Tre videohøydepunkter fra NHOs årskonferanse 2026

Torbjørn Røe Isaksen kalte det en gang "konferanseutsatt sektor". De som tilhører sektoren som er særlig utsatt for mange konferanseinvitasjoner har sin travleste uke denne uken. Selv var jeg på BI på tirsdag og hørte nobelprisvinner James Robinson forelese for akademikere, forvaltning og næringsliv om "Why Nations fail". Bra foredrag og fin møteplass.

Mange andre brukte tirsdagen til å delte på "Nord i Sør", "Næring i Nordvest" og andre markeringer av regionale fortrinnn der poenget er å besøke Oslo og få fram sin egen regions betydning, særlig utfordringer og kanskje også behov for virkemidler og infrastruktur. Også Trøndelag, Sørlandet og Vestland kan man oppsøke i ulike konferanshoteller i Oslo. Ja, til og med de som ikke er tilreisende, men er er fra før, har sitt lokale arrangement, NHO Viken og Oslos regionale årskonferanse. En drøm for alle som er glade i konferanser, og dessuten fint for hotellnæringen.

Men det store høydepunktet denne første hele uken i januar hvert eneste år er naturligvis NHOs årskonferanse. En konferanse som blir stadig større, og nå er blitt så stor at den for flere år siden flyttet fra Operaen til Oslo Spektrum, og nå har flyttet ut av byden og til det store messeområdet på Lillestrøm.

Selv var jeg ikke der i år. Man kan jo ikke være fysisk til stede på andres konferanser hver dag heller. når man har kunder og prosjekter. Men det fine med NHOs årskonferanse er at den kan oppleves uten å være der. Den strømmes live ,men man kan også se på høydepunktene i etterkant på YouTube. Det er både en egen nyhetsside om innleggene, og en egen side på Youtube med video av de ulike innslagene. Det er en effektiv måte å få med seg det viktigste, og også en fin måte å se innslagene på nytt for de som var så opptatta av mingling at de ikke fikk med seg alt som skjedde på scenen. 

Mine tre på topp

Kvaliteten på innlegg og innledere er særdeles høy på en årskonferanse i NHO, og det er flere spesielt inviterte som ikke er de vanlige innlederne og politkerne som man kan høre på mange andre konferanser. NHO prioriter en herlig blanding av internasjonale ledere og eksperter, og noen norske gründere og ledere man ikke ser på en scene så ofte, som forteller sine unike historier om hva de driver med og hvordan det er å drive bedrift i Norge. 

Jeg skal løfte frem tre jeg la spesielt merke til. Den først er Havguard-grunder Emilie Åsberg som har tatt doktorgrad på NTNU, og var på vei mot en akademisk forskerkarriere, men i stedet har blitt gründer i Lofoten. En teknologiutvikling som skulle beskytte østersproduksjon i havbruksnæringen ble videreutviklet til en en undervanns kommunikasjonsteknologi som kan finne ubåter under isen i Arktis. Nå er bedriften med i et NATO-program som videreutviklikler dennne undervannteknnologien. Hør den fascinerende fortellingen her:

 

Andre høydepunkt for meg var gründeren Avtar Jasser som blir intervjuet av Anne Lindmo. Han kom til Norge fra India som 18 åring og lærte norsk samtidig som han studerte til å bli sivilingeniør på NTNU. Han var i noen år i Hammerfest, men ble etterhver leder i gründerselskapet CatalystOne, som holdet på å gå med i dragsuget etter dot.com-tiden, men som i dat er et HR-teknologiselskap med 250 ansatte i fire land. Han er veldig opptatt å understreke av vi har det veldig bra i Norge, og ikke klage, men kommer med noen klare advarsler om at vi ikke er så attraktive for næringsliv og gründere som vi burde være.

 

Norge i Europa, og Europa i verden

Det tredje videoklippet jeg vil trekke frem løfter blikket til det nordiske og europeiske nivået, er opptatt av hvordan vi skal hevde oss bedre i konkurransen med USA og Kina. Vi må gjøre mer sammen, sier Digital Europes leder Cecilia Bonefeld-Dahl, som kommer fra Danmark, men leder en interesseorganisasjon for 45 000 europeiske bedrifter. Hun er både tydelig og ærlig om Europas utfordringer, og fremhever at digital suverenitet i møte med amerikanske plattformselskaper og kinesisk og russiske trusler, handler om å gjøre mer sammen i Europa, og ikke mer hver for oss. Vi kan ikke vinne på alenegang og vi kan ikke slutte å handle med USA heller, men lykkes ved å være like gode eller bedre enn de vi samarbeider og samhandler med.

 

Så kunne det vært et viktig videoklipp til her. Foredraget til James Robinson om hva som kjennetegner land som lykke, og de som ikke lykkes, og hvordan sammenhengen mellom inkluderende politikk og demokrati, og et inkluderende økonomisk system, var verdt å få med seg live. Inkludert hans analyser av Taiwan-modellen, der man i stedet for å prøve å utkonkurrere alle andre, velger å samarbeidet med alle andre og har fabrikker som setter sammen de avanserte produktene andre designer, og på den måten får en posisjon som den alle andre blir avhengige av.

Jeg antar at når James Robinsons innlegg ikke er på Youtube så er det fordi han har sine egne kanaler som NHO må respektere, og ikke kan legge ut video. Da får jeg i stedet anbefale hans utmerkede bok "Why Nations Fail", som han skrev sammen med Darron Acemoglu for litt over 10 år siden. De ga ut oppfølgeren "The Narrow Corrdor - States, Societies, and the Fate of Liberty" i 2019, og vant Nobels minnepris i økonomi sammen i 2024. Jeg tenker at de bøkene er enda mer aktuelle i dag enn de var da de kom ut.

En rar og skremmende strategi

For noen dager siden lanserte USA et nytt utenrikspolitisk dokument kalt "National Security Strategy - of the United States of America". Skjønt, noen egentlig lansering var det vel ikke, plutselig var dokumentet der, og det har tatt litt tid før det har blitt oppdaget og kommentert.

Innholdet er såpass bisart og potensielt farlig, i hvert fall hvis adminsitrasjonen mener det de sier, at det i normale tider ville utløst umiddelbare og kraftige politiske reaksjoner. Men vi lever ikke i normale tider. Vi lever i en tid der vi ikke lenger blir overrasket over noen ting, og i hvert fall ikke av at USAs øveste ledelse ikke lenger beskriver Russland som en trussel, men tvert imot forteller om et Europa som er i sivilisatorisk forfall.

I følge sikkerhetsstrategien skyldes dette europeiske lederes tilslutning til liberale verdier verdier og et regelstyrt internasjonalt system der de avgir suverenitet til internasjonale organisasjoner, noe som ikke er i tråd med USAs interesser og verdier. Det vi bør lure på nå er om USA vil vende tilbake til utgangspunktet, og at dette er en ulykkelig parentes. USA var tross alt arkitekten bak den gamle verdensordenen der demokratier står opp for hverandre og vi praktiserer regelstyrt frihandel, fordi vi oppnå gevinster sammen på den måten. Frem til ganske nylig mente også USA at Russland er det støste trusselen og at det er i USAs intersse at Europa samarbeider mer, og ikke mindre.

Vi vet ikke om vi kommer tilbake dit. Selv om Trumps retorikk, og ensidige opptatthet av egeninteresse er ekstrem, kan det jo hende at også fremtidige administrasjoner vil vektlegge annerledes enn det vi har vært vant til i både handelspolitikken, sikkerhetspolitikken og investeringer i utvikling i andre land. Det er ikke sikkert USA kommer tilbake dit vi var.

America first

Hva er det så dette dokumentet på 33 luftige og ganske lettleste sider egentlig sier? Spesielt opptatt av tradisjonelle utenrikspolitske virkemidler er det strengt tatt ikke i det hele tatt, det meste handler om hva som gir USA makt og innflytelse. Først i dokumentet er det et forord skrevet av Donal Trump selv, der han slår fast at han personlig har reddet USA fra katastrofe og elendighet ("catastrophy and disaster"), og er godt i gang med å skape fred og stablilitet i verden. Ingen regjering i historien har gjennomført en så stor snuoperasjon på så kort tid, i følge Trump, 

Deretter forklarer strategien hva en strategi er: Den skal etablerer en tydelig forbindelse mellom mål og virkemidler. Den tar utgangspunkt i og beskriver hva som er ønskelig for USA, og forklarer deretter hvilke virkemidler og verktøy som skal brukes av USA for å komme dit. Denne prosessen krever at man besvarer tre spørsmål:

The questions before us now are: 1) What should the United States want? 2) What are our available means to get it? and 3) How can we connect ends and means into a viable National Security Strategy?

Enkelt og logisk. Men hva er det USA vil? I kapitlet om "What should the United States want" kommer det tydelig frem at USAs strategi ikke handler om hva som er bra for verden som helhet, og hvordan USA kan bidra, bare om hva som er bra for USAs egeninteresser. Det er en lang liste over områder der USA må være overlegne alle andre: militær styrke, industri, infrastruktur, grensekontroll, forskning og energi. Så nevnes riktignok også "soft power" som noe USA er utstyrt med, men i strategien handler dette mest om å ha en så sterk kultur at den kan påvirke andre land. USA skal rett og slett dyrke sin egen historie og egen storhet som et virkemiddel for å sikre sin egen fremtid og ha innflytelse over andre:

"Finally, we want the restoration and reinvigoration of American spiritual and cultural health, without which long-term security is impossible. We want an America that cherishes its past glories and its heroes, and that looks forward to a new golden age."

What Do We Want In and From the World?

Deretter følger en kort tekst på side 5 om " What Do We Want In and From the World?" som beskriver hva USA forventer og forlanger fra alle andre land i verden. USA skal forlange samarbeid mot migrasjon til USA og mot kriminalitet som rammer USA, men også hele den vestlige halvkule ellers. De vil motarbeide fientlige utenlandske eierskap på den vestlige halvkule og særlig eiermakt som kan fortstyrre eller true forsyningskjeder. Strategien viser til til "Monroe-doktrinen" fra 1823, og noe den beskriver som "The Trump Corollary", som jeg antar er et trumpiansk tillegg til Monroe. 

Utenfor den vestlige halvkule skal USA bidra til å gjenreise Europas sivilisatorisek selvbevissthet og vestlige identitet. De skal forhindre at noen av USAs fiender får dominere i Midt-Østen. Det vil også sikre at det er USAs teknologi som driver verden framover, særlig innen bioteknologi, kvantedatamaskinger og KI.

Det på følgende kapitlet gjør ingen forsøk på å late som om dette ikke handler om makt, og har fått overskriften:  "What are America's available means to get what we want?" Ingen diplomatiske og verdibaserte formuleringer der, men man går rett på sak og svarer på hvordan man får det man vil ha. Listen over hva USA har for å tvinge igjennom sin vilje inkluderer verdens største og mest innovative økonomi, verdens ledende finanssystem og kapitalmarkeder, verdens mest avanserte teknologisektor, verdens sterkeste militære styrker, et nettverk av alliansepartenere, en fordelaktig geografi, kulturell inflytelse, og mot og patriotisme, for å nevne det viktigste.

Dessuten nevnes det positive i "President Trumps robust domestic agenda", som inkluderer skatteletter, deregulering og satsing på energisektoren. Nå er riktignok et nettverk av allierte nevnt i en enkelt setning som en styrke, men ikke noe sted er det noen erkjennelser om at styrke og resiliens i en farligere verden er avhengig av et godt forhold til andre land der man har tillit til herandre og respekt for hverandre, samhandler økonomisk og om å løse felles utfordringer og står opp for andre når det er kriser. Her er alt binært. Man vinner eller man taper. Det er eiendomsinvestorens nullsumlogikk som gjelder, uten noen erkjennelse av at man skaper merverdi når man samarbeider og samhandler med andre land.

Prinsipper

I et siste kapittel kalt "Strategy" går det helt over styr. Her er det delkapitler om "Priciples", "Priorites" og "The Regions" Det slås fast at Trump er hevet over ideologer og det listes opp land han har oppnådd fred den siste tiden. Det slås tydelig fast at USA er motstander av internasjonale organisasjoner fordi internasjonal politikk og handel skal foregå mellom suverende stater, og ikke via internasjonalt forpliktende samarbeid som fastsetter spilleregler, eller står i veien for noens selvråderett og maktutøvelse. Det argumenteres for toll og mot frihandel, for å beskytte amerikanske arbeidere mot konkurranse fra andre land arbeidere. 

Dokumentet avsluttes med å gå igjennom verdens regioner, og slå fast hva USAs interesser og prioriteringer er der. Det er i omtalen av Europa dokumentet er på sitt aller mest bisarre, for Trump har funnet ut at europeere flest egentlig er enig med han om at Ukraina ikke skal støttes, NATO ikke skal vokse og EU burde oppløses. Dokumentet slår på den ene side fast at den transatlantiske alliansen er helt sentral for USAs fremtid, men på den annen side er det ikke en allianse med dagens europeiske ledere som skal støttes, men en allianse med noen politikere som i fremtiden vil stanse migrasjon, gjenreise nasjonalstatene, legge ned EU, og gjøre som USA sier. 

Jeg har sans for utenrikspolitiske strategier som er realistiske i den forstand at de er opptatt av å beskrive et lands egenintersser og ikke gir inntrykk av at alt handler om idealisme. Stater har naturligvis interesser de skal forvare, både sikkerhetsmessige, økonomiske og verdimessige. Problemet med USAs strategi er todelt. Det ene er at den mangler en erkjennelse av at en rekke viktig mål bare kan oppnås i samarbeid med andre. Ja, det er faktisk bra at man er avhengig av andre hvis det er på den måten at det gir felles gevinster, og når denne anvhengigheten reduserer faren for konflikt og krig. 

Det andre problemet er at i den grad strategier erkjenner at USA har noen venner i det hele tatt, så der det autoritære og illiberale stater som motarbeider demokrati og rettssikkerhet, og mye annet som kreves for å bygge en bedre fremtid for både velferd og verdiskaping.

Reaksjoner i USA og mot USA

Kommentarene fra det liberale, demokratiske og frihanselsvennlige USA er som forventet svært krasse. Thomas Wright i The Atlanic bruker artikkelen "A Strategy That Ignores the Real Threats" til å sammenligne USAs nye sikkerhetsstrategi med den franske Maignot-linjen før andre verdenskrig, i den forstand at de ikke er i stand til å se hvor truslene kommer fra, og bygger forsvarslinene på helt feil steder.

"Contrary to its protestations about reining in America’s ambition after decades of overreach (what Secretary of Defense Pete Hegseth called “utopian idealism”), it does have a grand plan: The NSS is a blueprint for building an illiberal international order, in which the U.S. can assert dominance unilaterally, strike deals with revisionist powers such as China and Russia, and work patiently to support right-wing populist parties in Europe in overthrowing centrist establishments. One might call it dystopian idealism."

New York Times Madrid-utsending Jason Horowitz skrev i artikkelen "Trump Has Long Disdained Europe’s Elites. Now, It’s Official", at:

"A new White House policy document formalizes President Trump’s long-held contempt for Europe’s leaders. It made clear that the continent now stands at a strategic crossroads. The Trump administration has not exactly kept its low regard for Europe secret. President Trump has long portrayed European allies as freeloaders that fail to pay enough for their own security and argued that the European Union was “formed to screw the United States.” Now, that hostility is official White House policy."

A dog's breakfast

Jeg må ta med reaksjonen fra The Economist også, som alltid er stødige i sine analyser av verdier, makt og interesser. De slår fast i artikkelen "Donald Trump’s bleak, incoherent foreign-policy strategy" at strategien er et historsk brudd med det USA har bygget opp etter andre verdenskrig: 

"For the most part, the new NSS rejects the decades-old insight that a common set of values are what cement America’s alliances. It declares that it is “not grounded in traditional, political ideology” but is motivated by “what works for America”. Instead, it embraces what it calls “flexible realism”. That means being “pragmatic without being ‘pragmatist’, realistic without being ‘realist’, principled without being ‘idealistic’, muscular without being ‘hawkish’, and restrained without being ‘dovish’.”

If that sounds like a dog’s breakfast, that is because it is. Shorn of the enlightened values that have long anchored foreign policy, America First becomes a naked assertion of power that owes more to the 19th century than the world that America built after the second world war. And that leads to a document riven by contradictions."

Standpunktene som er formulert i den nye nasjonale sikkerhtsstrategien er, som sagt, ikke veldig overraskende, men det er litt rart og nytt å se denne "dystopiske idealismen", eller kanskje "dystopiske egoismen", så klart formulert og utilslørt som her. Europeiske ledere flest velger å trekke på skuldrene, og fortsetter å hevde at USA er vår viktigste allierte selv om det ikke høres sånn ut. De kan jo ha rett. Forhåpentligvis blir det igjen slik at en normalitet vender tilbake i amerikansk politikk, og verdens største demokrati tar lederrollen. 

Men kan vi regne med at det blir slik? Slik ting utvikler seg nå tror jeg vi må forberede oss på at ingenting er sikkert. Europa er nødt til å ta et større ansvar for egen fremtid og Norge er derfor mer avhengig av våre europeiske allierte enn noen gang.

Trump, US dollar - og Skrik

Kan det være slik at Donald Trump til stross for kaos og selvskading, likevel vil tvinge igjennom sin versjon av hvordan verden bør se ut? Der USA tar igjen for mange tiår med urett MAGA hevder er begått av europeere, canadiere og meksikanere?

Selve fortellingen om at USA blir dårlig behandlet av alle andre i internasjonal handel er er naturligvis komplett absurd, verdens mest verdifulle selskaper er tross alt amerikanske, og produktivitetsveksten der har vært svært god de siste årene. Dessuten er US dollar verdens i særklasse foretrukne reservevaluta. Men det er definitivt slik at Trump går langt når han ønsker å få viljen sin igjennom både på hjemmebane og i bilaterale relasjoner til andre land gjennom høye tollsatser og ved å true med å fjerne militære sikkerhetsgarantier

Kan Trump lykkes? Når helgens The Economist har Edvard Munchs "Skrik" på forsiden, med et dollartegn som munn, og en lederartikkel som heter "How a dollar crisis would unfold - If investors keep selling American assets, a grim fate awaits the world economy", er det fordi sjansen for at kan gå fryktelig galt er stor. The Economist mener at  nedsiden for USA er veldig mye større enn oppsiden ved det Trump har satt igang fordi det kan forstyrre helt grunnleggende tillitsmekanismer i vi baserer internasjonal handel og betaling på, hva si stoler på når vi kjøper og selger varer og tjenester.

Trumps problem er dessuten at det ikke er mulig å tvinge igjennom full lydighet til USAs plan gjennom politiske og militære midler fordi det ikke er nok å overtale eller presse verdens regjeringer og politikere. Det er markedet, det vil de de som kjøper og selger valuta, aksjer, rentepapirer, varer og tjenester, som i siste omgang avgjør om det er tillit til USAs økonomi og dollaren, ikke politikere. The Economist skriver at:

"All this has created a risk premium for American assets. The shocking thing is that a full-blown bond-market crisis is also easy to imagine. Foreigners own $8.5trn of government debt, a bit under a third of the total; more than half of that is held by private investors, who cannot be cajoled by diplomacy or threatened with tariffs. America must refinance $9trn of debt over the next year. If demand for Treasuries weakens, the impact will quickly feed through to the budget, which, owing to high debts and short maturities, is sensitive to interest rates."

Det er med andre ord slik at USA kan tillate seg et større budsjettunderskudd enn andre og litt mer uansvarlighet fordi US dollar er hele verdens reservevaluta og et lavere rentenivå enn det som ville vært tilfellet om det vare var en "vanlig" valuta. Men kan det tenkes at det går så galt at det ikke lenger vil være tilfelle? At dollaren ikke har denne posisjonen som førstevalg?

