Bidens popularitet faller blant de unge

For at det demokratiske partiet i USA skal vinne valg er de avhengige av unge velgere. At de unge faktisk stemmer og at de har tro på demokratenes politiske prosjekt. Derfor er svært bekymringsfullt for demokratene at det er de unge som raskest har endret mening om Joe Biden gjør en god jobb eller ikke.

The Economist viser hvordan endringen i presidentens oppslutning har endret seg i ulike aldersgrupper siden han tok over for et år siden. Blant de over 65 er det nesten ingen endring i det hele tatt. De var i gjennomsnitt nokså nøytrale til Biden og er det fortsatt. Det samme gjelder de mellom 45 og 64. Støtten har falt litt, men ikke til katastrofalt lave nivåer.

Det er blant de under 44 år den store endringen har skjedd. Kanskje fordi det var lettere å være for Joe Biden når alternativet var Donald Trump, mens det nå er mer åpent hva alternativet er. Noen vil kanskje foretrekke en moderat frihandelsorientert republikaner. Og noen er helt sikkert skuffet over gjennomføringsevnen når det gjelder både sosial utjevning og klimatiltak, og leter, som vanlig, etter alternativer lenger til venstre. The Economist skriver:

"Why have the young turned on him? Many told YouGov that their biggest concerns were climate change and health care. Here the president has promised much but so far delivered little. Younger Americans also care more about civil rights and abortion​​—and may be energised by recent Supreme Court rulings on the latter. Others are angry about student-loan debt and Mr Biden’s unfulfilled promise to cancel at least $10,000 owed by every borrower."

Bidens popularitet faller

Joe Biden er langt mindre populær blant velgerne nå enn da han ble president i januar i år. Og det er naturligvis noe mediene gjør et stort nummer av, etter hvert som tilliten faller. Men hvor uvanlig er det kraftige fallet i popularitet Biden opplever nå?

Svaret er at det er helt normalt. Som grafen til høyre viser er det akkurat som det pleier å være et stykke ut i en presidentperiode. Det er The Economist som skriver om "How popular is Joe Biden?". Sammenlignet med de to foregående presidentene, Obama og Trump, er Biden midt i mellom. Obama var uvanlig populær personlig, også blant folk som var uenige i politikken, mens Trump var uvanlig upopulær. Men den kraftige trenden nedover det første året er nokså lik for alle tre.

Historien viser også at det er fullt mulig å snu denne trenden og bli gjenvalgt for en ny periode etter fire år. The Economist skriver:

"On average, presidents need to have an approval rating that is roughly five to ten percentage points higher than their disapproval rating to have a decent shot at re-election, or to put enough pressure on Congress to pass their agenda. Anything less and they risk backlash from the public and the stalling of the government’s programme."

Nå er det slett ikke sikkert at Joe Biden har tenkt å å prøve seg på et gjenvalg. Biden mot Trump en gang til om tre år kan kanskje fremstå som litt i overkant geriatrisk. Men historien viser at det er mulig å klare det, selv om tallene akkurat nå ikke er på hans side. Akkurat nå er det nok et langt større problem at han sliter med å få støtte for politikken i kongressen, selv om demokratene i prinsippet har flertall i begge kamre. Og det blir temmelig sikkert ikke noe lettere etter mellomvalget neste år.

Stemmelikhet i Senatet

Som kjent resulterte de to senatsvalgene i Georgia i januar i at to demokrater ble valgt og at det nå er 50 demokrater og 50 republikanere som sitter i senatet de neste to årene. Presidenten er demokrat. Representantenes hus har demokratisk flertall. Man hva skjer når det er stemmelikhet i senatet?

Mange lovgivende forsamlinger i verden løser slike ting ved å ha et ujevnt antall valgte representanter. I Stortinget er det 169. I den svenske Riksdagen er det 349. Folketinget i Danmark har 149. Og skulle det bli stemmelikhet likevel, og det skjer noen ganger, er det vanlig at det er en valgt president i nasjonalforsamlingen som avgjør utfallet med en dobbeltstemme.

Slik er det ikke i USA. Nå er det riktignok slik at mange avstemninger ikke følger partitilhørighet, og at det ikke nødvendigvis blir 50-50 så ofte, men noen ganger vil det skje, slik det også har skjedd i tidligere valgperioder. Og da er grunnlovens regler slik at det er USAs visepresident som trer inn som Senatets leder og avgjør med sin stemme.

På hjemmesidene til US Senate kan man lese om hvor mange tilfeller og i hvilke saker dette har skjedd under alle visepresidentene. opp gjennom historien.. Mike Pence har avgjort 13 saker i senatet de siste fire årene, mange av dem utnevnelser. Det er relativt mange. I Joe Bidens åtte år som visepresident var det ingen slike saker. Mens Dick Cheney (visepresident for Bush i åtte år) måtte avgjøre 8 saker i senatet og Al Gore (visepresident for Bill Clinton) hadde fire slike saker.

Og rundt dette nivået, et sted mellom null og ti saker, har vært visepresidentenes bidrag til å avgjøre saker med stemmelikhet i senatet. For å finne en visepresident som har avgjort like mange saker som Mike Pence må vi helt tilbake til Schuyler Colfax som var visepresident 1869-73. Han måtte avgjøre 18 saker i sine fire år som visepresident. George M. Dallas i 1845-49 avgjorde 19 avstemninger i senatet, mens John C. Calhoun avgjorde 31 avstemninger som visepresident i 1825-32. 

Dette er ikke et eksempel på en utfordring ingen tenkte på i starten av USAs historie, men som har økt etter hvert. Tvert imot. USAs aller første visepresident John Adams, som satt fra 1789 til 1797, måtte avgjøre 29 saker i senatet. Den gang var det ikke 50-50 stemmer, men 26 senatorer totalt og stemmetallet var 13-13 når visepresidenten måtte inn og avgjøre saken.

Moving Day

Republikanerne bak the Lincoln Project har vært så lite begeistret for Donald Trump at de har laget en hel serie politiske kampanjevideoer for å bli kvitt han og få gjenopprettet en form for normalitet igjen. Nå er det endelig flyttedag i det hvite huset i Washington og også det markeres med en video:

The Devil Went Down to Georgia

Georgia har vært i verdensnyhetene de siste ukene og da gjelder det å også hente fram noen gode sanger om Georgia som kan siteres og brukes. "Georgia on my Mind" er allerede nevnt her på bloggen. men like bra er naturligvis "The Devil Went Down to Georgia" med The Charlie Daniels Band fra 1979. Den handler om djevelen som ligger på etterskudd når det gjelder å erobre nye nye sjeler og drar på jakt etter sjelen til Johnny. En virkelig country-klassiker:

En utrolig dag i USA

Det har vært en helt utrolig ettermiddag og kveld i USA, og dessverre ikke på den gode måten. President Trumps oppfordring til opprør mot valgresultatet og det påfølgende angrepet på kongressbygningen mens de folkevalgte var i ferd med å gjennomføre et av demokratiets viktigste funksjoner, en fredelig overføring av makt i tråd med resultatet av et demokratisk valg, har gitt verden TV-bilder vi aldri hadde trodd vi ville se fra USA. 

Samtidig var det også noe positivt som skjedde i kveld. Det ble holdt noen svært gode og prinsipielle innlegg, særlig av republikanske folkevalgte, om hvor avgjørende det er at man ikke lar seg lure til å tro at en protest mot et valgresultat er en "ufarlig markering". Og gikk med det i direkte opposisjon til Donald Trump. Det var, kanskje litt overraskende for mange, Mitch McConnell som holdt innlegget som vil bli husket, og bli sitert fra i lang tid framover. 

Dessverre er det slik i det republikanske partiet nå at et tale som kan finne veien inn i lærebøkene om forskjellen på demokratiske prosesser og tilsidesettelse av demokratiet ikke får unison tilslutning. Nettopp derfor er det så viktig at den ble holdt:

Georgia on my Mind

De fleste av USAs delstater har en offisiell "state songs". Noen stater har flere, mens det såvidt jeg vet bare er New Jersey som ikke har noen. Den amerikanske staten Georgias besluttet i 1979 at deres offisielle sang er "Georgia on my Mind". Sangen ble opprinnelig skrevet og innspilt av Hoagy Carmichael i 1930, men den mest kjente versjonen er den Ray Charles spilte inn i 1960 på albumet "The Genius Hits the Road". 

Mye har handlet om Georgia den siste tiden. Først bidro de sterkt til ut utfallet av presidentvalget ble slik det ble, men et veldig knapt flertall for Joe Biden, tre tellinger av stemmer og diverse rettsprosesser og påtrykk for å omstøte velgernes dom. Så er det også Georgia som i valget i dag og opptelling av stemmer i kveld avgjør om det også i Senatet blir et flertatt for det demokratiske partiet, med knappest mulig margin. Det er virkelig "Georgia on my Mind" for mange av oss for tiden". Her er Ray Charles fra 1960:

80 millioner stemmer til Joe Biden

Det telles fortsatt stemmer i USA tre uker etter valgdagen, og det er klart at Joe Biden er den første presidenten i historien som har fått over 80 millioner stemmer. Donald Trump har fått nest flest stemmer i historien, men mer telling har også økt avstanden og han er er 6 millioner stemmer bak med 73,9 millioner stemmer. Trumps stemmetall er likevel betydelig høyere enn de 63 millioner stemmene han fikk for fire år siden.

Det tar heldigvis ikke like lang tid å telle stemmer i alle delstatene. Noen av de mest avgjørende, som Florida, er svært raske og etter noen dager fikk vi også et resultat i de statene der det var neste dødt løp, som Pennsylvania, Arizona og Georgia. Mens det i en stat som California av en eller annen grunn tar mye lenger tid å telle ferdig og i New York tror jeg de teller stemmer fortsatt. 

Heldigvis er det ikke spenning om utfallet der det fortsatt telles. Men all tiden det tar gjør at det som så ut som rekordhøye 75 millioner stemmer til Joe Biden nå er blitt over over 80 millioner stemmer. Hvordan er det sammenlignet stemmene presidentene i USA har fått ved tidligere valg? Donald Trump fikk som nevnt 63 millioner stemmer for fire år siden, 17 millioner færre enn det Joe Biden fikk nå. Barack Obama fikk 66 millioner stemmer i 2012 og 69,5 millioner stemmer i 2008. 

George W. Bush ble også valgt til president to ganger, med 62 millioner stemmer i 2004 og med 50,5 millioner stemmer (litt færre enn Al Gore) ved det ekstremt jevne valget i 2000. Bill Clinton fikk 47,4 millioner stemmer i 1996 og 44,9 millioner i 1992. Han er vel også den den eneste som er valg til president to ganger  uten å få over 50 prosent av stemmene ved noen av valgene. Ronald Reagan, som vant to valg med store flertall, fikk 54,5 millioner stemmer i 1988 og 43,9 millioner i 1984. 

Stemmetallene har med andre også gått litt i rykk og napp, men mest oppover. At stemmetallet bak presidentene øker har mest med at folketallet har økt hele veien gjennom USAs historie, men også litt med at valgdeltagelsen har økt fra valg til valg. Og etter et lite tilbakeslag i fremmøtet ved noen av de siste valgene gikk deltagelsen kraftig opp igjen ved dette valget. 

Hvordan var så stemmetallene i USA hvis går lenger tilbake i historien og ser på hvor mange stemmer noen av de mest berømte presidentene hadde i ryggen? I 1960 fikk John F. Kennedy 34,2 millioner stemmer. Franklin D. Roosevelt fikk 22,8 millioner stemmer da han ble valgt første gang i 1932. Woodrow Wilson fikk 9,1 millioner stemmer da han ble gjenvalgt under 1. verdenskrig i 1916. Går vi enda lenger bakover i historien fikk Abraham Lincoln 1,9 millioner stemmer ved valget i 1860, mens Thomas Jefferson bare fikk 41 330 stemmer da han ble valgt til president i 1800. 

Spitting Image Calls It

Også i Spitting Image er det slik at at velgernes dom er i i ferd med å trenge inn i det hvite huset. Men hva skal de gjøre?

Joe Biden og disco er tilbake

Ikke at det nødvendigvis finnes noen direkte sammenheng. Men samme helg som Joe Biden, etter noen års fravær og en lang opptelling, ble utropt til ny påtroppende president i USA, kom Kylie Minogues nye album "Disco" ut. 

Og mens Biden ble senator for første gang helt tilbake i 1973, og trakk seg tilbake fra politikken etter over 40 år i politikken, inkludert 8 år som visepresident under Obama, i 2016, hadde disco-musikken sin gullalder fra 1973 og til den såkalte "Disco demolition night" i Chicago i 1979. Som Biden kom discomusikken tilbak. Det har sjedd et par ganger før, ikke minst på grunn av Kylie Minogue og Madonna, men den ble borte igjen. Men kan må vi slå fast at både Joe Biden og discomusikken er tilbake for fullt.

Hvilken stat tipper Biden over 270?

Det normale ved de fleste valg er at når valglokalene stenger telles det stemmer utover kvelden og natten, og så vet man hvem som har vunnet etter noen timer. De som er på partienes valgvaker er enten skuffet, og drar hjem tidlig, eller så feirer de en valgseier utover natten.

I USA er vi derimot i gang med valgnatt tredje kveld på rad, med et visst håp om en avklaring snart, men valget er jevnt i mange delstater og tellingen tar tid. Det som nå virker nokså klart er at det er langt mer sannsynlig at Joe Biden vinner enn at Donald Trump vinner valget. Bettingmarkedene holder Biden som klar favoritt i både Nevada, Arizona, Georgia og Pennsylvania. Vinner han alle disse får han 306 valgmenn, mot Trumps 232. Og han trenger heller ikke vinne alle disse for å vinne valget.

Men hvilken av disse statene vil få æren å være den som løfter Joe Biden over den magiske grensen på 270 mandater, og kanskje allerede i kveld? Det vil være litt avhengige av om vi regner Arizona som avgjort allerede, slik norske medier ser ut til å ha slått fast, eller om vi gjør som CNN og ABC News og holder Arizona som uavklart. 

Dersom vi gjør som CNN og ABC og holder Arizona som uavklart (og de bruker åpenbart lang tid på å telle stemmer nå) har Biden i øyeblikket 253 valgmenn og bare Pennsylvanias 20 er stor nok til å alene løfte han over toppen. Men i Georgia er det 16 valgmenn, som gir 269 valgmenn totalt. Da blir det uavgjort og med et demokratisk flertall i kongressen har han vel også i prinsippet vunnet.  Og i både Pennsylvania og Georgia telles det stemmer i kveld.

Dersom vi gjør som TV2 og NRK og har lagt Arizona i Bidens kolonne har Biden 264 mandater og trenger bare seks for å komme over 270. Da er det nok å vinne bare en stat til, enten Nevada, Georgia eller Pennsylvania. Da er spørsmålet hvor tallknuserne blir så sikre på tallene at de velger å erklære staten for Biden, og i hvilken av de tre statene som kommer dit først. Slik at man samtidig også kan slå fast at han helt sikkert blir USAs neste president? En slik prognose er først og fremst avhengig av hvor sikre man er på at de gjenværende stemmene som ikke er talt ikke vil endre på utfallet. 

Georgia er en god kandidat fordi det er færrest stemmer igjen å telle, men her er det så ekstremt jevnt (Biden ligger nå 9000 stemmer bak) at det kan bli vanskelig å komme med noen prognose før det er telt ferdig. I Pennsylvania er Biden i ferd med å tette at enormt gap i antall stemmer og er 90 000 stemmer bak, og Biden er i rute til å vinne, men litt usikkerhet om han har stort nok forsprang i de gjenværende stemmene vil det jo være. 

Og da blir det kanskje Nevadas 6 mandater som dytter Joe Biden over toppen? Her leder Biden svært knapt, men det virker som de stemmene som er igjen å telle er i et Clark County, der Las Vegas ligger, og er det sterkt demokratisk område. De vil ikke komme som noen stor overraskelse om noen snart erklærer at Biden vil vinne Nevada og derfor har nok valgmenn til å bli USAs neste president.

Stengetider i USA i natt

Presidentvalg i USA er en høytidsstund for politiske nerder. Det er en lang og spennende prosess fra nominasjonskamp, gjennom presidentvalgkamp og inn til høydepunktet, selve valgnatten.

Nå skal jeg ikke gjøre noe forsøk her på å spå hvem som vinner, hvor klart det blir, eller hvor lang tid det vil ta å telle stemmer og kåre en vinner, men i stedet konsentrere meg om å videreformidle litt informasjon om når ting skjer i løpet av natten. I hvert fall de tingene vi vet noe om på forhånd.

Det utmerkede norske nettstedet amerikanskpolitikk.no har laget en god gjennomgang av når ting skjer etter norsk tid (vi er seks timer foran østkysten i USA), det vil si når valglokalene stenger i hver enkelt delstat, om presidentvalget er spennende der og hva som ellers står på spill ved valget i delstaten. USA skal jo også velge hele representantenes hus, en tredjedel av senatet, som kan vippe til et demokratisk flertall, og en del guvernører, så mye kan endre seg i USA i løpet av døgnet som kommer. Eller ikke.

Den grundige oversikten over alle nattens sentrale klokkeslett finnes her i artikkelen "Valgdagen med stengetider delstat for delstat, samt alt du har lurt på om forhåndsstemming og opptelling". I de to tidligste delstatene stenger de fleste valglokalene midnatt norsk tid og da er det pussig nok ikke på østkysten, men Indiana og Kentucky som er først ute (minus noen fylker helt vest i begge delstatene som stenger en time senere). I Indiana og Kentucky skal det mye til om Trump ikke vinner klart og det mest spennende her, i tillegg til kamp om et par kongressdistrikter, er vel om Trump erklæres som vinner svært raskt, eller om det tar litt mer tid enn ventet. Da vil det bli spekulert i at han har uventet store problemer. Men før vi rekker å få svaret på det tar det av fra kl 01:00 med disse høydepunktene:

1:00 (norsk tid): Florida, Georgia, South Carolina, Virginia og Vermont. De to første er "vippestater" i den forstand at dersom Biden vinner minst en av dem er han på god vei til å bli president. Florida teller poststemmer raskt, men selv om Biden leder klart tidlig er ikke det noen garanti for at han vinner. Det er også slik at noen av de mest konservative fylkene helt i nord-vest stenger valglokalene en time senere. Georgia har for sikkerhets skyld også hele to spennende senatsvalg i år. Og i South Carolina blir det spennende å følge Lindsey Grahams skjebne.

1:30: Allerede en halvtime senere stenger valglokalene i North Carolina, Ohio og West Virginia. Den første er en virkelig vippestat og de kommer til å telle stemmer ganske fort. Også her vil poststemme bli talt først og gi Biden en ledelse, som vil krympe etter hvert. En tidlig kunngjøring av en vinner her vil være en svært god nyhet for den av kandidatene som vinner. Ohio har historisk pleid å være selve vippestaten, men er det neppe nå. Trump må vinne her for å henge med, men det kan ta tid før det kommer et resultat. I North Carolina er det også et svært spennende valg til senatet.

2:00: En flom av stater stenger valglokalene kl 2:00, men det er ikke sikkert vi blir noe klokere av den grunn. Mest interesse vil det være for Pennsylvania, men her har det allerede vært problemstillinger rundt forhåndsstemmer som har gått til høyesterett, og alt tyder på mer konflikt. Fordi de fleste mener at i år er Pennsylvania selve vippestaten som må vinnes, er det veldig mye nerver. Og hvis det blir Pennsylvania som skal avgjøre hele valget spørs det om vi får svaret i natt. 

Også Texas (som Trump må vinne) og Michigan (som Biden bør vinne tilbake for demokratene) stenger valglokalene kl 2:00. Begge er på grensen til å være vippestater og blir interessante å følge. En hel haug andre delstater stenger også valglokalene kl 2:00, men har det til felles at de er veldig klart på den ene eller andre siden og vil ikke komme med overraskelser. Men det er valg på senator fra Maine som blir spennende. Kanskje også i Kansas.

Så kan det nevnes at 02:30 stenger valglokalene i ikke særlig spennende Arkansas, mens det, for dem som hoder ut så lenge, kommer resultater fra kl 03:00 og utover fra en rekke andre stater. Her er det særlig spennende å følge Wisconsin, som Biden bør vinne tilbake, Minnesota, som demokratene vant såvidt sist og Arizona, som tradisjonelt har vært republikansk, men der velgerdemografien gjør den stadig mer demokratisk og der Biden er knapp favoritt i målingene. Arizona har også et spennende senatsvalg der demokratene håper på gevinst. Først nå stenger også valglokalene i New York, men der er det mest spennende hvor mange uker det tar å telle alle stemmene.

Fra dette tidspunktet på natten og inn vil det fortsatt være mange stater som teller stemmer for harde livet og ikke er der at de kan erklære en vinner. Kanskje blir det avgjort utpå natten, kanskje ikke. Og da er jo spørsmålet om man heller burde legge seg litt tidligere i kveld og i stedet få med seg de som måtte komme av avklaringer og overraskelser på morgenkvisten. Jeg vet ikke. Men snart er det på tide å bestemme seg.

Er det kamp om Iowa, Ohio, Georgia og Texas? Det er i så fall gode nyheter for Biden

Hvis man skal tro på meningsmålingene nå, og det er det jo erfaringsmessig grunn til å lure litt på, så er det slik at Joe Biden leder nokså klart. Akkurat nå ser det ikke ut som "vippestatene" det kjempes om er Arizona, Florida, North Carolina, Pennsylvania og Wisconsin som Trump vant sist og må må vinne igjen. 

Målingene viser at de den jevneste kampen akkurat nå foregår i stater der han vant klart for fire år siden; I Iowa, Ohio og Georgia - og utrolig nok kanskje også i Texas. Nettstedet Fivethirtyeight.com har skrevet en artikkel om at "Democrats Don’t Need To Win Georgia, Iowa, Ohio Or Texas — But They Could" der de minner om at da Obama ble president for andre gang tapte han i Georgia med 8 prosentpoeng og i Texas med 16. Nå virker det helt jevnt i Georgia og Biden er såpass nær i Texas at det kan bli spennende, selv om en valgseier der ville være en sensasjon.

Trump har vist før at han er konkurransedyktig i tradisjonelle industristater i Midt-Vesten, som Pennsylvania, Michigan, Wisconsin og Minnesota, og naturligvis Iowa som alltid har pleid å være en vippestat, men har blitt mer republikansk de siste valgene. Men nå sliter Trump med å få flest stemmer i alle disse fordi kvinnene, de eldre og innbyggerne i forstedene rundt byene ikke er like overbevist som sist. Og samtidig lekker han velgere sør i USA, i Florida, Georgia og Texas, stater med kraftig befolkningsvekst, men der velgerdemografien er endret ganske mye på et par tiår.

The snake chart hos fivethirtyeigh kan anbefales som målestokk for å vurdere hva ulike endringer i delstatene betyr for resultatet av presidentvalget. Akkurat nå holder de Trump foran i både Georgia, Ohio, Iowa og Texas. Men det er hårfint og det vipper frem og tilbake. Og selv med Trump litt foran i alle disse fire så mener de at Bidens vinnersjanser er 87 prosent mot Trumps 12.

Det glipper for Trump

Det går ikke Donald Trumps vei for tiden. Vel vant han et valg for fire år siden der han lå bak på meningsmålingene (og fikk også færre avgitte stemmer ved valget enn sin motstander), men denne gangen har han ligget lenger bak og hatt en motstander som er mer populær. Og de siste ukene har det meste gått galt for Trump.

I følge valgnettstedet fivethirtyeight.com var det 31. august 67 prosent sjanse for seier til Biden og 32 prosent sjanse for Donald Trump. Siden har det vært en presidentdebatt som gikk svært dårlig for Trump, han har blitt beskyldt for å gjøre spre koronavirus på egne mottakelser i det hvite hun og han har selv blitt smittet. Nå, fem uker senere viser samme nettsteds prognoser at det bare er 13 prosent sjanse for at Donald Trump vinner og 86 prosent sannsynlig av Jo Biden blir president. Et valgskred til Biden er mer sannsynlig enn et jevnt valg.

Skal vi tro det politiske bettingnettstedet predictit.org er det også Biden som er storfavoritt, men forspranget er litt mindre her. I følge deres markedsbaserte modell for å predikere hvem som vinner vil Biden vinne 334 valgmenn mot Trumps 204- De holder i motsetning til fivethirtyeight Trump som knapp favoritt i Ohio., men uten at det gjelder så mye. For han må i tillegg vinne i North Carolina, Arizona, Florida og Pennsylvania for å få flertall. 

The Economists valgprognose gir Joe Biden et enda større overtak, med 91 prosent mot 9 prosent vinnersjanser. Og har en prognose på 349 mot 189 valgmenn. Når prosenten deres er såpass mye høyere er det fordi de mener Biden har et større forsprang der han leder minst, som i Florida, Arizona og North Carolina, enn det Trump har i sine svakeste stater. I følge deres prognose er det nesten helt jevnt i Georgia, Iowa og Ohio, og Trump har bare en ganske liten ledelse i Texas. Skulle alle disse vippestatene ha flertall for Joe Biden vil han vinne valget med omkring 413 mot 125 valgmenn.

På nettsiden Realclearpolitics.com finner man også en slik oversikt. Denne er basert på gjennomsnittet av de siste meningsmålenen. Her får Biden 358 valgmenn mot Trumps 180. Grunnen til det noe større forspranget her er at Biden i denne oversikten er foran i både Ohio og i Iowa (men ikke i Georgia). Dette nettstedet har også en oversikt over gjennomsnittet av bettingselskapenes odds. Det har ofte vist seg som en mer presis måte å spå valgvinnere på enn meningsmålinger. Og akkurat nå viser oddsen at Biden aldri har vært så stor favoritt som akkurat nå, med 67 prosent vinnersjanse mot 33 prosent for Donald Trump.

Taylor Swift støtter Joe Biden

Selv om hun stort sett ikke blander seg inn i politiske debatter, er det ikke helt nytt at Taylor Swift heller mot demokratene i Trumps tidsalder. I mellomvalgene for to år siden gikk hun ut offentlig og støtter to demokratiske kandidater i hjemstaten Tennessee, en til senatet og en en representantenes hus i Washington, og fikk som ventet kritikk fra noen misfornøyde fans. Også Trump kjeftet litt da.

Men nå har hun nettopp flagget standpunkt også ved presidentvalget. Og ikke overraskende er det Joe Biden som får Taylor Swifts stemme. Stephen Colberts Late Show har feiret begivenheten ved å lage en musikkvideo til støtte for Joe Biden og som tilsynelatende er skrevet av Taylor Swift. Det er det ikke, selv om det er en av hennes gamle sanger, men den er uansett veldig morsom. Og veldig likt noe Taylor Swift kunne funnet på. Tror jeg:

Syke presidenter

At Donald Trump ble virussmittet og hvordan dette påvirket både valgkampinnspurten og kanskje også innvirket på hans utøvelse av jobben, er verdens største nyhet akkurat nå. Men det vil også bli skrevet om dette i historiebøker om den spesielle tiden vi lever i nå.

Det er også ganske sjelden i nyere tid at amerikanske presidenters helse har vært en viktig faktor. det politiske live. Det har ikke skjedd siden Ronald Reagan ble skutt og nesten drept i 1981, måtte opereres og var tre uker på sykehus. Men går vi litt lengre tilbake i historien var det slett ikke uvanlig at presidenter var alvorlig syke, og heller ikke uvanlig at det ble forsøkt holdt hemmelig for media og velgere.

Disse syke presidentene er tema i en artikkel i The New Yorker med tittelen "Presidential Illnesses Have Changed the Course of World History". Den tar særlig for seg to presidenter som spilte hovedroller ved store verdenshistoriske begivenheter mens de var alvorlig syke, noe som også kan ha påvirket utfallet. Franklin D. Roosevelt hadde politi og hjerteproblemer og var svært svekket da han fløy til Jalta på Krim mot slutten av andre verdenskrig for å forhandle med Stalin og Churchill om Europas fremtid.

Artikkelforfatter Robin Wright skriver også om Woodrow Wilsons begredelige helsetilstand da ha var med å forhandle freden etter 1. verdenskrig:

"In April, 1919, Woodrow Wilson caught influenza while in Paris negotiating terms to end the First World War. His temperature soared; he had difficulty breathing; he had wild hallucinations; even as he got better, he often seemed disoriented. Wilson’s illness almost unravelled the six-month peace talks. His positions also changed after he returned to the negotiating table.."

Og som ikke det var nok fikk Wilson slag alvorlig i september 1919, men uten at noen fikk vite om det. Wilson var mer eller mindre paralysert og det var hans kone Edith som var de facto president frem til perioden hans tok slutt i 1921. Enda dårligere stod det til med Grover Cleveland som var president i USA de en stor finanskrise inntraff i 1893. The New Yorker skriver:

"In 1893, during one of the worst financial crises in American history, Grover Cleveland engaged in a classic coverup after he was diagnosed with a cancerous lesion in his upper palate—on the cigar-chewing side of his mouth. The stock market had already started to crash, and he feared a catastrophic depression if the news got out, Algeo said. Cleveland also didn’t tell his Vice-President, Adlai Stevenson (the grandfather of the future Democratic Presidential candidate), instead dispatching him on a speaking tour. Feigning a fishing trip, Cleveland and a medical team of six boarded a friend’s yacht and set sail for Cape Cod. Cleveland’s tumor—as well as five teeth and part of his jaw—were removed at sea. The story did not become public for almost a quarter century—long after Cleveland’s death."

Bettingselskapene mener valgdebatten hadde en klar vinner

Debatten er allerede kåret til tidenes dårligste valgdebatt. Kaotisk, full av kjefting, avbrytelser og svært negative karakteristikker av motparten. Så er jo spørsmålet om noen i det hele tatt kan vinne denne type gjørmebryting på TV, eller om det trekker begge kandidatene og politikk generelt ned i søla?

Bettingselskapene i USA mener debatten hadde en klar vinner: Joe Biden. Nettstedet Realclearpolitics.com følger 8 bettingselskaper som hver dag setter odds på hvem som vinner presidentvalget i november, og beregner et gjennomsnitt. Og den forteller at Joe Biden gjort et byks oppover i vinnersjanser siden i går.

Joe Biden ledet allerede i forkant av debatten, med 54.5 prosent vinnersjanse i går, men etter debatten har det hoppet opp til 59,4 prosent. 

Det er interessant å følge bettingselskapenes prognoser, og hvordan de svinger. De som setter oddsen følger naturligvis med på meningsmålingene, men de gjør også vurderinger av andre forhold som noen ganger gjør at de spår et annet utfall enn dagens meningsmålinger gjør. Før sommeren mente for eksempel de fleste bettingsselskapene at Trump var favoritt selv om Biden lå litt foran på målingene Det var kanskje basert på erfaringene fra fire år siden, men kanskje også på innsamlede penger og på en vurdering av at pandemien ville falle i betydning utover sommeren.

Det skjedde som kjent ikke. Bettingselskapene snudde i juni da dårlig pandemihåndtering og rasisme dominerte nyhetsbildet. I juli lå Biden svært langt foran. Så snudde trenden igjen i august og Bidens forsprang krympet raskt. Rundt 1. september lå de omtrent likt hos bettingselskapene. Men de siste fire ukene har Biden igjen tatt ledelsen, sannsynligvis med god hjelp fra stadig nye negative avsløringer om Trump. Om Trump trodde nominasjonen av en ny høyesterettsdommer ville hjelpe tok han feil. Og dersom han trodde den eneste måten å bryte den negative trenden, og snu det som kunne se ut som et svært sannsynlig valgnederlag til seier, var å lage kaos ut av en TV-sendt valgdebatt, tok han også feil. 

Alle bettingselskapene har nå Joe Biden som soleklar favoritt, men med noen variasjoner. Hos Bettfair er sannsynlighetsovervekten hele 63 mot 38, Bettson har 55 mot 46, Unibet  og Vbet har 59 mot 40 og Bovada har 56 mot 44. Smarkets har størst differanse med 61 mot 35, en overvekt på 26 prosentpoeng. Og dette gapet har i snitt økt med omtrent ni prosentpoeng det siste døgnet. Det kan ikke være særlig tvil om at debatten hadde en klar vinner.

Dette samsvarer godt med målinger som er gjort om hva folk mener om hvem som vant og tapte selve debatten. Nettstedet FiveThirtyEight har alliert seg med meningsmålerne i Ipsos og målt hva folk mente etter debatten. De skriver at Biden vant klart, både når det gjelder gjennomføring av debatten og når det gjelder politiske standpunkter. De skriver:

"Debate watchers were pretty decisive in their verdict of last night’s performances: Only about one-third said Trump’s performance was “somewhat good” or “very good,” and 50 percent said it was “very poor.” Biden’s performance was more positively received, with around 60 percent saying they thought he performed well. Respondents gave more mixed grades on how they thought the candidates outlined their policies, but Biden received better marks here, too: Almost 60 percent said they thought his policies were “somewhat good” or “very good,” compared to about 40 percent who said the same for Trump."

Bob Woodward hos Stephen Colbert

 Den siste uken har mediebildet i USA handlet mye om Bob Woodwards nye bok "Rage" og de 19 intervjuene han gjorde med Donald Trump. Over telefonen og at uten noen fra kommunkasjonsavdelingen fulgte med eller grep inn. Flere av disse intervjuene var det Donald Trump som tok initiativet til. Hvordan er det i det hele tatt mulig? Vel, det er temaet for denne samtalen med Bob Woodward på Stephen Colberts TV-show:

Mary Trump: Too Much and Never Enough

Det er kanskje en smule paradoksalt at en bok som handler om det konstante behovet for hevn, og for å holde både familiemedlemmer og andre nede i familien Trump, selv kan fremstå som den ultimate hevnen. Det er ikke bare et vanlig karakterdrap, men en diagnose. Men det kreves jo substans når man skriver en bok med undertittelen "How my family created the worlds most dangerous man". En million solgte eksemplarer allerede første dag er jo en fin takk for sist.

I motsetning til en rekke andre bøker som er kommet de siste to årene om Donald Trump, som Michael Wolffs to bøker og John Boltons bok, handler ikke Mary Trumps bok om livet i det hvite huset eller om Trump som president. Ikke i det hele tatt. Den handler nesten ikke om Donald Trumps familieliv de siste årene heller, for Mary Trump har knapt nok snakket med resten av familien de siste ti årene, etter et svært  konfliktfylt arveoppgjør etter at Fred Trump, Donalds far og Marys bestefar, døde

Men det at boken er en innsidefortelling fra en helt annen tid, og beskriver hendelser svært få har forutsetninger for å skrive om, er også bokens unike styrke. Den er godt skrevet, går langt i små og ofte såre personlige detaljer som bygger opp under hovedfortellingen. Og kunne ikke vært skrevet av noen andre enn en person som var til stede da det skjedde. Eller har snakket med andre og eldre medlemmer av familien om det som ligger enda litt lenger tilbake i tid. 

Dette handler om Fred og Mary Trump, om de fem barna, der Donald var nummer fire i rekken, og hvordan de levde og ble oppdratt. Sikkert litt overraskende for noen er ikke Donald Trump den største skurken i fortellingen. Det er faren, tyrannen Fred Trump, som får skylden for å skape og opprettholde en dysfunksjonell familie der lillebror Donald vant makten og pengene, mens storebror Fred, Marys far, ble mobbet og plaget, og drakk seg ihjel. Donald er i følge Mary også et offer for faten. Han er fortsatt treåringen som gjør alt han kan for at far skal være fornøyd. Da må han aldri tape, aldri vise svakhet og aldri innrømme feil. 

Dette er sikkert den boken Michael Wolff skulle ønske at han kunne skrevet, men bare Mary Trump kunne gjøre det. Det er en bok det er vel verdt å lese. Selv om det unektelig også er et paradoks at den viktigste politiske boken i USA akkurat nå ikke handler om politikk i det hele tatt.

Trump vs Biden - ifølge bettingselskapene (2)

Spillselskapenes odds på presidentvalget i USA snudde omkring 1. juni, fra å holde Donald Trump som ganske klar favoritt til å holde Joe Biden som klar favoritt. Forspranget har har økt den siste tiden.

Da jeg i juni blogget om hvem bettingselskapene har mest tro på mente at det er 52 prosent sjanse for at Joe Biden vinner og 43 prosent sjanse for at Trump vinner. Dette var et gjennomsnitt av syv bettingsselskapers odds. Disse varierte mellom et forsprang for Biden på to og 14 prosentpoeng.

Nå tidlig i august viser gjennomsnittet at det er 61 prosent sjanse for sier til Biden og 37 prosent sjanse for at Trump vinner. Forpranget hos de syv bettingsselskapene varierer. Forspranget når det gjelder vinnersjanser er blitt svært stort hos samtlige bettingselskaper og varierer mellom 29 prosentpoeng og 20 prosentpoeng i følge oversikten hos RealClearPolitics.