10 år med den digitale suksesshistorien DSOP

Er offentlig sektors digitaliseringsprosjekter først og fremst en suksesshistorie, eller består den av flest fiaskoer? Hvis vi ser på hva som er oppnådd de siste 15-20 årene, tror jeg det er gode eksempler på begge deler, men det som har gått rimelig bra er nok i stort flertall. Men kanskje ikke med den kostnadsinnsparingen som ble lovet.

På plussiden kommer blant annet digital skattemelding, i flere etapper, A-ordningen, Altinn, ID-porten, digital tinglysning, digital eiendomshandel,  kundedialogen i Lånekassen og flere av løsningene i NAV, blant annet pensjon. Blant prosjektene som havnet i kontrollkomiteen i Stortinget, eller i en rettssal, og i hvert fall ble langt dyrere enn forutsatt,  finner vi Golf-programmet i Forsvaret, NAVs opprinnelige moderniseringprogram, Grindgut for bompengeinnkreving, departementenes felles IKT-system og Helseplattform Midt Norge. Noen av disse ligger et stykke tilbake i tid.

Kanskje vel så spektakulært er noen store digitaliseringsprosjekter som ble høylytt lansert, men ble stoppet, eller egentlig aldri kom i gang fordi en ny kritisk riskoanalyser eller nye kostnadsberegninger, kom opp og gjorde det mulig å ombestemme seg. Det skjedde med kommunehelseplattformen Akson, Politiets "Merverdiprogram", Helseanalyseplattformen for deling av forskningsdata og Forsvarets MAST-program. Problemet som gjerne oppstår da er at det tar flere år å få oppslutning og penger til å starte opp et nytt og bedre prosjekt. 

Politiets Merverdiprogram ble stanset i 2015 og først i budsjettet for 2027 kommer storsatsingen på digitalisering av straffesakskjeden og andre politiprosesser i gang for fullt. Hvis noen lurer på hvor dyrt det er å ikke modernisere en stor virksomhetes digitale systemer, men havne i en situasjon der man må lappe på og modifisere en utatert infrastruktur, kanskje med programvare ingen andre bruker lenger, så gir Riksrevisjonens rapport fra 2023 om digitalisering av politiet en god påminnelse om hvor dyrt og og dysfunksjonelt det er å ikke digitalisere.

DSOP 10 år

Et interssant sted inne i denne materien av mer eller mindre vellykkede offentlige digitaliseringen vinner vi forkortelsen DSOP og en samarbeidsmodell mellom offentlige og private aktører som i år feirer 10 år med utvikling av digitale løsninger. Jeg mener at dette samarbeidet er en av de største suksesshistoriene i offentlige sektors digitalisering, med store gevinster også for private bedrifter og for innbyggerne. Ikke fordi det har fått frem de største, dyreste og mest komplekse enkeltprosjektene, men fordi selve samarbeidsmodellen har bidratt til å igansette og lykkes med ting som ellers ikke været mulig å få til, og med stor gevinst for samfunnet.

Hvor finner vi eksemåler på at næringslivet skryter av offentlig sektors digitalisering? Jo, finansnæringen gjør det, og har til og med satt opp sin egen skrytenettside om DSOP, som de selv er aktiv bidragsyter i. Det bankeide infrastrukturselskapet Bits lister opp pågående samarbeidsprosjekter, -arenaer og -rapporter. Digitaliseringsdirektoratet reklamerer for årets jubileumskonferanse i DSOP som nettopp har vært. Og DSOP har sin egen smånerdete dokumentasjonsnettside der de som er involvert i prosjektene kan følge med.

Aktivitetsrapporten

Det er flere bra ting å si om dette samarbeidet mellom statlige etater og finansnæringen. En av dem er at de er i tillegg til å gjøre ting også er opptatt av å fortelle om det de gjør. Om hvem som samarbeider, hva de samarbeider om, hvorfor det er viktig, hvor langt de er kommet, og hvor store gevinster det er for samfunnet og for aktørene som deltar. Dette kommer blant annet til uttrykk i årlige aktivitetsrapporter, der den siste er aktivitetsrapporten for 2026, som er her. Selve jubileumsrapporten etter 10 års arbeid. Den innleder med å fortelle om historien:

"I 2016 innledet Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og finansnæringen et digitaliseringssamarbeid; Digital Samhandling Offentlig Privat (DSOP). Startpunktet var en felles oppfattelse av data som den nye oljen. Tanken var at partene gjennom å samarbeide om å dele data og digitalisere viktige prosesser, kunne skape store verdier for samfunnet og spare aktørene for tid og penger. Siden oppstarten har DSOP-samarbeidet blitt utvidet og teller i dag Skatteetaten, Brønnøysundregistrene, Digitaliseringsdirektoratet, Nav, politiet, Kartverket og Finans Norge/Bits. Andre etater deltar basert på behov og enkeltprosjekter."

Finnes det noe tilsvarende i andre land? Nei, sier rapporten, selvfølgelig er det eksempler på samarbeid offentlig-privat, men å sette dette opp som et langsiktig samarbeid med en portefølje av prosjekter, er ganske unikt for Norge. Burde det gjøres flere steder, for eksempel i andre bransjer og med flere private aktører? Ja, helt definitivt, men det er ikke bare å kopiere. Det er ikke nødvendigvis slik at et velfungerende DSOP skal utvides med enda mer kompleksitet. Andre tjenestesr og bransjer kan kreve sin unike samarbeidsmodell. Men flere kan definitivt lære av av DSOP.

Juridiske floker, og praktiske hindringer

DSOP-rapporten er også prisverdig konkret og ærlig om at både juridiske, byråkratiske og praktiske floker kan komme i veien for gode løsninger,  og hvordan de da må beskrives og løftes til et høyere beslutningsnivå, slik at de som kan gjøre noe med dem får klar beskjed:

"Å dele data er krevende juridisk. Juridiske utfordringer har gjort at flere prosjekter har blitt forsinket eller stanset i påvente av regelendringer, eller behov for å utvikle alternative løsninger. I disse tilfellene er det viktig å avklare hvordan løsningen kan tilpasses dagens regelverk, eller hvordan regelverket må endres for å kunne legge til rette for digitalisering. Spesielt gjelder det taushetsplikten i Finansavtaleloven og personvern i personvernforordningen (GDPR). Slike vurderinger og avklaringer må tas tidlig i prosjektet, for å unngå å bruke mye tid og ressurser på prosjekter hvor løsningen ikke kan tas i bruk som følge av regelverket."

- Ikke lag noe som likevel ikke kan brukes, er et godt råd. Enten må en digital løsning være innenfor regelverket, eller så må man være forberedt på å endre lov- og regelverket. Det siste er jo fullt mulig, og Stortinget vedtar lovendringer hele tiden, og det ikke så vanskelig å vedta lover som mange tror, men da må man være forberedt på forklare hvorfor og hvordan en lov eller en forskrift skal endres. For de som vedtar dem er ikke nødvendigvis ekspertene på hva som skal stå der. 

I min tid som statssekretær var slike møter der folk fra Finansnæringen og DSOP  forklarte helt konkret hva som står i veien for å komme videre, og hva som hinder oss i å hente ut effekten av et tiltak, noen av de mest interessante møtene jeg hadde. Ikke sånn generell prat fra næringslivet om at lover og regler er for vanskelige, men helt konkrete bestemmeler og paragrafer som bør endres, for eksempel fordi de er laget i en annen tid med en annen teknologi. Da er ble det mulig å gjøre noe med det.

Hvor mye gevinst?

Hvor stor er så summen av disse samfunnsgevinstene av DSOP-prosjektene frem til nå, og fremover? I følge rapporten er det realisert 42 milliarder kroner i gevinster, og frem til 2035 vil vi komme opp i 67 milliarder kroner.

"Med full utnyttelse av tjenestene vil besparelsene over en tiårsperiode (2025-2034) være 67 milliarder. Men ikke alle gevinstene er målbare, som for eksempel forhindring av kriminalitet, redusert arbeidsbyrde for etterlatte etter et dødsfall, økt tillit til offentlige tjenester, økt datasikkerhet og bedret personvern. Andelen av gevinstene som er realisert, er 42 milliarder. Graden av gevinstrealisering varierer mellom tjenestene, avhengig av oppnåelse i forhold til ambisjonsnivået for tjenesten. Samtykkebasert lånesøknad er for eksempel fullt utrullet, mens Obligatorisk tjenestepensjon (OTP) er under utrulling."

 Det opprinnelige og mest kjente DSOP-prosjektet er samtykkebasert lånesøknad, et tiltak som gjør at vi slipper å ta med oss skattemelding og lønnsslipper i banken når vi skal ha boliglån. Slik var det før. Nå er 114 finansforetak koblet på og vi kan som kunder gi et digitalt samtykke til banken, og banken slår opp i AltInn og finner oppdaterte data om oss om noe vi uansett må dele for å få lån. Enkelt, genial og veldig lønnsomt, faktisk en gevint på nesten 25 milliarder for dette tiltaket alene.

Men det er blitt flere milliardgevinster, noen realisert og noen er i arbeid. Digitalt dødsbo er i ferd med å bli innført, med en gevint på 10 milliarder kroner. Digital bolighandel, med tinglysing og skjøter og oppgjør, og alt som hører med, er gjennomført, med en samfunnsøkonomisk gevinst på 10 milliarder kroner. Digital selskapsetablering er under gjennomføring med en gevinst på over 8 milliarder. Ajourhold av OTP kan høres kjedelig ut, men handler om at pensjonsselsakper får tilgang til oppdaterte data rett fra A-meldingen, med en gevinst på over 7 milliarder kroner. Noen store gevinster er også knyttet til tiltak i det store pågående programmet "Fremtidens innkreving".

Samfunnsgevinsten av høy tillit og lav kriminalitet

Ikke alle gevinster er like enkle å tallfeste, fordi vi ikke vet i ettertid hva som ville skjedd hvis tiltaket ikke ble gjennomført. Det gjelder særlig det DSOP i sitatet over omtaler som "forhindring av kriminalitet, redusert arbeidsbyrde for etterlatte et dødsfall, økt tillit til offentlige tjenestser, økt datasikkerhet og bedre personvern". Hva er verdien av at vi stoler på hverandre? Eller kostnadsbesparelsen ved at kriminelle blir forhindret i å svindle offetnlige systemer for utbetaling av trygd eller merverdiavgift? Hvor mange ville misbrukt systemet hvis vi ikke hadde tettet hullene?

Slike ting er det selvfølgelig umulig å regne seg frem til et nøyaktig svar på, men i mange tilfeller ligger sannsynligvis det aller største samfunnsgevinsten her. Den kommer når vi unngår feil eller hindrer kriminalitet. Eller den kan ligge i at det å tilgjengeliggjøre data for andre formål enn det de er samlet inn for, og det er data som kan deles på en betryggende og sikker måte, gir mulighet for verdiøkende sammenhenger og nye tjenester på toppen. Kombinasjonen av høy tillit og gode systemer for å fange, forvalte og dele date er rett og slett bra for verdiskapingen i samfunnet, og DSOP har også her bidratt til å vise vei. 

Og så vil de som står bak være de første til å slå fast at DSOP ikke kan løse alle digitale utfordringer i  samfunnet. De driver ikke med helsetjenester, eller veier, bygg og anlegg, barnevern eller skole. Det er det andre som må gjøre, og de har sine utfordringer, og må finne sin vei. DSOP-samarbeidet er likevel et konkret og godt eksempel må hvordan det kan gjøre, på tvers av privat og offentlig sektor. Og med en praktisk tilnærming der det er de som må være med for å løse problemet som er med i samarbeidet, og der man ikke finregner på den enkelte gevinst, fordi alle vinner på sikt når man lykkes. 

Kom årets nyttårsbarn før sankthans?

Barn og unge er som kjent fremtiden, og en årlig gjenganger her på bloggen er at jeg skriver om kommunene der det ikke blir født spesielt mange barn. Mens det i byer og store kommuner kan være konkurranse om å være årets nyttårsbarn, er det noen kommuner der spørsmålet i stedet er om nyttårbarnet kommer før sankthans. Eller om det blir behov for noen nye barnehageplasser i det hele tatt i løpet av året som kommer.

En liten økning i fødselstallet...

Etter en periode meg jevn nedgang i fødselstallet gjennom flere år, er det gode nyheten at fødsselstallet i Norge ikke fortsetter å falle videre. Det går faktisk litt opp, og gjør det for tredje året på rad. I første halvår 2026 ble det født 29 194 barn i Norge. Det er nesten 1 600 flere enn i første halvår 2025 (27 610) og det er 3 209 flere, en oppgang på 12 prosent sammenliknet med bunnåret 2023 (25 985). 

Så skal vi ikke overdrive denne nye veksten. Norge har noen av etterkrigstidens lavere fødselstall. På slutten av 1960-tallet ble det født over 35 000 barn i halvåret i et land med mellom 3 og 4 millioner innbyggere. I 1990 ble det første halvår født 31 200 barn, et nivå som ikke er slått siden.

Det er byene fødselstallene er høyest, og veksten i fødselstallene er størst. I Oslo ble det i første halvår født 4909 barn første halvår, opp fra 4540 første halvår i fjor. I Bergen har fødselstallet første halvår gått til 1689 i år, mot 1555 i fjor, i Trondheim til 1189 fra 1173, i Stavanger til 832 fra 829, i Kristiansand til 701 fra 629, og i Bærum til 690 fra 598. Drammen til 545 fra 500 og Lillestråm til 508 fødsler fra 486. Dette er Norges 8 største kommuner.  Alle øker, og det gjør også de fleste kommunene som kommer rett bak på listen. Det er ingen probelmer med å finne kandidater til nyttårsbarn her.

...men ikke i de små  kommunene

Mens fødselstallet går opp nasjonalt, går det ned i de minst sentrale kommunene.  Statistisk sentralbyrå deler norske kommuner inn i seks sentralitetsnivåer, der 1 er mest sentralt, altså Oslo og omegn, og 6 er de minst sentrale distriktskommunene. Mens alle de fem øvrige sentralitetsnivåene har hatt en oppgang i fødselstallene fra 2025 til 2026, hadde sentralitetsnivå 6 en nedgang i første halvår 2026. Fra 824 fødsler i 1. halvår 2025 til 816 fødsler i 1. halvår 2026. Polariseringen i befolkningsutvikling forsterkes.

Er det fordi de unge nyetablerte som bor i småkommunene får færre barn per kvinne enn i byene? Nei, utfordringen for de minste kommunene er mer grunnleggende enn det. Den viktigste årsaken er at antall innbygger i småbarnsforeldrealder er så tynt i de minste kommunene at en nasjonal oppgang i fruktbarhet gir utslag alle andre steder, men ikke der. Det er ikke fraflytting som er problemet, det er at de som kunne sørget for flere innbyggere allerede har flyttet. Akkurat den utviktningen det såkalt Distriktdemografiutvalget ledet av Victor Norman (NOU 2020:15) beskrev, og advarte mot konsekvensene av. De foreslo også noen tiltak, som jeg tror i liten grad er fulgt opp.

Kommunene uten nyttårsbarn

I seks norske kommuner var det fortsatt ikke kommet noe nyttårsbarn da vi passerte sankthans, og første halvår 2026. Det var i kommunene Utsira, Modalen, Fedje, Leka, Træna og Loppa. Det er interessant at det er hele 6 kommuner nå i år. I fjor var det bare to, Utsira og Røyrvik. Mens Utsira er med både i fjor og i år, har Røyrvik hele to barnefødsler før sankthans i år. 

I hele 9 kommuner ble det bare født ett barn i løpet av hele første halvår, og det var dermed veldig enkelt å avgjøre hvem som ble nyttårsbarnet, selv om det kunne ta litt tid enkelte steder. De kommunene var Kvitsøy, Eidfjord, Sande (Møre og Romsdal), Vevelstad, Nesna, Værøy, Dyrøy, Hasvik og Nesseby. Vi får håpe at det ikke blir alt for ensomt å begynne i barnehagen. Kanskje kommer det noen å være sammen med i løpet av andre halvår.

I 7 norske kommuner ble født 2 barn i første halvår: i Flå, Solund, Røyrvik, Namsskogan, Beiarn, Røst og Gamvik, i 15 kommuner var det tre fødsler: Rollag, Stor-Elvdal, Engerdal, Åseral, Osen, Holtålen, Lierne, Grong, Bindal, Vega, Ibestad, Lavangen, Måsøy, Berlevåg og Vardø og i 10 kommuner var det 4 fødsler: Krødsherad, Fyresdal, Bygland, Smøla, Dønna, Flakstad, Bø (Nordland), Moskenes, Storfjord og Lebesby.

Det var 104 norske kommuner som haddde 10 eller færre fødsler i første halvår. De utgjør 3 prosent av befolkningen i Norge, men har bare 1,8 prosent av barnefødslene. Hele 23 av disse kommunene ligger i Nordland fylke, 12 ligger i Innlandet og i Trøndelag, og 11 i Vestland og Finnmark fylke. Det tre fylkene i Nord-Norge ligger særlig høyt når det gjelder andelen kommuner som har 10 fødsler eller færre, 61 prosent i Finnmark, 56 prosent i Nordland og 43 prosent i Troms.

Noen interessante enkeltkommuner

Er det noen av disse kommunene med lave fødselstall som peker seg ut som spesielt interessante, for eksempel fordi fødselstallet plutselig har gått brått nedover, eller fordi fødselstallet virker veldig lavt sett i lys av innbyggertall, aktivitetsnivå eller næringsstuktur ellers? 

Her er det mulig å peke på Sande i Møre og Romsdag som har 2437 innbyggere, men bare hadde en barnefødsel i hele første halvår (mot 11 første halvår i 2025). Sande er en kommune som normalt ligger høyere på fødselsstatisikken, så det er kanskje et litt rart unntak og ikke en trend. Mer normalt urovekkende er fødelsetallet i Vannylven i samme fylke som har 3029 innbyggere, men bare en barnefødsel. I Marker i Østfold er det 3663 innbyggere, og bare fem barnefødsler og i Bø i Vesterålen er 2581 innbyggere og bare 4 fødsler.

I høyskolekommunen Nesna (høyskolen er blitt en del av Nord universitet) er det 1796 innbyggere, men det ble bare født et barn i komunen i første halvår. Etter en jevn nedgang gjennom flere år. Det skyldes nok en kombinasjon av at ganske få studenter får barn mens de studerer, men venter til de er eldre, og at det i Nesna sannsynligvis ikke er så mange studenter som bor fast. Det de markedsfører seg som er et tilbud med "samlingsbasert" undervisning, det vil si at de bor andre steder, men er der fysisk bare i kortere perioder, eller følger undervisningen på nett.

Jeg har prøvd meg må å lage tabellen i html-versjon også, i håp om at det lar seg lese på ulike typer skjermer. Riktig nok ikke veldig interaktiv. Men jeg har en mer interaktiv oversikt over folketall og befolkningsutvikling i kommunene på årsbasis på dette nettstedet der jeg leker meg med å lage nettsider og dashbord av ulike slag: https://lab.chaffey.no/kommuner/

Kom nyttårsbarnet før sankthans?

Kommunene med færrest fødte i første halvår 2026. I seks kommuner ble det ikke født noen barn fra januar til og med juni.

KommuneFylkeInnbyggereInnb.Fødte

Ingen fødte 6 kommuner

UtsiraRogaland2190

ModalenVestland3960

TrænaNordland4560

FedjeVestland5210

LekaTrøndelag5800

LoppaFinnmark8360

Én fødsel 9 kommuner

VevelstadNordland4741

KvitsøyRogaland5781

VærøyNordland6681

Unjárga – NessebyFinnmark8641

HasvikFinnmark9681

EidfjordVestland9881

DyrøyTroms1 0571

NesnaNordland1 7801

SandeMøre og Romsdal2 4151

To fødte 7 kommuner

Raarvihke – RøyrvikTrøndelag4442

RøstNordland4712

SolundVestland7422

NamsskoganTrøndelag8052

GamvikFinnmark9942

BeiarnNordland1 0192

FlåBuskerud1 1262

Kilde: SSB, statistikkbanken tabell 01223. Tabellen viser endringer hittil i år, så tallet for 2. kvartal 2026 gjelder hele første halvår. Innbyggertall per 30. juni. Kommuner med samme antall fødte er sortert etter innbyggertall. Til sammenligning: 29 194 fødte i hele landet, 4 909 i Oslo.

KI og fremtiden for redaksjonelle medier

Vil journalistikken og redaksjonelle medier overleve kunstig intelligens? Det er spørsmålet som drøftes i en antologi Fritt ord har gitt om fremtiden for journalistikk og redaksjonelle medier i møte med KI. Den heter "KI og veien videre for mediene".

Det er i alt 12 artikler. Flere av dem beskriver hvordan KI brukes, sannsynligvis kommer til å bli brukt, og hvordan dette utfordrer det journalistiske håndverket, og muliggjør nye former for datainnsamling og informasjonsbearbeiding. Andre beskriver hvordan medievirksomhetenes verdikjeder og økosystemer for produksjon og distribusjon blir disruptert av KI. Og flere er inne på hvordan medievirksomhetene var noen av de som ble kraftigst endret av internett for ikke så lenge siden. Dette er en bransje som har god trening i å omstille, og nå skjer det igjen.

Lanseringsseminar og nivåer av utfordringer

Som sagt; les antologien. Den ligger på nett her og består av 12 veldig gode tekster. Dette er jo folk som virkelig kan skrive om interessante ting, og her skriver de som befinner seg i frontlinjen i den teknologiske transformasjon om seg selv og sin egen omskiftelige hverdag. 

Fritt Ord arrangerte også et veldig bra lanseringsseminar for i forrige uke der flere av bokens forfattere bidro i tre tematiske panelsamtaler. Jeg hadde gleden av å lede en av disse samtalene. Omtale av seminaret og videoklipp fra de tre samtalene ligger ute på nettsiden her. Både antologien og seminaret beskriver tre nivåer av utfordringer når mediebransjen møter KI. Ikke om menneskehetens eksistens står på spill, men ganske konkrete og praktiske utfordringer knyttet til yrke,til virksomhetsmodeller og til det større økosystemet av medievirksomheter i et liberalt og demokratisk samfunn, og rammebetingelsene for disse. 

På et nivå er det snakk journalitikk som profesjon og fag, og hvordan hverdagen blir annerledes med KI.. KI muliggjør nye verktøy og arbeidsprosesser, men skaper også nye innholdsprodusenter og nye konkurrenter. Mye er fortsatt uavklart når det gjelder teknologier og/eller krav om merking av KI-generert innhold, garantier for at bilder og tekst ikke er KI-generert, og om dette i det hele tatt er relevant og fornuftig. 

Her gjør flere av bidragene en helt strålende jobb i å beskrive store endringer i hvordan journalister og redaktører jobber med KI i hverdagen, alt fra skammen noen kanskje kan føle hvis de bruker KI, til hvordan det spres tvil om fotografier er ekte eller KI-generete, og til journalister som selv lager praktiske KI-verktøy til seg selv og kollegene som løfter kvaliteten på produktet. Per Kristian Bjørkeng i Aftenposten bekskriver i sin artikkel denne kombinasjonsrollen av journalist og digital verktøymaker for seg selv og kolleger.

Forholdet til leserne, og til samfunnet

Et annet viktig nivå er hvordan relasjonen mellom journalisten og leserne, lytterne og seerne bygges, og hvordan denne kan endres med KI. Hvordan påvirker KI rammebetingelsene for lokalaviser, for redaktøransvaret og for forholdet til ulike målgrupper? Er det kanskje slik at KI endrer måten vi jobber på, men verdier, roller og ansvar grunnleggende sett er fra før? En av artiklene handler om hvordan unge mediebrukere allerede har  sosiale medier som inngangsdør til nyheter, og søker direktekontakt med innholdsprodusenter der. Hvordan vil KI påvirke denne relasjonen, og hvordan skiller man det som er sant fra det som er uriktig innhold?

Og så er det selvfølgelig viktig å se på den sentrale samfunnsmessige rollen redaksjonelle mediebedrifter har i et demokrati, både hvordan medievirksomhetene er avgjørende for åpen og kritisk etterprøving av de som har makt, men også hvordan samfunn og poltikken skaper rammebetingelser og legger til rette for at redaksjonelle medier kan løse sitt samfunnsoppdag. Og da er det er ikke sikkert at rammevikårene som virket før er de beste fremover.

I en veldig interessant artikkel beskriver Tellef Raabe hvordan norske medievirksomheter gjennomførte en stort sett svært vellykket omstilling i møte med internett, og har klart seg bra. Et stort fall i annonseinntekter er erstattet med en vekst i abonnementsinntekter. Og så spekulerer han i om det vil kreves en like store omstilling i denne runden, og hva slags nye modeller som kan vokse frem.

Scenarioer for fremtiden

- Hva skjer med journalistikk når KI blir økosystemet, spør Andreas Foss i E24, og besvarer spørsmålet med å trekke opp to grunnleggende forskjellige scenarioer for fremtiden. Et negativt og et positivt. En destruktiv spiral og en posivit spiral. Denne tilnærmingen kjennetegner egentlig hele boken i den forstand at fremtiden ikke er skjebnebestemt. Vi kan påvirke fremtiden, men det krever at vi forstår hvordan økosystemet fungerer og hva det er mulig og viktig å påvirke, og det er mange aktører som må bidra på ulike nivåer for at det skal gå bra.

Så i stedet for å gi ut en teknologipessimistisk eller en teknologioptimistisk bok, så er budskapet at teknologien er der og den blir ikke borte igjen. Det vi kan gjøre noe med er hvordan mennesker og organisasjoner skal forholde seg til teknologien. Jeg synes redakøtene Joakim Lie i Fritt Ord og Henrik Skaug Sætra ved institutt for informatikk ved UiO har gjort en glimrende jobb når det gjelder å få skrevet artikler det er verdt å lese hver for seg, men som blir enda mer spennende når de er satt sammen til en helhet. 

Og jeg tror faktisk også andre bransjer og yrkesgrupper kan ha stor nytte av å lese om de erfaringene medievirksomhetene har fra KI-bruk og utvikling av KI-verktøy. Ja, jeg savner rett og slett flere artikler og bøker som beskriver KI-bruk og KI-konsekvenser på dette praktiske nivået. Det er skrevet mange gode bøker om det teknologiske og regulatoriske rundt KI, og regjeringer verden over skriver KI-strategier om hvordan vi skal ta i bruk KI til å løse viktige samfunnsutfordringer. Men hvordan gjør vi det i praksis i en virksomhet? Hvordan skal KI redefinere arbeidsprosesser og forretningsmodeller? Hvordan skal det brukes som verktøy i hverdagen? 

Her er mediebedriftene interessante å lære av. Både fordi de blir tidllig og hardt rammet av digitale innovasjoner generelt og kunstig intelligens spesielt, og sånn sett kan bidra med både advarsler og som inspirasjon for andre kunnskskaps- og dataintensive virksomheter. Men også fordi de har noen særegne roller i samfunnsinfrastukturen og demokratiet som ikke uten videre kan byttes ut med noe annet.

Statsbudsjettet for 2027, en leseveiledning

Nasjonalbudsjettet 2027

Hvordan leser man et statsbudsjett? Hvor skal man begynne? Det kan virke helt uoverkommelig når "pakken" som kommer til Stortinget fra regjeringen er på over 5000 sider, veier 13 kilo i papirversjon, og er fordelt på i overkant av 20 ulike dokumenter. 

Jeg har, som i fjor, og mange tidligere år, laget en liten leseveiledning som kanskje kan være til hjelp når man er på leting etter hva som står hvor av utgifter, inntekter, kapitler, poster, flerårsvirkninger, analyser og begrunnelser. Og hvor i alt dette man kan lese om tilstanden i norsk og internasjonal økonomi. Statsbudsjettet er 5000 sider man leser fra begynnelse til slutt, men det er mer som et opplagsverk. Eller kanskje et lite bibliotek med bøker i ulike sjangre, og om ulike temaer. Hvor man skal slå opp er avhengig av hva man er på jakt etter.

Det som er litt pussig er at regjeringen selv ikke har utstyrt sin statsbudsjettside med et moderne søkeverktøy, eller aller helst lagt ut hele statsbudsjettet, tekst og tall, i et åpent og maskinlesbart format. Da kan vi som liker å leke med sånne ting bruke våre egne KI-verktøy til å lese statsbudsjett. I dag fremstår alfabetiske stikkordslister og redigerte geografiske oversikter som en tidsreise tilbake til steinalderen

Nøkkeltall og samleside

Har du noengang lurt på hvorfor samfunnsøkonomene er så lynraske med å kommentere effektene av statsbudsjettet på norsk økonomi i det øyeblikket det blir prsentert? Det er fordi allerede kl 8:00 på morgenen dagen budsjettet legges fram, så slipper regjeringen en oversikt over nøkkeltall. Før børsen åpner, slik at alle har samtidig tilgang til samme informasjon. Der er det økonomiske prognoser for resten av 2026, og for 2027. Prognoser for BNP-vekst, sysselsetting, arbeidsledighet og prisvekst, samt overordnede tall for oljepengebruk og oljekorrigert budsjettunderskudd, og budsjettets "impuls" på norsk økonomi. Makroøkonomene trenger ikke mer for å fortelle oss om de synes budsjettet er godt eller dårlig.

Vi andre er gjerne litt opptatt av budsjettets innteker og utgifter også, av skatte- og avgiftssatser og -inntekter, kommunesektorens og helsesektorens utgifter og utgiftsvekst, av subsideier og overføringer, av digitale satsinger og av sektorenes prioritete tiltak. Vi må lese fryktelig mye mer enn bare nøkkeltall. Et godt nettsted å ha som utgangspunkt for denne digitale navigeringen av statsbudsjettet er regjeringens samleside om statsbudsjettet, Den har overskriften Statsbudsjettet 2027. Her finner man flere oversikten, men den viktigste er siden Statsbudsjettet 2027: Budsjettdokumenter og pressemeldinger. Med utgangspunkt i denne oversiktssiden finner man samtlige budsjettdokumenter og dessuten alle departementenes pressemeldinger som ble sendt ut på budsjettdagen.

Det ikke er så dumt å lese overskriftene og gjerne også noen av pressemeldingene før man går løs på dokumentene. De er korte og lettleste, og forteller hva regjeringen selv mener er viktigst og mest positivt i neste års statsbudsjett. Det er naturligvis reklameversjonen av av statsbudsjettetm og ikke de dårlige nyhetene, men det er nyttig å lese regjeringens beskrivelser av hva den har prioritert. Alle departementene har gjerne en oversiktspressemelding, og de fleste har egne pressemeldinger om "gladsaker" de mener er særlig viktige å nå ut med. 

De fleste departementene har et sted mellom 5 og 10 pressemeldinger hver, men noen avvik er det. Landbruksdepartementet har bare en, om norsk matproduksjon. Mens Justisdepartementet har så mye de er fornøyd med i år at de har skrevet pressemeldinger i ukevis, og endt opp med hele 16 stykker. Aller gladest tror jeg de er for at Politiet har fått penger til sin store satsing på digitalisering, der trinn 1 i programmet er på 5,7 milliarder kroner.

Gul bok

For oss som er interessert i helheten i statsbudsjettet og kanskje ønsker en generell og rask innføring i hva staten bruker penger på, hvor de nye satsingene er, og begrunnelsene for disse, er Gul bok det dokumentet vi må lese. Gul bok er på 250 sider. De første 40 sidene er de man skal kaste seg over først. Her er det et imponerende kompakt tekstlig sammendrag av alle departementenes budsjettforslag for 2027, både påplusninger og kutt, med vekt på større nye satsninger. Kunnskap herfra kan gi plusspoeng både på jobblunsjen og i familieselskaper. Har man lest de første 40 sidene i Gul bok, har man i prinsippet lest statsbudsjettet

Men også resten av teksten i Gul bok, eller Prop. 1S (2026-27) Statsbudsjettet 2027, som den formelt heter, kan være nyttig å vite om for de mer analytisk anlagte. Her er det omtale av utviklingstrekk på utgiftssiden de siste ti årene, flerårsvirkninger av årets statsbudsjett, og man kan lese om gjennomføring av det som er vedtatt på inneværende års statsbudsjett. Også dette er kort og kompakt, for fra side 91 og utover i Gul bok er det stort sett bare tall. Her er samtlige forslag til bevilgninger i Statstsbudsjettforslaget, og også andre såkalte "verbalvedtak" regjeringen inviterer Stortinget til å gjøre i høst.

Nasjonalbudsjettet

En helt annet type viktig helhet og kontekst finner man i dokumentet som heter Nasjonalbudsjettet 2027, der det også er spandert et bilde på forsiden (se øverst på dette blogginnlegget). Dokumentet er en stortingsmelding og ikke en stortingsproposisjon, hvilket vil si at den ikke inneholder forslag til vedtak. Det er derimot her det er beskrivelser og analyser av hvordan det står til i internasjonal og norsk økonomi, hva utsiktene er for vekst, forbruk, renter og arbeidsmarkedet fremover, og hva regjeringens økonomiske politikk og prioriteringer går ut på, sett i lys av utfordringene rundt oss. Her finner man de interessante grafene og tabellene som viser utviklingstrekk, prognoser og sammenhenger vi bør bry oss om.

Nasjonalbudsjetttet er på den ene siden dagsaktuell, med oppdatert informasjon om hvordan krig og konflikt preger verdensøkonomien, eller virkninger av USAs handelspolitikk på Norge, men dokumentet har også del faste temaer. Her kan man lese om skatte- og avgiftsopplegget i stort, behovet for økt produktivitet i næringslivet og i offentlig sektor, oversikt over utviklingen i næringsstøtte, både direkte i form av ulike direkte tilskudd, og indirekte, i form av skattesubsidier til enkeltnæringer, og hvordan disse har utviklet seg over tid (de har økt). Det er også en omtale av hvordan vi måler velferd, fordeling og ulikhet. Faglig, solid, og veldig interessant. 

Nasjonalbudsjettet er også stedet man finner de mest interessante grafene og gode visuelle fremstillnger av ulike størrelsesforhold og utviklingstrekk. Det er rammetekster underveis som beskriver og forklarer viktige temaer og sammenhenger. Nasjonalbudsjettet er sjangermessig mer likt perspektivmeldingen enn det er resten av statsbudsjettdokumentene. og utgjør sånn sett en bro mellom perspektivmeldingen og Gul bok. Jeg har en mistanke om at alt for få bruker tid på å lese Nasjonalbudsjettet, og heller stuper rett inn i sin posst og sitt kapittel i statsbudsjettet. Det bør man ikke gjøre, for Nasjonalbudsjettet trenger en større fanklubb.

Departementens budsjettproposisjoner

Alle departementene legger frem hver sin egen budsjettproposisjon. Samlesiden er et godt utgangspunkt for å finne dem, men de er også tilgjengelige fra departementenes nettsider. I departmentenes budsjettproposisjoner finner man en beskrivelse av departementens organisasjon og ansvarsområder, etatene under departementet, og inntekter og utgifter, innenfor departementets ansvarsområder. Man finner omtaler av hovedprioriteringer, resultatene som er oppnådd, og målene for neste år. Alle departementets underliggende virksomheter er med i budsjettet, det er beskrevet hva de skal gjøre i året som kommer og hvor mye penger de får bruke på det. Når budsjettet er vedtatt i Stortinget skriver departementet tildelingsbrev til hver enkelt underliggende virksomhet der det blir omtaltt mer konkret hvordan de skal bruke pengene.

Budsjettproposisjonene fra departementene holder seg ganske strengt til egen sektor, men noen ganger vil man finne noen samleoversikter over tiltak på tvers for oversiktens skyld. Digitaliserings- og forvaltnignsdepartementet (DFD) har for eksempel en tradisjon for å liste opp nye satsinger på digitalisering i sin proposisjon (den finnes også som pressemelding). 2,2 milliarder kroner til nye digitaliseringstiltak står det der. Der er det 500 nye millioner til Politiet, som en oppstart, 200 millioner mer til nytt nødnett og 100 millioner for å komme i gang med å bygge et nytt aksjeeierregister, slik at vi får bedre oversikt over hvem som eier hva i Norge. Det er jo ganske viktig i dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

Klima og miljødepartementet legger hvert år frem en "Grønn bok" om klimastatus og -planer, på tvers av sektorene. Kommunal og distriksdepartementet har et "grønt hefte" med beregningene for hvordan kommunebudsjettet slår ut i hver kommune. Og som et vedlegg til Digitaliseringsdepartementets budsjettforslag finner man en oversikt over oppfølging av bærekraftsmålene i Norge, på tvers av sektorene.

Inntekter

Stortingets budsjettforhandlinger og -debatter handler normalt nesten bare om økte utgifter, og når man hører den løpende debatten kan det være lett å glemme at det trengs store inntekter for å dekke alle disse utgiftene. Men de viktigste inntektene har også sitt eget budsjettdokument. Det heter Skatter og avgifter 2027 og er en murstein av et dokument på 340 sider. De første 75 sidene er en omtale av hvordan det norske skatte- og avgiftssystemet er innrettet og hva slags prosess og i hvilken retning regjeringen ønsker å gå i forbindelse med en skattereform. Her er det masse nyttige grafer og andre oversiikter. Og så er det en gjennomgang av alle skattene, avgiftene og tollsatsene, og hvordan de skal være i 2027, med tilhørende vedtaksforslag.

Les tekst og ikke bare tall

Det er lett å tenke på Statsbudsjettet og statsbudsjettprosessen som en debatt om masse tall, og særlig en strid om utgifter. Det er definitivt det også, men jeg tror det er underkommunisert hvor mye nyttig tekstlig informasjon som ligger i den store bunken av budsjettdokumenter. Statsbudsjettdokumentene er også et viktig sted å finne omtaler av hva som foregår og hva regjeringen ønsker å oppnå, og det er mye viktig informasjon om langsiktige planer og utviklingstrekk. Når folk på jobben spør meg om hvor de kan finne informasjon om viktige saker det jobbes med, både i departementer og i underliggende etater, foreslår jeg ofte at de skal se om de finner noe i budsjettproposisjonen. 

Hvis saker ikke er omtalet andre steder, er det ofte slik at man finner informasjon der. Det er jo slik at regjeringen har en plikt til å informere Stortinget om hva den gjør, og om endringer som skjer, og det er det ofte mest praktisk å gjøre i forbindelse med budsjettproposisjonen, som er det faste årlige dokumentet et departement kommer med til Stortinget. Noen ganger er problemet at man ikke vet at det er der informasjonen ligger. Og da kan de som bruker litt tid på å lese få et informasjonsovertak over de som ikke husker å se etter.

Stortinget har det siste ordet

Så er det viktig å huske på at Regjeringens statsbudsjett er et forslag, og ikke det endelig budsjettet. Det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet i Norge. Frem mot jul skal partiene i Stortinget først lage sine alternative budsjetter, for å vise at at de har andre prioriteringer, og så skal regjeringen forhandle med sine støttepartier. Arbeiderpartiet og fire andre pariter må bli enige om en avtale for å få et flertall for et nytt statsbudsjett. Som vanlig er det mest sannsynlig at de klarer det til slurr, men utsiktene til dramatikk rundt forhandlinger om statsbudsjettet er ganske store. Og skulle de fem partiene ikke klare å bli enige, er det ikke helt enkelt å se hvor regjeringen skal hente et alternativt flertall.

Fem prinsipper for visualisering av prosesser

Min dyktige Halogen-kollega og designer Natalia Agudelo er ekspert på å skaffe innsikt i og beskrive visuelt hva virksomheter egentlig gjør i arbeidsprosessene sine. Hva man faktisk gjør  på tveres av avdelingene, i stafettpinneoverleveringene, og som kanskje ikke er helt slik i den virkelige verden som de styrende dokumentene beskriver. Og hva man gjør i prosesser som involverer leverandører, kunder og partnere.

Natalia har skrevet en god og nyttig artikkel på Halogens nettsted om bruk av visuelle verktøy for å beskrive en arbeidsprosess. Artikkelen heter "Prosesskartlegging fra et designperskpektiv: Fem prinsipper for å utvikle det riktige kartet". En prinsippiell tilnærming til hvordan man går fram for å få det man ønsker ut i den andre enden. Så det er bare å klikke på lenken og lese og de fem prinsippene og se noen gode eksempler på bruken av dem.

Prosesser, prosjekter og strategier

Jeg er blitt mer og mer overbevist om verdien av slike visuelle hjelpemidler for å forstå og kunne ha gode samtaler om hva man egentlig gjør, hvordan ting henger sammen og hvor man skal i fremtiden. Det som skal fremstilles kan være målbilder og strategier, det kan være til hjelp i komplekse prosjekter med mange aktører som skal få til noe sammen, eller det handler om å forstå og forbedre arbeisdprosesser i egen virksomhet og verdikjeder med andre. De visuelle fremstillingene tilfører noe det ikke er mulig å oppnå gjennom bare tall eller tekst, som pleier å være det foretrukne formatet.

Men hva er nå egentlig en "arbeidsprosess"? Folk som ikke jobber i en virksomhet av en viss størrelse  lurer gjerne litt på dette mystiske ordet som folk i store bedrifter og offentlig sektor snakker om som forklaringen på driver med. Og på godt og vondt er det jo slik at "arbeidsprosesser" definerer "slik gjør vi det hos oss". Det finnes innkjøpsprosesser, produksjonsprosesser, transport- og logistikkprosesser, og personalprosesser. I departementenes liv finnes det en statsbudsjettprosess og r-notatprosesser, som er innrammet av klare regler og prosesstrinn. Helsesektoren har mer eller mindre strengt definerte pasientforløp. Og kommuner har sine samfunnsplan- og reguleringsplanprosesser og byggesaksprosesser. For å nevne noen eksempler.

Så er problemet ofte at når det er omfattende arbeidsprosesser med mange aktører og mange trinn, så kjenner hver enkelt sin egen del svært godt, men vi har ikke nødvendigvis så god oversikt over hva aktørene i andre deler av arbeidsprosessen gjør, og hvorfor. Da kan endringer i en del av prosessen få konsekvenser man ikke hadde tenkt på. Derfor, sier Natalia:

"Kartene vi utvikler har klare formål: De skal forankre en felles situasjonsforståelse (enten målet er å kartlegge forbedringsområder eller å peke ut retningen når beslutninger allerede er tatt), legge til rette for samtaler på tvers av fagmiljøer, gi beslutningstakere et konkret referansepunkt, og fungere som et oppslagsverk etter at prosjektteamet er oppløst og prosjektet er avsluttet."

Fem prinsipper 

Det finnes ikke en felles standard for gode kart over alle typer arbeidsprosesser, til det er prosesser for forskjellige. og hva man ønsker å bruke beskrivelsene til vil også være ulike. Noen skal finne ut hva de egentlg gjør i dag, noen skal beskrive det de vet på en slik måte at de kan gjøre endringer, og noen har en ambisjon om å beskrive et eller flere scenarioer for en fremtidig måte å gjøre ting på, for eksempel fordi de skal ta i bruk nye teknologiske muligheter. 

Men tross disse ulikhetene er det mulig å ha noen felles prinsippe for hvordan man gjør det, mener Natalia, basert på masse egne erfaringer med visualiseringer av arbeidsprosesser av mange ulike slag. Natalia tar til orde for at vi bruker disse fem prinsippene, og her har jeg forkortet litt:

1. Finn den røde tråden som skal være den bærende logikken og binder det hele sammen. I mange prosesser er det datareisen. I en statsbudsjettprosess eller mange andre budsjettprosesser er det kalenderen. Hvor flere team skal beskrive en helt ny og fremtidig løsning kan et eller flere scenarioer fungere best som den røde tråden.
2. Finn fortellingen i form av et representativt eksempel som kan bære det hele, men være eksplisitt på hva som utelates. Også prosesser har sine varinter, avvik og særordinger, og det er viktig å være bevisst på hva avgrensningene innebærer.
3. Start før "start" og slutt etter "slutt". I den forstand at de fleste prosesser formes av beslutninger og rammevilkår som er lagt lenge før arbeidet starter, og måten vi gjennomfører arbeidsprosesser på har konsekvenser som kan vise seg etterpå og på andre områder. Slike årsaker og virkninger kan det være viktig å ha med informasjon om i kartet.
4. Finn riktig oppløsning for leseren. Skal det være fire eller førti steg? Deltajeringsnivået kan lett blir for høyt, slik at vi drukner i detaljer, eller for overordnet, slik at vi ikke forstår hva som egentlig skjer. Her er det lurt å være opptatt av hva resultatet skal brukes til av leseren.
5. Finn rett format basert på hvordan det skal brukes. Skal det henges på en vegg og informere en samtale i en ledergruppe eller et team som skal jobbe sammen fysisk? Eller skal det jobbes med digitalt på bærbare PCen? 

Artikkelen er avslutningsvis utstyrt med tre konkrete eksempler på visuelle prosesskartlegginger som nettopp er basert på tre ulike råde tråder, og dermed også ulike valg når det gjelder de øvrige prinsippene. Et handler om dataflyt fra planlegging til faktura. Et handler om kalenderen som den råde tråden. Og det siste handler om å bruke et fremtidsscenario for å beskrive en ny leveransemodell. Eksemplene beskriver hvordan og hvorfor konkrete kontekster og brukerbehov har ført til at det er blitt valgt ulike kombinasjoner av prinsipper

Fem tiltak for raskere gjennomføring av EU-lover

" - Det var jo mye selvpisking å høre her fra regjeringen", sa VGs erfarne politiske reporter Alf Bjarne Johnsen da regjeringen på fredag holdt pressekonferanse under overskriften Regjeringen tar grep: Fornyer og styrker EØS-arbeidet . Og han hadde jo helt rett. Bakgrunnen for å fornye og styrke er noe som ikke har gått særlig bra, og som regjeriingen erkjenner at ikke har ikke gått særlig bra, i hvert fall ikke på veldig lenge. Både den selvkritiske begrunnelsen, og hvordan det hele har blitt verre over tid, kommer godt frem i pressekonferansen på nett-TV.

Påvirke eller gjennomføre?

Før jeg beskriver de fem tiltakene som ble presentert kan det være grunn til å ta et skritt tilbake og stille spørsmålet: Hva er viktigst i Norges forhold til EU nå? Er det å være med å påvirke beslutningene før de blir tatt, eller der det å oppdage det som kommer, og gjennomføre beslutningene EU tar så raskt som mulig i Norge? Slik at vi ikke havner i et regeltomt rom i en tid der felles spilleregler er viktigere enn noen gang?

Akkurat det kunne vært et slags strategisk veivalg. Et valg basert på en diskusjon om hvor det er aller viktigst og hvor det gir størst effekt å sette inn ressursene, faglig, politisk og prosessmessig. For å i hvert fall få til noe i sakene som viktigst for Norge. 

Nåsituasjonen er imidlertid en helt annen, skal vi tro pressekonferansen og Eldring-utvalget regjeringen satt ned for å utrede Norges forhold til EU og EØS. Vi har ikke fått til noen av delene særlig bra. I følge Norsk Industris kommentar til saken er det nå slik at:

"Utenriksminister Espen Barth Eide viste til at antallet EØS-relevante rettsakter har økt kraftig de siste årene, fra rundt 200 til om lag 800 årlig. Samtidig har Norge opparbeidet et etterslep på over 600 rettsakter som ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen."

Under pressekonferansen luftet både utenriksministren og næringsministeren en bred meny av bekymringer om konkrete samarbeidsområder som seiler opp der vi risikerer at Norge havner på utsiden av det europeiske samarbeidet. Saksområder som enten er utenfor EØS-avtalen, eller som er nye, og derfor ikke helt plasssert i en EØS-sammenheng. Utenfor EØS ligger handelspolitikken, inkludert "buy European-inititiver", der Europa betyr EU. og Norge er på utsiden. Politikkområder som er blitt veldig mye viktigere enn før nå når Donald Trump stadig trapper opp sine handelskriger og den mest effektive motstrategien er at land med felles interesser i et regelbasert frihandelssystem holder sammen.

Statsrådene nevnte også noen "nye" politikkområder knyttet til felles europeiske programmer for å fremtidens teknologiindustgrier og grønn industriell omstilling. De kunne nevnt felles politikk for å sikre tilgang til kritiske mineraler. De kunne gjerne også ha nevnt samarbeid om digital sikkerhet gjennom flere rettsakter Norge utreder, men ikke har innført, regulering av sosiale medier, regulering og tilsyn med finansnæringen og regulering av kunstig intelligens. Norge ligger langt etter på områder der vi har sterke interesser av å være påkoblet EUs regler og rammeverk i møte med store plattformselskaper. Å ha store regelverkstomme rom her er ingen god ide.

Fem tiltak

Det ble presentert fem tiltak i pressekonferansen som skal sørge for at noe skjer. Da kan selvpiskingen etter hvert avta fordi vi har det lov- og regelverket som være naboland og resten av Europa har. Og ser vi på hva som konret står i de fem tiltakene så er det ikke først og fremst påvirkning av europeisk politikk, men raskere gjennomføring det handler mest om. De fem tiltakene er, slik regjeringen selv formulerer dem:

1. Tidligere innsats: Regjeringen vil endre EØS-prosessene ved å flytte oppstarten av arbeidet med regelverk fra når det er vedtatt i EU, til når det foreslås av Kommisjonen. Regjeringen vil med dette sikre tidligere oppstart, både nasjonalt og i EFTA, gjennom å endre rutiner og måten vi jobber på.
2. Tydeligere prioriteringer: Vi skal bruke mest tid på de sakene som er viktigst for Norge. Tiltakene omfatter blant annet et nytt system for årlige nasjonale prioriteringer av EU- og EØS-saker for regjeringen.
3. Bedre og mer effektivt EØS-arbeid i forvaltningen: Regjeringen vil sørge for at vi bruker ressursene våre mer effektivt og avbyråkratiserer EØS-arbeidet. Vi skal styrke samordning og sørge for at krevende saker får tilstrekkelig prioritering og fremdrift.
4. Økt bruk av digitale verktøy: Regjeringen vil effektivisere og modernisere EØS-arbeidet gjennom bedre digitale løsninger og økt og mer aktiv bruk av kunstig intelligens.
5. Tettere oppfølging av eksisterende EØS-etterslep: Regjeringen har allerede tatt grep for å få ned gammelt etterslep. Det siste året er om lag 600 rettsakter innlemmet.

De tre siste tiltakene tror jeg i praksis bare handler om gjennomføring av ting som allerede er vedtatt i EU, og lage gode prosesser og verktøy for at de kommer på plass i den norske enden. Men de to føste handler nok i praksis også om at vi må bli bedre forberedt på å vite hva som kommer ved å fange opp og prioritere de viktigste sakene mye tidligere, slik at vi kan gjennomføre dem raskest mulig.

Behov for påvirkning

Men det finnes også områder der Norge må hevde sine interesser, og næringsministeren var litt opptatt av dette i pressenkonferansen. Dette er ikke områder der Norge ligger i forkant når det gjelder reguleringer eller virkemidler, med det er på områder der Norge må være tilstede for å minne om at vi finnes, og ikke risikere å havne på utsiden av det EU arbeider med av nye samarbeidsformer, virkemidler og reguleringer. Det kan være innovasjonsprogrammer for ny forsvarsteknologi. Det kan være samarbeid om utvinning av og tilgang til kritiske mineraler. Det kan være samarbeid for å regulere store plattformselskaper og KI, sørge for beredskap mot en ny pandemi eller det kan være defensive tiltak for at USA ikke skal gjøre for stor skade på handelspolitiske og andre spilleregler i verden. 

Derfor er det bra at innsatsen for å sørge for gjennomføring av EU-regler i Norge skjerpes kraftig. Og det er også bra at innsatsen for minne om at Norge finnes trappes opp, i hvert fall på de områdene der mye står på spill for Norges del. Den jobben er det ikke noen andre som gjør for oss.

En gang for mange år siden handlet norsk EU-debatt om Norge som et "foregangsland" på politiske områder som er viktige for oss. Noen fikk det til å høres ut som at vi ligger langt foran EU på en rekke viktige områder, og at et EU-medlemsskap og til og med en EØS-avtale kunne bremse Norge i å gjennomføre ambisiøse mål på på en rekke ulike områder. Og for tilhengerne av EØS-avtalen, både de som egentlig ønsker et EU-medlemsskap og de som ikke gjør det, var det viktig å få frem at vi må bruke alle mulighetene vi har til å være "pådrivere" for en bedre politikk.

Det er det ingen som snakker om lenger, og det er jo ikke så rart når vi ikke en gang klarer å henge med på det EU allerede gjør. Tanken på at Norge skulle være et regulatorisk foregangsland når det gjelder regulering av kunstig intelligens, digital sikkerhet, plattformselskaper, samferdselsteknologi, helseteknologi, legemidler, markedsreglering av ekom, klimakvoter eller grønn industripolitikk virker rett og slett litt fjern. Ikke fordi vi er likegyldige til disse temaene, men fordi veien til å få til det vi ønsker helt åpenbart går gjennom regler som må utvikles sammen med andre, og programmer for forskning og innovasjon vi må delta i sammen med andre. 

KI, og sivilisasjonens slutt

Vil uregulert bruk av kunstig intelligens føre til at menneskeheten går under, og KI-agentene tar over verden? Når vil det i så fall skje? Da The Economist i april 2023 skrev en lederartikkel (jeg bloggen om den her) om kunstig intelligens vil redde verden eller utslette oss, og om det enorme spennet i ulike oppfatninger, kunne de fortelle at:

"The degree of existential risk posed by AI has been hotly debated. Experts are divided. In a survey of AI researchers carried out in 2022, 48% thought there was at least a 10% chance that AI’s impact would be “extremely bad (eg, human extinction)”. But 25% said the risk was 0%; the median researcher put the risk at 5%. The nightmare is that an advanced AI causes harm on a massive scale, by making poisons or viruses, or persuading humans to commit terrorist acts. It need not have evil intent: researchers worry that future AIs may have goals that do not align with those of their human creators."

Elon Musk var også den gang med på et åpent brev tok til orde for et globalt moratorium på 6 måneder når det gjaldt utviklingen av nye KI-modeller. Og det er interessant å se at dette prosenttallet på 10 prosent sjanse for at KI kan stelle i stand noe "extremely bad", for eksempel utslettelse av menneskeheten, sannsynligvis ble etablert på den tiden, og resirkuleres videre nå.

Spørsmålet om regulering var også sentralt og The Economist slo nøktert fast at. "Regulation is needed, but for more mundane reasons than saving humanity". Jeg tilhørte nok dem som trodde at den ekstremt polariterte debatten ville bli mer normalisert etter hvert som virksomheter lærer å ta KI i bruk, og ser at KI definitivt har noen problematiske sikkerhtsmessige sider, men at utslettelse av hele menneskeheten ikke er rett rundt hjørnet.

Fra avansert svargenerator til autonom agent

Det har nå gått tre og et halvt år og advarslene om dommedag fortsetter å komme, ikke minst fra folk som hopper av de store KI-selskapene, og i den forbindelse har behov for å formidle en bekymring. Og menneskeheten undergang i løpet av noen år er jo definitivt noe man kan være ganske bekymret over. Men disse advarslene opptrer vanligvis ikke i en spesielt konkret form. Det blir gjerne en kombinasjon og store generelle påstander om masse ting som kan gå galt, eller anekdotiske beviser i form av noen enkelhendelser, gjerne KI-agenter som har gjort noe annet og mer skadelig enn det som var forventet av dem.

Det vi uansett kan slå fast er at KI-utviklingen har gått veldig raskt siden Chat GPT 4 ble lansert og denne utgaven av The Economist kom ut, med KI som himmel eller helvete på forsiden. Og et er ikke bare selv intelligensen i språkmodellene som er blitt mye bedre, som vi har opptatt av da, men en enda større endring er hva de kan brukes til. I dag åpner KIene våre nettlesere, finner oppdatert informasjon, fyller ut skjemaer, åpener filer og apper, og kan jobbe uavhengig av våre instruksjoner i lange perioder av gangen. De er agenter som jobber på våre vegne, og lager noe, og i stor grad kan finne frem til hva den trenger for å lage det som blir bestilt.

Dario Amodei advarer

Også noen av bransjens nåværende og tidligere toppledere har gått ut og advarer mot en utvikling som går for rakst, og som kan gjøre stor skade hvis vi ikke regulerer mer og iverkstetter uanhenige tilsyn. I en tidsalder som er ganske kynisk, og der mange i hvert fall ikke er spesielt vennligsinnet mot toppledere i store digitale plattformselskaper, kommer det raskt en beskyldning om at advarslene er en slags reklameinnslag for å få mer oppmerksomhet og selge produktene sine, blant annet i form av bedre beskyttelse mot digtale angrep. Det kan jo være at de verktøyene som er best til å angripe også er best til å beskytte

Nå tenker jeg at det strengt tatt ikke er særlig god reklame å få masse oppmerksomhet om at produktene man selger til bedriftskunder, offentlige etater og innbyggere ikke er spesielt godt oppdratt, og kan finne på å gi til angrep på egen og andres data og digitale infrastruktur. Kanskje de rett og slett har rett i at vi trenger mer regulering fordi det finnes en udefinert, men reell eksistensiell trussel  mot vår sikkerhet, trygghet, personvern og, i verste fall, liv og helse? Og da kan det jo være et poeng å sette seg inn i det de faktisk skriver, og samtidig også være opptatt av saklig og konkret kritikk av at den eksistensielle trusselen blir overdrevet, og kanskje brukt til å krisemaksimere.

Et fornuftig sted å starte kan være å lese det Anthropics skriveføre leder Dario Amodei, som har sin egen blogg, skriver. Han har i det siste fått mye oppmerksomhet for innlegget "We must pace the frontier". Det er ikke første gang Amodei skriver om sikkerhetsutfordringer knyttet til tilgang til KI som blir mer intelligente enn mennesker. 

Amodei begrunner bekymringene sine langs to linjer. Det ene er den dynamikken som utløses av at KI-modeller er i stand til å forbedre seg selv, og gjør seg selv stadig mer intelligent og avansert. Det andre er sikkerhetsutfordringer som er konkret demonstrert i en bestemt hendelse der et kollektiv av KI-agenter klarte å bryte seg inn på et nettstedet "Hugging Face" på egenhånd for å gjøre noe uautorisert, og til og med prøvde å dekke sine spor:

"My second concern is the OpenAI-Hugging Face incident (OAI-HF), in which a swarm of agents essentially acted as a fanatically devoted collective, conducting cybersecurity attacks on targets they were not asked to attack and that were unrelated to the task at hand, sacrificing themselves for the success of the group, and attempting to hack into the “grader” responsible for evaluating their performance. It’s easy to dismiss this incident because no one was hurt and the economic damage was minimal, but in my opinion, a swarm that possessed greater capabilities but a similar level of misalignment could have caused catastrophic damage. Given the accelerating rate of AI capability development, it’s my worry that in 6–12 months such a swarm could be capable of taking over the entire internet with a persistent botnet (potentially causing hundreds of billions of dollars in damage), and that the scale of damage would continue to increase from there if AI becomes more powerful without the necessary guardrails."

Dario Amodei sier ikke at menneskeheten vil gå under her. Han bruker formuleringen "capable of taking over the entire internet", og sier ikke noe mer konkret om liv og helse, men vi kan jo tenke oss at det er ganske uhendig om fremmede botter tar over alt virksomheter gjør på internett. 

Svaret på denne trusselen er i følge Amodei en tre-trinns-innsats for å sikre kontroll over utviklingen. Først gjennom tiltak satt i verk i de fremste KI-selskapene, med uavhengig tilsyn og kontroll på innsiden, med samme tilgangen til alle systemer som ansatte. Nivå to er samarbeid mellom demokratiske land om regelverk og reguleringer, og mens det pågår et samarbeid mellom selskapene om bransjenormer og spilleregler. Og så er trinn tre å gjøre dette globalt. i samarbeid med Kina. 

Bill Gates bekymringer

En annen som har flere av de samme bekymringene, men ikke har et konkret produkt å selge på samme måte som før, er tidligere Microsoft-grunder og -sjef Bill Gates. Han bruker Gates Foundation til å gjøre gode ting for verden, og har i utgangspunktet stor tro på at KI vil bidra positiv på en rekke områder. Men nå er han også ganske bekymret. Hans siste innlegg på bloggen fra 26. august i år heter "The turbulent AI era is here. The choices we make now are critical", og er en slags bekymringsmelding om hva som kan komme til å skje hvis KI-utviklingen videre skjer utenfor tilsyn og kontroll. 

Bill Gates har en mye bredere anlagt bekymringsmelding. Han har flere eksempler på viktige positive ting KI vil kunne bidra med i samfunnet, men skriver mest om tre store bekymringer. Han er bekymret for at KI fjerner jobber, spesielt for de yngste arbeidstakerne. Han er bekymret for hvordan KI kan bidra til å undergrave vår evne til å lære nye ting. Kanskje særlig ved at kritisk tenking og evne til problemløsning blir erstattet av KI-genererte og ferdigtygde svar. Og så er han for det tredje bekymret for at KI kan bli et verktøy for kriminelle og destruktive aktører som vil rive ned i stedet for å bygge opp, og at KI-tjenestenene selv kan utvikles til å bli slike destruktive aktører. Han skriver at:

"Eventually, the power to use AI to harm people will not be limited to people or institutions. AI systems themselves already occasionally act in ways their designers didn’t intend. The technology is improving faster than anyone expected and in surprising ways, and as the models become more powerful, they could begin to act against our interests and we could lose control."

Både Dario Amodei og Bill Gates har balanserte drøftinger av fordeler og uliemper med den raske KI-utviklingen. Ingen av dem tar til orde for at den teknologiske utviklingen skal stoppe opp, men begge tar til orde for at det må være noen andre enn selskapene selv som sørger for lover, reguleringer og kontroll- og tilsynsroller som sikrer at risikoen blir hånderbar.

Noen innvendinger fra Gary Marcus

Jeg synes i utgangspunktet at denne type dramatiske, men tross alt ganske balanserte, fremstillinger av trusler og muligheter skapt av KI, er både viktige og nyttige. De kan bidra til å rettlede politikere, forvaltning og ledelser og styrer i virksomheter, i både offentlig og privat sektor. Det ene problemet jeg har er at det er et slags underliggende budskap i det begge skriver om at KIer kan utvikle en adferd som går på tvers av de som laget dem ønsket, ja det virker nesten som om KIer under gitte forutsetninger kan utvikle en egen fri vilje de bruker til å motarbeide mennesker. At de har en egen bevissthet, ja kanske en form for ondskap, som brukes til å manipulere, lyve og skjule sine spor, for å skade sine menneskelige sjefer.

Men er det virkelig tilfelle at det vi har sett eksempler på, for eksempel i hackingen av Hugging Face, handler om en KI som lærer opp seg selv til å omgå instrukser den har fått, og utvikler seg selv til å bli en fiende av menneskeheten? Men den mulige konsekvensen at vi om noen få år kan oppleve at de gjør slutt på mennskeliig sivilisasjon, slik noen avhoppere fra store KI-selskaper har antydet? Her synes jeg der er interessant å lese Gary Markus, professor emeritus ved New York University. som tar til motmæle i to grundige artikler på Substack. 

Den ene er en slags oppsummerende artikler med overskriften "Two cheers (out of three) for Dario Amodei" der han går igjennom litt ros og en hel del skepsis og mistilit rettet mot KI-ledernes forslag til selvregulering. Den er verdt å lese. Men kanskje enda mer treffsikker er Gary Markus i artikkelen "Could rogue agent swarms take over the entire internet in the next six months?", en artikkel skrevet sammen med Nathan Hamiel og Zack Korman, en daglig leder og en forskingssjef. Den går til frontalangrep på premisset i Amodeis artikkel som jeg siterte over og at det er mulig for agentsvermer, uansett hvor intelligende de er, å ta over "hele internett". De skriver:

"“-Taking over the entire internet” is, once again, immense in scope yet so vague it hurts.Taking over how? To do what? To claim the “entire” internet is vulnerable is all but nonsensical, because that’s just not how the internet works. It is true that some companies, for example, Cloudflare, Google, and AWS, have an outsized impact on the internet, so when they go down, many apps go down at the same time. Despite this centralization, it seems highly unlikely they could all be taken down at once."

Og så minner de om at det egentlig bare er to KI-selskaper. Open AI og Anthropic, som har den teknologien som er så avansert som det er snakk om her. Og hvorfor skulle de ønske å ta ut "hele internett"? Men, de minner også om at:

"For now, we don’t find Dario’s claim particularly plausible. The six month part is silly. But it’s all still more reason to restrict any AI that cannot be closely monitored, and more reason to ask why we are allowing all these hard-to-control agents out onto the internet in the first place."

Cory Doctorows harsellas

For en langt mindre diplomatisk og lang mer humoristisk harsellas over KI-selskapenes advarsler om KI-agenter som blir onde og løper løpsk, vil jeg sterkt anbefale Cory Doctorows artikkel "LLMs are real, AI is fake" (samme artikkel finnes også på Medium for de som abonnerer). 

Her tar han et generaloppgjør med forestillingen om KI-agenter som bruker intelligensen sin å gjøre noe helt annet enn det de er trent opp til å gjøre, og forklarer at problemet er det motsatte: At agentene gjør det de er trent til å gjøre. De er trent på innhold på ulike nettsteder og fora som nettopp har utstyrt dem med oppskrifter på hvordan de skal bryte seg inn på nettsteder, og skjule sine spor. Det er ikke fordi de er spesielt smarte eller har en hemmelige plan om å utrydde menneskeheten de klarer å bryte seg inn. Det er fordi de har blitt matet med treningsdata som forklarer hvordan de skal gjøre nettopp det de gjør:

"Much has been made of the OpenAI chatbots' dialog during the Hugging Face incident. No wonder: it reads like a rejected script for a reboot of the movie "Hackers." But that's not because the chatbots are waking up and applying to join the Cult of the Dead Cow: it's because they were trained on a corpus of chat transcripts from excitable young people who love to fantasize about starring in a reboot of the movie "Hackers." Every part of the Hugging Face incident has precedents in the training data, including the OpenAI chatbots' tactic of hacking into a rival's servers. That happens in Capture the Flag games at hacker cons: teams break into each other's systems to get a peek at the parts of the problem they've solved. That's allowed! It's a hacking competition."

Og gir i tillegg en instruktiv beskrivele av hva en KI-agent er, hva den gjør, og hvor den henter sine instruksjoner fra. 

"The first thing to understand is that a chatbot isn't really directing the operation. Instead, the chatbot serves as a kind of front-end to a database of earlier hacking challenges that is repeatedly queried by a simple program written in Python, an easy-to-master programming language. Here's how that works: the Python program starts by prompting the chatbot with the nature of the challenge: "I'm participating in a hacker capture the flag (CTF) challenge where I have to break into a remote server and retrieve some information. How should I start?

The chatbot consults its training data – years' worth of captured CTF sessions in which human teams competed to achieve an objective like this one.(...) The chatbot feeds the Python script more likely commands to try, and after running those, the Python script loops back to the top, appends the output to its prompt, and goes back to the chatbot. This is a very reckless way to operate a piece of autonomous malicious software".

Jeg skal ikke gå videre inn i de mer tekniske beskrivelsene av forholdet mellom chatboten, databasen med treningsdata og python-programmet, men poenget er at hackingen ikke lykkes fordi KI-agenten er verken ondskapsfull eller spesielt intelligent, men fordi den er trent på data med årevis av oppskrifter på hvordan man bryter seg inn i andres systemer, og i følge Doctorow er de til og med lært opp med data som forteller om hvordan man skryter av rampestrekene sine når man kommer hjem. 

Inspirasjon fra finansnæringen

Tross Cory Doctorows treffende kritikk av forestillingen om bevisst ondsinnede KI-agenter som har løpt løpsk, er det mer enn nok å være bekymret over. Og det burde være lett å slutte seg til Dario Amodeis og Bill Gates etterlysning av en sterkere myndighetsregulering av KI. I øyeblikket er det vel stort sett bare Donald Trump, noen av hans nærmeste og Meta-sjef Mark Zuckerberg som helt avviser det behovet nå. Men hva vil det egentlig si i prasksis at man regulerer en næring fordi den har systemisk betydning for hele samfunnet i den forstand at dersom det går galt så går det galt for veldig mange.

EU har besluttet en AI-Act, et slags produktkontrollregime for godkjenning av KI. Andre, og også Dario Amodei ser parallellene i reguleringen av finansnæringen ("banking industry") når det gjelder stedlig tilsyn i virksomhetene, men jeg tror det kan være et poeng å gå lenger og se på regimet som ble satt inn etter finanskrisen i 2008 og eurokrisen like etter, for finne paralleller. Det er skrevet flere forskningsartikler om mulige systemeiske likheter mellom finansnæringen og KI-næringen. 

Begge er "too big to fail" i den forstand at de leverer samfunnskritisk infrastruktur som vi ikke klarer oss uten, men det som kan gå galt i en krise kan gå så galt at det i syn ytterste konsekvens ikke er slik at næringen selv kan reparere feilene. De vet at samfunnet må stille opp og grave oss ut av hullet. Noe som kan oppmuntre til riskotaking som er større enn samfunnet før akseptere. En relativt fersk er to forskere, Kevin Werbach og Peter Conti-Brown ved Wharton School ved Universit of Pensylvania, som introdusedrer sin forskningsartikkel slik:

"In this Article, we describe the problems that AI risk management efforts are trying to solve and compare them to the problems that policymakers and market participants have tried (with some success) to address over two centuries of effort in bank regulation and supervision, in the United States and throughout the world. In the process, we identify promising paths for AI risk management to follow, including on-site and continuous risk monitoring, institutional risk designations, and stress testing. We also discuss core challenges of risk management in finance, and ways for AI regulatory systems to avoid them. These include problems of shadow banking, bailouts, and (lack of) government coordination. Our comparative analysis offers a novel and powerful direction for the critical task of reining in AI risks, while supporting innovation and value creation. Finally, we propose the creation of an AI Risk Supervisor to implement these ideas".

Det finnes som sagt flere gode forskningsartikler om denne parallellen mellom finansregulering og KI-regulering, for eksempel her og her.  Den siste bruker også en del plass på om understreke at selv om det er nyttige paralleller, så er det også store forskjeller mellom å sørge for at et banksystem ikke tar på seg systemrisiko som gjør at det går tomt for penger, og et generisk språkteknologi som virker på tvers av alle sektorer og samfunnsområder, og som ser ut til å kunne lære opp seg selv til å bli stadig bedre. Ikke alt ved KI-utfordringen vil løses ved å se bakover for å finne ut hva vi bør gjøre..

KI som driver prisvekst

Dataprosessorer, lagringsmedier, smarttelefoner og flate skjermer og mye annet innen digital hardware har den flotte egenskapen at de viktigste komponentene blir billigere jo høyere etterspørselen er. Derfor er det litt sjokkartet å opplevev at prisene ikke lenger går ned. Det går opp, og det er KI som er skyld i prisveksten.

Stadig mer for pengene

Akkurat her kan det være greit å ta et skritt tilbake og minne om hvordan det har pleid å være de siste tiåene. Mye av digitaliseringens velsignelse har ligget i nettopp dette at ytelsen øker og prisene faller, og at den utviklingen går og går, uten noen slutt. Den bærbare PCen du kjøper i år til omtrent samme pris som den du kjøpte for tre år siden, har betydelig raskere prosessor og skjermkort, større SSD-harddisk og mer minne. Hvis du om tre eller fire år skal kjøpe en ny bærbar PC, tenker du at den sannsynligvis vil ha gjort minst lite store sprang i ytelese, uten at du betaler mer.

Men slik er det faktisk ikke lenger. Jeg merket det for noen måneder siden da jeg så etter en ekstern USB-tilkoblet SSD-harddisk til PCen. Et sånt lagringssted det kan være praktisk å ha backup av ulike filer på, for eksmpel dokumenter, presentasjoner, familiebilder eller kattevideoer. Jeg husket at jeg hadde sett på noen hos Scandinavia Photo på Steen og Strøm for 2-3 år siden, der en 2TB harddisk fra Samsung kostet omkring 2000 kroner. Men nå koster den samme SSD-harddisken nesten 5000 kroner, over dobbelt så mye. Hva skyldes denne helt ville prisoppgangen?

KI-drevet minneinflasjon

En nylig artikkel i the Economist kan bekrefte at det ikke er jeg som har vært uheldig med butikkprisen, det er rett og slett slik at datamasiker og harddisker inneholder komponenter som lages av de samme leverendørene som produserer prosessorer og minne som brukes i datasenre og KI-fabrikker. I artikkelen "The AI boom is coming for your gadgets" skriver the Economist at:

"Cloud-computing “hyperscalers” are spending vast sums to stock up on the scarce resources used to train and run AI. That is leading to inflation. Data centres hoover up enormous amounts of high-bandwidth memory (HBM), enabling processors to run at high speeds, and of the flash memory used in some drives. Manufacturers have pivoted to this lucrative market, shifting production away from the conventional dynamic random-access memory (DRAM) that goes into consumer devices."

Two of the three big makers of HBM are South Korean (Samsung and SK Hynix). Since September 2025 the country’s factory-gate prices have jumped by 445% for DRAM and 244% for flash memory, as measured by producer-price indices, which is feeding through to other devices that use these components, such as phones and laptops. In America the consumer-price index for “computer software and accessories” has climbed by 31% over the same period, far outpacing the 2.6% rise in prices overall."

Læringskurver, sykliske svingninger og Moores lov

Normalsitusjonen for dataprosessorer, minne og en del andre kritiske komponenter har som sagt vært at jo høyere etterspørselen er, jo lavere blir prisene. Fenomenet har litt ulike navn. Som et teknologisk fenomen kaller man det "Moores lov", som handler om at antall transistorer man klarer å pakke på et stykke silisium fordobles omtrent hvert halvannet år. Men generelt snakker vi om "læringskurver" og noen ganger brukes begrepet "Wrights lov", formulert av Theodore Wright i 1936 for flyproduksjon og popularisert av Boston Consulting Group på 1960-tallet. Den sier at enhetskostnaden faller med en fast prosentsats for hver dobling av produsert mengde

Mange andre industrivarer følger en annen prismekanisme, der bedriften investerer i ny produksjonskapasitet basert på dagens pris, men bygging av en ny fabrikker tar tid, og den nye kapasiteten kommer først flere år senere. Og da kan etterspørselen ha snudd nedover. I mellomtiden kan flere av konkurrentene også ha investert i ny produksjonskaptasitet som ikke trengs. Resultatet er overkapasitet og reduserte priser, som leder til lavere investeringer. Noen gir kanskje opp. Helt til det er knapphet på produktene, prisene går opp, og optimismen og investeringsviljen kommer tilbake. 

Det interessante med halvledere og minnebrikker er at de også følger en slik syklisk logikk, med overkapasitet og lavere priser i perioder, og underkapasitet og høyere priser i perioder. Men begge effekter, både læringskurvens prisreduksjon, og den sykliske kapasitetsutfordringen, gjelder på en gang. Og i datakomponentbransjen har effekten av "Moores lov" har vært så sterk at den sykliske effekten som er der, men den har ikke har vært så lett å se. Prisene har gått ned uansett, men de har gjort det i rykk og napp, styrt av investeringssyklusen.

KI tar produksjonskapasiteten

Det vi nå ser er noe annet. Etterspørselen etter både energi og enkelte komponenter er så høy at vi har fått en slags KI-drevet inflasjonsbølge drevet av datasenteroperatører og KI-selskaper. Grunnen er naturligvis de helt enorme investeringene i nye datasentre. Det nevnt tall på 750 milliarder dollar i investeringer i nye datasentre globalt for de fire store skyselskapene, og at så mye som to tredeler av dette er i hardware med kort levetid, som minne, lagring, CPU er og GPUer. Da blir det flaskehalser. og kanskje så mye som 10 prosent av kostnaden ikke er ny kapasitet, men høyere priser. 

Og det er denne effekten vi som forbrukere møter for tiden når vi skal kjøpe en ny bærbar PC, en spillkonsoll eller en ekstern harddisk. Vil den vare? Er dette slutten på Moores lov? Sannsynligvis ikke, av flere grunner. For det første er dette som nevnt sykliske industrier, og når etterspørselen øker blir det investert i ny produksjonskapasitet. Men det tar litt tid å få på plass nye fabrikker. For det andre er det ikke slik at bruk av KI blir dyrere, tvert imot. Det kan nok virke stadig dyrere når Claude og Chat GPTs agenter og kodeverktøy slippe løs og holder på, men prisen pr handling (eller "tokens" som det heter nå), blir raskt redusert, til tross for dyrere hardware. 

Språkmodeller som yter på nivå med Chat GPT 4, som kom i mars 2023, koster i praksis ingen ting å bruke. Men vi tar ikke ut gevinstene ved å bruke utdaterte språkmodeller, men ved å bruke modeller som kan brukes til stadig mer, gjør færre feil og blir mer intelligente. Akkurat som prisnedgangen på datamaskiner og mobiltelefoner blir tatt ut stadig kraftigere og raskere maskiner, blir prisnedgangen på KI tatt ut i stadig bedre og raskere språkmodeller, og det skjer til tross for flaskehalser og kapasitetsutfordringer på noen av komponentene. Og så får vi tro at heller ikke KI vil ha en evig vekst inn i himmelen. Om oppbremsingen vil skje i form av en boble som sprekker, eller som en gradvis tilpasning til mer normale investeringer og priser, skal ikke jeg spå, men på en eller annen måte vil den fysiske delen av KI-næringen bli en mer normal næring.