Forestillinger og fortellinger om kunstig intelligens

Hvordan blir fremtiden med kunstig intelligens? Hvor raskt vil teknologiutviklingen gå, og hvor raskt vil vi ta den tas i bruk på nye områder og på samfunnsendrende måter? Vil KI erstatte eksisterende jobber, eller vil den bli et verktøy som hjelper ansatte gjøre jobben bedre og raskere? Hvilke sektorer, bransjer og arbeidsoppgaver blir mest påvirket?

KI vil endre ting på individ- og virksomhetsnivå, men skal også håndteres på samfunnsnivå. På noen områder vil KI endre samfunnet, som andre infrastrukturteknologier har gjort før. Men handlingsrommet for teknologianvendelsen er også avhengig av samfunnet rundt. Vil det være flaskehalser og hindringer som gjør at vi ikke får utnyttet mulighetene fullt ut? Vil det være knapphet på kompetanse, på databrikker, på elektrisitet, eller vil vi oppleve en politisk motstand mot store endringer? Og hva med sikkerhet, fri handel og utenrikspolitiske hensyn? 

Hvordan håndterer man utfordringer ingen har vært i før, og der derfor ikke er mulig å lære av andres erfaringer? 

Forestillinger om fremtiden

Det som i hvert fall kan hjelpe er å utvikle evnen til å forestille seg hvordan fremtiden kan bli. Og gjerne en forestillingsevne som erkjenner at det ikke finnes noen fasit, at mye er usikkert, at det er flere mulige fremtider, og at det både er forhold vi kan påvirke og ting vi ikke kan påvirke. 

Slike sorteringsøvelser gjør det lettere å lage målbilder og beskrive strategier fordi vi kan sette inn ressursene der det faktisk har effekt. Noen har mer innflytelse på hvordan fremtiden vil bli enn andre, men det å bruke scenarioer, prognoser eller andre slike verktøy for å lage gode fortellinger om fremtiden er lurt og nyttig. Det er både nyttig for regjeringens og nasjonale myndighetsorganer, som har behov for å utrede handlignsrommet for ulike veivalg før de fastsetter strategier og tiltak, men det gjelder også hver enkelt bedrift, kommune, statlige etat eller friville organisasjon, som alle har behov for å finne sin plass i en fremtid med mer KI.

Er det slik at transformasjonen KI fører med seg vil være nokså lik i ulike sektorer og bransjer, og på tvers av ulike land, eller står vi i en situasjon der sektorer og bransjer har helt ulike muligheter og veivalg. Vil det være samarbeid og deling av teknolgi og kompetanse mellom land, eller blir det mer konkurranse og rivaliering, der alle må sørge for seg selv, og heller  ikke kan være sikre på tilgangen til den beste teknologien? Hvordan forbereder vi oss på en å håndtere veivalg og dilemmaer når det er så mye usikkerhet og så mange variable, noen kjente og noen vi ikke engang har oversikt over? 

Vel, jeg har prøvd å lage en liten oversikt over en del scenariorapporter, predikjoner, ønskede fremtider, og annet spennende som allerede er laget av andre, og som kan bygges videre på, eller inspirerer til nye fremtidsfortellinger.

Seks måter å fortelle om KI-fremtiden på

Det finnes etter hvert et betydelig bibliotek av rapporter om "KI-fremtiden". Noen kommer fra regjeringsoppnevnte utredere eller fra internasjonale organisasjoner som EU-kommisjonen og OECD, Andre fra små og uavhengige forskningsinstitutter og tenketanker. Det finnes ingen fasit for hvordan man lager gode og anvendbare fremtidsfortellinger. Noen rapporter er mer prediktive, og prøver å bruke eksisterende kunnskap til å fremskrive seg til hvordan ting kan bli. Andre er mer normative i den forstand at de er opptatt av hvordan vi ønsker at fremtiden skal bli. Mens noen er opptatt av å få frem spennet og kontrastene mellom ulike mulige fremtider, langs en, to eller mange ulike dimensjoner.

Rapportene jeg viser til her er svært forskjellige også når det gjelder hvilke av disse usikkerhetene og "omdreiningspunktene" de peker på som de viktigste. Det norske kompetansebehovsutvlaget var i sin kartlegging avfremtidens  behovet for digital kompetanse særlig opptatt av to dimensjoner, rask eller langsom KI-utvikling, og om KI erstatter dagens arbeidskraft eller gjør arbeidskraften bedre. Den britiske regjeringens GO-Science-rapport om "AI Scenarios 2030: Helping policymakers plan for the future of AI" har i sin rapport pekt på 6 ulike usikkerheter som brukes til å lage fortellingene.

Jeg har valgt å sortere rapportene jeg har funnet i 6 ulike metodiske sjangre. Jeg har lest noen av dem, mens andre har jeg bare lest omtalen av, og skummet raskt igjennom, men ikke dypdykket i. Flere av rapportene jeg ikke har gått i dybden på enda kommer jeg helt sikkert tilbake til her på bloggen.

1. Scenariofortellingene: "Vi må forestille oss mulige fremtider for å kunne gjøre vanskelige valg"

I denne sjangeren finner vi et par veldig interessante scenariorapporter fra regjeringer. Den britiske AI Scenarios 2030 (GO-Science, UK, juni 2026) og den canadiske Scenarios for an AI-enabled World (Policy Horizons Canada, feb. 2026), og også  EUs fremtidsprosjekt The Futures of Artificial Intelligence: Implications for Europe's R&I Ecosystem (DG RTD, 2026)

Dette er store scenariorapporter med fortellinger om hvordan fremtiden kan bli langs flere ulike dimensjoner. De har mer eller mindre rike og utbroderte fortellinger, Fortellinger som setter tankene i sving og hjelper oss løfte blikket og forstå hva som kan bli annerledes og hva som kanksje ikke blir fullt så annerledes i fremtiden. De hjelper oss reflektere over hva vi kan påvirke og hva vi ikke kan påvirke, og velge en retning fremfor en annen. Men det er minst like aktuelt å bruke beskrivelsene av fremtiden til å stressteste strategier og planer vi allerede har, eller jobber med nå, for så sikre at de tåler en fremtid som kan bli ganske annerledes.

Den britiske rapporten AI Scenarios 2030 er gitt ut av The Government Office of Science, UK, og er kommet i to generasjoner. Den første fra 2023 ble bygget på fem kritiske usikkerheter. Oppdateringen fra juni 2026 viderefører rammeverket, men med seks kritiske usikkerheter, som er KI-kapabilitet, KI-distribusjon og -tilgjengelighet, sikkerhet, adopsjon, arbeidsfortrengning og globalt samarbeid. Hver av disse er utstyrt med en akse med fem trinn, Ulike kombinasjoner på disse aksene gir fem hovedfortellinger som har fått navnene: Slow Burn, Open Frontier, Augmented Growth, Transformation Economy og Take-Off.  Disse scenarioene inkluderer helt bevisst ikke britiske politiske tiltak, nettopp fordi de skal kunne brukes til å teste slike tiltak.

Canada-rapporten "Scenarios for an AI-enabled World" bruker 20 kartlagte innsikter og går derfra til fire fortellinger. De heter AI everywhere all at once, Wired for connection, Algorithms in the shadows, Automation's ripples and riptides. Den et visuelt mer spennende sett med fortellinger, med tegneserier, brev fra forsikringsselskaper og skjermbilder fra en skoleplattform som overvåker elevene. Denne rapporten kan være til inspirasjon for alle som skal nå ut til folk som ikke liker å lese kjedelige rapporter. Spesielt hvis temaet egenltig ikke er kjedelig i det hele tatt, men har godt av å bli beriket med gode visuelle og tekstlige grep

Og så var det EU-kommisjonen, som nylig har laget et prosjekt om KIs betydning for Europs forsknings- og innovasjonsøkonsystem: The Futures of Artificial Intelligence: Implications for Europe's R&I Ecosystem (DG RTD, 2026). Den er bygget opp i fire deler, og den siste, del 4, Scenarios and Opportunities, bruker fortellinger for å få frem budskapet. 

Ni nøkkelfaktorer ble stemt fram fra en lengre liste i en tverrfaglig samskapingsprosess,  fra en lengre liste: KI og mennesker i beslutningsprosesser, sosioøkonomisk ulikhet, utdanning og opplæring, teknologiske gjennombrudd, KI-sikkerhet, geopolitisk maktbalanse, endringer i mennesket selv, klimaendringer, og ressurskritikalitet. For hver faktor er det formulert et knippe fremtidsantakelser. og ut fra dette fem scenarioer kom ut, med 2040 som horisont. De er: 

• The EU's «safety first» AI: pay-off in the long run, 
• A rearmed EU among the frontrunners in the global AI race, 
• EU attached to transnational global AGI and ASI networks, 
• Europe leads a unique AI revolution 
• Global AI winter. 

Sprinten produserte først fire, og så oppdaget teamet at et kontrasterende bilde manglet – en verden der KI ikke gjør fremskritt, så de bygget det femte i ettertid, en ineressant innrømmelse av en skjevhet i deltakerdrevet scenarioarbeid der en gruppe eksperter samlet for å snakke om KI ikke ute videre beskriver en fremtid der KI ikke betyr så mye.

Mens EU-kommisjonens rapport del 4 er en scenariorapport, hører del 3 hører strengt tatt ikke hjemme i denne scenariosjangeren, men jeg omtaler den her likvel, for sammenhengens skyld, og fordi den bidrar med noe viktig. Den heter A Forward-Looking Analysis of European Industries' AI Use. Den vurderer utsiktene til KI-adopsjon i EUs næringsliv fram til 2030, og er en fremskriving, ikke et scenariosett.

Basert på flere ulike indikatorer og modenhetsmodeller blir Europas næringsliv gruppert i tre profiler: innovasjonsledede sektorer (IKT, faglig og vitenskapelig tjenesteyting, helse, utdanning), operasjonelt kjernedrevne sektorer (industri, kraft, transport og lagring, finans og forsikring, bygg og anlegg), og service envelope (varehandel, overnatting og servering, administrative tjenester, kultur og underholdning). Hver gruppe fremskrives til 2030. Dette er et interessant arbeid av flere grunner, blant annet at dette er det eneste arbeideidet i hele denne samlingen av rapporer og scenarioer som som tar mål av seg til å bruke samme rammeverk på tvers av ulike bransjer og sektorer. 

Og som sagt finnes det flere eksempler på bruk scenariometodikk med kontraster og alternative fremtider brukt inn i ulike sektorer. Der de er  opptatt av å forestille seg hvordan fremtiden med KI vil bli på sitt område Her kan vi finne:

• Cedefops Preparing for 2040 om KIs innvirkning på "skills development", beskrevet i fire temmelig ulike scenarioer.
• EdTech Hub om utdanningssystemer i lav- og mellominntektsland, med syv sikre trender, syv mer usikre trender, og fem scenarioer.
• ARL og CNIs 2035 Scenarios: AI-Influenced Futures om KI og forskningsbibliotek
• Ada Lovelace Institute og Nuffield Council om genomisk helseprediksjon, en spennende og metodisk tung scenariorapport om medisinsk forskning og helse som jeg gleder meg til å lese.

1b. Bruk av 2x2 aksekors, og et norsk bidrag

En mye brukt metode for å lage scenarioer er en modell med to variable som legges langs to akser, en vertikal og en horisontal. Det gir en 2x2-matrise med fire ulike kombinasjoner. Enkelt, men veldig effektivt hvis de to aksene representrerer viktige usikkerheter om fremtiden som er ulike og kan operere i ulike kombinasjoner. Metodisk er det best om begge aksene representerrer variabler som er styrt av ytre forhold, slik at alle fire kvadrantene er fremtidstilstander man tester strategier og tiltak opp mot. Eventuelt at begge aksene beskriver ting man kan påvirke, slik at alle fire fortellinger er resultat av bevisst og ønsket posisjonering for en virksomhet. En blanding fungerer dårligere, men her syndes det ganske mye.

Et eksempel på bruk av et aksekors og en 2x2 matrise er Word Economic Forums Four Futures for Jobs in the New Economy (WEF, jan. 2026). Aksene her er eksponentiell eller inkrementell KI-utvikling loddrett, og begrenset KI-modenhet eller utstrakt KI-modenhet i arbeidsstyrken. Det gir fire interessante kombinasjoner: Supercharged Progress, Age of Displacement, Co-Pilot Economy og Stalled Progress. 

Aksene WEF har valgt er metodisk litt problematiske fordi  WEF i denne modellen har valgt å gjøre KI-modenhet til en variabel som er påvirkbar, noe som gjør at denne aksen både er en årssak og et utfall. Men det kunne de justert ganske enkelt, og fått en renere modell som kan brukes til å teste ulike strategier og tiltak. Rapporten avsluttes med ni "no-regret»-strategier" som gjelder uansett rute, og som gjerne er viktige funn som denne scenariometodikken kan brukes til å få frem. Tiltak som testes opp mot de ulike fremtidstilstandene, og viser seg å ha verdi uansett, er det lavere risiko knyttet til.

Det er også et interessant norsk scenariobidrag om hvordan KI-utviklingen pårivrker kompetansebehov i arbeidslivet. Det er Kompetansbehovsutvalgets temarapport "Framtidige kompetansebehov: Hvilken kompetanse trenger Norge for å lykkes med digital omstilling?" Det kommer fra et offentlig utvalg nedsatt av kunnskapsdepartementet, og handler om å gi anbefalinger om kompetansebehov for -tiltak, men på tvers av sektorer og bransjer, for KI vil vi finne over alt. 

Rapporten er ikke først og fremst en scenariorapport, men bruker flere ulike innfallsvinkler til å gi råd om kompetansebehovene knyttet til digitalisering og KI. Men kapittel 4.7 handler om scenarioer satt opp i et klassisk 2x2 aksekors med to variabler og fire fortellinger om temmelig ulike fremtider. Den vannrette er omfanget av KI-integreringen, fra ny KI-vinter til KI som infrastruktur. Den loddrette akser er rollefordelingen mellom mennsker og maskin. KI som estatter ansatte, eller KI som komplementært verktøy. 

Resultatet er fire interessante framtidsbilder: Delvis interaksjon, Integrert samspill, Begrenset fortrengning og Omveltende automatisering, med en tidshorisont på rundt ti år. Dessverre er ikke historiene utbrodert med fargerike fortellinger og eksempler, men det tenker jeg er en invitasjon til noen andre. En annen utfordring rent metodisk er at scenarioene blander sammen ytre endringsdrivere, som ikke kan påvirkes så lett, med normative politiske veivalg, og kårer også en vinner. Noe som er litt synd. For en slik 2x2 modell fungerer best hvis man søker å finne fire like realistiske alternativer, gjerne med fordeler og ulemper jevnt fordelt, og bruker dem til å teste tiltak og veivalg. Da er det uryddig hvis de samme scenarioene også er resultatet av politiske veivalg.

Kompetansebehovsutvalget insisterer på at aksene er gradvise, ikke enten–eller valg, og at de fire framtidsbildene bare er eksempel-scenarioer plassert i hver sin kvadrant, ikke hardkodede definisjoner av kvadrantene. Man har med andre ord frihet til å lage litt ulike fortellinger, så lenge de ikke bryter med hovedvariablene som er valgt, Rapporen insisterer også på at selv om Norge i liten grad påvirker stormaktspolitikk, teknologiutviklingen eller graden av globalisering på tvers av land, er det slik at myndigheter og organisasjoner i stor grad kan påvirke virkningene av driverne i norsk arbeidsliv, og slår dermed et slag for den noske modellens betydning i møte med KI-kompeksitetene vi vil møte.

2. Prognosen: "Dette tror vi vil skje"

Det finnes andre måter å fortelle om fremtiden på enn scenarioer. Vi kan prøve oss med prediksjoner. Prediksjoner om fremtiden, brukes i mange andre sammenhenger der det gir mening å fremskrive seg til hvordan fremtiden vil kunne bli, basert på dagens trender. Så kan man skru litt opp eller ned på ulike variable for å illustrere hvordan en liten justering i dag kan få stor effekt om noen år, men hovedretningen er den samme. 

Regjeringens perspektivmelding hvert fjerde år om norsk økonomi, velferdsnivå, arbeidsmarked osv er en slik rapport. Men det finnes også en rekke andre ekspertutredninger og myndighetsnedsatte utvalg som har som jobb å fortelle hvordan fremtiden vil bli, og som ligger mye nærmere prediksjoner enn mer eller mindre spekulative scenarioer.

Når det gjelder store og raske teknologidrevne omstillinger som endrer verdikjeder og virksomhetsmodeller er slik fremskrivingsmetodikk mindre anvendbar fordi det er så stor usikkehet om både teknologiutvikling og markedsutvikling, så tidshorisonten kan bli veldig kort før fortellingen er blitt uaktuell. Det er litt som å lage rapporter om CD-bransjens fremtid basert på fremskrivninger rett før Apple laserte iTunes. Men som spekulativ fortelling som planer og strategier kan testes opp mot kan det ha en verdi.

En slik spekulativ rapport som tok sjansen på å spå om fremtiden er  AI 2027 (AI Futures Project, april 2025). Den er en en fortelling om noen navngitte fiktive selskaper, som OpenBrain i USA og DeepCent i Kina , og beskriver utiklingen av kapabiliteter og anvendelser av KI, koblet til et scenario i fortellingsform måned for måned, og med en forgrening mot slutten mellom en "race"- og en "slowdown"-variant av scenarioet. 

3. Ønsket fremtid: "Dette vil vi at skal skje"

Eksempler på slike mer normative fremtidsfortellinger er AI 2040: Plan A (AI Futures Project, juli 2026) og Europe 2031 (Juijn m.fl., juni 2026)

AI 2040: Plan A er laget av de samme som skrev AI 2027, men dette er i en helt annen sjanger. Det er riktignok flere scenarioer som settes opp mot hverandre i denne rapporten, men de er laget som normative fortellinger der Plan A er den ønskede utviklingen, mens alternativet, Plan B, C, D og S er i ulike grad uønskede eller direkte ødeleggende fremtider for menneskeheten. Forfatterne er eksplisitte: "Plan A is primarily a recommendation, not a prediction". Plan A for forfatterne er en internasjonal avtale mellom USA og Kina om å utsette superintelligens til 2040, kombinert med gjensidig innsyn i FoU, verifisering av regnekraft, en pause på toppekspertnivå i 2035, og en avskrekkingslogikk lånt fra nedrustningsavtaler og atomvåpenprogram. 

Og sånn sett er ikke dette et utviklingsverktøy for å utforske fremtiden fritt, men mer en metodikk for å  teste om forfatternes eget policyforslag overlever møtet med virkeligheten. Og sånn sett kan den samme metodikken elt sikkert brukes til utforske og teste også andre planer og ønskelister, for å se hvor gjennomførbare de er.

Europe 2031 er også en slik normativ fortelling om veivalg som blir tatt for å unngå en samfunnsskadelig KI-utviklining, men med et noe motsatt fortegn. Det går ikke så bra likevel. Her er fortellingen opptatt av hva vi ikke får til i Europa fordi vi ikke ser hva som kommer. Fortellingen er skrevet som en novelle, fortalt gjennom Caroline Dubois, en ung fransk policymedarbeider i Brussel, og Christian Vogt, en tysk gründer som har flyttet til San Francisco. Starpunktet er lanseringen av den kinesiske KI-modellen DeepSeek R1 i januar 2025 og ender i et rom i Washington våren 2031, der Europas skjebne avgjøres uten at Europa har noe å forhandle med.

Det interessante med denne fortellingen er at den tar EUs egne KI tiltak, det vil si suverenitetspakken, KI-gigafactories, håndhevelsen av AI Act, europeisk sky i offentlig sektor, og setter dem under press. For Norge er det også interessant at epilogen foreslår en koalisjon av mellommakter: Nederland, Tyskland, Frankrike, Norge, Storbritannia, Canada, Japan og Sør-Korea – som hver for seg har strategiske roller verdikjeden, og som har mer forhandlingsmakt sammen enn hver for seg. Rapporten er skrevet av et uavhengig utretningsmiljø.