"A currency is only as good as the government that backs it. The longer America’s political system fails to grapple with its deficits or flirts with chaotic or discriminatory rules, the more likely will be a once-in-a-generation upheaval that pushes the global financial system into the unknown. Wherever things settled, the greenback’s diminished role would be a tragedy for America. True, some exporters would benefit from a weaker currency. But the dollar’s primacy reduces the cost of capital for everyone, from first-time homebuyers to blue-chip firms."

Lederartikkelen er åpen for alle, men for de som vil gå enda mer i dybdenm, og abonnerer på The Economist, er det også en slik artikkel, som heter "How Trump might topple the dollar?".

Brems i sysselsettingsveksten

Statistisk sentralbyrå (SSB) skrev i forrige uke en nyhetssak på sine nettsider med overskriften "Sysselsettingsveksten flatet ut i 2024". Akkurat det kan jo høres litt rart ut med tanke på all reklamen som har kommet fra regjeringshold det siste året om at økonomien har nådd et vendepunkt, og at alt peker oppover. Går det ikke oppover likevel?

Og svaret er at det gjør dessverre ikke det. I følge SSBs sysselsettingstall for 2024 går sysselsettingsveksten ned for tredje året på rad. Og det er i staten det er sterkets vekst i antall ansatte. SSB skriver at:

"Fra 2023 til 2024 har økningen i antall sysselsatte flatet ut. Sterkest vekst er det i statsforvaltningen, mens privat sektor har den svakeste. I 4. kvartal 2024 var det 2 863 300 sysselsatte i Norge. Det er 18 000 flere sammenlignet med samme kvartal året før, og tilsvarer en økning på 0,6 prosent.(...) Fra 2020 til 2021 var økningen i antall sysselsatte på hele 3,0 prosent. Men denne veksten må sees i lys av den sterke nedgangen fra 2019 til 2020 på grunn av pandemien. Deretter har veksten fra år til år gått ned, før den fra 2023 til 2024 var på 0,6 prosent."

Vekst i statlig sysselsetting

Hvordan er så denne labre sysselsettingsveksten fordelt mellom ulike sektorer og regioner? SSBs statistikker kan fortelle oss litt om begge deler. Veksten i privat sektor ligger lavere enn den generelle sysselsettingsveksten og var i 2024 på bare 0,5 prosent. I kommunesektoren var veksten på 0,8 prosent fra 2023 til 2024, mens den store vinneren er statsforvaltningen med en vekst på 1,2 prosent. SSB skriver:

"Statsforvaltningen hadde den sterkeste sysselsettingsveksten fra 4. kvartal 2023 til 4. kvartal 2024. Der økte antall sysselsatte med 1,2 prosent, noe som tilsvarte en økning på 4 000 sysselsatte. – Vi ser at det er en stor økning i antall sysselsatte i forsvaret, men helse- og sosialtjenester bidrar også til veksten i statlig forvaltning, sier seniorrådgiver Christoffer Berge."

Nå er det viktig å minne om at vekst i staten ikke nødvendigvis betyr at det blir mange flere statlige byråkrater. De mer detaljerte oversiktene over utviklingen i statens størrelse pleier å komme fra DFØ først på høsten. Men det SSB forteller her er at det som ventet er sterk vekst i antall ansatte i Forsvaret, men også i helse- og sosialtjenester. I årets statsbudsjett er det også vekst i politiets budsjett. Og i den grad det er politisk debatt om akkurat disse områdene, pleier kritikken å handle om at det ikke blir ansatt enda flere politifolk og helsearbeidere.

Det er mange viktige behov i samfunnet som skal dekkes. Det som ikke er bærekraftig over tid er om utviklingen i privat sektor er vedvarende svakere enn veksten i den offetnlige sysselsettingen. Da går ikke regnestykket opp. Det er bare en lønnsom og konkurransekraftig privat sektor som kan sikre det fundamentet som trengs for å utvikle det offentlig finansierte tjenestetilbudet videre.

Nedgang i antall bedrifter med ansatte

Tilveksten i antall bedrifter flater ut i Norge, og det er nå en nedgang i antall bedrifter med ansatte. Det viser en ny statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB). De skriver at:

 
"Veksten i antall bedrifter har avtatt gradvis siden starten av 2022, og vi må tilbake til finanskriseåret 2009 for å finne tilsvarende flat utvikling. Antall bedrifter med ansatte endte på 207 000 ved inngangen til 2025, en halv prosent under fjoråret, og utviklingen i antall bedrifter med minst 5 ansatte gikk tilsvarende mye ned, ifølge nye tall fra statistikken Bedrifter. Heller ikke dette er vanlig, og sist gang vi så en tilsvarende nedgang var i pandemiåret 2021."

SSBs nye tall bekrefter innstrykket av at det fortsatt er krevende tider i norsk næringsliv, og at det vendepunktet regjeringen stadig varsler lar vente på seg. SSB-tallene forteller også at de tre største bransjene når vi teller antall bedrifter er "faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting", med 11,3 prosent av bedriftene. "Varehandel og reparasjon av motorvogner, som var størst fram til 2024, ble passert og er nest størst med 11.0 prosent. Den tredje største hovednæringen var "bygge- og anleggsvirksomhet", med 10,8 prosent av bedriftene etter at det var en svak utvikling det siste året.

Problemet med å måle antall bedrifter, og særlig antall bedifter uten ansatte, er at det ikke nødvendigvis er et godt mål må den økonomiske verdiskapingen. Da må vi også ta hensyn til at antall ansatte i bedriftene. Og her er det en annen interessant opplysning i denne statistikken. SSB har sett på hvor det er flest bedrifter med over 250 ansatte. Svaret er at så mye som hver tredje av disse bedriftene er i Oslo:

"Oslo var fylket med flest aktive bedrifter ved inngangen til 2025, nær 106 000 tilsvarende 16 prosent, deretter følger Akershus med 79 000 og Vestland med 73 000. For de store bedriftene var forskjellen enda tydeligere. Nær en av tre bedrifter med minst 250 ansatte lå i Oslo.".

Statsbudsjettet 2025 - en leseguide

Jeg har laget en liten leseguide som kan være til hjelp når man skal finne fram i statsbudsjettets mange dokumenter. Hvor skal man egentlig begynne, og hvor finner man de forskjellige kapitlene, postene, begrunnelsene og analysene? Dokumentbunken er diger, også i  den digitale versjonen, og det er ikke uten videre enkelt å vite hva som står hvor. Hvor kan man starte?

Hvor man bør begynne sin statsbudsjettreise er litt avhengig av hva man er mest opptatt av å finne. Har man et spesielt tema, eller en konkret bevilgning, man er særlig opptatt av blir strategien litt annerledses og direkte enn om man her jakt etter et helhetsinntrykk av budsjettet, eller er mest opptatt av analyser av tilstanden i norsk økonomi. Det fine med statsbudsjettet er at det er inndelt slik at det fullt mulig å finne akkurat det man er opptatt av å få svar på, en bestemt skatt eller en ny riksveiinvestering, uten å måtte lese alt det andre. 

Samleside om statsbudsjettet

Uansett hva man er mest interessert i å finne informasjon om, vil jeg sterkt anbefale samlesiden Statsbudsjettet 2025 som utgangspunkt for jakten. Der finner man finanstalen i Stortinget, en alfabetisk stikkordsliste, og fykesoversikter, men det aller viktigste er lenken til siden Statsbudsjettet 2025: Dokumenter og pressemeldinger, en samleside med oversikt over alt som er av formelle budsjettdokumenter, men også alle pressemeldingene departementene har skrevet for for å reklamere for innholdet i eget budsjett. Det er flere pressemeldinger fra hvert departement om ulike temaer de har ansvaret for.

Hvor skal man så begynne å lese? Som en oppvarmingsrunde vil jeg faktisk anbefalle å se litt på alle pressemeldingene fra de ulike departementene, i hvert fall på områder man er særlig intessert i. De innholder riktignok nesten bare gladsaker, og lite av det negative og vanskelige, men de er gjerne korte, poengterte, og er en effektiv måte å få inntrykk av hva departmentene er mest opptatt av å fortelle at de gjør.

Gul bok

Skal man sette seg ordenlig inn i helheten i statsbudsjettet og vil gå grundigere til verks ved å lese om i prioriteringene i stort og på alle departementsområdene, men uten å bruke mange dager på det, vil jeg anbefale å lese starten på Gul bok, eller Prop. 1S (2024-25) Statsbudsjettet 2025, som den formelt heter. På de første 40 sidene i dette dokumentet er det en kompakt gjennomgang av hovedprioriteringene på alle departementesområdene, en veldig effektiv måte å få en helhetsoversikt. Noe som kanskje også kan gi plusspoeng i lunsjpausen på jobben eller på familieselskaper.

Leser man videre i Gul bok finner man også oversikter over hvordan ulike utgiftsområder og sektorer har utviklet seg over flere år fram til nå, og oversikter og flerårige virkninger av statsbudsjettet og hvordan dette påvirker handlingsrommet fremover. Viktig og nyttig informasjon i et system som er veldig fokusert på ett-årige budsjetter. Ja, her er det er også en omtale av arbeidet Finansdepartmentet har satt i gang for å se på mulige reformer i budsjettarbeidet (kapittel 8.3), noe jeg blogget om her for noen dager siden.

Nasjonalbudsjettet

En noe annen type viktig helthet og kontekst finner man i dokumentet som heter Nasjonalbudsjettet 2025. Dette er stortingsmeldingsdelen av statsbudsjettet, der man ikke finner budsjettallene og vedtakene, men beskrivelsen av hvordan det ser ut i internasjonal og norsk økonomi, hva prognosene er for norsk økonomi og arbeidsmarked fremover, og hva regjeringens økonimiske politikk og prioriteringene i statsbudsjettet går ut på. Her finner man alle de interessante grafene og tabellene som viser utviklingstrekk og sammenhenger vi bør bry oss om.

Nasjonalbudsjettet har også noen faste kapitler hvert år der temaene er skatte- og avgiftsopplegget i stort, behovet for økt produktivitet i næringslivet og i offentlig sektor, det vil si hvordan vi kan oppnå bedre utnyttelse av kompetanse og penger. Her er det også oversikt over utviklingen i næringsstøtte, både direkte i form av ulike tilskudd, og indirekte, i form av skattesubsidier til enkeltnæringer, og hvordan disse har utviklet seg over tid. Det er også en omtale av hvordan vi måler velferd, livskvalitet og levekår, og sammenligner oss med andre land, omtale av økonomisk ulikhet og det er her man finner omtalen av forvaltningen av statens pensjonsfond.

Alle som har en særlig interesse i å studere inntektssiden i statsbudsjettet, skattene og avgiftene, og hvilke endringer som foreslås for neste år, må lese dokumentet som heter Skatter, avgifter og toll 2025, et av de tykkeste dokumentene i bunken, på over 300 sider. I år er det nok enda flere enn vanlig som er opptatt av hvordan beskatning av næringsliv og av norsk eierskap utvikler seg. Dokumentet omtaler både store overordnede spørsmål nasjonalt og internasjonalt, men går også langt ned i detaljene på alt som har med de enkelte skattene og avgiftene å gjøre. 

Departementens budsjettproposisjoner

Så er det slik at alle departmentene legger frem sin egen budsjettproposisjon. Her alle tallene, inntekter og utgifter, og det er her man finner svaret hvis man lurer på hvordan en bevilgning blir i 2025, eller om et konkret prosjekt har fått penger eller ikke. Det er også her man finner mer informasjon når man vet at et område har fått mer penger, men lurer på hvordan pengebruken skal innrettes mer konkret. For å ta et par eksempler. Hvis man lurer på hva den store statsingen i "Gjengpakke 2" handler om (Gjengpakke 1 kom i revisjonen av årets budsjett i juni), og hvordan Politiet, påtalemyndighetene og andre skal bruke pengene, må man lese om det i Justisdepartementets budsjettproposisjon. De samme gjelder ting man lurer på når det gjelder hvordan det jobbes med nytt nødnett (det tilhører DSB) eller hvordan budsjettsituasjonen er i Nasjonal sikkerhtsmyndighet (NSM) etter et noe uvanlig låneopptak i fjor. 

Lurer man på om helseminister Vestres snakk om en ny stor helsereform er noe man finner spor av i statsbudsjettet, må man lete i budsjettproposisjonen til Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Noen ny større reform er det vanskelig å finne spor av, men man kan les om at det blir mer penger til spesialisthelsetjenseten, begrunnet i demografi og endringer i finansieringssystemet. HOD har en generelt god samleoversikt over hvor ulike ting står, men spesielt fremoverlent er det ikke denne gangen. 

På samme måte er proposisjonen til Digitaliserings og forvaltningsdepartementet stedet man må gå hvis man lurer på om de friske formuleringene om innretning av mer tverrsektorielle satsinger i den nye Digitaliseringsstrategien blir fulgt opp allerede i 2025 (Det blir de ikke). Og skulle man lure på hvordan det går med nytt regjeringskvartal, og hva det koster, det, eller om man skal finne ut hvordan det står til med den nye felles it-plattformen som skal samle alle departementene, og skal utstyres med en helt ny driftsorganisasjon underlagt DFD, er det her man finner det.

Underliggende virksomheter

Også driftsbudsjettene til de underliggende statlige virksomhetene, budsjettene til virkemiddelorganisasjoner som Innovasjon Norge og Forskningsrådet, etater son NAV, Skatteetaten og statsforvalterne, og rammebevilninger til fylker og kommuner, finner man i deres respektive departementers budsjetter. Kunsten er å finne ut hvilke etater som hører hjemme i hvilket departement. Men noen ganger går det litt på kryss og tvers når det gjelder hvor pengene kommer fra. 

Ta for eksempel DOGA, en virkemiddelorganisasjon som har virkemidler som stimulerer til bruk av arkitektur og design for økt innovasjon i offentlig sektor og næringslivet. De hører organisatorisk til under planområdet i Kommunal og distriktsdepartementet (KDD), og får sin driftsbevilgning derfra. I år er den på 44,8 millioner kroner. Men dette er bare en del av bildet, for de viktigiste virkemidlene DOGA er utstyrt med kommer fra andre departementers budsjetter. Stimulab, som stimulerer til designdrevet tjeneste- og systeminnovasjon, konseptutvikling og brukerorientering i offentlige sektor, får sine penger via Digitaliseringsdirektoratet, som ligger under DFD. Og et viktig næringsrettet virkemiddel, Designdrevet innovasjonsprogram (DIP), ligger under Nærings- og fiskeridepartmentets budsjett. Det er gjerne summen av alle disse postene som betyr mest for tjenestetilbudet, men det er ikke så lett å finne frem for en leser. Og hvis det kuttes, slik Stimulab ble for at par år siden, står det i hvert fall ikke om det i pressemeldingene fra departmenentene.

Disse departementsvise budsjettdokumentene er som sagt veldig nyttige når det gjelder å gi oversikter over hva departementene har av mål og prioriteringer mer generelt, hvordan tidligere meldinger og strategier følges opp, og om det er noen nye initiativer på gang. For eksempel minner Justisdepartementet om at de skal legge frem en ny stortingemelding om totalberedskap senere i høst.

Hvis man er på jakt etter en oppdatert oversikt over hva som foregår i for eksempel forvarspolitikken, eller i samferdselspolitikken, er alltid budsjettproposisjonen et bra sted å starte.

Særlige vedlegg

Noen departementer har også separate vedlegg til budsjettproposisjonene sine med yttereligere informasjon. Klima og miljødepartementet gir ut en "Grønn bok" med regjeringens oversikt over status og planer i klimapolitikken, også ut over departemententets direkte ansvarsområder, mens Kommunaldepartementet gir ut et "Grønt hefte" som vier fordelingen av det kommunale rammetilskuddet til hver enkelt kommune, inntekter som kommunene bruker på mange sektorer. Dette er ikke tall Stortinget vedtar konkret, men er nyttige oversikter over konsekvens av andre vedtak Stortinget gjør.

Så er det viktig å huske på at Regjeringens statsbudsjett er et forslag, og ikke det endelig budsjettet. Det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet i Norge. Frem mot jul skal partiene i Stortinget først lage sine alternative budsjetter, for å vise at at de har andre måter å prioritere, og så skal regjeringen forhandle med SV for å få et flertall for hovedtrekkene i sitt budsjettforsalg. Det kommer de etter all sannsynlighet til å klare, uten alt for mye dramatikk.

Boken om statsbudsjettet

Om under en uke legger regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett for 2025. Da har det vært jobbet med i mange måneder, i regjeringen og i departementene, og ofte med god hjelp fra underliggende etater til å utforme satsinger og endringer. 

Men hva står egentlig i et statsbudsjett?  Hvordan finner man frem i den store bunken med dokumenter? Og hvordan foregår egentlig dette arbeidet, først i regjeringen og så i Stortinget? Er det lover og regningslinjer som styrer hvordan et statsbudsjett må utformes?

Det er sikkert flere som kan ha behov for litt kunnskap om disse spørsmålene, enten de skal bidra på jobben med å finne ut av hvordan virksomheten deres påvirkes av statsbudsjettet, eller bare vil imponere i et familieselskap eller en kveld på byen.

En ny bok som rett og slett heter "Boken om statsbudsjettet" er et godt svar på denne utfordringen med hjelp til å finne frem. Jeg tror den kan fungere både for folk som trenger litt generell innføring om hva de finner hvor, og hvorfor, i statsbudsjettet. Men den går såpass grundig til verks i avansert budsjett-nerding at de som allerede kan mye vil finne mye nyttig. Dette en god gjenoppfrisking av kunnskapene, også for oss som både har vært med på å lage noen statsbudsjetter, og kommentert budsjetter lagt frem av andre.

Erfarne forfattere

Bokens forfattere har solid bakgrunn for å skrive om statsbudsjettets tilblivelse. Jørgen Næsje var statssekretær i Finansdepartement i seks år, og har hjulpet Siv Jensen i arbeidet med å lage alle hennes statsbudsjetter, og før det var han finanspolitisk rådgiver på Stortinget der han hjalp FrP med å lage alternative budsjetter. Og Halvor E. Sigurdsen har jobbet i mange år med næringsjuss i NHO og har også vært utreder i Høyesterett, forretningsadvokat og sekretær for finanskomiteen i Stortinget. Jeg har vært kolleger med begge, Jørgen som statssekretærkollega og Halvor da jeg ledet Abelia og han i NHO. De sendte meg et signert ekesplar av boken, noe som både er veldig hyggelig, men også viktig å gjøre oppmersom på her.

Boken er gul og handler blant annet om "gul bok", som er fargen og kallenavnet på det dokumentet som innehoder selve vedtaksforslagene om inntekter og utgifter i statsbudsjettet. Det egentlige navnet er Prop. 1 S. Hva skiller dette dokumentet fra dokumentet som kommer samtidig og som heter Meld 1. S. Nasjonalbudsjettet? Vel, det er denne type faktakunnskap som gjør det svært nyttig å lese denne boken, så slipper man å kaste bort timer på å lete, eller til og med begå pinlige tabber ved å si at noe er glemt.

Boken er rydddig og pedagogisk. Den handler ikke så mye om politikken bak statsbudsjettet, eller den politiske debatten om statsbudsjettet, men om hva statsbudsjettet er, hvordan det blir til, i regjeringen og i Stortinget, og hvilke rammer, prosesser og reguleringer som legger føringer for et budsjettarbeid. Den gir også en god innføring i hvordan oljeinntekter håndteres, hvordan oljefondet er innrettet, og hvordan penger settes inn og tas ut derfra, og hva handlingsregelen handler om. Vi får også en innføring om hvordan statens lånetransaksjoner, såkalte penger "under streken" foregår.

Viktige prinsipper

Boken begynner med det helt overornede, og beskriver statsbudsjettets rolle når det gjelder å fastsette statens utgifter og inntekter, forholdet til grunnloven, hvordan det er inndelig i programområder, kapitler og poster. Boken går også igjennom noen prinsipper som regulerer hvordan man budsjetterer i Norge: fullstendighetsprinsippet, ettårsprinsippet, kontantprinsippet og bruttoprinsippet (noen statlige virksomheter er nettopbudsjetterte, men de fleste må budsjettere både inntekter og utgifter fullt ut). Det må også gjøres rede for begrunnelser for forslagene og det må redegjøres for fremtidige forpliktelser.

Av og til klager tilsynelatende godt informerte folk over at det ikke følger med penger når en regjering legger frem en stortingemelding eller en handlingsplan. Men det ville jo blitt veldig galt om kunne bevilge penger gjennom alle mulige ulike prosesser, uten å gjøre en samlet prioritering. Statsbudsjettet sørger for den nødvenidge helheten og oversikten over alle inntekter og utgifter. 

Deretter går forfatterne løs på den interessante beskrivelsen av hvordan et statsbudsjett blir til, både i regjeringen og deretter i Stortinget. Den politiske og faglige prosessen som starter på høsten med en budsjettstrategikonferanse i regjereringen for budsjettet som kommer om litt over et år (dette skjer omtrent samtdig som neste års budsjett ferdigbehandles i Stortinget). Det er med andre ord alltid et budsjettarbeid i gang i regjeringen. 

Boken går igjennom kuttforslag og satsingsforlag, områdegjennomganger, marskonferase og augustkonferanse, frem til "budsjettlekkasjer" av gladsaker i ukene føre fremleggelsen  og finanstale i Stortinget. En bruksanvisning om statsbudsjettes ulike dokumenter fra regjeringen har fått et eget kapittel, som beskriver hva de ulike dokumentene handler om og hvorfor de har navnene de har og er nummerert slik de er, og hva som står hvor. Ikke alt virker like logisk, men det har sin forklaring.

Stortingets tur 

Så er det en grundig gjennomgang om hva som skjer fra finansministeren kommer til Stortinget, holder sin finanstale og overleverer alle dokumentene til presidenten, og videre inn i Storingsbehandlingen i Finanskomieteen og i fagkomiteene, med åpne høringer, frem til endelig vedtatt budsjett. Denne delen av boken er særlig opptatt av to ting: For det første hvordan Stortinget vedtar rammer for inntekter og utgifter først, og dermed legger sterke rammer på sin egen handlefrihet videre i prosessen. Og for det andre hvordan regjeringen skaffer flertall for budsjettet sitt gjennom forhandlinger om en budsjettavtale som dekker alt, ofte med noen faste samarbeidspartnere. Disse to tingene henger tett sammen. Det er i realiteten denne budsjettavtalen som avgjør hvordan neste års statsbudsjett vil bli. 

Og alt dette legger naturligvis sterke føringer for hva og når det er mulig å påvirke statsbudsjettets innhold utenfra. Det bør man helst gjøre i god tid før regjeringen ligger frem sitt forslag for Stortinget, og egentlig helst før marskonferansen. Og har man tro på at man skal påvirke Stortingets behandling må det skje ved å påvirke noen som forhandler budsjettavtale med en mindretallsregjering. Andre dører er stengt. Men mange synes jo det er gøy å være med på høringer, og kanskje kan man så noen frø til ideer som kan blomstre i et fremtidig budsjett.

Så avslutter boken med å gå igjennom en del ting som likevel ikke avgjøres endelig i statsbudsjettet. De viktigste av disse er to budsjettrevisjoner som skjer undeveis i budsjettåret, i et revidert budsjett sent på våren og i en nysaldering sent på høsten, der det egentlig bare skal justeres for uforutsette ting, men der det ikke er samme formelle begresninger i form av inntektsrammer og utgiftsrammer som i hovedbehandlingen av statsbudsjettet. Det kan potensielt føre til store endringer i det som var planlagt. Noen ganger er det lurt, som i en pandemi. Andre ganger kan det oppmuntre til uansvarlighet på utgiftssiden. Boken gjør en god jobb når det gjelder å beskrive i tekst og tabeller hvordan politiske avtaler har flyttet på penger, både i statsbudsjettbehandlingen og i de to revisjonene.

Boken anbefales varmt som en innføring og et oppslagsverk for alle som trenger kunnskap om, eller er nysgjerrig på, hva et statsbudsjett er og hvordan det blir til. Den kan bestilles på nett på bokenomstatsbudsjettet.com

Perspektivmeldingen 2024

Ryktene sier at vi er ganske få som faktisk leser perspektivmeldinger når de kommer hvert fjerde år. Det er i så fall synd, for det er i perspektivmeldingene man finner analysene av om norsk økonomi, velferdstjenestene og tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet, er bærekraftige på lang sikt. Hvis det er slik at politikernes aller viktigste jobb er å sørge for at det vi leverer videre til neste generasjon er i bedre stand enn da de overtok, må perspektivmeldingen være det viktigste dokumentet av alle. Da bør den ikke bare leses, den bør være et helt sentralt kunnskapsgrunnlag når vi skal gå løs på de største utfordringene.

Selv har jeg i hvert fall lest perspektivmeldinger like lenge som jeg har skrevet denne bloggen. Også fordi det er et så bra tema å blogge om. Jeg skrev om Perspektivmeldingen 2009 og Perspektivmeldingen 2013. I 2017 var jeg selv med i regjeringsapparetat og involvert i prosessen underveis (da blogget jeg blant annet om min favorittfigur). Og jeg var enda tettere på i 2020-21 da Maria Strandskog Göthner på glimrede vis ledet et statssekretærutvalg som gikk dypere og fikk frem en perspektivmelding som søkte å bygge en sterkere bro mellom analysene av de langsiktig utfordringene og innretningen på virkemidlene og arbeidsmåtene som kreves for å omstille i tide. Jeg skrev om Perspektivmeldingen 2021 her.

En kortere og mindre konkret perspektivmelding

Perspektivmeldingen 2024, årets utgave som kom for litt over en uke siden, er tilbake til gammel modell. Den er omtrent halvparten så lang som 2021-utgaven. Analysene og beskrivelsene av det som går feil vei er det ikke noe å si på. Norge blir for tiden enda mer oljeinntektsavhengig, samtidig som vi skal håndere en situasjon i årene som kommer der det snart blir mindre oljeinntekter, mye høyere kostnader til helse, pensjoner og eldreomsorg, økte klimakostnader, lavere produktivitetsvekst, økte utgifter på grunn av utenforskap og mangel på arbeidskraft, For å nevne noe av det som er med på den rikholdige menyen.

Det som mangler er en tydeligere beskrivelse av veier ut av det som ikke er bærekraftig. Løsninger som mobiliserer til handling og bedre måter å jobbe med disse utfordringene. Et budskap som ikke bare forteller om alt som kan gå galt i 2030 og 2060, men bruker denne innsikten til til å beskrive hva vi må gjøre. Ikke nødvendigvis i form av noen få enkle tiltak, for det som skal løses er temmelig komplekse ting, men gjerne i form av å presentere dilemmaer, målkonflikter, veivalg og virkemidler. Slik at vi får en mer ærlig og mer levende diskusjon.

Jeg har nylig uttrykt en bekymring for utviklingen i norsk økonomi i et blogginnlegg da OECD kom med sin analyse av Norge tidligere i år, og jeg skrev der at regjeringen er mest opptatt å love at renten vil gå ned og kjøpekraften opp før neste valg, mens de burde være mer oppatt av de langsiktige strukturelle ubalansene i økonomien, i arbeidsmarkedet, i skoleprestasjonene og i velferdstjenetene. En perspektivmelding er en glimrende mulighet for en finansminister til å være bekymret og forberede befolkningen på tøffere tider og mer krevende prioriteringer. Alt står jo i meldingen.

I stedet synes jeg det ved fremleggelsen av Perspektivmeldingen fortsatt kom masse floskler om at Norge er et flott land med gode velferdstilbud og masse muligheter, og kanskje kunstig intelligens kan hjelpe oss litt med å bli effektive?. Men fint lite seriøs drøfting av hva det betyr at trendene på en rekke viktige områder peker i feil retning. Jeg ser at Sveinung Rotevatn i en kommentar i E24 sier at perspektivmeldingen er blitt "en oppsummering av alt regjeringen har mislykkes med", og legger til at:

"– Produktiviteten er elendig, sysselsettingen går ned i viktige grupper og sykefraværet og utenforskapet er altfor høyt. Diagnosen er riktig, men medisinen er totalt fraværende. Vedum sover på post, sier finanspolitisk talsperson i Venstre, Sveinung Rotevatn."

Jeg tenker at dette er en ganske riktig beskrivelse, men også litt feil i den forstand at de store strukturelle utfordringene og ubalansene perspektivmeldingen beskriver blir vanskelige å løse uansett hvem som sitter i regjering. Når løftene sitter løst, forventninger blir skrudd opp og lysten til å prioritere stramt og velge noe bort forvitrer, er det ikke fristende å snakke ærlig om fremtiden. Det kan også ramme både Rotevatn de han skal samarbeide med etter neste valg. Hvorfor skal man kutte ut noe når oljepengene fortsetter å renne inn, i hvert fall en stund til?

Diagnose, men ingen behandling

Perspektivmeldingens aller viktigste jobb er  å gi oss de analysene, den forståelsen og det tallgrunnlaget vi trenger for ha en bedre diskusjon om vanskelige beslutninger om fremtiden. Den spekulerer ikke i nye teknologier, tjenester eller oppfinnelser som ikke finnes enda, men forklarer hva som skjer hvis vi bare forlenger dagens trender og justerer litt for ting vi allerede vet, eller kan forutse, men uten å foreta oss noe radikalt nytt. Det er ikke sikkert vi er enige om alt når det gjelder hva det er viktigst å bruker penger på, eller ta penger bort fra, men det er alltid en fordel å være enige om hvordan virkeligheten ser ut og hvor galt det kan gå over tid om vi ikke gjør endringer. 

Perspektivmeldingen hjelper oss forstå hva som er stort og hva som er lite. Hva som skjer snart og hva som kan ramme oss om en stund. Hva som er billig og hva som er dyrt, og hva som er billlig nå, men blir dyrt senere. Forskjellen på ettårige virkninger og flerårige virkninger, og hvor mye vanskeligere det kan bli å løse problemer hvis man skyver dem foran seg. 

Meldingen er godt utstyrt med tabeller, og ikke minst grafer, noen veldig gode og noen det kunne vært jobbet mer med, men som får budskapet frem på en pedagogisk måte. Slik som den til venstre som viser hva fallende petroleumsinntekter og flere eldre betyr for inntekter og utgifter frem mot 2060. Det er en  god illustrasjon fordi den også viser hvordan "haikjeften" har en liten krøll der vi er nå, lengst til venstre. Nå er det høy oljepris og det vil fortsatt være høy produksjon i noen år, noe som gjør at inntektene øker bratt. og mer enn utgiftene en liten stund til. For deretter å flate ut, og så gå nedover, mens utgiftene fortsetter å øke forbi 2060.

Mangel på arbeidskraft

Hva er så de store utfordringene i årene og tiårene som kommer? Det handler om demografiske endringer, fraflytting fra utkantene, energibalanse, produktivitetsutvikling og om behovet for å redusere klimagassutslipp. Det handler veldig mye om økonomi, om innteker og utgifter som må stå i et fornuftig forhold til hverandre. Men mest av alt handler det om mennesker. Om mennsker med kompetanse, spesielt på helsefag, som vi har for få av i årene som kommer, og om mennesker utenfor arbeidslivet, ofte uten nødvendig kompetanse, som det er for mange av. Kan vi koble disse behovene bedre? 

Perspektivmeldingen slår tidlig fast at den norske nasjonalformuen består av flere komponenter, der verdien av fremtidig arbeid og kompetanse er aller viktigst. Humankapitalen utgjør hele 65 prosent av nasjonalformuen, i følge Perspektivmeldingen, naturressurser, inkludert olje og gass, bare 5 prosent. Og finanskapital, der oljefondet er hovedingrediens, utgjør 15 prosent. Mennesker er med andre ord klart viktigst, og det betyr at investeringer i menneskers kompetanse og arbidsevne må være det mest sentrale i enhver strategi for å øke nasjonalformuen.

Så slår perspektivmeldingen fast at en av de viktigste utfordringene fremover blir å finne den kompetente arbeidskraften som trengs både i privat sektor og offentlig tjenesteproduksjon. Alt annet likt vil økingen av antall eldre gjøre at andelen yrkesaktive i befolkningen vil synke fra 54 prosent i 2023 til 48 prosent i 2060. Og det blir vanskeligst å få tak i arbeidskraft i distriktene, der innvandring hjelper, men bare litt:

"I 2022 var det for landet som helhet 3,6 sysselsatte personer per pensjonist over 67 år. Dersom sysselsettingsandelen holdes konstant etter aldersgruppe, vil dette forholdstallet synke til 2,4 sysselsatte per pensjonist i 2040. Utviklingen vil kunne gi stor knapphet på arbeidskraft i hele landet, men vil gi særlig store utfordringer for lite sentrale kommuner som allerede i dag har en dårligere balanse mellom sysselsatte og pensjonister enn resten av landet, og har vanskeligheter med å få tak i kompetent arbeidskraft. De minst sentrale kommunene har i dag 2,5 sysselsatte per pensjonist, og med mindre yrkesdeltakelsen øker, vil det svekkes til 1,7 i 2040."

Arbeidsmarkedet 2060

Hvor skal de som jobber i 2060 egentlig jobbe? Også dette prøver Perspektivmeldingen 2024 å utrede seg frem til. Nå er det selvfølgelig mye som er usikkert i et så langt tidsperspektiv, men vi vet en del ting. Vi vet demografiutviklingen gjør at det vil være færre i yrkesaktiv alder. Vi vet også at den vil øke behovet for mange flere helse- og omsorgsarbeidere. Og vi vet at resdusert oljeaktivitet vil gi færre ansatte der. Kanskje kan de oljeansatte bli omskolert til sykepleiere og helsefagarbeidere, så er det løst? Fullt så enkelt er det dessverre ikke. Perspektivmeldingen ser det slik:

Som følge av aldringen i befolkningen legges det i referanseforløpet til grunn et behov for en årlig vekst i sysselsettingen i helse- og omsorgssektoren på om lag 5 000 personer frem mot 2060. Samtidig innebærer fremskrivingene at samlet sysselsetting kun vil øke med vel 2 000 personer årlig. Til sammenligning økte antall sysselssatte med om lag 25 000 personer årlig fra 1970 til 2023.

Nå må det understrekes at de utviklingsbanene Perspektivmeldingen beskriver er modeller og ikke politiske mål, og meldingen har også noen interessante drøftinger av ulike utviklingsbaner gitt ulike forutetninger når det gjelder for eksempel innvandring, antall uføre, reel pensjonalder og mer effektivisering i offenelig sektor. Men det er også en referansebane, et slags "nullalternativ" som gjelder dersom vi forlenger mange av dagens trender. Men kan kansje si at denne utviklingen ingen egentlig ønsker er det som vil skje uten en politikk for omstilling på viktige områder.

I referansealternativet legger perspektivmeldingen til grunn at det blir behov for 180 000 flere ansatte i helse- og omsorgssektoren i 2060, og 200 000 i offentlig seketor totalt. Samtidig vil veksten i antall ansatte totalt være på 75 000 personer. Resten av arbeidslivet vil med andre ord gå i kraftig minus når helse og omsorg tar sitt. Hvor mange færre vil olje- og gassvirksoheten, med leverandører, trenge i 2060? Perspektivmeldingen beregner dette til 35 000 færre ansatte i 2030 og ytterligere 70 000 færre i 2060. Det er fortsatt et stort gap. Dessuten er det jo slik at olje- og gassvirksomhet i dag leverer store inntekter til statsbudsjettet, mens helse og omsorgsvirksomhet er en av de støste utgiftene, der penger hentes fra statsbudsjettet. Hvor er den private verdiskapingen som skal erstatte oljen?

Perspektivmeldingen er som sagt spennende når det gjelder regnestykker, og hva ulike justeringer i noen forutsetninger kan medføre av endringer i inntekter og utgifter. Vi kan for eksempel lese at vi uten pensjonsreformen for noen år siden ville fått 50 milliarder mer i årlige utgifter til alderspensjon i 2033 enn vi får nå. Det er et godt eksempel på at denne type reformer er mulige å få til og kan gi et nytt handlingsrom. Når det gjelder pensjonskostnader og pensjonsalder skrøt OECD nylig av at Norge har plassert seg godt sammenlignet med andre OECD-land, noe som ikke er tilfelle når det gjelder syke- og uførekostnader, ungt utenforskap eller faglige prestasjoner i skolen. Her har andre land kommet lenger enn vi har. Men ingen avv disse forholdene er umulige å gjøre noe med, det finnes jo land som får det til bedre enn oss på disse områdene.

Men selv om vi ikke helt har funnet løsningen på hvordan arbeidskraftsbehovet kan dekkes, inneholder Perspektivmeldingen noen regnestykker som viser hva gevinstene blir dersom vi finner de riktige tiltakene. Et sykefravær på svensk nivå ville gi 40 000 flere årsverk. Det beskrives også en del andre såkalte "retningsvalg", med tilhørende regnestykker som under gitte forutsetninger kan bidra til å få mange flere i arbeid ved å hindre frafall fra arbeidslivet og overgang til uføretrygd, og ved å få flere på helserelaterte ytelser tilbake til arbeidslivet. I følge Perspektivmeldingen er det omkring 100 000 ikke-sysselsatte på helserelaterte ytelser som egentlig ønsker å arbeide.

Redusert økonomisk handlingsrom også på kort sikt

Jeg kunne skrevet mye mer om mange temaer i Perspektivmeldingen 2024, for eksempel drøftingene av ulike scenarier i klimapolitikken, om energimarkedets målkonflikter, eller om verdien av naturverdier, som del av nasjonalformuen, som erkjennes, men ikke beregnes. Jeg kunne også skrevet om temaer jeg savner i denne perspektivmeldingen, for eksempal drøftingene av virkemidler for raskere digitalisering og produktivitetsvekst, eller drøftingene av hvordan vi unngår feilberegninger og store overskridelser i store offentlige infrastrukturprosjekter, som begge var temaer i den forrige perspektivmeldingen.

Jeg nevner likevel kort at det avsluttende kapitlet i Perspektivmeldingen, i tillegg til å drøfte de langsiktige finansielle utfordringene frem mot 2060, peker på at det også er utfordringer med det økonomiske handlingsrommet på mye kortere sikt, i de to neste regjeringsperiodene 2025-33. Historiske har produktivitetsvekst, sysselsettingsvekst og vekst i skatte- og oljeinntekter gitt et hyggelig handlingsrom for norske politikere. Oljen har bidratt til det, og det har alltid vært mulig å legge nye tiltak på toppen av det vi allerede gjør, uten at det må gå ut over noe annet.

Dette handlingsrommet blir i følge Kapittel 7 - Finanspolitikken framover, betydelig innskrenket allerede om noen få år, og er beskrevet i en tabell på side 138 i Perspektivmeldingen. I årene 2011-19 var den årlige gjennomssnittlige skatteveksten på 21 milliarder og oljefondet tilførte budsjettet ytterligere 12 milliarder mer årlig. Så gjorde flere eldre i befolkningen at folketrygdens utgifter økte årlig med 10 milliarder og kommunenes og sykehusenes utgifter med 5 milliarder, helt av seg selv. Men summen ble uansett et hyggelig ekstra årlig handlingrom på 15 milliarder. 

I perioden 2030-33 er den årlige skatteveksten redusert til 14 milliarder, uttaket fra oljefondet til 6 milliarder mer årlig, mens veksten i folketrygden fortsatt blir 10 milliader årlig og demografikostnaden i kommunene og sykehusene er 5 nye millarder hvert år. Men på toppen av dette ligger forpliktelser på 8 milliarder i året i mange år fremover til å realisere forsvarets langtidsprogram. Helt nødvendige utgifter gitt den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Og handlingsrommet? Det går fra å kunne fordele 15 milliarder ekstra når man møtes til budsjettkonferanse i regjeringen i mars hvert år, til å  ha minus 4 milliarder når budsjettarbeidet starter. Og værre skal de bli i årene som kommer fordi oljeinntektene skal videre ned. 

Forhåpentligvis vil lysten og evnen til å prioritere mellom ulike formål, og velge noen gode formål bort, bli mer utviklet blant norske politikere, etter hvert som realitetene slår inn. Norge blir mer som andre land. Det er jo derfor det kommer en perspektivmelding, ikke for å fortelle at alt er på rett kurs. Hvis ikke den erkjennelsen synker inn, vil det gå temmelig dårlig med Norge fremover.

OECD om Norges langsiktige utfordringer

OECD kom i juni med en viktig og ganske urovekkende rapport om norsk økonomi. Den forteller hvordan Norge, til tross for et godt utgangspunkt, er kommet inn i en negativ utvikling på flere områder, og peker på noen langsiktige ubalanser vi må få rettet opp i. OECD-rapportens innledende sammendrag trekker frem problemer som at:

• "Government spending is rising fast and very high in international comparison. It has risen more than mainland GDP and tax revenues. Budgets are established for a single year only, making longer-term planning difficult."
• "Norway’s tax burden tops the OECD average despite high oil revenues. Tax reforms since 2022 have made the tax system more equitable but increased overall tax pressure. The marginal tax rate on savings and investments is high, with the risk of burdening small and family businesses."
• "Shortages of skilled labour have become more acute, notably in the technical and health sectors. Occupations that require vocational or higher education are among the most difficult to fill."
• "The quality of fundamental skills is declining to a worrying extent. While Norway scored above the OECD average between the 2009 and 2018 PISA waves, it is now below."
• "Regional policy should become more cost conscious. The government aims at maintaining a decentralised settlement pattern. Municipal mergers should be restarted to reap scale economies, at least for small municipalities."
• "Sickness and disability benefit reform has had limited traction so far. Spending on these schemes is still four times the OECD average and they are a major channel for exit from the labour force."

Finansministerens pressemelding

Det er finansministeren som er mottaker av slike rapporter fra OECD når de gir råd til regjeringen om om hva de bør gjøre for rette opp problemene. En liten pussighet i den forbindelse er at finansministeren sendte ut en pressemelding der det rett og slett er litt vanskelig å se at den handler om samme rapport. Mens han har valgt overskriften "OECD om Norge: Høyere økonomisk aktivitet og lavere prisvekst", er overskriften i sammendraget i OECDs rapport "The economy has slowed but inflation persists". Og i omtalen av innhodet i rapporten skriver Finansdepartementet at:

"OECD har levert en rapport som viser at vi i Norge har en solid økonomi, med et godt velferdssystem og sterke offentlige finanser. Norge er et land med mange i jobb, små forskjeller og et høyt velstandsnivå som gir trygghet og muligheter for folk. Vi skal løse fremtidens utfordringer innenfor rammene av en sterk velferdsstat, sier finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp)."

Litt merkelig at man ut fra samme rapport kan trekke så ulike konklusjoner. Eller egentlig mer rart at det ikke kommer en klarere erkjennelse av at Norge står i noen store omstillingsutfordringer nå. At politikere som styrer landet har behov for å formidle at de jobber for at ting skal gå bedre og tror at de vil lykkes, er helt normalt. Det er også forståelig at de prøver å ta regi på fortellingen foran et valg. Men det blir litt komisk når kunnskapsgrunnlaget som skal bevise at det går bedre, forteller noe helt annet. 

Den norske stagnasjonen

OECD peker på et sett langsiktige og strukturell utfordringer i Norge som ikke er spesielt enkle å løse, og spesielt ikke når vi i mange år har hatt store ekstraordinære inntekter fra olje- og gassvirksomhet. Det meste av pengene går til gode formål og det kommer som oftest sinte reaksjoner når det foreslås kutt i offentlige tjenester, støtteordninger eller pensjoner. Å foreslå nye offentlige utgifter er mye lettere enn å ta noe bort. 

Derfor er denne OECD-rapporten om tilstanden i norsk økonomi, og utsiktene litt fremover i tid, et velkomment bidrag til en krevende diskusjon om hva vi skal gjøre når olje- og gassinntektene går ned og utgiftene til helse- og omsorgstjenester går opp på grunn av flere eldre og færre yngre. Skatteinntektene fra utvinning av petroleum var på 714 milliarder kroner i 2022 og 614 milliarder i 2023, omkring en tredjedel av skatteinntektene. De kommer til å gå mye ned i årene som kommer.

Så vil sikkert noen innvende at vi har klart slike løft i offentlig sektors tjenestetilbud og utgiftsnivå før i historien, og at det ikke bare handler om olje. Økt sysselsettning, økt kompetanse, bedre bruk av teknologi og økt produktivitet har finansiert både offentlige pensjoner, offentlige hesevesen, offentlig utdanning og offentlig infrastruktur på et veldig høyt nivå. Norge er nær verdenstoppen i produktivitet. Hvorfor ikke bare fortsette å gjøre nettopp dette, og øke sysselsettingen, kompetansen, teknologibruken og produktiviteten videre? Vel, det er nettopp det denne OECD-rapporten handler om. Det som virket før ser ikke ut til å virke like godt lenger, og det er flere grunner til at det er slik:

"While Norway is one of the OECD’s most productive countries, productivity growth over the past decade has been weak. Making skills more relevant, notably by strengthening vocational education and training, could help raise productivity and ease tight labour markets. Higher and broader taxation of greenhouse gas emissions and investing in lower‑cost emission cuts would help achieve emission reductions more efficiently. Public spending as a share of GDP is the highest in the OECD, which brings important benefits in the form of high-quality public services. However, oil revenues are set to decline, and ageing costs to rise, foreshadowing strains on public finances in the future."

Jeg vil anbefale alle som er opptatt av Norges viktigste fremtidsutfordringer å lese denne rapporten selv. Den er slett ikke så fryktinngydende som man kanskje forestiller seg at en slik makroøkonomisk analyse er. Men behøver ikke være økonom for å forstå budskapet. Hovedrapporten er på 100 sider (her i en praktisk pdf-versjon) og veldig mye er fylt oppp av gode figurer og grafer som både beskriver utviklingen over tid, og også sammenligner Norge med andre land.

OECD om Norge - utfordring for utfordring

OECD har delt rapporten i to. Etter en kompakt og god "executive summary", (som også er publisert som et eget hefte), et sammendrag på noen få sider, er den første delen (side 14-60) en bred gjennomgang av tilstanden i norsk økonomi på områder som forholdet mellom statens inntekter og utgifter, virksomheters tilgang på kompetanse, kapital, og energi, og hvordan produktivitetsutviklingen ser ut. Så har OECD i del to plukket ut et stort tema der de går enda mer i dybden, "Raising the Effectiveness of Public Spending", der de tar for seg områder der Norge ligger i verdenstoppen i offentlige utgifter, men der det ikke virker som resultatene står i forhold til pengebruken.

Første del av rapporten er som sagt den brede gjennomgangen som OECD gjennomfører med jevne mellomrom for alle medlemsland, også for Norge. Den gir en overordnet diagnose for Norge, peker på områder der det er store ubalanser og ting som nå går i feil retning, og det foreslås en del tiltak, riktignok på veldig overodrnet nivå, for å komme på et bedre spor. Felles for veldig mye av det som beskrives er at Norge har et godt utgangspunkt i form av et høyt tillitsnivå, relativt små sosiale forskjeller, høy grad av likestilling, et godt partssamarbeid og solide statsfinanser, Vi har generøse velferdsordninger på de fleste områder, men OECD mener at vi generelt får for lite effekt ut av pengebruken. På kort sikt tåler vi nedturer og ytre sjokk, men strukturelle ubalanser knyttet til demografi, arbeidsmarkedsbehov, utdanningskvalitet og innen helse- og omsorgstjenester løse ikke gjennom å fylle noen hull i neste års budsjett.

OECD peker på flere slike ubalanser. Jeg nevner et par at dem her: En økende ubalanse i det norske arbeidsmarkedet, som har tiltatt etter pandemien, er at det er en økende ledighet, men samtidig et enda større problem å få tak i nok kvalisert arbeidskraft, særlig innenfor helsefag og teknologi. OECD skriver at:

"The post-pandemic recovery has seen growing labour market imbalances. The relationship between unemployment and job vacancies has worsened, as the sum of vacant jobs and unemployed workers has increased since around 2021 (...) This partly reflects a high skills mismatch, as employers notably in health care and various technical areas struggle to recruit qualified labour. Despite overall high skills levels, lack of qualified workers and underqualification seems to be an issue in Norway. One-third of employers say they tried unsuccessfully to recruit/fill a job opening over the past year, while more than 40% of unemployed adults have not completed secondary education. The digital and green transitions as well as population ageing will further increase demand for qualified labour and require tailored labour-market policies, notably to increase the supply of jobs in the technical and health sectors."  

En annen ubalanse OECD løfter frem er at at privat sektor utenom olje og gass utgjør en langt mindre andel av økonomien i Norge enn i andre OECD-land. Nå er jo ikke det så merkelig, men det blir et problem om fastlands-Norges del av økonomien og eksportandel ikke øker i tråd med at petroleumssektoren vil ta mindre plass. Man skulle jo tro at lav kronekurs, energiomstilling, satsing på grønne industrier og teknologidrevet innovasjon i andre næringer ville øke fastlandsnæringslivets plass, men det ser kke ut til å ha skjedd. OECD skriver at:

"With oil exports becoming so large, the share of manufacturing exports in GDP has declined to around 4%, much less than in the other Nordic countries, and GDP per capita growth is lower than in countries endowed with fewer natural resources. Despite the high quality of its institutional and macroeconomic framework, Norway might to some extent be exposed to the risk of “resource curse”"

OECD-rapporten tar også for seg ubalanser i boligmarkedet, der det frigjøres for lite areal til boliger, både i form av fortetting ved kollektivknutepunkter, rehabilitering av eksisterende bygnninger og tilgjengeliggjøring av arealer ellers. Og de tar for seg ubalanser i energimarkedet, og er opptatt av at prognosene for økt behov for energi, blant annet til transportsektoren og nye, grønne industrier, ikke følges opp kraftfullt nok når det rammevilkår og fjerning av hindringer. Noe som gjør at Norge over tid kan bli gå fra å være stor nettoeksportør til å bli en nettoimportør av støm.

Manglende produktivitetsvekst

Men kanskje aller viktigst av alle disse temaene OECD peker på er bekymringen for den svake produktivitetsutviklingen i Norge. Når Norge lenge har vært et av verdens rikeste land, og også i følge UNDP et av verdens beste land å bo i, er de ikke fordi vi jobber flest timer, men fordi vi kombinerer en relativt høy deltagelse i arbeidslivet med høy produktivitet pr time. Hvis produktivitetsveksten stopper opp vil Norge falle på listen over verdens rikeste land, og grafene i denne rapporen viser også at Norges BNP-forsprang i OECD har falt kraftig i det siste. OECD skriver at:

"Norway is one of the most productive countries of the OECD, but at around 0.5% per year productivity growth is clearly below the OECD average of around 1%. Without oil, productivity growth would have been even lower (it was around 0.8% in the oil sector). Moreover, the share of employment in startups is below other Nordic countries except Sweden, and post-entry growth of firms among the lowest, suggesting weak business dynamism Against this background, Norway needs to develop a policy framework that enables the growth of new productive sectors less connected to extraction. Policy support should include improvements to the general legal and administrative environment for businesses. This will enhance the overall responsiveness of the business sector to changing conditions, and encourage competition, innovation, and the adoption of new technologies, as pointed out in the previous OECD Economic Survey of Norway (OECD, 2022). Structural reforms aimed at raising productivity could help raise Norway’s per capita income level by up to 8%."

Mer for pengene i offentlig sektor

Den andre delen av denne OECD-rapporten er som nevnt en mer spisset analyse av størrelsen på offentlig sektors utgifter, og i hvor stor grad den offentlige pengebruken er effektiv og oppnår resultatene den er ment å gjøre. Denne del to heter da også "Raising the Effectiveness of Public Spending". Her slås det fast at de offetnlige utgiftene i Norge er høye, også sammenlignet med nabolandene våre, og at skattenivået i fastlands-Norge er høyt, til tross for store oljeinntekter. Grafene viser hvordan nabolanden våre på flere områder har brutt den stigende trendkurven på grunn av ulike reformer, som også omtales i teksten som eksempler på hva man kan gjøre. OECD skriver:

"...government spending is the highest in the OECD. Public sector spending amounts to more than 60% of mainland GDP. Disregarding the upward blip in spending during the pandemic, public spending has drifted up in Norway, contrary to the OECD average and developments in Denmark and Sweden. Even after considering measurement issues, spending remains very high. Government employment amounts to one third of total employment, which is nearly double the OECD average. The general government mainland tax revenue to GDP ratio is also among the highest in the OECD, despite the sizeable oil revenues."

Men kanskje aller mest interessant er det å se på hvor alle disse pengene går, og om vi får den ønskede effekten av pengebruken. Når vi bruker mest penger så burde vi også kunne vise til bedre resultater enn andre. Men er det slik? Nei, ikke hvis vi skal tro på på OECDs analyser. Nå er riktignok ikke pensjonskostnadene i Norge høyere enn i nabolandene våre fordi Norge har en høy pensjonsalder etter pensjonsreformene, men på stort sett alle andre områder; helse, utdanning, transportinfrastruktur, næringssubsidier og syke- og uførepenger har Norge de høyeste offentlige utgiftene, uten at resultaene står i forhold til kostnadsnivået. Vi får ikke like mye igjen for pengene som andre. Rapporten dokumenterer dette, område for område, og er vel verdt å fordype seg i. 

Mye av dette er selvfølgelig godt kjent fra før gjennom andre utredninger, for eksempel Helsepersonellkommisjonens sammenligninger av antall leger og sykepleiere i Norge med andre land, og PISA-undersøkelsene som  viser hvordan Norge faller på internasjonale rangeringer, noe OECD-rapporten også beskriver. OECD-rapporen tar også for seg offentlige utgifter på noen andre områder, blant annet effektene av regional- og distriktspollitiske støtteordninger, landbrukssubsidier, kost/nytte-forhold i store samferdselsprosjekter og om det at vi bruker 8 prosent av BNP, omkring det dobbelte av våre nordiske naboer, på sykelønn og uføretrygd, gir de ønskede resultatene.

Ingen av disse områdene er det spesielt enkelt eller populært å gjøre noe med. Men spørsmålet er om det ikke blir enda mer ubehagelig om vi venter med å gjøre noe og skyver disse ubalansene foran oss. helt til problemene blir så aktutte at vi risikrer at tjenestetilbud bryter sammen. OECD pekter også på at det på noen områder er slik at den offentlige pengebruken ikke er mindre effektiv enn ønskelig, men til og med virker mot sin hensikt. Mens i andre tilfeller kan ressursbruken bli innefektiv fordi sektorer eller forvaltningsnivåer har overlappende virkemidler som ikke er koordinert.

I rådene fra OECD anbefaler de Norge å forbedre de politiske prosessene rundt prioriteringer og pengebruk også. De er opptatt av at flerårsbudsjettering kan gi mer reelle prioriteringer mellom ulike investeringer og driftskostander. De er opptatt av bedre evalueringer av kostnadsoverskridelser og andre ting som ikke gikk helt etter planen. Og de antyder behovet for en form for handlingsregel for å begrense offentlige utgifters andel av økonomien, på samme måte som vi har en handlingsregel for oljepengebruk. Jeg synes også det er interessant at de løfter frem bruk av større tematiske områdegjennomganger som et virkemiddel for å se på summen av virkemidler og tiltak på et område, og ikke bare på hver enkelt del. Det er et virkemiddel vi har i verktøykassen i Norge, men som helt sikkert kan utvikles videre og brukes mer straetgisk.

Svak utvikling i norsk økonomi

Som jeg var inne på på bloggen nylig da jeg skrev om noen av prognosene for norsk økonomi i Revidert nasjonalbudsjett (RNB), så går det ikke spesielt bra i norsk økonomi for tiden. Og det hjelper ikke at regjeringsmedlemmer sier at det går bra, når tallene viser at det ikke går så bra.

Nå har Statistisk sentralbyrå (SSB) sluppet sine tall for første kvartal i år, med overskriften "Svak utvikling i norsk økonomi i 1. kvartal". Det er tall som bekrefter det jeg tror mange som jobber i privat sektor har kjent på en stund: At det er ganske tungt i markedet for tiden, spesielt alt som handler om husholdninger og privat forbruk. Investeringer i bolig og bil faller. SSB skriver:

"BNP Fastlands-Norge vokste 0,2 prosent i 1. kvartal 2024. Husholdningene reduserte kjøp av varer med lang varighet, særlig biler. Boliginvesteringene falt videre. Nye tall fra nasjonalregnskapet viser at BNP Fastlands-Norge økte 0,2 prosent fra 4. kvartal 2023 til 1. kvartal 2024, sesong- og kalenderjustert og målt i faste priser. Husholdningenes konsum falt 0,7 prosent, trukket ned av et kraftig fall i husholdningenes bilkjøp."

– Det siste året har pris- og renteøkninger ført til svak utvikling i husholdningenes konsum, fall i boliginvesteringer og en nedbremsing i norsk økonomi. Den utviklingen ser vi fortsatt i 1. kvartal 2024, sier Pål Sletten, seksjonssjef for nasjonalregnskapet i Statistisk Sentralbyrå. Bruttoinvesteringer i fast realkapital i Fastlands-Norge har holdt seg forholdsvis høye det siste året, men foreløpige tall viser at de falt kraftig i 1. kvartal 2024, også utenom bolig.

Så skal det sies at den petroleumsrelaterte delen av norsk økonomi, bedriftene som bygger plattformer, moduler og varer og tjenester knyttet til petroleumsvirksomheten, opplever litt vekst. Det er også vekst i den offentlig delen av økonomien. Stat og kommune bruker mer penger enn før. I den andre enden av skalaen finner vi oppdrettsnæringen som har opplevd nedgang nå i første kvartal og bygg- og anleggsvirksomhet som har gått nedover fire kvartaler på rad. Tallene viser at husholdningenes boliginvesteringer gikk ned med 5,8 prosent i først kvartal 2024, etter å ha gått kraftig ned også i 2023 (en tabell med disse ulike tallene er her).

Nedgangen i økonomien har imidlertid ikke gitt noe kraftig fall i sysselsettingen, selv om arbeidsmarkedet ikke er fullt så stramt som det var. Hvordan kan det henge sammen at det er nedgang i økonomien, men ikke færre jobber? Statistisk sentralbyrå gir uttrykk for at årsaken sannsynligvis er en svært svak produktivitetsutvikling i Norge for tiden. SSB skriver:

"Til tross for svak økonomisk utvikling, har sysselsettingen holdt seg høy og vokst stabilt siden slutten av koronapandemien. Foreløpige tall viser at antall sysselsatte og utførte timeverk vokste henholdsvis 0,3 og 0,5 prosent i 1. kvartal 2024. Fortsatt vekst i sysselsettingen samtidig som det er lite økonomisk vekst, kan tyde på at produktivitetsveksten er lav. – Produktiviteten har utviklet seg svakt etter pandemien, både i Norge og i mange andre land. Det er imidlertid viktig å understreke at produktivitetstallene i det foreløpige nasjonalregnskapet er usikre, sier Pål Sletten."

Det som gjennom mange år har gjort at Norge er et av de rikeste landene i verden er jo ikke at vi arbeider mest, men at vi har en høy produktivitet, Og at det stadig har blitt skapt  enda høyere verdier for hver time det jobbes. Hvis den oppskriften ikke virker lenger, er det virkelig grunn til å være bekymret