Thomas Friedman: Verden er blitt enda flatere

"- The world is flat", skrev Thomas Friedman i 2005. Og slo fast at en flatere og mer globalisert verden, der varer, tjenester og kapital flyter friere, drevet fram av teknologi, internett, globalisering og  grenseoverskridende leverandørkjeder, er en god ting.

Det er en bra ting fordi handel og samarbeid bygger tillit, og dermed sikkerhet. Gjensidig avhengighet hindrer krig og konflikt. Dessuten blir verden rikere fordi en mer utviklet internasjonal arbeidsdeling gjør at kunnskap deles og ressurser utnyttes mer effektivt. Og jeg var veldig enig i alt dette og skrev både mange blogginnlegg og holdt gode  foredrag om hvorfor en flatere verden er så mye bedre enn det motsatte.

Nå skal det sies at ikke alle ville skrive under på at verden er helt flat. Richard Florida skrev for eksempel bøker om at verden var "spiky", eller "humpete" fordi vel er konkurransen global, men den favoriserer de som tilhører den høyt utdannede "kreative klassen" og særlig de som bor der de utdannede og kreative menneskene foretrekker å bo, der de beste universitetene ligger og der bedriftene må være for å trekke til seg folkene de trenger. Bor du der er verden ganske flat.

Alt dette virker veldig lenge siden nå. WTOs liberaliseringer ble stoppet og til dels reversert, Globaliseringen er blitt til handelskonflikter, subsidiekonkurranse og proteksjonistisk retorikk, spesielt fra høyresiden i USA som tidligere var de varmeste tilhengerne av frihandel. Og Kina er heller ikke lenger noen pådriver for friere handel. Nå er frihandelsavtaler og felles markeder noe som i beste fall skjer mellom land innad i regionale blokker, som i EU og i Nord Amerika, mens det mellom disse regionale blokkene bygges høyere hindringer. Verken Francis Fukuyamas "End of History and the last man" fra 1992 eller Thomas Friedmans "The World is Flat" fra 2005 har stått seg som spesielt gode fremtidsprofetier. Og på toppen av det hele har globaliseringsoptimismen og teknologioptimismen fått noe av skylden for denne reverseringen fordi den har bidratt til økt ulikhet og utenforskap.

Men Thomas Friedmans analytiske evner og skarpe penn fungerer i beste velgående fortsatt. Han er fortsatt utenrikskommentator i New York Times og er fortsatt en av de beste når det gjelder å skrive om utenrikspolitikk, enten det er Midt Østen, som han også har dekket som korrespondent, Kina, India, Russland eller Europa. Og Thomas Friedman mener fortsatt at en flatere verden, tross utfordringene, er langt tryggere og bedre enn en verden med fysiske murer, tollmurer eller andre hindringer for menneskelig og økonomisk samhandling. 

Derfor er det interessant å lese Thomas Friedmans analyse av forholdet mellom USA og Kina nå, etter hans første besøk i Kina etter pandemien. Han er opptatt av at Kinas har gjort fantastiske teknologiske og miljømessige fremskritt, men må ta skylden selv for i at andre har fått mindre tillit til landet. Nasjonalistisk egeninteresse har blitt langt mer fremtredende og han beskriver den farlige situasjonen som har blitt verre rundt Taiwan, Men slår også fast at man ikke kan forstå stemningen i et land særlig godt uten å besøke det og snakke med folk som bor der og forstå hva de er mest opptatt av, og hvorfor. Han har snakket med og fått spørsmål fra kinesiske studenter om han fortsatt mener at verden er flat. Og svarer, nokså overraskende for de som spør, at den er flatere enn noen gang, Med en interessant begrunnelse:

"On my first day in Beijing, I had a conversation with a young Chinese woman, a college student. Her first question, alluding to a book I wrote, was: “Mr. Friedman, is the world still flat?” I explained why I thought it was flatter than ever by my definition — that because of steady advances in connectivity and digitization, more people can compete, connect and collaborate on more things for less money from more places than ever. During my time in Beijing, I was struck at how educated Chinese people seem to be more connected, and able to get around digital firewalls, than before. I could see the woman wasn’t totally convinced by my explanation, so we moved on to other subjects. And then she dropped this: “I just used ChatGPT.” I said, “You used ChatGPT from Beijing, and you’re asking me if the world is still flat?”

Indeed, a story making the rounds in Beijing is that many Chinese have begun using ChatGPT to do their ideology homework for the local Communist Party cell, so they don’t have to waste time on it. It’s funny, though — just when you start to worry about the state of J.F.K. Airport, and all the stories in recent years that China was going to bury us in the race to A.I., an American team, OpenAI, comes up with the world’s leading natural language processing tool, which enables any user to have humanlike conversations, ask any question and get deep insights in every major language, including Mandarin."

Det er et interessant perspektiv Thomas Friedman trekker opp. Han hevder vel egentlig at til tross for at stadig flere politikere i verden, med et hederlig unntak for mange i Europa, vil bygge flere handelshindringer og bruke langt mer skattepenger på konkurransehemmende næringslivssubsidier, så sørger elektronikk, programvare, internett, kunstig intelligens og kunnskaps- og datadeling, for at vi samarbeider og samhandler mer enn noen gang likevel. Teknologi som finnes og er tilgjengelig, vil bli brukt og vil bli bygget videre på.

Og Thomas Friedman holder fast på sin gamle tese fra "The World is Flat" om hva som best hindrer krig og konflikt i verden og som han da kalte "The Dell theory of conflict prevention". Den ble definert slik:

"The Dell Theory stipulates: No two countries that are both part of a major global supply chain, like Dell's, will ever fight a war against each other as long as they are both part of the same global supply chain,"

Så vidt jeg husker prøvde han å gjøre et anslag på fra hvor mange leverandører og fra hvor mange land er en vanlig bærbar PC satt sammen av. Og i en helt innvevd verden der vi har tillit til hverandre så er ikke det så helt enkelt å holde oversikt over, noe som byr på problemer den dagen man ikke lenger har tillit og lurer på om alt som er inne i boksene er trygt å bruke. Det er ikke noen lett utfordring for verken næringsliv eller myndigheter å finne den balansen mellom naivitet og paranoia,

Artikkelen til Thomas Friedman der han drøfter maktforholdet mellom USA og Kina, og hva teknologi som Chat GPT forteller om det forholdet heter "America, China and a Crisis of Trust" og er vel verdt å lese i sin helhet.

The Squad vs Nancy Pelosi

Det har tatt ordentlig fyr i presidentvalgkampen i USA, men på en litt annen måte enn demokratene hadde tenkt og håpet. Donald Trump har gått til frontalangrep mot en fløy i det demokratiske partiet, som gjerne omtaler seg som "The Squad", som fyrer tilbake med samme type språkbruk, krever Trump tiltalt - og ber samtidig om revolusjon i USA.

Hvorfor er det slik at Nancy Pelosi og andre mer moderate demokrater advarer mot å følge oppskriften til sine mer radikale kolleger? Er det ikke Trumps radikale oppskrift, både i form og politisk innhold som fungerer best, og som gjør at demokratene må svare med samme mynt, bare i motsatt retning?

