Statsbudsjettet 2026 - en leseveiledning

Hvordan leser man egentlig et statsbudsjett? Hvor skal man begynne? Det kan virke helt uoverkommelig når "pakken" som kommer til Stortinget fra regjeringen er på over 5000 sider, fordelt på i overkant av 20 ulike dokumenter. Det rare er at de første ekspertkommentarene begynner å komme samtidig som det legges frem, og før lunsj har en alle partiene og en rekke organisasjoner både kommentert og klaget. 

Hva er de beste triksene for å finne fram? Jeg har, som i fjor,  laget en liten leseguide som jeg tror kan være til hjelp når man skal finne ut hva som står hvor, av utgifter, inntekter, kapitler, poster, analyser og begrunnelser. Og hvor i alt dette man kan lese om tilstanden i norsk og internasjonal økonomi. Statsbudsjettet er ikke et dokument man leser fra begynnelse til slutt, men er mer som et opplagsverk. Hvor man skal slå opp er avhengig av hva man er på jakt etter.

Nøkkeltall og samleside

Har du noengang lurt på hvorfor samfunnsøkonomene er så lynraske med å kommentere effektene av statsbudsjettet på norsk økonomi i det øyeblikket det blir prsentert? Det er fordi allerede kl 8:00 på morgenen den dagen budsjettet legges fram, så slipper regjeringen en oversikt over nøkkeltall. Før børsen åpner, slik at alle har samtidig tilgang til samme informasjon. Der er det økonomiske prognoser for resten av 2025, og for 2026. Prognoser for BNP-vekst, sysselsetting, arbeidsledighet og prisvekst, samt overordnede tall for oljepengebruk og oljekorrigert budsjettunderskudd, og budsjettets "impuls" på norsk økonomi. Og stort mer trenger ikke makroøkonomene for å fortelle om de synes budsjettet er godt eller dårlig.

Vi andre er gjerne litt opptatt av mikro også, av statens inntekter, kommunesektorens og helsesektorens utgifter, av avgifter, skatter og overføringer, og mye annet, så vi må lese mange flere sider enn bare nøkkeltall. Et godt nettsted å ha som utgangspunkt for denne digitale navigeringen av statsbudsjettet er regjeringens samleside om statsbudsjettet, Den har overskriften Statsbudsjettet 2026. Her finner man alfabetiske stikkordslister og fylkesoversikter, men aller viktigst er siden Statsbudsjettet 2026: Dokumenter og pressemeldinger. Her er samtlige budsjettdokumenter og dessuten alle departementenes pressemeldinger som ble sendt ut på budsjettdagen. 

Jeg tenker at det ikke er så dumt å lese noen av pressemeldingene før man går løs på dokumentene. De er korte og lettleste, og forteller hva regjeringen selv mener er viktigst og mest positivt i neste års statsbudsjett. Pressemeldingsproduksjonen er varierende. Alle departementene har gjerne en oversiktspressemelding, og de leste har egne pressemeldinger om "gladsaker" de mener er særlig viktige å nå ut med. Noen departementer har skrevet opp til 10 pressemeldinger, mens Landbruksdepartmentet nøyer seg med den ene. Men summen av alle departementenes pressemeldinger er høy, og man finner de gladsakene man er mest interessert i. De dårlige nyhetene krever det litt mer arbeid å finne.

Gul bok

For oss som er interessert i helheten i statsbudsjettet og kanskje ønsker en generell og rask innføring i hva staten bruker penger på, hvor de nye satsingene er, og begrunnelsene for disse, er Gul bok det dokumentet vi må lese. Gul bok er på 250 sider. De første 40 sidene er de man skal kaste seg over først. Her er det et kompakt tekstlig sammendrag av alle departementenes budsjettforslag for 2026, både påplusninger og kutt, med vekt på større nye satsninger og endringer fra i år. Kunnskap herfra kan gi plusspoeng både på jobb, i lunsjen og i familieselskaper.

Også resten av teksten i Gul bok, eller Prop. 1S (2025-26) Statsbudsjettet 2025, som den formelt heter, kan også være nyttig å vite om. Her er det omtale av petroleumsøkonomien, av stalige selskaper, av flerårsvirkninger av tidligere års og neste års statsbudsjetter, og man kan lese om gjennomføring av det som er vedtatt før. Også dette er kort og kompakt, for fra side 87 og utover i Gul bok er det stort sett bare tall. Her er samtlige bevilninger i Statstsbudsjettforslaget, og en del andre såkalte "verbalvedtak" regjeringen inviterer Stortinget til å gjøre i høst. Gul bok er på en måte hele statsbudsjettet.

Nasjonalbudsjettet

En helt annet type helhet og kontekst finner man i dokumentet som heter Nasjonalbudsjettet 2026, der det også er spandert et bilde på forsiden. Dette dokumentet er en stortingsmelding og ikke en stortingsproposisjon, hvilket vil si at den ikke inneholder forslag til vedtak. Det er derimot her det er beskrivelser av hvordan det står til i internasjonal og norsk økonomi, hva prognosene er for vekst, forbruk og arbeidsmarkedet fremover, og hva regjeringens økonomiske politikk og prioriteringer går ut på, sett i lys av utfordringene rundt oss. Her finner man de interessante grafene og tabellene som viser utviklingstrekk, prognoser og sammenhenger vi bør bry oss om.

Nasjonalbudsjetttet er på den ene siden dagsaktuell, med oppdatert informasjon om hvordan ukrainske flyktninger integreres i arbeidsmarkedet vårt, eller virkninger av USAs nye handelspolitikk på Norge, men dokumentet har også del faste temaer det skal igjennom. Her kan man lese om skatte- og avgiftsopplegget i stort, behovet for økt produktivitet i næringslivet og i offentlig sektor, oversikt over utviklingen i næringsstøtte, både direkte i form av ulike direkte tilskudd, og indirekte, i form av skattesubsidier til enkeltnæringer, og hvordan disse har utviklet seg over tid (de har økt). Det er også en omtale av hvordan vi måler velferd, livskvalitet og levekår, og sammenligner oss med andre land, omtale av økonomisk ulikhet og det er her man finner omtalen av forvaltningen av Statens pensjonsfond.

Nasjonalbudsjettet er stedet man finner de mest interessante grafene. Tvers igjennom dette dokumentet er det interessante visuelle fremstillnger av ulike størrelsesforhold og utviklingstrekk. Det er også tatt inn rammetekster underveis som beskriver og forklarer viktige temaer og sammenenger. Nasjonalbudsjettet er egentlig mer likt perspektivmeldingen enn det er resten av statsbudsjettdokumentene. og man kan vel si at Nasjonalbudsjettet nettopp er broen mellom perspektivmeldingen og Gul bok. Et dokument som forklarer hvordan statsbudsjettet skal bidra til at vi tar tak i de langsiktige utfordringene, og ikke bare er opptatt av å bruke noen penger neste år.

Departementens budsjettproposisjoner

For mange er ikke helheten i nasjonaløkonomien eller helheten i statsbudsjettet det som er viktigst, men hvordan det går med mitt budsjettkapittel og min budsjettpost. Går den opp eller ned til neste år? Er det noen nye føringer for hvordan pengene skal brukes?

Alle departmentene legger frem sin egen budsjettproposisjon. Der finner man alle inntekter og utgifter, innenfor departementets sektorområde, og her finner man en omtale av hovedprioriteringer, resultater og målene fremover. Alle departementets ulike underliggende virksomheter er med i budsjettet, hva de skal gjøre framover og hvor mye penger de skal bruke på det. Når budsjettet er vedtatt i Stortinget skriver departementet tildelingsbrev til hver enkelt underliggende virksomhet der det blir beskrevet litt mer konkret hvordan de skal bruke pengene.

Budsjettproposisjonene fra departementene holder seg ganske strengt til egen sektor, men noen ganger vil man finne noen samleoversikter over tiltak på tvers for oversiktens skyld. Digitaliserings- og forvaltnignsdepartementet (DFD) har for eksempel en tradisjon for å liste opp nye satsinger på digitalisering i sin proposisjon (den finnes også som pressemelding). Klima og miljødepartementet gjør det på en litt annen måte når de årlige legger fram en "Grønn bok" om klimastatus og -plan.

Inntekter 

Stortingets budsjettforhandlinger og -debatter handler normalt nesten bare om utgifter, og når man hører den løpende debatten kan det være lett å glemme at det trengs store inntekter for å dekke alle utgiftene. Men de viktigste inntektene har også sitt eget budsjettdokument. Det heter Skatter og avgifter 2026 og er en murstein av et dokument på 400 sider. De første 70 sidene er en omtale av hvordan det norske skatte- og avgiftssystemet er innrettet, og så er det en gjennomgang av alle skattene og avgiftene, og hvordan de skal være i 2026.

Jeg tror det kan være underkommunisert hvor mye nyttig informasjon som ligger i den store bunken av budsjettdokumenter på over 5000 sider, fordelt på litt over 20 ulike dokumenter. Det norske statsbudsjettet består naturligvis av tall og beslutning om tall. Tall som beskriver hvor mye penger som skal brukes neste år for levere ulike tjenester, penger til pensjoner og andre ytelser til private og penger til å løse ulike samfunnsoppgaver i form av fysisk infastruktur, kunnskapsproduksjon, FoU-penger og andre virkemidler som gjør at næringslivet og frivilligheten kan bidra på ulike områder. 

Men statsbudsjettdokumentene innehoder også mye viktig informasjon og analyser om hvordan Norge og verden utvikler seg ut over budsjettallene når det gjelder mål, virkemidler og resultatoppnåelse. Mye av denne informasjonen om offentlige tjenestester og offentlig forvaltning finner man ikke like lett andre steder.

Stortinget har siste ordet

Så er det viktig å huske på at Regjeringens statsbudsjett er et forslag, og ikke det endelig budsjettet. Det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet i Norge. Frem mot jul skal partiene i Stortinget først lage sine alternative budsjetter, for å vise at at de har andre prioriteringer, og så skal regjeringen forhandle med det nye tutti-frutti-flertallet der Arbeiderpartiet og fire andre pariter må bli enige om en avtale for å få et flertall et nytt statsbudsjett. Jeg vil tro at de klarer det, men utsiktene til dramatikk rundt forhandlinger om statsbudsjettet er mye større enn på mange år. Og skulle de fem partiene ikke klare å bli enige, er det ikke enkelt å se hvor regjeringen skal hente et alternativt flertall.

Trontalen og de store reformene

Jeg tror ikke at det var mye snakk om store reformer i valgkampen. De siste årene har vi hørt mer om reversering enn om reformer og modernisering, men da Kongen fremførte regjeringens trontale foran det nyvalgte Stortinget på lørdag, var det plutselig slik at regjeringen sa høyt og tydelig at den vil gjennomføre flere store reformer. 

Og ikke bare enkeltvis, slik reformene ofte ble fremstilt under Solberg-regjeringens åtte år da det forgikk en kommunereform, politireform, jernbanereform, bompengereform og domstolsreform, blant annet. Statsforvalterembeter ble slått sammen og det ble opprettet Nye veier og et digitaliseringsdirektorat. Det ble nok fremstilt som en slags "totalpakke" av store reformer av de som var mot, og ønsket reversering av alt, men eller foregikk det stort sett i hver sine spor.

Fra reversering til reformer?

Støre-regjeringen har til nå snakket lite om reformer og mer om å reversere endringer som var gjort, spesielt i tidlig fase da Senterpartiet hadde hånden på rattet. Et delvis unntak fra dette var den såkalte "tillitsreformen", men den har virket mer som en liste over piloter og enkeltprosjekter uten store ambisjonene om system- og strukturendringer. Kanskje som en slags symbolsk motpol mot den forrige regjeringens sammenslåinger og strukturendringer.

Men nå er det tydeligvis andre tider. Men hva betyr den nye retorikken om store reformer i praksis? Hva blir annerledes? Er det slik at det ganske omfattende utredningsarbeidet som her skjedd i flere sektorer med analyser av hva vi kan gjøre, og til og med råd om hva vi burde gjøre for å effektivisere og modernisere Norge, nå skal inn i en gjennomføringsfase? Og dersom det er slik at vil skal slutte å reversere og begynne å reformere igjen: Hva er allerede utredet ferdig og gryteklart? Hva er pågående? Og hvor trengs det mer beslutningsunderlag i form av nye utredninger?

Grunnen til at jeg lurer på dette er som sagt at Kongens trontale veldig tydelig slo fast at Norge trenger flere store reformer i årene som kommer. Trontalen slo fast at:

"Norge vil trenge flere store reformer i årene som kommer. Reformene skal åpne nye muligheter i hele landet. Og ta vare på små forskjeller – sosialt og geografisk. 

Regjeringen inviterer partiene på Stortinget til en skattekommisjon. Målet er et mer effektivt skattesystem, flere i arbeid og forutsigbarhet for næringslivet. Kommunekommisjonen skal foreslå endringer for bedre styring av kommunene, bedre bruk av personell og bedre tjenester. Det er viktig i en tid med flere eldre, knapphet på arbeidskraft og økte forventinger til offentlige tjenester. 

Helsereformutvalget skal utrede og foreslå nye modeller for organisering, styring og finansiering av helsetjenesten. Målet er en mer sammenhengende tjeneste. Fellesskoleutvalget skal vurdere skolens rolle de neste 20 årene. Utvalget skal foreslå endringer i innhold, omfang og organisering av skolen. Politirolleutvalget skal utrede fremtidens politi. Utvalget skal foreslå tiltak som styrker politiets evne til å løse samfunnsoppdraget mer effektivt."

Fra utredning til gjennomføring

I dette avsnittet, og NRKs omtale på nett, skal det gjennomføres fem store reformer, på skatt, kommune, helsetjenetjenestene, skole og politi. Om det er snakk om store strukturendringer og sammenslåinger, tilføring av nye oppgaver eller fjerning av oppgaver, flytting av ansvar til eller fra kommunene, eller om det i første omgang bare er snakk om å sette ytterligere utvalg for å finne ut mer, er foreløpig ikke kommunisert. 

Men jeg tenker uansett at det å flytte retorikken bort fra reverseringsmodus, og være tydelig på at det kreves store endringer når det er knapphet på arbeidkraft, spesielt i de offentlige velferdstjenestene, en aldrende befolkning og langt mindre økonomisk handlingsrom enn før. Da er vi nødt til å lete etter bedre og mer effektive måter å løse oppgavene på. Alt kan ikke være like viktig. Alt kan ikke være skjermet fra omstilling.

Så er det også et sjette politikkområde der det beskrivers et reformbehov i årets trontale, og som gjelder kompetanse i arbeidslivet og som omtales som en "kompetanseform" i arbeidslivet:

"For de som trenger ny kompetanse, vil regjeringen sette i gang en kompetansereform i arbeidslivet. Samtidig trapper regjeringen opp investeringer i forskning, digitalisering og kunstig intelligens. Det skal bidra til å frigjøre arbeidskraft, til produktivitet og til effektivisering.

Akkurat hva en kompetansereform i arbeisdslivet vil innebære blir det spennende å høre mer om utover høsten.

Status og kunnskapsgrunnlag for de seks reformene

På flere av de nevnte områdene er det tidligere satt ned utvalg som har en del av siden mandater å å utrede hvordan det kan detaljstyres mindre fra statens side og overlate mer til kommunene og og de statlige etatene selv. Eller skape insentiver for å få andre enn det offentlige kan gjøre mer. Lett å si, langt vanskeligere å få til i praksis, men det er bra at forutsetningene for å lykkes med det blir tydeliggjort. 

Men hva er så status og hva kan vi vente av fremrykning på de seks prioriterte reformområdene som ble varslet i trontalen? Jeg måtte lete litt rundt for å finne ut hva som er gjort, og hvor langt man har kommet, og ser at det på stort sett alle disse områden har vært, eller er, utvalg i arbeid, og som kan følges opp med politisk handling. For å ta det i tur og orden i den rekkefølgen de er nevnt i trontalen:

• En skattereform er av gode grunner ønsket av mange, og det er en god tradisjon i Norge for brede skatteforlik. Et skatteutvalg ledet av Ragnar Torvik har levert en utredning i 2022, men i etterkant har det skjedd lite oppfølging av det utvalget foreslår. Veien videre trenger ikke være enda flere lange utredninger, men et bredt forlik om hovedtrekkene i skattesystemet, så vil partiene fortsatt være uenige om skattenivået.
  
• En kommunereform er helt nødvendig og bør handle om både oppgaver og struktur. Etter en aktiv periode med kommunesammenslåinger i 2013-2021, og mange flere som ikke ble noe av, er det mer nødvendig enn noen gang å avstemme kommunenes oppgaver med deres kompetansemessige og bemanningsmessige forutsetninger. Alternativet til å gjøre endringer tidlig er sannsynligvis flere kommunekollapser slik vi opplevde i Moskenes kommune, som ble sammenslått med Vestvågøy kommune nylig. En topptung kommunekommisjon ledet av Eivind Dale er satt på jobben med å foreslå endringer før flere kommuner går konkurs. Første delutredning kommer allerede før jul og den neste om et år.
• Helsesektorens utfordringer med å rekruttere nok helsepersonell er godt kjent, blant annet fra Perspektrivmeldingen, og vil bli stadig mer krevende. Det blir viktig å flytte flere oppgaver fra sykehusene og til kommunene når teknologi og fagkompetanse gjør det mulig, og i mange tilfeller hjem til folk. Det vil bli mer selvbetjening, men lokalisering og struktur på spesialisthelsetjenesten er en krevende del av utfordringen. Et nytt helsereformutvalg er satt ned av regjeringen for å komme med anbefalinger, ledet av Gunnar Bovim. De skal "se hen til" kommunekommisjonens arbeid og levere sin rapport i november om et år.
• Fellesskoleutvalget, ledet av Bjørn Haugstad, ble satt ned av regjereringen i november 2024 og er godt i gang med sitt arbeid, blant annet med et eget nettsted der de forteller om hva de driver med. De skal levere sin rapport i juni 2026. Vi får håpe de da vil bidra til å løfte skoledebatten til å handle om mer enn å ikke ha skjermer og mobiltelefoner i klasserommet. De har i hvert fall fått et mandat som gir muligheter til å trekke opp det store kompetansebildet.
• Hva slags politi Norge skal ha i årene som kommer er en oppgave Politirolleutvalget, ledet av Geir Sverre Braut, skal finne ut av. Utvalget ble oppnevnt i slutten av juni og skal levere sin utredning i februar 2027. Sist Norge hadde et utvalt som definere oppgaver og roller for politet var på 1980-tallet. Bakteppet er et bekymringsfullt kriminalitetsbilde i endring, og utvalget skal både se på det og på politiets forbyggende rolle og på samarbeid med andre samfunnsaktører.
• Arbeidslivet er i endring, både teknologisk og på andre måter, og behovet for kompetanseutviling er stort. Det er mulig tanken nå er å bygge på det Kompetansereformutvalget ledet av Dag Terje Andersen la frem i NOU som kom i januar 2025. Et partstungt utvalg som ble oppnevnt i 2023 og som har sett på hvordan arbeidslivets parter skan samarbeide bedre om kompetansetiltak. I avsnittet om kompetansereform er det også vist til forskning, digitalisering og kunstig intelligens for å øke produkstiviteten, som kanskje gir en litt annen og videre innramming av diskusjonen om virkemidler for livslang læring enn det anbefalingene om hva partene skal gjøre handler om.

Reformer som virker sammen, og noe som mangler

Jeg synes det er helt utmerket at "reformer" plutselig har blitt fellesmerkelapp på disse omstillingsjobbene som må gjøres og at "reversering" ikke lenger er en del av ordboken. På disse områdene trengs det både nytenking og gjennomføringskraft når strukturendringer, oppgaveavklaringer og virkemiddeljusteringer skal iverksettes. Det er også lurt å se dem i sammenheng også, i hvert fall der det er sammenheng, slik at de kan trekke i samme retning. Og det er en åpenbar kobling mellom helsereform og kommunereform, for eksempel, og det har igjen viktige koblinger til kompetansefeltet, både i utdanning og arbeidsliv.

Så er det er det noen områder som ikke kom med på denne listen over viktigste reformer og reformbehov, som kunne vært der, blant annet samferdselssektoren, klima og miljø, energiforsyning og samfunnssikkerhet og beredskap. Men kanskje aller viktigste uteglemmelse er det vi kan kalle "Draghi på norsk", en mer systematisk og sammenhengende satsing på forskning, innovasjon og rammebetingelser for å gjøre det mer attraktivt å starte, drive og investere i bedrifter i Norge. 

Hva trengs for å gjøre det mer attraktivt for kloke hoder å flytte selv, eller bedriften sin, fra andre land til Norge fordi det er mest attraktivt å drive i Norge. Europa taper for tiden kampen om de ledende teknologibedriftene til USA og Kina, og Norge ser ut til å komme på etterskudd i Europa og i Norden. Vi trenger reformer og effektivisering i offentlig sektor, men vi trenger definitivt også å øke produktiviteten og attraktiviteten i privat sektor i Norge. Og da er skatt viktig, men bare en del av det som må avklares.

