Skogvolumet i Norge øker

Statisktisk sentralbyrå har statistikk for det meste, også statistikk som forteller hvor mye skog vi har i Norge. Både hvor mye av arealet som er dekket av skog, og hvor mye kubikkmasse produktiv skog det er. Det er jo nyttig å vite om det blir mer eller mindre, for eksempel, hvis man havner i en diskusjon om nedbygging av natur.

Omkring 38 prosent av Norges areal er dekket av skog. Det er omkring tre ganger så mye areal som  det var for 100 år siden, Til sammenligning er 3,5 prosent jordbruksareal og 1,7 prosent av  arealet som er bebygd. i Norge. Resten er ferskvann, fjell, myr og det som i statistikken heter "åpen fastmark", som det er mye av i Norge (36 prosent).

Når det gjelder den produktive skogen, og hvor mye det utgjør målt i kubikkmeter så viser grafen over at det stadig øker. Vi har i følge SSB passert en milliard kubikkmeter. De skriver:

"Tall fra Landsskogtakseringen for perioden 2019-2023 viser at den stående kubikkmassen, som er stammevolumet av de stående trærne i skogen, ugjør 1,005 milliarder kubikkmeter. I løpet av de siste ti årene har samlet stående volum økt med 10 prosent. Stående volum på produktiv skogbruksmark utgjør 880 millioner kubikkmeter."

Av det produktive skogarealet er 3 500 kvadratkilometer vernet. Det er 4,1 prosent av arealet. En annen interessant opplysning i SSBs artikkel er at skogen tar opp 38 prosent av Norges samlede karbonutlipp, men at dette har gått litt ned de siste årene, SSB skriver at:

"Norske skoger hadde et opptak av CO2-ekvivalenter på 17,9 millioner tonn i 2022, viser tall fra Miljødirektoratet. Til sammenlikning ble det i 2023 i alt sluppet ut 46,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter i Norge, viser statistikken Utslipp til luft. Opptaket av klimagasser i skog har gått ned de siste årene. Det skyldes i hovedsak at det har blitt mer gammel skog, økt hogst og større forekomst av tørre og døde trær."

Svak utvikling i norsk økonomi

Som jeg var inne på på bloggen nylig da jeg skrev om noen av prognosene for norsk økonomi i Revidert nasjonalbudsjett (RNB), så går det ikke spesielt bra i norsk økonomi for tiden. Og det hjelper ikke at regjeringsmedlemmer sier at det går bra, når tallene viser at det ikke går så bra.

Nå har Statistisk sentralbyrå (SSB) sluppet sine tall for første kvartal i år, med overskriften "Svak utvikling i norsk økonomi i 1. kvartal". Det er tall som bekrefter det jeg tror mange som jobber i privat sektor har kjent på en stund: At det er ganske tungt i markedet for tiden, spesielt alt som handler om husholdninger og privat forbruk. Investeringer i bolig og bil faller. SSB skriver:

"BNP Fastlands-Norge vokste 0,2 prosent i 1. kvartal 2024. Husholdningene reduserte kjøp av varer med lang varighet, særlig biler. Boliginvesteringene falt videre. Nye tall fra nasjonalregnskapet viser at BNP Fastlands-Norge økte 0,2 prosent fra 4. kvartal 2023 til 1. kvartal 2024, sesong- og kalenderjustert og målt i faste priser. Husholdningenes konsum falt 0,7 prosent, trukket ned av et kraftig fall i husholdningenes bilkjøp."

– Det siste året har pris- og renteøkninger ført til svak utvikling i husholdningenes konsum, fall i boliginvesteringer og en nedbremsing i norsk økonomi. Den utviklingen ser vi fortsatt i 1. kvartal 2024, sier Pål Sletten, seksjonssjef for nasjonalregnskapet i Statistisk Sentralbyrå. Bruttoinvesteringer i fast realkapital i Fastlands-Norge har holdt seg forholdsvis høye det siste året, men foreløpige tall viser at de falt kraftig i 1. kvartal 2024, også utenom bolig.

Så skal det sies at den petroleumsrelaterte delen av norsk økonomi, bedriftene som bygger plattformer, moduler og varer og tjenester knyttet til petroleumsvirksomheten, opplever litt vekst. Det er også vekst i den offentlig delen av økonomien. Stat og kommune bruker mer penger enn før. I den andre enden av skalaen finner vi oppdrettsnæringen som har opplevd nedgang nå i første kvartal og bygg- og anleggsvirksomhet som har gått nedover fire kvartaler på rad. Tallene viser at husholdningenes boliginvesteringer gikk ned med 5,8 prosent i først kvartal 2024, etter å ha gått kraftig ned også i 2023 (en tabell med disse ulike tallene er her).

Nedgangen i økonomien har imidlertid ikke gitt noe kraftig fall i sysselsettingen, selv om arbeidsmarkedet ikke er fullt så stramt som det var. Hvordan kan det henge sammen at det er nedgang i økonomien, men ikke færre jobber? Statistisk sentralbyrå gir uttrykk for at årsaken sannsynligvis er en svært svak produktivitetsutvikling i Norge for tiden. SSB skriver:

"Til tross for svak økonomisk utvikling, har sysselsettingen holdt seg høy og vokst stabilt siden slutten av koronapandemien. Foreløpige tall viser at antall sysselsatte og utførte timeverk vokste henholdsvis 0,3 og 0,5 prosent i 1. kvartal 2024. Fortsatt vekst i sysselsettingen samtidig som det er lite økonomisk vekst, kan tyde på at produktivitetsveksten er lav. – Produktiviteten har utviklet seg svakt etter pandemien, både i Norge og i mange andre land. Det er imidlertid viktig å understreke at produktivitetstallene i det foreløpige nasjonalregnskapet er usikre, sier Pål Sletten."

Det som gjennom mange år har gjort at Norge er et av de rikeste landene i verden er jo ikke at vi arbeider mest, men at vi har en høy produktivitet, Og at det stadig har blitt skapt  enda høyere verdier for hver time det jobbes. Hvis den oppskriften ikke virker lenger, er det virkelig grunn til å være bekymret

En boligmelding med noen store hull

Regjeringen har lagt frem en stortingsmelding om boligpolitikken, med tittelen "Bustadmeldinga — Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet". Den kan forhåpentligvis fungere som en ramme for diskusjoner om innretningen av den sosiale boligpolitikken, om Husbankens rolle som virkemiddel, om startlånenes rolle, modeller for eie til leie og deleierskap, kommunale utleieboliger til sårbare grupper og om bostøtte. Er man derimot opptatt av boligpolitikken i stort, om boligeiere og boligkjøpere i sin alminnelighet, om rammebetingelser for byggenæringen, om forenkling, effektivisering og digitalisering, eller av klimatiltak, energibruk og grønn omstilling, er det ganske lite å hente i denne meldingen.

Stortingsmeldingen holder for så vidt det den lover. Den forteller innledningsvis at den handler om fire temaer, omtalt som "innsatsområder", og holder seg stort sett til dem. Både mellom de fire områdene og innenfor de fire områdene er det interessante målkonflikter som regjeringen til dels erkjenner og drøfter. Samtidig er det påfallende lite konklusjoner. Og kanskje noe nær Norges-rekord i bruken av ordet "vurdere", Jeg tror jeg finner ordet "vurdere"13 ganger i de operative "Regjeringen  vil"-punktene. Det er også hyppig bruk også av lignende begreper som "utreie", "greie ut moglege endringar" og "undersøke". Så Tone Tellevik Dahl i Norsk Eiendom har nok rett i at mye av boligpolitikken fortsatt er "til vurdering".

Flere skal ha mulighet til å eie bolig

Men litt om de fire innsatsområdene, og prioriteringene og målkonfliktene som ligger der: Første innsatsområde handler om at flere skal ha mulighet til å eie sin egen bolig. Det er et bra mål som har vært norsk politikk lenge. Meldingen har  god informasjon om dagens situasjon og beskriver noen utviklingstrekk over tid, men på tiltakssiden er det tynnere og omtale av Husbankens statslån tar mest plass, men her kunne det vært problematisert enda mer at det å gjøre Husbankens startlån til en generell statlig låneordning vil svekke startlånenes rolle  som et målrettet virkemiddel mot de som trenger det mest. Ellers er det litt tekst om boliglånsforskriften og om interessante private og kommunale boligkjøpsmodeller for å løfte flere inn som eiere, men her kunne det vært drøftet mer inngående hvordan offentlige leie-til-eie ordninger og private boligkjøpsmodeller i større grad kan kan virke sammen og forsterke hverandre.

Meldingen reflekterer lite over at boligmarkedet nettopp er et marked, der tilbud og etterspørsel betyr mest for prisene. Målrettede lån og tilskudd fra det offentlige skal hjelpe noen, men det som betyr aller mest er å legge bedre til rette for at det kan bygges mer, rehabiliteres mer og at kostnadene burde gå ned. Og helt sentralt fremover: Gode insentiver for at mer av eksisterende bygningsmasse som er dårlig utnyttet enklere og raskere kan omgjøres til flere og bedre boliger.

Sårbare grupper

Andre innsatsområde i meldingen handler om et trygt og forutsigbart leiemarked. Meldingen har en bred omtale både av hvorfor det trengs et leiemarked selv om hovedmodellen er at flest mulig skal kunne eie egen bolig, og av leietakernes situasjon. Det beskrives også godt hvordan leiemarkedet i Norge egentlig er to litt ulike markeder, et privat utleiemarked som domineres av privatpersoner som leier ut hele eller deler av boliger de eier og et kommunalt leiemarked som er rettet mot spesielt utsatte grupper som er avhengige av et offentlig tilbud. 

Et lite paradoks i virkemiddelbruken for utleieboliger er at til tross for en erkjennelse av tilgang på utleieboliger er veldig viktig for mange. og en erkjennelse av at mange er sårbare i utleiemarkedet, er det ingen tilsvarende erkjennelse av at en utvikling i retning av at det finnes flere organiserte og profesjonelle utleieaktører ville gi noen fordeler. Mens kontormarkedet og markedet for andre næringsbygg er dominert av profesjonelle aktører, og det ser ut til å fungerer helt fint for de fleste, er det ikke noen politikk for en lignende utvikling på personmarkedet, selv om det kanskje kunne bidratt til et mer effektivt marked og at færre arealer står ubrukt.

Det fjerde innsatsområdet (jeg har bevisst hoppet over nummer tre og kommer tilbake til det) handler om en sterkere innsats for de som ikke klarer å skaffe og beholde bolig selv. Her ligger den mest sosiale av den sosiale boligpolitikken der det er snakk om bostedsløse, barnefamilier i en sårbar situasjon, unge med barnevernsbakgrunn, personer som kommer ut av fengsel og en del andre grupper med et behov for å få hjelp til å skaffe seg et sted å bo, Stortingsmeldingen går igjennom ulike statlige og kommunale ordninger som finnes innenfor ulike sektorer og hvordan de er målrettet mot ulike grupper. En ryddig og nyttig gjennomgang.

Generelle rammebetingelser, forenkling og digitaliserng

Den mer generelle nasjonale boligpolitikken blir presentert i kapittel 3 under overskriften "Ta vare på bustadene vi har, og byggje dei vi treng". Der slås det fast at kvaliteten på boligområder og boliger i Norge generelt er svært høy i Norge, men at det er utfordringer knyttet til at når vil blir flere eldre så stiller det noen andre krav til boligene. Dessuten flytter folk på seg, og flere enn før bor alene, noe som skaper utfordringer med å ha nok boliger i de kommunene folk flytter til. Kapitlet drøfter også samspillet mellom boligbehov og transportbehov, behovet for gode planprosesser og hvordan ulike virkemidler er der for å bidra til en god by- og kommuneutvikling, men uten at de helt tydelige retningsvalg blir presentert. Det er en del erkjennelser av ting som burde gjøres bedre, men mye av dete er blitt til "vurdere" og "utrede" i tiltakspunktene.

Så er det noen helt åpenbare huller i denne stortingsmeldingen i form av viktige temaer som rett og slett ikke er spesielt godt dekket. La meg nevne tre:

For det første er digitalisering av av plan og byggeprosesser, digitalisering av bolighandel, digitalisering av byggenæringens prosesser og digitalisering for økt ombruk av materialer og for energi. og miljøoptimalisering ganske fraværende. Det vil si en del digitaliseringstiltak fram til nå er ganske godt beskrevet, med to siders god reklame på side 87-88 for den forrige regjeringens arbeid med digitalisering på plan og byggområdet. digitalisering av byggesaksbehandling med bruk av Altinn-modulen Fellestjenester Bygg, det er omtalt at 270 kommuner nå bruker eByggesak og beskrevet suksessen digitalt nabovarsel. Digital tinglysing og samtykkebaserte boliglånssøknader, muliggjort av samarbeidet i DSOP, der bankene kan hente data fra AltInn slik at vi som innbyggerne slipper å ha med oss lønnsslipper og skattemeldinger til banken, kunne også vært nevnt. 

Men det som helt mangler er beskrivelser av planer for den videre digitaliseringen på dette feltet, og ikke minst å muliggjøre en digital informasjonsutveksling mellom aktørene i bransjen og mellom offentlig og privat sektor. Hvordan vi skal få til mer datadrevne prosesser. Her er det store muligheter for både kostnadsbesparelser og kvalitetsforbedring, og det virker som ting går urovekkende tregt. For hvordan skal egentlig det digitale økosystemet se ut fremover innenfor bygg og bolig fremover? Det som skal sikrer et effektivt samspill mellom stat, kommune, utbyggere og byggeiere? Hva er ambisjonen, rekkefølgen, og hva mangler? Hvem  skal ta ansvaret og å få det på plass? Her er det sørgelig få svar.

Energi, klima og natur

Det er for det andre en veldig lite konkret omtale av fotavtrykket bygg og boligsektoren har når det gjelder energi, klima og beslag av arealer. Ja, det er noen korte underavsnitt om redusert energibruk, om klimautslipp, om naturhensyn og om effektive og gode rammer for fortetting og transformasjon. Men det er temmelig generelt beskrevet. Og ganske merkelig tatt i betraktning av hvor stor betydning denne sektoren har for energibruk og klimagassutslipp og med tanke på at EUs byggenergidirektiv er på trappene og vil få betydning for både nye og eksisterende bygg ikke lenge. Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) har dessuten arrangert to store høringsmøter i mars om mulige endringer i Tek 17 på energi og klimaområdet, men det er ikke veldig mye spor av dette i den nye boligmeldingen. Ganske rart, egentlig, fordi innretningen av regelverk på energi- og klimaområdet er noe av det som vil få størst betydning for bygg og boligområdet i årene som kommer.

Det tredje temaet jeg kort vil nevne er forenklinger for å spare tid og få å ned kostnadene i bygg og  boligkjeden. Det er riktignok nevnt noen steder at det finnes en ambisjon om å både forenkle og effektivisere, men hvordan det skal skje i praksis står det veldig lite om. Det er mye snakk om å fortsette å vurdere hva som kan gjøres og lite beskrivelser hva som vil bli gjort. Jeg tenker dette avsnittet på slutten av et kort underkapittel om forenklingstiltak (underkapittel 5.5.2) er ganske representativt for ambisjonsnivået:

"Regjeringa vil sjå på moglegheiter for å redusere saksbehandlingstida i byggjesaker ved blant anna å stille klarare krav til kva dokumentasjon som må vere med i ein byggjesøknad og gi enda tydelegare reglar for når ein byggjesøknad har tilstrekkeleg dokumentasjon til at saksbehandlingsfristen til kommunane startar å løpe. Moglege konsekvensar vil bli drøfta i ei eventuell høyring. Den teknologiske utviklinga går raskt. Kunstig intelligens og digital teknologi kjem til å endre samfunnet vårt på måtar vi framleis ikkje forstår eller evnar å kontrollere. Regjeringa vil undersøkje korleis bruk av kunstig intelligens og ny teknologi kan bidra til å effektivisere plan- og byggjesaksbehandling."

To metoder for å måle nedbygging av natur

Det har vært mye oppmerksomhet om nedbygging av naturarealer i Norge den siste tiden. Tap av natur kan skyldes både hyttebygging, veianlegg, boligområder og at arealer brukes til industriformål. 

Men hvordan måler man egentlig hva arealer ble brukt til før, og hvordan bruken er endret? Her har Statistisk sentralbyrå laget en utmerket rapport, "Utbygd naturareal 2009-23" som beskriver  problemstillingen, og hvordan vi har to litt ulike metoder for å måle dette i Norge, og som begge har noen styrker og svakheter. SSB skriver i sammendraget at:

"I dette notatet sammenstilles og dokumenteres to ulike metoder som estimerer utbygging av naturareal i perioden 2009 – 2023, SSBs matrikkelmetode og NIBIOs klimagassregnskap. Det er kun utbyggingen av naturarealer som sammenlignes. Den totale utbyggingen som også omfatter jordbruksareal og fortetting i bebygde områder, er større og er ikke omfattet av notatet. Sammenstillingen av de aggregerte tallene gir resultater som stemmer godt overens, og hovedinntrykket fra beregningene etter begge metodene er at utbyggingen av naturareal har ligget relativt jevnt gjennom hele perioden. Metodene har ulike styrker og svakheter, som både gjør at de kan komplettere hverandre og at de hver for seg kan brukes til å forklare ulike forhold."

Om det kan være et problem at de to metodene kan gi helt ulike resultater, skriver SSB at det i så fall er tilfelle år det gjelder enkeltutbygginger og kortere tidsperioder, men ikke så mye når det gjelder det store bildet:

"At de to metodene bruker ulik metode for tidfesting, vil nok ha betydning dersom man ser på enkeltutbygginger, men ulikhetene kan jevnes noe ut når endringene sees over et lengre tidsrom, og på et høyere geografisk nivå. I en sammenligning som her, der begge institusjoners resultater er gitt som landstall og for 5-årsperioder, kan ulik tidfesting ha mindre betydning. I matrikkelmetoden beregnes type utbygd natur basert på arealtypene bygningsomrissene treffer. Klimagassregnskapet har en langt mer presis registrering av naturtyper, og dersom vi skulle bruke klimagassregnskapets som er fasit for fordeling av naturtyper, så vil vi blant annet se at matrikkelmetoden overestimerer utbygging på åpen fastmark.

Begge beregningene viser varig utbygging, og ingen av metodene fanger opp gjengroing i dette arbeidet."

Denne siste poenget er vel også ganske viktig i den store sammenhengen. I et land og i en tid der det er er den del sentralisering og fraflytting foregår det vel også en del gjengroing som tilbakefører areal som tidligere var bebygd eller som var jordbruksarealer, til naturen? Hvor mye utgjør dette i den store sammenhengen? Det er jeg usikker på om det finnes gode tall på. De finnes i hvert fall ikke i disse to nevnte statistikkene.

30 prosent av drikkevannet lekker

Det gode nyheten er at det er høy vannkvalitet i Norge. I følge Statistisk sentralbyrås drikkevannsstatistikk leverer de kommunale vannverkene høy kvalitet:

"I 2022 fikk 99 prosent av innbyggerne med kommunal vannforsyning drikkevann av tilfredsstillende hygienisk kvalitet når det gjelder E. coli-bakterier. Dette er på nivå med året før.
Samtidig fikk 98 prosent av innbyggerne med kommunal vannforsyning vann med
tilfredsstillende vannkvalitet med tanke på farge, mens 97 prosent hadde vann med tilfredsstillende surhetsgrad (pH)."

Det som  ikke  er så bra er at vannet lekker fra vannrørene. Det er 52 400 kilometer vannrør i Norge og fornyelsesgraden regnet som et treårig glidende gjennomsnitt er 0,6 prosent i året. Det betyr at når omkring 30 prosent av vannet går til spille så tar det tid å redusere dette tapet:

"I 2022 ble 622 millioner kubikkmeter med drikkevann fra kommunale vannverk sendt ut på ledningsnettet. Beregninger viser at i underkant av hver tredje liter forsvant ut gjennom lekkasjer i rørnettet på vei til vannkranen. Lekkasjetapet på 30 prosent tilsvarer om lag 3,8 kubikkmeter med vann per meter ledningsnett. Dette er en nedgang på nesten 2 prosentpoeng sammenliknet med 2021. Videre går 44 prosent av vannet til hus og hjem, og i underkant av 2 prosent brukes på hytta eller i fritidsboligen. For husholdningene gir dette et vannforbruk per person på 171 liter vann i døgnet."

Skogbalansen globalt

Grafen til høyre viser hvordan avskogingen har skjedd historisk, har skutt fart fra omkring 1930, også så har blitt reversert i vår tempererte del av kloden, mens den fortsatt pågår i de tropiske skogene.

Det er nettstedet Our World in Data som har  denne og andre visualiseringer av avskogingen som har skjedd gjennom tusenvis av år. For 10 000 år siden var 57 prosent av jordens landareal dekket av skog, mens resten var gress og småvekster. I dag er det 38 prosent. Hovedgrunnen til avskogingen er landbruk. 15 prosent av arealene brukes i dag til matvekster, mens 31 prosent brukes til beiteland.

Om utsiktene til å reversere noe av utviklingen skriver de:

"The brown part of the chart shows the history of the temperate forests. These forests as a whole have achieved the transition: deforestation was high in the past, then peaked in the first half of the 20th century, and from the 1990s onwards temperate forests have expanded in size. Temperate forests are growing back. The challenge is now to achieve the same in tropical forests, which are shown in green. We are making progress in this direction: the rate of deforestation in the tropics was highest in the 1980s. Since then, the rate of deforestation has declined by a factor of three. If we can further decrease the demand for fuelwood and agricultural land it seems possible to bring deforestation in the tropics to an end."

Strandsonekart

Statistisk sentralbyrå skriver om tilgang og hindringer i strandsonen og har i den forbindelse lenket til noen fine kart over hvor strandsonen er tilgjengelig for allmennheten ved Oslofjorden. Man må klikke seg inn på temakart for strandsone. SSB beskriver det slik:

"For å aktivere dataene i kart.ssb.no: 1). Velg strandsone i temamenyen i høyre marg. 2). Zoom inn på kartet til et nivå med bedre detaljeringsgrad. 3). Velg ikonet med en etikett for å vise tegnforklaringen til dataene."

Disse kartene omtales i forbindelse med noen saker de skriver om ulike type utbygging og aktivitet som foregår i strandsonen. Også de seks største innsjøene er fra i år blitt med i disse oversiktene og det er jo en bra ting i og med at mange av utfordringene er ganske like. Det store bildet er at det stadig gis færre tillatelser til å gjennomføre tiltak i strandsonen. Og som en del av dette store bildet er det også viktig å huske på at situasjonen er svært ulik i ulike deler av landet. Det er mange steder der det ikke er behov for å like strenge reguleringer som i Oslofjorden. 

Det som er litt forvirrende med begrepsbruken til SSB er at de i strandsonen opererer med kategorier som bygningsnært areal, dyrket mark, vei/jernbane og potensielt tilgjengelig. Når jeg ser på kartet ser jeg at dette kan virke som en noe kunstig kategorisering. Det at noe ikke er bebygd betyr ikke at det nødvendigvis er tilgjengelig for folk. Rent bortsett fra at det kan være bratt kan det også være naturverntiltak som hindrer ferdsel. Og motsatt er det også slik mange steder, og særlig i byene, at det nettopp er fysiske tiltak som har gjort sjøen tilgjengelig. Slik for eksempel Oslos sjøfront er forvandlet fra et lukket havneområde til en åpen fjordby der bading og badstu er blant de mest populære fritidsaktivitetene.

Åpning av Nasjonalmuseet

Grunnstensnedleggelse 2016

Jeg gleder meg til å besøke det nye Nasjonalmuseet og har fått inntrykk av at det er en flott opplevelse. Kanskje er det man kan se så stort og omfattende at man må dra flere ganger, men det er jo bare fint.

Bildet til høyre er fra grunnstensnedleggelsen som skjedde i mai 2016. Det var et sterkt toppet damelag som stod for markeringen: Erna, Dronning Sonja og Kronprinsesse Mette Marit, sammen med Statsbyggs sjef Harald Nikolaisen. Og Oslos ordfører Marianne Borgen. 

Og så var jeg jeg der blant de mest prominente på første rad på vegne av KMD, som er Statsbyggs eierdepartement, mens min gode statssekretærkollega Bård Folke Fredriksen var der på vegne av Kulturdepartementet, som er Nasjonalmuseets eier. Akkurat hvorfor vi fikk være supervikarer akkurat den dagen husker jeg ikke lenger, men det var sikkert noen andre viktige arrangementer eller møter som laget kollisjon i kalenderen til noen som kunne vært der, og da ble det oss. Regjeringer må noen ganger praktisere litt "buss for tog", og det går helt fint. 

Da dette flotte arrangementet med høytsvevende grunnstein fant sted i mai 2016 (jeg blogget om det her) fantes det en tidsplan som sa at åpningen skulle skje i løpet av 2020. Den tidsplanen holdt ikke helt, men det har jobbet ansatte i bygget et par år allerede og nå er det også klart for publikum. Nå er det en annen regjering som får klippe snorer og kaste glans, og slik er det jo veldig ofte i store prosjekter. De som står for åpningen er helt andre personer og fra en annen regjering enn den som sørget for vedtaket og stod for det meste av gjennomføringen. Slik må det være. 

Derfor var det fint å se at åtte av kulturministrene som har vært involvert i dette arbeid med det nye Nasjonalmuseet, fra mange ulike regjeringen, var samlet i forbindelse med åpningen. 

Oslo klart dårligst på boligbygging

I en ny undersøkelse Samfunnsøkonomisk Analyse har laget for NBBL er norske kommuner rangert etter hvor gode eller dårlige de er til å  få bygget, en "boligvennlighetsindeks". 

Aftenposten skriver om undersøkelsen her, og slår fast at blant de 20 mest folkerike kommunene er Kristiansand best og Oslo dårligst. Den konklusjonen er basert på 16 ulike indikatorer der det blant annet er undersøkt antall byggeklare tomter, lang saksbehandlingstid, andel av foreslåtte planer som blir vedtatt, om det bygges nok til å fange opp befolkningsveksten.

Lenke til selve undersøkelsen er her. Etter Kristiansand i toppen følger Sandnes, Bergen og Bodø. Midt på treet blant de 20 storkommunene finner vi kommuner som Tromsø, Ålesund, Fredrikstad, Asker og Bærum. Blant de fire nederste er Nordre Follo, Tønsberg og Drammen. Men helt på bunn, og dårlig på alt av indikatorer, er Oslo kommune. Aftenposten skriver dette om hvor dårlig det står til:

"Men nederst – i samtlige kategorier – ligger altså Oslo. Dette til tross for at kåringen tar hensyn til at kompleksiteten i byggesaker er større i store kommuner. – Oslo gjør det jevnt over dårlig på alle indikatorene. Det må regulerers mer. De er helt nederst på indeksen boligbygging. Det bygges rett og slett for lite, sier sjeføkonom i Samfunnsøkonomisk analyse, Andreas Benedictow. – Det er alvorlig og bidrar til høye boligpriser i Oslo, sier han. Han påpeker at tidligere forskning har vist at 10.000 flere nye boliger i Oslo ville redusert prisene med 10 prosent. I tillegg til det indeksen måler, kommer en stadig lengre saksbehandlingstid."

Smart bruk av stedsdata

Blant mye annet som har foregått de siste ukene, blant annet valgkamp, budsjettkonferanse og Arendalsuke, har Nikolai Astrup også rukket å dele ut noen priser, i form av diplomer. som hedrer innovativ bruk av geografiske data.

Stedsdata er noen av de viktigste dataene vi har. "Alt skjer et sted" het den nasjonale geodatastrategien regjeringen la frem for noen år siden, og det er jo helt riktig. Og derfor er det veldig mange som har interesse av å få tilgang til kartdata, stedsnavn, adressedata og andre geografiske data. Kartverket har de siste årene gjort mye av dette tilgjengelig digitalt og kostnadsfritt.

To gründerbedrifter og en statlig etat ble hedret for innovativ bruk av geodata i sine tjenester. Prisen for beste kommersielle tjeneste gikk til bedriften Fiskher AS som har utviklet en app som forteller fritidsfiskeren hva man kan fiske hvor og hvordan. Ved hjelp av Kartverkets kartløsninger har Fiskher kartlagt hele Norges kyst, merket 44 000 fiskeområder med 17 fiskeslag, og laget et innovativt produkt for fritidsfiskere.

Prisen for beste løsning som kombinerer data for å få frem ny kunnskap gikk til Vake som har utviklet en tjeneste som gir innsikt i skjult skipstrafikk gjennom storskala analyse av satellittdata. Av ulike grunner forsøker enkelte skip å unngå å bli sporet. Vake lager en løsning som avdekker skjult aktivitet på havene gjennom sammenstilling og analyse av satellittdata. Til dette benyttes algoritmer basert på maskinlæring, og satellittdataene kombineres med andre datakilder.

Mens prisen for beste tiltak i offentlige sektor gikk til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) for en løsning som gir automatisk genererte innspill ved varsel om oppstart av detaljreguleringsplaner. Løsningen gjør eksisterende kunnskap enklere tilgjengelig for kommuner og utbyggere slik at de blir bedre rustet til å ivareta naturfarer og klimatilpasning i planarbeidet. De får en skreddersydd tilbakemelding til hver enkelt plan som summerer opp potensielle farer og utfordringer.

Mer om disse nye tjenestene prisvinnerne ble hedret for finner man på KMDs nettsider.

Bedre levekår for bier og humler

Også bier og humler skal ha bedre levekår, ifølge en ny tiltaksplan fra regjeringen. Man kunne jo kanskje tenke at dette var en form for spøk, en slags ironisering over at "alle skal med". Det er det ikke. Her er det snakk om en viktig og høyst konkret tiltaksplan for å hindre tap av artsmangfold og hindre at verdens matproduksjonsevne blir svekket av at bestander av pollinerende insekter trues.

Navnet er: "Tiltaksplan for ville pollinerende insekter" og er på 70 sider og inneholder omkring 20 nye og oppdaterte tiltak (og masse fine bilder av blomster og insekter). Jeg skal avholde meg fra å gå igjennom de enkelte tiltakene, det klarer de som er særlig opptatt av temaet å finne frem i selv, men heller sitere litt fra begrunnelsen som gis i strategien for hvorfor dette er et tema som er så viktig at den også trenger et egen regjeringsdokument:

"Insekter som pollinerer planter er viktig for naturen og for menneskers velferd. Mer enn 75 prosent av global matproduksjon er i større eller mindre grad avhengig av pollinering av insekter, og nesten 90 prosent av ville planter drar nytte av å bli pollinert av insekter. Mange bestander av insekter er under press fordi vi bygger ned eller bruker leveområdene deres annerledes enn før. Klimaendringer, plantevernmidler og fremmede arter er andre faktorer som kan påvirke insektene negativt. Norsk rødliste for arter (2015) indikerer at situasjonen for pollinerende insekter i Norge har blitt verre de siste 50 årene. Om lag 25 prosent av ville, pollinerende insektarter er oppført på Norsk rødliste for arter, og 16 prosent er klassifisert som truet."

Folk flytter fra sentrum, men ikke så veldig langt

Ny forskning fra Stanford University i USA bekrefter inntrykket av at koronapandemien har gjort at flere flytter ut av sentrumsområder i de største byene. Men tallene viser seg at dette fenomenet først og fremst handler om flytting ut av sentrum i de aller største byene. Folk flytter ikke nødvendigvis så veldig langt.

Det er The Economist som omtaler dette i artikkelen "Covid-19 has persuaded Americans to leave city centres". Forskningen viser at folk har flyttet fra de indre bydelene i de største byene til de mer spredt befolkede ytre områdene:

"Change-of-address data from the US Postal Service suggests that people have moved out of Manhattan, as well as from the more densely populated parts of Brooklyn, Queens and New Jersey. They have gone to greener parts of New Jersey and New York state, and in particular to the Hamptons, at the end of Long Island. The Bay Area, Boston and Los Angeles show similar patterns."

Tallene viser imidlertid at dette først og fremst gjelder de største byene i USA. Byene som er mellom 13. plass og 50. plass i størrelse har opplevd langt mindre utflytting, mens det i de mindre byene enn dette ikke er noen slik effekt. Kanskje dette tyder på at selv om folk flytter fra ekstreme boligpriser og dårlig plass er det ikke noen flukt fra urbane kvaliteter mer generelt. Dette bekreftes også av et annet funn: Det er ikke noen observerbar vekst i flyttingen til småbyer som ligger langt unna de større byene. Folk flytter ut av sentrum i de største byene, men de flytter ikke så langt at de ikke kan utnytte mulighetene der. The Economist skriver:

"Nor have many Americans fled the biggest metropolises altogether. Smaller cities have not seen the influx of people or businesses that some predicted. Home values have actually risen by more in metropolises that are denser on average, even though the residents of those metropolises display a stronger preference for dispersed living than before. That suggests covid-19 has not cancelled the appeal of the centres of the biggest cities. People still want to be near them, perhaps to commute a few days a week. They just don’t want to be in them."

Tre strategier for sterke distrikter

Mandag denne uken la regjeringen frem tre nye strategier for sterke og attraktive distrikter. Erna var med, Linda var med og Nikolai var med til Bø i Telemark og møte med både virkelige rånere og rånere TV-serien Rådebank. Det bidro også til solid mediedekning og flere gode og morsomme kommentarartikler.

De tre strategiene, om småbyer og tettsteder, om kysten og om innlandet, finner man her på regjeringens nettsted. Det er store og innholdsrike dokumenter som dekker en rekke forskjellige politikkområder, men har det felles at tematikken handler om hvordan rammebetingelser og politikk på alle disse ulike områdene også bidrar til sterkere distrikter og bosetting og arbeidsplasser i hele Norge.

For noen kan det virke som distriktspolitikk er en egen gren av politikken som handler om å bremse, eller til og med reversere utviklingen gjennom poliske vedtak, slik at ting blir som de var før i tiden. Nå er selvfølgelig ikke det mulig, Flytting til byene skjer over alt i verden og handler ikke først og fremst om poliske vedtak, men om endringer i næringsstrukturer. Handel- og tjenestenæringene vokser, spesialiseringen øker, kompetansekravene blir større og tradisjonelle råvarebaserte næringer og produksjonsbedrifter blir stadig mer automatiserte og mindre arbeidsintensive. 

Nye muligheter oppstår i de voksende og de nye kunnskapsintensive tjenestenæringene som oftere er i byene. Når unge folk flytter i Norge er det ikke for å komme vekk fra nød og arbeidsledighet (i norske distrikter er det i dag svært lav arbeidsledighet, og mangel på arbeidskraft i flere bransjer), men fordi det over tid har vært enda bedre muligheter i form av utdanningstilbud og bedre betalte jobber andre steder. Distriktspolitikk i en slik samfunnsutvikling kan ikke handle om bremser, reverseringer og subsidier, men å sørge for at distriktene blir attraktive steder å lokalisere næringsliv og ta vi utnytter digitaliseringen til å tilby utdanning, fjernarbeidsmuligheter og offentlige tjenester over hele landet

Hvorfor tre strategier for sterke distrikter og ikke bare en? Det har med at distriktene er ulike. De her noen felles trekk, men mange ulike forutsetninger og fortrinn når de skal møte gripe mulighetene i et samfunn og næringsliv i omstilling. Kystkommunene har andre næringer enn innlandskommunene. Hvordan det grønne skiftet og fremveksten de nye næringene som utnytter norske fortrinn foregår er også litt ulikt. Men felles for dem er at småbyene og tettstedene bidrar med fellestjenester, handelsvirksomhet, logistikk og andre knutepunktfunksjoner som kan bidra til at man slipper å dra til et sted langt unna for å få tilgang til nødvendige tjenester og nettverk. 

Ja, det har foregått en sentralisering i den forstand at folk har flyttet på seg, men i Norge har mye av dette vært handlet om å flytte innenfor regionene, og ikke bare til de største byene, men til småbyene og tettstedene. Det har bidratt til vi har bosetting over hele landet i Norge, i større grad enn våre nordiske naboland. Det henger naturligvis også sammen med at Norge har en kyst der noen av våre viktigste eksportnæringer, olje/gass og sjømat, finnes. Men det har også resultert i et kraftig vekst i småbyene langs kysten i hele landet. Nå ser vi fremveksten av en ny generasjon naturressursbasert, digitalt og grønt næringsliv som gir store muligheter over hele landet. Alle de tre distriktsstrategiene er bidrag til at den jobbveksten og de mulighetene skal utnyttes.

Stabilt jordbruksareal siste 50 år

Det blir noen ganger påstått at jordbruket i Norge bygges ned. Men svaret er avhengig av hva man er opptatt av å måle. Målt i antall virksomheter og antall ansatte har det vært en nedgang, slik det også har vært mange andre næringer. Målt i produksjon og i jordbruksarealer i drift er svaret et helt annet.

Statistisk sentralbyrå skriver om dette med overskriften "Jordbruksarealet held seg stabilt". Som denne grafen fra artikkelen viser handler det ikke bare om at det har vært stabilt siden i fjor, eller de siste 10 årene, men det har faktisk vært omtrent samme omfang av jorbruksarealer i drift de siste 50 årene. Mens antall jordbruksbedrifter i samme periode har falt til en fjerdedel. SSB skriver:

"Jordbruksarealet i drift har lege på rundt 10 millionar dekar dei siste 50 åra, medan talet på jordbruksbedrifter er sterkt redusert. Frå 1969 til 2020 har talet på jordbruksbedrifter blitt redusert med 75 prosent, frå 155 000 til 38 600. Mange av jordbruksbedriftene som legg ned drifta, sel eller leiger bort jordbruksarealet til jordbruksbedrifter som framleis er aktive. Samstundes skjer det ein tilgang i jordbruksarealet ved at areal blir nydyrka, og ein avgang ved at jordbruksareal blir tatt ut av drift og gror igjen eller blir omdisponert til andre føremål. Jordbruksareal i drift var 9,55 millionar dekar i 1969 og 9,86 millionar dekar i 2020. Gjennomsnittleg jordbruksareal per bedrift har dermed blitt firedobla i denne perioden, frå 62 til 255 dekar."

Færre bedrifter enn før med like stort areal på produserer på betyr ikke lavere jordbruksproduksjon, men like stor eller høyere. Og i virkeligheten en god del høyere enn før på grunn av en kombinasjon av teknologiske og andre produksjonsmessige innovasjoner, og stordriftsfordeler. Så er det samtidig slik at bare 3 prosent av Norges arealer, både for 50 år siden og nå, brukes til jordbruk. Disse er ganske ulike fordelt geografisk. Mens mye av Norges arealer egner seg svært dårlig til jorbruk er det i andre kommuner svært mye av arealene som er jorbruksarealer. De fem største jordbrukskommunene har 10 prosent av arealene. SSB skriver:

"Dei 5 kommunane som hadde mest jordbruksareal i drift i 2020, var Indre Østfold med 229 300 dekar, Ringsaker med 187 200 dekar, Steinkjer med 172 300 dekar, Nes (Viken) med 134 100 dekar og Levanger med 134 100 dekar. Desse 5 kommunane hadde til saman 9 prosent av landets jordbruksareal."

Bare 1,7 prosent av Norge er bebygd

Med begrensninger på muligheten til å dra på feire i utlandet har mange av oss brukt sommeren på ferier i Norge, og kanskje oppdaget nye steder og nye reiseruter. Noe at det jeg tror mange er blitt minnet på da er hvor vanvittig god plass vi har i Norge. Uansett hvor man beveger seg, enten det er med bil tog, sykkel eller til fots, er det lange strekninger uten noen bebyggelse.

Nå kan dette opplevde inntrykket av hvor god plass vi har i Norge lett komme i konflikt med et inntrykk vi får i enkelte medieoppslag og i den politiske debatten, at Norge holder på å bli bygget ned og at det knapt er fri natur i det hele tatt, enten det er lang kysten eller i fjellet. Og da kan det jo være greit å sjekke med en mer autoritativ kile hvordan det egentlig ser ut. Vi må vil SSBs faka om Arealtyper i Norge.

Der kan vi lese at bare 1,7 prosent av Norges areal er bebygd område. Og 3,5 prosent er jordbruksareal. Det aller meste er enten skog (37,4 prosent) eller det som kalles åpen fastmark (37,6 prosent) og er fjell- og viddeområder og andre områder med lav vegetasjon. 7,4 prosent er bart fjell. 6,2 prosent er feskvann og 5,3 prosent er våtmark, som inkludere både stand fjære- og strandområder og myrer.

Så skulle man jo kanskje tro at det i hvert fall innenfor den 1,7 prosentandelen av Norges areal som er bebygget er slik at mye er boliger som tar stadig  mer plass, både i strandsonen og andre steder der det tar vekk arealene fra andre gode formål. Men slik er det ikke. Av de bebygde arealene er bare 23 prosent boligbebyggelse og 8,2 prosent er fritidsbebyggelse. Mest plass i kategorien bebygget området tar veier og annen teknisk infrastruktur med 40 prosent. Mens arealer for næringsvirksomhet og tjenesteyting utgjør 8,4 prosent av det bebyggete arealet, det vil si 8,4 prosent av 1,7 prosent av hele Norges areal. Det er ikke spesielt mye.

Enklere å bygge terrasser og tilbygg

Det blir naturligvis ikke helt fritt fram. Men det er lurt å forenkle regelverket slik at kommunene ikke bruker masse tid og ressurser på saksbehandling av små og enkle byggesaker på egen eiendom som gjøres innenfor et regelverk og ikke forstyrrer andre. Derfor foreslår regjeringen noen nye forenklinger i regelverket for hva du kan bygge på egen eiendom, uten å søke.

Nå er det allerede slik at man kan bygge enkelte ting på egen eiendom uten å søke, for eksempel fikk muligheten til å sette opp en garasje uten å søke stor oppmerksomhet i forrige periode. Selv om noen advarte dengang virker det som det har fungert bra at folk kan bestemme mer selv, og derfor sendes det ut på høring forslag om å utvide denne muligheten.

På regjeringens nettsider er disse utvidelsene beskrevet. For terrasser er dette foreslått:

"Regjeringen foreslår å unnta flere terrasser fra søknadsplikt. I dag må du søke kommunen om du skal oppføre en terasse til huset ditt som er mer enn 0,5 meter over bakken. - Nå foreslår vi at terrassene kan ha en høyde på inntil 1 meter, og oppføres med rekkverk, uten at de blir søknadspliktige. Det foreslås også at reglene om beregning av eiendommens utnyttelsesgrad ikke skal gjelder for terrassene. Det betyr at eiendommer som er fullt utnyttet i dag også kan benytte seg av unntaket,"

Det skjer også en utvidelse av mulighetene til å bygge tilbygg på eiendommen uten å måtte søke først:

"Regjeringen foreslår også å utvide dagens unntaksbestemmelse for tilbygg. Tilbygg på inntil 15 kvadratmeter kan i dag oppføres uten søknad til kommunen dersom det kun skal brukes til bod eller lignende. Nå foreslår regjeringen at disse tilbyggene også kan brukes til beboelse og varig opphold uten at det medfører at man må søke kommunen. Tilbygget må være i samsvar med gjeldende regler, blant annet arealplaner. Tilbygget må ligge minst 4 meter fra nabogrensen."

Selv om disse tiltakene ikke krever søknad når de gjennomføres innenfor regelverket, er det likevel behov for en meldeplikt for å sørge for at offentlige kart- og matrikkeldata er korrekte og viser virkeligheten slik den er. Det er dessuten viktig for å kunne kunne kontrollere at et mer tilitsbasert og ubyråkratisk system ikke misbrukes.

Mer digitalisering i byggenæringen

Jeg har ved flere anledninger i det siste skrevet her på bloggen om hvordan byggenæringen er i ferd med bli en langt mer digitalisert næring enn før. Det er ikke nytt at det snakkes om digitalisering i byggenæringen og det har vært mange prosjekter og piloter, men det som skjer nå er mer gjennomgripende digitalisering som kommer til å forandre hele næringen.

En av mange eksempler på disse endringene ble markert for noen dager siden da bransjen møttes for å feire at fem ferdige produktdatamaler (PDT) tilpasset norsk bygge- og anleggsnæring ble presentert. Dette er standarder som beskriver ulike produkter som brukes i bygg på en slik måte at datamaskiner kan forstå og bruke beskrivelsene, noe som er helt avgjørende for å kunne ta i bruk ulike digitale verktøy og arbeidsprosesser.

Bygg,no dekket det faglige arrangementet i forkant av feiringen under overskriften "Markerte milepel i byggenæringens digitaliseringsinnsats" og skriver dette om hva dette handler om:

"Ved hjelp av produktdatamaler, ofte kalt Product Data Templates eller bare PDT, kan produktinformasjon struktureres for bruk i en digitalisert byggeprosess. For hver produktgruppe utvikles det en PDT som beskriver hvilke egenskaper som skal være deklarert og hvordan disse egenskapene skal måles eller beregnes. Leverandørene benytter disse malene når de legger inn informasjon om produktene sine. All informasjon om produktene skal være maskinlesbar og kunne benyttes i en heldigital byggeprosess med kobling til bygningsinformasjonsmodeller (BIM)."

Byggenæringen digitaliseres

Tirsdag denne uken fikk jeg overrakt to nye internasjonale standarder for digitalisering i byggnæringen, om "Organisering og digitalisering av informasjon om byggverk, inkludert bygningsinformasjonsmodellering (BIM)", et arbeid der Norge nå spiller en ledende rolle internasjonalt.

For min del var det første gang jeg har tatt imot standarder på vegne av et departement, så det var både hyggelig og minneverdig, men minst like viktig var det at selve overleveringen ble kombinert med en god faglig konferanse om hva som pågår av digitalisering og innovasjon innenfor byggenæringen. Standard Norge har lenker til de ulike innslagene på programmet her.

Som en faglig innføring i hva dette med BIM og digitale standarder i byggenæringen handler om vil jeg anbefale videoen med seniorrådgiver Lars Chr. Christensen, seniorrådgiver i multiBIM og NTNU, som snakket om hvor langt vi er kommet og hvordan vi kom dit. Det som er veldig tydelig ut fra denne og andre innledninger, og som vi stadig ser eksempler på i konkrete prosjekter, er at digitaliseringen i byggenæringen de siste par årene har gått fra å handle om pilotprosjekter og entusiaster, til å omdanne hele bransjen. Også på myndighetssiden skjer de mye bra både når det gjelder digital byggesaksbehandling og digitale planprosesser.

De som kanskje får ufortjent lite oppmerksomhet og blir litt usynlige i dette arbeidet er de som deltar i standardiseringsarbeidet som var utgangspunktet for konferansen på tirsdag. Standardisering handler om et langsiktig dugnadsarbeid der næringen selv, offentlige myndigheter og andre interessenter jobber sammen, i en form for dugnad, for å utvikle og fastsette de beskrivelsene av produkter, tjenester og arbeidsprosesser som gjelder.

Det handler om at folk bruker tid og ressurser på fellesinteresser og ikke bare på egen virksomhet, noe som ikke alltid er lett å få til i en travel hverdag, men som er helt nødvendig for å utvikle enighet om hva slags nye standarder og løsninger som skal tas i bruk. Standard Norge, Direktoratet for Byggkvalitet og ikke minst næringen selv, blant annet gjennom BNL, fortjener derfor en stor takk for arbeidet de gjør her. Uten enighet om slike beskrivelser er det vanskelig å få til løsninger sammen, særlig når noe skal digitaliseres. Da blir det enklere å digitalisere plan- og byggprosesser i kommunene. Men det er også enklere for næringen selv ta i bruk robotverktøy, autonome kjøretøyer, droner, VR og AR når det kan skje innenfor en enighet om hvordan virkeligheten skal beskrives digitalt.

Kongsbergregionen digitaliserer

Noe av det mest inspirerende i min jobb er å reise rundt i kommune-Norge for å høre om og diskutere den praktiske og konkrete hverdagen ute i kommunene når det gjelder digitalisering i offentlig sektor. Det er kommunene som er den viktigste leverandøren av ulike velferdstjenester til innbyggerne, fra før vi er født og livet ut.

Nå er det naturligvis viktig at vi lager ambisiøse og gode planer og strategier i departementene og etatene i staten også, men den egentlig dommen over om vi lykkes eller ikke er om vi oppnår å skape enklere og bedre tjenester for innbyggere og næringsliv der de er til daglig. Mye av dette handler om hvordan kommunene klarer å omsette nasjonale og kommunale strategeier til konkrete løsninger og tjenester.

I går var jeg på en av de mange møteplassene rundt om i landet der denne utfordringen er tema, Kongsbergregionens digitaliseringskonferanse. Som i mange andre regioner samarbeider man regionalt om å løse flere oppgaver som kommunene er for små til å løse alene- Og som i mange andre slike samarbeid tar digitalisering en stadig større del av plassen, rett og slett fordi det er blitt en så stor og viktig utfordring. Sist jeg møtte de syv kommunene som samarbeider i Kongsbergregionen tror jeg var på en workshop i 2015, da de ganske nylig hadde satt i gang. Nå var det adskillig flere folk med, og mange konkrete resultater har kommet ut av dette arbeidet.

På samlinger som dette er det alltid interesse i kommunene for å høre hva staten ved Kommunal- og Moderniseringdepartementet tenker og gjør , og hva kommunesektoren ved KS tenker og gjør, og det bidro vi til å belyse gjennom innlegg på konferansen, men det store høydepunktet for min del var å høre tre innledere fra dette samarbeidet som beskrev hvordan arbeidet deres har resultert i helt konkrete digitale løsninger som forenkler hverdagen innbyggerne i disse kommunene.

Camilla G. Lobben, Anne Rygaard og Halvor Rostad beskrev hvordan de har jobbet med å få på plass digital byggesaksbehandling og andre digitale verktøy og tjenester, tatt i bruk digital postkasse og fått på plass en ganske slank støttefunksjon som gir ansatte opplæring og støtte til å ta i bruk de nye løsningene og har arenaer for å ta seg av diskusjoner om fremtidige behov, utvikling av nye tjenester og gjennomføring.

Dette er først og fremst et resultat av jobben de selv gjør, men det hadde ikke vært mulig uten samarbeidet på tvers av de syv kommunene eller uten satsingen på ulike nasjonale løsninger og komponenter som kan benyttes, som for eksempel Fellestjenester bygg, som fikk mye fortjent skryt for måten det har bidratt til få frem nye tjenester og fjerne masse tidstyver i et samspill mellom stat, kommune og marked.

Digital byggesøknad

Arbeidet med å digitalisere byggesaksbehandlingen går stadig fremover. Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) og AltInn har utviklet den digitale tjenesteplattformen Fellestjenester BYGG på Altinn. Her er det lagt til rette for at private tjenesteleverandører kan utvikle tjenestene som etter hvert vil digitalisere hele byggesaksprosessen.

Det er 17 selskaper som har fått konsesjon til ut utvikle tjenester til plattformen Fellestjenester Bygg. Teknisk Ukeblad har skrevet om disse nye digitale selvbetjeningsløsningene i et par omganger, i oktober om Norconsult og Ambitas løsninger, og for noen dager siden da Monica Mæland fikk presentert Norkarts løsning for digital nabovarsling.

Det sendes omkring 80 000 byggesøknader i året. DiBK anslår at det i snitt er 8-10 nabovarsler pr. byggesøknad, så det er store besparelser både for de som skal bygge og for kommunene dersom vi digitaliserer prosessen. TU skriver:

"I alle byggeprosjekter der man må søke om byggetillatelse, må man også varsle naboer og gjenboere, og det er vanlig og bruke rekommandert post.Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) har utviklet den digitale tjenesteplattformen Fellestjenester BYGG på Altinn, og gitt Norkart og 16 andre selskaper konsesjon til å utvikle tjenester for å på sikt digitalisere hele byggesøknaden."

Men ambisjonen er at også andre og mer kompliserte trinn i byggesaksprosessen skal kunne automatiseres, inkludert en automatisert regelsjekk som undersøker om det som oppgis i søknaden er i tråd med det byggtekniske regelverket. Når TU spør Jorunn Kragset i Norkart om når dette kan komme som en del av en digital byggesaksbehandling, svarer hun:

"– Hvor lenge er det til IFC-filer med bim-modeller er en del av byggesøknaden? – Bim for byggesak vil kunne bli tatt i bruk i 2019. Vi er også igang med å pilotere løsninger som på sikt kan gjøre automatisk regelsjekk opp mot byggteknisk forskrift. Men det er en relativt stor jobb. Det må gjøres en vurdering av hva som kan stilles som entydige krav med to streker under svaret, og dermed automatiseres, og hva som krever analyser av prosjekterende foretak. Vi må også se på hvordan vi kan utforme lovverket til å tilpasses en mer automatisert regelsjekk med bim-modeller på en god måte."