Internettets forvitring - om den gradvise forringelsen av digitale plattformer

Forvitrer tjenester, infrastruktur og digitale produkter knyttet til internett, slik at brukeropplevelsen degraderes over tid? Jeg har kalt det "forvitring" i overskriften min her, men i den offentlige debatten brukes det betydelig sterkere begreper enn dette fenomenet, for eksempel "drittifisering" som finnes på Wikipedia, og er en fornorsking av det engelske nyordet "enshittification" (ordboksdefinisjon her).

Enshittification

I januar 2023 lanserte forfatteren Cory Doctorow sitt begrep for dette fenomenet, i en artikkel i Wired om TikTok: "Enshittification". Begrepet ble kåret til årets ord av American Dialect Society, ble tatt inn i ordbøker, og i 2025 ga Doctorow ut boken "Enshittification: Why Everything Suddenly Got Worse and What to Do About It". 

Boken til Doctorow beskriver hvordan mange av nettjenestene vi bruker til daglig har blitt merkbart dårligere de siste årene. Google gir oss stadig flere annonser og KI-genererte sammendrag før vi kommer til lenkene vi egentlig søkte etter. Facebook-feeden er full av reklame og foreslår at vi skal se på innhold fra sider vi aldri har fulgt, og som i økende grad er svindelannonser. For eksempel falske annonser der kjendiser tilsynelatende forteller om tjenster de bruker eller investeringer de har gjort. Amazon favoriserer synliggjøring av sine egne produkter framfor produkter andre produsenter vil selge. Og X (Twitter) er naturligvis et kapittel for seg.

I noen tilfeller, for eksempel etter et oppkjøp av et digitalt selskap , har kunder plutselig blitt avkrevd betaling for en tjeneste som var gratis, for å få tilgang til sine egne data, eller til og med for å fortsatt kunne bruke produktet de har kjøpt. Cory Doctorow har en lang liste med anklager. Han er aktivistisk og spissformulert i formen, og boken er leseverdig, og har som sagt gode konkrete eksempler på tjenester og digitale plattformer som er blitt dårligere. Han har en interessant blogg også, med et svært høyt aktivitetsnivå.

Forbrukerrådets rapport "Breaking free"

I slutten av februar i år kom det norske Forbrukerrådet med en omfattende engelskspråklig rapport som bygger videre både på Doctorows funn og utblåsninger "Breaking Free – Pathways to a Fair Technological Future", som fikk en del oppmerksomhet ved lanseringen. "Drittifisering" av internett er brukt som en norsk oversettelse av "enshittification". Jeg synes selv at det mer moderate begrepet "forvitring" passer bedre på det som skjer. For det er jo ikke slik at alle tjenestene vi bruker blir illeluktende eller skadelige, men noen av dem er blitt mindre nyttige, brukervennlige og velfungende enn før. Det skjer en gradvis nedbrytning av det man i utgangspunktet kom for å få løst, og i noen tilfeller en det oppstått en form for innelåsing det er krevende å komme ut av. 

Rapporten, og Cory Doctorows bok, sier at dette gjerne utvikler seg gjennom tre faser:

• I første fase lokkes brukerne inn i en tjeneste som tilbys gratis eller til en veldig lav pris, og med en god brukeropplevelse. Hvis det er annonser er de få og diskré, innholdet er stort sett relevant for deg, også tipsene om hva annet du kan følge, eller kjøpe, og funksjonaliteten er rik, og utvides jenvlig med nye og spennende muligheter. Når flere opplever det samme oppstår det en nettverkseffekt, og man treffer andre gjennom tjenesten, noe som også gjør at det blir vanskelig å forlate tjenesten. Enten fordi alle vennene dine er der, eller fordi kunder og samarbeidspartnere er der.
• I fase to reduseres tilbudet til privatpersoner til fordel for bedriftskundene som annonserer eller bruker plattformen til å selge sine produkter og tjenster. Frihet og funksjonalitet for brukerne nedprioriteres til fordel for annonsører, selgere og andre forretningskunders inntjening. Algoritmer endres og prioriterer synligheten til betalt innhold. Funksjoner som ga brukerne valgmuligheter for å velge ting bort, fjernes. Noe som gjerne fører til at brukerne blir irriterte, og lurer på hva som skjer, men det er vanskelig å bytte fra en plattform de man har kontakt med er på, til noe annet som nesten ingen bruker.
• I fase tre opplever også forretningskundene en mye dårligere tjeneste. Plattformeier finner ut at det er vanskelig å vokse videre gjennom å skaffe flere brukere eller bedriftskunder, og tenker at det er blitt på tide å ta gevinst. Underveis er også forretningskundene blitt innelåst fordi de må være der kundene er, selv om vikårene deres er blitt dårligere, og selv om det er plattformeieren selv som tar inn de største gevinstene. Rekkevidden faller og bedrifter må betale mer for å nå sitt publikum.
  

Rapporten beskriver dette godt, med flere konkrete eksempler. Google søk ble dårligere for å gi annonsene en bedre plassering. Apple bruker digitale fingeravtrykk på komponentene i en iPhone, slik at en reparatør ikke kan bytte en del med en kompatibel del fra en annen iPhone uten Apples egen programvare. Uavhengige reparatører stenges i praksis ute, og brukte deler kan ikke brukes. Så vil kanksje EUs nye Right to Repair-direktiv tvinge Apple til å endre denne praksisen. Skriverprodusentene som HP bruker digitale låser for å blokkere tredjepartsblekk, og kan dermed prise blekkpatroner langt høyere enn andre produsenter gjør. 

Bilprodusenter har lagt funksjoner som setevarme, motorytelse og til og med bilnøkkelen bak et månedlige abonnement. Komponentene er allerede i bilen, men låst inne digitalt. Tesla har i tillegg blitt anklaget for å redusere ladehastigheten på eldre biler med opptil 30 prosent. Da Futurehome gikk konkurs, innførte de nye eierne et obligatorisk årsabonnement på for funksjonalitet som tidligere var inkludert med utstyret folk allerede hadde betalt for og montert. Noen av eksemplene i rapporten er velkjente og beskrevet før, andre er nyere, og veldig interessante å lese om.

Dokumentasjon eller spekulasjon?

Rapporten er god der den dokumentrerer denne forvitringen av digitale tjenester konkret, men ikke like god der den hevder at det er en slags deterministisk lov som fører til at det med nødvendigvis må bli dårligere, eller når den i et eget kapittel også spekulerer i at KI-tjenester vil forvitre på samme måte, og kanskje enda raskere. Det vet vi jo strengt tatt ikke noe om. Påstanden om at "the question therefore is not whether generative AI systems will be enshittified, but rather how and when" er et eksempel på en slik argumentasjon. 

Konkurransesitusjonen for KI er foreløpig veldig annerledes enn for sosiale medier eller søkemotorer. Det er flere store aktører som konkurrerer hardt, og kinesiske DeepSeek, og etter hvert flere andre open-source modeller har vist at konkurransedyktige modeller kan lages for en lavere kostnader. De åpne språkmodelllene presser de proprietære. Ikt-historien er også full av eksempler på store produkter og tjenster som har blitt borte fordi publikum ikke ville ha dem lenger. Jeg kan jo nevne MySpace, Friendster, BlackBerry og Yahoo. Eller virutelle verdener i metaverset, både for 20 år siden, og mer nylig.

Når man leser den aktivistiske språkbruken i Breaking Free kan man lure litt på hvorfor de store plattformenselskapene har noen kunder i det hele tatt hvis det bare er problemer og dritt de serverer. Sannheten er jo at de også har gitt brukerne nye opplevelser, nye venner, nye nettverk og store effektivitetsgevinster, og på mange områder har tjenester som tidligere bare var tilgjengelige for noen få gjennom dyre og proprietære spesialsystemer, bitt tilgjegelige for alle gjennom en app eller et nettsted. Noe er til og med gratis, i hvert fall gratis i den forstand at du får tilgang med å dele dataene dine med selskapene som leverer tjenesten, men ikke pengene dine.

Som en person som er pårørende til en person uten talespråk, og med et stort behov for hjelpemidler for å kunne kommunisere med andre, vet jeg en del om forskjellen på å kunne bruke en app på et nettbrett, og ha tilgang til en chat i sosiale medier på en plattform andre bruker, og den gamle modellen der man måtte søke om noe, for eksempel en klumpete skjerm, fra en spesialistleverandør via NAVs hjelpemiddelsentral. Dyrt, og upraktisk. Plattformselskapene har bidratt både til inkludering og demokratisering, og til mye lavere priser gjennom volum og standardisering. Ting tyder dessuten på at de fleste digitale tjenestene er populære blant brukerne verden over.

Men de store globale plattformene har som sagt også bidratt med noen viktige negative ting. Det er dette som er temaet i rapporten, og det mest interessante da er om forfatterne også har tenkt ut noen tiltak som kan gjøre noe med problemene? Noe som virker? Noe disse ekspertene som ser små mye som er feil kan bidra til å reparere? Her er dessverre ikke rapporten spesielt sterk. 

Diagnoser og behandling

Rapportens forord trekker frem tre brede områder som krever innsats for å få utviklingen av internettjenester på et bedre spor, og det er vanskelig å være uenig i noen av dem:

1. Rebalance power between service providers and consumers. Consumers should be allowed to control their digital experiences and decide how they want to use products that they own. It should be possible and practical to switch to alternative service providers, or tweak services they already use to suit their needs and preferences.
2. End dependence on big tech. To lay the groundwork for innovative products and services and pave the way for alternatives to big tech, competition in digital markets must be restored. Technology based on principles such as openness, interoperability and portability must be advanced through strategic investments. For example, the public sector should leverage its power as a major procurer to support alternatives to big tech.
3. Double down on the enforcement of existing laws. Far from hindering innovation, regulation and laws provide crucial guardrails to guide innovation and ensure a level playing field. Weak enforcement allows big tech to continue its damaging practices at the cost of freedom of choice, service quality, and innovation. To remedy this, enforcement must be strong and vigorous.

Men, hva betyr dette i praksis? Det betyr i hvert fall at Norge må ha en svært nær tilknytning til EU, som lager regelverket på disse områdene. I hvert fall for å oppnå noe som helst innenfor mål 1 og 2. Helst burde Norge vært medlem i EU, og tatt del i regelverksutformingen, naturligvis, men vi må i hvert fall bruke en EØS-tilkyning til å proaktivt bidra til å utvikle og er raske med å innføre det regelverket EU samler seg om. Slik er det ikke i dag.

Og noe at det paradoksale i rapporter som dette er at man etter å ha hudflettet politiske og regulatoriske myndigheter for å være alt for servile overfor internasjonale digitale selskaper, og alt for passive og kunnskapsløse, så ender det med helt generelle anbefalinger om at de samme politiske og regulatoriske myndighetene man ikke stoler på skal gjøre en masse ting på forbrukernes og virksomhetenes vegne,  men som ikke er beskrevet. En dyp pessimisme blir plutselig snudd til en herlig optimisme når det gjelder at politikere både skal tenke ut og innføre konkrete regler. Men særlig hjelp fra denne rapporten om hva som skal vedtas får de ikke.

Tiltak som (ikke) virker

Kapittel 5 i rapporten til Forbrukerrådet heter "A path to revive the internet: Policy recommomentations", og det høres jo lovende ut. Men mens rapporten er leseverdig og konkret når den beskriver eksemplene på forvitring av tjenester og innelåsing av kunder, er den dessverre temmelig upresis når det gjelder å formulere konkrete tiltak som kan motvirke en uønsket utvikling. 

Det mangler ikke på pompøse formuleringer, og det er ganske lett å rope ut om at myndighetene ikke evner å ta ledelsen, eller at det mangler tiltak for å begrense plattformselskapenes makt, men da må fagmiljøene som etterlyser slike tiltak formulere dem konkret. Eller eventuelt erkjenne at det er vanskelig å treffe presist og balansere ulike hensyn, og da heller foreslå en prosess for å kommet til dette konkrete nivået. Det må åpenbart gjøres sammen med andre land som vil det samme som oss.

Hvis vi holder oss til de tre politikkområdene jeg siterte fra litt høyere opp her så er det første å "rebalance power between service providers and consumers". Det brukes begreper som "tear down the walls, brick by brick" og "open the gates". Og da handler det om ting som interoperabilitet mellom tjenester, portabilitet av egne data fra en tjeneste til en annen og desentralisering vekk fra at en aktør kontrollerer økosystemet av tjenster. Alt dette høres faktisk veldig fint og riktig ut, men de nett-tjenestene som bygger på slike prinsipper har ikke akkurat vært store suksesser så langt. 

Område to handler om mye av det samme, og om å begrense de store tech-selskapenes makt. Ideen om et "European Tech Fund" for å investere i teknologiselskaper høres gøy ut, det må jo i såfall være fordi de ikke lykkes å hente inn penger på vanlige måte i markedet. Problemet er jo at uten nok kunder blir det jo ikke noe alternativ selv om det er aldri å riktig rent prinsipielt. Gamle gjengangere som å oppmuntre offentlige virksomheter til å velge open source-teknologi i anskaffelser er også nevnt her. Det nevnes en del eksempler på land og delstater som prøver seg på det, men der er ikke et ord i rapporten om hvilken effekt det har hatt.

En styrking av konkurransepolitikken

Det mest konkrete som sies i rapporten på tiltakssiden er på det tredje området, som handler om å sørge for at eksisterende lovgivning blir praktisert mer kraftfullt. Spesielt konkurranselovgivningen som skal forhindre karteller og monopoldannelser, og som må henge med i den digitale utviklingen. Digital Markets Act (DMA) trekkes frem som det mest kratfulle universalverktøyet som skal brukes for å fremme en mer bærekraftig og sunn konkurranse, og bedre tjenester til forbrukerne. Rapporten peker på at utviklingen går raskt i digitale markeder, og at det derfor ikke er nok å komme inn og bryte opp skadelig maktmisbruk etter at skaden har skjedd. Man må på samme måte som i telekomlovgivningen kunne gå inn og avverge slik skade før den oppstår. Rapporten sier også at:

"In practice, big tech companies can acquire other companies before they become big enough to warrant regulatory scrutiny. Competition authorities therefore need additional powers to protect digital markets. This includes call-in powers, which allow authorities to scrutinise deals below the thresholds of merger law when the deals can influence competition."

Vi skal bruke konkurransepolitisek virkemidler som allerede finnes og utvikle nye der det viser seg å være behov, slik at ikke kundene og innovasjonen lider, og slik at Europa og EU kan være foregangsregionen i verden på dette området. 

En ting rapporten ikke verken eksemplifiserer eller drøfter særlig mye er det forbrukerne selv kan gjøre av aktive forbrukervalg for å støtte aktørene som følger sunne prinsipper for blant annet interoperabilitet og personvern. Hvilke tjenester er det som har lykkes med dette? Migrasjonen fra X til Bluesky de siste årene? Substacks vekst som kanal for betalt innhold, som motvekt til store sosiale medier? Økt betalingsvilje for kvalitetsjournalistikk? Ting som skjer uten noen politisk inngripen. Er dette suksesser? Viser de vei når det gjelder ting det er mulig å få til? 

Kanskje vi også trenger noen bedre oppskrifter som kan hjelpe forbrukerne selv ta mer informerte valg, for eksempel gjennom merking, sammenligningsverktøy, transparens om hvordan algoritmene prioriterer, og bedre tilgang til data om hvor mye tid og penger man bruker på ulike tjenester. Vi kunne kanskje hatt et forbrukerråd som gir flere konkrete råd til forbrukerne om hva de kan gjøre selv.

Artificial Intelligence Index Report 2026

Er det slik at KI-pessimistene får rett, og gevinstene ved å ta i bruk kunstig intelligens bremser litt opp, og kansjke først og fremst oppstår i teknologibedriftene selv? Eller er det slik at vi nå går inn i en periode med en aksellerert KI-utvikling, der produktene blir bedre i høyt tempo, og brukes på stadig flere områder på tvers av bransjer, sektorer og arbeidsprosesser?

Jeg har skrevet her på bloggen om temaet, også for kort tid siden, da jeg trakk fram to ferske artikler i The Atlantic og The Economist. De dokumenterer en raskt økende etterspørel etter KI-tjenester og datakraft, spesielt innenfor utvikling av programvare, men også på et bredere spekter av anvendelsesområder. Særlig for Anthropics Claude Code har etterspørselen gått i taket, men også Chat GPTs tilsvarende tjenester opplever tilsvarende hopp i bruken.

Så kan man selvfølgelig innvende at dette er et kortsiktig blaff, at produktene ikke er så gode som hypen vi ha det til, eller ikke har så mye forbedringspotensial igjen, eller man kan hevde at coding av programvare bare er en liten del av av arbeidslivet, og at det skal mye mer til for at det virkelig tar av bredt i næringsliv og offentlig sektor. 

Hvor fort går det egentlig med bruk av kunstig intelligens på andre områder, i medisinske produkter, i finans, i juridiske tjenester, i banebrytende forskning, i utdanningssektoren og i offentlig forvaltning? Hvor er rapportene som ikke bare dokumenterer kortsiktig etterspørselsvekst, men mer grunnleggende endringer i hvor gode KI-tjenestene er, på tilbudssiden, og hvordan anvendelsen har utviklet seg over tid?

Artificial Intelligence Index Report 2026

Nå har det nettopp kommet en massiv rapport fra Stanford University som går grundig gjennom en rekke ulike sider ved KI-utviklingen det siste året. Rappporten kommer hvert år og heter Artificial Intelligence Index Report 2026 og gis ut av The Stanford Institute for Human-Centered AI (HAI), et av de fremste forskningsmiljøene i verden på dette området.

Rapporten er på imponerende 400 sider, med 9 kapitler som handler om status og tempo når det gjelder forskning og utvikling av KI, om den tekniske ytelsen til KI-modellene, om ansvarlig og sikker KI, om økonomi og investeringer knyttet til KI-selskapene og deres nære økosystem av levedandører, om bruk av KI til avansert forskning på ulike fagfelt, om KI-brukt til å utvikle legemidler, genetikk og medisinske teknologier, om KI i utdanningssektoren, om politikk og forvaltning og KI, og om innbyggernes oppfatninger av om KI er en trussel eller noe de ser positivt på. 

Formen på rapporten er en fin blanding og tekstlige analyser og veldig mye bruk av tall og grafer, hentet fra ulike undersøkelser det siste året. Poenget er å dokumentere og beskrive utviklingen som har foregått det siste året, ikke først og fremst å anbefale besteme strategier eller tiltak, eller spekulere om fremtidige endringer av samfunnet. Men summen av alle dataene som presenteres her viser at det foregår mye i mange næringer og på mange samfunnsområder. Og det er som sagt en tung som og overbevisende mengde fakta som i sum viser at utviklingen går temmelig raskt.

Teknologien utvikler seg raskere en evnen til å følge med

AI Index Report fra Standford egner veldig godt som et oppslagsverk der man kan gå inn og sette seg inn i aktuelle anvendelsesområder for kunstig intelligens, hva benchmarkene sier om hvor langt KI-verktøyene har kommet, og hva myndighetene i ulike deler av verden setter i verk av regulatoriske rammer for utviklingen. Et veldig godt forord legger vekt på at det slett ikke er noen oppbremsing eller stagnasjon på gang, heller tvert imot. Den teknologiske utviklingen, og utviklingen av nye avanserte modeller, går nå så raskt at det blir veldig tydelig hvor lite forberedt vi er på en del områder:

"Welcome to the ninth edition of the AI Index report. As AI continues to advance rapidly, the question becomes whether the systems built around it can keep up. Governance frameworks, evaluation methods, education systems, and the data infrastructure needed to track AI’s impact are struggling to match the pace of the technology itself. That gap—between what AI can do and how prepared we are to manage it—runs through every chapter of this year’s report. 

New in this edition, the report tracks how AI is being tested more ambitiously across reasoning, safety, and real-world task execution, and why those measurements are increasingly difficult to rely on. It also features new estimates of generative AI’s economic value alongside emerging evidence of its labor market effects, an analytical framework on AI sovereignty, and a science chapter developed in collaboration with Schmidt Sciences. For the first time, the report features standalone chapters on AI in science and AI in medicine, reflecting AI’s growing impact across these two domains. 

For close to a decade, the AI Index has worked to bring reliable global data to a field that is evolving faster than most efforts to measure it. The report equips policymakers, researchers, executives, journalists, and the public with the necessary evidence to make informed decisions about AI. As the technology moves deeper into classrooms, clinics, and legislatures—and reshapes how people work, learn, and govern—the cost of incomplete data continues to rise."

Top 15 takeaways

Jeg kan også anbefale å lese rapportens oppsummering av hvor langt KI-utviklingen er kommet, i form av 15 "takeaways" på side 9-11 i rapporten. Her er bare overskriftene til disse 15 punktene, som blir ytterligere opplyst med forklarende tekst i innledningen, og utover i rapporten er det rikelig med dokumentasjon av disse funnene:

1. AI capability is not plateauing. It is accelerating and reaching more people than ever.
2. The U.S.-China AI model performance gap has effectively closed.
3. The United States hosts the most AI data centers, with the majority of their chips fabricated by one Taiwanese foundry.
4. AI models can win a gold medal at the International Mathematical Olympiad but cannot reliably tell time—an example of what researchers call the jagged frontier of AI.
5. Robots still fail at most household tasks, even as they excel in controlled environments.
6. Responsible AI is not keeping pace with AI capability, with safety benchmarks lagging and incidents rising sharply.
7. The United States leads in AI investment, but its ability to attract global talent is declining.
8. AI adoption is spreading at historic speed, and consumers are deriving substantial value from tools they often access for free.
9. Productivity gains from AI are appearing in many of the same fields where entrylevel employment is starting to decline.
10. AI’s environmental footprint is expanding alongside its capabilities.
11. AI models for science can outperform human scientists, though bigger models do not always perform better.
12. AI is transforming clinical care, but rigorous evidence remains limited
13. Formal education is lagging behind AI, but people are learning AI skills at every stage of life.
14. AI sovereignty is becoming a defining feature of national policy, but capabilities remain uneven, even as open-source development helps to redistribute who participates
15. AI experts and the public have very different perspectives on the technology’s future, and global trust in institutions to manage AI is fragmented.

Jeg synes disse 15 punktene er interesssante og viktige både hver for seg, og sammen. De kan gi et godt utgangspunkt for en samtale om hvor vi er og hvordan både land, virksomheer og vi som privatpersoner skal forholde oss til KI videre. Og så er naturligvis KI blitt så altovergripende at det er temaer som ikke er med i denne rapporten, som for eksempel KI brukt i militære anvendelser, eller KI brukt til desinformasjon, eller KI brukt til å skade mennnesker og materielle verdier, som også hører hjemme i slike samtaler om å finne riktig balanse mellom å regulering og tilrettelegging for innovasjon.

Det cyberkriminelle økosystemet

Digitale verktøy og digitale kommunikasjonskanaler er en del av det vi gjør på stort sett alle områder i samfunnet. Både i dagliglivet og på jobben. I offentlige tjenester, i private virksomheter, i frivilligheten og i livene våre slik de leves og tjenestene vi er avhengige av. Og naturligivis også i det kriminelle organisasjoner og nettverk gjør. 

Ja, det er sannsynligvis blitt slik at mange kriminelle aktører er blant de mest avansere brukerne av digitale verktøy og digital kommunikasjon, og benytter sin digitale spisskompetanse på en rekke ulike områder for å berike seg selv, eller for å skade enkeltpersoner,  virksomheter og samfunnet.

Cyberkriminalitet 2026

Kripos er en etat i Politiet som har som mandat å fortstå, forebygge og bekjempe alvorlig, organisert og samfunnsskapdelig kriminalitet. De har nettopp utgitt rapporten Cyberkriminalitet 2026, som gir en helhetlig, analytisk  og oppdatert beskrivelse av cyberkriminalitetens karakter, omfang og forventede utvikling i Norge, basert på politiets kunnskap. 

Det er interessant at rapporten så tydelig bruker begrepet "økosystem" om den organiserte digitale kriminaliteten, på samme måte som vi bruker begrepet digitale økosystemer om data, digitale tjenester og aktører som virker sammen for å skape verdi for samfunnet, og som oppleves som helhetlige og sammenhengene for de som bruker dem. 

I denne rapporten er det de hvordan cyberkriminelle som har utviklet sammenghengede tjenester og digitale forretningsmodeller for kjøp, salg og samarbeid som er hovedsaken. Kripos skriver:

"Rapporten redegjør for det cyberkriminelle økosystemet slik politiet ser det, og introduserer nye analytiske rammeverk for bedre å forstå aktørenes dynamikker og handlemåter. Kriminalitet forstås ikke som isolerte handlinger, men som et samspill mellom aktører, tjenester, teknologi, markedsplasser og strukturelle sårbarheter. Kommersialisering og arbeidsdeling har ført til framvekst av et marked der kriminelle tjenester tilbys i ulike former, noe som senker terskelen for deltakelse og øker både volum og tempo i kriminaliteten. Økosystem-perspektivet bidrar til å forklare hvorfor tiltak rettet mot enkeltaktører ofte har begrenset effekt dersom underliggende strukturer og muliggjørere består."

Begrepsbruk og forretningsmodeller

Rapporten er analytisk ambisiøs når det gjelder å beskrive kriminalitetens organisering og verktøykasse, og introduserer begreper som kan virke litt fremmede og berskriver av forretningsmodeller som er skremmende i sin modenhet, men som raskt er blitt helt normale dele av kriminalitetsutfordringen. I fjor kom Kripos med et notat om "Vold som handelsvare" (som jeg blogget om her), en skremmende beskrivelse av hvordan digitale kanaler og sosiale medier brukes til å rekruttere barn til kriminelle voldshandlinger. Cyberkriminalitet 2026 er også innom vold som handelsvare, og de digitale plattformene som brukes, men har en langt bredere vifte av både målsettinger og forretningsmodeller for alvorlig kriminalitet, muliggjort og støttet av digitale verktøy. 

Det er ikke akkurat kampen for å beholde de små lennsmannskontorene eller politi i gatene man først tenker på som viktige mottrekk når man leser denne rapporten. Dette krever avansert spisskompetanse og det er også mye som ikke kan bekjelpes på nasjonalt nivå alene. De mest avanserte aktørene har globale virksomehetsmodeller, for eksempel når det gjelder digitalt direkteoverførte bestillingsovergrep (DOBO):

"DOBO eksisterte ikke før det digitale rom oppstod, og teknologien har medført at barn i risikoland nå blir solgt og utsatt for overgrep både fysisk og digitalt. DOBO-selgere er oftest filippinske kvinner med egne, mindreårige barn. De kan være både tilretteleggere som organiserer og formidler direkteoverførte fysiske overgrep mot egne og andres barn, og de kan være utøvere av overgrepet – ofte er kombinasjonen av tilrettelegger og overgriper tilfelle"

Kategorier av cyberkriminalitet

Det er ikke veldig lenge siden cyberkriminalitet ble betraktet som en slags nisje litt på siden av den vanlige kriminaliteten, der hovedtyngden var ting som tyverier, innbrudd og ordensforstyrrelser. Datakriminalitet måtte man ha noen egne ekspertmiljøer for å håndtere, litt uavhengig av det andre. Vi er ikke lenger der. I skriver Kripos i innledningen til rapporten at det ikke gir noen mening i å lage et skarpt skille skarpt mellom det fysiske og det digitale. Det glir over i hverandre:

"Et grunnleggende premiss er at digital teknologi i dag er en integrert og ofte nødvendig del av moderne kriminalitet. Rapporten skiller derfor ikke skarpt mellom cyberkriminalitet og tradisjonell kriminalitet, men beskriver kriminalitet langs et spekter basert på grad av teknologisk avhengighet. Cyberkriminalitet forstås som kriminalitet der teknologi enten er et mål eller en sentral muliggjører. Denne tilnærmingen synliggjør hvordan digitale byggeklosser inngår i de fleste alvorlige kriminalitetsformer, og hvordan grensene mellom fysiske og digitale domener i økende grad viskes ut."

I stedet introduserer rapporten en sortering i ulike kategorier ut fra om kriminaliteten er rettet mot datasystemer, om dataverktøy er en sentral muliggjører for kriminaliteten, eller om dataverktøy har en mer supplerende rolle. Rapporten beskriver:

• Kriminalitet mot datasystemer, som skiller seg fra annen cyberkriminalitet ved at den retter seg direkte mot et datasystem, framfor mennesker som bruker datasystemer eller informasjon som er lagret på datasystemer. Eksempler inkluderer datainnbrudd og digitalt skadeverk.
• Kriminalitet utført i datasystemer, som er kriminalitet som retter seg mot menneskene som tar i bruk datasystemer eller informasjon som er lagret på datasystemer. Eksempler er generering av syntetisk overgrepsmateriale og kryptosvindel. Dette er kriminalitet som ikke angriper datasystemer direkte, men som ikke kan begås utenfor det digitale rom.
• Kriminalitet begått med datasystemer er kriminalitet som begås i det digitale rom, men som like gjerne kan begås utenfor. Eksempler på dette kan være kjærlighetsbedragerier, salg av narkotika, seksuell utpressing og hatefulle ytringer i sosiale medier. 
• Kriminalitet supplert av datasystemer er tradisjonell kriminalitet som begås i det fysiske domenet, men som benytter datasystemer som en støtte. Dette er former for kriminalitet som primært faller utenfor cyberkriminalitetsbegrepet, men her kan det være glidende overganger.

Allianser av cyberkriminelle nettverk

Et interessant utviklingstrekk som også omtales i rapporten er hvordan noen grensekryssende organiserte cyberkriminelle nettverk allierer seg med andre organiserte cyberkriminelle nettverk, og blir enda farligere. Det kan for eksemel være for å få enda høyere treffsikkerhet når det gjelder såkalte "løsepengevirus" (Ransomware as a service, RaaS):

"I 2025 er det observert at internasjonalt etablerte cyberkriminelle nettverk har gått sammen om å danne større koalisjoner av løsepengevirus-som-handelsvare-operasjoner. (LSH-operasjoner). Flere av løsepengevirusvariantene som nå inngår i de nydannede koalisjonene er blitt brukt i angrep på norske virksomheter i løpet av 2025. (...) For en av koalisjonene som er dannet i 2025 og som nå omtaler seg som Scattered Lapsus$ Hunters, rapporteres det blant annet om større bredde i trusselaktørens teknikker for å skaffe seg aksess til virksomheters systemer. Hva dette innebærer til det fulle er noe uklart, men det rapporteres om at grupperingen benytter voice-phishing mot ansatte i virksomheter, for derigjennom å skaffe seg aksess til systemer og data"

Kunstig intelligens er også omtalt i rapporten som en teknologi i rask utvikling som kan utvide mulighetene for organiserte kriminelle kraftig. Rapporten slår fast at det på samme måte som KI automatiserert prosesser og oppgaver for virksomheter, har KI også automatisert en rekke kriminelle oppgaver: 

"...som omgåelse av sikkerhetsfiltre, sammenstilling av store mengder data, skalering, forfalskning, oversettelse og tilpasning av tekst og tale, koding, pentesting og målutvelgelse. KI benyttes til å gjøre de kriminelle handlingene vanskeligere å oppdage, både gjennom å finpusse på programkode og prosesser, men også ved å innføre større variasjon i angrepene, slik at man i mindre grad kan lene seg på gjenkjennbare mønstre i forsvar mot kriminaliteten. I tillegg har den sosiale manipulasjonen i det siste blitt langt mer overbevisende både innen lyd, bilde og video."

Dette er fjerde gangen Kripos gir ut en slik årlig rapport om digital kriminalitet. Det er et viktig kunnskapsbidrag til forståelsen vår av situasjonsbildet når det gjelder trusler mot innbyggere, virksomeheter og materielle verdier. Og det er et viktig bidrag til en diskusjon om hvor Politiet skal prioritere innsatsen på kort og lang sikt.

Om KI-bobler og KI-flaskehalser

Få ting polariserer så mye for tiden som diskusjoner om KI er en velsignelse eller en forbannselse. Det finnes flere ulike undervarianter av den motsetningen, som spørsmålet om KI vil erstatte en stor del av jobbene og yrkene, eller om den vil gjøre gi oss verktøy til å gjøre jobbene våre bedre. Og om KI kan komme ut av kontroll og bidra til stor skade på menneskeheten, eller om KI tvert imot kan bidra til å redde oss fra fattigdom, sykdom og sikkerhetsetrusler. 

En særlig aktuell og mer umiddelbar variant av velsignelse- eller forbannelse-diskusjonen er spørsmålet om vi står overfor tidenes største markedsboble, med overinvesteringer og påfølgende gigantsprekk, eller om det faktisk er en etterspørsel etter all datakraften, grafikkprosessorer, stadig oppdaterte språkmodeller, chatboter, agenter, og nye anvendelser av KI.

Ikke bare er diskusjonene om KI er en boble veldig polariserte, men hva som er de rådende trendene når deg gjelder spådommer er også ganske omskiftelig. Etter lanseringen av Chat GPT på slutten av 2022 fikk vi først en temmelig KI-euforisk bølge både i tech-selskapene, hos investorer, blant politikere og i næringslivet, og både investeringer og aksjekurser gikk til himmels. Chat GPT bruke tre måneder på å nå 100 millioner brukere i janar 2023, etter to måneder, og har omkring 900 milloner brkere i dag. Men bare omkring 50 millioner av disse betaler for abonnementet.

Den store KI-boblen

Og fordi utgiftene er så mye større enn inntektene fikk vi, særlig inn i 2025, noen kraftige advarsler om at denne utviklingen ikke er økonomisk bærekraftig, at det nå overinvesteres i datasentre og dyr hardware, og at de store KI-selskapene blør penger, særllig de som er rendyrkede KI-selskaper, som Open AI og Anthropic, selskaper som ikke kan gjemme sine gratisabonnementer og energikostnader inn i en større pakke av mer lønnsomme produkter, slik Google, Microsoft og Facebook kan. Mange begynte å spørre om hva man skulle bruke all den ledige kapasiteten i datasentrene til når bloblen sprekker, med prosessorer og maskiner som fort blir utdatert.

Hvor mange dager et det igjen til de største innen KI-kostnader slipper opp for penger, og hvilke av selskapene tømt kassen først? Et par helt ferske artikler i The Atlantic og The Economist antyder at det kanskje ikke er riktig spørsmål lenger, ganske enkelt fordi det nå er en eksplosiv vekst i betalt KI. Rogé Karma i The Atlantic formulerer det som en periode har vært den rådende pessimismen, og ogås har vært hans egen analyse noen måneder tilbake i tid, slik:

"Six months ago, the AI sector was looking pretty bubbly. Companies were plowing hundreds of billions of dollars, much of it borrowed, into building new data centers, but had no clear path to profitability. Experts and journalists, myself included, were comparing the AI build-out to the railroad bubble of the 1800s and the dot-com bubble of the ’90s, in which speculation led to overinvestment that eventually crashed the stock market. Even OpenAI CEO Sam Altman voiced public doubts. “Are we in a phase where investors as a whole are overexcited about AI?” he said last year. “My opinion is yes.”

Han har skiftet syn etter å ha sett på tallene i 2026, artikkelen "So, about that AI-bubble" i The Atlantiv slå fast at stemningen nå i begynnelsen av mai 2026 har snudd igjen, og at bekmringen nå ikke er for mye datakapasitet og for mye KI-hardware, men at etterspørselen har tatt seg kraftig opp og at bekymringen er at det er for lite kapasiteti forhold til etterspørselen:

"Today, however, we’re in a very different world. Software developers are adopting AI tools en masse and reporting astronomical productivity benefits. The worry that the country is building too many data centers now coexists with the fear that we won’t have enough of them to satisfy the public’s growing appetite for these products. And the company previously known as OpenAI’s junior competitor has become possibly the fastest-growing business in the history of capitalism. Anthropic’s revenue is increasing faster—much faster—than Zoom’s during the pandemic, Google’s during the early 2000s, and even Standard Oil’s during the Gilded Age. If the company’s current growth rate were to continue, then by early next year it would be taking in more money than any other company in the world."

KI som gjør ting og ikke bare sier ting.

Det er særlig Antropic som trekkes frem i artikkelen, men det har også skjedd noe mer generelt når det gjelder KI brukes til, og som har fører til denne enorme veksten. Den nye vekstmaskinene har navn som Claude Code, Open AI Codex og Anyspheres Cursor. Det er verktøy for å utvikle og skrive programvare mye raskere. Og også en verktøykasse av tilkyttede tjenester som tar styringen på arbeidsprosesser, leder prosjekter, gir seg selv nye oppgaver, og opererer mye mer autonomt når det gjelder å løse kreative oppgaver enn de digitale verktøyene vi har brukt til nå. KI går fra å mene ting og skrive ting, til å faktisk gjøre ting. Den utviklingen går veldig raskt, og bedriftsmarkedet er åpenbart villig til å betale for det.

Ja, faktisk brukes disse nye og datakraftintensive verktøyene så mye og så raskt at leverandørene er bekymret for at de slipper opp for datakraft til å dekke etterspørselen, og har begynt å øke prisene og rasjonere bruken av de mest bruke tjenesten strengere. Særlig Anthropic for kjeft for at folk slipper opp for "tokens", det vil si de tilmålte kvotene for KI-bruk som ligger i abonnementene, og som brennes opp fort i de mest avanserte modellene. Er du gratisbruker kan du bare glemme å få gjort store og tunge arbeidsoppgaver.

Også The Economist har fått mes dag at boblen ser ut til å være avlyst, i hvert fall foreløpig, og skriver i lederartikkelen "The AI supply crunch is here", at:

"Artificial intelligence has a supply problem. As the world gorges on tokens, the snippets of text by which the output of a large language model is counted, it is running short of them. Weekly token consumption quadrupled between January and March, according to OpenRouter, a marketplace for AI models, partly because of the growing use of coding tools. The industry cannot keep up. At model-makers and tech giants, rationing is afoot. Anthropic, maker of Claude, recently adjusted its terms to deter heavy use during peak hours. Amazon says that “capacity constraints” have limited its growth

Verdikjeder og flaskehalser

Det har stor betydning om KI-tjenester er et spørsmål og stadig bedre tjenester til stadig lavere priser, slik det har vært med datamaskiner og kommunikasjonsteknologi tidligere, eller om vi står overfor knappheter på tilbudssiden. Da blir spørsmålet hvor i verdikjeden de viktiste flaskehalsene er, noe som kan gi svært høye fortjenestemarginer til de som har det markedet etterspør aller mest. The Economist skriver at:

"The greatest profits will be found at choke points. The AI boom has especially benefited Nvidia and TSMC, the Taiwanese manufacturer that makes almost all of the most advanced chips. Chip manufacturers’ pricing power has become as enormous as their transistors are tiny. Nvidia’s gross margin is about 75%, up from 60% in 2019. TSMC’s gross margin is above 60%, roughly twice that of many other contract manufacturers."

The Economist har også en litt lengre og grundigere artikkel om KI-verdikjeden med overskriften "The AI rush is hitting a bottleneck". Den tar for seg hele verdikjeden som trengs for å levere KI-tjenester globalt, fra de store "hyperscalerne" som Amazon, Microsoft, Google, Meta og Oracle, og til de som leverer prosessorer, minnebrikker, nettverksytstyr og utstyr for å produsere alle disse komponentene. Og slår fast at det er noen viktige flaskehalser:

"The crux of the problem is that companies along the AI supply chain are investing far less than the hyperscalers. We examined the planned capital spending this year of the 50 or so largest manufacturers of chips, chipmaking tools, servers, networking gear and cooling equipment, and how it has changed since 2024. The five hyperscalers have tripled their combined capital spending, to more than $750bn, but the hardware suppliers have increased theirs by only half, and will invest less than a third as much as the cloud giants this year."

Det kan med andre ord bli ganske humpete framover, men The Atlantic og The Economist peker på at det kanskje ikke vil skje på den måten vi regnet med. Det er ikke slik at at folk er blitt lei eller at KI-underpresterer, men tvert imot slik at de nye modellene er så etterspurte og datakraftkrevende at tilbudssiden sliter med å levere. 

Norsk suksess i EUs forsvarsfond

Det europeiske forsvarsfondet EDF får en stadig viktigere rolle i forskning og innovasjon for forsvarsformål. Vekst i forsvarsbudsjerttene, en rask teknologiutvikling med droner, autonomi og KI, og et ønske om flere europeiske fellesprosjekter, gjør at EDFs strategiske betydning er blitt større. Det har også mulightene for forsvarsindustri, anvendte forskningsinstitutter og næringsliv som har relevante bidrag innenfor EUs prioriteringer.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har en gladsak på nettsidene sine om hvordan norske bedrifter gjør det svært godt i tildelingene fra EDF. Selv om Norge ikke medlem i EU, er vi med i EDF på samme måte vi også er med i EUs generelle forskningsprogram Horisont Europa, og digitalprogrammet DIGITAL. I den siste tildelingen av 12 milliarder kroner fordelt på 57 prosjekter, er det Norske aktører med i 16 av disse prosjektene. FFI skriver at:

"Totalt deltar 19 norske aktører i 16 ulike prosjekter i denne runden. Dette inkluderer alt fra store lokomotiv som Kongsberg Defence & Aerospace, som er med i hele sju prosjekter, sentrale forskningsmiljøer som Sintef og Norsk Regnesentral, og mindre teknologibedrifter. Denne bredden er viktig for Norge og for FFI. At flere viktige aktører fra industri og forskning lykkes i EDF, styrker det norske «forsvarstriangelet» – bestående av myndigheter, industri og forskning – slik at Norge får maksimalt utbytte av de milliardene som nå investeres i europeisk sikkerhet."

Anerkjennelse av norske spissmiljøer 

Det å nå opp med mange deltakere og i mange prosjekter i slike internasjonale tildelinger er en viktig anerkjenelser av at norske forskningsmiljøer og bedrifter. Våre kompetansemiljøer innenfor forsvarsindustri er helt i front når det gjelder utvikling av fremtidens militære kapasiteter, også når det gjelder cyberforsvar, droner, robotikk og KI. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er med på to prosjekter selv. Sintef Ocean, Norsk Regnesentral og NTNU er andre forskningsmiljøer som er tildelt prosjekter.

Store forsvarsleverandører som Kongsberg Defence & Aerospace (KDA), Kongsberg Maritime, NFM og Teleplan Globe er blant de som er inne i prosjekter som har nådd opp, men også noen mindre norske spissmiljøer er med. Og jeg synes naturligvis at det er særlig gledelig at Halogen er blant de mindre leverandørerne som har nått opp i konkurransen, med et samarbeidsprosjekt som heter MIDAS, om anvendelse av kunstig intelligens på en sikker måte. FFI skriver at:

"Innenfor kunstig intelligens og fremtidens teknologi skal Norsk Regnesentral utvikle sikre språkmodeller for forsvaret i LLM Secret, mens Halogen skal jobbe med MIDAS-prosjektet for å lage smarte og trygge grensesnitt for AI-dialog."

Inneværende programperiode i EFD går mot slutten, og jeg antar at neste periode fra 2028 vil øke de felleseuropeiske satningene på å styrke Europas forvarsevne gjennom forskning, innovasjon og teknologiutvikling ytterligere. I alt brukes det rundt 90 milliarder kroner for perioden 2021–2027, med et klart om å redusere fragmenteringen av det europeiske markedet og gjøre europeisk industri mer konkurransedyktig gjennom samarbeid. 

Mye har skjedd siden dagens EDF-periode ble besluttet, og den sikkerhetspoliktiske situasjonen er blitt langt mer krevende, både på grunn av Russland og USA. Noe som gjør at EDF, eller en etterfølger av EDF, vil ha enda større strategisk betydning, både for europeisk forvarssamarbied og som en del av EUs felles industri- og konkurranseevnepolitikk. Her er en artikkel som sier litt om denne prosessen og arbeidet som må gjøres for å få på plass en nytt flerårig EU-budsjett.

Mythos-øyeblikket

I tillegg til mye annet bra stoff om kunstig intelligens denne uken i The Economist, vider de forsiden og og en lederartikkel til "The Mythos moment". De antyder at april 2026 kan bli stående som "øyelikket" der vi gikk over en terskel for når KI ble så skadelig for sikkerheten at det trengs en ny måte å tenke innretningen myndighetenes regulatoriske rammeverk, i hvert fall i USA.

De skriver også om hvordan polariseringen rundt bruk av KI øker, og flere blir bekymret for jobben sin, og at dette også gjør at myndighetensroller og ansvar må tenkes igjennom på nytt:

"The watershed was Anthropic’s announcement of Claude Mythos on April 7th. The model-maker’s latest creation is so startlingly good at finding software vulnerabilities that, in the wrong hands, it would threaten critical infrastructure, from banks to hospitals. AI models increasingly pose other risks, too, from biosecurity hazards to industrial-scale scamming. Anthropic’s boss, Dario Amodei, wisely thought Mythos too dangerous for general release. Instead he has reserved it for use by around 50 big firms, in computing, software and finance, so that they can boost their own defences."

Netscape-moment og iPhone moment

Selve begrepet "The Mythos-moment" er naturlligvis inspirert av "The Chat GPR-moment" som skjedde i november 2022, der den første KI-språkmodellen ble tilgjengelig for alle, og passerte100 millioner brukere på under to måneder, en klar ny rekord. The "Netscape moment", da Netscape gikk på børs i august 1995 symboliserte at nettleseren skulle det vanlige og alminnelig tilgjengelige verktøyet for å bruke internett, og la grunnlaget for både helt nye forretnignsmodeller og nye næringer.

"The iPod moment" i 2003 (da iTunes Music Store åpnet), "The iPhone moment" i januar 2007, da telefonen fikk apper og ble en internettilkoblet datamaskin, er andre slike omdefinerende øyeblikk. Som ikke handler om langseringen av en ny dings, eller en morsom ny tjeneste, men er en slags "vendepunkter" som beskriver en form for systemskifte i måten privatpersoner og virksomheter mottar tjenester, utfører opgaver og samhandler på.

Man kan også tidfeste slike "øyeblikk" for andre radikale forretnigsmodellinnovasjoner, for eksempel Netflix og digital filmdistribusjon som tok livet av video og DVD-utleie, Google for reklamefinansisert søk Amazon/AWS for forretningsmodeller bygget rundt skyløsninger og Salesforce og flere andre for "software as a service". Ingen av dem var resultatet av en enkelt produktlansering (og ofte var de ikke engang først ute med ny teknologi), og flere av dem var kjennetegnet av at de representerte noe man hadde snakket om en stund, og kanskje lurt på hvorfor ting ikke går fortere, men for ettertiden ble dette  en slags trampoline for noe som radikalt endret eneksisterende forretningsmodell, og kanskje også en infrastruktur.

KI og behovet for reguleringer 

Anthropics påståtte gjennombrudd med den nye KI-modellen Mythos er litt annerledes fordi det er de umiddelbare skadevirkningene som har fått oppmerksomheten. Er den så sikkerhetstruende at det vil kreves et helt nytt sett med reguleringer og grensedragninger, og trengs detnoen andre enn de store plattformselskapene selv til definerer hva som er innenfor og hva som er utenfor det som sikkert. Dette er det vanskelige for utenforstående å vurdere, men The Economist mener i hvert fall det i sin lederartikkel:

"Suddenly, America’s free-wheeling treatment of AI looks as if it is coming to an end. The reason is that the models’ dizzying progress also poses a threat to America’s own national security, unnerving members of the Trump administration previously more inclined to worry about overregulation. At the same time, growing resentment among American voters is turning AI into a political lightning-rod. A laissez-faire approach is no longer politically tenable or strategically wise."

Nå der det forhåpentligvis slik at EU er langt bedre forberedt på den rent juridiske og regulatoriske siden av dette, og har fått på plass både AI-act, GDPR, DMA, DSA og en rekke andre digitalt moderniserte regelverk for sikkerhet, datadeling. ytringsfrihet og flere andre ting, men Europa har ikke den forskningsmessige og selskapsmessige styrken og innovasjonskraften som USA har, og da risikerer man å ikke bare regulerer bort uønskede ting, men også eierskap og kontroll med teknologiutviklingen.

KI i cyberangrep og i cyberforsvar

Nå blir det i hvert fall veldig spennende å se hvor, hvordan og til hvem Anthropic lanserer Mythos, og  i hvilken grad de andre store selskapene som kanskje har kommet nesten like langt velger å være like forsiktige. Foreløgig er den bare tilgjengelig for en eksklusiv gruppe store selskaper som er innlemmet i noe som heter "Project Glasswing". Bra for markedsføringen er det nok helt sikkert. Og det betyr tydeligvis ikke at vi andre bllir uten nye og forbedrede produkter. Antropics Claude er nå nettopp oppgradert til Opus 4.7, som er bedre enn den forrige, og bruker enda litt mer av brukskvotene. Men Mythos er den ikke.

I en annen og svært beslektet artikkel i helgens The Economist med overskriften "How AI hackers will shake up cyber-security", er underoverskriften "The technology could eventually favour the defenders—but expect a bumpy ride". Den artikkelen gir en god oversikt over denne stilllingskrigen mellom KI som verktøy for de som vil gjøre skade, vs KI brukt til å avsløre hull og sårbarheter før noen får sjansen til å utnytte dem. Det kan blli et svært risikabelt, og potensielt svært dyrt veddemål for mange.The Economisst skriver:

"A world of “vibe hacking”, in which amateurs can use AI models to find flaws in software—and perhaps even write the “exploits” needed to crash them, hold them to ransom or even take control of them remotely—sounds terrifying. (...). But security researchers themselves seem guardedly optimistic. “In the medium term I think this will be a mess,” says Bruce Schneier, an American computer-security expert. “But in the long run I think it will actually be good for the defenders.”

Og videre at:

" All the researchers The Economist spoke to thought that, in the long run, AI-enabled hacking would probably help defenders more than attackers, by allowing companies to more thoroughly check their software before it is published. But there is plenty of short term to worry about. For one thing, AI checking is not cheap: Anthropic says one of the bugs it found cost the AI lab nearly $20,000-worth of tokens to find. For software such as Linux, a family of widely used operating systems which are at least partly maintained by volunteers, that would be a steep price. And much of the code out in the world—running on home routers, smart gadgets like TVs or fridges and industrial machinery—has nobody maintaining it at all. In such cases, attackers could have a field day."

Tech-oligarker før og nå 

Noe av utfordringen som beskrives i disse artiklene henger naturligvis også sammen med at de store techselskapene og nøkkelpersonene som eier og leder dem, har en vanvittig stor makt og innflytelse. Det er Anthropics Dario Amodei som har besluttet å holde tilbake Mythos fordi den ikke er sikker nok til å slippes løs fritt,og det er Sam Altmanns Open AI som nylig har gjort det samme for sin nyeste språkmodell GPT 5.4 Cyber (pressemelding her). Men hvor mektige er disse nye næringslivsoligarkene sammenlignet med de som i sin tid etablerte jernbaneselskaper, investeringsbaker, oljeselskaper og legemiddelselskaper?

I artikkelen "Could AI’s leading men become as powerful as Ford or Rockefeller?" ser The Economist tilbake på tidligere tiders industribyggere og industrieiere, og sammenligner dem med Dario, Demis, Elon, Mark og Sam:

"The five most important people in artificial intelligence are so famous that first names alone are enough to identify them. Politicians and journalists hang on their every word. ChatGPT, run by Sam Altman’s OpenAI, has more than 900m weekly users. Dario Amodei’s Anthropic has developed an AI model so good at hacking it has caused panic among policymakers. Demis Hassabis, head of Google’s AI efforts, has won a Nobel prize for his scientific research. Elon Musk, who runs xAI, among other businesses, is the richest person alive. Mark Zuckerberg’s Meta has created the West’s most popular family of open-source models, and is spending enormous sums on AI researchers in an attempt to catch up to the technology’s frontier."

Artikkelen sammenligner 11 teknologiske bølger, fra jernbane til internett i løpet av 150 år, og rangerer de 5 viktigste personene i hver av disse epokene opp mot hverandre ut fra en kombinasjon av makt, rikdom og påvirkning av samfunnet. toppen av listen er dominert av ledere fra ganske lenge siden, som Ford, Rockefeller, Gould, Vanderbilt og Carnegie, men av nåtidens ledere er Musk, Bezos og Zuckerberg høyt opp, men hovedsakelig av ande grunner enn KI-virksomhfetene deres. Frontfigurene i de rene KI-selskapene er litt lengre ned på denne historiske listen, men de er i topp 50 de også. Og ting kan endre seg. Det er i hvert fall en interessant måte å prøve å sammenligne næringslivsmakt på tvers av tidsepoker.

Robert Wachter: A Giant Leap

Jeg er på jakt etter gode bøker om hvordan kunstig intelligens vil kunne føre til store og disrpuptive endringer i helsetjenestene. En god bok i min verden må være balansert, og verken henfalle til ukritisk KI-optimisme, men den må heller ikke underslå muligene og bare se problemer. Og så må den ikke være for utdatert, noe som ikke er så enkelt når teknologiutviklingen går raskt.

Finnes det noen slike balanserte og oppdaterte fremstillinger av KI i helsetjenestene? En meget god kandidat er Robert Wachters bok "The Giant Leap", med undertittelen. "How AI Is Transforming Healthcare and What That Means for Our Future". Robert Wachter er lege og sjef på medisinsk avdeling på universitetessykehuset ved University of California, San Francisco (UCSF). Boken kom i februar i år og er sånn sett helt oppdatert.

Digitaliseringens skuffelser

Wachter er ikke noen tradisjonell teknologioptimist. Han har til og med skrevet en bok før om hvordan digitaliseringen i helsesektoren stort sett ikke har levd opp til forventningene, og begynner også denne boken med å beskrive alt som ikke har lykkes, og hvordan helsesektoren ligger etter stort sett alle andre når det gjelder å ha digitale arbeidsprosesser. Så hvis vi skal tillate oss å være optimister nå skyldes det i hvert fall ikke erfaringene så langt.

Robert Wachter trekker frem to ting som ikke levde opp til forventningene i den han kaller den forrige digitaliseringsbølgen, fra litt etter år 2000, og til ganske nylig. Det ene handlet om innføring av elektroniske pasientjournaler (EPJ på norsk, EHR på engelsk) som skulle bli navet i et datadrevet digitalt helsesystem. I Norge ble det kalt "en innbygger, en journal", men det har vært ganske likeartede satsinger i mange land, og også i USA. Selskapet Epic, som er den dominerende aktøren på journalmarkedet i USA, på godt og vondt, får en grundig omtale i boken. Men hovedpoenget er at i stedet for å automatisere datadeling og frigjøre arbeidskraft, har disse systemene ført til at helsepersonell bruker mye mer av tiden klistret til en skjerm, i stedet for å se på pasientene sine i øynene. For primærlegene har den elektroniske postboksen vært en minst like stor tidstyv, og noe de bruker kvelder og helger på for å å ta igjen ubesvarte henvendelser.

Den andre store skuffelsen er hvordan visjonene og løftene fra de store it-selskapene om å digitalisere helsesektoren ikke er innfridd. Mest spektakulært er kanskje IBMs mye hypede KI Watson som skulle grave alle verdens pasientjournaler og finne svarene, men som ble solgt, sterkt nedsatt i pris, til et oppkjøpsfond i 2022. To ganger har Google lansert Google Health, og forlatt det igjen, i 2012 og i 2021. Microsoft Health Vault ble igangsatt i 2007 og oppgitt i 2021. Amazon har hatt Amazon Haven og Amazon Care, og gitt opp begge, i løpet av forbløffende kort tid. Apple har holdt en lavere profil på helse, men har hatt Apple Health Records, og muligens finnes i en aller annen form fortsatt.

Det er annerledes med KI

Wachter mener det er annerledes denne gangen, på grunn av KI. De rigide gamle pasientjournalsystemene trenger entydelige kategorier og klare data, men mye helsedata kan være notorisk ustrukturert og komplekst.Og sortering og analyse av det som er ustrukturert er noe KI trives langt bedre med. 

Når forfatteren beskriver hvordan den langsomme digitaliseringen plutselig blir avbrutt av noen store sprang, tyr han til et sitat fra "The Sun Also Rises" av Ernest Hemingway. Der får en av karakterene spørsmålet om hvordan han gikk konkurs, og svarer: "Gradually, then Suddenly". Og slik kan det være både når noe går kritisk galt, og når et etterlengtet teknologisk gjennombrudd kommer. Digitalisering i helsesektoren også, mener Wachter. Etter masse ikke-innfridde forventninger. treghet og skuffelser, kan KI vøre trengs for å oppnå en kjedereaksjon av endringer. En transformasjon av helsetjenestene.

Wachter argumenterer også med at det i et helsesystem som strever med manuelle og byråkratiske prosesser, raskt økende kostnader og mangel slitne ansatte, trenger ikke KI å være perfekt for å gi gevinser - den må bare være en del bedre enn dagens måter å gjøre ting på. Og så sier Wachter noe annet viktig: I stedet for å bruke KI til å gå løse på de aller vanskeligste og mest komplekse oppgavene først, for eksempel å stille krevende diagnoser når det er et sammensatt sykdomsbilde, tar han til orde for at man må begynne men de enkle tingene der KI-produktene allerede finnnes, og de får rask effekt. Han nevner blant annet disse oppgavene:

• Digitale notatassistenter (digital scribes) er KI som både kan lytte til og transkribere muntige beskjeder og informasjon fra samtaler, men også sortere og koble denne informasjonen til eksisterende informasjon i journaler og registere. Dette er et område der det både finnes norske og internasjonale løsninger som har fått stor utberedelse.
• Håndtering av innboksen. KI kan skrive  utkast til svar, og legen kan redigere og bygge videre, men slipper å skrive hver melding helt fra bunnen av. Også her er det løsninger som har kommet langt og er i bruk.
• Radiologi og patalogi. Billedanalyse er noe KI har særlig gode forutsetnigner for å effektivisere, og det er mange år siden KI-eksperter som Geoffrey Hinton begynte å spå at jobbene raskt ville forsvinne innenfor disse fagområdene. Det har ikke skjedd enda, og det vil nok trengs mennsker til å tolke og vurdere, og ta beslutninger, også i fremdiden, men mulighetene for tids- og pengebesparelser er store. 
• Klinisk beslutningsstøtte og diagnostikk. Også her har nok forventningene vært urealistiske, men den siste tidens fremskritt i språkmodellene gjelder selvfølgelig også KIenes evne til å analysere helseinformasjon, og fungere som sparringspatner for helsepersonell.
• Administrative oppgaver. Noen av de mest tidkrevende arbeidsprosessene handler om å dokumentere, kategorisere og sette riktige koder på helseinformasjon, slik at de riktige pengene kommer til riktige oppgaver. 

Robert Wachter jobber i et amerikansk helsetstem der leger og sykehus må kommunisere med pasientenes forsikringsselskaper som dekker kostnader som følger av inntgåtte avtaler. Men selv om systemene er uliike, må et norsk og europeisk helsevesen også sørge for å dokumentere og få betalt for det som blir gjort. Og dette er også arbeidsprosesser som egner seg godt for KI-verktøy.

Flere muligheter kommer

På andre områder vil digitalisering og automatisering ta lenger tid, i følge Wachter. Ikke fordi teknologien står i veien, men fordi det handler om mennesker, om komplekse kontekster, om vanskelige samtaler med pasieter og pårørende, om sammensatte diagnoser og om etiske, juridiske og regulatoriske rammeverk som nå navigeres, og som krever menneskelig vurderingsevne. Helsesektoren skla fortsette å prioritere og fordele ansvar og oppgaver, også i en situasjon med mer og bedre KI.

Men også på disse områdene vil KI komme inn og spille en viktig rolle som støtteverktøy og samarbeidspartner. En interessant betraktning Robert Wachter gjør i boken er å slå fast at mens folks skepsis til økt bruk av KI er ganske stor på mange andre samfunnsområder, så viser meningsmålinger av innbyggerne er langt mer positive til økt bruk av KI i helsetjenestene. Kanskje er det fordi digitaliseringen i helsetjenstene har kommet kortere enn på mange andre samfunnsområder, og at gevinstene derfor er mer opplagte? Eller kanskje er det fordi liv og helse er så viktig at vi ikke kan la være å utnytte de mulighetene som ligger der. 

Vi går uansett inn i en spennende tid når det gjelder innovasjon og omstilling i helsetjenestene. Der den største utfordringen ikke er å få frem nye teknologiske muligheter, men om ledere, medarbeidere og rammebetingelsene i helsesektoren er godt forberedt på å ta i bruk de nye mulighetene. 

Droneforsvar som militært økosystem

Lenke til The Economist

Sjefen for Ukrainas droneforsvar heter Robert "Madyar" Brovdi, og er intervjuet i en del medier den siste tiden i anledning et regnestykke som viser at det er blitt slik at russiske tap til ukrainske droner nå går fortere enn Russland klarer å skaffe nye soldater til fronten.

The Economist er en av publikasjonene som skriver om Brovdis avdelinger for ubemannet krigføring, og skriver i artikkelen "Ukraine’s top drone commander wants to bleed Russia’s army dry", at:

"Russian losses have increased substantially since he took over last summer, aided by a revamped, gamified system that now prioritises enemy infantry. December marked a turning point, the first month when verified Russian losses to Ukrainian drones exceeded recruitment. Since the start of the winter, Ukrainian drones have killed or incapacitated at least 8,776 more soldiers than Russia has replaced. Russia continues to gain little ground in return for its losses."

Økosystem av 15 funksjoner som virker sammen

Artikkelen i The Economist heter . Den beskriver en situasjon der det er blitt slik at Ukraina er ledende i verden når det gjelder ubemannet krigføring, både offentivt og defensivt. De ligger foran NATO, hevder Brodvi, og USA og andre NATO-land bruker Ukraine for å lære hvordan en drone ikke bare er en militær "ting", men et helt system av flere komponenter og funksjoner om må henge sammen

"Teams operate 3-5km behind the line, overseen only by battle captains back at headquarters. Mr Brovdi says the unit has an ecosystem of 15 interlocking functions, from jamming to surveillance, mine-laying and explosive production. It is a concept nato generals have yet to grasp, he says. “When the Americans come—and they come to us like bees to honey—they ask, ‘Which drone is best?’ I tell them the best drone is an ecosystem. For one pilot to make a kill, a whole machine must work behind him.”"

 Aftenposten hadde en artikkel fra frontlinjen i helgen som er inne på noe av det samme i artikkelen "Slik stoppet ukrainerne Putins vinteroffensiv". Det er en interessant fortelling om hvordan tilværelsen på frontlinjen har endret seg i positiv retning for ukrainerne som er intervjuet i saken, blant annet som et resualtet av en velutviklet og mangfoldig samling av ubemannet utstyr. Det er ikke bare angrepsdroner og etteretnignsdroner i luften, men en rekke kjøretøyer på bakken også, som grukes bådde til forsyninger, bytte av reservedeler og en rekke andre oppgaver.

Forvar organisert rundt dronekrigen

I starten var det nok slik i Ukraina-krigen at droner var et slags tillegg. Et supplement til annen og mer tradisjonell måter å føre krig på, med artilleri og stridsvogner, og dronene måtte hele tiden tilpasses andre systemers logikk, virkemåter og helhetlige systemer. Men gradvis har logikken endret seg og andre deler av systemet må tilpasse seg droneforsvaret. Aftenposten beskriver flere sider av dette, både nye angrepsdroner, forsyningslinjer som holdes åpne takket være droner, og nye måter å sette opp forsvarslinjene:

• Dronekrigen snudde: Nå flys de små FPV-dronene inntil fem-seks mil inn bak russernes linjer. Fiberoptikk, nye radiofrekvenser, KI-teknologi og økt ukrainsk droneproduksjon gjorde dødsonen bredere. 
• Nye forsvarslinjer: Ukrainerne har bygget nye, omfattende festningsverk tilpasset dronekrigen. Endeløse grøfter med piggtråd og sperringer strekker seg over steppen med underjordiske stillinger og bunkere, som kan stå imot russisk artilleri. 
• Robot-logistikk: Både bakke- og luftdroner sørget for å holde de ukrainske forsyningslinjene åpne slik at soldatene klarte å beholde kontrollen ved fronten

Hvordan dette vil påvirke forsvarsplanlegging, utstyrskjøp, digitale systemer og KI-anvendelser, er ikke jeg noen stor ekspert på, men det som viker helt åpenbart er at ting ikke blir som som før. Det er en annen type krig det må planlegges for, og den viktigste skolen for å lære mer om hvordan den vil foregå pågår i Ukraina akkurat nå.

Trumps maktpolitiske superkrefter virker ikke i Iran

Denne gangen er det annerledes, skriver the Economist. Mange, og også jeg, her på bloggen, har jevnlig vært innom Donald Trumps helt enestående evne til å skyte seg selv i foten. Man så har han kanskje enda mer utviklet evne til overleve selvskadingen, benekte det han har sagt og gjort, og gjøre om på fortellingen. Kanksje også kombinasjon med noe som maksimerer egennytten, og bidrar til egen rikdom.

Men krigen mot Iran er annerledes, skriver The Economist. De har omdøpt operasjonen fra "Operation Epic Fury" til "Operation Blind Fury" på forsiden. I lederartikkelen "War in Iran is making Donald Trump weaker—and angrier" slår de fast at det tre vanlige teknikkene Trump bruker for å komme unna kritikkk og virkningene av å skyte seg selv i foten, ukke virker når det gjelder Iran.

De tre politiske superkreftene virker ikke

The Economist mener at Trump normalt bruker tre maktpolitiske "superkrefter" til å redusere skaden han påføres av sine hyppige ukloke handlinger, men at disse av ulike grunner ikke fungerer så godt i den pågående Iran-konflikten_

For det første er det ikke mulig å benekte realiteter og vri på sammenhenger med like stort hell som i mange andre saker. Krig har dessuten sin egen logikk. Og Iran deltar i en annen krig enn USA, skriver The Economist. Irans assymetriske svar på USAs krigføring handler først og fremst om å skade verdens energimarkeder, og å få prisene til å gå til himmels. Det ser ut vil å virke, skriver The Economist:

"Iran is waging its own parallel war against the global energy industry. As it strikes shipping in the Strait of Hormuz and the infrastructure of its neighbours, the markets are keeping score. With Brent crude spiking to more than $110 a barrel on March 18th, following an Iranian missile attack on a Qatari natural-gas hub, the regime will conclude that its strategy is working."

Det andre som nå ikke virker er Trumps vanlige favorittøvelse: Å etablere og utnytte et handlingsrom for poltiske og økonomisk press. Eller "leverage" som  The Economist kaller det, et ord som mangler en helt presis norsk oversettelse. Ja, kanskje det til og med er slik at Iran har de beste kortene, eller mest "leverage" i denne konflikten. Dyr olje kommer ikke til å gå over:

Iran is opposing Mr Trump by accumulating leverage against him. In recent days it has signalled that it will grant safe passage through the Strait of Hormuz to ships from friendly countries—a sign that it means to use access as a bargaining tool. Even if Mr Trump wants to end the war, Iran could continue to fire at ships. If the waterway remains closed until the end of April, the oil price could reach $150 a barrel."

Republikanske problemer

Donalt Trumps tredje politiske superkraft, som han neste alltid kan stole på, er at hans republikanske kjernetropper i MAGA-bevegelsen er lojale og gir ubetinget støtte. Denne gangen er ikke det så opplagt. Trump lovet partiet og velgerne lav inflasjon og ingen nye kriger. Nå er olje- og gasspriser på vei til himmels, diesel og bensin er blitt mye dyrere og flere soldater har allerede mistet livet. Dessuten er gamle venner i Midt-Østen opprørt over uansvarligheten, og utsiktene til langvarige disrupsjoner politisk, økonomisk og militært. Det rammer selve livslinjen til mange av USAs allierte. The Economist skriver:

"In private many elected Republicans are seething. Mr Trump’s failure to heed warnings about the Strait of Hormuz is typical of his contempt for strategy and his hubris in thinking he knows better than people who really do. Republicans are now highly likely to lose control of the House in the midterm elections in November. Their chances of losing the Senate too have risen by ten points, to about 50%.

Det at sentatet bytter flertall ville være et helt spektakuært valgnederlag, dersom det skulle skje, men så virker det kanskje ikke som om Donald Trump bryr seg så mye om mellomvalget. Det er jo ikke han selv som skal velges der. 

Donald Trump har nok sterkt undervurdert hvor gode kort Iran har på hånden, skriver The Economist. Ledelsen der skal jo ikke vinne valg. De kan stå i problemene mye lenger. Det er Trumps republikanske partifeller i USA som stiller til valg litt utpå høsten, og det vet de selvfølgelig i Teheran også:

"Iran’s attack on the gas hub in Qatar shows it still has cards to play. And even if the fighting ended tomorrow it could take four to six weeks to restore oil production, four to eight weeks to settle oil markets and two months to normalise shipping. The risk of renewed Iranian action would remain. Prices may stay high for months. Every day they do weakens the president."

For en enda mer grundig gjennomgang av sammehengen mellom valgutsikter og internasjonale kriser, er artikkelen "How the Iran war is hurting Donald Trump" anbefalt lesing.  Her minner The Economist også om at det ikke er nytt at presidenter i USA har tapt valg på høye oljepriser. Det er ikke sikkert det var eneste årsak, men både Gerald Ford, Jimmy Carter og George H.W. Bush mislykkes med å bli gjenvalgt i en situasjon der olje- og gassprisene økte. Det kan være lurt å lese litt historie, selv om man tror man er USA beste og mest intelligente president noen gang.

KI og effekten på arbeidsmengden

Vil kunstig intelligens automatisere bort veldig mange arbeidsoppgaver, og hele jobben til mange? Eller er det tvert imot slik at KI gir oss tilgang til nye metoder og verktøy som gjør oss bedre i stand til å skape verdier for virksomheten og kundene, og dermed sikrere og bedre jobber? 

Det temaet har jeg vært innom her på bloggen flere ganger, blant annet i omtalen av Kompetansebehovsutvalgets siste analyser og scenarioer. Den diskusjonen er definitivt ikke over.

 Men en ny artikkel i Harvard Business Review (HBR) tar for seg en litt annen diskusjon om hvordan KI endrer hvordan og hvor mye vi arbeider. I stedet for å se på om arbeidsoppgaver og jobber erstattes av KI eller ikke, har de snudd problemstillingen litt på hodet og heller sett på om de som tar i bruk KI i jobben får mer avlastning og jobber mindre, eller om KI-verktøyene er designet slik at man faktisk påvirkes til å jobbe mer?

KI gjør at vi jobber mer, og mer intenst enn før

Man skulle jo kanskje tro at effektiviserende og produktivitetsøkende verktøy fristere til å ta det litt roligere på jobben. La dmaskinen ta seg av merkbare deler av arbeidsoppgavene, og sånn sett ha mindre å gjøre enn før. Kanskje bruk av KI være en slags start på et samfunn med redusert arbeidtid  og mer fritid.

Vel, så langt har ikke dette skjedd, heller tvert imot,  i følge Aruna Ranganathan og Xingqi Maggie Ye som er forskere ved Haas School of Business, UC-Berkeley i USA. De har skreve om sine funn i artikkelen "AI Doesn’t Reduce Work—It Intensifies It i Harvard Business Review (HBR). Hovedfunnet deres er at folk velger å jobber mer når de har tilgang til KI-verktøy, ikke fordi vi blir tvunget til å jobbe mer, men fordi det eer mulig og tilgjengelig, men også fordi det kan gi en positiv opplevelse å jobbe mer

"In our in-progress research, we discovered that AI tools didn’t reduce work, they consistently intensified it. In an eight-month study of how generative AI changed work habits at a U.S.-based technology company with about 200 employees, we found that employees worked at a faster pace, took on a broader scope of tasks, and extended work into more hours of the day, often without being asked to do so. Importantly, the company did not mandate AI use (though it did offer enterprise subscriptions to commercially available AI tools). On their own initiative workers did more because AI made “doing more” feel possible, accessible, and in many cases intrinsically rewarding."

Nå er det ikke helt nytt ukjent at noen jobber er slik at grensen mellom privatliv og jobb er mer flytende, og det også kan høres ut som en god nyhet at mange får lyst til å jobbe mer, og ta med seg jobben hjem, så er det selvsagt ikke uten problemer hvis en umiddelbar entusiasme blir til en permaent arbeidshverdag. 

Tre måter arbeidet utvides på

HBR-artikkelen peker på tre måter tilgang til og bruk av KI-verktøy kan gi en mer intens arbeidshverdag. Den første forklaringen på at mange jobber mer enn før er at de jobber med flere ting enn de pleide å gjøre.  Tilgang til KI-verktøy bidrar til at flere får kunnskap og hjelpemidler som gjør at man blir i stand til å klare andre oppgaver enn før. Kompetansen med KI blir med større enn den man har uten KI, og da får man mulighet til å gjøre flere ting . Og ikke bare kan man gjøre mer, for mange er det også en positiv opplevelse å mestre flere oppgaver:

"These tools provided what many experienced as an empowering cognitive boost: They reduced dependence on others, and offered immediate feedback and correction along the way. Workers described this as “just trying things” with the AI, but these experiments accumulated into a meaningful widening of job scope".

En negativ effekt av dette forskerne fanget opp var at fagfolk som faktisk kunne og hadde erfaring med disse arbeidsoppgavene, og hadde gjort dem før, i økende grad fikk en ny rolle i å etterprøve det andre hadde gjort. For eksempel å gå igjennom og kvalitetssikre programvare skrevete av noen som har brukt KI til å gjøre jobben.

Den andre effekten forskerne oppdaget i sine mer en 40 intervjuer over 8 måneder i et amerikansk teknologiselskap, var at det utviklet seg et mindre tydelilg skille mellom arbeid og ikke-arbeid blant de ansatte. Pausetid og lunsjtid ble i større grad brukt til å sette igang små nye oppgaver, fordi det å starte opp nye oppgaver med blanke ark er så mye lettere enn får når du kan få help fra KI.

"These actions rarely felt like doing more work, yet over time they produced a workday with fewer natural pauses and a more continuous involvement with work. The conversational style of prompting further softened the experience; typing a line to an AI system felt closer to chatting than to undertaking a formal task, making it easy for work to spill into evenings or early mornings without deliberate intention"

Mer multitasking 

Det tredje funnet i denne forskningen er at mange ansatte begynte å beherske det å bruke KI-verktøy og at de begynte å bruke det til å igangsette og overvåke mange flere oppgaver samtidig. KI-partneren ble sett på som en variant av en kollega man kunne stole på til å følge med på og holde orden på mange ting på en gang. Forskerne skriver at: 

"AI introduced a new rhythm in which workers managed several active threads at once: manually writing code while AI generated an alternative version, running multiple agents in parallel, or reviving long-deferred tasks because AI could “handle them” in the background. They did this, in part, because they felt they had a “partner” that could help them move through their workload.

Men etter hvert som flere jobbet på denne måten fikk de også ansvaret for å håndtere mer, og dermed en mer intens rolle knyttet til å følge opp alt som skulle skje samtidig. Flere fikk et slags lederanasvar for KI-boter de egentlig ikke hadde, og teknologi som tilsynelatende skulle avlaste og redusere stress, fikk i stedet en rolle der intensiteten i arbeidet ble høyere.

Hva skal en virksomhet gjøre for å håndtere og styre en slik økt intensitet, og er den positiv eller negativ for ledere og ansatte? Forfatterne er opptatt av at det ikke trenger å være negativ i seg selv å bruke verktøy som øker intensiteten og produktiviteten, men anbefalter virksomehter å tenke igjennom formelle og uformelle spilleregler og rammer. Hvordan sørger man for nødvendige pauser og grensesettinger for å hindre at alt flyter over i hverandre? Det må være tid til å samtale og tid til å reflektere, slriver forfatterne i artikkelen.

Kommunene med færrest og flest barn i 2025

Nyttårsbarn før sankhans?

Jeg har i noen år hatt en fast årlig spalte her på bloggen om årets nyttårsbarn. Ikke om hvor nyttårsbarnet kom først, men om hvor nyttårsbarnet kom sist. I noen små kommuner er det nemlig slik at konkurransen om årets nyttårsbarn ikke kan avgjøres før etter lang tid. Kanskje ved påsketider, eller kanskje ikke før sankthans. Og i noen kommuner er  spørsmålet om nyttårsbarnet er kommet før neste nyttårsaften.

Jeg skrev forrige gang om dette her på bloggen i september i fjor da det var blitt klart om det i noen kommuner fortsatt ikke var født noe nyttårsbarn første halvår. Svaret var null nyttårsban før sankthans i to kommuner, Utsira og Røyrvik. Og i hele 10 kommuner ble det bare født et barn i hele første halvår.

Ingen yngrebølge

Hvorfor er dette så viktig? Jo, ganske enkelt fordi det noen ganger feilaktig kaller en "eldrebølge" først og fremst er et problem fordi det ikke blir flere unge. De gamle er jo her fra før, men de blir et år eldre for hvert år, og for hvert år de blir eldre øker sjansen for at de trenger eldreomorgstjenester eller havner på sykehus. Så lenge det blir født minst like mange unge, så er det ikke noe problem, for dag kommer det til nye skoleelever, studenter og, etter hvert, arbeidskraft, der mange kommer til å bli sykepleiere, helsefagarbeidere og leger.

Problemet er naturligvis at dette ikke blir født mange nok til å at dette skjer. Fødselstallene har stupt, og i mange små distriktskommuner blir det ikke født mer enn en håndfull barn i året. Jeg kommer tilbake til kommunene som kom nederst på listen over barnefødsler i 2025. Men først er det viktig å nevne det lille tilløpet vi ser til gode nyheter akkurat nå. Frukbarhetstallet har faktisk gått litt oppover i 2025. Ikke i nærheten av det som kreves for å opprettholde et fødselsoverskudd på lang sikt, men likevel opp. SSB skriver at:

"Det samlede fruktbarhetstallet (SFT) økte til 1,48 barn per kvinne i 2025, en økning fra 1,44 året før. Det ble født 55 400 barn i Norge i 2025, som var 1 400 flere enn året før, viser nye tall fra statistikken Fødte. Ut fra det totale antallet fødsler regner SSB ut Samlet fruktbarhetstall (SFT). Etter tre år med oppgang ligger det nå på 1,48, men dette er fortsatt lavt i et historisk perspektiv. -Det var særlig kvinner i alderen 30–34 år som bidro til fjorårets økning, mens fruktbarheten var relativt stabil for de andre aldersgruppene, sier Espen Andersen, seniorrådgiver i SSB."

Kommuner nesten uten barn

I noen få kommuner i Norge ble det født over 1000 barn i 2025. Oslo topper listen med 9287 barn. Det kan bli skap konkurranse om å bli årets nyttårsbarn av slikt. Også i Bergen, Trondheim, Stavanger, Lillestrøm, Drammen og Kristiansand ble det født over 1000 barn i fjor. 

I den andre enden av skalaen finner vi som sagt en del kommuner der det er usikkert om nyttårsbarnet kommer til påske, til sankthans, eller i det hele tatt før det neste jul. I 2025 var det en kommune, Røyrvik i Trøndelag, som hadde null barnefødsler. I Utsira kommune, Norges minste, ble det født ett barn. Ett var sluttsummen også i Modalen kommune. Det blir små skoleklasser av slik noen år etter. 

Andre kommuner med færre enn 10 barnefødsler i løpet av 2025 var Aremark (7), Os i Innlandet (9), Etnedal (8), Åseral (8), Kvitsøy (7), Eidfjord (6), Fedkje (3), Masfjorden (8), Sollund (4), Hyllestad (5), Osen (6), Tydal (7), Lierne (9), Namsskogan (6), Høylandet (6), Flatanger (9), Leka (8), Bindal (6), Vevelstad (7), Grane (5), Hattfjelldal (7), Nesna (9), Træna (2), Rødøy (7), Beiarn (8), Sørfold (7), Røst (3), Værøy (4), Flakstad (9), Moskenes (3), Ibestand (4), Gratangen (8), Lavangen (8), Dyrøy (6), Kvænangen (6), Loppa (5), Hasvik (6), Måsøy (8), Gamvik (5), Berlevåg (9), Vardø (8), Nesseby (7). Sannsynligvis er det noen store borettslag i Norge der det blir født flere barne enn dette.

Jeg må komme med en liten fotnote om Moskenes kommune, med tre barnefødsler i 2025. Dagens Moskenes kommune blir fra 2028 en en del av nye Vest-Lofoten kommune etter sammenslåingen med dagens Vestvågøy kommune. Der ble det født 114 barn, så det blir jo ganske mange til sammen. Men de to kommunene er ikke naboer. Mellom ligger Flakstad kommune som lurer på om de kan klare seg selv. Der ble det født 9 barn i 2025.

Nå er det jo ikke slik at det er antall barnefødsler og heller ikke fødselsoverskudd/underskudd alene som avgjør fremtidsutsiktene. Man kan skaffe nye innbyggere i arbeidsfør alder enda raskere gjennom innflyttng og innvandring. Men dessverre for de minste kommunene med lave fødselstall ser det ikke ut til at tilfytting blir noen redning. Den største befolkningsveksten kommer helt andre steder. Og mer enn 1000 nye innbyggere i 2025 ble det i Oslo, Asker, Lillestrøm, Lørenskog, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim.