fredag 29. november 2013

På den andre siden

Computerworld om møte med it-bransjen
I går var jeg på et møte der IKT-Norge og Oracle var vertskap og møtte rundt 100 engasjerte ledere i ulike it-bedrifter med ansvar for offentlig sektor. I den forbindelse har Computerworld laget en sak der de gjør et poeng av at jeg ganske nylig hadde som jobb å stille politikere til veggs, mens jeg nå er på den andre siden og er plutselig blitt den som må svare på spørsmålene.

Det er jo et godt poeng. Jeg fikk mange bra utfordringer i den lange spørsmålsrunden som det var satt av tid til. Det er ikke sikkert jeg svarte like godt og presist på alt, det er jo ikke alt vi har svar på heller, men jeg synes Computerworld har et langt og bra referat fra møtet. Det blir helt sikkert flere møter også, både i næringslivsorganisasjoner, med ulike offentlige aktører og i andre viktige fora der vi kan diskutere temaer som ledelse, innovasjon, modernisering, teknologi og gjennomføringskraft.

Og selv om jeg nå er "på den andre siden", som Computerworld sier, så er jo utfordringene stort sett de samme. Forskjellen er at jeg i enda større grad enn før har ansvar for å komme med svarene, eller i hvert fall ta initiativ til noen prosesser som gjør at vi finner dem.

onsdag 27. november 2013

Forskningsbasert nyskaping

Ukens store gladnyhet innenfor forskningsbasert nyskaping handler om tre kreftleger ved Sørlandet Sykehus som gjennom sin forsking har lagt grunnlaget for en ny kreftmedisin mot store smerter. Sammen med den offentlige kommersialiseringsaktøren Invent2 har sykehuset og de tre legene inngått Norgeshistoriens største lisensavtale med legemiddelselskapet Merck, med en mulig verdi på over tre milliarder kroner. Dagens Næringsliv skriver:

"– Dette er en milepæl for norsk forskning, sier Ole Kristian Hjelstuen, administrerende direktør i innovasjonsselskapet Inven2 til DN. Inven2 er Norges største aktør innen kommersialisering av medisinsk forskning, og eies av Oslo universitetssykehus HF og Universitetet i Oslo. Selskapet har trolig fått på plass den største lisensavtalen som noensinne har vært inngått i Norge mellom et innovasjonsselskap og industrien på livsvitenskap, det vil si forskning på eksempelvis kjemi, biologi og medisin."

Jeg var helt frem til jeg ble statssekretær for noen uker siden styreleder i Forny 2020, Forskningsrådets programstyre for kommersialiseringsaktørene, de såkalte TTOene, som skal hjelpe til med å skape kommersielle resultater av offentlig finansiert grunnforskning. Det er viktig for landet at vi har flere ben å stå på når oljevirksomheten passerer toppen og særlig viktig at vi utvikler mer forsknings- og kunnskapsintensivt næringsliv. Erfaringen som tidligere styreleder i Forny (og tidligere styremedlem ved Universitetet i Oslo) gjør nok at jeg er ekstra opptatt av å følge med på det som kommer av suksesser på dette området. Og denne nyheten er en virkelig stor gladnyhet det er grunn til å gratulerer både de tre legene, Sørlandet Sykehus og Inven2 for å ha fått til.

Nyheten illustrerer også minst tre viktige ting i innovasjonssystemet vårt. For det første viser den at selv om dette er en bransje med høy risiko og ganske stor sannsynlighet for å feile i det enkelte prosjekt, kan det som blir suksesser være veldig store når de først kommer. Og særlig innenfor farmasi og bioteknologi er det slik at det er lang vei fra idé til bedrift og mange hindringer underveis.. Men de store suksessene kommer ikke helt tilfeldig, de ser vi oftest på områder der vi vet vi har har solid forskningskvalitet og en viss tradisjon for kommersialisering, som kreftforskning.

For det andre viser dette eksempelet at modellen der forskere, universitet og TTO deler belønningen når man lykkes, og derfor er avhengige av å samarbeide for å oppnå resultater, er en god modell for økt kommersialisering. TTO betyr technology transfer office og er begrepet man bruker internasjonalt om slike kommersialiseringsaktører tilknyttet forskningsvirksomheter Hadde forskerne stått alene, uten hjelp verken fra institusjonen de jobber i eller fra en slik profesjonell kommersialiseringsaktør, ville sjansen for å lykkes med en stor internasjonal lisensavtale vært langt mindre.

For for det tredje viser dette at det er mulig å samarbeide på tvers av norsk geografi. Forskerne tilhører i dette tilfellet Sørlandet Sykehus, mens det er Inven2, en kommersialiseringsaktør/TTO som er eid av Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus, som er samarbeidspartner, sannsynligvis fordi det er Inven2 som har kompetansen som trengs på kommersialisering av medisinsk forskning og på lisensavtaler med legemiddelindustrien. Skal vi få til mer verdiskaping og flere kunnskapsbedrifter i hele landet er det en forutsetning at vi få til samarbeidsmodeller der man ikke bygger opp lik kompetanse mange steder, men er i stand til å samarbeide på tvers av landsdeler og hente spisskompetansen der den finnes.

Inven2s eget nyhetsoppslag om saken på nettsidene kan man lese her. Dagens Næringslivs oppslag er her. Og Teknisk Ukeblad skrev om denne gladnyheten her. Og det er som sagt grunn til å gratulere.

mandag 25. november 2013

Peak car?

Forbruk av drivstoff 1984-2011
I følge konvensjonell visdom er det slik at verdens befolkning, og da særlig amerikanerne, kjører stadig mer bil. Så mye at gevinstene som kommer som et resultat av mer drivstoffeffektive biler blir mer enn spist opp av de negative effektene av mer kjøring og større biler. Men er det virkelig slik?

Tidsskriftet The Atlantic har sett på saken i artikkelen"Crash: The Decline of U.S. Driving in 6 Charts" og funnet ut at det slett ikke er tilfelle at amerikanere kjører stadig mer. Som overskriften sier er det i alt seks grafer i artikkelen som viser utviklingen i antall biler (pr husholdning, bilist, innbygger og totalt), avstanden bilene kjører i året (totalt, pr husholdning, bilist, bil og person) og drivstofforbruket (pr husholdning, bilist, bil, person og totalt). Disse siste grafene viser at det totale drivstofforbruket i små kjøretøyer, til tross for befolkningsveksten, ikke har vært så lavt siden slutten av 90-tallet. The Atlantic skriver:

"Lower mileage, along with more fuel-efficient vehicles, has in turn slashed our fuel consumption. Collectively, we haven't pumped this little gas since the 1990s. But on a per-driver basis, we've gone even further back in time, all the way to the Reagan era. All of these changes have something intriguing in common: They started well before the financial crisis and recession. The number of cars per household peaked in 2005. Miles-per-driver peaked in 2004, as so did gas use."

Nå må naturligvis dårligere økonomiske tider fra 2008 ta mye av skylden for fallet, men som The Atlantic skriver så kom toppen i bilbruk i USA allerede flere år før finanskrisen slo inn for fullt. Spørsmålet er derfor om det omkring 2004 var et "peak car" der drivstofforbruk, og muligens også bileierskap og bilbruk, passerte toppen.

lørdag 23. november 2013

Nerdenes hevn

November 2013 vil gå inn i historien som måneden da vi oppdaget at store deler av Norges befolkning i all hemmelighet har vært sjakk-eksperter. Når kunnskapen har vært holdt skjult så lenge er det kanksje fordi det har vært litt i overkant nerdete å snakke om rokader i stedet for skismøring eller sykkelutstyr, men da Magnus Carlsen spilte VM-finale måtte det ut. Vegg-til-vegg dekning med langsom TV gjorde at den indre nerden måtte ut og seertallene gikk til himmels. Og alle ble forundret over hvor mange nerder det faktisk er der ute.

Nå har alle som har fulgt rimelig godt med vært klar over at Magnus Carlsen fra Lommedalen i Bærum har vært verdens beste sjakkspiller ganske lenge og hadde den høyeste ratingen i historien allerede før VM. Men det er noe med dramatikken i et stort mesterskap som setter det hele på spissen, Denne gangen fikk en hel verden se hvor vakkert og samtidig brutalt sjakk på dette nivået kan være. For eksempel Hindustan Times i India som skrev om sjakk-VM under overskriften: "A new era in chess: Harry Potter tames the lightning kid".

Internasjonalt har interessen for VM vært helt enorm denne gangen. Først og fremst fordi sjakk er en veldig stor idrett globalt naturligvis, men Magnus Carlsen har gjennom sin unge alder, sin spillestil og sine knusende seire tilført noe ekstra. Det er en slags følelse av et epokeskifte der en ny og litt annerledes superstjerne har feid all tvil til side og kan komme til å dominere svært, svært lenge. Jeg håper han likevel får levd et så normalt liv som mulig.

Det er en spesiell ting ved sjakk som gjør at det skiller seg fra stort sett alle andre publikumsidretter. I stort sett alle andre idretter kan man kan sitte i sofaen hjemme og være skråsikker på hva utøverne burde gjort bedre, enten de driver med fotball, tennis eller skihopping, og uten at man har noe som helst av egne prestasjoner å skryte av. Vi vet likevel hva de burde gjort. Sjakk er annerledes. Det er rett og slett umulig å sitte hjemme i sofaen og ha en bedre plan enn den Magnus Carlsen har, selv for svært gode utøvere. I ettertid ser vi jo hvor genial planen hans var, og hvordan motstanderen ble lokket inn i en felle, men der og da er det bare en person som ser det. Det er derfor han er best i verden.

torsdag 21. november 2013

Lærdommer fra et dansk kommunevalg

Valgkartet
Danmark hadde tidligere denne uken et spennende kommunevalg. Selv om det er noen viktige forskjeller på Danmark og Norge er det også noen fellestrekk som gjør det svært interessant å følge med. Det politiske bakteppet i Danmark er at lokalvalget foregikk seks år etter en stor kommunereform som har reduserte antall kommuner i Danmark fra 271 til 98. Og det er nå to år siden en rødgrønn mindretallsregjering tok over regjeringsmakten.

Hva er de interessante tingene å ta med seg fra dette lokalvalget i Danmark? Jeg synes Tom Jensen i Berlingske har noen interessante analyser i sin kommentar "Ti ting vi lærte av kommunalvalget" der han har flere gode poenger. Jeg vil fremheve fire:

Det første og viktigste å merke seg er at valgdeltagelsen i Danmark den høyeste siden 1981 (bortsett fra 2001 da det var et Folketingsvalg samtidig) med 71,9 prosent velgeroppslutning, opp fra 65,8 prosent i 2009. I Norge var valgdeltagelsen ved kommunevalget i 2011 på 64,5 prosent, som i norsk sammenheng var ganske høyt og det høyeste siden 1991. I Norge har vi vært helt nede i 59,0 prosent valgdeltagelse i 2003. Det betyr at lokaldemokratiet i Danmark lever i beste velgående etter kommunereformen. Noen har vært redd for at færre kommuner ville øke avstanden til velgerne og senke valgdeltagelsen. Det motsatte har skjedd i Danmark etter reformen, riktignok etter en nedgang ved forrige valg.

For det andre blir Danmark blåere enn før. Tom Jensen i Berlingske skriver:

"I 2005 stemte kun 43,8 procent af vælgerne på de nationalt baserede, blå partier. I 2009 var det 44,2 procent – i går var det 48,2 procent. Tallene sløres lidt af deltagelsen af diverse lokallister rundt omkring, men ser man bort fra dem, fik blå bloks partier i går faktisk det bedste kommunale valg i nyere tid."

For det tredje har Danmark i motsetning til Norge fortsatt en levende venstreside til venstre for sosialdemokratiet. Den er til og med revolusjonær. SVs danske søsterparti SF har hatt samme sørgelige effekt av å delta i en rødgrønn regjering som SV fikk i Norge, men enda raskere, og fikk bare 5,6 prosent av stemmene nå, mot 14,5 prosent sist. Til gjengjeld har Enhedslisten enda lenger til venstre klart å vinne på å være utenfor den rødgrønne regjeringsprosjektet. Tom Jensen skriver:

"I Aarhus fik EL således hver tiende stemme, men det slog dog ikke københavnerne, hvor hver femte fremmødte vælger i går meldte sig under revolutionens fane. Hvilket egentlig er ganske opsigtsvækkende. (...) Hos mange synes der ikke længere at være nogen barriere for at støtte et parti, som i sit principprogram hylder den uundgåelige socialistiske revolution og vil fratage folk den private ejendomsret. Det havde ingen vist troet for fem år siden."

Akkurat her er jeg ikke så sikker på om Danmark står for noen europeisk trend. Det virker som om det er en tyngre nordisk og nord-europeisk trend at det er nokså dødt på fløyen til venstre for sosialdemokratiet, tross finanskrise og at det er Danmark som skiller seg ut.

For det fjerde har vi nok en gang sett at det ikke er lurt å offentliggjøre valgdagsmålinger før valglokalene stenger. De er ofte feil, noe særlig Danmarks Radio opplevde denne gangen. Nå viser det seg at den første valgdagsmålingen de offentliggjorde kl 15 var basert på bare 160 velgere. Disse første målingene viste et at Venstre var større enn Socialdemokraterne, noe som ikke var riktig, men det fikk den konsekvens at Helle Thorning erkjente et større nederlag tidlig på kvelden enn det var grunnlag for. Det er surt for en partileder. Her blir det nok strammet kraftig inn på danske mediers mulighet til å offentliggjøre målinger før neste valg.

tirsdag 19. november 2013

Gettysburg Address 150 år

Ney York Times omtale
For nøyaktig 150 år siden i dag ble en av verdenshistoriens mest berømte taler holdt. Det skjedde på krigskirkegården ved Gettysburg 19. november 1863, midt under den nord-amerikanske borgerkrigen. Da klarte president Abraham Lincoln gjennom noen ganske få setninger å formulere et frihetsbudskap som er omtrent like berømt og symbolsk viktig som uavhengighetserklæringen fra 1776.

Noe av det interessante er at det på denne dagen i Gettysburg, Pensylvania, omtrent fire måneder etter det store slaget der nord-statene vant en viktig militær seier, ikke var Abraham Lincoln som var hovedtaler, men tidlgere diplomat, politiker og Harvard-rektor Edward Everett, en av tidens virkelig store talere. Han snakket om krigshistorie, frihet og demokrati i over to timer. Så skulle Abraham Lincoln komme med en kort kommentar. Men det er denne lille talen til Lincoln på omkring to minutter som sammenfatter det alle var opptatt av og som er blitt stående som en av verdenshistoriens viktigste. Den er slik:

"Four score and seven years ago our fathers brought forth on this continent a new nation, conceived in liberty, and dedicated to the proposition that all men are created equal. Now we are engaged in a great civil war, testing whether that nation, or any nation so conceived and so dedicated, can long endure. We are met on a great battlefield of that war. We have come to dedicate a portion of that field, as a final resting place for those who here gave their lives that that nation might live. It is altogether fitting and proper that we should do this.

But, in a larger sense, we can not dedicate, we can not consecrate, we can not hallow this ground. The brave men, living and dead, who struggled here, have consecrated it, far above our poor power to add or detract. The world will little note, nor long remember what we say here, but it can never forget what they did here. It is for us the living, rather, to be dedicated here to the unfinished work which they who fought here have thus far so nobly advanced. It is rather for us to be here dedicated to the great task remaining before us—that from these honored dead we take increased devotion to that cause for which they gave the last full measure of devotion—that we here highly resolve that these dead shall not have died in vain—that this nation, under God, shall have a new birth of freedom—and that government of the people, by the people, for the people, shall not perish from the earth."


Teksten finnes for øvrig i fem litt ulike versjoner fordi Lincoln jobbet med et par utkast og skrev også ned et par versjoner til utgivelser i ettertid . Det kan man lese mer om på Wikipedia. Datidens mottakelse i media var for øvrig høyst blandet og svært preget av avisenes politiske orientering. Det republikanske New York Times hyllet talen dagen etter, mens den demokratiske Chicago Times skrev at:

"The cheek of every American must tingle with shame as he reads the silly, flat and dishwatery utterances of the man who has to be pointed out to intelligent foreigners as the President of the United States".

Den lokale avisen Harrisburg Patriot-News var også svært negativ i sin lederartikkel for 150 år siden og kalte presidentens tale for "silly remarks". Men nå angrer de. For noen dager siden gikk Patriot-News ut og erklærte av de tok feil for 150 år siden og beklaget sine karakteristikker i en ny lederartikkel. Denne gangen skriver de:

"...the forefathers of this media institution brought forth to its audience a judgment so flawed, so tainted by hubris, so lacking in the perspective history would bring, that it cannot remain unaddressed in our archives. (...) Our predecessors, perhaps under the influence of partisanship, or of strong drink, as was common in the profession at the time, called President Lincoln’s words “silly remarks,”deserving “a veil of oblivion,” apparently believing it an indifferent and altogether ordinary message, unremarkable in eloquence and uninspiring in its brevity. In the fullness of time, we have come to a different conclusion. No mere utterance, then or now, could do justice to the soaring heights of language Mr. Lincoln reached that day"

I forbindelse med 150-års jubileet for The Gettysburg Address ønsker kampanjen Learn The Adress (learntheaddress.org) å få amerikanere til å spille inn sin egen fremføring av talen på video og dele med andre. Her er et eksempel der en rekke kjente personers bidrag er klippet sammen i en felles video:




mandag 18. november 2013

Lillebror ser deg

Allerede i 1890 skal en dagsavis, i følge The Economist, ha erklært at det finnes noe nytt på badestrendene som er enda farligere enn haiene i vannet, nemlig amatørfotografene. Utviklingen av håndholdte fotoapparater på slutten av 1800-tallet førte til at man nå kunne risikere å  bli tatt bilde av på et offentlig sted, også uten mer klær på kroppen enn en badedrakt.

Siden dengang har det skjedd mye i verden, både når det gjelder teknologiutvikling og når det gjelder vår tilpasning til nye teknologier. Vi har fått lommekameraer, digitalkameraer, videokameraer og mobilkameraer med både bilde og video. De blir mindre og billigere og er stadig enklere å ta med seg. Og det er i forlengelsen av dette, der vi nå opplever at folk har kamera på sykkelhjelmen, på dashbordet i bilen, på hundehalsbåndet, på jakkeslaget og snart på brillene sine og i fjernstyrte droner, at The Economist tar opp tråden fra 1890 og reflekterer over konsekvensene for privatlivets fred av at alle nå kan være både amatørfotografer og amatørovervåkere.

I lederen "Every step you take" og den litt lengre briefingen "Ubiquitous cameras - The people’s panopticon", skriver The Economist om hva som er i ferd med å treffe oss og hvilke utfordringer det fører med seg. Det er naturligvis mye bra knyttet til å dokumentere ting som skjer, for eksempel om det skulle oppstå uenighet i etterkant, men det er også mange utfordringer knyttet til respekt for personvern og privatlivets fred. Lovgivningen og den politiske debatten i de fleste land har, i følge The Economist" vært særlig opptatt av bedrifter og staters forhold til personvern. Men hva når det ikke er storebror som ser deg, men lillebror? The Economist skriver:

"Most legislation and regulation, at the moment, protects people’s privacy from companies and governments, to the extent that it protects them at all. What about a world in which, simply by living their lives, people create vast searchable records of all they have seen—a world, not of Big Brother, but of a billion Little Brothers? Most governments and most citizens have barely given the question a thought. When should people be able to have their images removed from another person’s non-commercial record? Does it matter if your life-log records the sexy stranger on whom your eye happens to fall without you explicitly asking it to do so?"

Artiklene er en god påminning om at en persons frihet til å ta i bruk en ny teknologi på den måten man ønsker kan gripe inn i en annen persons frihet til å få være i fred. Akkurat det er ikke noen ny problemstilling. Men som i møtet med alle nye teknologier kan det være utfordrende å finne ut akkurat hvor og hvordan denne grensen mellom ulike hensyn skal trekkes.

søndag 17. november 2013

10 år med Bærum Kulturhus

På et veldig hyggelig arrangement i Bærum Kulturhus lørdag kveld ble det feiret at dette kulturhuset i Sandvika har rukket å bli 10 år. Ordfører Lisbeth Hammer Krog var vertskap for en gjesteliste som inkluderte mange lokale kunstneriske ildsjeler som har sørget for at det har vært en suksess, men også mange støttespillere fra næringslivet som har bidratt til at det har vært mulig rent økonomisk. På Kulturhusets nettsider kan vi i artikkelen "En kronglete vei til suksess" lese at:

"Det første forslaget til «et nøkternt kulturhus i Bærum» kom allerede i 1962, men kulturhuset måtte gjennom lange debatter og mye politisk motstand før det endelig sto ferdig over 40 år senere, høsten 2003. Da var det langt mindre nøkternt, men et storslått bygg, designet av Snøhetta, som kom i tillegg til Sandvika teater, Musikkflekken og Lille Scene. Kulturhuset er bygget på to søyler; det lokale kulturlivet skulle dyrkes, samtidig som kulturhuset skulle bli en ledende arena for formidling av profesjonell kunst."

I løpet av de ti årene har det vært 4757 forestillinger med 817 600 besøkende på i alt fem scener. Det er veldig imponerende det kulturhussjef Morten Walderhaug og hans folk har fått til. Ikke fordi det mangler befolkningsgrunnlag i Bærum, men fordi folk der har tilgang til et så stort og mangfoldig kulturtilbud inne i Oslo, en kort tog- eller busstur østover. For mange i Bærum er det langt enklere å reise til Oslo sentrum enn til Sandvika. Derfor må tilbudet i Sandvika rent kunstnerisk og kvalitetsmessig holde et veldig høyt nivå, slik at man ikke bare tetter lekkasjen østover, men også får ganske mange til å reise motsatt vei.

Selv etter at Operaen i Oslo åpnet i 2008 og konkurransen fra andre scener også er blitt sterkere, har Bærum Kulturhus klart seg bra. Så bra at det i 2010 ble kåret til årets bedrift i Bærum av en jury med representanter fra Bærum Næringsråd, kommunen, Budstikka og Nordea. I talene i kulturhuset i Sandvika på lørdag ble vi minnet om at det ikke bare er å bygge et flott nytt hus (og i dette tilfellet er det veldig flott, tegnet av Snøhetta) og tro at suksessen kommer. Utfordringen er å fylle det med et innhold som er så interessant at publikum stadig fortsetter å komme. Den miksen som har gitt publikumssuksess kommenterer Morten Walderhaug slik i artikkelen om 10-årsjubileet:

"Kulturhuset er bygget på to søyler; det lokale kulturlivet skulle dyrkes, samtidig som kulturhuset skulle bli en ledende arena for formidling av profesjonell kunst. - I dag er vi glade for å kunne slå fast at ambisjonene er nådd, sier Walderhaug. - 60 prosent av forestillingene hos oss er skapt av lokale entusiaster, 20 prosent fylt opp av turnerende artister og de resterende 20 prosentene er artister vi henter inn spesielt til Bærum og Norge"

lørdag 16. november 2013

Personlighet til å lede

Jeg har inntrykk av at det blir flere artikler og kommentarer om ledelse i norske medier. Det er bra, men dessverre er kvaliteten nokså ujevn, og noen nettsteder ser ut til å satse mest på oversettelser av korte utenlandske nettnyheter av høyst varierende kvalitet og relevans for norske forhold. Heldigvis er det noen medier som satser på ordentlige kommentarer og analyser om ledelse, for eksempel Dagens Næringsliv og Ukeavisen Ledelse.

Et annet eksempel er det relativt nye nettstedet BI Business Review som har som mål å formidle forsking og faglig innsikt om ledelse, business og økonomi, og som jeg synes stadig har stoff som er både relevant og interessant i en norsk lederkontekst. Noe typisk "nyttestoff" er det også der, som 10  bud for firmajulebordet. Sikkert nyttig for flere i disse dager. Men nettstedet har også mye svært interessant forskningsformidling. Et godt eksempel er Audun Farbrots artikkel om "Personlighet til å lede". Professorene Øyvind L. Martinsen og Lars Glasø ved Handelshøyskolen BI har med utgangspunkt i AFFs store norske lederundersøkelse, der 2900 ledere fra både privat og offentlig sektor har deltatt, sett nærmere på personlighetstrekk hos norske ledere. De fem personlighetstrekkene der gode ledere skårer høyt er i følge undersøkelsen:
  • Evne til å tåle press og stress i jobben (ledere har høy grad av følelsesmessig stabilitet).
  • Evne til å ta initiativ, å være tydelig og kommunikativ (ledere er utadvendte, med høy grad av ekstraversjon).
  • Evne til nytenkning, nysgjerrighet og visjon (effektive ledere har høy grad av åpenhet for nye erfaringer).
  • Evne til å støtte, imøtekomme og inkludere medarbeidere (effektive ledere viser høy grad av omgjengelighet).
  • Evne til å sette mål, være grundig og å følge opp (Effektive ledere har høy grad av planmessighet).
Nå er det neppe slik at det finnes noe fasitsvar på akkurat hvordan en god leder ser ut, men store og brede undersøkelser som dette kan i hvert fall bidra til at organisasjoner får noen bedre knagger når de skal identifisere kandidater med et godt anlegg for å bli gode ledere. Det er også verdt å merke seg at det, noe overraskende for forskerne selv, viste seg at "ledere i offentlig sektor skårer høyere både på nytenkning, støtte og målrettet grundighet enn sine kollegaer i privat sektor." Dette er temaer som fortjener stor oppmerksomhet og det er som sagt flott at BI bidrar med forskningsbasert kunnskap om hva som bidrar til god ledelse.

torsdag 14. november 2013

Norge blant de beste på åpne data

Det kan se ut som en mer målrettet norsk strategi for å tilgjengeliggjøre flere offentlige data har hatt effekt. Jeg blogget om DIFIs veileder om tilgjengeliggjøring av offentlige data i juni i fjor da jeg var Abelia-sjer. Dette tiltaket, sammen med etableringen av nettstedet data.norge.no og ikke minst frigjøringen av data fra Kartverket, gjør at mye har skjedd på kort tid.

Teknisk Ukeblad har skrevet en sak om at disse forbedringene også slår ut i at Norge klatrer på to rangeringer over hvilke land som er best på åpning og tilgjengeliggjøring av data. Plutselig er Norge kommet blant de aller beste. Det er områder der vi fortsatt har en jobb å gjøre, men ting har flyttet seg raskt i riktig retning.

Den ene rangeringene det her er snakk om er Open Data Census fra Open Knowledge Foundation. Her er det som vi ser på denne oversikten en svært pedagogisk grafisk fremstilling av landenes innsats når det gjelder tilgjeneliggjøring av data på ti konkrete områder, inkludert rutetabeller, statsbudsjetter, selskapsregistre, kart og nasjonal statistikk. Norge er på en svært hederlig fjerdeplass, et stykke bak UK, USA og Danmark i toppen, men foran blant annet Nederland, Sverige, Finland og Tyskland. I alt er det undersøkt datasett i 76 land og det er tatt hensyn til endringer som har skjedd helt nylig, for eksempel frigjøringen av kartdata fra Kartverket i slutten av september i år.

Den andre rangeringen er Open Data Barometer i regi av World Wide Web Foundation og Open Data Institute. Her er det 77 land med i undersøkelsen og Norge ligger på en delt femteplass, etter å ha vært nede på 21. plass for et år siden. Også her er UK og USA i tet. Bak disse kommer Sverige og New Zealand, mens Norge og Danmark deler femteplassen. Om Norge heter det i denne undersøkelsen at:

"In Norway, an open data platform has been undergoing iterative development since 2010, with a blog initially launched to engage the community, and then a data catalogue launched in 2011. Run by the Agency for Public Management and eGovernment (Difi), the platform has also created the ‘Data Hotel’, a hosted API and data store which will host machine-readable copies of government data through a common API, and which provides stable URIs (links) for many elements in these datasets. The Data Hotel is offered as an optional service to government agencies publishing on the data.norge.no portal, allowing them to increase the accessibility of their data for users. Norway is one of the three countries in the Barometer with a fully open company register, and has reported strong uptake, including from the business community who are using API access onto the register for e-invoicing, clocking up over 190,000 hits a month within the first year"

Det er som sagt ikke slik at alt er på plass, men disse to rangeringene viser at vi er på rett vei og at Norge står seg godt sammenlignet med de fleste andre land. Men først og fremst er disse rangeringene en stor oppmuntring for alle som har jobbet med å tilgjengeliggjøre offentlige data, både i DIFI, i FAD og i alle de offentlige virksomhetene som har gjort en stor innsats for at data kan deles.

tirsdag 12. november 2013

Piratenes vekst og fall

Piratpartiets oppslutning på meningmålingene
Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen gir ut en nettmagasin om demokrati og ytringsfrihet som heter Vox Publica, med Olav Anders Øvrebø som redaktør. Her finner man interessante artikler og kommentarer, ofte med et internasjonalt perspektiv, som man ikke finner andre steder.

Et eksempel på det er en helt fersk artikkel i Vox Publica om det tyske Piratpartiets vekst og fall fra stiftelsen i 2006 og frem til valget i høst. På toppen i perioden 2011-12 fikk Piratpartiet 8,9 prosent av stemmene ved delstatsvalget i Berlin og over 7 prosent i både Saarland, Nordrhein-Westfalen og Schleswig-Holstein. Med en slik oppslutning over hele Tyskland ville de true Die Grünen og FDPs posisjon som store vippepartier i Forbundsdagen og det virket en periode som om nettopp Piratpartiet kunne havne i en posisjon der de ville avgjøre hvem som skulle styre Tyskland etter høstens valg.

Men slik gikk det ikke Ved valget kollapset Piratpartiet helt og fikk bare 2,2 prosent av stemmene, langt under sperregrensen på 5 prosent. Hva var det egentlig som gikk galt? Det har det tidligere partimedlemmet Astrid Geisler skrevet om i den nye boken sin "Piratenbraut", en bok om de nokså kaotiske tilstandene i et parti som prøver å praktisere nye former for nettbasert medvirkning og partidemokrati, men som ikke får det helt til. I Vox Publica har Astrid Geisler skrevet artikkelen "Blant Pirater", en kort og leseverdig oppsummering av det hun skriver om i boken sin, oversatt til norsk av Olav Anders Øvrebø.

mandag 11. november 2013

Åslund vs Krugman

Via et godt tips på Facebook fant jeg frem til et interessant innlegg på Foreign Policys nettsted av professor Anders Åslund om "Paul Krugman's blind spot". Nobelprisvinner Paul Krugmans spalte i New York Times har sannsynligvis vært den viktigste fagøkonomiske analysen av både finanskrisen i USA og eurokrisen i Europa for mange som prøver å forstå det som skjer. Derfor er det  viktig og nyttig at det også kommer noen røster som er kritiske til Krugmans verdensbilde.

Og det må man i aller høyeste grad si at den svenske økonomiprofessoren Anders Åslund er. Han sier rett ut at han mener Krugman "just doesn't understand Europe", og skriver i artikkelen i Foreign Policy at:

"Krugman's most spectacular failure has been his prediction of the dissolution of the eurozone. As Niall Ferguson has noted, Krugman "wrote about the imminent break-up of the euro at least eleven times between April 2010 and July 2012." Well, that didn't happen. Not only did the eurozone remain intact but in 2009, Slovakia joined, as did Estonia in 2011; Latvia is set to join in January 2014. While anyone can make a mistake, Krugman's error was more profound, indicating a lack of understanding."

Åslund viser også til at det i de fem årene mellom oktober 2008 og september 2013 er slik at i hvert fall åtte regjeringer i EU-land har gjennomført en ansvarlig økonomisk snuoperasjon og likevel klart å bli gjenvalgt av velgerne. Det gjelder Finland, Sverige, Nederland, Estland, Tyskland, Polen Luxemburg og Latvia. Anders Åslund skriver at det heldigvis kan virke som ansvarlig økonomisk politikk lønner seg:

"Apparently, large budget deficits are not very popular with voters. In 2012, the average budget deficit of these eight countries was 1.6 percent of GDP to compare with 4.8 percent of the 19 countries, where the governments have been ousted. The voters seem to have got it right. The economies of the eight virtuous countries grew by 1.4 percent, while the economies of the 19 others contracted by 0.8 percent."

Nå kan man sikkert diskutere hva som er høne og hva som er egg i en slik valganalyse, men det er i hvert fall ikke opplagt at det å bruke penger man ikke har er nødvendig for å vinne velgernes tillit.

Anders Åslund er langt fra den eneste som hevder at Paul Krugman tar feil i sine analyser av både den amerikanske krisen og eurokrisen, Den mest spektakulære feiden har han hatt over flere år med den britiske historieprofessoren og bestselgende forfatteren Niall Ferguson. Fergusons siste serie med angrep på Krugman kom i Huffington Post i september og oktober i serien "Krugtron the invincible part 1", "Krugtron the invincible part 2" og "Krugtron the invincible part 3". Tidligere har Krugman gått til kraftige motangrep på Ferguson, men i denne runden har han valgt å svare med "Don't feed the trolls" på bloggen sin. Det blir spennende å se hvor lenge Krugman klarer å holde akkurat det løftet.

fredag 8. november 2013

Skattelette, forskning og digitalisering

Flere av av kommentatorene virker litt forbauset over at statsbudsjettet som ble lagt frem fredag har en så tydelig profil. Det har vært usedvanlig kort tid til å jobbe med forslagene, men når man har en god regjeringsplattform i ryggen som beskriver en kursendring og som også inneholder mange konkrete tiltak, er det mulig å få til mye bra på kort tid.

Jeg vil særlig fremheve endringene på tre viktige områder. For det første er det noen viktige og ganske store skattelettelser i budsjettet. Arveavgiften er fjernet, formuesskatten er redusert og inntektsskatten på personinntekt er satt ned. Dette er en skattepolitikk som gjør det mer lønnsomt å arbeide og som fremmer vekst i næringslivet.

Det andre jeg vil fremheve er satsingen på forskning. Her er det særlig den næringsrettede forskningen som får et løft, med en utvidelse av SkatteFunn som tilsvarer 160 millioner kroner, en vekst i brukerstyrt forsking på 80 millioner, 50 nye nærings-ph.d stillinger, etableringen av en  ny offentlig sektor-ph.d., 20 millioner til tiltak som stimulerer til økt deltagelse av forskningsinstitutter i EU-programmer og økt satsing på programmene for petroleumsforskning, marin forskning, ikt, bio- og nanoteknologi. Det er heller ikke slik at bare den næringsrettet forskningen får mer ressurser. Den resultatbaserte finansieringen av forskning ved universiteter og høyskoler økes også med 100 millioner kroner. Totalt vil det bli brukt rekordhøye 27,7 millarder kroner på forskning i 2014, i tillegg til effekten av SkatteFunn på 1,8 milliarder.

Det tredje fremtidsrettede satsingsområdet jeg vil trekke frem er digitalisering. Her har mitt departement hovedansvaret for flere nye satsinger i dette budsjettet. Det handler blant annet om 24 millioner kroner for å fremskynde overgangen til elektronisk tinglysning slik at tidkrevende manuelle prosesser kan erstattes av digitale og selvbetjente løsninger. I pressemeldingen fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet står det:

"- Hver virkedag blir det kjørt lastebiler med tinglysningspapirer til Kartverket på Hønefoss og avdelingskontoret i Ullensvang – i snitt 5000 dokumenter daglig. Kartverket foretar årlig 1,2 millioner registreringer i tinglysning av fast eiendom og 265.000 tinglysninger av borettsandeler. Dette tilsvarer 16 millioner papirark i året – eller 21 kasser med post hver dag. Ved å gjøre e-tinglysning til en del av prosessen hos eiendomsmeglere, banker og advokater ved boligkjøp, vil hele boligkjøpsprosessen bli enklere og mer effektiv, sier statsråden."

På tilsvarende måte skal prosessen med lånesøknader i Husbanken digitaliseres. Her handler det om å digitalisere søknadsprosessen for bostøtte og startlån, noe som vil gi kommunene en årlig besparelse på omkring 60 millioner kroner. Noen gode oversikter over muligheter og strategier for digitalisering innenfor ulike offentlige tjenester og offentlig forvaltning finnes i DIFIs rapport fra 2011 om Digitalt førstevalg - Status for elektroniske tjenester i staten og Digitalt førstevalg - en kartlegging av hindringer og muligheter. Det har naturligvis skjedd en utvikling etter dette også, men det er oversiktlige dokumenter.

Når man i tillegg tar med at ressursinnsatsen vris over til satsing på veier (blant annet 780 millioner til fylkesveier i distriktene), 50 millioner til modernisering av utstyret ved ingeniørutdanningene og over 300 millioner til etter- og videreutdanning av lærere, må man si at dette er blitt et veldig bra statsbudsjett for kunnskapssamfunnet.

torsdag 7. november 2013

Malcolm Gladwell: David and Goliath

For en stund siden blogget jeg om et foredrag Malcolm Gladwell hadde hos TED om hvorfor det egentlig var helt opplagt at gjetergutten David måtte vinne over kjempen Goliat. Denne fortellingen er også inngangen på Gladwells nye bok som har fått undertittelen "Underdogs, misfits and the art of battling giants", et ganske spennende tema i en verden der det er mange som på ulike måter prøver seg mot overmakten.

Forventningene er høye når man går løs på en ny bok av Gladwell. Hans forrige bok "Outliers - the story of success", som blant annet handler om hvordan tilfeldige forskjeller (som når på året du er født) kan føre til noen rammevilkår som gir systematiske ulikheter i prestasjoner, er en av de beste jeg noen gang har lest (jeg blogget om den her). Gladwell har har også skrevet spennende og tankevekkende bøker som "The tipping point" og "Blink" tidligere. Men selv om "David & Goliath" tidvis også er en meget god bok, er den dessverre for ujevn til å være noen ny "Outliers"

Malcolm Gladwells spesialitet er det kontraintuitive. Det å lage en regel ut av noe som virker tilfeldig eller direkte ulogisk. Og som fortelling betraktet er "David & Goliath" bra. Gladwell skriver svært godt og noen av fortellingene om denne bokens hovedtema: hvordan tilsynelatende store ulemper blir til fordeler, er tidvis godt analysert. Jeg likte særlig beskrivelsen av taktikken den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen brukte da den flyttet seg til Birmingham, Alabama tidlig på 60-tallet og fortellingen om hvorfor "The Blitz" i London under 2. verdenskrig styrket moralen i stedet for å føre til panikk i befolkningen.

Langt dårligere begrunnet empirisk er beskrivelsene av hvordan dyslektikere og personer som har mistet en av foreldrene sine i barndommen er sterkt overrepresentert blant svært suksessrike entrepreører. Han er heller ikke helt overbevisende i et langt kapittel om universitetsutdanning der han prøver å sannsynliggjøre at det for en over middels talentfull student er mye bedre å være en god student på et middels godt universitet enn å være en student under middels på et eliteuniversitet (It is better to be a big fish in a little pond than a small fish in å big pond).

Selve problemstillingen her er veldig interessant, og slik er det også med temaene i flere andre kapitler i boken, men Gladwells begrunnelser for å komme fram til konklusjonene han gjør er dessverre ikke alltid like krystallklare. Noen ganger tenker jeg at det kanskje er slik at en god teori ikke skal ødelegges av fakta. Men som sagt er problemstillingene gode og fortellingene spennende, slik at boken er verdt å lese selv om den er ujevn. De som allerede har lest "Outliers" bør vudere om de vil ha mer og prøve seg på denne. De som ennå ikke har lest "Outliers" bør definitivt lese den først og heller vente litt med "David and Goliath", som dessverre er en langt mindre nødvendig bok.

mandag 4. november 2013

Verdien av åpne offentlige data

McKinsey om open data
The Economists nettsted følger i dag opp toppmøtet i Open Government Partnership i London i forrige uke med en artikkel om den økonomiske gevinsten av å tilgjengeliggjøre offentlige data. De skriver:

"The opening bell for open data has been rung. Over the past week, a ganglion of groups has unveiled initiatives in support of freely accessible, public sector information. Together, it suggest that the open data movement has finally come of age. The most prominent activity was a high-level meeting in London last weekend of the Open Government Partnership, some 62 countries that ascribe to open practices."

Artikkelen nevner flere ulike konkrete initiativer som er lansert den siste tiden, blant annet Publish What You Fund (PWYF) sin indeks over åpenhet om bistandbevilgninger hos ulike giverland og organisasjoner, den såkalte Aid Transparency Index 2013. Denne indeksen er et godt eksempel på hvordan man kan visualisere ulike rangeringer og sammenligninger gjennom bruk av åpene offentlige data.

Artikkelen nevner også en helt ny rapport fra McKinsey Global Institute som forsøker å sette en øknonomisk verdi på tilgjengeliggjøring og deling av offentlige data. Hele rapporten er her i en nedlastbar pdf-versjon på 110 sider. Rapporten anslår den økonomiske verdien av å tilgjengeliggjøre data innenfor syv sektorer til å være mellom 3000 og 5400 milliarder dollar globalt, et enormt beløp. I det innledende sammendraget til rapporten skriver de:

"This research focuses on quantifying the potential value of using open data in seven “domains” of the global economy: education, transportation, consumer products, electricity, oil and gas, health care, and consumer finance. We identify the “levers” through which open data can create economic value and also explore the barriers to adoption and “enablers” for capturing value by making data more open. Based on this analysis, we estimate that open data have the potential to enable more than $3 trillion in additional value annually across these domains.(...) Value can arise in a number of ways, including equipping workers with the skills to raise productivity, allowing marketers to micro-segment populations more successfully, and boosting performance across segments by sharing benchmarks, market data, and best practice information. Consumers stand to gain by saving money through greater price transparency and using more information to make decisions."

Rapporten dykker ned i de syv sektorene og identifiserer ulike måter innenfor hver sektor som egner seg spesielt for innovativ bruk av åpne data, og prøver å estimere den økonomisk gevinsten som kan hentes ut på denne måten . Man må sannsynligvis ikke legge alt for stor vekt på det nøyaktige tallet, det er uansett veldig høyt. Det holder i massevis å konstatere at det er et veldig stort urealisert gevinstpotensiale innenfor mange sektorer dersom vi legger til rette for å bruke data som allerede finnes, men som det kan være vanskelig å få tak i for de gründerne og innovatørener som trengs for å lage de nye tjenestene som skaper verdier ut av dataene.

søndag 3. november 2013

Stabæk til tippeligaen igjen

Stabæk har hatt noen ganske tøffe år, både sportslig og økonomisk, etter de tre store medaljeårene 2007-2009. Men oppholdet i Adeccoligaen etter nedrykket i fjor ble heldigvis av det korte slaget. 1-1 i dag hjemme på Nadderud mot topplaget Bodø Glimt ga nok poeng til direkte opprykk. Stabæks nye og unge mannskap har overrasket positivt hele sesongen, og det var helt elektrisk på tribunen på slutten av kampen da det ble klart at dette ville gå bra.

Mens Stabæks fotballkvinner stadig vinner nye gull (cupvinner både i fjor og året før, seriemester i år og cupfinalist i år) har herrelaget hatt en ordentlig berg og dalbane. Det kan være på sin plass med litt personlig rekapitulering på en stor dag som dette:

Min historie med Stabæk begynte da jeg flyttet til Riiser Larsens vei på nedre Stabekk i 1990. Det var akkurat da Stabæk hadde begynt sin legendariske reise opp gjennom ligasystemet, De rykket opp fra fjerde til tredje nivå i 1990, opp fra tredje nivå i 1993 og opp fra nest øverste nivå til eliteserien i 1994 etter en dramatisk sesongavslutning. Jeg kan ikke akkurat skryte på meg å ha sett alle hjemmekampene, akkurat det har gått litt i bølger, men den første aktive tilskuerperioden min var da Stabæk kom opp  i eliteserien for første gang i 1995 og familien stod med barnevogn i den østlige svingen på flere kamper.

Høydepunktet i den perioden kom i 1998 med en sensasjonell cupfinaleseier mot Rosenborg (i den perioden vant Rosenborg alt) og bronse i serien. Og Stabæk holdt seg i topp fem i serien syv år på rad mellom 1997 og 2003 da de vant en ny bronse. Så kom det en brå slutt og laget rykket ned etter en dramatisk siste serierunde i 2004. Kanskje var det dette nedrykk som måtte til for å bli enda bedre. Gullalderen kom i hvert i årene etter opprykket med 5. plass i 2006, sølv i 2007, gull i 2008 og bronse i 2009.

Sensommeren 2009 kom også det europeiske høydepunktet til Stabæk med to runder med kvalifiseringskamper til Champions League mot Dinamo Tirana og FC København. To kamper som gikk for fulle hus på nyåpnede Telenor Arena, en kort sykkeltur fra der jeg bor. Det var virkelig stort, selv om det i den andre hjemmekampen dessverre bare manglet litt flaks på å gå hele veien. Men fra å ha hatt det mest spennende og fargerike fotballaget i hele norsk tippeliga var det allerede da klart at klubben hadde levd over evne og måtte selge unna alle de beste spillerne for å overleve økonomisk.

De fire siste årene har det ikke vært så mange oppturer, og jeg må innrømme at det har vært dårlig med kamper for min del etter at hjemmekampene etter 2011 ikke var en sykkeltur unna på Telenor Arena. Dit kommer nok ikke Stabæk på en stund, men det er i hvert fall godt å konstatere at Stabæk har alle muligheter etter å ha tatt steget opp i toppen igjen, Denne gangen er det tredje gangen de rykker opp. Etter opprykket i 1994 gikk det fire år før Stabæk ble cupmestere. Fra opprykket i 2005 gikk det bare tre år før Stabæk ble seriemestere. Basert på historiske erfaringer må det i hvert fall være lov å være optimist etter opprykket i 2013.

lørdag 2. november 2013

Open Government Partnership Summit

Fra onsdag kveld til fredag i forrige uke deltok jeg på årsmøtet i Open Government Partnership i London. Det er en møteplass som startet i 2011 med åtte grunnleggere, regjeringene i USA, UK, Brasil, Sør Afrika, Indonesia, Mexico, Fillippinene og Norge. I dag er det med regjeringer fra over 60 land, sammen med en rekke ulike organisasjoner fra sivilsamfunnet som er opptatt noen felles temaer. På nettsiden til OGP blir det overordnede målet beskrevet slik:

"The Open Government Partnership is a multilateral initiative that aims to secure concrete commitments from governments to promote transparency, empower citizens, fight corruption, and harness new technologies to strengthen governance."

Jeg må innrømme at det var med en viss skepsis jeg dro av gårde. Ikke hadde jeg hørt om dette initiativet før, og selv om det høres fint ut med en ny internasjonal møteplass for samarbeid mellom regjeringer og sivilsamfunn om åpenhet, kan det fort bli ren seminarvirksomhet uten uten noen praktiske konsekvenser. Og i verste fall kan kan nye møteplasser som dette komme i veien for allerede eksisterende og mer forpliktende avtaler og samarbeidsarenaer for å sikre åpenhet og bekjempe korrupsjon, som skjer i regi av OECD, FN, Europarådet og andre. En av de jeg snakket med hadde til og med et begrep for dette. Han kalte det "initiative inflation". Og er det noe næringslivserfaringen min har bidratt med så er det en skepsis til store møter med flotte intensjoner, men med uklare virkemidler.

Jeg ble derfor veldig positivt overrasket over den konkrete nytteverdien av å delta på Open Government Partnership, på flere områder. Jeg kan nevne tre helt konkrete ting: På en middag første kveld for delegasjonslederne havnet jeg tilfeldig ved siden av Georgias justisminister Tea Tulukiani. Rent bortsett fra en helt fascinerende leksjon i det landets nyere historie, fikk jeg et innblikk i hvor vanskelig det er å skape innsyn, åpenhet og forutsigbarhet i land som ikke har vår lange historie med stabile demokratiske institusjoner. Hvordan skifter man politisk ledelse uten å skifte ut embetsverk og dommere samtidig? Mange land holder på med å finne ut av dette akkurat nå. Det å  bygge en politisk kultur basert på tillit er krevende og tar gjerne litt tid. Det er i det hele tatt en ganske stor representasjon av øst-europeiske land i OGP, og det er veldig tydelig at de bruker dette samarbeidet aktivt for å støtte opp under institusjons- og demokratibyggingen på hjemmebane.. 

Det andre som var veldig positivt å se var møteplassene der land, både myndigheter og organisasjoner, delte gode erfaringer og lærte av hverandre. Norge representert ved DIFI og Riksarkivet hadde blant annet en sentral rolle på et seminar om Offentlig Elektronisk Postjournal, der vi fikk vist frem at vi ligger langt fremme både teknologisk, juridisk og rent praktisk når det gjelder å gi innsyn i offentlige dokumenter. Det var stor interesse for dette i mange andre land, ikke minst flere afrikanske land som tok ordet og stilte spørsmål. Og på andre områder er det naturligvis slik at vi har mye å lære av erfaringer som er gjort andre steder, ikke minst nye digitaliseringstiltak som forenkler ting for brukerne.

Men det tredje og aller mest positive på konferansen var David Camerons bidrag under åpningen. Selv om det var i hvert fall tre andre britiske ministere til stede under OGP Summit, valgte Cameron selv å holde en viktig tale der. Hele talen hans var meget god og man finner den her på Gov.uk. Den åpner med det store ideologiske bildet og beskriver hvorfor det er forskjell på Nord Korea og Sør Korea, på Zimbabwe og Sør Afrika og hvorfor båtene går fra Cuba til USA og ikke omvendt. Cameron slo fast at disse ulikhetene ikke skyldes geografi, klima eller religion, men kvaliteten på institusjonene og politisk og økonomisk åpenhet

"But the best way to ensure an economy delivers long term success for all its people is to have it overseen by political institutions in which everyone can share.Where governments are the servants of the people, not the masters where close tabs are kept on the powerful and where the powerful are forced to act in the interests of the people, not a narrow clique. This is why the transparency agenda is so important. In Britain we know this is true from our own history. We weren’t the world’s first industrial power just because of the coal and the iron ore beneath our soil. It was because we had secure property rights, relatively open and flexible markets for labour and capital and a system in which innovation, investment and enterprise could thrive. And – crucially - this was then all underpinned by relative political stability and the beginnings of a parliamentary democracy."

Den delen av David Camerons tale som alle husker best og som alle snakker om etterpå handlet om åpenhet om selskapseierskap i næringslivet. Både Norge og UK har stor grad av åpenhet om eierskap i aksjeselskaper, men det kan være en utfordring å vite hvem som er de egentlige eierne i andre typer selskaper. I mange land mangler denne åpenheten helt. Noe som igjen gjør det vanskelig å bekjempe korrupsjon og økonomisk kriminalitet fordi man ikke får innsyn i hvem som nyter godt av penger som blir overført. De som taper på dette er skattebetalerne, offentlig sektor og det store flertallet bedrifter som følger lover og regler. 

Derfor lanserte David Cameron et nytt initiativ for større åpenhet om "beneficial owneship", det vil si oversikt over hvem som er de virkelige rettighetshaverne i en næringsvirksomhet, og han har tenkt å gjøre dette registeret offentlig tilgjengelig for alle. Cameron sa:

"But this transparency needs to extend beyond the public sector – and into the private sector too. We need to know who really owns and controls our companies. Not just who owns them legally, but who really benefits financially from their existence. For too long a small minority have hidden their business dealings behind a complicated web of shell companies and this cloak of secrecy has fuelled all manners of questionable practice - and downright illegality. Illegality that is bad for the developing world – as corrupt regimes stash their money abroad under different identities. And illegality that is bad for Britain’s economy too – as people evade their taxes through untraceable trails of paperwork. Not only is this hugely unfair to the millions of hardworking people in Britain who pay their tax it’s also bad for business. 

To keep corporate taxes low, you’ve got to keep corporate taxes coming in. As I’ve put it, no tax base – no low tax case. So that’s why we need to shine a spotlight on who owns what and where money is really flowing. This summer at the G8 we committed to do just that – to establish a central register of company beneficial ownership. And today I’m delighted to announce that not only is that register going to go ahead - but that it’s also going to be open to the public."

I Storbritannia er reaksjonene på dette utspillet overveldende positive, også i næringslivsorganisasjonene som mener at åpenhet er et viktig konkurransefortrinn. The Economist kaller det "A bold move". Håpet er at flere land følger etter. For de som er interessert i å gå dypere inn i materien og se hvordan selskapsstrukturer har endret seg fra den åpne aksjeselskapsmodellen og til andre og mindre åpne selskapsformer, er en briefing i The Economist forrige uke om "The rise of distorportation" anbefalt lesing. Ganske komplisert stoff, men det er jo nettopp det som er grunnen til at større åpenhet er viktig.