Kieron O'Hara og Wendy Hall: Four Internets

I dag tar vi internett for gitt. Det har blitt et digitalt fellesgode i form av en kombinasjon av hardware, som koblingsnoder, fiberkabler og datasentre, og spilleregler i form av protokoller og standarder (for eksempel et system for adresser) som gjør at vi kan konsumere ulike typer tjenester, dele eget innhold, og sende epost til og samhandle med folk i hele verden. Før kunne vi ikke det.

Vi tar for gitt at det bare finnes ett internett, ikke to, tre eller mange adskilte nett, En åpen og standardisert infrastruktur som er tilgjengelig for alle. At det skulle bli slik var ikke helt opplagt. Tidlig på 90-tallet var det flere som forsøkte å bygge lukkede digitale økosystemer og trodde det ville være fremtiden. Tjenester som Compuserve og Prodigy hadde flere hundre tusen brukere hver og tok betalt. Men det åpne internettet vant, i hvert fall i første runde. 

Men vil et felles internett for alle i verden, med denne åpenheten, og der det ikke alltid er forståelig hvem som bestemmer reglene, kunne vare? Eller er der mer sannsynlig med en fragmentering,  det noen kaller et "splinternet", der dagens internett blir oppdelt etter ideologiske eller kommersielle grenser. Eller der myndigheter i ulike land og regioner i verden mener at de må regulere for å nå viktige samfunnsmål, men disse målene for hva internett skal være, og hva de kan tillate, er så forskjellige at det felles internettet ikke lenger er felles.

Det er nettopp dette boken "Four Internets - Data Geopolitics, and the Governance of Cyberspace" av Kieron O'Hara og Wendy Hall handler om. Hvordan det dugnadsbaserte internettet vi hadde i begynnelsen ble til, men også om hvordan dette lenge har vært i endring og av mange grunner vil være annerledes fremover. Og hvordan dette skjer fordi det finnes ulike konkurrerende visjoner for hvordan dette fremtidige internettet skal bli. Dette blir sett på som en av de viktigste politiske verdikampene i vår tid, det handler tross alt om kontroll over informasjons- og kommunikasjonsstrømmene i verden, så er det sterke krefter som kjemper om kontroll over infrastrukturer og regulatoriske rammeverk, slik at deres versjon av fremtidens internett vinner.

Jeg har skrevet om denne problemstillingen en gang før her på bloggen, da i forbindelse med at foredrag av Wendy Hall på en OECD-konferanse og et forskningsnotat på omkring 25 sider om "The Geopolitics of Digital Governance" skrevet av de samme to forfatterne. Notatet er en fin innføring i dette temaet. Men boken er naturligvis en langt grundigere innføring både i teknologien, standardene og verdidiskusjonene som har preget historien, og også langt mer utdypende om hva som vil kunne skje fremover, hva som står på spill. Begge forfattere er professorer i informatikk ved universitetet i Southampton, UK som har dette feltet som spesialitet og er gode til å forklare.

Hele bokens første del handler om det de omtaler som det første internettet: "Silicon Valley Open Internet", som ikke ble til gjennom magi, men som et resultat av både filosofiske, politiske og ikke minst teknologiske diskusjoner og konkrete beslutninger. Det spesielle var at det ikke skjedde gjennom "hard" regulering i de internasjonale møteplassene der man forhandler avtaler, men som en stor internasjonal dugnad med akademia, it-fagfolk, it-industrien og nett-entusiaster. Dugnadsmodellen har vært både styrken og svakheten. Årsaken til at det gikk så bra og så fort. Men også årsaken til at noen er misfornøyde med legitimiteten og med hvordan man mangler håndhevingsmekanismer for å reagere mot ting som ikke er akseptabelt. Og hvem bestemmer egentlig hva som er akseptabelt og hva som er uønsket?

Boken går også grundig til verks når det gjelder å forklare hvordan prinsippene og arkitekturen bak internett ser ut overordnet, slik at også vi ikke-fagfolk kan forholde forstå . Det er nemlig ikke helt dumt å sette seg litt inn i dette hvis man er i en posisjon i forvaltning eller politikk der man må ta stilling til ulike forslag om såkalt "internet governance" som kan høres bra ut, men som noen ganger kan ha som hensikt å hindre noe man ikke liker eller ødelegge noe som fungerer godt.

(Nerdeadvarsel: Dette avsnittet er litt teknisk og kan hoppes over): En viktig del av denne beskrivelsen er skillet mellom de ulike "lagene" internett består av, med et fysisk infrastrukturlag med kablet og tråløs nettverksinfrastruktur, med tilhørende standarder aller nederst i "stacken". Så kommer et datalag for sikker dataoverføring, deretter et nettverkslag med adressene til alle som er der og adressene til alle nodene i nettet. IP (internet protocol) lever i dette laget og handler om at alle må være enige om hvordan adressesystemet ser ut. hvordan man gjør endringer og hvordan nye innbyggere har rett til å flytte inn og etablere seg. Så kommer transportlaget der man finner standardene og spillereglene for hvordan datapakkene komer frem til rett adresse, hvordan man gir beskjed når det er kommet frem og hvordan man korrigerer feil når datatransporten ikke fungerer som den skal. Og på toppen av dette er det et "sesjonslag" som regulerer hvordan to datamaskiner kommuniser med hverandre, et presentasjonslag som sørger for at man ser og forstår dataene som flyttes på samme måte når det gjelder det de skal brukes til og til slutt et applikasjonslag som handler om det vi gjør på toppen av dette internettet med apper og programvare, og som ikke er en del av nettet selv.

Men hva er så dette med "four internets"? Forfatterne bruker en del plass på å beskrive hvordan internet ble til, og kaller dette det opprinnelige første internettet for "Silicon Valley open internet", med åpenhet i form av fri etableringsrett og ytringsfrihet som ideal, og med en slags dugnadsbasert kollegial styringsmodell som er avhengig av tillit og kompromissvilje. De tre andre modellene forfatterne beskriver er alle en slags alternativer til denne åpenheten og mangelen på virkemidler for å reagere på ting vi ikke vil tillate, eller ikke liker, men de er svært ulike i hva de vil endre og hvorfor de vil endre noe. Boken gir dem navn etter hvor den politiske og institusjonelle støtten til modellen er størst, men alle de tre alternative modellene kan ha betydelig støtte også ut over dette. Forfatterne minner også på at det også innenfor samme land, til og med mellom ulike departementer og sektorer i en statsforvaltning, kan være tilhengere av litt ulike modeller, og en reell kamp om hvordan internett og tjenester skal overvåkes og reguleres.

Det første av disse alternativene, eller "The Second Internet" ble i forskningsnotatet jeg nevnte tidligere omtalt som "GDPR-internet" og kalles i boken for "The Brussels Bourgeois Internet". Ikke borgerlig i partipolitisk forstand, men borgerlig i den betydning at det er borgernes rettigheter: menneskerettigheter, demokrati, ytringsfrihet, personvern og andre liberale rettigheter, men også behovet for å beskytte mennesker og samfunnsverdier mot aktører med onde hensikter, som begrunner behovet for regulering. Respekten for individet og beskyttelse mot for eksempel maktkonsentrasjon og diskriminering må balanseres mot åpenheten. Dette begrunnet EUs personvernforordning GDPR og har senere begrunnet lovgivning som Digital Services Act, Digital Markets Act, Digital Governance Act, og det pågående arbeider med regulering av kunstig intelligens, AI Act. Ja vi må nok regne med at det vil være de samme geografiske skillene i tilnærmingen til regulering av kunstig intelligens som det er til selve internettet. Og EU ønsker også der å gå i spissen for å sette mennesket i sentrum.

"The Third Internet" er i følge boken "The DC Commercial Internet", et regime som gir de store plattformaktørene, som gjerne er amerikanske og til dels kinesiske, større spillerom både når det gjelder å være portvokter og innholdsregulator. Tanken er at det er disse selskapenes handlingsrom for innovasjon og tjenesteutvikling som skaper den teknologiske framgangen og de nye tjenestene, så man bør være forsiktig med å begrense handlingsrommet for mye. Lukkede rom inne i internettet, såkalte "walled gardens" er noe for eksempel konkurransemyndighetene ikke uten videre har noe med og får derfor større plass i en slik modell. Holdningen til bruk av persondata til andre formål enn de er samlet inn for er ulik. Terskelen for å gripe inn mot krysseierskap mellom infrastruktur, tjenester og innholdsproduksjon vil også være høyere. I denne modellen handler det også om industripolitikk og støtte til selskapenes mulighet til å bygge seg sterkere. Men hvor går grensen? Man er ikke nødvendigvis mot det EU ønsker å oppnå. men har større tro på at de store plattformselskapene kan få til dette ved å drive egenregulering og ved at kundene må gjøre valgene for å bestemme hva som fungerer best, ikke myndighetene..

"The Fourth Internet" er en langt mer lukket og overvåkende nettregulering, i boken kalt: "The Beijing Paternal Internet". Her er ikke målet å beskytte innbyggerrettigheter og friheter, men å beskytte staten og storsamfunnet mot folk som gjør uønskede ting og fenomener man ikke vil ha. Det er myndighetene som må ha rollen som portvokter og innholdsregulator og bestemme hva som er skadelig. Det blir omtalt som "paternalisme" fordi det her  også er en viktig tanke som at innbyggerne ikke har godt av alt som finnes på internett og må beskyttes mot seg selv. Dette er et syn Kina på ingen måte er alene om å ha, og som preger mange lands diskusjoner om behovet for mer regulering av både internett, innholdstjenester og kunstig intelligens. Kina har i løpet av få år vist at det, på tross av mange spådommer, er mulig å etablere et mer lukket, overvåket og myndighetskontrollert internett. Og flere andre er misunnelige.

Boken nevner også en femte modell "The Moscow Spoiler Model" som egentlig ikke er en egen modell for forvaltning om regulering av internett, men en mer eller mindre koordinert innsats for å ødelegge for alle andre gjennom ondsinnede angrep, hacking, kriminalitet og svært uklare grenser mellom statlig og privat sabotasjevirksomhet. Fordi den ikke har noen konstruktiv endestasjon er den ikke gitt status som en modell av forfatterne, og vil neppe være så attraktiv for andre på sikt, men den er definitivt et fenomen man må forholde seg til nå, og er også en viktig forklaring på at den opprinnelige tanken om det åpne og ikke spesielt regulerte nettet har blitt modifisert av rene sikkerhetshensyn. Vi kan jo ikke være naive heller.

Hva er det så som vil vinne på sikt av et EU-drevet liberalt borgerrettighetsperspektiv på hvordan internett skal styres, et alternativ som overlater mer makt og handlingsrom til teknologiselskapenes selvregulering, eller et mer paternalistisk regime der innbyggerne må beskyttes bedre mot uønsket innhold og myndighetene må beskyttes mot at innbyggere kan gjøre hva som helst? Den kampen står nå og er på ingen måte avgjort. Mange land trekkes mellom ulike verdi- og tankesett og ulike sektorer innad i et land vil vektlegge balansen mellom sikkerhet og trygghet, og individuell frihet, ulikt. Dette er i bunn og gunn politiske diskusjoner. Noen av de viktigste politiske diskusjonene vi har. I store deler av verden tilhører man i utgangspunktet ikke noen av de omtalte hovedmodellene. Hvordan vil India, Brasil og Sør Afrika velge å forholdes seg til regulering av innhold? Til balansen mellom innovasjon og kontroll? Til bruk av persondata? Dette blir viktige diskusjoner fremover.

Boken avslutter med å bruke dette rammeverket, med de fire internettene, til å se hvor noen av de nye teknologiene vi tar i bruk passer inn. Teknologier som lever oppå internett i stor grad, men som ikke bare gjør mer av det samme, men tilfører noen nye regulatoriske og politiske utfordringer. Forfatterne drøfter hvordan tingenes internett (IoT), smarte byer og kommuner og, ikke minst, reguleringen av kunstig intelligens passer inn i de tre modellene som peker fremover, og kommer med noen spådommer om hvordan diskusjonene vil kunne bli, og spekulerer litt rundt hva slags resultater vi kan få avhengig av hvilket verdisyn og samfunnssyn vi velger å ramme diskusjonen inn i.

Jeg tenker at denne boken et viktig bidrag til å løfte kunnskapen om hvordan internett virker og hva som er mulig å gjøre i dette vanskelige skjæringspunktet mellom teknologi, regulering og politikk. Og forhåpentligvis også en påminnelse om hvor viktig det lovgivningsarbeidet som foregår i EU på digitaliseringsområdet er, ikke bare for Norge, men for hele verden akkurat nå.

En god veileder om kunstig intelligens

Er du i ferd med å ta i bruk kunstig intelligens for å løse oppgaver internt i virksomheten eller som del av en tjeneste du vil tilby kunder eller brukere? Eller er du selv i ferd med å utvikle et kunstig intelligens-system for å løse bestemte oppgaver, og lurer på hva som gjelder av lover, regelverk og ting det er viktig å huske på, slik at du ikke gjør noe galt?

 Digitaliseringsdirektoratet har nettopp laget en ny veileder for kunstig intelligens. Eller mer presist "Veiledning for ansvarlig bruk og utvikling av kunstig intelligens" fordi veiledning forteller at dette består av flere deler. Og at det vil endres og oppdateres i tråd med både teknologi- og tjenesteutviklingen og nye behov for råd og tips. Og så vil det utvilsomt være noen erfaringer og erkjennelser som gjøres på dette området fremover som vil rope på nye og bedre svar, og som vil påvirke hvordan fremtidige versjoner av denne veiledningen vil bli.

Denne veiledningen er laget for virksomheter i offentlige sektor, og enkelte ting er spesifikke for offentlige etater, som for eksempel forvaltningslovens bestemmelser, men jeg tror dette er en veiledningspakke veldig mange, også i privat sektor, vil ha stor nytte og glede av å lese og bruke. Det er rett og slett en svært god samling av veiledning, nyttige råd, regelverk, standarder og henvisninger og lenker til andre informasjonskilder. En god  beskrivelse av det nye EU-regelverket for kunstig intelligens er det også, et regelverk, som også vil gjelde i Norge.  

Hoveddelen heter "Råd for ansvarlig utvikling og bruk av kunstig intelligens i offentlig sektor" og er laget som "åpen beta" der de ber om synspunkter og innspill, og skriver at:

"Denne siden er i «åpen beta». I tiden fremover ønsker vi tilbakemeldinger og innspill til innholdet som presenteres her. Det betyr at rådene du finner på denne siden kan bli endret. Har du innspill til oss vil vi gjerne høre fra deg! Ta kontakt med oss på Datalandsbyen så sikrer vi at innholdet her blir best mulig."

Veilederen har en fin pedagogisk oppbygging og åpner med å minne om at kunstig intelligens (KI) verken kommer inn i et samfunn uten lover og regler eller får bryte lovene og reglene som allerede finnes. Tvert imot skal det i bruk i et samfunn som har en rekke lover og regler om menneskerettigheter og innbyggerrettigheter som gjelder like mye for bruk av kunstig intelligens som for alt annet av tjenester og teknologier. Veilederen viser til hvordan innbyggernes rettigheter er beskyttet av Grunnloven, EUs personvernforordning, internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, forvaltningsloven, likestillings- og diskrimineringsloven og en rekke andre lover og regler. Dessuten har de ulike sektoren i samfunnet vår: helse, sosial, veitrafikk, finans, bygg og alt mulig annet, sine lover, rettigheter og tilsyn som passer på en rekke viktige hensyn.

Men så sier Digitaliseringsdirektoratet noe viktig: Den vanskelige utfordringen ligger ikke i å håndtere situasjoner der lover og regler gir helt klare svar på hva som er lov, men problemstillinger der ulike rettigheter og målsettinger står i motstrid til hverandre, der man for eksempel må balansere myndighetenes behov for å se ulike personopplysninger i sammenheng med behovet for å beskytte personvernet, eller der rikets sikkerhet kommer i konflikt med individuell frihet. 

Og i mange situasjoner handler det om å vurdere og håndtere risiko. Ting vi gjør som normalt går bra, men der det er en viss sjanse for at det kan gå galt. Der vi har regler for å beskytte oss (trafikkregler, brannvern), men ikke kan unngå negative hendelser helt. Hvor mye risiko kan vi akseptere i samfunnet? Kunstig intelligens vil tilføre andre typer risiko, og i noen tilfeller kanskje nye typer risiko som må vurderes og håndteres. Digitaliseringsdirektoratet skriver:

"Hvorvidt og hvordan du skal ta i bruk kunstig intelligens handler om risiko. Bruk av kunstig intelligens kan innføre nye eller andre typer risiko. Hvorvidt en virksomhet skal ta denne risikoen, beror på en avveining mellom risikoens størrelse og den mulige gevinsten."

Veilederen til Digdir gir noen gode tips og lenker til verktøy og rammeverk som kan brukes til slike risikovurderinger av KI-systemer. Og minner om at den viktige forskjellen mellom korrelasjon og kausalitet. KI-systemene driver gjerne med prediksjon, der man ikke svarer på entydige årsak-virkning sammenhenger. Det betyr at man må håndtere resultatene med en annet type varsomhet enn der svaret er helt entydig.

Kunstig intelligens er avhengig av data for å virke. Uten data, ingen mulighet for å lage noen ting. Men når det gjelder data er det også flere utfordringer. For eksempel nødvendige vurderinger knyttet til om noe i dataene er beskyttet av immaterielle rettigheter, personvernbestemmelser, taushetsbelagt informasjon eller er gradert informasjon. Alt dette må vurderes og Digdir gir flere konkrete råd om hvordan man går frem for å sikre dette.

En annen problemstilling knyttet til data er faren for at datasettene ikke er representative og at de til og med kommer i konflikt med likestillings- og mangfoldsidealer vi har i samfunnet, og i verste fall bryter diskrimineringsbestemmelser i lovverket. Brukt riktig kan kunstig intelligens bidra til mer likestilling og mindre diskriminering fordi den kan gjøre objektive vurderinger, men ikke hvis dataene i seg selv er diskriminerende. Og noen ganger er det slik at historiske data, for eksempel og kvinner og menns yrkespreferanser, er riktige, men likevel ikke i tråd med en ønsket samfunnsutvikling i mer likestilt og mangfoldig retning. Da gjelder det å være bevisst denne fallgruven og gjøre konkrete vurderinger av hva man ønsker å oppnå med bruk av kunstig intelligens.

Et lengre avsnitt handler om "åpenhet og forklarbarhet" i bruken av KI, en viktig problemstilling som må vies stor oppmerksomhet, ikke minst i offentlig sektor som denne veiledningen gjelder for. Når det tas beslutninger i forvaltningen som gjelder den enkelte innbygger har vi rett til å vite både begrunnelsen for beslutningen og rett til å klage. Da kan ikke være slik at det har skjedd en saksbehandling inne i en "sort boks" med kunstig intelligens, men som ingen i ettertid kan forklare hvordan kommer frem til konklusjoner. Det er i strid med viktige samfunnsprinsipper om åpenhet og forklarbarhet. Og også i strid med dagens forvaltningslov og andre rettsikkerhetsbestemmelser. 

Digitaliseringsdirektoratet har laget en egen side om åpenhet og kunstig intelligens som går ganske grundig gjennom hva som egentlig menes med åpenhet og forklarbarhet og de har også fått Inga Strümke til å spille inn noen korte og pedagogiske videoer som forklarer ulike modeller som finnes og som man kan bruke for å oppnå forklarbarheten som er ønskelig når man bruker KI-modeller.

På samme måte er det avsnitt om hvordan man går frem for å håndtere sikkerhet og personvern når man skal ta i bruk eller utvikle kunstig intelligens. Her er det en god del lovgivning og regelverk på plass allerede, ikke minst på EU-nivå, men også her skaper KI noen nye utfordringer, og det er lenket til  verktøy som kan benyttes som en del av disse vurderingene. Det er også lagt inn lenker til Datatilsynets veiledere og ikke minst til Datatilsynets utmerkede arbeid med regulatorisk sandkasse for KI som har medført at det allerede finnes gode eksempler på hvordan problemstillinger knyttet til personvern og KI kan håndteres i praksis.

Det begynner å komme en flere bra veiledere og strategier for bruk av kunstig intelligens, både fra offentlige myndigheter, internasjonale organisasjoner og standardiseringsvirksomheter, og jeg skal få laget en egen oversikt her på bloggen med lenker når jeg får tid. Dette bidraget fra Digitaliseringsdirektoratet er et godt bidrag i en slik oversikt.

Inga Strümke: Maskiner som tenker

At Inga Strümke har skrevet en veldig god bok om kunstig intelligens trenger ingen å lure på etter å ha lest avisene bokanmelderes omtaler og terningkast. Det de har skrevet i VG, Aftenposten, DN og Dagbladet er helt sant, Det er viktig at en bok som dette kommer på norsk og det er rett og slett veldig flott at vi har en så fremragende formidler på dette nivået her i landet.

Boken skiller seg ut på en positiv måte sammenlignet med noen utenlandske bøker jeg har lest om temaet ved at den ikke bare handler om historien bak, eller bare om teknologiene bak, som maskinlæring og nevrale nettverk, eller bare om juridiske og regulatoriske utfordringer, bare om anvendelsesområder som vil revolusjoneres, eller bare om filosofi. etikk og moral, om kunstig intelligens brukt i krig eller bare om skrekkfilmscenariene som blir sanne når maskinene snart vil ta over. Men den handler en hel del om alle disse temaene. Så når anmelder Erle Marie Sørheim i Aftenposten skriver at denne boken kan bli en internasjonal suksess, tenker jeg at det slett ikke er umulig.

For tiden skrives det bøker i hele verden i full fart om kunstig intelligens og det går jo ofte sånn passe, fordi teknologier ikke alltid er så gode til å vurdere juridiske og regulatoriske svar, filosofer er ikke alltid så bevandret i teknologiens virkemåter og både jurister, økonomer og mange andre fagfolk kan slite med å forstå ulike sektorer og bransjers særskilte virkemåter og utfordringer. Vi trenger noen som forstår at komplekse utfordringer må løses helhetlig og tverrfaglig.

Og til dette bidrar Inga Strümke med en kombinasjon av teknologikunnskap, innsikt i komplekse sammenhenger og en prisverdig nøkternhet som dessverre er ganske uvanlig for tiden. Jeg kan ikke huske noen teknologidebatter der avstanden mellom optimister og pessimister er så stor som i diskusjoner om hva kunstig intelligens vil bringe av revolusjonære svar eller store forbannelser. Og vi har jo hatt noen teknologidiskusjoner, om kjernekraft, bioteknologi (som i Norge fikk sitt eget bioteknologiråd), nanoteknologi og internett. 

Det er vanskelig å ha gode diskusjoner og prosesser når avstanden er så stor at man ikke er enige om hva problemet er. I slike diskusjoner er det veldig nødvendig å ha mennesker som protesterer når noen lanserer et tiltak de hevder skal løse alt. Mennesker som minner om at det kan være slik at det kan kreve litt tålmodighet og at gode svar må få vokse frem når vi skal finne balansen vi er på jakt etter mellom å slippe løs innovasjon som vil gi fantastiske resultater på mange områder, som mer presise medisinske behandlinger og autonome kjøretøyer, men som  vi ikke vil at skal slippes løs på en slik måte at det  kan påføre mennesker, miljø og materielle verdier stor skade. 

Det kan jo være grunn til å minne om at da bilen var oppfunnet og skulle få kjøre på veiene, da flyene var oppfunnet og skulle få frakte passasjerer, og da alkoholen for alvor ble en handelsvare og man måtte trekke opp noen grenser for hvor og hvordan produksjon og forbruk skulle foregå, og sondere mellom det å skade seg selv og det å skade andre, så var det også litt prøving og feiling for å finne riktige svar. På ingen av disse områdene er det slik at et enkelt tiltak har løst alle utfordringene. Vi har heller ikke funnet løsninger som vil virke inn i evigheten. Mennesker er ikke slik. De erfarer og lærer, De kan justere kursen, Og ombestemme seg, Derfor fortsetter debatten om riktig balanse både når det gjelder, biler, fly og alkohol, og vil garantert gjøre det når det gjelder kunstig intelligens også..

Nå har de nevnte anmelderne allerede sagt mye flott om "Maskiner som tenker" som jeg ikke trenger å gjenta. Men hva er det jeg synes er fint med denne boken? Den første delen er opptatt av røtter langt tilbake i tid, med Kurt Gödel, John von Neumann, Alan Turing og andre som la grunnlaget for dagens datavitenskap før det egentlig var noen datamaskiner, i hvert fall ikke digitale. Vi blir kjent med Eliza og lærer om tidligere optimistiske perioder og lange og mørke vintre for kunstig intelligens. Noen datadeling på et felles internett fantes jo slett ikke da pionerene holdt på. Datavitenskapens teorier kom lenge før det var mulig å gjøre det i praksis. Og det kan være greit å huske på i dag at alt er avhengig av at det finnes data, at de er til å stole på, at de kan deles med de som skal ha tilgang, men ikke med de som ikke skal ha tilgang, og at noen tar ansvar for å forvalte og holde i orden på disse dataene. Det er slett ingen selvfølge i dag heller, men er en viktig forutsetning for at kunstig intelligens skal kunne anvendes. Kunstig intelligens frakoblet data og internett er ikke mye å bry seg om.

Så beskriver hun i del to, den lengste delen av boken, hvordan teknologiene som ligger bak løsninger som ChatGPT og Midjourney er bygget opp og virker. Veldig pedagogisk og godt fortalt, og heldigvis litt nerdete. Hva slags data som blir brukt, hvordan algoritmene er trent opp av mennesker og begynner å lære av seg selv, eller går igjennom såkalt forsterket læring. Hva slags problemer vi kan havne i når utvalget av data er skjevt, eller ganske vanlig: dataene  representerer en historisk korrekt virkelighet, men ikke en ønsket fremtidig virkelighet. Hva er "urettferdighet" i datasett og hvordan håndterer man det? Så må jeg innrømme at nerdefaktoren av og til utfordrer min evne til å henge med på alt. Det var nytt for meg, og ikke helt intuitivt å forstå at algoritmene som generer fotorealistiske bilder gjør det ved å fjerne digital støy, slik fotoredigeringsprogrammer gjør, men bruker data der det ikke finnes noe bilde i det hele tatt. Og gjennomgangen av hvordan man får dramatisk mye mer plass når man utvider antall dimensjoner (et kinderegg i to, tre, fire eller fem dimensjoner er veldig forskjellig). Rett og slett veldig lærerikt.

Del tre av boken, som er litt kortere enn de andre, men kanskje det vi kommer til å bruke mest tid på å diskutere fremover, handler om fremtiden for kunstig intelligens, og hva slags behov for lover, regler, tilsyn og etiske vurderinger som vil kreves. Også her har Inga Strümke en etter min mening helt riktig innfallsvinkel når hun forklarer at det ikke er så lett å forklare hva kunstig intelligens er, eller kan komme til å bli, når vi ikke klarer å forklare fullt ut hva menneskelig intelligens eller menneskelig bevissthet er. De fleste er vel enige om at mennesker har en bevissthet som ikke ting eller enkle organismer besitter. Som er noe mer enn kjemiske, biologiske og elektriske prosesser. Men hvor mye mer? Gir det mening å snakke om en "sjel" som befinner seg utenfor det fysiske og som aldri vil kunne gjenskapes av maskiner uansett hvor mye regnekraft de har?. Eller er mennesker i bunn og grunn et resultat av en biologisk evolusjon og kjemiske reaksjoner, som kan gjenskapes?. Og, kanskje mest sannsynlig, er sannheten et sted i mellom. Dette er viktige filosofiske diskusjoner som også vil få en viktig plass i drøftingene om hva kunstig intelligens er og kan bli.

Litt mer jordnært minner boken oss om at etikk og regulering ikke er helt det samme. Det er egentlig ganske enkelt å regulere noe. Man kan forby det eller tillate det, man kan sette aldergrenser, kompetansekrav, fartsgrenser eller områdebegrensninger (det er bare lov å kjøre bil på høyre side av veien). Eller man kan tillate at nye ting prøves ut på avgrensede områder for å få ny kunnskap, for eksempel i form av regulatoriske sandkasser eller lukkede baner. Slik reguleringer har naturligvis et moralsk og etisk opphav, men de virkelig vanskelige etiske spørsmålene kommer der det er målkonflikter og gråsoner, der det bare finnes dårlige utfall og der svarene ikke er opplagte og der det kreves en etisk modenhet og refleksjonsevne blant de som er satt til å håndtere bruken kraftige og potensielt farlige verktøy. Det er slike temaer Inga Strümke fortjenestefullt trekker opp på slutten av boken, uten å hevde at hun har svarene. Denne beskrivelsen av hva slags diskusjon vi trenger, og hvorfor, men uten å ha lettvinte og ferdige svar, er noe det beste ved denne boken. En bok jeg også må opplyse om at jeg fikk tilsendt i posten med en veldig hyggelig hilsen fra forfatteren.

