Trussel- og risikovurderinger 2026

På fredag i forrige kom de tre åpne trussel- og risikovurderingene fra  Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). De ble som vanlig lagt frem samtidig og tatt imot av forsvarsministereren og justis- og beredskapsministeren. Alle tre er tilgjengelige i lenker her på regjeringens nettsider.

Det er få gode nyheter i disse analysene. Mye går i feil retning og påvirker Norge negativt. Rapportene beskriver en sikkerhetspolitisk situasjon som er den mest krevende siden 2. verdenskrig. Internasjonal stormaktspollitikk og rivalisering slår inn som konkrete sikkerhetstrusler mot Norge, og i Norge. 

Disse åpne rapportene er nødvnedigvis ganske generelle, men de er blitt en god del mer konkrete med årene, og setter navn på hva slags samfunnnskapdelige aktiviteter vi utsetters for, kommer med konkrete eksempler på hendelser og navngir hvilke land og aktører som står bak.

Sikkerhets- og beredskapspensum

De tre rapportene har etter hvert fått en status som et slags sikkerhets- og beredskapspensum for både offentlige og private virksomheter, og spesielt virksomheter som i kraft av det de driver med er særlig utsatte for ulike type trusler og angrep. Rapportene har litt ulik innretning. Mens PST og Etteretningstjenesten er mest opptatt av å beskrive hva si må forvente av trusler, og hvem som står bak, er NSMs rolle å gi råd og hjelpe virksomheter beskytte seg mot disse truslene. NSM formulerer det slik i innledningen til sin rapport Risiko 2026

"I rapporten peker NSM på hvordan myndigheter og virksomheter bør beskytte seg mot truslene som Etterretningstjenesten og PST beskriver i sine årlige trusselvurderinger. Målet med NSMs risikovurdering er å gi virksomheter bedre forutsetninger for å etablere og opprettholde et forsvarlig sikkerhetsnivå i lys av det nasjonale risikobildet. Dette gjelder alle virksomheter, men spesielt for virksomheter omfattet av sikkerhetsloven eller digitalsikkerhetsloven."

I praksis betyr dette at NSMs rapport er mindre analyserende, og mer praktisk rettet, og gir beskrivelser og råd om sikkerhetsstyring, kartlegging av verdier og anvengigheter, personellsikkerhet, fysisk sikring, dronedeteksjon, innsikt i eierskapet ti de man handler med, operasjonell teknologi og cybersikkerhet. Og det er omtale av risiko knyttet til at det på noen områder er lite leverandørmangfold, for eksemåel når det gjelder busser til kollektivtransporten eller internasjonale skytjenester offentlig sektor benytter.

Noen positive nyheter

Mens utfordringsbildet er krevende, er det heldigvis noen positive nyheter fra NSM også. De skriver i rapporten om et nytt verktøy, cybersjekk.no, som virksomheter kan bruke til å undersøke engen digital sikkerhetstilstand. Verktøyet gir et raskt overblikk over egen tilstand og anbefaler tiltak tilpasset virksomheten som vil bedre sikkerhetsnivået. Det tar 30 minutter å gjennomføre undersøkelsen.

En annen nyskaping er et samarbeid mellom Nasjonal sikkherhetsmyndighet og Næringslivets sikkerhetsråd (NSR) om en ordning for varslig av bedrifter om at de er utsatt for digitale angrep. Rett før jul kunne NSR fortelle at 1400 bedrifter er blitt vaslet om slike digitale angrep. Mange av disse bedriftene var ikke selv klar over at de hadde blitt kompromittert, og kunne utgjort en vare for kunder, leverandører og samarbeidpartnere.

Digitale verdikjeder og fragmentering

Så er det også ting som ikke er kommet i orden, og som ikke har fått noen plass i rapporten fra NSM, men som må nevnes. Selv om jeg har skrevet her på bloggen at det er den rapporten som har forbedret seg mest, så er dette også rapporten med størst forbedringspotensiale. Det er særlig to ting jeg gjerne skulle sett en konkret oppfølging av, enten i rapporten eller på annen måte:

• Det ene er å beskrive såkalte digitale leverandørkjeder, det vil si digitale verdikjeder og avhengigheter som gjør oss sårbare, og kanskje ikke har full oversikt over hvem som står bak ulike komponenter og tjenester som inngår i kritiske data- og kommunikasjonstjenester. Dette er noe NSM selv har etterlyst en oppfølging av i tidligere rapporter. Og det er en oppgave der ekspertutvlaget bak rapporten "Nasjonal kontroll med kritisk digital kommunikasjonsinfrastruktur – målbilde og virkemidler" (Lysne 3-utvalget) har anbefalt en konkret fremgangsmåte for å både kartlegge nåsituasjonen og  og for å beskrive et ønsket fremtidig målbilde. Men dessverre ser det ikke ut til at dette er blitt fulgt opp så langt.
  
• Det andre forbedringsområdet handler om å få fortgang i arbeidet med å beskrive hvilke virksomheter, samfunnsfunksjoner og tjenester som er underlagt sikkerhetsloven, og hvordan vi organiserer ansvar, roller og tilsyn for samfunnskristiske infrastrukturer og -tjenester som ikke ligger under sikkerhetsloven, men under en del andre lov- og regelverk, som samfunnssikkerhetsinstruksen, digitalsikkerhetsloven (NIS-1), CER-direktivet, Ekomloven og en rekke sektorlover. Dette er ikke en kritikk jeg har funnet på for å ha noe å kritisere, men en erkjennelse av til dels uklare og til dels overlappende regelverk og anvarsområder som er beskrivet i regjeringens Stortingsmelding om totalberedskap. Den blogget jeg om her.

Senest i helgen kunne Dagens Næringsliv fortelle om store forsinkelser i arbeidet med å finne ut hva som skal beskyttes etter sikkerhetsloven, seks år detter at loven ble vedtatt. NSM svarer at det er sektorene som har ansvaret for å gjøre denne jobben, mens sektorene ser ut til å trenge mer rettledning og hjelp, og kanskje bestillinger, fra NSM. Det er ikke veldig lenge siden det såkalte Gjedrem 2-utvalget anbefalte en oppdeling av NSM slik at de i enda større grad kan konsentrere seg om sitt ansvar for sikkerhetsloven. 

Jobbes det med en slik nyoppdeling der ansvaret etter sikkerhetsloven og rikets sikkerhet skilles klarere fra annen samfunns-, virksomhets- og individsikkerhet, slik Gjedrem 2-utvaltet har foreslått. Det er i hvert fall ikke noe i de tre rapportene som gir noe hint om endringer.

Horisontal og vertikal kunstig intelligens

- Det hjelper ikke å få panikk, skriver The Economist i en av helgens lederartikler. Tiden må i stedet brukes på å gjøre seg bedre forberedt på det som kommer. Og da handler det naturligvis om kunstig intelligens. 

I helgens utgave er det flere artikler om KI og hvordan arbeidsmarkedet kan bli endret. Om at vi fortsatt nesten ikke ser KI i form av produktivitetsgevinster, om det er de unge og nyutdannede som rammes hardest, om det er folk med kontorjobber eller manuelle jobber som er mest utsatt, og om forholdet mellom KI som generelle verktøy og hjelpemidler vs KI som endrer spesialiserte arbeidsprosesser i bransjer og virksomheter. 

Ikke få panikk

Lederartikkelen "Stop panicking about AI. Start preparing" er en slags overordnet statusoppsummering om hvordan KI har påvirket og vil påvirke arbeidsmarkedet. I en tid der tallene så langt ikke viser noen voldsom effektiviseringsgevinst, og noen konkluderer allerede nå med at frykten for KI har vært overdrevet. Samtidig som det er flere prominente ledere og økonomer, og noen av dem er sitert i denne lederartikkelen i The Economist, som er dypt bekymret for at mange rutinepregede "inngangsjobber" i det kunnskapsbaserte arbeidslivet vil oppleve en radikal nedskalering, og frata de unge muligheter.

Sannheten kommer til å ligge et sted i mellom, mener The Economist. Å finne den rette kompetanse- og rekrutteringsstrategien er ikke noe teknologien vil gjøre for deg. Det handler om vanskelige valg virksomhetene selv må ta, men de advarer mot å tro at KI kan erstatte alt de unge og nyutdannede bidrar med, og potensielt kan bidra med, i en virksomhet:

The biggest mistake would be to stop hiring young people altogether. That would not only choke off the pipeline for future talent, it would rob businesses of AI natives. Instead, companies should rethink the type of work they offer young people—less grunt labour, more judgment and analysis; speedier rotations across the business so they gain insight that ai cannot have; piloting new roles and trying new approaches.

Horisontal og vertikal KI 

I tillegg til denne lederartikkelen har The Economist flere artikler om KI og arbeidsmarkedet, som gir noen ytterligere interessante dypdykk og analyer. Den første, i den lengre artikkelen "How to avoid common AI pitfalls in the workplace", går litt dypere inn i hvorfor vi ikke ser den store effekten av KI på produktivitetestallene enda, og hvor vi kanskje ser noen gryende effekter likevel. Mens tre av fire bedrifter i en undersøkelse som omfatter USA, Storbrinannia, Tyskland og Australia sier at de har tatt i bruk KI, rapporterer 86 prosent av lederne i disse bedriftene at de ikke har sett noen effekter på produktiviteten så langt. Men langt flere mener disse effentene vil komme de neste årene.

Hvorfor går det så sakte å oppnå målbare gevinster? En forklaring er at vi ser noe vi har sett før: Det tar litt tid før infrastrukturteknologier som elektrisitet og internett, og nå kunstig intelligens, blir tatt i bruk på en slik måte at det endrer måten vi samhandler på, fordi mange må gjøre det samtidig. Her skiller artikkelen mellom de de kaller "horisontale" og "vertikale" måter å ta i bruk KI i en virksomhet:

"Mike Krieger, who works on new products at Anthropic, the firm behind Claude, makes a distinction between models’ horizontal and vertical capabilities. Horizontal capabilities are the kinds of generic activities that are useful to almost all white-collar workers: writing, conducting research, making a PowerPoint slide without becoming homicidal. Vertical capabilities are harder to get right because they involve specific skills: building a cashflow model in banking, say. The big AI firms are trying to amass more industry expertise by hiring specialists, among other things. But working out what it is that people do all day is hard enough when you sit right next to them, let alone if you’re a software engineer with no experience of the outside world.

Det å utvikle eller forbedre generelle verktøy som brukes i alle slags virksomheter er selvsagt viktig, og gir gevinster når mange tar dem i bruk, men det er gjerne vanskelig å finne unike gevinster hvis alle andre også tar dem i bruk. Det å utvikle spesialiserte tjenster og verktøy for bedrifter og bransjer som virkelig er differensierende, og gir unike konkurransefortrinn, er mye vanskeligere, og krever en helt annet kombinasjon av bransjekompetanse og teknologikunnskap. Her er utviklingen kommet mye kortere, men det kommer.

White collar og blue collar

Og siden dette handler om KI og arbeidsmarkedet, tar The Economist naturligvis tak i problemstillingen om hvordan de nye KI-verktøyene og KI-arbeidsmåtene treffer ulike deler av arbeidslivet. Er det nok en gang de manuelle jobbene som blir automatisert, er det de repetive kontorjobbene, eller er det de mer kunnskapsintensive eller kreaitve jobbene som blir utkonkurrert av teknologi denne gangen? 

