KI og effekten på arbeidsmengden

Vil kunstig intelligens automatisere bort veldig mange arbeidsoppgaver, og hele jobben til mange? Eller er det tvert imot slik at KI gir oss tilgang til nye metoder og verktøy som gjør oss bedre i stand til å skape verdier for virksomheten og kundene, og dermed sikrere og bedre jobber? 

Det temaet har jeg vært innom her på bloggen flere ganger, blant annet i omtalen av Kompetansebehovsutvalgets siste analyser og scenarioer. Den diskusjonen er definitivt ikke over.

 Men en ny artikkel i Harvard Business Review (HBR) tar for seg en litt annen diskusjon om hvordan KI endrer hvordan og hvor mye vi arbeider. I stedet for å se på om arbeidsoppgaver og jobber erstattes av KI eller ikke, har de snudd problemstillingen litt på hodet og heller sett på om de som tar i bruk KI i jobben får mer avlastning og jobber mindre, eller om KI-verktøyene er designet slik at man faktisk påvirkes til å jobbe mer?

KI gjør at vi jobber mer, og mer intenst enn før

Man skulle jo kanskje tro at effektiviserende og produktivitetsøkende verktøy fristere til å ta det litt roligere på jobben. La dmaskinen ta seg av merkbare deler av arbeidsoppgavene, og sånn sett ha mindre å gjøre enn før. Kanskje bruk av KI være en slags start på et samfunn med redusert arbeidtid  og mer fritid.

Vel, så langt har ikke dette skjedd, heller tvert imot,  i følge Aruna Ranganathan og Xingqi Maggie Ye som er forskere ved Haas School of Business, UC-Berkeley i USA. De har skreve om sine funn i artikkelen "AI Doesn’t Reduce Work—It Intensifies It i Harvard Business Review (HBR). Hovedfunnet deres er at folk velger å jobber mer når de har tilgang til KI-verktøy, ikke fordi vi blir tvunget til å jobbe mer, men fordi det eer mulig og tilgjengelig, men også fordi det kan gi en positiv opplevelse å jobbe mer

"In our in-progress research, we discovered that AI tools didn’t reduce work, they consistently intensified it. In an eight-month study of how generative AI changed work habits at a U.S.-based technology company with about 200 employees, we found that employees worked at a faster pace, took on a broader scope of tasks, and extended work into more hours of the day, often without being asked to do so. Importantly, the company did not mandate AI use (though it did offer enterprise subscriptions to commercially available AI tools). On their own initiative workers did more because AI made “doing more” feel possible, accessible, and in many cases intrinsically rewarding."

Nå er det ikke helt nytt ukjent at noen jobber er slik at grensen mellom privatliv og jobb er mer flytende, og det også kan høres ut som en god nyhet at mange får lyst til å jobbe mer, og ta med seg jobben hjem, så er det selvsagt ikke uten problemer hvis en umiddelbar entusiasme blir til en permaent arbeidshverdag. 

Tre måter arbeidet utvides på

HBR-artikkelen peker på tre måter tilgang til og bruk av KI-verktøy kan gi en mer intens arbeidshverdag. Den første forklaringen på at mange jobber mer enn før er at de jobber med flere ting enn de pleide å gjøre.  Tilgang til KI-verktøy bidrar til at flere får kunnskap og hjelpemidler som gjør at man blir i stand til å klare andre oppgaver enn før. Kompetansen med KI blir med større enn den man har uten KI, og da får man mulighet til å gjøre flere ting . Og ikke bare kan man gjøre mer, for mange er det også en positiv opplevelse å mestre flere oppgaver:

"These tools provided what many experienced as an empowering cognitive boost: They reduced dependence on others, and offered immediate feedback and correction along the way. Workers described this as “just trying things” with the AI, but these experiments accumulated into a meaningful widening of job scope".

En negativ effekt av dette forskerne fanget opp var at fagfolk som faktisk kunne og hadde erfaring med disse arbeidsoppgavene, og hadde gjort dem før, i økende grad fikk en ny rolle i å etterprøve det andre hadde gjort. For eksempel å gå igjennom og kvalitetssikre programvare skrevete av noen som har brukt KI til å gjøre jobben.

Den andre effekten forskerne oppdaget i sine mer en 40 intervjuer over 8 måneder i et amerikansk teknologiselskap, var at det utviklet seg et mindre tydelilg skille mellom arbeid og ikke-arbeid blant de ansatte. Pausetid og lunsjtid ble i større grad brukt til å sette igang små nye oppgaver, fordi det å starte opp nye oppgaver med blanke ark er så mye lettere enn får når du kan få help fra KI.

"These actions rarely felt like doing more work, yet over time they produced a workday with fewer natural pauses and a more continuous involvement with work. The conversational style of prompting further softened the experience; typing a line to an AI system felt closer to chatting than to undertaking a formal task, making it easy for work to spill into evenings or early mornings without deliberate intention"

Mer multitasking 

Det tredje funnet i denne forskningen er at mange ansatte begynte å beherske det å bruke KI-verktøy og at de begynte å bruke det til å igangsette og overvåke mange flere oppgaver samtidig. KI-partneren ble sett på som en variant av en kollega man kunne stole på til å følge med på og holde orden på mange ting på en gang. Forskerne skriver at: 

"AI introduced a new rhythm in which workers managed several active threads at once: manually writing code while AI generated an alternative version, running multiple agents in parallel, or reviving long-deferred tasks because AI could “handle them” in the background. They did this, in part, because they felt they had a “partner” that could help them move through their workload.

Men etter hvert som flere jobbet på denne måten fikk de også ansvaret for å håndtere mer, og dermed en mer intens rolle knyttet til å følge opp alt som skulle skje samtidig. Flere fikk et slags lederanasvar for KI-boter de egentlig ikke hadde, og teknologi som tilsynelatende skulle avlaste og redusere stress, fikk i stedet en rolle der intensiteten i arbeidet ble høyere.

Hva skal en virksomhet gjøre for å håndtere og styre en slik økt intensitet, og er den positiv eller negativ for ledere og ansatte? Forfatterne er opptatt av at det ikke trenger å være negativ i seg selv å bruke verktøy som øker intensiteten og produktiviteten, men anbefalter virksomehter å tenke igjennom formelle og uformelle spilleregler og rammer. Hvordan sørger man for nødvendige pauser og grensesettinger for å hindre at alt flyter over i hverandre? Det må være tid til å samtale og tid til å reflektere, slriver forfatterne i artikkelen.

Teknologitrender og -spådommer 2026

Et årsskifte er gjerne tidspunktet der man man oppsummerer det som har skjedd, og kommer med noen spådommer om året som kommer. Hva er ligger under vannskorpen og er i ferd med å modnes? Vi vi ha en lineær utvikling? Kommer det noe nye innovative gjennombrudd? Eller er det noe som er hypet, og ikke blir helt slik det var lovet

Ikke minst på områder der utviklingen går raskt, for eksempel hvilke nye teknologier, eller bruksområder for teknologi som er rett rundt hjørnet, kan disse predisjonene være nyttige for forestillingene våre om hvordan fremtiden kan bli, og hva slags beredskap og hvilke planer det er lurt å ha på plass.

Slik prediksjoner om hvilke nye ting som er rett rundt hjørnet kommer fra flere ulike kanter, både fra tech-tidsskrifter, konsulentselskaper og teknologileverandører. Jeg har sett på noen utvalget av disse for å se om det er noen mønstere i prediksjonene, og begynner like gjerne med en stor autorititet på området, MIT Technology Review, et anerkjent teknologitidsskrift etablert i 1899, tilknyttet det verdensledende universitetet Massachusetts Institute of Technology.

MIT Technology Reviews 10 gjennombruddsteknologier

"10 Breakthrough Technologies 2026" heter artikkelen som predikerer hva som kommer av teknologiske gjennombrudd i året foran oss. Ikke uventet handler mye om kunstig intelligens og mye om energiteknologier og KI, men også nye gjennombrudd innenfor genteknologier. 9 av 10 "gjennombrudd er på disse tre hovedområdene, mens det siste er innenfor romfart.

På energiområdet nevnes to gjennombrudd, natrium-ion batterier, et batteri som bruker natriumioner i stedet for litium som landningsbærer. Det fungerer på omtrent samme måte, men natrium er billigere, sikrere og langt mer tilgjengelig. Det andre er videreutviklig av nye reaktordesign for kjernereaktorer som er mindre, enklere å produsere og bruker alternative kjølesystemer.

Innenfor kunstig intelligens beskrives hele fire teknologigjennombrudd. Og det er egentlige gjennombrudd, eller først og fremst veldig rask eksponentiell vekst, kan sikkert diskuteres, men fort går det, og bedre ytelse og presisjon blir det også. Om generativ koding skriver MIT Technology Review at:

"Professional software engineers and novices alike are using AI coding assistants to produce, test, edit, and debug code, reducing the amount of time it takes to complete the often tedious steps required to finish projects. And Big Tech is fully on board: AI now writes as much as 30% of Microsoft’s code and more than a quarter of Google’s, according to the heads of those companies"

Artiklen nevner også såkalte "KI-følgesvenner", det vil si chatboter som vi utvikler nære personlige relasjoner med. De blir ikke bare kolleger på jobben, men venner, lærere og rådgivere, og for noen blir de partnere de deler sine private tanker og følelser med. 

Neste gjennombrudd kalles "mekanistisk fortolkbarhet", som er teknikker eller egenskaper i KI-teknologien som lar forskere se inn i den «svarte boksen» og forstå hvordan store språkmodeller faktisk fungerer. Artikkelen beskriver det som et slags mikroskop som gjør det mulig å se inn i noe som i dag kan fremstå som utilgjengelig, eller i hvert fall umulig å forstå. Og så nevnes også "hyperscale KI-datafabrikker" som et gjennombrudd, disse enorme datasentrene med hundretusenvis av GPU-er som driver mye av kapitalkostnadene i AI-kappløpet, med tilhørende energi- og miljøutfordringer. Dette siste er vel strengt tatt ikke et nytt gjennombrudd, men handler om at noe som allerede skjer vil øke i omfang.

Personalisert genredigering - og gjenoppstandelse

Genteknologien får kanskje litt mindre oppmerksomhet for tiden enn KI, men flere av driverne i form av økt datakraft brukt på å koble og forstå enorme datamengder, er ganske like. Og KI-teknologier bidrar naturligvis også til å drive innovasjon og teknologiutvikling innenfor helse og medisin.

MIT Technologi Review nevner tre gjennombrudd spesielt i predisjonene for 2026. Noe som kalles "base editing", teknologi som kan rette opp "skrivefeil" i vår genetiske kode. Det er blitt brukt på en syv måneder gammel baby, som et alternativ til en levertransplantasjon, som får tidsskriftet til å bruke overskriften "Base-edited baby". En viktig del av personlig presisjonsmedisin fremover vil være slik personlig genredigering. 

"Embryo-screening" er teknologi som muliggjør enetisk testing som ikke bare kan forutsi alvorige generiske sykdommer, men der selskapene som står bak hevder de kan forutsi helt andre egenskaper, som intelligens: 

"Many Americans agree that it’s acceptable to screen embryos for severe genetic diseases. Far fewer say it’s okay to test for characteristics related to a future child’s appearance, behavior, or intelligence. But a few startups are now advertising what they claim is a way to do just that."

Den tredje på listen over de genteknologiske gjennombruddene er en slags genetisk gjenoppstandelse, eller "gen-oppstandelse", der DNA hentet fra utdødde arter brukes til å utvikle nye behandlinger eller motstandskraft mot sykdommer, til å redde truede arter, og kanksje også reetablere en variant av utryddede arter. 

Siste gjennombruddsteknologi på topp 10-listen, også som ikke passer inn i de andre kategoriene er en kommersiell romstasjon. Den første slike kommersielle romstasjonen skal skytes opp i år, og etter hvert være tilgjengelig for både turister og forskere. Vast Space fra California planlegger oppskyting av Haven-1 romstasjon i mai i år.

Konsulentenes teknologispådommer

Mange av de store intenasjonale konsulenthusene som Gartner, Deloitte og Forrester pleier også å fremføre sine prediksjoner for året som kommer på denne tiden. Det samme gjelder noen av tech-selskapene.

Gartners rapport heter Top 10 Strategic Technology Trends 2026 og putter sine trender i tre kategorier. "The Architect", som handler om KI-plattformer og infrastruktur, "The Synthesist" som handler om orkestreringen av KI slik at den skaper verdi. Det kan for eksemåel være flere KI-agenter som samarbeider om å løse komplekse oppgaver, domenespesifikke KIer som er trent på bransje- eller sektorspesifikke data. Den vil i økende grad også være fysisk KI", det vil si kobling av KI til roboter, droner og autonome systemer. Og "The Vanguard" handler om fire ulike trender som bidrar til å digital autonomi, sikkerhet og opphavsverifisering. Gartner anslår at domenespesifikke KI-modeller vil utgjøre over halvparten av virksomheters AI-bruk innen 2028, og at det store flertallet av virksomheter vil transformere store utviklerteam til mindre, AI-forsterkede team innen 2030.

Deloitte Insights har laget nettrapporten "Tech Trends 2026" og spår også at 2026 vil handle om å minske gapet mellom AI-løfter og virkelighet. De peker fem teknologitrender som vil prege 2026 når det gjelder å gå fra eksperimentering til faktisk nytte. De nevner også KI i den fysiske verden, i form av konvergens mellom KI og robotikk, KI-agenter som ikke bare overtar eksisterende opptaver fra ansatte, men der organisasjoner redesgnes rundt KI-agenter, optimering av de økende kostnadene knyttet til KI-bruk, og det de kaller "Architecting an AI-native tech organization", et begrep jeg tenker jeg må jobbe med å finne en god norsk oversettelse av. Men det høres trendy ut.

"From hype to hard hat work"

Forrester skiller seg ut med et mer kritisk perspektiv. Deres nettportal "Predictions 2026" har artikler som spår at KI vil større motstand mot og utsettelser av KI-investeringer i 2026 fordi gapet mellom overdrevne leverandørløfter og faktisk levert verdi, tvinger frem en korreksjon av forventningene, og av markedsverdier i selsakpene. "AI moves from hype to hard hat work", skriver de i en blogg og spår at virksomheter vil utsette 25 % av planlagte AI-investeringer fra 2026 til 2027.

IBM har også funnet seg fem trender, men har valgt å være mindre teknologisentriske og mer menneskesentriske i sine predisjoner. Rapporten heter "5 Trends for 2026", og har overskrifter som "Uncertainty will be your greatest asset—if you embrace it.", "Employees will want more AI—not less" og "Customers will hold your AI accountable.". Spennende påstander. Og fordi IBM er IBM så har de selvfølgelig også et punkt om at virksomheter må forberede seg på kvantedatamaskiner. De har også et spennende punkt som heter "Global AI resilience will require a local safety net", og som beskriver både digital autonomi, motstandskraft og "forklarbarhet", der både myndigheter og forbrukere vil kreve star på hvordan en beslutning er blitt til og en beslutning er gjennomført. Da må KI-en din kunne gi kunden det svaret.

Capgemini har også lagt seg på fem trender for 2026 i rapporten "Top Tech Trends 2026". Her er det lett tabloide overskrifter som "The year of truth for AI", "AI is eating software", "The borderless paradox of tech sovereignty" og "Cloud 3.0: all flavors of cloud". Jeg synes det er interessant at denne rapporten fra Campgeminim men også de fra Forrester og IBM, ikke er teknologideterministiske, men tvert imot løfter frem målkonflikter og dilemmaer, og også advarer mot at en svekket tillit kan gå ut over vekst- og investeringstakten. Gapet mellom leverandørenes løfter og evnen til å levere er et økende problem.

Forklarbarhet

Så det er noen helt tydelige fellestrekk i disse trendbeskrivelsene. I alle tar kunstig intelligens stor plass både i virksomheter og i samfunnet. Men hva vi kommer til å bli mer opptatt av å få til kan synes å være i utvikling. Flere fremhver gapet mellom forventninger og resultater er økende. Det er en opplevelse av at teknologien ikke helt holder det den lover, som kan gi en motreaksjon der som det ikke tettes. Og det er flere som løfter frem forklarbarhet og åpenhet som store utfordringer som ligger foran oss. Bedre måter å forstå hva den svarte boksen gjør, og hvorfor det som kommer ut av den blir slik det blir. Flere er også opptatt av det rundt KI er en stor "orkestreringsutfordring". 

Det kommer ikke til å være en enkelt teknologi, eller en chatbot, som løser alt for oss. Den digitale verden må virke sammen med en fysisk verden. Ting må henge sammen i en virksomhet og de må henge bedre sammen når vi skal løse store samfunnsutfordringer.

Big tech vs MAGA

Hva er det med Donald Trump og Elon Musk? Kan denne mystiske alliansen egentlig fungere, og hvor langvarig og lykkelig kan det bli?

Det er noen interessante og krevende spørsmål som dukker opp nå som Donald Trump ingen skal bli president i USA. Et av de jeg tipper jeg vil få mye oppmerksomhet inn i de første ukene og månedene i 2025 handler om Trumps forhold til globale teknologiplattformselskaper generelt, og et noen gründermilliardærer med store egoer han nylig har tatt inn i varmen, spesielt. Og særlig Elon Musk.

Plutselig lurer både amerikanerne og vi andre på ting som: Skal ikke Trump stenge TikTok likevel? Vil Trump ha statlige støtteordninger for å produsere flere elbiler og batterier? Skal han bygge opp USAs valutareserver med kryptovaluta? Og mer generelt: Hva vil Donald Trumps grunnfjell av velgere som vil gå tilbake i tid, gjenreise stålverkene og beskytte mot konkurranse fra andre land si hvis han nå støtter teknologibedritenes viktigste pollitiske ønsker om økt innvandring av kompetansearbeidskraft og hensynta at det må være gode rammebetingelser også for import av råvarer og teknologi teknologinæringslivet trenger?

En drøfting av forholdet mellom MAGA-folket og Silicon Valley tech-folket er tema for The Economist i årets første lederartikkel, "Tech is coming to Washington. Prepare for a clash of cultures". De skriver om de ulike fløyene som skal konkurrere om Trumps velvilje, og om at en ny gruppering har blitt invitert med inn, "the tech bros from Silicon Valley":

"As in his first term, Mr Trump has assembled an economic-policy team with disparate, sometimes contradictory goals. The MAGA diehards, such as Stephen Miller, Mr Trump’s choice for deputy chief of staff, are anti-trade, anti-immigration and anti-regulation, and are supported by an energetic base. The Republican mainstreamers, such as Scott Bessent, Mr Trump’s pick for treasury secretary, and Kevin Hassett, the head of the National Economic Council, are primarily low-tax, small-government enthusiasts. This time, though, there is a new faction that makes the mix more volatile still: the tech bros from Silicon Valley. David Sacks, a venture capitalist, has been appointed Mr Trump’s crypto and artificial-intelligence tsar. He will hope to relax curbs on the crypto industry and, together with other arrivals from Silicon Valley, to loosen controls on ai to encourage faster progress. But the influence of the techies goes beyond tech policy. Mr Musk has been tasked with running the newly created Department of Government Efficiency (doge). Marc Andreessen, a renowned venture capitalist, says he has been spending about half his time at Mar-a-Lago as a “volunteer”.

Og da handler ikke dette bare om Donald Trumps og Elon Musks krevende personligheter som man kan se for sag at lett kommer i konflikt, men om grunnleggnde uenigheter og ulike syn på på hva som driver verden videre. Ingen har kommet så godt ut av globalisering, frihandel og økonomisk liberalisering som de store teknlogiselskapene. Og så handler dette naturligvis også om ulike egeninteresser. Mens MAGA-bevegelsen gjerne vil tilbake til en tid med mye mer tradisjonellindustri- og vareproduksjon lokalisert i USA, og vil beskytte bedrifter mot konkurranse gjennom høye tollmurer. The Economist skriver i lederartikkelen at:

"One problem is that, when tech and MAGA say they are signed up to America First, they mean different things. Whereas the MAGA movement hopes to restore a vision of the past, including an impossible return to a manufacturing heyday, tech looks forward. It wants to accelerate progress and disrupt society, leaving the world for which maga yearns ever farther in the dust. These contrasting visions will translate into policy disputes. maga fears that immigrants take jobs that Americans should be doing; tech wants the best talent regardless of nationality. Tech has a libertarian bent that is suspicious of government; maga loathes corporate power. (...) Mr Trump will make the backdrop more muddled still. Rather than resolving the tensions between his team and setting a clear direction, he is likely to act as an agent of chaos. He craves conflict and intrigue and will relish the power he holds over the various factions at his court.

Elon Musk er kanskje ikke en typisk leder av en stor teknologibedrift, men han vet godt at han og andre teknologibedrifter trenger tilgang på flere høyt utdannede teknologihoder enn det de kan få tak i hjemme i USA. De må gjøre det lettere for kloke hoder fra andre land å komme til USA for å jobbe og tar til orde for nødvnedigheten av å fortsatt ha visumordnigner for å tekke til seg flest mulig teknologihoder til USA. Alternativet er å ansette de samme folkene, men utenfor USA. The Economist skriver også om dette i en egen artikkel i helgens utgave, med overskriften "MAGA’s war on talent frightens CEOs—and angers Elon Musk" (bak en betalingsmur). 

Kan en slik usannsynlig koalisjon av motstridene politike oppskrifter fungere over tid? The Economist argumenterer for at tekonologiselskapenes interesser og kunnskap om internasjonale markeder, kombinert med børsenes kontinuerlige tilbakemeldinger kan bidra til å dempe noen av MAGAs mest destruktive proteksjonistiske instinkter. Samtidig som en teknologibransje som alt for sjelden har hattt noe ønske om å forholde seg til den praktisk-politiske virkeligheten kan få litt hjelp til å realitetsorientere seg. Jeg må innrømme at jeg er temmelig skeptisk til at denne alliansen skal holde særlig lenge. Men det kan bli både spennende og underholdende.

Fakta om doktorgrader

Statistisk sentralbyrå (SSB) har lagt fram interessante tall om doktorgrader i Norge, blant annet hvor mange,  hvem, hvor de tar dem og på hvilke fagområder.

Først antall og fagområder. Det ble i 2023 avlagt 1612 doktorgrader i Norge. Det er litt flere enn i fjor, men utviklingen har vært ganske flat siden 2013 da antallet passerte 1500 for første gang. Den store veksten kom mellom 2003 og 2013 da det økte fra litt over 700 til 1500.

Når det gjelder fagområder så er det blir det avlagt flest doktorgrader innenfor medisin og helsefag, foran samfunnsfag, men de er innenfor teknologifag økingen er størst nå. SSB skriver:

"Antallet nye doktorgrader innenfor teknologi har økt jevnt over tid. Utviklingen fortsatte i 2023 med en betydelig økning sammenlignet med året før (281 grader i 2022 og 335 grader i 2023). Matematikk og naturvitenskap har ligget på et relativt stabilt nivå de siste årene, med rundt 300 nye doktorgrader hvert år. Etter en nedgang i 2022, var antallet i 2023 tilbake på samme nivå som tidligere år. Øvrige fagområder hadde en svak nedgang i antall nye doktorgrader. Medisin og helsefag var fortsatt det klart største fagområde i 2023 (29 prosent). Samfunnsvitenskap og teknologi var de nest største fagområdene, hver av dem utgjorde 21 prosent av doktorgradene, mens doktorgrader innenfor matematikk og naturvitenskap utgjorde 19 prosent i 2023."

De fleste doktorgradene blir avlagt ved de store breddeuniversitetene. De to største er Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Universitetet i Oslo (UiO), der til sammen 53 prosent av doktorgradene i 2023 ble avlagt. Ved NTNU ble det i 2023 for første gang holdt flere disputaser enn ved UiO. Det betyr at NTNU ikke bare er Norges klart største universitet målt i antall studenter, men også er blitt størst målt i antall doktorgrader.

I 2023 var kvinneandelen blant dem som avlegger doktorgrad i Norge 54 prosent, den høyeste noen gang. Men kvinneandelen har ligget på rundt 50 prosent de siste ti årene. Kvinneandelen varierer imidlertid sterkt mellom de ulike fagområdene. SSB skriver:

"I 2023 fortsatte kvinneandelen å øke innenfor medisin og helsefag, der hele 68 prosent av de nye doktorene var kvinner. I MNT-fagene, der kvinnene tradisjonelt har vært i mindretall, ser vi at kvinneandelen fortsatt ligger på rundt 30 prosent i teknologi, mens den øker betydelig innenfor matematikk og naturvitenskap. Hele 48 prosent av de som avla en doktorgrad innenfor matematikk og naturvitenskap (inkludert landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin) i 2023, var kvinner."

Et aldri så lite tankekors i dette tallmaterialet er at andelen norske som avlegger doktorgrad i Norge er synkende. I 2023 var det rekordhøye 44 prosent utenlandske statsborgere totalt og innenfor teknologifagene var anden enda høyere blant de som disputerte innenfor teknologi (64 prosent) og matematikk og naturvitenskap (59 prosent), inkludert landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin.

10 gjennombruddsteknologier i 2024

Hvilke teknologier er det som seiler opp og kan få sitt store gjennombrudd i 2024? Det er spørsmålet det anerkjente teknologimagasinet MIT Technology Review prøver å besvare i artikkelen "10 Breakthrough Technologies 2024".

Her handler det altså ikke om teknologier som er så nye at ingen har hørt om dem før, men om ting som ligger i vannskorpen, og som mange av oss sannsynligvis har hørt om og vet noe om, men som kan ta et stort ganske snart når det gjelder å bli tatt i bruk og få betydning i samfunnet.

Øverst på liten er selvfølgelig ulike anvendelser av kunstig intelligens, til tekst, bilder, video, programvareutvikling og alt mulig annet, eller "AI for everything" som magasinet kaller det. Som nummer to kommer supereffektive solceller, det vil si nye måter å øke effekten man oppnår i elektrisitetsproduksjon med solceller. Og her er det vel strengt  tatt ikke snakk om en enkelt teknologi, men om summen av kontinuerlige forbedringer som bidrar til en læringssløyfe og en eksponentiell vekst som kanskje minner mest om det vi ser i databrikker og som omtales som "Moores lov".

Så følger det på listen Apples VR-briller Apple Vision Pro, medikamenter for vektreduksjon som Wegovy, som har gjort danske Novo Nordisk til Europas mest verdifulle selskap (Novo Nordisks markedsverdi er 3100 milliarder danske kroner, mens Equinor er verdt 850 milliarder norske kroner). Det er flere slike legemidler for å redusere vekt på vei, med potensial til å bidra til både store helsegevinster og store samfunnsgevinster.

Videre på listen finner vi forbedret geotermisk energiproduksjon, spesialiserte "chiplets" eller små spesialiserte databrikker som gjør at vi kan forlenge Moores-lov enda en del år, bruk av genredigering i pasientbehandling, enda raskere supercomputere, varmepumper/air condition og sosiale medier som kan erstatte Twitter/X. 

Utdanningsgapet mellom kvinner og menn øker

Statistisk sentralbyrå kunne i går melde om noen likestillingsmessige gladsaker. Andelen kvinnelige ledere øker. Færre kvinner jobber deltid. Og lønnsgapet mellom kvinner og menn blir mindre. Ganske gradvis i alle tre tilfeller, men det går i riktig retning, i følge SSB.

Et området der det ikke blir mer likestilt enn før er innenfor høyere utdanning. Her er er kvinner i en klar ledelse og gapet mellom kvinner og menn øker. SSB skriver at:

"Utdanningsnivået øker både blant kvinner og menn. Samtidig ser vi at andelen kvinner med høyere utdanning øker raskere enn menn, dermed øker også utdanningsgapet. Det er blant de med kort høyere utdanning vi ser de store kjønnsforskjellene. Andelen kvinner med kortere utdanning har økt raskere enn menn siden 1980-tallet. Dette kan til dels forklares av at utdanninger med store student-kull, som sykepleierutdanning, er kvinnedominert. Ser vi på andelen som tar lang høyere utdanning er det veldig liten forskjell mellom kvinner og menn i 2022."

Det siste er strengt tatt en stor understatement. Det har frem til nå vært slik at mange flere menn enn kvinner har lang høyere utdanning. I 1990 var det 5,2 prosent menn mot 1,4 prosent kvinner i befolkningen. I 2010 var det 8,4 prosent menn mot 5,7 prosent kvinner. Og nå i 2022 helt likt, 11,6 prosent menn og kvinner har lang høyere utdanning. 

Og fordi disse tallene gjelder hele befolkningen, mens et stort flertall blant dagens studenter er kvinner, vil det raskt bli slik at et flertall av de med lang høyere utdanning er kvinner. Fra nå og i all overskuelig fremtid vil det være slik at flest kvinner har både kort og lang høyere utdanning innenfor de fleste fagdisipliner. Det er et viktig unntak. Alt for få kvinner satser på utdanninger innenfor teknologifagene. 

Som første verdenskrig, men med droner, sensorer og KI

 The Economists utgave for uken som gikk hadde en spesialseksjon om "The Future of  War" og en lederartikkel med tittelen "A new era of high-tech war has begun". Bildet på forsiden viser tropper ved Ypres under første verdenskrig, men med droner som flyr over. "Silicon Valley and the Somme" var en forsidetittel de vurderte underveis.

Krigen i Ukraina er en viktig del av bakteppet og The Economist slår fast at selv om denne krigen har skremmende mange likhetstrekk med 1. verdenskrig, med skyttergraver, kontinuerlig artilleribombardement og kamp om hver meter, og der ukrainerne ikke alltid har tilgang til de mest avanserte våpensystemene, er det samtidig blitt en moderne digital krig som bruker droner, sensorer, nettskyløsninger og elektronisk krigføring. 

"The war in Ukraine is the largest in Europe since 1945. It will shape the understanding of combat for decades to come. It has shattered any illusions that modern conflict might be limited to counterinsurgency campaigns or evolve towards low-casualty struggles in cyberspace. Instead it points to a new kind of high-intensity war that combines cutting-edge tech with industrial-scale killing and munitions consumption, even as it draws in civilians, allies and private firms. You can be sure that autocratic regimes are studying how to get an edge in any coming conflict. Rather than recoiling from the death and destruction, liberal societies must recognise that wars between industrialised economies are an all-too-real prospect—and start to prepare."

Dette at krigen på en så urovekkende måte kombinerer et enormt volum på mennesker og materiell og presisjon, i den forstand at våpensystemene er langt mer treffsikre enn før, og gjør større skade på mennesker og materiell, er en viktig erkjennelse, og er utgangspunktet for spesialseksjonen om "The Future of War". Der er det artikler om "How technology is changing the battlefield", som beskriver ulike måter blant annet droner og sensorer tas i bruk, det er en artikkel om elektronisk krigføring, blant annet jamming av radiosignaler, og mottiltak. 

En artikkel om "Why logistics are too important to be left to the generals" beskriver hvordan det i kriger av typen vi har i Ukraina ikke lenger er slik at forsvaret alene kan stå for logistikk og forsyningskjedene. Store deler av samfunnet ellers, både offentlig og privat sektor må bidra. Og det er også nødvendig å redefinere grenseflaten mellom militære og sivile roller, ikke minst på grunn av internett og digitalisering, der sivile kan bidra til å kommunisere situasjonsbilder på en helt annen måte en før. Et eget kapittel handler om militær sjømakt og hvordan den også vil endres.

Siste kapittel handler om lærdommer vi bør trekke av krigen i Ukraina og den rollen teknologi spiller der. En av disse er i følge The Economist at de innkjøpsprosessene vi bruker for tung militær hardware, som jagerfly og stridsvogner, ikke passer når vi snakker om programvare, sensorer, droner og AI. Teknologiutviklingen går for fort:

"First, the modern battlefield can be an unsparing place. Modern sensors can see things with unprecedented fidelity. Modern munitions can hit them with unprecedented precision. Artificial intelligence, whether on board a drone or in a corps hq, fuelled by torrents of data, can identify and prioritise targets with unprecedented speed and subtlety. But Western armies are not optimised to master these technologies. America’s years-long procurement cycle is “fine for tanks or helicopters”, says T.J. Holland of America’s XVIII Corps, but “too slow to keep up with the pace of cyber”.

Det er noen andre gode råd her også, blant annet om behovet for økt mobilitet og fleksibilitet, og behovet for å flytte beslutningskompetanse nedover i organisasjonen når det er nødvendig med enheter med større autonomi og mobilitet. Og alt dette krever en høyere innovasjonsevne og innovasjonskapasitet i forsvaret enn det som har vært vanlig tidligere. En form for kontinuerlige innovasjonsprosesser og ikke bare innovasjon knyttet til store langsiktige materiellinvesteringer, Her vil jeg reklamere for en relativt ny rapport Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har laget om behovet for innovasjon i Forsvaret fremover. Den heter: "Hvordan kan Forsvaret raskere nyttiggjøre seg ny teknologi? – om behovene for grunnleggende endringer i måten vi utvikler og investerer i teknologi og forsvarsmateriell".

Alisdair Nairn: Engines That Move Markets

Jeg ligger litt på etterskudd med bokomtaler her på bloggen. Dumt fordi noe av poenget med en blogg som dette er at det er et fint sted å dele tips om bøker det er verdt å lese. Årsaken er delvis at jeg er blitt mindre flink til å lese bøker utenom ferier, og faller for fristelsen til å heller lese kortere ting på internett. Men det skyldes i enda større grad at jeg ikke har vært så flink til å skrive om bøker jeg faktisk har lest. Og det siste er det enklere å gjøre noe med. 

Og da begynner jeg med en gang. Denne boken er skrevet av Alisdair Nairn og dens fulle tittel er "Engines that move markets - Technology investing from railroads to the internet and beyond". Forfatteren har sin bakgrunn i et skotsk investeringsfond og boken blir markedsført som en slags håndbok i teknologiinvesteringer. Men egentlig er det i enda større grad en bok om teknologihistorie og om sammenhengen mellom mange av teknologihistoriens største og viktigste innovasjoner de siste 200 årene og det de nye teknologiene utløste av kamp om investeringskapital, patentbeskyttelse, myndighetskonsesjoner, markedsposisjoner, forsøk på å skape monopoler - og om avkastning til aksjonærene.

Denne veien fra teknologiske gründervirksomhet og selskapsetableringer, via markedseufori og bobler som sprakk, til restrukturering, konsolidering og en mer moden og langt kjedeligere virkelighet, ser ut vil å ha mange fellestrekk på tvers av teknologier og tid. Det Alisdair Nairn også tilfører, i tillegg til historiefortellingen om oppfinnerne, gründerne, investorene og selskapene, er en innsikt i  dataene. Tidslinjer og markedsverdier som dokumenterer vekst og fall, og ofte en berg-og-dalbaneutvikling som gjerne hadde både noen store vinnere og mange tapere.

Jeg har lest denne boken to ganger, i litt ulike utgaver. Først etter at den kom ut i 2001 og tok fortellingen frem til rett etter dot.com-boblen, men også en gang til da jeg husket at jeg syntes boken var bra, men ikke fant den igjen, heller ikke på nettet noe sted, og lurte på om hadde drømt om en bra bok som ikke finnes. Men så i 2018 kom den ut i en oppdatert versjon med en ny slutt som har tatt historien videre til de nye internett-, telecom- og sosiale medieteknologiene som har kommet de siste par tiårene etter dot.com.

Boken begynner med kanalbygging for 200 år siden og kanalaksjer var noe av det hotteste man kunne eie. Så kom jernbanealderen med store investeringer i ny teknologi, som utkonkurrerte kanalene, men også skapte noen enda større bobler. Boken er også opptatt av at disse markedsfinansierte teknologinnovasjonene skjedde i en tid der investorbeskyttelse og innsideregler ikke var så utviklet som i dag, og mange mennesker ble lurt. Noe som også bidro til økt oppmerksomhet om behovet for å regulere mer for å skape nødvendig åpenhet, tillit og å beskytte markedet mot seg selv.

Så tar boken for seg telegrafi og telefoni, tjenester som i likhet med kanaler og jernbane også var i konkurranse med hverandre og der den ene etter hvert utkonkurrerte den andre, men der de som var først ute (kanaleiere, telegrafselskaper) ikke kunne eller ville se hva som var i ferd med å skje og så  i begynnelsen på de nye utfordrerne som produsenter av morsomme leketøy som aldri ville kunne lykkes i stor skala i den virkelige verden. 

For at glødelampen, som utkonkurrerte hvalolje- og gassbelysning, skulle inn i folks hjem måtte den ha sin nettverksteknologi, elektrisiteten. Og med den fulgte det også kamp om kontrollen over nettet, blant annet om man skulle stase på vekselstrøk eller likestrøm. Westinghouse mot Edison. 

Så går boken videre til jakten på olje, som hadde sine monopolutfordringer, blant annet ble Standard Oil oppløst av USAs myndigheter., forbrenningsmotoren og bilen, som inneholdt en knallhard kamp om patenter. En periode i mellomkrigstider var aksjer i radioselskaper det mest spennene man kunne eie. Og så kom de ulike bølgene i datarevolusjonen, først med maskinell databehandling på stormaskiner, transistorer og integrerte kretser som la grunnlaget for PC-revolusjonen, en fortelling som også er et godt eksempel på hvordan den mest lukrative delen i en ny og umoden næring forflyttes over tid, ofte fra integratorens dominans (datidens IMD) til spesialiserte nisjer der inngangsbarrierene kan lages  høyere, som software (Microsoft) og prosessorer (Intel).

Til slutt kommer den delen av boken som er ny i 2018-utgaven og som handler om internett og de teknologiinnovasjonene og medfølgende forretningsmodellinnovasjoner som stadig hyppigere kommer i ulike deler av det verdiøkosystemet.  Fra netteknologiselskapene som bygget ut det fysiske ip-nettet, via kampen mellom nettleserselskapene (Netscape, Explorer, Firefox) og søkemotorer og kataloger som Google og Yahoo, til MySpace og Facebook og de andre sosiale mediene. 

Teknologiinnovasjon vil helt garantert medføre nye markedsbobler, og de kan godt komme både hyppigere og blir større enn før. Forfatteren prøver i siste kapittel å oppsummere og gi noen refleksjoner over fellestrekk og lærdommer fra historien. Men som han også slår fast:

"It is not much of an exaggeration to say that the corporate history of technological change is as much a history of heroic failure as it is a history of triumph and success, While in retrospect the winners are usually clear, there is a huge amount of survivorship bias in the data. At the time, what investors are faced with is rarely anything like as sure a thing as subsequently appears. There is a thin line between success and failure, Knowing this does not make the task of the investor any easier, as genuine technological shifts - ones that transform social and economic behaviour - cannot be ignored. Whole industries or ways of doing business can be made redundant, when such shifts occur and companies which will not, or cannot, adapt are simply washed away."

Ufullstendig utsyn over Norges kompetansebehov

Regjeringen, i hvert fall noen av statsrådene, har lagt seg til en vane der store og viktige samfunnstemaer blir behandlet gjennom korte og veldig overordnede stortingsmeldinger. En fordel med denne sjangeren kan være at det viktigste får oppmerksomheten og detaljene skyves vekk og løses av andre. Ulempen kan være at viktige problemstillinger blir overforenklet, fragmentert og omtales temmelig anekdotisk, slik justisministerens melding om digital sikkerhet er et uheldig eksempel på.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moes stortingsmelding Utsyn over kompetansebehovet i Norge er ikke like fragmentert og anekdotisk, selv om den også er kort, bare 140 sider. På de disse sidene omtales fremtidens kompetansebehov, hvordan både høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning (fagskolene) skal dekke dette behovet, både for vanlige studenter og gjennom videre- og etterutdanning for folk i jobb. Hvordan finansieringssystemet skal innrettes for å dekke etterspørselen er også tema. Det samme er rekruttering av kompetanse fra utlandet, læring i arbeidslivet og kvalifisering av de som står utenfor arbeidslivet. Veldig mye viktig på få sider.

Min korte oppsummering er at noe i meldingen har karakter av å slå inn åpne dører, noe i meldingen har en god intensjon, virker klokt og er forhåpentligvis skritt i riktig retning. Og noe hadde fortjent en mer seriøs drøfting fordi det er for komplekse ting til å kunne bli ordentlig behandlet i en melding med tiltak på overskriftsnivå. I noen tilfeller kan det for eksempel være målkonflikter i politikken, for eksempel mellom spiss og bredde, eller mellom å styrke insentivene som belønner yrkesrettede og praktiske utdanninger eller å belønne akademiske og forskningsrettede løp mer.

For å ta det i tur og orden. Når regjeringen innledningsvis beskriver kompetanse- og arbeidskraftsbehovet framover blir det hele veldig generelt:

"Strukturell mangel på arbeidskraft og udekket etterspørsel etter flere sentrale og kritiske kompetanser gjør at det er nødvendig å prioritere hva vi bør satse på. Regjeringen prioriterer følgende for utdannings- og kompetansepolitikken framover: 
– kompetanse som er nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv 
– kompetanse som er nødvendig for å gjennomføre det grønne skiftet 
– kompetanse som er nødvendig for å ha gode velferdstjenester i hele landet og for å håndtere den demografiske utviklingen, balansert opp mot behovet for arbeidskraft i andre sektorer i samfunnet"

Slike brede kategorier som "høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv" og "gjennomføre det grønne skiftet" er så generelle og opplagte at stort sett alle kan skrive under på dem, og dels så lite presise at de kan omfatte veldig mye forskjellig. Og gir derfor ikke den prioriteringen meldingen sier er nødvendig. Nå er det uansett ikke mulig å vedta i Stortinget hva et konkurransedyktig næringsliv vil trenge av kompetanse om 10 eller 20 år. Men det er mulig å drøfte og problematisere noen veivalg knyttet til dette, for eksempel om økt behov for ikt-kompesene handler om å satse mest på spissing og spesialisering inn mot avansert teknologikompetanse, eller om der for Norge handler mer om å satse stort på å øke it-kompetansen innenfor andre utdanninger. Er det forsking og utvikling av ikt og andre avanserte teknologier vi skal utkonkurrere andre på, eller er det ved å være verdensledende brukere av teknologi vil skal lykkes fordi vi skal være verdensledende på innovative tjenester og arbeidsprosesser? 

Samme type drøfting kan man gjøre innenfor velferds- og demografitemaet. Handler svaret på den utfordringen først og fremst om å utdanne mange flere helsearbeidere, og særlig sykepleiere? Eventuelt flere helsefagarbeidere? Eller er det vel så viktig å utdanne flere som kan utvikle fremtidens helsetjenester tilpasset en ny demografisk virkelighet, som robotmakere, tjenestedesignere, teknologer, systemdesignere og folk som behersker å anvende kunstig intelligens til bygge nye tjenester.

Det er også flere bra ting i denne stortingsmeldingen. Jeg synes Utsynsmeldingen er på sitt mest lovende når den vil rydde og forenkle i indikatorer, tellekanter og motstridene mål, slik at vi lettere oppnår det vi er ute etter. Og særlig viktig er det å fjerne hindringer for etter- og videreutdanning ved å belønne poengproduksjon og ikke bare fulle grader (næringsliv og virksomheter trenger folk med kompetansen, men ikke nødvendigvis fulle grader) og ved å tillate at undervisningsinnhold som brukes i utdanningstilbud som følger "gratisprinsippet" også kan brukes i etterutdanning og kurs i det betalende virksomhetsmarkedet.

Mens så har jeg noen tankekors knyttet til ting jeg tror blir overforenklet eller oversett i denne stortingsmeldingen. La meg nevne tre

For det første er det ikke slik at man alltid kan beregne seg frem til hvilke bransjer vi vil ha i fremtiden, hvilke yrker de vil bestå av og hvilke kompetansebehov som må fylles i disse jobbene. Fremtidens næringsliv skapes ikke alltid gjennom framskrivninger. Vi kan i noen grad beskrive et fremtidig behov for sykepleiere og lærere basert på demografiske data, men vi kan i mye mindre grad spå hvilke bedrifter, produkter og tjenester som vil komme som et resultat av innovasjoner innen kunstig intelligens, bioteknologi eller nanoteknologi. Eller hvilke produkter og tjenester som utvikles fordi det grønne skiftet endrer kundenes etterspørsel, og også medfører nye myndighetskrav og reguleringer. Ja, i mange tilfeller må vi håpe at det er kompetansen som skaper produktet, arbeidsplassen, næringsklyngen og det fremtidige næringslivet, og ikke omvendt. 

For det andre, og i forlengelsen av dette må både bedrifter og det offentlige investere mer i forsking, for eksempel på fremvoksende teknologier, uten å vite nøyaktig hvordan det konkrete kompetansebehovet i arbeidslivet vil se ut. Forskning og forskningsbasert utdanning er en forutsetning for å lykkes i konkurransen om de mest kunnskapsintensive bedriftene. Skal vi ha verdensledende bedrifter på forskningsintensive områder, der veien fra grunnleggende forskning til anvendelse er særlig kort, må vi ha forskningsmiljøer som hevder seg globalt. Slike spissmiljøer kommer ikke jevnt fordelt over hele landet som et resultat av politiske vedtak. De kommer fordi det satses strategisk og langsiktig på å bygge opp sentre for ledende grunnforsking eller satsinger på ledende anvendt forskning der det er attraktivt for de beste forskerne å være tilknyttet. Tidligfasekapital, gründere og ledende bedrifter ønsker å samarbeide med for de beste forskningsmiljøene, enten det er snakk om helseteknologi, bioteknologi, materialteknologi, energi eller kunstig intelligens. Dette økosystemet tar meldingen nokså lett på.

For det tredje er ikke oppskriften med at universitetene selv og alene skal sørge for dimensjonering og omprioritering av fagporteføljen helt uproblematisk. Jeg er i utgangspunkt helt enig autonomi og ansvar plassert hos universitetene bør være hovedmodellen for å opprette og legge ned tilbud. Vi trenger universiteter som selv tar ansvar for å tilpasse seg det behovet som finnes i arbeidsmarkedet, og ikke minst det behovet de tror vil være der om 10 eller 20 år.  Og  ikke bare basert på fremskrivninger av hva dagens virksomheter gjør, men endringer basert på kvalifiserte smådommer om kunnskapsutvikling og teknologisk innovasjon. Dette er noe universiteter burde ha bedre kompetanse til å forstå enn politikere. 

Men det er to problemer. Det ene er at universitetene ikke er spesielt gode til å ta beslutninger om endringer. De har lav troverdighet fordi de ikke liker å legge noe ned. Det er bedre til å analysere enn til å beslutte, og aller dårligst til å gjennomføre. Og da blir det heller ikke ressurser til å prioritere noe opp, særlig ikke når studentårskullene blir mindre i årene som kommer. Kanskje må insentivene som belønner de som omstiller forsterkes? Et særskilt problem er at spesialiserte vitenskapelige høyskoler med sterk etterspørsel etter kompetanse på alle sine fagområder ikke har noe som burde legges ned. Ta for eksempel Arkitekt og designhøyskolen i Oslo (AHO) som utdanner nettopp arkitekter og designere. Alt for få i forhold til etterspørselen og en etterspørsel som er stekt økende. Hvordan kan slike spissede høyskoler dekke fremtidige arbeidsmarkedsbehov? De kan jo ikke omprioritere hvis det er økende etterspørsel etter både studieplassene og etter de ferdigutdannede studentene på alle fagområdene? 

Kanskje det i utsynsmeldingens overordnede, og en nokså generelle formuleringer om prioriteringer ligger et underliggende budskap om at det i vårt statlige system for høyere utdanning ikke er gode nok statlige mekanismer for å dekke behovet på alle områder. Og at vi i stedet må basere oss på at private tilbydere av utdanning kommer inn og gjør jobben, fordi det statlige systemet vårt er ikke leverer. Eller at vi må dekke inn mer av etterspørselen ved å baser oss på at økt import av spisskompetanse fra utlandet. Dette er i hvert fall utfordringer som trenger bedre svar enn de som står i meldingen.

Design for en bedre fremtid

I et spennende mars/april-nummer har MIT Technology Review valgt design som hovedtema, med forsidetittelen "Everything is design". I bladet, som finnes både på papir og digitalt, er det artikler om design av nye presisjonslegemidler (med hjelp fra kunstig intelligens), om nye og mer radikale måter å designe proteser, som ikke nødvendigvis skal ligne mest mulig på vanlige kroppsdeler. Og en artikkel om økologisk design av et stort våtmarksområde i Mexico der et stort flyplassprosjekt var igangsatt, men ble kansellert, og området blir tilbakeført til naturen.

Men i tillegg til flere gode eksempler på hvordan designtenking i vid forstand i dag anvendes til å få frem alt mulig av nye produkter, tjenester, teknologianvendelser, arbeidsprosesser, virksomhetsmodeller og by og arealplanlegging, har MIT Technology Review også sett på det historiske opphavet til "design thinking" og hvordan designmetoder for 15-20 år siden begynte å dukke opp på helt nye områder og også fikk en helt ny plass i både universitetenes innovasjonsutdanninger, i teknologibedrifter - og ikke minst i konsulentvirksomheter som drev med innovasjonsrådgivning. Og når design kan gjøre alt stiller redaktøren i sin leder det filosofiske spørsmålet: "If design is everything, is it anything?". 

MIT Technology Review følger opp og stiller flere interessante spørsmål om forventningene til designtenking ble skrudd for høyt når det skulle kunne svare på alt. Eller er det heller slik at dagens samfunns mest komplekse utfordringer krever mer designtenking, men at det da også stiller høyere krav til designernes metoder, verktøy og partnerskap. At det ikke er tilstrekkelig med enda mer "design thinking", men at det også kreves mer tverrfaglighet, mer domenekunnskap og bedre brukerinvolvering, ikke bare av sluttbrukerne, men også en forståelse av de komplekse kontekstene mange tjenester inngår i. Rebekka Ackermann skriver, med utgangspunkt i fremveksten av innovasjonssekskaper som IDEO og bejublede designlabber ved universiteter, som d.school ved Stanford University:

"Design thinking also broadened the very idea of “design,” elevating the designer to a kind of spiritual medium who didn’t just construct spaces, physical products, or experiences on screen but was uniquely able to reinvent systems to better meet the desires of the people within them. It gave designers permission to take on any big, knotty problem by applying their own empathy to users’ pain points—the first step in that six-step innovation process filled with Post-its. 

The next steps were to reframe the problem (“How might we …?”), brainstorm potential solutions, prototype options, test those options with end users, and—finally—implement. Design thinking agencies usually didn’t take on this last step themselves; consultants often delivered a set of “recommendations” to the organizations that hired them. At the same time, consultancies like IDEO, Frog, Smart Design, and others were also promoting the idea that anyone (including the executives paying their fees) could be a designer by just following the process. Perhaps design had become “too important to leave to designers,” as IDEO’s then CEO, Tim Brown, wrote in his 2009 book "Change by Design: How Design Thinking Transforms Organizations and Inspires Innovation". Brown even touted as a selling point his firm’s utter absence of expertise in any particular industry:"

Dette er naturligvis en spissformulert, og litt karikert fremstilling, som kanskje også bærer preg av et ønske fra forfatteren om en mer forskningsbasert tilnærming i situasjoner der kunder ber om en  konsulent som skal levere noe gjennomførbart i en operativ prosjektvirkelighet, med kort tid og et lite budsjett. Artikkelforfatteren har ellers ganske mye pent å si om denne perioden der "design thinking" fikk sitt gjennombrudd i innovasjonsmiljøer og at det var som å slippe inn frisk luft og ny energi i sektoriserte og hierarkiske organisasjoner, Organisasjoner som hadde behov for å se ting fra flere perspektiver, lytte til andre og se for seg at en annerledes fremtid er mulig og at det er oppnåelig å komme dit. De så at innovasjon er lagspill. Og at innovasjon er gøy.

Så har hun flere eksempler på både prosjekter som i sin tid ble oversolgt og som burde ha gjort mer for å endre på rådende strukturer og maktforhold (forfatteren gir vekselvis uttrykk for en grunnleggende maktkritisk og kapitalismekritisk holdning, men samtidig også en kritikk av at designere kan ha for lite respekt og ydmykhet for at ting burde få forbli som de er, i sin ustoppelige søken etter radikale innovasjoner). Jeg skal la de mer ideologiske temaene ligge her, men trekke frem et par viktige utviklingsområder for systemorientert designtenking i møte med den type virkelig komplekse og flokete utfordringer hun peker på.

Det ene er overgangen fra designernes åpenbare verdiøkende bidrag i tidligfaseaktiviteter som konseptutvikling, brukerinnsikt, kartlegging og visualisering av dagens situasjon, utforming av målbilder og scenarier og testing og pilotering - og deretter få til en overgang til en reell beslutningsfase der det tas beslutninger som vil få konsekvenser, og en faktisk gjennomføring av endringer:

"In the government and social-impact sectors, though, design thinking’s focus on ideas over implementation had bigger ramifications than a lack of efficiency. The “biggest piece of the design problem” in civic tech, says Harrell, is not generating new ideas but figuring out how to implement and pay for them. What’s more, success sometimes can’t be evaluated until years later, so the time-­constrained workshops typical of the design thinking approach may not be appropriate. “There’s a mismatch between the short-cycle evaluations [in commercial design] and the long-cycle evaluations for policy,” she says. For longtime public servants, seeing a project through—past implementation and into iteration—is crucial for learning and improving how infrastructure functions."

Jo større ansvar man tar for å anbefale radikale endringer i en virksomhet, jo større forventninger vil det være til at man forstår og gir kloke råd om hvordan endringen skal ledes og gjennomføres. Med definisjonsmakt følger det også et ansvar. 

Så tar hun avslutningsvis også opp hva neste skritt er for "design thinking" bør bli, i møte med stadig mer komplekse utfordringer:

"Almost two decades after design thinking rose to prominence, the world still has no shortage of problems that need addressing. Design leadership and design processes themselves need to evolve beyond design thinking, and that’s an arena where designers may actually be uniquely skilled. Stanford’s d.school, which was instrumental in the growth of design thinking in the first place, is one institution pushing the conversation forward by reshaping its influential design programs Within the physical walls of the school, the design thinking aesthetic—whiteboards, cardboard furniture, Post-its—is still evident on most surfaces, but the ideas stirring inside sound new. In fact, the phrase “design thinking” does not appear in any materials for the d.school’s revamped undergraduate or graduate programs—although it still shows up in electives in which any Stanford student can enroll (and a representative from the d.school claims the terms “design” and “design thinking” are used interchangeably). Instead of “empathy,” “make” and “care” are the concepts that program leaders hope will shape the design education across all offerings.

Og hva tenker Tim Brown og konsulentene i IDEO om sin rolle som designkonsulenter fremover, nå som de både er etablert og har gjort erfaringer i mange prosjekter og jobbet med en rekke ulike bransjer og sektorer i både offentlig og privat virksomhet?:

"Tim Brown says that toward the beginning of the company’s life, its unique power was in bringing together different design disciplines to deliver new ideas. “We weren’t looking particularly to help our clients build their own capabilities back then. We were simply looking to do certain kinds of design projects,” he says. Now, when the questions being asked of designers are deeper and more complicated—how to make Ford a more human-centered company rather than how to build a better digital dashboard, he gives as an example—IDEO leaders have recognized that “it’s the combination of doing design and building the capabilities [of IDEO’s clients and their communities] to design at the same time where the real impact can happen.” What this means in practice is much more time on the ground, more partnerships, and sometimes more money. “It’s about recognizing that the expertise is much more in the hands of the user of the system than the designer of the system. And being a little bit less arrogant about knowing everything, says Brown".

Det virker som en bra plan. Mye vanskeligere naturligvis, men så er det ikke spesielt lett å løse de mest komplekse utfordringene i dagens samfunn heller.

7000 færre studenter i 2022

Antall studenter i universitets og høyskoleutdanning i Norge gikk for første gang på mange går ned. Og det er ikke først og fremst Ola Borten Moes skyld. Nedgangen kommer etter to pandemiår med langt høyere enn normal oppgang i studenttallet, og det er fortsatt flere studenter nå enn det var i 2019. Statistisk Sentralbyrå skriver:

"Høsten 2022 var det registrert 298 000
studenter. Antall studenter gikk ned med 7 000 fra 2021 til 2022. Det viser nye tall fra den årlige statistikken Studenter i universitets- og høgskoleutdanning. Under pandemien økte studenttallene kraftig, med en årlig vekst i antall universitets- og høgskolestudenter på hele 4 prosent. Dette skjedde både i 2020 og 2021. Gjennomsnittlig årlig vekst i studenttall de siste ti årene før pandemien var på 2 prosent. – Nedgangen i antall studenter i 2022 kan tolkes som at vi er på vei tilbake til normalen etter to år med stor økning i studenttallene. Det er likevel viktig å merke seg at det faktisk er 16 000 flere studenter i 2022 enn det var i 2019, sier seniorrådgiver Geir Nygård."

Det som imidlertid kan være et tankekors er at mange høyt etterspurte studieplasser, innenfor blant annet teknologi- og designfag, der antall plasser ble økt under pandemien, er tatt ned igjen til det tidligere nivået. I stedet for å redusere antall plasser det er langt mindre etterspørsel etter både blant studenter og i arbeidsmarkedet. Det er vanskelig å få universiteter til å omstille seg og dimensjonere fagtilbudet mer i tråd med arbeidsmarkedet. De roper gjerne på staten og ber om mer penger i stedet for å bygge noe annet ned. Nedtaket av studieplasser etter pandemien, da man skulle redusere uansett, burde vært en god anledning til å gjøre noen viktige justeringer.

Slutten for kobbernettet

Det er nyttårsaften og Teknisk Ukeblad minner om at denne datoen også representerer slutten for kobbernettet, infrastrukturen for fasttelefoni vi har hatt i Norge siden 1855, som dekket stadig større områder og stadig flere husstander. Og for en historie! Knapt noen teknologi har betydd så mye for moderniseringen av Norge, skriver Teknisk Ukeblad.

Men i møte med mobiltelefoni, fiber og 5G som løser problemet bedre enn kobber, er det helt riktig å fjerne den. Nå var det riktignok slik at dagens regjeringspartier ganske nylig, da de var i opposisjon. lovet å beholde kobbernettet, men det har de selvfølgelig ikke fulgt opp.. 

Jeg har tidligere blogget om den eksplosive veksten i fiberdekning vi har hatt i Norge de siste årene, og når 5G i tillegg kan tilby høyhastighets bredbånd kjemper man ikke for å beholde noe som er mye dårligere.

Da internettet skulle inn i folks hjem fra 90-tallet var faktisk kobbernettet en veldig bra ting å ha når kravene til båndbredde ikke var alt for store. Tenk hvor mye penger som ble spart på å ikke måtte lage helt ny infrastruktur, men bare koble på et modem på telefonkontakten som allerede var der. 

Min første intenetttilkobling hjemme på Stabekk i 1995 var via et analogt modem koblet til kobbernettet. Så ble det ISDN som ga to kanaler, en til tale og en til data, og deretter ASDL, før jeg hoppet over på internett via kabel TV-nettet da det ble mulig. I dag har jeg både TV og internett fra Altibox via en fiberkabel. Og det er noen år siden den gamle fasttelefonen forsvant. Og et nett ingen lenger trenger er det jo ingen grunn til å betale for. Teknisk Ukeblad skriver:

"Internett var en slags oppblomstring for kobbernettet. Først via analoge modemer, så ISDN og etter hvert via ulike DSL-teknologier. Men her kom det også til kort. Bitraten ble for dårlig for de fleste etter hvert som vi konsumerte strømme-TV. Nå har fiber, kabel og trådløse forbindelser overtatt det aller meste. Det er ikke slik at rivingen begynner nå. Den har pågått lenge, men det blir ikke lenger mulig å ringe med fasttelefon over kobbernettet. Det blir neppe noen krise for det er mindre enn 300 private abonnementer igjen. Kobbernettet er også en formidabel strømbruker. Hele 100 GWh trengs årlig for å holde det i drift. Strøm vi heller kan bruke mye bedre til andre formål."

Et dårlig år for teknologiselskapene

Pandemien var dårlig nytt for mye av næringslivet, men ikke for teknologibedriftene. 2020 og 2021 var kjempeår med vekst i omsetning, overskudd og børskurser som gikk til himmels. 

Og mange forventet av veksten i netthandel, streaming, videokonferanser og andre digitale måter organisere livet  og løse ulike utfordringer på ville vokse videre. Men slik er det ikke blitt. Vi er neppe blitt mindre digitale, men den noe av det vi gjorde før pandemien har kommet tilbake igjen. Vi drar på jobb, handler i butikker og drar på feriereiser og jobbreiser. 

Derfor har 2022 blitt en nedtur for teknologiselskapene. Noen av selskapene som hadde planlagt for fortsatt vekst har måttet si opp ansatte det siste året. The Economist har sett på tall og indikatorer i artikkelen "After a dreadful year for tech firms, who will thrive in 2023?", De skriver:

"This year tech firms have had to cut back. One approach has been to stop side projects. Snap, a social-media firm, binned its selfie drone project. The same fate befell a cryptocurrency project at Meta, Facebook’s parent company, and Stadia, Google’s game-streaming service. Another has been to ditch staff (see chart 2). Crunchbase, a data provider, estimates that more than 50,000 American tech personnel have been laid off so far in 2022. Though that is only around 1% of those employed in the technology sector, some big firms have made deep cuts. In November Meta fired 11,000 people, or 13% of its staff; Stripe, a digital-payments service, cut 14% of its workforce".

Nyord og begreper til bruk i 2023

Verden er i rask endring, både teknologisk og på andre måter, og språket fornyes for å fange opp og beskrive det som skjer. I Norge kåres årets "nyord" mot slutten av året som gikk. I 2021 var det "sportsvaske!. I 2020 var det "koronaen".

The Economist ligger et skritt foran og forteller oss om hvilke nye ord og begreper vi må lære oss fordi de vil prege nyhetene og samtalene i 2023. Det er 23 slike ord og begreper: "23 items of vital vocabulary you’ll need to know in 2023" som trekkes frem i artikkelen.

Noe tenker jeg vi kjenner fra før, men det kan godt hende det rykker oppover i brukshyppighet i 2023. For eksempel første ulike fargevarianter av hydrogen, som grønn, blå, brun, og grå hydrogen. Som ikke handler om ulike farger på gassen, men om hvor miljøvennlig den er produsert. På denne listen er det også turkis, rosa og hvit hydrogen. Mye farger å huske.

På listen finner vi også begreper som "taktiske atomvåpen" og "frozen conflict", som kan ha gått i glemmeboken, men dessverre har fått ny aktualitet. Vi finner "regasification" som trengs når det trengs LNG for å fylle europeiske naturgassrør. 

Og naturligvis vi har teknologiske begreper som "eSim" (i motsetning til fysisk sim-kort) og "post quantum cryprography" som handler om den type krypteringsalgoritmer som trengs når vi få "quantum computing". "Mixed reality" handler om teknologi som gjør det mulig å blande virtuell virkelighet (vr) og virkelig virkelighet. For eksempel ved å legge et virtuelt lag over det fysiske. Hva med en virtuell fotball på en virkelig fotballbane med virkelige fotballspillere? 

En nyskaping jeg tror vi vil høre en del mer om er "passkeys", en måte å sikre at det er rett person som logger seg på en tjeneste som erstatter passord med egne biometrisk bekreftede unike koder som er forskjellige fra gang til gang og verken kan stjeles, gjettes eller glemmes.

På miljøsiden vil vi ha "scope 1, 2 og 3 emissions" når det gjelder grader av ansvar en virksomhet har for klimagassutslipp, vi har "space solar power" som handler om solenergi fra satellitter, og "vertiports" som er steder der man kan ta flygende elektriske taxier, og er knyttet til det øvrige kollektivnettet. En slags kombinasjon av flyplass og t-banestasjon. "Virtual power plants" handler om at når stadig flere boliger og virksomheter har solceller til energiproduksjon og batterier til lagring hver for seg, kan disse kobles sammen på smarte måter og i et smart nett bli en slags virtuelle kraftstasjoner.

Kutt i studieplasser

Jeg har allerede skrevet litt her på bloggen om hvordan regjeringens i sitt forslag til statsbudsjett ikke virker særlig opptatt av å gjøre klare prioriteringer. Med den konsekvens at det det ikke er rom igjen for satsinger på det som skal gi verdiskaping og inntekter i fremtiden. Som jernbane, veier og annen infrastruktur.

Men forskning og høyere utdanning er tydeligvis det store unntaket fra hovedregelen om at alt videreføres flatt. Her er det snakk om reelle nedprioriteringer. Ikke bare er det realnedgang i offentlig finansiert forskning, det er også reduksjon i studieplassene i høyere utdanning, noe nettavvisen Khrono har beskrevet godt. 

Det spesielle her er at det ble opprettet 4000 nye studieplasser ved 27 universiteter og høyskoler under covid da flere søkte seg til høyere utdanning. Studieplassfinansieringen hadde virkning fra høsten 2020 og de ble opprettet på fagområder der arbeidslivet har et særlig stort behov for mer kompetanse. En god og fornuftig prioritering av kunnskapsarbeidskraft det blir større behov for i fremtiden, med andre ord. Det var den forrige regjeringen som foreslo dette, men jeg tror hele Stortinget var med på å vedta denne satsningen.

Nå fases disse studieplassene ut igjen, et år før det som tidligere var varslet. Så begrunner dagens regjering dette kuttet med at økningen var covid-relatert og var ment å være midlertidig. Og at arbeidsmarkedet har bedret seg enda raskere enn ventet, og at det derfor kan kuttes et år før tiden. Tilsynelatende logisk? Nei, ikke helt. 

For det var jo slik at denne økningen i studieplasser ikke kom flatt over hele linjen av fag og studiesteder, men det var en satsing på utdanninger det er spesielt stor etterspørsel etter i arbeidsmarkedet. Mange av disse er utdanninger som har langt flere søkere enn det finnes studieplasser og der det derfor er fornuftige grunner til å øke kapasiteten videre, som på informatikk og teknologiske fag, som fikk en økning på 1500 studieplasser og på helse og sosialfag som fikk 1100 nye studieplasser. 

Hvis man er opptatt av å redusere antall studieplasser igjen til et antall som er mer likt slik det var før pandemien, burde reduksjonen komme der det er lavere etterspørsel både i arbeidsmarkedet og blant studenter, ikke der behovene er størst. Da ville det vært en form for strategi bak det hele, men nå virker det bare som regjeringen har abdisert og forfølger et slags prinsipp om at alt er best om det er slikt ting var før. At Ola Borten Moe ikke er spesielt begeistret for forskning og høyere utdanning har han vært helt tydelig på lange. Men er det ingen andre til stede i regjeringen som er interessert i dette? Og kanskje bittelitt bekymret for at det kuttes der behovene for kompetanse i samfunnet er størst?

Khronos oppslag har flere eksempler på hvordan dette rammer utdanningssatsinger som bygges opp på universitetene, og NTNU og Universitetet i Stavanger er blant de som trekkes frem som temmelig sjokkerte. Men også noen mindre og ekstremt etterspurte utdanninger, rammes hardt. For eksempel den halveringen av studieplassene i design som skjer ved Arkitekt- og designhøyskolen (AHO). Her er jo situasjonen at man ikke så lett kan omfordele studieplasser mellom fagområder, fordi det liten høyskole med en spisset fagportefølje som opplever kraftig sterk etterspørsel over hele linjen. Khrono skriver:

"Ved Arkitektur og Designhøgskolen i Oslo (AHO) trekker de fram at da det ble tildelt nye studieplasser som en følge av koronakrisen ble det lagt til grunn at det skulle brukes på fagområder der arbeidslivet hadde stort behov for kompetanse. — Studieplassene på AHO medvirker i høy grad til arbeidslivets behov for kompetanse. Våre designstudenter kommer ut med kompetanse som skaper forandring, nye og konkrete løsninger både i den private og offentlige sektor i Norge. AHO har høy søkning til studieplassene og studentene er svært etterspurte straks de er ferdig utdannet, sier Irene Lønne, som tiltrådte som rektor ved AHO i august.

Hun legger til at det derfor er skuffende at statsbudsjettet legger opp til innsparinger og kutt som departementet overlater til institusjonene å kompensere for. — Nå mister vi også finansieringen av halvparten av våre fremtidige designstudenter. Da AHO ble tildelt 30 nye studieplasser i Master i design var det med stor glede at vi fikk mulighet til å utdanne disse studenter som samfunnet trenger, sier Lønne."

At det er stort behov for denne kompetansen i arbeidslivet og i samfunnet er det lett å skrive under på. Og på samme måte som med helsekompetase og teknologikompetanse er det ting ved samfunnsutviklingen som tilsier at behovet vil gå opp og ikke ned i årene som kommer. Å kutte studieplasser som allerede finnes på akkurat disse områdene virker derfor helt merkverdig.

Arendalsuka 2022

Arendalsuka 2022 er over og denne gangen var jeg, etter et par års pandemipause, der fysisk igjen. Det ble fire paneldebatter på scenen, med Knowit/Kartverket om geodata og klimaendringer, med Arkivverket/Riksrevisor om arkivering som forutsetning for rettssikkerhet og demokrati, med Juristforbundet om kunstig intelligens og med Meta/Facebook om hva "metaverset" gir av nye muligheter for innovasjon og verdiskaping. 

I motsetning til å være i Arendal i politikerrollen, der spørsmålene ofte handler om når pengene kommer til akkurat det arrangøren er veldig opptatt av (på 10-15 møter kan det bli mye penger) eller hvorfor noe ikke har skjedd, er jeg nå mer i en rolle der jeg kan dele erfaringer fra både offentlig og privat sektor til å bidra med litt forklaringer om hvordan ting henger sammen og hvorfor ting er som de er, men først og fremst se fremover og bidra i en diskusjon om hvordan vi kan gå løs på noen av de mer krevende og komplekse utfordringene, de som går på tvers av sektorer og nivåer og offentlige og privat, og som krever mer enn at noen utreder seg frem til svaret. Det må gjøres også.

Halogen, design- og innovasjonsselskapet jeg jobber i, var godt representert ellers også, blant annet var Adrian Michalak-Paulsen, som leder Halogens studio for forvaltningsdesign, møteleder i en paneldebatt om innovasjon i kommunene (Sogndal, Åseral og Sortland), vi arrangerte en debatt sammen med Abelia om frivillighetens rolle i arbeidet for å løse noen av de største samfunnsutfordringene og hva som kan gjøres for å forenkle det å drive friville organisasjoner. Og under en debatt om Tyskland og Europa, om sikkerhetspolitikk, energi  og grønt skrifte, fortalte Lillian Olsen om Berlinseminaret som Halogen skal arrangere sammen med noen gode partnere for å få Europakunnskap høyere opp i bevisstheten til norske ledere og politikere. Den europeiske utgaven av Washingtonseminaret. Alt dette blir viktige ting å følge opp i tiden som kommer.

Og så handler Arendal veldig mye om  å snakke med massevis av folk. På lunsjer, middager og utesteder der man treffer hundrevis av folk i løpet av uken, men også ved å gå rundt i byen. Knowit, et it-selskap med 4000 ansatte som har lokalkontor i Arendal og hovedkontor  i Sverige hadde sin konsernsjef Per Walentin på besøk. Han er både konsernsjef i Knowit og styreleder i TechSverige, en næringslivstalerør- og arbeidsgiverorganisasjon for teknologibedrifter som tilsvarer en slags kombinasjon av Abelia og IKT-Norge. Jeg ble utfordret av Knowit til å ta en drøy times vandring rundt Pollen for å se om vi traff noen vi kunne slå av en interessant prat med, uten å ha planlagt noen ting på forhånd. 

Det gikk selvfølgelig veldig bra. Han er en veldig hyggelig og nysgjerrig person og jeg kjenner en del folk, så vi fikk oss en prat med både tidligere og nåværende statsråder, tidligere og nåværende stortingsrepresentanter, en Norad-sjef, en tilsynsdirektør, en universitetsrektor, en Abelia-sjef og mange andre folk som ville slå av en prat, slik man gjør på Arendalsuka. Per Walentin har fortalt litt om vår lille spasertur på Knowits nettsider.

Forbudt å fylle bensin selv - i New Jersey

Er det slik at mens USA er deregulert og styrt av private initiativ og frie markeder, og lar nye teknologier bli sluppet løs, så er Europa hemmet av reguleringer og byråkrati som står i veien for en rekke innovasjoner? Det er nok av eksempler på at virkeligheten er helt motsatt.

Et slik eksempel handler om retten til å fylle bensin og diesel på sin egen bil. Mens vi i Norge har vært ledende på selvbetning og betaling for drivstoff med kort, har det i mange delstater i USA vært en lovregulering som forbyr kunder å fylle bensin selv. For å beskytte de ansatte. Gradvis har slike reguleringer forsvunnet, men det er en delstat igjen der de folkevalgte nekter å tillate selvbetjening: New Jersey.

New York Times skriver om dette noe spesielle fenomenet, under overskriften: "Pump Your Own Gas? No Thanks, Say New Jerseyans". For 73 år siden, i 1949, ble det et lovfestet forbud mot selvbetjent bensin i New Jersey, av sikkerhetsgrunner. Slik var det også mange andre steder, men i dag i dag er det bare New Jersey om har en "statewide" bestemmelse (i Oregon er det mulig å fylle bensin selv i utkantene, men ikke i byer og større kommuner). I et svært stramt arbeidsmarked er det nesten umulig for bensinstasjonene å få tak i folk, men likevel insisterer politikerne på å holde fast på forbudet. New York Times skriver:

"A brief but intense push to abolish a law that bars drivers in New Jersey from pumping their own fuel at gas stations has hit a speed bump, if not a complete dead-end. Nicholas Scutari, the Democratic president of the State Senate whose backing would be crucial to any law change, put an end to speculation earlier this month when he said he did not support changing the state’s unique policy. New Jersey is the only state in the country that requires attendants to pump gas for all customers, a law that has been in place for 73 years and that a majority of residents have repeatedly told pollsters they support. The idiosyncrasy is often worn as a badge of honor on T-shirts and bumper stickers that proudly proclaim “Jersey Girls Don’t Pump Gas.”

Hvilket betyr at innbyggere i New Jersey kan handle varer i butikken og betale i selvbetjente kasser. Men de kan ikke fylle drivstoff på bilen selv.