søndag 26. mai 2024

En revitalisert offentlig sektor - med KI

Fra teknologer og teknologiselskaper får vi jevnlig høre om det enorme potensialet som ligger i bruk av kunstig intelligens (KI). Det skal forandre alt mulig i samfunnet, og også gi oss bedre offentlig tjenester og raskere beslutninger. Men akkurat hva er det som skal bli bedre? Hvordan ser de ut disse nye tjenestene vi innbyggere skal få tilgang til? Og hva er det de ansatte i offentlig sektor skal få av nye verktøy de ikke har i dag, og som vil gjøre dem mer effektive?

Et problem med påstander om at ny teknologi generelt, og kunstig intelligens spesielt, skal forandre alt og gi enorme produktivitetsgevinster, er at det fort kan bli veldig abstrakt. For at vi skal kunne tro på dette, og til og med bli inspirerte og entusiastiske, holder det ikke å fortelle om hvordan vi skal putte noen bra spørsmål inn i Chat GPT-4 eller i Microsofts Copilot. 

Vi trenger en mye mer konkret beskrivelse av hvilke store og små problemer det vil bli mulig å løse på en bedre måte enn i dag. Og målet kan jo ikke være at 80 eller 90 prosent av offentlige etater eller dere ansatte skal bruke en bestemt programvare? Poenget må være å løse konkrete problemer og ha hjelpemidler og tjenester som gjør dette mulig ved hjelp av kunstig intelligens. Målet er ikke kunstig intelligens, men bedre offentlige tjenester.

Tony Blair Institute

Det er en slik vei til bedre offentlige tjenester Tony Blair Institute for Global Change i Storbritannia har tatt på seg å beskrive i rapporten "Governing in the Age of AI: A New Model to Transform the State". Og, ja, det er den samme Tony Blair som var statsminister i UK og i sin tid ble beskyldt for å være nyliberalist av venstresiden. Og, ja det kan høres litt pompøst ut å skulle transformere staten. Men Tony Blair verken er eller var nyliberalist, og heller ikke revolusjonær, men mest opptatt av å tenke nytt om økonomisk bærekraftige velferdsmodeller. Og om hvordan vi utvikler bedre modeller for samarbeid mellom offentlig og privat sektor, ikke minst når det gjelder å løse de virkelige store utfordringene i vår tid. (Og så er det ikke Blair som har skrevet rapporten, han har bidratt til et forord, men det er en gruppe eksperter som har analysert og skrevet rapporten.)

Jeg synes denne rapporten er god nettopp fordi den handler om hvordan og hvorfor KI kan bidra med store kvalitets- og effektiviseringsgevinster i offentlig sektor, og hvordan og i hvilken rekkefølge det kan være lurt å gå frem når KI skal tas i bruk for å lage nye innbyggertjenester og nye verktøy for offentlig ansatte. Ja, til og med de som tar politiske beslutninger om fremtiden har noe å se frem til når det gjelder analyse- og beslutningsstøtte, i følge denne rapporten.

Jeg vil særlig trekke frem tre ting i denne rapporten som jeg tenker at det er verdifullt å ha med seg for offentlige virksomheter som lurer på hvordan de skal håndtere alle oppgavene de skal løse, med knappere økonomiske rammer og med økte forventninger fra innbyggerne, og som kanskje lurer på om digitalisering og kunstig intelligens kan være en del av svaret.

Forskjeller på offentlig og privat sektors satsing på KI

For det første er det noen gode refleksjoner i rapporten rundt de enorme investeringene private bedrifter nå gjør i sitt egen KI-økosystem, i form av datakraft, infrastruktur, forskning, innovasjonsprosjekter, tjenester og software. Og forventningene om at det skal gi gevinster er også svært høye. I offentlig sektor finnes ikke denne type investeringsbudsjetter og det er en betydelig lavere takt både når det gjelder radikal innovasjon og investeringer i teknologi. Samtidig er det sannsynligvis i tilknytning til offentlig forvaltning og -tjenesteproduksjon noen av de største gevinstene ligger, både når det gjelder å bruke data smartere for å få bedre beslutninger og potensialet for frigjøre mer tid og ressurser. Rapporten slår fast at:

"In the public sector, profound changes are now possible. Harnessing AI tools could repair the relationship between government and citizens, put public services on a new footing and unlock greater prosperity. This prospect should be exciting in its own right, but in reality it is the only path forward. The public sector is on its knees, with large backlogs and lengthy waits for services, a demoralised, unproductive workforce and a lack of long term thinking as policymakers go from crisis to crisis. Adopting AI in the public sector is a question of strategic prioritisation that supersedes everything else. The UK cannot be consumed by old debates when the real issue is AI. AI could make countless tasks performed by public-sector workers every day better, faster and cheaper. It could help them to match service supply to demand, accelerate processing of planning applications or benefits claims, upgrade investigations and analysis, communicate with citizens better, collect and process information for transactional services, model and intervene in complex systems, expedite research and support tasks, manage diaries, draft notes and much, much more."

Ingen kan vite nøyaktig hvor store gevinster bruk av KI kan bidra med i privat eller offentlig sektor. I privat sektor gjør man store veddemål på nye teknologier og tjenester i håp om en fremtidig kjempegevinst. Feiler man vil en annen bedrift kunne fylle tomrommet. I offentlig sektor må man være mer forsiktige og ta mindre risiko. Men det å la være å utnytte nye muligheter for tjenesteinnovasjon og effektivisering er ikke noe godt alternativ. Svaret må ligge i bedre måter å utnytte innovasjonskraften i privat sektor og legge til rette for et godt offentlig-private samarbeid om innovasjon, også rundt bruk av kunstig intelligens.

Tre nye KI-verktøy

Det andre verdifulle i rapporten er hvordan den ikke nøyer seg med abstrakte makrobetraktninger om hvordan gevinster kan oppnås med teknologi, men beskriver tre konkrete nye tjenester KI kan bidra til å virkeliggjøre. KI-verktøy rapporten mener kan være klare til bruk innen 2030. Det er:

  • En digital innbyggerassistent for alle innbyggere, som skal kunne hjelpe oss holde orden på livene våre, i hvert fall når det gjelder vår kontakt med og samhandling med offentlig sektor, og ikke minst holde orden på sammenhengen mellom de ulike tjenestene, enten de kommer fra stat, fylke, kommune, helseforetak eller andre. En slik digital assistent gjør det også mulig å holde orden på våre egne data, hva myndighetene vet om oss, og gjøre det mulig å dele data om oss selv med andre. Tanken er ikke helt ny, også den norske Digitalieringsstrategien for offentlig sektor har en slik visjon for en digital assistent, (kanskje en slags virtuell utgave av R2-D2 fra Star Wars), men denne ambisjonen er nok lettere å få realisert med hjelp fra kunstig intelligens.
  • Et multidisiplinært/tverrfaglig støtteteam for ansatte i det offentlige. Ikke i form av et team av fysiske personer som kan svare på alle spørsmål, men i form at en verktøykasse av ulike KI-verktøy, og tilgang til alt av relevante data, analyser, evalueringer, policydokumenter og annet som er relevant, som er tilgjengelig og satt opp slik at den enkeltes jobb kan gjøres mer effektivt. Rapporten beskriver denne KI-assistenten i forvaltningen og offentlig tjenesteproduksjon slik:

"By 2030, we envisage that the civil servants who carry out the work of government could be guided and supported in their day-to-day tasks by a Multidisciplinary AI Support Team (or MAST) platform. Rather than a single system, MAST is a platform that integrates a wide range of AI-enabled tools, which can be developed by central-government teams, individual departments or external vendors, to make officials more productive. Each official has their own configuration of MAST built on the tasks they perform. The platform connects these tools to suggest the official’s next task based on their expertise, level of responsibility and availability "

  • En digital tvilling for strategiske beslutninger i det offentlige. Slike beslutninger som tas av politiske ledelser og administrative ledelser i departementer, ledelser i kommuner og ledelser i statlige etater. Rapporten kaller dette "A National Policy Twin for Aligned, Agile, Strategic Decisions", og skriver:

"In addition to operational duties, government departments are responsible for developing and implementing a wide range of policies. By 2030, we believe they could be using a National Policy Twin (NPT), a platform and data environment that brings together information from across a wide range of sources to act as a single source of truth for policy-planning processes across government. The NPT is a complex “computational twin” that aggregates and processes structured and unstructured data from across government departments and agencies, cyber-physical infrastructure such as digital twins, official statistics and forecasts, and information about current rules and regulations. It is used at every stage of the development process for new policy, as well to monitor and iterate existing policies and provide broader operational awareness, including forecasting."'

Alle disse  fremtidige verktøyene er naturligvis spekulative i den forstand at de ikke finnes i dag. Om de kan lages som beskrevet vet vi ikke, men i så fall er det bare gjennom en krevende prosess som vil være avhengig av blant annet teknologisk, juridisk, økonomisk og forvaltningsmessig spisskompetanse.

Men det mest sentrale med de tre nye og spekulative KI-tjenestene i rapporten er ikke nøyaktig hvordan de skal virke, men at disse eksemplene hjelper oss forestille oss en fremtidig situasjon der både innbyggere, ansatte i offentlig sektor og beslutningstagere har en mer avansert og omfattende verktøykasse enn vi har i dag. Og dersom vi tenker at denne type verktøykasser er noe vi burde arbeide for å utvikle, så tvinger det oss til å tenke igjennom hvordan vi burde innrette oss for å komme dit.

Veien til målet

Og her er vi ved det tredje jeg vil trekke frem i denne rapporten. Den foreslår hvordan en regjering skal gå frem for å komme dit at kunstig intelligens spiller en viktig rolle i å redusere tidsbruk og kostnader, og levere bedre offentlige tjenester. I denne rapporten er det naturligvis Storbritannia det handler om, og Tony Blair Institute har ambisjoner om å utstyre en ny regjering utgått av Labour med en konkret strategi for å få dette til. Men jeg tenker at det er forslag her som kan være relevante for mange andre, selv om statsforvaltningen er litt annerledes organisert og tradisjonene for offentlig-privat samarbeid om innovasjon også er forskjellige.

Konkret foreslår rapporten flere endringer i den sentrale statsforvaltningen i UK for å tilrettelegge bedre både for fangst, forvalting og gjenbruk av data og for å få fortgang i satsinger på KI-verktøy, Blant forslagene deres er at regjeringen oppretter en ny KI-enhet tilknyttete statsministerens kontor. De skriver at:

"Set up a new, expert AI operation in Number 10 to join up existing teams – an AI Mission Control, headed by a dynamic AI Mission CEO with a strong mandate to drive change. Reporting to the prime minister and working closely with departmental teams, it should act as a beacon for the best and the brightest people to build a new operating model of government."

Rapporten foreslår også at finansdepartementet skal ha et overordnet ansvar for forvaltningen av data på tvers av sektorene:

"Put the chief secretary to the Treasury in charge of digital transformation, data and AI across government (as in Australia), to work hand in hand with the new AI Mission Control and its CEO, and ensure the Treasury specifically directs departments to include proposals for AI systems in funding bids."

Og det er også en rekke andre forslag til hva slags rolle ulike departementer og institusjoner skal ha i dette arbeidet. Også den britiske riksrevisjonen får råd om hvordan den skal innrette seg for å stille de riktige spørsmålene og støtte opp om dette arbeidet. Men kanskje minst like viktig er det at denne rapporten ikke gir råd om å vente med å gjøre jobben til noen nye KI-verktøy er på plass. Tvert imot er rådet å ta i bruk eksisterende digitale verktøy for å fjerne tidstyver, ventelister og flaskehalser:

"Use existing AI tools to end the backlogs and waiting lists plaguing public services, freeing them up for deeper reforms. These are tools that are already being used, but only in a handful of hospitals, schools and government offices across the UK,"

Det er flere konkrete eksempler i rapporten fra sektorer der det er køer og tidstyver som smartere bruk av data kan bidra til å fjerne. blant annet i sykehussektoren og undervisningssektoren. Så er det selvfølgelig både mulig og nødvendig å ha diskusjoner både om hvor realistiske slik eksempler er og om det også følger med noen negative konsekvenser av offentlig saksbehandling støttet av kunstig intelligens. Her har for øvrig rapporten noen betraktinger om hvordan man går trinnvis frem, og sørger for at KI-verktøyene må gjøre seg fortjent til å tillit fra innbyggere og ansatte. 

Rapporten har ingen fasitsvar på hvordan en en offentlig sektor med utstrakt bruk av kunstig intelligens vil se ut, men den gir mange begrunnelser for hvorfor vi må være opptatt av det, gode eksempler på hvordan slik KI-tjenester kan se ut og hva de kan brukes til, og noen interessante forslag om hvordan man bør organisere seg for å få nødvendig kraft i arbeidet.

onsdag 22. mai 2024

De brysomme gründerne

Etter at regjeringen la frem et forslag til såkalt "Exit-skatt" har vi fått et tilløp til et gründeropprør i Norge, en protest mot rammebetingelser som gjør at rammevilkårene for gründere som vil bo i Norge og bygge opp nye bedrifter er langt mindre gunstige enn i landene rundt oss.

Så kjenner vi jo motargumentene fra enkelte politikere og fra aviskommentarer som går ut fra at dette er folk som vil lure seg unna dugnaden som gjør velferdsstaten vår mulig, eller at det er det vellykkede norske systemet som har gjort at de lykkes, og at de derfor burde være takknemlige og ikke sure.

Mathilde Fasting og Lars Peder Nordbakken i Civita har skrevet en god artikkel, "Hvorfor exit-skatten er som gift for innovative gründere" som på en nøktern og saklig måte forklarer hva som er problemet med de norske rammebetingelsene. 

Rammebetingelsene var ikke spesielt konkurransedyktige fra før, med en særnorsk formuesskatt som rammer gründere i raskt voksende selskaper spesielt hardt, og en opsjonsbeskatning som er blitt bedre, men begrenser muligheten for en oppside for ansatte. Det bidrar til at norske ventureinvesteringer ikke er spesielt høye. Og på toppen av det er det foreslått en ny variant av exit-skatt som øker risikoen ved å driver fra Norge, eller flytte til Norge for de som måtte vurdere dette.

Artikkelen er leseverdig også fordi den gir en god forklaring på hvorfor disruptive og rasktvoksende gründerbedrifter betyr så mye for økonomien i et land, og som man burde har rammebetingelser for å trekke til seg, og i hvert fall ikke prøve å beskatte allerede før det finnes noe overskudd. Artikkelen avslutter med å slå fast at:

"Regjeringen kan umulig ha skjønt alvoret, siden den snakker med to tunger. På den ene side har den snakket varmt om betydningen av gründere og nedsatt et eget utvalg for å se på rammebetingelsene for gründere i Norge. På den annen side gjennomfører den samme regjeringen stadig skattetiltak som forverrer rammebetingelsene. Denne politikken henger ikke sammen og fortjener å bli erstattet ved første anledning. Exit-skatten kan vise seg å være en liten tue med kraft til å velte et stort lass."

tirsdag 21. mai 2024

Justisdepartementet går til angrep (på Justisdepartementet)

Jeg tror ikke jeg kan huske en rapport om en sentral og samfunnskritisk del av statsforvaltningen som har vært så gjennomført kritisk som rapporten "Kort og spisset områdegjennomgang av økonomistyringen og budsjettsituasjonen i politiet". Og det er ikke akkurat småtterier som blir kritisert, men selve styringen, budsjettprosessen, langsiktigheten og de strategiske prioriteringene.

Og, jada, det har kommet kritiske rapporter før også. Riksrevisjonen skriver mange gode og svært kritiske rapporter når ting ikke er i orden, som rapporten om alvorlige sikkerhetskritiske mangler i Forsvarets informasjonssystemer. Eller det uavhengige utvalget som evaluerte Nasjonal Sikkerhetsmyndighets (NSM) ulovlige lån for å betale leie av nye lokaler, som brøt både grunnlov og statens regelverk for økonomistyring. Den blogget jeg om her.

Men denne nye områdegjennomgangen om styringen og budsjettsituasjonen i Politiet handler ikke først og fremst om feil i en underliggende statlig etat, men rapporten retter skarp kritikk mot et departement, selveste Justis- og beredskapsdepartementet (JD). Og det som virkelig er uvanlig her er at de som kommer med den saftige kritikken er ikke et uavhengig utvalg som har som jobb å finne feil, eller den alltid kritiske Riksrevisjonen, men et utvalg satt sammen av folk på innsiden, med medlemmer fra Finansdepartementet og Politidirektoratet, og ledet av Justisdepartementet selv.

Hva er det så denne uvanlige, men svært tydelige, rapporten handler om? Og hvorfor komme med en slik rapport nå når det allerede har vært skrevet flere rapporter om Politiet og om Politidirektoratet (POD), og det også pågår er et arbeid med styrke POD ved å gjøre direktoratsrollen tydeligere og mer strategisk i både ledelse, virkemåte og  måten de gir anbefalinger til samfunnet og regjeringen? Kanskje er det fordi det har vokst frem en erkjennelse at det i relasjonen mellom departement og direktorat er slik at det er departementets "satsinger", "tiltak" og omfattende detaljstyring, og fraværet av langsiktighet, konsistens og gjennomføringskraft, som er hovedproblemet og som det må gjøres noe med. Det er i hvert fall det denne rapporten sier.

Manglende langsiktig styring

Rapporten er også tydelig på at det ikke hjelper å bare kaste mer penger etter problemer, det tradisjonelle politikersvaret. Mer penger til "satsinger" drar gjerne med seg behov for enda mer penger i påfølgende år, og et forhold mellom bevilgninger og kostnader som ikke er bærekraftig over tid. Det som trengs er tydeligere prioriteringer, at mindre viktige oppgaver velges bort og at det investeres i digitalisering som støtter mer effektive arbeidsprosesser, i følge rapporten.

Hovedkritikken er veldig tydelig formulert allerede i sammendraget på tre sider innledningsvis i rapporten. Under overskriften "Mangel på langsiktig og overordnet styring av og i politiet" skriver arbeidsgruppen at:

"Som nevnt vil ikke økte bevilgninger alene løse utfordringene knyttet til budsjettsituasjonen i politiet på lengre sikt. Det må også tas grep knyttet til styringen av og i politiet. Manglende helhetlig, overordnet og langsiktig styring reduserer politiets mulighet til å utnytte ressursene slik at samfunnsoppdraget løses best mulig. Gjennomgangen har blant annet avdekket høy grad av detaljstyring med for stor vekt på innsatsfaktorer som bemanning og tjenestesteder."

Under overskriften "Manglende helhetlige beslutningsgrunnlag knyttet til politibudsjettet" er kritikken av Justisdepartementets styring enda mer direkte, og rettet blant annet mot unnlatelsessynder i departementets statsbudsjettprosess:

"Budsjettinnspillene som JD fremmer til regjeringen er i for liten grad begrunnet i helhetlige og langsiktige behov. De er i for stor grad rettet mot enkeltformål som går på bekostning av helhetsperspektivet. JD bør, i samråd med POD, vurdere hvordan dette kan endres slik at helhetsbildet i større grad kommer frem i beslutningsgrunnlaget, herunder kompetansehevende tiltak i JD og POD. En annen utfordring som har kommet frem er at politisk ledelse involveres sent i statsbudsjettprosessen i JD før budsjettinnspillene sendes fra departementet til FIN. En konsekvens er da at man bruker mye tid på å utrede forslag som ikke blir prioritert, og forslag som prioriteres blir ikke nødvendigvis godt nok utredet."

Rapporten har en grundig gjennomgang, og også et vedlegg på slutten, som går igjennom hvilke enkeltformål det er snakk som i sum går på bekostning av helheten. Blant annet fordi man ikke har tatt høyde for flerårsvirkningene av "satsinger" som gir fine medieoppslag der og da, men som over tid går på bekostning av noe annet, uten noen egentlig prioriteringsprosess. Så kan man lure på om ikke denne kritikken i stor grad også rammer politisk ledelses måte å styre på. Det er i hvert fall slik at styring med mål om å ikke røre antall tjenestesteder, og vedtak om å ha et fast passkontor i Skibotn med maksimalt 50 besøkende i året. i stedet for et mobilt passkontortilbud, har fått sin velfortjente plass i rapporten.

Ina blir økonomisjef

Man kanskje vel så viktig som å prøve å forstå prosesser og prioriteringer i departementet, er det å forstå hvilke konsekvenser mangelen på strategisk styring har for de ansvarlige lederne ute i virksomheten, som prøver å lage realistiske budsjetter  og rekruttere de riktige folkene. Her har rapporten et kapittel 3 som heter "Ina blir ny økonomisjef" som handler om en slik leder, i et fiktivt politidistrikt, som de siste årene har prøvd å navigere i dette landskapet, fra 2019 og frem til i dag. 

Fortellingen om Ina er basert på intervjuer som er gjort med mange forskjellige ledere og medarbeidere, og som får godt frem hvordan men er nødt til å lage tilpasningsstrategier for å håndtere umulige målkonflikter. Ina forteller blant annet om hvordan hun navigerte for å oppfylle måltall for antall ansatte, ved tellingstidspunktet:

"Utgangspunktet var klart: 82 prosent av budsjettet vårt gikk til lønn og sosiale utgifter, ni prosent til eiendom, syv prosent til materiell og to prosent til øvrige utgifter. Første utfordring i 2019 var å innfri et politisk krav om å sikre to tjenestepersoner per 1000 innbyggere innen 2020. Klar beskjed i styringsdialogen med POD: Målet skulle nås. I en krevende budsjettsituasjon valgte jeg å holde stillinger ledige med sikte på å ansette det nødvendige antallet personer mot slutten av året. Politifaglig sett ville en jevn bemanning med riktig kompetanse i løpet av året vært å foretrekke. Jeg hadde likevel ikke annet valg enn å foreta en strategisk oppbemanning i slutten av året. Med høy nok turnover påfølgende år ville vi styre mot budsjettbalanse. 2019 endte med et lite merforbruk i distriktet mitt, men politiet som helhet hadde et mindreforbruk."

En annen interessant problemstilling som kommer frem både i  fortellingen om Ina, men også har en sentral plass ellers i rapporten er hvordan ekstraordinære pandemipenger tilførte friske penger i 2020 og 2021, men fordi pandemien førte til redusert aktivitet og et mindreforbruk på andre områder, ble det plutselig penger til overs. Penger som i følge denne rapporten kunne, og burde, blitt brukt på investeringer i for eksempel nødvendige nye it-systemer ble brukt til drift. For å opprettholde antall tjenestesteder og et måltall for bemanning. I stedet for å investere i å effektivisere og frigjøre ressurser, ble det lagt til rette for et ikke-bærekraftig kostnadsnivå. 

Anbefalinger

Jeg har kritisert noen stortingsmeldinger og strategier her på bloggen i det siste for å være tynne på konkrete tiltak, men ha lange lister med påtenkte vurderinger, utredninger og evalueringer. Slik er det ikke her. Denne rapporten er prisverdig klar på hva som kan gjøres og på at det bør skje ganske raskt for å komme ut av en situasjon der bevilgninger og kostander ikke henger sammen. Problemet er kanskje at tiltakene er for konkrete for politikerne som må vedta dem.

Rapporten foreslår at Justisdepartementet skriver tildelingsbrev til Politiet der de flerårige konsekvensene av tiltak i statsbudsjettet synliggjøres, slik at man får et mer realistisk forhold til hva ting koster. De foreslår også at det gjøres en gjennomgang av JDs budsjettprosess slik at utredningsinstruksen følges og man har et kunnskapsgrunnlag og en prioriteringsprosess som gjør det mulig å gjøre reelle prioriteringer mellom ulike alternativer. Denne mer helhetlige og langsiktige måten å tenke på må også prege den løpende etatsstyringen av politiet, foreslår utvalget. Alt dette er det mulig å følge opp raskt.

To andre forslag er nok mer kontroversielle, men desto viktigere å få diskutert og avklart. Det ene rapporten foreslår er å gjøre et arbeid med å finne ut om det i den veldig brede porteføljen av oppgaver politiet har ansvaret for, er noe som kan utgå fordi det ikke er viktig nok, eller som bedre kan løses av andre offentlige virksomheter enn Politiet. Utvalget skriver:

"Utføre en analyse av hvilke tjenester politiet skal levere som er nødvendig for å løse samfunnsoppdraget. Tjenester og oppgaver som ikke har tilstrekkelig verdi for brukerne eller samfunnet bør utgå i sin helhet. Dersom analysen identifiserer oppgaver som er nødvendige for samfunnet, men som ligger utenfor politiets samfunnsoppdrag, bør det vurderes hvorvidt oppgaven/tjenesten bør og kan overføres til andre."

Det andre utvalget anbefaler, men som er minst like krevende å få til politisk, er å bli mer opptatt av resultater og mindre opptatt av innsatsfaktorer som antall kontorer, eller antall personer på hvert kontor. Mindre detaljstyring, rett og slett. Man kunne til og med kalle dette en tillitsreform. Spørsmålet er om det politiske miljøet er klare for dette. Men når omkring 86 prosent av kostnadene handler om personer og bygninger, som man ikke får lov til å gjøre noe med, og man får beskjed om å kutte kostnader, så er det ikke så lett å få det til.

Jeg synes arbeidsgruppen som har skrevet rapporten fortjener en stor takk for å ha laget en tydelig, pedagogisk og veldig lesbar rapport om hva som ikke virker som det skal, og hva som kan gjøres for å komme på riktig kurs. Jeg tror detter er første gang noen har laget en "kort og spisset områdegjennomgang". Det burde kanskje flere gjøre.

lørdag 18. mai 2024

The Jesus And Mary Chain: Silver Strings

 Hvis noen midt på 80-tallet hadde spådd at man i 2024 skulle dele helt nye videoer med Jesus and Mary Chain, ville de blitt erklært fullstendig utilregnelige. Rent bortsett fra at vi ikke hadde tilgang til internett og at det heller ikke fantes noe Youtube, var det i hvert fall ikke sånn at JAMC, som levde hardt og farlig, ville være der 40 senere. Men det er de, og nå har de ny musikkvideo med en sang som heter "Silver Strings":

torsdag 16. mai 2024

Svak utvikling i norsk økonomi

Som jeg var inne på på bloggen nylig da jeg skrev om noen av prognosene for norsk økonomi i Revidert nasjonalbudsjett (RNB), så går det ikke spesielt bra i norsk økonomi for tiden. Og det hjelper ikke at regjeringsmedlemmer sier at det går bra, når tallene viser at det ikke går så bra.

Nå har Statistisk sentralbyrå (SSB) sluppet sine tall for første kvartal i år, med overskriften "Svak utvikling i norsk økonomi i 1. kvartal". Det er tall som bekrefter det jeg tror mange som jobber i privat sektor har kjent på en stund: At det er ganske tungt i markedet for tiden, spesielt alt som handler om husholdninger og privat forbruk. Investeringer i bolig og bil faller. SSB skriver:

"BNP Fastlands-Norge vokste 0,2 prosent i 1. kvartal 2024. Husholdningene reduserte kjøp av varer med lang varighet, særlig biler. Boliginvesteringene falt videre. Nye tall fra nasjonalregnskapet viser at BNP Fastlands-Norge økte 0,2 prosent fra 4. kvartal 2023 til 1. kvartal 2024, sesong- og kalenderjustert og målt i faste priser. Husholdningenes konsum falt 0,7 prosent, trukket ned av et kraftig fall i husholdningenes bilkjøp."

– Det siste året har pris- og renteøkninger ført til svak utvikling i husholdningenes konsum, fall i boliginvesteringer og en nedbremsing i norsk økonomi. Den utviklingen ser vi fortsatt i 1. kvartal 2024, sier Pål Sletten, seksjonssjef for nasjonalregnskapet i Statistisk Sentralbyrå. Bruttoinvesteringer i fast realkapital i Fastlands-Norge har holdt seg forholdsvis høye det siste året, men foreløpige tall viser at de falt kraftig i 1. kvartal 2024, også utenom bolig.

Så skal det sies at den petroleumsrelaterte delen av norsk økonomi, bedriftene som bygger plattformer, moduler og varer og tjenester knyttet til petroleumsvirksomheten, opplever litt vekst. Det er også vekst i den offentlig delen av økonomien. Stat og kommune bruker mer penger enn før. I den andre enden av skalaen finner vi oppdrettsnæringen som har opplevd nedgang nå i første kvartal og bygg- og anleggsvirksomhet som har gått nedover fire kvartaler på rad. Tallene viser at husholdningenes boliginvesteringer gikk ned med 5,8 prosent i først kvartal 2024, etter å ha gått kraftig ned også i 2023 (en tabell med disse ulike tallene er her).

Nedgangen i økonomien har imidlertid ikke gitt noe kraftig fall i sysselsettingen, selv om arbeidsmarkedet ikke er fullt så stramt som det var. Hvordan kan det henge sammen at det er nedgang i økonomien, men ikke færre jobber? Statistisk sentralbyrå gir uttrykk for at årsaken sannsynligvis er en svært svak produktivitetsutvikling i Norge for tiden. SSB skriver:

"Til tross for svak økonomisk utvikling, har sysselsettingen holdt seg høy og vokst stabilt siden slutten av koronapandemien. Foreløpige tall viser at antall sysselsatte og utførte timeverk vokste henholdsvis 0,3 og 0,5 prosent i 1. kvartal 2024. Fortsatt vekst i sysselsettingen samtidig som det er lite økonomisk vekst, kan tyde på at produktivitetsveksten er lav. – Produktiviteten har utviklet seg svakt etter pandemien, både i Norge og i mange andre land. Det er imidlertid viktig å understreke at produktivitetstallene i det foreløpige nasjonalregnskapet er usikre, sier Pål Sletten."

Det som gjennom mange år har gjort at Norge er et av de rikeste landene i verden er jo ikke at vi arbeider mest, men at vi har en høy produktivitet, Og at det stadig har blitt skapt  enda høyere verdier for hver time det jobbes. Hvis den oppskriften ikke virker lenger, er det virkelig grunn til å være bekymret

onsdag 15. mai 2024

To urovekkende indikatorer i RNB

Denne uken har regjeringen lagt frem Revidert Nasjonalbudsjett for 2024, eller RNB som det gjerne heter blant de innvidde. Dette er en budsjettjustering som som skjer litt ute i budsjettåret hvert år, og vedtas i Stortinget før de tar sommerferie. Det skal i prinsippet ikke være en ny budsjettbehandling, men justeringer for uforutsette ting. I år nyter forsvaret og den statlige helsesektoren godt av å bli oppjustert.

Men i tillegg til at noen inntekter og utgifter justeres opp og ned i proposisjonen om RNB, er Stortingsmeldingen om RNB en interessant løypemelding om tilstanden i norsk økonomi. Her fremfører regjeringen påstander om at ting nå går bra, slik vi også hører det samme budskapet i media. I kapittel 2 om situasjonen i norsk økonomi står det:

"Mot slutten av året og inn i 2025 venter vi at veksten i norsk økonomi igjen kommer opp, og til noe i overkant av en normal veksttakt, se tabell 2.1. Det skyldes i hovedsak utsikter til bedret kjøpekraft for husholdningene, som vil trekke opp konsumet og etter hvert også boliginvesteringene. I år vil økt offentlig etterspørsel også være en viktig bidragsyter til høyere aktivitet."

Det er jo flott å tenke at det både blir vekst i økonomien, bedre kjøpekraft, flere arbeidsplasser, lavere rente og, i hvert fall etter hvert, vekst i boliginvesteringene. Men det fine med stortingsmeldingen om RNB er at den også inneholder 100 sider med grafer og tabeller fra folkene som driver med statistikk og prognoseverktøy, så man rett og slett kan undersøke budskapet om at ting går bra opp mot tallene fra fagekspertisen som viser hvordan de mener det vil gå i 2024 og 2025.

Jeg vil trekke frem to indikatorer man i hvert fall må si at nyanserer de positive fremtidsutsiktene en del, og noen av oss vil tenke at er ganske urovekkende prognoser for de nest to årene. Den ene er tabellen øverst til høyre i dette blogginnlegget, fra side 18 i  RNB-meldingen som har overskriften "Hovedtall for norsk økonomi". Den viser at BNP i fastlands-Norge vil vokse med 0,9 prosent i år og 1,9 prosent i 2025, men det er offentlig sektor som vokser mest, ikke private bedrifter eller privatpersoners økonomi. Mens offentlige konsum øker med 2.1 prosent i 2024, øker privat konsum med bare 1 prosent.

Og kanskje aller mest urovekkende (og derfor markert i gul farge av meg i tabellen over): Investeringene i bedrifter i fastland-Norge vil falle med 2,6 prosent i 2024 og med ytterligere 3,4 prosent i 2025, mens investeringer i offentlig forvaltning vil øke med 4,1 prosent i år. Dette er en betydelig dreining av penger fra privat til offentlig sektor, som kanskje ikke er spesielt overraskende når man ser på skatteøkningene som er gjennomført og de kraftige reaksjonene som kommer fra gründere, investorer og andre i privat sektor mot mer eller mindre kreative forslag om nye skatter. Det som i hvert fall er sikkert når man ser på disse indikatorene er at regjeringens politikk virker som annonsert. Mer penger blir flyttet fra private bedrifter og eiere og til det offentlige.

Den andre indikatoren jeg vil trekke frem, som viser noe av det samme, men over tid, handler om forholdet mellom hele offentlig sektor og hele privat sektor i norsk økonomi. For hvor stor andel utgjør egentlig offentlig forvaltning i norsk økonomi? Svaret finner vi grafen til venstre fra side 49 i stortingsmeldingen om RNB. Den viser "Utgifter i offentlig forvaltning i prosent av trend-BNP for fastlands-Norge 2007-2024". Som vi kan se i grafen utgjør statlig og kommunal forvaltning omkring 62 prosent av fastlands-Norges økonomi i 2023 og 2024. Andelen har aldri vært høyere enn nå.

Denne grafen står litt alene i stortingsmeldingen og er av en eller annen grunn ikke kommentert i teksten. Det er derfor naturlig nok heller ikke formulert noen målsetting om hva regjeringen mener om denne prosentandelen, eller om den bør opp eller ned i årene som  kommer. Hvor  høy kan prosenten bli før dette ikke lenger er bærekraftig? 

Er vi der at vi burde laget en variant av en handlingsregel for offentlig forvaltnings andel av BNP? Vi må vel anta at offentlige utgifter til helse, eldreomsorg og pensjoner fra folketrygden vil vokse i trakt med demografiutviklingen i årene som kommer. Men er det mulig å ha et mål om at veksten i offentlige utgifter, over tid, ikke må være høyere enn veksten i økonomien totalt? Og innrette oss slik at privat sektor får rammebetingelser som gjør at den kan vokse minst like mye som det offentlige i både omsetning og antall ansatte. Vi trenger jo en stor og lønnsom privat sektor for å sørge for høy sysselsetting og for å finansiere velferdsutiftene fremover.. Grafen over viser at trenden nå går i motsatt retning, noe som ikke kan være bærekraftig på sikt.

søndag 12. mai 2024

Lovbrudd og livskvalitet

Det er en klar sammenheng i et samfunn mellom kriminalitet og livskvalitet. Det er åpenbart slik at det i samfunn der mange er utsatt for vold, trusler om vold, tyveri eller skadeverk, er en lavere opplevd livskvalitet enn der få opplever kriminalitet. 

Og så er det naturligvis også slik at opplevd uro for at man kan bli rammet av vold, trusler, tyveri eller skadeverk også går ut over livskvaliteten, selv om man ikke blir rammet. Derfor er utviklingen i levekårsundersøkelsen til SSB om "Utsatthet og uro for lovbrudd" en viktig indikator for hvor godt vi har det. I artikkelen "Flere opplever vold og trusler", som handler om disse tallene, skiver SSB at:

"10,2 prosent oppgir i 2023 å ha vært utsatt for minst ett tilfelle av tyveri, skadeverk, vold eller trusler. Det er noe flere enn i 2018, da 9 prosent var offer for ett eller flere av disse lovbruddene. Omfanget av vold og trusler er nå noe større enn i det foregående tiåret, mens personers utsatthet for tyveri holder seg på et nivå som er betydelig lavere enn tidligere."

Tallene viser en del økning siden 2015 når det gjelder utsatthet for vold og trusler om vold, mens det frem til 2015 var en nedgang. Det ganske store forskjeller mellom menn og kvinner når det gjelder det å være utsatt for vold. SSB skriver: 

"Fremdeles er det likevel noen klare forskjeller mellom menn og kvinners utsatthet og uro for vold og trusler. Som i de fleste tidligere levekårsundersøkelsene skjer også nå en noe større andel av vold og trusler mot menn ute på offentlige steder, på kvelds- og nattestid, i helgene og av en ruspåvirket person. I tillegg utøves fremdeles en større andel av alle voldsepisoder mot menn av en helt ukjent gjerningsperson. En større andel av volden og truslene mot kvinner skjer i private bomiljø, begått av nåværende eller tidligere familiemedlem eller partner, og av ikke-ruspåvirkede gjerningspersoner."

Når det gjelder tyveri og skadeverk er kanskje de mest interessante at mens det har vært en betydelig nedgang i antall tyverier de siste 20 årene, og spesielt i byer og større tettsteder, så har ikke uroen for å bli utsatt for tyveri eller skadeverk gått ned. 10 prosent av oss er urolige for dette, mens andelen i byer med over 100 000 innbyggere som er blitt utsatt for tyveri har gått ned fra 15,4 prosent i 2004 til 5,5 prosent i 2018. Og så har det riktignok økt litt til 5,7 prosent i 2023, men dette er bare en tredjedel av nivået på 90-tallet og tidlig 2000-tall,

fredag 10. mai 2024

Pet Shop Boys: All The Young Dudes

Sangen er "All The Young Dudes", skrevet av David Bowie, men spilt inn og utgitt på singel av Mott the Hoople i 1972. På et tidspunkt der Mott the Hoople virkelig hadde behov for en hitlåt, og det fikk de i gave fra Bowie. Artisten her er Pet Shop Boys, en synth-pop duo som ble til i 1981, og som ble et av de virkelig store symbolene på alt 80-talls, men så har de bare fortsatt utover 90-tallet, 2000-tallet, 10-tallet og 20-tallet. 

Og konteksten er at BBC i likhet med andre store TV-kanaler har programmer der gamle folkekjære artister får spille sammen med et helt orkester. BBC er dessuten flinke til å dele dette på YouTube, så her er Pet Shop Boys som spiller Alle The Young Dudes.

søndag 5. mai 2024

Regelrådet markerer 8 år

Regelrådet har nettopp markert det at de har eksistert i 8 år med et Milepælsseminar. Nå vil jeg tro at det er mange som aldri har hørt om Regelrådet, og 8 års drift er verken lenge eller et rundt tall, men jeg tenker de har valgt seg en bra anledning til å fortelle om hva de har drevet med. Og evaluere hva de har oppnådd, eller ikke fått til. Dessuten er det slik at Regelrådets leder Sandra Riise nå skal gå av etter 8 år, og da har man jo en ekstra god grunn til å tenke igjennom kursen fremover.

Men først litt mer om Regelrådet, et uavhengig og ganske lite statlig forvaltningsorgan under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Regelrådet er faktisk et råd, i den forstand at det er består av fem oppnevnte og uavhengige rådsmedlemmer, som gir selve rådene, og som støttes av et lite sekretariat med fast ansatte. Et ganske slankt opplegg sammenlignet med store tilsyn, eller store apparater som Riksrevisjonen eller Sivilombudet. Da må man naturligvis prioritere strengt og avgrense seg fra store ressurskrevende dypdykk, noe det virker som Regelrådet har klart.

Regelrådets mål og mening er å bidra til å hindre at nye forslag til regelverk, det vil si lover og forskrifter som er på vei, men ikke er vedtatt, gir bedrifter unødige ulemper.  De sier selv på nettsidene dette om hva de mener noe om, og hva de ikke mener noe om:

"Regelrådet uttaler seg til forslag til nytt eller endret regelverk som er på høring. Målet er å bidra til gode beslutningsgrunnlag som sikrer at målene med forslaget oppnås uten unødvendige kostnader for næringslivet. Rådet uttaler seg ikke om innholdet i selve saken, det vil si målene med forslaget, men om forslaget er tilstrekkelig utredet. Alle regelverksforslag som påvirker næringslivet kartlegges ut fra et sett kriterier, og rådet velger så ut hvilke enkeltsaker det utarbeides uttalelse til. Uttalelsene er bygget opp etter en fast mal og tar faglig sett utgangspunkt i utredningsinstruksen. Regelrådet drøfter innholdet i uttalelsen, og avgjør om den skal få fargekategori rød, gul eller grønn."

Disse uttalelsene fra Regelrådet, i alt 289 frem til i dag, har en fremtredende plass på nettsidene. Her finner man klare og poengterte uttalelser som besvarer om de som foreslår nye lover og forskrifter har utredet virkninger for næringslivet, og spesielt om de medfører ulemper små og mellomstore bedrifter. Ikke om målet er rett eller galt, men om man har brydd seg om å undersøke konsekvensene. Og om man har vurdert mindre inngripende måter å oppnå målet på.
 
Jeg må innrømme at jeg var litt avventende de Regelrådet ble etablert i 2016, ja kanskje litt skeptisk også. Hensikten var god, det var dessuten sterkt anbefalt av OECD, og mange andre land, også våre naboland, har gjort dette lenge før Norge. Men så var det noe med at vi allerede har massevis av høringsprosesser, tilsyn og ombud, og ikke minst næringslivsorganisasjoner, som har som jobb å passe på at ting går  riktig for seg og sier fra når det ikke skjer på riktig måte, eller hvis næringslivet utsettes for unødvendige kostnader og byråkrati. Ville det være fornuftig med et nytt statlig organ som passer på at bedriftene ikke blir glemt? Eller har det blitt enda litt mer næringslivsbyråkrati enn vi allerede hadde?

Jeg synes det er prisverdig at Regelrådet har satt søkelyset på seg selv etter 8 år og jeg synes de får frem at de har tatt en viktig rolle som ikke blir løst av andre og som er verdiøkende for næringsliv og samfunn. På milepælsseminaret holdt rådsleder Sandra Riise en presentasjon om arbeidet som er gjort de siste åtte årene og som på en god måte får frem hvor og hvordan Regelrådet tilfører verdi. Jeg tenker at det særlig er på tre områder:
  • For det første er det gjort mye godt arbeid i de konkrete sakene de har vurdert (over 2200) og de sakene de har valgt å uttale seg om (snart 300 konkrete uttalelser). Noen av disse har resultert i at bedre forslag har blitt fremlagt, Men Sandra Riise fikk også frem hvordan Regjeringen har kommet opp i problemer med innføring av nytt regelverk i saker der de ikke har hørt på Regelrådet, for eksempel når det gjelder innleie av arbeidskraft og konsulentbruk, som en svært dagsaktuell sak.
  • Regelrådet er ikke bare opptatt av å kritisere regelverk som ikke er utredet godt nok, men de er også opptatt av å gi veiledning og gode råd om hvordan man går frem for å lage gode nok utredninger. og hvordan jobber fram regelverk som ikke pålegger unødige byrder på næringslivet. I alle tilfeller der Regelrådet kommer med kritiske uttalelser følges det opp med møter med de etatene det gjelder.
  • Regelrådet har en sentral rolle i det internasjonale reguleringsarbeidet. I følge presentasjonen har omlag 40 prosent av nytt regelverk sitt opphav i EØS/EU-regler. Dette regelverket er dårligere utredet av norske myndigheter enn regler som har et nasjonalt opphav. Samtidig er det også slik at mange andre land har både kunnskap og erfaring som er svært nyttig å lære av i en norsk sammenheng, og Regelrådet har en viktig rolle når det gjelder å styrke det internasjonale samarbeidet.
Et godt eksempel på en konkret sak der Regelrådet har gitt rødt lys og sagt klart fra om mangelfull utredning, blant annet av av alternative måter å løse problemet på, er Nærings og fiskeridepartmentets forslag om skjerpede miljøkrav i offentlige anskaffelser. En god hensikt åpenbart, men regelrådet skriver blant annet at:

Regelrådet har likevel merket seg at mange instanser har fremhevet at mye av problemet er manglende miljøkompetanse på oppdragsgiversiden. På denne bakgrunn kan det fremstå som uheldig at departementet begrenser seg til kun å vurdere ny regulering, og ikke har utredet ulike kompetansetiltak. Uten tilstrekkelig kompetanse innen miljø på bestillersiden kan effekten av den nye reguleringen bli mindre enn ønsket.

Et annet god eksempel på et rødt lys og svært krass kritikk fra Regelrådet, er forslag fra Arbeids og inkluderingsdepartementet i 2022 om endring i regelverket for inn- og utleie fra bemanningsforetak, som  senere er vedtatt. Her beskrev Regelrådet både store svakheter i utredningene, blant annet at kostnadene kan bli betydelige for næringslivet, uten at dette er utredet, og at forslagene også er utformet slik at de kan komme til å virke mot  sin hensikt:

"Forslagene i høringsnotatet er inngripende og vil påvirke mange virksomheter i forskjellige næringer. Høringsnotatet beskriver flere mulige store samfunnsøkonomiske effekter av forslagene og Regelrådet mener derfor at det burde vært utført en fullstendig samfunnsøkonomisk analyse i denne saken.  Departementet har i høringsnotatet ikke drøftet alternative virkemidler for å nå målet med reguleringen. Et forbud er et veldig sterkt virkemiddel. Regelrådet mener derfor at det er naturlig å utrede også andre alternativer for å se om målene kan oppnås med mindre inngripende tiltak. Positive og negative konsekvenser er drøftet i høringsnotatet, men departementet har ikke vurdert virkningene samlet. Siden tiltakene har en rekke negative konsekvenser for næringslivet, og kan bidra til å redusere samlet aktivitetsnivå og etterspørsel etter arbeidskraft, stiller Regelrådet spørsmål ved om enkelte av forslagene kan virke mot sin hensikt. En fullstendig samfunnsøkonomisk analyse ville gitt et bedre bilde av de samlede virkningene av tiltakene og dermed et bedre beslutningsgrunnlag."

Dette er klare og tydelige beskjeder om hvor viktig det er at offentlige myndigheter, og i dette tilfellet departementer, gjør jobben sin og vurderer konsekvensene før de fremmer inngripende forlag som i verste fall ikke vil virke, eller virker mot sin hensikt. Regelrådet mener ikke noe om hensikten med forslagene er god eller dårlig, eller den partipolitiske uenigheten som måtte være i ulike saker, men om konsekvensene er godt nok belyst og forstått, og om andre og mindre belastende måter å løse problemet på kunne vært utredet. Jeg vil også anbefale Regelrådets ganske ferske årsrapport for 2023 som beskriver hva de har jobbet med i 2023 og hva de prioriterer av temaer og saksområder fremover..

fredag 3. mai 2024

Hindringer for offentlige digitale tjenester

Hva er det som hindrer offentlige virksomheter i å digitalisere tjenester til innbyggere og næringsliv mer og raskere enn i dag? En kilde til kunnskap om dette er Statistisk sentralbyrås undersøkelser om digitalisering i offentlig sektor der de rett og slett spør kommuner, fylkeskommuner og statlige etater om hva de opplever at de største hindringene er. Er det ressurser? Er det kompetanse? Er det vriene lover og regler? Eller er det rett og slett at andre man er avhengig ikke er langt nok fremme?

Svarene er kanskje ikke så veldig overraskende. SSB har gitt seks svarmuligheter, og man kan oppgi flere hindringer på en gang. Alle seks alternativer skårer ganske høyt, men med litt variasjon. Og selv om mye er ganske likt på tvers av virksomheter, er det forskjell på store og små virksomheter og også noen forskjeller mellom statlige virksomheter og kommuner. 

For å ta det i tur og orden: Øverst på listen over hindringer, med 68 prosent i staten og 77 i kommunene, oppgis det at det er vanskelig å frigjøre ressurser til utvikling. Om det med ordet "ressurser" menes penger til digitalisering, eller tid og kompetanse, er ikke helt tydelig, men jeg antar at hovedproblemet kanskje er at den daglige driften krever så mye at det ikke er tid til og personer nok til å prioritere digitale utviklingsprosjekter. Offentlige sektor, og spesielt kommunesektoren, er driftstunge organisasjoner med ansvar for helse, omsorg, opplæring og andre kritiske tjenester i samfunnet som har førsteprioritet. Det paradoksale blir naturligvis at den digitaliseringen som skal frigjøre mer kapasitet til andre ting må vente, nettopp fordi det er så mange andre ting som haster mer.

Hindring nummer to handler om at utgiftene til IKT er høyere enn forventet. Også dette er litt hyppigere nevnt i kommunesektoren, med 66 prosent, enn i staten, der 53 prosent er svarer at dette er en hindring for digitalisering. Det vi ikke kan lese ut av disse tallene er om kostnadene er høyere enn forventet på grunn av dårlig planlegging, urealistisk budsjettering, eller om svaret skyldes helt andre årsaker.

Avhengighet av utvikling hos andre aktører i offentlig eller privat sektor er den neste forklaringen på listen, med 49 prosent i statlige virksomheter og 51 prosent i kommunene. Hva som ligger i denne forklaringen er ikke helt lett å vite, og det kan være flere ganske ulike ting. Hvis jeg skal våge meg på å gjette kan det handle om at digital løsninger som utvikles for flere virksomheter, og som det er meningen at mange virksomheter skal ta i bruk, som for eksempel pasientjournalløsninger i kommunehelsetjenesten, eller løsninger for å dele data på en sikker måte, ikke har blitt ferdig som forutsatt. Kanskje har virksomhetenelatt være å gjøre ting på egenhånd, og ønsket å satse på en fellesløsning, men dette tar tid.

Fjerde hindring som oppgis er manglende kompetanse i virksomheten. Ikke særlig overraskende, men kanskje litt overraskende at den ikke er enda høyere oppe på listen over hindringer. 38 prosent av statlige virksomheter og 53 prosent av kommunene oppgir dette som en stor hindring. Her viser bakgrunnstallene at det særlig er de mindre statlige virksomhetene og de små kommunene som sliter mest med å få tak i kompetansen de trenger for å digitalisere mer,

Lover og regler som må endres og tilpasses digitale løsninger nevnes av 36 prosent av statlige virksomheter og og av 30 prosent av kommunene, og den eneste hindringen som nevnes av flere i staten enn i kommunene. Og det er ikke så overraskende. I kommunene gjelder det nasjonale lov og regelverket alle, og det er mange som kan jobbe sammen for å få til nødvendige justeringer, mens mange statlige virksomheter har egne lover, regler og paragrafer som gjelder akkurat dem, og som kanskje ikke prioriteres høyt nok i køen av alt man burde gjøre for å legge til rette for digitalisering og omstilling. En lovbestemmelse som regulerer formkrav for søknader om tilskudd eller utbetaling av ytelser kan virke smått i den store sammenhengen, men kan være en avgjørende hindring for å hente ut effektiviseringsgevinster eller samhandlingsmuligheter. Kanskje er det ikke alltid behov for å vedta nye lover som er problemet heller, men å avklare hvordan lovbestemmelser skal forstås og praktiseres når man skal utveksle persondata eller etablere en skyløsning for en ny offentlige tjeneste, og ikke er helt sikker på hva som gjelder.

Nummer seks på listen over hindringer er at det mangler felles offentlige løsninger eller infrastruktur for å få til mer digitalisering. Ting som en enkelt kommune eller virksomhet ikke kan gjøre alene, men som trenger en eller annen fellesløsning å bygge tjenesten på toppen av. Dette nevnes av 31 prosent av statlige virksomheter og hele 50 prosent av kommunene. Også her tenker jeg det spiller inn at kommunene i bunn og grunn gjør akkurat det samme og kan oppnå store gevinster der det finnes fellesløsninger alle kan bruke, men ikke når løsningene ikke finnes oppleves det som en hindring.

Er det så noen felles tråd i disse forklaringene på hvorfor det ikke digitaliseres enda mer? Undersøkelsen viser i hvert fall at det er behov for å holde innsatsen oppe når gjelder å investere i ulike fellesløsninger og felleskomponenter på tvers av virksomheter. Og jeg tror den også viser hvor viktig det er å veilede virksomheter når det gjelder hvordan lov- og regelverk kan legge begrensninger, men kanskje også skape muligheter når man gjør det på rett måte. Men også når dette er på plass kan det være vanskelig å frigjøre nødvendig kapasitet til å implementere digitale tjenester. Det å sortere mellom kortsiktige og langsiktige behov, og rydde plass til å investere i digitale tjenester er en utfordring som neppe vil forsvinne med det første.

onsdag 1. mai 2024

Næringsrettet forskning - en strategi som ikke er en strategi

Regjeringen la i forrige uke fram et dokument med tittelen "Strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling". Og det høres jo riktig interessant ut. Men noen strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling er dette imidlertid ikke. 

Og dokumentet sier i grunnen veldig klart fra allerede i innledningen om at her er det masse ting som skal uttredes videre, før  det kan pekes ut retning og lages strategi på ordentlig:   

"Siden de offentlige virkemidlene skal finansiere ulike deler av forskningssystemet, er regjeringen opptatt av at det skal være en god balanse mellom virkemidler som bidrar til langsiktig kunnskapsoppbygging i og for næringslivet, virkemidler som bidrar til tilstrekkelig stor forskningsaktivitet og evne til å utnytte kunnskap andre steder, og virkemidler som kan finansiere de store, banebrytende prosjektene. Regjeringen vil fremover vurdere sammensetningen av de næringsrettede virkemidlene, blant annet i hvilken grad forskningsvirkemidlene totalt sett bidrar tilstrekkelig til samarbeid og spredning av kunnskap, og treffer næringslivet i ulike deler av landet."

Dette er med andre ord et dokument som forteller at regjering ikke vil jobbe med å gjennomføre noe bestemt nå, men vurderer om og hvordan den skal jobbe med saken senere. 

Nå er likevel ikke dokumentet helt uinteressant. Man finner noen sammenligninger mellom Norge og andre land, en oversikt over hvor norske bedrifter er på listen over verden 2500 bedrifter med høyest forskningsinnsats (der er det er 9 norske), samt noen andre faktafremstillinger om hvordan det står til med den næringsrettede forskningen i Norge. Her er det også omtaler av hvordan de ulike offentlige virkemidlene for  å fremme forskning i næringslivet er innrettet, og hva de ønsker å oppnå. Et par steder er dokumentet også tydelig  på at noe ikke er bra nok, for eksempel at virkemiddelet Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) burde oppnå mer i form av konkrete kommersielle resultater i næringslivet.

På flere områder er dokumentet forbausende gammeldags, og løfter frem gamle problemstillinger og mål, og erklærer at de fortsatt gjelder, men uten å ha noen realistiske planer for hvordan vi skal nå målet. Dette gjelder ikke minst for det såkalte tre-prosent-målet for forskning som andel av BNP, der en prosent skal være offentlig finansiert og to prosent finansiert av næringslivet. Dette målet ble fastsatt i 2005, og skulle nås innen 2010. Slik gikk det ikke. I dag er den offentlig finansierte forskningen på like under 1 prosent av BNP, nær målet, mens ambisjonen om at næringslivet skal bidra med to prosent er vi fortsatt langt unna.

I dag er den næringslivsfinansererte delen av forskningen er på omkring 1,2 prosent av BNP. Det har vært en økning de siste årene i denne andelen, ikke minst på grunn av utvidelser av Skattefunn under forrige regjering, men det er ingen utsikter til at vi vil nå 2 prosent av BNP i overskuelig fremtid. Dette er jo heller ikke noe man kan gjennomføre gjennom vedtak i regjeringen eller stortinget, slik man kan med offentlig finansiert forskning, men noe næringslivet selv må gjøre. Ikke fordi regjeringen har bestemt det, men fordi det er lønnsomt. Det myndighetene kan gjøre for å bringe oss dit er å lage rammevilkår og virkemidler som støtter opp om en kraftig økt forskningsinnsats i næringslivet, for eksempel gjennom skatteinsentiver for forskning, mer offentlig finansiert næringsrettet forskning, eller gjennom tematiske satsinger, forskningsinfrastruktur, virkemidler for deltagelse i EU-prosjekter og andre ting som gjør at forskning lønner seg litt mer enn det ellers gjør. Men det er det ingenting som tyder på regjeringen har planer om slik satsinger. De virker tvert imot førnøyd med at den offentlige finansierte forskningen er på nesten en prosent av BNP, og skriver ikke noe sted at den skal økes. Og da blir denne innledende diskusjonen om mål for næringslivets forskning ganske bortkastet.

Det samme problemet med manglende samsvar mellom ambisjoner og virkemidler gjelder også ambisjoner om å få til mer kommersialisering av forskning fra universitetene gjennom støtte fra Forskningsrådets Forny-program. Og for ambisjonen om å få mer kommersialisering og internasjonalisering av forskningsbasert innovasjon gjennom SFI-ordningen. Nå er det ingenting galt med slike ambisjoner. Men dette er blitt 15-20 år gamle ordninger som har hatt disse ambisjonene hele veien. Hvis det da er slik at de ikke leverer slik de skal, og regjeringen har helt rett i at vi må ha ambisjoner om å få til mye mer, ja, da må man jo gjøre noe konkret for å få det til. Men i følge dette dokumentet skal regjeringen "vurdere", "evaluere" og "utrede", men ikke "gjøre".

Det næringslivet vi skal leve av og og jobbe i fremover vil være mer teknologisk og digitalt, mer kunnskaps- og forskningsinstensivt, og må ha større evne til innovasjon og omstilling. Det skal også være grønnere og få mer ut av mindre ressurser. Det innebærer tettere koblinger mellom næringsliv og forskning, både nasjonalt og internasjonalt. Det innebærer at næringslivet må finne partnere og bygge allianser også andre steder enn i sine tradisjonelle leverandørkjeder. Næringslivets forskning blir viktigere enn før. Og heldigvis er det næringslivet selv som  har hovedansvaret for å sørge for dette. Det er bedriftene som må bestemme hva de har tro på og hva de skal satse på. Men det vil åpenbart hjelpe om myndighetene er mer fremoverlent enn det som kommer til uttrykk her.

søndag 28. april 2024

Jonas og alle statssekretærene

Hvor mange statssekretærer trenger egentlig en statsminister eller en statsråd? Og hvor mange trenger en regjering? I det siste har jeg lurt litt på dette, og særlig etter at enda en melding kom om at den politiske staben på Statsministerens kontor er utvidet med en ny statssekretær, men uten at noen andre har sluttet.

Sist det skjedde var 8. mars da Hallvard Ingebrigtsen ble utnevnt til ny statssekretær for statsminister Jonas Gahr Støre. Etter dette har statsministeren i alt 10 politiske medarbeidere, 9 av dem er statssekretærer og en er politisk rådgiver. Det tror jeg må være norgesrekord med klar margin. 

Det er interessant at den delen av departementssystement med færrest ansatte i embetsverket er der det er klart flest politiske medarbeidere. Og det er jo ikke så rart at det må være en del folk når man skal støtte statsministeren i det daglige arbeidet, sørge for at samarbeidet mellom departementer og partier er i orden og håndtere kommunikasjon om både gode og dårlige saker. Men kan man nå et punkt der flere folk ikke hjelper? Hvor mange politikere trenger man egentlig? 

Her tenker jeg det må sammenlignes litt. Den ene relevante sammenligningen er å se på hvor mange politiske medarbeidere de andre medlemmene i regjeringen omgir seg med sammenlignet med det statsministeren har. Det andre er å sammenligne behovet Jonas har for politiske medarbeidere med det Erna hadde på samme tidspunkt, og med omtrent samme forutsetninger i sin periode som statsminister for en mindretallsregjering med to partier.

For å ta det første først. Alle ministre i regjeringen har en, og bare en,  politisk rådgiver som hjelper til med alt mulig som har med den politiske delen av jobben. I tillegg har ministrene  minst en, men gjerne flere, statssekretær som tar seg av interne og eksterne møter, hoder foredrag, har ansvaret for politiske prosesser i eget departement og mellom departementene, tar seg av samtaler og møter med regjeringspartienes folk i stortinget, svarer på spørsmål fra media, og mye annet både innad og utad. Antall statssekretærer varierer mellom departementene, noe som gjerne har mest sammenheng med hvor store og krevende departementene er, men også med om begge regeringspartiene ønsker å være representert i politisk ledelse i et departement.

Oversikten over statssekretærer akkurat nå viser at det er en statssekretær i hos landbruksministeren, forskningsministeren og utviklingsministeren. Helseministeren har to, noe som høres lite ut, men det blir sikkert en til snart. Det var tre hos Ingvild Kjerkol. To statssekretærer er det også hos både næringsministeren, fiskeriministeren, kunnskapsministeren, klima- og miljøministeren (der er begge partiene representert), barne- og familieministeren, kulturministeren, digitaliserings og forvaltningsministeren og forsvarsministeren. Noen av disse departementene er ganske små, men regjeringen har likevel valgt å fylle på med mer enn en statssekretær. 

Det er virker kanskje litt spesielt at det i Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) er fordelt slik at fiskeriministeren har to statssekretærer og næringsministeren også har to, når hun har ansvar for rammebetingelser og virkemidler for omtrent hele næringslivet ellers. Når det gjelder de større og tyngre departementene er det tre statssekretærer hos kommunalministeren tre hos arbeids- og inkluderingsministerem, tre hos utenriksministeren, tre hos samferdselsministeren, fire hos justisministeren og fem hos finansminister Vedum. Og altså hele 9 statssekretærer hos statsministeren. 

Hvordan var situasjonen under Erna Solberg på et sammenlignbart tidspunkt og hun hadde vært statsminister i noe over to og et halvt år og ledet en mindretallsregjering med to partier (H og FrP) våren 2016? Vi kan jo undersøke hva situasjonen var 11. mai 2016 etter en noen sluttet og noen byttet departement, og det ble sendt ut en oppdatert oversikt over hvilke statssekretærer som jobbet hvor utover i mai 2016

Det første som slår en er at det våren 2016 var 6 statssekretærer hos statsministeren, pluss en i 75 prosent stilling, og en av disse 6 akkurat denne dagen var på vei ut og inn i et annet departement. Men la oss si 6-7 statssekretærer hos Erna Solberg på den tiden, mot dagens 9 hos Jonas. I Finansdepartementet har Vedum nå 5 statssekretærer, det samme som Siv Jensen. I UD var det tre i 2016 (fordelt på utenriks + EU/EØS-minister), mens det o dagens UD (utenriks og utvikling) er fire. 

Så vidt jeg kan se er det også blitt flere statssekretærer enn i 2016 hos forsvarsministeren, kulturministeren, barne- og familieministeren, fiskeriministeren, arbeids- og inkluderingsministeren og klima- og miljøministeren. Kunnskapsdepartementets to statsråder i dag har også en statssekretær mer (de har tre totalt) enn det var i 2016 da Torbjørn Røe Isaksen ledet hele departementet og hadde to.

Men det har ikke økt over alt. I KMD var det fem statssekretærer i 2016. I dagens KDD og DFD er det fortsatt fem til sammen. Og også hos samferdselsministeren (3), næringsministeren (2), energiministeren (2) og landbruksministeren (1) er antallet det samme. Hos justisministeren er det blitt en færre enn i 2016 (det var to statsråder i JD våren 2016 som til sammen hadde fem statssekretærer, tre hos Sylvi Listhaug og to hos Anders Anundsen). I HOD er det også en mindre nå (to, mot 3 i 2016), men akkurat det tipper jeg kan endre seg nå. 

Denne type telling er ikke en helt eksakt vitenskap fordi det er både prioriteringsendringer, personellendringer  og permisjoner stadig vekk, og tallene svinger litt fra måned til måned. men jeg kan ikke forstå det annerledes enn at regjeringsapparatet har vokst de siste to årene. Det det kan virke som det er et sted mellom 5 og 10 flere personer i regjeringsapparatet nå.