Fremtidsfortellinger om kunstig intelligens

I en tid der teknologiske endringer og nye teknologidrevne innovasjoner treffer oss raskt, særlig drevet av kunstig intelligens, er det viktig å øke vår forestillingsevne om hva konsekvensene av disse teknologiske skiftene blir. Positive og negative konsekvenser for oss som individer, for arbeidsplassen og for lokalsamfunnet. Men også  for Norge og verden.

Dette blogginnlegget skal handle om et par helt nye leseverdige fremtidsfortellinger om kunstig intelligens, men før jeg kommer dit skal jeg forsøke meg på en mer generell betraktning om behovet for å forstå og skape mening når det gjelder store teknologisprang eller "paradigmeskifter". Slike endringer som kaster om på hvordan vi produserer, konsumerer, arbeider, reiser eller snakker sammen. 

Forestillinger om radio, TV og bilveier

Noen av oss er faktisk så gamle at vi vokste opp i et samfunn uten internett, mobiltelefon og epost. Men selv om vi vet at det var slik, og husker det, er det noen ganger litt vanskelig å huske akkurat hvordan vi løste ulike pratiske gjøremål i hverdagen uten en smarttelefonen eller PCen i nærheten. Men det er mye vanskeligere å forestille seg slike endringer motsatt vei, hva som vil skje i forkant av at det skjer, Hvordan forklarer man hva internett er, og hva man kan bruke det til, til en person som aldri har prøvd det? Og hvordan forklarer man hva som kommer når verken du eller noen andre har sett det?

Behovet for slike forestillinger om fremtiden er særlig verdifulle når det gjelder infrastukturteknologier. Teknologi som ikke bare er en innovativ ny tjeneste ingen har tenkt på før, men en infrastuktur som muliggjør et helt økosystem av nye tjenester, nytt innhold og nye måter å samhandle på. Hvordan forestille seg hvordan et bilbasert samfunn ser ut før biler blir masseprodusert. Eller hvordan radio og TV skulle endre samfunnet, før radio og TV fantes? 

Det er vanskelig å spå om fremtiden, og slike fortellinger blir naturligvis ikke alltid helt presise. Noen ganger kan det være lurt å lage flere sccenarioer for å teste ulike ulike intre og ytre drivkrefter og få frem at det er noen veivalg som bør drøftes, men selve øvelsen med å trene på fremtidsforståelse er verdifull når mye er i endring

En annen teknologiparallell jeg ser brukes ofte i slike diskusjoner er hvordan standardiserte containere forandret logistikk, transport, og hele verdenshandelen fordi varer ikke lenger måtte pakkes om i havnene fordi de samme conatinerne passer på skip, jernbanevogner og lastebiler. Et tilsynelatende enkelt og kjedelig teknologiskifte som har endret verdensøkonomien Jeg blogget om en bra bok om hvordan containerne endret verden her. Og jeg vil anbefale Liv Dingsør i Digital Norways beskrivelse av opptrening av digital forestllingsevne her.

Eksponentiell vekst og paradigmeskifter

Jeg tenker at vi har noe av den samme tvilen og usikkerheten når det gjelder kunstig intelligens nå som vi hadde da internettinfrastuktur og -tjenester fikk sitt tidlige gjennombrudd rundt 1995. Med nett-pionerer, evangelister, entreprenører, wow-opplevelser, og en følelse av at dette var starten på noe mye større, men også noen som hevdet at dette var en boble som ville sprekke fordi det ikke var helt klart hva de store og dominerende industriene og offentlige tjenestene skulle bruke internett til. Bortsett kanskje fra å ha en nettside. Og når det nesten ikke var noe å gjøre på nettet, og det lille som var der kanskje ikke alltid var ting du ville viser til andre, så måtte det være en hype.

Som med andre digitale teknologier er det en underliggende eksponentiell vekst som driver endringene, vekst i prosessorhastigheter, datalagring og båndbredde, kombinert med stadig mer data, smartere algoritmer og bedre software. Men som med andre store teknologiskifter er hardware og software bare muliggjørere. Nødvendige forutsetninger, ja, men nye produkter, tjenster og arbeidsprosesser må skapes av noen. Det er ikke lett å spå hvilke tjenester og prosesser som kommer, eller hvor raskt og hvor bredt de blir tatt i bruk. 

Det foregår også en maktkamp i et paradigmeskifte.  Etablerte aktører vil kunne bruke eksisterende dominerende verdikjeder til gjøre det vanskelig for nye utfordrere, og vi får en periode der det er uklart om og hvor raskt den nye måten å gjøre ting på vinner fram. Og så er det jo også slik at selv om teknologiens muligheter utvikler seg raskt og eksponentielt, så er det ikke slik at kompetanse, arbeidsmåter, organisasjonskulturer, insitusjoner og lovverk endres like raskt. Og ikke menneskers holdninger og verdier heller, heldigivs. 

Ny teknologi må finne sin plass innenfor et større system som vektlegger flere ting enn hva som er mulig, for eksempel hva som er ønskelig og hva det finnes samfunnsmessig og politisk aksept for. Også av den grunn er fremtidsforestillinger og scenarioer viktige hjelpemidler og samtalegrunnlag.

Fremtidsforestillinger om KI

Jeg håper denne lille omveien ikke ble for lang til det som er poenget i dette blogginlegget: Et par nye og leseverdige artikler med fremtidsfortellinger om kunstig intelligens. To artikler som gjennom å være spekulative, men likevel realistiske og ganske konkrete om en helt nær fremtid med mer KI, kan hjelpe oss til å komme til en bedre samtale om både mulige og ønskelige utviklinger, og hva vi helst vil unngå. De to artiklene er bidrar kanskje mest til det siste. Uten å være dystopiske løfter de frem noen problematiske iboende sider ved KI-teknologien og den dynamikken den bidrar til å utløse. 

Den første artikkelen er et scenarionotat produsert i et samarbeid mellom forskningsmiljøet Citrini Research og Alap Shah med tittelen "The 2028 Intelligence Crisis". Som overskriften forteller er vi bare to år frem i tid, men i løpet av disse to årene har den kunstige intelligensen blitt tatt i bruk i dybden og bredden, med store produktivitetsøkende virkninger, særlig i teknolgi- og sofwareindustrien selv. Deretter kommer et stort krakk. Ikke fordi teknlogien ikke leverer, men tvert imot fordi samfunnet ikke var godt nok  forberedt på de sysselsettingsmessige og fordelingsmessige konsekvensene av det store skiftet. Notatet åpner med å forklare at;

"Two years. That’s all it took to get from “contained” and “sector-specific” to an economy that no longer resembles the one any of us grew up in. This quarter’s macro memo is our attempt to reconstruct the sequence - a post-mortem on the pre-crisis economy."

Scenarioet som beskrives i fortellingen blir omtalt som "the human intelligence displacement spiral", det vil si effekten på kunnskapsarbeidere av at kunstig intelligens tar over stadig flere kunnskapsintensive jobber. Når noen overtar jobber er det noen andre som mister dem, og de som overtar jobbene i dette scenarioet kjøper verken mat, boliger, møbler eller teaterbilletter. De jobber hele tiden.

Scenarioet går igjennom hvordan KI tas i bruk på en rask og effektiv måte over alt der den kan erstatte "friksjon" og "mellommenn". Det gjelder i første omgang yrker og roller som er skaper verdi fordi folk ikke har tid, oversikt og tålmodighet til å samle og sammenligne data, men som maskiner gjør veldig effektivt. Og hvordan dette sprer seg fra softwareutvikling og digitale tjenester, og inn i stort sett alle markeder. Mens mange økonomiske endringer er sykliske, det om går ned kommer opp igjen når kapasiteten blir for lav, og for mange jobber er blitt borte,  blir erstattet av nye yrker og oppgaver, tar dette scenarioet tilorde for at det dette er en rent negativ spiral:

"AI got better and cheaper. Companies laid off workers, then used the savings to buy more AI capability, which let them lay off more workers. Displaced workers spent less. Companies that sell things to consumers sold fewer of them, weakened, and invested more in AI to protect margins. AI got better and cheaper. A feedback loop with no natural brake."

Konsumkrise, gjeldskrise og politisk reaksjon

I den videre fortellingen går scenarioet inn hvordan den nedadgående spiralen i sysselsetting og lønninger for kunnskapsarbeidere.raskt leder til til en oppbremsing i forbruket, som så slår ut i at et tilsynelatende robust system for å forvalte kreditt og annen gjeld, blir satt i spill. Artikkelen gir også en interessant sammenligning mellom likheter og forskjeller mellom dagens sitasjon og finanskrisen fra 2008. 

Deretter handler fortellingen om hva som skjer når krisen havner på politikernes bord, og man skal finne "tiltak". Her beskriver scenarioet noen gode diskusjoner, og interessante forslag til tiltak, men den politiske prosessen går langsomt, mens teknologiens disrupsjoner går mye raskere og lar seg ikke bremse:

"It’s hard to imagine the public hating anyone more than the bankers in the fallout of the GFC, but the AI labs are making a run at it. And, from the perspective of the masses, for good reason. Their founders and early investors have accumulated wealth at a pace that makes the Gilded Age look tame. The gains from the productivity boom accruing almost entirely to the owners of compute and the shareholders of the labs that ran on it has magnified US inequality to unprecedented levels. 

Every side has their own villain, but the real villain is time. AI capability is evolving faster than institutions can adapt. The policy response is moving at the pace of ideology, not reality. If the government doesn’t agree on what the problem is soon, the feedback loop will write the next chapter for them."

Hvis vi putter dette scenariet inn i firefeltstabellen til det norske Kunnskapsbehovsutvalget som jeg blogget om for noen dager siden, er vi i scenarioer i nederste øyre hjørne, som de kaller "Omveltende automatisering", som er kobinasjon av verdig rask KI-utvikling og en utvikling der KI erstatter mennskeskers jobber i stedet for å først og fremst gi kunnskapsarbeidere bedre verktøy for å bli bedre og mer effektiv i utføreselen av arbeidet. 

Men det behøver ikke bli slik. Man kan også tenke seg en alternativ fortelling der teknologiutviklingen går raskt, og mange kunnskapsoppgaver erstattes av automatisering, men de fleste jobber består og tilpasses nettopp fordi teknologien blir en hjelper og en samarbeidspartner. 

Men i disse fortellingene, både i en optimistisk og en mer pessimistisk versjon, er det slik at mennskelig intelligens og menneskelig kunnskap ikke er den samme knapphetsfaktoren som har dimensjonert arbeidsmarkedet frem til i dag. Måten mennesker og teknoogi samspiller på er imidlertid ulik. Gode scenarioer og forestillinger om hvordan disse fremtidene vil kunne se ut kommer til å bli viktige fremoverfor, både som grunnlag for virksomhetsstrategier i en verden med rask utberedelse av KI, og i form av nasjonale strategier for å møte denne utviklingen. Det er lettere å sette inn ressurser, rammebetingelser og tiltak på rett sted hvis man har et klarere bilde av hvordan fremtiden kan bli og hvilken fremtid som er ønskelig.

Kan KI overleve sin egen pubertet?

Den andre fremtidsfortellingen jeg vil trekke frem her, og som er ganske fersk, er Dario Amodeis fortelling "The Adolescense of Technology" Amodei er konsernsjef i KI-selskapet Anthropic og skrev i fjor en optimistisk fremtidsfortelling som heter "Machines of loving grace" om hvordan KI  kan bidra til å løse ulike store samfunnsutfordringer.

Nå i januar komhan med et nytt essay som er er mer opptatt av risikoscenarier og eksistensielle trusler,  "The Adolescence of Technology". Amodei mener ikke at nødvendigvis må gå galt, men er opptatt av hva som kan gå galt hvis det går galt. Derfor er realistiske og forståelige forestillinger om hva som kan gå alvorlig galt viktige. Da blir langt bedre rustet til å hindre slike scenarioer i virkeligheten.

Dairio Amodei skriver om "teknologiens pubertet", og hvordan man kommer igjennom den uten at denne krevende fasen gjør alvorlig skade en selv eller omgivelsene. Han tar utgangspunkt i en scene i en science fiction-film av Carl Sagan:

"There is a scene in the movie version of Carl Sagan’s book Contact where the main character, an astronomer who has detected the first radio signal from an alien civilization, is being considered for the role of humanity’s representative to meet the aliens. The international panel interviewing her asks, “If you could ask [the aliens] just one question, what would it be?” Her reply is: “I’d ask them, ‘How did you do it? How did you evolve, how did you survive this technological adolescence without destroying yourself?”

Amodei er som sagt påpasselig med å etterlyse en balansert og nyansert tilnæringem til farene og risikoen KI representerer, ved å unngå dommedagsprofetier ("doomerism",  men også erkenne at det er trusler og farer, og fremfor alt usikkerhet). Vi før ha ambisjoner om å gjennomføre tiltak og reguleringer så "kirurgisk" som mulig. I stedet for generelle innovasjonshindrende og -hemmende begrensninger må innsatsen være risikobasert og presis..

Et land med bare nobelprisvinnere

Amodei omgår delvis diskusjonen om en når vi får se en "generell kunstig intelligens" som overgår mennesker på alle områder, og beskriver i stedet noe han kaller "powerful AI", som er overlegen nobelprisvinnere når det gjelder vitenskapelige evner og evne til å løse mange andre oppgaver, men ikke nødvendigvis alt. Denne KIen er går et skritt videre fra å svare raskt på konkrete oppgaver og kan arbeide uavhengig i lange perioder, og selv formulere promlemstillinger den skal løse. Og han minner om hvor raskt utviklingen går:

"We are now at the point where AI models are beginning to make progress in solving unsolved mathematical problems, and are good enough at coding that some of the strongest engineers I’ve ever met are now handing over almost all their coding to AI. Three years ago, AI struggled with elementary school arithmetic problems and was barely capable of writing a single line of code. Similar rates of improvement are occurring across biological science, finance, physics, and a variety of agentic tasks. If the exponential continues—which is not certain, but now has a decade-long track record supporting it—then it cannot possibly be more than a few years before AI is better than humans at essentially everything."

Med dette som bakteppe formulerer artikkelen et hypotetisk spørsmål om hvordan man ville forholde seg til et mellomstort land i verden der hele befolkningen har intelligens på samme nivå som nobelprisvinnere, og dekket stort sett alle fagdisipliner og domener, slik at de rett og slett er i stand til å utkonkurrere andre land på på alle fagområder.

"Imagine, say, 50 million people, all of whom are much more capable than any Nobel Prize winner, statesman, or technologist. The analogy is not perfect, because these geniuses could have an extremely wide range of motivations and behavior, from completely pliant and obedient, to strange and alien in their motivations. But sticking with the analogy for now, suppose you were the national security advisor of a major state, responsible for assessing and responding to the situation. Imagine, further, that because AI systems can operate hundreds of times faster than humans, this “country” is operating with a time advantage relative to all other countries: for every cognitive action we can take, this country can take ten. What should you be worried about?"

Fem farer som truer

I stedet for å beskrive et bestet scenario i form av av en sammenhengende fortelling, velger Amodei å utbrodere rundt fem ulike kategorier av farer som man bør bekymre seg for, og som må håndteres når den kunstige intelligensen blir enda kraftigere. 

Første risiko kaller han "autonomi-risiko", og er også omtalt som "I'm sorry, Dave", inspirert av datamaskinen Hal i Stanley Kubricks film fra 1968, "2001 - En romodysse". Der forsøker datamaskingen å ta over kontrollen av romskipet og prøver også å ta livet av sine menneskelige sjefer. Kan KI som er koblet til fysiske innretninger i vårt eget samfunn gjøre det samme? I stedet for å late som dette ikke er noen reell problemstilling, gir Dario Amodei en lang, reflektert og veldig interessant drøfting av i hvilken grad KI-autonomi er et problem, og hva som kan forhindre det.

Andre risiko er at destruktive mennesker får kontroll over teknologien. En slags motpol til at teknologien blir autonom og destruktiv, for å beskytte seg selv, er at teknologien tvert imot er lydig, og også lydig mot mennesker med skadelige og samfunnsødeleggende hensikter. Skal maskinene gjøre det de er lært opp til av mennesker, eller kan de fravikte dette og følge instruksene gitt av menneskelige eiere med samfunnsskapdelige ambisjoner? Hva veier tyngst, og kan egentlig en maskin gjøre etiske vurderinger av hva som er riktig? Også her gir Amodei en nyansert og drøftende vurdering av hva som kan gå galt.

Tredje utfordring handler også om å bruke KI til å oppnå menneskelige ambisjoner, men i dette tilfellet handler det om å bruk KI som redskap til å erobre makt og innflytelse. Ja kanskje herredømme over et land, eller over hele verden? Det oppnår man normalt ved å styre mennesker, men er det mulig å lykkes enda bedre gjennom å slippe å forholde seg til mennsker, men bruke KI direkte til å få makt? Artikklene nevner KI brukt til kontroll over autonome våpensystemer, KI brukt til massiv overvåkning av alle innbyggere, KI brukt som redskap for propaganda og informasjonskontroll, og KI brukt til strategisk analyse og beslutninger. 

Amodei kommer i denne drøftingen også inn på KI bruk som redskap for autoritære diktaturers kontroll med innbyggerne, som i Kina, men også om betydningen KI kan ha for demokratier som kjemper mot skadelig propaganda og manipulasjon fra diktaturer. Og han er også ganske direkte når det gjelder de store, private KI-selskapenes potensielle maktmisbruk og anti-demoratiske rolle dersom de velger å ta i bruk egen KI-teknlogi til å forfølge denne type mål.

For det fjerde kan veldig avansert KI i hendene på et enkelt land eller selskap alene resultere i en distuptiv utvikling også i situasjoner der man ikke har samfunnsskadelige ambisjoner, men der effektene av gode ønsker likvel kan få skadelige virkninger. Dersom teknologien et sted er veldig overlegen det alle andre har, jfr eksemplet med et land med en befolkning som bare består av av nobelprisvinnere, så kan dette rett og resulterer i en så vellykket økonomisk og teknologisk utvikling at det blir veldig forstyrrende for andre land og selskaper. Ved å utkonkurrere alle andre kan land eller selskaper bidra til negative økonomiske konsekvenser for alle andre, hevder Amodei. Også her går han nyansert inni ulike argumenter for og mot at teknologien vil få slike virkninger, og drøfter også måter å utvikle beredskap og lage forsvarslinjer.

Den femte potensielt samfunnunnskadelige virkningen kaller han "Seas of infinity" og er en mer generell observasjon av at rask teknlogisk utvikling medfører en hel del indirekte effekter som kan være destabiliserende for andre. I stedet for knapphet på intelligens blir det uendelig tiltgang. Hva slags ringvirkninger gir det? Vi får kansksje flere tiårs vitenskapelige fremskritt på noen få år. Dario Amodei nevner noen mulige slike fremskritt innenfor biologi og genetikk, innenfor KI brukt til terapeutisk behandling, med alle de mulige nedsidene det kan medføre, og KI som også mer generelt påvirker og  forstyrrer hva vi tenker om mål og mening med livet.

KI på kort og lang sikt

Begge artiklene jeg har nevnt handler om relativt distuptive endringer som kan skje på ganske kort sikt og som drives av den raske forbedringstakten i den underliggende KI-teknologien. Når det gjelder mer langsiktige forestillinger om en fremtid der KI er helt innvevd i samfunnsinfrastrukturen, i utdanningen, i helsesektoren, som overvåkningsteknologi, i autonome kjøretøyer, i kvantedatamaskiner og i autonome og sammenvevde våpensystemer, vil jeg anberale novellesamlingen "AI 2041 - Ten visions for our future", skrevet av Kai-Fu Lee og Chen Qiufan. Førstnevnte er teknolog og ventureinvestor i Kina. Sistnevnte er science fiction-forfatter. Og sammen har de forfattet ti veldig gode og tankevekkende fortellinger om fremtiden, med en stor  pakke etiske dilemmaer, målkonflikter og andre floker som kan seile opp og må løses. Herlig spekulativt, naturligvis, men glitrende godt fortalt.

Jeg blogget om boken her. Det er fem år siden den kom, en hel evighet i KI-sammenheng, men jeg tror boken er blitt enda mer dagsaktuell nå. Fremtidsdrøftingene til Citrini research og til Dario Amodei ligger mye nærere i tid, og er derfor mindre spekulative, men på sett og vis mer urovekkende nettopp fordi de ligger så nær i tid, og gir oss liten tid til å forberede innbyggere, samfunn, lovverk, arbeidsliv og utdanningssystem på det som kommer. Vi må løfte den teknologiske forestillingsevnen enda noen hakk for å lykkes med dette.

Fra KI-piloter til KI-portefølje

Jeg abonnerer digitalt på Harvard Business Review (HBR), og har vært litt av og på i ganske mange år. De gangene jeg har sagt opp er det fordi jeg ikke synes jeg fått lest nok, og ikke har fått nok igjen for pengene. Men så har jeg kjent at jeg har savnet dette stoffet om strategi, ledelse, organisasjoner og teknologi, og begynt å abonnere igjen.

Akkurat nå leser jeg HBR mer enn noen gang før. Det har med KI å gjøre. I denne KI-transformasjonen vi er inne i trenger jeg kunnskap om hva organisasjoner gjør med teknologi for å forbedre seg, og hva teknologi gjør med organisasjoner, prosesser og forretningssmodeller. Det er selvfølgelig viktig å prøve å forstå selve teknologien og dens muligheter, men det enda viktigere å sette seg inn i hva teknologien gjør med oss. Og hva slags muligheter og handlingsrom vi har.

I en tid der gapet fortsastt virker stort mellom de som mener at KI vil forandre absolutt alt, og de som mener at KI er en hype og en illusjon, og nesten ikke vil forandre noen ting, eller til og virke negativt, er det viktig å ikke bare synse, men å ha tilgang til erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap om hva ledende virksomheter i privat og offentelig sektor faktisk gjør med KI. Hva som lykkes og hva som ikke lykkes. Hvilke etiske regningslinjer de bruker. Hvilke strategier de forfølger, hva de investerer i, hvordan de lærer opp ansatte og ledere, og hvordan de måler effekten av investeringene de gjør.

KI fra piloter til porteføljer

En ganske fersk artikkel i Harverd Business Review med overskriften "Manage your AI investments like a portfolio" har en slik erfaringsbasert tilnærming til hvordan man som virksomhet skal tilnærme seg det som kanskje er blitt flere ulike utprøvinger og små veddemål på bruk av KI. Det er fire kjente forskere og forretningsfolk som som har skrevet artikkelen, blant annet Thomas Davenport ved MITs Centre for Digtial Business og Faisal Hoque som står bak Shadoka og Next Chapter. Begge har skrevet bøker om mennesker, organisasjoner og teknologi. I denne artikkelen beskriver de utfordringen mange virksomheter har med KI-satsinger som halvhjertet og lite sammenhengende:

"The result is often too many pilots with too little coordinated oversight. Without a way to systematically decide where to start, how fast to move, and when to stop, AI efforts quickly become a drain on attention and resources rather than a source of advantage. A familiar pattern recurs across many companies: isolated, piecemeal deployments, limited buy-in by senior executives, and weak linkage to strategic goals."

Artikkelen tar til orde for for at man i stedet for å jobbe fragmentert og i avdelingsvise siloer, må styre og organisere KI-investeringer i bedriften som en portefølje av satsinger på tvers av ulike funksjoner, nedslagsfelt og tidshorisonter. Det gjør det mulig å ha noen felles begrunnelser, prinsipper og prioriteringsprosesser, og noen mekanismer for å regulere hva som kommer inn i porteføljen, hva som må være på plass for å rykke frem til neste trinn, og hva som må ut fordi det ikke lever opp til forventningene: 

"Organizations need to follow a disciplined step-by-step portfolio approach that treats AI innovation as a structured pipeline of projects that is managed by applying coherent, repeatable principles. This approach enables leaders to allocate scarce resources strategically, secure and maintain executive sponsorship across multiple initiatives, and sequence the right projects at the right time rather than chasing disconnected proofs of concept."

Porteføljestyring av KI i Lloyds Bank 

HBR viser til noen eksempler på bedrifter som benytter en slik portefølje-tilnærming til innføring av KI-tverktøy i virksomheten. En av de mest interessante er Lloyds Banking Group som har utviklet en KI-strategi for konsernet og bruker en porteføljetilnærming når de skal utvikle og iverksetter ulike nye tjenester og arbeidsprosesser som tar i bruk KI. Her en en overordnet beskrivelse av Lloyds KI-reise frem til nå og her er en beskrivelse av hvorddan de ser for seg at KI vil forme fremtiden i artikkelen "Reimagining the future: how AI is transforming Lloyds Banking Group".

I denne siste nettartikkelen skriver Lloyds litt om mekanismene de bruker i denne porteføljestyringen, og om noen de omtaler som et "KI-kontrolltårn", en funksjon som virker på tvers av organisasjonen og som står for en kvalitetssikring, prioritering og ressursallokering til nye KI-prosjekter. De skriver at:

"To ensure consistency and governance, we’ve implemented a new AI operating model. This includes a centralised playbook for developing AI use cases, guidance on whether to build or buy solutions, and a governance framework that ensures responsible AI deployment. One of our key governance mechanisms is the GenAI Control Tower, a cross-functional forum where we prioritise use cases, allocate resources and ensure alignment with our broader strategy."

Lloyds Banking Group er flike til å dele informasjon om hvordan de tenker og hva de gjør på disse nettsidene sine. De beskriver hvordan de bruker både Copilot Studio og Google Cloud. De beskriver  av investeringer i og samarbeid med ulike som og raske Fintech-selskaper og om betydningen av samarbeid med ledende universiteter som Cambridge, Imperial College, Bristol og Edinburgh, som de både samarbeider med om forskningsprosjekter og om å utvikle kompetansesprogrammer.

Hva vil det si å porteføljestyre KI-satsinger? 

 Hva vil det si at man porteføljestyrer slike teknologisatsinger i stedet for å kjøre dem som enkeltstående piloter? HBR oppsummerer det slik:

• "Elevates AI from a series of departmental experiments to a board-level strategic imperative.
• Allows executives to view all current and planned AI initiatives on a single dashboard, including their interdependencies, resource requirements, and strategic alignments.
• Formalizes a strategic approach to time-horizons across projects, enabling leaders to select a mix of projects across:
• near-term implementations that build confidence and capabilities
• medium-term initiatives that require deeper integration but deliver more substantial transformation
• longer-term projects that offer transformational potential
• Surfaces interdependencies across projects, allowing organizations to sequence initiatives so that earlier projects build foundational capabilities required by later, more sophisticated implementations."

Hvordan man gjør dette konkret må naturligvis tilpasses konteksten i ulike bransjer og i den enkelte virksomhet, men jeg tenker at alle virksomheter, i hvert fall de som er over en viss størrelse må forventes å kunne svare på spørsmål om hvordan KI-porteføljen deres ser ut, hvorfor den er satt sammen slik den er, og hva forventningene er til resultater på kort og lang sikt. Hva gjør de for å finne differensiernde fortrinn på kjerneområdene? Hva gjør de for å øke kompetansen hos ansatte? Og hva gjør de for å rett og slett henge med i utviklingen på områder der man må være med på det stort sett alle andre gjør.

Porteføljetilnærming til KI er heller ikke noe som bare gjelder private bedrifter. Også statlige etaters-, kommuners- og arbeidslivets- og sivilsamfunnets organisasjoners styrende organer må ta ansvar for å spørre om og bidra til mål og strategier på KI-området. Og forvente å få noen forståelige beskrivelser av kortsiktige strategier og veivalg, og hva man tenker det er lurt å satse på nå for å være bedre rustet til å å møte de mer langsiktige utfordringene.

Fremtidens digitale kompetansebehov

Hvordan påvirker teknologiutviklingen arbeidslivets behov for kompetanse på kort og på lang sikt? Trenger vi flere eller fære personer med teknologikompetanse og digital kompetanse når teknologiutviklingen går videre og KI tas i bruk til flere oppgaver?

Kompetansebehovsutvalget

Og hadde det ikke vært fint med noen eksperter som kunne svare på dette? Vel, svaret på det siste er at vi allerede har et slikt regjeringsoppnenvt ekspertutvalg, Kompetansebehovsutvalget, som jevnlig får i oppdrag ut utrede ulike kompetansebehov i samfunnet. De har i sin siste rapport "Framtidige kompetansebehov: Hvilken kompetanse trenger Norge for å lykkes med digital omstilling?" sett på hvordan behovet for digital kompetanse vil endre seg fremover.

Den tilsynelatende dårlige nyheten er at utvalget i løpet av en rapport på 130 sider, pluss noen vedlegg, ikke svarer på spørsmålet om hvor mange personer med ulike digitale kompetanser arbeidslivet vil trenge. Utvalget prøver strengt tatt ikke å regne ut eller fremskrive seg til et svar heller. Den gode nyheten er at det ikke gjør noe fordi utvalget gjør et par andre ting som er mye viktigere. Blant annet å slå fast at fremtiden ikke er forutbestemt, men vil påvirkes av flere mange ulike ytre drivere og beslutninger. Noen av disse, som demografiutviklingen eller amerikansk handelspolitikk får vi ikke gjort så mye med. Andre forhold, som regulering av bruk av bestemte teknolgier, eller spilleregler i arbeidslivet, kan påvirkes av politikere og organisasjoner.

Fremtiden er med andre ord usikker. Utvalget har derfor valgt å gjøre en sortering først av kva slags kompetanser som er viktige for å lykkes med digital omstilling i en virksomhet, eller i et land. Og så beskriver de hvordan kompetanseetterspørsel kan ulik i fire forskjellige scenarioer, eller "fortellinger om fremtiden", om man vil. Utvalget forklarer hvordan de teknologiske omgivelsene i og rundt arbeidslivet vil kunne utvikle seg på ulike måter, og påvirke dette kompetansebehovet. Mer om scenarioene litt senere.

To grøfter å falle ned i

Jeg tenker at det er to grøfter slike ekspertutvalg som skal utrede seg fram til hvordan fremtiden blir, kan falle ned i, og som gjør at mange slike rapporter blir ganske uinteressante. Den ene grøften havner man i når man bare spør representanter for dagens arbeidsliv og arbeidslivsorganisasjoner om hva de tenker om sitt  kompetansebehov fremover. Som de optimistene de gjerne er på vegne av egen bransje, så vil konklusjonen fort bli at det er deres egne bransjer som vil vokse mest, og kompetansebehovene vil bli særlig store der. Spesielt på områder der det er underskudd på kompetanse i dag. 

En motsatt grøft man kan falle ned i, og som kompetansebehovsutvlalget tar et lite oppgjør med, er en "teknologideterministisk" tilnærming der man legger til grunn at det i all hovedsak er teknologiutviklingen som vil dimensjonere behovet for arbeidskraft og kompetanse. Utvalget skriver noe veldig fornuftig om dette innledningsvis:

"Formuleringen i mandatet om «betydningen av nye teknologier» kan, med et teknologideterministisk utgangspunkt, tolkes som at nye teknologier kommer «utenfra», at teknologien sprer seg uten at utviklingen kan påvirkes i særlig grad, og at teknologien får forutbestemte virkninger på samfunn, arbeidsplasser og jobber. Satt på spissen ville utvalgets mandat, med et slikt teknologideterministisk utgangspunkt, handle om å forutse eller spå hva virkningene av teknologien blir, hvordan framtidens arbeidsliv vil se ut, hvilke yrker som vil vokse fram eller forsvinne, og hvilke kompetanser den enkelte vil trenge.

Utvalget har ikke et slikt teknologideterministisk perspektiv, men tar i stedet utgangspunkt i hvordan utvikling og implementering av teknologi påvirkes av historiske og samfunnsmessige betingelser, som økonomiske og politiske interesser, markedsstrukturer, reguleringer og en rekke andre forhold (...). Teknologisk innovasjon er preget av forhandlinger, tilpasning og læring mellom ulike grupper som utvikler, regulerer, tilpasser og bruker teknologien, som virksomheter, fagforeninger og myndigheter."

Kompetanser for digital omstilling

Utvalget gjør i rapportens kapittel 2 et nyttig tilbakeblikk på hvilke faser bruk av datamaskiner, kommunikasjonsløsninger og digitale teknologier har vært igjennom fra 1980-tallet og frem til i dag, og hvordan dette har endret arbeidsprosesser og medført nye kompetansebehov i arbeidslivet. Det har skjedd store endringer og flere yrker har forsvunnet og nye yrker har kommet inn i SSBs yrkesstatistikk. Nå på 2020-tallet er kraften i digitaliseringen enda et hakk kraftigere, og det nye nå er at det særlig er maskinlæring og kunstig intelligens som kan bidra til at arbeidsoppgaver, yrker og  virksomheter forsvinner, og noe nytt oppstår.

Hvilken kompetanse må vi ha bedre tilgang til når arbeidslivet skal gjennom enda mer med digital omstilling og ta i bruk kunsig intelligens?. Hva slags kategorier av jobber er det snakk om og hva slags kompetanse trengs for å fylle dem? 

Utvlaget grupperer den digitale omstillingskompetansen i to hovedkategorier: Digital kompetanse, med tre underkategirier, og muliggjørende kompetanse, med tre underkategorier. Den digitale kompetansen handler for det første om spesialisert digital og teknologisk kompetanse på utvikling og drift av digitale løsninger. Software, hardware, nettverk, datahåndtering, digitale tjenester og sånn For det andre handler det om fagspesifikk digital kompetanse, det vil si digitalisering i helse, kommune, samferdsel, varehandel, sjømat, skipsfart, bygg og anlegg, og alt det andre vi holder på med i arbeidslivet. Og for det tredje er digital kompetanse også den generelle digitale kompetansen man trenger som arbeidstaker og som innbygger for å bruke digitale verktøy og fungere i samfunnet, og der en slik høy generell digital kompetanse har vært et konkurransefortrinn for Norge

Den muliggjørende kompetansen består også av tre deler i denne kategoriseringen: Vi trenger fagkompetanse på samhandling mellom mennesker og maskiner. Det er jo ikke maskinene som skal styre menneskene, og KI gir oss noen nye utfordringer her, så derfor blir kunnskapen om menneskers bruk av og kontoll over teknologien særlig viktig. Vi trenger for det andre innovasjonskompetanse, digital forestillingsevne og kompetanse på endringsledelse og organisasjonsdesign som gjør oss i stand til å skape handlingsrom og forstå muligheter teknologien skaper. Og så trenger vi naturligvis juridisk-, sikkerhets- og etisk komeptanse som skal hjelpe oss regulere og beskytte det vi må for å skape trygghet og tillit.

Fire fremtidsscenarioer

Jeg synes noe av det mest spennende kompetansebehovsutvaltet førsøker seg på er å lage fire ulike scenarioer for hvordan fremtidens jobber og kompetansebehov kan bli. De fire scenarioene er basert på noen veldig ulike utviklinger når det gjelder KI og bruk av KI, som slår ut vi temmelig ulike behov for menneskelig digital kompetanse i arbeidslivet.

Utvalget bruker en kjent modell for å lage scenarioer der de plasserer to overodnede variable i et aksekors som leder til fire ulike fortellinger om fremtidens digitale kompetansebehov. Og som med alle slike modeller er det avgjørende hva som er på de to aksene. 

I utvalgets aksjekors handler det om to dimensjoner ved kunstig intelligens i arbeidslivet. På den horisontale aksen er det rett og slett spørsmål om vi får en litt langsom og gradsvis KI-utvikling som bruker tid på å innfri forventningene, eller om få får en KI-utvikling der KI veldig raskt blir en katalysator, muliggjører og bredt tilgjengelig tjenesteinfrastruktur i for hele samfunnet. 

På den vertikale aksen går skillet mellom KI som i stor grad erstatter dagens menneskelig arbeidskraft vs KI som først og fremst er en blir en komplimentær muliggjører for arbeidstakere. Der KI hjelper mennesker og gjør oss i stand til å bli mer produktive og innovative når vi utfører arbeidet vårt. Noen av dagens oppgaver overtas av KI, men først og fremst sørger KI for at vi får brukt kompeansen vår mer effektivt og på områder der KI ikke har sine fortrinn.

I aksekorset får vi da to scenarier på venstre side av streken som heler "begrenset fortrengning" og "delvis interaksjon" som har det felles at KI-bruken øker, men farten er relativt moderat. I det første scenarioet, øverst til venstre til behovet for både generell og fagspesifikk digital kompeatanse være høy, og også andre deler av arbeidslivet til etterspørre mer fagkompetanse. Nede til venstre vil effektene av KI komme gradvis, men vi må regne med at kraftig fallende behov for kompetanse i yrker der oppgavene enklest kan overtas av maskiner.

Rask KI-utvikling

De to scenariene på høyre side av streken gir langt mer radikale utslag, og i temmelig ulik retning når det gjelder kompetansebehov. Nederst til høre er scenarioet "omveltende automatisering", som kjennetegnes av et betydeling fall i arbeidskraftsbehov på tvers av næringer og yrker. Både spesialisert digital konferanse og mer innovasjonskompetanse vil kreves for utføre jobbene som er igjen, og i enda større gra for å ha det som kreves for å skape og utvikle de nye virksomhetene som vil kunne vokse frem i et mye mer automatisert arbeidsliv. 

Siste scenario øverst til høyre heter "integrert samspill" og handler om et arbeisliv der KI-utviklinkgen og omstillingen går vedlig fort, men der det er et økt behov for mennesker som behersker de nye verktøyene og bruker dem til å øke verdiskapingen radikalt. Det blir en vridning mot yrker som utvikler seg i samspill med KI og det gir et økt behov for både spesialisert digital kompetanse, juridisk og regulatorisk kompetanse og innovasjonskompetanse. Kampen om arbeidskraften som har denne kompetansen og mesterer rask omstilling, blir hard. Det blir skapt store muligehter, men det er også noen store utfordringer både for arbeidstakere og for bedrifter dersom vi ikke får frem nok av den kompetansen som blir etterspurt, og flere faller utenfor.

Jeg er veldig tilhenger av at rapporter som dette bruker scenarioer og fremsynsmetodikk til å utvikle forestillingsevnen om hvordan fremtiden kan bli, og at det finnes flere varianter av denne fremtiden. Ideelt sett kunne disse enariene vært noen hakk mer likeverdige når det gjelder fordeler og ulemper ved dem. Jeg tenker at i de beste scenariomodellene er det ordentlig vrient å velge seg en favoritt fordi alle har noe bra ved seg og noe vanskelig ved seg, og man må forholde seg til krevende målkonfliikger og prioriteringer. Akkurat som i virkeligheten.

Fortellingene kan gjøres rikere, og mer utfordrende 

Min største kritikk av disse scenariene er imidletid at de kunne vært gjort enda rikere og mer utbroderende, for å få fram hva de innebærer konkret for mennesker, bedrifter og samfunn. De kunne vært mer fortellende, mer spekulative, mer emosjonelle og spilt på fremtidsomtimisme og fremtidsbekyndring for å virkelig få utfordret forestillingsevnen vår. Man lager jo ikke scenarier for å lage en korrekt fremskriving, men for å få frem kontraster, prioriteringsbehov, målkonflikter og overordnede veivalg, og at det ikke er mulig å få i både pose og sekk. Scenarioer er ikke fremskrivninger eller forskning, men bruker gode beskrivelser av fremtiden til å skape en bedre samtale om mulige retningsvalg. 

Jeg håper derfor Kompetansebehovsutvalget og andre offentlige utvalg som lager lignende analyser av fremtiden, for eksempel om fremtidens helse- og omsorgstjenester, velger å bruke fortellinger og scenarioer når de vil belyse behov for veivalg under stor usikkerhet. Men jeg håper som sagt at de kan berikes med detaljrike fortellinger og eksempler, slik at vi lettere ser hva de vil kunne bety for virksomheter og enkeltpersoner. Jeg vet om flere som kan bidra.

Algoritmiske terapeuter

Mange bruker i dag chatboter som Chat GPT og Claude som samtalepartnere og rådgivere, og deler også sine innerste tanker med en kunstig intelligens. Er det slik at godt trente KI-samtalepartnere kan bidra til å å forebygge og hjelpe til med vår mentale helse? Eller er dette en farlig utvikling?

Hvordan skal vi tenke om bruk av KI som psykoloigsk rådgiver og samtalepartner for personer som sliter med ulike psykiske utfordringer? Og hva med KI brukt til diagnose, behandlig og oppfølging av psykisk sykdom, der det virkelig er snakk om dyp fagkompetanse og terapeutiske samtaler, og der det er alvolige konsekvenser hvis man gjør feil.

Carl Sagans profeti

Idéen om at datamaskiner med en form for "digital intelligens" kan hjelpe mennesker med psykiske utfordringer og plager er ikke en ny visjon. I 1975 skrev astronomen Carl Sagan et essay i tidsskriftet "Natural History" med tittelen "In Praise of Robots" at (oversatt til norsk, og litt språklig modernisert):

«Ingen slike dataprogrammer er i dag gode nok til bruk i psykiatrien – men det samme kan sies om flere menneskelige terapeuter. I en tid der stadig flere mennesker ser ut til å trenge psykisk helsehjelp, og der deling av datakraft allerede er blitt vanlig, kan jeg forestille meg at det utvikles et nettverk av psykoterapeutiske terminaler – omtrent som rekker av telefonkiosker – der vi for noen få dollar per samtale kan snakke med en oppmerksom, kvalitetssikret og i hovedsak ikke-styrende terapeut.»

Et nettverk av telefonkiosker brukt som terapeutiske terminaler og "tidsdeling" av datakraft høres litt gammeldags ut, men vi kan jo i stedet kalle det KI-apper på smarttelefonen som brukes til samtale, rådgivning, og kanskje diagnose og behandling. Og Carl Sagans observasjon om at stadig flere ser ut vil å trenge psykisk helsehjelp, men at det ikke er nok fagfolk tilgjengelig som kan yte denne hjelpen, er i hvert fall minst like presis i dag som den var for 50 år siden.

Chat GPT og Claude som våre nærmeste

Poenget er at det som var en temmelig fjern fremtidsforestilling i 1975 er blitt realiteten i dag. Det er ikke noe som kommer, det er noe som allerede skjer, og som kommer til å øke i omfang. Chat GPT og Claude er blant de foretrukne samtalepartnerne om private og fortrolige ting for veldig mange, særlig unge mennesker, og det finnes også andre og mer spesialiserte KI-boter for psykologisk rådgivning og psykisk helsehjelp. 

Open AI skrev på sin blogg i fjor høst om hvordan de arbeider med å utvikle prinsipper for å håndtere blat annet samtaler om selvskading og selvmord. Om en stund vil det komme flere saker for retten i USA der KI-leverandørene er saksøkt fordi språkmodellenes samtaler og råd er beskyldt for å medvirke til selvmord og selvmordsforsøk, og for å gi svært dårlige råd til folk som trenger hjelp.

Er bygging av fortrolige relasjoner med en KI oppskriften på en katastrofe, der hallusinerende og potensielt farlige chatboter settes til å håndtere noe av det mest private og sårbare som finnes? Eller er det tver imot slik at det i en verden er kanskje en milliard mennesker liter av psykiske helseplager, så gir vår nye digitale samtalepartnere oss noen muligheter til å få gjort mye mer for å forebygge og behandle ulike psykiske helseplager? 

En roman og tre fagbøker

MIT Technology Review har nylig gått inn i denne problematikken i form av an artikkel med bokanmeldelser av fire foreskjellige bøker som går inn i hvordan KI tar rollen som terapeut, behandler eller samtalsepartner på områder som har med psykisk helse å gjøre. Artikkelen heter "The ascent of the AI therapist - Four new books grapple with a global mental-health crisis and the dawn of algorithmic therapy.". Det er en roman og tre fagbøker det er snakk om. Jeg har foreløpig ikke lest noen av dem, men jeg tror at i hvert fall et par av dem må på vårens leseliste. Bakteppet beskrivers slik:

"We’re in the midst of a global mental-­health crisis. More than a billion people worldwide suffer from a mental-health condition, according to the World Health Organization. The prevalence of anxiety and depression is growing in many demographics, particularly young people, and suicide is claiming hundreds of thousands of lives globally each year. Given the clear demand for accessible and affordable mental-health services, it’s no wonder that people have looked to artificial intelligence for possible relief. Millions are already actively seeking therapy from popular chatbots like OpenAI’s ChatGPT and Anthropic’s Claude, or from specialized psychology apps like Wysa and Woebot."

 The Silicon Shrink og Dr. Bot

Artikkelen beskriver det krevende, og kanskje paradoksale, utgangspunktet der to systemer vi ikke har full innsikt i hvordan fungerer skal samhendle med hverandre. De store språkmodellenes virkemåte beskrives noen ganger som "black box" fordi vi ikke vet akkurat hva som frembringer resultatene som kommer ut. Dette kombineres med en menneskehjerne, som også er en form for "black box" der vi  ikke vet akkurat hva som skjer på innsiden. I artikkelen skriver de at:

"These two types of black boxes are now interacting with each other, creating unpredictable feedback loops that may further impede clarity about the origins of people’s mental-­health struggles and the solutions that may be possible."

Jeg har som nevnt ikke lest bøkene enda, og kjenner dem bare fra omtalen i artikkelen, men det som skrives om bøkene er spennende. Det kan virke som den mest tilgjengelige fagboken her er "Dr Bot" av Charlotte Blease, med undertittelen "Why doctors can fail us - and AI could save our lives". Forfatteren skriver både som fagperson og som pårørende til flere familiemedlemmer med dårlige erfaringer med helsevesenet, og gir uttrykk for en positiv, men balansert forventning til hva KI kan bidra med.

"The Silicon Shrink" av Daniel Oberhaus, med undertittelen "How Artificial Intelligence made the world an asylum" er også en sterkt personlig fagbok skrevet av en person med både pårørendeerfaringer og teknologibakgrunn. Jeg tror han balanserer mellom å tenke at vi burde kunne bruke dataene fra alle de digitale tingene vi omgir oss med til å forstå og handle når noe er er galt, men samtidig er han opptatt av at vi med KI risikerer å skape et slags "digitalt aysl" er vi risikerer å bli fanget av våre egne data. I hvert fall hvis det ikke bare er snakk om chatbot-terapi, men noe som går videre og omtales som psykiatrisk kunstig intelligens.

Boken "Chatbot Therapy: A Critical Analysis of AI Mental Health Treatment" av Eoin Fulham blir beskrevet som den mest akademiske av disse bøkene, og er en analyse av automatiserte diagnoser og behandlinger, og de økonomiske økosystemene som også finnes rundt disse. Nå er ikke behovet for å kombinere fagligehet og kvalitet med behovet for å tjene penger noe som er nytt med KI-verktøy i helsetjenestene. Det gjelder også annen helseteknologi, legemiddelutvikling og ulike tjenester. Men med enhver ny teknologi som skaper muligheter kommer det også et sett med problemer

Den siste boken er romanen "Sike" av Fred Lunzer. Det er en fortelling om en ung mann som tar i bruk en anvansert personrettet KI-terapeut integrert i noen smarte briller. Å beskrive hva en roman handler om uten å ha lest den går ikke, så jeg skal nøye meg med å si den ser spennende ut.

Trussel- og risikovurderinger 2026

På fredag i forrige kom de tre åpne trussel- og risikovurderingene fra  Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). De ble som vanlig lagt frem samtidig og tatt imot av forsvarsministereren og justis- og beredskapsministeren. Alle tre er tilgjengelige i lenker her på regjeringens nettsider.

Det er få gode nyheter i disse analysene. Mye går i feil retning og påvirker Norge negativt. Rapportene beskriver en sikkerhetspolitisk situasjon som er den mest krevende siden 2. verdenskrig. Internasjonal stormaktspollitikk og rivalisering slår inn som konkrete sikkerhetstrusler mot Norge, og i Norge. 

Disse åpne rapportene er nødvnedigvis ganske generelle, men de er blitt en god del mer konkrete med årene, og setter navn på hva slags samfunnnskapdelige aktiviteter vi utsetters for, kommer med konkrete eksempler på hendelser og navngir hvilke land og aktører som står bak.

Sikkerhets- og beredskapspensum

De tre rapportene har etter hvert fått en status som et slags sikkerhets- og beredskapspensum for både offentlige og private virksomheter, og spesielt virksomheter som i kraft av det de driver med er særlig utsatte for ulike type trusler og angrep. Rapportene har litt ulik innretning. Mens PST og Etteretningstjenesten er mest opptatt av å beskrive hva si må forvente av trusler, og hvem som står bak, er NSMs rolle å gi råd og hjelpe virksomheter beskytte seg mot disse truslene. NSM formulerer det slik i innledningen til sin rapport Risiko 2026

"I rapporten peker NSM på hvordan myndigheter og virksomheter bør beskytte seg mot truslene som Etterretningstjenesten og PST beskriver i sine årlige trusselvurderinger. Målet med NSMs risikovurdering er å gi virksomheter bedre forutsetninger for å etablere og opprettholde et forsvarlig sikkerhetsnivå i lys av det nasjonale risikobildet. Dette gjelder alle virksomheter, men spesielt for virksomheter omfattet av sikkerhetsloven eller digitalsikkerhetsloven."

I praksis betyr dette at NSMs rapport er mindre analyserende, og mer praktisk rettet, og gir beskrivelser og råd om sikkerhetsstyring, kartlegging av verdier og anvengigheter, personellsikkerhet, fysisk sikring, dronedeteksjon, innsikt i eierskapet ti de man handler med, operasjonell teknologi og cybersikkerhet. Og det er omtale av risiko knyttet til at det på noen områder er lite leverandørmangfold, for eksemåel når det gjelder busser til kollektivtransporten eller internasjonale skytjenester offentlig sektor benytter.

Noen positive nyheter

Mens utfordringsbildet er krevende, er det heldigvis noen positive nyheter fra NSM også. De skriver i rapporten om et nytt verktøy, cybersjekk.no, som virksomheter kan bruke til å undersøke engen digital sikkerhetstilstand. Verktøyet gir et raskt overblikk over egen tilstand og anbefaler tiltak tilpasset virksomheten som vil bedre sikkerhetsnivået. Det tar 30 minutter å gjennomføre undersøkelsen.

En annen nyskaping er et samarbeid mellom Nasjonal sikkherhetsmyndighet og Næringslivets sikkerhetsråd (NSR) om en ordning for varslig av bedrifter om at de er utsatt for digitale angrep. Rett før jul kunne NSR fortelle at 1400 bedrifter er blitt vaslet om slike digitale angrep. Mange av disse bedriftene var ikke selv klar over at de hadde blitt kompromittert, og kunne utgjort en vare for kunder, leverandører og samarbeidpartnere.

Digitale verdikjeder og fragmentering

Så er det også ting som ikke er kommet i orden, og som ikke har fått noen plass i rapporten fra NSM, men som må nevnes. Selv om jeg har skrevet her på bloggen at det er den rapporten som har forbedret seg mest, så er dette også rapporten med størst forbedringspotensiale. Det er særlig to ting jeg gjerne skulle sett en konkret oppfølging av, enten i rapporten eller på annen måte:

• Det ene er å beskrive såkalte digitale leverandørkjeder, det vil si digitale verdikjeder og avhengigheter som gjør oss sårbare, og kanskje ikke har full oversikt over hvem som står bak ulike komponenter og tjenester som inngår i kritiske data- og kommunikasjonstjenester. Dette er noe NSM selv har etterlyst en oppfølging av i tidligere rapporter. Og det er en oppgave der ekspertutvlaget bak rapporten "Nasjonal kontroll med kritisk digital kommunikasjonsinfrastruktur – målbilde og virkemidler" (Lysne 3-utvalget) har anbefalt en konkret fremgangsmåte for å både kartlegge nåsituasjonen og  og for å beskrive et ønsket fremtidig målbilde. Men dessverre ser det ikke ut til at dette er blitt fulgt opp så langt.
  
• Det andre forbedringsområdet handler om å få fortgang i arbeidet med å beskrive hvilke virksomheter, samfunnsfunksjoner og tjenester som er underlagt sikkerhetsloven, og hvordan vi organiserer ansvar, roller og tilsyn for samfunnskristiske infrastrukturer og -tjenester som ikke ligger under sikkerhetsloven, men under en del andre lov- og regelverk, som samfunnssikkerhetsinstruksen, digitalsikkerhetsloven (NIS-1), CER-direktivet, Ekomloven og en rekke sektorlover. Dette er ikke en kritikk jeg har funnet på for å ha noe å kritisere, men en erkjennelse av til dels uklare og til dels overlappende regelverk og anvarsområder som er beskrivet i regjeringens Stortingsmelding om totalberedskap. Den blogget jeg om her.

Senest i helgen kunne Dagens Næringsliv fortelle om store forsinkelser i arbeidet med å finne ut hva som skal beskyttes etter sikkerhetsloven, seks år detter at loven ble vedtatt. NSM svarer at det er sektorene som har ansvaret for å gjøre denne jobben, mens sektorene ser ut til å trenge mer rettledning og hjelp, og kanskje bestillinger, fra NSM. Det er ikke veldig lenge siden det såkalte Gjedrem 2-utvalget anbefalte en oppdeling av NSM slik at de i enda større grad kan konsentrere seg om sitt ansvar for sikkerhetsloven. 

Jobbes det med en slik nyoppdeling der ansvaret etter sikkerhetsloven og rikets sikkerhet skilles klarere fra annen samfunns-, virksomhets- og individsikkerhet, slik Gjedrem 2-utvaltet har foreslått. Det er i hvert fall ikke noe i de tre rapportene som gir noe hint om endringer.

Horisontal og vertikal kunstig intelligens

- Det hjelper ikke å få panikk, skriver The Economist i en av helgens lederartikler. Tiden må i stedet brukes på å gjøre seg bedre forberedt på det som kommer. Og da handler det naturligvis om kunstig intelligens. 

I helgens utgave er det flere artikler om KI og hvordan arbeidsmarkedet kan bli endret. Om at vi fortsatt nesten ikke ser KI i form av produktivitetsgevinster, om det er de unge og nyutdannede som rammes hardest, om det er folk med kontorjobber eller manuelle jobber som er mest utsatt, og om forholdet mellom KI som generelle verktøy og hjelpemidler vs KI som endrer spesialiserte arbeidsprosesser i bransjer og virksomheter. 

Ikke få panikk

Lederartikkelen "Stop panicking about AI. Start preparing" er en slags overordnet statusoppsummering om hvordan KI har påvirket og vil påvirke arbeidsmarkedet. I en tid der tallene så langt ikke viser noen voldsom effektiviseringsgevinst, og noen konkluderer allerede nå med at frykten for KI har vært overdrevet. Samtidig som det er flere prominente ledere og økonomer, og noen av dem er sitert i denne lederartikkelen i The Economist, som er dypt bekymret for at mange rutinepregede "inngangsjobber" i det kunnskapsbaserte arbeidslivet vil oppleve en radikal nedskalering, og frata de unge muligheter.

Sannheten kommer til å ligge et sted i mellom, mener The Economist. Å finne den rette kompetanse- og rekrutteringsstrategien er ikke noe teknologien vil gjøre for deg. Det handler om vanskelige valg virksomhetene selv må ta, men de advarer mot å tro at KI kan erstatte alt de unge og nyutdannede bidrar med, og potensielt kan bidra med, i en virksomhet:

The biggest mistake would be to stop hiring young people altogether. That would not only choke off the pipeline for future talent, it would rob businesses of AI natives. Instead, companies should rethink the type of work they offer young people—less grunt labour, more judgment and analysis; speedier rotations across the business so they gain insight that ai cannot have; piloting new roles and trying new approaches.

Horisontal og vertikal KI 

I tillegg til denne lederartikkelen har The Economist flere artikler om KI og arbeidsmarkedet, som gir noen ytterligere interessante dypdykk og analyer. Den første, i den lengre artikkelen "How to avoid common AI pitfalls in the workplace", går litt dypere inn i hvorfor vi ikke ser den store effekten av KI på produktivitetestallene enda, og hvor vi kanskje ser noen gryende effekter likevel. Mens tre av fire bedrifter i en undersøkelse som omfatter USA, Storbrinannia, Tyskland og Australia sier at de har tatt i bruk KI, rapporterer 86 prosent av lederne i disse bedriftene at de ikke har sett noen effekter på produktiviteten så langt. Men langt flere mener disse effentene vil komme de neste årene.

Hvorfor går det så sakte å oppnå målbare gevinster? En forklaring er at vi ser noe vi har sett før: Det tar litt tid før infrastrukturteknologier som elektrisitet og internett, og nå kunstig intelligens, blir tatt i bruk på en slik måte at det endrer måten vi samhandler på, fordi mange må gjøre det samtidig. Her skiller artikkelen mellom de de kaller "horisontale" og "vertikale" måter å ta i bruk KI i en virksomhet:

"Mike Krieger, who works on new products at Anthropic, the firm behind Claude, makes a distinction between models’ horizontal and vertical capabilities. Horizontal capabilities are the kinds of generic activities that are useful to almost all white-collar workers: writing, conducting research, making a PowerPoint slide without becoming homicidal. Vertical capabilities are harder to get right because they involve specific skills: building a cashflow model in banking, say. The big AI firms are trying to amass more industry expertise by hiring specialists, among other things. But working out what it is that people do all day is hard enough when you sit right next to them, let alone if you’re a software engineer with no experience of the outside world.

Det å utvikle eller forbedre generelle verktøy som brukes i alle slags virksomheter er selvsagt viktig, og gir gevinster når mange tar dem i bruk, men det er gjerne vanskelig å finne unike gevinster hvis alle andre også tar dem i bruk. Det å utvikle spesialiserte tjenster og verktøy for bedrifter og bransjer som virkelig er differensierende, og gir unike konkurransefortrinn, er mye vanskeligere, og krever en helt annet kombinasjon av bransjekompetanse og teknologikunnskap. Her er utviklingen kommet mye kortere, men det kommer.

White collar og blue collar

Og siden dette handler om KI og arbeidsmarkedet, tar The Economist naturligvis tak i problemstillingen om hvordan de nye KI-verktøyene og KI-arbeidsmåtene treffer ulike deler av arbeidslivet. Er det nok en gang de manuelle jobbene som blir automatisert, er det de repetive kontorjobbene, eller er det de mer kunnskapsintensive eller kreaitve jobbene som blir utkonkurrert av teknologi denne gangen? 

I artikkelen "Why AI won’t wipe out white-collar jobs" slår The Economist fast at KIs evne til å overta jobber for folk med høyere utdanning har vært overdrevet til nå. Det har blitt flere ansatte de siste tre årene i mange av disse jobbene som skulle være mest utsatt de siste årene, ikke færre:

"For all the alarm, white-collar workers are still doing well. Since late 2022 America has added roughly 3m white-collar jobs—which include management, professional, sales and office roles—while blue-collar employment has remained flat (see chart 1). Some occupations regularly cast as AI’s early victims are on a tear. America has 7% more software developers, 10% more radiologists and 21% more paralegals than three years ago."

Nå er det som nevnt fortsatt tidlig i "KI-transformasjonen" og mange flere oppgaver vil helt åpenbart blir overlatt til teknologien. I tidligere it- og digitaliseringsbølger har det imidlertid blitt skapt flere nye jobber enn det har blitt automatisert bort eksisterende jobber. Samtidig har mange eksistende jobber fortsatte å eksistere, men med en ny sammensetning av arbeidsoppgaver, der noe gammelt har blitt automatisert bort, noe av det mennesker gjør har vært umulig å erstatte med teknologi, og noen nye arbeidsoppgaver har kommet til.

Mennesker og maskiner sammen

Veldig få jobber er slik at absolutt alt lar seg automatisere bort. Og samtidig er det også slik at hver industrielle teknologirevolusjon har skapt noen nye yrker som ikke fantes tidligere. Det vil også skje med kunstig intelligens. The Economist skriver:

"AI is already generating all-new jobs, too. Companies are hiring “data annotators” to label digital information so that AI can parse it, “forward-deployed engineers” to guide clients through AI implementation and, in the C-suite, “chief AI officers”. Indeed, the fastest-growing white-collar occupations in recent years have been those without settled names. “Other mathematical-science occupations” have seen their ranks swell by around 40% since late 2022."

 

Sannsyligvis er det nok en gang slik at personer i de mest rutinepregede rollene, og unge personer på vei inn i arbeidsmarkedet, og som trenger roller som gjør det mulig å lære og høste erfaring, er mest utsatt. En egen kommentar i The Economist med overskriften "How big a threat is AI to entry-level jobs?" omtaler denne viktige problemstillingen spesielt.

Virksomheter i både offentlig og privat sektor har et ansvar for å gjøre noe for at denne typer jobber fortsatt finnes. I bygg- og industribransjene har man lærlingeordninger, en slags samfunnskontrakt, som sikrer en kombinasjon av utdanning i arbeidslivets inngangsport. Hva er det høyere utdanningsintensive arbeidslivets versjon av en slik samfunnskontakt? Den finnes stort sett ikke i dag, men kan nok dukke opp som en problemstilling i tiden som kommer. Kan man for eksempel ha offentlige ansaffelseskontrakter som stiller krav om bruk av juniorer, på samme måte som det er krav om å bruke lærlinger?

Og mest sannsynlig vil den verdiskapingen mennesker og KI kan få til sammen overgå den KI kan få til alene, i hvert fall i overskuelig fremtid. Det betyr at hovedutfordringen fremover både  for virksomheter, ledere og medarbeidere ikke er å hindre teknologiske fremskritt, eller la være å utnytte mulighetene KI gjør mulig, men å finne enda bedre måter mennesker og maskiner kan jobbe sammen på, både på individnivå, men aller viktigst, i arbeidsprosessene som foregår på virksomhetsnivå.

Teknologitrender og -spådommer 2026

Et årsskifte er gjerne tidspunktet der man man oppsummerer det som har skjedd, og kommer med noen spådommer om året som kommer. Hva er ligger under vannskorpen og er i ferd med å modnes? Vi vi ha en lineær utvikling? Kommer det noe nye innovative gjennombrudd? Eller er det noe som er hypet, og ikke blir helt slik det var lovet

Ikke minst på områder der utviklingen går raskt, for eksempel hvilke nye teknologier, eller bruksområder for teknologi som er rett rundt hjørnet, kan disse predisjonene være nyttige for forestillingene våre om hvordan fremtiden kan bli, og hva slags beredskap og hvilke planer det er lurt å ha på plass.

Slik prediksjoner om hvilke nye ting som er rett rundt hjørnet kommer fra flere ulike kanter, både fra tech-tidsskrifter, konsulentselskaper og teknologileverandører. Jeg har sett på noen utvalget av disse for å se om det er noen mønstere i prediksjonene, og begynner like gjerne med en stor autorititet på området, MIT Technology Review, et anerkjent teknologitidsskrift etablert i 1899, tilknyttet det verdensledende universitetet Massachusetts Institute of Technology.

MIT Technology Reviews 10 gjennombruddsteknologier

"10 Breakthrough Technologies 2026" heter artikkelen som predikerer hva som kommer av teknologiske gjennombrudd i året foran oss. Ikke uventet handler mye om kunstig intelligens og mye om energiteknologier og KI, men også nye gjennombrudd innenfor genteknologier. 9 av 10 "gjennombrudd er på disse tre hovedområdene, mens det siste er innenfor romfart.

På energiområdet nevnes to gjennombrudd, natrium-ion batterier, et batteri som bruker natriumioner i stedet for litium som landningsbærer. Det fungerer på omtrent samme måte, men natrium er billigere, sikrere og langt mer tilgjengelig. Det andre er videreutviklig av nye reaktordesign for kjernereaktorer som er mindre, enklere å produsere og bruker alternative kjølesystemer.

Innenfor kunstig intelligens beskrives hele fire teknologigjennombrudd. Og det er egentlige gjennombrudd, eller først og fremst veldig rask eksponentiell vekst, kan sikkert diskuteres, men fort går det, og bedre ytelse og presisjon blir det også. Om generativ koding skriver MIT Technology Review at:

"Professional software engineers and novices alike are using AI coding assistants to produce, test, edit, and debug code, reducing the amount of time it takes to complete the often tedious steps required to finish projects. And Big Tech is fully on board: AI now writes as much as 30% of Microsoft’s code and more than a quarter of Google’s, according to the heads of those companies"

Artiklen nevner også såkalte "KI-følgesvenner", det vil si chatboter som vi utvikler nære personlige relasjoner med. De blir ikke bare kolleger på jobben, men venner, lærere og rådgivere, og for noen blir de partnere de deler sine private tanker og følelser med. 

Neste gjennombrudd kalles "mekanistisk fortolkbarhet", som er teknikker eller egenskaper i KI-teknologien som lar forskere se inn i den «svarte boksen» og forstå hvordan store språkmodeller faktisk fungerer. Artikkelen beskriver det som et slags mikroskop som gjør det mulig å se inn i noe som i dag kan fremstå som utilgjengelig, eller i hvert fall umulig å forstå. Og så nevnes også "hyperscale KI-datafabrikker" som et gjennombrudd, disse enorme datasentrene med hundretusenvis av GPU-er som driver mye av kapitalkostnadene i AI-kappløpet, med tilhørende energi- og miljøutfordringer. Dette siste er vel strengt tatt ikke et nytt gjennombrudd, men handler om at noe som allerede skjer vil øke i omfang.

Personalisert genredigering - og gjenoppstandelse

Genteknologien får kanskje litt mindre oppmerksomhet for tiden enn KI, men flere av driverne i form av økt datakraft brukt på å koble og forstå enorme datamengder, er ganske like. Og KI-teknologier bidrar naturligvis også til å drive innovasjon og teknologiutvikling innenfor helse og medisin.

MIT Technologi Review nevner tre gjennombrudd spesielt i predisjonene for 2026. Noe som kalles "base editing", teknologi som kan rette opp "skrivefeil" i vår genetiske kode. Det er blitt brukt på en syv måneder gammel baby, som et alternativ til en levertransplantasjon, som får tidsskriftet til å bruke overskriften "Base-edited baby". En viktig del av personlig presisjonsmedisin fremover vil være slik personlig genredigering. 

"Embryo-screening" er teknologi som muliggjør enetisk testing som ikke bare kan forutsi alvorige generiske sykdommer, men der selskapene som står bak hevder de kan forutsi helt andre egenskaper, som intelligens: 

"Many Americans agree that it’s acceptable to screen embryos for severe genetic diseases. Far fewer say it’s okay to test for characteristics related to a future child’s appearance, behavior, or intelligence. But a few startups are now advertising what they claim is a way to do just that."

Den tredje på listen over de genteknologiske gjennombruddene er en slags genetisk gjenoppstandelse, eller "gen-oppstandelse", der DNA hentet fra utdødde arter brukes til å utvikle nye behandlinger eller motstandskraft mot sykdommer, til å redde truede arter, og kanksje også reetablere en variant av utryddede arter. 

Siste gjennombruddsteknologi på topp 10-listen, også som ikke passer inn i de andre kategoriene er en kommersiell romstasjon. Den første slike kommersielle romstasjonen skal skytes opp i år, og etter hvert være tilgjengelig for både turister og forskere. Vast Space fra California planlegger oppskyting av Haven-1 romstasjon i mai i år.

Konsulentenes teknologispådommer

Mange av de store intenasjonale konsulenthusene som Gartner, Deloitte og Forrester pleier også å fremføre sine prediksjoner for året som kommer på denne tiden. Det samme gjelder noen av tech-selskapene.

Gartners rapport heter Top 10 Strategic Technology Trends 2026 og putter sine trender i tre kategorier. "The Architect", som handler om KI-plattformer og infrastruktur, "The Synthesist" som handler om orkestreringen av KI slik at den skaper verdi. Det kan for eksemåel være flere KI-agenter som samarbeider om å løse komplekse oppgaver, domenespesifikke KIer som er trent på bransje- eller sektorspesifikke data. Den vil i økende grad også være fysisk KI", det vil si kobling av KI til roboter, droner og autonome systemer. Og "The Vanguard" handler om fire ulike trender som bidrar til å digital autonomi, sikkerhet og opphavsverifisering. Gartner anslår at domenespesifikke KI-modeller vil utgjøre over halvparten av virksomheters AI-bruk innen 2028, og at det store flertallet av virksomheter vil transformere store utviklerteam til mindre, AI-forsterkede team innen 2030.

Deloitte Insights har laget nettrapporten "Tech Trends 2026" og spår også at 2026 vil handle om å minske gapet mellom AI-løfter og virkelighet. De peker fem teknologitrender som vil prege 2026 når det gjelder å gå fra eksperimentering til faktisk nytte. De nevner også KI i den fysiske verden, i form av konvergens mellom KI og robotikk, KI-agenter som ikke bare overtar eksisterende opptaver fra ansatte, men der organisasjoner redesgnes rundt KI-agenter, optimering av de økende kostnadene knyttet til KI-bruk, og det de kaller "Architecting an AI-native tech organization", et begrep jeg tenker jeg må jobbe med å finne en god norsk oversettelse av. Men det høres trendy ut.

"From hype to hard hat work"

Forrester skiller seg ut med et mer kritisk perspektiv. Deres nettportal "Predictions 2026" har artikler som spår at KI vil større motstand mot og utsettelser av KI-investeringer i 2026 fordi gapet mellom overdrevne leverandørløfter og faktisk levert verdi, tvinger frem en korreksjon av forventningene, og av markedsverdier i selsakpene. "AI moves from hype to hard hat work", skriver de i en blogg og spår at virksomheter vil utsette 25 % av planlagte AI-investeringer fra 2026 til 2027.

IBM har også funnet seg fem trender, men har valgt å være mindre teknologisentriske og mer menneskesentriske i sine predisjoner. Rapporten heter "5 Trends for 2026", og har overskrifter som "Uncertainty will be your greatest asset—if you embrace it.", "Employees will want more AI—not less" og "Customers will hold your AI accountable.". Spennende påstander. Og fordi IBM er IBM så har de selvfølgelig også et punkt om at virksomheter må forberede seg på kvantedatamaskiner. De har også et spennende punkt som heter "Global AI resilience will require a local safety net", og som beskriver både digital autonomi, motstandskraft og "forklarbarhet", der både myndigheter og forbrukere vil kreve star på hvordan en beslutning er blitt til og en beslutning er gjennomført. Da må KI-en din kunne gi kunden det svaret.

Capgemini har også lagt seg på fem trender for 2026 i rapporten "Top Tech Trends 2026". Her er det lett tabloide overskrifter som "The year of truth for AI", "AI is eating software", "The borderless paradox of tech sovereignty" og "Cloud 3.0: all flavors of cloud". Jeg synes det er interessant at denne rapporten fra Campgeminim men også de fra Forrester og IBM, ikke er teknologideterministiske, men tvert imot løfter frem målkonflikter og dilemmaer, og også advarer mot at en svekket tillit kan gå ut over vekst- og investeringstakten. Gapet mellom leverandørenes løfter og evnen til å levere er et økende problem.

Forklarbarhet

Så det er noen helt tydelige fellestrekk i disse trendbeskrivelsene. I alle tar kunstig intelligens stor plass både i virksomheter og i samfunnet. Men hva vi kommer til å bli mer opptatt av å få til kan synes å være i utvikling. Flere fremhver gapet mellom forventninger og resultater er økende. Det er en opplevelse av at teknologien ikke helt holder det den lover, som kan gi en motreaksjon der som det ikke tettes. Og det er flere som løfter frem forklarbarhet og åpenhet som store utfordringer som ligger foran oss. Bedre måter å forstå hva den svarte boksen gjør, og hvorfor det som kommer ut av den blir slik det blir. Flere er også opptatt av det rundt KI er en stor "orkestreringsutfordring". 

Det kommer ikke til å være en enkelt teknologi, eller en chatbot, som løser alt for oss. Den digitale verden må virke sammen med en fysisk verden. Ting må henge sammen i en virksomhet og de må henge bedre sammen når vi skal løse store samfunnsutfordringer.

Donald Trump, Europa og Grønland

Helgens The Economist oppsummerer forrige ukens meningsutvekslinger i Davos, og hva de kan bety for den videre utviklingen i forholdet mellom USA og Europa. Denne gangen truet Europa med mottiltak mot amerikansk toll og maktbruk. Det fikk børskursene til å falle, og Trump rygget tilbake. 

Det er ikke sikkert det blir like enkelt neste gang. Lederartikkelen i The Economist, med overskriften "The true danger posed by Donald Trump", oppsummerer det slik:

"The moral is that, to get America’s president to retreat, you have to convince him that you will impose a price on him. In most of their dealings with Mr Trump, European leaders have treated him with sycophancy truffled by the odd, muted objection. This time, they were more assertive and it worked.

That is where the good news ends. At Davos Mr Trump talked about owning Greenland—which means that he could yet seek leverage by reviving tariffs or even the threat to use force. Even if he doesn’t and America and Denmark successfully negotiate a revised treaty that remains short of sovereignty, Europeans should heed the language in his speech. It betrayed an ominous contempt for Europe and for the value to America of the transatlantic alliance as it works today."

Grønland eller Europa?

Er hovdproblemet at Donald Trump vil ha Grønland eller er han først og fremst så misfornøyd med Europa at han vil gjøre hva som helst for å plage og skade EU og europeiske land? Grønland var ikke viktig nok til å bli nevnt i den nye sikkerhetsstrategien USA har produsert, med den såkalte "Donroe-doktrinen", og det meste USA antyder at de ønsker å gjøre mer av på Grønland (blant annet militærbaser og mineraler), er fullt mulig å få til uten noen militær eller økonomisk konflikt med verken Danmark eller Europa, skriver The Economist. 

Så det handler nok mest om Europa, men for å helgardere har The Economist skrevet lange artikler både om Grønlands rolle og betydning når det gjelder militær aktivitet (veldig liten) og utvinning av mineraler (veldig liten), og en artikkel om hva det vil bety for sikkerheten om USA og Europa sklir fra hverandre og ikke stole på hverandre eller samarbeide med hverandre om infrastruktur, teknologi eller militære anskaffelser.

For å ta det siste først: Den allerede nevnte lederartikkelen analyserer og spekulere i hva det kommer til å koste, og hva det vil bety for sikkerheten globalt, i USA og i Europa, og vi sklir lengre fra hverandre. Det er ikke bare Europa som vil tape på det. I motsetning til det Donald Trump ser ut til å tro, er det først og fremst Kina og Russland som tjener på et mer konfliktfult mellom USA og Europa, og en situasjon der USAs adminsitrasjon arbeider for å sette europeiske land opp mot hvandre. For USA vil det kunne være svært skadelig å føre en politikk der de ikke kan stole på sine allierte.

Europa som irritasjonsmoment for Trump

I en litt lengre breifing med tittelen "Donald Trump’s expansionist itch has undermined global security" (bak betalingsmur), går The Economist videre når det gjelder å beskrive hvordan EUs mottiltak er innrettet når det er snakk om økonomiske motreaksjoner fra USA eller andre land. Det ble ikke nødvendig denne gangen, men det er jo ikke akkurat slik at uenigheten mellom Europa og USA er over. Brått blir det en ny situasjon som kan utløse kraftige virkemidler på  begge sider. The Economist skriver at:

"Some European leaders wanted to go much further. France’s president, Emmanuel Macron, suggested that the EU invoke its most powerful economic weapon, the anti-coercion instrument (ACI). This mechanism, which has never been used, would have allowed the EU not simply to adopt matching tariffs in response to America’s, but to resort to completely different forms of retaliation, from cancelling banking licences to restricting exports of the machines used to make advanced computer chips (a business in which ASML of the Netherlands has a monopoly)."

Denne artikkelen trekker også frem hvordan USA i dag er avhengige av tilgang til andre lands baser, blant annet tyske og britiske, for å utøve sin militære makt i ulike deler av verden, enten det er i Venezuela eller i Midt-Østen. Å erstatte disse avtalene med andre måter å håndtere tilgang til forsyninger og infrasturktur vil være både vanskelig og dyrt, og det vil ta lang tid å få disse alternativene på plass. 

Grønland

En egen lengre artikkel gjør et dypdykk i hva Grønland betyr for USA, og hvor totalt ulogisk Donald Trumps politikk er. Artikkelen heter "Donald Trump’s grab for Greenland makes no sense" og går blant annet gjennom hvor mye drift av Grønland koster, med Danmarks generøse velferdsordninger, hvor mye drift av flere militærbaser vil kunne koste, og hvor dyrt og krevende mineralutvinning er i Arktis generelt, og på Grønland spesielt. Det er jo stort sett slik at både baser og gruver har stengt ned de siste årene og ikke åpnet opp. Selv den siste tidens apetitt på sjeldne jordmetaller har gitt beskjedne resultater på Grønland. The Economist skriver:

"Yet the odds of a mining bonanza are low. Glaciers cover about 80% of the island, making exploration and development of mines costly and difficult. Greenland’s transport infrastructure is meagre: no two towns are connected by road, limiting mining to coastal areas accessible by ship. During the 20th century no fewer than 18 mines shut down, often because of high costs or logistical problems. Today the island has just two working mines. Nalunaq is a gold mine that was shut in 2014 and reopened in 2024 because of a surge in the bullion price. The other, White Mountain, produces anorthosite, an input for fibreglass and paint. It has faced all manner of challenges."

Og:

"Perhaps the closest comparable construction project to building a new Arctic base is the Mary River mine, for which the transport infrastructure alone cost $1.25bn. One American official reckons it would cost $20bn-30bn to build and maintain five bases in Greenland. Add to that the roughly $10bn in present-value terms it would cost to continue Denmark’s generous payments to the population over the next 30 years, taking ownership of Greenland looks like a decidedly poor financial deal. These costs, although unnecessary, would be affordable for an economy as big as America’s, but the harm a takeover would do to America’s security and standing in the world would be incalculable. The closer you look at what Mr Trump no doubt views as the property deal of the century, the more it seems like many of his hotel and casino projects in the 1990s and 2000s: flashy at first glance, but so laden with debt and hidden costs that they soon became fiascos"

I følge The Economist er det slik at det er ganske stor russisk og kinesisk aktivitet i luften og på sjøen i Arktis, men at dette i all hovedsak foregår rundt Alaska og i veldig liten grad rundt Grønland. På lang sikt kan klimaendringene åpne muligheter for nye sjøruter for varetransport i Arktis, og kanskje også økt aktivitet på land. Kanskje er dt også slik at knapphet på mineraler vil gjøre Grønland mer attraktivt for investeringer, men det er mange steder i verden som fremstår som betydelig enklere når det gjelder vær, natur og logistikk. Den lave og nedadgående aktiviteten der i dag kan tyde på at det ikke er noen store satsinger rett rund hjørnet.