor en felles ramme,  og krav til standarder, interoperabilitet og mulighet for leverandørbytte må også være samordnet.

10 år med offentlige digitale omstillingsvirkemidler

Det er ikke helt tilfeldig at det er 10-årsjubileum for Digitaliseringsrådet i nå, for på på denne tiden for rundt ti år siden kom et en liten bukett med nye insentiver og virkemidler for å gjøre digital omstilling i staten litt enklere. Digitaliseringrådet har klart seg fint i årene etterpå. 

Omtrent på samme tid ble medfinansieringsordningen for små og mellomstore statlige digitaliseringsprosjekter etablert, og flere av disse prosjektene har vært i rådet. Medfinansieringsordningen har også vært en suksess, og oppmuntret til mindre og mer modulære prosjekter, men den har levd et litt utsatt liv. Og enda mer utsatt har Stimulab vært, ordningen som legger til rette for bruk av designvirkemidler i omstilling og brukerorientering av offentlige tjenester. Tross mye politisk skryt om gevinster fra i alt 56 gjenomførte prosjekter, har antall prosjekter gått kraftig ned. I 2026 kom det bare to nye utlysninger.

Et siste innovasjonsvirkemiddel rettet mot offentlig sektor som kom omtrent på samme tiden var DigiFin-ordningen som fremmer deling og genbruk av digitale løsninger i kommunesektoren. Den ordningen fikk starthjelp over statsbudsjettet i begynnelsen, men er i dag finansiert av kommunene selv, og fungerer i beste velgående. Den finansierer blant anent prosjekter i regi av KS Digital. Skal vi lykkes enda bedre med den digitale omstillingen, og særlige den som går på tvers av sektorer, etater og forvaltningsnivåer, trenger vi mer av disse små, men smarte, virkemidlene som gir startkapital og smørehjelp til de som skal omstille. 

Jeg blogget om opprettelsen av Digitaliseringsrådet her på bloggen da det ble etablert, som et frivillig sted å gå for statlige etatsledere med flokete digitaliseringsutfordringer og -prosjekter. Prosjekter som var for små til å bli underlagt statens prosjektmodell,  det vanlige KVU/KS-regimet for store it-prosjekter (den grensen er nå 300 millioner kroner). Det var ingen krav til prosjektene under denne grensen ut over at de skal følge utredningsinstruksen, men også de trenger et sted å gå for å få gode råd og tilgang til andres erfaringer. 

Rådets første leder, tidligere skattedirektør Svein Kristiansen var for øvrig i salen og hørte på erfaringsseminaret. Det var også rådets andre leder Joachim Lystad. Fra i år er det Svein Marius Urke som leder Digitaliseringsrådet. Han har vært leder av Domstolsadministrasjonen, en statlig etat som har gjort mye bra digitaliseringsarbeid, og han har gjort mange erfaringer andre kan lære av. Kanskje er de slik at noe av det Digitaliseringsrådet gjør i dag i form av rådgivning og erfaringsdeling som et uavhengig råd kan bygges inn og institusjonaliseres i Digdir og DFØ. Men verdien av å ha et uavhengig råd som oppsummerer erfaringer, og gir sine årlige og ærlige tilbakemeldinger til etatsledere og til departementer og regjeringen, bør vi ta vare på og utvikle videre.

Verdibidraget fra design

Hva er verdien av design? Hva er verdien av det designere bidrar med i designbedrifter, i bedrifter i andre bransjer og i økonomien som helhet? Gir det mening å avgrense og analysere seg fram hva verdibidrag fra design kan være, og hvordan går man i så fall frem for å få det til?

Ingen i Norge har forsøkt å lage et slikt regnestykke, så vidt jeg vet, men i Storbritannia lager Design Council med noen års mellomrom ut rapporter som har som mål å tallfeste dette verdibidraget. I følge den siste rapporten "Design Economy - Driving Good Growth across the UK", så er svaret 136,7 milliarder britiske pund. Noe som tilvarer omkring 1800 milliarder norske kroner.

"In 2023 , the total GVA (Gross Added Value) of the design economy was £136.7bn. This represents a 40% increase compared to 2019, when design contributed £97.4bn to the UK economy. In the same period, total UK GVA increased by 24%, indicating that design is growing in value almost twice as fast as the economy as a whole. The design economy now accounts for 5.5% of total GVA in the UK. "

Norge er et mindre land enn Storbritannia. En tilsvarende andel av det norske bruttoproduktet for fastlands-Norge ville utgjøre omkring 215 milliarder kroner i årlig verdiskaping fra design i Norge. Er det realistisk? Det høres mye ut, og Norge har en annen næringsstruktur enn Storbritannia, men det ville være spennende å gjøre et forsøk på å lage en slik utregning. Da måtte man finne ut hva som bør være er innenfor og hva som bør være utenfor i en avgrensning. Her er en lenke til Design Councils omtale av rapporten Design Economy. Rapporten kan lastes ned der, eller ved å følge denne lenken til en nettversjon. 

Store verdier, og litt ulike måter å regne på

I en tid der vi bør være bekymret for om innovasjonstakten er høy nok, om produktiviteten øker raskt nok i møte med store demografiske endringer, er det veldig relevant være opptatt av hvordan vi utvikler og øke designbidraget. Samarbeider vi godt nok på tvers av sektorer, bransjer og fag, og hva må til for å få det til bedre? Er vi gode nok til å utforme brukervennlige offentlige og private tjenester som forenkler hverdagen? Og hvordan skal vi innrette en klok og god arbeidsdelingen mellom mennesker og teknologi i møte med en stadig mer avansert kunstig intelligens, men som ikke har den kontekstforståelsen eller evnen til å bruke skjønn, eller utøve den kreativiteten, som mennesker har.

Jeg er ikke så opptatt av selve konkurransen om hvilken bransje som er størst eller vokser mest. De viktigste, mest spennende og mest komplekse problemene ligger gjerne i mellomrommene mellom bransjer, sektorer, fag og tradisjoner, og må løses ved at vi jobber og samarbeider på andre måter enn før. Vi skal finne bedre måter å løse komplekse problemer, utvikle nye forretningsmodeller, designe bedre arbeidsprosesser, og skape mer brukervennligee og menneskevennlige, tjenester, produkter, lokalsamfunn og bomiljøer. 

Det er spennende at noen prøver å regne seg fram til verdibidraget som kommer fra design og designere. Ikke fordi det er en konkurranse om å være størst, men fordi det kan være en innsikt og et samtalegrunnlag om hvordan økonomisen, verdikjeder og virksomhetsmodeller er skrudd sammen. Britene har valgt en nokså raus definisjon av designøkonomien, og de presenterer så store tall at det krever litt forklaring når rapporten slå fast at:

"the value of the design economy is larger than: the UK’s entire retail sector (£114bn) and the entire accommodation and food service industry (£70bn)."

Å sammenligne med varehandelen og med overnattings- og serveringsbransjen er strengt tatt nokså misvisende, og mest et triks for å få oppmerksomhet, tror jeg. Varehandel og overnatting/servering er store, men avgrensede bransjer. Hele poenget med å lage et regnskap for verdibidraget fra design er å løsrive seg fra en slik tradisjonell bransjeinndeling, og også fra det ganske begrensede universet av rene designselskaper,  og å i stedet se på andre bransjer og bedrifter der designkompetanse og designverktøy bidrar med en stor del av virksomhetens verdiskaping, langt ut over designbedriftene selv. 

Den britiske rapporter er et slags "satellittregnskap" for design, slik vi i Norge har fått utarbedidet satellittregnskaper fra SSB for reiselivsnæringen/turisme (som består av bedrifter i flere bransjer), og for frivillige og ideelle organisasjoner (som består av både lønnet og ulønnet arbeidsinnsats). Kunne SSB laget et tilsvarende regnskap for verdibidraget fra design?  Ja, det tenker jeg er fullt mulig, men det krever at man er konsistent og streng når det gjelder å hva man egentlig ønsker å måle.

Hvordan designøkonomien er sammensatt

Hvem bør være med og hvem bør ikke tas med når man skal avgrense designøkonomien på en fornuftig måte? Her tenker jeg den britiske rapporten kan være et godt utgangspunkt, men ikke nødvendigvis noen fasit. Den starter med å slå fast at alt som er skapt av mennesker og ikke av naturen egentlig er designet: "From the pixel to the city, everything not made by nature has been designed". Så velger de å legge seg på en raus, men noe strengere avgrensning. De tar utgangspunkt i bransjekoder og yrkeskoder i offisiell britisk statistikk. 

Rapporten definerer så en del yrkesgrupper som defineres som innenfor designøkonomien i sin avgresning. Det gjelder grafiske designere, digitale designere, industri-og produktdesignere, kreative reklameyrker og klesdesignere. Men det stopper ikke der. Også arkitekter og byplanleggere er med, og flere av kategoriene er ganske romslig definert, slik at mange flere i verdikjedene, som ingeniører, teknologer, systemanalytikere, skreddere og  møbelsnekkere er med, for å nevne noen.

Men hvordan definerer man så bedriftene som tilhører designindustrien? Jo, bransjene der flere enn 30 prosent av de ansatte har de nevnte yrkene blir definert innenfor "Design industry", og de beskrives slik i rapporten:

"A design industry is one that has been identified through previous iterations of this research as having a 30% or higher proportion of its workers in design occupations . There are six design industries: architecture and built environment; clothing design; craft; digital design; multidisciplinary design; and product and industrial design."

Basert på disse statistiske definisjonene og avgrensningene, etablerer rapporten deretter en kategori den kaller designøkonomien (Design Economy), som består av designere som jobber i designindustrien, designere som jobber i andre bedrifter utenfor designindustrien, men også av ikke-designere som jobber i designindutrien. Det blir ganske mange bedrifter og ganske mange jobber til sammen.

 2,3 millioner jobber

I designøkonomien er det nesten 2,3 millioner ansatte, i følge rapporten, og det er en sterkere vekst enn i arbeidsmarkedet generelt.

"In 2025 there were over 2.27 million people employed in the design economy. 1.88 million of those were employed in design occupations (i.e. designers operating both within and outside of the design industries). Employment in design occupations now accounts for 6.2% of all UK employment."

Så slår rapporten fast at over to tredeler av verdiskapingsbidraget fra design kommer fra designere som jobber utenfor designindustrien, og det er også her veksten er størst. Ja, det er faktisk slik at sysselsettingen i selve designselskapene vokser langt mindre enn antall designere som jobber i andre virksomheter:

"Two thirds of the GVA created by the design economy is derived from designers working outside of the design industries (66%; £90.6bn). This reinforces the idea that design is a foundational economic capability that creates value by transforming how other sectors organise production, develop services, adopt technologies and respond to social needs. (...) According to insight from Innovate UK, designers are working across the economy: in the public sector (e.g. policy designers and innovation leads); in healthcare (e.g. improvement leads and transformation managers); in financial services (e.g. product managers and customer strategy leads); in manufacturing (e.g. digital transformation leads); in energy (e.g. transition managers); in digital (e.g. product managers and customer success staff); and in education (e.g. learning experience designers and innovation leads)."

Jeg tenker at denne type utredning av verdibidraget er nyttig, men ikke først og fremst fordi det setter et presist tall på verdiskapingen knyttet til design, enten man bruker en bred eller en smalere designdefinisjon. Og noe av utfordringen er jo at designvirksomheter utfordrer de tradisjonelle bransjeindelingene og kategoriseringene. For hvor går egentlig grensen mellom design og management consulting? Mellom design og teknologiutviking? Er det design når man jobber med brukerinnsikt, med prosessbeskrivelser, med scenarioer og målbilder, eller med veikart og strategier? Eller med lokalsamfunn og stedsutvikling? 

Dette type utfordringer krever en tverrfaglighet der designkompetanse er en av flere fagkompetanser, og der det å designe samarbeidet og arbeidsprosessen er en viktig del av jobben. Desingnere har ofte en slags dobbeltrolle der de både bidrar med faget sitt, men de bidrar ofte også med en overbyning som binder sammen ulike fag, aktører og perspektiver. Slike nyanser er det ofte vanskelig å fange opp i en næringsstatistikk.

Hva skal vi være opptatt av å måle?

Hvordan kan vi gå fram dersom vi skulle har en norsk fremstilling av designøkonomiens verdibidrag til resten av økonomien? Jeg tror det er mulig å lage noe enda mer nyttig enn den britiske rapporten, og at et næringsdepartement eller et virkemiddelapparat for innovasjon eller stedsutvikling godt kan ha på notatblokken sin at det kunne være en nyttig øvelse. Og da tenker jeg at det i likhet med UK-rapporten kan være lurt å dele verdiskapingen inn i noen kategorier, men at disse burde beskrives litt annerledes. For eksempel:

• Designnæringens egenbetydning. Det er den enkleste jobben, og også det minste tallet. Her er det snakk om å behandle designnæringen som alle andre næringer, og finne tall for verdiskapingen. Noen ryddejobber er det riktignok. Man må lage en avgrensninger av hvem som er med og hvem som ikke er med, på samme måte som man må avgrense hvem som er med i "informasjon og kommunkasjon" eller i "teknisk tjenestyting" i SSBs bransjestatistikker. Og man må nok også rydde litt i hvor designbransjen(e) i dag er plassert under ulike bransjekoder, for det tror jeg er litt tilfeldig.
• Verdiskapingsbidraget fra design i andre bedrifter og bransjer. På samme måte som man søker å måle bidraget fra informasjonsteknologi eller fra KI i ulike andre næringer, er det interessant å måle hvordan designkompetanse, -metoder og verktøy skaper verdier i andre bransjer. Og på samme måte som med informasjonteknologi vil det noen ganger være snakk om å kjøpe tjenester eller prosjektstøtte fra spesialiserte leverandører, mens det i enda større grad handler om å ha denne kompetansen inhouse i egen virksomhet. Det gjør en bedrift, en kommune eller en statlig etat ved å ansette flere med designutdaning fra for eksempel AHO, NTNU, OsloMet eller Høyskolen Kristiania. Eller man gjør det ved å øke designkompetansen og ferdighetene hos ansatte man har i virksomheten fra før. 
• Den samfunnsmessige og samfunnsøkonomiske effekten av design. Her ligger det viktigste bidraget til verdiskapingen, men også det som er vanskeligst å måle presist. For hva er verdien av mer brukervennlige tjenester, bedre og mer effektive prosesser, bedre forståelse av komplekse og tverrsektorielle sammenhenger og medvirkningsprosesser som leder til bedre innsikt og bedre beslutninger. Når det ansettes flere designere i virksomheter som NAV, Politiet og Skatteetaten er det fordi de ønsker å skape bedre sammenheng for brukerne sine, og internt i virksomheten. Mye handler om å designe gode digitale løsninger, men ofte vil prinsipper som fungerer godt for å løse problemer i den digitale verden også være gode prinsipper i den fysiske verden. 

Hvordan setter man en verdi på dette siste bidraget? Jeg tenker at det er både gøy og meningsfullt å prøve. Både å regne på historiske effekter av grep som er gjort, og fremtidige bidrag til samfunnet av denne kompetansen og måten å jobbe på. Men fordi de aller fleste designere er helt avhengige av å samareide med andre og skape resultater sammen med andre, så får vi ikke noe nøyaktig svar med to streker under. Vi må bare anta at samfunnet utvikler seg slik at det blir enda viktigere fremover.

Antall ansatte i staten

Hvor mange mennesker jobber i staten? Hva jobber de med, og hvordan er de statsansatte fordelt på departementer, direktorater, tjenesteprodusenter og tilsyn? Hvilke sektorer jobber de statansatte i? Hvor mange forsvarer landet, sørger for at kriminelle blir avslørt og straffet, underviser og forsker, krever inn skatter, betaler ut trygder og pensjoner, og leverer viktige innbyggertjenster?

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har akkurat gitt ut sin årlige rapport som svarer på flere av disse spørsmålene. Der kan vi lese at det i 2025 var 178 904 arbeidsforhold i statsforvaltningen. Det var en økning på 3057 sammenlignet med 2024, en økning på 1,7 prosent. Et det mye? Er veksten sterk? Og hva jobber de med, og i hvilke sektorer? Det kommer jeg tilbake til, men først litt om konteksten rundt, og hvorfor kunnskapsgrunnlag av denne typen er så viktige.

Byråkrati- og sløserikritikk

Byråkrati- og sløserikritikk er en fremvoksende litterær sjanger i Norge. Ja, noen av bøkene er til og med på bestselgerlistene i bokhandlene og på utlånstoppen i folkebibliotekene. Det er noe veldig sunt og bra ved det at interessen for statsforvalningens evne til å levere gode beslutninger, løse problemer og stå for en effektiv gjennomføring, er økende. En kritisk og faktabasert diskusjon om oppgaver kan løses mer effektivt enn i dag, om noen oppgaver kan tas bort, eller om man kunne løse problemer bedre med et bedre samarbeid på tvers av sektorer, i samarbeid med private, eller med digitalisering og KI, er viktig.

Men dersom denne diskusjonen skal bli god må den bygge på kunnskap og fakta, og ikke på ren synsing. Noe av utfordringen med å ha en god samtale om statsforvaltningens størrelse og rolle er at byråkratene ikke særlig ofte er med i diskusjonen om seg selv, i hvert fall når den beveger seg ut over rent faglige spørsmål. Det er politikere og ikke byråkrater som har ansvaret for størrelsen og innretningen på statsforvaltningen, men politkere som sitter i posisjon har ikke alltid like lyst til å forklare og forsvare det de har ansvaret for. For hvem brenner egentlig for byråkratiet, og tør å innrømme det?

Eser det ut automatisk?

Noen ivrige byråkratikritiktere kan gi inntrykk av at statsforvaltningen er utstyrt med et slags innebygget vekstgen som i det skjulte, og helt uavhengig av politikere, sørger for at byråkratiet stadig eser ut. Og at det finner på nye oppgaver helt av seg selv. Slik er det naturligvis ikke. Hvis det blir ansatt flere, og det blir brukt mer penger, skyldes det alltid politiske beslutninger, ikke noen innebygget og skjult mekanisme for å lure til seg mer penger. Alle penger som brukes i staten vedtas av Stortinget i statsbudsjettet.

De som har mest peiling på innsiden av statsforvaltningen snakker sjelden om sammenhengen mellom ambisjoner og organisering. Politikerne som har ansvaret heller ikke er speseilt interessert i å snakke om temaet, elller trekke opp en diskusjon om forvaltningen kunne vært bedre organisert, mer effektiv, om oppgaver kunne vært tatt bort, eller om man kunne samarbeidet bedre innad og utad. Det øker faren for at misforståelse og myter får fotfestem, som at de fleste i staten flytter rundt på papirer. Eller at det er flere personer som driver med tilsyn og kontroll av hverandre enn som gjør selve jobben.

Kunne forvaltningen gjort ting bedre og mer effektiv? Helt sikkert. Men hva skal den gjøre for å bli bedre og mer effektiv? Skal endringene komme innenfra og nedenfra, i hver etat og sektor, slik at summen blir mer effektiv ressursbruk? Eller kanskje trengs det en større forvaltningsreform der man ser på ansvar, oppgaver og arbeidsprosesser på nytt i lys av ambisjonene om å løse store, flokete og tverrsektoreielle utforinger som beskrives i dokumenter som "Plan for Norge" fra regjeringen, eller "Gode hver for oss - Best sammen" fra departementene. Skal dette lykkes må i hvert fall kunnskapsgrunnlaget om statsforvaltningen være i orden. 

Hva tallene forteller

Det er heldigvis høyst offentlig hvor mange personer som  jobber i ulike deler at staten, og i offentlige sektor ellers, og det publiseres gode oversikter over dette som er lette å få tak i. Statistisk sentralbyrå publiserer regelmessige oversikter over antall arbeidsforhold og antall årsverk både offentlige og private virksomheter, også tall for staten og tall for kommunene,

Når det gjelder staten så kommer det hvert år en rapport fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) som presenterer disse tallene, og legger litt ekstra kunnskap på toppen. Siste oppdaterte versjon av rapporten kom nå i oktober og heter Utviklingen i antall ansatte i statsforvaltningen 2024-2025. Her er DFØs nyhetssak om rapporten, med lenker både til siste rapport og tidligere rappoter tilbake til 2016. Noe av poenget er å grave dypere ved å se på sektorer, på geografi og på hva som forklarer endringer fra et år til et annet. Er det nye oppgaver, er det at oppgavene man allerede har øker eller minker i omfang, eller er endringen rett og slett omorganiseringer mellom statlige virksomehter, slik at det som ser ut som en vekst eller en nedgang i antall ansatte egentlig er et nullsumspill,

Rapportens kapittel 2 inneholder tallene.Der kan vi som nevnt lese at det i 2025 i gjennomsnitt i løpet av året, var 178 904 arbeidsforhold i statsforvaltningen. Det var en økning på 3057 sammenlignet med 2024, en økning på 1,7 prosent. Av disse var 4 443 ansatte i 2025 i departmentene, en nedgang på 115 arbeidsforhold fra 2024. Litt historikk er også med: Antall departementsansatte gikk ned fra 2016 til 2021, og har gått opp i årene etter, men nå er det igjen nede på det laveste nivået siden 2021. Nedgangen skyldes ikke at mange har mistet jobben, men først og fremst at 180 arbeidsforhold er flyttet ut av departementene og inn i fellestjenstene DIO og Statens graderte plattformer (SGP). Ja, det gar faktisk vært en en liten oppgang.

Sektorenes størrelse

De aller fleste i staten jobben med andre ord ikke i et departement, men i en underliggende virksomhet. Det er stor forskjell mellom de ulike stalige sektorene når det gjelder antall arbeidsforhold. De fleste er ganske små, mens tre sektorer, kunnskap, forvar og justis, står for hele 62 prosent av alle arbeidsforhold. Rapporten slår fast at:

"...forsvars-, justis- og beredskaps- og kunnskapsområdet står for til sammen 62 prosent alle arbeidsforhold i statsforvaltningen. 12 av 17 departementsområder har mindre enn 7 000 arbeidsforhold".

Aller størst er kunnskapssektoren, med universitene og høyskolene, som den virkelig store sysselsetteren i staten, med 54 553 arbeidsforhold, eller litt over 30 prosent av totalen. Men her var det en nedgang på 1479 arbeidforhold, som resultat av lavere studenttall. Antallet vil nok falle videre. Byråkrater? Nei, de fleste er jo ikke det verken på universitetene i forsvaret eller i politiet.

I forsvaret er det derimot vekst og FDs sektor har 26 924 arbeidsforhold, en vekst på 1821 fra året før, eller 7 prosent. Også justis- og beredskapssektoren er stor og vokser . Det er 30 282 arbeidsforhold, en oppgang på 689, litt over 2 prosent. I JDs område vokser både Politiet og Kriminalomsorgen. Litt over 9 prosent av de statsansatte, eller 17 282 arbeiedsforhold, er i Arbeids- og inkluderingsdeparatementes område, den største delen av disse i NAV, og her har det også vært litt vekst. Men det generelle bildet er at det ikke først og fremst er et voksende byråkrati som står for veksten i statsforvalgninger, men at det er flere i Forsvaret og Politiet.

Veksten har flyttet seg

Vokser antall arbeidsforhold i staten mer enn arbedislivet ellers? Stort sett har veksttakten fulgt arbeidslivet ellers. Det siste året har staten vokst litt mer, men det har også med at det har vært lav vekst andre steder. Den generelle sysselsettingsveksten var på bare 0,3 prosent fra 2024 til 2025. Veksten i staten fra 2024 til 2025 var såvidt jeg kan se høyere enn veksten i både privat sektor og i kommunesektoren. 

Mens det tidligere var kunnskapssektoren som stod for hovedtyngden i økningen i antall arbeidsforhold i staten, er det nå forsvarsområdet som skiller seg ut, mens utdanningssektoren har nedgang:

"DFØ har tidligere vist i et blogginnlegg at fra 2017 til 2022, sto kunnskapsområdet for 70 prosent av veksten i antall arbeidsforhold i statsforvaltningen. Siden 2023 har trenden snudd, og kunnskapsområdet har hatt en reduksjon på nærmere 2 500 arbeidsforhold over to år. Dette skyldes hovedsakelig kutt i tiltakene som ble innført under pandemien og reduserte bevilgninger til universitetene og høgskolene. Fra 2023 til 2025 er det forsvarsområdet som skiller seg ut, med en vekst på nesten 3 000 arbeidsforhold. Viktige årsaker til økningen på forsvarsområdet er krigen i Ukraina, økte forventninger fra NATO og realisering av Forsvarsløftet."

Hvor er det blitt av helsesektoren i alt dette? Er ikke den størst, og er det ikke der det er størst behov for mer arbeidskraft på grunn av demografiske endringetr? Og det er jo definitivt tilfelle. Nå er helsesektoren organisert som stalige foretak, og ikke direkte underlagt forvaltningen. Den statlige helsesektoren er også et eget tariffområde. Det gjør at den ikke er inkludert i DFØs tall i denne rapporten. Hadde den vært det så ville vi sette at de statlige helsetjenestene står for 150 000 arbeidforhold, betydelig mer en de store sektorene som er nevnt, og som er en del av statsforvaltningen. 

Statens geografiske fordeling

Den årlige rapporten til DFØ om utviklingen i ansatte i statsforvaltningen har også en interessasnt oversikt over den geografiske fodelingen av disse jobbene. Den viser at tre av fire statlige arbeidsforhold er lokalisert utenfor Oslo.

"Statsforvaltningen er representert med arbeidsforhold i alle fylker. Figur 11 viser at Oslo har flest med 47 498, tilsvarende 26,5 prosent. Finnmark, Møre og Romsdal, Buskerud, Telemark og Vestfold har alle mindre enn 5 000 arbeidsforhold. Det tilsvarer andeler på under 3 prosent"

Hvis vi ser på hvor stor andel av sysselsetting i fylkene som er statsansatte så er det Oslo som er øverst med 8,8 prosent, mens Troms fylke med 8,1 og Trøndelag fylke med 7,1 prosent er like bak.

Kai-Fu Lee: AI Native

Kai-Fu Lee har skrevet en ny bok om kunstig intelligens. Den forrige het "AI 2041 - Ten visions for our future" og var en veldig  novellesamling med 10 spennende og tankevekkende science fiction-noveller skrevet sammen med Chen Qiufan. Sistnevnte bidro med fremtidsfortellinger fra 2041, Kai-Fu Lee med kommentarer og refleksjoner. Jeg skrev en begeistret anmeldelse på bloggen her, og anbefaler den fortsatt som noe av det beste som er skrevet om KI.

Hans helt ferske bok "AI Native - The  Mandate to Transform your Company" er en god bok om KI den også, men i en helt annen sjanger. Denne nye boken er en slags håndbok i hvordan man omstiller en bedrift til å virkelig utnytte KI i alt man gjør, og særlig handler det om å bytte ut dagens måte å styre og lede, og organisasjonskartene, med en ny måte å organisere virksomheten på.

Den lange modningstiden

Boken har flere interessante deler, og jeg skal trekke frem tre av den her. Den første, og innledende delen av boken, handler om Kai-Fu Lees egen vei som KI-forsker og entusiast gjennom den lange perioden der KI ikke slo igjennom. Han har en helt unikt imponerende karriere i Apple, Microsoft og Google, og mye av tiden jobben han med talegjenkjenning og med spilteknologi, men hver gang tok alt mye lenger tid enn man håpet på. Helt til det plutselig ikke gjorde det, og ting skjedde veldig fort.

Vi snakker noen ganger om "digitalt innfødte". I denne boken er det "AI-natives", eller "KI-innfødte" Kai-Fu Lee vil gjøre oss til. Ikke gjennom å klistre KI utenpå arbeidsprosessene, prosjektene og organisasjonsmodellene vi allerede har, men ved å regesigne alt på nytt, rundt KI-verktøyene. Nå er vi kommet dit at det er mulig, og første del av boken tar oss gjennom hvordan vi kom dit, gjennom noen tidligere industrielle revolusjoner, og til der vi er nå. I 2026 blir 75 prosent av koden i Google skrevet av KI. Kostnaden for å bruke KI til å gjøre en jobb faller med en faktor på 40 hvert år, og er en 175-del av det den var for to år siden. Vi må venne oss til at det ikke går sakte fremover lenger.

Radikal nyorganisering

Kai-Fu Lee går så videre og beskriver hva det er som gjør at veldig mange virksomheter ikke lykkes med KI. Han beksriver hvorfor man ikke kan delegere KI til en IT-avdeling, og, enda mer interesssant, hvorfor man ikke bare kan fjerne ansatte og slippe KI løs på en virksomhets utstrukturerte data. Erfarne ansatte i et selskap kjenner historien, konteksten og relasjonene internt i selskapet, til leverandørene og til kundene. Data er viktige, men de forklarer bare en del av sannheten. Uten et kart over virksomheten, og det han kaller "et operativsystem over bedriften", kan ikke en KI forstå hva den skal gjøre noe bedre enn et team med helt nyansatte. Skal den navigere riktig må den kjenne både terrenget og hva som rører seg der.

Og så beskriver han to temmelig radikale ideer om hvordan et "KI-infødt" selskap kan fungere for å lykkes. Det ene er et KI-verktøy for konsernsjefen han kaller Boss AI. Det er et stykke programvare selskapet hans 01.ai har lansert i markedet på ordentlig. Det er et informasjonssystem som gjør at viktig informasjon er tilgjengelig på toppen, og ikke blir filtrert bort på veien av "hviskeleken" eller fordi ingen vil komme med dårlige nyheter til sjefen. Virsomhetens verktøy finner også frem til og analyserer data som man tidligere ikke har klart å se verdien i. Og det brukes for å identifisere og løfte frem talent i virksomheten. Så er det opp til leseren å vurdere om det i alt dette er alt for mye overvåking til at det skaper et trygt og positivt arbeidsmiljø.

Den andre enda mer radikale ideen Kai-Fu Lee har er at den tradisjonelle linjeorganisasjonen med et hierarki, og flere lag av mellomledere, som flytter informasjon oppover og nedover i organisasjonen, erstattes av en helt annen struktur. Mellomledere er der for at beslutninger kan tas på et informert grunnlag på toppen, og gjennomføres ute i organisasjonen. Men hvis alle kan få tilgang til alle data og all informasjon mener Kai-Fu Lee at den hierarkiske modellen kan erstattes av en flat modell der en gruppe "Directly Responisble Individuals" (DRI) leder et team av KI-agenter, og kanksje noen mennsker.  Alle virksomheter har noen personer, med eller uten formelle lederroller, som er de som får ting til å skje. Denne DRI-modellen formaliserer det. De har ansvar for å ta initiativer, gjennomføringen og resultatene, og er en slags mini-konsernsjefer å sitt område.

Bør man ikke bare sett igang med en gang med å gjøre organisasjonen flat, og sparke massevis av ansatte. Nei, sier Kai-Fu Lee, det er en stor tabbe. Denne nye modellen må volkse fram organisk og ta med seg historien og kulturen som bor i bedriften. Den er hos menneskene, og går tapt dersom man tror at man kan erstatte den med maskiner over natten. Man må derfor være tålmodig i denne fasen, så blir gevintene desto større senere.

KI i automatiserbare og ikke-automatiserbare bransjer

Den siste delen av boken er kanskje den aller mest interssante for oss som er opptatt av effektene av KI på bransjenivå og samfunnsnivå, og ikke bare i den enkelte bedrift. Er det forskjell på hvor raskt og hvor dypt KI kan tas inn i en virksomhet? Ja, sider forfatteren, og det er avhengig av et par viktige dimensjoner: Kai-Fu Lee tegner opp to akser. Den horisontale handler om arbeidets art er åpent eller lukket? Lukket i den forstand at det er standardiserte svar. Mens åpne arbeidsprosesser kan lede til noe som ikke er forhåndsdefinert, men kan være fleksibelt, kreve tilpasning og lede til noe nytt og originalt.

Den vertikale aksen svarer på spørsmålet: Hva skal arbeidet utrette, og for hvem? I den nedre enden har vi arbeid som handler om volum, hastighet kostnad og kosistens, ting maskiner gjør godt. I den øvre enden av denne aksen finner vi det relasjonelle. Et godt utført arbeid handler om tillit, omsorg legitimitet og overbevisning. En person blir holdt ansvarlig for resultatet av en annen person, ikke bare av et objektivt mål. Dette gir fire kvadranter med høyst forskjellige vilår for KI. 

Nede til venstre finner vi maskinenes domene, der ting er standardiserbare og repeterbare. Regnskapsføring og transkribering, og eksempel, men også koding av programvare. Oppe til venstre har vi menneske-maskin samspill der svarende er standardiserte og man vet hva som er riktig og hva som er feil, men mennesker trengs for å sikre legitimitet, tillit og for å sikre ansvarlighet. I kunnskapsbaserte domener finner vi jussen og finansiell rådgivning her. 

Standardiserbart og ikke-standardiserbart arbeid

Krysser vi ned til høyre, til motsatt ende, er det volum, kostnad og konsistens, men det er åpne problemer uten fasitsvar. Forskning på nye problemstillinger, kreativt skrivearbeid og strategiarbeid for å løse nye problemer bor her. Mennesker er foreløpig bedre beskyttet i dette hjørnet, men KI blir et stadig viktigere verktøy. Og øverst til høyre finner vi det som både er relasjonelt i form, krever erfaring og kontekst, og skal lede til originale resultater, og der mennesker har det største forspranget. 

En tilsvarende firefeltstabell for fysisk arbeid vil ha lagerarbeid og produktkontroll og arbeid ved samlebånd nede til venstre, arbeid som verken er relasjonelt eller produserer noe originalt,men høyst automatiserbart. Oppe til venstre finner vi frisører og administrative roller, arbeid som er ganske standardisert,  og har bestemte målestokker for hvordan resultatet skal være, men der mennesker med tillit hos kundene er viktige. I motsatt hjørne, nede til høyre, finner vi rørlegger og elektrikere, som må løse konkrete og forskjellige problemer, redningsarbeidere og annet sikkerhet- og beredskapsarbeid. Og oppe til høyre i den relasjonelle go ikke-standardiserte kvadranten, finner vi sykepleiere, gourmet-kokker, jordmødre og en rekke andre roller i helsetjenestene og i omsorgsroller for andre personer.

Vi blir med andre ord truffet ganske ulikt. De som treffes hardest er programvarevirksomheter, plattformselskaper og de som utvikler KI-tjenester, som overtar jobbene til de som jobber i de samme selsakpene. Kanskje det gjør at vi noen ganger glemmer hvor viktige mennesker kommer til å være i alt dette, selv om ikke vil fortsette som før. Men det har det jo aldri gjort.

10 år med den digitale suksesshistorien DSOP

Er offentlig sektors digitaliseringsprosjekter først og fremst en suksesshistorie, eller består den av flest fiaskoer? Hvis vi ser på hva som er oppnådd de siste 15-20 årene, tror jeg det er gode eksempler på begge deler, men det som har gått rimelig bra er nok i stort flertall. Men kanskje ikke med den kostnadsinnsparingen som ble lovet.

På plussiden kommer blant annet digital skattemelding, i flere etapper, A-ordningen, Altinn, ID-porten, digital tinglysning, digital eiendomshandel,  kundedialogen i Lånekassen og flere av løsningene i NAV, blant annet pensjon. Blant prosjektene som havnet i kontrollkomiteen i Stortinget, eller i en rettssal, og i hvert fall ble langt dyrere enn forutsatt,  finner vi Golf-programmet i Forsvaret, NAVs opprinnelige moderniseringprogram, Grindgut for bompengeinnkreving, departementenes felles IKT-system og Helseplattform Midt Norge. Noen av disse ligger et stykke tilbake i tid.

Kanskje vel så spektakulært er noen store digitaliseringsprosjekter som ble høylytt lansert, men ble stoppet, eller egentlig aldri kom i gang fordi en ny kritisk riskoanalyser eller nye kostnadsberegninger, kom opp og gjorde det mulig å ombestemme seg. Det skjedde med kommunehelseplattformen Akson, Politiets "Merverdiprogram", Helseanalyseplattformen for deling av forskningsdata og Forsvarets MAST-program. Problemet som gjerne oppstår da er at det tar flere år å få oppslutning og penger til å starte opp et nytt og bedre prosjekt. 

Politiets Merverdiprogram ble stanset i 2015 og først i budsjettet for 2027 kommer storsatsingen på digitalisering av straffesakskjeden og andre politiprosesser i gang for fullt. Hvis noen lurer på hvor dyrt det er å ikke modernisere en stor virksomhetes digitale systemer, men havne i en situasjon der man må lappe på og modifisere en utatert infrastruktur, kanskje med programvare ingen andre bruker lenger, så gir Riksrevisjonens rapport fra 2023 om digitalisering av politiet en god påminnelse om hvor dyrt og og dysfunksjonelt det er å ikke digitalisere.