Ny departementsstrategi: Presise analyser, men hva gjør vi?

Departementene har laget en ny stategi for departementesfellesskapet. Den heter "Gode hver for oss. Best sammen". Staten får oftere kritikk for å være for sektorisert og for at forvaltningen er for stor og for lite effektiv. Da er det nettopp i en departementsstrategi svarene bør komme. Men gjør de det?

To ting å legge merke til

Det er to ting ved formen på dette dokumentet man umiddelbart legger merke til som litt annerledes, i hvert fall hvis man har lest noen regjerings- og departementsdokumenter før:

• Det ene er at denne strategien er usedvanlig kort. Da jeg åpnet den trodde jeg at de fleste sidene var falt ut, eller at jeg bare hadde funnet et kort sammendrag på 8 sider, inkludert bilder. Men den er så kort. Til sammenligning var strategien Helhet, kvalitet og effektivitet fra 2016 på mer normale 28 sider. Hovedbudskapet dengang var at mer samarbeid på tvers skal sørge for mer fellesløsninger, effektivisering og standardisering. Effektivisering og kvalitet er nevnt også nå, men det er de store tverrgående samfunnsutfordringene som stjeler mest oppmerksomhet.
• Det andre spesielle er at strategien er signert av samtlige departementesråder, inludert regjeringsråd, utenriksråd og finansråd, de øverste administrative lederne i departemenene Ja, de har signert på ordentlig, med penn. Det må være første og eneste gang alle byråkratiets toppledere har satt navnet sitt på et slikt dokument sammen. Nå tror jeg nok regjeringen også har vært involvert i godkjenningen, men mens regjeringen er Norges mest kjente kollektive organ som tar viktige felles beslutninger, og med jevne mellomrom signerer også noen statsråder strategier sammen, så er høyst uvanlig at departementesrådene tydeliggjør felles mål på denne måten.

Strategien kan fortelle at DFØs analyse av hvordan det står til i departementene fra våren 2025, "Departementene i en brytingstid" har vært et viktig kunnskapsgrunnlag for den nye departementsstrategien. Jeg blogget om den rapporten her, og skrev litt der om hvordan DFØ etterlyser departementer som tar en tydlig rolle som langsiktige poltikkutviklere og kunnskapsleverandører ig at departementene blir bedre til å holde følge med utviklingen i sine uderliggende etater, ikke minst på det digitale området.

I tillegg sier DFØ at departementet må bli bedre til å ha kompetanse på hva slags prosessenes og samarbeidsformer som sørger nødvendig kunnskapsgrunnlag viktige beslutninger og for å legge til rette for at rammevikårene for gjennomføring er gode nok. Og jeg vil legge til: Særlig når oppgaven som skal løses krever gjennomføring på tvers av sektorene. Denne type styring og tilrettelegging er ikke departementene akkurat kjent for å være gode på i dag.

Hva er det som skal løses?

Den nye strategien går ikke konkret inn på hva som skal gjøres for å få til dette. Det viktigste nye i den fremlangte strategien er at den tar til orde for at departmentene skal samarbeide om bedre løsninger på de viktigste utfordringene i samfunnet. De utfordringene som ikke lar seg løse ved at hver sektor og hvert departement driver hver for seg med sin bit av løsningen og sin tiltaksliste, men som krever en helthet av kunnskapsgrunnlag, oversikt over sammenhenger, beslutninger og gjennomføring. Det som ikke kan løses av et departemenent alene.

Det viktigste avsnittet i strategien handler om hvilke samfunnsutfordringer det er som er av en slik art at departmentene må gjøre mer og bedre arbeid sammen, og hvilke kjennetegn disse utfordringene har som gjør at man er nødt til å gjøre det sammen, og ikke hver for seg:

"Flere viktige utviklingstrekk har forsterket seg gjennom de senere årene. Dette gjelder blant annet økt vekt på sikkerhet og beredskap, redusert økonomisk handlingsrom og knapphet på arbeidskraft. Det samme gjelder klimautfordringene vi står overfor, og det høye tempoet i teknologiutviklingen. Samfunnsutfordringene og oppgavene vi skal løse fortsetter å bli mer komplekse, og de går på tvers av den tradisjonelle sektorinndelingen. Den samme utviklingen skjer i EU, og også dette påvirker norsk forvaltning. Globalt er det en utvikling i retning av at demokratiet i flere land er under press, det er en økende kritikk av byråkratiet og tilliten til forvaltningen er synkende."

Her står det minst tre viktige ting på en kompakt og fin måte. For det første slås det veldig tydelig fast at noen store utfordringer i vår tid er slik at de må løses i et samarbeid på tvers av departemenene. Temaene som nevnes er sikkerhet og beredskap, redusert økonomisk handlingsrom, knapphet på arbeidskraft, klimautfordringer og raskere teknologiutvikling. 

For det andre sier avsnittet at disse utfordringene er komplekse i sin natur, og krever svar som ikke kan slås opp i en eksistrende beste praksis eller retningslinje, og heller noen eksperter som skriver en ekspertutrednig vil være i stand til å utrede seg fram til alle sammenhenger og konsekvenser. Man må i stedet trekke på kunnskap og erfaringer på tvers av fagområder, sektorer, privat og offentlig sektor. 

Når slike utfordrigner skal løses er det behov for utprøving, testing og samskaping, og kanskje brukermedvirknign. Ingen fagmiljøer har en fasit. Rigging av arbeidet med slike utfordringer stiller krav til andre arbeidsformer og verktøykasser i forvaltningen som man må utvikle og trene på. (Denne artikkelen på Wikipeidia tar for seg forskjellen på det klare, det komplekse, det komplisderte og det kaotiske forklartr gjennom David Snowdens Cynefin-rammeverk)

Og for det tredje viser det siterte avsnittet fra statetgien til at mer og bedre samarbeid på tvers må gjøres i en situasjon der tilliten til forvaltning og politikk er synkende, riktignok fra et høyt nivå, og der grenseoverskridende utfordringer krever er mer internasjonalt blikk, i tillegg til det vi gjør i Norge. Forvaltningen må være mer internasjonalt orienter når den henter inn kunnnskap og utformer løsninger.

Men hva gjør vi?

Det vi ikke finner i denne departementsstrategien er beskrivelser hva som skal gjøres konkret. Det er ingen tiltakslister. Det virker helt bevisst. Her er åpenbart målet å etablere en felles virkelighetesoppfatning først, og deretter skal man jobbe med handlingsplaner og tiltak. Jeg tror tanken er at det er lettere å få oppslutning om det konkrete dersom man først har en felles virklighetsoppfatning av hva problemet er, og er enige om konsekvensene av å ikke gjøre noe mer kraftfullt kan bli veldig negative.

Når den nye strategien skal beskrive hva som er forskjellig fra den forrige, formulerer den det slik:

"Strategien for perioden 2021–2025 la stor vekt på samordning og samarbeid. Som et resultat av strategien har departementene tatt i bruk kjernegrupper, og Departementsakademiet er etablert.

Vi må videreutvikle arbeidsformene våre for å sikre helhet og langsiktighet i sektor- og samfunnsstyringen og budsjettprosessen. Slik kan vi bedre bidra til å løse komplekse samfunnsutfordringer."

Men hva vil det si at man skal "videreutvikle arbeidsformer som sikrer helhet og lansiktiget"? Og at det skal være arbeidsformer som brukes "i sektor- og samfunnsstyringen og budsjettprosessen"? Gjør man ikke det allerede? Og svaret er at det gjør man ikke i tilstrekkelig grad. Noe er gjort, og det fungerer, men det fungerer ikke godt nok. Man snakker sammen, man koordinerer, man går i møter, men det har for lite effek. De egentlige prioriteringene og veivalgene foregår i sektorene, som før, og bidrar til fragmentering når man treger mer helhet.

Når denne strategien skal følges opp med handling er det derfor flere ting som må komme på plass. For det første må det være sammeng mellom det forvaltningen vil og det politikerne vil. Politikerne må også ville mer helhet og gjennomføring på tvers. Når vi skal løse store og flokete tverrsektorielle samfunnsutfordringer bedre, holder det ikke at der er krevet i en departementsstrategi. Statsrådene må ville det og aktivt bidra til at det samarbeides politisk slik at helheten blir bedre. Ressurser og ansvar må sees i sammenheng. I stedet for å kjempe ensomme kamper for sine saker i regjeringen, må man dele ansvaret for suksesser og nederlag med andre.

For det andre har det med statens budsjettprosess å gjøre. Tverrsektorielle og langsiktige utfordringer, enten det er samfunsssikkerhet, klimatiltak eller ungt utenforskap, løses langt bedre hvis prosesen for å finne de rette tiltakene og sammenhengene, også er tverrsektoriell og langsiktig. Ikke alt i et statsbudsjett bør frikobles fra sektoransvaret, men noen av de største løftene, for eksempel når det gjelder videre digitalisering og strategier for anvendese av KI, eller grønn omstilling, kan med fordel organiseres som et arbeid i tverrsektorielle team.

Kjeden utredning - beslutning - gjennomføring

For det tredje er suksess på dette område avhengig av interesse for og kompetanse på gjennomføring av politikk. Departementene er "beslutningsmaskiner" som er gode til å omdanne det opplevde behovet for et eller annet tiltak fra utredningsstadiet til noe konkret som kan besluttes i regjering, og eventuelt i Stortignet. Gjennomføringskompetanse er det mindre av både i departementene og i samarbeidet mellom departementene, og her er det ikke mye drahjelp å få fra politikerne. Det er langt mer opptatt av å posisjonere seg for å få penger i neste års statsbudsjett, og av å feire årets bevilgninger som seire, enn av å finne ut om det som ble vedtatt faktisk blir noe av i form av resultater.

I Stortinget bruker man hele høstsesjonen på budsjettarbeid, og politiske seire og nederlag måles i hvor mye penger man får bevilget til ulike formål, ikke om det kommer konkrete resultater ut av de pengene som bevilges. Stortinget kan tro at alt er i orden, eller bryr seg ikke om det, helt til Riksrevisjonen kommer flere år etterpå og kan fortelle at det slett ikke gikk bra, og i noen tilfeller er det slik at stort sett ingenting av det det som ble vedtatt ble gjennomført slik man lovet. Hva gjør man da? Jo, man inviterer til høringer i kontrollkomiteen for å finne ut hvem man kan skylde på.

Regjeringen og departemetnene har gode grunner til å finne bedre måter å følge opp, lære av og forbedre gjennomføringsevnen, i samarbeid med sine underliggende etater. Bedre gjennomføringskompetanse betyr å forbedre læringssløyfer, systematisere erfaringsdeling om god styring, ledelse og gjennomføring, spesielt på områder som krever samarbeid på tvers av sektorene. Det må ikke være noe bare noen spesielt interesserte ildsjeler gjør, men man må institusjonalisere dette i departementsfellesskapet. Kanskje staten ikke bare trenger en utredningsinstruks, men også en "gjennomføringsinstruks", men noen spørsmål som må besvares av de som skal levere resultatene.

DFØ er i sin rapport om departementene, med rette, bekymret for at departementene ikke klarer å henge godt nok med på verken utfordringsbildet i sine underliggende etater, eller de nye digitale arbeidsformene som vokser frem for å svare på mer komplekse og krevende utfordrigner i sektoren og i samfunnet.. Bedre kompetanse, metoder og verktøy for å håndtere denne verdikjeden fra utredning til beslutning til gjennmføring, og forstå kontekstene det skal foregå i, er et godt sted å begynne.

Om å stjele politiske klær

Det er rart hvordan politiske trender og prognoser, og kommende valgresultater, som har virket helt forutbestemt. plutselig blir satt i spill. I løpet av noen dager er sikre spådommer kastet helt om på. Og man kan i hvert fall ikke påstå at norsk politikk er kjedelig.

Jeg merker effekten best på mine gode Arbeiderparti-venner (og familiemedlemmer), spesielt varianten byboende, svært Europa-vennlige og reformvennlige sosialdemokrater, som på en knapp uke har gått fra å være kronisk desilusjonerte til å være lykkelige optimister. 

Det handler en del om at Jens har kommet hjem. Men det handler selvfølgelig aller mest om at den tunge ryggsekken som heter Senterpartiet plutselig er borte. Nå er det nye tider og helt ny politikk. Effektivisering og strukturreformer er plutselig på dagsorden igjen. Og EU rykker nærmere.

Om å stjele klær

Høyres senere statsminister Jan P. Syse sa på slutten av 1980-tallet om Høyres forhold til Arbeiderpartiet at "De stjal våre klær mens vi badet". Hvor de badet vet jeg ikke, men det han beskrev var hvordan reformer og moderniseringspolitikk, som Høyre hadde stått i spissen for og var alene om på 80-tallet, ble overtatt også av Arbeiderpartiet, slik at det ikke lenger var noen klar forskjell. Kåre Willoch gjentok noe av det samme i en bok fra 2015 om Arbeiderpartiets politiske kurs.

Men da Arbeiderpartiet vant valgt i 2021 var det slett ikke Høyres klær de hadde stjålet, men Senterpartiets. Reformer de tidligere hadde vært for skulle bremses og reverseres, blant annet kommunesammenslåinger. Eiere, gründere og næringsliv skulle skattelegges hardere. Effektivisering og produkttivitetesvekst stod ikke spesielt høyt på dagsorden, men tillitsreform og partssamarbeid, særlig med en av partene. Men, som sagt, mye kan forandre seg i løpet av noen dager, og det virker som det igjen er blitt Høyres klær og ikke Senterpartiets klær som er mest attraktive. 

Onsdag var Jonas Gahr Støre i Stortinget og presenterte den rene Arbeiderpartiregjeringens politiske plattform. Den består av politikk på 10 tematiske områder, og noen av dem er spesielt interessante med tanke på hvem man ligner mest på. Og torsdag morgen hadde Jonas pressekonferanse og presenterte en litt mer utbrodert versjon av de samme 10 punktene, med noen underpunkter under hvert punkt.

Økonomisk vekst og effektivisering

I Stortingsreferatet fra onsdag kan vi lese at det i det første punktet om trygghet for landets og befolkningens økonomi, står at:

"Vi skal arbeide for økt konkurransekraft og produktivitet, styrket omstillingsevne, flere lønnsomme investeringer, mer effektiv ressursbruk med et skatte- og avgiftssystem som fremmer verdiskaping og rettferdig fordeling. Vi skal forenkle, effektivisere og digitalisere offentlig sektor. Det er bra for oss alle som trenger de viktige tjenestene derfra. Vi skal øke produktiviteten og gi næringslivet raskere saksbehandling og reduserte kostnader. Og la meg være helt tydelig: Offentlige ressurser, våre felles ressurser, skal brukes effektivt og gi resultater."

 Denne tonen følges opp i punkt 3 om å sikre vekst i næringslivet, der det i versjonen som ble presentert på pressekonferansen er hele 13 underpunkter De handler om temaer som å:

•  redusere EØS-etterslepet,
•  legge til rette for lønnsomme private investeringer og innovasjon og omstilling i næringslivet,
•  gjøre det enklere å starte, drive og jobbe i norske bedrifter,  
• legge til rette for økt privat finansiering av forskning som styrker samarbeidet mellom akademia, næringslivet og offentlig sektor, og løfter næringslivs konkurranseevne."

Nå er dette selvfølgelig en type formuleringer som foreløpig er mer paroler enn tiltak, men de angir en retning vi ikke har sett på en stund.

Helsereformer med private og frivillige på lag

Det fjerde punktet i stortingstalen, som handler om helse og omsorg, var helt kjemisk fritt for retorikk rettet mot private aktører som et problem i helsetjenestene. Nå blir private og ideelle fremhevet som en viktig del av løsningen. Det samme er satsing på en digital førstelinje og det beskrives hvordan det skal gjennomføres en ny helsereform med vekt på sammenheng mellom de ulike tjenestetilbyderne:

"For å sikre at folk får helsehjelp av høy kvalitet når de trenger det, vil regjeringen gjennomføre ventetidsløftet med mål om raskere behandling i sykehusene. Det skal merkes. Det betyr lengre åpningstider, bedre oppgavedeling, bedre ressursbruk, ny teknologi og godt samarbeid med ideelle og private aktører. Vi vil modernisere allmennlegetjenesten, videreutvikle den viktige fastlegeordningen, slik at befolkningen får rask og god helsehjelp gjennom fysiske og digitale allmennlegetilbud. Det skal være tilgjengelig og av høy kvalitet for alle.

Vi vil starte arbeidet med en helsereform for en felles helsetjeneste av høy kvalitet og en sammenhengende behandling. Folk skal ikke oppleve frustrasjonen mellom på den ene dagen å få støtte fra noe som kommunene har ansvaret for og den andre dagen usikkerheten når vi er i noe som staten har ansvaret for. Vi må oppleve at vi får sammenhengende gode tjenester. Uansett om det er staten, kommunen eller private aktør som gir helsehjelp, skal folk oppleve en sammenheng i tjenestene."

Geografisk spredning av tjenestene er ikke nevnt spesielt i noen av punktene, men det er derimot et eget punkt i versjonen som ble lagt fram på pressekonferansen om satsing på bedre tjenester hjemme ved bruk av velferedsteknologi, og hvordan den private helsenæringen kan bidra til dette. Og også EU er spesielt nevnt. Her er de to punktene:

• Legge til rette for økt bruk av helse- og velferdsteknologi og samarbeide med helsenæringen.
• Arbeide aktivt for deltakelse i EUs utvidede helsesamarbeid for å sikre norsk beredskap i fremtidige helsekriser

Det er ikke veldig lenge siden retorikken handlet om "velferdsprofitører" og hvor ødeleggende private tjenester er for det offenlige helsetilbudet. Den NOUen ble heldigvis lagt i en skuff. Men nå tar regjeringen et langt skritt videre ved å si at det sentrale er at offentlige og private samarbeider. Og varsler reformer som skal sørge for at brukerne skal oppleve helhetlige og sammenhengende tjenester. Det kommer ikke til å komme i de få månedene som er igjen før valget, men det betyr kanskje at vi kan få en mer pragmatisk og mindre forgiftet og ideologisk debatt om fremtidens helse og omsorgstjenester.

Mindre reguleringer, flere boliger, mer politi i byene

Jeg må også trekke frem det syvende punktet som handler det om satsing på byene, blant annet i form av tiltak for økt boligbygging, og forenklingstiltak for å sikre raskere utbygging. Det er lenge siden vi har hørt noe særlig om de spesielle utfordringene byene i Norge står i:

"Vi setter et nytt mål om 130 000 nye boliger innen 2030. Vi vil invitere storbyene til et krafttak for boligbygging, bl.a. gjennom mer effektiv saksbehandling, fjerne reguleringer og sørge for gode rammevilkår for student- og eldreboliger i byene,"

I de mer detaljerte punktene er ikke "bygdevekstavtaler" nevnt, så vidt jeg kan se, men byvekstavtalene har kommet på plass igjen:

"Fortsette den sterke satsingen i 14 byområder i Norge gjennom byvekstavtalene og andre ordninger for å gjøre reisehverdagen enklere i og rundt byene."

Det er også interessant å merke seg at punktet om politi og kriminalitetsbekjempelse nå understreker at etterforskningskapasiteten i de store byene skal styrkes: 

"Gjennomføre satsingen på flere ansatte i politiet og økt etterforskningskapasitet i de store byene, og sørge for en langsiktig og helhetlig styring av politiet."

På disse områdene er det ikke mye som minner om den regjeringen vi hadde i forrige uke. Så er det vel slik at det ikke er en helt ny kurs på alle områder, noe er til å kjenne igjen fra Hurdalsplattformen også, men det blir interessant å se hva den nye retorikken leder til av konkrete forslag og tiltak, og hvor raskt det komer noe. Det nye slagordet er blitt "Moderne sosialdemokrati". Minerva harselerer litt over at det er tre herrer på over over 60 år fra Oslos vestkant som er bærere av denne moderniseringen. Og peker på at at et viktigere spørsmål er hvor dypt denne kursendringen egentlig stikker. Det får vi ikke vite før regjeringen legger frem konkrete saker. 

De politiske partienes inntekter

I 2023 hadde de politiske partiene inntekter på 866,5 millioner kroner, ifølge den siste statistikken over partifinansiering fra Statitisk Sentralbyrå (SSB).  

Det kommer stadig oppslag i media om bidrag fra privatpersoner til de politiske partiene, og at de kan utgjøre et demokratisk problem. Men hvor stor andel av finansieringen av partier kommer egentlig fra private givere? Og hvor stor andel av partienes inntekter kommer fra inntektene partiene klarer å få inn selv, i form av medlemskontingenter? Kanskje er det tvert imot slik at probleet er at partiene er blitt for avhengige av inntekter fra staten, og få for lite inntekter fra private gaver og fra medlemmene?

SSB kan fortelle oss at av de litt over 866 millionene i inntekter kommer 455,4 milloner fra staten. Tar man med alle offentlge inntekter til de pollitiske partiene er de på 539,5 millioner kroner, eller hele 62 prosent. Partienes egne inntekter er på 183,6 millonner kroner, eller 21 prosent. Av dette er 71,2 millioner kroner kontingenger som medlemmene betaler, eller 8.9 prosent. Ikke veldig imponerende. '

Og så er de private bidragene til parteine 143,4 millioner kroner, eller 16,9 prosent. Av dette er 42 millioner, eller 4,8 prosent, bidra fra privatpersoner. 32 milloner, eller 3,7 prosent, er bidrag fra foretak. Mens 29 millioner, eller 3,3 prosent, er bidrag fra organisasjoner i arbeidslivet. Ikke noe avv dette er spesielt imponerende tall. Og man kan jo lure på om det største problemet er at privatpersoner gir penger til de politiske partienes aktiviteter, eller at det største problemet er at folk ikke gir mer til partiene? Det er jo ikke akkurat noen fare for å privatpersoner eller bedrifter er i ferd med å ta over finansieringen av de demokratiske prosessene i Norge.

Nårr det gjelder hvilke partier som mottar mest penger, så er Arbeiderpartiet og Høyre litt foran de andre. Arbeiderpartiet mottok 222,8 millioner kroner i 2023. Av dette kom 20.5 millioner fra organisasjoner i arbeidslvet og 4.7 millioner fra privatpersoner. Høyre mottok 189, 7 milloner kroner. Av dette kom 1,6 milloner fra organisasjoner i arbeidslivet, 7,9 milloner fra privatpersoner og 21,8 milloner fra kommersielle foretak. 

Tapere og vinnere ved valget i Frankrike

For noen dager siden blogget jeg om tapere og vinnere ved valget i Storbritannia, og hvordan de konservative helt utvilsomt har tapt stort, både i antall stemmer og i antall mandater. Mens det når det gjelder å kåre valgets vinnere er litt mer sammensatt. Det er jo utvilsomt at Labour vant et stort flertall målt i antall mandater og skal danne regjering, mens liberaldemokratene også hadde en stor mandatfremgang. Men det er et tankekors for begge at de knapt fikk noen nye velgere.

Hvordan er det så i Frankrike som hadde andre valgomgang i sitt valg til nasjonalforsamling i helgen? Hvem vant og hvem tapte? Normalt handler jo politikk om å vinne regjeringsmakt, men vi vet ikke hvem som kommer i regjering i Frankrike enda. Likevel har det vært mye snakk om at venstresidens allianse vant valget i Frankrike de siste dagene, også i norske. Men hvilke kriterier er det man i såfall baserer en slik kåring av en valgvinner på? Det er flere muligheter:

- Den/de partiene som kommer i regjering har vunnet (men hvem det er vet vi ikke enda)
- Blokken (eller partier) som går mye frem fra forrige valg har vunnet
- Blokken (eller partiet) som er størst er vinnere
- Blokken (eller partiet) som vinner flest mandater er vinnere
- De som hindrer at noen andre får regjeringsmakt er vinnere

Og det er denne siste logikken som i stor grad har preget medieanalysene av valget i Frankrike. Frykten var stor for at Nasjonal samling kunne få rent flertall og det ble mobilisert og samarbeidet for å hindre at det skulle skje. Og en viktig del av den politiske kampen er å ta mest mulig av æren for at de slemme tapte. Egentlig har jo alle stemmer som ikke gikk til Nasjonal samling bidratt til dette, både de som gikk til Macron, til republikanerne og til venstresiden bidratt, men i kampen om historiefortellingen er det naturligvis viktig å få mest mulig av æren for at man gjorde den mye av jobben som måtte til for at det skjedde. Man var den avgjørende forskjellen. 

I en litt mer nøktern analyse av valget kan det være greit å minne om at Venstrealliansen ikke bare fremstilte seg som en bred folkefront mot ytre høyre, men like som en allianse for å vinne over Macrons sentrumsallianse. Først da det ikke ble mulig å gjøre begge deler samtidig, for da ville ytre høyre vunnet, så ble planen lagt om og det ble nødvendig å samarbeide med sentrum om å støtte hverandres kandidater i de enkelte valgkretsene.

Hvis vi begynner med Nasjonal samling (RN) så er det ingen tvil om at de gjorde det en del svakere enn de hadde håpet og at de derfor ikke kommer til å bli et regjeringsparti nå. Sammenligner vi med forrige valg i 2022 er det derimot slik at RN har gått kraftig frem. De fikk 142 mandater, en fremgang på 53. I første valgomgang fikk de 33 prosent og i andre 37 prosent av stemmene, omkring en dobling av oppslutningen. Og ble med det Frankrikes klart største blokk målt i antall velgere. Det er veldig mye oppmerksomhet nå om at den kom på tredjeplass av bloggene, men målt i antall velgere er de klart størst. Men valgordningen er alså slik at det ikke holder å ha flest velgere når de andre partiene blir enige om å samarbeide om å stille felles kandidater. Og skulle de fått flest mandater ville det likevel ikke vært nok uten et rent flertall, ganske enkelt fordi parlamentarismen er slik at det ikke er det største partiet som vinner, men den konstellasjonen som har et flertall bak seg i nasjonalforsamlingen. Akkurat det gjør også venstresiden lurt i å huske på.

Venstreblokken den såkalte nasjonale folkefronten (NPF) med fire ulike røde og grønne pariter ble den største blokken ved dette valget. De fikk 180 mandater, 49 flere enn i 2022. I velgeroppslutning fikk de 28,2 prosent i første valgomgang, en fremgang på 2,5 prosentpoeng, og kandidatene deres fikk 25,8 prosent i andre valgomgang. Denne grupperingen av røde og grønne partier er full av indre motsetninger. Det største partiet er et venstrepopulistisk parti som er mot EU og NATO. Partiene kommer til å slite med å finne noen felles statsministerkandidat. Og skulle de gjøre det har de likevel ikke flertall i parlamentet, de må samarbeide med Macrons sentrumsblokk. Da er det kanskje mer sannsynlig at denne blokken vil splittes og at bare noen av partiene der vil samarbeide mot sentrum.

Macrons sentrumsallianse Ensemble ble den nest største blokken ved valget, men gikk kraftig tilbake i antall velgere og i antall mandater sammelignet med 2022. De vant 159 mandater, tilbake 86. I første valgkomgang fikk de 21,3 prosent og i andre fikk kandidatene deres 24,5 prosent av stemmene. Resultatet i første omgang var 4,5 prosentpoeng dårligere enn sist. Men resultatet er likvel en god del bedre enn de fryktet på forhånd.

Fjerde størst ble det republikanse partiet, det gamle styringspartiet som ikke passer inn i noen av de andre blokkene. De har dessuten hatt en helt håpløs inngang til valgkampen og ble splittet i synet på samarbeid med Nasjonal samling. Noen kandidater ble valgt i et samarbeid med RN, mens flertallet i partiet valgte å stille egne kandidater. De fikk 39 mandater, en tilbakegang på 25, og 6,6 prosent velgeroppslutning, en tilbakgang på 4,7 prosentpoeng i første valgomgang. Et dårlig resultat naturligvis, men kanskje når det gjelder uttelling bedre enn fryktet med et så umulig utgangspunkt.

Kanskje det mest interessante fremover blir å se på hvordan forhandlinger om samarbeid og koalisjoner vil utspille seg i et land som aldri har lært seg parlamentarisme. Nå er de nødt til å finne ut av det. Og også finne ut av i et parlamentarisk demokrati er det ingen som har vunnet noen endelig seier før det er en regjeringsplattform på plass som et flertall kan stille seg bak.

Jonas og alle statssekretærene

Hvor mange statssekretærer trenger egentlig en statsminister eller en statsråd? Og hvor mange trenger en regjering? I det siste har jeg lurt litt på dette, og særlig etter at enda en melding kom om at den politiske staben på Statsministerens kontor er utvidet med en ny statssekretær, men uten at noen andre har sluttet.

Sist det skjedde var 8. mars da Hallvard Ingebrigtsen ble utnevnt til ny statssekretær for statsminister Jonas Gahr Støre. Etter dette har statsministeren i alt 10 politiske medarbeidere, 9 av dem er statssekretærer og en er politisk rådgiver. Det tror jeg må være norgesrekord med klar margin. 

Det er interessant at den delen av departementssystement med færrest ansatte i embetsverket er der det er klart flest politiske medarbeidere. Og det er jo ikke så rart at det må være en del folk når man skal støtte statsministeren i det daglige arbeidet, sørge for at samarbeidet mellom departementer og partier er i orden og håndtere kommunikasjon om både gode og dårlige saker. Men kan man nå et punkt der flere folk ikke hjelper? Hvor mange politikere trenger man egentlig? 

Her tenker jeg det må sammenlignes litt. Den ene relevante sammenligningen er å se på hvor mange politiske medarbeidere de andre medlemmene i regjeringen omgir seg med sammenlignet med det statsministeren har. Det andre er å sammenligne behovet Jonas har for politiske medarbeidere med det Erna hadde på samme tidspunkt, og med omtrent samme forutsetninger i sin periode som statsminister for en mindretallsregjering med to partier.

For å ta det første først. Alle ministre i regjeringen har en, og bare en,  politisk rådgiver som hjelper til med alt mulig som har med den politiske delen av jobben. I tillegg har ministrene  minst en, men gjerne flere, statssekretær som tar seg av interne og eksterne møter, holder foredrag, har ansvaret for politiske prosesser i eget departement og mellom departementene, tar seg av samtaler og møter med regjeringspartienes folk i stortinget, svarer på spørsmål fra media, og mye annet både innad og utad. Antall statssekretærer varierer mellom departementene, noe som gjerne har mest sammenheng med hvor store og krevende departementene er, men også med om begge regeringspartiene ønsker å være representert i politisk ledelse i et departement.

Oversikten over statssekretærer akkurat nå viser at det er en statssekretær i hos landbruksministeren, forskningsministeren og utviklingsministeren. Helseministeren har to, noe som høres lite ut, men det blir sikkert en til snart. Det var tre hos Ingvild Kjerkol. To statssekretærer er det også hos både næringsministeren, fiskeriministeren, kunnskapsministeren, klima- og miljøministeren (der er begge partiene representert), barne- og familieministeren, kulturministeren, digitaliserings- og forvaltningsministeren og forsvarsministeren. Noen av disse departementene er ganske små, men regjeringen har likevel valgt å fylle på med mer enn en statssekretær. 

Det er virker kanskje litt spesielt at det i Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) er fordelt slik at fiskeriministeren har to statssekretærer og næringsministeren også har to, når hun har ansvar for rammebetingelser og virkemidler for omtrent hele næringslivet ellers. Når det gjelder de større og tyngre departementene er det tre statssekretærer hos kommunalministeren tre hos arbeids- og inkluderingsministerem, tre hos utenriksministeren, tre hos samferdselsministeren, fire hos justisministeren og fem hos finansminister Vedum. Og altså hele 9 statssekretærer hos statsministeren. 

Hvordan var situasjonen under Erna Solberg på et sammenlignbart tidspunkt og hun hadde vært statsminister i noe over to og et halvt år og ledet en mindretallsregjering med to partier (H og FrP) våren 2016? Vi kan jo undersøke hva situasjonen var 11. mai 2016 etter en noen sluttet og noen byttet departement, og det ble sendt ut en oppdatert oversikt over hvilke statssekretærer som jobbet hvor  i mai 2016. 

Det første som slår en er at det våren 2016 var 6 statssekretærer hos statsministeren, pluss en i 75 prosent stilling, og en av disse 6 akkurat denne dagen var på vei ut og inn i et annet departement. Men la oss si 6-7 statssekretærer hos Erna Solberg på den tiden, mot dagens 9 hos Jonas. I Finansdepartementet har Vedum nå 5 statssekretærer, det samme som Siv Jensen. I UD var det tre i 2016 (fordelt på utenriks + EU/EØS-minister), mens det i dagens UD (utenriks og utvikling) er fire. 

Så vidt jeg kan se er det også blitt flere statssekretærer enn i 2016 hos forsvarsministeren, kulturministeren, barne- og familieministeren, fiskeriministeren, arbeids- og inkluderingsministeren og klima- og miljøministeren. Kunnskapsdepartementets to statsråder i dag har også en statssekretær mer (de har tre totalt) enn det var i 2016 da Torbjørn Røe Isaksen ledet hele departementet og hadde to.

Men det har ikke økt over alt. I KMD var det fem statssekretærer i 2016. I dagens KDD og DFD er det fortsatt fem til sammen. Og også hos samferdselsministeren (3), næringsministeren (2), energiministeren (2) og landbruksministeren (1) er antallet det samme. Hos justisministeren er det blitt en færre enn i 2016 (det var to statsråder i JD våren 2016 som til sammen hadde fem statssekretærer, tre hos Sylvi Listhaug og to hos Anders Anundsen). I HOD er det også en mindre nå (to, mot 3 i 2016), men akkurat det tipper jeg kan endre seg nå. 

Denne type telling er ikke en helt eksakt vitenskap fordi det er både prioriteringsendringer, personellendringer  og permisjoner stadig vekk, og tallene svinger litt fra måned til måned. men jeg kan ikke forstå det annerledes enn at regjeringsapparatet har vokst de siste to årene. Det det kan virke som det er et sted mellom 5 og 10 flere personer i regjeringsapparatet nå. 

Finsk presidentvalg og partier

Det ble til slutt en veldig jevn andre runde i presidentvalget i Finland som ble avgjort i kveld. Men det ble lederen i meningsmålingene, Alexander Stubb fra det konservative samlingspartiet, som vant. Han ligger i følge det svenskspråklige Hufustadsbladet an til å få 51,6 prosent av stemmene, mens hans motstander Pekka Haavisto fra det grønne partiet fikk 48,4 prosent.

Jeg tror dette må ha vært en av de minst populistiske og polariserte valgkampene i Europa. Her var det to erfarne finske politikere, Stub har vært statsminister og Haavisto har vært utenriksminister. miljøminister og utviklingsminister (en kort periode i 2014 var de også i regjeringen sammen). Begge er det vi kan kalle moderne, liberale og europeisk orienterte politikere. 

Det er første gang Alexander Stubb stiller til valg som president, mens Pekka Haavisto nå har blitt nummer to tre ganger på rad. Han tapte relativt klar i andre runde i 2012 mot Samlingspartiets Sauli Ninistö i 2012 med 62,6 prosent mot 37,4 prosent. tapte veldig klart i 2018 da Ninistö fikk rent flertall med klar margin allerede i første  runde, men Haavviso kom nærmest i et stort felt og fikk 12,4 prosent. Mens det denne gangen ble veldig jevnt.

Men hvordan står det så til med den finske partipolitikken i forbindelse med presidentvalgene? Selv om presidenten har en stort sett seremoniell rolle, er det ikke uten betydning hvem som vinner. Spesielt i utenriks- og sikkerhetspolitikken, der presidenten har den sentrale rollen, og i dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det viktig at Finland ledes klokt, fast og forutsigbart. 

Tradisjonen er alle partiene som er representer i Riksdagen i Finland stiller med egne presidentkandidater. Og det vi kan fastslå er at av de tre partiene som har pleid å kjempe om både regjeringsmakten og presidentmakten i Finland, så er både sosialdemokratene og Senterpartiet nede for telling. I år var de ikke i nærheten av å vinne.

Skrur vi klokken litt tilbake, til landsfader Uhro Kekkonen gikk av og det ble utlyst valg i 1982, så fikk vi en lang rekke med sosialdemokratiske presidenter i Finland. De vant fire valg på rad. Mauno Koivisto vant i 1982 og 1988 (det første med direktevalgt president), Martti Ahtisaari vant i 1994 og så vant Tarja Halonen først mot Esko Aho fra Senterpartiet i 2000 i et valg som var omtrent like jevnt som dagens, og så vant  hun igjen i et omtrent like jevnt valg i 2006, denne gangen mot Sauli Ninistö fra det konservative samlingsparitet. Her kom Senterpartiets kandidat på tredje plass og ble slått ut i første runde, men de var likevel mye større enn resten. I 2006 fremstod Finland fortsatt som et trepartisystem, med noen små røde og grønne fløypartier, pluss et Svensk Folkeparti med svenskspråklige velgere som innimellom kunne få betydning (deres kandidat Elisabeth Rehn fikk til finalen i presidentvalget i 1994 mot Ahtisaari og fikk 46,1 prosent av stemmene)

Men i årene deretter har det gamle trepartisystemet sprukket opp. I 2012 vant som nevnt Ninistö over Haavisto fra de grønne i finalen. Centern kom på tredjeplass, men Samfunnene var på fjerde, og Sosialdemokratenes kandidat, veteranen Paavo Lipponen var langt bak, på femte plass, med bare 6,7 prosent av stemmene. Og i 2018 da Ninistö ble gjenvalgt lett, med 63 prosent av stemmene, var også de grønne på andre og Samfinnene på tredje. Senterpartiets superveteran Paavo Väyrynen prøvde seg enda en gang, nå som uavhengig kandidat, og kom nå på fjerde plass med 6,2 prosent av stemmene. Senterpartiets egen kandidat kom på 5. plass og sosialdemokratenes på 6. plass.

Men nå i år når det ikke var en sittende president som skulle ta gjenvalg så gikk det kanskje bedre? Nei, i hvert fall ikke for Sosialdemokratene. Også i år kom Samfinnene på tredje plass, med respektable 19 prosent i første runde. Olli Rehn som ble støttet av Senterpartiet kom på 4. plass med 15,3 prosent. Så kom Venstrepartiets kandidat langt bak, på 5. plass, og først på 6. plass kom sosialdemokratenes Jutta Urpillainen, med 4.3 prosent av stemmene. Var det på grunn av taktisk stemmegivning på Haavisto allerede i første runde for å unngå en duell mellom Samlingspartiet og Samfunnene i finalen? Et forsøk på å få frem en troverdig sentrum-venstre kandidat som kunne vinne? Jeg vet ikke, men finsk partipolitikk er i hvert fall ikke lenger hva den var.

En førsteminister fra Sinn Fein

Det er en smått utrolig politisk utvikling som har skjedd i Nord-Irland de siste få årene. Nord Irland ble etablert som en egen region i UK nettopp for å hindre at irske unionister skulle ta over da Irland ble selvstendig i 1922. I nord skulle lojalistiske protestanter være i flertall og styre. 

Så har årene etter vært preget av politisk uenighet, og også vold og væpnet konflikt, fordi et mindretall ikke har akseptert denne løsningen. Det politiske partiet Sinn Fein og deres militære arm IRA har nektet å godta delingen av Irland. De siste årene har bomber og terror blitt erstattet av fredelige politiske virkemidler.

Og det utrolige har skjedd at Sinn Fein nå i helgen har fått valgt sin leder Michelle O'Neill til first minister, den regionale statsministeren i Nord Irland. Sinn Fein ble det klart største partiet ved valget for to år siden, men deres motstandere nektet å akseptere noen regjering basert på valgresultatet, noe som er mulig under den spesielle avtalen om maktdeling gjelder for Nord Irland. Men nå i helgen ble det største protestantiske partiet enige om en samarbeidsregjering. Ikke fordi de er enige om Nord Irlands fremtid skal være, men fordi de vil samarbeide om skoler og sykehus og andre ting folk er opptatt av i hverdagen

Men hvordan kan en region med et eget folkevalgt organ, velge en statsminister fra et parti (og med familiemedlemmer som var aktive i IRA) som står for det motsatte av det regionen ble etablert for å ivareta. Jeg tror det har med tre ting å gjøre. 

Det ene er demografi. i den grad konflikten mellom katolikker og protestanter gir mening lenger, og for mange så gjøre den fortsatt det, så vokser den nasjonalistiske og katolske delen av befolkningen og den lojalistiske og protestantiske delen av befolkningen krymper. Det har sikkert både med fødselstall og migrasjon å gjøre, og gir en annen velgerdemografi enn før. Derfor er Sinn Fein blitt størst, og når de i tillegg framstår som fredelige, normale og relativt ansvarlige, er de valgbare. 

For det andre er det for mange ikke lenger slik at skillet mellom katolikker og protestanter gir så mye mening lenger, i hvert fall ikke som det store skillet. Andre spørsmål, økonomiske og sosiale, er viktigere. Og for den yngre og mer moderne delen av befolkningen framstår gammelt hat og historiske konflikter som en hindring for modernisering av landet. Derfor har det liberale sentrumspartiet Alliance, som var sterkt imot Brexit, blitt en modererende kraft.

Og for det tredje har forholdet mellom Irland og UK endret seg mye de siste årene. Selv om Storbritannia er langt større, har Irland vært den sterkest voksende økonomien. og fremstår som langt mer attraktivt for mange når det gjelder arbeid og fremtidsutsikter. Særlig etter Brexit er det Irland som er porten til Europa for både næringsliv og innbyggere og den ekstremt klønete britiske håndteringen av tollgrensen mellom EU og Storbritannia har skadet UKs omdømme. Betyr dette at Nord Irland vil bli en del av den Republikken Irland og bryte båndene til UK? Jeg tror ikke man skal avskrive den muligheten. Det vil helt sikkert ta tid, og noe ønske om en voldelig opptrapping er det ikke på noen side, men både demografi, økonomi og politikk kan se ut til å trekke i den retningen. 

En plan for kunstig intelligens

Hvordan bør vi som samfunn ta imot og ta i bruk nye teknologier vi ikke helt overskuer konsekvensene av? Hvordan legger vi bedre til rette for å bruke teknologi til å løse viktige samfunnsutfordringer? Hvilke problemer kan oppstå? Hvordan balanserer vi et ønske om mer utforsking og innovasjon med et behov for sikkerhet og tillit?

Politikere og myndighetsorganer har som jobb å håndtere nettopp denne type balansegang ved å skape virkemidler og insentiver for mer aktivitet og kreativitet der det er ønskelig, men også lovregulere, begrense og drive tilsyn der det er nødvendig for å redusere risiko. Og det området som i særlig grad blir gjenstand for denne diskusjonen nå er naturligvis kunstig intelligens (KI). Det forventes at politikere skal gjøre noe, men hva skal man ikke vet nøyaktig hva som kommer av utfordringer og når avstanden mellom teknologipessimister og teknologioptimister er så stor?

Heldigvis er vi ikke helt på bar bakke når det gjelder politikk for kunstig intelligens. I 2020 la den daværende regjeringen frem en nasjonal strategi for kunstig intelligens, som dagens regjering også sier den legger til grunn. Den ble fulgt opp med en Stortingsmelding om datadrevet økonomi og innovasjon i 2021. Utfordringen er at den teknologiske utviklingen ikke tar pause og når det gjelder KI har ChatGPT, Midjourney, Dall-E, Copilot, Bard og andre KI-verktøy rykket inn i hverdagen vår både på jobb og privat. Da den norske KI-strategien kom og da EU startet arbeidet med AI-Act fantes det ingen omtale av generativ KI.

Samtidig har virksomheter i både offentlig og privat sektor kastet seg over KI-teknologi for  å løse en rekke ulike oppgaver og utfordringer. I Digitaliseringsdirektoratets liste over KI-prosjekter i offentlig sektor er det over 150 prosjekter. Det finnes sikkert enda flere enn dette, og det blir garantert mange flere i årene som kommer. Alt dette har skapt et behov for  å videreutvikle strategier og planer etter hvert som teknologien åpner nye muligheter og skaper problemer.

Dette var bakteppet da jeg tidligere i år ble spurt av Høyres stortingsgruppe om å lede et ekspertutvalg som skulle komme med anbefalinger om en oppdatert politikk på området, blant annet råd om hvordan vi håndterer spørsmålet om lovregulering, tilsyn, åpenhet og etiske avveininger knyttet til bruk av kunstig intelligens. Det ble et fantastisk flott utvalg, med flere kjente teknologinavn, men også folk med ekspertise på alt fra internasjonal folkerett, EU-prosesser og sikkerhetskultur til rekrutteringsprosesser, energibransjen og kommunal teknikk. Ingen som ble spurt om å være med sa nei, noe som gjorde at det ble et stort utvalg. Fire stortingsrepresentanter var med også. Vi hadde flere spennende møter,  tre dager med høringer og fikk mange skriftlige innspill. Resultatet ble en rapport som ble overlevert Høyres stortingsgruppe for et par uker siden.

Og nå har Linda og Erna presentert resultatet, en politisk plan for kunstig intelligens. Med et bilde generert av kunstig intelligens på forsiden. Her er en lenke til Høyres omtale av dokumentet på nettsidene og her er selve rapporten. Som er blitt et lekkert og fargerikt dokument med tittelen "Neste steg for kunstig intelligens - Høyres løsninger for trygg og verdifull kunstig intelligens i Norge". 

Jeg skal ikke gjenta alt som står der, men vil trekke frem noen av punktene som har med nettopp dette jeg innledet med, å tilnærme seg hvordan vi som samfunn skal ta imot og ta i bruk nye teknologier vi ikke kan overskue alle konsekvensene av. Nå er jo ikke det helt nytt i et moderne samfunn at det kommer nye teknologier som skaper muligheter og utfordringer. Det har for eksempel kommet både biler, fly, elektrisitet, spritproduksjon og legemidler, med tilhørende lovverk, aldersgrenser, omsetningsregler, produktkrav, godkjenningsregimer, støtteordninger og avgifter.

Ja, til og med elektriske sparkesykler er regulert. Men forskjellen på disse nevnte teknologiene og KI er at biler, fly, alkohol og legemidler har funnet sin plass i ulike sektorlovverk, mens KI og annen digital teknologi gjerne går på tvers av sektorer og bransjer, og utfordrer oss på måter som både krever oppdatert regulering i mange sektorer,. Det er gjerne slik at en datamaskin eller et KI-system i seg selv ikke behøver å lovreguleres, men hvis datamaskinen er inne i en bil, i en teknisk innretning som behandler pasienter eller hvis den håndterer sikkerhetskritisk informasjon, så trenger den et regelverk og kanskje et tilsyn tilpasset konteksten. 

 For å være best mulig forberedt på å håndtere slike komplekse utfordringer har derfor rapporten en del forslag om hvordan vi skal gå fram. Blant annet at vi bør:

• Etablere et nytt rådgivende organ for kunstig intelligens, etter modell av Bioteknologirådet, som rådgir i prinsipielle spørsmål om teknologien og gir veiledning om ansvarlig bruk.
• Gjennomføre en digital lovvask av sektorlovgivningen på ulike områder for å sikre åpenhet og innsyn, rettssikkerhet, personvern og forbrukerrettigheter.
• Etablere nasjonale retningslinjer for kunstig intelligens i skolen, som sikrer konstruktiv og kritisk bruk av kunstig intelligens med fokus på læringsgevinster, samtidig som det er tydelige rammer for når teknologien kan brukes og ikke.
• Utarbeide en NOU om generativ KIs virkning på kunst, kultur og mediefeltet, for å kartlegge behovet for lovendringer på området.
• Effektivt implementere EUs AI Act, og sikre at Norges forberedelser starter allerede nå, slik at vi ikke blir hengende etter landene rundt oss.
• Legge til rette for flere regulatoriske sandkasser for uttesting av ny teknologi i offentlig sektor, for eksempel innenfor kunstig intelligens som helseteknologi.
• Utrede godkjenningsmetode tilsvarende legemidler ved bruk av KI-systemer med så høy risiko at det er fare for alvorlige skader, tap av liv eller alvorlige samfunnsinnvirkninger

Det er viktig å understreke at dette innebærer en tilnærming til KI der vi ikke skal kaste ut eksisterende lovverk og tilsynsordninger som sikrer rettssikkerhet, personvern, likestilling, sikkerhet eller forbrukerbeskyttelse og erstatte det med et eget KI-lovverk og et eget KI-tilsyn, som om kunstig intelligens var noe separat og avgrensbart fra andre ting. Det utelukkes ikke at det kan vokse frem et behov for et "algoritmetilsyn" eller et "datakvalitetstilsyn" dersom det er et regulatorisk tomrom som må fylles for å sikre at avanserte datasystemer som  bruker KI ikke gjør skade på måte som ikke fanges opp av andre lover og reguleringer. Men dette er i så fall noe et råd for kunstig intelligens kan komme med anbefalinger om når det har blitt etablert.

Anbefalingen nå er  å bygge videre på etablerte og fungerende lovverk og kontrollmekanismer, men sørge for at disse blir modernisert slik at de både sørger for nødvendig regulering og beskyttelse der KI gir oss nye utfordringer, men også slik at vi fjerner utilsiktede hindringer for innovasjon og effektivisering der lovverket trenger oppdatering. I arbeidet med dette har mange virksomheter, både i offentlig og privat sektor, spilt inn at de er bekymret for at lovgivning og formkrav knyttet til compliance, og som  ikke henger med, kan stå i veien for innovasjonsmuligheter. 

Et siste poeng om offentlig sektor og kunstig intelligens: Bruk av KI i offentlig sektors saksbehandling og beslutningsprosesser stiller selvfølgelig strenge krav til åpenhet, dokumenterbarhet og forklarbarnet. Det må være mulig for innbyggere og virksomheter å få forklart hvorfor beslutningen ble som den ble og det må være mulig å klage fordi man mener en beslutning er feil. Det påvirker også hvordan systemer som bruker kunstig intelligens må innrettes og hvordan de som utvikler og bruker slike systemer må ha kompetanse og ferdigheter langt ut over det rent teknologiske. Ja, vi har behov for  mye teknologi- og realfagskompetanse for å være langt fremme på kunstig intelligens. Men skal vi være ledende på anvendelser av kunstig intelligens som opprettholder tillit, så kan det være vel så viktig å bygge tverrsektoriell kompetanse rundt etikk, psykologi, juss og samfunnsfag.

Virkelighetens "Makta": 5. oktober 1979

Dagsrevyen 5. oktober 1979

Mange av oss har latt oss underholde av TV-serien "Makta"s fremstilling av hvordan norsk politikk foregikk på 70-tallet. Sist søndag var regjeringsslitasje og partislitasje etter braknederlaget ved kommunevalget i 1979 tema, og en ommøblering av regjeringen som gjorde at Gro Harlem Brundtland gikk ut av regjeringen. Men hvordan så det egentlig ut på TV den kvelden i oktober da store deler av regjeringen ble byttet ut? Dagsrevyen for 5. oktober 1979 ligger faktisk tilgjengelig i NRKs arkiv på nett, og kan sees her.

Jeg er begeistret for "Makta" og synes den treffer godt på både tidsånd og personer. Ikke alt er helt presist naturligvis, noen ting er overdrevet og ikke alt som skjedde kan være med, men både høydepunkter og vinklinger er godt håndtert. I 1979 gikk jeg på ungdomsskolen og fulgte litt med, men mye er litt tåkete og jeg blir nysgjerrig på hva som skjedde og hvordan mediene dekket ting den gang, og begynner å lete i nyhetsarkiver, blant annet hos NRK. Det gjelder særlig noen hendelser jeg helt hadde glemt. 

En av disse glemte hendelsene for meg er den store ommøbleringen Odvar Nordli gjorde i sin regjering underveis i perioden. Nordli var statsminister i 5 år, fra januar 1976 til februar 1981. I oktober 1979 var det en større ommøblering i Nordlis regjering. der flere ministre byttet jobb, noen helt nye kom inn, og noen måtte ut. NRKs Dagsrevyarkiv er komplett fra 1982, og veldig tynt før dette, men noen få sendinger finnes fra 70-tallet, blant annet denne fra 5. oktober 1979, dagen Nordli ommøblerte regjeringen og faktisk også dagen statsbudsjettet for 1980 ble lagt frem, av Per Kleppe, litt før han gikk av som finansminister og ble utnevnt til planleggingsminister. Med i det politiske kommentatorteamet til NRK er Geir Helljesen, Tom Berntzen og Herbjørn Sørebø. 

I TV-serien Makta er det naturligvis det at Gro Harlem Brundtland, som var med i Nordlis regjeringen fra starten, som miljøvernminister, og den største oppadgående stjernen i et ellers temmelig slitent team, som må forlate regjeringen, som er hovedsaken. Hun vandrer foran høyblokka i frustrasjon (for anledningen omringet av et byggegjerde anno ca 2022 da det bygges nytt regjeringskvartal her). Men Gros skjebne den dagen blir det ikke gjort noe hovedpoeng ut av i Dagsrevyen den dagen. Kanskje fordi mange da var enige i at hun trengte erfaring fra Stortinget for å klatre videre i partiet. Og det gjorde hun jo, for allerede litt over et halvt år før Stortingsvalget, i januar 1981 ble Odvar Nordli sykemeldt, gikk av som statsminister, og ble erstattet av Gro.

Det som derimot fikk mye oppmerksomhet var at både Einar Førde og Ronald Bye kom inn i regjeringen, som kirke- og undervisningsminister og som samferdselsminister. De ble oppfattet som å komme fra motsatte fløyer i partiet, Førde langt til venstre og Bye langt til høyre i partiet, og skulle balansere hverandre. For begge var det første statsrådspost, men også den siste. Partileder Reiulf Steen ble tatt inn i regjeringen som handelsminister, også dette fremstilt som en måte å skape balanse, mellom regjeringen og partiet. Eller mellom Nordli og Steen. Dette ble også Steens siste ministerpost.

Ulf Sand ble ny finansminister den dagen. Per Kleppe gikk av, men ble etter noen uker utnevnt til sjef for langtidsplanlegging og samordning (planleggingsminister)  i en helt ny og udefinert ministerpost i Finansdepartmentet. Kanskje ikke helt ulikt noe tilsvarende Terje Rød Larsen og deretter Bendik Rugaas fikk ansvaret for i regjeringen Jagland, og som i en kort periode (1997) het Planlegging- og samordningsdepartementet.

To nye stjerner kom inn i Regjeringen for første gang, Thorvald Stoltenberg som Forsvarsminister og Sissel Rønbeck som forbruker- og administrasjonsminister. Rønbeck som den yngste statsråden noen gang. LO fikk inn Lars Skytøen, den mektige lederen i Jern- og Metallarbeiderforbundet som ny industriminister. Andre statsråder byttet jobb denne dagen. Inge Louise Valle byttet fra justisminister til kommunalminister. Partiveteranen Rolf Hansen byttet fra å være forsvarsminister til å bli miljøvernminister. 

De rødeste i AP opplevde nok at både justis- og miljøpolitikken ble mindre reformorientert. Så hadde det neppe hjulpet å bli rødere. Perioden mellom kommunevalget i 1979 og stortingsvalget i 1981 gikk det en høyrebølge over landet. For et Arbeiderparti jeg først og fremst forbinder med "grått" ble det fortsettelsen på en lang nedtur frem til og forbi stortingsvalget i 1981.

3 utfordringer med debatten om statsbudsjettet

 Lillian Olsen, som er sjef i Halogen, og jeg, har skrevet et innlegg om Statsbudsjettet. Men ikke så mye om  selve innholdet i statsbudsjettet som om debatten om statsbudsjettet, som gjerne er mest opptatt av de kortsiktige effektene av enkelte store og små poster, eller noen ganger av hele budsjettet, men fortsatt kortsiktig.

Vi etterlyser en tilnærming til diskusjonen om statsbudsjettet er bra eller dårlig som handler mer om hvordan det bidrar til å løse de største langsiktige utfordringene vi står i: Hvordan vi øker velferdsordningenes bærekraft i møte med demografiendringene, hvordan vi styrker sikkerheten og beredskapen i en tid med flere og større sikkerhetstrusler, og også trusler i form av mer ekstremvær. Og hvordan sørger for å stå bedre rustet til å møte klima og naturmangfoldsutfordringer.

Ingen av disse utfordringene vil kunne løses med et statsbudsjett alene, selv om  det noen ganger høres sånn ut når man hører diskusjonen. Vi beskriver tre utfordringer vi ser med den dominerende debatten, der vi stort sett vet hva alle vil mene på forhånd, og skriver blant annet dette om den første utfordringen, at alt enten er veldig makro eller veldig mikro i perspektivet:

"Allerede i det øyeblikket nøkkeltallene presenteres litt i forkant av finansministerens finanstale, er samfunnsøkonomene på banen og kommenterer statsbudsjettets effekt på nasjonaløkonomien, budsjettimpulsen og oljepengebruken. De virkelig store tallene, og hvordan de vil påvirke renteutviklingen det neste halvåret. Og deretter braker det løs med kommentarer og pressemeldinger om helt andre ting, fra absolutt alle som har en aller annen utgiftspost i statsbudsjettet de ikke er fornøyd med. Ingenting er for lite, og alle vil ha mer av statens kake neste år.

Og felles for begge perspektiver er at de er temmelig kortsiktige og lite opptatt av å beskrive hvordan vi skal komme styrket ut av det neste tiåret. Det er ingenting galt med verken makro eller mikroperspektivet, eller hva som skal skje neste halvår, men som tidshorisont for å bygge mer innovasjonskultur, digitalisere mer og bedre eller håndtere demografi-utfordringer, klimaendringer og en ny sikkerhetspolitisk situasjon, blir det for kort. Tiltakene får mer karakter av symbolpolitikk enn av å ta behovet for systemendringer på alvor.

Så skriver vi om to utfordringer til: At alle, inkludert de fleste næringslivsorganisasjonene, høres ut som økte utgifter til deres formål på neste års budsjett er svaret, og at selv de statlige virkemiddelaktørene som skal bidra til mer innovasjon og nyskaping i bedriftene, høres ut som det er mer penger til dem selv som er det viktigste. At forskjellen på suksess eller fiasko for den videreutviklingen i landet er avhengig av deres bevilgning. Vi bør klare å se litt større på ting og være mer opptatt av resultater, og ikke bare av bevilgninger.

Hele innlegget vårt er publisert på nettsidene til Alltinget, en god formidler av nyheter om samfunn og politikk som også er opptatt av å være et sted der debattinnlegg publiseres, og et fint tilskudd til det norske mediemangfoldet i det siste, Her er lenken til hele innlegget,

Glasstakindeksen 2022

Gratulerer med kvinnedagen! Verden går heldigvis fremover. Til helgen skal kvinner for første gang konkurrere i femmil i langrenn i Holmenkollen og om to uker blir det skiflyging for kvinner i Vikersund for første gang. I høyere utdanning har det i mange år vært langt flere kvinner enn menn som studerer. Og i tidligere mannsbastioner som politiske lederjobber, statlige ledere, kommunale ledere, kultur- og medieledere og organisasjonslivets ledere er det nå like mange kvinner som menn, minst.

Men det er ingen grunn til å avblåse markeringen av 8. mars og slå fast at hele jobben er gjort av den grunn. Mens det på viktige samfunnsområder som i politikk og i høyere utdanning, er slik at kvinner har inntatt posisjonene, er det fortsatt slik at det på mange andre viktige områder har skjedd forbausende lite med likestillingen. Abelia kårer årlig Norges 50 fremste tech-kvinner fordi det innenfor teknologiyrkene fortsatt er veldig mannsdominert, og det er viktig å løfte frem kvinnelige forbilder. I helsefagene er det tilvarende kvinnedominert, og ikke ser det ut vil å skje store endringer heller.

Og ser vi på topplederstillinger i næringslivet eller på partnere i advokatfirmaer, management consulting, meglerhus eller private equity, noen av landets best betalte jobber, er det ganske langt mellom kvinnene. Endringer skjer sakte, om de skjer i det hele tatt. Forsvaret har fått bred mediedekning av sine vanskeligheter med å bygge en likestilt kultur og slå ned på uakseptabel oppførsel. På alle disse områdene er det veldig mye jobb som gjenstår før vi kan være fornøyde.

The Economist setter hvert år sammen en "glass-ceiling index" som søker å få frem dette sammensatte bildet av hvor langt likestillingen har kommet, både innenfor land og mellom land. De rangerer 29 OECD-landene etter hvor likestilte de er. Ikke land som Afghanistan, Iran, Saudi Arabia, eller Russland,, men de mest utviklede demokratiene og markedsøkonomiene i verden. Land der vi ser en tydelig sammenheng mellom kvinnelig utdanningsnivå og yrkesdeltagelse, og et velstående samfunn. Fordi likestilling lønner seg. The Economist skriver:

"The economist’s glass-ceiling index measures the role and influence of women in the workforce across the OECD club of mostly rich countries. Four Nordic countries—Sweden, Iceland, Finland and Norway—top the index as the best places for working women. Japan and South Korea, where women must still choose between a family or a career, fill the bottom two places. A country’s performance on the index is measured along ten metrics, including the gender pay gap, parental leave, the cost of childcare, educational attainment and representation in senior management and political jobs."

Limt fast nederst på denne listen er Sveits, Tyrkia, Japan og Sør Korea. Og særlig for de to siste handler bunnplasseringen om at kvinner i stor grad tvinges til å gjøre et valg mellom enten barn og familieliv, eller en yrkeskarriere. Det har skapt en lite heldig kombinasjon av både veldig lave fødselstall og veldig lav kvinnelig yrkesdeltagelse.

Øverst på listen ligger fire av de fem nordiske landene, Island, Sverige, Finland og Norge, mens Portugal, Frankrike og Belgia de siste årene har klatret forbi Danmark (Danmark gjør det blant annet dårligere på betalte fødselspermisjoner). For Norges del er det som ventet slik at vi ligger godt an på kvinnelig yrkesdeltagelse, kvinner i politikk og i bedriftsstyrer, lave lønnsforskjeller melom kvinner og menn og betalte fødselspermisjoner for både kvinner og menn, mens vi ikke er spesielt likestilte når det gjelder for eksempel kvinneandel i lederjobber i næringslivet eller i en del lederutdanninger.