Tematiske og interaktive kart over koronaforskning

En stor krise kan heldigvis også være innovasjonsfremmende. Når man har dårlig tid, og må skaffe og sette sammen kunnskap på helt nye måter, bidrar det både til nye løsninger og til nye måter å dele kunnskap om ny kunnskap og nye løsninger.

Et eksempel på det er Folkehelseinstituttets nye interaktive kart over forskning på covid-19. Det pågår en massiv innsats over hele verden for å få frem nye og viktig kunnskap som kan hjelpe oss hindre spredning, diagnostisere, behandle og vaksinere, og mye annet som er relevant, men hvordan finne den forskningen som allerede er gjort? Her kan FHIs kart være til hjelp. De skriver:

"Vi lager en oversikt over vitenskapelige publikasjoner med detaljerte undergrupper for å vise enkel vei til relevante publikasjoner på spesifikke emner. Samtidig gjør kartet det synlig hvor forskning mangler, noe som kan stimulere til nye, viktige studier. Vi søker etter ny litteratur daglig eller annenhver dag i PubMed. Dette supplerer vi med publikasjoner funnet i søk utført av organisasjoner som WHO, CDC og andre. Hovedkartet inkluderer alle publikasjoner klassifisert etter publikasjonstype, hvilke personer det gjelder, og hvilket emne forskningen handler om."

Og for noen emner finnes det egne og mer detaljert kart, som for smitteforebygging, diagnostikk, behandlingstiltak og legemidler, tiltak på systemnivå og om erfaringer opplevelser, mediebildet og sosiale, politiske og økonomiske aspekter. Og alt dette oppdateres fortløpende, etter hvert som nye studier og rapporter blir publisert.

Quarentunes - musikktips (10)

Nok et bidrag til spillelister skal skal fungere i koronaens epoke med karantere, isolasjon, eller rett og slett bakgrunnsmusikk på hjemmekontoret. I dag kommer bidraget fra det kvinnelige svaret på mannlige puddelrockere, som var en stor og viktig sjanger på 80-tallet. Og, ja, det fantes også kvinnelige band som dyrket denne krysningen mellom hard-rock og power-ballader med stor suksess.

Heart var kanskje de største av alle, med søstrene Ann og Nancy Wilson i spissen. Bandet deres har eksistert i minst tre ulike hovedsammensetninger, fra 70-tallet og frem til i dag, men med de aller høyeste salgstallene på 80-tallet. Singelen "Alone" kom i 1987. Det var en coverlåt som ikke hadde hatt kommersielle suksess før, men Hearts versjon toppet hitlistene i både USA og Canada, og fikk høye listeplasseringer verden over. Og passer ypperlig i disse karantenetider:

Quarentunes - musikktips (9)

Også hip-hop sjangeren fortjener en plass når det skal lages spillelister for karantener, hjemmekontor og isolasjon i koronaens epoke. Det begynte med Rita Wilson og Tom Hanks spilleliste fra karantene i Australia, men nå flommer YouTube, Spotify, Apple Music alle alle andre musikktjenester over av slike mer eller mindre velfunderte spillelister.

Noen litt dystre, med budskap om sykdom og død, mens andre har en slags gode helseråd. Dagens bidrag er i den siste kategorien. I disse tider er det jo ikke Samantha Fox og "Touch Me" som er ledestjernen, men for eksempel rapperen MC Hammer og "U Cant't Touch This." En legendarisk hip-hop låt fra 1990. Den var på topp-10 plassering på listene i USA og UK og verden over ellers, og vant priser på både Grammy og MTV:

Astrid Nøklebye Heiberg

I denne spesielle uken fikk vi også den triste nyheten om at Astrid Nøklebye Heiberg er død. Hun fortjener all den rosen jeg ser hun får i både medier og sosiale medier for sin langvarige innsats, kanskje først og fremst for å bidra til en positiv og løsningsorientert måte å gå løs på noen av vår tids viktigste utfordringer.

Jeg skal ikke skryte på meg noe nært personlig forhold til Astrid. Men vi hadde i tiden hun var statssekretær noen veldig gode diskusjoner, særlig om Strategien for et aldersvennlig samfunn, som var et arbeid hun var den store pådriveren for. Det fine bildet over er hentet fra en artikkel på Standard Norges nettsider fra denne tiden, og handler nettopp om hvordan vi må være opptatt av å legge til rette for at flest mulig kan bidra i samfunnet, også de aller eldste.

