søndag 31. juli 2011

Om konservative, gjeld og moral

Det er et underlig politisk spill som foregår i USA. Til å være et så stort og viktig land har de en forbausende evne til å velge politikere som ikke klarer å tenke klart og som opptrer direkte uansvarlig i kriser. Konsekvensene av at verdens største økonomi ikke oppfyller sine gjeldsforpliktelser overskuer vi vel ikke helt konsekvensene av, men de blir enorme. Og det er ikke noen naturkatastrofe som har rammet USA, dette er helt selvforskyldt. Et resultat av svakt lederskap, politisk surr og manglende evne til å ta ansvar.

Mange legger skylden på det politiske systemet i USA, et topartisystem der man svært ofte vil ha en president fra et parti, og en kongress som helt eller delvis er styrt av det andre partiet. Mekanismene for å løse de fastlåste situasjonene som da oppstår er krevende og langsomme. De som behersker de krevende kompromissenes kunst og jobber godt på bakrommet med både partifeller og politiske motstandere er fremragende politiske håndverkere, men de blir sjelden helter blant velgerne.

Men det er disse håndverkerne, folk som Mitch McConnell, republikansk mindretallsleder i senatet, som må bli enige om en farbar vei ut av dette sammen med Obama dersom landet skal redde seg ut av krisen i siste øyeblikk. Problemet er at de som søker brede kompromisser ikke får særlig godt betalt av velgerne i dagens politiske klima, i hvert fall ikke på republikansk side. The Economist har en måling i siste nummer som viser at rundt 70 prosent av republikanerne foretrekker en politiker som "sticks to her principles no matter what". Så kan man jo lure på hva som ligger i "...no matter what".

Styringssystemet er åpenbart en del av utfordringen i USA, men hovedproblemet er kanskje at flere politikere enn før nekter å ta ansvar. Akkurat nå virker det som om dette problemet er størst på republikansk side. The Economist kritiserer også Obama for å opptre populistisk når han i sine taler gir inntrykk av at gjeldsproblemene kan løses bare man skattelegger de rike mer. Men Tea Party-bevegelsen har beveget finansiell uansvarlighet inn i en helt ny dimensjon i følge The Economist:

"Yet Mr Obama and his party seem a model of fiscal statesmanship compared with their Republican opponents. Once upon a time the American right led the world when it came to rethinking government; now it is an intellectual pygmy. The House Republicans could not even get their budget sums right, so the vote had to be delayed. A desire to curb Leviathan is admirable, but the tea-partiers live in a fantasy world in which the deficit can be reduced without any tax increases: even Mr Obama’s attempts to remove loopholes in the tax code drive the zealots into paroxysms of outrage."

Michael Kinsley i Bloomberg Business Week minner om at Tea Party-politikerne, som kaller seg konservative, er på ideologisk villspor. Ekte konservative er folk som setter sin ære i at avtaler skal holdes, de stikker ikke fra regninger. Skylder du noen penger så betaler du tilbake. Har du brukt pengene dine på en uklok måte er det ditt ansvar, ikke den som har lånt deg pengene. At det er et land som skylder kreditorer astronomiske beløp gjør ikke saken annerledes. I 235 sammehengende år har USA overholdt sine økonomiske forpliktelser. Det er en underlig og historieløs form for konservatisme å påstå at dette ikke er viktig lenger, skriver Michael Kingsley:

"Michele Bachmann, the Republican congresswoman from Minnesota and Presidential candidate, makes a great point of having raised five children and 23 foster children. (...) What does Michele Bachmann teach all those kids about the importance of living up to your obligations? Say, for example, that one of them owed some people, oh, about $14.3 trillion dollars. Would Bachmann tell her children that a debt is a moral obligation that an honorable person will go to great lengths to pay if at all possible? Or would she tell them, Well, it all depends."

Ansvaret for at USAs føderale gjeld har vokst så voldsomt de siste årene er det mange som må dele, i begge partiene. Man har brukt mer enn man har tjent i mange år. Det gjør at handlefriheten er redusert og at akkurat i dag, når veksten er lav og arbeidsledigheten høy, så burde man ideelt hatt mulighet til å stimulere økonomien mer. Tidligere tiders feil gjør imidlertid at dette handlingsrommet er redusert. Likevel er den krisen USA nå er i ferd med å påføre seg selv selv helt unødvendig. Thomas Friedman i New York Times mener landet trenger en politkk bygget på det han kaller "sane conservatism", der man er i stand til å balansere ulike hensyn på en klok måte. Man må spare penger og betale gjeld, men man må også investere i det som skal bygge fremtiden, som utdanning og forskning. Men da må de voksne ta over det republikanske partiet igjen, skriver Friedman:

"Where have all the adults in this party gone? Where is Dick Lugar, John McCain, Lindsey Graham, Colin Powell, Hank Paulson and Big Business? Are you telling me that they are ready to fall in line behind Michele Bachmann, Grover Norquist, Rush Limbaugh and Sarah Palin? Are these really the pacesetters of modern conservatism?"

Fristen for å finne fram til en løsning som får flertall i kongressen er tirsdag. Vi får håpe ansvarligheten vinner.

torsdag 28. juli 2011

Et hav av blomster

2011-07-27 12.27.38.jpg
Foto: Paul Chaffey, Flickr
I går tok familien en tur til Oslo sentrum for å legge blomster foran Oslo Domkirke. Vi var på ferie i Portugal på fredag da det plutselig smalt i Norge, og kom ikke hjem før tirsdag kveld. Da føltes det veldig viktig å dra til Oslo, bruke litt tid der og kjenne på både stemningen og på egne følelser. 

Verden blitt mye mindre de siste årene. I tillegg til TV i leiligheten med både CNN, BBC og Sky News, hadde vi mobiltelefoner med mobilt bredbånd, en netbook-PC og tilgang til WiFi. Da kan man sitte klistret til TV, nettaviser fra Norge og sosiale medier som Facebook og Twitter. Mediemessig er det nesten som å være hjemme, men jeg savnet norsk TV. Når man ikke har norsk TV merker man at det betyr noe at de som dekker en stor og dramatisk nasjonal begivenhet forstår den norske konteksten.

Har Oslo forandret seg? "- Folk går saktere enn de pleier", sa min yngste datter, Cathrine. Det er helt sant. Selv i gatene litt lengre unna det raserte regjeringskvartalet og langs Karl Johan, der mye tilsynelatende fungerer akkurat som det pleier midt på sommeren, er det noe med tempo, ansiktsuttrykk og blikk som forteller at det har skjedd noe som er viktigere enn alt annet. Det er også mange utenlandske turister i Oslo, som også er veldig preget av de som har skjedd og ikke bare er tilskuere som ser oss fra utsiden, men er blitt aktive deltagere i de mange ulike måtene vi markerer samhold etter det som har skjedd. Dagbladet har et  360-graders interaktivt panoramabilde fra foran Oslo Domkirke, tatt av Eirik Helland Urke, som gir et inntrykk av hvor stort dette blomsterhavet er blitt i løpet noen dager.

Regjeringen har, og alle partiene står bak dette, besluttet å nedsette en 22. juli-kommisjon som skal se på alle sider ved angrepene på Oslo og på Utøya. Det er en klok beslutning fordi det alltid vil være mange ubesvarte spørsmål etter en så meningsløs tragedie. Da er det viktig å finne de svarene og sammenhengene det er mulig  å finne, selv om man ikke finner alle svarene man leter etter. Erfaringer fra tidligere katastrofer i Norge, Alexander Kielland, Partnair-ulykken, Scandinavian Star, Åsta-ulykken og tsunamien i Thailand, viser at pårørende og mange andre blir opptatt av å komme til bunns i om noe kunne vært gjort annerledes.

