Scenarioer om KI: Krig og forsvar

Hvordan vil kunstig intelligens endre måten krig blir  planlagt og gjennomført, og dermed hvordan et lands langtidsplaner og organisering av forsvaret, og innretningen av sikkerhetspolitikk innrettes? Hvordan vil KI endre på våpen, våpensystemer og samhandlingen mellom disse?Og hvilke allianser og alliansepartnere blir viktige å ha for forsvaret og forvarsindustrien? 

Verdien av forestillinger om fremtiden

I et innlegg her på bloggen tidligere i sommer skrev jeg om hvordan vi kan utforske hvordan fremtiden med kunstig intelligens kan bli. Hvor raskt vil teknologiutviklingen gå, og hvor raskt vil KI tas i bruk på nye områder, og på samfunnsendrende måter? Hvordan vil ulike samfunnsområder, bransjer og arbeidsoppgaver bli påvirket?

Jeg skrev om en del generelle scenariorapporter, prediksjoner, målbilder og modeller som hjelper oss å forstå fremtiden med KI i innlegget Forestillinger og fortellinger om kunstig intelligens. Men som med annen teknologi er det slik at ikke alle samfunnsområder og arbeidsoppgaver vil påvirkes likt. Ambisjonen min er å gå dypere inn i noen sektorer og næringsområder gjennom en mer tematisk vinkling, og rett og slett utforske hva som finnes av mer spissede og avgrensede scenariorapporter som kan være lærerike og nyttige for alle som ønsker å styrke sin forestillingsevne om fremtiden. 

I dette innlegget er temaet KI-scenariorapporter om krig, militær teknologi og forsvars- og sikkerhetspolitikk. Jeg er strengere med hva slags fremtidsfortelling som når opp. Derfor teller en rapport bare som et scenarioarbeid hvis den inneholder flere navngitte, alternative fremtidsbaner. En prognose som står alene, et målbilde eller et veikart, eller en risikoliste er noe annet, og er ikke med her. Det blir allikevel 11 interessante rapporter, og de er ganske ulike i sin innretning.

KI i krig og forsvar

Scenariorapportene jeg har sett på er delt i tre kategorier, og rekkefølgen min er nedenfra og opp: fra KI i teknologien som skal anskaffes, via teknologien som endrer regionale og globale maktforhold, til de bredere fremtidsscenarioene der KI er én driver blant mange.

Fem av rapportene handler om KI i forsvarsteknologien, en kapabilitet som skal integreres i våpensystemer, utstyr og i en militær organisasjon. Det reiser problemstillinger rundt doktrine, tillit, anskaffelser, opplæring og industrielle avhengigheter til andre. Horisonten er 2030–2040. 

Tre av rapportene handler om KI som noe som kan endre maktforhold mellom stater, og her handler det blant annet om kunstig generell intelligens, eller en "superintelligens" som det er avgjørende å ha tilgang til og kontrollere. Det kan avgjøre om et land forblir selvstendig eller ikke. I disse rapportene er horisonten kortere, til omkring 3030. Litt pussig kanskje at de store eksistensielle spørsmålene har en kortere tidshorisont enn rapportene om teknologimplemeneringen legger opp til, men slike paradokser er KI-diskusjonene fulle av for tiden. Det kan også ha sin forklaring i at det er ulike fagmiljøer med ganske ulike blikk på hvordan vi blir truffet av KI.

Siste kategori er generell forsvars-foresight der KI er en faktor, men ikke en variabel. Tre store framtidsanalyser fra forsvarssektoren der scenarioene bygges på geopolitikk, ikke på teknologi. KI er substansielt omtalt, men det er ikke KI som skiller mellom utviklingsbanene, og derfor ikke hovedpoenget.

1. KI som variabel i våpen- og forsvarsteknologi

Jeg har funnet fem ganske nye scenariorapporter, med alternative utviklingsbaner, som har det felles at de beskriver hvordan et forsvar skaffer seg, stoler på og bruker KI, helst uten å miste kontrollen. Motstanderen er Russland og Kina, ikke maskiner som har løpt løpsk. 

Rapporten fra Atlantic Council, How NATO Can Integrate AI to Prevail in Future Algorithmic Warfare, kan være et bra sted å begynne. Den kom i mars i år og er skrivet av Dominika Kunertova i samarbeid med NATOs Office of the Chief Scientist. Tidshorisonten er omkring 10 år. Rapporten er ryddig strukturert, med gjennomgang av ulike sikre og mer usikre endringsdrivere. Den ligger på nettsiden på den anerkjente ikke-statlige vestlige sikkerhets- og samarbeidsorganisasjonen Atlantic Council som har eksistert siden 1960-tallet, og fortsatt klarer å gjøre seg relevent.

Rapporen introduserer et aksjekors der den ene aksen er KIens transformative potensiale og mulighet til å gi et strategisk overtak. På den andre aksen er det motstanderens trusselpersepsjon som er variablen, det vil si om det blir en rask og farlig eskaling. Dette motstanderperspektivet er denne rapporten alene om å ha med.

Og ut av dette litt særegne aksekorset kommer det fire scenarioer som kan være transformative og destabiliserende, verken transformative eller destabiliserende, men også destabiliserende uten å være transformative og transformative uten å være destabiliserende. De heter, i den rekkefølgen, "Brave New World", en ustabil og farlig verden, AI fatigue, et slags nullalternativ som ikke er skrevet ut, Guarded opportunism, som vurderes som mest sannsynlig, og Minority report, der hypen om KI blir et større problem enn KI.

CIGI Papers No. 316: Artificial Intelligence and National Defence: A Strategic Foresight Analysis er neste bidrag, skrevet at Alex Wilner og Ryan Atkinson for Centre for International Governance Innovation i mars 2026 den også. CIGI står for Centre for International Governance Innovation og er en uavhengig canadisk tenketank.

Rapporten begynner med å beskrive fremsynsmetodikk som metode bruk inn i forvars og sikkerhetsfeltet mellom allierte land og i noen enkeltland, som USA, UK, Australia og Nederland, og også hva Canada gjør. Rapporten har ikke akser og aksjekors i en 2x2-matrise, men er basert på en horisontscenning, det vil si å karatlegge sterke trender og svakere signaler. 

Scenariodelen av rapporen er tre ganske ulike fremtidsfortellinger langt til 2040: Muddling through, der KI-maskinene aldri ble noe vi kunne stole helt på  Den holdes derfor unna de mest kritiske områdene. Worst case, med undertittelen "The unbearable weight of massive AI", der et algoritmisk våpenkappløp går veldig galt, og Transformative, med undertittelen "AI Diplomatique" der KI hjelper stater finne balanserte og fremforhandlede løsninger på konflikter, i steded for garantert opptrapping. Det er til og med en egen fredspris for KI. 

Rapporten: Navigating the Future: Scenario-Based Analysis of AI Integration in Military Applications er en rumensk scenarioraport skrevet av Nicolae Bălcescu ved Land Forces Academy. Kort notat med to akser i et aksekors, og en tidshorisont på omkring ti år. Aksene er høy og lav KI-utberedelse vertikalt og ster og svak KI-styring horisontalt. Det blir kanskje litt i overkant enkelt, med noen utfall som er klart mer ønskelige enn andre, og de fire scenarioene er rett og slett Optimistic Adoption, Risky Innovation (høy adopsjon, svak styring — med spredning av autonome våpensystemer og et uregulert KI-kappløp), Controlled Progress og Technological Stagnation. En fordel er at den er lett å forstå og kan fungere godt i et rom der folk ikke er spesielister og man tegner den opp på en tavle for diskusjon.

Situation and trends in the use of artificial intelligence in the defence sector er en tilsvarende spansk rapport om KI i forsvarssektoren, fra Foro de Empresas Innovadoras, et forum for innovasjon i næringslivet, sammen med forsvarsselskapet AMPER. Den kom i september 2025, med et blikk mot 2035. Den finnes i engelsk utgave.

Men kan nok diskutere om denne rapporten er en egentlig scenariorapport og om den hjelper oss forestille oss ulike fremtider. Den styrke er at den beskriver et ganske bredt helhetsbilde, inkludert hvordan kunstig intelligens vil spille en rolle på ulike områder i militær teknologi og samhandling. Scenarioene handler derimot ikke om ulike utfall der, men om graden av europeisk suverenitet og handlingsrom. Perspektivet er ikke rent militært, men legger vekt på industrielle muligeheter og hindringer for Europa.

Langs den ene aksen er det pekt på tre mulige utfall: Et optimistisk scenario der EU blir en global KI-militærmakt som kan hevde seg mot Kina og USA. Det forutsetter europeiske industrielle lederroller og et reelt felles forsvarsmarkedi EU. Et pessimistisk utfall der dagens situasjon med sterk avhengighet av USAs teknologi og ledelse fortsetter. Ingen store europeiske KI-forsvarsselskaper vokser frem. Og i midten det som omtales som et realistisk scenario, der Europe tar ledelsen i enkelte kritiske nisjer, mens avhengigheten fortsetter på andre områder. Og rapporten anbefaler dette alternativet, ikke det mer radikale optimistiske scenarioet.

Jeg må også nevne BAKS tysksåråklige rapport om: Zwei Szenarien für das Jahr 2035 – Künstliche Intelligenz in der Sicherheitspolitik fra slutten av 2025, selv om disse scenarioene er så korte, enkle og overordnede, at de kanksje ikke tilfører så mye vi ikke allerede vet. Men BAKS står for Bundesakademie für Sicherheitspolitikk, på engelsk Federal Akademy for Security Policy, et fremsynsmiljø som har mye interessant å komme med, også når det gjelder opplæring i bruk av fremsynsmetodikk.

2. KI som variabel i global sikkerhetspolitikk

I denne hovedkategorien av scenariorapporten flyttes hovedspørsmålet. KI i tre disse rapportene er ikke først og fremst noe man anskaffer, utvikler og tar i bruk i militære våpensystemer, men det er en ytre driver som omfordeler makt. Tidshorisonten i disse rapportene er kortere, gjerne 4-5 år, fordi de tar utgangspunkt i den raske KI-utviklingen vi er inne i nå

Første bidrag er fra forskningsmiljøet og tenketanken RAND, og heter How Artificial General Intelligence Could Affect the Rise and Fall of Nations (RR-A3034-2). En rapport skrevet av Barry Pavel og andre fra RANDs Technology and Security Policy Center og som kom ut i juli 2025. Undertittelen er "Visions for Potential AGI-futures", og det er forestillinger om disse fremtidene rapporten ønsker å trekke opp gjennom å presentere 8 ulike scenarioer i en scenariorapport på omkring 30 sider.

Valget av akser er litt spesielt her, og gir ikke et vanlig 2x2 aksekors, men en 2x4 matrise med 8 ulike utfall. Den ene aksen er binær og handler om evnen tl å forske frem og utvikle lendende KI er hos en dominerende aktør, eller om det er desenralisert slik at mange miljøer har denne evnen. Den andre aksen handler om geopolitiske utfall av KI-utviklingen, der det fire posisjoner: At særlig USA tjener på den, at USAs motstandere vinner mest, at både USA og USAs motstandere taper, og at KI-utviklingen bremser opp og derfor ikke har så stor betydning. 

Dette gir åtte ulike scenarioer, med korte beskrivelser av hver. Det er gir et veldig mangfoldig spekter av ulike fremtider som det er spennende å jobbe videre med. Alt fra to måter USA kan vinne (The New 90's og Multilateral coalitions of Demomracies), to måter USA kan tape (Kina-dominans og Cold War 2), og til måter både USA og Kina taper (The wild frontier og The AGI coup, der den første er kaotisk og farlig, mens i den andre tar en sentralisert KI selv kontrollen). I de siste to stopper utviklingen, enten på grunn av fryktelig hendelse som gjør at man bestemmer seg for en usikker våpenhvile (The corked bottle), eller så blir det krig mellom USA og Kina (The Mushroom Cloud) fordi Kina må hindre USA i å vinne. Alle 8 scenarionene har sin egen indre oppdrappingslogikk. 

Jeg var innom canadiske CIGI i forrige kategori. Her har de et bidrag i denne kategorien også: CIGI og Privy Council Office (Canada): AI National Security Scenarios. Jeg hadde også Canada med i oversikten over nasjonale scenarioer for KI, som et av to land, sammen med UK. Fremsyn på KI tar de på stort alvor.

Rapporten tar utgangspunkt i tre variable: KIs kapabilitetvekst har fem alternative baner: Stall, plateau, fast, accelerating og ekponential. Andre akse er om kontrollerbarhet, om mennesker kontroll med KI er høy eller lav. Og siste akser er antall aktører ved teknologifronten, der alternativene er a) én vinner, b) en bipolar rivalisering, eller c) mangedimansjonal konkurranse. Alle disse variablene gir et komplekst terreng med hele 30 ulike celler som kan fylles ut med hver sine fortellinger. 

Så detaljert går ikke denne rapporten på 60 sider inn i alle muligheter tabellen til høyre åpener, men den tar for seg fem kombinasjoner. Den har et stagnasjonsscenario som heter "AI Stall", der det er utstrakt KI-bruk, men det er mange aktører og god kontrollerbarhet. Scenario 2 er "Precarious Prepicice", en bipolar rivalisering og en rask KI-utvikling, men i kontrollerbare former. 

Scenario 3a er "Hypercompetition", der det er eksponentiell vekst og rivalisering mellom selskaper, eller stater (som i et kontrollert atomkappløp) I Scenario 3b, Hyperpower, er det også eksponentiell vekst, men det er bare en dominerende aktør, som har kontroll. Scenario 4, "Rogue Superintelligence" er der alt kan gå galt: Eksponentiell vekst i utviklingen av en superintelligens i en ikke-kontrollert kontekst, der det kanksje ikke betyr så mye om det er en eller mange aktører som ikke har kontroll. Noe av det interessante i denne rapporten er at det ikke bare er KIens kapabilitet som utgjør en akse, men også kontrollerbarheten mennesker har med teknologien.

Siste rapport i denne kategorien er Centre for Emerging Technology and Security (CETaS) ved Alan Turing Institute som har skrevet rapporten "AI Cooperation Trajectories: Adversaries and Geostrategic Competitors". Det er en høyst overkommelig rapport på omkring 40 sider, og igjen er det den store maktpolitikken i møte med KI som er tema.

Men denne rapporten er helt annerledes i den forstand at det ikke er USA, NATO eller Europa som er gjenstand for hovedanalysen, men de såkalte CRINK-countries, som er Kina, Russland, Iran og Nord-Korea, og i hvilken grad disse samarbeider om KI både i militære våpensystemer og maktpollitisk. En rapport som er i grensekland melllom kategori en og to. 

Arbeidsprosessen har vært å utvikle 50 scenarioer i to heldags «serious games» med en spesialbygget kortstokk. De fire banene er ikke navngitt eller gjengitt hver for seg i rapporten. Den beskriver tematiske funn fra spillene snarere enn selve scenarioene, og drivere som inkluderer KI-modenhet, hybridkrigføring, inntekte fra kriminalitet, verdien av kampdata osv. Men rapporten advarer mot å overdrive samarbeidet mellom disse landene på strategisk nivå. På den annen side sier rapporten at eksportkontroll ikke ser ut til å ha den tiltenkte effekten.

3. Generell forsvars-foresight der KI er en faktor, men ikke en variabel

Disse tre siste rapportene er store, godt ressurssatte fremtidsanalyser fra aktører i forsvarssektoren, som har en lang tradisjon for å lage scenariorapporter. Her er de først og fremst med som en kontrast. Alle komtaler kunstig intelligens som helt sentralt for utviklingen, men i disse rapportene er KI en viktig faktor for utviklingen av fremtidens forsvar, men KI er ikke en variabel, slik det er i de andre rapportene.

NATOs Allied Command Transformation: Strategic Foresight Analysis 2023 er en scenariorapport fra 2023, med en tidshorisont frem til 2043, 20 år frem i tid. Arbeidet er basert på at de har identifisert sentrale syv endringsdrivere, definert som: climate change, resource scarcity, disruptive technology development, securitization of economics, human networks empowered, the exploitation of the global commons and an international order in transition.

På toppen av disse driverne er det jobbet med en aksemodell der de to variablene er høy og lav grad av distupsjon forårsaket av de ytre driverne, og høy og lav grad av samarabeid for å løse problemene. Dette har gitt fire scenarioer i aksekorset: Fragmenting world , Pervasive competition,  Global cooperation og Better angels of our nature. De to siste er i praksis forkastet fordi de er urealistisk positive.

 KI har en viktig plass i rapporten som en del av driveren disruptiv teknologiutvikling og peker på at KI vil gi et stort fortrinn til land som er ledende i KI-utviklikngen og den i sine forsvarsssystemer, men variablene i rapporten er som sagt disrupsjonsnivå og samarbeidsvilje, ikke teknolgien.

Rapporten Air Force Global Futures Report fra ledelsen i det amerikanskje luftforsvaret er en strategisk fremsynsrapport som ser frem til 2040. Den presenterer fire alternative scenarioer der ingen av banene er ment å være bare gode eller bare dårlige. Scenarioene er Continued growth, der stormaktskonkurransen fortsetter, sammen med globaliseringen, Transformational, der der det er noen teknologiske gjennombrudd i genredigering og romkapasiteter, muliggjort av autonomi, KI/ML, kvanteberegning mm, Constrained, der kinesisk-russisk samordning gir dem fordeler mens rivalenes økonomier svekkes, og Collapse der natur- og menneskeskapte kriser driver proteksjonisme og nasjonalisme som gjør verden fattigere.

KI har en sentral plass som driver i fortellingene her også, og der er KI i stort sett alle cellene i rapporten, i hvert fall i tre av de fire scenarioene, men KI er avgjørende overalt, og differensierer ikke. Denne rapporten er også interessant fordi den går mye mer detajert til verks når det gjelder hva scenarioene betyr for det militærteknologiske. Det mangler i de KI-spesifikke rapportene.

Det britiske forsvarsdepartmentets scenarioer for fremtiden finner vi i rapporten: Development, Concepts and Doctrine Centre: Global Strategic Trends. Den kom høsten 2024. Tidshorisonten er helt frem til 2055. Den finnes i en gigantisk 456-siders versjon, med full pakke av fargelagte sider og fargerike fortellinger. Og så har de en "bite size" 46-siders versjon med et sammendrag. Det kan være lurt å begynne der.

Rapporten har seks endringsdrivere: Globabal maktkamp, klimaendringer, økt ulikehet, demografiske endringer, teknologiske fremskritt og økonomi og energitranformasjon. Den har fem motsetningsfylte områder: fragmentering vs konnektivitet, samarbeid vs konfrontasjon, innovasjon vs stagnasjon, krav om transparens vs autoritære utviklingstrekk og statlig avmakt vs statlig fornyelse

I et 2x2 aksekors der den ene aksjen er sterke stater vs spredning av makt og den andre aksen er sterkere samarbeid vs sterkere konkurranse mellom stater, er det fire scenarioer: Multilateralisme, Multipolaritet (som vil si at stormaktene leder blokker som samarbeider innad og konkurrerer utad), Nettverk av aktører (som innebærer et mer mangfoldig aktørbilde med magabyer, selskaper, stater og globale organisasjoner) og Fragmentering (et scenario der konkurransen er mer destruktiv og farlig, og samarbeid er uvanlig). Rapporten erkjenner at ingen av de fire verdnene laget av aksekorset vil vokse frem i rendyrket form, men beskriver fem tenkte utviklingsbaner i en flokete og turbulent virkelighet. Her er det mye spennende å dypdykke i.

Forestillinger og fortellinger om kunstig intelligens

EU-scenarioer om KI

Hvordan blir fremtiden med kunstig intelligens? Hvor raskt vil teknologiutviklingen gå, og hvor raskt vil KI ta den tas i bruk på nye områder og på samfunnsendrende måter? Vil KI erstatte en stor andel av eksisterende jobber, eller vil den bli et verktøy som hjelper de fleste med å gjøre jobben bedre og raskere? Hvilke sektorer, bransjer og arbeidsoppgaver blir mest påvirket?

KI vil endre ting på individ- og virksomhetsnivå, men skal også håndteres på samfunnsnivå. På noen områder vil KI endre samfunnet, som andre infrastrukturteknologier har gjort før. Men handlingsrommet for teknologianvendelsen er også avhengig av samfunnet rundt. Vil det være flaskehalser og hindringer som gjør at vi ikke får utnyttet mulighetene fullt ut? Vil det være knapphet på kompetanse, på databrikker, på elektrisitet, og vil vi oppleve en politisk motstand mot store endringer? Og hva med sikkerhet, fri handel og utenrikspolitiske hensyn? 

Hvordan håndterer man utfordringer ingen har vært i før, og der det derfor ikke er mulig å lære av andres erfaringer? 

Forestillinger om fremtiden

Vi trenger derfor noen verktøy som hjelper oss å forstå situasjonen, i all dens kompleksitet, og som kan hjelpe oss med å utvikle evnen til å forestille oss hvordan fremtiden kan bli. En forestillingsevne som erkjenner at det ikke finnes noen fasit, at mye er usikkert, at det er flere mulige fremtider, og at det både er forhold vi kan påvirke og ting vi ikke kan påvirke. 

Slike fremtidsforestillinger og sorteringsøvelser gjør det lettere å lage målbilder og beskrive strategier. Slik at virksomheter kan sette inn ressursene der det faktisk har effekt. Noen har mer innflytelse på hvordan fremtiden vil bli enn andre, men det å bruke scenarioer, prognoser eller andre slike verktøy for å lage gode fortellinger om fremtiden er lurt og nyttig. Det er både nyttig for regjeringens og nasjonale myndighetsorganer, som har behov for å utrede handlingsrommet for ulike veivalg, før de fastsetter strategier og tiltak. Men det gjelder også hver enkelt bedrift, kommune, statlige etat eller friville organisasjon, som alle har behov for å finne sin plass i en fremtid med mer KI.

Jeg har prøvd å lage en liten oversikt over noe av det som finnes av scenariorapporter, prediksjoner, beskrivelser av ønskede fremtider, og andre spennende utredninger som er laget av andre, og som kan bygges videre på, eller inspirerer til nye fremtidsfortellinger.

Seks måter å fortelle om KI-fremtiden på

Det finnes etter hvert et betydelig bibliotek av rapporter om "KI-fremtiden". Noen kommer fra regjeringsoppnevnte utredere eller fra internasjonale organisasjoner som EU-kommisjonen og OECD, Andre fra små og uavhengige forskningsinstitutter og tenketanker. Det finnes ingen fasit for hvordan man lager gode og anvendbare fremtidsfortellinger. Den underliggende sorteringen er en taksonomi fra OECD og GPAIs Generative AI and the Future of Work (jan. 2025), som skiller mellom utforskende foresight (hva kan skje?), normativ foresight (hva bør skje?) og prediktiv foresight (hva vil skje?)

Rapportene jeg trekker frem her er forskjellige også når det gjelder hvilke usikkerheter og "omdreiningspunkter" de peker på som de mest avgjørende, hvilke temaer eller sektorer de dekker, og på hvilket samfunnsnivå de opererer. Jeg har valgt å sortere rapportene jeg har funnet i 6 ulike metodiske sjangre. Jeg har lest noen av dem, mens andre har jeg bare lest omtaler av, og skummet raskt igjennom, men ikke dypdykket i. Noen av rapportene jeg ikke har gått i dybden på kommer jeg helt sikkert tilbake til her på bloggen.

1. Scenariofortellingene: "Vi må forestille oss mulige fremtider for å kunne gjøre vanskelige valg"

I denne sjangeren finner vi et par veldig interessante scenariorapporter fra regjeringer. Den britiske AI Scenarios 2030 (GO-Science, UK, juni 2026) og den canadiske Scenarios for an AI-enabled World (Policy Horizons Canada, feb. 2026), og også  EUs fremtidsprosjekt The Futures of Artificial Intelligence: Implications for Europe's R&I Ecosystem (DG RTD, 2026). 

Jeg tenker det kan være lurt å begynne med disse tre. Dette er store scenarioprosjekter med fortellinger om hvordan fremtiden kan bli langs flere ulike dimensjoner. De har mer eller mindre rike og utbroderte fortellinger, Fortellinger som setter tankene i sving og hjelper oss løfte blikket og forstå hva som kan bli annerledes og hva som kanksje ikke blir fullt så annerledes i fremtiden. De hjelper oss reflektere over hva vi kan påvirke og hva vi ikke kan påvirke, og hvor det er behov for å velge en retning fremfor en annen. Men det er minst like aktuelt å bruke slike alternative beskrivelser av fremtiden til å stressteste strategier og planer vi allerede har, eller jobber med nå, for så sikre at de tåler en fremtid som på viktige områder bli ganske annerledes.

Den britiske rapporten AI Scenarios 2030 er gitt ut av The Government Office of Science, UK, og er kommet i to generasjoner. Den første fra 2023 ble bygget på fem kritiske usikkerheter. Oppdateringen fra juni 2026 viderefører rammeverket, men med seks kritiske usikkerheter, som er KI-kapabilitet, KI-distribusjon og -tilgjengelighet, sikkerhet, adopsjon, arbeidsfortrengning og globalt samarbeid. Hver av disse er utstyrt med en akse med fem trinn, Ulike kombinasjoner på disse aksene gir fem hovedfortellinger som har fått navnene: Slow Burn, Open Frontier, Augmented Growth, Transformation Economy og Take-Off.  Disse scenarioene inkluderer helt bevisst ikke britiske politiske tiltak, nettopp fordi de skal kunne brukes til å teste slike tiltak.

Canada-rapporten "Scenarios for an AI-enabled World" bruker 20 kartlagte innsikter og går derfra til fire fortellinger. De fire fortellingene heter AI everywhere all at once, Wired for connection, Algorithms in the shadows og Automation's ripples and riptides. Det er ikke bare gode og tydelige fortellinger, men de er også visuelt spennende, med tegneserier, brev fra forsikringsselskaper og skjermbilder fra en skoleplattform som overvåker elevene. Denne rapporten kan være til inspirasjon for alle som skal nå ut til folk som ikke liker å lese kjedelige rapporter. Spesielt hvis temaet egenltig ikke er kjedelig i det hele tatt, men har godt av å bli beriket med gode visuelle og tekstlige grep

Og så har vi EU-kommisjonen, som nylig har laget et prosjekt om KIs betydning for Europs forsknings- og innovasjonsøkonsystem: The Futures of Artificial Intelligence: Implications for Europe's R&I Ecosystem (DG RTD, 2026). Den er bygget opp i fire deler, og den siste, del 4, Scenarios and Opportunities, er den som bruker fortellinger for å få frem budskapet. 

Den beskriver ni nøkkelfaktorer som ble prioritert i en tverrfaglig samskapingsprosess: KI og mennesker i beslutningsprosesser, sosioøkonomisk ulikhet, utdanning og opplæring, teknologiske gjennombrudd, KI-sikkerhet, geopolitisk maktbalanse, endringer i mennesket selv, klimaendringer, og ressurskritikalitet. For hver faktor er det formulert et knippe fremtidsantakelser. og ut fra dette ble det utviklet fem scenarioer, med 2040 som horisont. De er: 

• The EU's «safety first» AI: pay-off in the long run, 
• A rearmed EU among the frontrunners in the global AI race, 
• EU attached to transnational global AGI and ASI networks, 
• Europe leads a unique AI revolution 
• Global AI winter. 

Jeg må også nevne rapporten fra del 3 i dette samme prosjektet, som strengt tatt ikke hører hjemme i denne scenariosjangeren. Den heter A Forward-Looking Analysis of European Industries' AI Use. Den analyserer utsiktene til KI-adopsjon i EUs næringsliv fram til 2030, og sånn sett er den en fremskriving, ikke et scenariosett.

Basert på flere ulike indikatorer og modenhetsmodeller blir Europas næringsliv gruppert i tre profiler, men ulike utfordrninger og behov knyttet til KI: innovasjonsledede sektorer (IKT, faglig og vitenskapelig tjenesteyting, helse, utdanning), operasjonelt kjernedrevne sektorer (industri, kraft, transport og lagring, finans og forsikring, bygg og anlegg), og service envelope (varehandel, overnatting og servering, administrative tjenester, kultur og underholdning). Hver gruppe fremskrives til 2030. 

1b. Sektorielle scenarioer

Det finnes noen eksempler på bruk av scenariometodikk med alternative fremtider i ulike sektorer, eller bransjer. Der de er  opptatt av å forestille seg hvordan fremtiden med KI vil bli på sitt område. Her kan vi finne flere interessante rapporter:

• Cedefops Preparing for 2040 om KIs innvirkning på "skills development", beskrevet i fire temmelig ulike scenarioer.
• EdTech Hub om utdanningssystemer i lav- og mellominntektsland, med syv sikre trender, syv mer usikre trender, og fem scenarioer.
• ARL og CNIs 2035 Scenarios: AI-Influenced Futures om KI og forskningsbibliotek
• Ada Lovelace Institute og Nuffield Council om genomisk helseprediksjon, en spennende og metodisk tung scenariorapport om medisinsk forskning og helse som jeg gleder meg til å lese.
• Den svenske ESO-rapporten Algoritmer för allmän nytta modellerer svensk offentlig sektor kvantitativt fram til 2044, og den kommer jeg tilbake til under kategori 5.

Jeg har prøvd å søke etter slike sektorielle KI-analyser og scenarioer for flere bransjer, men de virker ganske skjevt fordelt. Kompetanseutvikling, utdanning, helse, forskning og offentlig forvaltning er representert. Nesten alt er offentlig eller nært myndighetene, kanskje fordi det finnes et departement eller direktorat med mandat og budsjett til å bestille foresight. Mens det for forsikring, bygg og anlegg, juridiske tjenester, revisjon, regnskap, logistikk, varehandel eller industri er vanskelig å finne bransjeanalyser, og det er neppe fordi de ikke blir berørt av KI, eller står over for vanskelige utfordringer fremover.

Et annet viktig poeng er at disse scenarioene ikke lett kan sammenlignes på tvers av sektorer. Hver rapport har sin egen arkitektur, sine egne analyser av endringsdrivere og kritiske veivalg, som gir et antall scenarioer, og sine egne tidshorisonter. Man kan ikke lese noen av rapportene jeg har listet opp over i samme rammeverk, med unntak av EU-kommisjonens rapport del 3 som jeg nevnte over, som skårer et tjuetalls næringer på én og samme modenhetsskala, basert på tolv empiriske indikatorer, og plasserer dem i tre profiler med ulik forventet bane til 2030. Da blir det sammenlignbart på tvers av sektorer i den forstand at bygg og anlegg og finans kan sammenlignes mot hverandre i samme rammeverk og med samme begreper.

1c. Bruk av 2x2 aksekors, med et norsk bidrag

En mye brukt metode for å lage scenarioer er en modell med to variable som legges langs to akser, en vertikal og en horisontal. Det gir en 2x2-matrise med fire ulike kombinasjoner. Enkelt, men veldig effektivt hvis de to aksene representrerer viktige usikkerheter om fremtiden som er ulike og kan operere i ulike kombinasjoner. Metodisk er det best om begge aksene representerrer variabler som er styrt av ytre forhold, slik at alle fire kvadrantene er fremtidstilstander man tester strategier og tiltak opp mot. Eventuelt at begge aksene beskriver ting man kan påvirke, slik at alle fire fortellinger er resultat av bevisst og ønsket posisjonering for en virksomhet. En blanding fungerer dårligere.

Et eksempel på bruk av et aksekors og en 2x2 matrise er Word Economic Forums Four Futures for Jobs in the New Economy (WEF, jan. 2026). Aksene her er eksponentiell vs inkrementell KI-utvikling vertikalt, og begrenset KI-modenhet vs utstrakt KI-modenhet i arbeidsstyrke horisontalt Det gir fire kombinasjoner: Supercharged Progress, Age of Displacement, Co-Pilot Economy og Stalled Progress. 

Rapporten avsluttes med ni "no-regret»-strategier" som er hanldinger som fungerer uansett rute, og som nettopp er viktige funn som denne scenariometodikken kan brukes til å få frem. Tiltak som testes opp mot de ulike fremtidstilstandene, og viser seg å ha verdi uansett kvadrant, er det lavere risiko knyttet til å gjennomføre.

Det er også et interessant norsk scenariobidrag om hvordan KI-utviklingen pårivrker kompetansebehov i arbeidslivet. Det er Kompetansbehovsutvalgets temarapport "Framtidige kompetansebehov: Hvilken kompetanse trenger Norge for å lykkes med digital omstilling?" Det kommer fra et offentlig utvalg nedsatt av kunnskapsdepartementet, og handler om å gi anbefalinger om kompetansebehov for -tiltak, men på tvers av sektorer og bransjer, for KI vil vi finne over alt. 

Rapporten er ikke først og fremst en scenariorapport, men bruker flere ulike innfallsvinkler til å gi råd om kompetansebehovene knyttet til digitalisering og KI. Men kapittel 4.3 beskriver scenarioer satt opp i et klassisk 2x2 aksekors med to variabler og fire fortellinger om  ulike fremtider. Den vannrette aksen er omfanget av KI-integreringen, fra ny KI-vinter til KI som infrastruktur. Den loddrette akser er rollefordelingen mellom mennsker og maskin. KI som estatter ansatte, eller KI som komplementært verktøy. 

Resultatet er fire interessante framtidsbilder: Delvis interaksjon, Integrert samspill, Begrenset fortrengning og Omveltende automatisering, med en tidshorisont på rundt ti år. Fortellingene er ikke utbrodert med farger og eksempler, men det tenker jeg er en invitasjon til noen andre.

2. Prognosen: "Dette tror vi vil skje"

Det finnes andre måter å fortelle om fremtiden på enn scenarioer. Vi kan prøve oss med prediksjoner. Prediksjoner om fremtiden, brukes i mange andre sammenhenger der det gir mening å fremskrive seg til hvordan fremtiden vil kunne bli, basert på dagens trender. Så kan man skru litt opp eller ned på ulike variable for å illustrere hvordan en liten justering i dag kan få stor effekt om noen år, men hovedretningen er den samme. 

Regjeringens perspektivmelding hvert fjerde år om norsk økonomi, velferdsnivå, arbeidsmarked osv er en slik rapport. Og det finnes også en rekke andre ekspertutredninger og myndighetsnedsatte utvalg som har som jobb å fortelle hvordan fremtiden vil bli, og som ligger mye nærmere prediksjoner enn mer eller mindre spekulative scenarioer.

Når det gjelder store og raske teknologidrevne omstillinger som endrer verdikjeder og virksomhetsmodeller er slik fremskrivingsmetodikk mindre anvendbar fordi det er så stor usikkehet om både teknologiutvikling og markedsutvikling, så tidshorisonten kan bli veldig kort før fortellingen er blitt uaktuell. Et miljø som likevel tok sjansen på å spekulere og spå om fremtiden er de som har skrevet AI 2027 (AI Futures Project, april 2025). Den er en en fortelling om noen navngitte fiktive selskaper, som OpenBrain i USA og DeepCent i Kina , og beskriver utiklingen av kapabiliteter og nye anvendelser av KI i fortellingsform måned for måned, og med en forgrening mot slutten mellom en "race"- og en "slowdown"-variant av scenarioet. 

3. Ønsket fremtid: "Dette vil vi at skal skje"

Eksempler på slike mer normative fremtidsfortellinger er AI 2040: Plan A (AI Futures Project, juli 2026) og Europe 2031 (Juijn m.fl., juni 2026)

AI 2040: Plan A er laget av de samme som skrev AI 2027, men dette er i en helt annen sjanger. Det er riktignok flere scenarioer som settes opp mot hverandre i denne rapporten, men de er laget som normative fortellinger der Plan A er den ønskede utviklingen, mens alternativet, Plan B, C, D og S er i ulike grad uønskede eller direkte ødeleggende fremtider for menneskeheten. Forfatterne er eksplisitte: "Plan A is primarily a recommendation, not a prediction". Plan A for forfatterne er en internasjonal avtale mellom USA og Kina om å utsette superintelligens til 2040, kombinert med gjensidig innsyn i FoU, verifisering av regnekraft, en pause på toppekspertnivå i 2035, og en avskrekkingslogikk lånt fra nedrustningsavtaler og atomvåpenprogram. 

Og sånn sett er ikke dette et utviklingsverktøy for å utforske fremtiden fritt, men mer en metodikk for å  teste om forfatternes eget policyforslag overlever møtet med virkeligheten. Og sånn sett kan den samme metodikken elt sikkert brukes til utforske og teste også andre planer og ønskelister, for å se hvor gjennomførbare de er.

Europe 2031 er også en slik normativ fortelling om veivalg som blir tatt for å unngå en samfunnsskadelig KI-utviklining, men med et noe motsatt fortegn. Det går ikke så bra likevel. Her er fortellingen opptatt av hva vi ikke får til i Europa fordi vi ikke ser hva som kommer. Fortellingen er skrevet som en novelle, fortalt gjennom Caroline Dubois, en ung fransk policymedarbeider i Brussel, og Christian Vogt, en tysk gründer som har flyttet til San Francisco. Starpunktet er lanseringen av den kinesiske KI-modellen DeepSeek R1 i januar 2025 og ender i et rom i Washington våren 2031, der Europas skjebne avgjøres uten at Europa har noe å forhandle med.

Det interessante med denne fortellingen er at den tar EUs egne KI tiltak, det vil si suverenitetspakken, KI-gigafactories, håndhevelsen av AI Act, europeisk sky i offentlig sektor, og setter dem under press. For Norge er det også interessant at epilogen foreslår en koalisjon av mellommakter: Nederland, Tyskland, Frankrike, Norge, Storbritannia, Canada, Japan og Sør-Korea – som hver for seg har strategiske roller verdikjeden, og som har mer forhandlingsmakt sammen enn hver for seg. Rapporten er skrevet av et uavhengig utretningsmiljø.

4. Mulighetsrombeskrivelsen: "Fort eller sakte, samarbeid eller konflikt?"

How AGI Could Affect the Rise and Fall of Nations (RAND, juli 2025) og Exploring possible AI trajectories through 2030 (OECD AI Papers No. 55, feb. 2026) er rapporter som ligner på de alternative scenarioforellingene i kategori 1, men ikke setter fortellingene opp mot hverandre som helhetlige alternativer på samme måte. Disse rapportene har mer karakter av at scenarioene ikke er aktive politiske og regulatoriske veivalg, men mer handler om hvor fort den teknologiske utviklingen går, eller hvordan den utenriks- og sikkehetspolitiske utviklingen er. En slags krysning mellom perspektivmelding og scenarioer, kanskje.

Det blir ikke like levende og engasjerende fortellinger med denne tilnærmingen, men dette er grundige og systematiske rapporter fra tunge utredningsmiljøer med høy tillit. RAND-rapporten bruker to variable i et aksekors. Den ene er om KI-utviklingen sentraliseres eller desentraliseres. Den andre er om utfallet styrker eller svekker USA og USAs allierte (geopolitival outcomes-axis). Det munner ut i fortellinger om åtte ulike verdener, som har fått fargerike navn, fra Multilateral Coalition of Democracies Leads via blant annet Cold War 2, The Wild Frontier og Authoritarian Advantage, til Mushroom Cloud Computing, som er betyr krig.

OECD-rapporten Exploring possible AI trajectories through 2030 har jeg ikke lest ordentlig enda. Den omtales av andre som et bidrag som er veldig nyttig i virksomheters praktiske tilnæring til KI-strategier og konkrete KI-tiltak. Den har fire utviklingsbaner: Progress Stalls, Slows, Continues, Accelerates. Den løfter også frem ni kapabilitetsdimensjoner, OECDs AI Capability Indicators. 

Det gjør den til noe mer enn et scenariosett fordi den også kommer med et måleverktøy for KI.kapabilitet. Og KI-kapabilitet er en dimensjon stort sett alle de andre rapportene er opptatt av men som de ikke operasjonaliserer. Når den trekker inn disse dimensjonene kommer rapporten også opp med innovative variasjoner rundt de fire hovedscenarioene, med navn som narrow tool, simple agents, simple robots, socially-limited AI, forgetful AI, digital only AI, AGI og superintelligence. 

I en beslektet katerori fremtidsfortellinger hører OECDs ekspertgruppe om KI-fremtider (Assessing Potential Future AI Risks, Benefits and Policy Imperatives, OECD AI Papers nr. 27, 2024), som ikke presenterer scenarioer, men er en ekspertgruppe som har sett på rammebetingelser og rangert  topp ti gevinster, topp ti risikoer og topp ti policytiltak.

5. Modellen: "Hva sier tallene?"

Her er fortellingene tonet ned, om de finnes i det hele tatt, og poenget er økonomiske modeller og regnestykker. Det er alternativer, men scenarioer her har form av modellbeskriveler som gir ulike utfall. Det er fremskrivninger, men de blir ulike når modellenes forutsetninger skrus på, og modellene kan derfor være gode kilder for tall og struktur for den som vil lage gode scenariobeskrivelser, men trenger data som kan dokumentere de fargerike scenarioene.

Threshold 2030 - Modeling AI Economic Futures er et resultat av at 30 deltakere hadde en konferanse om KI sammen, høsten 2024 der de fikk utdelt tre scenarioer. De heter: Current AI systems, but with improved capabilities, Powerful, narrow AI systems that outperform humans on 95% of well-scoped tasks og Powerful, general AI systems that outperform humans on all forms of cognitive labor. En slags small, medium og large innenfor KI, med andre ord

Bank of International Settlements (BIS), har i sin årsrapport (BIS' årsrapport 2026, kap. I) en graf som presenterer fire scenarioer: Business as usual, bounded productivity boost, transformative AI og demand bottleneck. Det er ingen tilhørende fortelling der, men de har i hvert fall fått Terje Erikstad i Dagens Næringsliv til å skrive en god kommentarartikkel om den. Rapporten gjør også en interessant vri ved at scenarioet om at etterspørselen er flaskehalsen, "demand boottleneck", sier at KI kan føre til mindre vekst. Mens nesten alle andre pessimistiske scenarioer er pessimistiske fordi KI blir for kraftig, eller misbrukes, har BIS en egen fortelling om at teknologien kan svikte økonomisk fordi hver arbeider som blir fortrengt også er en tapt forbruker

Og så kan jeg nevne det internasjonale pengefondet IMFs rapport om Global Economic and Financial Implications of AI (IMF Note 2026/002). Litt tørr i formen, men ganske spennende fordi den gjør et interessant valg når det i motsetnings til mange andre holder rask kapabilitetsutvikling som en felles forutsetning for alle banene, men lar diffusjon være den strukturerende aksen. Den beskriver to baner – forsiktig baseline vs "runaway", over fem år, med anbefalinger sortert i finanspolitikk, pengepolitisk diagnostikk, makrotilsyn og internasjonal koordinering. Er IMF og BIS uenige? Vel, det er i hvert fall slik at mens IMF spør hvor fort diffusjonen går så spør BIS om rask diffusjon av KI kan undergrave sitt eget kundegrunnlag fordi kjøpekraften faller og veksten kan gå ned.

I denne kategorien vil jeg også trekke frem en rapport fra Sverige, som er den eneste nordiske jeg har funnet av dette slaget: Algoritmer för allmän nytta (ESO 2025:2, april 2025), skrevet av Magnus Lodefalk, Erik Engberg og Aili Tang. ESO er Expertgruppen för studier i offentlig ekonomi, som ligger under det svenske Finansdepartementet. De bestiller uavhengige rapporter om offentlig ressursbruk. Rapporten er ikke skrevet inn i KI-politikkdebatten, men inn i et budsjett- og bemanningsproblem. Spørsmålet er ikke om KI fortrenger arbeidskraft, men om KI kan dekke en arbeidskraftsmangel som demografien sørger for.

Metodisk er dette en datatung sektoranalyse der arbeidskraftsbehov og produktivitet simuleres fram til 2044, i fire scenarioer: baslinje, konservativt, hovedscenario og optimistisk. Alt annet enn KI holdes fast, både demografi, politiske reformer og geopolitikk. Uten økt KI-bruk vokser arbeidskraftsbehovet i svensk offentlig sektor med 15 prosent på tjue år, mens produktiviteten vokser med 4 prosent, altså 0,2 prosent i året. I hovedscenarioet, der teknologien fortsetter å utvikle seg moderat vokser arbeidskraftsbehovet bare med 4 prosent, mens produktiviteten øker med drøyt 15 prosent, rundt 0,7 prosent i året. I det optimistiske scenarioet, som også forutsetter at KI gjør robotikk anvendbar i omsorgstjenestene, faller arbeidskraftsbehovet 4 prosent under dagens nivå. Jeg tror vi har dataene til å kjøre en tilsvarende regneøvelse i Norge.

6. Metalaget: "Hva trenger vi av metoder og verktøy for å lage gode scenarioer?"

Hvor er verktøybutikken men de verktøyene som trengs? Hvor finner jeg gode råd og tips om hva som egner seg best, og hvordan jeg skal bruke dem når jeg ikke har gjort det før. Og siden dette handler om fremtiden, der ingen av oss har vært enda, så er det ikke ingen fasitsvar, men det er noen gode rammeverk for å gjennomføre slik prosjekter, og det finnes ting for helt ulike ambisjonsnivåer og kombleksiteter, både small, medium og large. 

Jeg ble veldig fascinert av en metodebeskrivelse om hvordan man gjør dette i praksis fra Assosiation of Resarch Libraries Futurescape Libraries AI-toolkit, Et praktisk opplegg for å gjennomføre fremtidsverksteder om KI.

Et bra norsk bidrag til metode- og verktøysamlingen om bruk av fremsyn og scenarioer er en artikkel av Åsmund Eikenes, min tidligere kollega i Halogen, som har skrevet i Stat og styring om: "Om språk i framsynsarbeid – utforming av aksekors for slagkraftige scenario". Dette er en veldig fin artikkel om konkrete erfaringer han har gjort med å identifisere og velge ut gode aksekors når du ønsker å lage noe som tilfører verdi til en prosess med den metoden.

Et annet, og ganske teoritungt bidrag til diskusjonen om hvordan vi best jobber med usikre fremtider er RANDs rapport om "Artificial General Intelligence Forecasting and Scenario Analysis - State of the Field, Methodological Gaps, and Strategic Implications" fra mars 2026. En gjennomgang av ulike metoder som brukes, som ekspertundersøkelser, prediksjonsmarkeder, compute-baserte modeller og scenarioanalyse. Den dokumenterer styrker og svakheter ved hver av dem, men nekter å anbefale en bestemt modell. Det er avhengig av mål og kontekst.

Jeg vil  til slutt nevne et helt annet type eksempel, finske Sitras rapport "Digitalisation and AI in public administration - International examples and best practices". Eksempler og beste praksiser er det denne rapporen er. Den har kartlagt internasjonale eksempler og beste praksis i offentlig forvaltning, men trekker også inn en fremtidsvisjon: agent-staten, der KI-agenter ikke bare er verktøy for saksbehandlere og fageksperter, men de er aktører i selve forvaltningsprosessen. Dette beskrives i form av tre grader av å overføre myndighet til KI-agenter, opp til en «meta-agent-stat» der agenter danner nettverk seg imellom. Det er en av få konkrete beskrivelser av hvordan forvaltningens arbeidsform, og ikke bare dens verktøykasse, kan forbedres med KI.

Regjeringens forenklingsstrategi for næringslivet

Regjeringen la før sommerferien frem en ny strategi som skal gi næringslivet en enklere hverdag, med overskriften "Enklere, mindre, bedre".  Den har sneket seg litt under oppmerksomhetsradaren for mange, tror jeg, for den kom i slutten av juni, i skyggen av stortingsinnspurt og Fotball-VM.

Selve dokumentet er kort, på under 20 sider, og er spartansk utformet, uten ordenlig forside og et eneste bilde, figurer, grafer, og ikke engang en riksløve. Her har man ikke kastet bort statens penger på pynt. Eller kanskje den måtte ut før den var helt ferdig, også tekst, gjennomføringsbeskrivelser og plassering av ansvar kan tyde på at det ikke ble helt ferdig.

Men et forord fra nærings- og fiskeriminister Cecilie Myrseth er der, riktignok uten andre statsråder som medavsendere slik det ellers gjerne pleier å være når flere statsråder må samarbeide. Og selv om strategien ikke virker helt ferdigtenkt, og hvordan man rigger seg for å jobbe med denne type organisatorsk, juridisk og digital kompleksitet ikke kommer så klarat frem, så er det flere interessante erkjennelser her som det blir spennende se hvordan tas videre. For å ta det i tur og orden, fra hva som har vært før, til hva som skal gjøres nå:.

Forenklingenes evolusjon

Den nye regjeringensstrategien er ikke den første forenklingsstrategien i historien, og også den sittende regjeringen har jobbet med forenklinge før. Men den nye strategien bryter med en 15 år lang tradisjon ved at den ikke inneholder et tallfestet kronemål for hvor mye næringslivets kostander skal ned. Første slike kronemål kom under Stoltenberg II i 2011 og lovet 10 milliarder i årlige besparelser for næringslivet innen 2015. Norge hadde fått en annen regjeringen i 2015, men den videreførte besparelsesambisjonene, og la på enda mer. Solberg-regjeingen kunne derfor fortelle at besparelser på 17 milliarder kroner for næringslivet ble nådd i 2017. 

Regjeringen publisert rapporter om disse tiltakslistene, om hva som ble gjennomført, og hvordan det summerer seg opp til de millardbeløpene som var lovet. Her er rapporten for 2011-2017 som redegjør for 17 milliarder i besparelser, og her er her er rapporten for 2017-21 som redegjør for ytterligere 10,7 milliarder i besparelser for bedriftene. Det er lange lister med tiltak, til dels små beløp, og noen store, og den siste rapporten er hele 5 milliarder av de 10,7 milliardene noen mer eller mindre gode anslag på tidsbesparelser på grunn av flere suksessive forbedringer i AltInn. Så, litt smått og stor om hverandre, og litt ulikt presisjonsnivå.

Så må det også nevne at disse tallene gjelder besparelser knyttet tiltakene i rapporten, ikke summen av alle rapporteringsbyrder for næringlivet. Nye rapporteringsbyrder og lovkrav til bedriftene, knyttet til for eksempel hvitvaskingsregelverk, GDPR, åpenhetslov, likestillings- og diskrimineringslovverk er nevnt som i rapportene som noe som øker rapporteringsbyrden, men de er ikke regnet på. Så når ulike regjeringen sier de har forenklet for et tallfestet beløp, men små og mellomstore bedrifter likvel klager på at de opplever mer byråkrati, og at rapporteringsbyrden har blitt større, så kan den siste opplevelsen være helt riktig. Summen av byrder kan ha økt, til tross både noen gode tiltak og gode intensjoner.

Ambisjoner som ikke ble nådd: 2021-25

Når vi så kommer til Støre-regjeringen ambisjoner om å forenkle vekk ytterligere 11 milliarder i kostnader for bedrfitene innen 2025, så forteller den siste rapporten om Forenknlingsarbeidet for næringslivet 2021-25 at slik ble det ikke. Målet som ble fastsatt i regjeringsplattfomen fra Hurdal ble ikke nådd. Rapporten etter 4 års innsats har funnet forenklinger som summerer seg til bare 7 milliarder kroner, men da har den tatt inn både tiltak som ikke var med i planen, og ting som ikke ennå er gjennomført, som 1 milliard spart med obligatorsk bruk at e-faktura i privat-privat transaksjoner. Obligatorisk efaktura er sikkert et bra tiltak av hensyn til både kriminalitetsbekjempelse og sikkerhet, men det er strengt tatt ikke en forenkling, men et nytt pålegg til næringslivet. 

Det er også interessant å lese i den siste rapporgen hvordan tiltak under Kommunaldepartementet, som forenklinger av prosesser for plan og bygg, og tiltak under Samferdselsdepartementet, som digitale informasjonstjenester og Vegportalen, har fått større plass i foreståelsen av hva forenklinger for næringslivet handler om. Når de mest bedriftsnære tjenestene, som regnskap, revisjon, selskapsetablering, meldinger om selskapshendelser osv allerede er digitaliserert, og vi har forlengt har forlatt det papirbaserte på andre områder, så slipper vi opp for tiltak der vi erstatter papirbaserte rapporteringsprosesser med nye digitale tjenester som gjør akkurat det samme, men raskere. 

Når vi slipper opp for enkle forenklinger må vi gå løs på ting som er vanskeligere, og vanskelige ting i forholdet mellom myndigheter og næringsliv er det mer enn nok av. Men det krever andre måter å jobbe på, fordi det er mer komplekst. Det kan være lovverk som overlapper og ikke henger sammen. Det kan være innrapporteirng av samme opplysninger flere steder, eller at det man innrapporterer strengt tatt ikke brukes til noe, og kan fjernes. Eller det kan være å legge til rette for digitale økosystemer og tjenester om gjør det mulig å automatisere innrapporteringer ved å hente data direkte fra fagsystemer, eller å bruke data som allerede er delt i andre sammenhenger. 

Digitale øksystemer og deling av data

Det kan høres enkelt ut, men i en offentlig forvaltning er det ikke uten videre enkelt å edle data på tvers av sektorer og nivåer, eller å bygge digitale løsninger som virker på tvers. Og selv om det er mulig rent teknisk, er det ikke nødvedigvis enkelt juridisk, organisatorsik eller budsjettmessig. Lover og budsjetter styres av sektorer. 

I en urolig verden med klimaendringer, sikkerhetsutfordringer og organiserert kriminalitet er det dessuten mange ting politikere tenker at de ønsker å regulere mer, og skal man regulere mer, og føre mer tilsyn, så må man stille krav til virksomhetene om å opplyse om ulike ting. Slik at de kan legges i offentlige registre. For hvert nye problem som skal løses kan vi få krav om å lage et nytt offentlig register. Hva med et bærekraftsregister, et kundekontrollregister , eller et materialforbruksregister? 

Brønnøysundregistrene har i dag 17 registre, og kan sikkert lage enda flere hvis de får mer penger. Men et nytt register for hvert nye samfunnsproblem er neppe veien å gå. Og i hvert fall ikke hvis mye av denne informasonen allerede finnes i andre registre, eller i bedriftens it-systemer, og blir delt med leverandører, partnere og banker. Da er jo ikke utfordringen å utvikle nye rapporteringsløsninger og registre, men å automatisere datainnhenting og deling av det som allerede finnes, og sørge for at de som trenger data som allerede finnes kan få tak i den. Men hvordan gjør man det? Og hva koster det? Og er det på toppen mulig å skape noen verdier for næringslivet og samfunnet av å ha disse dataene i delbar form?

Når problemet ikke lenger er at den enkelte prosess er manuell og papirbasert, men at lover og forskrifter har overlappende eller motstridende krav, at samme begrep har ulik betydning i ulike lover, at det er for dårlig koordinerte tilsyn og mangelfull datadeling mellom tilsynsmyndighetene, at det er dårlig datakvalitet i registrene som gjør at informajonen ikke kan brukes, eller rett og slett at man ikke har tid til å følge opp all den informasjonen man faktisk har, hva da? Vel, det er den type redefinering av retningen og virkemidlene en ny forenklingsstrategi må komme med. Og den må tydeliggjøre hvem som tar ansvaret for å rydde opp.

Fra plikt til flyt: Strategi 2026-29

Og da er vi tilbake til den nye forenklingsstrategien. Gir den oss dette moderniserte blikket på hvordan utfordringsbildet og løsningsmulighetene ser ut? Og beskriver den et målbilde, noen prioriteringer og noen ansvarsplasseringer som bidrar til en realistisk og farbar vei for å faktisk få det til? Det man kan kalle en strategi?  

Svaret er vel perspektivet og analysene er blitt mye bedre, mens det som handler om hvem og hvordan det skal gjennomføres ikke er så lett å få tak på. Litt om begrepene og overskriftene. Strategien bruker begrepene "enklere, mindre, bedre" på forsiden og i et forord fra næringsministeren, der enklere handler om at det skal bli enklere å drive bedrift når vi får effektiv dataflyt og automatisert behandling av data. Det skal bli mindre kostander for bedriftene i form av rapporterings- og etterlevelseskostnader. Og bedre handler om at myndighetene må bli bedre til å sørge for at opplysninger som allerede er delt fra bedriftene må kunne brukes vider av myndighetene.

En annen vel så viktig overskrift og forklaring på hva strategien ønsker å oppnå finnes i rapportens underkapittel "Fra plikt til flyt", et begrep som som forklarer problemforståelsen regjeringen legger til grunn, og som jeg tenker er en god retningsbeskrivelse. Der sier dokumentet at:

"For å øke produktiviteten og konkurranseevnen til norsk næringsliv vil regjeringen samarbeide med næringslivet om et langsiktig målbilde for å øke automatiseringsgraden i bedriftene og forbedre samspillet mellom næringslivets og myndighetenes systemer. Målbildet, som benevnes «Fra plikt til flyt», vil ta utgangspunkt i de byggesteinene som er på plass eller under innføring – blant annet pliktig digital bokføring og digitale virksomhetslommebøker – og identifisere nødvendige tiltak. 

Aktuelle tiltak som støtter opp under automatisering, kan være videreutvikling av standarder, insentiver for økt bruk og deling av data fra offentlig sektor. Sentralt i et slikt målbilde er også muligheten for at opplysninger kan kontrolleres mot flere kilder i nær sanntid, og at revisjonsspor kan følge med, noe som reduserer muligheten for manipulasjon og svindel. Dermed blir effekten ikke bare forenkling, men også forebygging av økonomisk kriminalitet. 

På enkelte områder kan det være mulig at rapporteringen bortfaller helt, selv om myndighetene fortsatt har behov for informasjonen. Et eksempel er at myndighetene henter informasjonen direkte fra transaksjonsdata eller får direkte tilgang til særskilte data hos virksomhetene. Når digitale virksomhetslommebøker er etablert, vil myndighetene kunne hente informasjon direkte fra disse."

Digitale virksomhetslommebøker, Tilda og fagsystemer

Budskapet i "plikt til flyt"-analysen er at myndighetsrapportering kan være byrdefullt for bedriftene, og i noen tilfeller unødvendig, men at mye av det som gjøres i bedriftene med å samle inn, forvalte, aggregere og kvalitetssikre opplysninger gjøres uansett. Av den enkle grunn at virksomhetes egen ledelse, styre, bank, kunder, leverandører og eiere også trenger informasjon som gjør det mulig å ser bakover og planlegge fremover. Bedriftene har digitale systemer for å ivareta disse behovene, og det er disse dataene som uansett er utgangspunktet for å kunne drive med myndighetsrapportering. Statens strategi må derfor være å sørge for at dette ikke blir ekstraarbeid på toppen, men kan bygge på det som allerede finnes av data og digitale systemer. 

Strategien fremhver derfor standardiserte fagsystemer og samarbeid med fagsystemleverandørene til næringlivet for å komme videre. Det er bra. Dokumentet har også veldig tro på utviklingen av digitale virksomhetslommebøker gjennom nytt EU-regelverk som en bærer av ulike attester, sertifikater, kvalifikasjonsbevis, og rett og slett alt mulig av dokumetasjon på at man er lovlydig og ordentlig. 

Både digitale fagsystemer og digitale virksomhetslomebøker er bærere av virksomhetsdata, og kan tilgjengeliggjøre data åpent og automatisk mellom to parter som ønsker å dele, slik at det ikke er snakk om noen innrapporteirng, men at myndighetene selv henter data når den trenger dem. Så i sted for å si at nye offentlige registre skal løse alt, eller bruke av standardiserte fagsystemer skal løse alt, eller virksomhetslommebøker skal løse alt, så må disse tre måtene å oppbevare viktig informasjon på eksistere sammen i et mest mulig effektivt økosystem av data og tjenester. Den erkjennelsen er viktig.

Jeg synes også det er oppmuntrende at stategien har fått et eget kapittel 6 om "Bedre tilsyn" som beskriver gevinstene ved at tilsynsetatene deler data med hverandre og andre kontrollmyndighter, og viktighten av å bruke den felles datadelingsløsningen Tilda som verktøy for å tilgjengeliggjøre og dele data. Strategien sier at:

"Tilsynsmyndigheter skal i størst mulig grad benytte data som allerede er tilgjengelig i offentlige registre og digitale systemer, fremfor å kreve manuell innrapportering fra virksomhetene. Der digitale data gir tilstrekkelig informasjon, skal antall fysiske tilsynsbesøk reduseres. Automatisert datafangst skal bidra til at tilsynsmyndigheten er bedre forberedt og at tilsynene blir mer målrettede når fysiske besøk likevel er nødvendige. For næringslivet selv er det verdifullt å få tilgang til egne tilsynsdata i Tilda for å kunne dokumentere regelverksetterlevelse overfor sine kunder og forretningspartnere på en effektiv og troverdig måte."

 Det uforløse i strategien

Så er dessverre ikke alt i orden fordi det er skrevet en ny strategi og selv om mye som står der er godt tenkt. Det kan nesten virke som noen ga opp da strategien skulle beskrive hva man faktisk gjør for å oppnå den koordingen og styringen som kreves for å nå ambisjonene. En digital strategi som forenkler for bedriftene ved å legge opp til å hente dataene der de finnes, og ikke gjennom tradisjonell rapportering, er ikke gratis for staten. Den forutsetter at staten er organiserert slik at dette er mulig å få til, og det krever at det tilrettelegges for et digitalt økosystem som kan hente data og forvalte en helt annet type digital dataflyt.

Knappere økonomiske rammer gjør at det verken er penger eller kapasitet nok til å gjøre alt samtdig heller, så en eller annen prioriteringsprosess må det også være, der tiltak som kan gi stor samfunnsmessig gevinst må prioriteres. Noen plan for en slik prioritering er det ikke i strategien. Det er riktignok fem indikatorer for hvordan effekten av forenklingene skal måles:

• Reduksjon i næringslivets samlede tidsbruk knyttet til rapporterings- og dokumentasjonskrav
• Reduksjon i antall rapporteringsplikter som leveres på papir
• Økning i antall automatiserte rapporteringer (maskin-til-maskin)
• Økning i gjenbruk av data
• Færre særnorske byrder sammenlignet med EU 

Men igjen av disse indikatorene er utstyrt med måleverdier, nullpunkt eller frister, så vi vet ikke akkurat hva som skal måles eller hvordan det skal måles. Det antydes at Oppgaveregisteret skal utpekes som hovedverktøy for denne målingen, men strategien slår fast at det da er snakk om et "oppdatert og mer komplett oppgaveregister", ikke det vi har nå. Når måleverktøyet mangler og det er ikke satt noen tidsfrist, noen ansvarlig eller noen prosess for å gjøre det, er det ikke lett å vite hvordan en suksess ser ut.

Forenklingsstrategiens foreløpige marsjordre for å arbeide med forenklinger er å gi departementene og etatene en del "aktivitetsplikter" når det gjelder å gjennomgå regelverk, sikre digitalt førstevalg i nytt regelverk, utarbeide interne forenklingsplaner og rapportere årlig på status og gevinster. Etatene skal modernisere prosesser, utvikle API-baserte tjenester, sikre deling og gjenbruk og identifisere overlappende krav. Det står ikke noe om når disse forenklingsplanene skal foreligge, hvem som skal godkjenne dem, hvor og hvordan de skal kommuniseres utad, eller hva man gjør hvis to sektorer lager planer som ikke lar seg forene. Hvem bestemmer når ansvar overlapper, eller når det er hull som ikke dekkes?

Ledelse og koordineringsanvar

Slik jeg forstår det er "Fra plikt til flyt" først og fremst å lage et fremtidig målbilde som ennå ikke finnes, men som skal utvikles i samarbeid med næringslivet, fagsystemleverandører og andre berørte. Berørte finnes det fryktelig mange av, både på myndighetssiden, der både stat og kommune må bidra til forenkling, men også i næringsliv, næringslivsorganisasjoner, og hos ulike digitale muligjørere og leverandører. Å lage et felles målbilde kan derfor ta lang tid. Vi får håpe det er tenkt på en fremdriftsplan for dette. Men en slik plan med aktiviteter og frister finnes ikke i forenklingstrategien.

Noe som er en god retning og ambisjon helt overordnet, risikerer derfor å bli lammet i gjennomføringsfasen dersom det ikke kommer en tydelig plassering av lederansvar og beskrivelse av rollene til de ulike som må bidra. Sannsynligivs må innsatsen også deles opp i noen håndterbare gjennomføringsbiter der man for eksempel skiller mellom hva som er nasjonale "fellesløsninger", det vil si digitale ressurser og løsninger som går på tvers av sektorer og bransjer og må styres fra et sentralt sted, og hva som best håndteres av de ulike sektorene og bransjene selv i utgangspunktet, men der man må ha noen koordineringsroller og sjekkpunkter.

Norsk offentlig forvaltning er sektorisert og byggesteinene i det digitale økosystemet er spredt, kanskje for spredt. I budsjettprosessen kjemper statsråder og etatsdirektører for sine egne satsingsforslag, men det er ikke alltid lett å få øye på hvem som kjemper for fellesløsningene, eller som tar orkestratorrollen på toppen. Da Rikrevisjonen undersøkte måloppnåelsen når det gjelder statens tilrettelegging for deling og gjenbruk av data (Dok. 3:8, 2023–2024) slo de fast at det i dag ikke er et departement som har tatt styringsansvaret, eller en orkestratorrolle. Og at konsekvensen er at vi ikke når de høye politiske ambisjonene som er satt for verdiskaping og effektivisering gjennom datadeling.

Den rapporten fra Riksrevisjonen hadde også en bred omtale av Tilda, datadelingsløsningen for deling av tilsynsdate. Den beskrev mangelfull måloppnåelse for ambisjonen om å dele tilsynsdata digitalt fordi mange har anvar for hver sin bit, det vil si hver sine tilsyn, men det å bygge løsningene som gjør at man kan dele og gjenbruke data er ikke et tydelig ansvar hos noe departement. Og for få i sektorene tar ansvar for å dele sine data i et felles system. Da går vi glipp av både samfunnsgevinster og forenklingsmuligheter. Det samme gjelder forenklinger for næringslivet. Uten tydeliggjøring av hvordan arbeidet skal styres og koordineres ovenfra, og hvordan køen av ulike gode ønsker skal organiseres og finansieres, så er det stor fare for at den nye forenklingsstrategien bare blir et tilløp uten hopp.