To av mine favorittkommentatorer i amerikansk politikk, som begge er spaltister i New York Times har denne uken svart på dette og forklart på en helt strålende måte hvorfor det er forskjell på å ha rett og å få rett og hvorfor identitetspolitikk og sinnelagsetikk er en oppskrift på nederlag for demokratene. Samtidig som de på en helt utmerket forklarer hvordan denne krevende strategidiskusjonen, som er særlig vanskelig når man utsettes for populister på fløyene som får sin næring gjennom konfrontasjon og polarisering, er så avgjørende. Ikke bare for det kommende valget i USA, men også for muligheten til å drive ansvarlig og fremtidsrettet politikk i mange land fremover.

Først ute forrige helg var Maureen Dowd i kommentaren "Scaling Wokeback Mountain" , som tar et knusende oppgjør med både strategi, taktikk, retorikk og arbeidsform hos "The Squad" og deres støttespillere. Hun skrev:

"...Congress is not a place where you achieve radical progress — certainly not in divided government. It’s a place where you work at it and work at it and don’t get everything you want. The progressives act as though anyone who dares disagree with them is bad. Not wrong, but bad, guilty of some human failing, some impurity that is a moral evil that justifies their venom."

Og konkluderer med at resultatet av denne måten å dele inn verden, også egne partifeller, i gode og onde, er at Donald Trump blir valgt til president på nytt, fordi de som skulle være hans motstandere er langt mer opptatt av å ødelegge for seg selv enn av å vinne valg. Maureen Dowd skriver at:

"In the age of Trump, there is no more stupid proposition than that Nancy Pelosi is the problem. If A.O.C. and her Pygmalions and acolytes decide that burning down the House is more important than deposing Trump, they will be left with a racist backward president and the emotional satisfaction of their own purity."

Minst like klar tale om denne konflikten, og en ganske lik analyse, har Thomas Friedman, kanskje best kjent for sine bøker om globaliseringens og teknologiutviklingens muligheter og utfordringer. I kommentaren "‘Trump’s Going to Get Re-elected, Isn’t He?" tar han utgangspunkt i hvordan konkurransen i det demokratiske partiet om å ha de mest radikale ideene er i ferd med å frata dem muligheten for å få flertall ved et valg, fordi ideene er langt mer radikale enn velgerne er. 

"Dear Democrats: This is not complicated! Just nominate a decent, sane person, one committed to reunifying the country and creating more good jobs, a person who can gain the support of the independents, moderate Republicans and suburban women who abandoned Donald Trump in the midterms and thus swung the House of Representatives to the Democrats and could do the same for the presidency. And that candidate can win! But please, spare me the revolution! It can wait. Win the presidency, hold the House and narrow the spread in the Senate, and a lot of good things still can be accomplished. “No,” you say, “the left wants a revolution now!” O.K., I’ll give the left a revolution now: four more years of Donald Trump. That will be a revolution."

Denne debatten er viktig og kommer ikke til å gå over på en stund. Derfor er begge kommentarene vel verdt å lese. Dels fordi de sier noen kloke ting om den pågående presidentvalgkampen i USA og hvordan Donald Trump kan ha funnet sin drømmemotstander i en sosialistisk variant av det demokratiske partiet. Men poengene er også viktige i en langt bredere politisk kontekst, og i mange flere land enn i USA. 

I alle partier må det være en balansegang mellom å rendyrke og tydeliggjøre primæralternativene, som ikke har flertall i dag, men kan få det en gang i fremtiden , og å inngå avtaler og samarbeide med de som mener noe annet om brede og samlende løsninger som gir konkrete forbedringer her og nå. Gjør man for mye av det første risikerer man at ingenting blir gjort, eller at noen helt andre peker ut retningen og bestemmer hva som skal gjennomføres.

Høyere utdanning i omstilling

Udacity.com

Det skrives mye spennende i ulike nettmedier og blogger for tiden om fremveksten av nettsteder der man kan ta høyere utdanning, ofte helt gratis. Det skjer en vanvittig vekst i såkalte MOOCs, eller massive open online courses. På World Economic Forum i Davos nylig var det en egen meget topptung paneldebatt (referert på bloggen til Harvard Business Review) om dette temaet, ledet av Thomas Friedman. Friedman skriver dette om temaet i sin egen spalte i New York Times:

"I can see a day soon where you’ll create your own college degree by taking the best online courses from the best professors from around the world — some computing from Stanford, some entrepreneurship from Wharton, some ethics from Brandeis, some literature from Edinburgh — paying only the nominal fee for the certificates of completion. It will change teaching, learning and the pathway to employment."

En av grunnen til den store oppmerksomheten er suksessen til Udaciity, en ny nettressurs der hvem som helst i hele verden kan ta kurs gratis. Udacity er grunnlagt av Sebastian Thrum, en it-gründer ved Stanford University med tysk bakgrunn, som opplevde at 160 000 mennesker meldte seg på et onlinekurs i Artificial Intelligence de tilbød på Stanford University. Nå tilbyr Udacity rundt 20 kurs og er i sterk vekst. Her er et intervju på ABC News med en av lederne i Udacity, der han beskriver det de gjør. I et interessant blogginnlegg beskriver Clay Shirky dette fenomenet, og trekker paralleller til Napster og Spotify i musikkind

"Last year, Introduction to Artificial Intelligence, an online course from Stanford taught by Peter Norvig and Sebastian Thrun, attracted 160,000 potential students, of whom 23,000 completed it, a scale that dwarfs anything possible on a physical campus. As Thrun put it, “Peter and I taught more students AI, than all AI professors in the world combined.” Seeing this, he quit and founded Udacity, an educational institution designed to offer MOOCs"

En interessant nyhet som ble omtalt på CNET nå i slutten av januar er at San Jose State University i California har valgt å tilby tre av kursene fra Udacity som en del av sitt studiepoenggivende undervisningsopplegg. Kursene tibys til $150, en langt lavere kostnad enn det man må betale for en ordinær universitetsutdanning med det samme innholdet. Kursene som tilbys er matematikk, statistikk og algebra på et grunnleggende nivå, kurs som tradisjonelt er svært populære og fører til flaskehalser fordi det ikke er plass til alle studentene, men som må gjennomføres for å komme videre. Ved å tilby det nettbasert fjerner man flaskehalsen.

Jeg vil også anbefale en analyse gjort at Nicholas Carr i september i fjor i MIT Technology Review, der han beskriver hvordan kostnadseksplosjonen i høyere utdanning presser fram innovasjon når det gjelder nettbaserte tilbud. I følge Thomas Friedmans artikkel i New York Times er det nå slik at Coursera har 2,4 millioner studenter påmeldt (men frafallet her er større enn ved ordinære universitetsutdanninger) som tar 214 ulike kurs fra 33 ulike universiteter. Nettstedet edX er i motsetning til Udacity og Coursera drevet av en non-profit organisasjon. Den ble etablert av MIT og Harvard University. Nå har også Berkeley sluttet seg til, og flere andre er på vei med sitt innhold. Foreløpig ser det ut som de tilbyr omkring 30 ulike kurs.

Hvordan kan det være slik at disse nettportalene kan tilby gratis utdanning når det samme innholdet koster massevis av penger, enten for studentene eller for skattebetalerne, når man tilbyr det på campus? Hvordan skal de egentlig tjene penger? Nå virker det ikke som forretningsmodellene er helt klare enda, men det kan virke som modellen er at det å følge kursene skal være gratis for studentene, men at de prøver å satse på tre andre inntektskilder:

For det første kan man selge innholdsmoduler inn i eksisterende universiteters poenggivende studieprogrammer, slik San Jose State University har kjøpt innhold fra Udacity. For det andre kan man også tenke seg at disse nettstedene selv blir akkreditert som studiepoengivende institusjoner. Da må man ha et system for å avholde eksamener i kontrollerbare former, og man kan ta betalt for dette. Begge disse modellene handler om at brukerne må betale mindre for innhold enn før fordi innholdet deles av mange flere, mens det investeres mer i distribusjon enn i den tradisjonelle modellen. Et norsk nettbasert universitet ville kunne gjøre det på samme måten, og hente en del av innholdet fra leverandører som Udacity og Coursera. En tredje modell er å ha et system der man formidler kontakt med studenter og data om studenter til arbeidsgivere. "Big data" er en forretningsmulighet også innen høyere utdanning.

Bill Gates var med i debatten om MOOCs i Davos og jeg synes han sa noen kloke ting om hvor langt vi har kommet og hvor mye som er igjen. Han erfaring gjør at han kan mye om samspill mellom teknologi og tjenester etter å ha lært både av store suksesser og av noen mindre vellykkede satsinger. I følge bloggen til Harvard Business Review sa Bill Gates at dette handler om å sørge for enda høyere kvalitet, og å klare dokumentere for omgivelsene at kvaliteten er der, slik at nettbaserte tjenester ikke blir sett på som mindreverdige:

"Our whole notion of 'credential', which means you went somewhere for a number of hours, needs to move to where you can prove you have the knowledge and the quality of these online courses need to improve. Over the next few years the quality will improve. 90% of these courses will be long forgotten and never viewed. Over the next five years this transformation will be phenomenal but only through a pretty brutal winnowing out process."

Den tradisjonelle universitetsmodellen der man tar utdanning på campus, og lever et studentliv sammen med nye studentvenner fra ulike deler av verden, vil helt sikkert bestå, om enn med noe større bruk av online læringsressurser laget av andre enn i dag. Universitetsutdanning på nett er ikke først og fremst et alternativ for de som har tid og råd til å være heltidsstudenter på et universitet eller en høyskole, Online læring er derimot et veldig godt tilbud for alle de som ikke har den muligheten, enten fordi de er i en jobb- eller familiesituasjon som gjør det umulig, eller fordi de bor et sted man verken har økonomiske muligheter eller fysisk tilgang til gode universiteter. Et arbeidsliv som er i rask endring og stiller stadig nye krav til kompetanse, gjør dette enda viktigere.

Det man må huske er at det ikke er noen naturlov som sier at campus-basert undervisming må holde høyere kvalitet enn andre former for læring, for eksempel med bruk av virtuelle klasserom, forelesninger og andre æringsressurser på nett. Udacity tilbyr for eksempel kurs i "Design of computer programs" med Peter Norvig som lærer. Norvig er Director of Reseach i Google. Det er vel tvilsomt at alle høyskoler i verden som setter sammen sine egne kurs i programmering klarer å toppe det. Eller hva med å ha Sebastian Thun selv som lærer i et kurs om programmering av biler som styrer seg selv? Jeg tror Bill Gates har rett i at det vil skje mye interessant de neste fem årene, og at ikke alle som er der i dag vil komme igjennom den prosessen.

Om USAs nedgang og vei opp igjen

Vi går inn i et viktig valgår i USA der debatten om hva som gikk galt står sentralt. De fleste er enige om at mye går dårligere enn før, men det har sjelden vært så ulike syn på årsakene og veien videre. De to store partiene er uenige om nesten alt. En viktig og leseverdig analyse som skiller seg fra begge de store partienes svar er Thomas Friedman og Michael Mandelbaums nye bok That Used to be US, med undertittelen "How America Fell Behind in the World It Invented and How We Can Come Back". 

Boken er på 400 sider og kom i september, men det at det har gått noen måneder har ikke gjort den noe mindre aktuell. Nå pleier jeg å synes Thomas Friedman er enda bedre i bloggen sin i New York Times enn i bøkene, bøkene kan bli litt vel utflytende og Friedman er glad i å gjenta sine egne slagord (Hot, flat and crowded) og teorier (The teory of the golden arches), men denne boken er faktisk mer dempet. Kanskje fordi den også er skrevet av Michael Mandelbaum, som har skrevet ti bøker om amerikansk utenrikspolitikk og er professor. Summen blir i hvert fall ganske bra.

Friedman og Mandelbaum bruker begrepet "frustrated optimists" om sin egen posisjon. De tror på USAs potensiale og mener sterkt at USA bør spille en ledende rolle i verden på flere områder, men de mener at mulighetene er blitt rotet bort, særlig i perioden etter at den kalde krigen tok slutt. Problemene oppsummeres i det forfatterne beskriver som "The Big Four":

"And that brings us to the core argument of this book. The end of the Cold War, in fact, ushered in a new era that poses four major challenges for America. These are: how to adapt to globalization, how to ajust to the information technology (IT) revolution, how to cope with the large and soaring budget deficits stemming from the growing demands on government at every level, and how to manage a world of both rising energy consumtion and rising climate threats. These four challenges and how we meet them will define America's future."

Etter å drøfte disse fire temaene: globalisering, informasjonsteknologi, gjeld og miljø, mer konkret og beskrive hva utfordringen består i, ser forfatterne seg tilbake i historien og beskriver hvordan USAs politiske system tidligere har mestret store utfordringer, blant annet ved å investere i grunnleggende utdanning for alle, satse på verdensledende forskning, beskyttet etableringsrett, eiendomsrett og konkurranse, og ført en innvandringspolitikk som stort sett har sørget for å trekke til seg noen av de skarpeste unge hjernene globalt, inkludert å gi muligheten til å starte bedrift i USA.

Thomas Friedman forstår seg på globalisering og teknologi. Han er på sitt beste i de kapitlene i boken som beskriver hvordan kombinasjonen av nettopp disse to driverne er i ferd med å forandre både arbeidsprosesser, forretningmodeller og hele arbeidsmarkedet over hele verden. Boken beskriver hvordan de som mangler kompetansen som skal til for å mestre de nye teknologiske mulighetene faller utenfor og hvordan mer kunnskap er det eneste svaret som hjelper når et land eller et individ skal møte denne nye virkeligheten. Det er i klasserommene et lands evne til  å lykkes i den globale konkkurransen avgjøres.

Siste halvdel av boken går dypere inn i forfatternes frustrasjon med måten det politiske systemet i USA virker. De beskriver gjennom en rekke eksempler, både historiske og helt ferske, hvorfor det er blitt stadig vanskeligere å finne samlende og langsiktige politiske løsninger på tvers av partigrensene og stadig viktigere for politikere å befinne seg på en ytterfløy hvis de vil bli gjenvalgt. Partiene er heller ikke hva de en gang var:

"The parties have reversed their historical positions. A generetion ago Democrats stood for progressive change. Now they defend every federal program as if each were sacred. They have become the most conservative force in American politics. (...) The Republicans used to be the conservatives in the original, genuine, European sense, opposed to sudden, rapid shifts in public policy and prudent when it comes to public finances. Now they are the party of fiscal radicalism and recklesness, cutting taxes without reduced spending and thereby pushing the United States even deeper into debt."

En del av denne analysen, som strekker seg over flere sider, er gjennom et morsomt forfattergrep, utformet som en moderne versjon av Alexis de Tocqueville, der han har fått et eget kapittel mot slutten av boken til å beskrive USA slik det er blitt nesten 200 år etter forrige gang han var der. Tocqueville fremstår for øvrig som like intellektuelt begavet som han var i 1835, men mulighetsrommet for unge aristokrater har forandret seg og hans moderne reinkarnasjon er utdannet på en ledende Business School i USA og jobber i et globalt konsulentselskap som lever av å skrive analyser om forretningsmuligheter i ulike land.

Den svakeste delen av boken kommer helt til slutt når forfatterne skal beskrive hvordan de vil administrere sin "sjokkterapi" for å endre de politiske prioriteringene i USA. Det vil de gjøre ved å få frem en partiuavhengig presidentandidat som står for det de beskriver som en radikal sentrumspolitikkk, slik tidligere president Theodore Roosevelt stilte som uavhengig i 1912 og Ross Perot gjorde det i 1992. En slik kandidat er nok en gang dømt til å tape, men dette vil i følge forfatterne likevel være det som trengs for å flytte den politiske agendaen tilbake der den hører hjemme. Jeg synes sammenhengen mellom mål og virkemiddel akkurat her virker litt søkt.

Totalt sett er dette likevel en bok det er verdt å få med seg, særlig på grunn av gode analyser av hvordan samspillet mellom globalisering og informasjonsteknologi gjør at endringene i verden skjer mye fortere enn før og  hvorfor investeringer i kunnskap er blitt så mye viktigere for å lykkes. Men også fordi boken forklarer hvordan et politisk system kan komme i skade for å gjøre alt mulig annet enn å finne gode svar på de viktigste utfordringene.

Boken er for øvrig anmeldt, med nokså forskjellige konklusjoner, i både Financial Times, The Independent, Wall Street Journal, The Guardian og Bloomberg.

Thomas Friedman om kunnskapsklynger

Thomas Friedman skriver stadig vekk gode kommentarer om globalisering, innovasjon og politikk i New York Times og nå i helgen hadde han en kommentar med noen glitrende refleksjoner om hva som må til for å skape fremtidens arbeidsplasser.

Utgangspunktet for kommentaren er presidentvalget i USA og hvordan det i økende grad er slik at presidenter bare har 100 dager hvert fjerde år, før neste kongressvalgkamp begynner, på å iverksette fundamentale endringer. Da gjelder det å prioritere de rette tingene,og i følge Friedman handler det nå om å skape nye kunnskaps-arbeidsplasser. Han siterer Harvard-økonom Laurence Katz som sier at "We are having three jobs crises at once":

Første krise handler om lavere etterspørsel etter varer og tjenester i kjølvannet av finanskrisen, noe som gjør at færre blir ansatt. Andre krise springer ut av den første og handler om at høy langtidsledighet skaper ytterligere problemer fordi stadig flere mister kontakten med arbeidslivet og trenger mer hjelp for å komme tilbake. Tredje krise handler om at arbeid som fantes før forsvinner på grunn stadig raskere endringer i kjølvannet av globalisering og ny teknologi:

"The third jobs crisis flows from the merger of globalization and the I.T. revolution. The president described it in his Kansas speech: “Steel mills that needed 1,000 employees are now able to do the same work with 100 employees, so layoffs too often became permanent, not just a temporary part of the business cycle. ... Today, even higher-skilled jobs, like accountants and middle management can be outsourced to countries like China or India.”.

Hva er så svaret på disse tre utfordringene? Thomas Friedman mener at det handler om å stimulere de arbeidsplassene vi skal leve av i fremtiden. Det er ikke lenger slik at Ford eller General Electric kommer til byen og bygger en fabrikk som trenger 25 000 arbeidere. Den typen fabrikk består i dag av roboter som produserer varer, i tillegg til noen få hundre ansatte. Fremtidens arbeidsmarkedsregioner må posisjonere seg som "kunnskapsklynger", steder som trekker til seg mange innovative bedrifter, i all hovedsak små og mellomstore bedrifter med behov for kreative kunnskapsmedarbeidere. De stedene som får til samspillet mellom høyere utdanning, forskning og næringsliv og lykkes i å være attraktive for den type talent som det kunnskapsbaserte arbeidslivet er avhengig av, studenter, kunnskapsarbeidere, forskere og entreprenører, vil lykkes best:

"We need to think of the future middle class as being generated not by factories “but by hubs,” argues Katz. These are networked urban areas like Austin, Silicon Valley and Raleigh-Durham, where people learn, imagine and create value rapidly by combining universities, high-tech manufacturers, software/service providers and highly nimble start-ups that collaborate and compete to invent things that make people’s lives more entertained, productive, healthy, educated and comfortable. The knowledge workers in these hubs will be the big profit generators."

Thomas Friedman skriver om hva neste amerikanske president må prioritere de første hundre dagene for å få orden på konkurranseevnen og veksten i USA. Men jeg tror dette må være oppskriften en regjering må følge de første hundre dagene uansett hvor i verden den befinner seg. Det handler om å investere i utdanning, forskning, infrastruktur og kompetanse, det som er mest avgjørende for om et land lykkes økonomisk.

Thomas Friedman om Israel og Palestina

Thomas Friedman (Foto: Charles Haynes)

I tillegg til  skrive kloke ting om kunnskapssamfunnet og globalisering i New York Times og i bøker, skriver Thomas Friedman også skarpe og gode kommentarer om Midt Østen. Han  jobbet tross alt både i Beirut og Jerusalem for New York Times på 80-tallet og vant to Pulitzer-priser.

Tidligere denne uken skrev han en kommentar med tittelen "2 for 2, or 2 for 1?" om diskusjonene i FN de siste dagene om opprettelsen av en ny palestinsk stat. Friedman mener at en slik statsløsning er avhengig av at man snakker med naboene sine, men at hovedaktørene ikke er interessert i noen dialog og i stedet snakker direkte til hvert sitt publikum:

"Prime Minister Bibi Netanyahu of Israel, the Palestinian president, Mahmoud Abbas, and President Obama all spoke at the U.N. last week and, honestly, it is hard to decide whose speech was worse. Netanyahu’s read like a pep rally to the Likud Central Committee. Abbas’s read like an address to an Arab League meeting. Obama’s read like an appeal to Jewish voters in Florida."

Friedman mener både Israel og Palestina i det siste har foretatt en tidsreise tilbake i tiden, og nå snakker som om de ikke har hatt noen forhandlinger eller dialog i det hele tatt. Og akkurat nå oppfører begge parter seg også som om de aldri skal snakke sammen igjen. Dette er en farlig holdning fordi det er så sterke ekstreme grupper på begge sider og mye færre modererende krefter i regionen, at det skal lite til for å trappe opp konflikten. 

Thomas Friedman har i flere kommentarer den siste tiden minnet om at Israel var avhengig av et mer eller mindre åpent samarbeid med flere av diktatorene i arabiske land, Det har gjort at Israel har sett med stor uro på opprørene i blant annet Egypt. Nå når disse gamle og autoritære arabiske regimene faller og det blir mer frihet og demokrati i den arabiske verden, følger Israel seg paradoksalt nok mer utrygge. Det kan tyde på at strategien krever en kraftig revurdering.

Fire store politiske omveltninger samtidig

Thomas Friedman skriver stadig vekk gode kommentarer i New York Times om de store globale temaene, og i søndagens spalte skrev han glimrende om de fire store politiske krisene som nå har rammet verden samtidig:

"Hold onto your hats and your wallets. Since the end of the cold war, the global system has been held together to a large degree by four critical ruling bargains. Today all four are coming unstuck at once and will need to be rebuilt."

De fire systemene som kan gå opp i limingen er store og viktige nok til å true stabiliteten i verden hver for seg dersom mye går galt. Men nå er vi truet av kriser i alle fire samtidig.  Til sammen har de en helt ødeleggende kraft hvis vi ikke klarer å reformere og finne fast grunn igjen. Friedman beskriver de fire store krisene som truer oss slik:

"The European Union is cracking up. The Arab world is cracking up. China’s growth model is under pressure and America’s credit-driven capitalist model has suffered a warning heart attack and needs a total rethink. Recasting any one of these alone would be huge. Doing all four at once — when the world has never been more interconnected — is mind-boggling."

Thomas Friedman begynner med omveltningen i Midt Østen og konstaterer at det neppe vil være en eneste autokrat av den typen Midt Østen har i dag igjen ved makten om noen år. Den gamle modellen er ferdig, men vi vet ikke hvordan den nye modellen vil se ut. Og veien dit kan fortsatt bli både ubehagelig og farlig for landet selv og for omgivelsene, ikke minst fordi det er her de viktigste oljekranene i verden befinner seg.

Den andre krisen er krisen i EU. Systemet med felles valuta, men ulik finanspolitikk, er i ferd med å slå store sprekker. De såkalte PIIGS-landene bruker mer penger enn de har, men det er lite sannsynlig at velgerne i de andre landene vil ta regningen på lengre sikt. EU må omstille seg kraftig dersom det skal unngå fragmentering.

Tredje store endringsutfordring er det Kina som står overfor. Thomas Friedman skriver at Kina må bli rikt før det blir gammelt. Med det mener han at dagens eksportledede industrivekst ikke er bærekraftig på sikt, og spesielt ikke når USA og Europa er i krise og forbruket faller. Da må innenlandsk forbruk opp og næringslivet må i større grad rette seg inn mot hjemmemarkedet. Dette bør helst skje før eldrebølgen slår inn for fullt. Kina må legge om strategien og bli mye mer kunnskapsintensivt: 

"(China) has to move from an assembly-copying-manufacturing economy to a knowledge-services-innovation economy".

Fjerde store behov for omstilling finner vi i USA. Her har en lånefinansiert forbruksbølge laget et stort hull i statsfinansene som er blitt så alvorlig at utgiftene må kuttes kraftig. Det er krevende nok, men nå de to partiene ikke klarer å bli enige om tiltakene som skal gjennomføres heller, da er situasjonen svært alvorlig både for USA selv og for resten av verden. USA er verdens desidert største økonomi, og som alltid er det slik at USAs evne til å løfte seg ut av en krise bestyr mye for hvordan verden kommer ut av dette.

- Do you have a Facebook?

Thomas L. Friedman i New York Times har nok en gang skrevet en glimrende spalte om Midt Østen som beskriver kampen mellom de gamle autokratene og de unge aktivistene som behersker pc og internett, og tar de ulike virkelighetene på kornet. Han skriver:

"There is a story making the rounds among Lebanese Facebook users about a Syrian democracy activist who was stopped at a Syrian Army checkpoint the other day. He reportedly had a laptop and a thumb drive on the seat next to him. The Syrian soldier examined them and then asked the driver: “Do you have a Facebook?” “No,” the man said, so the soldier let him pass."

Det er et godt eksempel på hvordan et regime ikke helt skjønner hva som har truffet det. Før kunne de kontrollere nesten alt av betydning, nå er det noen unge studenter med pc, Facebook og mobiltelefoner med kamera som setter dagsorden. Og siden regimene ikke helt forstår hva dette er, så vet de heller ikke hva de skal gjøre med det. Syria er viktigst akkurat nå, og viktig for mange flere enn syrerne, mener Thomas Friedman:

This is a fight to the death now — and it’s the biggest show on earth, for one very simple reason: Libya implodes, Tunisia implodes, Egypt implodes, Yemen implodes, Bahrain implodes — Syria explodes. The emergence of democracy in all these other Arab countries would change their governments and have long-term regional implications. But democracy or breakdown in Syria would change the whole Middle East overnight.

Kutt her. Invester der

Thomas Friedman, kommentator i New York Times og forfatteren bak The World is Flat og Hot, Flat and Crowded, skrev i sin siste spalte i NY Times at han nå skal skrive på en ny bok i fire måneder. Boken skal handle om på hvilke områder land og regioner må investere mer, i en tid der offentlige budsjetter skal kuttes kraftig.

"...the really hard stuff lies ahead: taking things away. We are leaving an era where to be a mayor, governor, senator or president was, on balance, to give things away to people. And we are entering an era where to be a leader will mean, on balance, to take things away from people. It is the only way we’ll get our fiscal house in order before the market, brutally, does it for us. In my book, the leaders who will deserve praise in this new era are those who develop a hybrid politics that persuades a majority of voters to cut where we must so we can invest where we must."

Hva er så de områdene der vi i følge Thomas Friedman må investere mer penger, selv om det skal kuttes andre steder. Det handler om utdanning, infrastruktur og innovasjon:

"To survive in the 21st century, America can no longer afford a politics of irresponsible profligacy. But to thrive in the 21st century — to invest in education, infrastructure and innovation — America cannot afford a politics of mindless austerity either. The politicians we need are what I’d call “pay-as-you-go progressives” — those who combine fiscal prudence with growth initiatives to make their cities, their states or our country great again. Everyone knows the first rule of holes: When you’re in one, stop digging. But people often forget the second rule of holes: You can only grow your way out. You can’t borrow your way out."

Både som spaltist i New York Times og som forfatter synes jeg Tom Friedman pleier å treffe vår tids viktigste temaer svært godt. Og denne nye boken ser ikke ut til å være noe unntak.

Earth Day vs Earth Race

Klimatoppmøtet i København ble en skuffelse. Som ventet. Det er for mange land og for ulike interesser. (New York Times har for øvrig en god oversikt over de ulike gruppene her, alt fra OPEC, via de små øystatene til G77).

Jeg har noen ganger lurt på om hele denne FN-modellen for å komme fram til mål er feil. Den er i hvert fall alt for langsom. Det hele blir redusert til et politisk show, der miljøorganisasjonene skal vise hvor flinke de er, og der politikere i ulike land krangler med hverandre og skal "vinne seire". Og politiske seire på denne arenaen handler mest om at andre må gi seg, og mindre om at man skal gjøre noe selv.

For man må vise velgerne hjemme at man ikke stoler helt på at andre vil ta på seg nok "byrder" eller gjøre sin del av jobben. Og da kan man ikke forplikte seg. USA og Kina, som til sammen står for 40 prosent av verdens utslipp er begge tilhengere av en avtale, men de er svært uenige om hvor mye den andre skal bidra med. Og noen land, som Sudan, Zimbabwe, Venezuela og Cuba gir i grunnen blaffen i klima og bruker slike konferanser til å irritere resten av verden med trenering og merkverdige utspill mot USA, slik denne bloggen fra siste natt i klimaforhandlingene viser. Da er det ikke rart at man ikke får til gode nok avtaler.

Men er det ikke noen bedre vei? Hvis strategien der alle skal holde hverandre i hånden og være enige ikke virker likevel, er det ikke en bedre måte å få til noe? Der det ikke er snakk om minste felles multiplum, men der det handler om å ta en lederrolle når vi skal designe fremtidens industrier, teknologier og tjenester.

Thomas Friedman har skrevet om dette problemet i bloggen sin i New York Times i dag og sier rett ut at han ikke tror klimaproblemet kan løses hvis man ser på tiltak som en byrde og venter på at alle land skal bli enige:

"I’ve long believed there are two basic strategies for dealing with climate change — the “Earth Day” strategy and the “Earth Race” strategy. This Copenhagen climate summit was based on the Earth Day strategy. It was not very impressive. This conference produced a series of limited, conditional, messy compromises, which it is not at all clear will get us any closer to mitigating climate change at the speed and scale we need."

Man må i stedet være opptatt av hvordan de landene som legger til rette for at næringslivet skal gå løs på klimaproblemene kan vinne konkurransen. Og den konkurransen foregår i et marked, ikke på FN-konferanser. Thomas Friedman mener det er mye positivt å si om FN-prosessen for å få til en klimaavtale, blant annet har den frembragt et vitenskapelig materiale om klimaendringer som blant annet gjør det lettere for rike land å finansiere tiltak for å bevare regnskog og andre pengeoverføringer til utviklingsland. Men i det store bildet går det alt for tregt. Thomas Friedman sier:

"Still, I am an Earth Race guy. I believe that averting catastrophic climate change is a huge scale issue. The only engine big enough to impact Mother Nature is Father Greed: the Market. Only a market, shaped by regulations and incentives to stimulate massive innovation in clean, emission-free power sources can make a dent in global warming. And no market can do that better than America’s."

Politiske appeller og miljøargumenter kan nok kan fungere bra for å få med mange, ikke minst i Europa. Men de sliter med å overbevise bredt nok. Det må være lønnsomt å gå løs på miljøutfordringene også. Som Friedman så fint formulerer det:

"...once we get America racing China, China racing Europe, Europe racing Japan, Japan racing Brazil, we can quickly move down the innovation-manufacturing curve and shrink the cost of electric cars, batteries, solar and wind so these are no longer luxury products for the wealthy nations but commodity items the third world can use and even produce. If you start the conversation with “climate” you might get half of America to sign up for action. If you start the conversation with giving birth to a “whole new industry” — one that will make us more energy independent, prosperous, secure, innovative, respected and able to out-green China in the next great global industry — you get the country."

Og dette gjelder naturligvis ikke bare i USA. Utfordringen er å få alle land, også Norge, til å legge til rette for å skape nye og globale industrier og tjenesteleverandører som kan tjene penger på å redde miljøet. Bildet øverst er for øvrig omslaget til boken "Hot, Flat and Crowded" der Thomas Friedman gir en bredere beskrivelse av hvordan globalisering, innovasjon og miljøvennlige løsninger kan og må virke sammen.

100 Top Global Thinkers 2009

Det er sesong for lister. Og fordi et tiår snart er slutt, blir det nok ekstra mye lister i år som omhandler hele tiåret. Men den listen jeg omtaler her gjelder året 2009. Det er tidsskriftet Foreign Policys liste der de kårer de 100 mest betydningsfulle globale tenkerne i 2009.

Listen er klart påvirket av at vi er inne i en global økonomisk krise. For helt øverst finner vi FED-sjef Ben Bernanke. FP skriver

at:

"Not long ago a Princeton University professor writing paper after paper on the Great Depression, "Helicopter Ben" spent 2009 dropping hundreds of billions in bailouts seemingly from the skies, vigilantly tracking interest rates, and coordinating with counterparts across the globe. His key insight? The need for massive, damn-the-torpedoes intervention in financial markets."

På andreplass finner vi Barack Obama, noe som neppe trenger noen lang begrunnelse. Men på tredjeplass finner vi Zahra Rahnavard, en 64 år gammel iransk kvinne med doktorgrad i statsvitenskap og en sentral leder for opposisjonsbevegelsen. Så følger dr. Doom Nouriel Roubini på en fjerdeplass og FNs klimapanelsjef Rajendra Pachauri på femteplass. Jeg synes det er interssant å se at David Petraeus, USAs øverstkommanderende i Irak er nr 8, Zhou Xiaochuan, sentralbanksjef i Kina nr 9 og Sayyid Imam al-Sharif, en sentral al Quaida-leder fra Egypt som har skiftet side er nr 10.

Av øvrige plasseringer verdt å nevne er Bill Gates på 12. plass den næringslivslederen som er høyest på listen, og temmelig alene fra næringslivet. Martin Wolf i Financial Times er på 15. plass, øverst av mediekommentatorene (Thomas Friedman i NY Times er nr 21 og Paul Krugman nr 29). Paven Benedict XVI er på 17 plass, biolog og ateist Richard Dawkins er på 18. plass og forfatter Malcolm Gladwell er nr 19. Vaclav Havel er på 23. plass.

Høyest på listen fra Norden, på en 53. plass er Linus Thorvalds, finnen bak operativsystemet Linux. (Han er på plassen foran Tim Berners-Lee, mannen bak world wide web.) Eneste andre fra Norden på listen er Hans Rosling fra Sverige, verdens kanskje beste foredragsholder, en mann jeg har skrevet om her på bloggen et par ganger før. Og når jeg er inne i er inn på interessante koblinger, Andrew Mwenda fra Uganda som var en hovedinnleder på FrPs landsmøte i 2008 er nr 98 på listen. Han er eneste afrikaner fra sør fra Sahara på listen bortsett fra Kofi Annan.

Det er morsomt med lister og rangeringer. De er selvsagt subjektive og preget av hva de som lager dem er opptatt av. De gir anerkjennelse til noen som fortjener det, og kanskje til noen som ikke fortjener det. Derfor skaper de debatt. Og det er vel hovedpoenget

Er dette Kinas eller USAs århundre?

England dominerte verden på 1800-tallet. USA styrte 1900-tallet. Og mange hevder at 2000-tallet vil tilhøre Kina. Thomas Friedman skriver om dette i sin ukentlige spalte i New York Times, og er i tvil om Kina har det som skal til for å dominere verden:

"...we are moving into a hyperintegrated world in which all aspects of production — raw materials, design, manufacturing, distribution, fulfillment, financing and branding — have become commodities that can be accessed from anywhere by anyone. But there are still two really important things that can’t be commoditized. Fortunately, America still has one of them: imagination."

USA har i følge Friedman den kreativiteten og fantasien som skal til for å være "the worlds greatest dream machine." Det som skal til for å finne opp en iPod. Og det som skal til for å tjene penger i de delene av verdikjeden der marginene er høyest. Det er ikke der alt blir standardisert og likt man tjener mest, men der innovasjonsevne og kreativitet gjør at noen mennesker evner å tenke og handle forskjellig fra alle andre. Det standardiserte kan man godt kjøpe fra andre. Det unike er det bra å gjøre selv.

Da må et land like annerledeshet. For noen må gå motstrøms og stille spørsmål hvis det skal være kreativitet. Eller som Thomas Friedman sier: "Remember what Grandma used to say: Never cede a century to a country that censors Google."

Men når Thomas Freidman er optimist på vegne av USAs evne til å være kreativ og innovativ så er han langt mindre positiv når det gjelder amerikanernes evne til å mestre det andre som vil bli avgjørende, det han kaller good governance:

"But while our culture of imagination is still vibrant, the other critical factor that still differentiates countries today — and is not a commodity — is good governance, which can harness creativity. And that we may be losing. And that we may be losing. I am talking about the ability of a society’s leaders to think long term, address their problems with the optimal legislation and attract capable people into government."

Det handler med andre ord om evnen til å styre klokt og tenke langsiktig når det gjelder utdanning, helse, økonomi og miljø. Det som avgjør om våre barn får det bedre enn vi har det i dag. Thomas Friedman lister opp seks faktorer som gjør ham bekymret. Mye av det handler vel egentlig om en degenerering av den politiske kulturen som har gitt USA mulighet til å ta på seg en global lederrolle. Dessverre er det ikke lett å få øye på noen andre land som kan klare denne jobben bedre.

Gurutoppen - Ny utgave av Thinkers 50-listen

E24 skriver i dag at årets utgave at "Thinkers 50"-listen er offentliggjort, listen som kårer de viktigste ledelsesguruene i verden. På nettstedet presenteres også de 10 kriteriene de har brukt når de rangerer. Som en ser handler dette både om ideenes originalitet og gjennomførbarhet, om formidlingsevne skriftlig og muntlig, og om gjennomslagskraft. Og for å toppe det hele er punkt nummer 10 "Guru Factor".

Innflytelsesrike ledelsessguruer er personer som har stor påvirkningskraft på de ideene og strategiene som preger næringslivet, noen er ledere selv, de fleste er akademikere og ofte bestselgende forfattere av bøker og artikler om strategi og ledelse eller andre viktige spørsmål ledere er opptatt av.

Jeg tror flere av navnene er godt kjent også for et norsk publikum. Helt på topp er CK Prahalad, forfatter at flere gode bøker, blant annet "Competing for the Future" sammen med Gary Hamel i 1994. Senere har Prahalad blant annet skrevet "The Fortune at the Bottom of the Pyramid" om hvordan man bør bekjempe fattigdom.

Nummer to på listen er Malcolm Gladwell som har skrevet "The Tipping Point" og "Blink". Jeg har tidligere blogget om hans bok "Outliers". Og nummer tre er Paul Krugman, som jeg blogget om for noen dager siden, nobelprisvinner i økonomi og spaltist i New York Times.

Noen næringslivsledere finnes også på listen, blant annet Steve Jobs (4), Bill Gates (7), Richard Branson (8), Ratan Tata og Eric Schmidt. Og i denne kategorien er vel også nobelprisvinner og banksjef Muhammad Yunus (6).

Men det er professorer som har skrevet bestselgende bøker som dominerer på topp 50-listen. Chan Kim og Rene Mauborgne som har skrevet "Blue Ocean Strategy" og Gary Hamel som har skrevet "The Future of Management" (og har en blogg jeg har skrevet om tidligere) er begge blant topp ti. To veldig bra bøker. Høyt på listen finner vi også marketing-guru Philip Kotler, strategiguru Michael Porter og "Good to Great"-forfatter Jim Collins. Collins siste bok heter forøvrig "How The Mighty Fall" og er en leseverdig beskrivelse av hvorfor ting noen ganger går virkelig galt i store bedrifter.

Jeg er ellers glad for å se at også noen andre av mine favorittskribenter er med på listen. Folk jeg synes skriver om viktige ting og som jeg har blogget om tidligere. Det gjelder ikke minst innovasjonsguru Clayton Christensen (jeg har skrevet om "Disrupting Class" og om hans besøk i Tromsø), globaliseringsguru Thomas Friedman som har skrevet "The World is Flat", Chris Anderson, forfatteren av "Free - the Future of a Radical Price" (som jeg skrev om i forrige uke), Don Tapscott som har skrevet "Wikinomics" (og som jeg traff i Sandefjord i juni), Nassim Nicholas Taleb som har skrevet "The Black Swan" og Wikipedias grunnlegger Jimmy Wales.

Det nyttige med lister som dette er at de som skal arrangere de aller hotteste konferansene i året som kommer (og har råd til det) får noen gode tips om hvor de skal finne foredragsholderne sine.

Mest makt i amerikanske medier

Jeg kom nylig over en nettside i USA som heter MEDIAite Power Grid og som har tatt mål av seg til å måle hvem som har mest makt i amerikanske medier.

Rangeringene er delt inn i 12 ulike kategorier og i hver kategori er det brukt empiriske data fra "Google Buzz" og "Blog Buzz", samt seertall, lyttertall og lesertall der det er relevant. I vektingen av de ulike komponentene ligger det naturligvis en subjektiv vurdering.

Noen av disse kategoriene er jo interessante fordi personene har innflytelse langt utover USAs grenser. Når det gjelder kommentarspalter (print og online) er akkurat nå Paul Krugman på topp foran Michelle Malkin, Maureen Dowd, Thomas Freidman, David Pogue, Malcolm Gladwell, Christopher Hitchens og Arianna Huffington. En liste som viser hvor viktig New York Times er, fire av de fem øverste på listen skriver der.

Mens avisene er noe dominert av venstresiden (med Malkin og Hitchens som klareste unntak fra den regelen) er radio i USA sterkt dominert av høyresiden. Blant radioprogramledere er Glenn Beck på topp foran Rush Limbaugh, Sean Hannity og Mark Levin (Howard Stern er bare nummer 13). Når det gjelder TV talkshows er Oprah Winfrey på topp foran Jay Leno, Katie Couric og Bill O'Reilly (her er for øvrig navn som dukker opp på norske kanaler som Dr Phil nr 6, David Letterman nr 8 og Jon Stewart nr 33 på listen).

Hvem er så de største "Media Moguls", de som har makt gjennom eierskap? I følge denne listen er Rupert Murdoch mektigst. Foran Michael Bloomberg, Oprah Winfrey, Mark Zuckerberg, Ted Turner, Martha Stewart og Sumner Redstone. Facebook (Zuckerberg) er med andre ord viktigere enn CNN (Turner) og CBS/Viacom/MTV (Redstone) i følge denne listen.

Det er noen kategorier til, i all hovedsak med navn som ikke er så godt kjent utenfor USA, for eksempel avisredaktørene, magasinredaktørene og TV-sjefene. Man kan sikkert diskutere om dette er gode kriterier for måling av mediemakt. Men dette er i hvert fall et spennende forsøk på å måle hvem som har størst innflytelse.

Hjelp oss Uncle Sam

Thomas Freidman har en god kommentarartikkel i New York Times om hvordan finanskrisen har gjort USA enda viktigere enn før. Mens USA er i stadig større tvil om sin egen rolle håper hele resten av verden nå på et sterkere USA og ikke et svakere USA.

"At no time in the last 50 years have we ever felt weaker, and at no time in the last 50 years has the world ever seen us as more important.While it is true that since the end of the cold war global leaders and intellectuals often complained about a world of too much American power, one doesn’t hear much of that grumbling today when most people recognize that only an economically revitalized America has the power to prevent the world economy from going into a global depression. It was always easy to complain about a world of too much American power as long as you didn’t have to live in a world of too little American power. And right now, that is the danger: a world of too little American power."

Resten kan leses i New York Times.

Leseliste for julen

Julen er en bra tid å lese bøker man ikke har tid til å lese ellers, innimellom det som er av famileting, sosiale forpliktelser og fotball på TV. Min leseliste ser for tiden omtrent slik ut (og er som alltid alt for optimistisk i forhold til det man realistisk sett rekker å lese):

Michael Lewis: Panic - The Story of Modern Financial Insanity. Jeg er i gang med denne. En artikkelsamling om hvordan pressen skrev om de økonomiske krisene som har vært fra "Black Monday" i 1987 via dot.com i 2000 og fram til dagens finanskrise. Det er interessant å se tilbake på hvordan tidligere kriser ble beskrevet av media før, under og etter.

Nassim Nicholas Taleb: The Black Swan. Bok om sannsynlighet og hvordan de store begivenhetene som former livene våre er er slik at vi ikke kan se dem på forhånd. Og hvordan man må planlegge for usikkerhet når man ikke kan spå om fremtiden.

Malcolm Gladwell: Outliers - The story of Success. Han er på leting etter fellestrekk hos mennesker som gjør det ekstraordinært godt innen vitenskap, sport, kunst og næringsliv.

The Rough Guide to Conspiracy Theories. En bok jeg fikk til jul. Er vel egentlig et slags oppslagsverk om alle de sprø konspirasjonsteoriene som overraskende mange oppegående mennesker tror på. Som at Bush stod bak 9/11.

Johan Nordberg: Da mennesket skapte verden. Et ideologisk kampskrift for de liberale ideene. Kom på svensk i 2006 og er nå oversatt til norsk og gitt ut av Civita rett før jul.

Og så er det et par andre politiske bøker jeg håper jeg får tid til å lese litt i som er skrevet at engelske forfattere som før var et godt stykke ute på venstresiden, men som på grunn av 9/11, fundamentalisme og litt selvransakelse nå definerer seg på den liberale høyresiden: Nick Cohen: What's Left?. Og Andrew Anthony: The Fallout - How a Guilty Liberal Lost His Innocence.

Og så må jeg vel snart gå løst på Thomas Friedmans Hot, Flat and Crowded. Om globalisering og klimautfordringene.

Er Detroit klar for "Bil 2.0"?

Amerikanske skattebetalere skal bruke 15 milliarder dollar på å redde de tre store (General Motors, Ford og Chrysler) fra konkurs. Et vanvittig stort beløp. Men vil det hjelpe?

Thomas Friedman har en interessant kommentar i New York Times om bilidustriens utfordringer. Han mener at Detroit er dømt til å mislykkes. Ikke på grunn av kapital eller teknologi, men først og fremst fordi amerikansk bilindustri ikke forstår den fundamentale endringen i forretningsmodell bilindustrien står foran:

"...our bailout of Detroit will be remembered as the equivalent of pouring billions of dollars of taxpayer money into the mail-order-catalogue business on the eve of the birth of eBay. It will be remembered as pouring billions of dollars into the CD music business on the eve of the birth of the iPod and iTunes. It will be remembered as pouring billions of dollars into a book-store chain on the eve of the birth of Amazon.com and the Kindle. It will be remembered as pouring billions of dollars into improving typewriters on the eve of the birth of the PC and the Internet."

Som eksempel på noen som har skjønt hvordan en forretningsmodell i versjon 2.0 ser ut nevner Thomas Friedman Better Place. De bygger ut en komplett infrastruktur for elektriske biler i Israel og Danmark med både ladestasjoner og batteribyttestasjoner for lengre kjøreturer. Wired hadde en artikkel i går om at Japan har bedt Better Place rulle ut infrastruktur for el-biler.

I bilen versjon 1.0 kjøper du et produkt. I bilen versjon 2.0 kjøper du en tjeneste. Og sannsynligvis er det slike innovasjoner i selve forretningsmodellen som må til for å få mer miljøvennlige løsninger til å fungere.

- We just shorted Merril Lynch

Oliver Stones film "Wall Street" fra 1987 med Gordon Gekkos (Michael Douglas) tale om at "Greed is good" er kanskje den mest kjente oppsummeringen av tidsånden og eksessene på 80-tallet. To andre slike tidsbilder er "The Bonfire of the Vanities", film og bok av Tom Wolfe og "Barbarians at the Gate", en bok om raidet på RJR Nabisco.

Og så var det "Liars Poker" av Michael Lewis fra 1989 som beskriver tiden hans som selger i Salomon Brothers i London. Thomas Friedman har i sin siste spalte i New York Times gjort oppmerksom på at Michael Lewis fortsatt skriver godt og at han nå har skrevet en helt glitrende sak om røttene til finanskrisen.

Artikkelen som er i et tidsskrift som heter Portfolio.com er den mest pedagogiske gjennomgangen jeg har sett av hvordan noen råtne boliglån i USA kan true hele verdens finansmarked. For det er jo litt mystisk at regjeringer over hele verden må trå til med finansielle redningspakker som er mange ganger større enn selve boliggjelden som startet problemet. Eller?

Lewis forteller om investoren Steve Eisman og en liten gruppe investorer som så at subprimesektoren var i alvorlige problemer og begynte å shortselge boliglån, og gradvis oppdaget at problemet var blitt mye større enn de råtne lånene. Så begynte de å nøste og oppdaget at boliglånene ble pakket om og ble innmat i mye større og mer kompliserte pakker. Men der man hele tiden var avhengig at boligprisene måtte gå opp for at korthuset ikke skulle kollapse.

"Hintz wanted to know what Eisman was up to. “We just shorted Merrill Lynch,” Eisman told him. “Why?” asked Hintz. “We have a simple thesis,” Eisman explained. “There is going to be a calamity, and whenever there is a calamity, Merrill is there.” When it came time to bankrupt Orange County with bad advice, Merrill was there. When the internet went bust, Merrill was there. Way back in the 1980s, when the first bond trader was let off his leash and lost hundreds of millions of dollars, Merrill was there to take the hit. That was Eisman’s logic—the logic of Wall Street’s pecking order. Goldman Sachs was the big kid who ran the games in this neighborhood. Merrill Lynch was the little fat kid assigned the least pleasant roles, just happy to be a part of things.".

Hele artikkelen kan som sagt anbefales (Obs! Den er på ni sider).