Innovasjonsbrems i offentlig sektor

Nettavisen Digi.no kan i dag presentere en trist nyhet fra innovasjonsfronten i offentlig sektor. Den handler om at Arkivverkets regulatoriske sandkasse for å teste ut nye og innovative løsninger for bedre arkiv- og saksbehandlingssystemer blir lagt ned.

Jeg var selv med på å klippe snoren (dokumentert på video her) på dette viktige, men ikke spesielt kostbare virkemiddelet for innovasjonsprosjekter innenfor arkivområdet. Jeg tror denne snorklippingen foregikk våren 2021. Men nå er det blitt trangere rammer, lovpålagte oppgaver må komme først i køen, og innovasjon og utvikling må vente.

Så er naturligvis fristende å spørre: Men er det ikke slik at kombinasjonen av bedre teknologi, modernisert lovregulering og smartere organisering gjør at vi burde få til mer med mindre ressursinnsats? Og sånn er det naturligvis, men det krever at noen forutsetninger er på plass. For eksempel må det investeres i nye løsninger før gevistene kan hentes ut og gevinstene kommer ofte andre steder enn der investeringen må gjøres.

Og her det ikke så dumt mer litt kontekst. Arkivverket selv har bedt om å få være en pådriver for omstilling og innovasjon i offentlig forvaltning. De deltok i arbeidet med en å få frem en NOU om "Fra kalveskinn til datasjø", en lovutredning om en ny arkivlov som tilrettelegger for ting som innebygget og automatisert arkivering, bruk av skyløsninger og etablering av standarder og arbeidsprosesser tilpasset behovene stat og kommune har for åpenhet, rettsikkerhet og etterrettelighet. Jeg var med på å ta imot utredningen sammen med daværende kulturminister Trine Skei Grande i april 2019. 

Dette lovforslaget har vært på høring, men så har det ikke skjedd noen ting. Den ligger i Kulturdepartementet og venter. Og nåværende kulturminister har gitt uttrykk for at det ikke haster med å legge frem et forslag til ny lov, selv om arkivmiljøene er svært tydelige i sine etterlysninger og selv om brukerne i offentlig sektor fortjener bedre løsninger, 

Aller helst skulle nok Arkivverket og arkivmiljøene også ønsket seg en satsing i budsjettet på bedre digitale saksbehandlingsløsninger for å sikre bedre innsyn, tilgang og rettssikkerhet. Nå er det brukt en del ressurser de siste årene på Digitalarkivet, en digital løsning for mottak, langtidslagring og publisering av historisk arkivmateriale, både nytt og gammelt. Men noen mer omfattende satsing på automatisert arkivering i saksbehandlingssystemene har ikke kommet. Kanskje fordi Arkivverket ligger under et Kulturdepartement som også har ansvar for kunst og kultur, kringkasting og idrett, områder som får mye oppmerksomhet og gjerne kommer lenger frem i køen når det skal prioriteres mellom satsingsforslag.

Og da skulle man kanskje tro at når det ikke skjer noe annet som  tilrettelegger for omstilling og effektivisering, så ville i hvert fall en regulatorisk sandkasse, administrert av fire ansatte, som også tilrettelegger for prosjekter i samarbeid med private teknologibedrifter, kunne bidra til at det i hvert fall skjer litt innovasjon og nytenking på dette viktige området. Og kulturministeren har til og med vist til den regulatoriske sandkassen når hun har argumentert for at en ny arkivlov ikke haster så mye. Men nå var visst ikke den regulatoriske sandkassen så viktig likevel.

En alternativ og langt bedre fremgangsmåte ville vært å erkjenne at det er strammere økonomiske tider både på kort sikt, og særlig på lang sikt. Men å samtidig erkjenne at nettopp denne utfordringen taler for å beholde slik små innovasjonsvirkemidler som oppmuntrer til innovative løsninger i samarbeid mellom offentlige og private og som kan gi store gevinster år de gjennomføres. Samtidig som vi utreder hvordan arkivområdet i stat og kommune kan spare samfunnet for langt større kostnader på lang sikt ved å investere i mer automatiserte og brukervennlige digitale arkivløsninger.

Tjenestedesign for et bedre arbeidsmiljø og lavere sykefravær

Kan tjenestedesign brukes som verktøy for et bedre arbeidsmiljø og redusert sykefravær og frafall? Det mener i hvert fall kommunenes interesseorganisasjon KS og Halogen som sammen her utarbeidet metoder og verktøy for å jobbe med et inkluderende arbeidsliv i sykehjem. 

