mandag 30. september 2013

Mye bra i samarbeidsavtalen

Om samarbeidsavtalen i Aftenposten
Det blir en Høyre-FrP-regjering, slik de fleste spådde i forkant av valget (mens jeg tilhørte det mindretallet som trodde på en firepartiregjering). Det som imidlertid er blitt en spennende nyvinning er at de fire borgerlige partiene som utgjør et klart flertall i Stortinget har laget en felles samarbeidsavtale som regulerer samarbeidet på de saksområdene avtalen omfatter.

Dette er ikke en regjeringsplattform, så det er mange viktige politikkområder som mangler eller bare såvidt er nevnt i avtalen, men for oss som er opptatt av kunnskap, utdanning, forskning, innovasjon og privat næringsliv, og har spilt inn en del forslag til forhandlerne, er det mye positivt i avtalen. Allerede i verdigrunnlaget er det tatt inn følgende formulering om å skape verdier før man kan dele dem:

"Samarbeidspartiene bygger sin politikk på at verdier må skapes før de kan deles. Verdiskapingen skal stimuleres i hele landet. lnfrastrukturen i Norge må rustes kraftig opp, det må bygges ut mer vei og bane, og det må satses på innovasjon, forskning og utvikling. Samarbeidspartiene vil styrke et allsidig og bredt norsk næringsliv, og legge bedre til rette for privat eierskap."

Den verdimessige forankringen når det gjelder synet på valgfrihet og på private og frivillige initiativer er formulert slik innledningsvis i avtalen:

"Samarbeidspartiene bygger sin politikk på frihet og tillit til enkeltmennesket, familien, gründeren, lokalsamfunnet og frivilligheten. Samarbeidspartienes verdiforankring ligger i rettsstatens og demokratiets prinsipper, og den kristne og humanistiske kulturarv. Samarbeidspartiene vil skape større rom for private, lokale og frivillige initiativ."

Det er også et eget punkt i det felles verdigrunnlaget som formulerer partienes ambisjoner når det gjelder satsing på kunnskap og kompetanse:

"Samarbeidspartiene bygger sin politikk på respekten for kunnskap. Kunnskap skaper sosial mobilitet for den enkelte og muligheter for alle. En sterkere satsing på kunnskap og kompetanse vil styrke velferdsordningene og g¡øre arbeidsplassene tryggere."

Når det gjelder konkrete tiltak i samarbeidsavtalen som berører næringslivet er det blant annet varslet en kommunereform, et lærerløft i skolen, redusert formuesskatt og arveavgift, økt minstefradrag på lønnsinntekt og bedre fradragsordninger for medeierskap i bedrifter. Dessuten skal det etableres et nytt utbyggingsselskap for veier som skal sikre en raskere og mer effektiv utbygging. De som måtte være bekymret for at summen av tiltakene kan føre til en uansvarlig pengebruk vil være fornøyd med at handlingsregelen ligger fast:

"Handlingsregelen ligger fast. Pengebruken innenfor handlingsregelen tilpasses situasjonen i økonomien. Økt bruk av oljepengene brukes i større grad til investeringer i kunnskap, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser. Et nytt offentlig u¡valg nedsettes for å vurdere flerårige budsjetter på utvalgte områder og et tydeligere skille mellom investeringer og drift i budsjettet. Hvor langt vi lykkes i å nå de politiske målene vil avhenge av det økonomiske handlingsrommet."

Fordi vi får en blå-blå regjering som er avhengig av støtte fra noen andre i Stortinget for å få flertall vil det på noen politikkområder være slik at den får gjennomført det som står i denne samarbeidsavtalen, men ikke mer. På andre områder vil det være slik at vil være naturlige allianser med mange partier i Stortinget.

Hva så med de politikkområdene der Abelia har etterlyst tiltak og som ikke er nevnt i samarbeidsavtalen, som en mer fleksibel arbeidsmiljølov, bedre rammevilkår for gründerbedrifter, økt studiekvalitet i høyere utdanning og mer satsing på næringsrettet forskning og innovasjon? Dette er områder særlig Venstre har vært opptatt av å løfte frem før valget. Fordi en regjering med Høyre og FrP har et flertall på Stortinget sammen med Venstre burde det gi noen svært gode muligheter for resultater også på disse områdene, særlig hvis det kommer noen gode formuleringer i en regjeringserklæring.

søndag 29. september 2013

Partifinansiering

Partifinansiering
Tidlig i september la Statistisk Sentralbyrå (SSB) frem oppdaterte tall over hvor mye penger de politiske partiene får inn fra ulike kilder. Tallene gjelder både sentralorganisasjonenes inntekter og penger som går til lokal- og fylkeslag i partiene. Nå gjelder disse tallene mellomvalgåret 2012 og ikke stortingsvalgåret 2013, der de ikke-offentlige bidragene sikkert er en del større, men det er likevel en interessant oversikt.

Medieoppmerksomheten om partienes inntekter handler gjerne om hvor mye penger partiene får i gave fra private givere. Når jeg ser på disse tallene opplever jeg at det mest oppsiktsvekkende ikke er hvor mye penger partiene får fra privatpersoner, men hvor mye de får fra staten og hvor lite de får fra private givere. Av nesten 550 millioner kroner i inntekter kommer hele 73,6 prosent fra det offentlige. Bare 2 prosent, eller 10,9 millioner kroner kommer fra privatpersoner til alle politiske partier til sammen. 9,1 millioner er bidrag fra kommersielle foretak. Begge deler er forbløffende lite.

Jeg går ut fra at det i valgåret 2013 kom mer støtte både fra fagforeninger og fra privatpersoner til de politiske partiene enn det kom i 2012. For i 2012 var det ikke så mye. Ser vi på tabellen som viser støtten til de ulike partienes sentralledd og lokalledd ser vi at 8,3 millioner, eller 1,5 prosent, var støtte fra organisasjoner i arbeidslivet til partiene. Av dette fikk Arbeiderpartiet klart mest, 5,7 millioner kroner. Av de øvrige partiene er det bare Senterpartiet som har støtte fra organisasjoner i arbeidslivet på over en million kroner.

Når det gjelder gaver fra privatpersoner var disse som nevnt på 10,9 millioner kroner, eller 2 prosent av inntektene. Her ligger SV på topp med en inntekt på 3 millioner kroner, foran KrF med 2,4 millioner, Høyre med 1,6 millioner og Rødt med 1,4 millioner. Temmelig magre beløp. Nå fikk riktignok Høyre inntekter på 8 millioner via tilskudd fra kommersielle foretak (de største kan man se her), men det er heller ikke særlig mye sammenlignet med den statlige støtten. Når noen medieoppslag får det til å virke som om vi opplever en form for amerikanisering av norsk politikk der private pengegaver avgjør valg, så er det bare tull. I et ordførervalg i en middels amerikansk by brukes det langt mer private penger enn dette.

Det spesielle i Norge er hvor lite privatpersoner er villige til å gi i gave for å hjelpe partiet sitt. Og hvor fullstendig avhengige partiene derfor er blitt av staten for å skaffe seg inntekter. Litt penger klarer heldigvis partiene å skaffe selv. I alt 115,6 millioner, eller 21,1 prosent av inntektene, kommer fra egen virksomhet. Av dette er 35 millioner kroner, eller 6,4 prosent, medlemskontingent. Av de 115,6 millionene i egne inntekter er det Arbeiderpartiet med 44,4 millioner og Høyre med 25,2 millioner som henter inn klart mest, SV og FrP har bare litt over 6 millioner i egne inntekter hver.

Fremskrittspartiet er det partiet i Norge som er mest avhengig av offentlig støtte. Av 77,9 millioner i inntekter totalt i 2012 var hele 70,1 millioner offentlig støtte.

lørdag 28. september 2013

Indikatorrapporten 2013

Det fulle navnet er "Det norske forsknings- og innovasjonssystemet - statistikk og indikatorer". Fra 1997 til 2009 kom den ut på papir annenhvert år og var omtrent like tykk som telefonkatalogen. Nå kommer den hvert år, og finnes fortsatt på papir, men jeg vil tro de fleste i dag bruker versjonen på nettet som oppslagsverk når de skal finne tallene som forteller hvordan det norske forsknings- og innovasjonssystemet ser ut. Men på nettet kan man publisere nye tall og grafer fortløpende. Derfor er denne tykke boken i ferd med å bli litt tynnere enn før.

Rapporten er et samarbeid mellom Norges Forskningsråd, NIFU og Statistisk Sentralbyrå (SSB), der NIFU har det redaksjonelle hovedansvaret. Den er delt inn med et kapittel om norsk forskning i en internasjonal kontekst, to kapitler som på ulike måter ser på det nasjonale forsknings- og innovasjonssystemet og resultatene som produseres her, og til slutt et kapittel med regionale sammenligninger av FoU og innovasjon.

For oss som er opptatt av forskning og innovasjon, og ikke har noe mot å lese statistikk, er dette interessant lesestoff. Jeg har ikke rukket å se på så veldig mye foreløpig, men jeg merker meg noen av konklusjonene som er tatt inn som strekpunkter i det innledende sammendraget i kapittel 2 om "Det nasjonale FoU og innovasjonssystemet":

"Det ble brukt 45,4 millioner til FoU i Norge i 2011. I forhold til 2010 gir det en nominell økning på 2,7 milliarder kroner, eller en realvekst på 2,4 prosent. Til sammenligning var det en realnedgang i FoU-utgiftene fra 2009 til 2010 på 0,7 prosent".

