Det er imidlertid slik at The Stranglers overgikk stort sett alt av samtidige punkeband når det gjaldt hitlisteplasseringer, både for singler og album. Selv om bandet oppstod før punken, som et Doors-inspirert live pubrock-band, grep de muligheten som plutselig var der da punken kom i 1977, og klarte på imponerende vis å utnytte bølgen ved å være slemmere og mer kontroversielle, men også ved å tidsnok endre stil til et pop-band, riktignok fortsatt nokså sære og kantete, men med en brukbar kommersiell suksess til langt ut på 80-tallet.
Dette fenomenet er det naturligvis interessant å grave litt mer i. Men hvor bør man lete for å finne ut hva dette egentlig handlet om rent musikalsk? For de som er på jakt etter en rask innføring i det aller viktigste kan jeg anbefale greatest hits-samlingen "Peaches: The Very Best of The Stranglers" fra 2002, som har 20 låter og er den beste av flere slike Stranglers-samlinger. Men skal man dykke dypere ned i hva dette var, og ikke bare høre sanger som var høyt oppe på singel-listene, finnes det et bra alternativ for de mer viderekommende.
Det heter "The Old Testament", med undertittelen "The U.A. Studio Recordings (1977-1982)" og kom ut i 1992 på 4 CD-plater, og i en fornyet digital versjon i 2013 med nok ekstra bonusmateriale til enda en CD. I alt er det da 98 sanger. Avgrensningen til årene 1977-1982 har sin årsak i at bandet byttet plateselskap etter sine første seks album, og fikk noen rettighetsutfordringer når det skal lages slike samleplater, Noe som egentlig ikke gjør ikke så mye fordi The Stranglers spilte inn stort sett alt det er verdt å høre på nytt innenfor denne perioden.
"The Old Testament" består derfor av de første seks studioalbumene i sin helhet, samt noen ekstra singler og b-sider fra samme periode som opprinnelig ikke kom ut på noe album, men ble med på senere nyutgivelser av albumene. Alt er i riktig kronologisk rekkefølge. Først de tre "klassiske" punkalbumene "Rattus Norvegicus", "No More Heroes" og "Black and White", der særlig sistnevnte hadde elementer av leting etter nye musikalske retninger. The Stranglers var best da de lot basslinjene til Jean-Jacques Burnel drive sangene, og samtidig ga det Doors-inspirerte orgelet god plass. Som på klassikerne "Hanging Around", "Peaches", "Nice And Sleazy" og Burt Bacharach-coveret "Walk on By". De skrev også andre fine melodier, som "No More Heroes", "Princess of The Street" og "Toiler On the Sea".
Deretter kommer de neste tre neste albumene som var mer eller mindre helhjertede forsøk på å skifte kurs, vekk fra det raske, sinte og provoserende og lage album som på hver sin måte var forsøk på å lage mer ambisiøse konseptalbum. Til tross for flere gode enkeltlåter må man slå fast at langt fra alt The Stranglers ga ut, og særlig ikke i denne perioden, holdt høy nok kvalitet. I den tidlige punk-utgaven kunne man gjerne tilgi ujevnheter fordi det var noe av sjarmen og noe man regnet med, men med det musikalske ambisjonsnivået til de neste tre albumene blir det en nedtur at de har for mye fyllmasse og noen sanger som rett og slett er for dårlige.
Men også her er det heldigvis noen perler, som "Baroque Bordello" og "Duchess" fra "The Raven", den albumløse "Who Wants the World?", instrumentalen "Waltz in Black" fra det pompøse og ganske pinlige albumet "Men in Black". Og fra det sjette og langt sterkere albumet "La Folie" er både tittellåten og "Golden Brown", bandets høyest listeplasserte singel noen gang, to av flere gode sanger, Det samme er den albumløse singelen "Strange Little Girl" som avsluttet the Stranglers epoke hos EMI. De har fortsatt å spille i mange år etterpå, og gjør det kanskje fortsatt med litt andre bandmedlemmer enn dengang, men det er en litt annen historie jeg ikke skal rippe opp i her.
Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":
Trykk her for lenker til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) til denne musikkspalten.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar