Lang musikk til lange feriedager (77)

Med uvanlig varme sommerdager gjennom slutten av uken og helgen i stort sett hele Norge, er det på tide med et nytt  bidrag i denne spalten med lang musikk til lange dager på stranden. Uansett hvor den stranden er, så inviterer den sannsynligvis til å koble ut ved å lese en bok, gjerne digital, og lytte til digital musikk.

Jeg har egentlig tenkt ganske lenge at jeg burde ta et lite dypdykk i The Specials. Et engelsk band som ble til i Coventry i 1977, samtidig og på mange måter også en del av punk-bevegelsen (de turnerte tidlig sammen med The Clash). Men The Specials var i  enda større grad frontfigurene for en britisk two-tone/ska-revival bølge som preget hitlistene. 

Frontfigur Jerry Dammers etablerte og et plateselsakp som het 2-tone records der også The Beat, The Selecter og Madness var andre stjerner på 2-tone. Og det handlet ikke bare om musikk, men en gjennomført pakke med dresser, pork pie-hatter og til tider også hviter skjorter og slips. Opprinnelig en gatekultur på Jamaica på 60-tallet, men innvandring derfra til Storbritannia la grunnlaget for en britisk variant av "Rude Boy"-kulturen på slutten av 70-talet.

The Specials holdt på mellom 1977 og 2022, men det var flere pauser, og man kan dele disse årene opp i tre eller kanskje fire ganske distinkte perioder, der samlingen "Stereo-typical - A's, B's and Rarities" tar for seg de to første av disse. Det finnes flere andre samleplater med The Specials, men denne er lett tilgjengelig på Spotify og er en passe blanding av de viktigiste hitlåtene, noen glemte perler, noen alternative versjoner og live-versjoner, og noen rariteter. I alt 46 låter og litt over tre timers spilletid. I sin fysiske versjon er låtene fordelt på tre CDer.

Første CD dekker første fase, glansdagene mellom 1977 og 1981 da The Specials hadde syv singler på rad på topp 10 på hitlisten i UK. Her er  de alle: "Gangsters", "A Message to You Rudy", "Rat Race", "Stereotype", "Do Nothing", "Too Much, Too Young og "Ghost Town". De to siste var listetopper, men da "Ghost Town" ble en braksuksess 1981, perfekt timet til opptøyer i London, Bristol, Liverpool og Manchester, var bandet bllitt så internt uenige at tre medlemmer erkærte at de meldte seg ut på direkten på BBCs Top of the Pops brøt ut og startet The Fun Boy Three.

Andre epoke kom da hovedlåtskriver Jerry Dammers døpte om bandet til Special A.K.A. og holdt det gående til omkring 1984 med noen som ble igjen og noen nye, ikke minst Rhoda Dakar og Stan Campbell på vokal. De skulle bli enda mer politiske enn tidligere. Noen like stor suksess ble det ikke, men "Free Nelson Mandela" ble en global hit i 1984 og gjorde The Specials kjent langt utover gamle fans.  Det meste av CD2 er ulike varianter av sanger fra disse årene.

Men Jerry Dammers ble lei av at politiske låter ikke fikk den mobiliserende effekten han ønsket og ble politisk aktivist i stedet. Special A.K.A. ble oppløst i 1984. Så kom det riktignok noen gjenforeninger uten Jerry Dammers, først på slutten av 90-tallet og så en runde fra 2008 til 2022 da alle de opprinnelige medlemmen unntatt Dammers var med helt eller delvis, og som til og med resulterte i et nytt studioalbum med originale sanger, "Encore" i 2008.

"Stereo-typical -A's, B's and Rarities" har ikke tatt med denne senere perioden. Samlingen kom ut i 2000, så 2000-tallet kunne den naturlig nok ikke ha med uansett, men heller ikke materiale fra et album og et cover-album på 90-tallet er tatt med. Det tenker jeg er helt i orden. Slutten av CD2 og hele CD3 er i stedet fult opp av remikser, live-versjoner og instrumentaler. Ikke alt i denne delen er like viktig eller like bra, men også er er det ting som bidrar til å gjøre dette til en utmerket samling musikk fra et viktig band som har inspirert og vist vei for mange andre.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (76)

Kan et enkelt album være et godt utgangspunkt for større box-set på for eksmpel 60 sanger? Jeg tror det kommer an på hvilken artist det er snakk om og hva slags kreativt sinnelag vedkommende artist har vært i og om det har vært et overskudd av både energi og faktiske innspillinger. Og om kvaliteten på de sangene som var på albumet i utgangspunktet var bra, men risikerer jo å høre noen av sangene i 4-5 ulike versjoner på en slik samling.

Jeg har tidligere skrevet om Bruce Springsteens "The Ties That Bind - The River Collection" med 52 låter knyttet ti innspillingen av The River, som er fantastisk bra. I går skrev jeg om Bob Dylans "Fragments" som er tilnyttet innspillingen av "Time Out of Mind". Her er det 60 sanger, men mindre antall låter totalt og derfor flere gjentagelser. Men likevel en bra samling.

Dagens dypdykk på en lang dag på badestranden, som kan nytes både i Norge og lenger sør for tiden, er David Bowies ekstra låter, alternative innspillinger og liveversjoner fra Hunky Dory, Bowies gjennombruddsalbum som kom ut i slutte av 1971. Denne samlingen heter "Divine Symmetry" og kom ut i 2022. Navnet er hentet fra sangteksten til sangen "Quicksand".

For en god del år siden skrev jeg her på bloggen, i denne spalten, at David Bowie åpenbart ikke hadde et overskuddsmateriele av uutgitte ting i arkivet, for han kom bare med helt ordinære og kjedelige samlealbum, og ikke noe som lignet på det Dylan og Springsteen har gitt ut av store samlinger av rariteter, andre versjoner og uutgitte ting. Akkurat det stemmer ikke lenger, for det har kommet noen enorme Bowie samlinger med musikk fra hans ulike og veldig varierte "tidsepoker". Først ute var Five Years (1969-73) som kom i 2015 med hele 135 sanger, og siden har det kommet flere slike monstersamlinger, som sikkert fortjener plass i denne spalten om en stund.

Men i dag handler det om "Divine Symmetry" som har 72 sanger, fordelt på 4 CDer på den fysiske utgaven. Sangene dokumenterer David Bowies musikalske modning da han jobbet med albumet "Hunky Dory". Fra tidlige og uferdige versjoner, via John Peel-innspillinger på BBC, til live-versjoner og studio-versjoner av sangene som er med på albumet. Denne kronologien gjør at det går fra å være sjarmerende, men litt famlende og uferdig i begynnelsen, til å være sangene omtrent slik vi kjenner fra albumet, pluss en del sanger han spilte på den tiden, men som ikke kom med.

Hunky Dory var i sin tid et forbausende variert og energisk pop-album, som eksperimenterte med ulike uttrykk. Sanger som "Changes", "Oh! You Pretty Things", "Kooks", "Quicksand", "Song for Bob Dylan" og "Life on Mars" er klassikere, ikke bare hos Bowie, men i pop-historien. På første CD får vi tidlige demo-utgaver og kasserte versjoner av noen av disse og en hel del andre sanger. CD 2 er innspillinger hos den legendariske programlederen John Peel i BBC, inkludert små introduksjoner mellom sangene. Det er dobbelt sett, en i mono og en i stereo

Så tar det seg videre opp på CD3 som åpner med an annen BBC innspilling av 7 sanger, hos Bob Harris og deretter et konsertopptak med 14 sanger fra høsten 1971 der også Bowies tidligere hitlåt "Space Oddity" og Velvet Undergrounds "Waiting For The Man" er med. Og så er CD4 promoversjoner, remiksede versjoner, singelversjoner og slikt som ligger helt tett opptid det som kom ut på albumet, samt noen sanger som ikke kom med på albumet. Det inkluderer Jaques Brels "Amsterdam", "Bombers", "Looking for a Friend" og "Tired of My Life". Denne siste skiftet senere navn til "It's No Game" og kom ut på albumet "Scary Monsters" flere år senere.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (75)

Det er sjelden det er en sommer uten at Bob Dylan dukker opp i denne musikkspalten med lang musikk til lange feriedager. Og hovedgrunnen til det er naturligvis at han er et oppkomme av box-sets, samlinger med musikk fra arkivene som ikke er gitt ut før; enten i form av sanger vi ikke har hørt før, andre versjoner av sanger vi har hørt før, eller nye remikser at ting som er utgitt, men der noen lag av grums og støv er tatt bort.

"The Bootleg Series, Vol. 17: Fragments - Time Out of Mind Sessions 1996-1997" som kom i 2023 er alt dette på en gang. Mens andre etablerte artister kanskje har materiale til en slik stor samling med uutgitte perler og rariteter i løpet av karrieren, har Bob Dylan fått til en samlebåndsproduksjoin  av godt sammensatte pakker av uutgitte perler, med The Bootleg Series. "Fragments" er nummer 17 i bootleg-serien som har kommet jevnlig siden 1991, mens "Biograph", som nærmest fant opp denne box-set sjangeren kom så tidlig som 1985.

"Fragments" er, som undertittelen "Time Out of Mind Sessions 1996-1997" antyder konsentrert, om en bestemt plateinnspilling, nemlig "Time Out of Mind" som kom i 1997, etter omkring 7 år der han ikke hadde gitt ut originale låter. Så dette ble hyllet som et slags comeback for Bob Dylan og albumet ble rost av både kritikere og av platekjøperne. 

Selv var ikke Bob Dylan like fornøyd. Han og superproducer Daniel Lanois var i følge historen ikke alltid på linje når det gjaldt hvordan det skulle låte. Dylan kunne skifte menig og skrive om tekster og arrangementer underveis, mens Lanois ville sette sitt tydelige stempel på lydbildet. De hadde også hvert sitt sett med musikere med, så det ble dobbelt opp, mye veldig flinke folk på lite plass, og vanskelig å vite hva som gjaldt. Og alle var egentlig enige om at noen veldig bra sanger som var spilt inn, og som ble utelatt, egentlig burde kommet med på albumet.

Derfor er p0enget med "Fragments" todelt, tror jeg. Den ene er å presentere remiksede versjoner av sangene på albumet, som er mer i tråd med det Bob Dylan hadde ønsket. Den første CDen presenterer denne remiksede versjonen av alle sangene på det originale albumet, blant annet "Love Sick", "Tryin' to Get to Heaven", "Not Dark Yet" og "Can't Wait". I presentasjonen av samlingen heter det at de skal låte som det hørtes ut i studio da de ble spilt inn. Et lite spark til Lanois der.

Hele samlingen er på i alt 60 sanger, i fysisk utgave er de delt inn i 5 CDer, og samme utgivelse er også på Spotify, som jo er mer praktisk på badestranden. Mens den første CDen er den nevnte remiksede originalen, består de andre fire CDebe av andre versjoner av de samme sangene og av utelatte sanger, mens en av CDene består av Live-versjoner fra ulike konserter. Flere sanger finnes i ganske mange ulike versjoner, og det er interessant hvordan sanger som "Not Dark Yet" og "Mississippi" hørest helt forskjellige ut her, neste som det ikke er samme sang. Ikke rart det ble en krevende innspilling.

"Mississippi" er en av disse sangene som ikke kom med, men ble utsatt til et senere album noen år senere. Andre gode sanger som ikke kom med på albumet, men finnes her, er "Red River Shore", "The Water is Wide" og "Dreamin' of You". Man kan innvende at en helt samleboks med 60 sanger fra bare et album er litt smalt og at Bob Dylan tidligere har dekket denne perioden "Fragments" inngår i langt bredere på den utmerkede samlingen "The Bootleg Series, Vol. 8: Tell Tale Signs - Rare and Unreleased 1989-2006", fra 2008, som jeg har skrevet om på bloggen her.

Så, ja, "Fragments" er særere, med flere versjoner av samme sanger, og er kanskje mer for Dylan-nerder. Men det er bra musikk og egner seg godt for et lite dypdykk i en tid der Dylan var i en kreativ, men ganske mørk sinnstemning. Og når det gjelder dette med enkeltalbum er det grunn til å minne om at Bruce Springsteen har laget gode samlinger rundt enkeltalbumene, "The River" og "Darkness on the Edge of Town". Det finnes også en David Bowie-samling med materiale fra før og under innspillingen av "Hunky Dory". Den kommer jeg tilbake til her på bloggen ganske straks.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (74)

Noen ganger er poenget med å høre lenge på musikk en lang sommerdag på stranden å oppdage noe du ikke kjenner fra før. Et ordenltig dypdykk for å finne ut noe nytt. Og objektet for dypdykket denne gangen har vært Dusty Springfield.

Jeg hadde ganske lite kjennskap til henne fra før, ut over å ha hørt "Son of a Preacher Man", "You Don't Have To Say You Love Me" og "I Only Want to be With You" fra 60-tallet, omtrent på den tiden jeg ble født. Et perfekt utgangspunkt for å lete frem en omfattende samling med de størte hitlåtene, men gjerne også noen rariteter eller materiale fra andre deler av karrieren. 

Samlingen som pekte seg ut best egnet var den store samlingen "The Magic of Dusty Springfield". Den finnes også i fysisk versjon på 4 CDer, men er på Spotify og har der 92 sanger på 4 og en halv times spilletid. Dette er strengt tatt bare ut utdrag av et enda større fysisk "box set" som heter "Goin' Back" og inneholdt 3 DVDer med 98 TV-opptredener i tillegg til de 4 CDene. Den koster mange hundre kroner og er ikke spesielt egnet for en badestrand, så Spotify-versjonen med 92 sanger er helt utmerket.

Litt mer om Dusty Springfield først. Hun het egentlig Mary O'Brien og vokste opp i London med irske innvadrerforeldre, men da hun og broren Dion skulle starte band kalte de seg the Springfields. Hun var en enorm stjerne i Storbritannia med en rekke top 10 listeplasseringer i både UK og USA mellom 1964 og 1969, og hadde også et eget TV-show. På 70-tallet ga hun også ut flere album, men uten den samme kommersielle suksessen, men midt på 80-tallet ga hun ut en singel sammen med Pet Shop Boys og havnet på hitlistene igjen både med den og et par påfølgende sanger. Også på 90-tallet ble det et par album. Hun døde i 1999.

"The Magic of Dusty Springfield" er som nevnt delt inn i fire CDer der den første er en ganske rendyrket greatest hits-samling på 26 sanger i kronologisk rekkefølge. Her er nevnte "Son of a Preacher Man", "You Don't Have To Say You Love Me" og "I Only Want to be With You", og også "Wishin' and Hopin'", "I Just Don't Know What To Do With Myself", "Goin' Back" og "I Close My Eyes and Count to Ten", for å nevne noen. Og her er også Pet Shop Boys singlen "What Have I Done to Deserve This?" og de påfølgende singlene "In Private" og "Reputation".

CD 2 består av demoer, alternative versjoner og rariteter, og mye er absolutt verdt å høre på, som remiksen av "I Only Want To Be With You" og "The Look of Love". CD 3 består i sin helhet av "At the BBC"-innspillinger. Til dels sjarmerende, men litt varierende kvalitet på både opptakk og innhold. Og den siste CD 4 er en blanding av litt av hvert fra musikaler og show av ulike slag og forskjellige tidspunkter. Her får vi blant annet høre "Spooky" og "Nothing Has Been Proved" og "Wherever Would I Be?" Fin musikk som ikke er spesielt krevende å høre på, og derfor egner seg utmerket på litt late sommerdager.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Robert Smith møter Olivia Rodrigo i Glastonbury

Et ordentlig generasjonsmøte i Glastonbury denne uken. Olivia Rodrigo, som også tidligere har vært flink til å trekke frem sine musikalske inspirasjonskilder, møter Robert Smith på scenen. 2020-tallet møter 1980-tallet. Men strengt tatt har The Cure og Robert Smith laget musikk i både 1970, 80-, 90-, 2000-, 10- og 20-tallet, og kom nylig med et nytt album. 

Men sangen de fremfører sammen er "Just Like Heaven" fra 1987, en virkelig klassiker:

Lang musikk til lange feriedager (72)

Jeg innleder sommersesongen med samme ord som i fjor og i forfjor, og ikke helt ulikt tidligere somre heller:

"Det er blitt sommerferiesesong, sol og badevær, i hvert fall noen steder. Og derfor på tide å ta opp igjen spalten med lang musikk til lange feriedager som har gått her på bloggen helt siden 2009. Det vil si musikkutgivelser som er lange og passer til utforskning når man har litt god tid, som på en lang dag, i fint vær, på badestranden."

Denne spaltens toppår var i 2019 med 6 bidrag. Det kom omtrent ingenting i pandemiårene 2020 og 2021 med Norgesferie med mer biltur enn badestrand, men hele 6 bidrag igjen i 2022, 7 i 2023 og nye 5 i 2024. Her er hele listen. Og i år satser jeg på omtrent like mange. Forholdene der jeg er i Estepona, på solkysten i Spania, ligger godt til rette for det.

Fjoråretes fem bidrag var Echo and the Bunnymen, The Who, Bob Dylan, The Beach Boys og Florence and the Machine. Godt og variert, med andre ord, og en fin blanding av oppdagelse, nyoppdagelse og husker-du. Det skal jeg prøve å gjenta i år.

Jeg minner om reglene: Spalten handler om god musikk i digitalt format. Det bør være det som i tilsvarende fysisk format gjerne kalles "box sets", samlealbum eller fleralbumutgivelser med samme artist. Det må være minst 40 sanger, gjerne mange flere. Om det er "greatest hits", "rariteter og b-sider" eller tidligere ikke-utgitte ting spiller ingen rolle. Ja, i noen tilfeller har også "samlede verker" fra hele eller deler av karrieren sluppet til. Poenget er at det må være bra musikk og langt nok til å holde en dag på en badestrand, enten den tilbringes i Norge, eller et varmt sted lengre sør.

Fordi dette handler om ferie og strandliv, begynner jeg passende nok med The Beach Boys. Jeg vet det kan bli litt gjentakelse her fordi jeg var innom Beach Boys også i fjor og deres "50 Big Ones". Den kom til 50-årsjubileet i 2012, og hadde 50 låter. I år har jeg funnet frem til "Sounds of Summer - The Very Best of The Beach Boys", som først kom i 2002 med 30 sanger, men så kom ut på nytt i 2022, til 60-årsjubileet, i en ny utgave med hele 50 flere sanger i tillegg til de opprinnelige, det vil si 80 i alt. Likevel er det ikke mer enn 3 timer og 15 minutter spilletid totalt, for The Beach Boys hadde korte poplåter, ofte ikke stort mer enn to minutter lange.

Mange av de opprinnelige 30 sangene og de 50 sangene som er lagt til er blitt remikset og remastret for 2022-utgaven, og det i så stor grad for noen av sangene, at dette i seg selv er en viktig grunn til å høre på akkurat denne samlingen. En annen god anledning til å høre mer på The Beach Boys nå er at Brian Wilson nettopp gikk bort, den siste gjenlevende av brødrene Wilson og den fremste låtskriveren i bandet. Da nyheten ble kjent var det dette samlealbumet som gikk oppover hitlistene igjen. Tilgjengelig på Spotify er den også.

Hva er det så man får høre på denne samlingen? Selv om den er på 80 sanger, spredd på 3 CD-plater i boks-utgaven, er de første 30 sangene de samme sangene som utgjorde det opprinnelige best of-albumet i 2002. Det er her de aller største hitlåtene er samlet, men ikke i helt kronologisk rekkefølge. Det åpner sterkt med California Girls, I Get Around, Surfin' Safari og Surfin' USA, alle fra årene 1962-65. Særlig i de første årene handlet sangene om surfing, damer eller biler, og ofte kombinasjoner av de tre. Men med er også singelversjonen av "Be True to Your School", versjonen der gruppen The Honeys er cheerleader-kor mellom versjene. Sangen er en hyllest til Wilson-brødrenes skole.

The Beach Boys ble gradvis mer modne og Brian Wilson ble en låtskriver som ville konkurrere med The Beatles beste album, og ikke bare singler om surfing, og I 1966 kom Pet Souds ut, et av historiens viktigste og beste album. Herfra er "God Only Knows", "Sloop John B" og "Wouldn't It Be Nice" med på første (virtuelle) CD på samlingen. Også coverlåtene "Barbara Ann" og "Do You Wanna Dance" er tidlige klassikere. 

"Good Vibrations" er naturligvis også med bland de første 30, en albumløs singel. da den kom i 1966. De skulle opprinnelig være med på albumet "Smile", rett etter Pet Sounds, men det albumet kom ikke ut,  Også noen senere låter som "Kokomo" har fått plass her, men hele 25 av de 30 sangene er fra 60-tallet, noe jeg også tror gir et helt riktig bilde av når Beach Boys var på sitt aller beste

De to nye platene som kom til i 2022, med til sammen 50 ytterligere sanger, gir imidlertid noen andre muligheter til å utvide perspektivet og gjør samlingen mer komplett på flere måter. Disk 2 og 3 gir mer plass til mange sanger fra 70-tallet og litt fra 80-tall, mens det er tynt fra 90-tallet og ingenting fra 2000-tallet. Og naturligivs flere sanger fra 60-tallet også, som "Farmers Daughter", "All Summer Long", "You're So Good to Me", Wendy," og "The Warmth of the Sun,". 

Men for mange ligger kanskje det viktigste i å ha en stor samling som dette i utforske de senere og mindre kjente utgivelsene fra Beach Boys, med sanger som "It's O.K",  "Sail On, Sailor," This Whole World", "Long Promised Road" og "Forever." som noen eksempler. Ikke alt var muntre sommerlåter fra Beach Boys heller. På samlingen finner vi sanger som "'Til I Die,", "Do You Like Worms (Roll Plymouth Rock),""I Just Wasn't Made for These Times," og "(Wouldn't It Be Nice to) Live Again" som gode eksempler på nettopp dette.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (71)

Som jeg tidligere har vært innom i denne musikkspalten om lang musikk på lange sommerferiedager, så gir det lange formatet mulighet til å utforske ganske ulike ting. Man kan fordype seg i artister man kjenner fra før med b-sider, rariteter og aldri tidligere utgitte ting, og dyrke det eksotiske og nerdete. Eller man kan oppdage eller gjenoppdage artister man ikke kjenner så godt. Og da passer sannsynligvis "Best of..." eller "samlede verker" bedre.

Dagens bidrat er en "best of"-tilnærming for å utforske bandet "Florence and the Machine" et band jeg kjenner gjennom noen enkeltlåter, og til og med har sett live på en Nobelkonsert i 2010, men gjerne vil vite mer om. Har de noen egnet samleutgivelse med nok låter til å fylle en lang dag på stranden. 

Og svaret er: Ja, i hvert fall dersom kan bruker begrepet litt moderne og raust. For samlingen "Under Heaven, Over Hell" finnes ikke som i den fysiske verden som CDer eller LPer i en box-set. Det er en ren digital utgivelse med 39 låter plukket fra bandets 5 albumutgivelser fra 2009 og frem til i dag. Er dette da bare en spilleliste og ikke en egentlig samleutgivelse? Jeg tenker at den distinksjonen etter hvert kan bli litt utflytende i en tid der de fleste nyter musikk i strømmeformat. Jeg har så langt alltid holdt meg til digitale utgivselser av ting som har en parallell i den fyssike verden, men når Florence and the Machine selv har tatt initiativet og valgt ut sangene, og omtaler dette som en offisiell samleutgivlse, så tenker jeg det må være helt greit. Omtalt i New Musical Express (NME) er den også.

Florence and the Machine er fra sør i London og ble til da Florence Welch og Isabella Summers traff hverandre i Art School (mange engelske band har blitt til på den måten) og kalte seg Florence Robot and Isa Machine, men forkortet navnet og fikk flere medlemmer. Jeg har sett musikken beskrevet som "baroque pop", popmusikk med et stort lydbilde og instrumenter og elementer fra klassisk musikk, og sånn sett i slekt med for eksempel Kate Bush og Arcade Fire. De er ikke bandet som gir ut mest, det er blitt fem album på 15 år, men når de kommer går de gjerne til topps på listene både hjemme i UK og i mange andre land.

Når det gjelder selve innholdet så er dette akkurat som lovet en samling av høydepunkter fra Florence and The Machines fem album. Det er ikke kronologisk rekkefølge på sangene, men det betyr ikke så mye. Her finner man alle de støste og mest kjente hitlåtene som "Dog Days Are Over", "Skake It Out", "You've Got The Love", "Spectrum (Say My Name)" og "Ship to Wreck". Men også veldig mye annet bra. Siden jeg ikke har fordypet meg i albumutgivelsene så er jeg ikke i stand til å vurdere om det er det er de riktige 39 låtene som er blitt plukket, men jeg synes det virker sånn. Det er i hvert fall en solid og svært hørbar samling sanger som gir en god innføring i hva Florence and the Machine har gjort og fortsatt holder på med.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (70)

I en sommerspalte som dette, som har gått i over 10 år og handler om musikk til lange dager på badestrender, burde det ikke være med noe musikk fra The Beach Boys? Det er jo et strålende godt spørsmål. Gjennom til nå 69 episoder er det jo slik at veldig mange av innslagene passer betydelig bedre i en mørk kjeller, i et klubblokale eller på en stor konsertareana enn på en badestrand.

The Beach Boys sunger om surfing, strender og damer fra California, så det er et helt strålende forslag til noe som både er hørbart og som passer. Spørsmålet er hva det i så fall kan være. Rent musikkhistorisk er det utvilsomet at albumet "Pet Sounds" som kom i 1966, da Brian Wilson i Beach Boys konkurrerte med Beatles "Revolver" og "Sgt Pepper" om å skrive og produsere verdens beste popplate. Og "Pet Sounds" er helt der oppe i topp ti, og noen ganger øverst, på listene over historiens beste album.

Problemet er at "Pet Sounds" med sine 13 sanger er for kort til en hel dag på stranden. Sanger derfra må være med, men finnes det noen større samling som også har med listetoppene om surfing, strender og damer fra før "Pet Sounds", men også har med sanger fra Beach Boys senere utgivelser, der de kommersielle suksessene ikke kom så ofte, men som også kan være verdt å utforske når man har litt tid til fordypelse.

Samlingen jeg har funnet er "The Beach Boys - Fifty Big Ones" som kom i 2012 og markerte at det var 50 år siden bandet begynte å spille sammen i 1962. Denne samlingen er akkurat hva en som ikke allerede har alt med the Beach Boys trenger for å sette seg inn i hva dette fenomenet egentlig handlet om, og samtidig få en god stradfølelse. Den er ikke i kronologisk rekkefølge, og jeg er usikker på om et er en form for tematisk tenking i stedet, men i første del er det i hvert fall en del gamle klassikere om California, strender og surfing, som "California Girls, "Surfin Safari", "Surfin' USA" og "Catch a Wave". 

Biler er et annet populært tema, med sanger som "Little Honda" og "Little Deuce Coupe". Og så bruke The Beach Boys ofte coverlåter både på albumene og som singler, sanger som "Do You Wanna Dance", "Rock'n'Roll Music" og "Barbara Ann" er med her. Fra perioden etter Pet Sounds er blant annet "Good Vibrations" og "Darlin'" med. Når det gjelder sanger fra 80- og 90-tallet er det flere, og morsomt å trekke frem coverlåten "Kokomo" fra 1988 som ble en listetopp, mye takket være at den var med i filmen "Cocktail" med Tom Cruise i hovedrollen.

Hva så med sanger fra "Pet Sounds", selve mesterverket? Av de 50 sangene på albumet er det 4 sanger herfra: "I Just Wasn't Made for These Times", "God Only Knows", "Wouldn't It Be Nice" og "Sloop John B". Veldig bra sanger. Men når det gjelder Pet Sounds er jo det et album man uansett bør høre på i sin helhet helt uavhengig av gode samlinger som lages i ettertid.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (69)

På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, også min egen ungdomstids musikalske oppvåkning der det handlet om Joy Division, The Clash, The Cure, David Bowie, Talking Heads og Blondie, var Bob Dylan totalt borte fra radaren. Det var musikk noen foreldre hørte på, og kanksje noen venners mye eldre søsken, men den kreative brønnen hadde tørket ut.

Samlingen "Springtime in New York, The Bootleg Series vol. 16, 1980-85" viser at det ikke stemmer. Det var massevis av musikalsk kreativitet i Dylan, den kom bare ikke godt frem på albumene. Og vi må huske på at rett før perioden denne samlingen dekker allerde hadde skuffet masse fans ved å gi ut to evangelisk kristne album, og kom med et tredje, "Shot of Love" i 1981. Og deretter to mer klassiske Dylan-album, "Infidels" og "Empire Burlesque" i 1983 og 1985.

Det "Springtime in New York gjør", på samme måte som tidligere utgivelser i Bootleg serien, er å vise at det var mangder av overskuddsmateriale i form av andre sanger som ikke kom med på albumene, andre versjoner og coverlåter, og mye av dette er rett og slett bedre enn de tre albumene. Kanskje kunne Dylan gjort seg selv mer interssant på 80-tallet ved å være flinkere til velge andre sanger og andre versjoner? Men desto bedre at disse omfattende Bootleg-samlingene har kommet ut. Når jeg oppdaget Bob Dylan for fullt i voksen alder var det særlig to grunner til det: Andre artisters coverversjoner av Dylans sanger (som Rolling Stones versjon av "Like a Rolling Stone" og Nick Caves "Death is not the End"). Og Bootleg series volume 1-3 som jeg blogget om i 2010 og samlingen "Biograph" som jeg blogget om året etter, som ga en innføring i en Bob Dylan jeg ikke visste om. 

Et lite sidespor: Jeg vet jeg at jeg har hoppet over Bootleg Series nr 14, "More Blood, More Tracks", fra en langt mer hyllet periode, men den finnes ikke i lang versjon på streaming, men må kjøpes. Det er i og for seg greit, men den koster kr 500 for 87 låter på iTunes, så det får vente Mens bootleg nr 15, "Trouble No More" er i en gratis strømmeutgave på Spotify med 102 låter. Litt rart det der.

Men denne gangen er det altså "Springtime in New York" fra det glemte 80-tallet, i en kjøpeutgave, til en fornurtig pris, med 57 sanger. Den finnes også i en versjon med 25 sanger på Spotify, men det blir for kort til det dypdykket som trengs på en lang dag på stranden. Versjonen med 57 sanger som det er snakk om her finnes også som en fysisk boks med 5 CDer, og det er en fornuftig tematisk inndeling å ta utgangspunkt i på også når man har den digitalt.

CD1 og CD2 er innspillinger som er gjort da "Shot of Love" ble spilt inn. Det er noen veldig fine øvingsversjoner av litt eldre låter, som "Senior" og "To Ramona". Det er herlig coverversjoner av Neil Diamonds "Sweet Caroline", Temptaions "I Wish it would Rain" og Hank Willians "Too Cold". Og så "Angelia" som av uforklarlige grunner ikke kom med på albumet. 

CD3 og CD4 er kjernen i denne samlingen, sanger som ble spilt inn i forbidelse med innspillingen av albumet "Infidels", men som ikke fant veien til albumet eller fant veien dit i andre versjoner. Her er det så mye bra at ikke alt trenger å nevnes, men jeg må nevne den utelatte sangen "Blind Willie McTell", en av de beste sangene Dylan har skrevet. Det er to alternative versjoner av "Don't Fall Apart on Me Tonight", som kom på albumet og to versjoner av "Too Late" som ikke kom med på albumet. Denne delen avsluttes med en lang versjon av "Death is not the End",

På CD5 er det innspillinger fra "Empire Burlesque"-tiden, Har får vi en aldri tidligere utgitt liveversjon fra David Letterman Show av "Licence to kill" og "New Danville Girl" som senere skulle bli til "Brownsville Girl". Det er to andre versjoner her av "When the Night Comes Falling from the Sky", og noe av det mest interessante med denne siste delen er at mange av sangene fra albumet som kom i en tidsriktig 80-tallsproduksjon her finnes i andre og veldig hørbare versjoner, som "Emotionally Yours", "I Remember You" og "Dark Eyes".

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Blue Monday fremført på Casio-instrumenter

 Hvordan høres det ut når man bestemmer seg for å spille en coverversjon av New Orders "Blue Monday" bare med elektroniske instrumenter fra Casio? En ganske kul utfordring som vi kan se resulatet av på YouTube på kontoen med brukernavnet Polaroids of Pyramids. Det er en litt kompirmert utgave av originalen, men veldig godt gjennomført. God reklame for Casio er det også:

Lang musikk til lange feriedager (68)

På tide med sommerens andre innslag i denne spalten, etter noen gode lange dager på badestranden. Og som nevnt tidligere gir dette god anledning til både dypdykk i rariteter, b-sider og tidligerre uutgitte ting, men også muligheter til å høre på gode oppsummeringer av høydepunktene i artisters karrierer. Og da kan man samtidig få et overblikk over artister man ikke kjenner så godt fra før, eller kanskje bare kjenner deler av det de har gjort, men trenger å tette noen hull.

Slik er det med meg og The Who. Jeg har alt for ung da de hadde storhetstiden på 60- og tidlig på 70-tallet, men kjenner de mest kjente sangene. Samtidig tenker jeg at The Who er en del av den musikkhistoriske allmenndannelsen man bør ha. Og da er en samleutgivelse som dekker hele karrieren en bra måte å få denne innsikten i kompakt form, og perfekt som avkobling en lang dag på en badestrand.

Samlingen heter "The Who Hits 50", kom da de fylte 50 år i 2014, og består av alle singlene de har gitt ut, mer eller mindre. Jeg tror det er et par fratrekk, en også et par tillegg på deluxe-utgaven av denne samlingen. I hvert fall er det 42 sanger på den utmerkede versjonen jeg lytter til på Spotify. Den begynner i 1964 med R&B-sangen "Zoot Suit" og avslutter i 2014 med "Be Lucky", og mellom der er det 40 sanger der mange er pop- og rockehistorie på det aller ypperste. En kronologisk gjennomgang av The Whos a-sider på singlene, men med et par små overraskelsesinnslag underveis.

The Who startet som en slags frontfigurer for mod-subkulturen og debutalbumet "My Generation" ble en viktig markør for en ungdomskultur. De første singlene på samlingen kommer enten derfra, eller er albumløse, kjente sanger som "My Generation", "Substitute" og "The Kids Are Allright". I 1967 måtte Mick Jagger og Keith Richards en tur i domstolene og i fengsel for besittelse av narkotika, og The Who ga ut Stones "The Last Time" som singel for å vise støtte.

The Who utviklet seg etter hvert vekk fra å være et typisk singel-band og over til å skrive sanger til mer eller mindre gennomførte konseptalbum som "Tommy", "Who's Next" og "Quadrophenia", med gitarist Pete Townsend som den ledende kunsteriske kraften. Men singler ble det likevel, som "Pinball Wizard", "Behind Blue Eyes" og "Won't Get Fooled Again". Så kommer det en rekke mindre kjente sanger fra utover 70-, 80-, 90- og 2000-tallet da the Who fortsatte å både gi ut plater og turnere, men etter hvert i et mye lavere tempo enn før. Og skjelden med de helt høye listeplasseringene. Stort sett ganske ukjent terreng for meg, men noe veldig bra, noe mer middels, men absolutt verdt å høre seg gjennom.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (67)

Jeg sier som i fjor, og tidligere somre her på bloggen: "Det er blitt sommerferiesesong, sol og badevær, i hvert fall noen steder. Og derfor på tide å ta opp igjen spalten med lang musikk til lange feriedager som har gått her på bloggen helt siden 2009. Altså musikkutgivelser som er lange og passer til utforskning når man har god tid, som på en lang dag i fint vær på badestranden.

Denne spalten har hatt det litt turbulent de siste årene, med et toppår i 2019 med 6 bidrag, omtrent ingenting i pandemiårene 2020 og 2021 med Norgesferie med mye bil og lite badestrand, men hele 6 bidrag igjen i fjor sommer. Og i år satser jeg på omtrent like mange. Forholdene der jeg er på solkysten i Spania ligger godt til rette for det."

Og jeg kan legge til at det i fjor, i 2023, ble ny rekord med hele 7 bidrag, to fra Bob Dylan og et fra henholdsvis Suede, Blondie, The Rolling Stones, Orchestral Manoeuvres in the Dark og Duran Duran. Godt og variert, med andre ord, og en fin blanding av oppdagelse, nyoppdagelse og husker-du. Det skal jeg prøve å gjenta i år. 

Jeg minner om reglene: Spalten handler om god musikk i digitalt format. Det må være det som i tilsvarende fysisk format gjerne kalles "box sets", samlealbum eller fleralbumutgivelser med samme artist. Det må være minst 40 sanger, gjerne mange flere. Om det er "greatest hits", "rariteter og b-sider" eller tidligere ikke-utgitte ting spiller ingen rolle. Ja, i noen tilfeller har også "samlede verker" fra hele eller deler av karrieren sluppet til. Poenget er at det må være bra musikk og langt nok til å holde en dag på en badestrand, enten den tilbringes i Norge, eller et varmt sted lengre sør.

Og dagens bidrag fra legendatiske Echo and the Bunnymen er en slik fleralbumsamling der fem originalalbum er satt sammen i en boks og gitt ut sammen, uten noe ekstra. Nå må det nevnes at jeg tilbake i 2010, i denne musikkspaltens tidlige barndom, skrev om en annen og langt mer original box-set som heter "Crystal Days", med singler, b-sider, ikke-utgitte sanger, og ikke minst en rekke coverlåter i live-utgaver som Echo and the Bunnymen gjorde veldig godt, i tillegg til de mest kjente albumlåtene. Med 69 låter er den fortsatt en viktig samling for alle som har det andre fra før.

Original Album Series-utgivelsen er derimot for de som ikke har de fem klassiske albumene fra 80-tallet fra før og trenger en innføring som går ut over en enkelt greatest hits-samling (ja, det finnes også). Hva var det egentlig dette bandet fra Liverpool som ga ut sitt første album "Crocodiles" i 1980, rakk å gi ut fire album til, før vokalist Ian McCulloch forlot bandet i 1988 og de andre etter hvert ga opp etter å ha prøvd seg en stund på egenhånd. Så kom Echo and the Bunnymen tilbake igjen i 1997, og har gitt ut flere album, men det er en annen historie. 

Her handler det om fem studioalbum som kom ut i årene 1980-87 da Echo and the Bunnymen utviklet seg fra et post-punk eller new wave-band, til et band som hadde ambisjoner om å vinne i konkurransen mot U2 og Simple Minds om å bli de største stadionrockerne av alle blant de nye fremadstormende artistene. Og som jeg skriv litt om på bloggen da jeg skrev om boksen "Crystal Days" var det slett ikke opplagt omkring 1985-86 at det var U2 som skulle vinne den konkurransen. Echo and the Bunnymen var store stjerner og så på seg selv som det nye The Beatles. De var jo fra Liverpool også, og elsket å spille "All You Need is Love" live. Og litt The Doors var de også.

De fem albumene viser både hvorfor det kunne blitt slik, og hvorfor det ikke ble slik. Det hele starter med "Crocodiles", en imponerende debut fra et indie-band med store ambisjoner. Melodisk, innovativt og litt småsært og ujevnt. men de fikk oppmerksomhet i den alternative musikkverdenen. Så kom "Heaven Up Here", et mesterverk av en oppfølger som jeg holder som et av de beste albumene i historien, og kanskje til og med  best av Bunnymens album. Med sanger som "Show of Strength", "Over the Wall", "Turquoise Days" og "All My Colours" (en sang som heter "Zimbo" på noen senere remikser på maxi-singler, som var det kuleste formatet den gang).

Så kom den første store nedturen i 1983 med albumet "Porcupine", som ikke var dårlig, men heller ikke like bra. Singelen var ikke bra nok til å bli listetopper og albumet var også for ujenvt. Men så i 1984 slo de knallhardt tilbake med "Ocean Rain", et mesterverk av et album. Dette var en tid da musikk kom på LP-plater som hadde to sider og måtte snus, og side 2 på dette albumet på være noe av det beste som noen gang er gitt ut, med "The Killing Moon", "Seven Seas", "My Kingdom" og "Ocean Rain". Litt kommersiell suksess ble det endelig også og det virket som veien til til aller største arenaene var åpen.

Men slik skulle det ikke gå. Det gikk helt til 1987 før neste album kom ut, og mye hadde skjedd i mellomtiden. Blant annet det at både U2 og Simple Minds hadde gitt ut album som toppet hitlistene, og fortsatte å gi ut album (og i U2s tilfelle også singler) som gikk til topps hver gang de ga ut noe nytt. Mens Echo and the Bunnymens femte album var en nedtur. Flere ok sanger, slett ikke dårlig, men ikke så bra som de to virkelig store utgivelsene deres "Heaven up Here" og "Ocean Rain"

Hele denne samlingen kan likevel anbefales for de som vil oppdage eller gjenoppdage et av de største bandene fra tidlig 80-tall. Den finnes også på Spotify og kan strømmes.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

The Jesus And Mary Chain: Silver Strings

 Hvis noen midt på 80-tallet hadde spådd at man i 2024 skulle dele helt nye videoer med Jesus and Mary Chain, ville de blitt erklært fullstendig utilregnelige. Rent bortsett fra at vi ikke hadde tilgang til internett og at det heller ikke fantes noe Youtube, var det i hvert fall ikke sånn at JAMC, som levde hardt og farlig, ville være der 40 senere. Men det er de, og nå har de ny musikkvideo med en sang som heter "Silver Strings":

Pet Shop Boys: All The Young Dudes

Sangen er "All The Young Dudes", skrevet av David Bowie, men spilt inn og utgitt på singel av Mott the Hoople i 1972. På et tidspunkt der Mott the Hoople virkelig hadde behov for en hitlåt, og det fikk de i gave fra Bowie. Artisten her er Pet Shop Boys, en synth-pop duo som ble til i 1981, og som ble et av de virkelig store symbolene på alt 80-talls, men så har de bare fortsatt utover 90-tallet, 2000-tallet, 10-tallet og 20-tallet. 

Og konteksten er at BBC i likhet med andre store TV-kanaler har programmer der gamle folkekjære artister får spille sammen med et helt orkester. BBC er dessuten flinke til å dele dette på YouTube, så her er Pet Shop Boys som spiller Alle The Young Dudes.

Lana Del Rey + Billie Eilish

Ny video på YouTube der Billie Eilish og Lana Del Rey opptrer sammen på Coachella-festivalen i innlandet i det sørlige California, som ble gjennomført nå i april. Her er det to artister som åpenbart har stor respekt for hverandre og er oppriktig begeistret for gjøre noe sammen:

Pet Shop Boys: West End Girls

Helgen tilbringes i London, der det både er London Marathon og semifinale i FA-cupen mellom Manchester  United og Coventry på Wembley, begge på søndag. Det første er jeg ikke med på, det andre skulle jeg gjerne sett på stadion, men det er umulig å få tak i billetter, så det blir forhåpentligvis en fotballpub i nærheten i  stedet. 

Og så blir det god mat og drikke. I går var det fish'n'chips i Soho, og derfra gikk turen gjennom party- og barområdet ned mot Picadilly Circus, på best vestkant. Og hva passer vel bedre enn Pet Shop Boys klassiske "West End Girls". Den kom ut i to ulike versjoner, først i 1984 og så i 1985, og den andre gangen gikk den til førsteplass på hitlistene både i UK, USA og mange andre land.

Lilly Allen: LDN

Jeg skal til London denne helgen og London er også et passende tema for helgens musikkvideoer her på bloggen. Dagens bidrag er Lilly Allens sang LDN som kom ut i 2006 og var en av hennes tidligste sanger. Sangtittelen "LDN" virker kanskje litt rar i dag, men i 2006 var dette navnet på London på "sms-språk". 

En annen interessant ting med Lilly Allens tidlige karriere er at etter at hun fikk platekontrakt var ikke plateselskapet spesielt opptatt av å markedsføre henne, så hun ble en mester i å markedsføre seg selv på datidens store sosiale medieplattform, "MySpace", og var en foregangsfigur når det gjaldt å skape interesse hos publikum gjennom sosiale medier, og på den måten bli oppdaget av aviser og TV. Ikke så uvanlig i dag, men i 2006 gjorde hun noe som var veldig nytt.

Og så er jo videoen veldig kul, med den store kontrasten mellom drømmetilværelsen og den brutale virkeligheten. Jeg kan ikke huske at jeg var så begeistret for Lilly Allen i 2006, men jeg hører og ser nå at det burde jeg kanskje vært. Hun har vært en viktig trendsetter. Her er Lilly Allen og "LDN":

The Cure: High

Den mest kjente sangen fra The Cures album "Wish" fra 1992 er "Friday I'm in Love", men det var ikke den som kom ut som den første singelen fra albumet, den kom  som  nummer to. Første singen var "High", en annen fin poplåt fra The Cure. Albumet "Wish" utmerket seg ellers med mange veldig korte sangtitler, som "Open", "End", "Apart", "Cut", "Trust", og  den nevnte "High":

The Cure: Friday I'm in Love

 Det er vel smått utrolige 32 år siden singelen "Friday I'm in Love" kom ut, våren 1992. The Cure var allerede da blitt veteraner og albumet "Wish" var det 9. studioalbumet deres, og det mest kommersielt suksessfulle. Her er en remastret versjon av den originale musikkvideoen med The Cure fra 1992:

Mazzy Star: Fade Into You

 Jeg kom over dette klippet med Mazzy Star på YouTube. Et av de beste bandene noen gang. Og sangen er "Fade Into You", som jeg tenker må karakteriseres som deres største hitlåt (fra et band som egentlig ikke hadde hitlåter.  I følge YouTube er dette klippet fra Jools Hollands TV program i 1994: