Semifinale England - Argentina

BBC om Lucky blue away kit

Så er det bare fire lag igjen i VM: Frankrike, Spania, Argentina og England. De samme fire jeg holdt som favoritter da gruppespillet var over, og som jeg blogget om her. Håpet da var en drømmefinale Spania-England.  Det håpet lever fortsatt.

Det har som alltid vært noen overraskelser underveis, blant annet at Tyskland og Nederland røk ut tidlig, at Sveits kom til kvarfinale, og mest positivt av alt, at Norge kom til kvartfinale og var svært nær å vinne den også. Ingen kan hevde at det ville vært et ran om Norge hadde vunnet den kampen, og det lover godt for fremtiden til norsk landslagsfotball. 

Men det er de mest erfarne lagene som gang etter gang viser at de kan dette med å komme langt i Fotball-VM. Det er ikke alltid fulle stilpoeng undeveis, og noen ganger er det helt på nippet til å gå galt (og noen forhåndfavoritter ryker jo også ut), men det er ikke tilfeldig at disse fire er igjen til slutt. Både Frankrike og Argentina har vært i to av de tre siste VM-finalene, og vunnet en hver. Spania var i finale da de vant VM i 2010, men de er regjerende europamester. England er minst erfaren på dette nivået, og hadde lenge en tradisjon for å ryke ut på straffekonkurranser, men kom til VM-semifinale i 2018 og har vært tapende EM-finalist i de to siste finalene. Og det var disse fire lagene som var oddsfavoritter da mesterskapet startet.

England - Argentina i tidligere VM

Når England møter Argentina dras det noen historiske linjer bakover, og tabloidavisene i begge land bygger opp under at dette er mye mer enn en vanlig fotballkamp. Nasjonens ære står på spill, og det skal avgjøres på fotballbanen. Litt på grunn av at de har vært i krig om Falklandsøyene, men mest fordi de har hatt noen legendariske VM-oppgjør før. Ikke så veldig mange, men særlig to dramatiske kamper som kommer til å bli husket lenge.

Faktisk har England og Argentina møttes bare 5 ganger i VM tidligere, og bare 3 av dem har vært etter 1960-tallet. I 1962 i Chile møttes de for første gang, i et gruppespill, og England vant 3-1 og avanserte. Så møttes de i VM i England i 1966 i en ganske dramatisk kvartfinale som England vant  1-0. Den ble senere beskrevet som "århundrets ran" i Argentina. Blant annet fordi Argentina fikk sin lagkaptein utvist ganske tidlig i kampen. Det skjedde i en tid der det ennå ikke var innført gule og røde kort i fotball, og det var visse språkproblemer mellom dommeren og det agentiske laget også.

Så møttes ikke Argentina og England igjen før i VM i Mexico i 1986, i en kvartfinale. En grunn til at de møttes så tidlig var at England bare ble nummer to i sin gruppe i gruppespillet. Gary Lineker scoret for England, men før og etter Linekers mål kom to av VM-historiens mest kjente mål, begge scoret av Diego Maradona. Et med hånden, eller "Guds hånd", som Maradona kalte det senere, og dengang var ikke noe VAR som avslørte juks. Og et minst like berømt mål der han driblet seg gjennom halve det engelske laget, inkludert keeperen, og scoret det som er blitt beskrevet som VM-historiens vakreste mål. 2-1 til Argentina.

Beckham i 1998

Så gikk det 12 år til før neste møte, i VM, i Frankrike i 1998. Åttendelsfinalen der skulle være et revansjeoppgjør for England etter tapet i 1986, og det så lenge lyst ut. Batistuta scoret, Shearer scoret, og så scoret Michaels Owen et av Englands VM-histories vakreste mål da ha løp fra hele det argentinske forsvaret. Alt dette i løpet av det første kvarteret. Men Argentina utlignet rett før pause. England hadde likevel god flyt, og så bra ut, da katastrofen kom tidlig i andre omgang. David Beckham, hadde blitt felt, og liggende, sparket han til en motspiller, og ble utvist. England mistet overtaket. Ingen av lagene scoret i andre omgang, eller i ekstraomgangene, og England tapte på straffekonkurranse. 4-3 på straffer etter at Paul Ince og David Batty bommet. Men den store syndebukken ble David Beckham.

England og Argentina har møttes ytterligere en gang i VM. Det var i gruppespillet i 2002 i VM i Japan, en betydelig mer udramatisk kamp. England vant kampen 1-0 etter en straffe fra David Beckham, så både England og Beckham fikk en slags revansje. Argentina var ikke på topp det året, og røk ut i gruppespillet, og England gikk videre, men ble slått i kvartfinalen av et Brasil med Ronaldo og Ronaldinho. Brasil vant VM, noe de ikke har klart senere, men det er en annen historie. Siden 2002 har de med andre ord ikke spilt, noe som betyr at heller ikke Messi, med alle sine VM, har pilt mot England.

Jeg ser at BBC nevner at Argentina har ønsket å spille i sine mørkeblå bortedrakter i kampen mot England, og fått det slik. Det betyr at England spiller i sine vanlige hvite drakter. Alternativet hadde vært Argentina i hvitt og lyseblått mot England i rødt. Det er ikke helt tilfeldig. Både i 1986 og i 1998 da Argentina vant sine legendariske seire mot England så spilte de i mørkeblått, mot England i hvitt. Mens i 2002 spilte England i rødt mot Argentina i hvitt og lyseblått. Også da England ble verdensmestre i 1966 spilte de i rødt. 

Spania - Frankrike i VM- og EM-historien

Jeg må innom Spania - Frankrike også, og jeg må innrømme at jeg først tenkte at de to lagene må ha møtte hverandre massevis av ganger i VM-historien, i tillegg til mange ganger i EM også. Men interessant nok er det ikke slik i VM. De har faktiske bare møtt hverandre i VM en gang tidligere, i en kvartfinale i 2006 der Frankrike med Zinedine Zidane vant 3-1, og gikk videre. Den samme Zidane ble utvist i VM-finalen i 2006 og Italia vant på straffekonkurranse.

Men hva med EM-kamper mellom Spania og Frankrike? Der må det i hvert fall hva vært noen legendariske oppgjør? Og det har det selvsagt vært, men ikke mer enn 5 kamper. Den første kom i 1984 og var en EM-finale der Frankrikes storlag med Platinis, Giresse og Tigana vant 2-0 og ble Europamestere, Det var Frankrikes første store tittel. Så møttes de to lagene i EM i 1996 i gruppespillet, og det ble 1-1 i en utdramatisk kamp.

Så ble det noen viktige oppgjør. I EM i 2000 møtes Spania og Frankrike i kvartfinale Frankrike ledet 2-1 rett før slutt og Spania bommet på en straffe. Frankrike gikk videre og ble europamestre. I 2012 vant endelig Spania en kamp mot Frankrike i et mesterskap. Det ble 2-0 etter to mål av Xabi Alonso i en kvartfinale.  Spania vant EM. (Da hadde Spania vunnet EM i 2008 og VM i 2010 uten å møte Frankrike). Og i forrige EM i 2024 møttes de igjen i en semifinale etter mål av Lamine Yamal og Dani Olmo. Spania ble mestre like etter på etter å ha slått England i finalen.

VM 2026 - veien til semifinale og finale

Det har vært et bra VM så langt. Spennende kamper, mye mål, superstjerner som stort sett lever opp til forventningene. Og for oss som holder med England og Norge, og litt med Spania når vi her på hytta der, kan vi konstatere at alle våre fortsatt er godt med. 

Men hvor går veien videre? Hvilke forhåndsfavoritter møter hverandre tidlig, og hvilke land kan ikke møtes før i en finale? Det er jo ikke bra for spenningen om de beste lagene møtes alt for tidlig heller, og vi går glipp av en drømmefinale. Derfor må det være et system.

Sluttspill i VM

Og derfor er sluttspillet i VM er en temmelig regulert affære. De beste lagene må selvsagt levere i gruppespillet, og gjør de det følger kampene en forutbestemt sti basert på plassering i gruppespillet. Gruppevinnere skal vente med å møte andre gruppevinnere, og de største favorittene skal helst plasseres langt fra hverandre i trekningen. Slik sikrer man også at noen av de beste lagene ikke kan møtes før i finalen.

Så er det alltid slik i et VM at noen favoritter snubler allerede i gruppespillet og blir slått ut. Det har ikke skjedd denne gangen. Faktisk har forhåndsfavorittene på oddsen stort sett vunnet sine grupper. Det ene unntaket er kanskje at Colombia fikk førsteplass og Portugal andreplass i sin felles gruppe. At Uruguay røk ut av VM og Kapp Verde gikk videre er vel en mini-sensasjon, men den gruppen vant Spania, helt oppskriftsmessig. 

Ser vi på oddelsene til Norsk tipping nå så er Frankrike, Argentina, Spania og England de fire største favorittene, og de er plassert slik at ingen av dem kan møtes før tidligst i en semifinale. De fire neste av oddsfavorittene er Portugal, Brasil, Tyskland og Nederland. De er litt mindre spredd ved at både Nederland og Tyskland er i samme fjerdedel av trekningen som Frankrike, og bare en av de tre, kan nå en semifinale. Mens Argentina tilsynelatende har fått en litt lettere vei fordi ingen av de syv andre største favorittene havnet i deres hjørne da Portugal andreplass gjorde at de kan møte Spania allerede i en åttendelsfinale.

Veien til fire semifinaleplasser

Som nevnt liker jeg å tenke på et slik sluttspillsoppsett som fire små turneringer som skal kjelpe om fire semifinaleplasser. I stedet for fire lag i hver av disse små cupmesterskapene er VM utvidet, og det er nå 8 lag som kjemper om hver semifinaleplass. Høyre side av oppsettet over virker litt snillere enn venstre side, så vi kan begynne oppe til høyre, der både Norge, England og Brasil befinner seg. I tillegg til disse tre er både Japan, Mexico og Elfenbenskysten i det øvre høyre hjørnet. 

Skal England nå en semifinale må de slå Kapp Verde, så kan det bli Mexico i åttendelsfinale, Brasil i kvartfinale og Argentina i en seminifinale. Frankrike, Spania, Tyskland og Portugal kan ikke England (eller Norge) møte før i en finale.

Nede til høyre befinner Argentina seg, sammen med blant annet Colombia, Sveits og Egypt. Man kan vel ikke kalle noen av disse hjørnene lette, men Argentina har nok vært ganske heldige frem til kvartfinalen der de kanskje møter Colombia? Så kan det bli Brasil eller England i semifinalen.

Venstre siden i trekningen

Oppe til venstre i trekningen virker det enda mer krevende. Her er både Frankrike, Tyskland, Nederland og Marokko. Sverige også, men er er nok alt for lette i dette selskapet og møter Frankrike i neste kamp. For at Frankrike skal nå semifinalen må de slå Sverige, sannsynligvis Tyskland i åttendelsfinale og Nederland i kvartfinale. Da kan det bli Frankrike - Spania i semifinale 14. juli, men verken Frankrike eller Spania har noen lett vei dit.

Nederst på venstre side befinner som sagt regjerende europamester Spania seg, sammen med sterke og rutinerte turneringslag som Portugal, Kroatia og Belgia, og hjemmefavoritt USA. Skal Spania komme til semifinale må de slå Østerrike, så vinneren av Portugal-Kroatia, så USA, eller kanksje Belgia, før det blir semifinale.

Drømmefinaler

Veien frem til en finale har aldri vært så lang som nå, og rare ting kan skje. På den annen side er det jo ofte slik at de mest erfarne lagene, med de bredeste troppene, har større fordeler etter hvert. Kanskje får vi en europeisk semifinale mellom Frankrike og Spania og en sør-amerikansk mellom Argentina og Brasil? Da blir det to klassiske semifinaler, og drømmefinale uansett hvem som vinner semifinalene. 

På den venstre "europeiske" siden av trekningen er det som sagt flere erfarne turneringslag som kan blandet seg inn i diskusjonen om hvem som skal til finalen, som Kroatia og Belgia, men de har kanskje gått litt ut på dato? Nederland har vært i finale flere ganger og Marokko i semifinale før. Og hva med hjemmelaget USA? Jeg holder Frankrike og Spania som storfavoritter til finaleplass, og holder med Spania.

På Argentina og Brasils høyre side av trekningen er England i følge oddsen en større favoritt enn Brasil til å vinne VM, men Messis Argentina har seilt opp som en enda større favoritt i løpet av turneringen, og regjerende mester er de også. Men de er sårbare fordi de virker veldig avhengige av Messi. De to lagene som kan stå i veien for Argentinas tredje finale på fire VM-turneringer er nok Brasil og England. Her holder jeg med England. Og tenker at Spania - England er en bra drømmefinale.

Veien til EM finalen 2024

Da er gruppespillet i EM i fotball ferdig og alvoret begynner på ordentlig. Det er jo gøy med alle mot alle i et gruppespill også, men på slutten er det ikke alle reslutaterne som betyr noe, og det kan bli litt stillestående. 

Nå er det ikke lenger slik. Det er 16 lag igjen og alle kamper er "vinn eller forsvinn", med ekstraomganger og strafekonkurranse om det trengs. Veien til finale for hvert lag ser man i skjemaet til venstre. Det gjelder ut mesterskapet, uten nye trekninger, og som man vil se har noen fått en lettere vei til finalen enn andre. Man kan si at de har vært heldige, men det er rekkefølgen i gruppene i gruppespillet som har avgjort veien videre.

De 8 lagene på venstre side av trekningen kan ikke møte noen av de 8 fra høyre side før i en eventuell finale. De fire øverst til venstre kan ikke møte noen av de fire nederst venstre (og på samme måte på høyre side) før i en eventuell semifinale. Vinneren av EM må vinne fire kamper på rad. Så enkelt, og så vanskelig.

Jeg liker denne måten å tenke fire puljer med fire lag i hver der hver pulje får en plass i en semifinale. (jeg beskrev dette på bloggen på samme måte under VM i 2018 og under EM i 2016 og i EM i 2021). Oppsettet forteller ikke hvem som vinner, et mesterskap er fullt av store overraskelser (som da Island som England i EM i 2016) men det gir litt oversikt over hvor vanskelig vei til semifinale og finale de enkelte lagene har. Og i ugangspunktet virker det veldig som lagene på høyre side i trekningen har en leggere vei enn de på venstre side. På venstre side er fire av de fem største favorittene på oddsen, som ligger et stykke foran de andre: Spania, Tyskland, Portugal og Frankrike. På høyre side finner vi bare England av de fem største favorittene, men det må nevnes at de tre neste på listen, Nederland, Italia og Østerrike er på høyre side.

Da er det på tide å se på de fire "puljene" i hvert hjørne. Øverst til venstre finner vi Spania, Georgia, Tyskland og Danmark, den kanskje største opphopingen av forhåndsfavoritter. Georgia sjarmerte alle og har fått mange nye fans, men mye skal vel til om ikke Spania og Tyskland spiller kvartfinale om en uke. En av disse blir bli ganske sikkert semifinalist, og kanskje en favoritt til å finne mesterskapet. 

Nederst i venstre hjørne finner vi Portugal, Slovenia, Frankrike og Belgia, en annen stor opphopning av lag der har vært store forventninger til, men der noen har havnet samme i dette hjørnet fordi de ikke helt har innfridd. I en annen tid ville Frankrike - Belgia vært en drømmekamp i en åttendelsfinale, og vinneren av denkampen mot Portugal en drøm av en kvartvinale. Men jeg ser i kke at Belgia og Portugal er helt der de burde være og holder Frankrike til favoritt til å gå til semifinale.

Øverst til høyre er det en pulje med Romania, Nederland, Østerrike og Tyrkia, og de som har imponert mest er Østerrike vant gruppen sin foran både Frankrike og Nederland. Mest sannynlig blir det Østerrike - Nederland igjen allerede i kvartfinalen og det kan godt hende Østerrike vinner igjen og går til en semifinale for første gang.

Nederst til høyre er det fire lag som ikke har imponert nevneverdig, England, Slovakia, Sveits og Italia, men normalt burde vi vel tro at England og Italia møtes i en kvartfinale, en reprise på EM-finalen fra forrige gang. På papiret burde England ha et enda litt sterkere lag nå, og gå til semifinale, men så langt i mesterskapet har det ikke akkurat sprutet av festfotball. Men jeg holder nå en knapp på England uansett.

Og da blir det to semifinaler med Frankrike - Spania eller Frankrike - Tyskland i den ene. Og England - Østerrike i den andre. Akkurat nå er jeg i Spania på hytta og holder med Spania bortsett fra når de møter England. Og nå er drømmen en kvartfinale der Spania slår Tyskland, en semifnale der Spania slår Frankrike, før England slår Spania i finalen til slutt. (Mareritter er at Tyskland møter England i finalen og vinner på straffekonkurranse).

Fotball til å sovne av

Trofaste lesere av denne bloggen vil vite at når det er mesterskap, VM eller EM, så handler det om England. Alltid, uansett. Om et brennende ønske, hos meg, om at England igjen skal vinne et mesterskap. Og fordi det ikke deles ut stilpoeng i fotball så er det viktigste å vinne, ikke å underholde. Men mer om det senere.

De ene gangen England har vunnet noe var i 1966 da de vant VM på hjemmebane. Da var jeg et år gammel og husker det ikke. Det første VM jeg fulgte med på var i 1974 da Nederland og Tyskland var gode, mens England ikke var kvalifisert, og det samme skjedde i 1978. Så det å se England i et VM-sluttspill på TV i 1982, 1986 og 1990 var en åpenbaring. I 1986 var det Maradonas (Guds) hånd som kom i veien i en kvartfinale og i 1990 var det straffekonkurranse mot Tyskland i en semifinale (noe som gjentok seg i EM i 1996), men England var med på øverste nivå. Det gikk bare ikke hele veien. Noe som på en særdeles treffende måte kom til uttrykk i sangen "Three Lions", laget til EM i 1996.

Følelsen av at England underpresterer når det virkelig gjelder var der, men den skulle bli enda sterkere senere, særlig utover på 2000-tallet. Noen ganger har England vært ordentlig dårlige og fortjent å bli slått ut, som i gruppespillet i VM i 2014 eller i kvartfinalen mot Frankrike i 2022. Men alt for ofte har de røket ut på grunn av tullete utvisninger (Becham mot Argentina i 1998, Rooney mot Portugal i EM i 2006), dårlige straffer i straffekonkuranser, snubling mot lag man burde slått (tap mot Island i EM i 2016), eller rett og slett underprestert når det virkelig gjelder og forventningene har vært skyhøye. Som i 2010 da "the golden generation" med Gerard, Rooney, Lampard og Terry ble overkjørt 4-1 i en kvartfinale mot Tyskland.

Så har det de siste årene kommet en slags ny optimisme. Håpet om at en ny generasjon var på gang, kanskje med en litt større evne til å prestere i mesterskap. Og i VM i 2018 gikk England helt til semifinale, for første gang i et VM siden 1990, men falt sammen i andre omgang mot Kroatia. I EM i 2020 (som ble spilt i 2021 på grunn av pandemi) gikk de helt til finale mot Italia, men tapte på straffer i en høydramatisk finale mellom to lag som begge er fryktelig dårlige til å straffer. Jule-VM i Qatar i 2022 skulle bli en ny opptur, men det ble en ny underprestasjon med tap mot Frankrike i kvartfinale. 

Og hva nå i 2024? Det kanskje beste engelske landslaget siden "the golden gereration", og kanskje enda bedre? Forhåndsfavoritter, men lever ikke akkurat opp til forventingene om festfotball og mange mål så langt. Vi må være litt tålmodige, tenker jeg. Det har vunnet gruppen med fotball i sakte film. De har hatt litt flaks i oppsettet for turneringsfasen av EM. Så vil resultatene og selvtilliten forhåpendligvis komme.

No Scotland, no party

 Rent fotballmessig har det vært en nitrist opplevelse med Skottland i EM. Ett poeng på tre kamper og sisteplass i gruppen. Og etter 1-5 i åpningskampen mot Tyskland ble det litt bedre, men ikke mye. 

Men når det gjelder fest og moro er det vanskelig å slå Skottland, som jeg tror topper listen over beste kombinasjon av hyggelig og fulle supportere. Og i år har de også den beste helt nye fotballsangen, skrevet etter at Skottland kvalifiserte seg til EM. Den heter typisk nok "No Scotland, no party":

Vi er Stabæk fra Bærum

Etter et straffedrama på overtid vant Stabæk 2-1 over Sandefjord på Nadderud i kveld, og håpet om fortsatt spill i eliteserien lever videre. Fire lag kjemper om posisjonene, Stabæk, Haugesund, Sandefjord og Vålerenga,  og det er bare en kamp igjen. To lag vil overleve i eliteserien, et lag skal rett ned og et lag får en ny sjanse i en ekstra kvalifiseringskamp.

Den endelige avgjørelsen om rekkefølgen kommer neste helt. Stabæk møter Haugesund borte, og begge lag kjemper for videre liv i eliteserien. Men den helt utrolige seieren mot Sandefjord på overtid gjør at håpet lever. Og på Nadderud ble det feiret med "Vi er Stabæk fra Bærum", en stolt hyllest til den beste klubben i kommunen:

Jesus scoret for Arsenal på første påskedag

Det ble en fin første påskedag for sportsjournalister på jakt etter påskerelevante overskrifter på nyhetsdekningen. Arenals Gabriel Jesus sørget for det da han steg til værs og scoret mot Liverpool på første dag. Med det navnet på en målscorer første påskedag er det jo ganske opplagt at overskriften må være noe i retning av:

"Jesus steg til værs og scoret for Arsenal første påskedag".

Nå var det strengt tatt ikke Arsenal, men Liverpool som stod opp fra de døde  denne viktige kampen, spesielt for Martin Ødegaard og co som kjemper om seriegull. Arsenal ledet 2-0 etter blant annet Gabriel Jesus scoring, men det var Liverpool som kom til bake og utlignet helt på slutten. Så kanskje:

"Jesus steg til værs og scoret for Arsenal, men det var Liverpool som stod opp fra de døde""

My Beating Heart: Come on England (You Better Believe It)

 Det er svært få gode fotballsanger der ute. De som fungerer best ser ut til å være helt andre sanger som blir adoptert av fotballklubber, som "When the Saints Go Marching In", "Vålerenga Kirke", "I'm Forever Blowing Bubbles", "Blue Moon", "Sweet Caroline", "Seven Nation Army" og "You'll Never Walk Alone". I noen tilfeller skrives teksten om på andre sanger, stort sett med nedslående resultat.

Men noen gode spesialskrevede fotballsanger er det tross alt. "Three Lions" er helt der oppe, naturligvis. Men i engelsk VM-sammenheng er også New Orders "World in Motion" fra 1990 og "(How Does It Feel to be) On Top of the World" fremført av en helt usannsynlig blanding av Spice Girls og Echo and the Bunnymen. Den er imidlertid litt hemmet av at den ikke er så egnet til allsang på tribunen. Og så kom den til VM i 1998 der England stupte ut allerede i åttendelsfinalen mot Argentina etter at David Beckham ble utvist på pinlig vis. Og sangen er stort sett glemt.

I år har det imidlertid kommet en ny nyskrevet England-sang til VM som jeg synes er overraskende bra. Den heter "Come on England (You Better Believe It)" og blir fremført av en supergruppe av folk med 90-talls Manchester- og Hacienda Club tilknytning. Vokalist er Melanie Williams og på listen over krediterte bidragsytere finner vi folk som har vært involvert i innspiller til blant annet The Smiths, The Fall, Suede og konsertarrangementet Hacienda Classical.

Veien til VM-finalen 2022

Gruppespillet i VM er ferdig og 32 lag er blitt til 16. Halvparten er slått ut. Heretter er det ren cup. Vinn eller forsvinn. Og er det uavgjort etter full tid blir det ekstraomganger og, om nødvendig, straffekonkurranse for å kåre en vinner.

Som alltid har det vært noen store overraskelser allerede i gruppespillet. Belgia og Tyskland er slått ut. Marokko og Japan sørget for dette, og er overraskende videre. Det vel også litt overaskende at Sør-Korea gikk videre på bekostning av Uruguay, selv om Suarez og Cavani ikke løper like fort lenger. Australia er videre og Danmark er ute. Mange av gruppene har vært uventet jevne og spennende til siste kamp. 

Av de 16 som er videre er 8 fra Europa, to fra Sør Amerika, to fra Afrika, to fra Asia, samt USA og Australia. Europa og Sør-Amerika er dermed dårlige representert enn for fire år siden, da de hadde henholdsvis 10 og 4 blant de 16. Den gang var de to øvrige Mexico og Japan, så vi har fått bede global dekning nå, men uventet få fra Sør- og Mellom-Amerika. (Og det kan jo også nevnes at da VM gikk i Brasil i 2014 var det hele 5 land fra Sør-Amerika med blant de siste 16, pluss Mexico, Costa Rica og USA fra den vestlige halvkule, i alt 8. Også da var det to lag fra Afrika, mens bare 6 var fra Europa og ingen fra Asia). 

Men nå er det som sagt vinn eller forsvinn. Veien til en VM-finale for alle lagene ser man i skjemaet til venstre. Dette gjelder ut mesterskapet, uten nye trekninger av kamper. De på venstre side av trekningen kan ikke møte noen fra høyre side før i en eventuell finale. Og så er det slik at de fire øverste til venstre ikke kan møte de fire nederste til venstre før i en semifinale. Og samme på høyre side.

Det betyr at England ikke kan møte Argentina eller Brasil før i en finale og ikke møte Spania før i en semifinale, men Frankrike sannsynligvis blir motstander allerede i en kvartfinale. Jeg liker denne måten å tenke fire grupper av fire lag, selv om det ikke er et gruppespill. En fra hver gruppe får en plass i semifinalen i VM. Og satt opp på denne måten ser man hvor lett eller hvor vanskelig veien til en semifinale er for de ulike lagene.

Øverst til venstre i dette skjemaet ser vi de første fire lagene som kjemper om en semifinaleplass, og som spiller kamper i dag. Det er Nederland, USA, Argentina og Australia. Nederland og Argentina er klare favoritter her, men der er ikke opplagt. Vinner de får vi Argentina-Nederland i kvartfinale fredag i neste uke, og en reprise på VM-finalen i 1978. Jeg holder Argentina som favoritt til semifinaleplass.

Nederst til venstre finner vi Japan Kroatia, Brasil og Sør-Korea. Da kan vi få en asiatisk VM-duell i kvartfinalen mellom Japan og Korea, men nest sannsynlig blir det Brasil mot Kroatia. Med Brasil som stor favoritt til å nå semifinalen. Men kanskje er Brasil litt for opportunistiske i spillestilen? Kroatia har et rutinert og disiplinert mannskap som der flere var med i VM-finalen for fire år siden,

Går det slik jeg tror er mest sannsynlig blir det Argentina-Brasil i første semifinale, to lag som stadig spiller finaler i Copa Amerika, men som sjelden har spilt mot hverandre i VM. Faktisk ikke siden 1990 da Argentia vant en åttendelsfinale. 

På høyre side av skjemaet, der to semifinalister og en finalist skal hentes, finner vi øverst til høyre finner vi England, Senegal, Frankrike og Polen. Her må England og Frankrike være klare favoritter og de vil kunne møtes i en kvartfinale. Det blir tøft for England, men det er lov å håpe.

Nederst til høyre er det også en spennende gruppe land: Marokko, Spania, Portugal og Sveits. Også her er det to favoritter, Spania og Portugal. Men det er Marokko som var gruppevinner her, og ikke Spania. Mens Portugal heller ikke har overbevist helt, så kanskje en overraskende semifinalist kommer ut av dette hjørnet av oppsettet? Jeg holder det likevel som mest sannsynlig at Spania spiller seg bedre og slår både Marokko og Portugal og går til semifinale.

I så fall er det mest sannsynlig Frankrike-Spania i den andre semifinalen, men forhåpentligvis England-Spania. Og en kamp mellom det beste laget i Sør-Amerika mot det beste laget i Europa i finalen. En ny finale mellom Brasil og Frankrike, som i 1998. Eller kanskje England-Argentina, en reprise på legendariske kvartfinaler i 1986 og 1998.

Engelsk fotball rykker fra

I det siste overgangsvinduet har de engelske klubbene i Premier League brukt til sammen 2,24 milliarder pund på nye spillere, en ny rekord og nesten like mye som alle klubbene i den spanske, italienske, franske og tyske toppserien til sammen.

Det kan de britiske klubbene gjøre fordi de har størst inntekter, og rykker fra de andre. The Economist skriver om dette på nettsidene:

"But the extravagance has largely been driven by the Premier League’s growing clout. A new three-year international broadcast deal worth £5bn ($5.8bn) kicks in this season. According to Deloitte, a consultancy, that will push Premier League clubs’ revenues beyond €7bn, a 9% increase over last season and nearly double that of Spain’s, the next richest league. On average each Premier League club is projected to draw in some €349m. The gap with the rest of Europe is widening..."

Det som er bekymringsfult er at tross dyre spillerkjøp og økte inntekter, er det ikke slik at inntektene er høye nok til  dekke utgiftene. Nesten alle klubbene taper penger. I de ti sesongen i Premier League fram til 2020 gikk bare to klubber med et driftsoverskudd. Og i resten av Europa er det for tiden enda mørkere. 

Lionesses bring it home

Alle de store engelske dagsavisene har den store EM-finalen på Wembley på førstesiden. Naturligvis har de det, Med overskriver som "Lionesses bring it home" (The Times), "No more years of hurt" (Metro), "It's home" (Daily Express), "Move over fellas - It's home" (The Sun), "It wasn't a dream - we really did beat Germany" (Daily Mail). 

Jeg tenker at dette historisk på i hvert fall tre plan samtidig. For det første var en fotballkamp som kommer til å gå inn i historien  rett og slett fordi det var en god, spennende og dramatisk fotballkamp som hadde alt en jevn og viktig fotballfinale skal ha. Og med en imponerende høy kvalitet både taktisk og når det gjaldt enkeltprestasjoner. Gjennombruddspasningen fra Keira Walsh og Ella Toones lobb over keeper var det verdensklasse over, helt uavhengig av kjønn.

For det andre var det, slik de engelske avisoverskriftene slår fast, mye fotballhistorie i å slå Tyskland i ekstraomgangene i en mesterskapsfinale. Det har gått 56 år siden Englands fotballherrer vant VM i fotball på hjemmebane, etter å ha avgjort i ekstraomgangene. Så kom de til semifinalen i VM i 1990 og i EM i 1996, den siste også på hjemmebane, men tapte mot Tyskland etter ekstraomganger og straffekonkurranse i begge kampene. Begrepet "football's coming home" ble skapt underveis i EM i 96 etter 30 år med skuffelser etter VM-seieren. Så ble det nesten igjen i et koronautsatt herre-EM i fjor da England tapte etter ekstraomganger og straffer mot Italia. Men etter 56 år har de engelske damene endelig vunnet et mesterskap.

Det tredje og kanskje aller viktigste er at dette blir omtalt uten et snev av antydning om at damefotballen er mindre viktig eller holder lavere kvalitet. Det har skjedd noe dramatisk bare de siste årene. For dette var et mesterskap med fulle tribuner og en finale med et stappfullt Wembley, et mesterskap der spillerne tilhører profesjonelle toppklubber som Manchester City, Manchester United, Bayern München, Arsenal, Chelsea, Lyon, Barcelona og Wolfsburg. Klubber som trekker tusenvis av tilskuere til seriekampene og som profilerer sine mannlige og kvinnelige stjerner på lik linje.

Derfor er det kanskje The Guardians overskrift "Game changers" som aller best beskriver det som har skjedd i dette mesterskapet. Og de skriver:

"England are European champions. No, this is not a drill – the Lionesses created history by winning their first major women’s tournament in a dramatic Euro 2022 final against Germany at Wembley. After 56 years (and one day) of hurt, Sunday 31 July 2022 is the day that football came home… again. In 1921 the FA banned women from playing on Football League grounds – “the game of football is quite unsuitable for females and ought not to be encouraged” – but this England side have rewritten the history books."

Samtidig som England var vertskap for EM i fotball har det også pågått et annet stort mesterskap i Birmingham, The 

Commonwealth Games, et slags OL for land og territorier som tilhører det britiske samveldet, inkludert India, Australia, Canada, Nigeria, Pakistan Sør Afrika og Malaysia. Et stort og tradisjonsriktig mesterskap som har måttet vike plassen på avisforsidene fordi EM i fotball for kvinner er blitt mye større.

Champions League show

Ikke akkurat min finale i år, men det var en spennende kamp som kunne gått begge veier. Og man må jo berømme Real Madrids helt vanvittige evne til å vinne kamper de egentlig ikke skulle vunnet, med en keeper i særklasse og rutinen til folk som Luca Modric og Karim Benzema. Ellers var jo åpningsshowet med Camila Cabello en fin opptakt til kampen:

Langtidsvirkninger av covid - på fotballspillere

Andelen fotballspillere som har testet positivt for covid er langt høyere enn i befolkningen generelt. Dette har dels med den systematiske testingen å gjøre og som gjør at også personer  uten symptomer blir fanget opp. Men først og fremst har det med at fotballkamper spilles selv om smittenivået i samfunnet er høyt og det er tomt på tribunene. Idrettsfolk har derfor vært mer utsatt for å bli smittet enn andre.

Så kan man innvende at er det noen i samfunnet som er i så god form at det ikke er noe stort problem om de blir koronasmittet, så er det idrettsfolk. Men finnes det noe kunnskap om dette er et problem, og eventuelt hvor stort det er? Hva vet vi om langtidseffektene av covid hos fotballspillere på toppnivå?

The Economist skriver i artikkelen "For elite footballers, the effects of covid-19 linger for months" om et forskningsprosjekt gjennomført av to tyske og en engelsk forsker der de har identifisert nesten alle fotballspillerne i tyske Bundesliga og i italienske Serie A som har vært koronasmittet. Og så har de studert tre indikatorer før og etter tidspunktet de ble smittet og sammenlignet med spillere som ikke har hatt covid: Hvor mange kamper har  de spilt før  og etter? Hvor mange minutter har de spilt? Og hvor mange pasninger har de gjennomført i kampene de har spilt?. 

"Using this statistical methodology (called “difference-in-differences”), the authors detected a decline of 9% in minutes played. Passes completed fell by 6% and did not return to normal for months.(...) The odds of recovery from covid are stacked in favour of footballers, who are young, fit and able to get world-class medical care. The incentives to recover fully are much greater than for the ordinary citizen. Research on long covid is still progressing. But the fact that it may linger even in the professional game is a worrying sign."

Ronaldo (CR7) kommer hjem igjen

For en dramatikk. Nyheten om at Cristiano Ronaldo skulle spille for Manchester City var helt uutholdelig. Tenk å ville seg selv så vondt. Og så skjedde det et eller annet utover kvelden fredag, kanskje noen hadde snakket sammen om gamle dager, og så skulle selveste CR7 hjem igjen til Manchester United, for å vinne pokaler. Klubben han spilte i fra 2003 til 2009 og som han selv mener gjorde han til den store stjernen han er blitt. 

Jeg har i flere år trodd at han en gang ville komme tilbake, slik han noen ganger også har antydet, men hadde nesten gitt opp. Og så skjedde det likevel. Og da passer det jo med en god video som oppsummerer forrige gang han spilte i United, der han var en glitrende god, men litt eksentrisk ving, og så, i et helt legendarisk partnerskap med Wayne Rooney, avsluttet med tre seriemesterskap på rad og var helt sentral i en vunnet og en tapt Champions League-finale, før han dro videre til Madrid:

Finaletap - og grunn til optimisme

Det er bittert å tape avgjørende fotballkamper, spesielt når de er så jevne som EM-finalen. Det har blitt sunget "Three Lions" over alt i hele England, og mange andre steder også, og da var det jo litt ironisk at det til slutt gikk akkurat som sangen sier: "Everyone seems to know the score. They've seen it all before". 

Straffekonkurranse og tap. Ikke mot Tyskland som i 1990 og 1996, men mot Italia som i EM i 2012. Da ble det 2-4. Italia har aldri vært særlig gode på straffekonkurranser, og bommet enda mer nå enn i 2012, men det hjelper jo ikke når England bommer mer: på 3 av 5 straffer.

Likevel er noe annerledes denne gangen. Dette var en finale. Det ble ikke som i semifinalene i 1990 eller1996, eller kvartfinalen i 2012, og heller ikke som straffetapet i åttendelsfinalen mot Argentina i 1998 da en klønete Beckham ble utvist og utpekt som syndebukk. Denne gangen kom England til finalen, for første gang i et EM. I forrige VM, for tre år siden var det en gledelig opptur for England å komme til semifinalen. Finale er enda bedre.

Jeg tror heller ikke det blir noen jakt på syndebukker. De engelske tabloidenes holdning til det som skjedde tyder på det motsatte. Dessuten opplevde både David Beckham etter 1998 og Gareth Southgate etter straffebommen i 1996 at det er mulig å komme tilbake. Folk er veldig innspilt på å støtte de som yter sitt beste, står på og kjemper. 

Jeg hører noen såkalte eksperter si at det ikke spiller noen rolle om man taper en finale, en kvartfinale eller blir slått ut i gruppespillet. Det er kanskje sant om man er storfavoritt. Er man et ungt lag på vei opp er de veldig mye verre å ryke ut i et gruppespill eller en kvartfinale enn å komme til en finale som er jevn og spennende til siste slutt. 

Og det virkelig gledelige for England er at de har et ungt lag som kommer til å bli enda bedre, og som kan se frem til et VM om litt over et år og et nytt EM allerede om tre år. Mulighetene er med andre ord gode for at fotballen kommer hjem igjen. Selv Englands mest erfarne spillere som Harry Maguire og Harry Kane, er fortsatt ganske unge Og bak dem er det en stor underskog av veldig unge oppadstigende stjerner.

Det blir gøy å følge med på de neste mesterskapene, og da uten masse snakk om hjemmebanefordel eller påstander om en lettere trekning enn andre lag. Finaletap er grusomt, men det hadde vært mye bitrere om dette ble opplevd som den siste sjansen på lenge til å vinne noe. Nå er det tvert imot slik at sjansen kommer igjen veldig snart.

Dessuten kan mye sies om den positive og offensive fotballen generelt i dette mesterskapet. Ja, til og med Italia var ikke helt som Italia pleier å være. I stedet for å parkere bussen foran eget mål fortsatte de å angripe også når de ledet kamper. Også Spania, Belgia og Frankrike spilte noen flotte fotballkamper. I Sør Amerika vant Argentina pokalen for første gang på flere tiår, med en finaleseier over Brasil. Og Messi har fortsatt mulighet til å bli VM-helt. Alt dette lover godt for de neste mesterskapene.

Atomic Kitten med nygammel fotballsang

Dette er strengt tatt ikke en ny sang, men en listetopp for den britiske jentegruppen Atomic Kitten tilbake i 2001 som het "Whole Again". Men det er en sangtittel som ligner veldig mye på "Home Again", så britiske supportere begynte å synge den med en ny og tilpasset tekst. Og bandet, som har levd videre, riktignok litt av og på og med noen endringer i sammensetningen, synes dette var så gøy at de spilte inn en offisiell versjon som singel. Denne gangen heter sangen ""Southgate You're the One (Football's Coming Home Again".

Neil Diamond: Sweet Caroline

Hvilken sang var det engelske fans sang fra tribunen etter seieren mot Tyskland i åttendedelsfinalen? Alle kjenner igjen sangen om "football's coming home", men den andre sangen? Sangen som har seilt opp som den nye store fotballsangen er, til alles store overraskelse, en amerikansk poplåt fra 1969, Neil Diamonds "Sweet Caroline". Den er ikke engelsk, handler ikke om fotball, men er skrevet til Neil Diamonds kone på den tiden, som ikke het Caroline.

Men en positiv og fin sang er det jo, og den har blitt brukt i idrettssammenheng før. Baseball-laget Boston Red Sox begynte å spille den fast på hjemmekampene på 2000-tallet. Nord-Irlands fotballandslag bruker den. Og i senere år har både Arsenal og Aston Villa fans begynt å synge den på tribunene. Og nå også de som følger det engelske landslaget på kamp.

EM i fotball 2021 - de siste 8

Da er det bare åtte lag igjen i EM. Den største skrellen var at Frankrike røk ut mot Sveits. England slo Tyskland på overbevisende vis. Spania slo Kroatia etter dramatiske ekstraomganger. Belgia nedkjempet Portugal. Mens Sverige mistet overtaket etter et rødt kort mot Ukraina, og røk ut.

Dramatisk og til dels overraskende, med andre ord, akkurat slik det skal være i sluttspillet. Samtidig er flere av favorittene videre, slik det også skal være. Og nå er det bare åtte lag igjen. 

I følge bettingselskapene er det fire av de åtte lagene som er litt større favoritter til å vinne pokalen enn de øvrige. England er litt foran, der innsatsen gir to ganger pengene tilbake. For Spaina er gevinsten 3, For Italia 4 og for Belgia 6. Men fordi Italia og Belgia møtes i kvartfinale på fredag kan ikke begge gå til semifinale. Det vil derimot enten Danmark eller Tsjekkia gjøre, som møtes på lørdag. Minst sannsynlige vinnere er Tsjekkia, som gir 25 ganger innsatsen og Ukraina som gir 35 ganger innsatsen tilbake. Men vi vet jo fra EM-historien at det noen ganger er de minst tippede vinnerne som henter hjem finaleseieren til slutt.

Football's coming home

I England feirer de som om europamesterskapet er vunnet allerede. Det kan jo være greit å minne om at både Italia, Spania og Belgia fortsatt er med, og at en av disse tre ganske sikkert vil være i finalen 11. juli. 

Men det positive for England er at de ikke kan møte noen av disse før i en eventuell finale, slik at veien dit kan virke en del lettere når det er Ukraina og vinneren av Danmark-Tjekkia som må slås først. Og hvis det skjer vil England være i sin første og eneste mesterskapsfinale siden 1966, for 55 år siden.

Men den virkelige store lettelsen etter kampen mot Tyskland handler ikke om en lett eller vanskelig vei til finalen, men om at det var selveste Tyskland som ble slått. Det største av alle spøkelsene. The Guardians sportskommentator skriver om lettelsen da dommeren blåste av kampen etter 90 minutter (og ingen ekstraomganger eller straffer):

"There were lingering hugs and bellows of joy around the stands, but above all a feeling of relief as the crowed blinked and boggled at this most unexpected chain of events. Football may or may not be coming home. It doesn’t really matter much. But these England players created a moment of their own here, a team playing without fear, without baggage, not haunted by the ghosts of the past, and uplifting in all the right ways."

England - Tyskland

Det er en del fotballhistorie som kan trekkes frem når England møter Tyskland i åttendelsfinale i EM. Ikke det at de har møtt hverandre så ofte i mesterskap, men de kampene som har vært har vært viktige, og svært smertefulle, særlig for England. 

Det er ikke uten grunn at det heter "30 years of hurt" i den beste fotballsangen som er skrevet. Men 30 år er etter hvert blitt til 55 år med smerte. Og er det noen lærdom England bør ta med seg til kveldens kamp er det kan bli veldig jevnt og at Tyskland aldri gir opp. Og at de for all del må unngå en straffekonkurranse.

De første to legendariske oppgjørene mellom Vest-Tyskland og England i min levetid (så vidt) var VM-finalen i 1966 da England vant 4-2 etter ekstraomganger og i kvartfinalen i VM 1970 der England ledet 2-0, men til slutt tapte 2-3 etter ekstraomganger. Man kunne ikke vite det allerede da, men VM-finalen på Wembley i 1966 har blitt det store unntaket, mens den tapte kampen i VM i 1970 var et forvarsel om det som ble det normale. I ettertidens forklaringer av hvordan det ufattelige kunne skje, at England kunne tape, er keeperlegenden Gordon Banks forfall på grunn av akutt matforgiftning den mest. brukte. Stakkars Peter Bonetti som brått måtte overta plassen i mål fikk aldri mer spille for England.

Så gikk det helt til 1990-tallet før det var noen nye legendariske kamper. Men litt før det, i VM i 1982, møttes de i et gruppespill nummer to, som ble spilt i stedet for kvartfinaler, der det ble 0-0. Et ganske godt engelsk lag spilte også 0-0 mot Spania, og måtte slå Tyskland, men det ble Tyskland som slo Frankrike i semifinale og gikk til en finale der de ble overkjørt av Italia og Paolo Rossi.

På 1990-tallet var det derimot to store seminfinalemøter mellom England og Tyskland, der Tyskland vant begge etter ekstraomganger og straffekonkurranse. Først i Italia-VM i 1990, i Roma i en kamp som hadde alt, inkludert Gazzas tårer da han forstod at det gule kortet ville gjøre at han ikke kunne spille i finalen. Deretter i EM i 1996, på Wembley, da Tyskland ikke lenger var Vest-Tyskland, og der England utrolig nok scoret på de fem første straffene, men Gareth Southgate bommet på straffe nummer seks og England var ute likevel fordi Tysland scoret på alle seks straffer.

Etter 1996 møttes England og Tyskland i EM i 2000, der England vant 1-0, men begge ble slått ut i gruppespillet og  de møttes i samme kvalifiseringsgruppe til VM i 2002 der de vant en kamp hver (England vant 5-1 borte, noe som tente et nytt stort håp om engelsk suksess)og begge gikk til VM. Men i mesterskap møttes de ikke igjen før i VM i 2010 der Tyskland vant 4-1, i en kamp som er best husket i England for at dommeren ikke godkjente et mål der Frank Lampard skjøt i tverrliggeren og ned på streken, og der dagens målteknologi ville sørget for godkjent scoring.

Nå er det tid for revansje igjen, kanskje først og fremst for det triste tapet i semifinalen i 1996. Men da bør det helst ikke bli straffekonkurranse.