Vi møttes også flere ganger gjennom arbeidet vårt i regjeringsapparatet, på stortinget, og i årene før dette når veiene krysset mer tilfeldig, i forbindelse med konferanser, møter eller på flyplasser når vi tilfeldigvis skulle med samme fly til eller fra et eller annet foredrag. Jeg husker særlig to slike møter der Astrid overrasket med sin veldig positive og teknologioptimistiske innstilling til hvordan digitalisering og teknologi er våre fremste verktøy for å inkludere alle, også de eldre, på en bedre måte i samfunnet. Og jeg gjenoppdaget nå to blogginnlegg på denne bloggen fra noen år siden, der jeg var slått av denne optimismen.

Det første av disse møtene var på Flesland flyplass våren 2011. Hun leste i en papirbok, jeg lest i en Kindle. Jeg var nysgjerrig på hva hun leste og hun var nysgjerrig på hvordan en Kindle fungerte. Da jeg fikk hennes meget gode bokanbefaling. "A Short History of Tractors in Ukrainian" av Marina Lewycka (som jeg blogget om her,) viste jeg hvordan man kan kjøpe og laste ned en ebok på nettet i løpet av noen sekunder. Og neste gang jeg møtte Astrid hadde hun også kjøpt en Kindle og mente den var helt perfekt for hennes behov.

Det andre møtet var i 2016, mens vi var i hvert vårt departement og skulle lansere den nye strategien for universell utforming av våre fysiske og digitale omgivelser og verktøy, slik at alle kan delta på lik linje (jeg blogget om det her). Det var en flott felles fremleggelse i regi av tre departementer, der også barne- og familieminister Solveig Horne deltok. Og det jeg husker best er hvordan Astrid ikke snakket om tradisjonelle helseproblemstillinger eller om omsorgsteknologi, men stilte spørsmålet om hvilke teknologi som ville kunne gjøre mest for økt deltagelse og inkludering, blant annet for eldre.

Og det glimrende svaret hun kom med, til manges store overraskelse tror jeg, var selvkjørende biler. Det sa hun at hun gledet seg veldig til bildene blir selvkjørende fordi det vil bli et enormt viktig bidrag til å øke mobiliteten og redusere ensomheten  i samfunnet. Et fantastisk godt eksempel på hvordan den eldste i rommet også var den som var opptatt av å se lengst inn i fremtiden, når Astrid var med.

1 av 10 biler er en elbil

Norge ligger på verdenstoppen i elbilsalg og ser vi på nybilsalget nå så selges det flere elbiler enn bensin- eller dieselbiler. Men det er ikke samme som at det er flest elbiler på veiene våre. Det tar tid å skifte uten hel bilpark med nye og mer miljøvennlige biler. I dag er 1 av 10 biler i Norge elbiler.

Dette kan vi lese ut av Statistisk Sentralbyrås siste oversikt over hvordan den norske bilparken er sammensatt. De skriver dette:

"Pr 31. desember 2019 var det registrert opp mot 3,4 millioner biler i Norge, 1,8 prosent flere enn i utgangen av 2018, viser nye tall fra statistikken Bilparken. Personbilene utgjorde 83 prosent av alle registrerte biler. Hybridbiler viser en økning på 19,7 prosent i forhold til året før og står for 8,1 prosent av personbilbestanden. Elbiler utgjorde nå 9,3 prosent av personbilparken.

De fleste elbilene er personbiler - over 260 000. Her er økningen på 33,4 prosent fra inngangen av 2019. Det er ikke bare elektriske personbiler det er blitt flere av – nå er det også 199 elektriske busser på norske veier. Hybridbilene hadde en vekst på 37 300 i fjor, og ved utgangen av året var det registrert litt over 227 000 hybridbiler. Av disse var 226 735 personbiler, 120 varebiler og 218 busser."

Men hvordan kan det være slik at det selv om det selges fleste elbiler i Norge så er likvel bare ti prosent av bilene på veien elbiler? Det er fordi biler brukes i mange år før de vrakes. Personbilene på veiene er i gjennomsnitt 10,7 år gamle og varebilene er 8,9 år gamle. Og ser vi på hva gjennomsnittsalderen på en personbil som vrakes er så er den 18,1 år gammel.

Donald Trump vs. Andrew Cuomo

Det er unormale tider. Mye av det normale politiske livet er satt på pause verden over, mens krisehåndtering er ikke bare øverst på dagsorden, men eneste sak på dagsorden de fleste steder. Det betyr at de som deltok i debattene som foregikk for to uker siden har store problemer med å nå opp, mens noen nye konflikter, med noen andre personer i hovedrollen, plutselig seiler opp.

I USA ser vi dette veldig tydelig akkurat nå. Der  pågår det en nominasjonskamp i det demokratiske partiet, som plutselig har havnet helt i skyggen av koronakrisen og Donald Trumps daglige pressekonferanser om krisehåndteringen. Men slike daglige møter med pressen har også delstatenes guvernørers. Også disse sendes direkte på TV hver eneste kveld. Derfor er reelle og mulig uenigheter mellom Trump og delstatenes toppledere rykket opp og er plutselig blitt den viktigste politiske debatten akkurat nå.

Vi ser det for eksempel på oddsen for å bil Trumps utfordrer i det demokratiske partiet ved valget til høsten. Joe Biden har en soleklar ledelse i antall delegater og er naturligvis også favoritt hos bettingselskapene. Men Bernie Sanders, som er eneste utfordrer og fortsatt har en teoretisk mulighet til å vinne nominasjonskampen er ikke på andreplass og heller ikke på tredjeplass. Det er heller ikke gamleordfører, milliardær og selverklært kompromisskandidat Michael Bloomberg. Nei, på andreplass hos bettingselskapene nå er guvernør Andrew Cuomo i New York State, som ligger i verdenstoppen i antall koronasmittede pr innbygger og er hærfører i kampen mot viruset. Ofte i mer eller mindre direkte konflikt med Donald Trumps analyser og strategier.

Maureen Dowd har en lang sak denne helgen i New York Times om guvernøren som har vokst opp samme sted som Donald Trump, i Queens i New York City, og son har både menge fellestrekk, men også noen viktige områder der han er ulik presidenten. Maureen Down skriver blant annet:

"Often in the past, when people called Cuomo patriarchal, it was not meant as a compliment. It was a way to describe his maniacally controlling behavior, his dark zeal to muscle past people and obstacles to get his way. The Times’s Adam Nagourney dubbed him the “human bulldozer,” and a former adviser once put it this way: “The governor thinks he’s a hammer. So everyone looks like a nail.” But now, the darker the zeal, the better, if it secures you a mask or ventilator. Given the White House’s deathly delays and the president’s childish rants, America is yearning for a trustworthy parental figure — and a hammer. The warm, fuzzy feeling for the cold, calculating pol that developed among many Democrats in the past week was summed up by Bill Maher, who told me: “I see Cuomo as the Democratic nominee this year. If we could switch Biden out for him, that’s the winner.” He added, “He’s unlikable, which I really like.”

Jeg har en mistanke om at det kan bli interessant å følge disse to i ukene som kommer. Det kan få stor betydning, ikke bare for håndteringen av krisen i USA her og nå, men også for resten av verden - og i lang tid fremover.

Quarentunes - musikktips (8)

Dagens bidrag til listen over sanger som passer bra i spillelister om hjemmekontor, karantene og isolasjon i disse korona-tider kommer fra Tiffany. Her skriver vi 1987. Jeg holder på at 80-tallet var det beste av alle musikktiår. Både den kommersielle og den alternative musikken blomstret (og i mange tilfeller ble bidrag fra det alternative raskt konvertert til stor kommersiell suksess).

Her er vi definitivt i den kommersielle enden av skalaen når vi jakter etter korona-relevante bidrag. Samatha Fox sin "Touch Me" fra året før bør man definitivt ikke la seg påvirke av, men "I Think We're Alone Now" har en bra beskrivelse av dagens situasjon. Den kom opprinnelig ut i 1967 med Tommy James and the Shondells, er blitt covret av Lene Lovich i 1978, men det var Tiffany Darwish fra California, kjent som Tiffany, som fikk sangen toppen av hitlistene i USA, UK og en rekke andre land i 1987.

Quarentunes - musikktips (7)

Det er spesielle tider for de fleste nå, med hjemmekontor, stengte skoler og veldig mye annet som er stengt. Det er reiserestriksjoner både utenlands og innenlands. Noen er i karantene, noen er i isolasjon og de mest uheldige er på sykehus og får behandling. Og det rammer også virksomheter. Mange bedrifter har mistet hele eller store deler av inntektene over natten og trenger krisehjelp.

Vil det gå over? Ja, det vil det selvfølgelig gjøre, men det kan godt hende det blir verre før det blir bedre. Derfor er dagens bidrag til spillelisten "Shelter From the Storm" med Bob Dylan. Her i live 1976-utgave. Dylan har stadig fornyet og forandret selv, men dette må være noe av det beste fra en av de beste periodene:

Smittespredning og eksponentiell vekst (2)

Jeg har nevnt tidligere at det foregår en stor underrapportering av reelle smittetall for koronasmittede. Men også når vi bruker de innrapporterte tallene forteller de noe ganske interessant om eksponentiell vekst. Om hvordan de underliggende doblingene gjør at det virker som det går veldig sakte i begynnelsen, når tallene er lave, men så går veldig, veldig fort.

I dag, 26. mars passerte antall registrerte smittede i verden 500 000 personer. Det gir jo en god anledning til å sammenligne lineær og eksponentiell vekst, og se forskjellen. Hvis veksten var lineær ville 100 000 nye smittede bli langt til etter et fast antall dager, for eksempel hver 20, dag. Da ville det ta 100 dager å nå 500 000 korona-smittede personer i verden og 100 dager til å nå en million.

Eksponentiell vekst fungerer helt annerledes, noe grafene over også viser. Da er det fordoblingene som kommer ved regelmessige intervaller, noe som gjør at antallet skyter i været stadig raskere. I følge den globale statistikken var det 6. mars antall smittede i verden passerte 100 000. Da var de alle fleste i Kina. 200 000 ble passert 18. mars, 12 dager senere. Så tok det bare fire dager, til 22. mars før 300 000 ble passert. 400 000 ble passert 24, mars og i dag, 26. er vi kommet opp i 520 000, Over 100 000 nye smittede på under to dager.

Nå er det ikke en helt jevn eksponentiell vekst vis ser. Effektive tiltak i mange land demper veksten en hel del, mens mer testing bidrar til vekst i tallene. Begge deler er gode nyheter, men de påvirker statistikken motsatt vei. Med den veksttakten vi ser nå vil neste dobling, til en million smittede, ta 5-6 dager. Og bare 5-6 dager til, omkring palmesøndag, kan vi ha nådd to millioner. Og slik vil det fortsette helt til tiltakene overvinner spredningen, og presser kurven nedover.

Samme type beregning kan man gjøre for korona-relaterte dødsfall, som i følge den globale statistikken er kommet opp i 24 000 i løpet av dagen. Hvis vi ser på tidslinjen ser vi at de første 5000 ble nådd 12. mars. Vi var oppe i 10 000 syv dager senere, på 19. mars. 15 000 ble passert med klar margin 23. mars, fire dager senere. Mens vi ytterligere to dager etter, i går 25 mars, passerte 20 000. Allerede i morgen passerer vi 25 000 døde globalt, med klar margin. Også her virker det som doblingene kommer hver 5-6. dag. Det betyr av verden når 50 000 døde om under en uke, 100 000 døde rundt palmesøndag. og hvis veksten fortsetter vil vi nå en million døde globalt innen utgangen av april.

Nå virker det som de fleste land har bestemt seg for at dette er en utvikling de ønsker å bruke ganske kraftfulle virkemidler for å unngå. Og erfaringene fra blant annet Norge ser ut vil å vise at det er fullt mulig å bremse denne veksten og få en langt flatere utvikling.

Donald Trump vs. Tony Fauci

Vi lever i svært uvanlige tider. Pandemien dominerer mediebildet, politikk og stort sett alt annet i samfunnet. Og i en situasjon som denne er det naturligvis langt mer oppmerksomhet enn vanlig om myndighetenes informasjon, analyser, råd og reguleringer. Så stor at det holdes faste pressekonferanser hver dag der landets politiske ledere og den faglige helseekspertisens toppledelse sammen forteller om situasjonen.

Spenningsfeltet mellom fag og politikk er alltid et interessant og viktig tema, også når verden er mer normal, men det er naturligvis ekstra interessant å følge med på dette i en tid mer stor usikkerhet om effekten av ulike tiltak, og hvordan helsetiltak balanseres mot andre samfunnshensyn. Er det slik at politiske lederes beslutninger avviker fra helsemyndighetenes råd? At de er mer inngripende? Eller mer forsiktige enn de faglige rådene?

