Stor nedgang i antall bostedsløse

I venstresidens valgkampretorikk frem mot strortingsvalget vil vi høre ofte at de skal redusere forskjeller og bekjempe fattigdom. De tar det gjerne for gitt at ting går i feil retning og at flere faller utenfor under en borgerlig regjering enn når de selv styrer landet. Men er det virkelig slik?

Vi fikk rett før sommeren en interessant forskningsrapport fra by- og regionsforskningsinstituttet NIBR om antall bostedsløse i Norge. Dette er en svært viktig indikator på fattigdom og utenforskap i samfunnet. Rapporten heter "Bostedsløse i Norge 2016 - en kartlegging". Den viser at det ikke er riktig at problemet øker. Tvert imot har det, etter en jevnt økning frem til 2012, vært en kraftig nedgang i antall bostedsløse på 36 prosent de siste fire årene. På nettsiden til forskningsmagasinet til Høyskolen i Oslo og Akershus oppsummerer de funnene i den siste undersøkelsen slik:

"En fersk kartlegging gjennomført av By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved HiOA viser at antallet bostedsløse i Norge har gått ned 36 % de siste fire årene. Kartleggingen gjøres hvert fjerde år på vegne av Husbanken. Kartleggingen utgjør et øyeblikksbilde over antallet bostedsløse i Norge, som i uke 48 i 2016 omfattet 3 909 personer. Det tilsvarer 0,75 bostedsløse per 1 000 innbyggere. Personer som oppholder seg midlertidig i Norge, og er bostedsløse, er ikke inkludert i dette tallet. Ved den forrige kartleggingen, uke 48 i 2012, var tallet på bostedsløs 6 259, noe som da tilsvarte 1,26 per 1 000 innbyggere. – Det vil si at det har skjedd en nedgang som tilsvarer 36 prosent fra 2012 til 2016. Dette er den største reduksjonen i antall bostedsløse i Norge siden den første kartleggingen ble gjennomført i 1996, sier forsker og prosjektleder Evelyn Dyb ved NIBR."

Nedgangen har kommet i alle typer kommuner, både storbyer, mellomstore byer, mindre kommuner og små kommuner. Forskningsrapportens mål har vært å få frem korrekte tall og å undersøke hvordan de bostedsløse bor og sammenhengen mellom bostedsløshet og andre utfordringer. De viser blant annet hvordan det for veldig mange er en nær sammenheng mellom det mangle eget bosted og det å ha rusproblemer og psykiske problemer.

Rapporten har ikke hatt som mål å gi egen analyse av årsakene til nedgangen, men forfatterne velger likevel på slutten av rapporten å drøfte dette kort. De peker på at årsaken til nedgangen dels handler om en bred satsing over tid på boligsosialt arbeid gjennom Husbanken og de peker spesielt på strategien Bolig for velferd 2014-2020 som dagens regjering står bak. Det er fem departementer som samarbeider om strategien og den utmerker seg ved at forankring i kommunene er bedre og ved at tiltakene er mer målrettet mot dem som trenger dem. I slutten av rapporten skriver forskerne dette om innretningen på denne nye satsingen:

"Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid 2013 – 2020’ er en pågående satsing. Strategien utpeker barnefamilier og unge bostedsløse som viktige målgrupper. Den relativt større nedgangen i antall bostedsløse i disse gruppene er sannsynligvis både et resultat av strategien og av en mer langvarig satsing på å redusere bostedsløshet blant unge og barnefamilier."

Som tallene viser er det ikke slik at alle problemer er løst. Det er fortsatt for mange som er bostedsløse og det er viktig å sørge for at de målrettede tiltakene kan fortsette. Men det er en betydelig når antall bostedsløse er betydelig lavere enn  det var for fire år siden.

Sanger om ukedager (5): Mandag

Popsanger om ukedager handler oftest om fredager og lørdager. Så skulle man kanskje tro at den tunge mandagen er i motsatt enda av skalaen, med færrest sanger, men slik er det ikke. Det er laget mange kjente sanger om mandager, riktignok ikke alltid så positive, men gjerne om en blue monday eller manic monday. Og mest negativ mandagsfølelse av alle finner man i den store hitlåten sommeren 1979, Boomtown Rats "I don't like Mondays":



I dag er irsk populærmusikk regelmessig på hitlistene og vi vet at Bob Geldorf og band som Undertones, U2, Pogues og Cranberries er en del av den nyere musikkhistorien. Det er lett å tenke at det alltid har vært slik. Men i 1979 var Live Aid fortsatt flere år inn i fremtiden og det var høyst uvanlig at rockeband fra Irland hadde internasjonal suksess. Thin Lizzy var et unntak og Boomtown Rats hadde hatt et par andre sanger høyt på UK-listen, men det spesielle med "I Don't Like Mondays" var at den ble en stor global hit og bidro nok på sin måte til at andre irske artister så at det er mulig.

