Miley Cyrus: Baby, I'm in the Mood for You

Det siste året har det blitt mange innslag i musikkspalten her på bloggen med Miley Cyrus, og da særlig av coverversjoner hun har gjort av låtene til andre store artister. Miley Cyrus er flink til å hedre artister hun er inspirert av, opererer på kryss og tvers av sjangre og har stemme til å lage fine og særpregende versjoner av mye forskjellig. Her har Miley Cyrus tatt for seg Bob Dylans "Baby, I'm in the Mood for You" i et live klipp fra et Jimmy Fallons TV-show i 2017:

Sangen er overraskende nok ganske bortgjemt som Bob Dylan sang og Miley Cyrus bidro til å få den frem fra glemselen i dette TV-programmet. Den finnes ikke på noe ordinært studioalbum, men var uutgitt overskuddsmateriale fra tidlig 60-tall som først dukket opp på den 53-sanger store samleutgivelsen "Biograph" i 1984 der en rekke bortgjemte og bortgjemte sanger ble hentet frem. Senere har den også kommet med på den niende i rekken av "Bootleg series"-album.

Bortgjemte musikalske perler (145)

 Dagens bidrag til spalten er et konsertklipp fra 2005 med Keith Richards og Nora Jones der de synger "Love Hurts", en sang som er spilt inn av mange ulike artister opp gjennom årene:

Konserten er denne live-videoen ble filmet var en stor konsert som hyllet countrymusikeren Gram Parsons, som døde i 1973. Han spilte inn en versjon av "Love Hurts" sammen med Emmylou Harris, og hun spilte den ofte på sine konserter. Men det gjorde også mange andre. På hitlistene i ulike land har det vært versjoner med Roy Orbison, Jim Capaldi og Cher. 

Aller først var the Eversly Brothers som spilte den inn i 1960. Men aller størst global suksess hadde den skotske gruppen Nazareth i 1975 da den toppet hitlistene i en rekke land og gikk til nummer 8 i USA. Norge var spesielt glade i powerballade-versjonen av "Love Hurts" som hadde 14 uker øverst på VG-lista og 61 uker på listen totalt.

Færre tyverier i 2020

En positiv effekt av pandemiåret 2020 var at kriminaliteten gikk ned. Det som falt særlig mye var antall tyverier. Det kan vi se i SSB statistikk over kriminaliteten i 2020. Kriminaliteten totalt gikk ned med 3 prosent i 2020. SSB skriver:

"Politiet og påtalemyndigheten registrerte 300 600 lovbrudd i løpet av 2020, 3 prosent færre enn året før. Nedgangen drives i hovedsak av færre tyverier, men samfunnsendringene som fulgte av covid-19-pandemien påvirket også befolkningens utsatthet og anmeldelsene av andre typer lovbrudd."

Som vi ser av figuren over var det særlig nedgangen i antall tyverier som slår ut på den totale statistikken over kriminalitet. Nå har denne nedgangen pågått gjennom flere år, men i pandemiåret 2020 gjorde den et nytt hopp nedover. Det at folk har oppholdt seg mye mer hjemme og beveget seg mindre rundt i samfunnet, ser ut til å ført til at det er langt færre tyverier fra personer på offentlig sted. Men det at folk er hjemme ser også ut ført til at det er færre tyverier fra bolig: 

"Det er en vesentlig reduksjon i tyverier fra personer som driver den totale nedgangen i tyverianmeldelsene i 2020. Dette må ses i sammenheng med at befolkningen i mindre grad har beveget og oppholdt seg i det offentlige rom. De nær 16 500 registrerte tyveriene fra person, grove tyverier inkludert, er en nedgang på hele 38 prosent fra 2019. Tyveri fra person i salgslokale utgjør godt over en tredjedel av den totale nedgangen for denne type tyverier. Som det fremgår av figur 2, er det også anmeldt nær 23 000 tyverier fra butikk og annen virksomhet, en nedgang på 13 prosent fra 2019."

"Det er også gledelig at antall anmeldte tilfeller av vold og mishandling og av ordensforstyrrelser. Sannynligvis har dette også sammenheng med at folk har vært mer hjemme og mindre ute på byen. SSB skriver:

"For enkelte typer av vold og mishandling og ordens- og integritetskrenkelser faller omfanget av anmeldelser betydelig i månedene med helt eller delvis nedstengning av samfunnet. Dette gjelder for eksempel kroppskrenkelser og ordensforstyrrelser i selvforskyldt rus, som i stor grad kan ses i sammenheng med nedstengningene av utelivet. Drøyt 16 100 personofre har et voldslovbrudd som sitt
hovedlovbrudd i 2020. Dette er mer enn 10 prosent færre enn i året før, og det gjelder spesielt ofre for kroppskrenkelse."

Koronavirusets mutasjoner

Gjenåpningen av samfunnet er i gang, men kan forsinkes av nye og mer smittsomme varianter av koronaviruset som flytter seg til stadig nye sider. I UK har gjenåpningen blitt utsatt i fire uker, selv om de har kommet lengre i vaksineringen enn nesten alle andre.

Hva er så problemet med disse mutasjonene, som blant annet går under betegnelsene alfa, beta, delta og gamma? De viker usikkert om folk blir sykere av dem, eller om de er mer dødelige. Det er virker heller ikke som de klarer å lure seg forbi vaksinene, men her kan det være noen variasjoner mellom de ulike vaksinetypene. Hovedproblemet er at de er mer smittsomme, og derfor sprer seg raskere til flere. 

The Economist har en artikkel om den "indiske" mutasjonen,"The delta variant is the most dangerous SARS-CoV-2 mutation yet", der de skriver at: 

"Like the alpha variant before it (first discovered in Britain), the main reason people worry about the mutation is transmissibility. In Britain the delta variant already represents more than 90% of new cases. A study published this month by Public Health England (PHE), a government agency, suggests that it could spread nearly 2.5 times as quickly as the original SARS-CoV-2 virus did (though the estimate has a wide confidence interval). That is a big step up from the alpha variant, which was about 1.5 times as transmissible as the original strain. In fact, delta is probably more contagious than any other variant, including gamma (P.1), first discovered and still spreading in Brazil; beta (B.1.351), which is prevalent in South Africa; and epsilon (B.1.427-9), first discovered in America."

19 elbiler per ladepunkt

Elektriske biler vil ta etter hvert ta over i hele verden. Og før vi kommer så langt vil de ta over Norge. I fjor var over halvparten av alle nyregistrerte biler elbiler. 

Men det tar tid å skifte ut en hel bilpark. Hvor stor andel av alle biler på veien er nå elbiler? Og hvor godt tilrettelagt er det rundt om kring i landet med ladestasjoner? Det har SSBs nye statistikk om elbiler noen interessante svar på.

For å ta antallet først. Selv om over halvparten av alle nye biler er elbiler utgjør de fortsatt bare 12 prosent av den totale bilparken i Norge. SSB skriver:

"Ved utgangen av 2020 var det registrert rundt 340 000 elektriske personbiler. Dette er 30 prosent flere enn året før, men fortsatt utgjør elektriske personbiler bare 12 prosent av personbilparken. I tillegg kommer rundt 146 000 ladbare hybrider som også har behov for lading."

Hvordan er det så med lademulighetene i ulike deler av landet? Nå er naturligvis en av elbilens store fordeler at den kan lades via strømnettet hjemme, på husveggen eller i garasjen. Men skal man kjøre noen timer er man avhengig av å kunne lade underveis. Og antall elbilladepunkter har vokst kraftig de siste årene. Men det har også antall elbiler. Men er det slik at elbilladere stort sett finnes der det er tett befolket og mange elbiler, mens det i distriktene, og spesielt i nord, er veldig gå steder å lade bilen?

SSBs statistikk viser at det ikke er et slikt mønster med få elbiler pr ladepunkt i sentrale strøk og mange biler på få ladepunkter i distriktene. SSB skriver:

"Ved utgangen av 2020 var det 17 850 ladepunkter mot 10 865 i 2018, en økning på 64 prosent. Begge måletidspunktene inkluderer ladepunkter med varierende ladeeffekt. Men i samme periode vokste antallet elbiler med 74 prosent fra 195 000 til 340 000. Antallet elbiler per ladepunkt økte derfor fra 18 til 19. Antallet elbiler per allment tilgjengelige ladepunkt varierte geografisk. Alta og Sarpsborg skiller seg ut med et lavt antall elbiler per ladepunkt, henholdsvis 12 og 13 elbiler. I Asker og Skien må over 50 elbiler dele hvert ladepunkt."

Noe klart mønster i hvorfor ladepunkttettheten er høyere noen steder enn andre er det litt vanskelig å finne. Kanskje har det bare med hvor de som bygger ladeinfrastruktur velger å bygge. Eller kanskje det også har noe med kommunenes tilrettelegging å gjøre. I hvert fall viser statistikken i artikkelen at også Bærum, Sandnes og Hamar har ganske mange elbiler pr ladepunkt, mens det er færre biler pr ladepunkt i Oslo, Drammen, Ålesund og Tromsø.

EM i gang, men mangel på nye fotballsanger

Selv om dette europamesterskapet i fotball er et år forsinket, synes jeg det kom litt brått på når det først kom. Det har vært kortere tid med medieoppmerksomhet i forkant, men når det først er i gang så er det naturligvis full dekning.

Og kampene kan man i hvert fall ikke klage på. England slo Kroatia 1-0 i sin første kamp, en herlig revansje fra VM-semifinalen i 2018 som ble avgjort i ekstraomgangene. I første runde i gruppespillet får vi også Spaina - Sverige og Tyskland -Frankrike, en virkelig mesterskapsklassiker (noen som husker semifinalen fra VM i 1982, kampen som hadde alt?). Endelig er vi i gang igjen.

Det som, i hvert fall så langt jeg kan se, mangler, er nye fotballsanger. Ikke det at de pleier å være spesielt imponerende, men noe riktige perler har det vært, med "Three Lions" fra 1996 i spissen. Forrige gang det var EM var Wales med for første gang. Og Manic Street Preachers hadde laget sang. Dessuten har det vært en rekke mindre gode sanger, særlig fra England.

Men i år har jeg ikke oppdaget noen nye så langt. Derfor jeg med The Guardians ferske kåring av tidenes beste England-sanger til mesterskap (ja, både "Three Lions" og "World in Motion" fra VM i 1990 er naturligvis med). Og også noen av de virkelig dårlige. Dette er jo dessuten en fin påminnelse om noen man har glemt, og som kanskje ikke fikk så mye oppmerksomhet da de kom heller. 

Som da Spice Girls slo seg sammen med Ian McCulloch fra Echo and the Bunnymen og spilte inn fotballsangen "On Top of the World" sammen med det engelske VM-landslaget i 1998. Dette var da Victoria Adams og David Beckham nettopp var blitt et par. Det var også VM-turneringen der Beckham ble utvist i kvartfinalen mot Argentina og fikk beskjed om å ikke komme hjem til England igjen på en stund (det ordnet seg etter en stund). Men en ganske bra sang med tilhørende musikkvideo ble det:

Bitcoin: Fremtidens penger eller digitalt pyramidespill?

Denne videoen fra The Economist gir en god, men relativt kritisk, analyse av hvordan bitcoin ble til, hva det er og hva det kan og ikke kan brukes til. The Economist minner om at en pengeenhet må kunne brukes til tre ting: til å betale med, til å spare/investere i og som målestokk for å dokumentere verdier, for eksempel i form av regnskaper. Bitcoin har noen problemer på alle tre områder:

EM i fotball. Offisiell sang

I verdensmesterskapene i fotball har det vært en, og etter hvert flere, offisielle VM-sanger helt tilbake til VM i Chile i 1962. De fleste er nok glemt, men ikke alle. Mange husker Edoardo Bennato og Gianna Nannini fra Italia-VM i 1990 og Ricky Martin med "La Copa de la Vida" fra Frankrike-VM i 1998. Til VM i Sør Afrika i 2010 hadde både Shakira og K'Naan sanger som fortsatt er med på fotball-spillelistene.

EM i fotball har verken like lang historie eller like mange ulike sanger. Wikipedia lister EM i fotball i Sverige i 1992 som det første med EM-sang. Siden har det vært en offisiell sang i hvert mesterskap, men få vil nok klare å huske så mange. EM i England i 1996 bemerket seg ved at Simply Reds "We're in this Together" var turningens offisiell sang, mens den alle husker er Englands uoffisielle EM sang "Three Lions".

Hva så med årets EM i fotball.? Også i år en offisielle EM-sang. Denne gangen er det den nederlandske DJen Martin Garrix som har alliert seg med Bono og The Edge fra U2, og fremfører "We are the People":

Historisk få trafikkdrepte

93 mennesker mistet livet i trafikken i 2020. Det er det laveste antallet som er registrert siden krigen. Tross langt flere biler i dag har det vært en lang nedgangstrend helt siden 1970 da det ble drept hele 560 personer i trafikken i Norge. 

Vi må tilbake helt til 1947 for å finne det forrige året færre enn 100 personer døde i trafikken. Hva er så årsaken til at denne kraftige forbedringen har kommet, selv om både antall biler har økt og fartsgrensene er blitt høyere?

Det har nok flere grunner til til dette, både når det gjelder bedre holdninger til sikkerhet, veldig mye bedre sikkerhetsutstyr i bilene, men også langt strengere regler. Aller viktigste her sannsynligvis påbud om bilbelte vært, både foran og bak i bilene. Her der Store norske leksikons historiske gjennomgang av lover og regler om bilbeltebruk i Norge:

"Fra 1. januar 1971 skulle alle nyregistrerte biler i Norge ifølge Kjøretøyforskrift av 31. desember 1969, § 6.3 være utstyrt med bilbelter i forsetene. Fra 1975 ble bruk påbudt for fører og forsetepassasjer i alle biler under 3,5 tonn der bilbelter var montert. Fra 1979 kunne unnlatelse medføre gebyr. (...) Fra 1984 er det påbudt at nyregistrerte biler også skal ha bilbelter i baksetet, og fra 1985 er det bruksplikt. Sikring av barn i bil ble påbudt fra 1. januar 1989. I 2006 ble forskriften utvidet til også å omfatte bruk av sikkerhetsbelte i buss, med unntak av bybusser."

Så er det viktig å minne om at selv om antall hardt skadede i trafikken også har gått nedover på samme måte og i samme periode, er ikke nedgangen her like stor. I toppåret 1970 ble 4552 personer hardt skadet i trafikken. I 1980 var tallet mer enn halvert, til 1948 personer. I 2003 var det for første gang under 1000 hardt skadede, med 994 personer. Og nedgangen har fortsatt, men i et noe lavere tempo de siste to tiårene. I 2020 ble 627 personer hardt skadet i trafikken. Noe av grunnen er at antall skadede i motorsykkelulykker ikke har den samme nedgangen som vi ser ellers. SSB skriver:

"I 2020 ble 140 førere og passasjerer hardt skadd på motorsykkel. Det var en økning på 22 personer, som tilsvarer en økning på19 prosent sammenlignet med 2019. Hver femte som omkom i trafikken i fjor var en motorsyklist. Totalt omkom 18 personer på motorsykkel i 2020, 2 flere enn i 2019."

Ytringsfrihet - som visjon og i praksis

Det finnes gode internasjonale indekser som rangerer land ut fra hvor mye ytringsfrihet de har. Det finnes også gode undersøkelser som måler folks holdninger til ytringsfrihet: hvor mye ytringsfrihet de mener det bør være i landet de bor.

Men hva skjer når man kobler disse to indeksene sammen? Er det slik at land som har mye ytringsfrihet også har en befolking som ønsker mye ytringsfrihet? Og i hvilke land er det størst gap mellom folks ønske om ytringsfrihet og hva de faktisk har mulighet til? Og en variant av det samme: Er det noen land der den reelle ytringsfriheten er høyere enn det folk mener er riktig? Det kan jo høres rart ut, men det kan jo hende det finnes noen typer ytringer som er tillatt, men som mange ønsker å legge lokk på.

The Economist skriver om en slik kobling av to ulike indekser. I Justitia Free Speech Index finner vi en oversikt over folks støtte til ulike typer ytringsmuligheter når det gjelder blant annet kritikk av myndighetene eller myndighetenes politikk, kritikk av religioner, uttalelser som kan skade den økonomiske stabiliteten, støtte til homofile parforhold eller kritikk av minoriteter. Så sammenligner de denne med V-Dems Democracy Report som rangerer land i verden etter den faktiske tilstanden.

Hva kan vi så lese ut av denne sammenligningen, som er illustrert i grafen over, der ønsket om ytringsfrihet er på x-aksen, mens den faktiske ytringsfriheten er på y-aksen? Det er i hvert fall tre viktige ting her, to som neppe er så overraskende, og en ting som kanskje ikke får så mye oppmerksomhet.

For det første, og ikke særlig overraskende, er det i de fleste land en klar sammenheng mellom den ytringsfriheten folk ønsker og de den faktiske situasjonen. Vi finner Norge, Sverige, Danmark og USA øverst i høyre hjørne, litt foran UK, Spania og Japan. Går vi nedover på begge aksene finner vi at det er betydelig mindre ytringsfrihet i land som Pakistan, Indonesia og Malaysia, men de ligger også lavere på indeksen over hvor mye ytringsfrihet som er ønsket.

For det andre, og heller ikke særlig overraskende, er det noen land som skiller seg ut ved å ha en befolkning som ønsker betydelig mye mer ytringsfrihet enn den som finnes i landet. Her er det land som Venezuela, Russland, Tyrkia og Egypt som skiller seg klart ut, men også Ungarn og Filippinene (i denne undersøkelsen er det bare 33 land med, men det er mange andre i samme situasjon).

Det tredje som kommer frem her, og som vi ikke gir så mye oppmerksomhet, er at det i noen av landene er slik at folk gir uttrykk for at de ikke mener ytringsfriheten skal være så stor som ytringsfriheten i landet er i praksis. I denne undersøkelsen er det Kenya, Tunisia og Nigeria som skiller seg mest markant ut ved å ligge veldig høyt på indeksen over stor formell ytringsfrihet, men i den lave enden av skalaen når det gjelder hvor mye frihet befolkningen mener det er riktig å ha. 

The Economist trekker frem to mulighet forklaringer på dette. Den ene handler om religion og om at særlig i muslimske land er folk negative til mye ytringsfrihet når det gjelder religiøse forhold, helt uavhengig om styresettet er demokratisk eller autoritært. Den andre forklaringen handler om land med store motsetninger mellom ulike folkegrupper og der noen ytringer erfaringsmessig kan få store konsekvenser. The Economist skriver:

"Another possible explanation is sectarian conflict. Kenya and Nigeria have been riven by fighting between ethnic groups at various points during the past two decades, and citizens of those countries may fear that hostile speech presages violence. Kenya’s low overall score on support for freedom of expression was driven largely by the 82% of respondents there who said that the government should be able to prevent people from making statements that are offensive to minority groups, which was by far the highest share in the survey. In both rich countries and poor ones, people are often willing to sacrifice civil liberties if they think their safety is at risk."

Lavere klimagassutslipp i 2020

Statistisk Sentralbyrå har i dag offentliggjort statistikken over norske klimagassutslipp i 2020. SSB har også en fin temaside som viser både hvilke sektorer som slipper ut mest klimagasser, hvilke gasser det er snakk om og hvordan utviklingen har vært over tid.

Den store nyheten i disse tallene er at utslippene av klimagasser falt med 3,2 prosent fra 2019. Det er kanskje ikke så merkelig i et pandemiår med kraftig redusert mobilitet i samfunnet, og det har også vært en reduksjon av utslippene fra veitrafikken med 3,9 prosent og fra annen transport med 3,6 prosent. I dette tallet inngår innenlandsk flytrafikk der utslippene falt 32 prosent, mens utenlandsk flytrafikk som falt enda mer ikke er med i tallene.

Men, sikkert litt overraskende for noen, var det utslipp fra olje- og gassvirksomheten som falt aller mest, selv om produksjonen var høyere enn i 2019. SSB skriver:

"Olje- og gassutvinning hadde i 2020 den største reduksjonen av alle kildene på hovednivå, med litt over 4 prosent sammenlignet med 2019. Dette skyldes lengre opphold i produksjonen, vedlikehold og mindre brenning av gass på sokkelen. – Nedgangen i utslipp kommer til tross for høyere oljeproduksjon i 2020 enn i 2019. Dette tyder på at den pågående elektrifiseringen av sokkelen har medført økt produksjon med lavere utslipp, sier Trude Melby Bothner."

Så har det også blitt litt oppmerksomhet om at utslippstallene har blitt oppjustert litt for tidligere år og helt tilbake til 2012. Dette er egentlig ikke noe nytt nå, men ble oppdaget litt tidligere i år. Årsaken er at SSB gjennom noen år har hentet inn for lave salgstall for marine gassoljer og autodiesel, noe som gjør at 2019 tallene er justert opp med 2,7 prosent. Det er bra at tallene blir mer korrekte. Og for hovedpoenget her har det ingen stor betydning. Utslippene går uansett ned og har gjort det i flere år. Og vi skal videre ned i et enda høyere tempo, noe som er svært sannsynlig med den raske elektrifiseringen som pågår i transportsektoren og de ambisiøse planene olje- og gassprodusentene på norsk sokkel har for store kutt i utslipp fremover..

Film fra D-dagen, farget ved hjelp av kunstig intelligens

Det er i dag 77 år siden "D-dagen", navnet på operasjonen der de allierte styrkene gikk i land i Normandie under 2. verdenskrig 6. juni 1944. Filmklippet under består av autentisk filmopptak som ble gjort før og under D-dagen. Klippet består av flere opptak fra "Juno Beach", som var et av brohodene som ble etablert i Normandie og der styrken som gikk i land var dominert av kanadiske tropper.

Disse filmklippene er som vi ser fargelagt i ettertid. Selv om det fantes muligheter for å lage film i farger i 1944 ("The Wizard of Oz" og "Gone With the Wind" kom begge i 1939), men fargefilm var ikke vanlig til denne typen filmklipp. Problemet med å farge i ettertid har vært omstendelig og se ganske rart ut. Men i produksjonen av dette klippet er det brukt kunstig intelligens til å få mest mulig naturtro fargelegging. Det er nettstedet Open Culture som skriver om hvordan dette har blitt til her. De skriver:

"These Juno Beach D-Day clips benefit from a technology unavailable even in Saving Private Ryan‘s day: artificial intelligence-based enhancement and colorization processes. Originally shot in black-and-white like most (but not all) Army footage of the 1940s, it’s been “motion-stabilized, contrast- and brightness-enhanced, de-noised, upscaled, restored to full HD and artificially colorized.” The result looks crisp enough that anyone without first-hand memories of the Western Front — a generation, alas, now fast leaving the stage — may well forget that it isn’t a war film but a film of war. None of the participants are re-enactors: not the Allied troops boarding their boats by the hundreds, not General Dwight D. Eisenhower, not the German prisoners of war, and certainly not the wounded and dead. What’s more, none of their actions are rehearsed: as the 77th anniversary of D-Day approaches, we should remember that, whatever the bravery on their faces, not one of these men could have felt assured of victory."