tirsdag 20. februar 2024

Åsmund H. Eikenes: Design med klart språk

"Design med klart språk" er en liten perle av en bok skrevet av min gode kollega Åsmund H. Eikenes i Halogen. Boken beskriver alt det bra man kan få til i designprosesser og endringsprosesser når man bruker metoder som kombinerer klart språk med tjenestedesign. Denne kraftfulle faglige krysskoblingen har til og med et eget navn, "innholdsdesign". Åsmund beskriver det slik:

"Klart språk og tjenestedesign former brukeropplevelser, hverdager og samfunn gjennom å legge til rette for handling og endring. Siden klarspråk og tjenestedesign henger så tett sammen, er det ikke overraskende at stadig flere er opptatt av klart språk som et verktøy for å designe gode tjenester og løsninger. Kombinasjonen av tjenestedesign og klarspråk gir ekstra kraft til beslutningene, støtter opp om de utforskende prosessene og sikrer at løsningene fungerer for folk. De siste årene har feltet som aktivt inkluderer arbeid med klart språk i designprosesser fått et eget navn; innholdsdesign".

Begrepet innholdsdesign, eller "content design" på engelsk, er ikke helt nytt. Og jeg ble nylig minnet om at stortingsmeldingen om innovasjon i offentlig sektor som kom i 2020, og som jeg som statssekretær var med på å utforme, har et eget instruktivt delkapittel om "Arbeidsmetoder og kompetanser som kan fremme innovasjon" der både tjenestedesign og klarspråk er omtalt spesielt, sammen med blant annet smidige arbeidsmåter, fremsyn, og "dulting". Og stortingsmeldingsteksten viser også til en "bruksanvisning" laget av Tromsø kommune om kombinasjonen av tjenestedesign og klarspråk, der det er flere gode eksempler og tips.

Hva er det så denne boken til Åsmund tilfører av verdi utover ting som allerede finnes? Ganske mye, tenker jeg, både på det faglige og strategiske nivået, for folk som er opptatt av å utvikle sin designfaglige kompetanse, inkludert studenter, men også i den veldig praktiske og løsningsorienterte delen av verden, i form av helt konkrete råd og aktiviteter, for folk som er på jakt etter å utvide og forbedre verktøykassen sin i prosjekter de jobber med. Jeg kan nevne to ting ved boken jeg synes treffer særlig godt.

Innholdsdesign kan forbedre både prosess og resultat

For det første lanserer boken en ny definisjon av innholdsdesign som løfter opp bruk av klarspråk til et mer strategisk nivå i designprosesser. Til noe mye mer og mye viktigere enn en slags språkvask som hektes på slutten av prosessen for at produktet som kommer ut blir forståelig for brukerne. For klarspråk er strategi og ikke korrektur. Den fornyede definisjonen til Åsmund i boken lyder:

"Innholdsdesign er å bruke klart språk som verktøy i designprosesser for å avdekke og presisere hva som er kjernen i en tjeneste eller et produkt, og da gode valg om hvordan målgruppen skal kunne finne, forstå og bruke informasjonen de trenger."

Er dette viktig? Ja, for min del er det i hvert fall slik at jeg nokså lenge har vært opptatt av betydningen klart og tydelig språk har for de som skal motta kommunikasjonen og for de som er brukere av ulike tjenester, nettsider og apper. Men uklart språk er ofte ikke bare resultatet av at noe er dårlig skrevet, men også av at noe er uklart tenkt. Et symptom på noe bakenforliggende som ikke er i orden. Men det Åsmund i tillegg tilfører i definisjonen og følger grundig opp i boken, er å løfte frem klart språk som et sentralt verktøy også i oppstarten og i prosessfasen som sentrale metoder og lederstøtte for strategiske prioriteringer og avklaringer. "Språk er makt", heter det, og Åsmund gir eksempler og oppskrifter på hvor og hvordan språkmakten kan brukes til å rydde i tankene, fjerne misforståelser og tydeliggjøre hva og hvordan noe skal gjøres.

Fem verktøy

For det andre beskriver boken fem viktige verktøy i innholdsdesignernes verktøykasse, med eksempler, tips og øvelser. Verktøy som både hver for seg og sammen kan utgjøre forskjellen på et vellykket og et mislykket prosjekt. En vellykket og mislykket tjeneste, strategi eller politikk. Disse fem verktøyene som på ulike måter benytter klarspråk i designprosesser viser også hvordan innholdsdesign er noe annet enn å skrive en god tekst. Første verktøybeskrivelse handler om Åsmunds store begeistring for verb og for å verbifisere. Om kraften i å velge riktig verb for å lage bro mellom "hva" og "hvordan". Skal vi analysere, evaluere eller gjennomføre? Hva skjer hvis vi bytter verb? Og hvilke metoder og virkemidler henger sammen med hvilke ord? Han beskriver et prosjekt Halogen gjorde med Obos Block Watne der nyboligkjøpernes brukerreise beskrives i fire faser, med hver sine utfordringer og muligheter, som drømme - velge - vente - eie. Fire verb.

Andre verktøy handler om språkets makt når man skal sortere, kategorisere og analysere, med masse tips og oppgaver og med gode råd om bruk av visuelle designverktøy sammen med klarspråk. Her er det en kobling mellom språk og geometriske figurer, og tegninger, som gjerne brukes at visuelt orienterte designere. Tredje beskrivelse handler om fasilitering av gode prosesser, både i workshops og i store omstillingprosesser, som gjerne er helt sentrale deler av designprosesser, og hvordan klart språk kan brukes til sette tydelige og trygge rammer rundt den typen arbeid, til å avklare spilleregler og for å tydeliggjøre hva man er med på. 

Fjerde verktøybeskrivelse i boken er om hvordan man lager gode fortellinger og hva disse kan bidra til, blant annet når det gjelder å stimulere mentale prosesser eller se for seg fremtiden på ulike måter. Her lærer vi om hvordan de tre "magiske" ordene og, men og derfor brukes som bindemiddel når man skal bygge opp den gode historien. Verktøy nummer fem, og det man kanskje intuitivt forbinder med  innholdsdesign, er selve skrivejobben som ofte er en del av en slik prosess. Her er det gode beskrivelser av trinnene i en skriveprosess og nyttige konkrete tips og teknikker. Og skulle noen frykte at det kommer en anbefaling om at gode skrivejobber bør skje som gruppearbeid eller i en "skrivekomité", så er det ingen fare for det. Skriving er individuelt og høyst personlig, og derfor annerledes enn mer interaktive designprosesser. Men det er ikke til hinder for at man trenger sparring og kritiske innspill underveis, og lage seg metoder for å få tilbakemeldinger.

Hvem er boken nyttig for?

Hvem kan denne boken være nyttig for? Jeg har allerede nevnt studenter og andre som trenger den faglige oppgraderingen og jeg har nevnt utøvende designpraktikere og prosjektmedarbeidere som trenger råd, tips og inspirasjon. Men jeg tenker også at dette må være en nyttig bok for folk som er på på jakt etter bedre innganger og mer effektiv prosesser når de skal arbeide frem viktige styrende dokumenter. Som strategier, handlingsplaner, stortingsmeldinger, kommuneplaner og andre dokumenter der teksten i sluttdokumentet naturligvis bør være språklig tydelig og presis, men der også prosessen med å utforske, sortere, prioritere og avklare, for å komme frem tekstdokumentet, kan ha mye å vinne på å benytte kombinasjonen av design og klarspråk.

lørdag 17. februar 2024

God natt Oslo

 På Dagsrevyen for noen dager siden: En hylles til Lillebjørn Nilsen fra Frida Ånevik, Odd Nordstoga m.fl med en av hans fineste sanger om Oslo.

fredag 16. februar 2024

Thåström og First Aid Kit: Södra Korset

Sørkorset, eller "Södra Korset" på svensk, er et stjernebilde på himmelen på den sørlige halvkule. Det er også en sang av Joachim Thåström, på  hans siste album "Dom som skiner" fra 2021. Her fremført på en konsert med First Aid Kit i Stockholm i 2023 der Thåström er med på scenen som gjesteartist.

torsdag 15. februar 2024

Kommunesektoren mot 2050

I fjor høst var det kommunevalg i alle landets kommuner og fylkeskommuner, og da er systemet slik at litt inn i det ny året så holder KS. kommunesektorens organisasjon, sitt KS Landsting. Der velger kommunene ny politisk ledelse i KS og vedtar uttalelser med  politiske prioriteringer og tiltak i viktige saker. De minner om viktigheten av et sterkt lokalt selvstyre og om kommunenes helt sentrale rolle i å levere velferdstjenester til innbyggerne og i å drive areal- og samfunnsutvikling og organisere beredskap.

Her er en oversikt over KS nye ledelse. Og her er en oversikt over uttalelsene landstinget vedtok om totalberedskap, nasjonal transportplan, økonomisk og politisk handlingsrom, barn og unge, flyktninger og naturmangfold.

Men hvordan innretter man egentlig en god diskusjon om fremtidsutfordringer og prioriteringer i en organisasjon der alle landets kommuner og fylker er medlemmer, fra de aller minste til de aller største og som omfatter storbyer, innland og kysten? Kommunene må forholde seg til trender og utfordringer vi vet at kommer,  men de må også forbedred seg ting vi ikke kan være sikre på og på uforutsette overraskelser. Hvordan forbereder man seg på og bygger beredskap rundt  det usikre og uventede? Ting som er vanskelige fordi der er nytt og ukjent terreng for folkevalgte og administrasjon i kommunene.

Her synes jeg KS har gjort et spennende og viktig stykke arbeide med fremtidsverktøyet "Kommunesektoren mot 2050" som er utviklet i samarbeid med Halogen (der jeg jobber) og Rambøll. I stedet for å forsøke å spå om samfunnsutviklingen er det laget fem alternative fortellinger om hvordan samfunnet kan se ut fremover, og der alle kan ha ulik grad av sannhet i seg. De bidrar sammen til spennende samtaler om hva kommunene og våre lokale folkevalgte kan gjøre for å unngå å bare bli truffet av uventede hendelser, men er bedre rustet til å påvirke utviklingen i en ønsket retning.

KS lanserte "Kommunesektoren mot 2050" høsten 2023, som del av kompetansebyggingen for de folkevalget i de nye kommunestyrene og også som en del av forberedelsen til KS Landsting. Da skrev KS på nettsidene sine at:

"KS lanserte verktøyet Kommunesektoren mot 2050 under Arendalsuka. Verktøyet gir veiledning for å utvikle scenarier til bruk i kommunenes arbeid for å planlegge for den fremtiden vi ikke kjenner. - Arbeidet med scenariene er del av KS grunnlag til Landstinget i 2024. Vi har vært opptatt av å avdekke hva vi ikke vet, sa Kristin Weidemann Wieland, direktør for forskning, innovasjon og digitalisering i KS, under lanseringen. Verktøyet beskriver sentrale utviklingstrekk og fem fremtidshistorier som KS håper blir mye brukt, diskutert og analysert fremover. KS har gjort dette i samarbeid med Halogen og Rambøll management consulting, og med en rekke aktører i og utenfor offentlig sektor. Kunnskapsgrunnlaget er også basert på intervjuer med eksperter innenfor ulike temaer."

Jeg vet at de som har vært med på ut utvikle dette verktøyet syntes det var en spennende prosess og jeg tror også de som har brukt verktøyet på ulike samlinger og workshops rundt i landet har opplevd det som nyttig og lærerikt. Det er også et glimrende eksempel på hvordan denne type fremsynsarbeid kan brukes for å bygge kunnskap og bidra til bedre prosesser rundt veivalg og prioriteringer. I stedet for å utpeke eksperter eller peke ut ekspertkomiteer som skal utrede seg fram til noen svar som egentlig ikke lar seg utrede, så involverer man de det angår, ledere, fagfolk, brukere, innovatører, og får også innspill fra eksperter på mange ulike områder, og lager et godt samtaleverktøy. Reslutatet av det blir ikke en rapport som forsøker å komme med ferdige svar, men en prosess som gjør at de som skal finne bedre svar forstår kompleksiteten bedre og blir bedre rustet til å finne de langsiktige løsningene sammen.

Verktøyet "Kommunesektoren mot 2050" har fått sin egen nettside. En fin ting med dette prosjektet er at KS både har tilgjengeliggjort en beskrivende rapport som inkluderer tekst og bilder fra hvordan verktøyet ble til, som forhåpentligvis også bidrar til å gi andre innsikt i hvordan en designdrevet fremsynsprosess kan se ut. De har lenket til en kortere oppsummering som inkluderer en beskrivelse av sentrale utviklingstrekk i kommunesektoren fremover og de fem fremtidsfortellingene. Og der er det også lenke til en powerpoint-presentasjonen som brukes av KS når de presenterer utviklingstrekk og de fem fremtidsfortellingene i konferanser og workshops over hele landet. I den presentasjonen har de også tatt med underlaget som brukes når grupper arbeider, sorterer og diskutere hvordan man skal forholde seg til og arbeide videre med å skape kommuner som er bedre rustet for å møte fremtiden. 

onsdag 14. februar 2024

Cost-of-loving index

Det er Valentinsdag, en dag for kjæresteting, som kino, restaurantmåltider og cocktails på bar. Derfor har The Economist i anledning dagen laget en sak om hva det koster i ulike byer i verden. Hvor der det dyrest å gå på date? 

Og her er det viktig  å ile til og minne om at når dataene de henter fra The Economist Intelligence Unit ikke handler om folk som går på en kneipe i nabolaget sitt eller er turister på lavbudsjett, men forretningsreisende som tar en drink i hotellbaren og spiser på dyre restauranter. De skriver at:

" Using data from the latest cost-of-living index by eiu, our sister company, we created our own “cost-of-loving index”. It ranks the world’s most expensive cities in which to go on a romantic night out: we start with drinks at a swanky hotel, followed by a lavish two-course meal and a trip to the cinema, a taxi home and a nice bottle of wine to cap things off. (Before you swear off dating, remember that eiu gathers prices with expatriates and business travellers in mind, not local love birds grabbing a cheap bite.)"

Og i hvilke globale storbyer er "the cost of loving" høyest? I følge The Economist er Shanghai på topp foran New York, Bahrain, Los Angeles og Paris. En annen oversikt The Economist har leget om de billigste storbyene i verden viser at Damaskus, Tehran og Tripoli er aller billigst.

mandag 12. februar 2024

Regjeringen - boken som manglet

For litt over en uke siden var jeg med i et panel på en boklansering på Litteraturhuset. Ikke fordi jeg har skrevet bok, men for å kommentere noen av de viktige og ikke så veldig godt kjente temaene boken handler om. Boken heter "Regjeringen", med undertittelen "historien, makten og hverdagen". 

Det er ikke en bok om dagens regjering eller om noen bestemt regjering. Det er heller ikke så mye omtale av enkeltpersoner. Dette er en fagbok om Regjeringen, den viktigste institusjonen i vårt norske politiske og administrative systemet, men en institusjon som forfatterne omtaler som en maktens høyborg som er innhyllet i at slør av mystikk. Forfatterne skriver,

"Formålet med Regjeringen: Historien, makten og hverdagen er å fjerne noe av mystikken rundt denne viktige statsinstitusjonen, og erstatte den med kunnskap og forståelse. Gjennom en tverrfaglig tilnærming og basert på et omfattende datagrunnlag gir boken svar på de grunnleggende spørsmålene om hva regjeringen er og gjør."

Jeg er begeistret for boken og synes den er virkelig god. De som har vært i regjering eller innenfor regjeringsapparatet i departementenes politiske eller administrative ledelser kan kjenne seg igjen og tenke at: endelig kommer det en bok som beskriver hvordan dagene ser ut og hvordan tingene faktisk fungerer for de som er der både på hverdager og når ting blir veldig vanskelige.

En viktig grunn til at denne boken er god er den tverrfaglige tilnærmingen. Her får vi beskrevet den historiske utviklingen fra 1814 frem til i dag og vi får forklart det formelle og juridiske rammeverket for regjeringsmakten, som knapt nok eksisterer og som i hvert fall ikke forklarer hvor og  hvordan de viktigste beslutningsprosessene egentlig foregår. Grunnloven beskriver kongen, det formelle organet Kongen i statsråd og statsrådenes individuelle roller og ansvar, men nevner ikke regjeringens viktigste møter, sakstyper og beslutningsprosesser, for eksempel regjeringskonferanser, budsjettkonferanser og regjeringsnotater.

Derfor er en beskrivelse av hvordan det hele faktisk foregår og hvordan dagens måte å gjører det på har vokst frem, svært velkommen. Boken beskriver statsrådenes roller både som medlemmer av regjeringen og som departementssjefer, hvordan forholdet er mellom politikere og embetsverk, hva de andre i politisk ledelse gjør og ikke gjør, og ikke minst er det mye omtale i boken av statsministerens kontor. Hva det er og gjør, hvordan det vokste frem som en departmentslignende institusjon som både passer på at statsministeren får gjort jobben sin, men også koordinerer regjeringens arbeid, men som samtidig er en svært beskjeden del av apparatet, og derfor ikke er utstyrt for å ta den fulle styringen når nye initiativer skal tas eller krevende reformer skal gjennomføres.

Jeg lærte også noen nye ting om hvordan dagens praksis har vokst frem. For eksempel protokoller fra regjeringskonferansene med alle de finformulerte konklusjonspunktene. Det er i  dag en helt sentral del av en regjerings arbeidsmåte og noe veldig mange i et departement kan gå rundt og vente på utover dagen etter en regjeringskonferanse. Men noe slikt som skriftlige konklusjoner fantes ikke før Willoch-regjeringen innførte det. Eller systemet med budsjettkonferanser i mars og august der hele statsbudsjettet for neste år blir avgjort i to omganger. Jeg trodde disse "alltid" hadde vært der, men denne boken forteller at det før 1996 var slik at det var bilaterale møter mellom Finansdepartementet og fagdepartementene som utformet statsbudsjettet, ikke egne budsjettkonferanser.

Men bidrar boken til noen viktige diskusjoner om regjeringen og regjeringens arbeidsproseser fungerer godt nok? Er de godt nok tilpasset samfunnsutviklingen, endringstempoet og utfordringsbildet fremover? Boken er langt mer opptatt av å beskrive hvordan regjeringen virker og hva den gjør enn å beskrive ting den ikke gjør, men det gir jo også et slags utgangspunkt for å problematisere om systemet virker godt nok. 

Boken beskriver i et eget viktig kapittel hvordan regjeringsapparatet virker som en effektiv "beslutningsmaskin" der de ulike delene av "maskinen" er designet slik at man får tatt et stort antall beslutninger, mang av dem faglig og politisk krevende, på veldig kort tid. Mye av departementenes tid brukes til å innrette seg mot disse beslutningene i regjeringskonferanser ved skrive egne saker og komme med "merknader" til andre departementers saker. 

Det gjør at tilsynelatende enorme uenigheter, som ofte er minst like store mellom departementer som mellom partier, blir formulert, diskutert høylytt og avklart effektivt. Og etter møtet står alle sammen om konklusjonen. Men et interessant spørsmål i møte med en slik perfekt designet beslutningsmaskin, som gjør det den gjør godt, er om det er problemer den ikke er spesielt godt egnet til å løse eller avklaringer som krever andre virkemidler? Er det fare for at vi kan gå glipp av noe viktig? Eller er det ting den ikke løser i det hele tatt? 

Jeg tror det er to ting denne "perfekte beslutningsmaskinen" ikke løser spesielt godt, og der problemene kan øke fremover, i et samfunn som er mer komplekst, har behov for mer tverrsektorielle prosesser, og der endringstakten på grunn av blant annet teknologi er økende. Det ene problemet handler om hvordan saker forberedes og kommer frem til beslutning. Hvis det er en sak som eies av et departement, eller en etat med en fagavdeling i et departement, og som best løses akkurat der, så går det gjerne bra, selv om noen har motforestillinger. Sektoransvar og linjevei fungerer i slike saker. Men hva som et sakskompleks går tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, for eksempel ungt frafall og utenforskap, natur- og klimapolitikk, eller samfunnssikkerhetsutfordringer, Eller ønsket om økt brukerorientering av offentlige tjenester der brukeren ikke brukerne ikke har noe ønske om å være eksperter på offentlig sektors organisasjonskart, og der vi bør lage digitale løsninger som av den grunn må fungere på tvers av sektorer og nivåer, og gjerne også på tvers av offentlig og privat sektor.

Det andre problemet er at alt i "beslutningsmaskinen" regjeringen er rettet inn mot å ta en beslutning, ikke mot at beslutningen skal gjennomføres. Når loven, budsjettkapittelet eller stortingsmeldingen er vedtatt så er man ferdig med saken, og får videre til neste sak og neste budsjett, i hvert fall frem til Riksrevisjonen undersøker hvordan det egentlig gikk lenge etterpå. De finner noen ganger ut at det et enormt sprik mellom de politiske vedtatte målene og det som ble resultatet. Men hvordan skal regjeringen fange opp dette tidligere og forholde seg til problemer som oppstår i forbindelse med gjennomføringen av et stort prosjekt? Eller ta tak i utfordringer som oppstår fordi den offentlige virksomheten som har ansvaret for oppfølingen ikke rår over alle virkemidlene som kreves for å lykkes med gjennomføringen?

"Regjeringen" er som sagt en bok som ikke bare er høyst velkommen, men den er også en bok som har manglet. Det finnes bøker om det meste, men merkelig nok har ingen skrevet en bok om hvordan regjeringen virker. De som har stått for dette nybrottsarbeidet, som er del av et større pågående forskningsprosjekt om politisk makt i Norge, er Jostein Askim, Yngve Flo, Eirik Holmøyvik, Kristoffer Kolltveit,  Marte Mangset og Bjørn Erik Rasch, et knippe ledende forskere på sine respektive områder. 

søndag 11. februar 2024

Finsk presidentvalg og partier

Det ble til slutt en veldig jevn andre runde i presidentvalget i Finland som ble avgjort i kveld. Men det ble lederen i meningsmålingene, Alexander Stubb fra det konservative samlingspartiet, som vant. Han ligger i følge det svenskspråklige Hufustadsbladet an til å få 51,6 prosent av stemmene, mens hans motstander Pekka Haavisto fra det grønne partiet fikk 48,4 prosent.

Jeg tror dette må ha vært en av de minst populistiske og polariserte valgkampene i Europa. Her var det to erfarne finske politikere, Stub har vært statsminister og Haavisto har vært utenriksminister. miljøminister og utviklingsminister (en kort periode i 2014 var de også i regjeringen sammen). Begge er det vi kan kalle moderne, liberale og europeisk orienterte politikere. 

Det er første gang Alexander Stubb stiller til valg som president, mens Pekka Haavisto nå har blitt nummer to tre ganger på rad. Han tapte relativt klar i andre runde i 2012 mot Samlingspartiets Sauli Ninistö i 2012 med 62,6 prosent mot 37,4 prosent. tapte veldig klart i 2018 da Ninistö fikk rent flertall med klar margin allerede i første  runde, men Haavviso kom nærmest i et stort felt og fikk 12,4 prosent. Mens det denne gangen ble veldig jevnt.

Men hvordan står det så til med den finske partipolitikken i forbindelse med presidentvalgene? Selv om presidenten har en stort sett seremoniell rolle, er det ikke uten betydning hvem som vinner. Spesielt i utenriks- og sikkerhetspolitikken, der presidenten har den sentrale rollen, og i dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det viktig at Finland ledes klokt, fast og forutsigbart. 

Tradisjonen er alle partiene som er representer i Riksdagen i Finland stiller med egne presidentkandidater. Og det vi kan fastslå er at av de tre partiene som har pleid å kjempe om både regjeringsmakten og presidentmakten i Finland, så er både sosialdemokratene og Senterpartiet nede for telling. I år var de ikke i nærheten av å vinne.

Skrur vi klokken litt tilbake, til landsfader Uhro Kekkonen gikk av og det ble utlyst valg i 1982, så fikk vi en lang rekke med sosialdemokratiske presidenter i Finland. De vant fire valg på rad. Mauno Koivisto vant i 1982 og 1988 (det første med direktevalgt president), Martti Ahtisaari vant i 1994 og så vant Tarja Halonen først mot Esko Aho fra Senterpartiet i 2000 i et valg som var omtrent like jevnt som dagens, og så vant  hun igjen i et omtrent like jevnt valg i 2006, denne gangen mot Sauli Ninistö fra det konservative samlingsparitet. Her kom Senterpartiets kandidat på tredje plass og ble slått ut i første runde, men de var likevel mye større enn resten. I 2006 fremstod Finland fortsatt som et trepartisystem, med noen små røde og grønne fløypartier, pluss et Svensk Folkeparti med svenskspråklige velgere som innimellom kunne få betydning (deres kandidat Elisabeth Rehn fikk til finalen i presidentvalget i 1994 mot Ahtisaari og fikk 46,1 prosent av stemmene)

Men i årene deretter har det gamle trepartisystemet sprukket opp. I 2012 vant som nevnt Ninistö over Haavisto fra de grønne i finalen. Centern kom på tredjeplass, men Samfunnene var på fjerde, og Sosialdemokratenes kandidat, veteranen Paavo Lipponen var langt bak, på femte plass, med bare 6,7 prosent av stemmene. Og i 2018 da Ninistö ble gjenvalgt lett, med 63 prosent av stemmene, var også de grønne på andre og Samfinnene på tredje. Senterpartiets superveteran Paavo Väyrynen prøvde seg enda en gang, nå som uavhengig kandidat, og kom nå på fjerde plass med 6,2 prosent av stemmene. Senterpartiets egen kandidat kom på 5. plass og sosialdemokratenes på 6. plass.

Men nå i år når det ikke var en sittende president som skulle ta gjenvalg så gikk det kanskje bedre? Nei, i hvert fall ikke for Sosialdemokratene. Også i år kom Samfinnene på tredje plass, med respektable 19 prosent i første runde. Olli Rehn som ble støttet av Senterpartiet kom på 4. plass med 15,3 prosent. Så kom Venstrepartiets kandidat langt bak, på 5. plass, og først på 6. plass kom sosialdemokratenes Jutta Urpillainen, med 4.3 prosent av stemmene. Var det på grunn av taktisk stemmegivning på Haavisto allerede i første runde for å unngå en duell mellom Samlingspartiet og Samfunnene i finalen? Et forsøk på å få frem en troverdig sentrum-venstre kandidat som kunne vinne? Jeg vet ikke, men finsk partipolitikk er i hvert fall ikke lenger hva den var.

fredag 9. februar 2024

Prisstigning på vei nedover

Prisstigningen er fortsatt høy, og høyere enn vi har vært vant til de siste årene, men den er langsomt på vei ned. Statistisk sentralbyrås (SSB) skriver at_

"KPI viste en relativt flat utvikling fra desember til januar i 2024. Utviklingen fra januar 2023 til januar 2024, det vil si tolvmånedersveksten i KPI, viste en prisvekst på 4,7 prosent. Dette er litt lavere enn tolvmånedersveksten som ble målt måneden før. 
– Prisutviklingen på biler og drivstoff bidrar betydelig til at vi får denne nedgangen i tolvmånedersveksten i januar. Prisene på disse varene steg en del fra desember 2022 til januar 2023, mens de falt i den samme perioden i år. Dette trekker tolvmånedersveksten nedover, sier Espen Kristiansen, seksjonsleder i Statistisk sentralbyrå."

mandag 5. februar 2024

Problemene med å ikke vite hvem som eier hva i Norge

For noen dager siden kom det en felles pressemelding fra Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Kartverket. Overskriften var "Ønsker seg bedre løsninger for å se hvem som eier hva i Norge" Og allerede i ingressen kommer den en ganske knallhard dom over registre disse tre offentlige etatene selv har ansvaret for:

"Dagens registre og løsninger dekker ikke myndighetenes behov for å vite hvem som eier hva her i landet. Det viser en kartlegging gjennomført av Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Kartverket (...) For offentlige myndigheter er det svært viktig å vite hvem som eier hva i Norge. Kartleggingen viser at behovet er større enn vi var klar over. Flere myndigheter opplever at det er krevende å få tilgang til fullstendige og løpende opplysninger som gjør dem i stand til å utføre sine oppgaver på en god og effektiv måte, sier skattedirektør Nina Schanke Funnemark."

Så kraftig kritikk av huller og mangler som hindrer offentlige virksomheter i å gjøre jobben sin er det vanligvis Riksrevisjonen som kommer med, ikke de ansvarlige etatene selv. Men i dette tilfellet er det tre av våre viktigste statlige etater som selv forteller at de ikke får gjort jobben sin godt nok. Og de gjøre dette etter å også tidligere, blant annet på Arendalsuka i august og gjennom aviskronikker i september (jeg blogget om det her), ha varslet om at ting ikke er i orden. Men hva er det som har skjedd nå som gjør at de sender ut en pressemelding og erklærer at "behovet er større enn vi var klar over"? 

Det nye nå er at de tre etatene fulgte opp bestillingen de ga seg selv i september med en fersk rapport om hva ulike myndigheter har behov for av informasjon om eierskap til selskaper og eiendommer, og hvilke konsekvenser det får når vi ikke har korrekt informasjon om hvem som eier hva. Rapporten heter "Kartlegging av offentlige myndigheters mulige bruk av opplysninger om eierskap til aksjer og fast eiendom". Rapporten er på litt under 80 sider og kan sterkt anbefales, i hvert fall for alle som synes det er interessant å vite mer om viktige ting som ikke er i orden og om hva det er som kan gå galt fordi det ikke er i orden.

Det er ikke i denne rapporten tiltakene som må gjennomføres for å løse problemene er formulert, det kommer først i neste fase. Noen hovedretninger kan man imidlertid lese ut av rapporten, men hovedpoenget i rapporten er å beskrive den mangelfulle sammenhengen mellom samfunnets og myndighetenes behov for informasjon for å samfunnskritiske oppgaver på noen definerte områder, som jeg kommer tilbake til, og hvordan de klarer å dekke disse behovene. Så må det nevnes at næringsminister Vestre i forbindelse med denne rapporten har igangsatt en fempunktsplan som etter hvert skal resultere i noen tiltak for økt åpenhet om aksjeeierskap.

Men tilbake til rapporten og dens beskrivelse av hull og mangler i dagens tilgang til eierskapsopplysninger om aksjer og eiendommer. Det er om lag 30 offentlige etater, inkludert kommuner og fylkeskommuner, som har svart på spørsmål om hva de trenger av informasjon, hvor de i dag leter for å finner den og hva de bruker informasjonen til. Rapporten deler opp beskrivelsen av hva etatene forteller at de trenger av eierskapsinformasjon til i fem hovedkategorier: Utførelse av tilsyn, stats- og samfunnssikkerhet, innkreving av skatter og avgifter, kommunal myndighetsutøvelse og administrative oppgaver. 

Tilsynsområdet handler om jobben offentlige tilsynsorganer som blant annet Finanstilsynet, Konkurransetilsynet, Arbeidstilsynet, Tolletaten og Riksrevisjonen gjør. Rollene deres og behovene er ulike, men på litt ulike måter trenger de eierskapsinformasjon for å kunne avdekke brudd på lover og regler, informasjon de ofte ikke har. Rapporten beskriver konsekvensene av dette slik:

"Manglende, utilgjengelige og utdaterte opplysninger om eierforhold til aksjer og fast eiendom innskrenker evnen til offentlige tilsynsorganer til å utføre sine oppgaver på en effektiv og rettferdig måte. Tilsynsorganene peker særlig på at manglende transparens innebærer at de gjennom sine innsynshjemler må innhente de opplysningene de har behov for. Særlig for kompliserte eierstrukturer og utenlandsk eierskap er det pekt på at lite tilgjengelige opplysninger om eierskap gjør det vanskelig å vite hvor opplysningene skal hentes fra."

Stats- og samfunnssikkerhet handler om ulike trusler mot Norge, både samfunnsskadelig kriminalitet og sikkerhetstrusler av ulike slag mot personer, virksomheter og materielle verdier. Her er også mangelfull informasjon om eierskap til virksomheter og eiendommer en stor bekymring. Rapporten nevner flere ting som gjør det vanskelig å ha betryggende oversikt, blant annet at:

"Det er flere momenter som gjør det krevende for myndighetene å avdekke reelt eierskap. Det mangler et oppdatert og tilgjengelig register for aksjeeierskap, både for børsnoterte og ikke-børsnoterte aksjer. Det er et problem at registrene kun blir oppdatert ved årsskiftet. I tillegg kan det være både vedtekter og egne avtaler som regulerer rettigheter, slik at reell rettighetshaver ikke framkommer av å se på eierskap til aksjer. Dette har myndighetene liten mulighet for å fange opp i dag."

Innkreving av skater og avgifter handler om riktig og rettferdig innkreving av skatter og avgifter, noe som forutsetter oppdatert og korrekt informasjon om eierskap til aksjer og eiendommer. Rapporten nevner flere utfordringer knyttet til manglende åpenhet rundt utenlandsk eierskap, men trekker også frem at heller ikke den løpende oversikten over norske eiere er god nok:

"Det er også en utfordring at opplysningene i Aksjonærregisteret kun gir et årlig situasjonsbilde, noe som gjør at risikoene ikke kan håndteres løpende, men må vente til opplysningene kommer inn. Ulike rapporteringspunkter til ulike registre kan også føre til at forskjellige opplysninger er registrert i registrene. Manglende oppdatering av opplysningene er også en utfordring ved innkreving."

Kommunal myndighetsutøvelse handler om behov for informasjon om eierskap knyttet til flere av de mange oppgavene kommunene har ansvaret for, inkludert plan og byggesaker, innkreving av skatter og avgifter og løyver og tillatelser. Kommunene har også viktige beredskapsoppgaver. Dessuten må kommunene gjøre habilitetesvurderinger av ansatte og politikere i forbindelse med både saksbehandling og anskaffelser. 

Administrative oppgaver handler om flere oppgaver som er felles på tvers av ulike offentlige etater og rapporten peker særlig på anskaffelsesprosesser og ansettelsesprosesser. I begge tilfeller er informasjon om eierskap sentralt for habilitetesvurderinger og i anskaffelsesprosesser er det også sentralt i vurderingen av seriøsitet og sikkerhet. 

"I ansettelses- og utnevningsprosesser er opplysningsgrunnlaget i dag i stor grad basert på egenrapportering. Slik egenrapportering er basert på tillit. Dersom en myndighet ønsker å kontrollere eller følge opp egenrapporteringen er dette utfordrende, ettersom opplysninger om eierskap er vanskelig tilgjengelig, og tilgjengelige løsninger er ofte kostbare. Videre er det i alle tilfelle mange opplysninger som ikke er oppdatert. (...) Ved anskaffelser gjør tilsvarende utfordringer seg gjeldende ved myndighetens undersøkelser av forhold knyttet til leverandører. Dette kan ha betydning både for myndighetenes ressursbruk og for kvaliteten på de beslutninger som tas i slike prosesser."

Rapporten nevner også noen andre formål som faller utenfor hovedkategoriene, men der eierskapsinformasjon også er viktig, som behandling av konsesjoner, tillatelser og løyver av ulike slag og behandling av søknader om stønader fra Husbanken, NAV og Lånekassen.

Så går rapporten videre og beskriver det lappeteppet av ulike offentlige og private kilder for informasjon som brukes i dag, alt fra medieoppslag, kredittopplysningsselskaper og Proff.no, i tillegg til bruk av offentlige registre. Det er interessant å lese om hvordan ulike etater har valgt litt forskjellige "pakker" av kilder, som stort sett har det felles at det er et tidkrevende arbeid som i mange tilfeller gir  et utilfredsstillende resultat.

Underveis i rapporten er det god informasjon om hvilke offentlige registre vi har til disse formålene: Matrikkelen og Grunnboken hos Kartverket, Foretaksregisteret, Enhetsregisteret, de nye Registeret over reelle rettighetshavere og Regnskapsregisteret i Brønnøysund, og Aksjonærregister og Eiendomsregistret hos Skatteetaten. I et vedlegg helt på slutten er det også en gjennomgang av den tekniske tilstanden og oppgraderingsbehov i disse digitale registrene, en svært nyttig oversikt for alle som er interessert i hva som kreves av vedlikehold og investeringer i den tekniske infrastrukturen.

Hva er det så som må gjøres? Som nevnt har næringsministeren lansert en fempunktsplan, og som varsler en rask oppfølging på noen områder, spesielt juridiske avklaringer som må til for å få gjort jobben. Noe av det aller viktigste blir å unngå økte rapporteringsbyrder og byråkrati ved å automatisere innrapporteringen og informasjonsuthenting. Det er jo slik at bedrifter har digitale fagsystemer som tar seg av det å holde orden i eget hus internt i bedriftene og håndterer dialogen med styrer og eiere, og når man kobler disse systemene som allerede finnes sammen med det offentliges behov for informasjon er det mulig å få det til på en måte som kan redusere rapporteringsbyrden, og samtidig bidra til at myndighetene får det de trenger når hendelsen skjer, og ikke en gang i året. Rapporten beskriver dette  godt (og dette er så sentralt at jeg tillater meg et litt langt sitat fra rapporten):

"Det har de siste årene vært en økning i både utviklingen og utbredelsen av sluttbrukersystemer som støtter selskapene sin egen håndtering av plikter og rapportering knyttet til både selskapshendelser og eierskap. Flere systemer støtter f.eks. registrering av opplysninger til og innrapportering av aksjonærregisteroppgaven til Skatteetaten, som i praksis er en årlig etterrapportering som krever korrekt registrering av både opplysninger om selskapshendelser og endringer i eierskap det siste året. 

For å få til en mer effektiv håndtering av opplysninger til dagens rapporteringskrav, f.eks. til aksjonærregisteret, utvikler sluttbrukersystemene allerede bedre støtte for føring av digital aksjeeierbok og håndtering av endringer i selskapet. Vi kan legge til grunn at denne utviklingen fortsetter og at sluttbrukersystemene vil støtte en hendelsesbasert håndtering. Det bør derfor være et klart mål at alle selskaper løpende fører opplysninger om selskapsendringer og eierskap til aksjer digitalt og rapporterer eller gjør disse tilgjengelig fra et sluttbrukersystem. 

Fra inntektsåret 2023 vil det være pliktig for aksjeselskaper å rapportere skattemeldingen fra et sluttbrukersystem. Det betyr at i løpet av 2024 så må i praksis alle aksjeselskaper ha et sluttbrukersystem. De fleste leveres som skytjenester som tilbyr ulike pakker av tjenester, så utbredelsen og tilbudet for å støtte selskapene i digital føring og rapportering vil stadig bli bedre. Dette vil legge til rette for utvikling av gode digitale tjenester med støtte fra profesjonelle aktører i næringslivet som i mange tilfeller sørger for eller bistår selskapene i slike prosesser, som regnskapsførere, revisorer eller advokater. Disse aktørene har allerede av egeninteresse digitalisert flere av sine prosesser for håndtering av disse opplysningene og prosessene, og den digitale samhandlingen med selskapene. Det bør kunne legges til grunn at digitaliseringen av dette området vil utvikles videre de kommende årene.

Denne utviklingen gir muligheter for at felles offentlige løsninger kan integreres i et fremvoksende digitalt økosystem og løpende motta oppdaterte opplysninger fra allerede etablerte digitale systemer og prosesser for håndtering av selskapsopplysninger i næringslivet. Der hvor de relevante opplysningene og prosessene for å håndtere disse allerede finnes i næringslivets egne systemer, så vil det være et godt grunnlag for en mer løpende og omfattende rapporteringsplikt til offentlige registre uten at dette behøver å øke rapporteringsbyrden vesentlig. Regnskap Norge peker i sin Forenklingsrapport av 2023 på hendelsesbasert og samordnet rapportering for aksjeeierbok, aksjonærregister og eierskapsregister som et forenklingstiltak for næringslivet, som kan redusere rapporteringsbyrdene."

Dette er gode betraktninger om hvordan forenkling og nødvendig informasjonsinnhenting kan kombineres og hvordan myndighetene kan nå sine mål ved å stille krav om digitale standarder og formater slik at de passer inn i de automatiserte prosessene. Dette er også en tilnærming som bidrar til å kraftig effektivisere offentlige virksomheters kontroll og tilsynsvirksomhet. 

Jeg synes det er grunn til å glede seg over fremdriften vi nå har fått i dette arbeidet, med Skattetaten, Brønnøysudregistene og Kartverket som pådrivere. Ikke alle utfordringene som er beskrevet i denne rapporten blir like lette å løse, for eksempel det som er knyttet til oversikt over utenlandsk eierskap gjennom forvalterkontoer eller balansen mellom hvilken eierinformasjon som skal være åpent tilgjengelig for alle og hvilken informasjon som av personverngrunner eller sikkerhetsgrunner bare er tilgjengelig for noen. Her må politikken fastsette prinsippene. Så vil teknologien hjelpe oss med å finne praktiske løsninger for å få det til.

(Disclaimer for ordens skyld: Jeg er styremedlem i dCompany AS, en tilbyder av digital innrapportering av selskapshendelser og digital aksjeeierbok i det private markedet)

lørdag 3. februar 2024

En førsteminister fra Sinn Fein

Det er en smått utrolig politisk utvikling som har skjedd i Nord-Irland de siste få årene. Nord Irland ble etablert som en egen region i UK nettopp for å hindre at irske unionister skulle ta over da Irland ble selvstendig i 1922. I nord skulle lojalistiske protestanter være i flertall og styre. 

Så har årene etter vært preget av politisk uenighet, og også vold og væpnet konflikt, fordi et mindretall ikke har akseptert denne løsningen. Det politiske partiet Sinn Fein og deres militære arm IRA har nektet å godta delingen av Irland. De siste årene har bomber og terror blitt erstattet av fredelige politiske virkemidler.

Og det utrolige har skjedd at Sinn Fein nå i helgen har fått valgt sin leder Michelle O'Neill til first minister, den regionale statsministeren i Nord Irland. Sinn Fein ble det klart største partiet ved valget for to år siden, men deres motstandere nektet å akseptere noen regjering basert på valgresultatet, noe som er mulig under den spesielle avtalen om maktdeling gjelder for Nord Irland. Men nå i helgen ble det største protestantiske partiet enige om en samarbeidsregjering. Ikke fordi de er enige om Nord Irlands fremtid skal være, men fordi de vil samarbeide om skoler og sykehus og andre ting folk er opptatt av i hverdagen

Men hvordan kan en region med et eget folkevalgt organ, velge en statsminister fra et parti (og med familiemedlemmer som var aktive i IRA) som står for det motsatte av det regionen ble etablert for å ivareta. Jeg tror det har med tre ting å gjøre. 

Det ene er demografi. i den grad konflikten mellom katolikker og protestanter gir mening lenger, og for mange så gjøre den fortsatt det, så vokser den nasjonalistiske og katolske delen av befolkningen og den lojalistiske og protestantiske delen av befolkningen krymper. Det har sikkert både med fødselstall og migrasjon å gjøre, og gir en annen velgerdemografi enn før. Derfor er Sinn Fein blitt størst, og når de i tillegg framstår som fredelige, normale og relativt ansvarlige, er de valgbare. 

For det andre er det for mange ikke lenger slik at skillet mellom katolikker og protestanter gir så mye mening lenger, i hvert fall ikke som det store skillet. Andre spørsmål, økonomiske og sosiale, er viktigere. Og for den yngre og mer moderne delen av befolkningen framstår gammelt hat og historiske konflikter som en hindring for modernisering av landet. Derfor har det liberale sentrumspartiet Alliance, som var sterkt imot Brexit, blitt en modererende kraft.

Og for det tredje har forholdet mellom Irland og UK endret seg mye de siste årene. Selv om Storbritannia er langt større, har Irland vært den sterkest voksende økonomien. og fremstår som langt mer attraktivt for mange når det gjelder arbeid og fremtidsutsikter. Særlig etter Brexit er det Irland som er porten til Europa for både næringsliv og innbyggere og den ekstremt klønete britiske håndteringen av tollgrensen mellom EU og Storbritannia har skadet UKs omdømme. Betyr dette at Nord Irland vil bli en del av den Republikken Irland og bryte båndene til UK? Jeg tror ikke man skal avskrive den muligheten. Det vil helt sikkert ta tid, og noe ønske om en voldelig opptrapping er det ikke på noen side, men både demografi, økonomi og politikk kan se ut til å trekke i den retningen. 

fredag 2. februar 2024

Fra sosiale nettverk til massekringkasting

I dag fyller Facebook 20 år. The Economist har brukt anledningen til å gjøre opp status for hva som egentlig kom ut at av de nye såkalte "sosiale nettverkene" og trekker konkusjonen allerede på forsiden med overskriften "The End of the Social Network".

The Economist poeng er ikke at det går dårlig med butikken. Facebook har 3 milliarder brukere Markedsverdien er 1200 milliarder dollar, og selskapet er en av "the magnificent seven", de syv store tech-lokomotivene som har økt i verdi selv om stor sett alle andre har falt i verdi. 

Poenget er at det vi før kalte sosiale medier. en slags blanding av personlig medieproduksjon og sosial samhandling er i ferd med å endres og deles i to ulike økosystemer, en mer lukket verden der vi samhandler sosialt med andre, og en massekommunikasjonsdel der vi kommuniserer videoer produsert av andre. The Economist skriver:

"The weird magic of online social networks was to combine personal interactions with mass communication. Now this amalgam is splitting in two again. Status updates from friends have given way to videos from strangers that resemble a hyperactive tv. Public posting is increasingly migrating to closed groups, rather like email. What Mr Zuckerberg calls the digital “town square” is being rebuilt—and posing problems. This matters, because social media are how people experience the internet. Facebook itself counts more than 3bn users. Social apps take up nearly half of mobile screen time, which in turn consumes more than a quarter of waking hours. They gobble up 40% more time than they did in 2020, as the world has gone online."

Det som er i ferd med å skje, kanskje litt gradvis og umerkelig, er i følge The Economist en "tik-tokifisering " av appene og tjenestene som vi kaller sosiale medier. I stedet for at deling av innhold mellom venner får den mest fremtredende plassen i feeden vår, er det i økende grad videoer fra helt andre kilder og fra personer vi ikke kjenner. TikTok er størst, men de andre følger etter. På Facebook og Instagram kan vi klikke på Reels, YouTube har Shorts, Snapchat har Spotlight og den nye eieren av Twitter/X påstår det er en "video first-platform". Vi mates med videoer algoritmene mener vi er interessert i,  basert på hva vi har sett på før, ikke primært deling fra venner og kjente.

Samtidig påpeker The Economist at deling av nyheter i sosiale medier og diskusjoner, gjerne opphetede, er på i full tilbakegang. Bare tre prosent av innholdet i de store sosiale medieplatformene handler om nyheter fra medieselskaper. Det politiske innholdet er ikke helt borte, men flyttes i økende grad inn på andre og mer lukkede digitale kanaler der likesinnede sender meldinger til hverandre, blant annet på Telegram og WhatsApp. The Econonist er bekymret, og skriver i briefingartikkelen "As Facebook turns 20, politics is out; impersonal video feeds are in", at:

"Now, after two decades of evolution, the town square is being dug up and rebuilt. Following the arrival of competitors such as TikTok, powered by artificial intelligence, Facebook and other incumbents have been forced to reinvent themselves. Platforms that began as places for friends to interact and share their own content are turning into television-like feeds of entertainment, for passive consumption. At the same time, users are moving their conversations and arguments off the open networks and into closed, private groups on platforms like WhatsApp and Telegram."

Så kanskje er frykten for at sosial medie-manipulasjon på de store plattformenen skal avgjøre kommende valg overdrevet? Kanskje vi skal være mer bekymret for at det nesten ikke er nyheter eller politisk diskusjon der lenger. 

onsdag 31. januar 2024

Norske forskningsmiljøer gjør det godt i EU

Dagen gladnyhet fra Forskningsrådet er et Norge hevder seg svært godt i Horisont Europa, EUs forsknings- og innovasjonsprogram. I 2023 har norske forskningsaktører konkurrert til seg omkring 6 milliarder euro, godt over målsettingen regjeringen har satt. Det er også flere prosjekter med norske miljøer i lederrollen.

Det er de anvendte forskingsinstituttene med Sintef i spissen som gjør det best i konkurransen om EUs forskingsmidler, men også universitetene gjør det bedre enn før. Khrone skriver dette om hvilke organisasjoner som gjør det best:

"Mest midlar har forskingsinstitutta fått, med Sintef på ein klar førsteplass. Forskingsinstituttet har åleine konkurrert seg til nær 1,5 milliardar kroner mellom 2021 og 2023. På plassane etter kjem Cepi (Coalition for Epidemic Preparedness Innovations), NTNU, Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen.  Regjeringa peikar på at institutta er flinke til å ta med seg andre aktørar i søknadane, spesielt næringslivet, og at dette har mykje å seie for suksessen."