søndag 22. juli 2018

Sheelah Kolhatkar: Black Edge

For de som liker bøker om grådighet og umoral blant de største i USAs investormarked, kan "Black Edge" anbefales på det varmeste. Temaet er hedgefond og innsidehandel, hvordan en av de største aktørene skaffet innsideinformasjon og hvordan tre ulike føderale myndigheter i USA gikk på jakt for å avdekke lovbruddene - og prøvde å få personene som står bak i fengsel.

Boken heter "Black Edge", med undertittelen "Inside Information, Dirty Money, and the Quest to Bring Down the Most Wanted Man on Wall Street", og kom i 2017. Forfatter er The New Yorker Magazine skribent Sheelah Kolhatkar som både skriver godt og spennende om til dels kompliserte temaer.

Bokens hovedtema er hedgefondgruppen SAC Capital Advisors som ble grunnlagt av Steven Cohen på 90-tallet og som i løpet av noen år ble et av verdens største og mest lønnsomme. Det virket som de klarte å oppnå ekstraordinære overskudd år etter år helt uavhengig av hvordan markedet ellers gikk, uten å ha noen helt klar strategi, ut over å ha de beste aksjetraderne. Cohen er blitt mangemilliardær med en formue på over 10 milliarder dollar.

Black Edge forteller historien om SAC Capital og hvordan de var i stand til å tjene så mye mer penger enn andre. Dels handler det om at mens en del andre aktører i finansmarkedet, som de store investeringsbankene, er blitt stadig strengere regulert, har hedgefond hatt en langt slakkere regulering. Samtidig er noen av dem blitt som gigantiske at de er investeringsbankene viktigste kunder, slik at de lever i et komplisert avhengighetsforhold.

Insidehandel er ulovlig og straffes med strenge fengselsstraffer. Det handler om at noen har tilgang til informasjon, en "edge" som ingen andre har og utnytter det til å handle i markedet basert på kunnskap om noe som vil skje i fremtiden. Å ha en "white edge" i form av å være flinkere til å bruke eller sette sammen data som er åpent tilgjengelig for alle er uproblematisk. Å handle basert på en "black edge", informasjon som er lekket bare til noen på en ulovlig måte, er ikke bare straffbart, men også ødeleggende for tilliten til hele markedet.

Boken har flere eksempler på slik innsidehandel i praksis i saker der FBI og påtalemyndighetene også vant frem med sakene sine. En handler om at noen i SAC Capital hadde kunnskap før markedet om et dårligere enn ventet kvartalsresultat i Dell Computers og utnyttet det til å tjene massivt med penger på bekostning av de som ikke hadde den samme informasjonen.

Andre eksempler i boken handler om oppkjøp av selskaper der de som vet noe helt konkret som andre ikke vet, vil kunne berike seg selv. Det er ikke ulovlig å være god til å gjette, men det er veldig ulovlig å bruke konkret informasjon andre ikke har til å berike seg selv. Utfordringene til børsmyndigheter og påtalemyndigheter er å bevise at de som har tjent pengene ikke bare er gode til å gjette, eller flinkere til å analysere, men at de faktisk har hatt innsideinformasjon.

Det mest spektakulære eksemplet i boken er om aksjehandel i legemiddelselskapene Wyeth og Elan der en medarbeider i SAC hadde fått kjennskap til en klinisk studie av et legemiddel for å behandle Alzheimer-pasienter, som det var store forhåpninger til, men der resultatet var skuffende. Milliarder i markedsverdi ble barbert bort, men SAC Capital og Cohen klarte på dramatisk vis å snu posisjonen sin rett før resultatet av studien kom, og tjente milliarder.

En underliggende påstand i boken er at det hovedproblemet var en virksomhetsmodell og en bedriftskultur som forventet og forutsatte at de ansatte skulle skaffe seg ulovlig innsideinformasjon, en "black edge", selv om man ikke snakket om det konkret. Og det man ikke snakker om eller skriver om, i hvert fall ikke til toppledelsen i klartekst, er det ikke så lett å bevise at den øverste ledelsen har fått eller handlet på bakgrunn av. Kanskje de bare er litt smartere enn de andre?

Så mens selskapet SAC Capital Advisors innrømmet å ha brutt loven i 2013, og måtte legge ned og betale over to milliarder dollar i bøter, og noen av analytikerne der ble dømt for innsidehandel eller innrømmet innsidehandel, har aldri Steven Cohen blitt tiltalt personlig Han ble fratatt retten til å drive hedgefond med andres penger for en periode, og investerer nå sine egne penger, omkring 10 milliarder dollar av dem.

lørdag 21. juli 2018

Lang musikk til lange feriedager (47)

The Ramones har hatt en plass i denne spalten helt fra oppstarten. Dels fordi det er bra musikk naturligvis, men også fordi jeg selv hadde litt å ta igjen når det gjelder Ramones, slik at det lange musikkformatet i fint vær på en badestrand har vært perfekt for å tette noen hull og finne ut mer om dette bandet.

Det aller første innslaget i denne spalten tilbake i 2009 var om The Ramones store box-set "Weird Tales of the Ramones", en helt utmerket samling som dekker hele karrièren og består av 85 godt utvalgte låter. Jeg ser nå at jeg ikke hadde så mye på hjertet da jeg skrev om den, det kan ha med en veldig dårlig internettforbindelse i Portugal å gjøre, eller med at jeg ikke hadde så mye å si. Uansett var det starten på en musikkspalte som har vist jeg å være overraskende levedyktig.

I 2016 skrev jeg igjen om The Ramones, denne gangen om "The Chrysalis Years Anthology", en samling på 85 låter som inkluderer alt fra de langt mindre genierklærte fire siste albumene til Ramones, og et liveambum. Da hadde jeg betydelig bedre internett og også langt mer på hjertet, sannsynligvis fordi det i denne sen-Ramones perioden kunne være litt langt mellom de musikalske høydepunktene på albumene, men de fantes og de var bra, og jeg hadde behov for å fremheve dem.

Dagens bidrag er på en måte den rake motsetningen. Den heter "Ramones - The Sire Years 1976 -1981" og består rett og slett av Ramones første seks albumene i sin helhet. 78 sanger i alt. En veldig grei måte å få med seg det aller viktigste Ramones gjorde. Selv om de laget bra ting senere også, er det særlig de fire første albumene man uansett må ha med seg. Det er her man opplever Ramones som en slags krysning av Beach Boys, Sex Pistols og Bay City Rollers, men der sangene spilles dobbelt så raskt. 

De fire første albumene kom i løpet av tre år, mellom 1976 og 1978, og det er lagt mellom de svake låtene. Hva skal man da fremheve? Jeg har alltid vært svak for Ramones naive kjærlighetssanger, som: "I Wanna Be Your Girlfriend", "I Remember You", "Oh Oh I Lover Her So", "What's Your Game", "You're Gonna Kill That Girl", "Here Today, Gone Tomorrow", "I Don't Care", "Sheena Is a Punk Rocker", "I Just Want to Have Something to Do" og "She's the One". De var også gode på kule coverlåter som: "Let's Dance", "California Sun", "Do You Wanna Dance?", "Surfin' Bird", og "Needles and Pins".

Etter de fire første albumene gjorde Ramones noe ganske rart. De hyret inn Phil Spector som produsent på albumet "End of the Century" for å skape et mer kommersielt lydbilde og bli rockestjerner. Resultatet ble nok at de mistet langt flere fans enn de vant, men albumet er ikke så ille som sitt rykte. "I'm affected", "Danny Says" og "The Return of Jackie and Judie" er blant flere ok låter. Nevnes can også coverlåten "Baby I love You"

Da album nummer seks, "Pleasant Dreams", kom i 1981 var storhetstiden allerede forbi. Den gamle oppskriften var oppbrukt, men de fant ikke en ny som fungerte bedre. Men også her er det flere bra sanger, som "The KKK Took My Baby Away" og "This Business is Killing Me", og også her er de naive kjærlighetssangene med for fult, som "Don't Go" og "7-11".  Min enkle konklusjon er at Ramones alltid var veldig overvurdert som farlige punkere. Men grovt undervurdert som opphavsmennene til veldig god popmusikk.

fredag 20. juli 2018

Lang musikk til lange feriedager (46)

Med artister som har holdt det gående i flere tiår er vanligvis ikke problemet å finne et samlealbum, eller et større "box-set" med greatest hits, men å bestemme seg for hvilken som er best. Merkelig nok har det manglet en slik samling fra Nick Cave and the Bad Seeds, selv om de har holdt på i tre tiår. I hvert fall frem til helt nylig.

Nick Cave har riktignok gitt ut en kort "Best of"-samling i 1998 med 16 låter, helt utmerket for de som vil skrape litt i overflaten. Og så kom det en samling i 2005 av "B-sides and Rarities", en meget bra sak med 56 låter jeg blogget om her, men poenget med den er jo som tittelen sier noe helt annet enn å samle alle de beste låtene på et sted.

Heldigvis har svaret på det manglende lange samlealbumet fra Nick Cave endelig kommet. Det heter "Lovely Creatures: The Best of Nick Cave and the Bad Seeds, 1984-2014", består av 45 sanger, og har som mål å være akkurat den karrièreovergripende samlingen som tittelen lover. Det er sanger fra i alt 15 album med her, pluss et par singler, så helt lett å velge ut de 45 beste har det sikkert ikke vært, men jeg synes Nick Cave og Mick Harvey har gjort gode valg. Alt kommer i helt kronologisk rekkefølge, noe som gjør det enkelt å holde oversikten,

Man kan tenke på det som en samling av 3 CDer (ja, det finnes en fysisk versjon) med 15 sanger fra hvert av de tre tiårene. Første del dekker perioden fra 1983 til -93, da det kom hele sju album som jevnt over er svært sterke, men også ganske forskjellige. Fra post-punk inn i blues, southern gothic og litt av hvert ellers. Her er blant annet "The Mercy Seat", "Up Jumped the Devil", "The Weeping Song" og "The Ship Song".

Andre del dekker de fem albumene som kom mellom 1994 og 2003. En tid da albumene hans også begynte å innta høye plasseringer på hitlistene, ikke mist i et land som Norge der det tok av med albumet "Murder Ballads" i 1997 og singelen "Where the Wild Roses Grow", og forholdet har fortsatt siden. Den er selvfølgelig med her, sammen med "Stagger Lee", men det er også "Do You Love Me?", "Into My Arms", "Brompton Oratory" og den albumløse "Shoot Me Down". Bare for å nevne noen.

Tredje og siste del dekker også ti år, men bare tre album, så det blir flere sanger fra hvert. Og for min del er det helt utmerket, både fordi dette er perioden jeg har hatt jeg minst oversikt over fra før og fordi det Nick Cave har gjort de siste årene er helt på høyden med det gamle, minst. Som "There She Goes, My Beautiful World", "Nature Boy", "Breathless" og "O Children", som alle er hentet fra det strålende dobbeltalbumet "Abattoir Blues / The Lyre of Orpheus" fra 2004. Også "We No Who U R" og "Jubilee Street"  er Nick Cave på sitt beste.

To ytterligere stikkord det kan være viktige: Det ene er tekster. Nick Caves tekster er minst like viktige som melodiene. Det er ikke sikkert badestranden inviterer til dypdykk på alle de litterære og filosofiske dybdene Nick Cave inviterer til, men det er i hvert fall greit å vite at han har mye han vil formidle. Det andre stikkordet er lydkvalitet. Lydfilene her er vasket, renset og remastret, slik at også de gamle sangene låter veldig mye bedre nå enn på de gamle utgivelsene fra 80- og 90-tallet. Det er også en god grunn til å høre gamle sanger om igjen.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of
32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede
42. The Jesus and Mary Chain: The Power of Negative Thinking
43. The Pogues: 30 Years
44. The Highwaymen: The Essential Highwaymen

45. Dolly Parton, Emmylou Harris, Linda Ronstadt: The Complete Trio Collection

onsdag 18. juli 2018

Erika Fatland: Grensen

For tre år siden skrev jeg en begeistret omtale av Erika Fatlands reiseskildring "Sovjetistan", om de fem sentralasiatiske "-stan"-landene. Og jeg mente da at hun skrev så godt at hun var helt på høyde med de beste internasjonalt innen denne type reiseskildringer der en solid dose historiske og politiske betraktninger underveis hører med.

