John Elkington: Green Swans

I boken "Green Swans" av John Elkington blir vi introdusert for begreper som "grønne svaner" og "stygge andunger". Vi får en forklaring på hvor det ble av den "triple bunnlinjen. Og vi får en innføring i å koble strategier for det grønne skiftet med innovasjonstenking og omstillingsmodeller som har preget store og distruptive endringer på andre områder. 

Elkington har flere helter, men de har særlig etterlyser nøyer seg ikke med å bare være mot noe, de må også vite hva de ønsker og de bygger  forutsetningene og strategiene som gjør det mulig å kommer dit. Og du må forstå at det er næringslivet som er motoren i en grønn kapitalistisk transformasjon, men staten må lage gode rammebetingelser for omstilling, og ikke gå i veien. 

Sånn sett er "Green Swans" beslektet med helt ferske teknologi- og utviklingsoptimistiske bøker fra folk som tihører sentrum-venstre i USA som "Abundance" av de profilerte journalistene Ezra Klein og Derek Thomson, og "Why Nothing Works - Who Killed Progress―and How to Bring It Back" av Marc J. Dunkelman. De tar til orde for at alternativet til Trumps "Drill, baby, drill", må være "Build, baby, build". De bøkene har jeg ambisjoner om å komme tilbake til her på bloggensenere i sommer. 

Trippel bunnlinje

Jeg møtte John Elkington og noen av hans folk i miljøkonsulentselskapet SustainAbiltity da jeg jobbet i det daværende Statoil omkring 1999. Vi skulle lage årsrapport som reflekterte at vi var opptatt av en "trippel bunnlinje", det vil si økonomiske resultater, HMS-resultater og samfunnsmessig og sosialt fotavtrykk. Han var en stor størrelse i miløjbevegelsen, hadde tidligere skrevet bøker som "The Green Consumer Guide" men var etter hvert blitt ekspert på miljø og bærekraft i næringslivet. Kjent for å snakke med bedrifter og ikke bare om bedrifter, slik mange andre ekperter gjør, og hadde metoder og verktøy som kunne brukes i praksis, ikke bare til å rapportere, men også til å jobbe med forbedringer.

Elkingtons utgangspunkt var og er at omstillingen til mer grønne og bærekraftige forretningsmodeller skal skje innenfor rammen av en "grønn kapitalisme", og at næringslivet er en del av løsningen. Han tar æren for å ha funnet opp konseptet "Tripple bottom line" i 1994 og begrepet "People, planet, profits", et rammeverk som er blitt videreutviklet til ESG-rapporting og etter hvert en obligatorisk bærekraftsrapportering i EU som en del av regnskapspliktene, i hvert fall for de største bedriftene.

I denne boken skriver John Elkington også om at han ble desilusjonert underveis med både tempoet og dybden i omstillingen, og reagert på at den grønne omstillingen i mange virksomheter får mer karakter av prosjekter på siden av den egentlige virksomheten, en form for grønn veldedighet,  i stedet for en egentlig innovasjonsdrevet grønn transformasjon. I 2018 skrev han en artikkel i Harvard Business Review der han "tilbakekalte" den triple bunnlinjen" i artikklen "25 Years Ago I Coined the Phrase “Triple Bottom Line.” Here’s Why It’s Time to Rethink It". 

Grønne svaner

Det er dette behovet for redesign av systemene som skal gi oss den grønne transformasjonen som er tema i boken "Green Swans", med undertittelen "The Coming Boom in Regenerative Capitalism". Den beskriver behovet for et samspill mellom politiske og regulatoriske myndigheter, som må legge til rette for omstillingen, både endringer i den generelle næringspolitikken og gjennom store og dristige prosjekter, og den beskriver hvordan hovedrolleinnehaverne likevel må være markedsaktørene selv; bedrifter, finansinstitusjoner, bransjeaktører, leverandører og kunder.

Boken kom ut i 2020 og det kan være noe av forklaringen på at den er temmelig positiv i tonen når det gjelder utviktene til store grønne investeringer støttet av nasjonalstater. Dette var på den tiden Inflation Reduction Act (IRA) kom i USA og en tid er investeringer i selskaper som skulle satse på batterifabrikker, grønn hydrogen og offshore vind var høyere enn de to siste årene. Jeg tror likevel Elkington mener det samme nå om både behovet for og mulighetene for nye forretningsmodeller, teknologiens evne til å skape eksponentielle vekstmuligheter.

Boken er tar utgangspunkt i sorte svaner, disse uventede og destabiliserende negative hendelsene som treffer oss og gjør stor skade på kryss og tvers i samfunnet, som en finanskrise eller en pandemi. Han beksriver også "grå svaner", noe som han beskriver som hendelser vi egentlig bør kunne forutse, fordi dataene og informasjonen er der, men vi evner ikke alltid å reagere i tide. Og så har vi "grønne svaner", uventede positive muligheter, eller kombinasjoner av flere ting som skaper et nytt handlingsrom. Han definerer den som:

"A Green Swan is a profound market shift, generally catalyzed by som combination of Blask or Gray Swan challenges and changing paradigmes, values mid-sets, politics, policies, technologies, business models, and other key factors. A Green Swan delivers exponential progress in the form of economic, social and environmental wealth creation. At worst, it achieves this in two dimensions while holdning the third steady. There may be a period of adjustment, where one or more dimentions underperform, but the aim is an intergrated breakthrough in all three dimentions."

Stygge andunger 

John Elkington er som sagt innovativ når det gjelder begreper, og et annet begrep han lanserer i boken er "ugly ducklings", eller stygge andunger", om er merkelige og uventede fenomener vi ser, men vi ikke helt skjønner hva vil føre til. 

"An Ugly Duckling is an early-stage concept, mind-set, technology, or venture, with the potential to become either a Black Swan (often driven by "bad exponentials) or a Green Swan (driven by "good" exponentials). It's potential future evolution is very hard to detect early on, unless you know what you are looking for. Tomorrows breakthrough solutions often look seriously weird today."

Jeg synes det er på dette litt abstrakte og prinsippielle, men og litt lekne nivået, boken er best, og tilfører temaer det er verdt å utvikle videre. Hva er det for eksempel som må være i verktøykassen vår for å kunne oppdage både sorte og grønne svaner på et tidligere tidspunkt, og vite hvordan man skal hådtre dem? De delene av boken som handler om dette er gode, men dessverre er det for mye plass som blir brukt på Elkingtons beskrivelser av seg selv og sine møter og samtaler, og mer generelle råd og teorier, det har vært skrevet om mange ganger før. 

Rammeverk for innovasjon og transformasjon

Noe av det Elkington gjør godt, og han kunne latt boken være enda mer preget av, er å beskrive metoder og rammeverk for disruptive innovasjoner og store tranformassjoner som er kjennetegnet av at en dominerende måte å gjøre ting på blir byttet ut med noe annet. Her trekker han inn Thomas Kuhn og hans bok "The Structure of Scientific Revolutions" fra 1962 som argumentere for at utviklingen av vitenskapene ikke er preget av en lineær utvikling, men av "paradigneskifter" der det etter vitenskapelige revolusjoner bygges nye felles virkelighetsoppfatninger, eller paradigmer.

Hvordan jobber man med fremtiden og med strategier, veikart, bygging av felles virkelighetsoppfatning og ledelse i en virksomhet er erkjenner at den må endre seg helt grunnleggende? Hvordan ser verktøykassen ut når man skal transformere fra et dominerende, men ikke-oppretholdbart paradigme, og til et fremvoksende og langsiktig bærekraftig system? Hva er verktøykassen man kan bruke til denne type arbeid?

Her er det interessant å se at beskrivelser av metoder og verktøy har mye felles med det en tjenestedesign- og systemdesignvirksomhet bruker i sitt arbeid sammen med kunder når man skal forholde seg til en usikker fremtid. Elkington trekker særlig frem Three Horizons-rammeverket som gir muligheter for å spekulere og dypdykke i tre dimensjoner: For det første det som går nedover fordi det ikke er opprettholdbart på lengre sikt og må erstattes med noen annet. Er den noe der vi ønsker å behode? For det andre det som er den ønskede fremtiden på lengre sikt, Hva kjennetegner den, og ser vi noen lommer av den i dag?. Og for det tredje så er det den turbulente overgangsperioden som kan brukes på å holde fast og utsette, eller på å skape et større rom for endringene vi ønsker?

Elkington er innom noen eksempler og noen mer langsiktige visoner når det gjelder hva grønne svaner kan være, innenfor blant annet energisektoren og matproduksjon. Her trekker han frem vertikal produksjon av plantebasert mat og laboratiorieprodusert kjøtt. Som alternativ til at hele dyr deles opp i komponenter, så produseres komponentene mye billigere enkeltvis. Men i denne boken er det få eksempler og det hele er relativt anekdotisk, slik at vi ikke får noen større analyse av og innsikt i hva som må til av systemisk endring og redesign av dagens verdikjeder og økosystemerog for at denne type alternative produksjonsstystemer skal kunne lykkes. 

Nei, alt var ikke bedre før

Det er sannsynligvis ganske mange av oss som savner Hans Rosling, den svenske legen og professoren som spesialiserte seg på analyser og visualiseringer av data om hvordan det går i verden. Fordi kunnskap om hvordan det faktisk går er en mye bedre rettesnor enn både svartmaling og dommedagsscenarier, men også til fornektelse eller ubegrunnet teknologioptimisme.

Jeg så Hans Rosling live en gang, på NHOs årskonferanse for omkring 20 år siden, da han var i ferd med bli verdensstjerne og hadde noen enorme skjermer i begge endene av den digre konferansesalen som han løp imellom. Og hadde stige, en lang pekestokk og en enorm energi som han brukte til å spre et mye mer optimistisk budskap om helse, ernæring, barnedødelighet og befolkningsvekst enn vi var vant til å høre. 

Det går ikke stadig dårligere i verden, var budskapet, de fleste steder går det stadig bedre, og spesielt mange land som tidligere var svært fattige. Dataene ble samlet i database og visualiseringsverktøy utviklet av stiftelsen Gapminder og forklaringene på hvorfor det er slik, og hva det betyr, kom i bøker som "Factfullness - Ten Reasons We're Wrong About the World – and Why Things Are Better Than You Think", som ble utgitt i 2018, etter at Rosing døde året før, og ble en internasjonal bestselger.

Er det noen som tar denne verdifulle arven videre når det gjelder datagrunnlag, pedagogiske verktøy og fortellerevne som hjelper oss forstå hva som er viktig og hva som er mindre viktig, og hvordan et egentlig går i verden? Og som kanskje også er opptatt av den grønne bærekraften. Klimaendringer og bevaring av natur, for eksempel. Det virker som Roslings familie har tatt opp tråden når det gjelder Gapminder. 

Men en annen stigende stjerne når det gjelder denne type dataformidling er Hannah Ritchie (egen hjemmeside her), som er seniorforsker på Oxford Universitys Martin School der hun er tilknyttet the Oxford Martin Programme on Global Development. Men viktigst i denne sammenheng er at hun er sjefsforsker ved den enorge datadelingstjenesten Our World in Data, som har tatt mål av seg til å samle og dele alle disse datane om de viktigste utviklingstrekkene i verden:

"Poverty, disease, hunger, climate change, war, existential risks, and inequality: The world faces many great and terrifying problems. It is these large problems that our work at Our World in Data focuses on. Thanks to the work of thousands of researchers around the world who dedicate their lives to it, we often have a good understanding of how it is possible to make progress against the large problems we are facing. The world has the resources to do much better and reduce the suffering in the world."

Hannah Richie har også skrevet en god bok om dette som heter "Not the End of the World - How We Can Be the First Generation to Build a Sustainable Planet", som kom i januar i år. Den må jeg lese ferdig først, før jeg etter planen skal om den her på bloggen. Hun skriver også sammen med flere andre på bloggen "Sustainability by numbers"

Det er lett å være pessimist om dagen, både når det gjelder sikkerhetspolitikk, økonomi, demokratiets tilstand, tap av natur og klimaendringer. Men det betyr ikke at alt var bedre før eller at alt som er viktig har utviklet seg i negativ retning. Ja, på de aller fleste områder er det slik at ting er langt bedre i dag enn for både 200, 100 og 50 år siden. Og som Hannah Richies boktittel slår fast kan dagens bederasjon bli det første som gjør planeten bærekraftig.

Et eksempel på dette, ogs om man kan finne på Our World in Data, er en graf som viser utviklingen i barnedødelighet i ulike land. Jeg har klippet inn et skjerbilde derfra øverst i denne posten. Her er en lenke til kilden. Grafen viser barnedødelighet målt ved andelen barn i ulike land som dør før de fyller fem år, før og nå. I India og Kina døde 25-30 prosent av barne før de fylte fem år i 1950, i Norge 3,3 prosent. I dag ligger på ikke bare Kina, men også India under nivået Norge var på i 1950. Mens Kina og USA er på omtrent samme nivå i dag, omkring 0,6 prosent. 
 

NOU om bærekraftsrapportering

Fra regnskapsåret 2024 vil det være nye krav til bedrifter om rapportering av bærekraftsresultater. -planer og -aktiviteter. Regnskapsloven skal få et nytt kapittel om hva en bedrifts årsberetning må inneholde av redegjørelser,  data og informasjon og en revisor må attestere rapporteringen. Allerede i årsberetningen for regnskapsåret 2024 må noterte bedrifter og konserner med over 500 ansatte rapportere om bærekraft. I årene som kommer vil kravene utvides til å gjelde flere bedrifter.

Jeg skrev nylig på bloggen om hvordan Norge har forpliktet seg til ambisiøse klimamål for 2030 og 2050 og at store deler av denne oppfølgingen skjer gjennom felles mekanismer for klimakvoter i EU, som Norge er blitt en del av gjennom EØS-avtalen. Men det er ikke bare for nasjonale klimamål Norge er tilsluttet EUs felles poltikk. Ny lovgivning om bedrifters bærekraftsrapportering kommer også som en konsekvens av et nytt EU-direktiv, som Norge blir tilsluttet.

Og i juni i år kom det en offentlig utredning (NOU) som beskriver hva dette betyr i praksis for norske bedrifter fremover, og hvordan de nye EU-reglene skal innføres som en del av norsk lov. NOUen heter "Bærekraftsrapportering - Gjennomføring av direktivet om bærekraftsrapportering (GSRD)".Og kanskje er denne NOUen også et slags symbol på hvordan de grønne ambisjonene nå tas over av blårussen, av finansdirektører, regnskapsfolk og revisorer. Bærekraftsindikatorer og fremtidsutsikter i møte med strengere klima- og miljøkrav sidestilles med rapportering av finansiell informasjon som belyser økonomiske fremtidsutsikter. Og det er jo helt riktig. Dersom samfunnet og virksomhetene skal nå krevende klima- og miljømål må det bevege seg fra å være noe som er drevet frem av idealister og miljøvernere til å være en sentral del av det av det styrer og ledelser redegjør for i markedet. 

Utvalget som har levert denne NOUen er nedsatt av Finansdepartementet i 2015, Verdipapirlovutvalget. Det er omtrent så tørt og finansielt som det høres ut. De har levert 8 tidligere utredninger, men i 2021 fikk de som nytt mandat å utrede innføringen av EU-direktivet om bærekraftsrapportering. i norsk lov. De norske lovene det er snakk om er regnskapsloven, som vil få et helt nytt kapittel, revisorloven, verdipapirhandelloven, finanstilsynsloven, aksjeloven, allmennaksjeloven, finansforetaksloven, åpenhetsloven og noen flere lover. 

Hensikten er at bærekraftsresultater og -ambisjoner skal måles og redegjøres for, i de samme dokumentene og med krav til standardisering for å sikre åpenhet, sammenlignbarhet og etterrettelighet, på samme måte som annen vesentlig selskapsinformason. Og da handler det både om hvordan bedriftens virksomhet påvirker bærekraftsforhold, men også motsatt: Hvordan bærekraftsforhold. for eksempel ny lovgivning eller nye kostnader, endrer bedriftens fremtidige lønnsomhet og fremtidsutsikter. Utvalget beskriver det slik:

"For å kunne vurdere og sammenligne selskaper, trenger finansmarkedsaktører og andre interessenter både informasjon om hvilken påvirkning selskapers virksomhet har på bærekraftsforhold, og hvordan bærekraftsforhold påvirker selskapers mulighet til langsiktig verdiskapning. Rapporteringskrav som dekker begge disse perspektivene kalles gjerne rapporteringskrav etter prinsippet om dobbel vesentlighet. CSRD bygger på dette prinsippet. Mens eldre regler trakk et skille mellom finansiell og ikke-finansiell rapportering, erstattes begrepet ikke-finansiell rapportering med bærekraftsrapportering i CSRD. I fortalen til direktivet understrekes det at all informasjon må sees i sammenheng og at opplysninger om bærekraft også har økonomisk relevans."

Hva er det bedriftene så blir pålagt å rapportere, og som de første allerede fra regnskapsåret 2024, som begynner ganske snart. må ha inn i årsberetningen. Det er ganske mye. Sammendraget i NOU beskriver det slik (litt langt sitat, men det er dette rapporteringen vil handle om fremover):

"Bærekraftsrapporteringen skal være tydelig identifiserbar og plasseres i en egen del av årsberetningen. Utvalget foreslår også en ny definisjon av bærekraftsforhold. Kravene til innholdet i bærekraftsrapporteringen blir mer detaljerte. Den regnskapspliktige skal gi informasjon i årsberetningen som er nødvendig for å forstå foretakets innvirkning på bærekraftsforhold, og informasjon som er nødvendig for å forstå hvordan bærekraftsforhold påvirker foretakets utvikling, stilling og resultat. 

Overordnet skal det gis beskrivelser av: 

– foretakets forretningsmodell og strategi 

– foretakets egne tidsbestemte mål knyttet til bærekraftsforhold 

– rollen til foretakets styrende organer når det gjelder bærekraftsforhold og kompetanse for å ivareta denne rollen 

– foretakets retningslinjer knyttet til bærekraftsforhold 

– insentivordninger for medlemmer av styrende organer knyttet til bærekraftsforhold 

– aktsomhetsvurderinger knyttet til bærekraftsforhold 

– de viktigste risikoene for foretaket knyttet til bærekraftsforhold 

– indikatorer som er relevante for ovennevnte opplysninger. 

Beskrivelsen av forretningsmodell og strategi skal inkludere informasjon om både muligheter knyttet til bærekraftsforhold og motstandsdyktighet mot bærekraftsrisiko. Det skal også informeres om foretakets planer for å sikre at forretningsmodellen og strategien er forenlig med overgangen til en bærekraftig økonomi, med begrensning av global oppvarming til 1,5°C i tråd med Parisavtalen og målet om å oppnå klimanøytralitet innen 2050. Videre skal foretakene gi informasjon om hvordan forretningsmodellen og strategien tar hensyn til foretakets interessenter, innvirkningen foretaket har på bærekraftsforhold og hvordan strategien har blitt implementert når det gjelder bærekraftsforhold. 

Reglene legger opp til at foretakene bør inkludere kvalitative og kvantitative opplysninger, fremadrettete og retrospektive opplysninger, samt opplysninger som dekker korte, mellomlange og langsiktige tidshorisonter."

Det sies helt eksplisitt at rapporteringen bør inneholde både kvantitativ og kvalitativ informasjon, at det både skal rappores data om det som har vært, men også redegjøres for fremadrettede forhold, både på kort og lang sikt når det gjelder virksomhetens virksomhetens strategier, planer og forretningsmodeller, og hvor godt disse lar seg forene med konsekvensene av Pariavtalens klimakrav eller med andre myndighetskrav som kan slå inn, for eksempel den nye  konvensjonen om naturmangfold.

Mange bedrifter har gitt ut CSR-rapporter eller ESG-rapporter lenge, som en del av eller parallelt med årsrapporten, og burde være godt rigget for å håndtere de nye EU-rapporteringskravene. Men for mange er det dette sannsynligvis nytt og noe man ikke er så godt forberedt på å gjøre. Og kanskje en del av de som har laget miljørapporter eller CSR-rapporter tidligere må legge om måten man gjør det på. Det er jo ikke reklamebrosjyrer om klima og miljø som etterspørres i regnskapsloven. Revisorer skal godkjenne dette og de vil være opptatt av om informasjon og data bidrar til å belyse  og dokumentere bedriftens tilstand og fremtidsutsikter, og risikobildet er godt opplyst, på samme måte som økonomiske data skal opplyse om det økonomiske risikobildet.

Dette innebærer utvilsomt en ny kostnad for virksomhetene. Mange vil trenge hjelp til å sortere, prioritere og formulere på en slik måte at de oppfyller de nye rapporteringskravet. På den annen side vil investorer, kunder og myndigheter kunne ha stor nytte, også økonomisk, av å bli bedre opplyst. Derfor blir det viktig for virksomheten å spørre seg: Hva er det som er viktig og vesentlig å få frem av informasjon i en slik sammenheng? Hvordan redegjør man for fremtidsutsikter på kort, mellomlang og lang sikt? Hvor langt kan man gå i å beskrive pågående arbeid med å utforske nye strategier og forretningsmodeller? Det blir spennende å se hvordan dette blir gjort og hvordan arbeid med nye rapporteringskrav i realiteten blir arbeid med nødvendig omstilling og reposisjonering som må skje uansett i møte med nye rammebetingelser og omstillingsbehov.

Hvem er det så disse nye kravene skal gjelde  for, og når? Fra og med regnskapsåret 2024 (rapportering i 2025) innføres det for store foretak av allmenn interesse med flere enn 500 ansatte. Fra og med regnskapsåret 2025 for alle store foretak, både noterte og unoterte, Store foretak har en sammensatt definisjon, men en av dem er over 250 ansatte. Fra og med regnskapsåret 2026 gjelder det for små og mellomstore noterte foretak, men noen unntak. Her blir det også viktig at de norske kategoriene og fristene er de samme som i EU, bedrifter skal fungere på tvers av landegrenser, og at disse bærekraftsrapporeringskravene så langt som mulig følger de samme inndelingene som andre rapporeringskrav bedriftene er pålagt, slik at det ikke blir et unødvendig komplekst lappeteppe av ulike kategorier og krav.

3 utfordringer med debatten om statsbudsjettet

 Lillian Olsen, som er sjef i Halogen, og jeg, har skrevet et innlegg om Statsbudsjettet. Men ikke så mye om  selve innholdet i statsbudsjettet som om debatten om statsbudsjettet, som gjerne er mest opptatt av de kortsiktige effektene av enkelte store og små poster, eller noen ganger av hele budsjettet, men fortsatt kortsiktig.

Vi etterlyser en tilnærming til diskusjonen om statsbudsjettet er bra eller dårlig som handler mer om hvordan det bidrar til å løse de største langsiktige utfordringene vi står i: Hvordan vi øker velferdsordningenes bærekraft i møte med demografiendringene, hvordan vi styrker sikkerheten og beredskapen i en tid med flere og større sikkerhetstrusler, og også trusler i form av mer ekstremvær. Og hvordan sørger for å stå bedre rustet til å møte klima og naturmangfoldsutfordringer.

Ingen av disse utfordringene vil kunne løses med et statsbudsjett alene, selv om  det noen ganger høres sånn ut når man hører diskusjonen. Vi beskriver tre utfordringer vi ser med den dominerende debatten, der vi stort sett vet hva alle vil mene på forhånd, og skriver blant annet dette om den første utfordringen, at alt enten er veldig makro eller veldig mikro i perspektivet:

"Allerede i det øyeblikket nøkkeltallene presenteres litt i forkant av finansministerens finanstale, er samfunnsøkonomene på banen og kommenterer statsbudsjettets effekt på nasjonaløkonomien, budsjettimpulsen og oljepengebruken. De virkelig store tallene, og hvordan de vil påvirke renteutviklingen det neste halvåret. Og deretter braker det løs med kommentarer og pressemeldinger om helt andre ting, fra absolutt alle som har en aller annen utgiftspost i statsbudsjettet de ikke er fornøyd med. Ingenting er for lite, og alle vil ha mer av statens kake neste år.

Og felles for begge perspektiver er at de er temmelig kortsiktige og lite opptatt av å beskrive hvordan vi skal komme styrket ut av det neste tiåret. Det er ingenting galt med verken makro eller mikroperspektivet, eller hva som skal skje neste halvår, men som tidshorisont for å bygge mer innovasjonskultur, digitalisere mer og bedre eller håndtere demografi-utfordringer, klimaendringer og en ny sikkerhetspolitisk situasjon, blir det for kort. Tiltakene får mer karakter av symbolpolitikk enn av å ta behovet for systemendringer på alvor.

Så skriver vi om to utfordringer til: At alle, inkludert de fleste næringslivsorganisasjonene, høres ut som økte utgifter til deres formål på neste års budsjett er svaret, og at selv de statlige virkemiddelaktørene som skal bidra til mer innovasjon og nyskaping i bedriftene, høres ut som det er mer penger til dem selv som er det viktigste. At forskjellen på suksess eller fiasko for den videreutviklingen i landet er avhengig av deres bevilgning. Vi bør klare å se litt større på ting og være mer opptatt av resultater, og ikke bare av bevilgninger.

Hele innlegget vårt er publisert på nettsidene til Alltinget, en god formidler av nyheter om samfunn og politikk som også er opptatt av å være et sted der debattinnlegg publiseres, og et fint tilskudd til det norske mediemangfoldet i det siste, Her er lenken til hele innlegget,

Bedriftsledere i strekk

Sommerutgaven av The Economist er opptatt av hvordan politikkens og samfunnets forventninger til bedriftsledere er på vei opp. Ikke at bedriftsledere skal skape et høyere overskudd eller større vekst for bedriften og dens ansatte, men at disse konsernsjefene og administrerende direktørene skal ta ansvar for løse en rekke andre utfordringer i samfunnet. The Economist bedrifter det slik i sin lederartikkel:

"Chief executives have long had to be contortionists, balancing the needs of employees, suppliers and above all shareholders while staying within the limits set by governments. But the twisting and stretching is now more fiendish than ever. The world is becoming dangerous and disorderly as governments try to manipulate corporate behaviour. Global companies and their bosses find themselves being pulled in all directions."

Det er i lederartikkelen "The Overstretched CEO - How to run a business in a dangerous and disorderly world" at The Economist drøfter hvordan virksomhetenes øverste lederes hverdag  endres når verden både blir mer kompleks - og mer farlig, og hvordan omgivelsenes forventningene til hva bedriftene og lederne skal ta ansvar for er kraftig utvidet. De trekkes og strekkes i stadig nye retninger.

Så er det naturligvis slik at også bedrifter og bedriftsledere er en del av den verden vi lever i og ikke kan la være å ta ansvar for det de måtte påvirke, på godt og vondt. Jeg tror ikke det er mange i dag som vil hevde at bedrifter bare har et ansvar for å maksimere aksjonærverdiene, og ikke noe annet, slik Milton Friedman argumenterte for i 1970 i artikkelen "The Social Responsibility of Business Is to Increase Its Profits." . Men det er neppe så lurt å gå til motsatt ytterlighet og kreve at bedriftene skal ta ansvar for alt mulig annet enn å tjene penger heller. 

Det litt paradoksale i dagens mer komplekse situasjon er at mens politikere går stadig lengre inn i det som tidligere var næringslivets domene, og i økende grad ønsker å detaljregulere hvordan bedrifter skal drives, eventuelt konstruere statlige bedrifter som skal drive nærlingsliv i stedet for de privateide, så har man økende forventninger til hva bedriftene skal ta ansvar for av samfunnsmessige problemstillinger. Og mye av dets siste er lett å slutte selg til fordi det handler om miljøansvar, klimagassutslipp, nasjonal sikkerhet, sanksjoner mot land som bryter menneskerettigheter og mye annet viktig.

Poenget er at dette er et felt fullt av krevende balansekunst, og en risiko for å strekke seg så langt at man blir overstrukket. Man prøver for mye på en gang, og lykkes ikke med noen ting. Eller man går høyt på banen å erklærer at man skal ta en ledende rolle i både miljømessig og sosialt bærekraftsarbeid, slik Larry Fink i Blackrock har gjort, og opplever å bli hudflettet av USAs høyreside for å ha blitt woke, og av USAs venstreside for å ikke gjøre nok, og egentlig drive med "grønnvaking" og "spin". Da er det ikke rart at mange bedriftsledere velger en helt annen strategi: Å ligge så lavt man bare kan og håpe at man ikke blir oppdaget av noen av partene.

Kritisk om ESG-rapportering

Begrepet ESG-rapportering, som betyr environmental, social and governance, stammer vel fra tidlig på 2000-tallet, men røttene går i hvert fall tilbake til Brundtland-kommisjonen på 80-tallet og begrepet "trippel bunnlinje" (økonomi, miljø, samfunn) som de mest bærekraftsbevisste bedriftene var opptatt av å redegjøre for i sine årsrapporter allerede på den tiden. 

Selve tanken om at investorer, alt fra store institusjonelle investorer til privatpersoner, skal kunne gjøre informerte beslutninger om hvilke bedrifter de vil investere i basert på standardisert, sammenlignbar og dokumentert informasjon om hvor gode bedriftene er til å gjøre ting som bidrar til å skape en bedre verde, er glimrende, Da kan også ulike fond og ratingselskaper gjøre business ut av å hjelpe folk finne gode investeringsvalg slik at både hjelperne og kundene tjener penger på bærekraften. En vinn-vinn.vinn der altså.

- Men stopp litt, sier The Economist i sitt spesialbilag "A broken idea - ESG investing" i helgen som var. Det er ikke så enkelt som at ESG redder planeten. Til det er verktøykassen for sprikende, uoversiktlig og uferdig, og bidrar først og fremst til at noen fond kan ta høyere priser fra kundene sine, uten at selskapsporteføljene de investerer i er vesentlig annerledes enn i andre fond, mener The Economist. Og trekker blant annet frem S&Ps beslutning om å kaste Tesla ut av sin ESG-indeks, men samtidig beholde Exxon, som en god illustrasjon på hvor absurd det kan bli:

"In May S&P Dow Jones Indices kicked Tesla out of the ESG-version of its S&P 500 index, while keeping oil giants like ExxonMobil in. It noted the electric-vehicle maker’s contribution to promoting sustainable transport but gave it short shrift. Instead it penalised Tesla for workplace and governance issues. Elon Musk, Tesla’s boss, was not the only person to consider this absurd. Many detect too much toing and froing over complex ethical questions. Arms-makers, shunned by the ESG crowd before the war in Ukraine, are now bemused to find themselves being feted as defenders of democracy. John Gilligan, of Big Issue Invest, a $100m impact fund allied to a social enterprise for the homeless, sums up the subjectivity. “The idea of measuring ESG is like trying to find a measurement for your favourite child,” he says."

Selv er jeg en sterk tilhenger av tanken om å bruke markedsmekanismene i investormarkedet til beste for å oppnå miljømål og samfunnsmessige mål. Det er tross alt bedriftene og deres investorer, og ikke politikere, som tar risiko og utvikler nye og mer bærekraftige og innovative produkter, tjeneste og forretningsmodeller. Som må gjøre det som bringer verden videre. Men nettopp derfor er det viktig å ta kritikken fra The Economist på alvor og rette opp det som ikke fungerer, og i verste fall kan virke mot sin hensikt. 

The Economist peker på at det særlig er tre problemer: For det første er den virkelige verden full av målkonflikter. Å bygge vindturbiner på land kan for eksempel være bra for noen miljømål (ren energi), men negativt for andre (naturinngrep). Et selskap (som Tesla) kan være helt i front i verden på elektrifisering, men får kritikk for manglende åpenhet eller dårlig forhold til fagforeninger. Hvordan avgjør man om det et slikt selskap er bra eller dårlig i en indeks? Det er sannsynligvis bedre å vurdere og konfrontere målkonfliktene og ikke tro at alt kan besvares i et modellverktøy.

For det andre kan det lett oppstå forvirring når det er ulike indekser som samme ting på ulike måter, og noen ganger ulike ting på ulike måter, og bruker et batteri av ulike indikatorer. The Economist skriver:

"ESG has a measurement problem: the various scoring systems have gaping inconsistencies and are easily gamed. Credit ratings have a 99% correlation across rating agencies. By contrast, ESG ratings tally little more than half the time. Firms can improve their ESG score by selling assets to a different owner who keeps running them just as before. As investors become wiser to such flim-flam, they are growing more sceptical. This, coupled with turmoil in financial markets, is slowing the influx of money into sustainable funds. It is surely time, then, for a rethink. The first step is to unbundle those three letters: e, s and g. The more targets there are to hit, the less chance of bullseye-ing any of them."

For det tredje er det i følge The Economist slik at det ikke alltid er full ærlighet om sammenhengen mellom ESG-investeringer og økonomisk avkastning. Det er skapt et inntrykk av at det alltid lønner seg å invester grønt, etisk og sosialt. At avkastning økonomisk og det å redde kloden henger sammen. At de slemme og uetiske blir straffet. The Economists poeng er ikke at dette alltid er feil, men at det er veldig avhengig av hva man måler og når man måler. Og at det ikke alltid er så enkelt som at man kan få i både pose og sekk.

Men hva kan man så gjøre hvis dette egentlig er en godt konsept som har fått en for dårlig innretning, eller i hvert fall er ufullstendig, gjennomført? The Economist tar til orde for å forenkle, Ikke tro at alt kan løses på en gang og i samme modell, men bryte ting ned i standardiserte og mer sammenlignbare størrelser, - Measure less, but better, skriver de:

"To make ESG measurement more effective it must be streamlined. Standard-setters should not impose measurements to satisfy every interest group or asset manager’s pet social cause. Instead, they should try to ensure that non-financial disclosures are required only if they are material to an industry. Measures of more general relevance can be disclosed voluntarily, as they are via the Global Reporting Initiative. The asset-management industry should customise its offerings. It should make products better tailored to particular investor constituencies: climate funds for people who want to reduce carbon emissions, social funds for those interested in human capital; and governance funds for those worried about mismanagement. If it wants to sell products that put sustainability ahead of all other considerations, they should be marketed as “impact” funds, without reckless promises of high returns."

Donella H. Meadows: Thinking in Systems

Jeg har hatt for lite tid til å lese bøker. Kanskje det er mer korrekt å si at jeg tar meg for lite tid til å lese bøker. Men det fine med sommerferie på en badestrand er at det er helt perfekt i kombinasjon med både mange bøker på en Kindle og mye "lang musikk". Noe av musikken er allerede omtalt her på bloggen, men jeg må også innom noe av det jeg har brukt tid på å lese.

En veldig god anbefaling jeg fikk da jeg begynte i Halogen var å lese Donalla H. Meadows bok "Thinking in Systems" som en innføring i hvordan man beskriver, forklarer og forandrer, eller beskytter systemer. I miljøet der jeg jobber kan det noen ganger bryte ut interessante diskusjoner om det heter systemdesign, systemorientert design eller kanskje heller systeminnovasjon fordi det er nødt til å være tverrfaglighet i tilnærmingen, men det er ikke poenget i denne boken. 

Donella Meadows inngang til arbeidet med systemiske utfordringer var det vi i dag vil omtale som bærekraftsutfordringer, og spesielt store globale og regionale miljø- og ressursutfordringer. Hun var hovedforfatter av rapporten "Limits to Growth" skrevet for The Club of Rome i 1972 (sammen med blant annet Jørgen Randers) og jobbet senere mye å beskrive og forklare ulike problemstillinger der årsak og virkning ikke uten videre er kjent og det derfor ikke er noe enkelt tiltak som settes inn og ordne ting. Tiltaket kan i slike tilfeller virke helt mot sin hensikt, eller skape langt større problemer på andre områder enn det løser. 

Donella Meadows døde 59 år gammel i 2001 og etterlot seg et manus fra 1993 til en uutgitt bok om systemtenking og en del andre notater og artikler. Dette ble redigert av Diana Wright og utgitt som "Thinking in Systems" i 2008. Boken er en pedagogisk gjennomgang av hva som kjennetegner systemer, hva de består av, hva slags koblinger som det kan være mellom de ulike deler. Tidlig i boken definerer hun systemer slik:

"A system’ is an interconnected set of elements that is coherently organized in a way that achieves something. If you look at that definition closely for a minute, you can see that a system must consist of three kinds of things: elements, interconnections, and a function or purpose."

Når man så beskriver disse elementene i et system, og hvordan de er koblet sammen, kan man analysere fysiske strømmer, informasjonsstrømmer, hvordan feedback-mekanismer fungerer og kan være raske eller langsomme og hvordan lagre og buffere virker. Noen systemer er både motstandsdyktige og selvregulerende (resilient), slik at det kan være vanskelig å få til endringer.

Dette siste kan noen ganger være veldig bra (for eksempel at kroppen vår eller naturen klarer å reparere seg selv ytre sjokk), mens i andre sammenhenger, der selvregulerende systemer opprettholder noe vi ikke ønsker, for eksempel at mennesker faller utenfor, kan vi komme i skade for å tro at vi har satt i verk tiltak som løser problemet, men så faller alt tilbake der vi var før fordi de velmente tiltakene ikke endrer noe der det har betydning. Og noen ganger kan vi snakke om "systemfeil" der vi får ulike selvforsterkende effekter, for eksempel jevnt avtagende kvalitet for den ressursinnsatsen som settes inn.

Boken er helt utmerket for ikke-fagfolk fordi den bruker enkle og forståelige eksempler og bilder, for eksempel vannstrømmer inn og ut av et badekar, og temperaturregulering ved hjelp av termostat, som forklaringer på mer generelle mekanismer og interaksjoner i systemer. Hun har også noen veldig interessante drøftinger av hvordan systemtenking er et kraftfullt verktøy og hvorfor man ha en viss kritisk sans og bruke varsomhet når man bruker det. Det gjelder for eksempel makten som ligger i å definere hva som er innenfor og hva som ligger utenfor systemet man beskriver (det er alltid noe mer man kunne inkludert). 

Og så er hun veldig opptatt av at man må erkjenne at man ikke har full kontroll. Et komplekst system, enten det er økologisk, samfunnsøkonomisk eller demokratisk, kan i beste fall påvirkes gjennom å dytte på og flytte på enkelte punkter i systemet. Da handler det om å forstå hva man gjør, men ikke om å tro at man kan innføre en ny planøkonomi og få kontroll over alt. Erfaringene som ble gjort der man har prøvd seg på 5-årsplaner for hele samfunnet viste hvor galt det kan gå.

Siste del av boken handler om disse punktene i systemet man kan påvirke. Hva som er dumt å prøve å endre fordi det egentlig bommer på hva som er viktig, hva som er viktig, men omtrent umulig å få til og hvor det kan ha effekt å gjøre noe. Denne delen av boken, som er en slags nedtelling i det hun kaller "leverage points" finnes også som en egen artikkel på nett det kan være verdt å se på av og til, ikke minst hvis man er en beslutningstaker og er i en situasjon der man ønsker å sortere mellom hva som er symbolpolitikk og hva som handler om gjennomføringkraft. Leverage Points: Places to intervene in a system heter den artikkelen.

-----------

Det finnes også et nettsted: Donella Meadows Project - Academy for systems change som har flere artikler og lenker til relevant stoff. Både ting hun selv gjorde og skrev, men også fra folk som har fulgt opp i samme spor.

Systemdesign for bedre klimapolitikk

Denne bloggposten handler om hvordan store systemkart kan brukes til å visualisere, utforske, forstå og sette inn riktige tiltak i komplekse systemer. Med utgangspunkt i jakten på gode og effektive klimapolitiske tiltak i UK.

Men først et lite skritt tilbake. Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om at den britisk statsforvaltningen tar i bruk systemorienterte metoder og verktøy. Og hvordan  Government Office for Science har laget fire veiledningshefter om "Systems thinking for civil servants".

Men det finnes også annet interessant stoff om bruk av tjenestedesign og systemdesign for å løse komplekse problemer på den britiske regjeringens nettsider. Ikke minst bloggen til Policy Lab kan anbefales. Policy Lab er et slags tverrfaglig innovasjonsverksted med blant annet policyutviklere og designere. Det er organisatorisk tilknyttet Cabinet Office, et slags Statsministerens kontor hvis man skal tenke en norsk parallell, men mye større, og utgangspunktet for å ha Cabinet Office er styringen og koordineringen av en rekke tverrsektorielle statlige ansvarsområder, i tillegg til å støtte statsministeren og regjeringens løpende arbeid. Samt muligheten til å ta enkelte nye felles initiativer, eller som det står på nettsiden: ",,,we take the lead in certain critical policy areas."

Men her har de også funnet rom for ulike mer utforskende og innovative tiltak som The Behavioral Insights Team, populært kjent som "The Nudge unit", som jeg nå tror er spunnet ut av regjeringsapparatet, men også ulike andre initiativer rundt åpne innovasjonsprosesser, bruk og deling av data, forsøksvirksomhet, arbeid med brukerorientering osv. Og så har de som sagt Policy Lab, som beskriver sitt oppdrag slik:

"Policy Lab is bringing new policy tools and techniques to the UK Government. We are a creative space where policy teams can develop the knowledge and skills to develop policy in a more open, data-driven, digital and user-centred way. We make policy making more open."

Et godt eksempel på spredning av kunnskap om nye og bedre verktøy og teknikker for å løse store utfordringer er en beskrivelse på bloggen deres om hvordan det å lage systemkart som visualiserer store om komplekse systemer kan bidra til å både få oversikt og finne fornuftige strategier og tiltak for å utvikle klimapolitikk. En ganske annerledes innfallsvinkel enn å ta fatt i utfordringer sektor for sektor, legge det sammen og se om regnestykket går opp og målene blir nådd. 

Hva er det verdiøkende arbeid med slike systemkart kan bidra med i klimapolitikken? Policy Lab beskriver det på en god måte i en artikkel på bloggen:

"System maps show the different factors that make something happen. They reveal hidden complexity in a visual map. They are intended to be a tool to help people think systemically, and thus they support policymaking which addresses systemic issues.

Government policies aim to affect real world outcomes, for example reducing carbon emissions and increasing jobs. These outcomes sit in a wider system of root causes and effects. Systems mapping provides a way to identify the structural causes of a policy challenge as well as important additional benefits that may be achieved from a course of action.

From our collaboration on net zero and other work over the years, we have identified five ways of using system maps in policymaking:

1. Visualising a system of things that need to happen to achieve a policy goal
2. Identifying unintended consequences of a given policy, either positive additional benefits or negative externalities
3. Locating reinforcing loops and vicious circles in a policy area which could potentially cause a policy to succeed or fail
4. Revealing critical nodes in the system which may unlock multiple other benefits or may indicate where a system is stressed
5. Identifying gaps for new policies in a system"

Deretter beskriver artikkelen litt mer i detalj, med eksempler, hvordan man går fram og hvordan det ser ut når man jobber på denne måten med systemkart. 

En bærekraftig og innovativ offentlig sektor

Det kom sent, men godt, og samme dag som statsbudsjettet ble lagt fram. Et hefte som beskriver hva som er gjort for å forenkle,  fornye, forbedre - og digitalisere offentlig sektor de siste fire årene. Et tilsvarende hefte ble laget i forrige fireårsperiode også.

Her er en lenke til en omtale av begge heftene, der det også er lenker til selve heftene. Men de blir nok vanskeligere å finne til enn før, og tiden det ligger under aktuelle nyhetssaker blir nok svært kortvarig og vil bare vare i to dager, til en ny regjering tar over. 

Akkurat dette er helt naturlig og vanlig ved regjeringsskifter. Alle "gamle" gladsaker fra den gamle regjeringen fjernes fra hovedsidene og får en ny plassering som arkivstoff, selv om de nyheten i dette tilfellet bare vi være to dager gammel når den nå finner et nytt og mer diskret hjem på nettet.

