Verdens største influencere

Vi lever visstnok i influencernes tidsalder. Og det er jo utvilsomt et stort og viktig fenomen i vår tid at noen mennesker har mengder av følgere  og fans på ulike sosiale medieplattformer som Facebook, Twitter, Instagram, YouTube, TikTok og Twitch som de kommuniserer direkte med. 

Men hvem er egentlig størst innenfor de sosiale mediene? Hvem har flest følgere i verden, på tvers av alle plattformer? Det har nettstedet Visual Capitalist laget en oversikt over i artikkelen "The world's top 50 social media influencers", som også har en tilhørende grafikk.

Et par viktige ting kan man slå fast ganske raskt. For det første at ingen i toppen av denne listen er bare influencere, folk som er kjent for å være kjent, men der det er uklart hva de ellers gjør. Idrett, musikk og film- og TV-verdenen dominerer stort og de eneste blant de 30 største i verden som ikke tilhører disse kategoriene heter enten Barack Obama (nummer 19) eller tilhører familien Kardashian/Jenner (Kylie Jenner er øverst av disse på en 8. plass med 333 millioner følgere. Det er mye, men det finnes noen andre som er enda større.

For det andre er ikke politikere spesielt store i sosiale medier. Selv Donald Trump som bygget hele sitt politiske prosjekt på å kommunisere direkte med fansen og provosere media via sosiale mediekanaler hadde "bare" 140 millioner følgere da han ble kastet ut. Det er et sted rundt 40. plass. Obama har 221 millioner følgere. Indias president Narendra Modi har 175 millioner, det samme som Justin Timberlake og Billy Eilish.

Det er noen andre som er langt større. Aller størst er den portugisiske fotballspilleren Cristiano Ronaldo, superstjerne i toppklubber som Manchester United, Real Madrid og Juventus og har 517 millioner følger. De tre som har mellom 400 og 500 millioner er Justin Bieber, Ariana Grande og Selena Gomez. Litt bak disse, med mellom 300 og 400 millioner følgere, finner vi Taylor Swift, Dwayne Johnson, Kate Perry, Kylie Jenner, Rihanna og Kim Kardashian. Men Lionel Messi er nede på 11 plass med 289 millioner følgere, men da er han en nummer to blant idrettsstjernene og litt foran Neymar.

Oversikten viser også hvor gamle hovedtyngden av følgerne er, Det er ikke slik at det å følge kjente stjerner i sosiale medier er et ungdomsfenomen, men det er forskjell på hvem man følger. De under 40 følger mest musikk- og idrettsstjerner, men det i etterkrigsgenerasjonen og generasjon x (mine samtidige) er slik at man i større grad følger skuespillere og TV-personligheter. Som "The Rock" Dwayne Johnson, Ellen De Generes og Will Smith og politikere. Dessuten følger mange musikere som Shakira, Jennifer Lopez og Eminem, men ikke Justin Bieber, Cardi B, Demi Lovato og Billie Eilish

Flukten til seriøse medier

Facebook og Twitter har vært blant de viktigste distribusjonskanalene til ulike nettmedier som utgir seg for å være seriøse nyhetsformidlere, men i realiteten sprer usanne påstander og udokumenterte rykter. Mens noen slike nettsteder er finansiert av aktører som aktivt ønsker å bidra til usikkerhet om hva som er sant, og destabilisere samfunnet, gjerne i et annet land, er andre slike nettsteder utviklere og formidlere av spinnville konspirasjonsteorier av ulike slag.

Så er det jo interessant å se på om spredningen av slike tvilsomme eller falske "nyheter" øker eller minker i en krisesituasjon som den vi nå er inne i, med stor usikkerhet om årsaker og sammenhenger, og om hva som bør skje fremover for å normalisere samfunnet igjen. Man kan jo tenke seg at usikkerhet og frykt bidrar til en økt deling av tvilsomt nyhetsstoff som gir en form for forklaringer og plasserer skyld. Men man kan like gjerne anta at frykt og usikkerhet øker behovet for noen faste holdepunkter og at det derfor skjer en form for flukt til anerkjente og seriøse nyhetsmedier i en krise.

Det finnes heldigvis måter å måle hvordan ulike hendelser påvirker hva slags medier folk stoler på og deler videre i sosiale medier. To forskere ved universitetet i Michigan utviklet i 2018 to indekser der den ene måler delingen av nyheter fra seriøse nyhetsmedier som BBC, New York Times og The Economist som de kaller "Mainstream Quotient". Og en annen indeks, "Iffy Quotient" hvor stor del av delingene på Facebook og Twitter som kommer fra tvilsomme nyhetskilder. 

Det er The Economist som i artikkelen "Pandemic fears are boosting demand for trustworthy news"  har sett på utviklingen i disse indeksene og skriver om hvordan koronakrisen har påvirket folks deling av nyheter på Facebook og Twitter. Og det er heldigvis en svært tydelig effekt at folk blir mer opptatt av å lese og dele nyheter fra seriøse redaksjonelle medier i en krisesituasjon. The Economist skriver:

"Both indices have shifted significantly during the pandemic. Beginning in February, when the coronavirus started to spread outside China, traffic to traditional media outlets and news sites surged, whereas dodgier sites attracted fewer readers. The Mainstream Quotient rose steadily during this period, a phenomenon Messrs Resnick and Park call a “flight to quality”. The Iffy Quotient, meanwhile, tumbled. The drop was particularly steep during March, when many countries instituted lockdown measures."

Så er det naturligvis ingen som vet om dette er et varig fenomen. Grafene over kan tyde på at delingen av "nyheter" som ikke er dokumentert eller faktasjekket, eller som er basert på konspirasjonsteorier, er i ferd med å ta seg litt opp igjen. Men det er i hvert fall oppmuntrende at det ser ut til å være en form for flukt til kvalitet når det virkelig gjelder. 

Sosiale medier, politikk og polarisering

Helgens The Economist har en meget leseverdig "briefing" om utviklingen vi har hatt i forholdet mellom sosiale medier, demokrati og politikk. Bakgrunnen er selvfølgelig høringene i kongressen i USA om hvordan saker betalt av fremmede stater fant veien til Facebook, Twitter og Google i presidentvalgkampen. I lederartikkelen "Do social media threaten democracy?" slår de innledningsvis fast at noe har gått veldig galt, og skriver:

"Facebook, Google and Twitter were supposed to save politics as good information drove out prejudice and falsehood. Something has gone very wrong"

I briefingen, med den dystre tittelen "Once considered a boon to democracy, social media have started to look like its nemesis" , tar The Economist for seg litt av historien frem til nå, blant annet Teheran i 2009. Tahirplassen i Kairo i 2010 og Euromaidan i Kiev i 2013, øyeblikk der optimismen på vegne av sosiale mediers rolle som verktøy for å sikre åpenhet, frihet og demokrati var himmelhøy. Noen av oss var riktignok litt betinget i forhold til den aller mest euforiske sosiale medier-fanklubben (jeg blogget om den forenklede forsetillingen om at alle stiller på lik linje i sosiale medier tilbake i 2009 og igjen i 2010 da Malcolm Gladwell langet ut mot sosiale medier i New York Times).

Men noe enda mer grunnleggende har skjedd når det gjelder tillitsforholdet vårt til sosiale medier, og The Economist går så langt som å reise spørsmålet om behovet for lovgivning, eierskapsbegrensning og reguleringer. Når vi i demokratiske land har omfattende lovgivning som sikrer åpenhet og innsyn i offentlig forvaltning, og både lovreguleringer, selvregulering og økonomiske insentiver som skal sikre uavhengighet og mangfold i redaksjonelle medier, hva gjør vi da med de plattformene som nå er blitt de viktigste kanalene for politisk påvirkning? The Economist skriver:

"Governments simply do not know how to deal with this—except, that is, for those that embrace it. In the Philippines President Rodrigo Duterte relies on a “keyboard army” to disseminate false narratives. His counterpart in South Africa, Jacob Zuma, also benefits from the protection of trolls. And then there is Russia, which has both a long history of disinformation campaigns and a domestic political culture largely untroubled by concerns of truth. It has taken to the dark side of social media like a rat to a drainpipe, not just for internal use, but for export, too."