DSOP 10 år

Et interssant sted inne i denne materien av mer eller mindre vellykkede offentlige digitalisering, finner vi forkortelsen DSOP og en samarbeidsmodell mellom offentlige og private aktører som i år feirer 10 år med utvikling av digitale løsninger. Jeg mener at dette samarbeidet er en av de største suksesshistoriene i offentlige sektors digitalisering, med store gevinster også for private bedrifter og for innbyggerne. Ikke fordi det har fått frem de største, dyreste og mest komplekse enkeltprosjektene, men fordi selve samarbeidsmodellen har bidratt til å igansette og lykkes med ting som det ellers ikke vært mulig å få til, med stor gevinst for samfunnet.

Hvor finner vi eksempler på at næringslivet skryter av offentlig sektors digitalisering? Jo, finansnæringen gjør det, og har til og med satt opp sin egen skrytenettside om DSOP, som de selv er aktiv bidragsyter i. Det bankeide infrastrukturselskapet Bits lister opp pågående samarbeidsprosjekter, -arenaer og -rapporter. Digitaliseringsdirektoratet reklamerer for årets jubileumskonferanse i DSOP som nettopp har vært. Og DSOP har sin egen smånerdete dokumentasjonsnettside der de som er involvert i prosjektene kan følge med.

Aktivitetsrapporten

Det er flere bra ting å si om dette samarbeidet mellom statlige etater og finansnæringen. En av dem er at de er i tillegg til å gjøre konkrete ting også er opptatt av å fortelle om det de gjør. Om hvem som samarbeider, hva de samarbeider om, hvorfor det er viktig, hvor langt de er kommet, og hvor store gevinster det er for samfunnet og for aktørene som deltar. Dette kommer blant annet til uttrykk i årlige aktivitetsrapporter, der den siste er aktivitetsrapporten for 2026, som er her. Selve jubileumsrapporten etter 10 års arbeid. Den innleder med å fortelle om historien:

"I 2016 innledet Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og finansnæringen et digitaliseringssamarbeid; Digital Samhandling Offentlig Privat (DSOP). Startpunktet var en felles oppfattelse av data som den nye oljen. Tanken var at partene gjennom å samarbeide om å dele data og digitalisere viktige prosesser, kunne skape store verdier for samfunnet og spare aktørene for tid og penger. Siden oppstarten har DSOP-samarbeidet blitt utvidet og teller i dag Skatteetaten, Brønnøysundregistrene, Digitaliseringsdirektoratet, Nav, politiet, Kartverket og Finans Norge/Bits. Andre etater deltar basert på behov og enkeltprosjekter."

Finnes det noe tilsvarende i andre land? Nei, sier rapporten, selvfølgelig er det eksempler på samarbeid offentlig-privat, men å sette dette opp som et langsiktig samarbeid med en portefølje av prosjekter, er ganske unikt for Norge. Burde det gjøres flere steder, for eksempel i andre bransjer og med flere private aktører? Ja, helt definitivt, men det er ikke bare å kopiere. Det er ikke nødvendigvis slik at et velfungerende DSOP skal utvides med enda mer kompleksitet. Andre tjenestesr og bransjer kan kreve sin unike samarbeidsmodell. Men flere kan definitivt lære av av DSOP.

Juridiske floker, og praktiske hindringer

DSOP-rapporten er også prisverdig konkret og ærlig om at både juridiske, byråkratiske og praktiske floker kan komme i veien for gode løsninger,  og hvordan de da må beskrives og løftes til et høyere beslutningsnivå, slik at de som kan gjøre noe med dem får klar beskjed:

"Å dele data er krevende juridisk. Juridiske utfordringer har gjort at flere prosjekter har blitt forsinket eller stanset i påvente av regelendringer, eller behov for å utvikle alternative løsninger. I disse tilfellene er det viktig å avklare hvordan løsningen kan tilpasses dagens regelverk, eller hvordan regelverket må endres for å kunne legge til rette for digitalisering. Spesielt gjelder det taushetsplikten i Finansavtaleloven og personvern i personvernforordningen (GDPR). Slike vurderinger og avklaringer må tas tidlig i prosjektet, for å unngå å bruke mye tid og ressurser på prosjekter hvor løsningen ikke kan tas i bruk som følge av regelverket."

- Ikke lag noe som likevel ikke kan brukes, er et godt råd. Enten må en digital løsning være innenfor regelverket, eller så må man være forberedt på å endre lov- og regelverket. Det siste er jo fullt mulig, og Stortinget vedtar lovendringer hele tiden, og det ikke så vanskelig å vedta lover som mange tror, men da må man være forberedt på forklare hvorfor og hvordan en lov eller en forskrift skal endres. For de som vedtar dem er ikke nødvendigvis ekspertene på hva som skal stå der. 

I min tid som statssekretær var slike møter der folk fra Finansnæringen og DSOP  forklarte helt konkret hva som står i veien for å komme videre, og hva som hinder oss i å hente ut effekten av et tiltak, noen av de mest interessante møtene jeg hadde. Ikke sånn generell prat fra næringslivet om at lover og regler er for vanskelige, men helt konkrete bestemmeler og paragrafer som bør endres, for eksempel fordi de er laget i en annen tid med en annen teknologi. Da er ble det mulig å gjøre noe med det.

Hvor mye gevinst?

Hvor stor er så summen av disse samfunnsgevinstene av DSOP-prosjektene frem til nå, og fremover? I følge rapporten er det realisert 42 milliarder kroner i gevinster, og frem til 2035 vil vi komme opp i 67 milliarder kroner.

"Med full utnyttelse av tjenestene vil besparelsene over en tiårsperiode (2025-2034) være 67 milliarder. Men ikke alle gevinstene er målbare, som for eksempel forhindring av kriminalitet, redusert arbeidsbyrde for etterlatte etter et dødsfall, økt tillit til offentlige tjenester, økt datasikkerhet og bedret personvern. Andelen av gevinstene som er realisert, er 42 milliarder. Graden av gevinstrealisering varierer mellom tjenestene, avhengig av oppnåelse i forhold til ambisjonsnivået for tjenesten. Samtykkebasert lånesøknad er for eksempel fullt utrullet, mens Obligatorisk tjenestepensjon (OTP) er under utrulling."

 Det opprinnelige og mest kjente DSOP-prosjektet er samtykkebasert lånesøknad, et tiltak som gjør at vi slipper å ta med oss skattemelding og lønnsslipper i banken når vi skal ha boliglån. Slik var det før. Nå er 114 finansforetak koblet på og vi kan som kunder gi et digitalt samtykke til banken, og banken slår opp i AltInn og finner oppdaterte data om oss om noe vi uansett må dele for å få lån. Enkelt, genial og veldig lønnsomt, faktisk en gevint på nesten 25 milliarder for dette tiltaket alene.

Men det er blitt flere milliardgevinster, noen realisert og noen er i arbeid. Digitalt dødsbo er i ferd med å bli innført, med en gevint på 10 milliarder kroner. Digital bolighandel, med tinglysing og skjøter og oppgjør, og alt som hører med, er gjennomført, med en samfunnsøkonomisk gevinst på 10 milliarder kroner. Digital selskapsetablering er under gjennomføring med en gevinst på over 8 milliarder. Ajourhold av OTP kan høres kjedelig ut, men handler om at pensjonsselsakper får tilgang til oppdaterte data rett fra A-meldingen, med en gevinst på over 7 milliarder kroner. Noen store gevinster er også knyttet til tiltak i det store pågående programmet "Fremtidens innkreving".

Samfunnsgevinsten av høy tillit og lav kriminalitet

Ikke alle gevinster er like enkle å tallfeste, fordi vi ikke vet i ettertid hva som ville skjedd hvis tiltaket ikke ble gjennomført. Det gjelder særlig det DSOP i sitatet over omtaler som "forhindring av kriminalitet, redusert arbeidsbyrde for etterlatte et dødsfall, økt tillit til offentlige tjenestser, økt datasikkerhet og bedre personvern". Hva er verdien av at vi stoler på hverandre? Eller kostnadsbesparelsen ved at kriminelle blir forhindret i å svindle offetnlige systemer for utbetaling av trygd eller merverdiavgift? Hvor mange ville misbrukt systemet hvis vi ikke hadde tettet hullene?

Slike ting er det selvfølgelig umulig å regne seg frem til et nøyaktig svar på, men i mange tilfeller ligger sannsynligvis det aller største samfunnsgevinsten her. Den kommer når vi unngår feil eller hindrer kriminalitet. Eller den kan ligge i at det å tilgjengeliggjøre data for andre formål enn det de er samlet inn for, og det er data som kan deles på en betryggende og sikker måte, gir mulighet for verdiøkende sammenhenger og nye tjenester på toppen. Kombinasjonen av høy tillit og gode systemer for å fange, forvalte og dele date er rett og slett bra for verdiskapingen i samfunnet, og DSOP har også her bidratt til å vise vei. 

Og så vil de som står bak være de første til å slå fast at DSOP ikke kan løse alle digitale utfordringer i  samfunnet. De driver ikke med helsetjenester, eller veier, bygg og anlegg, barnevern eller skole. Det er det andre som må gjøre, og de har sine utfordringer, og må finne sin vei. DSOP-samarbeidet er likevel et konkret og godt eksempel må hvordan det kan gjøre, på tvers av privat og offentlig sektor. Og med en praktisk tilnærming der det er de som må være med for å løse problemet som er med i samarbeidet, og der man ikke finregner på den enkelte gevinst, fordi alle vinner på sikt når man lykkes. 

Kom årets nyttårsbarn før sankthans?

Barn og unge er som kjent fremtiden, og en årlig gjenganger her på bloggen er at jeg skriver om kommunene der det ikke blir født spesielt mange barn. Mens det i byer og store kommuner kan være konkurranse om å være årets nyttårsbarn, er det noen kommuner der spørsmålet i stedet er om nyttårbarnet kommer før sankthans. Eller om det blir behov for noen nye barnehageplasser i det hele tatt i løpet av året som kommer.

En liten økning i fødselstallet...

Etter en periode meg jevn nedgang i fødselstallet gjennom flere år, er det gode nyheten at fødsselstallet i Norge ikke fortsetter å falle videre. Det går faktisk litt opp, og gjør det for tredje året på rad. I første halvår 2026 ble det født 29 194 barn i Norge. Det er nesten 1 600 flere enn i første halvår 2025 (27 610) og det er 3 209 flere, en oppgang på 12 prosent sammenliknet med bunnåret 2023 (25 985). 

Så skal vi ikke overdrive denne nye veksten. Norge har noen av etterkrigstidens lavere fødselstall. På slutten av 1960-tallet ble det født over 35 000 barn i halvåret i et land med mellom 3 og 4 millioner innbyggere. I 1990 ble det første halvår født 31 200 barn, et nivå som ikke er slått siden.

Det er byene fødselstallene er høyest, og veksten i fødselstallene er størst. I Oslo ble det i første halvår født 4909 barn første halvår, opp fra 4540 første halvår i fjor. I Bergen har fødselstallet første halvår gått til 1689 i år, mot 1555 i fjor, i Trondheim til 1189 fra 1173, i Stavanger til 832 fra 829, i Kristiansand til 701 fra 629, og i Bærum til 690 fra 598. Drammen til 545 fra 500 og Lillestråm til 508 fødsler fra 486. Dette er Norges 8 største kommuner.  Alle øker, og det gjør også de fleste kommunene som kommer rett bak på listen. Det er ingen probelmer med å finne kandidater til nyttårsbarn her.

...men ikke i de små  kommunene

Mens fødselstallet går opp nasjonalt, går det ned i de minst sentrale kommunene.  Statistisk sentralbyrå deler norske kommuner inn i seks sentralitetsnivåer, der 1 er mest sentralt, altså Oslo og omegn, og 6 er de minst sentrale distriktskommunene. Mens alle de fem øvrige sentralitetsnivåene har hatt en oppgang i fødselstallene fra 2025 til 2026, hadde sentralitetsnivå 6 en nedgang i første halvår 2026. Fra 824 fødsler i 1. halvår 2025 til 816 fødsler i 1. halvår 2026. Polariseringen i befolkningsutvikling forsterkes.

Er det fordi de unge nyetablerte som bor i småkommunene får færre barn per kvinne enn i byene? Nei, utfordringen for de minste kommunene er mer grunnleggende enn det. Den viktigste årsaken er at antall innbygger i småbarnsforeldrealder er så tynt i de minste kommunene at en nasjonal oppgang i fruktbarhet gir utslag alle andre steder, men ikke der. Det er ikke fraflytting som er problemet, det er at de som kunne sørget for flere innbyggere allerede har flyttet. Akkurat den utviktningen det såkalt Distriktdemografiutvalget ledet av Victor Norman (NOU 2020:15) beskrev, og advarte mot konsekvensene av. De foreslo også noen tiltak, som jeg tror i liten grad er fulgt opp.

Kommunene uten nyttårsbarn

I seks norske kommuner var det fortsatt ikke kommet noe nyttårsbarn da vi passerte sankthans, og første halvår 2026. Det var i kommunene Utsira, Modalen, Fedje, Leka, Træna og Loppa. Det er interessant at det er hele 6 kommuner nå i år. I fjor var det bare to, Utsira og Røyrvik. Mens Utsira er med både i fjor og i år, har Røyrvik hele to barnefødsler før sankthans i år. 

I hele 9 kommuner ble det bare født ett barn i løpet av hele første halvår, og det var dermed veldig enkelt å avgjøre hvem som ble nyttårsbarnet, selv om det kunne ta litt tid enkelte steder. De kommunene var Kvitsøy, Eidfjord, Sande (Møre og Romsdal), Vevelstad, Nesna, Værøy, Dyrøy, Hasvik og Nesseby. Vi får håpe at det ikke blir alt for ensomt å begynne i barnehagen. Kanskje kommer det noen å være sammen med i løpet av andre halvår.

I 7 norske kommuner ble født 2 barn i første halvår: i Flå, Solund, Røyrvik, Namsskogan, Beiarn, Røst og Gamvik, i 15 kommuner var det tre fødsler: Rollag, Stor-Elvdal, Engerdal, Åseral, Osen, Holtålen, Lierne, Grong, Bindal, Vega, Ibestad, Lavangen, Måsøy, Berlevåg og Vardø og i 10 kommuner var det 4 fødsler: Krødsherad, Fyresdal, Bygland, Smøla, Dønna, Flakstad, Bø (Nordland), Moskenes, Storfjord og Lebesby.

Det var 104 norske kommuner som haddde 10 eller færre fødsler i første halvår. De utgjør 3 prosent av befolkningen i Norge, men har bare 1,8 prosent av barnefødslene. Hele 23 av disse kommunene ligger i Nordland fylke, 12 ligger i Innlandet og i Trøndelag, og 11 i Vestland og Finnmark fylke. Det tre fylkene i Nord-Norge ligger særlig høyt når det gjelder andelen kommuner som har 10 fødsler eller færre, 61 prosent i Finnmark, 56 prosent i Nordland og 43 prosent i Troms.

Noen interessante enkeltkommuner

Er det noen av disse kommunene med lave fødselstall som peker seg ut som spesielt interessante, for eksempel fordi fødselstallet plutselig har gått brått nedover, eller fordi fødselstallet virker veldig lavt sett i lys av innbyggertall, aktivitetsnivå eller næringsstuktur ellers? 

Her er det mulig å peke på Sande i Møre og Romsdag som har 2437 innbyggere, men bare hadde en barnefødsel i hele første halvår (mot 11 første halvår i 2025). Sande er en kommune som normalt ligger høyere på fødselsstatisikken, så det er kanskje et litt rart unntak og ikke en trend. Mer normalt urovekkende er fødelsetallet i Vannylven i samme fylke som har 3029 innbyggere, men bare en barnefødsel. I Marker i Østfold er det 3663 innbyggere, og bare fem barnefødsler og i Bø i Vesterålen er 2581 innbyggere og bare 4 fødsler.

I høyskolekommunen Nesna (høyskolen er blitt en del av Nord universitet) er det 1796 innbyggere, men det ble bare født et barn i komunen i første halvår. Etter en jevn nedgang gjennom flere år. Det skyldes nok en kombinasjon av at ganske få studenter får barn mens de studerer, men venter til de er eldre, og at det i Nesna sannsynligvis ikke er så mange studenter som bor fast. Det de markedsfører seg som er et tilbud med "samlingsbasert" undervisning, det vil si at de bor andre steder, men er der fysisk bare i kortere perioder, eller følger undervisningen på nett.

Jeg har prøvd meg må å lage tabellen i html-versjon også, i håp om at det lar seg lese på ulike typer skjermer. Riktig nok ikke veldig interaktiv. Men jeg har en mer interaktiv oversikt over folketall og befolkningsutvikling i kommunene på årsbasis på dette nettstedet der jeg leker meg med å lage nettsider og dashbord av ulike slag: https://lab.chaffey.no/kommuner/

Kom nyttårsbarnet før sankthans?

Kommunene med færrest fødte i første halvår 2026. I seks kommuner ble det ikke født noen barn fra januar til og med juni.

KommuneFylkeInnbyggereInnb.Fødte

Ingen fødte 6 kommuner

UtsiraRogaland2190

ModalenVestland3960

TrænaNordland4560

FedjeVestland5210

LekaTrøndelag5800

LoppaFinnmark8360

Én fødsel 9 kommuner

VevelstadNordland4741

KvitsøyRogaland5781

VærøyNordland6681

Unjárga – NessebyFinnmark8641

HasvikFinnmark9681

EidfjordVestland9881

DyrøyTroms1 0571

NesnaNordland1 7801

SandeMøre og Romsdal2 4151

To fødte 7 kommuner

Raarvihke – RøyrvikTrøndelag4442

RøstNordland4712

SolundVestland7422

NamsskoganTrøndelag8052

GamvikFinnmark9942

BeiarnNordland1 0192

FlåBuskerud1 1262

Kilde: SSB, statistikkbanken tabell 01223. Tabellen viser endringer hittil i år, så tallet for 2. kvartal 2026 gjelder hele første halvår. Innbyggertall per 30. juni. Kommuner med samme antall fødte er sortert etter innbyggertall. Til sammenligning: 29 194 fødte i hele landet, 4 909 i Oslo.

KI og fremtiden for redaksjonelle medier

Vil journalistikken og redaksjonelle medier overleve kunstig intelligens? Det er spørsmålet som drøftes i en antologi Fritt ord har gitt om fremtiden for journalistikk og redaksjonelle medier i møte med KI. Den heter "KI og veien videre for mediene".

Det er i alt 12 artikler. Flere av dem beskriver hvordan KI brukes, sannsynligvis kommer til å bli brukt, og hvordan dette utfordrer det journalistiske håndverket, og muliggjør nye former for datainnsamling og informasjonsbearbeiding. Andre beskriver hvordan medievirksomhetenes verdikjeder og økosystemer for produksjon og distribusjon blir disruptert av KI. Og flere er inne på hvordan medievirksomhetene var noen av de som ble kraftigst endret av internett for ikke så lenge siden. Dette er en bransje som har god trening i å omstille, og nå skjer det igjen.

Lanseringsseminar og nivåer av utfordringer

Som sagt; les antologien. Den ligger på nett her og består av 12 veldig gode tekster. Dette er jo folk som virkelig kan skrive om interessante ting, og her skriver de som befinner seg i frontlinjen i den teknologiske transformasjon om seg selv og sin egen omskiftelige hverdag. 

Fritt Ord arrangerte også et veldig bra lanseringsseminar for i forrige uke der flere av bokens forfattere bidro i tre tematiske panelsamtaler. Jeg hadde gleden av å lede en av disse samtalene. Omtale av seminaret og videoklipp fra de tre samtalene ligger ute på nettsiden her. Både antologien og seminaret beskriver tre nivåer av utfordringer når mediebransjen møter KI. Ikke om menneskehetens eksistens står på spill, men ganske konkrete og praktiske utfordringer knyttet til yrke,til virksomhetsmodeller og til det større økosystemet av medievirksomheter i et liberalt og demokratisk samfunn, og rammebetingelsene for disse. 

På et nivå er det snakk journalitikk som profesjon og fag, og hvordan hverdagen blir annerledes med KI.. KI muliggjør nye verktøy og arbeidsprosesser, men skaper også nye innholdsprodusenter og nye konkurrenter. Mye er fortsatt uavklart når det gjelder teknologier og/eller krav om merking av KI-generert innhold, garantier for at bilder og tekst ikke er KI-generert, og om dette i det hele tatt er relevant og fornuftig. 

Her gjør flere av bidragene en helt strålende jobb i å beskrive store endringer i hvordan journalister og redaktører jobber med KI i hverdagen, alt fra skammen noen kanskje kan føle hvis de bruker KI, til hvordan det spres tvil om fotografier er ekte eller KI-generete, og til journalister som selv lager praktiske KI-verktøy til seg selv og kollegene som løfter kvaliteten på produktet. Per Kristian Bjørkeng i Aftenposten bekskriver i sin artikkel denne kombinasjonsrollen av journalist og digital verktøymaker for seg selv og kolleger.

Forholdet til leserne, og til samfunnet

Et annet viktig nivå er hvordan relasjonen mellom journalisten og leserne, lytterne og seerne bygges, og hvordan denne kan endres med KI. Hvordan påvirker KI rammebetingelsene for lokalaviser, for redaktøransvaret og for forholdet til ulike målgrupper? Er det kanskje slik at KI endrer måten vi jobber på, men verdier, roller og ansvar grunnleggende sett er fra før? En av artiklene handler om hvordan unge mediebrukere allerede har  sosiale medier som inngangsdør til nyheter, og søker direktekontakt med innholdsprodusenter der. Hvordan vil KI påvirke denne relasjonen, og hvordan skiller man det som er sant fra det som er uriktig innhold?

Og så er det selvfølgelig viktig å se på den sentrale samfunnsmessige rollen redaksjonelle mediebedrifter har i et demokrati, både hvordan medievirksomhetene er avgjørende for åpen og kritisk etterprøving av de som har makt, men også hvordan samfunn og poltikken skaper rammebetingelser og legger til rette for at redaksjonelle medier kan løse sitt samfunnsoppdag. Og da er det er ikke sikkert at rammevikårene som virket før er de beste fremover.

I en veldig interessant artikkel beskriver Tellef Raabe hvordan norske medievirksomheter gjennomførte en stort sett svært vellykket omstilling i møte med internett, og har klart seg bra. Et stort fall i annonseinntekter er erstattet med en vekst i abonnementsinntekter. Og så spekulerer han i om det vil kreves en like store omstilling i denne runden, og hva slags nye modeller som kan vokse frem.

Scenarioer for fremtiden

- Hva skjer med journalistikk når KI blir økosystemet, spør Andreas Foss i E24, og besvarer spørsmålet med å trekke opp to grunnleggende forskjellige scenarioer for fremtiden. Et negativt og et positivt. En destruktiv spiral og en posivit spiral. Denne tilnærmingen kjennetegner egentlig hele boken i den forstand at fremtiden ikke er skjebnebestemt. Vi kan påvirke fremtiden, men det krever at vi forstår hvordan økosystemet fungerer og hva det er mulig og viktig å påvirke, og det er mange aktører som må bidra på ulike nivåer for at det skal gå bra.

Så i stedet for å gi ut en teknologipessimistisk eller en teknologioptimistisk bok, så er budskapet at teknologien er der og den blir ikke borte igjen. Det vi kan gjøre noe med er hvordan mennesker og organisasjoner skal forholde seg til teknologien. Jeg synes redakøtene Joakim Lie i Fritt Ord og Henrik Skaug Sætra ved institutt for informatikk ved UiO har gjort en glimrende jobb når det gjelder å få skrevet artikler det er verdt å lese hver for seg, men som blir enda mer spennende når de er satt sammen til en helhet. 

Og jeg tror faktisk også andre bransjer og yrkesgrupper kan ha stor nytte av å lese om de erfaringene medievirksomhetene har fra KI-bruk og utvikling av KI-verktøy. Ja, jeg savner rett og slett flere artikler og bøker som beskriver KI-bruk og KI-konsekvenser på dette praktiske nivået. Det er skrevet mange gode bøker om det teknologiske og regulatoriske rundt KI, og regjeringer verden over skriver KI-strategier om hvordan vi skal ta i bruk KI til å løse viktige samfunnsutfordringer. Men hvordan gjør vi det i praksis i en virksomhet? Hvordan skal KI redefinere arbeidsprosesser og forretningsmodeller? Hvordan skal det brukes som verktøy i hverdagen? 

Her er mediebedriftene interessante å lære av. Både fordi de blir tidllig og hardt rammet av digitale innovasjoner generelt og kunstig intelligens spesielt, og sånn sett kan bidra med både advarsler og som inspirasjon for andre kunnskskaps- og dataintensive virksomheter. Men også fordi de har noen særegne roller i samfunnsinfrastukturen og demokratiet som ikke uten videre kan byttes ut med noe annet.

Statsbudsjettet for 2027, en leseveiledning

Nasjonalbudsjettet 2027

Hvordan leser man et statsbudsjett? Hvor skal man begynne? Det kan virke helt uoverkommelig når "pakken" som kommer til Stortinget fra regjeringen er på over 5000 sider, veier 13 kilo i papirversjon, og er fordelt på i overkant av 20 ulike dokumenter. 

Jeg har, som i fjor, og mange tidligere år, laget en liten leseveiledning som kanskje kan være til hjelp når man er på leting etter hva som står hvor av utgifter, inntekter, kapitler, poster, flerårsvirkninger, analyser og begrunnelser. Og hvor i alt dette man kan lese om tilstanden i norsk og internasjonal økonomi. Statsbudsjettet er 5000 sider man leser fra begynnelse til slutt, men det er mer som et opplagsverk. Eller kanskje et lite bibliotek med bøker i ulike sjangre, og om ulike temaer. Hvor man skal slå opp er avhengig av hva man er på jakt etter.

Det som er litt pussig er at regjeringen selv ikke har utstyrt sin statsbudsjettside med et moderne søkeverktøy, eller aller helst lagt ut hele statsbudsjettet, tekst og tall, i et åpent og maskinlesbart format. Da kan vi som liker å leke med sånne ting bruke våre egne KI-verktøy til å lese statsbudsjett. I dag fremstår alfabetiske stikkordslister og redigerte geografiske oversikter som en tidsreise tilbake til steinalderen

Nøkkeltall og samleside

Har du noengang lurt på hvorfor samfunnsøkonomene er så lynraske med å kommentere effektene av statsbudsjettet på norsk økonomi i det øyeblikket det blir prsentert? Det er fordi allerede kl 8:00 på morgenen dagen budsjettet legges fram, så slipper regjeringen en oversikt over nøkkeltall. Før børsen åpner, slik at alle har samtidig tilgang til samme informasjon. Der er det økonomiske prognoser for resten av 2026, og for 2027. Prognoser for BNP-vekst, sysselsetting, arbeidsledighet og prisvekst, samt overordnede tall for oljepengebruk og oljekorrigert budsjettunderskudd, og budsjettets "impuls" på norsk økonomi. Makroøkonomene trenger ikke mer for å fortelle oss om de synes budsjettet er godt eller dårlig.

Vi andre er gjerne litt opptatt av budsjettets innteker og utgifter også, av skatte- og avgiftssatser og -inntekter, kommunesektorens og helsesektorens utgifter og utgiftsvekst, av subsideier og overføringer, av digitale satsinger og av sektorenes prioritete tiltak. Vi må lese fryktelig mye mer enn bare nøkkeltall. Et godt nettsted å ha som utgangspunkt for denne digitale navigeringen av statsbudsjettet er regjeringens samleside om statsbudsjettet, Den har overskriften Statsbudsjettet 2027. Her finner man flere oversikten, men den viktigste er siden Statsbudsjettet 2027: Budsjettdokumenter og pressemeldinger. Med utgangspunkt i denne oversiktssiden finner man samtlige budsjettdokumenter og dessuten alle departementenes pressemeldinger som ble sendt ut på budsjettdagen.

Det ikke er så dumt å lese overskriftene og gjerne også noen av pressemeldingene før man går løs på dokumentene. De er korte og lettleste, og forteller hva regjeringen selv mener er viktigst og mest positivt i neste års statsbudsjett. Det er naturligvis reklameversjonen av av statsbudsjettetm og ikke de dårlige nyhetene, men det er nyttig å lese regjeringens beskrivelser av hva den har prioritert. Alle departementene har gjerne en oversiktspressemelding, og de fleste har egne pressemeldinger om "gladsaker" de mener er særlig viktige å nå ut med. 

De fleste departementene har et sted mellom 5 og 10 pressemeldinger hver, men noen avvik er det. Landbruksdepartementet har bare en, om norsk matproduksjon. Mens Justisdepartementet har så mye de er fornøyd med i år at de har skrevet pressemeldinger i ukevis, og endt opp med hele 16 stykker. Aller gladest tror jeg de er for at Politiet har fått penger til sin store satsing på digitalisering, der trinn 1 i programmet er på 5,7 milliarder kroner.

Gul bok

For oss som er interessert i helheten i statsbudsjettet og kanskje ønsker en generell og rask innføring i hva staten bruker penger på, hvor de nye satsingene er, og begrunnelsene for disse, er Gul bok det dokumentet vi må lese. Gul bok er på 250 sider. De første 40 sidene er de man skal kaste seg over først. Her er det et imponerende kompakt tekstlig sammendrag av alle departementenes budsjettforslag for 2027, både påplusninger og kutt, med vekt på større nye satsninger. Kunnskap herfra kan gi plusspoeng både på jobblunsjen og i familieselskaper. Har man lest de første 40 sidene i Gul bok, har man i prinsippet lest statsbudsjettet

Men også resten av teksten i Gul bok, eller Prop. 1S (2026-27) Statsbudsjettet 2027, som den formelt heter, kan være nyttig å vite om for de mer analytisk anlagte. Her er det omtale av utviklingstrekk på utgiftssiden de siste ti årene, flerårsvirkninger av årets statsbudsjett, og man kan lese om gjennomføring av det som er vedtatt på inneværende års statsbudsjett. Også dette er kort og kompakt, for fra side 91 og utover i Gul bok er det stort sett bare tall. Her er samtlige forslag til bevilgninger i Statstsbudsjettforslaget, og også andre såkalte "verbalvedtak" regjeringen inviterer Stortinget til å gjøre i høst.

Nasjonalbudsjettet

En helt annet type viktig helhet og kontekst finner man i dokumentet som heter Nasjonalbudsjettet 2027, der det også er spandert et bilde på forsiden (se øverst på dette blogginnlegget). Dokumentet er en stortingsmelding og ikke en stortingsproposisjon, hvilket vil si at den ikke inneholder forslag til vedtak. Det er derimot her det er beskrivelser og analyser av hvordan det står til i internasjonal og norsk økonomi, hva utsiktene er for vekst, forbruk, renter og arbeidsmarkedet fremover, og hva regjeringens økonomiske politikk og prioriteringer går ut på, sett i lys av utfordringene rundt oss. Her finner man de interessante grafene og tabellene som viser utviklingstrekk, prognoser og sammenhenger vi bør bry oss om.

Nasjonalbudsjetttet er på den ene siden dagsaktuell, med oppdatert informasjon om hvordan krig og konflikt preger verdensøkonomien, eller virkninger av USAs handelspolitikk på Norge, men dokumentet har også del faste temaer. Her kan man lese om skatte- og avgiftsopplegget i stort, behovet for økt produktivitet i næringslivet og i offentlig sektor, oversikt over utviklingen i næringsstøtte, både direkte i form av ulike direkte tilskudd, og indirekte, i form av skattesubsidier til enkeltnæringer, og hvordan disse har utviklet seg over tid (de har økt). Det er også en omtale av hvordan vi måler velferd, fordeling og ulikhet. Faglig, solid, og veldig interessant. 

Nasjonalbudsjettet er også stedet man finner de mest interessante grafene og gode visuelle fremstillnger av ulike størrelsesforhold og utviklingstrekk. Det er rammetekster underveis som beskriver og forklarer viktige temaer og sammenhenger. Nasjonalbudsjettet er sjangermessig mer likt perspektivmeldingen enn det er resten av statsbudsjettdokumentene. og utgjør sånn sett en bro mellom perspektivmeldingen og Gul bok. Jeg har en mistanke om at alt for få bruker tid på å lese Nasjonalbudsjettet, og heller stuper rett inn i sin posst og sitt kapittel i statsbudsjettet. Det bør man ikke gjøre, for Nasjonalbudsjettet trenger en større fanklubb.

Departementens budsjettproposisjoner

Alle departementene legger frem hver sin egen budsjettproposisjon. Samlesiden er et godt utgangspunkt for å finne dem, men de er også tilgjengelige fra departementenes nettsider. I departmentenes budsjettproposisjoner finner man en beskrivelse av departementens organisasjon og ansvarsområder, etatene under departementet, og inntekter og utgifter, innenfor departementets ansvarsområder. Man finner omtaler av hovedprioriteringer, resultatene som er oppnådd, og målene for neste år. Alle departementets underliggende virksomheter er med i budsjettet, det er beskrevet hva de skal gjøre i året som kommer og hvor mye penger de får bruke på det. Når budsjettet er vedtatt i Stortinget skriver departementet tildelingsbrev til hver enkelt underliggende virksomhet der det blir omtaltt mer konkret hvordan de skal bruke pengene.

Budsjettproposisjonene fra departementene holder seg ganske strengt til egen sektor, men noen ganger vil man finne noen samleoversikter over tiltak på tvers for oversiktens skyld. Digitaliserings- og forvaltnignsdepartementet (DFD) har for eksempel en tradisjon for å liste opp nye satsinger på digitalisering i sin proposisjon (den finnes også som pressemelding). 2,2 milliarder kroner til nye digitaliseringstiltak står det der. Der er det 500 nye millioner til Politiet, som en oppstart, 200 millioner mer til nytt nødnett og 100 millioner for å komme i gang med å bygge et nytt aksjeeierregister, slik at vi får bedre oversikt over hvem som eier hva i Norge. Det er jo ganske viktig i dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

Klima og miljødepartementet legger hvert år frem en "Grønn bok" om klimastatus og -planer, på tvers av sektorene. Kommunal og distriksdepartementet har et "grønt hefte" med beregningene for hvordan kommunebudsjettet slår ut i hver kommune. Og som et vedlegg til Digitaliseringsdepartementets budsjettforslag finner man en oversikt over oppfølging av bærekraftsmålene i Norge, på tvers av sektorene.

Inntekter

Stortingets budsjettforhandlinger og -debatter handler normalt nesten bare om økte utgifter, og når man hører den løpende debatten kan det være lett å glemme at det trengs store inntekter for å dekke alle disse utgiftene. Men de viktigste inntektene har også sitt eget budsjettdokument. Det heter Skatter og avgifter 2027 og er en murstein av et dokument på 340 sider. De første 75 sidene er en omtale av hvordan det norske skatte- og avgiftssystemet er innrettet og hva slags prosess og i hvilken retning regjeringen ønsker å gå i forbindelse med en skattereform. Her er det masse nyttige grafer og andre oversiikter. Og så er det en gjennomgang av alle skattene, avgiftene og tollsatsene, og hvordan de skal være i 2027, med tilhørende vedtaksforslag.

Les tekst og ikke bare tall

Det er lett å tenke på Statsbudsjettet og statsbudsjettprosessen som en debatt om masse tall, og særlig en strid om utgifter. Det er definitivt det også, men jeg tror det er underkommunisert hvor mye nyttig tekstlig informasjon som ligger i den store bunken av budsjettdokumenter. Statsbudsjettdokumentene er også et viktig sted å finne omtaler av hva som foregår og hva regjeringen ønsker å oppnå, og det er mye viktig informasjon om langsiktige planer og utviklingstrekk. Når folk på jobben spør meg om hvor de kan finne informasjon om viktige saker det jobbes med, både i departementer og i underliggende etater, foreslår jeg ofte at de skal se om de finner noe i budsjettproposisjonen. 

Hvis saker ikke er omtalet andre steder, er det ofte slik at man finner informasjon der. Det er jo slik at regjeringen har en plikt til å informere Stortinget om hva den gjør, og om endringer som skjer, og det er det ofte mest praktisk å gjøre i forbindelse med budsjettproposisjonen, som er det faste årlige dokumentet et departement kommer med til Stortinget. Noen ganger er problemet at man ikke vet at det er der informasjonen ligger. Og da kan de som bruker litt tid på å lese få et informasjonsovertak over de som ikke husker å se etter.

Stortinget har det siste ordet

Så er det viktig å huske på at Regjeringens statsbudsjett er et forslag, og ikke det endelig budsjettet. Det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet i Norge. Frem mot jul skal partiene i Stortinget først lage sine alternative budsjetter, for å vise at at de har andre prioriteringer, og så skal regjeringen forhandle med sine støttepartier. Arbeiderpartiet og fire andre pariter må bli enige om en avtale for å få et flertall for et nytt statsbudsjett. Som vanlig er det mest sannsynlig at de klarer det til slurr, men utsiktene til dramatikk rundt forhandlinger om statsbudsjettet er ganske store. Og skulle de fem partiene ikke klare å bli enige, er det ikke helt enkelt å se hvor regjeringen skal hente et alternativt flertall.