I en varmere verden blir det økt etterspørsel etter kjøling

Den globale gjennomsnittstemperaturen øker og prognosene forteller oss at klimaet vil fortsette å bli varmere fremover, selv med kraftfulle tiltak for å redusere utslippene. Varmere vær øker etterspørselen etter aircondition i boliger og arbeidsplasser, slik at det er likevel er behagelig å oppholde seg flere steder enn på badestrendene i varme strøk.

Aircondition beslaglegger allerede i dag en stor del av verdens elektrisitet, omkring 10 prosent, men dette vil øke kraftig fremover i følge en det internasjonale energibyrået IEA. The Economist skriver om denne utviklingen i artikkelen "Demand for air conditioning is set to surge by 2050": Der slår de fast at:

"A report in 2018 by the International Energy Agency, a Paris-based energy think-tank, found that AC units and electric fans consumed nearly 10% of global electricity in 2016. Just 8% of the 2.8bn people living in the hottest parts of the world (places where the average daily temperature is higher than 25°C) owned AC units five years ago, but that proportion is expected to increase rapidly. Energy consumption by AC will rise too: the IEA expects it to triple by 2050. This will lead to increased emissions of carbon-dioxide and greenhouse gases such as hydrofluorocarbons, which are used as refrigerants in AC units and can leak into the atmosphere. The United Nations estimates that if hydrofluorocarbons are not phased out, they could cause temperatures to rise by up to an extra 0.4°C by 2100."

The Economist minner også om at kjøleteknologi ikke bare handler om utslipp, men også har par andre og mer samfunnsmessige effekter som kan prege store deler av verden i årene som kommer. Den ene handler om at hete skaper helseutfordringer og tar menneskeliv. Og i følge artikkelen er det så mange som 550 000 i året som kan dø i året i 2050 av helseproblemer knyttet til høye temperaturer, bare i India. 

Men så minner The Economist oss også om at den aller viktigste drivkraften for økt etterspørsel etter aircondition ikke klimaendringer, men at folk har fått bedre råd. Aircondition er dyrt og ikke noe man prioriterer før man har nådd et visst inntektsnivå. Og selv om levestandardsveksten har vært sterk i mange land, og mange er løftet ut av fattigdom, er det også slik at levestandardsveksten har vært ganske ujevnt fordelt i mange av verdens varmeste land. Derfor vil ulik tilgang til kjøling kunne være en ny kilde til økt ulikhet i mange land.

"Combining the model with forecasts of income levels and the climate over the next 30 years, they predicted that the percentage of households with air conditioning across the 16 countries would rise from an average of 35% in 2020 to 55% in 2050. The researchers forecast that rising incomes, not global warming, will account for 85% of the growth.

Finally, the paper analysed AC use by income groups in each of the 16 countries. In some countries, such as China, the gap in AC use between the richest and poorest households is projected to narrow as a larger number of low earners take home over $10,000 a year. But in countries such as Pakistan, Sierra Leone and South Africa, the gap in AC usage is predicted to widen. AC ownership is still rare in those countries. In Pakistan, for instance, 12% of the richest third of households and 0.6% of the poorest third currently have AC. By 2050 those shares are expected to rise to 38% and 5% respectively"

Klimagassutslippene går ned - igjen

Norske utslipp av klimagasser i 2019 var tre prosent lavere enn i 2018 til tross for god vekst i økonomien. Det viser SSBs helt nye oversikt over utslippene. Og utslippene kommer helt sikkert til å falle nå i 2020 også, et år med lavere aktivitet i transportsektoren og veldig lite flytrafikk.

Norske utslipp av klimagasser var på sitt høyeste i 2007 og har falt stort sett alle år siden. Nedgangen i utslipp har ikke uventet kommet i år med økonomisk nedgang, men har også skjedd i år med god økonomisk vekst, som i 2019. Det viser at det er fullt mulig å kombinere økonomisk vekst og velstandsvekst med stadig lavere utslipp. 

Det er også interessant å se hva som er de største kildene til klimagassutslipp, og hvordan disse har utviklet seg gjennom perioden fra 1990 da de første utslippsmålene kom. Den første tiden fra midten av 90-tallet og frem til i dag var det industrien som hadde nedgang, mens utslippene fra olje og gass og fra transportsektoren økte. Mens det de siste årene har vært nedgang i utslipp av klimagasser både i oljesektoren, industrien og transportsektoren, og det er særlig veitrafikken som har hatt stor nedgang. SSB skriver:

"Norske klimagassutslipp var i 2019 på det laveste nivået siden 1993. Utslippene har hatt en fallende trend siden toppåret 2007, til tross for økte utslipp fra olje- og gassutvinning og veitrafikk i perioden. Utslippene fra industrien var derimot 40 prosent lavere i 2019 enn i 1990, og det er dette som utgjør den største årsaken til at samlet utslipp av CO2-ekvivalenter går ned.

I Norge er olje- og gassutvinning, industri og bergverk og veitrafikk de største kildene til klimagassutslipp. Alle disse kildene hadde utslippsnedgang i 2019. Det største bidraget til nedgangen kom fra veitrafikk, som sank med 7 prosent. Årsakene til dette var reduksjon i salg av bensin og autodiesel kombinert med økt andel biodrivstoff i drivstoffblandingen i 2019. Innen luftfart og sjøfart ble klimagassutslippene redusert med henholdsvis 6 og 4 prosent. Nedgangen skyldes lavere forbruk av jetparafin og marine gassoljer. Utslippet innen olje- og gassutvinning gikk ned med 2 prosent og var et resultat av nedgang i produksjonen i 2019. Industri og bergverk reduserte utslippet med 1 prosent."

Befokningsveksten i verden flater ut. Men når snur det ned?

Verdens befolkning passerte 1 milliard omkring år 1800. 2 milliarder ble passert i 1927, tre milliarder i 1960, 4 milliarder i 1974,  milliarder i 1987 og 6 milliarder i 1999. Lavere barnedødelighet og bedre helse, men uten samme nedgang i fødselstall som i den vestlige verden, gjorde at vi lærte på skolen og leste i media at vi stod foran en befolkningseksplosjon som kunne få katastrofale konsekvenser.

Med en årlig global befolkningsvekst på 1960- og 70-tallet på opp mot 2 prosent, og godt over 1,5 prosent på 80-tallet, var dette en klassisk eksponentiell vekstkurve, med en ny fordobling mellom hvert 30. og hvert 40. år (fordoblingen fra 3 milliarder i 1960 til 6. milliarder i 1999 tok under 40 år). Med denne veksttakten ville det bli 12 milliarder mennesker før 2040, 24 milliarder før 2080 og 48 milliarder før 2120.

Slike tall forutsetter imidlertid at det er et ressursgrunnlag i form at mat, vann, legemidler og energiressurser til å tåle det og en logistikk som fungerer. Dersom en slik befolkning også skulle ha de samme levestandsardsutviklingen som i USA og Europa, blir det vanskelig å se hvordan det slikt regnestykke kan gå opp. Derfor kom det mange spådommer om katastrofer og kollaps på grunn av en ikke-bærekraftig befolkningsvekst. Ganske dystre og dystopiske fremtidsutvikter.

Men slik gikk det ikke. Allerede før årtusenskiftet begynte FN å nedjustere sine prognoser for befolkningsveksten i verden. Minst to ting hadde skjedd. Langt flere land enn de industrialiserte vestlige landene fikk fallende fødselstall, inkludert Kina. Og mange av de rike landene opplevde et ytterligere fall i fødselstallene fra et allerede lavt nivå. I Japan og Øst Europa begynte tallene å antyde en snarlig befolkningsnedgang. Og land i Sør-Europa vi for noen tiår siden forbant med store barneflokker og streng katolisisme, gikk brått over til å ha fødselstall langt under nivået for å opprettholde folketallet.

FNs befolkningsprognoser er blitt nedjustert i tråd med dette og i følge den siste prognosen vil vi nå toppen befolkningsmessig omkring år 2100. Da vil det være 10,9 milliarder mennesker på jorden, betydelig lavere enn prognosene fra 70- og 80-tallet. Det er likevel 3 milliarder mennesker mer enn dagens 7,8 milliarder, og dersom alle skal forbruke mat, transporttjenester og energi på det nivået vi gjør i vesten vil også det utfordre oss. Men vi har som sagt 80 år på oss til vi når det nivået, før det snur og går nedover. I denne fremskrivningen ligger det en forutsetning om ganske lav eller ingen befokningsvekst i vår del av verden, i det meste av Asia og i Latin Amerika, men at Afrika vil forsette å ha sterk befolkningsvekst, med de utfordringene det vil medføre.

Men nå stilles det stadig vekk spørsmål ved om denne forutsetningen holder. Vil ikke også Afrika kunne ha en lagt raskere nedgang i fødselsraten når utdanningsnivået øker og folk i større grad flytter til byene og jobber i tjestesektoren, slik vi har sett andre steder? The Economist skriver om en prognose fra Institute of Health Metrics and Evaluation (IHME) ved University of Washington som legger til grunn at utvilingen vil være annerledes fremover, også i Afrika:

"...the IHME study’s central scenario assumes that improvements in access to education and contraceptives in sub-Saharan Africa—and a concomitant fall in fertility—will result in a population there of just under 3.1bn in 2100, compared with 3.8bn in the UN study. Accounting for mortality, this means 890m fewer African births on a cumulative basis in the remainder of the century. However, even the IHME’s conservative projections still have sub-Saharan Africa as the only continent with a growing population by the end of the century."

I deres prognose når verden befokningstoppen allerede i 2064, med 9,7 milliarder, mens det i 2100 vil ha falt igjen til 8,9 milliarder. Det er to milliarder færre enn i FNs prognose. En annen viktig grunn til at IHMEs prognose er såpass mye lavere er en ulik vurdering av om de ekstremt lave fødselstallene vi ser i en del land , langt under det som vil opprettholde folketallet på dagens nivå, vil fortsette, eller om det vi justere seg litt opp igjen. Mens FN tror på en viss økning igjen, legger IHME til grunn en utvikingsbane med fallende folketall i mange land:

"Some of the IHME’s projections are eye-popping. South Korea, a country of 52m people, and one of the best economic success stories of the past 50 years, is expected to have fewer than 27m in 2100. Spain is likely to lose more than half of its 2017 population by 2100 the number of Bulgarians may fall from just over 7m to 2.6m. In total, 55 countries will experience a population decline of at least 25%. In 23 of those, the fall will be greater than 50%. Some rich countries, such as Australia and New Zealand, will continue to have growing populations, owing largely to immigration. The populations of India and China, currently the world’s two biggest, will fall from 1.4bn and 1.6bn now to 1.1bn and 730m respectively."

Dette er interessante tall. Og det er jo en ganske viktig avklaring om vi skal planlegge for at det i årene som kommer blir flere folk og mer kamp om ressursene, eller om hovedutfordringen utover i dette århundret i stedet blir en økende befolkningsnedgang og en helt annet demografi enn mesteparten av verden har vært rant til, men veldig mange færre i yrkesaktiv alder for hver pensjonist.

22 nye forskningssentre for innovasjon

Det ble mange vinnere da Forskningsrådet kunngjorde hvilke forskningsmiljøer som vant frem med sine søknader om å bli nye sentre for forskningsdrevet innovasjon.

En viktig målsetting i både forsknings- og næringspolitikken er å utnytte forskningsbasert kunnskap til å oppnå mer innovasjon og mer verdiskaping i næringslivet. Akkurat nå i den omstillingsperioden vi er inne er dette vikgiere enn noen gang. Derfor ble det utpekt hele 22 nye sentre denne gangen. De vil de neste 8 årene motta 2,1 milliarder kroner til sammen. Det blir veldig spennende å følge disse satsingene i tiden som kommer.

Alle disse innovasjonsrettede forskingssentrene består av flere partnere som skal lykkes sammen med å bidra til innovasjon. Poenget er at nettopp fordi de samarbeider på tvers av institusjonsgrenser, geografiske grenser og mellom offentlig og privat sektor. så vil de kunne oppnå noe mer og bedre enn om de bare jobbet innenfor egen virksomhet. Når kompetanse deles og brukes på tvers av ulike fagmiljøer, organisasjonskulturer, og i noen tilfeller bransjer kan man få til nye og spennende ting.

Og det blir derfor også mange positive nyhetsoppslag av slike tildelinger der mange skal delta og bidra. Universitetsavisa i Trondheim jubler over at NTNU og Sintef, som pleier å hevde seg godt i slike næringsrettede tildelinger, til sammen skal lede 9 av de 22 sentrene. I Bergen jubles det over at fire forskningsmiljøer i byen, UiB, Havforskningsinstituttet, Helse Bergen og NORCE har fått lederrollen i nye sentre. Og NORCE jubler over at de skal lede to sentre og delta i syv totalt. Universitetet i Oslo skal lede et senter og delta i seks. Og i Tromsø jubles det over at de skal lede to nye sentersatsinger.

Tematisk må vi slå fast at det digitale, det grønne og det som har med havet å gjøre er tunge satsingsområder, ofte i kombinasjon med hverandre. For å nevne noen spennende eksempler fra listen Forskningsrådet har presentert:

• NTNU skal lede et senter, med UiO, Sintef, UiS og Norsk Regnesentral, som skal jobbe med å bringe frem og akselerere innovasjon med utgangspunkt i forskning innenfor kunstig intelligens.
• Et senter der Oslo universitetssykehus er vertskap skal bruke kunstig intelligens og store datasett til å individualisere og øke treffsikkerheten i forebygging og behandling av hjertesykdom.
• Nofima skal lede et senter som skal utvikle og bruke sensorteknologi og digitalisering til om omstille matindustrien, redusere matsvinn og øke matkvaliteten.
• NTNU skal samarbeide med UiO, Sintef og IFE om et senter som skal videreutvikle Norges ledende rolle på autonome skip. Der skal de utvikle sikre systemer og teknologier.
• Universitetet i Bergen skal lede et senter som skal utvikle et nettverk av smarte sensorer til overvåkning under vann, og gjøre relevante ting for både havbruk, petroleum og andre havnæringer.
• Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). i samarbeid med NMBU og UiO, og internasjonale partnere sier de skal gjennomføre en digital revolusjon i skognæringen. De omtaler jobben de skal gjøre slik: "Hovedmålet er å forbedre effektiviteten i den norske skogsektoren ved å legge til rette for en digital revolusjon som vil transformere informasjon og data om skogressursene, skogskjøtselen, driftsteknikken og tømmerleveransene til industrien, samt en overordnet digital informasjonsflyt i hele skogsektoren."
• Helse Bergen skal lede et senter som skal utvide bruken og utrede effekten av digitale intervensjoner innenfor mental helse.
• Universitetet i Tromsø skal lede et prosjekt de omtaler som "visuell intelligens", det vil si teknologi som kan analysere avanserte bildedata, med anvendelse på flere områder og i flere bransjer.
• Og NTNU skal lede et senter som skal finne løsninger som skal styrke evne vår til å svare på dagens og fremtidige cybersikkerhetsrisikoer, også dette på tvers av flere sektorer.

Og dette er bare noen av de mange spennende satsingene. Her finner vi også satsinger som skal bruke data og digital verktøy til å bore bedre olje- og gassbrønner, bygge bedre konstruksjoner for store innretninger til havs, ved hjelp av blant annet avansert materialteknologi, og noen skal lage bedre løsninger for å samle inn og resirkulerer plast i havet. Det blir spennende å følge med på disse sentrene i årene som kommer.

Resistente selskaper?

Det er krevende tider. Mange bedrifter mister kunder og taper penger, eiernes verdier forsvinner og børsene har falt verden over. Men ikke alt faller slike mye. Det har naturligvis med at noen bransjer er mer utsatt enn andre å gjøre, men også med hvilket land du er i.

Kanskje ikke veldig overraskende faller verdiene mest i bedrifter som har sin virksomhet i landene som er hardest rammet, Og som grafen over viser er "hardest rammet" i denne sammenhengen målt ved hastigheten på smittespredningen, ikke hvor begrensende tiltakene fra myndighetene er. Tiltak som bremser spredning av smitte er bra for børsverdien, skal vi tro denne undersøkelsen.

Det spiller ikke bare en rolle hvor bedriftene har sin virksomhet. Det er ikke bare slik at selskaper som holder til i områder som er hardere rammet av pandemien, blir hardere rammet økonomisk, men også slik at de blir hardere rammet dersom leverandører og partnere har sin virksomhet der. Noe som understreker hvor avhengige vi er av hverandre på tvers av grenser. Norges rikdom og velstand bygger jo i stor grad på et slik velfungerende samarbeid på tvers av grenser.

Disse innsiktene kommer fra en undersøkelse The Economist har sett på og som sammenligner 6000 selskaper i 56 land. De skriver at:

"Using data from more than 6,000 publicly traded firms across 56 countries, the authors found that, as is to be expected, companies in countries with greater exposure to the pandemic, as measured by confirmed cases of covid-19, suffered more than those in less-affected countries (see chart). Supply chains mattered, too. Firms with networks of suppliers and customers located in hard-hit places also experienced larger share-price declines."

Et annet funn i samme undersøkelse, som kanskje ikke er så overraskende, er at når krisen rammer hjelper det å ha lite gjeld og mye penger på bok. I hvert fall nok til å komme uskadet ut på den andre siden, Men det er interessant å se at det også hjelper at bedrifter har tydelige verdier og posisjoner når det gjelder eget samfunnsansvar (corporate social responsibility - CSR), for eksempel når det gjelder spørsmål som bærekraft og miljø, i følge The Economist.

"Cash-rich firms weathered the storm better than those with less in liquid assets. All else being equal, the share prices of companies with more cash, larger profits and less debt were more resilient against the pandemic. A one-standard-deviation decrease in a firm’s cash-to-assets ratio was associated with an additional 6% drop in its stock return. A one-standard-deviation increase in its debt-to-assets ratio was associated with an extra 10% drop. Perhaps surprisingly, companies with better corporate social responsibility (CSR) policies, according to measures compiled by Thomson Reuters, outperformed their less socially responsible peers."

EUs klimakvoter virker

I en oppmuntrende artikkel skriver klimanettstedet Energi og klima at EUs marked for klimakvoter virker og bidrar til store utslippskutt. Overskriften er: "EUs kvotemarked virker: Høye CO2-priser, billig gass og mer fornybar kutter utslipp.". 

Artikkelen er absolutt verdt å lese, ikke minst for alle som er opptatt av å bruke markeds- og prismekanismer for å vri private investeringer i infrastruktur og innovasjon over til fornybare og miljøvennlige energiløsninger. Anders Bjartnes skriver i Energi og Miljø at:

"Kullet faller og erstattes med fornybar energi og gass i Europas kraftmarkeder. Høy CO2-pris betyr kraftig reduserte utslipp. Og slik reglene for kvotemarkedet nå er utformet, kan det ikke være tvil om at utslippskuttene i kvotesektoren er reelle. 

De siste dagene har det kommet mye ny informasjon om utviklingen i kraftmarkedene i Europa gjennom 2019. Den generelle trenden er store forandringer i kullets disfavør. Dette er for eksempel bildet i Spania, i Storbritannia, i Tyskland, i Nederland. Fornybar energi og gass overtar. Betingelsene for skifte fra kull til gass i kraftproduksjon har vært svært gode det siste året: CO2-prisen har vært høy, gassprisene lave. Det siste er dårlig nytt for de norske statsfinansene, men kombinasjonen høy CO2-pris og lave gasspriser er effektivt når kullet skal utkonkurreres. Denne trenden gir store klimakutt innenfor EUs kvotemarked."

Artikkelen beskriver også hvordan EUs klimakvotemarked har bidratt til store kutt i nasjonale utslipp i en rekke land, blant annet i Tyskland, Spania og Nederland. Men det er i Stobritannia den mest spektakulære omstillingen har skjedd. Den startet riktignok tidligere enn i mange andre land, og før EUs klimakvoter fastsatte prisen på utslipp, og har ført til at det på noen tiår er slik at kullkraftens andel av elektrisitetsproduksjonen har gått fra å være nesten total til å være null. Energi og klima skriver:

"Men den mest spektakulære utviklingen de siste årene har man sett i Storbritannia. Der startet kullets nedgang også litt tidligere enn på kontinentet, mye knyttet til den «særbritiske» CO2-prisen. Britene satte et «gulv» for CO2-prisen, mens den fortsatt var på et lavt nivå ellers i EU. Carbon Brief har lagt mye arbeid i denne grundige historien om transformasjonen av det britiske kraftsystemet."

Det er godt å se at politikk virker. Norge er heldigvis del av dette kvotemarkedet i EU, slik at næringsliv og investorer her har de samme insentivene til å omstille til fornybare og miljøvennlige teknologier. Samtidig har Norge noen av de mest kraftfulle virkemidlene på områder som ikke er omfattet av EUs klimakvoter, som i transportsektoren der avgiftspolitikken har ført til at Norge har verdens høyeste andel elektriske biler.

Største CO2-utslipp i verden pr selskap

Når vi måler menneskelige utslipp av klimagasser pleier de å bli fordelt geografisk, på land. Det gir mening, for det er tross alt stater som kan vedta avgifter, reguleringer og insentiver for å gjøre noe for å redusere utslippene. Og innenfor land blir utslippene gjerne fordelt på sektorer når vi måler, får å kunne finne mest mulig treffsikre tiltak.

Men hva om vi i stedet fordeler utslippene på selskapene eller virksomhetene som er ansvarlige for utslippene? Da man enten velge å bare måle utslippene som skjer i selskapenes egne produksjonsanlegg og prosesser. Eller man kan velge å ta med utslipp som kommer fra produktene selskapene har produsert, slik at for eksempel CO2-utslipp fra energiprodukter bokføres på selskapene som produserer produktene, og ikke på eiere av bygninger, biler og fly

Det er denne siste måten å fordele utslipp på Climate Accountability Institute (gjengitt her på nettsiden til Visual Capitalist), har valgt når de fordeler verdens utslipp av CO2. Denne måten å måle på fører naturligvis til at produsenter av olje og kull dominerer toppen av listen fullstendig. Og fordi dette er bransjer der de store produsentene er veldig store, kommer en veldig stor del av verdens utslipp fra en ganske liten gruppe selskaper. Siden 1965 er 20 selskaper opphavet til over en tredel av verdens karbonutslipp. Visual Capitalist skriver:

"Since 1965, it’s estimated over 1.35 million metric tons (MtCO₂e) of greenhouse gases have been released into the atmosphere—and over a third can be traced back to just 20 companies. (...) Between 1965-2017, the top 20 companies have contributed 480,169 MtCO₂e in total carbon emissions, or 35% of cumulative global emissions. This whopping amount is mostly from the combustion of their products—each company on this chart deals in fossil fuels."

Og de aller største? Der vinner vi statsoljeselskapet Saudi Aramco på førsteplass, foran Chevron, Gazprom, Exxon, NIOC, BP, Shell, Coal India, Pemex, PDVSA og PetroChina. Av de 20 største er 12 statseide selskaper og 8 er eid av private.

Verdens beste land å bo i

Helt siden 1990 har FNs utviklingsorganisasjon UNDP satt sammen en indeks som måler og rangerer bra og dårlige forhold i alle verdens land. Det handler mest om helt grunnleggende ting som helse, utdanningsmuligheter, levealder, likestilling, kjøpekraft, inntektsforskjeller, miljø, arbeidsmarked, handel og næringsfrihet.

Summen av alle disse delområdene blir summert sammen til Human Development Index, populært kalt "verdens beste land å bo i", en rangering av alle land i verden fra nummer 1 til nummer 189. Listen, sammen med grundige analyser av styrker og svakheter i hvert enkelt land, og sammenligninger mellom land, blir presentert i en årlig Human Development Report. Den siste Human Development Report 2019 ble nettopp presentert av FN og kan både lastes ned som PDF-versjon på 366 sider, eller utforskes i enda større detalj på nettet med store datasett og mer inngående analyser.

Norge er i følge denne rapporten verdens beste land å bo i, foran Sveits, Irland og Tyskland, med Sverige på 8. plass, Danmark på 11., Finland på 12. og USA og UK på delt 15. plass. Indeksen plasserer Russland på en 49. plass, Kina på 85. plass og India på 129. plass. De fire nederste landene på listen, fra 186 og nedover, er Sør-Sudan, Tsjad, Den sentralafrikanske republikk og Niger. Om Norge sier landanalysen blant annet at:

"Norway’s HDI value for 2018 is 0.954— which put the country in the very high human development category—positioning it at 1 out of 189 countries and territories. Between 1990 and 2018, Norway’s HDI value increased from 0.850 to 0.954, an increase of 12.2 percent. Table A reviews Norway’s progress in each of the HDI indicators. Between 1990 and 2018, Norway’s life expectancy at birth increased by 5.5 years, mean years of schooling increased by 1 year and expected years of schooling increased by 4.1 years. Norway’s GNI per capita increased by about 62.8 percent between 1990 and 2018."

Norge har toppet denne listen gjennom flere år, men det er ingen automatikk i at det skal være slik. Dels kan det være krevende få til nødvendig omstilling når mange opplever at det meste er i orden, slik at man ikke fanger opp endringsbehov raskt nok. Det er dessuten ganske jevnt i toppen mellom Norge og flere andre land i vårt velstående hjørne av verden. Og det er også viktig å huske på at indikatorene brukes for å måle kvaliteten på samfunnet er utvidet ganske kraftig over tid både når det gjelder bredden i temaer som som dekkes, men også i dybden,  i den forstand at mange temaer dekkes mye grundigere enn før både når det gjelder antall indikatorer og kvaliteten på dataene.

Et interessant trekk er at koblingen mellom FNs bærekraftsmål og måling av hvordan livskvaliteten faktisk er i ulike land er blitt tydeligere i årets Human Development Report. Det er en tydelig ambisjon å kunne måle utviklingen på de samme områdene FNs bærekraftsmål dekker, slik at vi også blir bedre i stand til å måle fremgangen. Denne koblingen øker oppmerksomheten om bærekraftsmålene og om måloppnåelsen, og øker presset på alle med makt, innflytelse og ansvar for å at vi skal levere konkrete resultater.