The Manic Street Preachers kommer fra Wales og har gitt ut omkring 13 album siden starten i 1991, og holder det fortatt gående med brukbar suksess. Men ikke helt der de hadde ambisjonene i starten. De så på seg selv som arvtagerne etter The Clash, ikke minst politisk, og skulle kombinere dette med å være glam-inspirerte stadion-rockere som Queen og Guns'n'Roses. Da første album, dobbeltalbumet "Generation Terrorists" kom ut slo de fast at det skulle selge langt flere eksemplarer enn Guns'n'Roses "Appetite for Destruction" fem år tidligere. Deretter skulle de holde en konsert for et utsolgt Wembley, og oppløse bandet fra scenen.
Slik gikk det selvfølgelig ikke. Bandet ble bare unntaksvis lagt merke til utenfor Storbritannia, og selv der var det et problem at de oppstod i en tid der musikksmaken gikk fra introvert house-musikk og "shoegazing", noe the Manics skulle gjøre opprør mot, men i stedet svingte over til britpop, ikke pompøs stadionrock med et mer eller mindre klart politisk budskap. Men nettopp derfor, nå som bandet har holdt det gående i snart tre tiår, kan det være interessant å gå tilbake til de tre første albumene fra tidlig 90-tall, som på litt ulike måter og med litt ulik gjennomføringsevne, forteller hva dette handlet om. De tre første albumene er også en naturlig avgrensning fordi det var her låtskriver og gitarist Richey Edwards var med, før han sporløst forsvant i februar 1995 og aldri dukket opp igjen. Resten av bandet fortsatte etter en tids pause, med bra suksess også, med har vært preget av hendelsen siden, og vender noen ganger tilbake til det tapet på senere sanger og album.
Førstealbumet til bandet, og først i denne samlingen, er dobbeltalbumet "Generation Terrorists", et forsøk på å ta opp arven etter the Clash og til og med skape et ut nytt London Calling. Det klarte de ikke, men her er det likevel god driv og noen sterke sanger, som "Motorcycle Emptyness" (en fantastisk sangtittel!) og "Little Baby Nothing". Så kom andrealbumet "Gold Against the Soul", som ble litt i overkant. Det er sannsynligvis et forsøk på å dra musikken enda mer i retning av Guns'N'Roses, og mene mye venstreorientert politisk, men i stedet blir det ganske masete og kjedelig. Men et par bra sanger er det her, for eksempel "Life Becoming a Landslide".
Tredje albumet er høydepunktet her, "The Holy Bible". Det kåres ofte til det beste av alle Manics album, men det er også ganske forskjellig fra alle de andre fordi det er gjennomført mørkt, introvert, angstfylt og smertefullt. Her er det ingen forsøk på å lage hitlåter, slik bandet gjorde før og ikke minst etterpå. Albumet er en helhet der det ikke er så lett på plukke ut enkeltsanger, men sangtitler som "She is Suffering", "Archives of Pain" og "The Intense Humming of Evil" beskriver toneleiet. Det er vanskelig å leve opp til egne ambisjoner når man lager krevende konseptalbum som dette, men jeg synes forsøket er rimelig bra.
En liten fotnote om kategorier i denne spalten. Det kan sikkert diskuteres hvordan slike bokser som bare samler artisters ordinære album passer inn. I noen tilfeller passer det opplagt svært godt, som The Pogues formidable boks "30 Years" med samtlige av deres album med i alt 112 sanger, men der to av albumene ble mikset i helt nye og bedre versjoner, og der det også er med masse bonusmateriale. Sik var det også med Velvet Undergrounds store samling som jeg skrev om i går, som inneholder veldig mye mer enn reprise på de fire originale albumene. På den annen side har jeg to ganger valgt å skrive om digitale bokser med Ramones-album, både de seks albumene på "The Sire Years 1976-81" og de fire (pluss et live) på "The Chrysalis Years Anthology", som er slike ompakkinger av ordinære album. Og noen ganger kan det være akkurat det man trenger for å utforske en artist man kjenner biter av fra før, men vil utforske mer i dybden.
Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":
Trykk her for lenker til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) til denne musikkspalten.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar