Energibruken i industrien øker

Nye tall fra Statistisk sentralbyrå viser at energibruken i industrien økte i 2021. Også energikostnadene økte. SSB skriver at:

"Foreløpige tall viser at den totale energibruken i norsk industri og bergverk var på over 83 000 GWh i 2021. Det er 6 prosent mer enn i 2020. I samme tidsrom økte energikostnadene med hele 47 prosent til 31 milliarder kroner."

Tallene vier at 70 prosent av energibruken i industrien er elektrisk kraft. Det utgjør 49 TWh, mens gass stod for 16 TWh og kullprodukter for 9 TWh. Prisene for energi økte enda mer enn forbruket i 2021:

"Energikostnadene steg med over 10 milliarder kroner eller 47 prosent fra 2020 til 2021. Økningen skyldes blant annet av høyere forbruk av og pris for elektrisk kraft, gass og petroleumsprodukter. Kostnadene for elektrisk kraft steg fra 14 milliarder kroner til 22 milliarder kroner, som tilsvarer en økning på hele 52 prosent. Kostnaden for
innkjøpt gass gikk opp 56,4 prosent i 2021 prosent selv om forbruket kun økte med 3 prosent."

Prisen for å forlate Russland

Regnskapstall fra selskapene som har trukket seg ut av Russland viser at de har skrevet ned store verdier og tilsynelatende betalt en svært høy pris. Det interessante er at aksjekursene viser en litt annen historie.

The Economist har sammenlignet disse to måtene å måte verditap på for selskapene som har lagt ned virksomheten sin i Russland etter invasjonen av Ukraina. McDonalds har stengt 847 restauranter og skrevet ned 127 millioner dollar. Renault har tapt 175 millioner dollar. Og for oljeselskapene er det snakk om formidable summer. BP har skrevet ned 24 milliarder dollar. Shell regner med å tape 5 milliarder, og Exxon taper 3,4 milliarder dollar.

Da skulle man tro at aksjekursene til selskapene som velger å trekke seg ut av Russland ville falle tilsvarende, mens de som velger å bli i Russland ikke opplever at aksjeverdiene faller. Men slik er det i følge The Economist ikke. Heldigvis. Og det kan kanskje være fordi en aksjekurs ikke bare handler om regnskaper, men om forventninger til fremtidig verdiskaping. Og da er det ikke sikkert det å fortsette som før i Russland fremstår som så veldig klokt. The Economist skriver:

"Despite these losses, investors appear more confident in the long-term prospects of firms that chose to leave. According to an analysis by researchers at the Yale Chief Executive Leadership Institute, the stockmarket has rewarded companies that have divested. The team ranked roughly 1,000 companies based on how thoroughly they cut ties with Russia: the highest scores were given to firms that exited completely; the lowest, to those that continued to operate. On average the shares of firms that withdrew completely went up by 3.6% between February 23rd (the day before Russia invaded Ukraine) and April 19th; those of companies that continued as usual lost 6.8%. The researchers found that this held true for companies across sectors and regions, and for firms of different sizes."

Olje er den nye oljen

De siste ti årene har listen over verdens største selskaper, målt i markedsverdi, vært toppet av de store amerikanske teknologigigantene. Apple har stort sett vært øverst siden 2012, og stort satt hatt selskap av Microsoft og Alphabet (Google) i topp 5 siden 2014 og Amazon siden 2017. Mens Meta (Facebook) siden 2018 har knivet med vekselvis Alibaba, Berkhire Hathaway og Tesla om å være inne i topp fem.

I følge Wikipedias kvartalsvise liste over selskapenes børsverdi var et oljeselskap sist øverst på denne listen i tredje kvartal 2013. Sist et oljeselskap var blant de fem største i verden var i fjerde kvartal 2016, i begge tilfeller ExxonMobil. Men for 10-15 år siden var det derimot helt normalt at de store oljeselskapene dominerte listen over de største selskapene i verden. I tillegg til Exxon pleide Royal Dutch Shell, PetroChina, Petrobras og Chevron, og av og til også Gazprom og BP, å prege listene over de 10 største.

Nå sier ikke nødvendigvis en slik liste over selskapers markedsverdi alt om næringsstrukturer og bransjeendringer fordi de fleste bedrifter i verden er små og mellomstore. Men fremveksten av de globale plattformgigantene forteller likevel en god del om hvilke bedrifter som har størst globalt fotavtrykk. Mens kritikere av næringslivsmakt tidligere var opptatt av mye næringslivsmakt innenfor olje, legemidler og finans, er det i økende grad teknologiselskapenes dominans som får kritikk i dag. Og samtidig har de største teknologioptimistene holdt frem suksessen til Apple, Microsoft, Google, Amazon og Facebook som et viktig bevis på at vi er inne i en global digital transformasjon som knytter verden sammen og effektiviserer og forenkler hverdagen vår.

Men denne uken kom det noen oppdaterte markedsverdier som viste at verden ikke er fullt så svart-hvit likevel. Energisektoren er ikke helt død, tvert imot har den en høyere lønnsomhet enn på svært lenge, blat annet takket være krigen i Ukraina og ekstremt høyre gass- og elektrisitetspriser. Og plutselig er det ikke de store teknologiselskapene som er størst lenger, men Saudi Aramco, det børsnoterte saudi-arabiske statsoljeselskapet. The Guardian skriver: 

"Aramco’s rise comes a decade after the watershed moment in 2011 when Apple surpassed another energy giant, ExxonMobil, to become the world’s most valuable listed company. Since then, Apple, Microsoft, Google’s owner Alphabet and Amazon have dominated stock markets, hitting and then surpassing $1tn valuations and pushing oil giants out of the top ranks."

Nå ble ikke Aramco delprivatisert før i slutten av 2019 og var derfor ikke med på disse listene den gang Exxon var størst (Aramco ville vært større). Så vidt jeg vet har de også en lav andel aksjer som handles i markedet, og er heller ikke notert på de store børsene, så de er derfor ikke med på alle slike oversikter. Men poenget er likevel at ingen kan vite helt sikkert hva som vil være den nye olje, og i hvert fall ikke hvilke selskaper som være størst og mest lønnsomme på lang sikt. Det er mange kandidater til å bli den nye oljen. Og akkurat nå er olje en av dem.

Cynefin-rammeverket for strategisk sortering

En av de stadig tilbakevendende diskusjonene når det gjelder styring og ledelse handler om tillit kontra detaljstyring. Om ledere og ledelse skal blande seg inn eller overlate ting til medarbeidere og fagfolk. Men helst bør en slik diskusjon handle om noe mer enn om det er tillitt eller ikke (det bør det jo være uansett), for eksempel om oppgaven som skal løses er av en slik karakter at den best løses så nær brukeren som mulig, om den heller bør utredes og løses av eksperter, eller om den krever en tur innom ledelsen fordi den går på kryss og tvers av roller og ansvarsområder og ikke kan løses av en enkeltperson eller innenfor en boks i organisasjonskartet. Kanskje er den så kompleks at man må ha samarbeidspartere i helt andre virksomheter for å finne tiltakene som virker,

Waliseren David Snowden skrev i 2007 en artikkel i Harvard Business Review om et slik rammeverk for å sortere ulike typer beslutninger, Den het "A Leader’s Framework for Decision Making" og presenterer Cynefin (som er walisisk og uttales "ke-nev-in"), som anbefaler at man sorterer problemstillinger i det klare, det kompliserte, det komplekse og det kaotiske. Særlig det å skille mellom det kompliserte, som er mat for eksperter og faglige utredninger, og det komplekse, som er egnet for team på tvers av virksomheter og fag, er viktig.

Her er en video hentet fra YouTube der Jennifer Garvey Berger gir en kort og fin innføring i forskjellen på de fire kategoriene og hva en slik sortering av oppgaver handler om. Jeg har i det siste vært med på å bruke både rammeverket og videoen som introduksjon, og erfaringen er at denne måten å rydde og kategorisere mål og tiltak kan legge til rette for noen viktige og gode diskusjoner:

Putin vs Zelenskij på frigjøringsdagen

Nå er det heldigvis slik at normale mennesker pleier å være kritiske til de som overfaller og har sympati for de som er ofre for ubegrunnede angrep og rene overfall. Derfor har Zelenskij en enklere sak å argumentere for når frigjøringsdagen etter 2. verdenskrig markeres og relateres til dagens konflikt. 

Men rent bortsett fra realitetene i hva krigen handler om er det er det også en slående forskjell i form og fortelling hos de to lederne. Putin ser ut til å ha tro på statiske sovjetinspirerte taler. Lange, kjedelige og fulle av ubegrunnede påstander og beskyldninger. Zelenskij lever i en moderne medieverden der han beveger seg ute, viser følelser og snakker direkte til de som ser på. Han spilte inn en video til den ukrainske markeringen av frigjøringsdagen 8. mai, og en ny video i etterkant av Putins tale på den russiske militærparaden 9. mai. Her er begge:

Lady Gaga: Hold My Hand

Få ting er mer 80-tall enn Top Gun med Tom Cruise i hovedrollen. Tung på både action, romantikk og pompøs 80-tallsmusikk. Jagerfly og motorsykler. En film anmeldere og filmeksperter mislikte, men publikum elsket, og som har tålt at det har gått 35 år bedre enn mye annet. Eller kanskje det bare er jeg som er blitt mindre streng og mer nostalgisk med årene.

Uansett er det en ny Top Gun på vei. Med selveste Tom Cruise i hovedrollen. Med jagerfly, motorsykler og kjærlighet. Akkurat den oppfølgeren så lenge etter var det kanskje ikke så mange som så komme, men nå er snart "Top Gun Maverick" her og det blir julekveld for 80-talls fansen. Ny filmmusikk er også laget og selveste Lady Gaga er har spilt inn den nye sangen "Hold My Hand". Litt fornyelse der, med andre ord (Lady Gaga ble født i 1986), men ingen fare for revolusjon. Det er fortsatt powerballaden som gjelder og Lady Gaga behersker den bedre enn noen.

Unni Wilhelmsen: Siste Reis

Det har vært mange fine sesonger med TV2s "Hver gang vi møtes", men en de aller beste må ha vært sesongen der Eva Weel Skram, Ravi, Henning Kvitnes, Unni Wilhelmsen, Admiral P og Wenche Myhre var med. Ravis norske, helt alternative og nydelige variant av Eva and the Heartmakers "Calling You" har jeg blogget om en gang for lenge siden. Dagens frem fra arkivet er Unni Wilhelmsens ikke fullt så alternative, men flotte variant av Henning Kvitnes "Siste Reis":

Four internets (and a funeral)

For omkring tre år siden deltok jeg, som representant for regjeringen, på et OECD-møte i Paris om digitalisering (Going Digital Summit). Det var diskusjoner om digitalisering av offentlige tjenester, plattformøknonomi, sosiale medier, datadeling, digital kompetanse, kunstig intelligens, og andre temaer vi kjenner godt fra debatten. 

Slike møteplasser er viktige arenaer for inspirasjon og læring, og noen ganger blir det også debatter med litt temperatur, som for eksempel når det gjaldt hvordan man vil forholde seg til aktører som AirBnB og Uber.

Men det store høydepunktet på dette digitale toppmøtet i Paris, og som jeg burde blogget om for tre år siden, var et foredrag Wendy Hall holdt under en middag for delegasjonslederne om internettets fremtid. Det var basert på et forskningsnotat med tittelen "Four Internets - The Geopolitics of Digital Governance", men som hun for anledningen spøkefullt døpte om til "Four Internets and a funeral" med den begrunnelsen at Russland ser ut til å ønske å skade og til å med ødelegge alle modeller for et fungerende internett. Det har definitivt ikke endret seg etter 2019, tvert imot.

Internett, også i world wide web-utgaven fra midten av 90-tallet, som åpnet opp for vanlige innbyggere verden over kunne kommunisere fritt, var et slags idealistisk nerdeprosjekt uten noen klar eier og leder. Standarder (for ting som adresser og filformater) og spilleregler måtte lages, men de ble ikke laget av land eller mellomstatlige organisasjoner, men av komiteer av mer eller mindre selvoppnevnte frivillige. Og det har fungert. Men Wendy Halls poeng er at den modellen er i ferd med å møte konkurranse fra tre andre, og svært ulike, konkurrenter som vil definere spillereglene på internett. De beskrives slik i omtalen av notatet:

"The first, the Silicon Valley open internet, reflects the idealism of the internet’s creators, who engineered it to be open, with transparent standards and portable, extensible and interoperable data and software, and also to scale as it grew. European nations, and the European Commission, champion a second model — a “bourgeois” internet, where trolling and bad behaviour are minimized and privacy protected, possibly at the cost of innovation. China and many other nations see a third, authoritarian internet, where surveillance and identification technologies help ensure social cohesion and security. The fourth and more commercial view, characteristic of the US Republicans in Washington, DC, understands online resources as private property, whose owners can monetize them and seek market rates for their use."

Og i følge Dame Wendy Hall, som også har vært sentral i Web Science Research Initiative sammen med Tim Berners Lee, er det mange områder i verden, som India, Latin Amerika og store deler av Asia, som ikke er definitivt plassert i noen av disse fire leirene, og som vil avgjøre hvilket internett som vinner. Og, igjen i følge Wendy Hall, er det den europiske modellen, GDPR-internettet, som må vinne denne kampen om fremtiden. Da kan vi ha den riktig balansen mellom personvern, sikkerhet, åpenhet og ytringsfrihet.

Jeg ser nå at tematikken i dette notatet fra Wendy Hall og Kieron O'Hara, begge knyttet til Universitetet i Southampton, nå også er blitt til en bok som heter "Four Internets: Data, Geopolitics, and the Governance of Cyberspace". Den må jeg få lest snart, kanskje i sommerferien, og så kommer jeg tilbake her på bloggen med en omtale.

The World for Sale: Money, Power and the Traders Who Barter the Earth’s Resources

I noen av kapitalismens mørkere kroker finner vi råvaretraderne. Personer og selskaper som handler, men ofte ikke selv produserer, varer som råolje, metaller, matvarer og raffinerte oljeprodukter. Men selv om selskapene. Men selv om selskapene tidvis går med enorme overskudd, er de ikke veldig store i antall ansatte og heller ikke spesielt kjente, og trives godt med det.

Boken "The World For Sale - Money, Power Traders Who Barter the Earth’s Resources" av Javier Blas og Jack Farchy kom for et år siden og handler om disse traderne. Selskapene som driver med dette har navn som Glencore, Trafigura, Vitol, Cargill og Gunvor. Boken er skrevet lenge før Russlands invasjon i Ukraina, men er likevel et viktig bakteppe for å forstå sider av den konflikten fordi det historisk nettopp er denne type kriser, som gjerne også forstyrrer forsyningslinjer og tilgang til viktige råvarer, som er tradernes mulighet til å skape ekstraordinære fortjenester ved å være på steder og gjøre ting ingen andre gjør.

Fordi dette er en nokså lukket verden er det ikke helt enkelt å skrive om den. De to forfatterne Javier Blas og Jack Farchy er blant de få som har jobbet med å dekke råvaremarkeder i mange år, både i Financial Times og i Bloomberg, og kan sitt fag. Noe som bidrar til en innsikt, både historisk og utviklingstrekk i dag, som gir en enestående god innsikt. 

Boken beskriver opprinnelsen til dette markedet, som sprang ut av noen små virksomheter som fant noen små, men lønnsomme nisjer i markeder som gjerne var dominert av produsentene selv, som oljeselskaper, gruveselskaper og metallprodusenter. Noen store geopolitiske endringer ga noen ganger store nye muligheter, som da de store vestlige oljeselskapene ("de syv søstrene"), som gjerne handlet egen olje, ble skjøvet ut av nye statlige oljeselskaper i land som Saudi Arabia og Irak, men som trengte noen å selge oljen til. 

Den islamske revolusjonen i Iran skapte et ytterligere behov for noen som ville være mellommann for olje ingen kunne kjøpe åpent. Og ut av dette oppstod blant annet Mark Rich & co AG, med hovedkontor i tilbaketrukne Baar i Sveits. Mark Rich dominerte råvaretrading på 80-tallet, men det ble et økende problem at selskapet gjorde ting som gikk helt på tvers av både FN-beslutninger, vestlige sanksjoner og synet på hva man kan og ikke kan gjøre i despotiske regimer, så gründeren ble etter hvert etterlyst og dømt, og også tvunget til å selge seg ut av selskapet sitt (Mark Rich ble for øvrig benådet av Bill Clinton på hans siste dag som president). 

Ut av Mark Rich & co oppstod Glenore som et børsnotert gruve og tradingselskap. Ut av kaoset etter Sovjetunionens oppløsing kom Gunvor, som håndterte enorme mengder russisk olje og andre råvarer som var "innelåst" i Russland. Boken tar også for seg historien og skandalene rundt Trafigura og Vitol, som har valgt å fortsatt være privateide, blant annet for å unngå den regnskapsmessige åpenheten Glencore må ha,

Så er det jo et spørsmål om traderne i dagens geopolitiske verden, med industrielle verdikjeder som ikke virker som de skal, og stadige kriser, står klare til å fylle rommet på samme måte som ved tidligere kriser. Forfatterne av boken peker på noen utviklingstrekk som gjør at det ikke er like opplagt som før. For det første er det helt andre krav til åpenhet i dag, uansett om man er børsnotert eller ikke. Selv sveitsiske banker må dele informasjon med myndighetene. Dessuten er det lenge siden korrupsjonspengere kunne trekkes fra på skatten som en forretningsutgift. Det er tvert imot strenge straffer. 

Et annet forhold er at den finansielle delen ("paipirhandel") med råvarer er blitt veldig mye større og krever en helt annen tilgang til kapital enn på 70-, 80- og 90-tallet. Det gjør at de store investeringsbankene har en helt annen rolle enn får, og de må passe på å ikke sette omdømmet sitt i spill ved å bryte lover eller bevege seg inn i etiske minefelt.

Og for det tredje har ikke traderne den type informasjonsmonopol de en gang hadde fordi de satt nærmest informasjonskilden, gjerne i noen veldig risikable områder ingen andre ville være i, og visste ting før alle andre. I dagens digitale informasjonssamfunn er det ikke så mange slike fortrinn, noe som gjør at denne industrien blir mer lik andre markeder. Det er har først til at flere av de store råvaretraderne heller beveger seg i retning av å produsere varer selv, og skaffer seg et konkurransefortrinn innenfor trading ved å også være produsenter, og blir på den måte mer som andre industriselskaper.

Færre separasjoner enn på 40 år

Alle spådommer om at tallet på separasjoner og skilsmisser ville skyte i været under pandemien har vært veldig feil. Det var 8893 skilsmisser i 2021, det laveste tallet siden 1988. Antall separasjoner var 9097, det laveste tallet siden 1981. Det er over 40 år siden. SSB skriver:

"I 2021 vart det inngått 9 100 separasjonar her til lands, viser nye tal frå statistikken Ekteskap og skilsmisser. Det er 1 000 færre enn i fjor og det lågaste talet sidan 1980. Talet på skilsmisser var òg svært lågt, og enda i fjor på 8 900. Samanlikna med fjoråret er nedgangen svært stor for både skilsmisser og separasjonar. 

– Mange har venta ein auke i talet på separasjonar og skilsmisser grunna slitasje i nære relasjonar som følgje av korona-tiltaka. Nedgangen i 2020 og 2021 går langt i å avkrefte dette, seier Karstein Sørlien i SSB. 

– Dei siste ti åra har det vorte jamt mindre vanleg å skilje seg , spesielt blant dei over 35 år. I 2021 var hovudårsaka til nedgangen at det var færre i aldersgruppa 40-49 år som skilde seg enn i 2020, seier Karstein Sørlien."

E18 Lysaker i 1966

For tiden byggets det ny E18 rett vest for Oslo, fra Lysaker og mot Høvik. Det er viktig av flere grunner, blant annet for å håndtere den økende trafikken til og fra Fornebu når det blir stadig flere boliger der.  Men det er ikke nytt at området rundt Lysaker er krevende trafikkmessig. Jeg kom over denne videoen på YouTube som blant annet vi ser hvordan bilene som kom ned Vollveien ved Lysaker og skulle videre til  Oslo måtte krysse trafikken i de to vestgående feltene og lirke seg inn i den tette trafikken på østgående side.

CC Cowboys: Tigergutt

Det opprinnelige CC Cowboys, med navn hentet fra en låttittel av det svenske bandet Imperiet, kom inn som et friskt pust i 1990. Frontet av Magnus Grønneberg, som i dag, men med nokså annerledes besetning ellers. Her er en video med første generasjons CC Cowboys i 1992 som spiller "Tigergutt" på NRK, fra albumet med samme navn som var deres tredje albumet på tre år.