Michael Ignatieff: Fire and Ashes

Politiske selvbiografier flest pleier å være temmelig selvforherligende saker, og kan derfor også være ganske kjedelige. Her er Michael Ignatieffs bok "Fire and Ashes - success and failure in politics" adskillig mer interessant fordi den handler om en politiker som kom inn helt fra utsiden, siktet mot toppen og gikk på det største valgnederlaget i sitt partis historie, og derfor har noen interessante ting å fortelle.

Jeg var i Canada denne uken og fant ut at den lange flyturen ville egne seg godt til å lese en bok om canadisk politikk jeg har fått anbefalt, og har hatt liggende på kindelen en stund, men aldri fått lest. Fire and Ashes er interessant av mange grunner, blant annet fordi Canada i dag styres av de liberale partiet, et sentrumsparti som vant valget sist med et valgskred, mens Michael Ignatieff som prøvde det samme i 2011 vant bare 34 av 308 seter i parlamentet, og forlot politikken. Han ble ikke engang gjenvalgt i sitt eget sete.

Michael Ignatieff var en nokså usannsynlig frontfigur for et politisk parti i Canada. Ikke var han politiker og ikke hadde han bodd i Canada på 30 år. Han var kjent forfatter, journalist og akademiker, hadde undervist på Oxford og London School of Economics, og var professor på Harvard-universitetet i USA med historie og utenrikspolitikk som spesialområder. Men han lot seg overtale til å vende hjem til Canada for å bli politiker, først som parlamentsmedlem og deretter partileder og statsministerkandidat for det liberale partiet, et parti som hadde styrt Canada lenge og var ganske slitne. Det var behov for noe nytt, men det originale var at fornyelsen skulle bli en nesten 60 år gammel professor i historie og statsvitenskap som kom inn fra utsiden og aldri hadde hatt noen planer om å bli politiker. Det gikk ikke spesielt bra.

Men boken er likevel godt skrevet og gir noen veldig interessante refleksjoner over hvordan politikk utøves i virkeligheten. Det handler om reising, dørbank og valgmøter i et enormt land men også om maktkamp og maktbruk, både innad i eget parti og i konkurransen med andre partier. Vi før høre fra innsiden av det som skjedde i løpet av Ignatieffs korte politiske karriere fra 2006-2011, der partiet tapte tre parlamentsvalg, det siste med Ignatieff som partileder, før det var slutt. 1 2006 ble Ignatieff selv valgt inn i parlamentet i en valgkrets i Toronto, men partiet hans mistet regjeringsmakten, statsministeren gikk av og han kastet seg inn i kampen om å bli ny partileder og statsministerkandidat.

Det lyktes han nesten med men ikke helt. Stephane Dion ble valgt og Ignatieff ble nestleder i stedet. Det varte ikke så lenge for den konservative statsministeren Stephen Harper ville styrke sin maktbase og fikk skrevet ut nyvalg. Det gikk enda dårligere for det liberale partiet enn sist og Ignatieff ble partileder, først midlertidig og deretter landsmøtevalgt partileder i 2009. Sjansen til å bli statsminister kom i 2011 etter at et mistillitsvedtak ble gjort mot Harper, med knapt flertall, og det ble skrevet ut nyvalg. Det forsøket endte i en ren katastrofe, Harper ble gjenvalgt nok en gang, nå med et valgskred som ga rent flertall i parlamentet, mens de liberale tapte tredje valg på rad, mistet nye 43 seter, og endte med bare 34. De ble ikke engang nest størst. Michael Ignatieff selv ble ikke valgt i sin egen krets, og uten et sete i parlamentet kan man ikke være partileder og statsministerkandidat.

Så har det skjedd litt av hvert i canadisk politikk siden dette. De utslåtte liberalerne valgte i 213 Justin Trudeau til partileder og i 2015 var det han som ledet partier til valgskred og seier. De vant 184 seter, en fremgang på utrolige 148. Det går opp og ned i politikken. Fire and Ashes er et eksempel på at det også kan være interessant å høre om nedturen.

Open Government Partnership Summit i Ottawa

Torsdag og fredag denne uken er jeg på toppmøte i Open Government Partnership (OGP) i Ottawa, hovedstaden i Canada. Disse toppmøtene blir noen ganger beskrevet som en slags Woodstock-festivaler for demokrati og åpenhet i samfunnet, og ikke minst i offentlig sektor.

Her møtes regjeringsrepresentanter og hele floraen av frivillige organisasjoner som er opptatt av saker som innsyn og åpenhet i økonomiske data og reelle eierskap, bekjempelse av korrupsjon og misbruk av makt, åpne data som virkemiddel for åpenhet - og en rekke andre relevante temaer. På årets toppmøte har de mørkere sidene av datadeling seilt opp som noe som har fått langt større oppmerksomhet enn før, for eksempel hvordan store sosiale medieplattformer brukes til å spre "fake news" og skade demokratiske prosesser på andre måter, og hvordan blant annet bruk av kunstig intelligens skaper nye utfordringer når det gjelder etterprøvbarhet og åpenhet.

For min del er det tredje gangen jeg deltar på toppmøte i OGP. Jeg var med i London i 2013 og i Mexico i 2015, og dessuten på et møte og en konferanse som ble holdt i tilknytning til FNs generalforsamling i 2014 der Obama kom inn og deltok i samtalen. Siden da har det vært et par toppmøter der andre har deltatt fra Norge, men nå fikk jeg anledningen igjen.

Det er derfor interessant å komme tilbake igjen og se at mange flere land har blitt med, og også byer og kommuner fra mange land. Men det slår meg samtidig at den demokratioptimismen og teknologioptimismen som dominerte for noen år, der troen var sterk på at åpenhet og demokrati var en slags selvforsterkende positiv spiral, er blitt kraftig moderert, og mer negative trekk ved den internasjonale utviklingen er langt mer fremtredende. Mens den dominerende holdningen for noen år siden var at alt gikk i riktig retning, tross enkelte tilbakeslag, er det nå blitt slik at mange mener tilbakeslagene er blitt den nye normalen. Det gjør ikke samarbeidet i OGP mindre viktig enn før, tvert imot.

OGP er internasjonalt samarbeid, men ikke om utenrikspolitikk. Det som gjøres er høyst innenrikspolitisk, også i Norge. Regjeringen har for eksempel utarbeidet sin fjerde torårige handlingsplan, med nye mål for økt åpenhet i Norge. Et av dem er etableringen av et register for reelle eiere i selskaper og andre juridiske selskapslignende konstruksjoner, slik at man kan ha oversikt over hvor makten egentlig er og hvor pengene går. Det er helt avgjørende for å kunne bekjempe økonomisk kriminalitet og hvitvasking av penger, men også for for å kunne skattelegge riktig og rettferdig. Her har Norge sammen med Storbritannia og noen andre land stilt seg i spissen for arbeidet med å gjennomføre effektive tiltak på tvers av landegrensene. Det er et tema jeg kommer tilbake til her på bloggen snart.

Og så er jo en interessant del av disse toppmøtene at det deltar spennende folk, både fra ulike regjeringer, men også fra bedrifter og organisasjoner. På åpningen her i Canada stilte statsminister Justin Trudeau opp i en samtale på scenen der han reflekterte over noen av de utfordringene vi møter, ikke minst i møte med de store teknologiselskapene. Og et minst like stort høydepunkt var da Tim Berners Lee reflekterte over noen av de samme temaene, og kom med noen interessante anbefalinger om hvordan vi kan mer makt over våre persondata tilbake.

Digital transformasjon i regjeringens digitaliseringsutvalg

Mandag denne uken var det et nytt møte i regjeringens digitaliseringsutvalg der det handlet om samfunnets, virksomhetenes og innbyggernes evne og vilje til å takle utfordringene og utnytte mulighetene. Eller digital transformasjon som blant annet OECD kaller denne omstillingen. Og det var OECD som var der og kom med sine vurderinger av Norges styrker og svakheter, basert på noen nye rapporter jeg blogget om ganske nylig og som viser at Norge klarer seg ganske godt, men ikke kan ta for gitt at det vil fortsette slik.

Vi fikk også høre noen spennende innspill fra tre norske ledere som i hvert sitt miljø står midt oppe i denne digitale transformasjonen. De hadde både gode beskrivelser av hvordan endringene treffer og noen gode råd å komme med. På regjeringens nettsider kan vi lese blant annet dette om mandagens møte:

"OECD har et omfattende analytisk materiale om landenes digitale utvikling og forutsetninger, og har jobbet systematisk over tid for å se nærmere på det tverrsektorielle perspektivet på digitalisering som politikkområde. OECD-analytikerne Andrew Wyckoff og Molly Lesher snakket om Norges styrker og svakheter da de deltok på dagens møte digitaliseringsutvalget. Administrerende direktør Rune Garborg i Vipps, dekan Morten Dæhlen ved Matematisk og naturvitenskapelig institutt ved UiO og konsernsjef Kristin Skogen Lund i Schibsted deltok også på møtet, der de kom med konkrete innspill til hva vi bør sikte mot på det digitale området."

EU-valget ble bedre enn forhåndsomtalen

For tiden er det et fellestrekk ved valgene i mange land at de skaper flere problemer enn de løser.  Partilandskapet blir mer fragmentert og polarisert, og det blir vanskeligere å bygge styringsdyktige flertall. Og sjelden har vel et valg fått så mye negativ forhåndsreklame som valget til EU-parlamentet denne gangen. Men resultatet ble ikke så ille som forhåndsomtalen ville ha det til.

Jeg synes Aftenposten har en fin oppsummering av noen av hovedtrekkene i dag under overskriften "7 ting du bør vite fra EU-valget. Vinnerne, taperne og hva skjer nå?". Der peker på flere ting som var mer oppmuntrende enn ventet ved dette valget og som slett ikke tyder på at EU har gått inn i noen demokratisk krise. Heller tvert imot.

Viktigst av alt er valgdeltagelsen, illustrert i grafen over. Det er 25 år siden det var en like høy deltagelse ved et EU-valg som nå. Etter at det første direktevalgte EU-parlamentet ble valgt i 1979 har valgdeltagelsen falt i åtte valg på rad. Men ikke denne gangen. Ved årets valg har det vært en langt større oppmerksomhet om valget og åpenbart en kraftig mobilisering som har slått ut på litt andre måter enn det som var ventet på forhånd.

Et annet forhold  som er interessant, og som Aftenposten nevner som punkt 4 i sin artikkel, er at noen av de mest EU-vennlige partiene gikk kraftig frem i mange medlemsland, ikke minst liberale og grønne partier. Om dette er en del av den en generell mobilisering for en styrking av overnasjonal beslutningmakt på viktige områder, eller mer er en motreaksjon mot en forventet fremgang for høyrepopulistiske og proteksjonistiske partier, er vanskelig å si. Men uansett er det interessant at partier som vil styrke EU fortsatt er i klart flertall i parlamentet, og noen av de som vil styrke EU aller mest gikk mest frem.

Samtidig er det jo også slik at flere av de høyrepopulistiske, nasjonalistiske og anti-EU-partiene gjorde gode valg. Spesielt i UK (som riktignok har tenkt å melde seg ut snart), Frankrike, Ungarn, Italia og Polen. Disse partienes fremgang har som oftest vært på bekostning av de tradisjonelt store konservative og (særlig) sosialdemokratiske partiene. Men i mange land gjorde høyrepopulistene det langt dårligere enn forventet, og de har vel strengt tatt ikke blitt så veldig mye sterkere samlet sett, i hvert fall ikke når britene forlater EU.

Noen hadde nok også regnet med en venstrepopulistisk mobilisering i kjølvannet av stramme budsjetter og høyrepopulistisk fremgang, der nasjonalister og sosialister mobiliserer på at de er hverandres hovedmotstandere, men i praksis finner hverandre i sin motstand mot EU og annet internasjonalt samarbeid som utvikler felles spilleregler og løsninger på problemer som ikke kan løses av land alene. Men de de venstrepopulistiske partiene som plasserer seg til venstre for sosialdemokratene gjorde veldig dårlige valg denne gangen. Også dette er det grunn til å glede seg over.

Shakespears Sister: All The Queen's Horses

Det er 27 år siden de spilte sammen sist. Shakespears Sister var virkelig store tidlig på 90-tallet, blant annet med listetoppen "Stay" som jeg blogget om her. Men bandet tok spektakulært slutt da. Siobhan Fahey, som noen år tidligere hadde marsjert ut av Bananarama og startet Shakespears Sister, først tok inn amerikanske Marcella Detroit som vokalist, og så ga henne sparken. Stemningen har vært dårlig siden begge steder, men i fjor ble Bananarama gjenforent og nå i mai er sannelig også Shakespears Sister tilbake sammen. Det har til og med blitt en ny singel med tilhørende musikkvideo.



Så vil kanskje noen spørre om ikke det på korrekt engelsk heter Shakespeare's Sister i stedet for Shakespears Sister. Og svaret er at: jo, det ville definitivt vært det korrekte. Dessuten er navnet på bandet hentet fra en sang av The Smiths som definitivt heter "Shakespeare's Sister" Men på grunn av en misforståelse som første til en feilstaving av navnet på en treskjæring, som også er avbildet på deres første singel, fikk de dette navnet. Og Fahey bestemte seg for at det var like greit å holde på det navnet.

Bortgjemte musikalske perler (103)

Dagens bidrag i denne spalten handler om sangen "Chelsea Hotel #2" som ble gitt ut av Leohard Cohen på albumet "New Skin for the Old Ceremony" som ble gitt ut i 1974. I følge Cohen selv var kvinnen som er omtalt i tekste, og som han hadde et forhold til på legendariske Chelsea Hotel i New York, Janis Joplin. Sangen er covret av mange andre artister i årene siden, blant annet av Lana Del Rey. Hun er også med her, men i denne versjonen synger hun sammen med Adam Cohen, Leonard Cohens sønn:

Skal Oculus Quest redde VR?

Mens VR-teknologi ser ut til å få et godt fotfeste innenfor opplæring- og visualiseringsverktøy i ulike bransjer i næringslivet, i helsesektoren og i sikkerhets- og beredskapstrening, har det foreløpig ikke tatt helt av i privatmarkedet. Da Occulus Rift ble lansert i 2016 så nok mange for seg en stor VR-bølge innenfor spill og underholdning, men VR der har foreløpig ikke blitt allemannseie.

Riktignok har både Sony Playstations VR-system og Samsungs VR-briller til deres egne Galaxy-telefoner hatt en viss suksess. Og det også har også kommet flere avanserte PC-tilkoblede VR-briller fra blant annet HTC og etter hvert ganske mange produsenter av VR-briller som benytter Microsofts såkalte Windows mixed reality-plattform, men noen stor folkelig suksess har ingen av disse løsningene blitt foreløpig. Det skyldes sannsynligvis både pris og praktiske forhold. For eksempel krever de beste VR-brillene en kablet tilkobling til ganske kraftige spill-PCer.

Er VR i privatmarkedet i ferd med å dø igjen? Det tror jeg det er alt for tidlig å slå fast. Akkurat nå er vi i ferd med å få en ny generasjon VR-briller. både noen enda kraftigere PC-tilkoblede, men også frittstående varianter som ikke kobles til verken PC eller smarttelefon, men som likevel har nok innebygget datakraft til å kunne kjøre gode spill. En av disse nye er Oculus Quest som både av dem selv (Oculus er eid av Facebook) og av mange andre beskrives som den type løsning som kan løfte VR til å bli noe mer en teknologi for spill-entusiastene. Her er en av reklamefilmene Oculus bruker for å vise frem mulighetene, der nye morsomme spill som Beat Saber, Vader Immortal og Superhot vises frem:

Helseutgifter og levealder

I en artikkel i The Economist om USAs problemer med å bli enige om et helsesystem, "Republicans are struggling to fix America’s dysfunctional health-care system", ser de også på sammenhengen mellom helseutgifter og levealder i ulike land.

Den sammenhengen er naturligvis interessant. I den politiske debatten i mange land er vi opptatt av om vi bruker tilstrekkelig ressurser på helsetjenester. Andre statistikker sammenligner levealder i ulike land og bruker det som en viktig indikator på hvor vellykket landets velferdsordninger er. Men kobler vi disse to indikatorene sammen, og antar det er en sammenheng mellom helsevesenets innsats og hvor lenge folk lever, får vi en interessant indikator på effekten av pengene som brukes på helse.

OECD og Verdensbanken lager jevnlig slike sammenligninger og her på nettstedet Ourworldindata.org finner man en slik graf med tall for Life expectancy vs. health expenditure, 1970 to 2015. Som en er er skiller USA seg markant ut fra de andre landene med både lavere forventet levealder og langt høyere helseutgifter enn de andre landene. Blant de øvrige er det stort sett en sammenheng mellom helseutgifter og levealder. Norge ligger nær Sveits i grafen, med høy forventet levealder, men også relativt høye helsutgifter pr innbygger,. Noe lavere på kostnader ligger Sverige, Danmark, Tyskland og UK, mens land som Finland og Japan ser ut til å ha omtrent samme forventede levealder som Norge med kostnader som er en del lavere.

Engineering On-Demand

I hverdagen min som statssekretær, med flere innlegg og foredrag på ulike konferanser i løpet av en uke, er det heldigvis også slik at jeg noen ganger får hørt på hva andre har å si. Om innovasjon, teknologiutvikling, nye forretningsmodeller, men også om spennende nye løsninger på store samfunnsutfordringer.

En slik påminnelse om at det foregår mange nye og spennende ting fikk jeg i dag på elektronikkleverandøren Arrows Norways tradisjonsrike kundearrangement. Der handlet det om tingenes internett, smarte byer, grønt skifte, 5G, sensorer, stordata, nettsky og kunstig intelligens, og hvordan teknologien gir oss nye muligheter på stadig flere områder.

