tirsdag 24. april 2018

Hvor er jobbene mest utsatt for automatisering?

Skal vi tro en helt ny studie fra OECD er jobbene mest utsatt for automatisering i Slovakia, Litauen, Tyrkia og Hellas. Og minst utsatt for automatisering i Norge, New Zealand, Finland og Sverige.

The Economist skriver om studien i sin nettutgave og slår fast at i alt 50 prosent av jobbene de 32 landene de har studert vil stå i fare for å bli automatisert i løpet av et tiår eller to. De skriver:

"Overall, the study finds that 14% of jobs across 32 countries are highly vulnerable, defined as having at least a 70% chance of automation. A further 32% were slightly less imperilled, with a probability between 50% and 70%. At current employment rates, that puts 210m jobs at risk across the 32 countries in the study."

Virkelig interessant blir det når man ser på ulikheter mellom de 32 landene når det gjelder hvor utsatt man er for at jobbene vil bli overtall av maskiner. Grafen over er fra The Economists artikkel. Der er det også en lenke til selve OECD-rapporten, som det er vel verdt å studere. Den heter "Automation, skills use and training" og er skrevet av Ljubica Nedelkoska and Glenda Quintinii. 

Rapporten kombinerer flere ulike metoder når den kommer frem til det er noen ganske store forskjeller når det gjelder hvor utsatt ulike land er når det gjelder tap av arbeidsplasser til automatisering, Og det er ikke slik at man i høykostland er mer utsatt for automatisering enn i land med lavere lønnskostnader, kanskje fordi mer av denne omstillingen allerede har skjedd i landene med høyst lønnskostnader.

Det OECD-rapporten derfor ser på er forskjeller i næringsstruktur som påvirker hvor mye som mye som kan automatiseres. Blant annet innenfor landbruk,næringsmiddelindustri, vareproduserende industri og byggenæring er det sannsynlig at vi vi oppleve langt mer automatisering. Rapporten ser også på kompetanseprofilen i arbeidsstyrken, og hvor tilpasningsdyktig den er når det gjelder teknologisk endring. Men mest interessant av alt ser undersøkelsen på om måten arbeidet er organisert på og hvordan kompetanse benyttes innenfor de ulike bransjene, og i hvor lett det vil være å løse oppgavene mer effektivt gjennom automatisering. I sammendraget i rapporten skriver de at:

"Across the 32 countries, close to one in two jobs are likely to be significantly affected by automation, based on the tasks they involve. But the degree of risk varies. About 14% of jobs in OECD countries participating in PIAAC are highly automatable (i.e., probability of automation of over 70%). Although smaller than the estimates based on occupational titles obtained applying the method of Frey and Osborne (2013) this is equivalent to over 66 million workers in the 32 countries covered by the study. In addition, another 32% of jobs have a risk of between 50 and 70% pointing to the possibility of significant change in the way these jobs are carried out as a result of automation – i.e. a significant share of tasks, but not all, could be automated, changing the skill requirements for these jobs. The variance in automatability across countries is large: 33% of all jobs in Slovakia are highly automatable, while this is only the case with 6% of the jobs in Norway. More generally, jobs in Anglo-Saxon, Nordic countries and the Netherlands are less automatable than jobs in Eastern European countries, South European countries, Germany, Chile and Japan."

Og i den avsluttende oppsummeringen skriver OECD-rapporten dette om den store variasjonen mellom ulike land:

"More than two thirds of the variation across countries is explained by differences in the way economies organise work within the same economic sectors (i.e., their occupational mix within industries and the job task mix within occupations), and only 30% is explained by differences in the economic structure of economies (i.e., the mix of industries). The risk of automation declines with the level of education, with the level of measured skills (PIAAC’s numeracy and literacy) and with the wage level across almost all countries, suggesting that this wave of automation is skill biased. The study, however, does not find support for the hypothesis that AI already has a measurable impact on the job security of occupations characterised by high levels of education and skills and high degrees of non-routine cognitive job tasks. On the other hand, AI appears to affect low-skilled jobs more significantly than previous waves of automation."

mandag 23. april 2018

Norsk mediebarometer 2017

Hvert år på denne tiden presenterer Statistisk Sentralbyrå Norsk Mediebarometer, og hvert eneste år de siste årene har jeg blogget om overgangen fra papirmedier til digitale medier, veksten antall smarttelefoner, bruken av sosiale medier, og om hvordan analoge lagringsmedier er erstattet av digitale lagringsmedier som igjen er erstattet av strømmetjenester og nettsky-tjenester.

Det har skjedd voldsomme endringer. Og man skulle kanskje tro at denne reisen snart var ferdig, at endringene nå flater ut, men jeg synes tallene og statistikken vi finner i Norsk Mediebarometer 2017 (her i pdf versjon) er minst like dramatiske nå som det vi har sett tidligere år.

Hvis jeg skal trekke frem en ting jeg tenker det kan være viktig å merke seg i årets tall så er det andelen av befolkningen som oppgir at de ikke har lest en papiravis en gjennomsnittsdag. I 1998 var det bare 19 prosent av Norges befolkning som ikke hadde lest en papiravis en vanlig dag. I 2008 var andelen som ikke hadde lest en papiravis økt til 32 prosent. Nå ved inngangen til 2018 var det hele 68 prosent av befolkningen som oppgir at de ikke har lest en papiravis, mens det i målingen for et år siden var 61 prosent. Andelen som ikke leser aviser på papir fortsetter å øke.

Ellers er det veldig mye annet interessant i denne undersøkelsen også. SSB har laget to nyhetssaker der de oppsummerer noen hovedtrender. Den ene heter: "Færre leser aviser – både på papir og nett". Der kan vi blant annet lese at:

"I 2017 leste 32 prosent av befolkningen én eller flere trykte aviser en gjennomsnittsdag, mot 38 prosent ett år tidligere, sier statistikkrådgiver Odd Vaage. Denne utviklingen har pågått lenge. I 1997 var andelen papiravislesere på 84 prosent. Lesing av avisenes nettsider, som VG.no og Aftenposten.no, har også sunket. Leserandelen en gjennomsnittsdag var 52 prosent i 2017 mot 56 prosent i 2016 når det gjelder avisenes nettsider, sier Vaage."

Også bruken av tradisjonell TV har falt det siste året, etter å frem til ganske nylig ha ligget stabilt høyt:

"Andelen som ser på de lineære TV-sendingene en gjennomsnittsdag, medregnet sendingene på internett, har i mange år holdt seg nokså stabil, på i overkant av 80 prosent en gjennomsnittsdag. De seinere åra har det imidlertid vært en nedgang. Det gjelder også siste år. – Andelen som ser TV var 67 prosent i 2016 og 62 prosent 2017, sier Odd Vaage."

En annet nyhetssak SSB har laget de siste dagene om Norsk Mediebarometer 2017 har overskriften "Markant økning i bruk av strømmetjenester". Der skriver SSB at:

"– I 2016 var andelen som benyttet seg av video- og filmmedier, som inkluderer strømmetjenester, på 26 prosent. I 2017 var den på 37 prosent, sier statistikkrådgiver Odd Vaage i SSB. (...) 70 prosent av dem som hørte på lydmedier en gjennomsnittsdag i 2017, hørte på strømmete lydfiler fra internett. Seks år tidligere var denne andelen på 35 prosent."

Det er som sagt mye interessant å finne i rapporten. Som at andelen radiolyttere i løpet av en gjennomsnittsdag har sunket fra 59 prosent i 2016 til 54 prosent i 2017 etter å ha vært stabil i flere år. Og at 33 prosent spiller digitale spill i løpet av et gjennomsnittsdøgn. Og så er det jo jo også interessant at den eksplosive veksten i bruk av Facebook ser ut til å ha flatet ut. 73 prosent av internettbrukerne oppgir at de har vært på Facebook en gjennomsnittsdag, omtrent samme andel som oppgir at de har brukt e-post, mens hele 57 prosent av internettbrukerne oppgir nå at de har brukt "andre sosiale medier", opp fra bare 19 prosent for fire år siden. Det skjer noe nytt hele tiden.

lørdag 21. april 2018

David Bowie: Heroes

Bowie.-historien er full av store øyeblikk som det er vanskelig å rangere opp mot hverandre, men her er i hvert fall et øyeblikk som rangerer høyere enn det meste. 20. oktober 1977 var David Bowie på BBCs Top of the Pops med sin nye singel "Heroes".




fredag 20. april 2018

Ask Embla: Northern Light

Det er på tide å trekke frem Ina Wroldsen her i musikkspalten på bloggen. Hennes nyeste sang "Strongest" har vært på VG-lista de siste 25 ukene. Hun har også skrevet en rekke kjente sanger for kjente internasjonale artister de siste årene. Men her er mer ukjente "Northern Light", en sang fra 2013 som ble utgitt av Ask Embla, en duo med Ina Wroldsen og islandske Arnthor Birgisson. Også albumet som kom fra Ask Embla heter "Northern Light" og er vel verdt å høre på.

torsdag 19. april 2018

Topplederkonferanse og inkluderingsdugnad

Statens årlige topplederkonferanse ble arrangert tidligere denne uken. Der samler vi lederne i alle de ulike statlige virksomhetene, på tvers av sektorer og departementsområder, for å diskutere felles utfordringer. Og hvilke forventninger vi har til ledere i staten, utover det som gjelder selve kjernevirksomheten. Sist jeg blogget om statens topplederkonferanse var for to år siden da Jan Tore Sanner formulerte de generelle forventningene han og regjeringen har til statens ledere.

Nå er en ny regjeringsplattform på plass og det var naturlig å bruke tid på årets topplederkonferanse på en noen punkter i plattformen der ledere i hele staten blir svært viktige for å lykkes med ambisjonene. Det gjelder for eksempel underkapitlet om arbeidsgiverpolitikk, som for første gang er med i en regjeringsplattform

Det gjelder også punktet i plattformen om at det skal lages en stortingsmelding om innovasjon i offentlig sektor. Lederne i staten har en helt avgjørende rolle for å skape handlingsrom og kultur for innovasjon. Derfor handlet en del av topplederkonferansen i år handlet om hva man kan gjøre for å få det til. Og om hvordan vi kan bli flinkere til å dele kunnskap og erfaringer med hverandre, på tvers av de siloveggene som for ofte begrenser samarbeid i offentlig sektor.

Og så handlet årets topplederkonferanse om Jeløya-plattformens punkter om en inkluderingsdugnad som skal sikre at flere med nedsatt funksjonsevne, eller med hull i CVen, skal komme i arbeid. Mannen på bildet over er Steinar Olsen i bedriften Stormberg som snakket til statens toppledere om hvordan han gjorde rekruttering av de som av ulike grunner har falt utenfor arbeidslivet til en sentral del av virksomhetens strategi, og i dag har som mål at dette skal utgjøre 25 prosent av nyrekrutteringen.

Stormberg er et gode eksempel på at noen virksomheter i privat sektor har vist vei og kan fungere som en inspirasjon og kilde til ideer for mange i stat og kommune. Og ideer og inspirasjon kommer vil til å trenge nå når det er satt klare målsettinger for statens arbeid med å rekruttere flere ansatte med nedsatt funksjonsevne eller hull i CVen inn i faste stillinger. Dagen etter statens topplederkonferanse var Erna Solberg på fagkonferansen til NHO Arbeid og Inkludering og snakket om "Behov for en inkluderingsdugnad", og sa dette om statlige virksomheters bidrag i dugnaden:

"Og så er det noe som heter å feie for egen dør. Staten har ikke alltid vært noe eksempel til etterfølgelse når det gjelder å ansette de som strever med å komme inn i arbeidslivet. Her vil jeg ta grep. Regjeringen har satt som mål at 5 prosent av de nyansatte i staten skal være personer med nedsatt funksjonsevne, eller hull i CVen. Mitt håp er at dette skal gi enda flere en sjanse til å få den jobben de ønsker seg. Inkluderingsdugnaden omfatter eller berører mange pågående prosesser, på tvers av ulike sektorer, og er fortsatt i støpeskjeen. Det gjelder blant annet forhandlinger om en eventuelt ny IA-avtale, og en ny strategi for integreringsarbeidet, og for funksjonshemmedes rettigheter. Vi har også nedsatt et sysselsettingsutvalg og et kompetansepolitisk råd. Alle disse prosessene skal gjøre oss bedre til å inkludere flere i arbeidslivet!"

onsdag 18. april 2018

Vi som heier på utredningsinstruksen

Trine Eilertsen skrev i Aftenposten på mandag sin hyllest til Utredningsinstruksen, og ønsker seg en T-skjorte det står "Utredningsinstruksen" på. Når den blir laget vil også jeg gjerne ha en slik T-skjorte. Hyllesten er helt på sin plass. Trine Eilertsen skriver:

"Navnet skjemmer ingen, heter det, men det er mulig at Utredningsinstruksen sliter litt med å treffe de store massene. Men nettopp de store massene, velgerne, skattebetalerne og brukere av offentlige tjenester skal være sjeleglade for at vi har en slik instruks. Det er dem den skal gagne, instruksen som stiller de avgjørende spørsmålene før politikerne vedtar reformer, regelendringer eller investeringer."

Hva er det så som står i denne utredningsinstruksen, og som fortjener en slik hyllest og kanskje også en egen T-skjorte? Jeg blogget om den her i februar 2016 da vi la frem en enda mer konkret, kortere og tydeligere utredningsinstruks enn den forrige. Til å bare være på syv sider, som til og med er lettleste og forståelige, står det veldig mye klokt der. (Her er en lenke til Utredningsinstrukreen p på regjeringens nettsider).

Det aller viktigste der, og som Trine Eilertsen trekker frem, er minimumskravene til hva man må ha svar på når man skal laget beslutningsgrunnlaget for å gjennomføre et statlig tiltak. Kravene er formulert som seks enkle spørsmål:

"En utredning skal besvare følgende spørsmål:

1. Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?
2. Hvilke tiltak er relevante?
3. Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?
4. Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt?
5. Hvilket tiltak anbefales, og hvorfor?
6. Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?"


Så vil noen innvende at store og kompliserte tiltak normalt kreve lengre langt mer omfattende utredninger enn små og enkle tiltak. Det er selvsagt helt riktig. Man skal ikke utrede mer enn nødvendig. Men uansett tiltak er det slik at disse seks spørsmålene må besvares. Og hvem er det så som har ansvaret for at det blir utredet og at de seks spørsmålene blir besvart?. Også dette er presist og godt besvart i utredningsinstruksen, i punkt 1-3:

"Det forvaltningsorganet som har ansvar for utredningsarbeidet, skal påse at bestemmelsene i instruksen blir fulgt. Hvis det er et offentlig utredningsarbeid, skal nødvendige krav innarbeides i mandatet. Departementene har et overordnet ansvar for kvaliteten på beslutningsgrunnlag innenfor egen sektor."

Det finnes for øvrig en utmerket Veileder til Utredningsinstruksen – Instruks om utredning av statlige tiltak, utgitt av Direktoratet for Økonomistyring (DFØ)som er litt mer utfyllende, dersom det skulle dukke opp spørsmål om hvordan man går frem for å få det nødvendige beslutningsgrunnlaget på plass.

mandag 16. april 2018

En ny gullstandard for personvern

I min faste teknologispalte sist fredag på Etterbørs-sidene i Dagens Næringsliv, skrev jeg denne gangen om behovet for nye og strengere personvernregler, og hvordan EUs nye personvernregelverk sikrer nettopp dette. I DNs papirutgave fikk innlegget overskriften "Datamisbruk kan føre til digital nedkjøling", mens i versjonen som er gjort tilgjengelig på regjeringens nettsider er utstyrt med overskriften "En ny gullstandard for personvern".

Og i Dagens Næringslivs e-avis på nett var den utstyrt med den litt lengre tittelen "For små norske bedrifter med ambisjoner om å vokse internasjonalt er den nye loven et konkurransefortrinn". Heldigvis er alle tre overskrifter helt dekkende. Den minst selvforklarende,men mest optimistiske, er nok den med ny "gullstandard". Det begrepet hørte jeg første gang brukt i denne sammenhengen av Datatilsynets sjef Bjørn Erik Thon på personverndagen i januar i år. Jeg har sans for ambisjonsnivået og fremtidsoptimismen som ligger i den måten å beskrive EUs nye personvernregler. Her er kronikken:

En ny gullstandard for personvern

Fredag før påske presenterte regjeringen en ny personopplysningslov. Loven er det viktigste svaret på hvordan vi skal hindre at private bedrifter eller offentlige myndigheter misbruker våre persondata.

Teknologien skaper utfordringer for personvernet på nye områder og vi får stadig eksempler på at personvernet ikke blir ivaretatt godt nok. Denne uken har Facebooks konsernsjef svart på kritiske spørsmål fra kongressen i USA og i helsides annonser beklaget at selskapet har brutt brukernes tillit. I Norge har Datatilsynet og Forbrukerombudet gjort en viktig jobb i å avdekke hvordan det samles inn persondata på elektroniske markedsplasser, nettsider, GPS-klokker og leker, og at disse dataene deles uten av vi vet om det.

Norge ligger i dag langt fremme på personvernområdet, med strenge regler for hvordan personopplysninger skal behandles og brukes. Men også vi utfordres av at nye teknologiske muligheter gjør at personopplysninger anvendes til nye formål og at dette ofte skjer uten at vi blir gjort oppmerksomme på det. Resultatet er ikke bare et dårligere personvern, men også at digitaliseringen kan miste fart fordi vi ikke lenger har den samme tilliten til digitale tjenster eller smarte og internettilkoblede produkter.

Vi teknologioptimister bør bekymre oss for den digitale nedkjølingseffekten som kan komme hvis sikkerheten og personvernet ikke er ivaretatt. Og vi bør juble for at EUs nye personvernregelverk, som innføres i Norge gjennom den nye personopplysningsloven, inneholder rettighetene, pliktene og virkemidlene vi trenger for å digitalisere videre i et høyt tempo, med den nødvendige tilliten.

Datatilsynets direktør Bjørn Erik Thon brukte sin innledning på årets personverndag til å omtale EUs nye personvernregelverk som "den nye gullstandarden for personvern". Men hva er det som er så bra med det nye lovverket? Jeg mener at det særlig er tre viktige problemer det nye regelverket gjør noe med:

For det første får vi felles regler i hele Europa. Det vil ikke lenger være mulig for store internasjonale giganter å overse regelverket i små land. Når EU har en ny og stengere standard må alle følge den i Europa, men kanskje også i USA og resten av verden, fordi det blir "gullstandarden" man følger når man er opptatt av personvern. For små norske bedrifter med ambisjoner om å vokse internasjonalt blir en høy norsk personvernstandard et konkurransefortrinn.

Det andre er at det innføres tydeligere plikter for virksomheter som behandler personopplysningene våre. Innebygget personvern og personvern som standardinnstilling i digitale tjenster blir lovpålagt. Den som bruker data skal gi klar og tydelig informasjon om hvordan personopplysningene skal brukes. Det er ikke lov å samle inn eller lagre personopplysninger man ikke trenger. Opplysninger som det ikke lenger er behov for, skal slettes.

For det tredje gir regelverket oss nye rettigheter. Du har rett til å vite hva andre vet om deg. Når noen samler inn informasjon om deg skal du få vite det. Uriktige eller ufullstendige opplysninger skal rettes. Den enkelte får rett til å protestere mot behandling av sine personopplysninger. Og det innføres en rett til å ta med seg personopplysninger fra en virksomhet til en annen.

Jeg har sett at muligheten til å bruke persondata til å skape nye produkter og tjenester av noen blir beskrevet som "den nye oljen". Det er ingen tvil om at teknologien gir nye og spennende muligheter for både økonomisk og annen verdiskaping, men vi må huske at persondata også er veldig forkjellige fra naturressurser. Mens olje, gass og vannfall tilhører samfunnet, og det derfor er bestemt at staten kan gi private og offentlige selskaper retten til å utnytte dem for å skape økonomiske verdier, tilhører våre persondata hver enkelt av oss.

Enkelte persondata må vi dele med andre, for eksempel for å betale skatt eller motta ytelser fra det offentlige. På andre områder gjør vi lurt i å dele data med andre, for eksempel for å kunne få best mulig behandling av en lege, bidra til forskning eller få gode råd om varer og tjenester vi kan kjøpe. I et liberalt samfunn må vi gjøre det enkelt å velge dette selv – både hva vi vil dele og hva vi vil holde for oss selv.

søndag 15. april 2018

Norsk digitalisering - et forbilde

Uken før påske ble jeg invitert til å holde åpningstale på Digitaler Staat i Berlin, som med 1400 deltagere er Tysklands største konferanse og fagmesse for offentlig forvaltning. Vi er ofte litt tilbakeholdne med å skryte av hva vi får til på digitaliseringsområdet her i Norge, men når man er på besøk som dette er det ingen tvil om at andre land i Europa opplever at Norge er langt fremme.

Det gjelder både digital infrastruktur, som 4G-dekning og bredbånd, men også hvor langt vi har kommet i å digitalisere offentlige tjenester, ha felles pålogging og utnytter våre felles registre på tvers i hele offentlig sektor. Og dette siste bidro AltInn og Difi til å få frem på en glimrende måte på konferansen. På "Forenklingsbloggen", en glimrende blogg der Brønnøysundregistrene forteller om alt de gjør for å fornye, forenkle og forbedre for innbyggere og næringsliv, skriver de om deltagelsen i Berlin under overskriften "Norsk digitalisering - et forbilde":

"Brønnøysundregistrene/Altinn og Difi var en del av den norske standen som var sentralt plassert i lokalet. Statssekretær Paul Chaffey fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet holdt åpningstalen, hvor han også viste til Altinn som én av suksessfaktorene for norsk digitalisering. Cat Holten, avdelingsdirektør for digitalisering ved Brønnøysundregistrene, holdt sammen med fagdirektør Tor Alvik fra Difi et innlegg om «E-Government made in Norway», hvor de fikk presentert samarbeidet og totaliteten i det vi gjør. Enkelte i publikum var skeptiske til hvordan vi kan digitalisere og dele så mye uten at det går ut over personvern og sikkerhet. Holten svarte med at tillit og sikkerhet er helt grunnleggende faktorer for at vi lykkes i Norge."

For egen del ble dette også en anledning til å ha en veldig spennende diskusjon med representanter for tysk bilindustri om overgangen fra fossile biler og over til flere elektriske transportmidler, et område der markedsutviklingen i Norge og virkemidlene vi bruker blir lagt merke til. Jeg besøkte også digitaliseringskomiteen i den tyske Forbundsdagen, der de akkurat som oss hadde fått på plass en ny regjeringsplattform ganske nylig, og en del politikere hadde fått nye roller. Jeg fortalte litt generelt om politikk og virkemidler for digitalisering i offentlig sektor i Norge. Men jeg tror det de kanskje var mest overrasket og imponert over er hvordan vi i Norge kan bruke mobiltelefonen til å logge på alle offentlige nettsteder på en sikker måte, for eksempel for å finne skattemeldingen og finne ut om det blir restskatt i år eller ikke. 

lørdag 14. april 2018

700 milliarder tonn mer snø enn normalt

Er det flere som synes de har måkt mer snø i vinter enn på mange år? I følge NRK og YRs værnettsider er følelsen helt riktig. Ja, det har faktisk ligget 700 milliarder tonn mer snø på den nordlige halvkulen i vinter enn det som er normalen.

På nettsidene til National Snow and Ice Data Center (NSIDC), som har greie på slike ting, skriver de at:

"Estimates of total snow mass as of March 31 showed that the Northern Hemisphere had nearly 700 billion tons more snow this winter than the 1982 to 2012 average. Many areas of Russia and northern Europe had more than 150 millimeters (6 inches) of water-equivalent on the ground, present as deep snow cover. Snow extent had been above average the entire autumn-winter season but grew to exceptional levels beginning in February. Although the total snow mass has begun to decrease, it is still far above average."

Så kan det for ordens skyld være greit å minne om at det har vært mye snø før også. Snømengder varierer fra år til år og kommer det riktig mye blir det ofte nyhetssaker ut av det. Som i februar 2009 da yr.no skrev om "Største snødybde i Oslo på 22 år". Og i slutten av mars 1987 var det hele 71 cm snø på Blindern. De skriver også om snøvinteren 2006 da det plutselig kom veldig mye snø på en gang helt på slutten av vinteren:

"Det er nok flere som husker snøvinteren 2006. Snødybden kom riktig nok aldri over 61 cm dette året; målt den 1. mars. Det som gjør denne vinteren spesiell, er snødybden dagen før. Den var på fattige 36 cm. Med andre ord: Fra siste februar til første mars SNØDDE det!"

Og det kan jo være greit å huske på at været varierer. Spesielle værhendelser er ofte ikke mer spesielle enn at de har skjedd før.  Og selv om det har vært uvanlig mye snømåking i vinter er jeg redd det ikke er mer uvanlig enn at det kommer til å skje igjen.

fredag 13. april 2018

April Skies

De skotske skranglerockerne The Jesus and Mary Chain var ikke først og fremst et singelband. Men flere av albumlåtene ble likevel gitt ut på singel, både på 80- og 90-tallet. Høyest på singellisten i UK klatret "April Skies", den første singelen fra albumet "Darklands" som kom i 1987. Her er musikkvideoen:

onsdag 11. april 2018

Bare en av ti studenter bor hos foreldrene

Mens det er slik at 7 av 10 studenter i Italia bor sammen med foreldrene sine, er det i Norge bare en av ti studenter som bor hjemme. SSB skriver på nettsidene at:

"I Norge er det bare hver tiende student som bor med foreldrene. Dette står i kontrast til mange andre land som er med i spørreundersøkelsen Eurostudent. I to tredjedeler av landene i undersøkelsen er det å bo med foreldrene den vanligste bosituasjonen for studentene".

Dette kan ha flere årsaker, men det er grunn til å tro at det i hvert fall har sammenheng med studentenes økonomiske situasjon. I Italia er det vare 10 prosent av studentene som mottar offentlig studiestøtte, mens det det i Norge er 80 prosent som gjør det. Men hvor bor så studenter i Norge når de ikke bor hjemme hos foreldrene? Det varierer ganske mye. SSB skriver dette om hvor norske studenter bor:

"Rundt 18 prosent av studentene i Norge bor i studentbolig. Når det gjelder resten av studentene, er det mest vanlig å bo sammen med partnere og/eller med barn: Hele 37 prosent bor slik. Ytterligere 25 prosent av studentene bor sammen med andre, som for eksempel i kollektiv. Videre er det 12 prosent av studentene som bor alene. Jo eldre studentene blir, jo vanligere er det å bo med partner og/eller barn. At hver tredje student bor med partner og/eller barn, har sammenheng med at hver fjerde student i Norge er 30 år eller eldre."

tirsdag 10. april 2018

Ny kommune: Bjørnafjorden

Jeg kommer til å skrive mer her på bloggen nye kommuner i tiden som kommer. Kommune-sammenslåinger får mindre oppmerksomhet i den politiske debatten etter at beslutningene er tatt, men den store jobben skjer nå når sammenslåingene gjennomføres.

Det er i alt 119 kommuner som er i gang med sammenslåinger. En tredjedel av innbyggerne i Norge bor i disse kommunene som skal bli til 56 nye kommuner fra 2020. Allerede om litt over et år er det et kommunevalg der det skal velges nye kommunestyrer i alle disse nye kommunene. Så det er mye som skal gjennomføres på kort tid.

Mange av de nye kommunene som skal skapes nå bruker anledningen til å tenke igjennom både tjenestetilbudet, hvordan de er organisert og hvordan de kan gjøre oppgaver på en mer effektiv eller innovativ måte, for eksempel gjennom digitalisering.

I går besøkte jeg politikere og administrasjon i nye Bjørnafjorden kommune, en fremoverlent gjeng som hadde satt digitalisering på dagsorden og var opptatt av å høre hva vi tenker om dette nasjonalt. Ordfører i Os Marie Bruarøy ønsket velkommen og var der sammen med samfunns- og næringsutviklingsutvalget i nye Bjørnafjorden kommune. De var på jakt etter råd og inspirasjon til sitt eget arbeid for å skape bedre løsninger for innbyggere og næringsliv i kommunen. Os og Fusaposten var med på møtet og skrev en fin sak om problemstillingene og diskusjonene.

De to nåværende kommunene som skal bli til Bjørnafjorden kommune er Os kommune og Fusa kommune. De var aktive pådrivere for det digitale samarbeidet der Bergen har undertegnet en avtale om et tett samarbeid om ikt-løsninger med ni andre kommuner, som jeg blogget om her for et par uker siden, og som jeg har inntrykk av at etter hvert vil omfatte alle kommunene i Hordaland og kanskje også Sogn og Fjordane.

I Os kommune var det ved inngangen av året 20 573 innbyggere. I Fusa kommune var det 3 920 innbyggere. Noe av det som vil prege denne regionen, og spesielt Os i årene som kommer er at byggingen av nye E39 som skal være ferdig i 2022, vil forkorte reisetiden mellom Osøyro og Bergen sentrum fra omkring 40 minutter til bare 20 minutter. Reisen til Flesland blir enda kortere. Os er en kommune med relativ kraftig befolkningsvekst, og det er i hvert fall ikke grunn til å tro at veksten blir mindre med med enda kortere vei til Bergen. KMDs nettside nykommune.no anslår at det vil være nesten 35 000 innbyggere i Bjørnafjorden kommune i 2040, 10 000 flere enn i dag.