John Elkington: Green Swans

I boken "Green Swans" av John Elkington blir vi introdusert for begreper som "grønne svaner" og "stygge andunger". Vi får en forklaring på hvor det ble av den "triple bunnlinjen. Og vi får en innføring i å koble strategier for det grønne skiftet med innovasjonstenking og omstillingsmodeller som har preget store og distruptive endringer på andre områder. 

Elkington har flere helter, men de har særlig etterlyser nøyer seg ikke med å bare være mot noe, de må også vite hva de ønsker og de bygger  forutsetningene og strategiene som gjør det mulig å kommer dit. Og du må forstå at det er næringslivet som er motoren i en grønn kapitalistisk transformasjon, men staten må lage gode rammebetingelser for omstilling, og ikke gå i veien. 

Sånn sett er "Green Swans" beslektet med helt ferske teknologi- og utviklingsoptimistiske bøker fra folk som tihører sentrum-venstre i USA som "Abundance" av de profilerte journalistene Ezra Klein og Derek Thomson, og "Why Nothing Works - Who Killed Progress―and How to Bring It Back" av Marc J. Dunkelman. De tar til orde for at alternativet til Trumps "Drill, baby, drill", må være "Build, baby, build". De bøkene har jeg ambisjoner om å komme tilbake til her på bloggensenere i sommer. 

Trippel bunnlinje

Jeg møtte John Elkington og noen av hans folk i miljøkonsulentselskapet SustainAbiltity da jeg jobbet i det daværende Statoil omkring 1999. Vi skulle lage årsrapport som reflekterte at vi var opptatt av en "trippel bunnlinje", det vil si økonomiske resultater, HMS-resultater og samfunnsmessig og sosialt fotavtrykk. Han var en stor størrelse i miløjbevegelsen, hadde tidligere skrevet bøker som "The Green Consumer Guide" men var etter hvert blitt ekspert på miljø og bærekraft i næringslivet. Kjent for å snakke med bedrifter og ikke bare om bedrifter, slik mange andre ekperter gjør, og hadde metoder og verktøy som kunne brukes i praksis, ikke bare til å rapportere, men også til å jobbe med forbedringer.

Elkingtons utgangspunkt var og er at omstillingen til mer grønne og bærekraftige forretningsmodeller skal skje innenfor rammen av en "grønn kapitalisme", og at næringslivet er en del av løsningen. Han tar æren for å ha funnet opp konseptet "Tripple bottom line" i 1994 og begrepet "People, planet, profits", et rammeverk som er blitt videreutviklet til ESG-rapporting og etter hvert en obligatorisk bærekraftsrapportering i EU som en del av regnskapspliktene, i hvert fall for de største bedriftene.

I denne boken skriver John Elkington også om at han ble desilusjonert underveis med både tempoet og dybden i omstillingen, og reagert på at den grønne omstillingen i mange virksomheter får mer karakter av prosjekter på siden av den egentlige virksomheten, en form for grønn veldedighet,  i stedet for en egentlig innovasjonsdrevet grønn transformasjon. I 2018 skrev han en artikkel i Harvard Business Review der han "tilbakekalte" den triple bunnlinjen" i artikklen "25 Years Ago I Coined the Phrase “Triple Bottom Line.” Here’s Why It’s Time to Rethink It". 

Grønne svaner

Det er dette behovet for redesign av systemene som skal gi oss den grønne transformasjonen som er tema i boken "Green Swans", med undertittelen "The Coming Boom in Regenerative Capitalism". Den beskriver behovet for et samspill mellom politiske og regulatoriske myndigheter, som må legge til rette for omstillingen, både endringer i den generelle næringspolitikken og gjennom store og dristige prosjekter, og den beskriver hvordan hovedrolleinnehaverne likevel må være markedsaktørene selv; bedrifter, finansinstitusjoner, bransjeaktører, leverandører og kunder.

Boken kom ut i 2020 og det kan være noe av forklaringen på at den er temmelig positiv i tonen når det gjelder utviktene til store grønne investeringer støttet av nasjonalstater. Dette var på den tiden Inflation Reduction Act (IRA) kom i USA og en tid er investeringer i selskaper som skulle satse på batterifabrikker, grønn hydrogen og offshore vind var høyere enn de to siste årene. Jeg tror likevel Elkington mener det samme nå om både behovet for og mulighetene for nye forretningsmodeller, teknologiens evne til å skape eksponentielle vekstmuligheter.

Boken er tar utgangspunkt i sorte svaner, disse uventede og destabiliserende negative hendelsene som treffer oss og gjør stor skade på kryss og tvers i samfunnet, som en finanskrise eller en pandemi. Han beksriver også "grå svaner", noe som han beskriver som hendelser vi egentlig bør kunne forutse, fordi dataene og informasjonen er der, men vi evner ikke alltid å reagere i tide. Og så har vi "grønne svaner", uventede positive muligheter, eller kombinasjoner av flere ting som skaper et nytt handlingsrom. Han definerer den som:

"A Green Swan is a profound market shift, generally catalyzed by som combination of Blask or Gray Swan challenges and changing paradigmes, values mid-sets, politics, policies, technologies, business models, and other key factors. A Green Swan delivers exponential progress in the form of economic, social and environmental wealth creation. At worst, it achieves this in two dimensions while holdning the third steady. There may be a period of adjustment, where one or more dimentions underperform, but the aim is an intergrated breakthrough in all three dimentions."

Stygge andunger 

John Elkington er som sagt innovativ når det gjelder begreper, og et annet begrep han lanserer i boken er "ugly ducklings", eller stygge andunger", om er merkelige og uventede fenomener vi ser, men vi ikke helt skjønner hva vil føre til. 

"An Ugly Duckling is an early-stage concept, mind-set, technology, or venture, with the potential to become either a Black Swan (often driven by "bad exponentials) or a Green Swan (driven by "good" exponentials). It's potential future evolution is very hard to detect early on, unless you know what you are looking for. Tomorrows breakthrough solutions often look seriously weird today."

Jeg synes det er på dette litt abstrakte og prinsippielle, men og litt lekne nivået, boken er best, og tilfører temaer det er verdt å utvikle videre. Hva er det for eksempel som må være i verktøykassen vår for å kunne oppdage både sorte og grønne svaner på et tidligere tidspunkt, og vite hvordan man skal hådtre dem? De delene av boken som handler om dette er gode, men dessverre er det for mye plass som blir brukt på Elkingtons beskrivelser av seg selv og sine møter og samtaler, og mer generelle råd og teorier, det har vært skrevet om mange ganger før. 

Rammeverk for innovasjon og transformasjon

Noe av det Elkington gjør godt, og han kunne latt boken være enda mer preget av, er å beskrive metoder og rammeverk for disruptive innovasjoner og store tranformassjoner som er kjennetegnet av at en dominerende måte å gjøre ting på blir byttet ut med noe annet. Her trekker han inn Thomas Kuhn og hans bok "The Structure of Scientific Revolutions" fra 1962 som argumentere for at utviklingen av vitenskapene ikke er preget av en lineær utvikling, men av "paradigneskifter" der det etter vitenskapelige revolusjoner bygges nye felles virkelighetsoppfatninger, eller paradigmer.

Hvordan jobber man med fremtiden og med strategier, veikart, bygging av felles virkelighetsoppfatning og ledelse i en virksomhet er erkjenner at den må endre seg helt grunnleggende? Hvordan ser verktøykassen ut når man skal transformere fra et dominerende, men ikke-oppretholdbart paradigme, og til et fremvoksende og langsiktig bærekraftig system? Hva er verktøykassen man kan bruke til denne type arbeid?

Her er det interessant å se at beskrivelser av metoder og verktøy har mye felles med det en tjenestedesign- og systemdesignvirksomhet bruker i sitt arbeid sammen med kunder når man skal forholde seg til en usikker fremtid. Elkington trekker særlig frem Three Horizons-rammeverket som gir muligheter for å spekulere og dypdykke i tre dimensjoner: For det første det som går nedover fordi det ikke er opprettholdbart på lengre sikt og må erstattes med noen annet. Er den noe der vi ønsker å behode? For det andre det som er den ønskede fremtiden på lengre sikt, Hva kjennetegner den, og ser vi noen lommer av den i dag?. Og for det tredje så er det den turbulente overgangsperioden som kan brukes på å holde fast og utsette, eller på å skape et større rom for endringene vi ønsker?

Elkington er innom noen eksempler og noen mer langsiktige visoner når det gjelder hva grønne svaner kan være, innenfor blant annet energisektoren og matproduksjon. Her trekker han frem vertikal produksjon av plantebasert mat og laboratiorieprodusert kjøtt. Som alternativ til at hele dyr deles opp i komponenter, så produseres komponentene mye billigere enkeltvis. Men i denne boken er det få eksempler og det hele er relativt anekdotisk, slik at vi ikke får noen større analyse av og innsikt i hva som må til av systemisk endring og redesign av dagens verdikjeder og økosystemerog for at denne type alternative produksjonsstystemer skal kunne lykkes. 

Tysk politikk, europeisk sikkerhet - og Berlinseminaret 2024

Søylediagrammet til høye viser valgresultatet i delstaten Thüringen i det østlige Tysland på søndag. De tre regjeringspartiene SPD, Grüne og FDP fikk til sammen fikk 10,4 prosent av stemmene. Bare SPD klarte sperregrensen på fem prosent.  Det store sentrum-høyre partiet CDU gjorde det litt bedre, og fikk 23,6 prosent av stemmene. Det meste av resten, langt over 60 prosent av stemmene gikk til en nokså dyster kombinasjon av høyreekstreme og venstreekstreme populistpartier. 

Det høyrepopulistiske AfD er så ekstreme at de sliter med å finne samarbeidspartnere i både Tyskland og i EU-parlamentet. Men i sin innvandringsmotstand og Russland-sympatier, har de noen sammenfallende synspunkter med den vestrepopulistiske nyskapingen BSW, den parlametariske kommunistveteran Sahra Wagenknechts nye partiprosjekt. Hun er gift med Oskar Lafontaine, som noen vil huske var SPD-leder og tapte det første all-tyske forbundsdagsvalget siden 1930-tallet i 1990, og senere meldte overgang til Linke, i et forsøk på å modernisere venstresosialismen. Han har blitt 80 år, men hans kone Sahra har blitt valgvinner ved å kombinere venstresosialisme med anti-woke, anti-innvandring and anti-Ukraina.

Valgresultatene i Thüringen og Sachsen

Valgene på søndag foregikk i Thüringen, med 2,1 millioner innbyggere, og i Sachsen, med omtrent dobbelt så mange innbyggere. Begge ligger i det gamle DDR. I Brandenburg, litt lenger nord, er det delstatsvalg i slutten av september. Der har SPD en sterkere posisjon, men det er grunn til å tro at valgresultatet vil likne. Valget i Thüringen var mest ekstremt. AfD ble klart største parti, med 32,8 prosent, en fremgang på 9,4 prosentpoeng. Den andre store endringen var at BSW, venstresiden som er negativ til innvandring, fikk 15,8 prosent, mens Linke, den gamle venstresiden, som var klar valgvinner i Thüringen forrige gang, gikk tilbake 17,9 prosent. Både Grüne og FDP falt under sprerregrensen. CDU fikk litt fram, til 23,6 prosent, og SPD litt tilbake, men endringene for de etablerte nasjonale partiene var egentlig ganske små denne gangen.

I Sachsen, delstaten der Leipzig og Dresden ligger, er CDU fortsatt det største partiet etter valget med 31.9 prosent oppslutning, mens AfD fikk 30,6 prosent,  en fremgang på 3,1 prosentpoeng. Velgerovergangen mellom Linke og BSW er litt mer moderate her. BSW som stilte for første gang fikk 11,8 prosent.  Linke fikk 4,5 prosent, og gikk tilbake 5,9 prosentpoeng. Egentlig under sperregrensen, men de reddet seg på å vinne noen direktemandater. SPD fikk 7,3 prosent, mens Grüne såvidt klarte sperregrensen. 

Hvem skal egentlig styre disse to delstatene når AfD har fått over 30 prosent oppslutning i begge, men ingen andre vil samarbeide med dem? Må CDU og BSW, politiske motpoler langs stort sett alle dimensjoner, samarbeide fordi de er de eneste andre partiene men noen velgeroppslutning av betydning? Det blir en temmelig bisarr koalisjon.

Dra til Berlin for å lære mer om det nye Europa

Denne politiske situasjonen i Tyskland er en viktig del av bakteppet når vi skal forstå den nye situasjonen Europa, og det som vil påvirke norsk sikkerhespolitikk, handelspolitikk og energi- og miljøpolitikk i årene som kommer. Til neste år er det et nasjonalt valg i Tyskland som vil bli svært viktig for EUs videre utvikling som pådriver for det grønne skiftet, for EU som sikkerhetspolitisk fellesskap og mye annet. Og minst like viktig for Europa er presidentvalget i USA i november i år, som kan bli avgjørende for både det økonomiske og forsvarspolitiske samarbeidet, i en kritisk tid. 

Det er mye som står på spill nå, både når det gjelder klimamålene og energiomstillingen, oppslutningen om liberale og demokratiske verdier, støtten til en åpen og regelstyrt handel, og viljen og evnen til å støtte Ukrainas forsvarskamp, Stadig flere av premissene for hvordan dette kan gå legges i Tyskland, og i Berlin. I Norge har vi historisk vært mer opptatt av USA og Washington, og vi har en imponerende tetthet av USA-eksperter. I årene som kommer må vi øke Tysklands-kompetansen i hos politikere, i offentlig forvaltning og i næringslivet fordi vi er så avhengige av at det går bra i Tyskland og i EU.

Berlinseminaret 2024

Berlinseminaret foregår 17-20. september, og er en fantastisk anledning til å få oppgradert kunnskapen om europeisk sikkerhetspolitikk, energi- og miljøpolitikk, transatlantisk samarbeid, Norges forhold til Tyskland og Tysklands partipolitiske  landskap og aktører. Deltakerne er en veldig  bra gruppe folk fra næringsliv og organisasjonsliv i Norge. Arrangører er Halogen og Retoringdal som har satt sammen et veldig bra program. Og det er fortstatt mulig å melde seg på hvis man er rask.  

Her er noen av høydepunktene:

• Tirsdag: Program på den norske ambassaden. De mest sentrale problemstillingene i forholdet mellolm Norge og Tyskland. Besøk på Il Kino i Neukölln. Program der med Lotta Lundberg, Torgrim Eggen og tidligere ambassadør Dr Axel Berg
• Onsdag: Forsighting som verktøy for å være bedre forberedt på mer usikre tider i Europa. Scenarier for sikkerhetspolitikk og bærekraftig offentlige forvaltning. Den nye geopolitikken. Hvordan blir fremtiden for det transatlantiske samarbeidet?
• Torsdag: Tysk politikk og forbundsdagsvalget i 2025. Hva kjennetegner de populistiske fløypartiene til høyre og til venstre, og hva blir deres rolle fremover? EU og det grønne skiftet. Den nye energipolitikken og Norges utfordringer. På kvelden blir det omvisning og konsert på Berlinfilharmonien.
• Fredag: Europeisk sikkerhetspolitkk. Tyskland, USA og Norge, og det nye trusselbildet. 

Lenke til programmet ligger her.

Laveste avfallsmengde siden 2009

Ikke alt i samfunnet går feil vei. Ja, på noen områder er det faktisk slik at ting beveger seg merkbart i riktig retning, og også slik at det er en sammenheng mellom politiske beslutninger som er gjort og resultater som går rett. Eksempler på at politikk virker.

Er slikt eksempel finner vi i Statstistisk Sentralbyrås (SSB) statistikk over avfall fra husholdningene. Her viser tallene at avfallsmenden har økt jevnt og trutt, og nådde en forløpig topp i 2015. Så begynte det å gå gradvis ned, men det kom en ny topp i koronaåret 2020. Siden da har det gått brått nedover. Og nå er det slik at vi ikke har kastet like lite søppel siden 2009. SSB skriver:

I 2023 kasta kvar av oss 375 kg avfall heime og på gjenvinningsstasjon. Dette er 3 prosent mindre enn året før. Vi har ikkje hatt så låge tal sidan 2009. Totalt kasta vi 2 080 000 tonn hushaldsavfall i 2023. ─ Den totale avfallsmengda frå hushalda held fram med å gå ned, med unnatak av koronaåra. I 2023 har vi kasta den lågaste mengda avfall sidan 2009, seier seniorrådgjevar Manju Chaudhary.

I tillegg til å være opptatt av den totale avfallsmenden fra husholdningene er det ogsså viktig å se på fordelingen mellom materialgjenvinning, forbrenning og deponi. Også her går utviklingen nå i riktig retning, i følge tallene. Men vi er fortsatt ikke helt i rute til å nå EUs gjenvinningsmål på 50 prosent i 2020 og 55 prosent i 2025. SSB skriver:

"Det er fleire gode nyheiter for hushaldsavfallet. Materialgjenvinningsgraden har stige dette året også. 45 prosent av avfallet frå hushalda blir sendt til materialgjenvinning. Dette inkluderer også avfall sendt til biogassproduksjon og kompostering. 51 prosent går til forbrenning, medan dei resterande 4 prosentane går til deponi og anna behandling. (...) EU har fleire mål når det kjem til materialgjenvinning. Noreg nådde ikkje målet om 50 prosent materialgjenvinning for hushaldsavfall innan 2020. Målet for materialgjenvinning for 2025 (regjeringen.no) er at 55% av "Municipal Waste" blir brukt til materialgjenvinning og ombruk. Vi ligg framleis eit stykke unna å nå dette for hushaldsavfallet"

Lavere utslipp av klimagasser i 2023

Norske klimagassutslipp gikk ned med 4,7 prosent i 2023 og var på 46,6 millioner tonn CO2 ekvivalenter. Det er en oppsiktsvekkende stor nedgang på et enkelt år, men er en fortsettelse av den nedgangen som har vært der siden omkring 2015. 

I hele perioden 1996 til 2015 var de år årlige utslippene på 53-56 milloner tonn, men ganske små årlige variasjoner. Nedgangen etter dette skyldes at utslippene fra flere sektorer faller, og skyter fart. Som graven til høyre viser skyldes den store nedgangen i 2023 lavere utslipp i både veitrafikk, industrien, olje og gassutvinning og jordbruk.

Når det gjelder veitrafikk har utslippene gått mye ned de siste årene, i takt med at flere kjører elbil. Dette er et resultat av en villet politikk med kraftige virkemidler, blant annet gjennom avgiftspolitikken. Nedgangen i utslippene fra oljevirksomheten er også et resultat av politiske beslutninger og særlig beslutninger om å elektrifisere kraftforsyningen på felt på norsk sokkel. Olje- og gassproduksjonen gikk ikke ned i 2023, men utslippene gjorde det.

Når det gjelder nedgang i industriens klimagassutslipp med 5,5 prosent i 2023 har nok det mer å gjøre med at aktiviteten i industrien har vært lavere enn med konkrete politiske grunner. Det samme gjelder landbruket der færre melkekyr og ammekyr i 2023 betyr lavere utsliipp av klimagasser. 

En boligmelding med noen store hull

Regjeringen har lagt frem en stortingsmelding om boligpolitikken, med tittelen "Bustadmeldinga — Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet". Den kan forhåpentligvis fungere som en ramme for diskusjoner om innretningen av den sosiale boligpolitikken, om Husbankens rolle som virkemiddel, om startlånenes rolle, modeller for eie til leie og deleierskap, kommunale utleieboliger til sårbare grupper og om bostøtte. Er man derimot opptatt av boligpolitikken i stort, om boligeiere og boligkjøpere i sin alminnelighet, om rammebetingelser for byggenæringen, om forenkling, effektivisering og digitalisering, eller av klimatiltak, energibruk og grønn omstilling, er det ganske lite å hente i denne meldingen.

Stortingsmeldingen holder for så vidt det den lover. Den forteller innledningsvis at den handler om fire temaer, omtalt som "innsatsområder", og holder seg stort sett til dem. Både mellom de fire områdene og innenfor de fire områdene er det interessante målkonflikter som regjeringen til dels erkjenner og drøfter. Samtidig er det påfallende lite konklusjoner. Og kanskje noe nær Norges-rekord i bruken av ordet "vurdere", Jeg tror jeg finner ordet "vurdere"13 ganger i de operative "Regjeringen  vil"-punktene. Det er også hyppig bruk også av lignende begreper som "utreie", "greie ut moglege endringar" og "undersøke". Så Tone Tellevik Dahl i Norsk Eiendom har nok rett i at mye av boligpolitikken fortsatt er "til vurdering".