Utviklingen går veldig raskt og alt det vi kan gjøre med mer datakraft, raskere internett og bedre software er jo i seg selv spennende. Men det som virkelig slo meg da jeg hørte Arrows europeiske visepresident Jörg Strughold snakke om hva de egentlig leverer, var hvordan samspillet med kundene nå foregår på helt annen måte enn den tradisjonelle måten med en kjøper og en selger av et produkt eller en tjeneste. Alt fra utvikling, design, finansiering, logistikkhåndtering, lager, distribusjon, markedsføring, salg, vedlikehold, og naturligvis alt av støttetjenester, kan håndteres av en spesialisert samarbeidspartner. Ikke minst nettskyen og ulike digitale plattformløsninger bidrar til det.

Arrow fortalte om sin nye tjeneste Arrow Plus - Engineers On-Demand som tar modellen med kunnskapstjenesteutsetting et skritt videre ved at det ikke lenger bare er selskapets egne ansatte som er innleide konsulenter hos andre, men der plattformen også gir tilgang til andre fagfolk enn selskapets egne folk. Dette har kanskje elementer av å være en kanibalisering av egen virksomhet, men som ved andre store overganger til nye forrentingsmodeller basert på ny teknologi, er det vel nettopp det som har vært nødvendig å gjøre for de som skal lykkes under nye forutsetninger.

Slike digitale tredjepartsplattformer som kobler tilbud og etterspørsel sammen på en rask og effektiv måte, og bidrar til bedre kapasitetsutnyttelse noe vi gjerne forbinder med forbrukertjenester som Uber, Airbnb, og kaller "delingsøkonomi". Men denne digitale plattformøkomomien passer minst like godt der det er bedrifter som samhandler, og trenger en felles teknologisk plattform som hjelper til med å styre tilbud og etterspørsel. Det er helt sikkert andre bedrifter som tenker i lignende baner, og det blir spennende å følge med på hvordan de digitale plattformtjenester lykkes i dette kompetansemarkedet.

Sterk vekst i importen av elsykler

Fremtidens transport er elektrisk, og ikke så rent lite av nåtidens transport heller. Vi kjøper stadig flere ting med elektrisk motor, batteri og hjul. Salget er elektriske biler vokster så sterkt at det påvirker avgiftsinntektene til staten, sparkesykler inntar Oslo og andre byer, og nå kan Statistisk sentralbyrå melde av importen av elsykler økte med 40 prosent i fjor. De skriver:

"I fjor ble det importert om lag 60 900 elsykler, noe som utgjorde 15 prosent av den samlede importen av sykler med og uten elektrisk motor. Ser man bare på elsykler, var økningen i importen på 42 prosent, mens den for ordinære sykler kun var på drøyt 3 prosent.

– Drøyt halvparten av elsyklene som ble importert i fjor, kom fra Kina. På de neste plassene på listen over de største eksportørene av elsykler til Norge finner vi Tyskland og Taiwan. Det er det samme bildet som året før, sier førstekonsulent Kjersti Fjærtoft Fossanger i Statistisk sentralbyrå (SSB).

I løpet av årets fire første måneder har vi importert nesten 44 000 elsykler. Dette tallet omfatter også elektriske sparkesykler og balansescootere som har blitt synlig i bybildet den siste tiden. Det vil derfor være naturlig å anta at en betydelig andel av denne innførselen er elektriske sparkesykler og balansescootere."

Lana Del Rey: Doin' Time

Sammenlignet med Lana Del Reys mer komplekse låter er dette definitivt en lettvekter. Som kan passe godt til sol, sommer. grill og bading, men ikke nødvendigvis har noen dypere mening. "Doin Time" er dessuten en coverlåt, opprinnelig spilt inn på 90-tallet av ska-punk bandet Sublime, som var fra Long Beach, California. Men, som med alt Lana Del Ray gjør, så omdannes det til noe som er umiskjennelig hennes:

Eksport: 997 mrd. Overskudd: 287 mrd.

Det går godt i norsk økonomi. Statistisk sentralbyrå har nettopp kommet med oppdaterte tall for eksport, import og handelsbalanse så langt i år, men også en oversikt over hva resultatet ble i 2018. Norge har en åpen og eksportorientert økonomi, så det er viktig for mye annet at de som selger varer og tjenester til utlandet gjør det godt.

Denne tabellen viser at eksporten ut av Norge i 2018 var på formidable 997,4 milliarder kroner. Dette er 15,5 prosent høyere enn året før. Av denne eksporten er 26,2 prosent eksport av råolje og 26,6 prosent er naturgass. Norsk gasseksport var 30 prosent høyere i 2018 enn året får og er blitt større enn råoljeksporten. Men også fastlandseksporten gikk bra i 2018. Den var på 455 milliarder kroner, 45,7 prosent av den totale eksporten og 8,9 prosent høyere enn i 2017.

Nå er Norge også et land som importerer mange varer og tjenester og det er derfor interessant å se hvordan den totale handelsbalansen ser ut. Vi importerte for 710 milliarder kroner i 2018, en oppgang på 3,8 prosent. Det gjør at det norske handelsoverskuddet ble på 287 milliarder kroner, en solid oppgang på 60 prosent fra 2017.

50 millioner mer til bredbånd

I dag ble regjeringens reviderte statsbudsjett for inneværende år lagt frem. Det er ikke en ny og omfattende budsjettbehandling slik det er når selve statsbudsjettet vedtas, men en justering av budsjettet der det har skjedd ting i løpet av året som gjør det riktig å justere inntekter eller utgifter i tråd med ny kunnskap eller nye behov.

En av gladnyhetene i årets reviderte budsjett er at det skal brukes ytterligere 50 millioner kroner på utbygging av bredbånd i områder der det ikke er markedsmesssig lønnsomt, noe som gjør at den statlige støtten til sammen blir på 250 millioner i 2019. Disse statlige pengene utløser erfaringsmessig også penger fra fylker, kommuner og private, slik at det i denne dugnaden for å fortsette utbyggingen av den digitale infrastrukturen er flere som bidrar til at Norge er blant de fremste i verden.

