Statistisk sentralbyrå har laget en flott ny temaportal om utdanning. Der kan man få oppdatert kunnskap og finne statistikker om de fleste temaer som har med alle typer utdanning å gjøre.
Der finner man oversikter over befolkningens utdanningsnivå i Norge, hvor mange barn som går i offentlige og private barnehager, hvor mange elever det er i grunnskolen, hvor mange av disse som har nynorsk som hovedmål, hvor stor andel av lærerne som er kvinner og hvor stor andel av de 44 546 lærlingene som var på de ulike yrkesfaglige studieretningene.
En statistikk jeg synes er særlig interessant, fordi det har skjedd så store strukturendringer i sektoren de siste årene, er oversikten over hvor mange studenter som går på de ulike universitetene og høyskolene. De største er med i grafen over. Klikker man seg videre finner man også en tabell som viser antall studenter på alle universitetene og høyskolene i Norge.
Det har skjedd noen viktige endringer de siste årene. Klart størst er NTNU med 39 464 studenter. NTNU har studenter i Trondheim, Gjøvik og Ålesund. Deretter følger tre institusjoner som har hovedsete i Oslo, Universitetet i Oslo med 27 513 studenter, Handelshøyskolen BI med 20 533 studenter og OsloMet - storbyuniversitetet (tidligere høgskolen i Oslo og Akershus) har 20 203 studenter. Bak disse fire som alle har over 20 000 studenter følger det ytterligere to som har over 15 000 studenter, de to "gamle" universitetene i Bergen med 16 079 studenter og i Tromsø (nå Norges arktiske universitet) med 16 001 studenter. Disse største seks skulle dermed ha omkring halvparten av alle studentene i Norge.
Fordi disse studenttallene er fra 2016 er det også slik at noen av institusjonene lenger ned på listen senere har rykket oppover som et resultat av sammenslåinger gjennomført etter 2016 og er minst like store som noen av de største seks. For eksempel Høyskolen i Sørøst-Norge (tidligere høyskolene i Buskerud, Vestfold og Telemark) som til sammen har rundt 18 000 studenter og Høgskulen på Vestlandet (tidligere Bergen, Haugesund/Stord og Sogn og Fjordane) som har omkring 16 000 studenter. Mens Høgskolen i Innlandet gjennom en sammenslåing har vokst til omkring 13 000 studenter, mens Universitet Nord, med studiesteder i Bodø, Levanger, Mo i Rana, Namsos, Nesna, Sandnessjøen, Steinkjer, Stjørdal og Vesterålen, har 12 000 studenter.
onsdag 28. februar 2018
mandag 26. februar 2018
Hvor er studentene mest fornøyde?
På nettsidene til Statistisk Sentralbyrå kan man i dag finne en interessant nyhetssak om en ny statistikk med overskriften "Hvilke studenter er mest fornøyde med undervisningen?". De skriver at det i gjennomsnitt er slik at 65 prosent av studentene er fornøyde eller svært fornøyde med undervisningskvaliteten, men at forskjellene er svært store.
Det er studentene ved Norges Handelshøyskole og ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) som i følge undersøkelsen er mest fornøyd. SSB skriver:
"Det er Norges Handelshøyskole som har den høyeste andelen studenter som er fornøyde med kvaliteten på undervisningen i 2016, med 86 prosent. (...) Resultatene gjenspeiler dermed trekkene vist i figur 2: de to vitenskapelige høgskolene Norges Handelshøgskole og Handelshøyskolen BI er i toppen når det gjelder studentenes evaluering av undervisningskvaliteten.
"Studenter i bedriftsøkonomiske, administrative og juridiske fag, samt studenter som tar naturvitenskapelige fag, matematikk eller informasjons- og datateknologi og studenter i humanistiske og estetiske fag, har de største andelene av studenter som er (svært) fornøyde med undervisningskvaliteten.(...) Studenter i tekniske fag, ingeniørfag eller håndverksfag, helse eller sosialfag samt studenter som tar en lærerutdanning, eller pedagogikk er minst fornøyde."
Det er studentene ved Norges Handelshøyskole og ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) som i følge undersøkelsen er mest fornøyd. SSB skriver:
"Det er Norges Handelshøyskole som har den høyeste andelen studenter som er fornøyde med kvaliteten på undervisningen i 2016, med 86 prosent. (...) Resultatene gjenspeiler dermed trekkene vist i figur 2: de to vitenskapelige høgskolene Norges Handelshøgskole og Handelshøyskolen BI er i toppen når det gjelder studentenes evaluering av undervisningskvaliteten.
Blant universitetene er det Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås i Akershus som har den høyeste andelen studenter som er fornøyde med kvaliteten på undervisningen i 2016, med rundt 80 prosent. Også ved universitetene i Oslo, Agder, Bergen og ved NTNU er andelen av studentene som er fornøyde over gjennomsnittet på 65 prosent i 2016. Universitetene i Tromsø og Stavanger og Nord universitet ligger under gjennomsnittet, både i 2013 og 2016. Det samme gjelder også høgskolene som er med i figuren. Ved Høgskolen i Bergen er det bare 52 prosent av studentene som er fornøyde med undervisningskvaliteten i 2016, en forskjell fra Norges Handelshøyskole på 34 prosentpoeng."
Undersøkelsen analyserer også forskjeller i tilfredshet mellom studenter på ulike fagfelt og slår fast at:
"Studenter i bedriftsøkonomiske, administrative og juridiske fag, samt studenter som tar naturvitenskapelige fag, matematikk eller informasjons- og datateknologi og studenter i humanistiske og estetiske fag, har de største andelene av studenter som er (svært) fornøyde med undervisningskvaliteten.(...) Studenter i tekniske fag, ingeniørfag eller håndverksfag, helse eller sosialfag samt studenter som tar en lærerutdanning, eller pedagogikk er minst fornøyde."
Dessuten er det, kanskje ikke helt overraskende, slik at studenter som tar et masterprogram eller en 5-6-åring profesjonsutdanning er langt mer fornøyd med undervisningen enn studenter som er i gang med en bachelor, et årsstudium eller tar enkeltemner.
søndag 25. februar 2018
Verdens fem største byer 1600 - 2100
Og her er fortsettelsen på videoen fra forrige bloggpost. Denne begynner i 1600 og går frem til i dag, og så videre til 2100 basert på prognoser for hvordan verdens største byer vil vokse. Som en ser flytter tyngdepunktet seg flere ganger, der både Paris, London, Beijing, Tokyo og New York er størst i perioder, men der det er gigantbyer i Sør-Asia og Afrika som er i ferd med å bli verdens største.
lørdag 24. februar 2018
Verdens fem største byer 3000 f.Kr - 1600
YouTube er full av spennende pedagogiske ressurser. YouTube-kanalen til Ollie Bye har tatt mål av seg til å forklarer verdenshistorien gjennom korte og pedagogiske videoer som viser hvordan kartene har endret seg over tid. Der kom jeg over denne videoen som viser hvilke fem byer i verden som var de fem største gjennom fra 3000 f.Kr til år 1600.
fredag 23. februar 2018
En strategi for Norge som datasenternasjon
Det er flere gode grunner til at vi skal arbeide for at datasentre og annet dataintensivt næringsliv skal etablere seg i Norge. Vi har rikelig med fornybar energi som egner seg til å drive store maskinparker, vi har en natur og et kjølig klima som egner seg til slik virksomhet, vi er et stabilt og trygt land, vi har en arbeidsstyrke som er teknologisk kompetent og vi har bedrifter som er innovative og stadig er på jakt etter hvordan de kan bruke teknologi for å effektivisere arbeidsprosessene.
Men, kanskje viktigst av alt, så har vi fått på plass en pakke med gode virkemidler som gjør det attraktivt å lokalisere denne type næringsliv i Norge. Det er bakgrunnen for at regjeringen i går lanserte strategidokumentet "Norge som datasenternasjon" (her er pressemeldingen).
Dokumentet sier mye klokt om hvorfor dette er en næring som vil bli stadig viktigere framover, hvilke typer datasentre og aktører som finnes i bransjen, hva slags ringvirkninger slike etableringer kan føre med seg, og ikke minst hvorfor Norge allerede er godt posisjonert som et attraktivt land å drive datasentre i, både for norske og utenlandske aktører i dette markedet.
Et viktig poeng i rapporten er at store datasentre i dag ikke bare handler om å tilby store virksomheter et sted å lagre store mengder data for seg selv og kundene, men om å tilby mer eller mindre komplette tjenesteplattformer i form av tjenester og programvare, eller rett og slett tilgang til verktøykasser for innovasjon og utvikling, som også lar små og mellomstore bedrifter få tilgang til avanserte it-løsninger som tidligere bare var forbeholdt de største og mest ressurssterke bedriftene. Som tilgang til store databaser med sanntidsdata du kan bruke til å utvikle nye tjenester, eller tilgang til "kunstig intelligens" som en tjeneste du kan abonnere på og ikke i form av en datamaskin du eier selv.
"Norge som datasenternasjon" lister opp alle Norges konkurransefortrinn på dette området, både de vi har fra naturens side, men også de forbedrede rammebetingelsene vi har sørget for de siste årene gjennom å vedta en mer næringslivsvennlig politikk. Blant de politiske endringene som listes opp i i strategien, og som har gjort Norge mer konkurransedyktig de siste årene, er:
Men, kanskje viktigst av alt, så har vi fått på plass en pakke med gode virkemidler som gjør det attraktivt å lokalisere denne type næringsliv i Norge. Det er bakgrunnen for at regjeringen i går lanserte strategidokumentet "Norge som datasenternasjon" (her er pressemeldingen).
Dokumentet sier mye klokt om hvorfor dette er en næring som vil bli stadig viktigere framover, hvilke typer datasentre og aktører som finnes i bransjen, hva slags ringvirkninger slike etableringer kan føre med seg, og ikke minst hvorfor Norge allerede er godt posisjonert som et attraktivt land å drive datasentre i, både for norske og utenlandske aktører i dette markedet.
Et viktig poeng i rapporten er at store datasentre i dag ikke bare handler om å tilby store virksomheter et sted å lagre store mengder data for seg selv og kundene, men om å tilby mer eller mindre komplette tjenesteplattformer i form av tjenester og programvare, eller rett og slett tilgang til verktøykasser for innovasjon og utvikling, som også lar små og mellomstore bedrifter få tilgang til avanserte it-løsninger som tidligere bare var forbeholdt de største og mest ressurssterke bedriftene. Som tilgang til store databaser med sanntidsdata du kan bruke til å utvikle nye tjenester, eller tilgang til "kunstig intelligens" som en tjeneste du kan abonnere på og ikke i form av en datamaskin du eier selv.
"Norge som datasenternasjon" lister opp alle Norges konkurransefortrinn på dette området, både de vi har fra naturens side, men også de forbedrede rammebetingelsene vi har sørget for de siste årene gjennom å vedta en mer næringslivsvennlig politikk. Blant de politiske endringene som listes opp i i strategien, og som har gjort Norge mer konkurransedyktig de siste årene, er:
- Skattesatsen på alminnelig inntekt for selskap og personer er i perioden 2013-2018 redusert fra 28 til 23 pst. For å ytterligere bidra til at norsk kapital i større grad kan bli kanalisert mot næringsvirksomhet er det i formuesskatten innført en verdsettingsrabatt for aksjer og driftsmidler. I 2018 er denne rabatten økt til 20 pst.
- Elektrisk kraft som leveres til store datasentre ble fra 1. januar 2016 ilagt redusert sats i el-avgiften. Formålet med avgiftsreduksjonen var å gjøre Norge attraktivt for store datasentre. Vilkåret for redusert sats satt ned til uttak over 0,5 MW fra 1. januar 2017.
- I statsbudsjettet for 2018 er det vedtatt at «verk og bruk» skal skattlegges som annen næringseiendom, uten å inkludere «produksjonsutstyr og –installasjoner». Dette kommer datasentre til gode.
- Gravekostnadene utgjør gjerne 70–80 pst. av kostnadene for fremføring av fiber. Samferdselsdepartementet har fastsatt nye regler for ledninger i offentlig veggrunn. De nye reglene gir mer forutsigbare rammebetingelser slik at det kan bygges ut høyhastighetsbredbånd til flere.
- Det er bevilget 40 mill. kroner i 2018 til en pilot for alternativt kjernenett. Målet er å etablere et fungerende marked for alternativt kjernenett som samfunnskritiske virksomheter og andre benytter. I tillegg bevilges det totalt 100 mill. kroner som skal legge til rette for flere fiberkabler til utlandet.
- Regjeringen har lenge vært opptatt av å forenkle regleverket og korte ned tidsbruken i planprosesser. Dette arbeidet fortsetter, blant annet ved å utarbeide veiledning for aktører som planlegger å etablere datasentre, og ved å gjøre mer informasjon om regelverk og planprosessene tilgjengelige på engelsk.
- Det er regjeringens politikk at det offentlige ikke selv skal gjøre oppgaver som markedet kan gjøre bedre og mer effektivt. Regjeringen la i 2016 fram en strategi for bruk av skytjenester der det slås fast at statlige virksomheter skal vurdere skytjenester når de skal anskaffe nye IKT-løsninger
- Tilgangen på fornybar, fleksibel og sikker vannkraft til konkurransedyktige betingelser er et stort norsk konkurransefortrinn. Norge har halvparten av Europas magasinkapasitet, og over 75 pst. av produksjonskapasiteten er regulerbar.
En mer fullstendig oversikt over de ulike endringene som er kommet på plass finnes i kapittel 7 i dokumentet "Norge som datasenternasjon". Dette er en totalpakke som gjør at Norge kan hevde seg godt i konkurransen om flere etableringer og flere arbeidsplasser i datasenterbransjen.
onsdag 21. februar 2018
Stadig raskere bredbånd
Det er vekst i antall bredbåndsabonnementer, men som en kan forvente i et land der de fleste husholdninger allerede har bredbånd har den flatet ut sammenlignet med den kraftige veksten for noen år siden. Den store nyheten nå er den kraftige økningen i hastigheten på bredbåndet.
For å ta antall abonnenter først. Statistisk Sentralbyrås nye bredbåndsstatistikk viser at vi for første gang har passert 2 millioner private bredbåndsabonnementer i Norge:
"I 4. kvartal 2017 var det 2 151 000 faste breibandsabonnement i Noreg. Av desse var talet på private abonnement 2 022 000. Talet på private abonnement har auka med 57 000 det siste året, og 13 000 sidan 3. kvartal. I tillegg var det 129 000 breibandsabonnement for verksemder, som er ein nedgang på 2 600 det siste året. Det var 85 private breiband per 100 hushald i 4. kvartal 2017, mot 83 i det same kvartalet 2016."
"Medianverdien for hastigheita til private breiband i Noreg var i 4. kvartal 2017 43,2 Mbit/s, viser statistikken internett-målinga. I 4.kvartal 2016 var det tilsvarande talet 27,7 Mbit/s. For verksemder har medianhastigheta auka frå 14,3 Mbit/s i 4.kvartal 2016, til 17,1 Mbit/s eitt år seinare. Trenden med sterk auke i breibandshastigheiter dei siste åra held dermed fram. Gjennomsnittshastigheita for private breiband har auka frå 67,2 Mbit/s til 81,1 Mbit/s berre i løpet av det siste kvartalet. Dette gjev ein auke på 21 prosent."
For å ta antall abonnenter først. Statistisk Sentralbyrås nye bredbåndsstatistikk viser at vi for første gang har passert 2 millioner private bredbåndsabonnementer i Norge:
"I 4. kvartal 2017 var det 2 151 000 faste breibandsabonnement i Noreg. Av desse var talet på private abonnement 2 022 000. Talet på private abonnement har auka med 57 000 det siste året, og 13 000 sidan 3. kvartal. I tillegg var det 129 000 breibandsabonnement for verksemder, som er ein nedgang på 2 600 det siste året. Det var 85 private breiband per 100 hushald i 4. kvartal 2017, mot 83 i det same kvartalet 2016."
Men det virkelig interessante tendensen i denne statistikken fra SSB er ikke utviklingen i antall abonnementer, men den sterke veksten i hastighetene folk velger å abonnere på. Bare siste kvartal har gjennomsnittshastigheten økt 21 prosent. Det investeres mange milliarder i året i infrastruktur for mobil og bredbånd i Norge, og disse tallene viser at det er det må investeres mye. Folk bruker internett på andre måter enn før, for eksempel til strømming av film. Bredbåndet vi har hjemme er etter hvert blitt langt raskere enn det de har tilgang til på jobb. SSB skriver:
"Medianverdien for hastigheita til private breiband i Noreg var i 4. kvartal 2017 43,2 Mbit/s, viser statistikken internett-målinga. I 4.kvartal 2016 var det tilsvarande talet 27,7 Mbit/s. For verksemder har medianhastigheta auka frå 14,3 Mbit/s i 4.kvartal 2016, til 17,1 Mbit/s eitt år seinare. Trenden med sterk auke i breibandshastigheiter dei siste åra held dermed fram. Gjennomsnittshastigheita for private breiband har auka frå 67,2 Mbit/s til 81,1 Mbit/s berre i løpet av det siste kvartalet. Dette gjev ein auke på 21 prosent."
mandag 19. februar 2018
Den store forenklingsoversikten
Men hva har vi egentlig gjort? Finnes det noen god oversikt over alt som er gjort av forenklinger på ulike områder? Svaret er ja. Kommunal og moderniseringsministeren har fått hjelp av sine kolleger i regjeringen til å velge ut de viktigste forenklingstiltakene i alle sektorer og departementsområder. Hele denne store forenklingsoversikten ligger på regjeringens nettsider. I alt er over 90 konkrete tiltak beskrevet. Monica Mæland skriver innledningsvis dette om hva denne oversikten viser:
"Da Erna Solbergs regjeringen tiltrådte i 2013 var regjeringsplattformen opptatt av å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. Mange av tiltakene handler om å forenkle lov- og regelverk, fjerne tidstyver, forenkle rutiner, lage digitale selvbetjeningsløsninger og øke valgfriheten for innbyggerne. Arbeidet med å konkretiserer og gjennomføre forenklingstiltak har vært gjennomført i alle departementsområder og sektorer. Men det er ikke nok å peke på hva som bør gjøres, vi har vært minst ilke opptatt av å øke gjennomføringskraften slik at moderniseringsarbeidet ikke forblir ambisjoner og slagord, men handler om konkrete forbedringer for innbyggere og næringsliv.
Denne oversikten beskriver de viktigste forenklingstiltakene som er gjennomført de siste fire årene. Mange tiltak har vært lettere å gjennomføre fordi vi har fått hundrevis av innspill fra de som kjenner problemene best, medarbeidere, kommuner, innbyggere og næringsliv, om hvilke tidstyver som bør fjernes og hvordan offentlig sektor kan bli mer brukervennlig. Dette arbeidet er ikke ferdig. Vi må fortette å bygge en kultur for innovasjon og omstilling, der vi detaljstyrer mindre og bygger på tillit. Vi må være opptatt av at både næringsliv og kommuner kan bruke mer tid på å skape verdier og mindre tid på papirarbeid. Jeg er stolt av de resultatene som er oppnådd og ser frem til å jobbe videre med nye forenklinger."
Som nevnt er dette ikke noe vi blir ferdige med. Vi må alltid være mer opptatt av det som ligger foran oss av nye utfordringer og muligheter enn av det som er gjennomført. Men det er også viktig å lære av det arbeidet som allerede er gjort. Andre kan ha stor nytte av å lære fra andres erfaringer, enten det er tidsstyvjakt, enklere regelverk, klart språk eller digitalisering.
søndag 18. februar 2018
Nasjonalsanger vi ikke får høre i OL (4)
Et annet land som har en bra nasjonalsang og er gode på dette med følelsesladde avsynginger av den, men som garantert ikke for oppleve det i vinter-OL, er Wales. Om det er noen fra Wales med i OL vet jeg ikke, men de representerer i så fall Storbritannia (eller egentlig UK) og ikke Wales. Når de spiller fotball og rugby kan vi imidlertid oppleve øyeblikk som dette.
Wales nasjonalsang heter "Hen Wlad Fy Nhadau", eller, i engelsk oversettelse, "Land of my fathers". Den er skrevet på 1850-tallet, men ble en uoffisiell walisisk nasjonalsang fra 1905. I en rugbykamp mellom Wales og New Zealand det året innførte Wales som de første i verden tradisjonen med at tilhengerne synger nasjonalsangen ved begynnelsen av kampen. Og de er fortsatt blant de som gjør det best.
Wales nasjonalsang heter "Hen Wlad Fy Nhadau", eller, i engelsk oversettelse, "Land of my fathers". Den er skrevet på 1850-tallet, men ble en uoffisiell walisisk nasjonalsang fra 1905. I en rugbykamp mellom Wales og New Zealand det året innførte Wales som de første i verden tradisjonen med at tilhengerne synger nasjonalsangen ved begynnelsen av kampen. Og de er fortsatt blant de som gjør det best.
lørdag 17. februar 2018
Nasjonalsanger vi ikke får høre i OL (3)
Jeg tar allerede nå sjansen på å si at vi heller ikke får høre Brasils nasjonalsang i Vinter-OL i Korea. De har riktignok en OL-tropp på 9 personer, og de deltar i toer-bob og firer-bob som ennå ikke er gjennomført, men Brasil har deltatt i åtte vinter-OL og aldri vunnet en medalje. En niende plass i snowboard i 2010 er beste plassering. Litt synd, for Brasil har fin nasjonalsang, her fra FIFA Confederationan Cup i fotball i 2013
Brasils nasjonalsang består av to vers som er ganske lange. Historiske har de også hatt ganske strenge regler knyttet til at man ikke skal lage tilpassede versjoner. Hvis det er en vokalversjon så skal også begge versene synges. Og også når instumentalversjonen spilles på idrettsarrangementer kan man risikere at brasilianere i publikum fortsetter å synge lenge etter at orkesteret har gitt seg. Som her før en en landskamp i fotball mellom Brasil og Argentina.
Brasils nasjonalsang består av to vers som er ganske lange. Historiske har de også hatt ganske strenge regler knyttet til at man ikke skal lage tilpassede versjoner. Hvis det er en vokalversjon så skal også begge versene synges. Og også når instumentalversjonen spilles på idrettsarrangementer kan man risikere at brasilianere i publikum fortsetter å synge lenge etter at orkesteret har gitt seg. Som her før en en landskamp i fotball mellom Brasil og Argentina.
fredag 16. februar 2018
En feiring for forvaltningsnerder
Anne-Karin og Aase Marthe feirer Finnmark og Troms |
Men det var ikke denne sportslige suksessen som utløse forslaget fra to av mine kolleger om å åpne en flaske champagne, betalt med egne penger, i Kommunal og moderniseringsdepartementet torsdag kveld. Man vet at man jobber sammen med genuine forvaltningsnerder når det vi feirer er at Troms og Finnmark fylkeskommuner har klart å bli enige om en avtale som legger grunnlaget for hvordan den nye felles fylkeskommunen skal være organisert.
Nå er det ikke bare i Troms og Finnmark det skjer endringer i fylkesgrenser som har vært uendret i over 100 år. Etter at Stortinget gjorde vedtak som en ny regioninndeling i juni i fjor har det flere steder vært friske debatter om blant annet navn og lokalisering av ulike administrative funksjoner. Dette er beslutninger de folkevalgte i fylkestingene selv har ansvar for å ta og som det er nødvendig å få avklart for å komme videre og bygge nye og fremtidsrettede fylkeskommuner.
Jeg var selv til stede og åpnet det felles fylkestingsmøtet for Vestfold og Telemark i november, der det var mye uenighet i forkant, men der stemningen på møtet ble svært god og uenighetene ble ryddet av veien. De er godt i gang med å begge en ny felles fylkeskommune. Det samme er Oppland og Hedmark, Buskerud, Østfold og Akershus, Aust Agder og Vest-Agder og Hordaland og Sogn og Fjordane. I Trøndelag ligger de foran alle de andre og er allerede i full gang som Trøndelag fylkeskommune fra 1. januar i år.
I Troms og Finnmark tok det lengre tid å bli enige og Knut Storberget tok på seg oppgaven med å mekle mellom de to fylkeskommunene da de ba om bistand. Den jobben gjorde han på en helt utmerket måte og avtalen var klar torsdag kveld. Det er all mulig grunn til å feire at det ble enighet om veien videre. Alternativet ville vært at departementet måtte gått inn og detaljstyrt noe som de folkevalgte både har ansvar for og har langt bedre kunnskaper og forutsetninger for å bestemme selv.
Så når mine gode forvaltnigsnerdkolleger fra hver sin ende av landet, Anne-Karin Olli fra Finnmark og Aase Marthe Horrigmo fra Vest Agder, feirer så er det fordi det virkelig er grunn til å feire en historisk avtale. I min ordliste er dessuten nerd en hedersbetegnelse. Vi vet jo at teknologinerdene er i ferd med å overta verden. Forvaltningsnerder er også bra folk som man både kan ha meningsfulle diskusjoner om offentlige utredninger eller kommuneinntektsystemet med, eller rett og slett feire sammen med når det blir tatt gode beslutninger om styringen av landet.
torsdag 15. februar 2018
Fortsatt vekst i næringslivets forskning
En oversikt litt lenger ned til høyre på denne siden viser antall blogginnlegg jeg har skrevet med ulike "tagger". Den viser at hele 221 innlegg er merket med "forskning". Flere av disse innleggene handler om forskning i næringlivet og om SSBs årsstatistikker over utviklingen i næringlivets forskning.
SSBs statistikk kommer to ganger i året, først foreløpige tall for næringslivets forskning som kommer i oktober året etter og deretter endelige tall i februar i det påfølgende året. Jeg mener at disse tallene en viktig indikator på om vi er på rett vei med politikken. Mesteparten av forskningen i næringlivet betales av næringslivet selv, ikke av statlige tilskudd. Men hvor mye næringslivet velger å forske sier også noe om hvor god tilstanden er i næringslivet og hvor gode rammevilkår politikken vår gir for forskning og innovasjon i næringslivet.
I den rødgrønne perioden skrev jeg flere blogginnlegg der jeg var skuffet over utviklingen, for eksempel da jeg i oktober 2011 skrev om Stagnasjon i næringslivets forskning om tallene for 2010. Jeg kritiserte de rødgrønnes forskningsmelding våren 2013 for å være opptatt av tiltak som fremmer all annen forskning enn næringslivsforskning, selv om næringslivet står for mest forskning i Norge.
Både hos meg og mange andre tror jeg det var en sterk forventning om at denne manglende interessen for å fremme forskning i næringlivet og stagnasjonen i næringslivets forskningsinnsats måtte snus med et nytt politisk flertall. Og tallene viser at det ganske raskt skjedde en positiv utvikling, noe jeg har blogget om flere ganger i løpet av disse årene. For eksempel skrev jeg om "God vekst i næringlivets forskning" i oktober 2015, om "Kraftig vekst i næringslivets forskning" i oktober 2016, da tallene for 2015 viste en vekst i næringlivets forskning på hele 13,3 prosent sammenlignet med 2014.
Fra 2015 til 2016 har næringslivets forskningsinnsats økt med ytterligere seks prosent, noe jeg først blogget om her i oktober da de foreløpige tallene kom og det samtidig kom frem at den samlede norske forskningsinnatsen for første gang i historien var på over 2 prosent av BNP. Nå har nettopp de endelige tallene for næringslivets forskning i 2016 kommet fra SSB, som skriver at:
"Næringslivet utførte forskning og utvikling (FoU) for om lag 29,5 milliarder kroner i 2016. Dette er en vekst på 6 prosent sammenlignet med 2015.(...) Foretak i tjenesteytende næringer har de siste årene hatt betydelig vekst, denne utviklingen fortsetter i 2016. Kostnadene til egenutført FoU økte med 1,5 milliarder kroner eller 10 prosent sammenlignet med 2015. Litt over halvparten av næringslivets FoU ble utført i tjenestenæringene. IKT-tjenester er den enkeltnæringen med mest FoU, og de har hatt en vekst på 19 prosent."
Hva er så grunnen til denne kraftige veksten i forskning i næringslivet de siste årene? Mye skyldes naturligvis at næringsstukturene er i endring og at både i eksisterende næringer og i nye og fremvoksende næringer må investeres mer i innovasjon og forskning for å kunne konkurrere. Særlig i tjenestesektoren ser vi en kraftig vekst i bedriftenes forskningsinnsats. Men veksten har også med politikk å gjøre. I forrige periode skjedde det blant annet store forbedringer i SkatteFunn, skattefradragsordningen for FoU-prosjekter i næringlivet. I 2016 blogget jeg om den kraftige veksten som har skjedd i bruken av SkatteFunn.
Også andre næringsrettede ordninger er blitt styrket i løpet av de siste årene. Det er rett og slett så enkelt som at bedre rammevikår for forskning i næringlivet har bidratt til mer forskning i næringslivet. Politikk virker.
SSBs statistikk kommer to ganger i året, først foreløpige tall for næringslivets forskning som kommer i oktober året etter og deretter endelige tall i februar i det påfølgende året. Jeg mener at disse tallene en viktig indikator på om vi er på rett vei med politikken. Mesteparten av forskningen i næringlivet betales av næringslivet selv, ikke av statlige tilskudd. Men hvor mye næringslivet velger å forske sier også noe om hvor god tilstanden er i næringslivet og hvor gode rammevilkår politikken vår gir for forskning og innovasjon i næringslivet.
I den rødgrønne perioden skrev jeg flere blogginnlegg der jeg var skuffet over utviklingen, for eksempel da jeg i oktober 2011 skrev om Stagnasjon i næringslivets forskning om tallene for 2010. Jeg kritiserte de rødgrønnes forskningsmelding våren 2013 for å være opptatt av tiltak som fremmer all annen forskning enn næringslivsforskning, selv om næringslivet står for mest forskning i Norge.
Både hos meg og mange andre tror jeg det var en sterk forventning om at denne manglende interessen for å fremme forskning i næringlivet og stagnasjonen i næringslivets forskningsinnsats måtte snus med et nytt politisk flertall. Og tallene viser at det ganske raskt skjedde en positiv utvikling, noe jeg har blogget om flere ganger i løpet av disse årene. For eksempel skrev jeg om "God vekst i næringlivets forskning" i oktober 2015, om "Kraftig vekst i næringslivets forskning" i oktober 2016, da tallene for 2015 viste en vekst i næringlivets forskning på hele 13,3 prosent sammenlignet med 2014.
Fra 2015 til 2016 har næringslivets forskningsinnsats økt med ytterligere seks prosent, noe jeg først blogget om her i oktober da de foreløpige tallene kom og det samtidig kom frem at den samlede norske forskningsinnatsen for første gang i historien var på over 2 prosent av BNP. Nå har nettopp de endelige tallene for næringslivets forskning i 2016 kommet fra SSB, som skriver at:
"Næringslivet utførte forskning og utvikling (FoU) for om lag 29,5 milliarder kroner i 2016. Dette er en vekst på 6 prosent sammenlignet med 2015.(...) Foretak i tjenesteytende næringer har de siste årene hatt betydelig vekst, denne utviklingen fortsetter i 2016. Kostnadene til egenutført FoU økte med 1,5 milliarder kroner eller 10 prosent sammenlignet med 2015. Litt over halvparten av næringslivets FoU ble utført i tjenestenæringene. IKT-tjenester er den enkeltnæringen med mest FoU, og de har hatt en vekst på 19 prosent."
Hva er så grunnen til denne kraftige veksten i forskning i næringslivet de siste årene? Mye skyldes naturligvis at næringsstukturene er i endring og at både i eksisterende næringer og i nye og fremvoksende næringer må investeres mer i innovasjon og forskning for å kunne konkurrere. Særlig i tjenestesektoren ser vi en kraftig vekst i bedriftenes forskningsinnsats. Men veksten har også med politikk å gjøre. I forrige periode skjedde det blant annet store forbedringer i SkatteFunn, skattefradragsordningen for FoU-prosjekter i næringlivet. I 2016 blogget jeg om den kraftige veksten som har skjedd i bruken av SkatteFunn.
Også andre næringsrettede ordninger er blitt styrket i løpet av de siste årene. Det er rett og slett så enkelt som at bedre rammevikår for forskning i næringlivet har bidratt til mer forskning i næringslivet. Politikk virker.
tirsdag 13. februar 2018
Flere lærlinger i offentlig sektor
På Kunnskapsdepartementets nettsider finner vi noen svært gledelige tall når det gjelder utviklingen i antall lærlinger de siste fem årene.
I 2017 fikk 20 800 elever læreplass. Dette er det høyeste antallet som er registrert siden målingene begynte i 2011. De siste fem årene har kommunal sektor fått 32 prosent flere lærlinger. Statlig sektor har hatt en økning på 25 prosent. Til sammenligning har økningen i privat sektor for samme periode vært på 16 prosent.
Det er privat næringsliv som tar inn klart flest lærlinger, men det er svært gledelig å se at den største veksten er i kommune og stat. I staten har det vært en egen strategi for å øke antall lærlinger og Jeløya-plattformen sier også at det skal stilles klare krav til det offentlige om å ta inn lærlinger.
Det er ikke tilfeldig at antall læreplasser har økt mye de siste årene. Det handler om politiske prioriteringer. Lærlingtilskuddet økt med 21 000 kroner per kontrakt, noe som gjør det mer lønnsomt for bedriftene å ha lærlinger, og det kommet krav om bruk av lærlinger i bedrifter som vil vinne offentlige anbud. Og når resultatene blir bedre er det fordi politikken virker.
I 2017 fikk 20 800 elever læreplass. Dette er det høyeste antallet som er registrert siden målingene begynte i 2011. De siste fem årene har kommunal sektor fått 32 prosent flere lærlinger. Statlig sektor har hatt en økning på 25 prosent. Til sammenligning har økningen i privat sektor for samme periode vært på 16 prosent.
Det er privat næringsliv som tar inn klart flest lærlinger, men det er svært gledelig å se at den største veksten er i kommune og stat. I staten har det vært en egen strategi for å øke antall lærlinger og Jeløya-plattformen sier også at det skal stilles klare krav til det offentlige om å ta inn lærlinger.
Det er ikke tilfeldig at antall læreplasser har økt mye de siste årene. Det handler om politiske prioriteringer. Lærlingtilskuddet økt med 21 000 kroner per kontrakt, noe som gjør det mer lønnsomt for bedriftene å ha lærlinger, og det kommet krav om bruk av lærlinger i bedrifter som vil vinne offentlige anbud. Og når resultatene blir bedre er det fordi politikken virker.
søndag 11. februar 2018
Den lille og den store digitaliseringen
Omkring hver åttende fredag skriver jeg en teknologispalte på Etterbørs-sidene i Dagens Næringsliv På fredag tok jeg til orde for at vi ikke bør blande alt som handler om bruk av ikt sammen og lete etter noen ekle tiltak som skal løse alt.
Vi gjør i hvert fall lurt i å skille mellom den "lille" og praktiske digitaliseringen, som kan være krevende nok å få til, men som i rett og slett handler om å ta i bruk teknologi for å effektivisere og forenkle hverdagen for innbyggere og næringsliv. Og den "store" digitaliseringen som avdekker noen betydelig mer krevende politiske og etiske utfordringer som åpenbarer seg når arbeidsdelingen mellom mennesker og maskiner utsettes for mer dyptgripende endringer. Her er det jeg skrev:
Den lille og den store digitaliseringen
For en uke siden inviterte statsministeren til toppmøte om forskning og høyere utdannelse. Hovedtemaet denne gangen var hvordan forskning og utdannelse kan bidra til at vi mestrer omstillingen til en mer digital fremtid.
Vi gjør i hvert fall lurt i å skille mellom den "lille" og praktiske digitaliseringen, som kan være krevende nok å få til, men som i rett og slett handler om å ta i bruk teknologi for å effektivisere og forenkle hverdagen for innbyggere og næringsliv. Og den "store" digitaliseringen som avdekker noen betydelig mer krevende politiske og etiske utfordringer som åpenbarer seg når arbeidsdelingen mellom mennesker og maskiner utsettes for mer dyptgripende endringer. Her er det jeg skrev:
Den lille og den store digitaliseringen
For en uke siden inviterte statsministeren til toppmøte om forskning og høyere utdannelse. Hovedtemaet denne gangen var hvordan forskning og utdannelse kan bidra til at vi mestrer omstillingen til en mer digital fremtid.
Det er et av mange eksempler på hvordan digitalisering som tema har rykket høyere opp på den strategiske agendaen i flere virksomheter, inkludert hos dem som har som jobb å styre landet. Erna Solberg leder også regjeringens digitaliseringsutvalg, et utvalg som består av ministre og som på sitt forrige møte 1. februar diskuterte hvordan vi kan frigjøre helseressurser og levere bedre helsetjenester med digitalisering.
Digitalisering foregår nå over alt og er mer eller mindre innvevd i alle typer virksomheter. Også de fleste politikkområder har en digital dimensjon. For at vi ikke skal trekke altfor mange problemer inn i samme debatter og handlingsplaner, tenker jeg at det noen ganger kan være lurt å skille mellom det jeg vil kalle den praktiske «lille digitaliseringen», det vi holder på med hver dag, og den mer samfunnsomformende «store digitaliseringen» som stiller oss overfor mer krevende politiske prioriteringer og veivalg.
Den lille digitaliseringen handler blant annet om å ta i bruk digitale selvbetjeningsløsninger og om å effektivisere arbeidsprosesser: nettbanker, automatiserte lånesøknader, digital skattemelding, digital byggesaksbehandling, digital tinglysing, sikker digital post og bruk av velferdsteknologi slik at eldre mennesker kan bo hjemme lenger ved hjelp av ulike teknologiske hjelpemidler.
Den lille digitaliseringen er noen ganger komplisert og kostbar for dem som skal utvikle de nye it-systemene og omorganisere virksomhetene slik at vi får hentet ut gevinstene, men hensikten er at den skal forenkle hverdagen for innbyggere, kunder og næringsliv. Det skal dessuten være sikkert og ivareta personvernet til innbyggerne.
Alle internasjonale rangeringer jeg har sett viser at dette er noe vi er flinke til i Norge, ja vi er faktisk blant de beste i verden. Vi har innbyggere som er digitalt kompetente og gjerne vil bruke digitale selvbetjeningsløsninger, vi har bedrifter som er blant de fremste i verden på å automatisere og effektivisere sine interne prosesser og vi har en offentlig sektor som også hevder seg godt på digitale løsninger. Det betyr ikke at jobben noen gang er helt ferdig. Vi må alltid lete etter nye muligheter for å løse oppgavene raskere og smartere.
Den store digitaliseringen er noe mer enn den praktiske hverdagsdigitaliseringen og handler blant annet om at oppgavefordelingen mellom mennesker og maskiner endres. Om hvordan innholdet i mange jobber endrer seg og om at noen jobber forsvinner helt. Og om hvordan behovet for å få påfyll av ny kunnskap og kompetanse underveis i arbeidslivet blir langt større for mange av oss når den teknologiske utviklingen går stadig raskere.
Når balansen mellom hva mennesker gjør og hva maskiner gjør endrer seg, blant annet på grunn av bruk av kunstig intelligens, reiser det også nye politiske utfordringer knyttet til roller, ansvar og etiske veivalg. På noen områder vil det kunne kreve nye lover og regler. På flere områder vil det kreve kompetanse vi ikke har i dag.
Da Camilla Tepfers i inFuture innledet på statsministerens toppmøte om forskning og høyere utdannelse argumenterte hun for at når samspillet mellom mennesker og maskiner endres blir det enda viktigere å fremme det unikt menneskelige. Hun trakk frem fire fremtidskompetanser som vil være avgjørende for at vi skal lykkes i en mer digital fremtid: Skaperkraft, informasjonskyndighet, fordypningsevne og sosial kompetanse.
Jeg tror dette er noe av kjernen i hvordan vi på en best mulig måte skal forholde oss til den teknologiske omstillingen. Det handler ikke om å digitalisere for digitaliseringens skyld. Tvert imot må målet være at vi skal ta vare på det beste i det norske samfunnet, åpenheten, tilliten, velferdsnivået og den høye deltagelsen i arbeidslivet. Skal vi klare dette må vi være mer kreative, mer innovative og lære oss å like den usikkerheten som følger med når vi skal omstille mer enn før. Det blir helt sikkert krevende, men med den plassen disse diskusjonene har fått i samfunnsdebatten, tror jeg vi i Norge er godt rustet til å gå løs på utfordringene.
Digitalisering foregår nå over alt og er mer eller mindre innvevd i alle typer virksomheter. Også de fleste politikkområder har en digital dimensjon. For at vi ikke skal trekke altfor mange problemer inn i samme debatter og handlingsplaner, tenker jeg at det noen ganger kan være lurt å skille mellom det jeg vil kalle den praktiske «lille digitaliseringen», det vi holder på med hver dag, og den mer samfunnsomformende «store digitaliseringen» som stiller oss overfor mer krevende politiske prioriteringer og veivalg.
Den lille digitaliseringen handler blant annet om å ta i bruk digitale selvbetjeningsløsninger og om å effektivisere arbeidsprosesser: nettbanker, automatiserte lånesøknader, digital skattemelding, digital byggesaksbehandling, digital tinglysing, sikker digital post og bruk av velferdsteknologi slik at eldre mennesker kan bo hjemme lenger ved hjelp av ulike teknologiske hjelpemidler.
Den lille digitaliseringen er noen ganger komplisert og kostbar for dem som skal utvikle de nye it-systemene og omorganisere virksomhetene slik at vi får hentet ut gevinstene, men hensikten er at den skal forenkle hverdagen for innbyggere, kunder og næringsliv. Det skal dessuten være sikkert og ivareta personvernet til innbyggerne.
Alle internasjonale rangeringer jeg har sett viser at dette er noe vi er flinke til i Norge, ja vi er faktisk blant de beste i verden. Vi har innbyggere som er digitalt kompetente og gjerne vil bruke digitale selvbetjeningsløsninger, vi har bedrifter som er blant de fremste i verden på å automatisere og effektivisere sine interne prosesser og vi har en offentlig sektor som også hevder seg godt på digitale løsninger. Det betyr ikke at jobben noen gang er helt ferdig. Vi må alltid lete etter nye muligheter for å løse oppgavene raskere og smartere.
Den store digitaliseringen er noe mer enn den praktiske hverdagsdigitaliseringen og handler blant annet om at oppgavefordelingen mellom mennesker og maskiner endres. Om hvordan innholdet i mange jobber endrer seg og om at noen jobber forsvinner helt. Og om hvordan behovet for å få påfyll av ny kunnskap og kompetanse underveis i arbeidslivet blir langt større for mange av oss når den teknologiske utviklingen går stadig raskere.
Når balansen mellom hva mennesker gjør og hva maskiner gjør endrer seg, blant annet på grunn av bruk av kunstig intelligens, reiser det også nye politiske utfordringer knyttet til roller, ansvar og etiske veivalg. På noen områder vil det kunne kreve nye lover og regler. På flere områder vil det kreve kompetanse vi ikke har i dag.
Da Camilla Tepfers i inFuture innledet på statsministerens toppmøte om forskning og høyere utdannelse argumenterte hun for at når samspillet mellom mennesker og maskiner endres blir det enda viktigere å fremme det unikt menneskelige. Hun trakk frem fire fremtidskompetanser som vil være avgjørende for at vi skal lykkes i en mer digital fremtid: Skaperkraft, informasjonskyndighet, fordypningsevne og sosial kompetanse.
Jeg tror dette er noe av kjernen i hvordan vi på en best mulig måte skal forholde oss til den teknologiske omstillingen. Det handler ikke om å digitalisere for digitaliseringens skyld. Tvert imot må målet være at vi skal ta vare på det beste i det norske samfunnet, åpenheten, tilliten, velferdsnivået og den høye deltagelsen i arbeidslivet. Skal vi klare dette må vi være mer kreative, mer innovative og lære oss å like den usikkerheten som følger med når vi skal omstille mer enn før. Det blir helt sikkert krevende, men med den plassen disse diskusjonene har fått i samfunnsdebatten, tror jeg vi i Norge er godt rustet til å gå løs på utfordringene.
Labels:
arbeidsmarked
,
ikt
,
internett
,
kunnskapspolitikk
,
politikk
,
utdanning
lørdag 10. februar 2018
Nasjonalsanger vi ikke får høre i OL (2)
Dagens kandidat til nasjonalsang vi ikke får høre under vinter-OL en New Zealand. Her kan jeg riktignok ikke være like sikker som med Skottland, New Zealand er både en suveren stat og har med flere deltagere i OL i Korea, men jeg tar sjansen på å spå at det ikke blir gull. De har deltatt i vinter-OL helt siden 1952 og har til nå aldri vunnet gull. Den totale medaljefangsten på 75 år er en enkelt sølvmedalje som Annelise Coberger vant i slalåm i Albertville i 1992. Flott nasjonalsang har de uansett, her er "God Defend New Zealand" med Hayley Westenra foran finalen i VM i rugby i 2011:
"God Defend New Zealand" er fra 1876 og har siden 1977 vært sidestilt med "God Save the Gueen" som New Zealands nasjonalsang, men er i dag den som blir mest brukt. Den finnes i to versjoner, en engelsk og en maorisk. Det vanlige i offentlig sammenheng er å synge første vers to ganger, først på maorisk og så på engelsk.
"God Defend New Zealand" er fra 1876 og har siden 1977 vært sidestilt med "God Save the Gueen" som New Zealands nasjonalsang, men er i dag den som blir mest brukt. Den finnes i to versjoner, en engelsk og en maorisk. Det vanlige i offentlig sammenheng er å synge første vers to ganger, først på maorisk og så på engelsk.
fredag 9. februar 2018
Nasjonalsanger vi ikke får høre i OL (1)
I et OL får vi daglige doser med medaljeseremonier og nasjonalsanger. I et vinter OL kan vi være temmelig sikre på å få høre den norske nasjonalsangen flere ganger og også en del andre gamle OL-kjenninger, som Tysklands, Canadas, USAs, Nederlands, Polens og Sveriges. Noen overraskelser kommer forhåpentligvis også, men det er noen nasjonalsanger vi neppe får høre og også noen vi kan være helt sikre på at vi ikke får høre.
Et eksempel på det siste er Skottlands nasjonalsang "Flower of Scotland", som riktignok ikke er noen offisiell nasjonalsang, men det er denne sangen som spilles i idretter der Skottland stiller med eget lag, som i fotball og rugby. Men i OL er det ikke med noe eget lag fra Skottland. Derfor er denne kraftfulle versjonen fremført av Amy MacDonald hentet fra en fotballandskamp mot Spania:
Sangen ble laget av folkemusikkgruppen The Corries i 1967. Teksten handler ikke overraskende om krig mot England, i dette tilfellet da hæren til Robert the Bruce vant over Edward II i slaget ved Bannockburn i 1314. Fra 1997 har sangen erstattet Scotland The Brave på landskamper i fotball. I de britiske samveldelekene, der Skottland stiller under eget flagg i alle idrettsgrener, har den blitt brukt på medaljeseremoniene fra 2010. Men i vinter OL i Korea kommer vi ikke til å høre den.
Et eksempel på det siste er Skottlands nasjonalsang "Flower of Scotland", som riktignok ikke er noen offisiell nasjonalsang, men det er denne sangen som spilles i idretter der Skottland stiller med eget lag, som i fotball og rugby. Men i OL er det ikke med noe eget lag fra Skottland. Derfor er denne kraftfulle versjonen fremført av Amy MacDonald hentet fra en fotballandskamp mot Spania:
Sangen ble laget av folkemusikkgruppen The Corries i 1967. Teksten handler ikke overraskende om krig mot England, i dette tilfellet da hæren til Robert the Bruce vant over Edward II i slaget ved Bannockburn i 1314. Fra 1997 har sangen erstattet Scotland The Brave på landskamper i fotball. I de britiske samveldelekene, der Skottland stiller under eget flagg i alle idrettsgrener, har den blitt brukt på medaljeseremoniene fra 2010. Men i vinter OL i Korea kommer vi ikke til å høre den.
torsdag 8. februar 2018
Samarbeid om digital deltagelse
I et samfunn der stadig mer informasjon, tjenester, kulturtilbud og samfunnsdebatt skjer i digitale kanaler er det fare for at det oppstår digitale skiller fordi noen av ulike årsaker ikke er digitale deltagere.
Nå er det en frivillig sak om man vil delta digitalt eller ikke, og i Norge er det store flertallet brukere av internett, epost, sosiale medier og ulike apper og digitale tjenester, men det er et problem dersom noen ønsker å delta, men ikke føler at de har den den kompetansen og den tryggheten som kreves for å komme i gang.
Det er viktig at det finnes noen gode lavterskeltilbud som gjør det enkelt å komme i gang og bli en digital deltager. Dette er ting kommuner, næringsliv og frivillige organisasjoner har erfaring med og er flinke til og ofte samarbeider om. Fra statens side har vi støttet opp om erfaringsutveksling og deling av digitale læringsressurser i prosjektet Digidel 2017. Selv om prosjektet nå er avsluttet er nettsiden med alle læringsressursene fortsatt der og blir videreført av Kompetanse Norge.
I det videre arbeidet med å legge til rette for økt digital deltagelse vil kommunene få en enda viktigere rolle. Det er kommunene som er de fremste ekspertene på hvordan et tilbud bør være innrettet for å være tilpasset lokale behov og forutsetninger. For noen dager siden undertegnet Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland og KS-leder Gunn Marit Helgesen en ny avtale om samarbeid om Digihjelpen som, et samarbeid mellom staten og kommunene som skal bidra til at flere kommuner har et lavterskeltilbud til sine innbyggere.
onsdag 7. februar 2018
Ny digital innsynsløsning lansert
Fra Computerworlds omtale av lanseringen |
Tidligere denne uken hadde jeg gleden av å være med på lanseringen av eInnsyn, den nye digitale løsningen som gir innbyggere, media, organisasjoner og næringsliv mulighet til å få innsyn i offentlige dokumenter.
Da staten og Oslo kommune oppdaget at de begge hadde behov for en ny løsning for offentlig innsyn ble prosjektet gjennomført i et samarbeid. Nettsiden finner man her på einnsyn.no, og som man ser har den en statlig og en kommunal del. Vi regner med at også andre kommuner vil velge å ta denne løsningen i bruk fremfor å lage egne systemer.
Den nye eInnsyn erstatter Offentlig Elektronisk Postjournal (OEP) som har vært statlig sektors løsning for innsyn. Siden den gamle løsningen OEP ble lansert i 2010, har antall innsynsbegjæringer økt kraftig. I 2017 ble 4,6 millioner journalposter publisert, ca. 300 000 innsynskrav ble fremmet og det ble gjennomført 7,5 millioner søk i OEP. Oslo kommune, og de statlige virksomheter som i dag leverer til OEP, benytter løsningen fra oppstart 5. februar. Ved oppstarten er det 121 statlige virksomheter og ca. 20 virksomheter/bydeler i Oslo kommune som har koblet seg på.
For at en slik løsning skal fungere godt er det viktig at ulike bruker blir tatt med underveis i prosessen og får påvirke. I dette prosjektet har det vært viktig at medarbeidere som håndterer dokumenter og behandler innsynsforespørsler har fått delta. Også medieorganisasjonene, som representerer noen av de mest aktive brukerne av løsningen, har vært aktivt med som rådgivere. Her er det Norsk Journalistlag skriver om eInnsyn. Her er Pressens Offentlighetsutvalgs omtale av lanseringen. Og her er Digi.no sin omtale.
mandag 5. februar 2018
Doctor You
Forsiden på helgens The Economist hadde overskriften "Doctor You - How data will transform health care", med en tilhørende lederartikkel om hvordan digitalisering vil endre en rekke ting i helsesektoren. Artikkelen tar utgangpunkt at det engelske ordet "patient" betyr både pasient og å være tålmodig:
"No wonder they are called “patients”. When people enter the health-care systems of rich countries today, they know what they will get: prodding doctors, endless tests, baffling jargon, rising costs and, above all, long waits. Some stoicism will always be needed, because health care is complex and diligence matters. But frustration is boiling over."
"Someone worried about their heart can now buy a watch strap containing a medical-grade monitor that will detect arrhythmias. Apps are vying to see if they can diagnose everything from skin cancer and concussion to Parkinson’s disease. Research is under way to see whether sweat can be analysed for molecular biomarkers without the need for an invasive blood test. Some think that changes in how quickly a person swipes a phone’s touchscreen might signal the onset of cognitive problems."
"Apple has spent three years preparing its devices and software to process medical data, offering products to researchers and clinical-care teams. On January 24th it announced the result. The next big software update for its iPhone will include a feature, Health Records, to allow users to view, manage and share their medical records. Embedded in Apple’s Health app, the new feature will bring together medical data from participating hospitals and clinics, as well as from the iPhone itself, giving millions of Americans direct digital control of their own health information for the first time."
"No wonder they are called “patients”. When people enter the health-care systems of rich countries today, they know what they will get: prodding doctors, endless tests, baffling jargon, rising costs and, above all, long waits. Some stoicism will always be needed, because health care is complex and diligence matters. But frustration is boiling over."
Det er lett å kjenne seg igjen i dette og problemene er stort sett de samme, i større eller mindre grad, i alle land. Man hva kan vi gjøre med dem? The Economist peker på tre utviklingstrekk som bidrar til å flytte innflytelse fra helseleverandørene til pasientene. Det første er hvordan apper på smarttelefoner og aktivitetsarmbånd kan hjelpe oss oppdage endringer i helsetilstanden og stille diagnoser. The Economist skriver:
"Someone worried about their heart can now buy a watch strap containing a medical-grade monitor that will detect arrhythmias. Apps are vying to see if they can diagnose everything from skin cancer and concussion to Parkinson’s disease. Research is under way to see whether sweat can be analysed for molecular biomarkers without the need for an invasive blood test. Some think that changes in how quickly a person swipes a phone’s touchscreen might signal the onset of cognitive problems."
Andre utviklingtrekk de trekker frem er hvordan teknologi i form av blant annet apper, dingser, sensorer og spillteknologi kan hjelpe oss overvåke egen helsetilstand når vi har komplekse kroniske sykdommer. Dette kan bli enda mer interessant hvis de teknologiske hjelpemidlene vi bruker kan få tilgang til informasjonen som finnes om oss i pasientjournaler og ulike helseregistre. I en egen artikkel skriver The Economist hvordan både Apple, Amazon og Google er i gang med hver sine nye nye satsinger innenfor digital helse.
Mens noen av de andre store plattformleverandørene, inkludert Google og Microsoft, har prøvd seg i helsemarkedet tidligere, skriver The Economist at det nå er spesielt interessant følge med på hva Apple holder på med:
"Apple has spent three years preparing its devices and software to process medical data, offering products to researchers and clinical-care teams. On January 24th it announced the result. The next big software update for its iPhone will include a feature, Health Records, to allow users to view, manage and share their medical records. Embedded in Apple’s Health app, the new feature will bring together medical data from participating hospitals and clinics, as well as from the iPhone itself, giving millions of Americans direct digital control of their own health information for the first time."
Det tredje utviklingtrekket The Economist peker på som skal forenkle og forbedre helsetjenestene er bruk av kunstig intelligens til å analysere de enorme mengdene helsedata som blir samlet inn fra alle smarttelefonene, armbåndene og andre sensorer. Det kan både gjøre at disse dingsene kan oppdage og si fra om endringer i helsetilstanden vår som vi ikke oppdager selv, men det gjør også at store mengder aggregerte data kan brukes til å finne bedre måter å forebygge og behandle sykdom, og til å få langt mer presis informasjon om hva som virker på ulike pasienter.
lørdag 3. februar 2018
Toppmøte om forskning og høyere utdanning
Det er blitt en årlig tradisjon at statsministeren inviterer til et toppmøte i Parkveien om forskning og høyere utdanning, med rektorer, næringslivsledere, arbeidslivsorganisasjoner og mange statsråder til stede. Og blant statsrådene var også den nye ministeren for forskning og høyere utdanning Iselin Nybø fra Venstre.
Selv om dette formatet har blitt en tradisjon, er det litt ulike temaer som får hovedoppmerksomheten fra gang til gang. Sist jeg var med var i 2015 da hvordan vi utvikler talent og hvordan vi utvikler verdensledende forskningsmiljøer var tema (jeg blogget om det her).
I år var det omstillingen til en enda mer digital fremtid som var tema. Hvordan høyere utdanning og forskning skal bidra til at vi klarer omstillingen og utnytter mulighetene, slik at det skapes enda flere nye jobber enn de som forsvinner. Erna Solberg utfordret deltagerne til å være så konkrete som mulig når det gjelder hva vi bør gjøre for å være best mulig rigget for omstillingen som kommer:
"Vi vet mye om digitalisering som prosess. Nå er vi klare for handling. Min utfordring til dere i dag er derfor å tenke fritt og høyt om hva vi konkret bør gjøre fremover. - Er det områder det bør forskes mer på? - Er det kompetanse vi mangler? - Er det behov for endringer i regelverk? Hvis dere mener regjeringens politikk allerede er godt rigget til å møte digitaliseringens muligheter og utfordringer, er det også selvsagt lov å si."
"I sin innledning skisserte Camilla Tepfers en fremtid med et helt nytt samspill mellom mennesker og maskiner. Da blir det viktig å fremme det unikt menneskelig, mener hun. Hun skisserte fire fremtidskompetanser som hun mener vil være avgjørende for å lykkes i en digitalisert fremtid: Skaperkraft, informasjonskyndighet, fordypningsevne og sosial kompetanse. – De menneskenære oppgavene i alle yrker blir viktigere når vi får en ny rolledeling mellom mennesker og maskiner. Derfor bør vi trene på sosial kompetanse, sa hun. Tepfers mener vi fremover også må trene mer på skaperkraft og toleranse for usikkerhet, fordi forskning viser at mennesker ubevisst er negative til kreativitet fordi vi assosierer det med usikkerhet.
Informasjonskyndighet – evnen til å finne og fortolke relevant informasjon – vil bli viktigere, fordi digitalisering vil forsterke den menneskelig tendensen til å oppsøke og tro på informasjon vi allerede er enig i. Fordypning blir enda viktigere fordi økt digitalisering fører til flere distraksjoner. – Det kan gjøre at vi ikke jobber forbi kjedelighetspunktet. Og det er særlig uheldig når studier viser at noe av det mest utslagsgivende for om man er i jobb som voksen, er hvorvidt man jobber forbi der det blir kjedelig, sier Tepfers."
Selv om dette formatet har blitt en tradisjon, er det litt ulike temaer som får hovedoppmerksomheten fra gang til gang. Sist jeg var med var i 2015 da hvordan vi utvikler talent og hvordan vi utvikler verdensledende forskningsmiljøer var tema (jeg blogget om det her).
I år var det omstillingen til en enda mer digital fremtid som var tema. Hvordan høyere utdanning og forskning skal bidra til at vi klarer omstillingen og utnytter mulighetene, slik at det skapes enda flere nye jobber enn de som forsvinner. Erna Solberg utfordret deltagerne til å være så konkrete som mulig når det gjelder hva vi bør gjøre for å være best mulig rigget for omstillingen som kommer:
"Vi vet mye om digitalisering som prosess. Nå er vi klare for handling. Min utfordring til dere i dag er derfor å tenke fritt og høyt om hva vi konkret bør gjøre fremover. - Er det områder det bør forskes mer på? - Er det kompetanse vi mangler? - Er det behov for endringer i regelverk? Hvis dere mener regjeringens politikk allerede er godt rigget til å møte digitaliseringens muligheter og utfordringer, er det også selvsagt lov å si."
Fire innledere holdt korte innledninger med litt ulike innfallsvinkler på disse digitale kompetanseutfordringene. Vi fikk gode innspill både fra teknologidrevet næringsliv, teknologiutdanning- og forskning, og noen spennende perspektiver om hva den humanistiske og samfunnsvitenskapelige forskningen kan og må bidra med i omstillingen. En av innlederne var Camilla Tepfers som ga en svært god og tankevekkende beskrivelse av hvilken type kompetanse mennesker vil trenge mer av når vi skal samspille mer med maskiner. Dagsavisen oppsummerer det slik:
"I sin innledning skisserte Camilla Tepfers en fremtid med et helt nytt samspill mellom mennesker og maskiner. Da blir det viktig å fremme det unikt menneskelig, mener hun. Hun skisserte fire fremtidskompetanser som hun mener vil være avgjørende for å lykkes i en digitalisert fremtid: Skaperkraft, informasjonskyndighet, fordypningsevne og sosial kompetanse. – De menneskenære oppgavene i alle yrker blir viktigere når vi får en ny rolledeling mellom mennesker og maskiner. Derfor bør vi trene på sosial kompetanse, sa hun. Tepfers mener vi fremover også må trene mer på skaperkraft og toleranse for usikkerhet, fordi forskning viser at mennesker ubevisst er negative til kreativitet fordi vi assosierer det med usikkerhet.
Informasjonskyndighet – evnen til å finne og fortolke relevant informasjon – vil bli viktigere, fordi digitalisering vil forsterke den menneskelig tendensen til å oppsøke og tro på informasjon vi allerede er enig i. Fordypning blir enda viktigere fordi økt digitalisering fører til flere distraksjoner. – Det kan gjøre at vi ikke jobber forbi kjedelighetspunktet. Og det er særlig uheldig når studier viser at noe av det mest utslagsgivende for om man er i jobb som voksen, er hvorvidt man jobber forbi der det blir kjedelig, sier Tepfers."
Og fordi det var kunnskapssektoren som var samlet til toppmøte var det naturligvis også et gruppearbeid etter innleggene. Når folk med så mye erfaring og kunnskap fra ulike sektorer møtes for å diskutere et tema alle er veldig opptatt av blir det ikke akkurat stille rundt bordene. Heldigvis, vil jeg si, for det er det noen ganske krevende omstillingsutfordringer som ligger foran oss.
fredag 2. februar 2018
Just Like Honey
Noen artister bruker litt tid på å modnes. Kanskje gir de ut både et og to album før de finner formelen som gjør at de lykkes. Andre artister treffer oppskriften fra første gitarriff på første låt. Et eksempel på det er det skotske bandet Jesus and Mary Chain som i 1985 åpnet sitt sitt første album Psychocandy med sangen Just Like Honey. Det karakteristiske lydbildet med fuzz-gitar og feedback var der helt fra starten. Her er videoen:
torsdag 1. februar 2018
Høyere skatteinntekter
Oversikten over hvor mye som ble betalt i skatter i Norge i 2017 er klar. På Statistisk Sentralbyrås nettsider kan vi lese at:
"I 2017 blei det betalt inn 811 milliardar kroner i skatt i Noreg. Det er 55 milliardar kroner meir enn det som vart betalt i 2016. Ifølgje skatterekneskapen auka dei samla skatteinnbetalingane i 2017 med 7,3 prosent samanlikna med 2016."
"I 2017 blei det betalt inn 811 milliardar kroner i skatt i Noreg. Det er 55 milliardar kroner meir enn det som vart betalt i 2016. Ifølgje skatterekneskapen auka dei samla skatteinnbetalingane i 2017 med 7,3 prosent samanlikna med 2016."
Her kan det være grunn til å minne om at regjeringen og Stortinget de siste fire årene har redusert skattenivået for innbyggere og næringsliv med omkring 18 milliarder kroner. Likevel har de samlede skatteinntektene gått opp, noe jeg blogget om i august da E24 skrev om dette.
Hovedgrunnen til at skatteinntektene går opp er at det er gode tider i norsk økonomi. Næringslivet går med overskudd, ansetter folk og ledigheten har falt kraftig, Og fordi oljeprisen har steget ganske mye, samtidig som det har vært gode tider i både byggenæring og i ikke-oljeavhengig fastlandsindustri, går de samlede skatteinntektene opp.
Deler vi skatteinntektene opp ser vi at skatteinntektene til kommunene har økt fra 166 milliarder i 2015 til 181 milliarder i 2016 til 188 milliarder kroner i 2017. Det har bidratt til en svært god utvikling i kommuneøkonomien de siste årene. Skatt til staten har økt fra 238 milliarder kroner i 2015 til 240 milliarder i 2016 og til 254 milliarder kroner i 2017, en vekst på 5,8 prosent det siste året.
Det som har svingt mye de siste årene er skatteinntektene fra petroleumssektoren. Fra å være på 104 milliarder kroner i 2015 falt de til bare 41 milliarder kroner i 2016, et fall på over 60 prosent. Så har de økt igjen til 65 milliarder kroner i 2017, opp 58 prosent. Men det er likevel slik at petroleumsskattene nå bare utgjør 8 prosent av skatteinntektene. Bare i 2016 har denne andelen vært lavere siden 2008. Norge er blitt mindre oljeavhengig enn før.
Abonner på:
Innlegg
(
Atom
)