onsdag 13. desember 2017

Gode møter i Brussel

I anledning en stor konferanse i Brussel på torsdag som markerer avslutningen på Estlands halvårlige formannskapsperiode i EU (som jeg kommer tilbake til her på bloggen),  brukte jeg onsdagen på å ha en rekke møter med sentrale folk som jobber med oppfølgingen av EUs digitale agenda og gjennomføringen av EUs digitale indre marked.

Norge deltar aktivt i diskusjonene om og utformingen av ulike deler av det digitale indre markedet i EU, noe som gjør at vi alltid blir tatt godt imot og har gode diskusjoner om temaer der vi har felles utfordringer og interesser. Dessuten har vi svært dyktige folk på EU-delegasjonen vår i Brussel som har god oversikt over alt som foregår i EU og ivaretar norske interesser på en utmerket måte, og også er gode til å sette sammen tettpakkede møteprogrammer av høy kvalitet. Trond Helge Bårdsen var derfor til stor støtte og hjelp.

Jeg møtte blant annet generaldirektør Gertrud Ingestad i DG Digit, som har mye av gjennomføringsansvaret når EU vedtar felles digital politikk, Carl-Christian Buhr som er nestleder i kabinettet til EU-kommisær Marya Gabriel som har ansvaret for Digital Economy and Society. Og også et spennende møte med representanter for det påtropppende bulgarske formannskapet EU som tar over fra nyttår og som er opptatt av å følge opp alt det Estland har oppnådd på digitaliseringsområdet. Men jeg møtte også uavhengige kommentatorer og eksperter på det som skjer i EU nå, som norgesvennene Robert Madelin, som har vært i Norge flere ganger da han ledet digitaleringsdirektoratet DG Connect, og William Echikson (til høyre på bildet over) fra den frittstående tenketanken CEPS.

mandag 11. desember 2017

Godt personvern i samferdselssektoren

Datatilsynet har presentert en ny strategi for godt personvern i samferdselsektoren  (her i pdf-versjon). Den er overlevert samferdselsminister Ketil Solvik Olsen, som på departementets nettside sier han mener strategien både er riktig og kommer til riktig tid.

Så vil kanskje den kritiske leser av denne bloggen lure på om det ikke er å overdrive å ha en egen personvernstrategi for samferdsel? Og svaret på det er at, nei, det er store teknologiske endringer i denne sektoren nå at det er lurt å være tydelig på hva utfordringene består i og hvordan vi ønsker å ha det.

Bilene er i ferd med å bli internettilkoblede datamaskiner med hjul, som etter hvert vil kunne kjøre seg selv. Billettene våre på tog og buss og registrering av bompasseringer er digitale, og holder orden på hvor vi er. Og selve byene er i ferd med å bli "smarte", blant annet i den forstand at det i omgivelsene våre er stadig flere sensorer som holder oversikt over trafikk, miljø og mennesker.

Det er veldig mye bra for oss innbyggere ved denne utviklingen, men den vil utfordre personvernet om vi ikke har tenkt igjennom hvordan vi håndterer personopplysninger. Det Datatilsynet anbefaler helt overordnet i sin strategi er at:

"Vi mener at det er et særlig stort potensiale innenfor samferdselsområdet for å benytte teknologien og framveksten av nye digitale løsninger og tjenester til personvernets beste, samtidig som de funksjonelle behovene ivaretas. Derfor er det viktig å ha en aktiv dialog med de sentrale aktørene slik at ny teknologi blir tatt i bruk på en god måte. Datatilsynet vil arbeide for at registreringen av folks ferdsel begrenses til det nødvendige, og at når det skjer en registrering gjøres det så lite inngripende som mulig. Dette skal vi blant annet gjøre ved å kjenne til etableringen av nye prosjekter, sørge for at vi har tilstrekkelig kontakt med de sentrale aktørene, og bidra til at nye tiltak utformes på en personvernvennlig måte."
Det liberale prinsippet om "retten til å være anonym"er vanskelig å ivareta fullt ut i alle sammenhenger, men det å begrense registreringen av hva folk gjør til det nødvendige er i hvert fall et godt utgangspunkt. Kort oppsummert er det dette strategien sier at Datatilsynet vil arbeide for:
  • at den enkelte skal kunne bevege seg og foreta reiser uten at det blir foretatt unødvendige registreringer.
  • at aktørene i sektoren aktivt benytter teknologien til å ivareta personvernet fremfor å utfordre det.
  • at innebygd personvern og personvern som standardinnstilling kommer på plass i sektoren.
  • dataminimalisering der det er nødvendig å registrere data om ferdsel som kan knyttes til individer ut fra vektige samfunnsinteresser eller berettigede private eller kommersielle interesser.
  • åpenhet og informasjon om hvordan personopplysninger lagres ved ferdsel i samfunnet.
  • god og dokumentert informasjonssikkerhet i alle informasjonssystemer som registrerer data om ferdsel som kan knyttes til enkeltindivider.

lørdag 9. desember 2017

Bortgjemte musikalske perler (75)

Å forsøke seg på en coverversjon av Bruce Springsteens "Born To Run" fra 1975 er naturligvis risikosport, men det er faktisk flere som har prøvd og klart seg svært godt. Blant annet Frankie Goes to Hollywood, og Amy MacDonald. Og er her en veldig kul versjon med Suzy Quatro. Hun hadde sin musikalske storhetstid midt på 70-tallet, men spilte inn denne coverversjonen på 90-tallet, i en litt senere fase av karrièren.


Om denne videoen egentlig har noe med saken å gjøre vet jeg faktisk ikke, men det er den som følger med på YouTube. Og det er bedre enn ingen video.

fredag 8. desember 2017

Åttitallet vender tilbake (11)

Også Roxette, som virkelig var blant de største på sent 80-tall, har holdt det gående til ganske nylig. Og det til tross for at Maria Fredriksson fikk en kreftdiagnose tilbake i 2002 og måtte fjerne en svulst i hjernen. Men hun og Per Gessle kom tilbake og har gitt ut tre studioalbum og vært på flere konsertturneer etter det. Her er de live i 2012 med "Listen To Your Heart", som ble en suksess i Sverige i 1988 og gikk helt til tops i USA da den ble gitt ut i resten av verden i 1989:

torsdag 7. desember 2017

Enklere og billigere å bygge bredbånd og strømnett

I juni blogget jeg om  at forenklinger i regelverket for å grave ned ledninger i grunnen var sendt på høring. Og om hvordan forenklingene kan bidra til å spare milliardbeløp, blant annet for de bedriftene som investerer i bredbåndsnett.

Problemet er at gravekostnadene gjerne utgjør hele 70–80 prosent av kostnadene for fremføring av bredbånd i offentlig vei. Og at det har vært ulik praksis og forskjellige gebyrregimer forbundet med å legge ned ledninger som strøm og bredbånd under veistrekninger i kommunal vei. Dette har gjort det både unødvendig byråkratisk, tidkrevende og dyrt å bygge ut bredbånd, fiber og elektrisitetsnett.

Nå er dette arbeidet med å forenkle reglene og reduserer kostnadene avsluttet og det er besluttet noen viktige endringer i regelverket for ledninger under bakken . Endringer som vil gjøre det både enklere og billigere å bygge bredbåndsnett og strømnett. Det er gjort endringer i det som populært er blitt kalt graveforskriften, og som egentlig heter ledningsforskriften. Regjeringens nettsider omtaler endringene slik:

"Endringene vil gjøre det enklere og billigere å etablere ledningsanlegg som strømnett og bredbånd i hele landet. Samtidig skal endringene bidra til å klargjøre hvilke plikter ledningseiere har i forbindelse med anleggsarbeidene og hvilke kostnader vegmyndigheten kan kreve å få dekket i forbindelse med saksbehandlingen. Det er også lagt stor vekt på å sikre vegens og trafikantenes behov. I regelverket som nå er vedtatt, innføres klarere regler for ledningseieres rett til å legge ledning i offentlig vei. Det blir felles regler for gravedybde, og det legges til rette for moderne gravemetoder som "microtrenching" der dette er mulig."

Endringene i ledningsforskriften skal gjelde fra 1. januar 2018.

tirsdag 5. desember 2017

Sterk fremgang i norske leseferdigheter

Norge deltar i flere internasjonale undersøkelser som sammenligninger elevenes ferdigheter på ulike områder. Mest kjent fra debatten er PISA og TIMSS, som jeg har blogget om ved et par anledninger før. Tirsdag kom resultatene fra en annen viktig undersøkelse, PIRLS (Progress in International Reading Literacy Study) som sammenligner 10-åringenes leseferdigheter.

Og resultatene i denne undersøkelsen viser at det går rett vei med de norske resultatene. NRKs nettsider skrev dette om fremgangen de siste årene:

"– Jeg har gledet meg til denne dagen, for jeg har gode resultater å komme med, sier forsker Egil Gabrielsen ved Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger, som presenterer funnene i PIRLS (Progress in Reading Literacy Study). Undersøkelsen måler leseferdighetene til elever på 4. og 5. trinn. Norge fikk dårlige resultater på den internasjonale leseundersøkelsen i 2001 og 2006. I 2011 så man forbedring, og i dag varslet Gabrielsen ytterligere fremgang. Norske elever fortsetter fremgangen både på femtetrinn og fjerdetrinn, og kommer på andreplass i Norden. Bare Finland gjør det bedre. Mens 52 prosent av de norske femteklassingene lå over middels mestringsnivå i 2011, ligger andelen i 2016 på 58 prosent."

En grundigere omtale av disse resultatene kan man finne på Utdanningsdirektoratets nettsider, der det også der en lenke til en PDF-versjon av den norske utgaven av rapporten, med tittelen "Godt nytt! Norske resultater fra PIRLS 2016" . Der kan vi lese at rundt 50 land deltar i undersøkelsen. 8500 norske elever på 4. og 5. trinn har deltatt. Tabellene viser at Norge er blant ladene som gjør det best.

Nytt av året er det at også digitale leseferdigheter er undersøkt. 14 av landene deltok i denne undersøkelsen, og Norge hevder seg helt i toppen. I rapporten skriver de dette i innledningen om norske resultater i ePIRLS-undersøkelsen:

"Norske elever gjør det også svært godt i den digitale leseundersøkelsen ePIRLS, som er ny av året, og som måler lesing på internett. I Norge har 5.-trinnselevene deltatt i ePIRLS. Av de 14 landene som deltok i denne valgfrie tilleggsundersøkelsen, ligger Norge på andre plass, bare forbigått av Singapore. Hele 63 prosent av norske femteklassinger ligger på høyt eller avansert ferdighetsnivå i ePIRLS."

mandag 4. desember 2017

EUs eGovernment-rapport

Som en del at arbeidet med å øke Europas digitale konkurranseevne og realisere et digitalt indre marked i EU, er de opptatt av å måle, sammenligne og beskrive hvor godt landene i Europa gjør det. For kort tid siden kom rapporten "eGovernment Benchmark 2017 - Taking stock of user-centric design and delivery of digital public services in Europe". EU-kommisjonens nettsider sier dette om den digitale tilstanden som kommer frem i rapporten:

"The latest eGovernment benchmark report shows significant improvement on cross-border availability of digital public services and accessibility of public websites from mobile devices in EU Member states. The study also indicates a need for improvement in transparency of public services delivery and use of supporting technology like eIDs or eDocuments."

Rapporten omhandler de 28 EU-landene, men også Norge, Island, Sveits, Montenegro, Serbia og Tyrkia, i alt 34 land. Ikke-EU-landene får ikke være med i alle oversiktene, men rapporten konkluderer innledningsvis slik når det gjelder landene som gjør det best:

"The eGovernment benchmark 2017 report reveals that the top 5 overall performers are Malta, Denmark, Sweden, Estonia and Norway. These countries lead the way forward to fulfil Europe’s ambition of creating a Digital Single Market."

Måten EU-kommisjonen har kommet frem til de ulike analysene og rangeringene i rapporten er å vurdere hvor langt landene har kommet når det gjelder fire ulike hovedområder: Den første er "user centricity", som har med i hvor stor grad offentlige tjenester er brukervennlige. Det vil si om de finnes digitalt i det hele tatt, om de er brukervennlige i utformingen og om de er lett å bruke på mobiltelefon. 

Det andre hovedområdet er "transparency", det vil si at det finnes åpen informasjon om de offentlige virksomhetenes ansvar og virkemåte og informasjon om selve saksprosesssene, for eksempel hvor lang tid det tar å behandle en sak. Her er det også en egen indikator om hvordan myndighetene behandler personopplysninger. Det tredje hovedområdet er "cross border service delivery", som handler om hvor lett det er å bruke offentlige digitale tjenester i et annet land, for eksempel når det gjelder pålogging på nettsteder med eID eller overføring av dokumenter digitalt.

Og det fjerne og siste hovedområdet har de kalt "Key technological enablers", som rett og slett handler om nødvendige teknologiske forutsetninger som eID, e-dokumenter og felles digitale registre er på plass. Her er det interessant at EU har introdusert en ny indikator for om land har på plass en løsning for sikker digital post.

Det er også verdt å merke seg at den utvidede versjonen av hovedrapporten inkluderer omtale i rammetekster av 77 eksempler på "good practice" på det digitale området i offentlig sektor. Fire av disse omtalene i rapporten handler om digitale tjenester i norsk offentlige sektor: Vitnemålsregister for å lette godkjenning av utdanning på tvers av land, digital sykemelding og sykefraværsoppfølging, e-signaturtjeneste for å kunne signere digitalt og samtykkebasert tilgang til data i AltInn, for eksempel ved søknader om boliglån.

En interessant side ved denne undersøkelsen er at resultatene ikke bygger på omtale i offisielle dokumenter eller spørreskjemaer utfylt av myndighetene, men av bruker, såkalte "mystery shoppers" som tester ut de digitale tjenestene anonymt:

"In order to assess all indicators, the current benchmark uses Mystery Shoppers who are trained and briefed to observe, experience, and measure a (public service) process. Mystery Shoppers act as prospective users and follow a detailed, objective evaluation checklist. Mystery Shopping was the method of choice for the assessment of all top level benchmarks under review this year. After the Mystery Shopping exercise, results are validated by Member States. This is an intense collaborative process with participating countries representatives. Member States are included at the start and at the end of the evaluation: at the start in order to validate the sample and to identify key characteristics of the services under assessment; at the end to validate the research results in collaboration with the responsible organisations in a country and possibly correct obvious erroneous findings."

Min lille oppsummering er naturligvis ikke nok for de som virkelig vil grave dypere i dette materialet og studere hvilke land som har kommet langt på de ulike områdene. Derfor noen lenker til mer utfyllende informasjon:

EU-kommisjonens nettside som omtaler undersøkelsen og har lenker til rapportene finnes her. Hovedrapporten på litt over 40 sider i PDF-format er her. En utvidet versjon av rapporten med masse figurer, tabeller og good-practice-eksempler er her. Og en gjennomgang med faktaark for alle landresultatene er her.

lørdag 2. desember 2017

Thåström: Bluesen i Malmö

Da Joachim Thåströms nye album Centralmassivet plutselig kom i slutten av september i år, blogget jeg om at han, til tross for den ikke ubetydelige nostalgien rundt Ebba Grön og Imperiet, aldri har vært så jevnt god som han har vært de siste ti årene. Men jeg skrev også at den første videoen som ble gitt ut fra det nye albumet ikke var en av de beste sangene. Det er derimot den sangen som er sluppet på YouTube nå, Bluesen i Malmø.

fredag 1. desember 2017

Arbeidsledigheten fortsetter å falle

Arbeidsledigheten i Norge fortsetter å falle. NAV presenterte tallene for november i dag og skriver på nettsidene sine at:

"Ved utgangen av november var det registrert 64 200 helt arbeidsledige hos NAV, en nedgang på 13 900 sammenlignet med november i fjor. Andelen helt ledige har dermed gått ned fra 2,8 prosent til 2,3 prosent. (...) Ledigheten er nå lavere enn i november i fjor for alle yrkesgrupper. Nedgangen er størst innen ingeniør- og ikt-fag med 34 prosent færre helt ledige, fulgt av industriarbeid med 31 prosent færre."

Fra å ha en krevende situasjon med uvanlig høy ledighet, i hvert fall i deler av av landet, har vi nå hatt fall i ledigheten i mange måneder på rad. Og mange steder er ledigheten på historisk lavt nivå. Dette er også noe mange av dagens nettavisoverskrifter peker på:

onsdag 29. november 2017

#Hack4no 2017

I februar 2014 blogget jeg entusiastisk om Hack4no, der jeg deltok på åpningen sammen med Knut Olav Åmås som da var statssekretær i Kulturdepartementet. Den gang var det åpne data fra Kulturrådet, Kartverket, Riksarkivet, Riksantikvaren og Miljødirektoratet som innovatørene ble sluppet løs på slik at de kunne lage nye tjenester og apper.

Siden da har arrangementet flyttet til Kartverket på Hønefoss og blitt mye større. Over to dager i slutten av oktober var 700 mennesker innom. Det er laget en flott nettside som forteller om alle aktivitetene i løpet av de to dagene. Og her er en oppsummeringsvideo som viser hvordan det ser ut når 700 mennesker møtes for å lage apper, tjenester, spill, kart og droner:



#hack4no ble arrangert av Kartverket og Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN) i samarbeid med en rekke teknologivirksomheter og offentlige etater,, og er blitt årets store hackathon med åpne offentlige data i Norge. De offentlige etatene som deltok i år var: Artsdatabanken, Brønnøysundregistrene, Kulturrådet, Meteorologisk institutt, Riksantikvaren, Riksarkivet, Statistisk sentralbyrå, Norsk Romsenter, Oljedirektoratet, Difi, Statens Vegvesen, NVE, NAV og Kartverket.

tirsdag 28. november 2017

Slik brukes skattepengene

Statistisk Sentralbyrå har laget noen fine grafiske fremstillinger av hvordan pengene staten henter inn fra skattebetalerne hvert år brukes på ulike formål av stat og kommune. Der finner vi blant annet bildet til høyre som viser størrelsen på ulike offentlige utgifter. Vi ser at alderspensjoner, uføretrygd, sykelønn og andre sosiale ytelser utgjør 40 prosent av de offentlige utgiftene.

Legger vi til helseutgifter, utgifter til utdanning og næringsøkonomiske formål, der samferdsel er klart størst, kommer vi opp i 80 prosent av de offentlige utgiftene. I oversikten ser vi mye interessant, for eksempel at utgiftene til forsvaret er 3,1 prosent av utgiftene, akkurat det samme som brukes på kultur, fritid og religion.

Til et mer grundig dypdykk i statsregnskapet anbefaler jeg statsregnskapssidene på nettet som ligger på nettsidene til Direktoratet for økonomistyring. Har kan man se utgifter fordelt på ulke departementer og formål, men man kan også dykke ned på et langt mer detaljert nivå og finne ut hva slags utgifter det egentlig er snakk om.

søndag 26. november 2017

How's Life? 2017

Hvor godt har vi det egentlig? Den mest kjente rangeringen av hvilke land i verden det er best å bo i er nok UNDPs Human Development Report, men det finnes også andre interessante rapporter som drøfter og fastsetter indikatorer og måler hvor bra befolkningen har det i ulike land. Nå nettopp kom OECDs rapport "How's Life? 2017". På nettsiden der man finner lenker til rapporten i ulike digitale formater, sier de dette om hva rapporten inneholder:

"How’s Life? 2017 charts the promises and pitfalls for people’s well-being in 35 OECD countries and 6 partner countries. It presents the latest evidence from 50 indicators, covering both current well-being outcomes and resources for future well-being, and including changes since 2005. During this period there have been signs of progress, but gains in some aspects of life have been offset by losses elsewhere. This fourth edition highlights the many faces of inequality, showing that gaps in people’s achievements and opportunities extend right across the different dimensions of well-being. It exposes divisions according to age, gender, and education, and reveals pockets of inequality in all OECD countries."


I tillegg til å sammenligne land når det gjelder blant annet helse, arbeid, utdanning, boforhold og fysisk miljø, har rapporten interessante dypdykk i innvandreres situasjon i de ulike landene og når det gjelder offentlige institusjoners kvalitet og virkemåte. Hvor godt offentlig sektor er i stand til å løse ulike problemer, og hvor mye innbyggere kan påvirke hvordan offentlig sektor er innrettet, er viktig for livskvaliteten i et land. OECDs rapport beskriver det slik:

"The actions of public institutions affect people’s lives, both directly and indirectly, in a large variety of ways: they provide public services, ensure security, support people in the event of unemployment, disability or retirement, and direct major infrastructure investments. In 2014, OECD governments were spending an annual average of around 40% of GDP on taxpayers’ behalf. Given this level of expenditure, how public institutions function, the outcomes they deliver, and the extent to which people feel they have a say in what their government is doing matter crucially for people’s well-being. At the same time, ordinary people also shape the quality of these institutions through their own actions – for example, through voting, using public services and engaging in political debate."

Dette siste er områder det er vanskelig å lage presise indikatorer for, så det er et spennende arbeid som er gjort i forbindelse med denne rapporten. I motsetning til Human Development Index er det ikke noen rangering av de 35 landene verken samlet eller på de ulike deltemaene. Men for de 50 indikatorene er det både laget rangeringer og metoden er grundig dokumentert. Mange sider av de i alt omkring 450 sidene består av grafer, tabeller og statistikk. Og noen beskrivelser av hvilke land som kommer godt og dårlig ut på et mer aggregert nivå finnes også. På side 46 i rapporten finner man en tabell som grupperer indikatorene i 4 grupper: naturkapital, humankapital, økonomisk kapital og sosial kapital. Rapporten sier dette om hvilke land som kommer best ut på disse:

"Overall, Sweden, Norway, Denmark, Finland and New Zealand have the highest number of strengths across all the indicators of resources for future well-being, with a reasonably balanced spread across the four capitals. By contrast, Greece, Portugal, Hungary, the Slovak Republic and Italy have the lowest number comparative strengths, often with some imbalances between the different types of resources."

Fra side 200 og utover i rapporten er det korte landanalyser, i alfabetisk rekkefølge. På side 280 finner man derfor en oppsummering av hvordan de norske resultatene er, og hvor godt det er å bo i Norge sammenlignet med andre land i denne undersøkelsen:

"Relative to other OECD countries, Norway performs very well across the OECD’s different well-being indicators and dimensions. Job strain and long-term unemployment are among the lowest in the OECD, while average earnings and the employment rate are in the top third of the OECD countries. Only around 3% of employees regularly worked long hours in 2016, well below the OECD average of 13%, and full-time employees report having more time off (i.e. time spent on leisure and personal care) than the OECD average. In 2015, the average household net adjusted disposable income was among the highest in the OECD, but household net wealth stood below the OECD average. Housing conditions and many dimensions of quality of life are good in Norway. For example, the homicide rate is very low, and almost 88% of Norwegians report that they feel safe walking alone at night, one of the highest shares in the OECD. Meanwhile, 49% of Norwegians feel that they have a say in what the government does, well above the OECD average of 33%."

lørdag 25. november 2017

Bortgjemte musikalske perler (74)

Dagens bidrag i serien om bortgjemte sanger, fordi de er nesten umulige å finne igjen, er sære coverlåter eller er sanger som ganske enkelt er gått litt i glemmeboken, er Bauhaus singel "She's in Parties" fra 1983. Nå var aldri Bauhus noen stort singel-band, deres største listesuksess var en cover av David Bowies "Ziggy Stardust" fra 1982 (for øvrig den beste coverversjonen av en Bowie-låt noen gang, noe jeg blogget om her). Den neste største var denne. "She's in Parties", som nådde 27. plass på UK-hitlisten. Den er et godt eksempel på at bandet kunne fortjent enda mer oppmerksomhet



Navnet på bandet er tatt fra den tyske kunsthøyskolen Bauhaus i Weimar på 1920-tallet, men bandet Bauhaus var fra byen Northampton i England. Et band om hadde en relativt kort levetid, man rakk å gi ut fire album mellom 1980 og 1983. Siste album kom ut akkurat da de imploderte og medlemmene heller ville forfølge hver sine solokarrierer og nye bandprosjekter . De hadde større suksess som album-band enn som singel-band. Og i ettertid har de blitt kreditert for å ha funnet opp goth-sjangeren, sammen med blant annet The Cure og Siouxsie and the Banshees, og har inspirert svært mange depressive og svartkledde etterkommere.

torsdag 23. november 2017

NTNU på topp i næringslivsforskning

Forskningsrådet og NIFUs store statistikk- og indikatorrapport feirer 20 år i år. Det er her man finner svarene på alt det man lurte på om norsk forskning. Antall forskere, finansiering, publisering og siteringer, fordelt på fagområder og institusjoner. Om internasjonalt samarbeid og næringslivssamarbeid. Og rapporten finnes fortsatt i en tykk trykt papirutgave, men den er selvsagt også lett å finne på nettet.

Noen ganger blir det debatt om innholdet i rapporten og om den gir et riktig bilde av tilstanden. Som en kanskje kunne forvente er ikke rektoratet ved Universitetet i Oslo fornøyd med hvordan de kommer ut på indikatorene som måler hvor godt de samarbeider med andre, og de kritiserer utvalget av indikatorer i et innlegg i Morgenbladet. Og i et meget fornøyelig svarinnlegg i Khrono svarer Sveinung Skule og noen av hans kolleger ved NIFU, som står bak rapporten, at det UiO kritiserer rapporten for å telle faktisk ikke er med, Og det de etterlyser tall på er allerede med. Også rektorer bør lese det de kritiserer før de kritiserer, er det gode rådet som gis.

Indikatorrapporten 2017 er som sagt full av tabeller, grafer og analyser med mye viktig informasjon og kunnskap. Og det er helt sikkert rom for utvikling og forbedringer i fremtidige utgaver. Jeg skal nøye meg med å trekke frem noen interessante statistikker som forteller om universitetenes næringslivsrelevans, som man finner i rapportens kapittel tre om "Kunnskapsdeling og samarbeid".

Her er det med to indikatorer som måler hvor relevante universitetene er for næringslivet. I den ene blir institusjonene bedt å å skjønnsmessig anslå hvor stor andel av virksomhetens FoU-innsats som har næringsrelevans. Med næringsrelevans menes "FoU-virksomhet der resultatene forventes å ha en umiddelbar bruksverdi for næringslivet". Her er NMBU på Ås på topp, der de svarer at 50 prosent av forskningen er næringslivsrelevant. Deretter følger Universitetet Nord og Universitetet i Stavanger. Men som indikatorrapporten peker på er det litt paradoksalt at den oppgitte næringslivsrelevansen er aller høyest der finansieringen fra næringslivet er svært lav

"I den andre enden av skalaen finner vi NMBU, der under 2 prosent av forskningen er finansiert av næringslivet, mens institusjonen selv oppgir at halvparten av forskningen er næringsrelevant."

Jeg har nok mer sans for den andre indikatoren som brukes for å måle dette og som ikke handler om hva man selv tror er relevant for næringslivet, men måler hvor mye penger næringslivet bruker på forskning ved institusjonen.  Når næringslivet er villig til å betale for forskningen kan vi være helt sikre på at næringslivet også er interessert i den, på kort eller lang sikt. Her ser listen litt annerledes ut:

"De siste tallene for 2015 viser at NTNU og Universitetet i Stavanger (UiS) skiller seg ut med en merkbart høyere andel næringslivsfinansiering enn de andre universitetene, dette til tross for at andelen finansiering fra næringslivet har gått noe ned de siste årene. Det reflekterer at både UiS og NTNU har nære relasjoner til forskningskompetente næringer innenfor blant annet industri og olje og gass."

Ved disse to universitetene er over 5 prosent av forskningen finansiert av næringslivet, mens det ved de andre er en lavere andel. Og så må vi også huske på at en medvirkende årsak til at samarbeidet med universitetene om forskning ikke er enda mer omfattende er at vi har en sterk anvendt forskningssektor i Norge som samarbeider tett med kunder både i privat og offentlig sektor. Instituttsektoren har mye lavere offentlig basisfinansiering enn universitetene og høyskolene har, og må derfor skaffe seg kunder som betaler for forskningen. Det ser ut vil å være ganske vellykket. Forskningsinstituttene både oppgir en høy andel næringslivsrelevant forskning og har i følge den nye indikatorrapporten også langt høyere finansiering fra næringslivet:

"Ikke overraskende er andelen næringsrelevant forskning klart størst blant forskningsinstituttene. Her anses nærmere 60 prosent av forskningen som næringsrelevant i 2015. En hovedforklaring er at de teknisk-industrielle instituttene står for mye av forskningen i sektoren, og deres hovedoppgave er å betjene norsk næringsliv med anvendt forskning. Blant instituttene er også næringslivsfinansieringen vesentlig høyere, rundt 20 prosent totalt og hele 37 prosent for de teknisk-industrielle."

onsdag 22. november 2017

Klassetilhørighet og parti

Klassekampen om klassetilhørighet og parti
Jeg har allerede blogget om noen interessante velgerundersøkelser fra valget i september. I dag skriver Klassekampen om en ny og veldig interessant undersøkelse gjort av Ipsos og Tor Bjørklund for Universitetet i Oslo. Den handler om klassetilhørighet og parti.

For noen lesere kan kanskje dette med klassetilhørighet og partipreferanser kreve litt forklaring. Frem til og med valget i 2001 var velgerundersøkelsene opptatt av sammenhengen mellom klassetilhørighet og partivalg. Ikke i "objektiv" forstand slik marxister er opptatt av å definere folk inn i klasser, men ved å spørre om velgerne selv identifiserte seg med en bestemt klasse. Spørsmålet var:

Man snakker iblant om forskjellige klasser: enten arbeiderklasse eller middelklasse. Tenker du noen gang på deg selv som hjemmehørende i en av disse klassene? Hvis ja, hvilken?"


Og historisk har det alltid vært slik at nesten alle velgere som mente at de tilhørte arbeiderklassen har stemt på partier til venstre, særlig på Arbeiderpartiet. I 1965 oppga hele 40 prosent av befolkningen at de tilhørte arbeiderklassen. 64 prosent av både Ap og SF sine velgere svarte at de var del av arbeiderklassen. Bare 5 prosent av Høyres velgere sa det samme. 

Når dette spørsmålet om klassetilhørighet forsvant ut av velgerundersøkelsene etter 2001 var det sannsynligvis fordi det ble oppfattet som litt umoderne og noe som var på vei ut. Andelen som svarte at de mente de tilhørte arbeiderklassen hadde falt til omkring 20 prosent av velgerne, og man spurte jo uansett om utdanningnivå og inntekt. Men etter 16 års pause er det interessant å se hva som har skjedd når dette spørsmålet dukker opp igjen. 

Nå i 2017 har nedgangen i de som mener de tilhører arbeiderklassen flatet ut. Det er fortsatt slik at 20 prosent oppgir at de tilhører arbeiderklassen. Like interessant er det at de som oppgir at de tilhører arbeiderklassen har  en jevnere alderfordeling enn før der det ikke lenger er slik at det nesten bare er eldre velgere som mener dette. Men mest interessant av alt er det at partipreferansene hos disse velgerne er blitt helt annerledes enn før. Klassekampen skriver:

" I 2017 sier nå 32 prosent av Aps, og 19 prosent av SVs velgere at de tilhører arbeiderklassen. Blant Høyre-velgerne er det 14 prosent, og blant Frps velgere 20 prosent."


Dette er en enorm forandring. Fra at klasseidentifikasjon var helt avgjørende for hva man stemte på til at det er blitt en nokså jevn partifordeling. I 1965, da 40 prosent svarte at de tilhørte arbeiderklassen, gjaldt det 64 prosent av Arbeiderpartiets velgere. men bare 5 prosent av Høyres velgere. I 12017, da 20 prosent svarte, at de tilhører arbeiderklassen gjelder det 32 prosent av Arbeiderpartiets velgere, 20 prosent av FrPs velgere og 14 prosent av Høyres velgere.

Det betyr at regjeringspartiene til sammen har omkring samme antall velgere som sier de tilhører arbeiderklassen som det Arbeiderpartiet har. Og for Høyre betyr det at andelen velgere som sier at de tilhører arbeiderklassen er mer en tredoblet sammenlignet med situasjonen i 1965. I den grad noen påstår at regjeringen står på kapitalens og arbeidsgivernes side mot arbeiderklassen, forteller tallene at velgerne ikke er enige.

tirsdag 21. november 2017

Churchills darkest hour

En ny film om Storbritannias traumatiske vei inn i og etter hvert heroiske innsats i 2. verdenskrig under Winston Churchills ledelse er rett rundt hjørnet. Anmeldelsene av "Darkest Hour" i forbindelse med premieren i USA denne uken forteller at vi har noe å se frem til når den kommer på kino i Norge i midten av januar. Rolling Stone skriver under overskriften: "Gary Oldman Gives Us a Fearsome, Oscar-Worthy Churchill" at:

"Gary Oldman is one of the greatest actors on the planet – and he proves it again as Winston Churchill in Darkest Hour, director Joe Wright's rip-roaring take on the celebrated Prime Minister's first tumultuous month in office in May, 1940, when France and Belgium are a whisper away from surrendering to Hitler and Great Britain may be next."

Både Rolling Stone, The Guardian og mange andre anmeldelser er av det positive slaget. Traileren bidrar også til at forventningene er behagelig høye:

mandag 20. november 2017

Digitaliseringsprosjekter og gordiske knuter

Lenke til Erfaringsrapport 2017 her
Hvordan går det egentlig med digitaliseringsprosjektene i offentlig sektor? For noen år siden var vel inntrykket mange hadde at statlige ikt-prosjekter vanligvis endte opp hos Riksrevisjonen og hos kontrollkomiteen i Stortinget. Ja, noen foreslo i fullt alvor at det Norge trengte mest av alt var en egen havarikommisjon for offentlige ikt-prosjekter.

En slik havarikommisjon ville ikke hatt så mye å gjøre de siste årene. Prosjektene har gått etter plan. Mange store prosjekter er delt opp i mindre og mer håndterbare deler, der man lettere kan justere kursen og gjøre endringer hvis noe går galt. Innovasjonsgraden er ikke lavere enn før, men hvis man feiler er det bedre å feile raskt og billig. Vi har også brukt tid på å styrke ikt-kompetansen hos toppledere. Og finansieringsmekanismer som medfinansieringsordningen favoriserer i større grad små og mellomstore prosjekter.

Og i stedet for å studere havarier i etterkant har vi vært opptatt av å etablere et Digitaliseringsråd med eksterne medlemmer som kan gi gode råd til virksomhetene som skal gjennomføre digitaliseringsprosjekter før de setter igang for fullt, slik at vi kan stille nødvendige spørsmål og lære av andres erfaringer, og gjøre endringer i tide.

Digitaliseringsrådet ble etablert i januar 2016 og har vurdert statlige digitaliseringsprosjekter  i snart to år. Derfor er deres Erfaringsrapport 2017 svært interessant lesing. Den bekrefter at mye er blitt bedre, blant annet på grunn av Digitaliseringsrådet selv. Men de har synspunkter på flere ting som kan og bør gjøres enda bedre enn i dag. De innleder rapporten med å si dette om arbeidet sitt:

"Digitaliseringsrådet gir støtte til ledere når de skal gjøre strategiske veivalg i sitt digitaliseringsarbeid. Vi har behandlet 26 prosjekter og programmer siden oppstarten i januar 2016. Til sammen har vi gitt 199 konkrete anbefalinger. Ordningen er frivillig, så de som tar kontakt med oss, gjør det fordi de er nysgjerrige på andres erfaringer og åpne for våre innspill. Alle ønsker å lykkes, og vi har møtt veldig mange kompetente og engasjerte virksomhetsledere, IT-ledere og prosjektledere med et sterkt eierskap til prosjektene sine. Samarbeidet med dem har lært oss mye som vi gjerne vil dele med flere, blant annet gjennom denne rapporten."

Prosjektstørrelsen varierer fra ca. 10 millioner til over 600 millioner kroner. Mens den gjennomsnittlige kostnaden for prosjektene er 114 millioner kroner er den gjennomsnittlige gevinsten 394 millioner. De 26 prosjektene er fra 12 departementer, men halvparten av dem kommer fra Næringsdepartementet (NHD) og Justisdepartementet (JD). Rapporten gir noen veldig interessante beskrivelser av hvilke problemstillinger virksomhetene i utgangspunktet ønsker å diskutere med Digitaliseringsrådet, og hvordan rådets anbefalinger ofte kommer på litt andre områder:

"Digitaliseringsrådet har til sammen gitt 199 konkrete anbefalinger til virksomhetene. Behov, mål og løsning er det temaet vi gir flest råd om, slik det også var da vi kom med den første erfaringsrapporten vår. Mer konkret dreier temaet seg om virksomhetene har en klar forståelse av hvem brukerne er, og hvilke behov de har, om de har formulert konkrete mål, og om den nye løsningen bidrar til å oppfylle målene. Nest flest anbefalinger gir vi om prosjektorganisering og -styring. Dette temaet handler blant annet om å organisere prosjektet med klare styringslinjer, roller og ansvar."

Basert på erfaringene så langt gir Digitaliseringsrådet oss også noen mer generelle råd om hvor utfordringene ser ut til å være størst i statlige ikt-prosjekter. De kaller slutten av rapporten "Gordiske knuter i digitaliseringsprosjekter", og beskriver tre slike knuter som de med nødvendig makt og innflytelse må hugge over, slik Alexander den store gjorde det med knuten i Zevs tempel i Gordion i år 334 f.kr.

De tre gordiske knutene Digitaliseringsrådet peker på er for det første vanskeligheter med godt samarbeid på tvers av virksomheter i staten, spesielt når samarbeidet må foregå på tvers av sektorer. Det andre problemet er systematisk arbeid med gevinstrealisering i og mellom virksomhetene som digitaliserer. Og den tredje knuten er hvordan man oppnå reell fornyelse av tjenester og arbeidsprosesser, i stedet for at digitaliseringen opprettholder dagens organisering, forretningsmodeller og prosesser. 

På alle disse områdene kommer Digitaliseringsådet med både gode råd og noen gode eksempler på prosjekter og virksomheter som fått til det som er vanskelig. Men de har også noen klart formulerte synspunkter på hva både virksomhetene og ikke minst departementene må gjøre fremover for å lykkes bedre. Derfor er dette en rapport det er verdt å lese, viktig å diskutere  og nødvendig å følge opp. Det arbeidet begynte allerede da erfaringsrapporten ble lagt frem på et seminar i begynnelsen av oktober.

Her er videoer fra presentasjonene og diskusjonene på seminaret om erfaringsrapporten.

lørdag 18. november 2017

Åttitallet vender tilbake (10)

Det er få ting som er mer 80-tall enn the Pet Shop Boys, som oppstod Londons West End. Men det er urettferdig å sette på retro-merkelappen. Ikke bare har de holdt det gående helt siden første halvdel av 80-tallet, og gjennombruddet med "West End Girls" i 1986, de har stadig vekk vært høyt på listene siden Alle de 13 ordinære albumene de har gitt ut har vært inne på topp 10 i UK, senest i 2016 med albumet Super.

Jeg synes likevel dette klippet fra 2009, da de mottok Brit Awards pris for Outstanding Contribution to Music, måtte være med i denne serien med helter fra 80-tallet som vender  tilbake. Dette er et 10-minutter klipp med kortversjoner av gode gamle hitlåter i rask rekkefølge, der også Lady Gaga og Brandon Flowers fra The Killers bidrar, men først og fremst viser det at Pet Shop Boys fortsatt kan levere:

fredag 17. november 2017

Bortgjemte musikalske perler (73)

I 1992 ga Shakespeares Sister ut singelen "Stay", med en musikkvideo som ble årets musikkvideo i UK. Den viser to bandmedlemmer som spiller livet og døden og slåss om en mann som er i koma. Dramatiske saker. Dette er ikke musikkvideoen, men en opptreden på BBCs Top of the Pops fra da singelen herjet hitlistene, og vi ser jo at også her er det skjønnheten mot udyret. - livet mot døden:



Shakespears Sisters periode som duo varte bare en kort periode, mellom 1989 og 1993. Både før og etter var dette avhoppet Bananarama-medlem Siobhan Faheys soloprosjekt, men i disse fire årene var Marcella Detroit, som egentlig het Marcy Levy, med. Det ble noen veldig produktive år der de laget to album som ble topp 10 i UK og 6-7 singler, der "Stay" ble listetopp i mange land. Men det at Detroit var hovedvokalist i et band der Fahey skulle være hovedperson ble så problematisk at det endte med at Marcella Detroit fikk sparken like etter. Og flere listetopper ble det aldri.

torsdag 16. november 2017

Ernas tale på Watson Summit

Torsdag ble digitaliseringskonferansen Watson Summit arrangert av IBM, med statsminister Erna Solberg som hovedinnleder. Hun brukte anledningen til å beskrive noen store utfordringer vi møter som et resultat av teknologiske endringer, noen fantastiske nye muligheter vi får til å løse problemer og noen politiske svar som blir viktige.

Hvorfor Watson? Det har ingen ting med Sherlock Holms venn og medarbeider Dr Watson å gjøre, men er en datamaskin i nettskyen som mates med stadig mer data og kan svare på stadig mer avanserte spørsmål, blant annet om medisinske diagnoser. Maskinen er oppkalt etter IBMs første sjef Thomas J. Watson og er mest kjent for å vinne den amerikanske mesteren i Jeopardy i 2011.

Men i denne sammenhengen er det sentrale at fordi datamaskiner som Watson, og tilsvarende fra andre leverandører, som tar i bruk kunstig intelligens, er i nettskyen og kan brukes av helt vanlige bedrifter og av virksomheter i offentlig sektor. Det at man ikke må eie store, avanserte og ekstremt dyre datamaskiner selv, men kan abonnere på datakraft som en tjeneste, er blant de tingene som vil øke omstillingstempoet i omtrent alle bransjer.

Erna Solbergs åpningstale ligger her på regjeringens nettsider. Hun sa blant annet dette om hvor mye som står på spill i møte med de teknologiske endringene:

"Det er et viktig poeng for meg at teknologi ikke et mål i seg selv. Målet for politikken er å ta vare på det gode samfunnet vårt og gjøre det enda bedre for menneskene som bor i dette samfunnet. Da må vi klare å opprettholde inntektene våre, sikre konkurransekraften, og samtidig få maksimalt ut av ressursene vi bruker i felleskapet. Vi må gjøre det i en verden der teknologien raskt endrer forutsetningene for nesten alt. Da nytter det ikke å være middels gode. Enten klarer vi å skape de nye jobbene og blir et av Europas mest nyskapende land i løpet av de neste ti årene. Eller så brå-lander vi når inntektene fra olje og gass blir mindre."

Hun pekte på at strategien for å klare denne omstillingen må bygge videre på noe vi allerede er veldig gode til i Norge - å samarbeide:

"En ting vi er gode på i Norge, er samarbeid. Det er en styrke vi skal bygge videre på. For å bli en digital vinner må vi samarbeide enda bedre mellom stat, kommune og privat sektor. Mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Altså trepartssamarbeidet i arbeidslivet. Da kan vi både utvikle enda bedre offentlig velferd og samtidig legge grunnlaget for nye eksportnæringer og arbeidsplasser i Norge."

Så pekte hun på fire områder der vi må lykkes dersom vi skal klare de teknologiske omveltningene som ligger foran oss. Områder der vi er ganske gode fra før og derfor må bygge videre på det vi gjør i dag fordi vi må bli enda bedre. Det første området er utdanning og kompetanse. Det andre området er rammevilkår for næringslivet. Det tredje området er digitalisering av offentlig sektor. Og det fjerde området er forvaltning og deling av offentlige data. Og for så vidt også private data i den forstand at det også er data om hver enkelt av oss og må håndteres innenfor rammen av god sikkerhet og strenge personvernregler.

Statsministeren avsluttet med å igjen slå fast at digitalisering ikke er målet, men et viktig virkemiddel for å nå de virkelig viktige målene for samfunnet vårt:

"For meg handler ikke dette om å ha en politikk for digitalisering, men om å ha en politikk for Norge, for fremtiden og hvordan vi sørger for at vi klarer å skape det bærekraftige velferdssamfunnet som jeg håper på at vi kan gi til våre barn og barnebarn. Det dreier seg om at vi er med på toget om teknologi, men aldri slipper fokuset på menneskene og innbyggerne i Norge, som er det viktigste for politikken i dette samfunnet."

onsdag 15. november 2017

Velgerundersøkelsene 2017

Helt siden 1977 har Statistisk Sentralbyrå og Institutt for Samfunnsforskning gjennomført valgundersøkelser i forbindelse med stortingsvalg.Omkring to år etter valget har resultatene kommet ut i bokform. I år er det derimot slik at det allerede nå, to måneder etter valget, er presentert noen svært interessante funn om velgerforflytninger mellom partiene siden forrige stortingsvalg, om hvilke saker som var viktigst for velgerne ved valget og om hvilke partier som har størst tillit på ulike saksområder.

Her skal jeg konsentrere meg om tallene som forteller noe om partienes sakseierskap til ulike viktige saker. Sakseierskap handler om hva velgerne svarer når de blir spurt om "hvilket parti mener du har best politikk?" på ulike saksområder. Dette er endrer seg gjerne mellom valg, og disse endringene er ofte en viktig forklaring på hvorfor noen partier går frem og andre partier går tilbake. Har man høyere tillit hos velgerne i saker som betyr mye er sjansen stor for fremgang. For de største partiene er det viktig at denne tilliten er til stede i flere viktige saker samtidig. Da vinner man valg.

Lørdagen før valget skrev Dagbladet om en annen velgerundersøkelse gjennomført av meningsmålingsinstituttet IPSOS. Jeg blogget om den her. De nye tallene som nå er presentert av SSB og ISF er ganske like de tallene Dagbladet skrev om i september, så det er grunn til å tro at dette til sammen gir et ganske presist bilde av hvilket parti velgerne mente hadde de beste svarene i ulike saker da de stemte ved stortingsvalget. Et notat fra Johannes Bergh og Rune Karlsen ved Institutt for samfunnsforskning sier dette om hovedtrekkene i endringene i sakseierskap ved dette valget:

"Høyre har særlig mye tillit i skole-, helse- og skattepolitikk. Partiet klarte i all hovedsak å holde på tilliten i disse sakene, men andelen som mente at partiet hadde best skattepolitikk sank med åtte prosentpoeng fra 2013 til 2017. Fremskrittspartiet har et klart sakseierskap i innvandringspolitikken, og andelen som mente at partiet hadde best politikk økte fra 27 prosent i 2013 til 35 prosent i 2017. Arbeiderpartiet tapte sakseierskap på sentrale områder for partiet, helse-, skatt- og sysselsettingspolitikk. Selv om over 30 prosent pekte på Ap som partiet med best sysselsettingspolitikk i 2017, er nedgangen fra 2009 dramatisk. Da mente over seks av ti at Ap var best."

Den mest interessante endringen ser vi når det gjelder hvilket parti som har best politikk for økt sysselsetting. Nå ble dette temaet av en eller annen grunn ikke målt i 2013. men i 2009 var det slik at over 60 prosent mente Arbeiderpartiet hadde den beste politikken for flere arbeidsplasser. Nå er tallet 28 prosent, mens Høyre har økt fra 14 prosent til 30 prosent, og har passert Arbeiderpartiet. Jeg tror dette må være en viktig forklaring på valgresultatet.

Skattepolitikken er et annet interessant spørsmål fordi det nødvendigvis må handle om et ideologisk skille der de som svarer at Arbeiderpartiet har den beste politikken vil ha høyere skatter, mens de som svarer Høyre vil ha lavere skatter. Her er utviklingen den at Arbeiderpartiet har falt fra 33 prosent i 2013 til 25 prosent nå, mens Høyre, som også her er størst, har falt fra 34 prosent til 26 prosent. Men her er det også viktig å merke seg at Fremskrittspartiet, finansministerens parti, har økt fra 9 til 14 prosent.

Det resultatet som kanskje har overrasket mest i denne undersøkelsen er synet på hvilket parti som har best miljøpolitikk. Det er her vi finner den eneste store forskjellen mellom denne undersøkelsen og den i Dagbladet. I SSB og ISFs velgerundersøkelse er det flest som svarer at de mener Høyre har den beste miljøpolitikken, opp fra 8 prosent i 2013 til 19 prosent nå. MDG er på andreplass med 14 prosent. Både Venstre og SV har falt, til henholdsvis 9 og 10 prosent, mens Arbeiderpartiet har 11 prosent. 

Når det gjelder andre saksområder kan vi slå fast at i helsepolitikken har Arbeiderpartiet falt fra 35 prosent i 2013 til 27 prosent nå, mens Høyre har økt fra 27 prosent til 28 prosent. I skolepolitikken har Høyre falt fra 35 prosent til 33 prosent, men er likevel klart størst. Arbeiderpartiet har økt fra 23 til 25 prosent. På eldreomsorg er Arbeiderpartiet størst, men har falt fra 28 prosent til 25 prosent. Høyre har økt fra 17 til 20 prosent. I familiepolitikken er det jevnt mellom tre partier, Arbeiderpartiet 21 prosent (tilbake fra 27), Høyre 19 prosent (frem fra 11) og Kristelig Folkeparti 18 prosent (tilbake fra 28). 

Fremskrittspartiet har i følge denne undersøkelsen en spesielt sterk posisjon blant velgerne på to områder. Særlig i innvandringspolitikken der 35 prosent av FrP har den beste politikken, noe som en klar oppgang fra 2013. Og i samferdselspolitikken har FrP høyest tillit med 25 prosent, opp fra 18 i 2013. Høyre har likevel hele 20 prosent mens AP har 17 prosent. Bare på et område er det et annet parti enn Høyre, Arbeiderpartiet eller Frp som skårer høyest på sakseierskap. Det er i distriktspolitikken der 39 prosent svarer at Senterpartiet har den beste politikken, opp fra 35 prosent i 2013. Men det er interessant at Høyre er på en god andreplass på distriktspolitikk med en oppgang fra 11 til 17 prosent, mens Arbeiderpartiet faller fra 16 til 9 prosent.

mandag 13. november 2017

Mer fleksibel arbeidstid i staten

Noen radikal omveltning av arbeidstiden er det ikke snakk om, men en fornuftig tilpasning av avtaleverket til det at mange ansatte ønsker å kunne jobbe mer fleksibelt. For eksempel ved ta frem PCen på kvelden og jobbe hjemmefra når barna har lagt seg.

NRK omtalte denne endringen under overskriften "Nå utvides fleksitiden for statsansatte" og fortalte om tobarnsmor Kristine Kostøl som er fornøyd med å selv kunne styre tiden sin i større grad enn før:

– Den nye avtalen gjør at jeg kan ta igjen tapt arbeidstid etter at ungene har lagt seg, i stedet for å jobbe på ettermiddagen mens de fremdeles er våkne. Nå får vi mer tid til å være sammen som familie, sier Kostøl til NRK.

Endringene gjør at staten fra årsskiftet får regler som ligner mer på det som praktiseres i privat sektor og som er regulert av arbeidsmiljøloven. KMDs nettsider sier dette om de konkrete endringene som gjennomføres fra nyttår:

"Den nye avtalen utvider den ytre rammen for arbeidstid, som angir når arbeidstakere kan jobbe etter eget ønske. Den ytre rammen for arbeidstiden utvides fra kl. 7 til kl. 6 om morgenen, og fra kl. 20 til kl. 21 på kvelden. Det er ikke meningen at arbeidstakerne skal arbeide mer, men i stedet få anledning til å arbeide på en mer fleksibel måte. Avtalen er en prøveordning som skal evalueres. Dagens avtale er fra 1976, og arbeidslivet har endret seg betydelig siden den gang."

Dette handler ikke om å øke dagens arbeidstid eller om å få noen til å jobbe på mer ubekvemme tidspunkter, Utgangspunktet er tvert imot at vi må ha tillit til at den enkelte ansatte selv kan vurdere når det passer å jobbe hjemmefra. Og at avtaleverket ikke bør være en hindring for fleksible løsninger som ansatte selv ønsker.

lørdag 11. november 2017

Bortgjemte musikalske perler (72)

The Skids kom fra Dumfermline i Skottland og var et punk og new wave band som var samtidige med The Clash og Sex Pistols fra1977-78, men med mer moderat suksess. De ga seg i 1982, men har hatt noen gjenforeningskonserter på 2000-tallet. En av The Skids aller tidligste singler var denne, The Saints Are Coming:



The Skids versjon er originalversjonen av sangen, men den er mer kjent i en coverversjon. I 2005 etter at Hurricane Katrina smadret New Orleans, spilte U2 og Green Day inn en ny versjon av sangen, som også ble fremført live i New Orleans Superdome da den ble gjenåpnet etter orkanen i september 2006. Den versjonen har jeg blogget om her.

fredag 10. november 2017

Åttitallet vender tilbake (9)

Singelen kom i september 1979, men det er vel få ting som symboliserer starten på 80-tallet bedre enn popduoen The Buggles første singel "Video killed the radiostar". Det var for eksempel den første videoen som ble vist på MTV da de gikk på luften i 1981, og innledet en ny tid for TV. Men her er "Video killed the radionstar" i 2013-versjon der låtskriver og Buggles-medlem Trevor Horn er tilbake med sitt nye band Trevor Horn and the Producers der blant annet Lol Creme er med:



En helt annen sak er at mens det på 80-tallet virket helt opplagt at musikkvideo-TV skulle ta over etter radio, så ble det ikke slik. Det var ikke radio som ble borte. Derimot har musikkvideokanaler på TV og videoutleie og slikt møtt store utfordringer, i møte med iTunes, streaming, YouTube og annet som vi ikke kunne forestille oss på 80-tallet. Men det er en annen historie som her blogget om her.

torsdag 9. november 2017

Om brevduer og tollfalker

I Stortinget stiller representantene spørsmål. Riktig mange spørsmål om ting de lurer på og som regjeringen må svare på. Det er en viktig del av demokratiet vårt.

Ikke bare er det en muntlig spørretime hver onsdag kl 10 med mer eller mindre spontane spørsmål, det er også en ordinær spørretime hver onsdag, som også er muntlig, men der spørsmålene er levert inn noen dager i forveien slik at statsrådene kan forbedrede seg. Dessuten har stortingsrepresentantene også anledning til å stille skriftlige spørsmål til alle statsrådene. Disse må besvares i løpet av seks virkedager.

I tillegg til dette er det også vanlig å stille skriftlige spørsmål til Finansdepartementet om statsbudsjettet. Riktig mange spørsmål. I høst har vi kommet opp i 1058 spørsmål (egentlig er det mange flere spørsmål fordi det kan være flere ulike spørsmål som er sendt samlet og derfor har samme nummer) . Alle spørsmål og svar er offentlige og kan leses her på regjeringens nettsider om Statsbudsjettet. Dette er jo veldig mange spørsmål og svar, og noe av det er kanskje litt kjedelig og i hvert fall ikke veldig fargerikt i formen, men det finnes heldigvis noen hederlige unntak. Som svaret fra Finansdepartementet på spørsmål nummer 94 fra Senterpartiet. Senterpartiets spørsmål lyder:

"Hvor stor må bevilgningen i statsbudsjettet for 2018 være, dersom den anslåtte andelen beslaglagt hhv øl, vin, sprit og narkotika skal utgjøre hhv 50%, 70% og 100% av totalt ulovlig innført mengde?"

Finansdepartementet åpner sitt svar på sedvanlig vis ved å vise til hva Tolletatens oppgaver og mål er før man slår fast noe som er ganske innlysende, at man ikke kan beregne ressursinnsatsen som kreves for ulike prosenttall nå man ikke kjenner totalmengden:

Som det fremgår av svaret på Senterpartiets spørsmål nummer 92, foreligger det ikke tall på totalmengden av innsmuglede varer. Det er derfor ikke mulig å verken fastslå eller beregne nøyaktig hvor store beslag 50, 70 eller 100 prosent eventuelt innebærer. Et anslag på hva dette eventuelt forutsetter av bevilgninger er dermed heller ikke mulig å beregne.

Men fordi spørsmålet er stilt slik det er, og det er helt åpenbart at det ikke er mulig, selv med astronomiske ressurser, å avskaffe absolutt all smugling av øl, vin, sprit og narkotika inn til Norge, legger Finansdepartement også frem sitt syn på hvor astronomisk dyrt det kunne bli. Det er et meget leseverdig svar som motbeviser påstanden om at beregninger av samfunnsøkonomisk lønnsomhet må være kjedelige eller vanskelige å forstå:

"Å skulle stanse "100 prosent av totalt ulovlig innført mengde" vil innebære at absolutt alle reisende, transportmidler, containere, brev/pakker og så videre må stanses og kontrolleres på grensen. Samtidig må 2 366 kilometer grense mot Sverige og Finland stenges fysisk for å hindre at noen tar seg over grensen uten å bli kontrollert (grensen mot Russland er allerede stengt/kontrollert). Basert på kostnadsanslag for USAs mur mot Mexico kan prisen for Norges del bli alt mellom 120 og 800 milliarder kroner. Da er det ikke tatt høyde for at byggekostnadene i Norge trolig er høyere enn i USA. Og da har vi enda ikke begynt å bekymre oss for vår over 25 000 kilometer lange kystlinje (fire ganger så lang om vi teller med øyene). 

All post inn til Norge vil også måtte gjennomlyses og åpnes. Selv om vi trekker av for postkort fra ferierende nordmenn på de over 40 millioner postsendinger som hvert år distribueres av Posten (i tillegg kommer forsendelser med andre transportører), tilsier et uakademisk anslag at vi trenger i overkant av 10 000 tolltjenestemenn, bare for å kontrollere post og pakker. Tolletaten er godt kjent med at smuglere er kreative og oppfinnsomme. Det er derfor ikke usannsynlig at brevdueindustrien vil få en oppsving i et slikt regime. På dette området er det lite erfaring i dag, men man kan håpe at et eventuelt slikt problem kan løses med tollfalker eller droneteknologi. 

Hvor omfattende dette vil være kan også illustreres med at alle de nesten 3 500 trailerne som kjører inn i Norge hver dag, hvorav langt de fleste over Svinesund, vil måtte kontrolleres og skannes. Bare for å ta unna gjennomsnittstrafikken vil man trenge over 25 skannere på Svinesund for at ikke køene skal bygge seg opp, og det vil trolig være behov for omtrent det dobbelte for å kunne ta unna trafikken i pressperioder. 

I tillegg kommer om lag 9 millioner person- og varebiler som også vil måtte gjennom tilsvarende regime dersom 100 prosent-målet skal kunne nås. Når Tolletaten i dag har kontroller og stenger E6 slik at alle biler må innom tollstasjonen danner det seg raskt køer over grensen, selv om så godt som alle bilene bare får kjøre rett gjennom kontrollen. Hvor lange køene vil bli dersom alle bilene skal kontrolleres er vanskelig å se for seg. Alle personer vil dessuten måtte kroppsvisiteres ved grensepassering og bagasje må gjennomlyses og åpnes, og om man skal være 100 prosent sikker må reisende også gå gjennom en såkalt kropsskanner som viser om man smulger stoff inni kroppen. Med nesten 40 millioner reisende inn i Norge årlig sier det seg selv at dette ikke er praktisk gjennomførbart. Det er med andre ord umulig å sikre seg mot all smugling."

Jeg ser i Aftenposten av Trygve Slagsvold Vedum er forundret over at det er tatt til orde for at man kunne bruke falker i Tolletaten og i stedet tar til orde orde for å bruke ugler fordi de ser bedre om natten. Jeg er redd regnestykket ikke ville blitt noe bedre av det

onsdag 8. november 2017

Velstand, alder og helse

Over hele Europa blir befolkningen eldre. Europeiske kvinner som fyller 65 år kan regne med å leve i ytterligere 17,4 år, i gjennomsnitt. For menn er levealderen tre år kortere.

Men dette er gjennomsnittstall for europeiske land med nokså ulik økonomi. The Economist har i artikkelen Where is life in old age both longer and healthier? sett på sammenhengen mellom økonomi og levealder,  og sammenlignet data fra 30 europeiske land om to forhold:

For det første har de sett på den direkte sammenhengen mellom BNP pr innbygger. og levealder. Den viser at levealderen øker når et land blir rikere, men bare opp til et visst punkt. Når BNP når 30 000 USD pr innbygger øker flater forskjellen i levealder ut. For det andre har de sett på sammenhengen mellom BNP pr innbygger og hvor god helse den eldre befolkningen har. Dataene her viser en klar sammenheng mellom lands velstandsnivå og helsesituasjonen blant de eldre. Og her flater det ikke ut. The Economist skriver:

"Does it help to live in one of Europe’s richer countries? The data suggest that life expectancy at age 65 rises with a country’s wealth, but only up to a point. The trend levels off at a GDP per person of around $30,000 (adjusted for differences in price levels between countries), which is roughly the dividing line between eastern and western Europe. By contrast, the time spent in good health increases in a linear fashion with a country’s wealth. Italian 65-year-olds, for example, can expect to live about the same number of years as Norwegian ones, even though Norway is much richer than Italy. But Norway’s elderly are likely to spend nearly 80% of their remaining time in good health, whereas those in Italy can hope for just 40%."

Norge topper begge listene, og vi har god grunn til å være fornøyde med det. Men hvorfor er det slik at Norge, det rikeste landet av de 30 i undersøkelsen, bare ligger marginalt foran andre land i Vest Europa når det gjelder forventet levealder, men betydelig foran de fleste andre land i undersøkelsen når det gjelder hvor mange av de gjenværende leveårene den eldre befolkningen vil ha god helse? The Economist mener at dette både handler om offentlig finansiert velferd, men også om investeringer i infrastruktur og tilrettelegging for at eldre kan komme seg ut og fungere i samfunnet:

"This may be a result of countries’ spending on public services and infrastructure. Many characteristic health problems of old age, such as difficulties with hearing or eyesight, are not fatal; but unless they are dealt with, and unless public spaces are adapted to the needs of the elderly, they can make life miserable. Pavements, street signs and pedestrian signals, for example, are often designed for the young and able-bodied. Richer countries have more money to spend on making them better suited to older age groups. That may not extend lifespans, but it can help people make the most of their remaining years."

mandag 6. november 2017

Du er ingen keiser, du er en løk

For noen dager siden ble Virkekonferansen, den årlige næringslivskonferansen i regi av hovedorganisasjonen Virke, arrangert. Der var min gamle statssekretærkollega Jon Gunnar Pedersen og snakket om at måten vi velger å fremstille tall og statistikk kan ha stor betydning for om vi oppfatter noe som et problem eller ikke, og i verste fall kan det lede til både mytedannelser og selvbedrag.

Og han argumenterte for at vi bør velge konsekvensetikken fremfor sinnelagsetikken når det skal tas viktige politiske beslutninger. Et foredrag som de som ikke var på konferansen heldigvis kan se på YouTube. Med tittelen "Du er ingen keiser du er en løk":

søndag 5. november 2017

Sosiale medier, politikk og polarisering

Helgens The Economist har en meget leseverdig "briefing" om utviklingen vi har hatt i forholdet mellom sosiale medier, demokrati og politikk. Bakgrunnen er selvfølgelig høringene i kongressen i USA om hvordan saker betalt av fremmede stater fant veien til Facebook, Twitter og Google i presidentvalgkampen. I lederartikkelen "Do social media threaten democracy?" slår de innledningsvis fast at noe har gått veldig galt, og skriver:

"Facebook, Google and Twitter were supposed to save politics as good information drove out prejudice and falsehood. Something has gone very wrong"


I briefingen, med den dystre tittelen "Once considered a boon to democracy, social media have started to look like its nemesis" , tar The Economist for seg litt av historien frem til nå, blant annet Teheran i 2009. Tahirplassen i Kairo i 2010 og Euromaidan i Kiev i 2013, øyeblikk der optimismen på vegne av sosiale mediers rolle som verktøy for å sikre åpenhet, frihet og demokrati var himmelhøy. Noen av oss var riktignok litt betinget i forhold til den aller mest euforiske sosiale medier-fanklubben (jeg blogget om den forenklede forsetillingen om at alle stiller på lik linje i sosiale medier tilbake i 2009 og igjen i 2010 da Malcolm Gladwell langet ut mot sosiale medier i New York Times).

Men noe enda mer grunnleggende har skjedd når det gjelder tillitsforholdet vårt til sosiale medier, og The Economist går så langt som å reise spørsmålet om behovet for lovgivning, eierskapsbegrensning og reguleringer. Når vi i demokratiske land har omfattende lovgivning som sikrer åpenhet og innsyn i offentlig forvaltning, og både lovreguleringer, selvregulering og økonomiske insentiver som skal sikre uavhengighet og mangfold i redaksjonelle medier, hva gjør vi da med de plattformene som nå er blitt de viktigste kanalene for politisk påvirkning? The Economist skriver:

"Governments simply do not know how to deal with this—except, that is, for those that embrace it. In the Philippines President Rodrigo Duterte relies on a “keyboard army” to disseminate false narratives. His counterpart in South Africa, Jacob Zuma, also benefits from the protection of trolls. And then there is Russia, which has both a long history of disinformation campaigns and a domestic political culture largely untroubled by concerns of truth. It has taken to the dark side of social media like a rat to a drainpipe, not just for internal use, but for export, too."

The Economist beskriver noen ideer om regulering av sosiale medieplattformer som har vært lansert i debatten, men konkluderer ikke. I stedet er artikkelen mer opptatt av å beskrive hvorfor dette er et område som må tas svært alvorlig fremover, og hvordan utfordringene har tatt av de siste årene, fra store, men mer marginale fenomener som "4chan" og "#gamergate", i utkanten av det folk flest fikk med seg, til å bli et hovedtema i selve demokratidebatten og noe som utfordrer tilliten til selve den demokratiske prosessen. 

En svært interessant del av artikkelen til The Econimist er gjennomgangen de har av alternative "økosystemer" som etableres i eller distribueres ved hjelp av sosiale medier for å spre bestemte ideer, ofte fra politiske ytterfløyer. Små samfunn der man treffer likesinnede og får forsterket de meningene man allerede har, men der kravene til etterprøvbarhet og holdbarhet kan være høyst variable, eller ikke-eksisterende. Men selv når innholdet er korrekt er det uansett en utfordring med denne omgrupperingen rundt de nyhetskildene man liker best, fordi det fører til en langt sterkere polarisering. Eller som The Economist skriver, vegetarianere blir til veganere på grunn av sosiale medier:

"Such ecosystems are a symptom of political polarisation. They also drive it further. The algorithms that Facebook, YouTube and others use to maximise “engagement” ensure users are more likely to see information that they are liable to interact with. This tends to lead them into clusters of like-minded people sharing like-minded things, and can turn moderate views into more extreme ones. “It’s like you start as a vegetarian and end up as a vegan,” says Zeynep Tufekci of the University of North Carolina at Chapel Hill, describing her experience following the recommendations on YouTube. These effects are part of what is increasing America’s political polarisation, she argues."

The Economist minner om at det ikke er nytt at budbringeren har en hovedrolle i politisk endringer. Disruptive teknologier har ført til store endringer før. I disse dager feirer protestantismen 500 år (også grundig omtalt i The Economist denne helgen), noe som ikke kunne skjedd på den måten det gjorde uten at boktrykking var oppfunnet. Aviser, radio og TV forandret i tur og orden måten den politiske debatten foregikk på, i all hovedsak i positiv retning, tror jeg. Men det har aldri skjedd uten debatt om behovet for spilleregler, hvordan vi sikrer åpenhet og om det er behov for regulering. Og slik vil det bli også denne gangen.

lørdag 4. november 2017

Bortgjemte musikalske perler (71)

Denne sangen må jeg innrømme at jeg hadde glemt, før jeg tilfeldigvis fant den på YouTube mens jeg lette etter annen åttitallsmusikk. Det er bandet Fiction Factory fra Perth i Skottland. Aktive fra 1983-87 og de ga ut to album. Men de var likevel et klassisk one-hit wonder i den forstand at bare en av sangene deres ble en topp 40-singel. Det var denne, "Feels like heaven", som nådde nr 6 på UK-hitlisten i 1984:

fredag 3. november 2017

Åttitallet vender tilbake (8)

Her er årets store nyhet når det gjelder åttitallsgjenforeninger. Selveste Bananarama, den kvinnegruppen som har hatt flest listeplasseringer i verden (blant annet 10 topp ti hits i UK) har funnet hverandre igjen og er ute på turne nå før jul i 2017, 30 år etter. Her er det gjenforente Bananarama fra en konsert i London tidligere i år der de spiller "Venus":



Bananarama er ekte 80-tall. Et band som ikke ble satt sammen av et plateselskap eller en manager, men av tre venninner som ville lage band sammen. De laget den ene hitlåten etter den andre mellom 1982 og 1988. Blant annet "It Ain't What You Do...", "Really Saying Something", "Shy Boy", "Cruel Summer" , "Robert De Niro's Waiting" og "I Heard a Rumour".  Venus" var en coverlåt av den nederlandske rockegruppen Shocking Blue i 1970, som gjorde det meget fra på hitlistene og gikk helt til topps i USA og flere andre land. Bananaras versjon kom i 1986 og gikk også til topps i USA og i mange andre land.

Så kan man for så vidt si at Bananarama fortsatte å lage plater og spille konserter fra 80-tallet og frem til i dag. Men etter 1987 har bare to av de tre opprinnelige vært med. Sara Dallin og Keren Woodward fortsatte bandet, med langt mindre kommersiell suksess enn før, mens Siobhan Fahey sluttet i bandet, giftet seg med Dave Stewart fra Eurythmics, flyttet til USA og startet et nytt suksessfullt band, Shakespears Sister. Men nå, 30 år etter, er det endelig klart for en stor 80-talls-husker-du konsertturne der alle tre er sammen igjen.

torsdag 2. november 2017

Lavenergiprogrammet 10 år

Torsdag hadde jeg gleden av å åpne en tettpakket liten konferanse i regi av Lavenergiprogrammet, som både feiret at den 10 års programperioden er gjennomført, oppsummerte erfaringene som er gjort gjennom dette arbeidet og pekte ut kursen videre når dette arbeidet med å øke kompetansen i byggenæringen på energieffektive bygg skal videreføres, men på litt andre måter.

Her er lenker til presentasjonene som ble holdt på "10 år på 100 minutter". Og her er en flott video som på en kort og pedagogisk måte oppsummerer hva dette arbeidet handler om i praksis:



Lavenergiprogrammet har i det hele tatt vært flinke til å bruke nye og utradisjonelle kanaler for å nå ut til mågruppene sine, blant annet video på YouTube og andre sosiale medier. Og de har samarbeidet tett med fagopplæringen i den videregående skolen. Her på siden "Festen er ikke over..." er det beskrevet hvor man finner flere kunnskapsressurser som er utviklet i dette programmet.

onsdag 1. november 2017

Kraftig vekst i bygg og anlegg

Bygg og anleggsvirksomhet er blant de aller største næringene i Norge, både i omsetning og i sysselsetting, og det har vært god vekst de siste årene. Statistisk Sentralbyrå har kommet med en ny næringsstatistikk som viser at bedriftene i bygg og anlegg omsatte for 522 milliarder kroner i 2016. Det er en økning på 8,1 prosent fra 2015.

Bransjen sysselsatte i underkant av 235 000 personer. Det er en økning på 2,2 prosent fra 2015 til 2016. Den delen av næringen som økte mest i omsetning i 2016 var den som driver med oppføring av bygninger. SSB skriver.

Størst vekst i omsetningen var det blant foretakene som driver med oppføring av bygninger. Disse hadde en omsetning på 270 milliarder kroner i 2016, som tilsvarer en økning på 10,1 prosent fra året før. Næringen sysselsatte i underkant av 83 500 personer. Det er 2,3 prosent flere personer enn i 2015.

Veksten i oppføringen av bygninger har først og fremst har med etterspørsel i markedet å gjøre, og bare delvis sammenheng med politiske beslutninger, blant annet at det tilrettelegges for mer boligbygging i arelplanleggingen og at bygge saker behandles raskt. Det er derimot en langt mer direkte sammenheng mellom poliske vedtak og aktivitetsnivå innenfor bygging av veier og jernbane, rett og slett fordi det er offentlig myndigheter som er kunden:

"I 2016 var det 424 foretak registrert med bygging av veier og jernbaner som sin hovedaktivitet. Dette omfatter foretak som bygger veier, motorveier, jernbaner, undergrunnsbaner, tuneller og broer. Disse foretakene hadde en omsetning på 35 milliarder kroner i 2016. Dette er en økning på 3,3 milliarder kroner, eller 10,6 prosent, fra året før. Det var også en økning innenfor den øvrige anleggsvirksomheten. Omsetningen innenfor anleggsvirksomheten totalt steg med 7,0 prosent fra 2015 til 2016. Næringen sysselsatte i overkant av 17 300 personer i 2016."

tirsdag 31. oktober 2017

Sysselsettingen i IKT-næringene

Statistisk Sentralbyrå lager næringsstatistikk for alle mulig deler av næringslivet, også for informasjons- og kommunikasjonsnæringene. Siste statistikk viser at det har vært en nokså flat utvikling fra 2015 til 2016:

"IKT-næringene hadde samlet sett en svak nedgang i omsetning og sysselsetting fra 2015 til 2016. Omsetningen gikk ned med 0,2 prosent til rundt 235,3 milliarder, og antall sysselsatte falt med 0,3 prosent til 95 031."

Jeg tror dette gir en helt greit oppsummering av en utvikling på et veldig aggregert nivå, men SSB-kategorien informasjon og kommunikasjon består av ganske forskjellige type virksomheter med forskjellige utfordringer og derfor også en nokså ulik utvikling. Dessuten er flere av disse virksomhetene vanskelige å kategorisere, dels fordi den teknologiske utviklingen forstyrrer bransjeoppdelingen og dels fordi det innenfor samme bedrift foregår flere typer virksomhet, for eksempel både programvareutvikling og salg at konsulenttjenester.

Jeg synes derfor det er interessant å også ta for seg en litt lenger tidshorisont og bruke statistikkbanken til SSB til å grave frem en mer finmasket næringsinndeling (det SSB kaller næring på 3-siffernivå). Oppe til høyre er det en slik tabell som sammenligner de ulike næringene på dette nivået i 2007 og i 2016, dvs med 10 års mellomrom. 

Da ser vi at den store oppgangen har kommet innenfor IT-tjenester der sysselsettingen har økt fra 30 300 personer til 46 500 personer. Utgivelse av programvare har økt fra 6900 til 9000 sysselsatte. Og databehandling, datalagring og drift av webportaler har økt fra 2800 til 4 800 personer. 

Innenfor telekom har det som vi alle vet vært en enorm overgang fra fasttelefoni til mobiltelefoni. Det ser vi også i statistikken. Sysselsetting tilknyttet kabelbasert telekommunikasjon falt fra 9200 personer i 2007 til 3900 nå. mens mobil telekommunikasjon har økt fra 2900 til 7000 sysselsatte. Satelittbasert og annen telekommunikasjon har økt fra 1200 til 1700. 

Innen media har produksjon av film, video og TV-programmer økt fra 3400 til 5500 sysselsatte, fjernsynsvirksomhet har økt litt, fra 5300  til 6000, mens radio er redusert fra 579 til 395 sysselsatte. Produksjon og utgivelse av musikk har økt litt, fra 439 til 679 sysselsatte, men er som en ser er disse siste relativt små næringer i Norge. Den delen av næringen som driver med utgivelse av bøker, tidsskrifter og annen forlagsvirksomhet har derimot falt fra 17 300 til 11 900 sysselsatte i løpet av de siste ti årene. Jeg vil tro at digitalisering av både produkter, produksjon og distribusjon må ta mye av æren for denne nedgangen. 

Så skulle man kanskje tro at IKT-næringens egen sysselsetting var blant de største ofrene  for all digitaliseringen og effektiviseringen. Det er jo der man tar mest av egen medisin, og omstillingen gjerne skjer gjerne raskest der. Men tallene viser at til tross for all omstillingen, effektiviseringen, digitaliseringen og automatiseringen, så klarer de norske IKT-næringene seg godt.