Færre og bedre statsforvaltere

KDDs nyhetssak om DFØs rapport

Det er sjelden man leser en så klokkeklar anbefaling i en utredning fra en offentlig etat. Særlig ikke i tilfeller der man kan mistenke etaten for å mistenke at statsråden som har bestilt utredningen ønsket seg noe helt annet. Men Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har ikke latt seg påvirke av slike taktiske hensyn og anbefaler det de mener er riktig faglig og forvaltningsmessig.

Hva saken gjelder? I 2019 gikk Norge fra å ha 18 til å ha 10 statsforvalterembeter, som den gang het fylkesmannsembeter. Bare i Nordland, Møre og Romsdal og Rogaland ble embetene videreført som de var, alle andre steder var det sammenslåinger. Disse endringene var de første siden Kristiania og Akerhus fylkesmannsembeter ble slått sammen i 1924, så det er vanskelig hevde at de har vært utsatt for store og krevende geografiske endringer så ofte. 

Samtidig har det vært en stor og kontinuerlig endring i statsforvalterne roller og ansvarsområder, ikke minst når det gjelder å passe på at kommunene, som stadig får flere krav og oppgaver, følger nasjonale lovkrav og retningslinjer når det gjelder at fra skoletilbud, eldreomsorg barnehager og barnevern, til økonomistyring og arealplaner og miljø. I det norske systemet har vi stor tillit til at kommunene, både de store og de små, sørger for lovfestede innbyggertjenester, gjør riktige forvaltningsvedtak og ivaretar likebehandling og rettssikkerhet for alle. De som kontrollerer, driver tilsyn og passer på at det er slik, og tidsvis er støttespiller, rådgiver og innovasjonsigangsetter, er statsforvalterne. Som med en slik stor tematisk bredde har behov for sterke og gode fagmiljøer, som også kan tiltrekke seg nye folk, på mange tematiske områder. Og dette med sterkere fagmiljøer var noe sammenslåingene skulle forsterke.

Men hvordan har det så gått? Det lurte Kommunal- og distriktsdepartementet på da de skrev sitt tildelingsbrev til DFØ for 2022 og ba om en evaluering. Kanskje politisk ledelse der var på jakt etter noen sammenslåinger de kunne reversere. Men om de håpet på det må de være svært skuffet. For i DFØs nye rapport "Færre og bedre - en evaluering av statsforvalterstrukturen" finnes det ikke et fnugg av støtte til noen reversering. Allerede innledningsvis i sammendraget det slås det fast dette om fagmiljøene:

"Et hovedfunn i evalueringen er at fagmiljøene i de sammenslåtte embetene er styrket. Både embetene selv og styringsetatene mener fagmiljøene er blitt mer solide og at oppgaveløsningen dermed har fått bedre kvalitet. Kommunene er også fornøyde med statsforvalterens fagkompetanse. Fagmiljøene har fått større kapasitet og er mindre sårbare ved fravær. Større fagmiljøer legger videre til rette for økt kvalitet gjennom bredere sakstilfang og bedre muligheter for sparring og faglige diskusjoner."

Og om statsforvalternes rettssikkerhetsoppgaver skriver DFØ dette om hvordan oppgaveløsingen oppfattes i kommunene og i de sentrale fagetatene statsforvalterne representerer:

"Det er bred enighet om at statsforvalteren løser rettsikkerhetsoppgavene sine på en god måte. Samtidig er det en gjennomgående oppfatning at rettssikkerheten er styrket i de sammenslåtte embetene som følge av styrkede fagmiljøer. Det er særlig de tidligere minste embetene som opplever en styrking av både kompetanse og kapasitet."

Er det likevel slik at reverseringene av noen fylkeskommunesammenslåinger, i Troms og Finnmark, i Viken og i Vestfold og Telemark burde gi en reversering av statsforvaltersammenslåingen, for å få sammenfall igjen? Nei, definitivt ikke, konkluderer DFØ:

"Kommunene mener at lik inndeling som fylkeskommunen er viktig. Sammenholdt med andre hensyn er det likevel få som mener det bør være det avgjørende for inndelingen av statsforvalterembetene. Kommunene i de tre fylkene som skal deles er mindre opptatt av lik inndeling enn kommunene i de øvrige fylkene. Styringsetatene og embetsledelsene mener lik inndeling er av mindre betydning. Det samme framgår av spørreundersøkelsen til ledere i embetene og intervjuene vi har hatt med medarbeidere i fire av embetene. De uttaler at det er kommunene, sammen med innbyggere, næringsliv og helseforetak, som er statsforvalternes primære målgruppe, ikke fylkeskommunen."

Selv om reversering var spørsmålet i denne bestillingen og svaret er et klart nei, er det flere andre ting i denne utredningen som det er verdt å merke seg. For eksempel at kommunene er mest fornøyde med statsforvalterne når det gjelder samfunnssikkerhet og beredskapssaker og minst fornøyde med areal- og plansaker. Kanskje fordi det er for mye detaljstyring og innsigelser i arealsakene? Lang saksbehandlingstid trekkes frem som utfordring generelt. Og rapporten trekker også frem utfordringen med at det mange steder ikke er endret på kommunestrukturen slik at statsforvalterne har mange kommuner å forholde seg til og mye innsats går med til å støtte de minste kommunenes evne til å levere tjenester. DFØ skriver:

"Noen av kommunene vi har snakket med forteller at statsforvalteren i større grad prioriterer oppfølgingen av deres kommune nå enn tidligere. I intervjuer med embetsledelsen i alle embetene bekreftes dette fordi det har vært en bevisst dreining av oppmerksomhet mot de mest sårbare kommunene der det er størst sannsynlighet for å finne avvik og som har mest behov for veiledning. Det kan gå på bekostning av oppfølgingen av og oppmerksomheten om de øvrige kommunene."

Så det er flere ting i rapporten det er fornuftig å ta tak i og forbedre. Men reversering er ikke blant dem.

Skattesystem og skattenivå

I dag la regjeringen frem en gigantisk skatteøkning for næringslivet. En ekstra selskapsskatt på overskuddet i selskaper som høster av felles naturressurser og beslaglegger areal er foreslått og sendt på høring. Den vil tre i kraft raskt og gjelde for blant annet havbrukbedrifter og vind- og vannkraftselskaper. Og minner om den særskatten på over 50 prosent av overskuddet oljeselskapene i dag betaler på toppen av selskapsskatten.

Reaksjonen i markedet ble knallhard i dag, spesielt for havbruksselskapene og aksjonærene deres. Store og små. En tredel av verdien til Salmar forsvant, over 20 milliarder kroner. En fjerdedel av Grieg Seafood ble borte og en femtedel av Mowi. Temmelig dramatisk, og dette oppleves ekstra dramatisk i en tid der vi etter all sannsynlighet går inn i en lengt mer krevende tid for næringslivet med lavere etterspørsel, høyere priser og høyere arbeidsledighet.

Er det veldig galt å innføre en grunnrenteskatt? Selv har jeg lenge vært tilhenger av en grunnrenteskatt på vindkraft og havbruk. Det var jeg også i forrige stortingsperiode da regjeringspartiene valgte å ikke innføre det. Men det er viktig å skille i debatten mellom skattesystem og skattenivå. Etter min mening tar regjeringen alt for hardt i i en tid der næringslivet trenger skattelettelser og ikke skatteøkninger. En grunnrenteskatt kunne derfor kommet i en pakke sammen med lettelser i selskapsskatten og avvikling av den særnorske formuesskatten. Den bør ikke være en historisk høy skatteøkning for næringslivet.

Argumentene for et system med grunnrenteskatt som alternativ til andre skatter er at den for det første er en skatt på en ekstra inntekt som ikke er skapt av selskapets egen innovasjon og egne investeringer, men gjennom en tilgang til naturressurser og areal (olje, gass, regnvann, vind, havarealer). For det andre er dette en skatt på bedriftens overskudd, slik at man ikke betaler noe når det er dårlige tider, eller det rett og slett ikke eksisterer noen ekstraordinær lønnsomhet. Og for det tredje er dette kapital- og naturressursintensive næringer som ikke er spesielt flyttbare til andre land. Men det at ting ikke kan flyttes behøver ikke bety at det vedlikeholdes, investeres, eller at det drives i det hele tatt. Derfor må skattenivået tilpasses næringens langsiktige utviklingsmuligheter og -behov. Tar politikere for hardt i kan de ta livet av det som sørger for inntektene.

Det mest sensasjonelle i dagens forslag om tidens skatteøkning er ikke at det kommer en grunnrenteskatt men at det kommer fra en finansminister fra Senterpartiet. En ting er at den rammer typiske distriktsnæringer hardt og er helt i strid med det Senterpartiet har vedtatt i sitt partiprogram. Men enda mer spektakulært er det at omleggingen av kraftbeskatningen etter alt å dømme vil omfordele store deler av inntektene fra kraftbransjen fra kommunene til staten. De må være svært overrasket alle ordførerne i Senterpartiet som trodde Senterpartiet var selve garantisten for at små kraftkommuner har store kraftinntekter. 

Nå må vi nok vente på statsbudsjettet som kommer om noen dager for å få et mer utfyllende svar på hvordan dette blir. Men vi vet nok til å slå fast at det blir bråk. Mye bråk.

Spektakulært valgresultat i Italia - som vanlig

Det skal sikkert telles stemmer i Italia en stund til, men hovedbildet virker klart. Den store vinneren er Georgia Melonis parti Fratelli D'Italia med 26 prosent av stemmene, enda litt mer enn meningsmålingene tydet på, og opp fra 4 prosent ved forrige valg. Hun er del av en høyrekoalisjon med Salvinis Lega og Berlusconis Forza Italia som begge fikk litt over 8 prosent av stemmene hver, en klar tilbakegang for begge. Med til sammen blir det 44 prosent på koalisjonen, noe som burde sikre flertall i begge kamrene i nasjonalforsamlingen og regjeringsmakt.

De store taperne ble venstrekoalisjonen, som denne gangen ikke klarte å lage noen større koalisjon i det hele tatt. Slik at Partito Democratico, det største sosialdemokratiske partiet, med røtter tilbake til eurokommunismen i etterkrigstiden, men et moderat sentrum-venstre parti i dag, fikk omkring 19 prosent av stemmene. Og alliansen deres fikk totalt 26 prosent. Men denne koalisjonen var uten tidligere partileder i PD og tidligere statsminister Matteo Renzi som hadde sin egen lille koalisjon, som ikke lykkes.  Og uten Movimento 5 Stelle, femstjernersbevegelsen, det venstrepopulistiske partiet som har styrt både Italia, Roma og store deler av Sør-Italia de siste årene. De fikk 15 prosent av stemmene nå, ned fra 33 prosent ved forrige valg. En totalkollaps i oppslutning, men i følge dem selv ganske bra fordi det var mye bedre enn fryktet.

Det betyr at Georgia Meloni sannsynligvis blir ny statsminister i Italia og hennes viktigste parlamentariske grunnlag, og det største parti i nasjonalforsamlingen, er de jevnlig resirkulerte restene av en politisk retning som ofte omtales som "nyfascister", som har operert under litt ulike partinavn og i litt ulike allianser i flere tiår. Tilbake i 2008, etter mange års ørkenvandring fusjonerte Alleanza Nationale med Berlusconis Forza Italia og ble en del av Berlusconis nye parti PdL som vant valget, og noen av de som kom fra AN ble også en del av regjeringen. En regjering Georgia Meloni selv var en del av og som satt lenge etter italiensk målestokk, fra 2008 til 2011. Senere støttet PdL en teknokratregjering ledet av Mario Monti, og de var en periode også med i en koalisjon med sosialdemokratene i PD.

Hvilket beviser at alt er mulig i italiensk politikk. Og at retorikk og realiteter ikke alltid henger helt sammen. Er det for eksempel slik at valgresultatet nå er det mest ekstreme i Italia noen gang? Strengt tatt var det vel mye mer ekstremt for fire år siden da venstrepopulistene i femstjernersbevegelsen fikk 33 prosent og Salvinis høyrepopulister i Lega fikk 18 prosent, og fant ut at de skulle regjere Italia sammen, Uten å ha noe særlig annet felles enn at de var mot alle de andre partiene. Og det hele endte med kollaps og en ny teknokratregjering, en temmelig vellykket en, ledet av Mario Draghi. De satt trygt og fint helt til Melonis parti og femstjernersbevegelsen ikke klarte å sitte stille i båten lenger og utløste den siste regjeringskrisen.

Det som taler for at det kan bli mer stabilt nå er at det er mer klassiske politiske blokker som har stilt til valg og den ene av dem har vunnet. Og selv om både Salvini og Berlusconi er merkelig glade i Putin, virker det som Meloni er både for sanksjoner mot Russland og for å støtte Ukraina med våpen. Ikke er hun like negativ til EU og Euro som tidligere heller. Men noen glødende tilhenger av EUs fire friheter er hun definitivt ikke. Skepsisen i andre EU-land er stor, ikke minst når det gjelder om Italia vil følge EUs regler og rammeverk når det gjelder budsjettbalanse og offentlig gjeld. Men hovedproblemet hun vil møte er det vanlige i Italia: koalisjonspartnerne stoler ikke på hverandre og begynner å ødelegge for hverandre. Og at det er lovet langt mer i valgkampen enn det er mulig for noen å holde. Men skulle det gå galt etter en stund, og regjeringen kollapser, kan man jo alltids henvende seg til en "Super-Mario", for eksempel Mario Draghi, og be han styre landet for seg.

Putins fasttelefoner

Vladimir Putin trenger åpenbart bedre kommunikasjonsrådgivere, av mange grunner. Noen som er litt mer oppdatert på hvordan kommunikasjon foregår i en moderne og digital verden. Som forstår seg på internett. For i følge hans egne talspersoner bruker han sjelden internett og har ikke noen smarttelefon.

I stedet har propagandaapparatet en forkjærlighet for å publisere bilder at Putin ved et skrivebord som er fullt av ulike fasttelefoner av den, i hvert fall for lenge siden, litt avanserte typen med mulighet for litt tekst i displayet og med veldig mange knapper. Sannsynligvis knapper som gjør at du kan ringe direkte til en annen telefon uten å taste hele telefonnummeret. Ganske smart. I hvert fall i en verden uten mobiltelefoner og søkbare kontaktlister der du finner alle kontaktene dine. Jeg er litt usikker på når telefoner som dette sluttet å være det ypperste innen teknologi og ble symbolet på noe byråkratisk og gammeldags. Jeg tror det var før årtusenskiftet, dvs mer enn 20 år siden. 

Det litt rare med Putin er at han ikke nøyer seg med å ha en fasttelefon på skrivebordet, men viser frem tre eller fire. Hva er grunnen til at han må ha mer enn en telefon? Er det flere parallelle telefonnett i Russland som ikke er koblet sammen og krever egne telefonapparater for å kunne bruke dem? Eller er det rett og slett slik at det skal imponere befolkningen når noen har flere av disse store fasttelefonene? Jo flere telefoner, jo mer makt? Jo mer makt, jo flere telefoner?

Rekordhøy eksport - igjen

Det siste året har disse jevnlige visittene mine inn i statistikken for norsk eksport, import og handelsbalanse, stadig vekk handlet om nye rekorder. Flere ganger har det vært slik at Norge aldri tidligere har eksportert mer og aldri har hatt større overskudd på handelsbalansen. Og selv om også importen er historisk høy holder den en langt flatere utvikling.

Og slik var det også i august 2022, med rekordverdier for eksport, import og handelsbalansen. Statistisk sentralbyrå skriver at:

"Med nye rekordhøye nivåer for både eksport- og importverdien i august 2022, endte handelsoverskuddet på historiske 197,7 milliarder kroner. Utviklingen kommer av høy prisvekst på energivaren naturgass, som har sammenheng med usikkerheten internasjonalt. Statistikken for utenrikshandel med varer viser flere rekordnoteringer for august 2022. Med eksport- og importverdier på henholdsvis 287,8 og 90,2 milliarder kroner, endte handelsbalansen for august på hele 197,7 milliarder kroner, de høyeste verdiene som er målt i en måned i løpende priser. Utviklingen av eksportverdien, som økte med 25,8 prosent sammenlignet med juli måned, skyldes i stor grad skyhøye priser på naturgass."

Dersom noen lurer på hvorfor det er viktig å holde i igjen når det gjelder offentlig forbruk akkurat nå, for å ikke prisstigning og press i økonomien, er dette et godt sted å starte. Da risikerer vi at summen av oljesektoretterspørsel og offentlig etterspørsel blir så massiv at alt annet av privat sektor som ikke har med olje å gjøre fortrenges. Men slik er det heldigvis ikke blitt, i hvert fall ikke foreløpig. Fastlandsindustrien henger med i eksportkonkurransen den også. SSB skriver:

"For august endte fastlandseksporten på rekordhøye 65 milliarder kroner, som er 46,5 prosent høyere enn samme måned i fjor, og 1,9 milliarder mer enn forrige rekordmåned mars 2022. Energivarer fra fastlandet står for det meste av 12 måneders endringen, som er preget av høye priser sammenlignet med august i fjor. I august ble det eksportert raffinerte oljeprodukter for 10,6 milliarder kroner, som er mer enn det dobbelte fra i fjor. Det ble eksportert elektrisk strøm for nesten 7 milliarder kroner, mer enn fem ganger høyere enn for ett år siden. Dette er nye rekordnoteringer for begge varegruppene.  

"Fiskeeksporten endte på 12 milliarder kroner i august. Verdien er 2,7 milliarder kroner høyere enn samme måned i fjor. Lakseeksporten står normalt for mye av dette, og så langt i år har prisen for fersk laks vært høyere enn i 2021. Det ble utført metaller for nesten 9,1 milliarder kroner i august 2022, en oppgang på 10,2 prosent fra samme måned i fjor. Aluminium økte med 1,6 milliarder kroner til totalt 5,7 milliarder kroner for august."

Hvor lenge kan det fortsette slik? Sannsynligvis ikke så veldig mye lenger. Dagens situasjon er en ganske spesiell kombinasjon av ulike ting, blant annet Russlands invasjon av Ukraina og av ulike sanksjoner og reaksjoner i kjølvannet av dette. I lengden er neppe dagens energipriser bærekraftige, og dessuten er vil det bli etterspørselsvekst og knapphet til vinteren hvis ikke mer skjer på tilbudssiden. Men når og hvordan dette spiller ut utover vinteren tør ikke jeg spå nå.

Ukraina kan vinne krigen

Ja, Ukraina kan vinne denne krigen, hevder The Economist i dagens lederartikkel. Ukrainas fremganger nå skyldes både materiell og mennesker. De har etter hvert fått tilgang til bedre våpen og utstyr fra vennligsinnede land i vesten, og er flinkere til å ta reparere og vedlikeholde det materiellet har. I sterk kontrast til sin russiske motstander.

Men også på menneskesiden er det et ukrainsk overtak. At de er bedre motivert for å slåss er ikke så forbausende. Men, egentlig litt kontraintuitivt, er det også slik at Ukraina har både flere og bedre trente soldater. Og med Putins fiaskoer og Ukrainas spektakulære seire er dette menneskeovertaket i  ferd med å bli selvforsterkende. Et demoralisert lag blir ikke plutselig uslåelig. Et lag som begynner å vinne kampene og vet at de kan vinne serien gir ikke plutselig opp. The Economist skriver:

"Ukraine’s manpower advantage is growing, too. Mr Putin’s original invasion force of 200,000 was never big enough to occupy Ukraine. (He imagined, apparently, that the Ukrainian opposition would obligingly collapse.) Russia’s losses have been terrible; by one estimate 70,000-80,000 of its soldiers have been killed or wounded. Despite raiding jails and offering huge bonuses, Mr Putin is struggling to replace them. Ukraine, by contrast, has its entire adult male population to call on. Their morale is sky-high and, thanks partly to nato, they are well-equipped and increasingly well-trained. They will only gain in confidence as Russia falters. They are fighting for their homes and fellow citizens. Russia’s troops are fighting for a basket of lies: that Ukraine is run by “Nazis”, that it poses a threat to Russia, that its people want to be “liberated” by Russia."

Nedsmelting i Senterpartiet

I VG er det et temmelig merkelig oppslag i dag der 
Senterpartiets ordfører i Stavanger, Dagny Sunnanå Hausken, kritiserer regjeringen for å føre en helt annen energipolitikk enn Senterpartiets energipolitikk.

Oppslaget er merkelig på så mange plan samtidig at det er grunn til å ta det et trinn av gangen. Først dette med ordfører. Stavanger er som større norske byer flest ikke akkurat noe kjerneområdet for Senterpartiet. Hadde det vært kommunevalg nå ville de fått bare en representant i bystyret. Og kanskje ikke noen i det hele tatt hvis det fortsetter på denne måten. 

Det var Arbeiderpartiets Kari Nordtun som ble ordfører etter valget og Senterpartiet hestehandlet seg til en varaordfører tross bare tre representanter i bystyret. Fordi Kari Nordtun har mammapermisjon er Dagny Sunnanå Hausken blitt fungerende ordfører. Det må man jo si er god uttelling, men hadde det vært kommunevalg nå hadde ikke noen av dem hatt posisjonene de har i dag. Men det er rart med det: Når folk først havner i slike posisjoner kan man lett tro at man har masse folk i ryggen og i dette tilfellet i tillegg er utstyrt med form for dypere innsikt i forskjellen på regjeringens politikk og Senterpartiets politikk enn andre har.

Og så det andre, som er viktigere og også langt mer pussig: Senterpartiet sitter i regjering. Partilederen i Senterpartiet er finansminister i Norge. Regjeringens politikk er Senterpartiets politikk og Senterpartiets politikk er for tiden regjeringens politikk. Det er nemlig ikke slik at deler av regjeringen politikk er Arbeiderpartiets politikk og andre deler er Senterpartiets politikk. Regjeringens politikk er felles og blir bestemt i regjeringskonferanser hver eneste uke. Der er det uenighet underveis, men alltid enighet om at alle statsrådene, fra begge partiene, står bak alle beslutningene etterpå. Og hver uke er det også statsråd på slottet der alle saker som skal legges frem for stortinget blir besluttet formelt. Hele regjeringen står bak de også. Noe annet ville vært totalt kaotisk og uansvarlig, uansett regjering.

Dette er også litt viktig å huske nå som statsbudsjettet er like rundt hjørnet. Det er nemlig ikke slik at Senterpartiet vil være uenige i deler av statsbudsjettet, mens Arbeiderpartiet vil være uenige i andre deler av statsbudsjettet, på områder der det er Senterpartiet som har statsråden. For sikkerhets skyld er det Finansministeren, Senterpartiets partileder, som legger frem statsbudsjettet. Hele statsbudsjettet. Også de delene som måtte handle om for eksempel elavgifter, strømstøtte eller bevilgninger til energitiltak. Eller som handler om de enorme inntektene staten mottar fordi vanlige folk og næringsliv betaler så mye mer for strømmen enn før. 

Jeg har også et tredje problem med dette utspillet. Og det er at dersom det virkelig var slik at Senterpartiet et eller annet sted har en helt annen energipolitikk enn regjeringen, og som ikke vinner frem i regeringen, hva går egentlig denne alternative energipolitikken ut på? Hvor kan vi få vite mer om den? Hvor finnes talspersonene for denne politikken. De finnes åpenbart ikke i regjeringen, for der er slik at alle står bak regjeringens politikk. Den finnes heller ikke i Senterpartiets partiledelse, for de personene sitter i regjering. Og den finnes ikke på Stortinget, for der støtter Senterpartiets gruppe sin egen regerings politikk. Men hvor er den da?

Noen slik alternativ politikk finnes naturligvis ikke i det hele tatt. Det må være panikken som rammer når en fungerende ordfører innser at partiet bare vil få en representant i bystyret etter valget hvis meningsmålingene slår til. Og da er det sikkert fristende å flykte inn i en parallell fantasivirkelighet der partiet er med i regjering bare i de sakene og på de dagene det passer dem. Men det er fantasi. Og et tegn på at nedsmeltingen innad i partiet har kommet svært langt.

Partnerforum om offentlig-privat digitalisering

Offentlig-privat samarbeid

Her skulle jeg egentlig bare plassere inn en video fra en konferanse om offentlig-privat samarbeid om digitalisering i forrige uke. Men det å "embedde" denne videoen i min blogg gikk ikke, så da lenker jeg til den litt lenger nede.

Og i møte med denne lille, men helt forståelige omveien, fikk jeg i stedet en god anledning til å skryte av Partnerform, et samarbeid mellom arbeidsliv og akademia som ble igangsatt av de gamle rivalene langs t-baneringen i Oslo, UiO og BI. I dag er de fortsatt i førersetet, men har fått med seg en rekke departementer og statlige etater som opplever at de har felles utbytte av å samarbeide med hverandre. Hva samarbeider man så om? Det viktigste er å arrangere gode åpne konferanser med interessante innledere, naturligvis forskere fra UiO og BI, men også folk  som utøver denne kunnskapen i det daglige, det vil si ledere i offentlig og noen ganger fra privat sektor.

Det er lenker til tidligere arrangementer og i menyen og det virker det som samarbeidet har pågått siden omkring 2005, gjerne i form av et par større konferanser hvert år, men også en del andre arenaer.  Temamøter, frokostmøter, seminarer og toppledersamlinger. Jeg lurer på om det var på den tiden Arild Underdahl var rektor ved UiO og Torger Reve var rektor på BI, som var nyinnflyttet i Nydalen, at dette litt uventede samarbeidet kom i gang, Nå er det ikke videopptak fra hele denne perioden, men de siste årene, også fra før pandemien, finnes det videoer på nettet, slik at også de som ikke kan komme fysisk kan få med seg hva som skjedde. J

Og det var slik jeg kom over arrangementet 8. september i Domus Juridica om "Offentlig-privat samarbeid: Hvordan samarbeide smartere?". Og de innlederne er svært gode. De snakker ikke bare overordnet og generelt om hvorfor samarbeid mellom offentlig og privat sektor må fungere, men går helt konkret til verks og beskriver samarbeid om nye tjenester innbyggere og næringsliv nyter godt av. Som samtykkebaserte lånesøknader der banker som innvilger boliglån kan slå opp i Altinn og finne lønns og skattedata, i stedet for at vi må samle sammen gamle lønnslipper og skatte meldinger selv. Og i listen over nye prosjekter er det mye bra på gang. I hvert fall om de offentlige partnerne for lov til og handlingsrom til å fortsette å digitalisere i det høye tempoet de har hatt til nå.

Et svensk valgresultat

Valgresultatet i Sverige er så jevnt at det er dumt å oppsummere særlig mye nå. Noen prøvde seg på det i går kveld, lenge før en eneste stemme ble talt opp, og vi så hvordan det gikk. Og så er det noe med at det ikke blir uavgjort ved valg. Så en ultraknepen seier er vanvittig mye bedre enn et ultraknepent tap.

Jeg velger likevel å gi sosialdemokratene anerkjennelse for å holde en oppslutning på over 30 prosent i regjeringsposisjon der strømpriser og matpriser går i været. Det er jo ikke akkurat slik at folk i Europa flokker til sosialdemokratiske partier for tiden heller, men i Sverige er det først og fremst samarbeidspartnere som lider.

Men noe minner om resten av Europa foregår også i Sverige. Tradisjonelle industribastioner som har stemt sosialdemokratisk i flere tiår faller. I Trollhättan, en  by langs Götaelven ca 70 km nord for Göteborg har sosialdemokratiet styrt i 96 år. I middelalderen var det en viktig festning der som beskyttet mot norske og danske påfunn. Men den store veksten kom med vannkraften fra omkring 1850 med ny kraftkrevende industri. Men mest kjent er Trollhättan for å være hjemstedet til Saab og Volvo Aero, som i dag er sterkt krympede selskaper og har fått andre navn. 

Expressen skriver i dag at de omkring 60 000 innbyggerne i Trollhättans kommun har sørget for et historisk maktskifte. Hvem som er vinnere og tapere ved det svenske valget mer generelt må jeg komme tilbake til når ting er litt klarere.

Beatles covere (6): Joe Cocker - With a Little Help From My Friends

 En annen gjenganger på alle kåringer av de beste coverversjonene av Beatles-sanger er Joe Cockers cover av "With a Little Help From My Friends". Beatles-sangen er fra 1967 og albumet St Peppers Lonely Hearts Club Band, men kom aldri ut som singel. Det gjorde derimot Joe Cockers versjon året etter, og gikk til topps på hitlistene i UK. Og året etter kom den med på Joe Cockers debutalbum, som hadde samme navn.

Beatles covere (5): Al Green - I want to hold your hand

En innspilling som regelmessig ligger høyt på lister over tidens beste er Al Greens versjon av "I Wanna Hold Your Hand". Beatles original kom i 1963 mens Al Greens soulfulle coverversjon kom i 1969. Dessverre uten noen tilhørende musikkvideo, men det får være. Denne må med likevel:

Fastlands-BNP faller

Høye olje- og gasspriser gjør at Norges BNP totalt vokser, men SSBs oversikter over norsk fastlands-BNP viser at vi har allerede har gått inn i tøffere tider. BNP i juli fikk ned sammenlignet med juni. Statistisk sentralbyrå skriver:

"BNP for Fastlands-Norge falt 0,3 prosent i juli, justert for sesong- og kalendereffekter.(...) Nye tall fra nasjonalregnskapet viser at bruttonasjonalprodukt (BNP) for Fastlands-Norge gikk ned fra juni til juli. Fall i varehandelen og moms- og avgiftsinngangen bidro til den svake utviklingen. Vekst i deler av industrien, bygg og anlegg, og i enkelte tjenestenæringer dempet nedgangen"

Som grafen over viser var det en ganske kraftig nedgang i husholdningenes konsum i juli sammenlignet med måneden før:

"Husholdningenes konsum gikk ned i juli. Det var særlig konsumet av varer som falt, men også deler av tjenestekonsumet. Sesongjustert var det en beskjeden vekst i utenlandskonsumet. Konsumprisindeksen har økt kraftig de siste månedene, også utenom energivarer. – Varekonsumet i Norge falt i juli, uten en tilsvarende vekst i tjenestekonsumet, eller konsumet i utlandet. Det kan bety at den høye prisstigningen og renteøkningene den siste tiden har begynt å dempe husholdningenes etterspørsel, sier seksjonssjef for nasjonalregnskapet Pål Sletten."