The Economist beskriver noen ideer om regulering av sosiale medieplattformer som har vært lansert i debatten, men konkluderer ikke. I stedet er artikkelen mer opptatt av å beskrive hvorfor dette er et område som må tas svært alvorlig fremover, og hvordan utfordringene har tatt av de siste årene, fra store, men mer marginale fenomener som "4chan" og "#gamergate", i utkanten av det folk flest fikk med seg, til å bli et hovedtema i selve demokratidebatten og noe som utfordrer tilliten til selve den demokratiske prosessen. 

En svært interessant del av artikkelen til The Econimist er gjennomgangen de har av alternative "økosystemer" som etableres i eller distribueres ved hjelp av sosiale medier for å spre bestemte ideer, ofte fra politiske ytterfløyer. Små samfunn der man treffer likesinnede og får forsterket de meningene man allerede har, men der kravene til etterprøvbarhet og holdbarhet kan være høyst variable, eller ikke-eksisterende. Men selv når innholdet er korrekt er det uansett en utfordring med denne omgrupperingen rundt de nyhetskildene man liker best, fordi det fører til en langt sterkere polarisering. Eller som The Economist skriver, vegetarianere blir til veganere på grunn av sosiale medier:

"Such ecosystems are a symptom of political polarisation. They also drive it further. The algorithms that Facebook, YouTube and others use to maximise “engagement” ensure users are more likely to see information that they are liable to interact with. This tends to lead them into clusters of like-minded people sharing like-minded things, and can turn moderate views into more extreme ones. “It’s like you start as a vegetarian and end up as a vegan,” says Zeynep Tufekci of the University of North Carolina at Chapel Hill, describing her experience following the recommendations on YouTube. These effects are part of what is increasing America’s political polarisation, she argues."

The Economist minner om at det ikke er nytt at budbringeren har en hovedrolle i politisk endringer. Disruptive teknologier har ført til store endringer før. I disse dager feirer protestantismen 500 år (også grundig omtalt i The Economist denne helgen), noe som ikke kunne skjedd på den måten det gjorde uten at boktrykking var oppfunnet. Aviser, radio og TV forandret i tur og orden måten den politiske debatten foregikk på, i all hovedsak i positiv retning, tror jeg. Men det har aldri skjedd uten debatt om behovet for spilleregler, hvordan vi sikrer åpenhet og om det er behov for regulering. Og slik vil det bli også denne gangen.

Hva skjer i løpet av et minutt på internett?

Nettstedet Visual Capitalist, som er en interessant kilde for infografikk som forklarer ulike størrelsesforhold og sammenhenger i verden, har laget et bilde som viser hva som skjer på internett i løpet av et minutt i 2017. På et internettminutt skjer det veldig mye, og stadig mer enn før.

Jeg har jo noen ganger skrevet her på bloggen (blant annet i 2009 og i 2014) om hvor stor andel av trafikken på internett som er video, og da særlig YouTube. I følge denne nye oversikten er det nå slik at verdens befolkning ser 4,1 millioner YouTube-videoer hvert minutt. Og i tillegg kommer blant annet Netflix som også blitt veldig stort. Hvert minutt ser folk 70 000 timer film og TV på Netflix. Ikke rart det bygges mye bredbånd over hele verden.

Eller kan vi se at 900 000 personer logger seg på Facebook i minuttet, det er 3,5 millioner søk på Google, det lyttes til 40 000 timer musikk på Spotify og det lastes ned 340 000 apper på Google Play og Apple Appstore hvert minutt. Vi ser også at de er god vekst i bruken av plattformer der man sender meldinger med bilder eller video. Hvert minutt sendes det 1,8 millioner snaps i Snapchat.

Hva så med Twitter, kanalen som noen spådde skulle dominere live nyhetsvarsling, og som kjendiser, journalister, politikere generelt, og Donald Trump spesielt, elsker å bruke til å kritisere og krangle? 452 000 tweets hvert minutt er slett ikke så verst. Men til sammenligning er det 990 000 sveip på Tinder hvert internettminutt.

Og så må vi ikke tro at gode gammeldags epost og tekstmeldinger (riktignok også via nye plattformer) er i ferd med å forsvinne selv om det kommer nye tjenester og plattformer. I løpet av et minutt sendes det utrolige 156 millioner eposter i verden. Og det sendes 16 millioner tekstmeldinger. Det virker med andre ord som om epost er kommet for å bli. Og slik der det ikke bare i verden utenfor Norge, tallene fra det siste norske mediebarometeret viser at vi i Norge ligner ganske mye på de andre.

Postfakta

I Tyskland ble ordet "postfaktisch" nylig kåret til årets ord i 2016. Og Oxford English Dictionary kåret "post-truth" til årets ord på engelsk, og ga det følgende definisjon:

"(Adjective) Relating to or denoting circumstances in which objective facts are less influential in shaping public opinion than appeals to emotion and personal belief"

Dette beskriver en samfunnsutvikling der det er blitt mindre viktig om nyheter og påstander er korrekte og mer viktig at de har emosjonell appell og føles riktige. Timothy Garton Ash skrev en god kommentarartikkel, "What to do when the ‘truth’ is found to be lies" i Financial Times rett før jul der han pekte på hvor dypt problematisk det er for demokratiske samfunn om det ikke lenger spiller så stor rolle hva som er sant. Han skrev:

"Warm narrative prevails over cold fact, feeling over reason. Even when Mr Obama had actually published his birth certificate, Mr Trump declared “a lot of people feel it wasn’t a proper certificate” (my italics). The comedian Stephen Colbert’s satirical concept of “truthiness” has been trumped by Mr Trump. There is, however, no reason to despair. If Orwell and Solzhenitsyn did not surrender in the face of Goebbels and Stalin, it would be pathetic for us to give up now. There are numerous ways in which the post-fact threat can be countered to make 2017 the year of anti-post-fact."

Hva er det så Timothy Garton Ash mener at vi bør gjøre for å etablere en motoffensiv? Han peker på at de "private supermaktene" Facebook, Google og Twitter (omtalt som POPS - privately owned public spaces) har et særlig ansvar fordi algoritmer som utelukkende løfter frem nyhetsartikler basert på hva venner og kjente har likt ikke nødvendigvis bidrar til å fremme faktabaserte nyheter. Det kan tvert imot være en viktig katalysator for falske nyheter. Derfor må disse plattformleverandørene tar ansvar, skriver Garton Ash:

"Until recently the internet companies have been reluctant to face up to this responsibility. They have preferred to present themselves as neutral intermediaries, dedicated only to offering the best “experience” to their “community”. Fortunately, this is beginning to change. This month, Mr Zuckerberg wrote a remarkable Facebook post in which he said: “We’re a new kind of platform for public discourse — and that means we have a new kind of responsibility to . . . build a space where people can be informed. So users can now report what they think is fake news and, if a third party fact-checking organisation agrees, the item will be flagged as problematic. Facebook will also try to prevent fake news being exploited to harvest advertising income.”

Det blir interessant å se hvordan dette ansvaret blir forvaltet i praksis. Forhåpentligvis blir 2017 året der kunnskapsbaserte og faktabaserte nyheter og debatter blir moderne igjen og slår tilbake.

Twitter fyller 10 år

I dag er det akkurat 10 år siden den første meldingen ble sendt på Twitter. Den kom, kanskje ikke helt uventet, fra gründeren selv, Jack Dorsey og lød: "just setting up my twttr". Litt sånn på linje med det første som noen gang ble sagt i en telefon, av Alexander Graham Bell i 1876,: "Mr. Watson - come here - I want to see you". Og i begge tilfeller var det i grunnen ingen man snakke med helt i begynnelsen, men det skulle endre seg raskt

Er så slik at disse forbausende uspektakulære første meldingene har det felles at de var startskuddet for desto mer spektakulære kommunikasjonstjenester som forandret verden? Med telefonen er det utvilsomt slik, og innovasjoner innen telefoni er fortsatt i gang. Men er det også slik at twitter vil få samme store betydning? Når det gjelder selskapet Twitter er nok det tvilsomt, mens så er det jo heller ikke slik at det er de samme selskapene som lager telefoner og selger telefonitjenester (eller apper) i dag som det var for hundre år siden.

Twitters store betydning ligger i at de har bidratt til at verden har tatt i bruk sanntids mikroblogging. Og enten det handler om Donald Trumps karakteristikker av politiske motstandere, flyet som landet på Hudson River i januar 2009 eller liveblogging fra den arabiske våren og andre store begivenheter der det trengs en uavhengig kommunikasjonskanal, har Twitter hatt betydning. Noe som er en bragd når man bare har 140 tegn til disposisjon.

Mens YouTube, en annen omtrent 10 år gammel tjeneste, har forandret forholdet vårt til bruk av video, har Twitter omdefinert hvordan vi forholder oss til nyheter i sanntid . Man kan like eller mislike at de redigerte mediene har fått denne type utfordrere, men det er ingen grunn til å tro at det vil gå over. Tannkremen lar seg ikke dytte tilbake i tuben og de redigerte mediene bruker derfor Twitter aktivt selv. På samme måte som med telefonen er Twitter en plattform som har forandret måten vi skaffer informasjon og kunnskap, sprer politiske budskap eller samtaler med andre mennesker.

Når noen feirer år er det også vanlig å minnes noen av høydepunktene så langt. CNET markerer det med Twitter in 10 tweets og BBC skriver om "The tweets that changed lives". Men, tilbake til starten: At Dorsey skrev twttr og ikke twitter i sin første tweet kunne vært en av i disse irriterende skrivefeilene som så ofte følger med når man skriver på twitter. Jeg synes det skjer rare ting med rettskrivingen stadig vekk når jeg skriver noe på twitter. Men i dette tilfellet var det ingen feil, men helt tilsiktet. Helt i begynnelsen stavet de navnet twttr. Kanskje som et signal om at man har lov til å være gjerrrig med bokstavene når man har liten plass.

170 milliarder tweets skal arkiveres

Når fremtidige generasjoner skal lære om vår tid vil de i tillegg til historiske arkiver og biblioteker nå også få muligheten til å søke i arkivet over alle oppdateringer, såkalte "tweets", som er postet på Twitter siden 2006. Det skal være snakk om 170 milliarder tweets totalt, like mange som det finnes nettsider på internett og et antall som øker med en halv milliard om dagen.

Det er derfor en en formidabel mengde data det er snakk om å organisere. De som skal gjøre jobben er The Library of Congress i USA. De skriver (i følge et oppslag på C-net):

"Twitter is a new kind of collection for the Library of Congress but an important one to its mission. As society turns to social media as a primary method of communication and creative expression, social media is supplementing, and in some cases supplanting, letters, journals, serial publications, and other sources routinely collected by research libraries."

I følge Fast Company har Library of Congress en avtale fra 2010 med Twitter om å få adgang til historiske tweets. Den gang var det bare sendt 21 milliarder tweets i hele Twitters levetid siden 2006, men nå har Library of Congress fått overført 150 milliarder nye tweets som er sent siden 2010. Og veksttakten øker stadig. 

Diskene som inneholder de to kopiene av alle disse meldingene tar 133 terrabytes med plass. Plassen er faktisk ikke det største problemet, for oppdateringer på Twitter består av tekst og er på maks 140 tegn. Problemet er å gjøre databasen tilgjengelig og søkbar på en fornuftig måte, slik at man kan bruke den til noe praktisk. Fast Company beskriver utfordringen slik:

"The library has experience with large digital collections. It regularly archives, for instance, websites, government databases, and policy events. But Twitter is new territory. “It’s not only very large,” Dizard says. “It’s expanding daily and at an increasing velocity. The variety of tweets is high.” Not even Twitter, which employs some of the best engineers in Silicon Valley, has attempted to create a searchable archive of tweets. That’s partly because the commercial demand for historical access pales in comparison to that for real-time advertising. But the massive server space and resources such a project would consume are certainly another factor. Jamie de Guerre, VP Product at Topsy, a private company that provides some access to the Twitter archive, compares the task of indexing Twitter to indexing the entire Internet."

Library of Congress følger med i tiden, noe de også viser gjennom å ha en egen blogg der de skriver om aktuelle prosjekter de jobber med. På bloggen kan man også finne informasjon om det store Twitter-prosjektet.

The world of social media 2011

Her er en kort video fra Videoinfographics som viser hvor enorme sosiale medier har blitt globalt på kort tid. To minutter og 45 sekunder tettpakket med fakta :



Det er i følge videoen blitt 800 millioner mennesker i verden som har en Facebookside mens det er 750 millioner mennesker som eier en bil. Minst like interessante er tallene for videobruk. Videoene på YouTube er siden starten for litt over seks år siden blitt sett på 700 milliarder ganger. Hver time legges det til 35 timer ny video. På 60 dager legges det ut mer video på YouTube en de tre store amerikanske TV-nettverkene har produsert i løpet av 60 år.

En veldig enkel innføring i sosiale medier

Hvilket sosiale medium egner seg egentlig best til å fortelle om hva du holder på med akkurat nå? Når og til hvilket formål er det Twitter, Facebook eller LinkedIn passer best, og hva bruker man egentlig Google + til? Denne enkle infografikken fra bloggen Breaking Copy gir oss svaret (klikk for større bilde):

Og takk til Vampus for å ha sporet opp denne infografikken og delt den på Facebook. Bloggen den strammer fra, BreakingCopy ser også ut som en interessant blogg ellers, med stoff om reklame, markedsføring, medier og tekstforfatterskap.

McKinsey om sosiale medier i bedrifter

Siste nummer av McKinsey Quarterly har med en interessant undersøkelse om  investeringer i sosiale medier gir noen dokumenterbare gevinster for bedrifter. Hvor store og hva slags gevinster det er i så fall snakk hvis man bruker bedriftens tid og penger på blogger, sosiale nettverk, podcasts og wikier?

Er det kanskje slik at sosiale medier er noe alle tror de må ha, men som det foreløpig er umulig å måle konkrete effekter av? Omtrent som da PCene gjorde sitt inntog i bedrifter for tre tiår siden og økonomen Robert Solow i 1987, etter å ha forsket på effektene, måtte konkludere med at:

“You can see the computer age everywhere but in the productivity statistics.”

Nå ble det utover 90-tallet målt store positive effekter av investeringer i PCer, ikt-systemer og programvare, spesielt etter at internett kom, men det tok litt tid. Man snakket om alle de positive effektene lenge før noen klarte å måle dem. Og slik er det kanskje med sosiale medier også? For å få svaret på om de som har tatt sosiale medier i bruk aktivt har opplevd noen produktivitetsgevinster, har McKinsey intervjuet 3249 bedriftsledere på øverste ledergruppenivå får å få deres vurdering av om det er noen gevinster.

Av bedriftene de har snakket med så er 1711 "developing", noe som vil si at de er i gang med sosiale medier, men det er ikke særlig integrert i det daglige arbeidet. 287 bedrifter er "internally networked organizations", noe som vil si at de bruker web 2.0-verktøy på innsiden av bedriften, men ikke utad. 100 bedrifter er "externally networked organizations", noe som vil si at de bruker sosiale medier til kontakt med kunder og partnere. Og 76 bedrifter, rundt 3 prosent av totalen, er "fully networked enterprizes", organisasjoner der man bruker sosiale medieteknologier på grensesprengende nye måter. McKinseys konklusjon er at investeringer i web 2.0-teknologier har svært stor betydning:

"New McKinsey research shows that a payday could be arriving faster than expected. A new class of company is emerging—one that uses collaborative Web 2.0 technologies intensively to connect the internal efforts of employees and to extend the organization’s reach to customers, partners, and suppliers. We call this new kind of company the networked enterprise. Results from our analysis of proprietary survey data show that the Web 2.0 use of these companies is significantly improving their reported performance. In fact, our data show that fully networked enterprises are not only more likely to be market leaders or to be gaining market share but also use management practices that lead to margins higher than those of companies using the Web in more limited ways." 

Nå sammenligner ikke denne rapporten faktiske regnskapstall eller markedsandeler, de viser bare hva  ledere selv mener at bedriften har oppnådd av gevinster. Men her er tallene til gjengjeld svært klare, de som gjør mest opplever store forbedringer på områder som raskere tilgang til informasjon, større medarbeidertilfredshet og lavere kostnader på kommunikasjon, markedsføring og reiser, blant annet. Det meste av tallmaterialet er åpent tilgjengelig på nettsiden. Vil man lese en interaktiv grafikk som ser på effektene av bedriftenes bruk av ulike verktøy som blogger, wikier, podcasts, video, mikroblogging og sosiale nettverk, må man registrere seg som bruker på nettsiden til McKinsey.

Ledere i sosiale medier - hva er strategien?

Kilde: HBR

Novemberutgaven av Harvard Business Review har en veldig bra artikkel av professor Soumitra Dutta om lederes personal branding gjennom bruk av sosiale medier, og behovet for å ha avklarte strategier for budskap og målgrupper for å få dette til. Dessverre er hele artikkelen bare tilgjengelig for oss som abonnerer (noe som kan anbefales), men via denne lenken kan man i hvert fall finne de første avsnittene.

Soumitra Dutta stiller spørsmål ved hvorfor ledere i det hele tatt skal bry seg om å være i sosiale medier, og svarer slik på spørsmålet:

"Today’s leaders must embrace social media for three reasons. First, they provide a low-cost platform on which to build your personal brand, communicating who you are both within and outside your company. Second, they allow you to engage rapidly and simultaneously with peers, employees, customers, and the broader public, especially younger generations, in the same transparent and direct way they expect from everyone in their lives. Third, they give you an opportunity to learn from instant information and unvarnished feedback. Active participation in social media can be a powerful tool—the difference between leading effectively and ineffectively, and between advancing and faltering in the pursuit of your goals."

Han reflekterer også over hvilke plattformer man kan bruke og hvilke mål man skal ha, med utgangspunkt i to dimensjoner: Om du vil være personlig eller profesjonell i formen, og om nettverket du skriver for er offentlig eller lukket. Blogg, Twitter og Youtube vil for eksempel være best egnet hvis du er relativt personlig og kommuniserer offentlig. I mer private og lukkede nettverk kan andre verktøy være bedre egnet.

Dutta nevner også en del eksempler på toppledere som har utnyttet sosiale medier til personlig branding. Det er fortsatt forholdsvis få toppledere i store bedrifter som blogger eller tvitrer, men noen av de som gjør det har fått til ganske mye. Et eksempel er Tom Dickson i den lille blederprodusenten Blendtech som har laget YouTube-filmene Will it Blend? der sjefen selv prøver ut hva som passer i maskinen. Filmen der en iPhone blir til pulver er sett av over ni millioner mennesker. Ander høyprofilerte ledere med tung bruk av sosiale medier til egen merkevarebygging er Robert Scoble (med bloggen Scobleizer) i Rackspace, tidligere i Microsoft. Og Padmasree Warrior, CTO i Cisco, som har hele 1,4 millioner følgere på Twitter.

Artikkelen drøfter også noen risikoområder når det gjelder bruk av sosiale medier, som Dutta grupperer i tre kategorier. For det første hvem du vil kommunisere med. Med mer flytende grenser mellom arenaer for det private og det profesjonelle, slik også Marit K. Slotnes reflekterer om i Morgenbladet fredag, kan det være vanskelig å trekke grensene. Men Soumitra Dutta er ikke enig i at det å ikke delta er noe godt alternativ, for hvis du er leder foregår diskusjonen om deg og produktene dine på nettet uavhengig av om du er der selv eller ikke. Det andre spørsmålet er hva du skal kommunisere om. Hva er temaene? Hva er innenfor og hva er utenfor det man kan mene noe om? Tredje risikoområde er momentum. Hvordan sikrer du en ressurseffektiv bruk av sosiale medier som ikke sløser med din egen og andres tid? Hvordan måler man nytten? Arikkelen har noen tips om hvordan man kan følge med på og måle noen resultater.

Soumitra Dutta har for øvrig også skrev bok om sosiale medier. Den heter Throwing Sheep in the Boardroom. Jeg hadde også gleden av å være møteleder da Soumitra Dutta var første innleder på ISOs åpne dag om IT@Work under ISOs generalforsamling i Oslo tidligere i høst. Foredraget ble filmet og er lagt ut på denne nettsiden sammen med en del andre utmerkede foredrag og diskusjoner om betydningen av IT på ulike områder.

Sosiale medier, nyludditter og Morgenbladet

I følge senere beretninger knuste Ned Ludd to strikkemaskiner utenfor Leicester i 1779 i protest mot at han ble arbeidsledig. Ingen vet helt sikkert hvem han var, kanskje er det bare en god fortelling. Men fortellingen inspirerte i hvert fall Luddittene som rundt 1811-13 angrep og brant ned tekstilfabrikker og bomullsmøller i England fordi de mente maskinene tok fra dem jobbene og bare skapte elendighet. Siden har det med jevne mellomrom dukket opp bevegelser som er generelt skeptiske til alt det ny teknologi bringer med seg. I følge Wikipedia er nyluddisme i dag særlig knyttet til skepsis til alt som har med datamaskiner og informasjonsteknologi å gjøre:

"Neo-luddism may also be expressed as doubts as to whether new computer and internet based technology really brings benefits, or the belief that we were better off before its advent. (...) Neo-luddism may express itself in stark predictions about the effect of new technologies. John Philip Sousa for example regarded the introduction of the phonograph with suspicion, predicting: "- a marked deterioration in American music and musical taste, an interruption in the musical development of the country, and a host of other injuries to music in its artistic manifestation, by virtue - or rather by vice, - of the multiplication of the various music-producing machines."

Marit K. Slotnæs ga oss over to sider i fredagens Morgenbladet en fascinerende innsikt i hvordan denne skepsisen til ny teknologi, og i dette tilfellet i særdeleshet sosiale medier, er levende også i dag. Nå har skribenten visstnok aldri brukt sosiale medier selv, men hun har brukt e-post og vet derfor hva det handler om. Selv må jeg innrømme at jeg bruker sosiale medier ganske mye etter hvert, og synes likevel jeg sliter med å fullt ut se konsekvensene det etter hvert vil få for både kunderelasjoner, virksomheters interne samhandling og samhandling i privatsfæren. Det er jo fortsatt ganske nytt for de fleste av oss. Men da er det godt vi har folk som Marit K. Slotnæs som allerede vet svaret og ser at det undergraver selve demokratiet.

Men midt oppe i all denne voldsomme pessimismen kan det kanskje være et lite poeng å peke på at artikkelen er så full av feil, manglende dokumentasjon og selvmotsigelser at det kan være grunn til å ta opp et par ting. Slotæs skriver (teksten i kursiv er høydepunkter fra hennes innlegg):

"Jeg har aldri vurdert å opprette en egen Facebook-profil, hva skal jeg med det? Jeg svarer på e-post og tar telefonen når den ringer. De som vil meg noe, vet hvor jeg treffes."

Tja, hva skal man si til det? Det vitner jo om en viss prinsippfasthet å aldri ha vurdert å prøve Facebook som snart passerer 500 millioner brukere globalt. Man trenger jo ikke like det, men det er kanskje litt rart å være journalist og skrive om sosiale medier når man aldri har prøvd. Men på den annen side, ikke alle som skriver om mord har prøvd det. Det som kanskje er mer bekymringsfult er hvis man tror historien tok slutt med telefon og e-post. Siste mediabarometer fra SSB viser at det i aldersgruppen under 25 er langt flere som bruker sosiale medier hver dag enn som sender e-post hver dag. Man kan nok gå glipp av en del ting i årene som kommer hvis man insisterer på å få alt via e-post.

"Karakteristisk for de sosiale mediene, er at de bryter ned skillet mellom offentlig og privat. Eller: De sosiale mediene privatiserer offentligheten og profesjonaliserer privatlivet."

Interessant påstand. Nå har det for så vidt blitt flere teknologiplattformer som brukes om hverandre offentlig og privat, som for eksempel nettopp den mobiltelefonen og e-posten som er nevnt tidligere. Men det som er helt sikkert er at sosiale medier bidrar ytterligere til å rive ned skiller mellom arbeid og privatliv, skiller som har vært opprettholdt av at det er noen bestemte fysiske steder der vi bruker tid på arbeid, og andre fysiske steder der vi er private og bruker tid på familie, venner og fritidsaktiviteter. Men er det en naturtilstand? Da luddittene knuste fabrikker var det for å protestere mot at arbeidet ble flyttet fra hjemmene deres og inn i fabrikkene. Historisk har skillet mellom arbeid og privatliv vært mindre enn det er i industrisamfunnet og kontorsamfunnet. Det var mange praktiske grunner til at arbeid og privatliv flyttet fra hverandre og arbeidet endte opp i industrien og på kontorene, i fabrikkene var maskinene og i kontorene var dokumentene. I et kunnskapssamfunn er det annerledes. Der jobber flere med informasjon eller med kreative jobber og vi bruker informasjonsteknologi uavhengig av tid og sted. Da vil skillet mellom arbeid og privat måtte finne noen nye grenser. Det er vel noe av denne grensedragningen som er i ferd med å skje, på en litt uryddig måte muligens, akkurat nå på Facebook og Twitter.

"De sosiale mediene er en naturlig forlengelse av narsissismens kultur, der de forpliktelsene man eventuelt påtar seg, er noe som bare gjelder for en selv. Punktum. Det heter som kjent ikke «vi» nå lenger, men «jeg». Dette er så selvsagt at det knapt er verdt å nevne."

Dette er helt feil. Sosiale medier handler også om å fortelle om ting man er opptatt av, men det handler enda mer om å lytte og om å dele. For hele logikken er ganske enkel. De som lytter til deg kan slutte å gjøre det hvis du er for masete eller ikke har noe interessant å si. Da hører de heller på noen andre. Derfor må du behandle folk med respekt og du må samtale på likeverdig basis hvis du skal fortjene å bli hørt på. Nå er det mulig Slotnæs tror alle sosiale medier er en slags personlig radiosending der vi bombarderer andre med støy hele tiden. Sannheten er at MySpace, som lenge var verdens største sosiale medie, oppstod som en arena for å dele musikk med andre. D&B (Del og bruk) der lærere i norsk skole deler erfaringer og diskuterer fag med hverandre på tvers av alle skolene i Norge, er så vidt jeg kan se ikke særlig preget av narsissister. Og slik må det være, det er fortsatt lettere å få et unormalt stort ego i de gamle mediene enn i de nye.

"Mer alvorlig er det at de sosiale mediene også er som skreddersydd for borderline-personligheter: Det vil si en personlighet som mottar sin identitet utenfra, og som skifter med omgivelsene. En borderline-personlighet er uten kjerne, og mangler rett og slett et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig, uten kontinuerlig respons fra omverdenen."

Denne påstanden skjønner jeg ikke helt. Slike personligheter finnes nok i sosiale medier også, men er det flere der enn ellers? Og hva er det som gjør at en person som mangler et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig skal ta større skade av å bruke sosiale medier enn å ikke gjøre det? Sosiale medier er tross alt ganske transparente, så det kan jo være noen fordeler ved at folk opererer der, og ikke i det skjulte.

"De sosiale medienes infrastruktur, med «venner» på Facebook og «followers» på Twitter, oppmuntrer til en kultur der man først og fremst oppsøker og diskuterer med dem man allerede er enig med. Gevinsten i demokratiske fora er jo nettopp å bli motsagt".

Jeg tror alle som er aktive i sosiale medier kan forsikre Marit Slotnæs om at man blir motsagt i sosiale medier når noen er uenige. Høyt og tydelig, og av mennesker du ellers aldri ville diskutert med hadde det ikke vært for bloggene eller Twitter. Og heldigvis i en konstruktiv tone mesteparten av tiden, for folk liker å diskutere. Både blogger og Twitter har jo en infrastruktur som nettopp muliggjør det å kommentere og diskutere med alle du ønsker å diskutere med. Ved å skrive på en blogg inviterer jeg til kommentarer fra alle som ønsker å kommentere. Jeg tror Morgenbladets papirbaserte infrastruktur utgjør et langt større problem for debatten, for å si det slik. Og merkelig nok legger Morgenbladet ut artikkelen på nett, men uten mulighet til å kommentere.

"Det gir mening å hevde at de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på. Det er en grunn til at politikk er «kjedelig», i betydningen rituell og langtekkelig. Den innebygde tregheten i de politiske prosessene er en garantist for at viktige avgjørelser ikke tas etter innfallsmetoden."

Det er mulig det er av hensyn til demokratiet Morgenbladet bare gis ut en gang i uken og ikke hver dag. Da kan de tenke litt lengre før de må mene noe. Men vanlige samtaler mellom mennesker har en tendens til å foregå i sanntid (bortsett fra de som foretrekker å skrive brev til hverandre, men det tror jeg er ganske få). Derfor vil nok de fleste være enige om at teknologi som fjerner noe av behovet for å reise fysisk for å delta i samtalen er et gode. Det er også et gode dersom myndigheter og virksomheter kan svare på spørsmål med en gang. Dessuten tror jeg alle som har sett politikere på TV de siste årene er klar over at muligheten til å tenke seg om lenge ikke er så veldig stor. At enkelte prosesser er mer krevende og trenger lengre tid er ikke noe argument for å erstatte e-post med brevpost. Det er et argument for å bruke lengre tid der den demokratiske prosessen eller rettsikkerheten krever tid, ikke for at alt skal ta like lang tid.

"Det er interessant å merke seg at Obama, kort tid etter at bildene av Stoltenberg og hans splitter nye iPad gikk verden rundt, nå nærmest erklærer krig mot den nye teknologien: I en tale til 1100 avgangsstudenter ved Hampton University i Virginia nylig, advarte han mot å bruke for mye tid på teknologi der informasjon blir «en distraksjon og en avledning, en form for underholdning i stedet for et nyttig instrument".

Dette er bare surr. Så vidt jeg kan se er Obama aktiv både på Twitter, Facebook og på blogg fortsatt. Og jeg er overbevist om at hans neste presidentvalgkamp vil være enda mer preget av sosiale medier enn den forrige. Det Obama snakket om, med god grunn etter min mening, er at det ikke er bra hvis vi bare bruker teknologi til å la oss underholde og være passive konsumenter. Vi må tilpasse den og skape innhold og tjenester som bidrar til å frigjøre oss og gjøre verden til et bedre sted. Og da trengs unge folk som vil ta utdanning og ha den kunnskapen som kreves for å forme teknologien. (Ved hjelp av sosiale medier kan man faktisk finne og lenke til Obamas tale slik den faktisk ble holdt). Her er et lite uttdrag):

"And with iPods and iPads; and Xboxes and PlayStations — none of which I know how to work - information becomes a distraction, a diversion, a form of entertainment, rather than a tool of empowerment, rather than the means of emancipation. So all of this is not only putting pressure on you; it’s putting new pressure on our country and on our democracy. Class of 2010, this is a period of breathtaking change, like few others in our history. We can’t stop these changes, but we can channel them, we can shape them, we can adapt to them. And education is what can allow us to do so.

Nå er det sikkert vanskelig å vite forskjellen på en Xbox og Facebook hvis man ikke bruker noen av delene. Men sosiale medier er jo nettopp en slik plattform Obama snakker om, som man kan være med på å forme selv. Der barrierene for å være produsent og ikke bare konsument er mye lavere enn i tradisjonelle medier. Obama har helt rett i sin advarsel. Nettopp derfor håper jeg Obama vil fortsette med å oppfordre folk til å gripe de mulighetene sosiale medier gir.

Bill Gates med ny blogg

Bill Gates fant veien til Twitter for noen dager siden. Her er hans profil, og ja det er en Verified Account. På noen dager har han klart å få over 398 000 followers, og det ble spekulert i om hans inntreden bidro til at Twitter gikk ned for telling.

Men kanskje enda mer spennende er det at Bill Gates også lanserte en ny blogg for noen dager siden, en blogg han har kalt The Gates Notes. Bloggen handler om de store samfunnsutfordringene Bill Gates er opptatt av, som helse, fattigdom, energi og miljø. Her kan man lese artikler om bedre respons på pandemier, hvordan skape bedre læringsmiljøer, hvorfor det er så vanskelig å måle innovasjon og hvorfor det kreves mer forskning for å få fram fremtidens bærekraftige energisystemer. Store og spennende temaer.

Det som slår en når en leser denne bloggen til Bill Gates er hvor opptatt han er av kunnskap og læring. En egen fane på bloggen heter "What I'm Learning" og handler om ting han selv er i ferd med å lære mer om. Her reklamerer han blant annet for The Teaching Company, en virksomhet som tilgjengeliggjør selger kurs i form av forelesninger av høy kvalitet som lydfiler eller på DVD og som Bill Gates skriver at han selv har brukt til å lære mer historie og økonomi. Sannsynligvis verdt å teste ut.

Jeg hadde for øvrig gleden at å møte Bill Gates for litt over fem år siden i København. Bildet over er tatt der. Egentlig var jeg bare med, for det var sønnen min Petter som var hovedpersonen og som fikk vise hvordan han bruker en Micro RollTalk talemaskin når han ikke kan snakke på vanlig måte. Hardware er en vanlig smarttelefon, men det er software fra norske Falck Igel som gjør at disse hjelpemidlene kan brukes til helt andre ting, både til å kommunisere og som fjernkontroller som styrer rullestoler, lys og ulike apparater på en enklere måte. Ganske viktige saker, ikke bare for funksjonshemmede, men mange eldre med problemer med å bevege seg kan også ha stor glede av slike smarte teknologiløsninger for å klare seg bedre i hverdagen.

Top 5 business blogging mistakes

Mashable er et nyttig nettsted for brukere av sosiale medier. De har godt nyhetsstoff, men også nyttige tips om hvordan man gjør ting i sosiale medier og hva man ikke bør gjøre. I Mashable kommer det jevnlig råd til bedrifter og andre virksomheter som skal kaste seg ut i dette og ikke er helt sikre på hvordan det fungerer.

I dag skriver Mashable om "Top 5 Business Blogging Mistakes - and How to Avoid Them". Jeg tror ut fra egen erfaring med blogg at dette er ganske fornuftige råd. Kortutgaven er vel omtrent slik:

Mistake #1: Treating Your Blog Like a Press Center. En blogg er et sted der man forteller om hva man er opptatt av, men også inviterer til en samtale der leseren får kommentere og supplere. En blogg er ikke et sted der man pøser ut siste pressemelding. Den skal være personlig i formen, det helt motsatte av en vanlig pressemelding. Et godt eksempel på slik god og personlig bedriftsblogg er Steinars blogg, skrevet av Stormbergs gründer Steinar J. Olsen. Der legger han ut både tekst, bilder og ikke minst videokommentarer til ting han er opptatt av. Dette er selvfølgelig en måte å fortelle om bedriften og produktene, og øke salget, men lenger unna pressemeldinger og reklamebrosjyrer kommer man ikke.

Mistake #2: Not Blogging Regularly. En blogg som ikke oppdateres regelmessig vil ikke fungere særlig godt. Skal man bygge en tilstedeværelse på nettet der man samtaler med sine kunder og samarbeidspartnere er det viktig å ha noe å si. Og det må man gjøre minst et par ganger i uken. Ellers vil det aldri bygge seg opp noe særlig trafikk. For å få til dette over tid kan det være lurt å ikke bare være avhengig av en inspirert enkeltperson, men høre om det er flere i virksomhetene som har gode ideer til hva man kan formidle og som vil være med å finne fram til stoff som kan brukes. Det blir sårbart hvis man overlater alt til en enkelt blogger.

Mistake #3: Not Enabling Conversation. Det å invitere lesere til å komme med synspunkter og å føre en samtale med kundene sine er nok noe av det vanskeligste for mange virksomheter som vil kaste seg inn i dette med sosiale medier. For man er ikke vant til å svare i full offentlighet eller å slippe kontrollen ved å åpne for kritikk. Men det er man nødt til når det gjelder sosiale medier, ellers kan man like gjerne finne på noe annet. Ikke alle vil få samme respons som Steinar Olsens 76 kommentarer (i skrivende stund) på et innlegg der han utfordrer partilederne til å svare på hvilke tiltak de vil gjennomføre i klimapolitikken (alle partilederne har svart på bloggen hans). Det som kan være lurt er å tenke igjennom om man skal ha noen spilleregler innad i virksomheten der man er enige om hvem som har ansvaret for å svare på hva. I en større virksomhet kan ikke sjefen gjøre hele denne jobben selv. Men noen spørsmål kan være av en slik art at det bare er sjefen som kan svare.

Mistake #4: Making New Content Hard to Discover. Bloggen må være lett å finne. Man må i hvert fall lenke til den fra hjemmesiden sin, slik Veidekke gjør fra sin hjemmeside til konsernsjef Terje Venolds blogg. Men i tillegg bør man sørge for å reklamere for bloggen på visittkort, på epost-signaturer, via Twitter og i virksomhetens publikasjoner og presentasjoner. Man må tilby en RSS feed. Og fordi en stadig større del av trafikken på web kommer via søkemotorer, er det viktig å skrive overskrifter og artikler slik at bloggen inneholder nøkkelordene som gjør at den kommer høyt oppe når noen søker etter deg eller virksomheten din.

Mistake #5: Expecting Too Much, Too Soon. Blogging er ikke en kort spurt, men et maratonløp. Man skal være der lenge. Og det tar naturligvis litt tid å få en krets av regelmessige besøkende, så det er helt naturlig at det oppleves som om ingen er der de første ukene. Derfor anbefaler Mashable at man i hvert fall skriver regelmessig i et år før man evaluerer om det hele er verdt innsatsen.

Hva skjer når man googler en partileder?

Hva skjer når man googler partiene og deres partiledere? En interessant artikkel på Valgpanelet.no av Jørgen Helland om "FrPs snedige adwordsannonsering", gjorde at jeg måtte finne ut litt mer om dette.

Vi må jo regne med at nettet og søkemotorer blir en hovedkilde for informasjon om partiene ved høstens valg. De fleste velgere følger jo bare sånn passe godt med, og da er søk på nettet veldig praktisk for å finne ut mer. Men gjør partiene noe for at de skal se bra ut når noen søker? Bruker de for eksempel annonser hos Google aktivt nå før valget, eller stoler de på at søkene gir de ønskede resultatene av seg selv?

Som bildet over viser gir et Googlesøk etter Siv Jensen en annonse som lenker til Siv Jensens Facebookside, og ikke til FrPs hjemmeside. Originalt og spennende. Et lite problem er det at Siv Jensen selv er svakt representert blant innleggene på sin egen vegg i Facebook, men det kan jo bli bedre fram mot valget. Googler man Fremskrittspartiet eller FrP kommer det ikke opp noen annonse for partiet (men en annonse om selvhjelp mot angst og depresjon). FrPs hjemmeside er imidlertid trygt plassert øverst på de vanlige ikke-betalte søkeresultatene når man søker. Deretter følger Oslo FrP og Wikipedia.

Når jeg søker etter Jens Stoltenberg kommer det opp en annonse for www.viktigfordeg.no og en annonse for TV2. Kanskje ikke helt det man er ute etter når man leter etter Jens på nettet, men på den annen side kommer lenkene til Wikipedia, Facebook, Regjeringen.no og Twitter øverst på den ikke-sponsede lenkelisten. Søker jeg etter Arbeiderpartiet får jeg opp en annonse for Venstre som lenker til nettsiden Liberal.no. Mens Arbeiderpartiets hjemmesider naturlig nok topper den vanlige ikke-betalte listen med lenker, foran Wikipedia, Twitter og YouTube. Betryggende liste sett fra Arbeiderpartiets side.

Et søk etter Erna Solberg gir ingen annonser, bare helt greie lenker til Wikipedia, Høyres nettsider og i hvert fall tre ulike Erna-blogger (her, her og her). Et søk etter Høyre gjør at det kommer opp en annonse for Venstre. Men den vanlige listen over treff har Høyres valghjemmeside på topp foran Wikipedia, Oslo Høyre og Unge Høyre. Og Erna på Twitter er med høyt oppe (litt forvirrende, men Ernas Twitternavn er faktisk @hoyre).

Søker jeg etter Dagfinn Høybråten får jeg opp en annonse for Høybråten stasjon hos NSB. Men de ikke-sponsede treffene ser bra ut, med Wikipedia, to Dagfinn-blogger og Stortingets sider om Dagfinn Høybråten. Men jeg ser ikke KrFs hjemmesider. Søker man etter Kristelig Folkeparti eller KrF dukker det også opp en annonse om angst og depresjon. Og man finner en annonse for Kjell Magne Bondeviks biografi. KrFs hjemmesider er øverst på de vanlige ikke-betalte resultatene, slik det bør være. Deretter kommer Wikipedia. Og interessant nok er bloggen til Filip Rygg høyt oppe på lenkelisten.

Søk på Lars Sponheim får fram en annonse der man kommer til Venstre.no når man klikker på den. På de ikke-betalte treffene er Wikipedia, Venstres egne sider om Sponheim, bloggen hos VG og Facebooksiden hans øverst. Søker man etter Venstre dukker det opp en ny annonse for liberal.no. Og resultatene ellers er vel omtrent som partiet kunne ønske, med partiets hjemmesider på toppen, men Audun Lysbakkens blogg Rettvenstre.no lurer seg inn på en sterk tredjeplass her, på plassen foran Wikipedia. Men det blir vel litt forvirrende for en søkemotor når et borgerlig parti kaller seg Venstre.

Hos Liv Signe Navarsete kommer det ikke opp annonser når jeg søker. Her er det omtale av henne hos Wikipedia, Regjeringen og Stortinget øverst. Og litt lenger ned finner man ut at hun både er på Twitter og Facebook. Men hvor er Senterpartiets hjemmesider på denne listen? Hvis man i stedet søker etter Senterpartiet kommer det opp en ny annonse for Venstre. Men her er i hvert fall Senterpartiets valghjemmesider øverst. Med Wikipedia som nummer to og partiets vanlige hjemmesider (ja de har to versjoner) deretter. SPs Facebooksider er også høyt oppe.

Søk etter Kristin Halvorsen gir en annonse med lenke til TV2s underholdningsavdeling. På de ikke-betalte resultatene er Wikipedia på topp foran regjeringen.no. Og ellers masse nyhetssaker, noen av dem negative. Men hvor er SVs hjemmesider på denne listen? Jan Simonsens blogg er høyere på listen enn SVs egne hjemmesider. Som eneste partileder mangler Kristin Halvorsen en tilstedeværelse i sosiale medier; hun har ikke blogg, Facebook eller Twitter. Det gjør henne mer avhengig av hva andre skriver om henne fordi egne nettsider ikke kan prege søkeresultatene på samme måte som hos de andre. Googler man SV og Sosialistisk Venstreparti er det litt annerledes. Ingen relevante annonser, men resultatene ser greie ut, med partiets hjemmesider på topp. I motsetning til partilederen er partiet SV både på Facebook og Twitter. Og også her dukker Audun Lysbakkens blogg opp på en sterk tredjeplass.

Det ene som slår meg når jeg ser dette samlet er hvor viktig kombinasjonen av Google og Wikipedia er blitt. Wikipedia er øverst på alle partiledersøkene og stort sett nummer to eller tre når man søker etter partiene. Det andre som kommer fram er hvor viktig det er blitt å ha gode personlige sider der en lager innholdet selv, som blogg, Facebooksider og Twitterkonto. Dissse nettstedene kommer veldig høyt opp på alle søk. Det er interessant at FrP for å være på den sikre siden også setter inn en ekstra annonse for å lede trafikk til Siv Jensens sider på Facebook. Men så er nok også FrP ekstra utsatt for at andre treff, for eksempel i nettaviser, er vinklet negativt.

Prisen for mest proaktive søkestrategi så langt må gå til Venstre, som er det eneste partiet som bevisst har plasserert sine annonser slik at de dukker opp når man søker etter Arbeiderpartiet, Høyre eller Senterpartiet. Det blir spennende å se om noen svarer på den utfordrningen.

Don Tapscott og Wikinomics på Citisense 09

Sandefjord var vertskap for Citisense 09 konferansen mandag og tirsdag denne uken, et arrangement med et veldig spennende program. Tematisk handlet det både om fremtidens grønne byer, om internett og sosiale medier, og om land og steders omdømmebygging.

Jeg hadde bare anledning til å være med på deler av konferansen, men fikk med meg noen gode bedriftspresentasjoner av Opera Software og eZ Systems, begge eksempler på et nytt kunnskapsbasert næringsliv som bygger et globalt innovasjonsnettverk rundt bedriftene, og et par svært morsomme foredrag om nasjoners omdømmebygging av Arne Hjeltnes (@hjeltnes) og Simon Anholt. Samt et spennende foredrag om fremtiden av Eirik Newth der han tok for seg de neste 40 årene på 20 minutter (@astronewth og jeg kjørte også sammen tilbake til Oslo, så jeg fikk oppdatert meg på både sosiale medier. blogging og bokbransjens fremtid).

Min jobb på konferansen var å introdusere årets store stjerne, kanadieren Don Tapscott (@dtapscott) som har skrevet bestselgeren Wikinomics og en ganske fersk bok om den digitale generasjonen som heter Grown Up Digital. Don Tapscott er veldig overbevisende når han beskriver hvordan bruk av sosiale medier vil forandre måten vi samhandler på, og stiller virksomhetene vi jobber i overfor noen store utfordringer. Sosiale medier skaper helt nye former for innovasjon, deling og samhandling som vi alle blir nødt til å finne ut av.

Et eksempel på dette er hvordan Don Tapscott og hans konsulentselskap nGenera driver både en svært levende Wikinomics-blogg om innovasjon og samhandling, og en Grown Up Digital-blogg om de unge digitale innfødte. Selv om Tapscott skriver bøker som trykkes på papir og står i bokhylla, bygger han samtidig opp en dynamisk community på nett som fortsetter diskusjonen.

På Citisense konferansen ble det for øvrig også lagt fram en Richard Florida-inspirert rapport skrevet av Irene Tinagli om norske kommuners attraktivitet og konkurranseevne når det gjelder teknologi, talent og toleranse. Jeg kommer tilbake med mer om rapporten her på bloggen senere.

# Neda

Fra Wikipedia i dag:

"Neda was a 16 year old Iranian woman killed by the Basij during the 2009 Iranian election protests. Her death was captured on video by at least two bystanders. The graphic videos were broadcasted on the internet, quickly becoming a rallying cry for the pro-reform demonstration. Neda means "voice" in Farsi, and she was fittingly dubbed the "voice of Iran"

Noen bilder bare brenner seg fast og vil bli stående som selve symbolet på store begivenheter. Slik det var med "Tank Man" i Beijing i 1989 tror jeg det kan bli med Neda i Tehran i 2009. En 16 år gammel iransk jente drept på åpen gate med et skudd fra et hustak. Når uskyldige mennesker blir skutt på denne måten er det ikke mulig å hevde at det var en ulykke. Dette var drap og bildene er helt grusomme.

(Oppdatering 23.06.2009: Det har etter hvert kommet fram at Neda fra videoen er 26 år gamle Neda Agha-Soltan, en filosofistudent som deltok i demonstrasjonene. VG forteller historien hennes her.)

Mange flere er sikkert blitt drept av regimet i Iran de siste dagene, kanskje blir folk arrestert og drept akkurat nå. Det spesielle med Neda var at hun ble filmet av noen som stod i nærheten og bildene ble kringkastet til hele verden via YouTube (og her er det grunn til å advare mot svært ubehagelige og sterke bilder, CNN har en litt mer dempet versjon).

Neda er blitt en hel verdens kamprop mot prestestyret i Iran og #Neda er firkantmerket på twitterstrømmen som er i ferd med å bygges opp til en global flodbølge mot regimet i Iran. Plutselig er sosiale medier blitt blodig alvor. Det blir ikke lett å harselere helt på samme måte som før over Twitter, blogger og YouTube.

CNN ser ut til å ha et svar på dette som er interessant. De ber folk sende inn videoer fra aktuelle begivenheter på et eget nettsted "iReport - Unedited. Unfiltered. News". Et nettsted for brukergenerert nyhetsinnhold i erkjennelsen av at egne reportere uansett ikke kan være over alt. Det siste døgnet har CNN brukt TV-sendingene aktivt til å oppfordre folk i Iran til å sende inn sine videoklipp og bilder. Her har vi kanskje kimen til en spennende måte å kombinere de sterkeste sidene til live TV og de stekeste tidene til et nettsted med brukergenerert innhold.

Her hjemme er det vel dessverre grunn til konkludere med at Dagsrevyen hadde en særdeles dårlig dag i går der de første minuttene ble bruk til å vise videoer fra YouTube, samt å helt ukritisk videreformidle et ubekreftet rykte om at Ayatollah Khomeinis gravplass var angrepet av en selvmordsbomber, et rykte det ikke har vært mye snakk om senere, og som prestestyret selv godt kan ha stått bak. Så gikk Dagsrevyen videre til en god nyhetsssak om helseministerens forsøk på å påvirke noen sykehussjefer, før de gikk i gang med en helt meningsløst reportasje om hvorfor helsereformen til Bjarne Håkon Hansen ikke vil lykkes hvis vi ikke fjerner moms på frukt og grønt i Norge (en sak som bloggen til Mandag Morgen merkelig nok publiserte en artikkel om noen få minutter etter at Dagsrevyen gikk).

Så det ble ikke så mye i NRK i går om Iran som vi ikke fikk langt grundigere og bedre informasjon om fra andre kilder. Og poenget her er vel at det ikke er så veldig lett å være en tradisjonell TV-kanal i en situasjon der journalister er kastet ut, mens hver enkelt borger kan lage nyhetsstoff med kameraet på mobiltelefonen, en YouTube konto og en internettilgang. Men da må de tradisjonell mediene aktivt ta i bruk disse mulighetene og ikke late som alt er akkurat som før. Videoklippene med Neda er blitt selve symbolet på hva som er galt med Iran, men kan også vise seg å bli øyeblikket da vi oppdaget at medielandskapet var snudd på hodet.

Følg Iran på Twitter, Flickr og blogger

Fra twitterbruker @Mousavi1388 fredag kveld:

"Please join Mousavi, Khatami and Karoubi tomorrow at 4pm from Enghelab Sq. to Azadi Sq. in Tehran for a crucial green protest #IranElection"

Og fra @persiankiwi;

"Advice - your location can be identified from mobile signal - + delete all sms after sending in case u are arrested - #iranelection"

Det kan se ut som det går mot et dramatisk døgn. Regimet prøver å skremme fok til taushet og det er derfor stadig viktigere for det grønne laget i Iran at det har har åpne kanaler til verden utenfor. Og at informasjon kommer ut selv om de utenlandske mediene er kastet ut og iranske medier er underlagt streng sensur. Nå spiller sosiale medier og spesielt Twitter hovedrollen.

En artikkel på nettsiden til Fox News om twitterbrukere som er inne i Iran anbefaler blant annet å følge disse brukerne av Twitter som skriver oppdateringer om Iran fra innsiden fra time til time: @persiankiwi, @change_for_iran, @madyar og @mousavi1388.

(Oppdatering 23.06.2009: I tillegg følger jeg også @oxfordgirl som er en aktiv og oppdatert kilde for informasjon. Og @AnnCurry fra NBC er verdt å følge.)

Tåler man veldig mye info (mange i sekundet) om Iran fra brukere av Twitter i hele verden som legger inn #iranelecton i meldingene sine, er det en lenke her. Men som sagt, det kan bli litt for mye.

På Flickr finner man #iranelection som legger ut oppdaterte bilder fra demonstrasjonene hver dag. Bildet (some rights reserved) oppe til venstre på denne posten er hentet herfra og er lastet opp av en bruker som heter Faramarz Hashemi (.faramarz på Flickr og @faramarzhashemi på Twitter).

Flere nettaviser har også laget samlesider med lenker til blogger og twitterfeeds om Iran, blant annet The Huffington Post. Og The New York Times News Blog har en egen kontinuerlig oppdatert nyhetsstrøm med oppdateringer fra Iran. NiacINsight er en liveblog på nettstedet til det iransk-amerikanske miljøet.

Bloggen PR 2.0 spør "Is Twitter the CNN of the New Media Generation?". De som er gamle nok til å huske den første Golf-krigen i 1990-91 vil huske CNNs store gjennombrudd som live nyhetskanal fra hustakene i Bagdad da den amerikanskledede koalisjonen satte i gang luftangrepene 17. januar 1991. Mens andre TV-kanaler fulgte sitt sendeskjema der nyhetene kom til faste tider, dekket CNN nyhetene mens ting faktisk skjedde. Den gang fantes det ikke sms, web, chat, blogger eller e-post for folk flest til privat bruk.

I dag finnes det tilgang til internett stort sett over alt i verden og verktøy som gjør at vi alle kan distribuere innhold til hele verden via blogger, Flickr og Twitter. Selv nyhetskanaler her problemer med å henge med. Og kanskje representerer kommunikasjonen fra opposisjonen i Iran et slikt "tipping point" for sosiale medier i en storpolitisk sammenheng.