Barnevernsinstitusjonsutvalget - En NOU om de mest sårbare

Torsdag la utvalget med det lange navnet "Barnevernsinstitusjonsutvalget" frem sin offentlige utredning (NOU) "Med barnet hele vegen – barnevernsinstitusjoner som har barnas tillit". To statsråder, barne og familieminister Kjersti Toppe og helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkhol, tok imot en murstein av en rapport på 360 sider.

Dette er en viktig rapport som er opptatt av å finne svar på utfordringer noen av de aller mest utsatte og sårbare i samfunnet opplever, barn og ungdom som bor i barnevernsinstitusjoner. Og det er en krevende oppgave dette utvalget har vært satt til å løse, eller i hvert fall finne bedre svar på enn vi klarer i dag. 

Sett fra myndighetenes side er dette komplekse tverrsektorielle problemstillinger som handler om å roller og ansvar, lover og budsjetter, det går på tvers av stat, kommune, frivilling og privat. Og det skal være meningsfylt. forståelig og konkret for de det faktisk gjelder. Utvalget har hatt som mål å sette menneskene det gjelder i sentrum. Barn og ungdom som bor i institusjonene og de som jobber der. Dette er ikke uten videre enkelt når formatet er en NOU, men jeg synes utvalget har klart det på en svært god måte ved å være innovative i både arbeidsprosessen underveis og i måten problemstillinger og konklusjoner blir formidlet.

Og jeg er stolt av å kunne si at Halogen har fått lov til å støtte dette utvalget mens de har arbeidet og bidratt til at NOUen har blitt slik den har blitt. Det mest synlige resultatet av dette er illustrasjonene som er med i rapporten og som Eila Rishovd (på bildet øverst), en av våre designere i Halogen har laget basert på samtaler utvalget har hatt med barn og ungdom underveis. Men Eila har sammen med Åsmund Eikenes og Helena Larsson, også fra Halogen, bidratt på flere måter til å gjøre både prosess og produkt bedre. De har særlig jobbet med å finne gode måter å løfte frem barn og ungdoms synspunkter på hvordan et godt fremtidig institusjonstilbud bør se ut. De har vært med på å fasilitere medvirkningsprosesser, visualisert komplekse sammenhenger, jobbet med klarspråk og gjort det systemdesignere og innholdsdesignere gjør for å tilføre verdi i krevende prosesser som dette.

Jeg vil anbefale alle som er opptatt av temaet, men også folk som er opptatt av hvordan en NOU kan berikes på ulike måter, å ta en titt på de første 30 sidene i denne store rapporten. Der synes jeg denne innovative medvirkningstilnærmingen er godt beskrevet. Det begynner allerede helt i begunnelsen, i sammendraget som innleder rapporten. Her er åpningsavsnittet:

"«Gi meg ikke opp», sier en av jentene du møter i denne utredningen. Hennes historie viser hvor store kontraster livet kan by på. Fra å gjentatte ganger være nær døden, til å ha håp, se en fremtid og ha gode opplevelser med sine nærmeste. Å høre om hennes liv har gjort sterkt inntrykk. Vi vet at hun ikke er alene. Mange av barna som bor på barnevernsinstitusjon lever liv hvor marginene er små. Oppfordringen hennes er ikke bare en beskjed til utvalget, men en viktig påminnelse til alle oss som har et ansvar for å hjelpe disse barna. Barna denne utredningen handler om lever svært komplekse liv. De passer ikke inn i hvordan tjenestene har organisert tilbudet sitt. De er ikke alltid motivert for å motta den hjelpen de trenger, og de ønsker ikke alltid å møte opp der hjelpen tilbys. Derfor må hjelpen gis der barna er og på deres premisser. Barna har opplevd å bli sviktet gang på gang. De trenger tid, ro og trygge relasjoner for å bygge opp den tilliten som er nødvendig. Det er det mange barn som ikke får i dag."

Og etter dette sammendraget på omkring fire sider kommer det en budskap til barn og ungdom fra et eget ungdomsutvalg som ble oppnevnt for å følge og medvirke i NOU-utvalgets arbeid og også organisere innspillsmøter med ungdom på ungdommens egne premisser. Et budskap om hva en slik NOU egentlig er og hva man kan forvente, og ikke forvente, av et slik arbeid. Og det går rett på sak:

"Vi vet at systemet ikke funker godt nok i dag. Vi vet samtidig at mange som bor på institusjon føler seg trygge og har det bra. Vi tror det er litt tilfeldig i dag, om dere møter trygghet der dere bor eller ikke. Sånn kan det ikke være. En NOU er en plan for hvordan noe skal bli bedre Når regjeringen, som bestemmer i Norge, lurer på hvordan de skal å løse et problem, kan de sette ned et utvalg. Et utvalg er noen som kan mye om temaet og som jobber sammen for å finne ut hva som er lurt å gjøre. Utvalget skriver en rapport som kalles en NOU (Norsk Offentlig Utredning). I en NOU skriver utvalget hva de foreslår, hvorfor de mener det er lurt og hva de tror kommer til å endre seg hvis regjeringen gjør det de foreslår. Denne NOU-en handler om hva som må til for at barnevernsinstitusjoner skal bli bedre for barna som bor der. Den handler også om hvordan barnevernet kan gi god hjelp til barn der de bor, i stedet for at barn må flytte på institusjon."

Det ble også satt opp et eget profesjonsutvalg med folk som jobber i tjenesten, har hatt høringsmøter med både fagfolk, kommuner og ulike organisasjoner,  Og i samspill med utvalgene med ungdommen og de ansatte fagfolkene ble det laget et felles verdigrunnlag de ble enige om og noen overordnede målsettinger for hva som bør komme ut av dette arbeidet. Det er beskrevet i et premisskapittel med overskriften "Føringer for arbeidet".

Hva så med tall, fakta, lovregler, sektoransvar, budsjetter, stat, kommune, frivillig og privat? Og hvordan sektorene henger sammen slik at de er i stand til å levere sammenhengende tjenester? Jo, det er der også. I faktakapitlet lærer vi at det ved utgangen av 2022 var 940 barn i barnevernsinstitusjoner, egentlig ganske få, sammenlignet med omkring 10 000 i fosterhjem og enda flere som mottar tiltak fra barnevernet i eget hjem. Av de som er i institusjon er omkring 80 prosent mellom 13 og 17 år. 46 prosent av barna på institusjon er enten innvandrere, eller en eller begge foreldrene er utenlandskfødt. Historisk har det vært flest gutter, men de siste årene har det jevnet seg ut.

Vi lærer om hvordan institusjonene er fordelt på stat, kommune, frivillighet og privat, og kanskje viktigst for å løse mange av utfordringene bedre: Hvordan mange av barna og ungdommene det gjelder har utfordringer som hører hjemme i ulike statlige sektorer: Barnevern, utdanning, rus, psykiatri, politi og kriminalomsorg. Og opplever at det ikke alltid er slik at de som har ansvaret som har den beste verktøykassen og fagkunnskapen for å løse problemet. Her har utvalget en rekke forslag til organisatoriske og ansvarsmessige endringer. Den diskusjonen blir viktig.

Keith Richards og Jimmy Fallon

 Et helt utolig flott klipp fra Jimmy Fallons Tonight Show. Rolling Stones er utrolig nok still going strong og har gitt ut et nytt album, "Hackney Diamonds". Og i den anledning er Keith Richars gjest i programmet, har tatt med seg gitar, og viser hvordan det skal gjøres. "Honkytonk Women", "Start Me Up" og "Jumpin' Jack Flash".

The Specials: Rat Race

 Forrige innslag her på bloggen fra The Specials var singelen "Gangsters" fra 1979. Nå er vi kommet frem til mai 1980, da de slapp singelen "Rat Race", den første singelen fra albumet "More Specials" som kom ut på høsten 1980. 

Det digitale risikobildet 2023

Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) har kommet med en ny rapport, "Nasjonalt digitalt risikobilde 2023", en rapport om våre nåværende og fremtidige sårbarheter det er vel verdt å lese. 

Her er det flere kjente temaer, men med gode oppdaterte beskrivelser, og noen nyere problemstillinger det er veldig interessant å lese om, spesielt  i kapitlet om Digitale trender og utviklingstrekk. Det tar opp hvordan kunstig intelligens påvirker sikkerhet og sårbarhet, og også at kraftige kvantedatamaskiner om noen år kommer at dagens krypterte data blir langt mindre sikre. De som vil bryte seg inn hos andre får langt bedre verktøy. I begge tilfeller gjelder det å være forberedt og designe it-systemer man skal bygge nå langt mer motstandsdyktige mot endringer som kommer.

Rapportens tidsriktige forside har et bilde generert av Midjourney, en tjeneste som bruker kunstig intelligens til å lage bilder. NSM-rapporten begynner med en svært nyttig innledende gjennomgang av ulike cybersikkerhetstrusler, og har også tall som beskriver hvilke sektorer som er mest utsatt. Det mest utsatte er "tverrsektoriell forvaltning og modernisering", deretter følger "høyteknologi og næring", "forskning og utvikling" og forsvar. Men alle sektorer er med, og ingen er unntatt fra disse utfordringene. 

Tilnærmingen til kunstig intelligens i det digitale risikobildet er interessant ved at den er fremoverlent og allerede i overskriften slår fast at "Vi trenger kunstig intelligens for økt cybersikkerhet" men slår samtidig fast og vi også "trenger cybersikkerhet for kunstig intelligens". Her omtales både faren for at det er kryptografiske bakdører det er umulige å oppdage og "forgiftede" treningsdata. Men samtidig løftes kunstig intelligens frem som en viktig del av verktøykassen for å oppdage og bekjempe angrep og sikkerhetstrusler.

Siste del av rapporten beskriver ting vi sannsynligvis må bruke enda mer ressurser på fremover, som angrep på kritisk infrastruktur som olje-, gass- og kraftinfrastruktur ved å angripe styring- og kontrollsystemene. og rapporten er inne på hvordan selve omleggingen til stadig mer elektrifisering, blant annet på sokkelen og på landanleggene, og utbygging av flere vindparker på land og i havet, også gir nye digitale sårbarheter. 

Digitale leverandørkjeders sårbarhet er et tema jeg har kommentert før når jeg har skrevet om NSMs rapporter. Det er et området der vi åpenbart ikke har god nok oversikt og kontroll, og årets rapport trekker frem at avhengigheter mellom systemer som bruker åpen kildekode programvare og økt bruk av kunstig intelligens i ulike komponenter, bidrar til å øke kompleksiteten og uoversiktligheten.

På et område sliter jeg litt med å følge NSMs analyse, og hva de egentlig mener. Det gjelder det de sier er anbefalinger om hvordan vi skal innrette oss når det gjelder bruk av sikre skyløsninger. Det er en slags advarsel mot å bruke skyløsninger levert av de (få) store internasjonale leverandørene, og de peker på noe de kaller "nasjonal skytjeneste", men det er høyst uklart hva dette er, hvem som skal levere det, eller hva det vil koste. Et sted skriver NSM at:'

"Ved innføringen av en nasjonal skytjeneste vil enkelte hevde at konsentrasjonsrisikoen for samfunnskritiske IKT-tjenester øker. NSM erfarer samtidig at statlige virksomheters overgang til moderne skytjenester er preget av et fåtall leverandører. Man kan derfor stille spørsmål om man allerede i dag har en konsentrasjon av data og tjenester. Denne har i så fall oppstått ukontrollert eller ubevisst, samtidig som skytjenestene i liten grad er underlagt nasjonale kontrollmuligheter og påvirkning."

Akkurat her synes jeg tåken har senket seg litt ned over formuleringene i en ellers godt skrevet rapport. Saken er vel at det ikke er lett å sannsynliggjøre hvordan et helt nytt nasjonalt leverandørmarked skal oppstå og erstatte dagens dominerende skyløsninger. Så kan man si at dette ikke så viktig, for uklare strategier og anbefalinger blir det neppe noe av likevel. Og anbefalingene ellers i rapporten er stort sett klare og gode. selv om det naturligvis er slik at mye av det som omtales i rapporten har karakter av problembeskrivelser mer enn ferdige løsninger, og må jobbes videre med i tiden som kommer. 

Hvordan kartlegger man for eksempel sårbarhetene i store digitale økosystemer og leverandørkjeder som leverer til offentlig sektors kritiske samfunnsfunksjoner? Skal NSM ta initiativet til en områdegjennomgang? Eller er det hver enkelt sektor eller virksomhet som må ta ansvaret for å gjøre det selv? Hvor kommer den bestillingen fra? Eller kanskje det ikke skjer noe før Riksrevisjonen begynner å interessere seg for saken etter at det er sagt mange nok ganger at målet er å få bedre oversikt over digitale leverandørkjeder og Riksrevisjonen skal finne ut hva som er gjort.

Rapporten er ikke bare interessant når det gjelder det store fremtidsbildet, men har også noen gode beskrivelser og tips når det gjelder de sikkerhetsutfordringene virksomheter har i det daglige. Et av kapitlene er en gjennomgang av hvilke sårbarheter NSM oftest finner når de gjennomfører inntrengningstester i norske virksomheters informasjonssystemer. Den viser at de største og viktigste problemene i volum ikke nødvendigvis er så teknologisk avanserte. Man kan komme langt hvis man skaper en grunnleggende forståelse rundt digital sikkerhet og har noen gode rutiner på plass. De tre områdene de nevner er for det første dårlige passord. For det andre slurv med tilganger, for eksempel at eldre administrasjonskontoer ikke er deaktivert. Og for det tredje eldre versjoner av operativsystemer og programmer som har feil og hull, og burde vært byttet ut. Ting det heldigvis er ganske lett å gjøre noe med.

The Specials: Gangsters

 Har musikken noen gang vært bedre enn den var i 1979? Kanskje ikke. Jeg er i hvert fall klar for et gjensyn med The Specials på YouTube. Terry Hall, Jerry Dammers, Lynval Golding og de andre. Bandet oppsto i Coventry på slutten av 70-tallet og var ledende i det som ble kalt "ska revival". Her er "Gangsters":

3 utfordringer med debatten om statsbudsjettet

 Lillian Olsen, som er sjef i Halogen, og jeg, har skrevet et innlegg om Statsbudsjettet. Men ikke så mye om  selve innholdet i statsbudsjettet som om debatten om statsbudsjettet, som gjerne er mest opptatt av de kortsiktige effektene av enkelte store og små poster, eller noen ganger av hele budsjettet, men fortsatt kortsiktig.

Vi etterlyser en tilnærming til diskusjonen om statsbudsjettet er bra eller dårlig som handler mer om hvordan det bidrar til å løse de største langsiktige utfordringene vi står i: Hvordan vi øker velferdsordningenes bærekraft i møte med demografiendringene, hvordan vi styrker sikkerheten og beredskapen i en tid med flere og større sikkerhetstrusler, og også trusler i form av mer ekstremvær. Og hvordan sørger for å stå bedre rustet til å møte klima og naturmangfoldsutfordringer.

Ingen av disse utfordringene vil kunne løses med et statsbudsjett alene, selv om  det noen ganger høres sånn ut når man hører diskusjonen. Vi beskriver tre utfordringer vi ser med den dominerende debatten, der vi stort sett vet hva alle vil mene på forhånd, og skriver blant annet dette om den første utfordringen, at alt enten er veldig makro eller veldig mikro i perspektivet:

"Allerede i det øyeblikket nøkkeltallene presenteres litt i forkant av finansministerens finanstale, er samfunnsøkonomene på banen og kommenterer statsbudsjettets effekt på nasjonaløkonomien, budsjettimpulsen og oljepengebruken. De virkelig store tallene, og hvordan de vil påvirke renteutviklingen det neste halvåret. Og deretter braker det løs med kommentarer og pressemeldinger om helt andre ting, fra absolutt alle som har en aller annen utgiftspost i statsbudsjettet de ikke er fornøyd med. Ingenting er for lite, og alle vil ha mer av statens kake neste år.

Og felles for begge perspektiver er at de er temmelig kortsiktige og lite opptatt av å beskrive hvordan vi skal komme styrket ut av det neste tiåret. Det er ingenting galt med verken makro eller mikroperspektivet, eller hva som skal skje neste halvår, men som tidshorisont for å bygge mer innovasjonskultur, digitalisere mer og bedre eller håndtere demografi-utfordringer, klimaendringer og en ny sikkerhetspolitisk situasjon, blir det for kort. Tiltakene får mer karakter av symbolpolitikk enn av å ta behovet for systemendringer på alvor.

Så skriver vi om to utfordringer til: At alle, inkludert de fleste næringslivsorganisasjonene, høres ut som økte utgifter til deres formål på neste års budsjett er svaret, og at selv de statlige virkemiddelaktørene som skal bidra til mer innovasjon og nyskaping i bedriftene, høres ut som det er mer penger til dem selv som er det viktigste. At forskjellen på suksess eller fiasko for den videreutviklingen i landet er avhengig av deres bevilgning. Vi bør klare å se litt større på ting og være mer opptatt av resultater, og ikke bare av bevilgninger.

Hele innlegget vårt er publisert på nettsidene til Alltinget, en god formidler av nyheter om samfunn og politikk som også er opptatt av å være et sted der debattinnlegg publiseres, og et fint tilskudd til det norske mediemangfoldet i det siste, Her er lenken til hele innlegget,

Høyrebølge i Bayern og Hessen

Det er spennende og krevende tider i tysk politikk. "Trafikklys"-regjeringen i Berlin med SPD, de Grønne og liberale FDP skal navigere i et landskap med krig Europa, høyere energipriser og klimapolitiske mål det vil bli både dyrt og krevende å nå.

Hvor godt går det så med de som styrer Tyskland? Den beste målestokken er å følge med på delstatsvalgene som kommer underveis. Tyskland har ikke noe felles tidspunkt for lokale og regionale valg, så et eller annet sted i landet er det gjerne en valgkamp,

Tidligere i oktober var det delstatsvalg i Bayern og i Hessen, to tradisjonelt ganske konservative delstater. Bayern er kjent som de store industrikonsernenes hjemstat, og da spesielt München, mens Hessen er delstaten som er kjent for å være delstaten der bank- og finansnæringen holder til, særlig i Frankfurt. Men i begge delstater har die Grünen gjort det godt, og hadde omkring 20 prosent begge steder ved forrige valg i 2018,  Ja, i Hessen resulterte det i en CDU-grønn koalisjonsregjering. Mens i Bayern var det CDUs søsterparti CSU som styrte i koalisjon med det lokale høyrepartiet Freie Wähler (frie velgere).

Så det var flere spennende ting ved delstandsvalgene nå. Dels hvor mye de tre regjeringspartiene i Berlin ville gå tilbake. Om CDU/CSU ville gå frem tilsvarende. Eller om det mer ytterliggående og EU-kritiske og innvandringskritiske Alternative für Deutschland (AfD) ville bli den store seierherren, et parti som tradisjonelt har hatt mest støtte i det gamle Øst-Tyskland. Ville dette blir det store gjennombruddet i vest?

I begge delstatene gikk alle de tre regjeringspartiene tilbake. I Bayern fikk de grønne 14,4 prosent og ble fjerde størst, SPD fikk 8,4 prosent og ble femte størst og FDP fikk bare to prosent og falt under sperregrensen. Helt katastrofe for alle tre. Størst ble CSU med 37 prosent, med det var omtrent som det dårlige valget sist, og ganske lavt i bayersk sammenheng. De to vinnerne var de to partiene lenger til høyre, Freie Wähler med 15,8 prosent, frem 4,1, og AfD med 14,6 prosent, frem 4,4. 

Alle regjeringspartiene gikk tilbake også i Hessen. SPD fikk 15,1 prosent, tilbake 4,7, De grønne fikk 14.5 prosent, tilbake 5 prosentpoeng og FPD klarte akkurat sperregrensen og fikk 5 prosent, tilbake 2,5. Die Linke falt under sperregrensen. Her gikk CDU klart frem og fikk 34,6 prosent, frem hele 7,6 prosentpoeng. En solid støtteerklæring til delstatsminister Boris Rhein. Men også her gikk AfD mye frem og ble nest største parti med 15,4 prosent, en fremgang på 5,3 prosentpoeng. 

Det ser med andre ord mørkt ut for den regjerende trafikklys-koalisjonen i Berlin. Men det blir ikke spesielt enkelt for CDU heller når AfD er i ferd med å bli et stort parti, men et parti ingen andre vil samarbeide med. Og i Tyskland er det ingen tradisjon med mindretallsregjeringen, man må forhandle frem en flertallskoalisjon. Er CDU dømt til å regjere i storkoalisjon med SPD nok en gang etter neste valg? Kan de grønne bytte side også nasjonalt. Eller må Tyskland på et tidspunkt bryte med tradisjonen om at det må være flertallsregjering. Det blir spennende å følge tysk politikk fremover. 

Nygammelt digitaliserings- og forvaltningsdepartement

Digi.no om nytt departement

"Tilbake til fremtiden" er det en kjent filmtrilogi som heter. Når jeg leser om det nye departementet som skal opprettes fra nyttår, et nytt digitaliserings- og forvaltningsdepartement tenker jeg at dette minner om noe vi har sett før, med akkurat de samme avdelingene. Man hva er det dette ligner på og i hvilken periode?

Nå skal de sies at departementsorganisering kan fremstå som et litt sært interesseområde og den politiske hukommelsen er ganske kort,  så det er ikke rart at dette omtales som et helt nytt departement  Og navnet er definitiv nytt. Som mange har nevnt er det ikke første gang vi har en minister med digitalisering i tittelen, det hadde både Nikolai Astrup og Linda  Hofstad Helleland ganske nylig, men det er første gang digitalisering er med i navnet til et departement.

Når det likevel er mer enn litt "Back to the future" over dette grepet, handler det om at det mellom 2005 og 2013 var et departement i Norge med navnet "Fornyings- og administrasjonsdepartementet" (på slutten het det Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet) som hadde ansvaret for nettopp digitaliserings- og forvaltningspolitikk. Der var Heidi Grande Røys fra SV statsråd 2005-2009 og Rigmor Aasrud var statsråd 2009-2013. Rigmor Aasrud gikk av 16. oktober 2013, akkurat på dagen 10 år før vi i dag igjen får en statsråd i et eget departement med ansvar for kombinasjonen av forvaltning og digitalisering.

I mellomtiden hadde vi et Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD) som ble opprettet i 2013. Begrunnelsen for den organiseringen var ikke å slutte å jobbe med digitaliserings- og forvaltningspolitikk, men tvert imot å få disse områdene inn i et større og mer kraftfullt departement med ansvar for tverrsektorielle utfordringer, mer brukerorienterte offentlige tjenester, bedre samarbeid mellom stat og kommune, bedre plan- og byggeprosesser, bedre gjennomføringskraft - og med digitalisering som en sentral muliggjører for alt dette.

På det tidspunktet hadde offentlige it-prosjekter et ganske dårlig rykte og jeg tror Fornyingsdepartementet da fremstod som et lite departement uten den helt store gjennomslagskraften innad i regjeringen, og heller ikke når det gjaldt andre departementers arbeid med digitalisering. Det var et ønske om mer kraft, mer helhet og bedre sammenheng i arbeidet. Beslutningen i Statsråd da den nye regjeringen ble utnevnt 16. oktober 2013, og Jan Tore Sanner ble ny kommunal- og moderniseringsminister, var at;

"Statsråd Jan Tore Sanner overtar bestyrelsen av Kommunal- og regionaldepartementet. I tillegg får han ansvar for bestyrelsen av: Arbeidsgiverpolitisk avdeling, Avdeling for bygg, sikkerhet og tjenester, Statsforvaltningsavdelingen, Avdeling for IKT og fornying (...), Same- og minoritetspolitisk avdeling, administrasjonsavdelingen og Kommunikasjonsenheten i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, og Planavdelingen i Miljøverndepartementet."

I årene etter 2013 ble Avdeling for bygg, sikkerhet og tjenester innlemmet i Statsforvaltningavdelingen. I 2019 ble seksjon for elektronisk kommunikasjon i Samferdselsdepartementet, med ansvar for mobil- og bredbåndspolitikk, overført til KMD og underlagt digitaliseringsministeren. Det samme ble ansvaret for AltInn, Digital 21 og andre deler av den næringsrettede digitaliseringspolitikken. Disse områdene inngår fortsatt i den samlede digitaliseringsporteføljen til den nye ministeren, og det tenker jeg er bra.

Så når Karianne Tung går på jobb i sitt nye departement og har sine morgenmøter med departementsråden og lederne (ekspedisjonssjefene) i avdelingene hun har ansvar for, er det tre avdelinger rundt møtebordet: Arbeidsgiverpolitisk avdeling, med ansvar for statens arbeidsgiverpolitikk og lønnsoppgjøret i staten, Statsforvaltningsavdelingen, med ansvar for nytt regjeringskvartal, Statsbygg, statsforvalterne og departementenes fellestjenester, DSS. Og Avdeling for IKT og forvaltningspolitikk, med ansvar for nettopp forvaltningspolitikk, it-politikk, personvern og elektronisk kommunikasjon. Dagens beslutning i statsråd er at:

"Daglig leder Karianne Oldernes Tung utnevnes til statsråd, og overtar styret av Statsforvaltningsavdelingen, Avdeling for IT- og forvaltningspolitikk og Arbeidsgiverpolitisk avdeling i Kommunal- og distriktsdepartementet."

Dette er akkurat de samme tre avdelingene med ansvar for forvaltnings- og digitaliseringspolitikk som Rigmor Aasrud (hun hadde noen andre små avdelinger i tillegg) i sin tid hadde ansvar for. Så i stedet for å beskrive dette som et helt nytt departement er det kanskje mer korrekt å beskrive det som en reversering tilbake til Fornyingsdepartementetes tid, men med en noe større digital komponent i miksen og et annet navn.

Det kan sikkert være noen fordeler med å reversere seg tilbake til et mer rendyrket departement for forvaltning og IKT, som da for eksempel får sin egen stemme rundt bordet i regjeringens møter. Men samtidig vil man nok også raskt finne ut at et lite og veldig forvaltingsorientert departement kan havne lengre unna digitaliseringen som skjer i kommunene, i plan- og byggeprosesser, i næringslivet eller i en viktig digital etat som Kartverket. Man kommer litt lenger unna diskusjonene mellom helsesektoren og kommunesektoren om fremtidens journalsystemer. Og det kan fort komme innspill fra næringslivet om at den næringsrettede digitaliseringspolitikken henger tettere sammen med den næringsrettede forskningen, innovasjonspolitikken og forenklingspolitikken, og derfor burde ligge hos næringsministeren. Det eneste virkelig gode svaret på slike innvendinger er å levere i tråd med det som er lovet.

Uansett er det på sin plass å gratulere både Karianne Tung og alle de andre nye statsrådene, og ønske lykke til med et viktig og krevende arbeid. 

Kunstig intelligens i forsvaret av Norge

Jeg kan ikke huske at det har blitt annonsert på forhånd, men plutselig var den der på fredag, en egen "Strategi for kunstig intelligens for forsvarssektoren", et 35-siders dokument utstyrt med riksløve og et forord skrevet av forsvarsministeren.

Så kan man sikkert synes at det er litt overraskende at den eneste sektorstrategien for KI som finnes i Norge, ut over den nasjonale strategien for kunstig intelligens (som kom under forrige regjering), handler om forsvaret. Men når vi ser på verden rundt oss er det ikke så rart likevel. I en tid med flere trusler og større usikkerhet må forsvarets teknologiske og kompetansemessige utfordringer og behov få større oppmerksomhet.

I forsvarsminister Bjørn Arild Grams forord gjør han det klart allerede i første line i første avsnitt at Russlands invasjon av Ukraina er et viktig bakteppe for forsvarets satsing på kunstig intelligens, og at dette dreier seg om å ha et teknologisk forsprang. Enten er vi på det laget som har et forsprang, eller så er våre motstandere overlegne, og vi blir veldig sårbare. 

Strategien forteller at i forsvaret av Norge vil kunstig intelligens bli tatt i bruk på et bredt spekter av ulike oppgaver, alt fra datainnsamling og analyser av det store bildet til våpensystemer, logistikk og støttefunksjoner. Forsvarsministeren skriver:

"Vi ønsker å bruke det enorme potensialet kunstig intelligens har for å effektivisere analyse og tolkning av store datamengder. Ambisjonen vår er også å forbedre kapasiteten til forebyggende sikkerhetstiltak, bedre situasjonsforståelse og etterretning samt forbedre egenskapene til våpensystemer."

Når det gjelder hovedpunktene i strategien er de oppsummert innledningsvis i form av tre målsettinger og i alt 11 "ambisjoner" tilknyttet de tre målene. Første mål handler om å identifisere behov og muligheter når det gjelder bruk av KI i forsvarssektoren. Her er man særlig opptatt av at KI ikke virker uten store mengder data slik at det må legges til rette både datafangst og systemer som bruke data på andre måter enn i dag. Samtidig er det spesielle sikkerhetsutfordringer knyttet til å beskytte forsvarssystemenes data som må håndteres. En annen utfordring er at det er et stort kompetansegap mellom det som finnes i dag og det som trengs fremover, slik det også er i andre sektorer. Behovet for  internasjonalt samarbeid er stort, det samme er behovet for å bygge nye samarbeidsmodeller mellom forsvaret og privat teknologiindustri og med norske og internasjonale forskningsmiljøer.

Andre målsetting er litt annerledes og forteller at dette er en strategi som må inkorporeres og bli en sentral del av forsvarets øvrige strategier, prosesser og prioriteringer. Vi har verken penger eller folk til å gå løs på alle muligheter som virker spennende på en gang, så en disiplinert og mest mulig rett på sak tilnærming er helt nødvendig:

"Forsvarssektoren skal prioritere anvendelse av KI der den gir størst operativ effekt, både indirekte og direkte. Forsvarsektoren skal dernest prioritere anvendelser som krever lite tilpassing på kort sikt og tiltak med stort potensiale på lang sikt."

Her handler det om at KI-strategien i forsvaret ikke er noe som skal være helt på siden av det forsvaret driver med ellers, men det som omtales som "KI-strukturen" i forsvaret mål inngå i investeringsstrategier, anskaffelsesregimer og må legges til rette for i forsvarets prosjektmodeller. Ja, strategien sier rett ut at systemer og materiell som ikke kan fungere inn i denne større KI-strukturen skal utfases eller nedprioriteres for  skape handlingsrom for det som kommer. 

Den tredje målsettingen handler om at den norske forsvarssektoren skal bli ledende kompetansemessig og teknologisk på utvalgte anvendelsesområder og bli en foretrukket samarbeidspartner for partnere på disse områdene. Her handler det om å bruke fortrinn Norge har i form av ledende industri- og forsknings- og innovasjonsmiljøer og bruke denne attraktiviteten for å bygge samarbeid med våre allierte. Norge er ikke forskningsmessig og industrielt stort nok eller sterkt nok til å være ledende på alt. Vi må prioritere.

Dokumentet er ikke veldig langt. Det er godt skrevet og vel verdt å lese for alle som interesserer seg for hvordan myndigheter bør tilnærme seg kunstig intelligens, og kan helt sikkert være nyttig å se på for andre sektorer som lurer på hvordan de skal tilnærme seg dette. Etter de nevnte innledende sidene som går rett på sak når det gjelder overordnede mål og ambisjoner, er det noen korte kapitler som handler om hva KI er og hva det betyr for forsvarssektoren, hva KI gir av ulike type utfordringer, ikke minst behovet for å være tydelig på etiske og folkerettslige prinsipper og forpliktelser. Det vises til både den nasjonale strategien og EUs prinsipper om lovlighet, ansvarlighet, forklarbarhet og sporbarhet og pålitelighet og sikkerhet. Og det løftes frem hvordan menneske-maskin interaksjonen ved bruk av denne type systemer må forholdes seg til slike overordnede prinsipper. Det er tross alt systemer som håndterer liv og død.

Kapittel 7 i strategien er kalt "Forutsetninger for å ta i bruk KI i forsvarssektoren", og handler om det som sannsynligvis er det mest krevende å få til. Hvordan Forsvaret må samarbeide både mer tverrfaglig og med teknologimiljøer utenfor den tradisjonelle forsvarsindustrien. Det er ikke slik at denne type teknologi og systemer utvikles i forsvaret først og så sprer seg til andre sektorer, slik mye elektronikk og kommunikasjonsteknologi spredde seg i resten av samfunnet fra forsvaret i den tidlige etterkrigstiden. Her handler det tvert imot om å finne frem til partnerskapsmodeller med ledende forskningsmiljøer og teknologibedrifter som jobber med andre bransjer og sektorer, men som har produkter, kompetanse og teknologi forsvaret trenger. '

Datafangst, dataforvaltning og datadeling trekkes frem som en viktig forutsetning og det samme gjør tilgang til en kompetanse som er sterkt etterspurt også i andre deler av samfunnet. FoU og innovasjon, internasjonalt samarbeid og nasjonalt samarbeid med miljøer utenfor det tradisjonelle forvarssamarbeidet er beskrevet som krevende, men nødvendige forutsetninger for å lykkes med KI i forsvaret. Og så avsluttes dette kapitlet med en erkjennelse av at dagens regimer for investeringer, anskaffelser og prosjektgjennomføring ikke er gode nok, men må oppdateres og tilpasses til en virkelighet der innovasjon og teknologisamarbeid skjer på andre måter enn før. Ting må skjer raskere og det må skje i samarbeidsmodeller som er mer åpne, men likevel ivaretar nødvendige sikkerhetsbehov.

Kapittel 8 heter "Fokusområder". Det handler om å beskrive hvilke deler i forsvarets oppgaver og prosesser der KI vil være særlig relevant og viktig, alt fra datatilfanget og analysen som gir den store situasjonsforståelsen og beslutningsstøtte på overordnet nivå, via KI brukt i forsvaret av Norge mot digitale trusler mot mennesker og materielle verdier, til logistikksystemer,  støttefunksjoner og ikke minst selve våpensystemer i forsvaret. Dette er ikke veldig konkret beskrevet i denne overordnede strategien, men det er interessante beskrivelser av hvordan man ser for seg at "KI-strukturen" vil inngå som en forutsetning for veldig mye fremover.

Det er med andre ord ikke ulikt andre sektorer der KI både vil utvikles til å bli et viktig som verktøy i det store og overordnede, når man skal forstå konteksten man står i bedre, og ned til de helt konkrete og operative systemene som brukes av den enkelt i det daglige. Fortsettelsen blir en spennende, men også svært krevende, reise. Jeg tenker at det inne i et ganske nøkternt språk, uten svulstige formuleringer om teknologisk transformasjon, ligger et budskap om et her må det komme veldig mye forandring. Fordi mye av det vi gjør nå ikke er tilpasset det vil skal lykkes med fremover.

The White Stripes: Seven Nation Army

Denne trenger vel ikke noen ytterligere forklaring annet enn at jeg fikk lyst til å dele den her. Klassisk White Stripes fra glansdagene. Live fra Bonnaroo 2007, en musikkfestival som foregår litt sør-øst for Nashville i Tennessee.

Standard Norge 100 år

Det er ikke så ofte standardisering utsettes for bursdagsfeiringer, men i dag feirer Standard Norge at de fyller 100 år. Jeg var faktisk med på en flott markering på Oslo Rådhus for et par uker siden med både norske og internasjonale gjester, men det er på dagen i dag at det er 100 år siden forløperorganisasjonen Norges Industriforbunds Standardiseringkomite ble konstituert. De to første norske standardene NS1 og NS2 kom i 1925. En oversikt over milepæler i norsk standardiseringshistorie er å finne her på nettsidene til Standard Norge.

Og ikke bare er det slik at Standard Norge fyller 100 år, men det er 20 år siden dagens Standard Norge ble til gjennom en sammenslåing av fire daværende standardiseringsorganisasjoner: Norsk Allmennstandardisering (NAS), Norges Byggstandardiseringsråd (NBR), Norges Standardiseringsforbund (NSF) og Norsk Teknologisenter (NTS). Da var jeg leder i Abelia og som arbeidsgiverorganisasjon for flere av disse virksomhetene hjalp vi til med prosessen slik at den skjedde på en god måte. Og det nye Standard Norge ble et aktivt medlem i Abelia. Og jeg hjalp til som møteleder på konferansedelen da ISO la sin generalforsamling til Norge. Det tror jeg var i 2010. Her er et gammelt videoklipp fra YouTube der jeg blir intervjuet på det arrangementet.

Men hva er standarder og hvorfor er de så viktige? Og hvordan arbeider man for å etablere nye standarder? I anledning 100-årsjubileet er det laget en fin video som forklarer dette:

Kraftig fall i prisveksten

Dagens tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser, kanskje litt uventet, et kraftig fall i prisveksten  SSB skriver: 

"Konsumprisindeksen (KPI) steg 3,3 prosent fra september 2022 til september 2023, noe som er 1,5 prosentpoeng mindre enn tolvmånedersveksten måneden før (,,,) Høy prisvekst har vært realiteten over lengre tid. Nå har vi imidlertid sett en avtakende prisvekst de siste månedene, og fra august til september gikk den ned med hele 1,5 prosentpoeng, sier seksjonsleder i SSB, Espen Kristiansen. Det er spesielt prisutviklingen på strøm og mat som gjør at tolvmånedersveksten i KPI falt i september, for fjerde² måned på rad."

Det er som vanlig store forskjeller i prisutviklingen for ulike grupper varer og tjenester den siste måneden. For eksempel har kjøtt fisk gått kraftig ned i pris, og dratt med seg indeksen for matvarer. Også strømprisen har gått kraftig ned fra august til september, mens klær, sko og utdanning har hatt en høy prisvekst. Det betyr at ulike grupper rammes litt forskjellig, men det viktige her er at prisveksten faller og at inflasjonen ser ut til å ikke bite seg fast på et høyt nivå, slik det var grunn til å frykte.

Ariana Grande, Iggy Azalea og Charlie XCX

 Ariana Grande, Iggy Azalea og Charlie XCX sammen på scenen på Billboard Music Awards tidligere i år.

Kylie Minogue og Nick Cave: Where the Wild Roses Grow

Jeg har skrevete om denne 1996-klassikeren her på bloggen før. En slags popstjernen møter punkeren, eller skjønnheten møter udyret. En av mange sanger på Nick Caves album Murder Ballads som handlet om mord (det faktisk bare en av sangene der det ikke er noen døde, og det er "Death is not the end"). 

Nick Cave og Kylie Minogues fans var vel kanskje noen av de som var lengst fra hverandre og det kom ikke noe langvarig samarbeid ut av dette da, men jeg tenker begge flokkene hadde godt av å bli utsatt for noe de ikke var vant til. Og som dette konsertklippet fra Glastonbury i 2019 viser, over 20 år senere, så er disse to australierne åpenbart oppriktig glad i hverandre. Et fint gjensyn:

Kieron O'Hara og Wendy Hall: Four Internets

I dag tar vi internett for gitt. Det har blitt et digitalt fellesgode i form av en kombinasjon av hardware, som koblingsnoder, fiberkabler og datasentre, og spilleregler i form av protokoller og standarder (for eksempel et system for adresser) som gjør at vi kan konsumere ulike typer tjenester, dele eget innhold, og sende epost til og samhandle med folk i hele verden. Før kunne vi ikke det.

Vi tar for gitt at det bare finnes ett internett, ikke to, tre eller mange adskilte nett, En åpen og standardisert infrastruktur som er tilgjengelig for alle. At det skulle bli slik var ikke helt opplagt. Tidlig på 90-tallet var det flere som forsøkte å bygge lukkede digitale økosystemer og trodde det ville være fremtiden. Tjenester som Compuserve og Prodigy hadde flere hundre tusen brukere hver og tok betalt. Men det åpne internettet vant, i hvert fall i første runde. 

Men vil et felles internett for alle i verden, med denne åpenheten, og der det ikke alltid er forståelig hvem som bestemmer reglene, kunne vare? Eller er der mer sannsynlig med en fragmentering,  det noen kaller et "splinternet", der dagens internett blir oppdelt etter ideologiske eller kommersielle grenser. Eller der myndigheter i ulike land og regioner i verden mener at de må regulere for å nå viktige samfunnsmål, men disse målene for hva internett skal være, og hva de kan tillate, er så forskjellige at det felles internettet ikke lenger er felles.

Det er nettopp dette boken "Four Internets - Data Geopolitics, and the Governance of Cyberspace" av Kieron O'Hara og Wendy Hall handler om. Hvordan det dugnadsbaserte internettet vi hadde i begynnelsen ble til, men også om hvordan dette lenge har vært i endring og av mange grunner vil være annerledes fremover. Og hvordan dette skjer fordi det finnes ulike konkurrerende visjoner for hvordan dette fremtidige internettet skal bli. Dette blir sett på som en av de viktigste politiske verdikampene i vår tid, det handler tross alt om kontroll over informasjons- og kommunikasjonsstrømmene i verden, så er det sterke krefter som kjemper om kontroll over infrastrukturer og regulatoriske rammeverk, slik at deres versjon av fremtidens internett vinner.

Jeg har skrevet om denne problemstillingen en gang før her på bloggen, da i forbindelse med at foredrag av Wendy Hall på en OECD-konferanse og et forskningsnotat på omkring 25 sider om "The Geopolitics of Digital Governance" skrevet av de samme to forfatterne. Notatet er en fin innføring i dette temaet. Men boken er naturligvis en langt grundigere innføring både i teknologien, standardene og verdidiskusjonene som har preget historien, og også langt mer utdypende om hva som vil kunne skje fremover, hva som står på spill. Begge forfattere er professorer i informatikk ved universitetet i Southampton, UK som har dette feltet som spesialitet og er gode til å forklare.

Hele bokens første del handler om det de omtaler som det første internettet: "Silicon Valley Open Internet", som ikke ble til gjennom magi, men som et resultat av både filosofiske, politiske og ikke minst teknologiske diskusjoner og konkrete beslutninger. Det spesielle var at det ikke skjedde gjennom "hard" regulering i de internasjonale møteplassene der man forhandler avtaler, men som en stor internasjonal dugnad med akademia, it-fagfolk, it-industrien og nett-entusiaster. Dugnadsmodellen har vært både styrken og svakheten. Årsaken til at det gikk så bra og så fort. Men også årsaken til at noen er misfornøyde med legitimiteten og med hvordan man mangler håndhevingsmekanismer for å reagere mot ting som ikke er akseptabelt. Og hvem bestemmer egentlig hva som er akseptabelt og hva som er uønsket?

Boken går også grundig til verks når det gjelder å forklare hvordan prinsippene og arkitekturen bak internett ser ut overordnet, slik at også vi ikke-fagfolk kan forholde forstå . Det er nemlig ikke helt dumt å sette seg litt inn i dette hvis man er i en posisjon i forvaltning eller politikk der man må ta stilling til ulike forslag om såkalt "internet governance" som kan høres bra ut, men som noen ganger kan ha som hensikt å hindre noe man ikke liker eller ødelegge noe som fungerer godt.

(Nerdeadvarsel: Dette avsnittet er litt teknisk og kan hoppes over): En viktig del av denne beskrivelsen er skillet mellom de ulike "lagene" internett består av, med et fysisk infrastrukturlag med kablet og tråløs nettverksinfrastruktur, med tilhørende standarder aller nederst i "stacken". Så kommer et datalag for sikker dataoverføring, deretter et nettverkslag med adressene til alle som er der og adressene til alle nodene i nettet. IP (internet protocol) lever i dette laget og handler om at alle må være enige om hvordan adressesystemet ser ut. hvordan man gjør endringer og hvordan nye innbyggere har rett til å flytte inn og etablere seg. Så kommer transportlaget der man finner standardene og spillereglene for hvordan datapakkene komer frem til rett adresse, hvordan man gir beskjed når det er kommet frem og hvordan man korrigerer feil når datatransporten ikke fungerer som den skal. Og på toppen av dette er det et "sesjonslag" som regulerer hvordan to datamaskiner kommuniser med hverandre, et presentasjonslag som sørger for at man ser og forstår dataene som flyttes på samme måte når det gjelder det de skal brukes til og til slutt et applikasjonslag som handler om det vi gjør på toppen av dette internettet med apper og programvare, og som ikke er en del av nettet selv.

Men hva er så dette med "four internets"? Forfatterne bruker en del plass på å beskrive hvordan internet ble til, og kaller dette det opprinnelige første internettet for "Silicon Valley open internet", med åpenhet i form av fri etableringsrett og ytringsfrihet som ideal, og med en slags dugnadsbasert kollegial styringsmodell som er avhengig av tillit og kompromissvilje. De tre andre modellene forfatterne beskriver er alle en slags alternativer til denne åpenheten og mangelen på virkemidler for å reagere på ting vi ikke vil tillate, eller ikke liker, men de er svært ulike i hva de vil endre og hvorfor de vil endre noe. Boken gir dem navn etter hvor den politiske og institusjonelle støtten til modellen er størst, men alle de tre alternative modellene kan ha betydelig støtte også ut over dette. Forfatterne minner også på at det også innenfor samme land, til og med mellom ulike departementer og sektorer i en statsforvaltning, kan være tilhengere av litt ulike modeller, og en reell kamp om hvordan internett og tjenester skal overvåkes og reguleres.

Det første av disse alternativene, eller "The Second Internet" ble i forskningsnotatet jeg nevnte tidligere omtalt som "GDPR-internet" og kalles i boken for "The Brussels Bourgeois Internet". Ikke borgerlig i partipolitisk forstand, men borgerlig i den betydning at det er borgernes rettigheter: menneskerettigheter, demokrati, ytringsfrihet, personvern og andre liberale rettigheter, men også behovet for å beskytte mennesker og samfunnsverdier mot aktører med onde hensikter, som begrunner behovet for regulering. Respekten for individet og beskyttelse mot for eksempel maktkonsentrasjon og diskriminering må balanseres mot åpenheten. Dette begrunnet EUs personvernforordning GDPR og har senere begrunnet lovgivning som Digital Services Act, Digital Markets Act, Digital Governance Act, og det pågående arbeider med regulering av kunstig intelligens, AI Act. Ja vi må nok regne med at det vil være de samme geografiske skillene i tilnærmingen til regulering av kunstig intelligens som det er til selve internettet. Og EU ønsker også der å gå i spissen for å sette mennesket i sentrum.

"The Third Internet" er i følge boken "The DC Commercial Internet", et regime som gir de store plattformaktørene, som gjerne er amerikanske og til dels kinesiske, større spillerom både når det gjelder å være portvokter og innholdsregulator. Tanken er at det er disse selskapenes handlingsrom for innovasjon og tjenesteutvikling som skaper den teknologiske framgangen og de nye tjenestene, så man bør være forsiktig med å begrense handlingsrommet for mye. Lukkede rom inne i internettet, såkalte "walled gardens" er noe for eksempel konkurransemyndighetene ikke uten videre har noe med og får derfor større plass i en slik modell. Holdningen til bruk av persondata til andre formål enn de er samlet inn for er ulik. Terskelen for å gripe inn mot krysseierskap mellom infrastruktur, tjenester og innholdsproduksjon vil også være høyere. I denne modellen handler det også om industripolitikk og støtte til selskapenes mulighet til å bygge seg sterkere. Men hvor går grensen? Man er ikke nødvendigvis mot det EU ønsker å oppnå. men har større tro på at de store plattformselskapene kan få til dette ved å drive egenregulering og ved at kundene må gjøre valgene for å bestemme hva som fungerer best, ikke myndighetene..

"The Fourth Internet" er en langt mer lukket og overvåkende nettregulering, i boken kalt: "The Beijing Paternal Internet". Her er ikke målet å beskytte innbyggerrettigheter og friheter, men å beskytte staten og storsamfunnet mot folk som gjør uønskede ting og fenomener man ikke vil ha. Det er myndighetene som må ha rollen som portvokter og innholdsregulator og bestemme hva som er skadelig. Det blir omtalt som "paternalisme" fordi det her  også er en viktig tanke som at innbyggerne ikke har godt av alt som finnes på internett og må beskyttes mot seg selv. Dette er et syn Kina på ingen måte er alene om å ha, og som preger mange lands diskusjoner om behovet for mer regulering av både internett, innholdstjenester og kunstig intelligens. Kina har i løpet av få år vist at det, på tross av mange spådommer, er mulig å etablere et mer lukket, overvåket og myndighetskontrollert internett. Og flere andre er misunnelige.

Boken nevner også en femte modell "The Moscow Spoiler Model" som egentlig ikke er en egen modell for forvaltning om regulering av internett, men en mer eller mindre koordinert innsats for å ødelegge for alle andre gjennom ondsinnede angrep, hacking, kriminalitet og svært uklare grenser mellom statlig og privat sabotasjevirksomhet. Fordi den ikke har noen konstruktiv endestasjon er den ikke gitt status som en modell av forfatterne, og vil neppe være så attraktiv for andre på sikt, men den er definitivt et fenomen man må forholde seg til nå, og er også en viktig forklaring på at den opprinnelige tanken om det åpne og ikke spesielt regulerte nettet har blitt modifisert av rene sikkerhetshensyn. Vi kan jo ikke være naive heller.

Hva er det så som vil vinne på sikt av et EU-drevet liberalt borgerrettighetsperspektiv på hvordan internett skal styres, et alternativ som overlater mer makt og handlingsrom til teknologiselskapenes selvregulering, eller et mer paternalistisk regime der innbyggerne må beskyttes bedre mot uønsket innhold og myndighetene må beskyttes mot at innbyggere kan gjøre hva som helst? Den kampen står nå og er på ingen måte avgjort. Mange land trekkes mellom ulike verdi- og tankesett og ulike sektorer innad i et land vil vektlegge balansen mellom sikkerhet og trygghet, og individuell frihet, ulikt. Dette er i bunn og gunn politiske diskusjoner. Noen av de viktigste politiske diskusjonene vi har. I store deler av verden tilhører man i utgangspunktet ikke noen av de omtalte hovedmodellene. Hvordan vil India, Brasil og Sør Afrika velge å forholdes seg til regulering av innhold? Til balansen mellom innovasjon og kontroll? Til bruk av persondata? Dette blir viktige diskusjoner fremover.

Boken avslutter med å bruke dette rammeverket, med de fire internettene, til å se hvor noen av de nye teknologiene vi tar i bruk passer inn. Teknologier som lever oppå internett i stor grad, men som ikke bare gjør mer av det samme, men tilfører noen nye regulatoriske og politiske utfordringer. Forfatterne drøfter hvordan tingenes internett (IoT), smarte byer og kommuner og, ikke minst, reguleringen av kunstig intelligens passer inn i de tre modellene som peker fremover, og kommer med noen spådommer om hvordan diskusjonene vil kunne bli, og spekulerer litt rundt hva slags resultater vi kan få avhengig av hvilket verdisyn og samfunnssyn vi velger å ramme diskusjonen inn i.

Jeg tenker at denne boken et viktig bidrag til å løfte kunnskapen om hvordan internett virker og hva som er mulig å gjøre i dette vanskelige skjæringspunktet mellom teknologi, regulering og politikk. Og forhåpentligvis også en påminnelse om hvor viktig det lovgivningsarbeidet som foregår i EU på digitaliseringsområdet er, ikke bare for Norge, men for hele verden akkurat nå.

Flytting fra USA til Europa

Et det slik at folk i USA kan bli så misfornøyde med situasjonen i landet sitt at de flytter til Europa? Finner vi spor av noe slikt i statistikken? Og kan man for eksempel knytte det til politiske hendelser, for eksempel det at Trump er president?

Og her er det viktig å også huske på at strømmen av folk har gått motsatt vei i rundt 200 år, eller mer. Europa opplever innvandring fra resten av verden i dag, men har i relasjonen til USA vært et utvandringskontinent. Amerika er et innvandringskontinent. Det preger både kulturen, litteraturen, minnesmerkene og museene. Om strømmen skulle snu er det ganske oppsiktsvekkende.

The Economist har interessert seg i dette i artikkelen "Why Europe is a magnet for more Americans". De beskriver hvordan det er mange undersøkelser de siste årene som viser at mange i USA svarer at de vurderer å flytte fra landet. Det er langt færre som faktisk gjør alvor av det og flytter. 

Men det er ikke bare tomt snakk. Tallene viser at antall amerikanske statsborge i flere europeiske land har økt de siste årene. The Economist skriver:

"More Americans are moving to Europe lately, and many are fleers rather than seekers. The statistics are messy, but in some countries the trend is clear. In 2013-22 the number of Americans in the Netherlands increased from about 15,500 to 24,000; in Portugal it tripled to almost 10,000; and in Spain it rose from about 20,000 to nearly 34,000. In other places, such as France, Germany and the Nordic countries, the number grew moderately or held steady. Britain thinks the number of resident Americans rose from 137,000 in 2013 to 166,000 in 2021 (the latest estimate)."

Jennifer Pahlka: Recoding America

Jennifer Pahlkas bok "Recoding America - Why Government is Failing in the Digital Age and How We Can Do Better", utgitt tidligere i år, er noe så sjelden som en veldig god bok om digitalisering og digitaliseringsprosjekter offentlig sektor. Og når gode bøker er en sjeldenhet er det ikke fordi det skrives mange dårlige bøker, men at dette viktige temaet, som koster skattebetalerne milliarder når ting ikke fungerer, og skaper vanskeligheter for innbyggere og bedrifter, er noe det alt for sjelden skrives bøker om.

Boken kan anbefales til alle som er opptatt av hvordan og hvorfor store it-prosjekter kan komme ut av kontroll, hvorfor resultatene ikke alltid ble slik politikerne lovet, hvorfor lag på lag med it-systemhistorie og lovverk begrenser dagens handlingsrom, eller hvordan det oppstår misforståelser om hva de som vedtar noe egentlig mente. En slags hviskelek nedover i lagene i organisasjonen som kan gå galt. Eller enda mer grunnleggende:  hvordan politikkens og forvaltningens policyutviklende deler, der man utreder og vedtar mål, retning og tiltak, kommer i konflikt med den iverksettende delen av offentlig sektor, de som bygger noe og gjerne kan noe om hva det er mulig eller umulig å gjøre, snakker forbi hverandre og er i utakt. Og jo mer digitalisering, jo større blir dette problemet.

Jennifer Pahlka har en imponerende historie som brobygger mellom policyutviklingsdelen av USAs offentlige sektor og den utførende delen, som i veldig mange tilfeller handler om å bygge og endre digitale systemer Hun var nestkommanderende til Obamas CTO Todd Park fra 2013, og var med i aksjonen som ble satt inn da nettsiden til Obamacare nektet å fungere på lanseringen. Hun var hentet inn av guvernør Gavin Newsom da California raskt (det gikk av mange grunner ikke så raskt) måtte få på plass løsningen for utbetalingen av arbeidsledighetstrygder og sosiale støtteordninger under covid. Og hun har jobbet med systemene for søknader og utbetalinger av sosiale velferdsordninger. samt med utfordringene som oppstår nå man avkriminaliserer en handling, i dette tilfelle besittelse og bruk av lettere narkotiske stoffer, og ønsker å ta vekk informasjonen fra strafferegisteret, men opplever at datasystemene ikke gjør det mulig.

Dette er ganske gjenkjennelige temaer også i en norsk kontekst. Det tror jeg også mange av årsakene til at dette er utfordrende er. Hun beskriver den store utfordringen slik:

The fundamental causes of government's ineffectiveness are not mechanistic: there is no one glitch in an otherwise functional machine that, when removed, will let it operate as intended. There is not even really a machine at all. These dysfunctions derive from core issues that are human rather than technological complex rather than just complicated Chief among them is a structure and way of thinking deeply rooted in American culture: hierarchy. In today's world, making our laws and policies into reality will almost always involve some sort of digital technology, but what's valued in government isn't the nuts and bolts of implementation but the rarefied work of policymaking Digital work, which in our larger society commands so much attention (whether it's lionized or vilified), in government is reduced to an afterthought. It's not what's important people do, and important people don't do it. They hand it off to people many rungs down the ladder, or to companies hired to do it for them. At times it almost seems that status in government is dependent on how distant one can be from the implementation of policy."

Denne boken er både godt tenkt og godt skrevet. Noe av styrken er at den er full av eksempler på hva det er som helt konkret er vanskelig i store digitaliseringsprosjekter. Og at det ikke løses med de enkle grepene som mer penger, mer prosjektkontroll, mer smidig, mer outsourcing, mindre outsourcing, mer detaljerte bestillinger. Ja, i flere av eksemplene viser hun hvordan enkle svar basert på det beslutningstagerne tror er løsningen kan gi det motsatte resultatet av det man ønsker (for eksempel å ansette mange flere folk, men oppdager at disse må læres opp av de som burde bruke tiden på å rydde opp i problemene, og der rydding i en floke av rigide regler kanskje vil være et bedre svar)

Boken understreker tvert imot, i tråd med Cynefin-rammeverket selv om det ikke er nevnt eksplisitt i boken, at vi må skille mellom kompliserte utfordringer, som løses i en ordnet kontekst der vi har eksperter som har erfaring og kunnskap på å finne slike svar, og komplekse utfordringer som må løses i en kontekst som går på kryss og tvers av ulike fagområder og domener, og der vi typisk ikke kan utrede oss frem til noe som svare på alt, men må teste og lære underveis.

Og det er i dette landskapet mellom en kultur for utredning, policyutvikling og beslutning, typisk i forvaltningens øvre lag, og en kultur for å finne ut hva som virker og lar seg implementere, der man tester og lærer, at bokens sentrale temaer ligger. Fossefallsmetoder (waterfall) som kjennetegner utredning og beslutning av store prosjekter og reformer, vs smidige metoder (agile) som kjennetegner de store prosjektorganisasjonene som skal prøve å omsette beslutningene til noe som det kan bli noe av, og gjennomføre dette.

Et annet sentralt tema i boken er at store offentlige digitaliseringsprosjekter sjelden begynner på nytt. De gjennomføres på toppen av tidligere digitale systemer, og regelverk og organisasjoner som ble laget for å understøtte disse. Det er mange lag med maling som må avdekkes, og der det i sin tid kan ha vært ting som ble prioritert høyere enn andre, eller lite langsiktighet i valg av løsninger, eller rene tilfeldigheter som gjør at ting ble som de ble. Det kan være krevende arkeologiske prosesser å finne ut hvorfor ting er som de er, noe politikere og andre med ansvar for å få vedtatt nye tiltak og bedre innbyggerløsninger ikke alltid har tålmodighet eller interesse nok til å sette seg inn i.

En stor styrke ved denne boken er at den ikke først og fremst er opptatt av at noen har rett og noen tar feil (joda, hun har noen hun mener tar feil), men den er opptatt av hvorfor fok gjør det de gjør og i mange tilfeller nekter å gjøre ting som tilsynelatende ville kunne gjort resultatet bedre. Hvorfor policynivået i offentlig forvaltning ikke ønsker å få teknologikunnskapen tettere innpå seg. Hvorfor de gjennomførende organisasjonene ikke vil utfordre føringer og rammebetingelser for det de skal gjennomføre de egentlig er uenige i, og i noen tilfelle er ganske meningsløse. Hun spør en av kildene, som svarer hennes at:

"Finally, a bit confused, I asked why he was so reticent to talk about what the system was designed to do. "I've spent my whole career training my team not to have an opinion on business requirements", he told me, "If they ask us to build a concrete boat, we'll build a concrete boat." Why?, I asked. "Because that way, when it goes wrong, it's not our fault."

Det er denne broen mellom de som beskriver og beslutter digitale offentlige tjenester og systemer, og de som gjør jobben med å få dem til å fungere, Jennifer Pahlka er opptatt av å bygge sterkere, og mener hun har bedre svar på. Ikke et enkelt svar, men et sammensatt svar som handler om å bygge felles kunnskap og kultur, bedre informerte beslutninger, men også operative miljøer som forstår politiske prosesser bedre og er i stand til å utfordre og stille gode spørsmål. Hun mener prosjekter skal prøve å løse alt på en gang, men gå løs på det viktigste først, og fylle på med mer når man er moden. Og hun er opptatt av å kunne teste, eksperimentere og lære, slik at man oppdager feil tidlig, når det er billig å rette dem opp.

For folk som har erfaring fra dette landsskapet, enten i politikk, forvaltning, it-avdelinger i store offentlige organisasjoner, eller som teknologileverandør, vil det være mye i boken som er kjent. Men jeg håper og tror det er mange i nettopp disse miljøene som vil like oppfordringene om å se helheten, forstå at folk har ulike roller og fagkunnskap, og ha det som utgangspunkt for å få til forbedringer.