mandag 31. juli 2017
Slutt for iPod
Mens iPodens vekst de første årene var eksplosiv, har nedgangen kommet gradvis. For tre år siden, høsten 2014, blogget jeg om at iPod Classic, den opprinnelige iPoden, ikke lenger ble solgt. Da var den oppgradert i seks generasjoner. Denne fornyelsen stoppet i 2007 og i 2014 manglet den fortsatt Wifi for å koble til iTunes og iCloud, men var avhengig av PC. Jeg skrev litt sentimentalt om disse spillerne som jeg har eid tre av og som kunne bruke til å ta med hele musikksamlingen på tur. Kontroll over egen musikksamling var viktig. Men nettskyen gjorde at også jeg klarte meg fint uten, viste det seg.
Selv om Apple kuttet ut iPod Classic fortsatt de å produsere de to andre rene musikkspillerne som gjennom 2000-tallet også bidro til å forvandle musikkindustrien. Det var iPod Nano, som har kommet i syv generasjon fra 2005 til 2012, og iPod Shuffle, som har kommet i fire generasjoner fra 2005. Nå selges det fortsatt noen iPod Touch, som ble introdusert i 2007, men det er ikke en iPod på samme måte fordi den ikke er en ren musikkspiller, men egentlig en nettilkoblet smarttelefon. En iPhone som bare mangler talefunksjonaliteten til en iPhone. Wire skriver:
"The iPod died slowly, then all at once. After nearly 16 years on the market, more than 400 million units sold, and one Cupertino company launched into the stratosphere on its back, Apple quietly pulled the iPod Nano and Shuffle out of its virtual stores today. The iPod Touch still lives on: In fact, Apple now offers the Touch with 32 gigs of storage starting at $199. But that's not a real iPod; it's an iPhone-lite. Today officially marks the end of Apple's era of standalone music players."
Når dette er interessant, sånn ut over av mange av oss har et forhold til disse musikkspillerne, er det fordi de har hatt en helt enorm betydning for å flytte en stor og viktig industri fra en fysisk innpakning og salg i butikk og over på nettet. Egentlig er det ikke snakk om å få fra analog til digital, for CD-er er også digitale, men om å ta konsekvensene av det digitale i hele verdikjeden. Men en av disse konsekvensene er at heller ikke fysisk lagring på en musikkspiller trengs når kombinasjonen av smarttelefon, nettsky og et abonnement er alt du trenger. Wired skriver:
"You could argue that the iPod killed the album, making playlists and Shuffle Mode the primary methods of listening. It definitely helped kill paid-for music, because who can afford to buy all 5,000 songs to fill their iPod? Eventually, the industry caught up, trading downloads for subscriptions (...). Music became so readily available that companies had to invent new ways to find it—Alexa works much faster than a clickwheel. That's the beautiful irony here: The music industry Apple helped create, dominated by streaming and algorithms and discovery, no longer has a place for the iPod."
lørdag 29. juli 2017
Lang musikk til lange feriedager (43)
Det finnes både Best of, Essential collection, Rest of the best, Very best, Ultimate collection og Platinum collection. Med de samme sangene, stort sett. Og i 2008 kom "Just Look Them Straight in the Eye and Say... Poguemahone", med hele 110 b-sider, alternative versjoner og rariteter, som jeg forlengst har skrytt av i denne spalten her på bloggen. Er det lenger mulig å klemme ut noe mer?
Svaret er heldigvis ja. "30 Years", med sine formidable 112 låter,er verdt å bruke litt tid på. Den er i utgangspunktet en fleralbumsamling med alle syv albumene The Pogues ga ut mens de holdt på mellom 1983 og 1996, også de to albumene som ble laget etter at Shane McGowan ble kastet ut av bandet fordi han ble stadig fullere og vanskeligere å jobbe med. Fansen har naturligvis hatt et ambivalent forhold til "rest-Pogues" og noen kommersiell suksess ble det ikke, men med et dårlig utgangspunkt ble det kanskje litt undervurdert. I hvert fall verdt å undersøke på nytt.
Men det er to andre ting som gjør at denne samlingen tilfører noe helt nytt. Den ene er at to av de syv albumene rett og slett er mikset helt på nytt. Det første albumet "Red Roses For Me" er strammet opp og det fjerde "Peace and Love" fra 1989 har fått en enda mer omfattende remiks. Begge led opprinnelig under en for utflytende og til dels litt grøtete produksjon der de individuelle instrumentene ikke kom klart frem. På "Peace and Love" mente mange at dette var gjort med vilje for å skjule Shane MacGowans snøvlete og tannløse vokal. Remiksen kan ikke fullt ut reparere det, men resultat er blitt annerledes og etter min mening bedre. Den andre grunnen er at de 22 siste sangene er et konsertopptak fra 1991, den korte tiden der Joe Strummer var vokalist i The Pogues.
Albumrekkefølgen er kronologisk. Allerede på debuten "Red Roses for me" så man The Pogues evne til å skrive egne låter som hørtes ut som tradisjonelle irske låter i høyere tempo. "Streams of Whiskey" og "Boys from County Hell" for eksempel. Aller best synes jeg The Pogues var på andrealbumet "Rum, Sodomy and the Lash", både i sangkvalitet og i energinivå. "Sick Bed of Cuchulainn", "Sally MacLennane" og "Pair of Brown Eyes" er blitt irske klassikere. Mens "Dirty Old Town" og "The Band Played Waltzing Matilda" er egentlig coverlåter, men som The Pogues gjorde til sine egne. "Dirty Old Town" handler for øvrig ikke om Irland i det hele tatt, men om Manchester.
Tredje album "If I Should Fall With Grace With God" ble den største kommersielle suksessen, blant annet fordi "Fairytale of New York" er med, men også bra sanger som "Thousands are Sailing" og "Lullaby of London". Og fortsatt skrev Shane MacGowan de fleste og beste låtene. Det endret seg brått med fjerdealbumet "Peace and Love" fra 1989 da de andre måte ta mye mer ansvar i en kaotisk tid for bandet. Albumet er dårligere enn de tre første, men på "London You're a Lady" viser MacGowan at han fortsatt kan. Mens andre høydepunkter, som "Young Ned On The Hill" og "Lorelei" er både skrevet og sunget av andre i bandet.
På femtealbumet "Hells Ditch" kunne det et øyeblikk se ut som samarbeidet var bedre igjen, og at de musikalsk beveget seg i litt vekk fra det keltiske, med litt latinske og asiatiske innslag. Joe Strummer var produsent. Og "Sunnyside of the Street", "Hells Ditch" og"Summer in Siam" er ok sanger. Men da de skulle ut på turne gikk det galt. MacGowan møtte aldri opp da han skulle og var ikke lenger med.
Så da sjette album "Waiting for Herb" kom i 1993 var det for det meste med Spider Stacy på vokal. Albumet inneholder UK topp 20-singelen "Tuesday Morning". Og rockeren "My Baby's Gone" er bra. Stort sett litt kjedelig ellers. Syvende og siste album som heter "Pogue Mahone" ble en liten musikalsk opptur, men en kommersiell nedtur. Litt synd, for sanger som "Living in a World Without Her", "Bright Lights" og "Anniversary" er bra. Og det er også en fin versjon av Bob Dylans "When the Ship Comes in"
Og så er det som sagt et viktig poeng å få med seg live-delen til slutt med Joe Strummer på vokal på flertallet av de 22 låtene. I tillegg til Pogues-låter er også noen klassiske Clash-sanger med, blant annet "London Calling", "I Fought the Law" og "Straight To Hell". Som live-album er det sikkert ting som kunne vært bedre. Men som historisk dokumentasjon av Joe Strummers deltagelse i The Pogues er dette helt unikt.
Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.
fredag 28. juli 2017
Lang musikk til lange feriedager (42)
Da det skulle lages soundtrack til filmen "Mannen som elsket Yngve" krevde Johnny Marr i følge VG en litt for høy pris for The Smiths "There is a light that never goes out", og den ble erstattet av "Just like Honey", åpningslåten på første albumet "Psychocandy". Men har man lest bøkene vet man jo at The Jesus and Mary Chain måtte få en helt sentral plass uansett.
Men hvor skal man begynne? Hva er inngangen når man vil finne ut mer om dette bråkete skotske gitarbandet, som helt åpenbart var glade i Velvet Underground, og som kombinerte Phil Spector-lyd og sukkersøt Beach Boys-surfepop med store doser fuzz og feedback? Noise-pop har noen kalt det. Det finnes en "Original Album Series"-samleboks med de fem første studioalbumene, men fordi jeg kjøpte Honey's Dead da den kom på 90-tallet (ja, jeg oppdaget JAMC alt for sent) og senere har hørt en del på debutalbumet "Psychocandy" er ikke en slik albumsamling ideelt. Heller ikke den enda enklere "21 Singles", som er en helt utmerket samleplate, men dårlig som oppdagelsesreise og dypdykk.
Svaret, for de som er forberedt på både støy og ujevnheter i jakten på musikalske pop-perler, er samlingen "The Power of Negative Thinking - B-sides and rarities", med hele 81 sanger. Da den kom i 2008 var den fordelt på fire CD-er. Sangene er i mer eller mindre kronologisk rekkefølge. Den er helt gjennomført på at ingen originale albumsanger er med her. Det som derimot er med er andre versjoner av de samme a-sidene og albumsangene, for eksempel akustiske versjoner, demoversjoner og annerledes produserte versjoner, som i en del tilfeller går at melodiene kommer bedre frem. Her er også flere glimrende coverlåter, som også viser en litt annen side av bandet enn albumene.
Hvis vi holder oss til CD-logikken, med fire CDer, er det slik at første del som er fra før og under Psychocandy-perioden omkring 1985, i tillegg til mange b-sider og en underlig cover av Syd Barrets "Vegetable Man", har fine alternative versjoner av "Just Like Honey", "Taste of Cindy", "Never Understand", "Some Candy Talking", "Cut Dead" og "You Trip Me Up". Og så er sangen "Psychocandy" som ikke ble med på albumet "Psychocandy" med her.
Andre del handler om perioden inn mot "Darklands"-albumet i 1987 og videre til "Automatic i 1989. Akkurat her er noe av det mest interessante coverlåtene og en del annet USA-inspirert. Som "Kill Surf City", to versjoner av "Surfin' USA", "Bo Diddley is Jesus", "Who Do You Love" og "My Girl". Men også bra egne ting som "Don't Ever Change" og "Sidewalking".
Tredje del tar det videre til og forbi "Honey's Dead". Her er det mindre demoer og alternative versjoner av de beste låtene, dessverre, men en del fullt hørbare b-sider og covere som Leonard Cohens "Tower of Song" og 13th Floor Elevators "Reverberation". Fjerde del tar det fra 1994 og videre. Også her må jeg vel medgi at dette er mest for de spesielt interesserte, men det er spennende ting også. Shane McGowans "Ghost of a Smile" for eksempel. Og "Easylife, Easylove" og "40 000K". Før det, i hvert fall som bonuslåter i iTunes-versjonen, avsluttes med en utmerket alternativ miks av "Reverence" fra 1992, den første sangen jeg hørte med bandet og like bra akustisk utgave av "Some Candy Talking".
Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.
torsdag 27. juli 2017
Sanger om ukedager (7): Torsdag
onsdag 26. juli 2017
Sanger om ukedager (6): Onsdag
For de som husker The Undertones og lurer på hvor de ble av, kan jeg fortelle at de ga ut plater mellom 1979 og 1983, og var blant de beste av veldig mange band med røtter i punk-epoken og ble bedre til å spille, og ble sjangermessig det man den gang kalte new wave, og i dag gjerne omtaler som post-punk. Men vokalisten med den særegne stemme, Feargal Sharkey, ville gjerne synge andre og roligere sanger, og The Undertones ble oppøst i 1983. Sharkey fortsatte som soloartist frem til 1991 med tre album, flere singler og brukbar suksess. Den store hitlåten hans ble"A Good Heart" i 1985, en av åttitallets større landeplager.
tirsdag 25. juli 2017
Stor nedgang i antall bostedsløse
Vi fikk rett før sommeren en interessant forskningsrapport fra by- og regionsforskningsinstituttet NIBR om antall bostedsløse i Norge. Dette er en svært viktig indikator på fattigdom og utenforskap i samfunnet. Rapporten heter "Bostedsløse i Norge 2016 - en kartlegging". Den viser at det ikke er riktig at problemet øker. Tvert imot har det, etter en jevnt økning frem til 2012, vært en kraftig nedgang i antall bostedsløse på 36 prosent de siste fire årene. På nettsiden til forskningsmagasinet til Høyskolen i Oslo og Akershus oppsummerer de funnene i den siste undersøkelsen slik:
"En fersk kartlegging gjennomført av By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved HiOA viser at antallet bostedsløse i Norge har gått ned 36 % de siste fire årene. Kartleggingen gjøres hvert fjerde år på vegne av Husbanken. Kartleggingen utgjør et øyeblikksbilde over antallet bostedsløse i Norge, som i uke 48 i 2016 omfattet 3 909 personer. Det tilsvarer 0,75 bostedsløse per 1 000 innbyggere. Personer som oppholder seg midlertidig i Norge, og er bostedsløse, er ikke inkludert i dette tallet. Ved den forrige kartleggingen, uke 48 i 2012, var tallet på bostedsløs 6 259, noe som da tilsvarte 1,26 per 1 000 innbyggere. – Det vil si at det har skjedd en nedgang som tilsvarer 36 prosent fra 2012 til 2016. Dette er den største reduksjonen i antall bostedsløse i Norge siden den første kartleggingen ble gjennomført i 1996, sier forsker og prosjektleder Evelyn Dyb ved NIBR."
Rapporten har ikke hatt som mål å forske seg frem til årsakene til nedgangen, men forfatterne velger likevel på slutten av rapporten å drøfte dette kort. De peker på at årsaken til nedgangen dels handler om en bred satsing over tid på boligsosialt arbeid gjennom Husbanken og de peker spesielt på strategien Bolig for velferd 2014-2020 som dagens regjering står bak. Det er fem departementer som samarbeider om strategien og den utmerker seg ved at forankring i kommunene er bedre og ved at tiltakene er mer målrettet mot dem som trenger dem. I slutten av rapporten skriver forskerne dette om innretningen på denne nye satsingen:
mandag 24. juli 2017
Sanger om ukedager (5): Mandag
I dag er irsk populærmusikk regelmessig på hitlistene og vi vet at Bob Geldorf og band som Undertones, U2, Pogues og Cranberries er en del av den nyere musikkhistorien. Det er lett å tenke at det alltid har vært slik. Men i 1979 var Live Aid fortsatt flere år inn i fremtiden og det var høyst uvanlig at rockeband fra Irland hadde internasjonal suksess. Thin Lizzy var et unntak og Boomtown Rats hadde hatt et par andre sanger høyt på UK-listen, men det spesielle med "I Don't Like Mondays" var at den ble en stor global hit og bidro nok på sin måte til at andre irske artister så at det er mulig.
lørdag 22. juli 2017
Lang musikk til lange feriedager (41)
At verden trengte noe annet enn grunge på den tiden er det liten tvil om. Suede var som andre engelske gitarband åpenbart inspirert av The Smiths, men var også mye mer inspirert av David Bowie og T-Rex enn av The Beatles. Om de var britpop var de i så fall britpopens glamrockere, fulle av angst, klaging, romantikk og pompøsitet. Til tider like ungdommelig sutrete og forurettet som Aftenpostens SiD-spalte, men gjennomført med høye stilkarakterer og noen veldig bra sanger, i hvert fall til å begynne med.
Hvor finner man så en god innføring til Suedes musikk? Det var lenge to samlinger der ingen av dem helt tilfredsstilte helheten. The Singles med 21 sanger som kom i 2003 er en bra utgivelse, men nettopp en samling av singlenes a-sider, noe som betød at mange av Suedes beste sanger, både albumlåter og b-sider, ikke ble med. Og Suede hadde faktisk så mange bra b-sider på singlene sine i starten at de allerede i 1997 ga ut dobbel-CDen "Sci-Fi Lullabies", en samling med bare b-sider og der sangene ikke hadde vært på noe album. Særlig den første CDen er utrolig bra, minst like god som de ordinære albumene, men her er problemet det motsatte: Når a-sidene mangler. er heller ikke dette god noen helhetlig innføring..
Men det finnes et bedre svar. I 2010 kom samlealbumet "The Best of Suede" som forener behovene. Den har 35 låter, litt i underkant av det jeg har som minimum i denne spalten med lang musikk, men den forsvarer sin plass fordi det ikke er noe svakt fyllstoff her, men bare sanger som er valgt ut fordi de er de beste. Samlingen kombinerer tre ting: Den samler hitlåter og andre singler. Den har i tillegg med de beste albumlåtene, slik en "best of"-samling skal gjøre, Det handler i Suedes tilfelle mest om de to første albumene. Og den har med det beste av b-sider og annet som ikke finnes på albumene, som i hovedsak er det beste fra "Sci-Fi Lullabies".
Sangene kommer ikke i kronologisk rekkefølge, men er organisert slik at første halvpart (den første CD-en i CD-utgaven) består av singlene. Dette er i hovedsak de samme singlene som på "The Singles", men latt være å ta med noen av de svakeste, noe som bare er en fordel. Blant de 18 som er med finner vi alle de tidlige høydepunktene som "Animal Nitrate", "So Young", "The Wild Ones" og "We are the Pigs", og den albumløse singelen "Stay Together". Her finner vi også singlene fra det tredje albumet Coming Up, da Suede hadde sin største kommersielle suksess og alle fem singlene fra albumet ble topp 10-plasserte på hitlistene i UK, "Beautiful Ones", "Trash", "Lazy", "Saturday Night" og "Filmstar" . Glam-pop som fortsatt er hørbart.
Men den andre halvparten av samlingen er enda mer interessant. Den består av resten, det vil si albumlåter og b-sider, som fortjener plass. De som har plukket låter har heldigvis vært kritiske og konsentrert seg om debutalbumet og ikke minst om det mørke andrealbumet "Dog Man Star" fra 1994 der nesten hele er med. Blant annet "Heroine", "This Hollywood Life" og den nesten ti minutter lange "The Asphalt World", der Bowie-inspirasjonen er veldig tydelig. Og så er det disse b-sidene. Den allerede nevnte albumløse singelen "Stay Together" hadde for eksempel to albumløse b-sider, som er minst like sterke "My Dark Star" og "The Living Dead". Og nevnes må også b-siden "Europe is our Playground", en stor personlig favoritt, som jeg også blogget om her.
Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.
fredag 21. juli 2017
Lang musikk til lange feriedager (40)
Da jeg skrev om Tracks trakk jeg særlig frem perioden 1979-80, da dobbeltalbumet "The River" ble utgitt, som en periode der det virket som om Springsteen hadde skrevet og bandet hadde spilt inn så mye bra ikke-utgitt musikk at han kunne laget flere like bra album med sanger som ble til overs.
Og det er nettopp dette som er temaet på samlingen "The Ties That Bind", med undertittelen "The River Collection". Den kom høsten 2015 og består av 52 låter, pluss et omfattende og spennende videomateriale som ikke er tema her. Alt på "The Ties That Bind" er fra Springsteens The River-periode, da noen kanskje mente at han var litt lite selvkritisk da han ga ut et ekspansivt dobbeltalbum, men der det har vist seg at han tvert imot holdt igjen og hadde veldig mye mer å komme med.
Det spennende og spesielle med "The Ties That Bind" er at den ikke er en rendyrket "outtakes"-plate, men at den samler all musikken fra denne perioden og grupperer den i tre deler. Og viser at The River kunne blitt minst et og kanskje flere helt andre album, kanskje minst like gode, og i hvert fall annerledes. Først kommer selve dobbeltalbumet The River akkurat slik det slik det ble gitt ut i 1980, men renset og remastret 35 år etter. Her er klassiske rockere og ballader. Hungry Heart, The River, Point Blank, Independence Day og Stolen Car. Blant annet.
Andre del er noe så uvanlig som et ferdig album som aldri ble utgitt. Det som senere ble dobbeltalbumet "The River" var først planlagt utgitt i 1979 som enkeltalbumet "The Ties That Bind". Sangene var spilt inn og rekkefølgen på de ti sangene var klar, men Springsteen var ikke fornøyd med helheten og begynte på nytt. Men her kan vi høre hvordan det ville blitt, et litt mørkere og mindre løssluppent album enn The River. Mange av sangene er akkurat de samme, men et par ble spilt inn i nye versjoner enn disse (Stolen Car og You Can Look) eller fikk ny tekst (The Ties That Bind). Aller mest interessante er to sanger som ikke ble med videre til dobbeltalbumet, "Be True" og "Loose Ends". Det er i hvert fall ikke fordi de ikke var bra nok. Den siste er en av Springsteens aller beste låter. Men den passet ikke inn.
Tredje del består av alle de andre sangene som ble spilt inn på denne tiden, men som ikke kom med på The River og heller ikke var tiltenkt den kortere versjonen. Her er det i alt 22 låter, to flere enn de som endte opp på The River til slutt, og flere kunne forsvart plassen der. Av de 22 låtene var som nevnt noen med på "Tracks", men 11 har aldri blitt utgitt før. Her finner vi for eksempel "Night Fire", "Roulette", "Restless Nights", "Where the bands are", "Dollhouse" og "From small tings (big things one day come)".
Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.
torsdag 20. juli 2017
Forvaltningsnivåer og flagg
Nå kan man si at tre nivåer er mye i et lite land som Norge, men det finnes land med enda flere nivåer. Spania for eksempel der de har fire forvaltningsnivåer, nasjonalstaten, et regionalt nivå med 17 "autonome" regioner, et nivå med 50 provinser og et kommunenivå med 8100 kommuner, som varierer mellom 3 millioner innbyggere og mindre enn 10 innbyggere i størrelse.
Men hvilke nivåer er det som betyr noe? Hva er viktigst for folk i det daglige? Her velger jeg å stole på flaggstengene vi går forbi hver dag når vi skal fra leiligheten og ned på stranden. Selve havneområdet vi da passerer, Puerto de Estepona, er i tillegg til å være båthavn og verksted også et område med restauranter, barer, cafeer og tjenesteleverandører av ulike slag, et knutepunkt med mange turister. Og fordi havnevesenet har et stort ansvar her er det kanskje ikke så rart at havnvesenets flagg er litt større enn de andre og på en litt høyere flaggstang. Det at havnevesen liker å ha litt større flagg tror jeg er vanlig verden over.
De øvrig fire flagene står på en rekke. Lengst til venstre ser vi det grønne og hvite flagget med kommunevåpenet til Estepona kommune, en kommune med 59 000 innbyggere. Nest lengst til venstre er det grønne og hvite flagget til den autonome regionen Andalusia, som med sine 8,4 millioner innbyggere er den største av de spanske regionene. Det neste flagget i rekken er naturligvis Spania flagg. Og like naturlig i denne delen av Europa er det at EU-flagget er med, på lik linje med de andre flaggene. EU-flagget ser man mange steder i denne delen av Europa og både Spania og Andalucia har mye å takke EU for, både når det gjelder investeringer, når det gjelder økte eksportmuligheter og når det gjelder tilgang til et europeisk arbeidsmarked.
Det finnes som nevnt også et forvaltningsnivå mellom region og kommune i form av 50 provinser. Andalusia består av åtte slike provinser, inkludert Sevilla, Cadiz, Cordoba, Granada og Malaga. Estapona er en del av provinsen Malaga som har 1,6 milloner innbyggere og 102 kommuner. Men det blå og hvite flagget til provinsen Malaga er ikke med i rekken av flagg. Uten å være en stor ekspert på spanske forvaltningsnivåer tror dette kan ha sammenheng med at provinsnivået med sine 50 provinser er en struktur som ble fastsatt i 1833 i en tid der staten trengte et administrativt nivå som kunne gjennomføre statlig politikk i hele landet. Pendelen har svingt i mer desentral retning, med et ønske, riktignok fremført med litt ulik styrke i ulike deler av Spania, om mer regional makt. Og regional makt er det regionene som står for. Med den spanske grunnloven fra 1978 fikk regionene en formell politisk posisjon og den regionale autonomien har gradvis økt etter det. Den har fått betydning for folk. Derfor er regionen Andalucia med i rekken av flagg, og kommunen, men ikke nivået imellom.
tirsdag 18. juli 2017
Presidenter og kjæledyr
Det er The Economist som har denne oversikten over alle presidentenes "first pets" i sin statistikkblogg. Det finnes til og med en samling tilhørende et Presidential Pet Museum som også holder oversikt over alle kjæledyrene som har vært i det hvite hus. Rekorden har Theodore Roosevelt, en ivrig friluftsmann, som hadde 50 dyr, inkludert en hyene og en svartbjørn. Calvin Coolidge hadde en flodhest, mens hans etterfølger Herbert Hoover hadde blant annet to alligatorer. Abraham Lincoln hadde to geiter, Nanny og Nanko.
Demokratiske presidenter har i gjennomsnitt hatt seks kjæledyr, republikanere har hatt ni. Donald Trump er en av de ytterst få presidentene i historien som ikke har dyr. Forrige gang var Andrew Johnson, han som fulgte etter Abraham Lincoln og gikk av i 1869, for nesten 150 år siden. Og spørsmålet må jo stilles: Er dette en grunn til at Donald Trump har fått så store problemer? Mangler han noen å snakke med? The Economist har et helt klart råd og skriver:
"Facing growing criticism for running a chaotic administration and for murky links between his campaign and election-meddling by Russia, the president could do with the companionship of a pet in a notoriously lonely job. For one thing, it would never leak secrets to the press (parrots notwithstanding). Harry Truman, the president from 1945-53, is often credited with saying “if you want a friend in Washington, get a dog”."
mandag 17. juli 2017
Gode oppskrifter på dårlig språk
Erkjennelsen gjør hun i den helt glitrende artikkelen "How I lost my 25-year battle against corporate claptrap". Ikke bare erkjenner hun nederlaget, men hun løfter også frem flere legendariske eksempler på fryktelig dårlig språk toppledere i noen av verdens største bedrifter. har brukt utad. Og i tillegg kommer hun med åtte oppskrifter, eller regler om man vil, man kan bruke for å skrive et så meningsløst, uforståelig og dårlig språk som mulig. Til skrekk og advarsel forhåpentligvis, men eksemplene hennes sier en del om den innsatsen som settes inn for å gjøre det som kan være enkelt og forståelig så uforståelig som mulig. Hun skriver:
I følge henne virker det som de som virkelig behersker dårlig språk følger åtte regler, og illustrerer med noen gode eksempler. Og de fungerer akkurat like godt på norsk som på engelsk. Oversatt til norsk blir vel første reglen noe slik som: "Bruk aldri et kort ord når det holder med et langt". Det samme gjelder naturligvis også setninger. Men som artikkelen også minner oss om er det også fullt mulig å si meningsløse ting med få ord. Mer om det senere.
Andre regel handler om bruk av eufemismer, eller såkalte "sminkeord" som egentlig skal mildne inntrykket av noe som gjennomføres, men som noen ganger brukes så feil at inntrykket blir enda mer negativt. Regel nummer tre lyder "Ikke bry deg om grammatikken du lærte på skolen". Den er beslektet med regel nummer seks som heter "ikke hold deg til ordene som finnes i ordboken", mens regel nummer fem lyder "hvis du produserer noe enkelt bør du markedsføre det på en slik måte at ingen forstår hva det er". Som når Nestlé kaller en flaske med vann en "affordable, portable lifestyle beverage".
Og så har jeg særlig sans for Lucy Kellaways regel nummer syv, som er omtrent slik: "Det kan aldri bli for mange metaforer og klisjeer i samme setning.", og har noen strålende eksempler på hvor galt det kan gå. Før hun avslutter med å kåre en bronsevinner, en sølvvinner og en gullvinner i konkurransen (i en næringslivsavis er man jo opptatt av konkurranse) om hennes evige favoritter når det gjelder næringslivs-bullshit. Vinneren er en kort epost Ciscos tidligere toppsjef John Chambers skrev til alle ansatte i selskapet, der hovedinnholdet var følgende setning:
"We’ll wake the world up and move the planet a little closer to the future."
Og så er det nok lurt av oss andre å ikke bli alt for kjepphøye når vi ler av disse eksemplene på språklig hjelpeløshet. Det er ikke bare i store internasjonale konserner man kan vinne på å ha et klart språk, men definitivt også i norsk næringsliv og i offentlige virksomheter. Noen ganger skyldes uklart språk en faglig arroganse der man bruker begreper mange ikke forstår. Noen ganger handler det om redsel for å være klar og tydelig. Utydelighet gir en form for beskyttelse. Og noen ganger tror jeg årsaken er manglende trening. Man har ikke jobbet nok med språket sitt. Og det fine er at alt dette er det mulig å gjøre noe med.
lørdag 15. juli 2017
Lang musikk til lange feriedager (39)
Når det gjelder dette siste lurer jeg faktisk på om strømming via abonnementer på Apple Music eller Spotify kan ha en positiv effekt på det å høre på album og enda større samlinger. Mens kjøp av musikkfiler på iTunes oppmuntret folk til å bare kjøpe sangene de visste de ønsket seg, gir abonnementsmodellen deg mulighet til å høre på lange, kanskje litt ujevne, og tidligere ganske dyre fleralmbumutgivelser i sin helhet, uten noen ekstra kostnad. Selv har jeg et abonnement på Apple Music og har brukt muligheten denne sommeren til å fylle opp med flere nye samlinger. Også enkelte ting jeg kanskje ikke tidligere hadde betalt 3-400 kroner for, rett og slett fordi jeg har for mye av innholdet fra før eller fordi jeg er usikker på om det er så uvjent at det ikke er verdt prisen.
Et eksempel på et stort samlealbum som er blitt lettere tilgjengelig på denne måten er dagens bidrag i spalten lang musikk til lange feriedager,. Den heter "Festen er ikke over...det er kake igjen", og ble utgitt av deLillos som en dobbel CD til 20-årsjubileet deres i 2005. 40 sanger i ukronologisk rekkefølge der seks av dem faktisk er nye sanger, mens en, den utmerkede "Svigermor", er hentet fra Lars Fredrik Beckstrøms album "Lykkes kalosjer" fra 1997. Og her er vi noe av med noe det fine med slike litt sammensatte samlinger. De gir folk som ikke kjenner bandet særlig godt mulighet til å få det store og samlede overblikket, i dette tilfellet over 20 års musikkproduksjon. Men abonnementsmodellen gir også de av oss som har en del tidlige album fra deLillos fra før mulighet til å fylle noen hull i samlingen.
Jeg hadde et veldig nært forhold til deLillos aller første album "Suser avgårde", som kom på slutten av 1986 og som ble et soundtrack til et ungt voksenliv i Oslo akkurat da, der man kunne alle tekstene utenat. Særlig "Suser av gårde alle mann", "Min beibi dro avsted", "Tøff i pyjamas" og "Full, men pen", som har de legendariske tekstlinjene om mulighetene som åpner seg når man flytter hjemmefra:
"Jeg kjenner en type som sitter alene / Og lurer på hvor det ble av / Alle de sprøe festene som han skulle ha / Når han flyttet hjemmefra / Ingen grunn til å gi opp nå / Bare fortsett og vent stå på / Festen er ikke over det er kake igjen."
Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.
fredag 14. juli 2017
Lang musikk til lange feriedager (38)
En berettiget kritikk av serien så langt er at den har vært svært tynn på norske artister. Det har faktisk bare vært et norsk bidrag, Jokke og Valentinernes samlealbum Prisen for popen, mens det for eksempel har vært tre svenske innslag. Det er jo ikke bærekraftig, så årets første bidrag i spalten er CC Cowboys glimrende "40 beste" fra høsten 2011. Tittelen på albumet er i grunnen helt selvforklarende, og dette er musikk som er lett å høre på, så den er perfekt til å komme raskt inn i feriemodus etter en hektisk jobbinnspurt.
Men litt ytterligere informasjon kan det jo være greit å komme med dersom det skulle være noen som ikke har hørt så mye på CC Cowboys før. Noe av det viktige å vite er at dette bandet, som hentet bandnavnet sitt fra en sang av svenske Imperiet, har eksistert i to sammensetninger. Første utgave var på 90-tallet da de ga ut fem album før de oppløste bandet etter å ha gitt ut samlealbumet "Ekko: CC Cowboys beste" i 1998, som er et av de mestselgende albumene i norgeshistorien. Så satt vokalist Magnus Grønneberg sammen et nytt CC Cowboys i 2003 med stort sett nye medlemmer. Og de holder på fortsatt og er i dag et av Norges mest populære live-band.
"40 beste" inneholder låter fra begge perioder, i ikke-kronologisk rekkefølge. Jeg liker aller best klassikerne fra den første perioden, med sine rockere og sine lett surrealistiske tekster. Kanskje litt blanding av deLillos og Raga Rockers. Da tenker jeg på låter som "Barnehjemmet Johnny Johnny", "Vill vakker og våt", "Damene i Domus", "Harry" og "Et skolebrød i storefri". Bare for å nevne noen. Det nye med dette samlealbumet sammenlignet med det forrige er sangene laget av versjon to av CC Cowboys frem til 2011, fra i alt fire album (Det har kommet enda et senere). I sin andre utgave er det blitt flere rolige låter, mer melankoli og mange sanger om "Bare du"- og "To hjerter og en sjel"-temaet, i ulike versjoner. Men det er jo bra det også, ikke minst til en rolig dag på badestranden.
Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.
torsdag 13. juli 2017
Britisk vs amerikansk engelsk
The Guardian skriver i dag i artikkelen "Do you want fries with that?" om en spennende forskningsrapport som har undersøkt forholdet mellom britisk engelsk og amerikansk engelsk over flere tiår, ved å analysere tekstene i 15 millioner bøker, men også ved å studere hvordan folk i ulike deler av verden skriver engelsk på twitter. Og konklusjonen er:
"The Fall of the Empire: The Americanization of English analyzed 15 million digitized books published between 1800 and 2010, as well as over 30 million geolocated tweets. The authors searched for differences in vocabulary (eggplant v aubergine, or liquor store v off-licence) as well as differences in spelling (estrogen v oestrogen, or travelling v traveling).
The findings varied by geography. In Madrid, Paris, Amsterdam, Berlin and other western European cities, American English has significant influence on vocabulary even though British English has historically been the norm. By contrast, in Commonwealth countries such as South Africa, Australia and New Zealand, sweets are preferred to candy."
onsdag 12. juli 2017
Elektrisitetsbalansen
Dette har også gjort at norsk politikk gjennom mange tiår har hatt energi som et sentralt omdreiningspunkt, der det særlig har handlet om å bygge ut mer elektrisitetsproduksjon slik at den voksende etterspørselen i industri og husholdninger ble dekket. Ingen ønsket å få ansvaret for "kraftmangel", med risiko for økte priser for forbrukerne og tapte muligheter i industrien. Spesielt da energimarkedet ble liberalisert tidlig på 90-tallet, med konkurranse mellom kraftselskapene om å selge strøm til sluttkundene, kom det mange advarsler om at dette ville bremse utbyggingen og kunne skape et underskudd på elektrisitet.
Hvordan har det så gått? Tallene som kom tidligere i år for kraftproduksjonen og forbruket i 2016 gir gode svar. Aldri har det vært produsert så mye elektrisk kraft i Norge som i 2016, i alt 149,5 TWh, Vannkraften er helt dominerende og utgjorde over 96 prosent av elektrisitetsproduksjonen. Siden bruttoforbruket av kraft var en god del lavere, 133 TWh, inkludert tap i linjenettet og bruk av pumpekraft, ble nettoeksporten av kraft til utlandet hele 16,5 TWh. Så ikke bare er vi selvforsynt med ren vannkraft i Norge, men vi bidrar også til renere energiforbruk i andre land.
Nå i juli kom det oppdaterte tall for 12-månedersperioden juni 2016 - mai 2017. Også der kan vi se at det er et stort elektristetsoverskudd. Det har riktignok vært litt mindre vått enn 12-månedersperioden før, men elektrisitetsproduksjonen var 145 TWh, hvorav 140 TWh kom fra vannkraft. Det som vokser jevnt er vindkraft, som i denne 12-månedersperioden er kommet opp i 2,3 TWh, mens varmekraftproduksjonen var 3,3 TWh.
Når det gjelder bruttoforbruket av elektristet var det falt litt til i underkant av 132 TWh. Av dette står den kraftkrevende industrien for et forbruk på 36 TWh, mens husholdninger, kontorbygg og annen alminnelig bruk av elektrisitet står for 78 TWh. Og så kan man jo merke seg over 7 TWh av elektrisiteten ble brukt til utvinning av råolje og naturgass. I sum ga dette et solid elektrisitetsoverskudd også i denne perioden, med en nettoeksport på 20,2 TWh og en nettoimport på 6,3 TWh.
tirsdag 11. juli 2017
Sanger om ukedager (4): Tirsdag
På YouTube finnes det flere konsertklipp fra 90- og 2000-tallet der Rolling Stones fremfører Ruby Tuesday, men spesielt lett å finne videoklipp av live-fremføringer av sangen fra den tiden den ble utgitt er det ikke. Men klippet over skal være fra et TV-show i 1967.
En liten kurioritet med "Ruby Tuesdays" hitlisteplasseringer er at den ble utgitt på samme singel som "Let's spend the night together", men den sangens underliggende budskap og radiostasjoner som ikke ville utfordre sine lyttere for mye, gjorde at den ikke ble spilt så mye på radion verken i USA eller i UK. I USA gjorde dette at de fikk hver sin listeoppføring på Billboard 100, med "Ruby Tuesday" som listetopp og "Let's spend the night together" på 50ende plass. I UK ble de to sangene de listet med en felles tredjepass.
mandag 10. juli 2017
Varmepumpe til oppvarming - og kjøling
En litt pussig ting i Norge er at det kan virke som mange tror at det å bruke varmepumpe til å varme opp en bolig er veldig miljøvennlig, mens det å skru varmepumpen i motsatt retning, og bruke den til å kjøle ned boligen på varme sommerdager, er sløsing med energi. Da kaller vi det "air conditioner", og det er noe de bruker i syden og i USA, men som ikke er bra, tror vi.
Sannheten er at varmepumpen er akkurat like energieffektiv i begge retninger, noe Teknisk Ukeblad forklarer i en annen utmerket artikkel med overskriften: "Derfor er det billig å kjøle boligen med varmepumpe". Det som betyr noe for energibruken er hvor stor temperaturforskjellen er mellom luften inne og luften ute. Og fordi det i Norge stort sett er langt mindre forskjell i antall grader på inne- og utetemperaturen på varme sommerdager enn på kalde vinterdager, vil en norsk varmepumpe bruke mye mer energi på oppvarming enn på nedkjøling.
"Det som betyr noe for energibruken, er hvor mye termisk energi som skal flyttes og hvor energieffektivt varmepumpa er i det temperaturområdet den skal jobbe med. Det første er som regel mye mindre om sommeren enn om vinteren. Da kan det være minus 10 grader ute og man vil ha 21 grader inne. Det er et temperaturdifferensial på 31 grader. Det er et stort varmeløft som moderne varmepumper klarer utmerket. Er det en smellvarm sommerdag, som kanskje kommer opp i 30 varmegrader her i landet, blir det raskt ubehagelig varmt for oss nordboere. Da kan varmepumpe by på komfort. Det er bare å sette den på de 21 gradene man foretrekker. Det er ingen motbakke for varmepumpa. Det er et temperaturdifferensial på skarve 9 grader, og det betyr at varmepumpa går på svært mye lavere belastning enn når den varmer opp luften om vinteren. Det holder gjerne med noen hundre watt. Og fordi behovet for boligkjøling her til lands, kanskje dessverre, er begrenset til noen få dager eller uker i året blir det ikke store strømregninger av det."
søndag 9. juli 2017
Sanger om ukedager (3): Søndag
fredag 7. juli 2017
Bortgjemte musikalske perler (69)
torsdag 6. juli 2017
Felles ressursregister i en nødsituasjon
BarentsWatch er et samarbeid der 10 departementer og 29 etater og forskningsvirksomheter samarbeider, med kystverket i Tromsø som vertsetat. På nettsiden beskrives samarbeidet slik:
"Gjennom BarentsWatch samarbeider offentlige etater og forskningsinstitusjoner om å samle, utvikle og dele kunnskap om kyst- og havområdene. Her skapes en arena for samarbeid, faglig utvikling og informasjonsdeling. Kjernevirksomheten er å utvikle infrastruktur, nettverk mellom etatene, samhandlingstjenester og informasjonstjenester. Ved å samordne informasjon og utvikle nye tjenester basert på kombinasjoner av data, skal BarentsWatch formidle et bedre faktagrunnlag og gi et bedre bilde av aktivitet og tilstand i våre hav- og kystområder."
onsdag 5. juli 2017
Kraftig nedgang i fraværet i skolen
Det overraskende gledelige er at fallet i fravær har blitt så veldig stort. Som jeg blogget om i desember da vi begynte å se effektene i noen fylker: Politikk virker. Og her er det slik at et enkelt politisk vedtatt tiltak, det å kreve at skoleelever som er friske skal være på skolen i skoletiden, har hatt en enda større effekt enn mange av oss hadde håpet. Pressemeldingen fra Kunnskapsdepartementet oppsummerer tallene slik:
"Fraværet i videregående skole har gått ned med 40 prosent for dager og 33 prosent for timer etter innføringen av fraværsgrensen i fjor høst. Det er også færre elever som slutter underveis i skoleåret - og færre som ikke får karakter i et eller flere fag."
Aftenposten har laget en gjennomgang av endringene brutt ned på fylker, og enkeltskoler. Og vi ser i tallene at fraværet er redusert mest blant de elevene som tar yrkesfag, der både fraværet og frafallet tidligere har vært høyest. I dagens pressemelding kommenterer Torbjørn Røe Isaksen dette:
"Fraværet har gått mest ned blant elever på yrkesfag. Her er fraværet halvert fra seks til tre dager. Fraværet er nå lavere blant elever på yrkesfag enn elever på studieforberedende. Mens det typiske fraværet på yrkesfag er tre dager og syv timer, er det typiske fraværet på studieforberedende tre dager og ni timer. – Det er interessant å se at fraværet har gått så mye ned på yrkesfag, hvor det tradisjonelt er flest elever som dropper ut. Det er for tidlig å si sikkert om fraværsgrensen vil påvirke frafallet i videregående skole på lengre sikt, men de foreløpige tallene er svært positive, understreker kunnskapsministeren."
tirsdag 4. juli 2017
Fornye, forenkle, forbedre og digitalisere
I min tredje spalte, som var på trykk i DN på papir fredag, valgte jeg å skrive om arbeidet som gjøres for å fornye, forenkle forbedre og digitalisere offentlig sektor. En kronikk som DN i papiravisen valgte å gi den helt utmerkede overskriften "Ikke spør om ting du allerede vet", mens den i nettversjonen for DNs digitale abonnenter heter "Disse fem digitale tiltakene bidrar til å forbedre norsk offentlige sektor". Jeg gjengir den her i tilfelle noen gikk glipp av den da en var på trykk i forrige uke:
Ikke spør om ting du allerede vet
Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har nettopp gjennomført sin store innbyggerundersøkelse. Den viser at befolkningen er ganske godt fornøyd med offentlig sektor i Norge, men særlig fornøyd med virksomhetene som har utviklet gode og brukervennlige innbyggertjenester, som Skatteetaten, Altinn og Lånekassen. De som fortsetter som før kan oppleve at tilfredsheten faller fordi folk forventer en offentlig sektor som gjør som samfunnet ellers og tilbyr tjenester på nett.
Det er flere viktige grunner til at stat og kommune må være ambisiøse når det gjelder digitalisering. Det handler om fornøyde innbyggere. Digitale selvbetjeningsløsninger der vi gjenbruker data og ikke spør om ting vi allerede vet, fjerner unødvendige tidstyver og gjøre det lettere å finne frem.
Det handler også om at digitalisering er bra for norsk økonomi fordi det gjør at vi kan flytte ressurser fra administrasjon til tjenester. Når offentlig sektors inntekter fra olje- og gassproduksjon faller ytterligere og offentlig sektors utgifter til helse og eldreomsorg øker når befolkningen blir eldre, vil vi trenge all den produktivitetsøkningen digitaliseringen kan gi oss.
Dessuten er en offentlig sektor som samhandler godt digitalt og er opptatt av rask og effektiv saksbehandling en god ressurs for næringslivet. Norge har et lønns- og kostnadsnivå som er en konkurranseulempe for mange. Hvis vi bruker digitale verktøy til å forenkle kan en effektiv offentlig sektor være et konkurransefortrinn.
- Vi er på topp i verden når det gjelder digital skattebetaling. I år har 3,9 millioner nordmenn, som har levert digital skattemelding, allerede fått sitt skatteoppgjør. Arbeidsgiveres innrapportering av inntekt, arbeidsforhold og skattetrekk ble tidligere gjort i fem ulike skjemaer til tre statlige etater. I 2015 fikk vi en felles A-melding med felles månedlig rapportering. Det er beregnet at dette sparer næringslivet for 600 millioner kroner.
- Samtykkebasert lånesøknad betyr at man via Altinn gir Skattetaten tillatelse til å sende informasjon om lønn og skatt til banken i stedet for å sende gamle lønnsslipper og skattemeldinger manuelt når du søker om boliglån.
- I april 2017 fikk vi elektronisk tinglysing i Norge. Overdragelse av eiendom kan skje helt digitalt og erstatter 1,5 millioner brev med 16 millioner papirark som måtte åpnes, sorteres og signeres manuelt i Kartverket. Beregnet samfunnsgevinst er 1,3 milliarder kroner, mest i privat sektor.
- Nav vant nylig en pris for sin nye løsning for digital sykefraværsoppfølging. Det er 3,8 millioner sykemeldinger i året. Løsningen frigjør tid som blant annet kan brukes på oppfølging av den enkelte sykmeldte slik at vedkommende kan komme raskere tilbake i arbeid.
- I stedet for at hver kommune har sine egne graveregler for bredbånd er det laget felles forenklede regler for gravearbeid. Næringslivet investerer årlig 11 milliarder kroner i telekom og bredbånd, så når leverandører antyder en 15–25 prosent kostnadsreduksjon blir det milliarder i besparelser.
mandag 3. juli 2017
Kunstig intelligens skaper nye jobber
MIT Sloan Management Review har en interessant artikkel på nettet om nettopp dette: "The jobs that artificial intelligence will create", som beskriver noen nye behov som må fylles av mennesker i helt nye yrker. Man vil for eksempel trenge "trenere" som lærer maskinene å forstå ting som er avgjørende i mellommenneskelig kommunikasjon, men som maskiner behersker ganske dårlig. For eksempel en"empatitrener" som kan lære bort noe om forståelse, medfølelse og humor. Om hvordan man forstår budskapet som ligger der "mellom linjene". Og en "worldview trainer" som kan lære opp maskiner til å forstå den kulturelle konteksten de skal løse oppgaver i. I jobbbeskrivelsen kan det for eksempel stå:
"Trains AI systems to develop a global perspective so that various cultural perspectives are considered when determining, for example, whether an algorithm is “fair.”"