4. Mulighetsrombeskrivelsen: "Fort eller sakte, samarbeid eller konflikt?"

How AGI Could Affect the Rise and Fall of Nations (RAND, juli 2025) og Exploring possible AI trajectories through 2030 (OECD AI Papers No. 55, feb. 2026) og Threshold 2030 (Convergence Analysis / Metaculus / FLI, feb. 2025) er rapporter som ligner på de alternative scenarioforellingene i kategori 1, men ikke setter fortellingene opp mot hverandre som helhetlige alternativer på samme måte. Disse rapportene har mer karakter av at scenarioene ikke er aktive politiske og regulatoriske veivalg, men mer handler om hvor fort den teknologiske utviklingen går, eller hvordan den utenriks- og sikkehetspolitiske utviklingen er. En slags krysning mellom perspektivmelding og scenarioer, kanskje.

Det blir ikke like levende og engasjerende fortellinger med denne tilnærmingen, men dette er grundige og systematiske rapporter fra tunge utredningsmiljøer med høy tillit. RAND-rapporten bruker to variable i et aksekors. Den ene er om KI-utviklingen sentraliseres eller desentraliseres. Den andre er om utfallet styrker eller svekker USA og USAs allierte (geopolitival outcomes-axis). Det munner ut i fortellinger om åtte ulike verdener, som har fått fargerike navn, fra Multilateral Coalition of Democracies Leads via blant annet Cold War 2, The Wild Frontier og Authoritarian Advantage, til Mushroom Cloud Computing, som er betyr krig.

OECD-rapporten Exploring possible AI trajectories through 2030 har jeg ikke lest ordentlig enda. Den omtales som et bidrag som er veldig nyttig i virksomheters praktiske tilnæring til KI-strategier og KI-tiltak. Den har fire utviklingsbaner: Progress Stalls, Slows, Continues, Accelerates. Den løfter også frem ni kapabilitetsdimensjoner, OECDs AI Capability Indicators. Det gjør den til noe mer enn et scenariosett fordi den også kommer med et måleverktøy for KI.kapabilitet. Og KI-kapabilitet er en dimensjon stort sett alle de andre rapportene er opptatt av men som de færreste operasjonaliserer. Da kommer den opp med innovative variasjoner rundt de fire hovedscenarioene, men navnt som narrow tool, simple agents, simple robots, socially-limited AI, forgetful AI, digital only AI, AGI og superintelligence. 

I en beslektet katerori fremtidsfortellinger hører OECDs ekspertgruppe om KI-fremtider (Assessing Potential Future AI Risks, Benefits and Policy Imperatives, OECD AI Papers nr. 27, 2024), som ikke presenterer scenarioer, men er en ekspertgruppe som har rangert  topp ti gevinster, topp ti risikoer og topp ti policytiltak.

Threshold 2030 - Modeling AI Economic Futures er et resultat av at 30 økonomer hadde en konferanse om KI sammen, høsten 2024, og endte opp med å lage tre scenarioer. De har veldig presise navn, og heter: Current AI systems, but with improved capabilities, Powerful, narrow AI systems that outperform humans on 95% of well-scoped tasks og Powerful, general AI systems that outperform humans on all forms of cognitive labor. En slags small, medium og large innenfor KI, med andre ord. Et interessant funn i dette arbeidet er at de samme personene som skrev dramatiske fortellinger om transformativ endring på grunn av KI, ga konservative tall når de skulle tallfeste effektene.

Jeg kan også nevne Bank of International Settlements (BIS), som i sin årsrapport (BIS' årsrapport 2026, kap. I) har med en graf som presenterer fire scenarioer business as usual, bounded productivity boost, transformative AI og demand bottleneck. Uten noen tilhørende fortelling, men de har i hvert fall fått Terje Erikstad i Dagens Næringsliv til å skrive en god kommentarartikkel om den. Den har en interessant vri ved at scenarioet om at etterspørselen er flaskehalsen sier at KI kan føre til mindre vekst. Mans nesten alle andre pessimistiske scenarioer er pessimistiske fordi KI blir for kraftig, eller misbrukes av noen, tar BIS opp at teknologien kan svikte økonomisk ved at hver fortrengt arbeider også er en tapt konsument

Og så kan jeg nevne det internasjonale pengefondet IMFs rapport om Global Economic and Financial Implications of AI (IMF Note 2026/002). Ganske tørr i formen, men egentlig ganske spennende. Blant annet fordi IMF velger å ta for gitt at rask kapabilitetsutvikling er en felles forutsetning for alle fotellingene, mens diffusjon er den strukturerende aksen. De beskriver to baner, en forsiktig baseline mot runaway over fem år, og har anbefalinger om finanspolitikk, pengepolitikk, tilsyn og internasjonal koordinering. .

5. Scenarioer for å trene og erfare: "Hva gjør vi når krisen treffer?"

Dette er en sjanger som ikke bygger fremtidsfortellinger, men utvikler metoder for å utforske og øve på hva vi gjør når problemene treffer oss, og tester beslutningsdeferd. Eksempler på dette er den anvendte forskningsorganissjonen RANDs rapport Infinite Potential – Insights from the Cyber Surprise Scenario (RAND, mars 2026). 

RANDs bidrag er seks kjøringer av en totimers bordøvelse der deltakerne rollespiller USAs nasjonale sikkerhetsråds prinsippkomité, med en fasilitator i rollen som nasjonal sikkerhetsrådgiver. Scenarioet: Kina tar plutselig i bruk en avansert cyber-KI-kapabilitet, etterfulgt av et storskala cyberangrep i runde to. Poenge er å finne ut mer om deltakerne, ikke om fremtiden. Formatet er lånt fra RANDs "Day After"-metodikk fra atomspredningsstudiene på 1990-tallet, Cyber Surprise er én av flere i RANDs Day After AGI-serie, Andre dekker blant annet en kinesisk AGI-moonshot, en robotoppstand og KI brukt til å generere biologiske trusler.

6. Metalaget: "Hva trenger vi av innsikt, metoder og verktøy for å lage relevante fortellinger?"

Hvor finner jeg rapporten om hvordan man lager scenariorapporter for mitt formål? Et rammeverk for et målbildeprosjekt, en strategi for virksomheten, eller et retningsvalg for en kommune eller en statlig forvaltningsorganisasjon? Hvem har verktøybutikken og de verktøyene som trengs?

Dette er naturligvis en bred og ikke helt avgrenspar sjanger i samlingen av rapporter om fremtidsfortellinger, en slag overbygning, men svært viktig for å ha trygge og forutsigbare rammer og forventningsstyring undeveis i et innsikts- og strategiarbeid. Og her finnes det ting for helt ulike ambisjonsnivåer og kombleksiteter, både small, medium og large. Jeg ble veldig fascinert av en metodebeskrivelse om hvordan man gjør dette i praksis fra Assosiation of Resarch Libraries Futurescape Libraries AI-toolkit, Et praktisk opplegg for å gjennomføre fremtidsverksteder om KI.

Et annet, og langt mer teoritungt bidrag til diskusjonen om hvordan vi best jobber med usikre fremtider er RANDs rapport om "Artificial General Intelligence Forecasting and Scenario Analysis - State of the Field, Methodological Gaps, and Strategic Implications" fra mars 2026. En gjennomgang av ulike metoder som brukes, som ekspertundersøkelser, prediksjonsmarkeder, compute-baserte modeller og scenarioanalyse. Den dokumenterer svakhetene i hver av dem, men nekter å anbefale en bestemt modell. 

Jeg vil  til slutt nevne et helt annet type eksempel, finske Sitras rapport "Digitalisation and AI in public administration - International examples and best practices". Og det er nettopp dette denne fine rapporen er. Den har kartlagt internasjonale eksempler og beste praksis i offentlig forvaltning, og trekker inn en fremtidsvisjon: agent-staten, der KI-agenter ikke bare er verktøy for saksbehandlere og fageksperter, men de er aktører i selve forvaltningsprosessen. Dette beskrives i form av tre grader av å overføre myndighet til KI-agenter, opp til en «meta-agent-stat» der agenter danner nettverk seg imellom. Det er en av få konkrete beskrivelser av hvordan forvaltningens arbeidsform, og ikke bare dens verktøykasse, kan forbedres med KI.

Regjeringens forenklingsstrategi for næringslivet

Regjeringen la før sommerferien frem en ny strategi som skal gi næringslivet en enklere hverdag, med overskriften "Enklere, mindre, bedre".  Den har sneket seg litt under oppmerksomhetsradaren for mange, tror jeg, for den kom i slutten av juni, i skyggen av stortingsinnspurt og Fotball-VM.

Selve dokumentet er kort, på under 20 sider, og er spartansk utformet, uten ordenlig forside og et eneste bilde, figurer, grafer, og ikke engang en riksløve. Her har man ikke kastet bort statens penger på pynt. Eller kanskje den måtte ut før den var helt ferdig, også tekst, gjennomføringsbeskrivelser og plassering av ansvar kan tyde på at det ikke ble helt ferdig.

Men et forord fra nærings- og fiskeriminister Cecilie Myrseth er der, riktignok uten andre statsråder som medavsendere slik det ellers gjerne pleier å være når flere statsråder må samarbeide. Og selv om strategien ikke virker helt ferdigtenkt, og hvordan man rigger seg for å jobbe med denne type organisatorsk, juridisk og digital kompleksitet ikke kommer så klarat frem, så er det flere interessante erkjennelser her som det blir spennende se hvordan tas videre. For å ta det i tur og orden, fra hva som har vært før, til hva som skal gjøres nå:.

Forenklingenes evolusjon

Den nye regjeringensstrategien er ikke den første forenklingsstrategien i historien, og også den sittende regjeringen har jobbet med forenklinge før. Men den nye strategien bryter med en 15 år lang tradisjon ved at den ikke inneholder et tallfestet kronemål for hvor mye næringslivets kostander skal ned. Første slike kronemål kom under Stoltenberg II i 2011 og lovet 10 milliarder i årlige besparelser for næringslivet innen 2015. Norge hadde fått en annen regjeringen i 2015, men den videreførte besparelsesambisjonene, og la på enda mer. Solberg-regjeingen kunne derfor fortelle at besparelser på 17 milliarder kroner for næringslivet ble nådd i 2017. 

Regjeringen publisert rapporter om disse tiltakslistene, om hva som ble gjennomført, og hvordan det summerer seg opp til de millardbeløpene som var lovet. Her er rapporten for 2011-2017 som redegjør for 17 milliarder i besparelser, og her er her er rapporten for 2017-21 som redegjør for ytterligere 10,7 milliarder i besparelser for bedriftene. Det er lange lister med tiltak, til dels små beløp, og noen store, og den siste rapporten er hele 5 milliarder av de 10,7 milliardene noen mer eller mindre gode anslag på tidsbesparelser på grunn av flere suksessive forbedringer i AltInn. Så, litt smått og stor om hverandre, og litt ulikt presisjonsnivå.

Så må det også nevne at disse tallene gjelder besparelser knyttet tiltakene i rapporten, ikke summen av alle rapporteringsbyrder for næringlivet. Nye rapporteringsbyrder og lovkrav til bedriftene, knyttet til for eksempel hvitvaskingsregelverk, GDPR, åpenhetslov, likestillings- og diskrimineringslovverk er nevnt som i rapportene som noe som øker rapporteringsbyrden, men de er ikke regnet på. Så når ulike regjeringen sier de har forenklet for et tallfestet beløp, men små og mellomstore bedrifter likvel klager på at de opplever mer byråkrati, og at rapporteringsbyrden har blitt større, så kan den siste opplevelsen være helt riktig. Summen av byrder kan ha økt, til tross både noen gode tiltak og gode intensjoner.

Ambisjoner som ikke ble nådd: 2021-25

Når vi så kommer til Støre-regjeringen ambisjoner om å forenkle vekk ytterligere 11 milliarder i kostnader for bedrfitene innen 2025, så forteller den siste rapporten om Forenknlingsarbeidet for næringslivet 2021-25 at slik ble det ikke. Målet som ble fastsatt i regjeringsplattfomen fra Hurdal ble ikke nådd. Rapporten etter 4 års innsats har funnet forenklinger som summerer seg til bare 7 milliarder kroner, men da har den tatt inn både tiltak som ikke var med i planen, og ting som ikke ennå er gjennomført, som 1 milliard spart med obligatorsk bruk at e-faktura i privat-privat transaksjoner. Obligatorisk efaktura er sikkert et bra tiltak av hensyn til både kriminalitetsbekjempelse og sikkerhet, men det er strengt tatt ikke en forenkling, men et nytt pålegg til næringslivet. 

Det er også interessant å lese i den siste rapporgen hvordan tiltak under Kommunaldepartementet, som forenklinger av prosesser for plan og bygg, og tiltak under Samferdselsdepartementet, som digitale informasjonstjenester og Vegportalen, har fått større plass i foreståelsen av hva forenklinger for næringslivet handler om. Når de mest bedriftsnære tjenestene, som regnskap, revisjon, selskapsetablering, meldinger om selskapshendelser osv allerede er digitaliserert, og vi har forlengt har forlatt det papirbaserte på andre områder, så slipper vi opp for tiltak der vi erstatter papirbaserte rapporteringsprosesser med nye digitale tjenester som gjør akkurat det samme, men raskere. 

Når vi slipper opp for enkle forenklinger må vi gå løs på ting som er vanskeligere, og vanskelige ting i forholdet mellom myndigheter og næringsliv er det mer enn nok av. Men det krever andre måter å jobbe på, fordi det er mer komplekst. Det kan være lovverk som overlapper og ikke henger sammen. Det kan være innrapporteirng av samme opplysninger flere steder, eller at det man innrapporterer strengt tatt ikke brukes til noe, og kan fjernes. Eller det kan være å legge til rette for digitale økosystemer og tjenester om gjør det mulig å automatisere innrapporteringer ved å hente data direkte fra fagsystemer, eller å bruke data som allerede er delt i andre sammenhenger. 

Digitale øksystemer og deling av data

Det kan høres enkelt ut, men i en offentlig forvaltning er det ikke uten videre enkelt å edle data på tvers av sektorer og nivåer, eller å bygge digitale løsninger som virker på tvers. Og selv om det er mulig rent teknisk, er det ikke nødvedigvis enkelt juridisk, organisatorsik eller budsjettmessig. Lover og budsjetter styres av sektorer. 

I en urolig verden med klimaendringer, sikkerhetsutfordringer og organiserert kriminalitet er det dessuten mange ting politikere tenker at de ønsker å regulere mer, og skal man regulere mer, og føre mer tilsyn, så må man stille krav til virksomhetene om å opplyse om ulike ting. Slik at de kan legges i offentlige registre. For hvert nye problem som skal løses kan vi få krav om å lage et nytt offentlig register. Hva med et bærekraftsregister, et kundekontrollregister , eller et materialforbruksregister? 

Brønnøysundregistrene har i dag 17 registre, og kan sikkert lage enda flere hvis de får mer penger. Men et nytt register for hvert nye samfunnsproblem er neppe veien å gå. Og i hvert fall ikke hvis mye av denne informasonen allerede finnes i andre registre, eller i bedriftens it-systemer, og blir delt med leverandører, partnere og banker. Da er jo ikke utfordringen å utvikle nye rapporteringsløsninger og registre, men å automatisere datainnhenting og deling av det som allerede finnes, og sørge for at de som trenger data som allerede finnes kan få tak i den. Men hvordan gjør man det? Og hva koster det? Og er det på toppen mulig å skape noen verdier for næringslivet og samfunnet av å ha disse dataene i delbar form?

Når problemet ikke lenger er at den enkelte prosess er manuell og papirbasert, men at lover og forskrifter har overlappende eller motstridende krav, at samme begrep har ulik betydning i ulike lover, at det er for dårlig koordinerte tilsyn og mangelfull datadeling mellom tilsynsmyndighetene, at det er dårlig datakvalitet i registrene som gjør at informajonen ikke kan brukes, eller rett og slett at man ikke har tid til å følge opp all den informasjonen man faktisk har, hva da? Vel, det er den type redefinering av retningen og virkemidlene en ny forenklingsstrategi må komme med. Og den må tydeliggjøre hvem som tar ansvaret for å rydde opp.

Fra plikt til flyt: Strategi 2026-29

Og da er vi tilbake til den nye forenklingsstrategien. Gir den oss dette moderniserte blikket på hvordan utfordringsbildet og løsningsmulighetene ser ut? Og beskriver den et målbilde, noen prioriteringer og noen ansvarsplasseringer som bidrar til en realistisk og farbar vei for å faktisk få det til? Det man kan kalle en strategi?  

Svaret er vel perspektivet og analysene er blitt mye bedre, mens det som handler om hvem og hvordan det skal gjennomføres ikke er så lett å få tak på. Litt om begrepene og overskriftene. Strategien bruker begrepene "enklere, mindre, bedre" på forsiden og i et forord fra næringsministeren, der enklere handler om at det skal bli enklere å drive bedrift når vi får effektiv dataflyt og automatisert behandling av data. Det skal bli mindre kostander for bedriftene i form av rapporterings- og etterlevelseskostnader. Og bedre handler om at myndighetene må bli bedre til å sørge for at opplysninger som allerede er delt fra bedriftene må kunne brukes vider av myndighetene.

En annen vel så viktig overskrift og forklaring på hva strategien ønsker å oppnå finnes i rapportens underkapittel "Fra plikt til flyt", et begrep som som forklarer problemforståelsen regjeringen legger til grunn, og som jeg tenker er en god retningsbeskrivelse. Der sier dokumentet at:

"For å øke produktiviteten og konkurranseevnen til norsk næringsliv vil regjeringen samarbeide med næringslivet om et langsiktig målbilde for å øke automatiseringsgraden i bedriftene og forbedre samspillet mellom næringslivets og myndighetenes systemer. Målbildet, som benevnes «Fra plikt til flyt», vil ta utgangspunkt i de byggesteinene som er på plass eller under innføring – blant annet pliktig digital bokføring og digitale virksomhetslommebøker – og identifisere nødvendige tiltak. 

Aktuelle tiltak som støtter opp under automatisering, kan være videreutvikling av standarder, insentiver for økt bruk og deling av data fra offentlig sektor. Sentralt i et slikt målbilde er også muligheten for at opplysninger kan kontrolleres mot flere kilder i nær sanntid, og at revisjonsspor kan følge med, noe som reduserer muligheten for manipulasjon og svindel. Dermed blir effekten ikke bare forenkling, men også forebygging av økonomisk kriminalitet. 

På enkelte områder kan det være mulig at rapporteringen bortfaller helt, selv om myndighetene fortsatt har behov for informasjonen. Et eksempel er at myndighetene henter informasjonen direkte fra transaksjonsdata eller får direkte tilgang til særskilte data hos virksomhetene. Når digitale virksomhetslommebøker er etablert, vil myndighetene kunne hente informasjon direkte fra disse."

Digitale virksomhetslommebøker, Tilda og fagsystemer

Budskapet i "plikt til flyt"-analysen er at myndighetsrapportering kan være byrdefullt for bedriftene, og i noen tilfeller unødvendig, men at mye av det som gjøres i bedriftene med å samle inn, forvalte, aggregere og kvalitetssikre opplysninger gjøres uansett. Av den enkle grunn at virksomhetes egen ledelse, styre, bank, kunder, leverandører og eiere også trenger informasjon som gjør det mulig å ser bakover og planlegge fremover. Bedriftene har digitale systemer for å ivareta disse behovene, og det er disse dataene som uansett er utgangspunktet for å kunne drive med myndighetsrapportering. Statens strategi må derfor være å sørge for at dette ikke blir ekstraarbeid på toppen, men kan bygge på det som allerede finnes av data og digitale systemer. 

Strategien fremhver derfor standardiserte fagsystemer og samarbeid med fagsystemleverandørene til næringlivet for å komme videre. Det er bra. Dokumentet har også veldig tro på utviklingen av digitale virksomhetslommebøker gjennom nytt EU-regelverk som en bærer av ulike attester, sertifikater, kvalifikasjonsbevis, og rett og slett alt mulig av dokumetasjon på at man er lovlydig og ordentlig. 

Både digitale fagsystemer og digitale virksomhetslomebøker er bærere av virksomhetsdata, og kan tilgjengeliggjøre data åpent og automatisk mellom to parter som ønsker å dele, slik at det ikke er snakk om noen innrapporteirng, men at myndighetene selv henter data når den trenger dem. Så i sted for å si at nye offentlige registre skal løse alt, eller bruke av standardiserte fagsystemer skal løse alt, eller virksomhetslommebøker skal løse alt, så må disse tre måtene å oppbevare viktig informasjon på eksistere sammen i et mest mulig effektivt økosystem av data og tjenester. Den erkjennelsen er viktig.

Jeg synes også det er oppmuntrende at stategien har fått et eget kapittel 6 om "Bedre tilsyn" som beskriver gevinstene ved at tilsynsetatene deler data med hverandre og andre kontrollmyndighter, og viktighten av å bruke den felles datadelingsløsningen Tilda som verktøy for å tilgjengeliggjøre og dele data. Strategien sier at:

"Tilsynsmyndigheter skal i størst mulig grad benytte data som allerede er tilgjengelig i offentlige registre og digitale systemer, fremfor å kreve manuell innrapportering fra virksomhetene. Der digitale data gir tilstrekkelig informasjon, skal antall fysiske tilsynsbesøk reduseres. Automatisert datafangst skal bidra til at tilsynsmyndigheten er bedre forberedt og at tilsynene blir mer målrettede når fysiske besøk likevel er nødvendige. For næringslivet selv er det verdifullt å få tilgang til egne tilsynsdata i Tilda for å kunne dokumentere regelverksetterlevelse overfor sine kunder og forretningspartnere på en effektiv og troverdig måte."

 Det uforløse i strategien

Så er dessverre ikke alt i orden fordi det er skrevet en ny strategi og selv om mye som står der er godt tenkt. Det kan nesten virke som noen ga opp da strategien skulle beskrive hva man faktisk gjør for å oppnå den koordingen og styringen som kreves for å nå ambisjonene. En digital strategi som forenkler for bedriftene ved å legge opp til å hente dataene der de finnes, og ikke gjennom tradisjonell rapportering, er ikke gratis for staten. Den forutsetter at staten er organiserert slik at dette er mulig å få til, og det krever at det tilrettelegges for et digitalt økosystem som kan hente data og forvalte en helt annet type digital dataflyt.

Knappere økonomiske rammer gjør at det verken er penger eller kapasitet nok til å gjøre alt samtdig heller, så en eller annen prioriteringsprosess må det også være, der tiltak som kan gi stor samfunnsmessig gevinst må prioriteres. Noen plan for en slik prioritering er det ikke i strategien. Det er riktignok fem indikatorer for hvordan effekten av forenklingene skal måles:

• Reduksjon i næringslivets samlede tidsbruk knyttet til rapporterings- og dokumentasjonskrav
• Reduksjon i antall rapporteringsplikter som leveres på papir
• Økning i antall automatiserte rapporteringer (maskin-til-maskin)
• Økning i gjenbruk av data
• Færre særnorske byrder sammenlignet med EU 

Men igjen av disse indikatorene er utstyrt med måleverdier, nullpunkt eller frister, så vi vet ikke akkurat hva som skal måles eller hvordan det skal måles. Det antydes at Oppgaveregisteret skal utpekes som hovedverktøy for denne målingen, men strategien slår fast at det da er snakk om et "oppdatert og mer komplett oppgaveregister", ikke det vi har nå. Når måleverktøyet mangler og det er ikke satt noen tidsfrist, noen ansvarlig eller noen prosess for å gjøre det, er det ikke lett å vite hvordan en suksess ser ut.

Forenklingsstrategiens foreløpige marsjordre for å arbeide med forenklinger er å gi departementene og etatene en del "aktivitetsplikter" når det gjelder å gjennomgå regelverk, sikre digitalt førstevalg i nytt regelverk, utarbeide interne forenklingsplaner og rapportere årlig på status og gevinster. Etatene skal modernisere prosesser, utvikle API-baserte tjenester, sikre deling og gjenbruk og identifisere overlappende krav. Det står ikke noe om når disse forenklingsplanene skal foreligge, hvem som skal godkjenne dem, hvor og hvordan de skal kommuniseres utad, eller hva man gjør hvis to sektorer lager planer som ikke lar seg forene. Hvem bestemmer når ansvar overlapper, eller når det er hull som ikke dekkes?

Ledelse og koordineringsanvar

Slik jeg forstår det er "Fra plikt til flyt" først og fremst å lage et fremtidig målbilde som ennå ikke finnes, men som skal utvikles i samarbeid med næringslivet, fagsystemleverandører og andre berørte. Berørte finnes det fryktelig mange av, både på myndighetssiden, der både stat og kommune må bidra til forenkling, men også i næringsliv, næringslivsorganisasjoner, og hos ulike digitale muligjørere og leverandører. Å lage et felles målbilde kan derfor ta lang tid. Vi får håpe det er tenkt på en fremdriftsplan for dette. Men en slik plan med aktiviteter og frister finnes ikke i forenklingstrategien.

Noe som er en god retning og ambisjon helt overordnet, risikerer derfor å bli lammet i gjennomføringsfasen dersom det ikke kommer en tydelig plassering av lederansvar og beskrivelse av rollene til de ulike som må bidra. Sannsynligivs må innsatsen også deles opp i noen håndterbare gjennomføringsbiter der man for eksempel skiller mellom hva som er nasjonale "fellesløsninger", det vil si digitale ressurser og løsninger som går på tvers av sektorer og bransjer og må styres fra et sentralt sted, og hva som best håndteres av de ulike sektorene og bransjene selv i utgangspunktet, men der man må ha noen koordineringsroller og sjekkpunkter.

Norsk offentlig forvaltning er sektorisert og byggesteinene i det digitale økosystemet er spredt, kanskje for spredt. I budsjettprosessen kjemper statsråder og etatsdirektører for sine egne satsingsforslag, men det er ikke alltid lett å få øye på hvem som kjemper for fellesløsningene, eller som tar orkestratorrollen på toppen. Da Rikrevisjonen undersøkte måloppnåelsen når det gjelder statens tilrettelegging for deling og gjenbruk av data (Dok. 3:8, 2023–2024) slo de fast at det i dag ikke er et departement som har tatt styringsansvaret, eller en orkestratorrolle. Og at konsekvensen er at vi ikke når de høye politiske ambisjonene som er satt for verdiskaping og effektivisering gjennom datadeling.

Den rapporten fra Riksrevisjonen hadde også en bred omtale av Tilda, datadelingsløsningen for deling av tilsynsdate. Den beskrev mangelfull måloppnåelse for ambisjonen om å dele tilsynsdata digitalt fordi mange har anvar for hver sin bit, det vil si hver sine tilsyn, men det å bygge løsningene som gjør at man kan dele og gjenbruke data er ikke et tydelig ansvar hos noe departement. Og for få i sektorene tar ansvar for å dele sine data i et felles system. Da går vi glipp av både samfunnsgevinster og forenklingsmuligheter. Det samme gjelder forenklinger for næringslivet. Uten tydeliggjøring av hvordan arbeidet skal styres og koordineres ovenfra, og hvordan køen av ulike gode ønsker skal organiseres og finansieres, så er det stor fare for at den nye forenklingsstrategien bare blir et tilløp uten hopp.

Ishita Barua: Techbros

Jeg fikk endelig lest Ishita Baruas bok "Techbros" i sommer, en lærerik og svært dagsaktuell bok som favner ganske bredt, men men der hovedtemaet er hvordan vi i Europa, og også i Norge, er i ferd med å tape innovasjons- og forskningskonkurransen mot USA og Japan. 

Vi har færre startups, forsker mindre i næringslivet og har mindre såkorn- og venturkapital. Det er en opplevelse av mer reguleringer og byråkrati. Og så henger vi selvsagt etter når det gjelder utvikling av kunstig intelligens, der Anthropic, Open AI, Google og Nvidia er i ledelsen, sammen med flere kinesiske selskaper.

I tillegg til disse generelle bekymringene er Ishita Barua med sin sterke medisinske og teknologiske bakgrunn godt plassert til å løfte frem hvordan Europas lavere innovasjonstempo også gjelder for skjæringspunktet mellom helse og teknologi, der KI har en stadig mer sentral rolle i forskningen på nye legemidler, genetiske kartlegginger, medisinsk teknologi og andre helseinnovasjoner.

The Terrible Ten

Helt på slutten av boken, i nest siste kapittal, retter boken oppmerksomheten mot flere konkete hindringer som må fjernes for at europeisk globalt lederskap innenfor innovasjon skal være mulig. Europeisk næringliv må ha et regulatorisk rammeverk som fremmer og ikke sperrer mulighetene til å ta i bruk ny teknologi og forskningsbasert kunnskap i nye produkter. Ofte når næringliv snakker om dette høres det ut som slagord, sutring og omtrentligheter, men Ishita Barua er veldig konkret når hun trekker frem EUs 10 punkter de har døpt "The terrible ten ". Det er en liste med strukturelle forhold som gjør at Europa taper konkurransekraft mot USA og Kina og som de har bestemt seg for å gjøre noe med.

EUs "Terrible 10" har kommet opp som en oppfølging av Letta-rapporten og Drahgi rapporten, som også er godt beskrevet i boken, og handler om politikk. Politikk for å fjerne hindringer og få til den nødvendige omstillingen som trengs for å skape et mer konkurrasedyktig indre marked. Politikk for å ikke hindre innvason og nyskping. Dette må vi snakke mye mer om i Norge også, og derfor er det bra at boken er tydelig på at dette må til. EUs "terrible ten" beskriver at:

1. Det er for komplekse EU-regler. Ting som er godt begrunnet hver for seg har ledet til kompliserte og overlappende reguleringer som skaper kostnader, usikkerhet og barrierer, særlig for små og mellomstore bedrifter.
2. Det er en mangel på «eierskap» til det indre marked hos medlemslandene. Mange land er i praksis mer opptatt av å lage nasjonale særodninger enn av å bygge et sterkere felles marked.
3. Det er for kompliserte prosesser for å etablere og drive bedrift over landegrenser. Regler som kan hindre sekskaper å skalere opp og etablere seg i andre EU-land.
4. Mangelfull anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner. Tungvinte godgjenningsprosesser gjør at man mister talenter og ikke får tilgang til kompetansen man trenger.
5. Lange forsinkelser i fastsetting av nye standarder. Dette gir både større usikkerhet om hva som gjelder og fører til høyere kostnader.
6. Fragmenterte regler for emballasje, merking og avfall. Ulike krav fører til at bedrifter må produsere ulike versjoner for ulike land, også ulik emballasje og merking der produktene er like.
7. Utdaterte produktregler og ukoordinerte reaksjoner fra kontroll- og tilsynsorganer, som ugjør en risiko for bedriftene, samtidig som det er utilstrekkelig kontoll av tredjelandsprodukter.
8. Restriktiv og ulik nasjonal tjenesteregulering. Harmoniseringen av tjenester er fortsatt ikke godt nok ivaretatt i EUs indre marked, selv om tjenestesektoren er en stor del av Europas økonomi.
9. Byråkratiske prosedyrer for midlertidig grensekryssende arbeidstakere gjør de mindre attraktivt å tilby tjenester i andre EU-land.
10. Territorielle prisforskjeller som ikke skyndes forskjeller i lønnskostnader eller ulike reguleringer, men at leverandører begrenser leveransene til enkeltmarkeder.

Omnibus og forenkling

Det er konkrete ting som dette som gjør Ishita Baruas bok "Techbros" virkelig nyttig og god. Deler av den kan fungere som en slags sjekkliste når man skal gå løs på barrierer og hindringer, og finne ut om man har fått med seg alt. Undertittelen er riktignok "...og hvordan Europa kan lære å elske innovasjon",  som antyder at dette med innovasjon også handler om følelser, holdninger og sinnelag. Og det mentale og emosjonelle er definitivt viktig i Ishita Baruas bok, men det hjelper ikke å bare ønske og ville ting litt mer enn andre. Rammevilkår for innovasjon handler om konkrete ting som må gjøres for å forbedre Europas og Norges konkurranseposisjon.

EU-kommisjonen har lanserte flere såkalte omnibus-forslag for å se helhetlig på forenklinger og av reguleringene på brede områder som bærekraftsrapportering og digitalisering. I tillegg til å fjerne rapporteringsbyrder, spesielt for små og mellomstore bedrifter, er det viktig å automatisere innrapporteringer der det trengs. Behovet for å forenkle og standardisere mer er også bakgrunnen for det såkalte 28. regime, et frivillig og felleseuropeisk regelverk som bedrifter kan velge å følge i stedet for fragmenterte nasjonale regelverk når de bygger bedrift. En raskere vei til skalering og vekst på tvers av landegrenser.

Her må jeg smette inn med en liten parentes om norske forhold. Nærings- og fiskeridepartementet la frem en ny forenklingsstrategi for en enklere hverdag for næringslivet i juni som burde vært enda bedre koblet på og begrunnet i  på EUs oppfølging av Draghi rapporten. Den norske strategien nevner EU flere steder, men først og fremst for å forklare at Norge helst ikke må ha enda dårligere rammevilkår enn EU. Det er jo bra, men det er litt rart at ikke Norge skal ha noen ambisjoner på vegne det indre markedet som helhet. Europas konkurransekraft mot USA og Kina er også vår konkurransekraft. Vi er jo tross alt medlem i EUs indre marked. Jeg tror jeg må komme tilbake til denne forenklingsstrategien fra regjeringen i et nytt blogginnlegg ganske snart.

Skalering og global vekst

Hva er det som gjør det så vanskelige å bygge en globalt ledende teknologibedrift fra Europa? For ekempel en vekstbedrift som bygget videre på helseforskning og helsedata, og det at Europa har mange av verdens ledende forskere og noen av verdens beste helsedata?  Her er Ishita Barua på sitt aller beste når hun forteller og analyserer ut fra sitt ståsted i skjæringspunktet mellom grunnforskningsfronten, innovasjon og produktutvikling basert på KI, og de store helseutfordringene. Hun har hatt gode samtaler med forskere og etablerere i både USA og Europa, beskriver gjennom eksempler hva som hindrer europeiske selskaper i å skalere.

Hun forteller om Demis Hassabis som etablerte KI-selskapet DeepMind i London i 2010, sammen med to medgrundere. De har hatt et svært høyt ambisjonsnivå på en rekke områder i forskningsfronten når det gjelder KI, ikke minst det å løse store helseutfordringer, og har utvilsomt lykkes godt med det forskningsmessige og teknologiske. Men for å få tilgang på den nøvendige kapitalen for å skalere raskt videre ble DeepMind kjøpt opp av Google i 2014. Det var ikke noen europeiske alternativer. Forskningsmiljøet er fortsatt i London, og blir satset på, i nye lokaler som kalles Plattform 37 ved Kings Cross jernbanestasjon, men eierskapet er i USA. I dag er de integrert i det som heter Google Brain

Demis Hassabis og hans kollega John M. Jumper i Google Deepmind delte en halv Nobelpris i kjemi i 2024 for bruk av KI i prediksjon av proteinstrukturer, en pris som ikke handler om KI-teknologi som sådan, men om et gjennombrudd innenfor biokjemi gjennom bruk av KI. Vinnerne har selv understreket betydningen av offentlgie helsedata for å lykkes med denne type helseforskning. Akkurat nå som vi hører om nye versjoner av Claude og Chat GPT omtrent ukentlig, og om koding og "cowork" og KI-agenter, er det fint med en bok som er så opptatt av anvendelsene og de samfunnsmessige gevinstene av å legge til rette for KI, ikke minst i helsesektoren som står overfor så store og viktige utfordringer, og der koblingen mellom forskning og anvendese må bli mye tettere.

Forholdet mellom grunnforskning og anvendelser i næringslivet 

Og her er det også grunn til å berømme Ishita Barua for å løfte frem viktige diskusjoner om brobygging mellom nyskjerrighetsdrevet grunnforskning og innovasjon i næringslivet. I en tid der avstanden tidsmessig mellom grunnleggende forskning i basisteknologier og anvendelser i næringslivet blir stadig kortere, og der de store tech-selskapnene investerer stadig mer i både egen FoU, og samarbeid med ledende forskningsmiljøer, er det helt påfallende hvor lite diskusjon vi har om dette i Norge. 

Den næringspolitiske debatten handler nesten ikke om rammebetingelser for forskning og innovasjon i det hele tatt. Derfor er det bra at Ishita Barua bruker denne boken til å løfte en diskusjon om hvordan denne koblingen mellom forsknig og næringlivsvekst henger sammen, og at den er blitt enda viktigere enn før. 

I Techbros vil man også finne en enkel firefeltstabell som kalles Pasteurs kvadrant, og ble introdusert av Donald Stokes i 1997 som et pedagogisk grep for å grovkategorisere ulike typer forskning og innovasjon. Den horisontale aksen handler om umiddelbar praktisk anvendelse og nytte. Den vertikale aksen handler om dette er en søken etter ny grunnleggende forståelse. I "Edisons kvadrant" nede til høyre finner man anvendt forskning som bygger på kjent kunnskap, men anvender den på nye og innovative måter. Mange bedrifter, også i Norge, har hatt stor suksess her, og det er ikke noe galt i det.

Det er heller ikke noe galt med den rent nyskjerrihetsdrevne grunnsforskningen som søker å komme frem til helt nye kunnskap, men uten noen umiddelbar utvikt til anvendelse, symbolisert av Niels Bohrs kvadrant. Mange gode forskere befinner seg der, og de beste høster heder og ære for sine vitenskapelige gjennombrudd selv om de praktiske anvendelsene er langt unna, om de kommer i det hele tatt.

Broen fra ny forskning til anvendelse

Utfordringen er opp i det høyre hjørnet, der det finnes noen bedrifter som har som virksomhetsmodell at de omsetter grunnleggende forskning til anvendbare produkter og tjenester. Ja, man er helt avhengig av tilgang til verdensledende grunnleggende forskning for å i tape konkurransen som har denne tilgangen. Slik er det for de som utvikler nye legemidler, nye materialer, nye energiteknologier og nye KI-modeller, der avstanden mellom grunnforskningen og næringslivets behov er kort.

Men hvordan bygger man denne broen? Er det universitetene som må ta et større ansvar for å sørge for å være nær de som skal bruke resultatene, og ikke bare publisere sine resultater? Eller er det næringslivet som i større grad må både finansiere og delta aktivt i grunnforskning? Eller er det kanskje behov for å bygge og utvikle noen egne miljøer som har et ben i hver leir, og behersker nettopp denne tosidige rollen der man både forstår hva det krever å være i forskningsfronten, men også forstår hva det krever å lykkes i globale markeder. 

Vi må sannsynligvis gjøre flere av disse tingene på en gang, og ikke noe av dette fremstår som spesielt enkelt. Særlig ikke i Norge der vi ligger svært lavt i forskningsinnsats som andel av BNP, der mange bedrifter har lite tradisjon for å ansette forskere og der også flere av universitetene kan bli bekymret når noen er opptatt av den økonomiske gevinsten av forskningsprosjektene. Ishita Barua skal ha ros for å etterlyser en klarere strategi for det hun kaller "innovasjonsmotivert basalforskning". La oss håpe at boken kan bidra til at en slik slik strategidiskusjon kommer i gang.

Disclaimer: Jeg har ikke kjøpt denne boken selv fordi jeg var så heldig å få den tilsendt fra forlaget. Med en veldig hyggelig personlig hilsen fra Ishita Barua. 

Lang musikk til lange feriedager (83)

Jeg har tidligere i sommer vært inne på hvordan denne musikkspalten inviterer til dypdykk i b-sider, rariteter og uutgitte ting, når artister finner ut at de vil åpne arkivene sine. Men spalten er oså aldeles utmerket til å utforske mer konvensjonelle samleutgivelser fra artister man ikke kjenner så godt, eller kanskje var store stjerner en periode, men har gjort andre ting før eller senere, som fortjener å bli utforsket grundigere.

Pet Shop Boys er for min del et slikt band. Eller rettere sagt en duo av Neil Tennant og Chris Lowe, som har holdt sammen siden første halvdel av 80-tallet da de møttes tilfeldig i en hi-fi butikk i Chelsea i London. De har gitt 15 studioalbum fra da og frem til i dag, og en haug av singler, der 22 har vært topp 10 i UK og 42 har vært på topp 30. 

Hit-singler er formatet man forbinder Pet Shop Boys med, selv om det de senere årene har vært albumene og ikke singlene som har vært høyt på listene. Ja, faktisk har alle 15 studioalbumene fra og med "Please" i 1986 og til og med "Nonetheless" i 2024 vært topp 10 på albumlisten i UK. Og alle albumtitlene har bestått av bare ett ord. De er konsekvente og holder seg til oppskriften i Pet Shop Boys. 

På tide med en samleplate

Nå har Pet Shop Boys laget store greatest hists samlelutgivelser noen ganger før, blant annet "Discography" allerede i 1991, "Pop Art - The hits" i 2003 og "Ultimate" i 2010, som markerte 25 år siden "West End Girls" kom ut. Alle disse er bra oppsummeringer av de mest suksessfulle årene, og på den "Utlimate" er det også mye mer, blant annet liveklipp og noen rariteter, i tillegg til singler som var kommet til. Men nye 15 år har gått, og da hadde det ikke vært så dumt med en definitiv samling av Pet Shop Boys beste sanger gjennom hele denne perioden, slik at vi får samlet både det vi har hørt før, og ikke minst alt det vi ikke har fulgt så godt med på i alle årene etterpå, og helt frem til i dag.

Og det er nettopp det "Smash - Pet Shop Boys The Singles 1985 - 2020" er. De har vært strenge med seg selv, så her er det bare den utgitte singelversjonen, eventuelt radioversjonen, av sangene som er med, ikke albumversjoner der disse er allerledes, og ikke andre alternative remikser. Det er 55 sanger totalt. De kommer i kronologisk rekkefølge og alle har fått seg en 2023 remaster i forbindelse med denne utgivelsen. I sin fysiske versjon som CD box-set er det hele fordelt på tre CDer, men på badestranden er det strømming som gjelder. Denne tredelingen er likevel ikke så dum å ha som en rettesnor.

De aller største suksessene på hitlistene kom tidlig for Pet Shop Boys. Jeg husker dem fra MTV-tiden midt på 80-tallet (som i Norge strengt tatt ikke var MTV, men Sky Channel). Pet Shop Boys hadde en distinkt stil og laget også gode musikkvideoer, og slo igjennom med et brak i 1985 med "West End Girls". Ikke lenge etter ble "It's a Sin" og "Always on my Mind" listetopper. Disse er med i innledningen av samlingen, sammen med blant annet "Opportunities (Let’s Make Lots Of Money)", "Heart", "Domini Dancing" og "Being Boring". Nevnes må også det nære samarbeidet med Dusty Springfield over flere år, som revitaliserte hennes karriere, men også ga Pet Shop Boys hitsingelen "What Have I Done to Deserve This?".

Go West

Andre CD starter med singlene fra studoalbumet "Very" Blant annet "Go West", en cover av Village Peoples sang fra 1979 som ble en enda støre hit med Pet Shop Boys. Men dette var åpenbart en god periode ellers også, med sanger som "I Wouldn’t Normally Do This Kind of Thing" og "Can You Forgive Her?". Mens albumtitlene alltid bestod av bare et enkelt ord, var singeltitlene ofte lange, som "You Only Tell Me You Love Me When You're Drunk" og "I Don't Know What You Want but I Can't Give It Any More". 

På "Home and Dry" er Johnny Marr med, et av mange eksempler på hvor mye Pet Shop Boys har samarbeidet med andre musikere. Ikke bare på egne utgivelser, med de har bidratt musikalsk, og noen ganger produsert, en rekke andre arister, skrevet TV og filmmusikk (blant annet til "Absolutely Fabulous"), tatt opp teaterstykker og spilt inn med store orkestre. Disse bidragene er ikke med på denne samlingen, her er det bare egne singler som gjelder.

Tredje CD dekker de nesten 20 årene fra 2006 og frem til 2023, en tid der det ble stadig lengre mellom listeplasseringer, men der kvaliteten fortsetter å holde samme høye nivået. Jeg kan nevne "Love etc", "Did You See Me Coming?", "Twenty - Something", " Memory of the Fuure", "Love is a Bourgeouis Construct" og "The Pop Kids". Men her er det rom for at noen av sangene jeg ikke har nevnt vokser seg større etter hvert som jeg får hørt litt mer.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Robert D. Kaplan: The Loom of Time

Verden mellom Middelhavet i vest og Kina i øst preger både nyhetsbildet og verdensøkonomien, og for det meste på den negative måten. Det er ikke spesielt nytt, men det virker som om det er en slags permanent ustabilitet i dette store området der stabile og demokratiske rettsstater ikke akkurat er rundt neste sving.

Men hva er det som gjør at forutsetningene for demokrati, frihet og rettsikkerhet er så svake her? Hvilke små tegn til en mer positiv utvikling er det? Og skal vi juble for autokratiske, men delvis opplyste og stablile, kongedømmer fordi de i hvert fall er langt bedre enn morderiske diktarurer, eller rent anarki?

Imperier eller anarki

Dette er store og krevende temaer, og det Ropert D. Kaplans bok "The Loom of Time" handler om. Den har den lange og ambisiøse undertittelen "Between Empire and Anarchy, from the Mediterranean to China". Som de fleste av Kaplans bøker er dette en god blanding av reiseskildring, historisk analyse og mer eller mindre dagsaktuell kommentar om konfliker og uløste problemer. Og hvordan geografi, ressursgrunnlag og historie gir eller innskrenker mulighetsrom er sentrale premisser.

Jeg skrev for noe over to års siden om Robert D. Kaplans reiseskildring "Adriatic" her på bloggen, og  avsluttet da med en liten kommentar om at han nettopp hadde kommet med en ny bok, The Loom of Time, som jeg skulle lese når jeg fikk tid. Det har tatt litt tid, men nå har jeg fått gjort det. Mens "Adriatic" er en mer eller mindre sammenhengende fysisk vinterreise rundt Adriaterhavet, riktignok med store tankesprang i tidsepoker og kulturelle og historiske kontekster, er "The Loom of Time" bygget på reiser, samtaler og omfattende lesing av historie, analyser, litteratur og forskning gjennom et langt liv som journalist, forfatter og utenrikspolitisk analytiker.

Boken er på 380 sider og kapitlene beveger seg gjennom det Kaplan omtaler som "The Greater Middle East" fra det østlige Middelhavet og til Afganistan, i Kinas nabolag. Første kapittel handler om konfliktdimensjoner i forholdet mellom øst og vest, blant annet er den store feiden mellom Bernhard Hill og Edward Said, to ledende akademikere, tidlig på 80-tallet. Så er det et kapittel som heter Constantinopel om utviklingen fra det romerske og greske, til det tyrkiske imperiet, og til dagens Tyrkia med alle sine spenninger. Det er kapitler om Egypts dysfunksjonelle utvikling og om Etiopias mange utfordringer med å være et land. 

Kapitlet Arabia Deserta handler om fortid og fremtid i Saudi Arabia, og hvilke krefter som fremmer og bremser politiske reformer der. Deretter  er det tre kapitler om Fertile Cresent, om Syria, Irak og om kurderne. De to første er temmelig dystopiske og slår vel mer eller mindre klart fast at utsiktene til noe annet enn enten et repressivt diktatur, eller anarki og kaos, er svært vanskelig å finne. Men også her er det noen nyanser. Og hva som skal skje med omkring 40 millioner kurdere er naturligvis også et stort spørsmål. Iran er en nøkkelaktør og har et interessant kapittel i boken, og så avsluttes reisen i Afghanistan, et land der det i hvert fall er utfordrende å beskrive en realistisk vei til demokrati og stabilitet.

Pessimistisk realisme

Boken kom som sagt i 2023, og beskriver landene i en region der det stadig bryter ut nye kriger og bytttes ut regimer, som i Irak og Syria, så det kunne fort blitt utdatert. Men Kaplans styrke ligger i at han er opptatt av geografi, ressurser, ideer og kultur, og lange linjer i historien, og hvordan landene er formet av alt dette. Selv om ting skjer, for eksempel krig eller regimeskifte, så endres ikke rammebetingelsene på samme måte. Handlingsrommet for å velge en helt annen kurs er svært begrenset i praksis, 

Derfor kan man ikke akkurat beskylde Robert Kaplan for å være talsperson for en liberal og optimistisk fremtidsvisjon for denne regionen. Ikke fordi han ikke ønsker det, men fordi han står for en realpolitisk tradisjon der man må ta hensyn til beliggenhet, historie, ressursgrunnlag og naboskap, og innrette seg deretter. Det finnes gode og dårlige veivalg, men det er ikke nødvendigvis slik at det liberale flerpartidemokratiet er rett rundt hjørnet i noen av disse landene, mener Kaplan, Man må ofte velge mellom ganske dårlige alternativer.

Kaplans variant av realpolitikken kan man kanskje beskrive som en tragisk, pessimistisk realisme. Han er veldig negativ til utopiske prosjekter og også til å eksportere demokrati med militærmakt. Her skiller han seg både fra den idealistiske, liberale internasjonalismen, men sin tro på at institusjoner og samarbeid kan gjøre verden bedre, og fra de neokonservatives tro på at amerikansk miltærmakt kan bidra til å forme verden i sitt eget bilde. Kaplan tilhører ingen av disse retningene som har preget amerikansk utenrikspolitikk frem til nylig. Han er opptatt av det han kaller et "tragisk sinnelag" – en erkjennelse av at politiske valg som oftest står mellom onder, ikke mellom godt og vondt, og at selv velmente inngrep kan få katastrofale utilsiktede følger. 

Jeg er nok selv mye mer i den liberale og politikk- og utviklingsoptimistiske leiren, og jeg mener vi skal holde fast på at det finnes universelle rettigheter og idealer vi skal strebe etter. Men jeg må innrømme at Robert Kaplans grundige og innsiktsfulle beskrivelser av virkeligheten slik den er, og advarelser mot å prøve å gjøre ting som ikke er mulige, er et veldig verdifult korrektiv mot overdoser av både liberal og neokonservativ idealisme. Skal man forandre verden må man ta utgangspunkt i verden slik den er, og ikke bare være opptatt av hvordan man ønsker at den skal bli.

De gamle sivilisasjoners fortrinn

Mest utfordrende er Kaplan når han mener at stater som hviler på gamle sivilisasjoner, og som ofte har mer organisk framvokste grenser, og kanskje en mer naturlig geografisk avgrensning mot sine naboer, har bedre forutsetninger for stabilitet, om ikke nødvendigvis for demokrati, enn mer kunstig konstruerte stater. Iran, Egypt og Tyrkia er land med en historisk kjerne som går tusener av år tilbake. Syria og Irak, derimot, ble snekret sammen av restene etter det osmanske riket, med grenser trukket av europeiske stormakter med lite hensyn til geografi eller til folkene som faktisk bodde der. Når konstruerte stater med svak indre og ytre legitimitet skal holdes sammen må det gjøres med svært repressive midler, med jernhånd. Når grepet løsner er de svært sårbare for å falle fra hverandre. 

Robert D. Kaplan er selvfølgelig ikke for morderiske og represseive diktaturer, men han er heller ikke tilhenger av importert demokrati. Han er ikke veldig presis på hva alternativet da er, men peker på en slags mellomvei der man bygger på det som finnes av legitime kilder for makt og styring. I noen stater er det mer eller mindre opplyste kongedømmer. Andre steder må det bygges styreformer rundt konsultative arenaer som involverer ulike interesser, samfunnsgrupper og stammestrukturer, men uten å late som vestlig liberalt demokrati kan trylles fram over natten.

Dette poenget har blitt ytterigere aktuelt etter at boken kom ut. I desember 2024 falt Assad-regimet i Syria, etter over femti år i familiens jerngrep. Man skulle tro det var en udelt god nyhet, og for de fleste syrere var det en frigjøring. Men det som har fulgt, er akkurat den typen uro Kaplans analyser forutser: en skjør overgangsregjering uten full kontroll, fortsatt sekterisk vold, og et land der ingen enkelt aktør egentlig sitter med makten. Bokens epilog advarer mot manglende evne til å forestille seg at ting ikke kan bli verre enn selv det verste regimet. Det kan dessverre alltid bli værre.

Europas nabolag

Boken er også en viktig påminnelse om at dette er Europas og vårt eget nære nabolag, og at når det går dårlig der så påvirker det utviklingen her. Det påvirker oljeprisutvikling, handel, transporkorridorer, flytningestrømmer og terroraksjoner. Store deler av energien i verden kommer fra denne regionen, det gjør også mye av migrasjonen. I en mer splittet og urolig verden skal det mindre til at en konflikt mellom land som Iran, Saudi Arabia og Tyrkia også blir en konflikt der USA, Kina og Russland kaster seg inn. Og et Europa som kanskje ikke ønsker å ta noen hovedrolle blir kraftig berørt uansett.

The Loom of Time er ingen oppløftende bok, men den er godt formidlet. Kaplan er blitt eldre, mindre skråsikker og mer etterteksom med årene også, og i en mer polarisert politisk verden er det fint med noen som drar ned tempoet, beskriver de lange linjene, og trekker inn både litteratur, filosofi og historie for å forklare hvordan vanskelige problemer kan betraktes med ulike linser og fra ulike perspektiver.

Lang musikk til lange feriedager (82)

En slags undersjanger innenfor hovedtemaet her i sommerspalten Lang musikk til lange feriedager, har vært samlinger med sanger som ikke har vært utgitt før, eller har vært så bortgjemte at de har vært vanskelige å få tak i. Det kan være fordi de ble utgitt som b-sider på singler, på andres album, eller sanger som har vært soundtracks i film eller TV, for å nevne noen eksemper. Da har disse samleplatene en rolle i å gjøre musikken finnbar for vanlige musikkjøpere. 

Så kan man si et dette ikke er så viktig lenger i en digital strømme-epoke, fordi sangene, også b-sider og bidrag til andres samlealbum, ligger der og er finnbare. Men det er noe med å ha et helhetlig, redigert og kuratert materiale som gir mening for den som hører på, tematisk, kronologisk, eller på annen måte.

Noen artister var så ekstremt produktive i sine mest kreative faser at de laget et overskudd av ikke-utgitte sanger, som senere er utgitt som store box-sets smed gullkorn fra arkivene. Bob Dylans "The Bootleg series" er det klassiske eksemplet, som etter hvert finnes i 18 omfattende volumer. Bruce Springsteen har vært i arkivene sine også, og blant annet gravd frem "Tracks", "Tracks II" og "The River Collection". Slike store utgivelser 
perfekt til lange lytteøkter, for eksepel en dag eller to på en badestrand, og har derfor fått en sentral plass i denne spalten.

Ogsa andre artister har hatt slike kreative raptuser, der de har produsert mer enn det de har fått med på albumene, og laget fegne album med b-sider og outtakes som kan være bedre eller like gode som de utgitte albumene. The Smiths rakk bare å gi ut fire vanlige studioalbum, men fylte også tre samlealbum med ting som ikke fikk plass der. (Og alt dette finner man på samlingen "The Smiths: Complete" som jeg blogget om her.

Sci-Fi Lullabies

Dagens samling her i spalten er Suedes "Sci-Fi Lullabies", et samlealbum fra 1997 som består av b-sider fra singlene fra Suedes tre første ordinære album. En helt strålende utgivelse som ble utgitt som en fysisk dobbel CD, og der i hvert fall den første av disse var minst like god som selve albumene. Nå er riktignok originalversjonen av denne samlingen på bare 27 sanger, litt kort for spalten "lang musikk til lange feriedager", som bør opp i rundt 40 sanger. Men så har det sjedd at i 2023 kom "Sci-Fi Lullabies vol 2", en tilleggs-CD med ytterligere 19 sanger, der dette tillegget tar for seg årene fra 1997 og frem til nå. "Sci-Fi Lullabies" er en klar premiekandidat i konkurransen om det beste samling med sanger som ikke ble med på album, men som like bra eller bedre enn sangene på albumene. 

Fant Suede opp "britpop"? Ja, våren 1993 fikk de i hvert fall en musikkavisforside som gjorde at de senere fikk æren av å ha funnet opp "britpop", en ny musikksjanger. Suede var ambisiøse og selvsikre, og hentet inspirasjon fra post-punk og glam-rock, og var også tydelig inspirert av David Bowie. De første singlene ble tungt hypet i musikkpressen, og da det første albumet kom og gikk til tops på hitlistene i UK ble det spørsmål om dette var en helt ny sjanger, "britpop". Suede ble utpekt først, mens Blur, Oasis og Pulp fulgte opp like etter, med til dels med enda større kommersiell suksess, og utgjorte til sammen britpopens fire store.

Men tilbake til "Sci-Fi Lullabies". På Spotify eller Apple Music er volum 1 fra 1997 og volum 2 fra 2025 tilgangelige som separate utgivelser. Men det finnes også en fysisk CD-utgivelse med begge sammen. Der er det 46 sanger, fordelt på tre CDer. Og den inndelingen i tre CDer er et praktisk utgangspukt for å beskrive det som er her.

Første CD er den sterkeste. Det er 14 sanger, i kronologisk rekkefølge fra 1993 til 1996 som var b-sider til de 10 singlene som kom med de to første albumene til Suede, og dette kunne utmerket godt vært gitt ut som et ordinært album. Sanger som kan trekkes frem er "My Insatiable One", "The Living Dead", "My Dark Star", "Killing of a Flash Boy", "Whipsnade" og "Bentswood Boys". Så avsluttes første CD med den melankosk monumentale og nydelige "Europe is our Playground" (som jeg blogget om her). Kanksje Suedes aller beste sang og høyt på listen over beste sanger noen gang. Den var b-side til singelen "Trash" fra Suedes tredje album "Coming Up". 

Og CD2 følger opp med flere b-sider fra singlene fra "Coming Up". 13 sanger fra 5 singler. Det var jo slik at singler på den tiden var maxi-singler som hadde mange b-sider. Men dette blir litt i overkant. Albumet "Coming Up" ble en stor suksess med første plass på hitlistene i UK, og singlene gjorde det bra, men det kreative overskuddet ut over dette var kanskje ikke stort nok til også fylle en hel CD med geniale b-sider. Men sanger som "Sadie" og "Dutchess" er bra, og jeg tenker at det mer kommersielle Suede som utviklet seg på den tiden trengte det sted å putte de mer tenksomme og melankoske sangene som ikke passet helt inn. 

Sci-Fi Lullabies vol 2

Tredje CD er det nye og mest spennende for min del, med sanger fra perioden etter at Suede preget hitlistene. Etter 1997, og frem til i dag.  90-tallet endte ikke så bra for Suede etter "Coming Up" og "Sci-Fi Lullabies" i originalversjonen. Etter tre sterke album ble det en stor kommersiell og kreativ nedtur med to svake album, og tok de pause til 2013. Etter 2013 har  Suede kommet tilbake og gitt ut i alt 5 nye studioalbum. Derfor er det med en viss fykt man går løs på de19 sangene på CD3. Et dette litt for mye fra et band som hadde passert toppen? Bortgjemte sanger fra et band som allerede er bortgjemt, og som ikke har hatt singler på hitlistene siden 2003, høres kanskje ikke ut som noen suksessformel? 

Det er egenltig to interessante problemstillinger å utforske her: Den ene er om nedturen på 90-tallet kunne vært helt eller delvis avverget fordi det var andre og bedre sanger der som ikke kom med på albumene. Den andre er å finnne ut mer om hva bandet har holdt på med siden 2013, og som det er noen uoppdagede perler som avdekkes her. Jeg tar det første først: 

På denne samlingens CD3 er det flere sanger fra slutten av 90-tallet som ikke ble utgitt på albumene. "Since You Went Away" og "Leaving" er b-sider fra singler fra det svake albumet "Head Music" i 1999 og "Heroin" er en utelatt og ikke utgitt sang fra samme albumet. Tre bra sanger, og bedre enn det meste som som kom med på albumet. Men her er også noen b-sider som ikke ville løftet nivået nevneverdig.

Når det gjelder Suede i perioden fra 2013 og utover så kan man kanskje ikke forvente så mange uoppdagede perler når det finnes fem utgitte studioalbum. Dessuten er jo b-sider blitt et fremmedord nå som musikk strømmes. Det er i praksis snakk om sanger som ikke kom med på albumene og enten er uutgitt eller er  tatt inn på "expanded editions" og "deluxe-utgaver". Og her er det mye som er overraskende bra. Jeg vil særlig trekke frem "The Sadness in You, The Sadness in Me", "Dawn Chorous", "What Violet Says", "The Prey" og "You Don't Know Me". Jeg er positivt overrasket over denne nye utvidelsen av Sci-Fi Lullabies 25 år etter

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.