Historisk få trafikkdrepte

93 mennesker mistet livet i trafikken i 2020. Det er det laveste antallet som er registrert siden krigen. Tross langt flere biler i dag har det vært en lang nedgangstrend helt siden 1970 da det ble drept hele 560 personer i trafikken i Norge. 

Vi må tilbake helt til 1947 for å finne det forrige året færre enn 100 personer døde i trafikken. Hva er så årsaken til at denne kraftige forbedringen har kommet, selv om både antall biler har økt og fartsgrensene er blitt høyere?

Det har nok flere grunner til til dette, både når det gjelder bedre holdninger til sikkerhet, veldig mye bedre sikkerhetsutstyr i bilene, men også langt strengere regler. Aller viktigste her sannsynligvis påbud om bilbelte vært, både foran og bak i bilene. Her der Store norske leksikons historiske gjennomgang av lover og regler om bilbeltebruk i Norge:

"Fra 1. januar 1971 skulle alle nyregistrerte biler i Norge ifølge Kjøretøyforskrift av 31. desember 1969, § 6.3 være utstyrt med bilbelter i forsetene. Fra 1975 ble bruk påbudt for fører og forsetepassasjer i alle biler under 3,5 tonn der bilbelter var montert. Fra 1979 kunne unnlatelse medføre gebyr. (...) Fra 1984 er det påbudt at nyregistrerte biler også skal ha bilbelter i baksetet, og fra 1985 er det bruksplikt. Sikring av barn i bil ble påbudt fra 1. januar 1989. I 2006 ble forskriften utvidet til også å omfatte bruk av sikkerhetsbelte i buss, med unntak av bybusser."

Så er det viktig å minne om at selv om antall hardt skadede i trafikken også har gått nedover på samme måte og i samme periode, er ikke nedgangen her like stor. I toppåret 1970 ble 4552 personer hardt skadet i trafikken. I 1980 var tallet mer enn halvert, til 1948 personer. I 2003 var det for første gang under 1000 hardt skadede, med 994 personer. Og nedgangen har fortsatt, men i et noe lavere tempo de siste to tiårene. I 2020 ble 627 personer hardt skadet i trafikken. Noe av grunnen er at antall skadede i motorsykkelulykker ikke har den samme nedgangen som vi ser ellers. SSB skriver:

"I 2020 ble 140 førere og passasjerer hardt skadd på motorsykkel. Det var en økning på 22 personer, som tilsvarer en økning på19 prosent sammenlignet med 2019. Hver femte som omkom i trafikken i fjor var en motorsyklist. Totalt omkom 18 personer på motorsykkel i 2020, 2 flere enn i 2019."

Koronakrise og jobbmøter

The Economist viderebringer stadig interessante statistikker om hvordan hverdagsliv og jobbliv har endret seg under koronakrisen, og om noen av disse endringene kan vise seg å bli varige.

Denne uken har de sett på data hentet fra en leverandør av it-verktøy vi bruker på jobb som gjelder omkring 3 millioner brukere i 16 ulike byer. Problemstillingen de har sett på er hvordan møter endrer seg når stor sett bare møtes digitalt og ikke fysisk. Svaret er at det er blitt flere møter og med flere deltagere, men de varer mye kortere enn før. The Economist skriver:

"The team analysed anonymous data, acquired from an information-technology services provider, covering more than 3m people in 16 cities in America, Europe and the Middle East. They found that, compared with pre-lockdown levels, the number of meetings an average worker attends has risen by 13% (see chart). The number of people in the average meeting has risen too, by 13.5%, perhaps because video conferences, unlike office-bound ones, are not constrained by space. One ray of hope is that meetings are shorter, by about 20%, or 12 minutes, on average. Europeans have been keener than Americans to cut meetings short: the trend is most marked in Brussels, Oslo and Zurich."

En annen interessant problemstilling de har sett på er om folk får bedre tid til å gjøre private ting når de slipper å bruke masse tid på jobbreiser. Konklusjonen er at nei, det er slik at folk fyller opp den tilgjengelige tiden med mer jobb, og vel så det. I gjennomsnitt 48 minutter mer hver dag etter nedstengningen. En grunn til det er at det sendes åtte prosent flere eposter utenfor vanlig arbeidstid nå enn før korona-nedstengningen.

