8 statlige systemproblemer

Byråkrati- og sløserikritikk er i vinden både i Norge og internasjonalt. I en tid der vi både må prioritere hardere og omstille raskere er det viktig å finne ut hvordan vi kan få mer ut av pengene, fagkompetansen og arbeidskraften, og fjerne hindringene for å få det til.

Men hva er disse hindringene? Er problemet dumme. late og ineffektive byråkrater som helst  vil gjøre jobben sin akkurat slik den er i dag? Eller er det politikerne våre som ikke evner å gjøre krevende prioriteringer, trekke inn privat sektors innovasjonsevne, eller evner å organisere forvaltningen mer hensikgsmessig for å løse problemer på tvers av sektorer og nivåer?  

Dårlige politikere eller dårlige byåkrater? Eller er det for enkle svar på komplekse og sammensatte problemer? Er det noen systemegenskaper, som handler om på vilken måte innsikt fanges og brukes, hvordan viktige beslutninger på tvers av sektorer blir tatt, og hvordan man jobber med forutsetningene for en vellykket gjennomføring. Kanskje disse leddene ikke er godt nok tilpasset problenene som skal løses? Og som tvinger fram mer sektorisering og mer kortsiktighet selv om alle egentlig ønsker seg noe annet?

En rapport fra Riksrevisjonen

Riksrevisjonen har nå i juni lagt fram en ny rapport som jeg synes bidrar til å gi oss bedre svar på disse spørsmålet. Det er jo strengt tatt ikke noen uengighet om at det økonomiske handlingsrommet vil krympe ytterligere i årene som kommer når det blir enda flere eldre og færre yngre, og det er behov for økte forsvarsutgifter. Erkjennelsen av at vi er for dårlige til å løse problemer på tvers av sektorer, og med bruk av teknologi, er også ganske sterk, tror jeg. Mange bra dokumenter, for eksempel den felles departementsstrategien, slår fast at bedre løsninger på problemer som utenforskap blant unge, energi og klima, helhetlig sikkerhet og beredskap, og mer helhetlige helse og omsorgstjenester, krever bedre måter å samarbeide på og sterkere gjennomføringsevne.. 

Men hvorfor får vi ikke til bedre løsninger når alle egentlig er enige om dette er så viktig? Hvorfor får vi ikke mer ut av ressursene vi setter inn? Jakten på bedre svar på disse spørsmålene er jobben Riksrevisjonen har tatt på seg i rapporten "Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetens arbeid med å sikre effektiv ressursbruk i offentlige sektor". Den skuffer nok de som er på jakt etter enkel og lettvinte svar om udugelige byråkrater og ledere i forvaltningen, mens den gir noe mer støtte til de som peker på at det er et politisk ansvar at det ikke blir gjor mer. Men rapporten forteller også at det ikke er enkelt å omstille og omrigge et stort utrednings, beslutnings, og gjennomføringssystem i staten sik at det er i stand til å håndtere det største utfordringene bedre. Det er mange bevegelige deler som skal passe sammen, og det må ledes fra toppen.

På tvers av siloene

Men først og fremst er dette en rapport som vil oppmuntre og gi energi til alle som er opptatt av tenke på tvers av siloer og nivåer, og ønsker å utvikle metoder og verktøy som fungerer bedre for å utrede, beslutte og gjennomføre nødvnedige endringer. Kanskje man skal løse noe sammen, men trenger bedre arbeidsmåter og verktøy for å få det til i praksis? Kanskje man må flytte ansvaret fra et sted til et annet, men uten å miste noe verfifullt? Kanksje utfordringen man skal løse er kompleks, i den forstand at hvis man flytter på noe et sted, så får det konsekvenser et annet sted man ikke har full oversikt over. Hvordan skal man kartlegge dette, og kanskje teste virkningene i kontrollerte omgivelser? Hvordan kan man eksperimentere, prototype og pilotere der man ikke kan utrede seg fram til svarene?

En grunn til at disse hindringene som skyldes sektorisering får mer oppmerksomhet enn før er selvfølgelig digitaliseringen, som har muliggjort datafangst, forvaltning, deling og anvendelser av data som som går på tvers av de sektorene man tar beslutninger i. Vi snakker ofte om digitale økosystemer, det vil si digitale løsninger for å dele og bruke data, ofte på kryss og tvers av organisatoriske grenser, men og der både komponentene og dataene man bruker og deler har mange eiere og tilhører flere sektorer. Hvis to sektorer prøver å beslutte ulike ting, for eksempel om begrepsbruk eller om prinsipper for deling av data med hverandre, så kan det blir store problemer. 

Hva slags verktøy og virkemidler har offentlig sektor i møte med denne type tverrgående utfordringer, og hva mangler? For å kunne kunne svare godt på det er det nyttig å finne ut hva de størstre hindringene for effektivisering og omstilling er i dag, så blir det lettere å finne måter å jobbe bedre på når man vet hvilke probelmer man skal løse. Det er denne jobben Riksrevisjonen har tatt på seg i sin nye rapport om effektiv ressursbruk i offentlige sektor. Riksrevisjonen peker på åtte slike systemproblemer:

1. Svakheter i statsbudsjettprosessen

Først på listen er svakheter med helheten i statsbudsjettprosessen. Statsbudsjettprosessen er Norges viktigeste politiske prosess fordi den binder mye annet sammen, på godt og vondt. I rapporten peker Riksrevisjonen på fire ulike forhold som skaper problemer: At det mangler insventiver for å fremme innsparings- eller kuttforslag i budsjettprosessen, at det sektorovergripende perspektivet ikke ivaretas i prosessen, at det er et fravær av tydelige føringer om hva som skal prioriteres ved inngangen til budsjettprosessen, så alt blir like viktig, og at store statlige investeringer ofte mangler gode og realistiske minimumsløsninger, slik at vi ikke må velge mellom noe veldig stort og dyrt, eller ingen ting.

For å ta det med sektorovergripende hensyn i budsjettprosessen. Riksrevisjonen er veldig tydelig og slår fast at:

"Undersøkelsen viser at sektorprinsippet kan være et hinder for effektiv ressursbruk og helhetstenkning. Et eksempel som fremheves er finansieringsmodeller for ulike tiltak. Flere departementer peker blant annet på at det er utfordrende å gjennomføre tiltak som går på tvers av sektorområder og forvaltningsnivåer. I slike tilfeller kan dette bidra til at effektiv ressursbruk på tvers får mindre plass i prioriteringene i den enkelte sektor."

Eller for å si det på en annen måte: Den enkelte sektors egoisme og manglende hensyn til hva andre driver med, gir dyre løsninger som ikke er bærekraftige på sikt. Mange gode løsninger blir aldri noe av fordi de berører flere, og derfor ikke har noen egentlig "eier". Da prioriterer statsrådene og departementene sine egne ting i stedet.  

Riksrevisjonens rapport peker minner også om noe annet viktig. Selv om Finansdepartementet har bestilt og DFØ har skrevet gode rapporter om svaheter i budsjettprosessen i staten tidligere, og nevnt akkurat de samme svakhetene, så har det så langt ikke blitt fulgt opp. Arbeidet har rett og slett ingen tidsplan, og kanskje ikke noen som brenner nok for å få det til.

2. Departementene mangler god informasjon om ressursene i staten brukes effektivt

Her pekes det på at de statlige virksomhetens resultatrapportering mangler både god og systematisk informasjon og gode vurderinger om ressursbruken er effektiv. Rikrevisjonen skriver at:

"Virksomhetenes årsrapport er et viktig underlag for departementets rapportering til Stortinget. DFØ skriver i sin veiledning at årsrapporten bør inneholde en vurdering av effektiv ressursbruk. Virksomhetene bør da vurdere om virksomheten er kostnadseffektiv, altså at den «gjør tingene riktig», og om virksomheten er formålseffektiv, altså at den «gjør de riktige tingene".

I tillegg skriver Riksrevisjonen om hvordan de har gjort mer enn å bare lese årsrapporter. De har i tillegg kartlagt den skriftlige styringsdialogen mellom 28 underliggende virksomheter og deres overordnede departementer for årene 2023 og 2024. Gjennomgangen viser at at det riktignok er en helt generell omtale av kravet til effektiv ressursbruk i alle tildelingsbrevene, men at bare om lag halvparten av tildelingsbrevene inneholder konkrete krav tilpasset virksomhetens egenart. Med andre ord har man samme type fraser om at effektiv ressursutnyttelse er viktig i mer krevende tider, men ingen egentlig eierstyring og prioritering som er tilpasset det virksomheten faktisk gjør. Da blir alt like viktig.

3. Det er vanskelig å sammenligne informasjon på tvers av sektorene

Hvordan vet en statlig virksomhet om den er effektiv i utøvelsen av arbeidet dersom man ikke har noen andre å sammenligne seg med? I følge Riksrevisjonen er vi ikke særlig gode på å fremskaffe data som er strukturert slik at vi kan gjøre gode sammenligninger på tvers. Dette skyldes flere ting, både når det gjeder å prioritere og fremskaffe data, standardierte måter å fremstille dem på, og systemene for deling og sammenligning, men en interessant ting Rikrevisjonen også peker på er manglende hjemler for deling av data internt i staten:

"Riksrevisjonen merker seg også at hjemmelsgrunnlag for å dele data mellom virksomheter i staten oppfattes som en hindring for å kunne videreutvikle en løsning for benchmarking. Finansdepartementet opplyser at DFØ utreder hva som trengs av hjemmelsgrunnlag for effektiv tilgang på relevante data. Departementet har hatt dialog med DFØ om ulike løsninger for hjemmelsgrunnlag, og har bedt DFØ om å utarbeide et grundigere kunnskapsgrunnlag. I dialog med Riksrevisjonen skisserer DFØ behov for mer detaljerte regnskapsdata, inkludert fakturadata, samt data om ansatte og organisering i staten.

DFØ ønsker en hjemmel som gir tilgang på samt adgang til å analysere slike data på et mer finmasket nivå enn i dag. Riksrevisjonen konstaterer at Finansdepartementet og DFØs arbeid med å fremskaffe, standardisere og tilgjengeliggjøre data fra statlige virksomheter til analyseformål og evaluering har pågått over mange år, men at det fortsatt ikke er godt nok tilrettelagt. Riksrevisjonen vil påpeke at dersom staten ikke har et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag til å vurdere hvor man kan effektivisere, og til å vurdere resultatene av det pågående effektiviseringsarbeidet, så kan det føre til at helheten i arbeidet ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Det vil også gjøre at informasjonen ikke er tilstrekkelig til at man kan prioritere mellom ulike mål."

Hvis jeg forstår dette riktig er det også de samme juridiske barriere som hindrer innsikt i statens anskaffelser etter at oppdrag er tildelt, og hva som skjer i forholdet mellom offentlige kunder og deres private leverandører. Det er jo bra at vi har åpne anbud, og vi vet hvem som vinner og hvem som ikke vinner slike konkurranser, men vi trenger også mer kunnskap om forholdet mellom kunder og leverandører på mer aggregert og systemisk nivå. Og vi trenger mer kunnskap om hva som skjer etter at kontrakter er tildelt. Skjer det endringer underveis? Blir det som var lovet levert? Er det overskridelser, og hva skyldes de? Her er det helt åpenbart mye penger å spare på bedre innsikt og mer åpen informasjon. DFØ har påpekt det flere ganger, men av en eller annen grunn skjer det ikke.

4. For små gevinster ved digitalisering

Selv om en viktig del av begrunnelsen for både store og små digitaliseringstiltak i staten er at det skal gi samfunnsøkonomiske gevinster, bedre brukeropplevelser, og også spare penger og frigjøre arbeidskraft, er det vanskelig å se spor av de økonomiske gevinstene i tallene. Riksrevisjoner viser til gode vurderinger fra både Digitaliseringsdirektoratet og DFØ, og skriver at:

"I Digdirs rapport Rikets digitale tilstand 2019–2024 vurderes nivået på gevinstrealiseringen av digitalisering i offentlig sektor å være for lavt. I tillegg viser rapporten at andelen virksomheter som ikke har en systematisk tilnærming til gevinstrealisering, har økt gjennom strategiperioden 2019–2024.

Det fremgår også av DFØ-notat 2025:3 Utfordringsbildet i forvaltningen at digitalisering ses på som sentralt for å effektivisere offentlig sektor, men at de store effektiviseringsgevinstene så langt lar vente på seg, og at produktivitetsveksten fortsatt er lav. Den gjennomgående utfordringen ser ut til å være at teknologiske innovasjoner ofte forutsetter til dels store endringer i organiseringen, arbeidsprosessene og rutinene for å oppnå effekt. I notatet peker DFØ på at det kan være særlige utfordringer dersom tiltaket og forventede gevinster omfatter flere virksomheter eller sektorer".

Denne vurderingen forteller vel egentlig at man jobber med digitaliseringsprosjekter på feil måte mange steder. Teknologinnføringen i seg selv blir hovedsaken, mens organisering, arbeidsprosesser og rutiner, og det som ellers må gjøres for å få realisert gevinstene, ikke er høyt prioritert, og særlig ikke når det skal jobbes på nye måter på tvers av virskomheter og sektorer. Verktøykassen man benytter seg av er sannsunligvis ikke komplett nok for å løse oppgaven. Man kan jo være dårlig på gjennomføring selv om er gode til å utrede.

Kanskje en del virksomheter glemmer å svare på spørsmål 6 i utredningsinstruksen om "hva er forutsetningen for en vellykket gjennomføring?". Kanskje har man ikke en god nok gjennomføringsprosess i det hele tatt? Det er i hvert noe mystisk som skjer med gevinstene som ble lovet, slår Rikrevisjonen fast. 

Et annet punkt i dette kapitlet om manglende gevinstrealisering peker på at digitale teknologier nødvendiggjør at man jobber på andre måter enn før på tvers av sektorene, der Riksrevisjonen blant annet skriver:

"Riksrevisjonen er innforstått med at det kan være krevende for offentlig sektor å håndtere den raske teknologiutviklingen. Etter Riksrevisjonens vurdering er det derfor avgjørende at digitalisering og forvaltningsutvikling ses i sammenheng, også på tvers av sektorer, slik at man tilpasser organisering og arbeidsformer til ny teknologi for å ta ut gevinstpotensialet som ligger i digitaliseringstiltak."

Staten må se forvaltningspolitikk og digitalseringspolitikk i sammenheng, og utvikle styring, ledelse og forvaltnignspraksis i tråd med både det utfordringene krever og hva teknologiutviklingen muliggjør. At noe er blitt mer krevende er jo ikke et godt argment for å la være å prøve. Det er et argument for å utvikle de styringsmodellene og de verktøyene utfordringene krever. Her tror jeg vi er ved utfordringens kjerne. Det gjøres rett og slett ikke nok på dette området.

5. Det finnes ikke økonomisk handlingsrom for effektiviseringstiltak

Her er det mest paradoksale systemproblemet av alle de som trekkes fram i denne Riksrevisjonsrapporten. Men får ikke effektivisert og spart penger fordi man ikke har penger til å effektivisere med. Eller som Riksrevisjonen skriver:

"Virksomhetene som har unnlatt å gjennomføre effektiviseringsarbeid, oppgir at dette i hovedsak skyldes økonomiske begrensinger, der mangelen på økonomiske ressurser hindrer investeringer i både IT/digitalisering og fysisk infrastruktur, og tvinger virksomhetene til å utsette tiltak de anser som viktige for å effektivisere."

Det finnes noen ordninger for å finanseriere slike investeringstiltak. Man kan låne fra fremtidige driftsutgifter og man kan bruke en egen medfinanseringsordning for lønnsomme digitaliseringsprosjekter. Men disse mekanismene oppleves som for utsikre av mange. Men vi kan jo ikke leve med at tiltak for økt effektivitet og produktivitet oppleves som frivillige, som umulig å finne handlingsrom for, og rett og slett ikke gjennomføres.

6. Behov for økt bruk av fellestjenester

Dette er et beslektet systemproblem og handler om at det er frivillig om statlige etater skal bruke felletjenester av ulike slags som regjering og storting har satt opp nettopp for å effektivisere statlig ressursbruk og unytte pengene bedre. Man kan jo forstå at det er kommunalt selvstyre i Norge på viktige områder, for å ta hensyn til lokale forskjeller og velgernes prioriteringer i lokalvalg, men departementalt og etatsvist selvstyre til å bestemme om man skal velge statens fellesløsnigner virker ganske rart. Riksrevisjonen skriver:

"Undersøkelsen viser at det i liten grad er kartlagt hvilke gevinster staten har fått ut av fellestjenestene, og at det derfor ikke finnes noen samlet oversikt over dette. Undersøkelsen viser også at bruken av fellestjenester i stor grad er frivillig. Departementene gir i liten grad pålegg til underliggende virksomheter om å bruke fellestjenester, men mange departementer oppfordrer sine virksomheter til å benytte slike tjenester. Flere departementer understreker imidlertid at det i utgangspunktet er opp til virksomhetene å vurdere om det er hensiktsmessig å bruke denne typen tjenester."

7. Mer juridisk overstyring av kommunene nå enn før

Kommunene har i utgangspunktet stort selvstyre, men staten skal sikre gjennomføringen av nasjonal politikk gjennom lover og budsjetter. Problemet er at nasjonale politikere, i aller beste mening, og i sin iver etter å unngå lokale forskjeller i tilbudet, kan komme til å detaljstyre så mye at sluttresultatet blir dårligere for innbyggerne. Både fordi detaljstyringen ikke tar lokale hensyn og for kommuene da må prioritere det som er presist regulert i lovverket framfor det som ikke er like presist regulert.

"Riksrevisjonens undersøkelse viser at det juridiske styringstrykket fra staten overfor kommunalsektoren er stort og har økt over tid. De statlige kravene har blitt mer omfattende og legger føringer på hvordan kommunene løser oppgaver, heller enn hva de skal oppnå. Det har beveget styringen fra rammestyring mot detaljstyring. Eksempler på slik detaljstyring er innføringen av bemanningsnormer og kompetansekrav i barnehage og skole og detaljerte prosess- og prosedyrekrav i barnevernet."

8. For lite helhet i den juridiske styringen av kommunene

I dette siste systemproblemet peker Riksrevisjonen på en ordentlig krevende floke som er der fordi det ikke finnes noen samlet oversikt eller håndtering av helhenten i det juridiske styringstrykket mot kommunene. Hvert år kommer det en kommuneøkonomiproposisjon til Stortinget, og det er også bred omtale i stasbudsjesttet av økonomien, men regjeringen og Storting vedtar lover og forskrifter stykkvis og delt. Og det gjør de uten noen samlet vurderinger av om økonomien kommunene blir utstyrt med er godt tilpasset de nye oppgavene lover og regler sier at de skal løse, eller summen av de gamle rettighetsfestede oppgavene. Rikrevisjonen skriver at:

"Kommunal- og distriktsdepartementet opplyser til Riksrevisjonen at det ikke har noen totaloversikt over alle krav kommunene stilles overfor. Undersøkelsen viser videre at det per i dag er lagt bedre til rette for helhetlig styring når det gjelder de økonomiske virkemidlene staten benytter overfor kommunene, enn de juridiske virkemidlene. 

Finansieringen av kommunesektoren gjennom frie inntekter og bruk av øremerkede tilskudd på ulike områder kan vurderes samlet i regjeringens budsjettprosess, men det finnes ingen tilsvarende mekanisme for å vurdere de juridiske virkemidlene. Per i dag vurderes og fastsettes lover og forskrifter løpende og enkeltvis innenfor hver sektor, uten at det er etablert noen mekanisme for å vurdere helheten og totaliteten av den juridiske styringen av kommunesektoren og om nivået kan håndteres innenfor de ressursrammene kommunesektoren er gitt."

 Gjennomføringsevne og gjennomføringskraft

Flere av disse områdene Rikrevisjonen beskriver i denne rapporten, og som finnes i de åtte beskrivelsene av systemutfordringer, er utredet og beskrevet rør. DFØ har som nevnt skrevet gode rapporter om flere av dem, og noen av disse temaene har også vært behandlet hver for seg i andre rapporter fra Riksrevisjonen. Kanskje særlig det som har med digitalisering som ikke leverer gevinster som lovet, eller tiltak for fellesløsninger og datadeling som ikke blir noe av fordi det går på tvers av sektorer og ingen tar ansvar for helheten.

Som nevnt innledningsvis er det stort sett ikke uenighet om det trengs forbedringer på disse områdene. Men i stedet for å sette tidsfrister og iverksette tiltak, og utvikle de styringsmodellene, arbeidsmåtene og den verktøykassen som trengs, så utredes det videre, uten at blir gjennomført. Riksrevisjonen har flere eksempler på det i denne rapporten. Kanskje kan en slik samlet oversikt bidra til en mer samlet innsats for en form for forvaltningsreformarbeid som har disse systemutfordringene som sitt utgangspunkt.

En annen gevinst ved rapporter som dette er forhåpentlig også at det fungerer som vaksine mot overforenklede påstander om at byråkratiet er late og udugelige, og at det er for lett å sløse med skattebetalernes penger. Denne rapporten viser at pengene ikke brukes effektivt nok og at vi kunne fått mer ut av menneskene og kompetansen i offettlig sektor, men at mye skyldes helt reelle stystemproblemer og hindringer som må fjernes. Og at arbeidsmåtene\ og verktøykassen staten har for å angripe dette ikke er så velutstyrt som den burde være.

Tilgangen til Claude Fable stanset

Det er mye snakk om digital autonomi og digital suverenitet for tiden. Hvordan er det å ikke ha  til å ha tilgang til den digitale infrastrukturen og de digitale tjenestene man ønsker og trenger? Eller vite at noen andre kan ta denne friheten og handlingsrommet bort uten at du kan gjøre noe med det? De siste dagene har vi fått en viktig opplæring i hvordan dette ser ut i virkeligheten. 

KI i hurtigtogsfart

Tjenesten det er snakk om nå er en kunstig intelligens språkmodell som heter Claude Fable 5 og leveres av selskapet Anthropic. Den som har besluttet at vi ikke skal ha tilgang lenger er USAs regjering, med eksportkontroll som regulatorisk virkemiddel. I praksis rammer dette tiltaket også amerikanske bedrifter og offentige insitusjoner, jeg kommer tilbake til det, men hovedpoenget her er at vi nektes tilgang til viktige digitale tjenester vi bruker i Europa og Norge på grunn av en myndighetsbeslutning i USA. 

Litt bakteppe før jeg kommer tilbake til denne konkrete saken med tilgang til KI-tjenester fra Anthropic: "Stacken" vi trenger tilgang til for å fungere digitalt er sammensatt av mange ulike ting. Alt fra tilgang til maskinvare og komponenter, kraftforsyning, kommunikasjonsnettverk, datasentre og skytjenester, til programvare og tjenester, og i økende grad kunstig intelligens. Innenfor flere av disse lagene er det grunner til å være bekymret, men problemene er ulike og svarene på dem er også litt ulike.

Den siste tiden har manglende autonomi når det gjelder kunstig intelligens seilt opp som en viktig bekymring, og da handler det særlig om de store KI-modellene som brukes globalt, og som det investeres millarder i å forske fram og lære opp. Nye og bedre modeller lanseres hypping, gjerne med bare noen ukers mellomrom. Og det er særlig Anthropic (Claude), Open AI (Chat GPT) og Google (Gemini) som driver dette kappløpet fremover.

Kinesiske KI-selskaper prøver så godt de kan å holde følge, og har hatt en hel del suksess med sine "åpne" KI-modeller som kan kjøres lokalt på dine egne datamaskiner eller servere, og ikke er bundet til de store plattformenes datasentre og infrastruktur. Europa har ikke klart å melde seg ordenlig på i kampen om dette digitale lederskapet, og er i praksis blitt helt avhengig av de amerikanske selskapene når det gjelder både hardware og og KI-språkmodeller.

Claude Fable 5

Denne sterke avhengigheten av andre er ikke bra selv i normale tider, men med Trump som president i USA er det blitt overtydelig hvor sårbare andre land er, men også hvor sårbare amerikanske selskaper, er blitt. Alle som sier eller gjør noe USAs president ikke vil høre risikerer å få innført en ny toll eller underlagt eksportkontroll som avskjærer dem fra å få tak i produkter og tjenester i det hele tatt. 

Akkurat hvor sårbare vi er blitt har vi fått demonstrert de siste dagene. 9. juni lanserte Anthropic verdens til nå mest avanserte KI-modell, Claude Fable. Pressemeldingen fra Anthropic er her. Allerede forrige fredag, 12. juni sendte Anthropic ut en ny pressemelding om at de var blitt tvunget til trekke Claude Fable fra markedet igjen på grunn av et pålegg fra regjeringen i USA. Der skrev de at:

"The US government, citing national security authorities, has issued an export control directive to suspend all access to Fable 5 and Mythos 5 by any foreign national, whether inside or outside the United States, including foreign national Anthropic employees. The net effect of this order is that we must abruptly disable Fable 5 and Mythos 5 for all our customers to ensure compliance. Access to all other Anthropic models will not be affected. We received the directive from the government today at 5:21pm (ET). The letter did not provide specific details of its national security concern."

Nå var ikke stemningen den beste mellom Anthropic og Donald Trump før denne beslutningen heller. Anthropic har ved flere anledninger vært uenige om USAs og Pentagons tilbakeholdne linje når det gjelder regulering av KI og sikkerhet rundt KI. Dette har ikke bare ført til en ordkrig, men også at Anthropics tilbakeholdenhet og ønske om å gjøre egne etiske vurderinger, paradoksalt nok er blitt beskrevet som en sikkerhetsriko. Det har gjort at de er kastet ut av Pentagon og og blitt tvunget ut av myndighetskontrakter. Den siste tiden er dette blitt enda mer paradoksalt fordi nettopp Anthropic har utviklet de mest avanserte verktøyene for å avdekke digitale sårbarheter og sikkerhtstrusler, og delt denne kunnskapen med både USAs myndigheter og store selskaper.

Trump skyter seg selv i foten

Takken for å være ledende i verden, og samtidig advare mot for svak myndighetsregulering, kom i slutten av forrige uke da de ble fratatt muligheten til å tilby kundene sin mest avanserte KI-modell, Claude Fable 5, etter bare tre dager. Noen av oss rakk å teste den og finne ut på den korte tiden at den er enda bedre enn det vi har sett før. Benchmarkingen mot andre modeller viste det samme. Forhåpentligvis får vi snart bruke den igjen snart, og KI verdenen vil uansett bevege seg videre, men i disse tider er det ikke godt å si hva som kommer av innfall og utfall.

At Anthropic taper på Trump-regiments vilkårlighet er det ikke noen tvil om, og denne gangen kom smellen akkurat når de skal hente milliarder i investorpenger til en børsnotering. Men det er også interessant å reflektere litt over hvem som blir tapere i denne konflikten. The Economist skriver i en god artikkel om "Donald Trump’s blocking of Anthropic is capricious and chaotic", at:

"It was not immediately clear on what legal grounds the government imposed the suspension. Anthropic said the models were hit by an export-control directive. Charlie Bullock, of the Institute for Law & AI, a think-tank, speculates that the government used the Commerce Department’s Export Administration Regulations, which are also used to restrict sales of AI chips to China.

But the government’s primary aim may not have been to control foreign access to frontier models. Instead, it appears to have used export controls as a convenient way to target Anthropic. If so, foreigners may be collateral damage in a power struggle between the Trump administration and a leading model-builder that President Donald Trump once described as an “out-of-control Radical Left AI company”.

Europeisk autonomi 

Uansett hva utfallet av denne konflikten blir på kort sikt, er det ingen tvil om at den vil sette fart i EUs og europeiske lands behov for økt digital autonomi og handlefrihet, uten å risikere å bli innelåst i digitale tjenester man plutselig kan miste tilgangen til. Det samme gjelder Canada, Australia og andre land som i normale tider er blant USAs nærmeste allierte. Men slik er det dessverre ikke nå, og tapte av tilgang til Claude Fable viser at det ikke bare er en teoretisk mulighet at Europa mister tilgang til helt nødvendige tjenester og kanskje til egne samfunnskritiske data. Det er åpenbart en type skade Donald Trump og Pete Hegseth er helt villige til å utsette andre land for. 

The Economist skriver samme artikkel at:

"America’s allies are now reeling again. Many had spent months securing access to Mythos for government departments, banks and companies. Those permissions evaporated overnight. The cut-off exempts no one, not even America’s partners in the Five Eyes intelligence alliance: Australia, Britain, Canada and New Zealand. Those countries are already grappling with the lapse of key surveillance powers that Congress recently failed to renew. Losing access to Mythos puts them in the same boat as Russia, China or Iran." 

En annen god artikkel om hva dette vil kunne utløse av reaksjoner både fra amerikansk næringsliv og fra europeiske politikere er i The Atlantic, med overskriften "The White House Is Ratcheting Up Its War Against Anthropic - This is how America loses the AI race."  

"The Trump administration has repeatedly evinced that it can and will instantly bar any person or business from using any AI model for any period of time. A technology that is advancing rapidly and could have catastrophic impacts “is exactly the situation in which you need to give the executive an enormous amount of discretion,” Rozenshtein said. Yet at the same time, he said, Trump’s tendency to change his mind on a whim and play favorites is “exactly the reason why you don’t want to give the executive enormous amounts of discretion.” To say the least, it’s perilous to build a product, invest in a company, or even just try to leverage AI for productivity gains in an environment in which the government might at any time take a wrecking ball to your plans. America and its tech companies have many factors in their favor when it comes to leading the way in AI development. As of now, the White House is not one of them."

Det sier seg selv om et Europa og et EU som uansett er bekymret for USAs utvikling, og også bekymret for at man ligger etter når det gjelder både digital innovasjon og digital infrastruktur, vil bruke dette som en anledning til å forsterke planer om å bli mer digitalt selvforsynte og autonome. Frankrike vil invitere andre land til samarbeid om å utvikle Mistral.ai som et regulert og etisk forsvarlig europeisk alternativ, som dessuten bidrar til å sikre europeisk autonomi. Og noen av USAs egne plattformselskaper, inkludert Anthropic vil måtte prøve å vise at de ikke er avhengige av vilkårlige politiske beslutnigner tatt av USAs president og regjering. Det blir ikke lett. Kanskje noen må lokalisere seg andre steder for å vise at de mener alvor?

 USAs selvskading

For paradoksalt nok havner amerikanske bedrifter i samme håpløse situasjon som bedrifter og myndigheter i Europa og andre allierte land, fordi det i de amerikanske KI-selskapene er fullt av utenlandske statsborgere som forsker og utvikler, Og disse skal i følge USAs myndigheter ikke ha tilgang til denne mest avanerte teknologien. Noe som i praksis betyr at ingen ansatte i disse selskapene kan ha tilgang til de mest avanserte KI-modellene, og heller ikke kan drive forskning på dem. Det gjelder også ledende ansatte i Anthropic selv, personer som bor i USA, men som er statsborgere i andre land. 

Den paradoksale situasjonen er at USA akkurat nå er i ferd med å diskutere, og kanskje åpne opp for, eksport av de mest avanserte KI-brikkene til Kina, mens canadiske borgere som bor og jobber i USA ikke får tilgang til amerikanske selskapers egne KI-modeller. The Economist skriver at de nåværende begrensningene på utlendingers bruk av Antropics KI virker veldig lite gjennomtenkt nettopp fordi de særlig vil ramme amerikanske selskaper og USAs konkurransekraft og forskingsinnsats, og åpne døren for konkurrenter andre steder. I hvert fall i Kina, og forhåpentligvsi også i Europa:

"...some observers believe the American government will eventually have to relent. “Allies can perhaps take some comfort in the fact that this is a totally untenable approach to use long term, due to the number of foreigners inside American AI companies,” says Helen Toner of Georgetown University’s Centre for Security and Emerging Technology. “Preventing foreign nationals from accessing the models is essentially equivalent to preventing any company affected from doing any further AI R&D work."

Det virker veldig rart at USAs regjering skal legge seg på en linje som jager kunder og partnere vekk fra produktene til deres egne teknologiselskaper, og åpener døren for kinesiske KI-tjenester, som kanskje er de store vinnerne i denne situasjonen. Det åpener også døren for en enda mer bevisst strategi for økt digital autonomi i Europa. Dagens president i USA har som sagt en utviklet evne til å drive selvskading, og da er det ikke umulig at det er den veien det går.

The Kids Are Allright

"The Kids Are Allright" sang The Who i 1965, på debutalbumet "My Generation". Men går det bra med ungdommen lenger? Under pandemien og i tiden ettererpå, har det vært en nesten sammenhengende fortelling om hvor vanskelig det er å være ung, med ensomhet, psykiske problemer, mobbing, rusbruk, kriminalitet, vold. Tiktok, Instagram, kunstig intelligens, og det som værre er. Det blir stadig mørkere for de unge. Eller gjør det egentlig det?

Ungdom flest har det veldig bra

Det kan være lurt å se på tallene før man blir alt for skråsikker på at alt var bedre før, og at det meste nå er blitt er vondt og vanskelig, og dessuten går i feil retning. Tallene gir nemlig The Who fortsatt rett i at "The kids are allright". Ja, mye har faktisk gått merkbart i positiv retning etter pandemien. 

Noen interssante funn fra den helt ferske undersøkelsen "Ung i Oslo 2026" slår fast at de aller fleste trives godt, er fornøyde med livet og ser lyst på framtiden, og andelen med mange psykiske plager er tilbake på 2015-nivå. Konkret: 

• Andelen jenter med mange psykiske plager har falt fra 28 prosent i toppåret 2021 til 22 prosent i 2026, og blant gutter fra 11 til 8 prosent. Samtidig har 
• Fremtidstroen har styrket seg fra 69 til 75 prosent siden 2023, noe som kanskje er litt overraksende gitt de urolige tidene vi lever i.
• Narkotikabruken har gått ned, tydeligst i videregående, og kokainbruken blant vgs-elever er halvert fra åtte til fire prosent siden 2023. 
• Skjermtiden blant barn 10–12 år har falt markant, fra 40 til 31 prosent som bruker mer enn tre timer daglig.

Disse tallene gjelder ungdom i Oslo, men det er akkurat samme utvikling i andre deler av landet. Vi er ikke i verd med å få en tapt genererasjon, da må vi i så fall bli truffet av noe annet som ikke finnes i disse tallene.

Noen bekymringer likvel

Er det da slik at alle piler peker i riktig retning, og at bekymringer er avlyst? Nei, det er det selvfølgelig alltid noe å være bekymret over, men dette er ting som ikke gjelder ungdom generelt. Det er noen ungdommer som på ulike måter, og sikkert av litt ulike grunner, sliter med livet sitt. Og disse unge har gjerne flere utfordringer samtidig, for eksempel helseutfordringer, ensomhet, psykiske plager, mobbing og skolevegring, som igjen fører til fravær. 

Kort oppsummert sier rapportene fra Ungdata at problemene i endre mindre grad enn før er et bredt generasjonsfenomen, men er konsentrert i mindre grupper med sammensatte belastninger. Ganske lave gjennomsnittstall kan tilsløre at noen har et stort behov for samordning på tvers av skole, skolehelsetjeneste, BUP, barnevern og NAV, og som dagens sektoriserte systemer kan være dårlige til å fange opp. Ja, selv  selv nedgangen i skjermtid blant barn er helt ulikt fordelt i Oslo: Vestre Aker, Ullern og Nordre Aker endrer vaner, mens Stovner, Grorud og Alna fortsetter som før, så forskjellene har økt.

Gutter og jenter

Et siste viktig poeng gjelder kjønn. Eva Grinde skrev en god kommentar i Dagens Næringsliv, "Hvor ble det av jentene i alt gutteglammet?, om rapporten, der hun slår fast at guttene er enda mer lykkelige enn jentene og ser ut til å klare seg enda bedre enn jentene, stikk i strid med fortellingen om gutter som som sliter. Hvorfor skal vi da være bekymret for en "guttekrise" når den ikke synes i disse tallene?

Og igjen: Tallene viser at både de fleste gutter og de fleste jenter klarer seg helt utmerket, og slett ikke dårligere enn før. Men de viser også at det blant de som oppgir at de har problemer er  ulike ting gutter og jenter sliter med. Jenter rapporterer langt mer internaliserende plager (22 mot 8 prosent) som angst og depresjon, mer skolestress, mer ensomhet og mer seksuell trakassering. Gutter er mer utsatt for mobbing og fysisk vold, og mobber oftere selv. Og når det gjelder enkelte ting Ungdata ikke måler som skoleprestasjoner, frafall, og senere utenforskap, kommer også gutter dårligere ut.

Internettets forvitring - om den gradvise forringelsen av digitale plattformer

Forvitrer tjenester, infrastruktur og digitale produkter knyttet til internett, slik at brukeropplevelsen degraderes over tid? Jeg har kalt det "forvitring" i overskriften min her, men i den offentlige debatten brukes det betydelig sterkere begreper enn dette fenomenet, for eksempel "drittifisering" som finnes på Wikipedia, og er en fornorsking av det engelske nyordet "enshittification" (ordboksdefinisjon her).

Enshittification

I januar 2023 lanserte forfatteren Cory Doctorow sitt begrep for dette fenomenet, i en artikkel i Wired om TikTok: "Enshittification". Begrepet ble kåret til årets ord av American Dialect Society, ble tatt inn i ordbøker, og i 2025 ga Doctorow ut boken "Enshittification: Why Everything Suddenly Got Worse and What to Do About It". 

Boken til Doctorow beskriver hvordan mange av nettjenestene vi bruker til daglig har blitt merkbart dårligere de siste årene. Google gir oss stadig flere annonser og KI-genererte sammendrag før vi kommer til lenkene vi egentlig søkte etter. Facebook-feeden er full av reklame og foreslår at vi skal se på innhold fra sider vi aldri har fulgt, og som i økende grad er svindelannonser. For eksempel falske annonser der kjendiser tilsynelatende forteller om tjenster de bruker eller investeringer de har gjort. Amazon favoriserer synliggjøring av sine egne produkter framfor produkter andre produsenter vil selge. Og X (Twitter) er naturligvis et kapittel for seg.

I noen tilfeller, for eksempel etter et oppkjøp av et digitalt selskap , har kunder plutselig blitt avkrevd betaling for en tjeneste som var gratis, for å få tilgang til sine egne data, eller til og med for å fortsatt kunne bruke produktet de har kjøpt. Cory Doctorow har en lang liste med anklager. Han er aktivistisk og spissformulert i formen, og boken er leseverdig, og har som sagt gode konkrete eksempler på tjenester og digitale plattformer som er blitt dårligere. Han har en interessant blogg også, med et svært høyt aktivitetsnivå.

Forbrukerrådets rapport "Breaking free"

I slutten av februar i år kom det norske Forbrukerrådet med en omfattende engelskspråklig rapport som bygger videre både på Doctorows funn og utblåsninger "Breaking Free – Pathways to a Fair Technological Future", som fikk en del oppmerksomhet ved lanseringen. "Drittifisering" av internett er brukt som en norsk oversettelse av "enshittification". Jeg synes selv at det mer moderate begrepet "forvitring" passer bedre på det som skjer. For det er jo ikke slik at alle tjenestene vi bruker blir illeluktende eller skadelige, men noen av dem er blitt mindre nyttige, brukervennlige og velfungende enn før. Det skjer en gradvis nedbrytning av det man i utgangspunktet kom for å få løst, og i noen tilfeller en det oppstått en form for innelåsing det er krevende å komme ut av. 

Rapporten, og Cory Doctorows bok, sier at dette gjerne utvikler seg gjennom tre faser:

• I første fase lokkes brukerne inn i en tjeneste som tilbys gratis eller til en veldig lav pris, og med en god brukeropplevelse. Hvis det er annonser er de få og diskré, innholdet er stort sett relevant for deg, også tipsene om hva annet du kan følge, eller kjøpe, og funksjonaliteten er rik, og utvides jenvlig med nye og spennende muligheter. Når flere opplever det samme oppstår det en nettverkseffekt, og man treffer andre gjennom tjenesten, noe som også gjør at det blir vanskelig å forlate tjenesten. Enten fordi alle vennene dine er der, eller fordi kunder og samarbeidspartnere er der.
• I fase to reduseres tilbudet til privatpersoner til fordel for bedriftskundene som annonserer eller bruker plattformen til å selge sine produkter og tjenster. Frihet og funksjonalitet for brukerne nedprioriteres til fordel for annonsører, selgere og andre forretningskunders inntjening. Algoritmer endres og prioriterer synligheten til betalt innhold. Funksjoner som ga brukerne valgmuligheter for å velge ting bort, fjernes. Noe som gjerne fører til at brukerne blir irriterte, og lurer på hva som skjer, men det er vanskelig å bytte fra en plattform de man har kontakt med er på, til noe annet som nesten ingen bruker.
• I fase tre opplever også forretningskundene en mye dårligere tjeneste. Plattformeier finner ut at det er vanskelig å vokse videre gjennom å skaffe flere brukere eller bedriftskunder, og tenker at det er blitt på tide å ta gevinst. Underveis er også forretningskundene blitt innelåst fordi de må være der kundene er, selv om vikårene deres er blitt dårligere, og selv om det er plattformeieren selv som tar inn de største gevinstene. Rekkevidden faller og bedrifter må betale mer for å nå sitt publikum.
  

Rapporten beskriver dette godt, med flere konkrete eksempler. Google søk ble dårligere for å gi annonsene en bedre plassering. Apple bruker digitale fingeravtrykk på komponentene i en iPhone, slik at en reparatør ikke kan bytte en del med en kompatibel del fra en annen iPhone uten Apples egen programvare. Uavhengige reparatører stenges i praksis ute, og brukte deler kan ikke brukes. Så vil kanksje EUs nye Right to Repair-direktiv tvinge Apple til å endre denne praksisen. Skriverprodusentene som HP bruker digitale låser for å blokkere tredjepartsblekk, og kan dermed prise blekkpatroner langt høyere enn andre produsenter gjør. 

Bilprodusenter har lagt funksjoner som setevarme, motorytelse og til og med bilnøkkelen bak et månedlige abonnement. Komponentene er allerede i bilen, men låst inne digitalt. Tesla har i tillegg blitt anklaget for å redusere ladehastigheten på eldre biler med opptil 30 prosent. Da Futurehome gikk konkurs, innførte de nye eierne et obligatorisk årsabonnement på for funksjonalitet som tidligere var inkludert med utstyret folk allerede hadde betalt for og montert. Noen av eksemplene i rapporten er velkjente og beskrevet før, andre er nyere, og veldig interessante å lese om.

Dokumentasjon eller spekulasjon?

Rapporten er god der den dokumentrerer denne forvitringen av digitale tjenester konkret, men ikke like god der den hevder at det er en slags deterministisk lov som fører til at det med nødvendigvis må bli dårligere, eller når den i et eget kapittel også spekulerer i at KI-tjenester vil forvitre på samme måte, og kanskje enda raskere. Det vet vi jo strengt tatt ikke noe om. Påstanden om at "the question therefore is not whether generative AI systems will be enshittified, but rather how and when" er et eksempel på en slik argumentasjon. 

Konkurransesitusjonen for KI er foreløpig veldig annerledes enn for sosiale medier eller søkemotorer. Det er flere store aktører som konkurrerer hardt, og kinesiske DeepSeek, og etter hvert flere andre open-source modeller har vist at konkurransedyktige modeller kan lages for en lavere kostnader. De åpne språkmodelllene presser de proprietære. Ikt-historien er også full av eksempler på store produkter og tjenster som har blitt borte fordi publikum ikke ville ha dem lenger. Jeg kan jo nevne MySpace, Friendster, BlackBerry og Yahoo. Eller virutelle verdener i metaverset, både for 20 år siden, og mer nylig.

Når man leser den aktivistiske språkbruken i Breaking Free kan man lure litt på hvorfor de store plattformenselskapene har noen kunder i det hele tatt hvis det bare er problemer og dritt de serverer. Sannheten er jo at de også har gitt brukerne nye opplevelser, nye venner, nye nettverk og store effektivitetsgevinster, og på mange områder har tjenester som tidligere bare var tilgjengelige for noen få gjennom dyre og proprietære spesialsystemer, bitt tilgjegelige for alle gjennom en app eller et nettsted. Noe er til og med gratis, i hvert fall gratis i den forstand at du får tilgang med å dele dataene dine med selskapene som leverer tjenesten, men ikke pengene dine.

Som en person som er pårørende til en person uten talespråk, og med et stort behov for hjelpemidler for å kunne kommunisere med andre, vet jeg en del om forskjellen på å kunne bruke en app på et nettbrett, og ha tilgang til en chat i sosiale medier på en plattform andre bruker, og den gamle modellen der man måtte søke om noe, for eksempel en klumpete skjerm, fra en spesialistleverandør via NAVs hjelpemiddelsentral. Dyrt, og upraktisk. Plattformselskapene har bidratt både til inkludering og demokratisering, og til mye lavere priser gjennom volum og standardisering. Ting tyder dessuten på at de fleste digitale tjenestene er populære blant brukerne verden over.

Men de store globale plattformene har som sagt også bidratt med noen viktige negative ting. Det er dette som er temaet i rapporten, og det mest interessante da er om forfatterne også har tenkt ut noen tiltak som kan gjøre noe med problemene? Noe som virker? Noe disse ekspertene som ser små mye som er feil kan bidra til å reparere? Her er dessverre ikke rapporten spesielt sterk. 

Diagnoser og behandling

Rapportens forord trekker frem tre brede områder som krever innsats for å få utviklingen av internettjenester på et bedre spor, og det er vanskelig å være uenig i noen av dem:

1. Rebalance power between service providers and consumers. Consumers should be allowed to control their digital experiences and decide how they want to use products that they own. It should be possible and practical to switch to alternative service providers, or tweak services they already use to suit their needs and preferences.
2. End dependence on big tech. To lay the groundwork for innovative products and services and pave the way for alternatives to big tech, competition in digital markets must be restored. Technology based on principles such as openness, interoperability and portability must be advanced through strategic investments. For example, the public sector should leverage its power as a major procurer to support alternatives to big tech.
3. Double down on the enforcement of existing laws. Far from hindering innovation, regulation and laws provide crucial guardrails to guide innovation and ensure a level playing field. Weak enforcement allows big tech to continue its damaging practices at the cost of freedom of choice, service quality, and innovation. To remedy this, enforcement must be strong and vigorous.

Men, hva betyr dette i praksis? Det betyr i hvert fall at Norge må ha en svært nær tilknytning til EU, som lager regelverket på disse områdene. I hvert fall for å oppnå noe som helst innenfor mål 1 og 2. Helst burde Norge vært medlem i EU, og tatt del i regelverksutformingen, naturligvis, men vi må i hvert fall bruke en EØS-tilkyning til å proaktivt bidra til å utvikle og er raske med å innføre det regelverket EU samler seg om. Slik er det ikke i dag.

Og noe at det paradoksale i rapporter som dette er at man etter å ha hudflettet politiske og regulatoriske myndigheter for å være alt for servile overfor internasjonale digitale selskaper, og alt for passive og kunnskapsløse, så ender det med helt generelle anbefalinger om at de samme politiske og regulatoriske myndighetene man ikke stoler på skal gjøre en masse ting på forbrukernes og virksomhetenes vegne,  men som ikke er beskrevet. En dyp pessimisme blir plutselig snudd til en herlig optimisme når det gjelder at politikere både skal tenke ut og innføre konkrete regler. Men særlig hjelp fra denne rapporten om hva som skal vedtas får de ikke.

Tiltak som (ikke) virker

Kapittel 5 i rapporten til Forbrukerrådet heter "A path to revive the internet: Policy recommomentations", og det høres jo lovende ut. Men mens rapporten er leseverdig og konkret når den beskriver eksemplene på forvitring av tjenester og innelåsing av kunder, er den dessverre temmelig upresis når det gjelder å formulere konkrete tiltak som kan motvirke en uønsket utvikling. 

Det mangler ikke på pompøse formuleringer, og det er ganske lett å rope ut om at myndighetene ikke evner å ta ledelsen, eller at det mangler tiltak for å begrense plattformselskapenes makt, men da må fagmiljøene som etterlyser slike tiltak formulere dem konkret. Eller eventuelt erkjenne at det er vanskelig å treffe presist og balansere ulike hensyn, og da heller foreslå en prosess for å kommet til dette konkrete nivået. Det må åpenbart gjøres sammen med andre land som vil det samme som oss.

Hvis vi holder oss til de tre politikkområdene jeg siterte fra litt høyere opp her så er det første å "rebalance power between service providers and consumers". Det brukes begreper som "tear down the walls, brick by brick" og "open the gates". Og da handler det om ting som interoperabilitet mellom tjenester, portabilitet av egne data fra en tjeneste til en annen og desentralisering vekk fra at en aktør kontrollerer økosystemet av tjenster. Alt dette høres faktisk veldig fint og riktig ut, men de nett-tjenestene som bygger på slike prinsipper har ikke akkurat vært store suksesser så langt. 

Område to handler om mye av det samme, og om å begrense de store tech-selskapenes makt. Ideen om et "European Tech Fund" for å investere i teknologiselskaper høres gøy ut, det må jo i såfall være fordi de ikke lykkes å hente inn penger på vanlige måte i markedet. Problemet er jo at uten nok kunder blir det jo ikke noe alternativ selv om det er aldri å riktig rent prinsipielt. Gamle gjengangere som å oppmuntre offentlige virksomheter til å velge open source-teknologi i anskaffelser er også nevnt her. Det nevnes en del eksempler på land og delstater som prøver seg på det, men der er ikke et ord i rapporten om hvilken effekt det har hatt.

En styrking av konkurransepolitikken

Det mest konkrete som sies i rapporten på tiltakssiden er på det tredje området, som handler om å sørge for at eksisterende lovgivning blir praktisert mer kraftfullt. Spesielt konkurranselovgivningen som skal forhindre karteller og monopoldannelser, og som må henge med i den digitale utviklingen. Digital Markets Act (DMA) trekkes frem som det mest kratfulle universalverktøyet som skal brukes for å fremme en mer bærekraftig og sunn konkurranse, og bedre tjenester til forbrukerne. Rapporten peker på at utviklingen går raskt i digitale markeder, og at det derfor ikke er nok å komme inn og bryte opp skadelig maktmisbruk etter at skaden har skjedd. Man må på samme måte som i telekomlovgivningen kunne gå inn og avverge slik skade før den oppstår. Rapporten sier også at:

"In practice, big tech companies can acquire other companies before they become big enough to warrant regulatory scrutiny. Competition authorities therefore need additional powers to protect digital markets. This includes call-in powers, which allow authorities to scrutinise deals below the thresholds of merger law when the deals can influence competition."

Vi skal bruke konkurransepolitisek virkemidler som allerede finnes og utvikle nye der det viser seg å være behov, slik at ikke kundene og innovasjonen lider, og slik at Europa og EU kan være foregangsregionen i verden på dette området. 

En ting rapporten ikke verken eksemplifiserer eller drøfter særlig mye er det forbrukerne selv kan gjøre av aktive forbrukervalg for å støtte aktørene som følger sunne prinsipper for blant annet interoperabilitet og personvern. Hvilke tjenester er det som har lykkes med dette? Migrasjonen fra X til Bluesky de siste årene? Substacks vekst som kanal for betalt innhold, som motvekt til store sosiale medier? Økt betalingsvilje for kvalitetsjournalistikk? Ting som skjer uten noen politisk inngripen. Er dette suksesser? Viser de vei når det gjelder ting det er mulig å få til? 

Kanskje vi også trenger noen bedre oppskrifter som kan hjelpe forbrukerne selv ta mer informerte valg, for eksempel gjennom merking, sammenligningsverktøy, transparens om hvordan algoritmene prioriterer, og bedre tilgang til data om hvor mye tid og penger man bruker på ulike tjenester. Vi kunne kanskje hatt et forbrukerråd som gir flere konkrete råd til forbrukerne om hva de kan gjøre selv.

Artificial Intelligence Index Report 2026

Er det slik at KI-pessimistene får rett, og gevinstene ved å ta i bruk kunstig intelligens bremser litt opp, og kansjke først og fremst oppstår i teknologibedriftene selv? Eller er det slik at vi nå går inn i en periode med en aksellerert KI-utvikling, der produktene blir bedre i høyt tempo, og brukes på stadig flere områder på tvers av bransjer, sektorer og arbeidsprosesser?

Jeg har skrevet her på bloggen om temaet, også for kort tid siden, da jeg trakk fram to ferske artikler i The Atlantic og The Economist. De dokumenterer en raskt økende etterspørel etter KI-tjenester og datakraft, spesielt innenfor utvikling av programvare, men også på et bredere spekter av anvendelsesområder. Særlig for Anthropics Claude Code har etterspørselen gått i taket, men også Chat GPTs tilsvarende tjenester opplever tilsvarende hopp i bruken.

Så kan man selvfølgelig innvende at dette er et kortsiktig blaff, at produktene ikke er så gode som hypen vi ha det til, eller ikke har så mye forbedringspotensial igjen, eller man kan hevde at coding av programvare bare er en liten del av av arbeidslivet, og at det skal mye mer til for at det virkelig tar av bredt i næringsliv og offentlig sektor. 

Hvor fort går det egentlig med bruk av kunstig intelligens på andre områder, i medisinske produkter, i finans, i juridiske tjenester, i banebrytende forskning, i utdanningssektoren og i offentlig forvaltning? Hvor er rapportene som ikke bare dokumenterer kortsiktig etterspørselsvekst, men mer grunnleggende endringer i hvor gode KI-tjenestene er, på tilbudssiden, og hvordan anvendelsen har utviklet seg over tid?

Artificial Intelligence Index Report 2026

Nå har det nettopp kommet en massiv rapport fra Stanford University som går grundig gjennom en rekke ulike sider ved KI-utviklingen det siste året. Rappporten kommer hvert år og heter Artificial Intelligence Index Report 2026 og gis ut av The Stanford Institute for Human-Centered AI (HAI), et av de fremste forskningsmiljøene i verden på dette området.

Rapporten er på imponerende 400 sider, med 9 kapitler som handler om status og tempo når det gjelder forskning og utvikling av KI, om den tekniske ytelsen til KI-modellene, om ansvarlig og sikker KI, om økonomi og investeringer knyttet til KI-selskapene og deres nære økosystem av levedandører, om bruk av KI til avansert forskning på ulike fagfelt, om KI-brukt til å utvikle legemidler, genetikk og medisinske teknologier, om KI i utdanningssektoren, om politikk og forvaltning og KI, og om innbyggernes oppfatninger av om KI er en trussel eller noe de ser positivt på. 

Formen på rapporten er en fin blanding og tekstlige analyser og veldig mye bruk av tall og grafer, hentet fra ulike undersøkelser det siste året. Poenget er å dokumentere og beskrive utviklingen som har foregått det siste året, ikke først og fremst å anbefale besteme strategier eller tiltak, eller spekulere om fremtidige endringer av samfunnet. Men summen av alle dataene som presenteres her viser at det foregår mye i mange næringer og på mange samfunnsområder. Og det er som sagt en tung som og overbevisende mengde fakta som i sum viser at utviklingen går temmelig raskt.

Teknologien utvikler seg raskere en evnen til å følge med

AI Index Report fra Standford egner veldig godt som et oppslagsverk der man kan gå inn og sette seg inn i aktuelle anvendelsesområder for kunstig intelligens, hva benchmarkene sier om hvor langt KI-verktøyene har kommet, og hva myndighetene i ulike deler av verden setter i verk av regulatoriske rammer for utviklingen. Et veldig godt forord legger vekt på at det slett ikke er noen oppbremsing eller stagnasjon på gang, heller tvert imot. Den teknologiske utviklingen, og utviklingen av nye avanserte modeller, går nå så raskt at det blir veldig tydelig hvor lite forberedt vi er på en del områder:

"Welcome to the ninth edition of the AI Index report. As AI continues to advance rapidly, the question becomes whether the systems built around it can keep up. Governance frameworks, evaluation methods, education systems, and the data infrastructure needed to track AI’s impact are struggling to match the pace of the technology itself. That gap—between what AI can do and how prepared we are to manage it—runs through every chapter of this year’s report. 

New in this edition, the report tracks how AI is being tested more ambitiously across reasoning, safety, and real-world task execution, and why those measurements are increasingly difficult to rely on. It also features new estimates of generative AI’s economic value alongside emerging evidence of its labor market effects, an analytical framework on AI sovereignty, and a science chapter developed in collaboration with Schmidt Sciences. For the first time, the report features standalone chapters on AI in science and AI in medicine, reflecting AI’s growing impact across these two domains. 

For close to a decade, the AI Index has worked to bring reliable global data to a field that is evolving faster than most efforts to measure it. The report equips policymakers, researchers, executives, journalists, and the public with the necessary evidence to make informed decisions about AI. As the technology moves deeper into classrooms, clinics, and legislatures—and reshapes how people work, learn, and govern—the cost of incomplete data continues to rise."

Top 15 takeaways

Jeg kan også anbefale å lese rapportens oppsummering av hvor langt KI-utviklingen er kommet, i form av 15 "takeaways" på side 9-11 i rapporten. Her er bare overskriftene til disse 15 punktene, som blir ytterligere opplyst med forklarende tekst i innledningen, og utover i rapporten er det rikelig med dokumentasjon av disse funnene:

1. AI capability is not plateauing. It is accelerating and reaching more people than ever.
2. The U.S.-China AI model performance gap has effectively closed.
3. The United States hosts the most AI data centers, with the majority of their chips fabricated by one Taiwanese foundry.
4. AI models can win a gold medal at the International Mathematical Olympiad but cannot reliably tell time—an example of what researchers call the jagged frontier of AI.
5. Robots still fail at most household tasks, even as they excel in controlled environments.
6. Responsible AI is not keeping pace with AI capability, with safety benchmarks lagging and incidents rising sharply.
7. The United States leads in AI investment, but its ability to attract global talent is declining.
8. AI adoption is spreading at historic speed, and consumers are deriving substantial value from tools they often access for free.
9. Productivity gains from AI are appearing in many of the same fields where entrylevel employment is starting to decline.
10. AI’s environmental footprint is expanding alongside its capabilities.
11. AI models for science can outperform human scientists, though bigger models do not always perform better.
12. AI is transforming clinical care, but rigorous evidence remains limited
13. Formal education is lagging behind AI, but people are learning AI skills at every stage of life.
14. AI sovereignty is becoming a defining feature of national policy, but capabilities remain uneven, even as open-source development helps to redistribute who participates
15. AI experts and the public have very different perspectives on the technology’s future, and global trust in institutions to manage AI is fragmented.

Jeg synes disse 15 punktene er interesssante og viktige både hver for seg, og sammen. De kan gi et godt utgangspunkt for en samtale om hvor vi er og hvordan både land, virksomheer og vi som privatpersoner skal forholde oss til KI videre. Og så er naturligvis KI blitt så altovergripende at det er temaer som ikke er med i denne rapporten, som for eksempel KI brukt i militære anvendelser, eller KI brukt til desinformasjon, eller KI brukt til å skade mennnesker og materielle verdier, som også hører hjemme i slike samtaler om å finne riktig balanse mellom å regulering og tilrettelegging for innovasjon.

Det cyberkriminelle økosystemet

Digitale verktøy og digitale kommunikasjonskanaler er en del av det vi gjør på stort sett alle områder i samfunnet. Både i dagliglivet og på jobben. I offentlige tjenester, i private virksomheter, i frivilligheten og i livene våre slik de leves og tjenestene vi er avhengige av. Og naturligivis også i det kriminelle organisasjoner og nettverk gjør. 

Ja, det er sannsynligvis blitt slik at mange kriminelle aktører er blant de mest avansere brukerne av digitale verktøy og digital kommunikasjon, og benytter sin digitale spisskompetanse på en rekke ulike områder for å berike seg selv, eller for å skade enkeltpersoner,  virksomheter og samfunnet.

Cyberkriminalitet 2026

Kripos er en etat i Politiet som har som mandat å fortstå, forebygge og bekjempe alvorlig, organisert og samfunnsskapdelig kriminalitet. De har nettopp utgitt rapporten Cyberkriminalitet 2026, som gir en helhetlig, analytisk  og oppdatert beskrivelse av cyberkriminalitetens karakter, omfang og forventede utvikling i Norge, basert på politiets kunnskap. 

Det er interessant at rapporten så tydelig bruker begrepet "økosystem" om den organiserte digitale kriminaliteten, på samme måte som vi bruker begrepet digitale økosystemer om data, digitale tjenester og aktører som virker sammen for å skape verdi for samfunnet, og som oppleves som helhetlige og sammenhengene for de som bruker dem. 

I denne rapporten er det de hvordan cyberkriminelle som har utviklet sammenghengede tjenester og digitale forretningsmodeller for kjøp, salg og samarbeid som er hovedsaken. Kripos skriver:

"Rapporten redegjør for det cyberkriminelle økosystemet slik politiet ser det, og introduserer nye analytiske rammeverk for bedre å forstå aktørenes dynamikker og handlemåter. Kriminalitet forstås ikke som isolerte handlinger, men som et samspill mellom aktører, tjenester, teknologi, markedsplasser og strukturelle sårbarheter. Kommersialisering og arbeidsdeling har ført til framvekst av et marked der kriminelle tjenester tilbys i ulike former, noe som senker terskelen for deltakelse og øker både volum og tempo i kriminaliteten. Økosystem-perspektivet bidrar til å forklare hvorfor tiltak rettet mot enkeltaktører ofte har begrenset effekt dersom underliggende strukturer og muliggjørere består."

Begrepsbruk og forretningsmodeller

Rapporten er analytisk ambisiøs når det gjelder å beskrive kriminalitetens organisering og verktøykasse, og introduserer begreper som kan virke litt fremmede og berskriver av forretningsmodeller som er skremmende i sin modenhet, men som raskt er blitt helt normale dele av kriminalitetsutfordringen. I fjor kom Kripos med et notat om "Vold som handelsvare" (som jeg blogget om her), en skremmende beskrivelse av hvordan digitale kanaler og sosiale medier brukes til å rekruttere barn til kriminelle voldshandlinger. Cyberkriminalitet 2026 er også innom vold som handelsvare, og de digitale plattformene som brukes, men har en langt bredere vifte av både målsettinger og forretningsmodeller for alvorlig kriminalitet, muliggjort og støttet av digitale verktøy. 

Det er ikke akkurat kampen for å beholde de små lennsmannskontorene eller politi i gatene man først tenker på som viktige mottrekk når man leser denne rapporten. Dette krever avansert spisskompetanse og det er også mye som ikke kan bekjelpes på nasjonalt nivå alene. De mest avanserte aktørene har globale virksomehetsmodeller, for eksempel når det gjelder digitalt direkteoverførte bestillingsovergrep (DOBO):

"DOBO eksisterte ikke før det digitale rom oppstod, og teknologien har medført at barn i risikoland nå blir solgt og utsatt for overgrep både fysisk og digitalt. DOBO-selgere er oftest filippinske kvinner med egne, mindreårige barn. De kan være både tilretteleggere som organiserer og formidler direkteoverførte fysiske overgrep mot egne og andres barn, og de kan være utøvere av overgrepet – ofte er kombinasjonen av tilrettelegger og overgriper tilfelle"

Kategorier av cyberkriminalitet

Det er ikke veldig lenge siden cyberkriminalitet ble betraktet som en slags nisje litt på siden av den vanlige kriminaliteten, der hovedtyngden var ting som tyverier, innbrudd og ordensforstyrrelser. Datakriminalitet måtte man ha noen egne ekspertmiljøer for å håndtere, litt uavhengig av det andre. Vi er ikke lenger der. I skriver Kripos i innledningen til rapporten at det ikke gir noen mening i å lage et skarpt skille skarpt mellom det fysiske og det digitale. Det glir over i hverandre:

"Et grunnleggende premiss er at digital teknologi i dag er en integrert og ofte nødvendig del av moderne kriminalitet. Rapporten skiller derfor ikke skarpt mellom cyberkriminalitet og tradisjonell kriminalitet, men beskriver kriminalitet langs et spekter basert på grad av teknologisk avhengighet. Cyberkriminalitet forstås som kriminalitet der teknologi enten er et mål eller en sentral muliggjører. Denne tilnærmingen synliggjør hvordan digitale byggeklosser inngår i de fleste alvorlige kriminalitetsformer, og hvordan grensene mellom fysiske og digitale domener i økende grad viskes ut."

I stedet introduserer rapporten en sortering i ulike kategorier ut fra om kriminaliteten er rettet mot datasystemer, om dataverktøy er en sentral muliggjører for kriminaliteten, eller om dataverktøy har en mer supplerende rolle. Rapporten beskriver:

• Kriminalitet mot datasystemer, som skiller seg fra annen cyberkriminalitet ved at den retter seg direkte mot et datasystem, framfor mennesker som bruker datasystemer eller informasjon som er lagret på datasystemer. Eksempler inkluderer datainnbrudd og digitalt skadeverk.
• Kriminalitet utført i datasystemer, som er kriminalitet som retter seg mot menneskene som tar i bruk datasystemer eller informasjon som er lagret på datasystemer. Eksempler er generering av syntetisk overgrepsmateriale og kryptosvindel. Dette er kriminalitet som ikke angriper datasystemer direkte, men som ikke kan begås utenfor det digitale rom.
• Kriminalitet begått med datasystemer er kriminalitet som begås i det digitale rom, men som like gjerne kan begås utenfor. Eksempler på dette kan være kjærlighetsbedragerier, salg av narkotika, seksuell utpressing og hatefulle ytringer i sosiale medier. 
• Kriminalitet supplert av datasystemer er tradisjonell kriminalitet som begås i det fysiske domenet, men som benytter datasystemer som en støtte. Dette er former for kriminalitet som primært faller utenfor cyberkriminalitetsbegrepet, men her kan det være glidende overganger.

Allianser av cyberkriminelle nettverk

Et interessant utviklingstrekk som også omtales i rapporten er hvordan noen grensekryssende organiserte cyberkriminelle nettverk allierer seg med andre organiserte cyberkriminelle nettverk, og blir enda farligere. Det kan for eksemel være for å få enda høyere treffsikkerhet når det gjelder såkalte "løsepengevirus" (Ransomware as a service, RaaS):

"I 2025 er det observert at internasjonalt etablerte cyberkriminelle nettverk har gått sammen om å danne større koalisjoner av løsepengevirus-som-handelsvare-operasjoner. (LSH-operasjoner). Flere av løsepengevirusvariantene som nå inngår i de nydannede koalisjonene er blitt brukt i angrep på norske virksomheter i løpet av 2025. (...) For en av koalisjonene som er dannet i 2025 og som nå omtaler seg som Scattered Lapsus$ Hunters, rapporteres det blant annet om større bredde i trusselaktørens teknikker for å skaffe seg aksess til virksomheters systemer. Hva dette innebærer til det fulle er noe uklart, men det rapporteres om at grupperingen benytter voice-phishing mot ansatte i virksomheter, for derigjennom å skaffe seg aksess til systemer og data"

Kunstig intelligens er også omtalt i rapporten som en teknologi i rask utvikling som kan utvide mulighetene for organiserte kriminelle kraftig. Rapporten slår fast at det på samme måte som KI automatiserert prosesser og oppgaver for virksomheter, har KI også automatisert en rekke kriminelle oppgaver: 

"...som omgåelse av sikkerhetsfiltre, sammenstilling av store mengder data, skalering, forfalskning, oversettelse og tilpasning av tekst og tale, koding, pentesting og målutvelgelse. KI benyttes til å gjøre de kriminelle handlingene vanskeligere å oppdage, både gjennom å finpusse på programkode og prosesser, men også ved å innføre større variasjon i angrepene, slik at man i mindre grad kan lene seg på gjenkjennbare mønstre i forsvar mot kriminaliteten. I tillegg har den sosiale manipulasjonen i det siste blitt langt mer overbevisende både innen lyd, bilde og video."

Dette er fjerde gangen Kripos gir ut en slik årlig rapport om digital kriminalitet. Det er et viktig kunnskapsbidrag til forståelsen vår av situasjonsbildet når det gjelder trusler mot innbyggere, virksomeheter og materielle verdier. Og det er et viktig bidrag til en diskusjon om hvor Politiet skal prioritere innsatsen på kort og lang sikt.

Om KI-bobler og KI-flaskehalser

Få ting polariserer så mye for tiden som diskusjoner om KI er en velsignelse eller en forbannselse. Det finnes flere ulike undervarianter av den motsetningen, som spørsmålet om KI vil erstatte en stor del av jobbene og yrkene, eller om den vil gjøre gi oss verktøy til å gjøre jobbene våre bedre. Og om KI kan komme ut av kontroll og bidra til stor skade på menneskeheten, eller om KI tvert imot kan bidra til å redde oss fra fattigdom, sykdom og sikkerhetsetrusler. 

En særlig aktuell og mer umiddelbar variant av velsignelse- eller forbannelse-diskusjonen er spørsmålet om vi står overfor tidenes største markedsboble, med overinvesteringer og påfølgende gigantsprekk, eller om det faktisk er en etterspørsel etter all datakraften, grafikkprosessorer, stadig oppdaterte språkmodeller, chatboter, agenter, og nye anvendelser av KI.

Ikke bare er diskusjonene om KI er en boble veldig polariserte, men hva som er de rådende trendene når deg gjelder spådommer er også ganske omskiftelig. Etter lanseringen av Chat GPT på slutten av 2022 fikk vi først en temmelig KI-euforisk bølge både i tech-selskapene, hos investorer, blant politikere og i næringslivet, og både investeringer og aksjekurser gikk til himmels. Chat GPT bruke tre måneder på å nå 100 millioner brukere i janar 2023, etter to måneder, og har omkring 900 milloner brkere i dag. Men bare omkring 50 millioner av disse betaler for abonnementet.

Den store KI-boblen

Og fordi utgiftene er så mye større enn inntektene fikk vi, særlig inn i 2025, noen kraftige advarsler om at denne utviklingen ikke er økonomisk bærekraftig, at det nå overinvesteres i datasentre og dyr hardware, og at de store KI-selskapene blør penger, særllig de som er rendyrkede KI-selskaper, som Open AI og Anthropic, selskaper som ikke kan gjemme sine gratisabonnementer og energikostnader inn i en større pakke av mer lønnsomme produkter, slik Google, Microsoft og Facebook kan. Mange begynte å spørre om hva man skulle bruke all den ledige kapasiteten i datasentrene til når bloblen sprekker, med prosessorer og maskiner som fort blir utdatert.

Hvor mange dager et det igjen til de største innen KI-kostnader slipper opp for penger, og hvilke av selskapene tømt kassen først? Et par helt ferske artikler i The Atlantic og The Economist antyder at det kanskje ikke er riktig spørsmål lenger, ganske enkelt fordi det nå er en eksplosiv vekst i betalt KI. Rogé Karma i The Atlantic formulerer det som en periode har vært den rådende pessimismen, og ogås har vært hans egen analyse noen måneder tilbake i tid, slik:

"Six months ago, the AI sector was looking pretty bubbly. Companies were plowing hundreds of billions of dollars, much of it borrowed, into building new data centers, but had no clear path to profitability. Experts and journalists, myself included, were comparing the AI build-out to the railroad bubble of the 1800s and the dot-com bubble of the ’90s, in which speculation led to overinvestment that eventually crashed the stock market. Even OpenAI CEO Sam Altman voiced public doubts. “Are we in a phase where investors as a whole are overexcited about AI?” he said last year. “My opinion is yes.”

Han har skiftet syn etter å ha sett på tallene i 2026, artikkelen "So, about that AI-bubble" i The Atlantiv slå fast at stemningen nå i begynnelsen av mai 2026 har snudd igjen, og at bekmringen nå ikke er for mye datakapasitet og for mye KI-hardware, men at etterspørselen har tatt seg kraftig opp og at bekymringen er at det er for lite kapasiteti forhold til etterspørselen:

"Today, however, we’re in a very different world. Software developers are adopting AI tools en masse and reporting astronomical productivity benefits. The worry that the country is building too many data centers now coexists with the fear that we won’t have enough of them to satisfy the public’s growing appetite for these products. And the company previously known as OpenAI’s junior competitor has become possibly the fastest-growing business in the history of capitalism. Anthropic’s revenue is increasing faster—much faster—than Zoom’s during the pandemic, Google’s during the early 2000s, and even Standard Oil’s during the Gilded Age. If the company’s current growth rate were to continue, then by early next year it would be taking in more money than any other company in the world."

KI som gjør ting og ikke bare sier ting.

Det er særlig Antropic som trekkes frem i artikkelen, men det har også skjedd noe mer generelt når det gjelder KI brukes til, og som har fører til denne enorme veksten. Den nye vekstmaskinene har navn som Claude Code, Open AI Codex og Anyspheres Cursor. Det er verktøy for å utvikle og skrive programvare mye raskere. Og også en verktøykasse av tilkyttede tjenester som tar styringen på arbeidsprosesser, leder prosjekter, gir seg selv nye oppgaver, og opererer mye mer autonomt når det gjelder å løse kreative oppgaver enn de digitale verktøyene vi har brukt til nå. KI går fra å mene ting og skrive ting, til å faktisk gjøre ting. Den utviklingen går veldig raskt, og bedriftsmarkedet er åpenbart villig til å betale for det.

Ja, faktisk brukes disse nye og datakraftintensive verktøyene så mye og så raskt at leverandørene er bekymret for at de slipper opp for datakraft til å dekke etterspørselen, og har begynt å øke prisene og rasjonere bruken av de mest bruke tjenesten strengere. Særlig Anthropic for kjeft for at folk slipper opp for "tokens", det vil si de tilmålte kvotene for KI-bruk som ligger i abonnementene, og som brennes opp fort i de mest avanserte modellene. Er du gratisbruker kan du bare glemme å få gjort store og tunge arbeidsoppgaver.

Også The Economist har fått mes dag at boblen ser ut til å være avlyst, i hvert fall foreløpig, og skriver i lederartikkelen "The AI supply crunch is here", at:

"Artificial intelligence has a supply problem. As the world gorges on tokens, the snippets of text by which the output of a large language model is counted, it is running short of them. Weekly token consumption quadrupled between January and March, according to OpenRouter, a marketplace for AI models, partly because of the growing use of coding tools. The industry cannot keep up. At model-makers and tech giants, rationing is afoot. Anthropic, maker of Claude, recently adjusted its terms to deter heavy use during peak hours. Amazon says that “capacity constraints” have limited its growth

Verdikjeder og flaskehalser

Det har stor betydning om KI-tjenester er et spørsmål og stadig bedre tjenester til stadig lavere priser, slik det har vært med datamaskiner og kommunikasjonsteknologi tidligere, eller om vi står overfor knappheter på tilbudssiden. Da blir spørsmålet hvor i verdikjeden de viktiste flaskehalsene er, noe som kan gi svært høye fortjenestemarginer til de som har det markedet etterspør aller mest. The Economist skriver at:

"The greatest profits will be found at choke points. The AI boom has especially benefited Nvidia and TSMC, the Taiwanese manufacturer that makes almost all of the most advanced chips. Chip manufacturers’ pricing power has become as enormous as their transistors are tiny. Nvidia’s gross margin is about 75%, up from 60% in 2019. TSMC’s gross margin is above 60%, roughly twice that of many other contract manufacturers."

The Economist har også en litt lengre og grundigere artikkel om KI-verdikjeden med overskriften "The AI rush is hitting a bottleneck". Den tar for seg hele verdikjeden som trengs for å levere KI-tjenester globalt, fra de store "hyperscalerne" som Amazon, Microsoft, Google, Meta og Oracle, og til de som leverer prosessorer, minnebrikker, nettverksytstyr og utstyr for å produsere alle disse komponentene. Og slår fast at det er noen viktige flaskehalser:

"The crux of the problem is that companies along the AI supply chain are investing far less than the hyperscalers. We examined the planned capital spending this year of the 50 or so largest manufacturers of chips, chipmaking tools, servers, networking gear and cooling equipment, and how it has changed since 2024. The five hyperscalers have tripled their combined capital spending, to more than $750bn, but the hardware suppliers have increased theirs by only half, and will invest less than a third as much as the cloud giants this year."

Det kan med andre ord bli ganske humpete framover, men The Atlantic og The Economist peker på at det kanskje ikke vil skje på den måten vi regnet med. Det er ikke slik at at folk er blitt lei eller at KI-underpresterer, men tvert imot slik at de nye modellene er så etterspurte og datakraftkrevende at tilbudssiden sliter med å levere. 

Norsk suksess i EUs forsvarsfond

Det europeiske forsvarsfondet EDF får en stadig viktigere rolle i forskning og innovasjon for forsvarsformål. Vekst i forsvarsbudsjerttene, en rask teknologiutvikling med droner, autonomi og KI, og et ønske om flere europeiske fellesprosjekter, gjør at EDFs strategiske betydning er blitt større. Det har også mulightene for forsvarsindustri, anvendte forskningsinstitutter og næringsliv som har relevante bidrag innenfor EUs prioriteringer.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har en gladsak på nettsidene sine om hvordan norske bedrifter gjør det svært godt i tildelingene fra EDF. Selv om Norge ikke medlem i EU, er vi med i EDF på samme måte vi også er med i EUs generelle forskningsprogram Horisont Europa, og digitalprogrammet DIGITAL. I den siste tildelingen av 12 milliarder kroner fordelt på 57 prosjekter, er det Norske aktører med i 16 av disse prosjektene. FFI skriver at:

"Totalt deltar 19 norske aktører i 16 ulike prosjekter i denne runden. Dette inkluderer alt fra store lokomotiv som Kongsberg Defence & Aerospace, som er med i hele sju prosjekter, sentrale forskningsmiljøer som Sintef og Norsk Regnesentral, og mindre teknologibedrifter. Denne bredden er viktig for Norge og for FFI. At flere viktige aktører fra industri og forskning lykkes i EDF, styrker det norske «forsvarstriangelet» – bestående av myndigheter, industri og forskning – slik at Norge får maksimalt utbytte av de milliardene som nå investeres i europeisk sikkerhet."

Anerkjennelse av norske spissmiljøer 

Det å nå opp med mange deltakere og i mange prosjekter i slike internasjonale tildelinger er en viktig anerkjenelser av at norske forskningsmiljøer og bedrifter. Våre kompetansemiljøer innenfor forsvarsindustri er helt i front når det gjelder utvikling av fremtidens militære kapasiteter, også når det gjelder cyberforsvar, droner, robotikk og KI. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er med på to prosjekter selv. Sintef Ocean, Norsk Regnesentral og NTNU er andre forskningsmiljøer som er tildelt prosjekter.

Store forsvarsleverandører som Kongsberg Defence & Aerospace (KDA), Kongsberg Maritime, NFM og Teleplan Globe er blant de som er inne i prosjekter som har nådd opp, men også noen mindre norske spissmiljøer er med. Og jeg synes naturligvis at det er særlig gledelig at Halogen er blant de mindre leverandørerne som har nått opp i konkurransen, med et samarbeidsprosjekt som heter MIDAS, om anvendelse av kunstig intelligens på en sikker måte. FFI skriver at:

"Innenfor kunstig intelligens og fremtidens teknologi skal Norsk Regnesentral utvikle sikre språkmodeller for forsvaret i LLM Secret, mens Halogen skal jobbe med MIDAS-prosjektet for å lage smarte og trygge grensesnitt for AI-dialog."

Inneværende programperiode i EFD går mot slutten, og jeg antar at neste periode fra 2028 vil øke de felleseuropeiske satningene på å styrke Europas forvarsevne gjennom forskning, innovasjon og teknologiutvikling ytterligere. I alt brukes det rundt 90 milliarder kroner for perioden 2021–2027, med et klart om å redusere fragmenteringen av det europeiske markedet og gjøre europeisk industri mer konkurransedyktig gjennom samarbeid. 

Mye har skjedd siden dagens EDF-periode ble besluttet, og den sikkerhetspoliktiske situasjonen er blitt langt mer krevende, både på grunn av Russland og USA. Noe som gjør at EDF, eller en etterfølger av EDF, vil ha enda større strategisk betydning, både for europeisk forvarssamarbied og som en del av EUs felles industri- og konkurranseevnepolitikk. Her er en artikkel som sier litt om denne prosessen og arbeidet som må gjøres for å få på plass en nytt flerårig EU-budsjett.