Flere skal ha mulighet til å eie bolig

Men litt om de fire innsatsområdene, og prioriteringene og målkonfliktene som ligger der: Første innsatsområde handler om at flere skal ha mulighet til å eie sin egen bolig. Det er et bra mål som har vært norsk politikk lenge. Meldingen har  god informasjon om dagens situasjon og beskriver noen utviklingstrekk over tid, men på tiltakssiden er det tynnere og omtale av Husbankens statslån tar mest plass, men her kunne det vært problematisert enda mer at det å gjøre Husbankens startlån til en generell statlig låneordning vil svekke startlånenes rolle  som et målrettet virkemiddel mot de som trenger det mest. Ellers er det litt tekst om boliglånsforskriften og om interessante private og kommunale boligkjøpsmodeller for å løfte flere inn som eiere, men her kunne det vært drøftet mer inngående hvordan offentlige leie-til-eie ordninger og private boligkjøpsmodeller i større grad kan kan virke sammen og forsterke hverandre.

Meldingen reflekterer lite over at boligmarkedet nettopp er et marked, der tilbud og etterspørsel betyr mest for prisene. Målrettede lån og tilskudd fra det offentlige skal hjelpe noen, men det som betyr aller mest er å legge bedre til rette for at det kan bygges mer, rehabiliteres mer og at kostnadene burde gå ned. Og helt sentralt fremover: Gode insentiver for at mer av eksisterende bygningsmasse som er dårlig utnyttet enklere og raskere kan omgjøres til flere og bedre boliger.

Sårbare grupper

Andre innsatsområde i meldingen handler om et trygt og forutsigbart leiemarked. Meldingen har en bred omtale både av hvorfor det trengs et leiemarked selv om hovedmodellen er at flest mulig skal kunne eie egen bolig, og av leietakernes situasjon. Det beskrives også godt hvordan leiemarkedet i Norge egentlig er to litt ulike markeder, et privat utleiemarked som domineres av privatpersoner som leier ut hele eller deler av boliger de eier og et kommunalt leiemarked som er rettet mot spesielt utsatte grupper som er avhengige av et offentlig tilbud. 

Et lite paradoks i virkemiddelbruken for utleieboliger er at til tross for en erkjennelse av tilgang på utleieboliger er veldig viktig for mange. og en erkjennelse av at mange er sårbare i utleiemarkedet, er det ingen tilsvarende erkjennelse av at en utvikling i retning av at det finnes flere organiserte og profesjonelle utleieaktører ville gi noen fordeler. Mens kontormarkedet og markedet for andre næringsbygg er dominert av profesjonelle aktører, og det ser ut til å fungerer helt fint for de fleste, er det ikke noen politikk for en lignende utvikling på personmarkedet, selv om det kanskje kunne bidratt til et mer effektivt marked og at færre arealer står ubrukt.

Det fjerde innsatsområdet (jeg har bevisst hoppet over nummer tre og kommer tilbake til det) handler om en sterkere innsats for de som ikke klarer å skaffe og beholde bolig selv. Her ligger den mest sosiale av den sosiale boligpolitikken der det er snakk om bostedsløse, barnefamilier i en sårbar situasjon, unge med barnevernsbakgrunn, personer som kommer ut av fengsel og en del andre grupper med et behov for å få hjelp til å skaffe seg et sted å bo, Stortingsmeldingen går igjennom ulike statlige og kommunale ordninger som finnes innenfor ulike sektorer og hvordan de er målrettet mot ulike grupper. En ryddig og nyttig gjennomgang.

Generelle rammebetingelser, forenkling og digitaliserng

Den mer generelle nasjonale boligpolitikken blir presentert i kapittel 3 under overskriften "Ta vare på bustadene vi har, og byggje dei vi treng". Der slås det fast at kvaliteten på boligområder og boliger i Norge generelt er svært høy i Norge, men at det er utfordringer knyttet til at når vil blir flere eldre så stiller det noen andre krav til boligene. Dessuten flytter folk på seg, og flere enn før bor alene, noe som skaper utfordringer med å ha nok boliger i de kommunene folk flytter til. Kapitlet drøfter også samspillet mellom boligbehov og transportbehov, behovet for gode planprosesser og hvordan ulike virkemidler er der for å bidra til en god by- og kommuneutvikling, men uten at de helt tydelige retningsvalg blir presentert. Det er en del erkjennelser av ting som burde gjøres bedre, men mye av dete er blitt til "vurdere" og "utrede" i tiltakspunktene.

Så er det noen helt åpenbare huller i denne stortingsmeldingen i form av viktige temaer som rett og slett ikke er spesielt godt dekket. La meg nevne tre:

For det første er digitalisering av av plan og byggeprosesser, digitalisering av bolighandel, digitalisering av byggenæringens prosesser og digitalisering for økt ombruk av materialer og for energi. og miljøoptimalisering ganske fraværende. Det vil si en del digitaliseringstiltak fram til nå er ganske godt beskrevet, med to siders god reklame på side 87-88 for den forrige regjeringens arbeid med digitalisering på plan og byggområdet. digitalisering av byggesaksbehandling med bruk av Altinn-modulen Fellestjenester Bygg, det er omtalt at 270 kommuner nå bruker eByggesak og beskrevet suksessen digitalt nabovarsel. Digital tinglysing og samtykkebaserte boliglånssøknader, muliggjort av samarbeidet i DSOP, der bankene kan hente data fra AltInn slik at vi som innbyggerne slipper å ha med oss lønnsslipper og skattemeldinger til banken, kunne også vært nevnt. 

Men det som helt mangler er beskrivelser av planer for den videre digitaliseringen på dette feltet, og ikke minst å muliggjøre en digital informasjonsutveksling mellom aktørene i bransjen og mellom offentlig og privat sektor. Hvordan vi skal få til mer datadrevne prosesser. Her er det store muligheter for både kostnadsbesparelser og kvalitetsforbedring, og det virker som ting går urovekkende tregt. For hvordan skal egentlig det digitale økosystemet se ut fremover innenfor bygg og bolig fremover? Det som skal sikrer et effektivt samspill mellom stat, kommune, utbyggere og byggeiere? Hva er ambisjonen, rekkefølgen, og hva mangler? Hvem  skal ta ansvaret og å få det på plass? Her er det sørgelig få svar.

Energi, klima og natur

Det er for det andre en veldig lite konkret omtale av fotavtrykket bygg og boligsektoren har når det gjelder energi, klima og beslag av arealer. Ja, det er noen korte underavsnitt om redusert energibruk, om klimautslipp, om naturhensyn og om effektive og gode rammer for fortetting og transformasjon. Men det er temmelig generelt beskrevet. Og ganske merkelig tatt i betraktning av hvor stor betydning denne sektoren har for energibruk og klimagassutslipp og med tanke på at EUs byggenergidirektiv er på trappene og vil få betydning for både nye og eksisterende bygg ikke lenge. Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) har dessuten arrangert to store høringsmøter i mars om mulige endringer i Tek 17 på energi og klimaområdet, men det er ikke veldig mye spor av dette i den nye boligmeldingen. Ganske rart, egentlig, fordi innretningen av regelverk på energi- og klimaområdet er noe av det som vil få størst betydning for bygg og boligområdet i årene som kommer.

Det tredje temaet jeg kort vil nevne er forenklinger for å spare tid og få å ned kostnadene i bygg og  boligkjeden. Det er riktignok nevnt noen steder at det finnes en ambisjon om å både forenkle og effektivisere, men hvordan det skal skje i praksis står det veldig lite om. Det er mye snakk om å fortsette å vurdere hva som kan gjøres og lite beskrivelser hva som vil bli gjort. Jeg tenker dette avsnittet på slutten av et kort underkapittel om forenklingstiltak (underkapittel 5.5.2) er ganske representativt for ambisjonsnivået:

"Regjeringa vil sjå på moglegheiter for å redusere saksbehandlingstida i byggjesaker ved blant anna å stille klarare krav til kva dokumentasjon som må vere med i ein byggjesøknad og gi enda tydelegare reglar for når ein byggjesøknad har tilstrekkeleg dokumentasjon til at saksbehandlingsfristen til kommunane startar å løpe. Moglege konsekvensar vil bli drøfta i ei eventuell høyring. Den teknologiske utviklinga går raskt. Kunstig intelligens og digital teknologi kjem til å endre samfunnet vårt på måtar vi framleis ikkje forstår eller evnar å kontrollere. Regjeringa vil undersøkje korleis bruk av kunstig intelligens og ny teknologi kan bidra til å effektivisere plan- og byggjesaksbehandling."

To metoder for å måle nedbygging av natur

Det har vært mye oppmerksomhet om nedbygging av naturarealer i Norge den siste tiden. Tap av natur kan skyldes både hyttebygging, veianlegg, boligområder og at arealer brukes til industriformål. 

Men hvordan måler man egentlig hva arealer ble brukt til før, og hvordan bruken er endret? Her har Statistisk sentralbyrå laget en utmerket rapport, "Utbygd naturareal 2009-23" som beskriver  problemstillingen, og hvordan vi har to litt ulike metoder for å måle dette i Norge, og som begge har noen styrker og svakheter. SSB skriver i sammendraget at:

"I dette notatet sammenstilles og dokumenteres to ulike metoder som estimerer utbygging av naturareal i perioden 2009 – 2023, SSBs matrikkelmetode og NIBIOs klimagassregnskap. Det er kun utbyggingen av naturarealer som sammenlignes. Den totale utbyggingen som også omfatter jordbruksareal og fortetting i bebygde områder, er større og er ikke omfattet av notatet. Sammenstillingen av de aggregerte tallene gir resultater som stemmer godt overens, og hovedinntrykket fra beregningene etter begge metodene er at utbyggingen av naturareal har ligget relativt jevnt gjennom hele perioden. Metodene har ulike styrker og svakheter, som både gjør at de kan komplettere hverandre og at de hver for seg kan brukes til å forklare ulike forhold."

Om det kan være et problem at de to metodene kan gi helt ulike resultater, skriver SSB at det i så fall er tilfelle år det gjelder enkeltutbygginger og kortere tidsperioder, men ikke så mye når det gjelder det store bildet:

"At de to metodene bruker ulik metode for tidfesting, vil nok ha betydning dersom man ser på enkeltutbygginger, men ulikhetene kan jevnes noe ut når endringene sees over et lengre tidsrom, og på et høyere geografisk nivå. I en sammenligning som her, der begge institusjoners resultater er gitt som landstall og for 5-årsperioder, kan ulik tidfesting ha mindre betydning. I matrikkelmetoden beregnes type utbygd natur basert på arealtypene bygningsomrissene treffer. Klimagassregnskapet har en langt mer presis registrering av naturtyper, og dersom vi skulle bruke klimagassregnskapets som er fasit for fordeling av naturtyper, så vil vi blant annet se at matrikkelmetoden overestimerer utbygging på åpen fastmark.

Begge beregningene viser varig utbygging, og ingen av metodene fanger opp gjengroing i dette arbeidet."

Denne siste poenget er vel også ganske viktig i den store sammenhengen. I et land og i en tid der det er er den del sentralisering og fraflytting foregår det vel også en del gjengroing som tilbakefører areal som tidligere var bebygd eller som var jordbruksarealer, til naturen? Hvor mye utgjør dette i den store sammenhengen? Det er jeg usikker på om det finnes gode tall på. De finnes i hvert fall ikke i disse to nevnte statistikkene.

Ekstremværåret 2023 i åtte grafer

The Economist reflekterer over klimaendringene og hvordan vi kanskje har blitt så vant til at vær- og temperaturrekorder stadig blir slått, at vi ikke tenker på det. Vi er kanskje blitt sløvere. 

Men selv med dette som bakteppe var 2023 et merkelig år i klimasammenheng der rekordene ikke bare ble slått, de er blitt knust. The Economist har skrevet artikkelen "Eight charts illustrate 2023’s extreme weather", med undertittelen "Will 2024 be worse?". Der har de plukket frem åtte grafer, både globale og regionale, som på ulike måter viser hvordan 2023 ble et veldig spesielt år.

Nå er ikke The Economist kjent for å være spesielt ekstreme i noen variant av ordet, de er tvert imot kjent for å være temmelig liberale, både når det gjelder økonomisk politikk, kultur, menneskesyn og næringsfrihet. Men en viktig del av det de er mest opptatt av er effektene av menneskeskapte klimaendringer. De skriver at:

"Climate researchers are calling last year’s events “weird” and say they will be untangling what exactly drove its remarkable extremes for months or even years to come. Data released this week by international, American and European government agencies and research groups confirmed that 2023 was the hottest year on record by a considerable margin. The World Meteorological Organisation (wmo) said that it was 1.45°C warmer than pre-industrial temperatures, give or take 0.12°C. That is within a sliver of the symbolic warming threshold of 1.5°C. The year brought a rash of regional records and extreme events, including floods, wildfires, drought and heatwaves."

NOU om bærekraftsrapportering

Fra regnskapsåret 2024 vil det være nye krav til bedrifter om rapportering av bærekraftsresultater. -planer og -aktiviteter. Regnskapsloven skal få et nytt kapittel om hva en bedrifts årsberetning må inneholde av redegjørelser,  data og informasjon og en revisor må attestere rapporteringen. Allerede i årsberetningen for regnskapsåret 2024 må noterte bedrifter og konserner med over 500 ansatte rapportere om bærekraft. I årene som kommer vil kravene utvides til å gjelde flere bedrifter.

Jeg skrev nylig på bloggen om hvordan Norge har forpliktet seg til ambisiøse klimamål for 2030 og 2050 og at store deler av denne oppfølgingen skjer gjennom felles mekanismer for klimakvoter i EU, som Norge er blitt en del av gjennom EØS-avtalen. Men det er ikke bare for nasjonale klimamål Norge er tilsluttet EUs felles poltikk. Ny lovgivning om bedrifters bærekraftsrapportering kommer også som en konsekvens av et nytt EU-direktiv, som Norge blir tilsluttet.

Og i juni i år kom det en offentlig utredning (NOU) som beskriver hva dette betyr i praksis for norske bedrifter fremover, og hvordan de nye EU-reglene skal innføres som en del av norsk lov. NOUen heter "Bærekraftsrapportering - Gjennomføring av direktivet om bærekraftsrapportering (GSRD)".Og kanskje er denne NOUen også et slags symbol på hvordan de grønne ambisjonene nå tas over av blårussen, av finansdirektører, regnskapsfolk og revisorer. Bærekraftsindikatorer og fremtidsutsikter i møte med strengere klima- og miljøkrav sidestilles med rapportering av finansiell informasjon som belyser økonomiske fremtidsutsikter. Og det er jo helt riktig. Dersom samfunnet og virksomhetene skal nå krevende klima- og miljømål må det bevege seg fra å være noe som er drevet frem av idealister og miljøvernere til å være en sentral del av det av det styrer og ledelser redegjør for i markedet. 

Utvalget som har levert denne NOUen er nedsatt av Finansdepartementet i 2015, Verdipapirlovutvalget. Det er omtrent så tørt og finansielt som det høres ut. De har levert 8 tidligere utredninger, men i 2021 fikk de som nytt mandat å utrede innføringen av EU-direktivet om bærekraftsrapportering. i norsk lov. De norske lovene det er snakk om er regnskapsloven, som vil få et helt nytt kapittel, revisorloven, verdipapirhandelloven, finanstilsynsloven, aksjeloven, allmennaksjeloven, finansforetaksloven, åpenhetsloven og noen flere lover. 

Hensikten er at bærekraftsresultater og -ambisjoner skal måles og redegjøres for, i de samme dokumentene og med krav til standardisering for å sikre åpenhet, sammenlignbarhet og etterrettelighet, på samme måte som annen vesentlig selskapsinformason. Og da handler det både om hvordan bedriftens virksomhet påvirker bærekraftsforhold, men også motsatt: Hvordan bærekraftsforhold. for eksempel ny lovgivning eller nye kostnader, endrer bedriftens fremtidige lønnsomhet og fremtidsutsikter. Utvalget beskriver det slik:

"For å kunne vurdere og sammenligne selskaper, trenger finansmarkedsaktører og andre interessenter både informasjon om hvilken påvirkning selskapers virksomhet har på bærekraftsforhold, og hvordan bærekraftsforhold påvirker selskapers mulighet til langsiktig verdiskapning. Rapporteringskrav som dekker begge disse perspektivene kalles gjerne rapporteringskrav etter prinsippet om dobbel vesentlighet. CSRD bygger på dette prinsippet. Mens eldre regler trakk et skille mellom finansiell og ikke-finansiell rapportering, erstattes begrepet ikke-finansiell rapportering med bærekraftsrapportering i CSRD. I fortalen til direktivet understrekes det at all informasjon må sees i sammenheng og at opplysninger om bærekraft også har økonomisk relevans."

Hva er det bedriftene så blir pålagt å rapportere, og som de første allerede fra regnskapsåret 2024, som begynner ganske snart. må ha inn i årsberetningen. Det er ganske mye. Sammendraget i NOU beskriver det slik (litt langt sitat, men det er dette rapporteringen vil handle om fremover):

"Bærekraftsrapporteringen skal være tydelig identifiserbar og plasseres i en egen del av årsberetningen. Utvalget foreslår også en ny definisjon av bærekraftsforhold. Kravene til innholdet i bærekraftsrapporteringen blir mer detaljerte. Den regnskapspliktige skal gi informasjon i årsberetningen som er nødvendig for å forstå foretakets innvirkning på bærekraftsforhold, og informasjon som er nødvendig for å forstå hvordan bærekraftsforhold påvirker foretakets utvikling, stilling og resultat. 

Overordnet skal det gis beskrivelser av: 

– foretakets forretningsmodell og strategi 

– foretakets egne tidsbestemte mål knyttet til bærekraftsforhold 

– rollen til foretakets styrende organer når det gjelder bærekraftsforhold og kompetanse for å ivareta denne rollen 

– foretakets retningslinjer knyttet til bærekraftsforhold 

– insentivordninger for medlemmer av styrende organer knyttet til bærekraftsforhold 

– aktsomhetsvurderinger knyttet til bærekraftsforhold 

– de viktigste risikoene for foretaket knyttet til bærekraftsforhold 

– indikatorer som er relevante for ovennevnte opplysninger. 

Beskrivelsen av forretningsmodell og strategi skal inkludere informasjon om både muligheter knyttet til bærekraftsforhold og motstandsdyktighet mot bærekraftsrisiko. Det skal også informeres om foretakets planer for å sikre at forretningsmodellen og strategien er forenlig med overgangen til en bærekraftig økonomi, med begrensning av global oppvarming til 1,5°C i tråd med Parisavtalen og målet om å oppnå klimanøytralitet innen 2050. Videre skal foretakene gi informasjon om hvordan forretningsmodellen og strategien tar hensyn til foretakets interessenter, innvirkningen foretaket har på bærekraftsforhold og hvordan strategien har blitt implementert når det gjelder bærekraftsforhold. 

Reglene legger opp til at foretakene bør inkludere kvalitative og kvantitative opplysninger, fremadrettete og retrospektive opplysninger, samt opplysninger som dekker korte, mellomlange og langsiktige tidshorisonter."

Det sies helt eksplisitt at rapporteringen bør inneholde både kvantitativ og kvalitativ informasjon, at det både skal rappores data om det som har vært, men også redegjøres for fremadrettede forhold, både på kort og lang sikt når det gjelder virksomhetens virksomhetens strategier, planer og forretningsmodeller, og hvor godt disse lar seg forene med konsekvensene av Pariavtalens klimakrav eller med andre myndighetskrav som kan slå inn, for eksempel den nye  konvensjonen om naturmangfold.

Mange bedrifter har gitt ut CSR-rapporter eller ESG-rapporter lenge, som en del av eller parallelt med årsrapporten, og burde være godt rigget for å håndtere de nye EU-rapporteringskravene. Men for mange er det dette sannsynligvis nytt og noe man ikke er så godt forberedt på å gjøre. Og kanskje en del av de som har laget miljørapporter eller CSR-rapporter tidligere må legge om måten man gjør det på. Det er jo ikke reklamebrosjyrer om klima og miljø som etterspørres i regnskapsloven. Revisorer skal godkjenne dette og de vil være opptatt av om informasjon og data bidrar til å belyse  og dokumentere bedriftens tilstand og fremtidsutsikter, og risikobildet er godt opplyst, på samme måte som økonomiske data skal opplyse om det økonomiske risikobildet.

Dette innebærer utvilsomt en ny kostnad for virksomhetene. Mange vil trenge hjelp til å sortere, prioritere og formulere på en slik måte at de oppfyller de nye rapporteringskravet. På den annen side vil investorer, kunder og myndigheter kunne ha stor nytte, også økonomisk, av å bli bedre opplyst. Derfor blir det viktig for virksomheten å spørre seg: Hva er det som er viktig og vesentlig å få frem av informasjon i en slik sammenheng? Hvordan redegjør man for fremtidsutsikter på kort, mellomlang og lang sikt? Hvor langt kan man gå i å beskrive pågående arbeid med å utforske nye strategier og forretningsmodeller? Det blir spennende å se hvordan dette blir gjort og hvordan arbeid med nye rapporteringskrav i realiteten blir arbeid med nødvendig omstilling og reposisjonering som må skje uansett i møte med nye rammebetingelser og omstillingsbehov.

Hvem er det så disse nye kravene skal gjelde  for, og når? Fra og med regnskapsåret 2024 (rapportering i 2025) innføres det for store foretak av allmenn interesse med flere enn 500 ansatte. Fra og med regnskapsåret 2025 for alle store foretak, både noterte og unoterte, Store foretak har en sammensatt definisjon, men en av dem er over 250 ansatte. Fra og med regnskapsåret 2026 gjelder det for små og mellomstore noterte foretak, men noen unntak. Her blir det også viktig at de norske kategoriene og fristene er de samme som i EU, bedrifter skal fungere på tvers av landegrenser, og at disse bærekraftsrapporeringskravene så langt som mulig følger de samme inndelingene som andre rapporeringskrav bedriftene er pålagt, slik at det ikke blir et unødvendig komplekst lappeteppe av ulike kategorier og krav.

De lange norske klimamålene

Klimautvalget 2050 i NOU-versjon

Hvor mye klimagasser slipper vi ut i Norge i dag, og hvor kommer disse utslippene fra? Men enda viktigere: Når Norge har forpliktet seg i globale avtaler og i EU-avtaler til utslippsreduksjoner på over 50 prosent før 2030 og på omkring 95 prosent kutt frem mot 2050, hva slags begrensninger setter disse forpliktelsene for hva vi kan gjøre fremover? Hva må vi sette i gang av endringer nå for å ha noen mulighet til å komme i mål?

Det er disse store spørsmålene Klimautvalget 2050 har jobbet med og kommer med anbefalinger om, i det som er blitt en slags "perspektivmelding" for norsk klimapolitikk. I likhet med perspektivmeldingen som kommer fra Finansdepartementet hvert fjerde år, og forklarer hvor galt det vil gå over tid hvis de offentlige utgiftene stadig øker og inntektene faller, så forklarer denne klimautredningen hvorfor og hvordan vi må handle nå for at ikke gapet mellom utslippsmål og faktiske utslipp frem mot 2050 skal bli så stort at det blir umulig å tette det.

Utvalget har en egen nettside, Klimautvalget2050.no, der man finner mandat, oversikt over utvalgsmedlemmer og også noen ekspertrapporter utvalget har bestilt underveis. Resultatet er et solid stykke arbeid som munnet ut i overrekkelsen av hovedrapporten til regjeringen for omkring to uker siden. Rapporten heter "Omstilling til lavutslipp - Veivalg for klimapolitikken mot 2050". 

Klimapolitikk handler om tall og data. Infografikk er en utmerket måte å presentere data på en visuelt pedagogisk måte, Her har et designbyrå som heter Melkeveien designkontor, og som spesialiserer seg på ulike typer visuell design, blant annet infografikk, gjort en god jobb. Og det er til og med slik at denne NOUen finnes i to ulike versjoner, med samme tekst. En tradisjonell NOU i det formatet er slik dokumenter som bestilles av kongen i statsråd skal ha, for eksempel to spalter på hver trykte side, men også en annen versjon som kalles "digitalt særtrykk" der infografikken og visualiseringene har fått mye  større plass. Den er blitt flere sider lengre, omkring 350 sider mot 250 sider. men har større skrift og større figurer som gjør den mye lettere å lese på skjerm.

Jeg gjetter på at denne rapporten raskt blir et foretrukket oppslagsverk for alle som trenger å bli minnet om akkurat hva de norske klimamålene er, forskjellen på kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, på hvilke sektorer vi er og ikke er en del av EUs felles klimapolitikk, hvilke veier som finnes (og ikke finnes) for å nå målene, og hva slags konsekvenser det vil få for ulike sektorer og næringer om vi ikke starter tidlig nok med å gjøre ulike veivalg. Og kanskje viktigst av alt: Når det bare blir mulig å slippe ut mellom 2,5 og 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2050, 5-10 prosent av dagens utslipp, hvem er det som skal få lov til å slippe ut noe? Og hva innebærer dette for alle de andre som ikke får slippe ut noen verdens ting?

Rapportens pedagogiske fremstilling av 2050-målet og hvor krevende det faktisk vil være å bli et lavutslippssamfunn, er i seg selv en god grunn til å lese denne rapporten. Den gjennomgangen er i første del, del A, som omhandler de store størrelsene. Del B handler om de store systemene som står for de norske utslippene og hvordan disse må omstilles. Rapporten går igjennom det norske energisystemet, hva areal og natur betyr i klimasammenheng, matsystemet, transport og mobilitets betydning, hvordan økonomisk vekst og velferdsnivå påvirker utslippene, og betydningen av innovasjon og omstilling i industriproduksjon og næringsliv som faktor i det å redusere utslippene. 

Og så er det et i denne delen av rapporten også en gjennomgang av petroleumssektorens store bidrag til klimautslippene. Her har vi i Norge opprettholdt en produksjon som gjør at vi ikke har fått den samme nedgangen i utslipp siden 1990 som land rundt oss. Utvalgets anbefaling er at det allerede nå må jobbes frem en utredning av det de kaller "sluttfasen" av norsk petroleumsproduksjon". De anbefaler at det ikke gis noen nye tillatelser til leting og utvinning eller til anlegg og drift av installasjoner på norsk sokkel før en slik strategi er ferdigstilt. Der må man blant annet ta stilling til om vi skal åpne for produksjon av hydrogen fra naturgass, tilrettelegge for fortsett oljeproduksjon gjennom fangst og lagring av CO2 eller om ytterligere elektrifisering av innretninger på sokkelen er en fornuftig strategi for å forlenge olje og gassproduksjonen forbi 2050. Når det gjelder elektrifisering er utvalget tydelige på at den norske kraftproduksjonen må økes mye uansett,  av flere grunner, men slår fast at elektrifisering av sokkelen kan stå i veien for disse fordi det er en rekke andre formål der det blir viktigere å bruke elektrisitet enn på den norske sokkelen.

Også på andre områder er det forslag i rapporten som vil få store konsekvenser for både næringsliv, infrastruktur og innbyggere, i noen tilfeller helt eller delvis i strid med dagens politikk. Generelt er det slik at utvalget maner til nøkternhet når det gjelder teknologioptimisme og mener at det er riktigere og mer realistisk å ha som hovedstrategi å kutte aktivitet for å kutte utslipp enn å bruke teknologi til å redusere dem noe. Teknologi er også helt nødvendig for at vi skal komme i mål, men rapporten har flere gode drøftinger av teknologiske veivalg, for eksempel om fremstilling av blått hydrogen (fra naturgass) eller langtidsdeponering av CO2 fra oljevirksomhet er teknologi som vil fremskynde eller forsinke overgangen til lavutslippssamfunnet.

Av andre viktige og ganske radikale tiltak som delvis avviker fra dagens politikk er blant annet at:

• Lave energipriser må ikke settes som hovedmål for energipolitikken.
• Biomasse, som er en knapp ressurs, må prioriteres til andre formål enn energi.
• Kraft fra land som utslippsreduserende tiltak i petroleumssektoren må som hovedregel unngås.
• Opptak av klimagasser i skog og gjennom arealbruk regnes ikke med i oppnåelsen av målet for utslipp 2050. Det lages et eget separat regnskap for opptak og utslipp av klimagasser fra skog og arealer.
• Jordbrukssektoren må omstilles ut over dagens ambisjoner.
• Det utvikles bindende, helhetlige planer for arealene til havs
• Lovverket må prioritere klimahensyn, blant annet gjennom krav om å vurdere klimaeffekt eller vektlegge klimahensyn ved ulike tiltak.

Troen på lover, reguleringer, stortingsmeldinger og politiske behandling av ulike planer, årlig eller annenhvert år, ja, rett også slett politisk detaljstyring, er ganske stor i dette utvalget. Heldigvis er de realistiske nok til å se at denne type omstilling ikke kan gjøres av Norge alene, men vi må gjøre det sammen resten av verden og i hver fall i samarbeid med resten av Europa. Om Norges forhold til EUs klimapolitikk brukes det formuleringer som at:

"Norge fortsetter klimasamarbeidet med EU, og deltar i EUs klimaregelverk frem mot 2050. EUs regelverk for omstilling gjennomføres i et høyere tempo".

Dette er både nødvendig og fornuftig hvis det skal være noen realisme i å nå så ambisiøse klimamål. Som nevnt gjør norske utslipp fra petroleumssektoren at vi ikke har hatt en like stor nedgang i utslippene som landene rundt oss. På den annen side er norsk elektrisitetsproduksjon allerede mer eller mindre 100 prosent fornybar, mens mange andre land i Europa må legge ned og omstille en hel stor energisektor, fra kullkraft og gasskraft, til fornybar energiproduksjon.

Som sagt har utvalget levert en stor og pedagogisk god gjennomgang av handlingsrommet fremover. Jeg må peke på noen områder der jeg er litt tvilende til om utvalgets anbefalte strategier og virkemidler er den mest realistiske veien til kraftige utslippskutt. Og da handler det ikke om hvilke mål som skal nås, de er allerede slått fast i innmeldte internasjonale avtaleforpliktelser og i den norske loven om klimamål (klimaloven). Det er veien dit det garantert vil bli uenighet om. Og for min del synes jeg utvalget har en for stor tro på statlige forbud, direktiver, reguleringer og detaljstyring. Og en for liten tro på tiltak som utløser nyskaping, samarbeid, innovasjon og nye forretningsmodeller. Dette preger i hvert fall tre områder:

Det første problemet er en veldig svak tro på kommunalt selvstyre. Det slås helt riktig fast at kommunene er viktige fordi de har ansvaret for noen av de viktigste områdene der det finnes virkemidler, for eksempel i arealpolitikken og i bolig- og byggpolitikken. Men tilliten til at et kommunalt selvstyre og innovative kommuner kan bidra positivt til omstilling nedenfra virker veldig liten. Utvalget understreker tvert imot hvor viktig det er å styrke lovgivning, regulering og statssektorenenes innsigelsesmuligheter for begrense kommunenes handlingsrom.

Min andre innvendig er at den veldig restriktive holdningen til å bruke arealer til for eksempel grønne og elektriske industrier, eller til ny fornybar kraftproduksjon, virker merkelig streng. Det er jo ikke slik at Norge ikke har plass til noe nytt, eller at alle nye tiltak som tar plass går ut over naturmangfoldsmål eller virker kontraproduktivt i klimapolitikken. Og selvfølgelig er det slik at naturen skal ta opp og lagre CO2, men det er jo ikke slik at vi er i ferd med å slippe opp for skog, eller plass generelt i Norge? Tvert imot opplever store deler av landet fraflytting og omstilling bort fra en del plasskrevende næringsvirksomhet. Den utviklingen vil nok fortsette. Da blir det ganske tomt hvis det ikke er lov med nye bygninger, infrastruktur eller ny aktivitet der ting som var der før er blitt borte.

Min siste lille kritikk er at rapporten ikke fremstår som spesielt opptatt av å legge til rette for at næringslivets innovasjoner, nye forretningsmodeller og investeringsvilje skal være en sentral bidragsyter til å realisere lavutslippssamfunnet.  Og det er litt rart. En ting er at mange av utslippene som skal fjernes kommer et næringsliv som må omstille seg. men det er jo også slik at å flytte aktiviteter fra en måte å drive på som innebærer høye utslipp og til en annen måte å drive på, som gir null utslipp, krever et næringsliv som gjør denne jobben. Politikere skaper jo ikke nytt næringsliv. Det er ikke politikere som utvikler teknologi eller nye  bærekraftige forretningsmodeller. Det gjør bedrifter. Insentiver, reguleringer og rammebetingelser er viktige. Men uten bedrifter virkemidlene kan virke på, har de ingen effekt.

Så kan man si at disse tre etterlysningene mine av mer samskapende prosesser for å få frem kultur, kapasitet og kompetanse for denne type omstilling ikke er så lette å beskrive i en NOU, et klassisk ekspertdrevet ovenfra og ned-produkt. Derfor bør det komme en oppfølgingen av denne rapporten, ikke i form av enda flere rapporter, men i form av konkret samarbeid om å realisere 2050-målene på nettopp disse tre områdene: 1) Kommunale roller og virkemidler for å nå de nasjonale målene, 2) Arealbruk og klimapolitikk, og hvordan vi håndterer at vi både skal beskytte naturmangfold og et behov for å skape arbeidsplasser og utvikling i hele landet, blant annet ved å legge til rette for ny grønn industri. 

Og for det tredje må det legges til rette for at privat sektor kan få frem den nye produktene, tjenestene og forretningsmodellene. Ikke gjennom massive skattesubsidier til ting som aldri blir lønnsomme, men ved å finne den riktige balansen mellom regulering og innovasjon. Det  må lønne seg økonomisk å gjøre de riktige valgene. Vi trenger enda bedre tilrettelegging for offentlig-privat samarbeid som strategi, flere innovative anskaffelser, bruk av virkemidler som StimuLab og StartOff, bedre leverandørutviklingsprogrammer og et generelt godt klima for å drive næringsliv i Norge og investere i fremtidens grønne løsninger.

Bærekraftpris for handtering av klimaendringer og overvann

For noen dager siden kom jeg over en nyhetssak om en bærekraftpris fra Norsk Vann, de som representerer vannbransjen i Norge, det vil si kommuner, kommunalt eide selskaper og noen private. De kunne fortelle at de har bruk årskonferansen til å dele ut priser til fortjente aktører i vannbransjen holder høy kvalitet og som ligger foran i arbeidet med å håndtere klima- og miljøutfordringer.

De delte ut en pris for beste vann- og avløpstjenester basert på bransjens egen benchmarking, som gikk til Stavanger. De har en pris for beste omdømme, basert på god innbyggerkommunikasjon og godt rekrutteringsarbeid, som gikk til Asker. Og så ble det delt ut en pris til kommunen som er best på bærekraft, som gikk til Bærum kommune.

I begrunnelsen for at Bærum utpekt som best på bærekraft er det tre satsinger som fremheves. Det ene er bruk av såkalte NoDig-metoder, det vil si teknikker for fornyelse av gamle vann- og avløpsledninger eller etablering av nye VA-ledninger, med uten eller med minimal graving. Det andre prosjektet er etableringen av en markedsplass for håndtering av overskuddsmasser fra bygg- og anleggsprosjekter gjennom en innovativ anskaffelsesprosess. Noen av disse massene blir en ressurs for vann- og avløpsssektoren.

Men det var det tredje prosjektet som trigget nysgjerrigheten min aller mest, og særlig etter at noen på jobben fortalte at Halogen hadde vært involvert i tilretteleggingen for en innovativ anskaffelsesprosess på et tidlig stadium i prosessen. Det handler om bedre måter å håndtere overvann som kommer som et resultat av klimaendringer, med mer ekstremvær og økte nedbørsmengder. Det er mer vann der det ikke var så mye vann før, I juryens begrunnelse står det:

"Prisvinneren har gjennom et innovasjonsprosjekt for fremtidsrettet overvannshåndtering – forkortet til InnoVann - utviklet nye løsninger for kartlegging av overvannsrisiko og planleggingsmetoder for å få klimatilpasning inn i alle prosjekter og tverrfaglige arbeidsprosesser for kommunens administrasjon. Løsningene setter søkelys på felles eierskap til problematikken og gir et helhetlig beslutningsunderlag for overvannshåndtering."

Leverandørutviklingsprogrammet arrangerte nå i september et seminar med samarbeidspartnerne i InnoVann der de  presenterte de de kaller "En revolusjonerende håndtering av overvannsrisiko med InnoVann" . Bærum kommune er naturlig nok stolte av det de har fått til og skriver ganske mye på nettsidene sine om hva som er utviklet gjennom dette prosjektet som ble igangsatt i 2019 og som blant annet har fått 14 millioner kroner i støtte fra Innovasjon Norge, og som har utviklet tenkemåter og løsninger som det er mulig å anvende også i andre kommuner.

Noe av det jeg blir nysgjerrig på er forutsetningene for å få til en slikt innovativ anskaffelsesprosess i en kommune. Hva må avklares i forkant, hva er fast og hva er fleksibelt, og hvordan går man frem for å innrette det riktig i de første fasene, slik at man vet hva det er man skal anskaffe og hvordan partnerskapet skal se ut? Hvem skal ha de ulike rollene? 

Heldigvis er også dette godt dokumentert på kommunens nettsider der det er en oversikt over prosjektets tidslinjer og faser, Det begynte med en behovsavklaring og et forprosjekt i 2019, med en problembeskrivelse og en dialogkonferanse der ordføreren deltok. I 2020 var det en fase med markedsdialog for å drøfte problemstillinger og mulige løsninger med markedet før konkurransen ble kunngjort. Og det er nettopp poenget med en innovativ anskaffelsesprosess at man ikke begynner med å detaljbeskrive løsningen, men går i dialog med markedet og bruker prosjektet til å utvikle nye og innovative løsninger som ennå ikke finnes. 

Det var blant annet i tilretteleggingen av denne markedsdialogen med de private aktørene i markedet at Halogen hadde en rolle som fasilitator av prosessen sammen med kommunen og leverandørutviklingsprogrammet. Og nå når man kan slå fast at prosjektet ikke bare har vært en suksess, men også har vunnet en vannbransjens bærekraftspris, er det interessant å gå tilbake og se på presentasjonen som ble holdt på markedsdialogmøtet tilbake i juni 2020, og som bidro til at det ble gjort noen åpenbart kloke valg.

Tysk stagnasjon

Tyskland har i lang tid vært vekstmotoren i Europa og det er i følge the Economist omkring 25 år siden, like før årtusenskiftet, noen sist bekymret seg for at Tyskland hang etter andre europeiske land. Men nå har det blitt slik. I en artikkel denne uken skriver The Economist om "Is Germany once again the sick man of Europe?"  De skriver:

"Europe’s biggest economy has gone from a growth leader to a laggard. Between 2006 and 2017 it outperformed its large counterparts and kept pace with America. Yet today it has just experienced its third quarter of contraction or stagnation and may end up being the only big economy to shrink in 2023. The problems lie not only in the here and now. According to the imf, Germany will grow more slowly than America, Britain, France and Spain over the next five years, too."

Årsakene til at Tyskland er kommet dit er sammensatte, og på noen områder forskjellige fra for 25 år siden. Da var arbeidsledigheten høy. I dag er den lav, men det er knapphet på arbeidskraft. Fødselstallene er lave og det blir stadig eldre, noe som vil legge beslag på stadig mer arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren. 

Noe av Tysklands suksess gjennom flere tiår har vært den sterke eksportindustrien. Biler og produksjonsutstyr til industrien i andre land. Svært ingeniørintensive næringer. Slik er det fortsatt, men når Kina i økende grad konkurrerer i de samme markedene, merkes det i Tyskland. The Economist peker også på at mens tysk grundighet kan være bra, så kan tysk byråkrati være kvelende. Det å frakte deler til vindturbinene som skal sørge for det grønne energiskiftet lands tyske motorveier krever en rekke tillatelser fra myndighetene og kan ta evigheter å få svar på.

Tyskland tar et stort ansvar for global og europeisk klimapolitikk og skal nå svært ambisiøse utslippsmål ved å satse på hydrogen og CO2-fangst og lagring, begge deler satsinger der norske bedrifter ønsker å bidra med løsningene. Men det blir ikke lett å nå  disse målene hvis plan- og byggeprosesser skal gå i sneglefart.

Bedriftsledere i strekk

Sommerutgaven av The Economist er opptatt av hvordan politikkens og samfunnets forventninger til bedriftsledere er på vei opp. Ikke at bedriftsledere skal skape et høyere overskudd eller større vekst for bedriften og dens ansatte, men at disse konsernsjefene og administrerende direktørene skal ta ansvar for løse en rekke andre utfordringer i samfunnet. The Economist bedrifter det slik i sin lederartikkel:

"Chief executives have long had to be contortionists, balancing the needs of employees, suppliers and above all shareholders while staying within the limits set by governments. But the twisting and stretching is now more fiendish than ever. The world is becoming dangerous and disorderly as governments try to manipulate corporate behaviour. Global companies and their bosses find themselves being pulled in all directions."

Det er i lederartikkelen "The Overstretched CEO - How to run a business in a dangerous and disorderly world" at The Economist drøfter hvordan virksomhetenes øverste lederes hverdag  endres når verden både blir mer kompleks - og mer farlig, og hvordan omgivelsenes forventningene til hva bedriftene og lederne skal ta ansvar for er kraftig utvidet. De trekkes og strekkes i stadig nye retninger.

Så er det naturligvis slik at også bedrifter og bedriftsledere er en del av den verden vi lever i og ikke kan la være å ta ansvar for det de måtte påvirke, på godt og vondt. Jeg tror ikke det er mange i dag som vil hevde at bedrifter bare har et ansvar for å maksimere aksjonærverdiene, og ikke noe annet, slik Milton Friedman argumenterte for i 1970 i artikkelen "The Social Responsibility of Business Is to Increase Its Profits." . Men det er neppe så lurt å gå til motsatt ytterlighet og kreve at bedriftene skal ta ansvar for alt mulig annet enn å tjene penger heller. 

Det litt paradoksale i dagens mer komplekse situasjon er at mens politikere går stadig lengre inn i det som tidligere var næringslivets domene, og i økende grad ønsker å detaljregulere hvordan bedrifter skal drives, eventuelt konstruere statlige bedrifter som skal drive nærlingsliv i stedet for de privateide, så har man økende forventninger til hva bedriftene skal ta ansvar for av samfunnsmessige problemstillinger. Og mye av dets siste er lett å slutte selg til fordi det handler om miljøansvar, klimagassutslipp, nasjonal sikkerhet, sanksjoner mot land som bryter menneskerettigheter og mye annet viktig.

Poenget er at dette er et felt fullt av krevende balansekunst, og en risiko for å strekke seg så langt at man blir overstrukket. Man prøver for mye på en gang, og lykkes ikke med noen ting. Eller man går høyt på banen å erklærer at man skal ta en ledende rolle i både miljømessig og sosialt bærekraftsarbeid, slik Larry Fink i Blackrock har gjort, og opplever å bli hudflettet av USAs høyreside for å ha blitt woke, og av USAs venstreside for å ikke gjøre nok, og egentlig drive med "grønnvaking" og "spin". Da er det ikke rart at mange bedriftsledere velger en helt annen strategi: Å ligge så lavt man bare kan og håpe at man ikke blir oppdaget av noen av partene.

Teknologi for grønn transport

Det er igjen delt ut penger gjennom den såkalte Pilot T-ordningen til prosjekter som utvikler teknologi som gjør transportsektoren grønnere. Dette er en felles ordning der Forskningsrådet og Innovasjon Norge deler ut penger og som har hatt mange spennende tildelinger. 

Fordi Norge er kommet så langt med elektrifiseringen av transportsektoren både til lands og til vanns, og er et foregangsland internasjonalt, er det kanskje ekstra store forventninger sil innovasjonshøyden i disse tildelingene. 

Denne gangen er det delt ut i alt 40 millioner kroner til fem prosjekter. To av dem får litt ekstra omtale på Forskningsrådets nettsider. Det er for det første utviklingen av en lynladerløsning for å øke lønnsomheten i elektrifisering av tungtransport:

"Prosjektet skal etablere og demonstrere mobile lynladarar på offentlege knutepunkt for å leggje til rette for effektiv lading av elektrisk tungtransport. Mange norske transportørar har investert, eller er klare til å investere i elektriske bussar og lastebilar. Den eksisterande ladeinfrastrukturen i Noreg gjer det likevel problematisk og ugunstig å bruke elektriske alternativ for lengre ruter fordi ladetida vil bli for lang. Prosjektet skal demonstrere korleis denne teknologien kan eliminere dei høge investeringskostnadene tilknytta utbygging av netteffekt og reduserer risikoen knytt til å byggje permanente løysingar."

Og så er det for det andre et prosjekt i regi av Widerøe for å finne ut hvordan man kan ta i bruk null- eller lavutslipps luftfartøy i Norge i 2026;

"Widerøe har sett seg ambisiøse mål om å bli ein av dei første kommersielle operatørane av null- og lågutslepp luftfartøy for persontransport. CONOPS står for customer journey, technology and organizational design for the future airline. For å lykkast må dei utvikle nye måtar null- og lågutslepp luftfartøy kan brukast og korleis dei kan passe inn i det eksisterande rutesystemet. Widerøe jobbar både med utvikling av såkalla EVTOL-fly (vertikal avgang og landing) og med metodar for elektrifisering av meir konvensjonelle flytypar. Målet med prosjektet er å bidra til at nullutslepp luftfartøy kan flyge i norsk luftrom allereie frå 2026."

Ciceros grønne kapitalisme

På bildet til venstre jubler Kristin Halvorsen, direktør i det anvendte forskningsinstituttet CICERO sammen med ledelsen i det finansielle konsultentselskapet Shades of Green over at  selskapet er solgt av CICERO til den globale finansgiganten S&P Global for 20 millioner dollar. Det er bare å gratulere.

 Eller kanskje det er 20 millioner til CICERO, som eide 66 prosent av selskapet og 10 millioner dollar til et par privatpersoner som har eid den siste tredelen? Aksjonæroversikter kan tyde på at selskapet også har hatt et par gründere inne på eiersiden, en ikke helt uvanlig modell for å holde på nøkkelpersoner og sørge for at etablererne får en del av gevinsten. Og her virker gevinsten svært hyggelig.

Uansett er dette et strålende eksempel på at den grønne kapitalismen fungerer. Og i dette tilfellet på to måter. For det første har gründerne og CICERO lykkes med en lønnsom grønn selskapsetablering sammen som, når de selger den til S&P, vil finansiere klimaforskning for et par hundre millioner kroner. CICERO kan tenke mer langsiktig fremover og blir mindre avhengig av tilskudd fra myndighetene.

Men minst like viktig er det at dette er en anerkjennelse av at klimafinansiering og klimarisikoanalyser er et marked der det er stor og økende betalingsvilje. Klimahensyn blir priset inn i som andre kostnader og gevinster og markedet betaler for denne spisskompetansen. Det Shades of Green leverer er risikovurdringer av obligasjoner (lån) som finansierer grønne investeringer. I nyhetssaken reklamerer de slik for produktet konsulentene leverer:

"CICERO issued the world’s first second party opinion on green bonds for the World Bank in 2008. This started what has since become a global industry with several international players for assessing the environmental integrity of green bonds. The green bond activities were placed in a subsidiary in 2018 with a majority ownership by CICERO.

“Partnering with S&P enables a growing green finance market by providing best-in-class green ratings, a welcome development in a world of heightened scrutiny on climate risks”, said Harald Francke Lund, CEO of CICERO Shades of Green.

The company has received numerous awards for the quality of its work and is ranked by Climate Bonds Initiative as the world’s largest provider of second opinions on green bonds by number of transactions. The company estimates to have helped provide climate risk transparency on more than $380 billion to projects accelerating the climate transition."

Dette er jo smått utrolige tallstørrelser. De har vurdert risiko i grønne prosjekter i prosjekter til en verdi på over 380 milliarder dollar. Det grønne kapitalismen lever i beste velgående, støttet av CICEROS faglige kompetanse og ikke minst risikovilje. Og da skulle det bare mangle at de også høster noe av gevinstene av den grønne finansielle innovasjonen  de har bidratt til å skape.

Nyord og begreper til bruk i 2023

Verden er i rask endring, både teknologisk og på andre måter, og språket fornyes for å fange opp og beskrive det som skjer. I Norge kåres årets "nyord" mot slutten av året som gikk. I 2021 var det "sportsvaske!. I 2020 var det "koronaen".

The Economist ligger et skritt foran og forteller oss om hvilke nye ord og begreper vi må lære oss fordi de vil prege nyhetene og samtalene i 2023. Det er 23 slike ord og begreper: "23 items of vital vocabulary you’ll need to know in 2023" som trekkes frem i artikkelen.

Noe tenker jeg vi kjenner fra før, men det kan godt hende det rykker oppover i brukshyppighet i 2023. For eksempel første ulike fargevarianter av hydrogen, som grønn, blå, brun, og grå hydrogen. Som ikke handler om ulike farger på gassen, men om hvor miljøvennlig den er produsert. På denne listen er det også turkis, rosa og hvit hydrogen. Mye farger å huske.

På listen finner vi også begreper som "taktiske atomvåpen" og "frozen conflict", som kan ha gått i glemmeboken, men dessverre har fått ny aktualitet. Vi finner "regasification" som trengs når det trengs LNG for å fylle europeiske naturgassrør. 

Og naturligvis vi har teknologiske begreper som "eSim" (i motsetning til fysisk sim-kort) og "post quantum cryprography" som handler om den type krypteringsalgoritmer som trengs når vi få "quantum computing". "Mixed reality" handler om teknologi som gjør det mulig å blande virtuell virkelighet (vr) og virkelig virkelighet. For eksempel ved å legge et virtuelt lag over det fysiske. Hva med en virtuell fotball på en virkelig fotballbane med virkelige fotballspillere? 

En nyskaping jeg tror vi vil høre en del mer om er "passkeys", en måte å sikre at det er rett person som logger seg på en tjeneste som erstatter passord med egne biometrisk bekreftede unike koder som er forskjellige fra gang til gang og verken kan stjeles, gjettes eller glemmes.

På miljøsiden vil vi ha "scope 1, 2 og 3 emissions" når det gjelder grader av ansvar en virksomhet har for klimagassutslipp, vi har "space solar power" som handler om solenergi fra satellitter, og "vertiports" som er steder der man kan ta flygende elektriske taxier, og er knyttet til det øvrige kollektivnettet. En slags kombinasjon av flyplass og t-banestasjon. "Virtual power plants" handler om at når stadig flere boliger og virksomheter har solceller til energiproduksjon og batterier til lagring hver for seg, kan disse kobles sammen på smarte måter og i et smart nett bli en slags virtuelle kraftstasjoner.

Arendalsuka 2022

Arendalsuka 2022 er over og denne gangen var jeg, etter et par års pandemipause, der fysisk igjen. Det ble fire paneldebatter på scenen, med Knowit/Kartverket om geodata og klimaendringer, med Arkivverket/Riksrevisor om arkivering som forutsetning for rettssikkerhet og demokrati, med Juristforbundet om kunstig intelligens og med Meta/Facebook om hva "metaverset" gir av nye muligheter for innovasjon og verdiskaping. 

I motsetning til å være i Arendal i politikerrollen, der spørsmålene ofte handler om når pengene kommer til akkurat det arrangøren er veldig opptatt av (på 10-15 møter kan det bli mye penger) eller hvorfor noe ikke har skjedd, er jeg nå mer i en rolle der jeg kan dele erfaringer fra både offentlig og privat sektor til å bidra med litt forklaringer om hvordan ting henger sammen og hvorfor ting er som de er, men først og fremst se fremover og bidra i en diskusjon om hvordan vi kan gå løs på noen av de mer krevende og komplekse utfordringene, de som går på tvers av sektorer og nivåer og offentlige og privat, og som krever mer enn at noen utreder seg frem til svaret. Det må gjøres også.

Halogen, design- og innovasjonsselskapet jeg jobber i, var godt representert ellers også, blant annet var Adrian Michalak-Paulsen, som leder Halogens studio for forvaltningsdesign, møteleder i en paneldebatt om innovasjon i kommunene (Sogndal, Åseral og Sortland), vi arrangerte en debatt sammen med Abelia om frivillighetens rolle i arbeidet for å løse noen av de største samfunnsutfordringene og hva som kan gjøres for å forenkle det å drive friville organisasjoner. Og under en debatt om Tyskland og Europa, om sikkerhetspolitikk, energi  og grønt skrifte, fortalte Lillian Olsen om Berlinseminaret som Halogen skal arrangere sammen med noen gode partnere for å få Europakunnskap høyere opp i bevisstheten til norske ledere og politikere. Den europeiske utgaven av Washingtonseminaret. Alt dette blir viktige ting å følge opp i tiden som kommer.

Og så handler Arendal veldig mye om  å snakke med massevis av folk. På lunsjer, middager og utesteder der man treffer hundrevis av folk i løpet av uken, men også ved å gå rundt i byen. Knowit, et it-selskap med 4000 ansatte som har lokalkontor i Arendal og hovedkontor  i Sverige hadde sin konsernsjef Per Walentin på besøk. Han er både konsernsjef i Knowit og styreleder i TechSverige, en næringslivstalerør- og arbeidsgiverorganisasjon for teknologibedrifter som tilsvarer en slags kombinasjon av Abelia og IKT-Norge. Jeg ble utfordret av Knowit til å ta en drøy times vandring rundt Pollen for å se om vi traff noen vi kunne slå av en interessant prat med, uten å ha planlagt noen ting på forhånd. 

Det gikk selvfølgelig veldig bra. Han er en veldig hyggelig og nysgjerrig person og jeg kjenner en del folk, så vi fikk oss en prat med både tidligere og nåværende statsråder, tidligere og nåværende stortingsrepresentanter, en Norad-sjef, en tilsynsdirektør, en universitetsrektor, en Abelia-sjef og mange andre folk som ville slå av en prat, slik man gjør på Arendalsuka. Per Walentin har fortalt litt om vår lille spasertur på Knowits nettsider.

Thomas Gryta og Ted Mann: Lights Out

Hva i all verden har skjedd med General Electric? Det var verdens største selskap med markedsverdi på 600 milliarder dollar høsten 2000. I 2001 tok Jeff Immelt over og var blant verdens aller mest genierklærte konsernsjefer da han besøkte Norge og åpnet et nytt fabrikkanlegg for produksjon av legemidler i Lindesnes i 2005. Så kom han til konserthuset i Oslo, der jeg også var i publikum, og snakket om verktøyene og modellene som gjorde GE best i verden på lederutvikling og innovasjon. Og ledende på både det digitale og det grønne var det også i ferd med å bli ved å bygge en grunderkultur i et av verdens største industriselskaper. 

For godt til å være sant? Det er dette boken til Wall Street Journal journalistene Thomas Gryta og Ted Mann handler om. Og allerede i tittelen får vi en del av konklusjonen: "Lights Out -Pride Delusion and the Fall of General Electric". Selskapet som hadde en markedsverdi på 600 milliarder har de siste årene slitt med å holde en verdi på over 100 milliarder dollar, og de dårlige nyhetene har bare fortsatt og fortsatt å komme for GE.

Man skal kanskje være litt ekstra interessert i beretninger om bedrifters vekst og fall, og ikke minst "keiserens nye klær" for å like bøker som dette. Der Bethany McLeans bok om Enron, "The Smartest Guys in the Room" er selve gullstandarden. Liker man slike bøker er "Lights Out" vel verdt å kjøpe, og det er jo spennende å finne ut hvor det ble av selskapet så mange trodde var best. GE var det eldste gjenlevende medlemmet av Dow Jones indeksen (de ble fjernet i 2018), har røtter tilbake til Thomas Edison og J.P. Morgan. 

På 1990 og 2000-tallet skullebedrifter spesialisere, slanke og konsentrere seg om kjernevirksomhet, og outsource alt annet. Og i hvert fall ikke være konglomerater som skulle drive i mange helt ulike bransjer samtidig. GE var selskapet som tilsynelatende motbeviste alt management-konsulter og strategi-professorene skrev bøker om. GE var historisk produsenter av kjøleskap, kjøkkenmaskiner og lyspærer for privatmarkedet og lokomotiver, flymotorer og gassturbiner i bedriftsmarkedet. De var pioneren når det gjaldt å endre forretningsmodellen fra vareproduksjon til verdiøkende tjenester og langtidskontrakter for vedlikehold. Flymotorer og kraftverksturbiner ble noe du kunne leie i stedet for å kjøpe, og da ordnet GE Capital finansieringen.

Dette med konglomerat er naturligvis noe av det boken problematiserer. For i tillegg til lyspærer og hvitevarer og gassturbiner og flymotorer, produserte GE store sykehusmaskiner som CT- og MR-scannere (Norge produserte GE Vingmed håndholdte ultralydsmaskiner som ble en suksess for brukerne, men for billige til at GE tjente penger). Og de etablerte seg innenfor legemidler. Dessuten drev GE med TV- og filmproduksjon gjennom NBC og Universal. De satset på olje- og gass ved å kjøpe Baker Huges. De hadde plastproduksjon. Og de satset på software og investerte stort i programvare for å styre og monitorere industrielle prosesser.

Men i tillegg til alt dette ble GE Capital en stadig større del av selskapet. En virksomhet som fungerte som et finansielt mellomledd når kundene skulle ha turbiner og flymotorer, men som ekspanderte inn kredittkort og forbrukslån, eiendomsfinansiering, leasingvirksomhet, forsikringsvirksomhet og alt mulig annet. I realiteten en av verdens største banker, men uten å være del av banklovgivningen. Og da ble det fristende å også bruke GE Capital som et stad å "gjemme" dårlige resultater, og mellomfinansiere for kunder som enda ikke hadde betalt og jevne ut kvartalsresultater ved å kjøpe noe eller selge noe. Det hele ble så komplekst at konsernledelsen selv hadde problemer med å forstå hva som skjer og at det ble et sted å skyve problemer foran seg. Bill Gates blogget om dette med å pynte på tallene da boken kom i fjor.

Selv om det var ting i GE som minnet om bokføringstriksene i Enron litt tidligere, som at fremtidige inntekter fra tjenestesalg og vedlikehold ble veldig aggressivt inntektsført, oppfatter jeg at forfatterne ikke mener det som skjedde i GE var direkte løgnaktig, men det var heller ikke helt sant. Det var dessuten lite transparent, blant annet på grunn av GE Capitals finansielle innovasjoner. Et annet problem var at Jeff Immelts bakgrunn som selger, og troen hans på at GE måtte omstilles raskt fra et tradisjonelt industriselsskap til verdens beste på innovasjon og digitalisering, fungerte bedre i TV-reklamer og powepoint-presentasjoner enn i virkeligheten. De digitale produktene de skrøt av var ikke ferdige. Selskapet han snakket om og selskapet han ledet i virkeligheten var to forskjellige virksomheter. Da vinner virkeligheten til slutt.

Boken tar historien frem til dagens sjef Larry Culp jr tok over som konsernsjef i 2018, den første som ikke kom fra innsiden av GE. Han fulgte etter Jack Flannery, som erstattet Jeffery Immelt i 2017 og ble avsatt i 2018, og aldri fikk bruke den tiden som er nødvendig på å snu et gigantselskap med enorme strukturelle og strategiske utfordringer, i tillegg til diverse erstatningskrav og kommende rettssaker på grunn av investorer som mener de er ført bak lyset. Siden 2018 er ikke problemene akkurat løst, men jeg ser på hjemmesiden til GE er at planen nå er å dele GE i tre separate børsnoterte selskaper på kjerneområdene, etter at mye annet er solgt allerede. I 2024 skal GE Heathcare spinnes ut, litt senere vil GE Vernova spinnes ut med energi- og miljøvirksomhetene. Så vil "rest-GE" i all hovedsak være GE Aviation, flyvirksomheten, som vil eie varemerket og lisensiere det ut til de andre i den grad de mener navnet skaper merverdi. Men det vil ikke lenger være samme selskap. Konglomeratet er borte og 130 års industrihistorie vil snart være over.