Colin Woodard: Nations Apart

Natons Apart hos Amazon

USA har bursdag og feirer 250 år i dag. Gratulerer med dagen! Dagen er absolutt verdt en feiring, men begivenhenten inviterer også til en hel del ettertanke både når det gjelder hva det er som er viktig å markere, og hvor veien videre skal gå. Og fordi USAs politikk, bedrifter og teknologi påvirker hele resten av verden hele tiden, er det lov for oss alle å mene noe om USA.

Nations apart

Selve den føderale feiringen er, som det meste i det føderale USA for tiden, omstridt og polarisert. Feiringer som dette kan rives i filler av uenighet om hva man feirer og hva man ønsker for fremtiden. Hvorfor og hvordan blr dette en politisk kamparena? Er det Trump som har ødelagt samholdet og skapt splittelse? Det har han helt åpenbart bidratt til, men uenigheten om hvilke verdier USA representerer, og kjemper for innad og utdad, kom ikke med Donalt Trump. Den har vært der i 250 år, ja faktisk litt lengre enn det også.

En svært leseverdig beskrivelse om de konkurrerende verdisettene og selvbildene som konkurrerer om å eie fortellingen om hva USA er, finnes i boken "Nations Apart" av Colin Woodard, som kom ut for noen månder siden. Den har som undertittel "How clashing regional cultures shattered America". Boken beskriver hvordan USAs historie nettopp er preget av en kamp mellom ulike kulturer, historie, samfunnssyn, syn på autoriteter og myndigheter, syn på integrering og forskjellighet, på skytevåpen og religion, og på om alle mennesker er like mye verdt. I perioder har det ført til trusler om utmelding av unionen, og til krig og konflikt.

De opprinnelige statene som etablerte USA hadde ulike holdninger til fellesskap, individualisme og autoriteter. Verdigrunnlag og relgiøs orientering var ulike, og aksepten av annerledeshet har vært ulik, men har også endret seg over tid. Dessuten har USA ekspandert vestover ogs sørover, og har med det tatt inn enda flere måter å se på ulike problemstillinger i samfunnet, både de helt nære og de store spørsmålene i verden. Det har også vært noen store innvandringsperioder som har bidratt til å omforme deler av USA, men i litt ujevn hastilighet, og ikke like mye like mye over alt.

USAs mer enn 10 nasjoner

Colin Woodards prosjekt er å beskrive at USA selvsagt finnes som et land med en føderal overbygning, men hvorfor USA likevel ikke er en felles nasjon. USA kan i stedet forstås som minst 10 ulike og distinkte geografiske nasjoner. De går på tvers av de formelle delstatsgrensene, og noen stater har innslag fra to eller flere av disse nasjonene i seg, noe som også påvirker konfliktlinjer, prioriteriner og valgresultater. Og noen av nasjonene krysser også USAs ytre grense mot andre land. Det interessante er at det etter hvert ble mindre viktig hvor folk reiste fra når de kom til USA, og viktigere hvilken kultur de kom til. 

Disse nasjonene er ganske forskjellige i sin verdimessig orientering i mange spørsmål, og hva de er enige om, og hva de er sterkt uenige om, varierer på tvers av nasjonene. De har ulik størrelse. Det gjør at ambisjonsnivået varierer når dett gjelder eierskapet til fortellingen om hele USAs historie, og i hvor stor grad deres versjon av USA skal prege fremtiden. Mens noen vil omforme USA og verden i sitt bilde. er andre mest opptatt av å få være i fred, uten for mye innblanding. Og noen er opptatt av å få lov til å dyrke sin egen kultur og egne tradisjoner mest mulig uforstyrret. 

For å ta det i tur og orden, slik boken gjør det (og man finner også en fin og kort gjennomgang av dette på nettsdiene til Nationhood Lab ved Salve Regina University på Rhode Island, der Colin Woodard er sentrerleder). 

Yankeedom utgjør det mange av oss tenker på som opphavet til USA. Radikale kalvinister kom først, og engelske protestanter. Alle måtte gå på skole for å lære bibeltekstene, så derfor ble de gode på skole til alle. Kollektivt orienterte med familier og landsbyer, men med tillitt til myndigheter og institusjoner som skal passe på og regulere. Kulturen preger New England, upstate New York og de store innsjøene, det vil si Minnesota, Michigan, Wisconsin. 55 millioner mennesker.

New Netherlands er mindre og geografisk konsentrert om New York city og nærliggende områder i New Jersey. Kombinerer det kommersielle, det frihetlige og det inkluderende, men uten puritanernes moralisme eller lokale selvstyreidealer. New York var i en lang periode verdens største by og verdens største mottaker av innvandrere. En interssant kombinasjon av behov for regulering og styring, med åpenhet, mangfold og individuelle rettigheter preger denne nasjonen. 19 milliner mennesker.

Midlands opprinnelse er engelske kvektere med William Penn i spissen, som etablerte seg i Pennsylvania , med sterk tro på alle mennskers innebygde godhet. I motsetning til mer strenge integreringsivrige puritanere, var Midlands preget av en etnisk mosaikk, med flere tyskere enn briter, og med stort språklig, religiøst og etnisk mangfold, i form av bosettinger som har levd side om side, men uten å nøvedidigvis bli så integrert, eller bygget sterke styringsorganer på toppen. 38 millioner mennsker i hele eller deler av Pennsylvania, Maryland, Delaware, Missouri, Iowa, Kansas og Nebraska.

Tidewater er en region som gradivs har byttet identitet. Opprinnelig konservative etterkommere av engelsk aristokati som bosatte seg i Virginia med store gods, tjenere, og etter hvert import av slaver. Men også et område som utvilket nasjonale ledere, som George Washington, Thomas Jefferson og James Madison, som sluttet opp om opplysningstidens idealer. Tidewaters tid kan snart være over. Ekspansjon vestover er blokkert av an større nabo, og man opplever Washington DCs kraft og størrelse, og også andre føderale funksjoner i området har forvandlet kulturen fra en opplyst aristokratisk bastion til en føderal og kollektivt orienter region. 13 milloner mennsker.

Greater Appalachia har levd litt i skyggen, men er kanske USAs mest interssante nasjon akkurat nå. Hit kom det innvandrere og flykninger fra krigsområder og grenseområder, særlig Irland, Skottland og Nord- England som rømte fra noe og fant en frihet i noen ganske utilgjengelige og ugjestmilde områder Et etter hvert stort område, fra West Virginia, Ohio og Indiana til Oklahoma og Texas. Ikke nøvendigvis domnerende i hele disse statene, men bakevjer kjent for stolte hillbillyer og rednecks, der tiden har stått litt stille, og der man i hvert fall ikke roper på myndigheter, reguleringer og kollektive løsnigner når et problem skal løses. 61 millioner mennsker.

Deep South kjenner vi fra historiebøkene om plantasjer og slaveri, og om borgerkrigen de tapte. Engelske slaveeiere fra Barbados koloniserte Carolina på 1670-tallet og bygget et samfunn som var svært forskjellig fra koloniene i nord. Uforenelige verdier første til borgerkrigen 1860-65 der 700 000 amerikanere døde. Selv om de tapte borgerkrigen sluttet ikke de ideologiske konfliktene rundt indivuduelle rettigheter, muligheter og inkludering. For Deep South har veien til makt historisk vært å inngå allianser med Appalachia og Tidewater. Befolkning på 46 millioner mennesker.

Ekspansjon vestover og sørover

 I tillegg til disse 6 opprinnelige nasjonene som ble skapt i koloniperioden, og før USA ble uavhengig i 1776, er det kommet til noen nye nasjoner innenfor USAs grenser, med lik ulike ambisjoner når det gjelder å ta hovedrollen i fortellingen om USAs opphav og fremtid, eller å få ha sin egen rettmessige plass innenfor et stort mangfold. De andre som boken beskriver er:

El Norte er deler av USA som kom inn i unionen på helt andre måter enn koloniene på østkysten, gjennom krig og konflikt med Mexico, og annektering av republikken Texas. Familie, katolisisme og kollektive løsninger står sterkt og spansk språk dominerer, men etnisk er det en sammensatt befolkning der New Mexico, Arizona, sørlige California og deler av Colorado og Texas er omfattet. 34 milloner mennesker.

Left Coast er kystområdene ved Stillehavet i Washinton, Oregon og mye av California som ble kolonisert fra Yankeedom, som etablerte seg i byene, og folk fra Appalachia, som etablere seg på landet. Resultatet ble ikke en kopi av New England, men en slags hybrid som kombinerer tro på institusjoner og myndihetsreguleringer, men også sterk individualisme og utforskningstrang. Det har gitt usedvanlige gode vilkår for innovasjon og entreprenørskap, og stort sett alle de ledende teknologiselskapene i verden er etablert og har hovedkontor på denne smale stripen. 21 millioner mennsker.

Far West er det fjellete, tørre, ugjestmilde og utilgjengelige USA i nord-vest som det ikke var muliig å bare flytte til og bygge noen bondegårder og landsbyer, men som krevde store investeringer i jernbaner, kraftproduksjon, gruvedrift og andre kapitalkrevende og senraliserte beslutninger, både hos myndighetene og i store selskaper.Folk er individualistiske og skeptiske til sentrale myndigheter, men samtidig veldig klar over at de er avhengige av andres beslutnininger for at samfunnet skal fungere. 31 millioner mennesker.

New France er restene av den franske koloniseringen av Louisiana tidlig på 1600-tallet. Disse franske røttene i Amerika finnes sterkere representert i en del av Canada, men den kanadiske og den amerikanske versjonen har tatt to veldig ulike veier ideologisk. Mens Quebec er liberalt er New France i USA blant de mest aggresivt konservative og individualistiske i hele USA. 3 millioner mennsker.

First Nation, er den amerikanske urbefolningen som er geogragisk spredt i Canada og USA. Bortsett fra på Grønnland har ikke denne gruppen institusjonell politisk makt på stats- eller delstatsnivå. I USA er det i det nordlige og vestlige Alaska de har en posisjon. 68 000 mennesker.

Greater Polynesia er i denne sammenhengen den delen av det store polynesiske kulturområdet i Stillehavet som tilhører USA. Polynesere koloniserte Hawaii omkring år 800, og USA erobret makten der i 1893. Dette er en svært multikulturell del av USA.

Spanish Carribean er den sørligste tredjedelen av Florida. Mens resten av Florida er en del av Deep South, skiller Miami og resten av det sørlige Florida seg ut ved å være å være utilgjengelig og ble derfor kolonisert relativt sent, og med innvandrere som kom fra andre steder. Cubanere dominerer, særlig etter at kommunistene overtok makten på Cuba i 1959. Også Puerto Rico og Den dominikanske republikk er en del av dette karibiske kulturområdet.

Hva kan man bruke dette til?

Colin Woodards kategorisering av USAs nasjoner har han presentert i andre bøker før, og som sagt er forskningssenteret Nationhood Lab ved Pell Center ved Salvia Regina University på Rhode Island satt opp som en dataintensiv forskningsvirksomhet som bruker denne modellen regionale nasjoner som et forståelsesrammeverk for data om verdier og holdninger på ulike samfunnsområder. De analyserer også dagsaktuelle stridsspørsmål, for eksempel politiske preferanser og veivalg. (Her er en fersk sak om Magas oppslutning i de ulike nasjonene)

"Nations Apart" er langt mer ambisøs enn de tidligere bøkene ved at den bruker nasjonsmodellen på flere ulike områder. Den er for det første opptatt av å forklare de ulike, og ofte svært polariserte meningene og verdigrunnlagene, som finnes i USA, i en regional kulturell kontekst. Gjennom datainnsamling og analyse. Den søker å forklare ulikeheter i levekår og livskvalitet. og nivået på offentlgie tjenster og entreprenørskap. Ikke bare hva folk mener og stemmer, men også hva politikere, myndigheter og innbyggere faktisk gjør basert på denne identiteten. 

Og så kan det for det andre brukes til å forstå historien og hva man ønsker seg i fremtiden. Et veldig interessant kapittel i boken heter "History wars", og handler om personer og bevegelser i den ulike nasjonene som har tatt på seg rollen som sannhetsforvaltere når det gjelder å fortelle hva som gjorde USA til USA. Litt mer om det etter hvert. Og for det tredje så er USA et land som er skapt gjennom innvandring utenfra, i flere store bølger, med tildels ganske ulike sammensetning av hvem som kom og hvor de valgte å etablere seg. Hvordan har de endret sammensetningen av nasjonene USA består av?

Data om meninger og konfliktområder

Jeg synes boken gjør en grundig jobb i å beskrive holdninger til ulike kontroversielle spørsmål i befolkningen og bryte dem ned på regionalt og lokalt nivå. Forfatteren bruker plass på å forklare metode og datagrunnlag, og er opptatt av at disse nasjonene ikke er egne statistikkområder i offisiell statitik, og at man må ned på fylkesnivå (counties) i og med at delstatsnivået ikke gir et tilstrekkelig finmasket datagrunnlag.

Boken tar for seg viktige politiske spørsmål som polariserer, som holdninger til skytevåpen, helsetjenestemodeller, abort, klimapolitikk, tillit til myndigheter og vern om demokratiske prinsipper. Tallmaterialet viser hvordan de ulike nasjonene skiller lag , men ikke langs en enkelt høyre-venstre akse eller ved at de samme nasjonene som står sammen i alle spørsmål. De politiske partiene må også navigere i et komplekst landskap av verdier, holdninger og preferanser. Langs viktige dimensjoner har partiene byttet plass i det geografiske landskapet. Og boken tar særskilt for seg det republikanske partiers reise fra å være et ansvarlig establishment-parti, via Tea Party-bevelselsens disruptive rolle, og til Trumps kampanjer og valgseire, og set på dette også i konteksten av regionale nasjoner.

Kartene over nasjonene i USA kan i tillegg til å kartlegge mønstre når det gjelder hva folk mener om ulike polariserende spørsmål, også være interessante når det gjelder å kartlegge helsetilstand, levealder, fattigdom og andre levekårsindikatorer i de ulike regionene. Forfatteren spør regorisk om det egenltig ikke bare er å se på bakgrunnsvariable som etnisitet, inntekt og utdanning for å forklare årsakene til store forskejller. Og viser hvordan det ikke stemmer. Det er betydelige forskjeller mellom USAs nasjoner som ikke lar seg forklare med de vanlige bakgrunnsvariablene..

Kampen om historien

Bokens kapitten 4 heter "History Wars" og handler om de idehistoriske og verdimessige begrunnelsene og hvilke fortellinger og hvilke personer, som har vært brukt til å løfte frem de ulike nasjonenes sivilisatorsike misjon. Den kollektive hukommelsen, om man vil. Woodard skriver at:

"Americans have fequently been battered by "history wars", bitter intellectual and political fights that, in the 1860s, contributed to a catastrophic military conflict. It's as if half a dozen countries were fighting over the nations steering wheel, while halv a dozen others were protesting from the back seat they had been forced into the car against their will. The stakes are enormous. In the end, colletive memory isn't about the past, it's about controlling the nations future."

Boken tar så for seg Yankeedoms og John Winthrops ambisjon om at "We shall be as a city upon a hill; the eyes of all people are upon us". Et slikt selvbilde som guds utvalgte får noen konsekvenser for satsing på utdanning, forskning og publiseringsvirksomhet, og mange navn er trukket fram. Det aristokratiske Deep South har på langt nær like mange personer og institusjoner å trekke frem som ideologer i sitt prosjekt, men Woodard løfter frem flere interssante kilder. Og nevner også romaner om middelalderens England, blant annet Ivanhoe av Sir Walter Scott som et fortellingsmessig kulturelt forbilde. 

I the Midlands er utgangspunktet William Penn og fortellingen om hvordan Babylon, Perisia, Hellas og Roma falt, og det femte kongedømmet skulle oppstå ved kysten av Delaware Bay, med Philadelphia som hovedstad. Nasjonen skulle være et fristed for de undertrykte og ha stor toleranse for ulike religiøse meninger. Mer en salatbolle enn "melting pot", og en motverkt mot en engelsk-puritansk dominans. Mens Greater Appalachia, som en bortgjemt bakevje har betydelig færre litterære og filosofiske fortellere som er bærere av sin identitet som en viderefører av det ubesudlede, frihetssøkende og indivitualistiske angel-saksiske hjemstedet, som gradvis også er blitt en form for bibelbelte med stort innslag av evangelisk protestantisme. Her har Woodard mye interessant å fortelle om kilder og personer som ikke nødvendigvis er så kjent.

Jeg synes også the Far West versjonen av USAs kjerneverdier og egenart er interessant fordi den har preget mye av selvfortståelsen i USA, langt ut over egen region. Ved inngangen til 1900-tallet var sannsynligivs Buffalo Bill Cody den mest kjente amerikaneren i verden, og Sitting Bull og Annie Oakley var med i showet som turnerte både USA og Europa, bare noen år etter at indianerkrigene var over. Frederick Jackson Turner ble akademikeren som tok på seg å beskrive "The significance of the frontier in American history", og at det var her i vest USA egenltig ble født, ikke i New England. En slags darwinistisk teori om at USAs overlegenhet skyldes de krevende utfordringene de måtte overvinne som nasjon.

USAs store innvandringsbølger

Kan det virkelig være slik at et lite antall immigranter på 1600- og 1700-tallet i så stor grad klarte å definere hvordan de politiske kulturenene skulle bli i verdens største supermakt 250 år senere, og at de som har kommet senere ikke har betydd noen ting? Svaret på det er både ja, og nei, og boken er på sitt mest interessante når den tar for seg hvordan de store innvandringsbølgene til USA har skapt, men også endret, den politiske geografien i USA, helt frem til i dag, og fortsatt gjør det

Man kan vel, litt forenklet, si at det har foregått i noen store bølger etter den første koloniseringen, der det særlig fra 1820 og fremover kom en stor bølge vest-europeere som i stor grad flyttet dit de var mest ønsket og velkomne og sånn sett bidro til å forsterke eksisterende kulturelle preferanser. Et viktig unntak var katolikker fra Irland, som kom i et enormt antall til New England, blant annet i forbindelse med potetpesten på 1840-tallet, og endret den religiøse demografien, men ikke maktforholdene like raskt.

Mest interssant er den store innvandringsbølgen mellom 1880 og 1920, fram til dørene inn til USA ble stengt. Denne gangen kom det mange flere sør-europeiske og øst-europeiske innvandrere, og jøder på flukt fra Russland. Men denne innvandringen påvirket nasjonene i USA helt ulikt. Boken har et interessant kart over antall utenlandskfødte innbyggere i 1900, fordelt på nasjonene. I New Netherlands var andel utenlandsfødte på 31 prosent, i Spanish Carribbean 27 prosent og i Yankeedom 24 prosent. Den var mellom 10 og 20 prosent i Far West, El Norte og Midlands. Men i Deep South var andelen utenlandsfødte bare  1,3 prosent og i Greater Appalachia 3,5 prosent, midt under denne store innvandringsbølgen. Innvadrerne var neppe ønsket der, og de ville heller ikke dit, selv om behovet for ny arbeidkraft var stor mange steder. Mens demografien endret seg kraftig i andre regioner, og kreved en justering av egen regional identitet, skjedde ikke det samme i Deep South og Greater Appalachia

Innvandringen til sør

Men etter å ha stengt døren i 1920, og antall utenlandsfødte etter hvert kom ned i under 5 prosent i USA som helthet, kom det en ny mulighet for å innvandre igjen fra 1965 da ny lovgining ble vedatt. Den bølgen har fortsatt helt frem til i dag, og innvandringen har kommet fra langt flere deler av verden. Andelen utenlandskfødte i dag er kommet opp i 14 prosent. Det er fotsatt de tradisjonelle innvandringsregionene som leder an, med Spanish Caribean på 35 prosent utenlandsfødte, New Netherlands på 30 prosent, El Norge på 23 og Left Coast på 21, mens Yankeedom og Midlands er nede på rundt 10 prosent. Men denne gangen er det helt annerledes i sør, der Deep South har 10,4 prosent, Tidewater 12,5 prosent og Greater Appalachia 8,2 prosent. Woodard skriver at:

"These three nations are new destinations with cultures unaccustomed to foreign residents. Meanwhile, four regions that receiced large numbers of foregners during the Great Wave har significantly less now as a share of their overall populations".

Og:

"Today the Deep South and Tidewater have a higher proportion of foreign born people than either Yankeedom or the Midlands. Greater Appalachia isn't far behind (...) and if current trends continue, may surpass them both when the 20230 census is compiled. In all three of these "Dixie" regions, almost half of the immigration growth has happened since the late 1990s, the result of the collapse of Yankee-Midland manufacturing and the transfer of factory jobs to low-wage low-regulation, low-tax juristictions like the states controlled by these three regions."

Demografiforskere spekulerer om vi ser kimen av en ny regional kultur, en New South med store med store innslag av latinoer i områder som historisk ikke er vant til ta imot innvandere, og der man kan tenke seg at motforestillingene hos mange som bor der fra før er store. Kanskje er dette en av de viktige nøklene til å forstå noen viktigste dagsaktuelle konfliktlinjer i USAs politikk

Som sagt, boken som er på omkring 350 sider, og stappfull av både tall, kart analyser og historisk kontekst, er spennende lesing. En bra forståelsesramme for å kunne forklare hva som skjer, og hvorfor.

Statistisk sentralbyrå 150 år

Sentralt plassert på Statistisk sentralbyrås (SSB) hjemmeside står teksten "Offisiell statistikk siden 1876". I år er det akkurat 150 år siden 1876, og det faktisk dagen i dag, 1. juli, som er selve bursdagen. Dagen da Det Statistiske Centralbureau ble opprettet i 1876 som et statlig eid, men uavhengig fagmiljø for offisiell statistikk. Det er verdt en god feiring.

Historien før historien

Dagens direktør Geir Axelsen har skrevet en fin post på Linkedin i dag i anledning bursdagen til SSB der han beskriver noe av det som skjedde forut for at det ble etablert et slik byrå for statitikk 1876. Han trekker linejene tilbake 300 år, og skriver at:

I dag, den 1. juli 2026, er vi i Statistisk sentralbyrå (SSB) 150 år, men det har vært laget statistikk om Norge og vår samfunnsutvikling i nesten 300 år. Årlige tall for fødte og døde i Norge finnes helt tilbake til 1735, og den første norske folketellingen ble gjennomført i 1769. I 1797 ble det opprettet et felles dansk-norsk tabellkontor. Formålet var blant annet å lage tabeller som kunne sammenligne landene. Kontoret laget tabeller om blant annet folkemengdens utvikling, handel og skipsfart. Da Norge ble selvstendig i 1814, ble tabellkontoret videreført i den nye nasjonen, som en del av "Finans-, Handels- og Tolddepartementet". En stor prioritet var det nok likevel ikke, for kun én eller to personer var ansatt for å jobbe med statistikk der.

I begynnelsen ble statistikken hovedsakelig produsert til bruk for regjeringskontorene, og kun en sjelden gang nådde resultatene ut til offentligheten. På 1820-tallet vegret for eksempel Stortinget seg mot å bevilge penger til å trykke opp folketellingen fra 1825. I 1839 så Regjeringskontoret og Stortingskomiteene behovet for mer nøyaktig statistisk informasjon om næringslivet. Tabellkontoret ble derfor utvidet til hele 10 personer, og arbeidet skjøt fart. Kontoret gav seg i kast med nytt og gammelt materiale, og gav ut tabell på tabell - noen av disse ble også gitt ut i trykt format. Tabellkontoret ønsket seg etter hvert en mer selvstendig stilling. Én av grunnene var at Tabellkontorets vitenskapelige karakter ville bli tydeligere. Og i utlandet var lignende institusjoner fullt ut uavhengige. 1. juli 1876, for 150 år siden i dag, ble derfor Det Statistiske Centralbureau opprettet. Vi var ikke lenger et tabellkontor i Departementet for det Indre, nå var vi Bureauet.

Statististikk og demokrati

Det å ha gode data om mennesker, samfunn og næringsliv henger nært sammen med utviklingen av demokrati og utviklingen av velferdssamfunnet. Statistikk om mennesker, og levekår, og om hva som virker og hva som ikke virker, trengs for å ha den innsikten som er nødvendig for å bruke offentlige penger riktig, og for å kunne hvite hva resultatene av ulike tiltak er. Og for både myndigheter og næringsliv er det viktig å ha objektiv informasjon om hvordan priser og kostnader utvikler seg i ulike markeder.

For demokratiet er det viktig at alle får tilgang til den samme informasjonen, både de positive og de negative signalene om endringer. Offentlig statistikk bidrar til at noen kan ta æren for det som går bra, men den gjør også at noen kan stilles til ansvar for at resultatene ikke ble slik det var lovet på forhånd. Eller den kan brukes til å argumentere for andre måter å løse problemer på. Media kan bruke statistikk til å lage kritisk journalistikk. Statistikk gjør også at en politisk opposisjonen ikke bare trenger å bruke tallene og innsikten til å kritisere de som styrer landet, men de kan også bruke innsikten til å fremme det de mener er bedre måter å løse problemene på, eller foreslå mer treffsikre tiltak. 

Tilgang til statitikk som alle slutter seg til at er objektiv og troverdig, og gir uttrykk for de faktiske realitetene,  gjør også at vi kan opparbeide en felles oppfatning av hvordan virkeligheten ser ut, noe som gjør det lettere å være enige om fakta, men også enige om hva man er uenige om når det gjelder tiltak og løsninger på problemene. Når vi i Norge og Norgen har en politisk kultur der vi stort sett er flinke til å skille hvordan faktagrunnlaget ser ut, fra hvilke politiske handlinger dette krever, så er det et viktig sunnhetstegn. Statistisk sentralbyrå er en viktig del av denne samfunnsinfrastrukturen som gjør det mulig.

Korrekte data stadig viktigere

Man kunne kanskje tenke seg at et statlig sentralbyrå for statistikk er litt gammeldags, og at vi nå er på full fart inn i en verden med automatisert masseproduksjon, fangst, forvaltning og deling av data på stadig flere områder, og at dette er noe trege statlige byråer og byråkratier ikke skal prøve å henge med på. Og på mange områder er det sikkert slik at staten ikke bør stå for alt som fanges, deles og brukes av ulike data.

Samtidig lever vi i en tid der det å vite hva som er sant og hva som ikke er sant, og hvordan vi skal klare å skille mellom troverdige og ikke-troverdige kilder er blitt stadig viktigere. Det er ikke bare statens egne behov for oppdaterte data som skal ivaretas, men også innbyggere og næringslivet har stor nytte av å ha en offisiell autorisasjon når det gjelder mange sider av samfunnutviklingen. Hvordan går det i boligmarkedet med nye igangsettingstillatelser? Hvordan er kvaliteten og gjennomføringsgraden i ulike utdanninger? Hvor er befolkningsutviklingen og hvordan er er det med innvandringen til Norge fra ulike kategorier av innvandrere?

I dag samler og analyserer SSB data på veldig mange flere områder enn da det ble etablert. Natur, miljø og klima er et godt eksempel på områder der samfunnet er interessert i og har bruk for offisielle data om hvordan tilstanden er for å kunne vite hvordan utfordringbildet ser ut, og for å kunne sette inn riktige og kostnadseffektive tiltak, For næringslivet er det viktig at endringer i markeder i form av priser, kostnader og utviklingstrekk over tid fanges opp, men også om det er mer disruptive endringer i form av bransjeglidninger som skyldes teknologiutviklingen og nye forretningsmodeller.

Derfor tenker jeg vi skal feier bursdagen til Statistisk sentralbyrå ved å anerkjenne alt det bra som er oppnådd, og samtdiig være nysgjerrig og litt søkende når det gjelder hva slags roller og hvilken informasjon det er særlig viktig at et fagmiljø som skal forvalte offisiell statistikk skal ivareta i den fremtidige kunnskapsinfrastrukturen. Da tenker jeg at det særlig er to forhold vi må passe på å ivareta: For det første: Om det er områder der vi er særlig sårbare når det gjelder desinformasjon og falske nyheter, der et Statistisk sentralbyrå er godt posisjonert til å være en del av kvalitetssikringen? 

Og for det andre: I en stadig mer datadrevet økonomi der stordata og med KI på toppen vil bidra til nye tjenester og nye virksomheter, til glede for både offentlig og privat sektor, er den nye muligheter for innovasjon, verdiskaping og vekst der data fra et Statistisk sentralbyrå kan være det som gjør at vi kan utnytte disse mulighetene? Vi er jo kjent internasjonalt for den høye datakvaliteten vi har i Norge, og SSB er en viktig del av den historien. Men da er det naturlig å også se fremover og tenke gjennom hvor de nye mulighetene for verdiskaping gjennom gode og korrekte data ligger.

Hva bruker folk kunstig intelligens til?

Hva bruker vi egentlig kunstig intelligens til? Sånn på ordentlig? Ikke det nasjonale strategier eller toppledere sier at vi burde bruke KI til, men det folk faktisk gjør i hverdagen, både privat og på jobb.

KI i alminnelig bruk er ganske nytt, og ting beveger seg raskt, men det er kommet noen interessante forskningsbaserte brukerundersøkelser som gir oss nyttig og viktig informasjon. Harvard Business Review har gjennom tre år, i 2024, 2025 og 2026 omtalt en undersøkelse laget av et dataanalysemiljø som heter AI in the Wild, der Mark Zao-Sanders og Sara Biuk rett og slett fanger og analyserer data om hva vedlig mange folk bruker KI til.

Den siste målingen deres er helt fersk, fra juni og heter "How People Are Really Using AI in 2026". 

Metode

Metoden de bruker er å analysere enorme mengder poster i sosiale medier og ulike online-fora for å finne ut hva folk forteller hverandre at de faktisk bruker sosiale medier til, på jobb og privat:

"Amid the hype and debate over AI’s future, one question continues to stand out: How are people actually using this technology now? This is the focus of AI in the Wild, a longitudinal study carried out by me and Sara Biuk that tracks how we humans are evolving alongside AI. For the third installment (following 2024 and 2025) of this annual research, we analyzed 12,637 AI use cases. This dataset is an order of magnitude greater than those of the previous two years: We built a database of nearly 50,000 records that were collected between March ‘25 and Feb ‘26 from a wider pool of online sources, adding LinkedIn, TikTok, and YouTube to our previous sources of Reddit, Quora, and articles"

Analysen er ikke en ren KI-generert rapport basert på gjennom av 50 000 poster på nett, men forfatterne beskriver hvordan det også har vært nødvendig å bruke mennesker til å manuelt tolke og kontekstualisere mye av det de har funnet på nett. 

Det er også verdt å merke seg at universet av KI-brukere er blitt veldig mye større siden 2024, og det er mye mer data å gå igjennom. Jeg antar at det ikke bare er USA-data de har sett på når det er store globale sosiale medier og nettsteder de har studert, men kanskje er det slik at det er en overvekt av engelskskrivende. Det kommer ikke klart fram av artikkelen. En annen ting som skjer når antall KI-brukere øker så mye er at når en bestemt type aktivitet faller på listen så er det ikke nøvdendigvis slik at det er færre som gjør det. Det kan rett og slett være fordi noe annet man bruker KI til har vokst mye mer siden 2024 og 2025.

KI som venn og samtalepartner

Det er mye interessant med funnene i denne undersøkelsen, og kanskje noe av det mest interessante er hvor utrolig mange forskjellige ting folk bruker KI til. Og mange av områdene som kommer høyt på listen er langt fra de anvendelsesområdene som preger nasjonale digitaliseringsstrategier, selskapers handlingsplaner eller økonomenes ønskelister over nye KI-muliggjorte effektiviseringstiltak i næringslivet og offetnlig sektor.

Artikkelen i Harvard Business Review har kategorisert 100 ulike bruksområder for KI som identifiseres når de har gått igjennom dataene. Disse så er gruppert i 6 ulike hovedkategorier, som har fått merkelappene "Personal and professional support", "Technical assistance and troubleshooting", "Content creation and editing", "Creativity and recreation", "Learning and education" og "Research, analysis and decision-making". Og som nevnt dekker dette både profesjonelle og private bruksområder. Til høyre er det en topp 10 oversikt over de 10 bruksområdene som scorer høyest, med en tilhørende kategorifarge. 

Som en ser er det mye blått i topp 10 i 2026, som er kategorifarten for "personal and professional support", det til si KI brukt som rådgiver og partner, privat og på jobb- KI som praktisk problemløser er også en kategori som har flere brukscase høyt på listen. Er det bra eller er det uheldig å å outsource tenkingen vår på noen av livets mest sentrale områder til kunstig intelligens? Forfatterne flagger noen motforestillinger, og skriver at:

"The new AI models have become adept at mimicking human thinking, which makes it tempting to let them do this for us. That can be a problem. In at least a quarter of the top use cases this year (therapy/companionship [#1], relationship advice [#7], enhanced decision-making [#13], organizing my life [#14], drafting emails [#42], generating ideas [#47]), people are asking AI to do some portion of their thinking. There’s an argument that this kind of AI use is cause for concern. First, because these types of activities are precisely those for which human beings need to take responsibility. And second, because such activities are the kinds that we thrive at, as a species."

Hjelp fra KI til å håndtere mennesker

Det er noen andre vel så personlige merkelapper i oversikten over de 100 vanligste bruksområdene også, som love lives (#17), reconciling personal disputes (#26), sex (#46), and interacting with the deceased (#86). 

Er det tenkbart at ganske mange forerrekker å bruke KI til høyst private samtaler og som personlig rådgiver fordi den er bedre til dette enn mennesker? Eller i hvert fall bedre enn de mennskene som er tilgjengelige. I en tid der flere blir både enslige og ensomme, og tilgangen til menneskelig støtte og hjelp fra helsepersonell ikke er på vei opp, så er det kanskje sånn at brukerne bruker KI til akkurat dette, uten å være nevneverdig bekymret for hva forskere og spesialister mener om saken.

Men så minner artikkelen om at det også er slik at mange oppgir at de bruker KI som hjelper og støttespiller når det gjelder å håndtere relasjoner til andre mennsker. Det kan være relasjonen til en sjef eller en kollega på jobb som skal forstås og forbedres ("hva betyr den eposten jeg fikk fra sjefen egentlig, og hvordan burde jeg svare"), eller det kan være noen i den private sfæren man trenger hjelp til å forstå, og råd om hvordan man skal gå fram. Og kanskje er det ikke generelt sånn at KI er en bedre menneskelig rådgiver enn mennesker er, men at man trenger noen å snakke med der det ikke følger med fordømmelse eller forpliktelse. 

En kategori som er med, men som jeg trodd ville komme enda høyere opp på listen er KI som brukes til ulike helseråd. Vi vet jo fra andre undersøkelser hvor vanlig det i mange har vært å bruke Google-søk til å finne råd og tips om egen helse, og hvordan dette noen ganger også kan føre til feilinformasjon fordi man finner fram til kilder som er unøyaktige, eller kanskje driver med ren desinformasjon. Eller er rene reklamekanaler for mer eller mindre kvalitetssikrede medisinske produkter. I dette feltet vil sannsyligvis KI få en stor rolle, kanskje både på godt og vondt, avhengig av hva slags KI-tjenester som vinner fram, og hvor de henter informasjonen fra. I følge denne undersøkelsen er "Medical advice" nummer 12, "Healthier living" nummer 16, "Enabling better conversations with doctors" nummer 49 og "Tracking medical symptoms" nummer 50, 

KI på jobb

Ja, KI brukes naturligvis i økende grad på jobb også, og de fleste virksomheter av en viss størrelse har både noen verktøy, og kanskje en eller annen form for strategi. Og om ikke annet har de ansatte tilgang til Copilot eller Gemini for å støtte når man skriver tekster, jobber i regneark eller lager presentasjoner. Men hva er det folk oppgir at de faktisk bruker KI til av jobbrelaterte ting? Er det jobbens strategier som preger det man gjør i hverdagen, eller er det KI for personlig støtte og hjelp i arbeidshverdagen? Litt av begge deler, sier tallene, men mest etter personlig initiativ:"

Our data suggests that there is plenty of AI use at work, both in plain sight and undercover. Sixty-three of the top-100 use cases are explicitly work-related or apply both at home and at work. To name a few: Work buddy (#8), enhanced decision-making (#13), career advice (#24), for entrepreneurs/startups (#25), and safe space to ask (#32). Note that while these use cases enable individuals to work faster, more cheaply, or better, they aren’t top-down, centrally-managed, corporate AI initiatives. People are mostly doing these things on their own."

Hvordan er det da med de avanserte bruksområdene alle snakker mest om for tiden når det gjelder bruk av KI, "agentisk KI-bruk" der agentene våre løper rundt på egenhånd og løser oppgaver for oss, og "vibe coding" er våre prompter skrevet med vanlige setninger er det blitt det nye programmeringsspråket, og kan lage på nettsider og fagsystemer? Jo da, de er også med på listen. "Autonomous agentic operations" er nummer 6 på listen, og "Vibe coding" er nummer 21 på listen. "Improving code (for pros)" er nummer 69 og "generating code" (for pros) er nummer 78..

Men noen litt mer hverdagslige og praktiske KI-anvendelser dukker også opp på listen over jobb-relatert støtte, som "building a website/app", "excel formulas", "coding for amateurs" og "using MS Office apps". Er det i realiteten en "skyggebruk" av privat KI vi ser inne i mange virksomheter, dels fordi mange helst ikke vil fortelle at de bruker KI, eller fordi verktøyene de blir er utstyrt med på jobben ikke den type verktøy de har mest nytte av, og da fikser man det selv på siden? Vi er i begynnelsen på en stor omstilling av måten vi løser mange viktige oppgaver på, og da er det slett ikke så dumt å prøve å få bedre oversikt over hva som egentlig foregår.

VM 2026 - veien til semifinale og finale

Det har vært et bra VM så langt. Spennende kamper, mye mål, superstjerner som stort sett lever opp til forventningene. Og for oss som holder med England og Norge, og litt med Spania når vi her på hytta der, kan vi konstatere at alle våre fortsatt er godt med. 

Men hvor går veien videre? Hvilke forhåndsfavoritter møter hverandre tidlig, og hvilke land kan ikke møtes før i en finale? Det er jo ikke bra for spenningen om de beste lagene møtes alt for tidlig heller, og vi går glipp av en drømmefinale. Derfor må det være et system.

Sluttspill i VM

Og derfor er sluttspillet i VM er en temmelig regulert affære. De beste lagene må selvsagt levere i gruppespillet, og gjør de det følger kampene en forutbestemt sti basert på plassering i gruppespillet. Gruppevinnere skal vente med å møte andre gruppevinnere, og de største favorittene skal helst plasseres langt fra hverandre i trekningen. Slik sikrer man også at noen av de beste lagene ikke kan møtes før i finalen.

Så er det alltid slik i et VM at noen favoritter snubler allerede i gruppespillet og blir slått ut. Det har ikke skjedd denne gangen. Faktisk har forhåndsfavorittene på oddsen stort sett vunnet sine grupper. Det ene unntaket er kanskje at Colombia fikk førsteplass og Portugal andreplass i sin felles gruppe. At Uruguay røk ut av VM og Kapp Verde gikk videre er vel en mini-sensasjon, men den gruppen vant Spania, helt oppskriftsmessig. 

Ser vi på oddelsene til Norsk tipping nå så er Frankrike, Argentina, Spania og England de fire største favorittene, og de er plassert slik at ingen av dem kan møtes før tidligst i en semifinale. De fire neste av oddsfavorittene er Portugal, Brasil, Tyskland og Nederland. De er litt mindre spredd ved at både Nederland og Tyskland er i samme fjerdedel av trekningen som Frankrike, og bare en av de tre, kan nå en semifinale. Mens Argentina tilsynelatende har fått en litt lettere vei fordi ingen av de syv andre største favorittene havnet i deres hjørne da Portugal andreplass gjorde at de kan møte Spania allerede i en åttendelsfinale.

Veien til fire semifinaleplasser

Som nevnt liker jeg å tenke på et slik sluttspillsoppsett som fire små turneringer som skal kjelpe om fire semifinaleplasser. I stedet for fire lag i hver av disse små cupmesterskapene er VM utvidet, og det er nå 8 lag som kjemper om hver semifinaleplass. Høyre side av oppsettet over virker litt snillere enn venstre side, så vi kan begynne oppe til høyre, der både Norge, England og Brasil befinner seg. I tillegg til disse tre er både Japan, Mexico og Elfenbenskysten i det øvre høyre hjørnet. 

Skal England nå en semifinale må de slå Kapp Verde, så kan det bli Mexico i åttendelsfinale, Brasil i kvartfinale og Argentina i en seminifinale. Frankrike, Spania, Tyskland og Portugal kan ikke England (eller Norge) møte før i en finale.

Nede til høyre befinner Argentina seg, sammen med blant annet Colombia, Sveits og Egypt. Man kan vel ikke kalle noen av disse hjørnene lett, men Argentina har nok vært ganske heldige frem til kvartfinalen der de kanskje møter Colombia? Før det blir Brasil eller England i semifinalen.

Venstre siden i trekningen

Oppe til venstre i trekningen virker det enda mer krevende. Her er både Frankrike, Tyskland, Nederland og Marokko. Sverige også, men er er nok alt for lette i dette selskapet og møter Frankrike i neste kamp. For at Frankrike skal nå semifinalen må de slå Sverige, sannsynligvis Tyskland i åttendelsfinale og Nederland i kvartfinale. Da kan det bli Frankrike - Spania i semifinale 14. juli, men verken Frankrike eller Spania har noen lett vei dit.

Nederst på venstre side befinner som sagt regjerende europamester Spania seg, sammen med sterke og rutinerte turneringslag som Portugal, Kroatia og Belgia, og hjemmefavoritt USA. Skal Spania komme til semifinale må de slå Østerrike, så vinneren av Portugal-Kroatia, så USA, eller kanksje Belgia, før det blir semifinale.

Drømmefinaler

Veien frem til en finale har aldri vært så lang som nå, og rare ting kan skje. På den annen side er det jo ofte slik at de mest erfarne lagene, med de bredeste troppene, har større fordeler etter hvert. Kanskje får vi en europeisk semifinale mellom Frankrike og Spania og en sør-amerikansk mellom Argentina og Brasil? Da blir det to klassiske semifinaler, og drømmefinale uansett hvem som vinner semifinalene. 

På den venstre "europeiske" siden av trekningen er det som sagt flere erfarne turneringslag som kan blandet seg inn i diskusjonen om hvem som skal til finalen, som Kroatia og Belgia, men de har kanskje gått litt ut på dato? Nederland har vært i finale flere ganger og Marokko i semifinale før. Og hva med hjemmelaget USA? Jeg holder Frankrike og Spania som storfavoritter til finaleplass, og holder med Spania.

På Argentina og Brasils høyre side av trekningen er England i følge oddsen en større favoritt enn Brasil til å vinne VM, med Messis Argentina har seilt opp som en enda større favoritt i løpet av turneringen, og regjerende mester er de også. Men de er sårbare fordi de virker veldig avhengige av Messi. De to lagene som kan stå i veien for Argentinas tredje finale på fire VM-turneringer er nok Brasil og England. Her holder jeg med England. Og tenker at Spania - England er en bra drømmefinale.

Når en supermakt drar ut kontakten

Jeg skrev for noen dager siden her på bloggen om hvordan USAs regjering har hindret oss i å gå tilgang til Antropics nye kraftige KI-modell Claude Fable 5. De har på en måte nappet ut ledningen vår. Og på den måten gitt hele verden et interessant lynkurs i hva det innebærer å ikke ha digital autonomi.

I utgangspunktet er det eksportkontrollregelverket regjeringen har brukt for å nekte eksport av avansert KI, for USA har ikke noe lovverk for å regulere KI som sådan. Men så er virkeligheten i denne saken enda et hakk mer kompleks fordi USA ikke vil at utlendinger i USA skal ha tilgang til Fable 5 heller, og har tatt det inn i beslutningen. 

Og fordi Anthropic ikke har noen måte å holde oversikt over om deres kunder i USA er utenlandske statsborgere, så har alle i USA også mistet tigang til denne avanserte KI-modellen. Det har også Anthropics utenlandske ansatte, som det er mange av.

Makten over tilgangen til KI

I dette øyeblikket i historien, der konkurransen om å kunne tilby den beste og mest avanserte KI-modellen er knallhard, og verdien for mange bedriftskunder av å kunne tilby tjenester bygget med disse mest avanserte KI-verktøyene kan være avgjørende, så kan slike myndighetsbeslutninger være et vinn-eller-forsvinn. Makten over tilgangen til KI og makten til å nappe vekk muligheten til å utvikle KI-modeller, eller bruke KI-verktøy bygget på disse, er enorm. 

Så er det jo som jeg skrev i det tidligere blogginnlegget slik at det over tid har utviklet seg et veldig betent forhold mellom mellom USAs myndigheter og Anthropic. Denne nye konflikten rundt Claude Fable 5 er også et resultat av det. Men konsekvensene av måten USA har håndtert saken, og de prinsippielle spørsmålene den handler om, har langt videre implikasjoner enn en krangel mellom et selskap og en regjering, også for tilgangen til KI globalt. For hva betyr det i praksis at livsviktige rammebetingelser for teknologibedrifter plutselig nappes vekk? At humørsvingninger hos et lands ledere avgjør om kunder får tilgang til produktet du selger eller ikke? Hva hvis dette blir den nye normalen? Det er ikke bra for USAs teknologibedrifter, men det er minst like skadelig for alle deres kunder verden over.

De globale og maktpolitiske problemstillingene er drøftet i The Economist lederartikkel i helgen. Overskriften på forsiden er "America's AI Power Grab". Lederartikkelen peker på at i en tid der mange er opptatt av at USAs makt i Europa og flere andre steder i verden blir redusert, så er det i hvert fall på et viktig område den ikke blir mindre. Få ting gir mer makt enn å bestemme hvem som får tilgang og hvem som ikke får tilgang til verdens viktigste teknologier. Og, som The Economist skriver, så kommer denne rollen som teknologiens portvokter utstyrt med en rekke problematiske sider, både for USA og for andre land:

"America must decide how to wield this vast new power. The rest of the world must decide what to do about it. Even as it plans for an unreliable America in everything from defence to trade, it now has to cope with a new way of being captive to the world’s biggest economy."

Strategier for løsrivelse 

Nå er naturligvis problemet at andre land ikke vil slå seg til ro med å ikke ha tilgang til de beste og mest avanserte produktene som bare er tilgjengelige i USA. For Europa betyr det at man må finne svarene andre steder, enten ved å utviklke sine egne KI-tjenester til å komme opp på samme nivå, eller ved å bruke kinesisk KI. The Economist skriver om det uholdbare i å være som avhengig av teknologi man ikke vet om man har tilgang til:

"Such a future would be uncomfortable for America’s allies, which are nowhere close to rivalling the likes of Anthropic. They are already vulnerable to Mr Trump’s bargaining on trade, alliances, the dollar system and more. AI could become the most important lever of the lot. True, some of the dependence is two-way: America needs Dutch lithography machines and Taiwanese fabs. And foreigners could always shun Anthropic or OpenAI in favour of good-enough open-weight alternatives.

Yet running models requires computing power, which America has perhaps 15 times more of than Europe, plus much more ongoing investment. If SpaceX, whose share price has surged after listing on June 12th, realises its vision of data centres in space, the gap is unlikely to close.

USA har med andre ord stor makt over andre gjennom sine selsakpers ledende rolle på flere viktige teknologiområder, blant annet KI. Den makten kan brukes klokt eller uklokt. Den kan til og med brukes så uklokt at de i realiteteen dytter selsakper og arbeidsplasser ut, eller åpner døren for at kinesiske språkmodeller tar over plassen, fordi det ikke er tilgang til andre alternativer. 

Internett vs KI

Av og til tenker jeg på likheter og forskjeller mellom dagens KI-utrulling og internett-utullingen i dot.com tiden i årene før 2000, da bedrifer og vanlige innbyggere for første gang kunne få tilgang til innhold, tjenester, nettaviser, nettbanker og nettbutikker, og masse annet fra sin egen PC. Det var veldig stort, og er kanskje blitt enda større og viktigere enn vi kunne forestille oss dengang. Internett var som KI er i dag en muliggjørende infrastruktur for masse annet, også helt nye og innovative tjenester vi ikke vet om i dag. 

Men det er en stor forskjell. Internett er en desentralisert teknologi, utviklet gjennom en slags dugnad, der alle land og selskaper som følger bestemte standarder og spilleregler har tilgang. Det å stenge noen ute er ganske vanskelig og krever at en regjering aktivt hindrer sine innbyggere og bedrifter tilgang. Det det er ikke mulig å stenge andre lands selskaper og innbyggere ute, for da tar dataene en annen vei. Tilgang til skybaserte KI-tjenester som Claude, Chat GPT, Copilot og Gemini er annerledes. Her kan selskapet eller en regjering i landet selskapet holder til bestemme hvem som får og ikke får tilgang. Nå finnes det riktignok noen åpne og nedlastbare KI-modeller som kan kjøres lokalt på egen datamaskin, og denne varianten av KI vil kanksje vokse i omfang, men realiteten i dag er de mest avanserte modellene bor i noen ytterst få selskapers datasentre. 

En enorm konsentrasjon av makt, med andre ord, og en stor sårbarhet i form av fravær av digital autonomi. Den eneste sikre strategien for å møte denne utfordringen er sannsyligvis å sørge for å ha en mest mulig sikker og ikke-avbrytbar tilgang til infrastruktur og tjenester man er helt avhengige av. Men når det ikke er realitisk å utvikle disse på engenhånd er vi avhengig av å samarbeide med noen. Noen andre vi kan stole på at ikke kan komme til å trekke ut kontakten. 

Hvordan gjør man det? Vel, for Europas og Norges del vil den mest realistiske strategien handle om å ikke være for avhengig et bestemt lands mer eller mindre vilkårlige rammebetingelser og humørsvingninger, og heller ikke være avhengig av for få leverandører. Vi trenger Europa. Vi trenger EU. Ikke bare for å sikre europeisk regulering og rettsikkerhet, men vi trenger også noen ledende europeiske KI-modeller i tillegg til de amerikanske.

8 statlige systemproblemer

Byråkrati- og sløserikritikk er i vinden både i Norge og internasjonalt. I en tid der vi både må prioritere hardere og omstille raskere er det viktig å finne ut hvordan vi kan få mer ut av pengene, fagkompetansen og arbeidskraften, og fjerne hindringene for å få det til.

Men hva er disse hindringene? Er problemet dumme. late og ineffektive byråkrater som helst  vil gjøre jobben sin akkurat slik den er i dag? Eller er det politikerne våre som ikke evner å gjøre krevende prioriteringer, trekke inn privat sektors innovasjonsevne, eller evner å organisere forvaltningen mer hensikgsmessig for å løse problemer på tvers av sektorer og nivåer?  

Dårlige politikere eller dårlige byåkrater? Eller er det for enkle svar på komplekse og sammensatte problemer? Er det noen systemegenskaper, som handler om på vilken måte innsikt fanges og brukes, hvordan viktige beslutninger på tvers av sektorer blir tatt, og hvordan man jobber med forutsetningene for en vellykket gjennomføring. Kanskje disse leddene ikke er godt nok tilpasset problenene som skal løses? Og som tvinger fram mer sektorisering og mer kortsiktighet selv om alle egentlig ønsker seg noe annet?

En rapport fra Riksrevisjonen

Riksrevisjonen har nå i juni lagt fram en ny rapport som jeg synes bidrar til å gi oss bedre svar på disse spørsmålet. Det er jo strengt tatt ikke noen uengighet om at det økonomiske handlingsrommet vil krympe ytterligere i årene som kommer når det blir enda flere eldre og færre yngre, og det er behov for økte forsvarsutgifter. Erkjennelsen av at vi er for dårlige til å løse problemer på tvers av sektorer, og med bruk av teknologi, er også ganske sterk, tror jeg. Mange bra dokumenter, for eksempel den felles departementsstrategien, slår fast at bedre løsninger på problemer som utenforskap blant unge, energi og klima, helhetlig sikkerhet og beredskap, og mer helhetlige helse og omsorgstjenester, krever bedre måter å samarbeide på og sterkere gjennomføringsevne.. 

Men hvorfor får vi ikke til bedre løsninger når alle egentlig er enige om dette er så viktig? Hvorfor får vi ikke mer ut av ressursene vi setter inn? Jakten på bedre svar på disse spørsmålene er jobben Riksrevisjonen har tatt på seg i rapporten "Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetens arbeid med å sikre effektiv ressursbruk i offentlige sektor". Den skuffer nok de som er på jakt etter enkel og lettvinte svar om udugelige byråkrater og ledere i forvaltningen, mens den gir noe mer støtte til de som peker på at det er et politisk ansvar at det ikke blir gjor mer. Men rapporten forteller også at det ikke er enkelt å omstille og omrigge et stort utrednings, beslutnings, og gjennomføringssystem i staten sik at det er i stand til å håndtere det største utfordringene bedre. Det er mange bevegelige deler som skal passe sammen, og det må ledes fra toppen.

På tvers av siloene

Men først og fremst er dette en rapport som vil oppmuntre og gi energi til alle som er opptatt av tenke på tvers av siloer og nivåer, og ønsker å utvikle metoder og verktøy som fungerer bedre for å utrede, beslutte og gjennomføre nødvnedige endringer. Kanskje man skal løse noe sammen, men trenger bedre arbeidsmåter og verktøy for å få det til i praksis? Kanskje man må flytte ansvaret fra et sted til et annet, men uten å miste noe verfifullt? Kanksje utfordringen man skal løse er kompleks, i den forstand at hvis man flytter på noe et sted, så får det konsekvenser et annet sted man ikke har full oversikt over. Hvordan skal man kartlegge dette, og kanskje teste virkningene i kontrollerte omgivelser? Hvordan kan man eksperimentere, prototype og pilotere der man ikke kan utrede seg fram til svarene?

En grunn til at disse hindringene som skyldes sektorisering får mer oppmerksomhet enn før er selvfølgelig digitaliseringen, som har muliggjort datafangst, forvaltning, deling og anvendelser av data som som går på tvers av de sektorene man tar beslutninger i. Vi snakker ofte om digitale økosystemer, det vil si digitale løsninger for å dele og bruke data, ofte på kryss og tvers av organisatoriske grenser, men og der både komponentene og dataene man bruker og deler har mange eiere og tilhører flere sektorer. Hvis to sektorer prøver å beslutte ulike ting, for eksempel om begrepsbruk eller om prinsipper for deling av data med hverandre, så kan det blir store problemer. 

Hva slags verktøy og virkemidler har offentlig sektor i møte med denne type tverrgående utfordringer, og hva mangler? For å kunne kunne svare godt på det er det nyttig å finne ut hva de størstre hindringene for effektivisering og omstilling er i dag, så blir det lettere å finne måter å jobbe bedre på når man vet hvilke probelmer man skal løse. Det er denne jobben Riksrevisjonen har tatt på seg i sin nye rapport om effektiv ressursbruk i offentlige sektor. Riksrevisjonen peker på åtte slike systemproblemer:

1. Svakheter i statsbudsjettprosessen

Først på listen er svakheter med helheten i statsbudsjettprosessen. Statsbudsjettprosessen er Norges viktigeste politiske prosess fordi den binder mye annet sammen, på godt og vondt. I rapporten peker Riksrevisjonen på fire ulike forhold som skaper problemer: At det mangler insventiver for å fremme innsparings- eller kuttforslag i budsjettprosessen, at det sektorovergripende perspektivet ikke ivaretas i prosessen, at det er et fravær av tydelige føringer om hva som skal prioriteres ved inngangen til budsjettprosessen, så alt blir like viktig, og at store statlige investeringer ofte mangler gode og realistiske minimumsløsninger, slik at vi ikke må velge mellom noe veldig stort og dyrt, eller ingen ting.

For å ta det med sektorovergripende hensyn i budsjettprosessen. Riksrevisjonen er veldig tydelig og slår fast at:

"Undersøkelsen viser at sektorprinsippet kan være et hinder for effektiv ressursbruk og helhetstenkning. Et eksempel som fremheves er finansieringsmodeller for ulike tiltak. Flere departementer peker blant annet på at det er utfordrende å gjennomføre tiltak som går på tvers av sektorområder og forvaltningsnivåer. I slike tilfeller kan dette bidra til at effektiv ressursbruk på tvers får mindre plass i prioriteringene i den enkelte sektor."

Eller for å si det på en annen måte: Den enkelte sektors egoisme og manglende hensyn til hva andre driver med, gir dyre løsninger som ikke er bærekraftige på sikt. Mange gode løsninger blir aldri noe av fordi de berører flere, og derfor ikke har noen egentlig "eier". Da prioriterer statsrådene og departementene sine egne ting i stedet.  

Riksrevisjonens rapport peker minner også om noe annet viktig. Selv om Finansdepartementet har bestilt og DFØ har skrevet gode rapporter om svaheter i budsjettprosessen i staten tidligere, og nevnt akkurat de samme svakhetene, så har det så langt ikke blitt fulgt opp. Arbeidet har rett og slett ingen tidsplan, og kanskje ikke noen som brenner nok for å få det til.

2. Departementene mangler god informasjon om ressursene i staten brukes effektivt

Her pekes det på at de statlige virksomhetens resultatrapportering mangler både god og systematisk informasjon og gode vurderinger om ressursbruken er effektiv. Rikrevisjonen skriver at:

"Virksomhetenes årsrapport er et viktig underlag for departementets rapportering til Stortinget. DFØ skriver i sin veiledning at årsrapporten bør inneholde en vurdering av effektiv ressursbruk. Virksomhetene bør da vurdere om virksomheten er kostnadseffektiv, altså at den «gjør tingene riktig», og om virksomheten er formålseffektiv, altså at den «gjør de riktige tingene".

I tillegg skriver Riksrevisjonen om hvordan de har gjort mer enn å bare lese årsrapporter. De har i tillegg kartlagt den skriftlige styringsdialogen mellom 28 underliggende virksomheter og deres overordnede departementer for årene 2023 og 2024. Gjennomgangen viser at at det riktignok er en helt generell omtale av kravet til effektiv ressursbruk i alle tildelingsbrevene, men at bare om lag halvparten av tildelingsbrevene inneholder konkrete krav tilpasset virksomhetens egenart. Med andre ord har man samme type fraser om at effektiv ressursutnyttelse er viktig i mer krevende tider, men ingen egentlig eierstyring og prioritering som er tilpasset det virksomheten faktisk gjør. Da blir alt like viktig.

3. Det er vanskelig å sammenligne informasjon på tvers av sektorene

Hvordan vet en statlig virksomhet om den er effektiv i utøvelsen av arbeidet dersom man ikke har noen andre å sammenligne seg med? I følge Riksrevisjonen er vi ikke særlig gode på å fremskaffe data som er strukturert slik at vi kan gjøre gode sammenligninger på tvers. Dette skyldes flere ting, både når det gjeder å prioritere og fremskaffe data, standardierte måter å fremstille dem på, og systemene for deling og sammenligning, men en interessant ting Rikrevisjonen også peker på er manglende hjemler for deling av data internt i staten:

"Riksrevisjonen merker seg også at hjemmelsgrunnlag for å dele data mellom virksomheter i staten oppfattes som en hindring for å kunne videreutvikle en løsning for benchmarking. Finansdepartementet opplyser at DFØ utreder hva som trengs av hjemmelsgrunnlag for effektiv tilgang på relevante data. Departementet har hatt dialog med DFØ om ulike løsninger for hjemmelsgrunnlag, og har bedt DFØ om å utarbeide et grundigere kunnskapsgrunnlag. I dialog med Riksrevisjonen skisserer DFØ behov for mer detaljerte regnskapsdata, inkludert fakturadata, samt data om ansatte og organisering i staten.

DFØ ønsker en hjemmel som gir tilgang på samt adgang til å analysere slike data på et mer finmasket nivå enn i dag. Riksrevisjonen konstaterer at Finansdepartementet og DFØs arbeid med å fremskaffe, standardisere og tilgjengeliggjøre data fra statlige virksomheter til analyseformål og evaluering har pågått over mange år, men at det fortsatt ikke er godt nok tilrettelagt. Riksrevisjonen vil påpeke at dersom staten ikke har et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag til å vurdere hvor man kan effektivisere, og til å vurdere resultatene av det pågående effektiviseringsarbeidet, så kan det føre til at helheten i arbeidet ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Det vil også gjøre at informasjonen ikke er tilstrekkelig til at man kan prioritere mellom ulike mål."

Hvis jeg forstår dette riktig er det også de samme juridiske barriere som hindrer innsikt i statens anskaffelser etter at oppdrag er tildelt, og hva som skjer i forholdet mellom offentlige kunder og deres private leverandører. Det er jo bra at vi har åpne anbud, og vi vet hvem som vinner og hvem som ikke vinner slike konkurranser, men vi trenger også mer kunnskap om forholdet mellom kunder og leverandører på mer aggregert og systemisk nivå. Og vi trenger mer kunnskap om hva som skjer etter at kontrakter er tildelt. Skjer det endringer underveis? Blir det som var lovet levert? Er det overskridelser, og hva skyldes de? Her er det helt åpenbart mye penger å spare på bedre innsikt og mer åpen informasjon. DFØ har påpekt det flere ganger, men av en eller annen grunn skjer det ikke.

4. For små gevinster ved digitalisering

Selv om en viktig del av begrunnelsen for både store og små digitaliseringstiltak i staten er at det skal gi samfunnsøkonomiske gevinster, bedre brukeropplevelser, og også spare penger og frigjøre arbeidskraft, er det vanskelig å se spor av de økonomiske gevinstene i tallene. Riksrevisjoner viser til gode vurderinger fra både Digitaliseringsdirektoratet og DFØ, og skriver at:

"I Digdirs rapport Rikets digitale tilstand 2019–2024 vurderes nivået på gevinstrealiseringen av digitalisering i offentlig sektor å være for lavt. I tillegg viser rapporten at andelen virksomheter som ikke har en systematisk tilnærming til gevinstrealisering, har økt gjennom strategiperioden 2019–2024.

Det fremgår også av DFØ-notat 2025:3 Utfordringsbildet i forvaltningen at digitalisering ses på som sentralt for å effektivisere offentlig sektor, men at de store effektiviseringsgevinstene så langt lar vente på seg, og at produktivitetsveksten fortsatt er lav. Den gjennomgående utfordringen ser ut til å være at teknologiske innovasjoner ofte forutsetter til dels store endringer i organiseringen, arbeidsprosessene og rutinene for å oppnå effekt. I notatet peker DFØ på at det kan være særlige utfordringer dersom tiltaket og forventede gevinster omfatter flere virksomheter eller sektorer".

Denne vurderingen forteller vel egentlig at man jobber med digitaliseringsprosjekter på feil måte mange steder. Teknologinnføringen i seg selv blir hovedsaken, mens organisering, arbeidsprosesser og rutiner, og det som ellers må gjøres for å få realisert gevinstene, ikke er høyt prioritert, og særlig ikke når det skal jobbes på nye måter på tvers av virskomheter og sektorer. Verktøykassen man benytter seg av er sannsunligvis ikke komplett nok for å løse oppgaven. Man kan jo være dårlig på gjennomføring selv om er gode til å utrede.

Kanskje en del virksomheter glemmer å svare på spørsmål 6 i utredningsinstruksen om "hva er forutsetningen for en vellykket gjennomføring?". Kanskje har man ikke en god nok gjennomføringsprosess i det hele tatt? Det er i hvert noe mystisk som skjer med gevinstene som ble lovet, slår Rikrevisjonen fast. 

Et annet punkt i dette kapitlet om manglende gevinstrealisering peker på at digitale teknologier nødvendiggjør at man jobber på andre måter enn før på tvers av sektorene, der Riksrevisjonen blant annet skriver:

"Riksrevisjonen er innforstått med at det kan være krevende for offentlig sektor å håndtere den raske teknologiutviklingen. Etter Riksrevisjonens vurdering er det derfor avgjørende at digitalisering og forvaltningsutvikling ses i sammenheng, også på tvers av sektorer, slik at man tilpasser organisering og arbeidsformer til ny teknologi for å ta ut gevinstpotensialet som ligger i digitaliseringstiltak."

Staten må se forvaltningspolitikk og digitalseringspolitikk i sammenheng, og utvikle styring, ledelse og forvaltnignspraksis i tråd med både det utfordringene krever og hva teknologiutviklingen muliggjør. At noe er blitt mer krevende er jo ikke et godt argment for å la være å prøve. Det er et argument for å utvikle de styringsmodellene og de verktøyene utfordringene krever. Her tror jeg vi er ved utfordringens kjerne. Det gjøres rett og slett ikke nok på dette området.

5. Det finnes ikke økonomisk handlingsrom for effektiviseringstiltak

Her er det mest paradoksale systemproblemet av alle de som trekkes fram i denne Riksrevisjonsrapporten. Men får ikke effektivisert og spart penger fordi man ikke har penger til å effektivisere med. Eller som Riksrevisjonen skriver:

"Virksomhetene som har unnlatt å gjennomføre effektiviseringsarbeid, oppgir at dette i hovedsak skyldes økonomiske begrensinger, der mangelen på økonomiske ressurser hindrer investeringer i både IT/digitalisering og fysisk infrastruktur, og tvinger virksomhetene til å utsette tiltak de anser som viktige for å effektivisere."

Det finnes noen ordninger for å finanseriere slike investeringstiltak. Man kan låne fra fremtidige driftsutgifter og man kan bruke en egen medfinanseringsordning for lønnsomme digitaliseringsprosjekter. Men disse mekanismene oppleves som for utsikre av mange. Men vi kan jo ikke leve med at tiltak for økt effektivitet og produktivitet oppleves som frivillige, som umulig å finne handlingsrom for, og rett og slett ikke gjennomføres.

6. Behov for økt bruk av fellestjenester

Dette er et beslektet systemproblem og handler om at det er frivillig om statlige etater skal bruke felletjenester av ulike slags som regjering og storting har satt opp nettopp for å effektivisere statlig ressursbruk og unytte pengene bedre. Man kan jo forstå at det er kommunalt selvstyre i Norge på viktige områder, for å ta hensyn til lokale forskjeller og velgernes prioriteringer i lokalvalg, men departementalt og etatsvist selvstyre til å bestemme om man skal velge statens fellesløsnigner virker ganske rart. Riksrevisjonen skriver:

"Undersøkelsen viser at det i liten grad er kartlagt hvilke gevinster staten har fått ut av fellestjenestene, og at det derfor ikke finnes noen samlet oversikt over dette. Undersøkelsen viser også at bruken av fellestjenester i stor grad er frivillig. Departementene gir i liten grad pålegg til underliggende virksomheter om å bruke fellestjenester, men mange departementer oppfordrer sine virksomheter til å benytte slike tjenester. Flere departementer understreker imidlertid at det i utgangspunktet er opp til virksomhetene å vurdere om det er hensiktsmessig å bruke denne typen tjenester."

7. Mer juridisk overstyring av kommunene nå enn før

Kommunene har i utgangspunktet stort selvstyre, men staten skal sikre gjennomføringen av nasjonal politikk gjennom lover og budsjetter. Problemet er at nasjonale politikere, i aller beste mening, og i sin iver etter å unngå lokale forskjeller i tilbudet, kan komme til å detaljstyre så mye at sluttresultatet blir dårligere for innbyggerne. Både fordi detaljstyringen ikke tar lokale hensyn og for kommuene da må prioritere det som er presist regulert i lovverket framfor det som ikke er like presist regulert.

"Riksrevisjonens undersøkelse viser at det juridiske styringstrykket fra staten overfor kommunalsektoren er stort og har økt over tid. De statlige kravene har blitt mer omfattende og legger føringer på hvordan kommunene løser oppgaver, heller enn hva de skal oppnå. Det har beveget styringen fra rammestyring mot detaljstyring. Eksempler på slik detaljstyring er innføringen av bemanningsnormer og kompetansekrav i barnehage og skole og detaljerte prosess- og prosedyrekrav i barnevernet."

8. For lite helhet i den juridiske styringen av kommunene

I dette siste systemproblemet peker Riksrevisjonen på en ordentlig krevende floke som er der fordi det ikke finnes noen samlet oversikt eller håndtering av helhenten i det juridiske styringstrykket mot kommunene. Hvert år kommer det en kommuneøkonomiproposisjon til Stortinget, og det er også bred omtale i stasbudsjesttet av økonomien, men regjeringen og Storting vedtar lover og forskrifter stykkvis og delt. Og det gjør de uten noen samlet vurderinger av om økonomien kommunene blir utstyrt med er godt tilpasset de nye oppgavene lover og regler sier at de skal løse, eller summen av de gamle rettighetsfestede oppgavene. Rikrevisjonen skriver at:

"Kommunal- og distriktsdepartementet opplyser til Riksrevisjonen at det ikke har noen totaloversikt over alle krav kommunene stilles overfor. Undersøkelsen viser videre at det per i dag er lagt bedre til rette for helhetlig styring når det gjelder de økonomiske virkemidlene staten benytter overfor kommunene, enn de juridiske virkemidlene. 

Finansieringen av kommunesektoren gjennom frie inntekter og bruk av øremerkede tilskudd på ulike områder kan vurderes samlet i regjeringens budsjettprosess, men det finnes ingen tilsvarende mekanisme for å vurdere de juridiske virkemidlene. Per i dag vurderes og fastsettes lover og forskrifter løpende og enkeltvis innenfor hver sektor, uten at det er etablert noen mekanisme for å vurdere helheten og totaliteten av den juridiske styringen av kommunesektoren og om nivået kan håndteres innenfor de ressursrammene kommunesektoren er gitt."

 Gjennomføringsevne og gjennomføringskraft

Flere av disse områdene Rikrevisjonen beskriver i denne rapporten, og som finnes i de åtte beskrivelsene av systemutfordringer, er utredet og beskrevet rør. DFØ har som nevnt skrevet gode rapporter om flere av dem, og noen av disse temaene har også vært behandlet hver for seg i andre rapporter fra Riksrevisjonen. Kanskje særlig det som har med digitalisering som ikke leverer gevinster som lovet, eller tiltak for fellesløsninger og datadeling som ikke blir noe av fordi det går på tvers av sektorer og ingen tar ansvar for helheten.

Som nevnt innledningsvis er det stort sett ikke uenighet om det trengs forbedringer på disse områdene. Men i stedet for å sette tidsfrister og iverksette tiltak, og utvikle de styringsmodellene, arbeidsmåtene og den verktøykassen som trengs, så utredes det videre, uten at blir gjennomført. Riksrevisjonen har flere eksempler på det i denne rapporten. Kanskje kan en slik samlet oversikt bidra til en mer samlet innsats for en form for forvaltningsreformarbeid som har disse systemutfordringene som sitt utgangspunkt.

En annen gevinst ved rapporter som dette er forhåpentlig også at det fungerer som vaksine mot overforenklede påstander om at byråkratiet er late og udugelige, og at det er for lett å sløse med skattebetalernes penger. Denne rapporten viser at pengene ikke brukes effektivt nok og at vi kunne fått mer ut av menneskene og kompetansen i offettlig sektor, men at mye skyldes helt reelle stystemproblemer og hindringer som må fjernes. Og at arbeidsmåtene\ og verktøykassen staten har for å angripe dette ikke er så velutstyrt som den burde være.

Tilgangen til Claude Fable stanset

Det er mye snakk om digital autonomi og digital suverenitet for tiden. Hvordan er det å ikke ha  til å ha tilgang til den digitale infrastrukturen og de digitale tjenestene man ønsker og trenger? Eller vite at noen andre kan ta denne friheten og handlingsrommet bort uten at du kan gjøre noe med det? De siste dagene har vi fått en viktig opplæring i hvordan dette ser ut i virkeligheten. 

KI i hurtigtogsfart

Tjenesten det er snakk om nå er en kunstig intelligens språkmodell som heter Claude Fable 5 og leveres av selskapet Anthropic. Den som har besluttet at vi ikke skal ha tilgang lenger er USAs regjering, med eksportkontroll som regulatorisk virkemiddel. I praksis rammer dette tiltaket også amerikanske bedrifter og offentige insitusjoner, jeg kommer tilbake til det, men hovedpoenget her er at vi nektes tilgang til viktige digitale tjenester vi bruker i Europa og Norge på grunn av en myndighetsbeslutning i USA. 

Litt bakteppe før jeg kommer tilbake til denne konkrete saken med tilgang til KI-tjenester fra Anthropic: "Stacken" vi trenger tilgang til for å fungere digitalt er sammensatt av mange ulike ting. Alt fra tilgang til maskinvare og komponenter, kraftforsyning, kommunikasjonsnettverk, datasentre og skytjenester, til programvare og tjenester, og i økende grad kunstig intelligens. Innenfor flere av disse lagene er det grunner til å være bekymret, men problemene er ulike og svarene på dem er også litt ulike.

Den siste tiden har manglende autonomi når det gjelder kunstig intelligens seilt opp som en viktig bekymring, og da handler det særlig om de store KI-modellene som brukes globalt, og som det investeres millarder i å forske fram og lære opp. Nye og bedre modeller lanseres hypping, gjerne med bare noen ukers mellomrom. Og det er særlig Anthropic (Claude), Open AI (Chat GPT) og Google (Gemini) som driver dette kappløpet fremover.

Kinesiske KI-selskaper prøver så godt de kan å holde følge, og har hatt en hel del suksess med sine "åpne" KI-modeller som kan kjøres lokalt på dine egne datamaskiner eller servere, og ikke er bundet til de store plattformenes datasentre og infrastruktur. Europa har ikke klart å melde seg ordenlig på i kampen om dette digitale lederskapet, og er i praksis blitt helt avhengig av de amerikanske selskapene når det gjelder både hardware og og KI-språkmodeller.

Claude Fable 5

Denne sterke avhengigheten av andre er ikke bra selv i normale tider, men med Trump som president i USA er det blitt overtydelig hvor sårbare andre land er, men også hvor sårbare amerikanske selskaper, er blitt. Alle som sier eller gjør noe USAs president ikke vil høre risikerer å få innført en ny toll eller underlagt eksportkontroll som avskjærer dem fra å få tak i produkter og tjenester i det hele tatt. 

Akkurat hvor sårbare vi er blitt har vi fått demonstrert de siste dagene. 9. juni lanserte Anthropic verdens til nå mest avanserte KI-modell, Claude Fable. Pressemeldingen fra Anthropic er her. Allerede forrige fredag, 12. juni sendte Anthropic ut en ny pressemelding om at de var blitt tvunget til trekke Claude Fable fra markedet igjen på grunn av et pålegg fra regjeringen i USA. Der skrev de at:

"The US government, citing national security authorities, has issued an export control directive to suspend all access to Fable 5 and Mythos 5 by any foreign national, whether inside or outside the United States, including foreign national Anthropic employees. The net effect of this order is that we must abruptly disable Fable 5 and Mythos 5 for all our customers to ensure compliance. Access to all other Anthropic models will not be affected. We received the directive from the government today at 5:21pm (ET). The letter did not provide specific details of its national security concern."

Nå var ikke stemningen den beste mellom Anthropic og Donald Trump før denne beslutningen heller. Anthropic har ved flere anledninger vært uenige om USAs og Pentagons tilbakeholdne linje når det gjelder regulering av KI og sikkerhet rundt KI. Dette har ikke bare ført til en ordkrig, men også at Anthropics tilbakeholdenhet og ønske om å gjøre egne etiske vurderinger, paradoksalt nok er blitt beskrevet som en sikkerhetsriko. Det har gjort at de er kastet ut av Pentagon og og blitt tvunget ut av myndighetskontrakter. Den siste tiden er dette blitt enda mer paradoksalt fordi nettopp Anthropic har utviklet de mest avanserte verktøyene for å avdekke digitale sårbarheter og sikkerhtstrusler, og delt denne kunnskapen med både USAs myndigheter og store selskaper.

Trump skyter seg selv i foten

Takken for å være ledende i verden, og samtidig advare mot for svak myndighetsregulering, kom i slutten av forrige uke da de ble fratatt muligheten til å tilby kundene sin mest avanserte KI-modell, Claude Fable 5, etter bare tre dager. Noen av oss rakk å teste den og finne ut på den korte tiden at den er enda bedre enn det vi har sett før. Benchmarkingen mot andre modeller viste det samme. Forhåpentligvis får vi snart bruke den igjen snart, og KI verdenen vil uansett bevege seg videre, men i disse tider er det ikke godt å si hva som kommer av innfall og utfall.

At Anthropic taper på Trump-regiments vilkårlighet er det ikke noen tvil om, og denne gangen kom smellen akkurat når de skal hente milliarder i investorpenger til en børsnotering. Men det er også interessant å reflektere litt over hvem som blir tapere i denne konflikten. The Economist skriver i en god artikkel om "Donald Trump’s blocking of Anthropic is capricious and chaotic", at:

"It was not immediately clear on what legal grounds the government imposed the suspension. Anthropic said the models were hit by an export-control directive. Charlie Bullock, of the Institute for Law & AI, a think-tank, speculates that the government used the Commerce Department’s Export Administration Regulations, which are also used to restrict sales of AI chips to China.

But the government’s primary aim may not have been to control foreign access to frontier models. Instead, it appears to have used export controls as a convenient way to target Anthropic. If so, foreigners may be collateral damage in a power struggle between the Trump administration and a leading model-builder that President Donald Trump once described as an “out-of-control Radical Left AI company”.

Europeisk autonomi 

Uansett hva utfallet av denne konflikten blir på kort sikt, er det ingen tvil om at den vil sette fart i EUs og europeiske lands behov for økt digital autonomi og handlefrihet, uten å risikere å bli innelåst i digitale tjenester man plutselig kan miste tilgangen til. Det samme gjelder Canada, Australia og andre land som i normale tider er blant USAs nærmeste allierte. Men slik er det dessverre ikke nå, og tapte av tilgang til Claude Fable viser at det ikke bare er en teoretisk mulighet at Europa mister tilgang til helt nødvendige tjenester og kanskje til egne samfunnskritiske data. Det er åpenbart en type skade Donald Trump og Pete Hegseth er helt villige til å utsette andre land for. 

The Economist skriver samme artikkel at:

"America’s allies are now reeling again. Many had spent months securing access to Mythos for government departments, banks and companies. Those permissions evaporated overnight. The cut-off exempts no one, not even America’s partners in the Five Eyes intelligence alliance: Australia, Britain, Canada and New Zealand. Those countries are already grappling with the lapse of key surveillance powers that Congress recently failed to renew. Losing access to Mythos puts them in the same boat as Russia, China or Iran." 

En annen god artikkel om hva dette vil kunne utløse av reaksjoner både fra amerikansk næringsliv og fra europeiske politikere er i The Atlantic, med overskriften "The White House Is Ratcheting Up Its War Against Anthropic - This is how America loses the AI race."  

"The Trump administration has repeatedly evinced that it can and will instantly bar any person or business from using any AI model for any period of time. A technology that is advancing rapidly and could have catastrophic impacts “is exactly the situation in which you need to give the executive an enormous amount of discretion,” Rozenshtein said. Yet at the same time, he said, Trump’s tendency to change his mind on a whim and play favorites is “exactly the reason why you don’t want to give the executive enormous amounts of discretion.” To say the least, it’s perilous to build a product, invest in a company, or even just try to leverage AI for productivity gains in an environment in which the government might at any time take a wrecking ball to your plans. America and its tech companies have many factors in their favor when it comes to leading the way in AI development. As of now, the White House is not one of them."

Det sier seg selv om et Europa og et EU som uansett er bekymret for USAs utvikling, og også bekymret for at man ligger etter når det gjelder både digital innovasjon og digital infrastruktur, vil bruke dette som en anledning til å forsterke planer om å bli mer digitalt selvforsynte og autonome. Frankrike vil invitere andre land til samarbeid om å utvikle Mistral.ai som et regulert og etisk forsvarlig europeisk alternativ, som dessuten bidrar til å sikre europeisk autonomi. Og noen av USAs egne plattformselskaper, inkludert Anthropic vil måtte prøve å vise at de ikke er avhengige av vilkårlige politiske beslutnigner tatt av USAs president og regjering. Det blir ikke lett. Kanskje noen må lokalisere seg andre steder for å vise at de mener alvor?

 USAs selvskading

For paradoksalt nok havner amerikanske bedrifter i samme håpløse situasjon som bedrifter og myndigheter i Europa og andre allierte land, fordi det i de amerikanske KI-selskapene er fullt av utenlandske statsborgere som forsker og utvikler, Og disse skal i følge USAs myndigheter ikke ha tilgang til denne mest avanerte teknologien. Noe som i praksis betyr at ingen ansatte i disse selskapene kan ha tilgang til de mest avanserte KI-modellene, og heller ikke kan drive forskning på dem. Det gjelder også ledende ansatte i Anthropic selv, personer som bor i USA, men som er statsborgere i andre land. 

Den paradoksale situasjonen er at USA akkurat nå er i ferd med å diskutere, og kanskje åpne opp for, eksport av de mest avanserte KI-brikkene til Kina, mens canadiske borgere som bor og jobber i USA ikke får tilgang til amerikanske selskapers egne KI-modeller. The Economist skriver at de nåværende begrensningene på utlendingers bruk av Antropics KI virker veldig lite gjennomtenkt nettopp fordi de særlig vil ramme amerikanske selskaper og USAs konkurransekraft og forskingsinnsats, og åpne døren for konkurrenter andre steder. I hvert fall i Kina, og forhåpentligvsi også i Europa:

"...some observers believe the American government will eventually have to relent. “Allies can perhaps take some comfort in the fact that this is a totally untenable approach to use long term, due to the number of foreigners inside American AI companies,” says Helen Toner of Georgetown University’s Centre for Security and Emerging Technology. “Preventing foreign nationals from accessing the models is essentially equivalent to preventing any company affected from doing any further AI R&D work."

Det virker veldig rart at USAs regjering skal legge seg på en linje som jager kunder og partnere vekk fra produktene til deres egne teknologiselskaper, og åpener døren for kinesiske KI-tjenester, som kanskje er de store vinnerne i denne situasjonen. Det åpener også døren for en enda mer bevisst strategi for økt digital autonomi i Europa. Dagens president i USA har som sagt en utviklet evne til å drive selvskading, og da er det ikke umulig at det er den veien det går.