Og like viktig er det at det alltid er noe å lære av slike hendelser. Noen katastrofer er så store at vi ikke kan være helt forberedt på dem, uansett hvor mye man har trent og planlagt. Erfaringene fra Oslo og Utøya vil helt sikkert gi innspill til om enkelte ting burde vært ledet, organisert eller gjennomført annerledes. Kanskje vil det også være noen vanskelige prioriteringer og dilemmaer som avdekkes, for eksempel hvor mye ressurser vi bør vi bruke på sikkerhet og beredskap i forhold til andre formål i samfunnet og hvor mye kontroll og overvåkning vi tåler i et åpent og demokratisk samfunn før det skader det vi ønsker å beskytte. Selv om det i bunn og grunn er samfunnsform og verdigrunnlag vi da diskuterer, er det viktig at også de diskusjonene kan tas på et mest mulig faktabasert grunnlag.

søndag 24. juli 2011

Sorg, sårbarhet - og styrke

Plutselig ble det mye vanskeligere å finne ord. Det som har rammet Norge er så stort, så avskyelig og så tragisk at det er vanskelig å beskrive. Først var det bare uvirkelig, for slike ting skjer jo ikke i Norge. Eller som absolutt alle norske jeg hørte snakke med BBC og CNN sa på spørsmål om vi var forberedt på noe slikt: "-This never happens in Norway".

Men det har skjedd. Ungdom på leir, de er på samme alder som mine egne barn, er drept i en terrorhandling. Overlagt, ubeskrivelig grufullt og helt vilkårlig. Det kunne rammet hvem som helst. Vi må være forberedt på at det kommer til å bli enda vanskeligere i dagene som kommer, når navnene på de døde blir offentliggjort. Norge er et lite land. Veldig mange av oss vil oppleve at noen vi kjenner er rammet av tragedien og vil kjenne på sorgen og meningsløsheten. Mange vil trenge støtte og omsorg i tiden som kommer.

Norge er et åpent samfunn bygget på en i internasjonal sammenheng uvanlig stor tillit mellom mennesker. Det gjør oss mer  sårbare overfor mennesker med onde og destruktive hensikter. Selv om det er vilkårlig hvilke personer som er rammet av terroren, er det ikke et tilfeldig angrep. Det er et angrep på demokratiet som har til hensikt å rive ned åpenheten, toleransen og tilliten. De politiske ungdomsorganisasjonene i Norge har en lang og flott tradisjon med sommerleire for sine medlemmer, vanlige ungdommer fra alle lag i befolkningen, der de diskuterer politikk, skolerer seg på aktuelle saker og møter sentrale politikere. Næringsminister Trond Giske har et flott innlegg om Utøya i Aftenposten i dag (her gjengitt i fylkesordfører i Sør Trøndelag Tore O. Sandviks blogg).

Utøya er, som Trond Giske skriver, ikke en utklekkingsanstalt for partitopper. Det er vanlig politisk engasjert ungdom som drar på leir sammen. AUF har, slik jeg kjenner dem både før og nå, alltid vært flinkest til å mobilisere bredt, til inspirasjon for de andre ungdomsorganisasjonene som alle har lignende arrangementer for sine medlemmer. Skulle noen senere bli partitopp etter å ha dratt på leir sammen med andre, er det en seier for den inkluderende måten å drive politikk på. Dette er en del av den norske måten å bygge politisk interesse og kunnskap blant unge mennesker. Et voldelig angrep på en politisk sommerleir er derfor et angrep på selve demokratiet.

Jeg er veldig imponert over hvordan våre politiske ledere, med statsminister Jens Stoltenberg i spissen, men også Oslos ordfører Fabian Stang, utenriksminister Jonas Gahr Støre, Høyres leder Erna Solberg og flere andre ledere, med et svært krevende ansvar akkurat nå, håndterer dette. De snakker om at vår styrke i møtet med terroren er nettopp tilliten, åpenheten og demokratiet. Makter vi å holde fast på disse verdiene er det ingen terrorist eller hatbevegelse som kan vinne. Hvis frykten fører til at vi gir det fra oss har vi tapt. Jens Stoltenberg sa det slik i Domkirken i dag:

"- Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier. Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet."

Klarer vi å leve opp til disse idealene, ikke gi tapt for hatet og unngå å snevre inn den politiske debatten, kan demokratiet komme styrket ut av dette. Jeg hørte et flott intervju Jonas Gahr Støre ga til en utenlandsk TV-kanal der han minnet om at Londons ledere etter bombeattentatene i 2005 sa at de som trodde de gjennom terror og frykt skulle skremme London til å gi opp sine verdier og sitt politiske system hadde gått til angrep på feil folk. Det har også terroristen som angrep Oslo og Utøya.

fredag 22. juli 2011

Wingnuts

Wingnut er et amerikansk begrep som beskriver en person på en politiske ytterfløy, til høyre eller til venstre, som gjerne dyrker noen nokså sære teorier og ikke er spesielt mottakelig for objektive fakta. For de har allerede bestemt seg for hva som er sant. Eller som dommer Clay D. Land sa om advokat Orly Taitz, en av de mest fremtredende "birthers":

"Unlike in Alice in Wonderland, simply saying something is so does not make it so".

Wingnuts finner vi i flere ulike fasonger, og boken Wingnuts - How the lunatic fringe is hijacking America av John Avlon, en bok som kom i fjor, gir et overblikk. Den beskriver en del av de virkelig sprø teoriene, og miljøene som står bak, men kunne godt ha gått litt dypere inn hvordan disse ytterliggående synspunktene får økende gjennomslag i det etablerte politiske miljøet.

Forfatter John Avlon var taleskriver for Rudi Guiliani i New York og ønsker seg bredere kompromisser om store reformer, og løsninger inn mot det politiske sentrum , et sentrum han mener flertallet av amerikanere egentlig også tilhører, selv om politikerne deres går mot fløyene. Han kritiserer venstresiden for å lide av Bush derangement syndrome, noe som gjorde at de sluttet å se klart. Uansett hva Bush sa eller gjorde var man mot.

Og han har et par ferskere eksempler på hvordan venstreorienterte wingnuts som kongressmedlem Alan Grayson og andre aktivister i det tidligere demokratiske flertallet i kongressen gjorde det umulig for Obama å finne kompromissser i det politiske sentrum, selv om han gikk til valg på at han skulle samarbeide over partigrensene..

Men noen balanse mellom kritikk av ytre venstre og ytre høyre er det ikke i boken, det handler mest om høyresidens wingnuts. Og det har nok mest med den eksplosjonen i ulike varianter av protestbevegelser som har vokst frem på høyresiden etter at Obama ble president. Mer moderate krefter i det republikanske partiet blir nedkjempet i nominasjonsprosessene, de sliter med å vinne representasjon i det hele tatt i deler av USA, og partiet til Lincoln er snart ikke til å kjenne igjen, mener Avlon.

I følge Avlon ville heller ikke Barry Goldwater eller Ronald Reagan vært særlig glade for at partiets base blir for smalt og ikke har takhøyde nok for ulike meninger:

"...Ronald Reagan won the White House for conservatives by preaching a "big tent" philosophy - noting as far back as in 1967, "The Republican Party, both in California and nationally, is a broad party. There is room in our tent for many views; indeed, the divergence of views is one of our strengths" - and reminding activists that an 80 percent friend is not a 20 percent enemy. These axioms echoed Reagan's genial personality, but they were also shrewd politics. In 1984 the tent was big enough to hold 59 percent of the electorate and carry forty-nine states."

Boken er også innom radioprogramledernes rolle, blant annet Glen Beck og Rush Limbaugh, og hvordan mediene polariseres, noe jeg også skrev om her på bloggen i forbindelse med the Economists bilag om gamle og nye medier nylig. Jeg tror ikke vi unngår en utvikling i retning av at flere medier har meninger, og tror heller ikke det er så negativt hvis man er åpen og tydelig på at man faktisk mener noe.

Avlon er også innom hvor stor betydning sosiale medier har fått for denne politiske mobiliseringen på fløyene og har noen interessante tall som viser hvordan republikanerne var helt bakpå i bruken av sosiale medier i forrige presidentvalgkamp, men at Tea Party-folket og de nye protestbevegelsene har en helt annen holdning og primært bruker sosiale medier i sin mobilisering:

"The technology gap could be seen in the GOP's 2008 online outreach. Obama had 3.1 million Facebook supporters, compared to 600 000 for McCain. Obama had 113 million YouTube views compared to 25 million for McCain (...) By mid-2009 there were twice as many conservative congressmen on Twitter as Democrats, and Sarah Palin was using her Facebook page as her primary means of communicating with supporters. The Tea Party protests and town hall protests were organized online, and with an assist from Fox News' pre-game promotion, they started to feel like populist uprisings."

Boken gir som sagt et bra overblikk over ulike mer eller mindre merkelige bevegelser som preger amerikansk politikk for tiden, alt fra folk som vil yte væpnet motstand mot en stat de mener er blitt sosialistisk til de som vil rive løs delstaten sin fra unionen, såkalte "tenthers". Det er "birthers", det er "truthers" (som tror USA selv stod bak 9/11) og det er folk som mener Obama er antikrist.

Der boken kunne vært enda sterkere er å dokumentere hvordan dette ikke bare er sære utgrupper, men synspunkter som i en eller annen grad påvirker de etablerte partiene og de politiske beslutningsprosessene i kongressen. Ikke fordi så mange sentrale politikere er like gale som the wingnuts, men fordi det i dagens polariserte debattklima er en del politikere som sliter med å ta tydelig avstand fra usannheter og galskap. Boken viser hvordan moderate stemmer i begge partier blir straffet og risikerer å forsvinne fra kongressen. Det blir ikke lett å styre USA hvis det er en trend som forsterkes.

onsdag 20. juli 2011

Edvald og Thor

- Alt var perfekt, skriver VG etter dagens etappe i Tour de France. Egentlig et sitat fra dagens vinner, Edvald Boasson Hagen, men for oss som følger dette på TV er det også en bra oppsummering av at de siste to ukene har vært helt i overkant av hva man kunne håpe på. Særlig fordi det bare er to norske deltagere i rittet og veldig mange andre.

Selve sammenlagtkonkurransen går vel nå inn i sin kritiske fase, med to monsteretapper i alpene torsdag og fredag som mest sannsynlig vil avgjøre det hele, slik jeg antydet her i bloggen rett før løpet startet. Men løpet frem til nå har vært enda mer underholdende enn ventet, med spektakulære brudd og soloprestasjoner, og to norske har vært de to viktigste bidragsyterne.

Jeg har sett mye Tour de France på TV, også flere år hvor det ikke har vært med noen norske, og lenge før TV 2 sendte noe. Det er noe helt spesielt med dueller av den typen Greg Lemond og Laurent Fignon hadde i 1989, og som ble til amerikansk sjokkseier på 200-årsdagen for den franske revolusjonen. Og Marco Pantanis duell med Jan Ullrich i 1998 da han lå langt etter, men vant med ni minutter på den avgjørende fjelletappen. Det er spenning som få andre idretter kan kopiere. Men med norsk suksess blir det det enda mye mer spennende.

Jeg ser det pågår en diskusjon i VG om hvor store disse norske idrettsprestasjonene er i forhold til for eksempel et OL-gull i padling eller roing. Det er Tom A. Schanke, mannen bak Tom A. Schankes Parti, som mener sykkelprestasjonene ikke er like store som for eksempel to OL-gull i andre idretter. Jeg synes det er et litt rart synspunkt. Det er naturligvis vanskelig å sammenligne selve prestasjonene på tvers av idretter, og OL-gull er naturligvis stort. Men det er forskjell på hvor store idretter er globalt. I flere store publikumsidretter, som fotball, tennis og golf, er ikke OL det største du kan vinne. Jeg tror heller ikke det er slik at et olympisk gull er den sykkelprestasjonen de fleste vil sette øverst (det er for øvrig Samuel Sanchez som er regjerende mester, en bra syklist som også er med i kampen om seieren i Tour de France i år)

Hvis man i vurderingen av en idrettsprestasjon også  tar med i regnestykket a) hvor mange mennesker som ser på, på arenaen og på TV, og b) hvor mange mennesker utenfor Norge som kjenner igjen navnet på en norsk idrettsutøver, så tror jeg nok våre syklister, og særlig Thor Hushovd i verdensmestertrøyen, er langt foran alle andre norske. Det er bare å se nyheter på store internasjonale TV-kanaler for tiden, amerikanske, engelske, tyske eller spanske, så finner man fort ut hvor imponert mange er av disse norske sykkelprestasjonene. Så må vi må nok ta tiden til hjelp for å avgjøre hvilke prestasjoner som er størst. Jeg regner med at jeg vil ha Thor Hushovd øverst på min liste, også når vi får årets Tour de France litt på avstand.

tirsdag 19. juli 2011

Lang musikk til lange feriedager (15)

The Rolling Stones har holdt på så lenge at de begynte å lage samleplater med greatest hits allerede for 40 år siden, og det er mye bra samlinger å velge mellom. Men er man ute etter noe som stikker seg ut i mengden, og er omfattende nok og spennende nok til å holde en lang godværsdag på stranden, kan jeg anbefale Singles Collection: The London Years.

Samlingen ble utgitt som et sett med tre CDer i 1989 og inneholder alle singlene Rolling Stones spilte inn mellom 1963 og 1971, både a- og b-sider, i helt kronologisk rekkefølge. Grunnen til at denne samlingen kom var en rettighetskonflikt der plateselskapet til en tidligere manager, Allen Klein, fikk rettighetene til materialet fra 60-tallet som var utgitt på Dekka i UK og London Records i USA.

Det er i alt 58 låter og både låtene og lydkvaliteten på denne utgivelsen er helt fantastiske. En singelsamling erstatter ikke albumene, Rolling Stones laget noen fantastiske album på 60-tallet, men singlene gir en viktig del av historien. Her er det tross alt snakk om listetopper og viktig musikkhistorie, og perlene kommer tett i tett. Sanger som The Last Time, Satisfaction, Paint it Black, Ruby Tuesday, Wild Horses og Sympathy for the Devil og massevis av andre korte, men store låter kommer i et vanvittig tempo.

To ting må understrekes spesielt. Det ene er b-sidene. Med mange band er b-sider et restprodukt, noe som ikke var bra nok til albumet, og endte opp for å fylle opp ledig plass på en singel. Slik er det ikke her. Noen ujevnheter er det, men her er det også de fleste b-sidene veldig bra låter. Noen av dem havnet på album også, mens noen er litt halvglemte perler som fortjener å komme frem i lyset igjen.

Det andre som må nevnes er den fantastiske lydkvalitetet. Dette er originalinnspillinger i mono, som fortsatt er i mono, men er blitt renset og digitalt remastret, sist i en nyutgivelse i 2002, slik at de er langt bedre og mer levende lydmessig enn originalene. På iTunes koster denne samlingen 175 kroner.

Tidligere episoder i serien Lang musikk til lange feriedager:

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look the straight in the eyes and say... Poguemahone
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The platinum collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph

mandag 18. juli 2011

Lang musikk til lange feriedager (14)

I en serie bloggposter om musikalske "box sets", som har nok innhold til at den egner seg til en lang dag på badestranden, er det i hvert fall en utgivelse man ikke kommer utenom. Det er Bob Dylans Biograph fra 1985. Grunnen til det er, i tillegg til at den er bra, at dette var historiens første "box set".

Den kom som en stor boks med 5 LPer eller 3CDer, totalt 53 låter, og startet trenden der alle gamle rockere måtte gi ut store bokser med godbiter for fansen. Som jeg har skrevet om før kan slike megautgivelser være samlinger av greatest hits, de kan være samlinger av sjeldne eller ikke tidligere utgitte låter. Eller de kan være en kombinasjon av begge deler, og Biograph er en slik hybrid, med et solid utvalg av de mest kjente låtene hentet fra ordinære album, men også en god del ganske obskure ting.

Er man bare ute etter rene samlinger med Dylans greatest hits finnes det bedre alternativer, både eldre og nyere enn Biograph. Og er man bare ute etter rariteter, liveopptak og tidligere uutgitte ting fra Dylan, er det også mye fint å få tak i, blant annet The Bootleg Series som så langt er kommet opp i ni volumer.

Biograph er mindre spisset, den gir litt til alle og lykkes etter min mening godt med dette. Både folk som vil ha en generell innføring og fans som har mye Dylan i samlingen fra før vil finne ting å like her. Låtene på Biograph kommer i en ikke-kronologisk rekkefølge med 60-, 70- og litt 80-tall i det som nok er en slags tematisk rekkefølge. Det er gamle megahits som Blowin' in the wind, Like a rolling stone og Knockin' on heaven's door, og mer ukjente, aldri tidligere utgitte ting om hverandre. Og dette fungerer utmerket. Wikipedia har en god gjennomgang av hvor de ulike låtene på Biograph er hentet fra.

Det er vanskelig å plukke høydepunkter i dette materialet. De gamle klassikerne er selvsagt bra, og dette er en samling som har med de fleste av de aller mest kjente låtene. Men de får man også andre steder, det som gjør denne samlingen viktig er de låtene som aldri tidligere er utgitt eller er i andre versjoner her enn det som er gitt ut før. Disse låtene er helt på høyden med de andre og mer kjente. Hvorfor sanger som Lay down your weary tune, Abandoned Love og Carribean Wind ble utelatt fra ordinære album kan man jo lure på..

Og her er også noen flotte liveversjoner av tidligere utgitte låter, både ting hentet fra Before the flood, som All along the watchtower, og noen liveklipp som ikke er utgitt før. Dessuten er det sanger som tidligere bare var gitt ut på singel, som den glimrende Positively 4th Street. Samt noen flotte låter, som Señior (Tales of Yankee Power), som er hentet fra Dylans mindre suksessfulle album, og derfor har havnet mer i glemselen enn de fortjener, er hentet frem igjen her.

Selv om Dylan har gitt ut flere interessante samlinger etter Biograph, ikke minst The Bootleg Series med sine konsertopptak og andre sjeldenheter for fansen, så står Biograph seg godt fortsatt. På iTunes er prisen 350 kroner.

Tidligere episoder i serien Lang musikk til lange feriedager:

3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The platinum collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade

søndag 17. juli 2011

Hvordan fotball forklarer verden

Jeg har alltid ment at folk som ikke interesserer seg for fotball har et betydelig handicap når det gjelder å forstå internasjonal politikk og konflikter. How Soccer Explains the World av Franklin Foer er boken som beskriver hvorfor og hvordan fotball har en så sentral rolle i en del viktige konflikter i verden.

Det vil si, boken tar ikke sikte å komme med den ene store teorien om sammenhengen mellom fotball og politkk. Den er bygget opp som ti separate essays om fotballens betydning ti ulike steder, med ulik kontekst og ulik type konflikt, men som alle har det felles du forstår konflikten bedre ved å studere fotballsupporterne og deres sanger og symboler. Omtrent som i Bård Tufte Johansens glimrende TV-serie i seks deler på NRK om Fotballkrigen, men en bok gir mulighet til å gå litt dypere og være mer analytisk.

Boken er skrevet av Franklin Foer, en amerikaner som er blitt omvent til fotball. Derfor heter det soccer i boken og ikke football. Foer er journalist og drivende god til å skrive fortellinger, litt i samme sjanger som Bill Bryson, så dette er en underholdende bok med mye gode person- og kulturbeskrivelser fra stedene han besøker. Det er dessuten ingen ulempe at han er amerikaner og derfor ser på konfliktene han beskriver fra litt distanse.

Fordi bokens undertittel varsler en teori om globalisering skulle man kanskje tro at forfatteren har en stor teori om at fotball generelt enten fremmer eller motvirker globalisering. Det har han ikke. Han er ambivalent på dette punket og viser gjennom ti kapitler, som går fra det veldig dystre til det ganske optimistiske, at fotball i noen samfunn fremmer sekterisme og virker veldig splittende, mens det andre steder fungerer som en viktig brobygger mot det liberale, globale og flerkulturelle. Det er avhengig av tid og sted, men også av at fotballklubbene og supporterne velger et verdigrunnlag.

Boken begynner med et deprimerende kapittel om Røde Stjerne Beograds kjernesupportere, og hvordan voldsmannen Arkan brukte supportergrupper til å spille en hovedrolle i krigene i det tidligere Jugoslavia. Krigen startet på fotballstadion i Zagreb i 1990 under en kamp mellom Dinamo Zagreb og Røde Stjerne, et år før den militære konflikten brøt ut . Deretter har boken et interessant kapittel om rivaliseringen mellem Rangers og Celtic i Glasgow, en konflikt mellom en katolsk og en protestantisk klubb i en by der denne konflikten alt for ofte tipper over og ender i vold og drap. Dessuten smitter konflikten i Glasgow over til Nord Irland, som mangler en fotballserie og derfor flytter sin nord-irske konflikt til  tribunen i Glasgow når Rangers og Celtic møtes.

Det kapitlet der det var mest nytt var kapitlet om jødiske fotballklubber i Europa. Klubber som ble etablert i mellom-Europa som et ideologisk prosjekt for at jødisk ungdom skulle bli sterkere fysisk og hevde seg også innenfor idretten, og som forsvant med nazistene før og under 2. verdenskrig. Det jeg ikke visste er at også noen av dagens store klubber, som Tottenham i London og Ajax i Amsterdam har fans med en påtatt jødisk identitet, skapt som en motreaksjon mot anti-semittisk hets fra andre lags supportere..

Det er et kapittel om sentimentale hooligans i England som lengter tilbake til gode, gamle slåsskamper, et kapittel om nigerianere som drømmer om å bli stjerner i vesten, men blir kjøpt av ukrainske oligarker som vil kjøpe seg suksess, og ender opp i Karpeatene, med 30 kuldegrader om vinteren. Og et kapittel om hvordan Brasils president Fernando Cardoso på 90-tallet ville fjerne korrupsjonen fra fotballen og satte inn Pele til å bli sportsminister. Sannsynligvis rett mann, Pele var kanskje den eneste som hadde autoritet nok, men etterhvert ble han ble for gode venner med de han skulle få fjernet. Derfor mangler Brasil fremdeles en liga som står i forhold til alt fotballtalentet.

De to svakeste kapitlene handler om Italia og Spania, ikke fordi de er dårlig skrevet, men fordi det er skjedd mye i fotballen i de to landene etter at boken kom for seks år siden. Men det er uansett morsomt å lese analysen om forskjellen på de gamle pengene til Agnelli i Juventus, der de gjemmer seg bort og spiller kjedelig fotball, de nyrike pengene til Berlusconi i AC Milan, der de pleier media og spiller offensiv fotball, og Inter Milans nokså motsetningsfylte og litt bissarre forsøk på å være en klubb for den globaliseringskritiske og USA-kritiske venstresiden.

Foer skriver også om hvordan merkelige dommeravgjørelser alltid gjør at Juventus og AC Milan vinner serien, men at ingen klarer å bevise juks.Her har det skjedd mye etter at boken kom ut. I Italia ble det rullet opp en stor organisert kampfiksingsskandale i 2006, og flere klubber ble straffet. Kapitlet om Spania handler om FC Barcelona, en spesiell klubb med en helt spesiell kultur som forfatteren mener gir håp for fotballens fremtid. Da Foer skrev boken var Barcelona klubben med de rette holdningene som spilte vakker fotball, hadde stjernene og fikk til alt - bortsatt fra å vinne store titler. Men nå har det forandret seg kraftig.

Bokens to siste essays er fra fotballens periferier, Iran og USA. I Iran prøvde presteskapet å få folk til å slutte å se på fotball, men klarte det ikke. I dag spiller fotballtribunen en viktig rolle i demokratibevegelsen. Og i USA har soccer på en litt annen måte også blitt et symbol på det globale og liberale, en motvekt mot å bare være opptatt av USA. Kapitlet om USA er veldig morsomt, for når venstreorientert amerikanske middelklassen adopterer det som i resten av verden er en arbeiderklassesport, i en slags protest mot baseball og amerikansk fotball, så kan det få litt merkelige utslag. For eksempel i form at det spilles kamper der man ikke skal telle mål. Eller diskusjoner om det burde være forbud mot å heade ballen, for å unngå hodeskader.

