Flere gode råd fra OECD til Norge

OECD kommer jevnlig med analyser og rapporter om hvordan det står til i verdensøkonomien. Hva utsiktene er for den fremtidige utviklingen i global økonomi og handel, og hvordan det står til i OECDs medlemsland, blant annet Norge, når det gjelder næringslivsvekst, sysselsetting og forbruk.

En landrapport fra OECD om utsiktene i norsk økonomi kom i juni i fjor og fikk ganske mye oppmerksomhet, blant annet fordi OECD hadde ganske kritiske kommentarer til norsk økonomisk politikk i rapporten "OECD Economic Surveys Norway", mens pressemeldingen fra daværende finansminister Vedum ga inntrykk av at Norge inntrykk av at OECD mente at det meste var helt i orden. Jeg skrev om denne tydelige kontrasten her på bloggen i fjor. 

Usikker verdensøkonomi

Nå har OECD kommet med en ny interessant rapport om utsiktene for økonomien. Den heter "OECD Economic Outlook - Tacling Uncertainty, Reviving Growth". Det er ikke en rapport om Norge spesielt, men en rapport som beskriver utsiktene i verdensøkonoomien. OECD er en medlemsorganisasjon med 38 medlemmer. I tillegg er det en del kandidatland til medlemsskap, som Argentina, Brasil og Indonesia, og det er noen store land som er med i statistikken selv om de ikke er i OECD, som Kina, India og Vietnam. Og OECD-medlemmet Norge er naturligvis også et av disse landene som får noen gode råd på veien.

De første 100 første sidene i rapporten gir en analyse av den globale økonomien og beskriver hvorran all utsikkerheten vi står i når det gjelder toll og handel, gjør det ganske vanskelig å beskrive fremtiden, men det som er sikkert er at usikkerhet i seg selv demper investeringer og aktivitet. Så gir de neste 150 sidene mer inngående analyser og noen anbefalinger til de litt over 50 enkeltlandene som blir vurdert i rapporten. 

OECDs sjefsøkonom Alvaro Periera understreker i sin innledende lederartikkel i rapporten hvordan nye handelshindreinger og toll, i kombinasjon med usikkerhet, preger prognosene. Alle land rammes negativt av dette. Samtidig er prisstigningen vanskelig å bli kvitt:

"In the past few months, we have seen a significant increase in trade barriers as well as in economic and trade policy uncertainty. This sharp rise in uncertainty has negatively impacted business and consumer confidence and is set to hold back trade and investment. In this challenging and uncertain environment, we have downgraded our growth projections. We are now forecasting that global growth will decline from 3.3% in 2024 to a modest 2.9% in 2025 and in 2026. Weakened economic prospects will be felt around the world, with almost no exception. Lower growth and less trade will hit incomes and slow job growth.

Although inflation has recently declined in most countries, service price inflation remains stubbornly sticky and goods price inflation has increased slightly in many countries due to rising food prices. Protectionism is adding to these inflationary pressures, and inflation expectations have risen substantially in several countries. And even though we are still forecasting that inflation will come down to central bank targets by 2026 in most countries, it will now take longer to reach those targets. In the countries more affected by tariffs, inflation might even rise first before coming down.

Risks have risen significantly too. There is the risk that protectionism and trade policy uncertainty will increase even further and that additional trade barriers might be introduced. According to our simulations, additional tariffs would further reduce global growth prospects and fuel inflation, dampening global growth even more."

Råd til Norge

Norge er naturligvis i likhet med alle andre land påvirket av uroen og usikkerheten i verden, men vår store olje- og gasseksport påvirker oss litt annerledes. Mens vi er sterkt påvirket av endringer i oljeprisen, er vi i litt mindre grad enn mange andre påvirket av høyere toll i USA, ganske enkelt fordi Norge ikke eksporterer så mye til USA. Til gjengjeld er Norge med vår åpne og eksportrettede økonomi svært utsatt for en nedtur i verdensøkonomien.

"The United States imposed a 10% tariff on goods imported from Norway in April, which could be raised to 15% by July. The United States accounts for around 3% of Norway's total exports, so the direct impact of the increased US tariff will be relatively modest. In this projection, Norway is assumed not to introduce a retaliatory tariff and the possible rise in July is assumed not to take place. Nonetheless, Norway will be affected by increased uncertainty in the global economy and a contraction in demand, including for oil and gas. Both oil and gas prices have declined markedly since early April, reducing export and government revenue."

Og rådene Norge får fra OECD er også denne gangen svært tydelige. Vi må slutte å subsidiere kapitalintensive og gjerne ulønnsomme enkeltprosjekter, og i stedet redusere administrative byrder, forenkle og legge bedre til rette for private investeringer i næringslivet. Vi må rett og slett satse mer på markedet, sier OECD:

"While the Norwegian economy has been bolstered by offshore activity and government spending for some time, spurring private investment and productivity is key to making growth more sustainable. Industrial subsidies have increased substantially in recent years, with too much focus on specific industries such as battery factories and offshore wind projects. The government should stop support to these, and focus instead on further reforming market regulations, notably by reducing administrative burdens and licence requirements for firm entry and alleviating penalties for business failure. This would help ensure fiscal sustainability while boosting private investment, particularly innovative ventures, via market forces."

Hvem eier hva i Norge? Et viktig skritt fremover

Jeg har skrevet flere ganger her på bloggen om det problematiske i at vi ikke har god nok oversikt over hvem som eier aksjeselskaper og eiendommer i Norge. I februar skrev jeg et blogginnlegg om en veldig god utredning fra Skatteetaten, Kartverket og Brønnøysundregistrene med tittelen "Kartlegging av myndighetenes bruk av opplysninger om eierskap av aksjer og fast eiendom", som handler om hvilke behov ulike myndigheter har for eierskapsinformasjon og hvilke problemer det skaper for samfunnssikkerhet, tilsynsvirksomhet, bekjempelse av arbeidslivskriminalitet og korrupsjon, etterlevelse av sanksjoner og innkreving av skatter, når korrekt eierinformasjon ikke er tilgjengelig.

En og annen habilitetesproblemstilling knyttet til aksjeierskap, både i politikk og embetsverk, har også fått stor oppmerksomhet. Det er saker som det ville være mye lettere å få rask og korrekt informasjon om med enkel tilgang til oppdaterte eierskapsopplysninger. Norge har dessuten forpliktet seg til å ha oversikt over "reelle eierskap" i flere nasjonale handlingsplaner til det internasjonale åpenhetssamarbeidet i Open Government Partnership (OGP). Og Stortinget har ved flere anledninger bedt regjeringen følge opp gennom vedtak, men ting har tatt tid.

Heldigvis ser det nå ut som ting er kommet i bevegelse og det er håp om et langt bedre innsyn i hvem som eier hva i Norge om ikke lenge. I januar, og i forbindelse med den nevnte rapporten fra Skattetaten, Kartverket og Brøynnøysundregistrene, lanserte daværende næringsminister Jan Christian Vestre en femppunktsplan for større åpenhet om aksjeiere. Og det virker som alle fem punktene, som handler om bedre konsernrapportering, om tilgang til aksjeierbøker, om innsyn i forvalterregistrerte aksjer, om personvernmessige grensedragninger, og om oversikt over reell/bakenforliggende kontroll i selskaper, er blitt satt på noen mer eller mindre parallelle beslutningsmessige spor. I dette problemkomplekset er det noen krevende balanseganger, både av prinsipiell, teknologisk og av mer praktisk karakter.

Men en god nyhet som kom denne uken er en veldig konkret oppfølging av Vestres punkt 2, om bedre tilgang til oppdaterte opplysninger fra aksjeeierbøker i selskaper og aksjonærregistre, noe som egentlig ikke burde være veldig vanskelig å løse verken praktisk, teknologisk eller prinsipielt. Oppfølgingen har kommet i form av et høringsnotat og et forslag til en ny forskrift om innsyn i aksjeeierbok og aksjonærregister, og i eiere av forvalterregistrerte aksjer (temaet forvalterregistrerte aksjer skal jeg ikke kommentere her, men det var altså punkt 3 i Vestres plan fra januar)

Når det gjelder innsyn i opplysninger om eierskap gjennom tilgang til aksjeeierbøker og aksjonærregistre er det faktisk ikke noe prinsipielt nytt i at det skal være åpenhet fra selskapets side om hvem som er eiere. Det står i dagens dagens aksjelov at aksjeselskaper plikter å føre oversikt over aksjonærene og at de plikter å opplyse om hvem som eier aksjer, når noen spør. Dette står i henholdsvis § 4-5 og § 4-6 i aksjeloven. Problemet er at dagens forskrift til loven er fra 1976 og gir uttrykk for en mildt sagt umoderne og ikke-digital måte å praktisere dette innsynet:

"Aksjeboken skal på selskapets kontor i kontortiden være tilgjengelig for enhver. Dersom selskapet ikke har kontor, skal aksjeprotokollen være tilgjengelig på forretningsstedet i forretningstiden. Føres aksjeboken med maskin for automatisk databehandling elles på annet liknende vis, skal aksjeboken holdes tilgjengelig i form av en utskrift som ikke må være eldre enn tre måneder. Etter anmodning skal selskapet innen en uke legge fram alfabetisk liste over endringer som har funnet sted etter at utskriften ble tatt."

Det er vel omkring ti år siden det ble slått fast at vi har et såkalt "digitalt førstevalg" i offentlig forvaltning, innenfor forvaltningslovens virkeområdet, og at papirbaserte løsninger kan være et supplement hvis det er behov. Men når det gjelder innsyn i eierskap er det fortsatt helt motsatt. Det er en  fysisk aksjeierbok som skal være tilgjengelig på kontoret i åpningstiden, og skulle den "føres med maskin", må det produseres en utskrift på papir hvis noen spør. 

Når NFD nå foreslår en ny og modernisert forskrift er det derfor ikke det prinsippielle rundt innsyn som er det nye, men å beskrive hvordan en fornuftig digital innsynsløsning kan erstatte kravet om en upraktisk og papirbasert løsning, Da må også formater, kanaler og tidsfrister tilpasses at vi lever i en digital verden. Ved å gjøre det på denne måten unngår man også at staten må investere i store nye registre med sanntidsinformasjon fra selskapene for å få innsyn, fordi dataene er i selskapene og selskapene selv har allerede denne plikten til å gi innsyn. 

En digital aksjeierbok og digital innrapportering av selskapshendelser til myndighetene er for de aller fleste selskaper en stor besparelse og en effektivisering av arbeidsprosesser sammenlignet med manuelle systemer. Å basere en innsynsløsning på noe man uansett allerede har, er en veldig praktisk og kostnadseffektiv måte å gjøre det på.

Og hva er det så Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) foreslår konkret om frister, formater og kanaler på forespørsler og svar om eierskap i selskaper? I den nye forskriftens paragraf 1 er de foreslått at innsyn i hvem som eier aksjer skal skje ved å sende en kopi av aksjeeierboken digitalt, via epost. Og hvis noen ber om innsyn på annen måte (for eksempel pr brev eller oppmøte på kontoret), kan dette avslås av praktiske grunner. Digitalt førstevalg med andre ord. Men for alle de som må håndtere eierskap i mange selskaper og/eller med mange eiere, er det nok mer praktisk å gi innsyn via et fagsystem, en digital aksjeeierbok som ligger tilgjengelig og er laget for å håndtere slikt. Så slipper man både utskrift, post og epost. § 1-2 i den foreslåtte forskriften handler om innsyn via innsynsløsninger og fagsystemer og lyder:

"§ 1-2 Innsyn via innsynsløsninger 

(1) Selskaper som har registrert aksjene i en verdipapirsentral som tilbyr søkbar innsynsløsning i aksjeeierregisteret, kan gi innsyn i aksjeeierregisteret via slik innsynsløsning. Ber noen selskapet om innsyn, kan selskapet avvise kravet ved å henvise til verdipapirsentralens innsynsløsning. Henvisningen må skje på en slik måte at den som ber om innsyn, enkelt kan finne frem til innsynsløsningen. 

(2) Dersom den som ber selskapet om innsyn ikke kan skaffe seg tilgang til innsynsløsningen nevnt i første ledd, skal selskapet likevel gi innsyn etter § 1-1. Første punktum gjelder tilsvarende ved vedvarende nedetid eller systemsvikt i innsynsløsningen. 

(3) Første og andre ledd gjelder tilsvarende dersom selskapet fører aksjeeierboken i et fagsystem eller hos annen tjenesteleverandør, og leverandøren av fagsystemet eller tjenesten tilbyr søkbar innsynsløsning i aksjeeierboken."

Hvor raskt må man svare og hvor oppdatert informasjon er man forpliktet til å gi? I følge forslaget til ny forskrift må informasjonen være slik den var på det tidspunktet forespørselen ble mottatt. Fristen for å svare er bare tre dager, men med en digital innsynsløsning vil det i realiteten gå mye raskere. Det er noe ganske annet enn oppslagene som i dag gjøres i skatteetatens aksjonærregister som gir øyeblikksbilder fra 31/12 hvert år, og ikke er tilgjengelig før langt utpå våren. Kjøper du aksjer tidlig i januar er det ikke synlig før på våren over et år senere. Slik vil det ikke være lenger.

Hva så med kostnadene ved håndtering av innsynsforespørsler? Det kan jo være komplekse konsern- og eierforhold, og mange eiere. Vel, her slår departementet fest i høringsnotatet at det er mulig å få dekket portoutgifter hvis noe skal sendes i posten, og at dersom noen kommer med mer enn 12 innsynsforespørsler i løpet av 6 måneder så kan det tas betalt for reelle ekstrautgifter, mens de 12 første uansett er gratis. Men jeg tenker dette er unntakene. Departementet mener digitaliseringen har kommet for å bli og det et mest sentrale her er at innsyn via innsynsløsninger som nevnt i § 1-2 skal være gratis uansett antall oppslag. Og det er jo naturlig i og med at i en digital løsning vil de som trenger opplysningene finne svare selv.

Når skal dette innføres i lovverket slik at selskapene vet når de må ha en modernisert innsynsløsning på plass? Departementets ambisjon er at forskriften skal besluttes over sommeren, etter en høring som pågår nå, og tre i kraft allerede fra 1.1.2025. Da har de kanskje ikke løst alle utfordringer knyttet til innsyn i hvem som eier hva i Norge, men med denne forskriften kommer noe av det aller viktigste på plass. Og selv om fristen er kort, så mener departementet at løsningene for å håndtere dette allerede finnes, og til og med er tidsbesparende.

Disclaimer: Og her må jeg, som i tidligere poster om samme tema, opplyse om at jeg er styremedlem i og aksjonær i dCompany, et selskap som tilbyr automatisert selskapshendelsesrapportering og digitale aksjeierbøker til aksjeselskaper. dCompany har mange kunder som må ha oversikt over eierskap i mange selskaper og med mange aksjonærer, blant annet innenfor såkorn- og venturekapital, private equity, family offices, eiendomsprosjekter og andre eiermiljøer. dCompany er et av selskapene som har slike løsninger det vil være flere som har behov for når de nye kravene om hvordan åpenhet om eierskap skal praktiseres trer i kraft.

De brysomme gründerne

Etter at regjeringen la frem et forslag til såkalt "Exit-skatt" har vi fått et tilløp til et gründeropprør i Norge, en protest mot rammebetingelser som gjør at rammevilkårene for gründere som vil bo i Norge og bygge opp nye bedrifter er langt mindre gunstige enn i landene rundt oss.

Så kjenner vi jo motargumentene fra enkelte politikere og fra aviskommentarer som går ut fra at dette er folk som vil lure seg unna dugnaden som gjør velferdsstaten vår mulig, eller at det er det vellykkede norske systemet som har gjort at de lykkes, og at de derfor burde være takknemlige og ikke sure.

Mathilde Fasting og Lars Peder Nordbakken i Civita har skrevet en god artikkel, "Hvorfor exit-skatten er som gift for innovative gründere" som på en nøktern og saklig måte forklarer hva som er problemet med de norske rammebetingelsene. 

Rammebetingelsene var ikke spesielt konkurransedyktige fra før, med en særnorsk formuesskatt som rammer gründere i raskt voksende selskaper spesielt hardt, og en opsjonsbeskatning som er blitt bedre, men begrenser muligheten for en oppside for ansatte. Det bidrar til at norske ventureinvesteringer ikke er spesielt høye. Og på toppen av det er det foreslått en ny variant av exit-skatt som øker risikoen ved å driver fra Norge, eller flytte til Norge for de som måtte vurdere dette.

