Enklere og billigere å bygge bolig

Må lover og regler alltid gjøres mer kompliserte enn de var før? Det må de selvfølgelig ikke, men det er i grunnen ikke så rart om noen har trodd at plan- og bygningsloven alltid blir mer detaljert og komplisert. Alle endringer tidligere har handlet om å lage flere regler, ofte med den konsekvens at saksbehandlingstiden har blitt lenger og kostnadene for boligkjøpere høyere.

Regjeringen har vært helt tydelige på at vi ønsker å snu denne utviklingen og gjennomføre forenklinger i plan- og bygningsloven. Dette var et viktig punkt som ble tatt inn i den nye regjeringsplattformen på Sundvolden i 2013. Og når Aftenposten for noen dager siden, i sin store oversikt over hvordan det gikk med regjeringens valgløfter, oppsummerer hvordan det gikk, skriver de:

"Regjeringen har gjennomført den største forenklingen av plan- og bygningsloven siden loven ble vedtatt. Fra 1. juli 2015 ble det mulig å bygge garasje og uthus på inntil 50 kvm uten å måtte søke kommunen, gitt at utbyggingen er i tråd med lovverket og reguleringsplaner. Halvparten av de minste leilighetene er blitt fritatt fra tilgjengelighetskrav i TEK 10 fra 1.1.2015. Fra 1. juli 2017 vil det bli iverksatt lovendringer som skal forenkle og effektivisere planprosessene. I januar 2016 ble det innført nye energikrav i byggteknisk forskrift som gir større mulighet til å bruke elektrisitet til oppvarming. Fra 1. januar 2016 ble det også innført nye regler som gjør det enklere å gjennomføre endringer i eksisterende bygg."

Men det har skjedd mer etter at at Aftenposten laget sin oversikt. Vi er ikke ferdig med å gjennomføre de største forenklingene i plan- og bygningsloven noen gang. Fra 1. juli forenkler den byggtekniske forskriften TEK17. Det er omtalt her i en pressemelding på KMDs nettsider. Vi fjerner noen krav og forenkler andre krav, uten at dette går på bekostning av kvalitet og sikkerhet. I tillegg har forskriften fått en bedre og mer forståelig struktur med klarere bestemmelser slik at det er lettere å vite hvilke regler som gjelder.

Dessuten er TEK 17 et viktig skritt på veien til en digital hverdag innenfor plan og bygg. Vi har som mål at plan- og byggesøknadsprossen skal digitaliseres for å gjøre det enklere og raskere å bygge. Det betyr blant annet at maskiner kan kontrollere om tegninger og modeller av et bygg er innenfor byggereglene og raskt avsløre om det er feil. Også her er det mye tid og penger å spare.

Og her på Lovdata finner man nå den nye Byggteknisk forskrift (TEK17).

Hvem spiser mest fisk?

I Norge har vi statistikk for det meste. For eksempel om hva vi spiser, brutt ned på alder, kjønn og geografi. I dag kom tallene fra SSB som forteller hvor mye fisk vi spiser i Norge. Der kan vi lese at det er de eldre som spiser mest fisk:

"Den eldre delen av befolkningen er de mest ivrige fiskespiserne. Blant personer over 67 år spiser hele 85 prosent fisk mer enn to ganger i uka, mens for de mellom 16 og 24 år er andelen 60 prosent. Samme mønster tegner seg når man ser på yrkesstatus; pensjonister spiser fisk mye oftere enn studentene."

Noen store kjønnsforskjeller når det gjelder spising av fisk har ikke forskerne klart å finne, men det er derimot en sammenheng med utdanning og inntektsnivå. De som har høyere utdanning og de som tjener over gjennomsnittet spiser mer fisk. Det er også en sammenheng mellom hvor man bor og hvor mye fisk man spiser. Det er slik at folk spiser mest fisk i de tre nordligste fylkene i Norge:

"Våre tre nordligste fylker ligger på topp i fiskespising, og Nordland topper statistikken. Der svarer 81 prosent at de spiser fisk to ganger i uka eller mer. (...) Oslofolket ligger sånn midt på treet når det gjelder fiskespising. 73 prosent spiser fisk to ganger i uka eller mer, mens Vest-Agder ligger på bunn med 64 prosent, viser statistikken."

Om elektriske biler og utslipp

I Norge har vi gitt elektriske biler noen temmelig store fordeler i skatte- og avgiftssystemet, for å stimulere overgang til biler som forurenser mindre. Det er en politikk som virker. Det er vel knapt noe sted i verden overgangen til elbiler har vært like stor som i Norge.

Men det gjør også at det jevnlig blir debatt om dette er en fornuftig politikk, om det ikke er slik at også elbiler slipper ut klimagasser og om det kanskje er slik at det i et livsløpsperspektiv er slik at el-biler har en like negativ påvirkning på klimaet som fossile biler, som tross alt har blitt mye renere de siste årene.

Siste påfyll av ny ammunisjon til motstanderne av å gi så store fordeler til eiere av elektriske biler kom tidligere i vår i en undersøkelse fra IVL Svenska miljöinstitutet som har sett på hvor mye utslipp av klimagasser som skjer i forbindelse av produksjon av batterier til elektriske biler, der de har regnet seg frem til at produksjonen av de største 100 kWH Tesla batteriene tilsvarer en kjørelengde på hele 8,2 års kjøring, og at miljøgevinsten derfor er heller tvilsom for de største el-bilene, mens det er ser litt annerledes ut for biler med små batterier.

"Mats-Ola Larsson på IVL har gjort en beräkning av hur länge man behöver köra en bensin- eller dieselbil innan den har släppt ut lika mycket koldioxid som batteritillverkning har orsakat. Resultatet blev 2,7 år för ett batteri i samma storlek som Nissan Leaf och 8,2 år för ett batteri av Tesla-storlek, baserat på en rad antaganden."

Dette spres naturligvis i både sosiale medier og andre medier som et "bevis" på at el-biler ikke er spesielt miljøvennlige likevel. Men er dette regnestykket riktig?

Det er jo naturligvis slik at ingen industriproduksjon er utslippsfri, heller ikke produksjon av el-biler. Heller ikke bruk av elektrisitet er utslippsfri. Fordi det i de fleste land innebærer forbrenning av kull eller gass kan man ikke bruke elektrisitet uten et det er klimagassutslipp (I Norge har vi etter fått netto overskudd av elektrisitet produsert med vannkraft, så selv om det skjer kjøp og salg av strøm over grensene er det i all hovedsak fornybar energi vi bruker). Men kan det virkelig være sant at du må kjøre en Tesla i over 8 år for å i det hele tatt få en positiv miljøeffekt?

Svaret på det er nei. Nettavisen til Popular Mechanics har en kort, men ganske presis gjennomgang av hvordan den svenske analysen dels legger noen feil forutsetninger til grunn for sitt regnestykke og dels utelater et helt vesentlige forhold som har betydning: at også fossil energi må utvinnes og produseres et sted og ikke kommer ikke på bensintanken helt av seg selv:

"The study's finding of 8.2 years is "based on a series of assumptions." To get to that figure, two of those assumptions must have been that the internal-combustion vehicle in question gets great mileage and isn't driven very much. Oh, and while battery production incurs a carbon footprint in these statistics, the gasoline in the study magically appears in your tank and the only carbon emitted is from burning it (that is, the calculations ignore the carbon emissions created by producing and moving large quantities of gasoline). Those are nifty assumptions. Let's say the gas-powered car is actually something similar to a Tesla Model S P100D, which would use the battery in question. Let's say we're talking about the Audi A8 4.0, another quick AWD sedan. According to the EPA, that car emits 6.2 metric tons of CO2 per year, given 15,000 miles of annual driving. And since A8s don't automatically percolate their own 93-octane, the EPA also calculates an additional 1.1 tons of upstream carbon to get those ancient dinosaur innards coursing through your fuel pump. Math aficionados will note that 17.5 (battery production) divided by 7.3 (total annual A8 emissions) equals 2.4. As in, apples to apples, the battery's carbon footprint is zeroed out in less than three years."

Det finnes også enda mer grundige gjennomganger enn dette om hvordan man bør sammenligne elektriske biler og bensin/diesel-biler på en mer realistisk måte, som også tar hensyn til at det er forskjell på europeisk og amerikansk energieffektivtet i bilparken og det er forskjell på ulike land i Europa når det gjelder energimiksen i elforsyningen. Teknisk Ukeblad skrev tidligere i år en artikkel om "12 myter og fakta om elbiler og forurensing", som jeg tror gir en ryddig og nyansert oppsummering av hvordan det er riktig å sammenligne utslipp på tvers av biltyper.

Og konklusjonen?: At elbiler ikke er utslippsfrie, og at det er forskjell på store biler og små biler, men at det likevel er vesentlig lavere utslipp gjennom livsløpet fra en elbil enn fra en fossil bil.

Peak beer

Har verdens forbruk av øl i passert toppen? Det har jo vært slik at jo rikere land blir, jo mer øl drikker befolkingen. Ølforbruket i verden har økt kontinuerlig hvert eneste år, men for to år siden ser det ut til å ha snudd. The Economist skriver:

"The world appears to have passed peak booze. The volume of alcoholic drinks consumed globally fell by 1.4% in 2016, to 250bn litres, according to IWSR, a research firm. It is the second consecutive year of decline, and only the third since data started to be collected in 1994. The drop-off is caused by people drinking less beer, which accounts for three-quarters of all alcohol drunk by volume. Worldwide beer consumption shrank by 1.8% to 185bn litres last year. Yet because the drinking-age population of the world grew by 1% in that time, beer consumption per drinking-age adult declined even more, by 3.2%.."

Summen av nedgangen i Kina, Brasil og Russland utgjør i følge the Economist 99,6 prosent av den globale nedgangen i ølforbruket i 20016. Men er det ikke slik at folk drikker stadig mer alkohol når et land går fra å være fattig til å bli rikere? Jo, skriver the Economist, men når det gjelder øl så ser dette bare ut til å gjelde opp til et visst inntektsnivå. Da endrer alkoholvanene seg og forbruket av øl begynner å gå litt nedover igjen. En forskingsrapport fra 2016 som har studert ølforbruket i 80 land mellom 1961 og 2009 har kommet til at BNP-nivået der det snur ligger på 27 000 USD pr person. The Economist skriver:

"They found that as GDP per person increased in poorer countries, beer became more popular. But when it reached around $27,000 per person, consumption began to fall again, probably as people became more aware of the dangers alcohol poses to health. Consumers may also start to opt for more expensive drinks, such as wine, once they can afford them."

Tilfredshet med statlige tjenester på nettet

Difi presenterte i dag sin omfattende innbyggerundersøkelse som gjøres annenhvert år, og som måler hvordan innbyggerne opplever ulike offentlige tjenester og institusjoner.

Egentlig er det to undersøkelser er gjennomført, en om innbyggernes generelle oppfatning av offentlige sektor, uavhengig av om de bruker tjenestene eller ikke, og en der brukerne av konkrete tjenester blir spurt om hvordan de opplever tjenestene de bruker. I begge undersøkelsene er det samlet en stor mengde resultater som det er spennende å fordype seg i. Det må jeg komme tilbake til her på bloggen snart.

I dag nøyer jeg meg med å trekke frem et enkelt spørsmål fra undersøkelsen som gjelder hvor fornøyd innbyggerne er med statlige virksomheters tjenester på nett. Skalaen her går fra 0-100 og resultatene er oppløftende. Aller best poengsum har Altinn.no som har økt fra 72 for to år siden til 75 nå, et svært godt resultat. Med det har de gått forbi Skatteetaten som også har økt, fra 73 til 74 poeng. Deretter følger Lånekassen.no med 72, Vegvesen.no med 70 og Helsenorge.no med 70. Toll.no har 67, mens Nav.no ligger litt bak med 60 poeng av 100.

Dette er bra tilbakemeldinger på den omfattende satsingen på digitale løsninger som har skjedd i disse etatene. Det ser også ut til å være slik at de etatene som har brukere som er fornøyde med de digitale tjenestene også har mer fornøyde brukere generelt. Og det er bare å gratulere AltInn med en god fremgang som har resultert i en plassering helt på toppen av listen.

Sterk støtte til EØS-avtalen

Dagens store gladnyhet fant jeg i Klassekampen, som jevnlig måler oppslutningen om EØS-avtalen i befolkningen. De skriver i dag at 56 prosent av folket sier ja til EØS-avtalen. Bare 27 prosent sier nei. Andelen som sier ja til EØS har økt med hele 10 prosentpoeng i løpet av de siste fem årene.

Man skulle kanskje tro at det var grunn til en viss bekymring. Proteksjonistiske strømninger har fått økt oppslutning i flere land det siste året. Både venstre- og høyrepopulister, også i Norge, stiller i økende grad spørsmålstegn ved om fri bevegelse av varer, tjenester kapital og arbeidskraft er en god idé. Men det ser ikke ut som dette har påvirket befolkningen i Norge i negativ retning i det hele tatt.

Kanskje er det tvert imot slik at våre hjemlige proteksjonister og EØS-motstandere minner folk om at det er en reell fare for at vi skal påføre oss selv masse praktiske problemer, at vi gir eksportindustrien store nye ulemper og at vi kan oppleve at importerte varer blir dyrere, i hvert fall hvis vi innskrenker den frie bevegelsen av varer og tjenester. Med slike muligheter er det ikke så fristende å si nei til EØS likevel. Europaminister Frank Bakke Jensen fremhever også i sin kommentar til Klassekampen at debatten vi har hatt den siste tiden sannsynligvis har virket positivt på kunnskapen om hvor viktig EØS-avtalen er for Norge:

"Dette er gledelige tall. Jeg tar det som et tegn på at den økte debatten vi har hatt om EØS-avtalen denne vinteren og våren får øynene opp for flere om hvor viktig denne avtalen er for norsk økonomi og norsk velferd. Det har lenge vært jevn og bred støtte i det norske folket og på Stortinget for at vi fortsatt skal være del av det europeiske samarbeidet gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og våre øvrige avtaler med EU. Disse avtalene er rammeverket for regjeringens europapolitikk."

Utdanningsnivået i Norge

Statistisk sentralbyrå (SSB) har nettopp publisert nye statistikker om befolkningens utdanningsnivå. Der er det mange interessante tall om både kjønnsforskjeller, aldersforskjeller, geografiske forskjeller og hvordan utdanningsnivået i Norge har endret seg de siste tiårene.

For å ta det siste først: I dag har en tredjedel av den voksne befolkningen, 32,9 prosent, utdanning på universitets- og høgskolenivå. I 2006 var dette tallet 25,7 prosent, i 1996 var det 19,8 prosent og i 1986 var det 13,4 prosent av befolkningen som hadde høyere utdanning. Den lange hovedtrenden de siste 30 årene har vært er en veldig sterk vekst i antall personer som har høyere utdanning.

Og det er ikke bare slik at flere tar høyere, utdanning, men det er også flere som tar en lang høyere utdanning, ut over bachelornivå. I dag har 9,5 prosent av befolkningen en universitetsutdanning på mer enn fire år, mens 23,4 prosent har en høyere utdanning på inntil fire år. 2,8 prosent har utdanning på fagskolenivå, en utdanning som gjerne handler om 1-2 års yrkesrettet spesialisering ut over videregående skole, 37,8 prosent har gjennomført utdanning på videregående skolenivå, men ikke fullført utdanning ut over dette, mens 26,5 prosent av den voksne befolkningen bare har grunnskole.

Kjønnsforskjeller blant de som har gjennomført høyere utdanning er et spennende område. Her har det vært store endringer. Inntil for ikke så veldig mange år siden var det flere menn enn kvinner i befolkningen med en universitetsutdanning. I 2000 var det for første gang like mange kvinner som menn i befolkningen som hadde gjennomført høyere utdanning, 22 prosent i begge gruppene. Men i årene etter årtusenskiftet har det oppstått en kjønnsubalanse motsatt vei og kvinnene rykkes klart fra. I dag er det slik at hele 36,5 prosent av kvinnene har høyere utdanning, mens 29,2 prosent av mennene har det.

De geografiske forskjellene er også relativt store. Oslo skiller seg ut ved at hele 50 prosent av befolkningen har høyere utdanning. Akershus er nummer to med 38 prosent mens i Sør Trøndelag har 35 prosent høyere utdanning. Nederst på listen er Hedmark, Oppland og Østfold der 25 prosent har høyere utdanning, men det er ganske jevnt mellom mange fylker i denne enden av listen. Og det er også slik at vi ser en kraftig vekst i utdanningsnivået i disse regionene, men det er store kjønnsforskjeller. I Finnmark, der 27 prosent av befolkningen har gjennomført høyere utdanning, er det 34 prosent av kvinnene som har høyere utdanning, men bare 20 prosent av mennene.

Når det gjelder aldersforskjeller i utdanningsnivå er det rimeligvis slik at det blant de rundt 30 år er betydelig flere personer med høyere utdanning enn det er er i de eldre aldersgruppene. I gruppen 30 til 34 år har hele 49 prosent av befolkningen høyere utdanning, 58 prosent av kvinnene og 40 prosent av mennene. Derfor vil andelen av befolkningen som har gjennomført en utdanning på universitets- og høgkolenivå fortsette å øke også de neste ti årene, og alt tyder på at kvinnenes utdanningsovertak vil fortsette å øke.

Asker kommune vant Innovasjonsprisen 2017

For fjerde år på rad hadde jeg gleden av å dele ut KMDs innovasjonspris i Arendal på torsdag til den mest innovative kommunen i landet. Årets vinner ble Asker kommune, med Horten og Oppegård som de to øvrige finalistene. I alt 33 prosjekter ble sendt inn av de 18 kommunene som søkte om prisen.

Difis nettsider har en fin omtale av kåringen og av de tre finalistene. Om vinneren Asker skriver de:

"Innovasjonsprisen 2017 går til Asker kommune for gode innovasjonsresultater og sitt samskaping- og investeringsperspektiv i innbyggerne. Juryen løftet frem Velferdslabben og Områdeutviklingsprosjektet på Borgen som radikale og spennende innovasjoner innenfor kommunal brukerdialog. I prosjektene Velferdslabben og Områdeutviklingsprosjektet på Borgen trekker Asker kommune frem ressursene som sitter i lokalsamfunnet og innbyggerne, - ressurser som sitter hos de vi i utgangspunktet tenker trenger hjelp. Det at Asker ser på innbyggerne som en ressurs og velger å investere i dem, imponerte juryen. For dette samskaping- og investeringsperspektivet, og ikke minst gode innovasjonsresultater, mente juryen at Asker kommune var en verdig vinner av Innovasjonsprisen 2017."

Om Horten kommune skriver de dette om juryens vurdering:

"Horten kommune fikk skryt for sin entreprenørånd og vilje til å tenke utradisjonelt i jakten på innovasjoner. Juryen løftet spesielt frem HOPP - Helsefremmende oppvekst og Spider - rute og arbeidsplanlegging i hjemmetjenesten som gode offentlige innovasjoner. HOPP er et prosjekt som ble initiert av medarbeiderne i Horten kommune og som nå har fått full forankring på topp i kommunen. Horten kommune arbeider ikke bare for å utvikle HOPP i egen kommune, men også for å spre prosjektet til andre kommuner. Juryen løftet også frem Spider som en god offentlig innovasjon og som et eksempel til etterfølgelse."

Og om Oppegård kommune sa juryen dette:

"Oppegård kommune imponerte juryen med prosjektene Felles innsats overfor språklige minoriteter og Kultur for endring. Oppegård kommune våger å angripe etablerte siloer med tverrfaglig samarbeid og nye innovative arbeidsmetoder. Med fokus på å dele og spre innovasjoner i kommunen har det kommet opp hele 48 innovasjonsinitiativer som kommunen tar tak i og videreutvikler til innovasjoner. Juryen løftet også fram integreringsarbeidet til Oppegård kommune som et eksempel til etterfølgelse."

Første gang prisen ble delt ut i Arendal på Arendalskonferansen våren 2014 var det Arendal kommune selv som vant prisen. I 2015 var det Sandnes kommune, med din innovative matematikkundervisning i skolen som ble kåret til vinner (noe jeg blogget om her). I fjor var det Bærum kommune som ble utropt til vinner for sin helhetlige innovasjonsstrategi, og alle de konkrete resultatene en har gitt, i skarp konkurranse med Sarpsborg og Bergen (det beskrev jeg i denne bloggposten). Og i år løftet juryen ledet av Katinka Greve Leiner som sagt frem Asker, Horten og Oppegård.

Her kan man se filmer som er laget om de tre finalistene. Og her kan man lese søknadene til alle kommunene som meldte seg på årets konkurranse. Jeg tenker at dette er blitt en viktig pris både fordi den løfter frem noen kommuner og personer som har gjort noe utenom det vanlige i kommune-Norge. Men den er også viktig fordi de innsendte bidragene blir tilgjengelige for alle og etter hvert utgjør en omfattende katalog av viktige erfaringer med innovasjonsprosjekter og -strategier som andre kommuner kan la seg inspirere av og lære fra.

Her er en artikkel KS har skrevet på sine nettsider om prisutdelingen. Og her er KMDs egen pressemelding fra torsdag.

Roam like at home

- Dagen har kommet - Nå har alle mobilabonnement fri EU-roaming, skriver nettavisen Tek.no og jubler over at EU endelig har fått på plass reglene som sikrer såkalt "fri roaming" når du er på reise i et EU-land og bruker mobiltelefonen. Og fordi Norge er medlem i EØS, og omfattes av det samme regelverket som EU, nyter også vi godt av dette.

Samferdselsdepartementet skriver dette på sine nettsider om hva EUs nye regler betyr:

"15. juni 2017 trer EUs nye felleseuropeiske regler om bruk av mobiltelefon på reise i utlandet i kraft i EU. De nye reglene innebærer at brukerne ikke skal betale ekstra for samtaler, SMS eller datatrafikk når de er på reise i andre EU/EØS-land. For abonnement med mye eller ubegrenset datatrafikk inkludert, kan imidlertid mobiloperatøren fastsette en grense for hvor mye som skal brukes i utlandet før abonnenten må betale ekstra, men dette skal operatøren varsle om."

Det er mange fordeler ved å være med i EUs indre marked, både for innbyggere og næringsliv, men mange av disse fordelene tenker vi ikke så mye på i hverdagen. EUs arbeid for å sikre at det ikke koster mer å bruke mobilen når man er på reise er imidlertid en veldig konkret og verdifull endring. Det er ikke lenge siden vi kunne oppleve å få enorme regninger hvis vi hadde roaming påslått på mobilen når vi var på ferie eller jobbreise i utlandet. Alternativet til store mobilregninger var ofte å ikke bruke internett på mobilen i det hele tatt, noe som ikke akkurat er spesielt praktisk i dagens samfunn.

Et indre marked som ikke omfatter digitale tjenester og mobil databruk er nokså mangelfullt, for å si det forsiktig. Derfor er det viktig at dette nå kommer på plass. Og at det har betydning at Norge er med i EUs, og derfor en del av EUs indre marked, ser vi betydningen av i praksis i denne saken. Mens Sveits som ikke er med i EØS står utenfor EUs regler om "roam like at home", er Norge med.

Enklere å søke lån - og ta skurker

Regjeringen fortsetter å digitalisere offentlig sektor. Det er bra for offentlig sektor, som kan arbeide mer effektivt enn før, men det er minst like viktig at innbyggere og næringsliv kan spare mye tid og penger på at informasjon som allerede finnes i offentlig sektor kan deles. Skal at man ikke trenger å fylle ut enda flere skjemaer og finne frem de samme vedleggene nok en gang.

Et glimrende eksempel på dette kom for noen dagens siden da VG og andre medier kunne fortelle om samtykkebasert lånesøknad og hvordan dette både gir en langt raskere og mindre byråkratisk behandling av lånesøknader, men også bidrar til å hjelpe Skatteetaten ta de som prøver å lure seg unna betaling av skatt.

For lånesøkere betyr samtykkebasert søknad at man slipper å sende banken kopi av de tre siste lønnsslippene og kopi av siste selvangivelse. Gjennom en ny tjeneste i AltInn kan du i stedet gi Skatteetaten et digitalt samtykke til å sende informasjonen direkte til banken. Skatteetaten skriver dette på sine nettsider:

"Samtykkebasert lånesøknad er det første resultatet av et samarbeid mellom Skatteetaten, Finans Norge og Brønnøysundregistrene. Samarbeidet har som mål å etablere digitale tjenester som forenkler og effektiviserer for både innbyggere, næringslivet og det offentlige. Samarbeidet er et svar på regjeringens utfordring om å øke farten i digitaliseringen i samfunnet."

Ved å gjøre det på denne måten vil det ikke bare være slik at ting tar mye kortere tid, det er også slik at datakvaliteten vil øke når en gjør dette digitalt. Dessuten er personvernhensyn godt ivaretatt ved at bankene bare får tilgang til det de trenger og som man har gitt samtykke til at banken skal få bruke. Da slipper man å være redd for at noen får se personopplysninger de ikke skal ha tilgang til. I dag er det fire banker som er i gang med den nye løsningen og gradvis vil den bli tilgjengelig for alle bankkunder. 

Brønnøysundregistrenes sjef Lars Peder Brekk fremhever den store betydningen denne typen samtykkebaserte løsninger kan få på flere områder der vi i dag fyller ut skjemaer med opplysninger andre offentlige etater har, men ikke har mulighet til å dele med andre. Med en løsning som gjør det mulig å gi samtykke til deling kan vi erstatte skjemaer med helt andre måter å jobbe på:

"Brukerstyrt samtykke i Altinn er den viktigste nyvinningen for digitaliseringen i Norge på mange år – og starten på enda mer. Det vil kunne forenkle en lang rekke prosesser og gjøre mange gammeldagse skjemaer overflødige, sier Brønnøysundregistrenes direktør Lars Peder Brekk."

Samarbeidet mellom Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og finansnæringen gjelder også flere områder der det er mulig å oppnå store gevinster for næringsliv og samfunn, blant annet Skatteetatens jakt på penger som unndras fra beskatning. VG beskriver også hvordan bobestyrere som jobber med å få oversikt over pengestrømmene til virksomheter som har gått konkurs, kan ha stor praktisk nytte av digitale verktøy i jakten på verdier:

"Det andre prosjektet gir digital informasjon til landets bobestyrere, som ofte sliter med å finne pengestrømmer til folk som går konkurs. – En bobestyrer må i dag i prinsippet ringe alle bankene for å finne ut hvor konkurs-bedriften hadde verdier eller kontoforhold. Bobestyrerne er blitt «ventemusikk-konger», etter all musikken de har hørt i køen for å slippe gjennom til bankene. Ved i stedet å søke i databasen, kan det som før kunne ta mange uker, snart ta fem minutter, sier Kreutzer."

Historiske kommunevedtak

Stortinget vedtok torsdag i forrige uke den største reduksjonen i antall kommuner siden kommunereformen som ble avsluttet på 1960-tallet. 

Da kommunene ble til i 1837 fikk Norge 392 kommuner. På det meste på 1930-tallet hadde Norge 744 kommuner. Etter reduksjonen på 60-tallet ble det 454 kommuner. Nå har Stortinget gjort noen historiske vedtak som gjør at det fra 2020 bare vil være 354 kommuner i Norge. 

Det er første gang antall kommuner er lavere enn det var i 1837. Med tanke på hvor annerledes kommunikasjonen er i dag og hvor mye større oppgaver dagens kommuner har, er det veldig kloke og riktige vedtak Stortinget nå har gjort. Og de aller fleste av disse vedtakene bygger på lokale prosesser som endte med enighet, og ble enstemmig vedtatt i Stortinget. I noen få tilfeller har det vært uenighet lokalt og Stortinget har skåret igjennom selv om en kommune har vært imot en sammenslåing. 

Med de sammenslåingene som er gjort tidligere i denne perioden og de som Stortinget vedtok på torsdag, ser listen over nye norske kommuner i 2020 slik ut. Omkring 1,6 millioner mennesker bor i disse kommunene:

1.   Sandefjord, Andebu og Stokke (gjennomført fra 01.01.2017)

2.   Larvik, Lardal (fra 01.01.2018)
3,   Hof, Holmestrand, og Sande (Hof og Holmestrand fra1.1.2018. Sande fra 01.01.2020.)
4.  Tjøme og Nøtterøy (fra 01.01.2018)
5.   Rissa og Leksvik (fra 01.01.2018)

6.   Moss og Rygge

7.   Askim, Hobøl, Spydeberg, Eidsberg og Trøgstad
8.   Aurskog-Høland og Rømskog
9.   Oppegård og Ski

10. Skedsmo, Fet og Sørum

11. Asker, Hurum og Røyken

12. Drammen, Nedre Eiker og Svelvik
13. Tønsberg og Re
14. Bø og Sauherad
15. Lyngdal og Audnedal
16. Mandal, Marnardal og Lindesnes
17. Kristiansand, Søgne og Songdalen
18 Stavanger, Rennesøy og Finnøy
19. Forsand og Sandnes
20. Fjell, Sund og Øygarden
21. Radøy, Lindås og Meland
22. Os og Fusa
23. Ullensvang, Odda og Jondal
24. Voss og Granvin
25. Førde, Naustdal, Gaular og Jølster
26. Selje og Eid
27. Sogndal, Balestrand og Leikanger

28. Flora og Vågsøy
29. Volda og Hornindal

30. Stordal og Norddal
31. Fræna og Eide
32 Ålesund, Sandøy, Skodje, Haram og Ørskog
33. Molde, Midsund og Nesset
34. Trondheim og Klæbu
35. Hemne, del av Snillfjord (Vennastranda) og Halsa
36. Hitra og del av Snillfjord (Sundan/Hemnskjela)
37. Orkdal, Agdenes, Meldal og del av Snillfjord (Krokstadøra)
38. Bjugn og Ørland
39. Roan og Åfjord
40. Verran og Steinkjer
41. Namdalseid, Namsos og Fosnes
42. Vikna, Nærøy, Leka og Bindal
43. Narvik, Ballangen og nordøstsiden av Tysfjord
44. Hamarøy og sørvestsiden av Tysfjord
45. Skånland og Tjeldsund
46. Tranøy, Lenvik, Berg og Torsken
47. Kvalsund og Hammerfest

Noe av det mest oppmuntrende i debatten torsdag var at både regjeringen og samarbeidspartiene var svært tydelige på at kommunereformen må fortsette. Vi har kommet langt i denne perioden, men vi må fortsette. Det kan ikke gå 50 år til neste gang. Mange steder bør diskusjonen komme raskt nettopp fordi denne kommunereformen påvirker lokale samarbeidsforhold og rammebetingelser for å løse ulike oppgaver. 

Det er satt i gang noe historisk som vil få stor betydning framover. Heldigvis, for alternativet ville være å fortsette med en struktur fra 1960-tallet som ikke vil være i stand til å levere gode nok tjenester til innbyggerne. Det ville gitt mer sentralisering av ansvar og oppgaver. Dersom vi skal unngå sentralisering og heller utvide kommunenes ansvar, er vi avhengige av at kommunereformen fortsetter.

Maybe Someday

I 2000 var The Cures kanskje største problem, ikke helt ulikt de David Bowies også hadde på 90- og 2000-tallet, at de alltid ble sammenlignet med sangene og albumene de hadde laget før, men ikke lenger skrev på samme nivå. De hadde laget sitt dårligste album noen gang i 1996 og var blitt langt viktigere som inspirasjon for andre og nyere band enn en som kreativ kraft. Derfor var det ikke rart av albumet "Bloodflowers" i 2000 passerte i relativ stillhet. Men det var faktisk et skritt i riktig retning. Flere av sangene var svært hørbare, ikke mist denne: "Maybe Someday" som her er er fremført live i Brüssel samme år som den ble gitt ut: