lørdag 27. juli 2019

Lang musikk til lange feriedager (53)

I følge musikknettstedet allmusic.com var The Only Ones et av punk-æraens mest undervurderte band. Jeg er helt enig i at de kunne fortjent mye mer suksess enn de fikk, men det at noen artister slår igjennom, mens andre på mystisk vis ikke selger så mange plater, har historien mange eksempler på. Heldigvis er det blitt mye lettere å lete fram glemte perler fra fortiden. Det med punk-æra er jo også rett i den forstand at bandet oppstod i London i 1976, gå ut tre album, i 1978, 1979 og 1980, før de ga seg.

Om det er riktig å kalle musikken punk kan derimot diskuteres. The Only Ones kunne i motsetning til mange andre på den tiden spille instrumenter og var påvirket av flere andre sjangre, så man kan like gjerne kalle dette gitarbasert rock eller pop, som til tider også var både jazz- og bluesinspirert. Og kanskje var de vel så inspirert av amerikanske New York Dolls og Johnny Thunders som av engelske punkere. Bandet synger mer om romantikk og kjærlighet enn om politiske saker. Det mest særpregede ved bandet er vokalist Peter Perretts stemme, som dessverre ikke hadde helt godt av alle kjemikaliene han puttet i kroppen på den tiden, noe som også bidro til at bandet tok slutt etter tre album.

Fordi karrièren  ble så kort, med bare tre album, nytter det ikke å finne noen stor samleboks med greatest hits. For å nå opp i nok låter til å fylle en varm dag på stranden må man i dette tilfellet gå for de samlede verkene, noe som heldigvis eksisterer i en utgivelse fra 2012 i serien "Original Album Classics", der alle de tre albumene er med i originalutgavene, pluss tre ekstra bonuslåter til hvert album som jeg tror kom med da albumene ble gitt på nytt i CD-versjoner på 2000-tallet. Da blir det i alt 42 sanger i kronologisk albumrekkefølge og en samling som det absolutt er verdt å bruke litt tid på.

Først ut er albumet som rett og slett het "The Only Ones" fra 1978, som inneholdt singelen "Another Girl, Another Planet", det nærmeste bandet noengang kom en hit og er en fin låt. Bra er også "The Whole of the Law" og "Creature of Doom". Det andre albumet fortsatte i samme spor med gjenkjennelig litt kantete gitarbasert rock og het "Even Serpents Shine". Her kan jeg nevne sangene "Out There in the Night" og "Someone Who Cares", men dette er et svært hørbart album ellers også, og kanskje jevnt over enda bedre enn det første. Etter at suksessen uteble var tredje album  det klassiske forsøket på å slipe vekk kanter og hente inn en produsent som kunne skape noe hitlistevennlig. Det fungerte ikke. Dessuten var ikke låtene like bra, men også her er det hørbare ting, som sangene "The Big Sleep" og "Oh, Lucinda".

På denne siden er det lenker til alle episoder i serien: "Lang musikk til lange feriedager"

Ingen kommentarer :

Legg inn en kommentar