KMD har i sakens anledning skrevet en nyhetssak som beskriver hvorfor det satses enda mer på bredbånd:

"I revidert nasjonalbudsjett (RNB) foreslår regjeringen å bevilge 50 millioner kroner til en ekstraordinær økning av bredbåndstilskuddet. Det vil gi et samlet bredbåndstilskudd på om lag 250 millioner kroner i 2019, 100 millioner kroner mer enn i 2018.

– Ny teknologi og digitalisering i samfunnet forutsetter at innbyggere og næringsliv har stabil og god tilgang til internett. Norge har mobil- og bredbåndsnett i verdensklasse, men det er fremdeles utfordringer med å få til et tilstrekkelig godt tilbud i alle deler av landet. Dette tar regjeringen på alvor, sier Astrup.

Kobbernettet har inntil for noen år siden vært hovednettet for fasttelefoni og bredbånd. Som et ledd i moderniseringen av fastnettet, har Telenor bestemt at kobbernettet skal avvikles innen utgangen av 2022. Ekstrabevilgningen i RNB skal blant annet bidra til utbygging til husstander og virksomheter som i dag har tilbud om bredbånd basert på Telenors kobbernett, og hvor det ikke finnes et annet tilbud eller planer om utbygging av tilstrekkelig godt bredbånd på kommersielt grunnlag.

– Kobbernettet ble mange steder bygget ut på begynnelsen av 1900-tallet og det vil være dyrt og krevende å vedlikeholde det over tid. Mange av kundene som i dag benytter kobbernettet har, eller vil få, et bedre tilbud, men for noen kan dette ta tid. Derfor bidrar regjeringen med økte bredbåndsmidler, sier Astrup.

Regjeringen foreslår at tilleggsbevilgningen fordeles til fylkeskommunene, som får ansvar for å sørge for at midlene kommer til nytte der behovet er størst. Departementet vil i samarbeid med Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) fastsette nærmere innretning for bruk av tilleggsbevilgningen."

Høyere hastigheter på bredbåndet

Markedene for mobiltelefoni, bredbånd og digital kringkasting vokser. Leverandørene fortsetter å investere milliarder i ny infrastruktur og kundene velger abonnementer med høyere hastigheter for å ta i bruk nye tjenester. Dette og mye annet interessant kom fram da Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet offentliggjorde markedstallene for 2018. De viser at mye går rett vei.

Noe av det som endrer seg raskest nå er hastigheten på private bredbåndsabonnementer. Ved utgangen av 2018 hadde 720 000 husstander bredbånd med en hastighet på 100 Mbit/sekund eller mer, mens tallet i 2015 var 155 000. I nyhetssaken "Sterk vekst i høye hastigheter på bredbåndet" skriver Nkom at:

"Mer enn 720 000 husstander hadde bredbånd med hastighet på 100 Mbit/s eller mer ved utgangen av 2018. Det er en økning på 224 000 fra 2017. Dette kommer frem i årsstatistikken som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) offentliggjorde i dag, 13. mai. Stadig flere får bredbånd levert over fiber, og i 2018 var det for første gang mer enn 1 million private fiberabonnement i Norge."

Denne veksten i antall fiberabonnementer er også en interessant utvikling. Veksten har vært veldig sterk de siste årene, kanskje enda sterkere enn selv mange teknologioptimister så for seg. Også i 2015 var det slik at de fleste husstander i Norge hadde fast bredbånd, så veksten i antall abonnementer har vært moderat, fra 1,92. millioner til 2,08 millioner. Men mens det i 2015 var en tredeling mellom bredbånd via fiber, kabel-TV og xDSL via kobbernettet, med litt over 600 000 abonnenter hver, var det i 2018 slik at vi passerte en million abonnenter på fiber, bredbånd via kabel holder stand med 600 000, mens bredbånd via kobber har falt til litt over 400 000.

Det er også interessant å se at fiber også er blitt den viktigste teknologien for å få TV-signaler inn i hjemmet. Mens kabel-TV var klart størst for fire år siden, med nesten 900 000 abonnenter og TV-via parabol hadde 560 000 er det nå slik at 757 000 husstander ser TV via fiber, en vekst på 94 000 bare siste året, 722 000 via kabel og 470 000 via parabolantenne. Det digitale bakkenettet har 253 000 abonnenter. Så er det greit å huske på dette gjelder TV-abonnementer. Og at selv om abonnementer på strømmetjenester og videotjenester som Netflix, HBO, YouTube og iTunes ikke er med er disse tallene er de definitivt med på å forklare den økte etterspørselen etter fiber og større mobile datapakker i mobilabonnementene.

Tallene viser også at norsk politikk har fungert godt. Utbyggingen av infrastruktur skjer i en kombinasjon av av store investeringer gjort av aktørene i markedet, samt en god del offentlige penger som går til å støtte utbygging av bredbånd i områder der det ikke er markedsmessige forutsetninger. I nyhetssaken om "Investerte over 9,4 milliarder i elektroniske kommunikasjonstjenester og nett" skriver Nkom at:

"Mer enn halvparten av investeringene gikk til fastnett, og det vil si stort sett til bygging av fiberlinjer. Bedriftsmarkedet har betydelig vekst i antall abonnement basert på fiber. Ved utgangen av 2018 var det nesten like mange abonnement på fiber som på kobbernettet. Også i privatmarkedet synes fibersatsingen. Ved årsskiftet var det for første gang over 1 million fiberabonnenter i privatmarkedet i Norge. Dette er hele 125 000 flere enn i 2017. Videre utbygging av mobilnettene, hovedsakelig 4G, står for om lag 20 prosent av de totale investeringene i 2018."

Og her er det grunn til å minne om at selv om investeringsnivået allerede er høyt står vi foran en stor bølge med nye investeringer når nye 5G-nettverk skal bygges ut over hele landet, og gi bedre, raskere og mer mobile tjenester til innbyggerne, men sogså vil legge grunnlaget for masse spennende innovasjon og næringsutvikling i privat sektor. 

The Cure: Just Like Heaven

Jeg må ta med ytterligere et av bidragene fra minikonserten til The Cure i New York nylig da de ble tatt opp i Rock'n'roll Hall of Fame. Sangen er fra 1987 og var tredjesingelen fra albumet Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me. Den var bandets topp 40 første listeplassering i USA og den ellevte i UK, noe som var greit nok, men dette er en av de sangene som har vokst seg enda større etter hvert som tiden har gått. En av Robert Smiths egne favoritter er det også:

Salford - Dirty Old Town

Fantastisk fin omtale i Aftenposten i dag om fotballaget Salford City FC som spiller for å kvalifisere seg til ligasystemet. Salford er en del av Greater Manchester og bak klubbens suksess står flere tidligere Manchester United spillere fra Class of 92, blant annet Paul Scholes som er født der og Ryan Giggs som bor der, og som sammen med blant annet David Beckham og Neville-brødrene har investert penger og støtter opp om klubben. En interessant del av denne fortellingen handler om at klubbens walk out-sang er "Dirty Old Town", som spilles over høytraleranlegget i den mest kjente versjonen med The Pogues:



Så kan man jo lure på hvorfor en fotballklubb i Manchester skal synge en sang som The Dubliners og The Pogues har gjort kjent, og som handler om Dublin? Og svaret er enkelt. Sangen handler slett ikke om Dublin, men ble skrevet av engelskmannen Ewan MacColl i 1949 om Salford, der han ble født og vokste opp. Salfords tekstilindustri er del av selve opphavet til den industrielle revolusjonen og sangen handler om gassverket, kanalen og forurensningen som preget denne byen.

Norsk mediebarometer 2018

Nok en gang har det kommet et nytt Norsk mediebarometer fra Statistisk Sentralbyrå. Det har nå kommet ut hvert år siden 1991 og dekker en lang periode med veldig store endringer i folks bruk av ulike medier. Denne utgivelsen er en gullgruve av informasjon for alle som er opptatt av å følge litt med folks bruk av TV, radio, aviser og internett.

Undersøkelsen er opptatt av å måle hvor mange som bruker ulike medier en gjennomsnittsdag, og hvor mange minutter vi bruker ulike medier daglig. En vanlig dag bruker 91 prosent av oss internett, 60 prosent ser på TV, 50 prosent hører radio, 37 prosent ser film eller video, 35 prosent spiller digitale spill, 30 prosent leder papiraviser og 24 prosent leser papirbøker. Vi kan også lese at 16 prosent hører på podkast, mens bare 5 prosent leser ukeblad.

Som jeg har skrevet om mange ganger er det mange store endringer over tid i disse tallene, men aller størst for papiraviser. Mens over 80 prosent leste en eller flere papiraviser en gjennomsnittsdag hele 1990-tallet og det fortsatt lå på 75 prosent i 2005, er vi nå nede i 30 prosent. I 1991 leste 21 prosent et ukeblad en gjennomsnittsdag, mens det nå har falt til 5 prosent. Andelen som så fjernsyn en vanlig dag holdt seg på over 80 prosent til 2011, men har siden falt raskt til bare 60 prosent i fjor. Radio har hatt en langt mer stabil utvikling, men falt i fjor til 50 prosent, det laveste tallet som er målt.

Stikk motsatt utvikling er det for bruk av internett. Første gang bruken av interentt ble målt var i 1997 da 7 prosent oppga at de hadde brukt internett en gjennomsnittsdag. Det passerte 50 prosent i 2005 og i 2018 var tallet 91 prosent. Her er det også interessant å se på både alderssammensetningen og hva vi bruker internett til. Mest bemerkelsesverdig er den store økningen i antall eldre som bruker internett daglig. I 2006 var hele 73 prosent av aldergruppen 25-44 år på nett, men bare 17 prosent av de mellom 67 og 79 år. Så sent som i 2014 var bare 54 prosent av de mellom 67 og 79 på internett daglig, men i 2018 er dette tallet hele 69 prosent, opp fra 60 prosent året før. Det er en kraftig økning.

En gjennomgående og sterk trend de siste årene er det at smarttelefonen tar en stadig mer sentral plass i forbruket av kultur og medietjenester og på stadig flere bruksområder. En gjennomsnittsdag bruker 56 prosent telefonen til å sende epost, 53 prosent bruker den til å lese avis, 44 prosent bruker den til musikk, 34 prosent til å se video og 74 prosent til sosiale medier. Og gledelig nok er forskjellen mellom aldergruppene er langt mindre enn de var for bare for kort tid siden. I aldergruppen 67-79 år har 75 prosent tilgang til smarttelefon, 83 prosent har hjemme-PC og 94 prosent har tilgang til internett, mens bare 71 prosent har et papiravisabonnement. Det har skjedd mye på kort tid.

Ellers inneholder dette heftet på omkring 100 sider mengdevis med interessante tall når det gjelder hvilke TV-kanaler og radiokanaler som har flest lyttere, hvilke tjenester vi bruker på internett og hvordan vi foretrekker å lytte til musikk og spille digitale spill. Det er tall for daglig bruk, ukentlig bruk og tilgang, og omstillingen skjer så raskt er det alltid spennende å lese denne oversikten.

Flest fullfører helseutdanninger

Statistisk Sentralbyrås nye statistikk over avlagte grader i høyere utdanning siste studieår viser at helsefagene fortsatt er størst. Men de er ikke like overlegne som de var for noen år siden. SSB skriver i sin nyhetssak at:

At flest utdanninger ble fullført innen helse-, sosial-, og idrettsfag er ikke noe nytt, vi har hatt samme bilde hele 2000-tallet. Det som imidlertid har endret seg noe, er at helsefagene ikke er like dominerende som de til tider har vært tidligere i perioden. I 2004/05 og 2008/09 var over 27 prosent av de fullførte utdanningene innenfor dette fagfeltet. Frem til i dag har det vært noen opp- og nedganger, viser statistikken Studiepoeng og fullført høyere utdanning. Men de siste to årene har andelen grader som er fullført på dette fagfeltet, vært på sitt laveste på 2000-tallet, med «bare» 22 prosent.

Ingen av de andre fagfeltene har oppnådd over 20 prosent av totalen i løpet av 2000-tallet, men de naturvitenskapelige og tekniske fagene nærmer seg nå med en andel på 19,5 prosent forrige skoleår. De andre andelene er lærerutdanninger 17,2 prosent, økonomiske og administrative fag 17,6 prosent, samfunnsfag og jus 11,9 prosent og humanistiske fag 7,9 prosent.

I alt fullførte litt over 52 000 personer en grad i høyere utdanning forrige skoleår. 60 prosent av disse var kvinner og 51,4 prosent avla graden ved et universitet.

Endringer i departementsstrukturen

22. januar i år ble regjeringen utvidet til å bli en firepartiregjering, det ble opprettet nye statsrådsposter for digitalisering og samfunnssikkerhet og det ble varslet endringer i departementsstrukturen. Kongen i statsråd sist fredag besluttet hvordan de konkrete endringene som ble varslet i januar blir. Endringene gjelder fra 3. mai.

Ansvaret for å koordinere it-politikken, identifisere sektorovergripende digitaliseringsutfordringer og initiere, koordinere og følge opp tverrgående tiltak har også ligget i KMD tidligere men er nå flyttet til digitaliseringsministeren. Dette ansvaret inkluderer også samordning av digitaliseringen i offentlig sektor. I tillegg overtar  digitaliseringsministeren ansvaret for arbeidet med elektronisk kommunikasjon fra Samferdselsdepartementet og ansvaret for arbeidet med politikken for næringsrettet bruk av IKT og Digital 21-prosessen fra Nærings- og fiskeridepartementet.

Digitaliseringsministeren overtar også ansvaret for personvernpolitikk og for datasenterpolitikk. Den delen av pessemeldingen fra Statsministerens kontor som beskriver KMDs og digitaliseringsministerens ansvarsområder slik:

"Kommunal- og moderniseringsdepartementet overtar ansvaret for arbeidet med elektronisk kommunikasjon fra Samferdselsdepartementet. Dette innebærer at Post- og teleseksjonen i Luft-, post- og teleavdelingen, med unntak av postsaker, overføres til Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har etatsstyringsansvaret for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Den faglige styringen av postsaker i Nkom ivaretas fortsatt av Samferdselsdepartementet.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet overtar videre ansvaret for arbeidet med politikken for næringsrettet bruk av IKT og Digital 21-prosessen fra Nærings- og fiskeridepartementet. Ansvaret for å bestyre Altinn samt ressurser til IKT-forskning som tidligere ble bevilget over Nærings- og fiskeridepartementets budsjett, overføres også.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har ansvaret for datasenterpolitikken, herunder oppfølging av Strategi for datasentre og faglig styringslinje til Brønnøysundregistrene når det gjelder Altinn inntil det nye direktoratet for digitalisering er etablert.

Statsråd Astrup har ansvaret for IT-politikk, elektronisk kommunikasjon og personvern i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, herunder oppgaver overført fra Samferdselsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet.

Ansvaret for samordning av regjeringens IT-politikk innebærer å identifisere sektorovergripende utfordringer og å initiere, koordinere og følge opp tverrgående tiltak, herunder utvikling av strategier og handlingsplaner. Ansvaret omfatter også samordning av digitaliseringen i offentlig sektor. Statsråd Astrup har et særskilt ansvar for å arbeide for en styrket og mer helhetlig tilnærming til informasjonssikkerhet i statsforvaltningen. Statsråd Astrup har også ansvaret for Kommunal- og moderniseringsdepartementets etatsstyring av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi), Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) og Datatilsynet. Statsråd Astrup har videre etatsstyringsansvaret for Personvernnemnda.

Statsråd Mæland har ansvaret for alle andre ansvarsområder som hører under Kommunal- og moderniseringsdepartementet."

Og her er en lenke til offisielt fra statsrådet 3. mai der alle endringene er omtalt under punkt 4 - Andre saker.

Digital disrupsjon i bankene

Jeg må igjen reklamere litt for The Economist som bruker masse plass i helgens spesialbilag på å forklare hvordan teknologi og innovasjon er i ferd med å radikalt endre banknæringen. Det begynner med lederartikkelen "Tech’s raid on the banks - Digital disruption is coming to banking at last", som oppsummerer mulighetene slik:

"Over the past two decades people across the world have seen digital services transform the economy and their lives. Taxis, films, novels, noodles, doctors and dog-walkers can all be summoned with a tap of a screen. Giant firms in retailing, carmaking and the media have been humbled by new competitors. Yet one industry has withstood the tumult: banking. In rich countries it is perfectly normal to queue in branches, correspond with your bank by post and deposit cheques stamped with the logo of firms founded in the 19th century."

Nå er det nokså urettferdig å inkludere norske og nordiske banker i gruppen store banker i Europa og USA som holder fast på den gamle fillialstrukturen. Men selv om vi har kommet veldig langt både når det gjelder reduksjon i antall bankkontorer og med digitalisering av tjenester gjennom nettbanker og mobilbetalinger, viser The Economist hvordan det er Asia som tar tatt ledelsen når det gjelder innovasjon innenfor bank og betaling.

Dette er hovedtemaet i en uvanlig fyldig spesialbilag i ti deler om bankvirksomhet. som starter med Alipay og WeChat Pay i Kina. Så går turen videre til Bank Salad og Kakao Pay i Korea, Grab og Gojek i Sør-øst Asia - og en gruppe ny "neobanks", rendyrkede digitalbanker, i Storbritannia som er i ferd med å endre hele bankbransjen. The Economist skriver:

"Neobanks have two big cost advantages: the absence of branches and their up-to-date cloud-based software. Branches and the associated staff are responsible for as much as half of a high-street bank’s costs. And if it is still running on a legacy mainframe, three-quarters of its it budget is likely to go on “keeping the lights on”, says Dharmesh Mistry of Temenos, which sells cloud-native banking software. Industry insiders say that a conventional bank has to make in the region of $200-400 a year per customer to break even, and each new account adds significant marginal cost. For a neobank, even including product development, customer acquisition and so on, the equivalent figure is around $50-60, and the marginal cost of maintaining each extra account is close to zero."

En annen interessant artikkel i dette bilaget handler om hvordan gamle etablerte banker slår tilbake gjennom å opprettte sine egne disruptive digitalbanker, som Bank Leumi, Israels eldste bank, som har etablert Pepper, en ren mobilbank, rettet mot yngre kunder. Men der meningen er at den gamle banken gradvis skal migrere over på den nye bankens teknologiske plattform. The Economist skriver:

"The plan is to move Leumi over to Pepper’s core software bit by bit. That will be a delicate business. According to Cognizant, a technology consultancy, a quarter of major upgrades of core banking systems fail, and a further half go well over time or budget. But since Pepper is already up and running, the risks may be lower."

Og så er blir det naturligvis også diskutert hvordan it-gigantene med Apple, Facebook og Amazon er på full fart inn i markedet for digitale betalingstjenester. Det blir spennende tider i bankbransjen fremover.

Nord-Koreas mørke

Når satellittene som går i bane rundt jorden ser på oss om natten kan de se veldig tydelig hvor de store befolkningskonsentrasjonene er, hvor de mindre byene er og hvor det er langt mellom folk. Lyset fra jorden forteller noe om befolkningstetthet, men også om økonomisk aktivitetsnivå. Jo mer lys, jo mer velstående.

Lysnivå om natten er i følge en ny studie fra IMF en svært treffsikker indikator på et lands økonomiske aktivitetsnivå, ofte langt mer presis enn de offisielle statistikkene som kommer fra autoritære stater. Derfor kan det være svært urovekkende om lysnivået i et land blir sterkt redusert mens offisielle økonomiske statistikker forteller at alt er i orden.

The Economist har i siste nummer artikkelen "Satellite data shed new light on North Korea’s opaque economy", der de er opptatt av dette fenomenet og ser spesielt på hva det kan bety for Nord Koreas økonomiske utvikling at lysnivået om natten ble redusert med 40 prosent mellom 2013 og 2015. The Economist skriver:

"Viewed from space at night, North Korea looks like the recently released first image of a black hole: an abyss, ringed by the brilliant glow of South Korea, China and Russia, from which nothing can escape. But the Hermit Kingdom does emit a bit of light, which orbiting satellites detect. And nocturnal luminosity is one of the few reliable sources of information about the country. It implies that North Korea’s economy is poorer, more volatile and more vulnerable to weather than formerly thought."

IMFs arbeid med å finne gode alternative målemetoder til offisielle statistikker er beskrevet i notatet "Illuminating economic growth" fra april i år. Nettsiden der en kan lese mer om notatet, og finne en lenke til selve arbeidsnotatet, er her. Der skriver de følgende om den faglige målsettingen:

"This paper seeks to illuminate the uncertainty in official GDP per capita measures using auxiliary data. Using satellite-recorded nighttime lights as an additional measurement of true GDP per capita, we provide a statistical framework, in which the error in official GDP per capita may depend on the country’s statistical capacity and the relationship between nighttime lights and true GDP per capita can be nonlinear and vary with geographic location. This paper uses recently developed results for measurement error models to identify and estimate the nonlinear relationship between nighttime lights and true GDP per capita and the nonparametric distribution of errors in official GDP per capita data. We then construct more precise and robust measures of GDP per capita using nighttime lights, official national accounts data, statistical capacity, and geographic locations."

The Cure: Boys Don't Cry

For noen uker siden, 40 år etter at de ga ut sitt første album, ble The Cure tatt opp i The Rock and Roll Hall of Fame på en seremoni i New York. Trent Reznor fra Nine Inch Nails holdt tale om sitt forhold til bandet og The Cure hadde en liten mini-konsert der de spilte fire sanger. Her er "Boys Don't Cry":

Byggenæringen digitaliseres

Tirsdag denne uken fikk jeg overrakt to nye internasjonale standarder for digitalisering i byggnæringen, om "Organisering og digitalisering av informasjon om byggverk, inkludert bygningsinformasjonsmodellering (BIM)", et arbeid der Norge nå spiller en ledende rolle internasjonalt.

For min del var det første gang jeg har tatt imot standarder på vegne av et departement, så det var både hyggelig og minneverdig, men minst like viktig var det at selve overleveringen ble kombinert med en god faglig konferanse om hva som pågår av digitalisering og innovasjon innenfor byggenæringen. Standard Norge har lenker til de ulike innslagene på programmet her.

Som en faglig innføring i hva dette med BIM og digitale standarder i byggenæringen handler om vil jeg anbefale videoen med seniorrådgiver Lars Chr. Christensen, seniorrådgiver i multiBIM og NTNU, som snakket om hvor langt vi er kommet og hvordan vi kom dit. Det som er veldig tydelig ut fra denne og andre innledninger, og som vi stadig ser eksempler på i konkrete prosjekter, er at digitaliseringen i byggenæringen de siste par årene har gått fra å handle om pilotprosjekter og entusiaster, til å omdanne hele bransjen. Også på myndighetssiden skjer de mye bra både når det gjelder digital byggesaksbehandling og digitale planprosesser.

De som kanskje får ufortjent lite oppmerksomhet og blir litt usynlige i dette arbeidet er de som deltar i standardiseringsarbeidet som var utgangspunktet for konferansen på tirsdag. Standardisering handler om et langsiktig dugnadsarbeid der næringen selv, offentlige myndigheter og andre interessenter jobber sammen, i en form for dugnad, for å utvikle og fastsette de beskrivelsene av produkter, tjenester og arbeidsprosesser som gjelder.

Det handler om at folk bruker tid og ressurser på fellesinteresser og ikke bare på egen virksomhet, noe som ikke alltid er lett å få til i en travel hverdag, men som er helt nødvendig for å utvikle enighet om hva slags nye standarder og løsninger som skal tas i bruk. Standard Norge, Direktoratet for Byggkvalitet og ikke minst næringen selv, blant annet gjennom BNL, fortjener derfor en stor takk for arbeidet de gjør her. Uten enighet om slike beskrivelser er det vanskelig å få til løsninger sammen, særlig når noe skal digitaliseres. Da blir det enklere å digitalisere plan- og byggprosesser i kommunene. Men det er også enklere for næringen selv ta i bruk robotverktøy, autonome kjøretøyer, droner, VR og AR når det kan skje innenfor en enighet om hvordan virkeligheten skal beskrives digitalt.