Hennes siste bok "Grensen", som er i samme sjanger, er enda mer ambisiøs og etter mitt syn minst like vellykket. Prosjektet denne gangen er å reise igjennom og skrive om alle landene som grenser til Russland, med vekt på områdene nær grensen og hvordan naboforholdet har vært historisk og er i dag. Fordi dette er er områder og land som ikke akkurat har vært fattige på konflikter og kriger opp igjennom historien, og der grensene har vært nokså bevegelig, er det mye spennende historie.

Erika Fatland angriper jobben omtrent som hun har gjort tidligere, med en tredelt måte å skrive om stedene hun besøker: For det første ved å sin noe om historien, gjennom å beskrive de lange historiske linjene, men også i noen tilfeller ved å skrive om viktige enkelthendelser. For det andre forteller hun om sine egne opplevelser underveis på reisen, grensepasseringer, fergeturer, togreiser, en kanotur, lange bilturer på elendige veier og mye annet som hun er flink til å gjøre interessant og relevant. Og for det tredje intervjuer hun interessante mennesker som selv har opplevd  svært dramatiske begivenheter, som Tsjernobyl-ulykken, borgerkrig eller jødeutryddelse under 2. verdenskrig.

Boken begynner, før den egentlige begynnelsen, med å fortelle om en båtreise der forfatteren er med på en båtreise der Russland ikke grenser mot andre land, den lange kysten i nord der det nå er mulig å seile nordøst-passasjen som turist, noe forfatteren gjør sammen med en gjeng reisevante pensjonister. Så går hun løs på grenseområdene fra Nord-Koreas korte grense mot Russland i øst til Norges korte grense i vest, via Kina, Mongolia, Kina igjen, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland og Finland. Inkludert her er også turer innom Abkhasia, Nagorno-Karabakh, opprørskontrollerte områder i Donetsk i Ukraina, Åland og Vyborg på det karelske neset.

Boken er spekket med både fortellinger og faktainformasjon, Mye kunne vært nevnt. Jeg synes for eksempel det er interessant å lese om grenseområdet mellom Russland og Nord-Korea, Det er et område vi aldri hører noe om og som heller ikke mange besøker. Nå er det jo ikke slik at man fritt kan snakke med folk i Nord Korea, og høre hvordan de har det, men selv om denne delen av boken er nødt til å være litt annerledes enn de øvrige løser forfatteren det godt. En ting jeg raskt forstår når jeg leser denne delen av boken er at jeg kan alt for lite om stormaktskonflikten de siste 200 årene om blant annet Manchuria mellom Japan, Kina og Russland, og hvordan dette har preget både byer som Port Arthur, Dalian og Harbin, men også de politiske geografien.

At Erika Fatland kan veldig mye om sentral-Asia og om Georgias og Ukrainas problematiske forhold til Russland er det ingen tvil om. Jeg synes også hun skriver veldig godt om det problematiske forholdet mellom Russland og de vestlige europeiske naboene. Ødeleggelse av jødiske byer, bydeler og jødisk kultur har en en sentral plass fordi det er en helt sentral del av historien i denne delen av verden, også før 2. verdenskrig. Og 2. verdenskrig har naturligvis også en viktig plass. Vi får noen rystende fortellinger som fortjener å bli løftet frem, ikke minst nå som det er svært få igjen som lever som selv var vitner. Men forfatteren er også helt dagsaktuell når hun besøker de tre baltiske landene og oppsøker byer i disse unge statene der russisk er det helt dominerende språket og deler av befolkningen ikke kan landets offisielle språk i det hele tatt.

Og så trodde jeg nok at slutten av boken, om Finland og Norge, ville bli en liten nedtur sammenlignet med dramatikken andre steder i verden. Det er den på ingen måte. Kapitlet om Finland er blitt et av de mest spennende i hele boken fordi forfatteren har gjort historien om den finske frigjøringshelten General Mannerheim, som hadde vært general i den russiske hæren, til omdreiningspunkt i fortellingen. Her tenker jeg også at det er ting jeg burde kunne mer om, blant annet den finske vinterkrigen fra 1939 og fortsettelseskrigen fra 1941. Og avslutningen, med en fredelig padletur langs Pasvikelven, kombinert med en interessant fortelling om hvorfor grensen mellom Norge og Russland går akkurat der den gjør, er en flott landing av et prosjekt som kunne virke urealistisk ambisiøst, men som er veldig godt levert.

tirsdag 17. juli 2018

Økte skatteinntekter

Som jeg har vært inne på noen ganger tidligere her på bloggen er det slik at at regjeringen og Stortinget flere ganger har redusert skattene for innbyggere og næringsliv de siste fire årene. Likevel øker skatteinntektene til offentlig sektor.

For noen dager siden kom tallene for skatteinntektene for første halvår 2018, det vil si til og med juni. De finner man på Statistisk Sentralbyrås nettsider. De kan man lese at det i første halvår 2018 ble betalt inn 424 milliarder kroner i skatt i Norge, 22 milliarder mer enn i den same perioden i 2017.

Nå handler en del av de økte skatteinntektene nå om at oljeprisen har gått opp det siste året, og at det derfor betales inn mer skatt fra petroleumsvirksomheten nå enn for et å siden, men det er også slik at skatteinntektene fra personlige skatteytere har økt. SSB skriver på sine nettsider at:

"Personlege skattytarar har betalt inn 335 milliardar kroner til no i år. Dette er ein auke på 3 prosent frå første halvår 2017. Av desse innbetalingane gjekk 86 milliardar kroner til staten, 94 milliardar til kommunar og fylkeskommunar, og 155 milliardar var innbetalingar til folketrygda."

Hvordan kan det være mulig at skattene blir lavere og at det likevel blir høyere skatteinntekter til staten og kommunene? Det er ganske enkelt fordi en politikk for verdiskaping og vekst, kombinert med bedre økonomiske tider og en fortsatt lav kronekurs, har gjort at næringslivet har bedre resultater, flere blir ansatt, færre er arbeidsledige og flere personer og bedrifter bidrar til fellesskapet ved å betale skatt. 

SSB har også en oversikt over i hvilke fylker det betales inn mest i skatt (tabell 2 her) hittil i år. Oslo er på topp med 92 milliarder kroner. I Akershus er det betalt inn 53 milliarder, i Rogaland 39 milliarder, i Hordaland 38 milliarder og i Trøndelag 27 milliarder. Nederst på listen finner vi Sogn og Fjordane med 7 milliarder, Aust-Agder med 6 milliarder og Finnmark med 3 milliarder kroner.

mandag 16. juli 2018

John Carreyrou: Bad Blood

Det virket helt perfekt. En litt over 20 år gammel gründer, Elizabeth Holmes som hoppet av kjemiingeniørutdanningen på Stanford, grunnla selskapet Theranos og utviklet et revolusjonerende produkt for å analysere blodprøver. En liten boks som med noen dråper blod fra et stikk i en finger kunne gjennomføre flere titalls analyser  og gi pasienten testresultatene i løpet av sekunder.

Ung, kvinnelig gründer, med Steve Jobs som erklært forbilde, som realiserte drømmen om å lage helsesektorens iPod, dingsen som ville gjøre blodprøveanalyser billige og tilgjengelige for alle, er en fantastisk god historie. Tanken på at en ambisiøs og åpenbart dyktig gründer hadde utviklet et produkt som kunne forandre en hel industri, overbeviste både investorer, politikere og media. Hun fikk besøk av visepresident Joe Biden. Hun samlet inn penger for Hillary Clinton. Hun fikk med seg George Shultz, Henry Kissinger og John Mattis i styret sitt. Og hun ble genierklært i blant annet The New Yorker i desember 2014.

Og ikke minst kom investorene løpende. På den tiden var markedet besatt av såkalte "enhjørninger" (unicorns), gründerselskaper i privat eie (ikke børsnotert) som blir verdt mer en en milliard dollar. Theranos ble verdsatt til 9 milliarder dollar. De fortalte investorene at de forhandlet avtaler om å utplassere de små mini-laboratoriene i butikkene til apotekerkjeden Walgreens, supermarkedskjeden Safeway og hos det amerikanske militæret  i Afghanistan, Og at det litt mer langsiktige målet var å få godkjenning for at de små boksene kunne plasseres hjemme hos kronisk syke og kommunisere analysene elektronisk med sykehus og leger.

Problemet var at historien ikke var sann. Selv om ideen var besnærende god, var problemet at produktet til Thearnos ikke virket. I stedet for å erkjenne dette, og bruke lenger tid på å utvikle noe annet som virket, valgte selskapet å selge produkter som ikke leverte analyser man kunne stole på. I software-bransjen ble det gjerne omtalt som "vapourware" hvis et selskap markedsførte et produkt som var noe helt enn det kunden fikk, gjerne med løfte om at feilene ville bli rettet opp litt senere. Det kan kanskje fungere for noen dataprogrammer. Men analyser av livsviktige blodprøver, er ikke noe man kan ha et omtrentlig forhold til. Derfor valgte Theranos å gi inntrykk av at alt var i orden, mens de i all hemmelighet kjørte analyser på andre produsenters utstyr, eller leverte analyseresultater som var feil.

John Carreyrou har skrevet "Bad Blood", boken om Elizabeth Holmes, selskapet Theranos, og hvordan løgnene, avledningsmanøvrene og grådigheten ble avslørt. Det er en fantastisk god bok, helt på høyde med "The smartest guys in the room", boken om Enron-avsløringen som Bethany McLean og Peter Elkind skrev tilbake i 2003. Carreyrou var den som først begynte å stille kritiske spørsmål offentlig om denne Theranos-historien ikke var for god til å være sann, og skrev en stor og kritisk artikkel som ble forsidesak i Wall Street Journal i oktober 2015, med tittelen. Hot Startup Theranos Has Struggled With Its Blood-Test Technology

"Bad Blood - Secrets and Lies in a Silicon Valley Startup" er på en måte to bøker, der den første handler om gründeren og selskapet hun bygget opp, med et ekstremt hemmelighetskremmeri, forbud mot å kommunisere mellom avdelinger internt, dårlig arbeidsmiljø, folk som stadig fikk sparken og en ung toppsjef som systematisk villedet ansatte, investorer, media og eget styre, inkludert det at hun var kjæreste med sin 20 år eldre nestkommanderende i bedriften uten å fortelle det til noen. Andre del av boken handler om forfatterens arbeid med å avsløre sannheten, og om de nokså ekstreme metodene Theranos brukte for å hindre at sannheten om at produktet ikke virket skulle komme ut.

Et spørsmål som sikkert flere har hatt i ettertid er hvorfor det ikke var flere som så behovet for å etterprøve det som virket alt for godt til å være sant. For eksempel undersøke selv om resultatene av blodprøvene virket troverdige og konsistente. Teknologi-bloggeren Jean-Louis Gassée, en av de tidlige kritikerne av Theranos som selv fikk utført en blodprøve han ikke kunne store på, har noen interessante tanker om det i bloggposten "Theranos could have been stopped".  "Bad Blood" er en meget god fortelling om et selskap som var interessant og skremmende på flere plan. Boken kom ut i mai og er helt fersk, men saken ruller videre og nå er det reist kriminalsak mot de to lederne i selskapet.  Det blir sannsynligvis film også etter hvert.

lørdag 14. juli 2018

Lang musikk til lange feriedager (45)

Gårsdagens bidrag i denne spalten handlet om en samleplate fra noen av countrymusikkens eldre herrer, som dannet supergruppen "The Highwaymen" midt på åttitallet. Men det finnes faktisk en like spektakulær supergruppe satt sammen av tre av countrymusikkens mest erfarne kvinnelige veteraner. Dolly Parton, Emmylou Harris og Linda Ronstadt slo seg sammen i gruppen "Trio" og ga ut to album, et i 1987 og et i 1999.

Dette er tre dyktige damer som har stor respekt for hverandre og åpenbart liker å samarbeide. De hadde prøvd å lage album sammen allerede på 70-tallet, men fikk noen praktiske problemer da, men hadde likevel flere ganger spilt inn hverandres sanger på album. Og da samarbeidet kom i orden på ordentlig og det første Trio-albumet kom i 1987, ble det også en stor kommersiell suksess.

Samleplaten "The Complete Trio Collection" som kom ut i 2016 er en komplett samling av de to albumene "Trio I" og "Trio II", men den er faktisk en god del mer enn det også. For på samleplaten er det i tillegg tatt med i alt 20 "outtakes" og alternative versjoner som ikke fikk plass på albumene. Det gjør at det til sammen er 41 låter her og at dette er en helt utmerket pakke å fordype seg i, for eksempel på en varm dag på badestranden der man trenger musikk som er ukomplisert og lett fordøyelig, men som samtidig holder høy kvalitet rent musikalsk.

Her er det sanger som er skrevet av de tre artistene selv, og har vært utgitt tidligere på deres soloplater, mens mange av sangene er skrevet av andre. I begge tilfeller er det mange sanger som jeg tror trygt kan beskrives som country-klassikere, men som tilføres en ekstra dimensjon når de fremføres av Dolly Parton, Emmylou Harris og Linda Ronstadt sammen. Når det tre så sterke vokalister samarbeider er det naturlig at både sangutvalg og fremføring løfter frem selve vokalen, og det er for eksempel mye country-ballader her. Liker man det er dette en utmerket samling.

Blant de mange høydepunktene her kan jeg nevne "To Know Him Is to Love Him", "Wildflowers", Neil Youngs "After the Goldrush", "Feels Like Home", "Waltz Across Texas Tonight" og "Mr Sandman".

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of
32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede
42. The Jesus and Mary Chain: The Power of Negative Thinking
43. The Pogues: 30 Years

44. The Highwaymen: The Essential Highwaymen

fredag 13. juli 2018

Lang musikk til lange feriedager (44)

En god sommertradisjon her på bloggen, helt siden 2009, er serien "Lang musikk på lange feriedager". Den har aldri handlet om fysiske lagringsmedier som vinyl eller CDer, men om bærbar digital musikk som kan tas med på en badestrand i nærheten på en praktisk måte. Den gangen handlet dette gjerne om mp3-filer, gjerne kjøpt på iTunes Music Store, og lagret på datidens mest innovative musikkspiller, en iPod Classic.

I dag der alt er koblet til internett og musikk stort sett strømmet, er jeg klar over at det kan virke mer umoderne for hvert år som går å reklamere for "box-sets" og lange samlealbum. Men jeg har ikke tenkt å gi meg. Også på strømmetjenestene får man tilgang til disse lange samlealbumene, der artisten selv eller plateselskapet har gjort jobben med å redigere og sortere, slik at det fremstår som en helhet, og ikke bare en samling tilfeldige enkeltsanger.

Og for å minne kort om reglene mine så må det være "box sets", samlealbum eller fleralbumutgivelser med omkring 40 sanger, og gjerne mange flere, men med samme artist. Om det er greatest hits, artistens samlede verker, rariteter og b-sider eller tidligere ikke-utgitte ting spiller ingen rolle. Poenget er at innholdet må være bra musikalsk og holde til en dag på en badestrand, enten den tilbringes i et for tiden veldig sommervarmt Norge, eller et sted lengre sør. Først ute i denne serien sommeren 2009 var "Weird tales of the Ramones". Hvert eneste år fra 2009 kommet til sammen 43 bidrag som er listet opp nederst i denne bloggposten.

Dagens bidrag er "The Essential Highwaymen", en samleplate fra supergruppen "The Highwaymen". "Supergruppe" er et begrep som brukes når noen allerede svært kjente artister som har gjort karriere på egen kjøl, som soloartister eller i en annen gruppe, finner hverandre og gir ut musikk sammen som en ny gruppe. En av de mer spektakulære av disse supergruppene var "The Highwaymen" som ga ut tre album sammen i årene 1985-95 og bestod av Johnny Cash, Willie Nelson, Waylon Jennings og Kris Kristofferson, allerede da blant countrymusikkens levende legender.

Nå levde vel aldri denne supergruppen helt opp til de kommersielle forventningene som en stor hit-produsent, hverken når det gjaldt singler eller album, men hadde en bra posisjon som live-band som hadde glede av å gi konserter med jevne mellomrom. Dette samlealbumet er absolutt verdt å få med seg og er en fin samling av alt det viktigste de gjorde på sine tre album sammen. Det er både egne bidrag fra de fire bandmedlemmene og sanger hentet fra den større amerikanske country-katalogen.

Det hele åpner med deres første singel "The Highwayman", sangen gruppen ble oppkalt etter og som ble dere eneste listetopp. Den ble skrevet av Jimmy Webb. Her er også Steve Earles "The Devils Right Hand " og andre klassikere som "The Night Hank Williams Came to Town", "Luckenback, Texas", Even Cowgirls Get the Blues", "Good Hearted Woman", "Sunday Morning Coming Down", - og ikke minst en liveversjon av "Desperados Waiting for a Train". Mye annet bra er det også, inkludert sanger skrevet av bandmedlemmene selv. Spesielt krevende stoff er det ikke, helt perfekt til en rolig dag på stranden i varmen, særlig hvis man allerede i utgangspunktet har sans for Johnny Cash og co.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of
32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede
42. The Jesus and Mary Chain: The Power of Negative Thinking
43The Pogues: 30 Years

torsdag 12. juli 2018

Satsing på digitale læremidler i skolen

I en fin nyhetssak i nettavisen Digi.no med overskriften "Regjeringen vil ha flere digitale læremidler i skolen" skriver de om hvorfor og hvordan det er viktig å oppgradere læremidlene i skolen nå som det er kommet nye læreplaner. Digi.no skriver:

"Regjeringen ønsker flere smarte, digitale læremidler i skolen og vil samtidig gi flere lærere mulighet til å bruke kompetansen sin i programmering. Det skriver Kunnskapsdepartementet i en pressemelding. Satsingen er en del av den femårige satsningen «Den teknologiske skolesekken», hvor regjeringen gir støtte til å utvikle digitale læremidler og utstyr til grunnskoler og videregående skoler. – Når vi fornyer læreplanene, må også læremidlene fornyes. Vi ønsker mer innovative og smarte digitale læremidler inn i skolen. Digitale læringsmidler gjør det lettere å tilpasse opplæringen til den enkelte elev, og vil vise frem fagene på en ny måte, sier statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Rikke Høistad Sjøberg."

Pressemeldingen fra Kunnskapsdepartementet er på hjemmesiden deres og heter "Satsar på digitale læremiddel og kompetanseheving i skolen". Der kan vi lese at det til sammen er 70 millioner kroner det er mulig å søke om. 55 av disse millionene skal brukes til utvikling av nye læremidler. De midlene kan forlag og andre produsenter av læremidler søke om. I pressemeldingen fra departementet kan man lese mer om hvilke fag og årstrinn som vil bli prioritert i søknadsbehandlingen.

I tillegg er det bevilget 15 millioner kroner til utstyr for programmering som lærerne kan bruke i klasserommet. De pengene kan kommuner, fylkeskommuner og private skoleeiere søke om. Her handler det heving av lærernes kompetanse i programmering og at dersom denne kompetansen skal være nyttig også for elevene så må det også være datautstyr i skolene som kan brukes til denne undervisningen.

tirsdag 10. juli 2018

Don't you know there's a bloody game on?

I politikken skjer det av og til litt uventede ting, og de siste to dagens begivenheter i den britiske regjeringen, med avskjedssøknader, ommøbleringer og nyutnevnelser, kom tydeligvis ganske uventet. Men når det handler om Brexit jo det normale at det ikke følger normalen.

Det som er mer ventet er at avisene i England presenterer litt ulike versjoner av historien og deler seg mellom dem som mener at Theresa May gjør helt rett i å forfølge en realistisk EU-strategi, og derfor ikke har noe annet valg enn å ha statsråder som forstår at det ikke er slik at UK alene kan diktere betingelsene for det fremtidige forholdet til EU. Og dem som mener tiden nå er inne for at Boris skal velte statsministeren og ta over selv.

I en helt egen kategori har vi The Sun som ikke kan begripe at man må lage så mye politisk støy og tullball akkurat nå når England er kommet til semifinalen i VM i fotball. For første gang siden 1990. Og med håp om å komme til en finale for første gang siden 1966, for 52 år siden. Det krever litt konsentrasjon, skriver The Sun i artikkelen "Don't you know there's a bloody game on?", der de skriver om hva fotballfansen mener om den politiske krangelen:

"Warring Tories left Theresa May fighting for her Premiership over Brexit — as the rest of the country prepared for England’s biggest World Cup match in decades. The Sun backed fans who begged the politicians to get a grip as Foreign Secretary Boris Johnson resigned just 15 hours after Brexit Secretary David Davis quit.(...) John Hemmingham, trumpeter in the England Supporters Band in Moscow, summed up the feelings of millions of working people when he said: “Surely this week of all weeks we have to focus on football and get behind Gareth Southgate and the lads? - We’re one game from our first World Cup Final since 1966 — that’s what matters to us. Nothing else."

Nå er et ikke alltid The Sun er de mest klartenkte politisk, men her tror jeg de har noen gode poenger, og mange med seg.

søndag 8. juli 2018

1,7 prosent av Norge er bebygd

Det er som kjent god plass i Norge. Bare 1,7 prosent av arealene i Norge er bebygd, i følge årets arealstatistikk fra Statistisk Sentralbyrå. 3,4 prosent er jordbruksareal, 37 prosent er skog og 6 prosent er ferskvann.

Så er det naturligvis slik at graden av bebyggelse er ganske forskjellig i ulike deler av landet. I Oslo er 27 prosent av arealene bebygd, i Vestfold 10 prosent og i Akershus 8 prosent. I Sogn, og Fjordane, Nordland og Troms er en prosent bebygd, mens  i Finnmark er bare 0,3 prosent av arealet bebygd. Mest jordbruksareal i andel av det totale arealet er det i Østfold, Vestfold og Akershus, med henholdsvis 19, 18 og 16 prosent, I Sogn og Fjordane er nesten fem prosent av arealet isbreer.

Hva er det så det bebygde arealet brukes til? Hvor mye av det er boliger? Ikke mer enn 23 prosent i følge SSBs tall. 41 prosent av det bebygde arealet er ulik infrastruktur, blant annet veier, jernbane, flyplasser og annen teknisk infrastruktur. Resten av den 1,7 prosenten av arealet som er bebygd i Norge fordeler seg på 10 prosent til fritidsboliger,  8 prosent til næringsvirksomhet og 10 prosent til bebyggelse i forbindelse med jordbruk og fiske.

lørdag 7. juli 2018

Beste fotballsanger: Three Lions (Football's Coming Home)

Ingen over. Den originale 1996-versjonen av Three Lions, laget som uoffisiell sang til landslaget foran EM på hjemmebane, er verdens beste fotballsang. Den handler om oppturer og alle nedturene, og håpet om at neste gang skal det bli helt riktig, slik fotball er. For England kommer testen i kveld mot Sverige på om det ble nok en turnering der det glipper i kvartfinalen, eller om laget igjen, som i VM i 90 og EM i 96, kan gå til semifinale.


Sangen ble skrevet og fremført av bandet "The Lightning Seeds", med Ian Boudie i spissen, som fikk med seg komikerne David Baddiel og Frank Skinner, mest kjent som programledere på "Fantasy Fotball League". Den kom i ny versjon med oppdatert tekst allerede i 1998 og har blitt gitt ut også av andre i nye versjoner i årene etter.

torsdag 5. juli 2018

Fotball VM: De siste åtte

Da er vi klare for kvartfinalene i fotball-VM 2018. Det er bare åtte lag igjen. Den eneste virkelig store overraskelsen i forrige runde var at Spania ble slått ut av Russland. Det betyr at tettheten av forhåndsfavoritter ble enda mer ubalansert mellom den venstre siden av trekningen (med både Brasil, Frankrike og Belgia) og den høyre siden av trekningen (der England og Kroatia befinner seg).

Men i løpet av et mesterskap endres jo også vår oppfatning av hvem som er favoritter litt. Den siste oddsoversikten fra bettingselskapene viser at Brasil er en knapp favoritt av de åtte som er igjen. Du får igjen litt under tre ganger pengene tilbake hvis Brasil vinner, mens du får igjen fire ganger innsatsen om Frankrike eller England vinner. Og seks ganger pengene dersom Kroatia eller Belgia vinner VM. Feltets outsidere er Uruguay (16/1), Russland (20/1) og Sverige (25/1).

 Det er blitt kommentert av flere underveis at årets VM er spesielt fordi så mange av de største favorittene er slått ut tidlig og at vi derfor har fått større overraskelser enn vanlig. Men hvor spesiell er egentlig sammensetningen av de siste åtte i VM sammenlignet med de de andre fem VM-turneringene som er spilt de 20 siste årene, etter at Frankrike vant VM i 1998? Jeg mener at årets VM er helt normalt.

For å ta historien baklengs: I 2014 var  Brasil, Colombia, Frankrike, Tyskland, Nederland, Costa Rica, Argentina og Belgia de siste åtte. Tre av disse er i kvartfinale i år, og Colombia var en straffekonkurranse unna. Costa Rica var en større overraskelse for fire år siden enn Sverige og Russland er nå. Tyskland vant til slutt over Argentina.

I 2010 var de siste åtte: Uruguay, Ghana, Nederland, Brasil, Argentina, Tyskland, Paraguay og Spania. To av disse er med nå, Brasil og Uruguay. Ghana, Paraguay og Uruguay var litt overraskende kvartfinalister. Spania vant til slutt mot Nederland.

I 2006 var de siste åtte Tyskland, Argentina, Italia, Ukraina, England, Portugal, Brasil og Frankrike. Tre av disse er med i år også. Dette var sist England kom så langt. Portugal var i kvartfinale for første (og siste) gang siden 1966. Den andre store overraskelsen var Ukraina. Italia vant til slutt på straffekonkurranse over Frankrike.

I 2002 var det mange overraskelser på slutten. De siste åtte var Tyskland, USA, Spania, Sør-Korea, England, Brasil, Senegal og Tyrkia. To av disse, Brasil og England, er med i år også. Og overraskende for mange var det at både USA, Senegal. Tyrkia og Sør-Korea var i kvartfinale. De to siste vant dessuten sine kvartfinaler og kom helt til semifinale. Men i finalen var ting som de pleier da Brasil slo Tyskland 2-0.

Og i 1998 var de åtte siste lagene Brasil, Danmark, Nederland, Argentina, Italia, Frankrike, Tyskland og Kroatia. Tre av disse er med i år. Danmark og Kroatia var mest overraskende da, men 20 år etter er Kroatia med i kvartfinalene igjen, og Danmark var bare en straffekonkurranse unna, I 1998 gikk Kroatia helt til semifinalen. Men bil slutt var det Frankrike som slo Brasil i finalen.

Hva kan vi så lese ut av dette? Først og fremst at det er med flere gamle travere og noen overraskelser hver gang. Overraskelsene varierer naturlig nok fra gang til gang. Det mest uvanlige i år er at Tyskland ikke er med. De har vært med i kvartfinalene i alle de siste fem mesterskapene. Argentina har vært med i fire av seks. At Spania ikke er med er langt mer vanlig, de har bare spilt kvartfinale to ganger av de siste seks. Det samme gjelder Italia. Mens Portugal bare har vært i en kvartfinale de sist 20 årene.

Det som er helt vanlig er at Brasil spiller kvartfinale, de er med samtlige fem år på listen over. og er i år i kvartfinale igjen. Frankrike er med for fjerde gang av seks mulige. England er med for tredje gang av seks, Belgia, Uruguay og Kroatia er med for andre gang. Sverige er nye, men de kom helt til semifinale i 1994. Og både Uruguay og Sverige har faktisk spilt VM-finaler litt lenger tilbake i tid. Bare Russland er helt uten erfaring på dette nivået. Derfor er ikke overraskelsene i kvartfinalene i årets fotball VM større enn det som er helt normalt.

onsdag 4. juli 2018

Englands straffe-forbannelse er brutt

VG-Nett om straffeforbannelsen
Det er ikke sikkert England vinner VM i fotball i år heller, men sjansen er i hvert fall betydelig større når de nå har ristet av seg en av fotballens største forbannelser som har plaget England i snart 30 år. Den handler om at England alltid taper straffekonkurranser i store mesterskap.

Mens dårlige engelske lag, og dem har det også vært noen av, har tapt kampene i ordinær spilletid fordi de har vært for dårlige, har gode engelske lag, de man trodde endelig skulle kunne løfte pokalen til slutt, alt for ofte endt opp i straffekonkurranse. Noen ganger i kombinasjon med at en overopphetet David Beckham eller Wayne Rooney har dummet seg ut og blitt utvist i en kamp som skulle vært vunnet. Med uavgjort og en unødvendig straffekonkurranse som konsekvens. Og overraskende ofte har det  vært de store stjernene som har bommet på straffer.

I VM-historien har det siden 1982, da straffekonkurranser ble innført i sluttspill som alternativ til loddtrekning, og frem til årets VM i Russland, vært 26 straffekonkurranser, inkludert to finaler. I EM har det vært straffekonkurranser helt siden 1976 da EM finalen ble vunnet av Tsjekkoslovakia over Tyskland på straffer. I alt 18 kamper er til nå avgjort på straffer i EM-sluttspill

Og England har gjort det desidert dårligst av alle. Alle tre straffekonkurranser i VM frem til nå er tapt. Og i EM vant de riktignok en kvartfinale mot Spania på straffer i 1996, men tapte neste kamp, semifinalen mot Tyskland, på straffer og har siden tapt ytterliger to. Den komplette listen over tapte straffekonkurranser ser slik ut:

VM 1990: Et bittert tap mot Tyskland i semifinalen, 3-4 på straffer. Pearce og Waddle bommet. Skulle gått til finale for første gang siden 1966, men det ble bare nesten. Tyskland vant VM.

EM 1996: Et nytt semifinaletap mot Tyskland 5-6 på straffer på hjemmebane. Og det var dagens England-trener Gareth Southgate som ble syndebukk da han bommet på den 6. straffen.

VM 1998: En åttendedelsfinale mot Argentina som skulle revansjere "The hand of God" i 1986 ble mest kjent for at David Beckham ble utvist. Argentina vant 3-4 på straffer.

EM 2004: Et svært godt Engelsk lag kom til kvartfinale mot Portugal og klarte til og med å ta gode straffer. Begge lag trengte 7 straffer for å kåre en vinner, England tapte 5-6 til slutt.

VM 2006: Ny kvartfinale, Ny kamp mot Portugal, Denne gangen ble Wayne Rooney utvist og straffene var elendige. Lampard,, Gerrard og Carragher var de tre av fire som bommet.

EM 2012: Ny kvartfinale, nytt tap på straffer, denne gangen mot Italia, Også nå var straffene dårlige. Resultat: 2-4

Alle som fulgte med på dette vet hvor stor lidelse fotballkamper kan være. Det er derfor ikke det minste rart at det jubles i England over at straffe-forbannelsen ikke finnes mer. Det finnes ingen garanti der om at man kommer til å vinne fremtidige straffekonkurranser, men det er i hvert fall ikke lenger slik at motstanderen spekulerer i uavgjort og straffer fordi de vet de vinner. Et lag som skal vinne mesterskap må også kunne vinne straffekonkurranser.

tirsdag 3. juli 2018

Beste fotballsanger: Vidaloo

En riktig godbit av en fotballsang på dagen der England skal spille åttendelsfinalen i VM mot Colombia. "Vindaloo" ble egentlig laget som en parodi på en fotballsang av bandet Fat Les med komikeren Keith Allen i spissen, til fotball VM i 1998. Den ble også utstyrt med en musikkvideo som var en parodi på en annen musikkvideo, The Verves "Bittersweet Symphony". Den ble til og med filmet i samme gate:



Mot alle odds ble denne sangen en stor suksess både på tribunene og på hitlistene i UK. En mye større suksess enn Englands offisielle VM-sang "On Top of the World" (som jeg blogget om her), som hadde stjernespekket medvirkning fra både Spice Girls og Echo and Bunnymen. 

Og det hører også med til denne historien fra 1998 at mens Vindaloo ble nummer to på hitlisten ble den toppet av enda en kjent engelsk VM-sang. "Three Lions" fra EM i 1996 ble gitt ut på nytt som "3 Lions '98" som hadde ny tekst, tilpasset at det ble et surt tap i semifinalen i 1996 mot Tyskland i en straffekonkurranse, men at et nytt håp var tent.

Og hvordan gikk det så i 1998, med hjelp fra alle disse fotballsangene og den nye optimismen? Det ble et nytt surt tap for historiebøkene allerede i åttendedelsfinalen mot Argentina, En kamp som burde vært vunnet snudde da David Beckham ble utvist - og det ble en ny straffekonkurranse som England tapte.

mandag 2. juli 2018

2062 patensøknader i 2017

I følge Patentstyrets tall for 2017 kom det inn 2062 patentsøknader i 2017. Det er nøyaktig samme antall som året før. Norske søkere stod for 54 prosent av søknadene.

Om dette er et bra eller dårlig tall for Norge skal jeg ikke forsøke meg på å analysere. Det er nok heller slik at bruken av patenter varierer veldig mye fra bransje til bransje på grunn av helt ulike innovasjonsmodeller og forretningsmodeller. I noen bransjer kan antall patenter være en viktig indikator på vekst i FoU-virksomheten og på at det skjer innovasjon, mens i andre bransjer er en nokså irrelevant indikator. 

Det gir derfor mer mening å gjøre dypdykk ned i de ulike bransjene for å finne gode svar på dette. SSB skriver dette om hvilke bransjer som søker om mange patenter i Norge, og hvilke som ikke er godt representert på statistikken de siste tre årene:

"Bruk av patentering varierer fra bransje til bransje. En analyse av treårsperioden 2015 til 2017 viser at næring for arkitekter og tekniske konsulenter stod for hele 25 prosent av alle patentsøknader sendt av norske foretak. I samme tidsrom stod næringen for data- og elektronisk industri for 2,3 prosent av patentsøknadene. Figur 1 viser de næringene med flest patentsøknader i treårsperioden 2015–2017."

Det er også tall for de andre variantene av immaterielle rettigheter i denne nye oversikten for 2017. Den viser at det kom over 17 000 søknader om beskyttelse av varemerke i 2017, der det store flertallet ikke kom som direkte søknader nasjonalt, men gjennom et internasjonalt system for å ivareta varemerker Norge er en del av. SSB skriver:

"Antall varemerkesøknader utgjorde 17307 i 2017, en økning på 9,8 prosent fra 2016. Dette skyldes hovedsakelig 21 prosent flere søknader fra utenlandske søkere som ønsker å validere sitt varemerke via Madridprotokollen."


Dette siste er naturligvis veldig viktig. For å ivareta bedrifter og personers immaterielle rettigheter på tvers av land finnes det ulike internasjonale samarbeidsavtaler som gjør at man kan sende søknaden et sted for å få ivaretatt sine rettigheter i mange land samtidig. Praktisk og nyttig for næringslivet, og noe som også påvirker disse statistikkene.

Det kom 1253 søknader om designbeskyttelse i 2017. Også her er det en registrering gjennom en internasjonal protokoll som slår inn i de norske tallene. SSB skriver på sin nettside at:

"Det var 1 253 søknader om designbeskyttelse i 2017, dette var 2 prosent flere enn året før. Totalt antall designsøknader har vært relativt stabilt de siste årene. (...) Utenlandske søkere velger i langt større grad å søke om designregistrering i Norge via internasjonale ordninger (Haag-systemet). Her var andelen 68 prosent av alle mottatte designsøknader i 2017."

søndag 1. juli 2018

Norges prisjusterte BNP

Norge er et land med et svært høyt nivå på verdiskapingen pr innbygger. Det måles gjerne som et lands bruttonasjonalprodukt (BNP) og er en viktig indikator når man sammenligner velstandsnivå og velferdsnivå i ulike land. Nå er naturligvis BNP pr innbygger et gjennomsnittstall, og sier ikke noe om hvordan verdiene er fordelt i befolkningen, men uansett er det jo nødvendig å ha verdiskaping og vekst for å ha noe å fordele.

BNP pr innbygger kan også justeres for at pris- og kostnadsnivå er ulikt i ulike land. Når man gjør det får man en bedre sammenligning av hva gjennomsnittsinnbyggeren faktisk får kjøpt av varer og tjenester, i stedet for at det måles med en felles valuta uten å ta hensyn til hva prisnivået er. Ny tall fra EU bekrefter at Norge har en god plassering når det gjelder BNP pr innbygger. Også når vi justerer for at det er forskjellig prisnivå i ulike land ligger Norges prisjusterte BNP 50 prosent høyere enn EU-gjennomsnittet.

En tabell med prisjustert BNP pr innbygger for alle EU-landene og en del andre land finnes her på SSBs nettsider. Når gjennomsnittet i EU 28 settes til 100 er det slik at Norge ligger på 150, mens Danmark ligger på 125, Sverige på 122 og Finland på 109. USA ligger til sammenligning på 145. Tre land i denne oversikten ligger høyere enn Norge, Luxemburg på 253, Irland på 184 og Sveits på 158.