"FoU-utgiftene utgjorde 1,65 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2011, ned fra 1,68 prosent i 2010 og 1,76 prosent i 2009."

"Fra 2010 til 2011 er det næringslivet som har hatt den største realveksten i FoU-utgifter (over 4 prosent), etterfulgt av instituttsektoren (nesten 3 prosent)."

"Helseforetakenes totale FoU-utgifter utgjorde 6,1 prosent av totale FoU-utgifter i Norge i 2011, mens det tilsvarende tallet for 2010 var 5,5 prosent."

"Fordelt på teknologiområder er det høyest FoU-utgifter innenfor IKT, mens bioteknologisk FoU har hatt den største veksten siden 2005".

"Bevilgninger til FoU i vedtatt statsbudsjett for 2013 anslås til 25,9 milliarder kroner. Det vil gi en realvekst på nærmere 3 prosent. I faste priser har det vært en utflating i FoU-bevilgningene etter 2010."

Disse sitatene, og tallene inne i rapporten, forteller oss at enkelte ting går i riktig retning, ikke minst i næringslivet, men at det er mulig å gjøre langt mer fra myndighetenes side for å fremme forskning og innovasjon. Norge er et av de dyreste landene i verden å drive næringsliv i. Det å bli et lavkostland er ikke noen realistisk mulighet. Da har vi ikke noen bedre alternativer enn å øke produktiviteten og lønnsomheten ved å satse enda hardere på kunnskap, forskning og innovasjon.

torsdag 26. september 2013

Norske partier sett fra USA

I de politiske partienes iver etter å kritisere hverandre, og særlig Fremskrittspartiet, for å være ytterliggående, er det lett å glemme at det er litt avstand mellom ulike partier i andre land også. Ja, faktisk mye større avstand enn i Norge.

Partiene til venstre for sosialdemokratiene i flere andre europeiske land er ofte mindre demokratiske og mer kommunistiske enn SV og Rødt i Norge. Og når det gjelder de høyrepopulistiske partiene ute på høyrefløyen kan de knapt sammenlignes med FrP i Norge, noe statssekretær Ketil Raknes har beskrevet ganske godt i sin bok "Høyrepopulismens Hemmeligheter" (som jeg blogget om her i fjor).

De som tror Fremskrittspartiet utgjør noen spesielt dårlig reklame for Norge har rett og slett satt seg svært dårlig inn i hvordan både europeiske partimønstre og velgerbevegelser har vært de siste tiårene. Og selv om USA bare har to store partier er mangfoldet og bredden som rommes innenfor disse to partiene betydelig større enn det man finner i alle de norske partiene til sammen.

Aftenposten hadde onsdag et intervju med avtroppende USA-ambassadør Barry White, som ble utnevnt av Obama og er en stor bidragsyter til det demokratiske partiet, om partistrukturen i Norge. Jeg synes han hadde noen gode betraktninger i intervjuet (som nå også har funnet veien til nettavisen):

"- Jeg får et kick av å høre Frp bli betegnet som "ytterste høyre". Da sier jeg at Norge ikke vet hva det ytterste høyre er. Hvis man ønsker å kalle Frp det ekstreme høyre, så dra over og snakk til Tea Party, sier White, som selv er ihuga demokrat og president Barack Obamas mann inntil benet. - Alle norske partier ville passet inn i det demokratiske parti (i USA), sier han – uten å blunke."

Barry White har for øvrig også noen god råd til Norge når det gjelder mangfold og integrering av minoriteter som det også kan være verdt å få med seg. Han synes ikke at vi i Norge har vært spesielt gode til å få til dette i forhold til USA, og sier blant annet:

- Dere har hatt mindre erfaring med å håndtere mangfold. En av de tingene vi har gjort på ambassaden, er å bruke litt av vår erfaring og arbeide med ulike grupperinger. Jeg tror det norske samfunn trenger å bli litt mer vant til at folk blandes sammen. I innvandrerbefolkningen bør folk være litt mer interessert i andres synspunkter, ulike skikker og å ha forbindelse med hverandre, sier ambassadør White.

mandag 23. september 2013

Comeback for amerikansk næringsliv

I kjølvannet av finanskrisen var det populært å erklære at den amerikanske kapitalismens storhetstid var over og at det i stedet var helt og delvis statseide bedrifter fra Kina og andre fremvoksende økonomier som hadde den rette innretningen for å vinne. The Economist hadde en leder om "The rise of state capitalism" og en special report om "The visible hand", som beskrev denne bølgen av moderne statlig eierskap.

Tydeligst så man dette maktskiftet på listen over verdens ti største bedrifter målt i markedsverdi, der det i 2009 var blitt slik at bare tre bedrifter, Exxon, Microsoft og Walmart, har hovedkontor i USA. De nye stjernene var bedrifter som PetroChina, China Mobile, ICBC og CCB fra Kina og Petrobras fra Brasil. Mange gledet seg over at den kortsiktige amerikanske kapitalismen hadde møtt sin overmakt i form av statsbedrifter fra de fremvoksende økonomiene og så kanskje frem til at bedrifter fra USA ville forsvinne helt fra listene, utkonkurrert av det moderne statlige eierskapet.

Slik gikk det ikke. I en briefing i siste The Economist med tittelen "Back on top" ser vi at situasjonen har snudd fullstendig siden 2009. Nå i september 2013, etter en solid oppgang på børsene, er ni av de ti mest verdifulle selskapene private bedrifter fra USA. The Economist skriver:

"That year turned out to be a low point for the American firm: its resurgence has been remarkable. Today nine of the ten most valuable companies are American. The country has not been as dominant for a decade. Look at the top 50 firms and America’s share is much lower. But it is still over 50%, and has recently begun to rise. With its economy energised, not least by cheap shale gas, and its stockmarket rampant there is optimism in the air."

I dag er Apple den største bedriften i verden målt i markedsverdi, foran Exxon, Google, Berkshire Hathaway, Microsoft, Johnson & Johnson, Walmart, General Electric og Chevron. Først på tiende plass kommer PetroChina. Hva er det som har skjedd og som gjør at amerikansk kapitalisme gjør et så kraftig comeback nå? The Economist antyder et par forklaringer.

For det første har USA klart å komme ut av finanskrisen raskere enn Europa. USA har åpenbart en helt egen evne til omstilling og innovasjon, og det kan se ut som de amerikanske bedriftene har klart å utnytte krisen på en god måte. Blant annet har USA klart å frata Europa lederskapet innenfor mobiltelefoni, et område der europeiske bedrifter var i ledelsen globalt, mens USA lå langt etter. At noen bruker lang tid på å klatre ut av en krise vet vi fra Japan. I 1987 var åtte av ti bedrifter på topp ti-listen japanske, men siden har de ikke vært der.

For det andre er ikke markedet så glad i statlig eierskap som mange kanskje har håpet. Det er alltid en mistanke om at disse bedriftene har en annen agenda enn å skape verdier for eierne og at de brukes av politikere til å oppnå kortsiktige gevinster hos velgere. Mens Exxon handles til 11 ganger overskuddet på børsen, er dette tallet mye lavere for de statlige. The Economist skriver:

"If you take the highest-ever value for each of 2009’s top-ten state firms and add them together you get $3.7 trillion. That global total has now fallen to $1.5 trillion. PetroChina is today worth just $233 billion. This epic loss clearly reflects frothy initial valuations, the decline in commodity prices and the recent sell-off in emerging markets. But it may also show that investors are growing wary of state-backed firms for more fundamental reasons. Gazprom, a Russian energy firm run by the Kremlin, has fallen to a value just three times its annual profits, compared with 11 times for Exxon."

Endringer i markeder og teknologier kommer stadig raskere og det vil helt sikkert komme store endringer i toppen av denne listen også fremover. Ingen bedrifter er garantert en lederposisjon selv om de har lyktes før. Men det er interessant å se hvordan vi fem år etter finanskrisens begynnelse er der at ni av de ti største bedriftene er fra USA. Den tidligere så nederlagsdømte amerikanske kapitalismen har en evne til innovasjon og omstilling som ingen andre får til like godt.

søndag 22. september 2013

Fortsatt borgerlig i Tyskland

Det er ting som i skrivende stund ikke er helt klare etter det tyske valget. Men det viktigste er veldig klart: Angela Merkel har vunnet sitt tredje valg på rad og partiet hennes har fått omkring 42 prosent av stemmene, det beste valgresultatet for CDU/CSU siden 1990 og åtte prosentpoeng bedre enn forrige gang. De røde og grønne partiene SPD, Grüne og Linke har også fått 42 prosent av stemmene, men fordi det er uaktuelt for disse partiene å samarbeide om regjeringsmakt har Merkel vunnet og fortsetter som statsminister

Rent bortsett fra det er det ganske mye som er usikkert. For eksempel hvem Merkel skal samarbeide med i regjering denne gangen. I utgangspunktet skulle man tro at en så stor borgerlig seier der de borgerlige til sammen har godt over 50 prosent av stemmene ville avgjøre saken. Problemet er at både de liberale i FDP og euroskeptikerne i Alternative für Deutschland falt akkurat under sperregrensen på 5 prosent og at borgerlige stemmer tilsvarende rett under 10 prosent av velgerne ikke får uttelling i form av mandater.

Nå fikk Merkel så mange stemmer at hun vil styre Tyskland uansett, men partiet hennes får akkurat ikke rent flertall alene. Og i Tyskland er en mindretallsregjering ikke aktuelt. CDU/CSU må derfor gå i regjering sammen med enten SPD eller med de Grønne i kommende periode. Ganske pussig etter en knusende borgerlig valgseier, men slik fungerer de det tyske valgsystemet. For fire år siden var det omvendt (jeg blogget om det her). Da ble ble Angela Merkel gjenvalgt som statsminister etter CDUs dårligste valg siden 1949 fordi alliansepartner FDP gjorde det svært godt og sikret flertall for en borgerlig koalisjonsregjering.

Dette ble en valgnatt med en stor vinner og en stor og mange små tapere. Merkels CDU/CSU ble som nevnt vinneren. Den store taperen ble det liberale partiet FDP som har sittet i nasjonalforsamlingen etter samtlige valg etter krigen, og ofte også vært med i regjering, men som nå falt under sperregrensen og blir uten representanter. Ellers gikk både die Linke på ytre venstre fløy og die Grüne litt tilbake fra forrige valg. Mens SPD gikk litt fram fra det katastrofale resultatet for fire år siden, men med ca 25 prosent er de ikke er i nærheten av de 35-40 prosentene som tyske sosialdemokrater vanligvis har ligget på ved valg etter krigen.

For et dypdykk i tyske valgresultater valgkrets for valgkrets kan man se på Speigel Onlines valgsider.

lørdag 21. september 2013

Norsk oljeproduksjon faller

Oljeproduksjonen på norsk sokkel fortsetter å falle. I følge Statistisk Sentralbyrås siste statistikk har den samlede produksjonen av olje og gass falt til 108 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter i første halvår i år, fra 118 millioner Sm3 i første halvår 2012. Det er et fall på 8,4 prosent.

Den langsiktige utviklingen er en oljeproduksjon som har falt jevnt og trutt siden år 2000 og en gassproduksjon på norsk sokkel som har økt i samme periode, men ikke økt nok til å kompensere for den fallende oljeproduksjonen. Omregnes gassen til oljeekvivalenter er det slik at summen av olje- og gassproduksjonen går nedover:

"Oljeproduksjonen i Norge nådde toppen i 2000, med omtrent 89 millioner Sm3 o.e i 1. halvår. I årene etter har produksjonen sunket. Sammenligner vi 1. halvår 2000 med samme periode i år, tilsvarer dette en reduksjon på 47 millioner Sm3 o.e., eller 53 prosent. (...) I 1. halvår 2000 var produksjonen av gass på 25,2 millioner Sm3 o.e., under halvparten av det som ble produsert for tilsvarende periode i år. Fram til og med juni i år stod produksjonen av gass for litt over 51 prosent av den totale petroleumsproduksjonen, i 2000 var denne andelen på 21 prosent."

I den offentlige debatten hører vi ofte om at oljevirksomheten tar stadig større plass i norsk økonomi og at den skaper en "tosporsøkonomi" som fortrenger annen virksomhet. Men dette handler, som vi ser av grafen over, ikke om at oljeproduksjonen er større i dag enn tidligere, men om tre andre forhold som i større eller mindre grad vekker bekymring:

For det første har prisen på olje steget mye siden tusenårsskiftet, slik at statens oljeinntekter har blitt høyere de siste årene. Dette har gitt rom for en forholdsvis høy vekst i de offentlige utgiftene i Norge, i motsetning til i andre europeiske land. Problemet, i tillegg til at produksjonen faller, er at gass er dårligere betalt enn olje, slik at overgangen til mer gass og mindre olje gradvis vil ta bort denne inntektsveksten.

For det andre har investeringene i norsk oljevirksomhet økt kraftig de siste årene. Selv om det er lavere produksjon er det flere felt. Det er i dag 68 felt som produserer olje på norsk sokkel og 63 felt som produserte gass. Rekordmange felt som krever store investeringer for å holdes i gang. Anslaget for investeringer i 2013 er 212 milliarder kroner, der omkring halvparten går til felt som allerede er i drift, mens 66 milliarder går til utbygging av nye felt og 36 milliarder brukes til leting etter ny olje og gass.Til sammenligning investeres det bare 20 milliarder i hele fastlandsindustrien i 2013.

For det tredje har etterspørselen etter arbeidskraft i oljerelatert virksomhet bidratt til knapphet på kompetent arbeidskraft, blant annet ingeniører og fagarbeidere, noe som presser fram en lønnsvekst også i næringer som er sterkt konkurranseutsatt, men ikke har samme evne til å klare det høye kostnadsnivået som de petroleumsrelaterte virksomhetene.

Som grafen over viser er ikke dette en situasjon som vil vare. På et tidspunkt om ikke alt for lenge vil vi effektene av enda lavere oljeproduksjon på norsk sokkel slå inn og endre forutsetningene langs alle disse tre dimensjonene. Både statens inntekter, investeringsnivået på sokkelen og muligheten til å betale høyere lønn enn andre land vil reduseres kraftig. I det perspektivet vil ikke leting etter ny olje og gass i Lofoten skape noe nytt press. Det ligger såpass langt frem i tid og er en såpass begrenset del av norsk sokkel at det i beste fall vil bidra til å bremse en nedgang som kommer uansett.

torsdag 19. september 2013

Norsk velferdsteknologi på BBC

BBC om velferdsteknologi
På BBCs nettsted er det en god artikkel om hvordan eldre mennesker kan bo lengre hjemme når de får tilgang til ulike tjenester og teknologier som kan gjøre hverdagen tryggere. Artikkelen nevner blant annet en kampanje i Irland for eldres rettigheter som het Older & Bolder som hadde noen plakater i Dublin med 90 år gamle Mabel Gargan som erklærte: "I want to grow old at home". BBC skriver:

There is little doubt that most people, just like Mabel Gargan, would like to grow old at home. City councils considering smart technologies would do well to listen to the message, says Andrew Hudson-Smith who heads up University College London's Centre for Advanced Spatial Analysis and sits on the Smarter London board. "My mum had Alzheimer's and there were times when a smart device would have made all the difference," he says. "Smart homes are not about internet-connected fridges, who wants that? But if sensors could tell me when my dad opened a fridge, I would know that he is OK."

Arikkelen nevner ulike eksempler på tjenester og teknologier som kan bidra til å oppnå en tryggere hverdag i eget hjem, blant annet tepper som registrerer det hvis en person faller, og sørger for at noen blir varslet. Et annet eksempel er bruk av GPS-sendere, som fortsatt er omdiskutert flere steder enn i Norge, men som i stadig større grad blir sett på som noe som gir økt mulighet til økt frihet og trygghet for demente.

BBC Word er i gang med å lage en dokumentar om velferdsteknologi som skal sendes i oktober og der deler av innholdet er hentet fra Norge (at BBC besøker Norge er også en nyhet i Norge) Blant eksemplene på teknologi som gjør det mulig med en tryggere og mer verdig alderdom viser de hvordan et eldre ektepar på Lørenskog bruker en MEMOplanner fra Abilia til å hjelpe seg med å huske avtaler og andre praktiske ting i hverdagen. I artikkelen på BBCs nettsider kan man også se denne videoen med flott reklame for norskutviklet velferdsteknologi:



onsdag 18. september 2013

En epost til regjeringsforhandlerne

Abelias innspill til regjeringserklæringen
Norge får snart en ny regjering og samtaler om denne regjeringens politiske grunnlag pågår nå. Da ligger det i sakens natur at enhver interesseorganisasjon som ønsker seg noen politiske kursjusteringer vil prøve å påvirke de som forhandler, eller noen i apparatet rundt dem. Det kan man for eksempel gjøre ved å sende dem en epost og håpe at de leser den.

Abelia sendte en slik epost til forhandlerne allerede dagen etter valget der vi gratulerte med valgresultatet og la ved vårt seks siders notat med politiske innspill på områder vi er spesielt opptatt av. Fordi vi gjerne vil at flere skal jobbe for å påvirke de samme sakene som oss, laget vi samtidig et oppslag på hjemmesiden om at "Med kunnskap skal landet bygges".

Forslagene handler kort oppsummert om politikk for å øke den næringsrettede forskningen, stimulere til at det etableres flere vekstbedrifter, fremme innovasjon i offentlige anskaffelser, satse sterkere på velferdsteknologi, redusere frafallet og heve kvaliteten i skolen, øke kvalitet og tydeliggjøre institusjonenes profiler innenfor høyere utdanning , stimulere kompetansehevingstiltak i bedriftene, legge til rette for mer kunnskapsinnvandring og gjøre arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser mer fleksible.

Når det gjelder det siste punktet om arbeidsmiljøloven så er standpunktene våre helt sikkert godt kjent fra før. Det er ikke dramatiske endringer, men justeringer som etter mitt syn vil bringe lovverket mer i pakt med den teknologiske og konkurransemessige virkeligheten bedrifter og ansatte lever i, og derfor fortjener å bli fulgt opp:

"Myke opp arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid, ikke for at folk skal jobbe mer, men for at de skal kunne jobbe mer fleksibelt.
a. Årsverksrammen på 1950 timer ivaretas
b. Lokale parter skal i større grad enn i dag kunne avtale avvik fra arbeidstidskapittelet, også i bedrifter uten tariffavtale
c. Rammene for gjennomsnittsberegning av arbeidstid skal utvides slik at daglig arbeidstid kan variere i større grad enn i gjeldende regelverk
d. Kveldsarbeid etter kl. 21.00 og arbeid på søndager må være tillatt, ikke bare der arbeidets art gjør det nødvendig
e. Bestemmelsen om særlig uavhengig stilling må mykes opp og bli enklere å praktisere."


Dette er synspunkter som ligner ganske mye på det de fire borgerlige partiene har fremmet forslag om i Stortinget i løpet av inneværende periode, så det burde være håp om at noe i denne retningen blir gjennomført. Men noen stor medieoppmerksomhet har ikke disse innspillene våre fått.

Derfor var det med en viss forbauselse jeg så at Dagsrevyen onsdag kveld hadde laget et hovedoppslag av at NHO Mat og Drikke, en litt mindre søsterorganisasjon til Abelia i NHO, har sendt en epost til regjeringsforhandlerne med innspill til endringer av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Innspill jeg tror er nokså sammenfallende med Abelia sine synspunkter, men med litt ulik prioritering i og med at utfordringene med arbeidstid i brus-, øl-, og pizzabransjen er litt andre enn i it-, forsknings- og konsulentbedrifter.

Men hvorfor fikk NHO Mat og Drikke gleden av et hovedoppslag i Dagsrevyen om standpunkter som er godt kjent og som de deler med mange andre? Det at man prøver å påvirke når man er en interesseorganisasjon er jo ikke akkurat noen nyhet? NRKs forklaring var at en epost som skulle til Venstre var feilsendt til SV og derfor havnet på TV.

Av dette kan vi trekke to konklusjoner. Den ene er at mens andre mottakere sletter eposter de åpenbart har fått ved en feiltagelse, og gjør avsender oppmerksom på feilen, så løper SV til NRK med dem. Den andre konklusjonen er at SV må ha en adgang til NRKs nyhetsredaksjon som er på et litt annet nivå en andre, der også godt kjente synspunkter presenteres som nyheter. Det å "feilsende" eposter til SV kan derfor være en smart måte å få medieoppmerksomhet om sakene sine.

tirsdag 17. september 2013

I Lehman Brothers skygge

Vi markerer i disse dager 5-års jubileet for Lehman Brothers konkurs, en begivenhet som representerte begynnelsen på det vi ganske rakst begynte å omtale som "finanskrisen". Jeg hadde akkurat begynt å blogge på den tiden og hadde i hvert fall ingen problemer med å finne noe å skrive om høsten 2008 og våren 2009. For fem år siden skrev jeg innlegget "Finanskrisen - hva er det egentlig som skjer?", med lenker til flere bra artikler.

Nå når det er 5-års jubileum er det igjen mange bra artikler om finanskrisen i Financial Times og andre aviser. Gillian Tett skriver om seks merkverdige trekk ved finansmarkedene i vår post-Lehman verden, i artikkelen "Insane financial system lives post-Lehman".

Og i artikkelen "We still live in Lehmans shadow" ser Martin Wolf på hva som har skjedd i de fem årene som har gått etterpå og konkluderer med at veksten fortsatt ikke er tilbake til før-krise nivåer og at vi derfor fremdeles befinner oss i Lehmans skygge.

"Governments and central banks dealt with the global financial panic relatively quickly and effectively, though a devastating aftershock emerged in the eurozone in 2010. Yet eliminating panic and even restoring the banks to health relatively quickly, as the US did, was not enough to generate a vigorous recovery. Even in the US, which has recovered faster than the other large crisis-hit economies, gross domestic product has fallen consistently relative to the pre-crisis trend (see chart). In the second quarter of 2013, it was 14 per cent below that trend. In the UK, it was 18 per cent below trend."

NHO presenterte et oppdatert økonomibarometer for Norge i dag, der næringslivet uttrykke større pessimisme om fremtiden enn noen gang de siste to årene. Utviklingen i norsk økonomi de siste årene skyldes også en del særnorske forhold knyttet til blant annet oljeinntekter, men rapporten fra NHO viser samtidig at også norsk økonomi er kjennetegnet ved at økonomiene i mange land vi selger varer til fortsatt er i Lehman Brothers lange skygge.

mandag 16. september 2013

Dagens soundtrack: Blue Monday

Når samtalene om grunnlaget for en ny Erna Solberg-ledet (blå) regjering starter på en mandag og det attpåtil foregår på et Radisson Blu hotell, inviterer det til noen assosiasjoner. For eksempel at dagens soundtrack må ha vært "Blue Monday":



Blue Monday ble gitt ut av New Order i mars 1983. Videoen over er imidlertid tatt fra den lettere remiksede 1988-versjonen "Blue Monday 88". Jeg velger den fordi den har en bedre video enn originalen. Og for de som er opptatt av slikt var det i juni 1983, mens "Blue Monday" herjet hitlistene, at Kåre Willochs rene Høyre-regjering ble erstattet av en borgerlig flertallsregjering med tre partier, fortsatt ledet av Kåre Willoch.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/a3003b77eee62cd1feb2df1d428773211b6ce5c7

søndag 15. september 2013

Mest avhengig av staten

Som jeg nevnte da jeg blogget om hva som er de største statlige enkeltvirksomhetene, er det i alt omlag 236 000 sysselsatte i staten, noe som tilsvarer 10,4 prosent av all sysselsetting i Norge. Men disse arbeidsplassene er ganske ujevnt fordelt. Noen kommuner er veldig mye mer avhengig av staten enn andre.

Det kan være greit å ta livet av en myte med en gang. Det er ikke Oslo som har flest statsansatte i forhold til folketallet, til tross for at departementene, de fleste direktoratene, flere store sykehus, et stort universitet og en stor høyskole ligger i Oslo. Oslo har riktignok flest statsansatte totalt (58 000), men det er hele 18 kommuner foran Oslo på listen over kommuner med den høyeste andelen statsansatte. En liste Statistisk Sentralbyrå nylig har omtalt og oppdatert.

Flest statsansatte i forhold til folketallet er det i Leikanger kommune i Sogn og Fjordane, der antall ansatte i staten tilsvarer 24,4 prosent av innbyggerne i kommunen. Deretter kommer Kvitsøy med 16,9 prosent, Bardu med 15,8 prosent, Førde med 13,8 prosent, Lørenskog med 12,9 prosent, Målselv med 12,7 prosent og Tromsø med 12,1 prosent. Oslo er på 19 plass på listen og har 9,4 prosent statsansatte blant innbyggerne, men ligger bak store kommuner som Lørenskog, Tromsø, Tønsberg, Lillehammer, Bodø og Hamar.

I motsatt ende av tabellen finner vi Karmøy, en stor kommune der bare 0,6 prosent av de 40 000 innbyggerne er ansatt i staten. Listen over kommuner der et antall tilsvarende mindre enn tre prosent av innbyggertallet er statsansatte inkluderer også store kommuner som Sandefjord, Larvik, Asker, Bærum, Oppegård, Nedre Eiker, Askøy, Sandnes, Sola, Ringsaker, Porsgrunn og Sarpsborg. (Nå må man imidlertid huske på at det er antall ansatte i statlige arbeidsplasser i kommunen som sammenlignes med innbyggertallet i samme kommune Noen av disse ansatte kan godt være bosatt i nabokommuner eller enda lenger unna, uten at det fanges opp.)

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har også sett på hvor stor staten er som sysselsetter i hvert enkelt fylke. Men her her de ikke sammenlignet med innbyggertallet slik de har gjort i kommunestatistikken, men de har sett på andelen av den totale sysselsettingen i fylket som er statlige arbeidsplasser. Her topper Troms listen. Av alle sysselsatte i Troms jobber 18 prosent i staten. Deretter følger Oslo med 15 prosent og Sør Trøndelag med 14 prosent. Rogaland har den laveste andelen statlige arbeidsplasser med bare 6,5 prosent.

lørdag 14. september 2013

Merkelvellianisme

Alt tyder på at Angela Merkel vinner sitt tredje valg på rad i Tyskland om en uke og fortsetter som regjeringsjef. Mye går bedre i Tyskland nå, blant annet er arbeidsledigheten den laveste på 20 år, og Merkel er populær. Og i motsetning til i Norge ser det ut som økonomiske resultater og personlig popularitet holder til valgseier. Merkels kristeligdemokratiske CDU vil få rundt 40 prosent av stemmene.

Det som ikke er helt klart er hvem hun skal regjere sammen med, dagens koalisjon med liberalerne i FDP eller i en storkoalisjon med sosialdemokratene SPD, slik det var i Merkels første periode som statsminister. I en briefing i denne ukens The Economist, "A safe pair of hands" beskrives det hvordan noe av suksessen til Angela Merkel skyldes at hun har beveget politikken inn mot sentrum og stjålet noen av opposisjonens kampsaker underveis. Hun har blant annet overtatt de grønnes motstand mot kjernekraft og venstresidens forslag om minstelønn. Merkelvellianisme har noen kalt denne evnen til å demontere opposisjonen ved å overta politikken deres i små skritt..

En interessant parallell til Norge er hvordan opinionen i landet og observatører utenfor landet kan vurdere samme partier og politikere nokså ulikt. I Norge ser vi det når det gjelder beskrivelsene av hva slags trussel Fremskrittspartiet representerer. Merkel er for mange i Sør-Europa selve symbolet på kombinasjonen av det handlekraftige og det onde, men blir oppfattet helt annerledes blant tyske velgere. The Economist skriver:

"Outside Germany, Mrs Merkel is identified above all with a particular stance in the euro crisis, one which says it can only be solved with “austerity” (meaning brutal budget cuts) on the part of formerly profligate governments and wider economic reforms to make the entire euro zone competitive again. Germans see things differently. (...) She has undertaken no big reform—the last one, liberalising Germany’s labour market, occurred a decade ago under her predecessor, Gerhard Schröder. Where she has made bold domestic changes, above all in deciding to give up nuclear power after the 2011 disaster at Fukushima in Japan, she has been adopting policies already favoured by the opposition parties. To Germans, therefore, Mrs Merkel is the opposite of ideological. She is a caregiver, like a Mutti, not a taskmaster, like her Irish or Greek caricatures."

Er det så slik at alt er i orden i Tyskland bare Angela Merkel får fortsette (og helst med sin nåværende koalisjon)? Nei, siker The Economist i sin lederartikkel "One woman to rule them all". Også Tyskland trenger reformer for å øke produktiviteten i arbeidslivet og vekstkraften i økonomien. Og ikke minst trenger Tyskland, i likhet ned Norge, investeringer i det som skal bygge fremtiden, utdanning, forskning og infrastruktur. The Economist skriver:

"Complacent Germans may be surprised to be told they need more reform. Yet despite today’s strength their economy has many underlying weaknesses. (...) The service sector should be opened to more competition. Higher education needs an overhaul: Germany has only one university in the world’s leading 50. More investment is required, especially in infrastructure and research and development. Energy prices must be cut. And the public sector needs to become more responsive and productive."

Her blogget jeg om forrige tyske valg i 2009. Merkel vant den gang tross finanskrisens herjinger, mens sosialdemokratene SPD gjorde sitt klart dårligste valg etter krigen og fikk bare 23 prosent av stemmene.

torsdag 12. september 2013

Holdninger i endring

Etter to jevne valg i 2005 og 2009, som ga et knappest mulig rødgrønt flertall, er årets valgresultat med et flertall på 53,9 prosent for de borgerlige mot 40,4 prosent for de tre rødgrønne et valgskred. Men hvorfor ble det slik? Et så stort stemningsskiftet kan umulig bare ha med et ønske om "nye ansikter" å gjøre. Jens Stoltenberg har tross alt vært personlig populær og endringene er for store til at det bare handler om at man er lei av noen ansikter.

Ser vi på selve valgkampen har det helt åpenbart hjulpet de borgerlige at Arbeiderpartiet ikke hadde noe nytt politisk prosjekt for de neste fire årene de ville snakke om, men brukte tiden på å snakke negativt om andre partier. En annen viktig årsak til at de borgerlige gjorde det så godt var at personkjemien på borgerlig side nå er bra. Erna Solberg kan åpenbart få til ting med Siv Jensen, Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande som ikke var mulig med Carl I. Hagen, Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten.

Men dette dreier seg om mye mer enn valgkamptaktikk og personkjemi. En så stor bevegelse blant velgerne, som allerede hadde beveget seg før selve valgkampen startet, handler om noen mer grunnleggende holdningsendringer.Tre ferske undersøkelser som gir informasjon om befolkningens politiske holdninger tyder på at et flertall av velgerne rett og slett er blitt mer enige i de borgerlige partienes hovedprioriteringer enn før.

Første interessante kilde er Unios undersøkelse om befolkningens holdning til privatisering, som jeg blogget om her. Tallene, som var svært overraskende for de som bestilte undersøkelsen, viser at et stort flertall mener at at kommuner bør bruke private tilbydere av barnehager, skoler og helse- og omsorgstjenester. 27 prosent svarer at kommunene "i stor grad" bør bruke kommersielle private tjenester innen helse- og omsorgstjenester, mens 31 prosent svarer "i noen grad". Det blir til sammen 58 prosent. Bare 16 prosent svarer "ikke i det hele tatt". Holdningen til private barnehager og private skoler er også positiv.

En annen interessant undersøkelse er Fafos undersøkelse om holdninger til velferd som viser at 51 prosent er villige til å redusere velferdsytelsene for å sikre økonomisk vekst. 40 prosent mener at sykelønnsordningen bør være mindre generøs enn i dag. Og undersøkelsen viser at hele 61 prosent er enige i påstanden om at: "folk ville lære å stå på egne bein hvis stønadsordningene var mindre sjenerøse". Tallene viser at oppslutningen om den nordiske modellen er god, men det forhindrer ikke at forbausende mange sier at vi må være villige til å redusere velferdsytelser hvis det er nødvendig for økonomien.

En tredje og svært interessant kilde til informasjon om endrede holdninger er Aftenpostens valgomat, der det under overskriften "Bli din egen valgforsker" er lagt ut grafer som viser svarfordelingen på alle spørsmålene. Nå er ikke dette en representativ undersøkelse som de andre, men til gjengjeld er det tall for hele 475 000 personer som har svart på 60 ulike spørsmål, der noen handler om klare ideologiske forskjeller.

På påstanden "Private firmaer bør i større grad slippe til i eldreomsorgen og sykehussektoren" svarer 55,6 prosent at de er helt eller delvis enig. På påstanden "Alt i alt betaler vi for mye i skatter og avgifter i Norge." svarer et knapt flertall på 48,2 prosent at de er helt eller delvis enig. På påstanden "Markedskreftene bør i større grad slippes til i Norge. Det er for mye offentlig styring". svarer 50,3 prosent at de er helt eller delvis enig. Og 52,6 prosent svarer at de er helt eller delvis enige i at langt flere flere store samferdselsprosjekter bør finansieres gjennom et offentlig og privat samarbeid

Det kan virke som om disse tre undersøkelsene gir noe av svaret på hvorfor velgerne ikke har latt seg skremme av en intens svartmaling av private løsninger og mer konkurranse når det gjelder ulike velferdsoppgaver. Folk lar seg ikke skremme fordi de faktisk ønsker mer valgfrihet.

tirsdag 10. september 2013

Borgerlig valgskred

VG: valgresultater
Etter to nokså jevne stortingsvalg, i 2005 og 2009, ble det et formidabelt borgerlig valgskred denne gangen, med et klart flertall på 96 mot 72 mandater i Stortinget. Den samlede oppslutningen om de fire borgerlige partiene ble 54 prosent mot de tre rødgrønnes 41,5 prosent. I 2009 hadde de tre rødgrønne partiene 47,6 prosent samlet, så man kan trygt snakke om det som på engelsk gjerne kalles "a landslide victory"

En annen interessant indikator på kraften i høyrebølgen er å se på oppslutningen Høyre og FrP har til sammen. I 2005 fikk de 36,2 prosent og i 2009 fikk de 40,1 prosent. Ved dette stortingsvalget fikk Høyre og FrP til sammen 43,1 prosent. Dette er fortsatt stykke fra et blåblått flertall, men det er nærmere enn noen gang. Et samarbeid med enten Venstre eller KrF er nok til å sikre flertall. Nå holder helt sikkert de to sentrumspartiene sammen, men hvis det i fremtiden skulle oppstå en situasjon som frister for eksempel KrF til å bytte side, er det greit å vite at det ikke er nok til å snu flertallet i Stortinget.

Ser vi på valget parti for parti er det mye å være fornøyd med på borgerlig side. Høyre har gjort sitt tredje beste valg siden krigen og sitt beste valg siden 1985. De får statsminister for første gang siden Syse-regjeringen gikk av i 1990, for snart 23 år siden. Ved Stortingsvalget i 2005, Ernas første valg som partileder, fikk Høyre bare 14,1 prosent. Oppturen etterpå har vært helt formidabel. Ved dette valget har Høyre den nest største fremgangen et parti har hatt mellom to stortingsvalg i etterkrigstiden. Bare Senterpartiets vekst ved EU-valget i 1993 på 10,2 prosent er høyere.

Fremskrittspartiet har gått tilbake fra 22,9 prosent til 16,3 prosent. De har likevel grunn til å være svært fornøyde, blant annet fordi dette er en oppgang fra bare 11.8 prosent ved kommunevalget i 2011 og de har et mye bedre resultat enn meningsmålingene viste for kort tid siden. Dessuten er FrP nå del av et borgerlig flertall som forbereder seg på regjeringsmakt. For et parti som tidligere har vært holdt utenfor samarbeid og valgt å være i opposisjon til alle regjeringer, er dette et langt skritt fremover.

Kristelig Folkeparti har gått ned ved hvert eneste valg fra toppnoteringen på 13,7 prosent i 1997. Resultatet på 5,6 prosent denne gangen er en liten oppgang og representerer derfor et brudd med en lang negativ trend. Det gir grunn til feiring. Et borgerlig flertall gir også mulighet til å få langt større innflytelse over politikken enn i forrige periode. Venstre er med 5,2 prosent over og ikke under sperregrensen slik de var sist. Som alle venstrefolk vet er det ikke opplagt at Venstre skal klare sperregrensen. Dette er bare tredje gang etter 1969 Venstre får mer enn fire prosent av stemmene ved et stortingsvalg og resultatet på 5,2 prosent nå er det nest beste resultatet (bare 2005 var bedre) siden Venstre ble delt i 1972. Da har man grunn ti å feire.

På rødgrønn side er det litt mindre å feire, men ikke alt er helt trist. Arbeiderpartiet ble tross alt det største partiet og kom over 30 prosent. Det er imidlertid ikke et veldig godt valgresultat, faktisk det nest dårligste i hele etterkrigstiden (i 2001 var det mye dårligere). Senterpartiets 5,5 prosent er det dårligste valgresultatet siden partiet stilte til valg for første gang i 1921 som Bondepartiet, men bedre enn flere meningsmålinger tidligere i år.

SVs 4,1 prosent er det dårligste siden stiftelsen i 1973, men når man har sett ned i avgrunnen er de syv mandatene SV får ved å være på rett side av sperregrensen en stor lettelse. Samtidig vil både Sentrerpartiet og SV slite med å synes de neste fire årene når oppmerksomheten rettes mot samspillet mellom de fire borgerlige partiene og mot et stort Arbeiderparti i opposisjonslederrollen.

Det blir kanskje også interessant å følge Miljøpartiet de Grønne fremover. Det virker som de har en entusiastisk organisasjon. En stortingsplass gir i tillegg mulighet til å lage en mer gjennomarbeidet politisk plattform. Om fire år kan det godt hende det er MDG som er over og SV som er under sperregrensen. Og når det gjelder Rødt burde det snart være på tide å ta konsekvensene av at de aldri kommer inn på Stortinget, uansett hva meningsmålingene sier på forhånd. Når kombinasjonen av europeisk finanskrise og et skadeskutt SV i regjering ikke ga noen gevinst for Rødt, kan de like gjerne innse at kommunismen er et sjanseløst prosjekt i Norge.

Men det store spørsmålet er hvordan de fire borgerlige partiene skal forvalte sitt nye flertall og starte samarbeidet på en slik måte at det ikke blir borte ved neste valg, men legger grunnlag for en annen politisk kurs i minst åtte år fremover.

søndag 8. september 2013

Et kunnskapsvalg

Dagbladet: 355 grunnskoler er nedlagt
Et av denne valgkampens mindre imponerende øyeblikk var da NRK innkalte til debatt om varm skolemat og de borgerlige partienes talspersoner fikk så hatten passet både fra Kristin og Jonas. Det var en mur av rødgrønne partifolk på Twitter som hevdet at fordi noen foreldre prioriterer øl fremfor matpakker til barna så må staten bruke milliarder på varm mat til alle. Det kunne høres ut som en borgerlig regjering betyr at barn vil sulte ihjel på skolen, og i hvert fall ikke lære noe (med samme logikk kunne man jo også argumentere for varme statlige klær for å unngå at barn fryser så mye at de ikke lærer noe).

Hovedproblemet er at en veldig viktig debatt om kvaliteten i skolen helt plutselig bare handlet om varm mat. Og det er strengt tatt en ikke-debatt, for uansett hvor indignerte de rødgrønne høres ut så har de brukt åtte år i regjering på å ikke gjøre noen ting for å skaffe varm statlig mat. Studerer man hva de faktisk sier i partiprogrammene, slik NRK på nett har gjort, ser man at de rødgrønne slett ikke lover varm statlig mat, men vil "tilrettelegge for sunn mat i skolen". Det betyr at det lages mat på et storkjøkken, eventuelt på skolen hvis den har mulighet, men at det er foreldrene selv som må betale. Slik det er på Hundsund Ungdomsskole i mitt eget nabolag i Høyre-styrte Bærum og på flere andre skoler.

Problemet med ikke-debatten om statlig mat er at den skygger for noen enda viktigere debatter om kunnskap og kompetanse som burde vært hovedsaker i denne valgkampen. La meg nevne fire:

Det første og største problemet i norsk skole i dag er det høye og økende frafallet i videregående skole. På de yrkesfaglige programmene er det slik at bare 55 prosent av elevene fullfører i løpet av fem år. På de studieforberedende programmene fullfører 83 prosent, men et frafall på hele 40 prosent i høyere utdanning tyder på at det egentlig ikke står så bra til der heller. Hovedproblemet er sannsynligvis ikke videregående skole i seg selv, men at elever som har behov for mer individuelt tilpasset undervisning langt tidligere i skoleløpet ikke får det, man havner i en ond sirkel der de aldri får tilegnet seg grunnleggende ferdigheter. Og at mange lærere ikke har den kompetansen som kreves for å gjøre noe med dette, og heller ikke har et godt nok tilbud om faglig utvikling. Torbjørn Røe Isaksen skriver om konsekvensene av dette i sin meget gode bok "Den onde sirkelen":

"På begynnelsen av 2000-tallet droppet en av tre ut fra yrkesfag, og i 2007 hadde tallet økt til fire av ti. Det er flere enn i både Danmark, Sverige og Finland. Også når det gjelder dropout, kan vi se de systematiske sosiale forskjellene. Fem av 100 elever med høyt utdannede foreldre sluttet på videregående skole underveis i løpet, mens det gjaldt hele 36 av 100 elever i gruppen som hadde foreldre med bare grunnskole. Norske frafallselever har den største risikoen for å utenfor både utdannelsessystemet og arbeidslivet av alle elever i Norden. Hele fire av ti frafallselever står uten utdannelsesplass eller jobb syv år etter at de begynte på videregående skole. Havlparten av elevene som dropper ut, havner hos Nav. Der fortsetter den onde sirkelen for mange."

Det andre problemområdet er kvaliteten i høyere utdanning. Vi har stadig flere universiteter i Norge, men det ser ikke ut til å hjelpe på plasseringen på internasjonale rangeringer. Vårt beste universitet er på en global 69. plass på Shanghai-rankingen og de to neste ligger på plasseringer mellom 200 og 300. Men et minst like stort problem er at de nye universitetene også ser ut til å ha akkurat samme ambisjoner. Det betyr at vi vil få en stadig vekst i antall studieprogrammer, der det meste som tilbys allerede finnes mange andre steder, på i beste fall middels gode akademiske institusjoner som vil alt på en gang, men der ingen vil tilføre noe kvalitativt nytt eller bedre.

Vi trenger flere universiteter og høyskoler som rendyrker sin strategi og sin profil, slik at vi får en bedre arbeidsdeling. Noen få bør ha ambisjoner om å være verdensledende forskerskoler, andre bør rendyrke rollen som de beste til å utdanne til velferdsstatens økene behov for profesjonsutdannede, særlig i helse- og omsorgssektoren, noen bør har ambisjoner om å bli verdensledende på videreutdanning, gjerne i kombinasjon med fjernundervisning for folk som er i fulltids arbeid, og atter andre må ha ambisjoner om å være de beste innovasjonpartnerne for næringslivet eller offentlige tjenesteprodusenter. I dette bildet hører det også med at vi trenger en sterkere forskningsinstituttsektor som har rammebetingelser som gjør at de kan bli verdensledende på anvendt forskning på viktige områder for næringsliv og samfunn.

Et tredje problem er begrenset mangfold og valgfrihet når det gjelder skoletilbud. Vi har i stedet fått en fordummende diskusjon om privatisering der private tilbydere beskyldes for å ødelegge "fellesskolen". Trond Giske snakket i begynnelsen av valgkampen om at 350 offentlige skoler kan komme til å bli lagt ned med mer privatisering. Der er jo litt morsomt at han bruker akkurat dette tallet for, som man ser i bildet over fra et oppslag i Dagbladet i august, er det slik at 355 offentlige grunnskoler er lagt ned siden de rødgrønne tok over i 2005. Oppslaget er basert på et statistikknotat fra Utdanningsdirektoratet som viser at 421 skoler er lagt ned, mens det har kommet 66 nye, noe som netto blir 355. Utdanningsdirektoratet skriver:

"60 prosent av alle nye privatskoler ser ut til å erstatte offentlige skoler som er lagt ned. Mye tyder altså på at en stor andel av de private skolene ser dagens lys fordi offentlige skoler blir lagt ned. 65 prosent av de private skolene som erstatter offentlige skoler er montessoriskoler. Ved ti prosent av de nedlagte offentlige skolene er det blitt opprettet en ny privat skole i samme område. Det er altså ikke slik at det i hovedsak opprettes en privat skole når en offentlig legges ned. Dette er fordi det legges ned flere offentlig skoler enn det opprettes nye private."

Akkurat denne rekkefølgen kan det jo være nyttig å ha med seg hvis man er redd for at private skoler skal ødelegge den offentlige "fellesskolen". Med mulighet til å opprette flere typer private skoler enn steinerskoler og montessoriskoler vil valgfriheten for den enkelte og det pedagogiske mangfoldet øke.

Og for det fjerde er det viktig å minne om at handlingsregelen handler om to ting. Den handler både om å begrense den totale offentlige pengebruken til et ansvarlig nivå i den midlertidige perioden vi lever på høye oljeinntekter i Norge. Men den handler også om hvordan vi investerer disse pengene. Stortinget vedtok i sin tid at pengene ikke skulle spres utover til alle mulig formål, men brukes på "utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skatte- og avgiftskutt. Politikkens utfordring er å gjøre utdanning, forskning og kompetansebygging til strategi, og ikke bare til nok et godt formål på statsbudsjettet. Høykostlandet Norge må ha høy omstillingstakt i næringslivet. Hovedstrategien for å oppnå dette er kunnskap, i form av høy kvalitet på forskning, utdanning og kompetanseutvikling.

lørdag 7. september 2013

Iron Erna

Jeg har ikke sett så mange artikler i utenlandske medier om det norske valget. Sett utenfra er valgene i Tyskland og Australia mer interessante, men noen analyser av Norge har det vært. Og det er ikke slik at utenlandske journalister strever med å forstå hvorfor velgerne vil kaste en en så vellykket regjering i et så vellykket land som Norge, slik noen norske medier antyder. I dagens Europa blir man jo ikke akkurat forbauset når en sittende regjering taper et valg.

De kommentarene jeg har lest om det norske valget viser faktisk en god forståelse av hvorfor det blir et norsk regeringsskifte etter valget på mandag. The Economist skrev i forrige uke i en artikkel om "A resurgent rigtht" at:

"Despite a brief recovery for the centre-left government earlier this month the polls point firmly to defeat for the prime minister, Jens Stoltenberg, in elections on September 9th. His likely successor will be Erna Solberg, whose Conservative Party favours tax cuts and more spending on infrastructure and education as opposed to extending the welfare state."

For et par dager siden hadde Financial Times en lengre artikkel om det forestående regjeringsskiftet i Norge i artikkelen "Erna Solberg syes victory in Norway elections" der Ernas vei til makten sammenlignes med Angela Merkels seier over Gerhard Schröder i det tyske valget i 2005. Der tapte også en sittende og personlig populær sentrum-venstre statsminister mot en sentrum-høyre utfordrer som kom fra et annet sted i landet enn den tradisjonelle makteliten. I intervjuet i Financial Times oppsummerer Erna hva en ny regjering i Norge vil gjøre når den tar over: 

“As long as we are one of the most expensive countries to produce in, we should focus on cutting costs that directly and indirectly weigh on business,” she says. Her priorities for her first 100 days will, she adds, be focused on education – in particular improving science and mathematics teaching – cutting queues in healthcare, and investment in infrastructure." (...) “The future of Norway isn’t about competing on being the cheapest but the most innovative. We have an expensive welfare state and the only answer to continue that way is to become more competitive, especially on knowledge,” she says.

Men, som Financial Times skriver er ikke "Iron Erna" lenger et dekkende kallenavn for verken den personlige profilen eller den politiske agendaen:

"But perhaps her toughest hour came after the last elections in 2009 when the Conservatives were relegated to third place and many expected her to resign. She faced her critics down and after big gains in 2011 local elections her nickname had changed to “Erna-Stjerna”, Erna the star"

torsdag 5. september 2013

LOs leder fusker med fakta

I et stort oppslag i Dagens Næringsliv i dag svarer LOs leder Gerd Kristiansen på et utspill fra NHO om behovet for å gjøre arbeidsmiljøloven mer fleksibel. Ikke helt uventet er hun imot enhver endring i loven (artikkelen i DN er ikke på nett, men en leder om saken, "LOs nakketak", er i DN på nett).

Jeg er uenig med LO og mener at det er behov for å gjøre noen justeringer i arbeidsmiljøloven for å la den enkelte ansatte selv kunne velge å jobbe mer fleksibelt uten at bedriften av den grunn bryter loven. Men det er ryddig at LO sier klart fra om hva de mener. Det som ikke er ryddig er LO-lederens beskrivelse av det hun tror om arbeidsmiljøet i it-bedrifter, en av de store og voksende kunnskapsbaserte næringene i privat sektor. Som en kommentar til et oppslag i DN i går om en it-bedrift som etterlyste en mer fleksibel arbeidsmiljølov, sier Gerd Kristiansen at:

"- DN-eksemplet var en bedrift fra ikt-bransjen. Den bransjen er spesiell og har knapt noe skille mellom arbeidstid og fritid. Folk jobber dag og natt for å være "flinkest i klassen". Men i ikt-bransjen blir mange liggende igjen som fullstendig utbrente, sier hun."

Hvis dette er representativt for Gerd Kristiansens innsikt i forholdene i it-bedrifter, konsulentvirksomheter og andre kunnskapsintensive tjenesteleverandører i Norge, er det grunn til å være nokså bekymret. Det er i hvert fall to store feil med analysen hennes:

For det første er det ikke bare folk i it-bedrifter som tar frem en bærbar pc eller et nettbrett på kvelden, i helgene eller på andre tidspunkter det passer å jobbe. Det er noe mange har muligheten til å gjøre. Ikke fordi ansatte flest kan legge hele arbeidstiden akkurat når en måtte ønske det, men fordi det for mange er slik at deler av jobben handler om å skaffe informasjon, gjøre analyser, skrive dokumenter, svare på epost eller rett og slett være kreativ, oppgaver som kan egne seg godt til å løse på andre tidspunkter og på andre steder enn på jobben. Og der en slik frihet og fleksibilitet er en stor fordel. Dette er ikke noe som er spesielt for ansatte i it-bedrifter, det er et kjennetegn i alle type jobber der it-verktøy har fått en sentral plass og gjør at oppgaver kan løses på nye måter, inkludert mange i offentlig administrasjon.

For det andre må det være fullstendig feil at det er en overhyppighet av utbrenthet i denne delen av næringslivet. Da ville vi sett det i sykefraværstallene for it-bransjen. Men tallene viser det stikk motsatte. Mens det gjennomsnittlige sykefraværet (egenmeldt og legemeldt) i Norge i følge SSB var 7,2 prosent i første kvartal 2013, er tallet for næringen informasjon og kommunikasjon bare 4,7 prosent, det laveste tallet noen næring har. I følge NHOs statistikk for medlemsbedriftene var det legemeldte sykefraværet  5,3 prosent totalt i NHO-området i første kvartal 2013. I Abelia-området i NHO, som omfatter forskning, undervisning, tele- og it-bedrifter, var det legemeldte sykefraværet 2,7 prosent i første kvartal. Det er et tall som tyder på at det er et sunt og godt arbeidsmiljø de aller fleste steder.

Skal man finne urovekkende høyre sykefraværstall må man lete helt andre steder. Høyest sykefravær av alle næringer har helse- og omsorgssektoren, som Gerd Kristiansen kjenner godt fra sin bakgrunn i Fagforbundet som organiserer ansatte i kommunal omsorg.. Den kommunale delen av helse og omsorgssektoren har i følge SSB et sykefravær på hele 11 prosent, et urovekkende høyt tall. Det legemeldte sykefraværet i helse og omsorg (både statlig og kommunal) er på hele 8,4 prosent, et veldig mye høyere tall enn de 2,7 prosentene vi finner hos ikt- og kunnskapsbedrifter i privat sektor.

Det ville være en fordel om debatten om mer fleksibilitet i arbeidstidbestemmelsene kan være basert på virkeligheten slik den er, og ikke på noen merkelige myter om hvordan ting foregår i private bedrifter.

tirsdag 3. september 2013

Skolevalgene 2013

Skolevalgresultatene er klare og kan studeres i detalj på NSDs skolevalgsider. Her er det mye interessante enkeltresultater og spennende variasjoner mellom fylker og landsdeler for politikknerder, ikke minst for oss som en gang i tiden reiste rundt og deltok i disse skolevalgdebattene, og faktisk syntes det var morsomt.

Men også partiene og mediene følger nøye med på resultatene. Selv om man ikke kan spå det nøyaktige valgresultatet ut fra dette (jeg bommet på det her på bloggen etter skolevalgene i 2009), er det slik at politiske stemningsskifter slår sterkere ut blant de yngste velgerne enn ellers i befolkningen. Derfor er skolevalgsresultatene en ganske god indikator på hva som kommer på selve valgdagen om en uke.

En ting bør man være litt oppmerksom på når man studerer tallene. Ved hvert eneste valg er det litt ulike oppfatninger om man bør sammenligne med skolevalget for to år siden eller fire år siden, gjerne litt farget av hva som ser penest ut for partiet det gjelder. Ved selve valget er vi vant til å sammenligne stortingsvalg med stortingsvalg og kommunevalg med kommunevalg, det vil si at vi ser fire år bakover i tid. Men skolevalg har gjerne et mer nasjonalt preg også i lokalvalgsår, og det kan derfor også gi mening å se to år bakover.

Da må vi imidlertid huske at skolevalgene i 2011 (som jeg blogget om her) var sterkt preget av at de ble gjennomført rett etter terroren på Utøya, med en sannsynlig ekstra sympatieffekt for Arbeiderpartiet, slik at det også kan være lurt å sammenligne dagens resultat med skolevalgene som ble gjennomført før stortingsvalget i 2009. Civita har for øvrig laget et litt mer omfattende notat om skolevalg i Norge helt fra 1983 til 2011, som gir et interessant sammenligningsgrunnlag over en 30-års periode der de politiske vindene har snudd flere ganger. Hva er det så vi kan lese ut av tallene fra årets skolevalg?

Høyre er skolevalgenes store vinner i år med 28,3 prosent av stemmene. Høyre har tradisjonelt gjort det dårligere i skolevalg enn ved selve valget og har ikke vært største parti siden 1987, før de offisielle skolevalgene man finner i oversiktene til NSD. Ved forrige stortingsvalg i 2009 fikk Høyre 16,2 prosent ved skolevalgene og i 2005 gjorde Høyre sitt dårligste skolevalg noen gang med 11,6 prosent. Også i forhold til det gode resultatet de fikk ved kommunevalget  i 2011 har Høyre gått frem med ytterligere 4,2 prosentpoeng.

Arbeiderpartiet er nok rimelig fornøyd tross litt tilbakegang i forhold til det spesielle valget i 2011. Årets resultat på 23,2 prosent kan sammenlignes med 23,4 prosent i 2009 og 21,7 prosent i 2005. Arbeiderpartiets bunnotering var 11.7 prosent i 2001. De har alltid ligget en del lavere ved skolevalg enn ved selve valget. Problemet denne gangen er imidlertid ikke at Arbeiderpartiet gjør det så dårlig på skolene, men at de ikke får noen form for drahjelp fra andre på rødgrønn side slik de har hatt tidligere.

Fremskrittspartiet er det tredje store partiet ved årets skolevalg. De fikk 15,6 prosent denne gangen. Det er ned fra 24 prosent i 2009 og hele 25,2 prosent i 2005, en periode Frp sloss med Arbeiderpartiet om å være størst på skolene. FrP er imidlertid bare 0,9 prosentpoeng ned siden 2011. Historisk gjorde FrP det alltid en del bedre ved skolevalg enn ved vanlig valg, men det siste tiåret har vel resultatene vært omtrent de samme hos de yngste som ellers. Uansett er de neppe helt fornøyd med dagens resultat.

SV har historisk gjort det veldig godt ved skolevalg og har hele fire ganger i historien vært det største partiet i landet, flere ganger med resultater over 20 prosent. De siste valgene har ikke SV vært i nærheten av slike nivåer. Med 5,1 prosent i år er SV blitt mindre enn Venstre og de er knapt nok større enn Miljøpartiet og Piratpartiet. Det kan være et signal om at SV får større problemer med sperregrensen enn meningsmålingene viser. På den annen side er man helt sikkert lykkelige over at Miljøpartiet heller ikke har tatt av på skolene.

Det kan også være interessant å se på hva skolevalgene sier om de ulike regjeringsalternatives oppslutning på de videregående skolene og hvordan dette har utviklet seg sammenlignet med de to forrige stortingsvalgene. Summen av Høyre og Fremskrittspartiet er for eksempel 43,9 prosent ved skolevalget i år, opp fra 40,2 prosent i 2009 og 36,8 prosent i 2005. Summen av H+FrP+V+KrF er nå på hele 53,4 prosent, opp fra 49,7 prosent i 2009 og 43,6 prosent i 2005.

De rødgrønne partiene har fått til sammen 32,3 prosent av stemmene ved skolevalgene, en dramatisk nedgang fra 39,9 prosent i 2009 og 46,5 prosent i 2005. Ungdommen er blitt betydelig mer borgerlige i sine partisympatier de siste åtte årene. Ser vi noe i nærheten av disse trendene på selve valgnatten så blir det et både solid borgerlig flertall og et regjeringsskifte.

mandag 2. september 2013

Valgfrihet

Aftenposten 2.9.2013
Fagforeningen Unio har laget en meningsmåling som viser at flertallet i befolkningen er for private velferdstjenester (og mener det stikk motsatte av det Unio hadde håpet). Målingen som er gjengitt i Aftenposten i dag viser at et stort flertall mener at at kommuner bør bruke private tilbydere av barnehager, skoler og helse- og omsorgstjenester. Unio skal ha ros for å offentliggjøre en måling som går så kraftig på tvers av deres eget syn.

For å gjøre det ekstra tydelig hva dette handler om, og kanskje for å skremme noen til å svare nei, har Unio i undersøkelsen brukt begrepet "kommersielle private tilbydere". Derfor er svarene ekstra interessante. Faktarammen i Aftenposten kan fortelle oss 1000 personer har besvart Respons undersøkelse. 27 prosent svarer at kommunene "i stor grad" bør bruke kommersielle private tjenester innen helse- og omsorgstjenester, mens 31 prosent svarer "i noen grad". Det blir til sammen 58 prosent. Bare 16 prosent svarer "ikke i det hele tatt".

Når det gjelder bruk av private barnehager svarer 30 prosent i stor grad og 35 prosent i noen grad. Det blir til sammen 65 prosent positive svar. Bare 11 prosent svarer "ikke i det hele tatt". Denne enorme overvekten av positive svar skyldes nok at over halvparten av barnehageplassene i Norge i dag er private og at det var private tilbydere som sørget for at den rødgrønne regjeringens barnehageløfter fra 2005 kunne gjennomføres. Jeg tror også folk har opplevd at disse nye private barnehagene holder minst like høy standard som de offentlige og at de derfor bidrar positivt til både tilbudet og valgfriheten.

Tallene for holdninger til private skoler er kanskje de aller mest interessante i denne undersøkelsen, i og med at de rødgrønne har kjørt en stor kampanje, med leserinnlegg og utspill i aviser over hele landet, mot å åpne for flere private skoler. De borgerlige er også tydelige på at heller ikke de vil ha noe frislipp, og at de ikke vil tillate private eiere å ta utbytte. Likevel viser Unios måling at 17 prosent mener kommunen bør bruke kommersielle private tilbydere "i stor grad", mens hele 24 prosent svarer "i noen grad". Det blir til sammen 41 prosent, mens bare 28 prosent svarer "ikke i det hele tatt".

Kanskje er det slik at de positive erfaringene med private barnehager gjør at folk ser at privat drift ikke er noe å være redd for? Men at det generelt er positivt med private tilbydere som kan bidra til valgfrihet og mangfold. På samme måte som vi har sett hvordan private barnehager bidrar til mer valgfrihet og et tilbud som styrker kvaliteten i både hos offentlige og private vil private skoler bidra til et de offentlige skolene må bli bedre for å holde på elevene. Dessuten har nok mange sett tall som viser at mange av dagens private skoler hevder seg godt i de undersøkelsene som blir gjennomført for å måle kvalitet og tilfredshet blant elevene. I mange små lokalsamfunn har også private tilbydere kommet inn og overtatt når offentlige barneskoler har vært lagt ned.

Mye av valgkampen så langt har handlet om svartmaling av konsekvensene av mer valgfrihet og økt konkurranse. Det minner litt om 80-tallet da noen mente at private TV- og radiokanaler ville ødelegge kulturlivet. At butikker som var åpne på kvelden ville ødelegge arbeidsmiljøet for de ansatte. Og at vi ikke hadde godt av aviser på søndager. Mange var sterkt mot konkurranse om å levere strøm og telefoni, og mente at det ville føre til høyere priser, økt ulikhet og rasering av distriktene.

I dag vet vi at konkurranse på alle disse områdene har fjernet køer, gitt lavere priser og sørget for mer innovasjon. Ikke fordi alle private er uten byråkrati eller alltid holder det de lover, men fordi valgmuligheter gir oss mulighet til å erstatte noe dårlig med noe som er bedre. Slik sett gir meningsmålingen til Unio grunn til optimisme når det gjelder det politiske handlingsrommet for å øke mangfoldet og valgfriheten på enda flere områder.

søndag 1. september 2013

Spillselskapene spår valgresultatet

Unibets valgodds
Den vanligste måten å vurdere styrkeforholdet mellom partiene før et valg er naturligvis å studere meningsmålinger. Men det finnes også noen andre metoder, for eksempel mener mange at spillselskapenes prediksjoner er en vel så treffsikker indikator når man skal forutsi et valgresultat. Ved valg i USA har politiske prediksjonsmarkeder vist seg å ha stor treffsikkerhet.

Jeg vet ikke hvor mange personer som satser penger på valgutfall i Norge, kanskje er det alt for få til å gi en presis prognose, men det kan likevel være interessant å se hvor bookmakernes odds ligger en uke før valgdagen. Jeg har funnet to spilleselskaper, Unibet og Betsson, som lar deg satse penger på noen utvalgte spørsmål som avgjøres ved stortingsvalget.

Hos begge kan du satse penger på det som kanskje er det mest interessante spørsmålet av alle: "Hvem er statsminister etter valget?". Hos Unibet leder Erna klart med odds på 1,12 mens Jens har odds på 4,75. Hos Betsson er ledelsen enda klarere. Her har Erna odds på 1,10 mens Jens har odds på 5,50. Hos begge kan du satse penger på at noen helt andre blir statsminister også, men ingen av dem blir vurdert som særlig aktuelle av bookmakerne. Du kan få 75 ganger pengene tilbake ved å satse på Siv Jensen hos Unibet og 750 ganger pengene tilbake hos Betsson ved å satse på Audun Lysbakken.

Unibet lar deg også tippe hvilken regjeringskoalisjon vi får etter valget. Her er det en knapp ledelse til en firepartiregjering av H+FrP+KrF+V med odds på 3,00. Deretter følger H+FrP med 3,75 i odds, Arbeiderpartiet alene med  4,75 i odds, Høyre alene med 6,00 i odds, H+KrF+V med 10,00 i odds og dagens rødgrønne regjering med A+SV+SP, også med 10,00 i odds. Det er interessant at det er mange flere som tror på en regjering med AP alene enn på den sittende rødgrønne regjeringen. Men aller flest tror altså på en borgerlig firepartiregjering.

Hos både Unibet og Betsson kan du sette penger på hvilket parti som blir størst ved valget. Her er oddsen hos Unibet 1,30 på at Arbeiderpartiet blir størst, mens Høyre har 3,00. Hos Betsson er tilsvarende tall 1,33 for Arbeiderpartiet og 3,10 for Høyre.

Det er også noen andre ting man spille på, blant annet om partier kommer over eller under bestemte oppslutningsnivåer ved valget. Det er for eksempel lavere odds på (dvs mer sannsynlig) at SV kommer over enn under 4 prosent hos Unibet. Og lavere odds på at Arbeiderpartiet kommer over enn under 30 prosent. Mens det hos Betsson er litt lavere odds på at Høyre kommer over enn under 28,5 prosent, mens det hos Unibet er litt lavere odds på at Høyre kommer under enn over 29 prosent.

Et siste interessant spørsmål hos Unibet er "Første partileder som gir seg etter valget?". Her leder Audun Lysbakken med odds på 3,25, foran Jens Stoltenberg med 4,00 og Liv Signe Navarsete med 6,00. Alle de tre rødgrønne partilederne har lavere odds på å gå av først enn de fire borgerlige. Det sier vel også mye om hva slags valgresultat man venter seg.

Men, som sagt, jeg vet ikke om det er mange som satser penger på norske valgresultater eller hvor mye man kan legge i disse prognosene. Og uansett er det heldigvis velgerne og ikke bookmakere som bestemmer hva resultatet blir på valgdagen.