Lang musikk til lange feriedager (41)

Er Suede britpop? De ble i hvert fall lansert som popmusikkens redning av musikkavisene i 1993 da humørløse amerikanere i rutete flanellsskjorter preget albumlistene med noe de kalte grunge. Og de fikk, sammen med Pulp, æren for å ha startet britpopen, før Oasis og Blur.

At verden trengte noe annet enn grunge på den tiden er det liten tvil om. Suede var som andre engelske gitarband åpenbart inspirert av The Smiths, men var også mye mer inspirert av David Bowie og T-Rex enn av The Beatles. Om de var britpop var de i så fall britpopens glamrockere, fulle av angst, klaging, romantikk og pompøsitet. Til tider like ungdommelig sutrete og forurettet som Aftenpostens SiD-spalte, men gjennomført med høye stilkarakterer og noen veldig bra sanger, i hvert fall til å begynne med.

Hvor finner man så en god innføring til Suedes musikk? Det var lenge to samlinger der ingen av dem helt tilfredsstilte helheten. The Singles med 21 sanger som kom i 2003 er en bra utgivelse, men nettopp en samling av singlenes a-sider, noe som betød at mange av Suedes beste sanger, både albumlåter og b-sider, ikke ble med. Og Suede hadde faktisk så mange bra b-sider på singlene sine i starten at de allerede i 1997 ga ut dobbel-CDen "Sci-Fi Lullabies", en samling med bare b-sider og der sangene ikke hadde vært på noe album. Særlig den første CDen er utrolig bra, minst like god som de ordinære albumene, men her er problemet det motsatte: Når a-sidene mangler. er heller ikke dette god noen helhetlig innføring..

Men det finnes et bedre svar. I 2010 kom samlealbumet "The Best of Suede" som forener behovene. Den har 35 låter, litt i underkant av det jeg har som minimum i denne spalten med lang musikk, men den forsvarer sin plass fordi det ikke er noe svakt fyllstoff her, men bare sanger som er valgt ut fordi de er de beste. Samlingen kombinerer tre ting: Den samler hitlåter og andre singler. Den har i tillegg med de beste albumlåtene, slik en "best of"-samling skal gjøre, Det handler i Suedes tilfelle mest om de to første albumene. Og den har med det beste av b-sider og annet som ikke finnes på albumene, som i hovedsak er det beste fra "Sci-Fi Lullabies".

Sangene kommer ikke i kronologisk rekkefølge, men er organisert slik at første halvpart (den første CD-en i CD-utgaven) består av singlene. Dette er i hovedsak de samme singlene som på "The Singles", men latt være å ta med noen av de svakeste, noe som bare er en fordel. Blant de 18 som er med finner vi alle de tidlige høydepunktene som "Animal Nitrate", "So Young", "The Wild Ones" og "We are the Pigs", og den albumløse singelen "Stay Together". Her finner vi også singlene fra det tredje albumet Coming Up, da Suede hadde sin største kommersielle suksess og alle fem singlene fra albumet ble topp 10-plasserte på hitlistene i UK, "Beautiful Ones", "Trash", "Lazy", "Saturday Night" og "Filmstar" . Glam-pop som fortsatt er hørbart.

Men den andre halvparten av samlingen er enda mer interessant. Den består av resten, det vil si albumlåter og b-sider, som fortjener plass. De som har plukket låter har heldigvis vært kritiske og konsentrert seg om debutalbumet og ikke minst om det mørke andrealbumet "Dog Man Star"  fra 1994 der nesten hele er med. Blant annet "Heroine", "This Hollywood Life" og den nesten ti minutter lange "The Asphalt World", der Bowie-inspirasjonen er veldig tydelig. Og så er det disse b-sidene. Den allerede nevnte albumløse singelen "Stay Together" hadde for eksempel to albumløse b-sider, som er minst like sterke "My Dark Star" og "The Living Dead". Og nevnes må også b-siden "Europe is our Playground", en stor personlig favoritt, som jeg også blogget om her.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look the straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of

32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection

Lang musikk til lange feriedager (40)

Bruce Springsteens enorme overskudd av bra låtmateriale har vært tema her på bloggen før. Både da The Promise ble gitt ut i 2010, et meget bra album med ubrukt overskuddsmateriale fra Darkness at the Edge of Town fra 1978. Og da jeg skrev om box-set utgivelsen "Tracks" i denne spalten om lang feriemusikk. Tracks er er nettopp en slik samling med 66 låter som ble til overs da noen av albumene på 70- og 80-tallet skulle settes sammen.

Da jeg skrev om Tracks trakk jeg særlig frem perioden 1979-80, da dobbeltalbumet "The River" ble utgitt, som en periode der det virket som om Springsteen hadde skrevet og bandet hadde spilt inn så mye bra ikke-utgitt musikk at han kunne laget flere like bra album med sanger som ble til overs.

Og det er nettopp dette som er temaet på samlingen "The Ties That Bind", med undertittelen "The River Collection". Den kom høsten 2015 og består av 52 låter, pluss et omfattende og spennende videomateriale som ikke er tema her. Alt på "The Ties That Bind" er fra Springsteens The River-periode, da noen kanskje mente at han var litt lite selvkritisk da han ga ut et ekspansivt dobbeltalbum, men der det har vist seg at han tvert imot holdt igjen og hadde veldig mye mer å komme med.

Det spennende og spesielle med "The Ties That Bind" er at den ikke er en rendyrket "outtakes"-plate, men at den samler all musikken fra denne perioden og grupperer den i tre deler. Og viser at The River kunne blitt minst et og kanskje flere helt andre album, kanskje minst like gode, og i hvert fall annerledes. Først kommer selve dobbeltalbumet The River akkurat slik det slik det ble gitt ut i 1980, men renset og remastret 35 år etter. Her er klassiske rockere og ballader. Hungry Heart, The River, Point Blank, Independence Day og Stolen Car. Blant annet.

Andre del er noe så uvanlig som et ferdig album som aldri ble utgitt. Det som senere ble dobbeltalbumet "The River" var først planlagt utgitt i 1979 som enkeltalbumet "The Ties That Bind". Sangene var spilt inn og rekkefølgen på de ti sangene var klar, men Springsteen var ikke fornøyd med helheten og begynte på nytt. Men her kan vi høre hvordan det ville blitt, et litt mørkere og mindre løssluppent album enn The River. Mange av sangene er akkurat de samme, men et par ble spilt inn i nye versjoner enn disse (Stolen Car og You Can Look) eller fikk ny tekst (The Ties That Bind). Aller mest interessante er to sanger som ikke ble med videre til dobbeltalbumet, "Be True" og "Loose Ends". Det er i hvert fall ikke fordi de ikke var bra nok. Den siste er en av Springsteens aller beste låter. Men den passet ikke inn.

Tredje del består av alle de andre sangene som ble spilt inn på denne tiden, men som ikke kom med på The River og heller ikke var tiltenkt den kortere versjonen. Her er det i alt 22 låter, to flere enn de som endte opp på The River til slutt, og flere kunne forsvart plassen der. Av de 22 låtene var som nevnt noen med på "Tracks", men 11 har aldri blitt utgitt før. Her finner vi for eksempel "Night Fire", "Roulette", "Restless Nights", "Where the bands are", "Dollhouse" og "From small tings (big things one day come)".

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look the straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of

32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen

Forvaltningsnivåer og flagg

I Norge har vi tre forvaltningsnivåer, det nasjonale nivået, der Stortinget og regjeringen bestemmer, det regionale nivået, der fylkestinget bestemmer, og det lokale nivået, der det er kommunestyret som bestemmer. I tillegg er vi underlagt mange lover og regler som er besluttet i EU og som er gjort til lov i Norge gjennom EØS-avtalen.

Nå kan man si at tre nivåer er mye i et lite land som Norge, men det finnes land med enda flere nivåer. Spania for eksempel der de har fire forvaltningsnivåer, nasjonalstaten, et regionalt nivå med 17 "autonome" regioner, et nivå med 50 provinser og et kommunenivå med 8100 kommuner, som varierer mellom 3 millioner innbyggere og mindre enn 10 innbyggere i størrelse.

Men hvilke nivåer er det som betyr noe? Hva er viktigst for folk i det daglige? Her velger jeg å stole på flaggstengene vi går forbi hver dag når vi skal fra leiligheten og ned på stranden. Selve havneområdet vi da passerer, Puerto de Estepona, er i tillegg til å være båthavn og verksted også et område med restauranter, barer, cafeer og tjenesteleverandører av ulike slag, et knutepunkt med mange turister. Og fordi havnevesenet har et stort ansvar her er det kanskje ikke så rart at havnvesenets flagg er litt større enn de andre og på en litt høyere flaggstang. Det at havnevesen liker å ha litt større flagg tror jeg er vanlig verden over.

De øvrig fire flagene står på en rekke. Lengst til venstre ser vi det grønne og hvite flagget med kommunevåpenet til Estepona kommune, en kommune med 59 000 innbyggere. Nest lengst til venstre er det grønne og hvite flagget til den autonome regionen Andalusia, som med sine 8,4 millioner innbyggere er den største av de spanske regionene. Det neste flagget i rekken er naturligvis Spania flagg. Og like naturlig i denne delen av Europa er det at EU-flagget er med, på lik linje med de andre flaggene. EU-flagget ser man mange steder i denne delen av Europa og både Spania og Andalucia har mye å takke EU for, både når det gjelder investeringer, når det gjelder økte eksportmuligheter og når det gjelder tilgang til et europeisk arbeidsmarked.

Det finnes som nevnt også et forvaltningsnivå mellom region og kommune i form av 50 provinser. Andalusia består av åtte slike provinser, inkludert Sevilla, Cadiz, Cordoba, Granada og Malaga. Estapona er en del av provinsen Malaga som har 1,6 milloner innbyggere og 102 kommuner. Men det blå og hvite flagget til provinsen Malaga er ikke med i rekken av flagg. Uten å være en stor ekspert på spanske forvaltningsnivåer tror dette kan ha sammenheng med at provinsnivået med sine 50 provinser er en struktur som ble fastsatt i 1833 i en tid der staten trengte et administrativt nivå som kunne gjennomføre statlig politikk i hele landet. Pendelen har svingt i mer desentral retning, med et ønske, riktignok fremført med litt ulik styrke i ulike deler av Spania, om mer regional makt. Og regional makt er det regionene som står for. Med den spanske grunnloven fra 1978 fikk regionene en formell politisk posisjon og den regionale autonomien har gradvis økt etter det. Den har fått betydning for folk. Derfor er regionen Andalucia med i rekken av flagg, og kommunen, men ikke nivået imellom.

Presidenter og kjæledyr

Presidenter i USA pleier å ha kjæledyr. I alt har det vært over 300 dyr som har tilhørt presidenter, mest hunder, ganske mange hester og fugler, en god del katter, men også noen bjørner, tigere, alligatorer, ugler og grevlinger.

Det er The Economist som har denne oversikten over alle presidentenes "first pets" i sin statistikkblogg. Det finnes til og med en samling tilhørende et Presidential Pet Museum som også holder oversikt over alle kjæledyrene som har vært i det hvite hus. Rekorden har Theodore Roosevelt, en ivrig friluftsmann, som hadde 50 dyr, inkludert en hyene og en svartbjørn. Calvin Coolidge hadde en flodhest, mens hans etterfølger Herbert Hoover hadde blant annet to alligatorer. Abraham Lincoln hadde to geiter, Nanny og Nanko.

Demokratiske presidenter har i gjennomsnitt hatt seks kjæledyr, republikanere har hatt ni. Donald Trump er en av de ytterst få presidentene i historien som ikke har dyr. Forrige gang var Andrew Johnson, han som fulgte etter Abraham Lincoln og gikk av i 1869, for nesten 150 år siden. Og spørsmålet må jo stilles: Er dette en grunn til at Donald Trump har fått så store problemer? Mangler han noen å snakke med? The Economist har et helt klart råd og skriver:

"Facing growing criticism for running a chaotic administration and for murky links between his campaign and election-meddling by Russia, the president could do with the companionship of a pet in a notoriously lonely job. For one thing, it would never leak secrets to the press (parrots notwithstanding). Harry Truman, the president from 1945-53, is often credited with saying “if you want a friend in Washington, get a dog”."

Gode oppskrifter på dårlig språk

Financial Times kommentator Lucy Kellaway har de siste 25 årene kjempet mot dårlig språk og ikke så rent få tilfeller av ren svada i næringslivet. Hun har gjennom disse årene bygget opp sin egen "Guffipedia", en egen ordbok med meningsløse begreper. Men hun erkjenner nå at hun har tapt kampen. Språket i næringslivet er blitt mye verre enn før.

Erkjennelsen gjør hun i den helt glitrende artikkelen "How I lost my 25-year battle against corporate claptrap". Ikke bare erkjenner hun nederlaget, men hun løfter også frem flere legendariske eksempler på fryktelig dårlig språk toppledere i noen av verdens største bedrifter. har brukt utad. Og i tillegg kommer hun med åtte oppskrifter, eller regler om man vil, man kan bruke for å skrive et så meningsløst, uforståelig og dårlig språk som mulig. Til skrekk og advarsel forhåpentligvis, men eksemplene hennes sier en del om den innsatsen som settes inn for å gjøre det som kan være enkelt og forståelig så uforståelig som mulig. Hun skriver:

"Over the past month, I have been rummaging through the collection of business bullshit that I have built up over the past couple of decades with a view to republishing some of the finest exhibits. But as I studied the archive it occurred to me that all languages have their own rules — and guff is no exception. Here, I reveal the top eight rules, along with some splendid examples of how to follow them."

I følge henne virker det som de som virkelig behersker dårlig språk følger åtte regler, og illustrerer med noen gode eksempler. Og de fungerer akkurat like godt på norsk som på engelsk. Oversatt til norsk blir vel første reglen noe slik som: "Bruk aldri et kort ord når det holder med et langt". Det samme gjelder naturligvis også setninger. Men som artikkelen også minner oss om er det også fullt mulig å si meningsløse ting med få ord. Mer om det senere.

Andre regel handler om bruk av eufemismer, eller såkalte "sminkeord" som egentlig skal mildne inntrykket av noe som gjennomføres, men som noen ganger brukes så feil at inntrykket blir enda mer negativt. Regel nummer tre lyder "Ikke bry deg om grammatikken du lærte på skolen". Den er beslektet med regel nummer seks som heter "ikke hold deg til ordene som finnes i ordboken", mens regel nummer fem lyder "hvis du produserer noe enkelt bør du markedsføre det på en slik måte at ingen forstår hva det er". Som når Nestlé kaller en flaske med vann en "affordable, portable lifestyle beverage".

Og så har jeg særlig sans for Lucy Kellaways regel nummer syv, som er omtrent slik: "Det kan aldri bli for mange metaforer og klisjeer i samme setning.", og har noen strålende eksempler på hvor galt det kan gå. Før hun avslutter med å kåre en bronsevinner, en sølvvinner og en gullvinner i konkurransen (i en næringslivsavis er man jo opptatt av konkurranse) om hennes evige favoritter når det gjelder næringslivs-bullshit. Vinneren er en kort epost Ciscos tidligere toppsjef John Chambers skrev til alle ansatte i selskapet, der hovedinnholdet var følgende setning:

"We’ll wake the world up and move the planet a little closer to the future."

Som Lucy Kellaway slår fast er dette også et ganske godt eksempel på at man ikke må være omstendelig og komplisert for å skrive ting som ikke gir noen mening. Det er minst like skremmende når et fullstendig meningsløst innhold skrives i et klart og tydelig språk. Derfor er hennes regel nummer åtte "Ignore rule 1". Det kan bli veldig ille da også.

Og så er det nok lurt av oss andre å ikke bli alt for kjepphøye når vi ler av disse eksemplene på språklig hjelpeløshet. Det er ikke bare i store internasjonale konserner man kan vinne på å ha et klart språk, men definitivt også i norsk næringsliv og i offentlige virksomheter. Noen ganger skyldes uklart språk en faglig arroganse der man bruker begreper mange ikke forstår. Noen ganger handler det om redsel for å være klar og tydelig. Utydelighet gir en form for beskyttelse. Og noen ganger tror jeg årsaken er manglende trening. Man har ikke jobbet nok med språket sitt. Og det fine er at alt dette er det mulig å gjøre noe med.

Lang musikk til lange feriedager (39)

Jeg har lurt på hvor lenge dette med box-sets og samlealbum ville holde seg nå når musikk over internett har tatt helt over, og reflekterte litt over det sommeren 2015 her på bloggen. Utfordringen er todelt. Dels var det jo et spørsmål om noen vil samle på filer på en egen musikkspiller når alt kan strømmes. De er det jo nesten slutt på. Men mer grunnleggende handler det om slike samlinger har noen rolle hvis musikken splittes opp i enkeltlåter og ikke tilhører at album.

Når det gjelder dette siste lurer jeg faktisk på om strømming via abonnementer på Apple Music eller Spotify kan ha en positiv effekt på det å høre på album og enda større samlinger. Mens kjøp av musikkfiler på iTunes oppmuntret folk til å bare kjøpe sangene de visste de ønsket seg, gir abonnementsmodellen deg mulighet til å høre på lange, kanskje litt ujevne, og tidligere ganske dyre fleralmbumutgivelser i sin helhet, uten noen ekstra kostnad. Selv har jeg et abonnement på Apple Music og har brukt muligheten denne sommeren til å fylle opp med flere nye samlinger. Også enkelte ting jeg kanskje ikke tidligere hadde betalt 3-400 kroner for, rett og slett fordi jeg har for mye av innholdet fra før eller fordi jeg er usikker på om det er så uvjent at det ikke er verdt prisen.

Et eksempel på et stort samlealbum som er blitt lettere tilgjengelig på denne måten er dagens bidrag i spalten lang musikk til lange feriedager,. Den heter "Festen er ikke over...det er kake igjen", og ble utgitt av deLillos som en dobbel CD til 20-årsjubileet deres i 2005. 40 sanger i ukronologisk rekkefølge der seks av dem faktisk er nye sanger, mens en, den utmerkede "Svigermor", er hentet fra Lars Fredrik Beckstrøms album "Lykkes kalosjer" fra 1997. Og her er vi noe av med noe det fine med slike litt sammensatte samlinger. De gir folk som ikke kjenner bandet særlig godt mulighet til å få det store og samlede overblikket, i dette tilfellet over 20 års musikkproduksjon. Men abonnementsmodellen gir også de av oss som har en del tidlige album fra deLillos fra før mulighet til å fylle noen hull i samlingen.

Jeg hadde et veldig nært forhold til deLillos aller første album "Suser avgårde", som kom på slutten av 1986 og som ble et soundtrack til et ungt voksenliv i Oslo akkurat da, der man kunne alle tekstene utenat. Særlig "Suser av gårde alle mann", "Min beibi dro avsted", "Tøff i pyjamas" og "Full, men pen", som har de legendariske tekstlinjene om mulighetene som åpner seg når man flytter hjemmefra:

"Jeg kjenner en type som sitter alene /  Og lurer på hvor det ble av / Alle de sprøe festene som han skulle ha / Når han flyttet hjemmefra / Ingen grunn til å gi opp nå / Bare fortsett og vent stå på / Festen er ikke over det er kake igjen."

Disse sangene er selvsagt med, sammen med sanger fra albumene som kom på løpende bånd i årene etter, klassikere som "Hjernen er alene", Sveve over byen", "Vår", "Neste sommer", "Kokken Tor" og "Smak av honning".  Bare for å nevne noen fra de første syv albumene som kom mellom 1986 og 1995. Og senere kom det enda flere album, Den naive og Frogner-ungdommelige tilnærmingen ble naturlig nok byttet ut med en mer voksen og til dels mer klaustrofobisk stil. De beste låtene herfra er også med, sammen seks nye låter som ikke av gitt ut før, som "Ut" og "Paris". 

Dette er som sagt et samlealbum det er verdt og få med seg. Både fordi det er en viktig del av norsk musikkhistorie de siste 30 årene, men også fordi det er veldig bra.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look the straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of

32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste

Lang musikk til lange feriedager (38)

Det er på tide å dra i gang denne sommerens utgave av den faste spalten som begynte på bloggen i 2009 (hele listen så langt er nederst i innlegget) med "lang musikk til lange feriedager". La meg minne om reglene: Det handler om samlealbum eller fleralbumutgivelser med minst 40 sanger, gjerne mange flere, med samme artist. Om det er greatest hits, artistens samlede verker, rariteter og b-sider eller tidligere ikke-utgitte sanger spiller ingen rolle. Poenget er at innholdet må være bra og holde til en dag på en badestrand,

En berettiget kritikk av serien så langt er at den har vært svært tynn på norske artister. Det har faktisk bare vært et norsk bidrag, Jokke og Valentinernes samlealbum Prisen for popen, mens det for eksempel har vært tre svenske innslag. Det er jo ikke bærekraftig, så årets første bidrag i spalten er CC Cowboys glimrende "40 beste" fra høsten 2011. Tittelen på albumet er i grunnen helt selvforklarende, og dette er musikk som er lett å høre på, så den er perfekt til å komme raskt inn i feriemodus etter en hektisk jobbinnspurt.

Men litt ytterligere informasjon kan det jo være greit å komme med dersom det skulle være noen som ikke har hørt så mye på CC Cowboys før. Noe av det viktige å vite er at dette bandet, som hentet bandnavnet sitt fra en sang av svenske Imperiet, har eksistert i to sammensetninger. Første utgave var på 90-tallet da de ga ut fem album før de oppløste bandet etter å ha gitt ut samlealbumet "Ekko: CC Cowboys beste" i 1998, som er et av de mestselgende albumene i norgeshistorien. Så satt vokalist Magnus Grønneberg sammen et nytt CC Cowboys i 2003 med stort sett nye medlemmer. Og de holder på fortsatt og er i dag et av Norges mest populære live-band.

"40 beste" inneholder låter fra begge perioder, i ikke-kronologisk rekkefølge. Jeg liker aller best klassikerne fra den første perioden, med sine rockere og sine lett surrealistiske tekster. Kanskje litt blanding av deLillos og Raga Rockers. Da tenker jeg på låter som "Barnehjemmet Johnny Johnny", "Vill vakker og våt", "Damene i Domus", "Harry" og "Et skolebrød i storefri". Bare for å nevne noen. Det nye med dette samlealbumet sammenlignet med det forrige er sangene laget av versjon to av CC Cowboys frem til 2011, fra i alt fire album (Det har kommet enda et senere). I sin andre utgave er det blitt flere rolige låter, mer melankoli og mange sanger om "Bare du"- og "To hjerter og en sjel"-temaet, i ulike versjoner. Men det er jo bra det også, ikke minst til en rolig dag på badestranden.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look the straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of

32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009

Britisk vs amerikansk engelsk

I disse ferietider, der folk med andre morsmål gjør sitt beste når det gjelder å kommunisere på et mer eller mindre godt engelsk, kan det være greit å gjøre opp en status når det gjelder hva slags engelsk vi foretrekker. Er det det den britiske eller den amerikanske varianten som er mest utbredt utenfor USA og Storbritannia?

The Guardian skriver i dag i artikkelen "Do you want fries with that?" om en spennende forskningsrapport som har undersøkt forholdet mellom britisk engelsk og amerikansk engelsk over flere tiår, ved å analysere tekstene i 15 millioner bøker, men også ved å studere hvordan folk i ulike deler av verden skriver engelsk på twitter. Og konklusjonen er:

"The Fall of the Empire: The Americanization of English analyzed 15 million digitized books published between 1800 and 2010, as well as over 30 million geolocated tweets. The authors searched for differences in vocabulary (eggplant v aubergine, or liquor store v off-licence) as well as differences in spelling (estrogen v oestrogen, or travelling v traveling).

The findings varied by geography. In Madrid, Paris, Amsterdam, Berlin and other western European cities, American English has significant influence on vocabulary even though British English has historically been the norm. By contrast, in Commonwealth countries such as South Africa, Australia and New Zealand, sweets are preferred to candy."

Grafen over som er hentet fra denne forskningsrapporten og også gjengitt i The Guardian, viser hvordan amerikansk engelsk dominerer i flertallet i de 30 landene som er målt, men også at det er store variasjoner mellom landene. Britisk engelsk dominerer både ordforråd og stavemåte i Storbritannia, Irland og New Zealand, og har et visst overtak, i hver fall når det gjelder rettskriving, i land som India, Sør Afrika og Australia. 

Og så er det interessant å se at det i mange land er ganske jevnt når det gjelder stavemåten, men det engelske ordforrådet som brukes blir stadig mindre britisk og mer amerikansk. Slik er det i Canada, men også i mange europiske land som Frankrike, Belgia, Sveits, Sverige og Finland. Tyskland og Italia er ganske markant over på den amerikanske siden av midtstreken både når det gjelder ordvalg og stavemåte. 

I den mest amerikanske enden av grafen finner vi, ikke uventet, USA, Mexico, Filippinene, Brasil og Sør Korea, men amerikansk engelsk dominerer også stort i Japan, Kina, Russland, Thailand og Indonesia. De som arbeider for at the Queen's English skal prege bruken av engelsk verden over har en krevende jobb.

Elektrisitetsbalansen

Vi er nok mer en vanlig opptatt av energiproduksjon i Norge, og ikke bare på grunn av oljen. Lenge før vi ble en olje- og gassnasjon var vi Norge ledende i verden når det gjaldt å produsere elektrisitet fra elver og vannfall, men også til å utnytte denne rene energien til kraftkrevende industriproduksjon.

Dette har også gjort at norsk politikk gjennom mange tiår har hatt energi som et sentralt omdreiningspunkt, der det særlig har handlet om å bygge ut mer elektrisitetsproduksjon slik at den voksende etterspørselen i industri og husholdninger ble dekket. Ingen ønsket å få ansvaret for "kraftmangel", med risiko for økte priser for forbrukerne og tapte muligheter i industrien. Spesielt da energimarkedet ble liberalisert tidlig på 90-tallet, med konkurranse mellom kraftselskapene om å selge strøm til sluttkundene, kom det mange advarsler om at dette ville bremse utbyggingen og kunne skape et underskudd på elektrisitet.

Hvordan har det så gått? Tallene som kom tidligere i år for kraftproduksjonen og forbruket i 2016 gir gode svar. Aldri har det vært produsert så mye elektrisk kraft i Norge som i 2016, i alt 149,5 TWh, Vannkraften er helt dominerende og utgjorde over 96 prosent av elektrisitetsproduksjonen. Siden bruttoforbruket av kraft var en god del lavere, 133 TWh, inkludert tap i linjenettet og bruk av pumpekraft, ble nettoeksporten av kraft til utlandet hele 16,5 TWh. Så ikke bare er vi selvforsynt med ren vannkraft i Norge, men vi bidrar også til renere energiforbruk i andre land.

Nå i juli kom det oppdaterte tall for 12-månedersperioden juni 2016 - mai 2017. Også der kan vi se at det er et stort elektristetsoverskudd. Det har riktignok vært litt mindre vått enn 12-månedersperioden før, men elektrisitetsproduksjonen var 145 TWh, hvorav 140 TWh kom fra vannkraft. Det som vokser jevnt er vindkraft, som i denne 12-månedersperioden er kommet opp i 2,3 TWh, mens varmekraftproduksjonen var 3,3 TWh.

Når det gjelder bruttoforbruket av elektristet var det falt litt til i underkant av 132 TWh. Av dette står den kraftkrevende industrien for et forbruk på 36 TWh, mens husholdninger, kontorbygg og annen alminnelig bruk av elektrisitet står for 78 TWh. Og så kan man jo merke seg over 7 TWh av elektrisiteten ble brukt til utvinning av råolje og naturgass. I sum ga dette et solid elektrisitetsoverskudd også i denne perioden, med en nettoeksport på 20,2 TWh og en nettoimport på 6,3 TWh.

Sanger om ukedager (4): Tirsdag

Når en skal finne sanger med ukedagene i tittelen, er det ikke til å nekta for at man begynner i den enkleste enden når man først tar for seg fredag og så lørdag og søndag. Og jeg kan også avsløre at mandag ikke er veldig vanskelig, men det kommer jeg tilbake til. Men hva med tirsdag, onsdag og torsdag, har noen virkelig laget sanger om dager midt i uken? Svaret er betydelig færre, men ja, de finnes. For eksempel selveste Rolling Stones som ga ut "Ruby Tuesday" som singel i 1967 og opplevde at den gikk helt til toppen av hitlisten i USA og til en tredjeplass i UK:



På YouTube finnes det flere konsertklipp fra 90- og 2000-tallet der Rolling Stones fremfører Ruby Tuesday, men spesielt lett å finne videoklipp av live-fremføringer av sangen fra den tiden den ble utgitt er det ikke. Men klippet over skal være fra et TV-show i 1967.

En liten kurioritet med "Ruby Tuesdays" hitlisteplasseringer er at den ble utgitt på samme singel som "Let's spend the night together", men den sangens underliggende budskap og radiostasjoner som ikke ville utfordre sine lyttere for mye, gjorde at den ikke ble spilt så mye på radion verken i USA eller i UK. I USA gjorde dette at de fikk hver sin listeoppføring på Billboard 100, med "Ruby Tuesday" som listetopp og "Let's spend the night together" på 50ende plass. I UK ble de to sangene de listet med en felles tredjepass.