Det er en ambisiøs bok, men for oss som faktisk mener at fotball forklarer verden, er dette en bok med ti innlegg til å bli klokere av.

fredag 15. juli 2011

Lang musikk til lange feriedager (13)

Det er sommer, mange har ferie, og det er på tide å ta opp igjen tråden med å skrive om lang musikk til lange feriedager. Det vil si "box sets" eller fleralbumsutgivelser med minst 40 sanger og gjerne mange flere. Slik at de holder en hel dag på en iPod på en badestrand.

Dagens box set er Hit Parade med Paul Weller, eller enda mer presist: med de bandprosjektene Paul Weller har vært hovedpersonen, inkludert The Jam, The Style Council og Paul Weller. Det er en imponerende samling med 67 låter. Fordi Wellers musikkpreferanser har endret seg kontinuerlig siden The Jams punkete debut i 1977 er dette en ganske variert samling rent musikalsk. Det kan man se på som en ulempe eller en fordel, litt avhengig av hvor åpen man er for variasjon i sjangre.

De 21 første sangene er klassikere fra The Jam, i overgangen mellom 70-tall og 80-tall. De var en del av punkbølgen, i platesalg det mest suksessfulle britiske bandene fra denne sinte unge menn-bølgen, hadde politiske meninger som passet, men rent musikalsk var de vel mer et mod revival-band som kledde seg i dress og slips og spilte 60-tallsinspirert musikk. Dette er delen av Wellers karriere jeg kjente best fra før, og dette er et bra utvalg, The Jam skrev bra låter og hadde mange hitsingler på listene, låter som Down at the tube station at midnight og That's entertainment.

Det ble gradvis mer og mer R&B og soul på utvivelsene til The Jam, for eksempel listetoppene A Town Called Malice og Beat Surrender, og i 1982 tok Weller skrittet fullt ut, la ned The Jam og startet The Style Council, et slags cafe-soul band med rolige, til dels jazz-inspirerte låter. Jeg må innrømme at jeg falt helt av lasset dengang, og bandet fikk også stadig lavere popularitet, og ble oppløst på slutten av 80-tallet da plateselskapet ikke ville gi ut et nytt album. Men de låtene som har funnet veien til denne samlingen er definitivt hørbare.

Så skulle man kanskje tro det var slutt, men Weller nektet å gi seg, og startet en solokarriere som har vart fra tidlig 90-tall og frem til i dag. Han har gitt ut ti studioalbum og fire livealbum. Musikalsk ligger han vel nærmest soul-pop perioden til The Jam, kritikerne liker det og kaller ham The Modfather, han har vært en viktig inspirasjonskilde for Brit Pop-bølgen og mottok i fjor The Godlike Genius Award fra NME . Rent kommersielt har det gått stadig bedre, i hvert fall i UK, med tre album helt øverst og fem andreplasser på de engelske hitlistene. Dette er muligens litt for engelsk for resten av verden, for utenfor hjemlandet har det vært begrenset med listeplasseringer.

For egen del må jeg også innrømme at jeg ikke hadde hørt så mye av Weller siden The Jam. Slik sett fungerer Hit Parade som en glimrende innføring og oppdatering i forhold til mye jeg har gått glipp av. Den kom ut i 2007 og koster 205 kroner på iTunes. Vi man ha den på fire fysiske CD-plater koster den 349 NOK på Platekompaniet.

torsdag 14. juli 2011

Thomas Jefferson

Også i vår egen tid er det mye konflikt knyttet til hva som definerer en nasjonalstat. Det gjør det ikke mindre interessant å lese Christopher Hitchens bok om Thomas Jefferson, en ganske kort, men svært tettpakket bok om USAs tredje president - og derfor også om handlingene og verdigrunnlaget som skapte USA.

Hitchens er like opptatt av ideene til Thomas Jefferson som av livet hans, og i Jeffersons tilfelle var det rikelig med innhold i begge deler. Det første store politiske høydepunktet var rollen som hovedforfatter av den amerikanske uavhengighetsærklæringen i 1776. Den innledes med noen av de viktigste setningene som noen gang er skrevet på engelsk:

"We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness."

Det at alle mennesker har samme verdi var en svært radikal tanke, og å grunnlegge et land på prinsippet om at mennesker har ukrenkelige rettigheter som retten til liv, frihet og til å søke lykke, var helt nytt. Men historien har vist at denne ekle ideen om likeverd og frihet til å bestemme over sitt eget liv har utkonkurrert alle andre måter å definere en stats overordnede mål.

Jefferson ble etter hvert guvernør i Virginia og deretter USAs minister i Frankrike, en jobb han overtok etter Benjamin Franklin i 1785. I Frankrike fikk han oppleve den franske revolusjon, et politisk prosjekt Jefferson var veldig positiv til. Men så dro tilbake til USA for å bli utenriksminister i George Washingtons regjering allerede høsten 1789, før terroren tok over i Paris. Da George Washington gikk av som president stilte Jefferson som presidentkandidat for The Democratic-Republicans, men tapte valget i 1796 mot føderalistenes kandidat John Adams. Valgsystemet var slik at kandidaten med nest mest stemmer ble visepresident, uansett parti, så Jefferson ble visepresident med en president fra et annet parti, en erfaring som gjorde at valgloven ble endret før neste valg.

Ved valget i 1800 var det Jefferson mot Adams på nytt og denne gangen vant Jefferson, riktignok etter en komplisert prosess med 36 voteringer i senatet fordi noen valgmenn hadde stemt feil og Jeffersons visepresidentkandidat  Aaron Burr holdt på å bli president i stedet for Jefferson. Aaron Burr ble for øvrig fjernet som visepresidentkandidat av Jefferson før valget i 1804, etter at han hadde drept tidligere finansminister Alexander Hamilton, mannen på USAs 10-dollar sedler, i en duell, men det er en annen historie.

Thomas Jeffersons presidentperiode har blitt kalt The Revolution of 1800, og betydde svært mye for USAs videre utvikling. Landet Jefferson overtok hadde bare litt over 5 milloner innbyggere, nesten alle bodde langs østkysten. Folketallet var lite i forhold til de europeiske stormaktene og landet var sårbare i forhold til trussler og angrep. Jefferson gjorde tre viktige ting som bidro til å endre kraftig på dette på varig basis:

For det første gjennomførte han The Louisiana Purchase, der USAs areal ble fordoblet ved at man kjøpte det som i dag er hele eller deler av 15 av USAs delstater, vest for Missisippi, av Napoleon for 15 millioner dollar (219 millioner dollar i dagens penger). Det var krig i Europa og Jefferson utnyttet dette til å ekspandere USA kraftig. For det andre satte han i gang the Lewis and Clark Expedition, en som skulle kartlegge områdene vest for USA geografisk og finne veien til Stillehavet. Dette la grunnlaget for at USA senere kunne utvide territoriet sitt enda lenger vestover i løpet av 1800-tallet.

For det tredje startet Jefferson The First Barbary War, krigen mot de nord-afrikanske piratene og slavehandlerne i Algiers, Tunis og Tripoli. Disse nord-afrikanske statene hadde i flere hundre år angrepet handelsskip og landsbyer langt kystene i Europa, og forlangte enorme pengesummer i løsepenger. De europeiske stormaktene fant seg i dette, men da Tripoli forlangte bekyttelsespenger fra USA nektet Jefferson å betale. Han krevde fri ferdsel på verdenshavene, noe som har vært kjernen i USAs politikk siden. Tripoli erklærte krig mot USA og USA svarte med å bombardere flåten i Tripoli og gå i land i byen Derna. Første gang amerikanske styrker plantet flagget på fremmed jord var i det vi i dag kaller Libya .

Thomas Jefferson var en stor tenker og statsmann, men han var også en politiker. Og det ligger i politikkens natur at man må inngå kompromisser, tilpasse standpunkter og være taktiker. I flere viktige spørsmål var han på ulike sider av debatten på ulike tidspunkter. Noen ganger hadde han som president gleden av å kunne bruke resultatene av det andre hadde fått gjennomført, men han selv hadde stemt imot. En slik dynamikk er noe av det som gjør politikk interessant, men noen ganger frustrerende og vanskelig å forstå. Jeffersons holdning til slaveriet er blant disse dilemmaene Hitchens forsøker å kaste lys på.

I andre spørsmål var Thomas Jefferson svært konsekvent gjennom hele sitt politiske liv, og svært fremtidsrettet. Han mente for eksempel at kunnskap og innovasjon er selve fundamentet for. Hitchens skriver:

"Jefferson was not a man of the enlightenment only in the ordinary sense that he believed in reason or perhaps in rationality. He was very specifically one of those who believed that human redemption lay in education, discovery, innovation and experiment".

Boken det er snakk om heter Thomas Jeffferson - Author of America og er en del av serien Eminent Lives på Harper Collins og kom ut i 2009.

mandag 11. juli 2011

Massemedier og sosiale medier

The Economist har i siste nummer en leder om Back to the Coffee House og et spesialbilag om The Future of News der hovedpoenget er at massemedier slik vi har kjent dem i 200 år, er i ferd med å forsvinne. Det betyr ikke at nyhetsformidling blir borte, men det vil foregå på arenaer med mye mer samtale og mer brukermedvirkning.

The Economist sammenligner det med the Coffee House og tilsvarende møteplasser der nyheter og informasjon ble utvekslet fra munn til munn, før massemediene tok over jobben med å fortelle oss hva som skjedde i verden:

"...the news industry is returning to something closer to the coffee house. The internet is making news more participatory, social, diverse and partisan, reviving the discursive ethos of the era before mass media. That will have profound effects on society and politics."

En av artiklene i bilaget inneholder en oversikt over utviklingen i lesertallene til betalte papiraviser globalt. Totalt har papiravisene økt antall lesere, med en vekst på 6 prosent mellom 2005 og 2009. Problemet er at denne veksten kommer i India, som har passert 109 millioner daglige avislesere og er verdens største avisland, Kina og Brasil. I Nord Amerika har lesertallene falt med 11 prosent, i Europa med 8 prosent. I Japan, landet med verdens tre største dagsaviser, har lesertallet falt med 4 prosent. Det faller med andre ord mest der flest har internett. Og det faller mest der løssalg og reklameinntekter dominerer, som i USA, litt mindre i land med en sterkere tradisjon for abonnementsaviser.

Bilaget til The Economist tar opp flere problemstillinger som er knyttet til den medierevolusjonen vi er midt opp i nå. Et av problemene mediebedriftene har er at reklameinntektene på nett ikke vokser på langt nær så mye som reklameinntektene på papir faller. Derfor er det ikke noen løsning å bare flytte innhold over på nett og regne med at inntektene kommer. Man trenger en eller annen forretningsmodell som sikrer flere inntekter. The Economist skriver om erfaringer med ulike modeller for paywalls. Noen, som The Times, har valgt å stenge de som ikke betaler helt ute. Andre, som Financial Times, har valgt en kombinasjon, der man kan lese et visst antall artikler før man må betale, noe annonsører liker bedre.

Et annet viktig tema er samspillet med sosiale medier, noe The Economist skriver om i artikkelen The people formerly known as the audience. Et interessant poeng her, og som grafen over illustrerer godt, er hvor stor del av trafikken til nettavisene som nå kommer fra sosiale medier. Det å få leserne til å aktivt videreformidle lenker på Facebook, Twitter og Google + blir stadig viktigere. Men dette fungerer ikke bare som en markedsføringskanal, interaktiviteten og samtalene påvirker også journalistikken. I stedet for å se på seg selv som aktørene som setter selve agendaen, må medievirksomheter i økende grad se på seg selv som deltagere og bidragsytere i en samtale som allerede er der, hevder The Economist.

Et siste tema som er veldig interessant er det The Economist kaller The Foxification of news, det at nyheter skal være korrekte, men ikke nødvendigvis formidles på en nøytral måte. Det er kommet til nye aktører som gjør det til et poeng at de har tydelige meninger. The Economist er selv et godt eksempel på dette fenomenet. Man skal være transparent og etterprøvbar, men ikke nødvendigvis uten egne meninger når man formidler det som skjer. Tanken er at fordi informasjon ikke er et knapphetsgode, men noe alle som driver nyhetsformidling kan og bør lenke til, så tar ikke lesere skade av at det kommer noen meninger. Leserne kan selv gå til kildene og gjøre seg opp sin egen mening.

For oss borgere er de mye å glede seg over i denne utviklingen, vi opplever mer mangfold og større muligheter til å ta del i debatten enn før. Utfordringen er å finne forretningsmodeller som gjør det mulig å produsere god og kritisk journalistikk. For tiden er det mange som prøver ulike modeller, men ingen sitter med selve fremtidsmodellen. Og skal vi tro The Economist vil letingen fortsette en stund. Det kommer til å bli en krevende, men ikke umulig oppgave å utvikle bærekraftige forretningsmodeller for journalistikk.

søndag 10. juli 2011

Too big to fail

Det er ikke lett å lage god og spennende film om finansmarkeder. Derfor er HBOs films Too Big to Fail som ble vist på TV i USA i mai, og går på Canal + her i Norge, en positiv overraskelse. Kanskje aller mest fordi spenningen ikke er oppdiktet, det handler om den virkelige finanskrisen som foregikk i politikk og finansmarkeder høsten 2008.

New York Times var også inne på dette med hvor vanskelig det er å lage underholdende film om økonomi og finans i sin anmeldelse av filmen:

"It can’t be easy to create a financial thriller. There’s no blood, there are (usually) no bodies. How do you create excitement when most of the action consists of middle-aged white men in conservative suits talking on the phone, and the closest thing to a car chase is a stately procession of big black Town Cars? How often can you show people peering at spreadsheets and recoiling in alarm? What do you do when the scandal itself might as well be labeled “Too Complicated to Understand”?"

Filmen er bygget på Andrew Ross Sorkins bok Too Big to Fail. Og den lykkes som New York Times skriver, overraskende godt med å formidle begivenhetene og dramatikken da først Lehman Brothers og så AIG gikk mot stupet i september 2008. Hovedperson i fortellingen er Henry Paulson, dengang finansminister i regjeringen til George Bush. Også sentralbanksjef Ben Bernanke og nåværende finansminister, men daværende sjef i New York Federal Reserve, Timothy Geitner, har sentrale roller og fremstår som sympatiske og hardt arbeidende. 

De faste frokostmøtene mellom Paulson og Bernanke har en viktig plass i filmen, ellers foregår mye av kommunikasjonen i ved at folk vandrer rundt i korridorer og på gaten mens de snakker i mobiltelefon med hverandre. Eller prøver å få tak i hverandre. Sentrale aktører i dramaet er også Warren Buffet og toppsjefene i de store amerikanske investeringsbankene, som alle var på kanten av stupet høsten 2008. For eksempel James Woods i rollen som Lehman Brothers toppsjef Dick Fuld, mannen som måtte sitte på kontoret og vente mens de andre hadde møter om banken hans kunne reddes. Det er morsomt å se hvordan filmskaperne har klart å få skuespillere som faktisk ligner veldig på på politikerne og finanstoppene de spiller. Eller som New York Times formulerer det:

"Part of the fun of “Too Big to Fail” is trying to recognize the famous people from Hollywood who are impersonating somewhat less famous people from Washington and Wall Street."

Og for de som måtte ha glemt hva som skjedde for tre år siden: Lehman Brothers gikk konkurs, men AIG og de andre investeringsbankene ble reddet. Dels ved at de ble kjøpt opp av andre banker. Og dels gjennom Troubled Asset Releif Program (TARP) som ble foreslått av Paulson og Bush, men måtte stemmes igjennom av demokratene i kongressen, og som sørget for offentlig pengeinnsprøyting i form av at staten overtok eierskapet til "troubled assets" i finanssektoren. 

torsdag 7. juli 2011

- The paper that died of shame

"The paper that died of shame" skriver konkurrenten Daily Mail på forsiden av nettavisen sin akkurat nå. "The end of the World as we know it" skriver The Economist. Det handler om at den engelske søndagsavisen News of The World legger ned etter 168 år.

Ikke fordi de har gått konkurs, men fordi avisen er blitt så innvevd i uetisk og sannsynligvis ulovlige arbeidsmetoder, at eier Rupert Murdoch har valgt å stenge avisen. Hans beslutning ble nok også fremskyndet av at en rekke viktige annonsører bestemte seg for å trekke seg fra alt samarbeid med avisen.

Kort oppsummert handler sakene om at News of The World rutinemessig har drevet ulovlig hacking av talepostkassene til både gjerningspersoner og ofre i alvorlige kriminalsaker, i tillegg til terrorofre, politikere, kongelige og kjendiser. De har dessuten løyet i sin kommunikasjon med parlamentet når det har kommet opp spørsmål der. The Economist skriver:

"The News of the World seems routinely to have asked a private investigator to hack into mobile-phone mailboxes, which is a crime. Until this week the victims seemed to be celebrities, publicists, politicians and other journalists—the sort of people who, in the British mind, probably deserve what they get. But a lawyer representing the family of the murdered girl claims that police said her phone was hacked in a way that raised hopes that she was alive. The families of terrorism victims, dead soldiers and two other murdered girls are also said to have been targeted. If true, that is callousness heaped on criminality."

Hele meldingen om nedleggelsen av News of the World fra News Corporation, slik den ble lest opp av James Murdoch i dag, kan leses her. The Economist mener situasjonen i britisk presse er så ille at det bør gjennomføres en omfattende offentlig gransking for å rydde opp. Det er sannsynligvis en god ide. Samtidig er det nok slik at mange akkurat nå mener at det ikke er nok å legge ned News of the World, noen ledere burde i tillegg tatt ansvar og gått av.

Pressens omdømme i UK er blitt sterkt svekket av disse sakene. Det var når sant skal sies ikke spesielt bra i utgangspunktet heller. UK har noen av verdens verste tabloidaviser og News of the World var kanskje en aller verste. En avis vi ikke vil savne. Men midt oppe i all fordømmelsen av pressens arbeidsmetoder er det viktig å huske at det også var media som avslørte saken. Det var journalist Nick Davies i The Guardian som gravde frem alle detaljene. I denne videoen snakker han om hvordan han har arbeidet. Og her er listen The Guardian har laget over de foreløpig identifiserte ofrene for News of the Worlds telefonhacking.

Dagens nyhet i The Guardian er at fem polititjenestemenn i Metropolitan Police har mottatt 100 000 pund i bestikkelser fra News of the World. Peter Oborne, politisk kommentator i The Telegraph og en av de ledende konservative kommentatorene i UK, går til frontalangrep på David Cameron i artikkelen David Cameron is in the sewer because of his News International friends. Han mener David Cameron aktivt må ta avtand fra folk i sin nære vennekrets som er tilknyttet News Corporation. Både rettsapparatet og politikerne vil nok bruke mye tid på dette framover selv om News of the World er lagt ned.

onsdag 6. juli 2011

Kampen om talentene

Følger man middels godt med i
amerikanske og europeiske medier, har man fått med seg at det er mye pessimisme for tiden. Det er gjeldskrise og store kutt i offentlige budsjetter, høy arbeidsledighet og vanskelig for unge nyutdannede å få jobb både i USA og Europa. Eller er det egentlig det?

Financial Times skrev i går om en parallell virkelighet til denne dype krisen, der det nå er en vill jakt etter unge talenter. En verden der bedriftene har kommet seg etter finanskrisen, har stadig mer å gjøre og der ting går svært godt for tiden. Så godt at det største problemet er å få tak i nok folk:

"A war for talent is raging in Silicon Valley where internet companies, from big groups such as Google down to the smallest start-up, are scrambling to find the best technology specialists, sending ripples to labour markets from London to Bangalore."

En annen artikkel beskriver hvordan Wall Street og Silicon Valley konkurrerer om å tiltrekke seg de beste analytikerne, og hvordan Silicon Valley ser ut til å ha et visst overtak. Det er kulere å være entreprenør og jobbe i et nystartet selskap enn å være i en investeringsbank. Noen av tiltakene bedriftene bruker for å skape et attraktivt arbeidsmiljø og trekke til seg talenter minner om ting vi hørte om i dot.com tiden for ti år siden. Og det er ikke bare i USA det er kamp om de kloke hodene, i India er det minst like vanskelig å få tak i de rette folkene. Det også er en veldig høy turnover blant de ansatte i indisk it-industri og tiltak som gjør at flere unge talenter blir i bedriften er høyt prioritert.

Hvilke grupper er det så det er aller størst etterspørsel etter? I følge Financial Times er det produktdesign eller dataanalyse man burde være ekspert på:

"Product designers, even more than back-end computer programmers, are in highest demand, Mr Breyer says. Because so many new companies are building software for consumers – such as social networks and mobile applications – the skills to design easy-to-use, appealing interfaces are at a premium.(...) Data scientists – the number crunchers who test consumers’ receptiveness to a green button over a red button, or a 20 over a 10 pixel image, and feed this information to product designers – are also in high demand. "

Det er ikke slik at effektene av nedturen plutselig er blitt borte og at vi går mot full sysselsetting på kort sikt. Poenget er at vi har to ulike virkeligheter som lever side om side. Hvor bra du har det i arbeidsmarkedet er avhengig av hvilken kompetanse du har. Hvor godt du gjør det som bedrift er avhengig av mange ting, men det har stor betydning hvilken bransje du er i. I noen bransjer er det fortsatt dårlige tider, mens det i andre er vanskeligst å få tak i nok gode folk. Noen deler av økonomien vokser, mens andre faller.

Grafen over illustrerer dette svært godt. Der kan vi se at sysselsettingen i offentlig sektor og varehandel forventes å falle i USA, mens områder som teknisk tjenesteyting, byggenæring, forretningstjenester og elektronisk industri forventes å vokse mye.  Og når det gjelder hvilke høyere utdanningsgrupper det er størst vekst i etterspørsel etter blant virksomhtene som er spurt, så troner ingeniørutdanning og businessutdanning på toppen med henholdsvis 63 prosent og 61 prosent vekst fra i fjor.

mandag 4. juli 2011

EU: nytt langtidsbudsjett, CSF og Horizon 2020

EU-kommisjonen la for noen dager siden fram sitt forslag til nytt syv års langtidsbudsjett for perioden 2014-2020. Nå skal det krangles og forhandles i omtrent 18 måneder før budsjettet skal vedtas endelig, og ting kan bli forandret i den prosessen, men mye av retningen i det kommisjonen foreslår blir nok stående. Derfor er dette et viktig dokument.

Det som har ført til flest negative kommentarer allerede er kommisjonens forslag om at EU skal skaffe seg egne skatteinntekter i form av en egen moms og en avgift på finansielle transaksjoner for å skaffe penger til EUs programmer. Jeg tipper dette ikke kommer til å skje, og at EU enten må finne andre inntekter eller redusere budsjettet noe.

Det som kanskje burde vekke flere negative reaksjoner er mangelen på nytenking som ligger i at EUs to klart største utgiftsområder fremdeles er den felles landbrukspolitikken med et budsjett på 387 milliarder euro og regionalpolitikken med et budsjett på 376 milliarder euro. Når totalbudsjettet i syvårsperioden er litt over 1000 milliarder euro (her er en god beskrivelse av innholdet budsjettet) blir det begrenset med plass til andre satsinger, ting som burde være langt viktigere når Europa skal hevde seg bedre i kampen med USA og Asia om fremtidens næringsliv og arbeidsplasser..

Noe plass til fremtidsrettede ting er det likevel. Til forskning og innovasjon er det foreslått 80 milliarder Euro i syvårsperioden, en kraftig økning i forhold til dagens 7. rammeprogram (FP7) for forskning. Riktignok er det ikke helt riktig å sammenligne slik, for det nye Common Strategic Framework (CSF) inneholder ikke bare det gamle rammeprogrammet for forskning, men også Competitiveness and Innovation Framework Programme (CIP), og the European Institute for Innovation and Technology (EIT).

Det er med andre ord tre satsinger på forskning og innovasjon som nå skal sees i sammenheng innenfor rammen av CSF, eller Horizon 2020 som det skal hete i følge Máire Geoghegan-Quinn, kommisjonær for science, research and innovation. Hun likte ikke de gamle forkortelsene og arrangerte en navnekonkurranse for å finne et friskere navn tidligere i vår. Resultatet ble at EUs finansiering av forskning og utvikling skal hete Horizon 2020. Av en eller annen grunn bruker ikke kommisjonen denne betegnelsen i sine budsjettdokumenter, men den dukker vel opp etter hvert.

Det som er mer interessant enn navnet på satsingen er EU-kommisjonens begrunnelser for hvorfor satsing på forskning og innovasjon er avgjørende for Europas fremtid. Her er det en argumentasjon i budsjettdokumentet  som gir satsing på forskning og innovasjon en langt mer sentral rolle enn det jeg synes vi ser fra den norske regjeringen og i norske budsjettdokumenter der forskning og innovasjon befinner seg i bakgrunnen. EU-kommisjonen begrunner satsingene på forskning og innovasjon slik innledningsvis i budsjettdokumentet:

"Europe needs cutting-edge research and innovation that goes beyond national boundaries, combines different scientific disciplines, technologies and business competences, and attracts talent from all around the world. Research and innovation is essential to support the EU's position in today's rapidly evolving globalised markets and to meet the challenges of the future."

Om Europas konkurranseposisjon i forhold til USA, Brasil og Asia sier EU-kommisjonen at:

"Yet despite its fundamental importance, Europe's performance in research and innovation lags behind that of the US and Japan, and China, Brazil and India are rapidly catching up. To reverse the current trend, the Europe 2020 Strategy sets a target of raising spending on R&D to 3% of GDP by 2020. A particular priority is to increase business-driven research and innovation through, for example, the use of public funding to leverage private investments."

EU-kommisjonen er med andre ord helt tydelige på at utfordringen handler om å Europas evne til å øke sin næringsrettede forskning og innovasjon. Nøkkelen til fremtidig vekst og sysselsetting ligger i å bruke forskning og innovasjon som basis for å få til modernisering og strukturendringer i næringslivet.

Det er mye "eurospeak" i slike overordnede dokumenter, og ikke alltid lett å få øye på hva som er ny substans og hva som bare er nye begreper, men her er det i hvert fall helt tydelig at EUs forsknings- og innovasjonspolitikk framover skal ha tre ben å stå på. Det kommisjonen kaller three distinct but mutually reinforcing blocks. Det er for det første det de kaller excellence in the science base, som handler om å investere i verdensledende forskningsinfrastruktur, trekke til seg verdens beste forskere og ha som mål å ligge i front innenfor grunnforskningen. 

For det andre handler det om å bruke forskning og innovasjon til å gå løs på de store samfunnsurfordringene, som klima, helse og eldrebølge. Her kan smarte og innovative løsninger stimuleres gjennom blant annet offentlig sektors innkjøpspolitikk og innovasjonsprogrammer. Og for det tredje handler det om å skape et næringliv som tar ledelsen globalt på sentrale teknologi- og kunnskapsområder. Det skal gjøres blant annet gjennom strategiske forskningssatsinger innenfor en del nøkkelteknologier:

"Priority actions will cover: increasing strategic investments and leadership in current and future enabling and industrial technologies and services, with dedicated support for ICT (including micro/nanoelectronics and photonics); nanotechnology, advanced materials, advanced manufacturing systems; industrial biotechnology; space research and innovation and low carbon and adaptation technologies."

Det er som sagt noen svært ambisiøse mål i budsjettet for Horizon 2020, men for 80 milliarder euro burde det være mulig å få til en hel del resultater også. Det endelige forslaget til rammeprogram for forskning og innovasjon vil i følge Forskningsrådets nettsider bli lagt fram i november.

lørdag 2. juli 2011

Tour de France 2011

Så er årets Tour de France i gang, veldig bra dekket av TV2 som vanlig, inkludert fantastiske TV-bilder i HD med store doser severdigheter og fransk natur langs ruten. Kvaliteten på TV-bildene har utviklet seg mye de siste par årene. Skal man på sydentur i løpet av juli finner man neppe et like bra bilde på en hotell-TV, da handler det om å finne en tysk eller spansk kanal som dekker løpet, men det sentrale er at man får med seg de avgjørende øyeblikkene.

Årets løp har 21 etapper totalt og har som alltid en stor variasjon når det gjelder løypeprofiler. Det er en blanding av flate etapper for spesialsprinterne, mange tøffe fjelletapper, noen halvkuperte etapper som oppmuntrer til tidlige brudd, en tempoetappe og en lagtempoetappe. Både Pyreneene og Alpene får som vanlig besøk. I år skal syklistene også tilbringe en del tid i nord-vest, i Vendee og Bretagne, og i Massif Central, samt en tur innom Italia. Det er en tradisjon at touren er innom minst et annet land, og i anledning Italias 150-årsjubileum i år skal målgang for den 17. etappen og starten på den 18. etappen foregå i Pinerolo litt vest for Torino.

Etter å ha sett litt på etappeprofilene på de 21 etappene synes jeg det ser ut som årets løp, litt forenklet, kan deles i to faser. De 11 første etappene er ganske varierte, med noe flatt og noe kupert, men uten noen virkelige fjelletapper. De 10 siste etappene som sykles fra 14. juli er dominert av fjell og hele syv av disse etappene går over høye fjell. Sprinterne har bare to sjanser i siste halvdel av løpet, til Montpellier 17. juli og sisteetappen til Paris 24. juli. Eneste individuelle tempoetappe i år er i Grenoble på løpets nest siste dag.

Hva betyr så dette for forventningene til årets løp? På de 11 første etappene vil det være etappeseire som gjelder, samt hvem som får "låne" den gule trøyen en stund. Noen etapper, som etappe 3, 5, 7 og 11 er som skapt for spesialsprintere som Cavendish, Pettachi og Boonen. Andre etapper er mer eller mindre kuperte, eller har en brattere stigning på slutten, og passer for de litt sterkere og allsidige rytterne, og er også ypperlig egnet til lange brudd. Kanskje det er her både Hushovd og Boasson Hagen vil ha sine best muligheter til å vinne etapper i år. Jeg tipper begge vil sykle offensivt og prøve å bli med på brudd.

Fra etappe 12 begynner det egentlige Tour de France, som handler om å vinne sammenlagt. Det er nå vi får se de store navnene markere seg og kjempe om sekunder. Først skal de over blant annet Tourmalet, Luz-Ardiden, Col de Abuisque og Plateau de Beille i Pyreneene. Så skal de til Alpene, der særlig etappe 18 til Galibier, med målgang på rekordhøye 2645 m.o.h, og etappe 19 som skal opp Col du Telegraphe og Col du Galibier (en gang til), og ender på klassiske Alpe d'Huez vil være viktige. Det er ikke usannsynlig at det er disse to monsteretappene på slutten som vil avgjøre det hele. Spennende blir det helt garantert.

Og for de som er opptatt av mer enn selve sykkelsporten, for eksempel andre viktige særtrekk ved områdene løpet går igjennom, kan jeg anbefale bloggen til Olav Torvund som vil ta for seg Le vins de Tour de France 2011 de neste dagene. Det er ikke like mange klassiske vindistrikter som i fjorårets Tour de France, da gikk løpet gjennom både ChampagneRhone og Bordeaux, men det er mye annet interessant av viner fra kjente og litt mindre kjente distrikter å få med seg også i år. Olav Torvund skrev også om I vini del Giro d'Italia 2011, vindistrikter i nærheten av årets Giro de Italia, noe som ga anledning til å skrive om både Barolo og Brunello di Montalcino. Sykkelløp er en bra anledning til å lære mer om Europas vindistrikter.