Dette er spørsmål mediene har vært opptatt av her i Norge, men også i Sverige og i Storbritannia har dette vært et tema de siste dagene. Men ingen steder er interessen for sammenhengen, eller mangel på sammenheng, mellom faglige råd og politiske tiltak og politisk retorikk så stor som i USA. Et av spenningsmomentene der er om Tony Fauci, den 79 år gamle lederen for National Institute of Allergy and Infectious Diseases vil være til stede sammen med Donald Trump på pressenkonferansen. Og hvis han er der: hvor langt går han i å korrigere presidentens egne analyser av prognosene.

Maureen Dowd, politisk kommentator i New York Times, har skrevet om Tony Fauci og hans fantastiske karriere som leder for instituttet siden 1984, da Ronald Reagan var president i USA og arbeidet for å bekjempe AIDS var det det viktigste. Siden har han vært med på SARS, Ebola, svineinfluensa og mye annet under seks forskjellige presidenter. Men han har nok aldri før vært så tydelig som nå på at presidentens vurderinger av situasjonen ikke er helt på linje med den faglige ekspertisens analyser. Men Dr Fauci insisterer på at det går fint å si ting presidenten ikke liker å høre:

"Dr. Fauci chuckled at speculation that he was banished due to his habit of pushing back on Trump’s hyperbolic and self-serving ad-libbing. “That’s kind of funny but understandable that people said, ‘What the hell’s the matter with Fauci?’ because I had been walking a fine line; I’ve been telling the president things he doesn’t want to hear,” he said. “I have publicly had to say something different with what he states. “It’s a risky business. But that’s my style, Maureen. You know me for many years. I say it the way it is, and if he’s gonna get pissed off, he’s gonna get pissed off. Thankfully, he is not. Interestingly.”

Har Tony Fauci blitt for frittalende i ulike intervjuer i media i det siste og derfor fjernet fra de daglige pressemøtene? Han har vært borte i noen dager, men i dag var han heldigvis tilbake. Til stor glede for alle som mener det er viktig med gode faglige analyser og råd. og og til stor glede for alle som synes det er interessant å studere samspillet mellom fag og politikk.

Om smittespredning og eksponentiell vekst

Det meste i media, i politikken, i arbeidslivet, ja i hele samfunnet, handler nå om koronavirus. Hvor mange er egentlig smittet? Hvor mange vil dø? Virker tiltakene? Hvordan vil det gå fremover?

Noe som gjør disse diskusjoner om tiltak ganske krevende er den litt spesielle kombinasjonen av at det går ganske tregt innledningsvis (noen dagers inkubasjonstid og deretter litt tid fra smitte blir påvist og til folk blir alvorlig syke) og en eksponentiell vekstkurve som går veldig langsomt i begynnelsen før det øker fryktelig, fryktelig fort. I Italia, Spania og etter hvert også i USA ser vi denne skremmende overgangen utfolde seg i praksis, og flere andre land vil nok dessverre følge etter.

Men er det noen måte å regne seg frem til et mer realistisk bilde av hvor stort problemet kan bli tidligere i forløpet? Det er jo ikke lett når det åpenbart er stor forskjell på antall personer som har testet positivt og antallet som reelt må være smittet. Er det noen måte å beregne hvor mange smittede det er i et land, for eksempel ut fra antall dødsfall? Og kan man ut fra det sin noe om hvordan det vil utvikle seg fremover? Dette med hvordan utviklingsbanene kan blir svært forskjellige med ulik smittepredning var jo tema på dagens norske pressekonferanse om koronasiguasjonen

Denne videoen fra Khan Academy er noen dager gammel, og det er mulig noen av prognosene må justeres litt, men det er uansett en fremragende innføring i noen av de sentrale sammenhengene og variablene som påvirker utviklingen vi er inne i:

Quarentunes - musikktips (6)

Som nevnt i går har ideen til Rita Wilson, som sammen med sin mann Tom Hanks var i korona-karantene i Australia og laget en spilleliste til bruk i disse karantene- og hjemmekontortider, spredd seg raskt. Og det er mye bra sanger og sangtitler å ta av, innenfor en rekke ulike temaer og musikalske sjangre.

Hvordan er det for eksempel å danse alene? Jeg har allerede vært innom Billy Idols "Dancing With Myself". Men også Robyn har en sang om det å danse alene, som kan hentes frem i disse karantene-tider. Den heter "Dancing On My Own". Her i live versjon fra Nobelkonserten i Oslo Spektrum i 2010: