torsdag 8. desember 2016

Kampen for langbølgesenderen på Kløfta

NRKs nettsider om Kløftasenderen
I går var radioteknologi tema for en debatt i Stortinget. Det er naturligvis ikke første gang. Jeg ble i går minnet om en spørretime i februar 1995, for snart 22 år siden, da Arne Haukvik fra Senterpartiet tok opp sin bekymring for hva som ville skje da radiosenderen på Kløfta skulle legges ned og langbølgen ville forsvinne, slik at FM ble igjen som eneste alternativ. Han stilte følgende spørsmål til kulturminister Åse Kleveland:

"Langbølgesendaren Oslo Kringkaster, Kløfta, vart nedlagd 2. januar 1995 etter ordre frå NRK. Denne avgjerda er av mange grunnar uforståeleg. Driftskostnadene var små, og seinast i fjor vart det investert 1,5 millioner kr i m.a. reserverør. Kan statsråden få vurdert denne saka på ny, da mange lyarar har fått dårlegare mottakstilhøve?"

Statsråd Kleveland kunne forsikre at hun mente at en forutsetning for NRKs posisjon som allmennkringkaster er at mottaksforholdene for radiolytterne er så gode som mulige og at lydkvaliteten på FM var bedre enn langbølge, men at hun innså at det alltid vil være noen utfordringer knyttet til innføringen av ny teknologi:

"Jeg innser imidlertid at overgang til nye sendesystemer kan skape mottakingsvansker i overgangsfasen. Men jeg forutsetter at overgangen fra bruk av Kløfta-senderen til FM-sendinger ikke skal utelukke noen lyttere fra å motta Norsk rikskringkastings sendinger, men i stedet gi de samme lytterne radiosendingene med bedre teknisk kvalitet."

I medlemsbladet til Norsk Radiohistorisk Forening fra 1995 kan man også lese synspunktene til en radioingeniør som mente at FM-signalene ikke fungerer så godt i bil, slik at langbølgen var å foretrekke. Langbølgesenderen på Kløfta erstattet forøvrig i sin tid langbølgesenderen på Lambertseter i Oslo som hadde 150 meter høye master som ble bygget i 1929 og tatt ut av drift i 1954, da Kløftasenderen ble tatt i bruk. Men tårnene på Lambertseter ble stående til tidlig på 70-tallet. På Lambertseter er det fremdeles en vei og et stort borettslag som heter Langbølgen

Nå gikk verden videre også uten langbølgesenderen på Kløfta, og sett i ettertid må vi vel medgi at lydkvaliteten ikke var spesielt god. Ikke var det stereolyd heller. Men det er kanskje også verdt å å minne om at selv om bytte av radioteknologi av og til har laget litt bølger i den politiske debatten, er det ingen ting sammenlignet med hvor vanskelige debatter det har vært om fjernsyn. Jeg har tidligere blogget om den spesielle norske TV-debatten, der det allerede ved innføringen av fjernsyn, som kom sent i Norge, var slik at statsminister Einar Gerhardsen måtte understreke at det ikke var noen grunn til å være redd fjernsynet da han holdt tale ved åpningen av NRK i 1960:

"Mange har vært engstelige for at fjernsynet skal komme til å gripe forstyrrende inn i familelivets rytme og vaner (...) En har vært særlig redd for at barna skal bli så opptatt av fjernsynet at de forsømmer både lekselesing og aktiv lek ute i sol og frisk luft. Det er ingen grunn til å være redd fjernsynet".


Men aller mest politisk støy ble det da NRK fant ut at de skulle sende i farger. Dagbladet gikk imot fargefjernsyn på lederplass. Det samme gjorde mange andre aviser. Men den 10. desember 1971 vedtok Stortinget med 94 mot 34 stemmer at fargefjernsyn skulle innføres men bare som en prøveordning i første omgang. De som stemte mot farger på TV var Senterpartiet og Venstre, samt noen enkeltrepresentanter fra KrF og Arbeiderpartiet. Fargefjernsyn var i følge flere av disse kritikerne mer umoralsk enn TV i svart-hvitt fordi man så mye lettere kunne forveksle TV-bildene med virkeligheten når bildene kom i farger. Noe som fikk saksordfører Einar Førde til å gi følgende legendariske karakteristikk av motstanderne av farger på TV: "Me får finna oss i at synda hev kome til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar ".

tirsdag 6. desember 2016

Norsk skole klatrer på Pisa-undersøkelsen

Dagens Næringsliv om Pisa 2015
I går blogget jeg om TIMSS-undersøkelsene som er en stor internasjonal undersøkelsen som måler elevenes prestasjoner i matematikk og naturfag i barneskole, ungdomsskole og videregående skole. Den viste at norsk skole har hatt god fremgang. I dag ble resultatene av den enda mer kjente Pisa-undersøkelsen lagt frem. Og også her har norske elever gjort det bedre enn forrige gang det ble målt. I Dagens Næringsliv kan vi lese følgende gladnyhet:

"I matematikk er Norge blant de landene som har hatt størst fremgang siden forrige undersøkelse fra 2012. Det er blitt flere elever på høyt nivå i matematikk, og færre på lavt nivå de siste årene. Ifølge Pisa har andelen elever på de laveste nivåene i matematikk gått ned fra 22 prosent til 17 prosent i 2015."

Undersøkelsen viser at Norge for første gang ligger over OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag. Både Pisa-undersøkelsen og TIMSS viser norsk skole er på rett vei. Og aller best gjør 15-åringene det i lesing, der Norge ligger i nær toppen i hele OECD. Kunnskapsdepartementet peker i sin omtale av resultatene på at det selvsagt er svært gledelig at norske elever er blant de beste, men at vi må ta tak i bekymringsfullt store kjønnsforskjeller når det gjelder leseferdigheter:

"De norske elevene utmerker seg spesielt når det gjelder lesing. Her er 15-åringene i Norge blant de beste i hele OECD. – Et godt og systematisk arbeid med lesing over tid gir gode resultater, sier direktør i Utdanningsdirektoratet, Hege Nilssen. Det er fortsatt store kjønnsforskjeller i lesing. Andelen gutter på de laveste nivåene er hele 21 prosent, mens andelen jenter er ni prosent. – Det er grunn til å glede seg over de gode resultatene i lesing. Her har skolen lykkes med mye, men vi må jobbe videre for å gjøre også guttene til bedre lesere, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Forskjellen i leseferdigheter mellom jenter og gutter er ifølge PISA 2015 et helt skoleår."

Pisa-underøskelsen viser at Norge, sammen med Island og Finland, er de landene i OECD der det er minst forskjeller mellom skolene når det gjelder prestasjoner, mens det er stor variasjon innenfor den enkelte skole. Et typisk norsk klasserom har elever på alle nivåer. Og noe av det mest gledelig i disse nye undersøkelsene er at de viser at det er blitt mer ro og orden i skolen enn det var for ti år siden. Kunnskapsdepartementet skriver:

"Det er blitt betydelig mer arbeidsro i norske klasserom fra 2003 til 2015. I 2003 rapporterte hele 41 prosent av elevene om bråk og uro i timene, og i 2015 hadde denne andelen sunket til 25 prosent. – Dette er en gledelig utvikling, særlig når vi vet at det er en positiv sammenheng mellom læringsmiljø og læringsresultater, sier Nilssen. – PISA-undersøkelsen viser at mye går bra i norsk skole. Regjeringen vil fortsette satsingen på et godt læringsmiljø, og på å styrke de grunnleggende ferdighetene i skolen, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen."

Som med TIMSS-undersøkelsen er Pisa 2015 noe langt mer enn en tilfeldig enkeltundersøkelse. Det handler om et internasjonalt samarbeid der man er opptatt av å finne sammenhenger mellom innsats og resultater. En grundig gjennomgang av de norske resultatene finnes i boken "Stø kurs - Norske elevers kompetanse i naturfag, matematikk og lesing i PISA 2015", en bok på over 200 sider skrevet av flere skoleforskere og redigert av Marit Kjærnsli og Fredrik Jensen. 

Også internasjonalt får Pisa-undersøkelsen stor oppmerksomhet, kanskje aller mest i de landene der resultatene ikke er så gode som en hadde håpet. Selveste New York Times har også skrevet om Pisa 2015 i dag, i artikkelen "What America can learn from smart schools in other countries" for å peke på at denne type internasjonale sammenligninger har stor verdi når man skal finne ut sammenhengen mellom innsats og resultater, og deretter lage strategier for å bli bedre. Selv om Pisa-undersøkelsen ikke måler alt som er viktig, er det slett ikke slik at den måler uviktige ting, slike enkelte hevder i den norske skoledebatten. New York Times er veldig tydelig på dette, og skriver:

"Every three years, half a million 15­-year­olds in 69 countries take a two­hour test designed to gauge their ability to think. Unlike other exams, the PISA, as it is known, does not assess what teenagers have memorized. Instead, it asks them to solve problems they haven’t seen before, to identify patterns that are not obvious and to make compelling written arguments. It tests the skills, in other words, that machines have not yet mastered. The latest results, released Tuesday morning, reveal the United States to be treading water in the middle of the pool."

Og New York Times skriver også litt om hva som ser ut til å gi bedre resultater, og hva som ikke ser ut til å virke:

"Here’s what the models show: Generally speaking, the smartest countries tend to be those that have acted to make teaching more prestigious and selective; directed more resources to their neediest children; enrolled most children in high­quality preschools; helped schools establish cultures of constant improvement; and applied rigorous, consistent standards across all classrooms. (...) Some of the other reforms Americans have attempted nationwide in past years, including smaller class sizes and an upgrade of classroom technology, do not appear on the list of things that work. In fact, there is some evidence that both policies can have a negative impact on learning."

mandag 5. desember 2016

Fremgang for norske elever i TIMSS

I forrige uke fikk vi presentert resultatene av TIMSS-undersøkelsen. TIMSS står for Trends in International Mathematics and Science Study og er en stor internasjonal undersøkelse som måler elevenes kompetanse i matematikk og naturfag på 4/5 og 8/9 trinn. Den pleier å få stor medieoppmerksomhet både i Norge og i andre land.

630 000 elever i 59 land har deltatt og i Norge er det 140 skoler på barnetrinnet og 144 skoler på ungdomstrinnet som har deltatt. Norge klarer seg godt, særlig på barnetrinnet, i følge denne undersøkelsen. I et informativt sammendrag av de norske resultatene i TIMSS-undersøkelsen kan vi lese at:

Norske elever på 5. trinn presterer svært bra i matematikk. De skårer høyere enn jevnaldrende elever i de andre nordiske landene og plasserer seg blant de beste i Europa. På 9. trinn kan norske elevers matematikkprestasjoner karakteriseres som middels gode, i et europeisk perspektiv (se flere detaljer i vedlegg 1 og 2). Det er særlig svake prestasjoner i emneområdet algebra som her trekker gjennomsnittsskåren ned. Både på 5. og 9. trinn viser norske elever at de har meget høy kompetanse innenfor emneområdet statistikk. I Norge er det ingen kjønnsforskjeller i matematikk på de aktuelle trinnene. Trend for Norge, basert på resultater fra 4. og 8.trinn, viser ingen endring fra 2011 til 2015 for 4. trinn, men elevene på 8. trinn har hatt en framgang i matematikk i denne perioden.

Det er også interessant å se hvordan utviklingen har vært over tid. Norge har deltatt i denne undersøkelsen siden 1995, så vi har et etter hvert fått et godt bilde at hvordan elevenes kunnskapsnivå har utviklet seg. I sammendraget står det:

"Som det fremgår var det en kraftig tilbakegang i norske elevers prestasjoner i perioden 1995 til 2003. Etter det har prestasjonsnivået steget jevnt og forholdsvis mye fram til 2011, og ser nå ut til å ha stabilisert seg på et høyere nivå enn i 1995. I den siste fireårsperioden, 2011 – 2015, er det ingen endring i skår på 4. trinn. Figur 4 viser at det var en sterk tilbakegang i norske 8. trinns- elevers prestasjoner i perioden 1995 til 2003. De norske elevene har siden 2003 hatt en jevn framgang i prestasjoner. Norske elevers prestasjoner i matematikk på 8.trinn er høyere i 2015 enn i resultatene fra forrige TIMSS studie."

Elevenes prestasjoner i naturfag følger omtrent samme utvikling over tid som prestasjonene i matematikk. Også her har det vært en fremgang i prestasjonene i barneskolen, men vi har ikke hatt en tilsvarende forbedring når det gjelder naturfag i ungdomsskolen.

Vi fikk også presentert undersøkelsen TIMSS Advanced 2015 i forrige uke. Dette er en undersøkelse der ni land deltar og som måler prestasjonene til de elevene som spesialiserer seg på høyeste nivå i matematikk og fysikk i siste år på videregående skole. Fordi det er svært forskjellig hvor mange elever i den ulike landene som velger full fordypning i matematikk og fysikk, er undersøkelsen også opptatt av hvor stor andel som velger realfag på det høyeste nivået. I Norge er det en utfordring at det er få som velger full fordypning i matematikk og fysikk i videregående skole. I Utdanningsdirektoratets oppsummering kan vi lese at:

"Med tanke på fremtidig rekrutering til realfag, er det en utfordring for Norge at så få elever velger full fordypning i matematikk og fysikk. Kun 13 prosent guttene og 8 prosent av jentene valgte full fordypning i matematikk i 2015. Rekrutteringen til fysikk er enda svakere, spesielt blant jenter. Kun 4 prosent av jentene og 9 prosent av guttene av det totale årskullet på Vg3 valgte fysikk i 2015."

Når det gjelder resultatene i denne undersøkelsen har Utdanningsdirektoratet laget et tilsvarende informativt sammendrag av TIMSS Advanced. Her kan vi lese at Norge hevder seg svært godt i fysikk, men at dette kan være påvirket av at det er en såpass lav andel som har valgt full fordyping i fysikk i Norge:

"Det fremgår av figuren at Norge befinner seg blant de høyest-presterende landene som deltar i TIMSS Advanced (507 poeng). Kun Slovenia har høyere skår enn Norge. Sverige skårer om lag 50 poeng lavere enn Norge, men har til gjengjeld betydelig høyere dekningsgrad. Norges dekningsgrad er 6,5 %, mens Sveriges dekningsgrad er 14,3 %."

Når det gjelder matematikk er Norge mer midt på treet blant de ni landene som deltok i undersøkelsen. Resultatene i Norge er svakere enn resultatene i Libanon, Russland, USA og Portugal, men høyere enn resultatene i Sverige og Italia. Frankrike og Slovenia har resultater som er er omtrent som Norges.

Så er det også viktig å huske på at TIMSS ikke er bare er en mer eller mindre tilfeldig undersøkelse som sammenligner resultatene for en prøve, men del av et større forskningssamarbeid for å avdekke sammenhenger mellom innholdet i undervisningen, lærernes kompetanse og andre tiltak i skolen og de resultatene elevene oppnår. For for de spesielt interesserte er det mulig å gå dypere inn i disse sammenhengene ved å lese boken "Et skritt fram og et tilbake" der tre norske skoleforskere analyserer resultatene i TIMSS Advanced og går igjennom innholdet i fagene, elevenes prestasjoner på ulike delområder, lærernes kompetanse og elevenes forhold til lærerne.

lørdag 3. desember 2016

Flere medforfattere på forskningsartikler

The Economist har i siste nummer sett litt på veksten i antall medforfattere som står bak hver forskningsartikkel som blir publisert. De har sett på data for 34 millioner forskningsartikler på ulike fagområder som er publisert i anerkjente og fagfellevurderte tidsskrifter internasjonalt fra 1996 og frem til i dag. Tallene viser at antall forfattere for hver artikkel har økt i perioden, fra 3,2 til 4,4 forfattere.

Tallene viser imidlertid at det er veldig stor variasjon mellom ulike fagdisipliner. I artikkelen "Scientific papers get more authors", som også har en illustrerende graf, skriver The Economist:

"Between 1996 and 2014 the list of authors of the average physics and astronomy paper stretched by two-thirds, to 6.5 names. The increase was more modest in other disciplines, which had less crowded bylines to begin with. Papers in medicine gained, on average, one additional author for every two. In chemistry and engineering the average list grew by two-fifths. By contrast, there was hardly any change in the arts and humanities."

Nå der det vel, litt forenklet, en god og dårlig grunn til at antall medforfattere vokser. Den gode grunnen er at mens det i enkelte fag er slik at forskning kan være en ganske individuell, og i lange periode temmelig ensom aktivitet, er det i andre fag helt nødvendig at store team jobber sammen for å frembringe resultatene. Det gjelder særlig i fagdisipliner som fysikk, kjemi og medisin. Men det er også ulike tradisjoner når det gjelder hvor stort bidraget må være for å kreditere medforfattere. The Economist skriver:

"Another trend is that the meaning of authorship in massive science projects is getting fuzzier. Particle physics and genomics, both of which often involve huge transnational teams, are particularly guilty here. A paper on the Higgs boson published in 2015 in Physical Review Lettersholds the record, with 5,154 co-authors (listed on 24 of the paper’s 33 pages). It reported on the mass of the boson, a fundamental particle studied in experiments conducted in the giant—and heavily staffed—Large Hadron Collider near Geneva. A genomics paper on Drosophila, a much-studied fruitfly, also published in 2015, has 1,014 authors, most of them students who helped with various coding tasks."

Og her kommer vi til det som er den mer problematiske grunnen til at medforfatterlistene vokser. Fordi publiseringer i anerkjente tidsskrifter kan avgjøre forskeres karrièrer, og i mange tilfeller også har betydning for økonomiske belønninger, både til personer og institusjoner, kan det være fristende å legge til flere navn på listen over forfattere. I artikkelen "Why research papers have so many authors" skriver The Economist at dette har gjort at noen forskere har blitt påfallende mer produktive de senere årene, ikke minst i USA og UK der det har blitt vanlig å legge til navnet på noen kjente toppforskere ved egen institusjon som "gjesteforfattere" :

"That can lead to some researchers becoming improbably prolific. For example, between 2013 and 2015 the 100 most published authors in physics and astronomy from American research centres had an average of 311 papers each to their names. The corresponding figure for medicine, though lower, was still 180. Figures for British universities are more modest but similarly striking. The top century of physicists and astronomers averaged 280 papers each; the top century of doctors, 139 papers.

Forskning er en internasjonal aktivitet. Forskere samarbeider på tvers av landegrenser, publiserer artikler sammen og viktige funn og resultater brukes på tvers av landegrenser. Det gir like stor anerkjennelse for en norsk forsker å publisere i et stort og viktig internasjonalt tidsskrift som for en amerikaner eller tysker. Et eksempel på at denne problemstillingen diskuteres for fullt også i Norge er artikkelen "Medforfatterskap i medisin og helsefag", på nettsiden til De nasjonale forskningsetiske komiteene, der Magne Nylenna skriver at:

"Forfatterskap er et av de mest omdiskuterte og kontroversielle emner i medisinsk forskningsetikk. Beskyldninger om uberettiget forfatterskap er den hyppigste årsak til undersøkelser om uredelighet i medisinsk forskning. I tillegg har uenighet om forfatterskapsspørsmål skapt splid i mange forskergrupper og ødelagt mange vennskap. Flere spørsmål er sentrale: Hvorfor er det så viktig å bli navngitt som forfatter? Hvem (og hva) kvalifiserer for forfatterskap? Når det er flere forfattere av en artikkel, hvilke rekkefølge bør de stå i? Hvem bestemmer egentlig forfatterlisten på en vitenskapelig artikkel?"


Artikkelen gir en fin prinsipiell gjennomgang av hva som bør gjelde, for eksempel hvordan man skal forholde seg til "gift authorship", "guest authorship" og "ghost authorship".  Temaer som først og fremst diskuteres blant de spesielt interesserte, men som har fått betydning for langt flere, i takt med at forskningens betydning i samfunnet blir stadig større.

fredag 2. desember 2016

Om digital agenda og post-agenda

Stortingets dagsordens sak 3 og 4 på tirsdag denne uken
Tirsdag denne uken behandlet Stortinget regjeringens stortingsmelding om Norges digitale agenda, en melding som beskriver hovedretningen og viktige prinsipper for digitalisering i offentlig sektor, om digital tilrettelegging for økt vekst, produktivitet og deltagelse i samfunnet generelt og om vår fysiske digitale infrastruktur i form av blant annet mobilnett og bredbånd.

Jeg blogget om innholdet i Digital agenda for Norge her da vi la den frem i april i år. Stortinget har jobbet med saken siden da og hatt både komitehøring og seminarer i regi av komiteen. De gjennomførte tirsdag en bra debatt som viste at det er bred tilslutning til det regjeringen gjør på dette området. Og det er særlig grunn til å takke Transport- og kommunikasjonskomiteen generelt og saksordfører Torill Eidsheim spesielt for den jobben som er gjort for å løfte disse temaene og sørge for den nødvendige diskusjonen og avklaringene i Stortinget. Møtereferatet fra Stortinget er her.

Så er det jo, særlig fordi meldingen om postsektoren ble behandlet i Stortingets plenum samme dag av samme komité, litt fristende å sammenligne tiden og oppmerksomheten som ble brukt på de to sakene. Debatten om Digital agenda tok 57 minutter, det var syv innlegg fra stortingsrepresentanter og to statsråder var på talerstolen. Til Jan Tore Sanners innlegg var det seks replikker. Til sammenligning ble det på debatten om Posten brukt en time og 31 minutter, det var 20 innlegg fra stortingsrepresentanter. Det var en statsråd, samferdselsministeren, men han var på talerstolen tre ganger i løpet av debatten for å holde innlegg og svarte i tillegg på seks replikker. Arbeiderpartiet utmerket seg ved å holde hele ni innlegg om Postens fremtid, mens samme parti hadde to innlegg om vår digitale fremtid.

Nå skal man være forsiktig med å lese alt for mye om en saks betydning ut av hvor mye tid man bruker på debatten om den, blant annet fordi det er mer enighet om noen saker enn om andre. Det er også slik at når dagsorden er full og mange saker skal behandles samtidig, så prioriterer man sakene det er mest uenighet om medieoppmerksomhet om. Men det er likevel grunn til å mene at den digitale omstillingen vi er inne i nå, der vi vil oppleve en stor omstilling i en rekke bransjer og samfunnsområder, vil kreve betydelig mer plass i den politiske debatten i årene som kommer.

Så kan man jo også minne om at stor interesse for en stortingsmelding om posten nettopp skyldes at konsekvensene av digitaliseringen er svært merkbare der fordi vi foretrekker å bruke epost og andre digitale kommunikasjonskanaler fremfor papirpost. Vi leser også stadig mer nettaviser fremfor papiraviser. Og på denne måten blir stadig flere av de vanlige politiske debattene, i stadig flere sektorer, omgjort til en slags digitaliseringsdebatter. På grunn av en teknologisk utvikling omtrent alle etter hver er en del av.

torsdag 1. desember 2016

For en avslutning av Magnus Carlsen!

Etter veldig mange dager med stang-ut, der 10 av 12 partier i langsjakk endte uavgjort, noen etter flere timers spill, og de to øvrige endte med en seier hver, ble det et fyrverkeri av en avslutning i kveld med fire partier hurtigsjakk. De første to fulgte omtrent samme spor og endte med remis selv om Magnus Carlsen var svært nær vinne parti to. Men så ble det to vakre og knusende seire i parti tre og fire.

Det har i hvert fall gått opp for verden at Sergej Karjakin er verdens beste defensive sjakkspiller. Litt som Italia i fotball, som forsvarer og forsvarer, men gjerne klarer å utnytte den ene feilen motstanderen gjør, scorer og legger seg i forsvar igjen. Ofte ekstremt effektivt. Og det er som kjent fullt tillatt å vinne på denne måten. Problemet kommer når motstanderen scorer fordi man ikke klarer å stå imot alle angrepene og derfor blir tvunget til å gå i angrep selv. Vi har ventet lenge på at dagen skulle komme der Karjakin måtte vinne, men det var først i det siste partiet på VMs siste og avgjørende dag det ble slik. Og da var Magnus klart best.

Sjakk på TV er skummelt avhengighetsskapende også når det går sakte, men det ble virkelig spennende TV-underholdning med fire raske kamper på rad. Det er bare å gratulere NRK og VG-TV med utmerkede sendinger og Magnus Carlsen fra Lommedalen med sitt tredje verdensmesterskap. Jeg blogget om han også da han ble verdensmesters for første gang i 2013, og hadde denne lille analysen av en viktig ting som skiller sjakk fra andre store publikumsidretter, og som jeg tenker at er like mye tilfelle denne gangen som det var da:

"Det er en spesiell ting ved sjakk som gjør at det skiller seg fra stort sett alle andre publikumsidretter. I stort sett alle andre idretter kan man kan sitte i sofaen hjemme og være skråsikker på hva utøverne burde gjort bedre, enten de driver med fotball, tennis eller skihopping, og uten at man har noe som helst av egne prestasjoner å skryte av. Vi vet likevel hva de burde gjort. Sjakk er annerledes. Det er rett og slett umulig å sitte hjemme i sofaen og ha en bedre plan enn den Magnus Carlsen har, selv for svært gode utøvere. I ettertid ser vi jo hvor genial planen hans var, og hvordan motstanderen ble lokket inn i en felle, men der og da er det bare en person som ser det. Det er derfor han er best i verden."

mandag 28. november 2016

Danmark: En fremtidsrettet borgerlig regjeringsplattform

I går fikk Danmark presentert en ny regjeringsplattform fra de tre partiene Venstre, Liberal Alliance og Det Konservative Folkeparti som har bestemt seg for å etablere en ny borgerlig mindretallsregjering sammen. Og i dag ble den nye regjeringen utnevnt, med i alt 22 ministere.

Regjeringsplattformen Marienborgavtalen 2016 har fått tittelen "For et friere, rigere og mer trygt Danmark" og er så langt jeg kan se en gjenkjennelig og solid borgerlig plattform. Den danske avisen Politiken skriver at det ikke er snakk om noen liberal revolusjon, men slår fast at "Det er formentlig et af de mest borgerligt-liberale regeringsgrundlag i nyere dansk historie".

Regjeringsavtalen til den såkalte "trekløverregjeringen" er på i underkant av 90 sider og er ikke så helt ulik en norsk regjeringserklæring verken i lengde eller i valg av temaer. Den nye borgerlige regjeringen er i første kapittel svært tydelige på at de verdier må skapes før de kan deles og at regjeringen legger et generasjonsperspektiv til grunn for jobben som skal gjøres:

"Vi skal ikke kun sikre, at Danmark holder vores tid ud. Vi skal give et land videre til vores børn og børnebørn, som er friere, rigere og mere trygt. Derfor skal vi træffe ansvarlige og visionære beslutninger, der understøtter vækst og udvikling. For uden vækst er mulighederne få. Med vækst kan vi mere. Jo rigere vi bliver, jo flere penge har vi også til uddannelse, forskning, sundhed og ældrepleje. Regeringen vil føre en stærk og ansvarlig økonomisk politik, som skaber nye, spændende muligheder i det kommende årti. Vi vil prioritere offentlige udgifter, øge arbejdsudbuddet og styrke produktiviteten. Jo flere ansvarlige beslutninger vi træffer, jo bedre muligheder får vi for at investere i fremtiden. Vi vil sænke skatter og afgifter, så det bliver billigere at være dansker og billigere at drive virksomhed. Det vil komme os alle til gavn."

Både i kapitlet om skattepolitikken (kapittel 9: Lavere skatt) og i kapitlet om arbeidsmarkedet (kapittel 10: Fleksibelt og effektivt arbeidsmarked) understrekes det sterkt hvor viktig det er at offentlig politikk må ha som mål å flytte flere fra passivitet til arbeid. I kapittel 10 skriver de:

"Langt flere skal forsørge sig selv. Regeringen vil flytte tusindvis væk fra offentlig forsørgelse og over i beskæftigelse. Det har stor menneskelig værdi, når flere oplever, at de kan bidrage på arbejdsmarkedet, hvor deres indsats er værdsat og skaber værdi."

I kapittel 17 om "Fornyelse av den offentlige sektor" er det svært tydelig at den nye regjeringen har ambisjoner om å flytte ressurser fra administrasjon og til tjenesteproduksjon ved å fjerne tidstyver, forenkle regler, detaljstyre og kontrollere mindre og være mer opptatt av å styre etter overordnede mål og resultater. I plattformen står det at:

"Vi har tillid til medarbejderne og deres faglighed. Det vil vi vise gennem afbureaukratisering og forenkling. I dag spildes for meget energi på kontrol og papirarbejde. Regelforenkling skal bidrage til, at medarbejderne i den offentlige sektor får mere tid og fokus på at løse kerneopgaver. Vi vil sætte fokus på de offentlige ledere. De skal sætte en klar retning for arbejdet. Vi vil i højere grad styre den offentlige sektor ud fra klare mål og med et større fokus på resultater."

Det er oppnevnt en egen minister for offentlig innovasjon i Finansdepartementet. Og regjeringsavtalen beskriver noen nye arenaer og virkemidler som skal hjelpe regjeringen i dette arbeidet, blant annet en ny "ledelseskommisjon" som skal understøtte god ledelse i det offentlige og bidra til en erfaringsutveksling på tvers av sektorer og virksomheter. Det pekes blant annet på at det må være en større utveksling av ledere mellom offentlig og privat sektor. Og ved årsskiftet 2017/18 skal det legges frem et nytt "Program for fornyelse av offentlig sektor" , som beskrives slik i plattformen:

"Det vil sætte rammen for vores arbejde med at udvikle og effektivisere den offentlige sektor, så vi får den bedst mulige velfærd for pengene. Vi vil blandt andet styrke borgernes frie valg, konkurrenceudsætte flere offentlige opgaver, forstærke fokus på resultater, forbedre den organisatoriske forankring af systematiske benchmarking og give de offentligt ansatte større frihed i opgaveløsningen."


Det slås også fast at staten ikke skal drive selskaper som er i direkte konkurranse med private. De statlige virksomhetene det pekes på helt konkret når det gjelder avhending er dansk TV2 og 16 campingplasser som nå eies av staten. Akkurat her må vi slå fast at Norge ligger litt foran Danmark. Og det er interessante formuleringer om hvordan det kommunale selvstyret skal økes, blant annet gjennom økt bruk av forsøksvirksomhet der kommunene tar et utvidet ansvar.

Når det gjelder digitalisering i offentlig sektor opplever jeg at regjeringsplattformen er relativt nøktern og mest opptatt av å fortelle at regjeringen vil løse de oppgavene man allerede har på en bedre måte enn å liste opp helt nye satsinger. Det har nok sammenheng med de enorme it-utfordringene Danmark har hatt i skatteetaten sin i det siste. Plattformen slår rett og slett fast at de nå skal bygge opp et helt nytt skattevesen og "frem mod 2020 investere massivt i blandt andet flere medarbejdere og ny it i skattevæsenet". Og litt lenger ut i plattformen slår de fast at:

"Regeringen vil herudover lancere en ny strategi for mere professionel it-styring i staten. Det skal understøtte en bedre anvendelse af ressourcerne, og at der foretages de nødvendige investeringer for at vedligeholde og fremtidssikre den digitale infrastruktur."


Når det gjelder den bredere digitaliseringspolitikken og de politiske rammebetingelsene for digitalisering i næringlivet er omtalen litt mer ordrik, og det varsles en ny strategi for hvordan Danmark skal møte den digitale omstillingen vi er inne i:

"Regeringen vil sætte ambitiøse mål for, hvordan vi fører Danmark igennem en digital omstilling, så vi på den ene side udnytter potentialet til gavn for virksomhederne og borgerne og samtidig får alle borgere med og sikrer en tryg og sikker omstilling. Regeringen vil udarbejde en samlet strategi for Danmarks digitale vækst, der skal bringe Danmark i front, når det kommer til at udnytte de teknologiske muligheder. Strategien skal understøtte digitale vækstvirksomheder og dansk erhvervslivs digitale omstilling gennem fremtidssikret uddannelse, gode vilkår for investeringer og digital tillid samt en fokuseret erhvervsfremmeindsats."

Noe av det mest interessante i plattformen er nettopp hvordan den nye regjeringen beskriver og forholder seg til disse omstillingsutfordringene som kommer som et resultat av mer globalisering, ny teknologi og arbeidsinnvandring, og som i mange land utløser en motreaksjon, med krav om mer proteksjonisme. Den danske trekløverregjeringen slår fast at både globalisering, ny teknologi og innvandring av høyt kvalifisert arbeidskraft vært bra for Danmark, en forutsetning for landets suksess og helt nødvendig også i fortsettelsen. Men det er også noen utfordringer knyttet til å få alle med i denne omstillingen. Derfor skal de etablere et såkalt "disrupsjonsråd" der partiene i arbeidslivet skal være med, sammen med ministere, eksperter og næringslivsfolk:

"Regeringen vil oprette et partnerskab, hvor arbejdsmarkedets parter, virksomheder, eksperter og relevante ministrer skal drøfte og analysere fremtidens arbejdsmarked. Partnerskabet skal drøfte, hvordan vi sammen skal sikre et stærkt Danmark, hvor vi får grebet mulighederne i den teknologiske udvikling bedst muligt, og hvor alle kommer med i udviklingen og får del i den velstandsudvikling, som globalisering og ny teknologi giver os mulighed for. Partnerskabet skal samtidig drøfte, hvordan vi kan fastholde og udbygge et arbejdsmarked, som både er kendetegnet ved dynamik og ordentlige forhold, og hvor der ikke sker social dumping."

Hvordan Danmark møter digitaliseringen, automatiseringen og delingsøkonomien handler i følge regjeringsplattformen også om å få til en mer systematisk satsing på livslang læring i arbeidslivet. Her vil regjeringen bruke trepartssamarbeidet med arbeidslivets parter som en viktig arena for diskusjoner om hva som bør gjøres:

Et arbejdsmarked med en større grad af automatisering, deleøkonomi og robotteknologi stiller store krav til omstillingsparathed i arbejdsstyrken. Det kræver både en indsats fra den enkelte, men også gode muligheder for livslang læring, så kompetencerne kan blive udbygget og opdateret i takt med arbejdsmarkedet udvikler sig. Det er aftalt, at næste trepartstema skal omhandle voksen- og efteruddannelse. Fokus vil være på at styrke og målrette mulighederne for ufaglærte og faglærte.

Og når de først er i gang med å sette ned nye råd og utvalg for å gi gode råd om fremtidsutfordringer skal Danmark også ha et "Råd om gode konkurrencevilkår" som løpende skal benchmarke om dansk næringsliv har konkurransedyktige rammebetingelser og komme med gode råd om endringer i selskapsskatt, personskatter, avgifter, rapporteringskrav og ulike lover og reguleringer som påvirker næringlivets konkurranseposisjon. Det skal også settes ned et "Iverksetterpanel" som i følge plattformen skal gi råd om hvordan man legger bedre til rette for at nyetablerte virksomheter kan ta neste skritt og vokse seg store.

søndag 27. november 2016

Fra "peak oil" til "peak demand"?

The Economist er på sitt aller beste denne helgen med en special report med tittelen "The Future of oil - breaking the habit", en lang gjennomgang om fremtidens energiforsyning og energiforbruk som virkelig forsvarer abonnementsprisen.

Som oppspill til den gjennomgangen er det en hovedleder, med tilhørende forside til venstre, om hva valget av Donald Trump vil bety for global klimapolitikk, "Climate change in the era of Trump". Der skriver de at mye er usikkert, men slår fast at valgresultatet ikke behøver å forandre så mye som man kunne tro. Det vil uansett være kombinasjonen av ulike lands egeninteresser og bedriftenes evne til innovasjon og teknologiutvikling som avgjør hvor store endringer som vil skje i årene som kommer.

Men tilbake til the Economists kinderegg av et spesialbilag som handler om tre store temaer; Hva slags fremtid oljeselskapene må forberede seg på? Hva elektriske biler vil bety for transportsektoren? Og hvorfor Kina og India ikke nødvendigvis vil kopiere USA og Europas energi- og transportstrategier. Spesialbilaget begynner med en innledende artikkel som minner om at store endringer, når de først kommer, kan komme fort, slik det gjorde da bilen erstattet hesten som transportmiddel i verdens største byer for omkring 100 år siden:

"At the turn of the 20th century, the most malodorous environmental challenge facing the world’s big cities was not slums, sewage or soot; it was horse dung. In London in 1900, an estimated 300,000 horses pulled cabs and omnibuses, as well as carts, drays and haywains, leaving a swamp of manure in their wake. The citizens of New York, which was home to 100,000 horses, suffered the same blight; they had to navigate rivers of muck when it rained, and fly-infested dungheaps when the sun shone. At the first international urban-planning conference, held in New York in 1898, manure was at the top of the agenda. No remedies could be found, and the disappointed delegates returned home a week early. Yet a decade later the dung problem was all but swept away by the invisible hand of the market. Henry Ford produced his first Model T, which was cheap, fast and clean. By 1912 cars in New York outnumbered horses, and in 1917 the last horse-drawn streetcar was retired in Manhattan. It marked the moment when oil came of age."

Denne erkjennelsen av at vi nå står foran et mulig teknologidrevet skifte, i kombinasjon med nye tiltak mot luftforurensning og klimagassutslipp, som kan få minst like store konsekvenser som endringene for 100 år siden. Vi vet ikke nøyaktig når dette slår inn for fullt, men det innebærer at når det slår inn så vil det i hvert fall ha stor betydning for forbruket av olje i verden. De kan frykten for at vi igjen får en rekordhøy oljepris på grunn av "peak oil" på kort tid bli erstattet av et helt annet fremtidsbilde der det ikke er produksjonen som passerer toppen, men oljeforbruket:

"In the 20th century the nagging fear was “peak oil”, when supplies would start declining. But now, as Daniel Yergin, a Pulitzer-prizewinning oil historian, puts it: “There is a pivot away from asking ‘when are we going to run out of oil?’ to ‘how long will we continue to use it?’ ” For “peak oil”, now read “peak demand”."

Artikkelen "How to deal with worries about stranded assets" handler om hva dette betyr for verdiutviklingen i oljeindustrien, "The coming revolution in transport" handler om transportsektoren spesielt, og om det virkelig er slik at elektriske kjøretøyer noen gang kan bli virkelig konkurransedyktige. The Economist minner om at det er ganske langt igjen, men også om at fordi det allerede har vært gjort så store fremskritt når det gjelder kostnadsreduksjoner og økt energieffektivitet er det dumt å utelukke at det kommer mer:

"...at a battery’s current price of around $325 per kilowatt hour (kWh), oil prices would need to be above $350 a barrel for EVs to be cost-competitive in 2020. Even if they were to fall to the DoE’s target of $125 per kWh, they would still need an oil price of $115 a barrel to break even. But if battery prices fell that much, oil would probably become much cheaper, too, making petrol engines more attractive. Even with a carbon tax, the break-even oil price falls only to $90 a barrel. Those estimates may be too conservative, but the high cost of batteries and their short range help explain why EVs still make up only 0.1% of the global car fleet (...) Many experts dismiss the idea that EVs will soon be able seriously to disrupt oil demand. Yet they may be missing something. Battery costs have fallen by 80% since 2008, and though the rate of improvement may be slowing, EV sales last year rose by 70%, to 550,000. They actually fell in America, probably because of low petrol prices, but tripled in China, which became the world’s biggest EV market."

Så kommer det en egen artikkel, "The race to move beyond lithium-ion", om batteriteknologiens sannsynlige utvikling fremover, før de går løs på en analyse av Kinas og Indias energi- og transportpolitikk i artikkelen "Where India’s and China’s energy consumption is heading". Der er et viktig poeng er at det ikke uten videre er slik at disse to landene vil følge USAs bilbaserte utviklingsmodell når de moderniserer. Tvert imot gjør både ekstrem luftforurensing og arealknapphet at man må planlegge helt annerledes. Et interessant eksempel er dessuten hvordan innbyggerne selv tar i bruk nye og smarte løsninger, selv om myndighetene egentlig ikke har lagt til rette for det, i form at at bruk av el-sykler har tatt helt av:

"On the streets of big Chinese cities, the most eye-catching development is the surge in electric bikes, which cause far less congestion than cars and hardly any pollution, though their owners’ traffic etiquette is as poor as that of any car driver. (Delhi, not to be outdone, has acquired a new fleet of e-rickshaws). The IEA puts the number of electric bikes in China at 200m, nearly double the number of cars. They cater for workers who cannot afford cars, and overcome a problem that many public-transport users in big cities face: a long walk to and from the station. Mr Wang says one of their attractions is that, unlike electric cars, the government has not promoted them. They represent an innovative, free-market approach to a blue-collar problem. The downside is that city authorities in Beijing and elsewhere are cracking down on them and even considering bans, because they see them as a nuisance for cars and pedestrians."


Og for å virkelig gni det inn avsluttes dette spesialbilaget med artikkelen "Heading for the twilight -When oil is no longer in demand". der the Economist gir noen eksempler på at både lokalsamfunn og næringslivssektorer allerede er blitt endret av den utviklingen vi er inne i. Men de minner også om at denne omstillingen vil ta tid, og gå i rykk og napp, Vi har neppe sett det siste oljeprissjokket i historien og kanskje ikke den siste krigen om kontroll over oljeressursene heller. Og de minner om at det ikke er regjeringer og politikere alene som avgjør hvor fort endringene vil komme. Fordi man ikke kan vedta nye miljøteknologier og -tjenester og er teknologiutvikling, innovasjon og nye forretningsmodeller drevet av næringslivet enda viktigere:

"Governments paved roads, put up traffic signs and introduced legislation that allowed the motor car to establish itself. Yet it was the allure of the Model T for millions of consumers that finally drove the horse off the road."

lørdag 26. november 2016

Tros- og livssynssamfunn utenfor kirken

I følge en ny oversikt fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) er 11,9 prosent av befolkningen medlemmer av tros- og livssynssamfunn som mottar statssøtte og er utenfor den norske kirke. Det er kristne trossamfunn som er den største gruppen. SSB skriver:

"Av alle trus- og livssynssamfunna utanfor Den norske kyrkja som får statstilskot, har framleis dei kristne trussamfunna flest medlemmer: 349 000 personar. Desse utgjorde 56 prosent av alle medlemmer utanfor Den norske kyrkja per 1. januar 2016. Av dei kristne samfunn er det særleg Den romersk-katolske kyrkja i Noreg som har hatt ein auke. I tilhøve til 2015 er det 49 000 fleire medlemmar."

Islamske trossamfunn representerer den nest største gruppen, med 148 000 medlemmer, eller 2,8 prosent av befolkningen i Norge. SSB skriver:

"Islamske trussamfunn representerer den nest største religionen i Noreg, målt i talet på medlemmer. 23,8 prosent av alle medlemmer i trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja er medlemmer i islamske trussamfunn. Dette utgjer 2,8 prosent av befolkninga. Per 1. januar 2016 var det 148 000 muslimar som er medlemmer i eit islamsk samfunn i Noreg."

Vi kan også lese at Human-Etisk Forbund har 86 900 medlemmer, mens 18 817 tilhører buddhistiske trosamfunn, 8 882 er hinduer,  3 545 er sihker, mens bare 770 personer tilhører jødiske trossamfunn.

I en egen tabell er det også oversikt over de kristne trossamfunnene utenfor den norske kirke, der den katolske kirken som nevnt er klart størst med 144 856 medlemmer. Pinsemenighetene har 39 431 medlemmer, den svenske Margaretaförsamlingen har 21 689, den ortodokse kirken har 20 202, den evangelisk-lutherske frikirken har 18 908 og Jehovas vitner har 12 413 medlemmer.

torsdag 24. november 2016

Flere kommuner sier ja

Torsdag kveld var det kommunestyremøte i Ørskog kommune på Sunnmøre der de med 12 mot 5 stemmer vedtok å slå seg sammen med Ålesund, Skodje og Sandøy til en ny kommune fra 1. januar 2020. Til Sunnmørsposten sier fungerende ordfører Geir Petter Aure at:

"– Det er gledeleg at vi no har kome dit, og at vi fekk til dette vedtaket, slik at vi saman med dei andre kan vere med å bygge den nye kommunen. Det er viktig å komme med tidleg der, seier Aure til Smp.no seint torsdag kveld etter møtet. - Kvifor er det viktig? – Då får ein i større grad vere med på det som skjer, og legge føringar for det som skal skje seinare, seier varaordføraren, som også meiner det er lurt å kome mest mogleg i forkant av at Stortinget skal gjere sitt formelle vedtak om oppretting av Nye Ålesund, som først vil skje våren 2017."

Dette er et godt eksempel på diskusjoner som pågår i øyeblikket mange steder i landet. Det er ikke slik at alle de lokale prosessene ble helt avsluttet før sommeren. Og også etter at fylkesmennene har kommet med sine anbefalinger nå i høst har det vært gjort nye vedtak. Grunnen er at mange har sett på nytt på de langsiktige regnestykkene over demografi og fremtidige kostnader, og funnet ut at det blir krevende å stå alene. Og noen har, som Ørskog, opplevd at det har skjedd beslutninger om sammenslåinger i kommunene rundt som det har vært nødvendig å forholde seg til og at primæralternativet de jobbet for tidligere, der noen små landkommuner skulle slå seg sammen, ikke lenger var aktuelt. Ordføreren sier at:

"- Vi såg jo at grunnlaget for landkommune minka veldig. Det var ikkje grunnlag for å gå den vegen. – Trur du at de har folket bak dykk? – Ja, vi fekk jo sjølvsagt både positive og negative tilbakemeldingar i starten av denne prosessen, men det verkar som om folk har sett at landkommunen ikkje gjekk. Eg trur folkeviljen har snudd i tråd med det som etter kvart har kome fram, seier Aure."

Jeg tror mange har hatt en opplevelse av at kommunereformen er en berg- og dalbane, men der det er stadig mer som faller på plass. Rundt Ålesund var det innledningsvis et stort møte med 10 kommunestyrer som var samlet, så var det en kort periode der det så ut som det kanskje ikke ville komme noe ut av prosessen i det hele tatt, før det ble tatt nye initiativ som så langt har resultert i at fire kommuner vil få sammen til en ny kommune. Den nye kommunen vil ha omkring 55 000 innbyggere.

Det betyr at det nå er 144 kommuner, med omkring halve Norges befolkning, som har vedtatt at de ønsker å gå sammen med en eller flere naboer i en ny kommune. Noen av disse har gjort vedtak om å slå seg sammen med naboer som ikke vil, men det er nå hele 82 kommuner, med over en million innbyggere, som har gjort gjensidige vedtak om sammenslåing.

onsdag 23. november 2016

Forvaltningskonferansen 2016

I dag arrangerte Difi den store Forvaltningskonferansen 2016, møteplassen der hele bredden i statlige forvaltning diskuterer styring, ledelse, omstillingsbehov, innovasjon, forholdet mellom fag og politikk og andre viktige forvaltningstemaer. Fordi oljeinntektene til staten vil gå mye ned de kommende tiårene og utgiftene til helse og eldreomsorg vil øke, sier det seg selv at det er nødvendig å fornye, forenkle og forbedre også i offentlig sektor På Forvaltningskonferansen diskuterer man hvordan den kan gjøres og hvilke utfordringer som må løses.

Programmet for årets konferanse, med video, bilder  og presentasjoner er her. På konferansen la Difi også frem en rapport om hva sin fremmer og hva som hindrer omstilling i offentlig sektor, som heter "Nøklene til handlingsrommet. Hva fremmer og hemmer effektivisering i staten?". Den har jeg ikke fått sjansen til å lese grundig enda, men den ligger høyt på leselisten, så den må jeg komme tilbake til litt senere, for eksempel i et eget blogginnlegg..

Det jeg derimot har er innlegget min tidligere statssekretærkollega Jon Gunnar Pedersen holdt i dag, rett etter at jeg holdt åpningsinnlegget på konferansen. Jon Gunnar møtte jeg første gang på kontorene til Norges Gymnasiastsamband på 1980-tallet. Han var politisk rådgiver for arbeids- og administrasjonsminister Kristin Clemet i Syse-regjeringen i 1989-90 og statssekretær fra Høyre for Siv Jensen i Finansdepartementet i 2013-15. Men han har også jobbet i offentlig forvaltning med eierskapsspørsmål og vært gründer og partner i Arctic Securities, i finansbransjen, der han nå leder New York-kontoret. En svært solid bakgrunn for å mene noe om norsk offentlig forvaltning, med andre ord. Han sendte meg manuset han brukte i ettermiddag og syntes det var helt i orden at jeg deler det her på bloggen.

Så her er talepunktene, eller kladden om man vil, til Jon Gunnar Pedersens innlegg "Perspektiver på utvikling av offentlig sektor", der det er mange gode resonnementer. Blant annet har jeg sans for forklaringen han har på hvorfor gode ledere bare har vanskelige problemer;

"Hva i all verden er det jeg gjør her? Jeg er høyremann og bor for tiden i USA. Der har jeg sett debattene mellom Trump og Clinton på TV, og deretter Kongens Nei på kino i Norge. Dermed er jeg en kraftig monarkist, som er svært, svært glad i norsk offentlig sektor.

Mitt forhold til offentlig sektor er: Født innenfor. Utdannet av. Arbeidet i. Vært med på å styre den. Nå betaler jeg for den (og skatter fortsatt i Norge).

Selvsagt er offentlig sektor glimrende. Strålende. Leveransedyktig. Jeg har jobbet – eller, riktigere å si – fått være på jobb – i Finansdepartementet, blant de beste av de beste. Sivilisasjonens skanse mot barbariet. Det var 30 grader på kontoret den første sommeren. Vi spurte finansråd Gjedrem hva man kunne gjøre med det. Han svarte man kunne skru av lyset.

mandag 21. november 2016

Nytt register skal avsløre juks

For å gjøre det lettere å ikke bruke malere, elektriker, murere og tømrere som bryter loven skal vi opprette et nytt digitalt seriøsitetsregister. Der kan bedrifter, kommuner og innbyggere sjekke om håndverkeren du skal inngå en avtale med er registrert og betaler skatt. Registeret vi bruke opplysninger fra Skatteetaten og Brønnøysundregistrene og kan bli et viktig bidrag i arbeidet for å bekjempe arbeidslivskriminalitet og svart arbeid.

Byggenæringen har bedt om tiltak for å få vekk kriminelle fra bransjen og kommet med forslag om å gi folk bedre oversikt over hvem i bransjen som er seriøse. De er veldig fornøyd med dette nye tiltaket for å bekjempe arbeidslivskriminalitetn. I følge Byggenæringens landsforening var det en gledens dag da tiltaket ble presentert for noen dager siden:

"– I dag har vi få tiltak som bidrar til å stoppe den negative utviklingen. Det ønsket byggenæringen å gjøre noe med da vi arbeidet frem rapporten «Enkelt å være seriøs» på bestilling fra kommunal- og moderniseringsdepartementet tilbake i 2014. – Da vi la frem vårt forslag var vi tydelige på at forslaget om "modul 2"som nå omdøpes til seriøsitetsregistret er en av de viktigste tiltakene mot svart arbeid. Utvalget bak rapporten har påpekt at om ny sentral godkjenning skal virke etter sin hensikt må helheten komme på plass, sier Per Jæger som ledet arbeidet med rapporten."

Nå er det vanskelig å si helt nøyaktig hvor store verdier som blir unndratt beskatning og hvor mye de seriøse bedriftene taper på at noen jukser. Hvert år pusses det opp 500 000 boliger i Norge og tall fra en undersøkelse FAFO gjorde i 2014 tyder på at store summer i byggebransjen unndras beskatning. 27 prosent av norske bedriftsledere som deltok i undersøkelsen svarte at det ikke er uvanlig at deler av et oppdrag tas svart. 20 prosent svarte at det ikke er uvanlig at hele oppdraget tas svart. Derfor kan det nye seriøsitetsregisteret bli et viktig verktøy for å gjøre det enkelt å være seriøs.