Mission-driven government

Det har nettopp vært valg i Storbritannia og et nokså slitent konservativt lag som har styrt siden 2010, med fire ulike statsministre, er avløst av et sultent Labour. Da kong Charles III holdt  The King's Speech ved åpningen av det nye parlamentet, åpnet han med disse to setningene om hva den nye regjeringen skal gjøre:

"My Lords and Members of the House of Commons, My Government will govern in service to the country. My Government’s legislative programme will be mission led and based upon the principles of security, fairness and opportunity for all."

"Mission led", skal det være. Deretter gikk den den relativt korte talen, som tilsvarer kongens trontale ved åpningen av Stortinget i Norge, innom noen hovedprioriteringer og planer, noen prinsipper og noen tiltak som skal igangsettes med en gang. Men hva er egentlig dette med at regjeringen skal være "mission led"? og i valgprogrammet beskriver regjeringsambisjonen som "Mission-driven government"? Handler det om helt nye og innovative arbeidsmåter i offentlig forvaltning? Innebærer dette noe nytt i måten det skal jobbes med komplekse og tverrsektorielle utfordringer? Eller er dette mest et forøk på å vise at man følger med på trenden med å beskrive ting det er vanskelig å løse som "missions"? Jeg kommer tilbake til det. Men først litt om det politiske utgangspunktet for en ny regjering:

Store utfordringer, lite handlingsrom

Det er et Labour-parti som ikke har styrt landet på svært lenge som nå overtar, og som har viktige ting de ønsker å gjøre. Noe av dette handler om politisk uenighet, der man relativt enkelt kan skru på lover, rettigeheter, regelverk eller skattesatser. Men mye dreier seg om en misnøye med at politikken ikke henger godt nok sammen på tvers av sektorer, at gjennomføringskraften mangler, og at det er mye man vil man ikke får gjort. For eksempel fordi planprosesser eller pålagte utredninger tar alt for lang tid. Og for å løse de virkelige store utfordringene med ungt utenforskap, overgangen til utslippsfri energi og en bærekraftig helsetjeneste i møte med eldrebølgen, holder det ikke med noen få enkle tiltak. Du må gjøre ting på systemnivå.

Så må vi også huske at Labour var alvorlig ute av kurs politisk i mange år, langt ute på den dogmatiske venstrefløyen som skulle løse alt med mer stat og høyere skatter, og nå har et sterkt behov for å vise at de skal føre en ansvarlig økonomisk politikk, der verdier må skapes før de kan deles. Den økonomiske utviklingen i Storbritannnia etter Brexit har vært veldig svak og det er ikke noe stort handlingsrom når det gjelder nye kostnadskrevende reformer. Selv om det er fristende å love mye til mange, har Labour vært veldig opptatt av å love økonomisk ansvarlighet og kostnadsdisiplin

Men hva slags politikk skal regjeringen gjennomføre? Er det noen interessante reformer på gang, noen nytenking om måter å gjennomføre offentlig-privat samarbeid på, eller rett og slett innovative måter å fornye og forbedre offentlig forvaltning? Mange andre land pleier å følge spent med når britene lager regjeringsprogrammer, av minst to grunner. For det første gjør topartisystemet at når et parti først vinner et valg sitter man normalt trygt og lenge, og slipper å forhandle utvannede kompromisser både i regjering og i parlamentet. Man får gjort det man bestemmer seg for og man kan planlegge for mer enn en regjeringsperiode. Det gir bedre vilkår for store og krevende reformer og strukturendringer.

For det andre har påtroppennde britiske statsministre og regjeringer en tradisjon for å legge hodet på blokka og love reformer som som øker gjennomføringskraften og styrker brukerperspektivet, gjennom styringsreformer, medvirkningsproesser og innovasjonvirkemidler. Tverrektorielle og flokete problemer skal løses, ikke bare utredes. Britene har vært gode til å utvikle modeller for offentlig-privat innovasjonssamarbeid og på å ta i bruk metoder og verktøy fra tjenestedesign og systemdesign når de skal løse tverrsektorielle og komplekse utfordringer i det offentlige. Så selv om Storbritannia utenfor EU, og er blitt mindre viktig for andre land, fordi de dessverre ikke er med å utforme EU-regelverk, kan de fortsatt være innflytelsesrike når det gjelder å fornye og digitalisere i offentlig sektor.

Valprogrammets ulike deler

For å få en mer helthetlig forståelse av hva den nye Labour-regjeringen faktisk ønsker å gjøre er det "Labour Party Manifesto 2024", valgkapmanifestet som ble skrevet før valget som må leses. Det er her de beskriver hva de ønsker å oppnå, hva de viktigste tiltakene er og hvordan de har tenkt å gjøre det. Fordi et parti pleier å vinne rent flertall trenger de ikke forhandle frem en egen regjeringsplattform etter valget slik vi gjør i Norge, men kan legge valgprogrammet til grunn for jobben de skal gjøre.

Manifestet har fått en fin mobil- og webvennlig utforming som gjør det lett og finne fram (men den finnes også i en mer traust papir/pdf-versjon for de som liker at partier er litt retro i uttrykket. Keir Starmer er kanskje ikke den mest fotogene av politikere, men her er det 33 bilder av partilederen i partiprogrammet i tillegg til forord og signatur).

Et vanlig partiprogram, og også en regjeringserklæring, er gjerne delt inn i kapitler som, sektor for sektor, lister opp regjeringens løfter i form av strekpunkter om tiltak som skal gjennomføres. Et interessant grep Labour gjør i sitt valgmanifest er å ikke låse seg til en slik sektorvis og mer eller mindre departementsinndelt logikk, men de beskriver politikken mer overordnet og tematisk, i form av styrende prinsipper og store utfordringer. Ja, egentlig er dette et manifest som trekker opp politikk langs tre dimensjoner, med litt ulike tidshorisonter. 

For det første skal de levere noen resultater raskt. Det er en forventning blant velgerne om at ting som ikke virker, som som det er ganske lett å gjøre noe med, blir tatt tak i med en gang. Derfor har Labour laget noe de kaller "Labours first steps for change". Det er en kort sekspunktsplan som skal kutte ventelister i helsesektoren, styrke grensekontrollen og etteforskning av mennskesmuglig, etablere et statlig selskap for fornybar energi, styrke politiets arbeid mot "anti-social behaviour" og rekruttere 6500 nye lærere i skolen. Og interessant nok er streng budsjettdisiplin første punkt. En blanding av litt av hvert.

Andre dimensjon i denne sorteringen av hva politikken skal oppnå er å beskrive tre "fundamenter" som må være på plass for å få til alt det andre, eller "Strong foundations" som Labour kaller det. Disse er det tre av: Nasjonal sikkerhet, som handler om ting som NATO,  2,5 prosent av BNP til forsvar, og kamp mot terror. Sikre grenser, som dreier seg om å bekjempe ulovlig innvandring. Og økonomisk stabilitet. Også her gjentar Labour at de vil være svært strenge på utgiftssiden fordi dersom de store pengene skal gå til å løse de store oppgavene må det ikke sløses med skattebetalernes penger på alt mulig annet som ikke er like viktig. Her lover de å være strengere enn de konservative:

"Every commitment a Labour government makes will be based on sound money and economic stability. This is a non-negotiable principle for our changed Labour Party. Siren voices may claim that there are no limits on what government can spend, or that tax cuts pay for themselves. We reject this flawed ideology that was tested to destruction by the disastrous Conservative ‘mini budget’."

Fem "missions"

Men det som løftes frem som en ny måte å skape og gjennomføre politikk på er det tredje dimensjonen, "mission-driven government". Som ble nevnt i åpningen av Kings speech og som i dette valgmanifestet dreier seg om noen store elefanter i form av store utfordringene som må løses på tvers av sektorer og offentlig-privat. Og som de tradisjonelle sektorielle virkemidlene ikke klarer å løse godt nok. Det er problemer som ikke kan vedtas bort eller bevilges bort. På norsk oversettes "missions"  gjerne til "målrettede samfunnsoppdrag". NIFU skrev for et par år siden en bra rapport om Målrettede samfunnsoppdrag i Norge og som kan anbefales som en beskrivelse av denne måten å jobbe med ulike komplekse samfunnsutfordringer, og også hva slags barrierer man kan møte.

I den britiske regjeringens liste over målrettede samfunnsoppdrag er det fem slike store elefanter de skal gå løse på, samlet under ovrskriften "Labour's five missions to rebuild Britain". I rammen til høyre er det en oversikt. Det handler blant annet om energipolitikken og klimamål, om ungt utenforskap, om et helsevesen som må fungere for alle og om innbyggersikkerhet og kriminalitetesbeskjempelse. Og på toppen er det økonomisk vekst, med jobbskaping og økt produktivitet. Er det noen forskjeller på dette og den type tematiske satsinger og prioriteringer partier alltid gjør når de skrive hva de vil oppnå i regjering? Solberg-regjeringens Sunnvolden-plattformen fra 2013 hadde for eksempel åtte slike tverrgående satsingsområder med tiltakslister hentet fra regjeringsplattformen på tvers av statsrådenes ansvarsområder, og der regjeringen fikk regelmessige statusrapporter om oppfølgingen. Så helt ukjent er ikke denne tematiske inngangen til å jobbe med store utfordringer.

Men jeg tror den britiske regjeringen med sin "mission-led government"-tilnærming ønsker å ta det et langt skritt videre. Jeg har forstått det slik at det ikke bare er halvårlig rapportering fra de respektive lederdepartementene, men at regjeringens løpende arbeid også skal organiseres rundt målrettede samfunnsoppdrag, eller missions. Og at det skal fordeles roller og ansvar i regjeringsapparatet på en annen og tverrsektoriell måte. 

Inngangen til dette arbeidet bærer også preg av en viss retorikk om "månelandingsprosjekter", inspirert av store statlig finansierte teknolgiløft som har gitt ringvirkninger i andre sektorer, og av den venstreorienterte økonomem Mariana Mazzucatos bøker om statlig sektor som entreprenør, investor og hovedrolleinnehaver i teknologisk og samfunnsmessig omstilling, gjerne radikal og disruptiv, men alltid opptatt av å løse store samfunnsoppgaver. Og gjerne med en brodd mot private selskaper og mot konsulenter.

Men er egentlig Labours valgmanifest en samling  "månelandinger" etter Mariana Mazzucatos oppskrift for statlig innblanding i næringlivet, eller om dette noe annet? I artikkelen "Can Britain’s “mission-led” government defy gravity?" stiller The Economist dette spørsålet, og skriver:

"Sir Keir, a technocrat by inclination, was partly inspired by the work of Mariana Mazzucato, an economist and author of “Mission Economy: A Moonshot Guide to Changing Capitalism”. In it she argues that the space programmes of the 1960s and the covid-19 vaccination effort can provide a model for tackling other complex challenges (...) 

A space-age nomenclature for the new government is already emerging. There will be five “missions”, each with quantifiable targets and each overseen by a mission “delivery board”, which will feature outside experts and be chaired by the prime minister. The “mission delivery unit”, a unit in the Cabinet Office overseen by Pat McFadden, the chancellor of the Duchy of Lancaster, will monitor progress. To take the example of energy, where thinking seems to be most advanced, the goal is to fully decarbonise electricity generation by 2030. Ed Miliband, the energy secretary, is designated the energy “mission lead”. Within his department, Chris Stark, a former head of the Climate Change Committee, a watchdog, will lead a unit called “mission control”.

Eksperimenterede og utprøvende

Det blir spennende å følge dette arbeidet og se hvordan det settes opp og hva slags effekter det gir. Jeg tenker de gjør lurt i å ikke følge Marianna Mazzucatos råd om sterk statlig dirigerng av næringslivets forsknings- og innovavsjonaktivieter for tett. Hun har også i noen artikler advart mot å gjøre økonomisk vekst til en "mission" og mener at det er noe som kommer som et resultat av stor og målrettet statlig pengebruk, mens Keir Starmer og hans finansminister Rachel Reeves ser ut til å mene at økonomisk vekst er en helt utmerket "mission" fordi det er forutsetningen for å skape handlingsrommet som trengs på andre områder.

Det blir uansett spennende å følge dette arbeidet fremover og se om britene virkelig finner bedre måter å jobbe med langsiktig omstilling og et samarbeid på tvers som lykkes bedre. Det Mazzuacto løfter frem som positivt i denne måten å jobbe med store og komplekse samfunnsutfordringer er at det må utforskes og eksperimenteres. Og at det å løse store samfunnsutfordringer på tvers av sektorer ikke er det samme som teknologiske "månelandingsprosjeker:

"This embrace of experimentation is what separates today’s missions from the missions of the moonshot era. Major societal challenges, such as the urgent need to create more equitable and sustainable food systems, cannot be tackled the same way as a moon landing. Such systems consist of multiple technological dimensions (in the case of food, these include everything from energy to waste management), and involve widespread and often disconnected agents and an array of cultural norms, values, and habits. 

Success thus depends on understanding what missions are not supposed to be. For starters, missions are not top-down planning exercises directed by omniscient policymakers. The process relies on entrepreneurial discovery and competition in the private sector to push along the experimentation needed to figure out which solutions work.Transforming such complex systems requires a portfolio of programs aimed at a common goal, not a strategy dictating how each sector or enterprise should solve its respective part of the challenge. Rather than trying to conceptualize the complexity away, today’s successful missions will make it central to policymaking."

Stat og marked

Marianna Mazzucato har også skrevet en ny artikkel litt i etterkant av valget der hun kommenterer ting hun liker og ikke liker med den nye regjeringens ambisjoner, og løfter frem at det skal opprettes noen "Mission boards" for de fem samfunnsoppdragene, som statsministeren selv har antydet at han skal lede. Det blir spennende å se hvor mye tid han får til å gjøre dette i praksis.

Så skal man naturligvis være oppmerksom på at slett ikke alt er på plass og at det alltid vil være krefter som vil motvirke nye måter å jobbe på med store utfordringer. Alle som har sett "Yes, Minister" vet at det ikke er slik at det eksisterende systemet slutter å arbeide for sine egenintesser og sin maktposisjon. Og på viktige områder er formuleringen av de politiske ambisjonene selv skyld i dette, ved at de er abstrakte og vage, som for eksempel formuleringen av en "mission" om å gjøre helsesektoren bedre innrettet for å løse fremtidenes utfordringer. Hva er det egentlig man skal oppnå her? Dette kapiltet er både veldig vagt og unødig detaljorientert samtidig, og beskriver sånn sett ikke en klar problemforståelse eller noe klart oppdrag.

Så skal man også huske på at Labour, til tross for en mer ansvarlig økonomisk politikk og en dreining mot sentrum i virkemiddelbruken, fortsatt er et parti på venstresiden som er glade i statlig eie og statlig styring. Tross sine "missions" har de ikke gått helt bort fra at mer stat og mer styring er svaret uansett problem. Og i dette valgmaifestet slår det ut i at de vil styrke statens mulghet til å overkjøre kommunale planmyndigheter i arealkonflikter, blant annet for å gjøre det lettere å bygge datasentre og grønne industrier, de vil dreie bruken av forskningsmidler bort fra støtte til enkeltprosjekter og mer over på langsikte og strategiske prosjekter med statlig medvirkning og de vil revesere bruk av private aktører i transportsektoren.

Og kanskje mest spektakulært så skal regjeringen nå opprettet en nytt statseid energiselskap, Great British Energy, med hovedkontor i Skottland, som skal klare det kunsttykket å bygge ut fornybar energiproduksjon, gjøre energisektoren utslippsfri innen 2030, sørge for billigere energi til innbyggerne og samtidig tjene penger å være konkurransedyktig i markedet. Det mangler i hvet fall ikke fallhøyde,

Fremtidens energimiks

Fra å i åreveis bli sett på som en nokså traust infrastruktur- og forsyningsbransje der lite egendelig endret seg fra år til år, og til og med tiår til tiår, har teknologiinnovasjon og endrede rammebetingelser gjort energi til et samfunnsområde der mye er i endring og den politiske oppmerksomheten er høy.

Det skyldes flere ting som skjer samtidig. Dels handler det om ambisiøse mål i klimapolitikken som krever at energi må produseres uten utslipp og der det investeres i vind, sol og kjernekraft. Dels handler det om at det grønne skiftet øker etterspørselen etter energi, og spesielt elektrisitet, for å drive batterifabrukker, produksjon av ammoniakk og grønn hydrogen, karbonfangst og lagring, produksjon av utslippfrie materialer og mye annet som tilhører det grønne skiftet. 

Energibransjen spiller en helt sentral rolle i å få komplekse klimaregnestykker til å gå opp. Og for å lykkes må også krevende økonomiske regnestykker gå opp, både for stater, for kunder og for leverandører av energi til en mer fornybar fremtid. Men hva skal man egentlig satse på av energikilder og energibærere som er bærekraftige både miljømessig og økonomisk? At elektristet vil spille en vikigere rolle på flere områder er det liten tvil om, men hva er det beste måten å produsere all denne elektrisiteten?

Eksponentiell vekst

Dette er utgangspunktet for en forside, lederartikkel og spesialrapport i The Economist tidligere i sommer der de argumenterer for at solenergiens eksponentielle veksttakt er det som gir de klart største mulighetene fremover. I lederartikkelen beskriver The Economist det slik:

"To call solar power’s rise exponential is not hyperbole, but a statement of fact. Installed solar capacity doubles roughly every three years, and so grows ten-fold each decade. Such sustained growth is seldom seen in anything that matters. That makes it hard for people to get their heads round what is going on. When it was a tenth of its current size ten years ago, solar power was still seen as marginal even by experts who knew how fast it had grown. The next ten-fold increase will be equivalent to multiplying the world’s entire fleet of nuclear reactors by eight in less than the time it typically takes to build just a single one of them".

Som i it-hardwareindustrien (for eksempel dataprosessorer, harddisker, minnebrikker og mobil nettverksteknologi) er det denne eksponentielle vekste, eller "læringskurven", der man med regelmessige mellomrom dobler effekten og halverer kostnader, som muliggjør effektivisering og prisfall, som igjen muliggjør innovasjon på en rekke områder fordi det som tidligere var dyrt plutsetlig blir mye billigere. Men med en kraft som også gjør det vanskelig å spå hva som kommer, fordi hjernene våre sliter med rive seg løs fra å tenke lineær vekst, der ting legger på seg litt mer og litt mer hvert år, og i stedet forstå konsekvensene av eksponentell vekst, der ting går veldig sakte i begynnelsen, men etter hvert som doblingene legges oppå hverandre, blir noe veldig stort. Noe The Economist beskriver slik;

"Solar cells will in all likelihood be the single biggest source of electrical power on the planet by the mid 2030s. By the 2040s they may be the largest source not just of electricity but of all energy. On current trends, the all-in cost of the electricity they produce promises to be less than half as expensive as the cheapest available today. This will not stop climate change, but could slow it a lot faster."

Men, er ikke dette for godt til å være sant? Er det ikke slik at det alltid vil være noen barrierer og noen hindringer som vil komme i veien som kommer i veien for denne kombinasjonen av volumvekst og konstnadsreduksjoner litt lengre nede i veien? Ingenting kan vokse inn i evigheten, slik for eksempel kull- og oljeindustrien har opplevd tidligere?.I første omgang har slike historiske omstillinger, overgangen fra biomasse til kull, fra kull til olje og fra olje til gass, ført til mer og billigere energi, men på et tidspunkt blir det knapphet på de billigste ressursene og kostnadene øker fordi det å finne og utvinne de nye ressurserene er dyrere.

Kraftig inveseringsvekst

Essayet "Sun machines - solar, an energy source that gets cheaper and cheaper, is going to be huge" tar en grundigere analyse av hvorfor elektrisitet produsert med solceller på viktige områder er annerledes enn elektrisitet produsert med hydrokarboner. Selvfølgelig kan ikke eksponentiell vekst fortsette inn i det uendelige. Det vil alltid være slik at etterspørsselssiden legger begrensninger på veksten. Men forutsetningene på tilbudssiden er annerledes når det gjelder solenergi, med færre barrierer for videre skalering, i følge The Economist.

Artikkelen tar for seg teknologien bak solceller og panelene, det å omgjøre lys til elektrisitet. Hvilke råmaterialer og ressuser som kreves i verdikjeden, og økonomien i det hele. I dag er det slik at solceller produserer omkring 1600 TWh som er omkring 6 prosent av verdens elektrisitetsproduksjon og 1 prosent av verdens primærenergibruk. Det er jo i seg selv ganske imponerende med tanke på at det ikke er så lenge siden solenerrgi var helt marginalt i enegisystemet, men det mest imponerende er veksttakten.

I følge The Economist er det i dag solenergi det investeres mest i av ulike typer elektrisitetsproduksjon, USD 500 milliarder i året. Det er på nivå med investeringene i oppstrøms olje- og gassvirksomhet. Og den installerte kapasiteten dobles hvert tredje år, noe som gjør at elektrisitet produsert med solenergi vil passere kjernekraft i 2026, vindkraft i 2027, vannkraft i 2028, gasskraft i 2030 og kullkraft i 2032. The Economist skriver:

"Buying and installing solar panels is currently the largest single category of investment in electricity generation, according to the International Energy Agency (iea), an intergovernmental think-tank: it expects $500bn this year, not far short of the sum being put into upstream oil and gas. Installed capacity is doubling every three years. According to the International Solar Energy Society, solar power is on track to generate more electricity than all the world’s nuclear power plants in 2026, than its wind turbines in 2027, than its dams in 2028, its gas-fired power plants in 2030 and its coal-fired ones in 2032. In an iea scenario which provides net-zero carbon-dioxide emissions by the middle of the century, solar energy becomes humankind’s largest source of primary energy—not just electricity—by the 2040s"

Denne kostnadsutviklingen gjør at investeringer i solenergi ikke lenger trenger verken subsidier eller klimapolitiske begrunnelser for å bli gjennomført, det er rett og slett billigst og mest lønnsomt i veldig mange tilfeller. The Economist er svært optimistiske i artikkelen, ikke bare på solenergiens vegne men også når det gjelder påvirkningen på verdens energibalanse mer generelt. De mener at verden vil kunne styre i retning av et stort overskudd av fornybar energi i årene som kommer, og der for eksempel produksjon av grønn hydrogen i stor skala ved hjelp av elektrolyse fremstår som som et realitistisk alternativ. Det samme gjelder andre grønne prosessindustrier som trenger mer elektrisitet.

Flaskehalser som kan forsinke

Er det så noen hindringer og flaskehalser som kan komme i veien for å lykkes, på samme måte som med kull, olje og gass, som er ikke-fornybare ressurser som ikke kan vokse i det uendelige? Solenergi har, i følge The Economist, ikke slike utfordriner på samme måte. Solstråler er tilgjengelige for alle, selv om noen områder naturligvis er langt mer solrike enn andre. Arealkonflikter kan det bli, men det mangler egentlig ikke landarealer i verden med mye sol og lite folk. Og den viktigste råvaren man trenger for å produsere solcecllepaneler er silisum, et av verdens vanligste grunnstoffer, som finnes i sand og stein og brukes til å produsere blant annet glass, sement, databrikker, fiberoptiske kabler - og solceller. Vi kommer ikke til å gå tomme for silisium i verden, og det er heller ikke slik at den bare finnes noen få steder.

Det som er den mest kritiske flaskehalsen for overgangen til et nullutslippssamfunn basert på solenergi er, i følge The Economist, at elektrisiteten ikke produseres der etterspørselen er størst , verken i geografi eller i tid. Det vil typisk være et overskudd av solenergi i varme og solrike områder, for eksempel i sør-Europa og sørlige deler av USA, og størst etterspørel etter elektrisitet i kalde og gjerne sky- og nedbørsrike områder, som i Nord-Europa og nordlige deler av USA. Det krever store investeringer i strømnett og nett som tåler større svingninger i mengden elektrisitet som kan mates inn i nettet, 

Ubalanse mellom produksjon og etterspørsel i tid handler om at etterspørselen etter elektisitet er høyest på tider av dagen og tider av året der det produseres minst solenergi. Solenergi har verken den kontinuerlige produksjonsprofilen til et gasskraftverk eller kjernekraftverk, eller den fleksbiliteten som ligger i vannkraft, der produksjonen kan skrus opp og ned i takt med etterspørselen. Solenergi produsereres når solen skinner, og fordi elektrisitet i utgangspunktet er ferskvare, den brukes samtdig som den produseres, så skaper det behov for en overkapasitet som kan dekke etterspørselen når solen ikke skinner eller vinden ikke blåser. Men dette gjør også at det vil være en nær sammeneheng mellom veksten i solenerginæringen og veksten i batterisystemer for langring av dette overskuddet. Jo større, bedre og billigere batterier, jo mindre behov er det for overproduksjon og risiko for negative strømpriser i perioder. The Economist skriver at:

"Batteries and other storage technologies allow arbitrage across time rather than space; energy generated at midday, when grid prices are low, can be sold back when the Sun sets and prices are higher. What is more, batteries, like solar cells, are mass producible and targets of Chinese industrial policy. As a result they are moving down an experience curve even steeper than solar’s. The Rocky Mountain Institute, a think-tank, calculates that the cost of a kilowatt-hour of battery storage has fallen by 99% over the past 30 years."

I tillegg til disse drøftingene av hva et slikt globalt solenergioverskudd vil gi av muligehter, er det også et par andre artikler i denne gjennomgangen. En om Kinas gigantiske satsing på å subsidiere seg til å bli dominerende i solenergiverdikjeden, med stor overkapasitet og markedsturbulens som konsekvens. Og en egen artikkel om hvordan privat sektor driver en energirevolusjon i Afrika basert på investeringer i solenergi. Det er mye spennende på gang, muliggjort av en teknologi som lenge har vært sett på som morsom, men litt marginal, men som for lengst er blitt en teknologi som kan dominere energibransjen i årene som kommer.

Fallende handelsoverskudd

Fortsatt stor eksport av olje og gass gjør at det norske hadelsoverskuddet fremdeles er høyt. Men det er noen urovekkende signaler når vi ser på Statistisk sentralbyrås (SSB) ferske tall. Handelsbalansen overskudd første halvår 2024 er lavere enn i både 2022 og 2023. Og dersom vi ser fort fra olje og gass, og bare er opptatt av fastlands-Norges handelsbalane, går det i feil retning.

Egentlig burde eksporten øke og handelsbalansen styrkes når kronekursen er svak. Men slik er det ikke nå. Noen klipp fra det SSB skriver:

"Fastlandseksportensvekket seg med 10,1 prosent fra fjorårets juni og endte på 56,3 milliarder kroner. Eksportverdien fra fastlandet er også 2,6 prosent lavere for halvåret sett under ett (...)  Fiskeeksporten første halvår med 76,9 milliarder kroner totalt er 2,8 prosent lavere enn i første halvår i 2023. Likevel er det den nest høyeste eksportverdien vi har registrert i et halvår.

Metalleksporten sank også fra juni 2023, nedgang i eksporten av andre metaller mer enn oppveide for oppgangen i eksportvolumet av aluminiumslegeringer. Eksporten av metaller utenom jern og stål sank derfor med 5,2 prosent og endte på 7,0 milliarder kroner. Eksporten av strøm falt med 37,0 prosent fra juni i fjor, og endte på 1,6 milliarder kroner. Den gjennomsnittlige strømprisen på 549 kroner per MWh er nå 37,3 prosent lavere enn i juni 2023."

Lang musikk til lange feriedager (71)

Som jeg tidligere har vært innom i denne musikkspalten om lang musikk på lange sommerferiedager, så gir det lange formatet mulighet til å utforske ganske ulike ting. Man kan fordype seg i artister man kjenner fra før med b-sider, rariteter og aldri tidligere utgitte ting, og dyrke det eksotiske og nerdete. Eller man kan oppdage eller gjenoppdage artister man ikke kjenner så godt. Og da passer sannsynligvis "Best of..." eller "samlede verker" bedre.

Dagens bidrat er en "best of"-tilnærming for å utforske bandet "Florence and the Machine" et band jeg kjenner gjennom noen enkeltlåter, og til og med har sett live på en Nobelkonsert i 2010, men gjerne vil vite mer om. Har de noen egnet samleutgivelse med nok låter til å fylle en lang dag på stranden. 

Og svaret er: Ja, i hvert fall dersom kan bruker begrepet litt moderne og raust. For samlingen "Under Heaven, Over Hell" finnes ikke som i den fysiske verden som CDer eller LPer i en box-set. Det er en ren digital utgivelse med 39 låter plukket fra bandets 5 albumutgivelser fra 2009 og frem til i dag. Er dette da bare en spilleliste og ikke en egentlig samleutgivelse? Jeg tenker at den distinksjonen etter hvert kan bli litt utflytende i en tid der de fleste nyter musikk i strømmeformat. Jeg har så langt alltid holdt meg til digitale utgivselser av ting som har en parallell i den fyssike verden, men når Florence and the Machine selv har tatt initiativet og valgt ut sangene, og omtaler dette som en offisiell samleutgivlse, så tenker jeg det må være helt greit. Omtalt i New Musical Express (NME) er den også.

Florence and the Machine er fra sør i London og ble til da Florence Welch og Isabella Summers traff hverandre i Art School (mange engelske band har blitt til på den måten) og kalte seg Florence Robot and Isa Machine, men forkortet navnet og fikk flere medlemmer. Jeg har sett musikken beskrevet som "baroque pop", popmusikk med et stort lydbilde og instrumenter og elementer fra klassisk musikk, og sånn sett i slekt med for eksempel Kate Bush og Arcade Fire. De er ikke bandet som gir ut mest, det er blitt fem album på 15 år, men når de kommer går de gjerne til topps på listene både hjemme i UK og i mange andre land.

Når det gjelder selve innholdet så er dette akkurat som lovet en samling av høydepunkter fra Florence and The Machines fem album. Det er ikke kronologisk rekkefølge på sangene, men det betyr ikke så mye. Her finner man alle de støste og mest kjente hitlåtene som "Dog Days Are Over", "Skake It Out", "You've Got The Love", "Spectrum (Say My Name)" og "Ship to Wreck". Men også veldig mye annet bra. Siden jeg ikke har fordypet meg i albumutgivelsene så er jeg ikke i stand til å vurdere om det er det er de riktige 39 låtene som er blitt plukket, men jeg synes det virker sånn. Det er i hvert fall en solid og svært hørbar samling sanger som gir en god innføring i hva Florence and the Machine har gjort og fortsatt holder på med.

De 10 mest verdifulle selskapene i verden

Hvilke 10 bedrifter i verden er mest verdt? Hvilke bransjer dominerer, og i hvilke land holder de til? Hvordan har troen på kunstig intelligens påvirket markedsverdiene? Og hvordan er verdien av de største selsakpene sammenlignet med noen annet vi kjenner godt, som det norske oljefondet?

Jeg synes dette er veldig interessante spørsmål å utforske fra tid til annen, ikke minst fordi selskapenes markedsverdi ikke bestemmes av historien alene, av regnskapstall og balanse, men først og fremst av forventninger til fremtidige inntekter. Og slike forventninger kan ende seg, ikke bare for selskaper, men for hele branser. Plutselig kan det være energiaksjer eller finansaksjer som seiler oppover listen, eller de som satser på bestemte teknologier.

Nå skal det sies at denne ti på topp-listen, som Wikipedia oppdaterer kvartalsvis, har vært forbløffende stabil de siste årene. Det er de store amerikanske plattformselskapene som dominerer i toppen. For ti år siden var det mye snakk om FAANG, Facebook, Amazon, Apple, Netflix og Google. De siste par årene med Teslas og Nvidias voldsomme vekst i markedsverdi har det vært snakk om "The magnificent seven", som er Microsoft, Apple,  Alphabet, Amazon, Meta, Nvidia og Tesla. 

Nylig har Tesla falt nedover listen, samtidig som det er spørsmål om det er en egen gruppe ekstra godt posisjonerte selskaper innenfor kunstig intelligens som kan dra fra de andre. Denne våren har det vært en del oppmerksomhet om at det er strekk i laget. Apple, Google og Tesla henger ikke så godt med som de andre, og det er en egen gruppe "Fabulous Four" med Microsoft, Amazon, Meta og Nvida som dominerer, spesielt på grunn av posisjonene de har på kunstig intelligens. 

Men det stopper jo ikke der. Forbes anbefaler investorer å se på selskaper som er på vei oppover når det gjelder både inntjening og posisjon innenfor kunstig intelligens, og nevner speselt tre selskaper, den taiwanske brikkeprodusenten TSMC, hardwareselskapet Broadcom og mikroprosessorselskapet AMD. Som vi ser på topp 10-listen over er de to første inne på listen.

Er det mulig å være blant de mest verdifulle selskapene i verden uten å være et digitalt plattformselskap som er opptatt av kunstig intelligens? Ja, på topp 10-listen finner vi både investeringsselskapet Berkshire Hathaway, som er kjent for å investere langsiktig i gode verdiselskaper i mange ulike bransjer, og Eli Lily som er et legemiddelselskap. Det er ikke lenge siden Visa og Exxon Mobil var innom topp 10. 

Akkurat nå er listen ekstremt dominert av amerikanske selskaper, men det er ikke lenge side det var kinesiske aktører som Tencent og Alibaba på listen. Kanskje vi kinesiske batteriprosdusenter eller leverantører av løsninger for solenergi bli de neste? Det at bilprodusenten Tesla har vært høyt oppe viser at også at innovative nyskapere i transportsektoren kan få svært høy verdi. Og ser vi på de mest verdifulle selskapene i Europa nå er det Novo Nordisk innenfor legemidler som er størst, De har vokst kraftig og er rett bak topp 10 globalt. Litt bak følger ASML, den nederlandskap verktøyleverandøren til dataprossorindustrienm, en deretter kommer LVHM og Hermes, to franske merkevareselsakper.

Så, ja det kan være lurt å være godt posisjonert i bransjer som er del av en teknologisk transformasjon og som er svært skalerbart. Men, på den annen side, er mange ulike deler av verdikjeden representert, både hardware og komponentprodusenter, softwareutviklere, designere av produksjonsutstyr og produsenter av produksjonsutstyr, reklamefinansierte plattformutviklere. Og som før hjelper det å finne nisjer som det av en eller annen grunn ikke er så lett for andre å komme inn i, for eksempel fordi det er sterke nettverkseffekter ("winner takes all"), veldig høye FoU- og kapitalkostnader eller veldig spesielle kompetansebehov. Samtidig som flere av disse selskapene har lykkes ved å redefinere selve bransjebegrepene og skapt nye bransjer (søkemotorer, operativsystemer, smarttelefoner. sosiale medier), og i noen grad trukket stigen opp etter seg etter at de har lykkes.

Jo, og så var det dette med Oljefondets verdi sammenliget med disse store selskapene. Oljefondets alltid oppdaterte kalkulator viser at det nå har en markedsverdi på omkring NOK 18 150 milliarder. I amerikanske dollar blir verdien omring USD 1 700 milliarder. Hadde oljefondet vært et børsnotert privat investeringsselskap som ble priset etter verdien av eiendelene, ville det kommet på 6. plass. Bak Amazon, men større enn Meta. Og omkring dobbelt høy markedsverdi som Berkhire Hathaway, som er i samme bransje.

Tapere og vinnere ved valget i Frankrike

For noen dager siden blogget jeg om tapere og vinnere ved valget i Storbritannia, og hvordan de konservative helt utvilsomt har tapt stort, både i antall stemmer og i antall mandater. Mens det når det gjelder å kåre valgets vinnere er litt mer sammensatt. Det er jo utvilsomt at Labour vant et stort flertall målt i antall mandater og skal danne regjering, mens liberaldemokratene også hadde en stor mandatfremgang. Men det er et tankekors for begge at de knapt fikk noen nye velgere.

Hvordan er det så i Frankrike som hadde andre valgomgang i sitt valg til nasjonalforsamling i helgen? Hvem vant og hvem tapte? Normalt handler jo politikk om å vinne regjeringsmakt, men vi vet ikke hvem som kommer i regjering i Frankrike enda. Likevel har det vært mye snakk om at venstresidens allianse vant valget i Frankrike de siste dagene, også i norske. Men hvilke kriterier er det man i såfall baserer en slik kåring av en valgvinner på? Det er flere muligheter:

- Den/de partiene som kommer i regjering har vunnet (men hvem det er vet vi ikke enda)
- Blokken (eller partier) som går mye frem fra forrige valg har vunnet
- Blokken (eller partiet) som er størst er vinnere
- Blokken (eller partiet) som vinner flest mandater er vinnere
- De som hindrer at noen andre får regjeringsmakt er vinnere

Og det er denne siste logikken som i stor grad har preget medieanalysene av valget i Frankrike. Frykten var stor for at Nasjonal samling kunne få rent flertall og det ble mobilisert og samarbeidet for å hindre at det skulle skje. Og en viktig del av den politiske kampen er å ta mest mulig av æren for at de slemme tapte. Egentlig har jo alle stemmer som ikke gikk til Nasjonal samling bidratt til dette, både de som gikk til Macron, til republikanerne og til venstresiden bidratt, men i kampen om historiefortellingen er det naturligvis viktig å få mest mulig av æren for at man gjorde den mye av jobben som måtte til for at det skjedde. Man var den avgjørende forskjellen. 

I en litt mer nøktern analyse av valget kan det være greit å minne om at Venstrealliansen ikke bare fremstilte seg som en bred folkefront mot ytre høyre, men like som en allianse for å vinne over Macrons sentrumsallianse. Først da det ikke ble mulig å gjøre begge deler samtidig, for da ville ytre høyre vunnet, så ble planen lagt om og det ble nødvendig å samarbeide med sentrum om å støtte hverandres kandidater i de enkelte valgkretsene.

Hvis vi begynner med Nasjonal samling (RN) så er det ingen tvil om at de gjorde det en del svakere enn de hadde håpet og at de derfor ikke kommer til å bli et regjeringsparti nå. Sammenligner vi med forrige valg i 2022 er det derimot slik at RN har gått kraftig frem. De fikk 142 mandater, en fremgang på 53. I første valgomgang fikk de 33 prosent og i andre 37 prosent av stemmene, omkring en dobling av oppslutningen. Og ble med det Frankrikes klart største blokk målt i antall velgere. Det er veldig mye oppmerksomhet nå om at den kom på tredjeplass av bloggene, men målt i antall velgere er de klart størst. Men valgordningen er alså slik at det ikke holder å ha flest velgere når de andre partiene blir enige om å samarbeide om å stille felles kandidater. Og skulle de fått flest mandater ville det likevel ikke vært nok uten et rent flertall, ganske enkelt fordi parlamentarismen er slik at det ikke er det største partiet som vinner, men den konstellasjonen som har et flertall bak seg i nasjonalforsamlingen. Akkurat det gjør også venstresiden lurt i å huske på.

Venstreblokken den såkalte nasjonale folkefronten (NPF) med fire ulike røde og grønne pariter ble den største blokken ved dette valget. De fikk 180 mandater, 49 flere enn i 2022. I velgeroppslutning fikk de 28,2 prosent i første valgomgang, en fremgang på 2,5 prosentpoeng, og kandidatene deres fikk 25,8 prosent i andre valgomgang. Denne grupperingen av røde og grønne partier er full av indre motsetninger. Det største partiet er et venstrepopulistisk parti som er mot EU og NATO. Partiene kommer til å slite med å finne noen felles statsministerkandidat. Og skulle de gjøre det har de likevel ikke flertall i parlamentet, de må samarbeide med Macrons sentrumsblokk. Da er det kanskje mer sannsynlig at denne blokken vil splittes og at bare noen av partiene der vil samarbeide mot sentrum.

Macrons sentrumsallianse Ensemble ble den nest største blokken ved valget, men gikk kraftig tilbake i antall velgere og i antall mandater sammelignet med 2022. De vant 159 mandater, tilbake 86. I første valgkomgang fikk de 21,3 prosent og i andre fikk kandidatene deres 24,5 prosent av stemmene. Resultatet i første omgang var 4,5 prosentpoeng dårligere enn sist. Men resultatet er likvel en god del bedre enn de fryktet på forhånd.

Fjerde størst ble det republikanse partiet, det gamle styringspartiet som ikke passer inn i noen av de andre blokkene. De har dessuten hatt en helt håpløs inngang til valgkampen og ble splittet i synet på samarbeid med Nasjonal samling. Noen kandidater ble valgt i et samarbeid med RN, mens flertallet i partiet valgte å stille egne kandidater. De fikk 39 mandater, en tilbakegang på 25, og 6,6 prosent velgeroppslutning, en tilbakgang på 4,7 prosentpoeng i første valgomgang. Et dårlig resultat naturligvis, men kanskje når det gjelder uttelling bedre enn fryktet med et så umulig utgangspunkt.

Kanskje det mest interessante fremover blir å se på hvordan forhandlinger om samarbeid og koalisjoner vil utspille seg i et land som aldri har lært seg parlamentarisme. Nå er de nødt til å finne ut av det. Og også finne ut av i et parlamentarisk demokrati er det ingen som har vunnet noen endelig seier før det er en regjeringsplattform på plass som et flertall kan stille seg bak.

Lang musikk til lange feriedager (70)

I en sommerspalte som dette, som har gått i over 10 år og handler om musikk til lange dager på badestrender, burde det ikke være med noe musikk fra The Beach Boys? Det er jo et strålende godt spørsmål. Gjennom til nå 69 episoder er det jo slik at veldig mange av innslagene passer betydelig bedre i en mørk kjeller, i et klubblokale eller på en stor konsertareana enn på en badestrand.

The Beach Boys sunger om surfing, strender og damer fra California, så det er et helt strålende forslag til noe som både er hørbart og som passer. Spørsmålet er hva det i så fall kan være. Rent musikkhistorisk er det utvilsomet at albumet "Pet Sounds" som kom i 1966, da Brian Wilson i Beach Boys konkurrerte med Beatles "Revolver" og "Sgt Pepper" om å skrive og produsere verdens beste popplate. Og "Pet Sounds" er helt der oppe i topp ti, og noen ganger øverst, på listene over historiens beste album.

Problemet er at "Pet Sounds" med sine 13 sanger er for kort til en hel dag på stranden. Sanger derfra må være med, men finnes det noen større samling som også har med listetoppene om surfing, strender og damer fra før "Pet Sounds", men også har med sanger fra Beach Boys senere utgivelser, der de kommersielle suksessene ikke kom så ofte, men som også kan være verdt å utforske når man har litt tid til fordypelse.

Samlingen jeg har funnet er "The Beach Boys - Fifty Big Ones" som kom i 2012 og markerte at det var 50 år siden bandet begynte å spille sammen i 1962. Denne samlingen er akkurat hva en som ikke allerede har alt med the Beach Boys trenger for å sette seg inn i hva dette fenomenet egentlig handlet om, og samtidig få en god stradfølelse. Den er ikke i kronologisk rekkefølge, og jeg er usikker på om et er en form for tematisk tenking i stedet, men i første del er det i hvert fall en del gamle klassikere om California, strender og surfing, som "California Girls, "Surfin Safari", "Surfin' USA" og "Catch a Wave". 

Biler er et annet populært tema, med sanger som "Little Honda" og "Little Deuce Coupe". Og så bruke The Beach Boys ofte coverlåter både på albumene og som singler, sanger som "Do You Wanna Dance", "Rock'n'Roll Music" og "Barbara Ann" er med her. Fra perioden etter Pet Sounds er blant annet "Good Vibrations" og "Darlin'" med. Når det gjelder sanger fra 80- og 90-tallet er det flere, og morsomt å trekke frem coverlåten "Kokomo" fra 1988 som ble en listetopp, mye takket være at den var med i filmen "Cocktail" med Tom Cruise i hovedrollen.

Hva så med sanger fra "Pet Sounds", selve mesterverket? Av de 50 sangene på albumet er det 4 sanger herfra: "I Just Wasn't Made for These Times", "God Only Knows", "Wouldn't It Be Nice" og "Sloop John B". Veldig bra sanger. Men når det gjelder Pet Sounds er jo det et album man uansett bør høre på i sin helhet helt uavhengig av gode samlinger som lages i ettertid.

Tapere og vinnere ved valget i Storbritannia

Man snakker gjerne om "landslide" i Storbritannia når et parti vinner et knusene seier ved et valg, slik Margaret Thatcher gjorde det i 1983 med  sine 42,4 prosent av stemmene, 397 mandater og et flertall på 144. Eller Tony Blair i sin første valgseier i 1997 med 43,2 prosent, 418 mandater og et flertall på 178. Blair vant igjen i 2001 med en nesten like klar margin. Ja seieren til Boris Johnson i 2019 har også blitt omtalt som en "landslide". Da fikk det konservative partiet 43,6 prosent, 365 mandater og et flertall på 80. Og den høyest prosentvise oppslutningen for noe parti siden 1979, Thatchers første valgseier. 

Målt i antall mandater og som om størrelsen på mandatflertallet er Labours valgseier i 2024 helt der opp blant de største valgskredene, med 411 mandater og et flertall på 172. Målt i valgoppslutning er det ikke dette et fult så stort som "landslide". Og som min lille historiske oversikt viser er det en klar sammenheng mellom gode valgresultater, mange mandater og store flertall, men den er ikke er helt entydig. Man kan være heldig eller uheldig med mandatuttellingen i system med enpersonkretser avhengig av hvoran stemmene fordeler seg både geografisk og mellom de ulike partiene.

Tapere og vinnere ved valget

Hvem var så de store vinnerne og taperne ved dette valget, og vi både ser på prosentvis oppslutning og på mandatene? Den store taperen er det i hvert ingen tvil om. Det konservative partiet er nesten halvert i stemmetall, fra 43,6 prosent til 23,7 prosent. Mandattallet har falt enda mer, fra 365 til 121. I London har de ikke vunnet noen kretser i det hele tatt. Mange av de 121 kretsene som er vunnet er vunnet med knappe flertall. Det er en ordentlig krise. Og i denne situasjonen skal de ikke bare velge ny partileder, men også hvilken politisk retnig de skal ha i opposisjon. Erfaringene fra forrige gang de var i opposisjon var ikke så gode. Tony Blair vant tre valg før de var klare til å regjere igjen, og da vant i første omgang en veldig knapp seier og David Cameron gikk i koalisjon med liberaldemokratene.

Vinneren målt i mandater og i størrelse på flertallet er naturligvis Labour den store vinneren. Og snuopprasjonen som er gjort fra Jeremy Corbin til Keir Starmers sentrumsorienterte ledelse er imponerende. Labour har også vunnet tilbake Skottland og gått frem 19 prosentpoeng der. Men det er vel også den fremgangen Labour har ved dette valget. Tankekorset for ledelsen må være at oppslutningen nå på 33,7 prosent er bare 1,7 prosent høyere enn Corbyn fikk da han tapte med et "landslide" mot Boris Johnson i 2019.  Men de 1,7 prosentene har gitt smått utrolige 211 nye mandater. Mens problemet naturligvis er at man ikke kan regne med at litt over 30 prosent er nok til å styre landet neste gang.

Den andre store vinneren i antall mandater er det liberaldemokratiske partiet som gikk fra 11 mandater ved forrige valg til 72 mandater nå, en fremgang på utrolige 61. Det har vært dette partiets skjebne at det alltid har vært grovt underrepresentert, med noen små unntak når Labour har vært i indre krise, men denne gangen er det valgkretser der de konservative har vært hovedmotstanderen som har gitt suksess. Og de har klart denne vanvittige framgangen i mandater uten å gå frem mer enn 0,7 prosentpoeng til 12,2 prosent av stemmene. Så fra å være et av de mest underrepresenterte paritiene i alle år har de plutselig tjent på valgsystemet.

Den andre store taperen ved dette valget er det skotske nasjonalistpartiet SNP, som fikk 29,9 prosent, en tilbakegang på 15 prosentpoeng. Ikke helt uventet etter at SNP har fått store interne problemer etter å ha gjort det veldig godt i flere valg på rad. Denne gangen vant de 9 mandater, en helt utrolig tilbakegang på 38 mandater fra valget i 2019. Og partiet som tok 37 mandater, opp fra bare ett mandat forrige gang, var Labour som fikk 35,7 prosent av stemmene.

Men hvis det er slik at det konservative partiet er halvert og både Labour og liberaldemokratene har gått enormt frem i antall mandater, men uten å ha flere velgere, hvilket parti er det som har fått alle disse velgerne de konservative har tapt? Og som ikke har fått noen mandatuttelling? Svaret på det er det gamle Brexit partiet, men som nå heter Reform UK, med Nigel Farage som partileder. De ble faktisk tredje største parti, med 14,3 prosent av stemmene, flere enn liberaldemokratene, men fikk bare 5 mandater.. Så noe makt på kort sikt blir det ikke. Men de har laget et enormt dilemma for de konservative som rives mellom de som nå vil gå mot sentrum og de som vil gå til høyre for å demme opp for Reform UK.

Lang musikk til lange feriedager (69)

På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, også min egen ungdomstids musikalske oppvåkning der det handlet om Joy Division, The Clash, The Cure, David Bowie, Talking Heads og Blondie, var Bob Dylan totalt borte fra radaren. Det var musikk noen foreldre hørte på, og kanksje noen venners mye eldre søsken, men den kreative brønnen hadde tørket ut.

Samlingen "Springtime in New York, The Bootleg Series vol. 16, 1980-85" viser at det ikke stemmer. Det var massevis av musikalsk kreativitet i Dylan, den kom bare ikke godt frem på albumene. Og vi må huske på at rett før perioden denne samlingen dekker allerde hadde skuffet masse fans ved å gi ut to evangelisk kristne album, og kom med et tredje, "Shot of Love" i 1981. Og deretter to mer klassiske Dylan-album, "Infidels" og "Empire Burlesque" i 1983 og 1985.

Det "Springtime in New York gjør", på samme måte som tidligere utgivelser i Bootleg serien, er å vise at det var mangder av overskuddsmateriale i form av andre sanger som ikke kom med på albumene, andre versjoner og coverlåter, og mye av dette er rett og slett bedre enn de tre albumene. Kanskje kunne Dylan gjort seg selv mer interssant på 80-tallet ved å være flinkere til velge andre sanger og andre versjoner? Men desto bedre at disse omfattende Bootleg-samlingene har kommet ut. Når jeg oppdaget Bob Dylan for fullt i voksen alder var det særlig to grunner til det: Andre artisters coverversjoner av Dylans sanger (som Rolling Stones versjon av "Like a Rolling Stone" og Nick Caves "Death is not the End"). Og Bootleg series volume 1-3 som jeg blogget om i 2010 og samlingen "Biograph" som jeg blogget om året etter, som ga en innføring i en Bob Dylan jeg ikke visste om. 

Et lite sidespor: Jeg vet jeg at jeg har hoppet over Bootleg Series nr 14, "More Blood, More Tracks", fra en langt mer hyllet periode, men den finnes ikke i lang versjon på streaming, men må kjøpes. Det er i og for seg greit, men den koster kr 500 for 87 låter på iTunes, så det får vente Mens bootleg nr 15, "Trouble No More" er i en gratis strømmeutgave på Spotify med 102 låter. Litt rart det der.

Men denne gangen er det altså "Springtime in New York" fra det glemte 80-tallet, i en kjøpeutgave, til en fornurtig pris, med 57 sanger. Den finnes også i en versjon med 25 sanger på Spotify, men det blir for kort til det dypdykket som trengs på en lang dag på stranden. Versjonen med 57 sanger som det er snakk om her finnes også som en fysisk boks med 5 CDer, og det er en fornuftig tematisk inndeling å ta utgangspunkt i på også når man har den digitalt.

CD1 og CD2 er innspillinger som er gjort da "Shot of Love" ble spilt inn. Det er noen veldig fine øvingsversjoner av litt eldre låter, som "Senior" og "To Ramona". Det er herlig coverversjoner av Neil Diamonds "Sweet Caroline", Temptaions "I Wish it would Rain" og Hank Willians "Too Cold". Og så "Angelia" som av uforklarlige grunner ikke kom med på albumet. 

CD3 og CD4 er kjernen i denne samlingen, sanger som ble spilt inn i forbidelse med innspillingen av albumet "Infidels", men som ikke fant veien til albumet eller fant veien dit i andre versjoner. Her er det så mye bra at ikke alt trenger å nevnes, men jeg må nevne den utelatte sangen "Blind Willie McTell", en av de beste sangene Dylan har skrevet. Det er to alternative versjoner av "Don't Fall Apart on Me Tonight", som kom på albumet og to versjoner av "Too Late" som ikke kom med på albumet. Denne delen avsluttes med en lang versjon av "Death is not the End",

På CD5 er det innspillinger fra "Empire Burlesque"-tiden, Har får vi en aldri tidligere utgitt liveversjon fra David Letterman Show av "Licence to kill" og "New Danville Girl" som senere skulle bli til "Brownsville Girl". Det er to andre versjoner her av "When the Night Comes Falling from the Sky", og noe av det mest interessante med denne siste delen er at mange av sangene fra albumet som kom i en tidsriktig 80-tallsproduksjon her finnes i andre og veldig hørbare versjoner, som "Emotionally Yours", "I Remember You" og "Dark Eyes".

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Blue Monday fremført på Casio-instrumenter

 Hvordan høres det ut når man bestemmer seg for å spille en coverversjon av New Orders "Blue Monday" bare med elektroniske instrumenter fra Casio? En ganske kul utfordring som vi kan se resulatet av på YouTube på kontoen med brukernavnet Polaroids of Pyramids. Det er en litt kompirmert utgave av originalen, men veldig godt gjennomført. God reklame for Casio er det også:

Lang musikk til lange feriedager (68)

På tide med sommerens andre innslag i denne spalten, etter noen gode lange dager på badestranden. Og som nevnt tidligere gir dette god anledning til både dypdykk i rariteter, b-sider og tidligerre uutgitte ting, men også muligheter til å høre på gode oppsummeringer av høydepunktene i artisters karrierer. Og da kan man samtidig få et overblikk over artister man ikke kjenner så godt fra før, eller kanskje bare kjenner deler av det de har gjort, men trenger å tette noen hull.

Slik er det med meg og The Who. Jeg har alt for ung da de hadde storhetstiden på 60- og tidlig på 70-tallet, men kjenner de mest kjente sangene. Samtidig tenker jeg at The Who er en del av den musikkhistoriske allmenndannelsen man bør ha. Og da er en samleutgivelse som dekker hele karrieren en bra måte å få denne innsikten i kompakt form, og perfekt som avkobling en lang dag på en badestrand.

Samlingen heter "The Who Hits 50", kom da de fylte 50 år i 2014, og består av alle singlene de har gitt ut, mer eller mindre. Jeg tror det er et par fratrekk, en også et par tillegg på deluxe-utgaven av denne samlingen. I hvert fall er det 42 sanger på den utmerkede versjonen jeg lytter til på Spotify. Den begynner i 1964 med R&B-sangen "Zoot Suit" og avslutter i 2014 med "Be Lucky", og mellom der er det 40 sanger der mange er pop- og rockehistorie på det aller ypperste. En kronologisk gjennomgang av The Whos a-sider på singlene, men med et par små overraskelsesinnslag underveis.

The Who startet som en slags frontfigurer for mod-subkulturen og debutalbumet "My Generation" ble en viktig markør for en ungdomskultur. De første singlene på samlingen kommer enten derfra, eller er albumløse, kjente sanger som "My Generation", "Substitute" og "The Kids Are Allright". I 1967 måtte Mick Jagger og Keith Richards en tur i domstolene og i fengsel for besittelse av narkotika, og The Who ga ut Stones "The Last Time" som singel for å vise støtte.

The Who utviklet seg etter hvert vekk fra å være et typisk singel-band og over til å skrive sanger til mer eller mindre gennomførte konseptalbum som "Tommy", "Who's Next" og "Quadrophenia", med gitarist Pete Townsend som den ledende kunsteriske kraften. Men singler ble det likevel, som "Pinball Wizard", "Behind Blue Eyes" og "Won't Get Fooled Again". Så kommer det en rekke mindre kjente sanger fra utover 70-, 80-, 90- og 2000-tallet da the Who fortsatte å både gi ut plater og turnere, men etter hvert i et mye lavere tempo enn før. Og skjelden med de helt høye listeplasseringene. Stort sett ganske ukjent terreng for meg, men noe veldig bra, noe mer middels, men absolutt verdt å høre seg gjennom.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (67)

Jeg sier som i fjor, og tidligere somre her på bloggen: "Det er blitt sommerferiesesong, sol og badevær, i hvert fall noen steder. Og derfor på tide å ta opp igjen spalten med lang musikk til lange feriedager som har gått her på bloggen helt siden 2009. Altså musikkutgivelser som er lange og passer til utforskning når man har god tid, som på en lang dag i fint vær på badestranden.

Denne spalten har hatt det litt turbulent de siste årene, med et toppår i 2019 med 6 bidrag, omtrent ingenting i pandemiårene 2020 og 2021 med Norgesferie med mye bil og lite badestrand, men hele 6 bidrag igjen i fjor sommer. Og i år satser jeg på omtrent like mange. Forholdene der jeg er på solkysten i Spania ligger godt til rette for det."

Og jeg kan legge til at det i fjor, i 2023, ble ny rekord med hele 7 bidrag, to fra Bob Dylan og et fra henholdsvis Suede, Blondie, The Rolling Stones, Orchestral Manoeuvres in the Dark og Duran Duran. Godt og variert, med andre ord, og en fin blanding av oppdagelse, nyoppdagelse og husker-du. Det skal jeg prøve å gjenta i år. 

Jeg minner om reglene: Spalten handler om god musikk i digitalt format. Det må være det som i tilsvarende fysisk format gjerne kalles "box sets", samlealbum eller fleralbumutgivelser med samme artist. Det må være minst 40 sanger, gjerne mange flere. Om det er "greatest hits", "rariteter og b-sider" eller tidligere ikke-utgitte ting spiller ingen rolle. Ja, i noen tilfeller har også "samlede verker" fra hele eller deler av karrieren sluppet til. Poenget er at det må være bra musikk og langt nok til å holde en dag på en badestrand, enten den tilbringes i Norge, eller et varmt sted lengre sør.

Og dagens bidrag fra legendatiske Echo and the Bunnymen er en slik fleralbumsamling der fem originalalbum er satt sammen i en boks og gitt ut sammen, uten noe ekstra. Nå må det nevnes at jeg tilbake i 2010, i denne musikkspaltens tidlige barndom, skrev om en annen og langt mer original box-set som heter "Crystal Days", med singler, b-sider, ikke-utgitte sanger, og ikke minst en rekke coverlåter i live-utgaver som Echo and the Bunnymen gjorde veldig godt, i tillegg til de mest kjente albumlåtene. Med 69 låter er den fortsatt en viktig samling for alle som har det andre fra før.

Original Album Series-utgivelsen er derimot for de som ikke har de fem klassiske albumene fra 80-tallet fra før og trenger en innføring som går ut over en enkelt greatest hits-samling (ja, det finnes også). Hva var det egentlig dette bandet fra Liverpool som ga ut sitt første album "Crocodiles" i 1980, rakk å gi ut fire album til, før vokalist Ian McCulloch forlot bandet i 1988 og de andre etter hvert ga opp etter å ha prøvd seg en stund på egenhånd. Så kom Echo and the Bunnymen tilbake igjen i 1997, og har gitt ut flere album, men det er en annen historie. 

Her handler det om fem studioalbum som kom ut i årene 1980-87 da Echo and the Bunnymen utviklet seg fra et post-punk eller new wave-band, til et band som hadde ambisjoner om å vinne i konkurransen mot U2 og Simple Minds om å bli de største stadionrockerne av alle blant de nye fremadstormende artistene. Og som jeg skriv litt om på bloggen da jeg skrev om boksen "Crystal Days" var det slett ikke opplagt omkring 1985-86 at det var U2 som skulle vinne den konkurransen. Echo and the Bunnymen var store stjerner og så på seg selv som det nye The Beatles. De var jo fra Liverpool også, og elsket å spille "All You Need is Love" live. Og litt The Doors var de også.

De fem albumene viser både hvorfor det kunne blitt slik, og hvorfor det ikke ble slik. Det hele starter med "Crocodiles", en imponerende debut fra et indie-band med store ambisjoner. Melodisk, innovativt og litt småsært og ujevnt. men de fikk oppmerksomhet i den alternative musikkverdenen. Så kom "Heaven Up Here", et mesterverk av en oppfølger som jeg holder som et av de beste albumene i historien, og kanskje til og med  best av Bunnymens album. Med sanger som "Show of Strength", "Over the Wall", "Turquoise Days" og "All My Colours" (en sang som heter "Zimbo" på noen senere remikser på maxi-singler, som var det kuleste formatet den gang).

Så kom den første store nedturen i 1983 med albumet "Porcupine", som ikke var dårlig, men heller ikke like bra. Singelen var ikke bra nok til å bli listetopper og albumet var også for ujenvt. Men så i 1984 slo de knallhardt tilbake med "Ocean Rain", et mesterverk av et album. Dette var en tid da musikk kom på LP-plater som hadde to sider og måtte snus, og side 2 på dette albumet på være noe av det beste som noen gang er gitt ut, med "The Killing Moon", "Seven Seas", "My Kingdom" og "Ocean Rain". Litt kommersiell suksess ble det endelig også og det virket som veien til til aller største arenaene var åpen.

Men slik skulle det ikke gå. Det gikk helt til 1987 før neste album kom ut, og mye hadde skjedd i mellomtiden. Blant annet det at både U2 og Simple Minds hadde gitt ut album som toppet hitlistene, og fortsatte å gi ut album (og i U2s tilfelle også singler) som gikk til topps hver gang de ga ut noe nytt. Mens Echo and the Bunnymens femte album var en nedtur. Flere ok sanger, slett ikke dårlig, men ikke så bra som de to virkelig store utgivelsene deres "Heaven up Here" og "Ocean Rain"

Hele denne samlingen kan likevel anbefales for de som vil oppdage eller gjenoppdage et av de største bandene fra tidlig 80-tall. Den finnes også på Spotify og kan strømmes.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.