torsdag 30. juli 2020

USAs BNP falt 9,5 prosent i andre kvartal

USA rapporterte BNP-tall for andre kvartal denne uken, og det er en gigantisk økonomisk smell de forteller om. Sammenlignet med første kvartal er nedgangen i økonomien på hele 9,5 prosent. Det er den største kvartalsvise nedgangen siden 1875, i følge Washington Post, og større enn nedgangen i fjerde kvartal 1937 da depresjonen gjorde et voldsomt comeback.

Nedgangen i andre kvartal 2020 kommer på toppen av en stor nedgang i første kvartal. USAs Bureau of Economic Analysis rapporterer også såkalte annualiserte tall, som legger til grunn at den kraftige nedadgående trenden vil fortsette gjennom året. I så fall er nedgangen på ufattelige 32,9 prosent sammenlignet med i fjor.

En slik fremskriving av trendene gir mening i en normal situasjon der man er opptatt av å vise langsiktige konsekvenser av opp- eller nedganger, men akkurat nå er det nok mest tilslørende å ha et tall som viser at en tredel av den økonomiske aktiviteten i landet har forsvunnet. Det er heldigvis slik at deler av økonomien allerede har åpnet opp mer nå enn i april og mai, og det er i hvert fall god grunn til å regne med at pilene ikke vil fortsett ned like raskt. Men samtidig er tallet på 32,9 prosent nedgang en dyster påminnelse om hva som kan skje dersom vi ikke får kontroll over virusspredningen i samfunnet.

Jeg ser i ulike kommentarer i mediene av mange lurer på hvordan aksjemarkedet, og for så vidt også boligmarkedet, kan være så upåvirket av nedgangen i realøkonomien. Det er absolutt grunn til å lure, men for aksjemarkedets del handler det nok om at aksjekurser ikke først og fremst er bestemt av regnskapstall, som sier noe om fortiden, men av forventninger om fremtidig inntjening. Og så lenge markedet har tro på at etterspørselen etter varer og tjenester for de fleste bedriftene vil komme tilbake igjen om ikke alt for lenge, er det naturlig at kursene ikke faller like mye som BNP-tallene akkurat nå. 

Men det gjenstår å se om ikke optimismen i markedet er i overkant stor akkurat nå. Og noe av det samme ser vi i boligmarkedet. Hvis veldig mange tenker at markedet burde falle, og at de skal bruke anledningen til å kjøpe billig, faller ikke markedet i det hele tatt. I hvert fall ikke på kort sikt. Spørsmålet er hvor lenge en slik frikobling fra realøkonomien kan vare. Historisk dårlige BNP-tall i både USA burde i hvert fall være en tankevekker. 

onsdag 29. juli 2020

Flukten til seriøse medier

Facebook og Twitter har vært blant de viktigste distribusjonskanalene til ulike nettmedier som utgir seg for å være seriøse nyhetsformidlere, men i realiteten sprer usanne påstander og udokumenterte rykter. Mens noen slike nettsteder er finansiert av aktører som aktivt ønsker å bidra til usikkerhet om hva som er sant, og destabilisere samfunnet, gjerne i et annet land, er andre slike nettsteder utviklere og formidlere av spinnville konspirasjonsteorier av ulike slag.

Så er det jo interessant å se på om spredningen av slike tvilsomme eller falske "nyheter" øker eller minker i en krisesituasjon som den vi nå er inne i, med stor usikkerhet om årsaker og sammenhenger, og om hva som bør skje fremover for å normalisere samfunnet igjen. Man kan jo tenke seg at usikkerhet og frykt bidrar til en økt deling av tvilsomt nyhetsstoff som gir en form for forklaringer og plasserer skyld. Men man kan like gjerne anta at frykt og usikkerhet øker behovet for noen faste holdepunkter og at det derfor skjer en form for flukt til anerkjente og seriøse nyhetsmedier i en krise.

Det finnes heldigvis måter å måle hvordan ulike hendelser påvirker hva slags medier folk stoler på og deler videre i sosiale medier. To forskere ved universitetet i Michigan utviklet i 2018 to indekser der den ene måler delingen av nyheter fra seriøse nyhetsmedier som BBC, New York Times og The Economist som de kaller "Mainstream Quotient". Og en annen indeks, "Iffy Quotient" hvor stor del av delingene på Facebook og Twitter som kommer fra tvilsomme nyhetskilder. 

Det er The Economist som i artikkelen "Pandemic fears are boosting demand for trustworthy newshar sett på utviklingen i disse indeksene og skriver om hvordan koronakrisen har påvirket folks deling av nyheter på Facebook og Twitter. Og det er heldigvis en svært tydelig effekt at folk blir mer opptatt av å lese og dele nyheter fra seriøse redaksjonelle medier i en krisesituasjon. The Economist skriver:

"Both indices have shifted significantly during the pandemic. Beginning in February, when the coronavirus started to spread outside China, traffic to traditional media outlets and news sites surged, whereas dodgier sites attracted fewer readers. The Mainstream Quotient rose steadily during this period, a phenomenon Messrs Resnick and Park call a “flight to quality”. The Iffy Quotient, meanwhile, tumbled. The drop was particularly steep during March, when many countries instituted lockdown measures."

Så er det naturligvis ingen som vet om dette er et varig fenomen. Grafene over kan tyde på at delingen av "nyheter" som ikke er dokumentert eller faktasjekket, eller som er basert på konspirasjonsteorier, er i ferd med å ta seg litt opp igjen. Men det er i hvert fall oppmuntrende at det ser ut til å være en form for flukt til kvalitet når det virkelig gjelder. 

mandag 27. juli 2020

Naturkapital vs humankapital

Hva er sammenhengen mellom et lands BNP pr innbygger og hvor mye naturressurser det har? Er de rikeste landene de som har fått mest i gave i form av olje, gass, fisk, skog og mineraler, eller er det tvert imot de som har minst naturressurser som klarer seg best? Og hva vil situasjonen fremover? Vil verdien av naturressursene bli viktigere eller mindre viktige?

Grafen til venstre er litt krevende, men gjør et forsøk på å visualisere noen slike sammenhenger. Størrelsene på sirklene beskriver landenes totale naturkapital i 2014 og prognosen for 2040. De største sirklene er som en ser store arealrike land og noen store oljeprodusenter. 

X-aksen beskriver landenes BNP per innbygger, med rike land som Norge og Sveits lengst til høyre og fattige land som Kongo og Bangladesh langt til venstre. Mens y-aksen beskriver hvor mye naturkapital ulike land har pr innbygger. Naturkapital er her definert som verdien av areal, skog, fiskeressurser, olje og gass, kull og mineralressurser, og varierer som vi ser sterkt mellom ulike land. Det er ikke veldig overraskende, men hvordan er så sammenhengen, og vil det endre seg mye i årene som kommer?

Som vi ser at grafen er det ikke noen veldig klar sammenheng mellom naturressurser og rikdom. Noen relativt rike land, som Singapore, Japan, Belgia og Luxemburg har lite naturkapital, men det er også noen rike land med land med mye naturkapital pr innbygger, som New Zealand, Australia, Norge og Canada.

Det mest interessant i denne analysen som er omtalt i The Economist under overskriften "The world’s wealth is looking increasingly unnatural" er at selv i det som omtales som et høy-energi scenario med økt energibruk og økte globale klimagassutslipp, vil naturkapitalens andel av nasjonalformuene gå ned verden over. Som grafen over viser er det slik at sirklene som illustrerer naturkapitalens størrelse krymper. De sklir samtidig nedover på grafen, noe som illustrerer at BNP pr innbygger i mindre grad enn i dag vil bestå av naturkapital, og i større grad av andre ting. The Economist skriver:

"...the world will continue to grow wealthier, but natural assets will diminish rapidly as a share of its portfolio. A typical person in one of today’s high-income countries will have 21% less natural capital at their disposal in 2040 than they do today. In other, poorer countries they will have 17% less. According to these projections, only 12 countries will increase their stock of natural capital per person over the next two decades. And in 39 countries, including resource superpowers like Brazil, Russia and Saudi Arabia, the stock will fall by over 30%. Financial capital tends to accumulate. Natural capital seems destined to do the opposite."

søndag 26. juli 2020

Lang musikk til lange feriedager (54)

Som nevnt her på bloggen i går har denne spalten kommet sent i gang i år og den har litt trangere rammebetingelser i og med at det ikke har vært så mange lange dager på stranden som egner seg til lang lytting. Men musikk hører med i feiren uansett, og det kommer en omtale av noen interessante box-sets i år også.

Jeg må minne om formatet først: I denne spalten handler det om god musikk i digital form som egner seg til å spilles en hel dag på en badestrand. Om det er filer eller streamet musikk spiller ingen rolle, men det skal være en ordentlig utgivelse, ikke en tilfeldig spilleliste og heller ikke en samleplate med assorterte artister. Men en ordentlig utgivelse kan være en greatest hits-samling, bestå av b-sider og rariteter, være samlede verker, fleralbumsbokser eller ikke-utgitte live-opptak. Det må være omkring 40 låter, og gjerne mye mer, for å holde en helt dag på stranden.

Denne spalten startet opp i 2009, med en litt beskjeden omtale av en boks fra Ramones, og senere er det i alt 53 slike digitale box-sets omtalt, antallet litt varierende fra år til år, men i fjor var det hele seks nye. Hele listen er nederst i dette innlegget, så der kan man se hva som gjelder for å kunne være med i spalten. Man vi se at det er en fordel å ha holdt på lenge og produsert mer låtmateriale enn det som har fått plass på albumene, og i tillegg har gjort mye bra live. Bob Dylan er med seks ganger og Bruce Springsteen er med fire. Og begge disse dukker nok opp igjen fordi de stadig henter frem nye ting fra arkivene. Men også artister med betydelig kortere fartstid er med på listen.

Dagens artist her i spalten er The Cure som utrolig nok bare har vært med en gang i denne spaltens historie, med en samleboks med b-sider og rariteter. For The Cure holder det fortsatt gående for fullt etter 13 ordinære album og en hel del live-utgivelser. Storhetstiden var utvilsomt på 80-tallet og litt inn på 9-tallet når det gjaldt å gi ut ny musikk, men som live-band er The Cure minst like gode som de noen gang har vært. Vokalist Robert Smith kan se litt sliten ut, men stemmen holder forbausende bra. 

Derfor er det slett ikke dumt at det de ga fansen da bandet fylte 40 år i 2018 var to live-konserter, med tilhørende musikkalbum og DVD slik at de som ikke var på konsertene får glede av det. Boksen heter "40 Live". Lydkvalitet er fremførelse er helt fremragende. Og noe av det spennende her er at det er to helt ulike konserter det er snakk om, en relativt intim i Cure-sammenheng med "bare" 2700 tilskuere, der de har en låtliste med litt utradisjonelle innslag, og en konsert i Hyde-park med 95 000 tilskuere som inneholder stort sett alt man forventer å høre når The Cure feirer 40 år.

Den første samlingen, som også kan kjøpes separat, heter Curærtion-25 og er et konsertopptak fra Royal Festival Hall i London, en arena som tar 2700 tilskuere. Her spiller bandet i kronologisk rekkefølge en sang fra hvert av de ordinære albumene, så to nye uutgitte, og deretter en sang fra hvert album i motsatt rekkefølge. I alt 28 sanger og en spilletid på godt over to timer. De to nye sangene, "It Can Never Be The Same" og "Step Into The Light" høres bra ut. Litt overlapp mellom de to konsertene er det, men her har de også tatt med mer sjeldne innslag som "A Strange Day", "At Night", Other Voices" og "Sinking". Ikke albumet man bør starte med som nybegynner, men for fansen er dette en fantastisk fin samling.

Det kan man i enda større grad si om den andre samlingen, et konsertopptak fra Hyde Park med 95 000 tilskuere som feiret bursdag for The Cure. I alt 30 sanger og godt over to timers spilletid her også. Hitlåtene kommer så tett at det nesten er dumt å nevne noen, men ja kan jo for ordens skyld nevne "A Forest", "Inbetween Days", "Lullaby", "Just Like Heaven" og "Friday I’m In Love. Men også her er det plass til noen små overraskelser. Filmsangen "Burn" som aldri kom på noe album. Og så dukker det opp en rekke med sanger helt på slutten av konserten fra fra det aller første albumet. Ikke bare "Boys don't Cry", men også "Grinding Halt", "Jumping Someone Else's Train" og "10:15 Satuarday Night". Bare for å nevne noe av alt som er verdt å høre på denne samlingen.

Og selv om det kanskje ikke er naturlig å begynne her hvis man aldri har hørt The Cure før, er det kanskje ikke så dumt heller. Etter 40 år med konserter kan de sine egne sanger veldig godt. Og flere av disse live-versjonene er minst like gode som de gamle originalene.

På denne siden er det lenker til alle episodene i serien: "Lang musikk til lange feriedager"

lørdag 25. juli 2020

Lang musikk til lange feriedager - status

I denne feriedelen av året pleier bloggen alltid å ha en spalte om "Lang musikk til lange feriedager", en omtale av box-sets, det vil si store pakker med musikk som egner seg for en lag dag på badestranden. Det skal ikke være "various artistists" og ikke egenkomponerte spillelister, men offisielle utgivelser. Det kan være mye forskjellig: greatest hits, rariteter og b-sider, remiksede nyutgivelser, glemte konsertopptak eller samlede verker. Men det må være utgitt digitalt og det må være omkring 40 sanger, eller mye mer, slik at det passer til en hel dag på badestranden.

Så er jeg redd årets utgave av spalten blir nokså forkortet. Av den enkle grunn at min forkortede ferie ikke har bestått av lange dager på badestranden slik den pleier, men av mer eller mindre kortreiste bilturer i Norge. I fjor var det hele seks nye bidrag i denne spalten som har gått siden 2009 (der åpningen var en nokså beskjeden anmeldelse av boksen "Weird Tales of the Ramones"). Siden er det blitt mye mer, og en samlet liste finnes på slutten av fjorårets bidrag nummer 53 i serien.

Men det blir noen bidrag i år også, i dagene som kommer. Jeg kommer til å begynne med en omtale av et dobbelt sett konsertopptak som ble utgitt i 2018 da The Cure feiret 40 år som band. Her er en oppvarming til den, en trailer som ble laget til det ene av de to livealmuene, en konsert med 65 000 tilskuere i Hyde Park:

fredag 24. juli 2020

Quarantunes (32): I Melt with You

Her er nok et eksempel på at karantener og påbud om å holde seg hjemme kan virke utløsende på kreativiteten, eller på evnen til å spille gamle låter om igjen. I dette tilfellet er det ikke snakk om en cover i tradisjonell forstand, men om et bant med en ganske stor hit tilbake i 1982 som har funnet sammen igjen og spilt inn sangen i en ny hjemmestudioversjon.

Bandet er post-punk bandet "Modern English" fra Colchester i England og sangen er deres største hit fra dengang, den til dem å være ganske kommersielle "I Melt with You". En sang som faktisk gjorde det bedre på hitlistene i USA enn i UK. Men det mest interessante er at denne nye versjonen faktisk virker enda et hakk bedre enn originalen fra 1982:

torsdag 23. juli 2020

Bare 1,7 prosent av Norge er bebygd

Med begrensninger på muligheten til å dra på feire i utlandet har mange av oss brukt sommeren på ferier i Norge, og kanskje oppdaget nye steder og nye reiseruter. Noe at det jeg tror mange er blitt minnet på da er hvor vanvittig god plass vi har i Norge. Uansett hvor man beveger seg, enten det er med bil tog, sykkel eller til fots, er det lange strekninger uten noen bebyggelse.

Nå kan dette opplevde inntrykket av hvor god plass vi har i Norge lett komme i konflikt med et inntrykk vi får i enkelte medieoppslag og i den politiske debatten, at Norge holder på å bli bygget ned og at det knapt er fri natur i det hele tatt, enten det er lang kysten eller i fjellet. Og da kan det jo være greit å sjekke med en mer autoritativ kile hvordan det egentlig ser ut. Vi må vil SSBs faka om Arealtyper i Norge.

Der kan vi lese at bare 1,7 prosent av Norges areal er bebygd område. Og 3,5 prosent er jordbruksareal. Det aller meste er enten skog (37,4 prosent) eller det som kalles åpen fastmark (37,6 prosent) og er fjell- og viddeområder og andre områder med lav vegetasjon. 7,4 prosent er bart fjell. 6,2 prosent er feskvann og 5,3 prosent er våtmark, som inkludere både stand fjære- og strandområder og myrer.

Så skulle man jo kanskje tro at det i hvert fall innenfor den 1,7 prosentandelen av Norges areal som er bebygget er slik at mye er boliger som tar stadig  mer plass, både i strandsonen og andre steder der det tar vekk arealene fra andre gode formål. Men slik er det ikke. Av de bebygde arealene er bare 23 prosent boligbebyggelse og 8,2 prosent er fritidsbebyggelse. Mest plass i kategorien bebygget området tar veier og annen teknisk infrastruktur med 40 prosent. Mens arealer for næringsvirksomhet og tjenesteyting utgjør 8,4 prosent av det bebyggete arealet, det vil si 8,4 prosent av 1,7 prosent av hele Norges areal. Det er ikke spesielt mye.

tirsdag 21. juli 2020

Befokningsveksten i verden flater ut. Men når snur det ned?

Verdens befolkning passerte 1 milliard omkring år 1800. 2 milliarder ble passert i 1927, tre milliarder i 1960, 4 milliarder i 1974,  milliarder i 1987 og 6 milliarder i 1999. Lavere barnedødelighet og bedre helse, men uten samme nedgang i fødselstall som i den vestlige verden, gjorde at vi lærte på skolen og leste i media at vi stod foran en befolkningseksplosjon som kunne få katastrofale konsekvenser.

Med en årlig global befolkningsvekst på 1960- og 70-tallet på opp mot 2 prosent, og godt over 1,5 prosent på 80-tallet, var dette en klassisk eksponentiell vekstkurve, med en ny fordobling mellom hvert 30. og hvert 40. år (fordoblingen fra 3 milliarder i 1960 til 6. milliarder i 1999 tok under 40 år). Med denne veksttakten ville det bli 12 milliarder mennesker før 2040, 24 milliarder før 2080 og 48 milliarder før 2120.

Slike tall forutsetter imidlertid at det er et ressursgrunnlag i form at mat, vann, legemidler og energiressurser til å tåle det og en logistikk som fungerer. Dersom en slik befolkning også skulle ha de samme levestandsardsutviklingen som i USA og Europa, blir det vanskelig å se hvordan det slikt regnestykke kan gå opp. Derfor kom det mange spådommer om katastrofer og kollaps på grunn av en ikke-bærekraftig befolkningsvekst. Ganske dystre og dystopiske fremtidsutvikter.

Men slik gikk det ikke. Allerede før årtusenskiftet begynte FN å nedjustere sine prognoser for befolkningsveksten i verden. Minst to ting hadde skjedd. Langt flere land enn de industrialiserte vestlige landene fikk fallende fødselstall, inkludert Kina. Og mange av de rike landene opplevde et ytterligere fall i fødselstallene fra et allerede lavt nivå. I Japan og Øst Europa begynte tallene å antyde en snarlig befolkningsnedgang. Og land i Sør-Europa vi for noen tiår siden forbant med store barneflokker og streng katolisisme, gikk brått over til å ha fødselstall langt under nivået for å opprettholde folketallet.

FNs befolkningsprognoser er blitt nedjustert i tråd med dette og i følge den siste prognosen vil vi nå toppen befolkningsmessig omkring år 2100. Da vil det være 10,9 milliarder mennesker på jorden, betydelig lavere enn prognosene fra 70- og 80-tallet. Det er likevel 3 milliarder mennesker mer enn dagens 7,8 milliarder, og dersom alle skal forbruke mat, transporttjenester og energi på det nivået vi gjør i vesten vil også det utfordre oss. Men vi har som sagt 80 år på oss til vi når det nivået, før det snur og går nedover. I denne fremskrivningen ligger det en forutsetning om ganske lav eller ingen befokningsvekst i vår del av verden, i det meste av Asia og i Latin Amerika, men at Afrika vil forsette å ha sterk befolkningsvekst, med de utfordringene det vil medføre.

Men nå stilles det stadig vekk spørsmål ved om denne forutsetningen holder. Vil ikke også Afrika kunne ha en lagt raskere nedgang i fødselsraten når utdanningsnivået øker og folk i større grad flytter til byene og jobber i tjestesektoren, slik vi har sett andre steder? The Economist skriver om en prognose fra Institute of Health Metrics and Evaluation (IHME) ved University of Washington som legger til grunn at utvilingen vil være annerledes fremover, også i Afrika:

"...the IHME study’s central scenario assumes that improvements in access to education and contraceptives in sub-Saharan Africa—and a concomitant fall in fertility—will result in a population there of just under 3.1bn in 2100, compared with 3.8bn in the UN study. Accounting for mortality, this means 890m fewer African births on a cumulative basis in the remainder of the century. However, even the IHME’s conservative projections still have sub-Saharan Africa as the only continent with a growing population by the end of the century."


I deres prognose når verden befokningstoppen allerede i 2064, med 9,7 milliarder, mens det i 2100 vil ha falt igjen til 8,9 milliarder. Det er to milliarder færre enn i FNs prognose. En annen viktig grunn til at IHMEs prognose er såpass mye lavere er en ulik vurdering av om de ekstremt lave fødselstallene vi ser i en del land , langt under det som vil opprettholde folketallet på dagens nivå, vil fortsette, eller om det vi justere seg litt opp igjen. Mens FN tror på en viss økning igjen, legger IHME til grunn en utvikingsbane med fallende folketall i mange land:

"Some of the IHME’s projections are eye-popping. South Korea, a country of 52m people, and one of the best economic success stories of the past 50 years, is expected to have fewer than 27m in 2100. Spain is likely to lose more than half of its 2017 population by 2100 the number of Bulgarians may fall from just over 7m to 2.6m. In total, 55 countries will experience a population decline of at least 25%. In 23 of those, the fall will be greater than 50%. Some rich countries, such as Australia and New Zealand, will continue to have growing populations, owing largely to immigration. The populations of India and China, currently the world’s two biggest, will fall from 1.4bn and 1.6bn now to 1.1bn and 730m respectively."


Dette er interessante tall. Og det er jo en ganske viktig avklaring om vi skal planlegge for at det i årene som kommer blir flere folk og mer kamp om ressursene, eller om hovedutfordringen utover i dette århundret i stedet blir en økende befolkningsnedgang og en helt annet demografi enn mesteparten av verden har vært rant til, men veldig mange færre i yrkesaktiv alder for hver pensjonist.

mandag 20. juli 2020

Quarentunes (31): A New England

Når jeg først er i gang med å trekke frem Billie Joe Armstronds prosjekt med å utgi en ny coverlåt på YouTube hver uke, må jeg også nevne denne: Billy Braggs "A New England fra 1983", fra hans aller første album, "Life's a Riot with Spy vs Spy". Et album som ble spilt inn av Bragg uten noe band eller noen andre instrumenter enn Billy Bragg selv med gitar. Det gjør den til et bra låtvalg når man skal spille inn en sang hjemmefra:



Så vil kanskje noen mene at de ikke husker Billy Bragg-versjonen, men derimot husker at Kirsty MacColl (ja, hun samme som var i "Faitytale of New York") hadde en hit med "A New England". Og det er helt riktig. Mens Billy Bragg ikke slapp noen av sangene fra sitt første album som singler, ga  Kirsty MacColl den ut som singel i 1985, et et nytt egenkomponert vers i tillegg til de Bragg hadde skrevet. Da fikk sangen en topp-10 plassering på hitlisten i UK.

søndag 19. juli 2020

Quarentunes (30) Don't Put Your Arms Around a Memory

Vi må videre i denne spalten, og Billie Joe Armstrongs store produksjon av coverlåter hjemmefra under koronakrisen. Dette må være en av de få positive tingene som er kommet ut av USA nokså mangelfulle håndtering av pandemien. Men så lenge Billie Joe må være hjemme og ikke kan dra på turne, kommer det nye coverlåter.

Her er en riktig godbit. En coverversjon av Jonny Thunders "You Can't Put Your Arms Around A Memory" fra 1978. Thunders var en var en av disse New York-rockerne på den tiden som ble mer populær i England enn i USA. Og som aldri ble noen stor stjerne blant folk flest, men som var en stor inspirator for andre musikere, spesielt i punk, post-punk og indie-landskapet. Og derfor er det ikke så veldig rart at han trekker frem akkurat denne sangen:

lørdag 18. juli 2020

Quarentunes (29): Kids in America

Neste innslag fra Billie Joe Armstrongs "No Fun Monday"-prosjhekt, som handler om å gi ut en ny coverlåt på YouTube i uken så lenge han må være innendørs på grunn av koronasmittetiltak, er en cover at Kim Wildes "Kids in America". En helt utmerket coverversjon:

fredag 17. juli 2020

Quarentunes (28): Dreaming

Det er nødt til å bli litt Billie Joe Armstrong fra Green Day i denne spalten fremover. Han er blant musikerne som har valgt å bruke karantenetiden veldig produktivt og fant ut, etter først å ha laget en coverversjon av "I Think I'm Alone Now", ut at han skulle gi ut en ny coverlåt på YouTube hver mandag så lenge han må være hjemme. Noen nyinnspilte og noe gamle. Cover-prosjektet har fått et egent navn, "No Fun Mondays" og så langt er det blitt 13 videoer. Her er en glimrende versjon av Blondies "Dreaming:

torsdag 16. juli 2020

Koronakrisens geografi (4)

Det er fire uker siden min forrige oppdatering av denne spalten om globaliseringen av koronakrisen, hvordan pandemien har gått fra å være en kinesisk krise til en europeisk og deretter amerikansk krise, og etter hvert blitt hele verdens problem. Og samtidig er det slik at noen land klarer seg mye bedre enn andre. Det er på tide å ta en oppdatering igjen.

Det har skjedd store endringer siden sist. Ikke så mye endringer i den forstand at ting utvikler seg helt annerledes enn det så ut for fire uker siden, men endringer som dels følger de trendene vi har sett lenge, men også flere tilfeller av at smittespredningen i enkelte land har vært kraftigere enn man kanskje hadde trodd. Og i noen land der det en stund virket som det var ganske god kontroll har smitten blusset kraftig opp ingen med økt sosial kontakt og mer reisevirksomhet, med USA som det fremste eksempelet.

Første gang jeg skrev om topp-listen over land med flest koronasmittende tidlig i mai var USA allerede på toppen av listen. Deretter fulgte fem land i Vest-Europa på de neste plassene. Men allerede da hadde Italia og Spania stengt ned og snudd trenden, mens noen store land andre steder var på full fart oppover, spesielt Russland, Tyrkia og Brasil. Det er jo litt interessant nå at Tyrkia og Brasil på det tidspunktet hadde omkring 130 000 smittede hver, men må ha håndtert situasjonen veldig forskjellig. I dag er det 216 00 som har vært koronasmittet i Tyrkia der kurven passerte toppen mot slutten av april, mens det i Brasil er to millioner smittede og ingen nedgang antall i nye tilfeller.

Neste gang, mot slutten av mai hadde Brasil og Russland allerede klatret opp på plassene bak USA, Men fortsatt var det slik at de fem store i Vest-Europa, Spania, Italia, UK , Frankrike og Tyskland var høyt på topp 10-listen, på plassene fra 4 til 8. Mens en del andre land, spesielt land i Latin-Amerika, men også India, var på vei oppover den globale statistikken.

Da jeg skrev om denne listen for tredje gang i midten av juni var pandemiens globalisering kommet enda et skritt videre. USA var fortsatt på topp, foran Brasil og deretter Russland. Og mens India hadde klatret helt opp på fjerdeplass hadde Kina forsvunnet helt ut av topp-20-listen over antall smittede. Vest Europa falt også videre, men det var noen interessante forskjeller. Fra å være fem land med relativt likt antall smittetilfeller i mai, var situasjonen i juni at UK hadde klar deg dårligst med flest smittetilfeller og dødsfall. UK var på 5. plass, Spania på 6. plass og Italia på 8. plass, mens Tyskland og Frankrike var ute av topp-10 globalt. Mens Peru og Chile var nye land inne i topp-10.

Nå i midten av juli har denne utviklingen tatt enda et nytt skritt videre. Antall smittetilfeller globalt er passerer snart 14 millioner, mens det var 8,5 millioner i midten av juni. Og det er ytterligere tydelig at veksten skjer andre steder enn i Europa og Kina. USA topper listen suverent, med omtrent hver fjerde koronasmittede i verden. Brasil er på en like suveren andreplass og passerer snart to millioner smittede og 75 000 døde. Og veksten der ser ut til å fortsette. India har rykket opp på tredjeplass med en million smittede, mens Russland på fjerde har 750 000.

På de fire neste plassene på denne listen er det ikke lenger noen land i Vest-Europa. Der finner vi Peru, Chile, Mexico og Sør-Afrika, som alle har hatt en urovekkenede utvikling de siste ukene. Først på 9. og 10. plass finner vi Spania og UK, som begge har en viss ny oppblomstring av smitte, og i Spania må de også ha justert litt opp på tallene sine nylig, slik at de igjen er havnet litt over UK. Disse to, likhet med Italia, Frankrike og Tyskland litt lenger ned på listen, og flere andre land i Europa har nå flere lokale smitteutbrudd enn for noen uker siden, men ikke slik at det sprenger kapasiteten i helsevesenet eller gjennomføres større reverseringer av tiltakene det er blitt lettet på. De er for eksempel ikke i nærheten av den vekten vi ser de nevnte latin-amerikanske ladene eller i Pakistan, Bangladesh, Colombia, Argentina og Saudi-Arabia.

Samtidig er det nyttige påminnelser om at dette ikke er over, og at prisen vi må betale hvis vi blir uforsiktige, og åpner for mye og for tidlig, er høy. Det har for eksempel vært mye oppmerksomhet om Israel de siste dagene i media, et land som fikk mye skryt for å reagere raskt og effektivt for å begrense smitten i første fase av pandemien, men der veksten i nye smittetilfeller har skutt raskt i været de siste ukene. Noen store arrangementer, blant annet bryllup og begravelser, har fått en del av skylden for at det stenges ned igjen nå.

onsdag 15. juli 2020

Handelsbalansen i minus

I Norge er vi så heldige at naturen og geografien vår har gitt oss så store ressurser i gave at vi har langt mer enn vi trenger selv, og kan eksportere store verdier til andre land. Det gjelder særlig olje og gass, men også sjømat, metaller og mange andre industriprodukter.

Dette gjør at vi har inntekter vi kan bruke til å kjøpe en rekke varer fra utlandet, som datamaskiner, mobiltelefoner, hvitevarer, klær, biler, fly og alt mulig annet. Og fordi prisutviklingen på det vi kjøper stort sett har vært god sett fra forbrukernes side, mens mye av det norske bedrifter selger har hatt en prisutvikling som har vært gunstig for produsenten, har vi kommet godt ut av denne byttehandelen med utlandet.

Og ikke bare det: Vi har solgt for større verdier til utlandet enn vi har kjøpt fra utlandet, så handelsbalansen har nesten alltid vært positiv, og til dels svært positiv. Bare helt unntaksvis de siste par tiårene har det vært måneder der handelsbalansen har vært negativ, og da gjerne i forbindelse med større kriser og problemer som har påvirket oljepris og -etterspørsel.

Og der er vi nå. Statistisk sentralbyrås tall for handelsbalansen i juni viser en slik ekstraordinær situasjon. Handelsbalansen var nede i rundt null i mars, april og mai, men i juni er det et importoverskudd på 10,2 milliarder kroner, det høyest på veldig lenge. SSB skriver:

"Nedgangen i eksporten av varer fortsatte i juni og beløp seg til 55,8 milliarder kroner, 15,6 prosent lavere sammenlignet med samme måned i fjor. Importen økte med 10,0 prosent til 66,0 milliarder kroner. Dette førte til et handelsunderskudd på 10,2 milliarder kroner, det høyeste i nyere tid. Utenrikshandelsstatistikken for juni 2020 viser en videre nedgang i norsk eksport av varer. Det er nå den syvende måneden på rad hvor eksporten har minsket. Lavere utførsel av naturgass og redusert fastlandseksport er hovedårsaken til nedgangen. Eksporten av råolje er også på et lavt nivå, selv om verdien er høyere enn i juni 2019."

Dette er også en god påminnelse om at effekten av den pågående koronakrisen i Norge ikke bare er avhengig av hva vi gjør i Norge for å hindre smittespredning og regulere reisevirksomhet. Økonomien vår er svært avhengig av at også andre land lykkes med jobben de gjør. Ja, det sannsynligvis få land som er så avhengig som Norge av at andre enn oss selv får økonomiene sine i gang igjen.

tirsdag 14. juli 2020

Digitale tjenester i praksis (1): eBevis

Digitaliseringen i Norge går i ekspressfart for tiden, både fordi innbyggere og næringsliv ønsker å bruke nye tjenester og kommunikasjonskanaler, men også fordi stat og kommune ser at det er store muligheter for både effektivisering og bedre tjenester.

Noe av den digitaliseringen som gir størst muligheter til å fornye, forenkle og forbedre er på områder der det er et samspill mellom offentlig og privat, for eksempel ved at det offentlige lager en tjeneste på nett eller en automatisert saksbehandlingsløsning som gjør at innbyggere og næringsliv sparer tid og penger når vi skal få løst et problem eller skal sende informasjon.

Det er som sagt mye bra som skjer på digitaliseringsområdet. Noen prosjekter har fått ekstra fart på grunn av behov for digitale løsninger under koronakrisen, men mange nye digitale løsninger har kommet på plass uavhengig av dette, men blir enda høyere verdsatt og bedre utnyttet akkurat nå når fysisk oppmøte må begrenses.

Jeg kommer til å skrive litt om digitale tjenester i praksis på bloggen fremover, for å løfte frem noen av disse bra løsningene som er satt i drift og som forenkler manges hverdag. Det må rett og slett bli en ny spalte her på bloggen som forteller om noen av disse digitale nyskapingene:

Først ut er eBevis, som jeg ble trigget til å skrive om fordi Forenklingsbloggen til Brønnøysundsregistrene akkurat har omtalt denne løsningen som et verktøy som slår to fluer i et smekk. eBevis er en løsning som gjør at oppdragsgivere som skal kjøpe en vare en vare eller tjeneste fra en privat leverandør ikke behøver å bruke masse tid på å hente inn manuell dokumentasjon om firmaopplysninger, skatteinformasjon osv, men kan gå tilgang gjennom digitale oppslag i offentlige registre. AltInn skriver dette på sitt nettsted:

"eBevis er en tjeneste som er laget for å kunne forenkle utveksling av informasjon mellom leverandører og det offentlige. Formålet er å gjenbruke informasjon som det offentlige allerede er i besittelse av. Ved hjelp av samtykkeløsningen i Altinn eller via hjemmel, vil informasjonen kunne hentes direkte fra datakilden. Altinns komponent for datadeling, som eBevis-tjenesten kjører på, er en skytjeneste som inngår i Altinn-plattformen. Ebevis styrer oppdragsgiveres tilgang til offentlige registre. Det produseres en bevispakke, som er en sammenstilling av informasjon fra datakildene. Denne bevispakken sendes videre til oppdragsgivers fagsystem."


Men hvorfor er dette to fluer i et smekk? Hva er gevinsten ut over at det er mye raskere og enklere å skaffe nødvendig dokumentasjon på denne måten? Den andre gevinsten handler om at tilgang til denne type oppdaterte og korrekte informasjonen bidrar til å forhindre og bekjempe arbeidslivskriminalitet. Kriminelle og useriøse aktører blir lettere avslørt. Og de som er seriøse og som følger lover og regler opplever at dette er kjent og blir verdsatt. Forenklingsbloggen skriver:

"For å forebygge arbeidslivskriminalitet er det etablert et samarbeid mellom Arbeidstilsynet, NAV, Politiet og Skatteetaten. Samarbeidet har beregnet at useriøse og kriminelle aktører representerer så mye som mellom 12-60 milliarder kroner i unndratt skatt og avgifter til samfunnet. For å få bukt med dette er tjenester som eBevis viktig, og har vært etterspurt og ønsket blant næringsdrivende. Et viktig mål for datadeling er nettopp å redusere markedet for kriminelle aktører, ved at det blir vanskeligere for useriøse å tilby sine varer og tjenester."

mandag 13. juli 2020

Tåler bankene koronakrisen?

I finanskrisen i 2008 siden var det mange banker både i USA og i Europa som måtte reddes av staten. De hadde ikke nok reserver når kundene fikk betalingsproblemer og måtte reddes av staten, overtas av en annen bank eller gikk over ende. I Norden gikk det bedre med bankene, sannsynligvis fordi vi hadde lært av bankkrisen tidlig på 90-tallet da flere banker ble reddet av krisepakker.

Men hvordan er det med Covid-19 og bankene? Det kan bli en enda større økonomisk nedtur enn finanskrisen for litt over 10 år siden. Har regjeringens og banker lært av det som skjedde da, og er bedre sikret? Eller vil neste fase av koronakrisen bli en ny finanskrise?

The Economist stiller spørsmålet "How resilient are the banks?" og slår fast at situasjonen er betydelig bedre enn i 2008 i USAs banker. Hadde de hadde vært drevet som i 2008 kunne vi derimot hatt store problemer fremover, i hvert fall med en ny smittebølge. De skriver:

So are too-big-to-fail banks really safer? The latest stress tests conducted by the Federal Reserve suggest the answer in America is “yes”. On June 25th the Fed released the results of its annual exercise, which compares banks’ buffers with the losses they would face in a downturn. In a pessimistic “u-shape” scenario, in which the economy faces prolonged social distancing and repeated outbreaks of the virus, the Fed reckons that banks would face total losses of over $700bn on their collective loan book. The hit is well above the worst case of $465bn that was envisaged in 2009, when the Fed did its first stress test. This year’s scenario implies cumulative losses on loans of about 10%, above the 7% loss rate actually experienced during the subprime crisis. Happily, the Fed concludes, in this u-shape scenario the banking system’s total core-capital ratio would fall from the present 12% to a still-passable 8%."

Det skriver at dersom ingenting var blitt endret etter 2008 ville noen store banker allerede ha betalingsutfordringer og nærmet seg teknisk insolvens dersom vi tar utgangspunkt i dagens tapstall og en U-formet utvikling videre. Men slik er det heldigvis ikke. 

Men hva så med bankene utenfor USA, for eksempel i Europa. I utgangspunktet har de fått samme type regelverk som beskytter mot denne typen kriser, men her er The Economist litt mer bekymret rett og slett fordi de er mindre lønnsomme, mindre effektive og har operert i en tilnærmet null-rente situasjon i flere år. Og en av forutsetningene for å kunne håndterer en større krise er at man tjener penger i gode tider. Nå ser smittesituasjonen ut til å ha kommet under kontroll i Europa, men her vil nok en smittebølge nummer to være enda mer uheldig for bankene enn i USA, i følge The Economist.

lørdag 11. juli 2020

Gudfaren

I anledning Ennio Morricones bortgang har kulturnettstedet Open Culture funnet frem til en del videoer med symfoniorkestre som spille Morricones filmmusikk. Eller mer presist: Lenker til videoer fra Danmarks Radios konserthusarkiver der det nasjonale danske symfoniorkesteret har spilt Morricones musikk ved flere anledninger. Som for eksempel musikk fra filmen Gudfaren:

fredag 10. juli 2020

Gettysburg

Republikanerne som står bak The Lincoln projekt, som stod bak Mourning in Amerika-videoen og ønsker Donald Trump byttet ut ved valget i november, har en jevn strøm av valgvideoer både rettet mot Trump og mot noen av hans mer eller mindre lojale støttespillere i Senatet. De er hardtslående og direkte i formen. Og jeg kommer noen tilbake til noen av dem her på bloggen også.

Men jeg har minst like mye sans for noen videoer de har laget og som ikke nevner Trump med et ord, men handler om Abraham Lincolns taler og toneleie, og om forholdet mellom budskapet og realiteter i politikken . I dagens politiske virkelighet blir dette ganske sterkt. Jeg har allerede postet et par her, blant annet en om Lincolns svært korte andre innsettelsestale i 1865. Nå har de postet en video som rett og slett er en opplesning av en enda kortere tale, "Gettysberg Adress", på bare 273 ord, men med en status helt der oppe, nesten på linje med USAs uavhengighetserklæring:



Jeg blogget om Gettysburg Adress da den feiret 150 år i 2013 og om den pussige konteksten den foregikk i, der en kjent historieprofessor var hovedtaler og holdt foredrag i to timer. Mens Abraham Lincoln var invitert som en slags kommentator til foredraget. Har holdt det kort, men presterte likevel å skrive seg inn i historien. Og det er kanskje ikke så rart når man hører formuleringene han valgte å bruke. Som for eksempel avslutningen:

"The world will little note, nor long remember what we say here, but it can never forget what they did here. It is for us the living, rather, to be dedicated here to the unfinished work which they who fought here have thus far so nobly advanced. It is rather for us to be here dedicated to the great task remaining before us—that from these honored dead we take increased devotion to that cause for which they gave the last full measure of devotion—that we here highly resolve that these dead shall not have died in vain—that this nation, under God, shall have a new birth of freedom—and that government of the people, by the people, for the people, shall not perish from the earth."

torsdag 9. juli 2020

BNP vokser igjen, men ikke alt går opp

Nye BNP-tall for mai måned viser at norsk økonomi har snudd oppover igjen. Der det har falt mest på grunn av smitteverntiltak går mest opp når de er lettet på. Men det er urovekkende at det i noen næringer fortsetter å gå nedover i mai. Sannsynligvis fordi norske smitteverntiltak betyr mindre enn internasjonale markeder og lav oljepris.

Statistisk sentralbyrå skriver i sin artikkel om nasjonalregnskapstallene at:

"BNP Fastlands-Norge steg 2,4 prosent fra april til mai, justert for normale sesongsvingninger. Veksten kom etter to måneder med kraftige fall som følge av utbruddet av koronapandemien og påfølgende smitteverntiltak. Til tross for veksten i mai, var BNP Fastlands-Norge fortsatt 8,9 prosent lavere enn i februar."


Det er langt opp til det nivået BNP var på i februar, og for noen næringer kan utviklingen internasjonalt gjøre at det er ekstra lang vei opp. De kraftigste ned- og oppturene har vi fått der smitteverntiltak brått ble innført og så fjernet igjen, slik det har vært i kultur, underholdning og transport. SSB skriver om disse at:

"I kultur, underholdning og annen tjenesteyting steg aktiviteten med over 50 prosent i mai, men nivået var fortsatt vesentlig lavere enn i februar. Dette har sammenheng med fortsatte smitteverntiltak som dempet aktiviteten i næringen: Blant annet ble arrangementer med inntil 50 personer først tillatt 7. mai, mens 200 personer var lovlig fra 15. juni. I tillegg forble treningssentre stengt til midten av juni. Også transport utenom utenriks sjøfart, samt overnattings- og serveringsvirksomhet steg markant i mai, men oppgangen kommer etter to måneder med betydelige fall. Aktivitetsnivået i disse næringene var fortsatt henholdsvis 30 og 60 prosent lavere i mai sammenliknet med februar."


I varehandelen er situasjonen lysere i og med at det med noen unntak ikke falt så mye der. Og noen har jo klart seg riktig god i karantenetidens og hjemmekontorenes tidsalder, som dagligvarebutikker, de som leverer PCer og annet utstyr til hjemmekontor og de som seler verktøy og materialer til alle som har pusset opp hjemme. I snitt er varehandelen omtrent tilbake på februar-nivå.

"Varehandel og reparasjon av motorvogner steg i mai, og sammenlignet med andre næringer, var aktivitetsnivået kun marginalt svakere i mai enn i februar. Veksten har sammenheng med oppgang i varekonsumet i husholdningene i mai, som særlig retter seg mot detaljhandelen."

Men mer urovekkende er det at det i noen næringer ikke er slik at tallene viser oppgang i mai. SSB skriver blant annet at:

"Forretningsmessig tjenesteyting falt nærmere 15 prosent i mai. Her finner vi blant annet utleie av arbeidskraft, leasing, reisebyråer og reisearrangører, som alle er påvirket av både redusert aktivitet i andre næringer og redusert etterspørsel fra husholdninger. Tjenester tilknyttet utvinning av råolje og naturgass falt i underkant av 10 prosent i mai. Begge næringsområdene har hatt vedvarende nedgang siden utbruddet av koronapandemien.(...) 


Industri og bergverk falt 1,2 prosent fra april til mai. Særlig oljeraffinering, kjemisk og farmasøytisk industri trakk ned. Verfts- og annen transportmiddelindustri, samt møbelindustrien gikk derimot opp. Dette kan sees i sammenheng med at disse industrinæringene er forholdsvis arbeidsintensive, og dermed viser bedring som følge av mindre strenge smitteverntiltak. Målt i faste priser, falt produksjonen av råolje og naturgass 0,4 prosent i mai, ifølge foreløpige anslag fra Oljedirektoratet."

onsdag 8. juli 2020

Korona-effekten på energibruk og klima

Covid-19 går hardt ut over mange, også de som lager prognoser om hvordan fremtiden vil bli, for eksempel når det gjelder økonomi, energibruk og klimagassutslipp. At den pågående krisen har store kortsiktige effekter på alle disse områdene er utvilsomt, men kan det også være at det er store langsiktige effekter også? At alt ikke spretter tilbake til gamle nivåer, men følger nye utviklingsbaner?

Blant de som har sett på nytt på prognosene sine er DNV-GL, som jevnlig skriver interessante rapporter om trender og utviklingstrekk når det gjelder energiproduksjoner, -etterspørsel og teknologisk utvikling. I 2019, før koronaviruset startet sin reise rundt i verden, ga DNV-GL ut Energy Transition Outlook 2019, en rapport som beskriver en enorm omstillingsprosess i energisektoren, der verdens folketall voker, den globale økonomien vil fordobles mot 2050, men energiforbruket vil passere toppen i 2030 og deretter falle. Dessuten vil produksjon av fornybar energi, men også naturgass øke kraftig, mens kull og olje faller kraftig frem mot 2050.

Det er en enorm omstilling som beskrives i denne rapporten, der den økonomiske veksten i verden blir ytterligere frikoblet fra energibruken, og der det er en svært stor vekst i bruk av fornybar energi i mange sektorer, inkludert transport, industri og bygg. Rapporten går grundig igjennom ulike bransjer og sektorer, og regionale utvilingstrekk, og slår fast at det å nå globale mål for klimagassreduksjoner sannsynligvis er både kostnadsmessig og teknologisk mulig, men det vil bli svært krevende, ikke minst politisk, å vri etterspørselen ytterligere over til klimavennlige alternativer.

Så er spørsmålet: Gjør koronapandemien alle gamle prognoser fullstendig utdaterte? Eller er det tvert mot slik at ting kommer rask tilbake på sporet igjen så fort pandemien er over og alt blir omtrent som før? DNV-GL har laget et interessant notat med tittelen "The impact of Covid-19 on the energy transition" som vurderer de mer langsiktige effektene av tilbakeslaget vi nå er inne i, og hva det er i den tidligere prognosen som må revurderes. I september kommer den store 2020-rapporten om energiomstilling der dette blir hovedtema.

Notatet er helt tydelig på at det blir langsiktige effekter på energiforbruk og klimagassutslipp, i stor grad på grunn av redusert vekst i verdensøkonomien, men også fordi det sannsynligvis blir noen endringer i hvordan vi reiser og jobber i årene som kommer, som en effekt av pandemien. For å ta det i tur og orden: Økonomien får et stort tilbakeslag i 2020, men DNV-GL spår at dette gapet opp til nivået før pandemien er noe vi vil dra med oss, og at det heller ikke blir tettet innen 2050. Likevel er det slik at verdensøkonomien vil være dobbelt så stor i 2050 som i dag, uten at energiforbruket vil øke tilsvarende. Det kan vi takke teknologien og innovasjonen for. DNV-GL skriver:

"The lingering effects of the pandemic will take the wind out of the sails of the world economy for many years – reducing World GDP in 2050 by 9%, relative to pre-pandemic forecasts. Even with slower growth, however, by mid-century the world economy will still be twice its size today. In contrast, energy demand will not grow. In 2050, it will be about the same as it is today, in spite of a larger population and world economy. This is largely due to significant improvements in energy intensity, but also due to the effects of COVID-19."


DNV-GL skriver at effektene av Covid-19 vil gjøre at energiforbruket i 2050 vil være ytterligere 8 prosent lavere enn det ellers ville vært, noe som betyr at det globale energiforbruket i 2050 vil være på 2018-nivå, selv om økonomien er dobbelt så stor. Dette hendler mest om det økonomiske tilbakeslaget, men der det også noen effekter av at vi kan komme til å oppføre oss annerledes, reise mindre eller jobbe mer hjemmefra enn før? DNV-GL mener at vi også må regne med at det blir slike effekter:

"Improvements in energy intensity will remain the most important factor in reducing energy demand in the coming decades, and the contraction due to COVID-19 comes on top of this. That is as a result of the brakes applied to economic activity generally by the pandemic, as well as some specific sectoral impacts. Lasting changes linked to COVID-19 are mainly behavioural in nature and include the impact of the pandemic on the transport sector, especially aviation, but also on less office work and changed commuting habits, which will result in transport energy use never again reaching 2019 levels. Demand for manufactured goods globally will need almost four years to recover to 2019 levels, and the energy-intensive iron & steel industry, impacted inter alia by lower demand for new office space, may never reach its pre-pandemic heights."

Hvor gode nyheter er så dette for klimagassutslippene og for mulighetene til å nå målene som ble avtalt i Paris-avtalen. Er det slik at vi bør begynne å ønske oss kriser som dette for å redde planeten? Slett ikke, skriver DNV-GL. En mer bærekraftig energi- og klimapolitikk oppnås ikke gjennom ødeleggende kriser, av to grunner. Dels er effektene av pandemien relativt små i den store energisammenhengen, og vi kan ikke ønske oss en ny pandemi en gang i året. Dessuten er de økonomiske og sosiale skadevirkningene alt for store til at dette er bra for verden. DNV-GL skriver:

"Again, this appears to be good news from a climate goals perspective – but the longer-term decline in emissions is not significantly accelerated by the pandemic. Even with peak emissions behind us, and flat energy demand through to 2050, the energy transition we forecast is still nowhere near fast enough to deliver the Paris ambition of keeping global warming well below 2°C above pre-industrial levels. To reach 1.5-degree target, we would need to repeat the decline we’re experiencing in 2020 every year from now on. To put this in perspective, the COVID-19 impact on energy demand only buys humanity another year of ‘allowable’ emissions before the 1.5°C target is exhausted (in 2029) and a couple of years before the 2°C warming carbon budget is exhausted (in the year 2050).

It should also be acknowledged that emissions have been declining in the first half of this year for the wrong reasons. The coronavirus pandemic is exacting a heavy and tragic toll on lives and livelihoods, increasing poverty and hunger and reducing growth prospects for those that need it most. There is a potential for a much more just and sound energy transition that does not cause the harm and disruption associated with the COVID crisis."


Det blir interessant å se de mer dyptgående analysene i DNV-GLs nye rapport om energiomstillingen i verden som kommer i september. Men jeg antar at vi trygt kan konkludere slik dette notatet gjør, at selv om vi gjør nyttige erfaringer og kan lære av krisen vi er inne i, og det på enkelt områder er slik at vi vil oppføre oss litt annerledes også på lengre sikt, er det andre ting enn krisehåndtering som kreves for å øke tempoet i den lange globale omstillingen i energisektoren.

mandag 6. juli 2020

Ennio Morricone

Mediene melder i dag at Ennio Morricone er død, 91 år gammel. Han laget så god filmmusikk at de ble bestselgende singler. album og samleplater, og i noen tilfeller huskes like godt som selve filmene. Det gjelder ikke minst det internasjonale gjennombruddet hans på 60-tallet da han laget musikken til Sergio Leones tre "spaghetti-western"-filmer, den såkalte "dollar-trilogien" som revitaliserte western-sjangeren.

De tre filmene ble også Clint Eastwoods store gjennombrudd som filmstjerne. Han ble valgt ut til å spille hovedrollen i "A Fistfull of Dollars" etter at en serie av andre og mer kjente skuespillere takket nei og fortsatte som "The man with no name" gjennom hele trilogien.

Ennio Morricone var en stor Hollywood-stjerne, men bodde hele sitt liv i Italia. Han har opp gjennom årene komponert musikk til over 400 filmer og TV-programmer, inkludert Once Upon a Time in America, The Mission, Cinema Paradiso og The Hatefull Eight, som vant han en Oscar for beste filmmusikk i 2016. Men mest kjent av alt, er nok tittelmelodien til "The Good, the Bad and The Ugly":


søndag 5. juli 2020

Uventede stedsnavn på Snarøya

Mens nye veier og plasser på Fornebu nå for tiden får sine navn i tråd med en velregulert og ordentlig kommunal prosess, er det slett ikke alle navn i området som har kommet til gjennom den typen beslutninger. Særlig bukter, nes, holmer og skjær på Oslofjord-siden har noen historiske navn som er ganske morsomme, og der enkelte neppe hadde vunnet frem i en navnekonkurranse i dag.

Hvem vil for eksempel bo ved siden av Lortbukta eller rett innenfor Møkkalassene? Vel, akkurat der ligger faktisk noen av Norges dyreste boligeiendommer, ved Strømstangen på Snarøya. Og ikke langt unna finner man både Hundesundet, Kokseflua, Svartebukta, Rolfsflua og Geitesteinen. Man finner disse navnene på yr.no også, med lokale værmeldinger, så navnene er i bruk. Men hva er historien bak kuriøse navn som dette?

Her må man ty til lokalhistoriske kilder. En god inngang er lokalhistoriewiki.no som drives av Nasjonalbiblioteket og er en enorm lokalhistorisk ressurs for hele Norge, med nesten 60 000 artikler. Om Møkkalassene og Lortbukta kan de fortelle at:

"Møkkalassene i Bærum er tre små holmer like utenfor Snarøya. 19 dekar. Bukta innenfor kalles Lortbukta, antakelig på grunn av oppsamling av rekved og lignende. Møkkalassene naturreservat ble opprettet ved kongelig resolusjon 15. desember 1978 og omfatter 19 dekar, hvorav mesteparten er sjøareal. Reservatet omfatter de tre holmene i Møkkalassene med tilliggende skjær og tilstøtende sjøområder innenfor en avstand av ca. 50 m fra land. Det er ilandstigningsforbud i perioden 15. april–15. juli. Møkkalassene er en av de viktigste sjøfuglkoloniene i Indre Oslofjord."

Geitesteinen tror jeg er en grunne sør for øya Geita og om denne og Geitegrunna kan lokalhistoriewiki.no fortelle at:

"Geita, også kalt Geitholmen eller Gjeita, er en øy i Bærum, øst for Snarøya. Den ble tidligere benyttet til småfebeite. Ble frasolgt gården Snarøya i 1844 og videresolgt til Lars Olsen i 1875. 10 år senere fikk Nils Pedersen kjøpt den vesle øya, som biskop Jens Nilssøn beskriver som et «Skier kallis Gieden». Geitegrunna like ved er en populær fiskeplass. Geitholmen naturreservat, opprettet ved kongelig resolusjon 27. juni 2008, omfatter 5 dekar landareal."

Ikke langt fra der jeg bor ligger Hundsund ungdomsskole, barnehage idrettshall og grendesenter, en av de mange flotte nyskapingene på Fornebu de siste årene, men navnet på sundet senteret har navnet fra, som skiller Snarøya og Langodden, er Hundesundet. Om dette sundet forteller lokalhistoriwiki.no at:

"Hundesundet, tidligere kalt Hundsundet eller Hundsund, er et grunt sund i Bærum, mellom Snarøya og LangoddenFornebulandet. I sundet ligger Hundesundholmene, også kalt Dokkskjærene og Holsa. Her gikk den offisielle isveien fra Slependen til Kristiania, som kommunen var pålagt å holde ved like vinterstid. Før Snarøya var landfast, gikk det bro her."

Mens alle disse stedsnavnene er gamle, er Rusegropa av litt nyere dato, det vil si fra flyplassens tid. Den forsvant også noen år etter at Fornebu flyplass stengte og er i dag fylt igjen og blitt et boligområde rett ved Fornebu Senter. Men hva var Rusegropa? Lokalhistoriewiki kan fortelle at:

"Rusegropa var et lite område på Fornebu lufthavn ved Koksaverkstedet der en avskjermet fordypning ble brukt til å teste flymotorer i stempelmotorfly og til å varme opp motorene før flyet ble kjørt over til ekspedisjonsbygget. Lyden hørtes over store deler av østre Bærum og førte til sterke protester, særlig ved oppstart klokken seks om morgenen."


Hva så med Sagflisodden, som også er et navn som dukker opp hos yr.no på Fornebu? Jeg finner ingen beskrivelser på verken lokalhistoriewiki eller på google mer generelt, men på Kartverkets kart kan man se at Sagflisodden er den lille odden der Sjøflyhavna Kro kro ligger, nedenfor Equinors kontorbygg og Scandic-hotellet på Fornebu. Men hva denne odden har har med sagflis å gjøre må jeg lete videre for å finne ut.

lørdag 4. juli 2020

Quarantunes (27): Toxic

Det er vil ikke så mye man trenger å si om denne enn at sangen kom ut i 2004, tatt fra hennes fjerne album,  etter at Britney Spears hadde herjet på hitlistene siden 1998. Det var neppe Covid 19 hun tenkte på da singelen ble utgitt, men den kan jo passe ekstra godt på spillelistene akkurat nå:

fredag 3. juli 2020

Quarantunes (26): Work From Home

Her er jeg redd musikkvideoen ikke akkurat er i tråd med smittevernreglene som gjelder, men det har nok med at den er fra 2016. Og sangtittelen "Work From Home" er svært så dagsaktuell. Gruppen heter Fifth Harmony og er et ekte produkt av den amerikanske utgaven at X-Factor. De dengang fem medlemmene meldte seg på individuelt til konkurransen i 2012, men ble satt sammen til en gruppe i løpet av programmet, og kom til slutt på tredje plass.

I dag er det bare fire medlemmer igjen etter at Camila Cabello forlot gruppen på slutten av 2016, etter at denne singelen hadde kommet ut. Hun har senere hatt enda større suksess enn bandet hun kom fra, og nå er også de andre medlemmene i gang med solokarrierer.

torsdag 2. juli 2020

Norge på pallen i EUs digitale rangering

Hvert år undersøker EU den digitale tilstanden i medlemslandene og lager analyser av hvor bra det står til og hva landene kan gjøres bedre. EU rangerer landene etter hvor langt de er kommet. Norge samarbeider tett med EU om digitalisering og vi bidrar også med data til denne undersøkelsen og er derfor det eneste ikke-medlemslandet som er med i indeksen.

Når er det naturligvis slik at ingen land i Europa er blitt dårligere på digitalisering enn i forrige undersøkelse når det kommer en ny DESI-indeks (Digital Economy and Society Index). Alle går opp noen poeng og for å klatre på rangeringen må man ha et høyere forbedringstempo enn det andre land har. Norge falt litt på undersøkelsen, til en femteplass i 2018 og holdt den plassen i 2019, men har nå klatret opp igjen til en tredjeplass. Foran oss er Finland og Sverige, som for et år siden, mens Danmark, som ofte har vært øverst på listen, nå har falt ned til fjerdeplass, bak Norge. Det er grunn til å være tilfreds med at Norge ligger på en så god plassering og enda større grunn til å være fornøyd med at Norge klarer fordi vi holder et høyt tempo i digitaliseringen. Det er fullt mulig å klatre helt til topps hvis vi fortsetter å gjøre jobben.

Ser vi litt større på den digitale tilstanden i Europa er det veldig store forskjeller mellom topp og bunn på listen, men det er tett i toppen. Det er fem land som skiller seg litt ut øverst: Finland, Sverige, Norge, Danmark og Nederland, de samme fem landene som i tidligere rangeringer. Deretter kommer Malta, Irland, Estland og Storbritannia. Det er sikkert overraskende for noen at Tyskland og Frankrike er nokså midt på treet i EU. Mens Italia er nær bunnen, bak Polen, men foran Hellas og Bulgaria, som er er helt nederst.

Hva er det så denne DESI-indeksen måler? Det er fem viktige hovedområder, med en rekke indikatorer på hver av dem, som blir analysert og sammenlignet. Den første handler om den digitale grunnmuren, bredbånd og mobil, som er en forutsetning for stort sett all annen digitalisering. Her er Norge helt i toppen i undersøkelsen, med samme poengsum som Danmark som topper blant EU-landene. Bak Norge og Danmark følger Sverige og de tre baltiske landene. At Norge, sammen med resten av Norden, skal ligge helt i toppen i Europa når det gjelder tilgang til digital infrastruktur er kanskje litt rart med tanke på den krevende geografien vår. Men slik er det. Vi har lykkes med å gi innbyggere og næringsliv et tilbud som er langt bedre enn det som er vanlig ellers i Europa. Og tallene viser at dette kan fortsette når vi også er raskt ute med å rulle ut 5G.

Andre hovedtema er kompetanse, eller humankapital, som det heter i EUs indeks. Både den grunnleggende digitale kompetansen i befolkningen og tilgangen på IT-spesialister er tema her. Norge har klatret på denne indikatoren de siste årene. Men Finland troner suverent i toppen og Sverige har en god andreplass, med Estland på tredje og deretter Norge. Sammenligner vi Norge med Sverige og Finland ser vi at Norge er best når det gjelder befolkningens grunnleggende digitale ferdigheter, men vi henger etter begge, og særlig Finland når det gjelder antall ikt-spesialister, kvinnelige ikt-spesialister og ikt-studenter. Men som sagt viser tallene at det går rett vei.

Tema tre er innbyggernes bruk av digitale tjenester. Hvor mange som er er på nettet daglig, bruker nettbank, sosiale medier, e-læring og andre tjenester. Her er faktisk Norge på en klar førsteplass i Europa, foran Finland, Sverige, Nederland, Danmark og UK, som ligger ganske tett. Et godt eksempel er bruk av digital betaling. I følge disse tallene har Norge en klar førsteplass når det gjelder antall brukere av nettbank i befolkningen, 97 prosent bruker nettbank i Norge, mot et gjennomsnitt på 66 prosent for EU-landene.

Fjerde tema er næringslivets bruk av digitale teknologier, Der måles blant annet bruk av skytjenester, stordatabruk, grensekryssende netthandel og SMBers grad av digitalisering. Også her har Norge en god utvikling, men toppen av listen for denne indikatoren er litt annerledes enn de andre: Irland er på topp, foran Finland, Belgia og Nederland. Norge er nummer syv, rett bak Danmark og Sverige.  Også her er de store landene i Europa, Tyskland, Frankrike og Spania godt bak. Hvorfor er det slik at Norge er helt på toppen når det gjelder innbyggernes bruk av digitale tjenester, men litt lenger ned når det gjelder næringslivets digitalisering? Det har nok litt med næringsstruktur å gjøre, med mange veldig små bedrifter og dessuten mye naturressursbasert næringsliv. Men desto større grunn er det til å legge til rette for økt digitaliseringstempo her også. Både når det gjelder tilgang til kompetanse, muligheter for å dele og gjenbruke data og videre forenklinger av lover og regler slik at de fremmer digitale samarbeidsmodeller, er det jobber som skal gjøres.

Femte og siste tema er digitalisering i offentlig sektor. Her er sspørsmålet om det finnes digitale søknadsskjemaer og rapporteringsløsninger, om data myndighetene allerede har om deg er ferdig utfylt og om offentlig data tilgjengeliggjøres og kan gjenbrukes. Toppen på denne listen er også litt annerledes enn de øvrige kategoriene, med Estland på topp foran Spania. Så følger Danmark, Finland og Norge. Latvia som ligger ganske lavt på alle andre kategorier ligger på samme nivå som Norge her, mens Sverige er litt bak. Jeg tillater meg å tvile litt på om dette gir et helt presist bilde. Det virker som indikatoren "open data" trekker Norge og særlig Sverige nedover, uten at det er helt klart hvorfor. Men uansett er datadrevet innovasjon og offentlig sektors bidrag til dette noe vi jobber godt med i Norge for tiden. Og så er det gledelig at vi er helt i toppen sammen med Estland når det gjelder digitale tjenester for næringslivet. Det er ikke uten grunn mange andre land misunner oss AltInn-plattformen.

Så, alt i alt, en gledelig konstatering av at Norge ligger godt plassert når det gjelder digitalisering, og at tempoet har økt, men samtidig en viktig påminnelse om at vi har mer vi skal gjøre, både når det gjelder digital grunnmur, kompetansetilgang, deling av data og sammenhengende offentlige tjenester. Ikke minst blir det viktig at næringslivet vårt har tilgang på kompetanse og rammebetingelser som gjør at de kan ligge i forkant når det gjelder nye digitale forretningsmodeller.

onsdag 1. juli 2020

Trump er bra for forlag og bokhandlere

Effektene av Donald Trumps polariserende måte å være president på er på mange områder grundig analysert og diskutert. Og mye blir sagt og skrevet om de som taper på det vedvarende høye konfliktnivået, både innenlands og utenlands.

Men det er også noen vinnere i den politiske polariseringens tidsalder, og noen av disse vinnerne er slett ikke begeistret for Donald Trump. Likevel lever de godt på all oppmerksomheten Trump får hver eneste dag. De mest opplagte er nyhetskanaler på TV og seriøse aviser, også de som er svært kritiske til Trump, som CNN, New York Times, Washington Post og The Guardian. Alle mistet kunder og har slitt økonomisk, men har opplevd et etterlengtet oppsving i tre år takket være presidentens ulike utfall og utspill.

Det er også noen andre, og noen litt overraskende, som tjener på den politiske polariseringen. The Economist trekker frem forlag og bokhandlere som vinnere i artikkelen "Donald Trump’s presidency has been a gift for booksellers". Mange av bøkene som har kommet om Donald Trump har solgt ekstremt godt. Det gjelder bøker på begge sider av den nåværende politiske avgrunnen, blant annet har flere av journalistene i Fox News skrevet bøker som støtter Trumps prosjekt, men de aller største salgstallene har de mest kritiske bøkene om hva som foregår på innsiden av det hvite huset.

The Economists bokliste har plukket ut de si bestselgende bøkene på hver side, men omfatter bare hardback-salgstall siden flere av bøkene ikke har kommet i paperback enda. Michael Wolffs "Fire and Fury" og Bob Woodwards "Fear" har solgt over en million eksemplarer hver. To andre bøker har solgt en halv million. Og for noen dager siden kom John Bolton med sin svært kritiske beretning om det politiske livet i det hvite hus. Her tror jeg vi kan regne med minst like høye salgstall.

Og det kommer mer. Det er riktignok mer usikkert om den boken det er aller størst forventninger til noen gang kommer ut. Donald Trumps niese Mary L Trump har skrevet en bok som heter "Too Much and Never Enough: How My Family Created the World’s Most Dangerous Man," I denne boken er det familiens indre liv og mørke hemmeligheter som skal være tema. Boken er nå gjenstand for en rettslig prosess fordi Trump-familien mener at utgivelsen av boken er i strid med en konfidensialitetsavtale som ble inngått etter en bitter konflikt for 20 år siden.

Mary Trumps forlag er for øvrig Simon & Schuster, det samme forlaget som har gitt ut Bob Woodwards "Fear" og John Boltons "The Room Where It Happened". Boltons vil også havne i en rettsprosess, men her er påstanden at den omtaler informasjon om nasjonal sikkerhet som er gradert. Og det har nettopp kommet en bok om Melania Trump fra samme forlag. Det er med andre ord fullt mulig å ønske Donald Trump vekk fra presidentjobben, men å samtidig tjene gode penger på at han er fortsatt er der.