I artikkelen "Why AI won’t wipe out white-collar jobs" slår The Economist fast at KIs evne til å overta jobber for folk med høyere utdanning har vært overdrevet til nå. Det har blitt flere ansatte de siste tre årene i mange av disse jobbene som skulle være mest utsatt de siste årene, ikke færre:

"For all the alarm, white-collar workers are still doing well. Since late 2022 America has added roughly 3m white-collar jobs—which include management, professional, sales and office roles—while blue-collar employment has remained flat (see chart 1). Some occupations regularly cast as AI’s early victims are on a tear. America has 7% more software developers, 10% more radiologists and 21% more paralegals than three years ago."

Nå er det som nevnt fortsatt tidlig i "KI-transformasjonen" og mange flere oppgaver vil helt åpenbart blir overlatt til teknologien. I tidligere it- og digitaliseringsbølger har det imidlertid blitt skapt flere nye jobber enn det har blitt automatisert bort eksisterende jobber. Samtidig har mange eksistende jobber fortsatte å eksistere, men med en ny sammensetning av arbeidsoppgaver, der noe gammelt har blitt automatisert bort, noe av det mennesker gjør har vært umulig å erstatte med teknologi, og noen nye arbeidsoppgaver har kommet til.

Mennesker og maskiner sammen

Veldig få jobber er slik at absolutt alt lar seg automatisere bort. Og samtidig er det også slik at hver industrielle teknologirevolusjon har skapt noen nye yrker som ikke fantes tidligere. Det vil også skje med kunstig intelligens. The Economist skriver:

"AI is already generating all-new jobs, too. Companies are hiring “data annotators” to label digital information so that AI can parse it, “forward-deployed engineers” to guide clients through AI implementation and, in the C-suite, “chief AI officers”. Indeed, the fastest-growing white-collar occupations in recent years have been those without settled names. “Other mathematical-science occupations” have seen their ranks swell by around 40% since late 2022."

 

Sannsyligvis er det nok en gang slik at personer i de mest rutinepregede rollene, og unge personer på vei inn i arbeidsmarkedet, og som trenger roller som gjør det mulig å lære og høste erfaring, er mest utsatt. En egen kommentar i The Economist med overskriften "How big a threat is AI to entry-level jobs?" omtaler denne viktige problemstillingen spesielt.

Virksomheter i både offentlig og privat sektor har et ansvar for å gjøre noe for at denne typer jobber fortsatt finnes. I bygg- og industribransjene har man lærlingeordninger, en slags samfunnskontrakt, som sikrer en kombinasjon av utdanning i arbeidslivets inngangsport. Hva er det høyere utdanningsintensive arbeidslivets versjon av en slik samfunnskontakt? Den finnes stort sett ikke i dag, men kan nok dukke opp som en problemstilling i tiden som kommer. Kan man for eksempel ha offentlige ansaffelseskontrakter som stiller krav om bruk av juniorer, på samme måte som det er krav om å bruke lærlinger?

Og mest sannsynlig vil den verdiskapingen mennesker og KI kan få til sammen overgå den KI kan få til alene, i hvert fall i overskuelig fremtid. Det betyr at hovedutfordringen fremover både  for virksomheter, ledere og medarbeidere ikke er å hindre teknologiske fremskritt, eller la være å utnytte mulighetene KI gjør mulig, men å finne enda bedre måter mennesker og maskiner kan jobbe sammen på, både på individnivå, men aller viktigst, i arbeidsprosessene som foregår på virksomhetsnivå.

Teknologitrender og -spådommer 2026

Et årsskifte er gjerne tidspunktet der man man oppsummerer det som har skjedd, og kommer med noen spådommer om året som kommer. Hva er ligger under vannskorpen og er i ferd med å modnes? Vi vi ha en lineær utvikling? Kommer det noe nye innovative gjennombrudd? Eller er det noe som er hypet, og ikke blir helt slik det var lovet

Ikke minst på områder der utviklingen går raskt, for eksempel hvilke nye teknologier, eller bruksområder for teknologi som er rett rundt hjørnet, kan disse predisjonene være nyttige for forestillingene våre om hvordan fremtiden kan bli, og hva slags beredskap og hvilke planer det er lurt å ha på plass.

Slik prediksjoner om hvilke nye ting som er rett rundt hjørnet kommer fra flere ulike kanter, både fra tech-tidsskrifter, konsulentselskaper og teknologileverandører. Jeg har sett på noen utvalget av disse for å se om det er noen mønstere i prediksjonene, og begynner like gjerne med en stor autorititet på området, MIT Technology Review, et anerkjent teknologitidsskrift etablert i 1899, tilknyttet det verdensledende universitetet Massachusetts Institute of Technology.

MIT Technology Reviews 10 gjennombruddsteknologier

"10 Breakthrough Technologies 2026" heter artikkelen som predikerer hva som kommer av teknologiske gjennombrudd i året foran oss. Ikke uventet handler mye om kunstig intelligens og mye om energiteknologier og KI, men også nye gjennombrudd innenfor genteknologier. 9 av 10 "gjennombrudd er på disse tre hovedområdene, mens det siste er innenfor romfart.

På energiområdet nevnes to gjennombrudd, natrium-ion batterier, et batteri som bruker natriumioner i stedet for litium som landningsbærer. Det fungerer på omtrent samme måte, men natrium er billigere, sikrere og langt mer tilgjengelig. Det andre er videreutviklig av nye reaktordesign for kjernereaktorer som er mindre, enklere å produsere og bruker alternative kjølesystemer.

Innenfor kunstig intelligens beskrives hele fire teknologigjennombrudd. Og det er egentlige gjennombrudd, eller først og fremst veldig rask eksponentiell vekst, kan sikkert diskuteres, men fort går det, og bedre ytelse og presisjon blir det også. Om generativ koding skriver MIT Technology Review at:

"Professional software engineers and novices alike are using AI coding assistants to produce, test, edit, and debug code, reducing the amount of time it takes to complete the often tedious steps required to finish projects. And Big Tech is fully on board: AI now writes as much as 30% of Microsoft’s code and more than a quarter of Google’s, according to the heads of those companies"

Artiklen nevner også såkalte "KI-følgesvenner", det vil si chatboter som vi utvikler nære personlige relasjoner med. De blir ikke bare kolleger på jobben, men venner, lærere og rådgivere, og for noen blir de partnere de deler sine private tanker og følelser med. 

Neste gjennombrudd kalles "mekanistisk fortolkbarhet", som er teknikker eller egenskaper i KI-teknologien som lar forskere se inn i den «svarte boksen» og forstå hvordan store språkmodeller faktisk fungerer. Artikkelen beskriver det som et slags mikroskop som gjør det mulig å se inn i noe som i dag kan fremstå som utilgjengelig, eller i hvert fall umulig å forstå. Og så nevnes også "hyperscale KI-datafabrikker" som et gjennombrudd, disse enorme datasentrene med hundretusenvis av GPU-er som driver mye av kapitalkostnadene i AI-kappløpet, med tilhørende energi- og miljøutfordringer. Dette siste er vel strengt tatt ikke et nytt gjennombrudd, men handler om at noe som allerede skjer vil øke i omfang.

Personalisert genredigering - og gjenoppstandelse

Genteknologien får kanskje litt mindre oppmerksomhet for tiden enn KI, men flere av driverne i form av økt datakraft brukt på å koble og forstå enorme datamengder, er ganske like. Og KI-teknologier bidrar naturligvis også til å drive innovasjon og teknologiutvikling innenfor helse og medisin.

MIT Technologi Review nevner tre gjennombrudd spesielt i predisjonene for 2026. Noe som kalles "base editing", teknologi som kan rette opp "skrivefeil" i vår genetiske kode. Det er blitt brukt på en syv måneder gammel baby, som et alternativ til en levertransplantasjon, som får tidsskriftet til å bruke overskriften "Base-edited baby". En viktig del av personlig presisjonsmedisin fremover vil være slik personlig genredigering. 

"Embryo-screening" er teknologi som muliggjør enetisk testing som ikke bare kan forutsi alvorige generiske sykdommer, men der selskapene som står bak hevder de kan forutsi helt andre egenskaper, som intelligens: 

"Many Americans agree that it’s acceptable to screen embryos for severe genetic diseases. Far fewer say it’s okay to test for characteristics related to a future child’s appearance, behavior, or intelligence. But a few startups are now advertising what they claim is a way to do just that."

Den tredje på listen over de genteknologiske gjennombruddene er en slags genetisk gjenoppstandelse, eller "gen-oppstandelse", der DNA hentet fra utdødde arter brukes til å utvikle nye behandlinger eller motstandskraft mot sykdommer, til å redde truede arter, og kanksje også reetablere en variant av utryddede arter. 

Siste gjennombruddsteknologi på topp 10-listen, også som ikke passer inn i de andre kategoriene er en kommersiell romstasjon. Den første slike kommersielle romstasjonen skal skytes opp i år, og etter hvert være tilgjengelig for både turister og forskere. Vast Space fra California planlegger oppskyting av Haven-1 romstasjon i mai i år.

Konsulentenes teknologispådommer

Mange av de store intenasjonale konsulenthusene som Gartner, Deloitte og Forrester pleier også å fremføre sine prediksjoner for året som kommer på denne tiden. Det samme gjelder noen av tech-selskapene.

Gartners rapport heter Top 10 Strategic Technology Trends 2026 og putter sine trender i tre kategorier. "The Architect", som handler om KI-plattformer og infrastruktur, "The Synthesist" som handler om orkestreringen av KI slik at den skaper verdi. Det kan for eksemåel være flere KI-agenter som samarbeider om å løse komplekse oppgaver, domenespesifikke KIer som er trent på bransje- eller sektorspesifikke data. Den vil i økende grad også være fysisk KI", det vil si kobling av KI til roboter, droner og autonome systemer. Og "The Vanguard" handler om fire ulike trender som bidrar til å digital autonomi, sikkerhet og opphavsverifisering. Gartner anslår at domenespesifikke KI-modeller vil utgjøre over halvparten av virksomheters AI-bruk innen 2028, og at det store flertallet av virksomheter vil transformere store utviklerteam til mindre, AI-forsterkede team innen 2030.

Deloitte Insights har laget nettrapporten "Tech Trends 2026" og spår også at 2026 vil handle om å minske gapet mellom AI-løfter og virkelighet. De peker fem teknologitrender som vil prege 2026 når det gjelder å gå fra eksperimentering til faktisk nytte. De nevner også KI i den fysiske verden, i form av konvergens mellom KI og robotikk, KI-agenter som ikke bare overtar eksisterende opptaver fra ansatte, men der organisasjoner redesgnes rundt KI-agenter, optimering av de økende kostnadene knyttet til KI-bruk, og det de kaller "Architecting an AI-native tech organization", et begrep jeg tenker jeg må jobbe med å finne en god norsk oversettelse av. Men det høres trendy ut.

"From hype to hard hat work"

Forrester skiller seg ut med et mer kritisk perspektiv. Deres nettportal "Predictions 2026" har artikler som spår at KI vil større motstand mot og utsettelser av KI-investeringer i 2026 fordi gapet mellom overdrevne leverandørløfter og faktisk levert verdi, tvinger frem en korreksjon av forventningene, og av markedsverdier i selsakpene. "AI moves from hype to hard hat work", skriver de i en blogg og spår at virksomheter vil utsette 25 % av planlagte AI-investeringer fra 2026 til 2027.

IBM har også funnet seg fem trender, men har valgt å være mindre teknologisentriske og mer menneskesentriske i sine predisjoner. Rapporten heter "5 Trends for 2026", og har overskrifter som "Uncertainty will be your greatest asset—if you embrace it.", "Employees will want more AI—not less" og "Customers will hold your AI accountable.". Spennende påstander. Og fordi IBM er IBM så har de selvfølgelig også et punkt om at virksomheter må forberede seg på kvantedatamaskiner. De har også et spennende punkt som heter "Global AI resilience will require a local safety net", og som beskriver både digital autonomi, motstandskraft og "forklarbarhet", der både myndigheter og forbrukere vil kreve star på hvordan en beslutning er blitt til og en beslutning er gjennomført. Da må KI-en din kunne gi kunden det svaret.

Capgemini har også lagt seg på fem trender for 2026 i rapporten "Top Tech Trends 2026". Her er det lett tabloide overskrifter som "The year of truth for AI", "AI is eating software", "The borderless paradox of tech sovereignty" og "Cloud 3.0: all flavors of cloud". Jeg synes det er interessant at denne rapporten fra Campgeminim men også de fra Forrester og IBM, ikke er teknologideterministiske, men tvert imot løfter frem målkonflikter og dilemmaer, og også advarer mot at en svekket tillit kan gå ut over vekst- og investeringstakten. Gapet mellom leverandørenes løfter og evnen til å levere er et økende problem.

Forklarbarhet

Så det er noen helt tydelige fellestrekk i disse trendbeskrivelsene. I alle tar kunstig intelligens stor plass både i virksomheter og i samfunnet. Men hva vi kommer til å bli mer opptatt av å få til kan synes å være i utvikling. Flere fremhver gapet mellom forventninger og resultater er økende. Det er en opplevelse av at teknologien ikke helt holder det den lover, som kan gi en motreaksjon der som det ikke tettes. Og det er flere som løfter frem forklarbarhet og åpenhet som store utfordringer som ligger foran oss. Bedre måter å forstå hva den svarte boksen gjør, og hvorfor det som kommer ut av den blir slik det blir. Flere er også opptatt av det rundt KI er en stor "orkestreringsutfordring". 

Det kommer ikke til å være en enkelt teknologi, eller en chatbot, som løser alt for oss. Den digitale verden må virke sammen med en fysisk verden. Ting må henge sammen i en virksomhet og de må henge bedre sammen når vi skal løse store samfunnsutfordringer.

Donald Trump, Europa og Grønland

Helgens The Economist oppsummerer forrige ukens meningsutvekslinger i Davos, og hva de kan bety for den videre utviklingen i forholdet mellom USA og Europa. Denne gangen truet Europa med mottiltak mot amerikansk toll og maktbruk. Det fikk børskursene til å falle, og Trump rygget tilbake. 

Det er ikke sikkert det blir like enkelt neste gang. Lederartikkelen i The Economist, med overskriften "The true danger posed by Donald Trump", oppsummerer det slik:

"The moral is that, to get America’s president to retreat, you have to convince him that you will impose a price on him. In most of their dealings with Mr Trump, European leaders have treated him with sycophancy truffled by the odd, muted objection. This time, they were more assertive and it worked.

That is where the good news ends. At Davos Mr Trump talked about owning Greenland—which means that he could yet seek leverage by reviving tariffs or even the threat to use force. Even if he doesn’t and America and Denmark successfully negotiate a revised treaty that remains short of sovereignty, Europeans should heed the language in his speech. It betrayed an ominous contempt for Europe and for the value to America of the transatlantic alliance as it works today."

Grønland eller Europa?

Er hovdproblemet at Donald Trump vil ha Grønland eller er han først og fremst så misfornøyd med Europa at han vil gjøre hva som helst for å plage og skade EU og europeiske land? Grønland var ikke viktig nok til å bli nevnt i den nye sikkerhetsstrategien USA har produsert, med den såkalte "Donroe-doktrinen", og det meste USA antyder at de ønsker å gjøre mer av på Grønland (blant annet militærbaser og mineraler), er fullt mulig å få til uten noen militær eller økonomisk konflikt med verken Danmark eller Europa, skriver The Economist. 

Så det handler nok mest om Europa, men for å helgardere har The Economist skrevet lange artikler både om Grønlands rolle og betydning når det gjelder militær aktivitet (veldig liten) og utvinning av mineraler (veldig liten), og en artikkel om hva det vil bety for sikkerheten om USA og Europa sklir fra hverandre og ikke stole på hverandre eller samarbeide med hverandre om infrastruktur, teknologi eller militære anskaffelser.

For å ta det siste først: Den allerede nevnte lederartikkelen analyserer og spekulere i hva det kommer til å koste, og hva det vil bety for sikkerheten globalt, i USA og i Europa, og vi sklir lengre fra hverandre. Det er ikke bare Europa som vil tape på det. I motsetning til det Donald Trump ser ut til å tro, er det først og fremst Kina og Russland som tjener på et mer konfliktfult mellom USA og Europa, og en situasjon der USAs adminsitrasjon arbeider for å sette europeiske land opp mot hvandre. For USA vil det kunne være svært skadelig å føre en politikk der de ikke kan stole på sine allierte.

Europa som irritasjonsmoment for Trump

I en litt lengre breifing med tittelen "Donald Trump’s expansionist itch has undermined global security" (bak betalingsmur), går The Economist videre når det gjelder å beskrive hvordan EUs mottiltak er innrettet når det er snakk om økonomiske motreaksjoner fra USA eller andre land. Det ble ikke nødvendig denne gangen, men det er jo ikke akkurat slik at uenigheten mellom Europa og USA er over. Brått blir det en ny situasjon som kan utløse kraftige virkemidler på  begge sider. The Economist skriver at:

"Some European leaders wanted to go much further. France’s president, Emmanuel Macron, suggested that the EU invoke its most powerful economic weapon, the anti-coercion instrument (ACI). This mechanism, which has never been used, would have allowed the EU not simply to adopt matching tariffs in response to America’s, but to resort to completely different forms of retaliation, from cancelling banking licences to restricting exports of the machines used to make advanced computer chips (a business in which ASML of the Netherlands has a monopoly)."

Denne artikkelen trekker også frem hvordan USA i dag er avhengige av tilgang til andre lands baser, blant annet tyske og britiske, for å utøve sin militære makt i ulike deler av verden, enten det er i Venezuela eller i Midt-Østen. Å erstatte disse avtalene med andre måter å håndtere tilgang til forsyninger og infrasturktur vil være både vanskelig og dyrt, og det vil ta lang tid å få disse alternativene på plass. 

Grønland

En egen lengre artikkel gjør et dypdykk i hva Grønland betyr for USA, og hvor totalt ulogisk Donald Trumps politikk er. Artikkelen heter "Donald Trump’s grab for Greenland makes no sense" og går blant annet gjennom hvor mye drift av Grønland koster, med Danmarks generøse velferdsordninger, hvor mye drift av flere militærbaser vil kunne koste, og hvor dyrt og krevende mineralutvinning er i Arktis generelt, og på Grønland spesielt. Det er jo stort sett slik at både baser og gruver har stengt ned de siste årene og ikke åpnet opp. Selv den siste tidens apetitt på sjeldne jordmetaller har gitt beskjedne resultater på Grønland. The Economist skriver:

"Yet the odds of a mining bonanza are low. Glaciers cover about 80% of the island, making exploration and development of mines costly and difficult. Greenland’s transport infrastructure is meagre: no two towns are connected by road, limiting mining to coastal areas accessible by ship. During the 20th century no fewer than 18 mines shut down, often because of high costs or logistical problems. Today the island has just two working mines. Nalunaq is a gold mine that was shut in 2014 and reopened in 2024 because of a surge in the bullion price. The other, White Mountain, produces anorthosite, an input for fibreglass and paint. It has faced all manner of challenges."

Og:

"Perhaps the closest comparable construction project to building a new Arctic base is the Mary River mine, for which the transport infrastructure alone cost $1.25bn. One American official reckons it would cost $20bn-30bn to build and maintain five bases in Greenland. Add to that the roughly $10bn in present-value terms it would cost to continue Denmark’s generous payments to the population over the next 30 years, taking ownership of Greenland looks like a decidedly poor financial deal. These costs, although unnecessary, would be affordable for an economy as big as America’s, but the harm a takeover would do to America’s security and standing in the world would be incalculable. The closer you look at what Mr Trump no doubt views as the property deal of the century, the more it seems like many of his hotel and casino projects in the 1990s and 2000s: flashy at first glance, but so laden with debt and hidden costs that they soon became fiascos"

I følge The Economist er det slik at det er ganske stor russisk og kinesisk aktivitet i luften og på sjøen i Arktis, men at dette i all hovedsak foregår rundt Alaska og i veldig liten grad rundt Grønland. På lang sikt kan klimaendringene åpne muligheter for nye sjøruter for varetransport i Arktis, og kanskje også økt aktivitet på land. Kanskje er dt også slik at knapphet på mineraler vil gjøre Grønland mer attraktivt for investeringer, men det er mange steder i verden som fremstår som betydelig enklere når det gjelder vær, natur og logistikk. Den lave og nedadgående aktiviteten der i dag kan tyde på at det ikke er noen store satsinger rett rund hjørnet.

Mark Carneys tale i Davos

Canadas statsminister Mark Carney holdt en helt glimrende tale i Davos denne uken, den beste jeg har hørt på vedlig lenge. Men hva er det som gjør denne talen så god?

 

Mark Carney tale er blitt hyllet av mange, på begge sider av Atlanteren fordi den setter ord på hva det er som er det problematiske i den nye geopolitiske verdensordenen. Han nevner ikke Trump ved navn, og knapt nok USA, men beskriver systemegenskaper ved gode og dårlige internasjonale økonomiske, politiske og sikkerhetsfremmende systemer.

Flere mener at denne talen vil bli stående som en tidsmarkør, både for i form av erkjennelsen av at den gamle ordenen ikke kommer tilbake. Men forhåpentligvis også oppstarten på en ny fase der det ikke er alengang og isolasjon, og heller ikke underdanighet under noen få stormakter som gjelder, men en tidsmarkør for når en del likesinnende land startet det vanskelige arbeidet med å finne veien nye måter å ivareta liberale, demokratiske og frihandelsvennlige verdier. Ikke en nostalgisk lengten etter det som var, men en langsiktig byggeprosess for å bygge noe nytt og enda bedre.

Innholdet i talen treffer så utrolig presist når det gjelder hva den vestlige verdens mellomstore og små land har blitt viklet inn i av problemer, og hvordan veien til å vikle seg ut av disse problemene må se ut. Talen beskriver, veldig overordnet naturligvis, prinsippene for en farbar vei til en ny og bedre verdensorden. Jeg tenker at det i hvert fall er fire ting i dette det er viktig å løfte frem:

1. Vaclav Havel og keiserens nye klær

Det første og mest opplagte er Mark Carneys elegante måte å bruke Vaclav Havel til å trekke en parallell til et stort og dysfunksjonelt regime som levde i selvfornektelse, den kommunistiske østblokken. Ingen der ville ta beslastningen det var å si høyt  det alle visste, at keiseren ikke hadde  klær. Det er fryktelig ubehagelig å være den som foreteller sannheten når man er den eneste som gjør det. Men når noen andre gjør det først så det lettere, og ikke lenger mulig å late som ting er i orden.

Nå tror jeg kanskje ikke at Donald Trump har lest eller forstått verken Vaclav Havels politikk eller hans forfatterskap, men det har selvfølgelig Mark Carney gjort, og mange andre som besøker Davos i januar hvert åt. Det å bruke kommunismens ganske plutselige og fredelige kollaps, fordi ingen lenger trodde på det den hevdet var sant, er jo ikke så dumt for en canadier som besøker Europa:

"In 1978, the Czech dissident Václav Havel, later president, wrote an essay called The Power of the Powerless, and in it, he asked a simple question: how did the communist system sustain itself? And his answer began with a greengrocer.

Every morning, this shopkeeper places a sign in his window: ‘Workers of the world unite’. He doesn't believe it, no-one does, but he places a sign anyway to avoid trouble, to signal compliance, to get along. And because every shopkeeper on every street does the same, the system persist – not through violence alone, but through the participation of ordinary people in rituals they privately know to be false.

Havel called this “living within a lie”. The system's power comes not from its truth, but from everyone's willingness to perform as if it were true, and its fragility comes from the same source. When even one person stops performing, when the greengrocer removes his sign, the illusion begins to crack. Friends, it is time for companies and countries to take their signs down."

Toppmøtet i Davos ble et slikt øyeblikk der flere meldte seg på innsatsen for å ta ned disse plakatene og si hva de egentlig mener om tingenes tilstand. De nordiske statsministrene og utenriksministrene bidro sterkt til dette, både når det gjelder Grønland og fredsprisen, mens britenes finansminister Rachel Reeves var i en paneldiskusjon med Trumps handelsminister Howard Lutcnick der hun forklarer han at internasjonal handel og arbeidsdeling faktisk skaper verdi, både for de som kjøper og for de som selger varer og tjenester.

2. Det gamle regelbaserte systemets har brutt sammen

Det andre Carney formulerer så elegant er hvordan det å ha et regelbasert internasjonalt bygget på samarbeid er mye lurere enn å ikke ha et slikt system, selv om det ofte kunne oppleves som asymmetrisk, og selv om det noen ganger har vært slik at de store hadde mer makt enn de små. Men prinsippet om at alle skulle behandles likt, og at det har vært insitusjoner og organisasjoner som skulle passe på dette, har gitt de små muligheter og handlingsrom de ikke har i det gangsterlignende regimet som har tatt over:

"This bargain no longer works. Let me be direct. We are in the midst of a rupture, not a transition. Over the past two decades, a series of crises in finance, health, energy and geopolitics have laid bare the risks of extreme global integration. But more recently, great powers have begun using economic integration as weapons, tariffs as leverage, financial infrastructure as coercion, supply chains as vulnerabilities to be exploited."

"You cannot live within the lie of mutual benefit through integration, when integration becomes the source of your subordination. The multilateral institutions on which the middle powers have relied – the WTO, the UN, the COP – the architecture, the very architecture of collective problem solving are under threat. And as a result, many countries are drawing the same conclusions that they must develop greater strategic autonomy, in energy, food, critical minerals, in finance and supply chains. And this impulse is understandable. A country that can't feed itself, fuel itself or defend itself, has few options. When the rules no longer protect you, you must protect yourself."

 3. Det er ikke lurt å skade sine venner

Det tredje Mark Carney beskriver på en presis måte er hvorfor det ikke lønner seg i lengden å skade og plage sine beste venner, selv om de er mindre og svakere og man kan vinne små seire underveis. Den transaksjonelle måten å forholde seg til andre kan kanskje virke fristende når man er sterk og ikke spesielt opptatt av juridiske eller moralske grenser, eller av historiske bånd, men det som gjør det mulig å hente ut transaksjonelle gevinster forvitrer over tid. Transaksjonene blir mindre og mindre verdt. Gevinsten avtar fordi landene som alltid taper på transaksjonene vil måtte finne andre og bedre strategier, og andre venner. 

Ikke alt har vært perfekt med det internasjonale regelbaserte systemet. Det har vært vært lettere å være stor og sterk enn liten og svak. Men det har fungert såpass godt å samarbeide med sterkeste innenfor et internasjonalt system av verdier, rettigheter og regler, med tilhørende samarbeidsorganisasjoner og allianser, at fordelene har vært langt større enn ulempene. Når ting blir snu opp ned, og det er fare for at det nettopp er disse avhengigheten som medfører skade, kan de ikke overleve over tid. De må byttes ut med noe bedre.

"But let's be clear eyed about where this leads. A world of fortresses will be poorer, more fragile and less sustainable. And there is another truth. If great powers abandon even the pretense of rules and values for the unhindered pursuit of their power and interests, the gains from transactionalism will become harder to replicate. Hegemons cannot continually monetize their relationships.

"Allies will diversify to hedge against uncertainty. They'll buy insurance, increase options in order to rebuild sovereignty – sovereignty that was once grounded in rules, but will increasingly be anchored in the ability to withstand pressure. (...) Collective investments in resilience are cheaper than everyone building their own fortresses. Shared standards reduce fragmentations. Complementarities are positive sum. And the question for middle powers like Canada is not whether to adapt to the new reality – we must. The question is whether we adapt by simply building higher walls, or whether we can do something more ambitious.

Det er flere eksempler på at dette har begynt å skje praksis. På handelsavtaleområdet, som Carney trekker frem i talen, velger mange land å diversifisere hvem man handler med. Når det gjelder forsvarssamarbeid, og strategier for innkjøp av forsvarsmateriell, er det et forsterket samarbeid mellom europeiske land, et samarbeid Canada ønsker å koble seg tettere på. Og vi ser naturligvis dette skjer på det digitale området, der avhengighet av noen få plattformselskaper, og man i realiteten må velge mellom USA og Kina, framstår som veldig mye mer risikabelt enn tidligere. Da er det naturligvis slik at man må finne sammen for å utforske alternative strategier, for økt resiliens og redusert risko.

4. De mellomstore demokratiene må vise vei

En verden med nye festninger og nye handelshindringer vil være fattigere, mer usikker og mindre bærekraftig, i følge Carney, og han lover at Canada vil ta et medansvar for å verden gjør det som er nødvendig for å bygge noe sammen som beskytter mot de nye truslene og usikkerhetene. Det bør ikke være høyere murer og mer nasjonal alenegang, men være en felles investering i å beskytte oss sammen. Hvis vi ikke setter oss sammen rundt bordet, og selv tar ansvar for å gjøre noe, er det noen andre som sitter ved bordet, og vi blir deres måltid, sa Mark Carney:

"Argue, the middle powers must act together, because if we're not at the table, we're on the menu. But I'd also say that great powers, great powers can afford for now to go it alone. They have the market size, the military capacity and the leverage to dictate terms. Middle powers do not. But when we only negotiate bilaterally with a hegemon, we negotiate from weakness. We accept what's offered. We compete with each other to be the most accommodating.

 This is not sovereignty. It's the performance of sovereignty while accepting subordination. In a world of great power rivalry, the countries in between have a choice – compete with each other for favour, or to combine to create a third path with impact. We shouldn't allow the rise of hard power to blind us to the fact that the power of legitimacy, integrity and rules will remain strong, if we choose to wield them together."

Og avslutningsvis sa han noe viktig om å erkjenne at den gamle måten å gjøre ting på ikke kommer tilbake. Når veien videre ikke er veien tilbake, må ambisjonen være å skape noe enda bedre:

"We know the old order is not coming back. We shouldn’t mourn it. Nostalgia is not a strategy, but we believe that from the fracture we can build something bigger, better, stronger, more just. This is the task of the middle powers, the countries that have the most to lose from a world of fortresses and the most to gain from genuine co-operation. The powerful have their power. But we have something too: the capacity to stop pretending, to name realities, to build our strength at home and to act together."

Canadas statsminister er konkret på mye av det Canada selv er i gang med jobben med reposisjonere seg når det gjelder handel og sikkerhtssamarbeid, for å redusere risko. Han var også konkret på elementer i dette: samarbeid med Norden om sikkerhet og ressurser i Arktis, med blant annet Europa, India og Sør-Amerika om nye handelsavtaler, og med EU om innkjøp av forsvarsmateriell. Det han foreløpig ikke kan være like konkret på er hvordan den institusjonelle delen av et slikt revitalisert samarbeid skal se ut, og hvilke land som skal være med på hva, og hvordan. Nettopp fordi dette er noe mange land få finne ut av sammen, og som ikke kan dikteres av et enkelt land, eller i bilaterale avtaler mellom supermakter. 

På verdenstoppen i KI-bruk

Hvor i verden er innbyggernes bruk av kunstig intelligens (KI) høyest? Jeg har nylig blogget om tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som viser at omkring halvparten av befolkningen i Norge har brukt KI-verktøy i løpet av de siste tre månedene. Men hvordan er dette sammenliknet med KI-bruk i andre land? 

Utvikling vs. bruk av KI

Til vanlig er det veldig mye oppmerksomhet rundt det at USA og Kina er lendende på utvikling av KI-tjenester, men også produksjon av hardware og massive investeringer i forskning og innovasjon som utvikler KI. De største og høyest verdsatte teknololgiselskapene holder til der. De store forskningsbudsjettene er der. Og det støste investeringene i datasentrene som muliggjør trening er der.

Så skulle man kanskje tro at det er en sammenheng mellom å være ledende på utvikling og salg av KI, og befolkningens bruk av KI, men er det slik at USA og Kina er høyt oppe på listen over land der KI brukes mest av innbyggerne i hverdagen? Slik er det ikke. Her er ikke USA og Kina på den globale topp 20-listen i det hele tatt. The Economist har for et par dager siden publisert artikkelen "Which countries are adopting AI the fastest?". Der refererer de til en ny undersøkesle fra andre halvår 2025 som sammenlikner hvor mye innbyggere i ulike land bruker KI. 

Kilden for The Economists artikkel er en undersøkelse gjort av Microsofts AI Economy Institute, en enhet i Microsoft som forsker på KI-bruk. De beskriver metoden de har brukt for å måle KI-bruk slik:

"To track this trend, we measure AI diffusion as the share of people worldwide who have used a generative AI product during the reported period. This measure is derived from aggregated and anonymized Microsoft telemetry and then adjusted to reflect differences in OS and device-market share, internet penetration, and country population."

Denne metoden gir selvfølgelig ikke helt presise tall, og det er en del bruk av skjønn og derfor noen manuelle justeringer, for eksempel fordi ikke alle KI-brukere er på Microsofts operativsystemer. Men jeg tror det for de fleste land en ganske god estimering. Og for Norges del stemmer i hvert fall tallene godt overens med SSBs tall

Verdenstoppen i KI-bruk

Hvilke land er det som topper listen over bruk av KI. Denne undersøkelsen viser at det er De forenede arabiske emiratene (UAE) og Singapore som topper listen med omkring 60 prosent av innbyggerne som har brukt KI i løpet av siste måned. Et lite stykke bak, og på litt under 50 prosent i følge denne undersøkelsen, ligger Norge, som dermed er nummer tre i verden på bruk av KI. Ikke veldig langt bak Norge følger Irland, Frankrike og Spania. Blant topp 10 er det kanskje ikke så overraskende at vi også finner Storbritannia og Nederland, og blant topp 20 finner vi Sverige, Danmark, Sveits og Sør-Korea. Sør-Korea er landet som har klatret mest fra første halvår, fra 25. plass til 18. plass. Microsofts forskere skriver at:

"Countries that have invested early in digital infrastructure, AI skilling, and government adoption, such as the United Arab Emirates, Singapore, Norway, Ireland, France, and Spain, continue to lead. The UAE extended its lead as the #1 ranked country, with 64.0 percent of the working age population using AI at the end of 2025, compared to 59.4 percent earlier in the year.

Å være ledende på forskning, innovasjon og bedrifters investeringer i KI-produkter betyr ikke at man er ledende på bruk av KI. USA er på 24. plass på den globale rangeringen. 28 prosent bruker KI der. I Kina bruker 16 prosent KI, noe som ikke gir en plass på topp 50-listen. The Economist skriver at:

"The second half of the year in the United States shows that leadership in innovation and infrastructure, while critical, does not by themselves lead to broad AI adoption. The U.S. leads in both AI infrastructure and frontier model development, but it fell from 23rd to 24th place in AI usage among the working age population, with a 28.3 percent usage rate. It lags far behind smaller, more highly digitized and AI-focused economies"

Jeg ser også at Japan har en KI bruk nede på 19 prosent. Finland ligger også overraskende lavt med 27 prosent. Kanskje er det slik at dette er tall som kan skyldes noen metodiske svakheter, eller kanskje at KI-modellene ikke behersker alle språk like godt enda? Microsoft-artikkelen har i hvert fall noen interessante avsnitt som foreklarer hvordan økt KI-bruk blant innbyggerne i Sør-Korea sannsynligivs har sammenheng med store forbedringer i Chat GPTs ferdigheter i koreansk, først i Chat GPT-4 og så ytterlligere i Chat GPT-5.

DeepSeeks markedsandeler

Et helt annet forhold som også fanges opp av denne undersøkelsen er hvor stor utberedelse bruken av DeepSeek og andre kinesiske KI-tjenester i ulike land. I DeepSeek fikk de store amerikansk tjenesteleverandørene en utfordrer med en annen og billigere forretningsmodell, som tilsynelatende presterte på omtrent samme nivå. Det burde kanskje føre til en masseflukt til DeepSeek i mange land? 

Tallene viser at det ikke har skjedd så langt. Selv om det er gratis å bruke DeepSeek for brukerne, skriver Microsoft at det stort sett er i markeder der det ikke er tilgang til de amerikanske selskapenes tjenester at DeepSeek er markedsleder:

"This combination of openness and affordability allowed DeepSeek to gain traction in markets underserved by Western AI platforms. Adoption remained low in North America and Europe, but surged in China, Russia, Iran, Cuba, Belarus, and across Africa, places where U.S. services face restrictions or where foreign tech access is limited. In Africa in particular, DeepSeek usage is estimated to be 2 to 4× higher than in other regions."

DeepSeek har i følge rapporten en markedsandel på 89 prosent i Kina, 56 prosent i Belarus, 49 prosent på Cuba og 43 prosent i Russland. Men det er som nevnt interessant at det særlig i Afrika er foregår en kamp om markedsandeler der kinesisk KI, ofte støttet opp av kinesisk infrastruktur, er i konkurranse med de amerikanske teknologiselskapene.

Den nye kommuneagendaen

Den regjeringsnedssatte kommunekommisjonen har lagt frem sin første delutredning, med gode forslag som jeg tror vil samle relativt bred oppslutning. Det er i all hovedsak tiltak som handler om mindre statlig detajstyring, krav og kontroll, og større kommunal frihet til å bestemme hvordan oppgavene skal løses. Kommisjonen mener at forslagene kan gjennomføres raskt, og ikke krever noen større utredning.

I neste utredning fra kommisjonen kommer det forhåpentligvis flere forslag som trekker i samme retning, og sikker også mer kontroversielle forslag. Kanskje aller viktigst er tiltak som ikke gjør det lønnsomt å la være å bygge sterkere fagmiljøer og finne stordriftsfordeler, og gjøre strukturelle endringer der det trengs. Mye av denne første kommisjonsinnstillingen handler om hvordan dagens kommunale oppgave løsning ikke er bærekraftig på sikt, dels fordi vi vil mangle penger, men først og fremst fordi vi mangler folk til å løse alle oppgavene. 

Det endrede forholdet mellom yrkedaktive og eldre er ikke noe som kommer om mange år, det er i ferd med å skje nå, og rapporten beskriver det godt. Jeg vil skrive mer om innholdet i kommisjonen snart, men jeg synes pressekonferansen der utredningen ble lagt frem var så god at jeg må dele videoen her på bloggen. Signe Vabo presenterte kommunenes utfordringer veldig godt, men den som virkelig stjal showt var Jens Stoltenberg, som kom med en sjeldent god beskrivelse av utfordringene kommunene står i, og at det haster å gjøre kraftfulle tiltak. Å høre Jens nå er omtrent som å høre forrige regjering snakke om behovet for kommunereform for 10 år siden, men det er enda mer kraftfullt. For i mellomtiden har utfordringene i kommunene blitt mye større, og vi har fått dårligere tid (Jens Stoltenberg starter ca 26:20 ut i videoen):

Tre videohøydepunkter fra NHOs årskonferanse 2026

Torbjørn Røe Isaksen kalte det en gang "konferanseutsatt sektor". De som tilhører sektoren som er særlig utsatt for mange konferanseinvitasjoner har sin travleste uke denne uken. Selv var jeg på BI på tirsdag og hørte nobelprisvinner James Robinson forelese for akademikere, forvaltning og næringsliv om "Why Nations fail". Bra foredrag og fin møteplass.

Mange andre brukte tirsdagen til å delte på "Nord i Sør", "Næring i Nordvest" og andre markeringer av regionale fortrinnn der poenget er å besøke Oslo og få fram sin egen regions betydning, særlig utfordringer og kanskje også behov for virkemidler og infrastruktur. Også Trøndelag, Sørlandet og Vestland kan man oppsøke i ulike konferanshoteller i Oslo. Ja, til og med de som ikke er tilreisende, men er er fra før, har sitt lokale arrangement, NHO Viken og Oslos regionale årskonferanse. En drøm for alle som er glade i konferanser, og dessuten fint for hotellnæringen.

Men det store høydepunktet denne første hele uken i januar hvert eneste år er naturligvis NHOs årskonferanse. En konferanse som blir stadig større, og nå er blitt så stor at den for flere år siden flyttet fra Operaen til Oslo Spektrum, og nå har flyttet ut av byden og til det store messeområdet på Lillestrøm.

Selv var jeg ikke der i år. Man kan jo ikke være fysisk til stede på andres konferanser hver dag heller. når man har kunder og prosjekter. Men det fine med NHOs årskonferanse er at den kan oppleves uten å være der. Den strømmes live ,men man kan også se på høydepunktene i etterkant på YouTube. Det er både en egen nyhetsside om innleggene, og en egen side på Youtube med video av de ulike innslagene. Det er en effektiv måte å få med seg det viktigste, og også en fin måte å se innslagene på nytt for de som var så opptatta av mingling at de ikke fikk med seg alt som skjedde på scenen. 

Mine tre på topp

Kvaliteten på innlegg og innledere er særdeles høy på en årskonferanse i NHO, og det er flere spesielt inviterte som ikke er de vanlige innlederne og politkerne som man kan høre på mange andre konferanser. NHO prioriter en herlig blanding av internasjonale ledere og eksperter, og noen norske gründere og ledere man ikke ser på en scene så ofte, som forteller sine unike historier om hva de driver med og hvordan det er å drive bedrift i Norge. 

Jeg skal løfte frem tre jeg la spesielt merke til. Den først er Havguard-grunder Emilie Åsberg som har tatt doktorgrad på NTNU, og var på vei mot en akademisk forskerkarriere, men i stedet har blitt gründer i Lofoten. En teknologiutvikling som skulle beskytte østersproduksjon i havbruksnæringen ble videreutviklet til en en undervanns kommunikasjonsteknologi som kan finne ubåter under isen i Arktis. Nå er bedriften med i et NATO-program som videreutviklikler dennne undervannteknnologien. Hør den fascinerende fortellingen her:

 

Andre høydepunkt for meg var gründeren Avtar Jasser som blir intervjuet av Anne Lindmo. Han kom til Norge fra India som 18 åring og lærte norsk samtidig som han studerte til å bli sivilingeniør på NTNU. Han var i noen år i Hammerfest, men ble etterhver leder i gründerselskapet CatalystOne, som holdet på å gå med i dragsuget etter dot.com-tiden, men som i dat er et HR-teknologiselskap med 250 ansatte i fire land. Han er veldig opptatt å understreke av vi har det veldig bra i Norge, og ikke klage, men kommer med noen klare advarsler om at vi ikke er så attraktive for næringsliv og gründere som vi burde være.

 

Norge i Europa, og Europa i verden

Det tredje videoklippet jeg vil trekke frem løfter blikket til det nordiske og europeiske nivået, er opptatt av hvordan vi skal hevde oss bedre i konkurransen med USA og Kina. Vi må gjøre mer sammen, sier Digital Europes leder Cecilia Bonefeld-Dahl, som kommer fra Danmark, men leder en interesseorganisasjon for 45 000 europeiske bedrifter. Hun er både tydelig og ærlig om Europas utfordringer, og fremhever at digital suverenitet i møte med amerikanske plattformselskaper og kinesisk og russiske trusler, handler om å gjøre mer sammen i Europa, og ikke mer hver for oss. Vi kan ikke vinne på alenegang og vi kan ikke slutte å handle med USA heller, men lykkes ved å være like gode eller bedre enn de vi samarbeider og samhandler med.

 

Så kunne det vært et viktig videoklipp til her. Foredraget til James Robinson om hva som kjennetegner land som lykke, og de som ikke lykkes, og hvordan sammenhengen mellom inkluderende politikk og demokrati, og et inkluderende økonomisk system, var verdt å få med seg live. Inkludert hans analyser av Taiwan-modellen, der man i stedet for å prøve å utkonkurrere alle andre, velger å samarbeidet med alle andre og har fabrikker som setter sammen de avanserte produktene andre designer, og på den måten får en posisjon som den alle andre blir avhengige av.

Jeg antar at når James Robinsons innlegg ikke er på Youtube så er det fordi han har sine egne kanaler som NHO må respektere, og ikke kan legge ut video. Da får jeg i stedet anbefale hans utmerkede bok "Why Nations Fail", som han skrev sammen med Darron Acemoglu for litt over 10 år siden. De ga ut oppfølgeren "The Narrow Corrdor - States, Societies, and the Fate of Liberty" i 2019, og vant Nobels minnepris i økonomi sammen i 2024. Jeg tenker at de bøkene er enda mer aktuelle i dag enn de var da de kom ut.

Lønnsomme visualiseringer

Ved et årsskifte ser man gjerne fremover, og litt bakover. Mediene utstyrer oss med oversikter over hva som skjedde i året som gikk, og kommer med spådommer ting ekperter mener vil skje i året som kommer. 

I den tilbakeskuende kategorien i ulike medier finner man også oppsummeringer av typen "de mest leste artikkelene i året som gikk". For en som abonnerer på litt flere nettaviser og tidsskrifter enn jeg rekker å lese, er dette en fin måte å få hjelp til å finne tilbake til bra ting jeg burde ha lest.

Det var slik jeg i romjula oppdaget en artikkel i Harvard Business Review (HBR) med overskriften   "You Should Be Able to Boil Your Strategy Down to a Single Clear Visualization". Arikkelen er nok bak en betalingsmur, med ukjent porøsitet, men jeg skal prøve å gi et lite innblikk i hva det er som gjør at jeg synes den er spennende. HBR er jo et stort og ledende tidsskrift, med tilhørighet til Harvard Business School, så det er gjerne forskningsbaserte og seriøse saker de presenterer om strategi og ledelse.

Visualisering som forklaring på verdivurdering

Forfatterne av artikkelen, som kom på trykk i tidsskriftet i juli-augustnummeret i 2025, er to forskere, João Cotter Salvado ved Lisboas Católica Lisbon School of Business and Economics og Freek Vermeulen ved London Business School. De har sett på mange ulike fusjoner og oppkjøp, og hvordan makedet verdsatte det strategiske rasjonalet bak transaksjonen og de involverte selskapene, og har undersøkt hva forklaringen kan være på noen svært ulike verdivurderinger. Også ulike vurderinger av strategiske grep som kan se ganske like ut. De har i alt undersøkt 654 slike selskapshendelser i USA i perioden 2012-2017, og fant noen veldig interesssante forklaringer:

"What determines whether investors believe in CEOs’ presentations? To find out we conducted a statistical analysis using event study methodology, in which researchers determine what characteristics of an acquisition (“the event”) explain how the stock market responds to it. And among the acquisitions in our sample one seemingly simple but significant factor emerged: When presentations were accompanied by a slide illustrating the strategic rationale for a deal, investors were more than twice as likely to give it an immediate thumbs-up. The positive impact of strategy visualizations, as we will call them, on postannouncement valuations was four times larger than the impact of other visual tools such as photographs, maps, logos, and even bar charts and line graphs."

Gode presentasjoner og visualiseringer handler med andre ord ikke om fine logoer, grafer eller flotte og fargerike presentasjoner i seg selv, men om evnen til å overbevise investorer, ansatte og andre interessenter om at det strategiske rasjonalet for det man skal gjøre. Og da benytte seg av visualisering for å forklare hvorfor og hvordan det er slik. Ikke som pynt, men som strategisk verktøy.

Seeing is believing

Forfatterne peker på det paradoksale i at selv om mange intuitivt er veldig klar over at visuelle virkemidler kan ha stor gjennomslagskraft, er det bare en fjerdedel av selsakpspresentasjonene de studerte som hadde gjort et førsøk på å lage slike visualiseringer. og de anslår at bare omkring 20 prosent av disse gjorde en god jobb med å få frem budskapet på en effektiv måte:

"...despite the powerful effect that a strategy visualization can have, only a quarter of corporate presentations on deals include one, and when they do, it often isn’t designed to have impact. All told, fewer than 20% of visualizations do an effective job of describing companies’ strategic decisions."

Hva kommer et så nedslående resultat av? Kanskje er det slik at selv om man er klar over denne verdien, så har man ikke fagkompetansen som kreves for å lede et strategiarbeid som ikke bare består at tekstlige analyser, tall og grafer, men også handler om å bygge en strategiprosess rundt visuelle modeller eller å produsee en mer komplett fortelling som også inkluderer strategiske visualiseringer? Eller man vet kanskje ikke hvor man slik kompetanse finnes i markedet? Derfor går virksomheter, i følge de to forskerne, glipp at store verdier som et resultat av at strategien ikke blir tilstrekkelig godt forstått blant ansatte og eiere.

En oppskrift på hvordan

Resten av artikkelen er kombinasjon av gode råd om hva man gjør for å bygge en strategi rundt en slik kategorisering og visualisering, noen gode tips om hvordan man ikke skal gjøre det, og deretter en case-beskrivelse der de går litt mer i dybden på hvordan et helt konkret selskap i Sør-Afrika har gjennomført en slik strategiprosess.

Et viktig poeng de to forfatterne legger vekt på er at hvordan en god strategiprosess består av å etablere en felles forståelse ("sensemaking") av konteksten de er en del av når det gjelder kunder og konkurrenter, trender og utviklingstrekk, og hvilke ressurser og kompetanser virksomheten trenger i møte med ulike utfordringer. Og så bruker man denne ytre og indre innsikten til å kategorisere og beskrive sammenhenger visuelt, i form av noen systemkart:

"A good strategy reflects such a map. In fact, executives usually create a draft of one as they develop their strategy. While discussing and debating what direction the company should go in with colleagues, consultants, board members, and others, they often draw circles, boxes, and arrows that represent important elements of the proposed strategy and the relationships among them on flip charts and slides."

 Det neste trinnet i prosessen er å omdanne de visuelle verktøyene for fremstillingene virksomheten har benyttet seg av for å forstå seg selv og sine omgivelser, til noe som kan kommuniseres til investorer, ansatte, samarbeidspartnere og andre viktige interessenter. I stedet for å lage noen fine illustrasjoner i ettertid, viderebruker man det visuelle grunnlaget man har jobbet frem i selve prosessen, i og med at det er der strategien er produsert.

Caset de trekker frem om en bedrift som har gjort dette i praktis er Capitec, den største retail-banken i Sør-Afrika. og hvordan denne banken laget en ny strategi for å komme inn i et bankmarked dominert av fire store konkurrenter. De kom frem til at inngangen var å komme seg inn markedet ved å skaffe seg bankkunder i den delen av befolkningen som har lav inntekt og enda ikke hadde blitt bankkunder. En slik strategi har mange ulike dimensjoner når deg gjaldt utformingen av selve produktet, salgskanaler og kompetansebehov, men også holdninger og internkultur i banken som må bygge opp under målene.

Hva gjør en god visualisesring god?

Artikkelen avslutter med at forfatterne beskiver hvordan de i forskningsprosjektet testet 60 ulike visualiseringer av strategier på 57 ledere på MBA-programmet ved London Business School for å få innsikt i hvilke de syntes ga innsikt og læring, og hvilke presentasjoner som ikke tilførte verdi. Fordi alle disse presentsjonene var hentet fra reelle forretningscaser kunne de sammenligne disse tilbakemeldingene med hvordan markedet regerte da presentasjonene ble lagt frem. 

Denne innsikten oppsummerer de i fem funn i form av "designregler" som artikkelen går igjennom, og som kort er beskrevet i figuren øverst i dette blogginnlegget. Det handler om prinsipper for kategorisering, om riktig detajeringsnivå i slike visualiseringer, om fargevalg og andre visuelle grep for å gjøre det vennlig for menneskehjernen, om tekninkker for visualisering av sammenhenger mellom ulike områder, og om bruk av tidslinjer. Disse fem rådene er absolutt verdt å lese, men jeg vil samtidig påstå med at det finnes både fagkunnskap og erfaringer innen designfaget som kan tilføre mye mer enn hovedpoengene som ligger i denne artikkelen i HBR. 

Men det er uansett interessant at de er så tydelig på det forretningsmessige verdibidraget en god visualiering og visualiseringsprosess kan tilføre en virksomhet. Ikke minst i den avsluttende konklusjonen i denne artikkelen som kom på top 10 blant lesernes favoritter i 2025:

"Strategies are the key mechanism through which people coordinate and create value. Communicating them well—with the right visualizations—allows everyone to travel the business landscape in tandem rather than work in isolation. A well-designed visualization could easily double the stock market’s reaction to a strategy, immediately adding tens, even hundreds, of millions of dollars to a company’s market value. And it can have a far bigger impact on the long-term performance of the employees tasked with implementing the strategy."

Nå er det selvfølgelig ikke bare for børsnoterte private selskaper at gode visualiseringer av strategiprosesser, tjenestereiser, veikart og målbilder kan tilføre verdi både under prosessen og i kommunikasjonen i etterkant. Det gjelder for alle type private, offentlgie og frivillige virksomhete. Det interessante med børsnoterte selskapers strategiske veivalg er at du får satt et tall på dette verdibidraget. Og, som denne artikkelen beskriver, så kan det bidraget være stort.

Antall ansatte i staten

Hvor mange personer jobber i staten? Hvordan har utviklingen i antall ansatte i statsforvaltningen utviklet seg over tid? Eser byråkratiet ut på en uforklarbar måte, og på tross av politiske ønsker? Eller er det slik at antall i staten er et resultat av politikk, der politikere både beskriver oppgaver som skal løses, og vedtar budsjettene som gir noen i staten ansvaret for å løse dem?

Jeg tenker at dette er viktige spørsmål å ha et forhold til, av minst to grunner: For det første er det stadig viktigere å bruke skattebetalernes penger på en så effektivt og målrettet måte som mulig. I en tid der vi blir flere pensjonister, og flere som trenger omsorgstjenester, og færre i yrkesaktiv alder, samtidig som oljeinntektene, og etter hvert oljefondsinntektene, skal ned, så må bruke pengene smartere og prioritere hardere. 

For det andre er bryåkrati- og sløserikritikk nå kommet på bestselgerlistene i bokhandlene. Det er i seg selv positivt at interesssen for statsforvaltningens effektivitet, pengebruk og resultatoppnåelse er stor og økende. Da er det også viktig å ha korrekte og oppdaterte data om tingenes tilstand i statsforvaltningen. 

Faktagrunnlaget

Og i Norge er det heldigvis slik at vi ikke trenger å gå rundt å lure på verken hvor mange som jobber i staten eller hvordan tallene utvikler seg. Rapporten "Utviklingen i antall ansatte i statsforvaltningen" fra DFØ, som kom for noen dager siden, svarer på disse spørsmålene. Det kommer en slik rapport fra DFØ hvert år, og har gjort det i mange år. Tidligere kom den på høsten, gjerne i september. Kanskje har det vært et ønske om å den ikke skulle virke forstyrrende inn i valgkampen denne gangen, i hvert fall var den klar først 16. desember (her er nyhetssaken fra DFØ) denne gangen. Den er på omkring 50 sider inludert vedlegg, og også en egen analyse av antall kommunikasjonsansatte i staten, Den siste skal jeg ikke skrive om her, men den er nyttig å vite om.

Første kapittel i rapporten beskriver metode, og redegjør for hvordan statsforvaltningen er avgrenset, og hva kildene for tallene er. Det som måles er antall arbeidsforhold i statsforvaltningen, det vil si departementene og deres underliggende organer: direktorater, tilsyn, statsforvaltere, styrer, nemder og råd, samt noen forvaltningsbedrifter. Stortinget og dets underliggende organer, Sametinget og domstolene er ikke del av statsforvaltningen, men det er tatt inn tall for antall ansatte i rapporten fra disse. Det som ikke er statsforvaltning er aksjeselskaper og foretak eid av staten, noe som betyr at sykehusene og statlig eide selskaper er utenfor oversikten. Og for ordens skyld: Kommunene er ikke en del av staten.

Når antall arbeidsforhold i staten telles, brukes det tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Helt konkret er det gjennomsnittstall for året 2024 som brukes. Tallene for 2024 sammenlignes så med gjennomsnittstall for 2023 for å fastlå hvor det har vært endringer. Dessuten er det tatt høyde for organisasjonsendringer, for eksempel at en del av en virksomhet i staten flytter til en annen virksomhet i staten, og kanskje bytter departementssektoren den tilhører. Noen ganger organiseres virksomheter ut av statsforvaltnignen eller inn i statsforvaltningen. Disse endringene er listet opp i rapporten, slik at vi ikke skal få inntrykk av at noe "eser ut" eller "krymper" hvis det er andre forklaringer på plutselige endringer i tallene.

I tillegg følger DFØ opp alle de statlige virksomhetene med spørsmål om tallene stemmer, og hva de viktigste forklaringene er på endringene som har skjedd. 164 av 175 statlige virksomheter har svart på spørsmålene, og de som ikke har svart blir hengt ut i rapporten for å ikke bidra. Det gjelder Dagligvaretilsynet, Høgskolen på Vestlandet, Kulturdirektoratet, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Nasjonalbiblioteket, Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, Norsk nukleær dekommisjonering, OsloMet, Statens lånekasse for utdanning, Universitetet i Bergen og Universitetet i Innlandet.

Tallenes tale

Det var 175 847 arbeidsforhold i staten i 2024, opp 1066 fra 2023, men justert for organisasjonsendringer var det en økning på 735 arbeidsforhold. Rapporten beskriver utvikingen slik:

"I 2024 var det 175 847 arbeidsforhold i statsforvaltningen. Det er en økning på 1 066 arbeidsforhold fra 2023, noe som tilsvarer 0,6 prosent. Samlet har 103 statlige virksomheter hatt vekst i antall arbeidsforhold og 74 hatt reduksjon.(...) Fra 2023 til 2024 har det vært flere omorganiseringer i statsforvaltningen. Av økningen på 1 066 arbeidsforhold fra 2023 til 2024, kan 331 arbeidsforhold tilskrives omorganiseringer. Justert for omorganiseringer var det dermed en økning på 735 arbeidsforhold eller 0,4 prosent i statsforvaltningen."

Til sammenligning var veksten i sysselsettingen generelt i Norge på 0,6 prosent mellom 2023 og 2024, så det har sånn sett ikke vært noen eksplosiv vekst i statsforvaltningen. 

Når man skal vurdere hva dette betyr, og lurer på i hvilken ende man skal begynne hvis man skal forberede seg på å kutte eller rekonfigurere det statlige byråkratiet, og kanskje frigjøre milliarder, er det et par ting det kan være nyttig å ha med seg inn i drøftingen: 

• Det er få av statens sektorer som selv er store leverandrer av tjenester. I Norge har vi organisert den operative utførelsen av tjenester gjennom statlig forvaltning på tre store områder: Forsvars-, justis og kunnskapssektoren (Forsvaret, Politiet og universitetene) som til sammen utgjør 63 prosent av hele statsforvaltningen.  I en andre enden av skalaen har 11 av 16 departementsområder har mindre enn 7000 arbeidsforhold hver i underliggende virksomheter.
• En annen ting det er lurt å huske er at det av 175 000 statsansatte bare er omkring 4 558 personer som jobber i departementene. Det tallet har vært utrolig stabilt de siste 10 årene. Utfordringene har neppe blitt mindre krevende og komplekse med tiden, men samtidig er flere mer operative oppgaver blitt flyttet vekk fra departementene og til direktoratene. 

Politi, forsvar og høyere utdanning

Den største sektoren i statsforvaltningen er ansatte i universiteter og høyskoler under Kunnskapsdepartementet (KD). Totalt er det 55 375 arbeidsforhold i underliggende virksomheter under KD. Dette er 963 færre enn for et år siden, en nedgang som har sammenheng med at årskullene blir mindre. Og en nedgang som betyr at antall ansatte i statsforvaltningen nå går ned i mange fyker fordi universiteter og høyskoler er geografisk spredt.

Nest største sektor i statsforvaltningen er virksomheter under Justis- og beredskapsdepartementet (JD), med 29 233 arbeidsforhold, der Politiet utgjør hoveddelen. Her er utviklingen siste året helt flat. Jeg har ikke registrert noe politisk krav om at det bør bli langt færre ansatte i Politiet, heller tvert imot. Men flere ansatte i Politiet enn i dag vil øke antall arbeidsforhold i statsforvaltningen, ikke redusere det.

Den tredje store sektoren i statlig forvaltning er etatene under Forsvarsdepartementet (FD) med Forsvaret som den største. I alt var det 24 609 arbeidsforhold i disse etatene i 2024, en økning på hele 937 arbeidsforhold fra 2023. I den grad flere ansatte i forsvaret er en vekst i statlig byråkrati er det en politisk ønsket og villet byråkrativekst. En vekst som alle partiene på Stortinget har sluttet seg til gjennom langstidsplanen for Forsvaret, og en vekst som kommer til å fortsette i årene som kommer.

Ser man på de ulike partienes alternative budsjetter i høstens budsjettbehandling, tror jeg man vil finne at det til tross for retorikk om å kutte i byråkratiet, er langt flere forslag der som bidrar til å øke antall ansatte i statsforvaltningen, enn forsalg som vil redusere det. Noen partier er i tillegg veldig opptatt av å øke samferdselsbudsjetter og helsebudsjetter, områder som er organisert slik utgiftene ikke primært øker antall ansatte i statsforvaltningen så mye (det reduserer det heller ikke), men et økt aktivitetsnivå øker statens utgifter dersom det blir vedtatt.

Politikk er å prioritere - og gjennomføre

Sånn for ordens skyld, og for sammenligningens skyld, var det i 2024 omkring 500 000 arbeidsforhold i kommunal sektor og omkring 170 000 arbeidsforhold i de statlige helseforetakene (sykehus mm). Mens det i privat sektor i vid forstand er i overkant av 2 millioner arbeidsforhold.

Vi har med andre ord en stor offentlig sektor som utgjør omkring en tredel av antall arbeidsforhold i Norge, noe som har vært relativt stabilt over en lengre periode, Økonomien har vokst og antall arbeidforhold i staten hvar vokst tilsvarende. Nå som produktivitetesveksten avtar og økonomien ikke vokser like mye som før, har vi et problem, Og problemet forsterkes av at statens inntekter fra olje- og gassproduksjon gradvis vil gå nedover, samtidig som oppgavene staten forventes å løse trolig vil fortsette å gå opp.

Flere av de offentlige kjerneoppgavene som helse, omsorg, forsvar og kriminalitetsbekjempelse, kommer definitivt til å kreve enda større innsats i årene som kommer. Dersom antall arbeidsforhold totalt ikke skal øke kraftig, trengs det en diskusjon om noen andre oppgaver som gjøres i dag, som et resultat av nye lover, budsjettvedtak og annnen politikk, skal prioriteres bort, eller i hvert fall prioriteres ned. Og det trenges en diskusjon om hvordan vi både øker effekten av ulike skattefinansierte overføringer og tilskudd, og også legger til rette for et mer produktivt og lønnsomt næringliv som har rygg til å bære disse kostnadene over tid. Men det er temaer som må få plass i noen andre innlegg her på bloggen.

Regjeringens plan for Norge 2025-29

Regjeringen har lagt frem en plan. Og heldigvis har det blitt politisk moteriktig å snakke om omstilling, reformer og avbyråkratisering igjen. Det skal effektiviseres og fanges tidstyver. Detaljstyringen skal bli mindre, og handlingsrom og fleksibilitet skal bli større. 

Problemet er at det er lett å si det og ønske det, men det er vanskelig å få til i praksis. Det krever mye mer enn en formulering av politiske ambisjoner og noen bekrivelser av tiltak. Det skal gjøres også, og utfordringen er å utvikle en ledelse, en kultur og en organisasjon som vil ha omstilling og som skaper nødvendig sammenheng mellom utredning, beslutning og gjennomføring av politikken.

Reverseringen er reversert

Etter nesten fire år med reverseringer, var det tidligere i år ut med Trygve og Senterpartiet, inn med Jens og samfunnsøkonomiske lønnsomhetsberegninger, og plutselig skal det gjennomføres "reformer" og "prosjekter" som er begrunnet med norsk konkurranseevne og offentlig sektors langsktige økonomiske bærekraft. Trontalen var preget av dette nye budskapet. Departementens nye felles strategi "Gode hver for oss, best sammen" er preget av dette. Og denne uken kom det et regjeringsprogram, "Regjeringens plan for Norge 2025-29", som er gjennomsyret av denne forståelsen at at de største utfordringene krever andre måter å jobbe på for å øke gjennomføringsevnen.

Planen er en interessant nyskaping innen sjangeren politiske dokumenter. Flerpartiregjeringer har i over 30 år laget seg omfattende kataloger av tiltak samarbeidspartiene er blitt enige om at de skal gjennomføre i fireårsperioden. Det begynte med "Lysebu-erkæringen" som kom i 1989. I 2001 laget de borgerlige partiene "Sem-plattformen". Den første rødgrønne regjeringen som satt i 8 år fra 2005 hadde "Soria Moria 1 og 2", og Ernas regjering styrte først på "Sundvolden-plattformen" og deretter "Jeløya" og "Granavolden" mens AP/SP-regjeringen fra 2021 hadde "Hurdalsplattformen". 

Mens flerpartiregjeringer har måttet forhandle slike omfattende og komplekse kataloger av flere hundre tiltak for å i det hele tatt komme i gang med jobben, har tradisjonen vært at ettpartiregjeringer ikke har hatt noen slik plattform. De har jo gått til valg på et partiprogram, og sentralstyret og stortingsgruppen har kunnet justere kursen underveis. Mindretallregjeringers utfordring med å få flertall for saker i Stortinget har vært der uansett, men man er mer fleksibel i prioriteringene når man ikke må forhandle i forkant. Ulempen er at man ikke kan bli målt på resultatoppnåelsen når man ikke har noen mål.

Prosjektkatalog i stedet for tiltakskatalog

Den nye "Regjeringens plan for Norge 2025-29" er sånn sett en nyskaping ved at den er en slags mellomting mellom å love ingenting og å ha en katalog med flere hundre løfter om hva man skal gjennmføre. I stedet for å ha en katalog der man detajert beskriver tiltak før man utreder hvilket problem som skal løses, er dette dokumentet mer opptatt av å peke ut retning enn av å beskrive detaljerte løsninger. Den bruker heller ikke begrepet "tiltak", men omtaler politikk som områder, som det er fem av, og som tilhørende "prosjekter", som det er 26 av i dette dokumentet.

"Mens tidligere regjeringsplattformer gjerne inneholder rundt 1000 enkelttiltak, inneholder Regjeringens plan for Norge 26 prosjekter fordelt på fem områder:

• Trygghet for økonomien, der prosjektene blant annet er at folk skal få bedre råd, bygging av 130 000 nye boliger og fornying, forsterking og forbedring av offentlig sektor.
• Trygghet for arbeids- og næringslivet, der prosjektene blant annet er å styrke konkurransekraften, utvikle en skattereform for fremtiden og forberede Norge på vei mot lavutslipp.
• Trygghet for barn og unge, der prosjektene blant annet er mer og bedre læring i skolen, bedre skjermbalanse og bekjempelse av barne- og ungdomskriminalitet.
• Trygghet for helsa, der prosjektene blant annet er raskere helsehjelp, eldreløftet og en helsereform for fremtiden.
• Trygghet for landet, der prosjektene blant annet er rask styrking av forsvarsevnen, et mer motstandsdyktig Norge og en kontrollert, rettferdig bærekraftig innvandringspolitikk."

Hva er nytt?

Jeg har sans for dette grepet der man på en overordnet og kortfattet måte beskriver ambisjoner og hovedretninger i politikken, og særlig dersom man er i stand til å løfte frem og prioritere problemstillinger som både er de største og viktigst i seg selv, og samtidig er slik at de går på tvers av sektorer, nivåer og budsjettansvar, og derfor krever en særlig oppmeksomhet fra toppledelsen i landet. Da gir det også mening å beskrive arbeidet med dem som prosjekter, og ikke bare vanlig styring, ledelse og drift i sektorene.

Gir den nye planen for Norge en slik overordnet sortering? Hva er den nye politikken regjeringen står for, og er den nye retningen merkbart forskjelling fra den revereringspolitikken som preget forrige fireårsperiode? Er det slik at urealitstiske løfter er tatt bort? Og kanskje viktigst: Er det slik at de som må jobbe sammen med de 26 prosjektene får jobbet sammen på en slik måte at rammebetingelsene for gjennomføring blir bedre?

Her synes jeg dokumentet er litt blandet, men det fine med et kort og spisset format er i hvert fall at det er mye lettere å finne fram til og diskutere om retningen er riktig. På noen områder er det helt åpenbart skjedd en forandring i problembeskrivelse og politisk retning siden regjeringen gikk på i 2021:

• Helse er aller mest tydelig når det gjelder nyorientering. Det er ikke et ord om "velferdsprofitører", tvert imot er det nevnt både fritt sykehusvalg for innbyggerne og samarbeid med private tilbydere. Alle de fire "prosjektene" her handler om mer effektiv og målrettet ressursbruk. Rask helsehjelp skal ikke bare hjelpe den enkelte innbygger, men også sørge for at folk kommer raskere tilbake i jobb fordi det er bra for økonomien,. Flere eldre skal bo hjemme lenger, både fordi det er bra for den enkelte, men også bra for økonomien. Det skal utprøves en ordning med "kommunal nettlege" som på sikt vil kunne gjøre at retten til fastlege i praksis blir omgjort til retten til en digital legetjeneste.
• Fornye, forsterke og forbedre offentlig sektor. Også her er retorikken snudd på hodet. Punktet er tatt inn under området "trygghet for økonomien" og formuleringene er forbløffende like det Solberg-regjeringen presenterte etter 2013, inkludert "fjerne unødvendig byråkrati og tidstyver", "mer tillit og mindre detaljstyring" og "færre og tydeligere mål". I stedet for en tillitsreform der tillit er noe man skal reformere seg frem til, er tillit nødvendig av hensynet til økonomien og for å effektivisere offentlig sektor, eller som planen sier :"Regjeringen vi sikre best mulig bruk av samfunnets ressurser, og legge til rette for produktivitetsvekst, sterkere velferd og økt velstand". 
• Samfunnssikkerhet og kriminalitetsbekjempelse. Mens forsvarssektoren har fått et stort løft i budsjettene i noen år, har det ikke vært en like tydelig prioritering av andre tiltak for å øke sikkerheten. Men nå skal det lages en langtidsplan for sivil beredskap, og arbeidet med å sikre digtal infrastruktur og spesielt kritisk undersjøisk infrastruktur nevnes helt spesielt. Det sies også at investeringer i kvanteknologi, forsvarsteknologi og undervannsteknologi blir sentrale innsatsområder. Når det gjelder politiet er det ikke flere lensmannskontorer og passkontorer som er nevnt, men evnen til å bekjempe organiserte kriminelle nettverk og så slå hardt ned på ungdomskriminalitet. Innvandringspolitikken skal bli strengere.
• Teknologioptimisme. Selv om kunnskapsministeren kjører sin kampanje mot "skjermbruk", og hypen rundt KI er kjølnet noe, ser regjeringen som helhet ut til å ha stor tro på teknologiens rolle på mange områder. Et eget prosjekt handler om å legge til rette for bruk av kunstig intelligens gjennom en god balanse mellom positive insentiver, infrastruktur og regulering. Og, som nevnt, slås det særlig fast at teknologi har en sentral rolle når det gjelder å løse de store utfordringene innenfor helse, forsvar og beredskap. 

Hva er borte?

Så er det selvfølgelig noe som ikke er med i en slik plan, som ville vært med hvis stort og smått skulle omtales, men ikke er like viktig nå. Og så er det noen ting som er med, men der det ikke er et helt tydelig forhold mellom hårete mål og virkemidlene som skal brukes, eller det er litt uklart hva som skal gjøre. 

I kategorien ting som er blitt borte er hele samferdselspolitikken. Regjeringen nøyer seg med å si at "Vi skal ta vare på den transporinfrastrukturen vi har, utbedre den der vi kan, og bygge nytt der vi må". Poetisk, men ikke veldig framoverlent, med andre ord. Og når det gjelder den gamle kampen for en mer "aktiv næringspolitikk" tror jeg den har avgått ved døden. Det er ingen antydning om flere statlige subsidier verken til grønne eller andre næringer som er politisk ønsket, men ikke lønnsomme.

Også den mer generelle klimapolitiken er svært neddempet i planen. Vi skal selvfølgelig samarbeide tett med EU om å nå klimamålene, og også bidra til klimagassreduksjoner i andre land gjennom kjøp av klimakvoter, men det er ingen nye mål eller retningsendringer. Nå er formuleringen at "I 2026 vil vi blant annet legge frem en plan for hvordan Norge skal nå det nye Paris-målet for 2035", altså det nye målet Stortinget med et knapt flertall fastsatte før sommeren, og som det kanskje ikke er flertall for i Stortinget lenger likevel.

Av andre ting som er borte, eller i hvert fall betydelig neddempet, er beskrivelser av kommunesektorens utfordringer med å løse problemer som følger av demografiendringene, med høyere utgifter og lavere inntekter enn før. Det blir spennende å se hvordan regjeringen velger å følge opp Kommunekommisjonens innstilling, der første del er rett rundt hjørnet, og Helsereformutvalget, som begge kommer til å peke på noen smertefulle veivalg og prioriteringer som må gjøres.

Hva er det umulig å få til?

Planen har en litt merkelig holdning til utviklingen i verdiskapingen i næringlivet. Holdningen er at nå går alt veldig mye bedre enn før i næringslivet fordi renten og prisstiningen går ned, og kjøpekraften er på vei opp, og i noen bransjer investeres det mye. Jeg tror dessverre ikke det står så bra til norsk næringliv generelt som denne planen påstår. Det er både knapphet på arbeidkraft og mange som står utenfor arbeislivet, og på noen områder, som i den store og arbeidskraftsintensive byggenæringen, er aktivitetsnivået langt under normalen. 

Målet om  igangsetting av 130 000 boliger innen 2030 er derfor en fantasi. Det forhindrer ikke at tiltak for å forenkle og digitalisere plan- og byggeprosesser, og redusere byggekostnader, er viktige, men i dag ligger igangsetteingstakten for nye boliger på omkring halvparten av det nivået det bør være. Denne nedkjølingen i næringslivet bidrar også til at målet om 150 000 flere i jobb er urealistisk. Arbeidsledigheten vil sannsynligvis gå opp, ikke ned, til tross for at etterspørselen etter arbeidskraft og kompetanse er stor på flere områder, og særlig innen helse og omsorg. Men rammebetingelsene for investorer, gründere og engasjerte fagfolk som vil starte og bygge nytt næringsliv i Norge er, for å si det forsiktig, svært mangelfulle. Planen gjør ingenting for å fortelle at det vil bli bedre på dette området.

En ny måte å jobbe på

Krever denne type tverrsektorielle og komplekse utfordringer noen nye måter å styre, lede, samarbeide og gjennomføre på? Noen nye og bedre verktøy i verktøykassen når man skal utrede og sortere ut hva slags problem man skal løse? Noen bedre verktøy når man skal lage et godt beslutningsgrunnlag for beslutningene. Og noen bedre metoder og verktøy når man ikke er helt sikker på hvilke tiltak som virker, og må teste ut noe først, og når man skal sette sammen organisasjonen som skal gjennomføre omstillingen, på tvers av sektorer og nivåer?

Det står ikke noe om gjennomføring og rigging av samarbeid på tvers i selve strategien, men i talen statsminsteren holdt da han presenterte strategien er det noen veldig interessante, ærlige og gode formuleringer om at vi ikke er rigget godt nok for gjennomføring av denne type "prosjekter" på tvers av statens siloer:

"Når verden skifter så raskt som vi har sett, må politikken også kunne skifte gir. Derfor fornyer vi nå måten regjeringen og departementene arbeider på.(...) Nå blir det større prosjekter – og færre enkelttiltak. Regjeringens plan for Norge har 10 prosent av størrelsen til en vanlig regjeringsplattform.

Vi forlater de omfattende katalogene med hundrevis av punkter som fordeles på sektordepartementene. I stedet går vi over til noen større utviklingsprosjekter, som skal gjennomføres på tvers av departementene. Folk lever ikke livene sine i siloer – og derfor må staten bli enda bedre til å komme seg opp av siloer og sektorer. Det blir lettere å jobbe på tvers – nå som de fleste departementene igjen samles i regjeringskvartalet. Og som dere vil se av prosjektene: De handler ikke om å legge frem flest mulig strategier, handlingsplaner og stortingsmeldinger."

Dette er gode erkjennelser, men hva vil det si i praksis å fornye måten regjeringen og departementene arbeider på? Hvordan organiserer man seg på en måte der man både utreder, beslutter, og ikke minst gjennomfører, på tvers av siloene i staten? Hvordan ser verktøykassen og virkemidlene ut som støtter ledere og medarbeidere som skal jobbe på andre måter enn før? Trenger vi en budsjettprosess som understøtter bedre besluninger på tvers, og en enkere og raskere gjennomføring? Og hordan bygger man nødvendig kompetanse og ledelse i et system som er vant til å jobbe nettopp i siloer, og skal venne seg til en annen endringstakt og en annen måte å forholde seg til hverandre?

Det blir spennende tider i Digdir og i DFØ, etatene som kanskje aller mest må være et kompetent og dyktig støtteapparat for statsforvaltningen og de offentlige tjenesteleverandørene som skal lære å jobbe på nye måter. Men det holder ikke å ha et par tverrgående etater som kan jobbe på nye måter, og hjelpe til med digitalisering, mens andre holder på som før. Dersom vi skal få til det Jonas snakker om må alle direktoratene og offentlige tjenesteorganisasjoner bli flinkere til å tenke og jobbe mer tverrsektorielt, mer brukerorientert og med en høyere endringstakt enn vi er vant til. 

Mens de som sitter på toppen, regjeringen, Stortinget og departementene, må tåle at de ikke kan detaljstyre like mye som før, men må legge til rette for mer samarbeid på tvers og større handlingsrom Kanskje det blir det aller vanseligste.