onsdag 24. august 2016

Japan gir utviklingsbistand til flest land

The Economist har en interessant interaktiv grafikk på sine nettsider som viser hvor mange land de store bistandsgiverne gir penge til, og hvor mye penger som går til hvert land. Selv om mange sier at de er opptatt av å konsentrere bistanden om færre land, er det stort sett slik at de store giverne gir penger til veldig mange land.

Øverst på rangeringen over flest land som man gir bistand til finner vi Japan som bruke penger i 141 land i verden. Deretter følger USA med 132 land, Sør Korea som gir til 131 land, Frankrike 130, Australia 127, Tyrkia 125, UK 123, Tyskland 119 og Norge som gir utviklingbistand til 111 ulike land. Forbausende høyt på listen finne vi også lille Luxemburg som bruker penger på bistand i 74 land, til tross for at det totale bistandsbudsjettet er mindre enn USA bruker i Burkina Faso alene.

I grafikken kan man også se hvor mye penger de store giverne bruker i hvert enkelt land, Nå er disse tallene fra 2014. De som er opptatt av å finne ut hvor mye Norge bruker på de største mottakerne bør heller se på Norads nettsider for å finne 2015-statistikker. Der vil man blant annet se at de 10 største mottakerne av norsk bistand i 2015 var Brasil, Afghanistan, Palestina, Malawi, Syria, Nepal, Sør-Sudan, Etiopia, Tanzania og Uganda.


mandag 22. august 2016

Den politiske festivalen i Arendal

Det skal godt gjøres å si noe om forrige ukes Arendalsuke som ikke allerede er sagt. Jeg ser noen er kritiske fordi uka er dominert av ansatte i ulike interesseorganisasjoner og deres agenda, fordi næringlivet har rykket inn og stjeler litt av oppmerksomheten fra organisasjonene eller fordi PR-byråene har rykket inn og er tungt tilstede.  Det er med andre ord lobbyister og deres særinteresser som dominerer, ikke helheten. Og definitivt ikke vanlige innbyggere, skattebetalere og velgere.

Jeg tror kritikken bommer litt på mål. Det er helt riktig at skal godt gjøres å finne noen på et politisk møte under Arendalsuka som ikke allerede har bestemt seg for et parti, Og at det er minst like vanskelig å finne noen som er uten medlemskap i noen forening og er på leting etter noe nytt å fylle fritiden med, Med 540 møter om nesten alle temaer det er mulig å ha møter om, er det ikke mangel på ting å engasjere seg i som preger de man møter i Arendal. Noen vittige personer jeg møtte der mente dessuten at det egentlig er helt unødvendig at Dagsnytt 18 kringkaster debattene sine til hele landet fra Arendal fordi når alle de faste lytterne allerede er i Arendal hadde det holdt med en stor høyttaler innerst i Pollen.

Det er ikke i Arendal partiene treffer usikre velgere eller der organisasjonene overtaler de passive til å bli aktive. Det som skjer i Arendal er noe jeg tror er helt unikt nordisk, der toppolitikere, ledere og tillitsvalgte i arbeidslivsorganisasjoner, sentrale folk i ulike saksorganisasjoner, næringslivsledere, profesjonelle lobbyister og stort sett alle deler av media møter hverandre i en en veldig uformell setting. Der folk man trodde det er helt umulig å få kontakt med går rundt og snakker med alle, og til og med slår seg ned ved et kafébord og tar en prat når noen spør.

I denne versjonen av den nordiske modellen kan en statsråd, en fagforeningsleder, en konsernsjef, en leder av en miljøorganisasjon og en journalist havne rundt samme bord, uten at det er noen synlig sikkerhet i nærheten. Det at vi fortsetter å være så åpne og tilgjengelige, noe som  dessverre er helt utenkelig i de aller fleste andre land, fikk jeg mange positive og litt forbausede kommentarer om i Arendal. Og jeg tenker at nettopp dette er noe av det  viktigste som gjør Arendalsuka til en suksess.

Jeg ble fortalt at det var 540 ulike arrangementer og møter under Arendalsuka, en kraftig økning fra i fjor. Det er veldig imponerende, spesielt fordi det ikke er valgår i år, og forteller at neste års Arendalsuke, i starten av stortingsvalgkampen, må bli enda større. Med så mange arrangementer er det heller ikke vanskelig for oss som pleier å bli spurt om å bidra som innledere og i ulike paneldebatter å bruke tiden effektivt og fornuftig. Jeg var med en dag på årets Arendalsuke, og fikk fylt den med fem ulike arrangementer der jeg fikk anledning til å bidra, om fem temmelig ulike temaer, alt fra smarte byer, via politikk for gründerskap til digitalisering av kommunene og god arelplanlegging. Jeg snakken med en som hadde klart å bidra på syv ulike arrangementer på en dag.

Det fineste av alle arrangementene jeg deltok på er det som er avbildet øverst. Der har Pensjonistforbundet og Telenor, frivillig og privat sektor, samarbeidet om å invitere over 100 pensjonister fra Arendal og like mange gode hjelpere, for å drive grunnleggende opplæring i bruk av nettbrett eller smarttelefon. Mange av de som var der hadde aldri brukt en iPad før og fikk låne en for å prøve. Kurset startet med å forklare hvordan man slår den på. De gikk gjennom helt grunnleggende ting, som hvordan man kommer tilbake til startsiden, hvordan man laster ned en app, hvordan man bruker Facebook og Skype til å holde kontakt med familie og venner og mye annet. Jeg synes det var et fint eksempel på at Arendalsuka ikke bare trenger å være en møteplass mellom de som har mye de vil påvirke og de som skal påvirkes, men også kan fungerer godt som en arene der man viser at man gjør noe som fungerer, og ikke bare snakker om det.

søndag 21. august 2016

Alanzinho tilbake på Nadderud

Selv om vi insisterer på at fotball er et lagspill, er det ikke så dumt å ha med noen magikere på laget. Både selvtilliten i laget og klubbens tiltrekningskraft på tilskuere  blir bedre av å ha noen ordentlige stjerner som samtidig oppfører seg som lagspillere. I helgen så vi Zlatan og Paul Pogba tilføre Manchester United dette ikke-så-lille ekstra, både fysisk, teknisk og ikke minst mentalt, som gjør at alt plutselig virker mulig.

Og akkurat det samme, riktignok i litt mer lokal målestokk enn Old Trafford, skjedde på Nadderud stadion på søndag da Alanzinho og Muhamed Keita plutselig var tilbake i Stabæk-drakt igjen. Jeg tror særlig Alanzinho må ta mye av æren for at alle de 4938 billettene til kampen mot Ålesund ble utsolgt lenge før kampstart. Den 32 år gamle brasilianeren dro fra Stabæk etter å ha vært sterkt delaktig i opprykk fra Adeccoligaen i 2005, sølv i tippeligaen i 2007 og gull i 2008 (scoret da ni mål i serien).

Forventningene var høye til hva denne magikeren kunne gjøre, men usikkerheten også ganske stor, for det har tross alt gått en del år siden forrige gang. På søndag var det derfor herlig å se at Alanzinho fortsatt har en kreativitet og noen dribleferdigheter som er helt unike i norsk fotball. At han til tross for at han sikkert er i litt rusten fysisk form, og ble byttet ut litt før kampen var slutt, leser spillet like godt som før. Og at han åpenbart trives med å spille for Stabæk.

Men så må det selvfølgelig også nevnes at den andre hjemvendte Stabæk-spilleren, Muhammed Keita, som vant bronse med Stabæk forrige sesong, men har vært en ny tur i Strømsgodset det siste halvåret, også overbeviste stort. Han scoret en perle av et mål og ble kåret til banens beste spiller av fansen. To hjemvendte magikere på Nadderud er nesten for godt til å være sant. Nå forsvinner det riktignok noen flotte spillere ut av klubben også, men det er likevel grunn til å være optimist foran resten av det som så ut til å bli en krevende sesong som skulle handle om å unngå nedrykk.

lørdag 20. august 2016

I USA ser færre OL på TV

OL og TV hører sammen, ikke minst i USA der de store nasjonale TV-selskapene byr milliarder av dollar for retten til å overføre. Fordi USA har medaljekandidater i så veldig mange ulike idretter og øvelser, og fordi OL er gigantisk i TV-sammenheng, og blitt stadig større, er det verdt veldig mye penger. NBCs morselskap Comcast har betalt 12 milliarder dollar for retten til å sende OL til og med sommer OL i 2032, et gigantisk veddemål på at OL fortsatt vil være den ultimate TV-begivenheten.

Men vil det fortsatt være slik at OL og TV hører sammen i like stor grad som før? Jeg ser for meg at det i hvert fall er to problemer med dette fremover. Den ene er at OL i stor grad fremstår som de små og relativt ukjente idrettenes plass i solen hvert fjerde år. I virkelig store idretter som sykling, tennis, golf og basketball er noen av de store stjernene med, men det virker ikke som de synes medaljer i OL er viktigst. Fotballturneringen i OL er helt uinteressant. I en mer homogen medieverden der alle fulgte med på det samme var kanskje ikke dette noe stort problem, men i dag er det så mye annet man kan gjøre i stedet.

Det andre, og sannsynligvis enda større problemet, er at folk generelt ser mye mindre TV enn før, og at det særlig gjelder den yngre befolkningen. I Norge har vi sett et enormt skille, der de over 60 fortsatt ser ut til å holde fast ved sine gamle TV-vaner og ser NRK like mye som før, mens de under 50 bruker mye mer av tiden på andre medietilbud, spesielt på internett, mens ungdommen nesten ikke ser på tradisjonell NRK-TV i det hele tatt.

Men hvordan ser det så ut for NBCs OL-veddemål på 12 milliarder dollar? I følge Bloomberg News har de ganske stor grunn til å være bekymret. Selv om OL fortsetter å være gigantisk i TV-sammenheng, der det en kraftig nedgang i seertallene, særlig blant de under 50. Bloomberg skriver:

"Prime-time broadcast viewership has been down about 17 percent compared to the London games four years ago. And in the 18-to-49-year-old age group coveted by advertisers, it’s been even worse. That audience has been 25 percent smaller, according to Bloomberg Intelligence. The Summer Olympics ratings slip, the first since 2000, raises fresh doubts about what used to be a sure thing: live sports would be a huge and growing draw no matter what."