Artikkelen er leseverdig også fordi den gir en god forklaring på hvorfor disruptive og rasktvoksende gründerbedrifter betyr så mye for økonomien i et land, og som man burde har rammebetingelser for å trekke til seg, og i hvert fall ikke prøve å beskatte allerede før det finnes noe overskudd. Artikkelen avslutter med å slå fast at:

"Regjeringen kan umulig ha skjønt alvoret, siden den snakker med to tunger. På den ene side har den snakket varmt om betydningen av gründere og nedsatt et eget utvalg for å se på rammebetingelsene for gründere i Norge. På den annen side gjennomfører den samme regjeringen stadig skattetiltak som forverrer rammebetingelsene. Denne politikken henger ikke sammen og fortjener å bli erstattet ved første anledning. Exit-skatten kan vise seg å være en liten tue med kraft til å velte et stort lass."

Hvem eier hva i Norge?

Hvem eier hva i Norge? Spørsmålet kan i utgangspunktet virke ganske dumt i et land der myndighetene har både god oversikt og gode registre, og vi er vant til å måtte melde fra om hva vi eier både når vi leverer skattemelding, og rapporterer hva vi eier, og når vi tinglyser et eierskifte av bolig.

Men så er ikke virkeligheten helt slik likevel. Verken myndighetene eller offentligheten har den oversikten vi liker å tro fordi ikke alt eierskap i Norge er like lett å holde oversikt over. De aktuelle aksjehandelssakene i politikken, der det reises spørsmål om forvaltningslovens habilitetsbestemmelser er blitt brutt, understreker hvor viktig det er med korrekt og oppdatert informasjon hvem som eier hva.

Lars Peder Brekk beskrev dette godt i et innlegg i VG for noen dager siden der han forklarer hvordan det både er ønskelig og mulig å gi digital tilgang til sanntidsinformasjon om både aksjeeierskap og transaksjoner, og gjøre det tilgjengelig for alle de man ønsker at det skal være tilgjengelig for. Jeg kommer tilbake til Lars Peder Brekks konkrete tiltak. Men først litt om hvor vi er i dag.

I dag finnes det ikke tilgang til slik sanntidsinformasjon, hvis ikke selskapet selv velger å gi en slik tilgang til sin private digitale aksjeeierbok. Offentlige registre er faktisk langt fra å være oppdatert. Kjøper man aksjer i et selskap tidlig i januar vil disse endringene først dukke opp i Skatteetatens aksjonærregister i april året etter, det vil si over et år senere. Man kan prøve ut dette selv ved å gjøre et søk i aksjonærregisteret eller hos Proff. Nå er det riktignok slik at Aksjeloven i kapittel 4 pålegger alle aksjeselskaper å ha en aksjeeierbok og sier at den "skal være tilgjengelig for enhver". Loven sier at den skal "føres på en betryggende måte" og "kan føres digitalt", men ingenting om at den må være tilgjengelig digitalt, eller være digital i det hele tatt. Det kan være en bok. Eller kanskje en post-it lapp?

Det er flere andre utfordringer med å ikke ha oppdaterte oversikter over hvem som eier hva i Norge enn inhabilitet. Dagens Næringliv har de siste to årene i artikkelserien Hvem eier Norge? hatt en omfattende gjennomgang av ulike skadelige konsekvenser av at vi har mangelfull oversikt over både eierskapet til eiendommer (det er i dag ikke plikt til å tinglyse eiendomskjøp i Norge), mangel på oppdaterte oversikter over hvem som er aksjonærer i selskaper og manglende oversikt over reelle bakenforliggende eierskap (beneficial ownership) på grunn av vedtektsbestemmelser om kontroll som ikke er tilgjengelige eller indirekte eierskap som ikke blir synliggjort. 

Konsekvensene er at vi risikerer å ikke fange opp økonomisk kriminalitet, som for eksempel brudd på konkurskarantener, offentlige innkjøpere som i hemmelighet har eierinteresser i selskaper de kjøper varer og tjenester fra eller utenlandske myndighetspersoner og oligarker som er underlagt internasjonale sanksjoner, men som likevel har eierinteresser i Norge fordi vi mangler informasjonen som trengs for å avdekke sanksjonsbrudd.

Hva er det så vi må gjøre for å løse dette problemet? Både Skattedirektøren og Brønnøysunddirektøren har presentert svært gode  ønskelister, men det krever politiske beslutninger hos deres sjefer i regjeringen for å få ønskene oppfylt.

For å begynne med Skattedirektøren. Hun er tydelig på at vi ikke må falle for fristelsen til å lage et eget nytt register for hvert problem som dukker opp. For eksempel fristelsen til å lage et eget aksjonærregister for regjeringsmedlemmer, et for stortingsrepresentanter, et for offentlige innkjøpere, et for tilsynsansatte og kontrollører, et for departementsansatte osv. Det blir bare rot. Vi trenger at det gjøres en felles jobb der ulike myndighetsbehov og andre samfunnsbehov blir sett i sammenheng og der det lages en felles løsning, men der det kanskje må være ulike tilgangsnivåer både av hensyn til personvern og sikkerhet. Skattedirektør Nina Schanke Funnemark sier det slik til Dagens Næringsliv:

"– Å ha oversikt over eierskap i Norge er en jobb som vi må gjøre samlet. På tvers av flere etater, på tvers av flere ansvarsområder. Per i dag er det flere etater som har ansvar for ulike registre. Det vi trenger å gjøre er å få en bedre samlet oversikt over reelt eierskap i Norge. Skattedirektøren viser til spredte opplysninger hos Kartverket, Brønnøysundregistrene, Skatteetaten selv og kommunene. – Det er mye informasjon som jeg tror vi kan bli bedre på å se i en helhet. – Bedre tilgjengelighet av informasjon vil gjøre at vi kan gjøre jobben vår bedre.

Et slik samlet grep der man både kartlegger de ulike myndighetenes behov for eierskapsinformasjon, mediene og allmenhetens tilgang til slik informasjon og det juridiske, organisatoriske og teknologiske rammeverket rundt en ny løsning først, og så lager en slik sammenhengende løsning, er en fornuftig plan. Kanskje trengs det ikke en så stor it-investering som det høres ut som heller, jeg kommer tilbake til det.

Lars Peder Brekk, direktør hos Brønnøysundregistrene, presenterte en liste på fem punkter i et innlegg i VG for noen dager siden:

"Her er våre forslag til hva som vil gi en bedre oversikt over eierskap:

– Gjøre eierskapsinformasjon digitalt tilgjengelig for alle i sanntid.
– Etablere en infrastruktur som kan kobles opp mot markedets digitale aksjeeierbøker for å unngå dobbeltrapportering.
– Etablere et offentlig PEP-register.
- Styrke samarbeidet med utenlandske registre for å spore internasjonale eiere.
- Nasjonale reguleringer som setter klare regler for håndtering av interessekonflikter.

Med slike tiltak vil det være mulig å se enhver aksjetransaksjon i sanntid. Dette gir politikere og andre beslutningstakere mulighet til å undersøke om det foreligger mulige interessekonflikter. Det vil også kunne virke forebyggende. Åpenhet og habilitet er grunnlaget for et velfungerende aksjemarked."

Dette er gode forslag alle sammen, og de henger sammen innbyrdes. Helt sentralt i å få dette til er Brekks punkt 2 om å ha en offentlig digital infrastruktur som kan kobles opp mot markedets digitale aksjeeierbøker. Det finnes nemlig slike løsninger tilgjengelig i markedet i dag som kan mate sanntidsdata inn de offentlige registrene. Jeg sitter selv i styret i og eier aksjer i et slikt selskap, dCompany, et spennende lite norsk selskap som både tilbyr digitale aksjeeierbok og automatisert innrapportering av ulike selskapshendelser som ellers tar tid og kan koste dyre advokattimer. Her er mer om dCompany. Men så vil det naturligvis også være slik at myndighetene vil motta innrapportering via alle leverandører av slike fagsystemer som oppfyller kravene som må stilles til sikkerhet og ikke-manipulerbarhet, men altså ikke aksjebok på post-it lapper. 

Så er naturligvis et siste spørsmål hvor dyrt det blir og hvor lang tid det vil ta å etablere en statlig registerinfrastruktur for alt dette? Det vet ikke jeg svaret på, men noe av det vi ønsker å oppnå av innsyn og åpenhet, i sanntid, er strengt tatt ikke avhengig av at det finnes nye offentlige registre. Dataene kommer jo uansett fra et sted, fra selskapene, og de har allerede i dag i følge aksjeloven en plikt til å holde seg med oppdaterte og tilgjengelige aksjeeierbøker. Ved å i stedet stille lovkrav om at alle aksjeselskaper må ha digitale, oppdaterte, tilgjengelige og ikke-manipulerbare aksjeeierbøker, vil vi kunne ta et viktig skritt på veien mot den åpenheten om eierskap vi trenger. Og legge grunnlaget for at dataene finnes i et format som myndighetene kan ta imot og bruke.

(Disclaimer: For ordens skyld, og slik det også står i teksten; Jeg er styremedlem i dCompany, en tilbyder av en digital og sannstidsoppdatert aksjeeierbok i det private markedet, som kan levere data inn i offentlige eierskapsregistre om det legges til rette for det).

Enorme ekstra skatteinntekter i 2022

Aldri har vi betalt så mye penger i skatt som i 2022. Og ser man på de totale skatteinntektene til staten har de aldri vært i nærheten av å være så høye som nå, som grafen til høyre viser. Det er i Statistisk sentralbyrås oversikt over innbetalt skatt i 2022 at vi finner denne oversikten.

Tallene viser at staten fikk inn 1 736 milliarder kroner i skatteinntekter i 2022, enn økning på hele 80 prosent fra 2021. Og det meste av denne økningen er skatt på olje og gassinntekter på i alt 714 milliarder kroner, der særlig veldig høye gasspriser slo ut. I alt 41 prosent av statens skatteinntekter kom fra olje og gass, mot bare 9 prosent året før. Aldri har denne andelen vært så høy som nå. SSB skriver:

"Skatterekneskapen syner at det blei det innbetalt 1 736 milliardar kroner i skatt i Norge i 2022. Dette inneber ein vekst på 80 prosent frå året før og svarar til ei auke på 769 milliardar kroner. Det er i hovudsak skatt på utvinning av petroleum som utgjer den høge veksten. Desse innbetalingane kom på 714 milliardar kroner. I 2021 var tilsvarande innbetalingar på 86 milliardar kroner. Den store veksten kan i hovudsak forklarast av høge gass- og oljeprisar.

Men det er ikke bare skatteinntektene fra olje og gass som er blitt høyere i 2022. Inntektene fra personskatter økte også markant fra 2021 til 2022. SSB skriver:

"Inntektene frå personlege skatteytarar auka også markant frå 2021 til 2022. Skatt på inntekt og formue til kommunane, fylkeskommunane og staten, inkludert medlemsavgift til folketrygda, kom på 683 milliardar kroner i 2022. Dette er 86 milliardar høgre enn året før. Det svarar til ein vekst på 14 prosent."

Skattesystem og skattenivå

I dag la regjeringen frem en gigantisk skatteøkning for næringslivet. En ekstra selskapsskatt på overskuddet i selskaper som høster av felles naturressurser og beslaglegger areal er foreslått og sendt på høring. Den vil tre i kraft raskt og gjelde for blant annet havbrukbedrifter og vind- og vannkraftselskaper. Og minner om den særskatten på over 50 prosent av overskuddet oljeselskapene i dag betaler på toppen av selskapsskatten.

Reaksjonen i markedet ble knallhard i dag, spesielt for havbruksselskapene og aksjonærene deres. Store og små. En tredel av verdien til Salmar forsvant, over 20 milliarder kroner. En fjerdedel av Grieg Seafood ble borte og en femtedel av Mowi. Temmelig dramatisk, og dette oppleves ekstra dramatisk i en tid der vi etter all sannsynlighet går inn i en lengt mer krevende tid for næringslivet med lavere etterspørsel, høyere priser og høyere arbeidsledighet.

Er det veldig galt å innføre en grunnrenteskatt? Selv har jeg lenge vært tilhenger av en grunnrenteskatt på vindkraft og havbruk. Det var jeg også i forrige stortingsperiode da regjeringspartiene valgte å ikke innføre det. Men det er viktig å skille i debatten mellom skattesystem og skattenivå. Etter min mening tar regjeringen alt for hardt i i en tid der næringslivet trenger skattelettelser og ikke skatteøkninger. En grunnrenteskatt kunne derfor kommet i en pakke sammen med lettelser i selskapsskatten og avvikling av den særnorske formuesskatten. Den bør ikke være en historisk høy skatteøkning for næringslivet.

Argumentene for et system med grunnrenteskatt som alternativ til andre skatter er at den for det første er en skatt på en ekstra inntekt som ikke er skapt av selskapets egen innovasjon og egne investeringer, men gjennom en tilgang til naturressurser og areal (olje, gass, regnvann, vind, havarealer). For det andre er dette en skatt på bedriftens overskudd, slik at man ikke betaler noe når det er dårlige tider, eller det rett og slett ikke eksisterer noen ekstraordinær lønnsomhet. Og for det tredje er dette kapital- og naturressursintensive næringer som ikke er spesielt flyttbare til andre land. Men det at ting ikke kan flyttes behøver ikke bety at det vedlikeholdes, investeres, eller at det drives i det hele tatt. Derfor må skattenivået tilpasses næringens langsiktige utviklingsmuligheter og -behov. Tar politikere for hardt i kan de ta livet av det som sørger for inntektene.

Det mest sensasjonelle i dagens forslag om tidens skatteøkning er ikke at det kommer en grunnrenteskatt men at det kommer fra en finansminister fra Senterpartiet. En ting er at den rammer typiske distriktsnæringer hardt og er helt i strid med det Senterpartiet har vedtatt i sitt partiprogram. Men enda mer spektakulært er det at omleggingen av kraftbeskatningen etter alt å dømme vil omfordele store deler av inntektene fra kraftbransjen fra kommunene til staten. De må være svært overrasket alle ordførerne i Senterpartiet som trodde Senterpartiet var selve garantisten for at små kraftkommuner har store kraftinntekter. 

Nå må vi nok vente på statsbudsjettet som kommer om noen dager for å få et mer utfyllende svar på hvordan dette blir. Men vi vet nok til å slå fast at det blir bråk. Mye bråk.

Norsk prisnivå

Når vi reiser til utlandet får vi gjerne følelsen av at vi har noen av de høyeste prisene i verden. Men det er ikke at alle varer er billigere i land vi besøker. At Norge har et høyt lønns- og kostnadsnivå er det ingen tvil om. Vi har også et høyt BNP pr innbygger  i Norge, det vil si en ganske velstående befolkning. Men hvor mye høyere enn i EU-landene rundt oss? Og hvordan er norske priser sammenlignet med EU-priser for ulike varer og tjenester?

Dette er det gode svar på i Statistisk sentralbyrås oversikt over "Sammenlikning av prisnivå i Europa". Her kan vi lese at Norges prisnivåjusterte BNP er 40 prosent over EU-gjennomsnittet, mens Danmark er 35 prosent over, Sverige 23 prosent over og Finland 13 prosent over. Og som vanlig er Luxemburg og Irland høyt over Norden, men det har nok mest med en litt spesiell næringsstruktur der det ikke er helt sammenfall mellom hvem som er innbyggere der og hvor inntektene kommer. Mer interessant er det at Nederland er på 132 prosent av EUs BNP og Tyskland på 123 prosent.

Hva så med prisnivået i Norge, er det ganske enkelt en effekt av høyere lønninger og kostnader? Her har SSB to tall for privnivået på vårt private konsum: en ren og ikke-prisjustert konsumprisindeks og en prisindeks justert for priser. På den rene prisindeksen ligger Norge 47 prosent over EU-gjennomsnittete, mens Danmark er 42 prosent over, Sverige 32 prosent og Finland 29 prosent. Nederland er 19 prosent over EU-snittet og Tyskland 8 prosent over. På den prisjusterte  indeksen er Norge 26 prosent over EU, mens Danmark er 22 prosent over, Sverige 12 prosent over og Finland 13 prosent over. Her er Nederland 17 prosent over EU-snittet, mens Tyskland er 24 prosent over.

Det er med andre ord ikke veldig dramatiske ting å lese ut av disse tabellene, annet enn at varer og tjenester koster mer i et rikt land enn i et mindre rikt land. Det blir mer interessant når vi ser på prisforskjeller mellom ulike typer varer og tjenester. Her kan vi se at mens norske matvarer og alkoholfrie drikkevarer koster 46 prosent mer enn EU-snittet, er de bare 15 prosent dyrere i Sverige (en god forklaring på grensehandel) Alkoholholdige drikkevarer koster 122 prosent mer enn EU-snittet i Norge, 32 prosent mer i Sverige, 69 prosent mer i Finland, men bare 74 prosent av EU-prisnivået i Polen. Ikke så rart at folk krysser europeiske grenser for å handle.

Nå skal det imidlertid sies at de aller største utslagene for varer som mat, drikke, alkohol og tobakk ikke bare har med kostnadsnivå å gjøre. Landene med mye høyere matpriser (Norge og Sveits) har det først og fremst fordi grensene er stengt for import. Og dramatisk høyere alkohol- og tobakkpriser har med høye avgifter å gjøre. Det er politikk som gjør at prisene er høye.

En mer reell sammenligning av hvordan lønns- og kostnadsnivå påvirker priser får vi når vi ser på kostnader på områder som transporttjenester, energi, klær og kultur og underholdningstilbud. Her ligger Norge høyt på kostnadsnivå på transport, 36 prosent over EU-gjennomsnittet og høyest av alle, og på kultur og fritid, der vi er hele 44prosent over EU-snittet. Alle de nordiske landene ligger høyt på disse kostnadene, og langt høyere enn for eksempel Nederland og Tyskland.

Men det finnes også en del varer og tjenester der Norge har ganske lave priser i forhold til det generelt høyere kostnadsnivået. I kategorien "bolig, lys av brensel" der energikostnader inngår ligger Norge bare 11 prosent over EU-snittet, mens Danmark er 66 prosent over og Finland er 37 prosent over. Her ligger Irland 84 prosent over EU og Storbritannia 68 prosent over EU. Nå er dette 2020-tall og strømprisene har vært mye høyere i 2021, men de har økt i hele Europa slik at Norge faktisk er et land med relativt lave energikostnader.

Det er også interessant å sammenligne priser for klær og sko, varer som i all hovedsak er importert til Norge, og stort sett også til Europa ellers. Her er prisforskjellene mellom topp og bunn i Europa derfor lavere enn på energi, mat og alkohol . Prisene i Norge for klær og sko er14 prosent høyere enn EU-snittet, men litt lavere enn i alle våre nordiske naboland. Så forklaringen på hvorfor det også er store klesbutikker og sportsbutikker i kjøpesentrene rett over svenskegrensen kan ikke være at det er så mye penger å spare. Men det kan likevel være praktisk for familier å handle mer enn bare mat, øl og godteri når de først er på tur.

Stadig mindre inntekter fra bilavgifter

Staten henter inn stadig mindre penger fra avgifter på biler og drivstoff. Ikke først og fremst fordi avgiftssatsene har blitt lavere, men fordi det var mindre kjøring i koronaåret 2020 og aller mest fordi stadig flere bileiere eier elbiler. Og elbiler er som kjent fritatt for en del avgifter som eiere av diesel- og bensinbiler må betale.

Bare mellom 2019 og 2020 har avgiftsinntektene sunket med 11 prosent. Statistisk Sentralbyrå skriver om denne utviklingen i artikkelen "Staten tar inn stadig mindre i bil- og drivstoffavgifter". Der skriver de at:

"Avgifter på drivstoff og motorvogner er dels avhengige av bruk, og dels knyttet til det å eie eller kjøpe en bil. De innbetalte avgiftene på drivstoff og motorvogner gikk ned med 4,6 milliarder kroner fra 2019 til 2020, målt i løpende priser. Av dette var 3,6 milliarder kroner nedgang i avgifter på å kjøpe og eie bil, mens 1 milliard kroner var avgifter på drivstoff. 

Det er særlig innbetaling av engangsavgift på kjøp av bil som har falt i 2020, noe som skyldes at stadig flere kjøper elbiler som er fritatt for engangsavgift. SSB skriver:

"Innbetalingene fra avgiftene knyttet til det å eie eller kjøpe en bil ble redusert med 15 prosent i 2020, og det er engangsavgiften som drar utviklingen. Innbetalt engangsavgift sank med 29 prosent, tilsvarende 3,8 milliarder kroner. Utviklingen kan ses i sammenheng med at over halvparten av nye personbiler er elbiler, og disse er fritatt for engangsavgift."

Siden 2015 har det, som grafen over også illustrer godt, vært en sterk nedgang i statens inntekter fra bil. Og det er særlig engangsavgiften som gir mindre penger, men også inntektene fra drivstoffavgifter går ned når forbruket av drivstoff når ned. SSB skriver:

"Siden 2015 har de innbetalte avgiftene på drivstoff og motorvogner blitt redusert med 10,5 milliarder kroner. Engangsavgiften står for 8,7 milliarder av reduksjonen, mens de bruksavhengige avgiftene står for 1 milliard. I perioden 2015-2020 har antallet elektriske personbiler økt fra 69 000 til 340 000. I den samme perioden ble salget av bensin og autodiesel betydelig redusert. Salget av bilbensin ble redusert med nesten 18 prosent, mens salget av autodiesel ble redusert med i underkant av 7 prosent."

Mer gründervennlig opsjonsskatt

Årets reviderte statsbudsjett kommer ikke før i neste uke, men noen nyheter får vi jo i forkant. En slik gladnyhet kunne vi lese om i Dagens Næringsliv i dag. Det handler om at regjeringen vil foreslå å lage en opsjonsbeskatning som er gunstigere for små og relativt unge bedrifter. 

Dette er små bedrifter som ikke nødvendigvis har så stor lønnsevne i starten av sitt liv, men ønsker å belønne ansatte ved å gi dem en del av en fremtidig verdistigning, ved å tildele opsjoner som gir rett til å kjøpe aksjer til en forhåndsavtalt kurs.

Nå er det ikke nytt at regjeringen endrer beskatningen av opsjoner i mer gründervennlig retning, men finansdepartementets tall viser at ordningen i liten grad er blitt brukt, sannsynlig vis fordi den ikke har vært attraktiv nok. Det vil regjeringen gjøre noe med nå. DN beskriver de viktigste endringene slik:

• Verken tildelingen av opsjonen eller gevinst ved innløsning av opsjonen utløser skatteplikt.

• Det er ikke lønnsbeskatning i den nye modellen. Gevinst ved salg av aksjene og innløsning av opsjonene skattlegges fullt ut som aksjeinntekt og først ved realisasjon av aksjene.

• I tillegg utvides grensene for selskapets størrelse og alder, sånn at flere bedrifter inkluderes i ordningen, slik at den tilsvarer den gjeldende svenske ordningen:

• Grense for antall ansatte øker fra 25 til 50

• Grense for omsetning og balansesum økes fra 25 til 80 mill. kroner

• Grense for selskapets alder i tildelingsåret økes fra 6 til 10 år.

• Hvis selskapet inngår i et konsern, gjelder vilkårene for konsernet samlet

• Forslaget vil ikke omfatte underkursopsjoner og opsjoner som kan omsettes

Hva handler så disse endringene om? For det første handler endringene om å ikke gjøre nåløyet så lite at ingen kommer inn. Det er jo meningen at et fornuftig opsjonsskattesystem skal stimulere entreprenørskap, bedriftsetableringer og jobbskaping, ikke være en ordning for noen få spesielle tilfeller. Derfor er grensene for hvem som kommer innenfor, antall ansatte, omsetning, balanse og selskapenes alder, utvidet.

Den andre endringen handler om gevinsten skal beskattes som kapitalinntekt og ikke som lønnsinntekt, slik det også er med andre aksjegevinster. Her skal det bli interessant å se hvordan små oppstartsbedrifter innretter opsjonsordningene sine for å tiltrekke seg de kloke hodene de trenger. Det som ikke blir mulig er å utstede opsjoner med en avtalt innløsningskurs som er lavere enn markedskurs på utstedelsestidspunktet. Slike "gratis" gevinster faller utenfor ordningen.

Men det tredje og aller viktigste, også i følge artikkelen i DN, blir at tidspunktet for skattelegging skyves på. Det store problemet i tidligere ordninger er at man har betalt en skatt på en gevinst lenge før aksjene er solgt og man har penger til å betale skatten med. Litt som å betale skatt på urealiserte lottogevinster før trekningen har funnet sted. Det har gjort ansattopsjoner til en nokså usikker ordning. Nå blir det annerledes. Skatten skal betales på overskuddet når det faktisk er der. Jo mer gevinst, jo høyere skatt. Det er et godt og fornuftig prinsipp og kan oppmuntre flere til å starte nye bedrifter.

Rekordtrafikk i id-porten

Aldri før har så mange logget seg på offentlige nettsider som i ukene rett før påske. Dels skyldes dette skattemeldingen som uansett blir tilgjengelig digitalt på denne tiden av året. Men i år skyldes det også at koronasituasjonen, som gir langt mer trafikk enn vanlig til helsenorge.no, AltInn og NAV

I Norge bruker stat og kommune en felles påloggingsløsning til sine nettsider som heter ID-porten og driftes av Digitaliseringsdirektoratet. Det har blitt stadig flere offentlige digitale tjenester, og de blir stadig mer brukt, noe som gjør at trafikken i ID-porten uansett har vært i sterk vekst. Men koronatidens behov for å sjekke testresultater hos helsenorge.no eller søke om økonomiske godtgjørelser via NAV eller AltInn, har gitt en kraftig vekst på toppen av dette.

I uken som begynte mandag 15 mars, og var den uken beskjed ble sendt ut puljevis om at skattemeldingen er kommet, var det i alt 9,9 millioner pålogginger. KMD skriver i en nettsak at:

"Totalt antall pålogginger i ID-porten forrige uke var 9,9 millioner, mens travleste uke i mars i fjor kom opp i 8,5 millioner. Forrige uke utgjorde skattemeldingen 37 prosent av alle pålogginger. Innbyggerne får skattemeldingen på ulike dager mellom 16. mars og 7. april, og den enkelte får beskjed når de kan sjekke sin egen skattemelding. Dette skjer puljevis med opptil 450.000 varsler daglig."

Og som sagt er det ikke bare skatt som lokker folk til offentlige nettsteder for tiden. Helseinformasjon, og ikke minst covid-19 testresultater har bidratt med stor trafikk i ID-porten:

"En annen stor tjeneste er helsenorge.no som sto for 16 prosent av trafikken sist uke. - Her ligger mange gode tjenester som for eksempel resepter, informasjon om fastlege, mulige behandlingssteder, journaldokumentene dine og mange som har testet seg for korona logger seg på for å sjekke prøvesvar. Det er her du får oppdatert informasjon om hvilke regler som gjelder for deg når det gjelder koronarestriksjoner – med direkte lenke til din kommune, sier Helleland. 

ID-porten er en nasjonal fellesløsning som forvaltes av Digitaliseringsdirektoratet. Pålogginger til NAV, Altinn og digital postkasse utgjør også en stor andel av trafikken i ID-porten om dagen. I Altinn er det utviklet en rekke koronatjenester fra flere etater det siste året."

Dette siste er et viktig poeng. Uten den felles tjenesteinfrastrukturen vi har i ID-porten og AltInn ville det ikke vært mulig å få på plass nye koronarelaterte tjenester og kompensasjonsordninger så raskt og effektivt. Aldri har nytten av å ha slike løsninger vært så stor som akkurat nå. Det kan trafikken bekrefte.

Digitale tjenester i praksis (2): Nytt folkeregister

Norge har fått et nytt folkeregister. Skatteetaten startet jobben i 2016 og på tirsdag markerte Jan Tore Sanner den offisielle åpningen av et nytt og moderne register som har mange fordeler sammenlignet med det gamle. 

Registrering av opplysninger vil bli raskere og mer automatisert, det blir lettere å dele med andre statlige og kommunale virksomheter slik at de kan levere bedre offentlige tjenester og det blir mulig for oss innbyggere å se hva som er registrert om oss. På digi.no kan vi lese at:

"Tirsdag åpnet finansminister Jan Tore Sanner (H) Skatteetatens nye Folkeregister. Systemet har kostet rundt 600 millioner kroner å utvikle, og baserer seg på mikrotjenester og konteinere. – Folkeregisteret er nøkkelen til deltakelse i det norske samfunn, og det nye registeret skal gjøre det lettere å dele opplysninger med det offentlige. I lang tid har vi hatt en stor visjon med digitaliseringen om å bare registrere opplysninger en gang, og med det nye folkeregistret blir dette virkelighet."

Når jeg nevner Folkeregisteret som et eksempel på digitale tjenester i praksis er det ikke fordi de fleste av oss har et nært forhold til Folkeregisteret i det daglige, men fordi dataene som ligger der er en forutsetning for at svært mange andre tjenester i stat og kommune kan digitaliseres. Noe av poenget med oppdateringen er at det blir lettere for andre offentlige etater å selv hente ut oppdatert og korrekt informasjon raskt. Det skal også bli slik at vi snart kan logge inn på skatteetatens nettsider og sjekke hvilken informasjon om oss som ligger i Folkeregisteret. Det er ikke mulig i dag.

Skatteetatens nettsider skriver litt mer om hvilken informasjon som ligger i Folkeregisteret og hvor mange endringer som gjøres hvert år:

"10,6 millioner mennesker er registrert i Folkeregisteret. Tallet inkluderer både levende og døde, og mennesker med midlertidig tilknytning til Norge. Opplysningene om deg gir deg tilgang til alle offentlige ytelser og tjenester du har krav på. Opplysningene deles med og brukes av over 2.000 virksomheter. 

Årlig er det cirka to millioner meldinger om opplysninger som skal endres i registeret. Dette inkluderer cirka: 500.000 flyttemeldinger, 54.000 fødsler, 50.000 navneregistreringer på nyfødte og 49.000 andre navneendringer, 22.500 vigsler, 10.000 skilsmisser og 40.000 dødsfall

Flere tjenester er forenklet og har gått fra manuell til automatisk behandling. Det gjelder blant annet: Tildeling av fødselsnummer, tildeling av d-nummer, førstegangs navnevalg, navneendring, flyttemelding, søknad om prøvingsattest for å inngå ekteskap og melding om dødsfall."

Grensehandelen ned 99 prosent

Ingen kan være det minste overrasket over at grensehandelen har gått rett i gulvet under koronakrisen. I andre kvartal 2020, der det på grunn av karantenebestemmelser ikke har vært mulig å dra på korte turer over grensen. Men hvor stort hva fallet vært, og hvor mye er verdien av den handelen som er blitt borte? 

Statistisk Sentralbyrå gjør hvert kvartal beregninger av verdien av grensehandelen, blant annet fordi det er interessant å måle hvordan for eksempel endringer i ulike avgifter eller endringer i kronekursen påvirker hvor mye som handles på den andre siden av grensen. Aldri har fallet vært så stort som nå. SSB skriver:

Nye tall fra statistikken grensehandel viser at nordmenn brukte 28 millioner kroner på grensehandel i 2. kvartal 2020. Dette står i sterk kontrast til grensehandelen i 2. kvartal 2019, som ble målt til 4,1 milliarder kroner. Det gir en nedgang på hele 99 prosent. Grensehandelen i 2. kvartal 2020 var preget av restriksjonene som trådte i kraft i mars, særlig mot Sverige. Flere land og regioner i Norden ble unntatt restriksjonene fra 15. juni, men de populære grensehandelsdestinasjonene i Sverige forble røde på smittekartet gjennom hele 2. kvartal,"

Lavere skatt - høyere skatteinntekter

Normalt tenker vi at det er en sammenheng mellom skattenivå og skatteinntekter, der høyere skattesatser gir økte skatteinntekter, mens lavere skattesatser gir mindre penger inn til stats- og kommunekassene. Men slik har det ikke vært de siste årene. Det er tvert imot slik at skatteinntektene har økt gjennom flere år der skattesatsene har gått ned.

Hva er årsakene til dette? En mulig forklaring er naturligvis svingninger i konjunkturene eller i oljepriser som mer enn opphever effektene av skatteendringene. Og i en åpen og relativt oljeavhengig økonomi som den norske vil disse faktorene naturligvis ha stor betydning for hvordan inntektene utvikler seg.

Men det kan også være andre forklaringer som slår inn. Man kan for eksempel oppleve at skatteøkninger er så store at de er ødeleggende for investeringer aktivitet, at bedrifter flytter til land med lavere skatt, og at skatteinntektene etter en tid faller. Eller at en avgift på forbruk blir så høy at forbruket går kraftig ned, og at inntektene blir mindre Det hender jo også at en slik effekt er ønsket, for eksempel at veldig høye avgifter på miljøskadelige utslipp eller på tobakksbruk, har til hensikt å redusere forbruket, ikke å øke inntektene.

Og motsatt kan man også oppleve at lavere skatt på aktivitet man ønsker mer av, for eksempel investeringer og arbeid, slår ut i nettopp i høyere investeringer og flere i arbeid, slik at inntektene øker selv om skatten går ned. I Statistisk Sentralbyrås (SSB) siste skattestatistikk kan vi se at vi i Norge har nettopp denne situasjonen der skatteinntektene til stat og kommune øker selv om skattenivået for innbyggere og næringsliv er redusert med over 20 milliarder kroner. Statistikk for skatteinngangen i 2019 viser at det totalt kom inn 944 milliarder i skatteinntekter i 2019, en økning på 7,6 prosent fra 2018.

Bryter vi disse samlede skatteinntektene ned sine enkelte deler, ser vi at de 944 milliardene kan deles i fire hovedgrupper av inntekter. Innbetalingene til folketrygden er den største delen og består av 331 milliarder kroner i inntekter, en økning på 4,7 prosent fra 2018. Skattene til staten var på 274 milliarder kroner, en økning på 7,4 prosent.

Tredje komponent, som det alltid er knyttet stor spenning til og som skaper problemer hvis den krymper, er skattene til kommunesektoren. Disse har hatt en svært positiv utvikling de siste årenene. I 2019 var de på 205 milliarder kroner, opp 4,9 prosent fra året før. Det betyr at kommunene i Norge i gjennomsnitt har hatt langt mer penger de kunne bruke enn det man trodde da statsbudsjettet ble vedtatt året før. Og forhåpentligvis er noen av disse ekstra pengene satt på bok, for i dårligere tider kan det gå motsatt vei med inntektene.

Siste bit av skatteinntektene er den minste, men også den som svinger mest fra år til år. Her er det en direkte sammenheng mellom oljepris og skatt. I 2019 utgjorde skatten på petroleum 134 milliarder kroner, en økning på hele 21 prosent fra 2018.

Tolldagen 2019

Jeg er mye ut på ulike møter og konferanser for tiden og forteller om gjennomføring av vedtatt digitaliseringspolitikk og pågående arbeid med nye meldinger og strategier. Interessen for disse temaene er stor for tiden både i offentlig og privat sektor, og etterspørselen etter innledninger er på et hyggelig høyt nivå.

Det gjelder også ulike statlige etater som er i gang med viktige digitaliseringsprosjekter  i egen virksomhet og er opptatt av sammenhengen mellom disse og den overordnede digitaliseringsstrategien for offentlig sektor som vi la frem i juni i år. Den har allerede rukket å bli et viktig dokument som mange virksomheter tar utgangspunkt i når de skal lage egne planer og strategier for digitalisering.

I tillegg er mange interessert i å høre mer om bruk av nettsky, om kunstig intelligens, om politikk for digital kompetanse, om personvern og sikkerhet, om tilgjengeliggjøring og deling av data og om politikken for mobil og bredbånd i årene som kommer. Det siste temaet har regjeringen nylig besluttet av vi skal legge frem en egen melding til Stortinget om. De siste månedene har jeg snakket om disse temaene i ulike varianter i blant annet Oljedirektoratet, Uninett, Skatteetaten og Arkivverket, i tillegg til flere arenaer der digitaliseringsansvarlige på tvers av flere statlige etater møtes.

I dag var jeg så heldig å være invitert til Tolldagen 2019, en møteplass Tolletaten har laget for å møte sine viktigste brukere i næringslivet som transporterer mengder av varer inn i landet hver eneste dag og er avhengige av en mest mulig enkel og ubyråkratisk prosess. Jeg tror Norge må være et av de veldig få landene i verden der Tolletaten inviterer næringslivet til hyggelig og informativ konferanse på denne måten. Men jeg tror de har helt rett i at det er veldig smart å ha en god dialog og samarbeid med det seriøse og lovlydige flertallet i næringslivet, slik at man ta de kriminelle som frakter varer ulovlig inn i landet.

En viktig del av svaret på hvordan man legger bedre til rette for enkel og praktisk innførsel av varer til Norge er mer digitalisering, som var konferansens hovedtema i dag. Tolletaten har ikke vært blant som har ligget lengst fremme når det gjelder digitalisering, og et godt stykke bak sine kolleger i Skatteetaten, noe de også erkjenner. Men slik skal det ikke være lenger. Ambisjonene om å forenkle hverdagen for innbyggere og næringsliv er høye og de er i gang med flere konkrete prosjekter vi vil se effektene av i tiden som kommer.

Det var spennende å lære mer om hva de holder på med av ulike prosjekter og tiltak, og hvordan også organisasjonen er endret for å være bedre i stand til å jobbe på endra måter enn før. Her er en lenke til dagens program på Tolldagen 2019.

Mindre inntekter fra bilavgifter

Statistisk sentralbyrå har en interessant sak på nettsidene sine om at inntektene fra bilavgifter har falt kraftig de siste årene, og hvorfor dette har skjedd. I alt kom det inn 46 millioner kroner fra avgifter på drivstoff og motorvogner i 2018. Det er seks milliarder kroner, eller 11,5 prosent, lavere enn i 2013.

Det er særlig to forklaringer på dette. Det ene handler om følge opp et viktig mål å vri skattleggingen fra det å eie bil og over til det å bruke bil, og særlig bilbruk som forurenser mye. SSB skriver:

"Engangsavgiften er den største av de ikke-bruksavhengige avgiftene og det er også her reduksjonen i innbetalte avgifter, målt i kroner, har vært størst. Siden 2013 har innbetalt avgift blitt redusert med 28 prosent, tilsvarende 5,6 milliarder kroner. Engangsavgiften beregnes på bakgrunn av bilens egenskaper, hvor blant annet bilens utslipp av CO2 og NOx påvirker avgiftsberegningen. De kjøretøyene som har de høyeste utslippene må dermed betale mer i engangsavgift."

Her er SSB også inne på den andre forklaringen på at inntektene fra bilavgifter har gått ned: Den handler om at bilparken i løpet av noen år har blitt langt miljøvennlig en tidligere, med et stort innslag av elektriske biler, noe som bidrar til et bedre miljø, men reduserer avgiftsinntektene. Både inntektene fra avgifter på fossilt drifstoff, men også en engangsavgift der kjøretøyets CO2-utslipp er en stadig større komponent, går ned når utslippsfrie kjøretøyer blir stadig mer vanlige. 

I en artikkel tidligere i høst om utviklingen i sammensetningen av drivstofforbruket i transporsektoren skrev SSB dette om elektrisitetens plass i det samlede drifstofforbruket i Norge:

"En av årsakene til at CO2-utslippene har falt i de senere år er også at andelen elbiler har økt betydelig. I 2018 stod de for 7 prosent av antall personbiler. Beregnet strømforbruk til disse er imidlertid langt lavere enn samlet forbruk av biodrivstoff. Av totalt energiforbruk til veitransport stod elbilene for i overkant av kun én prosent. Dette har blant annet sammenheng med at elektromotorer er mer effektive og utnytter en langt større andel av energien enn en bensin og dieselbil gjør. Mens en elbil bruker om lag 2 kWh elektrisitet per mil, ifølge elbilforeningen, bruker en dieselbil cirka 7 kWh tilført mengde diesel, som da tilsvarer et forbruk på 0,7 liter per mil."

Den danske skatteetatens it-problemer

Da den danske skatteministeren Morten Bødskov kalte inn til pressekonferanse for noen dager siden var det for å fortelle at den store boligskattereformen som skulle gjelde fra 2021 blir utsatt i tre år til 2024. På grunn av it-systemer som ikke virker som de skal.

Dette føyer seg inn i en lang rekke skandaler og problemer med it-oppgraderingene i den danske skatteetaten, som aldri ser ut til å ta slutt. Problemene er så store og skatteetaten har så dårlig oversikt, at det nå er 118 milliarder kroner som skulle vært betalt inn i skatt som ikke er krevd inn enda, og det vokser hvert år. Dansk TV2 skriver på nettsiden sin at:

"Skatteminister Morten Bødskov (S) oplyste onsdagens pressemøde, at han allerede i eftermiddag har indkaldt partierne bag boligskatteaftalen til drøftelser om, hvad der skal ske med boligbeskatningen frem til 2024. Her vil de desuden blive informeret om, at også implementeringen af et nyt gældsindrivelsessystem bliver udskudt. Siden det kom frem, at det skandaleramte it-system EFI har været så fejlbehæftet, at det blandt andet har været direkte årsag til, at danskerne i dag skylder over 118 milliarder kroner til det offentlige, har skattevæsnet kæmpet med genopretningen."

Nå må det samtidig minnes om at Danmark ligger svært langt fremme på digitalisering på en rekke områder, ikke minst når det gjelder omfanget av selvbetjeningsløsninger på nett for innbyggerne. Danmark ligger ofte helt i toppen av ulike rangeringer av hvor langt ulike land har kommet. Men den danske skatteetaten er ikke blant disse suksesshistoriene. På dette området er Norge heldigvis i en langt bedre posisjon.

Digi.no har også skrevet en oppsummering om tilstanden i den danske skatteetaten under overskriften "Har gått glipp av 118 milliarder: Utskjelte IT-systemer står overfor nye forsinkelser". I denne gjennomgangen har de av en eller annen mystisk grunn plassert den danske skatteministeren i Socialistisk Folkeparti. Det begynner å bli noen år siden det partiet var i regjering. Morten Bødskov tilhører en mindretallsregjering som ble utnevnt etter forrige valg der Socialdemokratiet sitter alene i regjering.

Lavere skatt, høyere skatteinntekter

Det går bra i næringsliv og arbeidsliv i Norge, noe som også slår ut i økte skatteinntekter som kommer inn til stat og kommune. Selv om det samlede skattenivået har gått ned de siste årene som et resultat av politisk vedtatte skattelettelser, har skatteinntektene likevel gått opp.

Innbetalt skatt i alt til og med september i år var på 735 milliarder kroner, mot 689 milliarder på samme tidspunkt i fjor. en økning på 6,8 prosent. Økningen fra 2017 til 2018 var omtrent like stor, 6,5 prosent.

Så vil noen kanskje innvende at disse tallene inkluderer inntektene fra skatt fra olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel, og med høyere oljepriser, i hvert fall deler av året i år så er det ikke rart at skatteinntektene går opp. Og det er riktig at skatteinntektene fra petroleum har økt, til i alt 85 milliarder kroner, en økning på 18,7 prosent fra i fjor.

Men det er gode tider også i fastlands-Norge og de andre skatteinntektene til stat og kommune har også økt fra i fjor. Skatteinntektene til kommunesektoren, som stort sett handler om personskatt, er på 160 milliarder kroner til og med september i år, en økning på 3,5 prosent fra i fjor. Skatteintektene til staten er på 218 milliarder kroner, en økning på 7,1 prosent. Og innbetalingene til folketrygden er på 272 milliarder kroner, en økning på 5 prosent fra i fjor. En del av dette siste beløpet består av innbetalt arbeidsgiveravgift som så langt i år er på 153 milliarder kroner, en økning på 6,2 prosent fra i fjor og en svært godt indikator på at det er god vekst i næringslivet akkurat nå.

Mer inn fra miljøavgifter og klimakvoter

Et helt sentralt virkemiddel for å redusere klimagassutslipp og andre utslipp i Norge som vi ønsker å redusere, er å sette en pris på utslippene. Enten som en avgift eller i form av en kvotemekanisme der det er satt et tak og man må betale for utslipp innenfor dette taket.

Oppdatert statistikk for miljøavgifter i 2018 fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at det aldri har blitt betalt inn så mye i miljøavgifter som nå, og at det særlig er kjøp av klimakvoter som forklarer den store økningen det siste året. SSB skriver på nettsiden at:

"I 2018 ble det innbetalt 41 milliarder kroner i miljøavgifter, en økning på 8 prosent fra året før. Miljøavgiftene har økt med 10 milliarder kroner siden 2010. Målt i kroner, er de største miljøavgiftene avgifter på klimagassutslipp og drivstoff. Avgifter på klimagassutslipp utgjorde 55 prosent av miljøavgiftene i 2018, mens veibruksavgiftene utgjorde 39 prosent, viser statistikken over miljøøkonomiske virkemidler. Avgifter på klimagassutslipp økte med 14 prosent i 2018. Prosentvis var økningen størst for klimakvotene, hvor beregnet avgift økte fra 565 til 1 572 millioner kroner. Denne økningen kom hovedsakelig som følge av en kraftig økning i kvoteprisen sammenlignet med 2017. CO2-avgiften økte med 22 prosent og utgjør nå 8,7 milliarder kroner."

Lavest eiendomsskatt med Høyre

Dagbladet har sett på Statistisk Sentralbyrås statistikker over hvilke kommuner som krever inn mest og minst eiendomsskatt, og laget en oversikt over hvilket parti som styrer kommunen og hva dette betyr for nivået på eiendomsskatten.

Nå fant jeg ikke dagens Dagbladet-artikkelen på nettet i farten, men også Høyres nettsider skriver om samme sak, under overskriften: "Minst eiendomsskatt med Høyre". Forskjellene er ganske store. I artikkelen står det:

"Innbyggere og hytteeiere i kommuner med Høyre-ordfører betaler minst eiendomsskatt. Det viser, ifølge Dagbladet, ferske tall fra SSB. Av de 10 kommunene som krever inn mest eiendomsskatt styres seks av Ap, mens de fire øvrige har ordførere fra Frp, Sp, Venstre og fellesliste. Høyres Ove Trellevik, som sitter i Stortingets kommunalkomité, sier følgende til Dagbladet: - Landsoversikten for eiendomsskatten er gledelig lesning. Den viser at Høyre er det partiet som krever inn minst. Mitt inntrykk er at man i Høyre-styrte kommuner er villige til å prioritere og til å drive effektivt.

132 av landets 422 kommuner krevde ikke inn eiendomsskatt på bolig/fritidsbolig i 2018. I de 75 kommunene som er styrt av Høyre betaler innbyggerne og hytteeierne i gjennomsnitt 859 kroner i året i skatt for bolig og fritidseiendom. Deretter følger fem Frp-styrte kommuner med 1151 kroner, knepent foran 17 KrF-styrte kommuner med 1156 kroner og 99 Senterparti-styrte med 1406 kroner. I de 200 kommunene der Arbeiderpartiet har ordføreren koster det innbyggerne og hytteeierne i snitt 1810 kroner, mens sju Venstre-styrte kommuner krever inn 2058 kroner. I 18 kommuner styrt av felleslister utgjør eiendomsskatt på bolig og fritidseiendom 2506 kr i gjennomsnitt i året."

I SSBs statistikkbank kan man for øvrig finne tallene for eiendomsskatt i alle landets kommuner, og hvordan denne har utviklet seg i ulike kommuner over tid.

Fortsatt god bruk av Skattefunn

Næringslivets forskning har aldri vært høyere enn i dag. Forskningsrådet har nettopp lagt ut fersk informasjon om bruken av Skattefunn i 2018. Skattefunn er det største og viktigste virkemiddelet for mer forskning i næringslivet, og treffer særlig de små og mellomstore bedriftene godt. Forskningsrådet skriver på sine nettsider at:

"Det var 81 prosent flere søknader til Skattefunn i 2018 enn i 2013.  Samfunnsøkonomisk analyses ferske evaluering av Skattefunn-ordningen viser at Skattefunn øker investeringene i forskning og utvikling i næringslivet, og er spesielt velegnet for små og mellomstore bedrifter. Av 3316 nye godkjente prosjekter i 2018, hadde 2602 bedrifter færre enn 100 ansatte. -Vi ser at mange bedrifter først får støtte gjennom Skattefunn og senere får støtte til andre typer forsknings- og innovasjonsprosjekter hos oss. Det viser at Skattefunn er god inngang til forskningssystemet for bedriftene fra alle deler av landet og hever forskningskompetansen deres, sier Røttingen.  Budsjettert skattefradrag for Skattefunn for 2018 er 5,7 milliarder kroner. Se tallene her."

På nettsidene til Forskningsrådet ser man at de budsjetterte prosjektkostnadene i prosjektene det er søkt skattefradrag for er 32 milliarder kroner, mens skattefradraget er 5,7 milliarder kroner. Av de over 3000 godkjente prosjektene i 2018 er 1538 innen IKT, 1090 innen sjømat/havbruk, 713 innen olje/gass, 582 innen helse og 493 innen bygg og anlegg. 

Ser vi på statistikken over den fylkesvise fordelingen er det flest IKT-prosjekter i Oslo, Akershus, Oppland, Buskerud, Vestfold, Østfold og Telemark. Havbruk er på topp i Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Hordaland. Olje og gass topper listen i Rogaland og Vest Agder. I Aust Agder er de maritime næringene på topp, mens i Hedmark er jordbruk øverst på listen over antall prosjekter.