Litt kontekst først: Partene i arbeidslivet og staten har i over 20 år hatt avtaler om inkluderende arbeidsliv - IA-avtaler - som har introdusert ulike tiltak for å redusere sykefravær og frafall, og lagt til rette for ulike inkluderingstiltak i arbeidslivet. Den siste IA-avtalen gjelder fra 2019 og skulle gjelde ut 2022, men på grunn av pandemien ble dette arbeidet nokså annerledes enn planlagt og avtalen ble nylig forlenget til 2024.

Det overordnet målet for IA-avtalen er at "så mange som mulig kan arbeide så mye så mulig, så lenge som mulig". Og den slår fast at det viktigste arbeidet for å oppnå disse målene skjer lokalt, i den enkelte virksomheten. Det er virksomhetenes egen innsats for et bedra arbeidsmiljø som best bidrar til å forebygge og redusere sykefravær og frafall og legger til rette for inkludering. Så skal trepartsamarbeidet nasjonalt understøtte dette arbeidet.

Et viktig virkemiddel i IA-avtalen i inneværende periode har vært egne bransjeprogrammer for bransjer og sektorer  med et særlig potensial for å redusere sykefravær og frafall, og bransjer som vurderes som særlig utsatt for omstilling. Felles for bransjene som har egne bransjeprogrammer er også at de ikke er typiske kontorarbeidsplasser med fast arbeidstid, men for eksempel bransjer med turnusordninger som gjør det vanskelig å samle alle ansatte samtidig, eller andre forhold ved virksomheten som gjør at man må finne tilpassede arbeidsmåter og virkemidler. 

En av disse bransjene med et eget IA-bransjeprogram er sykehjem der KS og Halogen har utviklet et opplegg sammen med ansatte og ledere i virksomhetene som beskriver utfordringene, skape skreddersydde løsninger, og teste hva som virker og ikke virker. Opplegget som gjennomføres som fem verksteder, er beskrevet på denne nettsiden til KS: Oss og vårt- verksteder for et bedre arbeidsmiljø. 

På den samme nettsiden til KS finner man også heftet "Tjenestedesign for en bedre arbeidshverdag - Rapport fra arbeidet med å bruke tjenestedesign for å styrke arbeidsmiljøet og redusere sykefravær i sykehjem." som beskriver tjenestedesignernes erfaringer med å jobbe med bransjeprogram sykehjem.  I innledningen skriver de:

Ett av tiltakene bransjeprogram sykehjem har benyttet er tjenestedesign. Tjenestedesign er en åpen, systematisk og eksperimenterende tilnærming for å designe helhetlige, forståelige og attraktive brukersentrerte tjenester. Tjenestedesign er godt egnet for å forstå opplevelsene og perspektivet til de som yter tjenestene. Bransjeprogrammet har hatt to hovedmål med å bruke tjenestedesign: 1) tilføre programmet kunnskap om hvordan det står til hos sykehjemmene (både generelt og spesielt under en pandemi), og 2) utvikle et konsept for “morgendagens IA-arbeid i sykehjem”. Denne rapporten dokumenterer tjenestedesignernes erfaringer fra arbeidet med å nå de to målene."

Ti sykehjem i fire kommuner ønsket å bruke tjenestedesign til å utvikle tiltak gjennom bransjeprogrammet. Designerne fikk komme innenfor dørene og oppleve hverdagen i sykehjemmene, også under pandemien og testet metoder som kunne gi ansatte på sykehjem bedre måter å arbeid med eget arbeidsmiljø og erfare hva som fungerte godt og mindre godt. Målet med dette arbeidet var ikke bare å lage noe som fungerer på ti sykehjem, men å bruke erfaringene til å lage noe som kan brukes og deles av langt flere:

"For at verdien fra innsikten og erfaringene skulle komme flere til nytte, fikk vi også i oppdrag å utvikle noe som kunne spres og tas i bruk av alle sykehjem i Norge. Resultatet har blitt verktøyet "Oss og vårt", en lavterskel og klart definert prosess for at ansatte i sykehjem skal arbeide med eget arbeidsmiljø. Oss og vårt består av 5 arbeidsmøter med tilhørende arbeidsark og veiledere, og kan lastes ned og tas i bruk av alle som ønsker."

Jeg tenker at noe av verdien i dette arbeidet også bør være å spre kunnskap og dele erfaringer enda bredere, og helst også på tvers av ulike bransjer og mellom de ulike bransjeprogrammene. Det er naturligvis forskjeller mellom sykehjem, sykehus, barnehager, busstransport og næringsmiddelindustri, men sannsynligvis er det også mange fellestrekk, noen utfordringer som ligner på hverandre og mye man kan lære av hverandre. Og gevinstene ved å finne de gode svarene i IA-arbeidet er enormt store, både for den enkelte, for virksomhetene og for norsk økonomi.

Disneys neste århundre

Nå i januar feirer Walt Disney Company 100 år, og går inn i sitt andre århundre som det kanskje mest suksessfulle underholdningsselskapet i historien. Og det ser tilsynelatende ganske lyst ut. De er Hollywoods største filmstudio, produserer flest filmer på topp-10 listen, lager mest originalt innhold og har flest kunder på streaming-tjenester. 

Og mens mange spådde en ny virkelighet der de store filmstudioene ville tape i konkurranse med hundrevis av mer spesialiserte nisjestudioer, har det motsatte skjedd. De store har blitt større og Disney er størst. Men er det i ferd med å skje noe som kaster om på bransjen på nytt?

I følge en lederartikkel og en lengre temaartikkel i The Economist denne uken er det mye uro i både Disney og de andre filmstudioene for tiden. Og grunnen er at de nå blir utfordret av noen som er enda større, av software, hardware og spill-selskaper. Det er Silicon Valley vs Hollywood. Film og TV er små bransjer sammenlignet med det Apple og Amazon gjør ellers, men store nok til at de ikke vil la dem være i fred. 

Og samtidig som teknologgigantene utfordrer Disney på hjemmebane, har de en svak posisjon i de delene av underholdningsbransjen som har høyest oppslutning blant de yngre aldersgruppene. Det er spill langt viktigere enn film og TV, men Disney trakk seg ut av dataspill for flere år siden og lar andre selge spill basert på sine filmtitler. The Economist skriver i "briefingen": 

"As storytelling moves to new formats, Disney may need to broaden its creative horizons. “Disney needs to see what a broad business it’s in. It builds worlds and characters, not just movies,” argues a former executive. In 2021 Deloitte, a consultancy, found that whereas past generations of Americans named tv as their favourite kind of home-entertainment, Generation Z—roughly, those under 25—ranked it last. Their main hobby, by some distance, was video gaming.

Gaming is a blind spot for Mr Iger, who wound up Disney’s gaming arm during his previous stint as chief executive. Today Disney licenses its brands to developers like Electronic Arts, which makes Star Wars and Marvel games, among others. With Netflix, Amazon and Apple now offering gaming subscriptions alongside video, Disney looks like the odd one out. Last year Mr Iger told the New York Times about the moment he realised that, by licensing Disney’s video content to Netflix, he was helping a competitor: “I woke up one day and thought, ‘We’re basically selling nuclear weapons technology to a third-world country, and now they’re using it against us.’” Having Star Wars video games on non-Disney platforms like Amazon’s Luna may soon feel like a similar mistake."

Hvor blir doktorene av?

Hvor blir de som avlegger en doktorgrad av? Jobber de i akademia, i andre deler av offentlig sektor eller i næringslivet? Hvor mange er utledninger? Og hvor mange av utlendingene med norsk doktorgrad jobber i Norge?

Disse spørsmålene får man svar på i Statistisk Sentralbyrås store Forskerrekruteringsmonotor. Der har de sett på de 19 000 personene som ble tatt opp i et doktorgradsprogram mellom 2005 og 2015, Ved utgangen av 2021 hadde 78 prosent av disse disputert. Andelen med utenlandsk statsborgerskap som blir tatt opp har økt fra 21 prosent i 2005 til 48 prosent i 2015.

Men blir utlendingene med doktorgrad i Norge etter at de er ferdig? Nei, dessverre er det mange som ikke gjør det. Av personene med utenlandsk statsborgerskap som har avlagt doktorgrad var hele 45 prosent ikke registrert bosatt i Norge i 2021.

Hva så med resten, de norske og utenlandske borgerne som blir i Norge? Hvor jobber de etter avlagt doktorgrad. SSBs tall viser at litt over halvparten jobber i akademia, her definert som i forskerstillinger ved universiteter  og høyskoler, i helseforetak eller i instituttsektoren. SSB skriver:

"Statistikken viser at litt over halvparten av de som disputerer går til en jobb i akademia. Andelen er litt høyere (54–55 prosent) de første to årene etter disputas, hvor mange går inn i postdoktorstipender eller andre midlertidige stillinger. Senere ligger andelen stabilt rundt 50 prosent. I akademia er det vanligste en stilling ved et universitet eller en høgskole, mens rundt 20 prosent jobber i et helseforetak og like mange i instituttsektoren. Akademia omfatter her FoU-stillinger i universiteter og høgskoler, instituttsektor og helseforetak."

Så har vi  allerede vært inne på at litt under halvparten av de som tar en doktorgrad er utenlandske borgere og at litt under halvparten av disse har forlatt Norge, noe som bidrar til at kategorien "ukjent" i grafen over er på omlag 20 prosent. De resterende 30 prosentene fordeler seg på privat næringsliv (17 prosent) og andre offentlige stillinger, særlig innen helse (stillinger uten forskning), offentlig administrasjon og undervisning,  med i alt 15 prosent.

Enorme ekstra skatteinntekter i 2022

Aldri har vi betalt så mye penger i skatt som i 2022. Og ser man på de totale skatteinntektene til staten har de aldri vært i nærheten av å være så høye som nå, som grafen til høyre viser. Det er i Statistisk sentralbyrås oversikt over innbetalt skatt i 2022 at vi finner denne oversikten.

Tallene viser at staten fikk inn 1 736 milliarder kroner i skatteinntekter i 2022, enn økning på hele 80 prosent fra 2021. Og det meste av denne økningen er skatt på olje og gassinntekter på i alt 714 milliarder kroner, der særlig veldig høye gasspriser slo ut. I alt 41 prosent av statens skatteinntekter kom fra olje og gass, mot bare 9 prosent året før. Aldri har denne andelen vært så høy som nå. SSB skriver:

"Skatterekneskapen syner at det blei det innbetalt 1 736 milliardar kroner i skatt i Norge i 2022. Dette inneber ein vekst på 80 prosent frå året før og svarar til ei auke på 769 milliardar kroner. Det er i hovudsak skatt på utvinning av petroleum som utgjer den høge veksten. Desse innbetalingane kom på 714 milliardar kroner. I 2021 var tilsvarande innbetalingar på 86 milliardar kroner. Den store veksten kan i hovudsak forklarast av høge gass- og oljeprisar.

Men det er ikke bare skatteinntektene fra olje og gass som er blitt høyere i 2022. Inntektene fra personskatter økte også markant fra 2021 til 2022. SSB skriver:

"Inntektene frå personlege skatteytarar auka også markant frå 2021 til 2022. Skatt på inntekt og formue til kommunane, fylkeskommunane og staten, inkludert medlemsavgift til folketrygda, kom på 683 milliardar kroner i 2022. Dette er 86 milliardar høgre enn året før. Det svarar til ein vekst på 14 prosent."

BNP pr innbygger i Norge og i EU-land

Norge er et av verdens rikeste land, sies det stadig. Men hva betyr det mer konkret? Hvor rikt er Norge sammenlignet med andre europeiske land dersom vi måler det i BNP pr innbygger. Og fordi BNP pr innbygger ganger kan være en litt misvisende indikator på rikdom, hvor høyt er vårt personlige forbruk sammenlignet med andre?

Statistisk sentralbyrå publiserer jevnlig slike statistikker og har nå publisert BNP-tall og tall for personlig konsum for 2021. De viser at norsk BNP pr innbygger er 67 prosent over EU-gjennomsnittet. Norge ligger rett over Sveits, og deretter følger Danmark, Nederland, Østerrike og Sverige. SSB skriver:

"I 2021 var Norges prisnivåjusterte BNP per innbygger 67 prosent over gjennomsnittlig BNP i EU. Kun Luxembourg og Irland målte høyere BNP per innbygger, viser nylig publiserte tall fra Den europeiske kjøpekraftsundersøkelsen (ec.europa.eu). Sveits, som har hatt rangeringens tredjeplass de foregående seks årene, målte BNP 55 prosent over EU-snittet og falt med det ned til en fjerdeplass."

Men målt i BNP pr innbygger er Luxemburg et hav foran alle andre (168 prosent over EU-gjennomsnittet)  og Irland ganske langt foran (119 prosent over). Har man besøkt disse landene tenker man kanskje at det er litt rart at de er langt rikere enn Norge og Sveits, og det stemmer at det er rart. Forklaringen når det gjelder Luxemburg er et teller-og-nevner-problem, at de er et veldig lite land med mange gjestearbeidere som ikke bor der og som bidrar til å øke BNP, men ikke teller med i innbyggertallet. Irlands tallproblem er at det er veldig mange multinasjonale selskaper som har europeisk hovedkontor der, av skattemessige grunner. Det gjør at inntekter regnskapsføres i Irland, og øker landets BNP, uten at innbyggerne eller staten merker det fordi det meste av pengene havner andre steder.

Et alternativ til  å målte BNP pr innbygger for å rangere lands levestandard er å måle det gjennomsnittlige konsumet pr innbygger i landene.  Og da måler man både privat forbruk og forbruk av tjeneste som er betalt av det offentlige. SSB skriver:

"Prisnivåjustert personlig konsum er en alternativ indikator, bedre egnet til å beskrive velferden til et lands gjennomsnittlige husholdning. Det er fordi personlig konsum omfatter verdien av alle varer og tjenester som forbrukes individuelt, uavhengig av om det er husholdningene eller det offentlige som betaler for disse. I Norge lå personlig konsum per innbygger 26 prosent over EU i 2021, kun overgått av Luxembourg."

Målt på denne måten er det mye jevnere nedover listen. Rett bak Norge kommer Tyskland, Sveits, Island, Danmark, Nederland og Belgia. Mens Irland ligger et godt stykke bak, ja, faktisk under EU-gjennomsnittet.

Lana Del Rey: Did you know that there's a tunnel under Ocean Blvd

 Rett før jul kom Lana Del Rey med nyheten om at hun i løpet av våren kommer med sitt niende studioalbum som skal hete "Did you know that there's a tunnel under Ocean Blvd". Damen er med andre ord produktiv. Riktignok kom det ikke noe album i 2022, men i 2021 kom hun med hele to album. Og noen gjesteopptredener hos andre har det også vært, blant annet på en av låtene på Taylor Swifts siste album.

Lana Del Rey har alltid vært alternativ i musikkstilen med en slags drømmende popmusikk, eller kanskje filmmusikk. Og selv om det ikke fines noen film er et fullt av rollefigurer. Aller mest sad girls og bad boys. Den nye tittellåten fra albumet som snart kommer er publisert på YouTube nå og den lever definitivt opp til forventningene om hva Lana Del Rey handler om. Hun blir stadig mer Lana Del Rey:

Ola Borten Moes geopolitiske ørkenlandskap

Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe har skrevet  en utenrikspolitisk kronikk på NRK ytring av den merkelige sorten. Med overskiften "Er Europa i ferd med å falle?". 

Nå vil sikkert noen innvende at det at han skriver en utenrikspolitisk kronikk i seg selv er litt rart all den tid regjeringen faktisk har en egen utenriksminister. Og både Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide er tidligere utenriksministre og uttaler seg noen ganger som om de har litt lyst til å være utenriksministre de også. Da kan det bli mye med en fjerde minister som skal forklare den utenrikspolitiske situasjonen.

Men akkurat det synes jeg ikke er noe stort problem. Det er bra at ledende politikeres analyser av verden og Norges plass i verden kommer frem og posisjoner blir tydeliggjort. At Senterpartiets nestleder har behov for å beskrive sin måte å se verden på akkurat nå kan man jo også forstå. Det skal være luft mellom de to regjeringspartiene. Dessuten er det ingen ting i det han skriver som tyder på at Borten Moe har det minste lyst til å overta noe ansvar for norsk utenrikspolitikk. Kronikken er tvert imot en slags betraktning av verdens elendighet fra lang avstand, ikke noe ønske om å gjøre noe med den.

Essensen i det Ola Borten Moe skriver er at alt går galt i Europa. "Europa faller" på kort og på lang sikt, og er på vei ned i avgrunnen. Demografien og verdiskapingen går feil vei, Europa har plassmangel og flykningestrømmer, og i tillegg er det energikrise og krig. Og i følge Borten Moe er det stadig større splittelse mellom øst og vest. Kina og Russland er autoritære og farlige stater. Kina er på vei opp og vil gradvis underlegge seg Russland politisk og økonomisk, Det eneste håpet er i USA fordi der er det god plass, billigere energi og en godt utviklet innovasjonsevne.

Beskrivelsen av utviklingen i Europa og verden i kronikken er tabloid, har hull og svakheter, men jeg skal vente med å kommentere analysen et øyeblikk og heller tenke på hva som er konsekvensen dersom Ole Borten Moe har rett i sitt dystopiske verdensbilde. Dersom det er slik at vår egen verdensdel Europa går rett utfor stupet må det nødvendigvis utløse en eller annen reaksjon fra Norge. Vi kan jo ikke bare sitte og se på denne undergangen og bli trukket med ned i avgrunnen, 

Og stilt overfor en slik situasjon er det vel bare to muligheter. Enten ta del i en stor felles dugnad i Europa for å snu den negative utviklingen og arbeide for innovasjon, vekst, investeringer i infrastruktur. Og satse alt på samarbeid om å løse felles problemer innenfor sikkerhet, forsvar, økonomi, immigrasjon, energi, miljø og handel. I erkjennelsen av at Norge er en del av Europa og Europas undergang også vil være vår undergang. Da er det ikke særlig ansvarlig å bare sitte på siden og se på.

Alternativt kunne vi velge en slags britisk frihandelsmodell der vi fortsatt handler og samarbeider med Europa, men fører en mer liberalistisk og åpen økonomisk politikk overfor resten av verden i tillegg og dyrker en form for blokkuavhengig frihandel der Nord Amerika, Europa og Asia alle er viktige partnere for Norge. Både bilateralt gjennom fjerning av toll og handelshindringer og gjennom å blåse liv i verdens handelsorganisasjon WTOs arbeid for mer frihandel med felles spilleregler som etterleves av alle. Når er det riktignok litt krevende å se hvordan dette skal gjøres i praksis nå når Kina og Russland har blitt mer lukket og mot spilleregler, og USA også dyrker proteksjonisme i langt større grad enn før. Bidens store investeringspakke har sterke føringer om å kjøpe amerikanske varer og tjenester.

Men så e det også slik at Senterpartiet ikke er et frihandelsvennlig og globaliseringsvennlig parti slik de britiske konservative er det, men det mest proteksjonistiske partiet i Norge. Så selv om Borten Moe skriver pent om USAs lederposisjon og innovative evner, vil han aldri kunne bli den som tar til orde for at Norge skal posisjonere seg slik at vi mer offensivt utnytter de mulighetene et tettere handelssamarbeid med USA eller andre land kunne gitt. Og kronikken blir derfor en slags avstandsbetraktning, uten en retning eller strategi. Et mer aktivt Norge i Europa er utelukket. Et mer aktivt Norge på den globale handelspolitiske arenaen er utelukket. Men hva er egentlig alternativet da? 

Men tilbake til den nattsvarte analysen, Nå er det heldigvis ikke så mørkt i Europa som Ola Borten Moe gir uttrykk for. Krigen i Ukraina har ikke gitt en øst-vest splittelse slik han påstår, tvert imot er Europa samlet i sine sanksjoner mot Russland og i sin støtte til Ukraina. Energiprisene er lavere nå enn de var for noen måneder siden. Veksten i Europa er lav, men det står dårligste til i UK som har valgt å frikoble seg fra det europeiske samarbeidet. Og Europa samarbeider godt om tiltak for å hindre klimakrise og tiltak for å styrke Europas borgeres rettssikkerhet og demokrati. Det jobbes med europeiske innbyggeres personvern, som stetter standarden globalt og innsyn og demokratiske rettigheter i møte med globale it-giganter, kunstig intelligens og andre store teknologiske utfordringer. 

Det er nettopp Europa som viser vei ved å finne ut hvordan klassiske borgerlige rettigheter og verdier skal ivaretas og kjempes for i en tid der så mye er i endring og vi står overfor nye teknologier og nye trusler. I en slik situasjon er det viktig å tenke igjennom hvem man er på lag med. Og om man mener Europa er et problem for Norge eller om Europa er det politiske og økonomiske fellesskapet som trengs mer enn noen gang.

Stort flertall mener Brexit var feil

Folkeavstemingen om at Storbritannia skulle forlate EU ble gjennomført i juni 2016. Helt frem til sommeren 2021 har meningsmålingene vist at mange mener beslutningen var feil, men det har vært ganske jevnt. Men det siste året er det en merkbar endring i holdningen.

Nå for noen dager siden hadde meningsmålerne i Statista tall helt nye tall som viste at 54 prosent mener at brexit var feil, mens bare 35 prosent mener det var riktig. I november hadde YouGov tall som viste at 56 prosent mener brexit var feil avgjørelse, mens 32 prosent mener det var riktig.

Nå er selvsagt slike EU-målinger også farget av andre hendelser og andre pågående politiske debatter. Og kanskje enda mer av hvordan folk opplever at de har det økonomisk og materielt. Og erfaringene med å stå utenfor EU har ikke akkurat vært gode. Britisk økonomi har skilt seg ut i negativ retning blant de store landene i Europa og "cost of living crisis", høyere levekostnader for alle er det store temaet. Og løftene om at offentlige helsetjenester ville bli så mye bedre utenfor EU viste seg å være like fantasifulle som EU-tilhengerne sa i 2016.

Fraktkostnader tilbake til normalt nivå

Pandemien gjorde dramatiske ting med kostnadene for å frakte varer rundt i verden. Dels fordi havner og transporttjenester både til havs og til lands ble rammet. Men også fordi folk kjøpte flere varer og færre tjenester da alle måtte være på hjemmekontor og ikke kunne leve et normalt liv sosialt og på jobb.

Men som The Economists graf over viser så er fraktprisene nå nede på normalt nivå igjen.  Og The Economist skriver at:

"The easing of port traffic and the opening of other supply-chain bottlenecks have led to a collapse in freight rates from the all-time highs reached during the pandemic. The cost of shipping a 40-foot container from China to America’s west coast is now $1,400, down 93% from its peak of $20,600 in September 2021, according to Freightos, an online freight marketplace. It is roughly equal to its value in February 2020, before the pandemic struck."

I USA er det i følge The Economists artikkel nå en nedgang på 4,3 prosent i forbruket av varer, mens det er en oppgang på over 8 prosent i forbruket av tjenester. Det er langt færre TVer, møbler og hvitevarer som skal fraktes over havet. For inflasjonstallene er dette sannsynligvis godt nytt.

Hvordan få til gode offentlige prosjekter? - Digitaliseringsrådets erfaringsrapport

Store investeringsprosjekter i offentlig sektor er i vinden for tiden, og som oftest ikke på den hyggelig måten. De siste dagene er det den nye Follobanen som har fått oppmerksomhet. Før jul var det mye oppmerksomhet om forsvarets informasjons- og kommunikasjonssystemer etter en svært kritisk rapport fra Riksrevisjonen.

Og mer eller mindre kontinuerlig løper det debatter om ulike sider ved gjennomføringen av store statlige prosjekter. Hvorfor blir det så ofte overskridelser? Er det for dårlig styring og kontroll eller er de for rigide og for lite smidige? Er en prosjektmodell som brukes i bygg og samferdselsprosjekter også egnet for store ikt-prosjekter? Og hvis man skal bli mer fleksible og tilpasningsdyktige i møte med nye utfordringer underveis i prosjekter eller nye teknologiske muligheter - hvordan kan man sikre at det ikke alltid gir økte kostnader. Hvordan sørger vi for å de som har ansvaret holder det de har lovet?

Et godt bidrag til slike diskusjoner på et litt overordnet nivå, i hvert fall når det gjelder digitale prosjekter, er Digitaliseringsrådets erfaringsrapport 2022, som kom rett før jul. Den ble lansert på et eget seminar med ulike innledere både fra rådet selv og eksterne, et arrangement som også er blitt en fin årlig tradisjon (her er lenke til opptak av innleggene både i år og de siste fire årene). 

Digitaliseringsrådet ble opprettet i 2016 av daværende regjering og politisk ledelse i KMD (som jeg var en del av) som en ny måte å få vurdert små og mellomstore digitaliseringsprosjekter i staten, helst i en så tidlig fase som mulig. Ikke for de aller største prosjektene som må følge statens prosjektmodell, men for alle de andre prosjektene som tidligere ikke hadde noen egen kvalitetssikringsmekanisme eller mekanisme for ekstern rådgivning. 

Å bruke Digitaliseringsrådet er en frivillig ordning, men jeg har inntrykk av at veldig mange ledere i statlige virksomheter setter pris på å få et eksternt blikk, og gjerne skarp kritikk når de er på feil kurs, slik at de kan justere kursen, eller til og med rykke tilbake til start om nødvendig. Uten at det koster for mye penger eller prestisje. Det er mye bedre å oppdage feil tidlig enn å gjøre det langt ute i utviklings- og gjennomføringsfasen. Og de som bidrar til de gode rådene er erfarne personer fra både offentlig og privat sektor, folk som har gjort veldig mye viktige og spennende digitale prosjekter før, både som toppledere, it-sjefer og prosjektledere.

Og så er noe av poenget med Digitaliseringsrådet å ikke bare studere enkeltprosjekters gjennomførbarhet, men også dele kunnskap og erfaringer de får gjennom arbeidet sitt. De årlige erfaringsrapportene er en viktig del av denne rollen, og de har gjerne hatt et overordet tema. I 2020 var overskriften "Tenk som brukeren". I 2021 var det "Jakt på fornyelse". Og i 2022, erfaringsrapporten som kom rett før jul, er overskriften "Samarbeid - fra ord til handling". Ikke dumt valg av tema med tanke på at mye offentlig digitalisering og forenkling nå handler om arbeid med livshendelser, fremtidens innkreving, utveksling av helseopplysninger og forenklinger for næringslivet. På tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Og erfaringsmessig er dette noen av de vanskeligste prosjektene å lykkes med i offentlig forvaltning. I rapporten skriver rådet:

"Folk bryr seg ikke om at offentlig sektor er inndelt i ulike fagsektorer. Vi må samarbeide på tvers for å løse brukerens behov, eller behovene til "folk", som Skatteetaten skriver i sin nye strategi.  Digitaliseringsstrategien slår fast at innbyggere, næringsliv og frivillig sektor skal oppleve en enklere hverdag, og at brukernes møte med offentlig sektor skal oppleves sammenhengende og effektiv. Brukerbehovene, enten det gjelder innbyggere, næringsliv eller frivillig sektor, går ofte på tvers av hvordan offentlig sektor er organisert."

Erfaringsrapporten inneholder mange gode råd om hvordan man kan sikre av prosjektene blir gode både for brukerne, for samarbeidspartnerne og for offentlige budsjetter. Og som ansatt i et selskap som bruker tjenestedesign og systemforståelse synes jeg det er særlig gledelig at det allerede i rapportens første del blir anbefalt at offentlige virksomheter som skal prøve å løse komplekse problemer med digitalisering, ikke bør stupe rett inn i et teknologiutviklingsprosjekt, men bruke tjenestedesign til å få oversikt over hvilket problem de skal løse, hvordan brukerreisen ser ut for de man skal løse problemer for og hvordan aktørbildet og aktørenes ulike avhengigheter ser ut rundt dette problemet:

Digitaliseringsrådet anbefaler virksomhetene ofte å starte med et tjenestedesignprosjekt. Rådet anbefaler å samarbeide om prosessen og at det i prosessen utarbeides et felles aktørkart. Videre at aktørene definerer behov og utvikler felles kundereiser på tvers. Å gjøre dette i felleskap kan bidra til en sterkere forståelse for sin egen rolle og vil med stor sannsynlighet kunne forsterke et samarbeid.

Det er mange andre gode råd om metoder og fremgangsmåter i rapporten også. Rapporten dekker en periode der vi drev med hurtigutvikling av nye digitale løsninger under en pandemi der en rekke nye tjenester både i AltInn, i helsetjenestene og mange andre steder utviklet på rekordtid. Og  Digitaliseringsrådet stiller det litt kjetterske spørsmålet om hva det var som gjorde at vi plutselig ble så mye bedre til å samarbeide på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer når det var pandemi, og hvordan vi kan sikre at denne lærdommen blir med oss videre.

Det gleder meg også at erfaringsrapporten ikke bare er opptatt av tjenestedesign generelt, men også er  mer konkret om ulike tilnærmingsmåter, metoder og verktøy som til sammen kan sørge for at resultatet blir bedre. De skriver om å arbeide med fremsyn, involvering av samarbeidspartnere i utvikling av et felles målbilde, tilrettelegging for smidig utvikling innenfor statlig forvaltning og om måter å arbeide godt i tverrfaglige team. 

Dette er svært gode temaer for alle de som skal lede og delta i arbeid med å løse flokete utforinger både i og utenfor offentlige sektor. Erfaringsrapporten er blitt en slags pilotversjon av noe som i neste fase kunne bli til en veileder i hvordan man jobber med komplekse utfordringer som krever samarbeid med mange involverte. Ja, kanskje er det slik at utredningsinstruksen i staten, selve malen for hvordan statlige tiltak skal utredes og gjennomføres, i fremtiden burde utstyres med en veileder som beskriver hvordan denne verktøykassen kan anvendes. 

Rekordmange nye oljeprosjekter, men de er små

Den daværende opposisjonen i Stortinget, AP og SP, var under pandemien dypt bekymret for oljeselskapenes investeringsvilje på norsk sokkel skulle falle. Og fikk gjennomslag for en oljeskattepakke med svært gunstige skattevilkår for investeringer i olje- og gassprosjekter med innleverte planer for utbygging før dette årsskiftet.

Og gjett hva. Insentiver virker! Aldi har det bitt levert inn så mange nye planer for utbygging av drift som i 2022. Dagens Næringsliv kan i dag fortelle at det i disse prosjektene, dersom de blir godkjent av Olje og energidepartementet, skal investeres i alt 270 milliarder kroner. En klar rekord for et enkeltår. 

Men det interessante er at disse prosjektene ikke bidrar veldig mye til olje- og gassproduksjonen. Bare 1,5 milliarder fat oljeekvivalenter totalt, noe som i følge DN er ganske beskjedent i historisk sammenheng:

"Dette tallet blekner i forhold til storhetstiden for utbyggingen av sokkelen. I toppåret 1989 ble for eksempel gassreservene på Troll-feltet godkjent for utvinning, med vanvittige 7,6 milliarder fat oljeekvivalenter. I nyere tid skiller 2015 og 2018 seg ut, med Johan Sverdrup-feltets første fase og en ny fase for Troll. Til sammenligning: Oljedirektoratet anslår at de totale ressursene på norsk sokkel er på omtrent 100 milliarder fat. Halvparten er allerede produsert og solgt, mens den andre halvparten er delt omtrent likt mellom funn og fortsatt uoppdagede ressurser."

Nå er det likevel ikke slik at disse prosjektene er ulønnsomme, selv om de er små, og i hvert fall ikke med dagens høye oljepriser. Akers BP anslår en balansepris på sin portefølje på 35-40 dollar fatet, mens dagens oljepris er langt høyere. Og da er nok situasjonen av ingen endrer mening om oljeskattepakken på grunn av disse tallene. Motstanderne vil mene at dette bidrar til en unødvendig fremskynding av investeringer i mange små oljeprosjekter i en tid der mer kapasitet og innovasjonskraft burde brukes på fornybare energiprosjekter. Dessuten er disse prosjektene lønnsomme uavhengig av skattepakken, så det utgjør et tap for staten. 

Mens tilhengerne av oljeskattepakken sannsynligvis vil mene at nettopp det at det er mange små og marginale oljeprosjekter som nyter godt av insentivene er en god ting. Noen av disse prosjektene ville det kanskje aldri blitt noe av ellers fordi de kunne blitt utsatt så lenge at de ikke ville være lønnsomme lenger. Noe som også kunne gitt et tap for staten.