Bredbåndssuksessen fortsetter

Nkoms dashbord for bredbåndsdekning

Hvordan går det med bredbåndsdekningen i Norge? Temmelig bra, viser det seg. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) la i mai frem rapporten "Husstandsdekning for fast bredbånd 2024" som kan fortelle at det ved utgangen av 2024 var en nasjonal dekning på 99,1 prosent for tilbud om bredbånd med hastigheter på 100 Mbit/s og på 96,2 prosent for hastigheter på 1 Gbit/s.

Med tanke på at mye av debatten har handlet om hvor dårllig bredbåndsdekningen i distriktene er, og at staten må bruke milliardbeløp på å sikre bedre dekning, så er det interessant å lese at det er i spredtbygde områder forbedringene er størst, og at dette i all hovesak har skjedd uten offentlige penger. Kombinasjonen av teknologiutviklng, bredbånds- og mobilselskapenes milliardinvesteringer, og kundenes betalingsvilje for film, serier og fotball på nett, har sørget for at vi har et svært godt bredbåndstilbud i Norge.

Den norske bredbåndssuksessen

Denne suksessen har ikke kommet over natten, men skyldes en lykkelig kombinasjonen av betalingsvillige innbyggere, store infrastrukturinvesteringer fra de private selskapene og myndigheter som har laget gode regulatoriske rammebetingelser for mobil og bredbåndsselskapene. I tillegg har teknlogiutvikingen gjort det mulig å tilby bredbånd til husstander via 5G, og mer nylig via satelitt, slik at der er konkurranse ikke bare mellom leverandører av samme teknologi, men også mellom bredbånd levert på ulike teknologier.

Myndighetene har vært opptatt av å ha en teknologinøytral tilnærming og legge til rette for konkurranse, men samtidig gjort det lønnsomt å ha god dekning i hele landet. Hovedstrategien i samspillet mellom myndigehter og de private leverandørene er grundig og godt beskrevet i en stortingsmelding om den digitale grunnmuren fra 2021, som senere er fulgt opp med en ny og modernisert lov om elektronisk kommunikasjon, vedtatt i 2024. Selv om statlige og fylkeskommunale tilskudd finnes, og har spilt en rolle i noen områder, er dette en suksess markedet må ta hovedæren for.

Forestillingen om at det trengs flere statlige milliarder

Likevel er det en utbredt forestilling om at det det trengs langt høyere statlige subsidier til bredbånd, en forestilling som har vært forbausende gjenstridig både hos politikere og næringslivsorganisasjoner. Man skulle jo tro at næringslivsorganisasjonene heller burde prioritere å fjerne diskriminerende eierskapsbeskatning (formuesskatt) og forbedre andre generelle rammevilkår, fremfor å skrive opprop som krever milliardbeløp til oppgaver markedet tar seg av.

Jeg irriterte meg såpass over dette ropet på mer subsidier at jeg skrev et innlegg her på bloggen høsten 2022 med overskriften "Den norske bredbåndssuksessen". Allerede da kunne jeg konstaterte at bredbåndsdekningen i Norge for lengst hadde overoppfylt de politiske målene som var satt. Jeg vil minne om hva de var: Stoltenberg-regjeringen 2005-2013 hadde ingen bredbåndsmål, tror jeg. Solberg-regjeringen 2013-2021 satte i stortingsmeldingen om Norges digitale agenda i 2016 et mål om et tilbud om bredbånd med 100 Mbit/s til minst 90 prosent av husstandene innen utgangen av 2020. På det tidspunktet var det bare 73 prosent av husstandene nasjonalt som hadde et slikt tilbud og det var store geografiske ulikheter. 

Målet fra 2016 virket derfor veldig krevende å nå, men det ble nådd med god margin. Et mål om gigabithastigheter til alle husholdningene var derimot ikke nevnt i 2016 og ble vurdert som temmelig utenkelig da. Men fiberutrullingen gikk over all forventning på på den tiden, og erstattet andre teknologier. Våren 2022 var det derfor blitt slik at 93,6 prosent av husstandene hadde tilgang til over 100 Mbit/s nedstrømss hastighet og 92,5 prosent av husstandene hadde tilgang til Gbit/s nedstrøms hastighet, en økning fra litt over 50 prosent bare to år tidligere. Og så nevnt innlednignsvis er disse tallene i 2024 økt til 99,1 prosent og 96,2 prosent.

Større tilbud enn etterspørsel?

I stedet for å lure på hvordan vi kaste enda mer statlige penger etter noe som ser ut til å løses seg veldig godt uten, er det mer interessant å se på hvor godt godt dette gode bredbåndstilbudet harmonerer med etterspørselen etter bredbånd i befolkningen og i næringlivet. Og om det er strategier som kan bidra enda mer kostnadseffektive måter å sørge for bedre dekning der det er udekkede behov, for eksempel langs veier, jernbane eller i fritidsboliger. Vi kan for eksempel lure på:

• Er det samsvar mellom tilgjengeligheten av høyhastighets bredbånd til nesten alle husstander og den faktiske tilknytningen til nettet? Det er bra med tilbud, men vil kundene ha det?
• Hva er sammehengen mellom det at 96 prosent har tilbud om bredbånd med Gbit/s hastighet og de hastighetene husstandene faktisk velger å abonnere på? Synes de at de trenger 1000 mbit/s?
• Fast trådløst bredbånd (FTB) via 5G gjorde har gjort det mulig å gi et mer kostnadseffektivt høyhastighets bredbåndstilbud i flere spredbygde områder. Kan bredbånd via satelitt ytterligere bidra til kostnadseffektivt tilbud til alle?

Nkom noen interessante tall om hva bredbåndskundene velger fra andre undersøkelser, som også er referet til i slutten av denne rapporten, og som svarer på noe av det jeg lurer på. Når det gjelder tilkyningen til høyhastighets bredbånd er det i følge Nkom slik at ikke alle som kan ha det velger å benytte seg av det:

"Nasjonalt er over 78 prosent av husstandene tilkoblet fiberbredbånd. Sett i lys av at dekningen er på 91 prosent (jf. Figur 3), er det fremdeles en stor differanse mellom husstandenes muligheter for tilkobling til fiberbredbånd og hvor mange husstander som fysisk er tilkoblet."

Det er med andre ord slik at tilbudet om raskt bredbånd er en del større enn etterspørselen. Antall tilknytninger øker, men det er ikke obligatorisk å ha bredbånd i Norge, og ikke alle synes de trenger det. Og blant de som er blitt tilkoblet er det slik at selv om de ønsker å ha bredbånd, så er det ikke nødvendigigvis slik at de trenger de raskeste bredbåndshastinghetene. Nkom skriver at:

"Den gjennomsnittlige nedlastingshastigheten for abonnementene har økt fra 304 Mbit/s i 2023 til 325 Mbit/s i 2024. Median, forstått som det «vanligste» verdien av samlingen av abonnementer, har økt fra 200 i 2023 til 250 i 2024. Oppgangen skal sees i lys av at tilbyderne i økende grad endrer sine kjerneprodukter til å inkludere stadig høyere hastighet. Det observeres også at abonnement med høy nedlastingshastighet (1 GB/s og mer) fortsetter økningen. Per utgangen av 2024 utgjør abonnement med nedlastingshastighet på 1 GB/s eller mer, nesten 7,5 prosent av samlede abonnement. Dette er en oppgang fra 6,5 prosent i 2023.

En solid digital grunnmur

Eller for å si det på en annen måte: Mens 96,2 prosent av husstandene har mulighet for å ha bredbånd med en hastighet på 1 Gbit/s er det bare 7,5 prosent som faktisk har valgt å ha det. Resten klarer jeg med mindre. Om ikke huset ditt er fullt av TV-apparater som er på og spillkonsoller som er i bruk samtidig, så er jo ikke det så rart. Staten kan jo ikke akkurat tvinge folk til å bruke noe de ikke synes de trenger.

På den annen side betyr dette at Norge har en fantastisk digital infrastruktur for høyhastighets kommunikasjon som er godt tilpasset en fremtid med enda mer hjemmekontor, medier og underholdning, og hjemmebasert etter- og videreutdanning. Og skulle vi bli rammet av en pandemi så er vi bedre rigget enn de fleste andre for det også. Norge er rett og slett et bra land å prøve ut nye produkter og tjenester fordi vi ligger langt fremme når det gjelder vår digitale grunnmur.

Et nytt Lysne-utvalg

Alltinget om Lysne-utvalget 3.0

Regjeringen har satt ned et nytt utvalg ledet av Olav Lysne som skal se på sikkerhet, beredskap og eierskapskontroll med digital infrastruktur. En god og erfaren utvalgsleder, mandatet er godt og utvalget er bra sammensatt. Men denne oppnevningen har også noen litt overraskende politiske og forvaltningsmessige sider både når det gjelder mandatformuleringen og hvem som er oppdragsgiver i regjeringen.

For å ta det i tur og orden: Utvalget skal ledes av Olav Lysne, professor ved OsloMet og direktør ved SimulaMet. Han er god både som forsker og formidler, ja faktisk så god at han under forrige regjering ledet to utvalg på beslektede temaer: NOUen om Digital sårbarhet og sikkerhet, et utvalg oppnevnt av Justisdepartementet, og det såkalte Lysne 2-utvalget oppnevnt av Forsvarsdeparetmentet, et ekspertutvalg som utredet det som dengang ble kalt "Digitalt grenseforsvar" og kom i 2016. Nå får vi det tredje Lysne-utvalget med sikkerhet og beredskap som tema.

Også denne gangen handler det om et ekspertutvalg som skal komme med råd om hvordan vi håndterer digital sikkerhet og beredskap, særlig knyttet til kommunikasjonsinfrastruktur. Utvalget er sammensatt av folk med teknologisk kompetanse, noen er i sentrale sikkerhets- og beredskapsroller, flere har forvaltningskunnskap og det er noen med erfaring fra norsk næringsliv som jobber i internasjonale leverandørkjeder. Trusselbildet er i rask endring på det digitale området, dels fordi den sikkerhetspolitiske situasjonen er forverret og fordi teknologien er endring, men kanskje aller mest fordi vår avhengighet av digital infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoners avhengighet av digitale systemer og infrastruktur har økt veldig de siste årene. 

Mandatet sier at utvalget skal lage en oversikt over kritisk digital kommunikasjonsinfrastruktur av regional eller nasjonal betydning som er viktig for statssikkerheten, for samfunnssikkerheten og er bærer av tjenester av høy betydning for kritiske samfunnsfunksjoner. Og helt konkret skal utvalgets oversikt: 

"...inkludere en vurdering av følgende typer infrastruktur (både hardware og software):

• mobil- og bredbåndsnett
• transportnett
• undersjøiske fiberkabler
• datasentre
• satellittkommunikasjonssystemer
• særlig viktige anlegg som er viktig for hele krisespennet, blant annet fortifikatoriske anlegg/fjellanlegg"

Dette er et viktig og nødvendig arbeid og ikke minst viktig fordi Norge ligger kraftig på etterskudd med implementeringen av EUs direktiver på it-sikkerhetsområdet. Vi har ennå ikke implementert forrige versjon, mens EU nylig har vedtatt en oppdatert utgave i form av NIS 2 direktivet. 

Men det et er også noen pussigheter i dette, som på ingen måte er utvalgets feil, men som ligger i langsomme og lite forutsigbare politiske prosesser, der det ikke alltid er lett å forstå sammenhengen mellom den politiske retorikken som brukes når et arbeid settes i gang, og det som faktisk skjer etterpå. La meg nevne to ting:

Noen vil kanskje huske at tilbake i desember 2022 ble laget en stortingsmelding om "Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet", med mye slagordpreget retorikk om nasjonalt eierskap, men som var fragmentert, anekdotisk og ganske tynn på konkrete tiltak. Jeg skrev om den på bloggen her. Så skulle man kanskje håpe at det i året som har gått ville komme en viss fremdrift i dette arbeidet med å utvikle og konkretisere tiltakene og å sørge for at Norge kommer på linje med våre europeiske samarbeidspartnere når det gjelder lov- og regelverk som ivaretar sikkerheten. Men i stedet har regjeringen tatt et skritt tilbake og utnevner et ekspertutvalg. Retorikken fra 2022 var kanskje ikke så lett å implementere i konkrete tiltak likevel.

Det andre jeg må nevne er en interessant utvikling når det gjelder ansvarsplassering. Mens den nevnte stortingsmeldingen i 2022 kom fra Justisdepartementet og det også er JD som i følge en kongelig resolusjon fra våren 2013 er gitt samordningsansvaret for den forebyggende it-sikkerheten i samfunnet, er det Digitaliserings- og forvaltningdepartementet som nå har utnevnt ekspertutvalget som skal behandle temaer og tiltak som er midt i kjernen av den digitale samfunnssikkerheten. Er det fordi JD sliter med å levere på dette oppdraget? Er det fordi samordningsansvaret for ikt-sikkerhet og beredskap skal flyttes vekk fra Justisdepartemenetet og tilbake til det som i 2013 het Fornyingsdepartementet og nå heter Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet? Eller er begrunnelsen rett og slett at sektoransvaret for elektronisk kommunikasjon, det vil si mobil, bredbånd og datasentre ligger hos digitalisering- og forvaltningsministeren, og det er i egenskap av å være sektordepartement på ekom de har tatt ballen og løpt av gårde? Jeg vet ikke svaret, og heller ikke om det har vært noen kamp mellom departementene om å ha hovedrollen, men litt interessant er det jo.

Jeg tror vi også ser noen tydelige tegn til at flyttingen av ansvar har påvirket mandatet. Ja, formuleringer om "nasjonal kontroll" er fortsatt der, men nå stilles det gode og ganske åpne spørsmål om hva det egentlig betyr i praksis og hvordan ulike eierformer kan utfordre viktige sikkerhets- og beredskapshensyn. Noe premiss om statlige eide datasentre og skytjenester eller statlig eierskap til nettinfrastruktur er ikke der, slik det var tidligere. Dessuten er det tatt inn gode formuleringer om at det i internasjonale digitale verdikjeder er flere ulike hensyn som må tas hensyn til for å ivareta sikkerheten. I mandatet står det at:

"Digitale kommunikasjonsnett bygger på internasjonale standarder og et sterkt globalt økosystem med raskt teknologisk utvikling. Innovasjon i bransjen er viktig, og Norge ligger langt fremme med digitalisering og utbygging av slik infrastruktur, med høy grad av dekning og kapasitet i mobil- og bredbåndsnettene. Utvalget skal vurdere hvilken effekt virkemidlene for nasjonal kontroll kan ha for videre utvikling og innovasjon. Forslagene fra utvalget skal ta hensyn til behovet for videre utvikling og innovasjon, og skal i størst mulig grad legge til rette for dette. Utvalget skal også ta hensyn til sikkerhetssidene ved lange, komplekse og internasjonale digitale verdikjeder. Utvalget skal beskrive hvordan reguleringsregimer eller andre hensyn til nasjonal kontroll er ivaretatt i nordiske land."

Det er godt disse erkjennelsene synker inn. Sannsynligvis burde dette tredje Lysne-utvalget blitt satt ned langt tidligere, men det er bedre at det kommer nå enn at det ikke kommer i det hele tatt. Jeg ser også at utvalget utstyres med et sekretariat med fagekspertise fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). De har lang erfaring med å både være opptatt av sikkerhet og beredskap, inkludert virksomheter underlagt sikkerhetsloven, og samtidig har de ansvar for reguleringer og rammeverk for noen svært innovative og teknologiintensive virksomheter i konkurranseutsatte markeder. Og god greie på forvalting av EU-reguleringer. Når både Pål Wien Espen, direktør i Nkom og NSMs Bente Hoff er med i utvalget tenker jeg det bidrar til at arbeidet gir oss den oversikten og de virkemiddelforslagene vi trenger for å redusere den digitale sårbarheten.

Slutten for kobbernettet

Det er nyttårsaften og Teknisk Ukeblad minner om at denne datoen også representerer slutten for kobbernettet, infrastrukturen for fasttelefoni vi har hatt i Norge siden 1855, som dekket stadig større områder og stadig flere husstander. Og for en historie! Knapt noen teknologi har betydd så mye for moderniseringen av Norge, skriver Teknisk Ukeblad.

Men i møte med mobiltelefoni, fiber og 5G som løser problemet bedre enn kobber, er det helt riktig å fjerne den. Nå var det riktignok slik at dagens regjeringspartier ganske nylig, da de var i opposisjon. lovet å beholde kobbernettet, men det har de selvfølgelig ikke fulgt opp.. 

Jeg har tidligere blogget om den eksplosive veksten i fiberdekning vi har hatt i Norge de siste årene, og når 5G i tillegg kan tilby høyhastighets bredbånd kjemper man ikke for å beholde noe som er mye dårligere.

Da internettet skulle inn i folks hjem fra 90-tallet var faktisk kobbernettet en veldig bra ting å ha når kravene til båndbredde ikke var alt for store. Tenk hvor mye penger som ble spart på å ikke måtte lage helt ny infrastruktur, men bare koble på et modem på telefonkontakten som allerede var der. 

Min første intenetttilkobling hjemme på Stabekk i 1995 var via et analogt modem koblet til kobbernettet. Så ble det ISDN som ga to kanaler, en til tale og en til data, og deretter ASDL, før jeg hoppet over på internett via kabel TV-nettet da det ble mulig. I dag har jeg både TV og internett fra Altibox via en fiberkabel. Og det er noen år siden den gamle fasttelefonen forsvant. Og et nett ingen lenger trenger er det jo ingen grunn til å betale for. Teknisk Ukeblad skriver:

"Internett var en slags oppblomstring for kobbernettet. Først via analoge modemer, så ISDN og etter hvert via ulike DSL-teknologier. Men her kom det også til kort. Bitraten ble for dårlig for de fleste etter hvert som vi konsumerte strømme-TV. Nå har fiber, kabel og trådløse forbindelser overtatt det aller meste. Det er ikke slik at rivingen begynner nå. Den har pågått lenge, men det blir ikke lenger mulig å ringe med fasttelefon over kobbernettet. Det blir neppe noen krise for det er mindre enn 300 private abonnementer igjen. Kobbernettet er også en formidabel strømbruker. Hele 100 GWh trengs årlig for å holde det i drift. Strøm vi heller kan bruke mye bedre til andre formål."

Den norske bredbåndssuksessen

I midten av oktober presenterte Nasjonal kommunikasjons-myndighet nye tall om den norske bredbåndsdekningen. Som grafen til høyre viser har dette vært en formidabel suksesshistorie de siste årene. 

Ikke bare ble den forrige regjeringens mål (fra Digital Agenda for Norge del IV, ekom-planen) om at 90 prosent av husstandene har tilgang til en nedstrøms båndbredde på minst 100 mbit/s innen utgangen av 2020 overoppfylt, men som vi ser på grafen er det mest oppsiktsvekkende nå hvordan langt flere har fått tilgang til langt høyere hastigheter. Første halvår 2022 hadde 92,5 prosent av husstandene tilgang til over 1000 mbit/s nedstrøms hastighet, en økning fra litt over 50 prosent to år tidligere.

Forrige stortingsperiode var til tider preget av at både opposisjon og en del næringslivsorganisasjoner mente at den offentlige støtten til å bygge ut bredbånd generelt og "gigabit"-bredbånd (1000 mbit/s) spesielt, burde få ekstra generøse statlige subsidier . Ja, noen næringslivsorganisasjoner etterlyste til og med milliardbeløp årlig for å bygge ut noe som nå ser ut til å ha skjedd nesten helt av seg selv, det vil si uten statlige milliarder. Den nye regjeringen hadde neppe tenkt å bruke så mye penger på dette uansett,  og har heller ikke satt noe mål for gigabit-bredbånd i regjeringserklæringen. Men hvorfor ber næringslivsorganisasjoner om tilskudd til noe markedet, dvs næringslivet, dvs deres egne medlemmer, ser ut til å klare helt på egenhånd?

Hva er det som har skjedd og som har skapt denne eksplosive veksten i tilgangen til bredbånd med så høy hastighet? Generelt er det slik at etterspørsel etter innhold som krever bredbånd gir investeringer, og særlig i husholdningsmarkedet har det vært sterk interesse for et TV-tilbud via internett, både i form av pakker med lineære TV-kanaler og, ikke minst, streaming av fotball, filmer og serier via Netflix, Viaplay, TV2 Play, Disney, HBO og alle de andre. Tele- og bredbåndsselskapene investerer minst 15 milliarder kroner i året i dette hvert år. Det er markedet, det vil si kunder og leverandører, som gjør jobben. Og så har staten bidratt til å fylle noen hull der det er spesielt langt mellom folk og bedrifter, noe som er lurt.

Når det gjelder de aller høyeste hastighetene, over 1000 mbit/s er det et par tilleggsforklaringer på den voldsomme veksten i tilbudet. Dette er hastigheter som ble tilgjengelige da fiberselskapene begynte å rulle ut sine fiberkabler, men som de knapt markedsførte, for hvem trenger egentlig så mye interenett? Vel, fibertilknytningen kan levere disse høye hastighetene enten kundene trenger dem eller heller velger et abonnement med lavere hastighet, for eksempel 100 mbit/s, noe mange kunder gjør. Og noen ønsker det jo fordi de bor i familier med høy internettbruk, jobber mye hjemmefra, spiller mye online-spill, eller gjør andre båndbreddekrevende ting på en gang. Samtidig er det mange, for eksempel eldre som bor alene, som slett ikke vil betale mer for å ha flere høykvalitets videosendinger samtidig og i tillegg spille spill. Men skulle de en dag trenge det har de muligheten på grunn av fiberutrullingen som har gått i høyt tempo. 

Og i tillegg har leverandørene av kabel-TV forstått at de må oppgradere sine kabelnett til raskere bredbåndshastigheter dersom de skal henge med i konkurransen med fiber. Og etter hvert også i konkurransen med høyhastighets-internett via 5G, som nå seiler opp som et reelt alternativ for mange. Dette store spranget opp i hastigheter de siste to årene handler i følge Nkom aller mest om oppgradering av kabel-TV. Mens mye av det som står igjen for å nå tilnærmet 100 prosent dekning vil sannsynligvis 5G kunne ta seg av. Og da får vi håpe at også næringslivsorganisasjoner og andre som heier på bredbånd ser at det meste av dette vil faktisk markedet ta seg av. Og det ser ut til å gå veldig fort.

Hva skal vi diskutere i stedet? Hvis vi kunne vri oppmerksomheten litt, fra infrastruktur i seg selv, og mer over på hvordan vi skaper mer innovasjon, bedre forretningsmodeller, nye tjenester og mer automatisering og robotisering, blant annet gjennom rammebetingelser for forskning og innovasjon, så ville det være bra, tror jeg. Og særlig dersom vi er opptatt av hvordan dette skal skje i en tid der sikkerhetstrusler og digitale sårbarheter trenger enda mer oppmerksomhet enn tidligere.

Ekomportalen ble lansert

Onsdag var jeg med på å lansere den nye Ekomportalen, Nkoms nye digital portal som tilgjengeliggjør informasjon om  infrastruktur som er egnet til fremføring av bredbånd og om pågående bygge- og anleggsarbeider. Hensikten er å dele denne informasjonen slik at kostnadene ved å bygge bredbånd blir lavere og vi kan få mer bredbånd for pengene.

Det er den nye bredbåndsutbyggingsloven som ble vedtatt i Stortinget før sommeren i fjor som fastsetter en plikt til å dele informasjon om infrastruktur. Nkom skriver dette på sin nettside:

"Bredbåndsutbyggingsloven skal bidra til kostnadseffektiv etablering av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Fra 1. oktober er det lovpålagt å gi følgende informasjon i Ekomportalen (i loven kalt sentral informasjonstjeneste): 

- oversikt over eksisterende fysisk infrastruktur som er egnet til fremføring av høyhastighetsnett og kontaktinformasjon- 
- informasjon om planlagte og pågående bygge- og anleggsarbeider.

Denne delen av Bredbåndsutbyggingsloven, kapittel 6, trer i kraft 1. oktober 2021 etter vedtak i statsråd 26. august 2021."

Så er det naturligvis ikke tilstrekkelig med noen lovbestemmelser alene, for at denne delingen av informasjon skal bidra til at informasjonen også deles i praksis, og kostandene skal gå ned, må det være en tjeneste som utbyggerne kan slå opp i og finne den informasjonen de trenger. Det var den som ble lansert på onsdag denne uken, og som foreløpig mangler noe særlig innhold, men det kommer til å komme på plass ganske raskt nå som portalen blir tatt i bruk.

Forsterket ekom i 8 kommuner i innlandet

Mandag hadde jeg gleden av å besøke Skarnes og Kongsvinger i Innlandet fylke for å fortelle hvilke kommuner som får ekstra penger til å øke sikkerheten i mobil- og bredbåndsnettene.

Stadig flere tjenester og stadig mer samfunnskritiske data flyttes digitalt. Og vi er stadig mer avhengige av at disse nettene virker når det oppstår en kritiske situasjon oppstår og noen trenger hjelp. Og heldigvis fungerer denne infrastrukturen hver dag, døgnet rund i en normalsituasjon Men den er avhengig av elektrisitet og er også sårbar ekstremvær, flom og andre naturhendelser som det er blitt mer av som et resultat av klimaendringer. 

Derfor investerer vi i tiltak der denne infrastrukturen er mest sårbar og der det trengs bedre reservestrømsløsninger og alternative ruter de digitale signalene kan følge, slik at man ikke blir uten kontakt med omverdenen selv om noe skulle skje. I KMDs pressemelding om saken skriver vi:

"Gjennom programmet Forsterket ekom får åtte kommuner styrket mobilberedskapen ved at det bygges reservestrøm i et sentralt område i kommunen. Bevilgningen vil styrke mobilnettet for alle de tre operatørene Telenor, Telia og ICE. De åtte kommuner som får glede av bevilgningen er:
Sel, Skjåk og Vågå i Nord-Gudbrandsdal Grue, Åsnes, Våler, Nord-Odal og Sør-Odal i Glåmdalen.

Sårbare distrikter som er særlig utsatt for langvarige utfall, blant annet grunnet ekstremvær, blir prioritert. Programmet gir et område i de utvalgte kommunene tiltak som styrker mobilberedskapen, blant annet tre døgn med reservestrøm og styrket oppkobling videre inn i nettene, såkalt transmisjon."

Med de åtte nye kommunene i Innlandet, er det totalt 72 kommuner som vil ha forsterket mobilberedskap i Norge.

En forsterket digital grunnmur

Stadig mer samfunnskritisk og virksomhetskritisk informasjon, og alt mulig annet viktig i livene våre, er avhengig av at digitale mobil- og bredbåndsnett virker. Konsensene av å ikke ha tilgang til nettet er langt større i dag enn for noen år siden.  Derfor har beskyttelse av nettene mot skader, vær og ondsinnede angrep blitt stadig viktigere. 

Jeg blogget for noen dager siden om den nye stortingsmeldingen om den digitale grunnmuren vår der dette er et helt sentralt tema. Men det er ikke bare et tema for stortingsmeldinger og store generelle analyser, men et området der det gjennomføres helt konkrete tiltak for å gjøre nettet sikrere og tryggere.

I det reviderte budsjettet som kom fra regjeringen i dag kom det enda et eksempel på en slik satsing. Det skal brukes 25 millioner kroner allerede i år på en styrking av den digitale grunnmuren i Troms. KMDs nyhetssak om dette tiltaket i RNB gir også litt bakgrunn for denne satsingen:

"Satsinga bygger på erfaring frå sårbarheitsanalyse og tiltak for 45 millionar kroner for å styrke den digitale grunnmuren i Finnmark. Dei neste åra vil Nkom gjennomføre denne typen analysar i minst fem nye regionar for å identifisere moglege tiltak. Tiltaka i Troms blir bestemt etter sårbarheitsanalysen, men kan mellom anna inkludere fleire føringsvegar i transportnetta slik at utfall ein stad ikkje nødvendigvis vil føre til utfall av tenester for innbyggarar og verksemder, og styrking av viktige enkeltpunkt i netta."

Denne satsingen på en mer sikker og robust ekom-infrastruktur er også en viktig oppfølging av anbefalingen som kom fra Lysne-utvalget for noen år siden og som var særlig opptatt av sårbarhetene i den digitale infrastrukturen. Men dette er ikke de eneste tiltakene som gjennomføres for å ha bedre og sikrere nett. En annen satsing som har gått gjennom flere år handler om å ruste opp den lokale infrastrukturen i kommunene. Nyhetssaken fra KMD beskriver det slik:

"I 2014 innførte regjeringa minstekrav for reservestraumkapasitet i mobilnetta i heile landet, med spesielt høge krav i spreiddbygde strøk. Dette har kosta mobilnettilbydarane omlag ein milliard kroner. I tillegg har regjeringa bidratt med omlag 500 millionar kroner til forsterka mobilberedskap i 64 kommunar sidan oppstart av "Program for Forsterket ekom" i 2014 og fram til 2020. Kommunane får oppretta minst tre døgns reserverstraum i mobilnetta i utvalde område. Nye kommunar står for tur i 2021."

Stortingsmelding om den digitale grunnmuren

Siste fredag før påske la regjeringen frem en stortingsmelding om "data som ressurs", som jeg blogget om her.  Den første stortingsmeldingen av sitt slag i Norge. Og stortingsmeldingene om digitalisering kommer tett for tiden, for i dag, første fredag etter påske, presenterte regjeringen en melding om "Vår felles digitale grunnmur".

Tematisk ligger disse to meldingen på sett og vis i hver sin ende av digitaliseringsområdet. Mens meldingen om data handler om dataene vi trenger for å mate de digitale systemene, og få tjenester og kunnskap ut av dem, handler meldingen om den digitale grunnmuren om den fysiske infrastrukturen som trengs for at systemene skal virke, dataene komme dit de skal og tjenestene nå ut til de som skal bruke dem. 

Den handler om bobilnett og bredbåndsnett naturligvis, men også om internettet mer generelt, det vi bruker de fysiske nettverkene til og sensorene og innretningene som er koblet til nettet. Meldingen er opptatt av den elektroniske kommunikasjonsbransjen som bransje, og betydningen den har for norsk økonomi, men vi er enda mer opptatt av hvilke enorme verdier og muligheter denne infrastrukturen bidrar med for andre, i alle sektorer og næringer, og både i offentlig og privat sektor.

Det er ikke første gang det legges frem en stortingsmelding om mobil- eller bredbånd, og sist det skjedde var det en viktig del av stortingsmeldingen om Digital Agenda i 2016, men denne meldingen er langt mer omfattende og langt bredere tematisk enn noe som har vært lagt frem av noen regjering før. Regjeringens Granavolden-plattform lovet en melding om sikkerhet og robusthet i ekomnettene i en tid der stadig mer samfunnskritisk aktivitet foregår i disse nettene. Dette har en sentral plass i meldingen, men den handler om mye annet viktig også.

Her er det mye mål for høyhastighetsbredbånd til husstander og virksomheter og en beskrivelse av hvordan dataoverføringskapasiteten raskt øker ytterligere, det noen omtaler som "gigabitsamfunnet".  Det er en beskrivelse av hvordan 5G raskt vil spille en viktigere rolle i nettinfrastrukturen vår, og samspille med fibrer når det gjelder å sørge for enda flere og bedre digitale tjenester på ulike områder. 5G vil ha en særlig viktig rolle i industrien og annet næringsliv. Ikke bare det vi vanligvis tenker på som høyteknologisk næringsliv, men i havbruk, landbruk, prosessindustri, fornybar energi, byggenæring og transportsektor skjer det store innovasjoner der 5G-teknologi er helt sentralt for å få det til. Samtidig vil 5G bidra til at det blir mulig å få høyhastighets-bredbånds til husstandene og bedriftene enda raskere.

Jeg har allerede nevnt at sikkerhet og sårbarhet har en sentral plass i meldingen. Det må det ha når nettene spiller en stadig viktigere rolle i samfunnskritiske tjenester og transporterer stadig mer samfunnskritisk informasjon. Meldingen drøfter derfor både hvordan gjør infrastrukturen mer robust for å forebygge utfall og angrep, men også hvordan vi organiserer oss for å hindre at slike hendelser, enten det skyldes vær og vind, ulykker eller ondsinnede angrep, gjør stor skade. Meldingen drøfter også hvordan ekomsektoren kan bidra til å redusere belastninger på klima og miljø ved å hjelpe oss gjøre ting på smarte og mer effektive måter, med mindre ressursbruk og transport, men også sørge for at denne sektoren selv reduserer sitt miljø- og ressursmessige avtrykk.

Også priser og forbrukerinteresser må nevnes. Vi har noen av verdens beste mobil- og bredbåndsdekning i Norge. og en svært god dekning som vil bli enda bedre. Vi har en god modell som sikrer dette der det er private investeringer, som kommer som et resultat av etterspørsel i markedet, som sørger for hoveddelen av infrastrukturen, men der det finnes offentlige tilskudd til å bygge bredbånd der markedet ikke alene er tilstrekkelig. Men mens infrastrukturen er i verdensklasse, er prisene en god del høyere enn i våre naboland. Noe av dette skyldes geografiske ulemper, spredt befolkning, høyt kostnadsnivå og høye krav til sikkerhet, men ikke alt. Derfor er det viktig å arbeide for at en effektiv og virksom konkurranse mellom flere aktører. Vi har gått fra to til tre mobiloperatører i Norge og vi har mange steder fått en mer virksom konkurranse i bredbåndsmarkedet mellom flere aktører. Den utviklingen må fortsette.

Kraftig vekst i bredbånd

På denne tiden i fjor blogget jeg om Nkoms nye statistikk for bredbånd og mobil. Der skrev jeg om hvordan hastighetene i bredbåndsnettene øker veldig raskt i Norge. Vi har både hatt en sterk vekst i bruken av mobilt bredbånd og samtidig en voldsom vekst i antall bredbåndskunder på fiber, langt sterkere enn jeg tror noen kunne forestille seg for noen få år siden.

Et år har gått og denne uken fikk vi nye tall, for utviklingen i 2019. Tallene viser at utviklingen fortsetter i riktig retning, og svært raskt. Og her er det viktig igjen å understreke at tallene ikke viser hva folk har tilgang til (de tallene kommer fra Nkom her høst), men hvor mange husstander og bedrifter som velger å utnytte det de har tilgang til. Og tallene viser også hva dette betyr for teleoperatørenes og bredbåndsselskapenes investeringer i ny infrastruktur.

Nkoms nyhetssak om de siste markedstallene ligger her. De har også en egen side om Ekommarkedet 2019 med en rekke tall, grafer og analyser der man finner mer utfyllende informasjon om de ulike temaene. Her kan man lese flere gode nyheter:

For det første har investeringene mobil- og bredbåndsselskapene gjør i infrastruktur økt kraftig i 2019. Investeringene er rekordhøye og kom opp i 12,2 milliarder kroner, opp 2,5 milliarder kroner fra året før. 8,2 milliarder av dette var investeringer i fastnett og det meste av investeringene i fastnettet var fiber. Særlig fiberinvesteringene i aksessleddet mot kunder for å få raskt bredbånd til flere:

"Om lag 76 prosent av investeringene i fastnett i 2019 kan knyttes til fibernett, hovedsakelig i aksessleddet mot sluttkunder."

For det andre har det aldri vært en så sterk vekst i antall personer og bedrifter som får bredbånd via fiber som fra 2018 til 2019. Det er blitt 154 000 flere i løpet av året og totalt er det nå 1,22 millioner som abonnerer på bredbånd via fiber i privat- og bedriftsmarkedet. I 2013 var tallet bare 489 000. 

For det tredje er slik at hastighetene kundene vil ha på bredbåndet også øker kraftig. Selv om man har et tilbud om bredbåndshastigheter på 100 mbit/s eller mer, såkalt høyhastighetsbredbånd, er det jo valgfritt om man vil ha så raskt bredbånd. I 2019 var det 913 000 privatabonnenter som ønsket så høy hastighet, 43 prosent av alle med bredbånd. Tilbake i 2014 var det bare 62 000 som hadde så raskt bredbånd. Det er også interessant å se at hele 177 000 private har en hastighet på over 500 mbit/s nedstrøms. Nkom skriver:

"Andelen av private abonnement for fast bredbånd med høy hastighet er økende. Figur 19 viser antall abonnement med en nedstrøms hastighet på 100 Mbit/s eller mer. Det er først og fremst abonnement basert på fiber eller kabel-TV-nett som har tilbud om disse hastighetene. Ved utgangen av 2019 var det mer enn 912 000 slike abonnement. Det er en økning på nesten 186 000 sammenlignet med samme tidspunkt ett år tidligere. Ved utgangen av 2019 utgjorde dette 43 prosent av totalt antall private abonnement for fast bredbånd. Ved utgangen av 2018 var denne andelen til sammenligning 35 prosent."

Betyr så dette at data via mobilnettet er blitt mindre viktig når flere har fiber? Nei, på ingen måte. En fjerde viktig ting å trekke frem fra disse tallene er at bruk av mobilnettverk til dataoverføring også vokser veldig sterkt. Det ser vi blant annet i tallene for inkluderte datakvoter i mobilabonnementene kundene kjøper. Nkom skriver:

For både mobiltelefoni og mobilt bredbånd er det en overgang til abonnement med større datakvoter inkludert. 16 prosent av de private abonnementene for mobiltelefoni hadde 10 GB eller mer inkludert per måned ved utgangen av 2019. På samme tidspunkt i 2018 var denne andelen 13 prosent. For mobilt bredbånd hadde 45 prosent av de private abonnementene 20 GB eller mer inkludert per måned ved utgangen av 2019. Det er en økning fra 40 prosent fra samme tidspunkt året før.

Så er det viktig å huske på at vi bare såvidt har begynt utbyggingen i Norge av neste generasjons mobilnett i Norge, såkalt 5G, som kan gi oss en 10-15-dobling av hastighetene for dataoverføring. Det vil gi helt andre muligheter når det gjelder nye tjenester og nye måter å samhandle på i sanntid, og legge til rette for nye tjenester i næringslivet og i offentlige tjenestetilbud. Det blir veldig spennende å se hvordan dette slår ut i statistikkene for investeringer, abonnementer og databruk i årene som kommer.

Ny stortingsmelding om mobilnett og bredbånd

I nettavisen E24 kan vi i dag lese om at vi starter arbeidet med en egen stortingsmelding om elektronisk kommunikasjon (ekom), det vil si tele-, mobil- og bredbåndsnett.

E24 skriver godt om hvorfor ekom blir stadig viktigere i samfunnet vårt når stadig flere samfunnskritiske og virksomhetskritiske tjenester er avhengig av disse nettene. Da er det viktig å drøfte hvordan vi sikrer nødvendig sikkerhet og beredskap, men også hvordan vi sikrer rammebetingelser for et fortsatt høyt investeringsnivå slik at vi både øker hastighetene og dekningsgraden.

Det aller meste av investeringene i mobil- og  bredbåndsnett, rundt 10 milliarder kroner i året, er det private selskaper som sørger for. Det er et høyt nivå i internasjonal sammenheng og bidrar til at vi har noen av de beste nettene i verden. Samtidig er det viktig å ha rammebetingelser som bidrar til konkurranse mellom flere aktører, noe som igjen bidrar til både lavere priser for kundene og mer innovasjon når det gjelder tjenester og innhold.

KMD skriver også om beslutningen om å starte arbeidet med en ny stortingsmelding om ekom. Arbeidet starter på et svært spennende tidspunkt. Tidligere politiske mål om hastigheter og dekningsgrad er i ferd med å bli nådd og fiberutbyggingen overgår tidligere prognoser (flere ser i dag TV via fiber enn via kabel). Samtidig har tilnærmet alle husstander i landet 4G-dekning, mens vi står foran en stor investering i nye 5G-nett, med langt høyere datakapasitet, som vi muliggjøre nye tjenester og samhandlingsløsninger. Dette er derfor et godt tidspunkt å beskrive veien videre.

Internett- og mobilstatistikk

Dagens statistikktips kom på Facebook i dag fra min tidligere KMD-kollega Rikke, som hadde funnet frem til en forsidesak på SSBs nettsider om temasidene om internett og mobil. Når man er på feire og til og med har bursdag, er jo det en flott bursdagshilsen å få.

Og ekstra hyggelig er det jo at det går så bra i Norge når det gjelder å ta i bruk ulike digitlae verktøy og tjenester. Den første grafen på temasiden viser at alle piler peker oppover, både for tilgang til hjemme PC, internett, bredbånd, smarttelefoner og nettbrett.

Studerer man grafen litt nærmere ser man et par interessante ting. En er at vekstkurven for tilgang til alle disse teknologiene er ekstremt bratt, og ser ut til å bli stadig brattere. Dessuten ser vi at veksten er aller brattest frem til omkring 70-80 prosent tilgang, før det begynner å flate litt ut. Akkurat det er jo ikke så veldig overraskende. Dette er tall for husholdningenes tilgang til ulike verktøy og infrastruktur, og det er jo fortsatt slik at noen velger å ikke ha. Men som vi ser av grafen er det blitt ganske få.

Både når det gjelder internett og mobiltelefon er har vi praksis nådd 100 prosent som oppgir at de har tilgang, mens det for hjemme-PC og smarttelefon er ganske nært. Ser vi på når disse teknologiene passerte 80 prosent dekning i befolkningen skjedd det i 2001 for mobiltelefon, i 2005 for hjemme-PC, i 2007 for internett og i 2014 for bredbånd og smarttelefon. Mens nettbrettene, det kanskje mest hypede verktøyet siden tusenårsskiftet, som skulle erstatte papiraviser, ukeblader, tidsskifter og bøker, ser ut til å ha avbrutt den rekordbratte vekstkurven og funnet et nivå på omkring 75 prosent.

Et siste poeng: Disse tallene viser husholdningens tilgang til ulike verktøy og tjenester, ikke det vi har tilgang til gjennom jobben. Det som er spesielt i Norge, Norden og andre land som ligner på oss når det gjelder teknologibruk er at langt flere har tilgang til disse teknologiene privat enn gjennom jobb. Det bidrar til at arbeidslivet vårt lettere kan ta i bruk ny teknologi, og næringslivet har et konkurransefortrinn, fordi mange ansatte er vant til å bruke både PC-er, smarttelefoner og apper fra før.

Norge har verdens nest raskeste mobilnett

Norge er et land med mye fjorder og fjell, og derfor et dyrt land å bygge ut infrastruktur for kommunikasjon. Likevel snakker vi ofte om at vi i Norge er blant de fremste i verden når det gjelder overføringskapasitet og hastighet i mobilnettene våre. Kan det virkelig stemme?

Svaret er at det stemmer. Norge har i mange år hevdet seg i toppen, og noen gange vært helt på topp, i rangeringer av hvor godt mobilt bredbånd vi har. Det kom nettopp en ny bekreftelse av dette i Speedtest Global Index helt ferske rangering av hastighetene i mobilnettene. Der har Sør Korea rykket opp på en klar førsteplass etter at de som første land i verden lanserte 5G-tilbud i det kommersielle markedet, men Norge er på en relativt klar andreplass i denne kåringen. De skriver på bloggen at:

"As of May 2019, South Korea ranks first in the world for mobile download speed according to the Speedtest Global IndexTM. Norway previously held the number one spot, but with a mean download speed of 76.74 Mbps in May 2019, South Korea was 13.0% faster. While Norway has moved to second place, Telenor Norway maintains Ookla’s award for Fastest Network. South Korea’s May 2019 download speed is also a 79.7% increase over that in May 2018, when the country ranked 14th in the world. The Speedtest Global Index compares country-level averages of results from all providers on a monthly basis using data generated by consumer-initiated tests taken with Speedtest."

50 millioner mer til bredbånd

I dag ble regjeringens reviderte statsbudsjett for inneværende år lagt frem. Det er ikke en ny og omfattende budsjettbehandling slik det er når selve statsbudsjettet vedtas, men en justering av budsjettet der det har skjedd ting i løpet av året som gjør det riktig å justere inntekter eller utgifter i tråd med ny kunnskap eller nye behov.

En av gladnyhetene i årets reviderte budsjett er at det skal brukes ytterligere 50 millioner kroner på utbygging av bredbånd i områder der det ikke er markedsmesssig lønnsomt, noe som gjør at den statlige støtten til sammen blir på 250 millioner i 2019. Disse statlige pengene utløser erfaringsmessig også penger fra fylker, kommuner og private, slik at det i denne dugnaden for å fortsette utbyggingen av den digitale infrastrukturen er flere som bidrar til at Norge er blant de fremste i verden.

KMD har i sakens anledning skrevet en nyhetssak som beskriver hvorfor det satses enda mer på bredbånd:

"I revidert nasjonalbudsjett (RNB) foreslår regjeringen å bevilge 50 millioner kroner til en ekstraordinær økning av bredbåndstilskuddet. Det vil gi et samlet bredbåndstilskudd på om lag 250 millioner kroner i 2019, 100 millioner kroner mer enn i 2018.

– Ny teknologi og digitalisering i samfunnet forutsetter at innbyggere og næringsliv har stabil og god tilgang til internett. Norge har mobil- og bredbåndsnett i verdensklasse, men det er fremdeles utfordringer med å få til et tilstrekkelig godt tilbud i alle deler av landet. Dette tar regjeringen på alvor, sier Astrup.

Kobbernettet har inntil for noen år siden vært hovednettet for fasttelefoni og bredbånd. Som et ledd i moderniseringen av fastnettet, har Telenor bestemt at kobbernettet skal avvikles innen utgangen av 2022. Ekstrabevilgningen i RNB skal blant annet bidra til utbygging til husstander og virksomheter som i dag har tilbud om bredbånd basert på Telenors kobbernett, og hvor det ikke finnes et annet tilbud eller planer om utbygging av tilstrekkelig godt bredbånd på kommersielt grunnlag.

– Kobbernettet ble mange steder bygget ut på begynnelsen av 1900-tallet og det vil være dyrt og krevende å vedlikeholde det over tid. Mange av kundene som i dag benytter kobbernettet har, eller vil få, et bedre tilbud, men for noen kan dette ta tid. Derfor bidrar regjeringen med økte bredbåndsmidler, sier Astrup.

Regjeringen foreslår at tilleggsbevilgningen fordeles til fylkeskommunene, som får ansvar for å sørge for at midlene kommer til nytte der behovet er størst. Departementet vil i samarbeid med Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) fastsette nærmere innretning for bruk av tilleggsbevilgningen."

Høyere hastigheter på bredbåndet

Markedene for mobiltelefoni, bredbånd og digital kringkasting vokser. Leverandørene fortsetter å investere milliarder i ny infrastruktur og kundene velger abonnementer med høyere hastigheter for å ta i bruk nye tjenester. Dette og mye annet interessant kom fram da Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet offentliggjorde markedstallene for 2018. De viser at mye går rett vei.

Noe av det som endrer seg raskest nå er hastigheten på private bredbåndsabonnementer. Ved utgangen av 2018 hadde 720 000 husstander bredbånd med en hastighet på 100 Mbit/sekund eller mer, mens tallet i 2015 var 155 000. I nyhetssaken "Sterk vekst i høye hastigheter på bredbåndet" skriver Nkom at:

"Mer enn 720 000 husstander hadde bredbånd med hastighet på 100 Mbit/s eller mer ved utgangen av 2018. Det er en økning på 224 000 fra 2017. Dette kommer frem i årsstatistikken som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) offentliggjorde i dag, 13. mai. Stadig flere får bredbånd levert over fiber, og i 2018 var det for første gang mer enn 1 million private fiberabonnement i Norge."

Denne veksten i antall fiberabonnementer er også en interessant utvikling. Veksten har vært veldig sterk de siste årene, kanskje enda sterkere enn selv mange teknologioptimister så for seg. Også i 2015 var det slik at de fleste husstander i Norge hadde fast bredbånd, så veksten i antall abonnementer har vært moderat, fra 1,92. millioner til 2,08 millioner. Men mens det i 2015 var en tredeling mellom bredbånd via fiber, kabel-TV og xDSL via kobbernettet, med litt over 600 000 abonnenter hver, var det i 2018 slik at vi passerte en million abonnenter på fiber, bredbånd via kabel holder stand med 600 000, mens bredbånd via kobber har falt til litt over 400 000.

Det er også interessant å se at fiber også er blitt den viktigste teknologien for å få TV-signaler inn i hjemmet. Mens kabel-TV var klart størst for fire år siden, med nesten 900 000 abonnenter og TV-via parabol hadde 560 000 er det nå slik at 757 000 husstander ser TV via fiber, en vekst på 94 000 bare siste året, 722 000 via kabel og 470 000 via parabolantenne. Det digitale bakkenettet har 253 000 abonnenter. Så er det greit å huske på dette gjelder TV-abonnementer. Og at selv om abonnementer på strømmetjenester og videotjenester som Netflix, HBO, YouTube og iTunes ikke er med er disse tallene er de definitivt med på å forklare den økte etterspørselen etter fiber og større mobile datapakker i mobilabonnementene.

Tallene viser også at norsk politikk har fungert godt. Utbyggingen av infrastruktur skjer i en kombinasjon av av store investeringer gjort av aktørene i markedet, samt en god del offentlige penger som går til å støtte utbygging av bredbånd i områder der det ikke er markedsmessige forutsetninger. I nyhetssaken om "Investerte over 9,4 milliarder i elektroniske kommunikasjonstjenester og nett" skriver Nkom at:

"Mer enn halvparten av investeringene gikk til fastnett, og det vil si stort sett til bygging av fiberlinjer. Bedriftsmarkedet har betydelig vekst i antall abonnement basert på fiber. Ved utgangen av 2018 var det nesten like mange abonnement på fiber som på kobbernettet. Også i privatmarkedet synes fibersatsingen. Ved årsskiftet var det for første gang over 1 million fiberabonnenter i privatmarkedet i Norge. Dette er hele 125 000 flere enn i 2017. Videre utbygging av mobilnettene, hovedsakelig 4G, står for om lag 20 prosent av de totale investeringene i 2018."

Og her er det grunn til å minne om at selv om investeringsnivået allerede er høyt står vi foran en stor bølge med nye investeringer når nye 5G-nettverk skal bygges ut over hele landet, og gi bedre, raskere og mer mobile tjenester til innbyggerne, men sogså vil legge grunnlaget for masse spennende innovasjon og næringsutvikling i privat sektor. 

Microsoft bygger to nye datasentre i Norge

I forrige uke kom gladnyheten om at Microsoft skal bygge to nye store datasentre i Norge, blant annet som et resultat av en stor samarbeidsavtale med Equinor (Statoil) om drift av skyløsninger. E24 skriver:

"Den omfattende samarbeidsavtalen om skyløsninger løper over syv år og er verdt «flere hundre millioner dollar», ifølge de to selskapene. Med andre ord, en avtale i milliardklassen målt i norske kroner. Avtalen innebærer både at de to selskapene skal samarbeide for å få Equinor over på skyløsninger, der Microsoft lagrer og håndterer oljeselskapets omfattende datamengder i sine datasentre. Microsoft skal også bistå i Equinors større arbeid for å oppgradere og utvikle IT-systemene sine."

Norge er et gunstig land å etablere datasentre i og Microsoft er ikke alene om å gjøre det. Her er en artikkel i Computerworld fra 2016 da IBM åpnet sitt første nordiske skydatasenter på Fetsund i Norge og daværende kommunalminister Jan Tore Sanner koblet til den digitale snoren. Det er ikke tilfeldig at flere velger å lokalisere seg i Norge. Vi har ren og fornybar energi, vi et stabilt land politisk og sosiale og vi har de siste årene gjort mye for å forbedre rammebetingelsene for de som vil etablere datasentre i Norge, gjennom fjerning av eiendomsskatt og redusert el-avgift.

Denne pakken av ulike tiltak for å få bedrifter til å lokalisere sine datasentre i Norge er beskrevet i regjeringens strategidokument "Norge som datasenternasjon" som jeg blogget om her tidligere i år. Og Microsofts Norgessjef Kimberly Lein-Mathisen bekrefter også i E24 at denne etableringen både har med Norges sterke posisjon i olje- og gassbransjen og med rammebetingelsene for å drive datasentre i Norge:

"– Når vi skal velge steder å etablere nye sentre vurderer vi jo en rekke aspekter, men jeg må si at det norske myndigheter har gjort i senere tid er veldig bra, og har vært av stor betydning for vårt valg. Det handler både om rammevilkårene, investeringer som er gjort i bredbånd og de gode forutsetningene Norge har med blant annet vannkraft, fortsetter hun."

At vi har lagt godt til rette for etablering av datasentre i Norge, og begynner å se effektene av denne strategien, er også Torbjørn Røe Isaksen inne på i en kommentar i E24:

"– Dette viser at vi er konkurransedyktige og attraktive, blant annet med rimelig og fornybar kraft og gode rammebetingelser, sier næringsminister Torbjørn Røe Isaksen i en uttalelse til E24. – Jeg re veldig glad for at Microsoft, som en av de virkelig store IT-motorene i verden, velger Norge, fortsetter han. Næringsministeren uttalte onsdag at valget av Norge viser at vi for alvor har begynt å markere oss som en viktig datasenternasjon.

Regjeringens strategidokument "Norge som datasenternasjon" er her.

Digitale nerdelover (1): Coopers lov

Hvorfor går utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi så fort? Og hvor fort går det egentlig? Som et bidrag til folkeopplysningen på dette området skrev Silvija Seres og Espen Andersen en kronikk i Aftenposten i 2016 om "De digitale nerdelovene", som jeg blogget om her og la til et par nerdeloveksempler til.

Jeg ble minnet om dette da jeg var med på å åpne et spennende seminar hos Telenor for noen dager siden om neste generasjons mobiltelefoni, såkalt 5G. 5G kommer om at par år og vil gi oss veldig mye mer båndbredde til å overføre data i mobilnettet enn dagens 4G-nett, som hadde veldig mye mer plass til data enn 3G. En av foredragsholderne var Mischa Dohler som er professor i trådløs kommunikasjonsteknologi ved Kings College i London (her er bloggen hans).

Dohler trakk frem "Coopers lov", en digital nerdelov jeg ikke har nevnt tidligere, og heller ikke kan huske at jeg har hørt om før, men som passer svært godt inn i denne familien av forklaringer på hvorfor utviklingen går så fort. Det handler om eksponentiell vekst som vedvarer over tid og der tilsynelatende små forbedringer i begynnelsen blir til større og større forbedringer for hver dobling av ytelsen eller hastigheten. Utfordringen med disse teknologiske fremskrittene er noen ganger vi risikerer å undervurdere mulighetsrommet som skapes med de nye teknologiene og planlegger nye tjenester og forretningsmodeller innenfor begrensninger som ikke vil være der om noen år..

Coopers lov, også omtalt som "The Law of Spectal Efficiency", eller loven om effektiv utnyttelse av frekvensbånd, er oppkalt etter ingeniøren Martin Cooper som fant opp den første håndholdte mobiltelefonen hos Motorola i 1973 og fikk den utviklet og lansert i markedet i 1983 som Motorola DynaTac, verdens første håndholdte mobiltelefon som kom i kommersielt salg. Coopers lov er beskrevet slik på Wikipedia:

"This led Cooper to formulate the Law of Spectral Efficiency, otherwise known as Cooper's Law. The Law states that the maximum number of voice conversations or equivalent data transactions that can be conducted in all of the useful radio spectrum over a given area doubles every 30 months."

Denne kapasitetsveksten i hvor mye radiosignaler teknologien gjør det mulig å sende samtidig innen for et gitt område er en helt avgjørende forutsetning for utviklingen fra de første mobiltelefonene til 2G, 3G og dagens 4G og videre til 5G-nettverkene som kommer. Coopers lov sier at den tilgjengelige kapasiteten dobles hver 30. måned, noe som betyr at hver nye generasjon mobiltelefoni er mer enn 20 ganger raskere enn forrige. Nå er det også andre ting som forbedres med 5G, blant annet ventetiden fra man trykker på knappen til det kommer en respons, såkalt "latens", slik at mulighetene for virkelig samhandling i sanntid på tvers av store avstander også blir helt annerledes. Vi har mye å se frem til.

Og så er det viktig å minne om at disse nerdelovene ikke er naturlover, slik for eksempel Newtons bevegelseslover eller Ohms lov er, men erfaringsbaserte observasjoner som har vist seg å med stor sannsynlighet å kunne forutsi en fremtidig utvikling på viktige områder. Økt forutsigbarhet om fremtiden har også bidratt til å stimulere svært store investeringer i den forskningen og utviklingen som må til for å omdanne prediksjonen om at noe er mulig til helt konkrete produkter og tjenester.

Stadig raskere bredbånd

Det er vekst i antall bredbåndsabonnementer, men som en kan forvente i et land der de fleste husholdninger allerede har bredbånd har den flatet ut sammenlignet med den kraftige veksten for noen år siden. Den store nyheten nå er den kraftige økningen i hastigheten på bredbåndet.

For å ta antall abonnenter først. Statistisk Sentralbyrås nye bredbåndsstatistikk viser at vi for første gang har passert 2 millioner private bredbåndsabonnementer i Norge:

"I 4. kvartal 2017 var det 2 151 000 faste breibandsabonnement i Noreg. Av desse var talet på private abonnement 2 022 000. Talet på private abonnement har auka med 57 000 det siste året, og 13 000 sidan 3. kvartal. I tillegg var det 129 000 breibandsabonnement for verksemder, som er ein nedgang på 2 600 det siste året. Det var 85 private breiband per 100 hushald i 4. kvartal 2017, mot 83 i det same kvartalet 2016."

Men det virkelig interessante tendensen i denne statistikken fra SSB er ikke utviklingen i antall abonnementer, men den sterke veksten i hastighetene folk velger å abonnere på. Bare siste kvartal har gjennomsnittshastigheten økt 21 prosent. Det investeres mange milliarder i året i infrastruktur for mobil og bredbånd i Norge, og disse tallene viser at det er det må investeres mye. Folk bruker internett på andre måter enn før, for eksempel til strømming av film. Bredbåndet vi har hjemme er etter hvert blitt langt raskere enn det de har tilgang til på jobb. SSB skriver:

"Medianverdien for hastigheita til private breiband i Noreg var i 4. kvartal 2017 43,2 Mbit/s, viser statistikken internett-målinga. I 4.kvartal 2016 var det tilsvarande talet 27,7 Mbit/s. For verksemder har medianhastigheta auka frå 14,3 Mbit/s i 4.kvartal 2016, til 17,1 Mbit/s eitt år seinare. Trenden med sterk auke i breibandshastigheiter dei siste åra held dermed fram. Gjennomsnittshastigheita for private breiband har auka frå 67,2 Mbit/s til 81,1 Mbit/s berre i løpet av det siste kvartalet. Dette gjev ein auke på 21 prosent."

Enklere og billigere å bygge bredbånd og strømnett

I juni blogget jeg om  at forenklinger i regelverket for å grave ned ledninger i grunnen var sendt på høring. Og om hvordan forenklingene kan bidra til å spare milliardbeløp, blant annet for de bedriftene som investerer i bredbåndsnett.

Problemet er at gravekostnadene gjerne utgjør hele 70–80 prosent av kostnadene for fremføring av bredbånd i offentlig vei. Og at det har vært ulik praksis og forskjellige gebyrregimer forbundet med å legge ned ledninger som strøm og bredbånd under veistrekninger i kommunal vei. Dette har gjort det både unødvendig byråkratisk, tidkrevende og dyrt å bygge ut bredbånd, fiber og elektrisitetsnett.

Nå er dette arbeidet med å forenkle reglene og reduserer kostnadene avsluttet og det er besluttet noen viktige endringer i regelverket for ledninger under bakken . Endringer som vil gjøre det både enklere og billigere å bygge bredbåndsnett og strømnett. Det er gjort endringer i det som populært er blitt kalt graveforskriften, og som egentlig heter ledningsforskriften. Regjeringens nettsider omtaler endringene slik:

"Endringene vil gjøre det enklere og billigere å etablere ledningsanlegg som strømnett og bredbånd i hele landet. Samtidig skal endringene bidra til å klargjøre hvilke plikter ledningseiere har i forbindelse med anleggsarbeidene og hvilke kostnader vegmyndigheten kan kreve å få dekket i forbindelse med saksbehandlingen. Det er også lagt stor vekt på å sikre vegens og trafikantenes behov. I regelverket som nå er vedtatt, innføres klarere regler for ledningseieres rett til å legge ledning i offentlig vei. Det blir felles regler for gravedybde, og det legges til rette for moderne gravemetoder som "microtrenching" der dette er mulig."

Endringene i ledningsforskriften skal gjelde fra 1. januar 2018.