Far Rob Grant og datter Lana Del Rey

 Lana Del Rey har gitt ut sangen og musikkvideoen "Lost at Sea" med sin far Rob Grant. Og om noen dager kommer det et album med samme navn, gitt ut av Rob Grant. Vi må anta at Lana Del Rey, som vokste opp som Lizzie Grant, er med på flere sanger. Og i motsetning til Lana, som har gitt ut flere album tidligere, er dette første gang Rob Grant gir ut musikk. 

2022 hadde flest streikedager siden 2012

Norge er strengt tatt ikke et land der veldig mange arbeidsdager går bort i streiker, men i noen år er det flere og lengre streiker enn i andre. Lønnsoppgjøret i 2022 var slik, der to av streikene ble ganske langvarige og bidro til at det ble flest tapte arbeidsdager i arbeidskonflikt siden 2012.

I alt gikk litt over 188 000 arbeidsdager tapt i arbeidskonflikter i 2022. Det var fem streiker, men 179 000 av de 188 000 tapte arbeidsdagene kom i to streiker i undervisningssektoren, 125 000 blant lærere i KS-området (kommunesektoren) og 53 700 var barnehageansatte i private barnehager organisert av Private Barnehagers Landsforbund (PBL). 

Det er Statistisk sentralbyrå som kan presentere disse tallene. De kan også fortelle at det på ingen måte er slik at medlemsskap i fagforeninger er noe som er på retur i Norge. Alle hovedsammenslutningene øker medlemstallet. Her hjelper det nok at offentlig sektors andel av sysselsettingen i Noreg øker og organisasjonsgraden i det offentlige, stat, kommuner og helseforetak, er langt høyere enn den er i privat sektor. Siden 2005 har LO vokst fra 823 000 til 993 000 medlemmer, Unio fra 244 000 til 396 000, YS fra 202 000 til 235 000 og Akademikerne har vokst fra 143 000 til 255 000 medlemmer.

Et lite gresk valgmirakel

Helgens valg til nasjonalforsamlingen i Hellas har fått ganske lite oppmerksomhet. Langt mindre enn valget i Tyrkia og langt mindre enn valg i Hellas fikk for noen få år siden. Det er nok en bra ting for Hellas at politikken er blitt kjedeligere. Og det er smått utrolig at en konservativ regjering ikke bare vinner gjenvalg, men vinner over 40 prosent av stemmene.

Skrur vi klokken noen vår tilbake var det "det nye venstre" på fremmarsj i Sør-Europa. De skulle ta opp kampen mot markedet og mot krav om å vise økonomisk disiplin. Og ikke noe sted hadde venstresiden så store politiske rockestjerner som i Hellas der venstrepopulistene i Syriza vant valget i 2015. Alexis Tsipras ble statsminister og den enda mer radikale motorsyklende professoren Yanis Varoufakis holdt forelesninger over hele verden om hvordan Hellas viste vei ved å utfordre og etter hvert avskaffe kapitalismen.

Vel, det varte tydeligvis ikke så lange. Det konservative Ny Demokrati har styrt Hellas siden 2019 og har tydeligvis gjort det godt. De fikk 41,8 prosent ved valget, omtrent som sist og mye bedre enn meningsmålingene antydet. Syriza fikk bare 20 prosent, tilbake 11 prosent, til tross for en mer moderat fremtoning. Og Yanis Varoufakis har for lengst stiftet sitt eget pari som bare fikk 2,6 prosent og dermed falt ut av nasjonalforsamlingen.

Hva så med PASOK, det store greske sosialdemokratiske partiet som brøt sammen da den nye venstresiden vant frem? Og som fikk den tvilsomme æren av å sette navn på et helt fenomen, "pasokifisering" av sosialdemokratiet da de i løpet av et par valg falt fra 43 prosent i 2009 til under 5 prosent i 2015. PASOK har omgruppert med et par nye partnere og gjør det bedre nå, med 11,5 prosent av stemmene. Ikke størst på venstresiden, men det går i hvert fall oppover.

Valgmiraklet er det nok likevel Ny Demokrati som står får. Å vinne enda et valg og med 40 prosent oppslutning på å mane til moderealsjon og ved å argumentere for at man må skape verdier for å kunne dele dem, er godt gjort. Og så er det greske valgsystemet slik at dersom ingen koalisjon får flertall så skal det avholdes et nyvalg der det største partiet få et ekstra "styringstillegg" i form av flere mandater. Så kanskje det blir rent flertall for Kyriakos Mitsotakis og Ny Demokrati etter hvert?

Inga Strümke: Maskiner som tenker

At Inga Strümke har skrevet en veldig god bok om kunstig intelligens trenger ingen å lure på etter å ha lest avisene bokanmelderes omtaler og terningkast. Det de har skrevet i VG, Aftenposten, DN og Dagbladet er helt sant, Det er viktig at en bok som dette kommer på norsk og det er rett og slett veldig flott at vi har en så fremragende formidler på dette nivået her i landet.

Boken skiller seg ut på en positiv måte sammenlignet med noen utenlandske bøker jeg har lest om temaet ved at den ikke bare handler om historien bak, eller bare om teknologiene bak, som maskinlæring og nevrale nettverk, eller bare om juridiske og regulatoriske utfordringer, bare om anvendelsesområder som vil revolusjoneres, eller bare om filosofi. etikk og moral, om kunstig intelligens brukt i krig eller bare om skrekkfilmscenariene som blir sanne når maskinene snart vil ta over. Men den handler en hel del om alle disse temaene. Så når anmelder Erle Marie Sørheim i Aftenposten skriver at denne boken kan bli en internasjonal suksess, tenker jeg at det slett ikke er umulig.

For tiden skrives det bøker i hele verden i full fart om kunstig intelligens og det går jo ofte sånn passe, fordi teknologier ikke alltid er så gode til å vurdere juridiske og regulatoriske svar, filosofer er ikke alltid så bevandret i teknologiens virkemåter og både jurister, økonomer og mange andre fagfolk kan slite med å forstå ulike sektorer og bransjers særskilte virkemåter og utfordringer. Vi trenger noen som forstår at komplekse utfordringer må løses helhetlig og tverrfaglig.

Og til dette bidrar Inga Strümke med en kombinasjon av teknologikunnskap, innsikt i komplekse sammenhenger og en prisverdig nøkternhet som dessverre er ganske uvanlig for tiden. Jeg kan ikke huske noen teknologidebatter der avstanden mellom optimister og pessimister er så stor som i diskusjoner om hva kunstig intelligens vil bringe av revolusjonære svar eller store forbannelser. Og vi har jo hatt noen teknologidiskusjoner, om kjernekraft, bioteknologi (som i Norge fikk sitt eget bioteknologiråd), nanoteknologi og internett. 

Det er vanskelig å ha gode diskusjoner og prosesser når avstanden er så stor at man ikke er enige om hva problemet er. I slike diskusjoner er det veldig nødvendig å ha mennesker som protesterer når noen lanserer et tiltak de hevder skal løse alt. Mennesker som minner om at det kan være slik at det kan kreve litt tålmodighet og at gode svar må få vokse frem når vi skal finne balansen vi er på jakt etter mellom å slippe løs innovasjon som vil gi fantastiske resultater på mange områder, som mer presise medisinske behandlinger og autonome kjøretøyer, men som  vi ikke vil at skal slippes løs på en slik måte at det  kan påføre mennesker, miljø og materielle verdier stor skade. 

Det kan jo være grunn til å minne om at da bilen var oppfunnet og skulle få kjøre på veiene, da flyene var oppfunnet og skulle få frakte passasjerer, og da alkoholen for alvor ble en handelsvare og man måtte trekke opp noen grenser for hvor og hvordan produksjon og forbruk skulle foregå, og sondere mellom det å skade seg selv og det å skade andre, så var det også litt prøving og feiling for å finne riktige svar. På ingen av disse områdene er det slik at et enkelt tiltak har løst alle utfordringene. Vi har heller ikke funnet løsninger som vil virke inn i evigheten. Mennesker er ikke slik. De erfarer og lærer, De kan justere kursen, Og ombestemme seg, Derfor fortsetter debatten om riktig balanse både når det gjelder, biler, fly og alkohol, og vil garantert gjøre det når det gjelder kunstig intelligens også..

Nå har de nevnte anmelderne allerede sagt mye flott om "Maskiner som tenker" som jeg ikke trenger å gjenta. Men hva er det jeg synes er fint med denne boken? Den første delen er opptatt av røtter langt tilbake i tid, med Kurt Gödel, John von Neumann, Alan Turing og andre som la grunnlaget for dagens datavitenskap før det egentlig var noen datamaskiner, i hvert fall ikke digitale. Vi blir kjent med Eliza og lærer om tidligere optimistiske perioder og lange og mørke vintre for kunstig intelligens. Noen datadeling på et felles internett fantes jo slett ikke da pionerene holdt på. Datavitenskapens teorier kom lenge før det var mulig å gjøre det i praksis. Og det kan være greit å huske på i dag at alt er avhengig av at det finnes data, at de er til å stole på, at de kan deles med de som skal ha tilgang, men ikke med de som ikke skal ha tilgang, og at noen tar ansvar for å forvalte og holde i orden på disse dataene. Det er slett ingen selvfølge i dag heller, men er en viktig forutsetning for at kunstig intelligens skal kunne anvendes. Kunstig intelligens frakoblet data og internett er ikke mye å bry seg om.

Så beskriver hun i del to, den lengste delen av boken, hvordan teknologiene som ligger bak løsninger som ChatGPT og Midjourney er bygget opp og virker. Veldig pedagogisk og godt fortalt, og heldigvis litt nerdete. Hva slags data som blir brukt, hvordan algoritmene er trent opp av mennesker og begynner å lære av seg selv, eller går igjennom såkalt forsterket læring. Hva slags problemer vi kan havne i når utvalget av data er skjevt, eller ganske vanlig: dataene  representerer en historisk korrekt virkelighet, men ikke en ønsket fremtidig virkelighet. Hva er "urettferdighet" i datasett og hvordan håndterer man det? Så må jeg innrømme at nerdefaktoren av og til utfordrer min evne til å henge med på alt. Det var nytt for meg, og ikke helt intuitivt å forstå at algoritmene som generer fotorealistiske bilder gjør det ved å fjerne digital støy, slik fotoredigeringsprogrammer gjør, men bruker data der det ikke finnes noe bilde i det hele tatt. Og gjennomgangen av hvordan man får dramatisk mye mer plass når man utvider antall dimensjoner (et kinderegg i to, tre, fire eller fem dimensjoner er veldig forskjellig). Rett og slett veldig lærerikt.

Del tre av boken, som er litt kortere enn de andre, men kanskje det vi kommer til å bruke mest tid på å diskutere fremover, handler om fremtiden for kunstig intelligens, og hva slags behov for lover, regler, tilsyn og etiske vurderinger som vil kreves. Også her har Inga Strümke en etter min mening helt riktig innfallsvinkel når hun forklarer at det ikke er så lett å forklare hva kunstig intelligens er, eller kan komme til å bli, når vi ikke klarer å forklare fullt ut hva menneskelig intelligens eller menneskelig bevissthet er. De fleste er vel enige om at mennesker har en bevissthet som ikke ting eller enkle organismer besitter. Som er noe mer enn kjemiske, biologiske og elektriske prosesser. Men hvor mye mer? Gir det mening å snakke om en "sjel" som befinner seg utenfor det fysiske og som aldri vil kunne gjenskapes av maskiner uansett hvor mye regnekraft de har?. Eller er mennesker i bunn og grunn et resultat av en biologisk evolusjon og kjemiske reaksjoner, som kan gjenskapes?. Og, kanskje mest sannsynlig, er sannheten et sted i mellom. Dette er viktige filosofiske diskusjoner som også vil få en viktig plass i drøftingene om hva kunstig intelligens er og kan bli.

Litt mer jordnært minner boken oss om at etikk og regulering ikke er helt det samme. Det er egentlig ganske enkelt å regulere noe. Man kan forby det eller tillate det, man kan sette aldergrenser, kompetansekrav, fartsgrenser eller områdebegrensninger (det er bare lov å kjøre bil på høyre side av veien). Eller man kan tillate at nye ting prøves ut på avgrensede områder for å få ny kunnskap, for eksempel i form av regulatoriske sandkasser eller lukkede baner. Slik reguleringer har naturligvis et moralsk og etisk opphav, men de virkelig vanskelige etiske spørsmålene kommer der det er målkonflikter og gråsoner, der det bare finnes dårlige utfall og der svarene ikke er opplagte og der det kreves en etisk modenhet og refleksjonsevne blant de som er satt til å håndtere bruken kraftige og potensielt farlige verktøy. Det er slike temaer Inga Strümke fortjenestefullt trekker opp på slutten av boken, uten å hevde at hun har svarene. Denne beskrivelsen av hva slags diskusjon vi trenger, og hvorfor, men uten å ha lettvinte og ferdige svar, er noe det beste ved denne boken. En bok jeg også må opplyse om at jeg fikk tilsendt i posten med en veldig hyggelig hilsen fra forfatteren.

Jeg kunne skrevet mye mer, og det kommer jeg nok også til å gjøre fremover, for dette er spennende saker. Men det som er minst like lurt som å lese min blogg er å lese Inga Strümkes bok.

Fortsatt færre kollektivpassasjerer enn i 2019

Ikke uventet gikk bruken av kollektivtransport kraftig opp i 2022 sammenlignet med 2021, et år preget av pandemi og mye bruk av hjemmekontor. Oppgangen i 2022 var på 33 prosent i følge Statistisk sentralbyrås (SSB) årsstatistikk for kollektivtransporten.

Er vi så tilbake på det nivået vi var før pandemien. Tallene viser at det er vi ikke. Det er færre kollektivreiser i dag enn det var i 2019. 626 millioner kollektivreiser i 2022 er 92 millioner færre reiser enn i 2019, eller 13 prosent lavere.

Så er det jo også interessant å se hvilke transportformer som sørger for 626 millioner reiser i løpet av et år. Når man følger nyhetssendingene kan man komme i skade for å tro at jernbane er en veldig mye brukt reiseform. Og jernbanen er utvilsomt viktig for mange mennesker som bor i nærheten av en jernbanestasjon, men mye av oppmerksomheten skyldes nok at ting går galt og toget ikke kommer når det skal. Jernbane står for 11 prosent av kollektivreisene i Norge. Båt står for 2 prosent. Betydelig større er skinnegående trikk og forstadsbane som står for hele 26 prosent av reisene. De er ikke så mange steder i landet, men det bor veldig mye folk der de finnes.

Men klart størst innenfor kollektivtransporten er buss. Hele 62 prosent av alle kollektivreiser skjer med buss. Bussreiser er i motsetning til de øvrige transportformene noe som finnes i hele landet. Og selv om busstilbudet er viktig for folk i distriktene, er det faktisk slik at flest bussreiser pr innbygger foregår i Oslo. SSB skriver:

"I 2022 reiste hver nordmann i gjennomsnitt 113 ganger med kollektivtransport uavhengig av type. Antall bussreiser per innbygger var 70 for hele landet, men her er det store forskjeller mellom fylkene. I Oslo reiste hver innbygger i gjennomsnitt 145 ganger med buss, mens fylkene med færrest reiser var Innlandet og Nordland med henholdsvis 26 og 27 bussreiser per innbygger."

Et viktig spørsmål for de som nå skal planlegge kollektivrutetilbudet i årene som kommer er om etterspørselen vil komme opp igjen og passere nivået før pandemien. Det er vanskelig å vite sikkert. Noen har hevdet at det har etablert seg et mønster der folk i større grad bruker hjemmekontor eller hyttekontor, og har færre jobbreiser. Det er mulig det stemmer, men kanskje ikke i samme omfang som de største hjemmekontorentusiastene så for seg.

Peak China?

Har Kinas eventyrlige økonomiske vekst passert toppen? Nå er det neppe slik at økonomien vil krympe med det første, men en langt lavere veksttakt vil også få politiske og økonomiske konsekvenser globalt. Og det er ikke sikkert at lavere vekst gjør Kina mindre opptatt av å hevde seg og bruke militær og økonomisk makt mot andre, kanskje heller tverst i mot.

Dette er tema i The Economist glimrede spesialbilag om "Peak China?", som også har gått sin egen forside og lederartikkel denne uken.  De tar utgangspunkt i prognoser som relativt nylig slo fast at Kinas økonomi ville passere USAs økonomi i løpet av noen få år. Nå ser det ut som veien frem kan bli en del lengre:

"Twelve years ago Goldman Sachs thought China’s GDP would overtake America’s in 2026 and become over 50% larger by mid-century. Last year it revised that prediction, saying China would surpass America only in 2035 and peak at less than 15% bigger. Others are more gloomy. Capital Economics, a research firm, argues that the country’s economy will never become top dog, instead peaking at 90% of America’s size in 2035,"

Det er temmelig ulike syn på hvor kraftfullt Kinas økonomi kan komme tilbake igjen etter tilbakeslaget under pandemien, men årsakene til at det blir mer krevende fremover er det ingen grunn til å være veldig uenige om. Den demografiske utviklingen er slik at antall personer i arbeidsstyrken allerede er krympende. Kina er ikke enger verdens største land i folketall. Mens antall eldre personer øker raskt. og det gjør at det ikke bare er slik at det er færre personer i arbeidsfør alder, men det er også slik at stadig flere av dem må arbeide innenfor helse og omsorgsyrker. The Economist skriver:

"...output per worker is unlikely to rise as fast as forecasters once hoped. More of its resources will go to caring for the elderly. After decades of building houses, roads and railways, spending on infrastructure faces diminishing returns. Mr Xi’s autocratic tendencies have made local entrepreneurs more nervous, which may reduce China’s capacity to innovate in the long run. Geopolitical tensions have made foreign firms eager to diversify supply chains away from China."

Lana Del Rey: Candy Necklace

Lana Del Rey har sluppet en 10 minutters musikkvideo på YouTube med sangen Candy Necklace fra hennes siste album. Dette er så Lana Del Rey som du får det, med blant annet retro glamour-nostalgi og Marylin Monroe.

Ufullstendig utsyn over Norges kompetansebehov

Regjeringen, i hvert fall noen av statsrådene, har lagt seg til en vane der store og viktige samfunnstemaer blir behandlet gjennom korte og veldig overordnede stortingsmeldinger. En fordel med denne sjangeren kan være at det viktigste får oppmerksomheten og detaljene skyves vekk og løses av andre. Ulempen kan være at viktige problemstillinger blir overforenklet, fragmentert og omtales temmelig anekdotisk, slik justisministerens melding om digital sikkerhet er et uheldig eksempel på.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moes stortingsmelding Utsyn over kompetansebehovet i Norge er ikke like fragmentert og anekdotisk, selv om den også er kort, bare 140 sider. På de disse sidene omtales fremtidens kompetansebehov, hvordan både høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning (fagskolene) skal dekke dette behovet, både for vanlige studenter og gjennom videre- og etterutdanning for folk i jobb. Hvordan finansieringssystemet skal innrettes for å dekke etterspørselen er også tema. Det samme er rekruttering av kompetanse fra utlandet, læring i arbeidslivet og kvalifisering av de som står utenfor arbeidslivet. Veldig mye viktig på få sider.

Min korte oppsummering er at noe i meldingen har karakter av å slå inn åpne dører, noe i meldingen har en god intensjon, virker klokt og er forhåpentligvis skritt i riktig retning. Og noe hadde fortjent en mer seriøs drøfting fordi det er for komplekse ting til å kunne bli ordentlig behandlet i en melding med tiltak på overskriftsnivå. I noen tilfeller kan det for eksempel være målkonflikter i politikken, for eksempel mellom spiss og bredde, eller mellom å styrke insentivene som belønner yrkesrettede og praktiske utdanninger eller å belønne akademiske og forskningsrettede løp mer.

For å ta det i tur og orden. Når regjeringen innledningsvis beskriver kompetanse- og arbeidskraftsbehovet framover blir det hele veldig generelt:

"Strukturell mangel på arbeidskraft og udekket etterspørsel etter flere sentrale og kritiske kompetanser gjør at det er nødvendig å prioritere hva vi bør satse på. Regjeringen prioriterer følgende for utdannings- og kompetansepolitikken framover: 
– kompetanse som er nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv 
– kompetanse som er nødvendig for å gjennomføre det grønne skiftet 
– kompetanse som er nødvendig for å ha gode velferdstjenester i hele landet og for å håndtere den demografiske utviklingen, balansert opp mot behovet for arbeidskraft i andre sektorer i samfunnet"

Slike brede kategorier som "høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv" og "gjennomføre det grønne skiftet" er så generelle og opplagte at stort sett alle kan skrive under på dem, og dels så lite presise at de kan omfatte veldig mye forskjellig. Og gir derfor ikke den prioriteringen meldingen sier er nødvendig. Nå er det uansett ikke mulig å vedta i Stortinget hva et konkurransedyktig næringsliv vil trenge av kompetanse om 10 eller 20 år. Men det er mulig å drøfte og problematisere noen veivalg knyttet til dette, for eksempel om økt behov for ikt-kompesene handler om å satse mest på spissing og spesialisering inn mot avansert teknologikompetanse, eller om der for Norge handler mer om å satse stort på å øke it-kompetansen innenfor andre utdanninger. Er det forsking og utvikling av ikt og andre avanserte teknologier vi skal utkonkurrere andre på, eller er det ved å være verdensledende brukere av teknologi vil skal lykkes fordi vi skal være verdensledende på innovative tjenester og arbeidsprosesser? 

Samme type drøfting kan man gjøre innenfor velferds- og demografitemaet. Handler svaret på den utfordringen først og fremst om å utdanne mange flere helsearbeidere, og særlig sykepleiere? Eventuelt flere helsefagarbeidere? Eller er det vel så viktig å utdanne flere som kan utvikle fremtidens helsetjenester tilpasset en ny demografisk virkelighet, som robotmakere, tjenestedesignere, teknologer, systemdesignere og folk som behersker å anvende kunstig intelligens til bygge nye tjenester.

Det er også flere bra ting i denne stortingsmeldingen. Jeg synes Utsynsmeldingen er på sitt mest lovende når den vil rydde og forenkle i indikatorer, tellekanter og motstridene mål, slik at vi lettere oppnår det vi er ute etter. Og særlig viktig er det å fjerne hindringer for etter- og videreutdanning ved å belønne poengproduksjon og ikke bare fulle grader (næringsliv og virksomheter trenger folk med kompetansen, men ikke nødvendigvis fulle grader) og ved å tillate at undervisningsinnhold som brukes i utdanningstilbud som følger "gratisprinsippet" også kan brukes i etterutdanning og kurs i det betalende virksomhetsmarkedet.

Mens så har jeg noen tankekors knyttet til ting jeg tror blir overforenklet eller oversett i denne stortingsmeldingen. La meg nevne tre

For det første er det ikke slik at man alltid kan beregne seg frem til hvilke bransjer vi vil ha i fremtiden, hvilke yrker de vil bestå av og hvilke kompetansebehov som må fylles i disse jobbene. Fremtidens næringsliv skapes ikke alltid gjennom framskrivninger. Vi kan i noen grad beskrive et fremtidig behov for sykepleiere og lærere basert på demografiske data, men vi kan i mye mindre grad spå hvilke bedrifter, produkter og tjenester som vil komme som et resultat av innovasjoner innen kunstig intelligens, bioteknologi eller nanoteknologi. Eller hvilke produkter og tjenester som utvikles fordi det grønne skiftet endrer kundenes etterspørsel, og også medfører nye myndighetskrav og reguleringer. Ja, i mange tilfeller må vi håpe at det er kompetansen som skaper produktet, arbeidsplassen, næringsklyngen og det fremtidige næringslivet, og ikke omvendt. 

For det andre, og i forlengelsen av dette må både bedrifter og det offentlige investere mer i forsking, for eksempel på fremvoksende teknologier, uten å vite nøyaktig hvordan det konkrete kompetansebehovet i arbeidslivet vil se ut. Forskning og forskningsbasert utdanning er en forutsetning for å lykkes i konkurransen om de mest kunnskapsintensive bedriftene. Skal vi ha verdensledende bedrifter på forskningsintensive områder, der veien fra grunnleggende forskning til anvendelse er særlig kort, må vi ha forskningsmiljøer som hevder seg globalt. Slike spissmiljøer kommer ikke jevnt fordelt over hele landet som et resultat av politiske vedtak. De kommer fordi det satses strategisk og langsiktig på å bygge opp sentre for ledende grunnforsking eller satsinger på ledende anvendt forskning der det er attraktivt for de beste forskerne å være tilknyttet. Tidligfasekapital, gründere og ledende bedrifter ønsker å samarbeide med for de beste forskningsmiljøene, enten det er snakk om helseteknologi, bioteknologi, materialteknologi, energi eller kunstig intelligens. Dette økosystemet tar meldingen nokså lett på.

For det tredje er ikke oppskriften med at universitetene selv og alene skal sørge for dimensjonering og omprioritering av fagporteføljen helt uproblematisk. Jeg er i utgangspunkt helt enig autonomi og ansvar plassert hos universitetene bør være hovedmodellen for å opprette og legge ned tilbud. Vi trenger universiteter som selv tar ansvar for å tilpasse seg det behovet som finnes i arbeidsmarkedet, og ikke minst det behovet de tror vil være der om 10 eller 20 år.  Og  ikke bare basert på fremskrivninger av hva dagens virksomheter gjør, men endringer basert på kvalifiserte smådommer om kunnskapsutvikling og teknologisk innovasjon. Dette er noe universiteter burde ha bedre kompetanse til å forstå enn politikere. 

Men det er to problemer. Det ene er at universitetene ikke er spesielt gode til å ta beslutninger om endringer. De har lav troverdighet fordi de ikke liker å legge noe ned. Det er bedre til å analysere enn til å beslutte, og aller dårligst til å gjennomføre. Og da blir det heller ikke ressurser til å prioritere noe opp, særlig ikke når studentårskullene blir mindre i årene som kommer. Kanskje må insentivene som belønner de som omstiller forsterkes? Et særskilt problem er at spesialiserte vitenskapelige høyskoler med sterk etterspørsel etter kompetanse på alle sine fagområder ikke har noe som burde legges ned. Ta for eksempel Arkitekt og designhøyskolen i Oslo (AHO) som utdanner nettopp arkitekter og designere. Alt for få i forhold til etterspørselen og en etterspørsel som er stekt økende. Hvordan kan slike spissede høyskoler dekke fremtidige arbeidsmarkedsbehov? De kan jo ikke omprioritere hvis det er økende etterspørsel etter både studieplassene og etter de ferdigutdannede studentene på alle fagområdene? 

Kanskje det i utsynsmeldingens overordnede, og en nokså generelle formuleringer om prioriteringer ligger et underliggende budskap om at det i vårt statlige system for høyere utdanning ikke er gode nok statlige mekanismer for å dekke behovet på alle områder. Og at vi i stedet må basere oss på at private tilbydere av utdanning kommer inn og gjør jobben, fordi det statlige systemet vårt er ikke leverer. Eller at vi må dekke inn mer av etterspørselen ved å baser oss på at økt import av spisskompetanse fra utlandet. Dette er i hvert fall utfordringer som trenger bedre svar enn de som står i meldingen.

Svært solide sikkerhetsråd fra NSM

I dag ble Nasjonal sikkerhetsmyndighets (NSM) Sikkerhetsfaglige  råd lagt frem for Regjeringen. Den gjør en svært solid jobb med å beskrive norske sikkerhetsutfordringer i bred forstand og svakheter i apparatet skal forebygge og hindre at det skjer skade, og kan trygt anbefales som et pensum for oss som trenger en slik bred beskrivelse av hvordan vi er satt opp for å møte disse truslene. Den kommer i en overkommelig versjon på ca 80 sider.

Tidligere har jeg noen ganger vært litt kritisk til at NSM er litt distansert, ja til og med litt sytete overfor andre myndigheter de mener ikke gjør jobben sin, mens de selv bare trenger mer ressurser. Der er ikke NSM nå. De tar et lederskap i å beskrive problemer og anbefale løsninger og fremgangsmåter for å finne løsninger på områder med komplekse sammensatte sikkerhetstrusler. Der det gjerne kreves et samarbeid på tvers av sektorer og nivåer for å finne gode svar. Og da kommer man ikke unna at både Regjeringen og sektordepartementene og sikkerhetsmyndighetene har en stor jobb å gjøre. 

Det er en ganske ambisiøst dokument NSM har skrevet, med mange ulike og til dels forskjelligartede utfordringer samlet i et felles dokument, og der det er flere gode beskrivelser av jobben som må igangsettes for å gjøre noe med svakhetene. Jeg kommer tilbake til noen av disse om et øyeblikk. 

I den grad Justisministeren og Forsvarsministeren hadde håpet at diagnosen fra NSM ville gi dem en slags støtte i at de er godt i gang med å løse problemene var det absolutt ingen slik støtte å hente. Tvert imot fikk de klar beskjed om at det er en enorm avstand mellom handlingene som er nødvendige og det som gjøres. Det er grunnleggende svakheter i måten særlige den tverrsektorielle beredskapen er satt opp og hvordan informasjon håndteres og deles med de som trenger den. Kritikken er til tider svært krass.

Riktignok ble det understreket at konteksten nå er at den sikkerhetspolitiske situasjon er blitt dramatisk annerledes og vanskeligere, noe som er godt beskrevet i trusselvurderingene som kom tidligere i år fra NSM, PST og Forsvaret. Men strengt tatt er det vel ingen av svakhetene i beredskapen og den for svake tverrsektorielle organiseringen som har oppstått på grunn av ytre forhold nå. Poenget er at  konsekvensene av problemer som allerede var der kan blir så mye mer negative nå.

Men, litt mer konkrete om innholdet, og noen sitater for å understreke hovedpoengene i denne analysen. Dokumentet går først igjennom den overordnede sikkerhetstenkingen og hvordan vi skiller mellom statsssikkerhet, samfunnssikkerhet, virksomhetssikkherhet og vår individuelle sikkherhet. Det beskrives også hvordan lovverket og organiseringen av sikkerhetsarbeidet er dimensjonert for å håndtere ulike nivåer av sikkerhetstrusler og -hendelser. 

I rapportens del 2, hoveddelen fra side 20, er det en ambisiøs tematisk gjennomgang av 12 kritiske områder. Alle er viktige, men jeg skal nøye meg med å nevne tre av de mest tverrgående og komplekse, som får sterk kritikk og som det vil være mest krevende å løse: 

Fra temaet "situasjonsforståelse og responsevne" har NSM flere lite beroligende analyser av situasjonen. La meg nevne disse:

"Både departementer og virksomheter har mangelfull oversikt over og forståelse av risikobildet. Som følge av dette har ikke myndighetene de nødvendige forutsetningene for å bygge et rettidig situasjonsbilde. Samlet sett betyr det at forebyggende sikkerhetsarbeid på alle nivå blir utilstrekkelig, og at myndighetenes responsevne risikerer å være reaktiv og fragmentert. Norge oppnår dermed ikke et forsvarlig nasjonalt sikkerhetsnivå. Rapportering om sikkerhetsstatus på skjermingsverdige verdier og kritiske samfunnsfunksjoner skjer i flere forskjellige løp og er ikke tilstrekkelig dekkende i alle sektorer."

og

"Flere virksomheter og sektorer etterlyser mer spesifikk informasjon fra myndighetene om trussel -og risikobildet for egen sektor. Det finnes en rekke bransjespesifikke fora og samordningskanaler for å dele informasjon til ulike virksomheter og sektorer. Mange av disse er imidlertid ad-hoc-preget og mangler systematikk og kontinuitet. Det er også flere virksomheter, både offentlige etater og private bedrifter, som ikke er tilknyttet slik informasjonsdeling."

Om temaet tverrsektoriell styring har NSM mye å si. Man trenger ikke lese mellom linjene for å skjønne at arbeidet med å innføre ny sikkerhetslov ikke akkurat er i rute, og at det særlig er arbeidet med å identifisere de grunnleggende nasjonale funksjonene (GNF) i henhold til sikkerhetsloven som er vanskelig. Og ekstra vanskelig er det når det er avhengigheter på tvers av sektorer som kan få kritisk betydning:

"Verdier som understøtter grunnleggende nasjonale funksjoner mangler sikring Identifiseringen av grunnleggende nasjonale funksjoner er en forutsetning for at departementene skal kunne vurdere hvilke virksomheter innenfor eget ansvarsområde som forvalter verdier av betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser. Noen grunnleggende nasjonale funksjoner er tverrsektorielle, og ansvaret for disse er delt mellom flere departementer. I andre tilfeller forvalter virksomheter i én sektor verdier av betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner i en annen. Manglende kartlegging av verdier får konsekvenser gjennom hele verdikjeden. Det medfører risiko for at verdier som blir forvaltet på tvers av sektorer ikke blir identifisert, eller at det oppleves som uklart hvem som har ansvaret."

En anne interessant påpeking er at Norge ikke har en overordnet samfunnssikkerhetsstrategi, men mange, Og det at det finnes sektorvise strategier er ikke så merkelig, men hva er det som gjelder på toppen av sektorenes prioriteringer. Hvordan finner man ut hva som gjelder for Norge? Det mener NSM ikke er så enkelt:

"Norge mangler omforente og enhetlige nasjonale sikkerhetsmål Ulikt mange av våre allierte har ikke Norge en overordnet nasjonal sikkerhetsstrategi. Myndighetenes føringer må fortolkes gjennom en rekke strategier og policydokumenter fra regjeringen og ulike departementer. Disse dokumentene, som langtidsplanen for forsvarssektoren og stortingsmeldinger fra Justis- og beredskapsdepartementet og Utenriksdepartementet, kommer til ulik tid og har skiftende sektorvise prioriteringer. Fraværet av en overordnet sikkerhetsstrategi gjør det krevende å nå overordnede nasjonale målsettinger gjennom felles innsats. Det blir blant annet vanskelig å planlegge og styre større sikkerhetsinvesteringer over tid og på tvers av sektorer."

Jeg nevner også temaet cybersikkerhet, som naturligvis også er en sånn litt brysom størrelse som går på tvers av departementene og sektorene i staten, og også på tvers av statlig og kommunalt forvaltningsnivå og på tvers av offentlig og privat sektor. NSM skriver at:

"Statlig IT-utvikling ivaretar verken koordinering eller behov for samvirke i tilstrekkelig grad Teknologier som virtuell virkelighet, skytjenester, lokale datasentre (edge computing) og nye 5G-relaterte tjenester gir muligheter for økt robusthet og lokal autonomi, økt mobilitet, større gjenbruk av applikasjoner og tjenester, og bedre samvirke mellom etater. Totalforsvaret har behov for moderne IT-plattformer med digitale tjenester som fungerer godt i hele krisespekteret. Sammen skal plattformene bidra til at Norge har nødvendig datakraft for grunnleggende nasjonale funksjoner og andre viktige samfunnsfunksjoner når krisen inntreffer. IT-utviklingen i de ulike etatene og sektorene er ikke i tilstrekkelig grad styrt etter felles prinsipper. Dette fører til at etater som har behov for digitalt samvirke og kommunikasjon, bygger egne løsninger som i for liten grad snakker sammen og ivaretar samvirkebehov."

Det er altså ikke teknologien eller den digitale samhandlingen på nye teknologiske plattformer som i følge NSM er årsak til utfordringene. De skyldes heller ikke bruk av skyløsninger, datasentre eller 5G, tvert imot. Utfordringene skyldes at man ikke har satset mer på å ta i bruk moderne og sikre it-plattformer, og at de nye løsningene det blir investert i satses på stykkevis og delt i hver sektor, men ikke som del av en mer samlet strategi.

Er det så noen lyspunkter i dette? Ja, jeg mener det er et lyspunkt at NSM er så tydelige i sine analyser av hva som ikke er på plass og hvor alvorlig dette er for norsk sikkerhet. Men det er også mye bra i tiltakene som er foreslått. Nå er tiltakene nødvendigvis litt mer fragmenterte enn problembeskrivelsene, og en viktig grunn til det er at det å løse komplekse og tverrsektorielle utfordringer krever mer enn noen enkle tiltak. Til dels må man rett og slett jobbe seg gjennom en materie som i liten grad er kartlagt godt nok tidligere. Problemet når man ikke har full oversikt over problemet er at man må skaffe seg bedre oversikt over problemet først. Flere av tiltakene handler derfor om dette. Og la meg trekke frem et tiltak om et målbildearbeid jeg er særlig begeistret for under cybersikkerhetstemaet:

"Et overordnet digitalt målbilde er avgjørende for en sikker digital transformasjon i hele samfunnet. Målbildet bør realiseres gjennom en langtidsplan for digital infrastruktur. Langsiktig og forutsigbar finansiering er en forutsetning for å realisere et slikt målbilde. Digital transformasjon er nødvendig for å heve det norske samfunnets digitale motstandskraft til et langt høyere nivå frem mot 2030."

Her tenker jeg at dette bør foregå i tre trinn som må sees i sammenheng, og der en langtidsplan må lages til slutt. Først må man få bedre oversikt over nåsituasjonen i form av langt bedre oversikt over helheten i de offentlige it-systemene. både det som er driftet i egen regi og det som er satt ut til ulike leverandører. Og hva slags komponenter og programvare som inngår. Jeg tror mange etater sliter med å ha full oversikt over egne systemer og jeg tror ikke det finnes noen som har oversikt over komplekse verdikjeder i bredden, på tvers av virksomheter, eller i dybden bakover leverandørkjedene. Det gjør oss sårbare. Med en slik kunnskap kan det lages et digitalt målbilde der en viktig del av jobben nødvendigvis må være å avdekke  og rydde opp i disse sårbarhetene. Og så vil målbildet være et utgangspunkt for mye annet, både planer, investeringer, organisatoriske grep og ryddig i ansvar og roller.

Et lite poeng til slutt. En del av regjeringens retorikk allerede da de var i opposisjon har fått det til å høres ut som statlig it-drift, en statlig skyløsning og statlig eierskap til alt mulig giør oss sikrere og mindre sårbare. Den fellen har ikke NSM gått i. Distribuerte løsninger drevet av kompetente og profesjonelle partnere er i mange tilfeller bedre for samfunnssikkerheten enn å gjennopprette statens datasentral. NSM skriver for eksempel at:

"Sensitive data i offentlig sektor må beskyttes Datasentre og skytjenester for sensitiv informasjon, funksjoner og infrastruktur av betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser bør etableres i Norge. Datakraft må sikres gjennom distribuerte skytjenester i regionale og lokale datasentre i Norge og beredskapsavtaler med nære allierte i tilfelle krise."

Det blir spennende å se om hvordan regjeringen tar den utfordringen de nå har fått fra NSM.

India passerer Kina

I disse dager blir befolkningen i India større enn befolkingen i Kina. India er blitt verdens mest folkerike land og det kommer til å vare lenge. 

Indias folketall vil fortsette å vokse i over tre tiår til, mens Kina har nytt toppen og vil bli mindre. At India passerer  Kina var ingen overraskelse. Trendene har pekt i den retningen i lang tid og årsaken ligger selvfølgelig i at det i India er slik at kvinnene føder flere barn. mens Kina har praktisert en streng ettbarnspolitikk i mange år. Og selv om landet nå har oppgitt denne politikken, der det ikke ut som fødselstallene går opp igjen, heller tvert imot.

Dette gjør at India ikke bare har tatt igjen Kina, men de vil skyte forbi og bli et langt større land. Kina kommer ikke bli noe større enn de er nå. Landet er i ferd med å passere toppen, og nettopp på grunn av den trenge ettbarnspolitikken, som ser ut vil å ha virket mye bedre enn det var planen, så kommer Kinas befolking til å falle omtrent like raskt som den har økt.

I år er folketallet i både India og Kina 1,43 milliarder mennesker. Allerede i 2030 er India klart større, med 1,51 milliarder personer, mens Kina har 1,42 milliarder. Og går vi frem 30 år til 2060 har India vokst til 1,7 milliarder, mens Kina har krympet til 1,2 milliarder. Ytterligere 30 år frem i tid, i 2100 har India passert toppen og har 1,5 milliarder, mens Kina har krympet videre til bare 767 millioner innbyggere. Her er flere visualiseringer av befolkningsutviklingen i verden.

Land som krymper i folketall vil være hovedtrenden i mange deler av verden i andre halvdel av dette århundret. I flere land i Europa er dette tilfelle allerede, men det kommer til å bli et mer globalt fenomen om noen år. Og fører med seg et nytt sett med utfordringer som er litt annerledes enn de som har preget verden de siste tiårene der vi har vært mer bekymret for at plassmangel og ressursknapphet på grunn av stadig høyere folketall. Men det er et tema jeg må komme tilbake til her på bloggen senere.

Kraftig nedgang i hyttesalget

Hyttesalget faller kraftig, i følge ny statistikk fra SSB. De skriver:

"I alt ble det omsatt 1 806 fritidsboliger i fritt salg i 1. kvartal 2023. Det er en nedgang på 24,5 prosent fra samme kvartal året før. Vi må helt tilbake til 1. kvartal 2003 for å finne færre omsetninger.– Det kan være flere årsaker til nedgangen. Høye strømpriser og en stigende rente kan ha gjort mulige kjøpere mer forsiktige. I tillegg var det veldig mange omsetninger i perioden 2020-2022, noe som kan ha bidratt til at antallet har gått noe ned i 2023, sier seksjonssjef Dagfinn Sve i SSB."

Oppganger og nedganger som dette er spennende saker. For hvordan vet vi om en kraftig oppgang er en ny trend, eller bare en situasjonsbestemt endring som vil normalisere seg igjen? Eller som i dette tilfellet falle lavere enn trenden i forkant? Ved inngangen til pandemien var det jo ikke så rent få som spådde at mer tid på hytta, gjerne med hjemmekontor og høyhastighets brebånd, er den nye normalen. Og det kan jo også være tilfelle litt lengre fremover. 

Men akkurat nå virker det som om høye renter og høyere strømpris (uten strømstøtte) er nok til å reversere utviklingen. Og kanskje er det slik at flere enn ventet foretrekker å møte opp på jobben og prate med andre.

Fem sandkasseprosjekter for arkiv, data og offentlighet

I to år har Digitaliseringsdirektoratet og Arkivverket samarbeidet om en regulatorisk sandkasse for arkiv, data og offentlighet. Et virkemiddel for å fremme teknologisk innovasjon i måten vi tar vare på og tilgjengeliggjør informasjon. Og et konkret bidrag til demokrati og rettsikkerhet, med relativt små ressurser.

Dessverre ble dette arbeidet stanset. De som står bak sandkassen uttrykker et håp om at det kan bli penger igjen i 2024, men det er nok bare et fromt håp. I mellomtiden vår vi glede oss over at det er gjennomført fem spennende og viktige prosjekter i sandkassen mens det var penger til å holde på.

De fem prosjektene kan man lese om på Digdirs samarbeidsportal. Det handler om 

• innebygget arkivering på tvers av flere etater gjennom Norsk helsenett.
• et pilotprosjekt for datasjø i Stavanger kommune der en har jobbet med en løsing for visning i eInnsyn.
• et prosjekt for å ivareta arkivfaglige hensyn i DigiBarnevern.
• utforsking og testing av arkivstandarder, informasonsforvaltning og handlingsrom i Tolletaten.
• automatisert saksbehandling og eInnsyn i Sjøfartsdirektoratet.

Jeg vil at disse prosjektene i tillegg til å gi gevinster for både brukere, ansatte og publikum der de blir iverksatt, også har overføringsverdi til andre. Det gjør det ekstra synd at sandkassen ikke finnes mer.