Bønder, fiskere og leger mest fornøyd med jobben

Bønder, fiskere og leger er mest tilfredse med jobben sin. Svært tilfredse er også kunsthåndverkere, sivilingeniører og ledere. Her er det slik at godt over 90 prosent svarer at de er tilfreds med jobben sin, et imponerende høyt tall.

Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø i 2019 viser at veldig mange i arbeidslivet her i Norge er fornøyde med jobben sin. SSB skriver at:

"- Jobbtilfredshet ser ut til å henge tett sammen med muligheter for å utnytte og videreutvikle kompetanse. Yrkesgruppene der flest oppgir at de har gode muligheter for å bruke utdanningen sin og lære nye ting, er også mest motivert og engasjert i arbeidet sitt. Dette er i all hovedsak de samme yrkesgruppene som trives best med jobben, sier seniorrådgiver i SSB Mari Lande With."

I den andre enden av skalaen finner vi yrker som renholdere og ansatte i salg og kunderserviceyrker, men også her er det en et stort flertall som er tilfreds med jobben, omkring 80 prosent. Og gjennomsnittet for alle ansatte er en jobbtilfredshet på 90 prosent. Det er også interessant å se at det er de eldste ansatte som er aller mest tilfredse med jobben. SSB skriver:

"Tall fra Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø 2019 viser at de eldste arbeidstakerne er mest fornøyd: 92 prosent i alderen 45-66 år er tilfreds med jobben, mot henholdsvis 85 og 86 prosent av sysselsatte i alderen 18-24 og 25-44 år."

Undersøkelsen går igjennom en rekke ulike spørsmål som har med jobb å gjøre, både trivsel, motivasjon, utviklingsmuligheter, om folk føler seg slitne, hvor mange som svarer på epost hjemmefra og spørsmål og psykisk og fysisk arbeidsmiljø. Mye i arbeidslivet er veldig stabilt over tid. Noe av det som har endret seg ganske mye er belastninger som skyldes det fysiske arbeidsmiljøet. Her viser tallene at det er bedre inneklima, mindre støy og færre tunge løft nå enn for 20 år siden.

Virtuell brannslukking

Jeg fant et fint oppslag i Dagens Næringsliv på nett som forteller om hvordan Arve Aasmundseth, som en gang for flere år siden var min kollega i Abelia, har kommet et langt skritt videre med sin lille gründerbedrift. Bedriften har i følge DN gjort en avtale med Securitas om et produkt som gir deg trening i å slukke en brann.

Det den lille norske oppstartsbedriften Real Training har utviklet og som Securitas tar i bruk, er VR-briller med programvare som gjør at man kan trene på brannslukking i en realistisk situasjon. Da slipper man å dra ansatte ut av kontoret for å trene utendørs på å slukke brann innendørs. Dagens Næringsliv skriver:

"Securitas har inngått en eksklusiv avtale med det norske oppstartsselskapet Real Training, for å drive brannopplæring i virtuell virkelighet, og de håper å gjøre dette til et internasjonalt produkt for Securitas. Opplæring er et av områdene der virtuell virkelighet (vr) spås en stor fremtid, og det finnes allerede en mengde programmer, innen alt fra kirurgi til trygg håndtering av elektrisitet med høy spenning."

Jeg skal være varsom med å spå hvem som lykkes og ikke lykkes i dette markeder, men jeg tenker at disse gründerne har rett i at når hardwarekostnadene går ned så handler det mer og mer om å lage programvare til utstyr som allerede finnes i markedet. Også på andre områder har vi sett at svært dyre og spesiallagede simulatorer som brukes til opplæring er blitt erstattet av PCer, spillkonsoller og nettbrett.

Nå når VR-briller som gir realistiske 3D-fremstillinger av virkeligheten, finnes til en overkommelig pris i markedet, er det ikke overraskende at dette blir en plattform for ulike opplærings- og treningsprogrammer. Jeg tror at HMS-området, med det behovet som finnes der for opplæring og trening på sikkerhet og beredskap uten at det tar uforholdsmessig mye tid og ressurser, er et svært spennende område for nye virtuelle løsninger. Securitas har laget en YouTube- video som forklarer mulighetene på en god måte:

Saudi Aramco angrepet av hackere

De siste dagene har flere internasjonale medier meldt om et angrep fra ukjente hackere som har gått løs på  it-infrastrukturen i verdens største oljeselskap, Saudi Aramco. Angrepet skal ha startet 15. august og slått ut 30 000 av oljeselskapets 50 000 PCer. I følge Saudi Aramco er dette problemet nå i ferd med å bli ryddet opp i, men i hvert fall en av selskapets nettsider www.aramco.com er fortsatt nede med en feilmelding (mens www.saudiaramco.com tidvis virker).

Det er et par ting ved dette angrepet som er litt spesielle, og for den som er blir rammet spesielt ubehagelige. Vanligvis når "hacktivister" angriper en virksomhet gjør de det gjennom et såkalt distributed denial of service (DDoS)-angrep, et angrep som bombarderer et nettsted med så mye innkommende trafikk at nettsidene kollapser, men uten å stjele eller ødelegge filer. Angrepet på Saudi Aramco er av en helt annen type, der man bruker såkalt "malware", programvare som har til hensikt å gjøre alvorlig skade på data og datasystemer hos offeret. New York Times teknologiblogg skriver:

"The Saudi Aramco attack would be the first significant use of malware in a so-called hacktivist attack, in which hackers target a company for activist reasons rather than for profit. In the past, hacktivists have used application or distributed denial of service — DDoS — attacks in which they clog a Web site with traffic until it falls offline."

Flere nettsteder som skriver om it-sikkerhet og virustrusler har pekt ut en trojaner som heter Shamoon som syndebukken. Dette er et virus som først stjeler dataene dine og sender dem til en maskin kontrollert av hackerne og deretter overskriver oppstartsfilene på harddisken slik at PCen ikke virker lenger. Stygg sak med andre ord. Når man multipliserer effekten med 30 000 PCer kan man jo tenke seg kaoset det måtte ryddes opp i.

Tidligere i år tok et virus som heter Flame seg inn i noen kraftverk i Iran og prøvde å stenge dem ned. Shamoon er ikke det samme viruset som Flame, men har noen fellestrekk som gjør at eksperter mener at det handler om en "copycat" som vil kopiere dette angrepet, men med at annet offer. En teori som er blitt lansert er at det må være Iran selv som står bak angrepet på Saudi Arabia, etter at de har førsøkt å rekonstruere den skadelige programvaren de selv ble rammet av. Andre mener at Shamoon ikke kan være laget av en stat fordi programvaren inneholder noen såpass amatørmessige feil at det er mer sannsynlig at at det er laget av noen ungdommer på gutterommet.

Uansett hvem som står bak angrepet i Saudi Arabia er det en viktig påminnelse om hvor avhengige alle lands samfunnskritiske virksomheter og prosesser er av ikt. Og hvor sårbare vi er når vi mangler verktøyene vi trenger for å beskytte oss mot angrep. I den forbindelse er det også greit å minne om at datakriminalitet og informasjonssikkerhet er hovedtema på Sikkerhetskonferansen 2012 i regi av Næringslivets Sikkerhetsråd. Dit kommer det flere innledere som vi gi sin vurdering av trusselsituasjonen i ulike bransjer. Og så vil ferske tall fra den norske Mørketallsundersøkelsen bli presentert, tall som helt sikkert viser at det ikke bare er i utlandet man er utsatt for skadelige angrep.

Høring i Stortinget om arbeidslivsmeldingen

I august i fjor la regjeringen fram en stortingsmelding med tittelen Felles ansvar for et godt og anstendig arbeidsliv. Det er den første stortingsmeldingen som har hatt som mål å gi en samlet oversikt over arbeidsforholdene og arbeidsmiljøtilstanden i Norge. Dokumentet er på hele 370 sider (her er den som pdf-fil) og blir neppe noen bestselger. Det er heller ikke mange konkrete forslag der, men som et oversiktsdokument gir meldingen en god innføring  i en del sentrale temaer både arbeidsgivere, politikere og organisasjoner i arbeidslivet må forholde seg til.

Mandag var det høring i Stortinget om meldingen, der også Abelia deltok. Normalt begrenser vår deltagelse i høringer seg gjerne til høringer om statsbudsjettet og noen større næringspolitiske saker, men vi vurderte at dette er en så sentral arbeidslivssak at det var naturlig å melde seg på, på linje med hovedorganisasjoner som NHO, KS og Spekter, kolleger i landsforeningene Norsk Industri og OLF, samt en rekke arbeidstakerorganisasjoner. Noen må jo tale kunnskapsbedriftenes sak, også i disse spørsmålene. Listen over de som deltok kan man se her.

Det spørsmålet jeg brukte tiden på i høringen var arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven, som beskrives i kapittel 23 i meldingen, på sidene 352-368. Spesielt viktig er adgangen til å definere arbeidstakere til å ha en særlig uavhengig stilling, noe som som innebærer at man er unntatt fra arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Dette omtales fra side 366 i meldingen. Ingen er helt sikre på hvor mange som er definert som arbeidstakere i en særlig uavhengig stilling, men meldingen prøver å gjøre noen anslag:

"Når arbeidstakarane sjølve får konkrete spørsmål om kven som er haldne utanfor arbeidstidsreglane, viser undersøkinga at 19 prosent av alle arbeidstakarar meiner dei er haldne utanfor. 12 prosent veit ikkje. 16 prosent av kvinnene seier at dei er haldne utanfor, og 29 prosent av mennene, og klart fleire i privat sektor enn i offentleg sektor. 10 prosent av dei som seier at dei er haldne utanfor, kjenner ikkje årsaka til unntaket. 35 prosent av dei som opplyser at dei er haldne utanfor, seier at dei har ei leiande stilling, medan 41 prosent uttaler at dei har ei særleg uavhengig stilling. Dei resterande nemner andre årsaker til at dei er haldne utanfor, til dømes gjennom forskrift. Unntaka aukar med utdanningsnivået. Ser vi berre på dei som har ei særleg uavhengig eller leiande stilling, utgjer dei som er haldne utanfor, 13 prosent av alle arbeidstakarar."

Meldingen nevner også at når man spør arbeidsgivere og personalsjefer om unntak fra arbeidstidskapitlet indikerer de at 7 prosent er unntatt, mens Sentio har anslått det til å være 11 prosent. Det er med med andre ord et visst sprik i tallene, men alt i alt tyder vel svarene på at det er ganske mange som i praksis mener at de ikke er omfattet av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

Det er flere måter å vurdere dette på. Regjeringen går i meldingen ganske langt når det gjelder å slå fast at praksis i bedriftene i mange tilfeller ikke er i tråd med intensjonene i loven ved at mange arbeidstakere er definert som særlig uavhengige uten av vilkårene i loven er oppfylt. Til grunn for dette synet ligger det en analyse om at det normalt er en interessemotsetning mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, at arbeidgiveren er den sterke parten i denne relasjonen og at arbeidgiveres ønsker om mer fleksibilitet med mulighet til å jobbe mer i perioder må gå på bekostning av de ansattes rettigheter.

En alternativ måte å vurdere dette på, som Abelia argumenterte for i høringen, er at de gruppene det er snakk om har en sterk stilling i form av utdanning og kompetanse, en relativt stor mulighet til å selv å planlegge og organisere arbeidsdagen, de kan ta med arbeid hjem og de er i mange tilfeller avhengige av denne fleksibiliteten for å klare å kombinere arbeid, familie og fritid. Hvis det er slik at arbeidstidsbestemmelse i loven brytes stadig vekk er det normalt ikke fordi arbeidsgiver krever det, men fordi de ansatte selv velger å jobbe på andre måter enn før. En viktig driver er informasjons- og kommunikasjonsteknologi som muliggjør en helt annen fleksibilitet enn før og som er et viktig gode for både bedrifter og kunnskapsarbeidere.

I stedet for å beskylde arbeidsgivere for utbytting av ansatte, gir det mye mer mening å legge skylden på økt likestilling, mer bruk av IT og flere jobber som i sin natur er analytiske og kreative, og som av alle disse grunnene muliggjør en mer fleksible organisering av arbeidsdagen for mange. Dette er et gode både for bedrifter og for ansatte som har mulighet. Det forekommer naturligvis også at ansatte blir utnyttet, at de arbeider for mye og i verste fall at arbeidssituasjonen innebærer en helserisiko. Derfor bør vi ha en arbeidsmiljølov som er tydelig på ledelsens ansvar for å sikre et godt og helsefremmende arbeidsmiljø for hver enkelt og fastsetter noen tydelige rammer en virksomhet har å forholde seg til. 

Det er ingen tvil om at det er mange  utfordringer, både for ledere og ansatt  knyttet til at arbeid ikke er like knyttet til fast arbeidstid og -sted som før. Men veien til et bedre arbeidsliv for de som har denne muligheten ligger ikke i å vedta lover som regulerer mer, krever mer overvåkning og kontroll og gjør bedrifter til lovbrytere fordi ansatte selv velger å jobbe mye i perioder. I høringen på Stortinget tok Abelia til orde for det motsatte, at lovverket forenkles og tilpasses det som allerede er praksis ute i bedriftene. Flere bør kunne unntas fra arbeidstidskapitlet i loven og det bør være en økt adgang til å avtale løsninger lokalt som er tilpasset behovet medarbeiderne og den enkelte virksomhet har for fleksibilitet.

Om politikere, sakser og HMS-kultur

I en helt idiotisk konkurranse i går la Framtiden i Våre Hender (FIVH) opp til at noen kjente politikere skulle stå i en klynge og hugge løs på ballonger med skarpe sakser. To av deltakerne skadet seg, miljøminister Erik Solheim og statssekretær Lotte Grepp Knutsen.

Akkurat hvor tåpelig dette var kan man se på TV2s nyhetsinnslag fra i går (bildet til venstre er klippet derfra). Nå har riktignok FIVH beklaget det som skjedde. Og det er godt ingen fikk varige skader av dette.

Men man kan jo lure på hva som gjør at politikere stiller opp på noe så farlig. Erik Solheim sier etterpå at: "Det fløt mye blod og så dramatisk ut, men det er det ikke og man må bare se humoristisk på det"

Jeg klarer ikke å se så veldig humoristisk på at folk skader seg fordi noen har lagt opp til at man skal hugge løs med sakser. Særlig ikke når arrangørene alltid står i første rekke når de mener at andre, som for eksempel oljeselskapene eller industrien, ikke tar tilstrekkelig hensyn til helse, miljø og sikkerhet. Da pleier ikke miljøpolitikere å se så veldig humoristisk på skader og ulykker som skyldes slurv og tankeløshet.

Nå har jeg hatt gleden av å jobbe noen år i Statoil. Noe av det som preger en fra første dag i oljeindustrien er den ekstremt høye oppmerksomheten på sikkerhet. Det er strenge regler, men man er mist like opptatt av å bygge en sikkerhetskultur der det å forebygge uønskede hendelser står sentralt. Og så vet man at et systematisk arbeid for å redusere alle de små uønskede hendelsene der noen faller i en trapp eller klemmer en finger er helt avgjørende for å hindre de store ulykkene.

HMS-arbeid er som en pyramide. Det er heldigvis få store hendelser med alvorlige konsekvenser for folks liv og helse eller for miljøet. Men for å ytterligere redusere antall alvorlige hendelser og nestenulykker må man også ta alle de andre og tilsynelatende bagatellmessige ulykkene på alvor. Slik bygger man HMS-kultur. Og i en sunn HMS-kultur løper man ikke rundt og hugger løs med sakser. Alle som har vært på et arrangement i regi av et oljeselskap vet hvor monomant opptatt de er av sikkerhet i en hver sammeheng. Også hjemme hos sine ansatte (det skjer flere skader i fritiden enn på jobb). Man driver med opplæring. Og poenget er at det virker. Kanskje oljeindustrien skulle tilby litt HMS-opplæring til FIVH og et par politikere.