Så er det kanskje slik at det å se OL online, for eksempel via apper på nettbrett og smarttelefoner erstatter TV? Ikke helt. I følge Bloomberg er det 78 millioner unike brukere som bruker NBCOlympics.com eller NBCs app, en økning på 24 prosent fra OL i London for fire år siden. Problemet er at tallene fortsatt er ganske små og veksten online i absolutte seertall ikke er i nærheten av nedgangen i antallet som ser på TV. Fortsatt er det slik at 98 prosent OLs seere i USA følger sendingene på tradisjonell TV.

Det kan med andre ord være slik at både OL og tradisjonell TV har noen utfordringer med å tiltrekke seg et yngre publikum. Når NBC har betalt milliarder av dollar for rettighetene for OL-sendinger frem til 2032 er det kanskje grunn til å være i hvert fall litt urolig. For hvordan tror vi egentlig vi vil se TV i 2032?

fredag 19. august 2016

Halve veksten i Finnmark kom i Alta

Som faste lesere av denne bloggen vet er jeg ganske opptatt av fremtidsmuligheter og -utfordringer av ulike slag. Og av alle fremtidsutfordringer man kan være opptatt av er noe av det mest grunnleggene hvilken befolkningsutvikling og befolkningssammensetning vi vil få i årene som kommer. Jeg har blogget om at Europa har fått et fødselsunderskudd, om at fødselstallet i norske kommuner i 2015 varierte mellom 9899 og 0 og om at det i Trøndelag er sterk vekst i de største kommunene, spesielt rundt Trondheim, og i noen små øykommuner med et sterkt næringsliv, mens det et er en langvarig befolkningsnedgang i de små distriktskommunene.

Det er bra at region- og lokalaviser interesserer seg for fødsler, dødsfall, tilflytting, fraflytting og innvandring, fordi dette er blant de tingene som betyr aller mest for fremtidsutsiktene. Politikere kan godt vedta at det er bra med flere folk i hele landet og i alle kommuner, men folk velger (heldigvis) selv hvor de vil bo og om de vil ha barn.

Et ferskt eksempel på en lokalavis som skriver om befolkningsutviklingen er Altaposten som har sett på Statistisk Sentralbyrås befolkningsstatistikk for de enkelte kommunene i Finnmark. Og der, som ellers i landet, er det noen temmelig store forskjeller. Finnmark totalt har nå en bra befolkningsvekst. Etter en topp på nesten 80 000 innbyggere midt på 70-tallet sank folketallet jevnt ned mot 72 400 i 2008, men har så økt hvert år senere. Med 169 nye innbyggere første halvår har folketallet igjen passert 76 000. Men denne veksten er svært ujevnt fordelt mellom kommunene i fylket.

Altapostens tabell viser at Alta kommune hadde 80 fødsler i første halvår, en tilflytting på 27 personer og en netto vekst på 84 innbyggere. Det betyr at halvparten av Finnmarks vekst kom i denne ene av de 19 kommunene. Alta kommune er med sine 20 000 innbyggere klart størst i fylket og befolkningen har vokst til dette nivået fra 14 000 innbyggere for 30 år siden.

Det er to andre kommunene i Finnmark med over 10 000 innbyggere. I Hammerfest er det også bra vekst, med 34 fødsler og en netto befolkningsøkning på 13 personer første halvår. Her er det også et poeng å minne om at både den kommunesammenslåingen som kom i Finnmark på 90-tallet og den som det er vedtatt at skal skje nå i 2020 inkluderer Hammerfest. I 1992 var det sammenslåing med Sørøysund kommune som hadde 2300 inbyggere, Og i 2020 blir det sammenslåing med Kvalsund som har 1000 innbyggere, noe som som gjør at Hammerfest snart vil vokse til omkring 11500 innbyggere. I Sør Varanger, som har 10211 innbyggere, var det første halvår 20 fødsler, men en netto befolkningsnedgang på syv personer.

Det er noen andre kommuner som har befolkningsvekst, noe som særlig skyldes tilflyttinger. I flere kommuner har dette en klar sammenheng med gode tider i fiskeindustrien. Båtsfjords befolkning økte med 29 personer, Porsanger med 22, Karasjok med 20, Gamvik med 18 og Nordkapp med 14. Men det er også kommuner i Finnmark som har befolkningsnedgang, fra et allerede lavt utgangspunkt, og det er flere kommuner som har veldig få barnefødsler. I Berlevåg var det null barnefødsler mens det i Måsøy, Kvalsund, Loppa og Nesseby ble født et barn i første halvår. I små kommuner der man kan oppleve at årets nyttårsbarn først blir født rundt Sankthans er det jo også ganske krevende å lage et godt barnehage- og skoletilbud.

Finnmark er med andre ord ikke så helt ulik resten av landet. Det er vekst i folketallet totalt, men den er fordelt slik at de store kommunene og noen andre som trekker til seg arbeidskraft blir større, mens de små blir gradvis mindre. Og det er gjerne også kommunene, med de laveste fødselstallene som opplever "eldrebølgen" sterkest og har flest pensjonister for hver yrkesaktive i befolkningen. Mens det i 1986, for 30 år siden, bare var Nesseby kommune som hadde under 1500 innbyggere i Finnmark, er det nå 8 kommuner, Nesseby, Loppa, Berlevåg (som alle har kommet under 1000 innbyggere), Kvalsund, Hasvik, Gamvik, Måsøy og Lebesby som har mindre enn 1500 innbyggere.

Det er utfordringer som dette som gjør at regjeringen nå jobber med en fornyet by- og og distriktspolitik, der det ikke er et motsetningforhold mellom byer og distrikter som skal beskrives, men tvert imot et behov for å tilrettelegge for bedre samspill. Distriktene er rike på naturressurser som sjømat, mineraler, olje og gass og andre råvarer som det er økt etterspørsel etter i verden. Byene er sentre for utdanning, forskning, handel, tjenester. logistikk, og en rekke andre kunnskapsintensive og spesialiserte virksomheter som de naturressursbaserte næringene må samspille med for å lykkes, ikke minst i arbeidet for å få frem kunnskap og teknologi som gjør at den naturressursbaserte verdiskapingen skjer på en bærekraftig måte. Vekst i mellomstore byer, som tar på seg rollen som regionale sentre og tilretteleggere for kunnskapsklynger, er derfor ikke en trussel mot distriktene, men tvert imot en viktig forutsetning for at vekst og verdiskaping kan skje over hele landet og ikke bare i de aller største byene.

torsdag 18. august 2016

Foreslår privat landmåling

Norge er i dag et av svært få land i Europa der oppmåling av eiendom er et kommunalt monopol, I andre land er det stort sett slik at en privat landmålingstjeneste gjør denne jobben. De fire borgerlige partiene sørget tidligere år for at Stortinget vedtok å be regjeringen utrede et forslag om hvordan et system med en likebehandling av kommunale og private landmålere kan organiseres i Norge.

Dette har regjeringen fulgt opp og Kommunal- og moderniseringsdepartementet sender nå ut på høring et forslag om at private kan gjennomføre oppmåling av eiendom på lik linje med kommunene. Forutsetningen er at det innføres en autorisasjonsordning der Kartverket kvalitetssikrer de private landmålerne.

Hvorfor er dette viktig? Først og fremst fordi det i dag er ventetid på eiendomsoppmåling i mange kommuner. I Dagens Næringslivs artikkel "Nytt grep som skal gi raskere igangsetting av boliger" forteller flere fra bransjen at det i dag kan være lang ventetid og at dette forslaget vil bidra til raskere prosesser for å komme i gang med bygging.

"Cedelll i Selvaag Bolig mener forslaget vil føre til raskere prosesser. - Man sparer en god del tid, og kan oppnå avklarte tomtegrenser uten å måtte vente på tilgjengelig kapasitet i kommunene. Vi opplever at det ikke går så fort som det kunne gjort, sier han. I utgangspunktet gjelder dette hele Norge. - Men jeg føler at skoen trykker mest i Oslo. I forbindelse med rammesøknad og igangsettingstillatelse trenger man disse dataene på plass. Det kan gjøre at vi oppnår godkjent rammetillatelse og igangsettingstillatelse tidligere enn vi ellers ville ha fått, sier Cedell."

Et annet poeng er at det i dag er gebyrer knyttet bruk av kommunale langmålere og disse gebyrenes størrelse varierer mye mellom kommunene. Når dette er et monopol må man betale det gebyret kommunen vedtar. Med privat landmåling og konkurranse mellom flere bedrifter, om å tilby tjenesten, vil vi kunne oppleve lavere kostnader og rimeligere tjenester. Og sammen med mange andre tiltak som allerede er vedtatt, der flere er beskrevet i regjeringens strategi for boligmarkedet, og ytterligere forenklingstitak er til behandling i Stortinget, bidrar dette til at det kan bygges flere og billigere boliger.

mandag 15. august 2016

Byråkratveksten er bremset

Mandag presenterte Difi en helt ny rapport om "Utviklingen i antall ansatte i sentral statsforvaltning - en kartlegging av årsaker". Rapporten beskriver hvordan utviklingen i antall ansatte i det  statlige byråkratiet, det vil si departementene og sentralleddet i direktoratene. har vært de siste årene. Den viktigste konklusjonen i rapporten er at veksten i antall ansatte i den sentrale statsforvaltningen har avtatt i denne regjeringsperioden. I rapporten står står det:

"Av den samlede veksten i perioden 2009-2015 fant den langt største delen plass i perioden 2009-2013. Hele 2 910 av veksten på 3 121 ansatte skjedde før oktober 2013, og dette tilsvarer en gjennomsnittlig årlig vekst på 3,8 prosent. Mellom 2013 og 2015 har antallet ansatte i sentral statsforvaltning økt med 211 personer, som tilsvarer en gjennomsnittlig årlig vekst på 0,5 prosent. Veksten i antall ansatte var sterk særlig mellom 2009 og 2012."

Det er en svært interessant og leseverdig rapport Difi har laget. Og fordi den kommer i etterkant av flere medieoppslag det siste året om at veksten i byråkratiet har vært minst like sterk under denne regjeringen som under den forrige (et tema jeg kommenterte her på bloggen i mars 2016 etter et oppslag i Aftenposten og i mars 2015 etter et oppslag på TV2 om byråkrat- og direktoratvekst), kan det være grunn til å gå litt dypere inn i hva denne rapporten fra Difi sier og hva som er nytt. Jeg tenker at det særlig er fire ting denne rapporten tydeliggjør:

Det første viktige er at analysen av antall ansatte ikke bare ser på absolutte tall, men også korrigerer for oppgaveflyttinger og organisasjonsendringer. I absolutte tall viser tallene fra kartleggingen at det har vært en vekst i antall ansatte i sentral statsforvaltning fra 17 865 ansatte i oktober 2009, til 20 986 ansatte i oktober 2015, med lavere vekst i siste del av perioden. Så vil noen si at dette er fint og greit, men fordi det er flyttet oppgaver fra departementer til direktorater, eller fra sentrale ledd i statlige organer til regioner, så tilslører tallene en høyere reell vekst. Derfor har Difi i sin analyse også sett på slike forhold og presenterer tall som korrigerer for organisasjonsendringer og oppgaveflyttinger. Og konklusjonen er at:

Justert for omorganiseringer er den samlede veksten i antall ansatte i sentral statsforvaltning på 1 821 ansatte mellom 2009 og 2015. I perioden 2009 til 2013 ble netto flere ansatte i sentral statsforvaltning omorganisert inn fra ytre etat eller andre deler av staten, slik at den justerte økningen i antall ansatte, er mindre enn hva utviklingen i antall ansatte skulle tilsi (som vist i Tabell 7). I perioden 2013-2015 er det motsatt: flere har blitt omorganisert ut av sentral statsforvaltning, slik at netto vekst justert for omorganiseringer er høyere enn utviklingen i antall ansatte alene.

Og her er vi det andre poenget. Mens det i perioden 2009-13 ble flyttet flere oppgaver inn til den sentrale statsforvaltningen, viser Difis tall at det etter 2013 er flyttet flere oppgaver og ansatte vekk fra det sentrale leddet og ut til det regionale leddet i direktoratene over hele landet. Det at statlige kompetansearbeidsplasser flyttes ut og bidrar positivt i arbeidsmarkedet flere steder i landet er en god ting. Og i følge Difis rapport er det dette som har skjedd de siste årene:

Mellom 2009 og 2013 var tendensen at omorganiseringer internt i direktoratene, og mellom statlige virksomheter, bidro til at antallet ansatte i sentral statsforvaltning økte. Med andre ord ble flere oppgaver og ansatte flyttet inn i de sentrale leddene. Mellom 2013 og 2015 var tendensen imidlertid omvendt: omorganiseringene syntes å føre flere ansatte ut av det som defineres som sentral statsforvaltning. 

Det tredje denne rapporten gjør er å kartlegge årsakene til den veksten og de reduksjonene som har kommet i de ulike delene av den sentrale statsforvaltningen, Det er jo ikke slik at et byråkrati vokser eller krymper helt av seg selv, men endringer i antall ansatte kommer som et resultat av noen beslutninger. Disse kan ha ulike begrunnelser. Det kan handle om vedtak i Stortinget om å løse noen helt nye oppgaver. Eller om å slutte å gjøre noe man gjorde før. Det kan handle om at det innenfor dagens ansvarsområde skjer noe som gjør at arbeidsmengden øker eller reduseres, for eksempel flere flyktninger eller flere pleietrengende eldre. Endringer kan også skyldes at ambisjonsnivået innenfor et område blir hevet. I tillegg kommer det effektiviseringskrav som fører til at man må gjøre samme jobben men litt mindre ressurser enn før. Difi skriver dette om det de har funnet ut om hva endringene skyldes:

Departementene og direktoratene oppgir at det er nye eller endrede oppgaver som har hatt størst innvirkning på antallet ansatte. Nye oppgaver forklarer over 1 030 av nettoøkningen på 1 490 ansatte mellom 2009 og 2015. Økt eller redusert arbeidsmengde innenfor eksisterende oppgaver har ført til i overkant av 510 flere ansatte, mens effektiviseringstiltak førte til en netto reduksjon i antall ansatte på noe under 480. Endret ambisjonsnivå førte til en netto økning på nesten 330 ansatte mellom 2009 og 2015, mens «andre årsaker» oppgis som årsak for i overkant av 160 nye ansatte. 

Difi har kommet frem til disse tallene ved å be departementene og direktoratene selv oppgi årsaken til til at det har vært endringer i antall ansatte. I rapporten kan man se tabeller med tall for hvert eneste departement og direktorat, noe som gir verdifull informasjon om hver enkelt virksomhets prioriteringer, gir bedre grunnlag for å stille spørsmål om effekten av ressursinnsatsen og gir dessuten et interessant sammenligningsgrunnlag på tvers av etater i statsforvaltningen.

Så kan man for det fjerde lure på hvorfor denne nye rapporten som kommer nå har mer oppmuntrende tall enn det som har kommet frem i statistikker om byråkrativekst tidligere. Det handler rett og slett om at de tallene som har blitt brukt tidligere har vært laget for helt andre formål, blant annet som grunnlag for lønnsoppgjøret i staten, og derfor ikke har gitt noe godt faktagrunnlag for å måle utviklingen i antall ansatte i statsforvaltningen, I noen tilfeller har det også vært ganske opplagt at tallene ikke kunne stemme. Dels har de historiske tallene vært for lave, slik at veksten i antall ansatte har blitt kraftig overvurdert (noe vi så i mars da den "byråkrativeksten" på 8390 personer Aftenposten omtalte blant annet inkluderte 1990 flere årsverk i forsvaret i løpet av to år, noe som åpenbart ikke kunne være riktig).

Og dels har disse tidligere statistikkene tatt med alt fra faste ansatte i departementer og direktorater, via ansatte på pensjonistvilkår, til timelønnede vikarer i høyskoler og universiteter, folk vi ikke akkurat pleier å tenke på som byråkrater. I noen tilfeller kunne samme person ha oppdrag for flere statlige virksomheter og telle som flere ansatte. Difis nye rapport gjør en viktig jobb i å redegjøre for hva som har vært slike feilkilder tidligere og den rydder opp i det metodiske slik at vi nå har fått et tallgrunnlag vi kan stole på. Den avgrenser dessuten statsforvaltningen sentralt og regionalt på en slik måte at det gir mening når skal finne ut hvor mange flere byråkrater det er blitt.

Det at vi nå har fått tall vi kan stole på er imidlertid ikke det samme som at vi kan slå oss til ro med tallene vi har fått. Det er selvfølgelig positivt at veksten i den sentrale statsforvaltningen har bremset, men arbeidet med å vri ressurser fra administrative oppgaver og over til bedre tjenester må fortsette. Norge står foran en stor dobbelt utfordring i årene som kommer med lavere oljeproduksjon og langt færre yrkesaktive for hver pensjonist. Offentlig sektors inntekter vil falle, mens utgiftene vil øke. Vi er derfor helt nødt til å fortsette arbeidet med å fjerne tidstyver, digitalisere arbeidsprosesser, og effektivisere offentlig sektor slik at den er bedre tilpasset en ny økonomisk virkelighet.

lørdag 13. august 2016

Rogue One trailer

Traileren til neste Star Wars-film er ute og det ser ut som det bare er å glede seg til den kommer på kinoene i desember. Filmen heter "Rogue One - A Star Wars Story", og her er traileren som ble sluppet for et par dager siden:



Begge ledd i tittelen, både "Rogue One" og "A Star Wars Story" er verdt en kommentar. For å ta det siste først: Dette er ikke en film som har fått episodenummer, slik den forrige, "The force awakens" var episode VII og filmen som kommer før jul i 2017 blir episode VIII. "Rogue One" er en enkeltstående film, og ikke en del av den nye trilogien.

Handlingen i Rogue One skal være lagt til rett i forkant av den opprinnelige Star Wars-filme fra 1977, som først litt senere fikk tilleggstittelen "Episode IV - A New Hope", der Luke Skywalker, Prinsesse Leia, Han Solo og Darth Vader dukket opp før første gang. Og traileren gir et hint om at Darth Vader dukker opp i filmen.

Filmtittelen Rogue One tyder på at handlingen har sammenheng med "Rogue Squadron", en gruppe X-wing jagere som ble etablert for å bekjempe det galaktiske imperiet, og som Luke Skywalker fløy sammen med i den aller første filmen. Da kalte de seg "Red Squadron", mens de i "The Empire Strikes Back" het "Rogue Group".

Det var i sin tid også en flott serie på tre spill til Nintendo 64 og Nintendo Gamecube, utgitt mellom 1998 og 2003 som het "Rogue Squadron", "Rogue Leader" og "Rebel Strike". Det var noen helt fantatsiske spill med morsomme og krevende luftkamper og nydelig grafikk, Spillene har vært planlangt i nye og oppgraderte versjoner, tilpasset senere spillkonsoller, men dessverre droppet før de var ferdige. Den nye filmen kan jo også være en god anledning til å hente disse spillplanene frem igjen. Jeg er klar.

fredag 12. august 2016

Er verdens største IT-bedrifter egentlig IT-bedrifter?

Litt av problemet med med rask teknologisk utvikling, som legger grunnlaget for helt nye verdikjeder og forretningsmodeller, er at det blir ganske uklart hvilken bransje man egentlig tilhører,

Er man industri, servicenæring eller it-næring når det meste av produksjonen er automatisert og de fleste som er igjen på produksjonsstedet er innleid fra serviceselskaper som har spesialisert seg på støttetjenester? Hvor går grensen mellom bankvirksomhet og it-virksomhet når nesten alt er selvbetjent og automatisert? Eller mellom forlag og teknologibransje når man produserer digitale læreplattformer?

Jeg kom over en interessant artikkel om dette i Bloomberg.com av Leonid Bershidsky, Men han stiller spørsmålet motsatt vei av det vi normalt tenker på. I stedet for å stille spørsmålet om bedrifter i stort sett alle bransjer etter er i ferd med å bli it-bedrifter, snur han det på hodet og spør: Er de virkelig store globale IT-bedirftene i verden egentlig IT-bedrifter i det hele tatt? Eller driver de egentlig med noe annet? Og han han trekker for så vidt konklusjonen allerede i overskriften, som lyder: "The Greatest Tech Businesses Aren't Really Tech". Han skriver:

"Technology companies are a lot like contemporary art: Their valuations reflect narratives more than anything else, and it's just as important to devise the right framework to describe a phenomenon as it is to build a beautiful product. Two New York consultants, Alex Moazed and Nicholas Johnson, have suggested an interesting way of looking at most of Silicon Valley's biggest tech-company successes: They are all platforms."

Poenget hans er at mange av de store og mest omtalte og vellykkede nye selskapene de siste årene, som Uber, Airbnb, Google, Facebook, Amazon, PayPal, Apple, Snapchat og Alibaba, ikke er selskaper som utvikler og produserer noe som markedsføres og selges til kunder, men de er plattformer som kobler mennesker sammen, for å kjøpe og selge til hverandre, for å utveksle kunnskap eller for å ha sosial kontakt., Disse plattformene kalles noen ganger plattformer, andre ganger markedsplasser, sosiale medier eller online spill, men de har det felles at det den store suksessfulle bedriften ikke selger deg teknologi, men tilbyr en plattform som folk trives med å bruke.

At de som lykkes med dette må forstå teknologi og ha tilgang på noe av verdens beste it-kompetanse, sier seg selv. Men Bershidskys poeng her er at det ikke er nok for å lykkes. Den kompetansen som virkelig differensierer når du skal lykkes med plattformer er sosial og relasjonell, ikke teknollogisk, skriver Bershidsky:

"The skill set needed to create a platform company is essentially social. It has little to do with engineering or product design and everything to do with knowing how to get people to interact. Uber initially paid drivers to wait around so that new users could always find a driver ready to take them somewhere. Reddit originally created or seeded all of the content it wanted people to discuss, and even set up fake accounts to make the site look populated. Airbnb leeched onto Craigslist's existing network until Craigslist found out what was going on and made this impossible, not just for Airbnb but for anyone else who'd get the same idea. Tinder grew by holding presentations at sororities."

torsdag 11. august 2016

Rekordstor boligbygging

- Rekordsterk boligbygging, skrev Gunnar Stavrum i Nettavisen for noen dager siden. Bakgrunnen er at Statistisk Sentralbyrås nye statistikk over registrerte igangsettingstillatelser for nye boliger viser en kraftig oppgang. Nettavisen skriver:

"Siste kvartal ble det gitt tillatelser til et høyere antall nye boliger enn noen gang siden år 2000. De nye boligtallene er knallsterke: - Det ble gitt igangsettingstillatelse til bygging av 9.800 boliger (...) 25 prosent flere boliger enn samme kvartal i 2015, skriver Statistisk sentralbyrå."

Så minner Nettavisen oss også om at vedtatte igangsettingstillatelser ikke alltid er det samme som at utbyggerne setter i gang. Noen ganger er det slik at myndighetene gir tillatelse, mens utbygger velger å vente litt, for eksempel på at konjunkturene skal bli bedre. Går man inn i SSBs statistikkbank vil man imidlertid se at det også bygges mer enn før. 3 808 igangsatte boliger i juni er et rekordhøyt nivå og det høyeste månedstallet noen gang på de 25 årene denne statistikken omfatter.

Ser vi på statistikken over hvor i landet de 9800 nye igangsettingstillatelsene ble gitt ser vi at det var flest i Akershus, Oslo og Hordaland. SSB skriver på sine nettsider at:

Ser vi på igangsettingstillatelsene i det enkelte fylke, er det Akershus som ligger på topp. Der ble det gitt igangsettingstillatelse til bygging av 1 237 boliger i 2. kvartal 2016. Deretter kommer fylkene Oslo og Hordaland med henholdsvis 1 192 og 1 022 boliger.

Det er befolkningsvekst i Norge, særlig i de største byene, og høy etterspørsel etter boliger. Som vanlig gjør dette at venstresiden forslår ulike ting staten bør gjøre for å regulere etterspørselen, gjennom økt boligskatt og statlig prisregulering eller planøkonomiske tiltak på tilbudssiden i form av lover som tvinger kommunene til å bygge et bestemt antall boliger eller andre mer eller mindre fantasifulle byråkratiske innretninger. 

Felles for slike forslag er at de glemmer at man ikke kan skattelegge seg til eller prisregulere seg til nok boliger. For å få nok boliger til en akseptabel pris må det bygges mer. Derfor har regjeringens politikk vært å legge til rette for raskere og enklere boligbygging, blant annet ved å få en enklere og raskere behandling av plan- og byggesaker og forenklinger i regelverket som gir lavere kostnader. Tiltakene som er gjennomført ble beskrevet i Strategi for boligmarkedet som regjeringen laget i 2015.

Er det så slik at alt er i orden? Tallene viser at det nå går i riktig retning, men det er fortsatt slik at enkelte ting kan bli bedre. Det er for eksempel stor forskjell på hvor flinke kommunene er til å få frem gode boligprosjekter og hvor lang tid de bruker på å behandle plansaker og byggesøknader. Det er også slik at det har vært for svak sammenheng mellom store statlige investeringer i kollektivtransport og krav om at det må bygges boliger i tilknytning til nye kollektivknutepunkter. Her blir de nye bymiljøavtalene mellom staten og kommunene som skal sikre en god utvikling av transportinfrastrukturen og byutviklingsavtalene, som vil legge føringer for arealbruken i de fire største byene, være viktige verktøy for å sikre at det bygges nok boliger der etterspørselen er høyest.

tirsdag 9. august 2016

- For lite "impact-innovasjon"

I Shifter, en ny norsk nettavis som skriver om teknologibedrifter og nye forretningsmodeller, har de en serie intervjuer med tidligere og nåværende gründere. For noen dager siden var det et interessant intervju med gründer og investor Erling Maartmann-Moe. Intervjuet handler både om hva han er opptatt av på jobb og privat, men har også noen tanker om hva som er bra og dårlig med det norske startup- og innovasjonsmiljøet.

Jeg har hatt gleden av å diskutere disse temaene med Erling noen ganger før, både da han var internett-gründer, da han var med på å bygge opp Universitetet i Oslos TTO Birkeland Innovasjon (som senere ble til Inven2) og UiOs gründerskole, og da han ble såkorn- og ventureinvestor i Alliance Venture. Summen av dette er en spennende kombinasjon av erfaringer og roller som gir et godt utgangspunkt for å mene ting om hvor bra det står til med norsk nyskaping og om hvor gode rammebetingelser vi har i Norge.

Hva er så svaret på det? Erling Maartmann-Moe fremhever, helt riktig etter mitt syn, at det har skjedd en veldig positiv kulturendring de siste årene der mange flere enn før ser på det å starte egen bedrift som en reell mulighet. Han sier at det kommer i dag mye godt ut av miljøer som StartupLab og Mesh, og tilsvarende "workspaces" andre steder i landet der man får tilgang til et nettverk av teknologisk og kommersiell kompetanse. Det gir Norge et godt utgangspunkt. Men det mest interessante og tankevekkende svaret synes jeg kommer på spørsmålet om hva han mener kan bli bedre med "den norsk startupscenen":

"Jeg savner mer unikhet. Savner folk som kan noe ingen andre kan. Det er veldig mye en app her og en funksjon der. Det kunne vært litt mer AI (kunstig intelligens) og mer utvikling av fundamentale teknologier. Jeg savner rett og slett noen som er jævlig gode på sitt felt. Det er lite impact-innovasjon og mye buzz rundt ting som varer i to år."

Uten å ha detaljkunnskap om alt som rører seg av planer og ideer i de aktuelle miljøene tenker jeg at det å ha gründere, teknologimiljøer og ikke minst kompetente kapitalister som er ambisiøse og langsiktige nok til å drive "impact-innovasjon", blir en enda viktigere enn før. Det fine med nettskyer og app-økonomi er at det senker terskelen ytterligere for å kunne utvikle, drifte og distribuere nye tjenester. Mange flere enn før kommer til å gjøre det, og mange av de kommer fra steder i verden vi knapt visste om. Men da blir det enda viktigere å kunne noe ingen andre kan og gjøre noe ingen andre gjør.

mandag 8. august 2016

Passasjerrekord i kollektivtransporten

Aldri har så mange reist med kollektivtransport som i 2015. I følge ny statistikk fra Statistisk Sentralbyå (SSB) var det over 600 millioner kollektivreiser på buss, jernbane, forstadsbane og båt. Det er en økning med 4.9 prosent fra 2014 og en vekst på hele 19 prosent fra 2010. SSB skriver:

"Det ble registrert over 600 millioner kollektivreiser i 2015, mer enn noen gang før og en økning på snaue 5 prosent fra året før. Alle transportformer hadde vekst, men passasjerbåt ble vinneren med 10 prosent flere påstigninger enn i 2014."

Ser vi på utviklingen i antall reiser fra 2010 og frem til i dag, og deler inn i buss, båt og bane (som inkluderer både jernbane. t-bane, bybane og trikk), ser vi at flest reiser ble gjennomført med buss i 2015. I alt var det 356 millioner passasjerer som reiste med buss, en vekst på 13,5 prosent fra 2010. 234 millioner passasjerer reiste kollektivt med et skinnegående transportmiddel, en vekst på hele 28.1 prosent fra 2010. Og med båt reise 11 millioner passasjerer, en vekst på 27,3 prosent.

Statistikken forteller oss også at de totale billettinntektene i kollektivtransporten var på 11,8 milliarder kroner, der buss tok inn omtrent 4.8 milliarder og skinnegående kollektivtransport 6,5 milliarder kroner. Båtene hentet inn 531 millioner kroner fra passasjerene. Det er særlig den den skinnegående transporten som har økt inntektene. Her har inntektene økt med 48,2 prosent siden 2010. Billettinntektene til buss, bane og båt er likevel ikke nok til å dekke alle kostnadene. I en egen tabell med nøkkeltall for fylkeskommunale bussruter ser vi at billettinntektene bare dekker omkring 40 prosent av kostnadene, mens offentlige myndigheter dekket resten, omkring 20 kroner pr passasjer pr reise.