Teknisk Ukeblad har en flott tradisjon der de deler ut en pris til "Årets Ingeniørbragd". Etter en runde med nominasjon av finalister og en leseravstemning, er det en jury som avgjør hvem som vinner. Og årets vinner ble det lille mobile ultralydapparatet Vscan som er utviklet av GE Vingmed Ultrasound i Horten. I konkurranse med blant annet havvindmøllene Hywind og sjømålsmissilet NSM.
GE Vingmed Ultrasound er et tradisjonsrikt norsk teknologimiljø som etter et par runder med oppkjøp havnet i GE Healthcare i 1998. Og miljøet i Horten har etter hvert blitt en global node for GEs forskning og utvikling innenfor uttralyd. Et verdensledende teknologimiljø innenfor en viktig framtidsrettet nisje, i et globalt konsern. Så da Vscan ble presentert i oktober var det konsernsjef Jeff Immelt selv som gjorde dette, med solid pressedekning. Og Time Magazine har Vscan med på en 14. plass på listen over "The 50 best inventions of 2009".
Men hva er det ved denne rare lille mobiltelefonlignende dingsen som er så viktig? Og som gjør at i hvert fall jeg som var med i juryen for Årets Ingeniørbragd aldri var i tvil. Jeg mener dette handler om to ting, en som har med teknologi og en som har med en helt ny virksomhetsmodell:
For det første er det en imponerende teknologisk prestasjon å presse stadig bedre teknologi inn i stadig mindre rom. Vi ser det samme når det gjelder datamaskiner og telefoner. Ting som tidligere fylte hele rom får nå plass på en bærbar enhet. Og i ultralyd handler det om at store tunge maskiner som i beste fall kan trilles fra et rom til et annet i en avdeling på et sykehus, blir erstattes med apparater du kan ha med i lommen.
Men den andre og viktigste innovasjonen er det som skjer hvis man utnytter mulighetene som oppstår når hjertesyke og gravide plutselig kan få tilgang til ultralyd uten å måtte reise til et sykehus. Der fastlegen, en helsestasjon eller en omsorgsinstitusjon kan finne svar du i dag må på et sykehus for å få. Når utgiftene i helsesektoren eksploderer (spesialisthelsetjenesten i Norge bruker over 100 milliarder kroner i året) er dette et strålende eksempel på hvordan teknologi muliggjør andre og bedre måter å organisere arbeidet. Teknologi som er kjent, men dyr og upraktisk å bruke for andre enn noen få spesialister, blir mobil og tilgjengelig over alt. Som med PCer og mobiltelefoner er det ikke maskinene i seg selv som er det aller viktigste, men vår evne til å bruke dem på innovative måter og til å stimulere tjenesteinnovasjoner som gjør at vi forebygger helseplager bedre og behandler pasienter mer effektivt enn tidligere.
Hvor stort kan dette bli? Det er selvfølgelig avhengig av når Vscan er klart til å rulles ut og hvor mye det vil koste. Som med andre teknologier som blir miniatyrisert ser ikke prisen ut til å være spesielt avskrekkende. I følge Teknisk Ukeblad:
Man bør kanskje tenke på dette som en klassisk disruptiv innovasjon. Der kvaliteten på produktet eller tjenesten er litt lavere enn eksisterende teknologi, i hvert fall i første fase. Men til gjengjeld er prisen mye lavere og bruksområdene langt større, omtrent som da Sony lanserte reiseradioer med transistorer på 50-tallet som alternativ til GE og RCAs tunge stueradioer. Sonys mål var ikke å vinne kunder som kjøpte stor stueradio. Målgruppen var de som ikke hadde tilgang til radio, som ungdom som ville høre popmusikk og folk på ferie og reise. Først senere ble transistorradio bra nok til å utkonkurrere de store boksene i stua.
Og slik er det sannsynligvis med ultralyd også. Det er ikke de store sykehusmaskinene man vil erstatte. Muligheten er introdusere ultralyd i sammenhenger der den ikke er tilgjengelig i dag, for eksempel i utviklingsland med knapphet på sykehustilbud eller i situasjoner der ultralyd kan introduseres som en ny tilleggstjeneste, for eksempel hos fastlegen.
For mer analyse og innspill til hvordan disruptive innovasjoner kan forandre helsesektoren vil jeg anbefale Clayton Christensens bok The Innovators Prescription. En bok som beskriver hva som kan skje av innovasjon i helsesektoren når teknologier som Vsan blir tatt i bruk, og lar mulighetene teknologien åpner for sette mer av rammene, og ikke legge til grunn at vi skal beholde alt i dagens organisasjonsmodeller, finansieringssystemer og forvaltningsnivåer. Sånn sett er Vscan et godt agrument for hvorfor det er nødvendig med en samhandlingsreform i helsesektoren. Og at teknologi er en et viktig premiss for det som bør skje.