Jeg kunne skrevet mye mer, og det kommer jeg nok også til å gjøre fremover, for dette er spennende saker. Men det som er minst like lurt som å lese min blogg er å lese Inga Strümkes bok.

Endringer i departementsstrukturen

22. januar i år ble regjeringen utvidet til å bli en firepartiregjering, det ble opprettet nye statsrådsposter for digitalisering og samfunnssikkerhet og det ble varslet endringer i departementsstrukturen. Kongen i statsråd sist fredag besluttet hvordan de konkrete endringene som ble varslet i januar blir. Endringene gjelder fra 3. mai.

Ansvaret for å koordinere it-politikken, identifisere sektorovergripende digitaliseringsutfordringer og initiere, koordinere og følge opp tverrgående tiltak har også ligget i KMD tidligere men er nå flyttet til digitaliseringsministeren. Dette ansvaret inkluderer også samordning av digitaliseringen i offentlig sektor. I tillegg overtar  digitaliseringsministeren ansvaret for arbeidet med elektronisk kommunikasjon fra Samferdselsdepartementet og ansvaret for arbeidet med politikken for næringsrettet bruk av IKT og Digital 21-prosessen fra Nærings- og fiskeridepartementet.

Digitaliseringsministeren overtar også ansvaret for personvernpolitikk og for datasenterpolitikk. Den delen av pessemeldingen fra Statsministerens kontor som beskriver KMDs og digitaliseringsministerens ansvarsområder slik:

"Kommunal- og moderniseringsdepartementet overtar ansvaret for arbeidet med elektronisk kommunikasjon fra Samferdselsdepartementet. Dette innebærer at Post- og teleseksjonen i Luft-, post- og teleavdelingen, med unntak av postsaker, overføres til Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har etatsstyringsansvaret for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Den faglige styringen av postsaker i Nkom ivaretas fortsatt av Samferdselsdepartementet.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet overtar videre ansvaret for arbeidet med politikken for næringsrettet bruk av IKT og Digital 21-prosessen fra Nærings- og fiskeridepartementet. Ansvaret for å bestyre Altinn samt ressurser til IKT-forskning som tidligere ble bevilget over Nærings- og fiskeridepartementets budsjett, overføres også.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har ansvaret for datasenterpolitikken, herunder oppfølging av Strategi for datasentre og faglig styringslinje til Brønnøysundregistrene når det gjelder Altinn inntil det nye direktoratet for digitalisering er etablert.

Statsråd Astrup har ansvaret for IT-politikk, elektronisk kommunikasjon og personvern i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, herunder oppgaver overført fra Samferdselsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet.

Ansvaret for samordning av regjeringens IT-politikk innebærer å identifisere sektorovergripende utfordringer og å initiere, koordinere og følge opp tverrgående tiltak, herunder utvikling av strategier og handlingsplaner. Ansvaret omfatter også samordning av digitaliseringen i offentlig sektor. Statsråd Astrup har et særskilt ansvar for å arbeide for en styrket og mer helhetlig tilnærming til informasjonssikkerhet i statsforvaltningen. Statsråd Astrup har også ansvaret for Kommunal- og moderniseringsdepartementets etatsstyring av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi), Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) og Datatilsynet. Statsråd Astrup har videre etatsstyringsansvaret for Personvernnemnda.

Statsråd Mæland har ansvaret for alle andre ansvarsområder som hører under Kommunal- og moderniseringsdepartementet."

Og her er en lenke til offisielt fra statsrådet 3. mai der alle endringene er omtalt under punkt 4 - Andre saker.

Fra kalveskinn til datasjø - ny arkivlov

Tittelen på verket er "Fra kalveskinn til datasjø.  Et såpass visjonært navn på noe så formelt som en lovutredning forteller at dette handler om et tema der det finnes både svært lange historiske linjer, men også noen svært dagsaktuelle problemstillinger knyttet til digitalisering og bruk av informasjon.

Et arkivlovutvalg, nedsatt av regjeringen i september 2017, har utarbeidet et utkast til en ny lov om samfunnsdokumentasjon og arkiver, som er ment å avløse dagens arkivlov fra 1999. De overleverte i dag sin utredning til kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande og til meg, som representant for KMD. Og symbolsk nok fikk vi utredningen oversendt digitalt til smarttelefonene våre fra utvalgsleder Christian Reusch.

Jeg har gjort mye forskjellig i politikken, men dette er første gang jeg tar imot en NOU. Og i dette tilfellet en viktig og nødvendig lovutredning som blant annet skal tilpasse arkivlovgivningen til dagens digitale saksbehandling og kommunikasjonsformer i både offentlig forvaltning og i samfunnet ellers. I innledningen i utredningen beskrives denne omstillingen, og hvilke utfordringer det gir for arkiv og dokumentasjon i virksomhetene, slik:

"Digitaliseringen får offentlige og private virksomheter til å arbeide på andre måter enn før. Digitalisering er mer gjennomgripende enn at A4-brev framstilles som PDF eller publiseres på nettet. Med nye arbeidsformer oppstår også nye former for dokumentasjon – både av prosessene og resultatene. Dette åpner for en enda mer åpen og etterprøvbar offentlig forvaltning. Det kan gi nye muligheter for forskning og annen videre bruk av dataene. Samtidig utfordrer digitaliseringen våre etablerte arbeidsmåter og informasjonssystemer. Overgangen fra papir til digitalt har allerede funnet sted. Det får store konsekvenser for arkivsektoren. Arkivsektoren og forvaltningen må ruste seg for å håndtere hyppige teknologiskifter framover. Dersom vi ikke tar tak i utfordringene som digitaliseringen innebærer, kan resultatet bli dårligere dokumentasjon, mindre åpenhet og innsyn, og i siste instans, arkivtap."

Utvalget har sett på og vurdert hele bredden av ulike problemstillinger som dette lovverket skal ivareta, inkludert viktige grenseflater mot personopplysningloven, forvaltningsloven og offentligloven. Et eksempel på det siste er problemstillinger rundt begreper som journalføring og postjournal i en digital tidsalder der vi bruker langt flere kommunikasjonskanaler enn før og også kan ha langt mer automatiserte systemer for datafangst og dokumentasjon. Nettavisen M24 skriver om dette i sin dekning av utvalgets forslag idag. Det samme gjør nettavisen Journalisten, som ønsker disse drøftingene velkommen. 

Jeg har foreløpig ikke rukket å lese hele dokumentet, som er på over 290 sider, og ser frem til å ta et dypdykk ganske snart. Etter å ha hørt utvalgets gode presentasjon i dag forstår jeg at det blir mye spennende å følge opp her, inkludert anbefalingene om hvordan loven skal endres for å håndtere dokumentasjon og etterprøvbarhet ved automatisert saksbehandling, hvordan lovverket skal legge til rette for sikker bruk av nettsky og hvordan forholdet til GDPR, EUs personvernregelverk, skal ivaretas på en god måte.

Og for de som lurer på hvor de skal begynne å lese, og synes 290 sider med lovutredning høres litt voldsomt ut, er mitt beste råd å starte med kapittel 2  Sammendrag, der de viktigste problemstillingene og forslagene blir beskrevet i mer kompakt form.

Sterk vekst i google-søk om personvern

En erfaringsmessig ganske god indikator på om vi er mer eller mindre opptatt av et tema enn før er om gi søker etter informasjon om det på internett - eller "googler" det. The Economist har en interessant sak på nettsiden sin om hvordan søk etter informasjon som har med personvern å gjøre har falt jevnt i flere år, før det plutselig har blitt enormt mye mer interesse nå i 2018. De skriver:

"The share of people around the world asking Google about faulty passwords, email spam and computer viruses has plummeted since 2004, when the first data are available. For instance, searches for “privacy”, or the equivalent in other languages, have declined by about 50%.."

Dette har endret seg dramatisk de siste to månedene. Noe av forklaringen er i følge The Economist at vi raskt nærmer oss fristen for innføringen av EUs nye personvernregelverk, også kalt GDPR, og både forbrukere og virksomheter interesserer seg for hva dette vil bety i praksis. Men hovedæren for den kraftig økningen i søk om personvern generelt har i følge The Economist avsløringen av hvordan Cambridge Analytica hentet ut informasjon om flere millioner brukere av Facebook:

But worries rose even higher in mid-March when news broke that Cambridge Analytica, a campaign consultancy, extracted information for at least 87m Facebook users in 2014. Unlike previous scandals, this latest one seems to have had a lasting impact.

En ny gullstandard for personvern

I min faste teknologispalte sist fredag på Etterbørs-sidene i Dagens Næringsliv, skrev jeg denne gangen om behovet for nye og strengere personvernregler, og hvordan EUs nye personvernregelverk sikrer nettopp dette. I DNs papirutgave fikk innlegget overskriften "Datamisbruk kan føre til digital nedkjøling", mens i versjonen som er gjort tilgjengelig på regjeringens nettsider er utstyrt med overskriften "En ny gullstandard for personvern".

Og i Dagens Næringslivs e-avis på nett var den utstyrt med den litt lengre tittelen "For små norske bedrifter med ambisjoner om å vokse internasjonalt er den nye loven et konkurransefortrinn". Heldigvis er alle tre overskrifter helt dekkende. Den minst selvforklarende,men mest optimistiske, er nok den med ny "gullstandard". Det begrepet hørte jeg første gang brukt i denne sammenhengen av Datatilsynets sjef Bjørn Erik Thon på personverndagen i januar i år. Jeg har sans for ambisjonsnivået og fremtidsoptimismen som ligger i den måten å beskrive EUs nye personvernregler. Her er kronikken:

En ny gullstandard for personvern

Fredag før påske presenterte regjeringen en ny personopplysningslov. Loven er det viktigste svaret på hvordan vi skal hindre at private bedrifter eller offentlige myndigheter misbruker våre persondata.

Teknologien skaper utfordringer for personvernet på nye områder og vi får stadig eksempler på at personvernet ikke blir ivaretatt godt nok. Denne uken har Facebooks konsernsjef svart på kritiske spørsmål fra kongressen i USA og i helsides annonser beklaget at selskapet har brutt brukernes tillit. I Norge har Datatilsynet og Forbrukerombudet gjort en viktig jobb i å avdekke hvordan det samles inn persondata på elektroniske markedsplasser, nettsider, GPS-klokker og leker, og at disse dataene deles uten av vi vet om det.

Norge ligger i dag langt fremme på personvernområdet, med strenge regler for hvordan personopplysninger skal behandles og brukes. Men også vi utfordres av at nye teknologiske muligheter gjør at personopplysninger anvendes til nye formål og at dette ofte skjer uten at vi blir gjort oppmerksomme på det. Resultatet er ikke bare et dårligere personvern, men også at digitaliseringen kan miste fart fordi vi ikke lenger har den samme tilliten til digitale tjenster eller smarte og internettilkoblede produkter.

Vi teknologioptimister bør bekymre oss for den digitale nedkjølingseffekten som kan komme hvis sikkerheten og personvernet ikke er ivaretatt. Og vi bør juble for at EUs nye personvernregelverk, som innføres i Norge gjennom den nye personopplysningsloven, inneholder rettighetene, pliktene og virkemidlene vi trenger for å digitalisere videre i et høyt tempo, med den nødvendige tilliten.

Datatilsynets direktør Bjørn Erik Thon brukte sin innledning på årets personverndag til å omtale EUs nye personvernregelverk som "den nye gullstandarden for personvern". Men hva er det som er så bra med det nye lovverket? Jeg mener at det særlig er tre viktige problemer det nye regelverket gjør noe med:

For det første får vi felles regler i hele Europa. Det vil ikke lenger være mulig for store internasjonale giganter å overse regelverket i små land. Når EU har en ny og stengere standard må alle følge den i Europa, men kanskje også i USA og resten av verden, fordi det blir "gullstandarden" man følger når man er opptatt av personvern. For små norske bedrifter med ambisjoner om å vokse internasjonalt blir en høy norsk personvernstandard et konkurransefortrinn.

Det andre er at det innføres tydeligere plikter for virksomheter som behandler personopplysningene våre. Innebygget personvern og personvern som standardinnstilling i digitale tjenster blir lovpålagt. Den som bruker data skal gi klar og tydelig informasjon om hvordan personopplysningene skal brukes. Det er ikke lov å samle inn eller lagre personopplysninger man ikke trenger. Opplysninger som det ikke lenger er behov for, skal slettes.

For det tredje gir regelverket oss nye rettigheter. Du har rett til å vite hva andre vet om deg. Når noen samler inn informasjon om deg skal du få vite det. Uriktige eller ufullstendige opplysninger skal rettes. Den enkelte får rett til å protestere mot behandling av sine personopplysninger. Og det innføres en rett til å ta med seg personopplysninger fra en virksomhet til en annen.

Jeg har sett at muligheten til å bruke persondata til å skape nye produkter og tjenester av noen blir beskrevet som "den nye oljen". Det er ingen tvil om at teknologien gir nye og spennende muligheter for både økonomisk og annen verdiskaping, men vi må huske at persondata også er veldig forkjellige fra naturressurser. Mens olje, gass og vannfall tilhører samfunnet, og det derfor er bestemt at staten kan gi private og offentlige selskaper retten til å utnytte dem for å skape økonomiske verdier, tilhører våre persondata hver enkelt av oss.

Enkelte persondata må vi dele med andre, for eksempel for å betale skatt eller motta ytelser fra det offentlige. På andre områder gjør vi lurt i å dele data med andre, for eksempel for å kunne få best mulig behandling av en lege, bidra til forskning eller få gode råd om varer og tjenester vi kan kjøpe. I et liberalt samfunn må vi gjøre det enkelt å velge dette selv – både hva vi vil dele og hva vi vil holde for oss selv.

Et bedre Norge med digitalisering

En av de tre hovedsakene på Høyres landsmøte, og den første som ble sluttbehandlet, er en ny digitaliseringspolitikk. Og fordi vi lever i en digital tid er de vedtatte endringene landsmøtet gjorde allerede blitt langt inn i dokumentet som er lagt ut på nettsidene. Her er den vedtatt versjonen av "Et bedre Norge med digitalisering" i pdf-versjon.

En såkalt storresolusjon er en litt spesiell politisk sjanger. Ikke er det et program der man behandler hele bredden av politiske temaer, men heller ikke en kort uttalelse som bare omtaler en enkelt sak. I en storresolusjon handler det gjerne om et større tema, men det er nødvendig å prioritere noen hovedproblemstillinger der politikk er viktig for å nå viktige mål for samfunnet.

Digitaliseringsdokumentet gjør nettopp ned. Det slår fast at digitalisering ikke er noe mål i seg selv, men det er et av de viktigste virkemidlene vi har for å forenkle hverdagen for innbyggere og næringsliv og for å effektivisere offentlig sektor. Derfor er uttalelsen opptatt av at arbeidslinjen skal ligge fast og at en god digitaliseringspolitikk skal bidra til økt verdiskaping og flere arbeidsplasser. Vi er opptatt av hvordan økt kompetanse er nøkkelen til å få dette til, av hvordan vi skal fortsette å digitalisere i offentlig sektor og fortsette å forenkle hverdagen til innbyggerne.

Siste kapittelet i uttalelsen handler om personvern og sikkerhet, en helt sentral forutsetningen for a at den nødvendige tilliten til digitale løsninger er på plass. Mange av innleggene i debatten på landsmøtet handlet om dette, og landsmøtet vedtak noen tilleggsforslag som ytterligere forbedret uttalelsen på disse områdene.

Å lage og vedta en god politikk kan være krevende, men det virkelig krevende er å gjennomføre den politikken som er vedtatt. Den jobben skal vi gå løs på nå.

Europa setter standarden for personvern

Det er veldig interessant å følge amerikanske mediers dekning av personvern-skandalen i Facebook. Som i Europa er det både en grundig og kritisk dekning av hvordan brukernes personopplysninger har blitt benyttet til helt andre formål enn det vi har vært klar over. Derfor stiller flere av analysene spørsmålet om og hvordan Facebook vil klare å gjenreise tilliten etter dette store tapet av tillit.

Men minst like interessant er omtalen av myndighetenes rolle og spørsmålet om personvernreglene er strenge nok. Flere amerikanske medier peker nå på at det ikke er USA, men Europa som har tatt ledelsen når det gjelder strengere personvernregler, tilpasset dagens teknologiske plattformer, som også de store amerikanske nettgigantene blir nødt til å forholde seg til. I en lederartikkel med tittelen "Facebook Is Not the Problem, Lax Privacy Rules Are" skriver New York Times om hvordan det ble slik at EU tok ledelsen i å tydeliggjøre borgernes personvernrettigheter, mens USA har en stor jobb å gjøre for å ta igjen Europa:

"There’s no need to start from scratch. In 2012, President Barack Obama proposed a privacy bill of rights that included many ideas for giving people more control over their information, making data collection more transparent and putting limits on what business can do with the information they collect. The bill of rights fizzled out when Congress showed little appetite for it. But the European Union has used a similar approach in developing its General Data Protection Regulation, which goes into effect on May 25.(...) ...the Europeans have made progress toward addressing some of the problems that have recently been highlighted in the United States. For instance, their laws require companies to seek consent before collecting sensitive personal information, to make the request understandable, and to give users an easy way to opt in to sharing such data, rather than forcing them to opt out if they don’t want to be tracked. Further, companies that want to collect data about Europeans will have to be upfront about how they use personal data, and they cannot collect more information than they need to provide the services they are offering."

I en kommentarartikkel skriver Tom Wheeler, som ledet Federal Communications Commission mellom 2013 og 2017, i artikkelen "Can Europe Lead on Privacy?" om det nye europeiske personvernregelverket som er tilpasset den teknologiske tiden vi lever i. EU innfører flere nye plikter virksomheter må oppfylle når de skal håndtere personopplysningene og også et sett med rettigheter som vi som borgere har krav på å få ivaretatt av de som har bruker persondataene våre. Wheeler skriver:

"The European Union, however, is handling the problem differently. Starting in May, its General Data Protection Regulation will go into effect in its 28 member nations. The regulation is powerful in its simplicity: It ensures that consumers own their private information and thus have the right to control its usage and that internet companies have an obligation to give consumers the tools to exercise that control.The European rules, for instance, require companies to provide a plain-language description of their information-gathering practices, including how the data is used, as well as have users explicitly “opt in” to having their information collected. The rules also give consumers the right to see what information about them is being held, and the ability to have that information erased."

Og konkluderer med at USA har mye å lære av Europa, og at USA dessuten kan håpe på at Europas størrelse og definisjonsmakt på personvernområdet gjør at det er EUs nye personvernlovgivning som vil sette standarden for det selskapene gjør også i andre markeder, som i USA, slik at det også der er brukerne som har eierskapet og råderette over egne personopplysninger:

"The New World must learn from the Old World. The internet economy has made our personal data a corporate commodity. The United States government must return control of that information to its owners."

Hva så med Norge? Den gode nyheten for Norge er at EUs nye personvernlovgivning er i tråd med den strenge personvernpolitikken Norge har ført i mange år. Dessuten blir Norge som medlem i EØS del av EUs nye regelverk, og på flere områder innebærer de nye reglene en styrking og modernisering av personvernregelverket også i Norge. 

Regjeringen er godt i gang med å innføre dette regelverket i Norge. Fredag før påske la regjeringen frem en lovproposisjon om ny personopplysningslov. Når denne loven blir vedtatt i Stortinget om ikke så lenge vil den gjennomføre EUs personvernforordning i Norge. Det betyr at ikke bare norske og europeiske virksomheter, men alle virksomheter som tilbyr varer og tjenester til personer i Norge, inkludert Facebook, Google, Amazon, Apple, Alibaba, må følge disse reglene når de innføres i hele EU/EØS-området i slutten av mai. 

Så på spørsmålet om hva vi gjør for å sørge for at persondataene våre ikke misbrukes av bedrifter og offentlige virksomheter vi deler personopplysningene våre med, er svaret at den nye personopplysningsloven og EUs nye personvernregelverk gir oss det rammeverket og de verktøyene vi trenger. Det er ikke så rart mange i USA er misunnelige.

Hvordan fremtiden så ut i fortiden (1)

Hvordan folk i fortiden har ment at fremtiden kom til å se ut er et såpass interessant fenomen at det finnes et eget ord for det: retrofuturisme. Ganske ofte i historien har man tatt veldig feil om fremtiden, ikke minst fordi man har overvurdert og overdrevet hvor mye en del teknologier og fenomener som er nye og spennende i nåtiden, vil utvikle seg videre, mens det er andre ting man ikke har sett komme i det hele tatt.

For noen år siden blogget jeg om noen reklamevideoer telefonselskapet AT&T laget om fremtiden i 1993, med filmstjernen Tom Selleck som veiviser. Han slo fast at du i fremtiden kan sende telefax fra badestranden og at du kan ha videotelefonsamtaler med familien din når du er på reise fra fremtidens telefonkiosker. Begge deler er på en måte forutseende, men likevel helt feil. Og et vanlig problem for mange av fortidens spådommer om fremtiden, helt frem til nyere tid, er at den smarte internettilkoblede mobiltelefonen pleier å mangle.

Derfor var det morsomt å se denne (bildet over) spådommen om fremtiden, riktignok fra 1999 da både internett og mobiltelefoni hadde begynt å ta av, som spår at vi vil gå fra å ha mange dingser i lommen til å ha en felles dings som gjør alt mulig rart. Det var science-fiction forfatteren David Gerrold, som skriver dette om hvordan han ser for seg teknologiutviklingen:

"I’ve got a cell phone, a pocket organiser, a beeper, a calculator, a digital camera, a pocket tape recorder, a music player, and somewhere around here, I used to have a colour television. Sometime in the next few years, all of those devices are going to meld into one. It will be a box less than an inch thick and smaller than a deck of cards. (The size will be determined by what’s convenient to hold, not by the technology inside).

The box will have a high-res colour screen, a microphone, a plug for a headset or earphones, a camera lens, wireless connectivity, cell phone and beeper functions, a television and radio receiver, a digital recorder, and it will have enough processing power and memory to function as a desktop system. It will be able to dock with a keyboard and full size monitor. Oh yes, and it will handle email as well.

Most important of all, it will have both speech recognition and speech synthesis. It will listen and respond in English or whatever language you need, and yes it will be a translator too. It will be an agent, going out and doing cyber errands for you. For instance, I need a Japanese restart in Tulsa, near the Ramada Inn. Book a reservation and arrange transportation. If there’s no Japanese restaurant, try for Italian. Or voicemail Bob as follows: ‘Bob, we accept your offer, but we’ll need a draft of the deal memo by the 15th. Let me know if that’s a problem.’

I call this device a Personal Information Telecommunications Agent, or Pita for short. The acronym also can stand for Pain in the Ass, which it is equally likely to be, because having all that connectivity is going to destroy what’s left of everyone’s privacy.”

Noen tror sikkert det var opplagt at alle disse dingsene måtte fusjonere inn i en smart internettilkoblet telefon-dings etter hvert, men det var jo ikke det i 1999. Jeg har eid stort sett alle de dingsene han nevner, kalkulator, PDA, digitalkamera, lommeradio, iPod - og til og med en lomme-farge TV, og det var på ingen måte opplagt at disse skulle bli del av en telefon. Det var ikke før i 2007 at iPhone ble lansert.

Men det mest profetiske synes jeg likevel er siste avsnitt om hvor lite privatliv det kommer til å bli i fremtiden når alle ser på skjermen og kommuniserer med hverandre hele tiden. Det er godt gjort å være så treffsikker.

Pris for innebygget personvern

Computerworld har laget en fin sak på nett om utdelingen av Datatilsynets nye pris for innebygget personvern på mandag. Dette er en pris som ble etablert for å skape en positiv oppmerksomhet om hvordan vi kan bruke teknologien til å lage personvernfremmende digitale løsninger.

En egen fagjury har vurdert 21 innsendte forslag Og den første vinneren av denne prisen, som jeg var så heldig å få lov til å dele ut på mandag, ble Direktoratet for e-helses kjernejournal-løsning. Juryen sa blant annet dette om løsningen som vant prisen:

"Vinneren understøtter den enkeltes selvbestemmelsesrett over egne opplysninger og bruken av dem. Den registrerte kan se hvilke personopplysninger som er registrert om seg, hvem som har hatt tilgang til opplysningene og kan regulere tilgangen. Løsningen har lagt til rette for å ivareta viktige rettigheter som registrerte har i personvernforordningen og i norske forskrifter. I tillegg mener juryen at løsningen gjør det enklere for virksomheten å etterleve personvernregelverket."

Når Datatilsynet deler ut priser handler det selvfølgelig ikke bare om heder og ære, men også om faglig påfyll. Nasjonalbiblioteket var ramme for et flott seminar der ikke bare E-helsedirektoratet, men også de to andre finalistene: Universitetet i Oslos løsning "Datainnsamling til forskning via web og mobilapper" og Bouvets løsning "Sesam GDPR plattform" forklarte hva de har gjort for å bygge inn personvern i sine tekniske løsninger. 

Vi fikk høre om helt konkrete valg som er gjort i disse prosjektene. For eksempel for å sikre dataminimering (ikke samle inn mer persondata enn det man trenger), om å informere brukerne om hva som er lagret og hva dataene brukes til, om automatisk sletting, om å gi mulighet til å reservere seg mot registrering og om løsninger for logger over hvem som har sett på egne data.

Den raske teknologiske utviklingen skaper utvilsomt noen nye utfordringer for personvernet. Men når vi hører hva det er mulig å få til av mer personvernvennlige teknologiske løsninger er det heldigvis mulig å være ganske optimistisk også. EUs nye personvernregelverk, som vi snart innfører i Norge også, krever dessuten at vi bygger inn personvern i systemene som skal håndtere personopplysninger. Gjort på riktig måte kan disse løsningene sikre et lagt bedre personvern for oss innbyggere en gårsdagens langt mindre gjennomtenkte registre, systemer og kommunikasjonsverktøy.

Godt personvern i samferdselssektoren

Datatilsynet har presentert en ny strategi for godt personvern i samferdselsektoren  (her i pdf-versjon). Den er overlevert samferdselsminister Ketil Solvik Olsen, som på departementets nettside sier han mener strategien både er riktig og kommer til riktig tid.

Så vil kanskje den kritiske leser av denne bloggen lure på om det ikke er å overdrive å ha en egen personvernstrategi for samferdsel? Og svaret på det er at, nei, det er store teknologiske endringer i denne sektoren nå at det er lurt å være tydelig på hva utfordringene består i og hvordan vi ønsker å ha det.

Bilene er i ferd med å bli internettilkoblede datamaskiner med hjul, som etter hvert vil kunne kjøre seg selv. Billettene våre på tog og buss og registrering av bompasseringer er digitale, og holder orden på hvor vi er. Og selve byene er i ferd med å bli "smarte", blant annet i den forstand at det i omgivelsene våre er stadig flere sensorer som holder oversikt over trafikk, miljø og mennesker.

Det er veldig mye bra for oss innbyggere ved denne utviklingen, men den vil utfordre personvernet om vi ikke har tenkt igjennom hvordan vi håndterer personopplysninger. Det Datatilsynet anbefaler helt overordnet i sin strategi er at:

"Vi mener at det er et særlig stort potensiale innenfor samferdselsområdet for å benytte teknologien og framveksten av nye digitale løsninger og tjenester til personvernets beste, samtidig som de funksjonelle behovene ivaretas. Derfor er det viktig å ha en aktiv dialog med de sentrale aktørene slik at ny teknologi blir tatt i bruk på en god måte. Datatilsynet vil arbeide for at registreringen av folks ferdsel begrenses til det nødvendige, og at når det skjer en registrering gjøres det så lite inngripende som mulig. Dette skal vi blant annet gjøre ved å kjenne til etableringen av nye prosjekter, sørge for at vi har tilstrekkelig kontakt med de sentrale aktørene, og bidra til at nye tiltak utformes på en personvernvennlig måte."
Det liberale prinsippet om "retten til å være anonym"er vanskelig å ivareta fullt ut i alle sammenhenger, men det å begrense registreringen av hva folk gjør til det nødvendige er i hvert fall et godt utgangspunkt. Kort oppsummert er det dette strategien sier at Datatilsynet vil arbeide for:

• at den enkelte skal kunne bevege seg og foreta reiser uten at det blir foretatt unødvendige registreringer.
• at aktørene i sektoren aktivt benytter teknologien til å ivareta personvernet fremfor å utfordre det.
• at innebygd personvern og personvern som standardinnstilling kommer på plass i sektoren.
• dataminimalisering der det er nødvendig å registrere data om ferdsel som kan knyttes til individer ut fra vektige samfunnsinteresser eller berettigede private eller kommersielle interesser.
• åpenhet og informasjon om hvordan personopplysninger lagres ved ferdsel i samfunnet.
• god og dokumentert informasjonssikkerhet i alle informasjonssystemer som registrerer data om ferdsel som kan knyttes til enkeltindivider.

EUs nye personvernforordning

I en artikkel i Dagens Næringsliv lørdag, "Ledere uvitende om ny personvernlov", omtales en undersøkelse it-selskapet Atea har gjort blant over 600 ledere i privat og offentlig sektor. Et av funnene der er at 4 av 5 ledere ikke har satt seg inn i den nye personvernlovgivningen som gjelder fra 2018.

Jeg tenker vel at det ikke er helt uvanlig at ledere ikke har full oversikt over lover og regler et år før de trer i kraft. men dette er en viktig påminnelse om at mange har en jobb å gjøre for å oppfylle kravene som kommer. Da er det viktig at man starter jobben i tide.

Dette er også en god anledning til å reklamere for den utmerkede informasjonen og de gode rådene som finnes på Datatilsynets nettsider om hva EUs nye personvernforordning betyr. Det finnes en ensides oversikt med 10 punkter om hva som er nytt og 4 punkter om hva alle virksomheter må ha på plass, her i pdf-utgave. Og så finnes det en klikkbar nettside med overskriften "Hva betyr de nye personvernreglene for din virksomhet?". Her kan man under de 12 punktene lese om ulike plikter virksomheter må oppfylle, blant annet at alle må ha en forståelig personvernerklæring, at alle må vurdere personvernrisiko, at man må bygge personvern inn i nye løsninger og at virksomheter som behandler sensitive personopplysninger i et større omfang må ha et personvernombud.

Det stilles også krav til at virksomheter kan oppfylle en del viktige personvernrettigheter når de registrerer personopplysninger. Disse borgerrettighetene inkluderer "retten til å bli glemt", "retten til å kreve begrensning", "retten til dataportabilitet" og noen særskilte rettigheter for bruk av barns personoppysninger. Hva de ulike rettighetene innebærer har Datatilsynet beskrevet under punktet "Alle må kunne oppfylle borgernes nye rettigheter".

Det nye lovverket heter General Data Protection Regulation på engelsk og er en EU-forordning. I motsetning til et EU-direktiv som må vedtas i hvert enkelt lands lovverk før den blir gyldig, har en forordning lovs kraft direkte. EØS-avtalen gjør at dette også er tilfelle i Norge.

Så kan man jo spørre om hvorfor det er slik at det er nødvendig at personvernregler må være felles og like over hele EØS-området og ikke kan ha lokale variasjoner? Jeg mener at det er to svært viktige grunner til at felles EU-regler er bra. For det første bidrar det til en enklere hverdag for både innbyggere og næringsliv at man må forholde seg til de samme reglene. Da unngår man også at noen i næringslivet får et uheldig konkurransefortrinn fordi landet de er i har valgt å være mindre opptatt av personvern.

Og minst like viktig er det å sørge for at Europa kan stå sammen om å kreve at selskaper fra utenfor Europa, enten de er fra USA eller Kina, skal tilpasse seg en strengere europeisk personverntradisjon og europeisk lovgivning når de tilbyr tjenester i europeiske land. Et lite land som Norge har mindre å stille opp med mot utenlandske teknologigiganter, som har et ønske om å benytte persondata i sine tjenester og i sine annonser, hvis vi krever at de må forholde seg til vårt lovverk i tillegg til 30 andre nasjonale regler. Med felles europeiske rettigheter for innbyggerne og spilleregler for næringlivet er det mye lettere å sette en standard.

Med det nye personvernregelverket tar EU et viktig skritt fremover. Det styrker personvernet i en tid der vi opplever en rivende teknologisk utvikling der personopplysninger brukes til stadig flere ting. Derfor er det på noen områder strengere enn før. Det er viktig at lovverket moderniseres i tråd med de utfordringene personvernet møter slik at det både sikrer våre liberale borgerrettigheter, men samtidig skaper like og forutsigbare rammebetingelser slik at næringslivet kan tilby nye og innovative tjenester på tvers av geografiske grenser.

To nye veiledere om personvern

Fra regjeringens nettsider

På personverndagen i forrige uke presenterte Kommunal og moderniseringsdepartementet to helt nye veiledere som skal hjelpe offentlige virksomheter etablere gode rutiner for håndtering av personopplysninger og personvern. Det er viktig at ikke manglende kompetanse eller usikkerhet om hva man skal gjøre kommer i veien for gode personvernrutiner.

Den ene veilederen heter "Informasjonsplikt og innsynsrett etter personopplysningsloven". Formålet med veilederen beskrives slik i innledningen:

"Denne veilederen gir en innføring i informasjonsplikten offentlige virksomheter har ved innsamling av personopplysninger og de ulike typer innsynsrett borgerne har etter personopplysningsloven. Veilederen presenterer en anbefaling av hva virksomheten bør gjøre for å sikre god praksis i sin gjennomføring av informasjonsplikt og innsynsrett. Den beskriver også de reglene som gjelder på dette området. Avslutningsvis gis noen eksempler på maler som kan brukes av virksomhetene og av den som ønsker å bruke sin innsynsrett. Flere av malene kan med fordel legges ut på virksomhetens hjemmesider. Veilederen er ment som en støtte for offentlige virksomheter og skal bidra til god håndtering av personopplysninger."

Selve veilederen er på omlag 25 sider, inkludert illustrasjoner, og er ganske grei å lese igjennom. I tillegg inneholder den noen maler og standardbrev som offentlige virksomheter enkelt kan tilpasse og bruke i egen virksomhet, noe vi tror vil kunne være nyttig for mange.

Den et andre heftet heter "Retningslinjer om innsynslogg", er på omkring 40 sider, og gir retningslinjer for hvordan private og offentlige virksomheter kan opplyse om hvordan personopplysninger deres brukes og hvordan man bør logge og gi innsyn i hvem som har hatt tilgang til den enkeltes personopplysninger, I innledningen står det at:

"Det er et grunnleggende personvernprinsipp at den enkelte skal ha kontroll over sine egne personopplysninger. Videre har den enkelte rett til å få vite hvilke opplysninger om henne som behandles, hvordan og hvem som behandler dem. Regjeringen ønsker å motvirke uberettiget innsyn i personopplysninger i alle viktige offentlige og private registre. (...) For å motvirke uberettiget innsyn i slike registre, er det nødvendig at den enkelte virksomhet gjennomfører tiltak, både når det gjelder egne systemer, internkontroll etter personopplysningsloven og interne rutiner generelt. Disse retningslinjene gir anbefalinger om hvordan innsynslogging og innsyn i innsynslogger kan og bør gjennomføres. De skal hjelpe virksomheter som behandler personopplysninger til å utvikle eller forbedre systemer og rutiner for å forebygge og begrense graden av urettmessig innsyn."

Det er også viktig å presisere at dette er tiltak som har til hensikt å forhindre uberettiget snoking i den enkeltes personopplysninger og dermed styrke personvernet. Dette er ikke et tiltak som skal gjøre det vanskeligere for folk å bruke åpne og offentlig tilgjengelige registre som inneholder viktig informasjon som det er nødvendig og nyttig for innbygger og næringsliv å ha tilgang til.

Retten til å bli glemt på internett

En dom i EU-domstolen i mai i år trakk opp noen nye og viktige grenser for "retten til å bli glemt" på internett, Dette handler for eksempel om når en person kan kreve at en artikkel i en nettavis ikke lenger skal være søkbar på internettt gjennom en søkemotor fordi innholdet i artikkelen er feil, irrelevant. eller ikke lenger er aktuell.

Noe av det spesielle denne dommen er at kravet om å bli slettet ikke skal rettes til nettstedet som har publisert artiklene, bildene eller bloggpostene, men til de som driver søketjenester som videreformidler det, som Google. Datatilsynets personvernblogg hadde en bra artikkel om denne dommen da den kon i mai.

Helt enkelt å praktisere er det imidlertid ikke, og mange hevder i debatten at dette er ny form for sensur der noen andre kan overprøve medias egne redaksjonelle vurderinger. The Telegraph har laget en liste de oppdaterer forløpende over artikler som ikke kommer opp i google-søk, men som fortsatt finnes på The Telegraphs nettsider. Som en ser er det blitt en ganske lang liste, og det er jo en litt spesiell situasjon at artikler en  redaksjonell mediebedrift mener har offentlig interesse og hører hjemme på nettet likevel blir slettet.

Da overhuset i det britiske parlamentet uttalte seg om denne dommen i EU-domstolen skrev The Telegraph at:

In July the House of Lords's EU Committee published a report claiming that the EU's Right to be Forgotten is “unworkable and wrong”, and that it is based on out-dated principles. “We do not believe that individuals should have a right to have links to accurate and lawfully available information about them removed, simply because they do not like what is said,” it said.

Fordi EU-dommen er nokså vag når det gjelder hva slags innhold som kan kreves fjernet fra søkeresultater, burde det ligge godt til rette for noen interessante diskusjoner om hvor grensene går i tiden som kommer. At folk har fått en rett og en mulighet til å få fjernet ting som ikke har noe på nettet å gjøre eller er direkte feil, er en bra ting. Å be om å få fjernet artikler man ikke liker i seriøse nettmedier fra søkeresultater er en langt mer komplisert diskusjon.

En som virkelig har prøvd å dra muligheten til å få fjernet ting han ikke liker ut i det ekstreme er den kroatiske pianisten Dejan Lazic. Han spilte en konsert i USA i 2010 som Washington Posts anmelder bare var sånn måtelig begeistret for. Problemet hans er at denne anmeldelsen, "Sparks, but no flame" alltid havner øverst når man søker etter Lazic på nettet. At en negativ anmeldelsen har fått definere hvem han er på denne måten har irritert han så mye at han krevde den fjernet fra Washington Posts nettsider. Washington Post har naturligvis ingen planer om å fjerne sin konsertanmeldelse (som har fått langt flere lesere på grunn av denne saken) og begrunner standpunktet i en leseverdig kommentar, der de blant annet skriver at:

"Leaving aside the fact that Lazic’s request is misdirected, under the ruling — it applies to search engines, not publishers, and only within the EU — its implications are kind of terrifying. We ought to live in a world, Lazic argues, where everyone — not only artists and performers but also politicians and public officials — should be able to edit the record according to their personal opinions and tastes. (“Politicians are people just like you and me,” he explains.) This is all in pursuit of some higher, objective truth. Of course, there are two truths in this situation, as there are two or more truths in most."

Personverndagen

Den internasjonale personverndagen markeres hvert år 28. januar. Her i landet ble dagen blant annet brukt til et frokostseminar om personvern i regi av Datatilsynet og Teknologirådetet i et stappfullt Stratos på toppen av Folketeaterbygningen Der var det innledninger om aktuelle utfordringer og trender og en paneldebatt der jeg var med.

Utgangspunktet for seminaret og debatten var en forholdsvis bredt anlagt rapport om "Personvern - Tilstand og Trender 2014" som er laget av Datatilsynet og Teknologirådet sammen. Den handler dels om noen nye målinger om i hvor stor grad folk bryr seg om personvern og tar konsekvensen av dette i form av konkrete handlinger. Resultatene er ikke helt entydige, men de tyder på at befolkningen er blitt litt mer opptatt av personvern enn for noen år siden

I tillegg til å måle holdninger er det en også en omtale av en del aktuelle utfordringer vi står overfor både nasjonalt og internasjonalt. Kapitlene har navn som "Snowden-avsløringene", "Kroppsnær teknologi" (som handler om teknologi som Google Glass) og "Metadata og den nye overvåkingen". Kapitlene gir en god innføring i hva slags personvernutfordringer disse teknologiene utgjør og sier litt om noen valg vi kan gjøre. Teknologiutviklingen gjør at det å ta personvernhensyn blir et bevegelig mål. Denne rapporten er godt lesestoff for alle som ønsker en rask innføring i status for noen av disse utfordringene og hvorfor de kan bli større i årene som kommer.

Lillebror ser deg

Allerede i 1890 skal en dagsavis, i følge The Economist, ha erklært at det finnes noe nytt på badestrendene som er enda farligere enn haiene i vannet, nemlig amatørfotografene. Utviklingen av håndholdte fotoapparater på slutten av 1800-tallet førte til at man nå kunne risikere å  bli tatt bilde av på et offentlig sted, også uten mer klær på kroppen enn en badedrakt.

Siden dengang har det skjedd mye i verden, både når det gjelder teknologiutvikling og når det gjelder vår tilpasning til nye teknologier. Vi har fått lommekameraer, digitalkameraer, videokameraer og mobilkameraer med både bilde og video. De blir mindre og billigere og er stadig enklere å ta med seg. Og det er i forlengelsen av dette, der vi nå opplever at folk har kamera på sykkelhjelmen, på dashbordet i bilen, på hundehalsbåndet, på jakkeslaget og snart på brillene sine og i fjernstyrte droner, at The Economist tar opp tråden fra 1890 og reflekterer over konsekvensene for privatlivets fred av at alle nå kan være både amatørfotografer og amatørovervåkere.

I lederen "Every step you take" og den litt lengre briefingen "Ubiquitous cameras - The people’s panopticon", skriver The Economist om hva som er i ferd med å treffe oss og hvilke utfordringer det fører med seg. Det er naturligvis mye bra knyttet til å dokumentere ting som skjer, for eksempel om det skulle oppstå uenighet i etterkant, men det er også mange utfordringer knyttet til respekt for personvern og privatlivets fred. Lovgivningen og den politiske debatten i de fleste land har, i følge The Economist" vært særlig opptatt av bedrifter og staters forhold til personvern. Men hva når det ikke er storebror som ser deg, men lillebror? The Economist skriver:

"Most legislation and regulation, at the moment, protects people’s privacy from companies and governments, to the extent that it protects them at all. What about a world in which, simply by living their lives, people create vast searchable records of all they have seen—a world, not of Big Brother, but of a billion Little Brothers? Most governments and most citizens have barely given the question a thought. When should people be able to have their images removed from another person’s non-commercial record? Does it matter if your life-log records the sexy stranger on whom your eye happens to fall without you explicitly asking it to do so?"

Artiklene er en god påminning om at en persons frihet til å ta i bruk en ny teknologi på den måten man ønsker kan gripe inn i en annen persons frihet til å få være i fred. Akkurat det er ikke noen ny problemstilling. Men som i møtet med alle nye teknologier kan det være utfordrende å finne ut akkurat hvor og hvordan denne grensen mellom ulike hensyn skal trekkes.

Hvem er jeg på nett? - iam.no og Personas gir svar

De siste dagene har det vært rettet mye kritikk mot den nye nettjenesten iam.no som lar deg søke etter personopplysninger om deg selv og andre, og presenterer dem oversiktlig og greit på en nettside. Mange blir nok litt overrasket over hvor lett der er å finne og sette sammen slik informasjon.

Det er startet Facebookgrupper og twitterkampanjer (#iamfail) mot nettsiden og Dagbladet skriver at Datatilsynet skal vurdere lovligheten. Mange lar seg åpenbart sjokkere hvordan søkemotorteknologi kan sette sammen informasjon på nettet til et mer helhetlig bilde. Men hvis det er slik at alt som dukker opp iam.no allerede ligger der åpent og tilgjengelig på nett tipper jeg at Nettavisgründer Odd Harald Hauge og Trine-Lise Jagge i iam.no står på forholdsvis trygg grunn.

Det er vel egentlig snakk om en forretningsmodell der man lager en form for utvidet telefonkatalog der mye av dataene kommer fra telefonkatalogen, med der disse suppleres med data fra Brønnøysundsregistrene og Skattedirektoratet som allerede ligger åpent på nett. Siden dette er en type søketjeneste alle kan lage og der tjenesten med mest trafikk og reklameintekter vinner, tipper jeg iam.no jubler over all oppmerksomheten de har fått i både gamle og nye medier.

Nå er ikke nytt eller dramatisk at man kan finne ut hvor folk bor eller hvilket telefonnummer de har, det er bare litt raskere enn før med internett. Det som ikke er like opplagt er at din og naboens inntekt, formue og skatt ligger åpent og tilgjengelig på nettet. Ved å tillate dette har myndighetene lagt til rette for en form for kikking inn i folks privatliv som er ganske spesiell. Og dette er det ikke iam.no som har funnet på, det er regjering og storting som har bestemt at det skal være slik.

Før man bruker alt for kraftig skyts mot iam.no vil jeg anbefale alle å søke etter seg selv i 1) Telefonkatalogen (inkludert kart og flyfoto av huset ditt), 2) Purehelp (for informasjon om roller) og 3) Aftenpostens skattesøk. Og så se om iam.no viser noe annet enn opplysninger det allerede er svært lett å få tak i. Iam.no tilfører neppe så mye annet enn å gjøre oss oppmerksomme på hvordan nettidentiteten vår ser ut for folk som ikke kjenner oss. Det kan jo være en nyttig påminnelse.

Jeg ser at iam.no også prøver å generere profilinformasjon utover det som ligger i disse offentlig tilgjengelige databasene, og at dette skjer ved å gjøre et enkelt Googlesøk. For de fleste tipper jeg dette ikke blir til noen profil, men at det blir en ganske tilfeldig liste over offentlige nettsider, og uansett noe vi ville foretrekke å gjøre selv gjennom en Facebookside, en offentlig Googleprofil eller en blogg, for å sikre at det ikke er bare er tilfeldige (eller negative) versjoner av hvem vi er som dukker opp når noen søker navnet vårt på nettet.

Men i den grad vi skal spekulere i hvordan fremtiden blir annerledes, tror jeg nok "intelligente søk" som henter ustrukturerte data om deg på nettet og setter sammen bildet til et hele er et spennende område å følge. Et eksempel på en slik tjeneste er Personas fra MIT Media Lab. Den stiller spørsmålet "How does the internet see you?" (Erik Newth har blogget om internettversjonen av seg selv her). Nå er selvsagt problemet at de fleste ikke har spesielt sjeldne navn. Heter du John Smith eller Jan Johansen er det lettere å være usynlig på nettet, og vanskelig å generere en riktig profil basert på ustrukturert informasjon på nettet. Men gradvis vil søkemotorene finne ut av dette også, for eksempel via bruk av Facebookprofiler som helt entydig er knyttet til en bestemt identitet. Og muligheten til å være anonym blir stadig mindre.

Vi står overfor en form for tofrontskrig der det å ikke være på nettet ikke er noe alternativ og det å forby søkemotorer som finner fram til offentlige data om deg heller ikke er noe alternativ. Den ene fronten blir å ta kontroll over og bygge sin egen nettidentitet ved ta i bruk sosiale medier aktivt og under egen identitet slik at din versjon av deg kommer fram, uten at du legger ut informasjon som kan være skadelig eller ikke hører hjemme i offentligheten.

Den andre fronten blir å trekke opp grensene for retten til privatliv på områder der ikke alle skal ha rett til å vite ting om deg. Jeg mener at inntekts- og skattedata på nett er en uting. Det samme er den registreringen av trafikk- og posisjonsdata det legges opp til i EUs datalagringsdirektiv. Når teknologien muliggjør så effektive innsyn i privatlivet vårt må myndighetene etablere noen nye grenser for hva de trenger å vite og hva de trenger å fortelle om oss. Å nekte noen å lete når opplysningene allerede er der ute kommer ikke til å virke.